Norsk Indian Klubb www.indianklubb.no Norsk Indian Klubb: Grunnlagt: 08 november 2003 Styremedlemmer: Stein Fossheim - formann +47 926 31 942, e-post: sfos@online.no Ola Prestløkken - kasserer +47 934 33 591, e-post: opres@online.no Arne Bjørn Hoel - styremedlem +47 917 83 647, e-post: arn-hoel@online.no Bjørn Lind - styremedlem +47 909 69 941, e-post: blind@online.no Rune Stjernen - styremedlem +47 948 36 278, e-post: rune.stjernen@axellus.no Varamedlemmer: Paal Aasen Kurt Dale Løpskommité: Arne Bjørn Hoel Bjørn A. Hvaleby Syver Gjevre Ronny Hansen Knut Rudihaugen Årlig arrangement: Indian Summer Meet Strandefjorden Fritidssenter, Leira
Formannen har ordet. Disse fantastiske høstdagene! Lyse sommerdager og netter er bra, men en tidlig høstdag med klar luft og behagelig temperatur er enda bedre for motorsykkelturer. Forrige gang ble min luftetur med Chiefen kronet med en fantastisk solnedgang og en himmel som en fargepalett. Men dagene er blitt vesentlig kortere og nettene kølsvarte, så det nærmer seg sesongslutt. Det er da greit å se tilbake på året som var; hva vi fikk utrettet og hva vi fikk med oss av hyggelige opplevelser. For mange har terminlisten vært tett som haggel, og det startet for fullt med Trondhjemsridtet 1919, Norges svar på svenske Skåne Rundt og det danske Skagenløpet. Og i år var Trondhjemsridtet fullbooket, med hundre veteraner på start. Hvilket løp det ble; oppholdsvær og sol hele veien, til og med gjennom Trøndelag. Uforglemmelige strekninger med fantastisk natur, og morsomme motorsykkelveier. Neste punkt på kalenderen var Skogsløpet, NVMC,s årlige hovedløp, også i år arrangert i Østfold, nærmere bestemt fra Dillingøy, utenfor Moss.
Litt varierende vær, men med masse gamle venner og bekjente. Indianerstammen var godt representert, bare sjekk ut bildet under. Vårt eget arrangement på Leira, fant sted helgen 11 - 14 august, og ble som vanlig et treffpunkt for alle elskere av gamle amerikanske motorsykler. Og i år kåret vi også Norges eldste kjørende motorsykkel, en Progress 1902. Vi feiret også vårt trettende Summer Meet samme kveld, med slow race rundt totempelen. Denne gang slo Indianere tilbake med seier mot HD-gutta; Pål Aasen knuste all motstand på sin 37 Chief. Årets svenske Høsttreff var på Åland, med god norsk deltagelse. Noen rapport fra treffet finnes ikke i skrivende stund, men vi vet at svenskene er bra på løp og treff, og med gjengen på Åland er det garantert suksess. Hva med Internasjonalt treff i Tyskland? Jeg har selvsagt ikke glemt
Redaktør Contact Points: Stein Fossheim Postadresse: Postboks 12, 1901 Fetsund Web: www.indianklubb.no e-post: postmaster@indianklubb.no Bankkonto: 1140 45 51371 IBAN: NO3711404551371
Foto: Peter Sederholm
dette, men vi hadde ikke noen stor norsk deltagelse i år. De som allikevel fant veien dit hadde fått en viktig oppgave. Deltagelse på presidentmøtet. I mitt fravær stilte Kjell Søreide opp for å representere klubben og han hadde gode nyheter med seg hjem; Norsk Indian Klubb har fått tildelt 2021 til å arrangere Internasjonalt Indian Rally! Kjempebra. Da har vi et mål å jobbe mot igjen, akkurat som i 2010. Vi trenger alle gode krefter for å gjennomføre et nytt internasjonalt rally. Forrige gang hadde vi Lars Baardsgaard som prosjektleder, og han gjennomførte med stil. Gjorde grundig research, og sjekket ut statistikk fra tidligere treff. Vi trenger ikke nødvendigvis å gjøre alt på samme måte denne gangen, men mye av det grunnleggende er likt. Norge har et problem i forhold til mange andre land, og det er prisnivået. Dette må vi finne en god løsning på, slik at vi kan tilby et bra treff til en akseptabel pris. Da jeg vokste opp på sekstitallet var jeg svært opptatt av musikk, og den første platen jeg fikk var «I should have known better» med The Beatles. Dette startet en dyrkelse av The Fab Four i flere år framover. Mine kamerater og jeg satt på kveldene og hørte på Radio Luxenbourg og diskuterte forskjellene på «beat» og Rythm & Blues. For det fantes nemlig et annet stort band som het The Rolling
Fornøyde deltagere på Indian Summer Meet tar en rast på hjemturen. I forgrunnen Knut Rudihaugen som hadde sin første langtur på sin blå 1937 Chief.
Stones, og det var ikke snakk om at man kunne like både Beatles og Stones. Enten var man i den ene eller andre leiren. Stonestilhengerene var litt tøffere, hadde lenger pannelugg og et mørkt blikk på verden. Vi som var i Beatlesklubben var kanskje flere, og kunne skryte av flere nummer 1- hits. En dag i 1969 skjedde det noe; over høytaleren på skolen lød de tunge riffene fra introen til «Honky Tonk Women». Sammen med Charlie Watts stødige trommer fylte det skolegården på en måte som gjorde at selv edsvorne Beatlesgutter måtte innse at musikkverdenen var mer enn «Obla di, obla da» Indian og Harley har vært konkurrenter i hundre år og har hatt sine egne fans. Til tider har det vært ganske vanntette
skott mellom tilhengerene fra Millwakee og Springfield. I veteranmiljøet i dag har det allikevel kommet til en forståelse mellom disse grupperingene; vi innser at vi kan lage noe sammen, ut fra samme grunntanke. Dette er essensen av Indian Summer Meet. Å lage en helg i året som flere kan sette pris på, både Indianere, Harley-førere og eiere av spesielle amerikanske merker, som Henderson, Ace og Super X. Det er faktisk samme hobby. Om jeg vil kjøpe meg en Harley? Hm...nei, et sted går grensen. Da Beatles kom med «The White Album» var verden i balanse igjen.
Indiansk deltakelse på «Trondhjemsridtet 1919 Arne Bjørn Hoel
Lørdag 4. juni startet 98 motorsykler på det 122,3 mil lange «Trondhjemsridtet 1919» med start på Mortens Kro litt nord for Oslo. Hele 8 nasjoner var representert. Danmark stilte med 33 deltakere, Norge med 27 deltakere, Sverige med 14 deltakere og Finland med to. Harley-Davidson var motorsykkelmerket det var flest av, og på andre plass kom Indian. Av de 21 motorsykkelmerkene som var representert var hele 38 H-D eller Indian. Trondhjemsridtet ble første gang arrangert i august 1919 som et utholdenhetsritt fra Kristiania til Trondhjem og tilbake til Kristiania. Rytterne var pålagt 6 timers søvn i Trondhjem, og med start en fredag kveld var de beste tilbake i Kristiania allerede søndag kveld. Løpet var dominert av amerikanske motorsykler og blant de 6 deltakerne som kom i mål i 1919
var det en Excelsior som vant, deretter fulgte Reading Standard, HarleyDavidson, Indian og så en liten BSA. Deltakerne fikk den gang oppgitt kjørehastighet, og den skulle de holde til kontrollpostene. Kontrollpostene lå på jernbanestasjoner der de hadde «Uhr» som viste rett tid. Deltakerne kunne komme inn ett minutt før rett tid eller ett minutt etter rett tid uten å få prikkbelastning. I 1920 viste det seg at det svært mange
fikk null prikker, og det ble hele 5 vinnere! Det viste seg at deltakerne råkjørte mellom kontollpostene før de stoppet og ventet før de kjørte inn på posten til rett tid. Arrangøren
måtte, til deltakernes fortvilelse, innføre skjulte at kontrollposter. Interessen for løpet sak betraktelig etter denne endringen og i 1924 ble siste Trondhjemsridtet arrangert.
Finske Juha Finholm på sin 1936 Chief. Juha hadde også med seg sin kone Catharina.
Torkel Kristoffersen på sin nyoverhalte 1937 Chief
I 1979 arrangerte Norsk Veteran Motorsykkel Club løpet som et 3 dagers løp fra Oslo – Trondheim, og 5 år senere løpet fra Trondheim til Oslo. Løpet ble senere arrangert av NVMC i 1989, 1994, 1999 før det ble et opphold helt til 2010 da løpet gikk fra Oslo til Trondheim. I 2012 ble «Trondhjemsridtet 1919» for første igjen arrangert fra Oslo til Trondheim og tilbake til Oslo på 4 1939 Chief og 1934 Sport Scout på Vinstra
dager. I 2014 ble det igjen arrangert med 92 deltakere og nå i 2016 med 98 deltakere. Løpet var et FIVA B løp med aldersgrense inntil 1945. Det er svært hyggelig at så mange nordiske Indian eiere deltok i løpet, og spesielt hyggelig at Karina og Juha kom helt fra Finland for å delta. Juha deltok med en Indian Chief 1936, mens Karina dessverre måtte bytte
sykkel til en nyere Triumph. Juha kjørte svært raskt den første dagen og fikk derfor stor oppmerksomhet av media på Elverum der det var et jubileumsarrangement i forbindelse med at Norsk Motor Klubb var 100 år og hovedsponsor for løpet. Fra Danmark stilte Carsten G. Knutsen med en Indian Scout 750 fra 1932, mens tyske Dieter Kuhtz
Tyske Dieter Kuthz 1937 Chief
deltok for 3. gang med sin Indian Chief fra 1937. Dieter hadde et teknisk problem en av dagene og fikk da et kort opphold på «Likvogna». Den svenske deltakelsen besto av Jørgen Sundberg med Chief 1946, Karl Eriksson på en nydelig lys blå Scout fra 1941, og sist men ikke minst Veimar Samuelsson på sin originale 1937 Chief. Jørgen var meget fornøyd med å kunne levere tilbake Bad Luck premien fra 2014 (dekkeksplosjon på Henderson), - men den mannen er dessverre ikke særlig glad i grusveier. Det var flere av Norsk Indian Klubbs medlemmer som deltok med andre sykler enn Indian. Ole Bjørn Trollebø sleit seg gjennom 4 dager med sin Harley-Davidson 1920, mens Kurt Dale manglet utslag for oljetrykket 3. dag så da var det lureste å parkere på Oppdal. Arne Eftestøl skulle delta med en Ariel, men kom isteden med en Norton Manx uten kick. Hyggelig lyd og litt stress ved start. Gunnar Ole Vadset stilte med en Indian Powerplus 1921, og tradisjonen tro gjennomførte han med kjent stil.
Kjell Søreide hadde Carsten G. Knudsens 101 Scout 1932 gledet seg lenge, men litt stress ukene før start gjorde at har gjennomførte med full uttelling med en stroktet 750 motor (800??). Torkel Kristoffersen stilte med «ny» (hans gamle sidevognssykkel), mens Henning Trulsrud smilte seg 1919» tre ganger. gjennom løypa med Torkels gamle sykkel, - SKRÆLINGEN. Neste «Trondhjemsridtet 1919» Henning var først på Elverum, og går i 2019 så heng med! pressen kastet seg over ham og sykkelen. En ny norsk deltaker var Torgeir Sæther på Indian Chief fra 1945, mens formann Stein Fossheim kunne motta applaus for å være en av de få som har gjennomført «Trondhjemsridtet
Første langtur for Torgeir Sæther på sin 1945 Chief
Det er sikkert ikke alle som har hørt om eventyreren og motorsyklisten Erwin Baker, men dere som vokste opp på sytti- og åttitallet husker kanskje de berømte Cannonball Run filmene, med Burt Reynolds og Sally Fields. Dette var bilfilmer hvor Reynolds brillierte i rollen som lovløs fører i noe man kalte «Cannonball Run», et billøp hvor alt var tillatt og fartsgrensene sjelden ble overholdt. Navnet kommer fra en kommentar fra en avisreporter etter Erwin Bakers første transkontinentale rekord i 1914. I avisartikkelen ble Bakers hurtighet sammenlignet med The Canonnball train, altså et ekspresstog. Navnet «Cannonball» skulle bli Erwins klengenavn resten av hans tid.
Cannonball Baker Stein Fossheim
Erwin Baker ble født i 1882, i Dearborn County, Indiana. Som tolvåring flyttet han med familien til Indianapolis. Han lærte seg snart et mekanikeryrke og fikk jobb i et støperi. Som den lange og atletiske fyren han var, fikk han interesse for boksing og bryting og trente jevnt og trutt ved den lokale treningsanstalten. Erwin fikk snart et rykte som en dyktig idrettsmann, den grad at han deltok som artist i en sirkustropp som besøkte Indianapolis. Etter hvert ble han også bitt av sykkelbasillen som herjet på begynnelsen av 1900-årene, og det ene ledet til det andre. Snart var det interessen for de motoriserte syklene som preget livet hans. I 1908 kjøpte Baker sin første Indian motorsykkel og deltok i, og vant, mange lokale motorsykkelkonkurranser. Hans første store seier kom i 1909 på den nye Indianapolis Motor Speedway. Det var på denne tiden han begynte med endurance, eller utholdenhetsløp. De første var rekordløp fra by til by, og ett av Bakers mest populære
stunt var å kjøre om kapp med toget mellom to byer. På denne tiden var veinettet i Amerika dårlig eller fraværende, så det å kjøre om kapp med et tog med motorsykkel var en stor utfordring, både for mann og maskin. Erwin Bakers gjennombrudd som motorsykkelfører kom i 1912, da Indiangrunnlegger George Hendee engasjerte ham til å kjøre en 7 hp, two speed Indian på en demonstrasjonstur gjennom Cuba og Sentral Amerika. Baker skulle hele resten av livet bli assosiert med Indianmerket, selv om han også benyttet andre motorsykkelfabrikat og biler i sine rekordforsøk.
1914 – første transkontinentale rekordløp.
Snart var Baker klar for større utfordringer. Han var, som han selv uttrykte det, «ready for a good, long roll». Erfaringer fra turen gjennom Cuba og Sentral Amerika skulle vise seg å komme godt med i planleggingen
av hans neste rekordforsøk, fra Stillehavet til Atlanterhavet, gjennom et helt kontinent. Værforhold og årstid ble nøye vurdert og til slutt landet han på at mai måtte være den ideele måneden å starte fra Stillehavskysten. Da ville han ha tid nok til å unngå stormene og flommen i Missisippideltaet, selv om dette kunne være vanskelig å forutse med sikkerhet. Etter en stund med overtalelse ble også Bakers kone overbevist om at han kunne gjennomføre et slikt
rekordløp, og hun ble etter det hans lojale medhjelper i planleggingen. Det første som ble skaffet var en loggbok fra en eventyrer Westgard, som hadde reist gjennom hele Amerika. Her stod nyttig informasjon om stier, veier, elver og fjellpass, og etter hvert tegnet det seg opp en mulig rute gjennom landet. Bakers kone skrev også brev til folk på utvalgte steder på ruten etter mer informasjon om stedlige forhold og ikke minst hvor man kunne skaffe bensin til Indianeren. Man må huske på at bensin på denne tiden stort sett var en apotekervare. Det var slett ikke alle strekninger man kunne få fylt tanken; bl.a. mellom Rice og Fort Apache. Løsningen ble å få fraktet ut dunker med bensin ut i ørkenen, med jevn avstand, på de vanskeligste stedene. Baker klaget sin nød over at han måtte betale blodpris for dette drivstoffet. Et kart over hele ruten ble laget og tiden var nå inne for å informere F.A.M. (motorsportsorgansisasjon?) om planene for rekordforsøket. Etter noe overtalelse fikk han de nødvendige tillatelsene for rekordforsøket, og kunne skrive til Mr. Weschler på The Indian Manufacturing Company om sine planer. Han fikk svar tilbake; «vi skal hilse deg velkommen i New York enten det blir ny rekord eller ikke». Cannonball Bakers kone hadde reist tilbake til Indianapolis og kunne bekrefte at værforholdene ikke var optimale for overfarten, da flere regnstormer hadde vasket vekk veier og broer og elvene var umulige å komme over. Baker var allikevel utålmodig etter å komme i gang og hans værekspert Mr. Brant så en mulighet i å starte 3. mai fra San Diego, og komme «imellom» stormene. Erwin lette opp Indianforhandleren i San Diego; C.A. Sheppard & Co. og spurte om motorsykkelen hans hadde ankommet. Sheppard smilte lurt og henviste til utstillingsvinduet
i lokalet. Her stod Bakers Indian utstilt, sammen med et stort kart over den transkontinetale ruten han hadde planlagt. Etter noen test-turer opp i fjellområdene rundt byen var sykkelen justert og forberedt for turen.
Dagbok fra 1914 rekordløpet: 3. mai, 1914 : San Diego til Yuma. Cannonball Baker la ut fra San Diego 3. mai, kl. 09.00 med et stort oppbud av fotografer og tilskuere, og etter noen kilometer kjørte han inn i et herlig regnvær. Fem mil utenfor byen, i Cottonwood Mountains, brøt solen fram igjen. Litt lenger, langs den meksikanske grensen traff han på en bataljon amerikanske infanterister, som slapp ham fram og vinket og applauderte. I Mountain Springs, Devils Canyon var det stopp for middag med bønner og kaffe. Baker startet nå på en strekning kalt “ Coyote Wells”, som var en ren ørkenstrekning med løs sand, kaktus og mot Brawley ble veien endelig noe bedre. Men det skulle bli en kamp mot tørsten resten av dagen, for han hadde med seg begrenset med vann. Vannet ble porsjonert ut i få og små slurker. Godt inne i New Mexico traff Baker endelig jernbanelinjen; Southern Pacific railroad. Han kjørte I jernbanesporet til han fant byen Yuma, Ariz.
fasinerende skulpturelle fjellformasjoner; Castle Dome Mountains. Men helt uten liv I mange titalls mil.
Dag 2. 4. mai, 1914: Yuma til Phoenix.
Etter dette kom det en dårlig strekning, med grus og stein og dype hull, kombinert med en intens hete. Rett før han nådde byen Calm Springs (Aqua Caliente) gikk Indianeren tom for bensin, og Baker måtte dytte motorsykkelen i dyp sand de siste kilometerene inn til byen. Termometeret viste ca. 119 grader F (48 gr. C). Erwin Baker var totalt utslitt da han nådde byen og noen av de lokale beboerene foreslo å helle isvann ned over ryggen hans.
Neste dag var han startklar kl. 06.00 om morgenen, han var klar over at dette ville bli en beinhard etappe, og vannflasken var fylt til randen. Det neste milene var i ørkeområder med lite annet enn løs silt, kaktuser og sandstormer. Stien gikk over bergknauser og var beregnet mer for hestetransport enn motorisert ferdsel.
Cannonball Baker hvilte i fire timer I Calm Springs, før han kløv opp på jernhesten igjen. Ferden gikk på nytt ut i ørkenen og videre til Arlington, hvor han møtte Lorenzo Boido, lokal motorsykkel entusiast, som eskorterte ham videre til Phoenix. Baker hadde nå tilbakelagt over sytti mil siden han forlot San Diego.
Etter å ha krysset over Gila-elven fant han en vei som var full av dype hull, men fast ellers og han kunne øke farten litt. Snart kom han inn i et ørkenområde med
Dag 3. 5. mai, 1914: Phoenix til Springerville, Arizona. Om morgenen 5. mai forklare Baker at han skulle tilbakelegge etappen til Springerville I Arizona, I løpet av et døgn. Det ble almen latter i lokalet, og han ble fortalt at dette var umulig. Han måtte krysse ørkener som lå i intens hete, hundre meter under havoverflaten, og passere snødekte fjell tre tusen meter over havet. Alt dette over en strekning på over 40 mil. En av deltagerene på starten i Phoenix syntes han hadde for lite å forsvare seg med og besluttet å gi ham en
Smith & Wesson 38 kaliber revolver. Denne skulle vise seg å komme til nytte senere, da han kjørte inn i indianerreservatet i Fort Apache. Da han nærmet seg byen ble han overfalt, nei, ikke av indianere, men av en hel flokk med hunder. Og noen skudd med revolveren skremte hundene vekk og banet vei for vår helt.
Santa Fe. Veien videre gikk gjennom et fjellområde, men bakken var fast og jevn og Indianeren fikk prøve full gass og dagsetappen til Santa Fe ble hele 56 mil.
Ruten Baker fulgte ble kalt “The Roosevelt Route” og var en pitoresk strekning, ikke helt ulik Grand Canyon, men den var meget utfordrende, med store høydeforskjeller og dårlig vei. Erwin tenkte da han klatret oppover mot de snøkledte fjellene at han hadde vært en snartur nede hos “Gammel-Erik” og han nå benyttet returbilletten til himmelrik. De kjølige vindene i fjellet var svalende etter den intense varmen nede I dalen. Cannonball nådde Springerville samme kveld og fikk en god natts søvn.
Nok en tidlig start; kl. 05.45. Planen var å tilbakelegge enda større distanse, og det så lenge ut til å gå bra. Kl. 08.00 var 14 mil tilbakelagt gjennom fjellområder da han ankom en bred og voldsom elv. Her var det ikke mulig å komme over. Skulle turen ende slik? Mesteparten av dagen gikk med til å finne et sted å krysse elven og endelig fant han et sted hvor elven var bredere og grunnere.
Dag 4. 6. mai, 1914: Springerville, Arizona til Santa Fe, New Mexico. Springerville er en apacheby beliggende 3500m over havet, og Erwin måtte kontrollere at bremsene på Indianeren var i orden. Oppstart tidlig på morgenen i den friske fjelluften, med en rolig nedfart mot Magdalena, og videre mot Secur (Socorro). Herfra bar det ut på den tøffeste ørkenetappen til nå, gjennom øde områder hvor hvite beinrester fra døde dyr lyste mot deg og minnet deg om din egen forgjengelighet. Baker tenkte at hvis han gikk tom for bensin nå, eller motoren havarerte, ville Indianeren bli hans eget gravmonument. Det var med en viss lettelse at han nådde fram til Alberquerque, nå var den verste ørkenkjøringen bak ham. Begivenheten ble feiret med en stor middag, og motorsykkelen gjort klar for siste del av etappen mot
Dag 5. 7. mai, 1914: Santa Fe, New Mexico til Watrous, New Mexico.
Med stort strev fikk Erwin buksert motorsykkel og bagasje over til den andre siden. Klokken var nå 17.00 og han var våt og sliten, og han besluttet å fortsette til et sted i nærheten; Watrous. Her fantes det ingen telegraf, så for å ha et kontrollpunkt, fikk Baker et stempel i boken sin for å vise F.A.M representantene.
Dag 6. 8. mai, 1914: Watrous, New Mexico til Syracuse, Kansas. Fra Watrous startet Baker kl. 03.00, midt på natten, og la i vei til Wagonmound. Veien var fin og farten god, dette var godt prærieland, hele veien til Springer, New Mexico. Ved Raton endret veiforholdene seg, og av og til var det vanskelig å holde farten oppe på grunn av hull og humper. Baker kjørte gjennom Ratonpasset til Trinidad og her fikk han erfare ødeleggelsene av stormen han fulgte etter. Flere steder var veien fullstendig vasket vekk av regnet. Det ble en bedre middag i Trinidad og snart gikk ferden videre
til La Junta, hvor Indianeren fikk bensin og smøreolje. Etter en liten hvil bar det videre på gode Kansasveier, på den berømte «Santa Fe trail». I en liten landsby ett stykke på veien fikk Baker igjen erfare stormens ødeleggelser. Her var veier og broer skylt bort av en frådende elv, og det var intet annet å gjøre enn å finne en annen vei videre. Faktisk måtte han snu og kjøre tilbake fire mil for å finne veien til Syracuse, Kansas. Her ble det stopp for natten. Dagens etappe var på 56 mil inkl. omveien.
Dag 7. 9. mai, 1914: Syracuse, Kansas til Ellsworth, Kansas. Målet for dagens etappe var Kansas City samme kveld og veien var utmerket. Milene ble fortært i rask rekkefølge, men rett før Dodge City fikk Erwin sin første punktering. En hesteskosøm satt grundig fast i gummien på bakdekket. Og det skulle ikke bli den siste; de neste tre milene plukket han ut ytterligere seks spikere av dekkene, og mistet masse tid med reparasjoner av hjulene. I Dodge City ble Cannonball møtt med skikkelige indianerhyl av den lokale motorsykkelgjengen. Etter en middag og en hvil var det tid for litt vedlikehold av Indianeren, bensinfylling og smøring. Hans motorsykkelvenner spurte om han ville se deres nye racingbane, som lå utenfor byen. Men Erwin beklaget og forklarte at hadde en rekord han skulle sette og ikke tid til unødig opphold. Vennegjengen fulgte ham et stykke på veien videre, men snart var han igjen alene på prærien og i retning Great Bend. “Speck” Warner, Indianagenten i Ellsworth, Kansas, møtte Baker 5 mil vest for Great Bend og kjøre sammen med ham det siste stykket mot Ellsworth. En stygg episode med en gjeterhund kunne satt hele rekordforsøket på prøve. Hunden hadde et sterk ønske om å fange fordekket til Indianeren, med den følgen at motorsykkelen veltet, Baker skled på baken bortover veien, og fikk noen stygge skrubbsår. Men sykkelen var like hel og hunden var død. I Ellsworth var det tid for middag, et besøk hos doktoren og en god natts søvn.
Dag 8. 10. mai, 1914: Ellsworth, Kansas til Lexington, Missoury. En tidlig start og en herlig, problemfri etappe på «The Golden Belt Route» mot Kansas City. Her ble det inntatt en sen lunch. Fra Kansas City til Lexington var veiene upåklagelige og med god hjelp fra de lokale Indianforhandlerene på veien, ble han guidet videre. I Lexington var det stopp for natten etter dagens etappe på 47 mil.
Dag 9. 11. mai, 1914: Lexington, Missoury til Greenville, Illinois. Grytidlig start mot St. Louis, hvor mine tilskuere i Lexington mente jeg tidligst ville være framme ved midnatt. Jeg lurte dem alle samme, sier Erwin Baker i sin dagbok; klokken 16.30 var han framme hos Indianforhandleren i St. Louis. Her ble det spist middag og hvilt i en og en halv time før Baker var oppe i salen igjen. Siste stopp for dagen var Greenville, Illinois, etter en dagsetappe på 48 mil.
Dag 10. 12. mai, 1914: Greenville, Illinois til Columbus, Ohio. Regnet tar til slutt igjen Baker. Natten til 12 mai er Erwin bekymret for de store regnstormene som omgir ham på alle kanter. Og skulle endelig værmannen Mr. Brants spådommer slå til når han nærmet seg målet? Han visste at hvis han ble overmannet av en av disse stormene kunne han bare glemme å komme seg videre gjennom havet av gjørme og oversvømte kjerreveier. Resultatet ble en supertidlig start, ingen frokost, bare legge i vei og kjøre for bare livet.
Dayton, Ohio, om at rekordsetteren var på vei østover. Vel framme i Dayton, kjørte Baker opp til byens Indianforhandler, W.B. Schaefer’s hvor han ble møtt av en hel gjeng motorsyklister som hadde tenkt å legge i vei for å møte ham. De hadde beregnet at Baker ville bruke minst fem timer på strekningen fra Indianapolis til Dayton. Cannonball hadde gjort turen på tre timer og tolv minutter. Bakers Indian ble tanket og smurt og han fortsatte videre til Columbus, Ohio, hvor han ble møtt av Mr. Barr og en gjeng med motorsyklister som eskorterte ham gjennom byen. Her tok han inn for natten, med en tilbakelagt dagsetappe på 376 miles (60 mil).
Dag 11. 13 mai, 1914: Columbus, Ohio til Greensburg, Pennsylvania. Trettende mai skulle vise seg å leve opp til sitt uheldige rykte. Så snart Erwin Baker var utenfor bygrensen så sluttet den gode veien, og han befant seg plutselig på en dårlig kjerrevei med dype hull og veibanen var som et nypløyd jorde. Og han fikk erfare at gjørmen var var så dyp at når han stanset tråkket han ned i møkka, til langt opp på leggen. Det var, som Baker uttrykte det, omtrent som å ri på en rodeo okse, han var mer i lufta enn nede på setet. Ved ankomst i Wheeling ble det tid for en kort lunch, før det bar videre. Den opprinnelige planen var å kjøre gjennom Pittsburg, men redselen for å havne i et traffikalt kaos i «The Smokey City» gjorde at Baker la ruten utenom byen, videre langs foten av fjellene i West Pennsylvania til byen Greensburg hvor han trillet inn i et pøsende regnvær kl. 19.00 på kvelden. Her ble det siste overnatting før finalen mot New York. Dagen etappe hadde vært på nesten 40 mil.
Dag 12. 14.Mai, 1914: Greensburg, Pennsylvania til New York City, New York.
Ved Casey, 90 miles fra Greenville kom de første dråpene, og etter hvert ble veiene rett og slett så ufarbare at Baker måtte kjøre i jernbanesporet 8 miles mot Terre Haute for å komme fram til en større og bedre vei. Han ankom Terre Haute, Indiana, i et plaskende styrtregn. Siden Cannonball Baker var fra Indiana, ble han informert om at han ikke trengte å bry seg om fartsgrenser på denne etappen. Ryktet løp foran ham og langs veien og i tettstedene han passerte stod folk med paraplyer og heiet ham fram. Fra Terre Haute kjørte Baker 72 miles i pøsende regn før han ankom Indianapolis, hans egen by. Endelig hjemme hos sine egne! Her hadde man organisert en stor middag til ære for byens helt, og Erwin stoppet i to og en halv time, før han vinket farvel. Byens Indianforhandler, Mr. Westing, telegraferte videre til
Start kl. 04.00 på natten, med mål å nå Philadephia som siste overnatting. Men veiene var bedre enn fryktet og etter hvert innså Cannonball at han kunne nå New York samme dag. Han ankom Paoli ved Philadelpia kl. 18.00 på ettermiddagen og ble møtt av George S. Maslen, den lokale Indianforhandleren, med en håndfull motorsyklister. Etter et bedre måltid kveldsmat ble en av disse motorsyklistene valgt til å følge Cannonball Baker den siste veien til New York. Nattemørket var nå falt på og paret kjørte seg bort flere ganger, før de fant den riktige veien til Weehawken, New Jersey. Her tok Erwin Baker inn på ferjen over til New York City. Ferjeturen tok en halv time, og endelig kunne Baker sette føttene sine på 42. gate West, Manhattan, kl. 00.10. På ferjekaia ble det tatt blitzbilder av rekordholderen, og det var reportere som svirret rundt ham hele tiden. Baker forsatte til hotell Astoria hvor det var pressekonferanse og møte med Mr. Sherman fra Indianfabrikkens
markedsføringsavdeling. Bakers kyst til kyst rekordløp hadde vart i 11 dager, 12 timer og 10 minutter. I lommen hadde Erwin en ekstra lyspære han hadde tatt med som reserve, men det hadde aldri blitt behov for den. Den som satt i Indianeren lyste fint etter alle milene gjennom Amerika. Batteriet hadde heller ikke hatt behov for lading på turen, det var like friskt. Et viktig bidrag til suksessen, mente Baker, var den fabelaktige bakhjulsfjæringen som hadde spart motorsykkel og mann gjennom de tøffe forholdene i midtvesten, samt bidratt til at han kunne holde en større marsjhastighet. Pressekonferansen holdt på til kl. 02.00 på natten. Canonball Baker satte flere rekorder I løpet av sin motorsykkelkarriere, og mange av disse var preget av fargerike historier. Som den gangen han kjørte «The Three Flag race» fra Canada til Mexico i 1916, hvor han måtte endre ruten flere ganger på grunn av skogbranner som herjet landet. Og ikke minst da han kom rundt en sving og rett mot en kvegflokk, han kastet motorsykkelen ut til siden, rett ned i et hull i veien, ble slengt inn i et gjerde og landet på ryggen til en av kuene. Denne fikk naturlig nok panikk og kastet føreren videre ned i veigrøfta. På tredvetallet ble Baker mer og mer involvert i bilsport og utholdenhetsrace med biler. Han deltok i flere utenlandske race, bl.a. i Australia og New Zealand. En periode var han testfører for Rickenbaker Automobiles. Baker døde i mai 1960 og blir husket som en av de virkelig store motorpionerene i det tyvende århundre.
Campingplassen Strandefjorden på Leira skal selges nå i høst, og det er derfor usikkert om det blir flere Indian Summer Meet i Valdres. Norge skal arrangere Nordisk Indian Treff i Norge i 2017, og vi håper selvfølgelig på at vi skal kunne fortsette samarbeidet med mulige nye eiere av campingplassen på Strandefjorden på Leira. Vi har jo totempelen vår stående på Strandfjorden, og den vil vi jo helst ikke flytte på. «Indian Summer Meet» er på ingen måte bare et «treff», men det har blitt et mangeartet arrangement med en sterk kultur- og veteranprofil. Norsk Indian Klubb samarbeider med Valdres Folkemuseum, og vi har jobbet med å benytte Festplassen på museet som en arena for utstilling av syklene etter løpet. Tidlige hadde vi også melkespannkast på Valdres Folkemuseum, men da dette viste seg å være farlig for publikum måtte vi avslutte dette morsomme innsalget. Fredag formiddag var det arrangert en lang fjelltur (mountaintour), men denne gangen ble turen avbrutt underveis pga. regnvær. «Indian Summer Meet» starter nå løpet på Skiferplassen i Fagernes sentrum lørdag formiddag, og dette medfører at det dukker opp en del publikum. Deltakerne blir introdusert av en speaker før de kjører ut på en kort fjelltur (hillclimbtour) med innlagt hillclimb. Hillclimben er innlagt i turen og ingen vet lengden på hillclimben, og heller ikke hastigheten man skal kjøre i før rett etter start. Denne gangen var lengden på løypa 6,1 km, og
Resultatliste
Indian Summer Meet 2016 Arne Bjørn Hoel
Årets «Indian Summer Meet» ble arrangert i Valdres fra torsdag 11.august til søndag 13. august, og det ble nok en gang et meget vellykket arrangement for NIK. Det var 6. gangen Norsk Indian Klubb arrangerte «Indian Summer Meet» i Valdres, og tidligere har man arrangert «Indian Summer Meet» 6 ganger i Gudbrandsdalen. Arrangementet ble i 2011 flyttet fra Tretten iGudbrandsdalen til Leira i Valdres etter at Norsk Indian Klubb hadde arrangert International Indian Rally i Valdres i 2010. Nå har Norsk Indian Klubb fått tildelt International Indian Rally i Norge i 2021, men det er enda ikke bestemt hvor i Norge arrangementet skal finne sted.
Gunnar Ole Vadsets 1921 ACE.
Jan Nybø,s utrolige Henderson 1915.
Kjell Åke,s 1939 Four
hastigheten var oppgitt til 46 km/ timen. Vinneren Pål Aasen på Indian Chief 1937 hadde NULL i avvik. Norsk Indian Klubb er opptatt å få PR rundt «Indian Summer Meet», og vi har tidligere etterlyst forfatteren Mikkjel Fønhus sin 1917 Indian. Etterlysningen fikk vi dekket i et innslag i NRK programmet »Norge Rundt», og vi fikk mange tilbakemeldinger og tips fra publikum. Vi fant ikke Indianen, men det ble noen gode historier. I fjor hadde vi fremskaffet Valdres eldste motorsykkel og eldste bil til en utstilling på Valdres Folkemuseum. I år måtte vi finne på noe nytt, og hva med å kåre Norges eldste motorsykkel? Valdres Folkemuseum har en egen gammeldags bensinstasjon med emaljeskilter og bensinpumpe, og museet disponerer også
en egen Ford AA buss fra 1930, og det er stor iver fra Valdres Folkemuseum sin side for å skape liv og røre på Festplassen under gjennomføringen av «Indian Summer Meet». Eiere av Norges eldste motorsykkel ble derfor etterlyst, og lørdag 13.august kunne vi virkelig vise fram et eksklusivt utvalg av Norges eldste motorsykler: Zedel 1902, Progress1902, Engstrøm 1903, FN 1905, Mundus 1907 Kåringen krevde at motorsykkelen kunne kjøre minst 100 meter over Festplassen. I sidevognsklassen stilte Carl Henrik og Lilleba Størmer med en Scott 1912 med flettet sidevogn. Dette var en sikker vinner i sidevognsklassen og til publikums store jubel kjørte Carl Henrik og Lilleba fram og tilbake over Festplassen. I soloklassen var det Rolf Vold som tok en suveren seier med sin Progress 1902. Ved første forsøk ble det nok mest sykling, men etter bensinfylling gikk det meget bedre. Rolf kombinerte kunsten å trå og å kjøre med motorkraft til publikums store begeistring. Rolf Vold ble kåret til eier av Norges eldste motorsykkel!
gavepremie fra Indian importøren Polaris Norway AS. Folk kjøpte rikelig med lodd før Bjørn Hvaleby smilende kunne kle på seg superjakka. Nok en gang ble «Indian Summer Meet» gjennomført i oppholdsvær, og med positive deltakere. Staalesen fra Haugesund stilte med ennyrestaurert Indian Powerplus 1916 med sidevogn, og Jan Nybø med en 1915 Henderson. Det var et godt utvalg av fargerike amerikanske motorsykler i tillegg til Indian, og Gunnar Ole Vadset fikk stor oppmerksomhet for sin 1921 ACE. Knut Rudihaugen debuterte med en flerfarget blå Indian Chief fra 1937, og Kjell Åke Carlsson kom denne gangen med en Indian Four fra 1938. Tre nykommere med H-D 1935 og 1937 var invitert spesielt til slowrace konkurransen, med både de og Kartarina og Bjørn Synnergren måtte se seg slått av en rødmalt Indianer.
Stammetreff på Dillingøy Foto: Peter Sederholm
Etter utstillingen og kåringen på Valdres Folkemuseum reiste deltakerne tilbake til Leira Camping og Hyttesenter der det var rigget til slowrace rundt totempelen. Vinneren fra 2015, Gunnar Hop på H-D 1916, måtte prøve å forsvare sin tidligere seier. Denne gangen gikk det ikke da Pål Aasen viste imponerende kjøring på sin Indian Chief 1937. Alle norske og svenske utfordrere ble feid av banen, og Pål vant overlegent. Etter grillmiddag på Kroa var det premieutdeling, og så var det duket for utlodning av ei ekte Indian skinnjakke. Jakka var en
Resultatliste: Klasse I (1901 - 1915):
Henderson 1915, eier Jan Nybø, Norge
Klasse II (1916 – 1925):
ACE 1921, eier Gunnar Ole Vadset, Norge
Klasse III (1926 – 1935):
HD 1935 (original), eier Sigurd Forsberg, Norge
Klasse IV (1936– 1945):
Indian Four 1938 , eier Kjell Åke Carlsson, Sverige
Klasse V (1946 – 1953):
Indian Chief 1946, eier Bjørn Synnergren, Sverige
Premien for «Juryens frie valg» gikk til Knut Rudihaugen for hans nyrestaurerte Indian Chief 1937 med begrunnelsen at den var en «fargerik nykommer».
Hill Climb: Hovedattaksjonen på Indian Summer Meet er hillclimb konkurransen som i år var lagt til Haugrudvegen. Løypa var 6,1 km lang, og oppgitt hastighet var satt til 46 km/t. Årete vinner av hillclimb konkurransen, og mottaker av «Beste Rytter / Roar W. Schjervens vandrepremie» ble Pål Aasen, Indian Chief 1937 med tiden 7,57 min. Han hadde NULL i avvik! Gratulerer! Nummer 2 ble Rune Stjernen, Indian Chief 1941 med tiden 7, 55 min. (avvik 2 sek) Nummer 3 ble unge Sverre Dreng Hop med Ariel 1943 med tiden 8,02 min. (avvik 5 sek) Beste dame i hillclimbkonkurransen ble svenske Katarina Synnergren som fikk sin velfortjente champagne.
Helgen 1-3 juli ble det arrangert det årlige ”Skogsløpet”, i regi av Norsk Veteran Motorsykkel Club. I år var det start fra Dillingøy utenfor Moss, og det var avdeling Nedre Glommen som stod som arrangør. Været var blandet, litt regn og mye sol. NIK hadde i år oppfordret sine medlemmer om å stille på løpet, slik at vi kunne være mannsterke og ha en hyggelig helg sammen. Tidligere formann i NVMC, Peter Sederholm, er en ivrig hobbyfotograf og syntes det var moro å ta bilder av den fargerike Indianerstammen. Vi har derfor fått lov til å bruke hans bilder i Contact Points
Stammetreff pü Dillingøy Foto: Peter Sederholm
Foto: Peter Sederholm
Foto: Peter Sederholm
Foto: Peter Sederholm