En bedre kunnskapsdebatt

En bedre kunnskapsdebatt Målsettingen for denne boka er å bidra til å legge et grunnlag for en bedre debatt om forskning, høyere utdanning og innovasjon. Helt spesielt retter boka seg mot hvordan venstresiden igjen skal komme på offensiven i kunnskapspolitikken. I de kommende kapitlene begynner jeg med å forsøke å forklare hvorfor kunnskapsdebatten, etter min mening, sporet av etter tusenårsskiftet.

For å skape et politisk grunnlag for kunnskapspolitikken er det nødvendig å være omtrent enige om faktagrunnlaget. Det har vist seg å være utfordrende på hele 2000-tallet. Generelt er det en svært negativ beskrivelse av situasjonen innen forskning og høyere utdanning. I kapittel 2 viser jeg hvordan 2000-tallet har vært en gyllen tid for forskning og høyere utdanning. Stadig flere studenter har fått plass på norske universiteter og høyskoler og forskningen har ekspandert og oppnådd stadig bedre resultater. Dette har skjedd uten at ressurssituasjonen har blitt svekket. Tvert imot har belastningen på ansatte i forsknings- og utdanningssystemet blitt noe lavere på 2000-tallet. I kapittel 3 ser jeg også litt nærmere på hvor oppfatningen om at det går så elendig, kommer fra.

For å bygge opp en ny kunnskapspolitikk er vi også nødt til å gå inn i stammespråket i kunnskapsdebatten. Debatten er i stor grad dominert av ansatte ved universiteter og høyskoler og ulike organisasjoner tilknyttet feltet. Debatten er preget av begreper som «akademisk frihet» og «universitetsdemokrati» og er basert på noen bestemte oppfatninger av hva et universitet er, og hva det skal gjøre. Disse begrepene behandler jeg i kapittel 4 og 5, men i tillegg til å forklare hva de innebærer, vil jeg bore ned i hva som kan være det politiske innholdet i

begrepene. Alle er tilhengere av akademisk frihet, og alle ønsker demokrati ved universiteter og høyskoler. Men hva slags politiske valg og avveiinger må i så fall gjøres? Jeg setter også spørsmålstegn ved om i hvor stor grad, hvorfor og på hvilken måte universiteter skal behandles forskjellig fra andre arbeidsplasser i samfunnet.

I resten av boka vender jeg blikket mot hva en oppdatert kunnskapspolitikk bør inneholde. Det første som må gjøres, er å komme bort fra den såkalte lineære modellen for innovasjon – tanken om at forskning skaper kunnskap, som overlates til innovasjonsmiljøer, som løser problemer eller skaper økt verdiskaping. Den lineære modellen står i veien for å forstå sammenhengene mellom forskning, høyere utdanning, innovasjon og samfunnet. Dette oppgjøret med den lineære modellen kommer i kapittel 7. I dette kapittelet fremmer jeg i stedet tanken om et bredt kunnskapssyn.

I bokas siste kapittel trekker jeg noen logiske konklusjoner og beskriver hva venstresiden må gjøre for å gjenerobre kunnskapspolitikken.

I podkasten Revisionist history sier den kanadiske journalisten og forfatteren Malcolm Gladwell at han er på jakt etter det som er misforstått og oversett. I sine mange populærvitenskapelige bøker er det nettopp forklaringer på uventede fenomener som er hovedtema. Gladwell er opptatt av å finne sammenhenger som ikke er opplagte. I boka David og Goliat (Gladwell, 2013) viser han for eksempel hvordan ulike lovendringer for å få ned drapsraten i California (automatisk livstidsdom ved tredje alvorlige domfellelse) førte til økt kriminalitet – stikk motsatt av hva som var hensikten.

Denne boka er inspirert av denne typen tankegang: Jeg prøver å finne ut hva det er som ligger bak de ulike ståstedene i debatten om forskning, høyere utdanning og innovasjon. Hva mener vi egentlig med et «universitet», og fins egentlig det universitetet mange drømmer seg tilbake til? Hva er forskjellen og sammenhengen mellom autonomi og akademisk frihet, og er virkelig den akademiske friheten truet i Norge? Har norsk forskning blitt stadig mer nytteorientert, og er universitetene stadig mer avhengige av eksterne midler? Hvorfor får politikere kjeft fra universitetene når de ønsker å bruke forskning og høyere utdanning for å møte framtidas utfordringer?

Spesielt ønsker jeg å komme til bunns i de mange paradoksene vi ser i debatten. Hvorfor blir situasjonen for forskning og høyere utdanning alltid fremstilt negativt fra dem som representerer universitetene, når tallene konsistent viser fremgang?

Figur 1. Rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Svein Stølen, har vært en tydelig stemme i kunnskapsdebatten. Foto: Siri Øverland Eriksen, Khrono.