PÅFUGLHUSET
Påfuglhuset – miniserie på 6 bøker: 1. Gjesten
Neste bok, Arven, er i salg fra 12. november til 24. desember 2012.
1
GJESTEN Anne Aukland
© 2012 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-33134-4 1. opplag 2012 Omslagsillustrasjon: Anders Kvåle Rue Omslagsdesign: Kjersti Iversen Sats: Type-it AS Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.norskeserier.no
Personer i Påfuglhuset
GRANS KURBAD Ada Juliane Heidmann Frøken Constance Høk
Vera Corneliussen
– husjomfru – kusine av avdøde herr Gran, Adas pleiemor – en liten jente som frøken Høk har tatt til seg – tjenestepike hos frøken Høk – bestyrerinne – hennes sønn, lege – tjenestepiker – dreng – kjøkkenjomfru – velstående handelsmann – velstående omgangsvenn av familien Gran – hans datter, Adas rivalinne
PÅFUGLHUSET Carsten Heidmann Nicolai Lind Karoline Valentin
– teatereier og skuespiller – hans protesjé og nære venn – skuespillerinne
Titti Olava Fru Gran Eilert Gran Agnete og Maren Svendsen Frøken Iversen Hyeronimus Wessel Grosserer Corneliussen
5
Laurits Valentin Aron Valentin Susanna Valentin Vesle-Karo Valentin Tønnessen Frederica Falck Stina
– skuespiller, Karolines mann – skuespiller, Laurits’ eldre bror – Karoline og Laurits’ eldste datter – Karoline og Laurits’ yngste datter – vaktmester – skandaleomsust diva – Heidmanns tjenestepike
1
Fiskum, november 1883 Ada gned det finvevde, hvite linstoffet mellom fingrene og forsøkte å ignorere snufsene til den unge stuepiken. Hun visste at skjorten ikke sto til å redde, og hulkene til ungpiken tydet på at hun hadde innsett det samme. Hun skulle til å si noen trøstende ord, da det gikk i døren. «Frøken Heidmann!» Ada så opp og oppdaget det rødmussede fjeset til Agnete i åpningen. «Det kom nettopp en herre som sier at han vil snakke med Dem.» «Ja vel?» «Han venter på Dem, frøken Heidmann.» «Jeg går ut fra at han ikke står utenfor og fryser?» «Nei, jeg ba ham vente i den grønne salongen.» «Sa han hva han ville?» «Nei, men han hostet fælt,» sa Agnete hjelpsomt 7
mens hun lot et nysgjerrig blikk gli over den uheldige stuepiken. Ada sukket innvendig. «Jeg kommer snart.» Agnete nikket og trakk seg nølende ut av døråpningen. Ada ventet til hun var utenfor hørevidde. Så vendte hun seg mot den vettskremte piken igjen. «Det er slikt som skjer,» sa hun beroligende. «Hun kommer til å bli så sint!» hvisket piken med blikket sløret av tårer. «Fru Gran, mener jeg.» Piken hadde all grunn til å frykte fru Grans vrede. Ada ristet litt på skjorten. Den var glatt og hvit som nyfallen snø – bortsett fra en avlang, brun flekk midt på brystet etter strykejernet. Piken så nok for seg hvordan hun ville bli kalt inn på den fryktede fru Grans persiske teppe og utsettes for en brutal overhøvling. «Jeg finner nok på noe,» sa Ada. «Bare overlat dette til meg.» Piken hikstet. «Blir jeg avskjediget, tror du?» «Nei da … Noe slikt som dette skjer alle før eller siden. Tørk tårene nå, og fortsett der du slapp. Ikke tenk mer på det.» «Takk,» hvisket piken før hun gikk med nedslått blikk, men med tydelig lettelse i stegene. Ada brettet skjorten pertentlig sammen, selv om den neppe kom til å bli brukt mer. Hun hadde ingen anelse om hva hun skulle gjøre. Et svimerke etter et strykejern var umulig å få vekk. Den eneste løsningen hun kunne komme på, var å påta seg skylden selv. Hun var 23 år gammel, og langt mer erfaren enn den stakkars nye stuepiken. 8
Det røk fra pipen. Selv om det var nokså stille om vinteren på Grans kurbad, fyrte de godt for gjestene. Ada trakk sjalet tettere omkring seg og løp hutrende forbi badehuset. Høysesongen varte egentlig bare fra april til september, men fru Gran hadde funnet det økonomisk gunstig å holde åpent om vinteren også. Hun averterte i utlandet, og hadde overraskende nok hatt suksess med det. Følgelig fikk de hver vinter besøk av eksentriske gjester som mente at Grans badekurer var kilden til evig ungdom, uansett årstid. Ada tvilte i sitt stille sinn på at de hemmelige kildene som hadde gjort kurbadet berømt, virket mer helbredende enn innholdet i Fiskumvannet. Det mystiske og hemmelighetsfulle var nok det som trakk mest. Ingen, foruten Grans og bademesteren, visste hvor kilden var. Gad vite om Eilert Gran var inne i badehuset med en pasient, kanskje til og med selveste herr Wessel. Det holdt ikke med bademesteren for herr Wessel, nei. Det skulle være kurbadlegen selv, ingen simpel bonde med grove never. Det var egentlig fru Gran som tok imot gjestene, men hun var for tiden i Drammen. Ansvaret for å motta nye gjester falt dermed på hennes sønn eller på Ada, alt etter som hvem som kunne forlate pliktene sine først. Hun forsøkte å dempe kuldegysningene idet hun gikk for å ta seg av den nye gjesten. Hun burde ikke være så skjødesløs med påkledningen, så mye som hun beveget seg mellom husene. Hun hørte hostene på lang avstand. Dype, grove og rivende. Hun gjettet på at det måtte være en av 9
de brystsyke som kom for å ta varmebad med Grans unike avkok av furunål og mynte. Det ble sagt at den åpnet brystet og lettet pusten. Han så opp fra boken han hadde bladd i mens han ventet. En reise i Italia. En glede for sansene. Det var noe vagt kjent ved ham, syntes hun. Han var en pen mann i femtiårene, og hadde sikkert en gang vært bredbrystet og barsk som en viking. Nå var han noe sammensunket, selv om han i høyde trolig raget over de fleste menn. Den tilbakestrøkne manken var lysebrun med forsølvede tinninger, og det rødlige skjegget var også spettet med sølv. Det var dype skygger under de matte øynene. Stakkars, han kunne hatt godt av en tur til de sørlige breddegrader. Roma. Firenze. Venezia. Alle stedene hun selv hadde lest om i akkurat den boken han nå la fra seg idet han møysommelig halte seg opp av stolen. «Frøken Heidmann? Frøken Ada Juliane Heidmann?» Det forekommende velkomstsmilet stivnet på leppene hennes. Det var svært få som kjente mellomnavnet hennes. Hvem hadde fortalt ham det? «Ja, det er meg. De får unnskylde at jeg ikke kunne komme med det samme.» Han ble stående og se på henne. Øynene ble blankere, klarere. Fremtoningen hans forvirret henne. Han så ut som en selvmotsigelse der han sto: sterk, men skrøpelig. Iført tøy med pent snitt, men med en slitasje som tydet på en begrenset garderobe. Hatten på bordet hadde en bulk i pullen, men det skarlagensrøde skjerfet rundt halsen så ut som en konge10
lig drapering. Nei, hun kunne ikke finne ut av ham. Kanskje han tilhørte kvoten av de «verdige trengende» som kurbadet slapp til for halve prisen i veldedighetens navn? Hun innså med en viss forlegenhet at hun selv ble like grundig målt, og at han observerte noe av det samme: en ung kvinne som raget ett hode høyere enn de fleste andre av hennes kjønn, litt tynnere enn hun burde ha vært. En hårmanke i samme farge som sommerpelsen til et rådyr. Skygger under øynene, skjønt av søvnløshet og ikke sykdom. Hun hadde hatt mye å tenke på i det siste. «De ventet Dem kanskje fru Gran?» sa hun, mest for å si noe ettersom han tydeligvis hadde gått tom for ord. «Hun er i Drammen for tiden.» Han sa fortsatt ingenting. Tausheten hans gjorde henne utilpass. «De har kanskje skrevet og bestilt et værelse?» «Nei.» Hun sukket innvendig, men forsøkte som alltid å hente frem sin mest elskverdige røst. «Dagsbilletter selges stort sett bare i sesongen. Men hvis det er derfor De er her, skal jeg se hva jeg kan gjøre …» «Har De et rimelig rom ledig?» «Nei, beklager, de små værelsene er i ferd med å få et nytt strøk maling før vårsesongen begynner. Men vi har flere store værelser i andre etasje, og flere av de beste står klare i vestfløyen.» «Kan De se hva De kan gjøre? Jeg har reist i hele dag, og har begrensede midler.» 11
Han senket blikket litt åndsfraværende mens han snakket. Hun husket med ett at hun fortsatt hadde den ødelagte skjorten i hånden. Hun hadde ubevisst klemt den sammen til en ball. I det samme hørte hun skritt ved inngangen, knirking i dørhengslene, et par lette dunk da noen slo snø av støvlene mot karmen. Det måtte være Eilert. Han var en av de få som tenkte på å spare tjenerskapet for opptørking av smeltet snøvann. «Vil De unnskylde meg et øyeblikk? Jeg skal forhøre meg med herr Gran. Jeg er straks tilbake,» sa hun til gjesten. Hun fikk et høflig nikk til svar. Eilert var på vei inn på kontoret sitt mens han ristet den tykke frakken av skuldrene. Han var en høyreist mann i slutten av tyveårene, lys og staut som Balder. «Herr Gran … Eilert.» Det siste navnet kom ut som en hvisken. Han snudde seg mot henne med et varmt smil. «Ada,» sa han. «Jeg synes du er blek. Hva er det du har i hånden?» Hun ristet ut det krøllete skjortestoffet og viste ham katastrofen. «Au da,» sa han muntert. «Men du trenger ikke å se så bekymret ut. Jeg har nok av skjorter. Mor formelig overøser meg med dem.» «Det er ikke Deres … din skjorte. Det er herr Wessels.» Han ble straks mer alvorlig. «Det var verre.» «Jeg vet det. Det var den nye piken. Stakkars, hun er så ulykkelig. Jeg tenkte jeg skulle påta meg skyl12
den. Han kommer til å skremme vettet av henne, så brysk som han er.» «Det er modig av deg.» Hun skuttet seg. Det at Eilert indirekte kommenterte Wessels temperament, han som ellers voktet seg vel for å baksnakke gjestene, lovet ikke godt. «Tror De … tror du at du kan være til stede? Så behersker han seg kanskje?» Han lirket skjorten forsiktig ut av hendene hennes og holdt den ut fremfor seg. Han myste på den med en skredders kjennermine. «Hm, han er bredere rundt midjen enn meg, og har kortere armer. Ellers kunne vi ha sneket inn en av mine.» «Det er fryktelig snilt å tenke slik, men det er da ikke meningen …» Han avbrøt henne. «Vet du hva, la meg ta meg av dette. Jeg skal se om vi har noen igjen av fars skjorter. De er av like god kvalitet, og om en eller annen hendig hånd korter på ermene og fjerner monogrammene …» Hun ble fylt av takknemlighet. «Å, Eilert, det er fryktelig snilt av deg å redde meg på den måten. Men hva vil fru Gran si om du plyndrer din fars eiendeler?» Han la en finger over leppene i en parodisk hemmelighetsfull gest. «Ingen behøver å vite noe.» «Velsigne deg,» hvisket hun takknemlig. «Men du, det er en gjest her som har reist langt. Han ville ha et lite værelse, sa han, men de males jo om. Han har visst ikke ubegrensede midler og ser ikke helt frisk ut.» 13
«Du lurer på om du kan gi ham et av de store for samme pris?» «Ja?» «Gjør det, du, vi venter ingen flere gjester.» Hun smilte. Han visste alltid å innvilge ønskene hennes, nesten før hun rakk å uttale dem. «Takk, det var snilt av deg.» «Av oss,» rettet Eilert og blunket fort. «Men ikke nevn det for mor, er du snill. Gi ham nøkkelen til et av værelsene oppe, men skriv ham inn på et av de små rommene.» Hun nikket og gikk tilbake til sine ventende plikter i den grønne salongen, men forventet halvveis å høre Eilert rope lavt etter henne at han ønsket en belønning, et raskt kyss. I stedet hørte hun kontordøren gå igjen mellom dem, og hun kjente et stikk av skuffelse. Så var han vel opptatt med noe. Det var for så vidt hun også. Gjesten sto på nøyaktig samme sted da hun kom inn i den grønne salongen. «Jeg ber så mye om unnskyldning, det var ikke meningen å forlate Dem,» smilte hun på sitt rutinerte, avvæpnende vis. «Jeg har nå snakket med herr Gran, og vi kan tilby Dem et stort værelse til redusert pris.» «Takk, det var svært vennlig av Dem.» «Hva er navnet Deres?» «Heidmann.» Hun bråstanset. «Unnskyld, sa De Heidmann?» «Carsten Heidmann.» Hun ble stående og stirre, nummen fra isse til fot. «Ada,» sa han. «Jeg er din far.»