II for og imot
P
å den tiden da disse hendelsene fant sted, kom jeg tilbake fra en vitenskapelig undersøkelse av The Badlands of Nebraska, i USA. Den franske regjeringen hadde sendt meg på denne ekspedisjonen, i min egenskap av fungerende professor ved Naturhistorisk museum i Paris. Etter å ha tilbrakt seks måneder i Nebraska, kom jeg til New York i slutten av mars, med verdifulle prøver. Det var meningen at jeg skulle reise til Frankrike en av de første dagene i mai. Så mens jeg ventet, var jeg opptatt med å sortere mine mineralogiske, botaniske og zoologiske rikdommer, da uhellet med Scotia hendte. Jeg var fullstendig à jour med temaet som sto på dagsordenen, og hvordan skulle jeg ha unngått det? Jeg hadde lest alle de amerikanske og europeiske avisene flere ganger, uten å forstå noe mer. Dette mysteriet plagde meg. Jeg greide ikke å gjøre meg opp en mening, og gikk fra en ytterlighet til en annen. Det kunne ikke være tvil om at det var noe, og de vantro ble invitert til å sette fingeren på flengen i Scotia. Da jeg ankom New York, var spørsmålet høyst aktuelt. Hypo tesen om den flytende holmen, om et uhåndgripelig undervannsrev som noen enkle sjeler hadde fremsatt, var fullstendig forlatt. Og hvordan skulle for øvrig dette revet ha greid å bevege seg så fantastisk raskt, med mindre det hadde en maskin inne i seg? At det skulle være et flytende skrog, et enormt skipsvrak, ble også avvist, stadig på grunn av den raske farten. Da var det altså igjen to mulige svar, som skapte to skarpt adskilte klaner av tilhengere: på den ene siden de som holdt på et uhyre med kolossal styrke; på den andre siden de som holdt på en «undervanns»-båt med ekstremt kraftig motor.
14
