Leseutdrag: «En verdensomseiling under havet» av Jules Verne by Solum Bokvennen AS

R HAVET

EILING U

E EN V R DE N S

N LES V ER

somse n e d r i li n ve n under havet

ekstraordinĂŚre reiser

av Jules Verne Oversatt fra fransk av Bente Christensen Etterord ved Per Johan Moe

Illustrert med 111 vignetter av Neuville og Riou Graveringer av Hildibrand

vidarforlaget mmxv

© Vidarforlaget AS 2015 2. opplag 2016 Originaltittel: Vingt mille lieues sous les mers Utgitt første gang 1869 Utgitt første gang på norsk i komplett utgave 2015 Omslagsdesign: Aina Griffin Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2016 Boken er satt med 10,5/13 p. Adobe Garamond Pro Papir: Holmen Book Cream 80 g ISBN: 978-82-7990-213-3 E-post: post@vidarforlaget.no Internett: www.vidarforlaget.no Innkjøpt av Norsk kulturråd

Innhold FØRSTE DEL I – Et flyktende undervannsskjær . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 II – For og imot. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 III – Som Monsieur vil. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 IV – Ned land. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 V – På lykke og fromme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 VI – Full fart forover. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 VII – En hval av et ukjent slag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 VIII – Mobilis in mobile. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 IX – Ned Land er rasende. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 X – En havets mann. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 XI – Nautilus. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 XII – Alt er elektrisk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 XIII – Noen tall. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 XIV – Den svarte elva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 XV – Et invitasjonsbrev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 XVI – En spasertur på slettene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 XVII – En undervannsskog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 XVIII – Seksten tusen kilometer under Stillehavets w overflate. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 XIX – Vanikoro. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 XX – Torros-stredet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178

XXI – Noen dager på land. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XXII – Kaptein Nemos lynstråle. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XXIII – Ægri somnia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XXIV – Korallenes rike. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

188 202 214 224

ANDRE DEL

I – Det indiske hav. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . II – Et nytt forslag fra kaptein Nemo. . . . . . . . . . . . . . III – En perle til ti millioner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . IV – Rødehavet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . V – Arabian Tunnel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . VI – Det greske arkipel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . VII – Middelhavet på førtiåtte timer. . . . . . . . . . . . . . . . VIII – Vigo-bukta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . IX – Et forsvunnet kontinent. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . X – Kullgruver under vann. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XI – Sargassohavet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XII – Kaskelotter og bardehvaler. . . . . . . . . . . . . . . . . . . XIII – Pakkisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XIV – Sydpolen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XV – Ulykke eller uhell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XVI – Mangel på luft. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XVII – Fra Kapp Horn til Amazonas. . . . . . . . . . . . . . . . . XVIII – Blekksprutene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XIX – Golfstrømmen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XX – På 47° 24’ bredde og 17° 28’ lengde . . . . . . . . . . . XXI – En massakre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XXII – Kaptein Nemos siste ord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . XXIII – Avslutning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

235 247 258 272 286 296 309 323 337 349 361 372 385 398 413 422 433 446 458 470 480 492 501

Etterord ved Per Johan Moe. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 503

I et flyktende undervannsskjær

ret 1866 ble preget av en merkelig begivenhet, et uforklart og uforklarlig fenomen som nok ingen har glemt. For ikke å snakke om de ryktene som spredde seg blant kystbefolkningen og hisset opp de som bodde inne i landet; særlig sjøfolkene ble

rystet. Handelsmenn, redere, skipskapteiner, skippere og båtførere i Europa og Amerika, marineoffiserer i alle land, og deretter regjeringene i de ulike statene på de to kontinenter, alle var uhyre opptatt av denne saken. Den senere tiden hadde nemlig flere skip møtt «en diger tingest» ute på havet, en lang, spoleformet gjenstand, av og til selvlysende, uendelig mye større og raskere enn en hval. De faktiske forhold omkring denne fremtoningen ble nedtegnet i diverse loggbøker, og stemte temmelig nøyaktig med gjenstandens eller vesenets form, de uhørt raske bevegelsene, den overraskende kraftige fremdriften, den spesielle energien den så ut til å ha. Hvis det var en hval, var den mye større enn alle dem som vitenskapen hadde klassifisert inntil da. Hverken Cuvier, Lacépède, herr Dumeril eller herr de Quatrefages ville ha gått med på at et slikt uhyre eksisterte – med mindre de hadde sett det, det vil si, sett det med sine egne, vitenskapelige øyne. Hvis man tok gjennomsnittet av de gjentatte observasjonene, forkastet de forsiktige anslagene som mente at gjenstanden var to hundre fot lang og avviste de overdrevne påstandene om at den var en nautisk mil bred og tre nautiske mil lang, kunne man hevde at denne forbausende skapningen var mye større enn alle de dimensjonene de fiskekyndige hittil hadde operert med – hvis den da i det hele tatt eksisterte. Men det gjorde den, det kunne man ikke lenger nekte for, og med den tilbøyeligheten menneskets hjerne har til det merkverdige, kan man forstå den opphisselsen som var oppstått i hele verden på grunn av denne overnaturlige fremtoningen. Man kunne ikke avvise det som fabuleringer. Den 20. juli 1866 hadde dampskipet Governor Higginson, fra Calcutta and Burnach Steam Navigation Company møtt denne drivende klumpen fem nautiske mil øst for Australias kyster. Kaptein Baker trodde først at han hadde oppdaget et ukjent undervannsskjær; han gjorde seg til og med klar til å bestemme den nøyaktige posisjonen, da to vannsøyler ble slynget ut av den uforklarlige gjenstanden og fór hvislende hundre og femti fot opp i luften. Så med mindre dette undervannsskjæret hadde en geysir

som brøt ut periodevis, hadde Governor Higginson rett og slett med et hittil ukjent sjøpattedyr å gjøre, som sprutet en blanding av vann og damp ut av blåsehullene sine Et liknende tilfelle ble også observert den 23. juli samme år i Stillehavet av Cristobal Colon, fra West India and Pacific Steam Navigation Company. Den usedvanlige hvalen kunne altså forflytte seg fra ett sted til et annet med overraskende fart, siden Governor Higginson og Cristobal Colon med tre dagers mellomrom hadde observert den to ulike steder på kartet som lå mer enn femten hundre nautiske mil fra hverandre. Fjorten dager senere, fire tusen trehundre og tjue nautiske mil derfra, gjorde Helvetia, fra Compagnie Nationale og Shannon fra Royal Mail, som seilte i motsatt retning i den delen av Atlanterhavet som ligger mellom USA og Europa, hverandre oppmerksom på uhyret på 42° 15’ nordlig bredde og 60° 35’ vestlig lengde vest for Greenwich-meridianen. I denne samtidige observasjonen mente man å kunne anslå pattedyrets minimumslengde til mer enn tre hundre og femti engelske fot1, siden både Shannon og Helvetia var kortere enn det, selv om de målte hundre meter fra baug til akter. Men de aller største hvalene, de som oppholder seg i farvannet omkring Aleutene, Kulammak og Umgullich, har aldri vært lengre enn femtiseks meter – om de blir så lange. Disse rapportene i rask rekkefølge, nye observasjoner fra atlanterhavsdamperen Le Pereire, et sammenstøt mellom uhyret og Etna fra Isemanlinjen, en rapport fra offiserene på den franske fregatten Normandie og en svært nøyaktig peiling foretatt av staben til commodore Fitz-James om bord i Lord Clyde, fikk offentligheten til å bli svært rystet. I mer lettsindige land ble det spøkt med fenomenet, men de alvorsfulle, praktiske landene, England, Amerika og Tyskland, var sterkt bekymret. Overalt i sentrale strøk kom uhyret på moten; folk sang om det i kafeene, de spøkte med det i avisene, de fremstilte det på teatrene. Avisendene fikk en gyllen anledning til å legge egg i alle farger. I pressen – som manglet stoff – kom alle slags innbilte, gigantiske 1 Omkring 106 meter. En engelsk fot er bare 30,40 centimeter.

skapninger igjen til syne, fra den hvite hvalen, den forferdelige «Moby Dick» i de arktiske farvann til den enorme Kraken, med fangarmer som kan slynge seg omkring et skip på fem hundre tonn og trekke det ned i havdypet. De gjenga til og med rapporter fra eldre tider, Aristoteles og Plinius’ meninger om at slike uhyrer eksisterte, de norske fortellingene til biskop Pontoppidan, Paul Heggedes beretninger og endelig rapportene fra den høyst pålitelige kaptein Harrington, som hevdet at han i 1857, da han var om bord i Le Castillan, hadde sett den enorme slangen som inntil da aldri hadde oppholdt seg andre steder enn i havområdene til den gamle Constitutionnel. Så brøt det løs en uendelig polemikk mellom de som trodde og de som ikke trodde, i lærde selskaper og vitenskapelige tidsskrifter. «Saken om uhyret» satte sinnene i kok. Journalister som tror på vitenskapen kjempet mot dem som tror på ånden, og utgjød strømmer av blekk i løpet av dette minneverdige felttoget; ja, enkelte utgjød til og med noen dråper blod, for de gikk fra sjøslangen til de mest fornærmelige personkarakteristikker. I seks måneder bølget krigen frem og tilbake. Sensasjonspressen svarte med uuttømmelig slagferdighet på de grundige artiklene fra Det geografiske institutt i Brasil, Det kongelige vitenskapsakademi i Berlin, British Association, Smithsonian institute i Washington, på diskusjonene i The Indian Archipelago, abbed Moignos Cosmos, Petermanns Mittheilungen, og de vitenskapelige kronikkene i de store avisene i Frankrike og i utlandet. Deres spirituelle skribenter parodierte et av Linnés utsagn, som ble sitert av uhyrets motstandere; de hevdet at «naturen skaper ikke idioter», og manet sine samtidige til ikke å gi naturen urett ved å godta Kraken, sjøslanger, «Moby Dick» og andre hjernespinn hos gale matroser. Endelig, i en artikkel i en svært fryktet satirisk avis, kom den mest populære av redaktørene og satte kronen på det hele, trengte uhyret opp i et hjørne, lik Hippolytos, ga det nådestøtet og gjorde det av med det midt i et allment latterbrøl. Ånden hadde vunnet over vitenskapen. I løpet av de første månedene av året 1867 syntes det som om saken var begravd, og det virket ikke som om den kom til å gjenoppstå, da publikum ble presentert for nye fakta. Det dreide

seg ikke lenger om et vitenskapelig problem som skulle løses, snarere om en reell og alvorlig fare som måtte unngås. Saken fikk en helt annen vinkling. Uhyret ble på nytt en holme, en klippe, et undervannsrev, men et flytende undervannsrev, ubestemmelig, uhåndgripelig. Den 5. mars 1867 befant Moravian, fra Montreal Ocean Com pany, seg om natten på 27° 30’ nordlig bredde og 72° 15’ vestlig lengde da den med styrbord låring traff en klippe som ikke sto på noe kart over disse farvannene. Hjulpet av vinden og sine fire hundre hestekrefter gikk den med en fart på tretten knop. Det er ingen tvil om at hadde ikke skroget vært så solid, ville Moravian, som fikk en flenge i sammenstøtet, ha sunket med de to hundre og trettisju passasjerene den hadde med seg fra Canada. Ulykken skjedde ved fem-tiden om morgenen, da det begynte å bli lyst. Offiserene som var på vakt styrtet bakover i skipet. De betraktet havet omhyggelig. De så ingenting, bare en tydelig krusning tre kabellengder unna, som om havoverflaten var blitt kraftig pisket opp. De tok nøyaktige peilinger av stedet og Moravian fortsatte videre uten synlige skader. Hadde den støtt på en undersjøisk klippe eller det enorme vraket av et skip? Det var umulig å vite, men da de undersøkte bunnen i tørrdokken, ble det oppdaget at en del av kjølen var knust. Dette faktum, som i seg selv var svært alvorlig, ville kanskje blitt glemt som så mye annet, hvis det ikke hadde vært for at det hendte på nytt tre uker etter under identiske forhold. Og takket være nasjonaliteten til det skipet som var offer for det nye sammenstøtet, og ryktet til det selskapet skipet tilhørte, vakte hendelsen enorm oppsikt. Alle kjenner navnet til den berømte engelske skipsrederen Cunard. Den dyktige industriherren grunnla i 1840 en posttjeneste mellom Liverpool og Halifax, med tre hjuldamper med en kraft på fire hundre hester, og en kapasitet på elleve hundre og sekstito tonn. Åtte år etter ble kompaniets materiell økt med fire skip på seks hundre og femti hester og attenhundre og tjue tonn, og to år senere, med to andre skip som var enda kraftigere og større. I 1853 økte Cunard-selskapet, som nettopp hadde fornyet

sitt monopol på brevtransport, litt etter litt sitt materiell med Arabia, Persia, Kina, Scotia, Java og Russland, alle hurtige skip, og de største som noen gang hadde pløyd verdenshav, etter Great Eastern. I 1867 hadde selskapet altså tolv skip, hvorav åtte med skovlhjul og fire med propell. Når jeg oppgir disse svært nøyaktige detaljene, er det fordi alle skal være helt klar over hvor viktig dette sjøtransportselskapet er; det er kjent i hele verden for sin forstandige drift. Det finnes intet oversjøisk skipsfartsselskap som blir ledet med større dyktighet; ingen forretning er kronet med mer suksess. I tjueseks år har Cunard-skipene krysset Atlanterhavet to tusen ganger, og de har aldri avlyst en reise, har aldri vært forsinket; aldri har et brev, en mann eller et skip gått tapt. Derfor velger passasjerene fremdeles Cunard-linjen fremfor enhver annen, til tross for den kraftige konkurransen fra Frankrike; det fremgår av en oversikt over offisielle dokumenter fra de siste årene. Når dette er sagt, er det ingen som vil forundres over den oppsikten den vakte, den ulykken som skjedde med en av kompaniets flotteste dampere. Den 13. april 1867 var havet rolig og vinden medgjørlig, og Scotia befant seg på 15° 12’ vestlig lengde og 45° 37’ nordlig bredde. Den gikk med en fart på tretten komma førtitre knop, drevet av sine tusen hestekrefter. Skovlhjulene pisket regelmessig opp havet. Den stakk seks meter og sytti ned i vannet og hadde et deplasement på seks komma seks tonn. Klokka sytten over fire om ettermiddagen, mens passasjerene var samlet til lunsj i den store salongen, kom det et støt, knapt nok merkbart, mot Scotias skrog, i låringen, litt bak hjulet på babord side. Scotia hadde ikke støtt på noe, den var blitt pårent, og snarere av et skjærende, perforerende instrument enn et knusende. Sammenstøtet virket så svakt at ingen om bord ville ha bekymret seg, hadde det ikke vært for ropene fra mennene i lasterommet som klatret opp på dekket mens de ropte: «Vi synker! Vi synker!» Til å begynne med ble passasjerene svært redde, men kaptein Anderson skyndte seg å berolige dem. Det kunne ikke være noen

umiddelbar fare. Scotia var delt i sju avdelinger ved hjelp av vanntette skott, og kunne fint tåle en lekkasje. Kaptein Anderson bega seg øyeblikkelig ned i lasterommet. Der fant han ut at den femte avdelingen var full av vann, og vannet steg så raskt at lekkasjen måtte være betraktelig. Heldigvis var det ikke i denne delen fyrkjelene sto, for da ville de plutselig blitt slukket. Kaptein Anderson ga umiddelbart ordre om å stanse, og en av matrosene dykket for å undersøke skaden. Noen øyeblikk etterpå konstaterte de at det var et to meter stort hull i skroget. En slik lekkasje kunne ikke tettes, og Scotia måtte fortsette reisen med hjulene halvt under vann. Den befant seg på det tidspunktet tre hundre nautiske mil fra Kapp Clear, og etter en tre dagers forsinkelse, som gjorde Liverpool svært urolig, seilte den inn i selskapets havneområde. Der tok ingeniørene fatt på å undersøke Scotia, som ble satt i tørrdokk. De trodde nesten ikke sine egne øyne. To og en halv meter under vannlinjen var det en regelmessig flenge, i form av en likebeint trekant. Sprekken i metallet var skarpt avgrenset, det kunne ikke ha vært gjort bedre med en stansemaskin. Det redskapet som hadde lagd det måtte være av en helt uvanlig kvalitet – og etter å være støtt ut med eventyrlig kraft og ha gjennomboret en fire centimeter tykk metallplate, måtte det ha trukket seg tilbake av seg selv, baklengs, på en helt uforklarlig måte. Dette var den siste hendelsen, som resulterte i at offentligheten igjen ble opphisset. Etter dette tidspunktet ble alle de ulykkene på sjøen som ikke hadde en bestemt årsak, tilskrevet uhyret. Det fantastiske dyret ble pådyttet ansvaret for alle skibbrudd, og det er dessverre atskillige; av tre tusen skip som årlig blir meldt savnet til Veritas-kontoret, er det så mange som to hundre dampskip eller seilskip som antas tapt med mann og mus etter at ingen har hørt noe fra dem! Det var «uhyret» som med rette eller urette ble beskyldt for at de forsvant, og takket være dette ble forbindelsene mellom de ulike kontinentene stadig mer utrygge, så publikum uttalte seg og krevde kategorisk at verdenshavene virkelig måtte bli kvitt denne fryktelige hvalen, og det for enhver pris.

II for og imot

å den tiden da disse hendelsene fant sted, kom jeg tilbake fra en vitenskapelig undersøkelse av The Badlands of Nebraska, i USA. Den franske regjeringen hadde sendt meg på denne ekspedisjonen, i min egenskap av fungerende professor ved Naturhistorisk museum i Paris. Etter å ha tilbrakt seks måneder i Nebraska, kom jeg til New York i slutten av mars, med verdifulle prøver. Det var meningen at jeg skulle reise til Frankrike en av de første dagene i mai. Så mens jeg ventet, var jeg opptatt med å sortere mine mineralogiske, botaniske og zoologiske rikdommer, da uhellet med Scotia hendte. Jeg var fullstendig à jour med temaet som sto på dagsordenen, og hvordan skulle jeg ha unngått det? Jeg hadde lest alle de amerikanske og europeiske avisene flere ganger, uten å forstå noe mer. Dette mysteriet plagde meg. Jeg greide ikke å gjøre meg opp en mening, og gikk fra en ytterlighet til en annen. Det kunne ikke være tvil om at det var noe, og de vantro ble invitert til å sette fingeren på flengen i Scotia. Da jeg ankom New York, var spørsmålet høyst aktuelt. Hypo tesen om den flytende holmen, om et uhåndgripelig undervannsrev som noen enkle sjeler hadde fremsatt, var fullstendig forlatt. Og hvordan skulle for øvrig dette revet ha greid å bevege seg så fantastisk raskt, med mindre det hadde en maskin inne i seg? At det skulle være et flytende skrog, et enormt skipsvrak, ble også avvist, stadig på grunn av den raske farten. Da var det altså igjen to mulige svar, som skapte to skarpt adskilte klaner av tilhengere: på den ene siden de som holdt på et uhyre med kolossal styrke; på den andre siden de som holdt på en «undervanns»-båt med ekstremt kraftig motor.

Ingeniørene tok fatt på å undersøke Scotia. (s. 13)

Men denne siste hypotesen, som tross alt var sannsynlig, greide ikke å holde mot de undersøkelsene som ble foretatt i de to verdensdeler. At en privatperson hadde et slikt mekanisk apparat til sin disposisjon, var lite trolig. Hvor og når skulle han ha latt det bygge, og hvordan skulle han ha holdt byggingen hemmelig? Bare en regjering kunne eie en slik ødeleggelses-maskin, og i

Fregatten Abraham Lincoln. (s. 20)

disse forferdelige tidene da mennesket gjør sitt beste for å lage stadig kraftigere stridsvåpen, var det mulig at en stat i all hemmelighet prøvde dette fryktinngytende apparatet. Etter bakladergeværene kom flyteminene, etter flyteminene kom vedderskipene, og deretter – en reaksjon. Det håper jeg i det minste. Men også hypotesen om en krigsmaskin falt bort overfor regje-

ringenes erklæringer. Det dreide seg om en offentlig interesse, siden de oversjøiske forbindelsene led, så man kunne ikke tvile på at regjeringene var ærlige. Og for øvrig, hvordan kunne man godta at byggingen av denne undervannsbåten hadde unnsluppet publikums blikk? Å holde ting hemmelig under slike omstendigheter er svært vanskelig for en privatperson, og sikkert umulig for en stat, for alle dens handlinger blir stadig overvåket av rivaliserende makter. Etter å ha undersøkt i England, Frankrike, Russland, Prøyssen, Spania, Italia, Amerika, ja til og med i Tyrkia, ble hypotesen om en undervanns-Monitor definitivt forkastet. Uhyret kom altså tilbake i vannskorpen, til tross for de ustanselige vitsene som sensasjonspressen spiddet det med, og folks fantasi lot seg snart rive med av de mest absurde innbilninger om fantastiske fiskearter. Da jeg kom til New York, var det mange som gjorde meg den ære å konsultere meg når det gjaldt dette fenomenet. I Frankrike hadde jeg gitt ut et tobindsverk i kvartformat, med tittelen: Mysteriene på de store havdyp. Denne boken som særlig falt i smak i den lærde verden, gjorde meg til spesialist på denne nokså obskure delen av naturhistorien. Jeg ble spurt om hva jeg mente. Så lenge jeg kunne nekte for fakta, forble jeg fullstendig avvisende. Men jeg ble snart trengt opp i et hjørne og måtte uttale meg tydelig. Ja, «den ærverdige Pierre Aronnax, professor ved Paris-museet» ble av New York Herald avkrevd en eller annen oppfatning Jeg måtte bite i det sure eplet. Jeg snakket, fordi jeg ikke fikk lov til å tie. Jeg diskuterte alle sider ved spørsmålet, både politisk og vitenskapelig, og jeg gir her et utdrag av en svært fyldig artikkel som jeg publiserte i den utgaven som kom ut den 30. april. «Etter å ha undersøkt de ulike hypotesene en for en, sa jeg, og ha forkastet alle andre formodninger, må vi nødvendigvis godta at det finnes et sjødyr med en umåtelig styrke. Vi aner ingen ting om de store havdyp. Dybdeloddene greier ikke å nå dem. Hva foregår i disse fjerne avgrunnene? Hvilke vesener lever, og kan leve tolv eller femten mil under havoverflaten? Hvordan er disse dyrenes organismer? Vi kan knapt forestille oss det.

Men løsningen på det problemet jeg er blitt forelagt kan påvirke dilemmaets form. Enten kjenner vi alle variantene av de vesenene som befolker vår planet, eller så kjenner vi dem ikke. Hvis vi ikke kjenner alle, hvis naturen fremdeles har hemmeligheter for oss innenfor fiskeforskningen, er det fullt ut akseptabelt å godta at det finnes nye slekter eller til og med nye arter av fisker eller sjødyr, med en hovedsakelig «bunntilpasset» organisme, som bebor de lagene måleloddene ikke kan nå, og som med større mellomrom kommer opp til havoverflaten, på grunn av en eller annen hendelse, et innfall eller et slags lune. Hvis vi, derimot, kjenner alle levende arter, må vi nødvendigvis lete etter dyret blant de sjøvesenene som allerede er katalogisert, og i så tilfelle ville jeg være tilbøyelig til å hevde at det finnes en gigant-narhval. Den vanlige narhvalen eller hav-enhjørningen blir ofte seksti fot lang. Hvis dere femdobler, ja til og med tidobler denne størrelsen, gir sjødyret en styrke som står i forhold til størrelsen, og øker dens angrepsvåpen, så får dere det ønskede dyret. Det vil ha de proporsjonene som offiserene på Shannon har regnet ut, det redskapet som kreves for å flenge opp Scotia, og den nødvendige kraften for å ødelegge skroget på et dampskip. For øvrig er narhvalen utstyrt med et slags elfenbenssverd, en hellebard, som enkelte naturhistorikere sier. Det er en hovedtann som er hard som stål. Vi har funnet noen av disse tennene stukket inn i kroppen på andre hvaler som narhvalen alltid angriper med hell. Andre måtte rives løs, ikke uten problemer, fra skipskjøler som de hadde gjennomhullet, slik som et bor går gjennom en tønne. Museet på Medisinsk fakultet i Paris har en av disse støttennene som er to meter og tjuefem centimeter lang, og førtiåtte centimeter bred ved roten! Nåvel, tenk dere at våpenet er ti ganger kraftigere, og dyret ti ganger sterkere, la det svømme med en hastighet på tjue knop i timen, gang massen med farten, så får dere et støt som er i stand til å fremkalle den katastrofen man er ute etter. Inntil jeg vet mer, vil jeg altså mene at det er en hav-enhjør-

ning, av kolossale dimensjoner, forsynt ikke med en hellebard, men med en veritabel spore, en vedder, lik panserskipene eller krigsskipene, og den er like stor og like kraftig som dem. Slik kunne man forklare dette uforklarlige fenomenet – med mindre det ikke finnes, til tross for det vi har skimtet, sett, følt og ant, noe som også er mulig!» Disse siste ordene var feige, men jeg ville bevare min professorale verdighet inntil et visst punkt, og ikke la amerikanerne få altfor mye å le av, for de ler godt når de ler. Jeg holdt bakdøren åpen. Men innerst inne trodde jeg at «uhyret» eksisterte. Artikkelen min ble heftig diskutert, noe som gjorde at den ble viden kjent. Den fikk et visst antall tilhengere. Den løsningen den foreslo, ga for øvrig fantasien fritt spillerom. Menneskesinnet liker slike storslagne forestillinger om overnaturlige vesener. Og havet er nettopp den viktigste drivkraften, de eneste omgivelsene der disse gigantene – overfor dem er landdyrene, elefanter eller neshorn, bare dverger – kan oppstå og utvikle seg. Vannmassene fører med seg de største kjente pattedyrartene, og kanskje skjuler de makeløst store bløtdyr, skalldyr som er skremmende å se, som for eksempel hundre meter lange hummere eller krabber som veier to hundre tonn! Hvorfor ikke? Før i tiden var landdyrene, som levde i de geologiske epokene, de firbeinte og firhendte, krypdyr og fugler, skapt i gigantiske målestokker. Skaperen hadde satt dem inn i en kolossal verden som tiden litt etter litt har redusert. Hvorfor skulle ikke havet på sine ukjente dybder ha bevart disse digre prøvene på liv fra en annen tidsalder, det som aldri endres, mens jordkjernen forandrer seg nesten ustanselig? Hvorfor skulle ikke havet skjule i sin midte de siste varieteter av disse kjempemessige artene; for dem er årene århundrer og århundrene er årtusener! Men jeg lar meg rive med av hjernespinn som jeg ikke lenger kan fortsette med! Nok med disse villfarelsene som tiden har forandret til forferdelige realiteter. Jeg gjentar altså, folk gjorde seg opp en mening om fenomenet, og publikum godtok uten protest at det fantes et utrolig vesen som ikke hadde noe til felles med de eventyrlige sjøslangene. Men der noen bare så et rent vitenskapelig problem som

måtte løses, var det andre, mer prosaiske, særlig i Amerika og England, som mente at man måtte rense havet for dette farlige uhyret, for å sikre de oversjøiske forbindelsene. Nærings- og handelspressen behandlet spørsmålet først og fremst fra denne synsvinkelen. Shipping and Mercantile Gazette, Lloyd, Paquebot, Revue Maritime et Coloniale, alle de tidsskriftene som støttet forsikringsselskapene som truet med å øke premiene, var enstemmige på dette punktet. Den offentlige mening hadde uttalt seg, og Unionsstatene var de første som meldte seg. I New York ble det gjort forberedelser til en ekspedisjon som skulle forfølge narhvalen. En hurtigseilende fregatt, Abraham Lincoln, gjorde seg klar til å stikke til havs snarest mulig. Våpenlagrene ble åpnet for kaptein Farragut, som aktivt påskyndet bevæpningen av fregatten sin. Typisk nok, nettopp i det øyeblikket man hadde bestemt seg for å forfølge uhyret, viste det seg ikke lenger. I to måneder var det ingen som hørte snakk om det. Ikke noe skip møtte det. Det virket som om enhjørningen visste om den sammensvergelsen som ble planlagt. Folk hadde snakket så mye om den, til og med gjennom den transatlantiske kabelen! Noen spøkefugler påsto at luringen hadde stanset et telegram i forbifarten, og dratt nytte av det. Ingen visste lenger hvor de skulle sende fregatten, som var bevæpnet for et langt felttog og forsynt med kraftige fiskeredskaper. Og utålmodigheten steg, da man den 3. juli fikk vite at en dampbåt fra San Francisco-linjen på vei fra California til Shanghai hadde sett dyret igjen, tre uker tidligere, i det nordlige Stillehav. Denne nyheten vakte enorm oppsikt. Kaptein Farragut fikk ikke engang tjuefire timers frist. Provianten var om bord. Kullkassene var stappfulle. Mannskap som dekket alle funksjoner var på plass. Han kunne bare tenne fyrkjelene sine, varme opp og dra! Folk ville ikke ha tilgitt ham en halv dags forsinkelse! Og for øvrig ønsket kaptein Farragut ikke noe annet enn å dra. Tre timer før Abraham Lincoln forlot pieren2 i Brooklyn, fikk jeg et brev med følgende ordlyd: 2 En slags spesialkai for hvert fartøy.

Herr Aronnax,

Herr Aronnax, professor ved Paris-museet, Fifth Avenue Hotel. New York

Hvis De vil slutte Dem til Abraham Lincolns ekspedisjon, vil Unionens regjering med glede se at Frankrike blir representert ved Dem i dette foretaket. Kaptein Farragut har en lugar til Deres disposisjon. Deres hengivne J. B. HOBSON Marineminister

III som monsieur vil

re sekunder før jeg fikk J. B. Hobsons brev, tenkte jeg ikke mer på å forfølge enhjørningen enn på å prøve meg på Nord vestpassasjen. Tre sekunder etter å ha lest brevet fra den ærverdige marineministeren, forsto jeg endelig at mitt virkelige kall, mitt livs eneste mål, var å jage dette urovekkende uhyret og frelse verden fra det. Men jeg kom jo nettopp fra en strabasiøs reise, jeg var sliten og trengte å hvile meg. Jeg bare lengtet etter å se igjen mitt fedreland, mine venner, den lille leiligheten min i Botanisk hage, de kjære, verdifulle samlingene mine! Men ingen ting kunne holde meg tilbake. Jeg glemte alt, tretthet, venner, samlinger, og uten videre overveielser tok jeg imot tilbudet fra den amerikanske regjeringen. «Og for øvrig fører alle veier til Europa,» tenkte jeg, «og enhjørningen kommer til å være elskverdig nok til å føre meg til Frankrikes kyster! Det ærverdige dyret kommer til å la seg fange i farvannene omkring Europa – til min personlige fornøyelse – og

jeg vil ikke bringe med meg mindre enn en halvmeter av dets elfenbenshellebard til Naturhistorisk museum.» Men i mellomtiden måtte jeg lete etter narhvalen nord i Stillehavet, noe som var det helt motsatte av veien til Frankrike. «Conseil!» ropte jeg utålmodig. Conseil var tjeneren min. En lojal fyr som fulgte meg på alle mine reiser; en rettskaffen flamlender som jeg var glad i og som gjengjeldte min sympati; han var flegmatisk av natur, regelmessig av prinsipp og nidkjær av gammel vane; han ble ikke særlig forundret over livets overraskelser, var svært hendig, klar til enhver tjeneste og til tross for navnet sitt, ga han aldri noen råd – selv når man ikke ba ham om det. Gjennom å omgås vitenskapsmennene i vår lille verden i Botanisk hage, hadde Conseil lært en hel del. I ham hadde jeg en spesialist som var svært kyndig i naturhistoriens klassifikasjoner, som med akrobatisk smidighet gjennomgikk hele skalaen av riker, rekker, klasser, underklasser, ordener, familier, slekter, underslekter, arter og varieteter. Men hans kunnskap stanset der. Å klassifisere var hele hans liv, noe annet kunne han ikke. Han var svært godt inne i klassifikasjonsteori, men visste lite om praksis, så jeg tror ikke at han ville ha sett forskjell på en kaskelott og en blåhval! Men for en rettskaffen og ærverdig fyr! I ti år nå hadde Conseil fulgt meg overalt der vitenskapen førte meg. Aldri hadde han klagd over at en reise var for lang eller for slitsom. Han protesterte aldri når han måtte pakke kofferten og reise et eller annet sted, hvor langt unna det enn var, til Kina eller Kongo. Han dro både hit og dit, uten å stille noen spørsmål. For øvrig hadde han god helse og var aldri syk; solide muskler, men ingen nerver, ikke antydning til nerver – i åndelig forstand, naturligvis. Han var tretti år gammel, og hans alder i forhold til min var som femten er i forhold til tjue. Man må ha meg unnskyldt for å uttrykke på denne måten at jeg var førti år. Men Conseil hadde én feil. Han var utrolig formalistisk og henvendte seg til meg utelukkende i tredje person – i den grad at det var irriterende.

«Conseil!» gjentok jeg, mens jeg febrilsk begynte å forberede meg til avreisen. Jeg var virkelig sikker på hans lojalitet. Vanligvis spurte jeg ham aldri om det passet ham eller ikke å følge meg på reisene mine, men denne gangen dreide det seg om en ekspedisjon som kunne vare i det uendelige, om et hasardiøst foretak, om å forfølge et dyr som var i stand til å senke en fregatt som om den var et nøtteskall! Det var tankevekkende, selv for den roligste mann i verden! Hva kom Conseil til å si? «Conseil!» ropte jeg en tredje gang. Conseil kom til syne. «Monsieur ropte på meg?» sa han da han kom. – Ja, gutten min. Gjør i stand til meg og til deg. Vi drar om to timer. – Som monsieur vil, svarte Conseil rolig. – Ikke et øyeblikk å miste. Legg alle reiseeffektene mine i kofferten, dresser, skjorter, sokker, så mye du bare får til, og skynd deg! – Hva med monsieurs samlinger? bemerket Conseil. – Dem tar vi oss av senere. – Hva! Archaeoteriene, hyracotheriene, oreodontene, cheropotamusene og monsieurs andre skjeletter? – Dem legger vi igjen på hotellet. – Og monsieurs levende Babirusa? – Den kan mates mens vi er borte. For øvrig skal jeg gi ordre om å ekspedere menasjeriet vårt til Frankrike. – Vi skal altså ikke dra tilbake til Paris? spurte Conseil. – Jo … høyst sannsynlig … svarte jeg unnvikende, men vi tar en omvei. – Hvilken omvei monsieur enn vil. – Å, den blir ikke så lang! En litt mindre direkte vei, det er alt. Vi reiser med Abraham Lincoln. – Som det passer monsieur, svarte Conseil fredsommelig. – Du skjønner, min venn, det dreier seg om uhyret … om den famøse narhvalen … Vi skal rense verdenshavene for den! … Forfatteren av et tobindsverk i kvartformat om Mysteriene på de store havdyp kan ikke la være å gå om bord hos kaptein Farragut.

«Som monsieur vil.» (s. 25)

Et ærefullt oppdrag, men … også farlig! Vi vet ikke hvor vi skal! De dyrene kan være svært lunefulle. Men vi drar likevel! Vi har en kaptein som ikke er skvetten av seg!… – Jeg gjør det som monsieur gjør, svarte Conseil. – Tenk godt over det! Jeg vil ikke skjule noe for deg. Dette er en av de reisene man ikke alltid kommer tilbake fra.

– Som monsieur vil. Et kvarter senere var koffertene våre ferdige. Conseil hadde pakket dem i en håndvending, og jeg var sikker på at ingenting manglet, for denne fyren klassifiserte skjorter og dresser like godt som fugler og pattedyr. Hotellheisen førte oss ned til den store vestibylen i mellometasjen. Jeg gikk ned de få trappetrinnene til første etasje. Jeg gjorde opp regningen ved den lange disken der det alltid sto en flokk med mennesker. Jeg ba om at de skulle sende pakkene mine med utstoppede dyr og tørkede planter til Paris (Frankrike). Jeg satte inn tilstrekkelig med penger for babirusaen, og med Conseil i hælene hoppet jeg opp i en vogn. Kjøretøyet som kostet tjue francs per tur, rullet nedover Broadway helt til Union Square, fulgte Fourth Avenue helt til krysset ved Bowery Street, tok Katrin Street og stanset etter trettifire fot. Der transporterte Katrin-ferjen oss, menn, hester og vogner, til Brooklyn, New Yorks store forstad, som lå på venstre bredd av East River, og på noen minutter var vi fremme ved kaia der Abraham Lincoln spydde ut fosser av svart røyk fra de to skorsteinene sine. Bagasjen vår ble straks brakt opp på dekket av fregatten. Jeg skyndte meg om bord. Jeg spurte etter kaptein Farragut. En av matrosene førte meg opp på poopdekket, der jeg befant meg ansikt til ansikt med en kraftig offiser som rakte meg hånden. – Herr Pierre Aronnax? sa han. – Det stemmer, svarte jeg. Kaptein Farragut? – I egen person. Velkommen, herr professor. Lugaren Deres venter på Dem. Jeg hilste, lot kapteinen ta seg av avreisen, og ble ført til den lugaren som var tiltenkt meg. Abraham Lincoln var et utmerket valg, og var utstyrt for sin nye bestemmelse. Det var en hurtiggående fregatt, forsynt med overopphetingsapparater som gjorde at dampen kunne stige til sju atmosfærers trykk. Med dette trykket oppnådde Abraham Lin coln en gjennomsnittsfart på atten komma tre knop i timen, en betraktelig fart, men likevel utilstrekkelig for å kjempe mot den gigantiske hvalen.

Kortesjen fulgte stadig fregatten. (s. 28)

Fregattens innvendige innredning svarte til dens maritime kvaliteter. Jeg var svært tilfreds med lugaren min, som lå i akterenden og vendte ut mot offisersmessen. – Her kommer vi til å få det bra, sa jeg til Conseil. – Uten forkleinelse, monsieur, like bra som en eremittkreps i et sneglehus.

Jeg lot Conseil stue bort koffertene våre og gikk opp på dekk for å følge forberedelsene til avreisen. I dette øyeblikk lot kaptein Farragut kaste loss de siste fortøyningene som festet Abraham Lincoln til kaia i Brooklyn. Hvis jeg bare hadde vært et kvarter forsinket, kanskje ikke det en gang, ville fregatten ha dratt uten meg, og jeg ville ha gått glipp av denne usedvanlige, overnaturlige, usannsynlige ekspedisjonen; beskrivelsen av den er sann, men det er sikkert noen som ikke kommer til å tro på den. Kaptein Farragut ville ikke miste en dag eller en time for å komme ut på havet der de hadde sett dyret. Han tilkalte maskinsjefen sin. – Har vi full steam? spurte han. – Ja, kaptein, svarte maskinsjefen. – Go ahead, ropte kaptein Farragut. Denne ordren ble sendt til maskinen ved hjelp av trykkluft apparater og maskinistene satte i gang starthjulet. Dampen pep mens den strømmet inn i de halvåpne glideventilene. De lange vannrette stemplene jamret og skjøv stengene på veivakslene. Propellbladene slo vannet stadig raskere, og Abraham Lincoln gled majestetisk midt blant et hundretalls ferjer og tenders3 fulle av tilskuere som fulgte den. Kaiene i Brooklyn og hele den delen av New York som ligger langs East River, var dekket av nysgjerrige tilskuere. Tre hurrarop, utstøtt av fem hundre tusen munner, lød etter hverandre. Tusener av lommetørklær viftet over den tette menneskemengden og hilste Abraham Lincoln helt til den kom ut i Hudsonelva, på spisssen av den langstrakte halvøya som danner byen New York. Så fulgte fregatten elvas praktfulle høyrebredd, full av villaer, på New Jersey-siden, og fortsatte mellom festningene som hilste den med sine største kanoner. Abraham Lincoln svarte ved tre ganger å heise og senke det amerikanske flagget, med de trettini stjernene som skinte i mesanmasten; så endret den kurs for å følge den avmerkede kanalen som runder seg i den indre bukta som dannes 3 Små dampbåter som betjener de store dampskipene.

av Sandy Hook-spissen, og gled helt nær denne sandtungen der noen tusen tilskuere jublet nok en gang. Kortesjen av boats og tenders fulgte stadig fregatten, og forlot den først på høyde med light-boaten med sine to lykter, som markerte inngangen til New Yorks havn. Klokka slo tre. Losen gikk ned i lettbåten sin, og over i den lille skonnerten som ventet på ham nede i le. Det ble fyrt opp, propellen slo raskere i vannet; fregatten seilte langs den gule, lave kysten på Long Island, og klokka åtte om kvelden, etter å ha mistet av syne lysene fra Fire Island i nord-vest, seilte den for full damp på Atlanterhavets mørke vannmasser.

IV ned land

aptein Farragut var en dyktig sjømann, verdig den fregatten han hadde kommando over. Han var ett med sitt skip. Han var dets sjel. Om hvalen hadde han ingen som helst tvil, og han tillot ikke at noen om bord diskuterte dens eksistens. Han trodde på den slik enkelte gamle koner tror på Leviathan – av ren tro, ikke av fornuft. Uhyret fantes, og han skulle befri verdenshavene for det, det hadde han sverget på. Han var en slags Rhodos-ridder, en Dieudonné de Gozon, som rykket frem mot dragen som herjet hans øy. Enten kom kaptein Farragut til å drepe narhvalen, eller så kom narhvalen til å drepe kaptein Farragut. Ingen mellomting. Offiserene om bord delte sjefens mening. Det var bare å høre dem snakke, diskutere, krangle, regne ut ulike muligheter for å treffe på uhyret, og betrakte det vidstrakte havet. Det var mer enn én som påtok seg en frivillig vakt oppe i stormasten, mens de ville ha forbannet en slik tung plikt under enhver annen omstendighet. Så lenge sola beskrev sin daglige bane, var riggen befolket av matroser, for dekksplankene brant under føttene på dem og de greide ikke å stå stille! Og det selv om Abraham

Lincolns baug fremdeles ikke skar gjennom Stillehavets mistenkelige vannmasser. Mannskapet bare ba om å få møte enhjørningen, harpunere den, heise den om bord og flå den. De overvåket havet med den største oppmerksomhet. For øvrig snakket kaptein Farragut om en viss sum på to tusen dollar, som skulle gå til den som fikk øye på dyret, enten han var førstereisgutt eller matros, båtsmann eller offiser. Jeg overlater til leserne å tenke seg om øynene var i bruk om bord på Abraham Lincoln. Jeg for min del var like ivrig som de andre, og jeg lot ingen få overta mine daglige observasjoner. Fregatten burde mye heller vært kalt Argus. Conseil var den eneste av oss som var helt likegyldig overfor det spørsmålet som opptok oss alle så sterkt; han var i utakt med den generelle begeistringen om bord. Jeg har fortalt at kaptein Farragut omhyggelig hadde utstyrt skipet sitt med innretninger som kunne fange den gigantiske hvalen. En hvalskute ville ikke ha vært bedre utstyrt. Vi hadde alle de kjente redskapene, fra harpun som kastes for hånd og muske dundere med piler med mothaker til eksplosive kuler fra små karabiner. På fordekket sto en forbedret kanon, som kunne lades fra bunnstykket, med svært tykke vegger og svært tynt løp, en modell som kommer til å bli utstilt på Verdensutstillingen i 1867. Dette verdifulle redskapet, av amerikansk opprinnelse, kunne uten vansker sende et kjegleformet prosjektil på fire kilo seksten kilometer av sted. Så Abraham Lincoln manglet ikke ødeleggelsesvåpen. Men den hadde noe enda bedre. Den hadde Ned Land, harpunerenes konge. Ned Land var canadier, han var sjeldent hendig og hadde ikke sin make i sitt farlige yrke. Han var behendig og kaldblodig, dristig og listig, i den grad at man måtte være en temmelig slu hval eller en spesielt oppfinnsom kaskelott for å unnslippe hans harpun. Ned Land var cirka førti år gammel. Han var høy – mer enn seks engelske fot – kraftig bygd, med et alvorlig uttrykk, lite pratsom, av og til voldsom, og ble rasende når han ble motsagt. Han tiltrakk seg oppmerksomhet, særlig det gjennomborende blikket hans, som på en spesiell måte understreket hans fysiognomi.

Jeg tror at kaptein Farragut hadde gjort klokt i å la denne mannen mønstre på. Han alene var like mye verdt som hele mannskapet, både i styrke og skarpsynthet. Jeg har ikke noe bedre å sammenlikne ham med enn en kraftig kikkert som samtidig var en kanon, stadig klar til å avfyres. Den som sier canadier, sier franskmann, og hvor lite pratsom Ned Land enn var, må jeg innrømme at han fikk en viss forkjærlighet for meg. Det var sikkert min nasjonalitet som tiltrakk ham. Det var en anledning for ham til å snakke, og for meg til å høre Rabelais’ gamle språk som fremdeles er i bruk i enkelte canadiske provinser. Harpunerens familie var fra Québec, og dannet en stamme av dristige fiskere allerede på den tiden da denne byen tilhørte Frankrike. Litt etter litt fikk Ned smaken for å snakke, og jeg likte å høre at han fortalte om sine opplevelser på polarhavene. Han fortalte om fiske og slit på en naturlig poetisk måte. Fortellingen hans fikk en episk form, og jeg syntes det var som å høre en canadisk Homer, som sang polarstrøkenes Iliade. Jeg skildrer denne dristige følgesvennen slik jeg kjenner ham nå. Det er fordi vi er blitt gamle venner, forent av et slikt uforanderlig vennskap som oppstår og befestes under de mest forferdelige omstendigheter! Å, tapre Ned! Jeg ber bare om å få leve i ennå hundre år, for å kunne huske deg lenger! Og hva mente så Ned Land om sjøuhyret? Jeg må innrømme at han slett ikke trodde på enhjørningen, og at han var den eneste om bord som ikke delte den allmenne overbevisning. Han unngikk til og med å snakke om emnet, som jeg syntes jeg måtte ta opp en dag. En praktfull kveld, den 30. juli, det vil si tre uker etter avreisen, befant fregatten seg på høyde med Kapp Blanc, tretti nautiske mil opp fra de patagonske kyster. Vi hadde passert Steinbukkens vendekrets, og Magellanstredet åpnet seg mindre enn sju hundre nautiske mil mot sør. Abraham Lincoln kom til å pløye Stillehavets bølger om mindre enn en uke. Ned Land og jeg satt på poopdekket og snakket om løst og fast, mens vi betraktet dette mystiske havet med sine dyp, som

inntil nå er forblitt utilgjengelige for menneskets blikk. Jeg brakte helt naturlig samtalen inn på den gigantiske enhjørningen, og jeg vurderte de ulike sjansene for at vår ekspedisjon skulle lykkes eller mislykkes. Og da jeg så at Ned lot meg snakke uten å si noe særlig, utfordret jeg ham mer direkte. «Hvordan er det mulig at De ikke er overbevist om at den hvalen vi forfølger eksisterer, Ned?» spurte jeg. «Har De særlige grunner til å være så mistroisk?» Harpuneren betraktet meg i noen sekunder uten å svare, slo seg for den brede pannen med en bevegelse som han pleide å gjøre, lukket øynene som for å samle seg, og sa til slutt: «Kanskje det, herr Aronnax.» – Men Ned, De er jo profesjonell hvalfanger, De er godt kjent med de store sjøpattedyrene, så De må lett kunne godta hypotesen om enorme hvaler, De burde være den siste til å tvile under slike omstendigheter! – Det er der De tar feil, herr professor, svarte Ned. La gå at menigmann tror på usedvanlige kometer som farer gjennom verdensrommet eller på forhistoriske uhyrer som befolker jordens indre, men hverken astronomen eller geologen godtar slike fantasifostre. Det er det samme med hvalfangeren. Jeg har jaktet på mange hvaler, jeg har harpunert et stort antall og drept flere av dem, men hvor kraftige og velutstyrte de enn var, kunne hverken halen eller støttennene deres ha lagd hull i metallplatene på et dampskip. – Men Ned, folk forteller om fartøyer som er blitt gjennomboret av tannen til narhvalen. – Kanskje treskuter, svarte canadieren, men selv det har jeg aldri sett. Så inntil det motsatte er bevist, nekter jeg for at hvaler, kaskelotter eller enhjørninger kan frembringe noe slikt. – Hør nå her, Ned… – Nei, nei, herr professor. Alt De vil, unntatt det. Kanskje en gigantisk blekksprut? – Enda mindre, Ned. En blekksprut er bare et bløtdyr, og selve navnet peker på hvor mykt det er. Selv om en blekksprut, som slett ikke tilhører hvirveldyrene, skulle være fem hundre fot lang, er den fullstendig ufarlig for skip som Scotia og Abraham Lincoln.

Vi må altså betegne Krakens eller andre slike uhyrers meritter som fabuleringer. – Så De insisterer altså på å godta at det finnes en enorm hval, herr naturviter? fortsatte Ned Land i en temmelig spydig tone. – Ja, Ned, jeg fastholder det med en overbevisning som støtter seg på logiske fakta. Jeg tror at det finnes et pattedyr som er kraftig bygd, og tilhører hvirveldyrene, slik som hvalene, kaskelottene og delfinene, og utstyrt med en hornaktig støttann som har en ekstrem gjennomboringskraft. – Hmm, utbrøt harpuneren, mens han ristet på hodet og så uhyre tvilende ut. – Min ærede canadier, fortsatte jeg, legg merke til at hvis et slikt dyr finnes, hvis det lever dypt nede i havet, hvis det holder seg i de vannlagene som ligger noen nautiske mil under overflaten, har det nødvendigvis en organisme som er så solid at den ikke har sin like. – Og hvorfor en så kraftig organisme? spurte Ned. – Fordi man må ha en umåtelig styrke for å holde seg nede på de store dypene og motstå trykket. – Er det sant? sa Ned og så på meg mens han blunket. – Det er sant, og noen tall vil lett bevise det. – Å, tall, repliserte Ned, man gjør hva man vil med tall! – I forretninger, Ned, men ikke i matematikk. Hør på meg. La oss si at en atmosfæres trykk tilsvarer trykket fra en vannsøyle på trettito fot. I virkeligheten ville vannsøylen ikke være så høy, siden det dreier seg om sjøvann, som har en større tetthet enn ferskvann. Nåvel, Ned, når De stuper, med så og så mange ganger trettito fot vann over Dem, er kroppen Deres utsatt for et så og så stort trykk som tilsvarer atmosfæren, det vil si kilo for hver kvadratcentimeter av dens overflate. Derav følger at på tre hundre og tjue fot, er dette trykket på ti atmosfærer, på hundre atmosfærer på tre tusen to hundre fot og på tusen atmosfærer på trettito tusen fot, det vil si omkring ti kilometer. Det er det samme som å si at hvis De kunne nå det havdypet, ville hver kvadratcentimeter av kroppen Deres bli utsatt for et trykk på tusen kilo. Og, min gode Ned, vet De hvor mange kvadratcentimeter overflate De har?

– Det aner jeg ikke, herr Aronnax. – Omkring sytten tusen. – Så mye? – Og fordi lufttrykket i virkeligheten er litt høyere enn et kilo per kvadratcentimeter, tåler Deres sytten tusen kvadratcentimeter i dette øyeblikk et trykk på sytten tusen femhundre og sekstiåtte kilo. – Uten at jeg er klar over det? – Uten at De er klar over det. Og når De ikke blir knust av et slikt trykk, er det fordi luften trenger gjennom kroppen Deres med et jevnt trykk. Derav en perfekt likevekt mellom det indre og det ytre trykket, som nøytraliserer hverandre, noe som gjør at De tåler det uten problemer. Men i vannet er det noe annet. – Ja, jeg skjønner, svarte Ned, som var blitt mer oppmerksom – fordi vannet omgir meg, det trenger ikke gjennom meg. – Nettopp, Ned. Så tretti fot under havets overflate, ville De måtte tåle et trykk på sytten tusen femhundre og sekstiåtte kilo; på tre hundre og tjue fot, ti ganger dette trykket, det vil si, hundre og syttifem tusen seks hundre og åtti kilo; på tre tusen to hundre fot, hundre ganger dette trykket, det vil si syttenhundre og femtiseks tusen åtte hundre kilo, og endelig, på trettito tusen fot, tusen ganger dette trykket, det vil si sytten millioner fem hundre og sekstiåtte tusen kilo; det vil si at De ville bli like flat som om man hadde trukket Dem frem fra rullene på en hydraulisk maskin! – For fanden! utbrøt Ned. – Nåvel, min ærverdige harpuner, hvis hvirveldyr som er flere hundre meter lange og tilsvarende brede og som har en overflate på millioner av kvadratcentimeter, holder seg på slike dybder, må vi anslå det trykket de må tåle til milliarder av kilo. Da kan De regne ut hva motstanden i skjelettet og kraften i organismen må være for å motstå et slikt trykk! – Da må de være lagd av stålplater på åtte tommer, lik de pansrede fregattene, svarte Ned Land. – Som De sier, Ned, og tenk da på de ødeleggelsene som en slik masse slynget med ekspressfart mot skroget på et skip kan lage.

Ned Land var cirka førti år gammel. (s. 30)

– Ja… joda…kanskje, svarte canadieren, som var rystet av tallene, men som ikke ville gi seg. – Nåvel, har jeg overbevist Dem? – De har overbevist meg om én ting, herr naturviter, det er at hvis slike dyr finnes på bunnen av verdenshavene, må de nødvendigvis være like sterke som De sier.

Snart sto jeg støttet mot rekka akterut. (s. 37)

– Men hvis de ikke finnes, din sta harpuner, hvordan forklarer De den ulykken som hendte med Scotia? – Kanskje… sa Ned nølende. – Kom igjen! – Fordi … det ikke er sant! svarte canadieren, som uten å vite det gjentok et berømt svar fra Arago.

Dette svaret beviste harpunerens stahet, ikke noe annet. Jeg drev ham ikke lenger den dagen. Det var ikke mulig å nekte for Scotias uhell. Hullet fantes, i den grad at det hadde vært nødvendig å tette det, så jeg tror ikke at eksistensen av et hull kunne bevises mer kategorisk. Og hullet hadde ikke lagd seg selv, og siden det ikke var lagd av undervannsskjær eller undervannsapparater, skyldtes det nødvendigvis et dyrs perforeringsredskap. Etter min mening, og av alle de avledede, foregående grunner, tilhørte dette dyret hvirveldyrene, pattedyrklassen, gruppen av fiskeformede og endelig hvalenes orden. Når det gjaldt hvilken gruppe – hval, kaskelott eller delfin – slekt den tilhørte eller art man skulle plassere den i, var det et spørsmål som måtte avklares senere. For å bestemme det, måtte man dissekere det ukjente uhyret, og for å dissekere det, måtte man fange det, og for å fange det, måtte man harpunere det – noe som var Ned Lands sak – for å harpunere det, måtte man se det – noe som var mannskapets sak – og for å se det, måtte man treffe på det – noe som var opp til tilfeldighetene.

V på lykke og fromme

braham Lincolns reise foregikk en stund uten hendelser av noe slag. Men så skjedde det noe som understreket Ned Lands fantastiske dyktighet og viste i hvor stor grad man kunne stole på ham. Utenfor Falklandsøyene den 30. juni fikk fregatten kontakt med noen amerikanske hvalfangerskuter, og vi fikk vite at de slett ikke kjente til narhvalen. Men en av dem, kapteinen på Monroe, som visste at Ned Land hadde mønstret på Abraham Lincoln, ba om hans hjelp for å jakte på en hval de hadde fått øye på. Kaptein Farragut som gjerne ville se Ned Land i aksjon, ga ham lov til å gå om bord i Monroe. Og tilfeldigheten var så gunstig for vår

canadier, at han i stedet for å harpunere én hval, traff to i samme sleng, ved å treffe den ene rett i hjertet og få tak i den andre etter å ha forfulgt den i noen minutter! Hvis uhyret noen gang fikk å gjøre med Ned Lands harpun, ville jeg virkelig ikke satset på uhyret. Fregatten fortsatte langs Amerikas sørøstkyst med en utrolig fart. Den 3. juli var vi ved åpningen til Magellanstredet, på høyde med Cabo Virgens. Men kaptein Farragut ville ikke ta denne slyngede passasjen, og manøvrerte slik at han gikk rundt Kapp Horn. Mannskapet var helt enige med ham. For var det sannsynlig at vi kom til å møte narhvalen i dette trange sundet? Flere av matrosene hevdet at uhyret ikke kunne gå gjennom det, «at det var for stort til det!» Ved tre-tiden om ettermiddagen den 6. juli passerte Abraham Lincoln femten nautiske mil sør for den enslige lille holmen, denne øde klippen ytterst på det amerikanske kontinentet, som de hollandske sjømennene hadde gitt navnet til sin fødeby, Kapp Horn. Kursen ble lagt mot nordvest, og neste dag pisket fregattens propell endelig Stillehavets bølger. «Hold øynene åpne, hold øynene åpne!» gjentok matrosene på Abraham Lincoln. Og det gjorde de til overmål. Øynene og kikkertene hvilte ikke et sekund, litt blendet, det må sies, av utsikten til de to tusen dollarene. Dag og natt betraktet de havoverflaten, og de som hadde godt nattsyn og var flinke til å se i mørket og dermed økte sine sjanser med femti prosent, hadde en fordel når det gjaldt å vinne premien. Jeg for min del var slett ikke fristet av pengene, men jeg var ikke den minst oppmerksomme om bord. Jeg brukte bare noen minutter på måltidene, og noen timer på søvn, jeg brydde meg ikke om det var sol eller regn, og forlot ikke dekket på skipet. Snart sto jeg bøyd over rekka forut, snart sto jeg støttet mot rekka akterut, mens jeg ivrig stirret på skumstripen som gjorde havet bak skipet hvitt så langt man kunne se. Og hvor mange ganger delte jeg ikke offiserenes og mannskapets opphisselse, når en lunefull hval hevet sin svartaktige rygg over bølgene. Dekket på fregatten ble

folksomt på et øyeblikk. Lugarene spydde ut en strøm av matroser og offiserer. Alle sto andpustent og med uklart blikk og betraktet hvordan hvalen beveget seg. Jeg stirret og stirret, så netthinnen ble helt slitt, så jeg nesten ble blind, mens Conseil, som alltid var flegmatisk, gjentok med rolig stemme: «Hvis herren ville være så vennlig å la være å sperre opp øynene slik, ville han se mye mer!» Men opphisselsen var forgjeves. Abraham Lincoln endret kurs og forfulgte dyret vi hadde sett, en vanlig hval eller en simpel kaskelott, som snart forsvant til en konsert av forbannelser. Men været var fremdeles gunstig. Reisen foregikk under de beste forutsetninger. Det var den dårlige årstiden på den sørlige halvkule, for juli i denne sonen tilsvarer januar i Europa, men havet var rolig, og det var lett å observere det i vid omkrets. Ned Land viste fremdeles den mest hardnakkede vantro; han lot til og med som om han ikke gransket havoverflaten utenfor sin vaktperiode – i det minste når ingen hval var i sikte. Hans fantastisk gode syn ville ha vært svært nyttig, men åtte av tolv timer leste den sta canadieren eller han sov i lugaren sin. Jeg bebreidet ham et utall ganger fordi han var så likegyldig. – Pøh, det er ingen ting, herr Aronnax, svarte han, og selv om det skulle ha vært et eller annet dyr, hvilken mulighet har vi til å få øye på det? Jeg kan gjerne gå med på at de har sagt at noen igjen har sett dette dyret som det er så umulig å finne langt ute i Stillehavet, men det er allerede gått to måneder siden dette møtet, og skal man ta hensyn til temperamentet til narhvalen Deres, liker den slett ikke å mugne for lenge i de samme farvannene! Den forflytter seg utrolig fort. Og De vet bedre enn jeg, herr professor, at naturen ikke gjør noen ting forkjært, den ville ikke gi et dyr som er langsomt av natur en evne til å bevege seg raskt, hvis det ikke hadde behov for å benytte seg av det. Så hvis dyret finnes, er det allerede langt av sted! Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det. Vi beveget oss naturligvis i blinde. Men hva annet kunne vi gjøre? Mulighetene våre var temmelig begrenset, men ingen tvilte ennå på at vi skulle lykkes, og ikke én matros om bord ville ha veddet mot at narhvalen fantes og at den snart ville komme til syne.

Den 20. juli ble Steinbukkens vendekrets krysset på 105° vestlig lengde og den 27. samme måned krysset vi Ekvator på den hundre og tiende meridianen. Etter at man hadde foretatt denne peilingen, satte fregatten kurs rett vestover, og vi kom inn i Stillehavets sentrale områder. Kaptein Farragut tenkte med rette at det var bedre å oppsøke dypt vann og fjerne seg fra kontinentene og øyene; det virket som om dyret alltid unngikk dem, «sikkert fordi det ikke var nok vann der!» sa båtsmannen. Fregatten passerte altså utenfor Pomotou-, Marquesas- og Sandwich-øyene, krysset Steinbukkens vendekrets ved 132° lengde og satte kursen mot Kinahavet. Vi var endelig på åstedet for uhyrets siste opptreden! Og for å si det som det var, var vi alle helt forstyrret. Hjertene slo noe voldsomt, og forberedte seg på uhelbredelige aneurismer i fremtiden. Hele mannskapet var nervevrak, jeg greier ikke å beskrive det. Vi spiste ikke lenger, vi fikk ikke sove. Tjue ganger om dagen voldte en feiloppfatning eller en synsillusjon fra en matros som hang oppe i masten, uutholdelig opphisselse, og denne opphisselsen som ble gjentatt tjue ganger holdt oss i en tilstand av spenning som var altfor voldsom til ikke å medføre en senere reaksjon. Og reaksjonen var ikke sen om å komme. I tre måneder, tre måneder der hver dag varte et århundre, pløyde Abraham Lincoln alle de nordlige områdene i Stillehavet, forfulgte hvaler vi så, avvek brått fra sin kurs, snudde plutselig fra én kant til en annen, stanset brått, satte opp eller reduserte dampen, skiftesvis, med fare for å ødelegge maskinen; vi lot ikke ett punkt være uutforsket fra Japan til den amerikanske kysten. Ingenting, bare øde havområder, ingenting som liknet på en gigantisk narhval, et undervannsskjær, en vrakrest, en drivende klippe, eller noe som helst unaturlig. Så det kom en reaksjon. Først ble alle grepet av mismot, og det åpnet seg en sprekk mot vantroen. Det oppsto en ny følelse om bord, som besto av tre tiendedeler skam og sju tiendedeler raseri. Vi var «helt dumme» som hadde latt oss lure av et fantasifoster, men enda mer rasende! Haugene av argumenter som hadde samlet seg opp i løpet av et år raste sammen, og alle tenkte bare på å ta igjen den tiden de hadde vært så tåpelige å ofre når det gjaldt måltider og søvn.

Med den omskifteligheten som er naturlig for menneskesinnet, kastet vi oss fra en ytterlighet til en annen. De ivrigste tilhengerne av ekspedisjonen ble uunngåelig de mest glødende kritikerne. Reaksjonen reiste seg fra bunnen av båten, fra fyrbøterne til offisersmessa, og uten kaptein Farraguts helt spesielle stahet, ville fregatten definitivt ha satt kursen sørover. Men denne unyttige letingen kunne ikke fortsette lenger. Abraham Lincoln hadde ingenting å bebreide seg, for den hadde gjort alt for å lykkes. Aldri hadde mannskapet på et skip fra den amerikanske marinen vist mer tålmodighet og større iver; det hadde ikke skylden for fiaskoen; vi hadde ikke annet å gjøre enn å vende tilbake. Kapteinen fikk en forespørsel om dette, men han sto imot. Matrosene skjulte slett ikke sin misnøye, og servicen led under det. Jeg vil ikke si at det var opprør om bord, men etter en rimelig lang periode med motstand, ba kaptein Farragut, liksom Columbus før i tiden, om tre dagers tålmodighet. Hvis uhyret ikke hadde vist seg i løpet av tre dager, skulle rormannen gi tre tørn på rattet og Abraham Lincoln skulle sette kursen mot europeiske farvann. Dette løftet ble gitt den 2. november. Det fikk i første omgang som resultat at det gjenoppvekket mannskapets glød. Havet ble iakttatt med fornyet oppmerksomhet. Alle ville kaste et siste blikk for å bevare et minne om det. Kikkertene ble brukt med febrilsk handlekraft. Det var en siste utfordring til den gigantiske narhvalen, den kunne ikke godt la være å besvare denne oppfordringen til «å komme til syne»! Det gikk to dager. Abraham Lincoln gikk med liten fart. Vi brukte et utall måter å vekke dyrets oppmerksomhet på og få det ut av dvalen, i tilfelle det skulle oppholde seg i disse farvannene. Enorme fleskestykker ble hengt etter båten – til haienes store glede, må jeg si. Lettbåtene spredte seg i alle retninger rundt Abraham Lincoln, mens den lå i ro, og undersøkte hver flekk av havet. Men kvelden den 4. november kom uten at undervanns mysteriet var løst. Neste dag, den 5. november klokka tolv, utløp tidsfristen. Etter

Lettbåtene spredte seg i alle retninger rundt fregatten. (s. 41)

det tidspunktet måtte kaptein Farragut, som var tro mot sitt løfte, sette kursen mot sørøst, og definitivt forlate Stillehavets nordlige områder. Fregatten befant seg da på 31° 15’ nordlig bredde og 136° 42’ østlig lengde. Vi var mindre enn to hundre nautiske mil fra det japanske fastlandet. Det begynte å bli mørkt. Klokka hadde nett-

opp slått åtte. Store skyer sløret måneskiven, som var i ny. Havet bølget fredelig mot fregattens baug. I dette øyeblikket sto jeg støttet mot rekka forut på styrbord side. Conseil sto ved siden av meg og stirret fremfor seg. Mannskapet satt oppkrøpet i mastene og betraktet horisonten som litt etter litt ble mindre og mørkere. Offiserene som var forsynt med sine nattkikkerter, så utover i det tiltagende mørket. Av og til glitret det svarte havet når en månestråle ble sendt ned mellom to skyer. Så forsvant ethvert spor av lys. Jeg betraktet Conseil, og konstaterte at den gode fyren var litt påvirket av den generelle stemningen. I det minste trodde jeg det. Kanskje – og for første gang – vibrerte nervene hans, påvirket av en følelse av nysgjerrighet. – Kom igjen, Conseil, sa jeg, nå har du en siste sjanse til å tjene to tusen dollar. – Unnskyld at jeg sier det, svarte Conseil, men jeg har aldri regnet med denne premien, og selv om regjeringen i Unionen hadde lovet hundre tusen dollar, ville den ikke ha blitt fattigere. – Du har rett, Conseil. Det er en tåpelig sak når det kommer til stykket, og vi har kastet oss uti den altfor raskt. Så mye bortkastet tid, så mye unyttig opphisselse. Vi kunne ha vært tilbake i Frankrike i seks måneder allerede… – I monsieurs lille leilighet, svarte Conseil, i monsieurs museum. Og jeg ville allerede ha klassifisert monsieurs fossiler. Og monsieurs babirusa ville ha vært installert i buret sitt i Botanisk hage og ville ha tiltrukket seg alle liebhaberne i hovedstaden. – Du har rett, Conseil, og ikke minst kommer folk til å gjøre narr av oss, kan jeg tenke meg. – Ja, svarte Conseil rolig, jeg tror at folk kommer til å gjøre narr av monsieur. Og hvis jeg må si det …? – Bare si det, Conseil! – Nåvel, monsieur får bare det han fortjener! – Virkelig! – Når man har æren av å være en vitenskapsmann som monsieur, utsetter man seg ikke … Conseil fikk ikke fullført sitt kompliment. Midt i den all-

menne stillheten hørtes plutselig en stemme. Det var Ned Lands stemme, og den utbrøt: – Ohoi! Den tingen vi snakker om, den er rett forut, på tvers av oss!

VI full fart fremover

ed dette ropet, styrtet hele mannskapet mot harpuneren, kapteinen, offiserene, båtsmennene, matrosene, førstereisguttene, ja selv maskinistene, som forlot maskinen sin og fyrbøterne, som forlot fyrkjelene sine. Det ble gitt ordre til å stanse, så fregatten fortsatte å sige bare på grunn av fremdriften. Det var blitt helt mørkt, og hvor gode canadierens øyne enn var, spurte jeg meg om hvordan han hadde greid å se det han kunne ha sett. Hjertet mitt slo så det nesten hoppet ut av brystet. Men Ned Land hadde ikke tatt feil, og vi oppdaget alle sammen den gjenstanden han pekte på. To kabellengder fra Abraham Lincolns styrbords låring så det ut som om havet var opplyst nedenfra. Det var ikke bare morild, og det var ikke mulig å ta feil. Uhyret lå noen favner under overflaten og sendte ut det svært intense, men uforklarlige lyset, som rapportene fra flere kapteiner hadde nevnt. Den praktfulle strålingen ble tydeligvis produsert av en innretning med stor lyskraft. Den lysende delen beskrev en diger, svært avlang oval i sjøen; i midten var det et lysende punkt som skinte uutholdelig klart, og som ble gradvis svakere utover. – Det er bare en samling med fosforiserende organismer, utbrøt en av offiserene. – Nei, min gode mann, repliserte jeg med overbevisning. Boremuslingene produserer aldri et så kraftig lys. Dette lysskinnet er hovedsakelig elektrisk … Og for øvrig, se der! Det flytter seg, det beveger seg forover og bakover. Det styrer mot oss.

Uhyret lå noen favner under overflaten. (s. 43)

Det steg et allment rop fra fregatten. – Stille! sa kaptein Farragut. Legg hardt over! Slå bakk! Matrosene styrtet mot rattet og maskinistene mot maskinen sin. Dampen ble øyeblikkelig omstilt, og Abraham Lincoln slo bakk og gikk i en bue mot babord. – Rett opp! Stø kurs forover! ropte kaptein Farragut.

Disse ordrene ble utført, og fregatten fjernet seg raskt fra det lysende punktet. Jeg tar feil. Den ville fjerne seg, men det overnaturlige dyret nærmet seg med en fart som var dobbelt så stor som skipets. Vi var andpustne. Overraskelsen, mer enn frykten, gjorde oss stumme og ubevegelige. Dyret nådde oss, og det lekte med oss. Det svømte rundt fregatten, som gikk med fjorten knop, og omga den med sine elektriske stråler som med et lysende støv. Så fjernet det seg et par nautiske mil, og etterlot seg en selvlysende stripe som liknet de damphvirvlene som lokomotivet på et hurtigtog spyr ut bak seg. Plutselig tok uhyret fart fra de mørke grensene i horisonten og styrtet i skremmende fart mot Abraham Lincoln, stanset brått tjue fot fra den, sluknet – ikke ved å dykke under vann, for det skjedde ikke gradvis – men plutselig, som om kilden til det strålende kjølvannet plutselig var tørket inn. Så kom det til syne på den andre siden av skipet; enten hadde det snudd, eller så hadde det glidd under kjølen på skipet. Hvert øyeblikk kunne det skje en kollisjon, som ville ha vært fatal for oss. Men jeg undret meg over manøvrene til fregatten vår. Den flyktet, den angrep ikke. Den ble forfulgt, mens det var den som burde forfølge, og jeg nevnte dette for kaptein Farragut. Ansiktet hans, som vanligvis var så rolig, var preget av en uforklarlig forbauselse. – Herr Aronnax, svarte han, jeg vet ikke hvilket utrolig vesen jeg har med å gjøre, og jeg vil ikke risikere fregatten min på en uforsiktig måte nå som det er så mørkt. Og for øvrig, hvordan angripe den ukjente, hvordan forsvare seg? La oss vente til det blir lyst, så kommer rollene til å endres. – Er De ikke lenger i tvil om dyrets natur, kaptein? – Nei, herr Aronnax, det er tydeligvis en gigantisk narhval, men en elektrisk narhval. – Kanskje det er umulig å nærme seg den, akkurat som med en elektrisk ål eller skate, tilføyde jeg. – Ja, kanskje det, svarte kapteinen, og hvis den har evnen til å gi elektriske støt, er det helt sikkert det forferdeligste dyret som noen gang har kommet ut fra Skaperens hender. Det er derfor jeg vil være på vakt, herr Aronnax.

Hele mannskapet var på beina resten av natten. Ingen tenkte på å sove. Abraham Lincoln kunne ikke konkurrere i hurtighet, så den hadde saktnet hastigheten og gikk for liten fart. Narhvalen på sin side etterliknet fregatten, den lot seg vugge i bølgene og virket bestemt på ikke å forlate kampens skueplass. Ved midnatt forsvant den, eller for å bruke et riktigere uttrykk, den «sluknet», som en stor, lysende mark. Hadde den flyktet? Vi måtte frykte det, ikke håpe det. Men klokka ti på ett om morgenen hørtes det en øredøvende plystring, lik den som blir produsert av en vannsøyle som støtes ut med ekstrem kraft. Kaptein Farragut, Ned Land og jeg sto på dekket og kastet ivrige blikk ned i det dype mørket. – Ned Land, spurte kapteinen, har De ofte hørt hvalene raute? – Ofte herr kaptein, men aldri slike hvaler som jeg nå har fått to tusen dollar for å få øye på. – Ja, De har virkelig rett på premien. Men si meg, er ikke denne lyden en slik som hvalene lager når de støter vann ut gjennom blåsehullene? – Den samme lyden, herr kaptein, men denne er så mye, mye sterkere. Det er ingen tvil. Det er nok en hval som befinner seg i kjølvannet vårt. Med Deres tillatelse kan vi si den et alvorsord i morgen når det blir lyst. – Hvis den er i humør til å høre på Dem, herr Land, svarte jeg i en lite overbevist tone. – Hvis jeg nærmer meg den på fire harpunlengders avstand, er den pent nødt til å høre på meg, repliserte canadieren. – Men for å nærme seg den, må jeg stille en hvalbåt til Deres disposisjon? – Ja, det må De, herr kaptein – Er det farlig for mennene mine? – Og for meg, svarte harpuneren ganske enkelt. Ved totiden om morgenen kom det lysende punktet til syne igjen, like intenst, fem nautiske mil til lovart for Abraham Lincoln. Til tross for avstanden, til tross for lyden fra vinden og havet, hørte vi tydelig de kraftige slagene fra dyrets hale, og til og med den hivende pusten. Det virket som om luften ble trukket ned i

lungene dens i det øyeblikk den enorme narhvalen kom opp til havoverflaten for å puste, slik dampen gjør i de digre sylindrene til en maskin på to tusen hestekrefter. – Hm, tenkte jeg, en hval som er like sterk som et kavalleriregiment, det ville være litt av en hval! Vi var på tå hev helt til det ble lyst, og forberedte oss på kamp. Fangstredskapene ble stilt opp langs relingene. Førstestyrmannen ladet muskedundrene som slynger en harpun en nautisk mil av sted, og de lange karabinene med eksplosive kuler som dreper selv de kraftigste dyr når de treffer. Ned Land nøyde seg med å skjerpe harpunen sin, et forferdelig våpen i hans hånd. Klokka seks begynte det å lysne, og med de første timene av soloppgangen forsvant narhvalens elektriske lys. Klokka sju var det tilstrekkelig lyst, men en svært tett morgentåke fikk horisonten til å krympe, og selv de beste kikkerter greide ikke å trenge gjennom den. Alle var skuffet og sinte. Jeg klatret opp i mesanmasten. Noen offiserer hadde allerede vaglet seg i mastetoppene. Klokka åtte rullet tåken tett nede ved havoverflaten, og store hvirvler hevet seg litt etter litt. Horisonten utvidet seg og klarnet samtidig. Plutselig lød Ned Lands stemme, liksom dagen før. – Tingesten er akterut til babord! ropte harpuneren. Alles blikk rettet seg mot det punktet han pekte på. Der, en og en halv nautisk mil fra fregatten, dukket en lang, svartaktig kropp opp én meter over vannflaten. Halen viftet voldsomt, og lagde store bølger. Aldri hadde en styrefinne pisket havet med slik kraft. Et enormt, skinnende hvitt kjølvann viste hvor dyret hadde svømt, og beskrev en avlang kurve. Fregatten nærmet seg hvalen. Jeg betraktet den fordomsfritt. Rapportene fra Shannon og Helvetia hadde overdrevet dimensjonene litt, og jeg anslo lengden til å være bare to hundre og femti fot. Når det gjaldt tykkelsen, var det vanskelig å beregne den, men alt i alt virket det som om dyret var svært velproporsjonert. Mens jeg observerte dette forbausende vesenet, ble det slynget

opp to stråler med damp og vann fra blåsehullene, de steg til en høyde av førti meter, noe som gjorde meg sikker på hvordan det pustet. Jeg konkluderte definitivt med at det tilhørte hvirvel dyrene, pattedyrklassen, underklasse monodelphier, gruppe fiskeformede, orden hvaler, familie … Her greide jeg fremdeles ikke å uttale meg. Hvalenes orden omfatter tre familier: hvalene, kaskelottene og delfinene, og det er i den siste at narhvalene er rangert. Hver av disse familiene er delt i flere slekter, hver slekt i arter og hver art i varieteter. Jeg manglet fremdeles varietet, art, familie og slekt, men jeg tvilte ikke på at jeg skulle komplettere klassifiseringen min, med hjelp fra Himmelen og kaptein Farragut. Mannskapet ventet utålmodig på ordre fra sin sjef. Etter at han hadde betraktet dyret oppmerksomt, tilkalte han maskinsjefen. Maskinsjefen kom løpende til. – Herr maskinsjef, har De damptrykk? sa kapteinen. – Ja, herr kaptein svarte maskinsjefen. – Godt. Opp med dampen og full fart forover! Denne ordren ble møtt med tre hurrarop. Kampens time var kommet. Noen øyeblikk etter spydde fregattens to piper ut fosser av svart røyk, og fyrkjelene dirret så dekket skalv. Abraham Lincoln ble drevet fremover av sin kraftige propell, og styrte rett mot dyret. Dette lot den rolig nærme seg til det var en halv kabellengde igjen; det gadd ikke å dykke, men flyktet litt vekk, og nøyde seg med å holde samme avstand. Forfølgelsen varte i omtrent tre kvarter, uten at fregatten kom en eneste favn nærmere hvalen. Det var tydelig at ved å fortsette slik, ville vi aldri nå den. Kaptein Farragut tvinnet rasende den tette hårdusken som bruste under haken hans. – Ned Land! ropte han. Canadieren kom på hans ordre. – Nåvel, herr Land, råder De meg fremdeles til å sette båtene mine på havet? spurte kapteinen. – Nei, herr kaptein, svarte Ned Land, for dette dyret lar seg ta bare hvis det selv vil. – Hva skal vi da gjøre?

– Få opp dampen, hvis De kan, herr kaptein. Jeg for min del vil, naturligvis med Deres tillatelse, installere meg på vaterstaget, og hvis vi kommer på harpunlengders avstand, så kaster jeg. – Javel, Ned, svarte kaptein Farragut. Maskinsjef, sett opp trykket, ropte han. Ned Land gikk til sin post. Det ble fyrt opp enda mer, propellen gjorde førtitre omdreininger i minuttet, og dampen sto opp av sikkerhetsventilene. Etter å ha kastet loggen, konstaterte vi at Abraham Lincoln gikk med atten komma fem knop i timen. Men det elendige dyret gjorde også atten komma fem knop. I ennå en time opprettholdt fregatten denne farten, uten å vinne én eneste favn! Det var ydmykende for et av de raskeste skipene i den amerikanske marine. Et dumpt raseri steg opp blant mann skapet. Matrosene skjelte ut uhyret, som for øvrig ikke gadd å svare. Kaptein Farragut nøyde seg ikke lenger med å vri skjegget sitt, han bet i det. Maskinsjefen ble nok en gang tilkalt. – Har De nådd maksimalt trykk? spurte kapteinen. – Ja, herr kaptein, svarte maskinsjefen. – Og ventilene Deres er belastet? – Med seks og en halv atmosfære. – Sett dem til ti. Det var virkelig en amerikansk ordre. Man kunne ikke ha gjort det bedre under et elvebåt-race på Mississipi! – Conseil, sa jeg til min brave tjener som sto like ved meg. Vet du at vi fort kan komme til å gå i lufta? – Som monsieur vil, svarte Conseil. Nåvel, jeg innrømmer at det ikke var meg imot å ta en slik sjanse. Trykkmålerne steg. Kullet forsvant inn i fyrkjelene. Ven ti latorene sendte strømmer av luft inn over de glødende kullene. Abraham Lincoln gikk raskere. Mastene skalv helt ned i festene, og røykhvirvlene greide knapt å komme gjennom de altfor trange pipene. Vi kastet loggen nok en gang. – Nåvel, rormann? spurte kaptein Farragut. – Nitten komma tre, herr kaptein.

En gammel kanonér med grått skjegg. (s. 51)

– Fyr på! Maskinsjefen adlød. Manometeret viste ti atmosfærer. Men hvalen «varmet» nok helt sikkert også opp, for uten å anstrenge seg, svømte den med en fart på nitten komma tre knop. For en forfølgelse! Jeg greier ikke å beskrive den opphisselsen som fikk meg til å skjelve fra topp til tå. Ned Land holdt seg på sin

post, med harpunen i hånden. Flere ganger lot dyret oss komme nærmere. – Vi haler innpå! Vi haler innpå! utbrøt canadieren. Men så, i samme øyeblikk som han gjorde seg klar til å slå til, unnvek hvalen med en fart som jeg anslår til ikke mindre enn tretti knop i timen. Og mens vi gikk med maksimal hastighet, tillot den seg til og med å erte fregatten ved å svømme rundt den! Alle skrek av raseri. Midt på dagen var vi ikke kommet lenger enn klokka åtte om morgenen. Kaptein Farragut besluttet seg da til å bruke mer direkte midler. – Å, sa han, dette dyret svømmer raskere enn Abraham Lincoln. Nåvel, vi skal se om det greier å svømme fortere enn kanonkulene. Overstyrmann, send menn til kanonen forut. Kanonen på fordekket ble umiddelbart ladet, og siktet inn. Kulen fór av sted, men den passerte noen fot over hvalen, som holdt seg en halv nautisk mil unna. – La en annen og dyktigere slippe til! ropte kapteinen, og fem hundre dollar til den som treffer dette infernalske dyret. En gammel kanonér med grått skjegg – jeg ser ham fremdeles for meg – rolig blikk og kaldt ansiktsuttrykk, gikk bort til kanonen, satte den i stilling og siktet lenge. Det lød et kraftig smell, som blandet seg med mannskapets hurrarop. Kulen traff sitt mål, den rammet dyret, men ikke på normal måte, den gled nedover den rundede overflaten og forsvant i havet to nautiske mil unna. – I alle dager! sa den gamle kanonéren rasende, den slyngelen må være pansret med seks fot tykke plater. – Pokker også! utbrøt kaptein Farragut Jakten fortsatte, og kaptein Farragut bøyde seg mot meg og sa: – Jeg kommer til å forfølge dyret til fregatten min går i lufta. – Ja, svarte jeg, og det gjør De rett i. Vi kunne håpe på at dyret ville bli utslitt, og at det ikke var like uberørt av anstrengelsen som en dampmaskin. Men slik var

Mens en av oss lå urørlig på ryggen. (s. 56)

det ikke. Timene gikk, uten at det ga noe tegn til å være trett. Til Abraham Lincolns ros må det sies at den kjempet hardnakket og utrettelig. Jeg mener at avstanden den tilbakela i løpet av denne ulykksalige dagen den 6. november, må ha vært minst fem hundre kilometer. Men natten kom og hyllet det opprørte havet inn i sitt mørke.

I dette øyeblikk trodde jeg at ekspedisjonen vår var slutt og at vi aldri ville få se det eventyrlige dyret igjen. Jeg tok feil. Klokka ti på elleve om kvelden, kom det elektriske lyset tilbake, tre nautiske mil foran fregatten, like rent og intenst som natten før. Det virket som om narhvalen lå ubevegelig. Kanskje den sov, trett etter dagen, og lot seg vugge av bølgene? Dette var en sjanse som kaptein Farragut besluttet å benytte seg av. Han ga sine ordre. Abraham Lincoln gikk for liten fart, og beveget seg forsiktig for ikke å vekke sin motstander. Det er ikke så sjelden å møte hvaler i dyp søvn midt ute på havet; da kan man med hell angripe dem, og Ned Land hadde harpunert mer enn én mens den sov. Canadieren gikk for å gjenoppta sin post på vaterstaget. Fregatten nærmet seg lydløst, stanset to kabellengder fra dyret og lå stille på stedet. Ingen pustet lenger om bord. En dyp stillhet hersket på dekket. Vi var ikke engang hundre fot fra det lysende punktet, som ble stadig mer strålende, og blendet oss. I samme øyeblikk, bøyd over rekka på fordekket, så jeg Ned Land under meg, han klamret seg med én hånd til forhaleren, mens den andre svingte den fryktelige harpunen. Knapt tjue fot skilte ham fra det urørlige dyret. Plutselig strakte armen hans seg voldsomt ut, og harpunen ble kastet. Jeg hørte det høye støtet fra våpenet; det virket som om det hadde truffet en hard gjenstand. Det elektriske lyset sluknet plutselig, og to enorme vannsøyler slo ned over dekket på fregatten, de rant som en foss fra for til akter, veltet mennene og dro med seg surringer og rundholt. Det kom et forferdelig støt, jeg fikk ikke tid til å holde meg fast, og ble kastet over rekka og ut i havet.

Leseutdrag: «En verdensomseiling under havet» av Jules Verne

Articles inside

XX – Torros-stredet

VI – Full fart forover

III – Som Monsieur vil

V – På lykke og fromme

II – For og imot

IV – Ned land

I – Et flyktende undervannsskjær