Dette svaret beviste harpunerens stahet, ikke noe annet. Jeg drev ham ikke lenger den dagen. Det var ikke mulig å nekte for Scotias uhell. Hullet fantes, i den grad at det hadde vært nødvendig å tette det, så jeg tror ikke at eksistensen av et hull kunne bevises mer kategorisk. Og hullet hadde ikke lagd seg selv, og siden det ikke var lagd av undervannsskjær eller undervannsapparater, skyldtes det nødvendigvis et dyrs perforeringsredskap. Etter min mening, og av alle de avledede, foregående grunner, tilhørte dette dyret hvirveldyrene, pattedyrklassen, gruppen av fiskeformede og endelig hvalenes orden. Når det gjaldt hvilken gruppe – hval, kaskelott eller delfin – slekt den tilhørte eller art man skulle plassere den i, var det et spørsmål som måtte avklares senere. For å bestemme det, måtte man dissekere det ukjente uhyret, og for å dissekere det, måtte man fange det, og for å fange det, måtte man harpunere det – noe som var Ned Lands sak – for å harpunere det, måtte man se det – noe som var mannskapets sak – og for å se det, måtte man treffe på det – noe som var opp til tilfeldighetene.
V på lykke og fromme
A
braham Lincolns reise foregikk en stund uten hendelser av noe slag. Men så skjedde det noe som understreket Ned Lands fantastiske dyktighet og viste i hvor stor grad man kunne stole på ham. Utenfor Falklandsøyene den 30. juni fikk fregatten kontakt med noen amerikanske hvalfangerskuter, og vi fikk vite at de slett ikke kjente til narhvalen. Men en av dem, kapteinen på Monroe, som visste at Ned Land hadde mønstret på Abraham Lincoln, ba om hans hjelp for å jakte på en hval de hadde fått øye på. Kaptein Farragut som gjerne ville se Ned Land i aksjon, ga ham lov til å gå om bord i Monroe. Og tilfeldigheten var så gunstig for vår
36
