Contact Points #3 - 2017 by Norsk Indian Klubb

Norsk Indian Klubb www.indianklubb.no Norsk Indian Klubb: Grunnlagt: 08 november 2003 Styremedlemmer: Stein Fossheim - formann +47 926 31 942, e-post: sfos@online.no Ola Prestløkken - kasserer +47 934 33 591, e-post: opres@online.no Arne Bjørn Hoel - styremedlem +47 917 83 647, e-post: arn-hoel@online.no Bjørn Lind - styremedlem +47 909 69 941, e-post: blind@online.no Rune Stjernen - styremedlem +47 948 36 278, e-post: rune.stjernen@axellus.no Varamedlemmer: Paal Aasen Kurt Dale Løpskommité: Arne Bjørn Hoel Bjørn A. Hvaleby Syver Gjevre Ronny Hansen Knut Rudihaugen Årlig arrangement: Indian Summer Meet Strandefjorden Fritidssenter, Leira Redaktør Contact Points: Stein Fossheim Postadresse: Postboks 12, 1901 Fetsund Web: www.indianklubb.no e-post: postmaster@indianklubb.no Bankkonto: 1140 45 51371 IBAN: NO3711404551371

Formannen har ordet. Wow, det var litt av en sommer! Først et fabelaktig Ekebergmarked, hvor gutta virkelig hadde jobbet med presentasjon av våre Skirted Fender modeller – 1940-1953. Deretter Skogsløpet hvor klubben var godt representert både som deltagere og arrangører, og selvfølgelig internasjonalt Rally på Baldersnes i Sverige. Det siste krever ekstra omtale, og dette finner du lenger inn i bladet. Men vi kan røpe allerede her hvilket utrolig flott arrangement det var. Over førti nordmenn deltok på treffet og vi tror alle hadde en kjempehelg. Juni startet allikevel dårlig på hjemmebane. En tur til Tyrigrava med Chiefen endte med full stopp og dytting den siste kilometeren hjem til en kamerat. Har noen forsøkt å dytte en tolvhundre kubikks motorsykkel, så vet de at dette er tungt. Motbakke gjør det ikke bedre. Men dagen etter ble et nytt sett med stifter montert, og tenningen justert. Motoren gikk igjen, men noe var fremdeles feil, og etter et par oppstarter med blårøyken hengende tungt over nabolaget var konklusjonen utslitte stempelringer.

Dette var det verst tenkelige tidspunktet for en motoroverhaling. Rett før internasjonalt rally og lite tid til mekking. Ut med sylindere og stempler og nye ringer ble avtalt levert fra Ole Martin. Tiden var allikevel ikke på min side og hvis jeg skulle på treff måtte det bli oppstart av min gamle, gode 741B. Denne hadde ikke vært startet på flere år og sant og si var jeg usikker på om alt var i orden der også. Tirsdagen før Baldersnes ble benyttet til en 15 mils test rundt i Østfold, og gleden over en velfungerende Army Scout gjorde meg roligere til sinns. Bort sett fra en litt hanglende generator så alt ut til å virke etter hensikten. Til slutt var den gamle, krokete sittestillingen også innarbeidet. Jeg følte meg hensatt ti år tilbake i tid. Den gang man forsøkte å holde følge med de store syklene, og måtte planlegge motbakkene. Rett fram og på flatene var det ikke så stort problem å Foto: Stein Fossheim

Meet, også omtalt i dette nummeret av Contact Points. Været var bra, folk var fornøyde og deltagerantallet i underkant av 60. En tendens er at folk kommer allerede på torsdag ettermiddag, og dette er selvfølgelig hyggelig. Det tyder på at dette er et treff med forventninger, og vi jobber hardt for å leve opp til dette. I år hadde Arne Bjørn sørget for at sponsorene igjen var på banen, og kombinert med godt loddsalg og nøktern pengebruk tror vi at vi klarer å havne på plussiden økonomisk. Det er høstlig ute, og vi ser at kveldene har blitt mørke og kjølige. Fremdeles er det klare, fine dager å lufte Indianeren på, men det nærmer seg sesongslutt. Husk å planlegge overhalinger og vinterarbeid tidlig. Det som ikke er påbegynt før jul kan brått bli hastverksarbeid i april.

holde farten, det var svinger kombinert med bakker som skapte stress. Nok om det, det hører med til historien at Scouten gjorde jobben fram og tilbake til Sverige, samt en seks mils utflukt på lørdagen. Slikt gjør en varm om hjertet. Når vi snakker om internasjonale treff er det Frankrike som har regien neste år. Datoen er 27-29 juli og stedet er Chateau de L’isle Savary, et sted i nærheten av byen Tours. Vi vet at dette er langt unna Norge, vi snakker om en tur på drøyt 120 mil fra Kiel, men for noen kan dette kanskje kombineres med en spennende ferietur i Europa? Og så har vi hørt at franskmennene har utrolig bra mat på treffene sine. Sjekk ut www.indianclub. org/rally2018.html, eller søk opp «International Indian Rally France 2018» på Facebook for mer informasjon i tiden som kommer. Andre helg i august var vi selvfølgelig på Leira og Indian Summer

Foto: Stein Fossheim

Fjellgården Sundet på Møsstrond Arkivfoto: Telemark Museum

H-338 - brannsjefens Indian Bjørn André Johannesen andre@spanjola.no

For en stund siden skrev jeg om Rjukan brannvesens anskaffelse av 3 Indian Power Plus som utrykningskjøretøy. Brannsjefens 1919 modell hadde også et liv uten om tjenesten, det har vist seg at den var basis for ingeniørens egen ”snøscooter” kalt Motorvinter. Artikkelen om utprøvingen av Motorvinter i 1923 har jeg vært kjent med lenge, nå er det funnet frem gode bilder fra testingen. Ingeniør Olaf Berg ble i 1918 utnevnt til ny brannsjef for Rjukan Salpeterfabrikker og Rjukan kommunale brannvesen. En av Bergs første oppgaver var å fornye det ellers godt utrustede brannvesenet med motorisert vognpark. I årene 1919-20 anskaffet Berg tre Indian motorsykler med sidevogn og et lastebilchassis med 4 hjuls trekk av merke FWD (Four Wheel Drive). På Rjukan ble brannbilkarosseriet bygget etter egne tegninger. Syklenes sidevogner ble utrustet med brannslukkingsapparat og påmontert en aluminiumskasse med slanger, koplinger og hydrantnøkkel. Til en av syklene ble det også handlet inn en sledeanordning for vinterkjøring. Det nye brannvesenet på Rjukan gjorde seg bemerket i Norge for sine tekniske løsninger. Det var det eneste

brannvesen med motorsykler i tjeneste, og først til å benytte FWD brannbil. Olaf Berg ble født i Flekkefjord i 1879. Han anla ingeniøreksamen i Tyskland i 1902 og hadde fler ingeniørstillinger ved industrianlegg på Østlandet før han ble ansatt på Norsk Hydros hovedkontor i Kristiania i 1910. Året etter kom han til det voksende Rjukananlegget (Rjukan Salpeterfabrikker) hvor han var avdelingsingeniør – sjef for emballasje og transportavdelingen. Stillingen som brannsjef ble han utvalgt til blant fabrikkens ingeniører. I tillegg til arbeidet hadde han en mengde lokale og kommunale verv. Han var en sterk pådriver for at Rjukan fikk sin første veiforbindelse ut av dalen i 1923. Tidligere hadde motorkjøretøyene i Rjukanområdet et veldig begrenset veinett i dalføret. Det var kun en fergeforbindelse med store restriksjoner til verden utenfor. På dette tidspunktet var Berg også formann i Rjukan Motorcykel Klub (RMCK). Klubben som var den første norske motorsykkelklubb

utenfor hovedstaden ble forøvrig lokalavdeling for Norsk Motorcykel Klub (NMK) under hans styre i 1922. Den første av Indian brannmotorsyklene var registrert på brannsjef Berg personlig. Det var også den eneste sykkelen han er oppført med i registrene. Så 1919 modellen med registreringsnummer

Under: H-338 i tjeneste med brannsjef Berg i sidevogna

H-338 var ganske sikkert den Indianeren han stilte til start med i det kombinerte pålitelighetsløp og bakkeritt som motorsykkelklubben arrangerte på nyveien over Hovinheia den 8. juli 1923. Pålitelighetsløpet over 280 km ble av Berg og fem andre deltakere gjennomført på idealtid – null prikker. Bakkerittet foregikk i Austbygdbakkene med en stigning på 400 meter over 3,5 km. I bakkerittet ble Berg nr 3 i klassen for sidevognsmaskiner.

Berg konstruerer sin egen slede.

som nevnt i tidligere artikkel en høyst ubehagelig opplevelse med under en utrykning julaften 1919. Etter mildt vær på dagen hadde det frosset på til speilblank is utover kvelden. I en fart av 50 km i timen begynte sleden å slingre fra side til side så brannsjefen ikke trodde han skulle komme helskinnet hjem. Sledeløsningen fant han forkastelig for brannvesenet som måtte være forberedt på utrykning i alle typer vær. Dette kan ha vært årsaken til at Berg begynte å utvikle sin egen idé for vinterbruk av motorsykkel. Sykkelen han brukte til forsøkene var brannmotorsykkel nr H-338.

Sleden som var anskaffet til brannmotorsyklene hadde Berg

Vinterkjøring på motorsykler Artikkel fra Rjukan Dagblad februar 1923 Ingeniør Olaf Berg har i det siste års tid eksperimentert med det som etter ekspertenes mening vil bevirke en epoke innen motorsporten om vinteren. Ingeniøren har kalt sin oppfinnelse med det betegnende navn ”Motorvinter”. Den ble patentbeskyttet i fjor vår, men er først nå uteksprementert og ble for en ukes tid siden prøvekjørt ved Møsvatn under et besøk på den bekjente Fjelleiendom Sundet. Ingeniør Bergs oppfinnelse støtter seg som det fremgår av bildene, til tank-systemet, men på ganske annen heldig og effektiv måte enn f.eks den til en viss grad liknende konstruksjon, som kaptein Scott hadde med seg til Sydpolen, og som han i sin tid eksperimenterte med i fjellet omkring Lillehammer. Det mest fremtredende trekk med den nye oppfinnelse er, at de på en helt fullkommen måte dekker spørsmålet: Ved den minst mulig omforandring av motorsykkelen at skape en motorslede for vinterbruk i allslags terreng og føre. Oppfinnelsen egner seg for en hvilken som helst motorsykkel, men særlig for Indian eller Harley, og oppfinneren akter, så vidt vi har forstått, at tre i forbindelse med ett av disse verdensfirmaer.

I sine grunntrekk består oppfinnelsen i, at sidevognens hjul er anbrakt etter bakhjulet ved hjelp av fire fjærende stenger. En balata- eller gummirem, 15 cm bred, med 0,75 tomme høye skovler, går over hjulene og besørger drivkraften. Motorstykkelens forstilling er anbrakt på en skislede av alminnelig sledebredde, dvs av sledetyper vil det bli tale om forskjellige. En kombinert slede for hjul og meier vil sannsynligvis ha mest fremtid for seg gjennom sin anvendelighet under alle føreforhold. De fjærede stenger bevirker, at de to hjul formelig ”smyger” seg etter terrenget, i det hjulet kan heve seg eller senke seg etter dette. På dette vis får drivkraften fart, selv i det vanskeligste terreng i opptil en fot løssnø. Den overnevnte prøve ved Møsvatn var overordentlig vellykket. På flaten kjørte ingeniør Berg milen på 10 minutter med en snørekjørende skiløper som påheng. Og farten minket ikke, da snøens overflate utpå dagen ble bløt av solen, så oppfinneren

Indian Motorvinter i farta Arkivfoto: Telemark Museum

sank i til knes, da han skulle starte. Og i de bratte, 20 meter høye skrenter opp fra Møsvatn, som nå ligger meget lavt i sitt leie, tok ”Motorvinter” en stigning på 1:6 som ingenting. Fra Sundet dro ingeniør Berg med ”Motorvinter” over fjellet over Flote og Hårt til Hjerdalen og kom over alt meget lett frem i fjellterrenget. ”Motorvinter” har således vis seg å være fullt ut tilfredstillende fremkomstmiddel i høyfjellet, 1100 meter over havet i middels føreforhold vintertid, og er det første motorkjøretøy, som har kunnet gjøre seg gjeldende under slike forhold.

Roald Amundsens ekspedisjon. På vår forespørsel herom svarer oppfinneren at han opprinnelig hadde tenkt å tilby Roald Amundsen å ta ”Motorvinter” med på ferden, men Amundsen startet før oppfinnelsen var utekspriementert. Vi mener at det ikke kan være noen tvil om denne oppfinnelsens betydning, spesielt for en ekspedisjon som Nordpolferden. Så vidt vi har forstått, er det nettopp savnet av et slikt fremkomstmiddel som har stilt seg mest hindrende i veien for en heldig løsning av det store spørsmål, Nordpolens oppdagelse.

Det lå naturligvis nær å spørre ingeniør Berg, om han ikke mener ”Motorvinter” ville ha vært til stor nytte for

Som det kan gå frem av artikkelen så er ikke sleden foran nødvendigvis en del av Bergs nyvinning. Forsleden ligner på Løkkens patenterte slede modell 1. En mulighet er at brannvesenets slede var av Løkkens type og at forsleden ble gjenbrukt på Motorvinter. Hva som skjedde videre med Bergs planer etter utprøvingen av Motorvinter i 1923 er foreløpig ukjent. I 1928 overføres Olaf Berg til en ny stilling på Herøya grunnet sviktende helse. Sommeren før hadde det vært storflom på Rjukan med påfølgende jordras og store ødeleggelser, episoden medførte overanstrengelse og i etterkant nervesjokk for Berg. Han dør på sykehus i Oslo av hjertesvikt i februar 1930 i en alder av 50 år.

Olaf Bergs Plass er i dag sentralt plassert på Rjukan, til minne om en mann som hadde stor betydning for den tidlige utviklingen av stedet på mange områder.

Brannmotorsyklenes data.

På midten av 1920 tallet var to av syklene registrert på brannsjefen og brannmesteren mens H-339 var registrert på Rjukan Salpeterfabriker (RS). Hvorfor ikke fabrikken var oppført som eier av alle i en periode er ukjent, men på bildene fra utprøvingen av Motorvinter i 1923 har H-338 RS sitt merke på tanken. I januar 1929 er alle syklene oppført på Rjukan Salpeterfabriker. I løpet av 1929 fikk kjøretøy i H-300 og H900 serien nye nummer med fem siffer. Jeg har funnet en av syklene i et utdrag jeg har av en senere registreringsstatistikk.

Data fra 1924, tilføringer i kursiv. H-338 registrert 12/8 1919. Oppført eier: Olaf Berg (brannsjef ). Motornr: 83 M 518. Fra 1926 er eierskapet overført til Rjukan Salpeterfabriker. H-339 registrert 8/8 1919. Oppført eier: Rjukan Salpeterfabriker. Motornr: 83 M 064. 13/11 1929 ble registreringsnummeret endret til H-11294. H-382 registrert 14/5 1920. Oppført eier: Alfred Hansen (brannmester). Motornr: 74 R 619. I januar 1929 er Rjukan Salpeterfabriker oppført som eier.

Over: Scotts slede på Vinstra ti år tidligere.

Over: Brannhydrant på Rjukan med RS merket. Foto: Bjørn André Johannesen

Over: Rjukan brannvesen med reserver. Brannsjef Olaf Berg på H-338 foran i midten

Internasjonalt In Baldersnes, Sverige Stein Fossheim

Mitt første Internasjonale Indian treff var i Sverige, High Chapparral i 1997. Dette var også det første møte med et større motorsykkel miljø, som fokuserte på Indian. Merket jeg hadde verdsatt altoppslukende siden jeg trillet en 741B inn på tunet i 1978. Geir Johansen og jeg rullet over grensen ved Svinesund i en Toyota kassebil, og hadde hver vår Indian bak i lasterommet. Det var på dette treffet vi møtte mange av de vi kom til å bli bedre kjent med i årene som kom; Halvor Midvik med en Arrow fra 1949, Tom Hansson, nyoperert med bypass og mange flere. Selvsagt også svenskene anført av Bengan og Leif Jostrand. Det var ganske surrealistisk å kunne vandre rundt blant stinn kubikk og suge inn stemningen.

ndian Rally 2017

I 2003 ble det altså en norsk Indian klubb og vår ambisjon var å arrangere turer til inn- og utland, og i 2006 var det på nytt klart for internasjonalt treff i Sverige, denne gangen i Hultsfred i Småland. En lang og begivenhetsrik tur både til og fra, men best husker vi avdukningen av monumentet av Oscar Hedstrøm. Synes også at jeg husker det første møte med Helena Thorslund, på

før ferien, uten mulighet til å reparere. Etter en runde på Facebook ble det bestemt å prøve Ole Martin Mobecks «Total seal»-ringer, og mål ble tatt. Det var allikevel for tett på internasjonalt rally. Dette kunne ikke gå tidsmessig, og «plan B» var under oppseiling. Denne omfattet oppstart og bruk av min gamle Army Scout, som hadde stått uvirksom i verkstedet i mange år.

ut på lykke og fromme. Merkelig, men etter en prøvetur på 15 mil var det som å bli satt ti år tilbake i tid, til den gang man tuslet rundt med 500 kubikk og forsøkte å følge trafikken. Faktisk var det ganske moro å kjenne på at den gamle sykkelen fremdeles fungerte. En god følelse, og med et bredt smil ankom jeg hjemmet akkurat i det batteriet gikk tomt for strøm. Vi var klare! Torsdag stod 741B og Volvo med kone klare på gårdsplassen. Ruten mot Baldersnes var planlagt og med pit-stop i Rakkestad og Halden burde dette gå bra. Ut av Ski og i retning Holstad gikk alt som smurt. Volvoen lyste hvitt i bakspeilet og det var full kontroll. Etter rundkjøringen på E18 var bilen forsvunnet, men med troen på at den lå bak i køen forsatte jeg traust videre.

Ola og Arne Bjørn inspiserer treffets to Indian Motoplane. Foto: Stein Fossheim

lørdagens avslutningsfest. Som vi vet i dag skulle Helena spille en sentral rolle elleve år senere, sammen med sin stab, i Baldersnes. Når vi hørte nyheten om at svenskene skulle arrangere internasjonalt treff i 2017, var det mange norske som var spente. Og enda bedre ble det da vi hørte at det skulle finne sted rett over norskegrensen, i vakre Dalsland. Dette var jo som skapt for oss. Datoen ble markert i kalenderen, tidlig året før. Dette var noe vi ville få med oss. For min del ble det planlagt tur med frue og lånt baksete til Chiefen. I ettertid kan man kalle dette «plan A», men det skulle vise seg at det også ble behov for en «plan B». Etter en oppstart på rett før ferien, ble det konstatert inkontinens i Chiefens oljeforbruk. Oljeskyene drev blå og tunge over nabolaget og utslitte stempelringer fikk nok en gang skylden. Obduksjonen viste at dette var riktig. Inne i forbrenningskammeret svømte det med olje og fastbrent koks. Fordømt! Rett

En grundig lading av batteriet måtte til, samt litt ny bensin, og sykkelen ble trillet ut i dagslyset. Tja, litt skabbete og rusten, men motoren startet etter hvert opp. Etter noen runder med justering av tenning og forgasser begynte Scouten å gå rimelig greit. Borte på Essostasjonen fikk dekkene litt ekstra luft og jeg var klar for prøvetur. Dette måtte prøves grundig, ikke snakk om å legge

Indians krigsmodell Army Scout 741B ble produsert for krigen i Europa. Skiltet på tanken sier «Do not exceed 60 mph» og viser at de ikke tenkte på norske motorveier. Den nye motorveistrekningen mot Askim blir derfor en stressende affære. Det er med stor lettelse jeg svinger av mot Rakkestad og inn på fylkesvei 124. Turtallet tilpasses nå den rolige, svingete veien og livet er vidunderlig. Den hvite Volvo,n ligger trygt i bakspeilet fram til Rakkestad, hvor jeg benytter sjansen til å fylle bensin. Opprinnelig plan var å kjøre sammen med Ola, men han kom seg ikke fra Fetsund før utpå ettermiddagen, og

Hovedbygningen på Baldersnes Herregård. Foto: Stein Fossheim

Starten går og rytterene legger i vei på lørdagens Ride Out. Foto: Stein Fossheim

siden vi hadde et såpass usikkert kort i den gamle Scouten, besluttet vi å tusle nedover i forveien. Ola greier seg bra uansett, og kjører dessuten fortere. I 2002 ble 741,n min boret opp til 600ccm etter et motorhavari på vei hjem fra internasjonalt rally i Zeddam. Motorlyden har faktisk blitt litt grom og den har en fin buldrelyd, uten å bråke mye. Jeg nyter dette i fulle drag gjennom Halden og ut på Blågrøna vägen. Snart er riksgränsen passert og

skiltingen mot Ed forteller meg at vi nærmer oss dramatisk. I Norge har vi et begrep som heter «kvoten». Dette begrepet omfatter besøk av lokale Systembolag for innkjøp av varer og nåde den som returnerer til gamlelandet uten «kvoten». Så vi svinger inn mot Ed sentrum. I hovedgaten treffer vi en gjeng som står og skrur på en Rolls Royce, og dette var kjentfolk; Arvid Munthe, Kjell, AB, Berit og noen til. En RR er i utgangspunktet et

imponerende syn, og at den også kan brukes til frakt av en 1946 skirted fender Chief er ikke mindre fantastisk. Det beste er godt nok. Men her var det seriøse motorproblemer, og det var lite vi kunne bidra med, så handelen på Systemet ble gjort og vi fortsatte videre mot Baldersnes. Herregården Baldersnes ligger ved Laxsjön i Dalsland og er en av de historiske perlene i området. Historien om gården startet på attenhundretallet, og parken ble utformet i tråd med engelske tradisjoner. Ikke helt feil å ta med fruen til et slikt romantisk sted. Selve hovedhuset er også omgitt av diverse bygninger med serveringsteder, utsalg av håndtverksprodukter og en herlig stor plen med scene for konserter. Innsjekkingen ble raskt gjort, og det ble gjensyn med mange av våre Indianvenner. Deretter et øl på puben, mens musikken spilte. Torsdagkvelden ble brukt til å sirkulere og snakke med kjente og selvsagt sjekke ut alle de herlige Indianerene. Norske deltagere var stort sett samlet i ett område nedenfor leilighetene, og det

Fredagens åpningsprogram inneholdt innslag fra svensk kulturtradisjon. Foto: Stein Fossheim

ble god stemning utover kvelden. Etter noen øl og litt pubmat fant noen av oss retningen mot senga. Fredag opprant med forventninger, og mange var i gang med prøvekjøring og justeringer. I innkjørselen til herregården hadde deleselgerne slått opp teltene og tilbød sine varer. Selv tok vi Volvoen til Ed for innkjøp av noen nødvendighetsartikler og over alt ute på veien møtte vi Indianere. Tilbake på campen tok jeg ut batteriet på Scouten for en siste lading i anledning lørdagens utflukt. Best å være på sikre siden. En herlig lunch ble spist oppe på herregården, en Indianmeny ble det sagt. Omgivelsene var det i hvert fall ikke noe å si noe på, ute på terrassen, med utsikt mot parken. Bedre underholdning enn noen som skrur skal du lete lenge etter. Og når dette skjer i nærområdet må det bare bli en suksess. Vi rigget oss til, rundt Arvids Chief, med en øl og konstruktive forslag til hvorfor sykkelen ikke ville gå. Men når noen hintet om jording av kondensatoren, ble det dårlig stemning. Norske campen var totalt 41, Kurt Dale med frue Margaret, Gunnar Ole Vadset og Jan Nybø, Ole Mobeck, Lars B, AB, Jarl, Bjørn Lind, Rune, Ola og meg selv med fruen. Fra Vestfold Schytte-Larsen med frue

Vigdis og Halvor Midtvik . I tillegg Kjell og Berit, Jan Halvorsrød, Arvid Munthe, Henning Trulsrud med frue, Geir Johansen med Torunn, Torkel Kristoffersen, Steinar Bråthen med sønn, Espen og Lilleba, Per Gunnar Ekroll, Tore Halvorsen med samboer, Leif Haave, Roger Moa, Kjell Åsen og selvfølgelig noen flere. En stor og glad gjeng. Ettermiddagens høydepunkt var den offisielle åpningen av treffet, og hvilken åpning! Folkedrakter og felespill, med innslag fra svensk folklore og kultur. En virkelig Grand Opening! Helena og Lisbeth i folkedrakter med Pippi Langstrømpe

og Santa Lucia. Etter åpningen var det rett bort i puben for øl og et bluesband som underholdt utover kvelden. Det var også mange som fikk svingt seg grundig på dansegulvet. Lørdag var det frokost og Ride Out. Løypa var ikke spesielt lang, men tok oss blant annet over den spesielle veistrekningen «Brudfjellet» . Dette er en vei som slynger seg opp og ned, og til høyre og venstre, omtrent som å kjøre berg og dalbane. Det er nesten som man mister pusten. Lunch var i Håverud, et idyllisk sted nede ved Dalsland kanal, og mange tok seg en skikkelig god rast her, før reisen videre. Veien tilbake mot Dals

så det ble noen innledende runder i puben, før det var vår tur. Etter middagsserveringen var det klart for premieutdeling og Helena, Lisbeth og Katarina entret podiet. Blant de som ble hedret var vår egen Kjell Søreide. Skal tro om det var for lang og tro Indiantjeneste? Så var det premie for lengst kjørte distanse til treffet. Det er gjerne noen tyskere som tar en tur innom Nordkapp på vei til internasjonalt. Da blir det jo liksom en tur av det. Arne Bjørn fornøyd når han får luftet Chiefen Foto: Stein Fossheim

Långed gikk på vestsiden av vassdraget, gjennom gode, svenske landeveier omkranset av hytter og gårdsbruk. Army Scouten brummet fint og holdt farten godt, men hver gang jeg slapp ned turtallet begynte den å fuske.

resultatet at Schytte stupte kråke på grusveien. Heldigvis gikk det bra med mannen og nå holdt jeg sykkelen på et hysterisk turtall for å ikke miste gnisten, Det gikk så det poffet og smalt hele veien til Baldersnes.

Ved kryssingen over kanalen ved Sågbrovägen stoppet motoren helt. Det var helt slutt på strømmen og nå var gode råd dyre. Kjedelig å havne på «likvogna» for en bagatell. Ved hjelp av Andreas Schytte-Larsen fikk jeg dyttet i gang Scouten, med det beklagelige

Lørdagskvelden ble forberedt med en god dusj og etter hvert en øl på verandaen. Borte i norskecampen ble det servert Gin/tonic og stemningen var god. Middagen skulle serveres kl. 19.01 og 19.53, men dessverre var vi uheldige å havne på siste bordsetning,

Som en avslutning på det offiselle programmet ble det presentasjon av arrangørstaben og full applaus til alle. Ute i sommernatten lyste det opp når en flammesluker utøvde sine kunster, og snart var alle på vei til treffbaren for en nightcup. Et fantastisk internasjonalt treff og en stor takk til Helena og Indiansällskapet for sommerens høydepunkt! Dette var bra!

Statistikk International Indian Rally 2017, Baldersnes, Sverige: 378 deltagere. 254 motorsykler totalt. 188 Indians. 175 gamle Indians (1901-53) 14 nye Indians (53-) 114 gamle Chiefer (1922-53), 50 gamle Scouter (1920-48), 10 gamle Indian Four (1927-42), 2 Powerplus (1916-24). 22 nasjoner: 119 fra Sverige, 68 fra Tyskland, 41 fra Norge, 35 fra Nederland, 32 fra Danmark, 24 fra Finland, 10 fra England, 8 fra Belgia, 8 fra Frankrike, 5 fra Skottland, 5 fra Australia, 4 fra Østerrike, 4 fra Sveits, 4 fra Estland, 4 fra Polen, 3 fra Åland, 3 fra Italia, 2 fra Irland, 2 fra Tjekkia, 1 fra Laos.

1. Kjell Åsens Motoplane 2. Rolls Royce jaktkjøretøy

3. Samling med 101 Scouts 4. Arvid Munthes vanskelige 46 Chief

5. Indian Rally har alltid deleselgere 6. På lunchstedet i Håverud.

Indian Summer Meet 2017

Tekst Arne Bjørn Hoel / Foto Stein Fossheim

Norsk Indian Klubb arrangerte sitt 13. Indian Summer Meet helgen 10. - 13. august på Leira Camping og Hyttesenter på Leira. Her står klubbens totempel, og campingplassen er arrangementets base denne langhelgen. I flott sommervær ble det fredag 11. august gjennomført en lang fjelltur (12,1 mil) til Gol og Bagn, og på lørdag både hillclimbtour, hillclimb, utstilling og slowrace. Arrangementet er åpent for medlemmer av Norsk Indian Klubb, eller inviterte gjester med fargerike amerikanske motorsykler fra før 1954. Medlemmer av NIK kan delta med nyere motorsykler enn 1954, og de nyeste syklene på årets arrangement var det 3 stk. nye Indian Scouts. Eldste sykkel var en 1916 Indian, deretter en 1917…… Hele 52 motorsykler stilte til start på årets Indian Summer Meet. Medlemmer med amerikanske motorsykler i Valdres Veteranvogners Venner var invitert til å delta, og de stilte med 3 stk. Harley-Davidson. Syver og Ole Birger Gjevre stilte selvfølgelig med Indian, mens Audun Bratrud stilte med HD 1923, Jan Fred Solhaug HD 1937, mens Kåre Lomes HD 1953 ble kjørt av Solhaug jr. Starten på hillclimbtouren gikk fra Skiferplassen midt i Fagernes, og løypa var på 5,7 mil med innlagt hillclimb i Trillebakkadn. Trillebakkadn er en svingete grusvei på 5,4

km med en stigning på 500 meter. Deltakerne kjenner ikke tiden de skal kjøre på, men denne får de først oppgitt rett etter start. I år var hastigheten satt til 32 km/t, og beste resultat hadde Torkel Kristoffersen med 31,9 km/t. Han kjørte en Indian Chief 1937 med Corbin speedometer.

Geir Johansen leder an i fredagens Mountain Tour Foto: Stein Fossheim

Deltakere med nyere sykkel enn 1954 kjører med et tildekket speedometer, og beste deltaker i den klassen ble Alf Berland, BSA Golden Flash 1962, med tiden 32,3 km/t. I slowracekonkurransen rundt totempelen vant Pål Aasen nok en gang overlegent med sin Indian Chief 1937. Harald Lensebakken vant klassen for deltakere med sort startnummer med sin Indian Scout 2015. Årets arrangement hadde 53 deltakere, 42 fra Norge, 9 fra Sverige, og en fra Tyskland og en fra USA. Årets Indian Summer Meet 2017 ble meget vellykket og det var et stort frammøte av publikum på starten på Skiferplassen, og ved utstillingen på Valdres Folkemuseum etter løpet. Norsk Indian Klubb er opptatt av å vise fram syklene sine for publikum, og samarbeidet med Valdres Folkemuseum har gitt klubben mye positiv profilering i media. Denne gangen ble det to store oppslag i Avisa

Valdres og et mindre oppslag i Oppland Arbeiderblad. I løpet at arrangementet fikk klubben 3 nye medlemmer. På utstillingen på Valdres Folkemuseum bedømmes syklene av en jury, og denne gangen kom juryen fram til følgende vinnere; Klasse I), Oddbjørn Elshaug , Indian Powerplus 1917 Klasse II), Bjørn Lind, Indian 101 Scout 1931 Klasse III), Jørgen Sundberg, Sverige, Indian Sports Scout 1941 Klasse IV), Carsten Ahmann, Tyskland, Indian Chief 1948 Klasse V), Alf Erik Vollen, Indian Scout 2017 Juryens Frie Valg), Katarina Synnergren, Sverige, HD Knucklehead 1946. Juryen uttalte «Flotteste tidsbilde av en etterkrigs bobber».

Premieutdelingen lørdag kveld er arrangementets høydepunkt med felles middag, premieutdeling, og utlodning av flotte gavepremier fra sponsorene Polaris Norway AS (Indian importør), Starco AS (GULF olje), og BILTEMA.

Berland fra Matre (40 mil å kjøre hver vei) på 83 år, og Ole Birger Gjevre på 80!! I Norsk Indian Klubb er de gamle eldst, - og takk for det!

Heder og ære ble det også til Rolf Vold (Indian 1916), Arnt Grø (Indian 1923) og Kjell Søreide (Indian 1934) som alle har kjørt sine rødmalte indianere i årevis på løp i Norge. Rolf Vold har bl.a. kjørt Skogsløpet 30 ganger, og i år deltok han på Skogsløpet med en FN 1905. Normalt kjører Rolf en Indian 1916, om han da ikke kjører en 1902 Progress. Rolfs Progress 1902 ble i fjor kåret til Norges eldste motorsykkel på Indian Summer Meet 2016 på Valdres Folkemuseum. Arnt Grø kjørte Skogsløpet for 40. gang i år, og det er rekord. Ellers har Arnt kjørt Trondhjemsridtet, og er med i planleggingen av Jubileumsridtet i 2019. Kjell Søreide har både kjørt Trondhjemsridtet, Skagenløbet og Skåne Rundt, og han har nå kjørt sin Indian Sports Scout 1934 i hele 50 år. På Internasjonalt Indian Rally i Sverige i sommer passerte Scout’en til Kjell 100 000 km. Kjell kjøpe denne sykkelen for kr. 150,- i 1967, og siden da har livet hans dreiet seg mye om Indian motorsykler. Kjell har deltatt på International Indian Rally 12 ganger, og det har bragt ham og hans Indian rundt i Europa og bla. til Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Polen, Nederland, Italia og Skottland. På Indian Summer Meet 2017 deltok Alf

Over: Veteraner på treff. Arnt Grø og Rolf Vold Foto: Stein Fossheim

Glade jenter på folkemuseet Foto: Stein Fossheim

Arnt Grø tøffer inn på museet. Innfelt: Pål Aasen var klar vinner i slow race konkurransen, i år også. Foto: Stein Fossheim

Norsk Indian Klubb takker vĂĽre stĂ¸ttespillere og sponsorer: