3 minute read
Vi bygde katedraler høyt mot himlen, men du gikk hele tiden lengre ned
Slik lyder en setning i Ylva Eggeholm sin «Milleniumsalme» som jeg ble oppmerksom på da Bente Ringøen Hegen sang den så vakkert på Onsdagskirken 8. mars.
For meg handler denne strofen om en Gud som er med oss når livet er vanskelig, og også når det lysner igjen på ny. I skrivende stund har det akkurat vært kvinnedagen. Jeg liker egentlig ikke å bli gratulert på denne dagen. Ikke fordi den ikke er viktig, men fordi jeg synes det er trist at den er svært nødvendig og svært viktig. Det er ikke en dag for gratulasjoner, men en dag for ettertanke og handling.
I vårt land, i vårt samfunn, i Kristiansand, på Flekkerøy, i vår menighet, er det unge som er redde for hva andre tenker om dem og som utsettes for trakassering og uønsket oppmerksomhet. De er redde for å ikke være gode nok og at de ikke klarer å leve opp til det de oppfatter som samfunnets idealer. I de siste ukene har det vært sterkt fokus på varslingssaken i Forsvaret og på Sophie Elise som i Statskanalen har fått lov til å fremme et sørgelig forbilde for unge jenter. Aftenposten melder at antall anmeldte overgrep øker. Avisene forteller at etterspørselen etter nakenbilder av barn øker, og vi kan lese at Andrew Tate sitt kvinnesyn påvirker unge gutter i Norge. “Da blir Andrew Tate sin «humor» unge jenters virkelighet,» skriver Oda Okkenhaug i en kommentar i Nettavisen i januar i år.
Jeg er opptatt av at vi som menighet, i våre hjem, i arbeidet med barn og ungdom, legger til rette for å snakke om disse problemstillingene og hva som er normalt og moralsk riktig. Kan vi klare å danne en sunn motvekt mot alt våre barn og unge blir utsatt for i sosiale media, i reklamen, i realityprogram og i musikkvideoer, og heller skape sunne idealer? Jeg spør som Karen Kilane gjorde på Onsdagskirken på kvinnedagen:
- Hvilke fortellinger omgir vi oss med? Hvilke drømmer skaper vi?
Jeg tenker vi har et stort ansvar som menighet i forhold til å forvalte og formidle gode og sunne verdier og forbilder for barn og unge, både jenter og gutter.
I denne utgaven av Horisonten kan du lese om Berit som har viet mye av sitt liv til å arbeide for en bedre verden for andre, men som selv sier det har kostet litt å bli trygg under kirkekaffen og bygge sitt nettverk i menigheten vår. Sigrun har møtt to unge jenter som skal stå brud i år og vi får et innblikk i hva de har av planer, tanker og ønsker for bryllup og fremtid. Vi blir bedre kjent med Oscar, vår nye kreative organist, og Linda forteller om sine tanker og planer for Kafe Pust. Vi får også bli med en tidlig morgen på Katedral Stangefjell og Håkon har delt sine refleksjoner med oss. Få også med deg bakspeilet der Dagfinn ser tilbake på en oppvekst i Egersund med innslag av Flekkerøy, og minner om en klok far.
Vi i redaksjonen håper at dere vil finne gode øyeblikk med dette nummeret av Horisonten og at dere ser ekstra nøye på sidene under Kirkenytt. Der kan dere se noe av det som skjer av smått og stort i menigheten, og kanskje planlegge hva dere vil delta i. Jeg avslutter Redaktørens spalte i dag med teksten til sangen «Mot Morgengry» av Ylva Eggeholm. La oss alle forsøke å gjøre en god forskjell for oss selv og hverandre, og tenke at vi kan gå «hele tiden lengre ned».
God Påske og god lesing.
MOT MORGENGRY
Så kom du da til sist, du var en fremmed, en sagnfigur man nok har snakket om, så mange hadde laget bilder av deg, du sprengte alle bilder da du kom!
Vi tok deg frekt til inntekt for vårt eget og flagget med ditt navn i krig og fred, vi bygde katedraler høyt mot himlen, men du gikk hele tiden lengre ned.
Du er et barn som ligger på et jordgulv, du fryser om vi ikke griper inn. Du tar på syke kropper, hater urett og byr de elskende på moden vin. Du stiger ut av alle tomme graver, du er en vind som varsler: det blir vår! Du kommer som en flyktning over fjellet, du følger oss dit ingen annen når.
Du er den sang om livet som jeg glemte, den sannhet jeg forrådte dag for dag. Jeg svek meg selv; det speilet som jeg gjemte, har dine dybder, dine ansiktsdrag. Kom nærmere, og bli hos meg! Det mørkner, og kanskje lysner det igjen på ny. Ditt liv skal bære meg: jeg hører trosten, som synger dagen inn før morgengry.
T: Ylva Eggehorn
O: Øystein Thelle
M: Benny Andersson