Kunnskapsdebatt med lav kvalitet

25 000 til over 40 000 i samme tidsperiode. I tillegg kommer over 30 000 ansatte ved forskningsinstituttene og i næringslivet som jobber med forskning. Det er også titusenvis av mennesker som er engasjert i (kunnskapsbaserte) innovasjonsaktiviteter i kortere eller lengre tidsperioder. Det at så mange har sin daglige aktivitet innen forskning, utdanning og innovasjon, fører i seg selv til at feltet har blitt sentralt i samfunnet. Forskning, høyere utdanning og innovasjon – kunnskapssektoren – har objektivt sett blitt viktigere i løpet av de siste tjue årene. Den utgjør en voksende andel av statsbudsjetter og næringslivets aktiviteter og angår stadig flere mennesker direkte.

Kunnskapsdebatt med lav kvalitet Selv om forskning, høyere utdanning og innovasjon har beveget seg fra politikkens utkanter til politikkens sentrum, har ikke debatten om kunnskapspolitikken gjort det samme. I all hovedsak er debatten om kunnskapspolitikken den samme i dag som den var ved tusenårsskiftet. I stor grad går også de samme argumentene igjen. I kortform kan svakheten med debatten beskrives på følgende måte:

For det første er kunnskapsdebatten fremdeles dominert av representanter fra innsiden av universitetene. De mest aktive i kunnskapsdebatten er rektorene og en liten gruppe professorer ved universitetene, og til en viss grad fagforeninger og andre organisasjoner med utspring i de samme universitetene. Det som preger synspunktene fra disse aktørene, er en svært negativ beskrivelse av både situasjonen og utviklingen for forskning og høyere utdanning. Mange av stemmene, i mindre grad ledelsen ved universitetene, er tilbakeskuende

og konservative. De søker seg tilbake til slik de mener universtitene egentlig skal være. Generelt er disse aktørene i liten grad opptatt av innovasjon – å omsette kunnskap til produkter, varer, tjenester eller kunnskapsgrunnlag for beslutninger. I den grad de er det, fremstilles innovasjon oftest som negativt og i konkurranse til forskning og høyere utdanning. Disse aktørene er ekstremt orientert mot universitetene. Alt leses gjennom prismene til universitetene som en avgjørende samfunnsinstitusjon. Stemmene til forskerne utenfor universitetssektoren, for eksempel ved forskningsinstituttene og fra næringslivet, er marginale sammenliknet med stemmene fra universitetssiden. Det er selvsagt helt naturlig at rektorer og ledelsen ved universitetene gjør seg gjeldende i debatten og ivaretar sine interesser. Men det er et problem at det skapes et inntrykk av at forskning og høyere utdanning bare kan skje ved universitetene (og at innovasjon ikke er viktig). Det begrenser vår forståelse av helheten i kunnskapspolitikken og gjøre oss dårligere i stand til å utforme en kunnskapspolitikk som møte framtidas utfordringer.

For det andre er det for lite politikk i kunnskapspolitikken. Dette kan forstås på to måter: På den ene siden er argumentene i liten grad basert på verdier og ideologiske standpunkter. Debatten om kunnskapspolitikken har i stor grad vært redusert til en debatt om penger, i stedet for å handle om veivalg i kunnskapspolitikken. Det betyr også at det er for lite partipolitikk i debatten om kunnskapspolitikken. Jeg skal senere i boka vise hvordan jeg mener dette skyldes historiske tilfeldigheter på begynnelsen av 2000-tallet, som gjorde at Arbeiderpartiet havnet på sidelinja i debatten om kunnskapspolitikken. Resultatet var at venstresiden ble svært