Kunnskapsdebatt på villspor

Page 17

Kunnskapsdebatt på villspor

Om hvordan høyresiden kuppet kunnskapspolitikken, og hvordan venstresiden kan ta den tilbake

Kyrre Lekve

Forfatteren har mottatt støtte fra det faglitterære fond. Forsidebilde: Privat

Redaktør: Marcus Bøhn Design: DesignBaltic Trykk: Dardedze

© Orkana forlag 2022 Orkana forlag as, 8340 Stamsund

ISBN 978828104520-0 www.orkana.no post@orkana.no

INNHOLD

Da kunnskapspolitikk ble viktig og debatten gikk seg bort .............. 9

Kunnskapspolitikken blir stadig viktigere ............................................................... 10

Kunnskapsdebatt med lav kvalitet 11

Problemene med en svak kunnskapsdebatt 13

Venstresiden og kunnskapspolitikken 16 Hvem er venstresiden? 18 En bedre kunnskapsdebatt 19

1. Hva gikk galt med kunnskapsdebatten? ..................................... 24

Høyresiden fikk hovedrollen ............................................................................ 29 Hvor sporet venstresiden av? ........................................................................... 32

Arbeiderpartiet ble borte fra kunnskapspolitikken 32

Venstresidens fravær ga plass for en misfornøyd sektor 41 Problemet med avstand ............................................................................................. 44 En fremmedgjørende og problematisk debatt 47

Kunne debatten ha vært annerledes? 48

2. Går det virkelig så dårlig med universitetene i Norge? ................ 50

Hva sier empirien om hvordan det står til med universitetene? ............... 54

Vekst i FoU (forskning og utvikling) 55

Studentbølgen og universitetene............................................................................. 62

De ansatte på universitetene 63 Hvordan ser hverdagen ut for en universitetsansatt? .......................................... 65

Er universitetene stadig mer avhengig av eksterne midler? 69

Vris norsk forskning i retning programstyrt forskning? ........................................ 70

Et gyllent 2000-tall .............................................................................................. 72

3. Hvor kommer skremmebildene om elendigheten fra? ................ 74

Bakgrunn: ubehaget ved endring 75 Den evige kulturkampen ............................................................................................ 79

Den humboldtske myte 79 Prestisjen som gikk tapt ............................................................................................. 82 New Public Management 89 NPM som ubrukelig politisk begrep 90 Er krisemaksimeringen et problem? 93 Hvordan møte skremmebildene? 97

4. Kunnskapsdebatten sett fra universitetet .................................. 99

Hva er et universitet? ......................................................................................... 99

Fra Bologna til Humboldt 100 Framveksten av de amerikanske forskningsuniversitetene 103

Det moderne norske universitetet 106 Akademisk frihet 108 Autonomi 109 Dannelse 113 Breddeuniversitetet? ................................................................................................. 114

Det manglende elementet: det entreprenørielle universitetet 116 En samstemt tanke om det norske universitetet ................................................ 117 (Politiske) Konsekvenser av ulike universitetssyn 117

Universitetsdemokratiet ................................................................................. 118 Demokrati i arbeidslivet 120 Hva er universitetsdemokrati? 122

Endrede rammebetingelser for universitetsdemokratiet 126

Universitetsdemokrati og makt 130 Universitetsdemokratiet og politikk ...................................................................... 133

6

5. Akademisk frihet: under press? ................................................ 135

Er akademisk frihet under press i Norge? 139

Grenser og forutsetninger for den akademiske friheten og ytringsansvar ..... 146

Akademisk frihet på universiteter og høyskoler 153

Oppsummert: Er akademisk frihet truet i Norge, og i så fall fra hvem? .......... 162

6. Grunnleggende syn på kunnskapspolitikken ........................... 165

Utdanning som nøkkelen til et bedre liv og et bedre samfunn 166

Venstresidens historiske kunnskapssyn ................................................................ 170

Politiske konsekvenser av tanken om kunnskap som nøkkelen 175 Lik rett til utdanning som bærende prinsipp ....................................................... 176 Kunnskap for å fremme produktivitet 180

En selvforsterkende spiral mellom kunnskap og produktivitet 180

Høyre og Produktivitetskommisjonen .................................................................. 183

Epilog: Produktivitetskommisjonen kom og forsvant 185 Appell utover høyresiden ......................................................................................... 188

Politiske konsekvenser av kunnskap som grunnlag for produktivitet 189 Status for grunnleggende syn på kunnskapspolitikken ........................... 191

7. Fundamentet for en moderne kunnskapspolitikk.....................

192

Oppgjør med universitetsideologien – den lineære modellen må legges død 194 Et bredere perspektiv på kunnskapspolitikken 201

Arbeidsdeling og drivkrefter for forskning ............................................................ 202

Forskningens drivkrefter og Pasteurs kvadrant 210 Konsekvensene av å ha et bredt perspektiv på kunnskapspolitikken ............ 212

Fundamentet for framtidas kunnskapspolitikk.......................................... 214

Et bredt kunnskapssyn 214 Kunnskap er et virkemiddel for å skape et bedre samfunn .............................. 215

7

8. Kunnskapspolitikk for framtida ............................................... 218

Venstresidens verdier som basis for kunnskapspolitikken ...................... 219

Hva må gjøres? ................................................................................................. 222

1. Ideologisk gjenreising av kunnskapspolitikken 222

2. Det må skapes en bred venstreside ................................................................... 222 3. Empirien bestemmer – politikken må være kunnskapsbasert 224 4. Kunnskapspolitikken må utformes på selvstendig grunnlag ....................... 225 5. Et bredt kunnskapssyn må legges til grunn 226

6. Missions: Venstresiden må bruke kunnskap for å skape et bedre samfunn228

Venstresidens universitetspolitikk ................................................................ 229

Diskusjonen om antall universiteter må erstattes av diskusjonen om hva slags universiteter ................................................................................................................ 230 Universitetsdemokrati 231 Styring og rapportering trengs, men med måte .................................................. 233

Venstresidens forskningspolitikk .................................................................. 234 Kan venstresiden ta tilbake kunnskapsdebatten? ..................................... 235

Litteratur ..................................................................................... 236 Takk ............................................................................................ 244

8

DA KUNNSKAPSPOLITIKK BLE VIKTIG OG DEBATTEN GIKK SEG BORT

17. oktober 2007 ble jeg oppringt av Tora Aasland. Dagen etter skulle hun bli utnevnt til statsråd for forskning og høyere utdanning i Kunnskapsdepartementet i Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering. Hun lurte på om jeg ville bli hennes politiske rådgiver. De neste fire og et halvt årene fikk jeg være midt i sentrum av et samfunnsområde i voldsom utvikling: I løpet av 2000-tallet gikk forskning, høyere utdanning og innovasjon fra å være politikkområder for de spesielt interesserte til å innta en helt sentral rolle i samfunnet. Forskningspolitikken, politikk for høyere utdanning og innovasjonspolitikken – til sammen kunnskapspolitikken – blir sett på som avgjørende for samfunnsutviklingen. Kunnskapspolitikken ligger til grunn for verdiskapning og konkurranseevne; kunnskapspolitikken skaffer forståelse vi trenger for å videreutvikle velferdssamfunnet; kunnskapspolitikken er avgjørende for å møte de store utfordringene innen for eksempel miljø-, klima- og utviklingspolitikken. I denne perioden var det partiet Høyre som tok ledelsen for kunnskapspolitikken. Historiske tilfeldigheter gjorde at Arbeiderpartiet mistet grepet om kunnskapspolitikken på begynnelsen av 2000-tallet. Arbeiderpartiet har aldri siden maktet å skape ny kunnskapspolitikk eller ta ledelsen for dette politikkfeltet. Uten Arbeiderpartiets aktive deltagelse

9

fikk vi en fragmentert og tilbakeskuende venstreside med dårlig evne til å videreutvikle kunnskapspolitikken.

Kunnskapspolitikken blir stadig viktigere Da Tora Aasland ble statsråd høsten 2007, var ikke kunnskapspolitikken spesielt viktig for regjeringen. Det var få andre statsråder som brydde seg noe særlig om feltet, og heller ikke statsminister Jens Stoltenberg framsto som særlig interessert. Dette endret seg dramatisk i de kommende årene. Det første eksempelet var klimaforliket som ble inngått på Stortinget vinteren 2008. Her ble forskning, utdanning og innovasjon helt sentrale elementer i hvordan Norge skulle møte klimautfordringen. Dette mønsteret skulle gjenta seg i årene som fulgte: Hver gang regjeringen lanserte ny politikk, var alltid kunnskapspolitikken et sentralt virkemiddel. For å styrke landbrukspolitikken ble det foreslått nye studieplasser; utviklingspolitikken skulle ledsages av følgeforskning; næringspolitikken krevde kunnskapsbasert innovasjon; den maritime industriutviklingen krevde flere og bedre fagskoler. Dette skiftet illustreres med at allerede i 2009 valgte de rødgrønne partiene å legge sin felles valgkampåpning til NTNU i Trondheim. Dette mønsteret har fortsatt og forsterket seg også etter at den rødgrønne regjeringen ble avløst av Erna Solbergs ulike høyreledete regjeringer i årene etter 2013. Kunnskapspolitikken har blitt en integrert del av stadig flere politikkområder. I tillegg angår den nå svært mange mennesker direkte (se detaljer i kapittel 2): Antall studenter har gått fra under 200 000 ved tusenårsskiftet til snart 300 000 tjue år senere. Antall ansatte ved universitetene har økt fra under

10

25 000 til over 40 000 i samme tidsperiode. I tillegg kommer over 30 000 ansatte ved forskningsinstituttene og i næringslivet som jobber med forskning. Det er også titusenvis av mennesker som er engasjert i (kunnskapsbaserte) innovasjonsaktiviteter i kortere eller lengre tidsperioder. Det at så mange har sin daglige aktivitet innen forskning, utdanning og innovasjon, fører i seg selv til at feltet har blitt sentralt i samfunnet. Forskning, høyere utdanning og innovasjon – kunnskapssektoren – har objektivt sett blitt viktigere i løpet av de siste tjue årene. Den utgjør en voksende andel av statsbudsjetter og næringslivets aktiviteter og angår stadig flere mennesker direkte.

Kunnskapsdebatt med lav kvalitet

Selv om forskning, høyere utdanning og innovasjon har beveget seg fra politikkens utkanter til politikkens sentrum, har ikke debatten om kunnskapspolitikken gjort det samme. I all hovedsak er debatten om kunnskapspolitikken den samme i dag som den var ved tusenårsskiftet. I stor grad går også de samme argumentene igjen. I kortform kan svakheten med debatten beskrives på følgende måte:

For det første er kunnskapsdebatten fremdeles dominert av representanter fra innsiden av universitetene. De mest aktive i kunnskapsdebatten er rektorene og en liten gruppe professorer ved universitetene, og til en viss grad fagforeninger og andre organisasjoner med utspring i de samme universitetene. Det som preger synspunktene fra disse aktørene, er en svært negativ beskrivelse av både situasjonen og utviklingen for forskning og høyere utdanning. Mange av stemmene, i mindre grad ledelsen ved universitetene, er tilbakeskuende

11

og konservative. De søker seg tilbake til slik de mener universtitene egentlig skal være. Generelt er disse aktørene i liten grad opptatt av innovasjon – å omsette kunnskap til produkter, varer, tjenester eller kunnskapsgrunnlag for beslutninger. I den grad de er det, fremstilles innovasjon oftest som negativt og i konkurranse til forskning og høyere utdanning. Disse aktørene er ekstremt orientert mot universitetene. Alt leses gjennom prismene til universitetene som en avgjørende samfunnsinstitusjon. Stemmene til forskerne utenfor universitetssektoren, for eksempel ved forskningsinstituttene og fra næringslivet, er marginale sammenliknet med stemmene fra universitetssiden. Det er selvsagt helt naturlig at rektorer og ledelsen ved universitetene gjør seg gjeldende i debatten og ivaretar sine interesser. Men det er et problem at det skapes et inntrykk av at forskning og høyere utdanning bare kan skje ved universitetene (og at innovasjon ikke er viktig). Det begrenser vår forståelse av helheten i kunnskapspolitikken og gjøre oss dårligere i stand til å utforme en kunnskapspolitikk som møte framtidas utfordringer.

For det andre er det for lite politikk i kunnskapspolitikken. Dette kan forstås på to måter: På den ene siden er argumentene i liten grad basert på verdier og ideologiske standpunkter. Debatten om kunnskapspolitikken har i stor grad vært redusert til en debatt om penger, i stedet for å handle om veivalg i kunnskapspolitikken. Det betyr også at det er for lite partipolitikk i debatten om kunnskapspolitikken. Jeg skal senere i boka vise hvordan jeg mener dette skyldes historiske tilfeldigheter på begynnelsen av 2000-tallet, som gjorde at Arbeiderpartiet havnet på sidelinja i debatten om kunnskapspolitikken. Resultatet var at venstresiden ble svært

12

fragmentert utover på 2000-tallet, og at standpunktene etter hvert ble tilbakeskuende og lite egnet for å skape ny politikk for kunnskapssektoren. Vel tjue år inn på 2000-tallet har vi en venstreside som i liten grad klarer å utforme en noenlunde felles ideologisk basert kunnskapspolitikk. Høyresiden har på 2000-tallet tatt en stadig sterkere posisjon i kunnskapspolitikken, og spesielt Høyre har fått et sterkt sakseierskap til feltet. Å ha et sterkt «sakseierskap» til et felt innebærer at partiet blir ansett for å være kompetent innenfor feltet, og at de er i stand til å komme med gode politiske løsninger innen kunnskapspolitikken. Høyres sterke posisjon kan ikke forstås uten å trekke linjen tilbake til starten av 2000-tallet. Da var det Høyre som innførte Kvalitetsreformen, og venstresidens ferd mot sidelinjen i kunnskapsdebatten startet. På et vis kuppet Høyre Kvalitetsreformen mens Arbeiderpartiet var opptatt med interne krangler. Den svake stillingen til venstresiden innen kunnskapspolitikken gjør også at høyresidens politikk blir mindre skarp enn den burde ha vært. Høyre har i stor grad kunnet føre en moderat og pragmatisk kunnskapspolitikk uten å ha blitt særlig ideologisk utfordret fra venstre. Høyre og resten av borgerlig side har ikke hatt press på seg for å utforme en ideologisk begrunnet politikk. Da blir politikken vanskeligere å få tak på og dermed vanskeligere å angripe. Vi får en fattigere debatt om kunnskapspolitikken.

Problemene med en svak kunnskapsdebatt

Det er flere problemer knyttet til hvordan debatten om kunnskapspolitikken føres. Det viktigste og alvorligste problemet er at politikerne ikke har et godt grunnlag for å gjøre

13

prioriteringer. Dersom politikerne blir overbevist om at det største problemet med kunnskapspolitikken er at det ikke går nok penger til norske universiteter, risikerer vi å løse et ikke-eksisterende problem. Skjevhetene i debatten om kunnskapspolitikken gjør at politikerne i liten grad har gode redskaper for å føre en politikk som tar hensyn til helheten i forskningssystemet. I altfor liten grad klarer man å få grunnforskning, anvendt forskning, utvikling, innovasjon og høyere utdanning til å virke sammen.

Det neste problemet er at den negative fremstillingen av kunnskapssektoren, fra aktørene selv, på lang sikt vil svekke universitetenes troverdighet. Dersom aktørene fra universitetssektoren svekker sin egen troverdighet, risikerer de også å svekke troverdigheten til kunnskapssektoren som helhet. I den tiden vi nå lever i, er vi, mer enn noen gang, avhengig av forsvarere av vitenskap og rasjonalitet.

Det manglende politiske innholdet i debatten om kunnskapspolitikken har ført til at politikerne er dårlig rustet til å foreta selvstendige og helhetlige prioriteringer i kunnskapspolitikken. Et godt eksempel på hvordan dette spiller seg ut, er når politikere fra mange partier sier at forskning er avgjørende for å møte klimautfordringene, men opplever å bli møtt med kritikk fra universitetsmiljøer for å legge seg opp i hva det forskes på. Argumentet er at bare ved å gi penger til grunnforskning ved universitetene kan forskning brukes for å møte samfunnsutfordringene. Denne forestillingen står sterkt. Selv om vi senere i boka skal se at denne forestillingen er grunnleggende feil, har den gjort at rommet for å gjøre prioriteringer i kunnskapspolitikken har blitt mindre. Det er en tydelig tendens til at det foregår én debatt innad i sektoren, og en annen,

14

separat debatt mellom politikere om ulike beslutninger innen kunnskapspolitikken. I liten grad møtes argumentene i en felles debatt.

Til sist er deler av debatten om kunnskapspolitikken sterkt preget av stammespråk og begreper som er høyst uklare, som i stor grad brukes som trylleformler i debatten. I debatten er det ytterst sjelden at disse begrepene blir gitt klare definisjoner og innholdet blir skikkelig debattert. Dette gjelder spesielt tre begreper: Det første uklare begrepet er rett og slett hva et universitet er og skal være. At noe ikke er i tråd med en universitetsidé, eller at noe strider mot universitetets grunnidé, er vanlige motargumenter mot ulike forslag, spesielt fra professorhold på universitetene. Sannheten er at idéen om hva et universitet er og skal være, har forandret seg voldsomt opp gjennom historien, og ulike definisjoner om hva et universitet er, vil ha ulike politikk-konsekvenser. Det andre uklare begrepet er universitetsdemokrati. Begrepet er gjentagende og blir sjelden skikkelig definert. Er universitetsdemokratiet noe annet enn arbeidsplassdemokratiet vi har ellers i samfunnet? I så fall hvordan er det forskjellig, og har det en god nok begrunnelse? Disse innforståtte begrepene bidrar til å skape avstand mellom aktørene fra universitetene og politikerne. Det blir vanskelig og krevende å delta i debatten, og det er krevende å forstå hva kunnskapspolitikken skal handle om. Til sist har vi begrepet akademisk frihet. Dette begrepet er kanskje det aller fremste honnørordet i universitetsverden. Alle erklærer seg som tilhengere av akademisk frihet, og det fremmes stadig påstander om at den akademiske friheten er under press. Likevel har vi sett de siste årene at konfliktene rundt ansatte som påberoper seg den akademiske friheten, og ledelsen ved

15

universitetene har vært mange og store. Ledelsen ved flere av våre sterkeste universiteter har vist svak evne til å håndtere konflikter der akademisk frihet blir trukket inn. Dette paradokset skyldes at begrepet ikke er skikkelig definert, og at den akademiske friheten faktisk har grenser.

Skal vi kunne bruke kunnskapspolitikken som nøkkel til samfunnsutviklingen, har vi behov for en betydelig bedre debatt om, og en betydelig bedre forståelse av, kunnskapspolitikken. Først og fremst må politikerne selv engasjere seg og gjøre den tunge jobben med å sette seg inn i og utvikle en skikkelig kunnskapspolitikk. Men det er også behov for en bredere debatt om kunnskapspolitikken som er dypere forankret i oppdatert kunnskap om utdannings- og forskningssektoren, kunnskapspolitikken og forholdet mellom dem (til sammen kunnskapssystemet).

Det er også ønskelig med en tydeligere ideologisk debatt om kunnskapspolitikken. Det er mer inspirerende at det er forskjeller mellom partier i kunnskapspolitikken, og forfriskende om de har tydelige ideologiske begrunnelser for politikken sin. Det er også min overbevisning at mange beslutninger kan bli bedre dersom det er tydeligere hva som er den underliggende, ideologiske begrunnelsen for de ulike standpunktene.

Venstresiden og kunnskapspolitikken

Kunnskapspolitikk har alltid vært en sak der venstresiden har hatt et sterkt sakseierskap. I statsviternes analyser betyr det at velgerne oppfatter at venstresiden har politikk på kunnskapsområdet, at denne politikken er god, og at venstresiden har høy troverdighet i å møte utfordringene innenfor dette feltet.

16

Personlig syns jeg det har vært forstemmende å se en venstreside som har mistet sakseierskapet til kunnskapspolitikken. Selv om det er svært positivt at mye i kunnskapspolitikken har tverrpolitisk oppslutning, skulle jeg ønske at venstresidens verdier i større grad kom fram i kunnskapspolitikken. Jeg ønsker meg en venstreside som ser verdien av utdanning som en frigjørende kraft, både for individ og samfunn, mer enn et middel til økt produktivitet. Jeg ønsker meg en venstreside som ikke setter ulike utdanninger opp mot hverandre, men tvert imot mener at alle bør få virkeliggjort sitt potensial. Jeg ønsker meg en venstreside som tydelig formulerer hvordan kunnskapspolitikken kan brukes for å møte klimautfordringen og videreutvikle velferdssamfunnet. Etter de første to tiårene av 2000-tallet er venstresiden som politisk kraft svært svak i kunnskapsdebatten. Partiet Høyre har lagt seg på en reformlinje begrunnet i nødvendigheten av modernisering og endring, og fått følge av partiet Venstre. Venstresiden har i liten grad klart å utvikle en samlet, alternativ politikk til høyresidens kunnskapspolitikk. Venstresidens kunnskapspolitikk bærer preg av å være en negasjon til høyresiden. I perioden 2013–2021 opererte venstresiden litt på autopilot og avviste regjeringens forslag uten å svare på utfordringene regjeringen adresserte med sine reformforslag. De rødgrønne partiene som regjerte sammen 2005–2013 –Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – hadde en opposisjonspolitikk som i for liten grad pekte framover. Det er heller ikke lett å få øye på hvordan den nye regjeringskonstellasjonen fra 2021, bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har en kunnskapspolitikk som peker framover. Regjeringserklæringen

17

fra Hurdal er preget av reversering og gjenoppretting, mer enn nytenking og utvikling.

Høyres ledende kunnskapspolitikere har hatt lett spill det siste tiåret. De har kunnet ta utgangspunkt i endringer i samfunnet og fremme reformforslag som skal adressere disse endringene. Politisk har de blitt møtt av en fragmentert venstreside uten en samlet, alternativ politikk. Fra universitets- og høyskolesektoren har de blitt møtt med synspunkter som i liten grad forholder seg til fakta, og som i liten grad har egne forslag til hva som må gjøres for å skape bedre resultater for forskning, innovasjon og høyere utdanning.

Hvem er venstresiden?

Litt løst kan vi si at med en «bred venstreside» menes alt fra den rødgrønne regjeringen i 2005–2013 (Ap, SV og Sp) og partiene til venstre for disse på den politiske skalaen. Når jeg snakker om en venstreside innenfor sektoren forskning og høyere utdanning, er det svært mye av denne venstresiden som ikke tilhører noe parti, men mange vil definere seg som tilhørende på venstresiden (uten at det nødvendigvis fins en entydig definisjon av hva det betyr). Historisk sett (fra etterkrigstiden og framover) var det først Arbeiderpartiet som var en politisk aktør, mens den politiske venstresiden i parlamentarisk forstand også inkluderte SV fra 1970-tallet (og før det SF). Utover på 2000-tallet vil en slik parlamentarisk venstreside i kunnskapspolitikken også inkludere krefter i Senterpartiet og potensielt Miljøpartiet De Grønne (MDG) samt partiet Rødt på venstre flanke. På politisk side er det likevel Arbeiderpartiet og SV jeg spesielt sikter til når jeg snakker om venstresidens politikk.

18

En bedre kunnskapsdebatt

Målsettingen for denne boka er å bidra til å legge et grunnlag for en bedre debatt om forskning, høyere utdanning og innovasjon. Helt spesielt retter boka seg mot hvordan venstresiden igjen skal komme på offensiven i kunnskapspolitikken. I de kommende kapitlene begynner jeg med å forsøke å forklare hvorfor kunnskapsdebatten, etter min mening, sporet av etter tusenårsskiftet.

For å skape et politisk grunnlag for kunnskapspolitikken er det nødvendig å være omtrent enige om faktagrunnlaget. Det har vist seg å være utfordrende på hele 2000-tallet. Generelt er det en svært negativ beskrivelse av situasjonen innen forskning og høyere utdanning. I kapittel 2 viser jeg hvordan 2000-tallet har vært en gyllen tid for forskning og høyere utdanning. Stadig flere studenter har fått plass på norske universiteter og høyskoler og forskningen har ekspandert og oppnådd stadig bedre resultater. Dette har skjedd uten at ressurssituasjonen har blitt svekket. Tvert imot har belastningen på ansatte i forsknings- og utdanningssystemet blitt noe lavere på 2000-tallet. I kapittel 3 ser jeg også litt nærmere på hvor oppfatningen om at det går så elendig, kommer fra. For å bygge opp en ny kunnskapspolitikk er vi også nødt til å gå inn i stammespråket i kunnskapsdebatten. Debatten er i stor grad dominert av ansatte ved universiteter og høyskoler og ulike organisasjoner tilknyttet feltet. Debatten er preget av begreper som «akademisk frihet» og «universitetsdemokrati» og er basert på noen bestemte oppfatninger av hva et universitet er, og hva det skal gjøre. Disse begrepene behandler jeg i kapittel 4 og 5, men i tillegg til å forklare hva de innebærer, vil jeg bore ned i hva som kan være det politiske innholdet i

19

begrepene. Alle er tilhengere av akademisk frihet, og alle ønsker demokrati ved universiteter og høyskoler. Men hva slags politiske valg og avveiinger må i så fall gjøres? Jeg setter også spørsmålstegn ved om i hvor stor grad, hvorfor og på hvilken måte universiteter skal behandles forskjellig fra andre arbeidsplasser i samfunnet.

I resten av boka vender jeg blikket mot hva en oppdatert kunnskapspolitikk bør inneholde. Det første som må gjøres, er å komme bort fra den såkalte lineære modellen for innovasjon – tanken om at forskning skaper kunnskap, som overlates til innovasjonsmiljøer, som løser problemer eller skaper økt verdiskaping. Den lineære modellen står i veien for å forstå sammenhengene mellom forskning, høyere utdanning, innovasjon og samfunnet. Dette oppgjøret med den lineære modellen kommer i kapittel 7. I dette kapittelet fremmer jeg i stedet tanken om et bredt kunnskapssyn.

I bokas siste kapittel trekker jeg noen logiske konklusjoner og beskriver hva venstresiden må gjøre for å gjenerobre kunnskapspolitikken.

I podkasten Revisionist history sier den kanadiske journalisten og forfatteren Malcolm Gladwell at han er på jakt etter det som er misforstått og oversett. I sine mange populærvitenskapelige bøker er det nettopp forklaringer på uventede fenomener som er hovedtema. Gladwell er opptatt av å finne sammenhenger som ikke er opplagte. I boka David og Goliat (Gladwell, 2013) viser han for eksempel hvordan ulike lovendringer for å få ned drapsraten i California (automatisk livstidsdom ved tredje alvorlige domfellelse) førte til økt kriminalitet – stikk motsatt av hva som var hensikten.

20

Denne boka er inspirert av denne typen tankegang: Jeg prøver å finne ut hva det er som ligger bak de ulike ståstedene i debatten om forskning, høyere utdanning og innovasjon. Hva mener vi egentlig med et «universitet», og fins egentlig det universitetet mange drømmer seg tilbake til? Hva er forskjellen og sammenhengen mellom autonomi og akademisk frihet, og er virkelig den akademiske friheten truet i Norge? Har norsk forskning blitt stadig mer nytteorientert, og er universitetene stadig mer avhengige av eksterne midler? Hvorfor får politikere kjeft fra universitetene når de ønsker å bruke forskning og høyere utdanning for å møte framtidas utfordringer?

Figur 1. Rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Svein Stølen, har vært en tydelig stemme i kunnskapsdebatten. Foto: Siri Øverland Eriksen, Khrono.

Spesielt ønsker jeg å komme til bunns i de mange paradoksene vi ser i debatten. Hvorfor blir situasjonen for forskning og høyere utdanning alltid fremstilt negativt fra dem som representerer universitetene, når tallene konsistent viser fremgang?

21

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.