IV – Ned land

av Sandy Hook-spissen, og gled helt nær denne sandtungen der noen tusen tilskuere jublet nok en gang. Kortesjen av boats og tenders fulgte stadig fregatten, og forlot den først på høyde med light-boaten med sine to lykter, som markerte inngangen til New Yorks havn.

Klokka slo tre. Losen gikk ned i lettbåten sin, og over i den lille skonnerten som ventet på ham nede i le. Det ble fyrt opp, propellen slo raskere i vannet; fregatten seilte langs den gule, lave kysten på Long Island, og klokka åtte om kvelden, etter å ha mistet av syne lysene fra Fire Island i nord-vest, seilte den for full damp på Atlanterhavets mørke vannmasser.

Kaptein Farragut var en dyktig sjømann, verdig den fregatten han hadde kommando over. Han var ett med sitt skip. Han var dets sjel. Om hvalen hadde han ingen som helst tvil, og han tillot ikke at noen om bord diskuterte dens eksistens. Han trodde på den slik enkelte gamle koner tror på Leviathan – av ren tro, ikke av fornuft. Uhyret fantes, og han skulle befri verdenshavene for det, det hadde han sverget på. Han var en slags Rhodos-ridder, en Dieudonné de Gozon, som rykket frem mot dragen som herjet hans øy. Enten kom kaptein Farragut til å drepe narhvalen, eller så kom narhvalen til å drepe kaptein Farragut. Ingen mellomting. Offiserene om bord delte sjefens mening. Det var bare å høre dem snakke, diskutere, krangle, regne ut ulike muligheter for å treffe på uhyret, og betrakte det vidstrakte havet. Det var mer enn én som påtok seg en frivillig vakt oppe i stormasten, mens de ville ha forbannet en slik tung plikt under enhver annen omstendighet. Så lenge sola beskrev sin daglige bane, var riggen befolket av matroser, for dekksplankene brant under føttene på dem og de greide ikke å stå stille! Og det selv om Abraham

Lincolns baug fremdeles ikke skar gjennom Stillehavets mistenkelige vannmasser. Mannskapet bare ba om å få møte enhjørningen, harpunere den, heise den om bord og flå den. De overvåket havet med den største oppmerksomhet. For øvrig snakket kaptein Farragut om en viss sum på to tusen dollar, som skulle gå til den som fikk øye på dyret, enten han var førstereisgutt eller matros, båtsmann eller offiser. Jeg overlater til leserne å tenke seg om øynene var i bruk om bord på Abraham Lincoln. Jeg for min del var like ivrig som de andre, og jeg lot ingen få overta mine daglige observasjoner. Fregatten burde mye heller vært kalt Argus. Conseil var den eneste av oss som var helt likegyldig overfor det spørsmålet som opptok oss alle så sterkt; han var i utakt med den generelle begeistringen om bord.

Jeg har fortalt at kaptein Farragut omhyggelig hadde utstyrt skipet sitt med innretninger som kunne fange den gigantiske hvalen. En hvalskute ville ikke ha vært bedre utstyrt. Vi hadde alle de kjente redskapene, fra harpun som kastes for hånd og muskedundere med piler med mothaker til eksplosive kuler fra små karabiner. På fordekket sto en forbedret kanon, som kunne lades fra bunnstykket, med svært tykke vegger og svært tynt løp, en modell som kommer til å bli utstilt på Verdensutstillingen i 1867. Dette verdifulle redskapet, av amerikansk opprinnelse, kunne uten vansker sende et kjegleformet prosjektil på fire kilo seksten kilometer av sted. Så Abraham Lincoln manglet ikke ødeleggelsesvåpen. Men den hadde noe enda bedre. Den hadde Ned Land, harpunerenes konge. Ned Land var canadier, han var sjeldent hendig og hadde ikke sin make i sitt farlige yrke. Han var behendig og kaldblodig, dristig og listig, i den grad at man måtte være en temmelig slu hval eller en spesielt oppfinnsom kaskelott for å unnslippe hans harpun.

Ned Land var cirka førti år gammel. Han var høy – mer enn seks engelske fot – kraftig bygd, med et alvorlig uttrykk, lite pratsom, av og til voldsom, og ble rasende når han ble motsagt. Han tiltrakk seg oppmerksomhet, særlig det gjennomborende blikket hans, som på en spesiell måte understreket hans fysiognomi.

Jeg tror at kaptein Farragut hadde gjort klokt i å la denne mannen mønstre på. Han alene var like mye verdt som hele mannskapet, både i styrke og skarpsynthet. Jeg har ikke noe bedre å sammenlikne ham med enn en kraftig kikkert som samtidig var en kanon, stadig klar til å avfyres.

Den som sier canadier, sier franskmann, og hvor lite pratsom Ned Land enn var, må jeg innrømme at han fikk en viss forkjærlighet for meg. Det var sikkert min nasjonalitet som tiltrakk ham. Det var en anledning for ham til å snakke, og for meg til å høre Rabelais’ gamle språk som fremdeles er i bruk i enkelte canadiske provinser. Harpunerens familie var fra Québec, og dannet en stamme av dristige fiskere allerede på den tiden da denne byen tilhørte Frankrike.

Litt etter litt fikk Ned smaken for å snakke, og jeg likte å høre at han fortalte om sine opplevelser på polarhavene. Han fortalte om fiske og slit på en naturlig poetisk måte. Fortellingen hans fikk en episk form, og jeg syntes det var som å høre en canadisk Homer, som sang polarstrøkenes Iliade. Jeg skildrer denne dristige følgesvennen slik jeg kjenner ham nå. Det er fordi vi er blitt gamle venner, forent av et slikt uforanderlig vennskap som oppstår og befestes under de mest forferdelige omstendigheter! Å, tapre Ned! Jeg ber bare om å få leve i ennå hundre år, for å kunne huske deg lenger!

Og hva mente så Ned Land om sjøuhyret? Jeg må innrømme at han slett ikke trodde på enhjørningen, og at han var den eneste om bord som ikke delte den allmenne overbevisning. Han unngikk til og med å snakke om emnet, som jeg syntes jeg måtte ta opp en dag.

En praktfull kveld, den 30. juli, det vil si tre uker etter avreisen, befant fregatten seg på høyde med Kapp Blanc, tretti nautiske mil opp fra de patagonske kyster. Vi hadde passert Steinbukkens vendekrets, og Magellanstredet åpnet seg mindre enn sju hundre nautiske mil mot sør. Abraham Lincoln kom til å pløye Stillehavets bølger om mindre enn en uke.

Ned Land og jeg satt på poopdekket og snakket om løst og fast, mens vi betraktet dette mystiske havet med sine dyp, som

inntil nå er forblitt utilgjengelige for menneskets blikk. Jeg brakte helt naturlig samtalen inn på den gigantiske enhjørningen, og jeg vurderte de ulike sjansene for at vår ekspedisjon skulle lykkes eller mislykkes. Og da jeg så at Ned lot meg snakke uten å si noe særlig, utfordret jeg ham mer direkte.

«Hvordan er det mulig at De ikke er overbevist om at den hvalen vi forfølger eksisterer, Ned?» spurte jeg. «Har De særlige grunner til å være så mistroisk?»

Harpuneren betraktet meg i noen sekunder uten å svare, slo seg for den brede pannen med en bevegelse som han pleide å gjøre, lukket øynene som for å samle seg, og sa til slutt: «Kanskje det, herr Aronnax.» – Men Ned, De er jo profesjonell hvalfanger, De er godt kjent med de store sjøpattedyrene, så De må lett kunne godta hypotesen om enorme hvaler, De burde være den siste til å tvile under slike omstendigheter!

– Det er der De tar feil, herr professor, svarte Ned. La gå at menigmann tror på usedvanlige kometer som farer gjennom verdensrommet eller på forhistoriske uhyrer som befolker jordens indre, men hverken astronomen eller geologen godtar slike fantasifostre. Det er det samme med hvalfangeren. Jeg har jaktet på mange hvaler, jeg har harpunert et stort antall og drept flere av dem, men hvor kraftige og velutstyrte de enn var, kunne hverken halen eller støttennene deres ha lagd hull i metallplatene på et dampskip.

– Men Ned, folk forteller om fartøyer som er blitt gjennomboret av tannen til narhvalen.

– Kanskje treskuter, svarte canadieren, men selv det har jeg aldri sett. Så inntil det motsatte er bevist, nekter jeg for at hvaler, kaskelotter eller enhjørninger kan frembringe noe slikt. – Hør nå her, Ned… – Nei, nei, herr professor. Alt De vil, unntatt det. Kanskje en gigantisk blekksprut?

– Enda mindre, Ned. En blekksprut er bare et bløtdyr, og selve navnet peker på hvor mykt det er. Selv om en blekksprut, som slett ikke tilhører hvirveldyrene, skulle være fem hundre fot lang, er den fullstendig ufarlig for skip som Scotia og Abraham Lincoln.

Vi må altså betegne Krakens eller andre slike uhyrers meritter som fabuleringer.

– Så De insisterer altså på å godta at det finnes en enorm hval, herr naturviter? fortsatte Ned Land i en temmelig spydig tone.

– Ja, Ned, jeg fastholder det med en overbevisning som støtter seg på logiske fakta. Jeg tror at det finnes et pattedyr som er kraftig bygd, og tilhører hvirveldyrene, slik som hvalene, kaskelottene og delfinene, og utstyrt med en hornaktig støttann som har en ekstrem gjennomboringskraft.

– Hmm, utbrøt harpuneren, mens han ristet på hodet og så uhyre tvilende ut.

– Min ærede canadier, fortsatte jeg, legg merke til at hvis et slikt dyr finnes, hvis det lever dypt nede i havet, hvis det holder seg i de vannlagene som ligger noen nautiske mil under overflaten, har det nødvendigvis en organisme som er så solid at den ikke har sin like.

– Og hvorfor en så kraftig organisme? spurte Ned. – Fordi man må ha en umåtelig styrke for å holde seg nede på de store dypene og motstå trykket.

– Er det sant? sa Ned og så på meg mens han blunket. – Det er sant, og noen tall vil lett bevise det. – Å, tall, repliserte Ned, man gjør hva man vil med tall! – I forretninger, Ned, men ikke i matematikk. Hør på meg. La oss si at en atmosfæres trykk tilsvarer trykket fra en vannsøyle på trettito fot. I virkeligheten ville vannsøylen ikke være så høy, siden det dreier seg om sjøvann, som har en større tetthet enn ferskvann. Nåvel, Ned, når De stuper, med så og så mange ganger trettito fot vann over Dem, er kroppen Deres utsatt for et så og så stort trykk som tilsvarer atmosfæren, det vil si kilo for hver kvadratcentimeter av dens overflate. Derav følger at på tre hundre og tjue fot, er dette trykket på ti atmosfærer, på hundre atmosfærer på tre tusen to hundre fot og på tusen atmosfærer på trettito tusen fot, det vil si omkring ti kilometer. Det er det samme som å si at hvis De kunne nå det havdypet, ville hver kvadratcentimeter av kroppen Deres bli utsatt for et trykk på tusen kilo. Og, min gode Ned, vet De hvor mange kvadratcentimeter overflate De har?

– Det aner jeg ikke, herr Aronnax. – Omkring sytten tusen. – Så mye? – Og fordi lufttrykket i virkeligheten er litt høyere enn et kilo per kvadratcentimeter, tåler Deres sytten tusen kvadratcentimeter i dette øyeblikk et trykk på sytten tusen femhundre og sekstiåtte kilo.

– Uten at jeg er klar over det? – Uten at De er klar over det. Og når De ikke blir knust av et slikt trykk, er det fordi luften trenger gjennom kroppen Deres med et jevnt trykk. Derav en perfekt likevekt mellom det indre og det ytre trykket, som nøytraliserer hverandre, noe som gjør at De tåler det uten problemer. Men i vannet er det noe annet.

– Ja, jeg skjønner, svarte Ned, som var blitt mer oppmerksom – fordi vannet omgir meg, det trenger ikke gjennom meg.

– Nettopp, Ned. Så tretti fot under havets overflate, ville De måtte tåle et trykk på sytten tusen femhundre og sekstiåtte kilo; på tre hundre og tjue fot, ti ganger dette trykket, det vil si, hundre og syttifem tusen seks hundre og åtti kilo; på tre tusen to hundre fot, hundre ganger dette trykket, det vil si syttenhundre og femtiseks tusen åtte hundre kilo, og endelig, på trettito tusen fot, tusen ganger dette trykket, det vil si sytten millioner fem hundre og sekstiåtte tusen kilo; det vil si at De ville bli like flat som om man hadde trukket Dem frem fra rullene på en hydraulisk maskin!

– For fanden! utbrøt Ned. – Nåvel, min ærverdige harpuner, hvis hvirveldyr som er flere hundre meter lange og tilsvarende brede og som har en overflate på millioner av kvadratcentimeter, holder seg på slike dybder, må vi anslå det trykket de må tåle til milliarder av kilo. Da kan De regne ut hva motstanden i skjelettet og kraften i organismen må være for å motstå et slikt trykk!

– Da må de være lagd av stålplater på åtte tommer, lik de pansrede fregattene, svarte Ned Land.

– Som De sier, Ned, og tenk da på de ødeleggelsene som en slik masse slynget med ekspressfart mot skroget på et skip kan lage.

Ned Land var cirka førti år gammel. (s. 30)

– Ja… joda…kanskje, svarte canadieren, som var rystet av tallene, men som ikke ville gi seg.

– Nåvel, har jeg overbevist Dem? – De har overbevist meg om én ting, herr naturviter, det er at hvis slike dyr finnes på bunnen av verdenshavene, må de nødvendigvis være like sterke som De sier.

Snart sto jeg støttet mot rekka akterut. (s. 37)

– Men hvis de ikke finnes, din sta harpuner, hvordan forklarer De den ulykken som hendte med Scotia? – Kanskje… sa Ned nølende. – Kom igjen! – Fordi … det ikke er sant! svarte canadieren, som uten å vite det gjentok et berømt svar fra Arago.