III – Som Monsieur vil

Herr Aronnax, Herr Aronnax, professor ved Paris-museet, Fifth Avenue Hotel. New York

Hvis De vil slutte Dem til Abraham Lincolns ekspedisjon, vil Unionens regjering med glede se at Frankrike blir representert ved Dem i dette foretaket. Kaptein Farragut har en lugar til Deres disposisjon.

Deres hengivne J. B. HOBSON Marineminister

Tre sekunder før jeg fikk J. B. Hobsons brev, tenkte jeg ikke mer på å forfølge enhjørningen enn på å prøve meg på Nordvestpassasjen. Tre sekunder etter å ha lest brevet fra den ærverdige marineministeren, forsto jeg endelig at mitt virkelige kall, mitt livs eneste mål, var å jage dette urovekkende uhyret og frelse verden fra det.

Men jeg kom jo nettopp fra en strabasiøs reise, jeg var sliten og trengte å hvile meg. Jeg bare lengtet etter å se igjen mitt fedreland, mine venner, den lille leiligheten min i Botanisk hage, de kjære, verdifulle samlingene mine! Men ingen ting kunne holde meg tilbake. Jeg glemte alt, tretthet, venner, samlinger, og uten videre overveielser tok jeg imot tilbudet fra den amerikanske regjeringen. «Og for øvrig fører alle veier til Europa,» tenkte jeg, «og enhjørningen kommer til å være elskverdig nok til å føre meg til Frankrikes kyster! Det ærverdige dyret kommer til å la seg fange i farvannene omkring Europa – til min personlige fornøyelse – og

jeg vil ikke bringe med meg mindre enn en halvmeter av dets elfenbenshellebard til Naturhistorisk museum.»

Men i mellomtiden måtte jeg lete etter narhvalen nord i Stillehavet, noe som var det helt motsatte av veien til Frankrike. «Conseil!» ropte jeg utålmodig. Conseil var tjeneren min. En lojal fyr som fulgte meg på alle mine reiser; en rettskaffen flamlender som jeg var glad i og som gjengjeldte min sympati; han var flegmatisk av natur, regelmessig av prinsipp og nidkjær av gammel vane; han ble ikke særlig forundret over livets overraskelser, var svært hendig, klar til enhver tjeneste og til tross for navnet sitt, ga han aldri noen råd – selv når man ikke ba ham om det.

Gjennom å omgås vitenskapsmennene i vår lille verden i Botanisk hage, hadde Conseil lært en hel del. I ham hadde jeg en spesialist som var svært kyndig i naturhistoriens klassifikasjoner, som med akrobatisk smidighet gjennomgikk hele skalaen av riker, rekker, klasser, underklasser, ordener, familier, slekter, underslekter, arter og varieteter. Men hans kunnskap stanset der. Å klassifisere var hele hans liv, noe annet kunne han ikke. Han var svært godt inne i klassifikasjonsteori, men visste lite om praksis, så jeg tror ikke at han ville ha sett forskjell på en kaskelott og en blåhval! Men for en rettskaffen og ærverdig fyr!

I ti år nå hadde Conseil fulgt meg overalt der vitenskapen førte meg. Aldri hadde han klagd over at en reise var for lang eller for slitsom. Han protesterte aldri når han måtte pakke kofferten og reise et eller annet sted, hvor langt unna det enn var, til Kina eller Kongo. Han dro både hit og dit, uten å stille noen spørsmål. For øvrig hadde han god helse og var aldri syk; solide muskler, men ingen nerver, ikke antydning til nerver – i åndelig forstand, naturligvis.

Han var tretti år gammel, og hans alder i forhold til min var som femten er i forhold til tjue. Man må ha meg unnskyldt for å uttrykke på denne måten at jeg var førti år.

Men Conseil hadde én feil. Han var utrolig formalistisk og henvendte seg til meg utelukkende i tredje person – i den grad at det var irriterende.

«Conseil!» gjentok jeg, mens jeg febrilsk begynte å forberede meg til avreisen.

Jeg var virkelig sikker på hans lojalitet. Vanligvis spurte jeg ham aldri om det passet ham eller ikke å følge meg på reisene mine, men denne gangen dreide det seg om en ekspedisjon som kunne vare i det uendelige, om et hasardiøst foretak, om å forfølge et dyr som var i stand til å senke en fregatt som om den var et nøtteskall! Det var tankevekkende, selv for den roligste mann i verden! Hva kom Conseil til å si?

«Conseil!» ropte jeg en tredje gang. Conseil kom til syne. «Monsieur ropte på meg?» sa han da han kom. – Ja, gutten min. Gjør i stand til meg og til deg. Vi drar om to timer.

– Som monsieur vil, svarte Conseil rolig. – Ikke et øyeblikk å miste. Legg alle reiseeffektene mine i kofferten, dresser, skjorter, sokker, så mye du bare får til, og skynd deg! – Hva med monsieurs samlinger? bemerket Conseil. – Dem tar vi oss av senere. – Hva! Archaeoteriene, hyracotheriene, oreodontene, cheropotamusene og monsieurs andre skjeletter? – Dem legger vi igjen på hotellet. – Og monsieurs levende Babirusa? – Den kan mates mens vi er borte. For øvrig skal jeg gi ordre om å ekspedere menasjeriet vårt til Frankrike.

– Vi skal altså ikke dra tilbake til Paris? spurte Conseil. – Jo … høyst sannsynlig … svarte jeg unnvikende, men vi tar en omvei.

– Hvilken omvei monsieur enn vil. – Å, den blir ikke så lang! En litt mindre direkte vei, det er alt. Vi reiser med Abraham Lincoln. – Som det passer monsieur, svarte Conseil fredsommelig. – Du skjønner, min venn, det dreier seg om uhyret … om den famøse narhvalen … Vi skal rense verdenshavene for den! … Forfatteren av et tobindsverk i kvartformat om Mysteriene på de store havdyp kan ikke la være å gå om bord hos kaptein Farragut.

«Som monsieur vil.» (s. 25)

Et ærefullt oppdrag, men … også farlig! Vi vet ikke hvor vi skal! De dyrene kan være svært lunefulle. Men vi drar likevel! Vi har en kaptein som ikke er skvetten av seg!…

– Jeg gjør det som monsieur gjør, svarte Conseil. – Tenk godt over det! Jeg vil ikke skjule noe for deg. Dette er en av de reisene man ikke alltid kommer tilbake fra.

– Som monsieur vil. Et kvarter senere var koffertene våre ferdige. Conseil hadde pakket dem i en håndvending, og jeg var sikker på at ingenting manglet, for denne fyren klassifiserte skjorter og dresser like godt som fugler og pattedyr.

Hotellheisen førte oss ned til den store vestibylen i mellometasjen. Jeg gikk ned de få trappetrinnene til første etasje. Jeg gjorde opp regningen ved den lange disken der det alltid sto en flokk med mennesker. Jeg ba om at de skulle sende pakkene mine med utstoppede dyr og tørkede planter til Paris (Frankrike). Jeg satte inn tilstrekkelig med penger for babirusaen, og med Conseil i hælene hoppet jeg opp i en vogn.

Kjøretøyet som kostet tjue francs per tur, rullet nedover Broadway helt til Union Square, fulgte Fourth Avenue helt til krysset ved Bowery Street, tok Katrin Street og stanset etter trettifire fot. Der transporterte Katrin-ferjen oss, menn, hester og vogner, til Brooklyn, New Yorks store forstad, som lå på venstre bredd av East River, og på noen minutter var vi fremme ved kaia der Abraham Lincoln spydde ut fosser av svart røyk fra de to skorsteinene sine. Bagasjen vår ble straks brakt opp på dekket av fregatten. Jeg skyndte meg om bord. Jeg spurte etter kaptein Farragut. En av matrosene førte meg opp på poopdekket, der jeg befant meg ansikt til ansikt med en kraftig offiser som rakte meg hånden. – Herr Pierre Aronnax? sa han. – Det stemmer, svarte jeg. Kaptein Farragut? – I egen person. Velkommen, herr professor. Lugaren Deres venter på Dem. Jeg hilste, lot kapteinen ta seg av avreisen, og ble ført til den lugaren som var tiltenkt meg. Abraham Lincoln var et utmerket valg, og var utstyrt for sin nye bestemmelse. Det var en hurtiggående fregatt, forsynt med overopphetingsapparater som gjorde at dampen kunne stige til sju atmosfærers trykk. Med dette trykket oppnådde Abraham Lincoln en gjennomsnittsfart på atten komma tre knop i timen, en betraktelig fart, men likevel utilstrekkelig for å kjempe mot den gigantiske hvalen.

Kortesjen fulgte stadig fregatten. (s. 28)

Fregattens innvendige innredning svarte til dens maritime kvaliteter. Jeg var svært tilfreds med lugaren min, som lå i akterenden og vendte ut mot offisersmessen.

– Her kommer vi til å få det bra, sa jeg til Conseil. – Uten forkleinelse, monsieur, like bra som en eremittkreps i et sneglehus.

Jeg lot Conseil stue bort koffertene våre og gikk opp på dekk for å følge forberedelsene til avreisen.

I dette øyeblikk lot kaptein Farragut kaste loss de siste fortøyningene som festet Abraham Lincoln til kaia i Brooklyn. Hvis jeg bare hadde vært et kvarter forsinket, kanskje ikke det en gang, ville fregatten ha dratt uten meg, og jeg ville ha gått glipp av denne usedvanlige, overnaturlige, usannsynlige ekspedisjonen; beskrivelsen av den er sann, men det er sikkert noen som ikke kommer til å tro på den.

Kaptein Farragut ville ikke miste en dag eller en time for å komme ut på havet der de hadde sett dyret. Han tilkalte maskinsjefen sin.

– Har vi full steam? spurte han. – Ja, kaptein, svarte maskinsjefen. – Go ahead, ropte kaptein Farragut. Denne ordren ble sendt til maskinen ved hjelp av trykkluftapparater og maskinistene satte i gang starthjulet. Dampen pep mens den strømmet inn i de halvåpne glideventilene. De lange vannrette stemplene jamret og skjøv stengene på veivakslene. Propellbladene slo vannet stadig raskere, og Abraham Lincoln gled majestetisk midt blant et hundretalls ferjer og tenders 3 fulle av tilskuere som fulgte den.

Kaiene i Brooklyn og hele den delen av New York som ligger langs East River, var dekket av nysgjerrige tilskuere. Tre hurrarop, utstøtt av fem hundre tusen munner, lød etter hverandre. Tusener av lommetørklær viftet over den tette menneskemengden og hilste Abraham Lincoln helt til den kom ut i Hudsonelva, på spisssen av den langstrakte halvøya som danner byen New York.

Så fulgte fregatten elvas praktfulle høyrebredd, full av villaer, på New Jersey-siden, og fortsatte mellom festningene som hilste den med sine største kanoner. Abraham Lincoln svarte ved tre ganger å heise og senke det amerikanske flagget, med de trettini stjernene som skinte i mesanmasten; så endret den kurs for å følge den avmerkede kanalen som runder seg i den indre bukta som dannes

3 Små dampbåter som betjener de store dampskipene.