menne stillheten hørtes plutselig en stemme. Det var Ned Lands stemme, og den utbrøt: – Ohoi! Den tingen vi snakker om, den er rett forut, på tvers av oss!
VI full fart fremover
V
ed dette ropet, styrtet hele mannskapet mot harpuneren, kapteinen, offiserene, båtsmennene, matrosene, førstereisguttene, ja selv maskinistene, som forlot maskinen sin og fyrbøterne, som forlot fyrkjelene sine. Det ble gitt ordre til å stanse, så fregatten fortsatte å sige bare på grunn av fremdriften. Det var blitt helt mørkt, og hvor gode canadierens øyne enn var, spurte jeg meg om hvordan han hadde greid å se det han kunne ha sett. Hjertet mitt slo så det nesten hoppet ut av brystet. Men Ned Land hadde ikke tatt feil, og vi oppdaget alle sammen den gjenstanden han pekte på. To kabellengder fra Abraham Lincolns styrbords låring så det ut som om havet var opplyst nedenfra. Det var ikke bare morild, og det var ikke mulig å ta feil. Uhyret lå noen favner under overflaten og sendte ut det svært intense, men uforklarlige lyset, som rapportene fra flere kapteiner hadde nevnt. Den praktfulle strålingen ble tydeligvis produsert av en innretning med stor lyskraft. Den lysende delen beskrev en diger, svært avlang oval i sjøen; i midten var det et lysende punkt som skinte uutholdelig klart, og som ble gradvis svakere utover. – Det er bare en samling med fosforiserende organismer, utbrøt en av offiserene. – Nei, min gode mann, repliserte jeg med overbevisning. Boremuslingene produserer aldri et så kraftig lys. Dette lysskinnet er hovedsakelig elektrisk … Og for øvrig, se der! Det flytter seg, det beveger seg forover og bakover. Det styrer mot oss.
43
