Akuttmagasinet
Nummer 4/2024
SMÅ OG SÅRBARE
Livet tok en brå vending for Linnéa og Glenn da tvillingene ble født tre måneder for tidlig.
Hvordan kan vi sikre trygg og skånsom transport av de aller minste pasientene?
SIDE 6
ANSVARLIG UTGIVER
Stiftelsen Norsk Luftambulanse
ANSVARLIG REDAKTØR
Stephen J.M. Sollid
REDAKTØR
Rolf Magnus W. Sæther
REDAKSJON
Erland Kroken
Ålgård Offset
OPPLAG
300 000
FORSIDE
Foto: Thomas T. Kleiven
ISSN 2704-114X
MARKEDSAVDELINGEN
Telefon: 64 90 43 00
E-post: post@norskluftambulanse.no
Adresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Postboks 414 Sentrum, 0103 Oslo
Om
Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Stiftelsen Norsk
Luftambulanse er en ideell organisasjon som støttes av 300 000 privatpersoner og 4000 bedrifter.
Vi bidrar til å gjøre luftambulansetjenesten enda bedre med innovasjon, forskning og utdanning av nødetatene og helsepersonell.
Vi representerer et av Europas største forskningsmiljøer innen akuttmedisin utenfor sykehus.
Norsk Luftambulanse
Helikopter er vårt datterselskap. De er operatør på alle landets 13 luftambulansebaser med helikopter, og flyr
legehelikoptrene på oppdrag fra staten.
Selskapet er også operatør på alle fire baser for legehelikopter i Danmark.
Norsk Luftambulanse
Teknologi er et datterselskap som utvikler og leverer teknologiske løsninger og systemer til luftambulansetjenesten, blant annet Hjelp 113-appen. Selskapet drifter også basebyggene ved fem av landets legehelikopterbaser.
Norsk Luftambulanse Fly er et datterselskap som er opprettet for å gjøre Norsk Luftambulanse i stand til å være operatør for
ambulansefly, dersom dette blir aktuelt.
Vi eier også 85 prosent av Ambulanseforum. Dette er et fritt og uavhengig digitalt fagtidsskrift. Tidsskriftet har siden starten i 1975 vært en arena for å drive utviklingen av ambulanse- og redningstjenesten i Norge framover.
Alle de fire datterselskapene er virkemidler for å oppnå vårt formål: Å fremme avansert prehospital akuttmedisin.
Selskapene drives i henhold til stiftelsens ideelle formål, og tar derfor ikke ut profitt.
Alt vi gjør, gjør vi for å redde flere liv og begrense følgene av akutt, alvorlig sykdom og skade.
Stiftelsen Norsk Luftambulanse leder an i utviklingen for at alle i Norge skal få raskere og riktigere avansert akuttmedisinsk behandling utenfor sykehus, og at redningskjeden støtter opp under dette.
Vår forskning og utvikling redder liv.
En enorm mulighet
Rett før sommerferien kom det svært gode nyheter for pasienter og ansatte i luftambulansetjenesten.
Da meddelte regjeringen at den åpner for å gi operatøransvaret for legehelikoptrene til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Dersom dette innføres, vil det bety at anbudene fjernes, noe som vil sikre stabilitet og forutsigbarhet i en kritisk samfunnstjeneste.
Samtidig sikrer man at et eventuelt overskudd kommer tjenesten til gode, og ikke betales som utbytte til eiere som kun er ute etter økonomisk profitt.
Selv om det er litt for tidlig å sprette sjampanjebruskorkene, så er dette er en stor anerkjennelse av vårt arbeid.
Og kanskje aller mest er det en anerkjennelse av de operative i legehelikoptertjenesten som har gjort en fantastisk jobb for pasientene gjennom 45 år, og hvor viktig det er at de har en trygg og sikker arbeidsplass.
Dersom vi går inn i et fast og enda tettere samarbeid med staten, skal vi likevel fortsette å gjøre det vi alltid har gjort.
Vi skal fortsatt være en ideell organisasjon med et godt formål. Vi skal fortsette å utvikle tjenesten. Vi skal fortsette med forskning, innovasjon og kompetanseheving. Vi skal fortsette å tørre å ha meninger om akuttmedisin og helsetjenesten pasientene får.
Ett eksempel på hva vi gjør for pasientene, er arbeidet for sikker og skånsom transport av de aller minste. Få med deg historien til Linnéa og Glenn, og deres prematurfødte tvillinger på side 6.
Et annet spennende forskningsprosjekt ser på om to hjertestartere brukt samtidig kan øke overlevelsen for pasienter med hjertestans. Mer om dette på side 26.
For å kunne gjøre dette – og mye mer – trenger vi fortsatt å ha deg med på laget. Uten støtten fra over 300 000 personer og bedrifter kan vi ikke arbeide for å gjøre tjenesten bedre for pasientene. Takk for at du støtter oss!
Øyeblikket
DRØBAK
Nordlys i sør
Natt til 11. mai kunne man observere et majestetisk lilla nordlys over Drøbak. Den kraftigste solstormen på over 20 år var synlig over store deler av Norge og Europa.
Drøbak er stedet hvor den sivile luftambulansetjensten i Norge ble startet. Sammen med ildsjeler tok Jens Moe initiativ til å stifte Norsk Luftambulanse i 1977. Her lå hovedkontoret frem til 2018.
Fakta Værkamera
Værkamerasystemet er utviklet og driftet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse for at luftambulansepilotene kan danne seg et bilde av været og planlegge ruten de skal fly. Slik sparer de tid når det haster.
En værkamerastasjon har tre digitalkameraer, sensorer for temperatur, lufttrykk og luftfuktighet, 4G-ruter og en liten datamaskin. Kameraene tar et bilde hvert 15. minutt. Det blir tatt ca. 42 000 bilder hver dag.
173 værkamerastasjoner er finansiert med innsamlede midler fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Systemet brukes også av AMK- og hovedredningssentralene, politiet, Forsvaret og Meteorologisk institutt.
Ingen å miste
FORELDREKAMPEN
Livet tok en brå vending for Linnéa og Glenn da tvillingene Dagny og Alda ble født tre måneder for tidlig.
Siden har hver dag vært en kamp – som omsider ble en seier.
TEKST LASSE LØNNEBOTN FOTO THOMAS T. KLEIVEN
Hjemme igjen. – Vi må klype oss i armen for at det har gått så bra, sier Linnéa Paulsen Luijbregts med den ene tvillingen på armen.
Vi er litt traumatiserte av alt vi har stått oppi.
Linnéa Paulsen Luijbregts (32) sitter i huset i Kongsvinger sammen med ektemannen Glenn Luijbregts (36). I rommet ved siden av sover tvillingene som er blitt et halvt år gamle, men som fremdeles veier mindre enn vanlig nyfødte.
– De første ukene var vi fylt av et virvar av følelser, og siden har vi telt antall gram, sjekket kurven og sett etter små tegn på at de vokser, sier hun.
Hun får et varmt blikk over bordet fra Glenn.
– Da virkeligheten slo inn, at jentene ville komme for tidlig, gikk vi rett inn i rød sone. Vi forberedte oss som om vi skulle på slagmarken. Mye har handlet om å håndtere alle mulige konsekvenser, og holde ut med både usikkerhet og frykt.
DA VANNET PLUTSELIG GIKK
Torsdag 26. januar 2024 begynte som en vanlig dag.
Familien på tre skulle bli fem, og Viljar på 3,5 år gledet seg til å bli storebror. Linnéa var nesten seks måneder på vei og termin var rundt 10. april. Imens var det nok å gjøre: Familien hadde kjøpt et nytt hus i Kongsvinger som skulle totaloppusses. Leiligheten de bodde i skulle klargjøres for visning og salg. De skulle bo midlertidig hos Linnéas foreldre.
Denne fredagen satt de hjemme. Sushien var plassert på middagsbordet.
– Jeg tok én bit – så gikk vannet. Jeg kjente igjen følelsen, for Viljar ble født en måned
Ingen å miste
«Da virkeligheten slo inn, at jentene ville komme for tidlig, gikk vi rett inn i rød sone. Vi forberedte oss som om vi skulle på slagmarken. »
før termin. Jeg gikk rett på toalettet og gråt. «Hvordan skal dette gå?», tenkte jeg, sier Linnéa.
Glenn ringte ambulanse og Linnéa ble snart kjørt til Rikshospitalet i Oslo. Der fikk hun vite at tvillingene hadde det bra i magen. Deretter gikk det seks dager før fødselen startet, den 2. februar. Først kom Alda i ryggleie, deretter Dagny med hodet først. Alda veide usle 743 gram, Dagny 903 gram. Små som to fjær i en håndflate.
– Ganske raskt ble de lagt i en slags plastpose for å holde varmen. Det var et rart syn, sier Linnéa.
Bryllupsbildet av paret som lager grimaser og ler troner i bakgrunnen. Nå sitter de i foreldrene til Linnéas hus fra 1700-tallet,
FOTO
PRIVAT
Ingen å miste
«Da slo skrekken inn: "Et kvarter uten luft? Hva skjer med hjerneaktiviteten til Alda da?" Da ble jeg stresset. Den neste halvtimen er den mest skremmende i hele mitt liv.»
På flyttefot. Tvillingene ble transportert i kuvøse med ambulanse til prematuravdelingen på Ahus i Lørenskog. Det medførte både uro og logistiske utfordringer.
med kakkelovn, skjeve, sjarmerende gulv og lave døråpninger.
– Jeg hadde aldri sett en prematur baby før. De var så små! Men jeg pustet lettet ut da jeg så tegn til liv, forteller Glenn.
Babyene kunne ikke ligge ved mors bryst, og ble straks tatt hånd om av sykepleierne som måtte tilføre varme og oksygen. Samtidig lå usikkerheten som et tjukt teppe utenpå mor og far.
– Etter 15 minutter fikk vi vite at Dagny var stabil og tok til seg oksygen, men at de jobbet med Alda, sier Linnéa.
Hun ser mot Glenn.
– Da slo skrekken inn: «Et kvarter uten luft? Hva skjer med hjerneaktiviteten til Alda da?» Da ble jeg stresset. Den neste
halvtimen er den mest skremmende i hele mitt liv.
TRANSPORTEN TIL AHUS
Glenn finner fram et bilde på telefonen –bildet av det som møtte dem et par timer senere: To bittesmå skapninger i poser, med ledninger festet til kroppene.
– Det var en følelse av avmakt. Du får ikke gjort noe. Jeg kunne ikke amme dem eller hjelpe til på noen måte. Det var en vond følelse, sier Linnéa, som selv er utdannet sykepleier.
Glenn smiler forsiktig: – Vi har noen bilder av oss stående ved siden av kuvøsen. Vi står med sånne kjøttkaketryner.
Dagene gikk. I korridorene på Rikshospitalet hørte de gråten fra alle de «normale» babyene, lyder som nyfødte skal lage. Men Dagny og Alda var for små og svake til å lage lyd, og Alda hadde i tillegg problemer med ganespalten, som gjorde det ekstra vanskelig å spise og puste.
«Riksen» i Oslo ble som et hjem og de ble værende der i fem uker. Viljar fikk komme og overnatte flere ganger. Samtidig suste Glenn fram og tilbake for å ordne praktiske ting rundt flytteprosessen i Kongsvinger.
– Hver dag handlet om å følge med på hvor godt de pustet og om de hadde det bra. Hele tiden med en uro om de ville overleve, sier Linnéa.
I midten av mars skulle de overflyttes til
prematuravdelingen på Akershus universitetssykehus (Ahus) i Lørenskog. Tvillingene skulle kjøres i kuvøse med ambulanse, Dagny først, deretter Alda. Det medførte både uro og logistiske utfordringer. – I fem uker hadde de ligget stille, så skulle de forholde seg til risting, stans og stopp. Det tenkte jeg var skummelt, sier Linnéa. Mest bekymret var hun for Alda.
– Hun har vært den skjøreste helt fra starten. Hvordan ville hun tåle en sånn tur?
Samtidig fikk vi vite at den samme ambulansen også skulle kjøre trillinger fra Riksen til Ullevål, men hvem skulle prioriteres først?
Glenn overtar:
– Det var mange følelser. Men
Mye på en gang. Under svangerskapet hadde familien kjøpt et nytt hus som skulle totaloppusses. Samtidig skulle leiligheten de bodde i klargjøres for visning og salg.
Ingen å miste
ambulansepersonalet og sykepleierne som var med, var veldig profesjonelle. Vi ble godt ivaretatt, og transporten gikk bra.
NY USIKKERHET
Solen skinner gjennom kjøkkenvinduet. Linnéa og Glenn klargjør tvillingene til trilletur, som i seg selv er et dagsverk. Klær, melkeflasker, medisiner og utstyr pakkes ned. På vei gjennom Kongsvingers gamleby og ned veien passerer de kirken der de giftet seg fem år tidligere.
På Ahus i mars møtte de nytt helsepersonell og nye rutiner – som medførte ny usikkerhet. Der fikk heller ikke Viljar overnatte, og familien ble splittet opp. Snart merket de hvordan det gikk utover sønnen, for hjemme hos Linnéas foreldre fikk de høre at han satt
og lekte med mamma og pappas bryllupsbilde. – Det var litt sårt. Vi tok med Viljar så mye som mulig på sykehuset, men han måtte være mye med besteforeldre, forteller Glenn.
Snart fikk de gode nyheter: Dagny og Alda kunne være helt ute av kuvøsene. Dagny pustet for egen maskin fra midten av mars, Alda fulgte etter i april. Tvillingene tok til seg mer næring, begynte å nærme seg et normalt liv. Gram for gram, centimeter for centimeter.
– Hver ledning som ble fjernet og hvert minutt utenfor kuvøsen var en stor seier, sier Linnéa. Glenn smiler.
– Vi var gode på å feire de små milepælene. Det var viktig for oss.
Over kneika. Tvillingene vokser og paret teller nå kilo – ikke gram. Ambulanse er byttet ut med barnevogner og familiebil.
HELE NORGES NØD-APP
I appen «Hjelp 113» er alle nødnumrene samlet på ett sted. Appen har også et kart som viser hvor nærmeste hjertestarter er. Skann koden med mobilkameraet ditt og last ned appen i dag.
«Hver ledning som ble fjernet og hvert minutt utenfor kuvøsen var en stor seier.»
HJEMKOMSTEN
Den Store Seieren var dagen de kom hjem: 30. april. Etter mer enn tre måneder på sykehus, kunne Dagny og Alda kjøres i familiens bil, ikke ambulanse. I babyseter, ikke kuvøse.
– Men fremdeles driver vi vårt eget sykehus hjemme. Det er mye som må følges opp. Min mamma og Glenn er blitt lært opp i alt av medisinbruk og sug, sier Linnéa.
Og fremdeles lytter de årvåkent om natten for å forsikre seg om at tvillingene puster. I juni var Alda på oppfølging med ganespalten, og sommeren 2025 planlegges et korrigerende inngrep.
– Hva vi sitter igjen med etter all denne tiden?
Glenn ser på Linnéa. De smiler og tenker seg godt om.
– Først og fremst takknemlighet for at vi fikk god hjelp. Sykepleierne tok utrolig godt vare på oss og jentene, særlig på Riksen. Vi er sjeleglade for at vi bor i et land som er opptatt av å redde små barn, sier Linnéa.
Glenn:
– Alt blir litt lettere for hver dag. De vokser, og vi teller kilo – ikke gram. Og vi tenker: «Dette kommer til å gå bra». Det var ikke opplagt for noen måneder siden, sier Glenn.
Linnéa løfter Alda opp i armene og kysser henne på kinnet.
– Vi må klype oss i armen for at det har gått så bra. At vi er hjemme igjen og klarer dette. Det er fantastisk!
For de minste. Stipendiat Tone Solvik-Olsen ser på hvordan man kan redusere stress for barn under kuvøsetransport.
Forsker på nyfødttransport
Hvordan påvirker transporten behandlingsforløpet til de nyfødte, både i bil og helikopter? Det er det store spørsmålet i Stiftelsen Norsk Luftambulanses observasjonsstudium Neostress, der flere titalls pasienter følges det døgnet de blir transportert.
– Målet er å finne ut hvordan miljøet gjør de nyfødte stresset, og hvordan man kan håndtere de faktorene så stresset blir mindre. Det er hovedsakelig kuvøsetransport mellom sykehus vi ser på, forteller forskningsstipendiat Tone Solvik-Olsen.
Risting, start-stopp, lyder, støt, vibrasjoner – uunngåelige faktorer når kuvøsebabyene skal fraktes fra A til B. I tillegg kan det være temperaturforandringer, ustabil luftfuktighet og vanskelig vær.
– «Hvordan har barna det?» «Hva stresser dem mest?» Det er de store spørsmålene. Vi tar hormonprøver av
spyttet før transport og ett døgn etter når de har roet seg for å se om det er forskjell, sier Solvik-Olsen.
Håpet er at studien kan lede til tekniske nyvinninger som kan gjøre transporten enklere. Ifølge Solvik-Olsen vil det bli behov for flere – ikke færre – kuvøsetransporter de neste årene.
– Er transport av nyfødte betydelig tryggere i dag sammenlignet med for 20 år siden?
– Det er mindre støy, og helikoptre har i dag fem – ikke tre – rotorblader, som gir mindre vibrasjoner. Men det er fremdeles en del utfordringer. Vi håper at studien skal gjøre oss mer bevisst på hva som stresser barna og utvikle tekniske nyvinninger ut fra det.
Forskningsprosjektet er et samarbeid med Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo.
Historien om KUVØSER
På utstilling. I gamle dager hendte det at kuvøser med nyfødte ble vist frem for å skaffe penger til sykehusdriften. Her fra Paris i 1896.
EN LIVREDDENDE BOKS
Den tyske legen Johann Georg van Ruehl laget trolig den første kuvøsen, i 1835. Men det var først 22 år senere at en baby ble lagt i en kuvøse på et sykehus for første gang, i det som da var en treboks med varmeflasker. Premature og svake babyer trengte først og fremst nok varme, for i datidens kalde og trekkfulle hus var det ikke uvanlig at små babyer ikke overlevde de første ukene.
Fra rundt 1870 var det særlig franske og amerikanske sykehus som var ledende i å utvikle kuvøsene og gjøre dem transportable. Fram mot 1920 mente mange sykehusledere at kuvøsen var for dyr å produsere og krevende å operere, og det ble også hevdet at den ikke hadde særlig god effekt på svake babyer. Sykehus var også avhengige av donasjoner og økonomisk støtte, og å pleie premature babyer var dyrt og krevende.
KUVØSEBARN PÅ UTSTILLING
I 1896 tok franskmannen Alexandre Lion et uvanlig valg: Han satte opp en utstilling med kuvøsebarn for å skaffe penger til sykehus. To år senere tok noen dedikerte sykepleiere i USA opp stafettpinnen: De arrangerte en lignende utstilling i USA, der publikum kunne se sykepleierne stelle, vaske og skifte bleier på babyene bak en glassvegg på kuvøsen.
Gjennombruddet for den mer moderne kuvøsen kom trolig i Chicago. Legen Joseph Bolivar DeLee laget en mobil kuvøse med ventilasjon og mulighet for å tilføre oksygen – og som tålte transport mellom sykehuset og hjemmet. Kuvøsen fikk tilnavnet «verdens minste ambulanse».
På sykehuset i Chicago fikk sykepleier Evelyn Lundeen hovedansvaret for kuvøsene, som snart viste at babyene fikk betydelig bedre pleie. Sykepleiernes omsorg og drivkraft skal ha betydd mye for utviklingen.
FREMGANGEN I NORGE
Fra 1970-tallet skjedde det en sterk utvikling. Kuvøsene ble mer moderne, med stabil varme og muligheter for tilførsel av oksygen, og sykepleiere ble bedre opplært i å behandle babyer som trengte ekstra pleie. Fram til 1980 var fremdeles den største utfordringen å holde babyene varme nok under transport.
Her hjemme åpnet den første nyfødtavdelingen på Rikshospitalet i 1957, og tidlig på 1970-tallet fikk også sykehus i Porsgrunn, Tønsberg, Bergen, Trondheim og Tromsø egne nyfødtavdelinger. Dermed ble kuvøsebarn oftere transportert mellom sykehusene, som oftest skjedde i ambulanser før luft-
Dyrebar last. (Øverst) Utlasting av kuvøse ved basen i Bergen i 2009.
(Nederst) Luftambulanselege og forsker Marit Bekkevold har fordypet seg i kuvøsetransportens historie.
ambulansen ble etablert i 1978
I dag kan kuvøsene trygt kalles «små intensivsykehus». Selv babyer født tre og fire måneder for tidlig kan få god pleie og tåle transport takket være kuvøsens mange fremskritt – og pleiernes profesjonelle omsorg.
KILDER:
Luftambulanselege og forsker-stipendiat Marit Bekkevold. Kuvøsetransportens historie: «Neonatal transports – a historical overview», av Marit Bekkevold.
Store Norske Leksikon
I fremgang. Når timeplanen og knærne tillater det, tar generalsekretæren gjerne en mosjonstur i nærområdet på Gjøvik.
ALLTID PÅ FARTEN
Stephen J.M. Sollid (52) står opp grytidlig for å rekke alt han skal. Men hva har egentlig stiftelsens nye generalsekretær planer om å gjennomføre?
TEKST ROLF MAGNUS W. SÆTHER FOTO THOMAS T. KLEIVEN
Hver ukedag klokka 06.45 står de samme fem-seks personene på perrongen. De utveksler sjelden noen ord før de subber inn på pendlertoget til Oslo.
– Jeg velger det samme setet i den samme vogna hver gang. Jeg vet nøyaktig hvor jeg må stå på perrongen for å sikre meg favorittplassen når toget kommer. Jeg er nok et vanedyr, sier Stephen J.M. Sollid, nybakt generalsekretær i stiftelsen.
Gjøvikbanen bruker et par timer gjennom Nordmarka og inn til sentrum. Senere på dagen skal han ta samme turen tilbake.
Etter tiltredelsen er det blitt mye reising både i inn- og utland. En uke kjørte elbilen over 1700 kilometer. Da fartet han på kryss og tvers, mellom treningssamlinger i Ål, Lom og Flekkefjord. De dagene han ikke er på reisefot, pendler han mellom hovedkontoret i Oslo og hjemmet på Gjøvik – to timer hver vei.
– Hvordan orker du?
– Nei, det lurer jeg på sjøl. Det er en
« Jeg velger det samme setet i den samme vogna hver gang. Jeg vet nøyaktig hvor jeg må stå på perrongen for å sikre meg favorittplassen når toget kommer. Jeg er nok et vanedyr.»
blanding av motivasjon – jeg liker å møte folk og se hva de gjør – og ansvarsfølelse. Som generalsekretær for en stor organisasjon har jeg en forpliktelse til å være med. Jeg kan alltids gjemme meg bort på kontoret eller hjemme, men da blir jeg ingen god leder, slår han fast.
BAMSEKIRURG
Han ville egentlig ikke bli lege. Født i Narvik, oppvokst i Tromsø. Som 12-åring flyttet familien til Stavanger der faren jobbet som kirurg. – Far hadde med instrumenter og kirurgisk sytråd hjem. Jeg tok på legefrakk og skar opp bamsene mine og sydde dem sammen igjen. Den rosa panteren fikk amputert beina. Men det var pilot jeg ønsket å bli.
Etter hvert ble det sommerjobber som kjøkkenassistent, og deretter portør, på sykehuset. Kanskje var ikke en jobb i helsevesenet så ille likevel? Den unge Stephen hadde en sterk fascinasjon for kroppens sammensetning.
I rute. Fire timer pendling hver dag er helt normalt for Stephen J.M. Sollid. På toget senker han skuldrene.
Kontor i hjørnet. En god leder bør være til stede og lytte til de ansatte, mener Sollid.
«Som lege har jeg gjort feil som har gått ut over pasienter. I luftfarten er det kultur for å lære av sine egne feil. Den kulturen har ikke helsevesenet hatt på samme måte.»
Dermed endte han opp på medisinstudiet i tyske Lübeck.
KULT MED HELIKOPTER
Tilfeldigheter gjorde at han ble luftambulanselege. Han var anestesilege ved Stavanger universitetssjukehus og grep muligheten fordi han syntes «helikopter hørtes kult ut».
– Den første vaktuka sov jeg ikke. Jeg lå fullt påkledd i senga og var livredd. Men det gikk seg til, sier han.
– Jeg liker gruppedynamikken mellom pilot, redningsmann og lege i helikoptercrewet. Tre helt forskjellige faggrupper må jobbe sammen og stole på hverandre.
Arbeid for pasientenes sikkerhet har også preget karrieren hans.
– Som lege har jeg gjort feil som har gått ut over pasienter. I luftfarten er det kultur for å lære av sine egne feil. Den kulturen har ikke helsevesenet hatt på samme måte, mener Sollid.
Engasjementet har resultert i doktorgrad og en ledende pådriverrolle i arbeidet for en
sterkere pasientsikkerhet i norsk og internasjonalt helsevesen.
– Som leder er det viktig å gi de ansatte trygghet. Når du gjør feil, skal vi ikke ta deg, men vi skal ta feilen.
SJEFEN I KROKEN
I et hjørne av det åpne kontorlandskapet sitter den påstått introverte generalsekretæren og tråler gjennom e-post. Han får sjelden sitte i fred. Med et forsiktig smil, tar han seg tid til å prate med ivrige kollegaer.
– Å være sjef er ikke noen motivasjon i seg sjøl. Det handler om å være i posisjon til å kunne få gjennomslag for det jeg brenner for. Jeg ser en stor mulighet til å påvirke tjenesten i denne jobben.
– Og hva er det du brenner for?
– Tjenesten. Ikke bare luftambulansen, men hele helsetjenesten utenfor sykehus. Vi må utvikle oss og kunne tingene våre enda bedre. Og vi må bli flinkere på å sikre at den kunnskapen både blir bevart og videreført. Dette kompetanseløftet skal stiftelsen være
Fakta
Stephen J.M. Sollid
Nyttårsbarn i Narvik i 1972. J.M. står for Johan Mikal, et navn han tok etter bestefaren.
Utdannet lege fra universitetet i Lübeck i 1999 og spesialist i anestesiologi siden 2007.
Jobbet som anestesilege ved Stavanger Universitetssjukehus, Ahus og Oslo Universitetssykehus.
Har vært luftambulanselege på basene Stavanger, Ål og Lørenskog, og redningshelikopter Sola og Rygge.
Tok i 2010 doktorgrad ved Universitetet i Stavanger med temaet pasientsikkerhet og risikostyring.
Ble professor i prehospital akuttmedisin ved universitetet i Stavanger i 2019.
Hans historie med Stiftelsen Norsk Luftambulanse startet som stipendiat i 2006, og siden den gang har han vært sjeflege i organisasjonen tre ganger.
Ledet prehospital klinikk ved Stavanger Universitetssjukehus 2017-2018
Ledet prehospital klinikk ved Oslo universitetssykehus 2022-24
Generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse siden 1. april 2024.
med å understøtte.
På hjemmefronten.
I huset på Gjøvik prøver han å være både pappa, ektemann, hundeeier og håndverker.
Sollid har vært ut og inn av Norsk Luftambulanse som en jojo. Etter å ha vært sjeflege i organisasjonen hele tre ganger, har han nå “kommet hjem” for å være generalsekretær i stiftelsen.
– Hvorfor trenger vi Stiftelsen Norsk Luftambulanse i årene fremover?
– Det offentlige helsevesenet har begrensa ressurser. Mye går med til daglig drift eller til investering i nødvendig utstyr.
Veldig lite blir igjen til forskning, utvikling og innovasjon. Helsevesenet er helt avhengig av å ha aktører som oss, som kan være med på å løfte tjenesten. Men for å få det til, må vi ha midler, og da er medlemmenes støtte helt nødvendig.
– Du skulle vært politiker, du?
– Den har jeg hørt før. Men jeg tror jeg kan få gjennomført enda mer i jobben jeg har nå enn som politiker, ler han.
FILOSOFEN PÅ TOGET
Arbeidsdagen går mot slutten. Nå er det er ti minutters rask gange til Gjøviktoget som venter på Oslo S.
– På togturen filosoferer jeg, senker skuldrene. Og kanskje får jeg meg en liten blund. Etter årevis med operativ erfaring, har han vært på utallige ulykkessteder og bevitnet katastrofer. Han var en av flere leger som tok imot skadde fra Utøya 22. juli 2011. På hjemmebane har han måttet bære sin yngste sønn opp av bassenget etter en drukningsulykke, og han har selv måttet slåss mot diabetes og kreft.
– Man utvikler strategier for å legge vekk brutale opplevelser. Å prate om dem hjelper. Men jeg undres av og til over hva jeg klarer å putte vekk. Vanskeligst er det som rammer de nærmeste. Drukningen er et ganske dypt spor. Heldigvis endte det godt.
PENDLEREN KOMMER HJEM
Huset ligger på en høyde med utsikt over Mjøsa. Glade bjeff fra to labradoodler møter Stephen i døra. Men både kona Siri og de tre barna på 12, 16 og 20 setter pris på at far er hjemme.
«Livet er ekstremt
sårbart. Du vet egentlig ikke om det er pust i deg i morgen, eller om en time. Det er en veldig skummel tanke, men det er sånn livet er. Jobben har gjort meg mer bevisst på det å faktisk leve.»
– Jeg syns egentlig det er et litt greit taktskifte å komme hjem. Generalsekretæren legges bort, og jeg blir pappa, ektemann, hundeeier og håndverker. Hjemme prøver jeg å være ordentlig til stede.
Årets hageprosjekt er bygging av en pergola. Mens hammeren svinges, kommer tankene igjen.
– Livet er ekstremt sårbart. Du vet egentlig ikke vet om det er pust i deg i morgen, eller om en time. Det er en veldig skummel tanke, men det er sånn livet er. Jobben har gjort meg mer bevisst på det å faktisk leve. Summingen av biene i hagen blandes med lyden av et helikopter i det fjerne. Sollid spisser ørene.
– Det høres ut som en H135-maskin, ganske sikkert legehelikopteret fra Dombås. En av våre.
En sjekk på appen Flightradar viser at han har rett. En yrkesskade, kaller han det.
1 Forskeren. Sollid startet som stipendiat i 2006, og tok doktorgrad med tema pasientsikkerhet.
(Foto: Lars-Erik Vollebæk)
2 Luftambulanselegen. Sollid på vakt på Lørenskog-basen i 2010. (Foto: Lars-Erik Vollebæk)
3 Møter makta. Sjeflegen i smittetrygg prat med daværende statsminister Erna Solberg under Arctic Race i 2021. (Foto: Marianne Wennesland)
4 Engasjert. På besøk hos Rega i Sveits, sammen med redningsteknisk fagsjef Lasse Fossedal. (Foto: Fredrik Naumann/ Felix Features)
4 om Stephen
SIRI SOLLID
barnelege og kone
– Stephen er veldig faglig dyktig. Samtidig er han ærgjerrig og arbeidsom, og utrolig god på å gjøre flere ting samtidig. Et multitalent. Selv om han er veldig mye ute på reise, er han veldig til stede når han først er hjemme.
ANITA WALSØE
Adm/ HR-leder Prehospital Klinikk, Oslo universitetssykehus
– Stephen har et stort faglig engasjement. Et eksempel er hans sterke bidrag i forbindelse med paramedisinutdanning, overgangsordninger i forbindelse med autorisasjons- og grunnutdanning for ambulansefag. Hans brennende hjerte for forskning er et annet eksempel.
SIRI WIIG
Professor og senterleder ved Universitetet i Stavanger
– Stephen er både klartenkt, strategisk, ryddig, pragmatisk, snill og morsom på samme tid. Det er flotte egenskaper som leder og forsker. Han klarer alltid å trekke veksler på de ulike kompetansene, faget og erfaringene han har. Du vet du kan stole på Stephen, og han har det etiske kompasset på plass.
ERIK NORMANN
Pilot og fagsjef flyoperativ utvikling i Stiftelsen Norsk Luftambulanse
– Jeg har kjent Stephen siden vårt første luftambulanseoppdrag sammen i juli 2003. Stephen kombinerer ydmykhet, dyktighet og strategisk tenkning – egenskaper som vil tjene Norsk Luftambulanse godt i tiden fremover. Han ser det store bildet og er kompromissløs i sin innsats for det han tror på. Jeg ser frem til å møte de store utfordringene som ligger foran oss under hans ledelse.
NYTT TRENINGS- OG UTVIKLINGSSENTER
Nødetatene deltok. Under åpningen landet et politihelikopter, stiftelsens utviklingshelikopter og et gult legehelikopter.
2200 kvadratmeter med boltreplass
Norsk Luftambulanses nye trenings- og utviklingssenter skal bidra til å heve kompetansen i det akuttmedisinske miljøet i hele Norge.
TEKST ROLF MAGNUS W. SÆTHER FOTO MARIUS SVALENG ANDRESEN
Med kake og pølser åpnet Norsk Luftambulanses nye trenings- og utviklingssenter på Haug i Ås onsdag 21. august.
Generalsekretær Stephen J.M. Sollid kom fra oven med stiftelsens eget utviklingshelikopter og åpnet senteret foran gjester fra kommune, nødetater og stiftelsen.
De nyreiste lokalene ligger vegg i vegg med Follo brannvesen og ambulansestasjonen for søndre Follo. Her får stiftelsen nå 1200 kvadratmeter boltreplass innendørs, i tillegg til cirka 1000 utendørs.
– Endelig har vi fått et samlingssted for forsknings- og utviklingsmiljøet i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Det å være, tenke og jobbe sammen gjør at vi styrker hverandre på de oppgavene vi har, sier seksjonsleder for utvikling Kjell Otto Fremstad i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
TRENER TRENERNE
Et viktig bruksområde for senteret blir trening for instruktører innen politi, ambulanse, brannvesen og luftambulanse. Her skal stiftelsen ha fagsamlinger, utvikle nye ideer og bidra til å heve kompetansen til de som til daglig har ansvar for fagene.
– Sykehusene innehar stor kompetanse, men mangler tid og ressurser til å fremme fagutviklingen. Det er innen trening, innovasjon og forskning behovene er størst. Vi håper og tror at senteret bidra til å heve kompetansen til instruktører innen akuttmedisin i hele Norge, sier Fremstad.
VIKTIG UTVIKLINGSARBEID
Senteret blir også arbeidssted for fagsjefer, montører og serviceteknikere i Norsk Luftambulanse Teknologi og prosjektledere i stiftelsens innovasjonslab. Arbeidet med montering av værkamerastasjoner og utviklingsarbeid rettet mot å få CT inn i helikopter vil foregå her.
Senteret har en landingsplass som kan ta ned både politi- og ambulansehelikoptre når de kommer for å trene eller delta i innovasjonsarbeidet. – Helikoptre lager, som kjent, noe støy når de tar av og lander. Derfor har dialogen med naboer, kommune og Luftfartstilsynet vært viktig. Vi ønsker ikke å tråkke på noens tær, og det blir ingen unødig flyging her, sier prosjektleder Henrik Jean Mette i Norsk Luftambulanse Teknologi.
ØKER IKKE UTGIFTENE
Leie av det nye senteret finansieres av innsamlede midler fra stiftelsens over 300 000 støttespillere. Nye, flotte
lokaler pleier ikke å være gratis. Men i dette tilfellet blir innsparingene nesten like store som utgiftene.
– Mange av våre eksisterende aktiviteter har vært spredt mellom Torpomoen, Lommedalen og Oslo sentrum. Nå sier vi opp flere av de gamle leiekontraktene og flytter hit. Da koster det ikke mer, bortsett fra engangskostnader forbundet med flyttingen. I retur får vi større areal og mer egnede lokaler til kurs og utviklingsarbeid, sier Mette.
Fest i hangaren. Nærmere 100 mennesker møtte opp til åpningen av de nye fasilitetene på Haug.
Selebert besøk. Ordfører i Ås, Bengt Nøst-Klemmetsen, tok en titt på Utviklingshelikopteret sammen med redningsteknisk fagsjef Lasse Fossedal i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Treningssamling
Slik trener hele redningskjeden sammen
Skadde personer på ukjente, bratte og kalde steder i fjellheimen, og brann på turisthytte uten bilvei. Utfordringene sto i kø da Ulendt samlet redningskjeden til felles trening i Lom.
Med over 500 000 besøkende hvert år, sier det seg selv: Folk blir både alvorlig syke og skada mens de befinner seg i Jotunheimen. Når det haster, er det viktig å finne og behandle pasientene raskt.
– Norge er et land hvor vi bor og ferdes over store områder. Den profesjonelle delen av redningstjenesten klarer ikke å være til stede overalt, så de frivillige er en essensiell del av redningskjeden her i landet, sier Stephen J.M. Sollid, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Derfor møttes representanter fra hele redningskjeden – de profesjonelle og de frivillige – til øvelsen Ulendt i Innlandet, arrangert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse og en lang rekke samarbeidspartnere.
UNIKT SAMARBEID
Over 250 deltakere deltok på den ukelange øvelsen på forsommeren. Med vinter i Jotunheimen og sommer nede i dalen, fikk
På bakken og i lufta: Tomas Muribø, dronepilot og operativ leder i Norsk Folkehjelp Follo deltok på kurs i tverretatlig akuttmedisinsk samarbeid.
de trent på en rekke krevende situasjoner hvor de jobbet sammen mot klokka for å redde liv og helse. Konferansedagen ga ekstra faglig påfyll og uka ble rundet av med en storøvelse i å håndtere brann på turisthytte uten bilvei.
– Vi har med oss kjempeflinke og engasjerte folk! Sånn sett er nok Ulendt en unik øvelse i nasjonal sammenheng, forteller Anita Solberg, prosjektleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Alle samarbeidspartnerne stiller med foredragsholdere og instruktører. Blant dem er det fremoverlente teknologimiljøet som er avgjørende for redningskjeden.
Både Solberg og generalsekretær Sollid ønsker arrangementet velkommen tilbake:
– Vi trenger å trene mer sammen og gjør det ikke nok. Å samle alle er dyrt, og nettopp derfor er Ulendt – hvor offentlige og ideelle aktører bidrar sammen – en god modell. Jeg håper vi kan få til flere slike arrangementer rundt om i landet! avslutter Sollid.
ULENDT
Ulendt samler representanter fra hele redningskjeden – fra de profesjonelle og frivillige til teknologiaktørene – til samtrening, erfaringsutveksling og uttesting av nye konsepter.
Årets Ulendt fant sted i Lom i Innlandet i overgangen mai-juni. I tillegg til samtreninger i sommerog vinterklima og for ubemannet luftfart, inneholdt samlingen en konferansedag og en storøvelse hvor alle aktørene samtrente på scenarioet brann på turisthytte uten bilvei. ULENDT er et samarbeid mellom etater og organisasjoner. Stiftelsen Norsk Luftambulanse er initiativtaker og medarrangør, og bidrar med prosjektleder og en økonomisk grunnpakke. Alle samarbeidspartnere dekker sine utgifter og stiller med sine fageksperter.
1 Sammen mot brannen. Ole Kristian Sveen fra Lom ble fløyet inn til brannen på Leirvassbu og frakter her utstyr mot turisthytta med DNTs Terje Sølna.
2 Over all forventning! – Det har vært en kanonbra uke, og ting har gått over all forventning. Håper vi får mange sånne samlinger videre. Prosjektleder Anita Solberg (t.h.), her sammen med Ingrid Tøndel, innsatsleder i politiet på Dombås og ansvarlig for storøvelsen på Leirvassbu.
3 Upåklagelig innsats. Innsatslederne fra politi, brann og helse jobber tett sammen ved store hendelser. Det gjorde de også på Ulendt.
4 Sammen om pasienten. Over 250 deltakere fra den frivillige og profesjonelle redningstjenesten trente sammen under Ulendt. Å kjenne hverandre, trene sammen og utveksle erfaringer gjør dem bedre rustet for effektivt samarbeid når det gjelder.
5 Hjelp fra oven. Droner er blitt en viktig del av redningskjeden og ble under Ulendt brukt til både søk og redning, og til å sette ut basestasjoner for mobil- og nødnett.
HJERTET SLUTTER Å SLÅ
Ved hjertestans teller hvert minutt. Kan ambulansepersonell få hjertet i gang raskere hvis de bruker to hjertestartere i stedet for en? Det vil stipendiat Vegard Nordviste finne ut.
TEKST VIBEKE BUAN FOTO ROLF MAGNUS W. SÆTHER
Forskning
Ved hjertestans slutter hjertet å pumpe blod rundt i kroppen, og hjernen får ikke blod. Det er avgjørende å få i gang hjertet så fort som mulig, sier Vegard Nordviste.
Han er lege, har jobbet på storbysykehus i København, på lokalsykehuset i Bærum, som kommunelege i Finnmark og ambulansearbeider i Oslo. Nå er han med i forskningsklyngen i Trondheim, der fagfolk fra stiftelsen og St. Olavs hospital forsker på blant annet hjertestans.
KOMPRESJONER OG STØT
Hos en voksen person kan hjertet slå fra 50 til 90 slag i minuttet under hvile. Noen ganger slår hjertet raskt, som under en løpetur. Og noen ganger slutter hjertet å slå.
Hvert år rammes rundt 3000 personer i Norge av det som på fagspråket kalles plutselig og uventet hjertestans utenfor sykehus. Rundt to av tre ganger skjer det i hjemmet. Alle kan få hjertestans, men det rammer oftere menn og eldre over 65 år, ifølge helsenorge.no.
Vanlig behandling ved hjertestans er hjerte- og lungeredning med brystkompresjoner, og noen pasienter trenger også behandling med en hjertestarter som gir elektriske støt for å få hjertet til å slå regelmessig igjen.
– Vi skal forske på tidlig bruk av to hjertestartere i stedet for én ved hjertestans som skjer utenfor sykehus og som ikke er forårsaket av en skade. Vi skal se på om det kan bidra til at pasienten får tilbake hjerterytmen tidligere, forklarer Nordviste.
BEDRE EFFEKT
På gulvet inne på ambulansestasjonen på Rosten, vegg i vegg med luftambulansebasen, viser Nordviste på en demonstrasjonsdukke hvordan dobbelt sett med hjertestartere brukes.
– Forskningen som er gjort på dette feltet så langt viser at vi kan få bedre effekt av støtene, og få hjertet i gang raskere, hvis man bruker to hjertestartere. Det vil vi se
mer på, og vi planlegger å gi dobbelt støt så tidlig som mulig, med elektroder på brystet og ryggen. All annen behandling blir gitt som vanlig, både ute og inne på sykehuset, understreker Nordviste.
Det er i første omgang planer om at ambulansearbeidere ved noen stasjoner i Trondheim blir med i forskningsprosjektet.
MANGE MILEPÆLER
– Flere steder i verden bruker man to hjertestartere. Blant annet har ambulanser i Canada og New Zealand tatt dette inn i klinisk bruk – da fra fjerde støt.
Det sier Jostein Brede. Han er overlege ved overlege ved St. Olavs hospital og seniorforsker i stiftelsen. I sin doktorgrad forsket han på nettopp hjertestans, og nå er han hovedveileder for Vegard Nordviste og leder for forskningsprosjektet.
Forskerne er altså i startgropa, og det er mange milepæler i prosjekt som dette: I første studie undersøkte forskerne hvor lang tid det tar å bruke to hjertestartere i en simulert situasjon. Resultatene ble nylig publisert i tidsskriftet Resuscitation Plus. – Vi fant ut at det tar cirka 13 til 14 sekunder lenger å bruke to hjertestartere i stedet for en. Det er forsvinnende lite. Og det var uavhengig av markørens BMI, så vekt spiller ikke inn, sier Brede.
LIVSVIKTIGE MINUTTER
Nå er forskerne i gang med å lage et opplæringsprogram der ambulansearbeidere læres opp til å bruke to hjertestartere og gi hjerte- og lungeredning fra første støt. Deretter vil forskerne kartlegge hvor mange i Norge som kan være aktuelle for slik behandling.
– Til slutt ønsker vi å gjøre en klinisk studie der man kobler på to hjertestartere på pasienter med hjertestans, og ser på effekten av dette. En lignende studie som vår er på gang i Sverige. Og det er viktig å påpeke at bruk av to hjertestartere er trygt, det er ikke en ny behandling - det gjøres allerede i Norge, men da etter fire støt, sier Brede. Så hvorfor vil da forskerne se nærmere
Fakta
Dette er forskningen
I prosjektet Dual Defib Trial skal stipendiat Vegard Nordviste forske på tidlig bruk av to hjertestartere.
Målet med Dual Defib-studiene er å undersøke om ambulansepersonell kan bruke to hjertestartere fra første støt ved hjertestans, og se om denne behandlingen kan bidra til at flere pasienter kan overleve plutselig hjertestans i fremtiden.
Forskningsprosjektet er et samarbeid med St. Olavs hospital, NTNU og Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA).
Hovedveileder for Nordviste er Jostein Brede, seniorforsker i SNLA og overlege ved St. Olavs hospital. Biveiledere er Andreas Krüger, professor ved NTNU og overlege ved St. Olav, og Marius Rehn, professor ved Universitetet i Oslo og overlege ved Oslo universitetssykehus.
FORSKER: Vegard Nordviste er med i forskningsklyngen i Trondheim, der fagfolk fra stiftelsen og St. Olavs hospital forsker på blant annet hjertestans.
på effekten fra det første støtet?
– Når vi bruker hjertestarter etter hjertestans gir vi først ett støt, så venter vi i tre minutter, før vi gir ett til, og så videre. Rundt halvparten av pasientene trenger to støt for at hjerterytmen skal komme i gang, mens noen trenger flere. Kanskje bruk av dobbeltstøt tidlig kan snu situasjonen raskere for enkelte pasienter. Så det er dette det handler om – kan vi få hjertet i gang tidligere, forklarer Brede.
RING 113
For dødeligheten ved hjertestans utenfor sykehus er dessverre høy. Økt oppmerksomhet på hva som er viktig å gjøre hvis noen får
hjertestans, og forskning på behandling, har likevel bedret prognosene for disse pasientene. Det gjelder særlig de som overlever til de kommer på sykehus.
– Ny kunnskap kan bidra til at flere hjertestanspasienter kan overleve, og at færre får senskader, sier Vegard Nordviste. For når et hjerte stanser teller hvert minutt. Samtidig vil det alltid ta noe tid før de profesjonelle er på plass.
– Derfor er det så viktig at de som er til stede ringer 113, og så starter med kompresjoner. De som sitter på 113-sentralen er spesialtrent personell. De forteller deg hva du skal gjøre fram til ambulansen kommer, sier Nordviste.
«Ny kunnskap kan bidra til at flere hjertestanspasienter kan overleve, og at færre får senskader.»
Treningssamling
Gikk i lufta samtidig. Redningshelikopter og fraktedrone føyk gjennom lufta på Sognefjellet. Den koordinerte lufttrafikken besto også av politihelikopter, legehelikopter og flere søk- og redningsdroner.
Trener på samarbeid i lufta
Helikoptre, droner, nødnett, mobilnett – det var mye som hang i lufta da redningskjeden møttes på Sognefjellet. Sammen trente de på dagens og fremtidens redningsaksjoner.
TEKST OG FOTO MARIANNE WENNESLAND
Det syder i lufta over Sognefjellet: En diger drone øver på å sette ut basestasjoner for mobil- og nødnett. Søk- og redningsdroner fyker av gårde for å lete etter savnede. Tre helikoptre og bakkemannskaper følger på.
KOORDINATORENE
Inne på Sognefjellshytta står luftambulansekoordinatorer fra 113-sentralen og rednings-
Full kontoll i fjellheimen: Torgeir Espedal fra Hoved-redningssentralen (midten) og luftambulansekoordinator
Vegard Høiden (t.h.) samarbeider vanligvis via telefon og skjerm. På Sognefjellet møttes de for å trene sammen i felt. T.v. Prosjektleder for fagforumet, Endre Onstad, Norsk Luftambulanse.
ledere fra Hovedredningssentralen. Vanligvis samarbeider de via telefon og skjerm. Nå møtes de ansikt til ansikt.
Endre Onstad, pilot og assisterende flygesjef i Norsk Luftambulanse Helikopter, har samlet dem til et fagforum i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
– Akkurat nå er representanter fra hele redningskjeden samlet til Ulendt i Lom. Vi har valgt å legge fagforumet vårt hit for å trene med dem og med hverandre, sier han.
Mange av de digitale verktøyene som brukes til å koordinere luftambulansen er utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Forumet gir verdifulle tilbakemeldinger for videreutvikling og styrker samarbeidet mellom koordinatorene.
– I dag har vi også med Hovedredningssentralen; en viktig samarbeidspartner i mange aksjoner. Å vise dem våre verktøy og hvordan vi opererer gjør samhandlingen enda bedre når det skjer noe skarpt, sier Onstad.
Øvelsen starter med en melding om pasienter i fjellet. Det er i utgangspunktet et oppdrag for 113-sentralen, men situasjonen viser seg å være mer komplisert:
– Vi har ikke noen nøyaktig posisjon på hvor pasientene befinner seg, så de må søkes etter. Da kommer vi på banen, forklarer Torgeir Espedal, redningsleder på Hovedredningssentralen.
Sammen med de andre øver han på å få luftressursene til å snakke sammen og gjøre et koordinert søk.
HAR FUNNET OVER 100 MED DRONER
Tradisjonelt har helikoptre og bakkemannskaper blitt brukt i søk etter savnede
100
Politiet har de siste 1,5 årene har funnet over 100 personer ved hjelp av droner. Det forteller Hilde Hognestad Strauman, seksjonsleder for politiets helikoptertjeneste.
personer. De siste årene har politiet, brannvesenet, Norsk Folkehjelp og Røde Kors også tatt i bruk droner slik at større områder kan saumfares raskere.
Hilde Hognestad Strauman, seksjonsleder for politiets helikoptertjeneste, forteller at politiet nå har 100 dronepiloter fordelt utover politidistriktene.
– De siste 1,5 årene har vi funnet over
Fakta
AMK LA fagforum
Stiftelsen Norsk Luftambulanse arrangerer jevnlig et fagforum for fagutviklerne ved de fire akuttmedisinske kommunikasjonssentralene (AMK) som koordinerer luftambulansetjenesten i Norge. Der får de opplæring i beslutningsstøtteverktøyene de bruker til daglig og som stiftelsen har utviklet. Utviklerne får på sin side verdifulle tilbakemeldinger på hvordan de kan videreutvikle og forbedre systemene til det beste for tjenesten.
Vårens samling fant sted under Ulendt i Innlandet, en samtrening som samlet representanter fra hele redningskjeden. Hovedredningssentralen var også invitert denne gangen. Politiets helikopter og droner, redningshelikopteret fra Florø, luftambulansen på Dombås, Norsk Folkehjelp, m.fl. deltok også en felles treningsøkt på søk og redning.
Over
funnet med drone:
Treningssamling
helikoptre og fallskjermer. Sammen med Luftfartstilsynet m.fl. tester Norsk Luftambulanse Teknologi ut et system som registrerer alt som beveger seg i lufta innenfor et område. Jørgen Hauge Skogmo, prosjektleder i Norsk Luftambulanse og direktør for kunstig intelligens i TiePoint, hadde med seg en mobil stasjon for dette.
100 personer med droner. På Ulendt tester vi ut noen nye søksmønstre, sier hun.
BYGGER NETTVERK PÅ VEI TIL PASIENTEN
For å sende fra seg videostrømmene trenger dronene mobildekning. Den er ingen selvfølge i nasjonalparker hvor det ikke er lov å bygge basestasjoner, verken for mobilnett eller nødnettet redningskjeden bruker for å snakke sammen. Å bygge nettverk på vei ut til pasienten er derfor en viktig del av øvelsen:
– Vi må rett og slett forlenge dekningen. Vi setter opp mobile basestasjoner som gir 5G-dekning der det ikke finnes, forklarer Sindre Føllesdal fra Cyberforsvaret.
TRYGGER LUFTROMMET
Med stadig mer trafikk i lufta, er det viktig å ha oversikt:
– Hvis dronene ikke er synlige elektronisk, kan de krasje med hverandre eller – i ytterste fall –komme i konflikt med helikoptre, forteller Jørgen Hauge Skogmo, direktør for kunstig intelligens i TiePoint og prosjektleder i Norsk Luftambulanse.
Stiftelsen Norsk Luftambulanse har
Sikrer dekning. Sindre Føllesdal fra Cyberforsvaret foran en mobil basestasjon.
«Vi må rett og slett forlenge dekningen. Vi setter opp mobile basestasjoner som gir 5G-dekning der det ikke finnes.»
allerede et system hvor droneoperatører kan registrere droneturene sine. Sammen med Luftfartstilsynet m.fl. tester datterselskapet Norsk Luftambulanse Teknologi i tillegg ut et system som registrerer alt som beveger seg i lufta innenfor et område. Oversikten er viktig fordi samarbeidet i lufta har kommet for å bli. Den teknologiske utviklingen kan dessuten spare livsviktig tid for pasienten.
– Redningstjenesten har ikke uuttømmelige helikopterressurser, så det er fornuftig at man på et tidlig tidspunkt starter søk etter savnede med droner. I TiePoint utvikler vi nå en kunstig intelligens som kan kjenne igjen mennesker i videostrømmene fra dronene. Vi håper den kan bidra til å finne pasienter enda raskere, avslutter Skogmo.
Droner,
Hjerneslag hos kvinner
Kvinner kan ha andre hjerneslagsymptomer enn menn. Derfor skal Vilde Teigene Måløy forske på kjønnsforskjeller – både hvilke symptomer menn og kvinner med mistenkt hjerneslag har, og hvordan pasientene blir håndtert.
TEKST VIBEKE BUAN FOTO JON TONNING
Hva forsker du på?
Å få rask og riktig hjelp er avgjørende når noen får hjerneslag. Nyere studier har vist at kvinner fremstiller slagsymptomer annerledes enn de klassiske; vansker med å prate, smile eller løfte armene. Manglende kunnskap om dette kan føre til forsinket behandling.
Jeg ønsker å beskrive den prehospitale behandlingskjeden for pasienter med akutt hjerneslag, identifisere mulige kjønnsforskjeller og bruke denne kunnskapen til å bidra til enda bedre håndtering av slagpasienter, både utenfor sykehus og inne på sykehus.
Hvordan skal du finne ut av dette?
Jeg vil se på hele forløpet, fra pasientene får symptomer til de er i ambulansen og inne i akuttmottaket, og undersøke om det er forskjeller mellom kvinner og menn – både hvilke symptomer de har og hvordan de blir behandlet.
I dette arbeidet vil vi blant annet se på pasientenes møte med 113sentralen, og vi ønsker å gjennomgå lydlogger fra AMK. Deretter vil vi bruke data fra slagstudien ParaNASPP til å undersøke mulige kjønnsforskjeller ved ambulansepersonellets håndtering av pasienter.
Basert på funn vil vi til slutt intervjue ambulansearbeidere og slagleger for å kartlegge hvilke faktorer som påvirker dem når de skal ta hånd om kvinner som kan ha hjerneslag.
Hvorfor er dette viktig?
Manglende kunnskap kan gi underbehandling av slagpasienter som ikke har de typiske symptomene. Derfor er det behov for mer forskning og økt oppmerksomhet på kjønnsforskjeller i slagsymptomer, både i befolkningen generelt og hos helsepersonell. Med bedre kliniske verktøy og økt kunnskap kan vi fange opp flere hjerneslag, og oppdage dem tidligere.
Aktuelt
– En seier for pasienten
Regjeringen har lenge varslet at de ønsker å avskaffe anbud i luftambulansetjenesten. I sommer tok de et stort skritt mot målet – og åpner opp for å gi operatøransvaret til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
KRISTINE GRØNLI SCHJERVEN OG HANNA NORBERG FOTO THOMAS T. KLEIVEN
Istarten av juli gikk regjeringen ut med nyheten om at de ønsker å fjerne anbudsordningen i den norske luftambulansetjenesten. I første omgang ser de på muligheten for å inngå et langvarig samarbeid med Stiftelsen Norsk Luftambulanse om driften av ambulansehelikoptrene.
Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre uttalte følgende: – Norge har en luftambulansetjeneste i verdensklasse. Det er viktig at vi viderefører den gode kvaliteten i tjenesten og slik sikrer befolkningen i Norge gode akuttmedisinske tjenester. For regjeringen er det et mål å ha en mest mulig stabil tjeneste, og vi vil derfor utrede muligheten for en direktetildeling av tjenesten. Modellen skal utredes nærmere før den eventuelt besluttes.
Det er altså til Stiftelsen Norsk Luftambulanse regjeringen ønsker å direktetildele operatøransvaret for ambulansehelikoptrene.
Stephen J.M. Sollid, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, er lettet over avgjørelsen: – Vi er svært glade for at regjeringen ønsker å inngå et langvarig samarbeid med oss. Dette er et viktig steg i riktig retning mot å sikre en fortsatt stabil og trygg luftambulansetjeneste, og en seier både for pasientene og de ansatte.
FOLKEDUGNADEN FORTSETTER
Generalsekretæren peker også på at regjeringens avgjørelse er en anerkjennelse av en stor folkedugnad:
– Vi støttes av hele 300 000 nordmenn. Det betyr at vi årlig kan bruke 275 millioner kroner på å gjøre luftambulansetjenesten stadig bedre, gjennom forskning, innovasjon og kompetanseutvikling.
Dette verdifulle bidraget er også noe regjeringen trekker frem i sin pressemelding:
«Stiftelsen og deres operatørselskap har levert gode operatørtjenester og bidratt vesentlig i utviklingen av den gode kvaliteten i tjenesten».
Sollid understreker at stiftelsen er avhengig av fortsatt støtte fra det norske folk for å fortsette arbeidet med utviklingen av luftambulansen:
– Vi jobber ustanselig for at hardt skadde og alvorlig syke pasienter får en stadig bedre helsetjeneste, men vi klarer det ikke uten den økonomiske støtten fra medlemmene våre.
SKAPE RO I TJENESTEN
Luftambulansetjenesten skal fortsatt styres av det offentlige, slik den har blitt siden 1988. De siste tiårene har operatøransvaret imidlertid blitt lagt ut på anbud hvert tiende år, noe som har vist seg å være en sårbar ordning – blant annet ved overgangen til ny operatør
for ambulanseflyene i 2018/2019, da beredskapen var svekket i flere måneder. Målet er å skape langvarig ro i en sårbar og samfunnskritisk helsetjeneste.
Å skrote anbudsordningen er også i tråd med politiske målsetninger om å styrke de ideelles andel innen helsesektoren:
– Det vil fortsatt være helseforetakene som har sørge-for-ansvaret, mens vi i Norsk Luftambulanse drifter tjenesten. Ved å velge denne løsningen vil man få det beste fra det offentlige og det beste fra ideell sektor, mener Stephen J.M. Sollid.
Generalsekretæren sier at hele Norsk Luftambulanse setter stor pris på tilliten de har fått:
– Vi er takknemlige for at regjeringen anerkjenner vår 45 år lange erfaring med å drive luftambulanse. Det betyr også at de ønsker å bygge videre på det gode samarbeidet vi har hatt med staten siden 1988, og det setter vi svært stor pris på.
«Norge har en luftambulansetjeneste i verdensklasse.
Det er viktig at vi viderefører den gode kvaliteten i tjenesten og slik sikrer befolkningen i Norge gode akuttmedisinske tjenester.»
OG OMSORGSMINISTER
TEKST
Fakta
Ny organisering av luftambulansetjenesten
3. juli kunngjorde regjeringen at den åpner opp for en direktetildeling av operatøransvaret for ambulansehelikoptertjenesten til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Målet er å få en mer stabil tjeneste over tid, fordi erfaringene i ambulanseflytjenesten fra 2019 viste at bytte av operatør kan gi svekket beredskap.
De fire regionale helseforetakene har fått i oppdrag å kartlegge hvordan arbeidet med en direktetildeling kan innrettes, og gjennom dette forberede forhandlinger for å vurdere en eventuell direktetildeling.
Nyheten ble tatt godt imot av fagforeninger som Norsk Flygerforbund og Norsk Sykepleierforbund.
På lengre sikt åpner regjeringen også opp for en mulig direktetildeling av operatøransvaret for ambulanseflyene. De vil vurdere dette på bakgrunn av erfaringene med en eventuell direktetildeling av ambulansehelikoptertjenesten.
og lavt
Engasjert støttemedlem i 28 år
Etter nesten tre tiår med dedikert tjeneste i regionrådsarbeidet, takket Steinar Aardalen Frydenlund (62) i år av som leder for regionråd sør.
TEKST VERONICA S. HALHJEM
Frydenlund, som startet i regionrådet i 1996, har vært en bauta i rådsarbeidet. Når han etter 18 år går av som leder, gledes det over at han likevel vil fortsette med rådsarbeidet som regionrådsmedlem.
– Steinar har en enestående innsikt og erfaring som er enormt verdifull for organisasjonen vår. Han kan alt om rådsarbeid, vedtekter og retningslinjer, og vet hvordan tingene skal gjøres. Han har gjort en kjempejobb, og det er en stor trygghet å ha ham med videre i regionrådsapparatet, sier fagsjef for frivillighet, Marius Dale Romslo.
Frydenlunds tid i regionrådsapparatet består av seks år som nestleder og fire år som rådsmedlem før han ble leder. I denne tiden har han vist dyp
forpliktelse til stiftelsens formål om å fremme avansert prehospital akuttmedisin, og en imponerende evne til å navigere regionrådsarbeidet innenfor organisasjonsstrukturen. I løpet av sine 18 år som leder har han bidratt til å synliggjøre frivilligheten i stiftelsen, og sammen med sine rådsfeller medvirket til å styrke demokratiet i orga-
nisasjonen.
– Steinar har alt. Høyt kunnskapsnivå, god organisasjonsforståelse, er tydelig i meningene sine og samarbeider godt med alle i organisasjonen. I tillegg er han en skikkelig trivelig fyr. Det har vært en fryd å samarbeide med Steinar, sier Gunn Lyngvær, direktør for samfunnskontakt.
Internasjonal instruktørsamling i Hallingdal
I mai ble det, for første gang gjennomført en samling mellom instruktører på underhengende operasjoner i Norsk Luftambulanse og østerrikske ÖAMTC.
Hovedmålet var å bli bedre på underhengende operasjoner ved å lære av hverandre.
Fra Torpomoen ble det flydd underhengende i skog og fjell, der begge
selskapene løste oppgavene med sine metoder. Det hele ble diskutert og sammenlignet etterpå.
– En slik samling har stor verdi for begge selskaper, og vi ble enige om å gjøre dette til en årlig foreteelse. Å la eksterne vurdere vår egen praksis gir verdifull utvikling og øker sikkerheten, sier redningsteknisk fagsjef Lasse Fossedal.
Ny doktorgrad: Blod kan fortelle
Kan biomarkører i blodet avsløre om et hjerneslag skyldes en blodpropp eller en blødning? Det har stipendiat Henriette Solberg Jæger i Stiftelsen Norsk Luftambulanse forsket på. Og i juni disputerte hun for doktorgraden.
I arbeidet har Jæger jaktet på flere biomarkører. Den mest kjente er GFAP. Det er et protein som vanligvis ikke finnes i blodet, men som lekker ut av døende hjerneceller. GFAP skilles ut både ved blødning og propp, men ved blødning frigjøres stoffet raskere.
– Vi fant ut at vi kan bruke GFAP til å identifisere en gruppe slagpasienter som har blødning. Men GFAP har ikke den diagnostiske nøyaktigheten som kreves for å sette i gang trombolysebehandling av slag som skyldes propp, sier Jæger.
– Å se på kombinasjonen av nevrologiske symptomer, biomarkører og kliniske parametere tror jeg er fremtiden i diagnostikken av hjerneslag uten CT-bilder. Symptomene kan gi oss en formening om hvor i hjernen skaden sitter. Biomarkører kan avsløre hvilke celler og sykdomsmekanismer som er involvert. Og faktorer som kjønn og alder bør være med når vi skal å se det store bildet.
Prosjektet er et samarbeid med Oslo universitetssykehus, Sykehuset Østfold, Universitetet i Oslo og stiftelsen.
Disputas. Fra høyre: Hovedveileder har vært Kristi Grønvold Bache, prorektor ved Høyskolen Kristiania, Henriette Solberg Jæger og biveileder Sandip Kanse, professor ved Universitetet i Oslo.
Prisutdeling. Legeforeningens kvalitetspris for spesialisthelsetjenesten ble utdelt på Legeforeningens landsstyremøte. Fra venstre: Visepresident Nils Kristian Klev i Legeforeningen, prosjektleder Maren Ranhoff Hov, prosjektleder John Helge Flage og president Anne-Karin Rime i Legeforeningen.
Gjev pris til hjerneslagprosjekt
– Det er en stor anerkjennelse av vårt felles arbeid, sier prosjektleder John Helge Flage ved Nordlandssykehuset og prosjektleder Maren Ranhoff Hov i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Oslo universitetssykehus. De mottok i mai Legeforeningens kvalitetspris for spesialisthelsetjenesten. For å stille en slagdiagnose og starte behandling så tidlig som mulig er kompetanse og kommunikasjon viktig. I hjerneslagprosjektet tok ambulansepersonell i Oslo i bruk eSTROKE, et e-læringsprogram og en app som er utviklet av stiftelsen. Med appen kunne ambulansearbeidere gjøre samme undersøkelse som slaglegene på sykehuset, og sende resultater direkte til legens vakttelefon. Studien ble publisert i Lancet Neurology i 2023. Blant de viktigste funnene er at man fanget opp flere pasienter med milde slagsymptomer, og det ble spart tid inne på sykehus.
Nordlandssykehuset satte forskningen ut i praksis: I 2022 tok helseforetaket som det første i bruk eSTROKE, som nå er innført ved alle ambulansestasjoner og 330skvadronen i Bodø. Fagfolk fra Helse Nord IKT, sykehuset og stiftelsen utviklet en øsning der resultatene fra undersøkelsen i ambulansen overføres rett til journalsystemet på sykehuset.
– Målet er at vi skal fange opp flere pasienter med hjerneslag, for å gi dem raskere behandling. Sammen har vi klart å endre metode, for å få en bedre undersøkelse av slagpasienter, sier Flage.
Nå er flere helseforetak i gang med å ta i bruk eSTROKE, og flere står for tur.
– Dette er et godt eksempel på offentligideelt samarbeid. Det er unikt at forskning blir implementert etter så kort tid, sier Ranhoff Hov.
ERLAND EKEBERG
Mr. Tekniker
i Norsk Luftambulanse
Siden 1985 har han skrudd og mekket på helikoptre for å redde liv. Erland
Ekeberg er sannsynligvis den som har jobbet lengst som tekniker på legehelikoptre i Norge.
Mr. Tekniker
Deler erfaring. Erland Ekeberg (70) følger nøye med hva teknikerlærling Daniel Rosnes Sundbø forklarer. Bildet til v.: Teknisk base lå på 90-tallet på Fornebu. Her skrur Pål Rustad (til v.) og Erik Skaarup på et helikopter av typen BO 105.
Teknisk avdeling i Norsk Luftambulanse Helikopter har et stort ansvar: Hver eneste dag, hele døgnet, året gjennom skal legehelikoptrene på landets 13 baser være klare til å rykke ut. Avanserte maskiner med livsviktig medisinsk utstyr, mannskap og legespesialist skal ut til pasientene. Liv skal reddes. Helse skal spares. Da må helikoptrene være klare. Hele tiden. I en svær hvit bygning inne på Gardermoen vest, kloss på en rullebane, ligger teknisk base med over 40 ansatte. Oppgaven er krystallklar: sørge for best mulig tilgjengelighet for maskinene på alle baser. Her er det plass til maskiner, folk, latter og smil.
30. november i fjor hadde Erland formelt sin siste arbeidsdag. I nesten 40 år har det å sørge for at helikoptrene kan gjøre sin jobb preget livet. Nå er 70-åringen blitt pensjonist. Men teknisk avdeling slipper han ikke helt. Vi treffer ham i hangaren i Gardermoen en maimorgen. Kompetanse forsvinner ikke. Han bidrar når han blir spurt, smiler han.
DRAMATISK JORDRAS
Historien om østfoldingen Erland Ekeberg, født i 1953, kunne fått en tragisk slutt da
«Den gang kunne vi nesten føle, høre og kjenne på maskinene for å «stille diagnose». I dag er helikoptrene datamaskiner vi logger oss inn på.»
han var 14 år. 29. oktober 1967 gikk et voldsomt jordras i Trøgstad der han vokste opp. En million kubikkmeter raste ut og tok med seg 12 hus. Mange ble skadet. Fire omkom. En hel bygdegren forsvant i massene. Det var så vidt han kom seg unna.
– Denne hendelsen har preget meg hele livet, og jeg husker det så godt. Bakken begynte å løsne under oss. Det var svært dramatisk, jeg klarte så vidt å hoppe unna og komme meg i sikkerhet. Hus raste utfor skråningene og ble knust til pinneved, folk skrek og ropte, sier han stille og ser ut av vinduet. Et småfly letter på rullebanen utenfor.
I ulykken omkom adoptivmoren hans.
DET FJERDE CREW-MEDLEMMET
Kan denne hendelsen være grunnen til at han har jobbet med å redde liv og helse hele livet? Han vet ikke. Selv om det er maskiner teknikerne jobber med, er det viktigste å være med på å gjøre en forskjell for pasientene. Teknikerne i Norsk Luftambulanse Helikopter blir gjerne kalt det fjerde crewmedlemmet.
Erland vokste opp i indre Østfold. En av kameratene hans hadde en far som jobbet på luftvernsanlegget i Trøgstad. Derfor var han godt orientert om utdanningsmulighetene i forsvaret. Unge Ekeberg var interessert i elektro. Valget om å utdanne seg til flytekniker var ikke vanskelig. Etter militæret fikk han jobb i Helikopterservice AS som hadde store oljekontrakter. I 1985 fikk han jobb i det syv år gamle selskapet Norsk Luftambulanse. Økonomien var vaklete. Engasjementet og entusiasmen skyhøy. Det gikk rundt.
– Det var en utrolig spennende og fin tid. Vi fløy den gang med helikoptertypen BO 105. Ikke ulik dagens maskiner, men med mindre elektronikk og overvåkning. Den gang kunne vi nesten føle, høre og kjenne på maskinene for å «stille diagnose». I dag er helikoptrene datamaskiner vi logger oss inn på. Helikoptrene gir ofte selv beskjed
når noe er feil. Alt handler om å øke sikkerheten, forteller han.
HEIS UNDER OL 1994
Under OL på Lillehammer i 1994 bidro Norsk Luftambulanse med beredskap. For første gang stilte legehelikoptret med en heis, som var et krav fra arrangøren. For å få til dette, startet arbeidet to år tidligere. Vanligvis henger redningsmannen under helikoptret i et tau fra en krok under maskinen.
– Det er jo litt gøy å se at dette med heis i helikoptrene nå er løftet frem igjen av Stiftelsen Norsk Luftambulanse som et forskningsprosjekt. Tidligere redningsmann Bjørn Carlsen brukte heisen under OL-dagene i 1994 én gang. Riktig nok ikke i OL-sammenheng. Han var kanskje den første som brukte heis fra et legehelikopter i Norge, smiler han.
Å være tekniker i Norsk Luftambulanse betyr at du hele tiden må lære noe nytt.
– Vi er stadig på kurs i inn- og utland. Sertifikater skal oppdateres. Vi samarbeider tett med helikopterleverandørene, og må sette oss inn i masse informasjon, sier han. Pensjonisten har hatt flere oppgaver og har blant annet vært sjef for hele teknisk avdeling.
Inne i hangaren på Gardermoen er det travelt. Gule helikoptre står på rekke og rad. Noen av dem er nesten plukket fra hverandre. Erland rusler rundt og smiler bredt. Han er på hils med alle. Han stopper ved en ung mann som står med bøyd overkropp ned i en maskin. Daniel Rosnes Sundbø har vært lærling i snart to år og synes det er hyggelig å treffe Erland igjen.
– Jeg har jobbet med han i ett år og lært masse, smiler han. Mellom dem er det 50 år.
På vei ut snur Erland Ekeberg seg. Norsk Luftambulanses Mr. Tekniker tenker seg om et lite øyeblikk. Nå skal det bli mer tid med kona Kari og resten av familien, og å være på hytta i Budor. Han smiler.
– Jeg har hatt verden beste jobb, avslutter han.
Jobbet som tekniker siden 1996. Ble ansatt av Erland Ekeberg.
– Han har vært en flott kollega i alle år, og er utrolig interessert i faget, selv nå som han har pensjonert seg. Han er den jeg kjenner som kan jobbe lengst uten å spise noe i det hele tatt.
Har jobbet sammen med Erland Ekeberg i 19 år.
– Det har vært en glede å jobbe sammen med ham i alle år. Teoretisk og praktisk i vårt fag er han helt fantastisk god. Jeg har lært enormt mye. Han stiller alltid opp for andre.
PÅL RUSTAD (51) Teknisk sjef
RICHARD KOGSTAD (47) Tekniker
Dette sier kollegaer:
Støttespillere
Fileks vokser og utvider med bruktbutikk
Ni år etter at vestlandsbedriften Fileks AS startet opp med innsamling av klær, sko og tekstiler, har selskapet tatt et viktig steg videre. Nå har de åpnet en bruktbutikk i Bergen. Her kan du også støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Produktene som selges via butikken er samlet inn, sortert og solgt i Norge. B akgrunnen er at nordmenn begynner å bli flinke til å gi brukte tekstiler og sko til de hvite innsamlingsboksene. Produktene som Fileks samler inn, blir nøye sortert og gjennomgått, og noe av det vil du
finne i butikken i Øvregaten i Bergen. Der finner du også gaveproduktene til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Modellhelikoptre, førstehjelpspakker og pledd. Fileks tar ingenting i fortjeneste av slikt salg.
BUTIKK I BERGEN
– Vi er svært stolte over å ha åpnet
second hand-butikken i Bergen. Den er en forlenget arm av våre hvite innsamlingsbokser som står over nesten hele Sør-Norge, sier Plamen Petkov, daglig leder og gründer.
Helt siden starten har selskapet støttet Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Derfor er logoen til stiftelsen å finne på boksene, sammen med Barnekreftforeningen.
– Jeg har vært svært opptatt av å støtte noe som betyr mye for alle over hele landet, smiler han.
Siden den spede starten i 2015 og 2016 har vestlandsbedriften bidratt med over én million kroner til stiftelsens arbeid. Støtten har økt år for år. I starten var det bare noen titalls innsamlingsbokser med utgangspunkt fra Stranda på Sunnmøre. I dag nærmer det seg 800 bokser over store deler av Vestlandet, Bergen, Stavanger og Sørlandet. Det siste er at de har etablert seg på Østlandet. Snart kommer de første innsamlingsboksene med logoene til Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Barnekreftforeningen også i hovedstaden.
UNNGÅ TEKSTILER I SØPLA
Det er en stor jobb å finne plasseringer til innsamlingsboksene. Tomteeiere, gårdeiere, kommuner, butikker og lignende må spørres.
– Det å ha en slik innsamlingsboks i tilknytning til for eksempel virksomheten din, viser at du tar samfunnsansvar. Det gir kundene dine mulighet til å gi tekstiler og sko videre, og unngå at det havner i søpla. Dette er miljøarbeid og bærekraft i ett, smiler Plamen. Gründeren er opptatt av den samfunnsmessige utfordringen rundt bruk av tekstiler i dag.
– Hvert eneste år går omtrent 8 kilo tekstiler, klær og sko rett i søpla fra hver av oss. Mesteparten av dette kan brukes om igjen. Det er dette vi jobber med hver eneste dag, smiler han.
TEKST OG FOTO ERLAND KROKEN
Bruktbutikk i Bergen: Plamen Petkov og Kristina Solheim i Fileks ønsker kundene velkommen inn.
Heiagjeng. Arctic Race of Norway er en folkefest. Langs løypa stod blant annet flere akutthjelpere og heiet på syklistene.
Folkefest og styrket akuttberedskap under Arctic Race
Verdens nordligste proffritt på sykkel, Arctic Race of Norway, gikk av stabelen 4.-7. august. Det startet i Bodø, og i løpet av fire etapper var rittet innom Rognan, Beiarn, Fauske, Tverlandet, Sulitjelma og Glomfjord. I et fantastisk sommervær med over 25 grader, folkefest langs etappene og vakker natur, ble årets arrangement en stor suksess.
For femte år på rad stilte Stiftelsen
Norsk Luftambulanse med medisinsk beredskap. Generalsekretær, Stephen J.M. Sollid har selv tidligere vært med som lege på rittet, og synes dette er et flott arrangement hvor stiftelsen kan bidra.
– Vi har sagt ja til å bidra slik at hjelpen kan være på plass umiddelbart dersom noe skjer underveis, og at dette ikke belaster den normale beredskapen som det offentlige helsevesenet tilbyr.
Polar Kraft best på kundeservice
Stiftelsen Norsk Luftambulanses samarbeidspartner Polar Kraft AS, ble tidligere i år kåret til landets beste på kundeservice i sin bransje. Polar Kraft vant denne kåringen også i 2022, og ble nummer to i fjor.
– Dette er en anerkjennelse som understreker vårt engasjement og mål om hele tiden å ha førsteklasses kundebehandling, forteller kundesjef Linda Engan. Engan synes også at det er svært
hyggelig at mange ønsker å støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanse med en 1-øring per kilowattime gjennom produktet Luftambulansestrøm.
– Dette gir mer kraft til livreddende arbeid, smiler kundesjefen.
Les mer om luftambulansestrøm på nettsidene: polarkraft.no
Landssaken med
Odd Fellow i full gang
Odd Fellow Ordenen valgte i år en ny landssak: Stiftelsen Norsk Luftambulanses arbeid med å få en CT-maskin inn i et helikopter. Målet er å få diagnoseverktøyet ut til pasienten enda raskere når det er mistanke om hjerneslag. Dette er svært ressurskrevende, og har aldri vært gjort før. Med sine vel 20 000 medlemmer i over 280 loger, gjør medlemmene et treårig løft for å skaffe inntekter til saken.
I forbindelse med at stiftelsen var på Arctic Race i Bodø, ble logene i Bodø og omegn invitert til et informasjonsmøte i starten av august. Over 40 representanter møtte denne lørdags formiddagen opp for å høre om hvorfor dette arbeidet er så viktig.
Beste kundeservice i strømbransjen: Asbjørn Rødsand og Linda Engan fra Polar Kraft, glade mottagere av prisen.
Støttespillere
Gleder meg til jobb hver dag
Å støtte arbeidet til Stiftelsen Norsk Luftambulanse er noe de ansatte i Thon Hotels setter stor pris på. Kjeden har over 90 hoteller over hele landet, med mer enn 3000 ansatte. Vi har truffet tre av dem.
TEKST ERLAND KROKEN
Erik Taraldsen, hotelldirektør Thon Hotel Svolvær og Thon Hotel Lofoten
Erik Taraldsen (51) er hotelldirektør og sjef for begge hotellene i Svolvær og
Lofoten. Han er engasjert i reiselivet i regionen, og var med i Norsk Folkehjelp i yngre dager. Thon Hotels samfunnsengasjement er en av grunnene til at han gleder seg til å gå på jobb.
Hva er det beste med å jobbe i Thon Hotels?
– Alle gjestene. Lofoten er et internasjonalt reisemål og den spektakulære nordnorske naturen trekker gjester fra hele verden.
– For meg som har bakgrunn som kokk, er også mat viktig. Jeg elsker å legge til rette for at gjestene våre er fornøyde. Jeg vil også trekke frem at vi er et norsk selskap med et tydelig samfunnsansvar.
Har du ringt 113 eller vært førstemann til en ulykke?
– Jeg kom til en trafikkulykke en gang, men der var all hjelp satt i gang da vi ankom. Det er viktig å vite hva du skal gjøre. På hotellet trener vi på førstehjelp to ganger i året.
Hva synes du om at Thon Hotels har inngått samarbeid med Stiftelsen Norsk Luftambulanse?
– Jeg er svært fornøyd med det valget. En god luftambulansetjeneste er spesielt viktig for distrikts-Norge, hvor det er lange avstander. Dette gir også trygghet for våre gjester.
Dette er et perfekt samarbeid.
Janet Adera, resepsjonist
Thon Hotel Nordlys, Bodø
Bodø er Europas kulturhovedstad i 2024. For første gang er en kulturhovedstad nord for polarsirkelen. Det merker de ansatte hos Thon Hotel Nordlys, som ligger nede ved havnen. Janet Adera (35) har lang fartstid som resepsjonist og har jobbet på hotellet i 14 år. Janet kommer fra Kenya, og var 18 år da hun kom til Norge. Hun skryter veldig av Thon Hotels som arbeidsplass.
Hva er det beste med å jobbe ved hotellet?
– Gjestene våre. De kommer fra hele verden, og mange har spørsmål. Ingen gjester er like. Det er hyggelig å kunne hjelpe.
Hva gjør dere om noen blir syke eller skader seg?
– Vi kurses jevnlig i førstehjelp, har hjertestarter og fokus på dette hele tiden. Det er noe Thon Hotels virkelig tar på alvor. Det er jeg glad for.
Hva tenker du om at Thon Hotels har valgt å støtte arbeidet til Stiftelsen Norsk Luftambulanse?
– Det synes jeg bare er flott. Jeg er stolt over at arbeidsgiveren min velger å støtte dette viktige arbeidet.
Norsk Luftambulanse
Bli støttebedrift Ønsker firmaet ditt å støtte en ideell organisasjon? Kontakt oss, så kan vi sammen finne ut hvordan din bedrift kan bidra til å redde liv. norskluftambulanse.no/bedrift
Jill Aline Knutsen, assisterende resepsjonssjef
Thon Hotel Bristol, Bergen
Rett ved Torgallmenningen i Bergen ligger hotellet som har en lang historie. Allerede i 1926 åpnet det som en erstatning for herbergene som gikk tapt under bybrannen i 1916.
Jill Aline Knutsen (23) er assisterende resepsjonssjef og har jobbet i selskapet i ett år.
Hva er det beste med å jobbe på hotellet?
– Å treffe så mange mennesker fra hele verden. Det er masse turister i Bergen. Å bidra til at de får et fint opphold
hos oss og i Bergen, er virkelig trivelig.
Har du måttet ringe 113 noe gang? – Vi ringte 113 fra hotellet på 17. mai. Ambulansen kom, heldigvis gikk det fint med pasienten. Privat har jeg ikke kommet opp i slike situasjoner. Men jeg vet hva vi skal gjøre, vi har jevnlig kursing i førstehjelp.
Hva synes du om at Thon Hotels har valgt å bli samarbeidspartner med Stiftelsen Norsk Luftambulanse?
– Det synes jeg er helt strålende! Vi ser jo legehelikoptret jevnlig her i Bergen, og å støtte stiftelsens arbeid for stadig bedre hjelp synes jeg er flott.
Støttespilleren
Rundt i vårt langstrakte land er det mange som støtter arbeidet til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Johan August Grevæg (93) er en av dem. Før sommerferien ga han en gave på 100 000 kroner.
Stiftelsen Norsk Luftambulanse
støttes av 300 000 privatpersoner og 4000 bedrifter.
JOHAN AUGUST GREVÆG
Johan August er fra Trøgstad i Østfold, og bor i Mysen. Han har jobbet som bonde, er oppfinner, astronomiinteressert, og har bakgrunn som amatørflyger. I vår ga han 100 000 kroner i gave til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Hvorfor valgte du å støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanse på denne måten?
– Jeg har alltid vært opptatt av fly og luftfart, og vet hvor viktig denne tjenesten er. Dette er mitt ekstrabidrag. Jeg vet at stiftelsen utvikler og finner opp nye ting. Det ligger mitt hjerte nært. Jeg har vært oppfinner, blant annet av en potetmaskin.
Er flyinteressen årsaken til din store interesse for astronomi?
– He he, ja. Men jeg må si at jeg alltid har vært facinert av det som er der oppe.
Følger du med på hva Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobber med?
– Ja, det gjør jeg, og ser jo stadig de gule legehelikoptrene fly over oss her. Da tenker jeg, så fint, nå skal de skal ut å hjelpe noen.
Har du noen planer for høsten?
– Jeg er ingen ungfole lenger og tar en dag av gangen
Takk fra generalsekretæren
Generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Stephen J.M. Sollid, sier dette etter at han fikk vite om gaven: – Dette er jo helt fantastisk, tusen takk for et viktig bidrag til vårt arbeid, Johan August.
Mysen
TEKST OG FOTO ERLAND KROKEN
Støtt oss
Vår ambisjon er å bringe den beste hjelpen raskest mulig til pasienten. Din gave kan bidra til dette arbeidet.
Giengave tillivsviktig forskning
Har du besøkt nettbutikken vår?
Bursdag, jubileum, bryllup eller farsdag? Gi en gave, og støtt viktig arbeid for å redde liv. Du kan også sikre deg produkter i vår nye nettbutikk.
Gå til norskluftambulanse.no/nettbutikk/ eller skann QR-koden.
Kontonummer for gaver: 1617 20 74689
Vipps: 2113 (valgfritt beløp), skriv «gave» i meldingsfeltet.
SMS:
Kodeord GAVE til 2113 (200 kr)
Minnegave
En gave i den avdødes navn er en fin og verdig siste hilsen. Ved å gi en minnegave til Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar du til å gjøre en forskjell.
Gi en minnegave til kontonummer 1617 20 74689 eller Vipps til 2113.
Minnegaven må merkes med avdødes navn, samt navn på pårørende.
Snakk med Erland om bedriftsstøtte
Vi samarbeider med mange små og store bedrifter over hele landet. Mange støtter oss med et årlig beløp. Kontakt oss, så kan vi sammen finne ut hvordan din bedrift kan bidra til å redde liv.
Se norskluftambulanse.no/ bedrift eller send e-post til: erland.kroken@ norskluftambulanse.no
Arv som lever videre
Mange mennesker finner glede i å vite at de etterlater seg en arv som vil fortsette å hjelpe andre.
Dersom du ønsker mer informasjon om testament, fremtidsfullmakt og testamentariske gaver, sender vi deg gjerne vår gratis brosjyre.
Du kan også få hjelp fra vår advokat som kan gi deg gratis rådgivning dersom du ønsker å tilgodese Stiftelsen Norsk Luftambulanse i ditt testament.
Kontakt oss gjerne dersom du har spørsmål: Telefon: 64 90 43 00
E-post: testament@ norskluftambulanse.no
Eller les mer og bestill brosjyren på nett: norskluftambulanse.no/ testament
Returadresse
Stiftelsen Norsk Luftambulanse c/o Næringstjenester AS Postboks 138, 1541 Vestby
STØTT VÅRT ARBEID
Støtt vårt arbeid!
Gi et bidrag og få neste års kalender
Gi et bidrag og få neste års kalender!
Hvert eneste år gir tusenvis av privatpersoner og bedrifter et ekstra bidrag og får vår flotte kalender som takk. Det gir livsviktige inntekter til vårt ideelle arbeid. Kalenderen har store, flotte bilder og fine ruter til å skrive inn egne aktiviteter.
Hvert eneste år gir tusenvis av privatpersoner og bedrifter et ekstra bidrag og får vår flotte kalender som takk.
Gi et bidrag i dag!
Det gir livsviktige inntekter til vårt ideelle arbeid.
Kalenderen har store, flotte bilder og fine ruter til å skrive inn egne aktiviteter.
Gi et bidrag i dag.
I utbrettet format er kalenderen A3 i størrelse.
Sammen med kalenderen får du en praktisk nøkkelring med brodert «Remove before flight».
Viktig hjerte-lungeredningsplakat
Dette er et populært produkt mange bruker.
Vis at du støtter Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Sammen med kalenderen ligger en plakat som viser hjerte-lungeredning. Heng den opp der dine nærmeste ferdes. Str.: 60x21 cm.
Gi et bidrag i dag! norskluftambulanse.no/kalender eller skann QR-koden