Unio 3 2017

Et magasin fra hovedorganisasjonen Unio Nr 3-2017

Mange nordmenn er feige i møte med nye kulturer Side 14-15 Løsningen ligger i profesjonell ledelse

Milliardsvinn i norsk forskning

Kadra Yusuf “På spissen”

Side 3

Side 8

Side 11

i front I Unio-leiaren

UNIO-LEIAREN

Førebygging – frå preik til praksis Det er med førebygging som med veret: Alle snakkar om det, alle synest det er viktig, men få, om nokon, gjer noko med det.

Jaudå, eg er klar over at både påstanden og samanlikninga er urimeleg. Men likevel, «førebygging» er eit ord – eit slagord – som mange tyr til stadig vekk. Ikkje minst politikarar, men også fagfolk. Enten det gjeld helse, utdanning, kriminalitet, sosiale skilnader eller integrering. Eller når det gjeld klima.

Førebygging er på alle sine lepper. Vi må starte tidleg, heiter det. Problemet er prioritering.

Og konkretisering. Vi må også ta med måling – problema med å dokumentere effekt. Det er ikkje så lett for den kommunale ”resultateiningsleiaren” å vise at meir tid i heimetenesta fører til eit betre liv for gamle og sjuke. Eller at systematisk samarbeid mellom skule og politi fører til at kriminalitet eller fråfall blir redusert. Og viss ein klarer å påvise eller sannsynleggjere at det er nedgang i statistikken, får ein gjerne problem med neste års budsjettargument.

All ære til helsedirektør Bjørn Guldvog som i denne utgåva av I Front slår eit slag for satsing på førebygging retta mot barn og unge. Han understreka det tydleg i årstalen sin: «Løsningen ligger ikke i reparasjon i helsesektoren, den ligger i forebygging.» Han appellerte til samarbeid mellom etatar og profesjonar med ansvar for barn og unge. Han har rett. Koordinert og systematisk fellesinnsats på tvers av fagområde er ein av nøklane.

Men kanskje har NSF-leiar, Eli Gunhild By, eit poeng når ho seier at Unio-forbunda «tenker mest på vår sjuke mor». Unio og Unioforbunda kunne ha vore ein drivande aktør – særleg med tanke på førebyggande arbeid blant barn og unge. Vi representerer tilsette i heile utdanningskjeda. Likevel må vi spørje oss sjølve om Uniofellesskapet greier å vere den samlande drivkrafta i det førebyggande arbeidet overfor barn og unge som vi burde vere. Viss ikkje, bør vi ta utfordringa frå helsedirektøren: Prioritere samarbeid om dette i praksis.

Då kan vi med endå større truverde og full Uniotyngde kreve større satsing frå politikarar og styresmakter.

I Front 3-2017 UTGIVER: HOVEDORGANISASJONEN UNIO ANSV.RED: RAGNHILD LIED REDAKSJON: ANDERS FOLKESTAD, GEIR LYNGSTAD STRØM, SIGNY SVENDSEN, NORA SØRENSEN LAYOUT: 07 MEDIA SØR FORSIDEFOTO: TERJE HEIESTAD REDAKSJONEN AVSLUTTET: 06.06.17

2

Unio har 350.000 medlemmer: Lærere, lektorer, førskolelærere, sykepleiere, forskere, politi, prester, fysioterapeuter, ergoterapeuter, diakoner, skatterevisorer, konsulenter, ledere, radiografer, maskinister og bibliotekarer.

Aktuelt I i front

MENNESKENE er REALKAPITALEN AKTUELT

– Det står helt klart i regjeringens perspektivmelding: Det er vi, innbyggerne i Norge, som er landets realkapital. Uten oss stopper Norge. Hvorfor er vi da ikke flinkere til å ivareta den?

TEKST: SIGNY SVENDSEN FOTO: TERJE HEIESTAD

Spørsmålet stilles av helsedirektør Bjørn Guldvog. I sin årstale for 2017 viet han mye tid til å snakke nettopp om hvordan vi som samfunn ivaretar barn og unge – Norges framtid. Han er bekymret for utenforskapet, for frafallet i skolen og for unges psykiske helse. Men han peker også på løsninger, på kunnskapen vi besitter og på evnen til å agere. Men vi har fortsatt et godt stykke vei å gå.

– Forebygging er alfa og omega. Vi har god dokumentasjon på at forebygging virker. Men det tar tid. Effekten kan ikke måles over natta. Vi må være tålmodige og jobbe langsiktig, understreker han.

Unio representerer kjernekompetansen

Helsedirektøren snakker rolig, men med innlevelse om disse spørsmålene. Med alvor nevner han NAV-statistikk som viser at det er 13 046 uføre mellom 20 og 29 år. At en av fem ikke fullfører videregående skole, og om lag én av ti faller helt utenfor både skole- og arbeidsliv.

– Dette har vært nesten uendret de siste 20 årene. Hvorfor gjør vi ikke mer? spør han, og mener at årsaken ikke kan ligge i mangel på kompetanse.

– Unios medlemmer er de viktigste ressursene for å gjøre noe med disse problemene. De besitter kjernekompetansen når det gjelder det som er viktigst. De følger innbyg-

Helsedirektør Bjørn Guldvog.

3

i front I Aktuelt

«Når vi skal planlegge for god helse må vi starte i barneårene. Det er ikke noe å diskutere» HELSEDIREKTØR BJØRN GULDVOG.

gerne fra barnehage via skole og helt ut i jobb, og møter dem i alle livets faser. I alle disse møtene bør vi tenke forebygging. Han trekker særlig frem skolehelsetjenesten som en viktig ressurs, og etterlyser en styrking.

– Når vi skal planlegge for god helse må vi starte i barneårene. Det er ikke noe å diskutere.

Jobbe på tvers

På spørsmålet om hvor det butter, hvorfor det ikke skjer mer, svarer han: – Kommunene sitter på primæroppgavene. Nøkkelen ligger der.

– Så da er det snakk om kommunebudsjetter?

– Det også. Men ikke bare det. Regjeringen har kommet med gode signaler i sitt nye program for folkehelse. Men det er kommunene og fylkeskommunene som må følge opp. Det skjer mye bra, men det er store ulikheter mellom kommunene. Jeg tror vi har mye å hente på enda bedre tverrfaglighet og å følge opp på tvers av sektorer. Men jeg er også den første til å innse at kommunene blir presset av forventninger på mange områder, og forstår at det må prioriteringer til. Men igjen; menneskene er vår viktigste ressurs, og da må vi sørge for best mulig vilkår.

Bedre på å møte dem som strever

Bjørn Guldvog vil ikke fremstå som en som svartmaler.

Han er derfor raskt ute med å understreke at Norge skårer bedre enn de fleste land på mange områder. Vi gjør det bra på skolen, barna oppgir at de trives både hjemme og på skolen og vi er blant de lykkeligste i verden. Ungdommen – som gruppe – har aldri hatt det bedre. Likevel er det noe som skurrer.

– Ungdom melder om psykiske symptomer og lav selvfølelse. Flere familier er blitt fattige. Og sosial ulikhet disponerer for sykdom og utenforskap. Vi har med andre ord viktige oppgaver å løse, poengterer han, og fortsetter: – Vi må kort og godt bli bedre til å møte dem som strever.

Vi kan bli bedre til å samordne ressursene, og må for all del ikke slippe taket i dem! Men; svaret er ikke flere diagnoser. Det har vi nok av. Vi må tenke dialog, og kort og godt satse mer på barn og unge – på alle plan.

år i snitt to timer mindre enn anbefalt. Det er vel filosofen Arne Johan Vetlesen som snakker om «det døgnåpne mennesket». Denne trenden er alarmerende, fordi søvn er ekstremt viktig både for den fysiske og psykiske helsen.

Selvsagt har de foresatte et ansvar å få barna i seng. Men de kan ikke bære en ung gutt i tenårene fra PC-en og over i senga med makt. Da trenger kanskje foreldrene hjelp i arbeidet med å snu uvaner. Foreldre skal ikke oppleve at de står alene når de trenger hjelp og gode råd, sier helsedirektøren.

Det døgnåpne mennesket

Profesjonell ledelse

Når Guldvog snakker, kan det høres ut som om det er «samfunnet» som skal løse alt.

– Men disse barna har jo også foreldre eller andre foresatte som har et ansvar.

– Absolutt. For eksempel sover ungdom mellom 16 og 19

Guldvog peker på utdanning som den viktigste mekanismen for å utjevne sosiale forskjeller. Dersom fattige barn og unge mestrer og gjennomfører utdannelse, er sjansen større for at de lykkes i arbeidsmarkedet og kan bygg en trygg fremtid for seg selv og sine barn. Statistisk lever 4

mennesker med høy utdannelse lenger, de har en sunnere livsstil og bedre helse enn mennesker med lav utdannelse.

– Men fraværet er ofte høyt, også når de kommer ut i arbeid. Særlig er det vanskelig å gjøre noe med høyt sykefravær i offentlig sektor. Har du løsningen på dette?

– Om jeg hadde det, ville jeg vel lagt gullegget, svarer helsedirektøren og ler.

– Men det er riktig at fraværet i enkelte sektorer er høyt.

Jeg tror mye av løsningen ligger i profesjonell ledelse. Det å se den enkelte, gå i dialog og ikke tro at man vet årsaken til fraværet. Fravær varierer veldig, så mye av svaret må ligge i hvordan virksomheten ledes.

gaveglidning. Ingen må stivne i sin profesjon. Da klarer vi ikke å tenke framover. Forutsetningen for å være åpen for å tenke nytt, er at alle kan føle seg trygge i sin profesjon – om den er sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut eller lege. Vi må se mennesket i helhet, ha god samhandling i forløpet og styrke tilliten til hverandres profesjon.

Vi må aldri snakke ned andres profesjon. Da svekkes vi som helhet!

BJØRN GULDVOG (DR. MED.) har siden 2012 vært helsedirektør

og øverste leder for Helsedirektoratet, som er direkte underlagt Helse- og omsorgsdepartementet.

Guldvog hadde da vært assisterende direktør fra 2006, og divisjonsdirektør fra 2002–2006.

Bjørn Guldvog ble uteksaminert som lege fra Universitetet i Oslo i 1985.

Snakk opp profesjonene

Som lege er Bjørn Guldvog opptatt av profesjoner. Ja, han er sågar glad i profesjonene, som han sier.

– Det er jeg. Men det skal ikke hindre oss i å tenke opp5

i front I Aktuelt

HØYERE LØNN nødvendig for å REKRUTTERE SYKEPLEIERE «Skal vi få til en bedre tverrfaglighet og et bedre samarbeid, må vi respektere hverandre som profesjoner og erkjenne hva vi er gode på» ELI GUNHILD BY, LEDER I NORSK SYKEPLEIERFORBUND

6

AKTUELT

– Ingen sykepleiere med full stilling og ti års ansiennitet skal tjene under 500 000 kroner i året. Vårt mål er at det kravet skal være innfridd innen utgangen av 2019, sier leder i Norsk Sykepleierforbund, Eli Gunhild By. noen av våre oppgaver. Vår samlede kunnskap skal komme pasientene til gode.

TEKST: STEIN AABØ FOTO: NORSK SYKEPLEIERFORBUND

Et lønnsløft er imidlertid bare ett av flere virkemidler for å forbedre norsk helsevesen.

– Vi har mye å hente på bedre samarbeid og større satsing på forebygging i alle deler av helsetjenesten.

De mange behandlingsskadene i norsk helsevesen? Hva tenker du om det?

– Vi har altfor dårlige systemer for å sikre oss at feil ikke blir gjort. Skal vi forbedre oss, må helsevesenet ha bedre samordnet teknologi. Det jobbes med det, men vi henger langt bak og har mye igjen.

Flere stillinger i skolehelsetjenesten er, ifølge By, et av tiltakene for å bedre befolkningens helse og dermed øke levealderen. Psykiske lidelser er en av de viktigste årsakene til frafall i skolen.

- Det er viktig for ungdom å ha en voksenperson som de kan snakke med om helse og ha tillit til.

Helsedirektøren mener at god ledelse er nøkkelen til å redusere det høye sykefraværet i helsetjenesten …

– Ledere i helsetjenesten har hatt et utrolig stort press på seg for å tilfredsstille økonomiske styringsmål de siste ti åra. Det har hele tida vært store omstillinger, både i kommuner og på sykehus. Fokus har vært på omorganiseringer. Våre ledere sier de har for stort kontrollspenn. De har ansvar for 50 til 120 ansatte. Det tilsvarer en mellomstor norsk bedrift. De får ikke brukt nok tid på å utøve ledelse.

Saken blir ikke bedre av at over halvparten av de utlyste stillingene i helsevesenet er deltidsstillinger.

– Vi har også et stort sykefravær i helsetjenesten, 8–9 prosent. I enkelte virksomheter er fraværet oppe i 25 prosent.

Derfor bruker mange ledere mye tid på å ringe etter ekstravakter og følge opp sykmeldte, istedenfor å lede og utvikle tjenestene

Når det gjelder eldre pasienter, skulle samhandlingsreformen føre til en bedre og mer effektiv behandling nærmere hjemmet.

– Pasientene blir nå sendt tidligere hjem fra sykehuset, og har flere og mer komplekse behov enn før. Kommunene var i ulik grad forberedt på dette. Ordførere og rådmenn sier de mangler sykepleiere og spesialsykepleiere. Skal vi lykkes må vi få på plass nok og riktig kompetanse.

By mener kommunene må bli bedre til å drive kompetanseheving.

– Kommunene må bli flinkere til faktisk å bruke de midlene som ligger der. Når det gjelder de pengene som har kommet ekstra de siste årene, som skulle brukes til stillinger for å styrke helsestasjoner og skolehelsetjenesten, ser vi at mange kommuner har valgt å bruke dem til helt andre ting.

Kommunesektoren sliter med å rekruttere helsepersonell?

– Skal vi lykkes i å rekruttere flere til hjemmesykepleien og sykehjem, gjelder det fortsatt å skape gode arbeidsbetingelser, gi utviklingsmuligheter og ikke minst tilby høyere lønn. Vi har langt igjen. Ingen politikere er uenig i problembeskrivelsen. Rekrutteringen må skje i hver enkelt kommune, i hver helsevirksomhet. Både sentrale og lokale politikere må prioritere og budsjettere.

Men dere, da? Hvordan samarbeider Unio-forbundene for å sikre en optimal ressursbruk?

– De ulike forbundene vil gjerne fremme sine saker og kjemper for ”sine syke mødre”. Skal vi få til en bedre tverrfaglighet og et bedre samarbeid, må vi respektere hverandre som profesjoner og erkjenne hva vi er gode på. Det har for eksempel vært en lang kamp for at helsesøstre skal få adgang til å skrive ut resepter på p-piller og andre midler til unge jenter som trenger det. Men fortsatt er det motstand fra legehold.

– Bedre samarbeid er helt nødvendig i tiåra framover. Vi vil ha begrenset tilgang på arbeidskraft. Da må vi være åpne for å gjøre ting annerledes. Det kan bety at sykepleiere kan gjøre noen av legenes oppgaver og at helsefagarbeidere gjør

Hvordan ser du for deg at man kan rekruttere flere menn?

– Den lave andelen menn har vært stabil i mange år. Skal vi lykkes å rekruttere i det hele tatt, må vi rekruttere flere menn og få unges øyne opp for hvilke muligheter denne utdanningen gir. Man er jo sikret jobb og gode karrieremuligheter. Som fagforbund er vi selvsagt opptatt av lønn. God lønn vil opplagt være rekrutterende.

7

i front I Aktuelt

– Vanvittig SLØSERI med

NORSK FORSKNING AKTUELT

Mer konkurranse, rapportering og kontroll skal øke kvaliteten på norsk forskning. Resultatet er milliardsvinn i søknadsrundene og mange sykemeldinger. ikke tanken på å arbeide under slike vilkår i 20 år til, sier Storstad.

TEKST: ANDREAS HØY KNUDSEN

Konkurranseutsettingen av norsk forskning gjennom Forskningsrådet og EU legger økende press på norske forskere og deres fagmiljøer. En serie rapporter om arbeidsvilkårene for vitenskapelig ansatte ved universiteter, høyskoler og frittstående institutter viser en tydelig utvikling: Forskere kan ikke regne med å få midler til å utføre den jobben de er spesialisert til og ansatt for å gjøre.

– Normalen er blitt at du ikke får penger til å gjøre jobben din, og det kan over tid skape en følelse av utilstrekkelighet. Du møter nederlag etter nederlag, selv om du er fast ansatt med doktorgrad, sier Oddveig Storstad, som har vært forsker i 20 år, blant annet ved Senter for bygdeforskning.

Hun får støtte fra Forskerforbundet, som har avdekket at minst 25 prosent av forskerne i instituttsektoren har vært sykmeldt som følge av arbeidspress i løpet av karrieren.

Gjennom de siste ti årene viser undersøkelser at arbeidstiden til vitenskapelig ansatte øker, samtidig som det blir mindre sammenhengende tid til å forske.

– Jakten på eksterne midler har blitt tøffere, og den foregår mellom universiteter, høyskoler, institutter og en voksende konsulentbransje. Dette Spesialrådgiver Kari Folkfører til et hardere søknadsregime, og enborg i Forskerforbundet i instituttsektoren har det resultert i advarer mot sykefravær som at folk i mange tilfeller blir syke på konsekvens av konkurranse- grunn av arbeidspresset, sier spesialpress mot forskerne. rådgiver Kari Folkenborg i Forsker(Foto: Forskerforbundet) forbundet.

Vanvittig sløseri

For noen år siden publiserte hun en undersøkelse fra Norsk Sosiologforening som viser systematisk motivasjonssvikt blant forskere som følge av søknads- og rapporteringskrav. StorFørsteamanuensis Oddveig stad hadde selv fått nok, og takket ja Storstad er blant få norske til en stilling som førsteamanuensis forskere som våger å stå opp ved Høyskolen Kristiania. mot konkurranseregimet.

– Vi står overfor et vanvittig sløseri (Foto: Erik Norrud/Forskerforbundet) med norsk forskning, og jeg orket

Fem uker per søknad

Tidligere i år publiserte NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, tall på hvor mye tid som går med til å konkurrere om forskningsfinansiering fra Forskningsrådet og EU. De 1300 forskerne som besvarte undersøkelsen, brukte vanligvis fire–fem uker på 8

«Arbeidstiden til vitenskapelig ansatte øker, samtidig som det blir mindre sammenhengende tid til å forske.»

KARI FOLKENBORG, SPESIALRÅDGIVER I FORSKERFORBUNDET

å skrive en søknad om prosjektmidler fra Forskningsrådet.

Gjennomsnittet var ni uker. EU-søknadene tok typisk tre måneder å skrive. Når Forskningsrådet får inn over 5000 søknader på et år, betyr det anslagsvis to millioner arbeidstimer – eller forsiktig regnet to milliarder kroner i ressursinnsats, hvorav 80 prosent ender med avslag. Ifølge rapporten mente riktignok et flertall av respondentene at avslåtte søknader også har nytteverdi, men de ønsker å innføre en todelt søknadsprosess, med en forenklet prekvalifiseringsrunde.

– Jeg tror det skrives for mange søkProfessor Knut Holtan nader. Mitt inntrykk er at dette langt Sørensen mener fordelinpå vei har sammenheng med at vurgen av penger gjennom deringsprosessene vurderes som tilForskningsrådet preges av feldige, og at det derfor er viktig å ta tilfeldigheter. flere lodd, sier professor Knut Holtan (Foto: Erik Norrud) Sørensen ved NTNU.

av eksperter som faktisk kjenner søkernes fagområde og kvalitetskriterier. Vi er mange som har opplevd merkelige faglige tilbakemeldinger. Dette gjelder i enda høyere grad Horisont 2020 (EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, journ.anm.). Gitt at innvilgningsraten i mange programmer er under 10 prosent – den er lavere i flere av de store programmene enn den er i de åpne utlysningene – og i EU kan ligge under 1 prosent, er det kanskje ikke så merkelig at mange forskere føler de må gardere seg ved å søke på mer enn én utlysning, sier Sørensen.

Han konstaterer at forskerne arbeider under et tiltakende press, særlig på universitetene.

– De skal være eminente forskere og internasjonalt synlige, de skal være nyttige og involvert med brukere og samfunnet forøvrig, og de skal være eminente undervisere. Kravene er mange, og uten prioritering fra departement eller universitetsledere. Jeg mener dette presset er i ferd med å bli urimelig – og antakelig også kontraproduktivt, sier Sørensen.

Gardere seg

Administrerende direktør i Forskningsrådet John-Arne Røttingen sier til I Front at det er uheldig når under ti prosent av søkerne får tilslag – men at det uansett er nyttig å investere ressurser i søknadsarbeid. Forskningsrådet har selv regnet seg fram til at ett års hypotetisk fulltidsarbeid med å skrive søknader ville ha utløst elleve millioner kroner. Rådet har også funnet ut at de aller fleste høyt meritterte forskerne i Norge har benyttet seg av midler kanalisert

Kjenner seg ikke igjen

Sørensen er blant Norges mest anerkjente spesialister på forsknings- og innovasjonspolitikk og har ledet en rekke tverrfaglige forskningsprosjekter med både offentlig og privat finansiering siden 80-tallet. Han konstaterer at dagens finansieringssystem har betydelige svakheter.

– Forskningsrådets system for vurderinger gir ingen garanti for at søknader vurderes av kompetente personer, 9

i front I Aktuelt

gjennom Forskningsrådets konkurransearenaer. Røttingen kjenner seg ikke igjen i professor Sørensens kritikk av at vurderingsprosessene i Forskningsrådet er tilfeldige.

– Alle søknader sendes til fageksperter, og vi jobber med å gi informative tilbakemeldinger. Men fageksperter er ikke alltid enige, heller ikke når de skriver fagfellevurderinger til tidsskrifter, påpeker Røttingen.

– Men uavhengig av dette bør alle vitenskapelig ansatte i utgangspunktet ha FoU-tid i stillingen sin, sier Døving.

Som toppidrett

Unio-leder Ragnhild Lied er enig i at det ligger et dilemma i dagens system for konkurranse om forskningsmidler, og at tidsbruken ikke står i forhold til «resultatene».

– Men ingen har så langt pekt på den perfekte løsningen, og det er få som foreslår et konkurransefritt system. Heller ikke Unio, sier hun.

I Front har stilt Kunnskapsdepartementet spørsmål om rimeligheten i ressursbruken i Forskningsrådets konkurranseregime, og om hvorvidt konkurransen får negative konsekvenser for arbeidsvilkårene i forskningssektoren.

Departementet hadde ingen kommentar.

Hun påpeker at forskning på internasjonalt nivå kan sammenlignes med toppidrett.

– Det trengs et avansert og kompetent støtteapparat for å hevde seg, og for noen fungerer kanskje Forskningsrådet litt som Olympiatoppen gjør for toppidrettsutøvere.

– Bortkastede ressurser

Mens professor Sørensen ikke ser noe godt alternativ til å fordele midler gjennom Forskningsrådet, mener andre at rådets oppgaver bør flyttes tilbake til forskernes egne arbeidsplasser.

– Institusjonene og de fagfellevurderte tidsskriftene kan gjøre en bedre jobb enn Forskningsrådet med å kvalitetssikre forskningen, sier førsteamanuensis Erik Døving ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Forenklet søknadsprosedyre

Ifølge Lied er det liten tvil om at Forskningsrådet har vært med på å løfte norsk forskning på flere områder.

– Men det er all grunn til å se med et kritisk blikk på det økende konkurransepresset i sektoren, der alle konkurrerer med alle om for få midler. Det er dette som skaper sløseriet, og øker faren for demotivering.

Han mener ressursene som går med Førsteamanuensis Erik til å skrive søknader og rapportere Døving ved Høgskolen i om egne aktiviteter, langt på vei er Oslo og Akershus anbefaler bortkastet. å kutte Forskningsrådet – Det vil være langt bedre å fordele som mellomledd i norsk penger slik man gjør på et institutt; forskningsfinansiering. som forsker sier jeg ifra til institutt(Foto: Skjalg Bøhmer Vold/Khrono) leder hva jeg skal bruke tiden til, og så kommer vi sammen tilbake til dette etter et års tid, sier Døving.

Et av forslagene hans går ut på å fordele penger til hver enkelt forsker basert på tidligere publiserte arbeider.

Hva kan gjøres?

– Jeg har sans for forslaget om en forenklet søknadsprosedyre med en prekvalifiseringsrunde, slik det foreslås i NIFU-rapporten. Og jeg er ening med professor Knut HolUnio-leder Ragnhild Lied. tan Sørensen: Dagens finansierings(Foto: Sol Nodeland) system har betydelige svakheter. Jeg gjentar derfor et gammelt krav fra Forskerforbundet og Unio: Basisbevilgningen til universiteter og høyskoler må økes, slik at flere kan få ressurser lokalt til mer sammenhengende tid til forskning.

TID TIL FORSKNING

• Ifølge NIFU-rapporten «Tids- og ressursbruk for søkning til Norges forskningsråd i 2016» tar en prosjektsøknad typisk fire–fem uker å skrive. Søknader til EU krever tre måneder. Andelen avslag i Forskningsrådet er om lag 80 prosent, høyere i EU. • Forskere pålegges omfattende rapporteringsplikt fra eksternfinansierte prosjekter. I tillegg forventes publisering i fagfellevurdert tidsskrift, samfunns- og brukerkontakt og forskningsformidling.

• Ifølge Forskerforbundets medlemsundersøkelse fra instituttsektoren har 25 prosent av de ansatte vært sykmeldte på grunn av arbeidspress.

• Ifølge AFI-rapporten «Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikt i den norske universitets- og høgskolesektoren» fra 2012 jobber heltids vitenskapelig ansatte 47,5 timer i uken. 10 prosent av normalarbeidstiden går til forskning, mens 80 prosent oppgir å måtte forske på fritiden.

10

På spissen I i front

Et VELSMURT maskineri?

PÅ SPISSEN

Er det en ting ungdom ikke bør stole på vil vare, er det tilliten og oppslutningen rundt viktige institusjoner og grunnleggende verdier i vårt samfunn. og forfatteren Anne Applebaum gjestet Oslo Freedom Forum nå i mai, sa hun at hun var pessimist på demokratiets vegne, og pekte blant annet på informasjonsrevolusjonen.

TEKST: KADRA YUSUF

Norge er et av verdens rikeste land.

Dette er noe de fleste ungdommer har vokst opp med, og vet. Og som om ikke det er nok, er vi i år også kåret til verdens lykkeligste land. FN-kommisjonen for bærekraftig utvikling ga i mars ut rapporten World Happiness Report 2017, der Norge samlet sett scoret høyest på grunnlag av faktorer som omsorg, frihet, sjenerøsitet, ærlighet, helse, inntekt og godt styresett.

Tilliten til journalister og mainstream media er lav. «Fake news» har blitt et begrep, også her hjemme.

Samtidig øker forskjellene i Norge, både økonomisk og sosialt. På lang sikt kan det svekke oppslutningen om velferdsstaten. Så er det én ting ungdom ikke bør ta for gitt at vil vare, er det nettopp tilliten til og oppslutningen rundt viktige institusjoner og grunnleggende verdier i vårt samfunn: Menneskerettigheter, likestilling, ytringsfrihet. Alt dette krever vedlikehold og kamp.

Rapporten legger vekt på at Norge oppnår og vedlikeholder sitt høye nivå av lykke ikke på grunn av, men på tross av, oljerikdommen. At vi har penger på bok og er verdens lykkeligste folk kan få oss alle, og spesielt unge folk, til å tro at de har trukket gull-loddet og er sikret for livet. Chille, se Netflix-serier og tro at denne sjappa går av seg selv og at det alltid vil være sånn.

Et velsmurt maskineri.

Verden er mer uoversiktlig enn noen gang, så sats på kompetanse, videreutdanning, kildekritikk og historiekunnskap. Rust deg til kamp, for dette maskineriet kan begynne å ruste når som helst.

Unge som vokser opp i dag tror gjerne at vi alltid vil ha et velfungerende demokrati, gode velferdsordninger, etterleve menneskerettighetene og ha et styresett som sørger for en sunn økonomi.

KADRA YUSUF ble kjent gjennom en dokumentar på TV

2, der hun brukte skjult kamera og mikrofon for å avsløre at imamer i Norge oppfordrer kvinner til å la seg omskjære. Hun er nå en aktiv samfunnsdebattant, og særlig opptatt av likestilling.

Men verden er i rask endring. Bare i 2015 og 2016 har vi opplevd Brexit, Trump, flyktningkrise og enda flere store terrorangrep i Europa. Da den amerikanske journalisten 11

i front I Kronikk

UNGDOMMEN I DAG! KRONIKK

For næringslivsbyråkrater, foredragsholdere, toppledere og andre som jobber med å pushe herligheten ved en løs tilknytning til arbeidslivet finnes det en åpenbar løsning: Gå foran med et godt eksempel, si opp jobbene til fordel for nye enkeltpersonforetak og gi plass til ungdommen. uten høyere utdannelse, og økonomiske kriser ødelegger fremtidshåpet for hele generasjoner med europeere. I en slik tid har tilværelsen fått et nytt alvor.

ANDREAS C. HALSE SKRIBENT OG DAGLIG LEDER I ARTHUR SVENSSONS STIFTELSE FOR FAGLIGE RETTIGHETER ILLUSTRASJON ØRJAN JENSEN

D

Det er i denne konteksten en del næringslivsbyråkrater, gründere og statlige toppledere har fått det for seg at faste ansettelser er noe «gammeldags». En tankegang de paradoksalt nok ikke ønsker å ta konsekvensen av selv. Det er i alle fall vanskelig å få øye på noen strøm av godt betalte seminargjengere som sier opp sine trygge mellomlederjobber i næringslivet, NGO-er eller offentlig sektor for i stedet å friste tilværelsen som ringevikar.

en frihetssøkende sekstiåtter-generasjonen har for lengst inntatt en rekke maktposisjoner i norsk samfunnsliv. Nå forsøker de å pushe sine egne idealer på nye generasjoner, men de møter krass motstand: Dagens ungdom søker ikke først og fremst etter «frihet» fra boliglån og faste rammer. Tvert imot ønsker de seg den friheten som kommer med fast jobb, trygg inntekt og eget hjem.

Det er like fullt i disse kretser det har blitt populært å komme med påstander i retning av at fast arbeid er et tilbakelagt stadium. I fremtiden vil alle shoppe arbeidsgivere, jobbe hvor som helst når som helst, og dermed fullstendig styre sin egen hverdag, heter det.

Såkalte ungdomsopprør har aldri fulgt noen bestemt ideologisk oppskrift. Det eneste som kan synes rimelig konstant i konflikter mellom generasjoner, er at de yngre tar utgangspunkt i foreldrenes verden, verdier og normer – og ønsker seg noe annet.

Hvor man henter slikt sprøyt fra er ikke helt godt å vite, men jeg har et par teorier: For det første er det ikke tilfeldig hvem som sprer historien om frilanserdrømmen, og hvem de kjenner i arbeidslivet.

Du vil neppe høre noen med utstrakt kjennskap til folk i byggebransjen eller på sykehjem si at alle drømmer om en løsere tilknytning til arbeidslivet. Når man derimot først og fremst pleier kontakt med ganske vellykkede IT-konsulenter og foredragsholdere, så kan sikkert et lite aksjeselskap eller enkeltpersonforetak med mange fakturerbare timer høres forlokkende ut.

Hver gang en eller annen godt betalt professor etterlyser et nytt ungdomsopprør, er det på sin egen ungdomstids premisser. Man ønsker at ungdommen skal gjøre opprør mot det samme som man selv en gang protesterte mot, uten å reflektere over at verden i mellomtiden har endret seg.

For å peke på noen rimelig åpenbare utviklingstrekk: Det er for eksempel ikke lenger helt risikofritt å ta lett på både utdannelse og framtidsutsikter til fordel for å reise jorden rundt, starte mislykkede band eller minst like mislykkede kommunistpartier. Konkurransen om jobbene tiltar i styrke, arbeidsplasser forsvinner som dugg for solen for alle

Et annet sted man kan ta slikt tankegods fra, er å se på utviklingen i helt andre land, og late som om alt som skjer i 12

arbeidslivet der skjer fordi de det skjer med selv ønsker seg det. Vi snakker selvsagt om USA.

I en undersøkelse utført av Norstat, på oppdrag fra Svenssonstiftelsen, kommer det frem at 9 av 10 under 30 år synes fast jobb er viktig eller svært viktig i fremtiden. Ikke bare er tallet høyt. Det er også langt høyere enn i kategorien folk over 50 år, der bare om lag halvparten svarer det samme. Fasiten er altså denne: Ungdom er ikke bare fremdeles opptatt av å ha en fast jobb.: De synes faktisk det er langt viktigere enn det foreldrene deres synes.

I virkelighetens verden har arbeidstakere i USA systematisk mistet makt og innflytelse i så stor grad at mange mennesker ikke lenger kan leve av lønna. Til tross for at de er i heltidsjobb. Når fagbevegelsen har blitt knust og veldig mange står uten mulighet til å stille noen som helst krav til en potensiell arbeidsgiver, har man ikke annet valg enn å finne seg i det meste.

Dette er naturligvis ikke egentlig så merkelig, med tanke på at dagens ungdom går inn i både et arbeidsliv og et boligmarked som for mange er langt tøffere enn det foreldrene deres i sin tid gikk inn i.

Hvis man ser til Norge trenger man derimot ikke spekulere over hva ungdom ønsker seg når det gjelder tilknytning til arbeidslivet: Man kan nemlig spørre dem.

13

i front I Aktuelt

Vil vi skal være KRYSTALL-

KLARE på våre rammer

AKTUELT

- Jeg opplever at mange nordmenn blir redde, feige og utydelige i møte med nye kulturer. Da gjør vi innvandrerne en bjørnetjeneste, sier Æsæl Manouchehri, nyvalgt generalsekretær i LIM.

krav til verken skolegang eller å være flink i sport. Du må bare være sint og destruktiv, sier Manouchehri.

– Derfor er forebygging så avgjørende.

TEKST SIGNY SVENDSEN FOTO TERJE HEIESTAD

Vi har vårt rammeverk som alle som bor i Norge må ta hensyn til. Vi skal sammen leve innenfor disse rammene – uansett etnisitet og religion. Og da må disse rammene være tydelige, klare og faste.

Redde for å såre

Hun mener mange av Unios grupper har en viktig rolle i møte med innvandrere og flyktninger, og at det aller viktigste er å være trygg på egen kultur og rammer, for å vite hva som kan aksepteres og ikke.

– Jeg synes det er trist når skoler godtar at jenter ikke deltar i svømmeundervisningen eller tillater burkini og niqab.

Jeg ble sint da jeg leste at en skole i Horten aktivt hadde akseptert heldekkende plagg. Da lurer jeg på hvem de tror de hjelper. De få som bruker niqab i Norge. Mens resten av jentene som kjemper mot dette plagget i utlandet og i Norge, de føler seg sviktet.

Manouchehri mener vi tar gale beslutninger fordi vi kjenner kulturene og religionene for dårlig, og fordi vi er redde for å såre og tråkke på noen ømme tær. Men hun er prinsippfast, og mener det er OK at en nyhetsanker i NRK ikke får bære kors.

– Når man opptrer i og for det offentlige, skal vi være nøytrale. Så langt det lar seg gjøre. En politiuniform skal ikke innbefatte hijab. Da signaliserer politikvinnen en holdning som kan vekke mistillit. Jeg synes derfor også det var fint at en EU-domstol ga beskjed om at sykehjemmet som nektet ansatte å bære hijab, fikk medhold. Pasienter og brukere av våre felles velferdstjenester skal slippe å bli utsatt for ansattes meninger og religiøse tilknytning. Det er en privatsak.

Æsæl Manouchehri er krystallklar i sine råd til oss. Hun er nyvalgt generalsekretær i organisasjonen Likestilling, Integrering og Mangfold, LIM. 32-åringen har nylig flyttet fra Lillesand, der hun var innvalgt til kommunestyret for Høyre, og bosatt seg på Nesodden med sine to døtre. Hun har lenge vært en aktiv samfunnsdebattant, og vil delta på arrangementet som Unio og Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet (BiA) avholder under Arendalsuka. Tittelen på arrangementet er «Radikalisering og forebygging – hvem tar ansvaret?», og i panelet finner vi blant annet PST-sjefen.

Tiltrekker seg de sårbare

– Dette er et veldig aktuelt tema. Hva som forårsaker radikalisering, er et viktig spørsmål.

I korte trekk mener hun utenforskap er grobunn for at mange unge blir radikalisert. Det å mangle tilhørighet, ikke mestre skole eller livet, blir for mange et springbrett over i et farlig miljø.

- De som rekrutterer, har gjerne god utdannelse. De vet hva som skal til for å lokke de sårbare til seg, og de er flinke til å skape følelse av «å være innenfor». Her stilles ingen 14

«Vi forsinker integreringsprosessen ved å være misforstått tolerante.» ÆSÆL MANOUCHEHRI, GENERALSEKRETÆR I LIM

kontrollen som foregår for å oppnå samme sosiale status som det motsatte kjønn. Det er klart det alltid vil være enkelttilfeller som sier at de har heldekkende plagg på av fri vilje, men man kan ikke se bort ifra ideologien bak plagget i selvbestemmelsesrettens skygge, understreker hun, og legger fast til: – Sømmelighet ligger i hodet og ikke i det plagget man har på hodet.

Trenger norske imamer

Jeg synes det er en selvfølge at vi får på plass utdanning av norske imamer. Imamer som snakker norsk og som kjenner det samfunnet de skal operere i. Burde ikke det være en sak for Unio og Presteforeningen? sier Æsæl Manouchehri, generalsekretær i LIM.

Foreldrene til Æsæl Manouchehri flyktet fra Iran til Norge da datteren var ett år gammel. Faren var i militæret under sjahen, og sier i dag at de flyktet for å sikre seg selv og barna frihet.

– Dersom Norge blir som Iran, hvor skal jeg da flykte? spør hun, og mener med dette at vi i Norge må kjempe for den friheten generasjonene har jobbet fram – i privatlivet, på arbeidsplassene og ellers i samfunnet.

– Da som nå nektet vi altså å innordne oss presteskapet. Det forbauser og uroer meg at innvandrere som har kommet til friheten i Norge lar seg tale til og påvirkes av imamer som hentes hit fra undersiviliserte samfunn – uten noen som helst kjennskap til det norske samfunnet og våre verdier.

Jeg synes det er en selvfølge at vi får på plass utdanning av norske imamer. Imamer som snakker norsk og som kjenner det samfunnet de skal operere i. Burde ikke det være en sak for Unio og Presteforeningen? Det ville vært en viktig kamp som kunne ha forhindret moralpoliti og ufrihet hos mange – både jenter og gutter som vokser opp i Norge mellom to kulturer.

Ingen rett å gå naken

LIMs generalsekretær er en tydelig feminist, og har fra hun var liten vært opptatt av egen og andre kvinners frihet. Hva frihet er, problematiserer hun gjerne.

– Mange kritiserer meg for å ville nekte kvinner å dekke seg til. De mener det er deres frie valg. Men også i Norge finnes det grenser for friheten. Lovverket vårt begrenser vår selvbestemmelsesrett i hverdagen, uten at dette verken skrives om eller ofres en tanke. Ei heller hindrer disse begrensningene oss i å fungere som mennesker i samfunnet, heller tvert imot. De regulerer oss som mennesker slik at vi kan fungere sammen på best mulig måte. Begrensningene og reguleringene skjer gjennom forbud og påbud, sier hun, og fortsetter: – Jeg tror det finnes flere nudister i Norge enn dem som går i niqab. Men nudistene påberoper seg ikke retten til å gå naken i det offentlige rom. De vet at det er upraktisk og vil gjøre det vanskelig å kommunisere med andre mennesker og å få seg en jobb. Med andre ord; de tar konsekvensen, og lever heller ut sin naturisme på fritiden og i settinger der dette er okay. Hvorfor kan vi ikke kreve det samme av dem som vil ta på seg tøy og stenge resten av samfunnet ute?

Manouchehri er redd vi forsinker integreringsprosessen ved å være misforstått tolerante.

– Hvis vi legitimerer dette i Norge, og ikke erkjenner at på verdensbasis er dette et kvinneundertrykkende, dehumaniserende plagg, da håner vi alle de over 40 millioner kvinner som er tvangstildekt og kjemper en daglig kamp mot mannshierarkiet og den, i verste fall, dødelige sosiale

Fornyet samfunnskontrakt

På samme måte som arbeidslivet har et trepartssamarbeid, mener Manouchehri at vi bør få på plass en forståelse av et annet trepartssamarbeid: samfunnet, majoriteten og minoriteten.

– Staten har ansvar for å tilrettelegge for innvandrere, men ansvaret hviler også hos nordmenn som må bidra til integrering i arbeid og i sosiale nettverk. Minoritetene på sin side må godta rammeverket de har blitt invitert til å leve i, og ikke komme med krav som ligger utenfor dette rammeverket. Særkrav fra minoriteter skaper misnøye og rasisme.

Om vi hadde klart en slik kontrakt, tror jeg vi kunne hatt en framtid uten alvorlige gnisninger.

15

FAGFORENINGSPROFILEN NAVN: Sigve Bolstad FORBUND: Politiets Fellesforbund ALDER: 52 år TILLITSVALGT SIDEN: Først i Forsvaret i 1987, deretter i Oslo politiforening, Grønland, siden 1989.

Han ble leder av Oslo politiforening i 2005, og har vært PF-leder siden 2013.

Elsker mennesker – og Vestfjorden TEKST: NORA SØRENSEN FOTO: POLITIETS FELLESFORBUND

– Hvorfor ble du tillitsvalgt?

Jeg har alltid vært en aktiv og engasjert gutt. Hjemme i Lødingen dreiv jeg med korps, fotball, volleyball, basket og alt som var gøy. Som voksen skjønte jeg fort at jeg liker å være i et pulserende arbeidsmiljø og å jobbe med mennesker i team. Da jeg søkte meg til Oslo-politiet skreiv jeg at jeg elsker mennesker, haha … Det er sant! Det var helt naturlig for meg å påta meg tillitsverv. Å jobbe for et godt arbeidsliv i et demokratisk samfunn var det som fasinerte meg fra starten.

– Hva var din første oppgave som du husker som tillitsvalgt?

Tjenestelistene på Grønland politistasjon! Et sabla liv, men de fleste ble fornøyd tilslutt.

– Hvordan kobler du best av?

Jeg er en familiemann. Jeg elsker å være sammen med kona og ungene. Og gjerne på hytta på Sjusjøen, der slapper jeg av. Jeg er dessuten utrolig hjemmekjær. Lødingen er et skikkelig fristed – å sitte hjemme og se ut på Vestfjorden og bli oppvarta av mamma og pappa …Aah! Jeg må jo også si at jeg sykler og løper en del, og skal delta i Lofoten Insomnia Race for niende gang på rad i sommer. Det er en stor naturopplevelse.

– Hvilken bok har betydd mye for deg?

«Min historie» av Jens Stoltenberg. Jeg klarte ikke slå av lyset da jeg leste den – det ble et par sene nattetimer. Han klarer på en åpen og ærlig måte å fortelle om sitt liv som tillitsvalgt og som familiemann. Jeg kjenner meg igjen i mye av det han beskriver, selv om jeg ikke har vært statsminister.

– Hva er Unios viktigste sak framover?

Nå er det et stort press på arbeidstakerorganisasjonene.

Opparbeidede rettigheter er under press, jeg registrerer at vi går bort fra det kollektive og mer mot det individuelle.

Så jeg må svare å opprettholde fagbevegelsens plass og forsvare opparbeide rettigheter.

– Hva gjør du i hverdagen for å redde klimaet?

Foruten om det vanlige med resirkulering og å sykle til jobben, har jeg bytta ut oljefyren med jordbåren varme.

Det kosta 300 000 kroner, minus 29 500 som jeg fikk igjen av kommunen. Men det var absolutt verdt det! Det viktigste er å få kunnskap og fakta om hva som bidrar til et bedre klima, og handle riktig ut fra det. Cicero-direktør Kristin Halvorsens foredrag på det siste Unio-styremøtet var veldig bra i så måte.

– Hvilken TV-serier følger du med på?

Jeg savner Himmelblå! Nå ser jeg 71 grader nord. Og Neste sommer er morsom!