PDF-samling av Ukeadressas ungdomsportrettserie av 2. kapittel fra Trondheim by Paragon Features

Til Ungdommen

2. Kapittel - Trondheim Samlet PDF av Ukeadressas portrettserie mai-juni 2012

Til ungdommen

Portrett av Utøya-generasjonen

På samme måte som krigsgenerasjonen vil de som var mellom 15 og 25 år 22. juli 2011, for alltid være merket av det som skjedde. Gjennom en serie ungdomsportretter viser vi mangfoldet blant unge anno 2012. I dag treffer du Renate Tårnes (22 ) som overlevde Utøya, men som så kjæreste og venner bli drept.

I forrige Ukeadressa presenterte vi Johann Forfang, 16 år og skihopper. Utover våren vil du treffe Marte Ramberg, Martin Bernhardsen, Jonas Svensson og Pål Rees.

Veien ut av sorgen – Etter Utøya har hverdagen min gått opp og ned. Jeg kan være sprudlende glad og ha hæla i taket det ene øyeblikket. Og ligge sammenkrøllet under dynen i det neste. Tekst og foto: Lars Andreas Ellingsgard Øverli, Martin Slottemo Lyngstad og Aleksander Andersen/ Paragon Features

«Lure på om du finns der ute no. Send æ mine tanka, kjeinne du dæm da. Send mæ et hint så ska du få.»

Renate sitter i leiligheten på Buran i Trondheim, på en pianokrakk, og spiller Kaizers. Tangentene er en tidsmaskin, og musikken holder verden ute. Det gule peislyset skinner mot minneordene fra begravelsen. De henger i den olivensorte rammen, ved siden av portrettbildet. Hun kaster nakken bakover, slår øynene i taket og sukker. Klokken er halv ni. Nok en maratondag på partikontoret er over. Lukten av en hvitløkmarinert kotelett blander seg med osen fra peisen. Hun sitter ofte slik.

UKEADRESSA 19. mai 2012

Med minneordene – og tonene. Alene. – Du forventer at han skal ligge der, liksom. Men så gjør han ikke det. Det blir så tomt. Han som ga meg en grunn til å dra hjem etter jobb, til å senke skuldrene, er ikke lenger her.

Lyden av mer enn 50 skudd

22. juli 2011: Renate står utenfor Kafébygget. I villrede. Snorre diskuterer lydene med deres felles bestevenn, som plutselig faller livløs om på bakken. Snorre blir truffet sekunder etter. Renate ser kjæresten bli skutt, og kanskje drept.

Uredd: Gitaren fra Utøya kom hjem, men sengen er tom. I sminkehyllen finnes fortsatt lukten av Snorre, og den sprayer Renate Tårnes på håndleddet hver gang hun går ut. UKEADRESSA 19. mai 2012

Portrett av Utøya-generasjonen

– Ja. Kontroll er viktig for meg. Jeg må ha mye å gjøre. Men jo, jeg er en kalenderpike. Renate Tårnes

Så, sekunder etter – ser hun drapsmannen komme over bakketoppen, rett mot henne. De er alene. Det virker som om tiden står stille når hun ser ham inn i øynene. Men det løsner brått når han løfter geværet. Mens hun løper mot Kafébygget, er livet i noen andres hender. I hans. Tilfeldighetene, millimeterne, er på hennes side. Kulene flyr over og forbi, mens hun skriker at alle i Kafébygget må gjemme seg. Etter å ha sett at mannen med geværet tråkker over kjærestens kropp, ringer hun inn den samtalen hun sitter og hører på nå, mandag 17. april 2012. Hun har nettopp kommet hjem fra København, hvor hun helst ville vært i dag også. Et sted langt unna. Men Renate er der hun minst vil være, i rettssalen i Trondheim. På storskjermen ser hun bilder fra rettssalen i Oslo, hvor aktoratet holder sitt innledningsforedrag. Og hvor journalistene som hun har bedt om å slutte å ringe familien, hører det samme som henne: frykten og fortvilelsen fra 22. juli 2011, klokken 17.26. Og lyden av mer enn 50 skudd. Når Renate gjemmer seg på ett av toalettene i Kafébygget, har hun snakket med politiet i tre minutter. Under avspillingen av samtalen begynner flere av journalistene i Oslo å gråte.

Veien ut av sorgen

Pannebåndet holder håret på plass i februarvinden som suser over «Blomsterbrua» og byr skjerfet hennes på dans. Med en beige genser, olashorts og svart stillongs under den sorte frakken, er hun stilig, men avslappet kledd. Det er en elegant og selvsikker politiker som gjør entré på Fylkeshuset. – Vi må sørge for stor aktivitet. Intervjuet begynner passe kleint. De som jakter svarene, og en ny leder, sitter på langbente kaféstoler og er gode venner. – Det må skje mye... Hun er bevisst rollen som stifinner, og har definerte ideer om hvordan AUF skal komme seg videre. Spørsmålene har kvernet i hodet siden i fjor høst, siden hun skjønte at AUF var veien ut av sorgen. Men selv om hun har funnet mange svar, vet hun at 2012 blir tøft. Det grusomme skal dissekeres i rettssal 250. Og så kommer 22. juli 2012. Ettårsdagen. Men hverdagen er ille nok. Han som rev Snorre vekk, kikker henne i øynene fra kioskene og på nettsidene. Det er vanskelig, men mulig, å unngå ham. 21. mai blir det umulig. Renate Tårnes skal stå ansikt til ansikt med kjærestens drapsmann. Som vitne. Øye for øye. «Vi lå på rygg, jeg følte meg trygg men frøys litt likevel. Vi lå og så på stjernene og hørte på sangen fra ternene. Vi visste begge hvor det bar, og at vi aldri skulle glemme hvordan det var.» Det var jo nå nettopp, at heltinnen skulle komme. Gro. Derfor varmet AUF-erne opp med Renate Tårnes på gitar og vokal, live på Utøya, med en låt om minner som aldri vil dø. Om evighet. Og en sol som farga himmelen rød.

UKEADRESSA 19. mai 2012

Men på toalettet sovner føttene. Det prikker. Hun sitter så stille hun kan, på flukt fra ham hun tror skjøt kjæresten i skulderen. Hun så ikke at kula traff hodet. Kanskje var det en innbilning. Et håp. En konstruksjon. Hun er redd, men også håpefull. Hun er forelsket. Og skrekkslagen. Det eneste hun vet, er at hun ikke vet. Han hun elsker ligger der ute på grusen. Tiden står stille, men flyr samtidig. Og så, plutselig, er det kveld. Følelsene i føttene er tilbake. Men virkeligheten er borte. Hun nekter å forlate ham, å la ham ligge. Det er mørkt, og få omkring henne, når hun endelig reiser. På vei bort fra øya ser Renate noe av det hun husker best fra sommerens vakreste og mest grusomme eventyr: en mann som ligger og kikker mot himmelen. På den er ingen sol, og ikke er den rød. Den er grå. Men han som kikker opp, ser ingenting. Nå ser han kanskje alt. Renate håper han hørte det hun sang for litt siden; at minnene aldri vil dø.

– Alle føler skyld

Renate kommer aldri til å glemme. Hun vet det. Og hun innså raskt behovet for hjelp til å snakke. Til tross for at hun synes det er vanskelig å snakke om følelser. Politikken er blitt jobb, og AUF livet. Men å snakke fortrolig er å konfrontere frykten. Snorre følte seg for gammel for Utøya. Det er umulig å ikke tenke på at det var hun som overtalte ham. – Jeg tror alle som var på Utøya, føler en grad av skyld. Gangfeltet i Olav Tryggvasons gate har aldri vært roligere. Snøen demper alle lyder. Det ser kaldt ut å gå i dongerishorts og stillongs. – Jeg tenker på hvordan ting hadde vært om han ikke hadde dratt. På hva vi hadde gjort i jula, i påska. Hun lukker døra bak seg og slenger kåpen på sofaen hos oppfølgingstjenesten. Sosionomen sitter med beina i kors og hendene foldet. På bordet ligger tegneblokk og fargestifter. Og et ark med rubrikker. Ett kryss, én følelse. Fra én til ti. Å snakke om følelsene er vanskelig. Å sette tall på dem virker meningsløst. Det er 12 uker siden sist. – Sist vi snakket, fortalte du at kalenderen din var viktig? – Ja. Kontroll er viktig for meg. Jeg må ha mye å gjøre. Renate sitter fremoverbøyd med hendene mellom lårene. – Men jo, jeg er en kalenderpike. Noen dager senere står hun foran speilet på soverommet, lenge og uten å si noe. Betrakter seg selv i lyset fra den ene lampen i rommet. Kjolen er rød. Blikket er tomt. Men rommet er fullt av symbolikk. Kassegitaren, den hun spilte så humørfylt på en bekymringsløs formiddag i fjor sommer, står ved siden av nattbordet med familiebildene. Dobbeltsengen, som ikke er redd opp nå, og som hun skulle sovet i sammen med han som ville flytte sammen med henne. Snorre. – Forholdet vårt eskalerte så raskt, og vi prøvde begge å sette på bremsene. Men vi klarte det ikke. Han vitset og sa: «Jaja, men det her går fint. Du skal jo flytte inn». Og jeg holdt på å frike ut.

1. Fristedet: Det var på partikontoret Renate gjemte seg fra de vonde følelsene, men når årsmøtet er over, tør hun og Maren Holthe Hedne å slippe seg løs.

2. Følelsesskala: Med jevne mellomrom må Renate besøke oppfølgingstjenesten for å rangere følelsene sine fra én til ti. Det er en øvelse som føles merkelig. 3. Forbeholdt humor: Renate og venninnene Karianne Oldernes Tung og Lisa Marie Husby mistet gode venner på Utøya. Når de samles på jentekvelder, minnes de 22. juli på en måte som er vanskelig å forstå for oss som ikke var der. Galgenhumor er blitt en del av bearbeidelsen. UKEADRESSA 19. mai 2012

Portrett av Utøya-generasjonen Se filmen om Renate med qr-koden eller på adressa.no

Tangenter: Renate sang og spilte på Utøya, slik hun også gjorde i Snorres begravelse. Når hun spiller hjemme i stua glemmer hun det som hendte. Silje Arnvard og Lisa Marie Husby lytter til at Renate spiller «Hjerteknuser». Men i dagene før 22. juli ble det mer et faktum.» Lisa Marie Husby er stille tilskuer til at Renate fletter det blonde håret og fester den siste øredobben. Ord er overflødige når røde Renate snur seg, så venninnen bare smiler mens hun lener seg mot ett av klesskapene. Renate har to: Ett privatskap og ett partiskap. I det ene har en svart kjole hengt siden 5. august – siden da hun sang for ham i kirken. Den skal aldri brukes igjen. Den skal brennes og kastes, visstnok. Men det er så vanskelig. Hun vet det selv, her hun står foran speilet og presser på parfymeflasken. Den ble hennes i fjor. Hver gang hun skal ut, tar hun Snorre med seg på håndleddene. – Snorre var den som holdt ut med meg, og som forsto meg uten at jeg trengte å forklare noe. Snorre var den som fikk meg til å gjøre klisjéting som jeg egentlig hater. Snorre var den som hadde like dårlig humor som meg, og den jeg kunne stå og skrike til i fem minutter bare for å se ham flire. Snorre var den det klaffet med fra første stund, egentlig.

Mange verktøysett

Snorre er med nå også, i mørket utenfor Lademoen kirke, hvor sørpa ligger våt og kald under skorpen av is og nysnø. I finstasen hopper de mellom dammene, som om de ikke innser at det er umulig å gjøre seg lettere enn man er. Det venninnegjengen «The good girls empowering ensemble», TGGEE, har innsett, er at det er blitt viktigere å ha det hyggelig. De mistet brødre og kjærester, men beholdt

UKEADRESSA 19. mai 2012

hverandre. Og i det vakre fellesskapet gror det obskøne morsomheter, en humor forbudt utenfor de innerste AUF-sirkler. – Vi burde jo danne et triatlonlag. Aldri før har vel så mange ungdommer løpt, svømt og klatret. En av venninnene fleiper med tragedien, mens enchiladaen serveres med en fyldig rød – og en sømmelig dose sladder. Det virker morbid. Men alle har sine verktøysett. Alene bruker hun parfymen, med venninnene humoren. – Triatlonlag? Ja, hvilket lag skulle jeg komme på da? undrer Renate og drikker av glasset med friske dessertdråper. – Jeg gjemte meg jo på toalettet... Venninnene løfter på skuldrene og hever stettglassene med strawberry daiquiri. Først skrur de av fjernsynet, som viser Whitney Houstons bisettelse.

Det har vært nok begravelser i det siste. – En gang vi venninnene skulle spise middag, skrev jeg til dem at jeg hadde en tung dag, og at jeg ville være hjemme. Noen minutter senere sto de på dørstokken og sa «det er ikke snakk om. Nå kler du på deg og så går vi». Å ha noen rundt seg som ser når du ikke har det så bra, det har vært en lettelse. Det betyr utrolig mye.

Tårer i sorg og glede

25. februar 2012: – Fy faen ... Det har gått noen dager siden Renate skålte med Karianne Tung Oldernes på vorset til jentene – som i ærlighetens navn gled over i et nachspiel. Nå sitter lederen av nominasjonskomiteen på Folkets Hus sammen med Eskil Pedersen og delegatene i fylkeslaget. I etasjen under, på det gule kontoret, kik-

– Det en har lyst til å snakke om med svigerforeldrene sine første gangen, er hvem en er og hva en driver med. Ikke hvordan sønnen deres ble drept. Renate Tårnes

En ny begynnelse: Åtte måneder etter at Ida Ødegaard mistet lillebroren sin på Utøya ,ga hun Renate klubba som markerer begynnelsen på noe nytt i Renates liv. Ledervervet har gitt Renate en ny grunn til å stå opp om morgenen. ker Renate ut gjennom glassdøren. Redaksjonskomiteen arbeider med politiske forslag til årsmøtet. Hvilken trasé er å foretrekke for et eventuelt høyhastighetstog? Og hvordan forholder fylkeslaget seg til konflikten i Syria? Og kanskje viktigst: Hvem skal lede fylkeslaget videre? Årsmøtet er straks satt. – ... det skal bli godt å få det overstått! Renate vet det ingen andre vet, ennå: at hun vinner. Det er derfor hun gråter, uten en lyd, på kontoret hvor hun har sittet så ofte de siste månedene. Hvor hun har gjemt seg fra det uvirkelige, men likevel så altfor virkelige. Hvor hun har holdt det vonde på avstand, ved å jobbe dager, kvelder og netter. I august, bare uker etter at hun så kjæresten dø, jobbet hun som partisekretær i AUF Sør Trøndelag. Den halve stillingen ble snart full. Hun var blant veteranene på Utøya. Hun ble usikker på om hun ville fortsette i politikken. Hun er en morsfigur i fylkeslaget. – Jeg så at mange medlemmer ville kjempe enda hardere for sakene. Og når jeg ser 15-åringer brenne for noe, ønsker jeg så veldig å hjelpe dem. Tastene er for små. Listen over folk hun må takke så stor. De som er borte. Og de som skal være med videre, i gledene, i nederlagene, i debattene og på festene. Mange av de 1867 hodene i AUF Sør-Trøndelag, landets største fylkeslag, har vært med på å forme Renate, som politiker og menneske. Nå, når hun står helt bakerst, er det hennes tur.

Hun sto der i går også. Og kanskje er det den stunden hun tenker på nå. Da de mintes kjæresten og de andre, sammen med Åge Aleksandersen. Gizem, Håkon, Christopher, Sondre og Snorre. «Va det du, Jesus?» Så mye gammel poesi sier så mye, på en ny måte. Hun felte sørgelige tårer i går. Hun feller gledestårer i dag. Det er enstemmig. Renate Tårnes har fått det hun har jaktet på. Ansvaret. Og når kvelden kommer, forteller hun at dette er nok til å leve videre; alle ungdommene som kommer til henne med spørsmål om politikk, samtid og livet. Men akkurat nå presser hun ansiktet i håndflatene, i et håpløst forsøk på å skjule gledestårene. Det er lett å tenke seg til hva delegatene i rommet tenker når de reiser seg i applausen. De tenker at hun fortjener det. At hun har vært så inderlig sterk.

Varslet Snorres foreldre

Da Renate snakket med Snorres familie på telefon fra Sundvollen, pratet hun med noen hun aldri hadde møtt. I kaoset fortalte hun familien at Snorre var død. En mamma og en pappa fikk vite at de aldri mer ville snakke med sønnen igjen. At han er borte for alltid. – Det en har lyst til å snakke om med svigerforeldrene sine første gangen, er hvem en er og hva en driver med. Ikke hvordan sønnen deres ble drept. Hun hadde ikke trengt å frykte å sitte alene på bakerste kirkerad. Eller å være usikker på om folk, og især familien hans, kom til å skjønne hva hun og

Snorre hadde. De trykket henne til seg. Hun skulle være med og planlegge – og sitte på første rad. Nå spiser de familiemiddag sammen, hver søndag. Med maten får hun servert beretningen om Snorres liv. Om oppturene, flausene, vanene, uvanene. Hun betaler ved å være der, og ved å fortelle foreldrene historier de ikke har hørt. Om kjærlighet, kanskje. Om engasjement. Om fremtid og visjoner. Og om savn. – Det å være i lag med familien hans har gitt meg litt ekstra tid, tiden jeg ikke fikk med Snorre. Å leke med onkelungene hans, og å høre broren fortelle om ugagnen de gjorde, det bidrar til at jeg fortsatt lærer ham å kjenne. Sammen skriver de ferdig den historien de aldri skal glemme. Snorre Hallers historie. Den samme historien hun minnes når hun sitter med tangentene, alene i stua, med ham hun elsket på tilskuerplass. «Æ vainne mine planta, pleie mine sår. Sekundane tikke, minuttane går. Og det går daga og det går år. Og den som leve får sjå.» Fremdeles bakerst i rommet klapper Renate Tårnes lett i hendene, idet Eskild Pedersen omfavner henne. Noen ganger er politikk kjærlighet, og kjærlighet politikk. Det virker som om årsmøtets applaus går inn i evigheten. Hadde Snorre fått sjå, hadde han sikkert applaudert aller høyest. ukeadressa@adresseavisen.no

UKEADRESSA 19. mai 2012

Til ungdommen

Portrett av Utøya-generasjonen

På samme måte som krigsgenerasjonen vil de som var mellom 15 og 25 år 22. juli 2011, for alltid være merket av det som skjedde. Gjennom en serie ungdomsportretter viser vi mangfoldet blant unge anno 2012. Først ut er Johann André Forfang (16) fra Tromsø. Han bor på hybel i Trondheim for å dyrke talentet sitt som skihopper.

Utover våren vil du treffe Renate Tårnes, Marte Ramberg, Martin Bernhardsen, Jonas Svensson og Pål Rees.

Johann ser fremover. Tilimorgenogtil2022

Johann Forfang driver med en idrett der alt går skeis dersom han prøver å være god. Og der nye sko kan velte en sesong. Tekst og foto: Lars Andreas Ellingsgard Øverli, Martin Slottemo Lyngstad og Aleksander Andersen/ Paragon Features

Han har satt dem frem midt i hybelstua, som nettopp var soverom, på et lite, rundt bord.

De er røde og hvite, splitter nye og svindyre. Fem «laken», visstnok. Det koster å være kar i hoppsporten. De fleste på Heimdal videregående kjøper brukte ski. Men ikke denne fyren. Han har en gavmild venn fra Tana i ryggen. Mattis Pettersen, en forhenværende fan av Johanns storebror og ekslandslagshopper Daniel Forfang. Derav «MP» på skiene. – Skihopping er jo veldig berg- og dalbane, så det er skummelt at en risikerer å måtte legge opp dersom det går litt trått en stund. Nå er det lillebror sin tur. Johann André Forfang er et eneste stort smil. Skotest i morgen. Det er fem

UKEADRESSA 12. mai 2012

dager til junior-VM i Tyrkia. Han holder dem i hendene, som en femåring med en ny gummi-dinosaur. Kikker på dem, og sier at det kribler i magen. 12 timer senere står han i det store tribuneanlegget i Granåsen, alene. I blått superundertøy, med en skrutrekker i hånda. Snødrevet plager hopperne som er på vei opp med heisen. Johann kaster ut noen nordnorske gloser. Halve trenerstaben fikler med de nye skoene, som ikke passer bindingen. Trener Roar Ljøkelsøy ber ham hoppe med de gamle. – Men det er jo håpløst. Jeg skulle jo få prøvd disse før junior-VM... – Ja, men det skjer ikke. Du ser jo at det ikke går?

Oppover: Hoppsporten er en heistur i følelser. Johann Forfang er på vei opp, men marginer skiller suksess og fiasko. Slikt kan fort sette seg i hodet på en ambisiøs tenåring. UKEADRESSA 12. mai 2012

Portrett av Utøya-generasjonen

Lærling: Johann (sitter i midten) er ofte yngst av alle i garderoben, og som rookie må han tåle både møkkajobber og verbale taklinger i garderoben.

Langt hjemmefra: Som oftest er Johann alene på hybelen. Han trives i eget selskap, men synes det er godt når storebror Daniel ringer for å høre hvordan han har gjort det i hoppbakken.

High-fives: Under verdenscuprennet i Granåsen i vinter fikk Tromsø-gutten en forsmak på det han håper skolegangen og all treningen skal føre til, en hverdag som europeisk hoppstjerne.

– Jeg hadde en periode da jeg var redd for det minste vindpust. Men en kan ikke tenke at det er farlig. Da går alt feil. Johann Forfang

Skuffelsen ligger som en lake over den grå hoppdressen når han tråkker tungt nedover tribunene. I gamle hoppsko. Svevet blir kort. Han kunne like gjerne stått på carvingski. Ergrelsen er med ham, ennå. Og når han går forbi de nakne, snøhvite tribunene med skiene over skulderen, med livløse armer og krum nakke, utstråler han usikkerhet og skuffelse. Skihoppere har liksom en egen evne til å være skuffet. Du har sikkert sett det på tv. Det har nok den kraftige mannen i blåkläder ved det røde stolheiskontoret også. Han vet bedre enn å snakke til Johann nå. Hopperen foran ham i heiskøen holder også kjeft. Nøyer seg med et lite nikk. Og så står Johann der alene, i et lite halvminutt, før det neste setet tar ham med på en stille ferd i snødrevet – en tur uten noen å snakke med, uten noe å gjøre. Kanskje er det ensomt, kanskje deilig. Men rett før det røde setet blir borte i den gråhvite himmelen, når det er 100 meter frem til trenertribunen, til dommen, kan en så vidt høre ergrelsen over førstehoppet. «Satan!»

Storebror Daniel er helten

Som liten så han ikke langt etter helten. Da storebroren satte to bakkerekorder på plast og var verdens beste hopper sommeren 2004, gikk Johann i 2. klasse. Sånt ga kred i kompisgjengen. Men helten ble skadet og har blitt borte fra skjermen. Arbeidet

UKEADRESSA 12. mai 2012

med å hjelpe lillebroren med å bli den store stjernen han selv var så nære ved å bli, endte med at han fikk et forlokkende jobbtilbud – og like etter fikk han kjeft for å preppe Johanns ski før ett renn. – Han var redd for hva jeg skulle si. Men jeg forsto ham jo. Det er godt når han ringer for å høre hvordan treningen gikk. Han er usikker på om han hadde hoppet om det ikke var for Daniel, helten. Men han vet at han ikke ville gjort det uten pappa. Han som tok fri i to uker for å preppe en hoppbakke i Tromsø helt alene, for at minstesønnen skulle få drive med det han elsket – og som ble sykmeldt etterpå. Han prater om faren med innlevelse og takknemlighet – og et sunt snev ærefrykt. – Jeg er heldig som har en pappa som alltid støtter meg fullt ut. Jeg vet om hoppere som ikke hadde det. Da blir det håpløst.

Har øynene på målet

Midt i februar hopper en 22-åring seg inn i tv-titternes hjerter. Rune Velta tar hjem sølvet i sitt første senior-VM, på hjemmebane i Vikersund. Det er en slik bragd Johann drømmer om når han sitter i heisen i snødrevet i Granåsen, når han plundrer med de nye skoene, når han takker nei til et pokerlag på grunn av et norgescuprenn. Og nå, når han sitter deprimert foran skjermen og følger skifly-

gingsfesten på en liten tv på et hotellrom i Erzurum. «Ekke bare bare å hoppe sæ inn på et av verdens beste junior lag... Endte på tribunen i Tyrkia i dag. #femtemannpålaget». Nå, når han vurderer å droppe resten av sesongen. En vinner hater å tape. Og å være femte hjulet på vogna og se på at de fire utvalgte skriver seg inn i historiebøkene med Norges første gull i junior-VM, er et nederlag. Men han er en høflig fyr, Johann Forfang. Og sindig. Han smiler til kameraene, jobber med seg selv – og reiser hjem. Til hybelen, til gråværet, til hopplinja på Heimdal videregående, der han står nå. Med parkasen over hodet mens han venter på sju-bussen til Flatåsen. – Jeg gjorde en god innsats for laget, i det minste.

– Det skal gjøre vondt

16-åringen er diplomat, men for ærlig til å lyve godt. Det distanserte blikket forteller alt. Og han senker ikke guarden før dagen etter, i bilen, på vei til Granåsen, hvor han skal være prøvehopper for Morgenstern og co – for verdenscupsirkuset. Han gjør det fordi han blir tvunget. – Jo, klart han ble skuffet. Det skal en bli når en blir vraket. Det skal gjøre vondt. Henning Stensrud gliser mot passasjersetet, hvor Johann graver haka ned i den svarte Trønderhoppjakka.

Det er et sånt jævlig irriterende smil. Heldigvis er de gode busser, Johann og treneren. – Joa, jeg var vel ikke i godt humør da.

Tenker lite på vekt

59 kilo er ikke mye på en 16 år gammel kropp. Han kan visst veie fire-fem kilo mer uten at han må endre skilengden. Jo da, han skal legge på seg. Men han verken spiser eller trener for å oppnå det. Han vil ikke pushe vekten. Det skal komme naturlig, med alderen. Gjennom et fornuftig forhold til kropp og kosthold, slik lærerne på idrettslinja ønsker. Der er taktikken å ikke snakke om det. Det fungerer for Johann. Han spiser pizza og «bab» når han har lyst. Men han vet ikke om alle i klassen har et like uanstrengt forhold til mat og trening. Og han forteller om unge hoppere som bæljer vann for å veie det skilengden tilsier, og andre som nøyer seg med kaffe og knekkis til frokost. – Jeg vet jo ikke hva andre egentlig tenker, innerst inne. Men jeg tror ikke det er noe kompisene på skolen sliter med. Da hadde en sett det. – Jeg var gæren før. Helt villmann. Det sier jo litt at han satte den uoffisielle rekorden i Lysgårdsbakken på Lillehammer som 12-åring – etter å ha satt utfor fra øverste bom og sust ned på sletta. Enkelte vil nok hevde at han er det ennå, gæren

altså, ettersom han fremdeles hopper hundrevis av meter med plank under føttene. Kanskje er han avhengig av adrenalin. Forskerne mener at de finnes. Det er lett å se for seg praten i stua: «Ikke rektig nagla». Men så har du jo baller når du løper hjem fra barneskolen for å browse Youtube etter de mest groteske hoppulykkene, mens du venter på at fatter'n skal komme fra jobb og kjøre deg til hoppbakken. Han ler av det nå, når han sitter hos klassekompisen og spiller Deluxe ski-jump på tv-en, etter å ha feiret helgestarten med biff og pizza. De virtuelle hopperne har orkan imot, og blir smadret når de endelig lander på sletta. Virkeligheten er annerledes, heldigvis. – Jeg hadde en periode da jeg var redd for det minste vindpust. Men en kan ikke tenke at det er farlig. Da går alt feil, sier Johann og manøvrerer hopperen med ørsmå bevegelser i den optiske musa. – Men på treningen i dag, da vi var på toppen, satt alle og skalv. Alle forsøkte liksom å barske seg, og vise at vinden ikke påvirket dem. Men det er alltid noen som forsøker å psyke deg ut.

Oftest alene

Johann Forfang har ikke den følelsen 16-åringer flest får når de flytter hjemmefra. Joda, han må mekke maten selv, og fikse klesvasken på egen

hånd. Utfordringene er der. Tre frihelger siden jul, på tre måneder, er i seg selv en beretning over ungguttens hverdag. – Det er litt synd, for jeg er jo en veldig sosial type. Det er smått med fester i sokkelleiligheten. Smått med eventer i det hele tatt. Men han var med i et pokerlag tidligere i vinter – som han vant. Og så slenger en og annen kompis innom, for å spille hoppspill. Men oftest sitter han alene på den grå sofaen, foran bildet av Eiffeltårnet – som må være rundt fem ganger så stort som 32-tommeren han kjøpte i fjor sommer. Der sitter han, med en ordinær dose kviser og langt brunt hår, som uten voks og gelé sender deg rett tilbake til 60-tallet. I superundertøy, med en middagstallerken og den hvite Mac-en, som han sparer for å bytte ut. Skjønt, en skal spare iherdig når en har 4000 kroner i måneden – og 3000 av dem går til husverten – som har hjemmekontor og snakker høyt i time etter time med handsfree ute i gangen. – Det handler om å planlegge. Johann gumler toast med syltetøy, mens han snakker om budsjetter og måtehold – og om en tiårsplan... Historien om Johann handler om rutiner, stillhet og skuffelse. Men også om adrenalin og besluttsomhet. Og kanskje aller mest, lykkefølelse. UKEADRESSA 12. mai 2012

Til ungdommen

Vi har tidligere presentert Johann Forfang, 16 år og skihopper, Renate Tårnes, 22 år og politiker, Martin Bernhardsen, 24 år og student, og Jonas Svensson, 18 år og fotballspiller. Neste uke avslutter vi serien med Pål Rees.

Portrett av Utøya-generasjonen

På samme måte som krigsgenerasjonen vil de som var mellom 15 og 25 år 22. juli 2011, for alltid være merket av det som skjedde. Gjennom en serie ungdomsportretter viser vi mangfoldet blant unge anno 2012. I dag treffer du 17 år gamle Marte Ramberg som strever med å leve med ADHD.

Sliten av å være en skuffelse De var verdens beste venner før mamma kastet Marte ut hjemmefra. Halvannet år etter at barnevernet kom inn i bildet, har de funnet hverandre igjen. Tekst og foto: Lars Andreas Ellingsgard Øverli, Martin Slottemo Lyngstad og Aleksander Andersen/ Paragon Features

Det fargerike bildet på veggen er beretningen om en tid de skulle ønske var nå. «Når jeg tenker på deg blir hjertet mitt litt større. Hilsen datteren din. 11 år.»

Mamma stryker den rødbrune luggen til siden og kikker datteren dypt inn i øynene. Analytisk, men likevel varmt, slik bare mødre kan. Øynene er blanke, slik som hennes egne. De har mimret om tilårskomne ferieminner. Sett i fotoalbumet som plutselig manglet de flotteste bildene, fordi Marte hadde revet dem ut og limt dem inn i sitt eget. De har hatt det hyggelig, og etter at Marte har trukket på seg den sorte parkasen og de matchende bootsene, holder de lenge rundt hverandre. Hvisker at de alltid har vært glade i hverandre, egentlig. Det har bare vært så vanskelig å vise det. Mamma og stefar viser det i alle fall nå, når de vinker etter henne der hun går ut på det mørke, våte fortauet. Marte bærer på alle de gamle Donald-bladene hun fant på jenterommet og må neie farvel. Det er mars. Det er snart 18 år siden livet begynte. Bare 18 måneder siden moren kastet henne ut. Halvannet år som barnevernsbarn. – Da mamma kastet meg ut, husker jeg at jeg var

UKEADRESSA 9. juni 2012

redd for at ingenting kom til å bli det samme igjen. Jeg var redd for hvordan det kom til å bli seinere i livet mitt. Jeg var egentlig redd for alt som skjedde rundt meg.

Litt ekstra problemer

Marte strener forbi Esso. Boblejakka er ikke like hvit lenger, og går i ett med snøen som falt i Stjørdals-gatene for en ukes tid siden. De svarte Adidas-joggebuksene slenger i sørpa. Ricochets får radiotid med «Cold Outside» for første gang på litt for lenge. Sannheten er at det er mildt og vått, februar og grått. Kjørelæreren småhopper for å unngå de verste vann- og sørpedammene. – Hei! Det er du som er Marte?» – Ja, morn. – Ja, første kjøretime. Spent? Marte trekker på skuldrene og fikler med det mørke, strie håret. – I guess. Røyk siver ut av det ene, hvite jakkeermet, hvor hun gjemmer hånden. Marte stresser ikke med førsteinntrykket. Men likegyldigheten hun utstråler er mer usikkerhet enn dårlige manerer.

Mor og datter, igjen: De var verdens beste venner før mamma kastet Marte ut hjemmefra. Halvannet år etter at barnevernet kom inn i bildet har de funnet hverandre igjen.

UKEADRESSA 9. juni 2012

Alene: Noen ganger føler Marte at det er henne mot resten av verden. Da er det godt å gi litt faen.

Gutten i livet: Kjæresten Kim er det viktigste i Martes liv. – Jeg gråt mye i armene hans. Han var der for meg da jeg følte at ingen andre var det.

Og hun smiler, som best hun kan. Et høflig, men tilsynelatende anstrengt, smil – et slikt en smiler til kassadamen og naboen dagen derpå. Litt blygt, men mest av alt tappert. Hun sov dårlig i natt. Det er ofte slik. ADHD-medisinene kommer med bivirkninger. – Kan jeg få røyke ferdig før vi kjører? Ett minutt av Martes liv forsvinner på parkeringsplassen i Stjørdal. Det hviner i Nordlandsbanen når hun stumper siggen, åpner døren og setter seg inn. Morgentoget til Bodø er i rute. – Jeg tror noen ser annerledes på meg fordi jeg er barnevernsbarn, men jeg er en helt vanlig person med litt ekstra problemer. Jeg vet ikke om jeg hadde vært her nå, hadde det ikke vært for barnevernet.

Han som betyr alt

Klokka er 7.03 når hanefar galer i mobilen morgenen etter. Et dust, gråblått morgenlys skinner gjennom den hvite gardinen som er dekorert med avistitler. Marte er på slankern, uten helt å lykkes og vinker typen inn på kjøkkenet med et virvar av ulike frokostforslag. «Svusj, svusj.» Hun vet hun har kustus på ham og smiler triumferende når hun tenner en sigg til dessert. De slenger visst like mye dritt til hverandre, begge to. Det er noe av greia. Én trigger og én katalysator. For forholdet er ikke bare fett. Ingen forhold er vel det, men Marte er en krevende kjæreste. Konsentrasjonssvikten gjør henne irritert. Og når hun er sint, er hun fryktelig sint. Hun vet det selv, og det er derfor hun er så glad i ham. Fordi han var der da ingen andre var det, for 18 måneder siden. Kim, sofagrisen, som han titulerer seg som, er det vakreste i Martes liv. – Jeg var hos ham og gråt i armene hans. Han ble der. Han betyr alt. Kim er familien min. Uten Kim hadde jeg neppe vært her i dag. Da jeg hadde det som verst, var det Kim jeg var sammen med og støttet meg til. Jeg skrek i armene hans. Bare det at han var til stede da jeg følte at ikke så mange andre var det, hjalp meg veldig. Jeg er veldig glad i Kim. Det er jeg. Røyken som virvler ut av munnen hennes blir nesten borte i det duse morgenlyset. Det er stille. Morgenstund har ikke gull i munn. Marte slår på xboxen. 3000 gamere er online på «Call of Duty»,

UKEADRESSA 9. juni 2012

og den plutselige banneregla tyder på at det går hardt for seg. Militære kommandoer, med sedvanlig dyp, amerikansk røst. Vi snakker hard coreaction, så det blir ikke skole før formiddagen, denne dagen. Tannpuss og mascara-ordnings først, Tiedemanns rød, sofakrok, påfyll av juice, kyssing og mer virtuell krig, etterpå. Kanskje er det best slik. Synkrongjespingen i busskuret noen minutter senere mer enn antyder en kort natt. Og det er et trøtt tryne medelevene ser når hun trasker inn i klasserommet litt senere. Med boblejakken på setter hun seg under skiltet hvor det står at Charlottenlund videregående skole ønsker at «elever og ansatte viser engasjement og innsats for å nå sitt potensial». Hver dag begynner med denne påminnelsen om at hun ikke strekker til. Det er delvis hennes egen feil. Disiplinen er laber og fraværet skyhøyt. Men diagnosen gjør henne både trøtt og ukonsentrert. Det er vrient å holde seg unna Youtube og Facebook og å tenke konsekvenser på sikt. Hun har slitt i flere år, men tidligere i år skjerpet skolen oppfølgingen av vedtaket som sier at hun skal få hjelp til å strukturere skolearbeidet. Først da fikk alle lærerne vite hvorfor hun virker så uinteressert og tidvis spydig. Å skuffe noen er vanskelig. Å skuffe noen hver dag er et helvete. Den dårlige samvittigheten har vært Martes mest trofaste følgesvenn. I lang, lang tid har hun gått fra skolen og følt at hun ikke klarte noe – i dag heller. – Jeg blir fort sliten og får vondt i hodet. Jeg føler at de i klassen slipper å jobbe mye for å få en god karakter, mens når jeg jobber så hardt som jeg klarer, så får jeg liksom ikke bedre enn treere og sånt. Det synes jeg er urettferdig. Men jeg må fokusere på å ha lite fravær på skolen og stå i fagene. Jeg nekter å droppe ut av skolen.

Usikker på livet

På den annen side, for de av oss som ikke er med i skiklubben, som ikke leder elevrådet og som ikke jobber frilans i lokalavisa, er kanskje skolen den mest sosiale delen av hverdagen. Slik som ved røykehjørnet, hvor vitsene er vel så viktige som nikotinen. Det er her hun ber oss om å bli med til skolens studio for å ta noen fete bilder av henne og Kim. Den blyge jenta viser en ny side. Det finnes et eksponeringsbehov bak den emosjonelle brannmuren.

Et behov for å bli sett. Og så, på vei inn til neste time i medieklassen, forteller hun om en drøm hun sjelden lar andre ta del i. Drømmen om å drive oppdrett av leonberger, hunderasen hun hadde som liten. Og drømmen om en utdanning. – Det er det største målet i livet mitt. Om jeg ikke klarer det, er jeg usikker på hvordan det går videre i livet mitt, for det er vanskelig å ha ADHD. Men så er det jo gode ting også, fordi når du er glad, så er du virkelig glad. Da er du kjempeglad. Reality-check: 18 februar. Det er grått ute, inne har sneipene hopet seg opp i porselensskålen på det sorte Ikea-bordet og kjøleskapet er tomt. Å bli voksen handler ikke bare om å bli russ, få lappen og leg på polet. Det handler om små, men viktige ting, som matbudsjett. Det er vanskelig. Men er hun sulten, hender det at hun stikker på Gartnerhaugen, institusjonen som hjelper henne på veien mot resten av livet. Her får hun mat og en klem. Det er trygt. Men et besøk går på stoltheten løs. Hun vil helst klare seg selv, i den kommunale leiligheten, hvor de sitter nå. Anki, hovedkontakten, som Marte synes er «klengåt», ringer i tide og utide. – Jeg ser det jo på deg, Marte. Jeg ser at du ikke har det noe bra.

De gode, gjemte egenskapene

Anki er en snill og tålmodig dame. Som en tante, visstnok: irriterende og hyggelig. De skulle egentlig snakke om mat og budsjetter. Men når Marte forteller at hun føler seg deprimert, stryker Anki henne i det mørke håret og snakker om andre ting i stedet. Om problemene med Kim og bestevenninnen, om hvorfor kjøreskolen kastet henne ut etter andre time. Om skuffelsen over at det ikke blir sommerleir på Utøya. Om at hun føler seg utenfor AUF-fellesskapet, som hun var så aktiv i før ting gikk litt galt. – Etter Utøya 2011 har mange av AUF-erne blitt veldig knyttet sammen. Men jeg tror at mange som ikke var på Utøya, tenker at de ikke er helt med i gjengen lenger. Hun skyr øyekontakt og fikler med armbåndet, det med ordene hun liker så godt. «Når en mann kunne vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.» Anki omfavner henne, og

Vil bevise: ADHD-diagnosen gjør det ofte vanskelig å konsentrere seg, og Marte opplever ofte at hun ikke klarer det de andre klarer. Det gir henne vilje til å vise at de som tviler tar feil.

– Jeg tror noen ser annerledes på meg fordi jeg er barnevernsbarn, men jeg er en helt vanlig person med litt ekstra problemer. Jeg vet ikke om jeg hadde vært her nå, hadde det ikke vært for barnevernet. Marte Ramberg

sier at Marte er spesiell. At hun er en begavet fotograf, flink til å tegne. At hun egentlig er så herlig kreativ. Og at det kommer tilbake, før eller siden. Med et kompliment, en melodi. Med et vindkast. Selv om det ikke virker slik akkurat nå, våren 2012. – Anki er nesten som en tante for meg, etter bare ett og et halvt år. Hun kan være ekstremt irriterende, men jeg har blitt så veldig glad i henne. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare meg uten henne akkurat nå.

Tenner lys for Åsta

For hun er ikke alene om å tvile. Men som barnevernsbarn er hun vant til tvilen. Folk tenker sitt, ofte, når de kjenner omstendighetene. Derfor kan det være ålreit å møtes på nøytral bane. Slik som for et par uker siden, i bilen på kjøreskolen. Da er premissene de samme, liksom, for alle. Direkte hyggelig kunne det vært, om det ikke hadde vært for utsikten – ødelagt av store, våte snøflak. Siden den gang, de siste ukene, har Marte tenkt at livet er litt av det samme. Litt usikkert, blurry og kanskje skummelt. At sikten er dårlig. Det er lett å forstå, men samtidig umulig. Nære bånd har blitt misbrukt. Det er mange år siden nå. Men arrene blir ikke borte. Omsorgspersonene har vært mange og kravstore. Få har fortalt så mange mennesker om så mange følelser, i så ung alder. Om hverdagen, om kjærlighet, skole, sykdom og venner. Om fremtiden. Det er liksom ikke naturlig å dele dagboken med fremmede voksne. Og tynnslitt tillit har gjort henne vaktsom. Men gjerdet hun har bygget mot

omverdenen, virker å slites i stykker av behovet for å bli sett, og hørt. Det har vokst siden i fjor sommer. Fordi hun føler seg tilsidesatt. Litt glemt, liksom. Hun har jo også vært AUF-er. Bare ikke de siste par årene, med alt som har skjedd. Hun har vært på sommerens vakreste eventyr, flere ganger – og skulle dit i 2011. Bare noen formanende ord om at hun ikke kunne skulke sommerjobben, holdt henne hjemme. Kanskje sparte det henne livet. Åsta var der. Hun som alltid gikk med flosshatt. Hun som også hadde ADHD. Hun som virkelig skjønte Marte. Bestevenninna ble skutt i nakken på Kjærlighetsstien. Revet bort. Hver uke tennes ett lys i en hvitmalt toroms i en rød boligblokk på Lade. Kanskje flere kvelder. – Jeg savner henne veldig mye, og jeg tenker på henne hele tiden. Jeg drømmer om henne, om at hun kommer tilbake. Og med flammen gjør hun liksom det. Den flammen som symboliserer det fellesskapet hun føler har glidd vekk fra henne. Hun ser opp til Renate Tårnes og håper hun vil huske henne om de møtes igjen. Men hun tviler.

Fant igjen mamma

Marte Ramberg er en av mange venner som fremdeles lever i et rom hvor noen mangler og kanskje blant flere som føler seg glemt. Vennene som mistet vennene er også en del av arven etter 22. juli 2011. Det vet mamma godt. Hun har vært bekymret for datteren nesten hele det korte livet hennes. For hvordan hun vil takle traumer fra barndommen, at

hun ble kastet ut hjemmefra og, ikke minst, tapet av Åsta. Men mamma vet også det Anki vet, at Marte har så mange gode sider. Lojalitet. Kreativitet. Og besluttsomhet. Men hun trenger mennesker rundt seg, hele veien. Slike som Kim og Anki. Og mamma. Det vil helst gå fint så lenge hun kan sitte hjemme hos mamma, som datter – og venn. Slik at de kan kikke i album og flire når de oppdager at Marte fremdeles plukker ut favorittbildene sine og limer dem inn i sitt eget. Og le av besteforeldrene som klager på at Marte ikke stryker gardinene i leiligheten sin. Så lenge de ikke mister hverandre, slik de gjorde høsten 2010. Stemningen rundt middagsbordet, før hun neier farvel med Donald-bladene i hendene, lover godt. – Jeg kunne grått blod da jeg gjorde det jeg gjorde. Men husker du hva jeg sa til deg den gangen? – Nei. – Jeg sa at jeg uansett alltid vil være glad i deg. – Eh, ja, jeg er glad i deg også... – Og nå tenker jeg at den historien som var så trist, er i ferd med å ende så flott. ukeadressa@adresseavisen.no

Se filmen om Marte med qr-koden eller på adressa.no

UKEADRESSA 9. juni 2012

Til ungdommen

Portrett av Utøya-generasjonen

På samme måte som krigsgenerasjonen vil de som var mellom 15 og 25 år 22. juli 2011, for alltid være merket av det som skjedde. Gjennom en serie ungdomsportretter har vi vist mangfoldet blant unge anno 2012. I dag treffer du 23 år gamle Pål Rees, manager og musiker, som drømmer om å bli rockestjerne.

Vi har tidligere presentert Johann Forfang, 16 år og skihopper, Renate Tårnes, 22 år og politiker, Martin Bernhardsen, 24 år og student, Jonas Svensson, 18 år og fotballspiller, og Marte Ramberg, 17 år og med ADHD. Denne uka avslutter vi serien med Pål Rees.

Dirigent i under grunnen På et loft i Trondheim koker Kakao nye musikksmaker. Pål Rees' viktigste jobb er å overbevise vennegjengen om at nach-eksperimentet er blitt alvor. Tekst og foto: Lars Andreas Ellingsgard Øverli, Martin Slottemo Lyngstad og Aleksander Andersen/ Paragon Features

– Det er så rart at vi har fått en sånn dato, 22.07, som har svidd seg inn. Som alle vet hva er og alle forholder seg til på en eller annen måte.

Ti mennesker sitter i ring på det lille kjøkkengulvet. Øynene er slitne. 03.30. Kaffetrakteren damper fra benken mens to plastboller går fra hånd til munn i ringen. De er begge blanke. Det er vann i den ene. Pål Rees tar en stor slurk. Styrkedråper. Rundt øynene har han og fire andre av nachspieldeltakerne svarte ringer av mascara, i beste KISSstil. Fra da de gjorde seg klare backstage under Trondheim calling, med trange discotights. De spilte scenen og publikum inn i natten med paljetter, svette og homoerotiske tendenser. Kakao musikk er plateselskapet som har fått bein å gå på. Og som har gitt undergrunnsbandet MIO en scene å stå på. For Pål handler hver dag om musikk, men ikke den dagen i fjor sommer, da han var på jobb på Eplehuset og leste i nettavisene hva som skjedde på en øy i Tyrifjorden.

– Jeg klarte ikke helt å tro at noe sånt kunne skje. De neste dagene var jeg fanget foran tv-en, så de samme klippene om og om igjen, og klarte ikke å sette det i perspektiv. Det har jeg fortsatt ikke.

Carpe diem

Mobiltelefonen vibrerer ubehagelig hardt, mens polyfoniske toner velter ut i det avlange soverommet. Det første morgenlyset treffer Pål Rees gjennom en glippe i gardinen. Ved fotenden av senga er et lite skrivebord tapetsert med vinylskiver. Fra motsatt side av rommet slipper lyden av tusen travle trondhjemmere i Innherredsveien inn. Kakao-bossen strekker seg i senga, dreper vibreringen, noterer at han har forsovet seg. Møte om 15 minutter. Han trekker hettegenseren over hodet og tar frokosten på veien. En halv kartong melk og ei brødskive. Det er februar 2012, og halvannet år siden byens yngste plateselskap ble unnfanget. På et nachspiel, selvsagt. Pål Rees og Andreas Dugstad ville gi ut musikk på vinyl. Gjøre noe bra om og for trond-

«Jeg vil jo også bli rockestjerne. Med egen sushikokk på privatflyet og sykt stor villa i Beverly Hills.» Pål Rees

UKEADRESSA 16. juni 2012

Komfortsone-exit: Kakao musikk ble unnfanget på et nachspiel, men er i ferd med å bli alvor. Det krever at sjefen sjøl, Pål Rees, noen ganger må gjøre det han liker aller minst: å stramme opp vennene sine.

UKEADRESSA 16. juni 2012

Tidlig på'n: Platedirektøren har vært på kontorjakt lenge, men i vår var han og Kakao fremdeles kontornomader. Arbeidsdagen begynner ofte med en røyk på senga.

Høylytt: Det går heftig for seg på Kakao-nachspiel, slik som her, etter Trondheim Calling. Heldigvis har de ikke høydeskrekk, verken på fest eller jobb.

Scenevant: Pål jobber hver dag for å løfte frem talentene han har tro på. Men innerst inne drømmer han om å bli rockestjerne med kompisene i MIO. Her spiller de under Trondheim Calling i vinter.

Se filmen om Pål med qr-koden eller på

heimsscenen – som folk sier har vært død lenge. Og mens bransjens øyne har vært rettet mot Bergen og Oslo, har undergrunnen vokst i Trøndelag. Godt hjulpet av Pål Rees og Kakao musikk, et trettitall venner som er glade i musikk, vinyl, pils og talent. De er musikere, teknikere, fotografer, skribenter, managere, designere, bloggere og altmuligmenn. – Jeg tror nok det viktigste for alle sammen er å ha det best mulig i nuet. Skape noe som betyr noe for oss selv, men også for andre. Da jeg var yngre, spurte folk om hva jeg skulle bli som voksen. Jeg svarte alltid at jeg ville jobbe i musikkbransjen.

På lekeplassen med de store

Løkka. Bær&Bar. Brukbar. Han sitter mye på café. Sender mailer, snakker i telefonen og trekker i tråder. Han er en mann av ord, men også av handling. Alle i lille Kakao vet det. Det er derfor han er sjef. Men han og kompisensemblet vil opp og frem. Og i dag må han overbevise. Du har ikke råd til å drite deg ut når du er i møte med festivalledelsen i Pstereo, Trondheims råeste musikkbrand. Det er folk som disse han ser opp til. De har gått i bresjen, siktet mot stjernene og kommet til månen. De har skapt noe nytt.

– Vi gjør det vi føler for å gjøre og griper de mulighetene som tenner oss. Samtidig har nok både jeg og gjengen en underliggende trang til å utrette noe vi kan se tilbake på med stolthet. Da får det heller være at vi til enhver tid er totalfucka økonomisk. Sånt kan vi bekymre oss for senere i livet. Han rekker et par ærend på mac-en før møtet, og kaffen går ned på høykant før Frode Halvorsen og Bård Flikke åpner glassdøren til Pstereo-kontoret. Pål strekker beina ut på det røde 70-tallsgulvteppet. Han er ydmyk, men selvsikker. Du må ha pondus i platebransjen. Skjønt, han er her ikke på nåde. En vennegjeng som promoterer Trondheims mest lovende artist, arrangerer fullstappete torsdagskonserter og drifter en populær undergrunnsblogg, vekker oppsikt. – Vi må leke sammen, sier Flikke. – Nå tenker jeg høyt; kan ikke Kakao sette opp et telt og gi en arena der artistene kan bli intervjuet og ha platesigneringer? Pål lener seg stadig lenger tilbake på stolen. Han er laid-back, men alvorlig. Men tankene har vandret til et annet sted i byen, til allmøtets loftsleilighet. – Vi må leke sammen, sa han. Luften er tett i toppleiligheten i Olav Tryggvasons

gate. Snøstormen herjer utenfor skråvinduet i taket. Under det sitter Pål flankert av et tyvetall unge voksne, som er lutter øre. Kjernen møtes annenhver søndag, litt for ofte bakfulle – men likevel med egne ideer og meninger. Det er her alle skal bli enige… om at Pål har siste ordet. Han sitter på gulvet med beina i kryss, som en hipp buddha med ukesskjegg og baggy t-skjorte, og refererer fra møtet med Pstereo. Ordstyreren styrer debatten med ustø hånd. Replikk. Innlegg. Informasjonstegn. Skjønt det er lite temperatur nå. Det er god stemning. De får leke med de store gutta. Gjengen sitrer, men blir snart revet tilbake til hverdagen av Pål, som plutselig svinger pekefingeren over. Jovisst er det en lek, men nå har leken begynt å bli alvor. – Nå må seriøst ting bli gjort her. Vi kan ikke sumle rundt og plutselig bli overrasket av en deadline! Det er ikke alltid like fett å bosse gode venner rundt. Det er en balansekunst. – Det er vanskelig å være streng med venner. Men det må liksom bare til. Det er synd om Kakao skal bukke under fordi arbeidsmoralen ikke står i stil med ambisjonsnivået. Pål myser og ser seg til siden. På bilene som snirkler seg over Bakke bru. Det er slik han ikke vil ha

«Det er vanskelig å være streng med venner. Men det må liksom bare til. Det er synd om Kakao skal bukke under fordi arbeidsmoralen ikke står i stil med ambisjonsnivået.» Pål Rees

UKEADRESSA 16. juni 2012

det. Han vil ikke følge strømmen. Han vil gjøre ting the Kakao-way. De vil være et friskt riff i lyden av trondheimsscenen. – Kakao musikk er først og fremst et musikkselskap som arrangerer konserter, skriver musikkblogg og gir ut musikk med fine artister på vinyl. Vi plumpet bare rett ut i det og skulle gjøre alt av pur kjærlighet og vennskap. Disse verdiene er fortsatt fundamentet i Kakao, men det er ikke til å legge skjul på at vi har fått en liten reality check. Vi lever på en rosa sky, noe som ironisk nok ikke er uproblematisk i seg selv.

Tørste typer

Sigarettrøyken rødmer i glødelampene når de trasker forbi Solsiden. Kanskje ser produsenter og artister retrospektivt på Kakao og applauderer om en generasjon eller to. Det er langt frem dit, men bare noen meter til Løkka – stamcafeen, hvor kveldens halvliter sovemedisin venter. Konsumet er liberalt. Men what the fuck. De er unge, tørste og metodisk radikale. Litt lenger nedover Nidelva, i et tårn, sitter en av dem som har levd livet, som har drukket mer enn fire pils og spist mer enn én pizza. Det er folk som ham trondheimsmusikken har flytt på, og heldigvis er han i full sving ennå. Men samtidig er det liksom på tide med friskt blod. Det er derfor han småløper opp knirketrappa på Trøndertun folkehøgskole nå. Lavmælt musikk siver gjennom studiodøren, akkompagnert av trønderske strofer. De møttes her for tre år siden. Sigurd Julius som er blant anmeldernes kjæledegger og lyttes til av hvermannsen, og Pål. Han er musikkens Jonas Svensson, og det er kun dager til slippet av ep-en de spilte inn forrige sommer.

Nå er en ny produksjon på gang, og Sigurd trykker avspillingsknappen på en av de ferskeste låtene. Han fjerner alle spor – gitar, piano og et knippe kjøkkenredskaper. Han lar trommene stå og kikker spørrende på Pål. Så brister de i latter. Det høres fett ut. Det er heldigvis rom for å ha det ålreit, selv om leken er i ferd med å bli alvor. Men han har bare én time til å være der – fordi møteplanen jager ham videre. Julius-manageren spiller jo selv også, i to band. I MIO og Disko Slam. Og han har øving i kveld. Men i mellomtiden må han booke releasekonsert og sikre spalteplass for ep-debuten.

Ingen parentes

Noen timer senere landes grymme triks på skateboard i første etasje i Trikkestallen. Når ungdommen ikke kjører, høres dempede instrumenter fra etasjen over. Der sitter Pål i en oransje boks, med gitaren. Disko Slam-gitarist Øyvind sitter på andre siden av rommet. Lyset fra stålampen gir gjenskinn i de fragmenterte tekstnotatene på mac-en på gulvet, mens de to forsterkerne øser uskarpe toner. «Veit itj korr æ ska. Det e dein bæste måten å finn nån plass ny.» – Kan jeg få si ikkje i stedet for itj, spør Disko Slam-gitaristen. Han er pro nynorsk. Pål er tro trønder. Anlegget kaster diskusjonen som ekko i rommet. De kompromisser og lander på bokmål: ikke. Heldigvis vet de hvor de skal, sånn rent fysisk. Narvik, Leknes, Sortland, Harstad, Tromsø og Svalbard. Han finner alle stedene på det gigantiske verdenskartet hjemme i stua, hvor han spiller «I et parentes», Disko Slams vinyldebut, for romkompisen. Tunge, lange, groovy låter fyller den dunkle

stua, mens Påls sigarett krymper i hånden. Den siste av dagens altfor mange. Who cares? Det viktigste i livet, hevder Pål, er å ha det best mulig i nuet. Skjønt, når stiften flipper opp og plata må snus, er det lett å tenke seg at det er akkurat det han vil unngå: å bli en parentes. En novise. En døgnflue. Han våknet da han ikke hadde penger til brød og smør, øl, sigg og snus. Den digitale revolusjonen er bransjens penicillinkur og managernes hodebry. Hvorfor kjøpe vinyl med en lokal helt når Wimp og Spotify serverer verdensscenen for én kaffe latte i måneden? Pål er ung og visjonær, men verken rotløs eller naiv. Men som alle andre managere er han blind for fremtiden.

Takknemlig visjonær

Det er derfor han setter vekkerklokka på 7.00, nå når han slukker lyset i det avlange soverommet – mens den samme vinden bærer lyden av noen få biler inn vinduet. Manageren må tidlig opp for å lede Kakao-flokken i en ny og viktig dag. – Det er lett å ta for gitt at man bare kan starte opp noe og gjøre som man føler for. Det er det veldig få her i verden som har anledning til, men i Norge handler det mest om å brette opp ermene og gjøre det. Det er de verdiene som ble angrepet 22. juli. Ungdommene på Utøya samlet seg for å gjøre det de ville gjøre; de engasjerte seg og prøvde å utrette noe. Til syvende og sist er det akkurat det vi i Kakao gjør også. Nå havnet det kanskje i bakleksa at Pål ikke bare er en uselvisk platebransjeengel, men at han også er som oss andre – når han har tid. – Jeg vil jo også bli rockestjerne. Med egen sushikokk på privatflyet og sykt stor villa i Beverly Hills. ukeadressa@adresseavisen.no

UKEADRESSA 16. juni 2012

Til ungdommen

Portrett av Utøya-generasjonen

På samme måte som krigsgenerasjonen vil de som var mellom 15 og 25 år 22. juli 2011, for alltid være merket av det som skjedde. Gjennom en serie ungdomsportretter viser vi mangfoldet blant unge anno 2012. I dag treffer du 19 år gamle Jonas Svensson, Rosenborg-spiller og verdaling.

Vi har tidligere presentert Johann Forfang, 16 år og skihopper, Renate Tårnes, 22 år og politiker og Martin Bernhardsen 24 og student. De neste to ukene vil du treffe Marte Ramberg og Pål Rees.

Ikke lenger i mammas Skoda Det er når Jonas Svensson tenker over hvor mange som drømmer om å leve livet hans, at han er minst fornøyd med å være der han er. Tekst og foto: Lars Andreas Ellingsgard Øverli, Martin Slottemo Lyngstad og Aleksander Andersen/ Paragon Features

Egentlig skulle han stått der oppe, på gymsalscenen i Verdal, og briljert sammen med dem han vokste opp med. Men han har liksom blitt borte fra hjembygda.

Så mens de andre spiller revyen «The final countdown», sitter han og ser på. Det er flere ledige stoler ved bordet. Folk holder liksom litt avstand. Det hviler en aura av respekt i lufta, som lukter av gummimatter og gamle medisinballer, som gymsaler flest. – Kommer du 16. mai? Russejentene er som fjortiser når de setter skinka til og rekker ham pennen. Han er like gammel som minnene fra OL på Lillehammer, har fancy sveis og tre tonn selvtillit. Autografjegerne skal snart ut av jenterommet og inn på hybel.

UKEADRESSA 2. juni 2012

Jonas, derimot, har kjøpt leilighet med balkong, flislagt bad og en dandy kaffemaskin – som han ikke bruker. Men han har verken knuter eller russebukse. Så, nei, til Kongeparken skal han ikke. – Eh, jeg må nok være på Lerkendal. Lille Jonas er blitt kjendis. – Men hvis vi vinner 16. mai, så får jeg i det minste bli med på litt av feiringa, kanskje!

I mammas bil

Er du RBK-supporter forstår du sikkert hvordan det gikk med feiringen. Jonas Svensson brant en kjempesjanse og hørte treneren beklage laginnsatsen etter tapet for Hønefoss.

På vei fremover: Få 18-åringer kan bestille ny bil for egne penger. Det kan Jonas Svensson.

UKEADRESSA 2. juni 2012

Portrett av Utøya-generasjonen

Lille, store Jonas: Å komme hjem til Verdal minner Jonas om hvem han er og hvor han kommer fra, men også om at han har fått, som han sier, et navn. Her er han i pausen av årets russerevy i hjembygda.

Forventninger: Champions League-stjernene på veggen minner Jonas og klubbkompisene om hva de har å leve opp til.

Rookie: Det var en fornøyd verdaling som reiste til sin første U21-samling sammen med Simen Wangberg i vår.

– Dama lager maten. Det blir jo sånn. Og så vasker hun. Hva jeg gjør? Altså, jeg betaler jo for det hele. Det må da være en grei ordning? Jonas Svensson

Men det er en annen historie. Verdalingenes russerevy handler om at ventetiden er over, om fete jobber, drømmer og suksess. Og om at før alt dette venter lesesaler, eksamener og kjipe sommerjobber. Han som skulle stått på scenen, har nettopp besøkt bilforhandleren. Neste gang Jonas kommer til hjembygda, er det ikke i Skoda Fabiaen han har lånt av mamma. – Jeg må ha det Bang & Olufsen-anlegget. Da blir det trøkk. Kjerra må jo tåle rånestripa i Verdal. En gang iblant, i alle fall. Han myser i frontspeilet, hvor Knerten dingler med trekroppen. Men snart må pinnen flytte. De sier nemlig at bilparken er et parameter på kontraktene i fotballklubber, og Fabiaen vekker oppsikt. Og siden nesten alle unggutta kjører A3, går han for en splitter ny A4, – Jeg har alltid tenkt at det er viktig å skille seg litt ut. Men det er forskjell på dét og det å være cocky. Han ruller på rattet i bilen han snart skal gi tilbake til mamma og sier at han ikke er så opptatt av penger. Det er lett når du har dem – eller vet at du får dem. Agenten jobber med en ny kontrakt. Rosenborg vil forlenge, og 18-åringen sitter med gode kort. Han er en terrier på banen: aggressiv, men disiplinert. Og så er han blid og lokal. Det er sånne typer fansen digger. Men Jonas er nøktern, og bare fnyser av kontraktspratet. Det er pappa som «styrer» med agenten, og agenten som «styrer» med klubben. Han har visst outsourcet arbeidet på

UKEADRESSA 2. juni 2012

hjemmebane også. – Dama lager maten. Det blir jo sånn. Og så vasker hun. – Hva gjør du? – Hva jeg gjør? Altså, jeg betaler jo for det hele. Det må da være en grei ordning?

Urutinert på rutiner

Han slenger treningsbagen i den hvite entreen, som er overlesset av plastposer og pappesker. Noen har vært på shopping, og det er ikke kjæresten. Kebabeskene fra i går ligger på det runde, brune spisebordet – tilfeldigvis et pokerbord par excellence. Sollyset som slipper inn gjennom den sorte persiennen, kolliderer med et Gossip Girl-cover. Han blånekter for at det er hans mens han dobbeltsjekker at passet er der det skal være. Det handler om rutiner, ikke sant. Det blir mye pasta og lite pils på Jonas Svensson. Tidlige kvelder og korte ferier, litt for få pokerlag og enda færre kvelder på byen. De som nå i mars forbereder seg på festen i Kongeparken, spør ofte om det er kjipt å miste ungdomstiden. Lysluggen pælmer nok en eske i den provisoriske pappdynga på kjøkkenet, og bare smiler når han tenker på det han går glipp av. For Jonas tenker annerledes. Han tenker frem, langt frem. – Jeg har fått et, hva skal man si, et navn her i Trøndelag, som gjør at jeg må ta litt andre valg enn jeg ellers ville gjort. Jeg merker at jeg savner ungdomslivet litt, og at jeg egentlig skulle vært med

dem. Men jeg tror nok jeg har mer å se tilbake på når jeg sitter på gamleheimen.

Samme gamle i det nye livet

Det har vært en emosjonell uke for rosenborgerne. Jonas har skrevet navnet sitt i kondolanseprotokollen på brakka, og tatt ett minutts pause i lunsjen. Når folk først og fremst minnes deg som en kjernekar, en hedersmann, selv om bare fire andre har spilt flere seriekamper for RBK, setter det ting i perspektiv. Det er mennesker som Knut Torbjørn Eggen som definerer Rosenborg-familien. Om du huskes som en legende, handler ikke bare om tall og statistikker, skjønt, han som nettopp har kommet hjem fra London og Crystal Palace ville nytt legendestatus på scoringsstatistikken alene. Men fremtiden er verken Eggen eller «Litj-Ivers». Fremtiden er Jonas Svensson og ungdomsrekka. Og det er derfor alle i klubben jubler når Jonas blir kalt inn til sin første U21-samling. Det blir nok et høydepunkt i en ung karriere, og en fabelaktig start på det alle rundt ham synes å snakke om; den vanskelige andresesongen. Han tenker mye på det nå, at Markus Henriksen debuterte på A-landslaget etter sin debut-sesong i RBK, men slet med å følge opp året etter. Det er mars, og straks seriestart. I fjor var hver gode pasning en opptur for fansen, og hvert spilleminutt ett mer enn budsjettert. Sesongregnskapet henger på veggene i stua. «Årets spiller 2011». Sponsorene var aldri i tvil. Ikke fansen hel-

ler. Han tok Rosenborg, Tippeligaen og Trondheim med storm som 17-åring. Jonas Svensson, en anonym tenåring, ble plutselig lokal superstjerne. Prisen for moroa er skyhøye forventninger, og Jonas vet at status, penger og hyllest kan være en tung bør å bære. Men han er visst like chill som for ett år siden. – Han er bare den samme, trivelige Jonas. Simen Wangberg slår ut med hendene i bilen på vei til Værnes, til flyet som skal ta dem til Oslo, hvor kompani Norge U21 møtes før avreise Slovakia. Han er imponert, og oppgitt. – Jeg er rett mann å spørre om tabber og pinlige historier. Men på Jonas har jeg ikke noe. Seriøst, det er helt blankt! Jonas smeller igjen bildøra, løfter ut RBK-bagen, dobbeltsjekker at passet er på plass, igjen, vifter det i været når han finner det, og slentrer mot check-in. Det er visst nok av historier om dandy RBK-juniorer. Og nye fjes må betale for gamle synder. – Mange tenker nok at vi er litt kjepphøye, så vi må jobbe hardere for å unngå cocky-stemplet enn andre folk på skolen. Sånn er det bare. En gammel venninne fra Verdal sa det til meg en gang, at jeg hadde forandret meg. Hun var full, men likevel. Jeg spurte bare om ikke hun hadde forandret seg noe opp gjennom årene. Det er vel ganske vanlig å gjøre det? Jonas ser i alle fall ut til å være den samme når han rusler over parkeringsplassen og inn på brakka

to uker senere, med U21-kamper på cv-en. Klokka er 09.30 når han forsyner seg av buffeen, med Trønder-avisa under armen. Bær og grovbrød, juice, melk og kornblanding. Det er lett å bli bortskjemt. Og kanskje er det nettopp det han tenker på når han slår seg ned med Markus Henriksen, ved siden av de pokaltunge glassmontrene, og ser juniorlaget trene utenfor vinduet. Det er som å se seg selv for bare noen måneder siden, da han sto opp grytidlig for å trene før skolen, tok buss i stedet for bil, og mekket dagens viktigste måltid selv. Det han ser gjennom ruta på brakka, er det nest siste kapitlet i den foreløpige historien om Jonas Svensson. Veien begynte på løkka i Verdal. Det siste som hendte før alle visste hvem han var, var at han løp rundt sammen med dem han ser på nå, mens han spiser havregrøt sammen med Fredrik Midtsjø og Daniel Berntsen. De er under tjue hele gjengen, og tjener kanskje mer enn både mamma og pappa. Men i bunn og grunn er de vanlig norsk ungdom, som spiller tv-spill, krangler med kjærestene og vasker badet for sjelden, og som gruer seg til matteog fysikkprøver. Skjønt, Jonas gjør det visst bra på skolen også. Firere og femmere dominerer i karakterkortet. – Det er ikke alltid lett å motivere seg til en prøve når du vet at det er fotballspiller du vil være de neste 20 årene. Han hiver innpå siste spiseskje havregrøt, legger vekk avisen og sørger for at plassen ser ut slik den

gjorde da han kom. – Men det ligger i ryggmargen at jeg ikke skal gjøre noe halvveis. Jeg er oppdratt slik.

– Føler deg litt konge

Det er en uke til selvgode bergensere inntar Lerkendal. Oppkjøringen og blodslitet er over og alvoret begynner. Duracellkaninen fra Verdal finter bort Mikael Dorsin og Jim Larsen og limer kula i hjørnet. Det er en perle. Et c-moment, som fotballfolket sier. Å score et slikt mål på trening er som å hente hjem en sekser på fysikkprøven. For dette er jobb. Ikke moro. Det er alvor. Det er store penger, kravstore fans og kritiske journalister. Jo da, han sier det selv, at det er få som er ferdige på jobb klokka 13. Men tro ikke at det bare er fett å slå gjennom. Kanskje er det nettopp den litt halvsleipe attityden som gjør at Jonas lykkes. Evnen til å huske på at det fremdeles ligger lidenskap og moro i bunnen, under de fete titlene og ditto kontraktene. Kanskje er det derfor han trasker her nå, på den isete parkeringsplassen utenfor Lerkendal, dagen etter c-momentet. Der hvor vanndammene viser speilbildet av NTNU Gløshaugen, som ligger innhyllet i lavt skydekke. Trærne er nakne og grå og vaier i mars-vinden. Rosenborg har en sjelden fridag, og spillerne koser seg hjemme, på kafé eller i Pirbadet. De fleste, i alle fall. – Så du det eller? Jonas hamrer løs på rekken av baller utenfor 16-meteren, og hvert treff er

UKEADRESSA 2. juni 2012

ÃȞɫʖɫƄʖʖ Ģˍ ìʖȸ˔ĢǞǈƄȋƄɫĢɴǱȞȋƄȋ

pǳǳƄ ǈɫĢʖǤɴř @ȋ ǳȞȋʖɫĢǳʖ ȄƄū ÇȞɴƄȋĺȞɫǈ ǳȞȄȄƄɫ ǤǳǳƄ Ģˍ ɴƄǈ ɴƄǶˍɎ ZɫĢ ĺĢɫȋɴĺƄȋ Ģˍ ǙĢɫ ȞȋĢɴ ʖƄɫȽƄʖ ƧȞɫ ɴƄǈ ɴƄǶˍɎ ÃɫȞƧƧʖǤǶˍĨɫƄǶɴƄȋ ƄȋūɫƄɫ ǤǳǳƄ ȽĲ ūƄʖɎ

ƙ Ƅǈ ɴŉȞɫƄʖ ʖȞ ȄĲǶ ȽĲ ƄɫǳƄȋūĢǶ Ǥ ƧǱȞɫɎ Ƅǈ ˍƄʖ ǤǳǳƄ ȞȄ ūƄʖ Ƅɫ ȄʷǶǤǈ Ĳ ƧȞɫɴʖĲ ūƄȋ ƧȸǶƄǶɴƄȋ ȞȄ ūʷ ǤǳǳƄ ǙĢɫ ȞȽȽǶƄˍū ūƄʖ ƧȸɫɎ 1ʷ ƧȸǶƄɫ Ģʖ ūʷ Ƅɫ ǶǤʖʖ ǳȞȋǈƄɎ ȞȋĢɴ ÑˍƄȋɴɴȞȋ

ɴȞȄ Ƅȋ ƄǳɴȽǶȞūƄɫƄȋūƄ ˍĢȋȋĺȞȄĺƄɎ ĢȋǞ ɴǳǱƄ Ƅɫ ūƄʖ Ƅȋ ƧȞɫǙĲȋūɴĺƄɴʖǤǶǶǤȋǈ ȄƄū ĺƄɫǞ ǈƄȋɴǳ ĢūɫƄɴɴĢʖɎ ÇƄǈȋƄʖ ɴǳ˔ǶǶƄɫ Ǥ ĢǶǶƄ ƧĢǶǶ ȋƄū ȞˍƄɫ ūƄȋ ǈɫȸȋȋƄ ȽǶĢɴʖƄȋŜ ǙˍȞɫ ūƄ ɴˍĢɫʖƄ ǈʷȄȄǤǳʷǶƄȋƄ ǶǤȄƄɫ ɴƄǈ ƧĢɴʖ Ǥ ūƄʖ ˍǤȋʖƄɫĺǶƄǳƄ ĢȋɴǤǳʖƄʖɎ hĢȋ ǈǱȸɫ ɴȞȄ ǙĢȋ ǈǱȞɫūƄ ȽĲ ǶȸǳǳĢ Ǥ ĂƄɫūĢǶɎ hĢȋ ʖƄɫȽƄɫŜ Ȟǈ ūƄʖ Ƅɫ ȽĲ ǈɫʷȋȋ Ģˍ ɴʖʷȋūƄɫ ɴȞȄ ūƄȋȋƄ Ģʖ ǙĢȋ ȄƄū ǙĲȋūĢ ȽĲ ǙǱƄɫʖƄʖ ǳĢȋ ɴǤ Ģʖ ūƄʖ ǤǳǳƄ ǙĢɫ ǳȞȄȄƄʖ ǈɫĢʖǤɴɎ 1Ƅʖ ǙĢɫ ǳȞɴʖƄʖ ɴʖĢȋūǙĢƧʖǤǈǙƄʖŜ ˍǤǶǱƄ Ȟǈ ǈʷʖɴ ƙ Ȟǈ Ƅȋ ɫʷɴɴƄƧƄǤɫǤȋǈɎ ƙ ÑĲ ǙˍĢ ūĢɞ ƙ ĲǶƄʖ ȄǤʖʖơɞ ÑĲ ūʷ ūƄʖ ǤǳǳƄɞ hĢȋ ɴȞȄ Ƅɫ ɴĢȄȄƄȋ ȄƄū ȞȋĢɴ Ǥ ūĢǈŜ Ƅɫ Ƅȋ ĺĢɫȋǞ ūȞȄɴˍƄȋȋ ƧɫĢ ĂƄɫūĢǶ Ȟǈ Ƅȋ Ģˍ ūƄȄ ȞȋĢɴ ɴĲ ȽĲ ūĢ ǙĢȋ ǳȞɴʖƄ ɴƄǈ ȄƄū ƧɫȞǳȞɴʖĺʷƧƧƄƄȋ Ǥ ǈĲɫɎ ZȞɫ ǶǤʖʖ ɴǤūƄȋ ˍĢɫ ūƄ ǶǤǳƄȄƄȋȋ ȽĲ ĺĢȋƄȋɎ Ĳ ūɫȸȄȄƄɫ Ƅȋ Ģˍ ūƄȄ ȞȄ Ĳ ƧĲ ȞȽȽǶƄˍƄ ǶǤʖʖ Ģˍ ūƄʖ ǶǤˍƄʖ ūƄȋ ĢȋūɫƄ ǶƄˍƄɫɎ ƙ Ƅǈ ɴŉȞɫƄʖ ʖȞ ȄĲǶ ȽĲ ƄɫǳƄȋūĢǶ Ǥ ƧǱȞɫɎ Ƅǈ ˍƄʖ ǤǳǳƄ ȞȄ ūƄʖ Ƅɫ ȄʷǶǤǈ Ĳ ƧȞɫɴʖĲ ūƄȋ ƧȸǶƄǶɴƄȋ ȞȄ ūʷ ǤǳǳƄ ǙĢɫ ȞȽȽǶƄˍū ūƄʖ ƧȸɫɎ 1ʷ ƧȸǶƄɫ Ģʖ ūʷ Ƅɫ ǶǤʖʖ ǳȞȋǈƄɎ hĢȋ ǙĢȄɫƄɫ ūƄȋ ɴǤɴʖƄ ĺĢǶǶƄȋ Ǥ ȋƄʖʖƄʖ Ƨȸɫ ǙĢȋ ɴǤƄɫ ūƄʖ ɴȞȄ ƧȞɫˍƄȋʖƄɴ Ģˍ Ƅȋ ˍȞǳɴƄȋ ǤūɫƄʖʖɴȄĢȋȋɎ ƙ Ƅǈ ˍƄʖ Ģʖ ǱƄǈ Ƅɫ ǙƄǶūǤǈ ɴȞȄ ƧĲɫ ȞȽȽǶƄˍƄ ūƄʖ ǱƄǈ

ʬʬ

ì @ 1Ç@ÑÑ ʬɎ ǱʷȋǤ ʬ˟Ȩʬ

ǙĢɫ ūɫȸȄʖ ȞȄŜ ȄƄȋ ūƄʖ Ƅɫ ǤǳǳƄ ĺĢɫƄ ƧǶĢǳɴɎ 1Ƅʖ ǶǤǈǈƄɫ Ȅ˔Ƅ ɴǶǤʖ ĺĢǳɎ ĢȋǈƄ ǶȸȽƄʖʷɫƄɫ Ȟǈ ʖǤȄƄɫ ȽĲ ǶȸǳǳĢɎ

Ĳɫ ƧȞʖĺĢǶǶ ĺǶǤɫ ȄƄȋǤȋǈɴǶȸɴʖ

ÑĢȄʖǤūǤǈ ˍƄʖ ǙĢȋ Ģʖ ǳĢɫɫǤƄɫƄȋ Ƅɫ ǶǤǳƄ ɴǳǱȸɫ ɴȞȄ ǶǤˍƄʖ ƧȞɫ ȸˍɫǤǈɎ Aȋ ʖĢǳǶǤȋǈŜ ƄǶǶƄɫ Ƅʖʖ ɴʖ˔ǈʖ ƧĢǶǶŜ ǳĢȋ ˍĨɫƄ ȋȞǳɎ 1ĢǈƧǤȋȋ @ȋƄɫǶ˔ ˍĢɫ ƧȞʖĺĢǶǶɴȽǤǶǶƄɫ ƧɫƄȄ ʖǤǶ ǙĢȋ ǶĢȋūƄʖ ȽĲ ȋĢǳǳƄȋ ƄʖʖƄɫ Ƅȋ ūʷƄǶǶɎ ǶǶƄ Ǥ ƧȞʖĺĢǶǶƧĢȄǤǞ ǶǤƄȋ ǙĲȽƄɫ ǙĢȋ Ƅȋ ūĢǈ ǈĲɫ ǤǈǱƄȋɎ ĢȋɴǳǱƄ Ƅɫ ūƄʖ ʖǤǶǞ ƧƄǶūǤǈǙƄʖƄȋƄ ɴȞȄ ĺƄɴʖƄȄȄƄɫ ǙˍƄȄ ɴȞȄ ǶĢȋūƄɫ ƧȞɫǳǱĨɫʖŜ ǙˍƄȄ ɴȞȄ ǙĢɫ ūĢǈƄȋ ȋĲɫ ʖĢǶƄȋʖɴȽƄǤūƄɫȋƄ Ƅɫ ūƄɫ Ȟǈ ǙˍƄȄ ɴȞȄ ūɫĢɫ ȽĲ ɴȞȄȄƄɫǶƄǤɫɎ ¨ǈɴĲ ǶǤǶǶƄ ĂƄɫūĢǶ ȄǤɴʖƄʖ ȋȞƄȋ Ģˍ ɴǤȋƄ ĺƄɴʖƄ ǈʷʖʖƄɫ Ȟǈ ǱƄȋʖƄɫ ȽĲ ìʖȸ˔ĢɎ ¨ǈ ȋĲŜ ȋĲɫ ɫƄǳǳƄȋ Ģˍ ǙˍǤʖǳǶƄūūƄ ǱƄȋʖƄɫ ȽĲ ɫƄˍ˔ɴŉƄȋƄȋ Ǥ ĂƄɫūĢǶ ɴƄʖʖƄɫ ɴƄǈ ȋƄū Ȟǈ ǈʷʖʖƄȋƄ ǳȞȄǞ ȄƄɫ ʖǤǶ ɴ˔ȋƄ ĺĢǳ ūƄȄ ȄƄū Ƕ˔ɴ Ǥ ǙƄȋūƄȋƄŜ ĺǶǤɫ ĢǶˍȞɫƄʖ Ǥ ƧȞʖĺĢǶǶƄȋ ĺȞɫʖƄɎ ȞȋĢɴ ÑˍƄȋɴɴȞȋ Ƅɫ ǤǳǳƄ ǶƄȋǈƄɫ ĢȋȋƄɫǶƄūƄɴɎ Ĳɫ ǙĢȋ ɴƄɫ Ƅȋ ƧĢȄǤǶǤƄ ƧȞɫǶĢʖƄ ɴĢǶƄȋ Ǥ ɴȞɫǈŜ Ƅɫ ǙĢȋ ʷɴ˔ȋǶǤǈɎ ƙ Ƅǈ ʖȞǳ ɴȞǶ ūĢ ǱƄǈ ǙȸɫʖƄ Ģʖ ūƄʖ ǙĢūūƄ ƄǳɴȽǶȞūƄɫʖ Ƅȋ ĺȞȄĺƄ Ǥ ¨ɴǶȞŜ ȄƄȋ ǱƄǈ ɴǳǱȸȋʖƄ ǤǳǳƄ ĢǶˍȞɫƄʖ Ƨȸɫ ǱƄǈ ɴĲ ȽĲ ʖˍ ɴĢȄȄƄȋ ȄƄū ȄĢȄȄĢ ȽĲ ǳˍƄǶūƄȋɎ @ȋ ĺǶǤɫ ˍĢȋʖ ʖǤǶ Ĳ ǶƄɴƄ Ǥ ĢˍǤɴƄȋƄ ȞȄ ʖǤȋǈ ɴȞȄ ɴǳǱƄɫ Ǥ ǤūʖǞ ȸɴʖƄȋŜ ȄƄȋ ǱƄǈ ǳʷȋȋƄ ǤǳǳƄ ʖɫȞ Ģʖ ȋȞƄ ɴĲȋʖ ǳʷȋȋƄ

ǙƄȋūƄ Ǥ ʖɫ˔ǈǈƄŜ ǈȞūƄ ȞɫǈƄɎ 1Ģ ǱƄǈ ǳȞȄ ȽĲ ʖɫƄȋǤȋǈ ūĢǈƄȋ ƄʖʖƄɫŜ ǙĢūūƄ ǱƄǈ Ƅȋ ˍƄǶūǤǈ ǈʷƧƧƄȋ ƧȸǶƄǶɴƄɎ ĂǤ ǙȞǶūʖ Ƅʖʖ ȄǤȋʷʖʖɴ ɴʖǤǶǶǙƄʖŜ Ȟǈ ūƄʖ ˍĢɫ Ƅȋ ȄƄɫǳƄǶǤǈ ɴʖƄȄȋǤȋǈɎ 1Ƅʖ ˍǤɫǳƄʖ ɴȞȄ ȞȄ ĢǶǶƄ ˍĢɫ ĺƄɫȸɫʖ Ģˍ ūƄʖ ɴȞȄ ǙĢūūƄ ɴǳǱƄūūɎ ƙ 1Ƅʖ ˍĢɫ ǱȞ ǈĢȋɴǳƄ ƧǱƄɫȋʖŜ ȄƄȋ ɴĢȄʖǤūǤǈ ɴĲ ˍĢɫ ūƄʖ ˍƄǶūǤǈ ȋĨɫʖɎ @ȋ ǳǱƄȋȋƄɫ ǱȞ ĢǶǶʖǤū ȋȞƄȋ ɎɎɎ ǳǳʷɫĢʖ ȋĲ Ƅɫ ǙĢȋ ǤȋǈƄȋŜ ɴǶǤǳ ɴȞȄ ĢǶǶƄ ūƄ ĢȋūɫƄ Ǥ ɴĢǶƄȋɎ Ƅȋ ɴĢȄȄƄȋ Ƅɫ ūƄ ĢǶʖɎ ÑĢȄȄƄȋ Ƅɫ ūƄ ƧɫƄȄʖǤǞ ūƄȋŜ Ȟǈ ūƄȋ ǙĢɫ ȋƄʖʖȞȽȽ ĺƄǈ˔ȋʖŜ ĺĲūƄ ƧȞɫ ɫʷɴɴƄȋ Ȟǈ ȞȋĢɴɎ ĢȋɴǳǱƄ ƄȋūƄɫ ūƄʖ ɴȞȄ Ǥ ūɫȸȄȄƄȋŜ ȽĲ ɫɴƄǞ ȋĢǶɴ ȄǤūʖĺĢȋƄɎ ZɫƄȄʖǤūƄȋ Ƅɫ ʷɫĢȋɴĢǳƄǶǤǈŜ ȄƄȋ ĢǳǳʷɫĢʖ ȋĲ ĺƄʖ˔ɫ ūƄʖ ǤȋǈƄȋʖǤȋǈɎ ȞȋĢɴ ÑˍƄȋɴɴȞȋ Ƅɫ ȽĲ ɫƄʖʖ ɴʖƄū ʖǤǶ ɫƄʖʖ ʖǤūɻ Ǥ ǈ˔ȄɴĢǞ ǶƄȋ Ǥ ǙǱƄȄĺ˔ǈūĢɎ ʷǳƄĢūɫƄɴɴĢķĢūɫƄɴɴƄĢˍǤɴƄȋɎȋȞ

ÑƄ ƧǤǶȄƄȋ ȞȄ ȞȋĢɴ ȄƄū ɝɫǞǳȞūƄȋ ƄǶǶƄɫ ȽĲ ĢūɫƄɴɴĢɎȋȞ

Til ungdommen

Portrett av Utøya-generasjonen

På samme måte som krigsgenerasjonen vil de som var mellom 15 og 25 år 22. juli 2011, for alltid være merket av det som skjedde. Gjennom en serie ungdomsportretter viser vi mangfoldet blant unge anno 2012. I dag treffer du Martin Bernhardsen (24) som kom fra skapet i Moss til friheten i Trondheim.

Vi har tidligere presentert Johann Forfang, 16 år og skihopper og Renate Tårnes, 22 år og politiker. Utover våren vil du treffe Marte Ramberg, Jonas Svensson og Pål Rees.

Har funnet sin plass i Samfundet

Svaret Martin ga faren ved middagsbordet, forandret alt. Men først åtte år senere fant han det han lette etter. Tekst og foto: Lars Andreas Ellingsgard Øverli, Martin Slottemo Lyngstad og Aleksander Andersen/ Paragon Features

I rommet på Steinan studentby er furumøblene tilfeldig plassert på et blått gulvteppe.

På en krok på veggen, ved siden av stålampen, som har fått ny look med ny lampett, henger kniven han vant under revejakta. En tom barberbladhylse virker malplassert på bordet med gårsdagens oppvask. «Oslogjengen» står i bokhylla, sammen med «Drømmekrigen», og «Brødre i blodet». Martin Bernhardsen (24) grer håret i en sidesleik, slenger på seg jakka og tar bussen til sentrum. Da han begynte å studere statsvitenskap i Trondheim i fjor høst, markerte det et hamskifte i livet. Han begynte en finere, og lysere, tid. – Når bestemora mi på 92 år vet hva Samfundet er, og hun kom fra Bergen og har bodd i Danmark siden 1952, sier det jo litt. Da må man jo være med. Han er på vei dit hvor han føler seg mest hjemme av alle steder. Det er et sted hvor tusen hoder jobber

UKEADRESSA 26. mai 2012

som en maurbataljon: målrettet, dedikert og frivillig. Alle avhenger av alle. Bartenderen får skjenket lite uten at den lyspæreansvarlige har innfridd. Han er ny i vervet, han som står med hodet i skapet i jakten på en 40 watts pære. – Vi gjør alt klart til helgas festligheter på fredagene, på mandagene må vi rydde opp og fikse alt som har gått galt etter helga.

Huset som aldri sover

Bak på t-skjorta gliser en sint hund. På hodet har den en ankerprydet beret. Det utvaskede budskapet «3. kompani» vitner taust om årene som våpenassistent i Sjøforsvaret. Det er ikke fullt så macho å være blant 13 handymenn og -kvinner, i Diversegjengen, eller «DG». Men kanskje er det morsommere. Som de andre «gjengene» har de sin egen hybel, et krypinn i en skjult gang eller avkrok.

Lys i livet: Martin Bernhardsen lever et lysere liv etter at han kom til Trondheim, men ikke bare fordi han er lyspæreansvarlig i Samfundet. UKEADRESSA 26. mai 2012

Portrett av Utøya-generasjonen

Keisere på Samfundet: For Martin er det en befrielse å kunne slå seg løs, slik han og kompisen Åge Brustad gjorde på Kaizers-konsert i vår.

Ikke lenger alene: Det gikk mange år før Martin fant det han lette etter. Lenge følte han seg ensom i en fremmed verden.

– Før var jeg homoen i Moss. Nå er jeg bare Martin i Trondheim. Å få lov til å være den jeg er og utfolde meg slik jeg ønsker, er den mest gripende forandringen jeg har vært igjennom. Martin Bernhardsen

På et trangt loft eller i en dunkel kjeller. DG-hybelen, diskret plassert borterst i en lang gang, er røff, betongkledd og med slitne sofaputer. Gjenskinnet fra det neongrønne skiltet med påskriften «D-gjengen» lyser opp den kraftige bardisken. Vi er i Blåkläder-land. Her behøves hørselvern, både på jobb og på fest. For Samfundet er huset som aldri sover. Og hyblene er hellige, berømte og beryktede. Stedet hvor festen fortsetter når dørene lukkes. Husk: Samfundet er et eget samfunn, og pilsen er forhåndsbetalt. Hyblene er studentfyllas arnested. Men i 2012 er de mest morsomme for de innvidde, for de som er drukket inn – slik Martin ble forrige helg. Da han måtte drikke en shot «Kukhale» – DGs signaturdrink: En uidentifiserbar grønn dose som får flere til å finne toalettskålen lenge før midnatt. – Det siste jeg kan huske, er at noen skjenket sprit

UKEADRESSA 26. mai 2012

av noe slag, og sa: «kom igjen, litt mer klarer du». Det neste jeg husker, er at jeg våknet hjemme klokka 13 dagen etter.

Trondhjems by i rotasjon

Martin kommer endelig ut av skapet. Esken med 40 watt lå helt innerst. Han retter litt på det mørke, finkjemmede håret, før han løfter gardintrappa opp fra kjelleren. Det er fredag ettermiddag og stille før stormen. Rolig før Jærens store sønner smeller i oljetønnene. På en av kafeene varmer en klikk opp med musikkquiz. På en annen fyller studentene på med sjokoladekake og impro-musikk. I porten mot storsamfunnet, hovedinngangen, står lysbossen på fem tåballer, i full strekk. Når han vingler på stigens toppetasje, går det opp for ham hvorfor forgjengeren var i så godt humør da han ga fra seg vervet. Å fikse lys i landets mest sagnomsuste studentbule er risikosport. Han tenker at han må takke faren sin,

for somrene de bygde båtslipp, restaurerte båten eller satte opp sjøboden. De sene kveldene med moped, olje, skrutrekker og bestekompisen Jarle har også kommet godt med. Men det er lenge siden sommeren nå. Det er februar. Det er kaldt og mørkt ute. Fra avstand ser Samfundet ut som en rød snølykt; en oval oase i vintermørket. Det er Martins verk. Jobben er gjort, og moroa venter – slik en tidligere leder i Samfundet sa det: «Høiskolen vil gjøre dere til studerende, vi, Samfundet, vil gjøre dere til studenter». Beretningen om tiden siden den gang, er hentet fra Ukerevyen i enogtredve, og er malt i en av korridormurene: «Rundt oss går Trondhjems by i rotasjon». Noen halvlitere fra nå av vil det nok rotere for noen hver. Men ikke ennå. Når girlsa kaster sine første sultne blikk på Kaizers-Janove, drikker Martin sin første. En fotballkamp senere hamrer balkanrockerne

Skeive vitser: Kristoffer, Kjetil, Mats (liggende) og Martin ler godt av en spøk som tar seg best ut på et skeivt vorspiel.

kubeinet i oljetønna for siste gang. Braket sendes rundt den runde veggen som en bølge. To tusen armer i været. Tusen hese røster. Én fest, som nettopp har begynt.

Prikk lik Freddie

Hos Diverse-gjengen er powertools byttet med pils. Antall desibel øker proporsjonalt med flaskene som løftes ut av de grønne kassene, men eksploderer når et ensemble i rosa snekkerbukser krasjer festen. «Candiss» er smakfulle for både øyne og ører, og fanger både ferskingene og de gamle gjengisene som har kommet for å henge: De som har panget ut etter tjenesten. De «pangsjonerte», som det heter på internspråket. For ja, det er internt. I overkant, kanskje. Studentersamfundet er artigst for medlemmene. Det er en radikal, men høflig, utbryterrepublikk med hemmeligheter og kodekser kun de innvidde vet om. De kan være 100 år gamle. Eller en dag. Kanskje unnfanges en legende i kveld. Det er som med fotografiet, det skjer i øyeblikket. Slik som nå, når pausen i Spotify-listen brer et teppe av stillhet over det trange rommet. Det er et slikt øyeblikk hvor det gjelder å ikke snakke høyt om feil ting. Og det blåser en slags lettelsens bris i rommet når Freddie Mercury spør om dette er det virkelige livet, eller om det bare er en fantasi, og hybelkaninene stimler sammen. «Bohemian Rhapsody» = allsang. Det uskrevne reglementet manifesterer seg i vaiing, dansing og luftgitarsoloer. Martin synger av full hals. En gang for ganske lenge siden kunne han kronologien på albumene – og rekkefølgen på låtene. «Prikk lik Freddie», sa bestekameraten i Østfold og inspirerte dermed til nicket «Mr. Mer-

cury» på gaysir.no for snart sju år siden. Hadde han enda bare grodd bart og brukt singlet og pilotbriller ... – På Facebook står det at, eh ... Gjengkameraten har drukket mot til seg, men nøler likevel. – ... at du er interessert i menn? Martin nikker. – Ja, jeg er homofil. Kompisen virker perpleks av ærligheten, men legger armen kameratslig rundt Martin og beklager homsevitsen han dro dagen i forveien. – Det gjør ingenting for meg at du er homo, sier han og hever blikkboksen. – Skål! Folk blir liksom alltid like overrasket.

Fellesskapet

«Jeg hadde aldri noensinne trodd at du var homofil.» Sånt hører han ofte. Han husker første gang. Det ekstreme stresset. Frykten. Det var en søndag i mai. Siste året på ungdomsskolen, og Martin hadde i ukevis slitt med å finne guts til å fortelle det til ham som satt ved andre enden av bordet. «Svaret jeg gir, kommer til å forandre alt. Jeg kan aldri ta det tilbake og jeg vil aldri være den samme igjen». Når pappa spør rett ut om han er homofil, faller en tåre mot middagstallerkenen. Så en til, før han svarer det faren mistenkte. Snart visste alle det. Moss er ikke stort. Det var vanskelig, og det var først for ett år siden, på «Jafnaðr», Skeiv Ungdoms sommerleir på Tromøya i Arendal, at den nye verdenen åpnet seg. Oversatt fra norrønt heter leiren

«likeverd». Det var der det ble naturlig å si «jeg er homo». Før leiren hadde Martin bare vært på date et par ganger. Sommeren 2011 tok han tenårene tilbake. Der møtte han Kristoffer som introduserte ham for den verdenen de fleste er så heldige å leve i. Den hvor en kan sjekke opp noen, invitere på date eller bare gi et kompliment. – Før var jeg homoen i Moss. Nå er jeg bare Martin i Trondheim. Fellesskapsfølelsen jeg endelig har fått, betyr enormt mye for meg. Å få lov til å være den jeg er og utfolde meg slik jeg ønsker, er den mest gripende forandringen jeg har vært igjennom. Han dro hjem fra sommerleiren med en kribling i kroppen, og med et fellesskap og et samhold han aldri vil gi slipp på. Bare noen dager senere, da han kom hjem fra sommerjobben på søppelfyllingen i Moss, så han bilder fra en annen sommerleir. En sommerleir hvor jevnaldrende i årtier har bygd det samme fellesskapet som han selv fant noen dager i forveien, og hvor det ble forsøkt tatt fra dem. – Angrepet mot AUF i fjor sommer, som jeg ser det, var et angrep på ytringsfriheten. Et angrep på fellesskapet, et angrep mot felles meninger og felles mål.

Kinosex og sultne barblikk

Det er lett å ta for gitt, samholdet i hybelen i studentbyen, hvor dampen danser mot det gule taklyset. Skrukkene i penskjorta må vike for varmen. Det er lørdag kveld og vorspiel på Byåsen. Lysene fra sentrum maler nattehimmelen gul. Han kikker utover byen som forandret tilværelsen, og finner stedet han sov forrige helg. UKEADRESSA 26. mai 2012

Portrett av Utøya-generasjonen

Party, party: Kjetil (til venstre) og Mats er glad de har møtt Martin og for at de kan slå seg løs uten hemninger på Metro.

Hvor han sover i natt, fikk han kanskje svar på i sms-en han nettopp fikk av Marius. Han smiler i alle fall lurt idet han går inn i leiligheten, hvor Norges Melodi Grand Prix-bidrag analyseres over pils og fancy drinker. – Er det godt nok? Han ser jo litt østeuropeisk ut, sier en av kompisene i panelet. – Det vil kanskje gå bra hjem i Aserbajdsjan. Alexander Rybak fikk jo mange stemmer. På pc-skjermen hviler Roger Moore halvnaken på en hvit skinnfell. Fun Light og Singo fyller det ene glasset etter det andre. Det er som et guttevorspiel, bare at Jessica Alba, Cheryl Cole og Rosie Huntington har måttet vike for George Clooney, Edward Norton og Nicolas Hoult. Og at en fyr i trang, rutete skjorte forteller om en seksuell debut på bakerste rad i Drammen kino, med «Biler» på lerretet. Det er shocking news, så Martin vekker ingen oppsikt med sin kleine homoseksuelle debut på et gutterom for seks år siden. – Altså, det var jo lissom bare suging og sånn, det var ikke fullverdig sex... – Det er filmen å gjøre det til, sier en av Grand Prix-dommerne og hever stettglasset. – Så, «thumbs up»! Han rekker knapt å reise tommelen før rutebussen skimtes i enden av gata. Kappløpet begynner. Ikke alle har militærkondisen intakt, men vår

UKEADRESSA 26. mai 2012

mann rekker fram i tide og sjarmerer sjåføren nok til at resten av vorset får bli med mot Metro – de skeives oase, fristed og, ja, kjøttmarked. En eldre gjeng «lonere» kaster sultne blikk rundt seg i baren. To jenter kliner i de americandiner-lignende sittegruppene. Det duse lyset på de røde murveggene tar deg med ut av Trondheim, til Berlin, eller Amsterdam. Der det fargerike lysspillet går den hippeste russebussen en høy gang og etter et par øl er Martin i full sving. Men timene går, uten en lyd fra Marius. Ingen flørt. Intet intimnachspiel. Og ingen date. Martin føler seg dumpet, og er dårlig til å skjule skuffelsen. Han kjenner gamet, men det er en skrell – som ødelegger kvelden, dagen derpå og, ja, hele uka.

Innsjø i det skeive havet

Det blir selvsagt ikke bedre av at Marius dukker opp på Skeiv Ungdoms månedlige kakebuffet noen dager senere. Kleinhetsskalaen når nye høyder, og når heller ikke en hybeltur på Samfundet bedrer humøret, er det serious. Skjønt storbyen er en buffé: en eneste stor mulighet. Og Martin er fremdeles forelsket i den – i muligheten til å være forelsket, og å åpent elske noen. Moss var skapet. Trondheim er friheten. – Når du kommer til storbyen vet du at du har et fellesskap. Jeg kan bare spørre en fyr om han har

lyst til å møtes til kaffe en dag. Bare det å dra på date, å tenke at man ikke har hatt mulighet til det før, er helt fantastisk, nesten berusende. Å endelig kjenne at det faktisk er noen som er interessert i å møte meg, gir en slags seiersfølelse. Han pusser de runde retrobrillene og klatrer opp i stigen, atter en gang. Det er stille i den røde studentborgen ved Nidelva. I det mørke inngangspartiet, på toppen av stigen, står Martin plutselig på toppen av verden. Gjenskinnet fra mobilen fremhever smilet i ansiktet. Avsender: Pierre. Ny date. Good bye, Marius. Det er mange fisk i det skeive havet. Men Trondheim er en innsjø. Og Martin er en rovfisk. Miljøet er ikke større enn at man risikerer å møte noen som har datet noen du har datet. – Jeg holder et nokså høyt tempo for tiden. Martin hopper ned og plukker opp nok en lyspære. – Så jeg møter nok meg selv i døra ganske snart. ukeadressa@adresseavisen.no

Se filmen om Martin med qr-koden eller på adressa.no