Stiftelsen Norsk Luftambulanse magasin 0317 by Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Magasin 3 | 2017 Måtte gjenopplive sønnen Enda bedre når tiden teller Stephen Sollid reddet sin egen sønn med hjerte-lungeredning. Vi viser deg hjerte- lungeredning for barn. Side 44-47

Helsepersonell gir stadig mer behandling utenfor sykehus. Stiftelsen Norsk Luft ambulanse bidrar til kompetanseløft. Side 8-13

Forsker på hjertestans

I dag dør over sju av ti hjertestanspasienter. Slik arbeider Stiftelsen Norsk Luftambu lanses forskere for å redde flere liv. Side 16-17

Den første

Da Thomas Lier Kristiansen fikk hjerneslag, stod Eirik og Karianne klare med slagambulansen. Som første i verden fikk han slagbehandling av anestsilege utenfor sykehus. Side 26-31

NR. 3 2017

Innhold

Bestekompis, turkamerat, klatrestativ, livredder Støtt oss med en minnegave.

Vi ønsker alle å sette spor etter oss – bety noe for andre. Først og fremst for våre nærmeste, men også for samfunnet vi er en del av. Kjærligheten og nestekjærligheten er likeverdige i det store bildet et helt liv utgjør, og pårørende ønsker ofte at minnet om avdøde skal reflektere dette.

Vi i Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobber for at akutt syke og skadde pasienter skal få best mulig og raskest mulig hjelp. En minnegave til oss er derfor et bidrag til noe langt mer varig enn blomster: Det er et bidrag til et minne, for livet – for de som skal leve videre.

Les mer på norskluftambulanse.no/minnegave

OPPDRAGET 6 – 23

6 BEDRE NÅR TIDEN TELLER I dag gir helsepersonell avansert behandling der pasienten er, før transport. 16 HJERTESTANS I dag dør over sju av ti hjertestanspasienter. Bli med i arbeidet for at flere skal overleve! 18 ETAS-KURS De tror de rykker ut til en ordinær trafikkulykke, men møtes av en ruset gjerningsmann med kniv. 22 DE FØRSTE PASIENTENE For 36 år siden var det ikke «mannen med ljåen» som hentet tynsetingen Simen. Det var legehelikoptret fra Lørenskog.

INGEN Å MISTE 24 – 35

24 TILBAKE TIL LIVET Kristin Nersveen ble kastet av en hest i 2014. 26 SLAGREVOLUSJONEN Thomas Lier Kristiansen ble den første i verden som fikk behandling for hjerneslag av anestesilege mens han lå i ambulansen på vei til sykehuset. 40 EKSTREM REDNING – Dette er det verste som kan skje, tenkte røykdykker Bjørn Sverre på vei opp til Gudvangatunnelen. Fra hver sin etat og med hvert sitt fag var det mange som bidro til å hindre en katastrofe da et vogntog brant i tunellen 5. august 2013.

ALT Å VINNE 36 – 47

36 LARS NORBOM Trygger samfunnet med frivillig innsats. 39 BEDRIFT E-CO Energi feiret 125 år med publikumsdag. 40 TIL FJELLS FOR FORSKNINGEN Etter at Maud Breivik ble hentet av luftambulansen, startet hun og mannen innsamlingsaksjon. 44 STEPHEN SOLLID Da fant sønnen sin livløs i vannet, lærte Sollid hvor vanskelig det kan være for pårørende i livskritiske situasjoner. 46 HJERTE-LUNGEREDNING Lær hvordan du utfører hjerte-lunge redning på barn.

Først ut for pasienten

DET ER VANSKELIG Å TENKE SEG at noen skulle sagt det samme i dag. Luftambulanse er en naturlig og innbakt del av det akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus, en tjeneste som redder liv ved å bringe en legespesialist ut til pasienten. Staten tok over driften av legehelikoptrene i 1988, mens Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar med innovasjon, forskning, utvikling, utdanning og pådriverarbeid som skal komme pasientene til gode ut over det staten beta-

mellom nødetatene har direkte innvirkning på utfallet; i årevis har derfor redningsarbeidere fra politi, brann og ambulanse vært hos Stiftelsen Norsk Luftambulanse for lære seg å jobbe sammen, TAS-kurs. De som har vært på de nye eTAS-kursene forteller at de reiser fra kursene med ny innsikt og lærdom.

ler. Det være seg viktig akuttmedisinsk forskning, ekstra trening, eller å betale for legebilene på alle landets legehelikopterbaser slik at legen kan rykke ut hvis været er for dårlig til å kunne fly. 40 ÅR SENERE MØTER VI THOMAS. Han er en unik pasient: Han er den aller, aller første pasienten i verden med hjerneslag som ble behandlet med blodproppoppløsende medikament av en av en luftambulanselege i en slagambulanse, et forskningsprosjekt som ruller på de østfoldske veier og gir behandling utenfor sykehus til slagpasienter. Viktig tid ble spart den dagen i mai. Igjen står Stiftelsen Norsk Luftambulanse bak en banebrytende forbedring i behandlingen av de akutt syke og skadde.

Hans Morten Lossius, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

TID ER DET DU HAR MINST AV når alvorlig ulykke eller sykdom rammer. Derfor betyr godt samarbeid også tid spart. Når en ulykke skjer, vil det alltid være noen som er der først. Det er sjelden luftambulansen. Oftest er det noen fra de andre nødetatene som må starte behandlingen av den som er skadet. Vi vet at samarbeid

DESIGN Spoon Norge

ISSN 1503-951X

ANSVARLIG REDAKTØR Hans Morten Lossius

TRYKK Ålgård Offset

REDAKTØR Randi J. Buckley

OPPLAG 360 000

MARKEDSAVDELINGEN Telefon: 64 90 43 00 E-post: innsamling@norskluftambulanse.no

REDAKSJON Erland Kroken

COVER Geir Anders Rybakken Ørslien

Stiftelsen Norsk Luftambulanses alarm- og rådgivningssentral for utlandet Alarmtelefon: +47 64 90 99 99

STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE Postboks 94, 1441 Drøbak Telefon: 64 90 44 44 Telefaks: 64 90 44 45 WWW.NORSKLUFTAMBULANSE.NO E-post: info@norskluftambulanse.no BANKGIRO FOR GAVER

1617 20 74689

Ø M E R KE T ILJ

ANSVARLIG UTGIVER Stiftelsen Norsk Luftambulanse

8 Trykksak 6

VIPPS

a dette magasinet begynte å ta form, var det ett ord som begynte å gå igjen; ordet først. Noen er jo alltid det. Da legen Jens Moe som førstemann ønsket å bringe luftambulanse til Norge for snart 40 år siden, lot ikke reaksjonene vente på seg: Unødvendig. Luksusmedisin. Dette var ord fagfolk og byråkrater møtte ham med. Men Moe og en gruppe ildsjeler overhørte kritikken, og bygget opp tjenesten på dugnad ved å ta pant i egne eller foreldres bolig. De samlet inn penger til driften slik at de kunne fly ut og hjelpe dem som trengte det mest.

2113

MEN TID ER IKKE ALT. Et godt helsevesen trenger også at de som utdannes, møter pasientene med standardisert kunnskap og prosedyrer. Derfor har Stiftelsen Norsk Luftambulanse etablert og betalt utdanningen av det aller første kullet Prehospital Critical Care, et tverrfaglig masterstudium som er unikt i sitt slag. Studiet er i ferd med å heve kompetansenivået hos dem som jobber med de akutt skadde og syke pasientene. Du møter noen av masterstudentene i dette bladet. Det var kanskje tilfeldig at ordet først ble en rød tråd i magasinet denne gangen, men det er ikke tilfeldig at denne merkelappen kan settes på det meste av det vi driver med. Takket være alle store og små bidrag fra privatpersoner og bedrifter har vi vært i stand til å være først med utvikling og forskning, og være med

Om Stiftelsen Norsk Luftambulanse Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell organisasjon med mer enn 360 000 givere og støttespillere, i tillegg har vi nesten 5000 støttebedrifter. Målet er å utvikle luftambulansetjenesten gjennom forskning, undervisning og utviklingsprosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde.

på å heve kompetansen til dem som kommer først fram til akutt syke og skadde i mange år. HELT SIDEN JENS MOE GA BLAFFEN i kritikken og innførte luftambulansetjenesten til Norge har Stiftelsen Norsk Luftambulanse utfordret, vist og bevist behovet og gevinsten for den akutt syke og skadde pasienten. Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en sterk og kunnskapsrik ideell organisasjon på utsiden av det offentlige helsevesenet og blir ofte sett på som en utfordrer, av og til kanskje en trussel, litt masete. Våre forbedringer tas ikke alltid like godt i mot av dem som har ansvaret for det offentlige helsevesenet. Forbedringer som vi har utviklet kan gi staten økte kostnader som må veies opp mot andre forpliktelser det offentlige har. Likevel viser vår 40-årige historie at det aller meste av våre forbedringer er innarbeidet i dagens akuttmedisinske tilbud, noe vi tar som et stort kompliment, klapp på skulderen og en tung motivasjon for å fortsette vårt viktige utviklingsarbeid. Vi skal fortsette å skape historie, være først. Først for den akutt syke eller skadde pasient.

Stiftelsen representerer et av Europas største forsknings miljøer innen akuttmedisin utenfor sykehus. Stiftelsens datterselskap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver legehelikoptervirksomhet på oppdrag fra staten. Norsk Luftambulanse AS er o peratør på ni av Norges tolv luftambulansebaser. Luftambulanse tjenesten er offentlig finansiert.

Vårt oppdrag

Alt vi gjør, gjør vi for at befolkningen skal få riktig hjelp så raskt som mulig ved akutt og livstruende sykdom eller skade utenfor sykehus. Dette skal vi gjøre ved å levere den best mulige luftambulansetjenesten og alltid lete etter måter å gjøre tjenesten enda bedre på. Vi har satt en høy standard på luftambulansetjenesten i Norge, og har som mål å høyne denne ytterligere.

NR. 3 2017

DETTE GJØR VI 7

Oppdraget

Slagambulansen på akuttmedisinkonferanse I slutten av mai gikk den akuttmedisinske konferansen EMS2017. Dette er en av verdens største konferanser av sitt slag, og hadde rundt 1500 fra fagmiljøer og nøkkelpersoner i utviklingen av akuttmedisinen fra hele verden. Rett foran hovedinngangen stod slagambulansen og dens besetning klar for å vise frem, fortelle og svare på spørsmål fra interesserte. Dem var det mange av, og tidvis var det kø av folk som ønsket å ta en titt.

Sabina Fattah Disputerte med doktorgrad 16. juni

Vil gjøre redningsarbeid ved store u lykker enda bedre

Tekst: Randi Buckley Foto: Norsk Luftambulanse

tore ulykker og naturkatastrofer inntreffer sjelden, men rammer mange mennesker samtidig. Det gjør arbeidet til de medisinske tjenestene utenfor sykehusene svært krevende. Sabinah Fattahs forskning har resultert i et verktøy som gjør det mulig å dele erfaringer fra store ulykker med hele verden slik at redningsarbeidet kan bli enda bedre. Hva går forskningen din ut på? Storulykker er krevende for prehospitale medisinske tjenester over hele verden, og vi vet at de sliter med de samme utfordringene. Blant annet blir kapasitets- og ressursbehovet sprengt. Fire studier inngår i avhandlingen min, som er et samarbeid mellom Stiftelsen Norsk Luftambulanse og London Air Ambulance. Jeg har gjort en systematisk litteraturgjennomgang av de rapporteringsmalene som allerede finnes, og har utviklet en ny mal på bakgrunn av denne gjennomgangen og en

studie som så på om det nye verktøyet var anvendelig. I tillegg har jeg utviklet en egen mal for rapportering av luftambulanse respons i storulykker. Hvorfor er det viktig? Jeg mener at et godt verktøy med innsamlet data fra hele verden vil kunne redusere skadevirkningen av fremtidige hendelser. I tillegg kan kvaliteten på forskning og erfaringsformidling for prehospital innsats ved storulykker bli bedre, og bidra til økt kvalitet på redningsarbeid og responstid. Det er viktig at tjenestene engasjerer seg slik at verktøyet tas i bruk. Hva motiverte deg til å forske på dette temaet? Som medisinstudent var jeg interessert i akuttmedisin. I den perioden kom jeg også først til en ulykke, og så hvor viktig innsatsen på skadestedet er. Det gjorde inntrykk, og jeg ønsket å forske innenfor dette feltet.

VALGÅR: Hans Morten Lossius (t.v) og lege Karianne Larsen ga Torgeir Micaelsen, som er helsepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, omvisning i slagambulansen.

Staten trenger ideelle aktører Mange nysgjerrige kom for å ta en titt i slagambulansen under Arendalsuka i august. – Staten får mer igjen for hver helsekrone ved å bruke ideelle organisasjoner til å løse enkelte oppgaver innen helse- og omsorg, og dette gir en betydelig merverdi for pasienten, sier generalsekretær Hans Morten Lossius, som tok i mot en rekke politikere da slagambulansen var på plass på Arendalsuka i august. Arendalsuka er en nasjonal arena hvor aktører innenfor politikk, samfunns- og næringsliv møtes i august hvert år. Her kunne alle som ønsket det, ta en titt

4300 pasienter

Akutthjelpere som har gjennomført vårt kurs Mens du venter på ambulansen har rykket ut 4300 ganger og gitt medisinsk hjelp før helsepersonell har vært på plass.

i slagambulansen og få informasjon om forskningsprosjektet den er del av. Den spesialutviklede ambulansen med CT-maskin er Stiftelsen Norsk Luftambulanses viktigste verktøy i arbeidet for å gi hjerneslagpasienter raskere hjelp, og er den eneste i Norge. – Om noen år kan vi forhåpentligvis overlevere en «pakke» til staten som innebærer at et hvert luftambulansecrew kan reise raskt ut - hvor som helst i Norge - og diagnostisere og behandle slagpasienter. Dette sparer dyrebar tid for slagpasientene, og det sparer samfunnet for kostbar rehabilitering, sier Lossius.

Ledertrioen

Før sommerferien ble regionrådsmøtet i Stiftelsen Norsk Luftambulanse avholdt i Trondheim. Her ble nytt styre valgt. Ledertrioen (bildet) består nå fra v. generalsekretær Hans Morten Lossius, nestleder Hilde Torvanger og styreleder Knut Oscar Fleten. Hele styret er presentert på norskluftambulanse.no.

8 KURS OG UTDANNING

NR. 3 2017

ENDA BEDRE NÅR TIDEN TELLER Før ble pasienten lastet om bord i ambulansen og kjørt sporenstreks til sykehuset. I dag gir helsepersonell avansert behandling der pasienten er, før transport. Et unikt masterstudie gjør studentene enda bedre rustet til å møte fremtiden. Tekst: Randi Buckley og Erland Kroken Foto: Øivind Haug

åren er i ferd med å få overtaket denne grå dagen helt i starten av mai på Torpomoen i Hallingdal. I en steinur ligger en bevisstløs person. En anestesisykepleier og en lege jobber iherdig med erfarne hender for å lindre skade. De er to av et historisk studentkull på 25. Over en hel uke trener de på å håndtere akutt syke og skadde. De er de første studentene som tar en master i prehospital akuttmedisin. ––Jeg har et sterkt ønske om å være med å løfte ambulansefaget videre slik at vi får enda bedre pasientbehandling. I dette studiet lærer vi å løfte blikket. Det kommer stadig større faglige krav, og jeg mener at grunnutdannelsen ikke holder lenger. Derfor er det utrolig bra at noen har tatt ansvaret og opprettet denne masterutdanningen, sier Anette Baar (35). Hun jobber som paramedic ved Oslo Universitetssykehus, og er i tillegg utdannet sykepleier. UNIKT STUDIE Utdanningen startet opp ved Universitetet i Stavanger i 2014, og er et deltidsstudium over fire år som gir tittelen master i Prehospital Critical Care. Det er utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, som finansierer det første kullet. Fra 2016 ble studiet tatt inn i porteføljen av universitetets tilbud, og dermed er en del av det offentlige utdanningstilbudet. Dette er del av en bred satsing fra universitetet for å heve kompetansen og utdanningskapasiteten på helsefag generelt, og Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en sentral aktør og samarbeidspartner i

NR. 3 2017

KURS OG UTDANNING 9

10 KURS OG UTDANNING

NR. 3 2017

UNDERVISER: Lege Marius Rehn hadde ansvaret for det medisinskfaglige innholdet.

HVA FEILER DET PASIENTEN? Hvordan gi best mulig behandling? Praktiske øvelser er en viktig del av undervisningen.

arbeidet, forklarer fakultetsdirektør Arne Endresen ved Helsevitenskapelige Fakultet ved Universitetssykehuset i Stavanger. – Det er også resultat av en erkjennelse at utdanning utover bachelornivået innenfor akuttmedisin ble ansett som svært ufullstendig og i beste fall fragmentert nasjonalt, selv om behovet for både forskning og utdanning på høyt nivå innenfor feltet ble vurdert til å være stort, sier han. Her studerer legevaktpersonell, sykepleiere fra offshore, ansatte i ambulansetjenesten, leger og sykepleiere side om side. Felles er at de har en helsefaglig bachelor å bygge på. Det gjør studiet unikt; det er den eneste tverrfaglige helseutdanningen i prehospital akuttmedisin i sitt slag i Europa. Kun i Spania kan vi finne noe lignende. – Det er mye som gjør denne masteren spesiell. Men skal jeg trekke fram ett moment, må det være det genuint tverrfaglige i både rekrutteringsgrunnlaget og faglig innhold. En forutsetning for gode prehospitale tjenester er tverrfaglighet og evnen til å kunne kommunisere raskt på tvers av faglige skillelinjer, sier Endresen. Masteren føyer seg inn i rekken av kurs og utdanningsløp som har vært en del av ryggraden til Stiftelsen Norsk Luftambu-

lanse siden oppstarten for snart 40 år siden. Grunntanken er at luftambulansetjenesten er helt avhengig av at de som kommer til pasienten først, har kompetanse og kunnskap til å gjøre en så god jobb som mulig før spesialistlegen kommer. MANGLER SYSTEMATIKK ––Det har ikke vært et ensrettet og systematisk utdanningsløp for dem som jobber med akuttmedisin utenfor sykehus. Det foregår en rivende medisinsk og medisinsk-teknisk utvikling i et stadig raskere tempo, men prosessene i det offentlige går for sakte og ressursene er for små. Som ideell organisasjon dytter vi på der staten ikke klarer å henge med, og utvikler kurs- og utdanningsløp som gir kunnskap og kompetanse som kommer pasientene til gode, sier generalsekretær Hans Morten Lossius i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Petter Andreas Steen, tidligere professor i akuttmedisin, sier det slik: Kompetanseheving utenfor sykehus redder liv. Når vi vet at ambulanse eller legevakt møter den akutt syke og skadde pasienten først i nesten ni av ti tilfeller, gir det mening å jobbe med å heve kompetansen. ––Klarer de som kommer først å vurdere pasientene godt, vil de få riktig hjelp

raskere. Det vil også føre til at luftambulansen og andre ressurser fra spesialisthelsetjenesten brukes der de trengs mest. I tillegg er det slik at den behandlingen som gis før legehelikoptret lander, er av stor betydning for pasienten, forklarer Kjell Otto Fremstad, som leder utdanningsseksjonen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. BLIR STADIG MER KOMPLEKST Å behandle pasienter utenfor sykehus blir stadig mer komplekst. Det som ble sett på som avansert behandling utført av leger for ti år siden, gjøres i dag av ambulansepersonell. Dette gjelder for eksempel undersøkelse med EKG hos hjertesyke pasienter. Denne utviklingen vil fortsette i fremtiden, men i enda høyere tempo. Da må kompetansen heves tilsvarende. ––Tidligere var vi alltid med ut til pasienter med brystsmerter fordi det var legen som måtte gi medisiner og starte behandlingen. I dag er det ambulansepersonell som tar seg av denne oppgaven. Som lege gir det en trygghet at behandlingen utvikler seg videre og ivaretas like godt av andre. Da kan vi konsentrere oss om å utvikle enda mer avansert behandling utenfor sykehus. I tillegg ser vi at befolkningen er mer

PARAMEDIC VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS: Anette Baar lærer å løfte blikket i faget hun brenner for.

AKTUELT 11

12 KURS OG UTDANNING

NR. 3 2017

KURS OG UTDANNING 13

Kurs og utdanning

Tre søyler side om side bygger kompetanse for hele redningskjeden. Her er en oversikt over Stiftelsen Norsk Luftambulanses kurs og utdanning, som utgjør Norwegian Air Ambulance Academy:

Universitets- og høyskoleutdanning Doktorgrader Stiftelsen Norsk Luftambulanse er i dag ett av Europas største forskningsmiljøer innen akuttmedisin utenfor sykehuset. I dag forsker 22 doktorgradsstipendiater ved fem universiteter på utfordringer i akuttmedisin utenfor sykehus.

UTDANNING: Lange dager med både teoretisk undervisning og praktiske øvelser.

informert og har høye forventninger til det vi gjør. Da må vi henge med. Tiden hvor man bare lastet pasienten inn i ambulansen og kjørte er definitivt forbi, sier anestesilege Stephen Sollid, som inntil nylig var sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Han var ansvarlig for å få mastergraden opp og stå, og har i tillegg vært med på å utarbeide den nasjonale studieplanen for bachelorstudiet i paramedic. I dag er han leder for prehospital klinikk ved Universitetssykehuset i Stavanger og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger. Her vil han fortsette å være involvert i utdanningen til de 25 utvalgte studentene i prehospital akuttmedisin. Interessen for studiet er stor, og det har vært søkere fra hele Europa. LÆRER Å TENKE KRITISK At studiet er viktig, er Stephen Sollid ikke i tvil om. I studentene ser han personer som kommer til å påvirke sine fagfelt, som får grunnlag nok til å reflektere og utfordre, og som får akademisk grunnlag for å kunne søke seg til doktorgradsstillinger og jobbe som forskere. ––Jeg blir mer og mer overbevist om at denne masteren har en viktig rolle, fordi studentene får en helt annen forståelse for det de gjør. Vi gir ikke opplæring i praktiske prosedyrer, for det kan de. I

«Dette studiet er med på å gi det akuttmedisinske faget et stort løft.» Mona Guterud, sykepleier og ambulansearbeider

stedet ønsker vi å gi dem et mer overordnet perspektiv og lære dem å tenke kritisk og utfordre innenfor egne fagfelt. Disse studentene kommer til å ta over fagutvikling og ledelse, og stimulere forskning, sier Stephen Sollid. Tilbake på Torpomoen sitter nå studentene i forelesningssalen. Etter en lang dag er siste tema om kommunikasjon. Fra praktiske øvelse ute til forelesninger inne. De holder på i åtte til ti timer hver dag. Sykepleier og ambulansearbeider Mona Guterud (45) har 12 års erfaring fra ambulanseyrket, og har tidligere jobbet med eldre og helseledelse. Hun sier at nysgjerrighet og ønsket om å formalisere kompetansen driver henne til å ta et omfattende studium ved siden av full jobb, familie og nå også barnebarn. ––Da jeg hørte om studiet, tenkte jeg:

Yes, dette er virkelig noe for meg! Jeg er veldig opptatt av fag, og dette studiet er med på å gi det akuttmedisinske faget et stort løft. I tillegg til egen læring og kompetanseheving, er jeg opptatt av å heve nivået i distrikts-Norge. Det trenger vi, sier Guterud. Guterud treffer spikeren på hodet: Pasienter bør møtes av lik kompetanse, med likt grunnlag uansett hvor man befinner seg, mener Hans Morten Lossius. –– Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell organisasjon som setter pasientens behov øverst. Vårt formål handler om å styrke luftambulansetjenesten og sørge for riktig og spesialisert behandling utenfor sykehuset, hos hele befolkningen. Det oppfyller vi i høyeste grad når vi er med på å heve kompetansen til dem som møter pasienten først ute på skadestedet, sier Lossius.

Master i Prehospital Critical Care 25 studenter år tilbys plass annet hvert år, og gjennomgår et utdanningsløp innenfor prehospital akuttmedisin. Bachelor i paramedic Står for nasjonal studieplan for studiet og var sekretariat for gruppen av representanter fra utdanningsinstitusjoner i Norge, Helsedirektoratet, arbeidsgiver organisasjoner med mer.

Kompetansetiltak for profesjonelle aktører i hele redningskjeden

Kurs for luftambulanse personell

eTAS Kurs i tverretatlig akuttmedisinsk samarbeid som leveres til brann-, politi-, og ambulansemannskaper. Hensikten er å gjøre redningsetatene bedre i stand til å samhandle. eAkutthjelper Et nettverk av lokale akutteam, hovedsakelig brannmannskaper, får opplæring i grunnleggende og avansert førstehjelp. Fagforbundet er med på finansiere. Rundt 4000 akutthjelpere i beredskap disponeres av medisinsk nødtelefon 113. I dag er 220 lokale akutteam fordelt på rundt 160 av landets 426 kommuner. LS-kurs Kurs i undersøkelse og behandling av den akutte syke eller skadde pasienten. Stiftelsen Norsk Luftambulanse er rettighetshaver til konseptet i Norge, som tilbys alt prehospitalt helsepersonell, spesielt til ambulansetjenester: ePHTLS® Står for Prehospital Trauma Life Support, og vektlegger i primærfasen de tiltak som er nødvendig for å opprettholde de vitale funksjoner. eAMLS AMLS står for Advanced Medical Life Support, og er en naturlig videreføring av PHTLS.

Samtrening Stiftelsen Norsk Luftambulanse driver flere prosjekter innenfor kvalitetssikring og kompetanseheving for at legen, redningsmannen og piloten skal kunne jobbe best mulig sammen som ett, samkjørt mannskap om bord i legehelikoptret. Dette er trening som er finansiert i tillegg til og ut over det staten bidrar med. Camp Torpomoen er en av stiftelsens arenaer for samtrening: Camp Torpomoen Camp Torpomoen gir leger, flygere og redningsmenn i luft ambulansetjenesten mulighet til å trene utover den treningsaktiviteten som normalt foregår på basene. Å trene uforstyrret og fokusert sammen med et større antall kolleger skal bidra til å styrke samarbeidet i crewet og øke standardiseringen av tjenesten. Dette vil gi høyere kvalitet på luftambulansetjenesten, samt bedre sikkerhet for både pasienter og personell.

14 FORSKNING

NR. 3 2017

BLOD KAN FORTELLE

Kan en blodprøve i fingeren være nok til å fortelle om du har hatt slag, og om det skyldes blødning eller blodpropp?

• Hjerneslag rammer nesten 15 000 nordmenn årlig, og er den tredje hyppigste dødsårsaken og den hyppigste årsaken til varig og invalidiserende funksjonsnedsettelse. • Prognosene fra Statens Helsetilsyn viser at antallet rammede vil øke med 50 prosent frem mot 2030. BLODPRØVER: Prøvene sendes til Sykehuset Østfold Kalnes.

lodet vårt er nemlig fullt av informasjon, stoffer som kan fortelle legene hva som foregår i kroppen – såkalte biomarkører. For eksempel proteiner eller hormoner, som endrer karakter, blir færre eller flere, når noe er galt i kroppen. Også urin og vev inneholder biomarkører – som er i vinden som aldri før. Biomarkørene skjuler sannsynligvis nøkkelen til mange av fremtidens medisinske revolusjoner. Nå skal Stiftelsen Norsk Luftambulanses forskere lete etter biomarkører som kan gjøre det mulig å stille rett slagdiagnose raskt, enkelt og billig – allerede i ambulansen eller legehelikopteret. I dag er det kun CT- eller MR-bilder av hjernen som kan fortelle sikkert om slagsymptomer skyldes blødning eller propp. ––Når noen får slag, slipper hjernen ut et spesielt protein i blodet. Mengden protein kan potensielt fortelle oss hva som skjer. Målet er å lage noe som ligner en graviditetstest, som med én eller to streker gir svaret på om pasientene har hatt blødning eller blodpropp, om de trenger kirurgi eller proppløsende medisin, forteller forskningsleder Kristi Grøn-

vold Bache i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Henriette Solberg

• Alder: 28 • Yrke: Molekylærbiolog og bioingeniør • Utdanning: Studerte marin bioteknologi og bioingeniør i Ålesund og mastergrad i bioteknologi med fordypning i molekylærbiologi fra NMBU på Ås. • Bakgrunn og erfaring: Har jobbet med klinisk kjemi, hematologi, koagulasjon, identifisering og resistenstesting av bakterier, samt molekylær diagnostikk ved AniCura Jeløy Dyreklinikk. • Rolle i Stiftelsen Norsk Luft ambulanse: Jobber med kvalitetssikring av biobanken som opparbeides i Treat-NASPP. Er for tiden i mammaperm.

FORSKNING 15

En folkesykdom

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

NR. 3 2017

TO FLUER I EN SMEKK Biomarkørstudien er en del av stiftelsens brede og ambisiøse satsning på å utvikle akuttmedisinsk diagnostisering og behandling av folkesykdommen slag, som hvert år invalidiserer tusenvis av nordmenn. I 2016 rullet den spesialbygde slagambulansen ut på veiene i Østfold, utstyrt med Norges første mobile CT-skanner. Da slo forskerne fast at anestesileger fint kan gjøre jobben i felt, som i dag er forbeholdt nevrologer på sykehus: Stille rett slagdiagnose. I april 2017 rullet slagambulansen ut på tokt igjen, denne gang for å finne ut om anestesileger også kan gi proppløsende behandling før ankomst til sykehuset. Biomarkørstudien skal gjennomføres samtidig. ––Slagambulanseprosjektet gjør det mulig å ta blodprøver tidlig nok i sykdomsforløpet, forklarer stipendiat Karianne Larsen, som gjør sitt doktorgradsarbeid på resultatene fra prosjektet. Det store spørsmålet er nemlig om ett eller flere proteiner kan fortelle legene

FORSKER: Henriette Solberg (t.v) og Karianne Larsen i slagambulansen.

om det er propp eller blødning allerede i akuttfasen, der pasienten har størst effekt av behandlingen. FÅ REKKER BEHANDLING Bare én av ti hjerneslag skyldes blødning, som i verste fall må opereres. Resten skyldes blodpropp, som effektivt kan behandles med proppløsende midler – såkalt trombolyse. Så sant pasienten får medisiner tidsnok. For å få best effekt, må trombolyse settes i gang innen 90 minutter. Fire og en halv time etter de første symptomene, er skadene i hjernen så store at proppløsende behandling bare vil gjøre vondt verre. I Norge er det i dag bare omlag 15 % av pasientene som får trombolyse. Pasientene må fraktes til nærmeste sykehus med CT før diagnose kan stilles og behandling settes i gang. Millioner av hjerneceller rekker å dø på veien, noe som rammer vitale funksjoner – tale, syn, bevegelse, kognitive evner. ––Lykkes vi med å isolere en biomarkør, kan CT-bildet bli overflødig. Slagdiagnostisering og -behandling kan bli standard i vanlige ambulanser, og i legehelikopteret, der det er vanskelig å få plass til en

CT-maskin, forteller Larsen. Det vil bety at flere slagpasienter kan reise hjem uten invalidiserende skader. Den personlige og samfunnsmessige gevinsten vil være enorm.

Karianne Larsen:

• Alder 36 • Yrke: Lege og stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse • Utdanning: cand. Med • Bakgrunn og erfaring: Har blant annet jobbet ved nevrologisk avdeling ved Sykehuset Østfold Fredrikstad, samt Indremedisinsk avdeling og nevrologisk avdeling ved Akershus Universitetssykehus. • Rolle i Stiftelsen Norsk Luft ambulanse: Doktorgradsstipendiat

GODT SAMARBEID – Samarbeidet med Sykehuset Østfold Kalnes er alfa omega, påpeker stipendiaten. Det er nemlig dit prøvene sendes. Det er også der videre prøver tas, for å se på forekomsten av det spesielle proteinet i løpet av innleggelsen, og etter 30 og 90 dager. Larsen understreker at alle prøver tas med samtykke fra pasienten. Bioingeniør og molekylærbiolog Henriette Solberg fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse har på sin side ansvaret for den praktiske håndteringen rundt blodprøvetakingen og bidrar når prøvene skal analyseres. ––Potensialet i biobanken vi oppretter er helt enormt, sier hun entusiastisk. Prøvetakingen begynte 15. mai i år, og vil fortsette til forskerne har tatt prøver av 400 slagpasienter. Foreløpig er slagdiagnostisering med biomarkører på science fiction-stadiet, men alle store medisinske gjennombrudd har startet nettopp her: Med en hårete idé.

16 FORSKNING

NR. 3 2017

NR. 3 2017 FORSKNING 17

AKUTTMEDISINSKE UTFORDRINGER Stiftelsen Norsk Luftambulanse driver Europas største forskningsmiljø innen akuttmedisin utenfor sykehus. Vi driver undervisning av helsepersonell for at kunnskapen skal tas i bruk og redde liv. Europeiske leger er enige om at disse fem akutte tilstandene krever rask utrykning og avansert akuttmedisin utenfor sykehus. Din støtte gjør at vi sammen løser akuttmedisinske utfordringer.

HJERTESTANS

BRYSTSMERTER

HJERNESLAG

4 PUSTEPROBLEMER 5

ALVORLIG TRAUME

Slik arbeider vi for at flere skal overleve

Dette er noen av våre bidrag for å bedre behandlingen til de som får hjertestans utenfor sykehus. Noen av stipend iatene har allerede disputert og bidratt med verdifull kunn skap, andre er underveis i dette livreddende arbeidet.

HJERTESTANS 2 500 personer fikk hjertestans utenfor sykehus i 2015. I dag dør over sju av ti hjertestanspasienter. Bli med oss i arbeidet for at flere skal overleve!

Tekst: Eline Dalland

jertestans er når hjertet slutter å pumpe blod ut i kroppen. Uten gjenopplivning vil den som får hjertestans dø i løpet av få minutter. Varig hjerneskade er vanlig for mennesker som overlever hjertestans i mer enn fem minutter. Hjertestans skyldes vanligvis tilstopping av pulsårene til hjertet. Mange får

hjertestans uten forvarsel, mens det i andre tilfeller kan ha vært symptomer på hjerteinfarkt før hjertestansen. Røyking, inaktivitet, fedme og arvelig disposisjon øker risikoen for hjertestans. Pasienter med hjertesykdom er den største pasientgruppen i luftambulansetjenesten og utgjorde i 2015 omkring 22 prosent av pasientene i ambulanseflyene og omkring 13 prosent i legehelikoptrene.

DANIEL BERGUM

VAN TRAN NGOC PHUC

TROND NORDSETH

WENCHE TORUNN MATHIESEN

LARS JACOBSEN

– Sjansene for å overleve er større hvis årsaken til plutselig og uventet hjertestans blir avdekket under hjerte- og lungeredning og behandles parallelt, viser forskningen til vår tidligere stipendiat Daniel Bergum. Han har forsket inne på sykehus, hvor det finnes gode data fra de første minuttene etter hjertestansen. Hos 60 prosent av hjertestanspasientene Bergum registrerte, lå årsaken til stansen i selve hjertet. Omtrent halvparten hadde hatt et større eller mindre hjerteinfarkt, såkalt «klassisk hjertestans». For resten hadde hjertestansen andre årsaker, for eksempel sykdommer i lunger og luftveier, blodpropp, indre blødninger og væsketap. For denne gruppen er det spesielt viktig å avdekke den underliggende årsaken tidlig.

Når hjerte-lungeredning og elektrosjokk ikke er nok, kan en hjerte-lungemaskin, såkalt ECMO. og holde pasienten i live under transport til sykehus, hvor det er tilgang på bedre behandlingsmetoder. Vår stipendiat Van Tran Ngoc Phuc arbeider for å finne ut hvem som bør ha denne avanserte og svært ressurskrevende behandlingen. – Det er foreløpig mangel på kunnskap om hvilke hjertestanspasienter som bør få behandling med hjerte-lungemaskin og hva som er best tilleggsbehandling, sier Van. – Målet er å gi rett behandling til rett pasient, sier hun.

Flere ustabile pasienter kan overleve hjertestans med mer avansert behandling, viser forskningen til tidligere stipendiat Trond Nordseth. – Riktige tiltak under gjenoppliving av pasienter med hjertestans øker sjansene for å overleve, sier Nordseth. Han har studert hjerterytmer hos mennesker i ferd med å dø av hjertestans, men som har gjennomgått gjenopplivningsforsøk med avansert hjerte-lungeredning. Nordseth identifisere enkelte tidspunkter som var kritiske for hvordan hjertet klarte seg. Nordseth mener dette kan tyde på at enkelte ustabile pasienter derfor bør få mer avansert behandling enn bare fortsatt hjerte-lungeredning. Kunnskap om hjertets reaksjoner under gjenopplivingsforsøk kan bedre behandling av hjertestans, både i og utenfor sykehus.

Hvis flere skal bidra til å redde liv, bør de få bedre oppfølging i ettertid, mener stipendiat Wenche Torunn Mathiesen etter å ha avdekket at mange hjertelungereddere sliter psykisk etter innsatsen. – Sjansen for å overleve hjertestans tre dobles hvis noen går i gang med hjerte-lunge redning før ambulansen kommer. Belønningen er stor, derfor er det så viktig å gjøre det, selv om vår studie viser at det kan medføre påkjenninger for dem som bistår, fortsetter hun. - Vi bør innføre et oppfølgingssystem på nasjonalt nivå. Studier viser nemlig at én enkelt oppfølgingssamtale for mange er nok. At de får vite utfallet, og at de får vite at selv om pasienten døde er det ikke deres skyld, påpeker hun. – I dag er det ikke noe sikkerhetsnett rundt dem som trår til for å hjelpe, sier hun.

Kan ultralyd i luftambulansen revolusjonere diagnostikken for hjertepasienter? Det vil stipendiat og luftambulanselege Lars Jacobsen finne ut. Ultralyd gir helsepersonell mulighet til å se innsiden av pasienten, på hjertet og lungene. Som diagnostisk verktøy er det gammelt nytt, med store tunge og dyre maskiner inne på sykehus. Men nå finnes gode apparater i hendig lommestørrelse. Dermed er det mulig å ta med utstyret ut i den prehospitale akuttmedisinen – på oppdrag med legebil og -helikopter. Stipendiat Lars Jacobsen undersøker hvor treffsikkert ultralydapparatet er. – Kanskje dette kan revolusjonere diagnostikken for hjertepasienter på samme måte som EKG i sin tid gjorde.

Viktig å finne årsaken tidlig

Hvem skal behandles med hjerte-lungemaskin?

FORSKNING

Våre forskere bidrar med ny kunnskap om akuttmedisin utenfor sykehus.

UNDERVISNING AV HELSEPERSONELL Vi deler kunnskapen vår.

Kunnskap om hjerterytmer kan redde liv

INNFØRING I AKUTT MEDISINSK TJENESTE Vi arbeider for at ny viten og nye metoder tas i bruk.

Hjerte-lungereddere trenger støtte

ØKER PASIENTENS SJANSE TIL Å OVERLEVE

Dette gjør vi for at flere pasienter skal overleve akutt og alvorlig sykdom og skade.

Bedre diagnoser for hjertepasienter

18 UTVIKLING

NR. 3 2017

UTVIKLING 19

Brannvesenet må frem med klippeutstyr for å få tilgang til vrakene.

TAS-kurs

En finlandshette og kniv plassert i vraket skal gi viktig informasjon.

Politiførstebetjent Hege Jelsnes melder det hun hun ser til de andre nødetatene.

ØVER PÅ SAMARBEID

De tror de rykker ut til en ordinær trafikk ulykke, men møtes av en ruset gjernings mann med kniv. På eTAS-kurs øver politiet, brannvesenet og ambulansen sammen. Tekst: Randi Buckley Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

et er en regntung fredag på brannstasjonen i Moss. Fra tidlig om morgenen er rundt 30 deltakere fra politiet, ambulansen og brannvesenet samlet på kurs. De har løst utrykninger til småflyulykke, knivstikking og brann på en bensinstasjon. Utenfor ligger en bil på siden. Foran sitter to personer bevisstløse, og det blir raskt klart at de er kritisk skadet. I baksetet sitter en passasjer. Han er våken, tilsynelatende uskadet. Men noe skurrer. Politiførstebetjent Hege Jelsnes er først til ulykkesstedet sammen med makkeren. De får oversikt, melder status til de andre etatene, og starter å planlegge. Jelsnes forsøker å snakke med den våkne passasjeren, men han er truende. Det virker som at han har noe å skjule, han vil ikke ut av bilen. ––Kniv! Kniv! Kniv! Hun roper til makkeren og trekker seg unna. Passasjeren veiver med en kniv, og har muligens skadet sine venner. Han er ruset. Hvor-

dan få ut gjerningsmannen slik at de som er kritisk skadet kan få hjelp? Når det smeller, må politi, ambulanse og brann samarbeide under krevende forhold. De har ulike roller, ulike begreper, og kan ha ulik tenkemåte. Hvordan de tre ulike yrkesgruppene da greier å samarbeide og kommunisere, har direkte innvirkning på skadestedsarbeidet og pasientenes overlevelse etter ulykker. –– Her er det en person som er truende, og han står i mellom dere og to kritisk skadde. Hva sier det dere? Hvordan roe ned situasjonen og uskadeliggjøre ham? Dette scenariet handler ikke bare om en trafikkulykke. Det dreier seg om å måtte omstille seg til en helt annen situasjon enn den man er forberedt på, forklarer instruktør Mattis Hamborg. Han utfordrer deltagerne og tvinger frem refleksjon rundt egne valg, tilnærming, sikkerhet, roller og kommunikasjon. –– Vi i nødetatene rykker ut til mange oppdrag sammen, men innfallsvinkel, tilnærming og fokus er ulik. Det er viktig

at vi greier å samarbeide og spille hverandre gode, og derfor er dette kurset veldig lærerikt. Vi får frisket opp kunnskaper og satt det ut i praksis, sier Jelsnes. ––Det er viktig å utfylle hverandre og ha forståelse for hverandres roller. Det er ikke alltid enighet om løsningene. I dag har jeg blitt mye mer bevisst på tydelighet. Å bruke tid på å forklare hvordan man tenker, evaluere og diskutere etter øvelsen er utrolig verdifullt. Selv om vi er gode på å øve sammen her i Moss, er dette noe vi ikke kan gjøre nok. Alle kan ta med seg læring fra dette kurset, sier ambulansearbeider Tove Spydevold. De praktiske øvelsene tilpasses kommunens behov basert på deres risiko- og sårbarhetsanalyser: Har kommunen for eksempel mange tuneller, vil øvelsene ha elementer fra utfordringer knyttet til dette. Er jordskred en utfordring, kan dette tas med i øvelsessammenheng. Brannmester Lars Mikalsen i Moss brannvesen ønsker å bruke erfaringene fra kurset i det daglige

• I snart 20 år har Stiftelsen Norsk Luftambulanse arrangert såkalte TAS-kurs (kurs i tverretatlig samarbeid og samhandling) for redningspersonell i Norge, og siden 1998 har rundt 25.000 deltatt på kursene. Nå kommer kursene i ny drakt. Det som før var kurs over to dager og dermed ressurskrevende for etatene, er nå gjort om til en e-læringsdel og én øvingsdag hvor etatene øver sammen. Kurset rettes mot dem som har eller skal ha en lederrolle på skadestedet.

arbeidet ved brannstasjonen. ––For oss er det viktig å bruke det vi lærer konsekvent og spre kunnskapen internt. Da blir vi alle flinkere til å samarbeide, noe som er svært viktig, sier han. Nå rulles eTAS ut som kurskonsept, slik at enda flere redningsarbeidere kan dra nytte av tverretatlig samarbeid. E-læringsmodulene vil ligge fritt tilgjengelig, og alle som ønsker kan ta kurset. –– Dette er et ønsket konsept fra etatene som vi utvikler og leverer. Det er ingen andre som gjør dette for dem. Vi ser at etatene er gode hver for seg, men når de kommer sammen, er det utfordringer å ta tak i, forklarer Knut Styrkson, som er ansvarlig for kurset som har fått navnet eTAS. Samtidig ønsker han å bruke dokumentasjon og datainnsamling fra kursene som grunnlag for forskning og evaluering. ––Det er viktig å vite og vise at det vi driver med har effekt. Vi kan ikke bruke innsamlede midler på noe som ikke fungerer, slår han fast.

20 HISTORISK

NR. 3 2017

HISTORISK 21

NORSKLUFTAMBULANSE40ÅR Stiftelsen Norsk Luftambulanse fyller 40 år i 2018. I utgavene fremover viser vi bilder som har satt spor. Sitter du på eldre bilder fra luftambulansetjenesten? Vi blir veldig glade for bidrag! Send bilder til: magasin@norskluftambulanse.no

JULI 1978

Bare en drøy måned etter at de startet er en liten gutt savnet. Legehelikoptret bl ir kalt ut og deltar med søk og leting. Mannskapet benytter et varmesøkende kamera som registrerer varmen fra liv på bakken. På en skjerm inne i helikoptret kan de se avtegnet ting helt ned til små dyr. De tenkte på innovasjon helt fra begynnelsen. 2. juni 1978 lettet det første legehelikoptret fra Lørenskog. Endelig hadde ildsjelene og entusiastene , med lege Jens Moe i spissen, klart å samle inn nok penger til å komme i gang. Å bringe spesialisthelsetjenesten ut til pasientene var endelig en realitet. Allerede den første helgen fikk de fire utrykninger. Da 1978 var omme hadde legehelikoptret på Lørenskog hatt 141 oppdrag. Oppdragene var forskjellige blant annet 50 av dem var til trafikkulykker, 22 til hjertelidelser, men det var også oppdrag tilknyttet vann og hele 21 ganger var de med på å forflytte pasienter mellom sykehus. 22 ganger måtte de si nei til oppdrag på grunn av været. Foto: Svein Furulund/ Aftenposten

22 HISTORISK

NR. 3 2017

DE FØRSTE PASIENTENE

SKARP LJÅ: Simen Linjordet satte ljåen i leggen ved et uhell i 1981. Det kostet ham nesten livet.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse fyller 40 år i 2018. I hver utgave treffer vi noen av de første pasientene.

MANNEN MED LJÅEN For 36 år siden var det ikke «mannen med ljåen» som hentet tynsetingen Simen. Det var legehelikoptret fra Lørenskog.

Tekst og foto: Erland Kroken

et er en fin sommerdag midt i juli i 1981. Det er storslått natur rundt den mer enn 100 år gamle setra, som ligger 800 meter over havet og 12 kilometer fra Tynset i Østerdalen. Det lukter nyslått gress, og insektene surrer ivrig i flokk. I aviskioskene nede på Tynset er forsidene preget av giftemålet mellom Diana og Charles i London. Men dette tenker ikke Simen og faren på der de holder på med hver sin digre ljå og kapper gress. SPIDDER LEGGEN Det er tungt fysisk arbeid, og mens svetten siler, svinger de redskapen. Da jobben er gjort og de skal rydde seg ut, skjer det. Simen er uheldig og tråkker på ljåen som ligger i gresset. Den svinger opp, som en pisk, og spidder leggen hans. Med en gang forstår han ikke alvoret. Det smertet, men ikke så vondt, tenker han. Men da faren kommer til og ser hvor mye han blør, haster han av gårde, dårlig til beins, etter hjelp. Heldigvis er det folk på nabosetra. Brødreparet Hans og Vidar Vangen kommer til. De strammer et belte under kneet, får stoppet den verste blødningen og får Simen inn i en bil. De kjører rett til akuttmottaket på Tynset Sykehus. 41 år gamle Simen begynner å bli skikkelig dårlig. Han kaldsvetter og er blek. På sykehuset konstaterer de at her må det årekirurg til. Han må til et av de store sykehusene i Oslo. Men det er mer enn 30 mil dit, og i en ambulanse betyr det ca. fire timers kjøring. RINGER LEGEHELIKOPTRET Sykehuset ringer legehelikoptret på Lørenskog. I tre år har initiativtakerne drevet legehelikopter kun basert på støtte fra privatpersoner og bedrifter. Flere og flere ser betydningen av en luftambulansetje-

BRØDREHJELP: I 1981 var Harald og Vidar Vangen med på å redde livet til Simen Linjordet. Foto: Ole Annar Krogh/Arbeidets Rett

neste. Heldigvis for Simen er mannskap og maskin ledig på Lørenskog. Da legehelikoptret lander ved Tynset sykehus kort tid etter, er Simen svært dårlig. Han husker nesten ingen ting. Fra Tynset bærer det rett til kirurgene på Aker Sykehus i Oslo. Med i maskinen er 30 poser med blod. Ikke hans eget. I en rekke år har han vært blodgiver. De redder benet hans. Og livet. TAKKNEMLIG 36 år senere sitter vi i stua til Simen på Tynset. Simen er blitt 77 år, og det er lenge siden han pensjonerte seg fra jobben på Nord-Østerdal Kraftlag. –– Jeg har ofte tenkt på denne ulykken. Hvor tilfeldig ting kan være. Det at brødreparet Hans og Vidar var på setra, tenk om de ikke var der? Det at jeg ble hentet med et legehelikopter, bare tre år etter oppstarten, en tjeneste som ble dekket av at folk og bedrifter støttet. I dag tar vi alt for gitt, smiler den spreke pensjonisten som er svært takknemlig for hjelpen han fikk.

NR. 3 2017

Han hadde ikke noe forhold til denne nystartede legehelikoptertjenesten før ulykken. – Jeg hadde jo hørt at de hadde startet denne tjenesten og at de samlet inn penger til driften, men reflekterte lite over det. Jeg sier ofte at vi har omsorg for hverandre ute i distrikts-Norge. Det har jeg opplevd, smiler Simen som har støttet Stiftelsen Norsk Luftambulanse siden høsten 1981. 77-åringen har vært lokalpolitiker i flere perioder, og det er en ting han virkelig brenner for. – Å ivareta de mindre sykehusene rundt om i landet, ikke minst akuttmottakene, er uhyre viktig. Tynset sykehus ligger som en koloss øverst på et lite høydedrag i byen. Dette er arbeidsplassen til mange i bygda og tryggheten for hele distriktet. Sentralt på sykehuset og lett tilgjengelig er akuttmottaket. – Dette er viktig at vi kjemper for å beholde, sier Simen. Både livet og benet stod i fare for å ryke denne fredagen i 1981, om ikke hjelpen hadde vært der. – Jeg blir ofte kalt «mannen med ljåen», det er vel ikke uten grunn, ler 77-åringen.

DE FØRSTE PASIENTENE 23

TILBAKE TIL LIVET I hver utgave snakker vi med pasienter som har fått hjelp av luftambulansetjenesten.

NR. 3 2017

DERFOR GJØR VI DET 25

Ingen å miste Marit Ribes Minnefond

Stiftelsen Norsk Luftambulanse skal hvert år dele ut Marit Ribes Minnepris for å anerkjenne personer som har gjort en ekstraordinær innsats for luftambulansetjenesten. I 1989 omkom flysykepleieren Marit Ribe, som var ansatt i Norsk Luftambulanse AS, i en tragisk flyulykke i Troms. For å ære og minnes en ildsjel, entusiast og en viktig drivkraft blant flysykepleierne, opprettet de etterlatte et minnefond i hennes navn. Etter ønske fra de etterlatte er nå fondet slått sammen med Stiftelsen Norsk Luftambulanse. – Jeg husker Marit Ribe som en flott og dyktig representant for flysykepleierne, og jeg overleverte ofte pasienter til henne, minnes generalsekretær Hans Morten Lossius som jobbet i flere år som luftambulanselege i Nord-Norge.

Kristin Nersveen Tilbake til livet

Ikke skremt etter heste ulykken

Tekst: Erland Kroken Foto: Fredrik Naumann

juli 2014 ble Kristin kastet av løpsk hest i stor hastighet midt inne i skogen i Elverum. Hun ble hentet med ambulanse, kjørt til Hamar hvor luftambulansen fra Lørenskog hentet henne, hvor det ble konstatert at hun hadde punktert lungen og en rekke brudd. Blant annet ble kneleddet knust i 24 deler. – Det viktigste i livet mitt etter ulykken skjedde nå i mai, da jeg ble mamma for første gang. Lille Snorre Emilian ble født, tre år etter at jeg ble kastet av hesten. Nå ble det litt dramatikk rundt fødselen også da, med blant annet svangerskapsforgiftning og innleggelse, men heldigvis er alt gått bra. Jeg har hatt en større operasjon etter at jeg ble intervjuet i magasinet i 2015. Akillessenen er forlenget slik at jeg kan trå ordentlig ned på foten igjen. Jogging er fortsatt uaktuelt. Det er jeg litt lei meg for, savner det å kunne løpe meg en tur. Jeg har fortsatt metallplater i kroppen, meningen er å fjerne de, men legene vil vente enda litt til. Ellers gjenstår operasjoner i armen og leggen, sier Kristin. – Jeg har det veldig bra nå. Merker at hele kroppen er blitt sterkere, og gleder meg over en ridetur. Det blir mindre av det enn før, m en jeg er ikke blitt skremt etter ulykken. Ellers har vi fire hunder, to hester, høns og kaniner. Min gode venninne Ellen Kristina, som var med på rideturen og varslet om hjelp, har jeg fortsatt god kontakt med. Hun er også blitt mamma. En måned før meg, forteller hun.

Nytt helikopter på plass En merkedag! Det aller første Air bus-helikoptret av typen H135 T3 ankom Norge i slutten av august. Dette er ett av 15 helt nye maskiner som skal erstatte dagens flåte, som blir byttet ut fra 1. Juni neste år. Da tar Norsk Luf tambulanse AS over driften av alle tolv baser for legehelikoptre i Norge. I den nye kontrakten ligger blant annet avtale om innføring av nye helikoptre, flere reservehelikoptre og bakvaktsordninger for personellet. Alt for å få en mer

3624 oppdrag

robust og moderne luftambulansetjeneste til det beste for pasientene. H135 T3 er en oppgradering av helikoptrene selskapet flyr i dag, som er av typen H135 P2+. Den nye modellen har det aller siste av elektronikk og avionikk, lengre rotorblader og oppgraderte motorer. Dette gir økt ytelse og bedre sikkerhetsmarginer. Denne helikoptertypen vil fly på basene på Ål, Dombås, Stavanger, Førde og som ett av to helikoptre på Lørenskog fra neste år.

utført av Norsk Luftambulanse AS første halvår.

Ny operatør på ambulanseflyene

Svenske Babcock Scandinavian Air Ambulance skal stå for driften av ambulanseflyene i Norge. Det ble klart etter en offentlig anbudsrunde, som ble avsluttet i juni. Babcock Scandinavian AirAmbulance flyr i dag luftambulanse i Sverige og Finland. Eierkonsernet Babcock International Group driver luftambulanse i en rekke land i Europa og i Australia. Det var to tilbydere i konkurransen: Lufttransport FW AS, som i dag er operatør av denne delen av luftambulansetjenesten, og Babcock Scandinavian AirAmbulance AB. Helt nye fly av typen Beechkraft King Air 250 skal stasjoneres i Kirkenes, Alta, Tromsø, Bodø, Brønnøysund, Ålesund og Gardermoen. I tillegg settes det inn et jetfly av typen Cessna Latitude, som skal stasjoneres på Gardermoen.

26 INGEN Å MISTE

NR. 3 2017

INGEN Å MISTE 27

FØRST I SLAG-REVOLUSJONEN Den 15. mai i år ble Thomas Lier Kristiansen den første i verden som fikk behandling for hjerneslag av anestesilege mens han lå i ambulansen på vei til sykehuset. Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

28 INGEN Å MISTE

ram til nå har hjerneslagpasienter måttet vente med slik behandling til de er framme på sykehuset, der en nevrolog gir behandling etter at røntgenbilder fra en CT-skanner er analysert av en radiolog. De siste tre årene har Stiftelsen Norsk Luftambulanse ledet et forskningsprosjekt der en spesialutstyrt ambulanse med en kompakt CT-skanner tar bilder av pasienten på stedet, for å kunne stille diagnosen raskest mulig – og straks frakte pasienten til riktig sted. Nå er prosjektet gått inn i en ny fase, der anestesilegen på ambulansen kan starte den livsviktige behandlingen ute i bilen – for å spare tid. Dette er en faglig revolusjon innen slagbehandling, og det langsiktige målet er å få denne løsningen inn i ambulansehelikoptrene. SMERTENE KOM BRÅTT Da TV2 sender sitt innslag om dette prosjektet på morgenen 14. mai 2017, følger Thomas Lier Kristiansen (44) fra Fredrikstad interessert med på skjermen. Dagen etter kommer hodesmertene brått og voldsomt, i femtida på ettermiddagen. Thomas pleier aldri å ha vondt i hodet, men nå er det akkurat som om han blir borte et lite øyeblikk – som om han dupper av et par sekunder. Et lite, svart stikk i en ellers så rolig dag i eneboligen nede mot Oslofjorden.

NR. 3 2017

INGEN Å MISTE 29

GJENSYN: Her fikk Thomas behandling av anestesilege Eirik Franer. Nå er han tilbake for å se slagambulansen sammen med samboeren Hege Christine Martinsen.

Da han kommer til seg selv igjen, iler smertene gjennom hodet. Dette er ikke normalt, tenker Thomas. Han blir etterhvert urolig, og går inn til samboeren Hege Christine Martinsen, som hviler middag. Hun våkner, ser opp på sin kjære – og får straks en urovekkende mistanke. ––Si noe til meg, Thomas. Løft armene over hodet, ber Hege. Den venstre armen vil ikke helt. Smilet han kommer med, er skjevt. Hun trenger ikke betenkningstid. ––Jeg ringer 113, sier hun bestemt. HJERNESKANNER PÅ FIRE HJUL Et kvarter senere ruller en ambulanse opp ved inngangsdøra ved Vikerkilen, og kort etter rykker slagambulansen ut fra sin base i Sarpsborg – som et røntgenlaboratorium på fire hjul. De to ambulansene møtes noen kilometer unna, der Thomas legges inn i CT-skanneren – som begynner sin metodiske rundgang med røntgenstrålene. Ambulansen står helt stille, og nedfellbare støttebein holder den i vater. Snart kan anestesilege Eirik Franer se et todimensjonalt bilde av hjernen til Thomas på en skjerm inne i bilen. Bildene fra bilen overføres digitalt til nevrologene ved Sykehuset Østfold, slik at de også ser det som anestesilegen ser. CT-skjermen viser at det ikke er en hjerneblødning, og at slagsymptomene sannsynligvis skyldes en blodpropp.

Dermed kan behandlingen kan startes der og da, med blodfortynnende medisiner. Hadde det vært en blødning, ville disse medisinene vært livsfarlige. Ved alvorlige blødninger må pasienten ofte behandles ved et universitetssykehus. Siden diagnosen kan stilles i bilen, spares verdifull tid ved å kjøre direkte – uten å måtte innom lokalsykehuset for hjerneskanning. Eirik gjør klar sprøytene, og ambulansen setter seg i bevegelse. Det som skjer nå, er verdenshistorisk: Aldri før har en anestesilege startet trombolysebehandling av hjerneslag utenfor sykehuset. Hvert år får 15 000 nordmenn en form for hjerneslag. Men bare fem prosent av disse får behandling innen de tre første timene etter at symptomene melder seg. Thomas Lier Kristiansen fikk påbegynt behandling halvannen time etter at de første symptomene meldte seg. – FØLTE MEG VELDIG TRYGG ––Jeg følte meg veldig trygg hele veien, forteller Thomas da vi møter ham og Hege ved slagambulansebasen i Sarpsborg noen uker senere. ––Legen Eirik snakket med meg hele tida og forklarte hva som foregikk, så jeg hadde god oversikt og følte meg godt ivaretatt. Det har veldig mye å si hvordan du blir møtt i en såpass kritisk situasjon, understreker Thomas, før han og Hege får et gjensyn med Eirik og en omvisning i ambulansen. PIONÉREN: Eirik Franer ble verdens første anestesilege som behandlet hjerneslag utenfor sykehus.

FORSKEREN: Nevrolog og forsker Karianne Larsen samler alle data fra slagambulansens oppdrag.

30 INGEN Å MISTE

NR. 3 2017

INGEN Å MISTE 31

TAKK: Thomas Lier Kristiansen er full av lovord om hjelpen og behandlingen han fikk av slagambulansen i mai i år.

UNIK: Det finnes noen flere slagambulanser i Europa, men de andre kan kun gjennomføre CT-skan, ikke starte behandling.

––Thomas fikk behandling basert på de symptomene han hadde og det vi fant på bildene, og den var vellykket i den forstand at han ikke hadde noen progresjon av symptomene han fortalte om, og heller ingen bivirkninger av behandlingen, forteller Eirik Franer. –– Bildet viste oss at han ikke hadde noen blødninger med blod som siver ut i hjernevevet. Det hadde vært en enda mer alvorlig situasjon, og ville krevd raskest mulig transport inn til et universitetssykehus. Det å ha CT-skanneren med ut på denne måten, sparer i slike tilfeller pasienten for en ekstra stopp inne på nærmeste sykehus – noe som betyr mye når hvert minutt teller. ANALYSERER 400 SLAGPASIENTER Eirik Franer er én av anestesilegene på teamet som skal bemanne slagambulansen to uker hver måned i tiden framover, helt til forskningsprosjektet har fått samlet inn data fra 400 slagpasienter. Samtidig samler noen av de ordinære ambulansene i Østfold inn data fra en like stor kontrollgruppe med andre slagpasienter, som får det vanlige tilbudet. Hos Stiftelsen Norsk Luftambulanse sitter nevrolog og doktorgradsstipendiat Karianne Larsen og holder styr på tallene som kommer inn. –– Studien vår er todelt: For det første undersøker vi i hvilken grad slagambulansen bidrar til å spare tid til behandling, og vi må forsikre oss om at det er like trygt å gi

GRUNDIG: Slagambulansen i Østfold er den eneste i verden der anestesilegen gir medisinsk behandling til pasientene utenfor sykehus.

behandlingen i ambulansen som inne på sykehuset. I tillegg tar vi blodprøver av alle pasientene både før, under og etter sykehusoppholdene for å se om vi finner noen spesielle proteiner i blodet som reagerer ulikt på hjerneblødning og infarkt. Finner vi slike biomarkører, kan det i framtida hjelpe oss å stille riktig diagnose ute i felt, kanskje til og med uten å ta CT-bilde. For målet er jo at vi skal få dette tilbudet opp i lufta etterhvert, og dermed få en langt større radius, forklarer Karianne Larsen. STILLER DIAGNOSEN DER PASIENTEN ER ––Hvert minutt teller, og det finnes en grense på 4,5 timer fra de første symptomene – etter dét er det for sent å gi blodfortynnende behandling. Derfor er det så viktig for oss å kunne stille diagnosen der pasientene er, for å kunne starte behandlingen raskere, sier Karianne Larsen, mens kollegaen Eirik tar en ny blodprøve av Thomas. Han har ikke noe i mot å bli med på forskningsprosjektet. –– Dette har vært en veldig positiv opplevelse for meg, det å bli røntgenskannet i ambulansen gikk fort og greit, og alle var så hyggelige og profesjonelle – både i bilen og på sykehuset, der jeg ble liggende til observasjon og behandling i fire døgn. Jeg hadde et drypp i januar også, så jeg ble kanskje tatt ekstra godt vare på denne gangen, sier han. Før han tar både Karianne og Eirik i hånda og setter seg i bilen hjem, både frisk og rask – og takknemlig.

Slagambulansen

• Slagambulansen er en del av et forskningsprosjekt i samarbeid mellom Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Sykehuset i Østfold, med støtte fra Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet • Hver dag får 40 nordmenn hjerneslag. Det er 15 000 tilfeller hvert år. • Hele 2 millioner hjerneceller dør pr minutt ved hjerneslag • Behandlingen er mest effektiv de første 90 minuttene • CT-skanning må tas raskest mulig for å se om det dreier seg om blodpropp eller blødning • Behandling av blodpropp i hjernen må starte senest 4,5 timer etter første symptomer • Slagambulanseprosjektet undersøker hvordan CT-skanning kan gjøres trygt ute i felten • Takket være den mobile CT-skanneren kan behandling nå startes i ambulansen og spare verdifull tid • Stiftelsen Norsk Luftambulanse arbeider for å få CT-skannere på plass i nye ambulansehelikoptre

32 LIVREDDERNE

Livredderne som bidrar til samhandling: • Aurland og Voss brannvern har gjennomført kurs i tverretatlig samarbeid i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og bruker det de har lært aktivt. Kursene gir blant annet opplæring i hurtigfrigjøring, stadestedstaktikk, plan og gjennomføring, og samhandling med andre nødetater. Rundt 25 000 fra politi, brann og ambulanse har gjennomført disse kursene siden 1998. Les mer om det nye eTAS på side 18-19.

NR. 3 2017

• I tillegg har rundt 160 kommuner vært gjennom kurset Mens Du Venter på Ambulansen, som gir ansatte i brannvesenet livreddende kunnskap slik at de kan ivareta pasienter før helsepersonell kommer frem. Disse mannskapene har reddet flere liv.

EKSTREM REDNING – Dette er det verste som kan skje, tenkte røykdykker Bjørn Sverre på vei opp til Gudvangatunnelen. Fra hver sin etat og med hvert sitt fag var det mange som bidro til å hindre en katastrofe da et vogntog brant i tunellen 5. august 2013. Tekst: Randi Buckley Foto: Tommy Næss og NTB/scanpix

a alarmen gikk ved luftambulansebasen i Bergen klokken 12.08 femte august 2013, tolket ikke luftambulanselege Jon-Kenneth Heltne at det kunne være en potensiell katastrofe. Den første informasjonen er diffus og handler om en mulig kollisjon inne i en tunnel. Man visste ikke helt hvor. Siden kom det meldinger om brann etter denne mulige kollisjonen, og at det dreide seg om Norges nest lengste tunell, Gudvangatunnelen. Så kommer de desperate meldingene fra mennesker inne i tunnelen. De maler et langt mer dramatisk bilde: Det brenner i et vogntog. Mange befinner seg i tunellen, det er bobiler, turistbuss og biler som kræsjer inn i hverandre når de prøver å snu. Det er kaos. Da var Jon-Kenneth Heltne og helikoptret allerede på vei. AMK-sentralen valgte å varsle dem tidlig, selv om de da ikke visste hvor stort omfanget var. Tunellbranner kan bli katastrofale Med en lengde på 11,4 kilometer og 3,5 prosents stigning kan en brann i Gudvangatunnelen utvikle seg til en katastrofe som kan kreve mange menneskeliv. Selv om det statistisk sett skjer færre ulykker i tunneler sammenlignet med antall ulykker på veiene våre, er skadepotensialet langt større. Brann i tunnel utløser store mengder energi i form av røyk, branngasser og varmestråling, og

Reinhardt Sørensen slukket brannen i vogntoget og jobbet seg gjennom den 11,4 kilometer lange tunnelen sammen med sine kollegaer. Arbeidet var utmattende.

medfører stor fare for dem som befinner seg inne i tunnelene. Det vet brannsjef Reinhardt Sørensen ved Aurland brannvern godt. Sørensen og hans kollegaer har ansvar for redningsarbeid i 22 tunneler, blant dem de to lengste tunnelene i landet. Klokken hadde nettopp passert 12 da de fikk alarm. Meldingen var kort: Brann i Gudvangatunnelen. I løpet av få minutter var ni stykker på vei med en tankbil, røykdykkerbil og en brannbil. De er de første som kommer til frem på siden mot Flåm. ––Vi visste ikke hva som ventet oss, hva vogntoget eventuelt var lastet med, og at det var så mange inne i tunnelen. Først rygget vi en bil med to stykker inn. Varmeutviklingen var så høy at røyken tidvis bremset opp og kom mot oss i tunge, svarte propper. Innimellom var vi helt innesluttet i røyk, og det smalt og braket. Det raste ut fra veggene rundt oss. Da vi kom frem til vogntoget, var det helt overtent. Vi startet slukkearbeidet, mens røykdykkere kjørte videre innover. De hentet ut rundt ti personer, to hunder og en kanin fra de nærmeste bilene. Fordi folk hadde forlatt bilene sine og låst dem, måtte røykdykkerne ut av bilen og skyve bilene vekk for å komme videre innover. Her tok vi hånd om enda flere. Blant annet hele familier. De var helt tause, tomme i blikket, forteller Reinhardt.

SLÅR KATASTROFEALARM Når noen tar ut et brannslukkingsapparat i Gudvangatunnelen, vil ventilasjonsviftene automatisk vendes i retning Gudvangen og sende trekken den veien. På den måten kan brannvesenet fra Aurland gå inn med frisk luft i ryggen fra Flåm-siden. Det skjedde også denne gangen. Klokken 12.30 er de fremme ved vogntoget, som befinner seg 2,8 kilometer inn. Brannen hadde en varmeeffekt på om lag 15 Mega Watt, og utviklet røyk og røykgasser som blåste mer enn åtte kilometer før den kom ut på Gudvangen-siden. Det man ikke kunne forutse, var at den beksvarte røyken blir sendt rett mot de aller fleste som befinner seg inne i tunnelen. Blant annet en buss med rundt 30 turister, biler og bobiler. Aurland brannvern jobber seg innover fra Flåm-siden. På den andre siden, mot Gudvangen, har Jon-Kenneth Heltne og resten av luftambulansecrewet fra Bergen landet etter å ha fløyet over begge sidene av tunnelen. Sammen med ambulanse er de første ressurser på stedet. De ser ingen røyk på noen av sidene. Kanskje det ikke er så alvorlig? En politipatrulje og brannvesenet fra Voss kommer til. Etter en stund begynner den sorte, kveldende røyken som er sendt mot dem å velte ut av tunnelåpningen. De må flytte seg lengre bort. Arnfinn Halrynjo visste mange var fanget inne i tunnelen, og kjente maktesløsheten da de ikke kunne gå inn fra deres side.

Sakte, men sikkert gikk alvoret opp for Luftambulanselege Jon-Kenneth Heltne. Han og besetningen fra luftambulansebasen i Bergen tok seg av pasienter med røykskader.

34 LIVREDDERNE

––Jeg husker at jeg gikk mot røyken og snuste på den. Den var umulig å puste i, og jeg tenkte: Her er det mange som omkommer. Jeg forstod med én gang at vi ikke kunne gå inn før brannvesenet hadde gjort jobben sin, og vi hadde allerede gitt beskjed om å utløse katastrofealarm, sier Jon-Kenneth. DET VERST TENKELIGE SCENARIET Helsevesen, brannvesen og politi koordinerer arbeidet. De har alle ulike roller, men likt for dem alle, er at de ønsker å komme seg inn i tunnelen for å gjøre jobben sin. Men den tykke røyken som veller ut av åpningen legger store begrensninger, også for brannvesenet fra Voss. De har nok luft til å bevege seg i røyken rundt 30 minutter om gangen, og venter utålmodig på at røykdykkere fra Bergen skal flys opp med apparater som kan brukes i innsats i fire timer. I mellomtiden forsøker røykdykker Bjørn Sverre Ekran og kollega Erik Rogne å kjøre inn med en firehjuling. De kommer rundt ti meter før de må snu. De ser ingen ting, og forstår raskt at lyden fra motoren vil overdøve rop om hjelp. –– Jeg husker godt hva jeg tenkte på veien opp: Dette er det verst tenkelige scenariet. For oss handlet det kun om én ting, og det var livreddende innsats, å få folk ut. Da det ikke gikk an å kjøre inn, ble vi enige om å gå inn til fots. Vi blinket med lommelyktene, og møtte først en tysk familie. De var helt sorte av sot, og i kaoset og mørket hadde ett av barna deres kommet bort. Det var helt fortvilt. Jeg fulgte dem ut, og gikk inn igjen. Det var helt umulig å orientere seg der inne, så vi måtte gå lavt og telle de gule stripene for å vite retningen vi gikk i og hvor langt inn vi beveget oss, sier Bjørn-Sverre. GJENFORENT MED FAMILIEN Ute tar Jon-Kenneth seg av familien som savner barnet sitt, og som trenger medisinsk hjelp. Han har studert medisin i Tyskland, og får klarhet i hva som har skjedd. Han tar opp mobilen og ringer til luftambulansen fra Førde, som står på den andre siden. Det skal vise seg at barnet er i live, og blir gjenforent med familien på sykehus senere. Jon-Kenneth og ambulansepersonell fortsetter å ta

NR. 3 2017

imot mennesker som kommer ut, behandler med oksygen og sender dem av gårde til sykehus. –– Vi hadde etter hvert mer enn nok ressurser på stedet, og jeg følte ikke stress, fordi pasientene kom gradvis ut. De var helt svarte i ansiktet av sot, hadde røykskader og pustebesvær. Vi fikk tilgang til en minibuss hvor pasientene fikk medisinsk hjelp. De fleste ble kjørt med ambulanse til Lærdal, Voss, Førde og Haukeland sykehus, forteller Jon-Kenneth. GJORDE EN KJEMPEINNSATS En svart Volkswagen Caravelle kommer ut av røyken. Den er oppskrapt og bulkete langs sidene, den kjører på felgen. Sjåføren har kjørt inntil veggene for å finne veien ut. På veien har han plukket opp folk han treffer på. Bjørn Sverre og makkeren har truffet på bilen på sin tredje tur inne i tunnelen. De har gitt sjåføren informasjon om hvor langt det var igjen av tunnelen før de selv fortsetter innover for å finne dem som er fanget. ––Sjåføren var helt rolig. Han hadde satt på resirkulering av luften, og plukket med seg dem han møtte på veien. Vi hjalp rundt ti stykker ut av bilen. Da de kom ut i lyset, så vi at de var helt kullsvarte. Sjåføren gjorde en kjempeinnsats. Det skal egentlig ikke være mulig, tenkte jeg, at folk overlever dette. Men det har vært nok oksygen i røyken til at de klarte å komme seg ut i live, alle sammen, sier Bjørn Sverre. Vakthavende brannsjef i Voss, Arnfinn Halrynjo, hadde en plan da de kjørte opp mot Gudvangen. Da de kom frem, forstod han at den måtte endres. ––Vi kunne ikke se Gudvangen, det var helt ekstremt. En slik situasjon med tunge kjøretøy er dramatisk og alvorlig. Jeg følte meg maktesløs fordi jeg gjerne skulle sendt inn så mange som mulig fra vår side, men det var ikke forsvarlig. Nå måtte de som var der inne i tunnelen, berge seg selv. SAVNET BUSS To 110 alarmsentraler involvert. To AMK-sentraler. To politidistrikt, to fylker, to kommuner, to skadesteder. I tunnelen var sambandet brent opp, og kommunikasjon mellom etatene var krevende og fungerte tidvis dårlig. Mobilnettet var overbe-

NR. 3 2017

LIVREDDERNE 35

lastet og ventilasjonssystemet hadde mangler. Det skortet ikke på utfordringer for redningsarbeiderne denne dagen: Undersøkelsen av brannen i Gudvangatunnelen 5. august 2013 viser utfordringer for nødetatene når det gjelder å varsle, koordinere, lede og samarbeide i så mange ulike grensesnitt i en krisesituasjon. Samarbeidet ble enda vanskeligere som følge av at kommunikasjonsnettet nødetatene skulle benytte seg av ble satt ut av funksjon, heter det i rapporten utarbeidet av Statens Havarikommisjon for transport. Fordi sambandet tidvis ikke fungerte, måtte de bruke mobilen for å kommunisere. Arnfinn snakket med sine kollegaer fra Aurland på den andre siden. De hadde en dyster melding. ––De fortalte om en buss med turister som var savnet. Da tenkte jeg at alle som var på feil side av røyken, var omkommet, sier han. UTMATTENDE Bussen befant seg rundt åtte kilometer inne i tunnelen. Fem stykker hadde tatt seg ut av bussen og begynt å gå. De møtte Reinhardts røykdykkere fra Aurland brannvern rundt 400 meter fra bussen. De resterende 25 ble stuet inn i alle kriker og kroker av røykdykkerbilen og kjørt ut i sikkerhet og til behandling hos helsepersonell. To av røykdykkerne måtte bli igjen for å få plass til alle. Få folk i sikkerhet, bytte oksygenflasker, kjøre inn på nytt. Finne nye mennesker, lose dem ut, bytte flasker. Inn igjen. Slik jobbet de seg gjennom fra den ene til andre siden. Selv om røyken begynte å lette ut mot åpningen av tunnelen, kjørte de 50-60 meter utendørs før de forstod at de faktisk var ute. Den fysiske påkjenningen var utmattende. Klokken 14.28 var de ute på den andre siden. Da hadde de slukket og søkt gjennom biler og en over 11 kilometer lang tunnel under svært utfordrende forhold i to timer og 26 minutter. ––Arbeidet var utrolig krevende. Steinras fra veggene var en stor utfordring, og vi kan ikke stole hundre prosent på at ventilasjon og kommunikasjon fungerer. Vi må sørge for å kunne komme ut i live selv. Etterpå kjente vi hvor slitne vi var. Det føles som man er fryktelig fyllesyk,

Bjørn Sverre Ekren og Erik Rogne kjørte mot røyken inn i tunnelen. Etter ti meter skjønte de at de måtte snu fordi sikten av så dårlig.

for man blir dehydrert og klarer ikke kompensere for væsketapet mens man jobber, forteller Reinhardt. ENORM LETTELSE Et siste finsøk gjennom tunnelen er ferdig klokken 15.19. 67 personer er evakuert. 23 av dem er alvorlig skadet, ytterligere fem har svært alvorlige skader. Jon-Kenneth, Arnfinn, Bjørn Sverre, Reinhardt og alle de andre redningsarbeiderne kan pakke sammen og begynne på turen tilbake. Ingen menneskeliv gikk tapt denne dagen. De kjenner alle en stor lettelse. ––Jeg kjente på en enorm lettelse over at liv ikke gikk tapt, for det hadde jeg ikke trodd mens det stod på. Men det var bare flaks at det gikk så bra. Hadde vogntoget hatt last, ville situasjonen blitt en helt annen, sier Arnfinn. Brannen i Gudvangatunnelen fikk etterspill. Statens Havarikommisjon for Transport pekte på flere problematiske forhold:

«Det skal egentlig ikke være mulig, at folk overlever dette.» Bjørn Sverre Ekran, røykdykker

«Trafikantene fikk ingen informasjon i situasjonen, som ble dramatisk da de ble fanget i røyken. Undersøkelsen har påvist mangelfull sikkerhetsoppfølging av Gudvangatunnelen og at den var dårlig utrustet og tilrettelagt for selvredning. Røyken ble etter forhåndsbestemt strategi styrt mot Gudvangen da brannen oppsto. Denne handlingen påvirket de berørte trafikantene sterkt, og undersøkelsen har vist at denne strategien bør revideres. Det er videre påvist mangler ved beredskapsog innsatsplaner, mangelfullt branntilsyn og for lite trening og samhandling», heter det i havarirapporten.

Til syvende og sist handler det om læring for de involverte. Slik at de er enda bedre forberedt. –– I dag er fokus på sikkerhet større, og vi har fått et godt nødnett. Det er gjort utbedringer, og vi har bedre planer, systemer og utstyr. Men jeg kjenner det likevel i kroppen når vi rykker ut til en tunnel. I sommerhalvåret med stor trafikk tenker vi på at tilsvarende kan skje. Da tenker jeg på hvor ille det kan gå, sier Reinhardt. Kilder: Aurland brannvern, Voss brannvern, DSB, Statens havarikommisjon, Aftenposten

36 LIVREDDERNE

IDEELLE ORGANISASJONER Stiftelsen Norsk Luftambulanse skaper sammen med andre organisasjoner verdier landet vårt har stor nytte av.

NR. 3 2017

DU KAN BIDRA 37

Alt å vinne

Prins William sluttet som luftambulansepilot Siden 2015 har prinsen flydd luftambulanse i East Anglian Air Ambulance, en veldedig organisasjon som flyr luftambulanse i East Anglia i England. Han hadde sin siste arbeidsdag i juli, og skal nå konsentrere seg om sine kongelige plikter. I et brev uttrykker han sin dypeste respekt for sine kollegaer. – Jeg har sett med egne øyne hvordan utrolig flinke leger, paramedics, politi og brannvesen jobber profesjonelt sammen i stressende situasjoner. Jeg har sett våre medisinske team utføre kirurgiske inngrep minutter etter at de er ute av helikoptret. Deres ferdighetsnivå er forbløffende, skriver prinsen om sine kollegaer.

Lars Norbom Generalsekretær i Natteravnene

Trygger samfunnet med frivillig innsats

Tekst: Erland Kroken Foto: NTB/Scanpix

att til 1.mai 1990 gikk den første troppen med Natteravner ut i Oslo-natten. Hensikten var å gjøre byen tryggere gjennom voksnes synlighet. Siden den gang er Natteravnene blitt landsomfattende ideell organisasjon med rundt 500 grupper. I løpet av ett år bruker tusenvis av voksne noen timer av sin fritid på å gjøre lokalsamfunnet tryggere. Lars Norbom har vært med siden starten i 1990, han var styreformann i 1992-1997, og er i dag generalsekretær. I 25 år har han også støttet Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hvorfor støtter du Stiftelsen Norsk Luftambulanse? Jeg er opptatt av at vi har en best mulig luftambulansetjeneste i dette langstrakte landet. Vi er heldige som bor i et land med godt utbygd velferdstilbud, og generell høy levestandard. Faren er at dette kan bli en

sovepute i forhold til vårt eget ansvar for å bidra til det samfunnet vi er en del av. Derfor støtter jeg stiftelsen, og det var også en av grunnene til at jeg selv engasjerte meg i Natteravnene. Hva er det viktigste bidraget ideelle organisasjoner står for? Det aller viktigste er økt fellesskapstenkning og livskvalitet for så vel mottager av tjenester som de som engasjerer seg i frivilligheten. Det å bidra med frivillighet oppfattes som svært meningsfylt. Hva er den største trusselen ideelle organisasjoner kan møte i fremtiden? Jeg tror den største trusselen vil være hvis velferdsstaten blir så godt utbygd, og at vi gjennom det bygger opp en generell forventing om at staten ivaretar absolutt alle behov. Da er jeg redd vi ender opp som passive mottagere i et kaldere samfunn.

Prinsen skriver videre hvor givende arbeidet er, og at de sammen har vært vitne til tragedier og hendelser som de bærer med seg resten av livet. East Anglian Air Ambulance driver to baser, og får ingen statlig støtte. Driften finansieres ved hjelp av donasjoner fra enkeltpersoner og bedrifter, samt innsamlingsaktiviteter. Her hjemme har vi også en kongelig støttespiller i Kronprins Haakon Magnus. Han er Stiftelsen Norsk Luftambulanses høye beskytter.

Null skader på ett år

En av stiftelsens viktige bedriftspartnere, Baneservice AS, hadde god grunn til å feire seg selv med kake og grillkveld i slutten av august. Selskapet, som er landets ledende leverandør av maskin og entrepenørtjenester til jernbanerelatert virksomhet, passerte i august ett år med ingen innrapporterte alvorlige ulykker eller skader. – Dette er vi virkelig stolte av, sier administrerende direktør Ingvild Storås, som er avbildet sammen med styreleder Thor Svegården.

Går fra dør til dør

Kanskje du er en av dem som har fått besøk av oss i sommer? Siden juni ververe banket på dører i hele landet for å fortelle om vårt arbeid og få flere til å støtte oss som nye givere, som betaler 190 kroner hver. Mange har så langt blitt givere, og vi takker for støtten. Foto: DNB/Vipps

Støtt med Vipps

Vipps 2113 valgfritt beløp. Tusen takk!

38 SLIK KAN DU STØTTE

NR. 3 2017

BEDRIFT 39

Foto: Kyle Meir VELKOMMEN: Toril Berdal ønsker velkommen til publikumsdagen.

Slik kan du støtte oss

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell pådriverorganisasjon som jobber med formålsprosjekter slik at flere liv kan reddes. Støtte og gaver vi får fra privatpersoner og bedrifter gjør at vi kan utvikle og forbedre luftambulansetjenesten. Hjelp oss i dette arbeidet med å gi støtte. Slik kan du bidra: GAVE OG GIVERMULIGHET VIA NORSKLUFTAMBULANSE.NO Gi en engangsgave eller du kan velge å gi fast støtte månedlig eller årlig. Gå inn på våre nettsider norskluftambulanse. no og klikk deg inn på «støtt oss». KONTO FOR GAVE Ønsker du eller bedriften å gi et gavebidrag? Bruk bankkontonummer: 1617 20 74689. Skriv anledningen og giver navn og adresse. VIPPS Valgfritt beløp til 2113.

Støtt oss – bruk AvtaleGiro En støtte til oss er et bidrag til stadige forbedringer av den akuttmedisinske behandlingen utenfor sykehus. Din støtte vil ganske enkelt redde liv. Ingen gave er større enn det.

STØTT VÅRT ARBEID

Bruker du AvtaleGiro, hjelper du oss i å hjelpe flere. Det er enkelt å opprette en ny AvtaleGiro. Du kan enten: • Opprette AvtaleGiro ved å signere elektronisk på norskluftambulanse.no. • Ta kontakt med giverservice og be om få tilsendt blankett som du selv fyller ut. • Du bestemmer selv hvor mye du ønsker å gi ved å trekke automatisk fra kontoen hver måned.

FORDELER MED AVTALEGIRO

• Støttebeløpet ditt trekkes direkte fra konto på forfallsdato. • Vi sparer penger på porto og frigjør mer penger til å hjelpe. • Vi bruker mindre papir, og sparer miljøet • En ting mindre å tenke på for deg! PS: Støtter du med mer enn 500 kroner i året har du rett til skattefradrag.

Du har full kontroll og kan når som helst stoppe eller endre betaling. Har du spørsmål er du velkommen til å kontakte oss på telefon 64 90 43 00 eller via innsamling@norskluftambulanse.no.

MINNEGAVE Ved minnegaver oppgi avdødes navn og pårørendes navn og adresse slik at vi kan sende takkebrev. Bruk bankkontonummer: 1617 20 74689. Les mer: norskluftambulanse.no/minnegaver STØTTEBEDRIFT Bli støttebedrift ved å gå inn på norskluftambulanse.no, samarbeid med bedrifter. Støttebedriftene bidrar med et årlig beløp. INFORMASJON For informasjon om gaver, minnegaver og testamentariske gaver, ta kontakt med oss på telefon 64 90 43 00 eller på e-post: innsamling@norskluft ambulanse.no.

PINNEBRØD: Det var populært med pinnebrød.

SLIK GJØR DU DET: Demonstrasjon av hjerte-lungeredning.

E-CO Energi feiret 125 år med publikumsdag

Tekst og foto: Erland Kroken

iden 2010 har energiprodusenten E-CO Energi støttet Stiftelsen Norsk Luftambulanses arbeid. Da selskapet skulle markere sitt 125 års jubileum i år, ble befolkningen i hele Hallingdal invitert til en åpen publikumsdag på Torpomoen i Hallingdal. E-CO Energi har kraftanlegg og mange ansatte i nettopp Hallingdal. ––Vi er kjempefornøyd, smiler HR- og kommunikasjonsdirektør i E-CO Energi, Toril Berdal. ––Det kom nesten 500 besøkende denne regntunge

E-CO Energi AS

• Et av landets ledende energikonsern. • Kjernevirksomheten er eierskap, drift og utvikling av vannkraftanlegg. • Produserer i dag kraftbehovet til ca. 650 000 husstander.

lørdagen i juni, og jeg tror alle synes det både var gøy, hyggelig og lærerikt, smiler hun. ––Dette er en av flere markeringer vi har hatt dette jubileumsåret. Da ideen om å gjøre noe sammen med Stiftelsen Norsk Luftambulanse dukkt opp, bestemte vi oss raskt for rett og slett å invitere folk til åpen dag. Veldig trivelig at så mange kom, sier hun. De besøkende kunne delta på pumpestasjonen til E-CO Energi, besøke brannbilen som blant annet demonstrerte brannslokningsutstyr, de fikk lære hjerte-lungeredning, lage pinnebrød, og ikke minst få oppleve Veltepetter fra Vegvesenet. Stor interesse vekket selvfølgelig legehelikoptret fra Ål-basen som kom på besøk. Mange satte også pris på minikonserten med artistene Jens Bredberg og Es May. Airlift var også tilstede med eget helikopter. En rekke turer ble trukket ut blant de besøkende som hadde fått et loddnummer da de kom. Det var stas å få oppleve Hallingdal fra lufta.

40 DERFOR STØTTER JEG

NR. 3 2017

TIL FJELLS FOR FORSKNINGEN Etter at Maud Breivik ble hentet av luftambulansen med hjerneslag, startet hun og mannen Ola innsamlingsaksjon med fjelltur, salg av t-skjorter og annonser i lokalpressen. Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

or Maud og Ola Breivik fra Sauda er takk noe man gjør, ikke bare noe man sier. De to brukte sommeren 2017 til å samle inn nærmere 55 000 kroner til Stiftelsen Norsk Luftambulanse og forskningen som skal få hjerneskannere på plass i ambulansehelikoptrene. Bygdefolket likte initiativet, de kjøpte aksjonens egne t-skjorter og modellhelikoptre fra Norsk Luftambulanse, de ble med på topptur – og ikke minst: De donerte penger via Vipps. Mye penger. – Et slikt lokalt engasjement handler om at luftambulansen skaper trygghet for oss som bor her inne i fjordene, to timers biltur fra nærmeste sykehus, sier Ola Breivik når vi møter ham og Maud inne i frodige Nordstøldalen i Sauda. – Det å hjelpe luftambulansene til å få på plass hjerneskannere, er en kamp for vår trygghet. TURGLEDE OG TAKKNEMLIGHET De to har nettopp hentet hunden ut av firehjulstrekkeren etter flere kilometers kjøring opp bratte, smale veier. Nå løfter Ola en turvant hånd mot fjellryggene som omgir oss her, som for å vise oss sin egen verden.

– Her oppe er det vi liker oss aller best, og her inne har vi gått på tur i alle år – helt siden jeg var med på stølen til familien som guttunge. Så det var jo naturlig å bruke fjellet til å samle inn penger til luftambulansen. Det er jo den som bidrar til at det skal være trygt å både bo her og være på tur! Fortellingen om Maud og Olas nærkontakt med luftambulansen begynner i påsken 2016, tidlig skjærtorsdag morgen, på Olas 55-årsdag. Han er hjemme og gjør seg klar til å dra på vakt som Røde Kors-mannskap i fjellet, slik han har gjort i mange år. Maud har reist på jobb som helsefagarbeider på et bofellesskap for demente i Sauda, men vel framme merker hun at noe er galt. – Jeg kjente meg brått så dårlig, og ble både svimmel og kvalm, forteller Maud. – Kollegene ringte Ola for meg og spurte om han kunne komme ned, forteller Maud. Det er viktig å holde arbeidsplassen smittefri, og de mistenkte at hun var i ferd med å få en kraftig omgangssyke. Ola hopper kjapt i bilen og er på plass etter bare noen minutter. Der skjønner han snart at dette nok er noe helt annet. LEGEN BA OM HELIKOPTER – Da hun satte seg inn i bilen, så jeg at

hun rullet litt med øynene, uten at hun la merke til det selv. Da skjønte jeg at vi ikke skulle hjem. Vi skulle på legevakta. Deretter går det fort. Etter en del undersøkelser på legekontoret, er legen helt klar: Maud må hentes i helikopter. Med bil er det halvannen time til sykehuset i Haugesund, tre og en halv time til sykehuset i Stavanger. Det kan bli for sent. Maud blir kjørt med ambulansebil fra Sauda til Ropeid, et par mil ute langs fjorden – der de møter helikopteret fra Stavangerbasen. Anestesilegen bestemmer seg for å frakte henne direkte til universitetssykehuset i Stavanger i stedet for til Haugesund. Vel framme legges Maud i CT-skanneren, slik at nevrologene kan stille diagnosen. – Det var hjerneslag. Jeg hadde to blodpropper, og husker veldig godt at jeg slo opp øynene inne på sykehuset. Jeg så en lege ved siden av meg som observerte at jeg smilte litt, og som fortalte at nå hadde det lettet. De to blodproppene hadde løst seg opp, men syntes som mørke flekker på røntgenbildene. BILEN HADDE BRUKT FOR LANG TID Maud ble liggende på sykehuset i åtte dager til observasjon og utredning før

42 DERFOR STØTTER JEG

NR. 3 2017

DERFOR STØTTER JEG 43

TIL INNTEKT FOR FORSKNINGEN: Maud og Ola måtte trykke flere opplag med t-skjorter, fordi etterspørselen ble så stor. Foto: Arne Espeland

hun kunne skrives ut – uten mén, og med dyp takknemlighet til alle ledd i helsevesenets kjede av hjelpere. – Det kunne ha vært mye mer alvorlig, og det var umulig å fastslå før vi kom til sykehuset. Hadde jeg blitt sendt med bil og hatt et alvorlig slag, hadde jeg måttet bruke måneder og kanskje år på rehabilitering, for å få tilbake full førlighet, taleevne og arbeidsevne. Det er en stor påkjenning både for samfunnet og den enkelte, sier Maud med ettertrykk. – Vi har sett en kompis dø av hjerneslag 36 år gammel, etter å ha kommet for sent til rett behandling. Derfor ser jeg fram til den dagen hvor luftambulansen har hjerneskanner ombord – og kan starte behandling med én gang, uansett hvor du er. Det vil redde liv. Maud og Ola vet at det er mange gode krefter i et lokalsamfunn. Selv har de engasjert seg i veldedig arbeid for utsatte grupper i bygda, i tillegg til mangeårig frivillig innsats som ildsjeler både i Røde Kors, Turistforeningen og lokalpolitikken. SATTE HELE BYGDA I SVING – Nå ville vi gjøre noe for luftambulansetjenesten og den stiftelsen som bidrar med livsviktig forskning og utvikling – og

«Luftambulansen skaper trygghet for oss som bor her.»

TOPPTUR: I samarbeid med Sauda Turlag arrangerte Maud og Ola tur til Brekkestølsnuten, der alle deltakerne donerte en sum til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Ola Breivik, engasjert giver

gi et bidrag til arbeidet for å få hjerneskannere ut i helikoptrene, forklarer Ola mens vi går oppover i de grønne fjellsidene der aksjonsdagen ble holdt. – Derfor fikk vi turlaget med på å arrangere en topptur til Brekkestølsnuten, der folk kunne få en flott tur samtidig som de bidrar med en gave til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Vi ville også ha et lavterskeltilbud for alle, og inviterte derfor til pølser og hygge ved bålplassen her nede i dalen, der folk kunne kjøpe t-skjorter og ulike effekter til inntekt for luftambulansen. Ola bærer en av skjortene selv, med en unik logo han fikk et lokalt designbyrå til å lage. Den viser profilen til to fjelltopper, med tallene 931 og 1044 – sammen med tallet 113 i større skrift. Det var Ola som oppdaget at to kjære turmål til sammen skjulte en kjent og kjær tallkode:

– Her i dalen ser vi opp til to fine topper, Brekkestølsnuten og Hovlandsnuten, på den sistnevnte har vi hatt norgescup i motbakkeløp. Den er 931 meter over havet, mens Brekkestølsnuten er 1044 meter. Og en dag så Maud plutselig at differansen er 113 – altså nødnummeret! Den idéen fikk jeg lyst til å bruke til noe, og her var anledningen. Ekteparet er takknemlige for alle som bidro til både fjellturen, arrangementet og innsamlingen, både bedrifter og privatpersoner. De vil også sende et tydelig signal til lokale og regionale politikere, om at luftambulansetjenesten må styrkes og utvikles. – Pengene våre får ikke dette i mål alene, men vi må vise de som styrer at vi som bor her er villige til å prioritere og støtte dette arbeidet – akkurat slik som politikerne må gjøre det gjennom sine kanaler.

DRIFTIG PAR: Maud og Ola Breivik har brukt mye av livet på frivillig arbeid.

FRISTEDET: Maud og Ola på vei til fots opp til hytta de har i Nordstøldalen.

44 LIVREDDERNE

NR. 3 2017

SLIK GJØR DU 45

«HVORDAN GJØR JEG DETTE, IGJEN?» Da den erfarne anestesilegen Stephen Sollid fant sin yngste sønn livløs i vannet, lærte han hvor vanskelig det kan være for en pårørende å gjøre det riktige i livskritiske situasjoner.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

tephen Sollid rusler ut på terrassen foran ferieleiligheten på Rhodos. Det er en nydelig, varm sommerettermiddag i 2014, de to eldste barna slapper av i stua, alle er snart klare for en bytur. Med ett oppdager han en bylt ute i svømmebassenget. En dukke? Det tar et millisekund før Stephen forstår hva han ser. Det er yngstesønnen på halvannet år. Han flyter livløs i bassenget, med ansiktet under vann. ––Jeg var helt sikker på at han var død. Jeg kastet meg i vannet og dro ham opp på bassengkanten. Han var blek og blå, jeg så ingen reaksjon. Jeg har hatt døde barn i armene mine flere ganger. De er slappe på en helt spesiell måte. Og det var slik dette kjentes. Han brølte for å få kona ut, og ville begynne med gjenopplivingen. ––Det var da jeg innså at jeg ikke greide å huske hvordan jeg skulle gjøre det.

RESPEKT FOR PÅRØRENDE Historien ender godt. Veslegutten har ingen varige mén. Og far Stephen bærer med seg en nyttig, men dyrekjøpt erfaring om hva som skjer når spørsmålet om liv og død på et sekund rykker helt inn i din egen familie. ––Det er brutalt å kjenne på den bunnløse fortvilelsen og redselen som en pårørende kan oppleve i en livstruende situasjon. Når jeg nå møter foreldre eller pårørende som har stått der i 15-20 minutter og drevet gjenoppliving på sine egne, får jeg en enorm respekt for hva de har gått gjennom.

TANKENE ER KAOS Stephen Sollid er en dyktig og anerkjent anestesilege, med en doktorgrad fra egen forskning på pasientsikkerhet. Han har vært sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og har årelang operativ erfaring. Han har gjenopplivet og reddet mange barn i kritiske situasjoner, på utallige ulykkessteder. Men nå – med sin egen lille sønn på bakken foran seg – er tankene bare et uskarpt, dirrende kaos. Kona Siri, barnelegen, kommer løpende til, og vil overta. Hun ser at ektemannen er panisk. Men Stephen vil gjøre det selv. Han er jo eksperten, han kan dette! ––Men da jeg trykket gutten vår på brystet, så kjente jeg rådvillheten: «Hvordan gjør jeg dette, igjen?». Det var en nærmest lammende følelse. Jeg fikk ikke engang luft i ham, og innså ikke umiddelbart hvorfor. Jeg har bebreidet meg mye for at jeg ikke klarte å samle

UBESKRIVELIG LETTELSE Årsaken til at Stephen ikke fikk luft ned i lungene på sønnen, var beskyttelsesrefleksen som får stemmespalten til å lukke seg for å hindre vann i å trenge ned. Den spasmen står helt til surstoffnivået i blodet synker under et visst punkt. Basiskunnskap for anestesilegen, men likevel umulig å hente fram i en ekstrem stresspåkjenning. Først da Stephen løftet opp sønnen og hørte et hikst, skjønte han at det var liv. Da pusten og gråten endelig kom, var lettelsen ubeskrivelig. –– Det var fullstendig overveldende. De to storebrødrene så alt som skjedde, og alle gråt i sjokk. Men etterhvert samlet vi oss og tok ham med til sykehus for observasjon over natten. Da kjente jeg på lettelsen over å ikke være den som styrer, og å kunne overlate ansvaret til de andre legene der. Se neste side for å lære hvordan du utfører hjerte-lungeredning på barn.

meg nok, men det var jo mitt eget barn. Og ingen er så iskald at de kan forholde seg 100% profesjonelt i en slik situasjon. Helt ute på yttergrensen av stresskurven så klarer vi ingen ting. Og det å stå der med et livløst barn som er ditt eget, det er langt over kanten. Det forstår jeg nå.

46 SLIK GJØR DU

NR. 3 2017

SLIK GJØR DU 47

Bøy hodet bakover og løft haka fram.

Se, lytt og føl etter normal pust. Hvis du tror barnet ikke puster normalt eller er usikker, start innblåsinger.

HJERTE-LUNGEREDNING PÅ BARN

Hvis barnet puster normalt, legg barnet i sideleie og kontroller pusten regelmessig.

Følg disse stegene dersom et barn ikke viser tegn til liv.

2 Åpne luftveien og sjekk pusten 1 Se etter tegn til liv

3 Gi 5 innblåsinger

Blås til brystkassen hever seg. Hvis brystkassen ikke hever seg: Gi 5 nye innblåsinger. Hvis brystkassen fortsatt ikke hever seg: Åpne munnen og se etter fremmedlegeme. Ta det forsiktig ut.

Rist forsiktig i skuldrene. Rop høyt. Hvis ikke tegn til liv, rop på hjelp og ring 113, sett på høyttalerfunksjon. Er du alene – gi HLR i 1 minutt før du ringer 113. Hvis tegn til liv, legg barnet i sideleie og kontroller pusten regelmesig. Munn-til-munn. Sett håndroten midt på brystet.

Start HLR 30:2. Følg råd fra 113. Hvis barnet fremdeles ikke puster, start bryst kompresjoner og inn blåsinger. Trykk brystet ned ca. 1/3 av bryst kassens dybde i en takt på 100-120 per minutt. Fortsett med 30:2 til du får hjelp eller barnet begynner å puste selv.

4 Start brystkompresjoner

Returadresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse Postboks 253, 1441 Drøbak

2018

40 ÅR 1978 - 2018 40 ÅR 1978 - 2018

Gå inn på

norskluftambulanse.no!

Støtt vårt arbeid – gi et gavebidrag i dag! Motta vår flotte jubileumskalender som takk. I 2018 feirer vi 40-års jubileum. Det ønsker vi å markere med en flott bildekalender. Flere av bildene er plukket ut etter en fotokonkurranse. Kalenderen er i A3-format når den er brettet ut, og med god plass til å notere dine avtaler og andre ting du ønsker å huske.

Sammen med kalenderen følger en multifunksjonell hals med refleks. Med et gavebidrag på kroner 295,- som også inkluderer porto, sender vi deg kalenderen. Får vi innbetalingen fra deg innen 1 8. november, får du kalenderen i god tid før jul.

Du får også en hals med refleks.