Problemene med en svak kunnskapsdebatt

fragmentert utover på 2000-tallet, og at standpunktene etter hvert ble tilbakeskuende og lite egnet for å skape ny politikk for kunnskapssektoren. Vel tjue år inn på 2000-tallet har vi en venstreside som i liten grad klarer å utforme en noenlunde felles ideologisk basert kunnskapspolitikk. Høyresiden har på 2000-tallet tatt en stadig sterkere posisjon i kunnskapspolitikken, og spesielt Høyre har fått et sterkt sakseierskap til feltet. Å ha et sterkt «sakseierskap» til et felt innebærer at partiet blir ansett for å være kompetent innenfor feltet, og at de er i stand til å komme med gode politiske løsninger innen kunnskapspolitikken. Høyres sterke posisjon kan ikke forstås uten å trekke linjen tilbake til starten av 2000-tallet. Da var det Høyre som innførte Kvalitetsreformen, og venstresidens ferd mot sidelinjen i kunnskapsdebatten startet. På et vis kuppet Høyre Kvalitetsreformen mens Arbeiderpartiet var opptatt med interne krangler. Den svake stillingen til venstresiden innen kunnskapspolitikken gjør også at høyresidens politikk blir mindre skarp enn den burde ha vært. Høyre har i stor grad kunnet føre en moderat og pragmatisk kunnskapspolitikk uten å ha blitt særlig ideologisk utfordret fra venstre. Høyre og resten av borgerlig side har ikke hatt press på seg for å utforme en ideologisk begrunnet politikk. Da blir politikken vanskeligere å få tak på og dermed vanskeligere å angripe. Vi får en fattigere debatt om kunnskapspolitikken.

Problemene med en svak kunnskapsdebatt Det er flere problemer knyttet til hvordan debatten om kunnskapspolitikken føres. Det viktigste og alvorligste problemet er at politikerne ikke har et godt grunnlag for å gjøre

prioriteringer. Dersom politikerne blir overbevist om at det største problemet med kunnskapspolitikken er at det ikke går nok penger til norske universiteter, risikerer vi å løse et ikke-eksisterende problem. Skjevhetene i debatten om kunnskapspolitikken gjør at politikerne i liten grad har gode redskaper for å føre en politikk som tar hensyn til helheten i forskningssystemet. I altfor liten grad klarer man å få grunnforskning, anvendt forskning, utvikling, innovasjon og høyere utdanning til å virke sammen.

Det neste problemet er at den negative fremstillingen av kunnskapssektoren, fra aktørene selv, på lang sikt vil svekke universitetenes troverdighet. Dersom aktørene fra universitetssektoren svekker sin egen troverdighet, risikerer de også å svekke troverdigheten til kunnskapssektoren som helhet. I den tiden vi nå lever i, er vi, mer enn noen gang, avhengig av forsvarere av vitenskap og rasjonalitet.

Det manglende politiske innholdet i debatten om kunnskapspolitikken har ført til at politikerne er dårlig rustet til å foreta selvstendige og helhetlige prioriteringer i kunnskapspolitikken. Et godt eksempel på hvordan dette spiller seg ut, er når politikere fra mange partier sier at forskning er avgjørende for å møte klimautfordringene, men opplever å bli møtt med kritikk fra universitetsmiljøer for å legge seg opp i hva det forskes på. Argumentet er at bare ved å gi penger til grunnforskning ved universitetene kan forskning brukes for å møte samfunnsutfordringene. Denne forestillingen står sterkt. Selv om vi senere i boka skal se at denne forestillingen er grunnleggende feil, har den gjort at rommet for å gjøre prioriteringer i kunnskapspolitikken har blitt mindre. Det er en tydelig tendens til at det foregår én debatt innad i sektoren, og en annen,

separat debatt mellom politikere om ulike beslutninger innen kunnskapspolitikken. I liten grad møtes argumentene i en felles debatt.

Til sist er deler av debatten om kunnskapspolitikken sterkt preget av stammespråk og begreper som er høyst uklare, som i stor grad brukes som trylleformler i debatten. I debatten er det ytterst sjelden at disse begrepene blir gitt klare definisjoner og innholdet blir skikkelig debattert. Dette gjelder spesielt tre begreper: Det første uklare begrepet er rett og slett hva et universitet er og skal være. At noe ikke er i tråd med en universitetsidé, eller at noe strider mot universitetets grunnidé, er vanlige motargumenter mot ulike forslag, spesielt fra professorhold på universitetene. Sannheten er at idéen om hva et universitet er og skal være, har forandret seg voldsomt opp gjennom historien, og ulike definisjoner om hva et universitet er, vil ha ulike politikk-konsekvenser. Det andre uklare begrepet er universitetsdemokrati. Begrepet er gjentagende og blir sjelden skikkelig definert. Er universitetsdemokratiet noe annet enn arbeidsplassdemokratiet vi har ellers i samfunnet? I så fall hvordan er det forskjellig, og har det en god nok begrunnelse? Disse innforståtte begrepene bidrar til å skape avstand mellom aktørene fra universitetene og politikerne. Det blir vanskelig og krevende å delta i debatten, og det er krevende å forstå hva kunnskapspolitikken skal handle om. Til sist har vi begrepet akademisk frihet. Dette begrepet er kanskje det aller fremste honnørordet i universitetsverden. Alle erklærer seg som tilhengere av akademisk frihet, og det fremmes stadig påstander om at den akademiske friheten er under press. Likevel har vi sett de siste årene at konfliktene rundt ansatte som påberoper seg den akademiske friheten, og ledelsen ved