Jazznytt 01:2011

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

06

9 773327 248011

51. ÅRGANG

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

e k a r r e m m d ro t e d l l e i u t i m r a-spi

h

NR. 01:2011

HASSE POULSEN DAVE BRUBECK RAOUL BJÖRKENHEIM ELLEN ANDREA WANG TALLIN - EUROPEISK KULTURBY 2011 JAZZBYEN PARIS JAZZLIVET I KØBENHAVN GLEN MILLER CAFÉ JÕULA JAZZ TALLIN OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL JAZZFESTIVAL MÜNSTER ANMELDELSER FRISPARK

OG MANGE FLEIRE www.vossajazz.no

15.–17. april 2011

Foto: Ann Iren Ødeby

INNHOLD FEBRUAR - MARS 2011

12 HAMID DRAKE 20 HASSE POULSEN 26 DAVE BRUBECK 30 RAOUL BJÖRKENHEIM 32 JAZZNYTTS ÅRSREGNSKAP 2010 40 TALLIN - EUROPEISK KULTURBY 2011

05 05 06 07 08 09 11 37 38 43 44 45 46 48 49 50 51 52 53 54 55 57 74

leder jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden notert jazzfoto nytt navn: ELLEN ANDREA WANG småstoff småstoff paris - en eim av jazz jazzen i københavn glen miller café - et hull i veggen i stockholm statens musikverk tar over etter rikskonserter storband: SOGN OG FJORDANE UNGDOMSSTORBAND blindebukk: LINDA SKIPNES STRAND farvel til ... rapport fra new york jazz i norge for 50 år siden bjørn willadsen på en øde øy levende lyd: JÕULU JAZZ I TALLIN levende lyd: OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL levende lyd: JAZZFESTIVAL MÜNSTER nye bøker anmeldelser frispark

FORSIDEBILDE: HAMID DRAKE SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING jazznytt [03]

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: norsk@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon 22 00 56 66 E-post: jazznytt@jazzforum.no Redaktør: Jan Granlie Redaksjon: Jan Granlie, Johan Hauknes, Arild Rønsen, Bjørn Stendahl, Ann Iren Ødeby Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Frithjof Eide Fjeldstad, Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Tor Hammerø, Lasse Haugen, Tor Dalaker Lund, Lars Mossefinn, Ole Albrekt Nedrelid, Dagfinn Nordbø, Harald Opheim, Petter Pettersson, Arild Rønsen, Ib Skovgaard, Bjørn Vidar Solli, Roy Ervin Solstad, Bjørn Stendahl, Adam Sweeting, Bjarne Søltoft, Lars Göran Ulander, Helen Wille

Trygve Seim / Andreas Utnem Purcor Songs fro Saxophone and Piano

One of ECM's most consistently beautiful records in years.

Allaboutjazz.com

Trygve Seim og Andreas Utnems "Purcor" er en av årets vakreste plater.

Dagbladet

Foto: Jan Granlie, Maarit Kytöharju, Bjørn Stendahl, Håvard Stubø, Astri Vannebo, Helen Wille, Ann Iren Ødeby Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein Design: Jan Granlie Tegninger: Arvid Andreassen, Jan Granlie Trykk: UNITES PRESS Opplag: 4 000 Priser: Abonnement: kr. 350,– for seks utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill annonser på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.

Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

Neste nummer kommer 4. april 2011 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 02:2011 Bestilling: 01.03 Frist for produksjon av annonse: 05.03 Frist for levering av ferdig annonse (i pdf): 10.03 for spørsmål - ta kontakt med Jan Granlie på telefon 22 00 56 66 eller epost jan@jazzforum.no

ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS www.grappa.no

[04] jazznytt

jazznytt er utgitt med støtte fra

JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN

FJORD OG FJELL OG «THE NORDIC TONE» ?

Helt siden Jan Garbarek begynte å gjøre seg gjeldende på det europeiske jazzkartet har vi fått det presentert i bøtter og spann til det kjedsommelige. Når norske jazzmusikere skal omtales, intervjues eller anmeldes, kommer utlendingene drassende med «The Nordic Tone», godt etterfulgt av fjell, fjord, vidder og kald vinter. Det siste jeg hørte, under et seminar holdt av «Radio Research»organisasjonen i Tyskland, var at norske jazzmusikere kunne assosieres med snø!!!

Den britiske jazzjournalisten og professoren Stuart Nicholson er en av de som til det kjedsommelige trekker fram disse metaforene når han skal beskrive hva norske jazzmusikere holder på med. Hans redaktør i Jazzwise, Jon Newey, skrev for en stund siden at Helge Liens «Hello Troll» var inspirert av de dype skogene rundt Moelv. Men hva vet den gamle rocker Jon Newey om landskapet rundt den lille stasjonsbyen Moelv. Nothing!

Han påstår selv at han hadde tatt uttalelsen fra platas presseskriv, så kanskje er våre egne musikere/plateselskaper også med på å spre disse mytene?

Generelt vil jeg gå inn for et lovforbud mot å bruke disse betegnelsene om den norske jazzen.

Hadde våre lesere forstått hva vi mente om en jazzplate hvis vi skrev at et band fra for eksempel Dusseldorf låt som ruhr-jazz? Eller et dansk band som bayer-jazz? Engelsk tea-jazz? Spansk tyrefekter-jazz, eller nederlandsk tresko-jazz? Jeg tror ikke det.

Nå må det innrømmes at vi også har vært flinke til å kalle en plate med for eksempel Jan Garbarek for fjelljazz. Så vi er ikke noe bedre selv. Men vi kan ha som nyttårsforsett i redaksjonen at slike betegnelser er bannlyst og ikke skal komme på trykk.

Vestnorsk Jazzsenters Bo Grønningsæter tok kraftig til motmæle da Mr. Nicholson kom med tesen om at norske jazzmusikere er inspirert av snø, under seminaret i Tyskland. Han slo i bordet og hevdet at nå fikk det være slutt på alle disse idiotiske mytene om norsk jazz! Og med rette. Temaet for seminaret var «Länderschwerpunkt Norwegen», (som høres mer ut som en eller annen aksjon under 2. verdenskrig,) og radiojournalisten Karsten Mützelfeldt hadde en gjennomgang av den norske jazzen under tittelen «THE NOR-WAY oder: ’Wir sind die Wikinger von heute!’ Zur Eigenart und Plege eines nordischen Kreativ-Stammes».

Både Nicholson og Mützelfeldt er to rimelig oppegående journalister, som har mer enn gjennomsnittlig oversikt over den norske jazzen. Derfor er det kanskje på tide at noen i det organisatoriske, norske jazzliv, tar grep

om disse mytene og får de erkjent døde og maktesløse først som sist.

Fakta er at begrepet kom i bruk pga. plateprodusenten Manfred Eicher i ECM, som unektelig har sitt tilhold i München. Hans hang til romklang og annet svineri på de mange ECM-innspillingene med norsk jazz, er grunnen.

Så «Blame the Germans!»

Et paradoks var det (kanskje) at under Jazzfestival Münster, som pågikk de påfølgende dager etter seminaret, hadde man booket bl.a. Zanussi Five og PELbO, som man tenkte skulle bekrefte det som hadde blitt sagt om den norske jazzen … Men slik gikk det ikke. Hvis noen norske band ikke skal beskyldes for å være inspirert av fjell og fjord og li og hei – eller snø for den sakens skyld, så må det være nettopp Zanussi Five og PELbO. «The Nordic Tone» – My Ass! Men nok om det. Vi er inne i et nytt år, og som Gunnar Grimstad i Sportsrevyen så (u)presist sa det for noen år siden (da Sunderland reduserte til 1-1 i tippekamp på grusbane-TV): «Så er vi like langt, og det er bare å starte med blanke ark og tegnestifter til».

Festivalene er igjen klare for å gi oss store musikalske opplevelser i månedene framover. Vossa Jazz er som vanlig først ute, med et relativt sterkt program. Her kan man høre bestillingsverk av Mathias Eick, Dave Holland/ Overtone Quartet, svenske Dungen, Terje Rypdal med «Per Ulv goes electric», polske Tomasz Stanko med sitt flotte dansk/finske band, strile-saksofonisten Marius Neset Golden Explosion (et av de banda som kommer til å gjøre seg bemerket i 2011), Eirik Hegdal/ Trondheim Jazzorkester, Det norske poesi & satireorkester med Jazznytts egen Dagfinn Norbø i spissen, Håkon Kornstad solo, Per Jørgensen i samspill med sine to finske venner, Stefan Pasborgs Odessa 5 X-tra Large, Subtrio med den italienske trompeteren Paolo Fresu, italienske Funky Football (anbefales på det sterkeste!), Dag Arnesen, Steinar Raknes solo og mye mer. En bedre start på festivalsesongen skal man vel lete lenge etter!

Så følger de andre i rask rekkefølge, Per i dag har vi drøyt 20 norske jazzfestivaler som nyter godt av statlig støtte. Så hvis man putter inn en og annen utenlandstur i juni, så kan man snart gå tørrskodd fra festival til festival fra før påske til tett oppunder jul i Norge.

Så får vi bare håpe at vi slipper å konfronteres med betegnelser som fjell-jazz, fjord-jazz, snø-jazz, tinde-jazz, bonde-jazz, is-jazz eller den gode gamle regn-jazzen, om alle de praktfulle, norske jazzbanda vi skal høre i 2011.

Godt festivalår!

(Svarene finner du nederst på side 74)

JAZZGÅTEN: Hvilke tre låter tenker vi på?

- Kan du si noe om hvilken situasjon norske jazzmusikere befinner seg i i dag?

- Vi står alt for splittet. Vi må statuere at vi er kulturarbeidere. Jazzforum burde ta seg av dette. I sin nåværende form har organisasjonen utspilt sin rolle. Den burde omorganiseres til en fagforening for jazzutøvere, etter mønser av Dansk Jazzmusikerforening. Jazzforum kunne vært vårt talerør overfor myndighetene, med en lønnet sekretær til å ivareta våre interesser. Man kan som kjent ikke leve av idealene alene.

Formidling av musikere ut til distriktene ville også vært på plass, og særlig da hjulpet til med å få gjort provinsmusikere mer kjent. Jeg sitter selv i styret i Norsk Jazzforum, men er ikke blitt innkalt til et eneste møte.

Espen Rud i samtale med Knut Borge i Jazznytt nr 01:1971

JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN - Apropos Molde: Hva er ditt syn på festivaler?

- Festivalene drives av høyrefolk som soper inn offentlige midler. De midlene brukes for en stor del til å hyre «big stars» som setter sammen dårlige band for å sope inn penger til seg selv. Å hyre annenrangs utenlandske musikere er å undervurdere norske musikere. Vi må ikke glemme hvem som satte det hele i gang.

Hvem som spilte billig eller gratis på de første festivalene.

Christian Reim i samtale med BBjørn Stendahl i Jazznytt nr 01:1981

JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN Eit arbeid for å gje jazz og folkemusikk arbeids- og eksponeringsvilkår som kan sidestillast med «klassisk sektor» krev meir enn innsikt. Det vil trengjast ein god prosjon politisk mot, og framfor alt trengs det som har vore mangelvare – ein heilskapleg, offentleg politikk for norsk musikkliv.

Lars Mossefinn i leder i Jazznytt nr 01:1991

JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN Et av de alternativene jeg etterlyser, er å frigjøre midler, gjennom slanking av organisasjonen, til opprettelsen av en permanent jazzklubb i hovedstaden.

En oppegående jazzklubb i Oslo vil selvfølgelig virke som et lokomotiv for hele jazz-Norge, og de positive ringvirkningene er åpenbare: utveksling av band/solister, koordinering av turneer osv. – klubbene og bookingansvarlige seg i mellom.

En vital jazzklubb i Oslo, med anstendige fasiliteter, vil kunne ta i mot utenlandske toppnavn igjen, og samtidig være en inspirasjonskilde - noe å strekke sew etter - både for musikere i Oslo-gryta og i distriktene.

Leserinnlegg fra Torbjørn Sunde i Jazznytt nr 01:2001 jazznytt [05]

NOTERT

“

BARE I OSLO KUNNE MAN GJØRE MEGET OM MAN FIKK TI PROSENT AV DET BELØP SOM ÅRLIG BEVILGES TIL SKOLEFROKOST FOR VELFERDSSTATENS Petter Pettersson i artikkelen «Jazzmusikk YNGEL... og skolefrokost» i Dagbladet 26.03.1968

225 000 I JAZZSTIPENDER FRA NORSK JAZZFORUM Norsk jazzforum deler årlig ut musiker- og bandstipend til sine medlemmer. Ved søknadsfristens utløp var det kommet inn 140 søknader, og av disse har elleve band og seks musikere fått tildelt stipender på til sammen kr. 225 000. Stipendenes formål er å bidra til at profesjonelle jazzmusikere får frihet til å fordype seg i sin kunst, enten via øving, reiser eller videreutdanning. Hvert av landets fem regionale jazzsentre har hatt mulighet til å innstille til

har du hørt at ...

Hedvig Mollestad

ett stipend hver, de resterende er innstilt av Norsk jazzforum.

Bandstipend 2010: Albatrosh kr 15 000, Hedvig Mollestad Trio kr 15 000, 1982 kr 15 000, Liarbird kr 15 000, Needlepoint kr 15 000, Maria Kannegaard trio m/Siri Gjære og Ola Kvernberg kr 15 000, Streifenjunko kr 15 000, Scent of Soil kr 15 000 , The ape club kr 15 000, Free Fall kr 15 000, Daniel Herskedal/Marius Neset kr 15 000 Musikerstipend 2010: John-Kåre Hansen kr 10 000, Erland Dahlen kr 10 000, Tom Rudi Torjussen kr 10 000, Stina Moltu kr 10 000, Petter Vågan kr 10 000, Paal Nilssen-Love kr 10 000

Elephant9 nominert til Spelemannspris

MYE JAZZ I SPELEMANN-NOMINASJONENE FOR 2010 Så har Spelemann-komiteen igjen kommet med sitt årlige «senvinter-slepp», over hvem som skal få ikle seg vakkert kledebon og ha sjansen til å motta heder og ære og en Spelemann-pris.xxxxxxxxxx I klassen for jazz har komiteen, etter vår mening, hatt en knallhard jobb. De er kommet opp med følgende nomonasjoner:xxxx Elephant9 «Walk the nile» (Rune Grammofon), Ivar Antonsen/Vigleik Storaas «Dialogues» (Ponca Jazz Records), Paolo Vinaccia «Very much alive» (Jazzland Recordings), Supersilent «10» (Rune Grammofon) og Trondheim Jazz Orch-

estra «Triads and more» (Midtnorsk Jazzsenter).xxxxxxxxxxxxxxx Nesten like interessant er det å se på nomineringene for «åpen klasse», som utelukkende består av jazzinnspillinger (!), nemlig Beady Belle «At Welding Bridge» (Jazzland Recordings), Jaga Jazzist «One-armed bandit» (Universal Music), Karl Seglem «Ossicles» (Nor CD/ Ozella Music), Pelbo «Pelbo» (Denstad Rec Play Forward/Rhinoprod), Petter Wettre/Audun Kleive «The only way to travel 2» (Household Records). God uttelling, må vi vel ha lov til å si!

SAKSOFONISTEN HARALD LASSEN mottok i desember G9alt-stipendet fra Sparebank 1 i Kristiansand. Stipendet er for unge talenter mellom 16-25 år og er på kr. 20.000,-. Han studerer for tiden utøvende saksofon på jazzlinja ved Norges Musikkhøgskole i Oslo og er aktiv i mange band og prosjekter.

[06] jazznytt

… en rekke europeiske (og en japansk) jazzjournalist var invitert for å overvære prosjektet Artic Mood under Polarjazz på Svalbard. I forkant var det mye telefonkorrespondanse mellom Jazznytt og den britiske journalisten Stuart Nicholson om saken, og Jazznytts redaktør forklarte den britiske professoren om at han måtte kle seg for vinteren og at folk som beveget seg utenfor sentrum av Longyearbyen måtte medbringe skytevåpen i tilfelle isbjørnene ble for nærgående. Svaret fra gamle Nicholson var vel ikke helt som ventet fra en professor: «You’re kidding!» Han hadde ingen peiling på hvor Svalbard lå i verden, og hvilke forhold som rådet der oppe. Så om han ble isbjørnmat eller ikke, kan du lese om i neste utgave av Jazznytt. ... vår utskremte i Molde, Petter Pettersson har brukt jula til å lese Nat Hentoffs bok «At the Jazz Band Ball», og kan berette følgende historie fra boka: Trompeteren John Faddis var 16 år og møtte sitt store idol Dizzy Gillespie. Faddis ber ham signere sine 50 Dizzy-LPer. De setter seg i gresset – det er utendørs i California – og Dizzy sier: «Denne LPen har jeg aldri sett før». «Jo», sier Faddis, «det er jo den der du spiller denne soloen her», og sekstenåringen synger så hele koret: «whoo! doo-bee-debaaaah…» Dizzy bare ser på ham som om han er fullstendig gal. ... det norske kegel-laget kom på nest siste plass i den presigetunge kegelturneringen under jazzfestivalen i Münster i januar. Lagets deltagere, Bo Grønningsæter og Jan Granlie ble knepent slått av det nederlandske vinnerlaget og hjemmefavoritten Tyskland. – Vi er glade for at vi i alle fall knuste det engelske laget, sier de to til Jazznytt. Premien, som etter hvert er blitt en vandretrofé er platen «James Last Voodoo-Party» på vinyl. … saksofonisten Håkon Kornstad under sitt halvårige opphold i New York i fjor, tok timer hos en operalærer.

Kornstad har alltid vært opptatt av opera, og han har lenge hatt en drøm om å bli operasanger. Så hvis salget av jazzplater går dukken og han ikke lenger får spillejobber på jazzscenene, så har vi kanskje en ny operastjerne på gang. ... i februarnummeret av jazzmagasinet Down Beat har man en oversikt over verdens beste jazzklubber. Fra Norge er kun Blå i Oslo med på lista - som i fjor, i forfjor og årene før. Kanskje noen på Nasjonal Jazzscene, Bergen Jazzforum, Dokkhuset eller endre steder skulle sende en mail over havet?

ROGER URHAUG NY SJEFxxxxxxx I BERGEN JAZZFORUMXXXXXXXX Roger Urhaug (30) tok over som daglig leder for Bergen Jazzforum 1. januar. Han har en allsidig bakgrunn som innebærer både en tid som utøvende musiker, musikkundervisning, journalistikk og restaurantledelse.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Som 20-åring var Urhaug sivilarbeider for Bergen Jazzforum og Nattjazz, og er dermed ikke ukjent på jazzkontoret i Bergen.

PELbO MED PRIS Trioen PELbO, ble tildelt Adresseavisens Musikkstipend for 2010. I begrunnelsen sier juryen bl.a.: «Prisen går til en gruppe som har hatt sitt utspring fra jazzlinja ved Musikkonservatoriet ved NTNU, der de tre musikerne har utviklet sitt talent. Samtidig har de klart å bygge seg opp i byens pop- og rock-miljø, og deres kritikerroste debutplate befinner seg også i skjæringspunktet mellom jazz og rock. Bandet har en original sammensetning med trommer, tuba og vokal, som sammen med en energisk sceneopptreden har resultert i oppmerksomhet både lokalt, nasjonalt og internasjonalt».

Stipendet er på 25.000 kroner og skal ifølge bandet brukes på innspilling av plate nummer to, som kommer til høsten.

ZIGA KORITNIK

sin hjemmeside www.zigakoritnik.com inneholder noen av de beste jazzfotoene som er å oppdrive om dagen. Sidene inneholder både portretter og konsertbilder. Vi har flere ganger gledet oss over hans bilder fra bl.a. Skopje Jazz.

JAZZFOTO

CRISTINA BRANCOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fadosangerinnen Cristina Branco gjorde en turné i Baltikum i begynnelsen av desember. Redaktøren var i Tallin i annet ærend, men fikk med seg deler av Jazzkaar-festivalens Jõula Jazz. Der overrasket Branco med en lidenskaplig, morsom, deilig, sensuell, briljant fado-leksjon som satte Jazznytts redaktør, samt noen hundre andre helt ut på sidelinjen. En bedre kontrast til snøstormen utenfor skal man lete lenge etter. Cristina Branco spiller på Cosmopolite i Oslo den 29. april. Be there!

Foto: Jan Granlie

jazznytt [07]

NYTT NAVN

I de senere årene har det dukket opp nye kvinnelige bassister i Norge, som har markert seg sterkt ute på konsertscenene. I flere år har Guro Skumsnes Moe vært framme i rampelyset, og nå har vi også fått Ellen Brekken, som er å høre med Hedvig Thomassen, og ELLEN ANDREA WANG, som er å høre med Dag Arnesen Trio og Syn-Koke. TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

BASSIST MED SANS FOR BÅDE DET LYRISKE OG DET RØFFE Ellen Andrea Wang kommer fra Søndre Land, og startet med å spille klassisk fiolin da hun var seks – sju år. Hun spilte hos Rolf Bækkelund, en viktig drivkraft i musikklivet på «gærne sida» av Mjøsa. Hun holdt på med fiolin som hovedinstrument til hun hadde startet på videregående skole. Etter en stund syntes hun ikke lenger det var så gøy med klassisk fiolin, for, som hun sier selv, det var litt for mye konkurranse, og hun fant ut at hun aldri kom til å blir noe annet enn en tredjefiolinist. – Jeg drev med mange andre ting på samme tid, kor og etter hvert begynte jeg å interessere meg for bassen. Man kan si at bassen var mitt ungdomsopprør! Jeg dro til Praha og rett og slett kjøpte meg en kontrabass! Det var i andreklasse på videregående.xxxxxxxxxxxxxx - Da jeg kom hjem begynte jeg å ta timer, for forskjellen på fiolin og bass er jo ikke så stor rent teknisk. Det er jo to instrumenter som er i slekt med hverandre. Og det var spesielt jazz jeg var interessert i. Bassen og trommene og den rytmikken som finnes mellom dem var nok det jeg ble fenget av.

- Hva er det egentlig som er så spesielt med bassen?xx - Jeg har alltid vært fenget av det rytmiske, rett og slett. Uansett sjanger. Så har mamma alltid spilt klassisk piano og pappa har spilt jazzpiano, så jeg har fått inn både det klassiske og jazzen inn med morsmelka.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I tredjeklasse på videregående tok jeg et par timer hos Ole Morten Vågan i Oslo. Og det var litt sånn – waaaoouuuu! Så tok jeg et år hvor jeg jobba i en barne- og ungdomsorganisasjon (KFUK/KFUM), hvor vi arrangerte noen skolekonserter og klubber. Og så startet jeg på Musikkhøyskolen, med Bjørn Kjellemyr som lærer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Der går jeg nå siste året, som jeg har delt opp i to år, så det er egentlig femte året mitt. Jeg var ferdig med pedagogikk etter tredje året. Og skolen har jo tatt veldig mye tid, så nå skulle jeg ønske at jeg kunne bruke tid på egenøving og å spille i band og jobbe med andre musikere.

- Det høres ut som om din musikalske vei har gått veldig på skinner?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det har jo vært hard jobbing hele veien og mye jeg har måttet prioritere vekk, absolutt. Jeg ble veldig overraska da jeg så at jeg hadde kommet inn videre på Musikkhøyskolen. Jeg trodde jo ikke jeg hadde noen sjanse der.

- Nå spiller du i såpass ulike band som Syn-koke og Dag Arnesen Trio. Nesten to ytterkanter i den norske jazzen. Men hvor ligger ditt musikalske hjerte egentlig?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg føler meg egentlig hjemme i begge banda.

Dag Arnesen Trio er jo på mange måter mer i standardjazzen som jeg er veldig glad i med [08] jazznytt

mange følelser og uttrykk å spille på. Med folkekjære toner og utrolig dyktige musikere, ikke minst. Men i Syn-koke er det mer en aggressiv type jazz hvor man får lov til å spille ut følelsene.

Hvis jeg er frustrert og sint, så er det deilig å reise på en Syn-koke-øvelse å bare få det ut!

- Et slags frikvarter?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ja, ikke sant! Å ta det litt ut. Å kunne gjøre sånne ting i musikk synes jeg er deilig.

- Hvordan i all verden kom du med i Dag Arnesen Trio. Her snakker vi jo voksne, rytmiske herrer?xxxx - Ja, ikke sant. Det er litt morsomt og litt tilfeldig. Fordi Pål (Thowsen) har jo vært trommelærer på Musikkhøyskolen, og i og med at jeg har gått pedagogikk, så har jeg ikke hatt så mye med han å gjøre på skolen. Men i fjor på opptaksprøveuken hvor trommeslagerne skulle prøvespille, så spilte jeg komp med alle som skulle prøvespille. Og da satt han i juryen.xxxxxxxxxxxxxxxxxx - Og så ringte han meg en dag, og spurte om vi kunne spille litt sammen, fordi han syntes jeg hadde spilt så fint på opptaksprøvene, og det var selvsagt noe jeg hadde lyst til. Og så gjorde jeg det, og etter hvert ble jeg introdusert til Norwegian Song og så gikk det en stund, før vi plutselig hadde en øvelse hvor Dag var med, og plutselig var det i studio med Palle Mikkelborg. Så det gikk veldig, veldig fort.xxxxxxxxxxxxxxxxxx - Men jeg vil gjerne si at det har vært et veldig hyggelig møte. Jeg synes jo det er svært å få spille med disse enormt dyktige musikerne, som har lang fartstid og masse rutine.

- Hva vil du egentlig med musikken din?xxxxxx

- Det er vanskelig å svare på. Jeg har jo lyst til å skape noe, ikke nødvendigvis noe nytt, men skape noe og uttrykke meg og ville noe med musikk. Jeg tror jeg har noe på hjerte som jeg vil uttrykke. Det gjelder i alle de konstellasjonene jeg deltar i. Men å si konkret hva det er, er vanskelig, for det er så mye. Men det handler om å ville skape noe og formidle noe.

Vi snakker litt om hva grunnen kan være til at det de siste årene har dukket opp flere unge, kvinnelige bassister. Ellen mener at en av grunnene kan være at bassen kan være fascinerende på grunn av den dype sounden, og at bassen er et vakkert instrument med et feminint utseende.

Videre snakker vi om hvorfor det er såpass få kvinnelige instrumentalister i jazzen. Og vi blir vel enige om at det har noe med at jenter gjerne vil kunne spille før de begir seg ut på en scene, mens gutta ikke er så opptatt av den siden. De tar mer sjanser, mens jentene vil ha kontroll.

- Hva lar du deg inspirere av?xxxxxxxxxxxxxxx - Jeg lar meg inspirere av veldig mange andre musikere, men ikke nødvendigvis bassister. Jeg er veldig glad å gå på konserter. Å høre på mange forskjellige typer musikk. Jeg er veldig glad i å høre på pianister og særlig saksofonister.

- Når man hører deg spille, særlig med Dag Arnesen Trio, så kan vi høre at Bjørn Kjellemyr har betydd noe?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, Bjørn har betydd veldig mye, han er utrolig dyktig, og jeg vet jo at jeg aldri kan bli så bra som han.

SMÅSTOFF

Nytt fra MusikkLosen

ENSEMBLESTØTTEN FRA NORSK KULTURRÅD Norsk kulturråd har delt ut ensemblestøtte for 2011. Kulturrådet har i denne omgang delt ut kr 7 050 000, og alle tildelingene er relatert til prosjekter musikerne har planlagt i 2011. Her kan følgende musikere innenfor jazzen glede seg: 1982 kr 100 000 Bergen Big Band kr 550 000 Christian Wallumrød Ensemble kr 250 000 Dag Arnesen Trio kr 150 000 Dans Les Arbres kr 150 000 Eldbjørg Raknes kr 200 000 Elephant9 kr 150 000 Ensemble Denada kr 800 000 Eple Trio kr 150 000 Exess Luggage kr 150 000 Kitchen Orchestra kr 150 000 Farmers Market kr 200 000 Food kr 150 000 Frode Gjerstad Trio kr 100 000 Geir Lysne Ensemble kr 250 000 in the country kr 200 000 Jan Gunnar Hoff Group kr 150 000 Karl Seglem kr 200 000 Arild Andersen Group kr 150 000 Nils Petter Molvær kr 200 000 Helge Lien Trio kr 150 000 Maria Kannegaard kr 200 000 Mats Eilertsen Quartet kr 150 000 Motif kr 250 000 Meadow kr 150 000 Frøy Aagre Offbeat kr 200 000 Ola Kvernberg kr 150 000 Puma kr 100 000 Steinar Raknes kr 200 000 Supersilent kr 150 000 Team Hegdal kr 100 000 The Brazz Brothers kr 400 000 The Thing kr 150 000 The Core kr 200 000

VIJAY IYER “Tirtha”

IIRO RANTALA “Lost Heroes”

[ACT]

[ACT]

MAGNUS ÖSTRÖM “Thread Of Life”

JOACHIM KÜHN “Chalaba”

[ACT]

[ACT]

ALDO ROMANO “Complete Communion To Don Cherry”

RABIH ABOUH-KHALIL “Trouble In Jerusalem”

[DREYFUS]

[ENJA]

FESTIVALSTØTTEN FRA NORSK KULTURRÅD Norsk kulturråd har også delt ut støtte til musikkfestivalene. De fleste av de mange jazzfestivalene har følgende fått støtte, noen kun for 2011, men noen har også fått støtte allerede nå for 2012: 2011 2012 All Ears kr 100 000 AnJazz, Hamar kr 100 000 Balejazz kr 150 000 Barentsjazz kr 150 000 Canal Street kr 500 000 Dølajazz kr 350 000 Fri Resonans kr 100 000 Hemnesjazz kr 150 000 Kongsberg Jazzfestival kr 1 500 000 kr 1 500 000 MaiJazz kr 1 000 000 Nattjazz kr 1 200 000 kr 1 200 000 Oslo Jazzfestival kr 1 100 000 kr 1 100 000 Punkt kr 400 000 Sildajazz kr 300 000 Soddjazz kr 100 000 Sortland Jazzfestival kr 100 000 The Groove Valley Jazzcamp kr 100 000 Trondheim Jazzfestival kr 500 000 Varangerfestivalen kr 900 000 Vossa Jazz kr 1 100 000 kr 1 100 000 Kilde: Norsk kulturråd

STEINAR AADNEKVAM “Simple Things” [MUSIC MAKES YOU HAPPY]

RENAUD GARCIA-FONS “Méditerranées” [ENJA]

JARO]

Postboks 6314, Etterstad 0604 Oslo tlf. 22 19 82 82 mobil 99 00 61 90 odd@musikklosen.no/www.musikklosen.no jazznytt [09]

Ute nĂĽ:

Jørn Skogheim NEW DIRECTION �New Direction� er Jørn sin andre utgivelse pü Curling Legs og som tittelen antyder, en ny retning i musikken til Jørn Skogheim (gitar, komposisjoner, klarinett og plystring). Først og fremst fordi denne produksjonen innehar en fantastisk lovende sangerinne i tysk/svenske Djamila Skoglund-Voss. Innspillingen ble gjort i 2007 og 2008 og foruten Jørn og Djamila er ogsü den tidligere BWM-trio med. Denne trioen ble under Moldejazz 2000 trukket frem som et av de mest lovende unge jazzband. Ensemblet bestür av Roger Williamsen: 6 strengs el. bass, Klaus Blomvik: trommer Bernt Moen (Shining): akustisk piano og synthesizer.

WWW.POPJAZZ.NO

[10] jazznytt

4 & / 5 3 " -5 * 0 4 - 0

HAR DU EN

JAZZMUSIKER I MAGEN?

Ă˜nsker du ĂĽ spille med andre musikere som ogsĂĽ vil lĂŚre mer?

NYHET: KURS I JAZZ SAMSPILL t 'PS EFH NFMMPN PH ĂŒS t .FME EFH QĂŒ XXX QPQKB[[ OP t 5B NFE JOTUSVNFOU PH TQJMM t *OTUSVLU“SFS 4UBGGBO 8JMMJBN 0MTTPO "UMF /ZNP )FSNVOE /ZHĂŒSE N GM t 6LFOUMJHF LVST PWFS VLFS t ,POTFSU

WWW.POPJAZZ.NO

www.curlinglegs.no

SMÅSTOFF

JAZZWISE MED SANS FOR NORSK JAZZ

FLERE NORSKE MUSIKERE TIL JAZZAHEAD 2011 I BREMEN

I desember/januar-utgaven av det britiske jazzmagasinet Jazzwise, har man sin årlige oppsummering over jazzåret.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den unge saksofonisten Marius Neset fra Os ved Bergen er nevnt av flere som en man bør merke seg. Neset kommer ut med sin nye plate «Golden Xplosion» på britiske Edition Records i vår. I tillegg finner vi både gitarist Stian Westerhus og vokalisten Mari Kvien Brunvoll på listen. Litt bemerkelsesverdig er det kanskje at Brunvoll er med, siden hun ennå ikke er å høre på noen plateinnspilling, men hun har vært aktiv på flere festivaler i 2010, som en av de artistene Vestnorsk Jazzsenter har valgt å promotere i utlandet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Av årets plater er flere norske med. Flest anbefalinger får den norsk/ britiske duoen Food og deres seneste utgivelse «Quiet Inlet», mens Arild Andersens «Green In Blue; The Early Quartets» er en gjenganger innenfor nyutgivelsene. I tillegg finner vi både Elephant9 «Walk the Nile», Atomic «Teathre Tilters», Eivind Aarset «Live Ex-tracts», Frøy Aagre «Cycle of Silence», Jazzmob «Pathfinder» Håkon Kornstad «Dwell Time» og Jan Garbarek/Hilliard Ensemble «Officium Novum» på listen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I tillegg mener vår mann i Jazzwise-redaksjonen, Stuart Nicholson at Karin Krog og John Surmans bestillingsverk til Vossa Jazz var årets konsertopplevelse.

Jazzmessen Jazzahead i Bremen, arrangeres i år fra 28. april til 1. mai. Under programposten «Europe Jazz Meeting» står flere norske band på spilleplanen. Den 29. april kan man få med seg konserter med gitaristen Stian Westerhus og sangerinnen Randi Tytingvåg pluss en haug med andre konserter, bl.a. britiske Partisans, finske Elifantree og nederlandske Monsieur Dubois. Dagen etter spiller Mats Eilertsen Quartet og sangerinnen Mari Kvien Brunvoll (bildet) i sterkt selskap med bl.a. finske Kari Ikkonen Karikko, nederlandske Trio Braam-deJoode-Vatcher og belgiske Nicolas Kummert Voices.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I tillegg til «Europe Jazz Meeting» består Jazzahead av alt som kan krype og gå av potensi-

elle jazzutstillere fra hele Europa, presentasjon (show case) med tysk jazz, musikk i enhver krik og krok og masse muligheter for nettverksbygging.xxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXx Sjekk ut programmet på www.jazzahead.de

SWEDISH JAZZ CELEBRATION 2011 Den årlige stormarkeringen og manifestasjonen av svensk jazz, Swedish Jazz Celebration, vil i år bli arrangert i Luleå i Nord-Sverige fra 24. – 26. mars. Her kan man høre bl.a. Atomic, Mari Boine, Dee Dee Bridgewater & Norrbottens Big Band, Josefine Cronholm, Anders Jormin, Jacob Karlzon Trio, svenskenes nye saksofonyndling Elin Larsson (bildet), Claudio Roditi Quartet, The Thing, Marilyn Mazur, Sarah Riedel, Fredrik Kronkvist Quartet og pianisten Cecilia Persson.cwww.swedishjazzcelebration.com

JOHN KELMAN PLUKKER KONSERTER FOR 2010

STOCKHOLM JAZZFESTIVAL FLYTTERxx Ryktene forteller at årets Stockholm Jazzfestival vil bli flyttet fra Skeppsholmen til Skansen på Djurgården. Grunnen skal være at det koster for mye å få skikkelig lys og lyd på Skeppsholmen, og at Skansen er bedre. Ikke like sentralt i byen, men forhåpentligvis med bedre lytteropplevelser. Festivalledelsen sier til Orkesterjournalen at infrastrukturen på Skansen gir mulighet for at pengene kan legges i musikken i stedet for på scener og teknikk.

AllAboutJazz’ norske venn, John Kelman har satt opp sine 25 beste konsertopplevelser for 2010 i en liste på AllAboutJazz. Kan hende har han oppholdt seg litt for mye i Norge i fjor, siden lista inneholder nesten skremmende mange norske navn. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Uansett så finner vi trioen 1982 som tredjevalg på lista. Konserten ble gjennomført under fjorårets «Jazz Norway in a Nutschell» på Ulriken i Bergen. Deretter finner vi Stian Westerhus sin solokonsert under Nattjazz, Eivind Aarset Conic Codex samme sted, Jan Erik Vold, Arild Andersen og Bill Frisells konsert på Kongsberg

jazzfestival og Jaga Jazzist samme sted, Ketil Bjørnstads Antonioni Project, Nils Petter Molvær Trio, Ola Kvernbergs «Liarbird» og Motorpsycho, Trondheim Jazzorkester og Trondheimsolistene fra Moldejazz, Supersilent med John Paul Jones og Jan Bangs «… and poppies from Kandahar» fra Punkt på lista.xxxxxxxxxxxx I tillegg har han fått med seg Per Jørgensens samspill med de finske musikerne Samuli Mikkonen (piano) og Marrku Ounaskari på Tampere Jazz Happing på den ytterst norskvennlige oppramsingen.

CECILIA PERSSON BLE SATT PRIS PÅ I UMEÅ Den svenske pianisten Cecilia Persson mottok i høst Balticgruppens stipend under Umeå Jazzfestival. Persson er mest kjent for sin medvirkning i bandet Paavo, sammen med bla. sangerinnen Sofia Jernberg og saksofonisten Fredrik Ljungkvist. Hun spiller også med Lina Nyberg Show, som i vår bl.a. vil gjeste Nasjonal Jazzscene i Oslo.

«THE KÖLN CONCERT» TIL GRAMMY HALL OF FAME Keith Jarretts legendariske album «The Köln Concert» er blant innspillingene som nylig ble tatt opp i «The Grammy Hall of Fame». Samlingen, som blir vist i Grammy Museet i Los Angeles, ble opprettet i 1973 for å «hedre innspillinger av en varig og kvalitativ historisk betydning».xxxxxXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jarretts solo piano improvisasjoner fra 1975 blir i denne runden tatt opp som en del av samlingen sammen med

følgende legendariske album : «Bill Evans at the Village Vanguard», «Duke Ellington playing «Ko-Ko»», Blind Willie Johnsons «Dark Was The Night, Cold Was The Ground», Beatles sin «Penny Lane», og Hank Williams «Lovesick Blues».xxxxxxxxxxxXXXXXXXXXxxxxxxxxx «The Köln Concert» ble nylig reutgitt av ECM på dobbel LP i 180grams audiophile utgave.XXXXXXXXXXX

jazznytt [11]

RAKE D D I M ten HA ppvokst i s i n o j s o Perku isiana, u frika o L A i i t t d e er fø d h j e r t rena for e m , o C h i c a g loden som a an var k H e l . e e s h l og utfolde spille med k s l a k musi for å e g r Gjero N e i d o g nyli s e r F r m føyer å l b e r t m u l t i - samarbeid so e med k t k e e , r d a g st en lan ncock, Don i n n i seg bie Ha ers, Arr e H m navn so haroah Sand Brötzr , P Cherry pp og Pete amars he chie S ans utallige entor, H ed m m mann. r e t jek nders A o r d p e s r d F bei rsfigur ra Chicago a f g o venn ruen f er også u g z z a ij i fjor, son, fr t r o b amid H k k t i a g l i som nene t n av verdn u r g blant som e s e n nister. g o e j r s e u k k r a Dr ste pe FURU m e r f NUS ens AG SVEIN M LIE : T S K E T AN JAN GR FOTO:

E L E L U I T R I R E P S MM O R T [12] jazznytt

jazznytt [13]

rakes personlighet er tett knyttet sammen med hans musikalske virkemåte. Rundt hele ham flyter en aura av spiritualitet og åpenhet, som reflekteres gjennom hans absolutte motvilje til sjangermessig begrensning.

Dette har ført hans musikalske stier innom frijazz, fusion, reggae, verdensmusikk og det meste derimellom.

I sitt trommespill inkorporerer han inntrykk fra indisk tablaspill, swingende jazzrytmer, reggaens backbeat og tradisjonell afrikansk og østlig tromming.

Hamid Drakes nærhet til høyere og indre makter kan man nærmest merke der han sitter bak trommesettet eller med en håndtromme av en eller annen form i fanget. Han spiller med en selvsikkerhet og styrke som er få musikere forunt. Hans tydelige jazzbakgrunn flyter som en gyllen tråd gjennom frie cymbalkadenser, rytmisk tamhamring eller leken omgang med bjeller og gonger, mens hans åpne sinn lynraskt absorberer inntrykkene rundt seg på scenen og omsetter dem umiddeltbart i aksjon, reaksjon, kommentar eller stillhet.

På konserten med Frode Gjerstad og bassist William Parker på Nasjonal Jazzscene tidlig i desember i fjor smeltet alle disse unike referansene sammen til et underlig heksebrygg som stadig endret sammensetning, tekstur og farge. Med Drake og Parker i tradisjonelt afrikansk tøy som drivkrefter hadde ikke Gjerstad annet valg enn å hive seg på toget og spille det remmer og tøy kunne holde. Konserten, som var del av en turné som tok trioen gjennom Norge, Storbritannia, Tyskland og Belgia, viste med full styrke improvisasjonens lunefulle vesen, et vesen som hviler hele sitt legeme på den umiddelbare kommunikasjonen musikerne imellom, og tar sin næring fra både deres og publikums energinivå og konsentrasjon.

D

De tre møttes i 1997, da Frode Gjerstad hadde blitt kåret til «årets norske jazzmusiker» av Foreningen Norske Jazzmusikere. En del av prispengene skulle gå til å velge musikere som han kunne turnere med i Norge, samt en konsert på Ultimafestivalen. Valget falt på Drake og Parker, som allerede hadde et langt samarbeid med tyske Peter Brötzmann bak seg.

- Den første gangen vi møttes var også første gang vi spilte sammen. Frode ringte og ville ha med William Parker og meg på turné i Norge.

Jeg er veldig glad i trioer, og William og jeg hadde allerede spilt masse trio med Peter Brötzmann, så det var interessant å skulle spille sammen med en annen saksofonist, forteller Drake.

Ved nærmere ettersyn har duoen Drake / Parker vært grunnstammen i nærmere 30 forskjellige grupper med plateinnspillinger i bagasjen. Den første var Brötzmanns innspilling «Die Like a Dog» fra 1993, siden har de blant annet vært grunnmuren i grupper som The Chicago Tentet og David S. Ware Quartet, og med Joe McPhee, Fred Anderson, Daniel Carter, Evan Parker og Alexander von Slippenbach for å nevne noen.

- Frode og Peter har ganske forskjellige innfallsvinkler. Peter er jo også billedkunstner. Mange mener at han har en mer aggressiv fremgangsmåte, men jeg vil ikke nødvendigvis karakterisere ham slik. Han har en veldig rett-fram holdning til musikken, og går direkte til poenget. Og han spiller med masse kraft.

- Frode går også til poenget, men går oftere omveier for å komme dit. Han spiller med samme [14] jazznytt

ALLE SOM MØTTE FRED (ANDERSON) KAN FORTELLE OM DEN ENORME EMPATIEN, ÅPENHJERTIGHETEN OG VARHETEN SOM HAN UTSTRÅLTE. JEG KJENNER INGEN MUSIKER SOM VILLE SI AT FRED IKKE VAR EN AV DE MEST ÅPENHJERTIGE DE KJENTE

pasjon, men tar seg ofte mer tid og viser frem andre landskaper på veien. Og hans holdning til sound er ganske forskjellig. Peters sound er mer som et maskingevær, bare tenk på plata hans «Machine Gun», mens Frodes sound kunne kanskje kalles mildere, men det er ikke helt presist det heller. Begge har litt av begge deler. Den største forskjellen ligger i deres personligheter.

Drakes musikalske historie går tilbake til skolekorpset i Chicago hvor han vokste opp. Hans største ønske var å få hendene sine på en tromboneslide, men valget falt i stedet på et trommesett da alle trombonene alt var delt ut. Man kan snakke om et lykkelig feilslag som endte opp med å bli et livslangt kjærlighetsforhold.

Det var alltid musikk i huset der han vokste opp.

Under oppveksten snek musikken seg sakte men sikkert under huden på ham, godt hjulpet av dyktige trommelærere, så vel som perkusjonisten Adam Rudolph. Rudolph introduserte Drake for congas, noe som raskt utviklet seg til en interesse for alle typer håndtrommer, slik som tablas og afrikansk tromming.

I 1977 var han med på å grunnlegge «Mandingo Griot Society», en kvartett formet av Foday Musa Suso. Den gambiske koraspilleren har røtter tilbake til den første utøveren av det 21strengede harpelignende instrumentet. Bandet ble svært viktig for Hamids søken etter sine afrikanske røtter, og blandingen mellom afrikansk tradisjonsmusikk og fusion er en viktig byggestein i Drakes mangfoldige musikalske stemme.

Platen fra 1978, med samme tittel som bandet, ble også Drakes første utgivelse, da under artistnavnet Hank Drake. På platen dukker også Don Cherry opp, og han skulle bli et viktig forbilde for Drake, selv om de ikke samarbeidet på plate siden.

Koblingen til det afrikanske kontinent har også medført en sterk kjærlighet til karibiske musikkformer, og da i hovedsak reggae. Dette har manifestert seg gjennom hele hans karriere, og særskilt i senere år med innspillingen av «Bindu: Reggaeology», en hyllest til Drakes musikalske røtter.

De tidlige innspillingene hans domineres, foruten platene med Mandingo Griot Society, av det livslange samarbeidet med Fred Anderson. Samspillet som begynte med platen «Another Place» i 1978, og endte i juni 2010 da frijazzsaksofonisten døde.

- Jeg har kjent Fred så lenge jeg kan huske.

Han og kona var veldig gode venner med mine foreldre, og da jeg var rundt syv eller åtte bodde familiene våre sammen i en periode. Jeg vokste opp med sønnene hans Eugene, Kevin og Michael. Kevin spilte gitar, og han var en av de første jeg spilte med, sier Drake.

Samarbeidet med Anderson senior begynte da Hamid var rundt 18 år.

- Det kom i stand etter at jeg hadde hatt en spillejobb med bandet «Card Wolf», en jazzrockgruppe med Bobby Wolf, Eric Hart og Felix Blackman. Vi spilte på et sted som het «Alice’s», og var totalt uforberedt på at vi skulle varme opp for en gruppe ledet av Fred sammen med trommeslager Steve McCall, bassist Lester Lashley og trompetist Billy Brimfield. Etter konserten snakket vi sammen, og han kunne fortelle Felix og meg at han så etter ny trommeslager og bassist til en gruppe med George Lewis, Douglas Ewart og Iqua Colson. Vi øvde hver mandag, Fred lagde mat til alle, og vi spilte og lyttet masse på all slags musikk. Det var mye gammel Coltrane, Charlie Parker og Ornette Coleman, Duke Ellington, masse forskjellig.

- Selv kom jeg fra en groovebasert verden, mens Fred var en del av «Assosiaction for the Advancement of Creative Musicians» (AACM), hvor de var interessert i å forske på og utvikle hele musikkens totale innhold, tekstur og rytme. Det var ikke så viktig for dem med en stødig groove.

Da jeg kom inn i denne situasjonen, hvor vi gikk bort fra en tradisjonell rytme med fire slag i takten og mot mer kompliserte rytmer og også arytmisk trommespill, var det noe helt nytt for meg med min bakgrunn.

Drakes første møte med friere former for jazz kom altså i stand via en av de største utviklerne av denne musikkformen, noe som har ført til at jazzen sitter plantet dypt i ryggraden på ham og således smitter inn på alle hans musikalske krumspring.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Følte du en spirituell kobling med ham?

- Utvilsomt, Fred var som en far for meg. Min far døde da jeg var fjorten år gammel, og «Baba Fred», som jeg kalte ham, ble raskt en farsfigur for meg. Jeg hadde en dyp kobling med ham.

Han var også en av mine musikalske mentorer.

Senere i livet fortalte han at han også lærte noe av meg, noe som jeg ikke trodde var mulig. Mes-

jazznytt [15]

teren var også villig til å lære!

- Alle som møtte Fred kan fortelle om den enorme empatien, åpenhjertigheten og varheten som han utstrålte. Jeg kjenner ingen musiker som ville si at Fred ikke var en av de mest åpenhjertige de kjente. Ken Vandermark, Kent Kessler, Mats Gustafsson, alle jeg har spilt med som møtte ham vil også skrive under på dette.

En av grunnene til at Fred Anderson ikke er så kjent utenfor jazzmiljøet er hans lave aktivitet som turnerende musiker. Til gjengjeld var han svært aktiv på Chicagos musikkscene, både som musiker og som eier av baren og spillestedet «Velvet Lounge».

- På den tiden da mange av musikerne fra AACM begynte å reise mye rundt med musikken hadde Fred fått familie, og syns det var viktig å ha en sterk base. Interessen hans snudde slik mot å finne et sted for musikere å spille i Chicago.

Først inkarnerte det i et sted som het «Birdhouse», så åpnet han den første «Velvet Lounge» i 1982. Han syns det var ekstremt viktig å gi unge musikere muligheten til å gi næring til sine voksende talenter. For ham var det viktig å ha en klubb hvor de kunne gjøre det, og klubben har vært en rekke musikeres andre hjem siden.

«Velvet Lounge» kunne med innsamlede midler flytte fra den rivningsklare blokken hvor klubben oppholdt seg frem til 2006, for å gjenoppstå noen kvartaler unna. Gjennom tre tiår har den vært det eneste stedet i Chicago med jazzmusikk fem ganger i uken, hjem til legendariske jammer hver søndag kveld og en rekke live-innspillinger, blant annet tre av Fred Anderson Quartet.

Etter å ha spilt med så mange både europeiske og amerikanske musikere vil man tro at det har oppstått situasjoner hvor musikerne med europeisk bakgrunn har en annen innfallsvinkel til musikken enn Hamid Drake har selv. Men han er ikke enig i at forskjellene er store på tvers av Atlanterhavet. Som han sier: - Folk spør etter forskjeller, men jeg vil heller se etter likheter.

- Og hvilke er det?

- Med de menneskene jeg spiller med er en av de største likhetene lidenskapen som de har for musikken, som de bruker på instrumentene og som de får fra å spille med de andre musikerne. Og det tror jeg er universelt.

- Det er naturligvis noe forskjellig også, ulik bakgrunn som man tar med seg inn i musikken. Og så kommer det mye an på hvilken type musikk vi snakker om. Hvis vi snakker om klassisk musikk for eksempel, er det stor likhet over hele verden, siden det jo fins regler for klang og lydbruk som må opprettholdes.

- Når det kommer til det man kan kalle mainstream jazz er det også en stor likhet uavhengig av om personen er fra USA eller Europa. Det er jo en spesifikk lyd man søker, enten man prøver å høres ut som den ene eller andre personligheten innenfor stilen, eller om man søker etter et sound fra en spesifikk periode. Om man vil høres ut om Charlie Parker, Lee Konitz eller John Coltrane fra hans tid på Prestige.

- Også i improvisert musikk kan det være noen man søker etter å høres ut som. Men den improviserte musikkens natur er slik at man vil finne sin egen stemme. Jeg tror også den kreative musikkens natur, uansett hvilket instrument eller kjønn eller bakgrunn, som Dr. Yusuf Lateef en gang sa, det fremste formålet i hele musikkhistorien er for individet å finne sin egen stemme.

[16] jazznytt

MUSIKK ER BÅDE KONSEPTUEL OG IKKE. VI ER FØDT MED ET INTELLEKT SOM VI BRUKER FOR Å LÆRE OSS TING, MEN ENHVER MUSIKER KAN FORTELLE AT DET FINS TIDSPUNKTER I SIN UTØVELSE AV MUSIKK HVOR DE GÅR LANGT BORTENFOR SIN VANLIGE LINEÆRE MÅTE Å OPPFATTE OG FORSTÅ TING

For meg er det den største utfordringen. Og det er større enn vårt begrensede kulturelle perspektiv.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Hva har ført frem til din stemme?

- En av faktorene er å ha fantastiske lærere og store mentorer. Som Fred Anderson, Don Cherry, Peter Brötzmann, David Murray, mange av Chicagomusikerne som jeg spiller med, William Parker for eksempel. Jeg lærer fra Frode Gjerstad, og fra folk som jeg aldri har fått muligheten til å møte i dette livet. Og ikke bare musikere. En av de største inspirasjonskildene jeg har hatt, Lex Hixon, tok like mye lidenskap inn i sine studier av de store tradisjonene i menneskeheten, islam, buddhisme, katolsk kristendom, sufisme, hinduisme som mange kunstnere gjør inn i sitt virke.

Og nettopp det spirituelle er sterkt til stede hos Hamid Drake. Han bekjenner seg ikke til en bestemt religion eller religiøs bevegelse, men prøver å finne essensen som renner gjennom alle religionene. Koblingen med en eller annen form for guddommelighet, enten den kommer utenfra eller innenfra har en sterk innvirkning på hans tanker rundt utøvelsen av sin musikk.

- Det gir meg muligheten til å være sensitiv overfor meg selv, som igjen gir meg sensibilitet overfor andre. Og det gir meg følelsen av at vi holder på med noe transcenderende, men også øyeblikkelig. Det kommer fra en transcendent kilde som både er utenfor oss og inni oss.

- Det samme gjelder kunnskapen om transcendent innsikt som alle de store tradisjonene lærer oss. Det er en kunnskapskilde som er utømmelig.

Men det blir rart å snakke om dette med ord, for ord kan egentlig ikke definere det. Egentlig er det å forsøke å definere det udefinerbare, men vi bruker ord så langt det er mulig. Derfor er poesi viktig, det kan lede oss til et sted bortenfor vår lineære tankegang, et sted som vi ikke kan komme til med våre vanlige tanker.

- Musikk er både konseptuell og ikke. Vi er født med et intellekt som vi bruker for å lære oss ting, men enhver musiker kan fortelle at det fins tidspunkter i sin utøvelse av musikk hvor de går langt bortenfor sin vanlige lineære måte å oppfatte og forstå ting. Det er nesten som om det fins noe ugripelig som vi forsøker å gripe. Noen ganger føler vi det, og vi prøver å forklare det og uttrykke det gjennom musikk.

- Dette er en uvanlig innfallsvinkel for en nordmann, å ha et slikt sterk spirituelt bånd med musikken man utøver.

- Men det er ikke fraværende i den gamle norske tradisjonen. Jeg tenker ikke bare på samene, men også vikingene hadde sterke forbindelser med kosmos og alt det. Og til og med i den gamle norske kristne kulturen fins dette. Noen ganger mister vi det i den ordinære og gråe hverdagen, men den finnes der også.

- Mange sier at det er mer til stede i amerikanske musikere, men jeg har møtt mange europeiske og norske musikere som har dette i seg. De snakker ikke alltid om det, men de uttrykker det gjennom det de spiller.

- Så musikken snakker mer om hva musikeren tenker enn hva de sier?

- Det kan den absolutt. Dette er noe som finnes inne i hvert menneske, i hver kultur. I noen er det mer på overflaten, og noen har bevart dem mer tydelig fremme i dagen, men det er absolutt til stede i alle kulturer.

- Er det lettere å få en sterk musikalsk kommunikasjon med noen som er åpne om sin spiritualitet?

- Jeg prøver å ikke la mine begrensede konsepter frarøve meg fra å koble med noen som ikke har det samme trossystem som meg. Jeg vil ikke la det stoppe meg fra å kommunisere med dem som medmennesker og musikere.

At en mann som Hamid Drake etter en slik utlegning om spiritualitet, ånd og høyere makter omtaler seg selv som en mann med «begrensede konsepter», sier ikke lite om hva slags åpenhet han tar med seg inn i alle sine møter, også de musikalske. Denne åpenheten er kanskje noe av det som har ført ham i kontakt med et slikt formidabelt antall dyktige musikere over hele verden.

I årene rundt millenniumsskiftet var han en av de mest ettertraktede perkusjonistene i USA, noe som førte til 20 plateinnspillinger bare i år 2000.

I 1992 startet for eksempel et langt samarbeid med klarinettist og saksofonist Ken Vandermark, et velkjent fjes på den norske jazzscenen gjennom bandene Vandermark 5, School Days og duoen med Paal Nilssen-Love. Trioen DKV med bassist Kent Kessler har vært et av Drakes lengstlevende prosjekter. Alle tre er bosatt i Chicago, og er blant ildsjelene på Amerikas mest mangfoldige jazzscene.

- Det begynte med at Ken ville spille inn en plate kalt «Standards» med en rekke forskjellige Chicagomusikere. Og en av kombinasjonene han ønsket var med seg selv, Kent Kessler og meg.

Kent og jeg kjente hverandre fra Pierre Dørge’s New Jungle orchestra med danskene Jesper

jazznytt [17]

DISKOGRAFI HAMID DRAKE [et lite utdrag] Mandingo Griot Society

Mandingo Griot Society

Flying Fish,1978

Fred Anderson Quintet

Another Place

Moers Music,1978

Fred Anderson Quartet

The Milwaukee Tapes Vol.1

ALP,1980

Fred Anderson

The Missing Link

Nessa,1984

Mandingo Griot Society

Mighty Rhythm

Flying Fish,1981

Jim Pepper

Comin’ and Goin’

Bellaphon,1983

Herbie Hancock

Sound-System

Columbia,1984

Hancock/Foday Musa Suso

Jazz Africa

Verve,1986

Pierre Dørge & New Jungle

Johnny Lives

Steeple Ch,1987

David Rothenberg

Nobody Could Explain It

Accurate,1991

Crispell/Brötzmann/Drake

Hyperion

Music & Arts,1992

Brötzmann/Kondo/Parker/Drake

Die Like A Dog

FMP,1993

Anderson/Crispell/Drake

Destiny

Okkadisk,1994

Brötzmann/Drake Duo

The Dried Rat-Dog

Okkadisk,1994

Pharoah Sanders

Message From Home

Verve,1995

Fred Anderson Quartet

Birdhouse

Okkadisk,1995

Drake/Mats Gustafsson Duo

For Don Cherry

Okkadisk,1995

Brötzmann/Gania/Drake

The «WELS» Concert

Okkadisk,1996

Fred Anderson/DKV Trio

Fred Anderson / DKV Trio

Okkadisk,1996

DKV Trio

Live

Okkadisk,1996

Brötzmann Chicago Octet

The Chicago Octet/Tentet

Okkadisk,1997

DKV Trio

Baraka

Okkadisk,1997

Brötzmann Chicago Tentet

The Chicago Octet/Tentet

Okkadisk,1997

Frode Gjerstad Trio

Ultima

Cadence ,1997 Circulasione Totale, 1997

Frode Gjerstad Trio

Remember To Forget

Peter Brötzmann/Die Like A Dog Quartet

Little Birds Have Fast Hearts 1/2 FMP,1997

Schweizer/Anderson/Drake

Willisau & Taktlos

Intakt,1998

Fred Anderson Trio

Live at the Velvet Lounge

Okkadisk,1998

Drake/Brötzmann/Hopkins

The Atlanta Concert

Okkadisk,1998

Brötzmann/Drake/Kessler

Live at the Empty Bottle

Okkadisk,1998

Misha Mengelberg

Two Days In Chicago

hatOLOGY,1998

DKV Trio

Live in Wels & Chicago, 1998

Okkadisk,1998

Brötzmann Chicago Tentet

Stone/Water

Okkadisk,1999

AALY/DKV Double Trio

Double or Nothing

Okkadisk,1999

Peter Brötzmann/Die Like A Dog Quartet

Aoyama Crows

FMP,1999

Frode Gjerstad Trio

The Other Side

Ayler,2000

Anderson/Drake/Jordan/Parker

2 Days in April

Eremite,2000

William Parker Trio

Painter’s Spring

Thirsty Ear,2000

William Parker Quartet

O’Neal’s Porch

AUM Fidelity,2000

Brötzmann Chicago Tentet Plus Two

Broken English

Okkadisk,2000

Brötzmann Chicago Tentet Plus Two

Short Visit To Nowhere

Okkadisk,2000

Hamid Drake & Assif Tsahar

Soul Bodies, Vol. 1

Ayler Records,2001

Gigi

Gigi

Palm Pictures,2001

Sussan Deyhim

Shy Angels

Crammed Discs,2001

William Parker Trio

...and William Danced

Ayler Records,2001

Drake / Gahnold / Parker

The Last Dances

Ayler Records,2002

Jemeel Moondoc Trio

Live at Glenn Miller Café Vol. 1

Ayler Records,2002

Peter Brötzmann Chicago Tentet

Images/Signs

Okkadisk,2002

David Murray 4tet & Strings

Waltz Again

Justin Time,2002

Evan Parker Trio & Peter Brötzmann Trio

The Bishop’s Move

Victo,2003

David S. Ware Quartet

Live in the World

Thirsty Ear,2003

Brötzmann / Drake

Brötzmann / Drake

Brö Records,2004

Namtchylak / Parker / Drake

Sainkho Namtchylak

La Huit,2004 Auand Records,2004

Domino Quartet

Radio 3 Sessions

Henry Grimes Trio

Live at the Kerava Jazz Festival

William Parker Quartet

Sound Unity

Ayler Records,2004 AUM Fidelity,2004

Paolo Angeli / Hamid Drake

Uotha

Nu Bop Records,2004

Hamid Drake & Bindu

Bindu

RogueArt,2005

Dunmall / Rogers / Gibbs / Drake

Peace and Joy

Slam,2005

Gjerstad / Drake / Parker

On Reade Street

FMR,2006

Raoul Björkenheim/Parker/Drake

DMG @ The Stone Vol. 2

Downtown Music Gallery,2006

William Parker / Raining on the Moon

Corn Meal Dance

AUM Fidelity,2007

Hamid Drake & Bindu

Blissful

Rogue Art,2007

David Murray Black Saint Quartet

Live in Berlin

Jazzwerkstatt,2007

Archie Shepp

Phat Jam in Milano

Dawn of Freedom,2007

William Parker Quartet

Petit Oiseau

AUM Fidelity,2007

Adam Rudolph’s Moving Pictures

Dream Garden

Justin Time Records,2008

Circulasione Totale Orchestra

Bandwidth

Rune Grammofon,2009

Innarella/Parker/Drake

Live in the Ghetto

Terre Sommerse,2009

Gratkowski/Drake

Frank Gratkowski & Hamid Drake Valid Records,2009

[18] jazznytt

Zeuthen, Pierre Dørge, John Tchicai, Marilyn Mazur og mange andre.

Forøvrig Drakes første møte med europeiske musikere.

- Så Kent og jeg hadde spilt en del, men jeg hadde aldri spilt med Ken før, selv om jeg hadde hørt ham tidligere. Og så fungerte det umiddelbart veldig bra, og det ble flere plater og turneer.

Vi hadde faktisk en jobb hver torsdag i et par år på et bittelite sted kalt «The Lunar Cabaret» med plass til cirka 50 mennesker. Stedet var vert for teater og performance og mye forskjellig, og hver torsdag var det stappfullt!

- Hva skjer med et band når man får jobbet så mye sammen?

- Det blir magisk! Eller; enten blir det magisk eller så blir man veldig lei av hverandre. Med oss ble det veldig magisk! DKV er et band som jeg virkelig er glad i, fordi våre forskjellige utgangspunkt gir oss muligheten til å gå i hvilken retning vi vil. Vi har frihet til å utforske forskjellige teksturer og landskaper. Det er ikke bare en uttrykksmodus, vi uttrykker så mange ting innenfor samme gruppe. Og folk setter pris på det!

- Som sagt spilte vi en gang i uka på «The Lunar Cabaret», og snart ble det søndager i tillegg et annet sted i byen. Siden har det blitt mange turneer i USA og Europa, og det ble også sju plater på Chicagoselskapet Okkadisk, startet av Bruno Johnson. Han startet faktisk Okkadisk for å gi ut plater med Fred Anderson.

Den første DKV-platen var en livekonsert fra nettopp «Lunar Cabaret». («DKV Live», Okkadisk, 1996.) Siden har samarbeidet også strukket seg helt til Skandinavia, på platen «Double or Nothing» med AALY trio (Mats Gustafsson, Kjell Nordeson og Ingebrigt Håker Flaten) fra 1999.

Arven etter Fred Anderson og hans evner som konsertarrangør har kanskje hatt en innvirkning på Hamid Drakes engasjement i konsertserien «Solstice Concerts», med grytidlige konserter i dagene rundt vintersolverv.

- 22. desember 2010 blir vårt 20 års jubileum for konsertene, i år blir det konserter fra klokken seks til klokken syv om morgenen, seks dager på rad. Det begynte i 1990 da Michael Zerang ble bedt om å gjøre en veldedighetskonsert til inntekt for Links Hall, hvor konsertene nå holdes.

De spurte om han kunne gjøre noe på trommesett, men han ønsket ikke å være helt solo å scenen. Han snakket med broren sin Ziggy som jeg kjenner fra Mandingo Griot Society og reggaescenen i Chicago. Ziggy sendte Michael videre til meg, og han spurte om jeg kunne ta med meg en frame drum (ligner litt på en irsk bothrantromme, og spilles med hendene, journ. anm.).

Vi spilte sammen i ca 20 minutter, og det oppsto et øyeblikkelig bånd mellom oss. Det var på sommeren, og vi begynte umiddelbart å snakke om å gjøre både sommer og vintersolvervskonserter.

Men det viste seg å være vanskelig å få til om sommeren, rett og slett fordi trommene ikke oppførte seg som de skulle i varmen.

- I begynnelsen spilte vi først morgenkonsert, så påfølgende kveld, og det samme neste dag. Men det viste seg å være vanskelig å gjennomføre, så vi bestemte oss for å kun ha morgenkonserter. Et år hadde vi ti konserter ti morgener på rad.

- Hva er det med solvervet?

- Uansett hva slags kulturell, rasemessig og na-

UANSETT HVA SLAGS KULTURELL, RASEMESSIG OG NASJONAL BAKGRUNN DU HAR, SÅ ER SOLVERVET NOE SOM ALLE MENNESKER OPPLEVER, ENTEN BEVISST ELLER UBEVISST. VINTERSOLVERV ER ÅRETS KORTESTE DAG, OG DET ER DET INGENTING DU KAN GJØRE NOE MED! DET VAR OGSÅ EN VIKTIG DAG FOR MENNESKER I DE TRADISJONELLE KULTURENE. DET MARKERTE EN NY BEGYNNELSE FOR DEM.

sjonal bakgrunn du har, så er solvervet noe som alle mennesker opplever, enten bevisst eller ubevisst. Vintersolverv er årets korteste dag, og det er det ingenting du kan gjøre noe med! Det var også en viktig dag for mennesker i de tradisjonelle kulturene. Det markerte en ny begynnelse for dem. Og dette betyr noe for menneskene som besøker konsertene også. For dem er det en måte å feire julehøytiden. Mange har utradisjonelle syn på julefeiring, og vil kanskje ikke feire jul fordi de ikke hører til den kristne tradisjonen.

Allikevel har de et ønske om å feire noe, siden jula er så sterkt til stede i den amerikanske tradisjonen. Og for mange av våre venner ble det en spesiell tid å komme sammen og oppleve musikk sammen. Det ble en måte å starte året på en mer nøytral måte, ikke knyttet til en spesiell religion eller tradisjon, men til jordens evige reise rundt solen som vi alle er en del av.

Hamid Drakes reise på denne planeten fortsetter

i et rasende tempo. Etter et hundretalls innspillinger som sidemann, har han i det siste fokusert mer på sine egne prosjekter. Det fremste utløpet for hans kreative energi er «Bindu», en gruppe som i løpet av årene har inkludert William Parker, Jeff Parker, Sabir Mateen og Jeb Bishop. På gruppas tre plater ser vi en retur til miksen mellom jazz og tradisjonell folkemusikk fra alle verdens avkroker, som vi først hørte på Drakes tidligste utgivelse, «Mandingo Griot Society» fra 1978. Den siste i serien er «Reggaeology», hvor bandet, som består av bass, gitar, to tromboner og Napoléon Maddox på vokal beatboxing, blander jazz, reggae og andre verdensmusikkingredienser til en sjangerubegrenset kompott med referanser til så vel Bob Marley som Louis Armstrong.

Og reisen går videre:

prosess, og jeg lærer mer og mer etter hvert. En av de tingene jeg lærer er at denne reisen aldri slutter. Perfeksjon er uendelig. Vi kan lære fra alt vi gjør. I livet, men også i musikken. Hvis vi er sensitive og lytter, og hvis vi har hjerte og lidenskap for å lære.

- Buddhister sier at våre tanker og handlinger kreerer mønstrene som former fremtiden vår, så jeg vil gjerne være på et positivt sted, slik at mine positive handlinger former fremtiden min på en positiv måte. Men det er også avhengig av mitt ståsted. Noe som kanskje virker negativt, kan med det riktige perspektivet på ting snus til noe positivt, noe jeg kan lære av.

Hamid Drakes åpenhet, betingelsesløse aksept og lærevilje blir et tankevekkende ståsted i en tid hvor fordommer står sterkt mot hverandre, og uvennskap heller enn forbrødring preger kommunikasjonen mellom verdens kulturer.

- Har du funnet din egen stemme?

- Jeg tror jeg finner den kontinuerlig. Det er en jazznytt [19]

PROGRESSIV HIPPIE OG KAPITAL-TILHENGER Han er for længst blevet veritabel pariser. Det er snart tretten år siden guitaristen HASSE POULSEN mere eller mindre tilfældig endte med at slå sig ned i Paris og siden har skabt sig en karriere og en position på den franske jazzscene som gør at han kan leve af at spille sin egen «mærkelige musik», som han siger. TEKST: IB SKOVGAARD FOTO: JAN GRANLIE Hasse Poulsen tog af sted med sin guitar på ryggen i 1997 og via Benoît Delbecq fik han i løbet af et par måneder skabt sig et netværk af ligesindede, som siden har været med til at åbne dørene til de større spillesteder, festivals osv. i Frankrig.

Han bosatte sig permanent i Paris i 1998 og har aldrig fortrudt det.

At hans særlige talent blev spottet af Louis Sclavis, hvis projekter Poulsen ofte har deltaget i, har også været med til at skaffe Hasse Poulsen synlighed og anseelse på den franske jazzscene, hvor hans guitar indgår i mange forskellige sammenhænge Hasse Poulsen er lidt af en kunstnerisk arbejdsnarkoman og entrepenør med mange grupper og projekter kørende, incl. Sound of Choice, som er det danske link med de mange år på bagen. Das Kapital, Speeq og senest Progressive Patriots er blot enkelte eksponenter for Poulsen differentierede udtryk og aktiviteter, der alle har deres egen kant og identitet. Oveni er der hans eget Quark Records som udsender cder med alle de ovennævnte. Han debuterer for øvrigt også som sanger på et kommende vokalalbum for at det ikke skal være løgn.

I løbet af sine franske år er Hasse Poulsen dog ikke blevet en «Jean de France».

Men det franske perspektiv giver en frugtbar vinkel som reflekteres i hans syn på fortiden og nutidens danske jazz-og kulturscene. Han har gennemgået en musikalsk udvikling som led i en bestandig kunstnerisk proces. At komme til Frankrig gjorde hele forskellen.

Den mentale befrielse og Louis Sclavis som læremester – Det var på en måde en meget stor byrde der blev taget væk fra mig. Paris en enorm stor by, der bor ca. 12 mio i selve Île-de-France området, folk kommer dertil fra hele verden. Det er et sted hvor det er meget nemt at holde kontakt med andre – dels er der arbejdsmuligheder og dels kan man hele tiden følge med i hvad andre laver, hvor niveauerne er. Der er en stor nysgerrighed overfor hvad der sker rundt om i verden, hvad jeg ikke syntes der var i København.

– Hvordan har det påvirket dig som musiker?

– Først og fremmest som en stor befrielse: at jeg ikke behøvede at stå for et eller andet. Jeg husker jeg arrangerede en Avart koncert i København med Derek Bailey, der kom måske 40 mennesker.

Og den måde jeg prøvede at spille på med inspiration fra 12-tonemusik, Anton Webern, G. Ligeti, Pelle Gudmundsen Holmgren osv. skulle altid forklares – på samme måde skulle man forklare hvem Derek Bailey var – og han var jo nærmest så gammel at han var død… For mig var han ligesom John Cage. Han har haft en enorm [20] jazznytt

indflydelse og er virkelig en søjle i musikken. Så kom jeg til Paris og var til en Banlieues Bleues koncert med Derek Bailey i en sal med 800 mennesker, og jeg tænkte… nååååeeeeh ja, ok, der er noget som kan lade sig gøre. Ikke at der altid vil være 800 mennesker, men at en festival kan gøre det og få 800 mennesker ind, der er noget!

Men for ham var det underordnet, bare der kommer noget ud over scenekanten, og det kan også være meget befriende, der kan også være en vis «groove terror» som kommer fra jazztraditionen.

For det andet vil han have at man spiller sig selv.

Han prøver altid at finde en plads til hver musiker som man kan udfylde og føler sig godt tilpas.

– Men hvordan har du ændret dig mere specifikt musikalsk?

– Når man tager væk fra sit eget land bliver mand også befriet fra sin historie, jeg kunne spille med hvem jeg havde lyst til. Jeg kunne begynde at bruge noget af det jeg havde lært tidligere; at læse noder og spille temaer osv. – jeg røg ind i en mere jazzet linje, kom tilbage til den moderne jazz. Fra starten af Sound of Choice havde vi arbejdet med at bruge den moderne klassiske musiks sprog, strukturer og tonalitet osv. i en jazzsammenhæng, det var der mange andre der arbejde med, så det var muligt at skubbe den musik videre. Jeg synes f.eks. at Marc Ducret har taget den del af musikken meget, meget langt ud til en slags virtuos atonal fusions bebop, eller hvad man skal kalde det. Hver gang jeg hører Marc Ducret … hold da kæft, så er noget at øve sig på.

– Jeg var så heldig at jeg er blevet taget lidt under vingerne af lederen af Grenoble festivalen, efter jeg spillede der med Lotte Anker og Peter Friis Nielsen i 1997, han har åbnet en masse døre for mig. Så hen ad vejen kom jeg til at spille med en masse af de gode musiker, især med Louis Sclavis, og det har haft en enorm indflydelse.

– Jeg er «opdraget» med at gå til koncert i Montmartre (i Nørregade i København), det var en del af min ungdom. Pludselig at komme til Frankrig til koncerter og selv spille i koncertsale var noget nyt, og med Sclavis spillede vi på de helt store festivals.

– Når man spiller en solo i et stort amfiteater for 7000 mennesker i min dengang stadig Derek Bailey inspirerede stil og hører bifaldet, så tænker man, ok det er ikke så meget sproget det er galt med, det kan være konteksten. At finde den rigtige kontekst - hvordan man præsenterer sådan en musik.

– En koncert på en festival og stor scene kræver en helt anden dramaturgi end den man bruger i en jazzklub. Det tog mig måske fem år at få styr på den del af det.

– Louis Sclavis er meget krævende og inspirerende at spille med på to måder: for det første går han meget op i fraseringen i numrene (Hasse Poulsen synger en melodisk frase for at demonstrere lange og korte toner), han gik ikke så meget op i swing og groove og den slags ting. Der var nogle numre vi aldrig rigtig fik til at swinge.

Dizzy Gillespie, Lester Young - jazzfeeling og impromusik – Giver baggrunden som «jazzmusiker» en anden ballast i mødet med moderne improvisationsmusik end den klassiske konservatorieuddannelse?

– Helt sikkert, der er en hel tradition som er anderledes. Hvis man er «følsom» over for Lester Young, Jo Jones f.eks., så kan det ikke undgås at man prøver at få den slags liv ind i musikken. Jeg tænker meget på hvordan Dizzy Gillespie var på en scene: utrolig musikalsk præcis og stram og fik samtidig med sin sceneoptræden publikum til at slappe af, der var meget humor og showmanship, men det kamme aldrig over.

– En af mine venner sagde for mange år siden, ’for at spille jazz bliver man nødt til at være lidt sentimental’, og det er meget fint og præcist sagt.

– Hvis man kommer fra det klassiske konservatorium, fra den modernistiske ny musik-tankegang er det meget ugleset at være sentimental. Følelser, patos er farligt, man skal have et koncept, en form, en helhed. Hele systemet fra Schöenberg, Webern, Boulez og Stockhausen, hvor man lagde et program for sin musik og så gik det op i en højere enhed og blev til et værk. Filosofien bag er i høj grad overtaget af mange af på improvisationsscenen. Det giver en stor intolerance, der er så mange ting man ikke må – og det er så fint med det. Men når man kommer fra jazzen så har man lyst til også at være lidt fjollet, at lege med musikken. På engelsk siger man play, og det ord har jo to betydninger. Det ligger meget i jazzen.

Jeg skulle til gengæld virkelig kæmpe med jazzmiljøet i København. – og når man siger jazzmiljøet siger man ikke jazztraditionen, som er enorm – det er noget helt andet. Det er og har altid været en bastard, en hybrid.

– Men dengang syntes jeg «jazzmiljøet» var meget tegnet af «arven» fra Stan Getz, Dexter Gordon og dem der har boet her osv. – og end ikke Pierre Dørge og hans idé med «Open Door» havde haft indflydelse nok dengang i 80’erne. Den er jo fuldstændig genial, kunst handler om at åbne døre – døre til hvad?

- Sådan var virkeligheden ikke i Frankrig. Der var det plads til det hele uden denne ufrugtbare diskussion – som er en negativ konfrontation.

- Den diskussion og konfrontation var du selv en heftig deltager i?

jazznytt [21]

– Men det var også nødvendigt for mig at gå hårdt til den engang imellem, men det kan være nødvendigt på et givent tidspunkt, kan vi mødes eller kan vi ikke? Det er trist hvis man ikke kan have den slags diskussioner og være uenige, «slå sine kunstneriske fædre ihjel». I Frankrig er der en helt anden tradition, råber op for et godt ord og kan så drikke kaffe og cognac bagefter, det passer mig fint. Men det kan også være en hæmsko at man kommer fra jazzen i forhold til den moderne musik. Ting som det kan være meget svært at befri sig for. Det er svært at befri sig for fornemmelsen for swing og de 8 takter, man bliver simpelthen nødt til bevidst at aflære, det man har lært, som Charlie Parker sagde. Det er en længere proces, som for mig var ret «voldelig» da jeg gik ind i improvisationsmusikken. Andre har haft den samme erfaring. Når jeg inviterer musikere som kommer fra jazztraditionen så bliver jeg nødt til at lave nogle situationer hvor de ikke ryger ned i deres vante grooves, de vante riller. Men som jeg opfatter jazzen nu, er det en mainstream hvor der er plads til mere fra rock, improvisations musik, klassisk musik uden de samme hårde afgrænsninger som dengang i 80’erne. Det flyder mere sammen, det er blevet lettere at være kreativ og gå efter sin egen musik, men hvis man spørger en på 25 kommer der måske et andet svar.

– «L’art Abstrait n’a pas dit son dernier mot» - den abstrakte kunst har ikke sagt det sidste ord - er titlen på en cd med dine egne kompostioner fra 2008. Hvad indebærer udsagnet i æstetisk forstand?

– Sådan et udsagn er jo altid dobbelttydigt. Jeg kan godt lide titlen (efter CDcoveret af maleren Arnaud Labelle-Rojoux) jeg kan godt lide abstrakt og konceptuel kunst.

– Men samtidig kan vi jo ikke holde fast i modernismen som den var i sine heydays i midten af 50’erne. Det er en gammel tradition, vi er i en tid hvor alt blandes sammen på en anden måde og vi kan ikke have det samme renhedsideal. På [22] jazznytt

en måde er musikken på CDen en slags kærlighedserklæring til den tradition, men siger også, husk vi er et andet sted nu!

– Vi lever i en tid hvor det er ildeset at være intellektuel, elitær og akademisk. Jeg vil godt forsvare den verden som jeg synes er meget vigtig og en del af kæmpe kulturel tradition. Det er ligesom til at sige «I’m black & I’m proud», men du er velkommen, det er ikke spor farligt. Det er ikke eksklusiv elitisme, som er noget helt andet.

Men elitært i den forstand at man kan nå noget yppert inden for vor kultur, som f.eks. Hannah Arendt eller John Coltrane. Det er muligt, men kun hvis vi fjerner loftet og tror på det.

Kitsch & Das Kapital som æstetisk Gennem mange år har Hasse Poulsen spillet i trioen Das Kapital, som alene med sit navn signaler en form for militant musik, men kan æstetisk og musik på barrikaderne overhovedet forene?

– Svaret er både ja og nej, så lad mig svare med et paradoks, som Peter Bastian siger. Vi arbejder med to niveauer. Et niveau er med ironisk distance og kitsch, som f.eks. på scenen i Berlin.

Men hvordan gør man det, når man som jeg har svært ved det og kommer fra Coltrane, Gud og Verden og alle de der ting. Vi har lavet musik til en film der hedder «Lenin on Tour» og spiller meget i det gamle Østtyskland. Vi er musikere, vi er selv en del af svaret. Musik er æstetik, er i sig selv abstrakt pr. definition, har ingen betydning, der er ikke en tone, eller en bestemt lyd der er som et ord – med ord i i en sangtekst, er vi ovre i en helt anden verden.

– Man kan ikke komme med et politisk udsagn med musik, men man kan gøre det omkring musik , og der synes jeg det er vigtigt at vi er en del af samfundet og tager del i de diskussioner der findes.

– Hvordan kan det høres i musikken?

– Det ved jeg ikke, jeg er meget teknisk når jeg

tænker musik. Jeg tænker på distortion; spiller jeg kraftigt, har jeg en hård eller en blød lyd, hvordan ligger jeg i forhold til rytmen, hvordan er strukturen osv. Andre tænker i film. Fredrik Lundin tænker måske mere i følelser og i billeder, sådan er jeg ikke. Jeg kan ikke se hvordan man kan oversætte ord til musik, man kan spille en sang med ord. Det er noget andet.

– I Das Kapital spillede vi en musik der blandede rock og alt muligt andet ind, det virkede godt med publikum, men vi kunne ikke komme ud på festivaler og klubber, kun på specialiserede klubber og festivals for improviseret musik. Og vi spiller ikke stilen improviseret musik, så vi var rimelig ugleset i den verden. Vi tænkte, hvis vi nu på en eller anden måde finder et repertoire kan vi måske komme ind på klubberne og spille den samme musik, så har vi pludselig en ramme og vi kan nå ud til mange flere mennesker. Derfor valgte vi at arbejde med en tradition og med Hanns Eislers musik som udgangpunkt. For mig er der også en musikalsk sammenhæng, der er i virkeligheden ikke så lagt fra Eisler til Messiaen – og fra Messiaen er der ikke så langt til Sclavis.

Der er en hel musikalsk-æstetisk tradition, som ligger der med former, melodier, harmonier og til en vis grad atonalitet og tonalitet der blander sig sammen. Hindemith og hvad ved jeg. Æstetisk og politisk er der en masse ting der hænger sammen, som herhjemme ytrede sig i det man kalder kulturradikalisme. Musik kan godt være «politisk» – det er konteksten der afgør det.

Frankrig er stort og rigt, da jeg først flyttede til hit tænkte jeg: hvis jeg kan slå igennem her hvor der er 60 millioner mennesker er der bedre end i forhold til Danmark med 5 millioner mennesker eller hele Skandinavien med ca. 18 millioner som kan være ret hårdt. Jeg havde allerede forsøgt i nogle år.

– Skal man partout «slå igennem»?

– Ja, det bliver man nødt til, ellers kan man ikke arbejde, spille koncerter, ellers kan man ikke

overleve som musiker. Arbejdet med musikken og kunsten er en proces der åbner døre. Vi lærer os selv at kende i forhold til vor alder, vi bliver ældre og ældre og lærer os selv at kende i forhold til så mange ting i livet. Kunst er en del af det.

Men for at kunst skal findes skal der være et publikum, og for at komme ud til et publikum er man nødt til at have et vist navn, en vis anerkendelse. Ellers er man amatør, frivillig eller ufrivillig. Det er også sjovt at slå igennem. Når man er uden for et miljø så lukker cirklerne sig hele tiden, er man inden for kan man ringe til hvem som helst, alt er i orden. Selv om man ved at personen ikke kan lide ens musik, så er det i orden fordi man er accepteret, anerkendt osv. Du har ikke noget valg, du er nødt til at blive anerkendt.

Man må bruge sit hovede på at finde ud af hvordan man gør det bedst muligt, det et en del af arbejdet, det mindre sjove arbejde for at kunne spille og få musikken ud. Tjene nogle penge. Det gør jeg så nu, og det er jeg stolt af, jeg har ca.

2.500 efter skat hver måned, det synes jeg er flot.

– Det synes jeg er glimrende for grundlæggende at spille sin egen musik, jeg kan betale huslejen og leve et ganske almindelig borgerligt liv med børn i privatskole. Og á propos al den debat om kunststøtte: Kunsten skal sgu nok klare sig. Selv om man nedlægger alt hvad der hedder statsstøttet kultur i Danmark og Frankrig skal den store kunst nok overleve. Men spørgsmålet er hvilken slags liv man vil byde kunstnerne for at alle andre nyder kunsten og har glæde af den på andre måder. Det er vigtigt at kunne leve ordentligt.

Hippie med penge – «Hippies with money A» er titlen på den seneste CD med Hasse Poulsen’s Sound of Choice. Gruppen der ikke mere Sound of Choice, men har Hasse Poulsen som hovednavn i relanceringen af gruppen der har næsten sytten år på banen med Poulsen og saksofonisten Fredrik Lundin som de oprindelige partnere i trioen med Lars Juul. Er Hasse Poulsen krøbet til

korset og kastet vrag på sine oprindelige værdier?

– Man må jo bøje sig for samfundet. Jeg arbejdede virkelig hårdt med Sound of Choice. Men viste udmærket godt at i forhold til karriere og markedsføring må man sætte et navn forrest.

Okay, den forrige CD hed «Rugby In Japan» og der satte jeg så Hasse P. forrest. Og tænkte, hvad søren, jeg har selv betalt 50 000-60 000 kr. af min egen lomme, har lavet alle numrene og arrangerer alle koncerterne. Det er okay at kalde det Hasse Poulsens gruppe. og de andre accepterede det ud fra de præmisser. Vi havde nogle gode år efter «Rugby In Japan» CDen, og spillede på nogle gode festivals.

– Men skete der ikke et skift på «Rugby In Japan» med flere pastichenumre, mere tilgængelig musik, kortere numre osv. ?

– Jo men det var noget vi virkeligheden også gjorde på den første plade «Triple Exposure» med Jens Hørsving, så på en eller anden måder er det at gå lidt tilbage til hvor vi var dengang. Vi var nået til grænserne for hvad vi synes vi kunne få ud af improvisationsmusikken.

– Men nu som dengang er det vigtigt at forstå at for os er numrene en skal, en ramme. Vi kan tage en hvilken som helst stil, reggae osv. - tage den ramme og fylde den med vores egen musik.

Rammen giver en friktion som vi kan arbejde med. Hvis vi spiller et tema der lyder som Ellington eller Monk er det ikke fordi vi spiller det på Ellingtons præmisser. Vi stiller vores egen musik op mod nogle former, nogle intervaller, måske bare en kubistisk måde at angribe musikken på som hos Monk. Det er er altid en balancegang.

Nogen gange går man så langt at rammen bliver betydningsløs, spiller en ting og improviserer noget andet. Så giver det ingen mening at have en ramme. Eller numrene er skrevet så det ikke giver mening at improvisere i den stil bagefter, så er det et statement i sig selv. Og vi improviserer frit ved siden af. Et statement giver et kontrastbrud, noget meget koncist i modsætning det

mere løse, eller formløse, som ren improvisation ofte er. Et eller andet sted begynder jeg faktisk at synes at det her er en stil, det vi har med Das Kapital, med Sound of Choice. Andre arbejder lidt på samme måde. Det er en form og en metode for os. Vi spiller jazz, vi er en del af jazztraditionen, sådan ser jeg på det, men vi spiller vores egen musik.

Progressive Patrioter Endnu et projekt sat i søen af den travle guitarist er gruppen The Progressive Patriots med den formidable trommeslager Tom Rainey, saksofonisterne Guillaume Orti og Stéphane Payen og den parisbaserede danske bassist Henrik Simonsen. Alene gruppenavnet er typisk for Hasse Poulsen.

– Ja der skal være lidt punch og politisk kant i mine gøremål. Her er jeg virkelig kapelmester med stor K! Sørger for alt, bestemmer det hele, fixer honorar, diæter rejser osv. - alt er i orden.

Det er min gruppe og jeg har skrevet det meste af musikken. Du kan godt sige at et i sig selv er statement at tage en trommeslager som Tom Rainey med. Han er en fantastisk trommeslager.

– Der er enormt meget jazz i ham og han er en dynamo. Vi har for eksempel et nummer i 6/8 som er rimelig hurtigt (synger teamet). I forbindelse med Tom Rainey tænkte jeg på de store jazztrommeslagere som Elvin Jones og Art Blakey med The Jazz Messengers, der er den igen jazztraditionen har det med statements: Albumtitler som «This Is Our Music», «The Shape Of Jazz To Come», «Tomorrow Is The Question» og «We Insist! – Freedom Now Suite». Men tilbage til sagen. Han spiller de 6/8 og de to meget virtuose altsaksofonister starter meget hurtigt.

Alle i gruppen er meget stærke til tempo og rytme – på nær mig! Og jeg har skrevet musikken til dem…

– Ok…så spiller Tom Rainey den 6/8 intro og man kan mærke dynamoen når han går i gang – wauw- man kan mærke den der fantastiske kraft jazznytt [23]

Das Kapital gjør Tampere Jazz Happening.

Fra venstre Daniel Erdmann, Edward Perraud og Hasse Poulsen

MAN KAN IKKE KOMME MED ET POLITISK UDSAGN MED MUSIK, MEN MAN KAN GØRE DET OMKRING MUSIK , OG DER SYNES JEG DET ER VIGTIGT AT VI ER EN DEL AF SAMFUNDET OG TAGER DEL I DE DISKUSSIONER DER FINDES. og motor, men hvor er et-slage henne? Han kan spille så mange ting på samme tid med så meget energi, men hvor er et henne, hvor er basen?

Men det er helt tydelig, når man selv spiller forkert – han ved nøjagtigt hvor et-slaget er.

– Jeg måtte arbejde meget intens med metronomen efter første turn og det gjorde en kæmpeforskel næste gang. Det er vigtigt for mig at der er noget jeg ikke kan, noget jeg må leve op til, som jeg må lære. Stéphane Payen er den franske mester i Steve Coleman-skolen og alt det der, og dyrker det videre med sin egen gruppe. Den anden saksofonist har en helt ustyrlig teknik, jeg kender ikke mange andre på det niveau, måske Torben Snekkestad?

– Jeg har skrevet noget musik hvor de virkelig er på hjemmebane, og må selv virkelig stramme ballerne og prøve at få min verden ind i det. Min verden som er et-et-et-et.

– Jazz er det uperfektes kunst. Der vil jeg gerne have de andre hen. For mig er det ligegyldigt om man spiller i samme tempo hele tiden, det er ikke alfa og omega, det vigtige er at man laver noget musik sammen. Men hvis man har skrevet noget i tempo, så bliver man nødt til at spille det i tempo. Man må finde ud af hvordan ideerne kan mødes. Men jeg må virkelig øve mig på tempo, så jeg øver meget med metronom osv. – det skal jo fungere.

– Men min holdning er så grundlægende hvis man skal spille noget der «lyer forkert», kan man så ikke bare spille det «forkert» (griner højlydt…) som James Blood Ulmer – og den verde.

Som guitaristen Karsten Hovmark engang sagde det om Ulmer: «Ja, det er jo ikke svært at spille mærkeligt, når man stemmer guitaren om», men for mig at se er Blood Ulmer nu en af de helt store!

[24] jazznytt

– Det kan virke som om Hasse Poulsen er meget intens og målrettet som musiker. Han har brugt syv år på at lære at synge og stemme rigtigt, arbejdet ihærdigt med tempo og metrom. Er han det eller det for at gøre en dyd ud af en nødvendighed??

– Det er begge dele, selvom jeg ikke føler det sådan. Det handler også meget om at overleve.

Jeg går meget op i at kunne alle repertoirer udenad og være nogenlunde sikker på det. Det samme med mit sangprojekt. Sådan er det hele tiden nye opgaver og nye ting at lære næsten samtidig. For at komme videre.

Det begyndte med en guitar og der er det endt – I nogle år var jeg helt inde i impromusikken.

Hvor det bliver næsten helt ligegyldigt om man skraber på en negl, spiller på et bord – eller spiller på en guitar – grundlægende. Det var jeg ude i, men sagde stop. Jeg havde ikke lyst til at lægge guitaren fra mig. Jeg kan godt lide at spille guitar, at spille en C-dur akkord, synge en sang og spille til, spille mærkelige intervaller, spille hurtigt. Det er noget magi i instrumenterne, det er ikke for ingenting de er blevet udviklet over mange 100 år, det en videnskab bag.

– Musik er i sig selv abstrakt og det at man spiller et instrument er i sig selv ikke noget – en guitar eller et klaver kan ikke lave musik. Men med sin erfaring, sin følsomhed, sine fingre kan man lave musik der får folk til at stå op efter en koncert og råbe, eller blive fornærmede - det er fantastisk!

Det er magisk.

– Det er noget vigtig og smukt, selve traditionen er smuk, den er for mig vigtigt. Jeg vil ikke give helt slip på den. Jeg har stor respekt for folk der dyrker den 100% og holder meget af det. Jeg har selv dyrket Jim Hall, John Scofield, John Abercrombie, Bill Frisell, Pat Metheny osv., men man rammer jo en mur på et tidspunkt. Nogen af dem har selv ramt en mur. Jeg talte for et par år siden med John Abercrombie om det. Jeg var oprindelig elev af Karsten Houmark, da jeg gik i gymnasiet – og nogle år på konservatoriet. Abercrombie har lavet utrolige ting - «Gateway» er stadig fantastisk. Jeg sagde til ham: – I var og er så stærke jer fem, hvad kan vi andre gøre, vi bliver nødt til at vende jer ryggen fuldstændig. Og han svarede, – Lad være med at lytte til os, hold op. Fint svar!

Han er heller ikke dum, og i modsætning til mange andre uanset genre - avantgarde eller mainstream -prøver han at forny sig, holder sit sprog levende, prøver nye ting hele tiden.

DISKOGRAFI HASSE POULSEN Sound Of Choice: Hasse Poulsen’s Sound Of Choice: Hasse Poulsen’s Sound Of Choice: Hasse Poulsen: Speeq: Das Kapital: Das Kapital: Progressive Patriots:

«Back Street Theatre» (LJ Records, 2001) «Rugby In Japan» (Quark, 2006) «Hippies with money» (Quark, 2010) «L’art abstrait n’a pas dit son dernier mot» (Quark, 2008) «Or – Live In Strasbourg» (Red Notes Recs., 2007) «Das Kapital» (4 CDer i nummerert opplag i rått hjemmesnekret cigarkasse) (Da Kapital & Son Records, 2004) «Ballads & Barricades» (Quark, 2009) «Progressive Patriots» (Quark - utkommer våren 2011)

Jazzkurs for jenter Drammen og Oslo workshops, innføringskurs og kurs for viderekomne JazzAKKS gir deltakerne et innblikk i flere sjangre innen jazzen og fokuserer på Improvisasjon i gruppe Samspill, lytting og kommunikasjon i band Kursene passer for deg som har lyst til å lære om jazz, og som har spilt/sunget noen år.

Lærere på kursene er blant andre Anita Kaasbøll (vokal), Silje Ræstad Karlsen (vokal), Hedvig Mollestad Thomassen (gitar), Maren Selvaag (piano), Kari Rolland (saksofon), Ellen Andrea Wang (bass), Elisabeth Nesset (trommer) m.fl.

Mer informasjon og påmelding på www.jazzakks.no.

Påmeldingsfrist 20. mars

JazzAKKS arrangeres av AKKS Oslo og Østnorsk jazzsenter. JazzAKKAS støttes av Norsk jazzforum og Oslo kommune

- den ny startsiden for norsk jazz

jazznytt [25]

Dave Brubeck og Paul Desmond

Dave Brubeck og Gerry Mulligan

[26] jazznytt

STILLFULL JAZZ I FLERE GENERASJONER DAVE BRUBECK, som rundet 90 i begynnelsen av desember, snakker med Adam Sweeting bl.a. om hovedrollen i regissøren Clint Eastwoods seneste film.

TEKST: ADAM SWEETING / THE DAILY TELEGRAPH/ THE INTERVIEW PEOPLE OVERSATT AV JAN GRANLIE En av de musikalske varemerker for jazzmaestroen Dave Brubeck er hans bruk av eksotiske «time signatures», men musikken hans har fortsatt en universell appell fordi han alltid kunne gjøre det kompliserte fengende. Hvis du var i for eksempel England, kunne du slå på TVen og høre Brubeck’s «Unsquare Dance» (i 7/4-takt) i en McDonald’s reklame, og «Take Five» (i 5/4) i en reklame for Waitrose. Begge låtene er 50 år gamle, men man føler at de er omtrent like foreldet som himmelen eller havet.xxxxXXXXXXx I sin tid ble begge låtene regnet som hitlåter. x x x x x x x x x – Jeg har alltid vært veldig bevisst på trommeslagere, forklarer Brubeck om sin fascinasjon for uvanlige beats og rytmer. – Min eldste bror, Henrik, var trommeslager, og han trommet på alt i huset fra kjøkkenutstyr til peispipa. Han var den første trommeslageren i Gil Evans Orchestra, så han var rimelig god.xxxxXXXxXXXXxxxx 90årsjubilantenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Brubeck fylte 90 år den 6. desember, og i løpet av sitt lange liv, har han vært midt i jazzens utvikling fra swing og bebop til hard bop, cooljazz, og ensemblejazz med en eksotisk smak.xxxxxXxxx Etter å ha krydret sin musikk med lyder og aksenter fra Tyrkia, Japan og Sør-Amerika, har han nå begynt å skrive større orkesterverker. Bl.a. verker som «The Commandments», og hans nylig avsluttede jazz-opera – en versjon av John Steinbeck’s roman «Cannery Row».XXxxxxxxxxx Takket være hans musikalske sønner, Darius, Dan og Chris, som ofte har spilt sammen med sin far, og som på slutten av fjoråret var på turné i Storbritannia med turneen «Brubecks Play Brubeck», har Brubeck-navnet blitt utvidet til et slags dynasti. Dave så alltid på sitt arbeid som en del av en større musikalsk evolusjon.XXXXXXX x x x x x x x x x x x Den globale jazzenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – I 1949 sa jeg i et intervju i magasinet Down Beat, at «Jazzen er som en svamp». Brubeck mimrer på en telefonlinje fra Boston, hvor han er på en turné som bl.a. inkluderer tre kvelder på Blue Note i New York. – Jeg sa at jeg ville plukke opp musikk og musikere fra hele verden, og en dag kan du til og med få muligheten til å høre en kinesisk trompetist. Alle trodde jeg var gal, men nå er spørsmålet mer om hvem som er gal? Nå hører vi stadig vekk store russiske og polske musikere, og musikere fra hele verden.xXXXXXXX – Ideen bak mitt eget Brubeck Institute i California er å fange opp unge fantastisk jazzmusikere, og jeg vet at en dag vil store ting skje.xxxxxxx Ikke engang Clint Eastwoods nye film, «Dave Brubeck - In His Own Sweet Way», klarer fullt ut å fange hele Brubecks liv og arbeid til tross for

at den er 90 minutter lang og proppfull med musikk, anekdoter og strålende arkivmateriale.

Filmen er et godt sted å starte, hvis man vil utforske Brubecks arbeid, fra hans oppvekst på en kvegranch i nordlige California, via militærtjeneste i US Army under 2. verdenskrig, til musikalske studier med den franske komponisten Darius Milhaud, og derfra til en av de mektigste karrierene i amerikansk musikk.xxxxxxxxxxxxxxxx Clint Eastwoodxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Som Eastwood forklarer: – Min første kjærlighet til jazz kom med Dave Brubeck, som sto på scenen på slutten av 40- og 50-tallet. Dette ga meg muligheten til å se Dave live, og som jazzen utviklet seg og ble en stor amerikansk kunstform, ga det inspirasjon for min egen kunstneriske utvikling som skuespiller. Filmen, håper han, vil «fange Dave, hans liv og musikk for publikum i alle aldre».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Brubeck selv har også vært svært opptatt av film gjennom hele karrieren. – Film er en kunstform som krever konsentrasjon. Du må virkelig sitte og se på hva som skjer og være oppmerksom fordi, hvis noen avbryter deg, mister du tråden.

Filmen til Eastwood, og måten han har knyttet sammen det som er viktig i livet mitt, det som har vært spesielt, og den dekker mye av mitt liv, og det er fantastisk å se hvordan de har klart å få skuespillere som spiller hver av gutta fra kvartetten min til å passe så godt inn.xxxxxxxxxxxxxxxxxx «Take Five»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Brubeck’s «klassiske» kvartett besto av ham selv på piano, altsaksofonisten Paul Desmond (som for øvrig komponerte hitlåta «Take Five»), bassisten Eugene Wright og trommeslageren Joe Morello. Med sine mørke dresser og ryddige opptreden, ble de populære ambassadører for den moderne jazzen, og de turnerte rundt på en rekke høyskoler så vel som i de prestisjetunge konsertsalene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ved siden av Miles Davis og John Coltrane, kom Brubeck til å personifisere jazz for millioner av lyttere, men den ulastelig kledde pianisten følte et sterkt ubehag da Time Magazine plukket ut ham, et hvitt ansikt i en musikk dominert av svarte musikere, for sin dekning av jazzåret 1954.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Krigen - og de ti budxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Uansett hvor hans karriere tok ham, glemte han aldri sine krigsopplevelser, som inkluderte å bli fanget i slaget ved Ardennerne og da han krysset Rhinen med den amerikanske hæren.xxxxxxxxxxx - Våre fiender var Tyskland og Italia, men vi som amerikanere ble oppdratt i den samme religionen. Jeg tenkte at vi har jo lært de 10 bud og at

du ikke skal drepe. Jeg så ting under krigen som jeg ikke kan glemme, som arbeidsleirer der folk sultet i hjel. Jeg tenkte at jeg ville skrive et stykke om de 10 bud, og for fem år siden gjorde jeg det endelig.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På turné med Charlie Parkerxxxxxxxxxxxxxxx Etter å ha ledet et av hærens danseband, «Wolf Pack» en periode, kom han tilbake til Statene og hørte for første gang den revolusjonerende nye bebopen, og pionerer som Charlie Parker og Dizzy Gillespie. Han studerte hva Charlie Parker holdt på med og fikk muligheten til å lære be-bopen fra «innsiden» da hans band og Parkers band turnerte på den amerikanske vestkyst e n sammen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Parker slet med heroinavhengighet. – Han var en svært belest, intelligent og flott fyr, og det var virkelig synd at han var hektet på stoff. Parker spurte hele tiden om å få låne hornet til Paul Desmond, fordi han pantsatte sitt eget horn hele tiden. Gjennom hele turneen delte tourmanageren rom med Parker, og han hadde satt sin seng foran døren slik at Charlie kunne ikke komme seg for å skaffe seg stoff.xxxxxxxxxxxxxxxx «Renslig jazz»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den avholdne, røykfrie Brubeck kom til å representere en slags dannet jazz som var uten alkohol og stoff, noe en del av kritikerne mente gjorde musikken kjedelig og «pseudo-klassisk» («Stylistic innovator or repetitive bore?» som det sto å lese på «The Playboy Guide To Jazz»).xxxxxxxxx Men Brubeck hevder at helt fra starten, har jazz lånt fra klassisk musikk og opera: «Tror du Duke Ellington aldri hørte på Claude Debussy? Og visste du at Louis Armstrong elsket opera?

– Nevn en jazzpianist som ikke har vært påvirket av europeisk musikk!

Alene tilbakexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Da Dave Brubeck ble født, hadde Louis Armstrong ennå ikke dannet sitt Hot Five, Duke Ellington var fremdeles en ukjent musiker i Washington DC, og Charlie Parker var tre måneder gammel. Brubeck føler noen ganger at han ikke har vært nok bevisst den historien og utviklingen han har vært vitne til i løpet av de siste 90 årene. – Jeg fikk nylig tilsendt en plakat fra Columbia Records, hvor det er bilder av Miles Davis, Charlie Mingus, Duke Ellington og Count Basie – og alle på plakaten er døde, og jeg er snart den eneste som er igjen. «And great players like Paul Desmond and Gerry Mulligan, it’s hard to believe they’re gone because we were all so close. But I believe in the future and the tradition will go on.» jazznytt [27]

FINSK SISU

Gitaristen RAOUL BJÖRKENHEIM har de senere årene markert seg som den tøffeste gutten i klassen innenfor den finske jazzen.

TEKST: JAN GRANLIE FOTO: MAARIT KYTÖHARJU

[28] jazznytt

jazznytt [29]

p

å Wikipedia står det følgende om Raoul Björkenheim. Han er født i 1956 i Los Angeles, California. Foreldrene var fra Finland, og hans mor er skuespilleren og sangeren Taina Elg. Han var bosatt i USA til han var 15 år gammel, da hans familie returnerte til Finland. I 2001 flyttet han igjen tilbake til USA og New York.

Sitt gjennombrudd fikk han da han spilte med trommeslageren Edvard Vesala, og i 1980 var han med på tre plateinnspillinger med han, bl.a. hans første innspilling på ECM med bandet Sound and Fury, «Lumi».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På slutten av 80-tallet startet han sitt eget band, Krakatau. Etter to plateinnspillinger, som i utgangspunktet bare var utgitt i Finland, byttet han ut samtlige medlemmer i bandet, og på begynnelsen av 90-tallet gjorde de to innspillinger på ECM, før de ble oppløst.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Av senere prosjekter samarbeidet han en periode med bandet Phontom City, ledet av Paul Schütze, han gjorde innspilling med gitaristen Nicky Skopelitis og arrangerte noe av Miles Davis «elektriske» musikk for UMO Jazz Orchestra.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Senere har vi møtt ham kanskje mest med Scorch Trio (med Ingebrigt Håker Flaten - bass og Paal Nilssen-Love - trommer), og i duo med den sveitsiske trommeslageren Lukas Ligeti.xxxxxxxx I 2007 var han i studio med prosjektet Box med bassisten Trevor Dunn, keyboardisten Ståle Storløkken og den svenske trommeslageren Morgan Ågren. Prosjektet ble initiert av filmskaperen Philip Mullarkey som et liveprosjekt sammen med film- og kunstprosjektet Box.xxxxxxxxxxxxxx Siden da har han samarbeidet flittig med deler av det nyere, finske jazzmiljøet, som bl.a. UMO Jazz Orchestra, Kalle Kalima og Markus Holkko, ved siden av å opprettholde et nært forhold til sine New York-venner, bassisten William Parker og trommeslageren Hamid Drake.

Vi møtte Raoul under Tampere Jazz Happening i fjor høst, hvor han gjorde konsert med saksofonisten Markus Holkko, synthtraktøren Kari Ikonen og trommeslageren Mika Kallio.

På scenen er Raoul karrakteristisk med sin skinnlue og en enorm energi. Hans musikk er til stor grad friimprovisert, og hans forhold til rockemusikk og den energifylte delen av den nyere jazzen er klare ledestjerner for ham.

Scorch Trioxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Idet dette intervjuet gjøres, er Raoul ute med en ny innspilling med Scorch Trio. Som vanlig er den ute på Rune Grammofon, og den har fått tittelen «Melaza». Denne gangen fremstår The Scorch Trio i en litt annen tapning, i og med at de har fått ny trommeslager i bandet. Paal Nilssen-Love har trukket seg ut og den amerikanske trommeslageren Frank Rosaly har overtatt trommestolen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Den nye trommeslageren er en kjenning av Ingebrigt og han spiller i Ingebrigts faste kvintett, forteller Raoul. – Paal forlot bandet fordi han hadde altfor mye å gjøre, og jeg må innrømme at jeg ble veldig lei meg da han fortalte at han skulle slutte, fordi jeg elsker å spille med han. Først hadde jeg en lang diskusjon med Ingebrigt om Scorch rett og slett skulle oppløses, men siden vi likte å spille sammen, så bestemte vi oss for å fortsette. Og siden Ingebrigt kjente Frank Rosaly fra før og visste hva han sto for, så bestemte vi oss for å fortsette samarbeidet. Du vet at når man befinner seg i det samme musikalske miljøet, så [30] jazznytt

vet alltid noen hvem som kan passe inn i en slik konstellasjon og ikke, og Frank forsto vi raskt at ville passe inn i trioen. Jeg tror Frank tenker mye på samme måten som oss andre, ved at vi liker å tenke form og ikke bare levere en flodbølge av energi. På den nye plata er det ganske mange ulike sound, og Frank spiller såpass annerledes enn Paal, noe som påvirker den måten vi spiller sammen på. Men det har vært viktig for oss å beholde en gjenkjennbar «Scorch-sound».

– Kommer dere til å turnere med denne versjonen av

The Scorch Trio framover?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, vi kommer til å reise en del i mai/juni i første

omgang. Planen er en ca. to ukers turné i det tidsrommet. Men vi har ingen satte datoer enda, så vidt jeg vet. Det som er spesielt med denne turneen er at vi også har med den Chicagobaserte saksofonisten Morris Williams, så da blir det som kvartett.

– Mai/juni. Da snakker vi for eksempel Nattjazz i Bergen, Maijazz i Stavanger ...?xxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, om det skulle passe sånn så spiller vi mer enn gjerne der. Jeg håper også at vi kan få til noen jobber i Finland, bl.a. på noen rockeklubber.

Mange prosjekter på gang xxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg har hørt rykter om at du har en rekke forskjellige prosjekter på gang. Fortell?xxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, det er hele tiden noe å jobbe med. Jeg holder hele tiden på å lære meg nye ting, og nå er jeg i ferd med å gjøre ferdig en solo-gitarplate, hvor arbeidstittelen er «umulig gitar». Ideen er at den som lytter skal tenke: «Nei, dette er umulig!» Og det trenger ikke være så veldig frijazz-betonet, men kanskje litt mer kammermusikkaktig. I det siste har jeg har hørt mye på Messian og spesielt hans pianomusikk, som er en slags sjokk-kromatisk greie, og det er en musikk som fascinerer meg. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg har også nettopp gjort ei plate med UMO Big Band, og med dem skal jeg gjøre mer framover. De har til og med bestilt et spesialskrevet verk fra meg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - I tillegg har jeg nylig vært med å lage en flamenco-skive med en aldeles fantastisk sanger. Vi gjorde tre spillejobber i Finland før vi gikk i studio. Planen er å gjøre noen jobber med dette prosjektet bl.a. i Spania. Som gitarist, er det jo litt spesielt å spille i Spania med denne typen musikk. Men jeg spiller heldigvis ikke flamencogitar i prosjektet. Jeg spiller gitar som jeg pleier å gjøre – el.gitar. Raoul Mannala spiller akustisk gitar og tar seg av flamencoen. Han er finsk, men ble bitt av «flamenco-tokigheten» for noen år siden. Han er en skikkelig flamenco-gitarist, men med røtter i den improviserte musikken, så det er mye improvisert musikk der også.

– Jeg snakket nylig med den norske gitaristen Stian

Westerhus om hvordan han forberedte seg for å gå på scenen. Og han fortalte at han måtte tømme hodet for ideer før han gikk på for å få ut det beste. Gjør du noe tilsvarende? xxxxxxxx - Nei, ja, det kommer an på hvilket prosjekt jeg jobber med. Hvis bandet krever en masse energi, så kan jeg være enig med Stian. Men ofte jobber jeg jo med prosjekter som er mer forutbestemt, og da er det viktigere med konsentrasjonen. Jeg har hørt noen konserter hvor energien bare øses på, og det er ikke et sekund stillhet fra noen musikere, og det synes jeg blir for mye.

Helsinki versus New Yorkxxxxxxxxxxxxxxxxxx – De senere årene har du vekslet mellom å bo i New York og i Helsinki. Hvor holder du fortet nå om dagen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg flyttet tilbake til Finland for to og et halvt år siden. Men uansett hvor du bor så blir det vanskelig å øve sammen på grunn av store avstander.

Ta Ingebrigt for eksempel, som bor i Austin, Texas, og store avstander gjelder også for flere av de andre jeg jobber med.

Robert Johnsonxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Da Raoul bodde i New York var det flere perioder hvor han hadde lite penger. Han hadde en familie å forsørge og å være jazzmusiker på det eksperimentelle området var ikke det som ga flest spillejobber med levelige honorarer i New York.

Derfor fant han ut at han skulle bli gatesanger.

Han fant fram sin gamle bottleneck-gitar og menget seg med uteliggerne og «gatas folk» for å prøve å tjene til livets opphold.xxxxxxxxxxxxxxxx Han har alltid hatt et nært og godt forhold til Robert Johnsons musikk, men i starten var han ikke helt sikker på om det var spesielt lurt av en hvit finne å stå på gatene og synge Robert Johnson-blues.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – New York er jo full av eldre, sorte menn som sover på gatene, som jeg var sikker på at ville le av meg. «Hva faen synger du blues for, din hvite jævel». Men i området der jeg holdt til, var det et grønnsaksmarked hvor jeg stilte meg opp, og etter hvert var det flere som stoppet opp og tydeligvis likte det jeg gjorde. Så jeg klarte faktisk å livnære meg og familien med bluesen og bottleneck-gitaren i de trange tidene.

Edvard Vesalaxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men selv om Raoul Björkenheim nå bor i Finland, så er han mye i New York, fordi hans mor bor der. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Mens jeg bodde i byen begynte jeg å ta timer med gitaristen Jack Wilkins, en skikkelig New York-bop-gitarist. Jeg hadde lyst til å lære meg å spille skikkelig kompgitar. Og jeg husker vår før-

VESALAS SAMARBEIDET JO MED JAN GARBAREK OG ARILD ANDERSEN, OG PLATA «TRIPICON» VAR FOR MEG EN AV DE VIKTIGSTE PLATENE SOM KOM UT PÅ DEN TIDEN. DEN HADDE EN STERK SKANDINAVISK IDENTITET, UTEN Å HA DE DERRE MALENDE FJORDFARGENE. PÅ DEN TIDEN SPILTE DE JO MER ALBERT AYLER/SEN COLTRANE-AKTIG MUSIKK, NOE SOM GJORDE ET STERKT INNTRYKK PÅ EN UNG MUSIKERSPIRE.

ste samtale hvor han spurte meg om hva jeg ville lære, og jeg svarte at jeg ville lære meg å kompe som Tal Farlow gjorde på de derre Red Norvo og Charles Mingus-skivene. Øyenbrynene hans gikk opp og ned før han svare: «Hva! Det er jo fantastisk», og så forklarte han meg hvordan det skulle gjøres.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Men jeg har også studert klassisk gitar. Det gjorde jeg ved Sibelius-akademiet i et år, før jeg dro til Berklee. Da jeg kom tilbake til Finland i 1981, fikk jeg nesten umiddelbart bli med i Edvard Vesalas Sound And Fury-band, noe som for meg var en ren høyskole.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg fant nylig en innspilling, i forbindelse med at Svensk Radio skal gjøre et program om meg, hvor vi hadde tatt opp en duo-øvelse med meg og Edvard. Jeg fikk pusset litt på den, så den fikk godkjent lyd, og det var faktisk veldig bra. Edvard klarte å få meg inn i sin musikalske verden på en måte. Han var en krevende læremester, og når jeg hører på opptaket, husker jeg at det ikke var noen «søndagsskole» å jobbe med Vesala.

– Vesala samarbeidet jo med Jan Garbarek og

Arild Andersen, og plata «Tripicon» var for meg en av de viktigste platene som kom ut på den tiden. Den hadde en sterk skandinavisk identitet, uten å ha de derre malende fjordfargene. På den tiden spilte de jo mer Albert Ayler/sen Coltraneaktig musikk, noe som gjorde et sterkt inntrykk på en ung musikerspire.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Etter at jeg kom tilbake fra Berklee var jeg med på planleggingen av jazzlinja på Sibelius-akademiet. De spurte meg, sammen med en rekke andre, om råd om hvordan linjen skulle bygges opp. Jeg var med siden jeg hadde gått på Berklee.

Og de ville vite hva som var bra, og hva som var dårlig med Berklee.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Så alt dette har vært min basisbakgrunn. Senere satte jeg sammen gruppen Krakatau, som har vært det viktigste bandet for meg etter Sound And Fury. Vi fikk bl.a. gjøre to plater for ECM, noe som åpnet opp for en rekke nye muligheter for meg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Takket være disse prosjektene, fikk jeg treffe mange interessante musikere, noe jeg fremdeles gjør. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

– Jeg likte spesielt godt prosjektet Phantom City

hvor vi spilte med den amerikanske bassisten Bill Laswell. I Phantom City gjorde vi bl.a. to jobber hvor både Jah Wobble og Bill Laswell var med, og det var stort. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Senere har jo Scorch Trio vært en veldig viktig gruppe for meg. Vi spilte mye sammen, men jeg skulle ønske vi kunne ha spilt enda mer. I det siste har jeg hatt et prosjekt med trommeslageren Hamid Drake og bassisten William Parker, som ble dokumentert på plate i 2006 på Ayler Records, og med dem har det blitt litt spillejobber.

Senest på jazzfestivalen i Saalfelden i Østerrike i fjor, og jeg håper vi får tid til å spille enda mer sammen framover. I tillegg har jeg en duo med Lucas Ligeti hvor jeg også lærer mye. Han er veldig interessert i trommemusikk fra Burkina Faso, og har vært mye i Afrika og kjenner mange afrikanske musikere, og han er veldig opptatt av den spesielle trommerytmen den musikken innehar.

Så man lærer noe hele tiden.

DISKOGRAFI RAOUL BJÖRKENHEIM EDVARD VESALA: EDVARD VESALA: EDVARD VESALA Sound and Fury: RINNE RADIO: RAOUL BJÖRKENHEIM & KRAKATAU: RAOUL BJÖRKENHEIM & KRAKATAU: UMO /RAOUL BJÖRKENHEIM: KRAKATAU: KRAKATAU: DIVERSE ARTISTER: PAUL SCHÜTZE + PHANTOM CITY: PHANTOM CITY: NICKY SKOPELITIS/BJÖRKENHEIM: UMO JAZZ ORCHESTRA: PAUL SCHÜTZE:

«Bad Luck, Good Luck» (LEO,1983) «Kullervo» (LEO,1985) «Lumi» (ECM,1986) «Rinne Radio» (LEO,1988) «Ritual» (HIERONYMUS,1996) «Alive» (HIERONYMUS,1989) «Primal Mind» (UMO,1991) «Volition» (ECM,1991) «Matinale» (ECM,1993) «Finnish Jazz ’95» (FJCD,1995) «Site Anubis» (BIG CAT, 1996) «Shiva Recoil» (VIRGIN,1996) «Revelator» (DOUGLAS MUSIC,1997) «Electrifying Miles» (A RECORDS, 1997) «Third Suite» (RYKODISC,1999)

ERRO KOIVISTOINEN: «Helium» (TEXCD,1999) RAOUL BJÖRKENHEIM: «Apocalypso» (CUNEIFORM,2001) JUKKA ORMA: «Kultahiekkaa» (SEAL ON VELVET,2001) BJÖRKENHEIM/FLATEN/NILSSEN-LOVE: «Scorch Trio» (RUNE GRAMMOFON, 2002) DIVERSE ARTISTER: «156 Strings» (CUNEIFORM, 2002) BILL BUCHEN: «Mr. Raga’s Neighborhood» (BB,2003) BJÖRKENHEIM/LUKAS LIGETI: «Shadowglow» (TUM, 2003) SCORCH TRIO: «Luggumt» (RUNE GRAMMOFON, 2004) RAOUL BJÖRKENHEIM/UMO: «The Sky Is Ruby» (TUM, 2006) SCORCH TRIO: «Live In Finland» (SCD, 2006) BJÖRKENHEIM/PARKER/DRAKE: «DMG@The Stone» (SMG/ARC, 2006) SCORCH TRIO: «Brolt» (RUNE GRAMMOFON, 2007) BOX: «Studio 1» (RUNE GRAMMOFON, 2008) DIVERSE ARTISTER: «I Never Meta Guitar» (CLEAN FEED, 2010) SCORCH TRIO: «Melaza» (RUNE GRAMMOFON, 2010) jazznytt [31]

Sonny Rollins skapte store diskusjoner i Molde

S

0G

S R R Å E N K AP 201 Jazznytt har foretatt en uhøytidelig kåring av fjorårets beste jazzopplevelser - på plate og konsert. Vi har spurt et knippe sentrale personer i jazzmiljøet om hvilke norske- og utenlandske plater som har satt seg best fast, samt hvilken konsertopplevelse som har vært den største. Så her følger jazzpolitiet har årsregnskap for 2010:

JAN DITLEV HANSEN, [JOURNALIST, NRK] Best og best? Jeg har verken kompetanse eller tilstrekkelig tilgang på musikk til å kunne svare på dette. Når jeg likevel gjør det så er det for «sporten», bare noen plater jeg har likt så pass godt i 2010 at jeg kan anbefale dem til andre. Jeg har min smak, og mye ny og «grensesprengende» musikk går meg forbi.

Denne koreansk/amerikanske jenta fra Boston var bare 13 da hun slo gjennom på vokal og altsaksofon.

En av lærerne var Lee Konitz. Hennes femte album er spilt inn med Lee Konitz, og de er på tur til Tromsø.

ONE FOR ALL: «Incorrigible» [JLP] Denne moderne «Blue Note Sound»-sekstetten ble stiftet av Jim Rotondi trompet, Eric Alexander tenorsaksofon og Joe Farnsworth trommer i 1997. Dette er den første plata jeg har hørt. Har Jazz Messengers gjenoppstått?

TRONDHEIM JAZZORKESTER/JOSHUA REDMAN «Triads And More» (MJS) Hegdal, yeah!

HÅKON KORNSTAD: «Dwell Time» (Jazzland) Hva kan ikke en saksofon gjøre i Kornstads hender.

INEA0

Natt, stille

Norske plater: TORE JOHANSEN M/ MARIT SANDVIK: «Natt, stille» [InnerEar] Endelig ei juleplate uten «Jingle Bells» og «In Dulce Jubilo». Riktignok «Silent Night», men ellers et overraskende utvalg. I jazzens grenseland kanskje, men ei stemningsfull plate med gode artister.

TERJE GEWELT: «Azure» [Resonant Music] Ei nydelig plate, der Gewelt har med seg Staffan William-Olsson, Alfred Janson og Karin Krog. Mest originalstoff. En fin produksjon signert Terje Gewelt selv.

HALLGEIR PEDERSEN: «Flight, Dec. 17» [Poncajazz] Her har «jazzmiljøet i Øksfjord» forlatt trioformatet.

Når man hører denne supre kvartetten så er det ingen grunn til å beklage dét. Særlig setter jeg pris på gjenhøret med Ivar Antonsen på piano.

HELGE SUNDE ENSEMBLE DENADA: «Finding Nymo» [ACT] Denne ble lansert ved årsskiftet, mulig den «tilhører» 2009. Jeg fikk den først i 2010 og ble veldig begeistret. Fabelaktig originalmusikk med et kjempeband.

Denada er også et topp live-band.

YNGVIL VATN GUTTU: «Akutaq» [Kachemak Records] Årets overraskelse for meg. Hadde aldri hørt om dama før. Ei plate med ukjent band med mye fin originalmusikk. Her er det spor av inuitter og norsk folkemusikk på et teppe av mainstream.

Utenlandske plater: KEITH JARRETT & CHARLIE HADEN: «Jasmine» [ECM] Det er fest i stova når Jarrett kommer med nye plater, selv om de ofte – som her – har ligget på lager noen år. Det må være ei stund siden sist med Jarrett og Haden sammen. Helt himmelsk.

GRACE KELLY & LEE KONITZ: «GRACEfulLEE» [PAZZ Productions]

[32] jazznytt

Tore Johansen

DAVID SANBORN & JOEY DEFRANCESCO: «Only Everything» [Decca] Ei tøff plate med mye soul og blues. David Sanborn er helt annerledes enn jeg husket ham. Mulig dette valget er inspirert av at jeg hørte bandet live – med Randy Brecker – på Blue Note i oktober.

KARRIN ALLYSON: «By Request» [Concord] Dette er ei samleplate og det gjelder kanskje ikke?

Uansett mener jeg Karrin Allyson er en undervurdert artist. Flott å høre på. Hun scatter til og med over Dexter Gordon’s originaler. Årets konsertopplevelse: Det må bli SONNY ROLLINS på Romsdalsmuseet i Molde. I øsende regnvær med drøye tusen tilhørere.

Han var sterkt gjenkjennelig og overraskende full av kraft. Det regna sånn at ingen så mine tårer. Gjenhøret med Susanne Fuhr under Oslo-jazz var min mest overraskende konsertopplevelse i 2010.

PETTER PETTERSSON, [MOLDEJAZZ, FLUEFISKER OG SKRIBENT I JAZZNYTT] I Å sette opp lister på musikk er vanskelig og til dels meningsløst. Akkurat i dag kommer likevel nedenstående opp – en annen dag ville lista sett noe annerledes ut. Dessuten blir det stadig mer problematisk med norsk/utenlandsk, men jeg har tillatt meg å gjøre blåsen i Atomic, en amerikansk saxofonist og fire syngende briter til nordmenn. CDene er satt opp i tilfeldig rekkefølge – jeg mener for eksempel ikke nødvendigvis at skiva til Bates er bedre enn skiva til Moran.

Norske plater: JAZZMOB: «Flashback» (Jazzaway) Elektrisk musikk av stort sett akustisk band.

ATOMIC: «Theater Tilters» (Jazzland) På sitt beste er dette magisk musikk.

JAN GARBAREK/HILLIARD ENSEMBLE: «Officium Novum» (ECM) Overbeviser i den vanskelige tredjerunden.

Utenlandske plater: DJANGO BATES: «Beloved Bird» (Lost Marble) Parker snur seg i grava for å høre bedre.

CHARLES LLOYD: «Mirror» (ECM) Musikk for voksne av en homogen kvartett.

KEITH JARRETT/CHARLIE HADEN: «Jasmine» (ECM) Sjelefredmusikk.

JASON MORAN «Ten» (Blue Note) En av dagens mest personlige pianister med hele tradisjonen inne.

WYATT / ATZMON / STEPHEN: «For The Ghosts Within» (Domino) De gamle er av og til eldst. Årets konsertopplevelse: OLA KVERNBERG LIARBIRD m/Joshua Redman Kulturhuset, Moldejazz. Inspirert musikk med sjeldent vellykket blanding av interessante strukturer og solistisk frihet.

LARS MOSSEFINN [VESTNORSK JAZZSENTER OG JAZZNYTT] Norske plater: TEAM HEGDAL: «Vol 1» (Øra Fonogram) Gjennomført på alle nivå.

Kjempefin innspeling.

OLGA KONKOVA: «My Voice» (Losen Records) Enkelt, gjennomsiktig, kjenslevart... og utruleg vakkert.

TERJE RYPDAL: «Crime Scene» (Grappa) Sameiner Miles-åra med storformat-komponisten.

Provar at storband kan vera hipt.

CLOSE ERASE: «R.I.P. Complete Recordings 1995 – 2007» (Plastic Strip) Eit flaggskip i norsk jazz er i boks.

BMX: «Bergen Open» (NORCD) Spanande dobbel-CD frå ein basslaus kvartett. Nydeleg ensemble og ein musikalsk triumf for gitarist Thomas Dahl.

Utenlandske plater: TRIO BRAAMDEJOODEVATCHER: «Quintet» (BMC) Originalt samarbeid med den vitale nederlandske trioen og ungarsk violinist/ trompetar og cimbalomtraktør.

CARSTEN DAHL EXPERIENCE: «Humilitas» (Storyville) Danskar på besøk hjå Kongshaug. Speleglede i overflod.

OUNASKARI / MIKKONEN / JØRGENSEN: «Kuára – Psalms and Folk Songs» (ECM) Ingen kan spela salmar som Per Jørgensen. Her saman med finske soulmates.

JOHN ESCREET: «Don’t Fight The Inevitable» (Mythology) Ny sterk utgjeving frå ein Englishman in New York.

Fine låtar, flott samspel.

STEFANO BATTAGLIA: «Pastorale» (ECM) Klangkunst frå Italia. Årets konsertopplevelse: IPA, Reknes, Moldejazz, 24. juli På den sjette og siste festivaldagen er ein ikkje toppmotivert for nye musikkopplevingar. Kl. 14.00 ein laurdag ettermiddag får Magnus Broo, Atle Nymo, Ingebrigt Haaker Flaten og Håkon Mjåset Johansen meg og 50-60 andre i ekstase. Det var ein konsert fullstendig utan daudpunkt.

SVEIN MAGNUS FURU [SAKSOFONIST OG SKRIBENT I JAZZNYTT] Norske plater: SHINING: «Blackjazz» (Indie Recordings) Jørgen Munkebys endelige forening av sine to viktigste referansepunkter - Coltrane og metal. Må høres på høyt volum.

TRONDHEIM JAZZORKESTER & KIM MYHR: «Stems and Cages» (MNJ Records) At TJO etter så mange kommersielle suksesser tør å satse på denne formen for organisert minimalistisk impro, er bare å ta av seg hatten for.

TILBURY / DUCH / DAVIES: «Cornelius Cardew Works 1960-70» (3DB) Michael Duch har forsket på improens plass i samtidsmusikken, og gir en tankevekkende introduksjon til emnet på denne platen.

seland mellom impro og konkret musikk.

GYPSY GROOVZ ORCHESTRA: «Goes TuttiMundi» (Network) 90 mann i en liten hotellsal i indre Serbia, tubaer og trekkspill, trompeter og saksofoner. Full rulle hele veien, og en flott dokumentasjon av et folk som lever i stor fattigdom men har en enorm spilleglede.

STEN SANDELL TRIO: «Face of Tokyo» (PNL) På sin femte plate befester trioen sin fortjent sentrale plass i fri-improens kanon.

WIMME: «Mun» (Rockadillo) Finsk joiker og urokråke blander indiepop, jazz og folkemusikk fra hele verden, med hiphopelementer og sin særegne stemme til et merkelig sammensurium som er umiddelbart fengende. Årets konsertopplevelse: OLE MORTEN VÅGANs prisvinnerkonsert på Kongsberg Jazzfestival. Ole Moren Vågan kvitterte for tildelingen av Vitalprisen 2009 med en forrykende oppvisning i bakvent logikk, umulige komposisjoner og et samspill som var både løst og fast på samme tid. Bandet besto av Vågan på bass, Jon Fäldt på trommer, Fredrik Ljungkvist på saksofon, Rudi Mahall på bassklarinett og Axel Dörner på trompet. Konserten ble tatt opp av Thomas Hukkelberg, og jeg håper på gjenhør på plate i 2011!

JAN GRANLIE, [REDAKTØR I JAZZNYTT] Etter å ha vært på altfor mange konserter og festivaler i 2010, og etter å ha hørt gjennom hundrevis av CDer, er det vanskelig å plukke noen favoritter, men jeg har valgt å plukke de platene som har surret mest på CDspilleren min i løpet av året, så får vi se om det holder: Norske plater: KARIN KROG: «Folkways» (Meantime Records) De gamle er og blir eldst. Karin har gjort en plate som beviser at det er fullt mulig å synge «jazz» på norsk uten at det låter corny. Karins fraseringer og John Surmans saksofontoner gjør dette til en fest fra start til mål, og at hun er en stor tolker også av norsk folkemusikk skulle det ikke være noen tvil om.

JØRN ØIEN TRIO: «Digging In The Dark» (Bolage) Jørn Øien er en keyboardist som er å høre med bl.a. Beady Belle og Jazzmob. På denne platen i eget navn møter han Per Zanussi (b) og Torstein Lofthus (dr) i en forrykende session som har fått altfor lite oppmerksomhet. Bør stå på programmet til en haug med festivaler dette året.

JAN BANG: «… and poppies from Kandahar» (Samashisound) Livesampleren Bang har samlet store deler av Punkt«holdet» til fest. Og hvilken fest! Kanskje den mest kreative og vakre platen i 2010.

OLGA KONKOVA: «Four: Piano Improvisations Inspired By Joni Mitchell» (Caprice) Jeg har alltid sagt at man ikke skal«kødde»med dronninga. Og med dronninga i denne sammenhengen mener jeg «the queen of all queens», Joni Mitchell.

Konkova gjør 12 svært egne versjoner basert på Mitchells kjente låter, og hele veien låter det veldig Konkova. Ikke kopier, ingen covere, bare ren og vakker inspirasjon fra sjefen blant låtskriverne.

KARL SEGLEM: «Ossicles» (OZELLA/NORCD) Karl Seglem er fjorårets Buddy-vinner, og med sin seneste plate befester han stillingen som den beste til å kombinere jazz og folkemusikk fra Sogn og fjellstråka innafør (eller utafør). Ei strålende plate som folk bør kaste seg over.

Utenlandske plater: PAAVO: «Canco del Pào» (Found You Recordings) Paavo er sangerinnen Sofia Jernberg og pianist-en Cecilia Perssons bandprosjekt. Intrikate taktarter, spennende melodier og utrolig vakkert pianospill og vokal.

OUNASKARI / MIKKONEN / JØRGENSEN: «Kuára» (ECM) De to finnene Samuli Mikkonen (p) og Markku Ounaskari (dr) møter Dales store sønn i diverse refleksjoner, variasjoner og improvisasjoner over russisk folkemusikk. En utrolig vakker sammensetning, med Jørgensens himmelsk vakre trompet i front. Bør også nytes live!

NAOKO SAKATA TRIO: «Kaleidoscope» (Atelier Sawano) En ung, japansk pianist med tilhold i Göteborg, i selskap med to like unge svenske musikere i en intens trioskive med lenker direkte til Bobo Stensons musikalske verden. En debutant man bør få med seg!

YOUN SUN NAH: «Same Girl» (ACT) Etter å ha vært ytterst kritisk til den koreanske sangerinnens forrige utspill, kom «Same Girl» som en åpenbaring. En nydelig stemme møter Ulf Wakenius’ strålende gitarspill på en innertier av en plate. Bør også nytes live!

MAGNUS BROO: «Swedish Wood» (Moserobie) Trompeteren Magnus Broo i godt selskap med «munken» Torbjörn Zetterberg og Joe Williamson på bass og en gnistrende opplagt Håkon Mjåset Johansen på trommer. En av årets konsertopplevelser (Umeå Jazzfestival) og en CD med hele jazzhistorien presentert i kortform. Strålende! Årets konsertopplevelse: Her står det mellom flere, men ofte er det det siste som ofte sitter best i en sliten hjernebark. Da havner valget på fadosangerinnen CRISTINA BRANCOs konsert under Jõula Jazz i Tallin i desember. En strålende formidler av en strålende musikkform.

LASSE HAUGEN, [SKRIBENT, I JAZZNYTT] Norske plater: TORUNN ERIKSEN «Passage» (Jazzland) Et sterkt bidrag til norsk vokal jazz. Torun Eriksen album «Passage» bare vokser og vokser og bekrefter den troverdighet som norsk jazz har nasjonalt og internasjonalt. Her leveres råvarene rett i CD spilleren.

ESPEN ERIKSEN TRIO «You Had Me At Goodbye» (Rune Grammofon) En spennende ny norsk trio med et folkemusikk-jazz uttrykk som har fått svært god mottakelse i utlandet. Bare det er et kvalitetstempel, særlig når et svært bredt publikum gir sin hyllest.

ORVILSK!: «Orvilsk!» (NORCD) Liten perle fra ung piano og vokalduo.

INGAR ZACH: «M.O.S» (SOFA) Perkusjonisten Zach kreerer et materielt stykke musikk, basert vel så mye på rytmiske som harmoniske hendelser.

Utenlandske plater: CHRIS GALL TRIO FEAT. ENIK: «Hello Stranger» (ACT) Jazzpianotrio med indievokalist, gode låter og sterkt samspill. Denne har sirkulert tungt på iPoden i år.

XAVIER CHARLES: «Invisible» (SOFA) En banebrytende klarinettist med sterk plate i gren-

mener Lars Mossefinn de var ol M i t er IPAs kons pplevelse årets konserto

SVEIN OLAV HERSTAD «Free the nightingale» (Ponca Jazz) Et betydningsfullt album om føyer seg inn i rekken av mange solo piano utgivelser innenfor genren melodisk og klassisk jazz.

Heldigvis lever arven etter Bill Evans videre. Her hjemme på berget er Svein Olav Herstad en ener.

jazznytt [33]

ARILD ANDERSEN «Green in blue» (ECM) Sterk norsk jazz fra Arild Andersen. Et historisk tilbakeblikk fra en av verdens mest innflytelsesrike bassister. Et solid samlealbum og et «must» for tilhengere.

EIVIND AARSET «Live Extracts» (Jazzland) Eivind Aarset har forskanset seg på jazzens fjelltopp.

Ingen tvil om hvor autoritet og styrke er plassert med unntak av Terje Rypdal. Eivind Aarset & The Sonic Codex Orchestra´s album «Live Extracts» er et elektrisk kraftsentrum som gir energi til sentrale deler av menneskekroppen. Et livealbum som passer til en hvilken som helst fremtidig revolusjon.

Utenlandske plater: BRAD MEHLDAU «Highway Rider» (Nonesuch) Brad Mehldau er eneren blant verdens jazzpianister og har kanskje laget tiårets jazzalbum. Mehldaus talent som pianist er imponerende. Hans originale og subjektive opus på «Highway Rider» har også plassert komponisten Brad Mehldau på toppen.

AVISHAI COHEN «Triveni» (Anzic Records) Sammen med bassist Omer Avital og trommeslageren Nasheet Waits, fyller Cohen rommet med harmonisk klang og musikalske perler på «Triveni». Et energisk og entusiastisk album som fortjener mye oppmerksomhet.

YOUN SUN NAH «Same Girl» (ACT) Youn Sun Nah flyttet til Paris i 1995. Det tok ikke lang tid før det franske jazzpublikum falt helt for den vakre stemmen. Enkelte vil påstå at den er en krysning mellom Björk og Melody Gardot. Den koreanske jazzvokalisten bør dele sin musikalske kreativitet med flere enn franskmennene. En stemme fra Østen som må nytes.

REZ ABBASI ACOUSTIC QUARTET - RAAQ «Natural Selection» (Sunnyside) Rez Abbasi er et ekte genuint eksempel på et unikt kammeraktig lydfantom. Den pakistanskfødte gitaristen signerer med sitt særpreg på hvert eneste kutt. Årets konsertopplevelse: BILL FRISELL, ARILD ANDERSEN OG JAN ERIK VOLD i Kongsberg Kino under årets jazzfestival i Kongsberg.

Et sterkt møte med improvisasjon, tekst og musikalitet som smeltet sammen. En fullsatt kinosal gledet seg over Voldske vittigheter og stor poesi. De instrumentale mesterne Arild Andersen og Bill Frisell med sine improvisasjoner gjorde denne fredagen på Kongsberg helt uforglemmelig.

TOR HAMMERØ, [TV2, JAZZNYTT] Norske plater: JON EBERSON GROUP «Comfort Cal» (Shipwreckords) En gjenoppstandelse av de sjeldne. Sammen med ungfolene Sigurd Hole på bass og Hilde Marie Kjersem på vokal har Eberson laga ei helt ny utgave av sitt legendariske band med fersk, frisk og original musikk.

0

S

G

ÅR SRE N K AP 201

Rypdal og Ståle Storløkken, er nok en bekreftelse på hans mesterskap.

ATOMIC «Theater Tilters Vol. 1 + 2» (Jazzland) Atomicbombene - Atomic er ett av klodens hippeste jazzband. Sjøl om det ikke er nødvendig følger to nye bevis på det her.

TORE JOHANSEN «Natt. Stille» (Inner Ear) Årets juleplate, som absolutt kan nytes resten av året også, tar for seg en viktig del av den nordnorske juleog viseskatten på et usedvanlig vakkert og inderlig vis.

Utenlandske plater: CHARLES LLOYD QUARTET «Mirror» (ECM) Med «Mirror» har Charles Lloyd begått sin beste plate.

Det sier ikke reint lite.

MILES DAVIS «The Complete Columbia Album Collection» (Columbia Legacy) Miles Davis var et musikalsk geni. Denne boksen med 53 innspillinger er genial.

BRAD MEHLDAU «Highway Rider» (Nonesuch) Brad Mehldau er en av jazzens aller viktigste nålevende stemmer og med «Highway Rider» har han laga et mesterverk.

COSA BRAVA «Ragged Atlas» (Intakt) Legenden og frijazzinnovatøren Fred Frith var en viktig del av den alternative rockemusikken fra slutten av 60tallet med band som Henry Cow. Her forteller han oss at rockeren i han langt fra var død.

LIONEL LOUEKE «Mwaliko» (Blue Note) Historia til Lionel Loueke er som å høre eventyret om gutten med gullbuksene. Årets konseropplevelse: SONNY ROLLINS – Moldejazz – Sonny Rollins har vært en viktig skikkelse for meg helt siden jazzen oppdaga meg eller vice versa. Han skulle rekke å bli nesten 80 år før jeg fikk høre giganten for aller første gang. Han har nok vært bedre tidligere, men personligheten, autoriteten, varmen og den unike inderligheten var fortsatt voldsomt tilstede sjøl om regna pøsa ned på Romsdalsmuseet.

BJARNE SØLTOFT, [SKRIBENT, JAZZNYTT] Norske plater: ALBATROSH «Mystery Orchestra» (Inner Ear) Den fine herreduo fra Albatrosh gikk i fruktbar symbiose med to nordiske villkvinner fra Spunk (Tafjord og Grenager) og nedkom med musikk av leken mystikk og

LISA DILLAN «Arousal» (AIM Sound CITY) Stemmeimprovisatoren Dillan løfter seg med sitt annet album opp på linje med nasjonale og internasjonale navn som Ruth Meyer, Maja Ratkje, Sainkho og Joan LaBarbera og frembærer i et rent fysisk-akustisk uttrykk et overdådig sjarmerende og sterkt vedkommende verk - av en normfri skjønnhet.

KOBERT «Invasion of Privacy» (Impeller) Med Siri Gjæres tekster og musikk rekker gruppen Kobert både emosjonelt og intellektuelt dypt innenfor en original fusjonsmusikk, ført an av den vokalt egenartede Ingrid Lode.

KARL SEGLEM «Ossicles» (Ozella) Seglem har alltid hatt kontakt til folkedypet og gått egne veier med sin personlige og livsstyrkende folkjazz-fusjon. Det har aldri vært rettferdig at han har havnet i skyggen av andre norske saksofon-koryfeer. Ei heller denne gang, selv om han tillike spiller bukkehorn med mer.

TRONDHEIM JAZZ ORCHESTRA WITH JOSHUA REDMAN «Triads and More» (MNJ) Eirik Hegdals ukonvensjonelle musikkhybrid av komposisjoner kaller det beste frem hos TJO – og det sier ikke så lite. Og utfordret i nytt stoff fullgjør gjesten Joshua Redman verket.

Utenlandske plater SYLVIE COURVOISIER & MARK FELDMAN «Oblivia» (Tzadink) Det hypermusikalske sveitsisk-amerikanske paret på klaver og fiolin slynger oss med en teknisk virtuos tour-de-force av fantasi og sensitivitet ut i sjelelig fryd, gys, styrke og ømhet.

JOHN HOLLENBECK LARGE ENSEMBLE «Eternal Interlude» (Sunnyside) Endelig et stort orkester, som går egne veier med komplekse komposisjoner og uortodokse klangbilder.

Amerikanske Hollenbeck «håndterer» sitt store orkestermedium som et stadig nyformbart konglomerat.

PAUL MOTIAN TRIO «Lost in a Dream» (ECM) Motians trio har forlatt gitarelementet til fordel for Jason Morans klaver. Denne «årets pianist» drar (liksom på hans egen CD, «Ten», og på Charles Lloyds «Mirror») musikken til nye dybder, så selv Chris Potters ilterhet temmes til besindig, reflektert storytelling av edleste karat.

NORMA WINSTONE «Stories Yet to Tell» (ECM) I overfloden av vokale ekvilibrister og kopister med usammenhengende personlighet er det ikke blott en lise, men direkte en stor gave å få lytte til Winstones siste CD. Hun skaper «musikk for voksne», som nakent, intelligent og sensitivt formidler en på én gang melankolsk-poetisk skjønnhet og ugjendrivelig livskraft.

JESPER ZEUTHEN TRIO «Jesper Zeuthen Trio» (Blackout) Den danske saksofonveteran med to fullmodne ynglinger i trioen står i Albert Aylers tradisjon med urmelodisk og overveiende harmolodisk underlag for sin innholdssterke og fengslende form for free-jazz.

Vitalt og poetisk.

OLGA KONKOVA «My Voice» (Losen Records) Den norsk-russiske pianisten Olga Konkova har for første gang skrevet musikk for stemme og piano. Også det lykkes hun med.

Årets konsertopplevelse: FLY (Mark Turner (ts, ss), Larry Grenadier (b), Jeff Ballard (dr)), Copenhagen Jazz Festival, Copenhagen Jazzhouse, 5. juli. Festivalens mest fullkomne konsert med en ren musikk, som under ekstrem fordypelse i klang, harmonikk og melodikk fremkalte store poetiske fortellinger i lange åndeløse figurkjeder. Det var vel noe sådant forsynet hadde tenkt med jazz!

PAOLO VINACCIA «Very Much Alive» (Jazzland) Almost Musician står det ofte på t-skjorta til trommeunikumet Paolo Vinaccia. Han kan spøke, den gutten. Denne boksen med 6 CDer, stort sett sammen med Terje Youn Sun Nah

[34] jazznytt

stemningsmessig mangfold.

Terje Rypdal med Bergen Big Band i Moers 2010

KEITH JARRETT/CHARLIE HADEN «Jasmine» (ECM) Dette er jo bare nydelig. Disse to ringrevene vet hva som fungerer og følger parolen om at «less is more».

Hva mer er det å si om dette?

ABDULLAH IBRAHIM & WDR BIG BAND COLOGNE «Bombella» (Sunnyside) Med unntak av en Monk-komposisjon, er all musikken skrevet av Abdullah Ibrahim, og han deltar også selv på piano i dette framifrå storbandet.

Dette oser Sør-Afrika lang vei, og det er fint å høre slik musikk i storbandsammenheng. En CD med mening!

HARALD OPHEIM, [SKRIBENT, JAZZNYTT] Denne anmelderen har gitt litt opp å følge med i flommen av CD-produksjoner, og begrenser seg til tre norske CDer som antakelig ikke er blant de fem «beste» og innflytelsesrike, men som likevel fortjener å bli løftet fram. Jeg har hørt alle framføre musikken sin for et publikum, og det gjør vel sitt til at jeg har festet meg med disse.

Fem andre, fra utlandet? Hjelp! Jeg nøyer med fire som jeg hadde spesielt glede av i året som gikk.

FAY CLAASSEN & WDR BIG BAND COLOGNE «Sing!» (Challenge) Og sannelig dukker ikke det samme storbandet opp igjen, denne gangen med den nederlandske vokalisten Fay Claassen. CDen er en hyllest til andre vokalister, blant andre Miriam Makeba, og dermed er vi en stakket stund også tilbake i Sør-Afrika. Men her det så mye mer, alt overbevisende framført av Claassen og et velopplagt storband. Årets konsertopplevelse: MADE IN COREA underholdt på Herr Nilsen under Oslo jazzfestival 2010, og hvilken underholdning! Made in Corea er en pianoløs kvartett som utelukkende spiller musikk av Chick Corea. Den regulære besetningen med Jarle G. Storløkken (gitar), Ola Lindh (vibrafon), Fredrik Jørgensen (bass) og Erik Jøkling Kleiva (trommer) var for anledningen utvidet med Martin Myhre Olsen (saksofon) og Sindre Mølmen (trompet). Dette bandet har holdt sammen lenge, men har ikke gitt ut musikken sin gjennom de vanlige distribusjonskanalene. Desto større grunn til å oppsøke bandet når de neste gang kommer til et sted nær deg!

stasjon, seier Charles Lloyd, som med Jason Moran (piano), Reuben Rogers (bass) og Eric Harland (trommer) likevel har funne sitt beste band på planeten. og har nytta tida til å gje ut eitt av sine beste album.

CASSANDRA WILSON «Silver Pony» (Blue Note) Sidan platedebuten i 1986 har Cassandra Wilson gått runden som stilskapar og nesten diva i amerikansk vokaljazz, med fri bruk av musikk med ymse opphav i jazzens og bluesens heimland, og Betty Carter som idol. Med New Orleans som ny base er ho i støtet med eit glimrande band, og gir ut sitt beste album på lenge.

CÆCILIE NORBY MED LARS DANIELSSON «Arabesque» (ACT) Etter mange år finn den danske jazzdronninga med bakgrunn også i pop og rock, attende til musikalske røter i den klassiske musikkfamilien ho voks opp i, saman med bassist og ektefelle Lars Danielsson. Resultatet er ein spennande miks av jazz med klassiske røter, der Cæcilie Norby syng vakrare enn nokosinne.

DAVE HOLLAND «Pathways» (Dare2) Nytt sterkt album frå bassisten som bestod eldprøva hos Miles Davis, og som alltid leverer musikk utan dødpunkt, etter det han sjølv seier med Charles Mingus som inspirator. Her spelar han med oktetten, som er Hollands stjernekvintett (med Chris Potter på saksofon) utvida med tre, live på Birdland.

Norske plater CHRISTIANSAND STRING SWING ENSEMBLE «Christianssand String Swing Ensemble» (CSSE) CSSE må helst oppleves i levende live, men denne CDen kan være et godt substitutt. Denne gjengen har holdt det gående i 10 år, og måtte de bare få anledning til å fortsette sin kreative tilnærming til jazz og beslektede musikkformer! Her er standarder og originaler i skjønn forening, alt pakket inn med smittende musikalsk overskudd.

ROALD HELGHEIM, [JAZZSKRIBENT I DAGSAVISEN]

T8 «BigShit» (Schmell Records) For et merkelig navn på et band – Teit? Terje Engen har skrevet all musikken, og den er slett ikke teit, men full av overraskende vendinger i alle sjangre en kan tenke seg. Det er bare å gi seg over når dette overflødighetshornet veltes utover en sakesløs tilhører. Alt framført av unge, dyktige musikere med Morten Halle som jazzmusikalsk garantist.

Norske plater: ALBATROSH «Mystery Orchestra with Grenager & Tafjord» (Inner Ear) Saksofonist André Roligheten og pianist Eyolf Dale i duoen Albatrosh allierte seg med hornist Hild Sofie Tafjord og cellist Lene Grenager frå Spunk. Resultatet er årets mest positive overrasking, på eit grensesprengjande jazzalbum der «gamal» og «ny» musikk går opp i ein høgare einskap.

Årets konsertoppleving: For ein som ikkje fekk med Chick Coreas siste møte med Trondheim Jazzorkester, står ORNETTE COLEMANs konsert i Operaen under Oslo Jazzfestival uansett i ei klasse for seg. Mens jamaldringen Sonny Rollins er ein bleik avglans av gammal stordom, stråla åttiåringen Ornette Coleman og det yngre bandet hans på den beste konserten eg har høyrt med ein som stadig er ein stor inspirator for den yngre jazzgenerasjonen.

JON EBERSON GROUP «Comfort Call» (Shipreckords) Ungdomen stormar fram, men gitaristen med si nye utgåve av Jon Eberson Group held framleis koken, saman med vokalist Hilde Marie Kjersem og bassist Sigurd Hole, i strøkent samarbeid med strykekvartett.

SVERRE LUNDE [UTENRIKSDEPARTEMENTET]

TRYGVE SEIM/ANDREAS UTNEM «Purcor» (ECM) På tampen av året kom denne perlen, akkurat i passe tid til julehøytidens meditative tilstander. Dette er et resultat av 14 års samarbeid med musikalske bidrag til gudstjenester. Trygve Seim har funnet sin umiskjennelige tone som her kommer til sin fulle rett, og Andreas Utnem følger godt opp i dette vellykkete musikalske samarbeidet.

Utenlandske plater: DAVE HOLLAND OCTET «Pathways» (Dare2) Dave Holland fortjener heder for å holde sine band med odde besetninger i gang, her med oktett. Flere av hans faste musikere som vi kjenner fra kvintett-innspillingene er med i dette laget.

Av de som er med i tillegg, er det Smulyans baritonsaksofon som gjør susen. Dette låter både fett og luftig. Mange flere burde utforske oktettens muligheter!

TORUN ERIKSEN «Passage» (Jazzland) Som nyskapande solist med et sterkt uttrykk har Torun Eriksen vore ein favoritt frå debutalbumet «Glittercard», og ho glitrar vidare på sitt tredje album, med songar som fangar lyttarar i alle leirar.

OLGA KONKOVA «My Voice» (Losen Records) Etter sterke fabuleringar på flygelet over musikken til Joni Mitchell, har Konkova skrive musikk for piano og stemme, inspirert av klassiske musikkstykke og ein russisk lyrikar. «Eplemøya» Wenche Losnegard er stemma på eit vedunderleg vakkert Hild Sofie album.

Albatrosh med renager G ne Le og d Tafjor MAGNI WENTZEL «Live» (Curling Legs) I den nye fjerde boka om norsk jazz kan vi lese at ho som sekstenåring song inn Norges første jazzplate.

Femti år etter kjem Magni Wentzel med det kanskje beste jazzalbumet sitt, eit fantastisk konsertopptak frå Oslo Jazzfestival i 2003.

Utenlandske plater CHARLES LLOYD «Minor» (ECM) Tida her på jorda er berre ein mellom-

POVL DISSING «My Lucky Old Sun» (Stunt) I skogen av utanlandske jazzplater ein uansett høyrer berre ein brøkdel av, er Povl Dissings tributt til og vokale triumf med sine gamle Louis Armstrong-favorittar, den stilige plata I 2010, uansett sjanger. Med eit fantastisk dansk jazzkomp og eit stilig kor som hevar musikken til skyene. Skide godt!

Norske plater: DAG ARNESEN TRIO «Norwegian Song three» (Losen Records) Trioen greier det kunststykke å toppe to store utgivelser fra senere år. Dag Arnesen er en jazzpianist av internasjonal klasse, og konseptet kler ham som hånd i hanske. Trommeslager Pål Thowsen og (ny bassist) Ellen Andrea Wang gir et lydhørt komp. Palle Mikkelsborgs trompet reduserer heller ikke totalopplevelsen. Sammenlikningen med Jan Johansson er treffende. Jeg spår at disse innspillingene etter hvert vil få samme levedyktighet i Norge. Det er magi når de første taktene av «De nære ting» går inn i øret.

KARIN KROG «Folkways» (Meantime Records) Karin Krog fornekter seg ikke. Hun er og blir for meg «Queen of Jazz» her på berget. Her oppleves hun i grenseland mellom jazz og folkemusikk. John Surman slår saksofonregnbuer over innspillingene og er i høyeste grad med på løftet.

TERJE RYPDAL «Crime Scene» (ECM) En helt annen gate enn de to over. Det er storveis å se at Terje Rypdal er tilbake i godt gammelt slag, og det sier ikke så lite. Jeg var til stede på urfremførelsen i Bergen, en kjempeopplevelse.

MAGNI WENTZEL «Live» (Curling Legs) Det er bare å være glad for at de rette folkene av og til er på rett plass til rett tid. I dette tilfelle dreier det seg om Magni Wentzel, Jon Gordon, Jørn Øien.

jazznytt [35]

Carl M. Iversen, Espen Rud og ikke minst Kåre Grøttum (NRK), som sørget for at konserten ble bevart.

En sjeldent magisk konsert som Magni selv kaller sitt musikalske testament. På Håndverkeren under Oslo jazzfestival 2003.

FRØY AAGRE «Cycle of Silence» (ACT) Endelig har Bodil Niska fått en kvinnelig saksofonist i stjerneklasse ved sin side. Frøy har et stort potensiale, både som utøver, komponist og arrangør, noe som tydelig dokumenteres her på hennes første utgivelse på ACT. Utenlandske plater: MANHATTAN TRANSFER «Chick Corea Song Book» (Four Quarters Enter.)

Som gammel liebhaber av vokaljazz i gruppeformat (Four Freshmen) er det gledelig å se at ManTran holder koken etter mer enn 40 år i bransjen. Fortsatt høyt nivå på stemmer, arrangementer og medvirkende musikere.

ULF WAKENIUS «Signature Edition 2» (ACT) Jazz utøvet på gitar står mitt hjerte nær. Wakenius har oppnådd stjernestatus, ikke minst gjennom samarbeid med the late Oscar Peterson. Denne dobbeltCDen er fløte fra a til å, med medvirkende musikere fra jazzens øverste hyller.

ERIC ALEXANDER «Revival of the Fittest» (High Note) Det «nye» stjernenavnet for alle som har hardboptradisjonen i ryggmargen. Med legendariske Van Gelder ved spakene i studio. Her går det unna.

Anmelderes eksemplar kjøpt av herr Alexander personlig etter konserten på Nasjonal Jazzscene under Oslo jazzfestival 19. august i fjor.

STEVE DOBROGOSZ «Golden Slumbers» (Curling Legs) En favoritt siden samarbeidet med Radka Toneff. Her behandler han kjært stoff (Lennon-McCartney) på usedvanlig lekkert vis.

HERBIE HANCOCK «The Imagine Project» (Herbie Hancock Music) Et klassisk overskuddsprosjekt, hvor Hancocks ånd og farger ligger over alle 10 sporene. Deltakende aktører på samme nivå vi er kjent med fra Quincy Jones senere pron på

entrasjo gan i dyp kons Ole Morten Vå Motif i Umeå konsert med

0

S

G

S R Å RE N K AP 201 duksjoner. Konserten under Molde-festivalen i fjor en stor opplevelse.

Årets konsertopplevelse: Et år hvor man opplevde Toots Thielsmans, Eric Alexander, Gary Burton/Arild Andersen, Ornette Coleman, Herbie Hancock og Jeff Beck Utenlandske plater: (blant mange) er det usedLOTTE ANKER / CRAIG TABORN / vanlig vanskelig å plukke. Jeg GERALD CLEAVER tror allikevel jeg velger «Floating Islands» (Ilk) CHICK COREA MED TRONDDen danske saksofonisten Lotte HEIM JAZZORKESTER i Oslo Anker er blant de aller fremste i Konserthus 1. november. Alt den friere europeiske under Erlend Skomsvolds jazzen. Her demonke ns da meget kyndige ledelse, og ikke strerer hun hvordan r vå av en Lotte Anker er voritter minst hans utrolige arrangefri og ekspressiv mufa ts of lt Sø ne skribent, Bjar menter av Coreas musikk. Hva sikk også kan ha er den gutten laget av? Det ble struktur og form. Jeg satt i salen på Boen helt elektrisk aften, hvor publikum til de grader rups konsertsal i København da denne ble revet med. Orkesterets solister er omtrent idenkonserten ble tatt opp. Den overveltisk med hvem er hvem i norsk jazz pr. i dag. Og alle dende lyttegleden jeg opplevde den leverte. Chick Corea smilte fra øre til øre under gangen, gjenoppleves til fulle ved gjenhøret på CD. hele konserten, som ble en vakker blanding av løs snipp og topp inspirerte musikere. Kan gjerne gjenPETER BRÖTZMANN CHICAGO TENTET + 1 tas.

«Three Nights In Oslo» (Smalltown Superjazz) Det eneste som overgår denne frodige flora av musikalske uttrykk, er å oppleve dette bandet live!

TOR DALAKER LUND [KONGSBERG JAZZFESTIVAL] Norske plater: ALBATROSH «Mystery Orchestra med Grenager & Tafjord» (Inner Ear) Saksofonisten André Roligheten og pianisten Eyolf Dale i Albatrosh har fått med seg Lene Grenager (cello) og Hild Sofie Tafjord (valdhorn), og sammen har de fire musikerne skapt en CD som er sviende vakker og ettertenksom, men også sprelsk og overraskende og utfordrende.

ATOMIC «Theater Tilters, vol.1 og 2» (Jazzland) Etter å ha skrevet om Atomic en rekke ganger, har jeg ikke mer å si, men overlater ordet til Peter Bornemar, som på det svenske nettstedet Dig-Music skriver følgende: «Det er svårt at setta fingret på vad som fascinerer mest när det gäller den musik norsksvenska supergruppen Atomic spelar. Kanske är det den kraftfulla attityden, kanske den kompromisslösa attacken i framförandet eller kanske är det gruppens förmåga att setta det mesta den rör vid i frenetisk gungning. Hur som helst handlar det om förstklassig musikk, sprängfylld av dynamikk».

MOTIF «Facienda» (Jazzland) Helt siden jeg for en god del år siden opplevde en forrykende konsert med Motif på Glenn Miller Café i Stockholm, har dette bandet hatt en spesiell plass i mitt jazzhjerte. Stor er selvfølgelig gleden over denne boksen med tre CDer med opptak fra 2007, 2009 og 2010. Med det beste komp man kan tenke seg, med et tett og varmt ensemblespill, og med aldeles strålende solister, får Ole Morten Vågans komposisjoner akkurat den utsøkte behandling de fortjener.

NILSSEN-LOVE / BRÖTZMANN /PUPILLO: «Roma» (PLN) Når jeg er ute etter musikk med et sanseløst trøkk og høy temperatur, når jeg trenger en skikkelig lydlutring, - da er disse musikerne til å stole på!

KARL SEGLEM: «Ossicles» (Ozella/NORCD) Det hender jeg opplever en intens lytteglede når jeg hører på musikere som lykkes i å skape en vellykka symbiose av jazz og norsk folkemusikk; musikere som Arild Andersen og Karl Seglem f.eks. Med sin ferskeste CD er Seglem trofast mot sitt mangeårige prosjekt, men vi

[36] jazznytt

fornemmer også noe nytt, noe mer.

Her får vi streif både fra Afrika og Pakistan, og musikken som strømmer mot oss, er bare så inderlig vakker!

Samtidig er den både groovy og swingende, og den er smekkfull av avdempa temperament, følelser og ettertenksomhet.

CARSTEN DAHL EXPERIENCE «Humilitas» (Storyville) Jeg har hørt mye på dansk jazz i flere år nå, og med stort utbytte. I denne kvartetten samles noen av de danskene jeg helst hører: Pianisten Carsten Dahl, bassisten Nils Davidsen, trommis Stefan Pasborg og den uforlignelige saksofonisten Jesper Zeuthen.

Noen ord fra anmeldelsen i Jazz Special burde være begrunnelse nok for mitt platevalg: «Carsten Dahls klaverspil blomstrer i helt usedvanlig grad i dette selsksab, spændt ud mellem melodiske og kantede temaer, åbne musikalske zoner mellem puls og frihed og konstant støtte fra en rytmegruppe, der er både årvågen og sulten efter action (…) Faktisk har jeg sjældent hørt ham så dristig og frigjort på plade».

PARKER / GUY / LYTTON + PETER EVANS «Scenes in The House Of Music» (Intakt) Trioen Parker, Guy og Lytton har et mangeårig samarbeid bak seg. Både trioen og de tre musikerne hver for seg tilhører utvilsomt den europeiske frijazzeliten. Her har de fått med seg den amerikanske trompeteren Peter Evans. Han er ikke engang halvparten så gammal som de tre veteranene, men trives tydeligvis godt i deres selskap. Han er en forfriskende og utfordrende stemme, og sammen skaper de fire musikerne musikk som passer fullstendig til albumtittelen.

VANDERMARK 5 SPECIAL EDITION(med Magnus Broo og Håvard Wiik): «The Horse Jumps And The Ship is Gone» (Not Two Records) Vandermark 5 har i mange år vært et av mine favorittband; og når de tar med seg Håvard Wiik og Magnus Broo fra et annet favorittband, Atomic, blir forventningene urovekkende høye. De forventningene innfris! Til fulle! Hvis noe skal kalles «gladjazz», altså jazz man blir glad av å lytte til, så er dette verdens beste gladjazz! Årets konsertopplevelse: NILS HENRIK ASHEIM / PAAL NILSSEN-LOVE: Duokonsert i Kongsberg kirke, Kongsberg jazzfestival 8. juli 2010. I festivalens forhåndsomtale av denne konserten kunne man lese: «Konserten i Kongsberg kirke vil vise at begge disse musikerne kan lytte, kan respondere på invitter og at de sjøl kan komme med innspill og utfordringer. Vi vil få oppleve skiftende stemninger og stor variasjon i dynamikk og uttrykk, fra vare og lyriske toner til de helt enorme lydkaskader». Det slo til!

REISETIPS JAZZKLUBBER I PARIS Bilboquet: Trekker kjendiser fra hele verden og huset i sin tid jazzlegender som Chet Baker og Duke Ellington. Ligger midt i St. Germain, Parisjazzens fødested.

Bra mat og vinmeny. God service. Klubben kan minne litt om New Yorks berømte Birdland. Stive priser forklarer fri inngang. Stort sett franske musikere.

Sunset Sunside: Trekker berømte musikere fra hele verden, ofte festivaluker og kvelder som gjester musikere fra bl.a. USA og Italia. Ligger i første arrondissement, Chatelet. Inngangspengene varierer etter hvem som spiller, men du betaler stort sett i underkant av et par hundre kroner.

PARIS - EN EIM AV JAZZ Paris tilbyr jazz hver eneste dag. Som tilhenger av den nesten hundre år gamle improviserte musikkformen, er du nødt til å spandere en kveld på en av klubbene i et av verdens fremste jazzmekkaer. TEKS: HELEN WILLE - Ecoutez! Et cosa far niente.

Stemmen til fransk italienske saksofonist- og komponist Gonzalo Fi, treffer mikrofonen idet pianoet kjører solo på Duc Des Lombards, en av den franske jazzens berømte metropoler, lokalisert i gaten med samme navn i første arrondissement, Chatelet. Publikum klapper, nikker og nipper vin. Det summer ingen stemmer, trampes ingen takt. Folk forsvinner inn i en transe og lytter tilnærmet ruset. På jazz, og Paris. Lytter! Og ingenting annet.

Ute gnistrer byen med sine mange monumenter, blant dem det verdensberømte tårnet kreert av Gustave Eiffel i 1889. Høstkvelden er sval. På de mange broene over, og langs Seinen, blant vinflasker, baguetter, gitarer, saksofoner og trommer, henger fortsatt stemningen fra sommeren igjen, folk fra alle verdenshjørner svinser omkring og vil ikke la vinteren slippe til riktig ennå. I gatene vrimler franskmenn og turister på kafeer, barer og restauranter, ikke minst arenaene som akkompagneres av jazzens forrykende spill. Pianisten treffer klimaks, saksofonisten overtar og folket applauderer. Sublimt.

Hver dag Litt lenger bort i Rue des Lombards, vekker ytterligere to verdensberømte jazzklubber folkets fascinasjon; Sunset Sunside og Le Baiser Sale trekker på linje med Duc Des Lombards musikere og jazzentusiaster fra hele verden.

Det gjør også New Morning. En av Europas kanskje mest berømte jazzklubb ligger i tiende arrondissement Bastille, midt i Paris’ «ghettostrøk» som vrimler av afroamerikanere og afrikanere. Arenaen er større, det samme er ofte musikerne som gjenspeiler verdens jazzelite. Kveldens konsert innbefatter funk/soul i form av trommer, trompet, piano og saksofon. Et bergtatt publikum allierer seg med

spillet og sklir salig inn i rytmene.

I Paris kan du høre jazz hver eneste dag. Og du trenger ikke nødvendigvis digge jazz for å få optimalt ut av en kveld med levende spill.

Fra de ovenfor nevnte berømte klubbene i første arrondissement, for ikke å nevne den berømte Bilboquet i sjette, til de mindre, men svært sjarmerende bulene i Latinerkvarteret, St Germain, Montparnasse og Montmartre, som også har sporadiske jamsessions.

Om du stikker innom på impuls eller planlegger i forkant, vil ha funk, latin, afrikansk- inspirert eller ren klassisk jazz, storband, eller soul; den franske metropolen har klubber spredt omkring alle sine 21 arrondissementer.

Utendørs Vær likevel forberedt på at du på de større klubbene betaler stort sett i underkant av et par hundre kroner i inngang, og prisen på drinkene er på linje med de norske. Men du vil alltid finne små jazzarenaer hvor du kan svippe inn for en gratis «session» og nyte en flaske til overkommelig pris, som for eksempel på Cafe Laurent, like bak de elskendes bro «Pont Neuf», eller en av de mindre og intime i Latinerkvarteret, Montparnasse og Montmartre.

For øvrig er Parc Floral, med sin utendørs jazzarena, et sted som bør besøkes i helgene gjennom sommeren. Her finner du avslappede franskmenn strødd overalt omkring på piknik, komplettert av jazzen i bakgrunnen.

Den berømte litterære modernisten Ernest Hemingway hevdet at har du tilbrakt tid i Paris som ung vil byen forfølge deg overalt siden. Om han ville istemt at jazzen bør ta del i påstanden, er uvisst. Men man tør å påstå at har du først begynt å like jazz for deretter å gå lei, er du rett og slett lei av livet.

Duc Des Lombards: Trekker på linje med sin ovennevnte «nabo», berømte musikere fra hele verden. Paris’ eldste jazzklubb.

Stilfullt intimt og nylig omgjort lokale med bra vin og matmeny. Inngangspengene varierer etter hvem som spiller.

Le Baisser Sale: Den siste av første arrondissementets populære «treenighet». Konsertene foregår i etasjen over baren, hvor publikum sitter på rekke som under tradisjonelle forestillinger. Inngang avhenger av hvem som spiller, men ofte i underkant av 200 kroner.

New Morning: Jazzmekkaets største konsertarena og Paris’ kanskje mest berømte, ligger i byens 10. arrondissement, Belleville. Det kan være lurt å kjøpe billett i forkant så du slipper kø, men det avhenger av hvem som spiller. Rundt 200 kroner inngang.

Le Caveau des Oubliettes: Svært avslappet i forholdsvis trange kjellerlokaler som gir assosiasjoner til ei skikkelig jazzbule. Trekker kanskje flest studenter, men frister generelt folk i alle aldre. Spesielt populært torsdager under funk jamsessions. Gratis inngang. Ligger midt i Latinerkvarteret.

Caveau de Huchette: Er du storbandelsker og liker å danse sving, så stikk innom, blant annet på søndager.

Klubben har eget dansegulv hvor du kan svinge deg foran bandet. Rundt 100 kroner for inngang. Lokalisert like ved ovennevnte, midt i Latinerkvarteret.

Autour de Midi: Liten intim klubb i den filmberømte gata rue Lepic i Montmartre, 18 arrondissement.

Stort sett gode jamsessions tirsdager og onsdager. Da er det også gratis inngang. Fra torsdag til lørdag betaler du rundt 100 kroner. Trekker stort sett franske musikere. Restaurant i overetasjen.

Andre klubber verd å merke seg er Le Petit Journal i Montparnasse Cafe Universel i Latinerkvarteret Le Houdon i Montmartre Lylo-magasinet (gratis) gir oversikt over alle typer konserter og hvem som spiller hvor til enhver tid overalt. Det finner du på klubbene samt på diverse barer og kafeer.

jazznytt [37]

REISETIPS

I forrige Jazznytt kunne vi lese om Copenhagen JazzHouse i faretruende økonomisk krise.

I nummeret før skrev en «bekymret danske» (Bjarne Søltoft) om «stakkels festivaljazz» og siterte Marcellus i «something is rotten in the state of Denmark».

Montmartre på plass igjen i Store Regnegade

NOGET ER VITALT IN THE TOWN OF KØBEN Bjarne Søltoft grep fatt i begrepet «minimalstaten», det høyrevridde (les: Frp-) samfunnet der ekspertise og sakkunnskap viker for friheten til å «bære seg dumt ad». Jazzstaben i Danmarks Radio har fått sparken, og P2, med ansvar for klassisk og jazz, legges ned fordi «public service er konkurransevridende» (!). Den trivelige «Jazzkælderen» på Gråbrødretorvet ble nedlagt i sommer. I Jazznytt nr. 3 i fjor ble det referert til diskusjoner om hvor godt Copenhagen JazzHouse tok seg av danske jazzmusikere. I nr.

6/2009 ble bassisten Jesper Bodilsen gjengitt: – Programmet på JazzHouse er preget av popartister med jazzakkompagnement og utenlandske artister med dansk komp, jazz’n’poetry, jazz/electronica og pop- og rockeband. Jeg har kun funnet én enkelt gruppe med dansk solist øverst på plakaten i høst.

Tilbake i nr. 2/2009 ble det referert til Ole Matthiessen, som kritiserte Danmarks Radio for ikke å dokumentere live-konserter lenger. I en artikkel i Information 6.1.2009 lurte han på hvordan man om 20 år skulle dokumentere den danske gullalder «netop nu» når DR ikke lenger gjorde opptak. De harde besparelsene 2007-2009 i et allerede stramt nok budsjett ville føre til en «halv mand» i arbeid for å formidle musikk programsatt av en computer – teppebombing med musikk uten sammenheng.

Radio Jazz I desember hadde vi en dag (og en natt) i København. Tidlig på formiddagen ringte Ole Matthiessen, pianist og gjennom mange år jazzmedarbeider i Danmarks Radio: – Kan du ikke lige smætte indom vores studio i Radio Jazz? Lige ved Nytorv. Jeg er studiovært mellom 12 og 4.

En gebrekkelig heis førte oss til tredje sal eller deromkring. Det var søndag, da det sendes på [38] jazznytt

dagtid. «Vokaltimen» gikk på lufta – og vi hørte at det ikke var fritt for et visst førjulspreg på repertoaret. Kl. 14 skulle Niels Christensen komme og fortelle om sin bok om Montmartre i Nørregade. Men han meldte forfall. Ole Matthiessen måtte i studio med en bunke plater. Det vil si, han satt stort sett ikke i studio. Med sin mangeårige rutine som programskaper i DR, satt han i kafferommet i stoisk ro og samtalte med oss – bare hver gang teknikeren meldte «fem sekunder», tuslet han inn i studio og gjorde det han skulle gjøre.

– Ja, det stemmer det, for tre år siden ble vi alle fyret i Danmarks Radio. Nå sitter vi her, en stor stab, og lager Radio Jazz. Sendinger på hverdager fra 21 til 4 om natten. Lørdag og søndag fra 12 til 16. – Nei da, det er ingen motsetninger mellom JazzHouse og Montmartre. Det er plass til begge. Men JazzHouse har økonomiske problemer. Det hadde bedt om å få utbetalt den offentlige støtten for vårsemesteret 2011 allerede i oktober/november. Nattdiskoteket var en god inntektskilde, men besøket der har gått ned.

– Hvorfor? Nei, det vet jeg ikke. Annet enn at hva som er trendy, det veksler fra år til år. Diskotekpublikummets veier er uberegnelige. – Nei, jeg kan ikke bli med på Puk og spise lunsj – jeg har deadline på et bokmanus i morgen tidlig.

Ikke mer penger – Det ble brukt milliarder på den nye DR-byen, fortalte Alex Riel, da vi møtte ham på kvelden.

– Det er ikke mer penger igjen til å fylle den med innhold...

Det storslåtte anlegget til Danmarks Radio ute i Ørestad har kostet. Følgen er altså at jazzen er ute. Jazzen er, og har alltid vært, en sårbar ytterkant av kulturlivet. Men jazzen klorer seg fast i kneiper og kaféer. – Det er vel omtrent tredve

jazzsteder i København, forteller Alex Riel. Han modererer seg litt – og sier at det kanskje ikke er fullt så mange. Men det er jazz mange steder. Copenhagen JazzHouse og det nyåpnete Jazzhus Montmartre er de to viktigste. – Går det rykter i Norge om at det er motsetninger mellom disse to? Nei, det kjenner jeg ikke til.

Sammenlikning Vi har gransket programmene for januar 2011.

Copenhagen JazzHouse har eksistert i snart 20 år. I sin glanstid hadde det 20 konserter i måneden. Ifølge nettsidene arrangerer huset 12 konserter i januar 2011. Fem av dem har relativt straight jazz på programmet (DR Big Band med musikk av Sahib Shihab, Jens Søndergaard/Bob Rockwell Quintet med musikk av Benny Golson og tre kvelder med Scott Hamilton/Jesper Thilo tenor sax super summit). To av konsertene vil vi karakterisere som mer samtidsrettet (Jacob Dinesen trio og Anders Jormins «Klotter»). Fem konserter grenser over i det hippe, det funky, latin, salsa og bossa (Bentzon Brotherhood, Claude Chichon, Steen Rasmussen/Josefine Cronholm og to kvelder med Helgi Jónsson).

Det nye Jazzhus Montmartre har større aktivitet med 18 konserter på programmet i januar. Det er stort sett forståelig og straight moderne jazz, og programopplegget tilsier flere kvelder etter hverandre med samme band, «nesten» sånn det var da legendene på 60-tallet spilte der i uker av gangen. Januarprogrammet byr på svenske Jan Lundgrens trio i tre dager, en kvartett med Anders Bergcrantz, Ben Besiakov, Daniel Franck og Victor Lewis i tre dager, celebrering av Oscar Peterson og NHØP i seks dager med Niels Lan Doky, Ulf Wakenius, Pierre Boussaguet og Alex Riel, fire dager med João Castilho/Mads Vinding duo og til slutt sannsynligvis noe mer avantgarde

Gnistrende samarbeid mellom Mads Vinding (bass) og Alex Riel (trommer)

Maskeveggen har gjenoppstått

med Benjamin Koppel og Kenny Werner i to dager. Deretter tar stedet vel tre ukers pause for renovering av lokalene.

Nostalgisk kick Hvorfor det er nødvendig med renovering av lokalene, vet ikke vi. Stedet åpnet i fjor. For en som hang på Montmartre på 60-tallet, ble besøket et stort nostalgisk kick. Det var særlig somrene 1962 og 63 unge Stendahl hang der, kveld etter kveld. Her hørte han duellene mellom Dexter Gordon og Sonny Stitt et par dager før de satte Alexandrakjelleren i Molde på hodet. Her hørte han Brew Moore, Lars Gullin, Max Brüel, John Tchicai, Bent Jædig, Atli Bjørn, Niels Brøndsted, Ronnie Gardiner, William Schiöpffe, Alex Riel og den 17 år gamle Niels-Henning Ørsted Pedersen. De to siste ble fast i Moldekompet fra 1964. Her digga han den coole, kontinentale atmosfæren, ingen fulle Nyhavnsnordmenn, han følte han var den eneste nordmannen på stedet, han digga det rustikke interiøret – og ikke minst de dødshippe gule maskene til Mogens Gylling.

De var avantgarde!

– Montmartre var verdens beste jazzklubb, sier Alex Riel. Jeg kan ikke bevise det, men det er godt mulig det er riktig. Alex besøkte de fleste og vet vel hva han snakker om. Og den kan på nytt bli det. Passe stor, det er plass til maks hundre.

Baren er flyttet lengst vekk fra scenen. Småbord foran, langbord bak. Og maskene er på plass igjen! Riktignok gjenskapte kopier – og hvite – men hippe nok.

Historien For dem som ikke kjenner historien til de lengstlevende klubbene i København, tar vi en kort repetisjon: Det var jazz i Café Montmartre i Store

Regnegade 19 allerede i 1954. Men jazz var ikke forenlig med restauratørens interesser, og jazzentusiasten og arkitektstudenten Anders Dyrup lagde sin «Club Montmartre» i andre lokaler. I 1958 fikk Dyrup kjøpe lokalet i Store Regnegade og skapte, sammen med sine kunstnervenner, et unikt lokale for jazz & kunst. Det åpnet i februar 1959 og hadde først tradjazz på programmet, men ble snart stamstedet for Stan Getz’ dansksvensk-amerikanske kvartett. Økonomiske problemer tvang ham imidlertid til å stenge tidlig i 1960. Det tok 23 måneder før stedet åpnet igjen og gikk inn i sin gylne periode under ledelse av den legendariske kroverten Herluf Kamp-Larsen, fra nyttårsaften 1961 til høsten 1974, altså i nesten 13 år. Historien er beskrevet i BüchmannMøller/Wolsgaard-Iversens glitrende bok «Montmartre» fra 2008.

Etter Kamp-Larsen forsøkte andre å drive stedet, men uten hell. I 1976 flyttet Jazzhus Montmartre over til Nørregade 41, og ble drevet i 12 år av en annen legendarisk krovert, Kay Sørensen. Etter hans død i 1988 forsøkte igjen andre å drive stedet, men gav opp. Om denne perioden (1976-89) foreligger nå Niels Christensens bok «Mig og Monten». I oktober 1991 åpnet så Copenhagen JazzHouse i Niels Hemmingsens gade 10 – byens hovedscene for jazz inntil det i fjor fikk en konkurrent i det gjenåpnete Jazzhus Montmartre.

Vitalt musikantskap I mange år, fra 1976 til 2010, stod jeg ofte utenfor Store Regnegade 19 og knelte i takknemlighet foran dette jazztempelet – men som da var fylt med kontorfolk og kalde datamaskiner. Nå kan vi endelig trå inn igjen!

Vår kveld i desember 2010 var den siste kvelden i en hyllestuke til Stan Getz. Denne tenorgiganten «bodde» jo på Café Montmartre 1959–60 og

besøkte det flere ganger senere. Det var Montmartre-kvartetten til Getz som unge Stendahl hadde den glede av å følge på en liten Oslofjordturné like før jul i 1959. Den sveitsisk-amerikanske altsaksofonisten George Robert skulle fylle rollen til Getz, hvilket han gjorde utmerket, om enn ikke på noe Getz-manér, støttet av et skikkelig Montmartre-komp: Ole Kock Hansen, piano, Mads Vinding, bass, og Alex Riel, trommer. Alex Riel (70 år) er jo en Montmartre-veteran fra tidlig på 60-tallet, de to andre (Kock 65 og Vinding 62) rakk også å spille der i de skjellsettende 60-årene. Bare å sitte og nyte det gnistrende intense samarbeidet mellom Riel og Vinding, var en opplevelse av de store. Vitalt musikantskap over alle aldersgrenser!

Vi kan ikke unnlate å bemerke 70-åringens spreke framtoning. Han er ledig og vital som en ungdom. Alex smiler og medgir at den slags ikke kommer helt av seg selv: – Jeg gjør gymnastikk hver morgen ( – Uff, sier Bjørn), og går to timer med hunden hver dag ( – OK, sier Bjørn). Jeg holder meg unna smør og hvitt brød ( – Bra! sier Bjørn). Uten å være fanatisk, ser jeg jo at det har en effekt hva en putter i seg. Og så har jeg en fantastisk god fysioterapeut, som jeg går til seks til åtte ganger i året.

At han dertil har en kone som er atskillig yngre enn ham selv, går han også med på at kan ha en viss effekt.

Takk til Alex Riel for nye økter med vital musikk.

Takk til Niels Lan Doky og Rune Bech som har fått til denne utgaven av Montmartre. Og takk til Copenhagen JazzHouse som holder det gående oppe i Hemmingsens. – Det er plass til begge, sier Ole Matthiessen.

Tekst og foto: Bjørn Stendahl ogxxxxxxxxxxxx Astri Vannebo

jazznytt [39]

REISETIPS

EUROPEISK KULTURBY MED NORSK JAZZ Tallin er en by i stor forandring. Etter jernteppets fall har byen og Estland vokst seg mer og mer moderne, og hovedstaden kan nå skilte med restauranter og barer av høy standard, og med et kulturliv preget av nytenking og kreativitet.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE Jazznytt ble invitert til byen, som sammen med Turku i Finland og Porto i Portugal, er europeiske kulturbyer for 2011. Åpningen i Tallin ble gjort med brask og bram ved nyttårsskiftet, og da var det meste på plass av morsomme, flotte, interessante, spennende, utfordrende og nyskapende prosjekter som ligger som perler på en snor gjennom hele året.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På jazzsiden er det selvsagt festivalen Jazzkaar som står i høysetet. Festivalen har etablert seg til å bli en av Baltikums viktigste arenaer for «lokal» og internasjonal jazz, og i april hvert år dekker man til jazzfest i byen.

Bobby McFerrin og Punktxxxxxxxxxxxxxxxxxx I år har man flere spesialprosjekter, både under festivalen og i flere perioder gjennom året. Det starter med Jazzkaar-festivalen, hvor man allerede har sikret seg sangeren Bobby McFerrin som hovednavn. Ferrin er også et helt naturlig valg for Jazzkaar og Estland. Landet har en svært sterk sangtradisjon (det er vel ikke en eneste person over 20 år som ikke har sunget i kor i landet), og hvert år står korsangen i sentrum for en rekke arrangementer. I tillegg til Bobby McFerrin, bringer man hele Punkt-konseptet fra Kristiansand til Tallin. Her har Punkt-general Jan Bang allerede plukket ut flere estiske musikere han gjerne vil trekke inn i prosjektet sammen med «Punkt-stammen». Viljo Tomis og Segakoor Noorus, Ensemble U. Helena Tulve og Weekend Guitar Trio står alle på programmet sam[40] jazznytt

men med Jon Hassell, Eivind Aarset, Sidsel Endresen og Erik Honoré. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I tillegg er følgende artister noen av de som er klare for festivalen: Talvin Singh & Niladri Kumar, Michael Shiefel, Rebecca Kontus, Sofia Rubina, Omar Puente, Dana Leong og Richard Bona. Det tilkommer også flere nasjonale og internasjonale artister.

Dave Liebmanxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Et annet av spesialprosjektene under festivalen er at den amerikanske saksofonisten Dave Liebman vil jobbe med lokale musikere, og gjennom noen dagers øving, sette sammen et band som vil gjøre konsert under Jazzkaar den 26. april. I tillegg vil også European Jazz Orchestra samles i byen for konsertering. Dette er et EBU-prosjekt hvor man setter sammen et storband med unge musikere fra alle medlemslandene som øver sammen på et slags sommerkurs, før de legger ut på veien.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Festivalen arrangeres fra 20.–30. april.

Stian Westerhusxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Et annet, svært interessant prosjekt innbefatter gitaristen Stian Westerhus. Dette er et prosjekt som innbefatter et nettverk av unge musikere som opererer under navnet BändCamp, og som skal jobbe sammen med Westerhus og prosjektet Trumm-It.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx BändCämp er et nettverk av unge amatørmusikere som gjennom forskjellige musikalske aktivite-

ter skal utvikle dem selv som musikere. De organiserer jam sessions, konserter og inviterer musikere til å samtale og diskutere musikkrelaterte spørsmål. Det viktigste er improvisasjon, og man er ikke så opptatt av musikalske båser og lignende – bare at det blir musikk ut av det.

Dette er en samling av ungdommer som ikke har funnet noe fast ståsted i tilværelsen, og flere av dem har allerede i ung alder staket ut en kriminell løpebane, som dette prosjektet ønsker å få dem bort fra.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Å samarbeide med Stian Westerhus er for dem et høydepunkt under kulturbyåret. Både for de involverte ungdommene, men også for det unge Tallin-publikummet. Det vil arrangeres workshops med Stian, en session hvor ungdommene spør ut Stian om ting de lurer på, og selvsagt mye musikk. Det hele vil ende opp med en solokonsert med Westerhus.

«World of Glass»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx En viktig idé bak det å være europeisk kulturby, er å samarbeide med artister fra andre land. Ikke bare presentere dem for et nytt publikum, men å få til en utveksling av kultur mellom estliske kunstnere, og kunstnere og artister fra andre land.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Perkusjonisten Terje Isungset og trompeteren Arve Henriksen har i flere år jobbet med is som viktige musikalske ingredienser. I Tallin har man en viktig og dyktig linje for utdanning av glasskunstnere ved kunstakademiet. Madli-Liis Part fra Tallin 2011 fikk ideen om å la glasskunststudentene utforme og lage spesielle instrumenter for de to nordmennene. – i glass i stedet for is.

Hun tok kontakt med lederen for avdelingen på kunstakademiet, Eeva Käsper, som selv er en anerkjent glasskunstner. Hun fortalte at dette var en drøm hun hadde gått rundt med lenge, og så

jazznytt [41]

En av glassblåserstudentene demonstrer hvordan en av glasstrompetene fungerer

Noen av glassinstrumentene Terje Isungset og Arve Henriksen skal prøve seg på i Tallin

begynte snøballen å rulle. Isungset kom på besøk, og ideer på utvekslet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Til sammen er ti studenter sysselsatt med å lage glassperkusjon, fløyter og trompetlignende instrumenter for de to nordmennene. I oktober starter innspurten, hvor Isungset og Henriksen vil tilbringe et par dager i tett dialog med kunstnerne, for å finpusse og velge hvilke instrumenter de vil bruke. De instrumentene man velger å ikke bruke vil bli gitt til unge musikkstudenter, slik at de kan studere og oppdage mulighetene med å jobbe med glass i sin musikalske kunst.

Konsertene med Terje Isungset og Arve Henriksen vil arrangeres den 21. og 22. desember.

Europe Jazz Network inntar Tallinxxxxxxxxxx Årets generalforsamling i organisasjonen Europe Jazz Network er blitt lagt til Tallin i september.

Da vil det estiske jazzforbundet stå for arrangementet Tallin Jazz Weekend, hvor man har engasjert den britiske pianisten og orkesterlederen Django Bates til å ha workshop en en rekke estiske musikere, som skal ende opp med en større konsert samtidig med generalforsamlingen. I tillegg vil man arrangere «show case»-konserter for de mange representantene for jazz i Europa.

Dette for å presentere en litt ukjent del av den europeiske jazzen. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Europe Jazz Network er det viktigste nettverket blant europeiske jazzfestivaler, klubber og organisasjoner. Og på generalforsamlingene møtes vel 100 av de største og viktigste jazzarrangørene i Europa.

Kunst i alle former og fasongerxxxxxxxxxxxxx Som tidligere nevnt så ble kulturbyåret startet med brask og bram allerede nyttårsaften. Foreløpig har man allerede arrangert en festival for barokkmusikk, og i slutten av februar arrangeres den eksperimentelle og psykideliske festivalen Heliosphere. I februar arrangerer man også Perfect Silence-festivalen, hvor man setter fokus på moderne kammermusikk i «ECM»-tradisjonen.

[42] jazznytt

En festival som bør få mye oppmerksomhet, siden man i Estland har fostret bl.a. komponisten Arvo Pärt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fra 21. til 26. mars går Estonian Music Days av stabelen. Dette er en festival som presenterer estiske komponister. I år er, naturlig nok, temaet komponister fra Tallin-området. I tillegg har man invitert en komponist fra tre av nabolandets hovedsteder, Helsinki, Moskva og Stockholm.

Samtidig arrangeres Tallin Music Week, en manifestasjon av det voksende pop- og rockemiljøet i hovedstaden. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I dagene 20. til 22. mai kan man oppleve festivalen Improtest, en internasjonal improvisasjonsfestival med bidrag fra både nasjonale og internasjonale artister, og det vil både være forskjellige workshops i tillegg til en rekke konserter.

I tillegg kan man i løpet av året oppleve Tallin Choir Festival (13. til 17. april), Orient Festival (11. til 15. mai), ErrOrfest! (13. og 14. mai), Rabarock (17. og 18. juni), Bells Art Music Festival (25. til 29. juni), The Dance of Life (30.

juni), Estonian Youth Song & Dance Celebrations (1. til 3. juli), Eesti Pops (juli), gatefestivalen «Street Life» (22. til 24. juli), orgelfestivalen «Organ in the Tower» (29. juli til 7. august), Nömme Jazz Festival (5. og 6. august), Stalking Stalker – en festival til ære for innspillingen av filmen «Stalker» (Andrei Tarkavski) og en rekke andre arrangementer. Å komme seg ditxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Å ta seg til Tallin fra Norge er ikke noe problem.

Fra Gardermoen flyr både Estonian Air og AirBaltic for en billig penge. Byen har stor hotellkapasitet, men skal man komme med et tips, så er baltikums første skyskraperhotell, Sokos Viru, en opplevelse. Her kan man som ekstrabonus også besøke det lille KGB-museet i toppetasjen som gir et godt innblikk i hvordan KGB jobbet i Sovjet-tiden.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ellers finnes det en rekke gode og moderne hoteller i den raskt voksende byen. Klimaet er stort sett vennlig, med gode og varme dager, og ikke minst er det billig å være nordmann i Tallin.

TALLIN PÅ WEB Noen internett-adresser som Tallin 2011: Jazzkaar: Heliosphere Festival: Estonan Music Days: Tallin Music Week: Tallin 2011 Choir Festival: Orient Festival: Improtest 2011: Bells Art Music Festival:

kan hjelpe deg å finne fram i hva som skjer i løpet av kulturbyåret: www.tallin2011.ee www.jazzkaar.ee www.heliospherefestival.com www.heliooja.ee/emp.php www.tallinmusicweek.ee www.kooriyhing.ee/est/events/Konkursid/tallin www.erpmusic.com/Orient2011 www.improtest.ee www.arsis.ee

Sokos Hotel Viru: Tallink Hotel: God hotelloversikt:

www.sokoshotels.fi/en/hotels/tallinn/ http://hotels.tallink.com/en/ www.hotels.com/de470416/hoteller-tallinn-estland/

Estonian Air: AirBaltic:

www.estonian-air.ee www.airbaltic.com

GLENN MILLER CAFÉ – ET «HULL I VEGGEN» I STOCKHOLM Hvis du er i Stockholm og har lyst til å høre jazz, skal du finne fram til Glenn Miller Café på Brunnsgatan. Stedet ligger sentralt. Fra Sergels torg er det bare å følge Sveavägen oppover noen få kvartaler. Ved Apelbergsgatan svinger vi til høyre og er snart i Brunnsgatan. Så går vi over en liten høyde og ned en bakke. På høyre side i nr. 21 A ligger jazzklubben Glenn Miller Café.

Det er ikke mye prangende over fasaden mot gata, men det er i hvert fall et skilt der som viser at vi er på rett plass. Vi går inn og kommer inn i et ørlite lokale. På veggene henger jazzportretter og noen velbrukte instrumenter. Borte ved vinduet mot gata står et trommesett, og på merkelig vis har man fått plassert et piano inn mot veggen ca. 60 cm fra nærmeste publikumsbord. Oppe i høyre hjørne er det en bar, og bak den står som oftest innehaveren Ulf Sterner. Skjønt står; han er i stadig bevegelse. Serverer, prater med gjestene, ønsker alle nyankomne personlig velkommen og preger hele stedet med sitt karismatiske og vennlige vesen. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette er en av de minste spillestedene jeg har vært på, men likevel betraktes Glenn Miller Café av mange som det viktigste stedet for levende jazzmusikk i Stockholm. Her er det musikk de fleste dager i uka. Oftest er det svensk jazz som presenteres, men mange norske musikere har også spilt her, og noen ganger dukker amerikanske musikere opp også. Noen misliker honorarpolitikken her, for musikerne får ikke fast honorar. I pausene går et brett rundt i publiken.

Og der bør du legge på minst 50 kr hver gang.

Siden det spilles tre sett, kan det jo likevel bli

noen kroner til musikerne. Men det er nok ikke på grunn av pengene Glenn Miller er et attraktivt spillested for musikerne, det er heller den tette stemningen og den helt spesielle atmosfæren her som gjør at musikere nærmest står i kø for å få

en spillejobb. For stedet er virkelig spesielt. Det blir en kontakt og en nærhet mellom musikere og publikum som er helt enestående. Den lange rekka av vellykkede liveinnspillinger som er gjort her, understreker jo det.

Den som er ute etter tradjazz, bør gå et annet sted. Musikken her er «moderne», med alle de varianter som ligger i det begrepet. Her er det også en fin blanding av kjente og mindre kjente musikere. Alt er nøye kvalitetssikret av sjefen sjøl.

For mange unge og uetablerte musikere er dette stedet der de får vist seg fram for et interessert publikum, og det er også stedet der publikum kan høre svenske toppmusikere som Fredrik Ljungkvist, Bobo Stenson og Jonas Kullhammar.

Glenn Miller Café har et imponerende utvalg av forskjellige typer øl, og et eller annet sted i disse diminuitive lokalitetene må det finnes et kjøkken, for her kan du få førsteklasses mat!

Den som har tenkt å spise, bør absolutt bestille bord på forhånd.

Når jeg skriver dette, er det like før jeg drar til Stockholm, bl.a. for å gå på Glenn Miller Café for å nyte stedets lekkerbiskener med dertilhørende drikke og – selvfølgelig! – for å høre jazz!

Det ser ut til at vi får høre den fine pianisten Klas Nevrin med nordmennene Per Zanussi og Øyvind Skarbø én kveld - og en av mine store favoritter, saksofonisten Fredrik Ljungkvist, en annen kveld. Lovende!

Og når dette leses, kan jeg trolig fortelle mine jazzvenner om eventyrlige kvelder på et utrolig sted på Brunnsgatan i Stockholm.xxxxxxxxxxxxxx Tekst: Tor Dalaker Lund

FRANK KVINGE Arctic Skyway LOS 103-2 15 låter på solo stålstrengsgitar innspilt i Rainbow Studio. Fra hardtsvingende og forrykende gitarspill til vakre ballader. Som musiker tåler Frank sammenligning med John Renbourn og Stefan Grossman. Sin musikalske bakgrunn og utdannelse har han fra California og Chicago hvor han spilte med kjente musikere innen blues, jazz, country og verdensmusikk.

OLE MATHISEN / PER MATHISEN / PAOLO VINACCIA Elastics LOS 104-2 (ca 1. mars) Ole har for lengst slått rot i New York og er en høyst original saxofonist som fortjener oppmerksomhet også i Norge. Denne akustiske trioen står for fremtidsrettet musikk med kreativ bruk av effekter til en groove de er ganske alene om.

THE RAINBOW BAND SESSIONS Directed By John Surman LOS 105-2 (ca 1. mars) Det beste fra forskjellige ”sessions” i Rainbow Studio med Jan Erik Kongshaug, Frode og Atle Nymo, Knut Riisnæs, Jørgen Gjerde, Håvard Fossum, Roy Nikolaisen, Stig Hvalrygg, Roger Johansen, Andreas Bye oa.

John Surman spiller på alle låtene som er komposisjoner av for det meste Surman selv og John Warrren.

Postboks 6314 Etterstad, 0604 Oslo Tlf: 22 19 82 82 99 00 61 90 info@losenrecords.no www.losenrecords.no

jazznytt [43]

POLITIKK

STATENS MUSIKVERK SKAL TA OVER ETTER SVENSKE RIKSKONSERTER, ELLER? Som de fleste muligens har fått med seg, så ble de svenske rikskonsertene lagt ned ved nyttår. I lengre tid har vi gjort iherdige forsøk på å følge med på debattene rundt hva man skulle tilby som erstatning for den statlige institusjonen. Debattene har gått hardt på Facebook og (tildels) i svenske medier. Men vi må nok bare innrømme at vi aldri har klart å få den store oversikten.

Derfor ba vi den nylig avgåtte lederen for jazzredaksjonen i Sveriges Radio, LARS-GÖRAN ULANDER om en slags oversikt. Og her kommer den: Quo Vadis är ett sätt att beskriva Sverige under den nya kulturpolitiken eller också Panta Rei. Allt flyter och det är svårt att riktigt se vart det hela är på väg.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Den sköna nya världen med Statens Musikverk skulle börja vid årsskiftet var det tänkt, men det gick grus i maskineriet. Man skulle kunna lägga skulden på ett antal facebookande artister, men det är kanske mer av ett skott i foten. Kent Wiberg, den generaldirektör som i maj 2010 fick regeringens uppdrag att förbereda och genomföra nyordningen visade sig vara lika tondöv inför sina direktiv som inför den institutionslösa musikens behov som var en viktig del av uppdraget.

Veckan efter nyår när det stod klart att han just blivit av med jobbet, regeringen sökte en ny generaldirektör, berättade han i Göteborgsposten att han «nog aldrig förstått den oro som det fria musiklivet gett uttryck för».XXXXXXXXXXXX Han var knappast ensam. Strax före jul kom den svenska kultur- och idrottsministern Lena Adelsohn Liljeroth med ett tips från «coachen». «Engagera fler frivilliga och volontärer i kulturlivet».

Ett uttalande som sett ur den underfinansierade jazzens perspektiv är nästan lika förbryllande som beslutet att just Statens Musiksamlingar med sitt ansvar för kulturarvet på musik- teater- och dansområdet ansågs mest lämpat att som ny myndighet, Statens Musikverk, ta ansvar också för samtiden och framtiden via den s.k. Musikplattformen.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Den nya myndigheten uppfattades nog som en ersättning för nedlagda Rikskonserter. Också i den facebookgrupp som i elfte timmen utan konsensus diskuterade hanteringen inför öppen ridå.

Den var aldrig den aktionsgrupp som vissa trodde. De flesta där var rent av överens med både kulturutredningen och regeringen om att mer pengar ska gå till musiken och inte till ad[44] jazznytt

ministration. Att det inte riktigt var så enkelt visade sig vartefter inte minst när Statens Musiksamlingar började köra sitt eget race på tvärs också emot regeringens uppdrag. Egentligen var det ett litet ord som ställde till det. Man slarvade med ordet «konstnärlig» när man beskrev sitt uppdrag.

Den 9 december tog regeringen helt sonika tillbaka uppdraget och sköt på starten för Musikverket till 1 maj 2011. En vecka senare presenterades en förordning för Musikverket som «gillades» av «facebookgruppen» utan remiss.X Den 30 december kom sedan en annons som inte längre sökte en projektledare för Musikplattformen utan en ny Generaldirektör/ Chef för Musikverket. En myndighet för både kulturarv och förnyelse som enligt annonsen också ska «främja utvecklingen av ett professionellt musikliv». Ansökningstiden gikk ut den 15 januari.

Snabba puckar.XXXXXXXXXXXXXXXXXXX Ca 10 personer ska nyrekryteras för plattformen.

Vilka de blir och vad de ska göra vet ingen förrän den nye generaldirektörens finns på plats den 1. maj. Det kommer då, enligt Lena Adelsohn Lil-

Kultur- og idrettsminister Lena Adelsohn Liljeroth

Sangeren og debattanten Lina Nyberg

jeroth, att ske i samråd med det ännu inte utsedda Konstnärliga Rådet där generaldirektören blir ordförande. Rådet blir beslutsorgan som bl. a prövar frågor om statsbidrag till musiklivet.

I ett TV 4-inslag i mellandagarna kommenterade ministern den oro för förändring som hon noterat (kanske på facebook) med att «alla får nu en chans att utvecklas – och det blir bättre än det har varit under de gångna åren». I samma TVinslag konstaterar Lina Nyberg, som varit drivande för diskussionerna, att hon ser en poäng med förändringen. Hon känner sig rent av «taggad» att få komma i gång med det nya regelverket. Frågan är snarare när. Hon anar många förlorade år för frilansande musiker. «Det kan ta upp till 5 år». 2011 gapar redan orderböckerna tomma för jazzens entreprenörer. Det behövs nog mer än en flygande start för Musikverkets plattform om hon inte ska bli sannspådd.

Det kan finnas ett ljus i mörkret. Den nya kulturpolitiken handlar om decentralisering, att minska statens inflytande. Att skrota statliga Rikskonserter för att förstärka de 16 regionala musikstiftelserna blev «the quick fix». Enligt kulturministern var det heller inte nödvändigt att erfarenheterna från Rikskonserter tas till vara.

Det är svårt att göra en «remake av en statlig organisation» som hon sa det i TV samtidigt som hon insåg att en del av Rikskonserters uppdrag kommer att finnas kvar. Kanske som en del av stiftelsernas uppdrag kopplat till kravet att utveckla sina regioner och hitta nya samarbetsformer. Musikstiftelserna har länge känt till att de har ett liv efter jul.XXXXXXXXXXXXXXXX Den nya sköna världen har redan börjat där.

Märkligt nog har deras planering hittills skett i det tysta. Uppmärksammad av nästan ingen. Inte ens på facebook!

STORBAND

SOGN OG FJORDANE UNGDOMSSTORBAND:

UNGE TALENT FINN NYE FORMER Er storbandet slik vi kjenner det i ei overgangsfase? Dei godt etablerte, lat oss kalle dei tradisjonelle storband med høg gjennomsnittsalder for medlemmane, forankra i swingtradisjonen og som overlever på dansemusikk, har lite til felles med dei nye storbanda som spring ut av kulturskulane og musikklinjene på vidaregåande skule.

Swingmusikken er utvida med funk, soul, latin, pop, rock og frie former. Den tradisjonelle forma; 4 trompetar, 4 trombonar, 5 saksofonar og komp, er eit ensemble med store variasjonsmulegheiter i klang og uttrykk og gir også rom for improvisasjon og solistisk spel. Men no ser vi teikn til at det ikkje berre er det tradisjonelle innhaldet som vert utfordra, men også forma.xxxxxx Sogn og Fjordane ungdomsstorband, SOFUS, er eit ungt band, starta i 2007 og i stadig utvikling. Dei definerer sin eigen besetning og sin eigen musikk, men er det jazz? I alle fall jazzinspirert, seier bandet sin daglege leiar, Carl-Henrik Buschmann, faglærer i musikk ved Firda vidaregåande skule.

- Kva er bandet sine musikalske ambisjonar? xxxxxx - Ambisjonen vår er å verte betre. Betre på å lage god musikk saman, gjere samspelet betre og levere knakande gode konsertar. I SOFUS lagar vi vår eigen musikk kollektivt, og med 15-20 medlemmar som alle bidreg vert musikken vår særeigen og utan for tydelege referansar til andre kjende band. Dette ser vi òg att i ein flytande besetning, som per dags dato inneheld 3 trompetar, 1 saksofon, 1 trombone, fire vokalistar, ein laptop og utvida komp med mellom anna marimba. I tillegg supplerer vi med fløyter, klarinettar, trompetar og andre blåseinstrument alt etter tilgang og høve. Ein viktig årsak til dette er at det ikkje er enkelt å finne unge blåsarar som er flinke til å spele jazz på det nivået vi ønskjer å vera.

Dette fører ofte til svært kreative og inspirerenda løysingar i instrumentering og musikk. Vi arbeider mykje med improvisasjon, for å frigjera oss, utvikle betre gehør og skape tettare samspel.

Denne måten å arbeide på er svært motiverande for alle i bandet og bidreg til å utvikle alle sine skapande evner. Resultatet av alt dette er ny og spennande musikk som held høgt musikalsk nivå.

- Kva stilartar er typiske for bandet?xxxxxxxxxxxxx - Medlemmar kjem og går og formar musikken på vegen. Når vi i tillegg lagar all musikken sjølv, blir det vanskelig å definere éin stil eller eitt førebilete.

- Korleis vil du karakterisere musikarane i bandet? x - Medlemmane i SOFUS er alle ungdomar frå Sogn og Fjordane, frå 15-20 år. Majoriteten nett no er musikklinje-elevar frå Firda VGS. - Kva med rekrutteringa? xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vi har ingen problem med å få nok medlem-

Carl-Henrik Buschmann, født 1984, er ein allsidig musikar, dirigent og komponist med erfaring frå sjangrar som jazz, fusion, pop, rock, klassisk, folkemusikk og samtidsmusikk. Han har ein bachelorgrad i musikk frå Høgskulen i Bodø.

mar, det er snarare motsett. Primært har vi henta musikarar frå musikklina ved Firda VGS, men vi har òg medlemmar frå utanfor musikklina og utanfor Sandane. I prinsippet er SOFUS ope for alle, og vi arbeidar med å gjere oss synlege i det musikalske terrenget for å fange opp nye talent.

- Korleis vert bandet dreve?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - For tida er det eg som er musikalsk og administrativ leiar. Før meg var det Sigmund Omvik og Kari Malmanger som dreiv SOFUS i samarbeid med medlemmane. Vi har om lag fire samlingar i året og to-tre konsertar. Vi ser for oss å utvide sakte men sikkert medan SOFUS veks. SOFUS vert støtta økonomisk med midlar frå Sogn og Fjordane fylkeskommune.

- Kva reknar du som bandet sine beste konsertar?xxx - Konserten vår på Balejazz, den årlege jazzfestivalen i Balestrand, mai 2009, hausta svært gode kritikkar.

- Kvar får de tak i musikken bandet framfører?xxxx - Vi lagar alt sjølv, det har vore eit fundament sidan starten. Medlemmane skal vere med og forme musikken og leiarane skal motivere og inspirere.

- Kva er bandet sine planar framover?xxxxxxxxxxxx - Vi vil lage god musikk, pirre dei kreative sansane våre, arbeide for tettare samspel og verte meir synlege i det kulturelle landskapet gjennom konsertar og andre speleoppdrag.

- Helt til slutt, kva er dine favorittinnspelingar med storband?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Nokre av dei skivene som inspirerte SOFUS i starten, varxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Chick Corea og Trondheim Jazzorkester – Live in Molde (MNJ Records 2005)xxxxxxxxxxx Jaga Jazzist – What We Must (Ninja Tune/ Smalltown Supersound/Sonet 2005) For min eigen del kan eg nemne desse inspirasjonskjeldene for stort jazzensemble:xxxxxxxxxxx Jaga Jazzist - The Stix (Ninja Tune / Smalltown Supersound 2002)xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mezzoforte, det meste av det dei har laga (sjå www.mezzoforte.com)xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Joni Mitchell - Both Sides Now (2000)xxxxxxx Steve Reich - Music for 18 Musicians (ECM 1978)

Tekst: Harald Opheim jazznytt [45]

BLINDEBUKK

LINDA SKIPNES STRAND begynte som ny daglig leder i Nasjonal jazzscene i hovedstaden i desember i fjor. Hun overtar etter Jon Olav Kringeland, som har vært prosjektleder og daglig leder på jazzscenen siden tiden på Belleville.

Linda er nordlending, men kommer fra stillingen i Bergen Jazzforum. Hun er utdannet medieviter, og erkjenner at hun ikke er noen ekspert på jazzhistorie og «name dropping». Hun fikk ingen opplysninger om musikken som ble spilt på forhånd, men intervjueren har gjort et forsøk på å spille noe han mener bør forefinnes på scenen på Nasjonal jazzscene, i tillegg til noen historiske godbiter, som hun burde kjenne til. TEKST: JAN GRANLIE FOTO: ANN IREN ØDEBY

DEN NYE SJEFEN PÅ NASJONAL JAZZSCENE OPP TIL EKSAMEN SHANKAR «Paper Nut» (fra «Song For Everyone», ECM, 1985) L. Shankar (vi), Jan Garbarek (s), Zakir Hussain (tablas), Trilok Gurtu (perk)

- Vi får starte enkelt med noe som nesten bør være barnelærdom for jazzfolket.

- Dette aner jeg ikke hva er. Jeg tenkte selvfølgelig først på noe Ola Kvernberg har gjort, siden det er han som driver med «felejazz». Men jeg kom til å tenke på at det som jeg personlig liker så godt med jazz, er at det er så utrolig variert.

Mye er vanskelig å si om passer inn i jazzsjangeren, egentlig, noe som er en utfordring når man er en arrangør. Og det her er jo opplagt jazz, men også litt sjangeroverskridende, spesielt fordi det er med fele.

- Men det er vel ikke akkurat typisk «jazzfele».

- Nei, men det er nok til at jeg tenkte Ola Kvernberg. Selv om jeg ikke er sikker på det.

Kanskje bare fordi det er fele, og Ola Kvernberg spiller fele. Det er jo han som spiller «jazzfele».

- Hvorfor tror du at det er norsk?

- Nei, jeg sa ikke det. Jeg sa bare at det var Ola Kvernberg. Ergo så er det kanskje også norsk.

Jeg får kanskje bare den assosiasjonen fordi han spiller «jazzfele», og har gjort det veldig bra.

Og jeg har jo, som sagt ikke hørt dette før.

PASBORG’S ODESSA 5 «Sing Sing Sing/Tiger Rag» (fra «X-tra Large, STUNT, 2010 ) Stefan Pasborg (dr), Anders Banke, Mikko Innanen, Jesper Løvdal (s), Jakob Munck (sousafon), Jonas Müller (cor), Peter Jensen (tb), Peter Marott og Bjørn Ringkøbing (tp)

- Sånn jazz hører jeg aldri på. Jeg kom akkurat på at jeg begynte jo ikke å like jazz før Nils Petter Molvær kom med «Khmer». Så disse mer tradisjonelle tinga har jeg aldri hørt på. I hvert fall ikke sånne storband.

- Disse musikerne er adskillig yngre enn Nils Petter Molvær.

- Er de det? Jeg trodde det kunne være noe á la Vienna Art Orchestra, eller noe.

- Da disse, i et litt mindre format, spilte på Nasjonal jazzscene i fjor, var det kun jeg som var publikum da bandet gikk på!

- Ja, men storbandpublikummet er vel kanskje litt mer voksent, og hører kanskje ikke så mye på sånn storbandmusikk?

- Men dette er jo ikke noe storband! Og dette er altså musikk du ikke har noe forhold til?

- Nei, ikke personlig, men jeg har jo jobba som [46] jazznytt

arrangør, og det hender jo ofte at jeg hører på ting som jeg ikke ville ha gått og hørt på frivillig.

JUHANI AALTONEN TRIO «Nature Boy» (fra «Mother Tongue», TUM, 2003) Juhani Aaltonen (ts), Ulf Krokfors (b), Tom Nekljudow (dr)

- Så kommer min absolutte favoritt!

- Ja… dette var jo veldig koselig, da! Hva mer kan jeg si? Jeg er mer vant til å høre vokalversjonen av denne låta. Det er jo mye gjenbruk i jazzen. Og mye bra gjenbruk, altså av standardmatrialet. Det er så mange dyktige musikere som har enormt med kreativitet i det de gjør, og klarer å tilføre nye og spennende ting til standardlåtene. Live (Maria Roggen) og Come Shine har gjort denne veldig bra, og naturligvis helt annerledes enn denne igjen.

- Hva synes du om musikerne?

- Var det ikke litt surt? Det er det heldigvis sjelden man opplever.

- Saksofonisten skal spille på Nasjonal jazzscene i vår, så nå må du passe deg. Det er Juhani Aaltonen.

- Er det det? Det er han vi har skrevet i programmet at er den finske Jan Garbarek.

- Den eneste likheten med Garbarek er at han spiller saksofon. Dagens første gule kort er hermed utdelt!

CHARLES MINGUS «Better Git It In Your Soul» (fra «Mingus at Antibes», ATLANTIC, 1960) Charles Mingus (b, p), Ted Curson (tp), Eric Dolphy (as, bc), Booker Ervin (ts), Dannie Richmond (dr)

- Dette kan jeg glatt innrømme at jeg ikke aner hva er. Det er jo et godt utgangspunkt for en diskusjon. Men det swinger i alle fall!

- Når du sier at du ikke aner hva dette er: Du starta jazzinteressen med Nils Petter Molvær, men i stedet for å gå bakover å sjekke ut historien, så gikk du framover?

- Ikke så mye bakover, nei. Jeg husker at jeg hadde noen venner som hørte mye på de gode gamle som Miles Davis og Ella Fitzgerald og sånne ting. Og jeg syntes det var fint, men jeg begynte ikke å si at jeg likte jazz før «Khmer», og Bugges New Conception of Jazz, egentlig.

Men jeg har jo skrevet masteroppgave om norsk jazz. Årsaken til at jeg gjorde det, var jo at jeg var interessert i emnet på en eller annen måte. Så det ble mer eller mindre frivillig foku-

sert på det. Jeg husker da jeg jobba i Bergen at jeg sa at jeg ikke har peiling på internasjonal jazz, men jeg kan den norske jazzen etter 199798. Så sånn sett så er mine interesser litt smale.

PRYLF «My Funny Valentine» (fra «Kind Of Green», BOOGIEPOST, 2010) Linnea Henriksson (v), Anton Toorell (g), Felix Martinz (vib), Patrik Grundström (b), Raeel Raissi (dr)

- Dette likte jeg veldig godt. Dette er enda et eksempel på at man kan gjøre versjoner av kjente låter som høres helt annerledes ut enn originalen. Jeg er sikker på at jeg ikke har hørt akkurat denne innspillingen, men jeg er ganske sikker på at jeg har hørt bandet, og spesielt vokalisten før. Og jeg tror dette er ganske ungt.

- Du har ikke hørt det før! Men det har kanskje noe med at veldig mange av de unge sangerinnene låter omtrent sånn.

- Det kan nok også godt diskuteres. Men det blir litt likt fordi det er en trend hvor man eksperimenterer mye med stemmene ved bruk av apparater som vrir og vrenger på stemmen og sånn. Men det er veldig mange som lykkes bra med det, og at de tilfører musikken noe positivt.

- Du har gartantert ikke hørt det før. Det er svensk.

- Svensk? Jeg trodde det var Kobert eller noe i den gata.

NAOKO SAKATA TRIO «Daybreak» (fra «Kaleidoscope», ATELIER SAWANO, 2010) Naoko Sakata (p), Anton Blomgren (b), Johan Birgenius (dr)

- Sober pianojazz.

- Dette er jo musikk som er veldig lett å like, uten at det trenger å være noe negativt. Og det er jo veldig behaglig og fint. Du merker av og til at i den harde «jazzkjernen» kan det bli tolka negativt hvis du liker sånn musikk, og at det lett blir kjedelig. Dette er musikk som jeg gjerne kan høre på hjemme. Jeg hører ganske mye på Helge Lien trio og Brad Mehldau, og jeg er ganske sikker på at det ikke er noen av dem. Jeg har tenkt mye på at Helge Lien mestrer veldig godt å spille vakker pianotrio samtidig som det aldri blir kjedelig. Han kan spille både tåredryppende vakkert, og samtidig har han noe som gjør at du våkner litt. Er dette norsk?

- Nei. Men hvor tror du det kan komme fra?

- Nei, si det. Jeg tenkte et øyeblikk på Tord

BLINDEBUKK

(Gustavsen), men han er mykere på tangentene.

Denne pianisten var litt lenger ned i klaveret.

Det var veldig behagelig musikk.

DON CHERRY «Birdboy» (fra «Multikulti», AM RECORDS, 1990) Don Cherry (tp), John L. Price (dr prog), Mark Loudon Sims (b), David Cherry (synth)

- Dette er jo veldig typisk slutten av 80-tallet?

- Ja, jeg skulle til å si det. Litt tidlig lek med synther og slike ting. Noe som var veldig populært en stund. På den tiden gikk det jo mest i A-ha og de greiene der for meg, og de holdt jo litt på med sånt. Men det er tydelig at det fikk innpass i jazzkretsene også.

- Likte du det?

- Jeg må være forsiktig med hva jeg sier nå.

- Ingen fare. Bandlederen er dau!

- Ja, nei. Det blir litt sånn at med en gang jeg får litt av dette, så merker jeg at jeg er et slags barn av 80-tallet, da jeg fikk rosa litt for langt opp i halsen. Så dette var ikke så gøy nå, som det sikkert hadde vært da. Det er tydelig at det har skjedd litt siden den gang.

MILES DAVIS «Zimbabve Part I» (fra «Pangaea», SONY, 1975) Miles Davis (tp, org), Sonny Fortune (ss, as, fl), Michael Henderson (b), Pete Cosey (g, synth, perk), Reggie Lucas (g), Al Foster (dr), Mtume (perk)

- Dette er i alle fall godt innenfor det jeg liker å høre på – særlig live. Jeg vet ikke om det er riktig å si at det går litt halvveis i rockeretning. En slags rockejazz.

- Det er så bråkete at det blir rock?

- Ja. Men det var en rar besetning? Det var en gitarist der, og så kom musikerne inn litt etter litt. Det første jeg tenkte var at det var Paal

(Nilssen-Love) på trommer. Det var liksom en litt stor besetning med både trompet og saksofon og gitar. Det er jo såpass spesiell besetning at det ikke er helt standard.

- Vel…?

- Men dette er jo sånn kick-musikk. Det diskuteres jo mye om denne type musikk er jazz eller ikke.

- Trenger vi diskutere det?

- Kanskje ikke, men av og til må man forsvare hvorfor man booker slike band.

- Hvis du havner i en slik diskusjon om dette bandet, kan du kun si to ord: Miles Davis, og så bør diskusjonen være over.

BILLIE HOLIDAY «You Don’t Know What Love Is» (fra «Lady In Satin», COLUMBIA, 1958)

bedre etter at dette opptaket ble gjort.

- Jeg synes det var tøffe ting, og veldig bra saksofon. Med en gang var jeg sikker på at det var Håkon Kornstad, men han spiller ikke med en sånn besetning. Fra mitt ståsted er dette musikk som det er veldig lett å like. Det er litt funky, som passer bra på en fredags- eller lørdagskveld på jazzklubb. Samtidig kan det definitivt skli inn i en slags «lyttejazz»-sjanger, men det kan også passe på konsert hvor du ikke sitter på stoler med et glass rødvin. Det er veldig fengende, på en positiv måte.

- Hvor er det fra, tror du?

- Det er jo en ganske vanlig besetning. Og det er nok europeisk i og med at du spør. Det er mange som sier at jazz skal swinge for å være jazz, og dette er jo ikke sånn som swinger så mye, selv om det er funky.

Billie Holliday (v), Ray Ellis and his Orchestra

- Dette er akkurat den musikken jeg hørte på før jeg ble innlemmet i jazzen. Selv om jeg hørte mest på Ella Fitzgerald. Dette må ha vært Billie Holiday. Hun er jo veldig karakteristisk.

Det er vanskelig å snakke om denne musikken uten å ty til klisjeer, men du tror i alle fall på det hun synger.

- Hele jazzen blir litt for ofte veldig opphengt i teknikk. Det er jo liksom en flinkis-sjanger.

Men Billie Holiday er et bevis på at det også kan handle mye om følelser. Hun mangler jo heller ikke noe på teknikken. Det er andre ting enn fokus på teknikk som gjør at hun utmerker seg. Det er lenge siden jeg har hørt henne, men det var virkelig bra!

CÉLINE BONACINA TRIO «Zig Zag Blues» (fra «Way Of Life», ACT, 2011) Céline Bonacina (bs), Nicolas Garnier (b), Hary Ratsimbazafy (dr)

- For å hjelpe deg litt, kan jeg si at bassisten er blitt

DONKEY MONKEY «Can’t Get My Motor To Start» (fra «Hanakana», UMLAUT, 2011) Eve Risser (p), Yuko Oshima (dr)

- Dette minnet litt om danske Little Red Suitcase. Veldig alternativ cabaret-aktig. Eksperimentell cabaret, men med større besetning enn Little Red Suitcase.

- Nei. De er bare to her også.

- Ja, men de har trommer.

- Det er vel mer energi i dette enn i Little Red Suitcase?

- Ja, og veldig gebrokkent engelsk. Så det er nok ikke amerikanere. Kanskje det ikke er norsk, heller? Og ikke dansk, heller, tror jeg.

- Likte du det?

- Ja, jeg likte det. Igjen er det noe med at det skjer veldig mye i løpet av ei låt, og det er utvikling hele veien. Og igjen er det et band som gjør noe eget og overrasker. For de har jo en del vendinger her som man umulig kan forutse, og det er underholdende. jazznytt [47]

FARVEL TIL...

JAMES MOODY [26.03-1925-09.12.2010]

Terje Gewelt «AZURE» "En skikkelig audiofil utgivelse! Sofistikert meditativ jazz som gjør livet verdt å leve."

- Fidelity RM22-2

James Moody er mest kjent som saksofonist, men var også en habil fløytespiller. Han ble mest kjent for sin hitlåt «Moody’s Mood For Love», en improvisasjon over «I’m In The Mood for Love».XXXXXX Han ble født i Savannah, Georgia, og vokste opp i New Jersey. I 1943 gikk han inn i det militære, i US Army Air Corps, og havnet i en segregert gruppe med bare mørkhudede soldater. Her spilte han i jazzband gjennom krigsårene før han ble tilknyttet Dizzie Gillespie og den nye bebopen etter krigen.

I 1948 gjorde han sin første innspilling på Blue Note, den første i en lang platekarriere. Samme år flyttet han til Europa og ble her i tre år.

Dette fordi han i USA hadde blitt utsatt for rasime. Hans Europaopphold medførte også at han tilførte altsaksofon til sin portefølje.

I 1952 vendte han tilbake til USA, hvor en platekarriere på bl.a. Prestige ventet ham.XXXXXXXXXXX The James Moody Quartet (med pianisten Renee Rosnes, bassisten Todd Coolman og trommeslageren Adam Nussbaum ble hans faste

TERJE GEWELT ENRICO PIERANUNZI ANDERS KJELLBERG «OSLO»

band de senere årene. Samtidig spilte han med Dizzy Gillespie Alumni All-Stars og Dizzy Gillespie Alumni All-Stars Big Band, og han gjorde også jobber med trompeteren Jon Faddis. I 2007 jobbet han med tyske WDR Big Band i Köln.

2. november i fjor ble det kjent at Moody hadde blitt rammet av kreft i bukspyttkjertelen, og hadde bestemt at han ikke skulle settes på sterke medisiner, eller få annen agressiv behandling.XXXXXXXXX Han døde i San Diego av komplikasjoner fra kreften.XXXxxxxxxXXXX Jan Granlie

Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.

"En kommende klassiker."

- Jazznytt RM21-2

www.resonant-music.com Distribuert av Musikkoperatørene AS

[48] jazznytt

8080_0 Inhouse N

Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

DEBATT

ROLLINS- DEBATTEN –XXXXX – FOR SISTE GANGx Først av alt; en takk til Bjørn Stendahl, som i Jazznytt #6/2010 tar til motmæle både mot min anmeldelse av Sonny Rollins i Molde 2010, og av artikkelen redaktøren her i Jazznytt valgte å utstyre med tittelen «Forsvaret».

I det lille Jazz-Norge har vi alt for få slike debatter – og dette er et standpunkt jeg veit Stendahl og undertegnede er skjønt enig om.xxxxxx Jeg tar til etterretning at Sonny Rollins aldri spilte i Norge før på Kongsberg i 1971. I mitt «forsvar» tok jeg utgangspunkt i en samtale med en jeg har grunn til å stole på i bebop-miljøet, men konstaterer at jeg da faktisk, uten å vite det, var til stede på Sonny Rollins’ første opptreden i Kongeriket. Altså i Kongsberg, 1971.xxxxxxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXXx Etter en lengre og hyggelig telefonsamtale med Stendahl, har jeg fått forståelse av at han ikke «egentlig var ute etter Rollins-anmeldelsen». Som han sier og skriver: «Her er vi ved kjernen: En fagkritiker skal være saklig».

Jeg har hevda at kritikk kan være prega av så prosaiske ting som anmelderens dagsform, hvilket får Stendahl til å ytre: «Hvis en kritiker vanligvis lar seg påvirke av den slags turbulente sinnelag, bør vedkommende holde seg langt unna kritikergjerningen».xxXXXXXXXXXxx Vel, Stendahl. Ikke alle ting her i verden lar seg analysere objektivt, men hvis det er én prosess som lar seg analysere på denne måten, så er det nettopp anmelderiet. Man kan gjerne ønske at en anmeldelse skal være upåvirka av kritikerens sinnsstemning. Men slik er det dessverre ikke.

På spissen: Hvis kjæresten slo opp i går kveld; vil man da være upåvirka i sitt anmelderi? Det kan da ingen på fullt alvor mene.xXXXXXXX Stendahl hevder at «det finnes en lang rekke objektive kriterier for jazzkritikk, fundert på viten og erfaring». Korrekt nok. Som kritiker bør man ha viten om, erfaring og kjennskap til eksempelvis hvilken sjanger musikerne opererer i, historiske røtter, hvor henter de sin inspirasjon fra? Etc. etc. Men man kommer aldri unna det helt sentrale subjektive element. La meg ta et eksempel: Jeg kjenner opptil flere kolleger/anmeldere som elska Miles Davis – helt fram til han tok fram rockefoten. Jeg tenkte stikk motsatt! Er det mulig å tenke seg at min kollega og undertegnede ville analysere det helelektriske konseptet han møtte opp med i Chateau Neuf i 1971 helt likt? Nei! Rett og slett fordi jeg i utgangspunktet nærmest forguda det vi fikk høre, mens min kollega ønska seg tilbake til 50- og 60-tallet!xxXXXXXXXxx Behøver man egentlig å spørre om disse vidt forskjellige utgangspunktene vil prege «helhetsinntrykket»? Neppe.xxXXXXXXXXXXxx Man kan gjøre forsøk på å beskrive en nyhet objektivt; hvor skjedde drapet, hvem ble drept, hva var bakgrunnen, hvordan var omstendighetene.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Men noe sånt som objektiv musikkritikk er dessverre bare en ønskedrøm.xxXXXXXXXXx Arild RønsenxxxXXXXXXXXXXXXXxxxx (Med dette anser vi debatten rundt Miles Daviskonserten i Molde i sommer for avsluttet. Men debatten om anmelderi kan mer enn gjerne fortsette.

Red.)

RAPPORT FRA NEW YORK

Maria Schneider

MUSIKK FOR STORE BAND Den norske gitaristen Lage Lund er nå medlem av Maria Schneider Orchestra og spilte nylig en uke med konserter på klubben Jazz Standard. Schneiders band har holdt det gående siden 1993 og er en av de mest suksessfulle større ensemblene i jazzverdenen i dag.

Schneider har gjennom de siste atten årene opparbeidet et stort repertoar og musikken er ofte veldig komplisert, men svært vakker og stemningsfull.

«Kort sagt så var det litt stress siden det var 32 komposisjoner og nesten bare ting jeg ikke hadde sett før», forteller Lund. «Siden flere av dem også er 13-17 sider lange blekker med gjennomkomponerte stemmer og med forbausende få repetisjoner, så måtte jeg stå opp tidlig hver dag for å prøve å lære meg musikken til den kvelden».

Det ukelange engasjementet ble gjennomført på et ganske uvanlig vis da alle settene gjennom uken var forskjellige, og det var bare tre komposisjoner som ble spilt mer enn én gang. Men, Lund forteller videre at «det er fin musikk og veldig supert arrangert, så det var absolutt verdt det, og jeg gleder meg til de neste jobbene nå som jeg har spillt det meste av materialet».

Jazz Standard er en av de bedre jazzklubbene i byen som i tillegg kan skryte av å ha blitt kåret til New Yorks beste barbequerestaurant. Klubben ligger på 27th street i Flatiron-distriktet og har konserter hver eneste dag, deriblant Mingus Big Band hver mandag. www.mariaschneider.com

Sjekk ut: Nye lyder I den neste generasjonen av storbandledere og -komponister er det særlig ett navn man burde merke seg: Darcy James Argue og hans band Secret Society. Argue har for alvor fått folks oppmerksomhet med utgivelsen «Infernal Machines» og platen er nå nominert til Grammy.

I den nyeste kritikeravstemmingen i Down Beat toppet Argue hele tre kategorier som «rising star» blant storband, komponister og arrangører.

Musikken har en strålende balanse av tradisjon og nyskapning og blander en rekke sjangre som moderne rock, jazz og klassisk på elegant homogen måte.

- Hva er fordelene ved å lede et storband i New York?

- Secret Society kunne bare eksistert i New York. Da jeg flyttet til byen for syv år siden kjente jeg egentlig ingen og måtte ta en del telefoner av typen: «Eh, hei, du kjenner ikke meg, jeg er ny i byen, men jeg prøver å sette sammen en bladlesningssession for storband.

Musikken er skikkelig vanskelig og jeg har ikke råd til å betale deg noe». Men, alle i New York er med på den slags. Folk kommer hit fordi de vil spille, og de er villige til å ofre mye for å Darcy James Argue

være med på interessante musikalske prosjekter.

- Hva er dine mål som komponist/arrangør når du skriver for dette tradisjonsrike storbandformatet?

- Jeg liker å omfavne det anakronistiske og selvmotsigende ved det å skrive moderne musikk for en gammeldags instrumentering. Selve størrelsen og mangfoldet i ensemblet betyr at det er veldig vidt spekter av muligheter hva angår klangfarge, tekstur og struktur. Jeg er oppmerksom på den lange storbandtradisjonen, men jeg prøver å ikke la det begrense min fornemmelse av hva som er mulig å få til. Utfordringen er å lage musikk som føles personlig, individuell og i samtiden. Og det virker som det er en rekke større ensembler rundt om i verden i dag som får til nettopp dette. www.secretsociety.typepad.com

jazznytt [49]

JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN

Å SLENGE SKITT I GLASSHUS ken på Lillehammer 19. januar. Kjell Karlsens storband spilte inn Bill Holman-låten «Kingfish» til den planlagte filmen «Ungdom og jazz» 27. januar. Per Brevigs storband, The New Orleans Dixieland Orchestra og The Mixmasters spilte i Konsertpaleet i Bergen 11. februar. Finalen i NRKs første jazzgjettekonkurranse ble sendt 17. februar – Oslo Jazz Circle vant klart over The Knights Club. Søndag 19. februar åpnet The Golden Club på Kafé Neptun i Bergen med hele tre band: Tore Fayes kvartett, Finn Slaattens kvartett og Per Brevigs Dixieband.

Året 1961 startet med en norsk jazzfilm. «Line» hadde première 5. januar. Det var ikke egentlig noen jazzfilm i betydningen «film om jazz», heller ikke den første norske «film med jazz», men det var den første der jazz ble brukt som et hovedelement, inspirert av modernistiske filmer fra USA og Frankrike, som «I want to live» (med musikk av Gerry Mulligan) og «Heisen til skafottet» (fransk film med musikk av Miles Davis).

«Line» var basert på Axel Jensens roman og inneholdt beskrivelser av et jazzdiggende vestkantmiljø i Oslo, med fester på «Bop Island» med identifiserbare navn som Pastor’n (Einar Iversen) og Atom-Jørgen (Svein Erik Gaardvik). I filmen så vi både Iversen og Gaardvik i aksjon på «Bop Island», sammen med Totti Bergh (tenorsaksofon) og Svein Nilsen (bass); de to siste var imidlertid mimende aktører til forhåndsinnspilt musikk av Mikkel Flagstad og Bjørn Pedersen.

I årets to første måneder ble det stiftet hele fire nye norske jazzklubber. Den første ble til i Volda fredag den 13. januar og fikk derav navnet «Fredag den Trettande», også inspirert av komposisjonen til Thelonious Monk. Den andre het «The Riverside Jazzclub», hadde sitt første møte på Lillestrøm søndag 29. januar og ble drevet av tradjazzbandet Riverside Six fra Fjellhamar. Den tredje het Grand Jazzklubb og åpnet i kjelleren til Grand hotell i Sarpsborg fredag 10. februar. I Sarpsborg Arbeiderblad understreket huskvintetten til Fred Thøgersen på forhånd at «det ikke på noen måte er meningen å legge det hele opp som en «danserestaurant» med «Er du glad i meg ennå, Karl Johan?» og liknende saker på repertoaret. Kvintetten spiller i en mer moderne stil.» Etter åpningen kunne lokalavisa fortelle at «omlag 130 ungdommer hadde funnet veien til Grandkjelleren», og «ungguttene spilte så det var en fryd å høre, modernistisk og med fin rytme. Gerry Mulligan-stilen er tydeligvis forbildet, og den er så visst verd å strebe mot!» Den fjerde klubben ble startet på Ski mandag 20. februar og het «Little Birdland Jazzcenter».

Med referanser til Thelonious Monk og Gerry Mulligan – det var tidens moderne jazz som gjaldt. Rolv Wesenlund hadde spådd på tampen av fjoråret: – Når pendelen svinger, så gjør den det hensynsløst og med ettertrykk. Alt tyder på at 1961 vil bli et gullår for moderne jazz… (Dagbladet, 22.12.1960).

Metropol Jazzcenter (fra 13. februar skiftet navn til Jazzcenteret Metropol) hadde hatt mye trad og swing på programmet, men i begynnelsen av 1961 kunne vi registrere en viss endring i det stilistiske bildet. En svakt stigende andel moderne jazz og tilsvarende nedgang i andelen tradisjonell jazz. Johs Bergh ble brukt som konsulent der drifterne muligens kjente en stilmessig begrensning, etter hvert fikk han tittelen «artistsjef». Allerede i februar 1961 kom et tegn på en utvidet profil, da den svenske avantgardisten Lars Werner kom for å spille med Mikkel Flagstad, Erik Amundsen og Ole Jacob Hansen (9.-10.2.).

[50] jazznytt

I Jazznytts januarnummer 1961 tok redaktøren (Petter Pettersson) et oppgjør med jazzklubben i Horten. Klubben hadde nemlig gjennom et stort oppslag i Dagbladet truet med å melde seg ut av Norsk Jazzforbund. På lederplass fortalte redaktøren hvor liten kontakt det hadde vært med klubben, hvor lite kjennskap den tydeligvis hadde til kontingentens størrelse – «det er vel en stund siden Horten Jazzklubb har behaget å betale noen kontingent» – og kom med denne bildeskapende formuleringen: – Ærlig talt, vi kan ikke fri oss fra tanken på at HJK sitter i glasshus når de slenger skitt til forbundet...

Formuleringen skaffet Jazznytt en plass i VGs spalte «Det norske språk fra uke til uke».

Det ble skapt fire nye jazzklubber i årets to første måneder.

I februarnummeret lagde unge Stendahl (19) Jazznytts første blindfoldtest – Jazzprat med Alfred Janson. Pianist Janson (23) syntes Thelonious Monk hadde et «fascinerende pianospill – det er veldig behagelig å høre en pianist som kan hvile på kompet», Bud Powell minte ham om en «Erroll Garner som forsøker seg på noe nytt – veldig masete – stereotypt og temmelig uoriginalt», Benny Golsons «Whisper not» var «corny uten å virke corny – ingen musiker hadde våget å spille sånn i Norge for ett år siden», og Jimmy Giuffre var «stereotyp på en egen artig måte».

Miles Davis med Gil Evans’ orkester fikk toppkarakter.

Men tiden med jazz i idrettshaller var ikke helt forbi. Fredag 17. februar gav Louis Armstrongs sekstett to konserter i Njårdhallen i Oslo.

Årets første måneder var også tid for avstemninger over de beste jazzmusikerne i året som hadde gått. Det var bare ukeavisa Verdensrevyen som nå drev med sånt, men det var stas for dem som vant: Rowland Greenberg (trompet), Frode Thingnæs (trombone), Ragnar Robertsen (klarinett), Mikkel Flagstad (sax), fiolinisten Frank Ottersen («spesialinstrument»), Einar Iversen (piano), Robert Normann (gitar), Erik Amundsen (bass), Ole Jacob Hansen (trommer), Eilif Holm (vibrafon), Grynet Molvig (kvinnelig vokalist), Ragnar Asbjørnsen (mannlig vokalist), Eilif Holm (arrangør), Kjell Karlsens orkester (jazzband) og Kjell Johansens orkester (danseband). Noe utslagsgivende var nok hvem som ble mye omtalt i pressen; Grynet Molvig pretenderte neppe å være en jazzsanger, men var atskillig mer omtalt i ukebladene enn den beskjedne Karin Krog, som inntok andreplassen.xxxxxxxxxxxxxxxx Tekst: Bjørn Stendahl

Andre begivenheter i årets første to måneder 1961: Jazz Town storband fra Hamar spilte i Ban-

Kilder: Freebag? Jazz i Norge 1960-1970 (Norsk Jazzarkiv 2010), Jazznytt o.a.

Det var vel steder som Metropol signaturen «Njaal» i Østlandets Blad (Ski) siktet til i artikkelen «Jazz ved årsskiftet» 6. januar: – Den mest iøynefallende tendens er kanskje at de gigantiske jazzkonserter nå blir færre og færre. Det er slutt med den tiden da man satt på 25 kroners plass i Nordstrandshallen og hakket tenner; med vinterfrakken godt igjenkneppet, det største ullskjerfet tullet godt rundt halsen for å holde varmen, mens kalde vindgufs feiet langs gulvet og musikerne hot’et alt hva remmer og tøy kunne holde. Nå kan man sitte komfortabelt i hyggelige lokaler, nippe til en drink, og høre på norske jazzmusikere så vel som europeiske. Det begynner faktisk å bli et jazzmiljø i hovedstaden…

ØDE ØY - Om jeg skulle ta med meg musikk på en øde øy ville jeg tenkt på musikk jeg liker uten hensyn til å flashe noe moteriktig, sier lederen for Midtnorsk Jazzsenter, BJØRN WILLADSEN. Ved siden av å lede jazzsenteret i Trondheim er han også pianist. Han er født i 1962 i Harstad. Han fikk sin sivilingeniørstatus fra NTNU med avhandlingen «Standards Live: Keith Jarrett, Jack DeJohnette, Gary Peacock. En analyse av stil, struktur og samspillteknikk» (1991). Med base på Høylandet skrev han nattmusikk for NRK og ga ut egen plate i 1994. Willadsen tok initiativ og skrev arrangement til visejazz-utgivelsen «Sånn vil du ha meg» (eget forlag, 1999), med dikt av Inger Hagerup og vokale bidrag fra Siri Gellein.

TEKST: BJØRN WILLADSEN

PIANIST OG JAZZBYRÅKRAT MED NESE FOR KLASSIKERE MITSUKO OCHIDA XXXXXXXXXXXXXXXXXXXX «Sonater KV 331 og 332» (Phillips 4121232) Mitsuko er forøvrig nominert til Grammy 2011.

Jeg liker spillestilen hennes. Fjærlett og elegant frasering - nydelig til frokost.

OSCAR PETERSONXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX «Night Train» (VERVE)xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Denne plata er utmerket for å holde humøret oppe, men også fordi denne skiva var et viktig bekjentskap i ung alder og veldig inspirerende.

Her swinger det fra første takt, lett og delikat.

Oscar byr på blues - licks, blokk-spill, dynamiske arrangementer, gigantiske tremolos og generelt spenstig frasering sammen med et uhyre lojalt komp bestående av Ray Brown (b) og Ed Thigpen (dr).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Innspillingen inneholder en rekke jazz-hits som:

«Night Train», «Georgia on my mind», «Hymn to Freedom», «Bags Groove» med flere.

WEATHER REPORTXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX «Heavy Weather» (COLUMBIA)xxxxxxxxxxxx Dette er en «milestone» i jazz-/rock-sjangern.

Min favorittlåt er balladen «A remark you made» hvor Jaco Pastorius presenterer melodien på fretless bass. En åpenbaring (selv for ikke - bassister).

Besetning: Joe Zawinul (2 ARP 2600, Rhodes el.piano, Yamaha grand piano, Oberheim polyphonic synthesizer, vokal, melodica, gitar, table), Wayne Shorter (sopran- og tenorsaksofon), Jaco Pastorius (el.bass, mandocello, vokal, trommer og steel drums), Alex Acuña (trommer, congas, tom-toms, handclaps), Manolo Badrena (tambourin, congas, vokal, timbales, perkusjon).

RIGMOR GUSTAFSSON WITH XXXXXXXXXXXX NILS LANDGREN AND THE FLESHQUARTET x «I will wait for you» (ACT 2003)xxxxxxxxxxxxx Dette er en av mine CDer som hele familien kan.

Dette er kosemusikk, og jeg lar meg forføre og kan faktisk nyte vokalduettene.

KEITH JARRETTXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX «La Scala» (ECM)xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Keith Jarrett solo fra La Scala - jeg kan godt sovne til ekstranummeret hver kveld. Har aldri hørt en mer intenst lavmelt og gjennomsiktig versjon av «Over the Rainbow». Dette er så gjennomsiktig og enkelt at transkripsjonen (finnes på nett) kan spilles av enhver kulturskoleelev... Men, når det kommer til uttrykk og balansering av akkorder og «inner-voices» er Keith Jarrett uovertruffen.

«ELISE» – KORNSTAD OG FLATEN DUO PÅ RIKSKONSERTTURNÉ Bassisten Ingebrigt Håker Flaten og saksofonisten Håkon Kornstad har de siste årene blitt regnet som blant de fremste og mest nyskapende, unge musikere på jazzscener verden over, og har lenge vært toneangivende musikere i norsk jazzliv.

Høsten 2008 ga de ut albumet «Elise», som består av jazzimproviserte versjoner av religiøse folketoner Håker Flaten lærte å kjenne i barndommen på Oppdal av sin farmor Elise.

«Elise» er vakkert arvegods og jazz med norsk aksent, formidlet av to av Norges største jazzeksportører - en duo av internasjonalt format.

Duoens fortreffelige samspill låter naturlig, samtidig som det er søkende, åpent for hverandre og for rommets klang. Ingebrigt Håker Flatens vanligvis hyperenergiske kontrabassimprovisasjoner er tilpasset materialet i både volum, intensitet og melodiøsitet.

Kornstad bruker sin rike klangpalett – tenorog barytonsaksofon, flutonett – med tilsvarende anvendelse av overblåsninger og andre effekter, innpakket i en dempet og lyrisk tone. Selv om det er vakkert og dempet er det samtidig påfallende kraftfullt. Her er kreativ disiplin i møte med tradisjonen.

TURNÉRUTE 13.02 14.02 15.02 16.02 17.02 18.02 19.02 20.02 23.02 24.02

Oppdal kulturhus Trondheim, Dokkhuset scene Bjugn, Møllergården bygdmuseum Nøtterøy, Fagertun lensmannsgård Kolbotn, Kolben kulturhus Bergen, Sardinen USF Årnes, Nes kulturhus Arendal, Bomuldsfabriken kunsthall Kongsberg, Energimølla Oslo, Nasjonal jazzscene jazznytt [51]

LEVENDE LYD

JÕULU JAZZ I TALLIN [29.11-13.12] Julejazz er blitt et begrep i mang en norsk og internasjonal jazzklubb. Tidligere har vi skrevet om flere av dem, og i fjor hadde vi muligheten til å følge noen dager av årets julejazz i Tallin, i Estlands vanligvis så gjestmilde og flotte hovedstad.

Grunnen til at det i hele tatt ble en julejazz i Tallin, var egentlig en feilbooking. Jazzkaar-festivalen hadde fått tilbud om konsert med NielsHenning Ørsted Pedersen, men leste ikke godt nok på datoen på kontrakten, slik at kontrakten gjaldt for en konsert før jul i stedet for i april.

Men denne fadesen snudde festivalleder Anne Erm straks om til noe positivt, og startet i stedet Jõulajazzen. Jazzfestivalen Jazzkaar, som arrangeres i april hvert år, syntes nok det er for lenge å vente helt til våren med å presentere god jazz. Derfor inviterer de hvert år til en ukes julejazz med lokale og internasjonale artister. I år var hovednavnene Take 6, Macy Grey og Tony Allen i tillegg til en rekke nasjonale og internasjonale artister.

Jazznytt var der en langhelg, i et forrykende snøvær. Såpass ille var det at den store stjerna som skulle spille denne helga, trommeslageren og verdensmusikeren Tony Allen, satt værfast i Paris, og første kveld ble uten musikk.

Cristina Branco ringer julen inn i Tallin

Andre dagen lysnet været en smule, men festivalledelsen bet negler helt opp i armhulen gjennom hele dagen og ba til høyere makter om at flyet med den portugisiske fadosangerinnen Cristina Branco kom seg fra København til Tallin via Helsinki.

Bønnene ble hørt og Cristina Branco ble meldt ankommet byen tidlig på ettermiddagen.

Undertegnede trosset værgudene og la i vei til det russiske teater, og om det var hustrig og kaldt utendørs, så ble det fullsatte, utrolig vakre teatret varmet av Branco og hennes fire medmusikanter.

Cristina Branco har ennå ikke nådd divastatus som fadosangerinne, noe som gjør at hun er en fryd og oppleve på scenen. Nedpå, hyggelig,

Vakker musikk i grenselandet mellom jazz, pop og viser fra estiske Liisi Koikson [52] jazznytt

imøtekommende, sjarmerende og utrolig dyktig i forhold til publikum, geleidet hun oss gjennom et knippe fadolåter som var så vakre at nesten ikke et øye var tørt. Mange, inklusive undertegnede, har hatt en idé om at fado er en sørgelig affære, men dette er, i følge Branco, ikke sant. Så her fikk vi servert selve livet med alle dets oppturer og nedturer, fra en aldeles fantastisk stemme og et band som må være noe av det beste portvinlandet har å by på. Strålende. Og de blir å finne på Cosmopolite i hovedstaden i slutten av april. Be there! Og så bra var det at vi rett og slett droppet den andre konserten denne kvelden. Branco ga oss mer enn valuta for våre estiske, utdøende kroner.

Hun ga oss en av de beste konsertene undertegnede noen gang har hørt! Bare så dere vet det, dere som booker konserter på Vossa Jazz, på Maijazz, Nattjazz, Dølajazz, Oslo Jazzfestival og alle konsertarrangører med en viss hang til sjangeroverskridelser!

Dagen etter fikk vi overvære plateslipp med den lokale sangerinnen Liisi Koikson. En sangerinne som beveger seg i grenselandet mellom jazz, viser og pop. Tekstene hennes var på estisk, men var gjort av kjente estiske poeter, mens musikken var gjort av musikerne selv – et band av unge, flinke folk. Enkle og ytterst vakre melodier som passet Koiksons stemme perfekt.

Faktisk en stor overraskelse og nok et sjarmerende møte.

Deretter var det fransk hyllest til keyboardisten Joe Zawinul. Bassisten Linley Marthe spilte visstnok i Zawinuls siste utgave av Syndicate, mens de to andre musikerne, saksofonisten Phillippe Sellami har vært å høre med et av våre franske favorittorkestre, Andy Emler Megaoctett, mens trommeslageren Francis Lussus for meg er et ubeskrevet blad. Men for en nedtur! Fransk machojazz og flinkisbass og hurtigløp på trommer, er livet for kort til å bruke energi på. Jeg skulle gjerne likt å vite hva salige

LEVENDE LYD

Zawinul ville sagt om dette opptrinnet.

Så avsluttet vi fjorårets festivalsesong med det estisk/dansk/svenske bandet Dynamite Vikings.

Jaak Soäär på gitar, Tommy Andersson på bass og Karsten Mathiesen på trommer. En trio som beveger seg i grenselandet gitarrock og friimpro, ikke ulikt for eksempel Scorch Trio, men med mye mer strikt planlagte mønster. Dette gjelder i første rekke gitaristen og bassisten, mens Mathiesen boltrer seg med en rekke gags og virtuelle hjelpemidler som drill, body percussion og han fremstår som en energibunt på linje med Kresten Osgood i det ene øyeblikket, og galskap på linje med Han Bennink i neste. På den måten tar han mye av oppmerksomheten fra de andre musikerne, men på tross av det så var dette et hyggelig møte, som beviste at bandet har utviklet seg til det bedre siden jeg hørte dem for første gang, på min første Jazzkaar-festival for snart en generasjon siden.

Snøvær og storm til tross. Tallin er en by det er enkelt å komme seg til. Det er billige flyturer fra Norge, og byen er et perfekt sted å tilbringe en helg i førjulsstresset – hvis man kan godta sovende, fulle finner i hotelbaren kl 09:30, eller hylende, skrikende og gråtende fulle representanter for de kvinnelige finner resten av døgnet…

Tekst og foto: Jan Granlie

OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL [2. – 7. NOVEMBER] I en tidligere festivalrapport fra Trondheim (#04.09) vektla Bjørn Stendahl selve musikkformidlingen som et målemiddel i sin vurdering.

Nyansene mellom god og mindre god ble dermed tydeliggjort, selv om dagens jazzsjanger byr på mange uttrykk og dermed ulike formidlingstyper. Da jeg sist november var til stede under Oslo World Music Festival meldte noe av den samme tematikken seg. For det første byr også verdensmusikken på en stor uttrykkspalett, kanskje større enn den vi finner i jazzen, samtidig er det lett tilgang på helhjertet og varmende musikkformidling. I enkelte tilfeller er jo gjerne formidlingen en forutsetning.

Fordelen for en kurator for en slik festival er å kunne plukke fra et arsenal av musikktyper. I Oslo samlet de blant annet «afrokubisme» fra Mali og Cuba, nord-europeisk jazz koblet med indisk sitar, argentinsk tango i sentral-europeisk format, vill country fra Mongolia og eksentrisk pop fra Kina på en og samme plakat. For å

nevne bare noe. På plakaten sto også en annen vinkling på vår verdens musikkbilde, nemlig den palestinske hiphopduoen I-Voice, som produserer musikken sin fra innsiden av en flyktningleir i Libanon. Som kjent ble denne konserten gjennomført med kun Yasin Quaseem på scenen etter at makker Mohammed Turk, alias TNT, forsvant bare timer før konserten på Blå. Tre uker skulle gå før han ga livstegn fra seg igjen – via facebook til NRK, fra et ukjent sted utenfor Norge. En slik situasjon er verken heldig eller komfortabel for en musikkfestival, og dagene i uvisshet kunne bragt svært ulike nyheter med seg. I ettertid ser vi likevel hvordan de problematiske forholdene for palestinske flyktninger aktualiseres også i Norge gjennom en musikkform som evner å formidle enkeltindividets frustrasjon. (For dypere innsikt i denne saken anbefales nyhetsartiklene samlet på festivalens hjemmesider.)

Av praktiske og kunstneriske årsaker hadde jeg på forhånd valgt å besøke primært Blå, Parkteatret og Rockefeller, med det formål å treffe god populærmusikk som fremdeles hadde rot i verdensmusikkbegrepet. Men hva var nå «god» populærmusikk? Ser vi på formidling som et symbol på kvalitet var det selvsagt mye som hørte hjemme på festivalen. Neru Kane fra Senegal – som for seks år siden spilte på gata og nå spiller mye av den samme musikken, bare med et band på en scene – hørte hjemme her.

Interactivo fra Cuba – som overrumpler deg med spillferdigheter som om de ikke kunne noe annet – hørte hjemme her. Hanggai fra Mongolia – som parer kjente elementer fra egen folkemusikk med kjente elementer fra amerikansk rock – hørte hjemme her. Det meste hørte nok hjemme her, men like vanskelig som det er å snakke om verdensmusikk uten å bli arrestert av polemiske kjennere, bar også programmet preg av å favne farlig vidt, selv om det også er hensikten. Generelt vil jeg likevel si at det å gå rundt fra arena til arena var å ta del i en musikkformidling hvor det ligger et stort engasjement og svært mye mot i bunn, og at dét er en av de tingene som gjør det verdt å besøke Oslo World Music Festival.

Tekst: Ole Albrekt Nedrelid jazznytt [53]

LEVENDE LYD

JAZZFESTIVAL MÜNSTER [07-09.01] Münster er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Den ligger nord i staten og anses som Westfalens kulturelle sentrum. Byen har en befolkning på i underkant av 300 000 innbyggere og et areal på 302,83 km², og den er lokalisert omtrent midt mellom Düsseldorf og Bremen. Her arrangerte man i januar sin 23. jazzfestival. Og siden festivalen bare arrangeres annethvert år, så må den regnes som en av de virkelige veteranene i det europeiske festivallandskapet.

Under hver festival arrangerer også interesseorganisasjonen Radio Jazz Research sin konferanse her, og temaet i år var «Länderschwerpunkt Norwegen».

Derfor hadde festivalen også et visst fokus på norske band, som alle beviste at europeernes myte om den norske fjelljazzen bør legges død så fort som mulig.

En slags «artist in residence» i år var den amerikanske trommeslageren Bobby Previte, som var høyt og lavt med flere prosjekter disse tre dagene, bl.a. sammen med den energiske, men ofte litt kjedelige, italienske trombonisten Gianluca Petrella. Hvorfor man hadde valgt akkurat Previte som en slags hedersgjest er en gåte, for mer uinteressante og retrokjedelige band skal man lete lenge etter.

Pelbo med Ine Hoem, Kristoffer Lo og Trond Bersu rocket Münster [54] jazznytt

Den franske barytonsaksofonisten Céline Bonacina

De norske innslagene startet med den etter hvert så samspilte duoen Sidsel Endresen/ Håkon Kornstad, en konsert vi ikke fikk med oss pga. heftig møtevirksomhet, men rapportene kunne fortelle om nok en suksess fra to musikere som lager sin helt spesielle miks av saksofon og stemme. Deretter ble det et nært og godt møte med trompeteren Per Jørgensen og den finske pianisten Samuli Mikkonen og trommeslageren Markku Ounaskari. Deres plateprosjekt «Kaára» på ECM inneholder musikk inspirert av folkemusikk fra grensetraktene mellom Finland og Russland. Sart, melankolsk og usigelig vakkert. Siden jeg hørte trioen i Tampere i november, har de blitt enda mer samspilte, og Jørgensens trompetspill og vokale utfall passer perfekt sammen med de to finnene.

Bassisten Per Zanussi var på plass med sitt Zanussi 5, som virkelig beviste at «den norske fjelljazzen» er død og begravet. Med en litt ny line up med saksofonistene André Roligheten, Jørgen Mathisen og Eirik Hegdal og med Gard Nilssen på trommer ble dette en ytterst frisk konsert. Zanussis komposisjoner fungerte svært bra med denne relativt unge besetningen,

og med Gard Nilssen bak trommene fikk bandet et kraftig løft energimessig. En svært bra konsert som tyskerne satte umåtelig stor pris på.

Den franske barytonsaksofonisten Céline Bonacina har vi tidligere bare møtt via hennes plate «Way of life» som kom på ACT for ca ett år siden. Med seg hadde hun den fransk/belgiske elbassisten Nicolas Garnier og den marokanske trommeslageren Hary Ratsimbazafy. Å se og høre Bonacina traktere barytonsaksofonen er et litt uvant syn. Hun har en fyldig og nydelig tone i hornet, og hvor all lufta kommer fra i den lille kroppen er et mysterium. Bandet spiller musikk inspirert av folkemusikk fra Afrika og India, i tillegg til Bonacinas hjemland, og er temmelig fjernt fra den typiske intelektuelle franske jazzen vi har hørt altfor mange ganger. Publikumsvennlig, rytmisk og ytterst smakfullt, og en trio jeg mer enn gjerne hører på en og annen norsk festival i fremtiden.

Deretter var det duket for den norske trioen Pelbo. Mange med meg var spent på hvordan det temmelig voksne publikummet ville ta i mot denne ytterst rocka forsamlingen, med Kristoffer Lo og hans tuba veivende overalt på scenen hele tiden, Ine Hoems vokale krumspring, rått og brebent som en gammel rocker og Trond Bersus energiske og drivende trommespill. For de fleste tilhørerne tar vi sjansen på å si at dette var festivalens musikalske høydepunkt. Bandet solgte alle sine 25 medbragte CDer, og ventelisten var lang på å få ettersendt CDen i posten.

Når man besøker en festival som denne, samtidig som man skal delta på seminar og nettverksbygging tidlig og ikke minst sent, så klarer man rett og slett ikke å få med seg alle konsertene. Denne gang gikk det ut over bl.a. Joachim Kühns trio, trompeteren Avishai Cohen og en rekke andre band.

Jazzfestival Münster er en begivenhet som samler store deler av det jazzinteresserte publikumet i regionen fra Bremen i nord til Dusseldorf i sør, fra Köln i øst til grensa mot Nederland i vest. Lokalitetene er fine og byen er hyggelig. I tillegg er det kun en billig flytur unna «furet værbitt», så dette er en festival vi mer enn gjerne anbefaler – fjelljazz eller ikke…

Tekst og foto: Jan Granlie

[BOK]ANMELDELSER

ALEX RIEL «Manden bag trommerne» Et livs historier fortalt tilXXXXXXXX Hans Barfod 287 s., Saxart, 2010.

ISBN 978-87-92653-00-0 I forbindelse med 70-årsdagen til Alex Riel i fjor (13. september) ble det gitt ut en biografi om denne eminente musikeren – kanskje Danmarks fremste jazzmusiker? Hovedpersonen kaller den selv bare «en bok om ham», i og med at den er nedskrevet av Hans Barfod, men den er holdt i jeg-form og framtrer som en selvbiografi. Den er velsignet fri for kjendiseri, private familiehistorier og sladder. Koner og kjærester er kun nevnt i diskrete bisetninger, mens barndommen, foreldrene og en bror nevnes så fyldig som det er relevant.

Dette er først og fremst en bok om musikk.

Faren er sentral, fordi det var han som åpnet unge Alex’ ører for Fats Waller og Zutty Singleton (« – Det dér swing kunne jeg godt lide»), og det var han som gav sønnen det første «trommesettet» – en styrthjelm til å daske på. Faren, som var frisør, insisterte på at Alex måtte gå i fire års frisørlære « – og så må du bevise at du er en bedre trommeslager end damefrisør». Og det kunne han nok.

Alex Riel gikk sin musikalske læretid gjennom dixieland og swing og ble kastet ut i det internasjonale miljøet på Montmartre i 1962. Først var han avløser for William Schiöpffe, og fra 1963 ble han fast husmusiker på stedet, nesten alltid sammen med NielsHenning Ørsted Pedersen, og med pianister som Atli Bjørn, Tete Montoliu og i en årrekke Kenny Drew.

Han fikk akkompagnere storheter som Dexter Gordon, Don Byas, Roland Kirk, Ben Webster, Stuff Smith, Donald Byrd og Kenny Dorham, venner og læremestere som er viet egne avsnitt i boka.

Det kunne være tøffe lærestunder.

Etter en full musikalsk skjæring mellom Alex og bassisten Ray Brown, fikk han en «gevaldig lærestreg»:

– Ikke tænke over tingene. Bare lyt og spil til det du hører – ikke til det du tror du nok hører.

Et annet sted i boka bringer han en slags oppsummering (og en selverkjennelse) av det å være jazzmusiker: – Jeg kan mit sprog, men der findes langt større teknikere end mig, selv blandt de ganske unge. Det er den melodiske sans, historierne, der er min største styrke, tror jeg – sammen med fornemmelsen af de andres behov og den musik vi skal formidle. Nogle gange skal du fylde kul på og sparke udfordrende til solisten; andre gange skal du lægge et blødt tæppe ud under melodien. Det skal man fornemme. Om man skal buldre eller bære.

En annen type historier er de rørende musikanthistoriene. Som da en lege ble tilkalt til Montmartre for å hjelpe en Bud Powell som spyttet blod. Legen gav ham medisiner og fikk ham tilsynelatende frisk. Men krovertens hånd med penger ble vennlig skubbet vekk: « – Jeg har plader med denne mand derhjemme – og på den måde er jeg allerede blevet så rikelig betalt.» Dexter Gordon kom ut fra Montmartre på morgenkvisten og møtte melkemannen med sin datter, en ung pike med utrolig flotte former og som struttet i sin stramme t-skjorte uten bh. Dexter glodde og kunne ikke forstå at en ung pike kunne gå rundt i gatene i en stram t-skjorte klokken fem om morgenen uten å bli overfalt eller voldtatt: « – This is where I want to live!», ropte han – og så flyttet han til København.

Alex Riel vier naturligvis stor plass til alle de trommeslagere som har betydd noe for ham. Det er mange.

Etter den grundige gjennomgangen er konklusjonen klar: Sid Catlett og Elvin Jones er de to største. Han blir stadig forbauset over hvor moderne Catlett spilte, godt forankret i swingstilen som han var. Og « – Elvins soloer er ikke normale trommesoloer, men steppebrande.» De amerikanske trommeslagerne var alltid de man lyttet på. Men i meget moden alder forstod Alex hvorfra han hadde måten å spille solo på: – Det er ikke fra amerikanerne – men fra William Schiöpffe! – hans tidlige inspirator på Montmartre.

For musikere flest er det mye å hente i boka av musikalske finesser. For trommeslagere er det ting å hente i hans gjennomgang av trommeprodukter, symbaler, skinn og stikketyper.

For nordmenn er det interessant å se hvilket marked Norge har vært for danske musikere; de fleste av hans band har turnert mye her, og Alex «føler sig meget velkommen og hjemme deroppe». Han mener opplagt at norske jazzmusikere har utvik-

let sitt «helt eget univers»: – Nordmændene var dybt forankrede i deres egen oprindelige folkemusiktradition og blandede den med impulser fra USA – for selvfølgelig lyttede man også i Norge til amerikanske jazzgrupper og fik besøg af en del, blot ikke nær i samme grad som herhjemme. Jeg vil tro at det er derfor at nordmændene formåede at bevare deres helt egen klang. En klang, som jeg i øvrigt har fundet spændende. De læner sig også ofte op ad det frie.»

Han forteller også om jazzkonkurransen i Montreux i 1968: Alex ledet en kvintett sammen med Palle Mikkelborg, og musikerne var helt sikre på at den norske «supergruppen» med Karin Krog, Jan Garbarek, Bjørklund, Andersen og Christensen ville vinne. Men Riel/Mikkelborg vant – «vi var vitterlig ikke forberedt på at vinde, og vi stod da også og var helt rundtossede, da afgjørelsen faldt».

Som premie ble vinnerne sendt til Newport – det var verdt å ta med seg.

Alex forteller åpenhjertet i boka om de musikalske kollisjonene med Kenny Drew, og hvor forbannet Drew ble da Alex satt inn med en frijazzgruppe under Moldefestivalen.

Han forteller åpenhjertet over frustrasjonen han kjente da han i 1968 ikke kunne følge med i den tekniske ekvilibrismen til Niels-Henning og de andre kanonene, som spilte fortere og fortere. Det var hovedgrunnen til at han ble med i beatgruppa Savage Rose. Men han underslår heller ikke at han faktisk likte beatmusikk – og han hadde ikke noe imot de pengene som fulgte med. Da han igjen gikk ut av Savage Rose, skyldtes det at musikken etter hvert ble for «smuk» – og skulle dessuten brukes som politisk kampvåpen.

Hans karrière er kjent for de fleste som eier et musikkleksikon, eller kan google – eller de skal kjøpe boka hans for å vite mer. De fleste har også skjønt at Alex Riel er et menneske som har kunnet ta vare på seg selv, som ikke har falt for de fristelser av dop og børst som dessverre har vært til stede i miljøet. Han innrømmer nok at hans tilværelse i røykfylte lokaler har gitt ham nok nikotin. Men han var godt oppe i 20-årene før han tok sitt første glass vin – og ble sett rart på av den grunn. På slutten av 70-tallet var det imidlertid ikke så rart å være vegetarianer – og det er i dag ikke så rart å like sunn mat og være glad for at det er en produsent av økologisk mat like ved der han bor – ute i den friske havluft i Liseleje. Sånt hjelper på karrièren...

Har jeg ikke nevnt at dette er en klok, velskrevet og viktig bok? Det er den.

Bjørn Stendahl

HILDE BRUNSVIKxxxxxxxxxxxxxx «Einar Pastor’n Iversenxxxxxxxxx – et jazzliv»xxxxxxxxxxxxxxxxxx 286 s. Aschehoug, 2009xxxxxxxxxxx ISBN 978-82-03-19810-6xxxxxxxxxx Opp gjennom historien er det ikke skrevet så altfor mange biografier over norske jazzmusikere. Jeg vet det er gjort noe på Jan Garbarek, men bortsett fra det, så har norske forfattere brukt lite tid på å skrive om norske jazzmusikeres liv og levned.

Forfatteren Hilde Brunsvik har tidligere utgitt noveller og romaner, og dette er hennes første forsøk på å skrive en biografi.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Å skrive om en nålevende person, må kanskje være enda vanskeligere enn å skrive om en som har levd for en stund siden. Tilgangen på matriale (særlig på internett) er ofte større når det gjelder døde personer enn levende, og nærheten og intimiteten blir litt annerledes i tilfeller hvor man ser på en persons liv i ettertid.

Einar Iversen ble født den 27. juli 1930 i Mandal og er jazzpianist og komponist. Grunnen til at han fikk klengenavnet «Pastor’n» var at han var sønn av en pastor. Han vokste opp i Oslo der han studerte klassisk klaver hos Inge Rolf Ringnes, Artur Schnabel og Finn Mortensen, og han etablerte seg raskt i jazzmiljøet. Han platedebuterte med Rowland Greenbergs orkester i 1953, ble en av landets ledende utøvere, og ble tildelt Buddyprisen allerede i 1958.xxxxxxxx Han spilte på en rekke teatere, og med en rekke norske og utenlandske musikere, bl.a. Dizzy Gillespie på Birdland i New York i 1952, på Amerikabåten med Anthony Ortega i 1954 og med Modern Jazz Quartet i 1955. Han var fast huspianist på Metropol Jazz Club, der han spilte med navn som Dexter Gordon (i 1962), Coleman Hawkins (i 1963) og Johnny Griffin (i 1964). Han samarbeidet også med svenske Putte Wickman og Monica Zetterlund, samt Povel Ramel på en turné i 1978. Her hjemme medvirket han på en rekke utgivelser med Bjarne Nerem, Egil

jazznytt [55]

[BOK]ANMELDELSER

Johansen, Totti Bergh, Nora Brockstedt og Ditlef Eckhoff.xxxxxxxxxxxxx Han ledet sin egen trio med Tor Hauge på bass og Jon Christensen på trommer. Denne trioen ga ut landets første jazztrioinnspilling, «Me and my piano» i 1967 (gjenutgitt på Ponca Jazz Records i 2005). Selv ga han på Gemini Records ut «Jazz på norsk» i 1990, «Who can I turn to» i 1991, «Portrait of a Norwegian jazz artist - Einar Iversen» i 2001. Med Tine Asmundsen på bass og Svein Christiansen på trommer utkom også «Seaview» på Hazel Records i 2001.

Iversens nyere komposisjoner er utgitt i «Twelve compo- sitions» (Norsk jazzforlag, 2005). Han har mottatt St. Olavs Orden, han er ridder av første klasse og vant Gammlengprisen i klassen veteran i 1997.xxxxxxxxxxxxxx De fleste av disse faktaene er også med i Brunsviks bok. Men det er ikke det som gjør denne biografien så spennende.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hvis man sammenligner «… et jazzliv» med andre historiske skrifter om norsk jazz i perioden fra andre verdenskrig og fram til i dag, føler denne leseren seg adskillig nærmere den norske jazzhistorien ved å lese denne boken enn de fleste andre om temaet.

Vi får personlige opplevelser ved å lese boka. Brunsvik har hatt en rekke samtaler om opp- og nedturer, om alkohol, livet som familiemann og som jazzmusiker, og jeg føler at vi får et nært og fint innblikk i Iversens liv.

Mesteparten av boka er skrevet med forfatterstemmen. Alle direkte sitater, som for øvrig i store trekk er nære og personlige, er satt i kursiv, så det kommer klart fram hvem som sier hva i boka.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi får et godt innblikk i Iversens liv, ikke bare som jazzmusiker, men også hans liv som familiemann, og vi får et godt eksempel på hvor vanskelig det kan være å kombinere jobben som jazz- og teatermusiker med å være familiemann.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hilde Brunsvik har skrevet et nært og godt portrett av en av våre beste jazzmusikere. Den fungerer godt som ren biografi, men også som oppslagsverk over norsk historie fra andre verdenskrig og fram til i dag. En bok man absolutt kan anbefale!xxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie

[56] jazznytt

BJØRN STENDAHLxxxxxxxxxxxxx «Freebag…? Jazz i Norgexxxxxxx 1960-1970».xxxxxxxxxxxxxxxxx 613 sider, m. diskografi, index.xxxx Norsk Jazzarkiv (2010).

Det er en tyk bog med mange sider (613). Ti års norsk jazzhistorie i perioden 1960-1970. Den fjerde i serien fra Norsk Jazzarkiv, som skal kortlægge og dokumentere den norske jazzhistorie (Norsk Jazzarkiv der nu har publiceret 15 forskelligartede jazzskrifter siden 1987). Som jazzdansker kan man blive ret misundelig over denne aktivitet, mens vi venter på den snarlige udgivelse af en dansk jazzhistorie som fortsætter hvor Erik Wiedemann slap med sin doktordisputats om Jazz i Danmark 20-40 (1982) «Freebag…?» har været længe undervejs (den forrige om perioden 1950-60 udkom i 1997) og forfatteren, Bjørn Stendahls, mangeårige samarbejdspartner Johs Bergh døde i 2001, Sammen stod de bl.a. for den forrige bog om norsk jazz i perioden 1950-60 («Cool, Kløver & Dixie», 1997). Stendahl har været med i det jazzhistoriske arbejde helt siden den første bog i serien.

Selve titlen «Freebag…?» er et særlig norsk udtryk for 60erne frijazz og avantgarde. En sproglig variant inspireret af det amerikanske musikerudtryk - «I’m in this or that bag…» etc., men hvad er der så i posen i sækken?

I Danmark har vi f.eks. haft rapgruppen Den Gale Pose, men det er en helt anden anden bag.

Man bemærker de bevidste placerede tre prikker og spørsmålstegn i titlen.

For som forfatteren siger allerede i forordet, så var fri-jazzen og avantgarden i den norske jazz ikke så altdominerende og udpræget i det beskrevne ti-år at det kan retfærdiggøre et entydigt udsagn. Men den satte sit præg og fik sine norske varianter. Det er også kort problematiseret i afsnittet «Ikke mye freebag, nei…. – om modernisterne i Oslo» (s.

79).

At den første norske jazzLP først blev indspillet i 1963 kan overraske, i både

Sverige og Danmark var der flere år udgivet jazz på LP. Den store norske jazzselvstændighet opstod først ved skiftet til et nyt tiår, hvor bogen slutter, med den senere så omdiskuterede «fjell-jazz», som man sagde i Danmark en overgang. Den norske tone og toneangivende musik som Jan Garbarek med flere skabte og producerede i samspil med ECM-selskabet og produceren Manfred Eicher som indspillede i Jan Erik Kogshaugs studie, indspillet i en særlig europæisk jazzhistorie (med internationale følger), som ikke er emnet for «Freebag…?».

Som forlaget selv angiver i sin flaptekst på bagsiden er det «et faktafylt opslagsverk for spesielt interesserte», og den del af varedeklaration lever bogen absolut op til, men fortsættelsen: «…en levende historiebok for alle – om et spesielt tiår» – lever den ikke op til. Dertil er den netop for faktafylt og med sin strikte inddeling og geografisk betonede gennemgang af jazzliv og klubber fra nord til syd, tung og lidt kedelig læsning at pløje sig igennem. Men gennemgangen er og nødvendig, ikke mindst registreringen af jazz i (masse)medierne radio og tv.

«Freebag…?» er disponeret med en opdeling i to perioder – fra 1960-65 og fra 1965-70. Dermed følger historien i grove træk tendensen i resten af de europæiske jazzliv – igen en afspejling af udviklingen i USA. Først var der Beatles - så kom den amerikanske hippie- og flower powerrock. Rocken overtog en del af bevidstheden – ikke mindst mediebevidstheden – og jazzen blev trængt lidt i baggrunden, også i pressen. Rebelskhed, nye kulturudtryk og ny musik som fælleskaber for en søgende ungdom bemægtigede sig en del af kulturbilledet. Modernismen blev lidt trængt.

Ti-året har sat sig sine aftryk og præger stadig en del af kulturbilledet i 2011 – implicit eller eksplicit.

Med sine mange citater fra pressen (aviser, tidskrifter etc.) og de spredte anekdoter, gives dog et godt dokumenteret indblik i periodens jazzdebat både æstetisk, politisk og kultursociogisk. At Rolv Wesenlund var en af tidens flittige penne og jazzjournalister (i Dagbladet bl.a.) kan komme bag på et dansk jazzmenneske, der mest kender ham som den norske komiker der i en periode i 80erne fik os alle til at le på tv.

Det var ti-året hvor jazzen begyndte at organisere sig for alvor for at få del i offentlige kulturmidler. Jazz som kunst- og kulturfaktor var et typisk træk for perioden i 1960-70 i det meste af Skandinavien. Registreringen af de mange norske jazzklubber og udviklingen gennem ti-året fortæller også historien om en til-

tagende professionalisering af jazzlivet. Trad.jazzen blev afløst af den «moderne jazz» og en del «freebag»musik, som blev taget til sig av et yngre publikum om end ikke uden de kendte frontkrige. Modernisterne regerede i Oslo.

Statistikker og registreringer er vigtige dele og grundlag for en dokumentarisk betonet jazzhistorie. Men statistik og dokumentation kan præsenteres og bruges på mange måde.

Her fejler «Freebag…?» lidt og gør det vigtige stof for kedeligt i den sproglige formidling og (lidt mangelfulde) perspektivering.

Som grundforskning og opslagsværk er den vigtig, som inspirerende læsestof er den ikke så levende.

Moldefestivalen (og til dels Kongsberg) blev en væsentlig faktor i det norske jazzliv med de mange internationale gæster. En selvstændig jazzfestival som man i dansk jazzliv var både opmærksom på og lidt misundelig over.

Det var Dexter Gordon der indirekte gjorde opmærksom på den mangfoldige og levende norske jazzscenen.

Han vendte hjem fra et gæstespil i Molde og lancerede sin sjældent hørte komposition «King Neptune (Le Roi Neptune)» i 1963-64. Når man læser om Kafé Neptun på Hotell Neptun i Bergen, forstår man pludselig hvordan det hænger sammen med den mystiske Gordon- titel.

I perioden 1965-70 var pianisten Terje Bjørklunds trio udklækningsted for Karin Krog og ikke mindst Jan Garbareks egne grupper. Kunstnere der blev toneangivende for denne epoke i norsk jazzliv – og frem.

George Rusells gæstespil blev også en afgørende faktor i norsk jazzliv, godt beskrevet og dokumenteret med flere livlige kilder og fra flere vinkler.

Men den slaviske og dermed lidt lapidarisk gennemgang af norsk jazzliv fra år til år er korrekt «dokumentarisk», men levende historie-skrivning er det ikke. Nyere tids skrivende historikere har arbejdet med en mere levende formidling af deres stof – uden at give afkald på nøjagtighed, dokumentation og kildeangivelser, det burde jazzhistorikere også skrive sig bag øret uden at gå på kompromis med seriøsiteten. Det er stoffet for godt til.

Ib Skovgaard

ANMELDELSER

ADLIB «Maybe Attending EP» Ivar Myrseth Asheim (dr, v), Simen Kiil Halvorsen (tp, v), Lage Nøst (g, v), Simen Ytre-Arne (b)

CCAPLOKAL115 De fire purunge siddisene i AdLib møttes på kulturskole og har i løpet av de to siste årene rukket å opptre for et engere publikum på både hjembyens MaiJazz og i fetterfestivalen i Molde. Kvartetten er en tett samspilt gjeng som overrasker med sin lekne funk-jazz, gode instrumentalprestasjoner, morsomme detaljer og smittende spilleglede.

I løpet av de fem låtene på EPen får vi høre inspirasjoner fra så vel John Zorn som Farmers Market, «Bitches Brew» og naturligvis Jaga Jazzist. Jeg har hørt en del kjempeunge og kjempegode band i det siste (flere fra jazzpopmekkaet Horten), med tydelige inspirasjonskilder i de samme kretser. AdLib befinner seg i første rekke blant disse, og jeg ser frem til å finne ut hvordan disse bandene utvikler seg og finner sin egen stemme. Dette er bare begynnelsen.

Svein Magnus Furu AFTER IN PARIS «Time Cycle» OUT NOTE RECORDS OTN 005 Prosjektet «Time Cycle» er bandet After In Paris sin hyllest til diverse filmmusikk. Bandet består av vokalisten, saksofonisten og fløytisten Claire Michael, pianisten og keyboardisten Jean-Michel Vallet og bassisten, keyboardisten og trommeslageren Patrick Chartol.

På denne innspillingen har de fått uvurderlig hjelp av den italienske trompeteren Paolo Freu og den amerikanske og allestedsnærvæ-

rende saksofonisten Dave Liebman, som begge bidrar med fine innspill som løfter platen fra å bli en litt kjedelig «chill out»-innspilling til noe som svinger og som har «menneskelige» trekk.

Hvis vi ser bort fra de to gjestene, blir dette altfor kjedelig å bruke tiden på. Nå er ikke jeg den som kan stille opp i en «blindebukk» om filmmusikk, men det er ikke så mye av denne filmmusikken jeg kan si jeg kjenner igjen. Michaels vokal er røykfylt og «café-vennlig» så det rekker. Men takket være de to «stjernene» blir dette noe som man mer enn gjerne kan bruke en stund av livet på. Fresu spiller aldeles nydelig i Miles-avdelingen og Liebman leverer som alltid solide varer.

En innspilling som kan gå og surre i bakgrunnen når man har huslige sysler på gang, eller ei plate som passer bra på en tidsriktig café på Grünerløkka, tror jeg.

Jan Granlie SIGBJØRN APELAND «Glossolalia» Sigbjørn Apeland (harmonium)

HUBRO CD2503 Det er ikke hver dag vi får tilsendt soloplater fremført på harmonium til Jazznytt-redaksjonen. Men når man får tilsendt en så vakker, liten sak som «Glossolalia» så blir det pur lykke på kontoret.

Sigbjørn Apeland er organist og vitenskapsmann. Musikalsk opererer han i hovedsak i grenselandet mellom folkemusikk, kirkemusikk og impro. Han har spilt med folk som Nils Økland, Berit Opheim Versto (bl.a. bestillingsverket «Fryd» til Vossa Jazz), Agnes Buen Garnås og Åsne Valland Nordli for å nevne noen, men på hans seneste plate møter vi ham mutters alene med harmoniumet. Og det er bra, for her er det ingen andre instru-

Magnus Broo

menter eller stemmer som bryter inn og «ødelegger» den fine stemningen som Apeland bygger opp.

Musikken er melankolsk, neddempet og helt i grenselandet til kirkemusikk. Den er meditativ, og kan i noen tilfeller minne om den argentinske bandoneonmesteren Dino Saluzzi i temperatur og lynne.

Fem egne komposisjoner/improvisasjoner serveres, og det hele er usedvanlig vakkert gjennomført.

Dette er musikk jeg vil høre en dag jeg trenger å slappe av, slukke lyset og bare nyte.

Jan Granlie RICHARD BADENDYCK «Peace» Richard Badendyck (p, v), Stig Hvalrygg (b), Dag Rickhard Badendyck (p – 4, 10)

BADEN MUSIC BAD 901-2 Mannlige vokalister er ikke akkurat det norsk jazz er overlesset med. Kanskje synes ikke norske menn det er tøft nok å synge smekre ballader? Hva vet jeg? Men verden ellers har gjennom hele jazzhistorien hatt en rekk dyktige mannlige sangere, så idealene og forbildene skulle være mange nok.

Rickard Badendyck har jeg faktisk ikke hørt noe fra siden Club7 for

snart et liv siden. Men i april i fjor var han i studio med bassisten Stig Hvalrygg under ledelse av Jan Erik Kongshaug. Og her er resultatet.

Stilmessig ligger plata godt innenfor det amerikanske crooner-begrepet. Det starter med en vakker versjon av Tadd Dameron og Carl Sigmans «If You Could See Me Now», og fortsetter med stort sett kjente og kjære standarder. Badendyck spiller fint, enkelt og rasjonelt piano som lener seg trygt og godt til Hvalryggs fine basslyd. Badendyck synger med dyp røst, og det hele er som skapt for peiskos og en god brunello fra høydedragene sørøst for Siena. Vakkert og smukt fra start til mål, og sannelig var det på tide at vi fikk en mannlig, norsk stemme på jazzscenen igjen. Kanskje noe for en og annen festival?

Jan Granlie MAGNUS BROO «Swedish Wood» Magnus Broo (tp), Torbjörn Zetterberg (b), Joe Williamson (b), Håkon Mjåset Johansen (dr)

MOSEROBIE MMPCD 072 Den svenske trompeteren Magnus Broo kjenner nok de fleste fra det norsk/svenske stjernelaget Atomic. I tillegg har

HVEM ANMELDER PLATER I JAZZNYTT? Flere av våre lesere har etterlyst en kort presentasjon av hvem som skriver anmeldelser i Jazznytt. Dette ønsket etterkommer vi selvsagt, og har til nå presentert Petter Pettersson, Johan Hauknes og Svein Magnus Furu. I dette nummeret er turen kommet tilxxXXXXXXXXXXXXx

LARS MOSSEFINNxxxxxxxxxxx Lars Mossefinn har i mange år vært en av landets fremste forkjempere for bedre kår for det norske jazzliv. Det gikk gjet-ord om hans uttalelser om kulturbudsjettet for endel år siden, da han hevdet at det var en kommefeil. Han har tidligere vært redaktør i Jazznytt, styremedlem i Norsk jazzforum og han har vært daglig leder for

Vossa Jazz fra starten og frem til for kun få år siden.xxxxXxxxxxxxXXXXXXXXXxxxx Av utdannelse kan han bl.a. skilte med en cand. mag i historie. Nå er han tilknyttet Vestnorsk jazzsenter i Bergen, hvor han er regionleder og har prosjektansvar for Bergen Big Band, Jazz Norway In a Nutschell og den musikalske stamvegen. Musikalsk gjenspeiler vel Lars Mossefinn ideen med Vossa Jazz. Det går mye i moderne akustisk jazz, men også de gamle mestere, som John Coltrane og spesielt Miles Davis og deres like.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXX Mossefinn er en aktiv og kunnskapsrik vinkjenner, og er et sentralt medlem av den eksklusive organisasjonen Brigate Rudi.

jazznytt [57]

ANMELDELSER

han de senere årene inntatt stillingen som en av de mest kreative trompeterne på den skandinaviske halvøy, både med egne prosjekter og sammen med andre.

På «Swedish Wood» møter vi hans nye kvartett, originalt nok med to basser, trommer og trompet.

Det hele starter med den enkle, men samtidig intrikate, «Oh What a Beautiful Day», med et enkelt riff på trompeten, mens bassene boltrer seg i bakgrunnen med kreative innspill.

Og denne formen finner vi igjen i de fleste låtene på skiva. Solistisk er Broo en ener. Det bobler nærmest over av gode ideer, og med kun to basser og trommer å lene seg mot, så blir dette en utfordring som jeg synes Broo løser på fortreffelig måte.

Magnus Broos trompetspill er på mange måter veldig tradisjonelt.

Han kunne like godt ha fungert bra innenfor ett eller annet tradjazzprosjekt som med utagerende frijazz.

På denne plata beveger han seg tett opp til det landskapet trompeteren Don Cherry (og Ornette Coleman) befant seg i. Hans litt sprukne tone gjør at uttrykket blir personlig og særegent, og det er ikke tvil om at det ligger mye arbeid bak å dyrke fram en slik tone i hornet. Spillet hans høres enkelt ut, men allikevel beveger han seg rundt de enkle temaene med teknisk overbevisning og en stødighet og retning som fascinerer. De to bassistene leker seg gjennom hele albumet med en nesten skremmende tett kommunikasjon, og bak det hele ligger en ytterst opplagt Mjåset Johansen og fargelegger det hele med raffinement og energi.

Zetterberg og Williamson leverer noen flotte soloer i Charlie Hadenavdelingen, og bidrar sterkt til det originale og flotte lydbildet denne kombinasjonen av instrumenter frembringer. Hør for eksempel på det strålende tittelsporet.

«Sweedish Wood» er en av de skivene som har snurret mest på anlegget på Jazznytt-kontoret på slutten av fjoråret. Og stikker du innom en dag, så skal du ikke se bort fra at du

BMX «Bergen Open» Per Jørgensen tp, v, darbuka), Njål Ølnes (ts), Thomas T. Dahl (g), Øyvind Skarbø (dr)

NORCD 1097 (dobbelt-CD) Det er ikke fritt for at det distraherer lyttingen litt om man forut har lest de – klart informative, men også – spekulative albumnotene til Erik Stenskog.

Hans «indre» diskusjon om improvisajon som «instant composing», der spontanitet underordnes skapende («interaktiv») lytting, er en tanke vel verd. Men dels er det ikke nye tanker, og dels kobler det seg ikke spesielt påfallende opp til det aktuelle stykke musikk, som skribenten viser til. «Bergen Open», som også er navn på en celeber tennisturnering i byen, er et 47 minutter langt sammenklippet opptak i kjølvannet av gruppen BMX’s sound check i innspillingsstudiet. Det nærmest tynges av Stenskogs advokering for en unik improvisatorisk tilgang. Er det mon gruppen (som producer) som har lokket Stenskog, eller har han omvendt lokket gruppen til å utgi dette stykket?

«Bergen Open», som utgjør hele CD1 i dobbeltalbumet, holder ikke mål – ikke som helhet. Etter en stringent, stimulerende start, med gruppens gjest Per Jørgensen på trompet i front, avløses innslagene gradvis av innholdstynne faser, der den anropte interaksjon lar vente på seg. Bare noen momenter hvor Thomas Dahl rusker i gitaren eller Jørgensens trompet «muter» lyrisk er korte lyspunkter. Inntil 28. minutt: Her åpner Njål Ølnes’ saksofon, helt solo, for et forløp hvor alle i (mest) tosidige dialoger spiller «estetisk tennis», som notene hører en sprukket, strålende trompet, to kreative basser og norsk trommespill i mesterklassen sive ut av høytalerne.

Jan Granlie ALAIN CARON «Sep7entrion» CREAM RECORDS CR-890-2 Det første som møter deg på canadiske Alain Carons hjemmeside er følgende sitat: «You can’t describe the style of Alain Caron without speaking of high virtuosity». Og da er vel tonen satt ganske ettertrykkelig?

Septentrion er et album fylt av den glatteste av glatt fusion, som vi kjenner fra f. eks. Mike Stern og Brecker Brothers, mens Caron selv plasserer seg på slektstreet til Marcus Miller, Victor Wooten og ikke minst Jaco

omtaler, og spesielt gripende er samklangen i den hymneaktige slutning, hvor Jørgensens unike vokal legger seg bak Ølnes’ melodiske saksofonspill.

Som helhet står CD1 seg da best som et slags bonus-tillegg til den nok så strukturerte CD2, hvor Ølnes medbringer to temaer fra sin tid i Dingobats samt to formentlig nye stykker. Ei heller her er det tale om noen improvisatorisk nyskapelse, men dog i høy grad gedigen musisering. BMX viser erklært inspirasjon fra MotianFrisell-Lovano trioen, men det høres også trekk fra f.eks. Garbareks tidlige formåpne musikk så vel som Miles Davis’ rock-fusjoner. Et stort spenn som gruppen faktisk makter å holde i hop, om enn trommespillet ikke helt vinner med i nyanseringen. Her kjennes «The Beauty of Bath» for det beste i tematisk åpenhet, mens «Snoopy» i velformulerte soli jazzer freidig av sted, akkurat som den kjekke, ufortrødne firbente tegneseriehelt av samme navn. Og spesielt den lange avsluttende kollektivt improviserte «Bergen Open & Closed» viser eksplisitt god lyttende og skapende interaksjon.

Men «instant composition»? Glem det – BMX improviserer akkurat som våre mødre og fedre har gjort det i generasjoner. Og det får i alle fall musikken til å tale, når trioen forener sin gode musikalske intensjon og kapasitet med den alltid beredte Per Jørgensens sjelfulle spill.

Bjarne Søltoft

Pastorius, oppfinneren av fretlessbassen.

Caron er kanskje mest kjent som bassisten i fusionbandet UZEB, som mellom 1981 og 1990 solgte 400 000 plater over hele verden, mens dette er hans tiende soloplate siden den første i 1993. Den viser Caron og hans intime forhold til sin seksstrengs fretlessbass, sekstendelsnoter, lange bassoloer og generelt fravær av estetisk sans. Det går både fort og høyt, det er virtuost og imponerende utført, men mangler totalt substans, melodi, oppfinnsomhet og alt som lukter av «feelings».

Frank Gambale, Pierre Coté og Jean-Marie Ecay veksler på å inneha gitarrollen i den stadig vekslende kvartetten, og gjør plata til en øvelse i å overdøve hverandre med 80-tallsestetikk, illeluktende fuzzlyd og harry riff. Nei skal det absolutt være fusion må det bli Weather Report for min del.

Svein Magnus Furu FAY CLAASSEN & WDR BIG BAND KÖLN «Sing» CHALLENGE RECORDS 2010 Den nederlandske vokalisten Fay Claassen har for anledningen slått seg sammen med velkjente WDR Big Band Köln og laget en variert og interessant CD kalt «Sing!». Og synge gjøres det til

Alain Caron [58] jazznytt

gangs. Claassen har den rutinesikre roen som gjør lytteren trygg. Samtidig som hun foredrar kjente og mindre kjente coverlåter som solist, inngår hun også i ensemblet som en stemme i til dels intrikate melodilinjer. Michael Abene heter mannen som har arrangert vellyden, og det er også han som leder orkesteret.

Ideen bak denne CDen er å hedre andre vokalister. Disse spenner fra Bessie Smith til Björk med Betty Carter, Joni Mitchell, Miriam Makeba og andre som mellomstasjoner.

Dette fungerer faktisk ganske fint. Ærbødig gjort, men ikke servilt etterliknende.

Den gamle traveren «Is You Is Or Is You Ain’t My Baby» kommer i en uventet vri med et kult, intelligent arrangement med fløyte på topp. I Miriam Makebas «Umhome» hører vi Olivier Peters som solist på altfløyte, ikke så ofte hørt og vel verdt å låne øre til.

Blandingen med en dyktig og oppfinnsom arrangør, et velspillende og presist storband samt en sympatisk og erfaren vokalist gjør dette til en vellykket utgivelse. Bandets solister gjør også en solid innsats. I tillegg til allerede nevnte Peters bidrar blant andre Paul Heller (ts), Klaus Osterloh (tp), Karolina Strassmeyer (as) og Ludwig Nuss (tb) til det gode resultatet.

Harald Opheim

ANMELDELSER

CARSTEN DAHL «Effata» STORYVILLE RECORDS 1014265 Solopiano er en krevende øvelse både for utøver og lytter. Den danske pianisten Dahl begynte opprinnelig sin jazzutdanning som trommeslager, men det er som pianist han har skaffet seg et navn.

«Effata» er arameisk og betyr lukk deg opp, og det er liten tvil om at Dahl legger sitt talent åpent for alle å høre. Plata er svært variert. Fra stille og skjøre partier til voldsomme tangentoverfall. Samtidig veksler han mellom det melodiøse til det som nærmest høres ut som rene skalaøvelser. Det samme spennet finner man rytmisk. På noen av sporene brukere Dahl venstrehånden til å danne både bassganger og rytme mens høyrehånden tryller fram temaene. Andre ganger virker det som Dahl gjør narr av frasen om at jazz er rytmisk improvisasjonsmusikk.

Da blir nemlig rytmen underordnet, og høyre og venstre hånd høres ut som to deltagere i en pianokonkurranse. Plata krever definitivt sin lytter, og er neppe egnet som bakgrunnsmusikk. Men gir du den tid og full konsentrasjon skal man ikke se bort fra at musikken åpner seg også for deg.

Roy Ervin Solstad ZENO DE ROSSI «Shtik – The Manne I Love» EL GALLO ROJO 314-40 Zeno de Rossi er en italiensk trommeslager som med denne hyllesten til trommeslageren Shelly Manne gjør en av fjorårets mest originale innspillinger. Ei røys av musikanter med feler, tuba, banjo, saksofon, trombone, theremin og en masse annet stæsj gjør De Rossis svært skjeive og morsomme versjoner av kjente og ukjente standarder fra jazzens og rockens historie. Musikerne er stort sett ukjente for det norske publikum, men bassisten og plateselskapsdirektøren Danilo Gallo er det muligens noen som har hørt om før.

Musikken spenner fra «All Of Me», via «Subconscious Lee», «Un Poco Loco» og «Lorraine» til Frank Zappas «Take Your Clothes Off» og Tom Waits «Pasties and G-Strings», og hele veien gjennomføres det med en sjarme og humor som man sjelden hører på plateriller nå til dags.

Det fungerer riktignok ikke like godt hele veien – noe langhalm blir det naturlig når man presenterer ikke mindre enn 28 låter over to CDer.

Men det er originalt, skjeivt, humpete, rart, morsomt og en samling av usedvanlig kreativ musikk bragt til torgs av et knippe «gale» italienere.

Anbefales for den med vid smak, og en strålende hyllest til den gamle trommemester.

Jan Granlie DIVERSE ARTISTER «Compendium Records – Norways First Progressive Record Store and Label 1974-1977» PLASTIC STRIP PSPCD718 Så har den kreative sjel, Lars Mørch Finborud igjen vært ute og gravd. Denne gangen i samarbeid med Frode Holm, og gravingen har foregått i arkivet til dan gamle platesjappa og plateselskapet Compendiums arkiver.

Compendium var et skikkelig vannhull for tilhengere av progressiv og alternativ musikk i Oslo på 70-tallet.

Her var det ikke tanker om debet og kredit som var hovedfokus, men en ekte kjærlighet til musikk utenfor den brede middelvei, og et ønske om å spre kvalitetsmusikk til folket.

Denne samleCDen er et godt bevis på hva labelen ville presentere av musikk. Det hele starter med Karin Krog og Archie Shepp og Shepps «Steam» fra stjerneinnspillingen «Hi-Fly» (1976). Og en bedre start på et album kan man nesten ikke ønske seg. Karin synger på sin særegne måte med en litt aggressiv Shepp på ryggen hele veien. Nydelig.

Deretter får vi et gjenhør med et av norges første jazzrockband (?) Vanessa. Thorstein Dulsrud (dr), Frode Holm (p, synth), Harald Salater (b) og Svend Undseth (s, fl, altcl, g). Låta «Street Walk» er hentet fra innspillingen «Black & White» (1976), og viser at det var folk i Norge som fulgte med på den britiske jazzrockbølgen med Ian Carrs Neuclus og Soft Machine .

Og slik fortsetter det. Hugh Hopper, Elton Dean, Keith Tippett og Joe Gallivan, med en energisk saksofonsolo av salige Elton Dean. En svevende versjon med saksofonisten Charles Austin, Joe Gallivan & Voices (med bl.a. en ung Carmen Lundy), Hugh Hopper igjen med nok et stjernelag. Mirage. Henry Cow (Chris Cutler, Lindsay Cooper og Fred Frith). Storbandet Intercantinantal Express (med bl.a. Kenny Wheeler, Ronnie Scott, Elton Dean og Paul Robinson) og de to norske bandene Saluki (Freddie Dahl, Sverre Beyer, Bjørn Jensen, Peter Berg Nilsen, Kjell Rønningen, Petter Kateraas, Erik Balke og Sylvi Lillegaard og Jon Ebersons Blow

TO GRENER AV GRENAGER LEMUR «Aigéan» Bjørnar Habbestad (fls), Hild Sofie Tafjord (frh), Lena Grenager (cel), Michael Duch (b)

+3DB 011 ALPACA ENSEMBLE «Systema Naturae» Sigrid Stang (vi), Marianne Baudouin Lie (cel), Else Bø (p), Rolf Borch( es-cl), Alex Robson (vi), Ole Wuttudal (vla)

ØRA FONOGRAM OF013 To nye CDer trekker frem samtidsmusikeren og -komponisten Lena Grenagers ytterpoler. Sist var hun ute på CD sammen med duoen Albatrosh med innspilningen av den fremragende «Mystery Orchestra» (JazzNytt #06-2010), der improvisasjon og tonalitet er hovedsaken. Og før denne var det hennes noterte musikk til Affinis Ensemble, «Affinis Suite» (JN#02-2010), som gjorde inntrykk med sin stedvise åpning for improvisasjon fra ensemblets syv musikere. - Denne gang er hun helt ute i motstilte grener.

LEMUR-kvartettens annen utgivelse er likesom den første, «7» (JN#06-2008), ren akustisk impromusikk på sterk kollektiv basis. En genre som gruppen mestrer suverent uten å sperre for fantasi og kreativitet i utfoldelsen av musikken.

Stemningssterke og bildeskapende lydlandskaper blir teppe for instrumentenes eruptive innskudd i en lydhør felles vev. Og igjen forekommer det at ordningen av de syv sporene tilsikter en stigende kurve i musikkens variasjon og intensitet.

Denne gang opplever jeg dog de første to sporene veldig endimensjonale; først et simrende, nesten droneaktig tåkeslør, dernest et bastant metrisk pulserende underteppe, innen Grenager med febrile cellotoner erobrer oppmerksomheten i «Betpak Dala» og via de melankolske klangflater i «Imbrium» slipper alle kryp og villfugler løs i den ti minutter lange sprudlende «Dzibilchaltun», hvor improvisasjonene får plass ut og inn mellom vevens tråder. Fryd og begeistring! I den etterfølgende «Saragasso» befinner jeg

meg - snarere enn på det mystiske havet – i en mørk og dyster dragende jungel, beskrevet med lange luftige blåselyder og plutselige støt henover de dype vibrerende strøk fra bass og cello.

Med Lene Grenager som stimulatør og navigatør i ensemblet lander «Aigéan» som enda et imøtekommende og vennligsinnet uttrykk fra samtidsmusikkens brogede leir. Med rett til å kalle seg frijazz, om det skulle være nødvendig for å vinne lyttere.

I den motsatte ende av Grenagerskalaen er det denne gang ikke noe jazz å registrere. «Systema Naturae» inneholder tre noterte verker av Lena Grenager, sentrert om Alpacatrioen Stang-Lie-Bø. Verkene fremstår først og fremst som velgjorte moderne klassisistiske komposisjoner med raffinert, men konvensjonell, instrumentanvendelse.

«Kvintett» (fra 2003) tilføyer to ekstra strykere, mens «Kvartett» (2006) setter fokus på Borchs sopraninoklarinett, som interesserer for lett bruk av flageoletter og multitonalitet samt for det tette samspill med Sigrid Stangs fiolin. Det er dog den mer organiske og dynamiske «Systema Naturae» fra 2007, som griper meg mest (uten at jazzen er kommet nærmere). Her fremfører trioen alene og tett innforstått et modent, helhetspreget verk til feiringen av 300-året for fødselen til botanikeren og naturforskeren Carl von Linné.

Her sjarmeres jeg spesielt av et gjentatt motivisk fiolin-glissando i siste del av verket. Grenager har mye å fare med og skal fremdeles være velkommen på alle musikkens arenaer.

Bjarne Søltoft

jazznytt [59]

ANMELDELSER

CLOSE ERASE «R.I.P. Complete Recordings 1995 – 2007» Christian Wallumrød (keys), Ingebrigt Håker Flaten (b, elek), Per Oddvar Johansen, (dr, keys)

PLASTIC STRIP PRESS PSPCD720 Close Erase er ute med ein samleboks på fem CDar utgjeve på Plastic Strip Press – eit plateselskap som har funne si nisje i å gå historisk til verks. Close Erase samla er relativt moderne historie. Dette vil heilt sikkert visa seg å bli eit sentral kapitel i norsk jazz når status skal gjerast opp for dei to tiåra som omkransar tusenårsskiftet.

Det gjekk vel 12 år frå musikken på første CD «Close Erase» blei spelt inn hjå Audun Kleive i Skien til siste CD som blei tatt opp av Stig Gunnar Ringen på Dokkhuset i Trondheim. I alt fire CDar gav dei ut. «Live at Dokkhuset» er ikkje gjeven ut før no.

Det er nokre år sidan eg sist hadde Close Erase i CDspelaren, men det tok knapt ei gjennomspeling for å koma på bølgelengde. Lytteopplevinga får ein ekstra dimensjon når ein får servert den samla produksjonen på eitt brett - eller ein boks. I mange tilfelle kan slike komplette samlingar bli ein prøvelse å melda fordi det gjerne inneheld klare høgdepunkt og mykje langhalm. Så ikkje med Close Erase.

Faktum er at Close Erase komplett er ei samling utan longørar. Det er nærliggjande å skilja produksjonen til trioen i to. Dei to første CDane var akustiske, medan dei tre siste er elektriske, men dette blir ei overforenkling. Eg skal tilstå at «No. 2» i minnet mitt stod som ei vidareføring av den første med meir av det same. Så feil kan ein altså hugsa. Debutplata har ein Wallumrød-låt med tittel «Bley-Shift». Om plata hadde fått denne tittelen, kunne ingen ha skulda bandet for brot på marknadsføringslova. Inspirasjonen frå Paul Bley og Finnerud-trioen er klar, men Close Erase brukar inspirasjonskjeldene sine til å utvikla eit sjølvstendig og særeige uttrykk. Andreplata inneheld komposisjonar som stilistisk femner vidare og er meir umiddelbart attkjenneleg enn tilfellet var med låtane på forgjengaren. Gode døme på dette er Flatens «Yellow Flower», Johansens «Appelsin» og Wallumrøds korte «On The Country Out (Eberson, Håkon Graf, Sveinung Hovensjøog Jon Christensen).

Denne innspillingen er, etter min ringe oppfatning, et svært godt bilde på hva som rørte seg i musikkmiljøene rundt Club7 og Høvikodden på den tiden. Dette er alternativ musikk av, på den tiden, høyt nivå, og det er en fryd å høre det igjen nå ca 35 år etterpå.

For den som vil mimre om 70-tallet er dette et absolutt must. Det samme gjelder for den yngre garde som vil sjekke ut hva man holdt på med innenfor den litt alternative jazzen i Norge og på de britiske øyene på 70-tallet. Finborud har nok en gang skutt en stor gullfugl!

Jan Granlie DIVERSE ARTISTER «Eg e liten eg men eg vaoga’ meg» VOSSA JAZZ RECORDS VJ10013-2

[60] jazznytt

Side of Life». Nokre av låtane til Wallumrød peikar også framover mot det han seinare skal stå fram med på ECM-etiketten. Eit aspekt ved «No. 2» var det ikkje råd å få auge/øyre på ved førstegongsutgjevinga, men i dag registrerer ein at Close Erase utforska den same pianotrioestetikken som EST blei den fremste eksponenten for.

Nye to år skulle gå før det eletriske Close Erase såg dagens ljos med «Dance This». Denne meldaren hadde sett stor pris på det akustiske «Close Erase», men blei vilt begeistra for den funky og groovande utgåva av trioen. Gode ni år seinare er begeistringa der framleis. No er låtane signert dei tre medlemmene kollektivt, og sannsynlegvis har utgangspunktet/skissene vore på ulikt bearbeidingsnivå før dei tok fatt i Reidar Skårs studio.

Plata er eit strålande eksempel på korleis ein uvikla grooven, men samstundes unngår at den blir ei tvangstrøye. Elles er plata ein fristad for den eksprimenterande Wallumrød, som serverer ein imponerande palett av lydar og klangar. Inspirasjonen frå dei tre Miles-keyboardistane Keith Jarrett, Herbie Hancock og Chick Corea er udskutabel, men igjen - til sjuande og sist så er dette Close Erase.

Med «Sport Rocks» tek trioen nye steg. Visst er

Vossa Jazz har i mange år hatt et sterkt fokus på den såkalte «barnejazzen». Siden 2000 har festivalen i samarbeid med profesjonelle musikere og ei røys med barn arrangert bestillingsverk, verksteder og annen aktivitet for barn.

Personlig så vet jeg ikke helt hva jeg synes om slike «spesialarrangementer». Jeg heller vel mer til at barn bør oppleve jazz slik jazzen presenteres for andre aldersgrupper, selv om jeg er vel bevisst på den innvirkning Harald Gundhus og hans venner hadde på den oppvoksende radiogenerasjonen for en del år siden.

På «Eg e liten eg men eg vaoga’ meg» har man samlet en gjeng sangglade barn (Småkvedarane frå Voss, Småkvedarane frå Vossastrand, Mini/Midi Sing, Voss Gospel Kids og Voss Gospel Teenz) sammen med

det kutt her som minner om forgjengaren, men no beveger trioen seg inn eit musikalsk landskap der støyelementa er sentrale komponentar i musikken. Også på denne utgåva er det kollektivet som er kreditert som komponistar. På «Dance This» er grooven i store deler det sentrale dreiemomentet. På «Sport Rocks» er det det klanglege universet som har hovudfokus. Igjen er det å høyra desse to om ein annan, stimulerande og klargjerande.

Bonusen «Live at Dokkhuset» er i alle fall eit prov på at dei hadde ei stor oppleving dei som hadde funne vegen til Dokkhuset 7. september 2007. Overført til CD-mediumet fungerer det nesten heile vegen. Dvs. dei par første kutta er oppvarming. Slik sett blir plata eit godt eksempel på korleis mange gode jazzkonsertar artar seg frå ein famlande start kan musikarane nå dei store høgdene, og det er nettopp det som skjer på denne plata.

Martin Revheim har skrive eit framifrå føreord.

Ein av dei viktigaste utgjevingane i 2010. Naudsynt å skaffa seg for alle som samlar på milepælar i norsk jazz.

Lars Mossefinn

et knippe musikere som Berit Opheim Versto (v), Einar Mjølsnes (vi), Kåre Opheim (dr), Erlend Styve (g), Jonas Vedde Ødegård (g) og Håkon Kornstad (s). Og det hele har blitt en temmelig morsom stund ved CDspilleren.

Arrangørene har funnet fram til en rekke folketoner som for folk flest er gått i glemmeboka, og på den måten tar de kulturarven fra distriktet rundt Voss på alvor. Og sånn sett er dette en viktig innspilling, og ikke minst som prosjekt for barna.

Men om det nødvendigvis bør utgis på CD er jeg litt mer i tvil om. Det er selvsagt morsomt for de som er med, for de som kjenner de involverte, og ikke minst for foreldre, besteforeldre, onkler og tanter. Men om det skal spres ut i CDform til det ganske land, vet jeg ikke. Men et fint initiativ er det.

Jan Granlie

STEVE DOBROGOSZ & ANNA CHRISTOFFERSSON «Covers» AMIGO AMCD 9290 Man forventer ikke de store overraskelsene når det kommer ut enda en plate med Steve Dobrogosz og en kvinnelig jazzvokalist med platetittel «Covers». Plata er den svenske 33åringens fjerde utgivelse siden debuten i 2006, hvorav tre er gjort sammen med den amerikanske pianisten Dobrogosz som for øvrig også bor i Sverige. Jazzversjoner av pop- og rocklåter har mange gjort før den svensk-amerikanske duoen, men Christofferson tar et lite skritt lenger. Jeg kommer i hvert fall ikke på mange jazzplater som begynner med Franz Schuberts «Ave Maria».

Det er vågalt, men det fungerer.

Først og fremst fordi Christofferson synger glimrende. Vibratoen hennes kan minne litt om Cæcilie Norby,

ANMELDELSER

og når hun drar på skikkelig om den norske sangerinnen Gunhild Bonden. Foruten tre egne komposisjoner er her coverversjoner av John Lennon, Billy Joel og Neil Young for å nevne tre. Aller best er hun på «I Heard It Through The Grapevine» der Dobrogosz hamrer løs på en måte han sjelden gjør, samtidig som Anna viser både stemmeprakt og kontroll. På de fleste andre sangene legger hun seg nemlig veldig tett på originalmelodiene, og tilfører lite annet enn egen stemme. Med et slikt råmateriale burde det være unødvendig.

Roy Ervin Solstad DRESCH / GILCHRIST / SZANDAI / DRAKE «Sharing the Shed» BMC RECORDS BMC CD 174 Den 55 år gamle tenor- og sopransaksofonisten Mihály Dresch er en av ledestjernene i ungarsk jazz. Nå skal jeg bryte sammen og tilstå at min kunnskap om jazz i Budapest og dalstrøka rundt står noe tilbake å ønske. Men basert på mitt første med Dresch, hans faste bassist Mátyás Szandai og den amerikanske duoen Hamid Drake på trommer og Lafayette Gilchrist på piano, så har de mye å by på.

Dresch har jobba en del sammen med amerikanske storheter som Archie Shepp, David Murray og Dewey Redman tidligere. Det er også innenfor de rammene disse foregangsherrene har jobba vi finner denne kvartetten. Dresch er i besittelse av en personlig, ganske mørk tone i horna og et uttrykk som minner en hel del om både Shepp og salige George Adams. I tillegg møter vi han på et egetutvikla instrument som han kaller fuhunna, som på engelsk kalles en recorder og som har en fløyteliknende sound.

Musikken har enten Gilchrist eller Dresch hovedansvaret for og det er melodisk, moderne musikk med røtter både i amerikanske og ungarske kilder. De fire har utvilsomt funnet hverandre på tvers av geografiske og kulturelle grenser og gir oss her oppe ved Nordpolen innblikk i en musikk og en kultur vi til daglig hører svært lite til.

Tor Hammerø FERRÉ / FERRÉ / DEBARRE / ROMANE «Django 100» JMS098-2 I det dette skrives er det ennå noen uker igjen av det gjennomfeirede 100årsjubileet for Django Reinhards fødsel. Sigøyner-

jazzens far har etterlatt seg en arv som har levd sitt eget liv som en lett gjenkjennelig sjanger, og hans jubileum har blitt behørig dokumentert gjennom en rekke konsertserier og plateutgivelser.

Den foreløpig siste i rekken er «Django 100», som i motsetning til konvensjonen, består utelukkende av gitarister, fra de fire som danner utgangskvartetten, til bortimot 100 på siste nummer. Og mangelen på en bass blir dessverre ganske så tydelig på platen.

Det står også nevnt i «liner notes» at det var en utfordring å få fire gitarister til å gi slipp på sine egoer og bare kompe hverandre. Det merkes på «Django 100». Enkelte steder blir det den reneste kakafoni og vanskelig å få tak på den ugjennomtrengelige veggen av noter.

Når det er sagt er det en groovy gjeng vi her har å gjøre med, som kan sin akustiske eller elektriske gitar til fingerspissene. Når de får med seg Stochelo Rosenberg og David Reinhart på enkelte spor er det vanskelig ikke å trekke på smilebåndet.

Siste nummer er en gigantisk finale med flere gitarister enn du kan tenke deg. Til tross for den storslåtte situasjonen, blir det bare sølete og utydelig, og køjazz over Djangos «Minor Swing» med 11 solister på rekke og rad. Men den medfølgende videoen er fin da.

Svein Magnus Furu RENAUD GARCÍA-FONS «Méditerranées» ENJA-9563 2 Den franske bassisten Renaud GarcíaFons har i en årrekke kommet med strålende og ikke minst, originale plater på Enja-selskapet.

Med sin fem-strengsbass kombinerer han den europeiske jazztradisjonen med arabisk folkemusikk på en aldeles fortryllende måte.

Hans basspill er utenfor denne verden, og hans medmusikanter bidrar med storveis innsats, og er med på å skape nettopp denne arabiske følelsen i musikken.

Men det er uten tvil sjefen sjøl og hans fantastiske basslyd som bærer denne plata. Ikke siden Niels-Henning Ørsted Pedersens glansdager har man hørt en bassist med en slik teknikk og en så til de grader fin lyd i instrumentet. Det nærmeste vi i dag kommer tror jeg må være vår egen Arild Andersen.

Da García-Fons gjestet Moldefestivalen for en del år siden, var det mange bassister som satt igjen med temmelig store hakeslepp, og for den utøveren av den store fele som ennå ikke har stiftet bekjentskap

BILL DIXON «The Complete Remastered Recordings On Black Saint & Soul Note» BLACK SAINT/SOUL NOTE BXS 1009 i bassrekka, og «Son Of Sisyphus», Den amerikanske «Vade Mecum» og «Vade Mecum trompeteren og II» hvor han spiller med stjernelaget pianisten Bill Barry Guy og William Parker på Dixon er en av de bass og Tony Oxley på trommer, før musikerne fra «Papyrus» volume en og to avslutden amerikanske ter med duetter med den britiske frijazzsscenen som aldri fikk den trommeslageren Tony Oxley. oppmerksomhet han fortjente. Han Som den observante leser vil se, så ble født i Massachusetts i 1925, og er det en naturlig og fin struktur i gjorde seg først bemerket på jazzutviklingen i plateproduksjonen til scenen i 1964, da han produserte og Dixon på de italienske selskapene. organiserte «October Revolution in Musikk og musikere overlapper Jazz» i New York og startet «Jazz hverandre og vi ser en naturlig proComposers Guild». Han gjorde gresjon – hvor «in Italy» er de mest ikke altfor mange plateinnspillinger streite mens duettene med Tony gjennom sitt liv (han døde den 16.

Oxley er de mest «frika». juni i fjor), men han fikk med seg Bill Dixon spiller neddempet bl.a. den legendariske innspillingen gjennom alle de ni innspillingene.

«Conquistador» med Cecil Taylor, Musikken er ettertenksom og internoen innspillinger med Archie essant, og det er ikke tvil om at Shepp, samt et knippe under eget Dixon var en stilskaper innenfor navn, hvorav ni er dokumentert i den friimproviserte musikken. Mesdenne boksen fra de italienske selteparten av musikken kunne like skapene Black Saint og Soul Note. godt vært innspilt i dag, og for den Ni CDer innspilt og utgitt i periosom vil utforske en litt ukjent side den 1980 til 1999, med «Bill Dixon av frijazzhistorien, er det bare å in Italy» volume en og to som starskaffe seg denne boksen, som forøvten, med relativt ukjente medspilrig glir godt inn i den nye serien til lere som Arthur Brooks og Stephen de to selskapene. Foruten Dixons ni Haynes på trompet, sammen med CDer kan man fordype seg i Dixon og Stephen Horenstein på George Russell, Pauk Motian, Ensaksofoner, Alan Silva på bass og rico Pieranunzi, Enrico Rava, CharFreddie Waits på trommer. Deretter lie Haden, Henry Threadgill, Cecil kom «November, 1981» med Dixon Taylor og Lester Bowies utgivelser og Silva pluss Mario Pavone på bass på selskapene. og Laurence Cook på trommer. Så Jan Granlie «Thoughts» hvor Pavone får besøk av Peter Kowald og William Parker med dette geniet, er det bare å sette av tid til «Méditerranées».

Musikken er lyrisk, energisk og vakker – hele veien, og skal man trekke fram noen av sjefens medmusikanter så er det naturlig å nevne klarinettisten Bruno Sansalone, luttspilleren Claire Antonini og zarbspilleren Bruno Caillat.

Men uansett er dette et mesterverk av en plate. Og en plate som vil kunne elskes av folk med øre for jazz, folk med øre for folkemusikk, folk med ører for verdensmusikk og

folk med øre for klassisk. Så er det bare pop- og rockefolket igjen, og det skulle ikke forundre meg mye om en del av dem også ville falle for denne innspillingen (plata skal sjekkes ut overfor Rønsen ved første høve).

Jan Granlie JONO EL GRANDE «Phantom Stimulance» RUNE GRAMMOFON rcd2106 Etter 15 år som artist feirer Jono el Grande med å slippe sitt fjerde jazznytt [61]

ANMELDELSER

album, på labelen Rune Grammofon. Platen er en instrumentalsuite i 11 deler med monumental og fantasifull kunstrock med innslag av psykedelika, space-disco, musikal og tungrock. Likhetstrekk med band som Tortoise, Jaga og Frank Zappa er mange; ikke bare lydlig, også kvalitetsmessig.

Ikke siden Vømmøl har vel en sag har stått slik i fokus på en plate, men på «Phantom Stimulance» stiller «instrumentet» i første rad ved flere anledninger og tilfører spøkelsesaktig mystikk til lydbildet. Petter Kragstads synther er også en svært viktig ingrediens som sammen med saksofoner, trombone, vibrafon og el Grandes egen fuzzgitar gir en særegen koloritt med mange absurde detaljer.

El Grandes komposisjoner er så vel riffbaserte som megalomane, og i kombinasjon med en prikkfri produksjon og innspilling hos Athletic Sound låter bandet enda større og feitere enn det er. En seriøst morsom og velklingende plate.

Svein Magnus Furu GILBERT HOLMSTRÖM «Utan misstankar» MOSEROBIE MMPCD 074 Den svenske saksofonisten Gilbert Holmström ble født i Göteborg i 1937.

Han kom frå en musikalsk familie, hvor faren spilte fiolin og sang, mens hans mor spilte piano i tradisjonen etter Teddy Wilson. I hjemmet ble det spilt mye plater med Duke Ellington, Louis Armstrong, Bix Beiderbecke og alle de andre jazzheltene frå jazzens barndom. Han og hans bror, Chris, begynte tidlig å spille saksofon og klarinett, og etter å ha hørt Charlie Parker i Göteborg høsten 1950 var løpet kjørt. Gilbert måtte bli jazzmusiker.

De innspillingene Jonas Kullhammar og Moserobie har samlet på «Utan Misstankar» er gjort for Sveriges Radio den 29. juli 1965 (sistelåta «Novotec» er gjort live i Radiohuset den 11. juli 1968). De er tidligere aldri utgitt på plate, og sammen med kornettist Arne Larsson, pianist Clas Fehling, bassist Hans Löfman og trommeslager Anders Söderling, gir de oss et gnistrende godt bilde på hvordan den moderne jazzen låt i Sverige i 1965.

På sistesporet spiller Holmström sammen med Åke Johansson (p), Sven Hessle (b) og Anders Söderling (dr).

Selv om mye av musikken er innenfor den streite delen av, la oss si, Coltrane-skolen, viser spesielt Holmström seg også som en ekspressiv saksofonist på flere spor.

[62] jazznytt

Mikko Innanen

Det låter i det hele tatt veldig «tidlig» Coltrane, Miles og Blue Note av hele innspillingen. Holmström spiller moderne, cornettisten Arne Larsson har noen vågale soloer som balanserer på knivseggen til å bli «corny», men han redder seg mesterlig inn. Og «kompet går» upåklagelig hele veien uten å sette de helt store sporene.

At Sverige hadde adskillig flere gode musikere enn Jan Johansson/Arne Domnerus-klanen er denne innspillingen (pluss bl.a. et par nyutgivelser fra Bengt «Frippe» Nordström) et strålende eksempel på. Så for den som er interessert i hva som skjedde innenfor den moderne jazzen i Sverige på midten av 60-tallet, er det bare å investere. Tøft!

Jan Granlie IBRAHIM ELECTRIC «Royal Air Maroc» TARGET TACTICCD1005 Den danske trioen Ibrahim Electric har de senere årene fått en trofast tilhengerskare i Norge. Med groovebasert partyjazz er de i ferd med å erobre verden, både pga. det energiske trommespillet til Stefan Pasborg, orgelgroovet til Jeppe Tuxen og det klare og det rockepregede gitarspillet til Niclas Knudsen.

De tre musikerne kom med sin første utflukt med denne trioen i 2004, og siden har det bare gått en vei. De har gjort fire innspillinger før denne, hvorav to er i selskap med energitrombonisten Ray Anderson.

Bandet er ikke et typisk jazzorkester i tradisjonell forstand. De blander sjangere uten blygsel og spiller den musikken de vil – fra gamle Grand Prix-svisker til heidundrende dansemusikk med skjeive tilsnitt. Her er det Shadowsmusikk, orgeljazz og skyhøy partyfaktor fra start til mål.

På «Royal Air Maroc» går det om

mulig enda mer unna enn på tidligere innspillinger. De raser av gårde med høy sigarføring, musikken er tett og intens og hele veien kan man høre at dette er et band som har funnet sin definitive form.

Pasborg er en av de mest energiske trommeslagere i dagens europeiske jazz. Hans rytmeskifter og energiske bidrag er fra tid til annen ut av denne verden. Tuxens orgelspill svinger så det svir i veggene, og Knudsens gitarspill inneholder både tradisjonelle jazzelementer, afrikanske rytmeskifter og rockete fraser, og det hele er en forbannet trivelig mikstur som fungerer som balsam for en sliten kropp.

På slutten av fjoråret kom våre danske favoritter med en av årets definitive partyløftere. La de surre og gå på mangt et party utover i 2011, og har du mulighet for å høre dem live, så gjør det! De spiller på Nasjonal Jazzscene i hovedstaden den 30. april. Be there! For dette er strålende musikk, og musikk som definitivt får deg i godt humør!

Jan Granlie MIKKO INNANEN & INNKVISITIO «Clustrophy» TUM CD 025 Den finske saksofonisten Mikko Innanen har de senere årene festet et slags grep på publikum i Norge. Gjennom flere besøk, både med Stefan Passborgs forskjellige band og i andre sammenhenger, har han dukket opp på festrivaler og klubber, og alltid gitt publikum flotte musikalske opplevelser.

Når han i sitt Innkvisitio-prosjekt har med både den svenske Atomicsaksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvist og den tyske Das Kapital-saksofonisten Daniel Erdmann i front for den utrolige trommeslageren Jonnas Riippa og

keyboardisten Seppo Kantonen, så har vi et musikalsk kollektiv som nesten ikke kan velte.

Som fullt band, mener jeg å ha hørt at de kun har gjort to jobber sammen (Umeå Jazzfestival og Tampere Jazz Happening), hvor undertegnede var til stede begge stedene. I tillegg hadde vi gleden av å høre bandet, nesten fullbesatt, under Vossa Jazz i 2010, hvor de gjorde en strålende konsert i Fraktgodsen.

Musikken er i hovedsak skrevet av Innanen, men med bidrag fra flere av de andre musikerne. Komposisjonene har utviklet seg til å bli mer og mer intrikate ettersom tiden er gått, og på denne innspillingen synes jeg bandet fremstår som en solid helhet.

De tre saksofonistene og klarinettistene boltrer seg tett, men uten å gå i veien for hverandre. Kantonens synthesizer beveger seg hele tiden på kanten av stupet. Det vil si at det av og til nesten vipper over i «danskebåt», men han klarer på mesterlig vis å holde seg på rett side av «loven». Riippas trommespill er nesten et kapittel for seg selv. Det svinger infernalsk når det trengs (for eksempel på tittellåta), og han tar av voldsomt der det er behov for det.

Til daglig sitter han å spiller klassisk musikk i symfoniorkester, og det er tydelig at han får tatt ut en del saker i dette prosjektet.

Kort fortalt, så er «Clustrophy» en aldeles utsøkt plate. Den har alle ingredienser en moderne jazzplate bør ha. Musikerne spiller gnistrende godt sammen og det hele er en fest fra start til mål! Strålende karer!

Jan Granlie EINAR IVERSEN «Me and My Piano»

GJENUTGIVELSE

Einar Iversen (p), Jon Christensen (dr), Tor Hauge (b)

PONCA JAZZ RECORDS PJRCD 102 En av de virkelige nestorene i norsk jazz, pianisten Einar «Pastor’n» Iversen, fylte 80 år i fjor sommer og bedre måte å markere det på enn å gi ut hans biografi «Einar Pastorn Iversen – et jazzliv» og gjenutgi «Me and My Piano» på CD, er vanskelig å se for seg. Innspillingen er gjort i 1967 og musikken holder som ei kule den dag i dag.

Helt siden begynnelsen av 50-tallet har prestesønnen Einar Iversen derfor tilnavnet «Pastorn» - vært en sentral skikkelse i norsk jazzliv.

Hans smakfulle pianospill med røtter i swingepoken og med solide forbindelseslinjer til bebop, har vært ettertrakta av stjernemusikanter både her hjemme og langt utenfor våre egne grenser. Don Byas, Dexter Gordon, Coleman Hawkins og

ANMELDELSER

Sonny Stitt er bare noen av dem som har trivdes i «Pastorns» selskap.

Einar Iversen har aldri vært en musikant som har lefla med sjangre og trender. Han har vært og er tro mot sin ungdoms store kjærlighet: Etter at han hørte geniet Art Tatum like etter krigen var løpet lagt og det har ikke blitt svikta et sekund siden.

Det vi får oppleve her er noe så sjeldent som en norsk jazzinnspilling fra 60-tallet. De knappe 32 minuttene er intet mindre enn en liten skatt med uforfalska og tidløs jazzmusikk med original omslagsheftetekst av Randi Hultin, som på sitt personlige vis også er med på å tegne bildet av Iversen.

Med seg her har Iversen selveste Jon Christensen på trommer og den for meg ukjente Tor Hauge på bass.

Dette er den aller første trioinnspillinga gjort her i Norge og den er interessant både fordi den holder

svært høy standard reint jazzikalsk, men sjølsagt også av historiske årsaker. Lydmessig har Jan Erik Kongshaug gjort en flott jobb med å restaurere opptakene og også på det området holder «Me and My Piano» toppklasse. Repertoaret inneholder seks mer eller mindre kjente låter fra jazzens standardskatt samt en solotapning av «Sugar» til slutt. De forteller oss at Einar Iversen holdt internasjonal klasse i 1967 - som han gjør det i dag.

Tor Hammerø VIJAY IYER WITH PRASANNA & NITIN MITTA «Tirtha» ACT 9503-2 Gjennom historien har vi sett endeløse mer eller mindre vellykkede forsøk på sammensmelting av forskjellige tradisjoner. Fusjonen

mellom indisk og jazz er intet unntak, faktisk har indisk musikk vært blant de største fascinasjonene for en rekke av våre største helter. Vijay Iyer er født i USA av tamilske foreldre, og hans dragning mot sine kulturelle røtter har ført ham sammen med gitarist Prasanna og tablaspiller Nitin Mitta i et prosjekt titulert «Tirtha», etter ordet som på sanskrit beskriver et grunt sted for å krysse en elv.

Iyer har sikret seg en posisjon som en av våre virkelig store pianister siden debuten i 1996, og det fabelaktige håndverket, den solide timen og det tydelige intellektet er sterkt til stede på hans 16. plate som leder.

Men det reiser seg raskt en innvending, som jeg også får ved andre jazzartisters forsøk på å tilnærme seg den enorme indiske tradisjonen.

Indisk musikk er utrolig kompleks på det rytmiske planet, og trioen mestrer dette til fulle. Allikevel blir

det for mye matematikk, og det kommer i veien for det musikalske uttrykket. Der trioen roer ned og formidler en melodi er de trollbindende, men i de raskere stykkene makter de ikke å lodde like dypt. En imponerende og skuffende plate på samme tid.

Svein Magnus Furu JARUZELSKI’S DREAM «Jazz Gawronski» CLEAN FEED CF211CD For et bandnavn? Og for en tittel? Egentlig er jeg ikke helt sikker på hva som er hva, men det spiller heller ingen stor rolle. Men musikerne som møtes under dette navnet er saksofonisten Piero Bittolo Bon, bassisten Stefano Senni og trommeslageren Francesco Cusa. Den eneste vi kjenner fra før, er den Sicilianske trommemaskinen Cosa, som

PORTUGAL OG OMEGN KALLER IGJEN MATT BAUDER «Day in pictures» CLEAN FEED CF210 HERTENSTEIN / NIGGENKEMPER / HEBERER «HNH» CLEAN FEED CF205 KEN FILIANO «Dreams from a clown car» CLEAN FEED CF207

Portugisiske Clean Feed oppettholder sin geografiske spredning i sin artistkatalog på fire nye utgivelser sluppet i løpet av senhøsten 2010. Alle platene har oppstått i New York, også den første platen vi skal innom speiler selskapets tette bånd tvers over Atlanteren.

34-årige Matt Bauder presenteres i heftet som en intens personlighet, som med altoppslukende appetitt tar opp i seg alle interessante musikalske uttrykk han kan komme over. På «Day in pictures» hører jeg først og fremst en moden musiker med et sterkt forhold til jazzhistorien. Tankene mine går til Mingus og Ellington paret med Coltrane, Coleman og Ayler, og så ser han ut som en yngre utgave av Ab Baars.

Kvintetten han har med seg inneholder blant andre fabelaktige Nate Wooley på trompet, og maler bilder av en dag fylt av refleksjon, drømmer, utfordrende møter og gledelig sameksistens.

Matt Bauder holder den viktige historien i hjertet, men gir oss fremtidsrettet amerikansk jazz på sitt beste.

Bak akronymet HNH finner vi tre tyskere, oppvokst i Köln men som alle flyttet til New York for å suge til seg jazzhovedstadens impulser. Trompetist Thomas Heberer er gruppens eldste, 15 år eldre enn trommeslager Joe Hertenstein og bassist Pascal Niggenkemper. Men det er ikke noe passé ved frontmannens utforskertrang, friske linjespill og sprukne klang. På sin kvarttonetrompet leder han trioen kontrollert mellom komposisjoner, frie strekk, svingende og groovende og ettertenksomt, med sin konstant porøse tone som ledestjerne.

HNH kan være litt vanskelige å få tak på der de snirkler seg ut og inn mellom et streit og mer eksperimentelt lydbilde. Men enkelte nummer sitter som støpt, tromme / trompetduoen på «Doin’

BILLY FOX’S BLACKBIRDS & BULLETS «dulces» CLEAN FEED CF205 RICARDO GALLO’S TIERRA DE NADIE «The Great Fine Line» CLEAN FEED 209CD LUIS LOPES «Afterfall» CLEAN FEED 208CD

the do» er f.eks. tett, tøff og sterkt gjennomført.

Ellers er kvaliteten litt variert.

Fra New York kommer også Ken Filiano, bassist og bandleder på «Dreams from a clown car».

Med på laget har han fått Tony Malaby, sopranog tenorsaksofonisten som var en del av gjenopplivingen til Charlie Hadens «Liberation Music Orchestra» og Paul Motians «Electric Bebop Band», i tillegg til alt- og barytonist Michaël Attias og trommeslager Michael Thompson.

«Dream from a clown car» er en plate fylt med frijazz «Ornette Coleman møter Motif-style».

Korte temapresentasjoner følges av intens utagerende improvisasjon, ofte i plenum, ledet av bassistens myndige bue. De fire er tett samspilt, og skjøtter frijazzarven med oppfinnsomhet, lekenhet og nerve.

Billy Fox er noe så sjelden som en bandleder som spiller maracas (blir han da maracasist? Eller maracaner? Maracasutøver kanskje?). Med tung inspirasjon fra den indiske guruen Rabindranath Tagore skriver han komposisjoner i grenseland mellom jazz, indisk og esoterisk musikk. Han har fått med seg en sekstett med rutinerte Brooklynmusikere som gjør sitt ytterste for å bringe musikken til liv.

Fusjonen mellom indisk musikk og jazz er ikke ny, og har hatt mange vellykkede utkommer tidligere. På «Dulces» syns jeg derimot ikke at komposisjonene holder høy nok kvalitet til å opprettholde interessen gjennom platas tre kvarter.

Svein Magnus Furu Kolombianeren Ricardo Gallo driver sin gruppe Tierra De Nadia i New York med markante amerikanske musikere samt den japanske perkusjonist Satoshi Takeishi. Gruppens musikk, som er skre-

vet av Gallo, synes å videreføre elementer fra Andrew Hills komponerte verker, spesielt de tostemmige kontrapunktiske melodier, fremført av blåserne Ray Anderson (tb) og Dan Blake (ss, ts).

Hele lydbildet og atmosfæren i gruppen er sterkt stimulerende, og især Mark Helias’ basspill er et nærværende incitament. Gallos klaverspill ligger et sted mellom Hill og Jason Moran. Kun Takeishis trommespill skjemmer med sitt vertikale baskeri. Heldigvis overtar Pheeroan akLaff oppgaven i fire av numrene med et mer horisontalt og avstemt drive. Solistisk hever Dan Blake seg frem, når han på sopransaxen forteller klarlinjede historier med en stødig tone og frasering i Steve Lacy-tradisjonen. – Et velfundert jazzalbum.

Den portugisiske gruppe på «Afterfall», med gitaristen Luis Lopes og trompetisten Sei Miguel i spissen som producere, er egentlig en rent kollektiv organisme, hvor de to er musikalsk likestilt med de øvrige i kvintetten: Benjamin Duboc (b), samt amerikanerne Joe Giardullo (ss, ts) og Harvey Sorgen (dr). Disse frembringer sitrende og simrende, luftige lydbilder med utvidet akustisk bruk av instrumentene. Fargene skifter som i et prismespekter, og det er aldri overless av lyd. Instrumentene betjenes med stor nyansering, og ofte trer bare to instrumenter ad gangen frem i improviserende dialoger. Lopes’ gitarklang er knastørr og kortklingende, hvilket gir rom for Miguels «mutede» trompettoner. Giardullo spiller kraftfull tenorsaksofon med growl, i slekt med Archie Shepp og Dewey Redman, og Sorgen spiller trommelyder så distinkte som stjernene på natthimmelen. - Rik tonal lydmaling for åpne sanseorganer.

Bjarne Søltoft

jazznytt [63]

ANMELDELSER

tidligere har markert seg i en rekke sammenhenger innenfor et av de italienske musikerkollektivene.

Den som hadde håpet på at man her får høre polsk revolusjonsmusikk vil kanskje bli litt skuffet, for dette har ingenting med «polsk frijazz» å gjøre. I stedet får vi et knippe italienske utblåsninger som går fra nesten marsjaktige rytmer til et «frilyndt ungdomslag» vi fryder oss over å høre.

Saksofonisten Bittolo Bon er en energibunt som utnytter alle mulighetene som finnes på altsaksofonen – og noe han kaller «smartphone» (telefon?). Bassisten Senni leverer et solid dagsverk over Cusas til tider svært originale trommespill.

Dette er en trio som ville passet perfekt på Forum under Moldejazz, på Sting under Maijazz eller i toppetasjen på Verftet under Nattjazz. Tre musikere som kommuniserer godt og som gir oss en intens trio-opplevelse som både svinger («Pimpin’ The Papamobile»), og som tar av i frijazzsvingene (som den korte «Zibibboniek»). Hvis man absolutt skal sammenligne dette med noe, kan den flotte trioen Air (Henry Threadgill, Fred Hopkins og Steve

McCall) være et slags sammenligningsgrunnlag. Morsomt, originalt og kreativt er det uansett hva man sammenligner det med.

Jan Granlie JOACHIM KÜHN / MAJID BEKKAS / RAMON LOPEZ «Chalaba» ACT 9502-2 Trioen med pianist og altsaksofonist Joachim Kühn i spissen er nå ute med sin tredje plate, en salig blanding av stilarter og inntrykk fra hele kloden. Væpnet med Kühns tangenter, Bekkas oud og guembri (østenlandske strengeinstrumenter) og Lopez’ trommesett, tablas og annet perkusjonssnadder gyver de løs på et knippe komposisjoner som strekker seg fra drivende jazz «e.s.t.-style» (hvor kontrabassen erstattes med guembri... det låter rimelig speisa!), to stykker marokkansk tradisjonsmusikk, indisk tablagalopp og frilynte ballader.

Kühns standing som en av frijazzens pionerer i Europa er ubestridt. At han i en alder av 66 år stadig holder et imponerende tempo og en enorm

JEFFREY HAYDEN SHURDUT «Free Gravity» «Human Space Suit for Earth» «Indigenous Songs of Our People» «Middle Class Poverty» «For the Tired, the Poor, & Huddled Masses» «Trapped by Being Born» AYLER RECORDS AYLDB-200/36 – 200/40 Svenske Ayler Records er et plateselskap som ikke er redde for å gå nye veier i vår nye digitale hverdag. Deres siste prosjekt er «digital boxes», samlinger med en rekke av en artists innspillinger, nedlastbare til en rimelig penge. Ayler ønsker også å gi deg muligheten til å fylle opp CD-samlingen din med disse innspillingene, og legger ut cover og booklets som du kan skrive ut selv.

Dette fører jo til en god del ekstraarbeid for platekjøperne, så det vil bli spennende å se hvor mange som benytter seg av tilbudet.

Deres to første «digital boxes» er tilegnet saksofonisten Francois Carrier og multiinstrumentalisten Jeffrey Hayden Shurdut. Gjennom 40 (!) plater får vi møte ham bak bl.a. saksofon, piano, perc, el-gitar, afrikanske instrumenter og som vokalist. Fra sitt tilholdssted i Brooklyn, NYC, er Shurdut beryktet for å bruke et hvilket som helst sted som utgangspunkt for opptredener og innspillinger. Eksempler på lokasjoner vi får høre fra her er subwaystasjoner, folks leiligheter, gatehjørner, en bro i Williamsburg, samt diverse klubber og studioer rundt omkring i New York. Uansett hører vi de forskjellige konstellasjonene i en rent akustisk situasjon, tatt opp på enkleste vis med en mikrofon midt i rommet. Det er med andre ord en upolert og rå sound over det hele, som harmonerer med Shurduts uttalte oppfatning; at musikk oppstår hvor som helst, når som helst. Det gjelder bare å stå klar med en mikrofon når det skjer...

[64] jazznytt

vilje til å gå nye veier kan ikke sies å gjøre annet enn å bygge kraftig opp under denne posisjonen. Hans egen sound er sterkt til stede gjennom hele platas snaue time, uansett sjangermessig himmelretning, og overlever gjennomflyvningen Europa via Afrika, Midt-Østen og India. Hans frijazzpassasjer føles velkomne som motsvar til motspillernes mer tradisjonelle utgangspunkt, som også bøyes og vrenges i møte med den euro-amerikanske tradisjonen. At de har funnes et felles møtepunkt med god bakkekontakt midt mellom sine ulike utgangspunkt er ingen liten prestasjon.

Svein Magnus Furu CAROL KVANDE «Mango» Carol Kvande (v), Andreas Elvenes (v, 9), Thor Kvande (keyb), Melanie Scholtz (backing v), Trygve TambsLyche (dr), Jo Skaansar (b), Sigurd Hole (b, 5, 7), Gorm Helfjord (g), Håvard Skaseth (g, 5, 7, 10), Lena Lien (s), Justin Surdyn (tp), Ole Jørn Myklebust (tp, 1)

VINTERLAND STUDIO Bare ved å smake på navnet Carol

Størrelsen på bandene varierer fra fire til ti musikere, og involverer de fleste instrumenter man kan tenke seg, fra det tradisjonelle (piano, saksofon, klarinett, bass, trommer) til hjemmelagde elektroniske dingser og effekter. Totalt opptrer 36 musikere på platene, blant dem er Marc Edwards, Marcus Cummins, Frode Gjerstad, Sabir Mateen, Joe McPhee, Sonny Simmons og Peter Zuroweste.

Men nå: til musikken! Jeg sitter med de seks siste utgivelsene her, datert fra 2008-10, som dokumenterer Shurduts grupper i en rekke ulike sammenhenger. «Free Gravity» domineres av elektronikk, synther og effekter i samspill med saksofon og trommer. Det dystre og kaotiske lydbildet målbærer umiddelbart Shurduts teori om total musikk – musikk som bærer sine omgivelser inni seg, som farges og formes av det miljøet den oppstår. Vi hører opprør, omveltning og uro, byens maskinelle og urytmiske hamring blandes med undergrunnens maniske puls.

«Human space suit for earth» bringer oss nærmere jorden igjen, tilbake mot det urgamle. Rytmisk tromming blandes med vokale overtoner, en altsaksofon på leting etter et kosmisk sound. Frijazz, men uten jazz, bare fri musikk hvor man kan følge ideene som spontant utveksles innad i gruppen. Spor 3 utgjøres for det meste av et utrolig intenst Gustafsson-ish soloparti, som aldri tømmes for energi, selv om idéene tar slutt etter et par minutter.

«Indigenous songs...» er et verk i 16 deler, i ånden etter Ornettes «Science Fiction»-plater.

Uten Colemans komponerte elementer blir det totale kaos rådende, den afrikanske trommingen tar overhånd, det utvikler seg til en fri-jam hvor impro og frijazzens «regler» settes til side, og ender opp som en sen nattesession på Skuret – ingen klarer riktig å ta styringen selv om alle vet

Kvande skjønner vi at vi har med en fusjon å gjøre og slik er det både menneskelig og musikalsk. Kvande er sør-afrikaner, men har vært bosatt på Lillehammer i snart tre år etter at hun traff keyboardisten Thor Kvande, som like godt dro til den andre siden av jordkloden for å studere musikk, og der traff sin tilkommende.

I sitt hjemland hadde Carol Kvande en god venn og inspirasjonskilde som het Richard Walne som gikk bort i 2007 etter en drukningsulykke. Singer/songwriteren og gitaristen Walne skrev mye musikk i sitt korte liv og han var en allsidig musikant og komponist som krysset de fleste sjangergrenser. For å minnes Walne ønska Kvande å presentere hans musikk for sine nye landsmenn og hun har lykkes med både å vise frem musikken og seg sjøl.

Kvande er inspirert av alle fra Ella Fitzgerald til Carole King og Rickie Lee Jones og hun er i besittelse av en varm og inderlig stemme som kler dette uttrykket svært godt. Musikken til Walne i dette tilfellet har ikke så veldig mye med jazz å gjøre, mer voksenpop kanskje og alle lå-

hvor man vil ende opp. Til tross for dette er det noe svært tiltalende i den oppriktige insisteringen på «frihet» – fra rammer, tonalitet og rytmisk samkvem.

Jeg vil til slutt trekke frem den siste av de utkomne platene, «Trapped by being born», et 40 minutters verk som sender mine tanker rett til Cecil Taylors band på platen «It is in the brewing luminous». Et oppkomme av energiske innspill hvor det kollektive soundet opprettholdes gjennom hele stykkets varighet, og hvor musikernes oppmerksomhet samvittighetsfullt rettes innover og gir en sterk fremdrift og en kollektiv komponering helt på høyde med 60-tallets kjemper.

40 plater altså. Det er mye frijazz å svelge for menigmann, men velg deg ut et par og la deg rive med til storbyens kaotiske hverdag.

Svein Magnus Furu

ANMELDELSER

MATS EILERTSEN TRIO «Elegy» Harmen Fraanje (p), Mats Eilertsen (b), Thomas Strønen (dr) HUBRO HUBROCD2504 bestemt. Luftige ballader med rytmiske visper avløses Det påpekes stadig at jazzmusikerne av frie låter i beste Keith Jarrett Trio-stil, og pianist er så travle. Flere samtidige prosjekFraanje må nok ta på seg noe av skylden for akkurat ter med turneer og innspillinger om den forvekslingen. Men også bandet som helhet forthverandre utgjør en hektisk hversetter på mye av den samme innfallsvinkelen til fridag. Men når det kommer til musikmusikk som vi finner hos ken er det ofte en dedikert tilstedeværelse å spore, Jarrett/Peacock/DeJohnette. Jo lenger ut i platen fokuset er der det skal være. Mats Eilertsen kan sies å man kommer, jo tydeligere blir denne oppfattelsen. være en slik type musiker. Etter gode ord om «Radio Likefullt er «Elegy» en selvstendig lytteopplevelse i Yonder» fra 2009, en plate som for øvrig besto av en skjæringspunktet mellom fri improvisasjon og utarhelt ny kvartett, fortsetter Eilertsen nå på utforskingbeidede skisser. For selv om pianoet ligger farlig nært ens vei med «Elegy»: nye låter og nok et nytt band. i lydbildet, og Fraanjes lek mellom lyriske linjer og Skjønt, trommeslager Strønen var med på de første tette voicinger setter et markant preg på totalbildet, utgivelsene under Eilertsens navn, mens nederlandske er Eilertsen og Strønen likevel med på å gjøre alle tre Harmen Fraanje vil kanskje være et nytt bekjentskap likeverdige i samtlige inn- og utspill. Dette er den for noen hver. gode utnyttelsen av potensialet som ligger i triobesetFra den kortfattede og transparente åpningen i de to ningens samspill. første sporene «Drumba» og «Elegy», går rammen fra å være meditativ til å bli mer konkret og forutOle Albrekt Nedrelid tene er ikke like spennende, men det er varme og store doser ekthet i både utgangpunktet og i formidlinga til Kvande. «It Takes Two to Mango» sier Walne og Kvande – det er bare å støtte det fullt ut.

Tor Hammerø NIELS LAN DOKY «Return To Denmark» BRO RECORDINGS BRO 006 Den danske pianisten Niels Lan Doky er den ene halvparten av «The Doky Brothers». Bassisten Chris Mihn Doky er den andre. På «Return To Denmark» lar Niels søskenkjærligheten hvile, og har i stedet fått med seg sine landsmenn Morten Ramsbøl på bass og Alex Riel på trommer på denne akustiske innspillingen.

Niels Lan Doky står selv bak de fleste låtene, og har gitt seg selv rom til å riste ut så lekre triller at selv Oscar Peterson ville nikket anerkjennende. Alex Riel er en av de flotteste trommeslagerne jeg vet om, og han har vel fremdeles aldri spilt to like takter etter hverandre. I denne trioen briljerer han uten å «briefe». Riel stjeler nemlig aldri rampelyset med mindre de to andre medmusikantene lar ham skinne for seg selv. Det samme med Morten Ramsbøl. Hans samspill med Riel sitter som en kule, det groover så det holder, og solopartiene gjør han seg heller ikke bort på. Er du opptatt av lydkvalitet skal du vite at dette er helt i referanseklasse, spesielt pianoopptaket er vidunderlig. En perfekt plate for mørke og kalde vinterkvelder.

Roy Ervin Solstad GIOVANNI MAIER «The talking bass» LONGSONGRECORDS LSRCD118 Italienske Giovanni Maier har en

femtenårig karriere som bassist bak seg med bl.a. Enrico Rava, Cecil Taylor og Marc Ribot, som medlem i Italian Instabile Orchestra og ikke minst som klassisk strykebassist. Når han nå er ute med en plate i eget navn beveger han seg bort fra Ravas luftige alpeluejazz og mot et riffbasert uttrykk med ingredienser fra fribag og akustisk moderne jazz.

Platen åpner med en kortere forglemmelig friimprovisasjon, men tar seg opp allerede i andre nummer.

Maiers snakkende bass har en sentral og drivende posisjon i lydbildet etter som riffene utvikles.

Mens Emmanuele Parrinis bratsj beveger seg mot de store himmelhøyder og Luca Calabreses trompet freser i fistel, sørger trommeslager Scott Amendola for et solid og lyttende fundament.

Gjennom ni låter og nesten 80 (!) minutter beveger kvartetten seg gjennom lignende landskaper av fritt improviserte strekk, lange rifflåter, neddempede ballader og streitere jazzlåter. Uttrykket er mye mer til-

forlatelig enn på fusionplata «Technicolor» med Marc Ribot, men kvaliteten spriker for mye til at jeg kan gi noen helhjertet anbefaling. 80 minutter er dessuten alt for langt for en plate av denne sorten.

Svein Magnus Furu TONY MALABY’S «Tamarindo Live» CLEAN FEED CF200CD Den amerikanske loftsjazzen ble et begrep allerede på 60tallet, og mange musikere har blitt ved sin lest og fortsatt å spille og utvikle denne litt rufsete og fri jazzformen videre. En av de som har holdt det gående i lang tid er trompeteren Wadada Leo Smith, en herre som aldri har gått for kompromisser og enkle løsninger. Det samme kan sies om bassisten William Parker, som her bulderer og braker i kjent stil i bakgrunnen. Trommeslageren Nasheet Waits har en imponerende CV med samarbeid med folk som Dave Douglas, Jason Moran, John Herbert, Fred Hersch, Eddie Gomez,

Tony Malaby

Andrew Hill og Alex Harding (utgivelse på Jazzaway i 2006).

I front befinner en av sambandsstatenes mest heftige saksofonister pr i dag seg. Tony Malaby er beviset på at amerikansk «ungdom» ikke er til å kimse av. Han kjører av gårde med høy energi og med ei røys av interessante ideer på denne plata.

Dette er «tradjazz» fra 60-årene, modifisert en smule, men med røttene godt planta i hybelkaninene på de New Yorkske loft. Mye interessant å spore, ikke minst Wadada Leo Smiths energiutladninger, som på mange måter bare blir mer og mer virile etter som årene går. Og William Parker kan man jo nesten plassere i hvilken som helst moderne setting, og han låter strålende. Anbefales på det sterkeste!

Jan Granlie MANHATTAN TRANSFER «The Chick Corea Songbook» EDEL RECORDS 0205222CTT I snart 40 år har The Manhattan Transfer begeistret sine fans med lekre vokalharmonier. Med «The Chick Corea Songbook» er det ingenting som tyder på at Cheryl Bentyne, Tim Hauser, Alan Paul og Jani Siegel har mistet gnisten. Dette er så samkjørt at det nesten virker programmert. Det er ikke en feil tone å høre noe sted, verken fra de fire flotte sangerne og de mange musikerne de har med seg. Bassisten Christian McBride og perkusjonist Alex Acuna er bare to av de som bidrar sammen med Chich Corea og The Manhattan Transfer. På sett og vis blir det litt «flinkis»-musikk, noe den west-coast-aktige produksjonen nok må ta mye av skylda for. Heldigvis holder både de vokale og instrumentale arrangementene så høy klasse at man likevel lett lar seg sjarjazznytt [65]

ANMELDELSER

mere. Litt «glætt» er det, men denne plata høres definitivt ikke ut som noe man har laget for å spe på alderspensjonen. Til det er det for mye synge- og spilleglede til stede.

«Spain (I Can Recall)» og «Children’s Song #15» er mine to favoritter.

Roy Ervin Solstad JOAKIM MILDER «Takeaway» APART 010 Det faller vanskelig å løsrive seg fra kunnskapen om den store allsidighet svenske Joakim Milder besitter. Saksofonist, komponist, arrangør og producer er kanskje de viktigste kaskettene som har vekslet på hans hode. Når jeg hører musikken på «Takeaway» melder nemlig spørsmålet seg om Milder har spredd seg for mye gjennom årene. Er Milder blitt musikkhåndverker i stedet for kunstner etter de mange «string-arrangements», som popbransjen formentlig har belønnet ham klekkelig for?

Ferdigheten i musikkskriving er stor og også gjenkjennelig her. Et klart preg av melodisk, kjølig-estetisk svensk tradisjon. Men hvor er pasjonen - eller temperamentet - eller nerven …?

Milders musikerkarriere er imponerende, og spesielt som personlig formulerende saksofonist og formbevisst komponist er merittene store. Men mest knyttet til 80-90tallet. Her og nå virker det ikke som om noen sterk indre nødvendighet for å uttrykke seg trenger på. Her er det mer om å spille noe musikk som er behagelig og nytelig. Derfor er det sjeldent musikerne griper riktig fatt for å spille seg ut. De to trompeter er spesielt glatte og skjønnmalende, mens i det minste Karin Hammer (tb), Alberto Pinton (s) og Mattias Ståhl (vib) utviser personlig instrumentklang og tildeles korte, karakterfulle soli.

Selvsagt er ensembleklangen upåklagelig, for ikke å si vellydende. Men hvorfor er et stykke som den spesielt lange «Mysterious Ways» blottet for mystikk? - Etter denne er det dog som om musikerne må lufte ut, for i sjette spor, «Spine», blir plutselig Milder gjenkjennelig som en skapende tenorsolist godt rusket i vei av Peter Danemos trommer i friskt tempo. Og i tittelnummeret (spor åtte) er harmoniseringen fin og tett, som et Gil Evans-arrangement, i utnyttelsen av samtlige fem blåsere.

Kanskje finnes her en innfallsport til en mer livsnærende lytting. Hvis ikke, må man nøye seg med musikk, abonner på jazznytt www.jazznytt.no

[66] jazznytt

pen som IKEA-møbler.

Kom igjen, Milder!

Bjarne Søltoft ROBERT MITCHELL’S PANACEA «The Cusp» EDITION RECORDS EDN1023 Keyboardisten, komponisten og bandlederen Robert Mitchell runder 40 i år og har vært blant Englands mest spennende jazzmusikanter det siste tiåret.

Hadde han kommet fra USA er min påstand at han hadde vært en ettertrakta gjest på våre festivaler allerede – nå bør han bli det sjøl om han kommer fra fotballøya.

Mitchell er en solid utdanna musikant og har vært en viktig del av det mye omtalte F-ire kollektivet som har stått bak mye av det mest interessante vi har blitt servert fra England dette årtusenet. I tillegg til å ha vært med i en rekke band som sidemann, har Mitchell spilt i alt fra solo til store settinger med seg sjøl som leder og Panacea har vært i aktivitet siden 2000.

Til tross for alt dette er «The Cusp» mitt aller første møte med Robert Mitchell og hans musikk og hans tekster – han skriver alt sjøl.

Det sier sikkert en hel del om meg og min manglende nysgjerrighet, men det sier også mye om hvor dårlig tilgang vi har på innovativ og spennende jazz fra våre naboer i vest.

Det Mitchell gir oss med sitt band bestående av den meget uttrykksfulle vokalisten Deborah Jordan, bassisten/fiolinisten Tom Mason, trommeslageren Shaney Forbes, perkusjonisten Hammadi Valdez, fiolinisten/bratsjisten Julian Ferraretto, cellisten Ben Davis og en gjesteopptreden av resitatøren HKB Finn er et totalt originalt brygg med impulser fra det meste innen moderne musikk.

Mitchell er sjøl en strålende tangentbehandler, både på det akustiske flygelet og allehånde elektriske utgaver, og hans låter og arrangement forteller oss at vi har med en original å gjøre. Han er melodisk sterk og rytmisk særdeles spennende og instrumenteringa gjør også sitt til at Robert Mitchell’s Panacea har blitt en av de store positive overraskelsene det siste året.

Musikken er vakker, sterk og original og med to fremragende solister i Mitchell og åpenbaringen Deborah Jordan er det bare for norske arrangører å kaste seg på EDB-en eller telefonen fortest mulig. Inntil noen får gjort den jobben skal jeg hygge meg mye med «The Cusp».

Tor Hammerø

OZONE FEAT. MIKLÓS LUKÁCS «This Is C’est La Vie» BMC CD 163 Det er ikke dagligdags at vi mottar innspillinger gjort i Ungarn av ungarske og franske musikere.

Platen er et ledd i det årelange Budapest/Paris-samarbeidet, som her viser at det har båret interessante frukter. På «This Is C’est La Vie» møter vi bandet Ozone, som består av saksofonisten og keyboardisten Christophe Monniot, pianisten og keyboardisten Emil Spányi og trommeslageren Joe Guitzke. På denne innspillingen har de også med dulcimeristen (heter det det?) Miklós Lukács, som bringer et svært så originalt lydbilde inn i den velspillende trioen.

Det starter med trioen alene i Spányis «Back Gate», noe som gir bud om en moderne, rytmisk og interessant innspilling. Men i andrelåta «Poinciana» kommer også Lukács med og vi får en svært orientalsk åpning vi aldri kan huske å ha hørt tidligere, før noe som høres ut som en vrengt rockegitar overtar. Men bakenfor lurer hele tiden Lukács «hakkebrett». Saksofonisten Monniot er den som bærer mesteparten av plata, med tilbakelent og fint barytonsaksofonspill, ispedd litt alt- og sopransaksofon der det passer. På «Pré-Hymne» er barytonspillet nesten Inderbergsk – vakkert og nesten folkemusikkrettet, før Spányis piano, med en litt merkelig og original lyd overtar.

Og slik fortsetter det. Lukács bidrag er mer som krydder enn som en integrert del av bandkonseptet, men det funker fint der det brukes, og det er med på å gjøre innspillingen til en interessant forestilling.

Absolutt godkjent fra et knippe ukjente, men ytterst dyktige musikere. Og saksofonisten Christophe

Verneri Pohjola

Monniot er et navn man bør merke seg.

Jan Granlie PACORIG / GALLO «Zwei mal drei» EL GALLO ROJO 314-37 Bassisten Danilo Gallo medvirker på flesteparten av skivene som utgis på hans eget selskap, El Gallo Rojo. Han er en musiker som bruker mesteparten av sin musikalske tid på temmelig fri improvisert jazz fremført av et knippe italienere på frigang.

På «Zwei mal drei» samarbeider han med pianisten Giorigio Pacorig, klarinettisten Daniele D’Agaro, trombonisten Gerhard Gschlösl, bassisten og cellisten Johannes Fink og trommeslageren Christian Lillinger.

I hovedsak gjør de musikk av andre komponister, som Mal Waldron («Balladina»), Ellington og Strayhorn («Half The Fun») og Strayhorn («Styrange Feeling») og Eric Dolphy («345»). I tillegg er en låtkollektivt laget, pluss at musikerne selv har bidratt hver for seg.

Musikken er friimprovisert rundt de mer eller mindre kjente temaene, og passer garantert som hånd i hanske på flere av de mindre jazzfestivalene i Italia. For dette er en form for intelektuell jazz som italienerne liker.

Fine solistprestasjoner over hele linja, og bra ensemblespill og kommunikasjon, men jeg savner en rød tråd gjennom produksjonen. Det blir ofte litt for «løst» for denne anmelder, selv om de to Ellington/ Strayhorn og Strayhorn-komposisjonene har hold og struktur nok.

Men uansett er innspillingene som kommer fra El Gallo Rojo og bassisten Danilo Gallo absolutt verdt å følge med på. De gir et godt bilde av hva som skjer på den italienske jazzscenen.

Jan Granlie VERNERI POHJOLA «Aurora» ACT 9027-2 Den finske trompeteren Verneri Pohjola markerte seg først utenfor hjemlandet som en viktig bidragsyter i bandet Illmilieki Quartet for noen år siden. Nå er han ute med sin første soloinnspilling på det tyske selskapet ACT, noe som har gitt ham temmelig frie tøyler og mulighet til å lage større prosjekter.

På «Aurora» har han samlet deler av kremen i den moderne finske jazzen, med saksofonistene Juhani Aaltonen og Pepa Päivinen til å ta seg av vete-

ANMELDELSER

LOTTO S.E.L «Eit spel for to eller fleire» Else Olsen S (preparert p), Sigyn Fosnes (preparert v), Leketøysorkesteret (leketøy)

ATTERKLANG AKLANGCD301 Else Olsen Storesund er komponisten bak Lotto S.E.L, et spill i ånden etter fluxusbevegelsen som skapte furore i kunstkretser på 60-tallet.

Storesund har konstruert et spillbrett med tilhørende spillkort. Man spiller ved å legge ut kortene og assosierer musikalsk rundt hvert av dem. «Reis i kartet så lang tid spelarane ynskjer ...

La uventa ting som skjer få bety noko». Dette siste utsagnet er virkelig i fluxus-ånd, og sier oss noe om at dette ikke er en lek, men at konsentrasjon og seriøsitet er nøkkelord for å få spillet til å fungere.

Første og siste spor på platen er realiseringer av dette spillet, med Else Olsen S på sitt preparerte piano og Sigyn Fosnes på preparert fiolin sammen med den ukjente størrelsen «Leketøysorkesteret» som spillere/utøvere. Og etter som spillet går sin gang ranavdelingen, bassisten Pekka Pohjola tar seg av mellomgenerasjonen, mens pianisten Aki Rissanen, trombonisten Ilmari Pohjola, bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Joonas Riippa må regnes inn i de ungdommelige rekkene.

Pohjola har mye av den «norske» trompettonen i seg, og befinner seg tidvis ikke så fryktelig langt fra Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og lignende. Men han har blikket mye mer rettet mot USA og bebopheltene i sin tilnærming til musikken.

Og sammen med sin nordiske bakgrunn blir musikken hans original og ytterst interessant.

All musikken på platen, med unntak av Joaquin Rodrigos «Concerto DeAranjuez Amour» er gjort av kapellmesteren, og det er han som gjennomgående er den viktigste og mest brukte solisten. I noen av låtene tilkommer også Meta4 string quartet, og bidrar med ytterligere variasjon til lydbildet. Nå har jeg aldri vært spesielt glad for jazz med strykere, men på denne innspillingen funker de litt groovy strykerarrene veldig bra (jeg tror det er Verneri som har gjort arrangementene).

Platen har en helhet over seg som nesten gjør den til en symfoni. Alle låtene henger godt sammen og følger hverandre naturlig og fint. Bidragene fra solistene er gjennomført gode, bl.a. noen fløytesoloer fra Juhani Aaltonen og noen flotte og kreative innspill fra Aki Rissanens piano.

Dette er ei plate med stor variasjon som man bør sette seg ned i ro og mak og lytte gjennom. Du vil finne

kan man tydelig høre hva slags type bilder som har stått som inspirasjon til de forskjellige små tablåene som presenteres. Dette gjør lyttingen til en interessant og assosiasjonsrik øvelse.

Hvis jeg hadde lyttet til det som ren impro hadde derimot materialet føltes springende og usammenhengende, men det blir jo konsekvensen av å assosiere rundt en rekke svært forskjellige bilder.

De andre stykkene på platen, av Christian Wolff, Cornelius Cardew og Pauline Oliveros er også «open form»-stykker, altså komposisjoner hvor mye overlates til utøveren. Og når utøverne fremviser en slik oppfinnsomhet, timing og klangbeherskelse som her, er det bare å ta av seg hatten.

Mengden av verker som åpenbarer seg for lyttere som er interesserte i forholdet mellom det komponerte og improviserte, er allerede stor, og øker stadig.

Svein Magnus Furu mange fine, lyriske partier som er veldig finske, men som samtidig tar den finske musikken til et internasjonalt nivå. En strålende plate fra en ung trompetist de fleste jazzfestivaler bør ha på blokka.

Jan Granlie IIRO RANTALA «Lost Heroes» ACT 9504-2 Den finske pianisten Iiro Rantala er nok best kjent for sine til tider voldsomme bidrag i trioen Trio Töykeät. Han har også jobbet med beat box, og mye med klassiske pianostykker opp gjennom årene.

Nå er han ute med sin helt egne hyllest til musikerkolleger – gjort solo i Leipzig i november i fjor.

Her hyller han kollegaen Pekka Pohjola, en annen viktig musiker innenfor den finske jazzen, Bill Evans, Jaco Pastorius (som ifølge Rantala hadde finske aner), Esbjörn Svensson, Errol Garner, Art Tatum, Michel Petrucciani, Oscar Peterson og Luciano Pavarotti. Og når man skal hylle såpass forskjellige musikere, så må man også angripe stoffet på forskjellige måter. Det har gjort at platen er blitt svært variert og fin.

Mesteparten av stoffet er skrevet av Rantala, med unntak av «Donna Lee» (som Rantala påstår er skrevet av Miles Davis og ikke Charlie Parker), og Toots Thielemans «Bluesette» (til Oscar Peterson).

Iira Rantala er en gnistrende god teknikker, og takler alle disse hyllestene på en fremragende måte. Hans bakgrunn som klassisk pianist kom-

mer klart fram, særlig i hyllestene til Pekka Pohjola og «Tears for Esbjörn» (til Esbjörn Svensson). Men det forhindrer ikke Iiro fra å «ta løs» i andre sekvenser, noe hans mange tolkninger av «Donna Lee» opp gjennom årene har vist.

Personlig synes jeg han tolker de forskjellige kollegene på en fremragende måte. Hans pianospill er enkelt og rafinert, uten å lesse på med noe annet enn sine ti fingrer over tangentene.

En vakker og interessant innspilling, og en plate til ettertanke.

Jan Granlie ALDO ROMANO «Complete Communion to Don Cherry» DREYFUS FDM46050369662 Trompetist Don Cherrys album «Complete Communion» fra 1964 står som en av 60-tallets virkelig store plater innenfor sjangeren som han var med å stifte sammen med Ornette Coleman.

Den frilynte jazzen på platen har flere ganger blitt gjenstand for nyinnspillinger, senest fra Atle Nymo, Ingebrigt Håker Flaten og Håkon Mjåset Johansen på «play complete communion» fra 2008. Denne gang er det italiensk-franske Aldo Romano som står for nytagningen.

Med på laget har han fått bassguru Henri Texier og de to unge kometene i fransk jazz, Géraldine Laurent på altsaksofon og Fabrizio Bosso på trompet. De fire feinschmeckerne leverer låtene med en presisjon som langt overgår originalen. Laurent, som med tempo og presisjon enkelt

styrer fri av klisjeene, viser enorm virtuositet og kontroll. Likeledes er Bossos linjespill elegant og lydhørt utført.

Originalt er «Complete Communion» to suiter med fire deler hver.

På denne platen går kvartetten bort fra den originale ideen, og spiller rett og slett 11 låter på rekke og rad.

Ti av dem er ført i pennen av Cherry eller Coleman, men bare to, «Elephantasy» og tittelsporet, stammer fra 1964-utgaven. Det hadde vært spennende å høre musikerne litt utenfor den vanlige melodi-kormelodi-oppbygningen av låtene, spesielt når originalen legger slik opp til akkurat det.

Svein Magnus Furu KATE RUSBY «Make The Light» PURE RECORDS PRCD32 Sangerinnen Kate Rusby har i lang tid vært en slags hemmelighet her på berget.

Kun et fåtall «blodfans» har fulgt henne i tykt og tynt de siste fem, seks årene – både på plate og konsert. Denne gjengen fikk muligens sin store drøm oppfylt på Vossa Jazz for et par år siden, da Kate og bandet hennes gjestet festivalen.

Undertegnede har vært med i fanklubben i mange år, og er derfor en smule inhabil i å vurdere hennes plater på et objektivt nivå.

Det er alltid høytid når Kate Rusby kommer med en ny plate. Denne gangen var det med en viss spenning jeg puttet platen i spilleren. Kate har nemlig nylig blitt mor for første jazznytt [67]

ANMELDELSER

gang, og ved slike hendelser sier man at kvinnelige vokalister får en ny dybde i stemmen. Men etter en del gjennomspillinger av «Make The Light» avsløres ingen nevneverdige endringer, så vidt jeg kan merke. Stemmen er like klar og ren som før, med det særegne britiske melankolske uttrykket i bunn.

For første gang har Kate selv stått for alle låtene på en plateproduksjon. Tekstene er nydelige og i den engelske folk-tradisjonen. Spesielt gripes jeg av den vakre «Only Hope». Bandet varierer litt fra låt til låt, med typiske, britiske trompeter, bouzoki og strykekvartett, noe som gjør lydbildet variert, med barnefar og gitarist Damian O’Kane som den naturlige sjef.

Nok en gang har vår folk-favoritt fra Yorkshire levert en aldeles nydelig stund med noe av den vakreste musikk i alle fall jeg kan tenke meg.

Riksscenen for folkemusikk i hovedstaden bør snarest kjenne sin besøkelsestid og booke henne for et par ukers engasjement, og jeg vil være på plass hver eneste dag! En strålende artist med like strålende plate!

Jan Granlie SCHIEFEL / DAERR / LUKÁCS / SZANDAI «Gondellied in the Sahara» BMC RECORDS BMC CD 173 Mannlige jazzsangere er det ikke flust av – den 40 år gamle tyskeren Michael Schiefel kan godt bli den som tar teten innenfor dette faget.

Schiefel har tidligere gitt ut tre CDer under eget navn og bidratt innenfor en rekke forskjellige konstellasjoner. Her møter vi han i en meget spennende og original kvartett med sin landsmann Carsten Daerr på piano, ungarern Miklós Lukács på nasjonalinstrumentet cimbalon og bassisten Mátyás Szandai. Instrumenteringa er original og det er på alle vis musikken og tolkningene også.

Sjøl om dette er et kollektiv der alle står «likt», så er det ingen tvil om at det er Schiefel på vokal og elektronikk som er sentrum i dette musikalske universet. Vi får musikk skrevet av Felix Mendelssohn, J.S. Bach, Sting, The Cure, originalkomposisjoner og kollektive improvisasjoner – med andre ord alt fra klassisk musikk, via pop/rock til jazz i ymse utgaver som utgangspunkt for tolkninger som mitt sanseapparat aldri har vært i nærheten av i alle fall.

Schiefel er en vokalist som kan «alt», fra ordløs fri improvisasjon, via scatting til å gi poplåter noe helt eget. Som Bobby McFerrin har han alt inne, men han makter på alle slags vis å sette sitt eget stempel på hva det enn skulle være. Medmusi[68] jazznytt

kantene holder også meget høy standard og den trommeløse kvartetten med det flotte cimbalonkrydderet fra Miklós Lukács sørger for at «Gondellied in the Sahara» har blitt en av de store overraskelsene i 2010.

Nok en gang sendes anbefalingen ut til oppegående festivalarrangører: Skal dere sette original og overraskende musikk på plakaten i 2011 er Michael Schiefel & Co et godt tips.

Jeg krever ikke noe for tipset, men lover å være tilstede!

Tor Hammerø SCHNELLERTOLLERMEIER «Zorn einen ehmer üttert stem!!»

VETO-RECORDS 008 Schnellertollermeier er Andi Schnellmann, bass, Manuel Troller, gitar og David Meier på trommer.

De tre unge sveitserne har slått voldsomt an i hjemlandet, og er ute med sitt debutalbum. Musikalsk plasser de seg et sted mellom Shinings «Blackjazz» og Scorch trio.

Med utgangspunkt i enkle (og noen mer kompliserte) komposisjoner feirer de en sammenkomst av rockeimpro, jazz, metal og noise. Men det er ikke no 1-2-3-full-gass de legger opp til, her er det plass til uttrykk i begge ender av den dynamiske skalaen. Det skaper store rom for utvikling og interessante forløp, og bryter opp i det tidvis ensformige lydbildet.

Trioen har et sammensveiset og enhetlig uttrykk, og følger hverandre tett gjennom lavmælt lydutforskning, bredbeinte rockeriff, støyende krafteksplosjoner og lange groovende partier. De opprettholder i høyeste grad inntrykket av at det skjer mer spennende på den sveitsiske jazzscenen enn noensinne.

Svein Magnus Furu

The queen of Yorkshire, Kate Rusby

Joona Toivanen hanker inn platekjøpere

TAMCO «Don’t Think Twice» EDITION RECORDS EDN1022 Det relativt nystarta selskapet Edition Records står for noe av det mest nyskapende og spennende som har kommet ut av improvisert musikk og tilliggende herligheter i Storbritannia de seineste åra. Også rødt, hvitt og blått er representert på selskapet med Marius Neset, og Meadow med Tore Brunborg, Thomas Strønen og John Taylor. Tamco kommer fra Bristol og krysser flere grenser.

Tamco er leda av vokalisten Tammy Payne og bassisten Jim Barr og består ellers av organisten Dan Moore, gitaristen Neil Smith og trommeslageren Dylan Howe. For de med god innsikt i Bristol-miljøet, så kjenner de igjen musikere her med forbindelse til band som Portishead, Smith, The Mighty Jukes og Lift-

men. Når medlemmene ellers har bidratt sammen med Pee Wee Ellis, Andy Sheppard, Nick Cave, Paul McCartney og Stan Sulzmann, så er det lett å skjønne at her er det åpne glugger i de fleste retninger.

Dette er bandets første CD og består av coverlåter som «I Put a Spell on You», «River Deep Mountain High», «Jolene», «Don’t Think Twice, It’s All Right» og de to Leonard Cohen- låtene «Stranger Song» og «1000 Kisses Deep».

Tamco, med Paynes spesielle røst, gjør dette på et personlig vis, men om tolkningene blir noe spesielt bedre enn originalene er jeg ikke helt overbevist om.

Tamco går sine egne veier med dette stoffet, men for jazzfolket er det likevel ikke så mye å hente her sjøl om både Miles, Hermeto Pascoal og Wayne Shorter står på heltelista. Er du av den typen som likevel MÅ ha en ny versjon av «Jolene» så er absolutt ikke Tamco den dummeste utveien.

Tor Hammerø THE TIGERS OF LOVE «Un amour fou» JAZZHAUSMUSIKK.DE JHM196 Bak det noe spesielle navnet «The tigers of love», skjuler det seg fire tyske menn med base i Berlin. På sin andre plate forener de frijazz og forrykende swing på en måte som vil være kjent for nordmenn med kjennskap til Atomic og Motif. På en tilsvarende måte kombineres jazzens strenge krav til stødig beat med en løssluppen og lekende form for improvisasjon.

Noe som jeg har bitt meg merke i med mange tyske musikere er deres intense forhold til regler. Noen (f. eks. Peter Brötzmann og Rudi Ma-

ANMELDELSER

ELISABETH KONTOMANOU: «Waitin’ for Spring» PLUS LOIN MUSIC PL385 «Back to My Groove» NOCTURNE NTCD406 «Brewin’ the Blues» PLUS LOIN MUSIC PL436 «Siren Song» PLUS LOIN MUSIC PL4520 Det var først på høsten 2006 at jeg fikk kjennskap til sangerinnen Elisabeth Kontomanou. CDen «Waitin’ for Spring» (Enja/Nocturne, 2005) tok pusten fra meg. Hvordan kunne det gå til at en sanger med en så overbevisende kraft kunne ha vasset rundt i Europa (Frankrike) i flere år - og blitt en moden dame med tre albums bak seg uten å ha fanget større oppmerksomhet? I Jazznytt #05.2006 hadde jeg den glede å få skrive om platen, og jeg må sitere meg selv: Kontomanou «er intet mindre enn en naturkraft, som synger med … autensitet og kontrollert overskudd …og et uvanlig stort toneregister. Tonesikkerhet og virtuos frasering bringer henne i nærheten av den ultimative sang-diva Sarah Vaughan». Det var jo ikke så lite. Platen ble da også viden om betegnet som et internasjonalt gjennombrudd, uaktet den oppmerksomhetshjelp det kan ha gitt at selveste John Scofield og Sam Newsome medvirker med velopplagt solospill.

Oppfølgingen har imidlertid inntil nå latt vente på seg på det norske marked, der det franske plateselskap Plus Loin Music har overtatt markedsføringen for et nytt fremstøt for Kontomanou.

Det kan kun hilses velkommen.

Tatt i kronologisk orden er da «Back to My Groove» den neste i rekken, innspilt i 2006 og utsendt på franske Nocturne i 2007. Kontomanou fant tiden moden for å skape et musikalsk uttrykk for sin smertelige barndom og ungdom.

Født 1961 i Frankrike av gresk mor og guineansk far vokste hun opp på et barnehjem i Lyon og måtte tidlig ernære seg selv. Familieoppløsning førte henne i 1995 til New York, hvor hun levde i fattigdom som sanger og endte med å flykte fra en voldelig samboer, og hun ble sammen med sine yngste barn innlosjert på et herberge for hjemløse. Da hadde hun innspilt sin første CD «Embrace» (1998 for danske Steeplechase); men først da hun vendte tilbake til Frankrike i 2005 tok kunstnerkarrieren grep. Omtumling, svik og smerte er bare enkle ord om Kontomanous histo-

rie. Men er også næring for et kunstnerisk talent med visse likhetstrekk i livsvilkår felles med store navn som Billie Holiday og Edith Piaf. Kontomanou er dog mer en håpets sanger enn en smertens sanger. Hun er en «survivor» i likhet med en Abbey Lincoln, og det kommer klart til uttrykk i hennes egne tekster og melodier på «Back to My Groove». Hun ser ikke seg selv som et hjemløst barn, men som «a child of the Universe», og befinner seg i kulturell slekt med nettopp Holiday, foruten Louis Armstrong, Curtis Mayfield og Stevie Wonder – alle representanter for forskjellige deler av de røtter og den «groove», hun søker. CDen skiller seg ut fra hennes øvrige ved å være langt mer utadvendt og soulpreget, og hun avstår enn ikke fra å anvende kordublering med bruk av egen og sønnen og arrangøren Gustav Karlströms stemmer. En jazz-sekstett - med den uunnværlige, velformulerende Sam Newsome (ss) og den andre sønnen Donald Kontomaou (dr) samt Leon Parker (perc) - er tidvis supplert med en strykekvartett pluss fire blåsere samt en diskret harpe. Men selv om strykerne er arrangert med smak og talent av Karlström, blir det som helhet mer groovy pop enn groovy jazz. Med betraktelig popularitet til følge, men uten, etter mine begreper, å yte Kontomanous’ meningsfulle konsept full rettferdighet.

Da er det heldig at man straks kan kaste seg over neste utgivelse. «Brewin’ the Blues» (2007) er en ren, klassisk vokalplate med alene Laurent Courthaliacs prunkløse, harmoniske klaverledsagelse. Alle numrene kjennes fra Billie Holidays repertoar, unntatt Kontomanous egen smukke ballade, «Rosebud», som matcher fint i Holidayidiomet. Her er det rik mulighet til å verifisere Kontomanous vokale kapasitet: spennvidden med full klang i alle registre og styrkenivåer – og som hos Billie Holiday og Abbey Lincoln: stemmebruken disponert med stor bevissthet for innhold og kontekst. Dertil en krystallklar diksjon. Form-

fullendt og frydefullt – med høydepunkter som en dramatisk «Crazy He Calls Me» og en gripende sensitiv «More Than You Know».

Den nyeste utgivelsen fra Kontomanou kunne i forkant synes bekymringsfull. «Siren Song» er innspilt fra en konsert i Metz med fullt symfoniorkester pluss jazztrio med Courthaliac ved klaveret. Men allerede fra første spor fordufter all eventuell bekymring over orkesterkonseptet, når man hører hvor intelligent og sensitivt orkestret er arrangert. Og nivået holder hele veien igjennom, med Karlströms fire arrangementer av de originale stykkene (to av disse gjenkjennes fra «Back to My Groove»-CDen), mens standard-låtene er velformet arrangert av Tom Harrell (tre) og Ann-Sofi Söderqvist (to). Kontomanou og orkestret smyger seg smidig om hverandre, så det oppleves som om nye aspekter føyer seg til hennes musikalske virksomhet. Man tenker uvilkårlig på Billie Holidays siste studioinnspilninger, men man ser også risikoen for at teppet rulles ut for en kommende diva-posisjon, som neppe vil være fruktbar for Kontomanou. Det vil dog være dumt ikke her og nå å fryde seg over dristig langsomme versjoner av standards som f.eks. Billy Strayhorns «Come Sunday» eller Johnny Mandels «A Time for Love», eller den følsomme vokalduett med sønn Gustav, samt swingeren «Summer», hvor Kontomanou også får vist sin suverenitet uti scatimprovisasjon.

Elisabeth Kontomanou er ikke noen stilfornyer, men med sin intuitive, kunstneriske dømmekraft har hun satt en ny standard for jazzsangen, som burde kunne sende mange medie-feterte divaer tilbake på skolebenken.

Iflg. en ny svensk-revidert Wikipedia-side har Kontomanou nylig bosatt seg i Tyresö utenfor Stockholm. Da må snart det norske jazzland fikse en invitasjon!

Bjarne Søltoft

jazznytt [69]

ANMELDELSER

MAGIC POCKET & MORTEN QVENILD «The Katabatic Wind» BOLAGE BLGCD013 Under lanseringen av Magic Pockets debutCD uttrykte trombonist Johannesen at det var litt skummelt å være produksjon nummer 13 for Bolage-selskapet. Selv er vi rimelig sikre på at dette kun er en tilfeldighet, og at det ikke ligger noe «skumt» under, for det er ingenting som tyder på at det hviler noen som helst forbannelse over «The Katabatic Wind».

Magic Pocket er i utgangspunktet er brassband (trompet, trombone, tuba og trommer), men bandet liker ikke alltid å låte som et brassband. Derfor inviterer de ofte gjester som gjerne er med på å forme en annen type musikk.

På «The Katabatic Wind» har de alliert seg med keyboard-nerden Morten Qvenild, noe som definitivt er med på å gjøre lydbildet til noe langt annerledes enn for eksempel Brazz Brør og andre i samme setting. På mange måter kan man si at plata mer er et utgivelse med Morten Qvenild med Magic Pocket enn omvendt. For Qvenild tar hall) fjerner seg mer enn gladelig så fjernt som mulig fra alle konvensjoner. Andre, som denne gjengen, har på det ytre plan en fri tilnærming (tidvis fri rytmikk og harmonikk), men jeg syns jeg merker en haug med regler som ligger til grunn for improvisasjonene. De er av mer organisatorisk art kanskje, men allikevel ganske tydelige hvis man lytter nøye. Det igjen fører til en følelse av en kalkulert frihet, som kanskje er typisk tysk?

Om det kanskje legger en demper på spontaniteten i samspillet, er det ikke til å skyve under en stol at de fire har et svært tett og godt samspill. Saksofonist Ali Beierbach og trompetist Steffen Faul utgjør frontsoldatene, og utkjemper en heroisk kamp for å matche kreftene til bassist Denis Jabusch og trommis Uli Jennessen, kjent fra bl.a. Monk’s Casino. Det å fange en kjærlighetstiger med musikk er ingen umiddelbart enkel oppgave, men denne gjengens sterke komposisjoner, intrikate regler og musikalske fingerspissfølelse hjelper dem et langt stykke på vei.

Svein Magnus Furu JOONA TOIVANEN TRIO «At my side» CAMJAZZ 3308-2 Som – etter noens mening nerdete – fluefisker er jeg nærmest programforpliktet til å like dette. Toivanen er nemlig mannen som spiller piano sammen med bl.a. Håvard Stubø i det nesten surrealistiske prosjektet «Jazz and Flyfishing», der «Tight Lines Quartet» hjemsøker nordiske jazzklubber og vassdrag med instrumenter og fluestenger. Pianistens basspillende bror [70] jazznytt

mye plass på den ti-låteren. Ikke like mye plass som han tok på lanseringskonserten på Blå i januar, men nok til at han er et svært viktig element i lydbildet.

Låtene er skrevet av musikerne i Magic Pocket, rimelig likt fordelt mellom dem, og alle musikerne markerer seg sterkt med moderne, kreativt spill. Spesielt synes jeg trombonist Johannesen gjør en strålende jobb i et litt dunkelt lydbilde som passer bandet perfekt. Herskedals tuba rusler og går, mest som kompinstrument, Powells trompeter låter langt fra så «trad» som jeg har hatt en mistanke om at han låt, og Nylanders trommer har en original lyd, spesielt i cymbalene. Og over og under og foran og bak det hele regjerer Qvenild i sitt eget lydunivers. Dette er med på å gjøre plata til noe mer enn ei rein brassplate. Bandet har klart å lage en original type jazzmusikk, som fenger og fascinerer.

Jan Granlie

Tapani er også med på galskapen. I Toivanentrioen suppleres brødrene av trommeslager Olavi Louhivuori.

Bandet har eksistert siden sent nittitall og gitt ut flere CDer tidligere.

Her presenteres ti egne låter, de fleste skrevet av bassist og trommeslager, noe som bekrefter inntrykket av at dette er gruppemusikk, ikke piano med komp. En del av musikken befinner seg i et velkjent lyrisk impresjonistisk landskap med innslag av nordisk vemod. I mange tilfeller eksponeres imidlertid også influenser fra elegant, lettfingret seinbopjazz, sjøl om bass/trommer inntar andre roller enn den gang.

Her viser Joona i lange strekk at han er bra på små rytmiske og inndelingsmessige finesser. Trioen benytter seg av et renslig, tiltalende og tidvis raffinert harmonisk språk.

Også når musikken er ganske nedpå, Eric Vloeimans

har den en intensitet som holder deg fanget. Litt Tord Gustavsen, men uten gospelkordene. Fin rund basstone gir harmonisk og rytmisk bunn, mens trommespillet er lyttende fargeleggende og bare periodisk på grunnbeatet.

Sjøl om Toivanen-brødrene hadde vært garnfiskere, ville jeg faktisk anbefalt denne platen.

Petter Pettersson ANDREAS ULVO «Light and loneliness» Andreas Ulvo (p) ATTERKLANG AKLANGCD302 Pianisten Andreas Ulvo dukker etterhvert opp på ei røys med plateinnspillinger og bandkonstellasjoner. I mai var han hjemme på hjemtraktene i Tobøl i Eidskog

Foto: Håvard Stubø

Hayden Powell (tp, soprantp, v), Erik Johannesen (tb), Daniel Herskedal (tu), Erik Nylander (dr5), Morten Qvenild (p, synth, prog)

kommune – «langt innpå skoga» på Finnskogen for å spille inn sin soloplate «Light and loneliness». Og hvilken plate!

Ulvo mediterer seg gjennom 17 små stykker, sterkt inspirert av naturen på Finnskogen, alene med sitt gamle Grotrian-Steinweg-piano, for øvrig på pianoet som han lærte seg å spille på, og som for ettertiden bør forgylles.

Ulvo er en svært personlig pianist.

Han har en dyp og inderlig melankoli i spillet sitt, og noen kan kanskje sammenligne noe av det han gjør, særlig når han har reist seg fra pianokrakken og putler og steller med innsiden av pianoet.

Dette er blitt en CD som garantert ikke selger i bøtter og spann, og det er synd, for dette er suveren musikk for slitne ører. Samtidig er det såpass personlig og preget av de dype skoger, at man godt kan sitte i godstolen og lytte, så slipper man å bevege sitt legeme ut i skogen blant ulv og jerv og andre farlige dyr. Nydelig, Andreas!

Jan Granlie ERIC VLOEIMANS «Bitches and fairy tales» CHALLENGE CHR70061 Den nederlandske trompeteren Eric Vloeimans har i mange år vært en markant skikkelse i jazzen i treskolandet. På «Bitches and fairy tales» har han med seg et skikkelig stjernelag med den britiske pianisten John Taylor og de to amerikanerne, bassisten Marc Johnson og trommeslageren Joey Baron.

All musikken er skrevet av Vloeimans (et par i samarbeid med Tay-

ANMELDELSER

lor), og det er vel egentlig her det begynner å strande for meg. Jeg synes ikke den gode nederlender skriver bra nok komposisjoner. I tillegg har jeg problemer med å fikse den skarpe trompettonen hans. Særlig i et såpass mykt og vakkert musikerfølge han har med seg her. Da han tar en pause og vi får bare trioen, så gjøres det nydelige ting, men med en gang den skarpe trompeten kommer inn, så butter det temmelig kraftig for denne lytteren.

Musikken er innspilt allerede i 1998, og spørsmålet reises om hvorfor i all verden man absolutt skulle utgi dette nå? Kan hende har de fire musikerne mer «kontakt» nå, og kunne gjort en mer iørefallende innspilling i 2010?

Jan Granlie CHRIS WASHBURNE AND THE SYOTOS BAND «Fields of Moons» JAZZHEADS JH1180 Chris Washburn er en av disse musikerne som uten skrupler krysser musikalske grenser, og som like gjerne spiller klassisk musikk som jazz og andre stilarter. Han er trombonist med base i New York, og i løpet av hans relativt korte karriere har han turnert verden over med folk som Tito Puente, Celia Cruz, Muhal Richard Abrams, Celine Dion, Gloria Estafan, David Byrne, Freddie Cole, Maria Schneider, Roswell Rudd og ei røys andre. På hans Syotos-prosjekt er han med platen «Fields of Moons», så vidt

jeg har klart å oppspore, ute med sin fjerde innspilling, alle med den norske saksofonisten Ole Mathisen i rekkene. Tidligere har vi hørt ham i det ytterst friske laget NYNDK, hvor også Mathisen deltar.

Foruten Mathisen hører vi også trompetisten John Walsh, pianisten Barry Olsen, Leo Traversa, trommeslageren Diego Lopez og perkusjonisten Cristian Rivera på «Fields of Moons».

Det er tydelig at Washburnes samarbeid med latin-amerikanske musikere har hatt sterk innvirkning på musikken hans. Det meste av stoffet på denne innspillingen har en klar «åre» av musikk fra de sydligere breddegrader i seg. Dette blandet med den litt typiske «new yorkske» jazztilnærmingen gjør at platen er et hyggelig bekjentskap. Likevel savner vi fra tid til annet mer trøkk i avleveringene. Alt blir veldig snilt og pent, selv om musikerne avleverer fine soloer gjennom hele innspillingen. Noen egne låter, Mingus’ «Duke Ellington’s Sound Of Love», Carters «When Lights Are Low», et par komposisjoner signert Mathisen og en av pianisten Olsen, er på en måte ikke nok til at denne anmelder blir helt fornøyd. Men noen lyspunkter er det. Spesielt når Washburn tar fram tubaen, blir lydbildet et litt annet og mer spennende.

Men uansett blir dette rett og slett for dannet til at jeg skal like det, og når det hele avsluttes med «Do You Know What It Means To Miss New Orleans» i en ytterst siklete versjon, så hopper jeg dessverre av.

Jan Granlie

TILBURY / DUCH / DAVIES «Cornelius Carew: Works 1960-70» +3dB 012 MICHAEL FRANCIS DUCH «Edges» Michael Francis Duch (b) +3dB 010 Komponisten Cornelius Cardew var i sin levetid en mye omdiskutert og radikal figur på den britiske musikkscenen. Han var utdannet pianist og komponist, og var i tre år assistent for Karlheinz Stockhausen, som ga ham stor frihet og vide fullmakter som konsertorganisator, musikkarrangør og utøver.

Siste halvdel av 50-tallet viet han til komponering av musikk i streng serialistisk form, mens på 60-tallet kretset hans musikk rundt den Cage-anske skolen. Komposisjonene på denne platen tar altså opp temaer som tilfeldighetsmusikk og improvisasjon.

Rent sonisk har denne musikken mye til felles med det vi kjenner som impro i dag, all den tid improen i Europa har hentet mye av sin næring fra nettopp den åpne samtidsmusikken. Musikken har ofte en luftig morfologi, hvor fraværet av tydelige rytmiske og tonale strukturer er like fremtredende som nærværet av en intenst lyttende nerve.

Og denne nerven er i særdeleshet til stede blant de tre musikerne. Pianist John Tilbury er viden kjent for sine Morton Feldman-tolkninger og egne improvisasjoner i tilsvarende stil. Bassist Michael

ERIC WATSON «Memories of Paris» OUT NOTE RECORDS OTN 004 Eric Watson er en 55 år gammel amerikansk pianist, komponist og bandleder som har vært bosatt i Frankrike siden begynnelsen av 80-tallet. Til tross for at han bor «rett nedi gata her», så kjenner vi ikke noe spesielt godt til han – kvaliteten står det nemlig ikke på.

Amerikanske jazzmusikere har vært tiltrukket av Frankrike og spesielt Paris nesten helt siden jazzens unnfangelse. Spesielt bebop-generasjonen med Kenny Clarke og Bud Powell i spissen gjorde den franske hovedstaden til sin nye hjemby. Slik har det også vært for Watsons del, men han har på ingen måte oppnådd den anerkjennelsen en del representanter for tidligere generasjoner gjorde.

En del av årsaken, basert på «Memories of Paris» i alle fall, er nok at den klang- og melodiverden Eric Watson trives best i er av det mer avanserte og ikke nødvendigvis lettfattelige slaget. Paul Bley, Ran Blake, Lennie Tristano og Herbie Nichols er noen av Watsons føringsoffiserer, men ut i fra deres tankegods har han skapt noe som er hans eget.

Alle de åtte komposisjonene har Watson skrevet sjøl og det er et kraftfullt og sterkt solomøte vi blir invitert til. Det swinger av det på et helt spesielt vis og med ei venstrehånd som garantert har henta noe fra McCoy Tyner også, blir vi ikke

Francis Duch er stipendiat ved NTNU, og forsker på bruk av improvisasjon i eksperimentell musikk.

Mens Rhodri Davies forsker på nye spilleteknikker og lydproduksjon på sin harpe. Sammen viser de en stor forståelse for alle aspektene ved denne krevende musikken, både det kommunikative, klanglige, improvisatoriske og ikke minst tolkningen av de ofte svært krevende partiturene.

På «Edges» er Duch alene med sitt voluminøse instrument. Soloimprovisasjoner er etter hvert blitt vanlig kost for alle som sysler med impromusikk, men Duch har sin egen vri på det hele. Han tar nemlig for seg 6 verker fra 60-tallet, hvor improvisasjon er et viktig grunnelement.

I et intervju med Ballade forteller Duch at han har brukt disse og andre partitur som utgangspunkt for å kunne øve på fri improvisasjon. Dette skal ikke forstås som at vi kun får høre en musiker som spiller friimproetyder på platen. Det kan vel heller fungere som en bekreftelse på hvor gjennomarbeidet, nøyaktig og samvittighetsfullt musikeren tar in-

spart for noe når det gjelder kraft og volum – samtidig som dynamikk er en av Watsons styrker.

Watson har blitt «fransk» på mange måter og alle låtene har sitt utgangspunkt i parisiske gater. Det betyr at det kan være stille og vakkert og det forteller oss også at det kan være støyende og travelt.

Eric Watson er så avgjort en pianist å lytte til og gjerne invitere til kjempers fødeland også.

Tor Hammerø WDR BIG BAND KÖLN «Caribbean Night» BHM 1045-2/BHH-CD-10367 Opphavet til WDR Big Band Köln ligger så langt tilbake som i 1946, da kjent som «Kölner RundfunkTanzorchester». Storbandet ledes for anledningen av Vince Mendoza, amerikansk komponist, arrangør og trompetist (f. 1961). Denne musikken ble innspilt 1997, men ikke mikset og utgitt før i 2009.

Rytmeseksjonen inneholder Peter Erskine på trommer og ikke mindre enn fire musikere på steel drums (Andy Narell, Ray Holman, Tom Miller, Alan Ligthner) og to perkusjonister (Luis Conte, Marcio Doctor). Holman og Narell kan mer enn å spille steel drums og bidrar også med et par komposisjoner. Vince Mendoza har arrangert det meste med to unntak som Tom Scott og Jim McNeely er ansvarlige for.

Besetningen er lett absurd og virket ikke særlig lovende på denne anmelderen. Men det går faktisk an å

struksjonene i partiturene. Det er en av nøklene til å forklare hvorfor dette også er slik en vellykket plate.

Så hvordan høres det ut? Hvordan skiller platen seg fra renere improviserte soloplater som f.eks. Ingebrigt Flatens «Double Bass»?

Jeg syns den største forskjellen ligger i følelsen av kontroll hos utøveren. Han holder et fermt grep rundt buen og kontrollerer klang, overtoner og dynamikk med stor presisjon. De aspektene av improvisert musikk som går på å slippe seg løs, følge intuisjonen og innfallene etter hvert som de manifesterer seg, blir ofret til fordel for det kalkulerte og planlagte. Så noen improplate er dette ikke, men spørsmålene Duch stiller om området mellom notasjon, improvisasjon og utøver er unektelig interessante, og sørger for en ny dimensjon ved lytteropplevelsen. Som samtidsmusikkplate derimot, er dette mesterlig..xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Svein Magnus Furu

jazznytt [71]

ANMELDELSER

PETTER WETTRE «The only way to travel 2» Petter Wettre (ts), Audun Kleive (dr) HOUSEHOLD USB nr1 Den tekniske bakgrunnen for denne utgivelsen, kan alle som er interesserte finne i forrige nummer av Jazznytt. Den stilige lille USBkassetten som der er avbildet i nevene på en fornøyd platedirektør på redaktørens kontor, er nå stukket pent inn i min datamaskin. På den finner jeg naturligvis de syv sporene som utgjør oppfølgeren til «The only way to travel», duoplaten til Wettre og Per Oddvar Johansen fra 2000. I tillegg ligger det fire filmklipp fra konserten som herværende opptak stammer fra, på Nasjonal Jazzscene under Oslo Jazzfestival.

Filmene, som viser opptak av noen av numrene som også er tilgjengelige som lydfiler, utgjør bare et lite kuriøst og i grunnen unødvendig supplement til det som må sies å være hovedsaken her, nemlig Wettres virtuose saksofonspill i tospann med Audun Kleives trommeslageri av samme kaliber. Det er ikke til å skyve under en stol at Wettre er en av de desidert mest teknisk finslepne musikerne Norge har å by på i dag. Men på «The only skrive interessant musikk også for et slikt ensemble. Og framføringen er det ikke noe si på. WDR Big Band Köln spiller presist og godt og med gode solistiske innslag. Og hvem vet, kanskje noen føler seg inspirert til overføre musikken på steel drums til mer gangbare instrumenter slik at andre også kan framføre dette? Det hadde vært gøyalt, for dette er fin musikk.

Harald Opheim

WALT WEISKOPF «See the Pyramid» CRISSCROSS 1327 Lyden av New York!

Walt Weiskopf er en av mange arbeidsomme og produktive NY-baserte tenorsaksofonister, som med «See the Pyramid» er ute med sin ellevte plate for jazzmasseprodusenten CrissCross.

Weiskopf er en mann som har «paid his dues» gjennom turnering med bl.a. Buddy Rich og Steely Dan, og har utviklet et potent sound og stort teknisk overskudd i en slags postbop-stil som bare låter SÅ utmerket amerikansk!

Weiskopf skylder frase- og komposisjonsmessig mye til Joe Henderson, John Coltrane og McCoy Tyner.

Kvart-tonalitet, akkord-«superimposition», tersharmonikk (tenk «Giant Steps») og sløye altereringer er stikkord. Hvis det er «ekte» jazz som de gjorde på 60-tallet som er favoritten, så sjekk ut «See the Pyramid». Eller gå bare rett til kilden, f. eks Hendersons «Inner Urge» med vinylknitring på kjøpet.

Svein-Magnus Furu

[72] jazznytt

way to travel 2» viser han i tillegg en stoisk ro i møte med klassikere som «The Blessing», «Trinkle Tinkle», «Humpty Dumpty» og ikke minst Coltranes «Naima», som Michael Brecker gjorde en ganske lik solo-versjon av på platen «Directions in Music» fra 2002.

Wettre er ikke ukjent med å gjøre solokonserter, og på store deler av platen får jeg følelsen av at dette like gjerne kunne vært et soloprosjekt.

Kleive er nesten fraværende i store deler av midtpartiet av «platen», men kommer sterkt tilbake på «Colleagues in Heat», hvor råskinnene i våre to duellanter virkelig kommer ut. Låten skjemmes av svært mystisk saksofonlyd (faseforskyvning?), men spillingen er det virkelig ikke noe å utsette på.

Når siste lydspor «You’d better run» toner ut etter vel 40 minutter med vellyd, er jeg fortsatt sulten på mer. Så da er det bare å fyre opp iPoden igjen!

Svein Magnus Furu

WIMME «Mun» ROCKADILLO ZENCD 2131 Den finske joiker og urokråke Wimme er tilbake med sitt sjette soloalbum, det første på syv år. Plata markerer et skille i hans diskografi, og går bort fra de intense syntharrangementene som har preget mange av de tidligere utgivelsene. På «Mun» (meg) har han fått uvurderlig hjelp av en tidligere samarbeidspartner, Tuomas Norvio (a.k.a Verneri Lumi fra RinneRadio) til å plassere den joikende stemmen i et høyst interessant lydbilde. Musikken drar veksler på indiepop, jazz og folkemusikk fra hele verden, med hiphopelementer som loops og en stemmebruk som nærmer seg rap, integrert på en fortreffelig måte.

Platen er blitt en folk-hit allerede, med overstrømmende anmeldelser i finsk presse, høye plasseringer på alskens folkemusikksalgslister og høy radiorotasjon. Og det er vel fortjent, all den tid Wimme og medkomponist og bassklarinettist Tapani Rinne konstruerer slike sinnrike, fascinerende og fengende lydlandskap.

Noen av dem sender tankene til elektroartisten Moby, andre til tango-hiphoperne i franske Gotan Project, atter andre til Håkon Kornstads samplingseksperimenter. Joik med hitpotensiale lyder i utgangspunktet som en selvmotsigelse, men Wimme beviser at det er mulig.

Med så mange ulike elementer og stilarter som trekkes inn i produksjonen er det fort gjort å gå seg vill og oppnå en viss inkoherens mellom låtene. Men med slike tydelige nøkkelelementer, kall det gjerne ledemotiv, forankret i den særegne

raspende sjamanstemmen og den tidvis mystiske, tidvis drivende bassklarinetten henger alt sammen som en syvretter på Credo. Løp og kjøp!

Svein Magnus Furu WALTER WOLF «Prelude» YOUR FAVORITE YFJCD 019 Pianisten Walter Wolf har vært i studio i Osnabrück i Tyskland for å møte bassisten Francesco Angiuli og trommeslageren Andreas Fryland.

Resultatet er en samling lyriske pianojazzstykker stort sett komponert av musikerne selv, men hvor man også er innom John Coltranes «Cowntdown», Bebo Ferras «Luna di Mezzogiorno» og Carita Holmströms fine «Lämna oss ej».

Alt er gjort i en slags Keith Jarrettinspirasjon, uten at vi får servert de typiske Jarrett-vendingene, hvor han bruker noen usedvanlig vakre tonesammensetninger. Men det høres ut som de tre koser seg i hverandres selskap. Soliene er jevnt fordelt og Angiuli spiller med oppfinnsomhet og en flott basstone, Wolf har teknikken inne, og avstanden til salige Bill Evans (pianisten, ja!) er ikke nevneverdig stor. Smukt trommespill får vi også fra Fryland.

Ei hyggelig trioplate, som sikkert hadde fått toppkarakter hvis det ikke fantes så uendelig mye musikk som er bygd på samme lest som denne.

Jan Granlie WYATT / ATZMON / STEPHEN «for the ghosts within’» DOMINO WIGCD263P Den britiske sangeren Robert Wyatt har i mange år vært en av undertegnedes absolutte favoritter når det gjelder jazzrelatert sang gjort av en mannsperson. Gjennom en rekke

innspillinger har han tolket egen og, ikke minst, andres musikk på en helt egenartet måte. For meg startet det med samarbeidet med Carla Bley og Michael Mantler, og fortsatte med flere sterkt politiske utgivelser (hvor han bl.a. gjorde den aldeles nydelige versjon av Peter Gabriels «Biko» og Elvis Costellos «Shipbuilding») til hans nyeste samarbeid med den israelske saksofonisten, politikeren og forfatteren Gilad Atzman og fiolinisten Ros Stephen og hennes The Sigamos String Quartet.

Platen starter med Raksin og Mercers vakre «Laura», før den arabiskinspirerte «Lullaby For Irena» overtar. Dette er en vakker sak gjort av Stephen i samarbed med Wyatts hustru, Alfreda Benge. Nydelige strykere og en eventyrlig vakker vokal. I «Ghost Within» har Benge samarbeidet med Atzmon. Her spiller Atzmon palestinsk gjeterfløyte og Tali Atzmon vikarierer for Robert Wyatt som hovedvokalist.

En usedvanlig fin låt med nydelig og sørgmodig keyboards fra Frank Harrison. En innertier!

Og slik fortsetter det. Arabisk rap med rapperen Stormtrap (Abboud Hashem i låta «Where Are They Now?»), i tillegg til flere «rene» jazzlåter representert ved vakker plystring i Thelonious Monks «Round Midnight», Billy Strayhorns «Lush Life», Haggard og Burkes «What’s New?» og Duke Ellingtons «In a Sentimental Mood», før den gamle slägeren «What A Wonderful World» avslutter ballet.

Men før avslutningslåta får vi, selvfølgelig, en nydelig versjon av Edward og Rogers «Wyatt-klassisker» «At Last I Am Free» som bare kry-

ANMELDELSER

per innunder huden din og sprer gode og milde følelser i alle kroppsdeler.

Wyatt & Co har med denne innspillingen begått en av fjorårets aller vakreste plateinnspillinger. Den er så bra at den burde vært skrevet ut på blå resept, for bedre medisin for slitte sjeler skal man lete veldig, veldig lenge etter!

Jan Granlie MAGNUS ÖSTRÖM «Thread Of Life» ACT 9025-2 Esbjörn Svensson Trio, eller e.s.t., var i ti år blant de største jazztrioene i verden. Årevis med turnering, musisering, improvisering og innspilling tok brått slutt i 2008 da Svensson mistet livet i en dykkeulykke. For trioens to gjenværende medlemmer, som hadde levd sine musikalske liv gjennom Svenssons komposisjoner og idéverden var veien tilbake til musikkscenen ikke gjort i en håndvending.

Bassist Dan Berglund gjorde sitt comeback med bandet «Tonbruket» halvannet år etter tragedien, mens det i starten av 2011 er trommeslager Magnus Öström som gjør sin debut som bandleder på e.s.t.’s gamle plateselskap, ACT. Hans «Thread of life» kan sees som en fortsettelse av den kunstneriske retningen e.s.t tok mot slutten av 00-tallet, en forflytning fra jazzidiomet mot et uttrykk hvor rocken dominerer. Hvor improvisasjon, lange låtstrukturer og seige oppbygninger er formlige nøkkelelementer, mens musikernes enkelte kunstneriske uttrykk heller låner øre til popen og rockens frontkjempere.

Et ærbødig nikk til Svensson finner vi i «Ballad for E», innspilt i Avatar studio i New York med e.s.t.s’ Dan Berglund på bass og trioens eneste gjesteartist; Pat Metheny, på gitar.

Veldig synd da at dette er platas svakeste nummer, selv om den reddes av en utrolig gripende slutt.

Resten av plata holder et jevnt og høyt nivå. Intensiteten, formidlingsiveren, samspillet og fingerspissfølelsen er varmt til stede og tilfører komposisjonene, som er mer på det jevne, energi og vitalitet. Magnus Öström er respektfullt retrospektiv, men har også blikket rettet fremad.

«Thread of life» tråkker langt unna de sentimentale klisjeene, men blir et sterkt uttrykk for de innsikter man kan få om livets skjøre tråd skulle svikte for ens nærmeste.

Svein Magnus Furu abonner på jazznytt send epost til jan@jazzforum.no

KORT OG GODT? JAMIE COLLUM «Devil May Care» CANDID 79351 Den britiske sangeren og superstjernen Jamie Collum er ute med en slags oppsamling av tidligere innspilt materiale. Innspillingene er gjort i 2002, 2005 og 2006. Sporet fra 2006 er med Collums faste bassist Geoff Gascoyne og trommeslageren Sebastian de Krom i sobert selskap med en annen vokalist, den gamle hedersmannen Bob Doriugh, bare dette sporet, som ligger og vaker helt i Tom Waitslandskapet, er alene verdt prisen.

Resten av plata er standard-Collum, verken mer eller mindre. (JG) BOB DEGEN «Jake Remembered» ENJA-9567 2 Pianisten Bob Degen er født i 1944 og er kanskje mest kjent for sitt samarbeid med Dexter Gordon, Art Farmer, Carmell Jones og Albert Mangelsdorff på 60-tallet.

Dette er en kvartett-hyllest til hans far, Jake, og inneholder fine egne komposisjoner i et slags Bill Evanslandskap. Han er godt hjulpet av trompeteren Valentin Garvie, bassisten Markus Schieferdecker og trommeslageren Peter Perfido. En herre med åtte tidligere innspillinger som bør sjekkes ut. (JG) ELECTRIC WILLIE «A Tribute to Willie Dixon» YELLOWBIRD YEB-7715 2 I denne konstellasjonen har et knippe modernister satt hverandre stevne for å hylle den gamle mester Willie Dixon. Det er gitaristen Elliot Sharp som har invitert til fest, og med på dette «nachspielet» var gitarkollegene Henry Keiser og Glenn Philips, trommeslageren Lance Carter, bassisten Melvin Gibbs og vokalistene Queen Esther og Eric Mingus hjertelig til stede.

Man trenger ikke å ha full koll på Dixons musikalske bravader for å få fot for denne plata. Unge Mingus synger som om han har Tom Waits i hæla og gamle Keiser vrir og vrenger så godt han kan innenfor det anstendige og godkjente innenfor bluesformularet. Morsom og garantert dansbar blues både før og etter midnatt. (JG) BILLY COBHAM «Fruit From The Loom» BHM 1051-2 I hine hårde dager, da jazzrock dreide seg om John McLaughlin og Mahavishnu Orchestra, var Billy Cobham selve trommeguden. Med sine mange gule trommer var han

alle gutters våte drøm.

Men tiden har gått siden den gang, og dessverre befinner gamle Cobham seg i det samme landskapet.

Han har med seg «alle» de rette jazzrockfolka, trommene er like fortgående og soloene er fremdeles like kjedelige. Verden har stått bom stille for den godeste Cobham.

Han er en strålende trommeslager, men noen må snart fortelle han at denne musikken er livet for kort til å dvele med. (JG) LUCKY PETERSON «You Can Always Turn Around» DREYFUS FDM 46050 369672 Mer blues kommer. Denne gangen fra en av de gamle sliterne. Vokalisten, pianisten og gitaristen Lucky Peterson spiller rufsete, blues slik i alle fall jeg mener det skal spilles.

Enkelt, rufsete og flott. Han gjør ingen forsøk på å gjøre musikken hip eller moderne. Her er det rett fram kompet av hovedgitarist Larry Campell, bassisten Scott Petito og trommeslageren Gary Bruke. I tillegg bidrar Luckys kone Tamara Peterson på vokal på to flotte spor.

Noen av låtene er såpass streite at de nesten blir popmusikk, hvor alt foregår i en mer dannet tone, men det funker det også. Men hele veien er det den rotekte bluesen som står i førersetet.

Er man ute etter god blues, så vil i alle fall jeg velge denne. Kan hende vil Knut Reiersrud eller redaksjonen i BluesNews velge noe annet, men det får så være. Jeg synes dette låter akkurat passe coolt! (JG) DREI IM ROTEN KREIS «16 mm» JAZZ SCHMIEDE 8003 JSS Drei im roten Kreis består av saksofonisten Reiner Witzel, bassisten Markus Schieferdecker og trommeslageren Christian Scheuber. I tillegg har de med seg perkusjonisten Roland Peil på et spor på denne fine, slentrende og lyriske 16 millimeteren. Røddig spell i tilbakelent bebop/vestkyst-lynne.

Egne låter pluss litt standards hvor alt løses på en sober måte. (JG) FRED WESLEY «With a little help from my friends» BHM 1049-2 Trombonisten Fred Wesley gjorde seg først kjent i blåserekka til James Brown på 60- og 70-tallet. På sin nyeste «laser» gjør han sitt n’te forsøk på å skumme en eller annen fløte etter suksessene med Brown, uten å lykkes helt, etter min mening.

Dette blir på en måte samme leksa om igjen for førti-fjerde gang, uten at det skjer noe nytt. Det swinger av gjengen, ja visst, men det gjør det av så mye. Men at det har muligheten til å selge i bøtter og spann i Sambandsstatene er jeg ikke i tvil om. Funker sikkert som ei kule etter midnatt, men som lyttemusikk blir det rett og slett for slapt. (JG) JOHANNA GRÜSSNER «Come rain or come shine» PROPHONE «Come rain or come shine» er ålandske Johanna Grüssners tredje CD. Etter Berklee og Manhattan School of Music samt opphold i New York er hun tilbake i Skandinavia, og har gjort en produksjon av standardlåter, samt to Jobim og en Piazolla.

Tross helseproblemer har Grüssner vært en aktiv dame, bl.a. med undervisning av vanskeligstilte barn i USA og ambisiøse prosjekter hun framført på jazzklubber i New York.

Her har hun med seg gitarist Ulf Karlsson og den fine pianisten Ulf Johansson Werre pluss komp og noen gjester. Grüssner framfører melodiene ganske straight, med lys stemmekvalitet, god engelskuttale og bra diksjon. Hun makter ikke helt å skille seg ut i dagens enorme flora av unge jazzsangere, men leverer likevel et helt kurant produkt.

(PP) MARILENA PARADISI «Rainbow innside» SILTA RECORDS Friimprovisasjon til akvarellmalerier er hva duoen Marilena Paradisi (piano, vokal) og Arturo Tallini (gitar) driver med på «Rainbow innside».12 akvareller av Alessandro Ferraro, gjengitt i tekstheftet, utgjør grunnlag for like mange improvisasjoner. Fritilnærmingen gjør at dette ikke blir den te- og rødvinmusikken noen kanskje vil forvente. Paradisis lydmalende stemme har stort volum og spennvidde, fra klassisk inspirert skjønnsang til sprachgesang, eruptive utbrudd og, i «Giants of Dew», også et morsomt innslag av en slags avantscat. Tallinis bakgrunn er klassisk, med innslag av middelhavsklanger i en for det meste akkompagnerende og utfyllende rolle.

Folk med sans for Sidsel Endresen, Eldbjørg Raknes, Lisa Dillan og – sjøl om dette er mindre jazza – Greetje Bijma, kan gjerne sjekke ut Paradisi. (PP)

jazznytt [73]

FRISPARK

lie ran g jan illustrasj on:

HELE MITT LIV HAR VÆRT MUSIKK ...og alle mine hemmelige drømmer handlet om å stå på en scene og være musiker. Jeg var ti år da jeg fikk min første gitar, et grettent og vrangvillig instrument som var vanskelig å bli klok på for en tiårings fingre. Idet jeg fikk min første elektriske gitar var jeg blitt litt klokere, men kanskje likevel ikke, for jeg gjorde som alle andre gitarister gjorde på den tiden, jeg spilte fort. Jeg spilte så fort jeg overhodet kunne. Av en eller annen grunn var det å spille fort på gitar det helt saliggjørende, og den forteste av alle het John McLaughlin. John McLaughlin spilte med to ganger lysets hastighet. Iblant enda fortere. John McLaughlin spilte så fort at han vanligvis var ferdig før han hadde begynt. Så hvis John McLaughlin skulle holde konsert med sitt Mahavishnu Orchestra på Chateau Neuf på Majorstua i Oslo på fredag kveld, måtte publikum vennligst møte opp torsdag. Så fort spilte John McLaughlin.

I mine beste stunder kunne jeg spille like fort som John McLaughlin - i fem sekunder.

Jeg ville bli som ham. Jeg hadde bilder i hodet av meg selv på scenen, med en rød dobbelneck Gibson SG gitar og millioner av lamslåtte fans

for mine føtter. Jeg skulle bli musikernes musiker.

Jeg skulle spille fortere enn Gud, altså John McLaughlin. Men skal du bli musikernes musiker må du kunne lese noter, fikk jeg vite, så jeg skaffet meg noter, og det var da jeg forsto at jeg forsto like mye av noter som jeg forstår av tall.

Altså ingenting. Akkurat som tallene i mattetimen krøllet seg sammen i en klump der nede på arket og fikk meg til å kaldsvette, slik var også notene. De oppførte seg like djevelsk som tallene, de danset foran øynene mine som en ilter myggsverm i juli, og truet med å fly opp i ansiktet på meg hvert øyeblikk.

Så derfor ga jeg opp min hemmelige drøm om å bli musikernes musiker. Senere fikk jeg møte store musikerstjerner som ikke forstår et fnugg av noter, og senere fikk jeg møte musikere som kunne noter men som kjørte førti mil i en sliten Toyota Hi-Ace på vei til spillejobb på Geilo, i storm og i blest, der de skulle stå klemt sammen på en bitteliten scene og spille internasjonale hitlåter for en veldig rimelig penge for folk som var veldig urimelig fulle, deretter skulle de få en nesten kald middag under aluminiumsfolie servert på bakrommet etter settet og klokken syv morgenen etter bære utstyret egenhendig inn i sin

slitne Toyota Hi-Ace og kjøre førti mil tilbake fra Geilo, i storm og i blest. Noen ganger tenker jeg: Er det belønningen for å kunne noter?

Senere skulle jeg møte jazzdronningen Carla Bley, en av mine store heltinner. Carla satt i en garderobebås på to ganger halvannen meter, helt alene, og bak henne der hun satt, kunne jeg se at malingen flasset ned av veggene. Carla hadde en flaske champagne foran seg, og et fat med eksotisk frukt, men hun satt der i sin lille bås på en ganger halvannen meter, etter konserten, og malingen flasset av veggene der hun satt, og hun virket litt ensom, i hvert fall gjorde hun det der og da. Jeg er helt sikker på at Carla Bley kan noter.

Og noen ganger føler også jeg meg ensom, blant alle mine bokstaver, noen ganger føler jeg meg innesperret i alfabetet, låst inne i et edderkoppnett av bokstaver, bokstaver, som til forveksling kan ligne på noter. Men min store glede er at man kan lære seg å leve med alt - så lenge du tilsetter musikk.

Dagfinn Norbø er tekstforfatter og artist, og vil under vignetten «FRISPARK» berette om sitt liv i, og ikke minst, utenfor jazzen

LØSNING PÅ JAZZ-QUIZZ PÅ SIDE 5: «Early In The Morning», «Nobody Knows», «Rhythm is Our Business» [74] jazznytt

Jazz:Talk uhøytidlig innledning på jazzhelga

Jazz:Talk er en uhøytidelig samtale med musikere og andre sentrale personer innenfor det norske og internasjonale jazzliv, rundt jazzens vesen og om jazzens historie.

Publikum får servert et nytt tema hver fredag med påfølgende konsert.

Nasjonal Jazzscene,Victoria, i samarbeid med jazznytt og Oslo Jazz Circle Hver fredag kl 19.30 (Dørene åpner kl. 19.00) Fri inngang ved kjøp av konsertbillett entré kr 50 kun for Jazz:Talk ( studenter gratis)

å Følg med p en.no og n e c s z z a .j w ww orge.no www.jazzin t for komplet program.

B-BLAD jazznytt Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

E N E C S Z Z A J L A N O NASJ VÅREN 2011

VÅREN PÅ NASJONAL JAZZSCENE TOR. T OR. 10.02 F RE. 11.02 FRE. L ØR. 12.02 LØR. ONS. 16.02 ONS. TOR. TOR. 17.02 FRE. FRE. 18.02 LØR. LØR. 19.02 TOR. TOR. 24.02 FRE. 25.02 FRE. LØR. 26.02 LØR. ONS. ONS. 2.03 FRE. 4.03 FRE. LØR. 5.03 LØR. ONS. 9.03 ONS. TOR. TOR. 10.03 FRE. 11.03 FRE. LØR. LØR. 12.03 TIR. TIR. 15.03 TOR. 17.03 TOR. FRE. 18.03 FRE. SØN. 20.03 SØN. ONS. 23.03 ONS. TOR. TOR. 24.03 FRE. 25.03 FRE. LØR. 26.03 LØR. TIR. 29.03 TIR. TOR. TOR. 31.03 FRE. FRE. 1.04 LØR. 2.04 LØR. ONS. 6.04 ONS. FRE. FRE. 8.04 TOR. TOR. 14.04 FRE. FRE. 15.04 ONS. 27.04 ONS. TOR. 28.04 TOR. LØR. LØR. 30.04 TOR. TOR. 5.05 5 05 FRE. FRE. 6.05 LØR. 7.05 LØR. TOR. 12.05 TOR. FRE. FRE. 13.05

E EUROPEAN UROPEAN JAZZ JAZZ NIGHTS NIGHTS - ANGELI ANGELI FUKUSHIMA FUKUSHIMA DUO DUO (IT), (IT), J EROEN VAN VAN VLIET VLIET TRIO TRIO (NL) (N L) JEROEN E UROPEAN JAZZ JAZZ NIGHTS NIGHTS - DONKEY DONKEY MONKEY MONKEY (FR), (FR), NILS NILS EUROPEAN WO GRAM NOSTALGIA NOSTALGIA TRIO TRIO (DE), (DE), CORMAC CORMAC KENEVEY KENEVEY Q (IRL) (I R L) WOGRAM E UROPEAN JAZZ JA Z Z N I G H T S: A NGELA T RÖNDEL & M OSAIK (AUT), (AUT), EUROPEAN NIGHTS: ANGELA TRÖNDEL MOSAIK ELIFANTREE (FIN), (FIN), G RZEGORZ KARNAS KARNAS (PL) (P L) ELIFANTREE GRZEGORZ FRISTIL - JON JON BALKE BALKE & ASLE ASLE KARSTAD KARSTAD DUO DUO FRISTIL SWEDISH SWEDISH AZZ AZZ STOLEN S TOLEN FROM FROM NORWAY NO ORWAY TRIO TRIO d Misha Mi h Alperin, Alperin l in, Arkady Arkady k d Shilkloper Shilkloper og Vegar Vegar Vårdal Vår å dal d l med BY:LARM B Y:LARM PÅ PÅ NASJONAL NASJONAL JAZZSCENE JAZZSCENE KORNSTAD/FLATEN: KORNSTAD/FLATEN: TIL TIL ELISE ELISE HELGE LIEN TRIO TRIO HELGE PRATAG A RAF PRATAGRAF FRISTIL FRISTIL - ANTHONY ANTHONY PATERAS PATERAS & THOMAS THOMAS LEHN LEHN DUO DUO JUHANI AALTONEN AALT TONEN QUARTET JUHANI MATHIAS EICK EICK MATHIAS CIRCULATIONE TOTALE TOTALE ORCHESTRA CIRCULATIONE FOOD F OOD MED MED CHRISTIAN CHRIST TIAN FENNESZ NORWEGIAN GREAT GREA AT GUITARS GUIT TARS A NORWEGIAN POWELL/VESPESTAD/YOUNG POWELL/VESPESTAD/YOUNG TRONDHEIM TRONDHEIM JAZZORKESTER JAZZORKESTER MED MED JOSHUA JOSHUA REDMAN REDMAN OG OG EIRIK EIRIK HEGDAL HEGDAL [[EM] EM] WOLLNY/KRUSE/SCHAEFER WO L L N Y / K R U S E / S C H A E F E R KOMPEN QUINTET QUINTET KOMPEN BRAD MEHLDAU MEHLDAU S OLO BRAD SOLO U H Ø R T! F AIRFIST + M AREN TRIO TRIO UHØRT! FAIRFIST MAREN LAGE PARKS/WILL VINSON L AGE LUND/AARON LUND/AARON P A R K S/W I L L V INSON QUINTET QUINTET ENSEMBLE DENADA DENADA ENSEMBLE NIELS LAN DOKY DOKY TRIO TRIO NIELS STERN BAND BAND MIKE STERN HUNTSVILLE HUNTSVILLE HANS MED HANS MATHISEN MATHISEN QUARTET Q MED MARINEMUSIKKEN MARINEMUSIKKEN N KRISTIN ASBJØRNSEN ASBJØRN NSEN ENSEMBLE ENSEMBLE KRISTIN U H Ø R T! F RAMTIDA I NORSK NORSK JAZZ JAZZ UHØRT! FRAMTIDA (A R R: Ø STNORSK JAZZSENTER) JAZZSENTER) (ARR: ØSTNORSK LINA NYBERG NYBERG BAND BAN ND MARIANNE HALMRAST HALMRAST KVINTETT KVINTETT SUB SUB TRIO TRIO MED MED PAOLO PAOLO FRESU FRESU UHØRT! HEDVIG HEDVIG M OLLESTAD TRIO TRIO + BUILDING BUILDING INSTRUMENT INSTRUMENT UHØRT! MOLLESTAD STEFA ANO BOLLANI BOLLAN NI TRIO TRIO STEFANO IBRAHIM IBRAHIM ELECTRIC ELECTRIIC IPA IPA ULF WAKENIUS WAKENIUS B E A DY B ELLE BEADY BELLE TEAM HEGDAL HEGDAL TEAM SINNE SINNE EEG EEG

MATHIAS M ATHIAS T EICK Lør Lørdag dag 05. mar mars s-K Kr. r. 240/190

MIKE STERN BAND BA AND Tirsdag T irsdag 29. mar mars s-K Kr. r. 260/210

KRISTIN K RISTIN ASBJØRNSEN ASBJØRNSEN ENSE ENSEMBLE MBLE Lør Lørdag dag 02. april - K Kr. r. 240/190

Kjøp sesongkort: alle vårens konserter for kun 1200/700 www.nasjonaljazzscene.no