I – Et flyktende undervannsskjær

Året 1866 ble preget av en merkelig begivenhet, et uforklart og uforklarlig fenomen som nok ingen har glemt. For ikke å snakke om de ryktene som spredde seg blant kystbefolkningen og hisset opp de som bodde inne i landet; særlig sjøfolkene ble

rystet. Handelsmenn, redere, skipskapteiner, skippere og båtførere i Europa og Amerika, marineoffiserer i alle land, og deretter regjeringene i de ulike statene på de to kontinenter, alle var uhyre opptatt av denne saken.

Den senere tiden hadde nemlig flere skip møtt «en diger tingest» ute på havet, en lang, spoleformet gjenstand, av og til selvlysende, uendelig mye større og raskere enn en hval.

De faktiske forhold omkring denne fremtoningen ble nedtegnet i diverse loggbøker, og stemte temmelig nøyaktig med gjenstandens eller vesenets form, de uhørt raske bevegelsene, den overraskende kraftige fremdriften, den spesielle energien den så ut til å ha. Hvis det var en hval, var den mye større enn alle dem som vitenskapen hadde klassifisert inntil da. Hverken Cuvier, Lacépède, herr Dumeril eller herr de Quatrefages ville ha gått med på at et slikt uhyre eksisterte – med mindre de hadde sett det, det vil si, sett det med sine egne, vitenskapelige øyne.

Hvis man tok gjennomsnittet av de gjentatte observasjonene, forkastet de forsiktige anslagene som mente at gjenstanden var to hundre fot lang og avviste de overdrevne påstandene om at den var en nautisk mil bred og tre nautiske mil lang, kunne man hevde at denne forbausende skapningen var mye større enn alle de dimensjonene de fiskekyndige hittil hadde operert med – hvis den da i det hele tatt eksisterte.

Men det gjorde den, det kunne man ikke lenger nekte for, og med den tilbøyeligheten menneskets hjerne har til det merkverdige, kan man forstå den opphisselsen som var oppstått i hele verden på grunn av denne overnaturlige fremtoningen. Man kunne ikke avvise det som fabuleringer.

Den 20. juli 1866 hadde dampskipet Governor Higginson, fra Calcutta and Burnach Steam Navigation Company møtt denne drivende klumpen fem nautiske mil øst for Australias kyster. Kaptein Baker trodde først at han hadde oppdaget et ukjent undervannsskjær; han gjorde seg til og med klar til å bestemme den nøyaktige posisjonen, da to vannsøyler ble slynget ut av den uforklarlige gjenstanden og fór hvislende hundre og femti fot opp i luften. Så med mindre dette undervannsskjæret hadde en geysir

som brøt ut periodevis, hadde Governor Higginson rett og slett med et hittil ukjent sjøpattedyr å gjøre, som sprutet en blanding av vann og damp ut av blåsehullene sine

Et liknende tilfelle ble også observert den 23. juli samme år i Stillehavet av Cristobal Colon, fra West India and Pacific Steam Navigation Company. Den usedvanlige hvalen kunne altså forflytte seg fra ett sted til et annet med overraskende fart, siden Governor Higginson og Cristobal Colon med tre dagers mellomrom hadde observert den to ulike steder på kartet som lå mer enn femten hundre nautiske mil fra hverandre.

Fjorten dager senere, fire tusen trehundre og tjue nautiske mil derfra, gjorde Helvetia, fra Compagnie Nationale og Shannon fra Royal Mail, som seilte i motsatt retning i den delen av Atlanterhavet som ligger mellom USA og Europa, hverandre oppmerksom på uhyret på 42° 15’ nordlig bredde og 60° 35’ vestlig lengde vest for Greenwich-meridianen. I denne samtidige observasjonen mente man å kunne anslå pattedyrets minimumslengde til mer enn tre hundre og femti engelske fot 1 , siden både Shannon og Helvetia var kortere enn det, selv om de målte hundre meter fra baug til akter. Men de aller største hvalene, de som oppholder seg i farvannet omkring Aleutene, Kulammak og Umgullich, har aldri vært lengre enn femtiseks meter – om de blir så lange.

Disse rapportene i rask rekkefølge, nye observasjoner fra atlanterhavsdamperen Le Pereire, et sammenstøt mellom uhyret og Etna fra Isemanlinjen, en rapport fra offiserene på den franske fregatten Normandie og en svært nøyaktig peiling foretatt av staben til commodore Fitz-James om bord i Lord Clyde, fikk offentligheten til å bli svært rystet. I mer lettsindige land ble det spøkt med fenomenet, men de alvorsfulle, praktiske landene, England, Amerika og Tyskland, var sterkt bekymret.

Overalt i sentrale strøk kom uhyret på moten; folk sang om det i kafeene, de spøkte med det i avisene, de fremstilte det på teatrene. Avisendene fikk en gyllen anledning til å legge egg i alle farger. I pressen – som manglet stoff – kom alle slags innbilte, gigantiske

1 Omkring 106 meter. En engelsk fot er bare 30,40 centimeter.

skapninger igjen til syne, fra den hvite hvalen, den forferdelige «Moby Dick» i de arktiske farvann til den enorme Kraken, med fangarmer som kan slynge seg omkring et skip på fem hundre tonn og trekke det ned i havdypet. De gjenga til og med rapporter fra eldre tider, Aristoteles og Plinius’ meninger om at slike uhyrer eksisterte, de norske fortellingene til biskop Pontoppidan, Paul Heggedes beretninger og endelig rapportene fra den høyst pålitelige kaptein Harrington, som hevdet at han i 1857, da han var om bord i Le Castillan, hadde sett den enorme slangen som inntil da aldri hadde oppholdt seg andre steder enn i havområdene til den gamle Constitutionnel. Så brøt det løs en uendelig polemikk mellom de som trodde og de som ikke trodde, i lærde selskaper og vitenskapelige tidsskrifter. «Saken om uhyret» satte sinnene i kok. Journalister som tror på vitenskapen kjempet mot dem som tror på ånden, og utgjød strømmer av blekk i løpet av dette minneverdige felttoget; ja, enkelte utgjød til og med noen dråper blod, for de gikk fra sjøslangen til de mest fornærmelige personkarakteristikker.

I seks måneder bølget krigen frem og tilbake. Sensasjonspressen svarte med uuttømmelig slagferdighet på de grundige artiklene fra Det geografiske institutt i Brasil, Det kongelige vitenskapsakademi i Berlin, British Association, Smithsonian institute i Washington, på diskusjonene i The Indian Archipelago, abbed Moignos Cosmos, Petermanns Mittheilungen, og de vitenskapelige kronikkene i de store avisene i Frankrike og i utlandet. Deres spirituelle skribenter parodierte et av Linnés utsagn, som ble sitert av uhyrets motstandere; de hevdet at «naturen skaper ikke idioter», og manet sine samtidige til ikke å gi naturen urett ved å godta Kraken, sjøslanger, «Moby Dick» og andre hjernespinn hos gale matroser. Endelig, i en artikkel i en svært fryktet satirisk avis, kom den mest populære av redaktørene og satte kronen på det hele, trengte uhyret opp i et hjørne, lik Hippolytos, ga det nådestøtet og gjorde det av med det midt i et allment latterbrøl. Ånden hadde vunnet over vitenskapen. I løpet av de første månedene av året 1867 syntes det som om saken var begravd, og det virket ikke som om den kom til å gjenoppstå, da publikum ble presentert for nye fakta. Det dreide

seg ikke lenger om et vitenskapelig problem som skulle løses, snarere om en reell og alvorlig fare som måtte unngås. Saken fikk en helt annen vinkling. Uhyret ble på nytt en holme, en klippe, et undervannsrev, men et flytende undervannsrev, ubestemmelig, uhåndgripelig.

Den 5. mars 1867 befant Moravian, fra Montreal Ocean Company, seg om natten på 27° 30’ nordlig bredde og 72° 15’ vestlig lengde da den med styrbord låring traff en klippe som ikke sto på noe kart over disse farvannene. Hjulpet av vinden og sine fire hundre hestekrefter gikk den med en fart på tretten knop. Det er ingen tvil om at hadde ikke skroget vært så solid, ville Moravian, som fikk en flenge i sammenstøtet, ha sunket med de to hundre og trettisju passasjerene den hadde med seg fra Canada.

Ulykken skjedde ved fem-tiden om morgenen, da det begynte å bli lyst. Offiserene som var på vakt styrtet bakover i skipet. De betraktet havet omhyggelig. De så ingenting, bare en tydelig krusning tre kabellengder unna, som om havoverflaten var blitt kraftig pisket opp. De tok nøyaktige peilinger av stedet og Moravian fortsatte videre uten synlige skader. Hadde den støtt på en undersjøisk klippe eller det enorme vraket av et skip? Det var umulig å vite, men da de undersøkte bunnen i tørrdokken, ble det oppdaget at en del av kjølen var knust.

Dette faktum, som i seg selv var svært alvorlig, ville kanskje blitt glemt som så mye annet, hvis det ikke hadde vært for at det hendte på nytt tre uker etter under identiske forhold. Og takket være nasjonaliteten til det skipet som var offer for det nye sammenstøtet, og ryktet til det selskapet skipet tilhørte, vakte hendelsen enorm oppsikt.

Alle kjenner navnet til den berømte engelske skipsrederen Cunard. Den dyktige industriherren grunnla i 1840 en posttjeneste mellom Liverpool og Halifax, med tre hjuldamper med en kraft på fire hundre hester, og en kapasitet på elleve hundre og sekstito tonn. Åtte år etter ble kompaniets materiell økt med fire skip på seks hundre og femti hester og attenhundre og tjue tonn, og to år senere, med to andre skip som var enda kraftigere og større. I 1853 økte Cunard-selskapet, som nettopp hadde fornyet

sitt monopol på brevtransport, litt etter litt sitt materiell med Arabia, Persia, Kina, Scotia, Java og Russland, alle hurtige skip, og de største som noen gang hadde pløyd verdenshav, etter Great Eastern. I 1867 hadde selskapet altså tolv skip, hvorav åtte med skovlhjul og fire med propell.

Når jeg oppgir disse svært nøyaktige detaljene, er det fordi alle skal være helt klar over hvor viktig dette sjøtransportselskapet er; det er kjent i hele verden for sin forstandige drift. Det finnes intet oversjøisk skipsfartsselskap som blir ledet med større dyktighet; ingen forretning er kronet med mer suksess. I tjueseks år har Cunard-skipene krysset Atlanterhavet to tusen ganger, og de har aldri avlyst en reise, har aldri vært forsinket; aldri har et brev, en mann eller et skip gått tapt. Derfor velger passasjerene fremdeles Cunard-linjen fremfor enhver annen, til tross for den kraftige konkurransen fra Frankrike; det fremgår av en oversikt over offisielle dokumenter fra de siste årene. Når dette er sagt, er det ingen som vil forundres over den oppsikten den vakte, den ulykken som skjedde med en av kompaniets flotteste dampere.

Den 13. april 1867 var havet rolig og vinden medgjørlig, og Scotia befant seg på 15° 12’ vestlig lengde og 45° 37’ nordlig bredde. Den gikk med en fart på tretten komma førtitre knop, drevet av sine tusen hestekrefter. Skovlhjulene pisket regelmessig opp havet. Den stakk seks meter og sytti ned i vannet og hadde et deplasement på seks komma seks tonn.

Klokka sytten over fire om ettermiddagen, mens passasjerene var samlet til lunsj i den store salongen, kom det et støt, knapt nok merkbart, mot Scotias skrog, i låringen, litt bak hjulet på babord side. Scotia hadde ikke støtt på noe, den var blitt pårent, og snarere av et skjærende, perforerende instrument enn et knusende. Sammenstøtet virket så svakt at ingen om bord ville ha bekymret seg, hadde det ikke vært for ropene fra mennene i lasterommet som klatret opp på dekket mens de ropte: «Vi synker! Vi synker!» Til å begynne med ble passasjerene svært redde, men kaptein Anderson skyndte seg å berolige dem. Det kunne ikke være noen

umiddelbar fare. Scotia var delt i sju avdelinger ved hjelp av vanntette skott, og kunne fint tåle en lekkasje.

Kaptein Anderson bega seg øyeblikkelig ned i lasterommet. Der fant han ut at den femte avdelingen var full av vann, og vannet steg så raskt at lekkasjen måtte være betraktelig. Heldigvis var det ikke i denne delen fyrkjelene sto, for da ville de plutselig blitt slukket.

Kaptein Anderson ga umiddelbart ordre om å stanse, og en av matrosene dykket for å undersøke skaden. Noen øyeblikk etterpå konstaterte de at det var et to meter stort hull i skroget. En slik lekkasje kunne ikke tettes, og Scotia måtte fortsette reisen med hjulene halvt under vann. Den befant seg på det tidspunktet tre hundre nautiske mil fra Kapp Clear, og etter en tre dagers forsinkelse, som gjorde Liverpool svært urolig, seilte den inn i selskapets havneområde.

Der tok ingeniørene fatt på å undersøke Scotia, som ble satt i tørrdokk. De trodde nesten ikke sine egne øyne. To og en halv meter under vannlinjen var det en regelmessig flenge, i form av en likebeint trekant. Sprekken i metallet var skarpt avgrenset, det kunne ikke ha vært gjort bedre med en stansemaskin. Det redskapet som hadde lagd det måtte være av en helt uvanlig kvalitet – og etter å være støtt ut med eventyrlig kraft og ha gjennomboret en fire centimeter tykk metallplate, måtte det ha trukket seg tilbake av seg selv, baklengs, på en helt uforklarlig måte.

Dette var den siste hendelsen, som resulterte i at offentligheten igjen ble opphisset. Etter dette tidspunktet ble alle de ulykkene på sjøen som ikke hadde en bestemt årsak, tilskrevet uhyret. Det fantastiske dyret ble pådyttet ansvaret for alle skibbrudd, og det er dessverre atskillige; av tre tusen skip som årlig blir meldt savnet til Veritas-kontoret, er det så mange som to hundre dampskip eller seilskip som antas tapt med mann og mus etter at ingen har hørt noe fra dem!

Det var «uhyret» som med rette eller urette ble beskyldt for at de forsvant, og takket være dette ble forbindelsene mellom de ulike kontinentene stadig mer utrygge, så publikum uttalte seg og krevde kategorisk at verdenshavene virkelig måtte bli kvitt denne fryktelige hvalen, og det for enhver pris.