Soloppgang av Jorunn Johansen

Soloppgang

1

Kvinnen p책 muren Jorunn Johansen

Persongalleri

På Tronvik gård Andrine Tronvik – hovedpersonen, 17 år Undine Tronvik – moren Anton Tronvik – faren Peder Tronvik – broren Torstein – Peders kamerat, bor på nabogården Hos enkefruen Enkefru Hanna Johansen Albert Johansen – enkefruens nevø Stina Johansen – datteren til Albert Josefine – taus hos enkefruen Gudrun – taus Kari – taus Isak – regnskapsfører for Albert På Olesviken Gård Herman Pedersen – far Sofie Pedersen – mor Aleksander Pedersen – sønn Ole Pedersen – sønn Amanda Thorsen – kjæresten til Peder

Prolog

I skogen noen mil fra Kongsvinger, 1838 Regnet øste ned over den åpne sletten. Elisabeth var iskald, men bet tennene sammen og trosset uværet. Hun måtte holde ut! Ingen skulle ta henne. Ingen! Trærne svaiet i den sterke vinden.

Det knaket i trestammene, som om de tryglet om å få slippe å bli utsatt for de plutselige vindkastene. Elisabeth ønsket det samme. Håret virvlet rundt hodet hennes og slo mot ansiktet som piskeslag. Hun var gjennomvåt. Kåpen hun bar, var tung. Hun kjente at regnvannet samlet seg i nakken, for deretter å renne nedover ryggen hennes.

Likevel måtte hun videre. Tårene som trillet nedover kinnene, blandet seg med regnvannet og ga henne saltsmak i munnen. Hun var bitter over å ha blitt sveket, men også redd fordi hun visste at han var etter henne. Hun hadde trodd at han aldri ville finne henne. Hun hadde trodd at hun slettet 7

alle spor, men det var feil. Han var etter henne, og han var nær.

Elisabeth festet blikket på den store steinen foran seg og lette febrilsk etter hulen som bygdefolket stadig talte om. Var hun på riktig vei? Orket hun å gå videre? Klarte hun å kjempe for livet stort lenger?

Vinden økte i styrke. Hun strøk hånden over det våte håret, snudde seg og stirret innover skogen.

Gjemte han seg i tåken som duppet mot marken?

Hun undret på om han hadde tatt med seg flere menn. Hun syntes hun hadde hørt flere stemmer for en stund siden.

Hun småsprang videre, helt til hun kom til en lysning. Langt borte hørte hun tydelige mannsstemmer.

«Barnemordersken kan ikke være langt unna!

Vi finner henne snart! Det er ferske spor her.»

Hun løp videre, men etter å ha snublet gjennom krattet i noe som virket som en evighet, maktet hun ikke mer. Hun krøp sammen bak en stor stein, sank ned på bakken og begynte å gråte stille. Sorg og redsel fylte hele kroppen.

Etter en stund kom hun seg likevel opp på bena og skuet mot de mørke skyene som drev forbi.

Vinden syntes mildere nå. Kåpen løftet seg så vidt.

Det var skog så langt øyet kunne se.

Så var lydene der igjen, hestehover smalt hardt mot marken. De sinte stemmene var enda tydeli8

gere nå. Hun skuttet seg, ba til høyere makter om å slippe det hun skulle igjennom, men fikk ikke noe svar. Hennes tid var inne. Hun maktet ikke å rømme fra dem lenger. Hun innså at hun måtte ha løpt mot dem, ikke fra dem.

Bena bar henne ikke lenger. Gråten kom i hikst.

Ventetiden ville bli en pine.

Hun lukket øynene og ventet på det uunngåelige, mens redselen nesten kvalte henne. Så åpnet hun øynene igjen og stirret utover skogen. Hestehover lød bak henne. Hun korset seg og mumlet: «Kjære Gud. Jeg har ikke gjort noe galt …»

Hun vendte seg om – og stirret inn i de mørke øynene til mannen hun fryktet mer enn noen.

«Der er hun,» sa han og smilte triumferende.

Hun sank ned på knærne og ség ned i gresset mens kroppen skaket i gråt.

Hun var blitt innhentet. * Litt senere samme år.

Uværet herjet igjen over jordene og ga åsen i bakgrunnen et spøkelsesskjær. Trærne svaiet faretruende under den gråsvarte himmelen. Men folk brydde seg ikke om uværet. Det var det som skulle skje foran dem, som opptok dem. De stuet seg sammen og talte lavt seg imellom.

De er som gribber, tenkte hun. Tårene rant, red9

selen boret seg inn i henne. Snart skulle hun dø!

Skarpretteren skulle be henne legge hodet på blokken, og han skulle hugge i henne!

Hun kikket ut over folkemengden igjen. Mange lo. Noen spyttet foran bena hennes. Vinden blåste så håret og kjolen løftet seg på kvinnene. Hun så i øynene deres at de gledet seg til det som ventet.

De så frem til at hodet hennes skulle falle foran føttene deres. At blodet skulle pumpe ut av kroppen hennes og renne utover den våte bakken.

Mennene stirret på henne som om de var rovdyr som ventet på byttet sitt, som om de ville krafse henne til seg og rive henne i filler.

Skarpretteren gjorde tegn til at hun skulle tre frem, og et bind ble bundet foran øynene hennes.

«Jeg vil ikke dø!» tryglet hun.

Nå hørte hun ropene fra bygdefolket: «Barnemordersken skal dø! La henne dø nå! Hva venter du på?»

«Hugg av henne hodet!» ropte en og lo høyt.

Elisabeth skalv så hun ristet da hun bøyde seg ned og la hodet på blokken. Så føltes det som om kroppen ble bedøvet. Gråten stilnet litt etter litt.

Hun ga seg over til det som skulle skje. Det var ingen vei tilbake. Livet var over, hun skulle dø for noe hun ikke hadde gjort.

Mannen hun kjente så godt, hadde sveket henne. Hun visste at han sto foran henne og ventet på at straffen skulle fullbyrdes. Han var ond, 10

han nøt å se henne lide. Angsten blusset opp i henne igjen. Hun elsket … hun elsket … Tankene svant hen idet hun hørte de hatske ordene fra folkemengden.

«Hugg hodet av henne!»

Elisabeth holdt pusten. Hun ventet på at øksen skulle falle. Skille hodet hennes fra kroppen. Bare la det gå fort, sa hun inni seg. La det gå fort. Fort, fort, fort.

I et glimt kjente hun en lengsel etter det hun hadde skapt i kjærlighet. Morshjertet hadde banket hardt, og hun hadde vært så lykkelig. Hun så mannen hun elsket for seg. Mannen hun aldri skulle møte igjen. Han som var alt for henne. Han som var … Han som …

Hun stønnet av redsel, og det føltes som om hjertet stanset av frykt. Så ble det helt stille i forsamlingen. Det var nå det skulle skje. Det var nå! Øksen boret seg inn i nakken hennes. Det siste hun hørte før døden innhentet henne, var gispet fra tilskuerne.

Kapittel 1

Tronvik gård, like ved Kongsvinger festning, sommeren år 1855 Andrine Tronvik lå på ryggen på hustaket og kikket på festningen. Gresstråene stakk henne i bakhodet og ryggen. Av og til trakk hun opp noen strå og tygde på dem. De få gangene hun hadde fri fra tjenesten hos enkefru Hanna Johansen, tok hun seg tid til å beundre festningen. Hun måtte se dit – det bugnet av blomster under muren.

Sommeren var den beste tiden på året, syntes hun. Naturen var så vakker, med saftig gress og løvtrær som raslet i vinden. Hun satte seg opp og skuet utover gården som hun var så stolt av. Tronvik gård var ikke stor, men den lå på en høyde, med utsyn over de enorme skogområdene. Ikke langt fra storskogen lå grensen til Sverige.

Hjemgården hadde en låve som var bygd i grovt tømmer, en gammel tjenerstue og stabburet som faren bygde i våres. De hadde tre kuer, en gris, to 13

geiter og noen sauer, og i vinter hadde de kjøpt to arbeidshester. Andrine mistenkte at faren, Anton Tronvik, hadde lånt penger for å kjøpe dyrene, men av hvem, visste hun ikke. Foreldrene talte aldri om slikt.

Hønene spankulerte rundt på tunet, mens hanen hele tiden holdt øye med dem. Dessuten hadde de gårdshunden, en svart og hvit hannhund som passet på sauene. Moren kalte den for Håpløs, fordi den ofte lot være å lystre.

Moren, Undine, skjøttet husarbeidet, og Andrines bror, Peder, tok seg av arbeidet på jordene når faren hadde vakt på vertshuset som lå like ved festningen. Broren hadde fylt tyve år i våres, og Andrine var så vidt sytten.

Hun var glad i faren sin. Da hun var barn, tok han henne ofte med seg i skogen, slik at hun skulle forstå hvorfor rovdyrene var der. Hun husket godt de turene. Faren forklarte at både ulv, bjørn og jerv var der fordi naturen trengte dem.

At de kun tok for seg av klovdyr, slik at det ble en viss balanse i naturen. Etter det var hun ikke så redd for ulvehylene som noen ganger lød om natten.

De få gangene hun hadde fri – som regel hver fjerde søndag – pleide Andrine å stelle med dyrene.

Hun hjalp også moren på kjøkkenet og gjorde rent i huset, men det hun satte høyest, var å ta seg av dyrene. Hun var spesielt glad i den eldste kua, 14

Dokkalill. Hun var snill og god, og var Andrine lei seg, pleide hun å sitte hos kua i båsen og tale med henne. Dokkalill så alltid på henne med store øyne og lot Andrine få klemme henne og legge kinnet mot det myke, varme skinnet.

Andrine myste mot solen. Nå kunne hun ikke ligge og drømme lenger. Hun måtte melke kuene.

Hun reiste seg og vaklet bortover hustaket, mens hun kastet et blikk mot de flotte bygningene på festningen igjen. Hun visste at det var både kommantdantbolig, kaserne, kruttårn og bakeri der.

Bak disse husene kunne hun skimte flere bygninger, og antok at det var fjøs og stall der også. Og så var det slaveriet. En gang satt det mange fanger der.

Hun huket seg ned, klatret fort ned på bakken og rettet litt på skjørtet. Moren kom ut fra stallen.

Kjolen svingte om bena hennes idet hun kom mot Andrine med nevene plantet i livet. «Har du vært oppe på taket igjen? Har jeg ikke sagt at du ikke får lov til det? Det er lite kvinnelig å klatre opp på hustak, Andrine.»

Moren virket mer urolig enn sint. Gårdshunden svinset rundt bena hennes. Den hoppet og gjødde for å få oppmerksomhet. «Sitt!» Moren pekte mot bakken. Gårdshunden lystret og satte seg, mens den så på henne med snille øyne.

Andrine så ned. «Du vet at jeg liker å se på festningen de få gangene jeg er hjemme, mor.»

15

Moren var som alltid pent kledd. Kjolen hun bar passet godt til den slanke kroppen. Hun var nydelig, med lys, tykk flette og rene trekk i det yndige ansiktet. Hun var 40 år, men så langt yngre ut. Andrine skulle gjerne ha vært mer lik moren.

Selv var hun svart i håret, og hadde fregner på nesen og utover kinnene. Hun var bredere i ansiktet enn moren, og øynene var brune, mens morens var isblå. Det fantes ikke likhet mellom dem. Ikke det hun kunne se, i hvert fall.

«Gå inn og melk kuene nå. Har du glemt tiden?»

«Nei, mor. Jeg skal melke nå.»

«Fint, og når det er gjort, skal vi på kirkegården. Denne gangen må du være med, Andrine.»

«Men vi var jo i kirken for to timer siden, mor!

Hvorfor gikk vi ikke innom kirkegården da?»

«Fordi jeg måtte ordne med andre ting først.»

Andrine vred på seg. Hun likte ikke tanken på å gå på kirkegården. «Ikke i dag, mor, vær så snill!

Jeg ønsker å bruke fridagen min her. I kveld må jeg tilbake til enkefruen igjen.»

Moren gjorde et kast med hodet, så den tykke, lyse fletten svingte over brystet. «Du skal være med, har jeg sagt! Denne gangen gjør du som jeg ber deg om!»

Andrine likte ikke kirkegårder. Det var for mange sjeler der. De talte til henne, og det var skremmende. Men det kunne hun ikke fortelle 16

moren. Hun turte ikke fortelle at hun så de døde rundt seg. Ingen visste at hun hadde slike evner.

«Snille mor, la meg slippe det i dag!»

Undine så ergerlig på datteren. «Nå holder det!

Du blir med meg.»

Andrine tidde. Når moren var slik, visste hun at det ikke nyttet å protestere. «Ja vel, jeg blir med.»

«Godt. Da går vi med en gang du er ferdig med å melke.»

Andrine nikket og gikk inn i fjøset. Hun lukket øynene og trakk inn duftene av varme dyrekropper. Kuene snudde litt på hodet og kikket på henne da hun fant frem melkekrakken og bøtta.

Nedenfor båsene sto sauene og breket. Andrine visste at både de og kyrne ventet på å bli sluppet ut, men det var broren, Peder, som pleide å gjøre det. Først måtte kuene melkes. Deretter kunne de få komme ut i det saftige gresset og tygge i seg alt det gode.

Hun satte seg inntil kua og klappet den på magen, mens hun satte bøtta på plass. Så trakk hun i spenene. Dokkalill tittet på henne, før den begynte å drøvtygge igjen.

Andrine tenkte på den første gangen hun hadde vært på kirkegården og lagt ned blomster på bestefarens grav. Da var hun bare ti år gammel. Hun hadde fornemmet at bestefaren sto ved siden av henne og smilte, og da hun kjente en hånd på skulderen, var hun blitt så redd at hun hadde løpt 17

gråtende ut fra kirkegården. Da moren spurte hva som gikk av henne, løy hun og sa at hun hadde fått et vepsestikk på leggen. Etter den dagen satt hun alltid på kirketrappen mens moren besøkte bestefarens grav.

Hun grøsset og følte uhyggen bre seg i kroppen.

Så ble hun oppmerksom på broren som kom plystrende.

Han stanset foran henne og la armen over båskanten. «Du er sen i dag, Andrine. Dyrene skulle ha vært ute på beite for lenge siden. Far var irritert da han dro til vertshuset. Han synes du burde ta mer ansvar de gangene du er hjemme, og ikke sluntre unna.»

Hun så inn i de mosegrønne øynene hans og merket seg at det lyse håret var bustete. Ansiktet var skittent. Hun lot som om hun ikke hadde hørt anklagen i stemmen hans. «Du er svart i ansiktet,» sa hun og konsentrerte seg om melkingen igjen.

«Ja, det er ikke så rart. Grisen ville ikke inn i båsen. Jeg skled i gjørma, falt, og landet med fjeset i møkka!»

Hun syntes han så komisk ut. «Gjorde du? Da må du vaske deg.» Hun begynte nesten å le da hun så for seg broren som kavet i gjørma. Han var alltid klønete, slik hadde han vært siden han var guttunge. Men han var godt likt blant jentene i bygda. Peder var en staut og hyggelig gutt.

18

«Det har jeg ikke tid til. Du får gjøre deg ferdig her. Mor sa at du skulle bli med henne på kirkegården.»

Andrine nikket.

«Jeg går opp på låven og pusser seletøy, så slipper jeg ut dyrene etterpå. Far blir lenge borte i dag,» sa Peder.

«Jeg forstår ikke at han orker å arbeide på vertshuset,» sukket Andrine, og gjorde seg ferdig med Dokkalill. Hun løftet melkekrakken, tok med bøtta bort til neste bås og satte seg.

«Far må ha arbeid utenfor gården, Andrine. Det vet du, ellers klarer vi oss ikke,» sa Peder, sint i stemmen.

«Jeg vet det, men nå som jeg arbeider hos enkefruen …»

«At du er i arbeid, er ikke nok. Vi trenger fortsatt ekstra inntekter. Men det er mye for far. Han burde hatt roligere dager.»

«Det er ikke min feil at fruen ikke betaler meg mer, Peder.»

«Enkefruen er kjent for å lønne de ansatte dårlig. Det burde mor ha vært klar over. Men hun syntes vel synd på den gamle, og så det som en god gjerning at du begynte å arbeide der.»

«Hun angrer på det nå, det er jeg sikker på. Hun ser hvordan far sliter.»

«Jeg har ikke tid til å tale mer om dette nå,» sa Peder. «Jeg går og pusser seletøy.»

19

Andrine nikket og konsentrerte seg om å melke igjen.

Broren forsvant, og hun gjorde seg ferdig med melkingen. Så bar hun med seg bøtta ut i gammelstua, som de brukte som bryggerhus. Hun satte bøtta fra seg inntil veggen, hvor det var kjølig, og lukket seg ut.

Hun møtte moren på tunet. Hun var kledd i finkjolen, en grå ullkjole.

«Gå opp på værelset ditt, Andrine, gre håret og flett det. Og ikke glem å skifte kjole! Det lukter fjøs av deg,» «Ja, jeg skal skynde meg.» Andrine smatt forbi henne og løftet litt på skjørtet da hun gikk opp den smale trappen. Hun lot døren stå oppe mens hun helte vann i vaskevannsfatet. Så fant hun frem kluten og skrubbet ansiktet, tok av seg kjolen og hengte den over stolen.

Soveværelset var sparsomt møblert: En seng, et toalettbord og et høyt skap. Gardinene gjorde rommet lunere, moren hadde sydd dem selv.

I langsomme drag dro Andrine børsten gjennom det svarte håret, som rakk henne til hoftene. Hun tenkte på at hun snart skulle tilbake til enkefruen.

Fruen var snill, men hun lå for det meste i sengen eller på sofaen i stuen og kommanderte tjenestefolket. Andrine måtte rense neglene hennes to ganger om dagen, sengen skulle skiftes på hver dag, og fruen forlangte å få mat servert på sengen.

20

Enkefruen likte ikke det krøllete håret som buktet seg nedover ryggen hennes, hun klaget over at det hadde mistet glansen, og at den naturlige fargen var borte. Ofte tok hun tak i lokkene sine og viste dem frem. «Se her, Andrine. Håret er grått og livløst!» Og hun forlangte også å få vasket håret mens hun satt i sengen. Det var vanskelig å bruke balje når fruen ikke ville stå opp. Det ble som regel vannsøl, og tausene fikk kjeft.

Andrine hadde sluppet unna hårvasken så langt, men hun måtte lese for enkefruen hver kveld, romantiske dikt eller Bibelen, som var favorittboken hennes. Andrine kunne diktboken utenat. Det føltes i hvert fall slik.

Med ett hørte hun moren rope fra tunet: «Andrine!»

Hun spratt opp og gikk bort til vinduet. «Ja?» «Nå må du skynde deg!»

«Jeg kommer nå, mor.» Hun fortet seg å åpne skapet. Der fant hun frem en ren kjole som hun trakk over hodet. Hun slettet litt på den og flettet håret raskt. Det kunne være at hun så en staut kar på vei til kirkegården. Da måtte hun se fin ut.

Hun sprang ned trappen og gikk moren i møte på tunet.