HÅKONS REFLEKSJONER

Alle ser og alle jubler: Han er oppstått, Gud er her!

Tidligere har vi avsluttet disse utendørs allværsmorgenbønnene rundt høstferietider når det blir for mørkt på morgenen. Men i år fant vi ut at det er det ingen grunn til. Man har da både varmt tøy og hodelykt… Og så har vi sittet der da. I alt fra stjernehimmel og lysglimt fra Oksøy, til regn, sludd, vind. En morgen var det så tjukt at vi faktisk ikke så Oksøy i det hele tatt. En annen morgen stod hele område innenfor Stangefjell under vann og vi måtte vade opp. Det krever unektelig en viss grad av viljestyrke å komme seg opp dit i all slags vær midtvinters. Men tro det eller ei, det gir mye mer enn det krever. Det er litt kult, det styrker karakteren å trosse alle forhold. Og det er faktisk en helt nydelig opplevelse å sitte der og lytte til bruset fra havet du bare kan skimte, kjenne på naturkreftene og kombinere det med fine tidebønner. Og så, når vi nærmer oss slutten av februar/ begynnelsen av mars, så får vi lønn for strevet: De trofaste medlemmene i Stangefjellmenigheten dukker opp igjen etter vinteren, og for hver uke ser vi hvordan lyset beseirer mørket og blir stadig sterkere. Ser sola klatre opp over horisonten og kaste stråler av håp innover land og oss som sitter der oppe på fjellet.

Å følge årstidenes skiftninger og rytmer på denne måten er noe flere burde unne seg, det kan anbefales! Og i grunnen er det akkurat det jeg hadde lyst til å skrive litt om denne gangen. Rytmer. Ikke som i musikken, men i naturen, i livet og ikke minst i det åndelige livet. For det er faktisk livgivende å legge inn noen ukentlige bønnerymter. (jeg minner igjen om at det er alle muligheter for det gjennom den bønnepulsen som går hver dag i Hjerteslag) Stangefjellet blir en slik god rytme. Det aller meste er i grunnen rytme. Livet begynner på sett og vis i rytme, ja rytmene er selve livet. Bare tenk på noe så grunnleggende som pusten din, innpust, utpust, en rytme som sørger for at du lever. Den daglige rytmen med søvn, mat, jobb, avslapping osv. Naturens rytme fra mørke til lys. Kirkeårets rytme fra jul til åpenbaringstid til faste til påske. For det er det vi nærmer oss nå. Påske kommer omtrent samtidig med tjelden i Saltskjærfjorden, soloppgangen ute ved Oksøy fyr, trekkfugler, grønt løv og nytt liv rundt oss på alle kanter. Med sin faste rytme.

Ja – det har tidvis vært bekmørkt der oppe på onsdagsmorgenene gjennom vinteren. Og havet kan bruse så truende at du er sjeleglad du ikke er utpå der. Slik kan noen ganger den verden vi lever i også virke bekmørk. Det er krig og en gal mann ved roret i vårt store naboland. Det er tørke, jordskjelv, klimatrusler. Det kan noen ganger virke litt håpløst. Men så er det altså ikke det! Visst blir det vår – i år også! Med sin egen usvikelige rytme stiger sola i øst og maler holmer og knatter i sitt gylne lys. På slike fine dager så er sola noe som gir håp. Om bedre dager og bedre tider. For vi vet, og vi tror: Han som har skapt alt det vi sitter og skuer utover der fra toppen, han har beseiret mørke og død. Han lever, og derfor skal vi få leve: «Han sto opp før dagen demret;» som det heter i en nydelig påskesalme. «dødens dype natt tok slutt! Kristus lever, han har seiret; dødens mørke makt er brutt! Sol og måne, jord og himmel, dyr og fugler, gress og trær; alle ser og alle jubler: Han er oppstått, Gud er her!»

TEKST & FOTO: HÅKON BORGENVIK

PREST I FLEKKERØY MENIGHET