Derfor bør du spise nøtter 42 Karakterkort på jobben 50 Følsomme koraller 58
NR. 49 9. DESEMBER 2011 AFTENPOSTEN
Fra ungdommen Marte Ødegården fikk dype arr etter Utøya. Vi har møtt dem hun nå kommer hjem til.
RedInk / www.redink.no foto: Jørgen Gomnæs/Tinagent
Lucia for alle
På CC Vest feirer vi lyset og Luciadagen 13. desember klokken 13.00. Her blir det barnetog, sang og lussekatter til alle. Legg til litt shoppingmuligheter, så er det kanskje en fin kompensasjon for deg som aldri fikk være Lucia som barn? www.ccvest.no
DET HANDLER OM GOD JUL
FREDAG 9. DESEMBER 2011 ALLTID
FOTO: KATHRINE GEARD
FOTO: CARL MARTIN NORDBY
INNHOLD
Utfall
06
Athen nå
36
Aktuell viten
38
Veivalg
66
Leve sammen 70
DU ER NØDT TIL Å SPISE NØTTER Noen er allergiske, men de fleste har bare godt av å hive i seg en neve nøtter, både i julen og ellers i året. Men ikke alt som kalles nøtter, er nøtter!
ILL.: THOMAS JOHANSON
58
Å gi karakterer, og knytte det opp mot lønn, er galskap
FEMMER ELLER ENER? Karakterer er på vei inn i arbeidslivet. Ikke alle liker det.
Bård Kuvaas, professor
50
76
Sudoku
78
Reaksjoner
80
Folkets røst
81
Moderne tider 82
REPORTASJEBUSS: Lars Andreas Ellingsgard Øverli (t.v.), Aleksander Andersen og Martin Slottemo Lyngstad reiser Norge rundt for å dokumentere ulike ungdomsmiljøer i kjølvannet av sommerens terror.
E VAKRE ER DE OG DYPT LIGGER DE Dykkere og fotografer elsker dem, men korallene er i ferd med å blekne.
72
Kryssord
r vi blitt annerledes etter 22. juli? Nei, svarte psykiater Jon Reichelt på spørsmålet i et møte i Oslo Redaktørforening denne uken. Ifølge Reichelt, som er leder av Forsvarets kontor for psykiatri og stressmestring, var den spesielle stemningen mange av oss opplevde i tiden etter terrorhandlingen, bare forbigående. Dessuten, mener han, er det fint at vi ikke er blitt annerledes. Også fordi det ikke er blitt mer farlig å bo i Norge enn før. Kanskje var vi allerede slik som vi var i slutten av juli, men det kommer ikke frem så tydelig på en vanlig hverdag. Ukens hovedreportasje gjør et dypt dykk inn i flere ungdomsmiljøer for å se hvordan dette stemmer med virkeligheten. Det er frilansbyrået Paragon Features som står bak dette omfattende arbeidet. Med utgangspunkt i at 22. juli var et angrep på ungdommens verdier, laget de prosjektet «Til ungdommen». Med støtte fra Fritt Ord skal de oppsøke ungdommer i seks byer over hele Norge. På hvert av disse stedene er det en overlevende fra Utøya som er utgangspunktet, slik Marte Ødegården fra Kongsberg er det i A-magasinet denne uken. Hun ble hardt skadet, nå blir hun endelig skrevet ut etter behandlingen og skal hjem. Hun er forandret. Hvordan er det med dem hun møter hjemme? Målet til Paragon Features er å samle hele prosjektet i en vandreutstilling og en bok. Men nå er en del av det først blitt en reportasje her i A-magasinet. Nordahl Griegs Til ungdommen ble et dikt og et budskap som fikk ny mening etter 22. juli. Også vi i A-magasinet laget en spesialutgave i sommer med denne tittelen. Dermed er det nå tid for å lese Fra ungdommen. kjersti@aftenposten.no
Vidunderlige nye verden
86
Godt å vite
88
Fast og sist
90
FOTO: SCANPIX
FOTO: JAN T. ESPEDAL
42
Smak
03 92
HELT BAKERST Les hva Jan Eggum ville bygget i Bergen hvis han hadde fått ti millioner.
90
PS! Med karakterboken søker vi jobb. Les om hvordan karaktersettingen fortsetter i yrkeslivet.
KJERSTI LØKEN STAVRUM er redaktør for A-magasinet
FORSIDEFOTO: ALEKSANDER ANDERSEN OG MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD / PARAGON FEATURES
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
10 92
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
11 92
Alt som før, nesten
Er det sant at 22. juli har skapt en egen generasjon?
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
Jeg tror min generasjon vokste opp litt fort med det som skjedde 22. juli. Og jeg tror ikke vi kommer til å være like naive som foreldregenerasjonen når vi skal ta over og styre. Marte Ødegården ble skutt to ganger i ryggen på Utøya. Her møter hun igjen bestevenninnen Camilla Wallén Stene for første gang
12 92
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
13 92
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
K
14 92
ongsberg, 6. september. Ungdommene terper nervøst før minnekonserten i Kongsberg kirke. Benkeradene er nesten fullsatte. Hovedgjesten er forsinket. Ting tar lengre tid enn før for Marte Ødegården (18). Da hun lå under en berghylle på Utøya, ble hun skutt i ryggen, to ganger. Hun trenger hjelp til så mye. Da hun trilles inn i kirken av pappa, får hun en bruds oppmerksomhet. Hun møter sitt gamle liv i døren. På Sunnaas har tryggheten skapt en boble. Men da venninnen Martine synger «Tenk på lyset», sprekker den. Hun begynner å gråte, og klarer ikke å stoppe. – Jeg hadde gjemt meg i den bobla i to måneder. Det var det første møtet med det gamle livet. Det var vanskelig å se klassekamerater opptre på scenen jeg har stått på mange ganger. Det er en stund siden konserten da Marte er hjemme på sin første permisjon, for å feire 18-årsdagen. Hun har drømt om den siden hun var 14 år. Men den ble ikke som planlagt. «Denne mannen tok fra meg den perfekte 18-årsdagen. Tok fra meg mitt tredje år på videregående. Han ville egentlig ta fra meg hele livet. Alt.» Slik skrev hun om bursdagen på bloggen, som bestevenninnen Camilla har lest hver dag. Men i dag skal hun ikke lese om Marte. Hun skal snakke med henne. Marte ligger i bestefarsstolen, med nesen i tabloidene. Leser høyt for seg selv, selv om Camilla står der. Venninnen ser usikker ut, men smiler tålmodig. – Hei, Marte. – Hei. Kan jeg få en klem? – Nei. Camilla smiler lurt. SUNNAAS, 1. NOVEMBER. Tåken i Indre Oslofjord er like hvit som de sterile veggene på Sunnaas sykehus. Tre bamser holder vakt over sengen. Hun har bodd her siden 18. august, med sår etter rikosjetter fra kuler i
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
VEIEN TILBAKE Mer enn 500 ungdommer kjemper seg tilbake til hverdagen etter 22. juli. Marte Ødegården er en av dem.
1
TEKST OG FOTO: LARS ANDREAS ELLINGSGARD ØVERLI ALEKSANDER ANDERSEN MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD /PARAGON FEATURES
2
1 SMERTEFULLT: Marte Ødegården klarte ikke å stoppe å gråte da hennes gamle klassekamerater arrangerte minnekonsert i kirken, selv om mamma Laila og pappa Bjørn Tore trøstet henne. 2 OVERRASKELSE: Ingen i Europeisk Ungdom visste at Marte skulle dukke opp på møtet i november. 3 TRENING: Marte lærer seg å gå igjen på treningsrommet på Sunnaas. Hun støttes av fysioterapistudent Ida Nystrøm og fysioterapeut Ellen Cyrus.
3 1
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
15 92
16 92
GODSET-TILHENGER:
– Fotballen har lært meg mye om samhold og lojalitet, om varme, sier Marte. Hun har kjent den selv. Ikke bare i kveld, når supporterne gir varme klemmer. Ikke bare under kampen mot Atlético Madrid, da de endret kampropet «Kom igjen, Godset, kom igjen» til «Kom igjen, Marte, kom igjen». Men hele veien hjem, helt fra Utøya til Kongsberg. A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
17 92
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
magen og høyre lår. Fem muskelfester i ryggraden er borte, akkurat som venstre nyre, en bit av tykktarmen og flere døde muskler. Nervesmertene har vært forferdelige. – I begynnelsen, selv full av morfin, skrek jeg av smerte om noen kom nær dynen min, sier Marte mens en fysioterapeut triller henne til atter en test av venstrebenet. – Men ryggen og tarmen har begynt å gro, og lungene er nesten som de var, fordi jeg har trent hardt. Hun smiler stolt til fysioterapeuten, og viser sitt gamle jeg: Hun skal klare å gå 200 meter. Utskrivingsdato er 16. desember. Få av legene trodde hun ville komme seg så raskt på bena.
18 92
OM KVELDEN 22. JULI ble hun fraktet til Drammen sykehus. Turen til Ullevål ville bare vært noen få minutter lengre. Men minuttene kunne kostet henne livet. Hun lå nedkjølt i Tyrifjorden i 90 minutter. På operasjonsbordet i Drammen ga en lege beskjed om at de skulle avvente Marte i påvente av andre med mer akutte skader. – Først da forsto jeg at jeg ikke skulle dø. Kampen Marte kjemper nå, handler om uker, måneder og år. Hver dag er en prøvelse. Bursdagen også, da Camilla hjalp Marte fra bestefarsstolen og opp trappen til jenterommet. Det hvor veggene er dekorert som en russebukse, med små beskjeder og ett stort navn: MARTE. De tegnet det sammen, og de samlet bamsene som hviler på sengekanten. En tåre presser på i øyekroken til Camilla. En gledeståre. Akkurat nå er alt som det var, før 22. juli. Som da Marte levde som tenåringer flest. Slik hun vil leve igjen. Snart skal hun på skolen. Men allerede nå, fra sengen på Sunnaas, forbereder hun seg til sitt første kommunestyremøte. Og så var det russefeiringen, da. Det er lenge igjen til det braker løs i Kongeparken...
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
Bestevenninnen
CAMILLA WALLÉN STENE (18) Det har på en måte vært vanskelig å være en god venn, du vet ikke alltid hva du skal si. Det kan hende du sier noe feil, som får henne til å bli lei seg.
VORSPIEL: – Jeg sender melding til mamma og sier du har spydd i sofaen. Martes venninner Maiken Stavland og Maud Henny Ødegaard rotter seg sammen mot Camilla Wallén Stene (midten). De er klare for russekickoff.
19 92
Maiken Stavland og Maud Henny Ødegaard kikker stivt i speilet. Russekickoff i kveld, og sminken må sitte. Men noen mangler. – Hadde det ikke vært for 22. juli, ville Marte vært her. Vi savner henne hele tiden, sier Camilla og fyller glasset med Passoa, vodka og Fanta Exotic. Hun skal ha det moro nå, endelig. Hun har grått mye etter at Marte ringte henne første gang fra Ullevål. – Jeg greide ikke å si noe. Bare
gråt. Du får et annet forhold til venninnen din når noe sånt skjer. Da skjønner du hvor mye du betyr for henne. Jeg var den første hun ringte. De har fylt leiligheten med alt som hører hjemme på et jentevorspiel: vin, sminkepunger og rettetenger. Men stemningen er laber, tross shotte-showet. Det ville visst vært annerledes om Marte var her. Så Maud sender en tullemelding til moren: «Camilla har spydd i sofaen igjen».
For det har skjedd før. Men Camilla lar det gå. Venninnene har vært en uvurderlig støtte: pratet med henne, støttet henne. Nå starter de russetiden, uten Marte. Men venninnegjengen blir her. De venter. Det gjør resten av lokalmiljøet også. Alle de andre miljøene, de som Marte var en viktig del av, og dem hun ikke kjente noen i. Alle som var der da hun plutselig ble borte.
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
Musikkmiljøet
STEFFEN KJØRSVIK (17)
20 92
– Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på 22. juli, ikke så mye som jeg burde i alle fall, sier Steffen Kjørsvik (17). Han spiller i metalbandet Valkyries of Pain, og har vanligvis lite til felles med Marte Ødegården. Men under minngudstjenesten i Kongsberg kirke er alle én familie. Marte sitter i midtgangen i kirken, i rullestol. Metalbandet synger «Tears don’t fall». Minnekonserten var ungdommenes eget initiativ. Og kanskje var den nødvendig, også for dem selv. Noen dager senere øver Valkyries of Pain i bomberommet, utenfor skolen. Bassisten øvelseskjører. Gitaristen er syk. Trommesettet tryner og vokalist Cecilie Nordby Sjulsen (18) sliter med tekstene. Hun er på penicillinkur, og stemmen lever sitt eget liv. Trommisen har glemt dobbeltpedalen i containeren bortenfor, hvor døren er stengt. Steffen foreslår å skulke skoletimene før konsertdebuten i Drammen. På fredag. Cecilie foreslår å spørre om å få fri, men Steffen steiler; musikk før skole, basta. – Jeg tror all ungdom har et behov for å bli sett. Jeg håper å bli gitarist i et kjent band. Det er det jeg brenner for. Minnekonserten var strengt tatt konsertdebuten, men internt teller den ikke. Det var jo ikke vreng på gitaren. Det er nå, en måned senere, det gjelder. Real metal, på konserthuset G60 i Drammen. Få minutter før de skal på scenen, huker to svartsminkede jenter tak i Steffen. – Hva heter dere? – Valkyries of Pain. Vi skal spille «Duality» av Slipknot. – Da spiller dere før oss. Dere må jo være sinnssykt gode for å spille den! Steffen demper forventningene idet arrangøren kaller dem til scenen. Ten minutes of fame. Bassisten kjører i gang, men Steffen sover. Må skru opp gitaren for å finne takten. – It’s hot as hell in here, everybody want’s to lose control! Cecilie headbanger i takt med publikum. Helt til vrenggitaren blir borte. Steffen fortviler. Plekteret ligger på gulvet. Typisk. Minutter senere er rampelyset borte og hverdagen tilbake. Bassisten Christian vil vite hvorfor Steffen dreit på draget. Steffen legger skylden på trommisen, som allerede har dratt. Etter togturen til Kongsberg har bandet ett medlem mindre. Og nytt navn: Done. – Jeg var på en bar i Hellas da det skjedde. Endel nordmenn der tenkte det måtte være en utlending. Om det hadde vært slik, tror jeg det hadde endret mye. Det ville blitt mye mer rasisme.
Jeg tenker ikke lenger så ofte på det som skjedde. Eller så ofte som jeg burde.
1
Afghanske Enayat Aryan (19) var også redd for at det var utlendinger som sto bak terroren 22. juli, men på en helt annen måte. 2
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
21 92
1 ENDELIG: Øyeblikket før man går på scenen er magisk. Andreas Sunde, Steffen Kjørsvik og Christian Frogh ser med skrekkblandet fryd frem til sine ti minutter i scenelyset. 2 ØVINGEN GIKK I VASKEN: Nå sitter Steffen Kjørsvik, Christoffer Odden og Cecilie Nordby Sjulsen i skuret i skolegården og gjør gjør narr av «tøffelhelt» Christian Frogh, som holder rundt kjæresten Charlotte Martinsen.
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
Det er mange fordommer blant ungdom. Jeg tror de tenker at vi er farlige og skumle. Enayat Aryan, flyktning fra Afghanistan
22 92
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
23 92
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
24 92
Jeg var ganske sikker på at det var en utlending som sto bak, og tenkte: Nei - nå får vi trøbbel.
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
Flyktningemiljøet
ENAYAT ARYAN (19)
FORBILDER: Det henger mange helter på veggen over Enayat Aryans seng. Nestemann opp er Rocky Balboa.
– Du må prøve, altså. Dette er noe annet enn det dere lager, Earl Grey og sånt! Enayat Aryan serverer afghansk kardemommete med et stolt smil. En globus kaster lys mot soveromsveggen, hvor et lite, norsk flagg er teipet i hjørnet av et stort afghansk. Over sengen forfekter Eminem et distinkt budskap: NOT AFRAID. Det stemmer med metallkjedet, army-buksen og boksetreningene. Men 22. juli var Enayat redd. Redd for at det var utenlandske terrorister som sto bak. – Jeg var ganske sikker på at det var en utlending som sto bak, og tenkte at nå får vi trøbbel. Jeg var redd det var en afghaner. Om jeg hadde sagt til en jeg gjerne ville bli kjent med, at jeg var afghansk, så er jeg sikker på at den personen ville blitt skremt med en gang. Noen dager senere er Enayat på besøk på Løvåsen bofellesskap for mindreårige flyktninger. Han bodde her da han først kom til byen. Nå ønskes han velkommen med kyllinggryte. Alle bidrar. Han har ikke snakket med familien siden faren solgte alt for å kjøpe sønnen en flybillett til Tyrkia. – Noen ganger, når jeg tenker på familien min, blir jeg liksom helt gal i hodet. Men jeg er alene. Det må jeg akseptere. 25 92 Etter middag er spisebordet blitt leksebord. Én pugger gangetabellen, en annen ligninger. Enayat døser på sofaen, men med god samvittighet. 5+ på forrige matteprøve gir ro i sjelen. Han tar mye plass og går ofte i front. Slik som nå, da en diskusjon om Kurdistan er et land eller et område, går fra ordveksling til slagveksling. Men det roer seg raskt. På Løvåsen handler mye om omsorg. Kanskje skyldes uroen savnet av dem de forlot. Enayat skulle ønske han hadde en lillebror å elske. Men her, sier han, er alle alene. – Det er mange fordommer blant ungdom. Jeg tror de tenker at vi er farlige og skumle. Men hvis de blir venner med oss, så sier de at «oi, det var ikke sånn som vi tenkte». Vi er jo også bare ungdommer, sier Enayat, som tror at 22. juli faktisk har endret oss. – Når en ser på nyhetene at noen har det vondt i et annet land, tenker en kanskje på det i ett minutt. Men når en opplever noe slikt i sitt eget land, tenker en mye på det. Det gjør at vi samler oss, sier han, sittende under bilder av sterke menn. Bicepsene vokser hver uke. Treningen er et ledd i arbeidet mot en lysere fremtid. Enayat har fått lite gratis i livet, i motsetning til mange av oss – som skiskytteren Håvard Myhre.
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
HARDTRENING: Håvard Myhre på rulleskitrening på Heistadmoen.
26 92
De som driver med politikk, prøver å gjøre noe for andre. Det er større sjanse for at de blir angrepet enn en som bare prøver å bli best mulig i idretten sin.
En sen novemberkveld. Åkerlandskapet er pløyd og bekmørkt. Ingen å se, ingen å høre. Så, som ut av intet, danser en lysstråle på himmelen. Og straks løper Håvard Myhre andpusten over gårdstunet. Nok en egentrening er over, like alene som han var i skitunnelen i Torsby i Sverige 22. juli. – Da jeg kom ut, så jeg på svensk TV at mange var blitt drept. Det var vanskelig å tro. Jeg tenkte bare at det var helt sykt, liksom. TO TIMER TIDLIGERE sitter 16-åringen alene på et romslig kjøkken. Skifter samtidig som han gafler innpå lapskaus og flatbrød. Det er tidspress i 16-åringens hverdag. Skole, lekser, trening, spising, soving. Men nå utsetter han løpeturen med et par formel-1-runder. Håvard lever et rutinetungt turbo-liv. Få utskeielser. Mange forsakelser. Vinterens planer kommer med
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
Idretts miljøet HÅVARD MYHRE (16)
terminlisten. Det er senhøstes, men mildt i været. Så kveldens testrenn går på hjul – igjen. Idet 16-åringen legger geværet i pappas bil, vet han hva som venter. Fire skytinger, to stående. Kneskjelv. Blodslit. Men Håvard er klar for nok en tur i kjelleren. Det er dette som driver ham. – Der er skolen, sier han og peker ut vinduet og over elven. Som mange andre videregående skoler har den en salig miljømiks. – De som går på musikk, har ofte langt hår og, ja – du ser det bare. De på mekken har som regel på seg sånne arbeidsdresser. Det er liksom på utsiden du ser det, sier han. – Det er ofte noen jeg kjenner, som går elektro, som spør «hvor er gymbagen din′a, Håvard?» og «hvorfor er du ikke ute og trener nå′a, Håvard?». I NOVEMBERKVELDEN kommer skiskytterne som dansende silhuetter i
skumringen. Med synkrone fraskyv virker det nesten koreografert. Men pulsen hamrer på innsiden av kondomdressen. Fremgang koster melkesyre, og premisset er enkelt: stram disiplin. Etter treningen får to av jentene kjeft fordi de «hørtes ut som to damer på et gamlehjem». For mye prat, visstnok. Håvard Myhre holdt kjeft hele veien, som vanlig. Men han er misfornøyd. For mange bom. Han skal vinne et testrenn i høst, men først om en uke. Så nå, på vei hjem, er humøret labert. Men nedturer er en del av gamet. Og han har valgt hardkjøret selv. Det er ikke tilfeldig. Han vil opp og frem som skiskytter.
Håvards ambisjoner er å lykkes internasjonalt. Daniel Løver har lokale ambisjoner om å få innpass i rånermiljøet.
28 92
FAST PLASS: Det er ikke få senterkunder som ser nedlatende på (fra venstre) Hania Karlsen, Jasmin Rydland, Daniel Løver og Marius Skullestad når de går forbi. Ungdommene henger her året rundt.
Jeg tror ikke det som skjedde, har gjort oss hverken mer eller mindre tolerante overfor hverandre. Men jeg kommer aldri til å glemme det.
– Jeg var i Rauland, på et opplegg jeg er på hver sommer. Ingen fikk sjekket noe på data, så ingen visste hva som hadde skjedd. Det var rart. Nå tenker jeg ikke lenger så mye på det. Jeg tror ikke så mange gjør det. Utekontaktene rusler sin sedvanlige runde, med seigmenn og kondomer. Sentrumshengerne har samlet seg ved senterinngangen. Hva skjedde med hvem på lørdag? De er urbane jungeltelegrafister. Klokken er 18.15. Noen har vært hjemom til middag. Andre gir blaffen. Daniel Løver og de andre er proletarer i et klassedelt ungdomsmiljø. – Jeg henger for det meste i byen og på kjøpesenteret, og på ungdomsklubben. Så ja, det er vel det. Vi finner på ting. – Som hva? – Ingenting, egentlig.
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
Sentrumshengerne DANIEL LØVER (15)
TORSDAG 21. OKTOBER, noen dager senere. Ungdomsklubben Ohana fyller ti år, og festuken nærmer seg slutten. Etter at pulsen har roet seg etter sumobryteturneringen, trasker fire tenåringer ut i bygatene. Daniel går i baggy klær, har hull i øret og piercing i leppa og caps. Alltid caps, utenom i dusjen og om natten. – Mange foretrekker å være på Ohana i stedet for å feste i helgene. Det er vel bedre? Han har nok rett. Men klubben er mer enn et forebyggende tiltak. Den er sentrumshengernes tilholdssted. De som spiller biljard og får leksehjelp på Ohana, er som regel ikke orienteringsløpere eller fiolinister. Men de viderefører en viktig arv: en møteplass hvor mangfold står sterkere enn fordommer. – Det er alltid noen, uansett hvor
de bor, som ikke får venner. Mange er på Ohana, og da har de det ålreit, sier Daniel, som selv har en røffere tid enn vanlig der. Han havnet i ordgemeng med en voksen og har kjøkkentjeneste. En kodeks reddet de andre, og ga Daniel ett tonn street-cred. – Jeg tyster ikke. Punktum! Han er småkonge i sentrum, men blir mindre tøff i trynet da han plukkes opp av en råner utpå kvelden. Det er både balltre og mørke solbriller i bilen. Daniel blander seg i praten, og får beskjed om å holde kjeft. Han er jo bare råne-rookie. Men han har i det minste en fot i rånermiljøet.
Daniel er konge på kjøpesenteret og rookie på rånerstripa. Stine Jørgensen har klart det Daniel forsøker. Hun er rånerdronning uten førerkort.
Folk får tro hva de vil om meg. Jeg hever meg over det. Stine Jørgensen, rånerdronning
30 92
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
31 92
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
Stine «Mercedes-Benz-eksosrypa» Jørgensen står på taket av en rød Ford. Alkoholloven brytes over en lav sko. De samles her, utenfor burgersjappa, med Wunderbaum, røyk og sotede ruter. Bilene tjener som dansegulv. Eksosrypa danser og «drekker», og inviterer en kar opp på taket, til tross for at hun neppe digger jakken hans: «Fuck you, I drive a Volvo». – Det er jo folk som ser skikkelig, skikkelig ned på oss. De har bare mest lyst til å fly på oss.
32 92
SEKS OG ET HALVT DØGN SENERE gjør motlyset fra vinduet sminkingen vanskelig. 18-åringen klæsjer på mascara, børster håret, pusser tennene og løper ned til venninnens Volvo – en 240, selvsagt. Forhåpentlig kan hun kjøre selv før dagen er omme. Og etter oppkjøringen fyller et glis førerspeilet på vei til rånestripa. Hun sto. – Kongsberg er en skikkelig rykteby. Du trenger ikke å ha gjort noe gæli før det høres ut som du er verdens verste person. Men jeg hever meg over det. Folk får tro hva de vil, sier Stine, som mener 22. juli har endret henne. – Nå dømmer jeg ikke så mye. Du ser jo at det kan gå ille. At folk har andre interesser, betyr ikke det samme som at herregud, du er teit, liksom. Det var jo oss ungdommer som ble rammet. Det vi brenner for, lever for og ser fremover mot. TILBAKE VED BURGERSJAPPA, en snau uke tidligere, gires festen opp. Fra de passerende bilene kastes det sinte blikk. Rånerne sier det selv; at de er byens svarte får. – De mener at vi alltid lager trøbbel og bråk, det er ikke måte på, sier Stine og smyger seg inn til ruten i bilen til «Pling». Gledene er mange, bekymringene få. Og akkurat nå er det lett å tro at hun snakker sant; at hun driter i hva folk sier. Oddsen for at rånernes rykte skal bli bedre, er høy. Men kanskje er det viktigst å bli likt av sine egne. Ikke alle kan være like populære som danserne i Studio 3.
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
Rånermiljøet STINE JØRGENSEN (18)
Det var oss ungdommer som ble rammet. Hva vi brenner for og ser fremover mot.
33 92
BILENTUSIASTER: Ola-Tom Midtskogen (t.v.) og Kjell-Thomas Østby ser Erik Fredriksen vel av gårde.
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
34 92
DANSEN ER LIVET: Dansetroppen fra Studio3 hadde première på oppsetningen «Asfaltjungel» 2. desember. Fra venstre ses Ingrid Tønnesen Bergstøl på ryggen til Guri Kristine Sel Tveito, Emilie Lurås Nymoen, Daniella Contreras Skinnes, Kristin Jakobsen og Mina Julianne Kokkin.
Dansemiljøet KRISTIN JAKOBSEN (18) – Det er jo fort gjort å la seg friste av ting. Gjøre ting man ikke egentlig burde, som kan gjøre at andre blir skuffa eller sånne ting, men sånn er jo livet. Sannheten er at Kristin Jakobsen ikke har gjort så mange dårlige valg. Hun danser på Studio3, som hvert år skaper begeistring med danseforestillingen sin. De blir sett opp til av de små og respektert av de store. I år er hun igjen frontfigur på plakaten, og over nyttår skal hun delta i NM i cheerdance og hiphop. Sånt gir status i lokalmiljøet. Samtidig setter tragedien 22. juli ting i perspektiv. Kristin gikk i klasse med Marte Ødegården på barneskolen. De har spilt i korps sammen også. Hun vet at om hun hadde vært i Martes sted, ville hun ikke danset under årets forestilling. – Det jeg har lyst til å gjøre i livet mitt, er å danse. Det hadde jeg ikke kunnet gjøre nå, dersom jeg var i hennes situasjon 22. juli.
A-MAGASINET 9. DESEMBER 2011
Hadde jeg vært i samme situasjon som Marte, ville jeg ikke kunnet danse nå.
gheter ekvemmeli b e ll a d e m n, be på TV-e pdatere ler og YouTu a n a k y itter og op la Tw p , e V k -T ru b b e , w lm e . ie fi endelig s kontrollen n kan du le Nå kan du kk på fjern r. Dessute y e r tr æ få b mart TV e n S n e o g in det Samsun din med n m n o e lt s a tu e r ta læ Facebook-s der du kan rnett. o/smarttv, .n g n u lkoplet Inte s ti m r a e s l m ti o s n e V m T nen Velkom generasjo – den nye
Funksjonene i en Samsung Smart TV kan variere mellom ulike modeller.