Stina Saga: 1. Trolløyet Neste bok, SKYGGELANDET, er i salg fra 19. mars til 1. mai 2012.
1
Trolløyet Renate Josefsen
© 2012 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-37263-7 1. opplag 2012 Omslagsillustrasjon: Vebjørn Strømmen Omslagsdesign: Camilla Iren Nygård Sats: Type-it AS Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.norskeserier.no
Personer i Stina Saga
Stina Saga, 16 år Erling Saga – faren, gruvearbeider Beret Saga – Stinas mor, arbeider i fogdens hus Bjørn Knausen – Stinas venn Guren – kokka på kobberverket Marja – Stinas venninne. Arbeider i matstua Anna – arbeider sammen med Stina i bankehuset Mikkel – arbeider ved verket Olai Løvåsen – arbeider ved verket, bor på farens gård, Løvåsen Tordis – Olais søster Fisker-Jo – en fattig fisker Torlaug – Fisker-Jos kone Fogd Bal – eier og driver Bals kobberverk Jürgen Lippert – formann ved kobberverket
Forfatterens forord Det finnes et sagn. Et sagn om en herre som på 1600-tallet rådde over tre rike kobbergruver. Han skal ha vært en grusom fogd, som utnyttet og tyranniserte befolkningen og reinsamene i Ballangen. Han tvang dem til å slave for seg i gruvene. Han stjal kjøredyra deres og brukte dem til å frakte malm fra gruvene og ned til fjorden. Ved Børsvannet fikk han anlagt ei smeltehytte. Her segnet folk om og døde av utmattelse. Og dersom fogden ikke fikk det som han ville, fantes det ikke den metode som var grusom nok som straff … På folkemunne ble han kalt «den onde fogd Bal». Jeg har alltid vært glad i gamle historier og sagn. Om tider som en gang var, eller kunne ha vært. Især dem som har opprinnelse i mitt eget nærområde. For noen år siden ble jeg fortalt at en av mine tippoldemødre, tidlig på 1900-tallet, drev en omfattende leting etter ei svært rik kobbergruve. Ei gruve som skal ha blitt skjult og kastet gand over av reindriftssamene, som følge av 7
grusomhetene som utspant seg her under driften av Bals kobberverk. Men min tippoldemor, som selv var av lappslekt, skal ha blitt fortalt av sine foreldre hvor den skulle ligge. Likevel lyktes hun aldri i å finne denne sagnomspunne gruva. Og kan hende var det like bra, for den som finner en eller flere av de tre, og avslører deres beliggenhet, skal lide en grusom død … Dette var første gang jeg hørte «Sagnet om Bals gruver». Det var også da fantasien min ble satt i sving, og historien om Stina Saga ble til. For fantasi er det. Fra ende til annen. Alle personer og handlinger, gode som dårlige, er skapt i mitt hode. Gruva, gårder og plasseringen av disse, likeså. Så håper jeg at du, kjære leser, vil leve deg inn i min historie om hvordan det kunne ha vært å leve i nordlandsbygda Ballangen på den tida, dersom det finnes noe hold i dette gamle sagnet som jeg har latt meg inspirere av. At du vil la deg berøre av Stinas liv. Følge henne i glede, men og i sorg. Og føle med henne og de andre som måtte lide under fogdens tyranniske styresett. Hvem vet, kanskje var det nettopp slik det gikk for seg? Med vennlig hilsen Renate Josefsen
Prolog De kom om natten. I ly av mørket tok de seg frem. De var slitne, og ennå var de ikke på langt nær fremme. Veien hadde vært lang og hard for dem, som sjelden tilbakela slike lange strekninger. Spesielt nå, midtvinters. Det var ikke slikt som dette de var vant til å bruke dagene på. Det var ikke slike oppdrag de var eslet til. Det var ikke for dem. Dette var dessuten ikke deres land. Føret var tungt. Skiene forsvant gjennom den tynne skaren, og de hadde grynnet i snø til knærne de siste timene. Til tross for at morgentimene hadde startet med oppholdsvær og lite vind, hadde det bare økt på utover dagen. Snøbygene kom tett, og de hissige vindkastene slet og dro i mennene mens de kjempet seg frem. Det var som om en usynlig kraft forsøkte å hindre dem, og den sterke vinden truet hele tida med å rive de kraftige karene over ende. De bøyde hodene og trosset både snøen og vinden som pisket dem i ansiktet. I smug korset de seg, én etter én. De fleste var enige om at det hadde vært meningsløst 9
å legge ut på denne turen over fjellet, men de hadde intet valg. De hadde sine ordrer å følge, og de var ikke av en slik art at de hadde noe å se frem til. For mange historier var blitt fortalt til at de klarte å skjule usikkerheten som lå som et tjukt lag utenpå dem. I begynnelsen hadde de spøkt det bort. Ledd av hverandre dersom en av dem ytret noe som kunne minne om frykt. De snakket sammen om uviktige ting. Om saker som skulle få tankene bort fra det som lå foran dem. Men jo nærmere de kom, jo vanskeligere ble det å overse angsten som krøp oppetter ryggen. Bare én visste hvor veien gikk. Med sikre stavtak ledet han an flere alen foran de andre. Han var ikke redd. Ikke så det syntes, i det minste. Det var han som skulle sørge for at alle gjorde det som var forventet, og forlangt. Han forholdt seg taus og ofret ikke de andre så mye som et blikk. Så lenge de var medgjørlige, så han ingen grunn til å tale unødig. Han bestemte ruten, og han la opp til rastene – som for øvrig verken hadde vært hyppige eller unødvendige. Dette var nesten mer enn de maktet. Men ikke for noe i verden våget de å vise det. Ikke et ord ble lenger ytret blant de andre heller. Det var ikke for å unngå å bli oppdaget. Vinden ville uansett føre stemmene deres tilbake den veien de kom fra. Det eneste som av og til kunne høres, var lyden av glidende ski gjennom snø, dersom vinden lot dem få et øyeblikks hvile. Igjen var det frykten som hindret dem. Ingen ønsket å sette ord på følelsene de slet med. Og de var redde 10
for at stemmen ville avsløre den ulmende angsten for resten av gruppen. Av og til så de likevel på hverandre gjennom snøfokket, og gjenkjente hverandres frykt. De var snare til å slå blikket ned igjen. Omsider var de fremme. De gjorde en kort stans og fikk samtidig stukket et stykke tørrkjøtt i neven med beskjed om å ete. Ingen var tungbedt. Sulten gnog i tarmene, selv om klumpen i brystet gjorde det vanskelig å svelge. De fikk sine siste instrukser mens de tygget i seg maten de ikke hadde fått så mye av i løpet av de siste døgnene. De håpet det ville gå lettere enn de fryktet. De håpet gjetordene om folket de på et slikt ukristelig vis skulle gjøre fremstøt mot, var overdrevne. Men vissheten om at dette kunne bli deres undergang, fikk de ikke kastet av seg. Så slo de til. Vinden ulte og pep rundt ørene. Harde snøkorn, skarpe som nålespisser, stakk i kinnene. De små, kalde hendene klarte ikke å skjerme hele ansiktet. Hun trengte ikke å ha øynene åpne for å vite at himmelen ruvet mørk, kald og truende over henne, helt dekket av svarte, onde skyer som sto så godt til dette harde, hvite som nærmest ble skutt ned mot henne. Av og til gjorde hun forsøk på å åpne dem, men smerten var ikke til å holde ut, så de ble raskt lukket igjen. Tidligere hadde hun forsøkt å få øye på månen. Hun trengte sårt krefter fra den lysende skiven for å jage de vonde følelsene på flukt, men den var for godt dekket 11
til. Hvor mye hun enn prøvde, kunne hun ikke skimte den. Hun hadde tryglet og bedt den om å vise seg. Stille, hviskende. Så manende. Hun lå på rygg. Kroppen var tullet inn i varme skinn, men den bitende vinden klarte å sno seg innunder den på et vis likevel. Hun skalv av kulde. Hun trodde i alle fall det var kulden som gjorde at hun ristet, men hun var ikke sikker. All uvissheten gjorde også vondt. Hun stakk en kald tommel inn mellom leppene, la den godt til rette bak fortennene og suttet iherdig. Egentlig var hun for stor til det. Hun visste det. Men hun tenkte at det ville trøste og hjelpe mot redselen. Den bunnløse redselen som lå som en klo rundt det lille hjertet, og klemte så hardt til at hun var redd det skulle komme til å briste. Kanskje var det derfor hun skalv. Av redsel? Det trengte ikke være kulden. Hun kjente skinn både under og over seg og burde klare å holde varmen. Han var bak henne. Hun hørte lyden av ski mot snø. Svisj, svisj, svisj, svisj. Langsomt gled han opp på siden av sleden. Han ville ikke gi seg. Det var ikke lenge siden hun hadde innsett det. Han var sterkere enn de andre, mye sterkere. Han la seg inn i samme fart som sleden beveget seg i, og der ville han bli liggende. Ikke et ord kom over leppene hans. Alt hun hørte, var den innbitte pusten. Han måtte være sliten, han og. Men på en annen måte. Han hadde gått langt og fort. Hun kunne ane en snev av redsel, men den gjorde ikke hennes mindre. Uansett var den ikke nok, denne frykten 12
han følte. Hvorfor var han ikke like svak som de andre? Akkurat det gjorde henne nesten mer skremt. Hvem var han egentlig? Hvilke krefter hadde han bak seg? Hun var for sliten. Den spinkle kroppen skaket under påkjenningen. Redselen fikk hvite prikker til å danse som lette snøflak bak de lukkede øyenlokkene, mens kvalmen veltet rundt i magen. Og hun var lei seg. Fryktelig lei seg for det hun hadde gjort. Kan hende fortjente hun ikke annet enn det som ventet henne. Hun hadde gjort noe vondt. Noe forferdelig. Noe hun hadde lovet at hun aldri skulle gjøre. Hun trodde ikke lenger hun var verdig. Og hun trodde at en som sto henne nær, ville bli fryktelig skuffet over henne. Det hjalp ikke at hun bare var et barn. Hun hadde forstått rekkevidden av det hun gjorde. Men de hadde også handlet galt. Gjort noe som ikke var bra. Sinnene deres var malt i svart. Det lå i tjukke lag utenpå, og hun hadde ikke greid å styre seg. Det kjentes så riktig der og da. En form for gjengjeldelse. Men det var dager siden. Det føltes ikke lenger like riktig. For det var akkurat slikt som var blitt prentet inn i henne. Det var ikke tillatt. Fantes det overhodet tilgivelse for henne? Aldri mer! Der og da sverget hun ved de kjære hun hadde der hjemme, at hun aldri mer skulle bruke det hun kunne igjen. Det sved. Farten tiltok, raskt og nådeløst. De var på vei nedover, og hastigheten skapte et kilende sug i magen. 13
Panisk prøvde hun å sette seg opp, men hun kom ingen vei. De hadde gjort henne fast etter et tidligere mislykket fluktforsøk. Det var bare en arm som var fri. Resten av kroppen var bundet. Det hjalp ikke hvor mye hun strevde. Hun greide ikke å tippe seg ut av sleden. Hun var ikke sterk nok. Brått avtok snøfallet. Hun åpnet øynene og forsøkte å få øye på landskapet som for forbi i den ville farten, men alt hun så gjennom tårene, var farget sort. Høye trær som med sine nakne grener rakk like inn i himmelen. Store steiner og bergknauser. Lave vierkratt som så vidt stakk opp gjennom den hardpakkede snøen. Selv de så truende ut. Mørkt og svart, der det burde ha vært hvitt og rent av snø. Og hele tida den hvesende pusten bak seg. Hun måtte bort, men hun visste at det ikke kom til å gå. Panikken tok henne for alvor. Hun hadde tapt. Han hadde vunnet til slutt. Men hun visste at dette ikke var slutten. Det var bare begynnelsen. Hun klemte neven så hardt sammen at gjenstanden hun hele veien hadde holdt i et krampaktig grep, skar seg inn i huden. Hun skrek, før mørket grep om henne.
Kapittel 1 Nordlandenes Amt, Ballangen, år 1685 «Far, du kan ikke!» Hun strakte ut armen for å støtte ham, men han skjøv den bryskt vekk. «Du kan ikke legge i vei nå. Ikke i en slik tilstand.» Hun visste at hun måtte vokte ordene sine for ikke å høres formanende ut. Han ville ikke like det. Han syntes ikke om slikt prek. Men det var ikke enkelt når han ikke ville innse sitt eget beste. «Jeg må, Stina.» Han sto på skjelvende bein ved fotenden av den smale ektesenga. «Ingenting blir bedre av å legge seg til. Det gjør bare vondt verre.» Hun så hvordan han anstrengte seg for å holde tilbake nok en hostekule, men den tok likevel overhånd. Tvekroket sto han og holdt den ene neven foran munnen, mens han med den andre klamret seg til sengekanten. Hun ristet nesten umerkelig på hodet mens frustrasjonen rev i henne. Av og til kunne han være så envis, 15
far hennes. Så beint frem steil og sta. Men det var ikke opp til henne å preke fornuft i ham. Han måtte være kar nok til å kjenne etter selv. Hun sukket tungt da anfallet omsider var over. «Det er ikke snakk om å legge seg til, far,» forsøkte hun. «Det handler heller om å te seg på et vettugt vis …» Han stoppet resten av ordflommen hun hadde på tungen med et blankt blikk. Hun slo ut med armene. «Så får du vel sette deg ved bordet, da. Du trenger en mårrabette hvis dette virkelig er ditt ramme alvor.» Hun fulgte tett bak ryggen hans. Hun visste ikke om hun var sterk nok til å fange ham opp hvis han ramlet over ende. Kan hende ville hun bare greie å dempe fallet. Men han fikk subbet seg over jordgulvet uten at hun trengte å måle kreftene sine på det viset, og landet tungt på krakken. Pusten gikk i korte hiv. Surklingen i brystet nær overdøvet knitringen fra ilden i grua. Hun skjøv gryta over flammene. Det var fort gjort å få lunk på restene fra kvelden i forveien, mer var det ikke. Hun rørte forsiktig så den tynne vellingen ikke skulle svi seg i bunnen. «Jeg trenger vann, Stina.» «Selvfølgelig far.» Hun så på ham. Han satt sammensunket over bordplaten, med små svetteperler i pannen, og det til tross for at varmen ikke på langt nær hadde tatt tak i den lille stua. Hvordan han skulle greie å ta seg til gruva i dag, var over hennes forstand. Hun ristet på hodet over de 16
dystre utsiktene. Hun hadde ikke til hensikt å svartmale alt, men far hennes ville ikke klare å ta seg bortover veien engang – for ikke å snakke om den bratte og ulendte stigningen opp til fjellet. Men når staheten hans ikke hadde grenser, var det heller ikke noe hun kunne gjøre. Som i en døs øste hun vellingen i treskålen og fylte vann i kruset fra butten som sto på gulvet. «Vær så god,» sa hun og satte det foran ham, før hun strøk ham fort over den blanke issen. De inntok maten i stillhet. Det skulle ikke tales unødig ved bordet. Stina var opplært til det. Guds nådegaver skulle respekteres, og det gjorde man blant annet ved å tie under måltidene. Han var nøye på slikt, far hennes. Mor hennes og, for den saks skyld. Alt som hørtes, var den tunge pusten hans, bare avbrutt av en og annen hostekule. De hadde ikke mye tid om morgenen. Vellingen ble hurtig fortært, slik at hun kunne komme seg av gårde. Det var viktig ikke å kaste bort verdifull tid som kunne brukes til arbeid. Men far hennes skjøv skålen vekk allerede før den var tom. «Skal du ikke ete mer?» Han sendte henne et kort blikk, som visstnok skulle være svar nok. «Far …» Hun forsøkte å fange blikket hans, men han holdt det nedslått. I stedet strakte hun neven over bordet og la den over hans. Huden var ru under fingertuppene hennes. De store, grove arbeidsnevene hadde 17
djupe render fylt med gruvestøv. «Hvordan har du tenkt å komme deg opp bakkene?» Han svarte ikke. Flyttet seg bare litt utilpass på benken. «Du har snaut med krefter. De rekker knapt nok til å krysse gulvet.» De få stegene kunne ikke sammenlignes med den anstrengende turen han mente å ta fatt på. Hun hadde ikke trengt å forklare det med ord. Likevel gjorde hun det. «Jeg må, Stina. Skjønner du ikke det? Det … det finnes vel alltids ei råd.» Han hadde en drøy bit å gå til gruva, far hennes. Motbakkene var lange og harde. De ble stadig tyngre å forsere. Det siste året hadde hun ikke kunnet unngå å merke at han begynte å eldes. Det vesle håret han hadde igjen, var grånet. Ansiktet furet og dratt. Han var på langt nær like lett på foten som før. Ryggen var lut etter mange, lange år med hardt arbeid. Selv om han aldri klaget, visste hun at han slet med ryggvondt. Men det verste var at pusten hans ikke alltid holdt når han anstrengte seg. Om nettene kunne hun vekkes av hostekuler som var så kraftige at han til slutt kastet opp. «Jeg setter min lit til Gud, Stina.» Hun visste ikke hva skulle hun svare til slikt, så hun tidde. «Dessuten er de avhengige av meg, karene.» «Det er farlig arbeid dere gjør dagstøtt,» sa hun bestemt. «De trenger ikke en på laget som er ved dårlig helse.» 18
Hun traff et ømt punkt, så hun. Det hadde i grunnen ikke vært meningen. Hun hadde ikke til hensikt å såre ham. Han fortjente ikke slike ord, far hennes. Men å pynte på sannheten hadde heller ikke noe for seg. Ikke når det var snakk om helsa hans. Han rettet seg opp og trakk til seg neven. «Laget trenger meg! Og den dagen jeg er til fare for dem, er jeg mann nok til å innse det selv. Da går jeg ikke inn i berget. Såpass med vett har jeg da ennå i behold.» Han trakk pusten tungt gjennom nesen et par ganger. «Dessuten klarer vi oss ikke uten lønna mi.» Det siste kom så stille at det knapt var hørbart. Hun visste det. Men hun visste også at han hadde lite å gjøre utomhus i dag. Lik dagen i forveien. Da hadde han ikke greid å komme seg ut av senga. «La meg gå med bud i dag og, far.» Han ristet på hodet og sank sammen i skuldrene igjen. «Jeg er bedre i dag.» Hun lukket øynene og sukket hjelpeløst. Av og til kunne han være trassig som en unge. «Men det er ikke nok! Så skral som du har vært både i går og i dag, har jeg aldri sett deg før. Ser du det ikke selv?» Hun ga seg ikke. «Hvordan skal du greie deg oppetter bakkene, for ikke å snakke om å hugge og bære stein, når du knapt nok greier å kle deg? Det fuktige og kalde berget vil ikke hjelpe på pusten din. To dager, far. Vi greier oss uten lønna di i to dager.» Hun tryglet. Om hun var nødt til å synke i kne på gulvet foran ham, så kunne hun gjøre det og. «Vi sulter ikke i hjel av dette. En dags 19
hvile til, så kan det hende du er på føttene i morgen igjen.» Hun kunne se at han grunnet på ordene hennes. Det var hardt for ham, dette. Hun visste det. Men så svak som han var nå, måtte han innse at han lite valg hadde. «La meg gå med bud, far.» Hun gjentok seg selv. «Det er for sent, Stina.» Det kom stille. «Du rekker ikke karene mine.» «Jeg kan løpe etter dem. Jeg gjør det gjerne.» «Nei, du har din egen plass å passe. Det har ingen hensikt at de blir harme på deg og.» «Så får de heller greie seg uten beskjed, da. De forstår nok hvordan det er fatt. De vet vel at du ikke har for vane å legge deg til.» Han måtte støtte seg til armen hennes på tur tilbake til senga. «Det er ikke rett, dette. Jeg ville ha greid det.» «Men nå er det avgjort. Du holder senga i dag og.» Han sukket tungt da han satte seg ned. Stina snørte opp beksømmene og trakk dem av ham igjen. «Bare til i morgen, far. Til i morgen. Du får sette din lit til Gud, du.» Det var hans egne ord hun brukte mens hun bredte fellen over ham. «Så skal du se at du blir bedre.» Hun håpet han ikke hørte undertonen i stemmen hennes. Han ville ikke like at hun ordla tvilen sin på det viset. Han var en gudfryktig mann, far hennes. At datteren ikke delte det samme synet, ville være tungt for ham å bære. Men han så ikke ut til å ta notis av det hun ikke sa rett 20
ut. Han foldet bare nevene under fellen, mens øynene gled igjen. «Dette er slikt som følger med.» Ordene kom støtvis. «Det er en gruvearbeiders forbannelse.» Hun strøk ham lint over kinnet mens hun kvalte fortvilelsen hun følte. «Jeg kommer hjemom til dugurd.» Men han svarte ikke. Han var allerede glidd inn i søvnen. Stina lukket døra stille bak seg. Ute var morgenen lys. De var kommet så tett på sommeren at luften bar løfter om varmere vær. Mørket rådet ikke like intenst over natten lenger. Og snart ville ikke de nordlandske nettene være bare lyse, men farget av midtnattsolas røde, dovne stråler. Hun skuet oppover fjellsiden. Mannfolkene hadde lagt av gårde på den bratte veien opp til gruva. De var for lengst utenfor synsvidde. Det var sant som far hennes hadde sagt. Hun ville ikke ha rukket dem med budet likevel. Og ikke var det tid til å løpe etter dem heller. Kvinnfolkene trakk allerede motsatt vei, mot bankehuset. Bare ved smelteverket var folk i gang med arbeidet. Der var det alltid noen som fulgte med varmen som brant døgnet igjennom. Kobbermalmen var lagt ut i flere store hauger, og røyken fra røstene steg dovent til værs og farget den stille luften grå. Det store vannhjulet roterte uavbrutt i den hissige fossen. Varmen hadde tatt tak de siste dagene, og sørget for at snøsmeltingen kom skikkelig i gang i fjellet. Ubønnhørlig ble hjulet tvunget rundt med strømmen av elvevann som flommet 21
gjennom stryket, og sørget på det viset for nok luft til ovnene i smeltehytta. Hun gned seg i øynene og tok fatt på veien. Hun hadde en bit å gå, hun og. Men hun slapp i alle fall drøye motbakker. Det var ikke blitt mye søvn på henne denne natten. Far hennes hadde holdt dem alle våkne med hosteriene sine. Til sist hadde mora gitt opp og heller lagt i vei til Balsgård, fogdens hus, hvor hun hadde arbeidet sitt. Hun hadde ikke akkurat valgt ordene sine med omhu, Beret, før hun smelte døra hardt igjen. Hun kunne visstnok sove bedre på den harde kjøkkenbenken i Huset enn hun gjorde i sin egen stue. Som om faren holdt dem våkne med vilje … Stina heiste på stakken. Hun forsøkte å unngå de verste gjørmehullene i veien og tråkket på storstein der det fantes. Likevel surklet det under føttene. Å komme seg tørrskodd til bankehuset var ikke enkelt for tida. Det skulle ikke mye væte til før det trakk gjennom de slitte skoene. Skitten og støvete var hun, men våt ville hun ikke bli. Dagen kom til å bli dryg nok om hun ikke skulle være kald i tillegg. Hun så frem til at våren, og deretter sommeren, skulle få ordentlig tak. Alt kom nok til å kjennes lettere for dem alle. Det måtte bli bedre! Bestemt skjøv hun bort vissheten om at varmen ikke kom til å hjelpe på farens helse. Ikke på ham, som tilbrakte mesteparten av døgnet inne i det fuktige, mørke fjellet. Hun sukket tungt. Hva om han ikke ble bedre? «Se hvor du trår, kvinne!» 22
Den bryske stemmen rykket henne ut av tankene. Hun hoppet raskt vekk fra veien, mens hjertet hamret i brystet. Så oppslukt hadde hun vært at hun ikke hadde enset rytteren som kom bak henne. Ikke for det, veien var bred nok til at en enkel hest i møte med fotfolk skulle kunne passere. Det var like før hun sa det høyt, da det gikk opp for henne hvem hun hadde etter seg. Formann Lippert. Frosten spredte seg hastig gjennom henne, som om synet av ham var nok til at blodet frøs til is. Hun slo raskt ned blikket – og innså i det samme at hun sto til anklene i våt gjørme. Han stanset hesten brått og sendte samtidig et skyll av søle mot henne. «Du er sent ute!» Hun visste det. Hun hadde ikke kommet seg hjemmefra tidsnok. Hun svelget tungt og lukket øynene. Klemte dem hardt sammen, som om hun kunne forlede seg selv til å tro at han likevel ikke hadde stanset. «De andre er på plass for lengst.» Den lød som torden i ørene, stemmen hans. Det ville være lite høvelig å overse ham. «Om forladelse.» Det var så vidt stemmen bar. «Det skal ikke gjenta seg.» Hun pleide aldri å være sent ute. Som regel var hun først på plass i bankehuset. Men i dag hadde det vært spesielt. Hun hadde brukt for mye tid på å overtale faren til å bli igjen hjemme. «Det bør ikke gjenta seg! Du kan glemme mattid i dag.» 23
Ordene hans sved som piskeslag. Hun hevet blikket en anelse for å se om han virkelig mente det. Glemme dugurd? Men hun skulle jo hjem og se til far sin. Hun måtte det! Hvordan skulle han ellers greie seg alene helt til kveldingen? Hun hadde satt et krus med vann på krakken ved senga, sammen med restene av morgenmaten. Men hun trodde ikke at han kom til å ta det til seg. Hun var sikker på at hun måtte nøde ham til å ete. Selvfølgelig mente han hvert ord. Lippert var ikke den som kom med tomme trusler. «Og hvor er far din? Jeg kunne ikke få øye på kroppen hans blant de andre karene.» Hun toet nevene. De var iskalde. «Far min er ved dårlig helse.» «Hva sier du? Snakk høyere, så jeg hører!» Stemmen hans jog som et ekko mellom fjellene, følte hun, og skar vondt i ørene. «Far min er dårlig.» Hun hevet stemmen en tanke. «Han er klein.» «Klein?» Den sorte hesten danset under ham. «Han var ikke i gruva i går heller.» «Nei …» «Hvis han har lagt seg til, skal jeg egenhendig slepe ham ut av bolsteret!» «Men herre, De forstår ikke. Han er virkelig syk. Han har ikke bare lagt seg til.» Hun kunne se det for seg. Formannen som stormet inn i stua og røsket faren opp av senga, som om han 24
skulle være en uskikkelig smågutt, og tvang ham med seg til gruva. «Den eneste årsaken som er god nok, er at han allerede ligger under torva.» Hun hikstet av de harde ordene hans. Det fantes ingen medynk å spore. «Men han kan umulig komme seg opp de harde bakkene. Han greier knapt å stå på beina.» «Vi har ikke behov for latmakker blant arbeiderne våre.» «Far min er ikke lat!» Hun kunne ha bitt seg i tungen, men ordene hans såret henne på vegne av faren. Var det noen som gjorde et godt stykke arbeid, så var det nettopp ham. Det hadde hun hørt fra karene hans mer enn én gang. Det var vel ikke uten grunn at så mange ønsket å slite side om side med Erling Saga. Det hadde aldri vært vanskelig å få karer til å trå til på laget hans de gangene det var behov for nye never. «Han er krank. Han trenger denne dagen også på å komme til hektene igjen. Vær så snill, herre! I morgen er han tilbake igjen. Det har formannen mitt ord på!» Ansiktet hans var som hugget i stein. «For ordene dine trekker jeg ham ikke bare to dager, men fire i lønn.» Stina stirret vantro på formannen, «Det kan ikke formannen mene …» «Og er han ikke på plass i gruva i morgen, trenger han ikke å komme tilbake.» «Men …» «Og du vet hva som skjer da?» Han ventet ikke på svar. «Dere kan se dere om etter annet husvære!» 25
«Hva mener formannen?» Hun blunket bort noen forræderske tårer. Hun ville ikke at han skulle se gråten hennes. Ville ikke syne seg veik. «Stua dere lever i, følger gruvearbeiderne.» «Men jeg har jo også tjeneste ved verket. Og mor, for fogden selv.» «Har dere ingen gruvearbeidere under taket, skal dere ut i morgen den dag. Slik er det.»
Kapittel 2 Ut av stua? Stina så etter den brede ryggen hans, der han forsvant rundt svingen. Ville han virkelig sette dem på dør, bare fordi far hennes var klein? Hun trakk føttene opp av søla og kom seg på veien. Kunne formannen bestemme det? Det var Lippert som regjerte ved verket når fogden var ute på embetsreisene sine, men ville han gjøre noe så overilt? Hun trakk kastet tettere rundt akslene. Vinden kjentes med ett så kald. Som om det var vinteren som sto for tur, ikke våren. Hutrende tok hun beina fatt og småløp det siste stykket til bankehuset. En øredøvende larm møtte henne da hun åpnet døra. Kvinnfolkene og jentungene var godt i gang med arbeidet. Raskt fant hun kurven og verktøyet, og skyndte seg bort til plassen sin. Det var ikke uten grunn at pukkverket gikk under navnet bankehuset. Rundt henne gjallet lyden av stål mot stein. Et bråk som ga gjenklang i hodet hennes og hver dag fulgte henne lenge etter at arbeidsdagen var over. 27
«Du er sent ute.» Anna kikket forundret på henne. Hun bare nikket til svar. «Det var godt du rakk det før formannen kom innom. Han er ikke nådig med slikt.» Det var ikke akkurat nytt Anna kom med, der hun hang over halvveggen som skilte plassene deres fra hverandre. De brune flettene dinglet ned på Stinas side. «Nei …» Hun nevnte ikke at hun allerede hadde støtt på ham. Det var ikke alt hun hadde trang til å fortelle. Trusselen hans var for fersk ennå. Den sved som et nytt skrubbsår. Men alvoret stakk så mye djupere. «Jeg husker at han trakk meg en halv dagslønn en gang jeg var sent ute. En halv dagslønn, Stina! I tillegg fikk jeg pryl av far min for det samme kvelden.» Hun blåste hardt gjennom nesen. En jentunges halve dagslønn – hva var vel det? Far hennes, en gruvearbeider, ville bli trukket for fire hele dager. Støvskyen lå kvelende og tung i det dunkle rommet. Det eneste lyset som slapp inn, kom gjennom de seks små gluggene like oppunder taket. På denne årstida rakk dagslyset akkurat ned til benken. Gjennom mørketida gjorde det svake skinnet fra kolene på veggen at de så hva de drev med. Huset var inndelt i båser, hvor hver og én hadde sin arbeidsplass bestående av en benk med halvhøye vegger på sidene. Foran benken kastet de den ubrukbare steinen. Ved føttene hadde de kurven som de samlet 28
malmen i. Like ved utgangen sto den forhatte vekten, der kurven hver kveld ble nøye veid og målt etter alle kunstens regler, og mengden skrevet inn i formannens sorte bok. Stina bøyde seg ned, hentet opp en god mengde med stein og la den på benken foran seg. Nevene skalv. Hun var nødt til å ta seg sammen, hvis ikke, kom småstein og verktøy til å fly veggimellom. «Du bør skynde deg. Hvis formannen kommer nå og ser at du ikke er i gang, vet vi ikke hva han kan finne på.» Hun sukket. «Jeg gjør jo det, Anna. Pass ditt eget arbeid, du. Hvis han kommer inn nå og ser at du bare henger her, er det ikke godt å si hvem som må gjennomgå mest av oss to.» Stina rakk å se Anna snurpe munnen sammen, før hun vendte henne ryggen. Hun dro neven oppgitt over pannen. «Jeg mente bare at dersom han oppdager at jeg er sein, og du i tillegg ikke gjør noe, blir han dobbelt så arg.» Hun hadde ikke krefter til å kjekle med Anna. «Beklager hvis det kom feil ut. Jeg er bare sliten.» «Vi er vel alle slitne.» Anna så ikke i hennes retning da hun svarte. Stina var allerede blitt iskald på føttene. Væten surklet mellom tærne når hun rørte på dem. Så fortærende ergerlig at hun skulle slumpe til å plassere beina akkurat der hun hadde gjort! Det kom til å ende med neglesprett før dagen var omme. Men hun fikk bare holde ut. Det ville uansett ikke bli verre enn om vinteren. 29
Med hammeren og meiselen skilte hun den verdifulle malmen fra gråsteinen. Den måtte knuses i små, små biter før malmen kunne sendes videre til smelteverket. Rytmen var kjent og jevn. Nevene beveget seg hurtig etter mange års erfaring. Men selv om Stina var sterk og hadde arbeidet i bankehuset i mange år, ble hun sliten i armene etter hvert som arbeidsdagen skred frem. Skuldrene og ryggen verket, selv etter halvgåtte dager. Øynene og nesen ble fulle av steinstøv. Det var uråd å tørke det bort, for hun hadde så mye mer på fingrene og oppetter armene. Sand knaste mellom tennene når hun klemte kjevene sammen. Det pleide å være en befrielse å få et avbrekk midt på dagen. Men i dag kom hun ikke til å få det. Hun skulle ikke til dugurd. Det hadde formannen bestemt. Tenk om far hennes ikke ble frisk nok til å komme seg i gruva dagen etter? Bare tanken gjorde henne nummen innvendig. Hun hadde lovet formannen at han ville være på plass. Ordene hadde ramlet ut av henne i ren desperasjon under formannens strenge blikk og skarpe tunge. Hun hadde overhodet ikke belegg for å komme med et slikt løfte. Hvor skulle de gjøre av seg dersom de ble husløse? Når hun tenkte etter, visste hun at det bodde gruvearbeidere i alle stuene ved verket, enten familier eller bare karfolk. Det var noe hun aldri hadde skjenket en tanke tidligere. Hun hadde ikke hatt noen grunn til det. Skjønt hun mintes enken etter en av gruvearbeiderne for om lag to år siden. I tre døgn hadde han ligget under 30
de sammenraste massene i en av forsøksgruvene før de fikk gravd ham frem. Da var han for lengst avgått ved døden. Enken og de fire ungene var blitt husløse allerede dagen etter raset, og en ny familie hadde flyttet inn. En av de andre konene ved verket hadde hatt barmhjertighet med dem og tatt dem i hus til hun hadde fått mannen i jorda. Nå levde de på nåde hos fjerne slektninger lenger nordpå, visste hun. Stinas familie hadde ingen fjerne slektninger som ville ta dem imot. Hva skulle de gjøre dersom han ikke ble frisk? Å søke tjeneste med husrom her i bygda var uråd, i alle fall med en syk far på slep. Folk hadde ikke mer enn at de akkurat klarte å fø seg selv og sine egne. De fleste plassene rundt om var dessuten ikke større enn at en mor med unger greide driften, mens mannen selv var i gruva eller et annet sted på verket. Stina innså brått at verktøyet bare hvilte i nevene hennes, og sukket tungt. Det var ikke enkelt å samle seg om det hun skulle når så mange andre tanker naget. Men hun var nødt til å legge det til side dersom hun skulle levere det de forlangte ved dagens slutt. Hun slo løs på emnet hun hadde på benken. Dette var dessuten det eneste arbeidet hun kunne. Det var her hun hadde arbeidet siden hun var småjente, og nå var hun blitt seksten vintre gammel. Hun hadde aldri tilegnet seg erfaring fra gårdsarbeid eller stell av husdyr. Noe slikt eide de ikke, den lille familien til Erling Saga. Heller ikke fra huslige sysler, bortsett fra det lille hun 31
kunne hjemmefra, og det begrenset seg til enkel rengjøring og klesvask, samt enda enklere matlagning. Det fantes vel ingen som leide inn hjelp for å varme velling? Tanken var så nedslående at hun følte trang til å gråte. Ikke for det, hun var lærenem og ikke redd for å ta i et tak, men likevel … Hun måtte innse at mulighetene hennes var små. Hadde de enda hatt et eget lite bruk slik som mange av de andre. Eller en båt slik at de kunne trekke fisk. Da hadde de hatt mulighet til å fø seg selv, i alle fall deler av året. Slik det var nå, var de prisgitt det arbeidet de hadde for å få til livets opphold. Hun stoppet bankingen da en ny tanke snek seg inn. Mon tro om moras arbeid på Balsgård fulgte farens? Ble hun avsatt fra tjenesten sin dersom han ikke kom seg i gruva? Formann Lippert hadde ikke sagt noe om det, men det kunne hende tanken ikke hadde slått ham der og da. Hun fornemmet ham allerede før han kom inn. Den velkjente prikkingen i nakken og hjertet som dunket hurtigere i brystet. Det var som om et kaldt vinddrag strøk gjennom rommet, la seg som en isnende kulde rundt henne og fikk uhyggen til å risle nedover ryggen. Hun svelget tungt og kastet et raskt blikk ned i kurven. Det var heldigvis ikke lite hun hadde prestert i løpet av morgentimene, til tross for at tankene hennes hadde fart vilt. Han ville ikke finne noe å utsette på det. Det var hun viss på. 32
Idet han steg inn i bankehuset, ringte matklokka for første gang den dagen. «Nå skal det bli godt med en matbit.» Annas fjes stakk igjen over kanten, og Stina hørte henne slippe verktøyet i benken. Det samme gjorde de andre. «Kommer du?» «Det er vel ikke så bråttom …» mumlet hun. Formannen tok seg en runde i rommet og studerte innholdet i kurvene. Nå og da stoppet han opp og sparket iltert i dem han syntes det var for lite i. Anna kikket på henne med undring i blikket. «Bare gå i forveien, du,» sa Stina uten å se på henne. «Ja vel …» Hun lot blikket gli mot kvinnfolkene som toget ut av huset, og tilbake til Stina igjen. «Hvis du mener det, så. Jeg får holde av et sete til deg, da.» Så gikk hun hastig etter de andre. Lippert sa ikke ett ord. Satt bare stille på krakken i hjørnet og rørte seg ikke. Ikke så mye som en tomme. Slik hadde han sittet helt siden de andre gikk ut. Blikket brant i ryggen hennes. Det prikket og sved som et regn av gnister. Alt ville ha vært bedre enn denne tause stirringen. At han raste rundt og viste misnøye. At han klaget og brukte munn. Eller at han lot den lange pisken han alltid bar med seg i støvelskaftet, slå mot benken. Han var her bare for å påse at hun ikke gikk til dugurd. Hun visste det. Hvorfor skulle han ellers sitte der? Hun kvalte et sukk som trengte seg frem fra nederst i 33
magen. Som om hun ville ha våget å gå imot befalingen hans … Nevene dirret mens hun svingte hammeren det hun klarte. Hun våget nesten ikke å trekke pusten. Hvis han trodde hun hadde tenkt å ligge på latsiden mens de andre var ute, tok han skammelig feil. Han hadde ikke behøvd å sitte der, hun hadde likevel ikke gjort en dårligere innsats. Heller bedre. Og hun skulle da mene at han hadde andre saker å beskjeftige seg med enn å holde oppsyn med henne. Hun forsto ikke hva han ville. Blikket hans for over hele kroppen hennes. Det var ikke vanskelig å kjenne, selv om hun ikke holdt øynene sine på ham. Stina visste at skjorten strammet over barmen og at stakken var trang om hoftene. Hun likte det ikke, men det var ikke sømmer nok til å legge ut plaggene mer. Og Beret hadde sagt at hun ikke ville bruke flere skillinger på stoffer til henne før de nærmet seg jul igjen. Hun fikk klare seg med det hun hadde, mente mora. Dette året og. Det var lett for henne å si, hun som var smal i kroppen som en jentunge. Stina hadde ikke akkurat fått hennes ubetydelige former, slike som var sømmelige. Hun hadde ikke sett slik ut siden hun var i tiårsalderen. Skautet klemte vondt over pannebenet, men det hindret i alle fall svetten i å renne ned i øynene. Den lange, mørke fletten svingte frem og tilbake over ryggen, i takt med hammerslagene. Hun trodde båndet hun hadde knyttet om håret i morges, holdt på å løsne, men hun våget ikke stoppe opp i arbeidet for å binde det opp 34
igjen. Lippert ville bare tro at hun halte ut tida. Fletten fikk heller løse seg opp. Håret var dessuten så langt og tjukt at det ville skjule formene hennes. Utslått rakk det nedenfor enden. Og var det løst, ville det beskytte henne mot blikket hans. Gjemme henne på et vis. Sulten gnog i magen. Det var ikke akkurat en ukjent følelse, bare ubehagelig vond. Men den var til å leve med. Hun hadde uansett ikke tenkt å trygle ham om en matbit. Den gleden unte hun ham ikke. Hun fikk holde ut. Hun hadde kjent det verre. En dag uten mat fikk hun greie. En dag tok ikke livet av henne. Hadde bare ikke de kalde øynene hans kjentes så nærgående. Hun følte seg avkledd under blikket hans. Jeg forstår ikke hvorfor. Han har aldri sett på meg slik før. Ingen gjør vel det. Jeg er ikke skapt for å trekke mannfolkblikk. Mora hadde alltid sagt at barmen hennes var for høy. Ansiktet for smalt og langt, og kinnbeina for fremtredende. Og søkkene i kinnene, som far hennes pleide å skru fingertuppene i da hun var mindre, var ikke det minste pent. Men det var ikke det mest skjemmende ved henne. Hun brydde seg ikke om Berets ord. Målet hennes var ikke å trekke mannfolk. Det hadde det aldri vært. Og slett ikke nå. Hvis jeg møter blikket hans, kan jeg se hva han tenker. Men jeg våger ikke. Jeg vil ikke vite hva slags tanker han har om meg … Hun hadde ikke mot til å kikke så djupt inn i de grå 35
øynene. Hun trodde ikke de rommet annet enn ondskap, og hun ville ikke se den. Våget ikke. Det var som is, dette blikket. Like kaldt som den tjukkeste isen som legger seg på elva om vinteren. Å trå barføtt på den ville gjøre ulidelig vondt. Hun visste det. Hun hadde forsøkt det før. Akkurat slik ville det kjennes å se for djupt inn i øynene hans. Hun hørte den lavmælte praten til de andre. Endelig var de tilbake. Formann Lippert reiste seg samtidig som de steg inn, og de tunge skrittene hans forsvant ut døra. Endelig kunne hun puste igjen. Anna kom helt inn i båsen til Stina. «Hvorfor kom du ikke?» hvisket hun. «Jeg …» Stina fant ikke ord. Følte seg helt tom. Hun fiklet med stakken mellom de svette nevene. «Er alt i orden?» Hun nikket svakt og studerte skotuppene inngående. «Han visste at du hadde vært sent ute i dag.» Anna spurte ikke. Hun stadfestet det med ord som ikke rommet tvil, og la en trøstende hånd på armen hennes. Stina gjorde et kort nikk med hodet igjen. Rundt dem tok hammerslagene til. Det var bare å komme seg raskt i arbeid. De fikk betalt per pund knust malm de leverte. Hvor mye, visste hun ikke. Hun holdt ikke regning med slikt. Det var far hennes som hentet ut lønnen til dem alle tre. Og de andre kvinnfolkene prekte ikke om sin lønn heller. 36
«Hvordan fikk han greie på det? Nei, du trenger ikke å si det,» sa Anna før hun rakk å svare. «De har øyne rundt hele verket. Det er alltid noen som får med seg det som skjer. Noen har gitt ham beskjed.» «Nei, det var ikke slik. Jeg gikk på ham i morges.» Hun fuktet leppene og kjente blodsmak i munnen. Hun måtte ha bitt seg uten å merke det. «Så straffet han deg ved å nekte deg å gå til dugurd?» Anna ristet svakt på hodet. «Men du skulle ha sagt det,» fortsatte hun da Stina ikke svarte. «Da kunne jeg ha stukket unna en brødbit til deg.» «Og risikere at noen oppdaget det? De ville ha tatt det for tjuveri, Anna. Du våger ikke å forsøke engang! Jeg klarer meg.» Hun slo ut med armene. «Jeg har da vært uten mat før.» «Ja, vi har vel alle det en gang iblant. Du får holde ut til neste mål. For du får vel gå da?» Stina heiste på skuldrene. «Jeg … jeg tror ikke det.» Hun nærmest trippet, der hun sto i køen for å få veid kurven. Det kriblet i hele kroppen. Fotsålene var ømme etter den lange dagen, men hun kunne nesten ikke vente med å få legge i vei. De siste timene hadde sneglet seg av sted. Det var som om tida motarbeidet henne. Aldri hadde den vel gått så langsomt. Og i dag hastet det. Hun hadde arbeidet iherdig hele dagen, drevet vekselvis av ønsket om å levere mest mulig og behovet for å jage de ubehagelige tankene på flukt. Men det hjalp 37
ikke nevneverdig. Tanken på faren som lå klein hjemme alene, ville ikke slippe taket. Hun følte seg kvalm og syk av uro. Det var som om han sanset rastløsheten hennes. Hver gang hun nærmet seg vekten, vinket han frem et par av dem som sto bak. Noen av dem kastet et raskt blikk på Stina idet de tok seg forbi. De undret seg nok, slik hun ville ha gjort om det hadde vært noen andre det handlet om. De fleste hadde sikkert lagt merke til at hun ikke hadde vært ute av bankehuset hele dagen. Hun knøt armene hardt foran brystet og trakk pusten djupt. Det nyttet ikke å skynde på. Hun var nødt til å vente til alle kurvene var ferdig veid uansett. Noen ganger kunne han finne på å holde dem igjen dersom ikke alle hadde levert som forventet. Stumt ba hun om at det ikke måtte hende i dag. Til sist ble det hennes tur. Han hadde ingen flere å vinke frem. Blikket hans dvelte lenge ved henne, som om han skulle bedømme hvor mye lenger han kunne la henne vente. Han sto så nær at hun kjente pusten hans mot ansiktet, før han til sist tok tak i kurven. De store musklene i overarmene strammet seg idet han løftet den på vekten. Han var den største mannen Stina noen gang hadde sett, formann Lippert. Han raget høyt over alle andre karer ved verket. Og han ruvet som nakne svartberget over henne. Han var kraftig bygd og bred over akslene. Likevel var han langt fra tykkfallen. Kroppen bar heller preg av de mange tunge takene han hadde gjort gjennom 38
livet. De gangene han løftet tungt, syntes musklene i den faste overkroppen. Det brede ansiktet hadde et hardt preg over seg, som om det hadde vært lite latter i livet hans. Og kanskje var det nettopp slik. Stina kunne ikke minnes at hun noen gang hadde sett ham smile. De få gangene munnvikene hans pekte oppover, ble øynene samtidig smale og fikk en hardhet over seg som bare forsterket oppfatningen hun hadde av ham. Han var ingen god kar, formannen. Håret var helt lyst og holdt stramt på plass av et bånd i nakken. Det var allerede bleket av den tidlige vårsola. Snart ville det hvitne helt. Brynene og vippene som rammet inn de kalde øynene, hadde den samme lyse fargen. Hun trakk til seg blikket da han brått så opp fra vekten. Hun var ikke klar over at øynene hennes hadde hvilt på den kraftige nakken hans. Hun bet seg i underleppen. Kramet armene i hverandre, så hardt at fingertuppene boret seg i inn huden og etterlot en sviende smerte. Hun visste at det ville sette fingerstore merker i huden. Så lett gikk det. Beret pleide å si at det ikke skulle mer til enn at hun så hardt på Stina før de blå flekkene kom. Men det var ikke alltid mora nøyde seg med bare å se. Formannen ytret ikke et ord. Han halte ut tida, bøyde seg sakte over bordet og skrev sirlige tall i den sorte boka. Omsider ga han tegn til at de kunne gå. Kvinnfolkene strømmet mot den åpne døra, og Stina fulgte tett på. Hun var tørr i munnen, og tungen klebet 39
seg til ganen. Hun kjente seg svimmel av sult og utmattelse. I djupe drag trakk hun inn den friske luften som strøk inn i bankehuset. Hun var nesten desperat etter å komme seg gjennom trengselen og ut i dagen. Hun slo hånden for munnen da en hostekule trengte seg frem. Gud hjelpe, bare ikke hun og ble klein! Hun hadde vært våt og kald på føttene mesteparten av dagen. Det var vel ikke mer som skulle til. Enn om far hennes hadde en slags sott som spredte seg til andre? Han påsto at det var arbeidet i gruva som tæret på ham, men hva visste vel han? Anna ventet utenfor. «Du ser ikke bra ut,» konstaterte hun. Stina sukket. «Jeg er bare utslitt.» Hun strøk seg over pannen. «Jeg var livredd for at han skulle finne en årsak til å holde oss igjen. Jeg tror ikke jeg hadde hatt ork til det. Nå vil jeg bare hjem.» «Du kan ikke det, Stina.» Anna ristet forsiktig på hodet mens hun så i bakken. «Ikke ennå.» «Hva mener du?» Stina kikket undrende på venninnen. «Dagen er slutt. Jeg har gjort mitt, og nå må jeg hjem.» «Du må gå innom matstua først. Guren spurte etter deg. Hun ba meg gi deg beskjed.» «Hva vil hun? Kokka pleier da ikke å sende bud på meg.» «Bare gå, Stina,» svarte Anna stille, før hun vendte henne ryggen og gikk.