V – På lykke og fromme

Dette svaret beviste harpunerens stahet, ikke noe annet. Jeg drev ham ikke lenger den dagen. Det var ikke mulig å nekte for Scotias uhell. Hullet fantes, i den grad at det hadde vært nødvendig å tette det, så jeg tror ikke at eksistensen av et hull kunne bevises mer kategorisk. Og hullet hadde ikke lagd seg selv, og siden det ikke var lagd av undervannsskjær eller undervannsapparater, skyldtes det nødvendigvis et dyrs perforeringsredskap.

Etter min mening, og av alle de avledede, foregående grunner, tilhørte dette dyret hvirveldyrene, pattedyrklassen, gruppen av fiskeformede og endelig hvalenes orden. Når det gjaldt hvilken gruppe – hval, kaskelott eller delfin – slekt den tilhørte eller art man skulle plassere den i, var det et spørsmål som måtte avklares senere. For å bestemme det, måtte man dissekere det ukjente uhyret, og for å dissekere det, måtte man fange det, og for å fange det, måtte man harpunere det – noe som var Ned Lands sak – for å harpunere det, måtte man se det – noe som var mannskapets sak – og for å se det, måtte man treffe på det – noe som var opp til tilfeldighetene.

Abraham Lincolns reise foregikk en stund uten hendelser av noe slag. Men så skjedde det noe som understreket Ned Lands fantastiske dyktighet og viste i hvor stor grad man kunne stole på ham.

Utenfor Falklandsøyene den 30. juni fikk fregatten kontakt med noen amerikanske hvalfangerskuter, og vi fikk vite at de slett ikke kjente til narhvalen. Men en av dem, kapteinen på Monroe, som visste at Ned Land hadde mønstret på Abraham Lincoln, ba om hans hjelp for å jakte på en hval de hadde fått øye på. Kaptein Farragut som gjerne ville se Ned Land i aksjon, ga ham lov til å gå om bord i Monroe. Og tilfeldigheten var så gunstig for vår

canadier, at han i stedet for å harpunere én hval, traff to i samme sleng, ved å treffe den ene rett i hjertet og få tak i den andre etter å ha forfulgt den i noen minutter!

Hvis uhyret noen gang fikk å gjøre med Ned Lands harpun, ville jeg virkelig ikke satset på uhyret.

Fregatten fortsatte langs Amerikas sørøstkyst med en utrolig fart. Den 3. juli var vi ved åpningen til Magellanstredet, på høyde med Cabo Virgens. Men kaptein Farragut ville ikke ta denne slyngede passasjen, og manøvrerte slik at han gikk rundt Kapp Horn. Mannskapet var helt enige med ham. For var det sannsynlig at vi kom til å møte narhvalen i dette trange sundet? Flere av matrosene hevdet at uhyret ikke kunne gå gjennom det, «at det var for stort til det!»

Ved tre-tiden om ettermiddagen den 6. juli passerte Abraham Lincoln femten nautiske mil sør for den enslige lille holmen, denne øde klippen ytterst på det amerikanske kontinentet, som de hollandske sjømennene hadde gitt navnet til sin fødeby, Kapp Horn. Kursen ble lagt mot nordvest, og neste dag pisket fregattens propell endelig Stillehavets bølger.

«Hold øynene åpne, hold øynene åpne!» gjentok matrosene på Abraham Lincoln. Og det gjorde de til overmål. Øynene og kikkertene hvilte ikke et sekund, litt blendet, det må sies, av utsikten til de to tusen dollarene. Dag og natt betraktet de havoverflaten, og de som hadde godt nattsyn og var flinke til å se i mørket og dermed økte sine sjanser med femti prosent, hadde en fordel når det gjaldt å vinne premien.

Jeg for min del var slett ikke fristet av pengene, men jeg var ikke den minst oppmerksomme om bord. Jeg brukte bare noen minutter på måltidene, og noen timer på søvn, jeg brydde meg ikke om det var sol eller regn, og forlot ikke dekket på skipet. Snart sto jeg bøyd over rekka forut, snart sto jeg støttet mot rekka akterut, mens jeg ivrig stirret på skumstripen som gjorde havet bak skipet hvitt så langt man kunne se. Og hvor mange ganger delte jeg ikke offiserenes og mannskapets opphisselse, når en lunefull hval hevet sin svartaktige rygg over bølgene. Dekket på fregatten ble

folksomt på et øyeblikk. Lugarene spydde ut en strøm av matroser og offiserer. Alle sto andpustent og med uklart blikk og betraktet hvordan hvalen beveget seg. Jeg stirret og stirret, så netthinnen ble helt slitt, så jeg nesten ble blind, mens Conseil, som alltid var flegmatisk, gjentok med rolig stemme:

«Hvis herren ville være så vennlig å la være å sperre opp øynene slik, ville han se mye mer!»

Men opphisselsen var forgjeves. Abraham Lincoln endret kurs og forfulgte dyret vi hadde sett, en vanlig hval eller en simpel kaskelott, som snart forsvant til en konsert av forbannelser.

Men været var fremdeles gunstig. Reisen foregikk under de beste forutsetninger. Det var den dårlige årstiden på den sørlige halvkule, for juli i denne sonen tilsvarer januar i Europa, men havet var rolig, og det var lett å observere det i vid omkrets.

Ned Land viste fremdeles den mest hardnakkede vantro; han lot til og med som om han ikke gransket havoverflaten utenfor sin vaktperiode – i det minste når ingen hval var i sikte. Hans fantastisk gode syn ville ha vært svært nyttig, men åtte av tolv timer leste den sta canadieren eller han sov i lugaren sin. Jeg bebreidet ham et utall ganger fordi han var så likegyldig.

– Pøh, det er ingen ting, herr Aronnax, svarte han, og selv om det skulle ha vært et eller annet dyr, hvilken mulighet har vi til å få øye på det? Jeg kan gjerne gå med på at de har sagt at noen igjen har sett dette dyret som det er så umulig å finne langt ute i Stillehavet, men det er allerede gått to måneder siden dette møtet, og skal man ta hensyn til temperamentet til narhvalen Deres, liker den slett ikke å mugne for lenge i de samme farvannene! Den forflytter seg utrolig fort. Og De vet bedre enn jeg, herr professor, at naturen ikke gjør noen ting forkjært, den ville ikke gi et dyr som er langsomt av natur en evne til å bevege seg raskt, hvis det ikke hadde behov for å benytte seg av det. Så hvis dyret finnes, er det allerede langt av sted! Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det. Vi beveget oss naturligvis i blinde. Men hva annet kunne vi gjøre? Mulighetene våre var temmelig begrenset, men ingen tvilte ennå på at vi skulle lykkes, og ikke én matros om bord ville ha veddet mot at narhvalen fantes og at den snart ville komme til syne.

Den 20. juli ble Steinbukkens vendekrets krysset på 105° vestlig lengde og den 27. samme måned krysset vi Ekvator på den hundre og tiende meridianen. Etter at man hadde foretatt denne peilingen, satte fregatten kurs rett vestover, og vi kom inn i Stillehavets sentrale områder. Kaptein Farragut tenkte med rette at det var bedre å oppsøke dypt vann og fjerne seg fra kontinentene og øyene; det virket som om dyret alltid unngikk dem, «sikkert fordi det ikke var nok vann der!» sa båtsmannen. Fregatten passerte altså utenfor Pomotou-, Marquesas- og Sandwich-øyene, krysset Steinbukkens vendekrets ved 132° lengde og satte kursen mot Kinahavet.

Vi var endelig på åstedet for uhyrets siste opptreden! Og for å si det som det var, var vi alle helt forstyrret. Hjertene slo noe voldsomt, og forberedte seg på uhelbredelige aneurismer i fremtiden. Hele mannskapet var nervevrak, jeg greier ikke å beskrive det. Vi spiste ikke lenger, vi fikk ikke sove. Tjue ganger om dagen voldte en feiloppfatning eller en synsillusjon fra en matros som hang oppe i masten, uutholdelig opphisselse, og denne opphisselsen som ble gjentatt tjue ganger holdt oss i en tilstand av spenning som var altfor voldsom til ikke å medføre en senere reaksjon.

Og reaksjonen var ikke sen om å komme. I tre måneder, tre måneder der hver dag varte et århundre, pløyde Abraham Lincoln alle de nordlige områdene i Stillehavet, forfulgte hvaler vi så, avvek brått fra sin kurs, snudde plutselig fra én kant til en annen, stanset brått, satte opp eller reduserte dampen, skiftesvis, med fare for å ødelegge maskinen; vi lot ikke ett punkt være uutforsket fra Japan til den amerikanske kysten. Ingenting, bare øde havområder, ingenting som liknet på en gigantisk narhval, et undervannsskjær, en vrakrest, en drivende klippe, eller noe som helst unaturlig.

Så det kom en reaksjon. Først ble alle grepet av mismot, og det åpnet seg en sprekk mot vantroen. Det oppsto en ny følelse om bord, som besto av tre tiendedeler skam og sju tiendedeler raseri. Vi var «helt dumme» som hadde latt oss lure av et fantasifoster, men enda mer rasende! Haugene av argumenter som hadde samlet seg opp i løpet av et år raste sammen, og alle tenkte bare på å ta igjen den tiden de hadde vært så tåpelige å ofre når det gjaldt måltider og søvn.

Med den omskifteligheten som er naturlig for menneskesinnet, kastet vi oss fra en ytterlighet til en annen. De ivrigste tilhengerne av ekspedisjonen ble uunngåelig de mest glødende kritikerne. Reaksjonen reiste seg fra bunnen av båten, fra fyrbøterne til offisersmessa, og uten kaptein Farraguts helt spesielle stahet, ville fregatten definitivt ha satt kursen sørover.

Men denne unyttige letingen kunne ikke fortsette lenger. Abraham Lincoln hadde ingenting å bebreide seg, for den hadde gjort alt for å lykkes. Aldri hadde mannskapet på et skip fra den amerikanske marinen vist mer tålmodighet og større iver; det hadde ikke skylden for fiaskoen; vi hadde ikke annet å gjøre enn å vende tilbake.

Kapteinen fikk en forespørsel om dette, men han sto imot. Matrosene skjulte slett ikke sin misnøye, og servicen led under det. Jeg vil ikke si at det var opprør om bord, men etter en rimelig lang periode med motstand, ba kaptein Farragut, liksom Columbus før i tiden, om tre dagers tålmodighet. Hvis uhyret ikke hadde vist seg i løpet av tre dager, skulle rormannen gi tre tørn på rattet og Abraham Lincoln skulle sette kursen mot europeiske farvann.

Dette løftet ble gitt den 2. november. Det fikk i første omgang som resultat at det gjenoppvekket mannskapets glød. Havet ble iakttatt med fornyet oppmerksomhet. Alle ville kaste et siste blikk for å bevare et minne om det. Kikkertene ble brukt med febrilsk handlekraft. Det var en siste utfordring til den gigantiske narhvalen, den kunne ikke godt la være å besvare denne oppfordringen til «å komme til syne»! Det gikk to dager. Abraham Lincoln gikk med liten fart. Vi brukte et utall måter å vekke dyrets oppmerksomhet på og få det ut av dvalen, i tilfelle det skulle oppholde seg i disse farvannene. Enorme fleskestykker ble hengt etter båten – til haienes store glede, må jeg si. Lettbåtene spredte seg i alle retninger rundt Abraham Lincoln, mens den lå i ro, og undersøkte hver flekk av havet. Men kvelden den 4. november kom uten at undervannsmysteriet var løst.

Neste dag, den 5. november klokka tolv, utløp tidsfristen. Etter

Lettbåtene spredte seg i alle retninger rundt fregatten. (s. 41)

det tidspunktet måtte kaptein Farragut, som var tro mot sitt løfte, sette kursen mot sørøst, og definitivt forlate Stillehavets nordlige områder.

Fregatten befant seg da på 31° 15’ nordlig bredde og 136° 42’ østlig lengde. Vi var mindre enn to hundre nautiske mil fra det japanske fastlandet. Det begynte å bli mørkt. Klokka hadde nett

opp slått åtte. Store skyer sløret måneskiven, som var i ny. Havet bølget fredelig mot fregattens baug.

I dette øyeblikket sto jeg støttet mot rekka forut på styrbord side. Conseil sto ved siden av meg og stirret fremfor seg. Mannskapet satt oppkrøpet i mastene og betraktet horisonten som litt etter litt ble mindre og mørkere. Offiserene som var forsynt med sine nattkikkerter, så utover i det tiltagende mørket. Av og til glitret det svarte havet når en månestråle ble sendt ned mellom to skyer. Så forsvant ethvert spor av lys.

Jeg betraktet Conseil, og konstaterte at den gode fyren var litt påvirket av den generelle stemningen. I det minste trodde jeg det. Kanskje – og for første gang – vibrerte nervene hans, påvirket av en følelse av nysgjerrighet.

– Kom igjen, Conseil, sa jeg, nå har du en siste sjanse til å tjene to tusen dollar.

– Unnskyld at jeg sier det, svarte Conseil, men jeg har aldri regnet med denne premien, og selv om regjeringen i Unionen hadde lovet hundre tusen dollar, ville den ikke ha blitt fattigere. – Du har rett, Conseil. Det er en tåpelig sak når det kommer til stykket, og vi har kastet oss uti den altfor raskt. Så mye bortkastet tid, så mye unyttig opphisselse. Vi kunne ha vært tilbake i Frankrike i seks måneder allerede…

– I monsieurs lille leilighet, svarte Conseil, i monsieurs museum. Og jeg ville allerede ha klassifisert monsieurs fossiler. Og monsieurs babirusa ville ha vært installert i buret sitt i Botanisk hage og ville ha tiltrukket seg alle liebhaberne i hovedstaden.

– Du har rett, Conseil, og ikke minst kommer folk til å gjøre narr av oss, kan jeg tenke meg.

– Ja, svarte Conseil rolig, jeg tror at folk kommer til å gjøre narr av monsieur. Og hvis jeg må si det …? – Bare si det, Conseil! – Nåvel, monsieur får bare det han fortjener! – Virkelig! – Når man har æren av å være en vitenskapsmann som monsieur, utsetter man seg ikke …

Conseil fikk ikke fullført sitt kompliment. Midt i den all-