1
Jenta fra fortiden Synnøve Eriksen
persongalleri
Betty Andersson, journalist i Skoglandets Blad Kasper Andersson, hennes sønn Hedda Myre, bibliotekar Rita Birk, redaktør i Skoglandets Blad Truls Birk, hennes mann, lærer Filip Birk, deres sønn Marie Granberg, journalist Einar Arnesen, journalist Kenneth Ås, journalist (i pappaperm) Trond Birk, ordfører Mona Birk, hans kone, butikkeier Leonard Wessel, lensmann Jarle Li, enslig, eldre mann
prolog
Skogland, desember 1985 Hun våknet av at hun frøs. Snøen lå rundt henne som en kald dyne. Over seg kunne hun skimte en dunkel månesigd. Det verket i hodet, og hun forsøkte å huske hva som hadde skjedd. Hvor var hun? Hvordan hadde hun havnet her? Hun vendte hodet og så mot lysene fra sentrum. Ble liggende og se på dem. Bedøvet. Så kjente hun noe kaldt, glatt mot de nakne hendene. Stål. Hun lå i skinnegangen. Det hun hadde glemt, kom tilbake. Hun forsøkte å reise seg, men oppdaget at hun satt fast. Det dunket i hodet hennes, det dunket i skinnene. Hun hørte toget. Langt borte fra, men stadig nærmere. Panikken grep tak i henne, og hun slet av alle krefter for å komme løs. Lyden fra toget blandet seg med et inferno av lys som overdøvet alt, også tankene, også hennes eget skrik. Før alt ble stille.
1
Skogland, august 2012 Det lå et gult lysskjær over gresset og bærbuskene denne dagen, et klart tegn på at det ville bli regn til kvelden. Antagelig var dette siste utbruddet av varme for i år, tenkte Betty Andersson der hun stod ved vinduet og drakk en kopp kaffe med fløte og tre teskjeer sukker i. Hun ble alltid vemodig når sommeren var på hell, og hun forsøkte å drøye den så lenge som mulig, helt til kjølige morgener tvang henne til å finne frem varmere klær og pakke bort shorts og sandaler. En svarttrost hygget seg i en av ripsbuskene, det var den vel forunt. Hun hadde plukket mer bær enn de strengt tatt behøvde, og i fryseskapet stod flerfoldige bokser med rips, solbær og bringebær. Betty tømte i seg resten av kaffen, gikk til badeværelset og pusset tennene, festet en strikk i håret, la maskara på øyenvippene og lot leppene få et strøk med lyserosa gloss. Deretter gikk hun tilbake til 11
kjøkkenet, tok matpakken og mobilen som lå på bordet og puttet dem i vesken, før hun på vei gjennom gangen skjøv opp døren til sønnens værelse. «På tide å stå opp!» «Jeg har fortsatt ferie,» protesterte det fra sengen. «Nettopp derfor, det er synd å sove bort de siste fridagene.» Betty snuste ut i luften. «Hva er det som lukter så ille?» Hun behøvde ikke å vente på svar, for på gulvet ved siden av nattbordet lå en sprukken bremseslange, tilklint av størknet oljesøl. Betty gren på nesen, før hun sukket og betraktet haugen av skruer og muttere, rustne og langt fra rene. «Hvor i all verden kommer alt dette skrotet fra?» «Fra kirkegården.» «Kirkegården?» gjentok hun betenkt. «Bilkirkegården,» forklarte sønnen og gjespet. Hun rynket brynene og håpet at hun så streng ut. «Kasper,» sa hun og uttalte navnet hans langsomt og omstendelig. «Hvor mange ganger har jeg gitt deg beskjed om at du ikke får lov til å gå dit?» «Mange.» Han smilte skjevt og satte seg opp i sengen. Det svarte håret var bustete og stod til alle kanter. «Mamma, da,» sa han påtatt voksent. «Det finnes ikke farlig, og dessuten er jeg sammen med Filip.» Opplysningen var nok ment å skulle berolige henne, men det gjorde den ikke. Filip Birk var sønnen til sjefen hennes og minst like oppfinnsom som Kas12
per, både når det gjaldt hvor langt grensene kunne tøyes og hva som ble regnet for pøbelstreker. De to var bestekompiser og hang sammen som erteris. «Lov meg i hvert fall at dere er forsiktige,» sa hun. Kasper nikket, tydelig lettet over den vendingen samtalen hadde tatt. «Du aner ikke alt det spennende vi finner!» «Jeg har en viss peiling.» Blikket hennes gikk igjen til samlingen av skrot. «Glem nå ikke å spise frokost og husk å gi kattene mat og rent vann når de finner det for godt å komme hjem.» «Yes, boss!» Sønnen gliste fra sengen. Betty visste at straks hun var ute av døren ville han krype under dyna igjen, falle i søvn, og våkne en gang ut på formiddagen, uthvilt og klar for nye eventyr sammen med Filip. Hun undertrykte et sukk. Det var godt skolen startet om en uke, selv om det også betydde at høsten nærmet seg med stormskritt. «Sees i ettermiddag, og ring meg hvis det er noe,» sa hun og lukket døren. Ute i gangen satte hun bena i et par åpne sandaler og la en jakke over skuldrene. Idet hun lukket opp utgangsdøren smatt tre katter inn, og hun måtte gjøre vendereis til kjøkkenet og selv servere dyrene tørrfôr og vann. De malte høylytt og gned seg mot bena hennes. Hun forsikret dem om at hun syntes om dem alle tre, før hun skyndte seg ut. 13
Solen varmet godt, og en lett bris strøk henne på kinnet og lokket frem smilet. Betty trakk inn den friske duften av gress og skog og kjente gleden over at dette var hjemmet deres. De bodde her nå, huset og hagen tilhørte dem. Det var snart fem år siden hun hadde solgt leiligheten i Oslo og kjøpt huset i Blåklokkeveien i Skogland, uten andre ønsker enn å få skape et nytt liv for seg og sønnen. Hun hadde lyktes, og hun hadde ingen planer om å bytte adresse. Betty håpet at hun kunne få bli gammel her – i dette rolige landskapet, med de fredelige skogene og de blanke vannene og innsjøene. Hun så for seg selv at hun ble pensjonist her med rikelig tid til å stelle i hagen. Skjønt i og med at hun nylig hadde fylt 32, var det lenge til. Hun fikk nok se til å luke i bedene og klippe plenen før den tid, tenkte hun med et lite sukk av dårlig samvittighet da hun så naboen, Hedda Myre, som stod og jevnet hekken som delte de to eiendommene, iført en bredbremmet stråhatt på hodet og solbriller med turkis innfatning. «Du begynner tidlig,» sa Betty. «Man må utnytte godværet mens man har det.» «Sant nok.» Hedda senket hagesaksen og kastet et skrått blikk mot plenen på den andre siden av hekken, som ikke på langt nær var like velstelt som hennes egen. «Du bør se til å klippe gresset før frostnettene er over oss.» Betty myste mot solen. 14
«Det blir vel en stund til, men du har rett i at jeg må få tatt plenen.» «Spurvene i kastanjetreet er rastløse,» sa Hedda. «Det tyder på værskifte.» «Ja, det kommer nok en skur før dagen er omme, men vi får da håpe at det blir en stund til kulda setter inn.» Betty ønsket naboen en fin dag, før hun forlot Blåklokkeveien og svingte inn i Syrinveien. Hedda Myre bestyrte stedets bibliotek, og hadde en nesten irriterende vane med å stå opp grytidlig og gjøre unna både husarbeid og hagearbeid før hun åpnet dørene til bokutlånet. Betty kunne ikke fatte at Hedda ikke heller ville sove lengst mulig, samtidig som hun selv gjerne skulle ha vært mer energisk og benyttet seg bedre av alle døgnets timer. Hedda var en slik nabo som sendte nysgjerrige blikk over mot huset deres når de hadde besøk og som kom med freidige spørsmål om ikke Betty snart skulle finne seg en mann. Samtidig var hun verdens snilleste, og hun inviterte dem ofte på nybakte rundstykker med tykke skiver Jarlsbergost og vafler med jordbærsyltetøy og rømme. En gang Betty hadde ligget til sengs med influensa og høy feber, våket Hedda over henne en hel natt, helte i henne varm solbærsaft og så til at Kasper kom seg på skolen i rett tid neste dag med rene klær og matpakke. I tillegg laget hun ripslikør, så sterk at bare ett glass var nok til at det gikk trill rundt for 15
en. Betty pleide å blande den ut med vann og drikke den i små slurker. Det smakte nydelig. Tankene hennes gikk til sønnen. Kasper var stort sett snill og grei, men med en samlemani som av og til ble i meste laget. Han hadde kommet med alt fra gamle uthulede gummistøvler til ubrukelige fiskestenger, ved en anledning en eksospotte, og i fjor vår, en pappeske med tre kattunger. Hun hadde forsøkt å finne ut hvem som ville kvitte seg med de små på en slik hjerterå måte, men forgjeves. Dermed var de blitt boende hos dem, og de lød nå navnene Ole, Dole og Doffen. Betty smilte litt oppgitt over seg selv, tre katter var i overkant mange, og selv var hun noen ganger i overkant ettergivende. Hun var fremme i det som ble kalt hovedgaten, offisielt: Stasjonsveien, tidsnok til å få med seg at toget etter et kort opphold gjorde seg klar til å kjøre videre. På perrongen stod to unge jenter og tygget tyggegummi mens de så seg forvirret rundt, som om de ikke var riktig sikre på hvor de hadde havnet. Kanskje ikke så rart, hun visste knapt selv hvor Skogland befant seg i geografien da hun og sønnen kom hit første gang. På den andre siden av togskinnene buldret riksveien, og hun ønsket at de mange bilene ville ta seg tid til å stanse og bli noen dager på tettstedet, istedenfor å haste videre til Oslo og aldri få oppleve at det fantes en egen fredelig idyll her, bare noen få timer fra det urbane livet i storbyen. Så rettet hun blikket mot en staselig hvitmalt sveit16
servilla i tre etasjer, stedets hotell, med restaurant og kro i første og gjesterom i de øvrige etasjene. Ved siden av lå en koloss i mur som rommet kontorer, deriblant hennes egen arbeidsplass. Betty skjøv opp døren, og gikk med raske skritt mot redaksjonslokalene til Skoglandets Blad. Morgenmøtet var allerede i gang, og øverst ved bordet tronet Rita Birk med en kaffekopp i den ene hånden, mens hun vinket til Betty med den andre, uten å avbryte ordflommen. «Han kom allerede på lørdag, med flyttelass, men ingen kvinne. Jeg fikk et glimt av ham da jeg tilfeldigvis gikk forbi huset han har kjøpt i Kløverveien, og til dere ugifte frøkner må jeg bare si at dere snarest mulig bør se til å kvesse klørne. Mannen er en åpenbaring av de sjeldne, høy og mørk og fast i fisken.» Redaktøren trakk pusten og nikket til Betty og Marie. «Dere får bli enige om hvem av dere som skal avlegge ham et besøk.» Marie Granberg var liten og nett med dype smilehull i begge kinn. Hun var i begynnelsen av trettiårene, nylig skilt etter et kort og turbulent ekteskap. Hun hadde høytidelig erklært at hun hadde til hensikt å være singel i minst et år. Kanskje til og med to. Nå skjøv hun frem haken og kremtet. «Jeg har en avtale med en økologisk kornbonde om en halv time og må snart kjøre av gårde.» Redaktøren satte blikket i Betty. «Da er han din.» Hun strakte ut hånden, myste 17
mot armbåndsuret og tok så en slurk kaffe. «Jeg tenker gamlelensmannen holder ham i ånde et par timer. Han forteller vel at det aldri har blitt begått drap her og at det ellers også er lite annet som skjer. Gi ham et par timer, så fyker du bort på lensmannskontoret ved halv tolv-tiden eller der omkring.» «Den er grei.» Betty grep termokannen med kaffe og skjenket i et av pappkrusene som stod oppstilt på bordet sammen med sukkerskål, fløtemugge og et fat sjokoladekjeks. «Kan du si meg noe mer konkret om den nye lensmannen?» «Holder det ikke at han er en slik fantastisk åpenbaring?» kom det fra Einar Arnesen, som for tiden var eneste mannlige journalist i avisen. Den andre hadde pappaperm. Einar ristet på den lange, brune luggen slik at den falt ned i pannen. I likhet med Betty var han innflytter, og han kom opprinnelig fra Hamar. Med sine 27 år var han også den yngste i redaksjonen. Dessuten var han pen og visste det selv. Einar var vant til at både unge jenter og modne kvinner falt for sjarmen hans, og han ønsket nok ikke konkurranse fra lovens vokter. «Tja,» smilte Betty. «Det er sikkert en viktig opplysning, men jeg vil i alle fall vite hva han heter og hvilken bakgrunn han har.» «Om det ikke akkurat har skjedd et drap her i Skogland, så døde en ung jente under mystiske omstendigheter,» sa Marie plutselig. 18
Betty spisset ører, og det samme gjorde Einar. «Fortell!» «Det var en ulykke,» sa Rita og sendte et ikke helt tilfreds blikk mot Marie. «Hun ble påkjørt av toget.» Betty grøsset. «Så skrekkelig.» «Jeg har hørt noe annet,» sa Marie. «Du burde ikke høre på rykter,» svarte Rita bryskt. «La meg få minne deg på at du knapt var kommet til verden på den tiden. Dette skjedde så langt tilbake som i 1985.» «Jeg var faktisk syv år,» fortsatte Marie ufortrødent. «Og jeg husker både hendelsen og all uhyggen den skapte.» «Og med dette setter vi punktum.» Redaktøren gjorde det klart at hun ikke ville ha noe mer snakk om ulykken, og selv om Betty hadde rukket å bli temmelig nysgjerrig, visste hun bedre enn å forfølge emnet. Rita var både sjefredaktør og redaksjonssjef for lokalavisen som kom ut tre ganger ukentlig; på tirsdager, torsdager og lørdager. Hun var en storvokst kvinne, velproporsjonert, men ikke i nærheten av å kunne kalles tykk, med kortklipt velfrisert hår, som regel farget i en rødbrun nyanse. Nå tømte hun raskt i seg resten av kaffen, reiste seg, åpnet vinduet og tente en sigarett. Sjefen hadde sin egen måte å praktisere røykeloven på. Marie gren på nesen, men lot heldigvis være å komme med en kommentar. 19
Rita satte seg i vinduskarmen og viftet med det ene benet, også hun priste sensommeren i åpne sandaler, og rødlakkerte tånegler stakk frem. Mens Rita blåste røykskyer ut av vinduet, fortalte hun at den nytilsatte lensmannen het Leonard Wessel, var 35 år og, som sagt, ugift. Om han var skilt, enkemann eller aldri hadde vært gift, kunne hun ikke redegjøre for, men det hadde lyktes henne å få vite at Leonard Wessel tidligere hadde tjenestegjort i Kripos. Betty hevet et øyenbryn. «Fra Kripos til Skogland?» «Ja, det må vel sies å være noe til dannelsesreise,» kom det sarkastisk fra den røykende redaktøren. «Og det er din jobb å finne ut årsaken til at vi har vært så heldige å få mannen hit.» Betty spiste en sjokoladekjeks mens hun drakk kaffen. Deretter satte hun seg på plassen sin, slo på pc-en, sjekket nettavisene, deriblant sin egen, svarte på et par mailer og gikk så i gang med å google Leonard Wessel. Det var ikke stort hun fant. Mannen måtte ha lagt et lokk over oppdragene sine i Kripos, bare ved et par anledninger ble han sitert og da kun som etterforsker Wessel. Betty leste fort gjennom artiklene som alle handlet om økonomisk kriminalitet, såkalte hvitsnippforbrytelser. Ellers var det ingen tvil om at han ble høyt verdsatt for arbeidet sitt. Leonard Wessel høstet ros både for en sjelden intuisjon og særdeles gode analytiske evner, men det fantes ikke et eneste bilde av mannen. Heller ikke som 20
privatperson eller på sosiale medier. Hun fant frem notatblokken og ble sittende og tygge på blyanten. «Er det ikke underlig at han har avsluttet en tilsynelatende vellykket karriere i Kripos i en alder av bare 35 år?» «Kanskje han har vært spaner og har behov for en mer tilbaketrukken tilværelse?» gjettet Einar. «Tanken har slått meg også,» sa Rita. Hun stumpet sigaretten i et lukket askebeger, men lot vinduet stå åpent. «Lokk det ut av ham,» fikk Betty beskjed om. «Skjønt,» la redaktøren til, «jeg skal være så ærlig å tilstå at jeg neppe tror det ligger en sensasjonell historie bak herr Wessels beslutning om å forlate Kripos til fordel for oss. Mest sannsynlig ønsker mannen bare et roligere liv i landlige omgivelser.» «Ja, han er sikkert like kjedelig som en brunsnegle,» kommenterte Einar. «Men forhåpentligvis ikke like ufyselig.» Rita skar en grimase. «Jeg plukket 40 stykker i går kveld.» «Sett ut boller med øl,» foreslo Einar. «De kryper oppi og drukner.» «Det skal jeg jammen forsøke.» «Da stikker jeg!» Marie stod klar med vesken over skulderen og fotoapparatet i en rem rundt halsen. «Dere får klare dere uten meg et par timer.» «Er økobonden singel?» Einar gliste. «I så fall blir du kanskje borte resten av dagen.» Marie ba kollegaen om å vaske munnen med såpe, 21
før hun forsvant ut døren. Betty rablet ned et par vettuge spørsmål på notatblokken. Egentlig bare for syns skyld. Som regel syntes hun det var enkelt å intervjue folk. Hun visste at tiltro var det viktigste. Hvis man fikk intervjuobjektet til å føle seg vel, var man kommet langt på vei. Hun skottet bort på Rita som hadde tatt plass bak skrivebordet, og valgte å lufte en ganske annen bekymring. «Våre respektive sønner tilbringer sommerferien sin oppe ved bilkirkegården.» Rita trakk på skuldrene. «Vi kan ikke gjete elleve år gamle gutter.» Betty ville ikke gi seg så lett. «Men tenk om de skader seg?» «Så har de mobiltelefoner. Vær nå ikke slik en hønemor.» «Jeg synes faktisk ikke noe om den slags lek,» fortsatte Betty uforstyrret. «Tøv,» sa Rita. «Men jeg er lei av alt skrotet som Filip drar i hus.» «Huff, ja. Kasper har en hel samling på værelset sitt.» «Jeg kaster det jeg kommer over,» sa Rita. «Og jeg har gitt Filip beskjed om at hvis han absolutt vil ta vare på disse rustne bildelene, så får han oppbevare dem i kjelleren eller i garasjen.» Betty ville aldri hatt hjerte til å kaste sønnens saker, i alle fall ikke uten hans viten. «Hvem har forresten ansvaret for alle bilvra22
kene?» spurte hun. «Det burde vært ordnet opp, for det er et skjemmende syn.» «Enig,» kom det fra Einar. «Det ser virkelig ille ut. De utrangerte bilene står tett i tett på begge sider av den gruslagte veien som ikke fører noen steder.» «Å,» sa Rita. «Det er bare slike nykomlinger som dere som legger merke til den slags. Vi innfødte bryr oss ikke.» «Interessant at du omtaler oss som nye innvånere,» sa Einar. «Betty har bodd i Skogland i fem år og jeg i snart tre og et halvt.» «Etter tyve år kan dere kanskje bli regnet som en av oss, men ikke før.» Rita viftet spøkefullt med pekefingeren. «Når det gjelder bilkirkegården, står den igjen etter et bilopphuggeri som faktisk ligger i enden av den gruslagte veien …» Hun satte blikket i Einar. «Hvis du hadde tatt deg bryet med å fullføre gåturen din, ville du sett de mosegrodde restene. For øvrig ble bilopphuggeriet nedlagt en gang på slutten av 80-tallet.» Einar plystret lavt. «Med andre ord blir vrakene betraktet som ekte skoglendinger, i motsetning til Betty og meg.» Han reiste seg. «Nå må jeg av sted for å snakke med en dame som fant igjen gullringen sin etter 50 år.» «Lykke til,» smilte Betty. «Håper hun er ugift.» Etter at de ble alene på kontoret konsentrerte Rita seg om neste dags lederartikkel, og Betty arbeidet med en sak hun hadde tatt fra NTB, inntil det ble på tide for henne også til å forlate kontoret. Hun sjekket 23
fotoapparatet før hun pakket det ned, sammen med notatblokken og pennen, og så reiste hun seg. «Kos deg med lensmannen,» sa Rita uten å ta blikket fra skjermen foran seg. «Det er et ganske alminnelig intervju,» innvendte Betty. «Ikke noe stevnemøte.» «En ny mann er alltid en spennende utfordring,» svarte Rita mens fingrene hennes løp over tastaturet. Solen varmet fortsatt like håpefullt, og på veien til lensmannskontoret, en lav trebygning like ved rådhuset, som var firkantet og smal og oppført i teglstein, med videregående, ungdomsskole og barneskole som nærmeste naboer, tenkte hun på hvor godt hun likte jobben sin. Hun trivdes i det muntre og uformelle miljøet i redaksjonen til Skoglandets Blad og var takknemlig for at Rita hadde gitt henne sjansen. Hun hadde ingen journalistisk erfaring da hun kom til Skogland, og den første tiden hadde hun lest korrektur og redigert mistet og funnet-spalten, før Rita en dag resolutt sendte henne av gårde som reporter og var blitt så tilfreds med resultatet at Betty fikk fortsette. Derfor, og av mange andre grunner, hadde Betty stor respekt for Rita, som ofte ble oppfattet som brysk og utålmodig. Det var nesten nøyaktig ti års aldersforskjell mellom dem, og temmelig mange andre forskjeller også. Mens Betty fikk barn da hun var 21, var Rita fylt 30 før hun fikk holde sønnen sin i armene. Betty hadde 24
aldri vært gift, Rita giftet seg da hun var 28. Betty kunne være beskjeden og stille i en del sammenhenger, mens Rita aldri lot seg målbinde. Det fantes også en del likheter. De var begge enebarn og mødre til enebarn, selv om Rita mente at Betty sikkert kunne få ti unger til hvis hun ville. Ingen av dem kunne fordra å gå på ski, og de foretrakk begge å krølle seg sammen i sofaen med en god bok og te på kalde vinterkvelder. Hun passerte kinoen og bakeriet, trakk inn den liflige duften av ferskt bakverk, kastet et blikk mot Narvesen-kiosken som tilbød nøttesjokolade til halv pris og biblioteket som ennå ikke var åpnet, og så fortsatte hun forbi stedets såkalte senter med skyvedører i glass som rommet et par klesbutikker, Jernia, bokhandel, vinmonopol, apotek og matvarebutikk. I tillegg var det en kafé der som solgte påsmurte rundstykker, eplemuffins, rømmevafler og verdens beste kaffe på dagtid. Mens man på ettermiddagen og kvelden kunne få kjøpt lasagne, pizza og en sopprisotto som smakte så himmelsk at en ble i godt humør bare av å tenke på den. Betty meldte seg i resepsjonen på lensmannskontoret og ble stående og vente i nesten fem minutter inntil en kvinne i grå drakt og med viktig mine hilste avmålt og førte henne videre gjennom en lang korridor, før hun åpnet en dør og stakk hodet inn. «Journalisten er her.» Det kom ikke noe svar der inne fra, men kvinnen skjøv Betty frem og lukket døren bak henne.