VI – Full fart forover

menne stillheten hørtes plutselig en stemme. Det var Ned Lands stemme, og den utbrøt:

– Ohoi! Den tingen vi snakker om, den er rett forut, på tvers av oss!

VI full fart fremover

Ved dette ropet, styrtet hele mannskapet mot harpuneren, kapteinen, offiserene, båtsmennene, matrosene, førstereisguttene, ja selv maskinistene, som forlot maskinen sin og fyrbøterne, som forlot fyrkjelene sine. Det ble gitt ordre til å stanse, så fregatten fortsatte å sige bare på grunn av fremdriften.

Det var blitt helt mørkt, og hvor gode canadierens øyne enn var, spurte jeg meg om hvordan han hadde greid å se det han kunne ha sett. Hjertet mitt slo så det nesten hoppet ut av brystet. Men Ned Land hadde ikke tatt feil, og vi oppdaget alle sammen den gjenstanden han pekte på. To kabellengder fra Abraham Lincolns styrbords låring så det ut som om havet var opplyst nedenfra. Det var ikke bare morild, og det var ikke mulig å ta feil. Uhyret lå noen favner under overflaten og sendte ut det svært intense, men uforklarlige lyset, som rapportene fra flere kapteiner hadde nevnt. Den praktfulle strålingen ble tydeligvis produsert av en innretning med stor lyskraft. Den lysende delen beskrev en diger, svært avlang oval i sjøen; i midten var det et lysende punkt som skinte uutholdelig klart, og som ble gradvis svakere utover.

– Det er bare en samling med fosforiserende organismer, utbrøt en av offiserene.

– Nei, min gode mann, repliserte jeg med overbevisning. Boremuslingene produserer aldri et så kraftig lys. Dette lysskinnet er hovedsakelig elektrisk … Og for øvrig, se der! Det flytter seg, det beveger seg forover og bakover. Det styrer mot oss.

Uhyret lå noen favner under overflaten. (s. 43)

Det steg et allment rop fra fregatten. – Stille! sa kaptein Farragut. Legg hardt over! Slå bakk! Matrosene styrtet mot rattet og maskinistene mot maskinen sin. Dampen ble øyeblikkelig omstilt, og Abraham Lincoln slo bakk og gikk i en bue mot babord.

– Rett opp! Stø kurs forover! ropte kaptein Farragut.

Disse ordrene ble utført, og fregatten fjernet seg raskt fra det lysende punktet.

Jeg tar feil. Den ville fjerne seg, men det overnaturlige dyret nærmet seg med en fart som var dobbelt så stor som skipets.

Vi var andpustne. Overraskelsen, mer enn frykten, gjorde oss stumme og ubevegelige. Dyret nådde oss, og det lekte med oss. Det svømte rundt fregatten, som gikk med fjorten knop, og omga den med sine elektriske stråler som med et lysende støv. Så fjernet det seg et par nautiske mil, og etterlot seg en selvlysende stripe som liknet de damphvirvlene som lokomotivet på et hurtigtog spyr ut bak seg. Plutselig tok uhyret fart fra de mørke grensene i horisonten og styrtet i skremmende fart mot Abraham Lincoln, stanset brått tjue fot fra den, sluknet – ikke ved å dykke under vann, for det skjedde ikke gradvis – men plutselig, som om kilden til det strålende kjølvannet plutselig var tørket inn. Så kom det til syne på den andre siden av skipet; enten hadde det snudd, eller så hadde det glidd under kjølen på skipet. Hvert øyeblikk kunne det skje en kollisjon, som ville ha vært fatal for oss.

Men jeg undret meg over manøvrene til fregatten vår. Den flyktet, den angrep ikke. Den ble forfulgt, mens det var den som burde forfølge, og jeg nevnte dette for kaptein Farragut. Ansiktet hans, som vanligvis var så rolig, var preget av en uforklarlig forbauselse. – Herr Aronnax, svarte han, jeg vet ikke hvilket utrolig vesen jeg har med å gjøre, og jeg vil ikke risikere fregatten min på en uforsiktig måte nå som det er så mørkt. Og for øvrig, hvordan angripe den ukjente, hvordan forsvare seg? La oss vente til det blir lyst, så kommer rollene til å endres.

– Er De ikke lenger i tvil om dyrets natur, kaptein? – Nei, herr Aronnax, det er tydeligvis en gigantisk narhval, men en elektrisk narhval.

– Kanskje det er umulig å nærme seg den, akkurat som med en elektrisk ål eller skate, tilføyde jeg.

– Ja, kanskje det, svarte kapteinen, og hvis den har evnen til å gi elektriske støt, er det helt sikkert det forferdeligste dyret som noen gang har kommet ut fra Skaperens hender. Det er derfor jeg vil være på vakt, herr Aronnax.

Hele mannskapet var på beina resten av natten. Ingen tenkte på å sove. Abraham Lincoln kunne ikke konkurrere i hurtighet, så den hadde saktnet hastigheten og gikk for liten fart. Narhvalen på sin side etterliknet fregatten, den lot seg vugge i bølgene og virket bestemt på ikke å forlate kampens skueplass.

Ved midnatt forsvant den, eller for å bruke et riktigere uttrykk, den «sluknet», som en stor, lysende mark. Hadde den flyktet? Vi måtte frykte det, ikke håpe det. Men klokka ti på ett om morgenen hørtes det en øredøvende plystring, lik den som blir produsert av en vannsøyle som støtes ut med ekstrem kraft.

Kaptein Farragut, Ned Land og jeg sto på dekket og kastet ivrige blikk ned i det dype mørket.

– Ned Land, spurte kapteinen, har De ofte hørt hvalene raute? – Ofte herr kaptein, men aldri slike hvaler som jeg nå har fått to tusen dollar for å få øye på.

– Ja, De har virkelig rett på premien. Men si meg, er ikke denne lyden en slik som hvalene lager når de støter vann ut gjennom blåsehullene?

– Den samme lyden, herr kaptein, men denne er så mye, mye sterkere. Det er ingen tvil. Det er nok en hval som befinner seg i kjølvannet vårt. Med Deres tillatelse kan vi si den et alvorsord i morgen når det blir lyst.

– Hvis den er i humør til å høre på Dem, herr Land, svarte jeg i en lite overbevist tone.

– Hvis jeg nærmer meg den på fire harpunlengders avstand, er den pent nødt til å høre på meg, repliserte canadieren.

– Men for å nærme seg den, må jeg stille en hvalbåt til Deres disposisjon?

– Ja, det må De, herr kaptein – Er det farlig for mennene mine? – Og for meg, svarte harpuneren ganske enkelt. Ved totiden om morgenen kom det lysende punktet til syne igjen, like intenst, fem nautiske mil til lovart for Abraham Lincoln. Til tross for avstanden, til tross for lyden fra vinden og havet, hørte vi tydelig de kraftige slagene fra dyrets hale, og til og med den hivende pusten. Det virket som om luften ble trukket ned i

lungene dens i det øyeblikk den enorme narhvalen kom opp til havoverflaten for å puste, slik dampen gjør i de digre sylindrene til en maskin på to tusen hestekrefter.

– Hm, tenkte jeg, en hval som er like sterk som et kavalleriregiment, det ville være litt av en hval!

Vi var på tå hev helt til det ble lyst, og forberedte oss på kamp. Fangstredskapene ble stilt opp langs relingene. Førstestyrmannen ladet muskedundrene som slynger en harpun en nautisk mil av sted, og de lange karabinene med eksplosive kuler som dreper selv de kraftigste dyr når de treffer. Ned Land nøyde seg med å skjerpe harpunen sin, et forferdelig våpen i hans hånd.

Klokka seks begynte det å lysne, og med de første timene av soloppgangen forsvant narhvalens elektriske lys. Klokka sju var det tilstrekkelig lyst, men en svært tett morgentåke fikk horisonten til å krympe, og selv de beste kikkerter greide ikke å trenge gjennom den. Alle var skuffet og sinte.

Jeg klatret opp i mesanmasten. Noen offiserer hadde allerede vaglet seg i mastetoppene.

Klokka åtte rullet tåken tett nede ved havoverflaten, og store hvirvler hevet seg litt etter litt. Horisonten utvidet seg og klarnet samtidig.

Plutselig lød Ned Lands stemme, liksom dagen før. – Tingesten er akterut til babord! ropte harpuneren. Alles blikk rettet seg mot det punktet han pekte på. Der, en og en halv nautisk mil fra fregatten, dukket en lang, svartaktig kropp opp én meter over vannflaten. Halen viftet voldsomt, og lagde store bølger. Aldri hadde en styrefinne pisket havet med slik kraft. Et enormt, skinnende hvitt kjølvann viste hvor dyret hadde svømt, og beskrev en avlang kurve.

Fregatten nærmet seg hvalen. Jeg betraktet den fordomsfritt. Rapportene fra Shannon og Helvetia hadde overdrevet dimensjonene litt, og jeg anslo lengden til å være bare to hundre og femti fot. Når det gjaldt tykkelsen, var det vanskelig å beregne den, men alt i alt virket det som om dyret var svært velproporsjonert.

Mens jeg observerte dette forbausende vesenet, ble det slynget

opp to stråler med damp og vann fra blåsehullene, de steg til en høyde av førti meter, noe som gjorde meg sikker på hvordan det pustet. Jeg konkluderte definitivt med at det tilhørte hvirveldyrene, pattedyrklassen, underklasse monodelphier, gruppe fiskeformede, orden hvaler, familie … Her greide jeg fremdeles ikke å uttale meg. Hvalenes orden omfatter tre familier: hvalene, kaskelottene og delfinene, og det er i den siste at narhvalene er rangert. Hver av disse familiene er delt i flere slekter, hver slekt i arter og hver art i varieteter. Jeg manglet fremdeles varietet, art, familie og slekt, men jeg tvilte ikke på at jeg skulle komplettere klassifiseringen min, med hjelp fra Himmelen og kaptein Farragut.

Mannskapet ventet utålmodig på ordre fra sin sjef. Etter at han hadde betraktet dyret oppmerksomt, tilkalte han maskinsjefen. Maskinsjefen kom løpende til.

– Herr maskinsjef, har De damptrykk? sa kapteinen. – Ja, herr kaptein svarte maskinsjefen. – Godt. Opp med dampen og full fart forover! Denne ordren ble møtt med tre hurrarop. Kampens time var kommet. Noen øyeblikk etter spydde fregattens to piper ut fosser av svart røyk, og fyrkjelene dirret så dekket skalv. Abraham Lincoln ble drevet fremover av sin kraftige propell, og styrte rett mot dyret. Dette lot den rolig nærme seg til det var en halv kabellengde igjen; det gadd ikke å dykke, men flyktet litt vekk, og nøyde seg med å holde samme avstand.

Forfølgelsen varte i omtrent tre kvarter, uten at fregatten kom en eneste favn nærmere hvalen. Det var tydelig at ved å fortsette slik, ville vi aldri nå den. Kaptein Farragut tvinnet rasende den tette hårdusken som bruste under haken hans. – Ned Land! ropte han. Canadieren kom på hans ordre. – Nåvel, herr Land, råder De meg fremdeles til å sette båtene mine på havet? spurte kapteinen.

– Nei, herr kaptein, svarte Ned Land, for dette dyret lar seg ta bare hvis det selv vil.

– Hva skal vi da gjøre?

– Få opp dampen, hvis De kan, herr kaptein. Jeg for min del vil, naturligvis med Deres tillatelse, installere meg på vaterstaget, og hvis vi kommer på harpunlengders avstand, så kaster jeg.

– Javel, Ned, svarte kaptein Farragut. Maskinsjef, sett opp trykket, ropte han.

Ned Land gikk til sin post. Det ble fyrt opp enda mer, propellen gjorde førtitre omdreininger i minuttet, og dampen sto opp av sikkerhetsventilene. Etter å ha kastet loggen, konstaterte vi at Abraham Lincoln gikk med atten komma fem knop i timen. Men det elendige dyret gjorde også atten komma fem knop. I ennå en time opprettholdt fregatten denne farten, uten å vinne én eneste favn! Det var ydmykende for et av de raskeste skipene i den amerikanske marine. Et dumpt raseri steg opp blant mannskapet. Matrosene skjelte ut uhyret, som for øvrig ikke gadd å svare. Kaptein Farragut nøyde seg ikke lenger med å vri skjegget sitt, han bet i det.

Maskinsjefen ble nok en gang tilkalt. – Har De nådd maksimalt trykk? spurte kapteinen. – Ja, herr kaptein, svarte maskinsjefen. – Og ventilene Deres er belastet? – Med seks og en halv atmosfære. – Sett dem til ti. Det var virkelig en amerikansk ordre. Man kunne ikke ha gjort det bedre under et elvebåt-race på Mississipi!

– Conseil, sa jeg til min brave tjener som sto like ved meg. Vet du at vi fort kan komme til å gå i lufta? – Som monsieur vil, svarte Conseil. Nåvel, jeg innrømmer at det ikke var meg imot å ta en slik sjanse. Trykkmålerne steg. Kullet forsvant inn i fyrkjelene. Ventilatorene sendte strømmer av luft inn over de glødende kullene. Abraham Lincoln gikk raskere. Mastene skalv helt ned i festene, og røykhvirvlene greide knapt å komme gjennom de altfor trange pipene.

Vi kastet loggen nok en gang. – Nåvel, rormann? spurte kaptein Farragut. – Nitten komma tre, herr kaptein.

En gammel kanonér med grått skjegg. (s. 51)

– Fyr på! Maskinsjefen adlød. Manometeret viste ti atmosfærer. Men hvalen «varmet» nok helt sikkert også opp, for uten å anstrenge seg, svømte den med en fart på nitten komma tre knop.

For en forfølgelse! Jeg greier ikke å beskrive den opphisselsen som fikk meg til å skjelve fra topp til tå. Ned Land holdt seg på sin

post, med harpunen i hånden. Flere ganger lot dyret oss komme nærmere.

– Vi haler innpå! Vi haler innpå! utbrøt canadieren. Men så, i samme øyeblikk som han gjorde seg klar til å slå til, unnvek hvalen med en fart som jeg anslår til ikke mindre enn tretti knop i timen. Og mens vi gikk med maksimal hastighet, tillot den seg til og med å erte fregatten ved å svømme rundt den! Alle skrek av raseri.

Midt på dagen var vi ikke kommet lenger enn klokka åtte om morgenen.

Kaptein Farragut besluttet seg da til å bruke mer direkte midler.

– Å, sa han, dette dyret svømmer raskere enn Abraham Lincoln. Nåvel, vi skal se om det greier å svømme fortere enn kanonkulene. Overstyrmann, send menn til kanonen forut.

Kanonen på fordekket ble umiddelbart ladet, og siktet inn. Kulen fór av sted, men den passerte noen fot over hvalen, som holdt seg en halv nautisk mil unna.

– La en annen og dyktigere slippe til! ropte kapteinen, og fem hundre dollar til den som treffer dette infernalske dyret.

En gammel kanonér med grått skjegg – jeg ser ham fremdeles for meg – rolig blikk og kaldt ansiktsuttrykk, gikk bort til kanonen, satte den i stilling og siktet lenge. Det lød et kraftig smell, som blandet seg med mannskapets hurrarop.

Kulen traff sitt mål, den rammet dyret, men ikke på normal måte, den gled nedover den rundede overflaten og forsvant i havet to nautiske mil unna.

– I alle dager! sa den gamle kanonéren rasende, den slyngelen må være pansret med seks fot tykke plater. – Pokker også! utbrøt kaptein Farragut Jakten fortsatte, og kaptein Farragut bøyde seg mot meg og sa:

– Jeg kommer til å forfølge dyret til fregatten min går i lufta. – Ja, svarte jeg, og det gjør De rett i. Vi kunne håpe på at dyret ville bli utslitt, og at det ikke var like uberørt av anstrengelsen som en dampmaskin. Men slik var

Mens en av oss lå urørlig på ryggen. (s. 56)

det ikke. Timene gikk, uten at det ga noe tegn til å være trett. Til Abraham Lincolns ros må det sies at den kjempet hardnakket og utrettelig. Jeg mener at avstanden den tilbakela i løpet av denne ulykksalige dagen den 6. november, må ha vært minst fem hundre kilometer. Men natten kom og hyllet det opprørte havet inn i sitt mørke.