Nummer 5/2024
Hjertet til Ola Svorken stoppet å slå i 43 minutter. I dag er han en uvanlig sprek 88-åring. Hvordan er det mulig?
SIDE 6
ANSVARLIG UTGIVER
Stiftelsen Norsk Luftambulanse
ANSVARLIG REDAKTØR
Stephen J.M. Sollid
REDAKTØR
Rolf Magnus W. Sæther
REDAKSJON
Erland Kroken
DESIGN Spoon Agency TRYKK
Ålgård Offset
OPPLAG
300 000
FORSIDE
Foto: Thomas T. Kleiven
Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell organisasjon som støttes av 300 000 privatpersoner og 4000 bedrifter.
Vi bidrar til å gjøre luftambulansetjenesten enda bedre med innovasjon, forskning og utdanning av nødetatene og helsepersonell.
Vi representerer et av Europas største forskningsmiljøer innen akuttmedisin utenfor sykehus.
Norsk Luftambulanse
Helikopter er vårt datterselskap. De er operatør på alle landets 13 luftambulansebaser med helikopter, og flyr legehelikoptrene på oppdrag fra staten.
Selskapet er også operatør på alle fire baser for legehelikopter i Danmark.
Norsk Luftambulanse
Teknologi er et datterselskap som utvikler og leverer teknologiske løsninger og systemer til luftambulansetjenesten,
ISSN
2704-114X
MARKEDSAVDELINGEN
Telefon: 64 90 43 00
E-post: post@norskluftambulanse.no
Adresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Postboks 414 Sentrum, 0103 Oslo
blant annet Hjelp 113-appen. Selskapet drifter også basebyggene ved fem av landets legehelikopterbaser.
Norsk Luftambulanse Fly er et datterselskap som er opprettet for å gjøre Norsk Luftambulanse i stand til å være operatør for ambulansefly, dersom dette blir aktuelt.
Vi eier også 85 prosent av Ambulanseforum. Dette er et fritt og uavhengig digitalt fagtidsskrift. Tidsskriftet har siden starten i 1975 vært en arena for å drive utviklingen av ambulanse- og redningstjenesten i Norge framover.
Alle de fire datterselskapene er virkemidler for å oppnå vårt formål: Å fremme avansert prehospital akuttmedisin.
Selskapene drives i henhold til stiftelsens ideelle formål, og tar derfor ikke ut profitt. Alt vi gjør, gjør vi for å redde flere liv og begrense følgene av akutt, alvorlig sykdom og skade.
Stiftelsen Norsk Luftambulanse leder an i utviklingen for at alle i Norge skal få raskere og riktigere avansert akuttmedisinsk behandling utenfor sykehus, og at redningskjeden støtter opp under dette.
Vår forskning og utvikling redder liv.
Ola Svorkens liv kunne ha endt for to år siden da 86-åringens hjerte stoppet. Men, utrolig nok, etter 43 minutter startet det å slå igjen. I dag er han en sprek 88-åring som både trener friidrett og spiller trekkspill.
Historien om Ola viser at når alle ledd i redningskjeden fungerer, kan undre skje.
Snarrådige familiemedlemmer ringte nødnummeret 113 og satte i gang hjerteog lungeredning.
Lokale brannfolk og helsepersonell kom hurtig til med hjertestarter og fortsatte gjenopplivingsforsøket.
Mannskapet på legehelikopteret bisto med videre behandling, før de fløy Ola til St. Olavs hospital. Der sørget dyktige kirurger og helsepersonell for at han fikk en hjerteoperasjon.
Det viser seg altså at det som høres ut som et mirakel, egentlig er en kjede av livreddere som fungerer optimalt.
Nå kan Ola se fram til sin 88. julefeiring med familie og venner.
Les den utrolige historien på side 6.
Som støttemedlem i Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar du til at redningskjeden kan utrette flere «mirakler».
Du støtter at lokale brannfolk får opplæring i livreddende førstehjelp gjennom akutthjelperordningen. Du sikrer at nødetater får trening i samhandling på et skadested og at helsepersonell lærer en felles måte å undersøke akutt syke og skadde pasienter på. Og du bidrar til at en av verdens beste luftambulansetjenester blir stadig mer treffsikker gjennom vårt forsknings- og utviklingsarbeid. Takk!
Men, det er også viktig at du selv er forberedt dersom noen i nærheten av deg havner i en kritisk situasjon. Husker du hvor mange hjertekompresjoner og innblåsinger du skal gi? På midtsidene hjelper vi deg med å friske opp ferdighetene i hjerte- og lungeredning.
Jeg vil ønske deg og dine en trygg og fin vinter!
Fra fjelltoppen Joppelen (826 moh.) har man utsikt både til Lyngsalpene og majestetisk nordnorsk fjordlandskap.
Kåfjord, på nordsamisk Gáivuotna og på kvensk Kaivuono, er en kommune i Troms, rundt Kåfjorden, den østlige armen av Lyngenfjorden.
Urfolksfestivalen Riddu Riđđu, som ble startet i 1991, arrangeres hvert år i Kåfjord.
Joppelen er et ypperlig sted for å observere nordlyset.
Fakta Værkamera
Værkamerasystemet er utviklet og driftet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse for at luftambulansepilotene kan danne seg et bilde av været og planlegge ruten de skal fly. Slik sparer de tid når det haster.
En værkamerastasjon har tre digitalkameraer, sensorer for temperatur, lufttrykk og luftfuktighet, 4G-ruter og en liten datamaskin. Kameraene tar et bilde hvert 15. minutt. Det blir tatt ca. 42 000 bilder hver dag.
175 værkamerastasjoner er finansiert med innsamlede midler fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Systemet brukes også av AMK- og hovedredningssentralene, politiet, Forsvaret og Meteorologisk institutt.
Alt håp virket å være ute da Ola Svorken fikk hjertestans i 43 minutter. 2,5 år senere er 88-åringen tilbake på friidrettsbanen.
Det sprinter en 88-åring bortover løpebanen i Kongsvinger. Rytmen er aerodynamisk, stilen elegant. Armene går fram og tilbake, hoftene dyttes fram. Som en blå, nytrimmet Ferrari skyter han fart ut av svingen og fortsetter bortover langsiden. – Jeg løper ikke 100-meteren på 10,8 lenger, men jeg holder koken likevel, sier Ola Svorken smilende langs tartandekket.
Ola er ikke som andre 88-åringer. Han trener styrke, svømmer og stuper fra femmeteren. Denne motoren maler fremdeles som en fornøyd huskatt.
Men for 2,5 år siden var han så godt som død.
FALT OM ETTER 200 METER 11. juli 2022: Familien er på feriestedet i Stangvik, en bygd i Surnadal kommune nær fjord og fjell, der Ola Svorken ble født en vinterdag i 1936. Denne sommerdagen for to år siden følte han seg som alltid i god form, og to dager tidligere hadde han gått den bratte turen opp til Mardalsfossen. Han satt og spilte torader da datteren Borghild, sønnen Ole Johan og svigersønnen, Einar Fjeldvær, spurte om han ville være med på en gåtur. Gråværet hadde gitt seg og solen tittet fram, og Ola ble fristet. Snart kledde han på seg turjakken og joggeskoene.
– Vi gikk ikke mer enn 200-300 meter, så
«Jeg løper ikke 100-meteren på 10,8 lenger, men jeg holder koken likevel.»
ble han plutselig svimmel, forteller Borghild.
Nå sitter hun i stua i barndomshjemmet i Kongsvinger, med Einar ved sin side. På andre siden av bordet sitter Ola.
– Det siste jeg husker er at jeg ble ør i hodet og ustø, forteller Ola.
Så startet dramatikken: Ola sto og svaiet 10 meter bak de andre. Det var svært uvanlig til ham å være, derfor ble de enige om å kjøre ham til legevakten i Surnadal to mil unna. Sønnen løp for å hente bilen, og da han kom kjørende tilbake virket Ola tilsynelatende ganske ok. Han overlot bilen til Borghild og Einar, som sa at han kunne returnere til hjemmekontoret.
Likevel hadde Einar allerede ringt 113 for å få råd, og han fikk beskjed om at en ambulanse var rekvirert. Den var et stykke unna, så de kjørte ambulansen i møte, med Einar bak rattet, Ola i passasjersetet og Borghild i baksetet.
– Mens vi kjørte ble pappa mer og mer borte for oss. Det skummet litt ut av munnen og han lagde rare lyder, sier Borghild.
Etter et par kilometer mistet Ola bevisstheten. «Jeg får ikke kontakt med ham lenger», sa Borghild på telefon til 113, som var på høyttaler hele tiden. De kjørte inn til siden på en smal bilvei og løftet Ola ut av bilen. De enset et hus langs veien, med postkasser og søppeldunker utenfor. Så startet de med hjerte- og lungeredning, med veiledning fra 113-sentralen.
– Jeg var helt sikker på at han var i ferd med å dø, sier Borghild, med tårer i øyekroken.
– Det var ingen tvil om at hjertet hadde stanset, og vi jobbet iherdig, uten å se respons fra Ola. Men vi bare fortsatte. Vi var overraskende rolige og fokuserte, forteller Einar.
OVERLEVDE HJERNESLAG
Han var fire år da krigen kom til Norge. Han husker de tyske soldatene som tok over onkelens bakeri i bestefars hus, og onkelen som nektet å bake for nazistene. På 1960-tallet var han i norgeseliten i sprint, på 100-, 200- og 400-meter, og var med å
«Det var ingen tvil om at hjertet hadde stanset, og vi jobbet iherdig uten å se respons fra Ola. Men vi bare fortsatte.»
vinne Holmenkollstafetten for BUL seks år på rad.
I flere år var han engelsk- og gymlærer på Oslo Katedralskole, med Jan Bøhler og andre fremtidige rikspolitikere blant elevene. Siden ble han rådgiver og rektor på ungdomsskoler i Kongsvinger. Idrett og politikk har opptatt ham i alle år, og en gang i uken spiller han med Søndre Finnskogen toraderlag.
61 år gammel var han sikker på at han skulle dø. Hjerneslaget rammet ham raskt og plutselig, men han overlevde og gikk i gang med opptreningen med stor disiplin. Han likte ikke merkelappen «slagpasient», og seks uker etter hendelsen sa han til seg selv: «På høy tid å legge denne slagproblematikken bak meg. Jeg har annet å bruke
«Slik dør altså pappa, på denne fine solskinnsdagen», rakk Borghild å tenke. Men også: «Her gjør alle alt det de kan. Mer kan man ikke gjøre.»
tiden og energien på».
Snart var han i gang som før. Sprinteren. Svømmeren. Mannen som ikke lar en dag passere uten trening.
– Jeg har aldri løpt lenger enn 474 meter, som var den lengste etappen min. Jeg er sprinter, sier han med et glis.
«DET ER PULS!»
Tilbake til de dramatiske timene i juli 2022:
Datteren og svigersønnen fortsatte med hjerte- og lungeredning, hun med innblåsinger og han med hjertekompresjon, men det var fortsatt ikke tegn til liv.
De fikk høre at ambulansen var 10 minutter unna. Men før det kom Surnadal brannvesen, som var kontaktet av 113, bare åtte minutter etter at de var tilkalt.
Lokale helter: Ett år etter, sammen med redningsmenn fra Surnadal brannvesen. F.v. Martinus Grønnes, Hans Christian Hårstad, Ola Svorken, Per Egil Fiske, Otto Kvande. Datter Borghild Svorken og svigersønn Einar Fjeldvær ytterst til høyre. Bildet til venstre viser Stangvik, der familien har feriehus.
Brannkorpset rigget seg til og tok over hjerteog lungeredningen. «Slik dør altså pappa, på denne fine solskinnsdagen», rakk Borghild å tenke. Men også: «Her gjør alle alt det de kan. Mer kan man ikke gjøre.»
Ambulansen kom like etter, og Borghild fikk vite at et legehelikopter også var på vei. En i ambulanseteamet sa at sjansen for gjenopplivning da var liten.
– Så sier en: «Det er puls i lysken!». Og da luftambulansen landet like etter, hadde hjertet begynt å slå igjen, forteller Borghild. Da hadde det gått 43 minutter siden hjertet stanset.
Luftambulansens lege, Steinar Einvik, overtok. Ola ble lagt i narkose og fikk adrenalin for å holde blodtrykket under kontroll. Tilstanden var fremdeles kritisk,
Stiftelsen Norsk Luftambulanse har i 14 år kurset brannkonstabler over hele landet i førstehjelp slik at de blir akutthjelpere. De spiller en avgjørende rolle da de ofte er raskere fremme hos pasienten enn lege og ambulansepersonell. De er trent til å utføre grunnleggende førstehjelp til helsepersonell kommer, og har vært med på å redde mange liv.
I appen «Hjelp 113» er alle nødnumrene samlet på ett sted. Appen har også et kart som viser hvor nærmeste hjertestarter er. Skann koden med mobilkameraet ditt og last ned appen i dag.
men det var håp, sa Einvik til Borghild, som fikk bli med i legehelikopteret til St. Olavs hospital. Underveis fulgte hun spent med på sin kritisk syke far.
– Jeg satt rett bak hodet til pappa og fulgte med på hjertefrekvensen på monitoren. Jeg fikk en ro da jeg så hvordan Einvik overvåket og behandlet ham underveis. Da var det oppløftende at hjertet slo igjen, og at pappa var varm i pannen.
Hun svelger.
– Samtidig var jeg nervøs for om vi hadde gjort ham en stor bjørnetjeneste. Ville han våkne opp med hjerneskade?
To dager senere fikk de svaret. Ola ble vekket fra kunstig koma, og da han ble koblet fra respiratoren, utbrøt han: «Å, det var godt!»
– Jeg følte meg helt klar i hodet, men skjønte ikke hvor jeg var og hva som hadde skjedd. Jeg hadde en fornemmelse av at jeg var spionert på og at noen hadde gjort merkelige ting med meg, sier Ola og ler. Borghild fikk raskt en telefon fra sykepleierne.
– De hadde aldri sett noen så kommuniserende, så fort. Det var nesten for godt til å være sant. Men han var helt smadret i brystkassen, 12 ribbein var knekt og han hadde to brudd på brystbeinet.
TILBAKE TIL LIVET
De neste dagene konkluderte legene med at Ola trengte en bypassoperasjon i hjertet. Det er uvanlig å utføre på pasienter over 70 år, og iallfall uvanlig på en nærmere 90.
Smal vei: Tiden var knapp og tilstanden kritisk da luftambulansen kom, men det var fremdeles håp.
«Samtidig var jeg nervøs for om vi hadde gjort ham en stor bjørnetjeneste. Ville han våkne opp med hjerneskade?»
– Men hjertelegen og thorax-kirurgen mente at jeg var i god nok form til å tåle det. Og uten inngrepet ville risikoen for en ny hjertestans være stor, sier Ola. – Og ingen av oss ville leve med den tikkende bomben, sier Borghild.
Fra sykesengen hadde Ola utsikt mot gangbrua der han på 1960-tallet løp ankeretappen på 300 meter mot Hans B. Skaset, tidligere norgesmester i friidrett og formann i Norges Idrettsforbund. Det var Freidig mot BUL, Skaset mot Svorken. Slaget sto om seieren på Olavstafetten.
– Stafetten gikk gjennom gatene og mot mål på gamle Trondheim stadion. Og BUL vant.
Etter bypassoperasjonen to uker senere våknet han igjen opp. Senere viste det seg at han hadde fått en infeksjon i brystbeinet og måtte gjennom flere operasjoner. Totalt gikk nesten et helt år med til behandling og rekonvalesens.
– Det var nesten en større påkjenning for pappa, men som du ser: Nå sitter han her og ser rask og sterk ut, sier Borghild.
Høsten 2024: To år etter de dramatiske dagene, har Ola lagt bak seg en fin sommer på sommerstedet i Stangvik. Han har nedsatt syn som en bivirkning av infeksjonsmedisinene, men ellers er 88-åringen den samme som før. Familien sier de er dypt takknemlige for den innsatsen som ble gjort av brannvesenet og ambulanseteamet i Surnadal, samt av luftambulansen og Steinar Einvik.
– Det er utrolig at det har gått så bra. Jeg er heldig, sier Ola.
– Hadde vi ikke tatt deg med på gåturen den dagen, hadde du falt om mens du var alene i huset. Da hadde du dødd, sier Borghild.
– Ja, jeg må takke for alt dere gjorde. I dag er jeg i god form, jeg kan følge med på barnas og barnebarnas liv og ha gode stunder sammen med dem. Og ha givende meningsutvekslinger.
Nå strekker han armen ned fra stolen og henter opp et kjært instrument.
– Og jeg har fortsatt stor glede av spillingen!
– Historien om Ola er et godt eksempel på at hele akuttkjeden fungerer. Selv om han falt om godt utenfor allfarvei, gikk det bra fordi alle gjorde en god jobb, sier luftambulanselege Steinar Einvik. Den livreddende innsatsen som ble gjort før han dukket opp, var avgjørende, sier han.
– Underveis i helikopteret tenkte vi at det kanskje ikke ville gå bra, men like før vi landet hørte vi at hjertet slo igjen. Det viser hvilken imponerende innsats som ble gjort.
– Hvor uvanlig er det at en 86-åring overlever etter så lang tid med hjertestans?
– Det er svært uvanlig og helt eksepsjonelt. Det avgjørende her, i tillegg til en imponerende førstehjelpsinnsats, er at han er ufattelig sprek for alderen.
– Familien var redd for hjerneskade selv om han ble gjenopplivet, hvordan vurderte du den faren?
– Jeg merket tegn til hjerneaktivitet da vi kom. Pupillene var store, og han hadde svelgereflekser. Det tydet på at mye var intakt. Einvik har hatt kontakt med Ola og Borghild. Sommeren 2023 møtte han Ola for første gang i levende live og ble mer kjent med
«Jeg
må takke for alt dere gjorde. I dag er jeg i god form, jeg kan følge med på barnas og barnebarnas liv og ha gode stunder sammen med dem. Og ha givende meningsutvekslinger.
mannen. Han vurderer Svorkens historie som såpass unik at han forteller om den i undervisningssituasjoner for kommende akuttleger.
– At det gå bra med en eldre mann med langvarig hjertestans langt unna storsykehuset, viser at akuttkjeden fungerer optimalt. Det er lærdommen i denne historien.
TEKST ROLF MAGNUS W. SÆTHER
Ågi strømstøt kan restarte et hjerte som har sluttet å pumpe blod. Det er slik hjertestarteren redder liv.
Sjansen for å overleve hjertestans er opptil 70 prosent hvis en hjertestarter er på plass innen 3-5 minutter, ifølge Europeisk Gjenopplivningsråd (ERC).
Men hvordan startet det?
Defibrillatorer, som hjertestartere også heter, ble presentert i 1899 av to fysiologer fra universitetet i Genève. De hadde oppdaget at små elektriske støt kunne gi hjerteflimmer hos hunder, og at større ladninger ville reversere tilstanden.
I 1933 oppfant de amerikanske brødrene Hyman et apparat som ble kjent som «Selvstarter for død manns hjerte». De stakk en hul stålnål inn mellom ribbeina til pasientens hjerte for å gi støt.
Oppfinneren av hjertestarteren som vi kjenner den i dag, regnes for å være elektroingeniør William Kouwenhoven. Amerikaneren studerte effekten av elektriske støt på menneskehjerter i flere tiår fra 1920-tallet.
FØRSTE LIV REDDET
Det første dokumenterte eksempelet på at et menneskeliv ble reddet av hjertestarter skjedde i 1947.
Selvstarter for død manns hjerte. En artikkel i en 1933-utgave av Popular Mechanics viser en tidlig stamfar til hjertestarteren, Hyman Otor-enheten.
Inspirert av forskningen til Kouwenhoven, hadde hjertekirurgen Claude Beck eksperimentert med å sende strøm til hjertene på dyr han hadde satt i ventrikkelflimmer.
Det enkle apparatet sendte 110-volts vekselstrøm gjennom to spiseskjeer av metall til hjertet.
Under en av hans operasjoner stoppet en 14-årig pasients hjerte. I desperasjon beordret Beck at defibrillatoren hans skulle hentes opp fra sykehusets kjeller.
Etter to forsøk kom pasientens hjerte i gang igjen, og hendelsen ble nasjonale nyheter i USA.
I 1957 var Kouwenhoven og teamet hans klar med en prototype på en ekstern hjertestarter, med elektroder som kunne festes på utsiden av menneskekroppen.
Utover 1960-tallet ble defibrillatorer en fast del av behandlingen ved hjertestans, og man fant ut at hjertekompresjoner og innblåsinger utvidet tidsvinduet for når den kunne ha effekt.
Professor Frank Pantridge i Belfast klarte å skru sammen den første «bærbare» hjertestarteren. Riktignok veide den over 70 kilo og trengte sitt eget kjøretøy for å få strøm fra bilbatteriet. Nå kunne behandlingen også skje utenfor sykehus.
Senere kom implanterbare defibrillatorer, og i 1980 ble en hjertestarter på størrelse med en kortstokk operert inn i kroppen til et menneske. Den kunne restarte hjertet automatisk dersom det stoppet å pumpe blod.
KAN BRUKES AV ALLE
Snart ble de bærbare hjertestarterne enklere å bruke. Med automatikk kunne de selv lese av hjerterytmen og si ifra når det skulle gis elektrisk støt og når det skulle gis brystkompresjoner og innblåsinger.
I dag kreves det ingen kliniske ferdigheter for å bruke hjertestarter.
Moderne hjertestarter. I dag kreves det ingen kliniske ferdigheter for å bruke en hjertestarter. Den kan selv lese av hjerterytmen og en stemme guider deg til når det skal gis elektrisk støt, brystkompresjoner og innblåsinger.
Enkel livredder. Dr. Claude Becks hjertestarter fra 1947 sendte 110-volts vekselstrøm gjennom to spiseskjeer av metall.
Hjertestartere finnes en rekke steder. Bare i Norge antar man at det finnes over 80 000 apparater.
Det offentlige Hjertestarterregisteret ble opprettet i 2017, og gjør hjertestartere synlig i kartet på alle 113-sentralene og i appen Hjelp 113. Uregistrerte hjertestartere kan meldes inn på nettadressen hjertestarterregister.113.no.
KILDER: https://en.wikipedia.org/wiki/Defibrillation https://sml.snl.no/hjertestarter https://www.britannica.com/science/defibrillation
«Når det kommer noen inn på kontoret andre arbeidsdag og spør om de kan ta fri resten av dagen fordi et av barna deres har dødd, setter det ting i perspektiv. Da jeg så
hva andre sto overfor, var mine problemer egentlig ingenting sier, Stine Ness (42).»
Hun er prosjektleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, men perspektivene stammer fra tiden som feltlogistiker for Leger Uten Grenser. Konfliktene og naturkatastrofene de fleste av oss bare har hørt om i nyhetene, har hun sett på nært hold; jordskjelv i Nepal og Haiti, ettervirkningene av borgerkrig i Liberia, tyfon på Filippinene og krig i Libya. Det har satt spor.
– Det er klisjéaktig å si, men jeg har alltid følt at vi er utrolig heldige som er født i Norge. Jeg har kjent på det siden jeg var liten, da jeg møtte flyktninger og forsto hva det vil si å måtte rømme fra sitt eget hjemland. Da skjønte jeg hvor privilegerte vi er.
Vi står fritt til å gjøre hva vi vil. Den følelsen har fulgt meg hele livet.
Bakgrunn
I felt for Leger Uten Grenser ledet Ness alt fra radiokommunikasjon, teknisk drift av barnesykehus og vedlikehold av utstyr, til å administrere team av sjåfører, mekanikere og konstruksjonsarbeidere. På et tidspunkt hadde hun 80 ansatte under seg. – Da jeg leste arbeidsbeskrivelsen tenkte jeg at «alt det der er ikke mulig å gjennomføre».
Etter jordskjelvet. I 2015 rykket
Stine Ness ut på vegne av Leger Uten Grenser for å bidra til å distribuere nødhjelp til landsbyer i Nepal.
– Men du gjorde det? – Ja, jeg ble jo kastet inn i det. Jeg lærte ekstremt mye under det oppdraget.
Likevel var det jobben som medisinsk teknisk ingeniør på Rikshospitalet etter endt elektroingeniørutdanning som markerte starten på karrieren innen helse. På sykehuset lærte hun hvilken rolle den medisinske teknologien har i pasientbehandlingen. Veien fra korridorene på Rikshospitalet til helikopterhangaren på Gardermoen var derfor ikke lang da hun senere begynte å jobbe som medisinsk teknisk ingeniør på Norsk Luftambulanses tekniske base.
– Det var viktig for meg å gå inn i en jobb hvor kompetansen min kunne gjøre en forskjell. Som ingeniør finnes det mange veier å gå, men det var avgjørende at jobben skulle være meningsfull og komme noen til nytte. På Gardermoen hadde Ness ansvar for medisinsk teknisk utstyr og medisinsk innredning i helikopteret, inkludert vedlikehold, vurdering av nytt utstyr, opplæring og utarbeidelse av prosedyrer. Hun fulgte også opp utstyr levert av stiftelsen, og hadde kundeoppfølging i Danmark, der Norsk Luftambulanse drifter legehelikoptertjenesten. Senere var hun prosjektleder og nestleder. På det meste hadde hun
Som ingeniør finnes det mange veier å gå, men det var avgjørende at jobben skulle være meningsfull og komme noen til nytte.
nærmere 200 reisedøgn.
Selv med breddfulle arbeidsdager ofret hun feriene for å rykke ut til kriserammede land med Leger Uten Grenser. Hun møtte krig, tyfoner og jordskjelv. 250 etterskjelv i tillegg til et jordskjelv med en momentmagnitude på 7,3 preget oppholdet i Nepal, som blant annet resulterte i diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
– Da jeg kom hjem, begynte jeg å se etter sprekker i bygninger. Hvis trikken kjørte forbi, begynte jeg å løpe. Eller spesielt på Gardermoen, når jeg satt inne og jobbet og et fly tok av – da ristet det greit i bygningen. Jeg tok med meg sekken og løp ut, klar for evakuering.
– Hver gang et fly tok av?
– Hver gang.
– Og du jobbet på Gardermoen?
– Ja, nærmest rullebanen.
– Synes du det har vært verdt det?
– Ja. Uavhengig av hvor du bor, kulturell bakgrunn, funksjonsevne, hvor ressurssterk du er – alle mennesker er like mye verdt, og burde få mulighet til å få den samme hjelpen, sier hun.
PTSD-diagnosen tilhører fortiden, og siden 2022 har Ness jobbet som prosjektleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hun har blant annet hatt en finger med i spillet i videreutviklingen av appen Hjelp 113, men i dag er det hovedsakelig tre prosjekter som står på agendaen; «Hjelp 113 Video», som lar 113- og legevaktoperatørene bruke video fra innringers mobilkamera, «Dekning i lufta», som kartlegger mobildekning og signalstyrke for helikoptrene i lufta, og pilotprosjektet «Nødchat», utviklingen av chat og toveis video for døve og hørselshemmede inn til nødmeldesentralene.
Norsk Luftambulanse
«Uavhengig av hvor du bor, kulturell bakgrunn, funksjonsevne, hvor ressurssterk du er – alle mennesker er like mye verdt, og burde få mulighet til å få den samme hjelpen.»
– Det som fortsetter å inspirere meg og holde meg engasjert, er muligheten til å samarbeide med brukere, helikopter-crew, teknikere, systemutviklere, operatører, sykepleiere, leger og fagpersoner i direktoratene. Ulike bakgrunner, erfaringer og fagkompetanser gjør at vi ser utfordringer og løsninger ulikt.
Ness mener Stiftelsen Norsk Luftambulanse står i en unik posisjon som brobygger mellom ideell og offentlig sektor.
– Jeg gleder meg hver dag til å fortsette samarbeidet med helseforetak og aktører innen prehospital akuttmedisin og lete etter gode løsninger som kan være tid- og ressursbesparende – til det beste for pasienten. Sammen blir vi bedre!
Kritisk skadde pasienter på vanskelig tilgjengelige
steder manglet ikke da legehelikoptermannskapene landet på Vestlandet for felles trening.
TEKST OG FOTO MARIANNE WENNESLAND
Idet kalde regnet ligger en skikkelse fastklemt. Et 700 kilo tungt skap har falt over damen. Bekkenet er knust, hun blør innvendig og er farlig kald. Industriulykken var ett av scenarioene som møtte mannskapene på høstens treningssamling.
H vert år blir legehelikoptermannskaper fra hele landet rullert ut av vaktordningen og inn på en felles treningssamling finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. I mars møttes halvparten av dem i Tromsø for å trene på vinterhendelser. Den andre halvparten møttes i Bergen i høst.
HARDT SKADET I HARDT VÆR
Under det kalde styrtregnet fra en vannkanon ligger den fastklemte damen, i form
Klemt og kald. Redningsmann Anders Kroken (t.v.) og kollegaene behandler damen som har ligget fastklemt under et skap. Hun har store, indre blødninger og er farlig nedkjølt.
Regnfrakk og vannkanon. Luftambulanselege Christopher Bjerkvig stilte forberedt på det meste da han og kollegaene trente sammen: En vannkanon kompenserte for det bergenske godværet og legeregnfrakken var på plass.
av ei dukke under et skap og en frivillig som spiller pasient. Mannskapet rykker inn. Når dukken er frigjort, hopper de over til det levende mennesket. For å skjerme pasienten og arbeidet fra regnet, setter de opp en presenning. Så starter behandlingen av det kritiske; at hun er nedkjølt og trenger mer blod.
– Med jevne mellomrom møter vi pasienter som har ligget fastklemt en stund, ikke bare i industriulykker, sier Christopher Bjerkvig, luftambulanselege ved Haukeland universitetssjukehus i Bergen.
– Vi møter dem også på gårder, i skogsindustrien og innen shipping. Eller når folk har skifta dekk og fått bilen over seg.
På høstens samling trener Bjerkvig og kollegaene på å redde pasienter det er vanskelig å evakuere og tilby den akuttmedisinske behandlingen de ville fått under enklere forhold.
HEMS Camp er en treningssamling for legehelikoptermannskap , og er Norsk Luftambulanses største enkeltstående satsning.
Samlingen kommer i tillegg til treningen mannskapene har gjennom kontrakten mellom Norsk Luftambulanse Helikopter og staten.
I år og neste år er HEMS Camp delt i to: En vinter-camp i Tromsø og en sommer-camp i Bergen. Akuttmedisin utenfor sykehus, flysikkerhet og redningsteknikk står på programmet.
Samspillet er avgjørende, ifølge Bjerkvig som er ansvarlig for de medisinske øvelsene: – Det nytter ikke å gi god medisinsk behandling hvis vi ikke får pasienten løs, og det nytter ikke å få henne løs hvis vi ikke gir god medisinsk behandling, sier han.
I BYEN OG VANNET
Fastklemte pasienter er ikke det eneste mannskapene får bryne seg på: På samlingen jobber de seg gjennom urbane ulykkesscenarioer som eksplosjoner og sammenraste bygninger. Pasientene har alt fra hodeskader, blødninger og hjertestans til å ha pustet inn farlige gasser. I tillegg jobber de med pasienter som kan drukne – under vannoverflaten og i farlige elvestryk – og med systemene som brukes for å fly sikkert i dårlig vær.
– Denne samlingen gir en type trening mannskapene ikke kan gjennomføre på
1 Samarbeid. Redningsmann Tor Henrik Larsen, pilot Jørgen Røros m.fl. samarbeider om å få pasienten raskt og trygt ut. Ferden går gjennom vinduet.
2 Opp og ut: I en sammenrast bygning ser pilot Øyvind Fjeld etter veier ut for mannskapet og pasienten. De må klatre opp mellom trappene.
3 Hodet over vann. På Voss trener mannskapene på redning og egensikkerhet i farlige elvestryk.
«Legen er en like viktig del av mannskapet som piloten og redningsmannen. Målet er å få med så mange som mulig.»
vakt. At de får øve i ro og fred, uten å bli avbrutt av oppdrag, har stor betydning for å få fullført treninga fra A til Å, sier prosjektleder Anita Solberg i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
– Deltakerne møter kollegaer fra andre baser, utveksler erfaringer og finner gode løsninger sammen. Lokasjonene vi bruker er optimale for det de skal trene på. Alt dette kommer fremtidige pasienter til gode.
VIL HA MED FLERE LEGER
Luftambulansemannskapene har selv bestemt innholdet i samlingen. Mens pilotene og redningsmennene er ansatt i Norsk Luftambulanse Helikopter, er legene ansatt i helseforetakene. For sistnevnte gruppe er det ikke alltid lett å kombinere samtrening med sykehusdriften. Luftambulanselege Bjerkvig mener likevel det er viktig å være med:
– Hvis vi kun trener spontant mellom oppdrag på vakt, føler vi oss gjerne utrygge på redningstekniske utfordringer og verktøyene vi bruker på jobb. Her på samlingen er treningen gjennomtenkt. Vi har tid til å analysere hva som er lurt å gjøre og trene videre på. Vi luftambulanseleger ønsker å være med på dette.
I tett samarbeid med helseforetakene, ser prosjektleder Solberg på hva som må til for at enda flere av legene skal kunne delta: – Legen er en like viktig del av mannskapet som piloten og redningsmannen. Målet er å få med så mange som mulig. Denne gangen har vi med oss Helse Bergen. At de sa ja til å stå for den medisinske treningen og tar kostnaden med å sende sine luftambulanseleger er gull verdt, sier hun.
Når noen overlever hjertestans, er det fordi noen har gjort noe. Derfor er det så viktig at du tør å gjøre noe. Lær hjerteog lungeredning (HLR) her.
ILLUSTRASJON TILDE HOEL TORKILDSEN
1
Rop og rist forsiktig i personens skuldre
→ Finner du en livløs person, er det sannsynlighet for hjertestans. Da må du starte med hjerte- og lungeredning.
→ Forsøk å få kontakt ved å rope og riste forsiktig i personens skuldre. Hvis det ikke er noen reaksjon: Ring 113 og rop på hjelp! Bruk gjerne appen Hjelp 113.
→ Sett på høyttaleren på telefonen, slik at du har hendene dine fri. Slik kan du snakke med nødsentralen samtidig som du iverksetter livsviktige tiltak dersom personen har hjertestans.
Ta Akutt-ABC! Det er et gratis nettkurs i livreddende førstehjelp. norskluftambulanse.no/akutt-abc eller skann koden med mobilkameraet ditt:
Legg personen på ryggen og åpne luftveiene
→ Dersom personen ikke allerede ligger på ryggen, snu personen.
→ Løft haken frem med to fingre og bøy hodet lett bakover med den andre hånden. Sjekk om personen puster normalt – se, lytt og føl etter normal pust i inntil 10 sekunder.
→ Hvis personen er livløs og ikke puster normalt, start HLR.
→ Legg personen i sideleie hvis pusten er normal etter ett minutt. Fortsett nøye observasjon av pusten.
Start hjerte- og lungeredning med 30 brystkompresjoner
→ Sørg for at vedkommende ligger på et hardt underlag.
→ Plasser hendene midt på brystet.
→ Brystkompresjonene skal være 5-6 cm dype med en takt på 100-120 kompresjoner i minuttet. Ikke vær redd for å ta i.
→ Dersom det er mistanke om kvelning eller drukning, anbefales det å starte hjerte- og lungeredning med 5 innblåsinger.
→ Fortsett deretter HLR med 30 brystkompresjoner og 2 innblåsinger.
→ Legg en hånd på pannen og klem sammen nesevingene. Bøy hodet lett bakover. Legg to fingre under haken og løft kjeven frem.
→ Dekk hele personens munn med din munn slik at det ikke lekker luft på sidene. Hver innblåsing skal ta cirka ett sekund og avsluttes når brystkassen hever seg. Unngå å blåse for kraftig.
→ Fortsett med 30 brystkompresjoner og 2 innblåsinger til profesjonell hjelp kommer.
→ Dersom dere er flere til stede, bytt på å gjennomføre HLR på personen.
NB! For barn gjelder litt andre retningslinjer. Hovedforskjellen er at for barn skal man starte med 5 innblåsinger før man fortsetter med 30:2 med kompresjoner og innblåsinger.
Kan luftambulanseleger bruke ultralyd for å se hjernens blodårer, og oppdage blodpropper mens de er i lufta?
Det vil forskere se på i en ny studie.
TEKST VIBEKE BUAN FOTO MARIANNE WENNESLAND
Vi er i utviklingshelikopteret til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Luftambulanselege Marius
Rehn setter et lite ultralydapparat mot tinningen til markøren som ligger på båren. I tinningen er skallebeinet så tynt at det på de fleste mennesker er mulig å se gjennom med ultralyd.
På iPaden får Rehn opp bilder fra ultralydapparatet, mens prosjektleder Karianne Larsen noterer tider og andre data. For litt siden ble samme undersøkelse gjort inne i hallen like ved.
– Vi vil finne ut om vi kan trene opp anestesileger, som alle leger i luftambulansen er, i å gjøre ultralyd av hjernens blodårer prehospitalt – både på bakken og i lufta, forklarer Larsen, som er nevrolog og seniorforsker i stiftelsen.
3 MILLIMETER
Først litt om bakteppet:
Et hjerneslag skyldes enten en blødning i hjernen eller blodpropp i en av hjernens
Ultralydundersøkelser blir gjort for å stille diagnose, kartlegge utbredelse av en sykdom eller vurdere effekten av en behandling.
Ultralyd er høyfrekvente lydbølger, og fungerer i prinsippet som et ekkolodd.
Ultralydapparatet sender lydbølger inn i kroppen. Når lyden passerer forskjellige vev i kroppen, blir noe av lyden reflektert tilbake som ekko. Denne lyden blir fanget opp av et lydhode og, lydbølgene blir omdannet til bilder i ultralydmaskinen.
Kilde: Helsenorge.no
Høytflyvende forskning. Luftambulanselege Marius Rehn setter et lite ultralydapparat mot tinningen til markøren som ligger på båren. På iPaden får han opp bilder fra apparatet. Prosjektleder Karianne Larsen noterer tider og andre data.
«Vi vil finne ut om vi kan trene opp anestesileger, som alle leger i luftambulansen er, i å gjøre ultralyd av hjernens blodårer prehospitalt – både på bakken og i lufta,
blodårer. For å gi riktig behandling må det først tas CT-bilder av hjernen for å se hvilken type slag pasienten har, fordi de to sykdommene skal ha helt ulik behandling. Blodpropper kan behandles med trombolyse, som er proppløsende medisin. For de største proppene er det aktuelt med trombektomi, hvor blodproppen fiskes ut.
I tillegg til CT kan ultralyd være et hjelpemiddel når legene skal undersøke slagpasienter, fordi ultralydbilder viser blodårer og blodstrømmen i hjernen.
I UltraHEMS-studien skal legene ta ultralydbilder av den midtre hjernepulsåren. Det går en slik blodåre til høyre hjernehalvdel og en til venstre hjernehalvdel.
Denne blodåren er bare rundt 3 mm i diameter, men står for blodforsyningen til halve storehjernen. Ved alvorlige hjerneslag er det ofte greiner av denne åren som er tette, og det kan sees ved hjelp av ultralyd. – Blodårene i hjernen er veldig små, så hvis man skal klare å ta ultralydbilder av disse må man ha opplæringen og kunnskapen som trengs, og i tillegg være nøyaktig og stødig på hånden, sier Larsen.
MASKINER SOM TRILLES RUNDT
Vanligvis er det nevrosonologer – leger som er spesialutdannet i å ta ultralydbilder av hjernens blodårer – inne på sykehuset som gjør denne undersøkelsen. De bruker tunge
«I
hjernen skjer skaden veldig fort. Uten oksygen dør 2 millioner hjerneceller hvert minutt.»
«Blodårene i hjernen er veldig små, så hvis man skal klare å ta ultralydbilder av disse må man ha opplæringen og kunnskapen som trengs, og i tillegg være nøyaktig og stødig på hånden.»
ultralydmaskiner som må trilles rundt. I studien i utviklingshelikopteret tester legene et håndholdt og trådløst ultralydapparat. Lignende bærbare ultralydapparater brukes i dag prehospitalt i Norge – men ikke til å ta bilder av hjernen.
– Ultralydmaskinene inne på sykehuset er mye mer avanserte og gir andre typer bilder. Men hvis vi skal ta ultralydbilder i et helikopter, må vi ha utstyr som er lite og lett, sier Marianne Altmann.
Hun er slaglege og nevrosonolog, og bruker ultralyd mye inne på sykehuset for å undersøke blodforsyningen i hjernen, og finne årsaken til hjerneslag hos pasienter.
– I hjernen skjer skaden veldig fort. Uten oksygen dør 2 millioner hjerneceller hvert minutt. For pasienter med alvorlige slagsymptomer kan det være avgjørende å spare en time eller en halvtime, fordi effekten av behandling er så stor. Det er store kontraster mellom å få en livsvarig funksjonsnedsettelse, eller å komme tilbake i jobb, forklarer Altmann.
NYTT I VERKTØYKASSEN
I dag bruker luftambulanselegene ultralyd til å eksempelvis undersøke lunger, hjertet eller buken. Å bruke ultralyd til å se på blodsirkulasjonen i hjernen er de ikke vant til å gjøre. Og det er noe helt annet å ta ultralydbilder av hjernen i lufta. – Alt er lettere hvis du er i ro, det ikke er vibrasjoner, og det er stille rundt deg, sier Marius Rehn.
Norsk Luftambulanse
Han er professor i prehospital akuttmedisin, og har jobbet i mange år som luftambulanselege i Norge og i London.
– Dette er et godt eksempel på noe som kan bli et nytt verktøy i kassen vår når vi skal undersøke pasientene, særlig hvis vi kan klare å redusere tiden vi bruker ute på skadestedet. Men da må vi vite at kvaliteten på undersøkelsen er god nok, sier Rehn.
TID OG KVALITET
Nå skal forskerne analysere dataene, før funnene blir publisert i et vitenskapelig tidsskrift.
– På sikt kan ultralyd bli et støtteverktøy prehospitalt i møte med akutte slagpasienter, for å si noe om hva slags type hjerneslag det er snakk om, og til å bestemme hvor pasienten skal sendes for behandling – for eksempel om man skal omgå lokalsykehuset og fly rett til et sykehus som har trombektomi. Ultralyd kan også brukes til å overvåke pasienter under transporten, sier Karianne Larsen.
– I tillegg til å se på om det er mulig for luftambulanseleger å gjøre ultralyd av hjernens blodårer ute i felt, skal vi også se på tidsbruk og bildekvalitet, og om det er forskjell på bildene som blir tatt av nevrosonologen og luftambulanselegene. Hvis luftambulanselegene klarer å ta ultralydbilder i helikopter er det klart at dette også er et verktøy som kan brukes ellers i den prehospitale tjenesten, forklarer Larsen.
Forskerne ser på om luftambulanseleger kan bruke ultralyd for å se inn på blodårene i hjernen. På fagspråket kalles dette transkraniell ultralyd.
Tre luftambulanseleger og en nevrosonolog – en nevrolog med spesialutdanning i ultralyd –hadde først opplæring i hvordan de skulle bruke et lite håndholdt ultralydapparat. Deretter gjorde de ultralydundersøkelser av en blodåre i hjernen på fire friske frivillige forsøkspersoner – både i helikopteret og på bakken.
Forskerne skal blant annet se på tidsbruk, kvalitet på ultralydbildene, og om det er forskjeller på bildene som er tatt av luftambulanselegene og nevrosonologen.
Det er gjort en lignende studie i Tyskland, da med pasienter. Her fant forskerne at nevrosonologene klarte å ta ultralydbilder av hjernens blodårer i helikopteret.
Prosjektleder for UltraHEMSstudien er Karianne Larsen, nevrolog og seniorforsker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Prosjektkoordinatorer er Pål Morberg, overlege ved Sykehuset i Vestfold og stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og Ingrid Nygren Rognes, anestesilege ved Akershus universitetssykehus.
Forskningsprosjektet UltraHEMS er et samarbeid mellom Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Oslo universitetssykehus.
Ofte er det vanskelig å få satt opp værkamerastasjoner der de gjør mest nytte for luftambulansen. På fjelltoppen Joppelen i Kåfjord løste det seg takket være hjelp fra uventet hold.
TEKST ROLF MAGNUS W. SÆTHER
Langs Lyngenfjorden i Troms ligger to ustabile fjellpartier, Jettan og Indre Nordnes. Dersom de raser ut, kan det skape enorme flodbølger som truer bygdene langs fjorden. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) overvåker disse høyrisikoobjektene døgnet rundt, blant annet ved hjelp av nettkameraer. Og det er på dette området de nå har innledet et samarbeid med Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
– Jeg leste i Akuttmagasinet at stiftelsen plasserer ut værkamerastasjoner på øde steder, og at det ofte er vanskelig å få tilgang på strøm og infrastruktur til disse. Dette ligner veldig på hva vi driver med, så jeg tok
«Jeg har selv sett viktigheten av luftambulanse og hva den bidrar med til samfunnet.»
tasjonene trenger strøm og mobildekning. Her kom vi til ferdig dekket bord, sier Hege Anita Bommen, fagsjef for beredskapsløsninger i Norsk Luftambulanse Teknologi.
SER
På Joppelen (826 moh.) gir kameraet en fantastisk utsikt til skylaget over Lyngsalpene. Dersom det ligger tåke nede i fjorden, kan det likevel være mulig å fly over skydekket. Det gir værkamerastasjonen svar på.
Det kan være utfordrende å finne egnede steder å plassere værkameraer, spesielt der man må litt opp i høyden for å se det pilotene trenger å se.
En avansert fotoboks med to eller tre digitale kameraer.
Tar bilder av været hvert kvarter. Gir svært gode bilder, spesielt om natten.
kontakt for å utveksle erfaringer, sier senioringeniør Per Steinar Lyngstad i NVE.
De over 170 værkamerastasjonene ligger spredt utover hele landet, og gir helikopterpilotene viktig informasjon om været på de stedene de skal fly. De sikrer at pasientene får raskest mulig livsviktig hjelp og trygg transport til sykehus.
NORDNORSK GJESTFRIHET
Møtet ble bra, og stiftelsen fikk tilgang til bilder fra NVEs kameraer i værkamerasystemet HemsWX. I tillegg fikk Norsk Luftambulanse montere en egen værkamerastasjon på fjelltoppen Joppelen, der NVE har et sambandspunkt for fiber og strøm.
– Jeg har selv sett viktigheten av luftambulansen og hva den bidrar med til samfunnet. Vi har allerede utstyr på Joppelen, så det koster oss så lite å stille opp og hjelpe til. Vi nordlendinger er jo gjestfrie, vi trøkker til og hjelper, sier Lyngstad.
NVE stiller med gratis strømtilkobling og tilbyr seg å se til stasjonen dersom den trenger service.
– Dette er helt fantastisk. Værkameras-
– Å montere i mobilmaster er dessverre ganske kostbart. Men heldigvis er det mange som stiller opp. Vi får lov å montere på garasjevegger, låver og andre større bygg som for eksempel hoteller. En stor takk til alle som sier ja. Det å ha et bilde av været på stedet kan være med å avgjøre om legehelikopteret kan komme frem eller ikke. Det er mange hensyn å ta for at man skal få pasienten raskt og trygt til sykehus, sier Bommen.
«Det å ha et bilde av været på stedet kan være med å avgjøre om legehelikopteret kan komme frem eller ikke.»
Værdataene sendes via mobilnett til alle luftambulansebasene i landet.
Bildene kan også sees på nettbrett/smarttelefon i tjenesten HemsWX.
Sensorer gir også informasjon om temperatur, skyhøyde og lufttrykk.
Over 170 slike værkamerastasjoner er allerede utplassert.
Data fra stasjonene brukes både av luftambulansetjenesten, politiet, AMK- og hovedredningssentralen, Forsvaret, privatflyklubber og Meteorologisk institutt.
Værkamerasystemet ble belønnet med Luftfartstilsynets sikkerhetspris for 2019.
Prosjektet er hovedsakelig finansiert med innsamlede midler fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Hvordan jobber vi best mulig sammen for å redde liv ved en drukningsulykke? Det var treningsscenariet da landets luftambulansekoordinatorer møttes til en stor øvelse på Oscarsborg festning.
TEKST MARTHE BERG TVETENE FOTO MARIUS SVALENG ANDRESEN
To personer i vannet. Innringer befinner seg på Oscarsborg. Får ikke kontakt med dem. Cirka 200 meter fra land. Har på seg oransje klær.
Slik lyder den første meldingen fra luftambulansekoordinatorene. Skuelystne turister flokker seg rundt helikopterplassen på Oscarsborg festning, og filmer entusiastisk med telefonene sine når to helikopter kommer flyvende.
Det er udiskutabelt et spektakulært syn å se en redningsmann henge i en vaier fra et helikopter. For mannskapet ombord er dette potensielt livsviktig trening. 30 luftambulansekoordinatorer er samlet til øvelse på Oscarsborg festning utenfor Drøbak denne dagen. Sammen med 330-skvadronens redningshelikopter, redningsdykkere fra Brann- og redningsetaten og Stiftelsen Norsk Luftambulanses utviklinghelikopter skal de trene på samhandling ved drukningsulykker.
– Det er helt fantastisk å få være med og se hvordan ting fungerer i praksis. Vi sitter jo vanligvis i en bunkers og ber om assistanse ut til pasientene. Her får vi se hvordan samarbeidet mellom de ulike aktørene foregår,
og hvordan vi kan få ressursene til å samvirke når det virkelig gjelder, sier luftambulansekoordinator Hege Sætre. Hun jobber som LA-koordinator i Tromsø, er utdannet sykepleier, og har jobbet i AMK i 19 år.
– I dag trener vi på en case hvor noen har badet og antageligvis blitt påkjørt av en båt. Én person ligger i overflaten og én har gått under. Det er en ganske realistisk case, som dessverre skjer av og til, forteller Tom Arild Løvskogen, enhetsleder for operativ drift ved AMK Oslo.
Under øvelsen samarbeider redningshelikopteret og legehelikopteret fra luften med brannbåtmannskapet i vannet på søk og redning av to personer. En har havnet under vann, og den andre holder seg flytende ved overflaten. Redningsmannen i utviklingshelikopteret gjennomfører en
Luftambulansekoordinator. Hege Sætre får mye ut av øvelsen. Hun jobber ved LA AMK i Tromsø, og har jobbet i AMK i 19 år.
Redning i vann. Under øvelsen samarbeidet redningshelikopteret og legehelikopteret (på bildet) med brannbåtmannskapet om søk og redning av personer i vannet.
underhengende redning, mens Forsvarets redningshelikopter bruker heis.
NULLVISJON MOT DRUKNINGSULYKKER
Hvert år dør rundt 90 mennesker i drukningsulykker, ifølge Redningsselskapet. De fleste ulykkene skjer fra fritidsbåt, under bading og etter fall fra land.
Regjeringen vedtok i fjor en nullvisjon mot drukningsulykker. På verdensdagen for forebygging av drukning 25. juli i år sa statsminister Jonas Gahr Støre at vi sammen må øke innsatsen for å få ned ulykkene.
– Hver sommer skjer det utenkelige, at noen drukner der forholdene virker fine. Derfor er vår visjon at ingen skal dø av drukning i Norge. Vi har ingen å miste, sier Støre i en pressemelding.
– SKAL KOMME PASIENTENE TIL GODE
Øvelsen på Oscarsborg er en del av den såkalte LA-konferansen, et prosjekt initiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse med mål om å utvikle samarbeid og systemer som bidrar til raskere og sikrere hjelp til pasientene.
Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) i Oslo er vert for årets konferanse, som samler luftambulansekoordinatorene fra alle landets fire sentraler.
– Hensikten med denne øvelsen er å se de ulike aktørene i aksjon i praksis, slik at luftambulansekoordinatorene får et forhold til hva som foregår her ute, og hva som skjer når de snakker med de forskjellige aktørene på radio eller via sine datasystemer, forklarer pilot og assisterende flygesjef i Norsk Luftambulanse Helikopter, Endre Onstad.
Han er prosjektleder for LA-konferansen. Ved å møtes jevnlig ønsker Stiftelsen Norsk Luftambulanse å bedre samhandlingen på tvers av LA-sentralene og de andre aktørene som er involvert i øvelsen, og få verdifulle innspill til forbedring og utvikling av tjenesten.
– Vi samtrener for at det skal komme pasienten til gode. Når vi blir bedre kjent på øvelse opererer vi mye bedre og mer effektivt ute på skarpe oppdrag, sier Onstad.
Koordinerer, planlegger og bidrar i gjennomføringen av luftambulanseoppdrag med fly og helikopter.
AMK-LA har fire sentraler, som ligger i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.
Koordinatorene skal sikre effektivitet og optimal bruk av ressursene.
LA-konferansen 2024 er den andre av sitt slag. Første fagforum var i Tromsø i 2023, hvor de trente på redning ved snøskred.
Etter øvelsen på Oscarsborg festning, fikk LA-koordinatorene opplæring i blant annet Hems Dispatch og Electronic Flight Bag, på stiftelsens nye trenings- og utviklingssenter på Haug, i Ås.
«Vi samtrener for at det skal komme pasienten til gode. Når vi blir bedre kjent på øvelse opererer vi mye bedre og mer effektivt ute på skarpe oppdrag.»
Kan legehelikopteret komme raskere og tryggere frem til pasienten med heis? Det er noe av det Thomas Nordgaard Dahle skal undersøke i sitt doktorgradsarbeid.
TEKST VIBEKE BUAN FOTO JON TONNING
Hva skal du forske på?
Jeg skal se på ulike metoder for å nå frem til pasienter på steder der helikopteret ikke kan lande, ofte på fjellet, men også i urbane områder. Mens redningshelikoptrene har heis, bruker legehelikoptrene en annen metode for å hente personer i ulendt terreng: underhengende redning.
Det innebærer at et opptil 60 meter langt tau festes på undersiden av helikopteret, slik at man kan fly redningsmannen inn til pasienten. Dette er en velprøvd og sikker metode, som kan brukes til å redde folk ut av et svært krevende terreng.
Vi skal sammenligne og evaluere disse to metodene, og se på om dagens luftambulansetjeneste med tremannscrew kan innføre heis i tjenesten. Har dette effekt redningsteknisk, medisinsk og flyoperativt når vi henter pasienter i ulendt terreng?
Hvordan skal du finne ut av det?
Vi bruker data fra 2018 til 2022 og ser på hvilke redningsoppdrag og hvilke pasienter luftambulansen har hatt. Deretter gjør vi en studie der vi sammenligner heis og underhengende på treningsoppdrag i ulike terreng. I tredje studie skal vi se på utdannelse av heisoperatører, og om simulator er like effektivt som å bruke helikopter. Sist skal vi se på om vi med mindre helikoptre kan hente ut nødstedte pasienter raskere ved å forlenge heisvaieren med et tau, slik redningstjenesten gjør.
Hvorfor er dette viktig?
Nordmenn er mer ute enn før, både på fjellet og i skogen. Det betyr at flere også blir syke eller skader seg i disse områdene, som igjen betyr flere oppdrag for luftambulansen. Derfor er det et økende behov for flyoperativ utvikling. Det er gjort lite forskning på disse områdene tidligere, og jeg tror mange andre aktører i Europa vil være interessert i hva vi finner ut.
15 deltakere fra Luftforsvaret og fem ulike helseforetak, deltok i høst på kurs ved stiftelsens nye trenings- og aktivitetssenter på Haug i Ås kommune.
Kurset var for instruktører som trener innsatspersonell i en standardisert og enhetlig måte å undersøke akutt syke
og skadde pasienter.
– Tilbakemeldingene fra deltakerne var svært positive. Mange var spesielt imponert over fasilitetene på det nye senteret. Deltakerne reiste hjem med verdifull kunnskap og økt motivasjon til å bidra i opplæringen av personell i sine respektive organisasjoner, sier Mona Guterud, som er paramedisiner og ansvarlig for LS-kursene.
I 2025 og 2026 er det planlagt å kurse de resterende 200 instruktørene i
Norge. De kommer fra ambulansetjenestene og flere akuttmottak, utdanningsinstitusjonene for paramedisin, ulike grener av Forsvaret, samt noen kommunale instruktører. Stiftelsens nye trenings- og utviklingssenter ble åpnet august med målsetting om å heve kompetansen i det akuttmedisinske miljøet i hele Norge.
I år har Norsk Luftambulanse
Helikopter fornyet to legehelikopter som flyr på oppdrag for staten. I slutten av mars kom splitter nye LN-OTK fra Airbus Helicopters´ fabrikk i Tyskland. Etter noen uker med klargjøring og montering av medisinsk innredning på det tekniske verkstedet på Gardermoen, ble hun sendt ut i operativ beredskap i begynnelsen av mai. Den andre maskinen, LN-OTN, ble hentet fra fabrikken i midten av juni og satt i beredskap fra november.
Begge er den nyeste D3-modellen av H145. Den mest synlige forskjellen er fem rotorblader istedenfor fire. Det gir blant annet mindre støy og vibrasjoner for pasient og mannskap.
Før året er omme, skal det hentes to nye helikopter til kontrakten i Danmark.
Samtidig er det solgt to helikopter fra 2015 og 2017, som nå er på nye eventyr i Frankrike og Sverige.
Helgen 22. til 24. september ble den årlige NARG-fellesøvelsen arrangert – denne gangen i Sogndal.
NARG er kort for Norske alpine redningsgrupper, og er den frivillige sammenslutningen av alpine redningsgrupper i Norge. Det var NARG Indre Sogn som arrangerte øvelsen, og 79 klatrere fra redningsgrupper i hele landet var påmeldt.
I tillegg stilte ambulansehelikopter, et
SAR Queen redningshelikopter og stiftelsens utviklingshelikopter. Fra Hovedredningssentralen deltok tre representanter.
– Det har vært en givende helg der vi har fått vist fram utviklingshelikopteret og demonstrert bruk og kapasitet med heis i redningsoppdrag. Vi har gjennomført 39 heisoperasjoner sammen med NARG. Både nye og gamle NARG-medlemmer har fått samtrent med oss, sier pilot Geir Arne Mathisen i Norsk Luftambulanse.
Tine Bakken (58) får en snap fra mannen sin, Kjell Gunnar Bakken (65), om at han er ferdig med å male oppunder verandaen. Men da hun kommer hjem fra jobb, skjønner hun at noe er galt. Stigen ligger overende. Det er blod på trappen.
TEKST OG FOTO KAROLINE LERVIK SANDVOLD
Kjell Gunnar Bakken (65) har litt tid før han skal på jobb klokken 16, og bestemmer seg for å male oppunder verandaen. Det skal vise seg å få fatale følger.
Det ender med at han faller ned fra stigen og slår hodet i støttemuren før han havner i bunn av trappen.
– Jeg hadde nok ligget der en stund før jeg våknet. Jeg hadde mistet både brillene mine og skoene. Mobilen hadde falt i malingsspannet, forteller Kjell Gunnar.
Selv husker han ikke noe av dette, men
han har puslet sammen bitene i etterkant.
– Jeg har gått opp i andre etasje og lagt meg i sengen før jeg etter hvert har stått opp igjen og gått bort til sofaen i loftstuen, forteller han.
Det er der kona Tine finner ham.
HØRTE GURGLELYDER
Når Tine kommer hjem, er garasjeporten åpen og ytterdøra ulåst. Tingene til Kjell Gunnar ligger fortsatt på kjøkkenbordet.
– Jeg kunne umiddelbart se at noe var galt. Jeg skjønte at han ikke var på jobb som han
skulle ha vært. Jeg ropte navnet hans flere ganger, men fikk ikke noe svar, forteller hun.
Tine løper ut og rundt huset for å se om han kan være der, siden hun tidligere har fått en snap fra Kjell Gunnar om at han malte. Tingene står fortsatt ute, stigen ligger overende og hun ser blod.
– Jeg løp inn igjen og hørte noen gurglelyder fra loftstua. Jeg fant han bevisstløs på sofaen, med oppkast og masse blod rundt seg.
Da hun går nærmere ser hun at øret hans er en stor blodkake. Hun forsøker å få liv i han, men Kjell Gunnar gir kun fra seg gurglelyder. Da ringer Tine 113.
STUA FULL AV HELSEPERSONELL
Etter å ha gitt all nødvendig informasjon til nødsentralen, vil de se Kjell Gunnar. En SMS
tikker inn på mobilen hennes med en lenke slik at nødsentralen får tilgang til kameraet til Tine. Hun får også beskjed om at alle nødetatene er på vei. Den første som kommer er en lokal brannkonstabel, som også er akutthjelper. Kun 7-8 minutter senere er både ambulansen og luftambulansen på plass.
– Jeg hørte helikoptret fly over huset før luftambulanselegen og redningsmannen etter hvert kom inn, fortelle Tine.
På et tidspunkt teller hun 14 personer i stua deres. Alle jobber for at Kjell Gunnar skal overleve.
Tine husker veldig godt at en av brannkonstablene holdt rundt henne, for å skjer-
Dagen som endret alt. Her falt Kjell Gunnar og slo hodet sitt i murkanten. Han husker ikke hendelsen selv, men har puslet sammen «bitene» i etterkant.
me og trøste henne.
– Uansett hvor vanskelig det var, så ville jeg være der for Kjell Gunnar, sier hun mens tårene triller nedover kinnene hennes.
Kjell Gunnar har kraniebrudd med påfølgende hjerneblødning. Han blir lagt i kunstig koma og klargjort for helikopterturen som skal ta han til Ullevål sykehus. Der må de bore hull i hodet hans slik at de får lettet på trykket etter hodeskaden.
I dag sliter Kjell Gunnar fortsatt med å forstå hva han har vært gjennom. Ulykken endret livet hans totalt. Han kan ikke lenger jobbe, og sliter blant annet med alvorlig fatigue.
– Jeg har fortsatt ikke skjønt hvor heldig jeg er som sitter her i dag. Det er snakk om flaks og tilfeldigheter, sier Kjell Gunnar mens han ser på kona Tine og smiler.
av Legobasillen. På Sunnaas foreslo de ansatte at Kjell Gunnar kunne begynne med Lego som en del av den kognitive opptreningen. Han elsket det så mye at nå er hobbyrommet fylt opp av lastebiler, fly og kranmaskiner, alt bygget i Lego.
«Jeg har fortsatt ikke skjønt
hvor heldig jeg er som sitter her i dag. Det er snakk om flaks
og tilfeldigheter.»
I 2019 startet Norsk Luftambulanse arbeidet med å muliggjøre videosamtaler mellom innringer og AMK (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, 113-sentralen)
Video hjelper operatørene på AMK-sentralene og legevaktsentralene med å vurdere skaden/sykdommen til pasienten, i tillegg til å gjøre det enklere å veilede den som ringer før nødetatene kommer.
Videoløsningen tilbys gratis til helsevesenet, og blir videreutviklet kontinuerlig ved hjelp av midler fra stiftelsens støttemedlemmer.
I 2001 opplevde Tone Waagbø Hille sine verste minutter. Den nyfødte sønnen ble livstruende syk. Hun har aldri glemt at luftambulansen reddet livet hans.
TEKST OG FOTO: ERLAND KROKEN
Historien for 23 år siden gir fortsatt sterke følelser. – Jeg pleier å si at det begynner å dugge på brillene når jeg tenker på det, smiler hun. Den tre uker gamle babyen ble alvorlig syk, og det stod om livet. Det dreide seg om minutter. Flyturen fra Indre Sogn til Førde sykehus tok 50 minutter. Den lille ble levert akkurat i tide.
Da Grieg Foundation inviterte de ansatte i Grieg Gruppen til å nominere sine hjertesaker var det enkelt å foreslå Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Etter en avstemning blant gruppens vel 1800 ansatte valgte selskapet å støtte tre ideelle organisasjoner: Barnekreftforeningen, Fremtiden i våre hender og Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Tones forslag ble en flott gave på 400 000 kroner fra det familieeide selskapets egen stiftelse, Grieg Foundation.
ENGASJERER DE ANSATTE
Det maritimt baserte selskapet driver
Fakta
Grieg Gruppen
Et familieeid, maritimt globalt selskap med røtter tilbake til 1884.
Driver over 40 forskjellige forretningsområder med vel 1800 ansatte.
Hovedkontor i Bergen sentrum.
25 % av selskapet eies av en ideell stiftelse, Grieg Foundation
Les mer på: griegfoundation.com
ikke bare kommersiell virksomhet. De er en av landets store bidragsytere til samfunnsnyttige formål. Tone jobber i Grieg Seafood, ett av selskapene i konsernet. Hun er svært fornøyd med en arbeidsgiver som bidrar til samfunnet på denne måten.
– Jeg synes det er virkelig flott at de engasjerer de ansatte slik.
Gutten som ble reddet for 23 år siden er i dag en ung mann på 1 meter og 90 cm.
– Jeg er evig takknemlig, sier Tone stille.
Det som vekket ideen om å nominere var værkamerastasjonene som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har utviklet. I dag er det satt ut over 170 stasjoner over hele landet som blant annet tar bilder av været. Disse bildene ser luftambulansemannskapene inne på basene og på sine mobile enheter. Dette gir livsviktig informasjon til de som skal ut å fly for å redde liv. Dette er pilotenes «nye øyne».
– I 2001 fantes ikke dette, og det er helt fantastisk å se hvor viktig slik innovasjon og utvikling kan bidra til. Jeg syns det er stort at Grieg Foundation skal støtte dette, sier hun.
Kommunikasjonsansvarlig i Grieg Foundation, Annikken Grieg Sæthre, er barnebarnet til stiftelsens grunnlegger, Per Grieg senior.
– Det å bidra til samfunnet er helt i min bestefars ånd, og noe vi er svært stolte over å kunne videreføre.
Siden stiftelsen ble etablert i 2002 har den bidratt med over en milliard kroner til gode formål.
Det er utrolig flott å se hva vårt bidrag kan være med på å gjøre i samfunnet. Sammen gjør vi en forskjell Vi synes det er svært hyggelig å støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanses viktige arbeid, smiler hun.
Bli støttebedrift Ønsker firmaet ditt å støtte en ideell organisasjon? Kontakt oss, så kan vi sammen finne ut hvordan din bedrift kan bidra til å redde liv. norskluftambulanse.no/bedrift
Glade bidragsytere:
Tone Waagbø Hille (til venstre) nominerte Stiftelsen Norsk Luftambulanse som sin hjertesak. Annikken Grieg Sæthre i Grieg Foundation er stolt over å kunne bidra til gode formål.
Langhelle syklet Bergen-
Oslo til minne om sin svoger. På veien samlet han inn over 20 000 kroner til luftambulansen.
TEKST
MARIUS SVALENG ANDRESEN FOTO PRIVAT
Med en nyvunnet interesse for sykling avtalte Love Island-profil Lenny Émil Langhelle i 2021 å gjennomføre distansen Bergen-Oslo med sin svoger Peter, som hadde syklet samme rute med stor suksess noen år tidligere.
I november 2021 gikk derimot Peter bort i en tragisk motorsykkelulykke. Ulykken satte spor i Langhelle, som i år bestemte seg for å endelig realisere deres felles drøm og samtidig samle inn penger til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
– Jeg syklet uten han, men har aldri følt meg mer nær han enn etter ulykken. Jeg følte at han var med meg og ga meg styrke, forteller Langhelle. Han syklet på svogerens sykkel gjennom kalde og utfordrende forhold over Hardangervidda. Underveis fikk han støtte fra mor Sissel, søster Veronica og nevøen Eliah, som fulgte ruten med bil.
skled i veibanen. Han ble liggende til en vekter på nattskift oppdaget ham og ringte 113. Luftambulansen kom raskt til skadestedet, og Peter ble fløyet til Haukeland. Etter noen dager i kritisk tilstand på sykehuset ble det bekreftet: Livet sto ikke til å redde.
– Vi hadde en superfin tur sammen hvor man skjønner hva som virkelig betyr noe i livet: Kjærlighet og familie.
Da det nærmet seg 10 kilometer igjen av turen fikk han både tårer i øynene og et smil om munnen.
– Da visste jeg at Peter ville vært stolt.
«Luftambulansen redder liv og gir håp til familier om at liv kan reddes. Jeg syntes det er utrolig viktig å kunne gi støtte til slike stiftelser.»
Det var en helt vanlig novemberkveld i 2021. Peter kjørte motorsykkel på Tveit på Askøy, og da veien plutselig ble glatt, mistet han kontrollen og
Langhelle bedyrer luftambulansens arbeid og innsatsen som ble gjort ved ulykken. Han bestemte seg derfor for å samle inn penger til Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og delte innblikk fra turen i sosiale medier underveis.
Over 80 givere bidro med mer enn 20 000 kroner via Langhelles Spleis-innsamling.
– Luftambulansen redder liv og gir håp til familier om at liv kan reddes. Jeg synes det er utrolig viktig å gi støtte til slike stiftelser så vi alle kan bidra til enda mer ressurser for luftambulansen, sier Langhelle.
En novemberdag i 2017 rammer hjerneslaget plutselig. Thoralf Bergersen (60), en erfaren fjellklatrer, kjenner plutselig at livet henger i en tynn tråd.
TEKST OG FOTO ERLAND KROKEN
Hjemme på Oppsal i Oslo, kverner jobben rundt i hodet og slipper ikke taket. Den spreke 53-åringen er vant til å håndtere utfordringer. Thoralf har vært ivrig fjellklatrer i over 30 år. Men denne dagen skjer det noe. Det er som om alt plutselig går rundt. En boble hvor alt snurrer. Ser jeg syner nå?, tenker han. Han er sikker på at han kommer til å dø. Etter noen sekunder ligger han på kjellergulvet. Han forstår at han lever. Hjerneslag, tenker han.
Helt tilfeldig kommer både kona Anne og datteren Tuva hjem. De får varslet 113, og etter 5-6 minutter kommer ambulansen fra Ryen. Mannen som er vant til å henge i et tynt tau i fjellveggen, opplever nå kanskje sin aller viktigste livslinje:
De 14 kilometerne fra Oppsal og ned til Ullevål sykehus.
40 MINUTTER
På sykehuset tar de CT-bilder av hjernen, og finner en propp i en blodåre. Behandlingen er såkalt proppløsende middel, trombolyse. Ved et hjerneslag må man ta bilder av hjernen før de beslutter hva slags behandling som skal gis.
For Thoralf sin del tar det cirka. 40 minutter fra hjerneslaget rammer til
Kamerater: Thoralf (t.v.) er glad for at kameraten Øyvind Haaseth og Odd Fellow- støtter arbeidet med å få CT inn i et helikopter.
behandlingen er gjort. Ikke alle er så heldige.
– Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd meg hvis det hadde tatt fire timer. Tenk om jeg hadde vært langt til fjells, sier han stille. Det tar to år før han er tilbake i full jobb.
VIKTIG LANDSSAK
En sen augustkveld treffer vi Thoralf og kameraten Øyvind Haaseth, som er med i loge 153, Olavskilden, utenfor Odd Fellow-huset på Strømmen.
– Historien din er et bevis på hvorfor landssaken med Stiftelsen Norsk Luftambulanse er så viktig, sier Øyvind.
– Ideen med å få en CT inn i et helikopter for raskere å kunne stille riktig diagnose er rett og slett en kanon-idé. Takk til Odd Fellow som virkelig er med på å støtte fremtidsutvikling innen helse som kan bety svært mye for mange, avslutter han.
Ivrig fjellklatrer: Thoralf Bergersen har drevet med fjellklatring i en årrekke.
• Organisert i over 280 loger over hele landet.
• Nesten 20 000 kvinner og menn er medlemmer.
• Religiøst uavhengig organisasjon.
• Alle kan bli medlemmer.
• I årene 2024 til 2026 skal ordenen samle støtte til prosjektet om å få CT i et helikopter.
• Informasjon: oddfellow.no
Karine Eriksen (74) bor i Fredrikstad, og er født i Halden. Hun er utdannet intensivsykepleier, og har også jobbet som hjemmepleier. Å støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanse har hun gjort helt siden oppstarten på slutten av 70-tallet.
Rundt i vårt langstrakte land er det mange som støtter Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Karine Eriksen (74) er en av dem. I over 40 år har hun vært støttemedlem.
Stiftelsen Norsk Luftambulanse støttes av 300 000 privatpersoner og 4000 bedrifter.
Hvorfor har du valgt å støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanse?
– Da jeg meldte meg inn for mange år siden, syntes jeg ideen om å komme raskt ut til pasientene var kjempefin. I dag handler det mer om å støtte en organisasjon som bidrar til at luftambulansetjenesten stadig skal bli bedre.
Hva var det som gjorde at du valgte å utdanne deg og ta jobb innen helsesektoren?
– Det er litt vanskelig å svare på, men jeg tror jeg ble litt påvirket av min mor. Hun var svært interessert, uten at hun jobbet med det. Det viktigste var nok at jeg likte å hjelpe folk.
Følger du med på hva Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobber med?
– Det gjør jeg med stor interesse. Akuttmagasinet leses hver gang fra perm til perm.
Jula står for døren. Har dere noen planer for høytiden?
– Vi skal holde oss hjemme med tradisjonsrik jul. Treffe familie og venner. Jeg benytter anledningen til å ønske alle en riktig god jul og et godt nytt år.
Vår ambisjon er å bringe den beste hjelpen raskest mulig til pasienten. Din gave kan bidra til dette arbeidet.
Kjøp en julegave til deg selv eller en du er glad i. Du kan velge hvilket prosjekt du ønsker å støtte, så får du tilsendt et gavebevis som du enkelt kan gi videre.
Julegaven til den som har alt, men ingen å miste.
Se norskluftambulanse.no/nettbutikk eller skann QR-koden
Kontonummer for gaver: 1617 20 74689
Vipps: 2113 (valgfritt beløp), skriv «gave» i meldingsfeltet.
SMS:
Kodeord GAVE til 2113 (200 kr)
En gave i den avdødes navn er en fin og verdig siste hilsen. Ved å gi en minnegave til Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar du til å gjøre en forskjell.
Gi en minnegave til kontonummer 1617 20 74689 eller Vipps til 2113.
Minnegaven må merkes med avdødes navn, samt navn på pårørende.
Vi samarbeider med mange små og store bedrifter over hele landet. Mange støtter oss med et årlig beløp. Kontakt oss, så kan vi sammen finne ut hvordan din bedrift kan bidra til å redde liv.
Se norskluftambulanse.no/ bedrift eller send e-post til: erland.kroken@ norskluftambulanse.no
Mange mennesker finner glede i å vite at de etterlater seg en arv som vil fortsette å hjelpe andre.
Dersom du ønsker mer informasjon om testament, fremtidsfullmakt og testamentariske gaver, sender vi deg gjerne vår gratis brosjyre.
Du kan også få hjelp fra vår advokat som kan gi deg gratis rådgivning dersom du ønsker å tilgodese Stiftelsen Norsk Luftambulanse i ditt testament.
Kontakt oss gjerne dersom du har spørsmål: Telefon: 64 90 43 00
E-post: testament@ norskluftambulanse.no
Eller les mer og bestill brosjyren på nett: norskluftambulanse.no/ testament
Våre støttemedlemmer gjør det mulig å sikre raskere og bedre hjelp. Bli støttemedlem her: norskluftambulanse.no/stott-oss
Returadresse
Stiftelsen Norsk Luftambulanse c/o Næringstjenester AS Postboks 138, 1541 Vestby
SLIK BESTILLER DU:
Kalender 2025
Veggkalender i A3-format (utbrettet). Store ruter med plass til å notere og flotte bilder.
Pilotbamsen Luffe
Pilot Luffe er ca 25 cm høy, laget i myk pels med sydde øyne, nese og munn. Uniformen kan tas av, og har navnetagg og logo.
Skann QR-koden med mobilkameraet ditt eller besøk vår nettbutikk på norskluftambulanse.no
Du kan også ringe vår giverservice på telefon 64 90 43 00.
