En pust i bakken

På Kafe Pust er det en fredfull atmosfære og langt fra stormkastene. Linda i kafeen møter oss med et stort smil og en nydelig meny. Margry Ingebretsen, som er kollega med Berit i språkkafeen, møter oss også smilende og på vår side av disken. Hun venter på en av våre nye landsmenn som hun skal lunsje sammen med.

Berit ruver ikke i landskapet, og tar heller ikke mye plass. Jeg opplever at hun tilhører de forsiktige og stillferdige, hun bor alene i et stort gammelt hus, og jeg har blitt nysgjerrig på hennes historie. Alle mennesker har en historie, og jeg mistenker at Berit har en av de fargerike historiene.

From nok

Så la oss alle bli bedre kjent med Berit. Hun vokste opp på Flekkerøy, i Kvennesviga, og bodde her til hun fylte 18 år. Det er ganske lenge siden Berit fylle 18 år nå, og vi er tilbake til januar 1967. Da valgte hun å flytte til Oslo for å ta sykepleierutdannelse på Diakonhjemmet. I 10 år ble hun i Oslo med utdannelse og jobb før hun vendte sørover igjen til Kristiansand, der hun i tillegg utdannet seg til helsesøster som nå heter helsesykepleier.

Det er uvær i vente denne dagen. Kommunedirektøren forteller om beredskapsmøter, innbyggerne oppfordres til å sikre løse gjenstander og meteorologene varsler vindkast på opp mot 40 m/s. Jeg skal møte min gode nabo, Berit Nilsen, i Kafe Pust denne fredagslunsjen. Selv Berit velger å la seg transportere på fire hjul fremfor å gå på sine to korte, men svært raske ben denne stormdagen i midten av februar.

- I min ungdom var det mange som skulle bli misjonærer, men jeg for min del var ikke from nok, sier Berit med glimt i øyet. Hun presiserer at hun aldri tenkte på å bli misjonær.

Men likevel ble hun det. Det var etter et lengre besøk til sin kusine og hennes familie i Kamerun, at hun reiste hjem med vissheten om at «her kommer jeg igjen». Kamerun er et land på vestkysten av Afrika. Det ligger like nord for ekvator, og klimaet er tropisk. Ifølge Store Norske Leksikon omtales landet ofte som et «Afrika i miniatyr». Og hit reiste nette, kvikke Berit fra Flekkerøy, 35 år, enslig kvinne, for å gjøre verden til et bedre sted sammen med NMS.

En livsstil

Etter språkstudier i både fransk og et lokalt språk, havnet hun på Ngaoubela, en landsby midt i landet for å jobbe på NMS sitt sykehus der. Sykehuset hadde tidligere en koloni for spedalske, derfor lå det avsides til. Nå som sykdommen var bekjempet var sykehuset fortsatt viktig for andre sykdommer, men det var langt til hovedstaden. Kanskje 23-30 mil avhengig av værog føreforholdene.

- Vi satt oss ofte ned i bønn før vi skulle krysse elver i regntiden, forteller Berit. -Veiene kunne egentlig ikke kalles veier, og jeg lærte fort å skifte dekk på bilen, beskriver hun videre. Bilen, en Subaru av ukjent modell, var gitt til «Madeimosellene» på sykehuset av en rik amerikaner.

- Å være sykepleier på et lokalt sykehus i Kamerun er ikke det samme som å jobbe som sykepleier i Norge, sier Berit med et forsiktig smil. - Jeg jobbet som økonom og forvalter, og jeg hadde personalansvar og ansvar for lønnsutbetaling. I tillegg måtte vi gjøre oppgaver som leger egentlig bør gjøre, men når vi ikke hadde leger der… sier hun uten å fullføre setningen. Og konstaterer til slutt at det ble en livsstil og at de lokale sykepleierne var svært dyktige!

Berit har jobbet i til sammen 9 år i Kamerun fordelt på tre perioder. Den siste perioden jobbet hun i Ngaoundèrè, som er den Lutherske kirken sitt hovedsenter i landet.

- Der arbeidet jeg ut fra kirkas sykehus med primærhelsetjeneste. Vi reiste ut til landsbyer og bykvartal i nærheten og behandlet og vaksinerte barn. Vi hadde også helseundervisning, forteller Berit.

Jeg lurer på hva hun er mest stolt av i ettertid, og da må hun tenke seg godt om. Hun tilhører kanskje en generasjon kvinner som ikke snakker om hva hun er stolt av å ha utført. Hun arbeider i det stille.

- Det er nok kontakten jeg fikk med de lokale. Jeg jobbet veldig godt sammen med dem og vi respekterte hverandre som likeverdige. Jeg opplevde tillit og at de beskyttet meg. Som hvit person får du automatisk status, til tross for at du er kvinne. Og jeg har alltid hatt en mann i Norge, sier Berit med en liten latter. Berit har ettertenksomt. Hun legger til at hun ønsker at de som kommer til landet vårt skal oppleve Norge som et godt sted å bo. I dag er hun pensjonist, men engasjerer seg i Språkkafeen på Bedehuset og Velkomstsenteret i Domkirken. Hun har også reist mye og jobbet flere måneder i Thailand for NMS, på et hjem for jenter og kvinner som har blitt uønsket gravide.

- Jeg har alltid vært nysgjerrig på nye steder og kulturer, forteller Berit engasjert. Hun forteller om reiser til Papua Ny-Guinea, Brasil, Peru og Kina og at hun har besteget Mt Kilimanjaro i Tanzania.

Fargerik historie

I 1996 flyttet Berit tilbake til barndomshjemmet på Flekkerøy. Alene i det store huset mestrer hun både vedkløyving og maling, og hun elsker å bo ved sjøen. Hun forteller om kajakkturer og at Bjørnholmen i Høvåg er en drømmeplass om sommeren. Der vokste hennes mor opp, og vi finner ut at undertegnedes grandtante Olga var husholderske for hennes onkel Jakob på denne lille holmen, i det forrige århundret. Vi husker begge gjøkuret på veggen i den lille stua, og Berit kan fortelle meg at hun var venninne med min tante Ellen og at min bestemor Ruth Synnøve var venninne med hennes mor, Kitty. Verden er virkelig ikke så stor.

Det nærmer seg slutten på lunsjen vår, og jeg spør Berit hva hun gjør når hun har behov for en Pust i bakken. Da forteller hun om frisk luft, turer, strikketøy og natur. Det gir andre tanker i hodet, dersom man har en vanskelig dag.

- Jeg mener også at det er viktig å ta ansvar for seg selv når man blir eldre. Derfor trener jeg på treningssenteret, altså alltid vært enslig, men i Kamerun slapp hun endel uønsket oppmerksomhet ved å fortelle at hun hadde en mann i Norge.

Fremmed i en annen kultur

Etter oppholdene i Kamerun var Berit sliten. Det er tøffe boforhold, krevende klima og lange arbeidsdager når du jobber som norsk misjonær på landsbygda i Kamerun. Hun flyttet hjem til Norge og Tinnheia. Hun jobbet som helsesøster på Slettheia, og hun har siden engasjert seg i arbeid med våre nye landsmenn også på frivillig basis.

- Når du selv har vært fremmed i en annen kultur, kan du kanskje lettere forstå hvordan de har det, sier Berit går i stedet for å kjøre, har et sunt kosthold og holder meg i aktivitet. Jeg bor alene og må også være på, for å ha et sosialt liv. De fleste vennene og familien min bor utenfor øya, og det har kostet litt å bli trygg under kirkekaffen og bygge et nettverk igjen her ute, sier Berit stillferdig.

Det har vært en god opplevelse å bli bedre kjent med min fine nabo. I det jeg slipper henne av i stormkastene i Kvennesviga, tenker jeg at jeg fikk bekreftet min antakelse. Berit er en av dem med en fargerik historie, og den kan hun med frimodighet dele med flere.