Venstresiden og kunnskapspolitikken

universitetene har vært mange og store. Ledelsen ved flere av våre sterkeste universiteter har vist svak evne til å håndtere konflikter der akademisk frihet blir trukket inn. Dette paradokset skyldes at begrepet ikke er skikkelig definert, og at den akademiske friheten faktisk har grenser.

Skal vi kunne bruke kunnskapspolitikken som nøkkel til samfunnsutviklingen, har vi behov for en betydelig bedre debatt om, og en betydelig bedre forståelse av, kunnskapspolitikken. Først og fremst må politikerne selv engasjere seg og gjøre den tunge jobben med å sette seg inn i og utvikle en skikkelig kunnskapspolitikk. Men det er også behov for en bredere debatt om kunnskapspolitikken som er dypere forankret i oppdatert kunnskap om utdannings- og forskningssektoren, kunnskapspolitikken og forholdet mellom dem (til sammen kunnskapssystemet).

Det er også ønskelig med en tydeligere ideologisk debatt om kunnskapspolitikken. Det er mer inspirerende at det er forskjeller mellom partier i kunnskapspolitikken, og forfriskende om de har tydelige ideologiske begrunnelser for politikken sin. Det er også min overbevisning at mange beslutninger kan bli bedre dersom det er tydeligere hva som er den underliggende, ideologiske begrunnelsen for de ulike standpunktene.

Venstresiden og kunnskapspolitikken Kunnskapspolitikk har alltid vært en sak der venstresiden har hatt et sterkt sakseierskap. I statsviternes analyser betyr det at velgerne oppfatter at venstresiden har politikk på kunnskapsområdet, at denne politikken er god, og at venstresiden har høy troverdighet i å møte utfordringene innenfor dette feltet.

Personlig syns jeg det har vært forstemmende å se en venstreside som har mistet sakseierskapet til kunnskapspolitikken. Selv om det er svært positivt at mye i kunnskapspolitikken har tverrpolitisk oppslutning, skulle jeg ønske at venstresidens verdier i større grad kom fram i kunnskapspolitikken. Jeg ønsker meg en venstreside som ser verdien av utdanning som en frigjørende kraft, både for individ og samfunn, mer enn et middel til økt produktivitet. Jeg ønsker meg en venstreside som ikke setter ulike utdanninger opp mot hverandre, men tvert imot mener at alle bør få virkeliggjort sitt potensial. Jeg ønsker meg en venstreside som tydelig formulerer hvordan kunnskapspolitikken kan brukes for å møte klimautfordringen og videreutvikle velferdssamfunnet.

Etter de første to tiårene av 2000-tallet er venstresiden som politisk kraft svært svak i kunnskapsdebatten. Partiet Høyre har lagt seg på en reformlinje begrunnet i nødvendigheten av modernisering og endring, og fått følge av partiet Venstre. Venstresiden har i liten grad klart å utvikle en samlet, alternativ politikk til høyresidens kunnskapspolitikk. Venstresidens kunnskapspolitikk bærer preg av å være en negasjon til høyresiden. I perioden 2013–2021 opererte venstresiden litt på autopilot og avviste regjeringens forslag uten å svare på utfordringene regjeringen adresserte med sine reformforslag. De rødgrønne partiene som regjerte sammen 2005–2013 – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – hadde en opposisjonspolitikk som i for liten grad pekte framover. Det er heller ikke lett å få øye på hvordan den nye regjeringskonstellasjonen fra 2021, bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har en kunnskapspolitikk som peker framover. Regjeringserklæringen