ROMBAKSVISA (utdrag)
Tekst: Skara-Pelle, 1901
Mellan höga fjällen vid Ofotens fjord skall en by anlägges uppi höga nord, der en järnväg ifrån Sverige kommer till att tåga fram, och det kände stället är Vicktoriahamn.
Banans andra ände det är Luleå, sedan skall den över höga fjället gå. Intill gruvan Luossavara skall den banan stryka fram över norska gränsen till Ofotens hamn.
Igenom ödemarker skall den banan gå, över berg och dalar, över bäck och å. Mycket arbete her bliver, skall dem banan färdig få, för malm skall börja köras nittenhundratvå.
«Nest etter kjønnsdriften er jernbanedriften den menneskelige drift som setter flest lidenskaper i bevegelse.» – J.K. Lauritzen, dansk politiker, 1900
1
Victoriahavn, tidlig i mai 1899 «Hva leser du?» Maiken kikket opp fra avisen hun leste og så på moren før hun svarte. «Om anlegget til Ofotbanen. Det er visst kommet ordentlig i gang nå, og mange folk er i satt i arbeid.» Hun kunne ikke unngå å lyde opprømt. Hun syntes anlegget hørtes spennende ut, og ekstra morsomt var det at storesøsteren hadde flyttet dit for å få seg arbeid. Etter at søsteren var reist, hadde Maiken med stor interesse lest alt hun kom over om anlegget. Moren strikket på en sokk, og selv om hun kunne ha strikket i søvne, vek ikke blikket fra strikketøyet. «Anlegget,» fnyste hun oppgitt, men Maiken kunne høre at det var en viss redsel i stemmen. «Vi skulle aldri ha latt Agnes reise dit, men hva kunne vi gjøre? Holde henne igjen med makt?» Maiken visste at det ikke var meningen at hun skulle svare, og rettet blikket mot avisen igjen. De hadde vært igjennom dette om og om igjen den siste tiden. Det var en måned siden Agnes hadde reist av gårde med dampbåten, og ennå hadde de ikke hørt fra henne. Maiken forsto morens bekymring. Anlegget besto for det meste av mannlige arbeidere, rallarer, og mange av dem var visstnok grovbarkede mannfolk som kun var opptatt av brennevin og kvinnfolk. Likevel var det behov for mange kvinner på anlegget, for å holde orden i arbeidsbrakkene og stelle for rallarene som bygget jernbanen. Det var enkelt å få seg arbeid der. Agnes hadde reist for å søke arbeid som kokke. Moren hadde vært helt imot det, men Agnes hadde stått på sitt og reist likevel. Hun var nitten år og bestemte selv hvor hun ville arbeide. Moren skiftet samtaleemne. «Jeg traff på Daniel Ingstad tidligere i dag. Han spurte etter deg.» Maiken kunne høre forventningen i stemmen hennes og lot være å svare. «Jeg sa til ham at du ville bli svært glad om han ville komme hit på formiddagskaffe en dag denne uka,» fortsatte moren i en uskyldig tone. Maiken våknet fra dvalen. «Nei, alvorlig talt ...» protesterte hun, men moren avbrøt henne. «Der kommer Emil og Sverre tilbake. Og for en fart. Kanskje det er kommet brev med dampbåten?» Maiken så ut av det lille vinduet. Faren og Sverre kom gående med hurtige skritt mot huset. Maiken ble slått av hvor like faren og den seksten år gamle lillebroren hennes var. Begge hadde rødt, strittende hår som ga dem et ungt, gutteaktig utseende, og begge var milde og rolige i væremåten. Døren ble revet opp, og begge kom inn. «Vi var nede på kaia hos Peder og solgte litt av fisken vi fikk i dag tidlig, og det kom brev til oss med båten,» opplyste Sverre. «Fra Agnes,» la faren ivrig til. Moren slapp strikketøyet og nærmest spratt opp fra stolen. «Gudskjelov, endelig skriver hun. Jeg lager litt kaffe, så kan vi lese det sammen, alle fire.»
Maiken gledet seg til å høre hva Agnes hadde å berette om livet som anleggskokke. Til tross for morens advarsler og alle skrekkhistoriene man kunne lese i avisen om slåsskamper og arrestasjoner i Rombaksbotn, hadde Maiken innerst inne også lyst til å reise dit for å få seg arbeid. Hun følte en skrekkblandet fryd ved tanken på å arbeide og bo sammen med rallarer, oppe i fjellene ved svenskegrensen, der jernbanelinjen skulle bygges. Først den dagen da Agnes var reist av gårde med dampbåten, hadde Maiken skjønt at det faktisk fantes flere muligheter. Hun kunne søke seg arbeid nesten hvor som helst. Hun kunne flytte til et nytt sted og bli kjent med nye mennesker. Klare seg helt selv. Tanken var besnærende, og Maiken hadde ikke klart å legge den vekk. Tenk om hun også kunne få seg arbeid på anlegget! Likevel visste hun at det ikke var sannsynlig at hun fikk lov til å reise dit. Moren hadde allerede lagt klare fremtidsplaner for Maiken, og de var ikke forenlige med et liv på jernbaneanlegget. «Hvem skal lese?» Faren holdt brevet opp. «Du,» svarte Maiken og nikket mot faren. Alle sammen satte seg rundt det lille bordet, med hver sin kaffekopp. Faren åpnet brevet og trakk ut to papirark. Han kremtet og begynte å lese. Kjære mor, far, Maiken og Sverre, Først og fremst, beklager at dere måtte vente så lenge på brev fra meg. Jeg kan tenke meg at dere har vært bekymret. Jeg kom vel frem til Rombaksbotn, og fant straks arbeid. På dampbåtkaia møtte jeg en herre ved navn Gustav Jensen. Han er ingeniør her på anlegget, og han tilbød meg post som tjenestepike i huset hans. Ingeniørboligen er ikke så stor, men den ble bygget for bare ett år siden. «Hva? Arbeider hun ikke som anleggskokke?» Maiken kjente på en følelse som minnet om skuffelse. Hun hadde gledet seg til å høre hvordan det var å bo i brakke sammen med rallarene. Å være tjenestepike for en ingeniør var jo nesten det samme som å være tjenestepike i prestegården. Moren så mektig imponert ut over det Emil leste høyt fra brevet. «Det var ikke verst å få seg post i ingeniørboligen. Også første dagen.» Faren sa ingenting, leste bare videre. «Jeg trives svært godt her, og har blitt godt kjent med Gustav. Han er en kjekk og snill mann, og har en høy og betrodd stilling her på anlegget. Vi er sammen om kveldene, når han er ferdig på arbeidet, og da prater vi om alt mulig. Dette bringer meg til den store nyheten jeg vil dele med dere. I går kveld ga Gustav meg en sølvring og spurte om vi skulle forlove oss.» Faren leste med stigende forbauselse. Øynene ble store. «Jeg ble helt overveldet, men svarte selvsagt ja. Så nå er jeg forlovet, og skal snart bli ingeniørfrue. Jeg er så lykkelig!
Faren lot brevarket synke ned mot bordplaten. «Skal hun gifte seg? Etter bare én måned?» «Men med en ingeniør,» repliserte moren. Hun sukket henført. «Tenk, så flott. Gustav Jensen, jeg ser ham for meg.» Moren nikket megetsigende til de andre rundt bordet. Maiken holdt begge hendene rundt kaffekoppen. Hun måtte smile av moren. Selv holdt hun med faren; brevets innhold var litt sjokkerende. Agnes skulle gifte seg, etter bare en måned hjemmefra, med en mann som ingen i familien hadde møtt, eller engang hørt om. I løpet av den måneden Agnes hadde vært borte, hadde Maiken flere ganger tenkt på hva søsteren ville skrive om i det første brevet, men dette kunne hun aldri ha forestilt seg. Samtidig var hun glad på Agnes’ vegne. Hvis denne Gustav Jensen elsket henne og gjorde henne lykkelig, hvorfor skulle de ikke da gifte seg? Maiken visste at Agnes alltid hadde drømt om å eie dyre, pene ting, og å leve i en større rikdom enn familien noen gang hadde gjort og kom til å gjøre. Skjønt de led slett ingen nød her på Madssen-gården, for faren var Victoriahavns eneste smed. Han fikk dermed mye arbeid, både stort og smått. Han smidde ornamenter, laget hengsler, låser og andre saker, og iblant måtte han trekke en tann fra en stakkar som hadde tannverk etter å ha tygget for mye kandissukker. De hadde aldri sultet, men de kom nok heller aldri til å bli rike. Maiken tenkte at så lenge hun hadde tak over hodet og mat på bordet, skulle hun ikke klage, men hun visste at Agnes aldri hadde slått seg til ro med det. Hun ville ha et stort hus, med mange rom og finstue. Samt en kjekk og rik mann. Det hadde hun gjentatt gang på gang når hun og Maiken lå og hvisket på kammerset om kveldene. På den måten var nok Agnes veldig lik moren. Maiken hadde selvsagt aldri sagt det høyt, men hun hadde alltid tenkt at moren skulle ønske at hun hadde giftet seg bedre. Moren drømte også om finstue. Det var trolig morens drømmer som gjorde at hun hele tiden minte Maiken og Agnes på verdien av å finne seg flotte, rike menn. Hun skjønte morens glede over det som sto i brevet. En jernbaneingeniør sto høyt i kurs. «Står det noe mer i brevet?» spurte Maiken. «Ja, det står litt mer.» Faren løftet brevarket igjen og leste høyt. I Rombaksbotn er det penere og større enn hva jeg hadde trodd. Det er nesten som en liten by her, men det føles som en helt annen verden enn Victoriahavn. Det er så mye liv her! Det finnes skole, post, lensmann, apotek, urmaker, vertshus, og selvsagt mange forretninger der man kan få kjøpt de fineste ting. Arbeid er det nok av, til alle som kommer hit. Bare på den lille tiden jeg har bodd her, synes jeg det har kommet flere mennesker. Som dere skjønner, er jeg svært lykkelig her i Rombaksbotn. Håper alt er vel med dere hjemme. Beste hilsener Agnes Ingen sa noe da faren var ferdiglest. Han la brevarket ned på bordet, og moren grep det og la det pent tilbake i konvolutten. Maiken visste at hun ville knytte hyssing rundt brevet og legge det på et trygt sted hvor hun kunne hente det frem og lese det flere ganger. Maiken skvatt da faren plutselig brøt stillheten. «Tror du vi blir invitert i bryllup, Regine?» Moren så opp på ham, og det glimtet i øynene. Så fikk hun en bekymret nyve over nesen. «Hva skal vi ha på oss da, det er sikkert bare fintfolk.»
Sverre himlet svakt med øynene. «Det er da ikke noe å bekymre seg over nå, det står jo i brevet at de nettopp er blitt forlovet. Dere får sikkert invitasjon i tide,» sa han tørt. Moren sukket og ristet på hodet. «En ingeniør!» «Det var i alle fall godt å høre at hun er i god behold,» mente faren. «Nå trenger vi ikke bekymre oss lenger. Spesielt siden hun arbeider i en ingeniørbolig, og ikke i en rallarbrakke.» Maiken stirret trassig ut i luften. «Hva er det som er så galt med å arbeide i en rallarbrakke? Det er vel ikke noe verre enn en ingeniørbolig?» Moren blåste. «Det vet du godt, Maiken. Du leser jo støtt i avisen om alt som skjer der borte.» Maiken overhørte morens krasse tonefall og tenkte høyt. «Jeg lurer på hvordan det er å bo der. I Rombaksbotn, altså. Det høres ut som et spesielt sted, med forretninger og slikt. Jeg skulle gjerne ha tatt en tur innover og sett hvordan det var der.» «Det skulle du slettes ikke! Du har ikke noe å bedrive der borte på anlegget,» sa moren og ble rød på halsen. «Dessuten er det vel ikke mer spesielt der enn her i Victoriahavn?» Maiken ble svar skyldig, men slet med å forklare hva hun mente. Selvsagt var det annerledes! Victoriahavn var jo nesten som en by å regne, men Rombaksbotn og anlegget hadde bare oppstått av ingenting. Massevis av mennesker hadde flyttet til fjells, til enkle boliger, for å bygge en jernbane. Og så hadde de skole, butikker og alt annet der. Agnes skrev i brevet at det var et annerledes sted. «Nå setter vi i gang med middagen. Maiken, du kan koke potetene, så rensker jeg fisken.» Maiken reiste seg og begynte mekanisk å utføre oppgavene sine. I hodet svirret tankene. Maiken hadde tatt med søsterens brev til sengs. Hun ville lese det en gang i fred og ro. Hun koste seg med hver linje av Agnes’ sirlige håndskrift, og Maiken så for seg søsteren som satt og skrev brevet i ingeniørboligen. Å lese brevet var som å høre Agnes, og Maiken kjente at hun savnet henne. Sverre snorket og sov tungt. Han hadde overtatt Agnes’ seng på jentenes sovekammers. Huset de bodde i, var ikke stort, så Sverre hadde sovet på et lite kjøkkenkammers hele livet. Egentlig var det et bislag. Maiken hadde delt det minste rommet med Agnes, mens foreldrene hadde et som var litt større. Nå som Agnes var flyttet ut, var det naturlig at Sverre flyttet inn til Maiken, slik at bislaget kunne brukes igjen. Maiken trakk teppet over seg og forsøkte å finne en god sovestilling. Likevel lot søvnen vente på seg. Hun prøvde å se for seg hvordan det så ut i Rombaksbotn. Hvordan var det å leve der? Var det veldig annerledes enn livet hun kjente i Victoriahavn? Hun trakk frem brevet fra Agnes igjen, selv om hun nesten begynte å kunne det utenat. Rombaksbotn føles som en helt annen verden enn Victoriahavn ... Maiken funderte på hvilken måte Rombaksbotn var annerledes. Var det menneskene? Eller samfunnet? Hun hadde lest mye i avisen om Ofotbanen som skulle bygges og få endestasjon i Victoriahavn. Toget skulle frakte svensk malm hit, og videre ut i verden. Maiken syntes det lød spennende. Det hadde også stått i avisen at arbeidet gikk trått og bød på problemer. Det var visst svært ulendt terreng, og stort sett bare fjell og ødemark. Når man måtte bygge brakker og hus midt på fjellet og lage sitt eget lille samfunn der oppe, måtte det oppstå en merkelig blandet verden. Arbeid er det nok av ... De trengte fortsatt arbeidskraft. Maiken smakte litt på tanken om å flytte fra det trygge hjemmet og arbeide for grovbarkede rallarer, og dessuten bo sammen med dem i en liten brakke. I tillegg til den frydefulle skrekken hun følte, gled en
varm sødme gjennom kroppen. Hun kjente en merkelig tiltrekning til anlegget som hun ikke engang kunne forklare for seg selv. Tankene gled over til moren. Hun ville at Maiken skulle søke seg fast arbeid i prestegården. Det var et skikkelig sted, der hun ville få god opplæring i husholdning og andre viktige kunnskaper for en ung kvinne. I tillegg bodde det ofte teologistudenter der, mens de gikk i lære hos presten. Både Maiken og Agnes hadde blitt leid inn som ekstra tjenestepiker før jul, og det var da Maiken hadde kommet i prat med Daniel Ingstad. Han var en teologistudent sørfra, og i slutten av tyveårene. Maiken syntes han var dørgende kjedelig, med bleke, velpleide hender og glattfrisert hår, dessuten var han kun interessert i å sitte og føre lavmælte, korrekte samtaler. Hun visste at moren håpet at det kunne bli noe mellom dem, men Maiken kjente ingen lyst til å bli prestefrue. Hun ville ikke engang at Daniel Ingstad skulle komme på formiddagskaffe. Hun hadde fått nok av moren, som la planer og gjorde slike avtaler over hodet på henne. Maiken ville ikke ha post i prestegården heller. Maiken visste at hun var utakknemlig og dum. De fleste unge kvinner ville vel ha gjort hva som helst for en stilling i prestegården, samt oppmerksomhet fra en teologistudent. Det sikret fremtiden. Maiken ville ikke ha en slik kjedelig mann, tok hun seg i å tenke. Hun ville ikke vite om alt som skulle skje i fremtiden. Hun ville ha en mann som fikk blodet til å bruse. En som danset med henne, og som kunne le høyt. Hun lot hånden gli forsiktig nedover magen og forestilte seg at det var en stor, ru mannshånd. Kanskje hånden til en rallar ... Hun kjente på lengselen som murret i henne. Lengselen etter en god og snill mann, som samtidig var en sterk arbeidskar. Med grove hender som strøk varsomt over henne. Så skammet hun seg. Hun ville jo flytte til Rombaksbotn for å arbeide, ikke for å finne seg en mann, sa hun strengt til seg selv. Men rallarene var også spennende, det måtte hun medgi. Lengselen og utferdstrangen ville ikke slippe taket, og Maiken visste hva hun måtte gjøre. Hun ville ikke lenger føye seg etter foreldrene, ta seg post i prestegården og ha hele livet forutbestemt. Hun ville reise vekk og prøve seg på livet som anleggskokke. Maiken våknet grytidlig neste morgen. Hun var så oppspilt over avgjørelsen hun hadde tatt kvelden før at hun kjente seg våken og pigg med det samme. Hun kunne like gjerne stå opp, fant hun ut. Sverre sov med åpen munn. Hun kledde fort og lydløst på seg, og gikk ut på kjøkkenet. Det var som oftest hun som sto opp tidligst og dermed laget morgenmaten. Hun begynte med å fyre i ovnen for å få litt varme i huset. Det var tidlig i mai, men nettene kunne ennå være kjølige. Dessuten trengte de varme i ovnen for å lage grøten. Hun puslet med frokosten og dekking av bordet, da faren med ett viste seg i kjøkkendøren. Det røde håret hans sto til alle kanter. «God morgen,» sa han søvndrukkent og gjespet stort. Han satte seg ved bordet og stirret tomt ut i luften. Sverre og moren kom inn og satte seg like etterpå, og Maiken la grøt på fatene til alle sammen. Hun hadde bestemt seg for å fortelle nyheten allerede mens de spiste morgengrøt, men hun hadde ikke planlagt hvordan hun skulle gjøre det. Derfor plumpet det bare ut av henne idet alle tok sin første skje med grøt. «Jeg flytter også til Rombaksbotn!» Maiken ble nesten overrasket over hvor bestemt stemmen hennes lød. Samtidig ble hun litt flau over at hun ikke hadde klart å legge frem saken på en voksen og ordentlig måte. Hun kjente seg varm i kinnene, men ranket ryggen og så forventningsfullt på foreldrene.
Sverre nikket lett og blunket nesten umerkelig til henne. Hun tok det som et tegn på støtte, og hun kjente selvtilliten vokse. Hun hadde alltid hatt et nært forhold til broren, og noen ganger følte hun nesten at han kjente henne bedre enn hun selv gjorde. Foreldrene vekslet blikk. Moren tok ordet. «Faren din og jeg har snakket om det, for vi regnet med at du også ville få lyst til å dra, spesielt etter å ha lest brevet fra Agnes. Vi har bestemt oss for at du ikke får lov til å reise dit. Og denne gangen er det ikke noe å diskutere.» Hun var bestemt, både i blikket og i stemmen. Maiken så på faren. Han møtte øynene hennes og nikket. «Det blir slik. Det er nok av arbeid her, og du trenger ikke å dra så langt av sted.» Maiken kjente seg nesten på gråten, men fikk svelget ned klumpen i halsen. Aldri i verden om hun skulle begynne å sutre. Da ville i hvert fall foreldrene tenke at hun ikke var voksen nok til å reise. Sinnet og frustrasjonen tok over for skuffelsen, og hun kunne ikke godta at de nektet henne å reise. «Agnes fikk dra. Hvorfor får ikke jeg?» «Det er annerledes med Agnes. Hun er av et annet slag enn deg. Hun kan ikke hjelpe for utferdstrangen sin,» sa moren, og Maiken la med forundring merke til at faren sendte moren et rasende blikk. «Det moren din mener, er at Agnes er eldre enn deg. Dessuten holder det at én av døtrene våre reiser vekk,» utdypet han. Maiken skar en grimase. «Ett år eldre, ja. Selv om hun alltid har oppført seg som om hun er to år yngre,» sa hun spydig. «Nå passer du snakketøyet ditt, Maiken. Det blir som vi har bestemt. Du er bare atten år. Dessuten har Agnes klart seg uvanlig bra i Rombaksbotn. Jeg forstår at du er litt avindsyk og at du også vil friste lykken. Men du må huske at det ikke er vanlig å bli mottatt av en gifteklar ingeniør på dampbåtkaia.» Maiken så surt på moren, som ikke lot seg merke med det. «Du har like gode, eller bedre, sjanser til å finne en kjekk, ung mann akkurat her. At Daniel Ingstad har et godt øye til deg, har ikke gått noen hus forbi.» «Men jeg vil ikke ha ham,» protesterte Maiken. «Han er gammel, og kjedelig!» «Han er da slettes ikke så gammel! Nå er Agnes forlovet med en ingeniør, og du har en teologistudent her hjemme. Alt faller på plass nå, og du vil rote det vekk ved å reise til anlegget for å slite for rallarene. Tenk for et godt liv du kan få om du blir prestefrue! Stort, fint hus, aktelse og innflytelse, flust med penger.» «Det er ikke det som er det viktigste for meg.» «Maiken! Nå legger vi vekk dette temaet om anlegget! Jeg hadde tenkt å vente med å fortelle deg om dette, men grunnen til at Daniel Ingstad kommer hit på formiddagskaffe, er for å snakke om forlovelsen og legge fremtidsplaner sammen med deg. Det beste hadde vært om dere forlover dere før han reiser tilbake til Kristiania for å fullføre siste del av studiene sine.» Maiken så vantro på moren. Skulle Daniel komme og diskutere forlovelse? Var det gått så vidt? Dette overgikk hennes bangeste anelser. «Det mener du ikke? Jeg vil ikke gifte meg med ham! Jeg vil arbeide og tjene penger. Jeg er bare atten år, mor.» «Du skjønner ikke ditt eget beste. Tror du Daniel fortsatt vil ha deg om det kommer ham for øre at du er reist til jernbaneanlegget for å arbeide som kokke for rallarene? Da har du spolert sjansene dine. Du kan arbeide i prestegården mens han fullfører utdannelsen sin. Nå setter vi punktum for denne diskusjonen,» sa moren sint. Maiken stirret ned i bordplaten. Stillheten var trykkende. «Jeg går en tur ut,» sa hun omsider. Hun grep sjalet sitt og strøk på dør. Det var ennå tidlig på dagen, og morgendisen lå fortsatt som et slør over havet. Hun gikk bortover kjerreveien, vekk fra huset. Hun visste ikke helt hvor hun skulle gå, men gikk
bare dit bena førte henne. Til slutt endte hun opp på dampbåtkaia. Det var ingen folk der nå. Det var sjelden det foregikk noe her når det ikke lå båter til kaia. Første dampbåt til Rombaksbotn hadde vel allerede gått. Maiken ble sittende og se på at dagen våknet sakte til liv. En svak vind skapte bevegelse i sjøen, og noen måker skrek lenger uti fjæra. Det var morgendugg på de grove treplankene på kaia, og Maiken kjente at hun ble kald og våt av å sitte der. Likevel ble hun sittende og drømme seg vekk, med et sint og stramt drag om munnen. Det kom bare til å forbli med drømmen. Hun var oppdratt til å høre på foreldrene. Hvis de hadde grunner for å holde henne hjemme, visste vel de best. Maiken kjente det knyte seg i magen. Gifte seg med Daniel Ingstad! Tanken var uutholdelig. Hun lette frem følelsen hun hadde hatt kvelden før, da hun hadde vært fast bestemt på å reise. Tanken på at foreldrene skulle si nei, hadde ikke slått henne engang. Og om to dager skulle Daniel Ingstad komme på besøk og snakke om forlovelsen. Maiken ante ikke at det var gått så langt at moren hadde planlagt forlovelse bak hennes rygg. Brått kjente Maiken hvordan panikken vellet opp i henne. Hvis hun ikke gjorde noe nå, ville hun være låst fast til Daniel om to dager. En mann hun ikke ville klare å mane frem romantiske følelser for uansett hvor hardt hun prøvde. For resten av livet ... «Det går jeg ikke med på,» sa hun høyt til seg selv. «Jeg drar! Jeg sniker meg med dampbåten i morgen tidlig, så får de bare si hva de vil.» Maiken smilte og kjente seg brått lettet. «Daniel Ingstad får finne seg noen andre å gifte seg med.» Maiken var rastløs hele natten og sov urolig. Selv om hun hadde bestemt seg og følte at dette var det eneste riktige å gjøre, kjente hun likevel hvordan en gnagende følelse av dårlig samvittighet inntok kroppen. Da hun våknet neste morgen, føltes det som om hun ikke hadde sovet i det hele tatt. Hun hadde pakket kofferten i all hemmelighet kvelden før, så hun smatt raskt i klærne og tok med bagasjen til kjøkkenet. Hun kunne ikke begynne å lage mat, da ville foreldrene våkne. Hun fikk heller kjøpe seg noe å spise når hun kom frem. Hun hadde en skinnpung med mynter i forklelommen, og hun klemte rundt den. Det var penger hun hadde tjent i julen, da hun hjalp til i prestegården. Snart ville hun tjene seg flere mynter å legge i pungen. Det kriblet i magen ved tanken. Maiken hadde skrevet et brev til foreldrene før hun la seg kvelden før. I brevet forklarte hun at hun hadde lyst til å oppleve noe spennende, få seg arbeid og se et annet sted enn Victoriahavn. Hun skrev at hun ikke kunne gifte seg med en hun ikke elsket, det fikk være det samme om han var prest. Maiken håpet de ville forstå, og at de ikke ble sinte. Hun forsikret dem også om at hun skulle skrive til dem straks hun var kommet seg i orden med arbeid og et sted å bo. Maiken så over brevet enda en gang og brettet det pent sammen. Hun la det godt synlig på kjøkkenbordet. Så ga hun kjøkkenet et siste overblikk. Hvor lang tid ville det gå før hun så det igjen? Ikke ha for store forhåpninger nå, sa hun til seg selv. Kanskje du ikke får deg noe arbeid, da er du tilbake allerede i kveld. Og da vil det ikke bli lett å møte mor og far igjen. Maiken kjente en nagende uro ved tanken. Hun kunne ikke reise tilbake etter å ha stukket av på denne måten. Fikk hun seg ikke arbeid på anlegget, ble hun nødt til å finne på noe annet. Hun grep kofferten og åpnet ytterdøren forsiktig. Så rygget hun ut av døren og lukket den med varsomme hender for ikke å lage støy. Hun pustet lettet ut og snudde seg, og så rett inn i farens øyne. «Hvor er det du har tenkt deg?»
2
Maiken bet seg i leppen og visste ikke hva hun skulle svare. Hvorfor var faren ute så tidlig? Nå kom han til å holde henne igjen og nekte henne å reise. «Svar meg.» Faren stirret fast på henne. Maiken svelget og møtte blikket hans. «Jeg skal reise med dampbåten til Rombaksbotn. Jeg vil søke arbeid som rallarkokke.» Faren sukket og ristet oppgitt på hodet. «Jeg skjønte det! Jeg så det på deg i går at du hadde bestemt deg.» Han tok en liten pause før han fortsatte. «Maiken. Det er ikke bra for deg å være på anlegget. Det er kun menn som arbeider der, og mange av dem har dårlige hensikter. Dessuten er du ikke myndig engang, du er for ung til å reise ut alene.» «Du vet jo ikke om rallarene har dårlige hensikter,» protesterte Maiken. «Du har aldri vært der. Mange andre kvinner arbeider der, og de klarer seg fint blant rallarene!» Maiken visste ikke om det hun sa var sant, for hun hadde egentlig aldri hørt om hvordan det var å være kvinne på anlegget. «Jeg kommer til å reise dit uansett. Jeg er kanskje ikke myndig, men jeg er atten år og voksen nok til å arbeide og klare meg selv. Jeg nekter å gifte meg med Daniel Ingstad, da blir jeg heller på anlegget resten av livet! Hvis du ikke lar meg dra nå, får du stå opp like tidlig i morgen og vente på meg her ute igjen, for jeg kommer til å prøve meg hver eneste dag helt til du gir deg.» Maiken visste at hun var respektløs og gikk langt over grensen for hva som sømmet seg, men det irriterte henne at faren ikke skjønte at hun var voksen og burde kunne råde over sitt eget liv. Maiken syntes hun så antydningen til et lite smil i munnviken til faren. «Du er bestemt, i alle fall, det er du.» Han la en hånd på armen hennes. «Jeg håper du vet hva du leter etter, og at det du finner, vil gjøre deg lykkelig. For det er sant som moren din sa: Muligheten til å bli prestefrue er ikke alle forunt. Jeg håper du forstår hva du går glipp av.» Maiken kjente usikkerheten komme snikende et lite øyeblikk. Valgte hun rett nå? Hun skjøv vekk tankene og så bestemt på faren. «Jeg er sikker.» «Lov at du passer godt på deg selv. Ikke havn i ulykka. Tenk på ryktet ditt, og pass deg for dem som prøver å lure deg.» Maiken skjønte at hun hadde fått viljen sin. Faren lot henne dra. Hun smilte og nikket. «Jeg skal passe på meg selv. Agnes er jo også der, vet du. Jeg er ikke helt alene. Dessuten er jeg sikker på at jernbanesluskene er hyggelige. Men jeg skal være forsiktig, og ikke stole blindt på dem,» la hun til da hun så uttrykket til faren. Hun fikk lyst til å himle med øynene, men det var best å ikke tirre ham nå som hun endelig fikk lov til å reise. Hun grep kofferten, smilte til faren og ga ham en rask klem. Faren var ikke vant til å vise følelser, og han trakk seg litt unna. «Så, ha god reise,» sa han og begynte å stappe pipen sin. Maiken nikket, før hun satte kursen mot dampbåtkaia. Det var ikke mange som var på dampbåten så tidlig om morgenen. En morgentrøtt skipper hilste henne velkommen om bord på Carina. Maiken kunne fortsatt kjenne hvordan den dårlige samvittigheten gnog i magen. Når ville moren stå opp og finne brevet? Ville faren fortelle at han hadde gitt henne lov til å reise, eller ville han late som ingenting? Det var vondt
å tenke på at hun nå skulle forlate den lille familien sin. Moren, som alltid var så bekymret, den snille og gode faren, og Sverre, lillebroren hennes, som ingen kunne måle seg med. Hun ristet tankene av seg. Nå begynte et nytt liv! Svake solstråler var i ferd med å presse seg gjennom morgentåken. Det kom til å bli en fin dag. Hun hadde på seg skjørt og bluse, men hadde tatt med det tykkeste vintersjalet sitt til båtturen. Selv om det snart var sommer, var det kaldt på havet. Bruset fra sjøen og lukten av saltvann gjorde henne rent ør. Med ett gikk det opp for henne at hun var på vei til Rombaksbotn. Hun skulle få seg arbeid og være borte fra foreldrene, broren og Victoriahavn. Hun skulle flytte til et jernbaneanlegg fylt med rallarer, hvor hun ikke kjente noen andre enn søsteren. Langsomt begynte båten å bevege seg vekk fra kaia. Maiken satte seg på kanten av en benk og kjente forventningene bygge seg opp i magen. Turen gikk uendelig sakte, men endelig nærmet dampbåten seg land. De rundet en odde, og foran dem åpenbarte det seg en stor, lun vik. Maiken fulgte interessert med da båten gled nærmere og nærmere Rombaksbotn. Hun kunne allerede se mange hus, både små og store. Nederst ved vannkanten lå en lang strand. Stranden gikk over i høye fjell på hver side. Kaia lå helt ut til venstre i Rombaksbotn, et lite stykke bortenfor alle husene, og den var mye større enn Maiken hadde sett for seg. En stor dampbåt lå fortøyd ved kaia. To hester med kjerre og kjørekarer sto rett ved, og ventet sikkert på last fra dampbåten. I tillegg var det mange andre mennesker på bryggeanlegget som fulgte med på hvem som kom og dro. Med frydefull sitring i kroppen kjente hun at båten klappet til kaia, og hun grep den slitte, brune kofferten sin og gikk mot land. Skipperen hjalp henne med bagasjen da hun skulle krysse landgangen. Deretter begynte han å lempe noen brune pakker over på brygga, mens kjørekarene tok imot og fylte opp kjerrene sine. Først da hun sto på land, med kofferten i hånden, begynte usikkerheten å melde seg. Hvor skulle hun gå nå? Hun hadde jo ikke fått ordnet med arbeid før hun dro, hun hadde bare lest i Agnes’ brev at det var behov for arbeidskraft. Tenk om det ikke var noe ledig lenger? Hun ble stående en stund og se på lossingen av lasten og livet på kaianlegget mens hun prøvde å samle mot til å gå videre. Kaia begynte å tømmes for passasjerer, og Maiken begynte å følge etter de siste. Hun fikk finne veien inn til selve «byen,» som Agnes hadde beskrevet Rombaksbotn som. Det måtte vel være et eller annet hus der som ble brukt som ansettelseskontor? Trekaia tok slutt, hun fortsatte på kjerreveien og nærmet seg snart et lavt, grått hus. Det lille huset hadde bare ett vindu, med sprosser som delte det i fire små ruter. Over døren var det festet et enkelt skilt med påskriften Ofotbanen Administrasjon, Rombaksbotn. Utenfor huset var det en liten benk, og der satt en ung kvinne på Maikens egen alder, med hvit bluse og sort skjørt. Det lange, blonde håret var festet i en knute, men noen små krøller hang løst og laget en ramme rundt det søte fjeset. Maiken smilte og hilste. «Er det her man søker arbeid som kokke?» spurte hun. Kvinnen med de lyse krøllene smilte tilbake. «Det tror jeg. Jeg er kommet i samme ærend selv, og sitter egentlig bare og venter på at funksjonæren skal komme tilbake. Han er visst ute et ærend.» Hun rakte frem en hånd. «Jeg heter Alida Johnson. Skal vi være dus?» Maiken grep hånden og sa navnet sitt. «Ja, la oss være dus.» Alida smilte bredt og avslørte smilehull i begge kinnene. Maiken likte henne umiddelbart. «Vi får vente her sammen, da, han er sikkert tilbake snart,» sa Maiken og satte seg ned ved siden av Alida. «Kom du med dampbåten nå?» «Ja, den fra Victoriahavn. Hva med deg?»
«Jeg kommer helt fra Lofoten. Det har vært en lang tur, men heldigvis med fint vær.» Alida lo trillende. «Jeg bare håper jeg får meg arbeid nå, hvis ikke vet jeg ikke hvor jeg skal dra. Jeg kommer fra et lite sted, og har arbeidet som husholderske for et fiskerlag, men det er mange kvinner som kniver om de postene. Ofte har fiskerne koner som kan ta seg av dem. Dermed var jeg nødt til å få meg arbeid et annet sted.» Hun fikk en bekymret nyve over neseroten. «Jeg har hørt at det alltid er arbeid å få her, så vi får nok en post, begge to,» sa Maiken oppløftende. Hun var glad hun hadde møtt Alida. Det føltes godt å ikke være den eneste som var helt ny på anlegget. Som om Alida hadde hørt tankene hennes, sa hun: «Det var koselig å treffe deg. Jeg var så redd for å komme hit og ikke kjenne noen, men nå gjør jeg jo det.» Igjen smilte hun så det strålte av øynene, og Maiken kjente hvordan smilet smittet. «Hvor lenge tror du vi må sitte her?» spurte hun og så seg litt rundt. Hun hadde ikke før avsluttet setningen, så fikk hun øye på en liten mann med nesten bar isse som kom hastende mot dem med en bunke papirer i hendene. «Beklager, beklager,» peste han da han var kommet helt bort til dem. Så fant han frem et lommetørkle og trykket det to ganger mot pannen. «Jeg måtte bare klarere noe med en kjørekar før han dro sin vei,» sa mannen og låste opp det lille administrasjonshuset. Han presenterte seg som funksjonær Fossum, ba de to kvinnene stige på og satte seg bak det store, grove skrivebordet, som også fungerte som en slags disk. På bordet lå små bunker med ark, og mannen la fra seg papirene han bar, midt på bordet idet han satte seg. Alida førte ordet. «Vi er kommet for å søke arbeid som kokker, hvis dere har noen ledige poster.» Herr Fossum lente seg tilbake i stolen og foldet hendene over vesten. Han nikket. «Ja, her på anlegget har vi stadig bruk for flere hender. Jeg skal se hva som er ledig nå,» sa han og begynte å bla i noen av dokumentene på skrivebordet. Maiken og Alida så oppglødd på hverandre. Tenk at det gikk så lett! Funksjonæren fant arkene han lette etter. «Vi har hatt mange arbeidssøkende kvinner innom i det siste. Ryktene om at det er arbeid å få på anlegget, har vel spredt seg til de fleste.» Herr Fossum rynket brynene mens han leste. «Det ser ut til at vi for øyeblikket bare har én ledig stilling som rallarkokke.» Maiken kjente hvordan gleden forsvant og nervøsiteten tok over. Det var bare én ledig post! Hun som allerede hadde begynt å glede seg til å arbeide sammen med Alida, og så var det ikke sikkert at hun fikk seg post engang! Funksjonæren knep leppene tenksomt sammen og betraktet kvinnene. «Det var jo uheldig, men jeg kan dessverre bare ansette én av dere. Dere ser ut som skikkelige jenter, begge to, men jeg får stille hver av dere noen spørsmål, og se hvem jeg mener er best egnet til stillingen. Det er nok den mest rettferdige måten å gjøre det på.» Maiken ranket ryggen og bestemte seg for å ikke miste motet riktig ennå. Hun hadde like gode sjanser som Alida. Tanken på å sette seg på dampbåten og vende tilbake til Victoriahavn samme dag, var helt uutholdelig. Hun var nødt til å få seg arbeid! «Jeg kan begynne meg Dem, frøken,» sa mannen og nikket lett mot Alida. Han kastet et hurtig blikk mot Maiken. «De, frøken, kan vente utenfor, så snakker jeg med Dem etterpå.» Maiken nikket og forsøkte å smile oppmuntrende til Alida, men smilet nådde ikke helt frem, kjente hun. For selv om Alida var snill og hyggelig, ville Maiken helst at posten skulle tildeles henne selv. Hun gikk ut og satte seg på den lille benken utenfor administrasjonshuset. Solen varmet i ansiktet, og Maiken ble sittende og suge til seg de nye omgivelsene. På dampbåtkaia var det fortsatt hektisk aktivitet, og på kjerreveien foran administrasjonshuset var det stadig folk som passerte og hilste på henne i forbifarten.
Maiken kjente at hun var nervøs for samtalen med funksjonæren. Nå hadde hun bare én sjanse. Hvis hun ikke klarte å svare godt for seg, måtte hun reise hjem igjen. Eller finne seg arbeid et annet sted. Men hvor skulle det være? Ikke hadde hun så mange penger heller. Med ett gikk døren opp, og Alida kom ut. Hun satte seg på benken ved siden av Maiken. «Hvordan gikk det? Hva spurte han om?» Maiken håpet at hun ikke var for nysgjerrig. Kanskje Alida helst ville holde samtalen hemmelig, slik at Maiken ikke fikk mulighet til å forberede seg. Men Alida bare smilte og viftet lett med hånden. «Det var ikke noe skummelt i det hele tatt. Han spurte bare om hvor jeg var fra og hvor jeg hadde arbeidet før. Og så fortalte han litt om hvordan det er å arbeide her.» Maiken kjente hvordan hjertet sank i henne. Hun hadde ikke tenkt på at tidligere arbeidserfaring kunne være viktig. Hun hadde jo bare arbeidet hjemme sammen med moren og hjulpet til i prestegården av og til, mens Alida hadde vært husholderske for et helt fiskerlag. Det var sikkert nesten det samme arbeidet som de tilbød her. Stille gikk hun inn og satte seg ned foran skrivebordet. Hun følte seg plutselig veldig keitete og visste ikke hvor hun skulle gjøre av hendene. Til slutt foldet hun dem og la dem i fanget. Hun sa hva hun het og at hun kom fra Victoriahavn. Hun fortalte også at faren hennes var smed og at hun for det meste hadde hjulpet moren hjemme i huset. Dette var første gang hun skulle søke fast arbeid. «Men jeg har også arbeidet litt i prestegården ved behov,» skyndte hun seg å legge til. Funksjonæren smilte. «En gang må jo være den første. Det er da ingenting å skjemmes over, De er fortsatt ung.» Maiken pustet lettet ut og kjente at hun begynte å slappe litt mer av. «At De ikke har gjort noe lignende arbeid før, er ikke så nøye. Det er noe annet som er viktigere hvis De skal begynne å arbeide her, og det er at De ikke må være redd for å ta i et tak. Det er hovedsakelig menn som arbeider på anlegget, og derfor er det flere kvinner som kommer hit og tror de bare kan stå og spjåke seg og knise mens de ser på at mannfolkene arbeider. De kvinnene blir ikke lenge på anlegget. Man må ville arbeide.» Maiken nikket flere ganger. «Det er ikke noe problem, jeg er vant til å arbeide hardt.» «Skjønt dette er hardere arbeid enn å være innleid tjenestepike på prestegården i julen.» Han så alvorlig på henne. «Det er tungt arbeid fra tidlig morgen til kveld, og det forventes at alle klarer pliktene sine. Maten skal stå på bordet når arbeiderne kommer hjem, klærne skal vaskes, også den store, tunge lompen, og brakka må rengjøres.» Han tok en liten pause og trakk pusten dypt før han fortsatte. «Nå går vi riktignok en velsignet årstid i møte. Men om vinteren er det harde kår. Jeg vil bare at De skal være klar over det før De eventuelt sier ja til en post her.» Maiken nikket kort og bestemt. «Det skal nok gå bra.» «Godt. Jeg skal overveie saken et par minutter, og så kommer jeg ut til dere og gir beskjed.» Maiken reiste seg og gikk ut til Alida. Hun var ganske fornøyd med svarene hun hadde gitt, men turte ikke å håpe på noe. Hun småpratet med Alida ute på benken mens de ventet, og det gikk opp for henne at deres veier snart skulle skilles. Bare én av dem ville få seg arbeid. Det var riktig uheldig at hun likte seg så godt sammen med Alida. Hun skulle ønske at de to ikke hadde måttet konkurrere om den ledige stillingen. Herr Fossum kom ut, og begge kvinnene reiste seg fra benken. Han kremtet med hånden for munnen, og blikket vekslet mellom Alida og Maiken. «Jeg skulle så gjerne ha ansatt dere begge to om det hadde vært mulig, men dessverre har jeg måttet velge den jeg mener passer best.»
Maiken holdt pusten og kjente spenningen rive i kroppen. Funksjonæren nølte. Det var tydelig at han ikke ville skuffe noen av dem. Han trakk været. «Frøken Johnson får posten. Hun hadde best erfaring.» Maiken kjente skuffelsen som en tung stein i magen og måtte svelge klumpen som begynte å bygge seg opp i halsen. Alida smilte gledestrålende og takket funksjonæren. Maiken anstrengte seg og smilte til Alida. «Det var bra du fikk deg arbeid, du som har så lang vei hjem.» Alida rynket brynene. «Jeg hadde nok følt meg enda gladere om du ikke måtte dra. Det var dumt at ikke begge fikk post her.» Maiken nikket og kjente igjen at hun måtte svelge. Hva skulle hun gjøre nå? «Jeg får vel gå og høre når dampbåten går tilbake til Victoriahavn.» Maiken tenkte at det var hell i uhellet at hun ikke bodde så langt unna som Alida. Hun ville være hjemme igjen innen kvelden. Herr Fossum så overrasket på henne. «Jeg håper De har med Dem godt med mynt, for pengene går fort om De skal være her i Botn uten arbeid.» Maiken så uforstående på ham. «Hva mener De? Jeg skal ikke være her. Jeg reiser hjemover med neste båt.» Herr Fossum ristet på hodet. «Det går ikke noen båt til Victoriahavn på minst tre dager.»