Tiltak mot vold i helsetjenesten

Dynamikken i aggresjonsoppbygging Med bakgrunnsforståelse i frustrasjons-/aggresjonshypotesen (Dollard et al., 1939) beskriver Myles og Simpson hvordan frustrasjon kan utvikle seg til utagering.

Den første fasen – frustrasjonsfasen – i aggresjonsoppbyggingen preges av frustrasjon og opplevelse av indre uro og ubehag. I denne fasen kan pasientens indre uro vise seg som diffuse signaler som lett rastløshet, irritasjon og manglende evne til konsentrasjon.

Etter hvert går frustrasjonen over i det de kaller forsvarsfasen. Reaksjonene i denne fasen kan forstås som et forsvar mot den opplevde avmakten.

Individet kan reagere med tilbaketrekking, brautende og truende atferd, roping eller fysisk utagering mot inventar.

Deretter kommer selve aggresjonsfasen. Den sterke følelsen av sinne individet opplever i denne fasen, kan vise seg som raseri. Aggresjonsfasen preges av redusert impulskontroll med fysisk utagering, utskjelling, kasting og ødeleggelse av gjenstander, slag, spark og liknende.

Til slutt kommer individet over i en selvkontrollfase hvor aggresjonen avtar (Myles & Simpson, 1994).

Det er uvanlig at vold kommer uten noen form for forvarsel. Utfordringen er å oppdage og gjenkjenne frustrasjonen så tidlig som mulig.

Modellen under (Lillevik & Øien, 2014) viser hvordan aggresjonsoppbyggingen er økende i intensitet og omfang i et akselererende tempo. Hvor raskt aggresjonen øker, eller sagt på en annen måte, hvor «kort lunten er», er både person- og situasjonsavhengig. Noen ganger kan man se pasientens frustrasjon bygge seg opp over tid, mens andre ganger kan utageringen oppleves som «lyn fra klar himmel».