Kunnskapspolitikken blir stadig viktigere

fikk vi en fragmentert og tilbakeskuende venstreside med dårlig evne til å videreutvikle kunnskapspolitikken.

Kunnskapspolitikken blir stadig viktigere Da Tora Aasland ble statsråd høsten 2007, var ikke kunnskapspolitikken spesielt viktig for regjeringen. Det var få andre statsråder som brydde seg noe særlig om feltet, og heller ikke statsminister Jens Stoltenberg framsto som særlig interessert. Dette endret seg dramatisk i de kommende årene. Det første eksempelet var klimaforliket som ble inngått på Stortinget vinteren 2008. Her ble forskning, utdanning og innovasjon helt sentrale elementer i hvordan Norge skulle møte klimautfordringen. Dette mønsteret skulle gjenta seg i årene som fulgte: Hver gang regjeringen lanserte ny politikk, var alltid kunnskapspolitikken et sentralt virkemiddel. For å styrke landbrukspolitikken ble det foreslått nye studieplasser; utviklingspolitikken skulle ledsages av følgeforskning; næringspolitikken krevde kunnskapsbasert innovasjon; den maritime industriutviklingen krevde flere og bedre fagskoler. Dette skiftet illustreres med at allerede i 2009 valgte de rødgrønne partiene å legge sin felles valgkampåpning til NTNU i Trondheim. Dette mønsteret har fortsatt og forsterket seg også etter at den rødgrønne regjeringen ble avløst av Erna Solbergs ulike høyreledete regjeringer i årene etter 2013.

Kunnskapspolitikken har blitt en integrert del av stadig flere politikkområder. I tillegg angår den nå svært mange mennesker direkte (se detaljer i kapittel 2): Antall studenter har gått fra under 200 000 ved tusenårsskiftet til snart 300 000 tjue år senere. Antall ansatte ved universitetene har økt fra under