R O S E M A LT
1
Rebekka Annikki Ă˜vergĂĽrd
Personregister: Rebekka Lie, foreldreløs, drømmer om å bli malerinne Esther, Rebekkas mormor Alf Thorkildsen, kunstmaler Jens Våler, Rebekkas kjæreste som utvandrer til Amerika Ola, venn av Jens, utvandrer sammen med ham Haavard Lie, bonde på gården Lie i Lilleelvedalen Nicoline Lie, husfrue på Lie, opprinnelig fra Kristiania Bertha, den eldste innejenta på Lie Jensine, yngre innejente på Lie Emmanuel, reiser fra bygd til bygd som rosemaler Tord Gaupli, husmann på husmannsplassen Gaupli som ligger under Lie Ulf Gaupli, Tords sønn
Prolog Mjøsa, våren 1869 Fullmånen hang stor og gul over Mjøsa og speilet seg i den blå isen. Det var blitt sen kveld, og det lille følget var på vei østover fra Kapp. De skulle over mot Hamar, til andre siden av den store innsjøen. Solen var for lengst gått ned. Det var april, og det hadde vært noen fine vårdager. Men nå var varmen fra sola borte. Kulden krøp inn over vannet og fikk jernmeiene på sleden til å lage skrikende lyder mot den blanke isen. Fem år gamle Rebekka lå varmt og godt under den store kjørefellen og småsov i armkroken til moren. Faren satt på bukken bakerst i sleden og styrte hesten. Han var godt kledd. En tykk, varm pelsjakke, pelslue og fôrede vanter hjalp ham å holde varmen i den isende, kalde luften som blåste friskt over isen. De var alene ute på den vidstrakte flaten. Hadde det ikke vært for lyset fra fullmånen, ville de blitt nødt til å overnatte på Kapp. Farfaren hadde tilbudt den lille familien å bli over etter begravelsen, men faren hadde avslått. Han hadde ment det var lys nok til at 7
han kunne greie å følge vinterveien over sjøen, tilbake til hjemmet i Hamar. Han var da tross alt en erfaren kjørekar. Da de hadde kjørt en god stund på isen, våknet Rebekka. Hun glippet med øynene og så utover den store sjøen. Det var mange spor i den blanke flaten, og ikke så lett å se hvor isveien gikk. Foran, litt til side for hesten kunne hun ane lys inne fra fastlandet. De var langt unna. Hun snudde seg og tittet opp på faren. Han satt urolig nå, og strakte hals for å se bedre forbi den blakke hesten. Den hadde travet det første stykket på isen. Nå hadde faren sluppet dyret ned i skrittgang. Lyden av hovene og meiene mot isen var blitt annerledes. Det var kanskje derfor hun hadde våknet. Rebekka så igjen ut over isen. Tidligere hadde den vært blank og fin, kun med spor etter andre sleder. Nå var flaten ujevn, med mørke områder der fargen lignet på vannet, slik det kunne være nattestid når det lå der uten is. Rebekka fikk ikke til å sove igjen. Det var som om hun kunne merke en voksende uro smitte over fra faren. Ingen av foreldrene sa noe. Moren dro Rebekka tettere inntil seg, som for å gi henne ekstra trygghet og varme. Det begynte da de var kommet så langt at hun trodde de nesten var hjemme. Lysene hadde vokst seg større der sjøen sluttet og landet begynte. Det startet som en svak rumling under sleden. Hesten bråstanset. Før faren rakk å slå med tømmene, 8
sprakk råken opp med et smell. Et hjerteskjærende vrinsk skar gjennom nattestillheten da hesten falt ned i det kalde vannet. Den sank til hodet og dro sleden med seg ut i råken som videt seg ut og ble enda større. Vannet strømmet inn over sleden og ble straks sugd opp i skinnfellene og de tykke klærne som Rebekka og moren hadde på seg. Det var lammende kaldt. Rebekka ville skrike, men kroppen trakk seg sammen i forsvar mot kulden, og det kom bare noen hese gisp. Hesten kavet i det kalde vannet og forsøkte å få feste med forbeina på iskanten, mens den vrinsket høyt. Bevegelsene dro sleden lenger ut i råken. Isen rundt smuldret opp i store flak. Faren hadde reist seg og forsøkte desperat å slå med tømmene for å få hesten til å gjøre et ekstra sprang, slik at den skulle komme seg opp på isen igjen. Den prøvde et par ganger, og klarte det nesten. Men kreftene var i ferd med å ebbe ut. Moren fikk veltet den dyvåte kjørefellen til side og halte frem Rebekka, som skalv og gråt med såre hikst. Sleden holdt seg fortsatt flytende, men truet med å dra dem under. – Johannes, ta Rebekka, få ungen i sikkerhet først! Moren dyttet Rebekka opp til faren. Han løftet henne opp i armene og sto et øyeblikk tvilrådig. Så gjorde han et sprang over mot iskanten. Sleden ga etter, så han fikk ikke ordentlig fraspark, og nådde ikke inn på isen. Han falt i vannet med Rebekka i armene. Igjen fikk den lammende kulden den vesle kroppen til å trekke seg sammen. Moren skrek 9
hjerteskjærende og strakte fortvilet armene ut mot dem. Kulden slo inn og truet med å lamme faren. Med sine siste krefter fikk han dyttet Rebekka opp på isen. – Gå! Gå inn mot land! Fort. Mot lysene! Den tykke pelsjakken til faren var gjennomtrukket av vann. Han forsøkte å kave seg tilbake til sleden, der moren fortsatt lå. Sleden var sunket lavere nå. Hesten hadde gitt opp. Den hadde ingen krefter igjen og lå og duppet i råken med mulen så vidt over vannspeilet. Faren nådde ikke frem til sleden. Tom for krefter ble han dratt under av de våte klærne. Rebekka sto på iskanten og ventet på at han skulle komme opp igjen fra det mørke vannet. Men han kom aldri opp igjen.
1 Hamar, 3. april 1881 Hjertet banket i brystet på Rebekka, som en liten spurv som hadde forvillet seg inn i et trangt rom og fortvilet prøvde å komme seg ut. Det var ikke til å fatte at Jens skulle reise neste dag, at han skulle forlate henne. To uker med dampskip ville det ta, fjorten uendelige dager over svart, iskald sjø hvor alt kunne skje. Hver dag ville være en dag lenger vekk fra henne, hun som måtte bli igjen i Hamar og vente på at han hun hadde kjær skulle sende billett og penger slik at hun kunne komme etter. Til Amerika. Hun satt ved det vesle loftsvinduet. Det kastet ikke annet lys inn i rommet enn det den avtagende månen ga. Hun ventet på at Jens skulle komme. Med lange, skjelvende tak begynte hun å gre det ennå fuktige håret. Hun hadde vasket det i baljen i stuen nede hos mormoren. Hun ville være ekstra fin for Jens i kveld, med håret utslått, slik hun visste at han likte det, og den tynne, hvite nattserken med en liten blondekant nederst, den hun hadde arvet etter moren. 11
Solen var for lengst gått ned, og i det svake skjæret fra talglyset kunne hun bare så vidt skimte sitt eget bleke ansikt omgitt av en sky av hår i det lille, sprukne speilet. Det ødelagte glasset fikk ansiktet til å gå i oppløsning, slik hennes eget liv var i ferd med å gjøre, men hun visste at Jens syntes hun var pen. Han hadde i hvert fall sagt det. Selv var hun ikke så opptatt av hvordan hun så ut, men hun likte verken de små fregnene over neseroten eller den lille knekken på nesen, og den ene tannen som var ørlite skjev. Dessuten satt øynene for langt fra hverandre. Men akkurat nå var det hennes minste bekymring. Hun la speilet ned på det vesle bordet hun satt ved, og strøk distré over den vakre duken mens tankene vandret. Moren hadde brodert den rett før hun druknet. Den var lys gul med blomster, fugler og ranker i friske farger og fantasifulle mønstre. På veggen ved siden av vinduet hang et annet broderi, i korssting, med alfabetet omkranset av blomster, som ga et tydelig vitnesbyrd om at Rebekka ikke hadde arvet sin mors anlegg for søm. Men hun hadde gjort sitt beste og lagt mye flid i de ujevne stingene i det skakke, lille broderiet. Hun smilte ved tanken og lot blikket sveipe over de grove tømmerveggene, der hun hadde stiftet opp tegninger hun selv hadde laget. Av mormoren, av det vesle huset de to bodde i, med syrintrærne som omkranset inngangspartiet, den lille stuen hvor mormorens symaskin sto på det store bordet ved vinduet, det ørlille kammerset mormoren sov på, og 12
selvfølgelig et av Jens, og et av den tidligere naboen, kunstmaler Thorkildsen og hunden hans Troll. Men de fineste tegningene hadde hun i tegneboken, den hun hadde fått av Thorkildsen da hun begynte på skolen, og som hun hadde tegnet i nesten hver dag siden. Den aller første tegningen var av foreldrene, slik hun husket dem. Boken var hennes kjæreste eie, og lå på det vesle bordet, svart og tykk med slitte kanter, nesten som en bibel. For henne var den en bibel. Dette rommet hun var så glad i, skulle hun snart forlate for godt. Men ikke for å bli med Jens. Hun reiste seg fra stolen med et sukk og strakte på den lange kroppen før hun tok opp talglyset og gikk barføtt over den slitte filleryen. Sengen, som lå under skråtaket, var enkel og fattigslig som resten av huset, men solid. Madrassen var stoppet med halm og god å ligge i. Hun satte seg forsiktig ned, før hun krøllet seg sammen under fellen. Hun måtte ha duppet av, for hun skvatt av det ørlille knirket fra døren. Jens hadde for lengst lært seg hvilke trinn han skulle trå på og hvilke han skulle passe seg for når han listet seg opp den utvendige trappen. Han måtte ikke vekke mormoren som sov i kammerset nedenunder. I det sparsomme kveldslyset kunne hun mer ane enn se den kjære skikkelsen, og hun ønsket ikke annet enn å kaste seg inn i de gode, trygge armene hans. Likevel ble hun liggende, stiv i hele kroppen. – Jeg var så redd for at du ikke skulle klare å 13
komme fra, at noe ville komme i veien, hvisket hun og flyttet litt på seg, slik at han kunne legge seg ved siden av henne, oppå fellen. Han tok av seg jakken og kippet av skoene. – Rebekka, da! Du vet at ikke noe i verden kunne ha hindret meg fra å treffe deg i kveld. Det er siste gangen vår sammen, før … – Hysj! Hun la hånden over munnen hans, forsiktig. – Det er så uvirkelig, hvisket hun nesten uhørlig, tett inntil øret hans. – Hva tenker du på, Rebekka? De store, varme øynene hans lyste spørrende mot henne. – At du skal reise så langt. Uten meg. At det virkelig ble til det. Hun var nesten på gråten nå, selv om hun hadde bestemt seg for at hun ikke skulle felle en tåre. Forsiktig bet hun seg i underleppen, det pleide å hjelpe. Han strøk henne ømt over det krøllete håret, som nå var blitt tørt og flommet utover puten. Hånden gled nedover den lange, smale nakken mens han så på henne med blikket fylt av vemod, kanskje sorg. – Vi har snakket om det lenge. – Jeg vet det, men likevel. Det er som om det først er nå det begynner å gå opp for meg. Ikke bare det at du skal reise, men også at mormor skal flytte på kår. At jeg skal … Nei, jeg vil ikke tenke på det i kveld. Ikke denne siste kvelden. Leppene hans fant hennes i mørket, stoppet de triste ordene. Hun smøg hendene rundt nakken hans og trakk ham tettere inntil seg. 14
– Rebekka. Hun så på den dype nyven i pannen at det var noe han tenkte på, noe han gjerne ville si, men ikke helt fikk seg til. – Hva er det, Jens? Hun reiste seg halvveis opp, støttet seg på albuen og så forskende på ham. Han trakk henne til seg igjen, presset seg inn mot henne, hardt, nesten krevende, som om han ikke fikk nok av henne, og boret ansiktet inn i det tykke håret. Hun ble stille, klarte knapt å puste. Hun skjønte hva han ville. Selvfølgelig gjorde hun det. De hadde vært der tidligere, flere ganger, spesielt den siste sommeren. På varme lørdagskvelder, når natten aldri ble helt natt, og lukten av hyasinter og kaprifol og lyden av løv som hvisket i vinden trengte seg inn gjennom det åpne vinduet, og de lå der sammen, sømmelig oppå teppet. Da hadde lysten vært til å ta og kjenne på. Mest hos ham, det hadde vært lett å merke. Det var hun som hadde vært nødt til å holde igjen. Hun hadde ikke følt seg klar. Ikke slik, selv om hun var aldri så glad i ham. Men dette var den aller siste kvelden deres sammen. De kunne ikke vite når – eller om – de ville møtes igjen. – Det kan bli barn av det, Jens. Det vet du. Hun hvisket nå. – Ja, selvfølgelig vet jeg det. Men jeg skal være forsiktig, slik at det ikke skjer. Du skal jo komme etter. Vi skal leve sammen, Rebekka, for alltid. Ikke 15
glem det! Lov meg at du ikke glemmer det. Alt det vi har snakket om, alt som vi har planlagt sammen! Hun kunne merke en ørliten desperasjon i stemmen hans, fornemmet at han ikke var så sikker som han vanligvis pleide å være. – Jeg gjør ikke det, din tullekopp. Men det er så langt til Amerika, så mye kan skje. – Tullekopp, du liksom, lo han. – Hvorfor skal ikke jeg klare det når andre kan? Det er annerledes der borte. Ikke som her, hvor man må slåss for å få arbeid, hvor en må gå med lua i hånden og bukke og skrape for de høye herrer. I Amerika er alle like mye verdt. Det er bare din egen innsats som teller, ingen bryr seg om hva slags kår eller familie du kommer fra. Onkel Hans har klart seg bra. Han har vært der i mange år, og er godt kjent med det meste. Flytende amerikansk snakker han og. Ola og jeg kan dra til ham hvis noe skulle gå galt. – Ja, jeg vet det, men … – Rebekka, det er oppgangstider der nå, det har vi snakket om mange ganger før. Byene vokser som paddehatter, og det bygges veier og jernbaner og gudene vet hva over hele kontinentet. Det eneste de ikke har nok av, er folk med arbeidslyst og krefter, og det har jeg flust av. Jord kan kjøpes for en slikk og ingenting, fet, fruktbar, upløyd mark, ja, de hiver nesten skjøtene etter deg. Bare jeg legger meg i selen, varer det nok ikke lenge før jeg kan få bygget et eget hus med store vinduer og lyse rom. Jeg skal kjøpe klær til deg, Rebekka, fine kjoler med kniplin16
ger, og knappestøvler, tenk det, du, knappestøvler! Du skal slippe å gå med oppadsydde plagg og slitte sko, slik som nå, du som er så vakker. Folk kommer til å snu seg etter deg på gaten. Du skal bli den vakreste, fineste, flotteste av dem alle. Han kilte henne forsiktig oppover ryggen til hun fniste. Drømmen til Jens virket så uendelig fjern, så langt fra hennes virkelighet som den kunne komme. Det var som å høre ham fortelle et eventyr, fra en helt annen verden. Det var å male hun ville. Ikke å bo fint og gå med dyre klær, det kjente hun med hver fiber i kroppen. Ennå hadde hun ikke fått malt så mye med oljemaling, for Thorkildsen hadde sagt hun måtte lære seg å tegne først, lære selve håndverket, det å se og sette ned på arket. Da hun endelig hadde lært det, hadde han flyttet. Men tegnet hadde hun, hver bidige dag, bortsett fra søndager, naturligvis, og når hun tegnet, glemte hun alt rundt seg. Det var tegningen som hadde reddet henne som barn, som sakte hadde fått henne til å komme seg igjen etter foreldrenes grusomme død. Og Jens, selvfølgelig, men senere, og ikke helt på samme måten. Men Jens forsto, han visste hvordan det var å miste foreldrene sine, foreldreløs som han var, han også. Rebekka krøp inn i armkroken hans og kjente den store, gode armen rundt seg. Merket hvordan han prøvende strøk fingertuppene forsiktig nedover langs ryggen hennes, utenpå den hvite nattserken. 17
Hun lå med nesen inn mot kinnet hans, rett ved øreflippen. Kjente lukten av såpe, skjønte han hadde vasket og stelt seg ekstra før han kom til henne denne siste kvelden. Men kjente likevel litt av den lukten som var bare Jens, som hun kunne snuse seg frem til under de mørke lokkene, håret som hun syntes var så vakkert, som hun hadde forsøkt å tegne så mange ganger, men som hun ennå ikke hadde fått helt til. Det var dette hun kom til å savne mest, det å ligge stille og bare være nær ham. – Tror du virkelig det blir oss to, Jens? Det føles så fjernt og uvirkelig, hvisket hun inn i håret hans. – Det er klart det blir oss to, Rebekka. Men vi kommer ingen vei hvis vi ikke tror på det. Klart vi skal få det til! Du fortjener det, kjæresten min, du fortjener et bedre liv, på det punktet er i hvert fall mormoren din og jeg enige. – Det er å male jeg vil, det er det som er viktig for meg. Du vet da det. – Ja, men kjære deg, det er vel ingen som hindrer deg i å male i Amerika. Det må da være mange flere muligheter til det der enn her. Kanskje du til og med kan få gå i lære? Jeg skal i hvert fall bygge et eget rom til deg hvor du kan male så mye du vil, med godt lys og god plass. – Atelier, Jens, det heter atelier, sa hun med latter i stemmen. – Ja, atelier, da. Hvor folk kan komme for at du skal male bilder av dem. De må trygle og be og be18
tale deg store summer for at nettopp du skal male portrettene deres. Han kilte henne ertende i nakken der hun lå med det gylne håret flommende rundt ansiktet, slik hun visste at han likte det. Han hadde sagt at hun lignet en engel når hun lå slik, og at hvis han hadde klart å male, skulle han ha malt henne akkurat slik, med håret rundt seg som en glorie. Hun hadde ledd det vekk, men var blitt rørt. – Kanskje du har rett, Jens, kanskje det blir slik som du sier. Men det høres ut som en drøm. En vakker drøm, tilføyde hun smilende. Han holdt henne enda tettere inntil seg. Strøk henne over korsryggen og videre nedover. Lot den andre hånden streife det ene brystet hennes. Han pustet tyngre. Der og da tok hun sin beslutning. Hun ville vite hvordan det var, denne siste kvelden de hadde sammen før han dro. Hun ville føle kroppen hans, hele ham, naken mot sin. Ville ha det som et minne om ham etter at han var reist. Ville gjemme følelsen innerst i hjertet, fornemme den mot huden, ta den frem og la tankene vende tilbake til minnet etter at han var reist. Hun ville gi ham det mest dyrebare hun hadde i avskjedsgave, det hun visste han ønsket seg aller mest. – Ja, hvisket hun inn i øret hans, nesten uhørlig. – Du kan få komme til meg … – Mener du det? – Ja. 19
Hun kjente det raske kysset hans mot kinnet, sanset hvordan han smøg seg løs og satte seg på sengekanten med ryggen mot henne og begynte å kneppe opp skjorten med skjelvende fingre. Sanset at han krøp forsiktig under teppet, lirket av seg benklærne. Hun ventet til han hadde kledd av seg, da trakk hun nattserken hurtig over hodet og slapp den forsiktig ned på gulvet ved siden av klærne hans. Så smøg hun seg inntil den nakne, sterke mannskroppen. La kinnet nølende mot halsgropen hans. Snuste ham i håret og bet forsiktig i øreflippen. Lot ham finne munnen hennes og kysset, lenge, med hamrende hjerte. Det var ikke lenger til å skjule hvordan det var fatt med ham. Samtidig var den indre stemmen der, den som sa at hun måtte passe på. Det kunne bli barn av det. Barn, som var en del av hans drøm, ikke hennes. I hvert fall ikke nå. Men stemmen ble svakere. Det var som om betydningen av formaningene hun hadde fått gjennom oppveksten prellet av henne, som vann på en speilblank flate. Hun higet etter å kjenne ham mot seg, bli ett med ham, la seg binde tettere sammen med ham hun hadde så kjær. Lage en pakt mellom dem, nå, mens det ennå var tid. Han hadde jo sagt at han skulle være forsiktig. Sakte åpnet hun seg for ham.