II – For og imot

På den tiden da disse hendelsene fant sted, kom jeg tilbake fra en vitenskapelig undersøkelse av The Badlands of Nebraska, i USA. Den franske regjeringen hadde sendt meg på denne ekspedisjonen, i min egenskap av fungerende professor ved Naturhistorisk museum i Paris. Etter å ha tilbrakt seks måneder i Nebraska, kom jeg til New York i slutten av mars, med verdifulle prøver. Det var meningen at jeg skulle reise til Frankrike en av de første dagene i mai. Så mens jeg ventet, var jeg opptatt med å sortere mine mineralogiske, botaniske og zoologiske rikdommer, da uhellet med Scotia hendte. Jeg var fullstendig à jour med temaet som sto på dagsordenen, og hvordan skulle jeg ha unngått det? Jeg hadde lest alle de amerikanske og europeiske avisene flere ganger, uten å forstå noe mer. Dette mysteriet plagde meg. Jeg greide ikke å gjøre meg opp en mening, og gikk fra en ytterlighet til en annen. Det kunne ikke være tvil om at det var noe, og de vantro ble invitert til å sette fingeren på flengen i Scotia. Da jeg ankom New York, var spørsmålet høyst aktuelt. Hypotesen om den flytende holmen, om et uhåndgripelig undervannsrev som noen enkle sjeler hadde fremsatt, var fullstendig forlatt. Og hvordan skulle for øvrig dette revet ha greid å bevege seg så fantastisk raskt, med mindre det hadde en maskin inne i seg?

At det skulle være et flytende skrog, et enormt skipsvrak, ble også avvist, stadig på grunn av den raske farten.

Da var det altså igjen to mulige svar, som skapte to skarpt adskilte klaner av tilhengere: på den ene siden de som holdt på et uhyre med kolossal styrke; på den andre siden de som holdt på en «undervanns»-båt med ekstremt kraftig motor.

Ingeniørene tok fatt på å undersøke Scotia. (s. 13)

Men denne siste hypotesen, som tross alt var sannsynlig, greide ikke å holde mot de undersøkelsene som ble foretatt i de to verdensdeler. At en privatperson hadde et slikt mekanisk apparat til sin disposisjon, var lite trolig. Hvor og når skulle han ha latt det bygge, og hvordan skulle han ha holdt byggingen hemmelig? Bare en regjering kunne eie en slik ødeleggelses-maskin, og i

Fregatten Abraham Lincoln. (s. 20)

disse forferdelige tidene da mennesket gjør sitt beste for å lage stadig kraftigere stridsvåpen, var det mulig at en stat i all hemmelighet prøvde dette fryktinngytende apparatet. Etter bakladergeværene kom flyteminene, etter flyteminene kom vedderskipene, og deretter – en reaksjon. Det håper jeg i det minste. Men også hypotesen om en krigsmaskin falt bort overfor regje

ringenes erklæringer. Det dreide seg om en offentlig interesse, siden de oversjøiske forbindelsene led, så man kunne ikke tvile på at regjeringene var ærlige. Og for øvrig, hvordan kunne man godta at byggingen av denne undervannsbåten hadde unnsluppet publikums blikk? Å holde ting hemmelig under slike omstendigheter er svært vanskelig for en privatperson, og sikkert umulig for en stat, for alle dens handlinger blir stadig overvåket av rivaliserende makter.

Etter å ha undersøkt i England, Frankrike, Russland, Prøyssen, Spania, Italia, Amerika, ja til og med i Tyrkia, ble hypotesen om en undervanns-Monitor definitivt forkastet. Uhyret kom altså tilbake i vannskorpen, til tross for de ustanselige vitsene som sensasjonspressen spiddet det med, og folks fantasi lot seg snart rive med av de mest absurde innbilninger om fantastiske fiskearter.

Da jeg kom til New York, var det mange som gjorde meg den ære å konsultere meg når det gjaldt dette fenomenet. I Frankrike hadde jeg gitt ut et tobindsverk i kvartformat, med tittelen: Mysteriene på de store havdyp. Denne boken som særlig falt i smak i den lærde verden, gjorde meg til spesialist på denne nokså obskure delen av naturhistorien. Jeg ble spurt om hva jeg mente. Så lenge jeg kunne nekte for fakta, forble jeg fullstendig avvisende. Men jeg ble snart trengt opp i et hjørne og måtte uttale meg tydelig. Ja, «den ærverdige Pierre Aronnax, professor ved Paris-museet» ble av New York Herald avkrevd en eller annen oppfatning Jeg måtte bite i det sure eplet. Jeg snakket, fordi jeg ikke fikk lov til å tie. Jeg diskuterte alle sider ved spørsmålet, både politisk og vitenskapelig, og jeg gir her et utdrag av en svært fyldig artikkel som jeg publiserte i den utgaven som kom ut den 30. april.

«Etter å ha undersøkt de ulike hypotesene en for en, sa jeg, og ha forkastet alle andre formodninger, må vi nødvendigvis godta at det finnes et sjødyr med en umåtelig styrke.

Vi aner ingen ting om de store havdyp. Dybdeloddene greier ikke å nå dem. Hva foregår i disse fjerne avgrunnene? Hvilke vesener lever, og kan leve tolv eller femten mil under havoverflaten? Hvordan er disse dyrenes organismer? Vi kan knapt forestille oss det.

Men løsningen på det problemet jeg er blitt forelagt kan påvirke dilemmaets form.

Enten kjenner vi alle variantene av de vesenene som befolker vår planet, eller så kjenner vi dem ikke.

Hvis vi ikke kjenner alle, hvis naturen fremdeles har hemmeligheter for oss innenfor fiskeforskningen, er det fullt ut akseptabelt å godta at det finnes nye slekter eller til og med nye arter av fisker eller sjødyr, med en hovedsakelig «bunntilpasset» organisme, som bebor de lagene måleloddene ikke kan nå, og som med større mellomrom kommer opp til havoverflaten, på grunn av en eller annen hendelse, et innfall eller et slags lune.

Hvis vi, derimot, kjenner alle levende arter, må vi nødvendigvis lete etter dyret blant de sjøvesenene som allerede er katalogisert, og i så tilfelle ville jeg være tilbøyelig til å hevde at det finnes en gigant-narhval.

Den vanlige narhvalen eller hav-enhjørningen blir ofte seksti fot lang. Hvis dere femdobler, ja til og med tidobler denne størrelsen, gir sjødyret en styrke som står i forhold til størrelsen, og øker dens angrepsvåpen, så får dere det ønskede dyret. Det vil ha de proporsjonene som offiserene på Shannon har regnet ut, det redskapet som kreves for å flenge opp Scotia, og den nødvendige kraften for å ødelegge skroget på et dampskip.

For øvrig er narhvalen utstyrt med et slags elfenbenssverd, en hellebard, som enkelte naturhistorikere sier. Det er en hovedtann som er hard som stål. Vi har funnet noen av disse tennene stukket inn i kroppen på andre hvaler som narhvalen alltid angriper med hell. Andre måtte rives løs, ikke uten problemer, fra skipskjøler som de hadde gjennomhullet, slik som et bor går gjennom en tønne. Museet på Medisinsk fakultet i Paris har en av disse støttennene som er to meter og tjuefem centimeter lang, og førtiåtte centimeter bred ved roten!

Nåvel, tenk dere at våpenet er ti ganger kraftigere, og dyret ti ganger sterkere, la det svømme med en hastighet på tjue knop i timen, gang massen med farten, så får dere et støt som er i stand til å fremkalle den katastrofen man er ute etter.

Inntil jeg vet mer, vil jeg altså mene at det er en hav-enhjør-

ning, av kolossale dimensjoner, forsynt ikke med en hellebard, men med en veritabel spore, en vedder, lik panserskipene eller krigsskipene, og den er like stor og like kraftig som dem.

Slik kunne man forklare dette uforklarlige fenomenet – med mindre det ikke finnes, til tross for det vi har skimtet, sett, følt og ant, noe som også er mulig!»

Disse siste ordene var feige, men jeg ville bevare min professorale verdighet inntil et visst punkt, og ikke la amerikanerne få altfor mye å le av, for de ler godt når de ler. Jeg holdt bakdøren åpen. Men innerst inne trodde jeg at «uhyret» eksisterte.

Artikkelen min ble heftig diskutert, noe som gjorde at den ble viden kjent. Den fikk et visst antall tilhengere. Den løsningen den foreslo, ga for øvrig fantasien fritt spillerom. Menneskesinnet liker slike storslagne forestillinger om overnaturlige vesener. Og havet er nettopp den viktigste drivkraften, de eneste omgivelsene der disse gigantene – overfor dem er landdyrene, elefanter eller neshorn, bare dverger – kan oppstå og utvikle seg. Vannmassene fører med seg de største kjente pattedyrartene, og kanskje skjuler de makeløst store bløtdyr, skalldyr som er skremmende å se, som for eksempel hundre meter lange hummere eller krabber som veier to hundre tonn! Hvorfor ikke? Før i tiden var landdyrene, som levde i de geologiske epokene, de firbeinte og firhendte, krypdyr og fugler, skapt i gigantiske målestokker. Skaperen hadde satt dem inn i en kolossal verden som tiden litt etter litt har redusert. Hvorfor skulle ikke havet på sine ukjente dybder ha bevart disse digre prøvene på liv fra en annen tidsalder, det som aldri endres, mens jordkjernen forandrer seg nesten ustanselig? Hvorfor skulle ikke havet skjule i sin midte de siste varieteter av disse kjempemessige artene; for dem er årene århundrer og århundrene er årtusener!

Men jeg lar meg rive med av hjernespinn som jeg ikke lenger kan fortsette med! Nok med disse villfarelsene som tiden har forandret til forferdelige realiteter. Jeg gjentar altså, folk gjorde seg opp en mening om fenomenet, og publikum godtok uten protest at det fantes et utrolig vesen som ikke hadde noe til felles med de eventyrlige sjøslangene.

Men der noen bare så et rent vitenskapelig problem som

måtte løses, var det andre, mer prosaiske, særlig i Amerika og England, som mente at man måtte rense havet for dette farlige uhyret, for å sikre de oversjøiske forbindelsene. Nærings- og handelspressen behandlet spørsmålet først og fremst fra denne synsvinkelen. Shipping and Mercantile Gazette, Lloyd, Paquebot, Revue Maritime et Coloniale, alle de tidsskriftene som støttet forsikringsselskapene som truet med å øke premiene, var enstemmige på dette punktet.

Den offentlige mening hadde uttalt seg, og Unionsstatene var de første som meldte seg. I New York ble det gjort forberedelser til en ekspedisjon som skulle forfølge narhvalen. En hurtigseilende fregatt, Abraham Lincoln, gjorde seg klar til å stikke til havs snarest mulig. Våpenlagrene ble åpnet for kaptein Farragut, som aktivt påskyndet bevæpningen av fregatten sin.

Typisk nok, nettopp i det øyeblikket man hadde bestemt seg for å forfølge uhyret, viste det seg ikke lenger. I to måneder var det ingen som hørte snakk om det. Ikke noe skip møtte det. Det virket som om enhjørningen visste om den sammensvergelsen som ble planlagt. Folk hadde snakket så mye om den, til og med gjennom den transatlantiske kabelen! Noen spøkefugler påsto at luringen hadde stanset et telegram i forbifarten, og dratt nytte av det.

Ingen visste lenger hvor de skulle sende fregatten, som var bevæpnet for et langt felttog og forsynt med kraftige fiskeredskaper. Og utålmodigheten steg, da man den 3. juli fikk vite at en dampbåt fra San Francisco-linjen på vei fra California til Shanghai hadde sett dyret igjen, tre uker tidligere, i det nordlige Stillehav.

Denne nyheten vakte enorm oppsikt. Kaptein Farragut fikk ikke engang tjuefire timers frist. Provianten var om bord. Kullkassene var stappfulle. Mannskap som dekket alle funksjoner var på plass. Han kunne bare tenne fyrkjelene sine, varme opp og dra! Folk ville ikke ha tilgitt ham en halv dags forsinkelse! Og for øvrig ønsket kaptein Farragut ikke noe annet enn å dra. Tre timer før Abraham Lincoln forlot pieren 2 i Brooklyn, fikk jeg et brev med følgende ordlyd:

2 En slags spesialkai for hvert fartøy.