av Sandy Hook-spissen, og gled helt nær denne sandtungen der noen tusen tilskuere jublet nok en gang. Kortesjen av boats og tenders fulgte stadig fregatten, og forlot den først på høyde med light-boaten med sine to lykter, som markerte inngangen til New Yorks havn. Klokka slo tre. Losen gikk ned i lettbåten sin, og over i den lille skonnerten som ventet på ham nede i le. Det ble fyrt opp, propellen slo raskere i vannet; fregatten seilte langs den gule, lave kysten på Long Island, og klokka åtte om kvelden, etter å ha mistet av syne lysene fra Fire Island i nord-vest, seilte den for full damp på Atlanterhavets mørke vannmasser.
IV ned land
K
aptein Farragut var en dyktig sjømann, verdig den fregatten han hadde kommando over. Han var ett med sitt skip. Han var dets sjel. Om hvalen hadde han ingen som helst tvil, og han tillot ikke at noen om bord diskuterte dens eksistens. Han trodde på den slik enkelte gamle koner tror på Leviathan – av ren tro, ikke av fornuft. Uhyret fantes, og han skulle befri verdenshavene for det, det hadde han sverget på. Han var en slags Rhodos-ridder, en Dieudonné de Gozon, som rykket frem mot dragen som herjet hans øy. Enten kom kaptein Farragut til å drepe narhvalen, eller så kom narhvalen til å drepe kaptein Farragut. Ingen mellomting. Offiserene om bord delte sjefens mening. Det var bare å høre dem snakke, diskutere, krangle, regne ut ulike muligheter for å treffe på uhyret, og betrakte det vidstrakte havet. Det var mer enn én som påtok seg en frivillig vakt oppe i stormasten, mens de ville ha forbannet en slik tung plikt under enhver annen omstendighet. Så lenge sola beskrev sin daglige bane, var riggen befolket av matroser, for dekksplankene brant under føttene på dem og de greide ikke å stå stille! Og det selv om Abraham
28
