«Skyggespill» av Eva J. Stensrud

1

Besatt Eva J. Stensrud

Forord

Kjære leser, Jeg vet hvor heldig jeg er. Ved en skjebnens tilskikkelse ble jeg født i et av verdens rikeste land, et land det er godt å bo i, et land hvor det hersker fred.

Under oppveksten fikk jeg stadig høre at «du skulle ha levd under krigen, du. Vi hadde ingenting. Du kan ikke skjønne hvordan det var.» Som liten betydde ikke disse ordene noe for meg, ikke annet enn at krigen var et sted man ikke ønsket å være. Som voksen, derimot, er jeg blitt stadig mer interessert i hvordan enkeltmennesket opplevde den tyske okkupasjonen av landet vårt, og mens jeg har arbeidet med stoffet, har det gått opp for meg at virkeligheten ofte overgår diktningen. Hvordan kan jeg få folk til å tro på dette? Har dette virkelig skjedd? Hvorfor har jeg ikke hørt om det før?

Okkupasjonshistorien er et minefelt av oppfatninger, teorier og forskjellige fortolkninger. I de senere årene har det også kommet nye fakta fra både pålitelige og mindre pålitelige kilder. Vi får hele tiden beretninger fra nye synsvinkler.

Okkupasjonshistorien blir sannsynligvis sannere etter hvert som flere grånyanser trer fram.

Hvem kjempet og ble helter eller martyrer; hvem ble overløpere, angivere, forrædere? Hvorfor kjempet noen til 5

døden for friheten? Hva fikk mennesker til å utholde sult, kulde og tortur for det de trodde på? Hvordan var det å hate, elske, leve i ufrihet?

Hvem ville jeg selv ha vært den gangen? Modig? Redd?

Dumdristig? Lydig? Opprørsk?

Jeg har skapt Inger Marie og menneskene som omgir henne for å prøve å finne svarene på disse spørsmålene, og jeg forsøker å skildre krigen innenfra, gjennom et menneske som levde under okkupasjonen. Samtidig må jeg understreke at jeg har gått til oppgaven i dyp respekt for alle dem som mistet livet eller på annet vis ble rammet under nazistenes åk.

Valg av stoff er mitt ansvar, og av og til er kildene jeg har brukt omstridte. Så langt det lar seg gjøre har jeg påpekt dette i etterordet til hver enkelt bok.

Bøkene mine er fiksjon og skal leses som det. Karakterene mine er oppdiktede, livshistoriene deres likeså. Men rammene rundt selve fortellingen har jeg bestrebet meg på å gjenskape så troverdig og historisk korrekt som mulig.

I den forbindelse takker jeg fagkonsulenter, muntlige kilder og forlagsfolk for uvurderlig hjelp.

En gang holdt en fiende landet vårt i et jerngrep. Frihet er ingen selvfølge, selv ikke i dag, det forteller historien oss.

Bare gjennom forståelse og kunnskap kan tyranniet holdes på avstand. Lykke til med lesingen.

Nesodden i april 2016, Vennlig hilsen Eva

Kapittel 3

To år tidligere.

Oslo, 7. april 1940 Gatelyktene innhyllet den store teaterbygningen i et svakt, gyllent skjær, kuppelen hevet seg mot den koksgrå himmelen som hvelvingen på et østerlandsk gudshus. Akkurat nå i kveld var publikum der inne opptatt med å tilbe noen av vestens mest feirede guder, nemlig de store norske skuespillerne ved Nationaltheatret. I kveld skulle det være generalprøve på Moderen med publikum til stede.

Det gjensto bare minutter til generalprøven var slutt.

Inger Marie rundet hjørnet av bygget, krysset plassen og stilte seg opp med ryggen mot en lyktestolpe. Herfra hadde hun god utsikt til sceneinngangen.

Ennå var det stille. Noen mennesker spaserte forbi i Stortingsgaten, det lød sporadisk latter fra en av restaurantene hver gang noen gikk inn eller ut. Hun flyttet rastløst på føttene, kikket opp i den bladløse trekronen på et av trærne som flankerte Karl Johan. En kråkeflokk hadde slått seg til for natten, de sorte fjærballene krøp sammen på greinene, trette og småfrosne i den fuktige luften. Snøen lå i sotete hauger på fortauet.

Inger Marie hutret litt og tenkte på faren, minnet om det stive ansiktet hans stakk henne i hjertet. Det kunne ikke 33

være lett å være ham heller. Moren ville hun ikke tenke på.

Hun så mot den store bygningen og mumlet navnet hans for seg selv. Jonas. Jonas Holt. Mannen som et helt land var betatt av.

Hun hadde sittet på tredje rad da teppet gikk opp for det amerikanske lystspillet Jeg velger livet. Hun hadde følt seg trett, hadde hengt over bøkene siden tidlig om morgenen og hadde måttet skjule en gjesp for venninnen som satt ved siden av henne. Venninnen hadde lent seg mot henne og hvisket henne i øret: – De sier at Jonas Holt har fått tilbud fra Hollywood, Ingmar. Er det ikke fantastisk?

– Det er det sikkert.

Inger Marie hadde sett bilder av skuespilleren i avisene og hadde registrert at han var en pen mann, men egentlig interesserte han henne ikke. Pene menn gjorde sjelden det.

Ofte var de for veike for henne.

Venninnen, derimot, var oppslukt av ham og kunne ikke slutte å snakke om hvor vidunderlig han var. – Alle er forelsket i ham, kurret hun. – Han er den vakreste mannen i hele landet, ja kanskje til og med i hele Europa.

– Hva med i hele verden, inkludert det ytre rom? Inger Marie hadde lent seg bakover på stolen og angret på at hun hadde latt seg overtale til å bli med.

Venninnen hadde skult bort på henne. – Bare vent, du!

Som hun hadde hatet å måtte gi venninnen rett.

Han var høy og mørk, kom slentrende inn som om han eide scenen. Klærne satt løst på den slanke, nesten magre kroppen. Hun gransket ham kritisk, rettet seg opp og krysset armene foran brystet, skulle til å hviske noe syrlig inn i venninnens øre, da han åpnet munnen.

Ordene ble liggende på tungen mens hun kjente hvordan hårene på underarmene reiste seg. Stemmen hans var varm, 34

med en svakt skurrende undertone, en velmodulert, skolert, men allikevel litt rå røst. En røst som smøg seg inn i kroppen hennes.

Hun hadde glodd på det smale ansiktet hans, på nesen med de tynne, nesten gjennomsiktige neseborene, de skrå øynene, den lett sardoniske munnen, og plutselig oppdaget at hun satt der med åpen munn. Hun måtte tegne ham! Feste de fengslende trekkene til papiret. Trangen var så sterk at hun gispet. Stemmen hans sang arier for sansene hennes, lekte med et nyvakt, sitrende begjær, det var som om han snakket kun til henne. Inger Marie hadde lukket øynene, sikker på at fortryllelsen ville gå over med det samme hun åpnet dem igjen. Da det ikke skjedde, hadde hun innsett, skamfull og forvirret, at hun i løpet av noen korte, intense minutter hadde forelsket seg i et menneske hun ikke engang kjente. Hun var femogtyve år. Det var mer enn pinlig. Men like fullt sant.

Dagen etter hadde hun fått billett på første rad, og dagen etter der igjen også. Nå kunne det da ikke være innbilning at han så på henne? Hun følte blikket hans bore seg inn i hennes, og hun klarte knapt å holde kroppen i ro. Øynene hans lyste av intensitet hver gang han rettet dem mot henne.

Da teppet gikk ned, hadde hun vandret ut av teateret som en søvngjenger.

Dette var i forrige måned, og tanken på ham hadde knapt sluppet henne i ukene som var gått. Rastløsheten hadde sitret i kroppen mens hun var hjemme på Hamar. Hun måtte se ham. Fornuften fortalte henne at denne forelskelsen var galskap, at hun var verre enn en ungpike som forelsket seg i en filmstjerne. Hun skammet seg dypt og inderlig, men hun greide ikke stå imot.

Hun frøs nå, og minnet om scenen som hadde utspilt seg på Hamar før på dagen fikk henne til å bevege seg uro35

lig fram og tilbake. Morens reaksjon hadde vært voldsom, men slett ikke uventet. Inger Marie hadde vært forberedt.

Denne gangen kom hun ikke til å gi seg, samme hva det ville koste. Om hun så ble stående på bar bakke og måtte tigge til livets opphold, skulle hun følge hjertet sitt. Ellers ville hun visne hen og dø. Hun så dem for seg: Moren, faren, Anna, Anders og Knut. Hun elsket dem, og et brudd med familien ville knuse henne. Allikevel sto beslutningen fast, det måtte da finnes en vei videre? Faren kunne hun kanskje bevege, hun visste det, men moren? Det var hun som var nåløyet her. Hvordan kunne hun vente å finne forståelse hos et menneske hun aldri hadde nådd inn til? Hvor lå nøkkelen?

Hun lukket øynene og forsøkte å rekonstruere samtalen.

Hvor hadde hun trådt feil?

Samme ettermiddag hadde hun vært på vei hjem etter en tur rundt Domkirkeodden. Mjøsa hadde vært dekket av et islag, landskapet på Hedmarken lå ennå gnistrende hvitt.

Allikevel svevde det et løfte om vår i luften, for den usedvanlig harde vinteren hadde endelig begynt å slippe taket, og kvelden var hyllet inn i en skimrende dis.

Hun hadde stanset ytterst på Geiteryggen og tørket svetten av pannen. Neslandet lå der med sitt skittenhvite lappeteppe av åkre, der ute fantes også en og annen barflekk, så hun. Det hvilte et eget lys over landskapet. Hun klødde i fingrene etter å male det. Trangen fikk henne til å huske det som lå foran henne, og hun skuttet seg.

En kråke flakset opp og avtegnet seg i silhuett mot den blågrå horisonten, og hun kastet et raskt blikk på klokken, skyndte seg tilbake til stien, passerte ruinene og småløp sydover langs fjorden.

Da det store, brune huset tårnet opp foran henne, ble hun fylt av varme, som alltid. Hun savnet barndomshjem36

met når hun var i Oslo, savnet det nesten like mye som hun savnet familiegården Alstadhov. Hedmarkinger var stedsbundne. Tante Rose pleide å forklare det med at de aldri helt klarte å rive røttene sine opp av den fete moldjorda de vokste i.

Skumringen var kommet nå, luften var skarp av røyken fra bjørkeved. Fyringssesongen var langt fra over. Nok en gang forsøkte hun å mane frem duften av vår.

De andre hadde satt seg da hun kom. Hun blunket til søsknene og fant plassen sin.

Anna himlet med øynene mot henne, slik hun hadde for vane, og Inger Marie himlet tilbake. – Ny kjole?

Anna sendte henne et blikk. – Den er eldgammel. Hun smilte så øynene danset.

Inger Marie gjengjeldte smilet. – Du er vakker, Anna.

– Jeg fikk en abbor i dag, Ingmar, forkynte minstebroren, Knut. – Men mor ville ikke steke den.

– Jeg sa det til deg. Tvillingbroren Anders gliste. – Altfor mange bein.

– Du må nok heller forsøke deg på en ørret, gutten min, sa moren mykt. – Om et par måneder er det tiden, vet du.

Den skal jeg love deg havner i pannen.

Inger Marie snudde seg mot faren. – Hvordan står det til med Viktor?

– Han kommer seg sakte, men sikkert. Han må selvfølgelig ta tiden til hjelp. Det har tross alt bare gått en måned siden han kom hjem, vet du.

Han skar opp steken, stakk gaffelen i kjøttet og dyppet det i sausen. Det var tydelig at han var lite lysten på å utlevere detaljer om nevøen.

Viktor var en av de siste som hadde vendt hjem etter at Finland hadde overgitt seg til russerne. Fysisk var han ikke 37

skadet, men det han hadde opplevd, hadde lagret seg i sjelen hans.

– Sover han bedre? ville hun vite.

– Jeg vet ikke, Ingmar. Jeg har gitt ham noe å sove på, men jeg tror ikke han tar det. Du vet hvordan Viktor er.

Ja, Inger Marie visste hvordan Viktor var. Fetteren hadde mottatt utmerkelser for tapperhet i strid, men prisen hadde vært å komme hjem huløyd, ordknapp og ute av stand til å sove. Hjertet hennes verket for ham.

Hun hadde vært hemmelig forelsket i Viktor gjennom det meste av oppveksten. Så hemmelig at ikke engang Viktor hadde visst om det.

– Jeg skal ta en tur til Stange neste gang jeg kommer hjem, far. Hun kjente lengselen etter Alstadhov som en svie i brystet.

– Tante Rose spurte etter deg i går, hun vet at du er hjemme. Faren nippet til ølet. – Hun var så vidt innom sykehuset og klagde over at det var en evighet siden de hadde sett deg. Hestene savner deg visst også.

Han smilte til henne, og det markerte ansiktet lyste opp.

Inger Marie gjengjeldte smilet med varme, men kjente at tårene sved bak øyelokkene. Hun måtte snart si det nå.

– Og jeg savner dem, presset hun frem.

– Du er jo bare hjemme noen få dager. Moren sendte faren et blikk. – Du behøver vel ikke oppmuntre det, Per? Han rynket brynene. – Alstadhov er hjemstedet mitt og slektsgården vår, Elisabeth. Jeg synes det er naturlig at ungene også føler seg hjemme der. Må vi ha denne diskusjonen hver gang Ingmar er hjemme?

Moren hadde latt som om hun ikke hørte det siste. – Der sa du det. Hjemme. Det er her, det, ikke i Stange.

– Jeg føler meg hjemme begge steder, mor. Det Inger Marie hadde unnlatt å si, var at Alstadhov hadde gitt dem 38

begge et nødvendig pusterom opp gjennom årene. Gården var et fristed hvor hun kunne følge hjertet sitt. Inger Marie betraktet moren og kjente et stikk av noe som minnet om sorg.

– Leste du det siste om engelskmennene, Ingmar? Anders kikket bort på henne fra plassen ved siden av moren. – De påstår at de kan beskytte oss mot Hitler.

Lettet vendte hun oppmerksomheten vekk fra moren og nikket mens hun tygget ferdig. Det var ikke til å tro at den fanatiske tyske rikskansleren med den latterlige barten kunne ha fått så stor makt. All uretten hun leste om i avisene gjorde henne fortvilt, hun skulle ønske hun kunne ha gjort noe mer enn å arbeide for Røde Kors. I Oslo og flere andre byer var det blitt opprettet grupper som samlet inn klær, tepper og medisiner for utskipning til de okkuperte områdene. Hennes innsats besto i å hjelpe til med å gjøre klar sendinger som skulle til fronten. Hadde hun vært mann, skulle hun ha meldt seg som frivillig.

– Tror du ikke på det? spurte hun.

– Jeg vet ikke. Det blir sagt så mye forskjellig. Noen hevder at engelskmennene snart vil besette oss.

Hun utstøtte et fnys. – Du har vel ikke hørt på Karl?

Det flammet opp i blikket hans. – Er du spikende gal?

Skulle jeg lytte til nasjonalistpropaganda, mener du? Jeg tåler ikke synet av ham lenger, Ingmar. Han er blitt fullstendig forskrudd.

Tvillingbrorens kortklippede, rødbrune hår krøllet seg trassig rundt tinningene hans og danset når han snakket.

Anders hadde et pent ansikt, med nesten feminine trekk.

Men utseendet bedro. Under overflaten skjulte det seg styrke. Selv om den ikke var av det prangende slaget, var den like fullt klippefast.

Det var sjelden han brukte så krasse ord.

39

Faren sendte ham et blikk. – Det finnes andre betegnelser for slike som Karl. Villedet, for eksempel. Han har en fanatisk mentor, glem ikke det.

Anders trakk på skuldrene. – Jeg vet jo det. Men han er tross alt voksen.

– Har fetter Karl gjort noe galt? Knut så på broren med store øyne. – Hva betyr nasjonalistpropaganda?

Inger Marie lente seg mot Knut og rusket ham i det lyse håret. – Hva har du gjort av hærverk i det siste, da? Har du noen rampestreker du vil skrifte for din storesøster, slik at hun kan gi deg den julingen du fortjener?

Det spisse ansiktet hans fikk et underfundig drag. – Det er hemmelig, Ingmar. Jeg kan ikke fortelle hva jeg har gjort, da må jeg dessverre drepe deg etterpå.

Anders klukklo, øynene danset. – Hør på ham, Ingmar.

Ti år og militant! Han blir god å ha i kampen mot fascismen.

– Men du store min! Moren satte blikket i yngstesønnen.

– Hva er dette for språkbruk, Knut? Vi snakker da ikke om dreping ved middagsbordet?

– Det var en spøk, mor. Knut har lekt spion. Anders smilte til moren, noe som vanligvis myknet henne.

Men ikke i dag. Moren løftet glasset med skjelvende hånd. – Det er ikke snakk om annet enn krig og elendighet om dagen! Skytterlag er dannet, frivillig militæropplæring satt i gang, og det med kronprinsen i spissen. Hva blir det neste? En skulle tro tyskerne snart kom marsjerende over Stangebrua!

Nå hadde Inger Marie gruet seg lenge nok. Hun bestemte seg for at det ikke var noen vits i å vente. Morens humør var tross alt allerede ødelagt. – Jeg vil ikke studere tysk lenger, forkynte hun, atskillig mer selvsikkert enn hun følte seg.

– Hitlers framferd i Europa har fått meg til å hate språket 40

og alt som har med Tyskland å gjøre. Jeg har tatt en grad, jeg har gjort som dere befalte. Nå vil jeg male. Jeg har søkt Kunstakademiet og kommet inn. Undervisningen tar til i begynnelsen av september.

Lyden av krystall som knustes fikk henne til å hoppe i stolen.

– Det kommer ikke på tale. Moren hvisket ordene frem, mens hun stirret på hånden sin.

Faren la fra seg bestikket. – Du blør, Elisabeth.

Glasskårene glitret mot den mørke bordplaten. Store, mørkerøde dråper dryppet fra morens fingre og ned på tallerkenen hennes.

Inger Marie hørte at Knut trakk pusten fort ved siden av henne.

– La meg. Faren hadde grepet morens hånd og gransket den. – Det er ikke dypt.

Moren hevet hodet og betraktet Inger Marie mens tårene langsomt fylte øynene. Den følsomme munnen skalv. – For et svik!

– Et svik, mor? Inger Marie ble fylt av trass. – Jeg gjorde som dere sa, jeg valgte bort malingen da dere ba om det. Jeg valgte fornuftig. Jeg har en universitetsgrad å falle tilbake på. Nå må jeg følge hjertet mitt. Hvordan kan det være et svik? Jeg har vært lydig og flink og skaffet meg en utdannelse innen språk og litteratur. Jeg kan ikke skjønne hvorfor du reagerer slik.

– La oss diskutere dette på saklig vis, Elisabeth. Faren snakket med rolig, men anspent stemme. – Jeg kan ikke se det dramatiske i …

– Kan du ikke? Kan du virkelig ikke det, Per? Morens stemme var hes av tilbaketrengt gråt.

En liten hånd fant Inger Maries. Hun klemte den hardt.

Det var blitt dødstille rundt bordet.

41

Så foldet moren servietten sammen og presset den mot kuttet i håndflaten. Uten et ord reiste hun seg og forlot rommet.

De avsluttet måltidet i taushet. Selv Knut tidde.

Faren la bestikket fra seg, takket for maten og gikk inn i røkeværelset. Inger Marie brant etter å gå etter ham, men visste at det var best å vente.

For fire år siden hadde hun latt seg overtale til å gjøre som foreldrene sa. Men nå var hun voksen nok til å stå på sitt.

Denne gangen aktet hun ikke å gi seg.

Hushjelpen hadde søndagsfri, og Inger Marie vasket opp og tvang Anna og Anders til å tørke. Ingen av dem kommenterte det som hadde skjedd ved middagsbordet. Anders hadde visst om beslutningen hennes lenge, og Anna var mest opptatt av egne ting, som vanlig.

Søsteren gjespet mens hun tørket kjøkkenglassene. – Tror du far og mor gir meg lov til å gå på dansen på Folkvang neste lørdag, Ingmar?

Inger Marie betraktet søsteren tenksomt. Det bølgete, lysblonde håret skinte i lyset fra taklampene, det lå en svak rødme over de høye kinnbena. Anna var i ferd med å utvikle seg til en skjønnhet, konstaterte hun. – Det er ikke godt å si. De er redde for deg, vet du.

– Hva er det å være redd for? Anna speilte seg i en kakespade og glattet de velpleide brynene med en finger. – Jeg fyller tross alt atten år og har vært med flere av venninnene mine på dansemoro både her og der. På Odden og på Bellevue og andre steder også. Hva er annerledes med Folkvang?

– Det er ikke først og fremst stedet som er problemet, men folkene som vanker der. Dessuten er det ikke rette tiden for fjas og dans akkurat nå.

42

Anna stønnet. – Jeg orker ikke høre mer om alt det fæle som skjer i verden, Ingmar! Der er jeg enig med mor.

– Hvis du er voksen nok til å gå på dans, er du voksen nok til å ta verdenssituasjonen innover deg også. Inger Marie rakte henne et nytt glass. – Vi kan ikke lukke øynene for det som skjer rundt oss.

– Jeg kan ikke tro at nasjonalistene er så ille som folk sier.

Og jeg har alltid likt Karl.

Inger Marie trakk pusten for å svare, men ble avbrutt av Knut, som igjen var blitt nysgjerrig. – Hva er det for noe med Karl?

Anders svarte for henne. – Han er en tulling, akkurat som de andre NS-fanatikerne. Og det burde Anna forstå også, samme hvor jålete og selvopptatt hun er.

– Det at jeg ikke gidder å gå rundt og bekymre meg hele tiden, betyr ikke at jeg ikke bryr meg om det som skjer!

Anna var på gråten, så Inger Marie. Anders pleide ikke å være så krass mot henne.

Søsteren kastet håndkleet fra seg. De hørte trinnene hennes i trappen da hun satte kurs for værelset sitt.

– Familieidyll, fastslo Anders tørt.

Knut trakk Inger Marie utålmodig i ermet. – Men hvorfor er Karl en tulling?

Hun så ned på det spisse guttefjeset med de oppvakte øynene. – Fordi han tror på nasjonalismen. Nasjonalismen er en slags tro, akkurat som når noen tror på Gud. De som er det vi kaller nazister liker og beundrer en mann som heter Adolf Hitler. De liker Hitlers meninger, selv om mange andre er uenig med ham. Hitler mener for eksempel at noen folk er mindre verdt enn andre. Han lar soldatene sine marsjere inn i andre land og fengsler dem som ikke er enige med ham.

Knut tygde litt på dette. – Vil Karl også fengsle noen?

43

Inger Marie ristet på hodet. – Nei, Karl er ikke slik. Karl er litt forvirret for tiden, men jeg er sikker på at han vil ta til fornuft når han får høre mer om hva nazistene gjør mot folk.

Knut bet i en tommelfingernegl. – Jeg liker Karl. Han ga meg et kaleidoskop til jul. Jeg håper han tar til fornuft snart.

Og kommer Hitler hit, skal jeg sette ham i fengsel. Du må ikke være redd, Ingmar.

Inger Marie bøyde seg frem og klemte lillebroren. Kjærligheten til ham fikk hjertet til å flomme over. – Du er så modig, vennen min. Hva skulle vi ha gjort uten deg?

Anders betraktet dem med varme. – Det er lite som skremmer Ingmar, Knutern. Ikke engang det som skrives i avisene om dagen.

Inger Marie skjenket seg et glass øl fra den halvtomme flasken. – Jeg er faktisk skremt, tro ikke annet. Det samme er far. Vi hadde en lang prat før i dag. Det aner meg at det er mye han ikke sier.

– Halve omgangskretsen hans består jo av militære. De er godt informert, regner jeg med. Anders ristet på hodet da hun bød ham av ølet.

Hun satte fra seg glasset. – Vi må gå snart, skal vi rekke toget.

– Jeg skal følge dere til stasjonen! Knut satte av sted mot hallen.

– Stopp en hal! Inger Marie gikk etter ham. – Det er sengetid for alle hardt arbeidende spioner. Klokken nærmer seg sju.

– Jeg legger meg ikke før over åtte! Og alle spioner arbeider i mørket. De har nemlig lommelykt! Triumferende holdt han en liten, firkantet lommelykt opp foran henne. – Den er for å lese hemmelig skrift og løse koder!

– Jeg gir opp. Jeg skjønner at du har viktige oppga44

ver foran deg. Kan du gi din søster en skikkelig spionklem?

I armene hennes ble han liten og myk. Hun begravde ansiktet i det lyse, bustete håret som duftet svakt av guttesvette og presset ham mot seg. – Jeg lover å gi deg en skikkelig spionoppgave neste gang jeg kommer hjem.

– Lover du? Gutteøynene skinte. – Når kommer du?

– Snart. Om noen få uker. Jeg skal arbeide for Røde Kors en stund, vet du. Lage pakker med mat og klær til dem som sulter og fryser i Europa.

Hun håpet at hun ikke løy for ham, at foreldrene ville ha henne hjem etter avgjørelsen hun hadde tatt. Men den beslutningen var ikke hennes.

– Noen uker? Det er fryktelig lenge. Han var blitt lang i maska. Så skiftet uttrykket igjen. – Jeg vil i alle fall følge dere til stasjonen! Han løp for å hente yttertøyet sitt.

Anders gikk også etter sakene sine. – Jeg har sagt farvel til mor, sa han da han kom tilbake. Han fikk et unnvikende uttrykk i øynene. – Hun ville ha ro, sa hun.

– Å.

Idet Inger Marie trakk på seg kåpen, kom faren ut fra røkeværelset. – Dere står alt på farten, hører jeg? Øynene hans var alvorlige, det lyse håret strittet, som om han nettopp hadde trukket fingrene gjennom det. – Har dere sagt farvel til Elisabeth?

Anders nikket. – Jeg var oppe hos henne nettopp nå. Hun har migrene igjen.

– Ingmar?

– Hun ville ikke snakke med meg. Hun kjente at hun fikk tårer i øynene. – Jeg kan ikke skjønne hvorfor hun har så mye imot at jeg vil lære å male, far! Jeg begriper det ikke!

Hun vet jo at jeg har holdt på med det hele livet, hvorfor kan hun ikke fatte hvor mye det betyr for meg?

45

Han åpnet munnen, men lukket den straks igjen.

– Far? – Dette med kunststudiene får vi snakke om siden, svarte han kort. – Nå er det snart slutt på studieåret også. Du trenger ikke å bestemme deg i vår.

– Jeg har bestemt meg, far. Jeg har søkt og fått plass. De likte bildene mine.

Han ristet langsomt på hodet, men sa ikke mer.

Det presset på inne i henne. – Du vet hvor mye dette betyr for meg, far.

– Vi snakkes på telefonen, svarte han kort. – Dere ringer vel i løpet av uken. Du husker for øvrig hva vi ellers snakket om i dag, Ingmar?

– Ja. Jeg husker det. Hun svelget de forsmedelige tårene.

Den velkjente klumpen i magen la seg godt til rette igjen. Så strammet hun seg opp og nikket kort til farvel.

Anders og Inger Marie hadde fått vindusplass begge to, for kupeen var bare halvfull.

Broren betraktet henne. – Ta ikke dette med mor så tungt, Ingmar. Du vet hvordan hun er.

– Hun kommer ikke til å gi etter. Jeg skal vedde på at hun får far til å slutte å gi meg understøttelse. Hva skal jeg gjøre da?

– Det tror jeg ikke kommer til å skje. Jeg har ikke følelsen av at han har så mye imot at du satser på malingen. Det er mest mor som har protestert.

– Han har aldri oppmuntret meg, han heller.

– Kanskje ikke med rene ord, men jeg vet at han er imponert over bildene dine. Jeg har sett det på ham.

– Men hvorfor er det så ille for henne at jeg maler?

– Jeg aner ikke. Jeg vet bare at hun alltid har vært opptatt av at vi barna skal skaffe oss den utdannelsen hun aldri 46

fikk selv. La det ligge, jeg skal vedde på at det ordner seg.

Det meste gjør faktisk det.

Inger Marie så ut gjennom togvinduet på det grålige, trøstesløse landskapet.

Anders lente seg frem over det lille bordet mellom setene.

– Jeg satt akkurat og tenkte på noe som ble sagt på studenterhjemmet før helgen, Ingmar. Det ble påstått at den svenske jernmalmen som blir utskipet fra Narvik utgjorde over førti prosent av Tysklands forbruk i fjor. Krigsforbruk, mener jeg. Med andre ord: malmen er livsviktig for Tyskland.

– Og så? Hun tvang seg ut av grubleriene og så på ham.

Han senket stemmen enda mer. – Tror du Tyskland kommer til å sitte rolig å se på at engelskmennene minelegger farvannene våre slik at de ikke skal få tak i malmen?

– Den engelske marinen kommer aldri til å tillate tyske skip å nærme seg Narvik, Anders. Det tror jeg du kan ta med knusende ro. Og vi er fremdeles nøytrale, vet du.

– Jeg synes du er naiv. Jeg tror vi må forberede oss på å bli trukket med i konflikten.

– Av hvem? Av England?

– Av en av partene, i alle fall.

– Det er vel ingen som tror at vi kommer til å gå med i krigen på tysk side? Hun ristet på hodet. – Det er godt at så få tar nasjonalistene alvorlig. Har du lest Fritt Folk?

For øvrig kan uvitenhet være farlig nok, det har historien til fulle bevist. Og uvitenhet paret med ondskap … Hun la armene i kryss, som for å beskytte seg mot tankene som kom. – Jeg begriper virkelig ikke hva som går av Karl. At tante Edna og onkel Kjell er forskrudde har vi visst bestandig, men Karl … Det er ikke til å forstå.

Anders stirret ut gjennom vinduet. – Vi lever i urolige tider. Jeg er redd for fremtiden. Vi er et lite land, glem ikke 47

det. I Tyskland fengsler de jøder. Kan du forestille deg hva som ville skje med folk vi kjenner dersom Hitler kom hit?

Med fru Sandler, for eksempel?

– Det er ubegripelig, svarte hun, og så den kloke, milde lærerinnen deres for seg. – At slikt kan skje i dag. Vi er da opplyste mennesker.

– Opplyste? Han lo uten glede. – Ser du ikke at dette er formørkelse, Ingmar? Hitlers politikk er synonym med hat, ondskap og frykt. Nazistene har sjelløse, formørkede sinn.

Sterke ord, men det var sant som han sa. Det hvilte virkelig en sky av formørkelse over Europa.

– Unnskyld, men jeg kunne ikke unngå å høre hva dere snakket om. Kvinnen som satt ved siden av Anders lente seg frem og satte blikket i Inger Marie. – Jeg synes dere skal være forsiktige med å karakterisere andre menneskers sinn.

Inger Marie stirret på henne, himmelfallen. – Hva? – Mange av nasjonalistene er forutseende mennesker som bare vil Norge vel. De må heller ikke glemme at Hitler har gjort mye godt. Han fikk blant annet slutt på arbeidsløsheten og fattigdommen i Tyskland. Quisling er også en stor leder.

Inger Marie lot blikket gli over kvinnens kostbare klær.

– Hitler fikk slutt på arbeidsløsheten ved å ruste til krig, ja.

Synes De at vi skal gjøre det samme?

– Det har jeg ikke sagt. Kvinnen satte seg tilbake igjen.

– Men jeg blir så provosert av slike vettløse utsagn. Dere vet ikke hva dere snakker om.

Inger Marie slapp ikke det velpleide ansiktet med blikket.

– Det skal være visst, sa hun kaldt. – Vi vet ikke halvparten av hva som foregår, det skjønner alle mennesker med vettet i behold.

Kvinnen ristet oppgitt på hodet.

48

Resten av togturen foregikk i stillhet. Da de gikk av på Østbanestasjonen og spaserte side om side oppover Karl Johan, var det blitt mørkt.

– Skal jeg følge deg hjem? Anders stakk hendene i bukselommene og så lengselsfullt på trikken som kom kjørende nede i bakken.

– Nei takk, jeg har noe jeg må gjøre først. Vi snakkes siden.

Hun fulgte den høye, slanke skikkelsen hans med øynene da han skrådde over gaten. Han hoppet elegant på trikken og vinket til henne, og hun vinket igjen. Deretter kikket hun på klokken og satte kursen for Nationaltheatret.

Hun rettet seg opp og så mot hovedinngangen. Teaterpublikumet var begynt å komme ut. Hun snappet opp en og annen bemerkning fra folk som passerte henne, stykket hadde åpenbart falt i smak.

Kveldsmørket brakte med seg en tynn tåkedis, en dis som la seg over hår og hud som fuktig spindelvev. Hun flyttet blikket til sideinngangen, selv om hun visste at det var altfor tidlig. Han skulle fjerne sminken, skifte, kanskje veksle noen ord med kolleger også.

Nervøst åpnet hun vesken og fant frem lommespeilet.

Den røde alpelua skinte som et fyrtårn i alt det grå, og hun klemte den bedre på plass. Håret krøllet seg, slik det alltid gjorde i fuktig vær. Øynene var svarte av spenning, det hang dråper av fukt i øyevippene.

Minuttene tikket forbi, ulidelig langsomt, og ventetiden fikk virkeligheten til å sige innover henne. Jaha, nå var hun her, sa hun til seg selv. Og hva så? Hun hadde ingen plan, ingen strategi, bare løse tanker som plutselig fortonet seg tåpelige.

Opprinnelig hadde hun fablet om at hun kunne late som 49

om hun støtte sammen med ham, men det kom hun aldri til å våge, det erkjente hun nå. Men hun kunne kanskje bare smile idet de passerte hverandre og håpe at han stoppet og begynte å snakke til henne? Eller ville det virke løsaktig?

Jo, medga hun, det ville i beste fall virke løsaktig, i verste fall skrullete – og det var stikk mot sin hensikt å te seg slik.

Hun var ingen femme fatale og ville aldri få seg til å virke så innlatende. Men hvordan skulle hun da gripe saken an?

Hvordan skulle hun gå frem for å bli kjent med ham? Ville han kanskje kjenne henne igjen fra første rad? Riktignok hadde hun hatt på følelsen at han la merke til henne, men den følelsen ble kanskje delt av samtlige kvinner i salen? Jo, såpass nøktern måtte hun nok være, hun innså det.

Hjertet sank, hun kjente hvordan nederlagsfølelsen truet med å ta motet fra henne. Dette kom aldri til å gå bra, denne dagen ville bli mislykket fra ende til annen. Først morens reaksjon på fremtidsplanene hennes, så dette. En eneste lang fiasko, med andre ord. Hun kjente seg selv så godt at hun visste at innen hun lå i sengen i kveld ville hun ha most sitt eget selvbilde til molekyler. Dette kunne ikke bli verre, hun kunne like godt gå hjem og spise sjokolade. Hvis det var noe igjen, da.

Hun hadde nettopp begynt å hate seg selv for alvor da døren til sceneinngangen gikk opp. Hjertet gjorde et byks i brystet hennes. Der kom han, herregud, der kom han! Han var kledd i hatt og frakk, men hun kjente ham igjen på profilen. Han stanset og holdt døren åpen for noen. En kvinne kom til syne, hun smilte opp mot ham og stakk hånden under albuen hans.

Inger Marie stirret etter paret som hadde begynt å spasere ned mot Studenterlunden.

Nå stanset de. Han lente seg frem og kysset kvinnen på munnen. Selvsagt hadde han kjæreste. En mann som ham.

50

Hvis man tenkte at noe ikke kunne bli verre, så kunne man forbanne seg på at det ble det.

Paret gikk videre, men Inger Marie ble stående igjen.

Lenge sto hun der, mens hun kjempet mot den lammende følelsen av selvforakt.