Avmakt som grunnleggende årsak til vold

Dynamikken i aggresjonsoppbygging

Med bakgrunnsforståelse i frustrasjons-/aggresjonshypotesen (Dollard et al., 1939) beskriver Myles og Simpson hvordan frustrasjon kan utvikle seg til utagering.

Den første fasen – frustrasjonsfasen – i aggresjonsoppbyggingen preges av frustrasjon og opplevelse av indre uro og ubehag. I denne fasen kan pasientens indre uro vise seg som diffuse signaler som lett rastløshet, irritasjon og manglende evne til konsentrasjon.

Etter hvert går frustrasjonen over i det de kaller forsvarsfasen . Reaksjonene i denne fasen kan forstås som et forsvar mot den opplevde avmakten. Individet kan reagere med tilbaketrekking, brautende og truende atferd, roping eller fysisk utagering mot inventar.

Deretter kommer selve aggresjonsfasen . Den sterke følelsen av sinne individet opplever i denne fasen, kan vise seg som raseri. Aggresjonsfasen preges av redusert impulskontroll med fysisk utagering, utskjelling, kasting og ødeleggelse av gjenstander, slag, spark og liknende.

Til slutt kommer individet over i en selvkontrollfase hvor aggresjonen avtar (Myles & Simpson, 1994).

Det er uvanlig at vold kommer uten noen form for forvarsel. Utfordringen er å oppdage og gjenkjenne frustrasjonen så tidlig som mulig.

Modellen under (Lillevik & Øien, 2014) viser hvordan aggresjonsoppbyggingen er økende i intensitet og omfang i et akselererende tempo. Hvor raskt aggresjonen øker, eller sagt på en annen måte, hvor «kort lunten er», er både person- og situasjonsavhengig. Noen ganger kan man se pasientens frustrasjon bygge seg opp over tid, mens andre ganger kan utageringen oppleves som «lyn fra klar himmel».