Jazznytt 02:2011

Lizz Wright på Kongsberg Jazzfestival Foto: Ann Iren Ødeby

.............. innhold 12 LIZZ WRIGHT 18 KRISTOFFER KOMPEN 22 HILDE MARIE KJERSEM 24 MAGNUS ÖSTRÖM 28 ETHAN IVERSON OG DJANGO BATES 32 KORTSNAKK MED BJØRN PETERSEN OG TONE FRANCK

FORSIDEBILDE: LIZZ WRIGHT

05 05 06 07 08 11 34 36 37 38 39 40 42 46 48 49 50 51 45 52 54 55 56 57 74

APRIL MAI 2011

leder jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden notert - litt på siden jazzfoto festivalnytt småstoff øvingshotellet jentejazz på 8. mars oslo jazz circle rapport fra new york storband: TROMSØ STORBAND fokus på festivalsikkerhet blindebukk med LASSE THORESEN jazz i norge for 50 år siden debatt farvel til levende lyd: ALL EARS levende lyd: DJANGOFESTIVALEN levende lyd: TAMPERE JAZZ HAPPENING levende lyd: POLARJAZZ levende lyd: EUROPEAN JAZZ NIGHTS levende lyd: FRODE BARTH NOR-POL utenriks anmeldelser frispark

SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING jazznytt [03]

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: norsk@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon 22 00 56 66 - 22 00 56 60 E-post: jazznytt@jazzforum.no Redaktør: Jan Granlie Redaksjon: Jan Granlie, Johan Hauknes, Arild Rønsen, Bjørn Stendahl, Ann Iren Ødeby Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Brit Aksnes, Anna Bjørshol, Jan Evensmo, Frithjof Eide Fjeldstad, Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Tor Hammerø, Lasse Haugen, Johan Hauknes, Trygve Hernæs, Lars Mossefinn, Ole Albrekt Nedrelid, Stuart Nicholson, Dagfinn Nordbø, Staffan William-Olsson, Harald Opheim, Petter Pettersson, Peter Quinn, Arild Rønsen, Bjørn Vidar Solli, Roy Ervin Solstad, Bjørn Stendahl, Bjarne Søltoft, Astrid Vannebo

Mathias Eick: Skala

Foto: Brit Aksnes,Anna Bjørshol, Jan Granlie, Christian Hyld, Per Kristiansen/ACT, Laila Meyrick/Velour.no, Harald Opheim, Simen Diserud Thornquist, Astrid Vannebo, Luva Vitali, Ann Iren Ødeby Oversettelse: Jan Granlie, Petter Pettersson Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein Design: Jan Granlie Trykk: UNITES PRESS Opplag: 4 000

05.03.11 - Nasjonal Jazzscene, Oslo 07.03.11 - Arendal Jazzklubb 11.03.11 - Hadeland Jazzforum 12.03.11 - Union scene 17.03.11 - Stavanger Jazzforum 18.03.11 - Sardinen, Bergen Jazzforum 19.03.11 - Dokkhuset, Trondheim 20.03.11 - Tromsø Jazzklubb 16.04.11 - Vossa jazz 18.06.11 - Midtsommer jazz , Ålesund 20.06.11 - Festspillene i Nord Norge CD/LP

Priser: Abonnement: kr. 350,– for seks utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill annonser på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

ECM 2187

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.

Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

Neste nummer kommer 10. juni 2011 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 03:2011 Bestilling: 03.05 Frist for produksjon av annonse: 10.05 Frist for levering av ferdig annonse (i pdf): 15.05 for spørsmål - ta kontakt med Jan Granlie på telefon 22 00 56 66 eller epost jan@jazzforum.no

ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS www.grappa.no

[04] jazznytt

jazznytt er utgitt med støtte fra

JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN Også de bevilgende myndigheter har vist interesse i år. Kongsberg kommune har bevilget 7 000 kroner, og Norsk Kulturråd 27 500 kroner til (George) Russells store kirkekonsert.

Forhåndsomtale av Kongsberg Jazzfestival i Jazznytt nr 01:1971

IDRETT OG JAZZ HØRER IKKE SAMMEN Så er vi endelig ferdig med det for denne gang. I lang tid har man blitt overmannet av oppfordringene om å møte opp i Holmekollen eller ha seg inn i marka for å følge verdensmesterskapet på ski – nordiske grener, som det så fint heter. Norge, og Oslo, har slått på stortromma.

Vestkant-Oslo har iført seg sin «markadress», fått en god anledning til å lufte fuglehunden, fått vist fram VIP-billettene sine, mens resten av landet har benket seg til i lawoer, telt, i bar-hytter eller på en stubbe langt inni skogen.xx Nasjonalfølelsen har vært nesten kvalmende. Medaljene har strømmet inn i til Nord-Østerdalen og Trøndelag. Tbanen har vært største utfordring, og flaggfabrikantene har jublet.

Samtidig har man også villet presentere norsk kultur for det internasjonale publikum. Selvsagt vil man benytte anledningen til å spre den norske kulturen, spesielt musikken ut i verden. Til de gjestende VIP-folka, til journalister fra alle verdenshjørner, og til det norske folk (for igjen å styrke nasjonalfølelsen).

Og hva er det så man tilbyr massene? Litt hardingfele, gjerne fremført i en rocka setting med ellers strålende dyktige Valkyrien All Stars, hip hop med internasjonalt potensiale som for eksempel Madcon, noen «Moods of Norway»-artister inkludert Arve Tellefsen, Ralph Myerz, Mariann Thommassen, Magnet og et mannskor, noen «X-factor»-deltagere osv.XXXXXXXX Alt solid plantet midt på treet, og ikke veldig interessant, verken for Oslopublikummet eller for de gjestende skientusiaster. Eller kanskje det er det? Metallbandet Satyricon var jo på lista over «Moods of Norway»-artister.

Kledelig! Og Mathias Eick...XXXXXXXXXXXXXXXX Men hvor er alle de andre? Hvor er de som har satt spor etter seg i utlandet og som har noe å melde? Hvor var for eksempel Terje Isungsets is-prosjekt? Og Arve Henriksen, Jan Garbarek, Karin Krog, Arild Andersen, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Bugge Wesseltoft, Zanussi 5 eller Atomic?

På Nasjonal jazzscene kunne man virkelig ha markedsført norsk jazz med en manifestering av det beste av det beste denne perioden. Riktignok hadde man et godt program de dagene seansen foregikk - med Kornstad/Flaten, Helge Lien Trio, Jon Balkes Pratagraf og Mathias Eick, og ære være dem for det! Men var dette en helt vanlig toukersperiode i jazzscenas liv, eller var musikken retta mot det gjestende, internasjonale publikum?

Jeg tror ikke Nasjonal jazzscene hadde tenkt veldig mye på dette. Jeg tror ikke vår

viktigste jazzklubb engang hadde tenkt tanken på at i denne perioden kom Oslo til å være overbefolket av store, dyre boblejakker og folk med stoppeklokke rundt halsen jagende rundt i gatene på jakt etter det typisk norske.

Jeg mener Nasjonal jazzscene, Herr Nilsen, Kampenjazz, Mono, Cosmopolite, Stortorvets Gjæstgiveri, Blå, Mir, Sound of Mu og alle de andre små og store spillestedene for rytmisk kvalitetsmusikk skulle gått sammen om en heidundrende musikkfeiring i månedsskiftet februar/mars. En solid markering utlendingene ikke kunne unngå å legge merke til, og delta på, på samme måte som By:larm var i stand til å «ta over byen» rett i forkant av dette skirennet.

Men så lenge den norske skisporten fremdeles blir styrt av mektige eldre herrer i «markadress» i godt samspill med fremadstrebende damer i «Marius»-genser og ny-stylet topp og med adresse fra Slemdal til rett under det nye hoppet i det norskeste av alt, Holmenkollbakken (som for øvrig er tegnet av en danske), så kan man kanskje ikke forvente noe annet.

Nå er det ikke sånn at undertegnede ikke liker bortoverski-aktiviteter eller hopp med ski fra store høyder. Jeg har, som så mange andre, sittet klistret foran «kassa» til øyet er blitt stort og vått og resten av husstanden mer eller mindre har gått fra konseptene. Men jeg har ikke iført meg «markadress». Jeg har ikke luftet den fuglehunden jeg ikke har. Jeg har ikke spist varme pølser fra termos, eller malt meg med norsk flagg i ansiktet. Og jeg har ikke brukt tid på å fryse meg gjennom middels forestillinger med talentløse «X-Faktor»- eller «Grand Prix»-artister.

Jeg har ikke deltatt med allsang på «We Will Rock You».

Jeg har unngått å bli sparket ned av Frikar, eller blitt sittende fast i trekkspillet til Polka Bjørn & Kleine Heine.

Jeg har heller ikke vært på Litteraturhuset for å høre diskusjon om Norge versus Sverige på idrettsbanen.

Men jeg har vært på Nasjonal jazzscene mellom slaga, og bl.a. fått med meg den finske mesterspelemannen Juhani Aaltonens gnistrende gode kvartett. Så jeg har relativt god samvittighet for min innsats for kulturen under verdensmesterskapet på ski. Jeg har unngått neglesprett, nedsunket termos, tennisalbue eller andre idrettsrelaterte langtidsskader, selv om ryggen skranter litt etter mange timer i godstolen.

Og jeg har unngått å høre Stabsmusikken (eller hvem det nå var), stå oppstilt å mime (!) til den norske, østerriske, finske og tyske nasjonalsangen. Hvor idiotisk er det ikke at man må ty til playback i en slik setting? Det er det bare arrangører fra Oslo Vest som klarer!

JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN Ganske til slutt: på en framskutt plass i lokalet henger nå et sprukket basstrommeskinn med følgende tusjpåskrift: «To the Showboat, Europes Greatest Jazz Club. Yours Sincerely, Art Blakey». Club7-folk og andre vantro, kom over og se sjølv!

Ottar Skagen i artikkel om det nye helukentlige jazzstedet, Showboat i Bergen, i Jazznytt nr 02:1981

JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN Under konserten på Pentagon fredag kveld, merka Per Husby plutselig to lette slag på eine skuldra.

Midt inne i eit krevande parti som han var, forsøkte han likevel å lata som ingenting.

Men han hadde ikkje spela mange akkordar til, før han merka to nye slag på skuldra, - og denne gongen med langt meir trøkk i slaga. Som profesjonell musikar i snart ein mannsalder, toler Husby ein del før han let seg uroa, så igjen kasta han seg over klaviaturet.

Då kom det to slag som av bjørnelabbar over den stakkars skuldra hans, så Husby såg det tryggast å la piano vera piano – og heller finna ut kva det var.

Han snudde seg rundt, og kunne straks observera ein kar som hadde store problem med å få blikket i fokus – men som på klingande vossamål kunngjorde sitt høgst uventa ærend: - Du har kje’ fyr, vel…?

Om Husby ikkje hadde fyr, så hadde han i det minste humor. Han er såleis den som ler aller best av episoden no etterpå.

Faksimile frå Avisa Hordaland i Jazznytt nr 02:1991

JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN

Norsk jazzforum

Spelemannsprisen

avholder sitt landsmøte i sjarmerende omgivelser i Arendal i dagene 6. til 8. mai. Her er medlemmene invitert til å være med å påvirke de neste årenes utvikling av den norske jazzen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hvis du ennå ikke har meldt deg på, og er musiker eller styrevalgt i en medlemsklubb, bør du hive deg rundt umiddelbart og sende en epost til unni@jazzforum.no

i klassen for jazz, gikk i år til voodootrioen Elephant9 for deres andre CDinnspilling «Walk The Nile» på Rune Grammofon. Bandet består av Ståle Storløkken (keys), Nikolai Hængsle Eilertsen (b) og Torstein Lofthus (dr). Dette er trioens andre CD-innspilling.xI «Åpen klasse» gikk Jaga Jazzist av med seieren for plata «One Armed Bandit».

Ståle Storløkken

Jeg liker best å spille sammen med menn, det er mye enklere. Jenter tenker, føler og mener så mye. Jeg lærer mye av gutta, om ikke å engste meg. Jeg tror heller ikke det er et poeng å skape et miljø hvor det bare er jenter, fortsetter hun. Niska er mer opptatt av kvaliteten på musikken og sier at det handler om det som kommer innenfra, om det man formidler.

Bodil Niska i artikkel om «Jazzens heltinner» i Jazznytt nr 03:2001 jazznytt [05]

NOTERT - LITT PÅ SIDEN

“

Eg las ein av dagane at jazzklubben er i økonomiske vanskar, og søker formannskapet om pengestønad. Er det kome so langt ned no i denne pengeflaumtida, at ungdomen treng kommunale midler til å more seg med? – Denne søknaden er vel det frekkaste som er sendt i denne bidragenes tidsalder i dette land.

Anton Grebstad, Sunnmørsposten, 7.5.1962 (fra Bjørn Stendahls bok «Freebag...?»)

FRA HISTORIEBØKENE

har du hørt at ...

POLITISKE LISTER I september 1968 skjedde det noe enestående i norsk jazzhistorie, nemlig valg av jazzklubbstyre etter politiske lister! Til generalforsamlingen i «Jazzbua» i Ålesund 27.9. stilte Unge Venstre, AUF og SUF med kandidater. Unge Venstre og AUF slo seg sammen i en fellesliste, mens SUF ville møte «med ren folkefront». Det kom skeptiske avisinnlegg og et rundebordsintervju under tittelen «Jazzklubben – politisk sandkasse eller slagkraftig ungdomsforum?».XXXXXXXXXXXXXXXXX I siste liten ble det stilt en upolitisk liste med formålet jazz, pop, visesang, lyrikk, diskotek, country & western og politiske debatter – altså det meste. Etter en meget livlig debatt, vant den upolitiske lista.

HIPSTERNE MED FOTTØY FRA AURLAND Det begynner å bli noen år siden norsk moteindustri og jazz var hipt ute i den store verden. Men det har skjedd. I boken «The Cover Art Of Blue Note Records – Volume 2», har man et kapittel kalt «Cool Struttin’» hvor man forteller om den hippe Aurlandskoen. «Bass Weejuns with their clean, smooth lines, soon became the unapproachably correct shoe of New York’s hipster saints during those fabled pre-psychedelic 60s. They complimented perfectly the sleek, sharp and minimal look that the modernists had nailed down so completely. If Miles Davis had the green shirt and Jimmy Smith the sweeters, the rest of the congregation for sure had the Weejuns.xxxxxxXXX «The loafer was introduced to

Americans in 1936 by George Bass, who at the time was taking care of business at G.H.Bass & Co. Legend has it that Mr B adapted his new shoe from the traditional Norwegian fisherman’s slipper, calling it Weejun in acknowledgement of its Norse origins. Ironically, the Norwegian shoe itself was based on the American Indian moccasin.»X Men dette står det ingenting om i den nye boka til Bjørn Stendahl…?

Hva er egentlig galt med godt, gammeldags gråpapir?

COVER TO THE PEOPLE JENS HAACKxxxXXXXXxXxxx «Smokers Lounge»xxxxxxxx STUNTCD 11012xxxxxxXXXXX Siden herrene i Stunt-selskapet ikke liker at vi henger ut selskapets coverkunst, ber de oss egentlig om å fortsette. For det er nok å ta av. Saksofonisten Jens Haacks nye plate «Smokers Lounge» inneholder velkjente amerikanske standarder, som blir sobert behandlet av pianisten Ben Besiakov, gitaristen Mikkel Nordsø og det danske kammerorkester. Sikkert en flott plate for rolige

kvelder foran peisen, men hva gjør den lettkledde kvinnen på coveret? Det blir rett og slett litt «over the top» for vår pietistiske redaksjon!

OPPTRER UNDER FALSK FLAGG? Årets Polarjazz på Svalbard hadde bl.a. hyret multi-instrumentalisten Stian Carstensen til en av konsertene. I Svarbardposten kunne man i ettertid lese at Carstensen sannsynligvis var i isødet under falsk navn.

Fra deres omtale av festivalen kunne man nemlig lese: «Lørdag kveld ble rundet av med Carsten Stiansen på trekkspill og jazzbandet Hot Club de Norvège». Got You, Stian!

[06] jazznytt

… åpningskonserten for vårsemesteret på Nasjonal jazzscene måtte flyttes fra Victoria til John Dee pga. flom. Den offisielle grunnen var vannlekkasje, men sannheten var at kloakken fløt i baren og at det hadde satt seg en propp i rørsystemet. Nå kan noen kanskje hevde at det ganske ofte sitter både en og to «propper» å stenger tilgangen til bardisken på Victoria fra tid til annen, men det er første gang det har vært så alvorlig at man har måttet stenge dørene. ... flere jazzmusikere og jazzarbeidere satte liv og helse på spill under årets Polarjazz på Svalbard. De fleste gjestende musikere, journalister og jazzarrangører skulle utfordre sjebnen (dog ikke Jazznytt, Jazzwise og Vestnorsk jazzsenters utsendte) ved å kjøre snøscooter ut i polarmørket. Dette førte til en rekke velt og skumle situasjoner.

Både Fiona Talkington fra BBC, Solveig Slettahjell, Sjur Miljeteig og Norsk jazzforums Camilla Slaatun Brauer måtte bite i den kalde snøen under utflukten.

Det bør også bemerkes at det kongelige norske utenriksdepartements utskremte, Sverre Lunde, behersket snøscooterkjøringen med den største selvfølgelighet, tilbakelent og ytterst kontrollert som alltid. ... Jazznytts redaktør, Jan Granlie, på samme festival utførte det kunststykket å redde en noe ustø representant fra lokalsamfunnet fra den sanne kuldedød.

I en sen nattetime klarte den unge representanten å gå skikkelig på snørra, velte over et gjerde, havne på en veltet sykkel (hva i svarte gjorde den egentlig der?) brekke nesa, kutte seg kraftig opp og ikle seg en ikke veldig kledelig hjernerystelse. Jazznytts utsendte var selvsagt sitt ansvar bevisst og fikk bragt den unge representanten trygt hjem med taxi, etter å ha fått tilslasket sine kledebon med betydelige mengder av fruens blod. Dette ble selvfølgelig påstått å være rødvinsflekker ved retur til hotellet, og at redaktøren drev med utstrakt alkoholmisbruk. Søknad til Carnegies heltfond vil bli oversendt. ... og til slutt en historisk godbit fra tidligere tider (dvs. fra Bjørn Stendahls bok: «Freebag...?»): Munch-museet var Norsk Jazzforums viktigste konsertsted fra 1965-68. En dag var Johs Bergh ute og kjørte bil rundt i Oslo med Johnny Griffin og Art Taylor. Det ble en del snakk om konsertene i Munch-museet og en del ellers om det fine muséet. Art Taylor satt lenge taus i baksetet – før han utbrøt: – Have you really got a Monk museum in this town?

DANSK PLAYBOY-JAZZ?xxxxx I februar/mars-utgaven av danske JazzSpecial, bringer de en noe indignert sak om Jazznytt og at vi presenterte plateselskapet Stunts utgivelse av Bobo Morenos «50 Ways To Leave Your Lover» i serien «Cover to the people» i vår desemberutgave.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Her skriver «de gamle menn» bl.a.: «Opsatsen illustreres selvfølgelig af coverets Playboy pinup-foto som dokumentation. Det kan tilføjes for egen JazzSpecial-regning, at Stunt tidligere har udsendt album med Malene Mortensen i pinup-positur, så det er næsten en tradition.» Hvis herrene i JazzSpecial, som også besitter tette bånd til Stunt-selskapet hadde lest Jazznytt, så ville de funnet ut at Malene Mortensen også tidligere har fått plass i «Cover to the people»-avdelingen.xxxxxxxxxxxxxxx Men i Mortensens tilfelle var artsten selv avbildet. Det er mer enn vi kan si om både Bobo Morenos plate - og dette nummerets «Cover to the people».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det hadde vært interessant å se om disse platene selger ekstra eksemplarer pga. coveret, og hvem som eventuelt kjøper dem...

FRA COLTRANE TIL BJÖRLING I forrige utgave av Jazznytt skrev vi om saksofonisten Håkon Kornstads operatimer i New York. Det vi trodde var en hobby fra den dyktige jazzmusikeren viser seg imidlertid å være blodig alvor. I følge ryktene har han nå kommet inn på Operahøyskolen.

Hva som skjer med jazzmusiseringen kan bare tiden vise...

JODLER TIL GULL I anledning VM på ski uttaler underholderne Polkabjørn og Kleine Heine: - Jeg er egentlig jazzmusiker, og studerer det ved Griegakademiet i Bergen. Bjørn er veldig glad i country.

JAZZFOTO

TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den polske stjernetrompeteren har hatt en rekke interessante band opp gjennom årene. Nå om dagen reiser han rundt med et relativt ungt, dansk/finsk ensemble som passer som hånd i hanske til hans musikk. Her ser vi han i et tenkende øyeblikk under Umeå Jazz Festival i oktober i fjor. Foto: Jan Granlie jazznytt [07]

DAVE HOLLAND RESIDERENDE I MOLDE eksistert blitt et av verdens mest anerkjente improvisasjonsensembler. Det er derfor ikke underlig at mulitiinstrumentalisten John Paul Jones benyttet muligheten til å spille sammen med dem, da han fikk sjansen under fjorårets Punkt-festival. John Paul Jones har en lang og begivenhetsrik musikerkarriere og havnet etter hvert i Led Zeppelin. Selv i dag, nesten 50 år etter at karrieren startet, gjør han stor suksess bl.a. i super-rockebandet Them Crooked Vultures. Det spontane og 100% improviserte samarbeidet med Supersilent ga mersmak for begge parter, og nå møtes de igjen for ny dyst på Kulturhuset i Molde.ccccxxxxxxxxxxxxxxxxxx Stian Westerhus er en av våre mest spennende intrumentalister. Hans uortodokse bruk av gitaren er spennende og effektiv og gjør at han kan lyde som et helt band alene. Takket være Sparebank 1 SMN’s JazZtipendiat 2010 har han nå fått mulighet til å sette sammen sin versjon av Trondheim Jazzorkester med musikere som Maja Ratkje, Mats Gustafsson, Kjetil Møster og Ola Kvernberg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Pianist og komponist Jon Balke har fått i oppdrag å skrive ny musikk til det improviserende vokalensemblet Trondheim Voices og tar med perkusjonskollektivet Batagraf.xxxxxxxxxxxxxxx

Moldejazz driver også å setter sammen programkabalen for sin festival nummer 51. De første navna er allerede klare, men for den som har planer om å sette nesa mot rosenes by, er det nok best å holde seg jevnlig oppdatert på www.moldejazz.no for mer informasjon.

Den engelske bassisten, komponisten og bandlederen Dave Holland er årets «Artist in Residence» på Moldejazz. Helt siden han ble medlem av bandet til Miles Davis i 1968 har han markert seg som en av de betydeligste bassistene i moderne jazz. Som bassist hos Miles Davis var han med på milepæler i jazzhistorien med platene «In a Silent Way» og «Bitches Brew».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Tre av våre dagers største sangere, Angelique Kidjo, Dianne Reeves og Lizz Wright har slått seg sammen i prosjektet «Sing the Truth!» som er en hyllest til noen av de mest betydningsfulle svarte sangerne innen jazz, folk, blues, r&b og gospel gjennom tidene, med utgangspunkt i Miriam Makeba, Abbey Lincoln og Odetta, men også andre inspirasjonskilder, fra Billie Holiday til Lauryn Hill. Det foregår i Bjørnsonhuset 19. juli.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Supersilent har gjennom de 14 årene de har

Dave Holland til Molde

For 30 år siden gjorde Magnolia Jazzband og Lillian Boutte fra New Orleans konsert og plateinnspilling i Molde Domkirke. Nå er de tilbake med sin versjon av New Orleanes Gospel.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I Alexandraparken blir det seks kvelder med fullt trøkk og høy stemning når det nye stjerneskuddet Trombone Shorty, byens egne Red Hot og New York-bandet Hazmat Modine som blander blues, jazz, klezmer, calypso, funk og hva det skal være til en kjempefest.

WOMEN’S WORLD TEMA PÅ FØRDEFESTIVALEN

Oumou Sangaré

Sterke kvinneprofilar står i fokus på Førdefestivalen, 7.-10. juli.xxxxxxxxXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Under temaet Women’s World presenterer festivalen kvinnelege artistar frå heile verda som i tillegg til internasjonale karrierar også er talerør for særeigne kulturar og tradisjonar, eller som har engasjert seg i politikk eller sosialt og humanitært arbeid.xXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Den nye Mama Afrika Oumou Sangaré frå Mali har erobra verda med ei fantastisk stemme, utstråling og kraft – og tradisjonsmusikk frå Wassoulou-regionen sør i Mali. Gjennom heile karrieren har ho fronta kvinnene sine kår i heimlandet, og særleg har motstand mot fleirkoneri vore gjennomgangstema i tekstane hennar. Sangaré skal stå for den store utekonserten på Festplassen fredag 8. juli.xXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Sigøynardronninga Esma Redzepova frå Mace-

donia sin internasjonale karriere strekker seg over 40 år! Ingen har gjort meir enn henne for å snakke romfolket si sak, og ho har då også vore nominert til Nobels Fredspris tre gonger. Frå Peru kjem kulturforkjemparen Susana Baca; høgt respektert som eksponent for den afro-peruvianske kulturen både i heimlandet – og internasjonalt.XxXXXXXx – I vår eigen folkemusikktradisjon vart kvinner og feler sett på som ein dårleg kombinasjon, slik folkemusikaren Sigrid Moldestad har synleggjort i si populære framsyning «Taus». Og Sigrid Moldestad var sjølvskriven når Førde-festivalen skal fokusere på sterke kvinner; Festivalen har sikra seg «Årets folkemusikar 2010» som konferansier på opningskonserten «Women’s world» torsdag 7. juli. Her vil vi også høyre ho i samspel med favoritt-musikaren sin, Liv Merete Kroken, i Spindel duo.

KONGSBERG-PROGRAMMET TAR FORM Årets Kongsberg Jazzfestival arrangeres i år fra 6. til 9. juli. Foreløpig er ikke hele programmet lagt, men festivalledelsen har sluppet noen godbiter som er verdt å merke seg.xxxxxxxxxxxxxxxx Først og fremst blir det flere muligheter til å møte den fantastiske britiske bassisten Barry Guy. Først med fruen, baritonfiolinisten Maya Homburger i en intim og vakker duo torsdagen. Mellomspillet kan du høre på fredagen, da Guy møter saksofonisten Evan Parker, pianisten Agusti Fernández og trommeslageren Paul Lytton i en sprelsk frijazztime, før det hele når sitt klimaks lørdag kl. 19.00 hvor vi møter Barry Guy i selskap med sitt Barry Guy New Orchestra, et stjernelag innenfor den friimproviserte musikken.dxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men det vil også bli mulighet for å høre flere store band på Kongsberg. Bergen Big Band kommer til byen sammen med Terje Rypdal & Skyways for å gjøre suksessen «Crime Scene» for Kongsberg-publikummet. De åpner festivalen på Tuballon onsdag 6. juli.xxxxxxxxxxxxxxxx [08] jazznytt

Duoen Monolithic er akkurat så heftig som navnet tilsier. Norges nye gitarhelt, Stian Westerhus møter trommeslageren Kenneth Kapstad i en heidundrende seanse i Energi-mølla senere på onsdagskvelden.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ellers byr festivalen på mesterduomøte mellom saksofonisten Joshua Redman og pianisten Brad Mehldau, veteransaksofonisten Charles Lloyd, Maria Kannegaard gjør sin «takk for prisen»-konsert på torsdag sammen med sin trio og vokalisten Siri Gjære og fiolinisten Ola Kvernberg. Peter Brötzmann er selvsagt på plass. Det samme er Motorpsycho, Marilyn Mazur med sitt Celestian Quartet-prosjekt, Arild Andersen Quintet, Håvard Stubø Quartet med Jonas Kullhammar, BMX med Per Jørgensen. og den dansk/estiske Maria Faust.

Det blir New Orleans-lapskaus med Gumbo, noice med Zu og Kongsberg-favoritten Mats Gustafsson, superbandet Primus og masse mer. Følg med på programmeringen påxxxxxxxx www.kongsberg-jazzfestival.noxxxxxxxxxxxx

Barry Guy klar for Kongsberg

SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M.M. TIL MAIJAZZ Årets MaiJazz finner sted 10.-15. mai i Stavanger. Det er allerede klart at den amerikanske stjernegitaristen John Scofield sammen med Vince Mendoza og Stavanger Symfoniorkester åpner årets festival. Nå byr festivalen på flere grunner til å ta turen på årets festival: Charlie Haden Quartet West, Madeleine Peyroux, Afro Celt Sound System, Ketil Bjørnstad, Manu Katché og Povl Dissing.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Charlie Haden Quartet West var på fjorårets Vossa Jazz, uten å sette de helt store spor i vårsnøen, men det kan godt være de henter seg kraftig inn i olje-byen.xxxxxxxx Madeleine Peyroux har en stemme med en sterk og enkel utstråling, som mykt, nakent og nært setter oss tilbake til en svunnen tid, med fraseringer, en stemmeklang og en melankoli som får en til å tenke på Billie Holiday - bittersøtt, hjerteskjærende, seigt.xxxxxxx Danske Povl Dissing gjorde hyllesten «That Lucky Old Sun» på Stunt i fjor, og er et vakkert og nært prosjekt verdt å få med seg Han kommer med Anders Christensen på bass, gitaristen Jacob Bro og trommeslageren Jakob

Nytt fra MusikkLosen

Madeleine Peyroux

Høyer . Det er en kjensgjerning at Dissing synger med troverdighet og inderlighet og med et bevrende hjerte helt oppe i halsen på dansk, men at det kan overføres til engelsk er en åpenbaring. xxxxxxxxxxx I tillegg kommer pianisten Ketil Bjørnstad med sitt «Rememberance»-prosjekt med saksofonisten Tore Brunborg og trommeslageren Jon Christensen. Trommekollega Manu Katché kommer med sitt faste band med bla. Tore Brunborg og Afro Celt System vil igjen være på plass i Folken. I tillegg fylles det rikholdige programmet opp med en rekke andre konserter etter som festivalen nærmer seg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx www.maijazz.no

HELGE LIEN TRIO “Natsukashii”

MONTY ALEXANDER TRIO “Uplift”

[OZELLA]

[JAZZ LEGACY]

TYTINGVÅG ENSEMBLE “Let Go / Instrumentals”

MARILYN MAZUR GROUP “Tangled Temptations & The Magic Box”

[OZELLA]

[STUNT]

Joshua Redman

TOOTS THIELEMANS EUROPEAN QUARTET “Live” [CHALLENGE]

MADS VINDING TRIO “Open Minds” [STORYVILLE]

GJØR KLAR FOR NATTJAZZ I MAI - JUNI Årets Nattjazz i Bergen begynner å få klart programmet. Og som vanlig er det mye interessant jazz å bruke fritiden sin på samtidig som besteborgerne mesker seg med Festspillene.X Festivalen starter sterkt den 25. mai med saksofonisten og Norgesvennen Joshua Redman New Quartet. Samme kveld kan man også få med seg Kakkmaddafakka og Scorch Trio med Mars Williams. xxxxxxxxxx Deretter går det nærmest i ett på USF, hver dag fram til avslutningen med afrikanske Salif Keita den 4. juni.Xxxxxxxxxxxxx Innimellom bør man også sette av plass til noen av følgende konserter: Den 26. mai: Tigran Hamasyan solo og Sidsel Endresen / Stian Westerhus duo.

27. mai: Koenigsberg og Farmers Market. 28. mai: Den

franske trompeteren Mederic Collignon Jus de Bocse, Arve Henriksen trio (m/ Audun Kleive og Helge Nordbakken), tyske Die Enttäuschung og Sasquatch. 29. mai: Bajazz; Crab is Crap med Håkon Kornstad. 1. juni: Steinar Raknes sitt prosjekt Tangoes, Ballades and More. 2. juni: Jaga Jazzist, bassisten Kyle Eastwood (jo da, han er sønnen til far sin), Brass Bros med Povl Dissing og Bergen Ungdomsstorband med Jerry Bergonzi.

3. juni: Artrockerne Tortoise, Digital Primitives, bassisten Guro Skumsnes Moes MOE og Jerry Bergonzi Norwegian Quartet, før avslutningskvelden toppes med Salif Keita.xxxxxxX Følg med på www.nattjazz.no for flere interessante navn

MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING “The Coimbra Concert” [CLEEN FEED]

ERNESTINE ANDERSON “Nightlife” [HIGH NOTE]

JARO]

Postboks 6314, Etterstad 0604 Oslo tlf. 22 19 82 82 mobil 99 00 61 90 odd@musikklosen.no/www.musikklosen.no jazznytt [09]

NTNU – Det skapende universitet

Ved NTNU i Trondheim er den teknologiske kunnskapen i Norge samlet. I tillegg til teknologi og naturvitenskap har vi et rikt fagtilbud i samfunnsvitenskap, humanistiske fag, realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape løsninger som forandrer hverdagen.

Det humanistiske fakultet Institutt for musikk

Professor/førsteamanuensis i jazzfag – to 50 % stillinger Nærmere opplysninger om stillingene fås ved henvendelse til Institutt for musikk v/leder for Jazzlinja, Erling Aksdal, tlf. 73 59 73 30, e-post: erling.aksdal@ntnu.no eller instituttleder Trine Knutsen, tlf. 73 59 73 24, e-post: trine.knutsen@ntnu.no

seferan om re . s . . . t her iasts hylle ar fåt t vi h jazzentus n e m r oku hve t tidsd st i en hvilke g og et mu 10. , r e p en ty ka uslåeli ember 20 or no ner, f reebag?-bo 2 - 3. des o j s a P u sit rF NRK noen verk e – For g oppslags o

Se fullstendig utlysingstekst på www.jobbnorge.no eller på NTNUs hjemmesider http://nettopp.ntnu.no

I salg fra bokhandlere og nettbokhandlere.

To nye fra Curling Legs:

Hans Mathisen TIMELESS TALES Liveopptak med Marinemusikken, Sandfjord Kammerkor, Olga Konkova (p), Per Mathisen (b), Andreas Bye (tr) og Svein Rustad (o) Mestergitaristen i storform med egne komposisjoner og arr.

Torbjørn Sletta Jacobsen TIME LAYERS Meget lovende debututgivelsen til saksofonist og komponist Torbjørn Sletta Jacobsen med: Gunnar Halle - (t), Espen Eriksen (p), Thommy Andersson (b) og Knut Ålefjær (tr).

www.curlinglegs.no [10] jazznytt

Jobbnorge.no

Søknaden merkes med jnr. HF 11-009 og sendes elektronisk via www.jobbnorge.no. De kunstneriske/vitenskapelige arbeidene sendes direkte til NTNU, Det humanistiske fakultet, 7491 Trondheim.

Søknadsfrist 30.04.11.

STEFAN PASBORG HUSMUSIKER PÅ COPENHAGEN JAZZHOUSE

Saksofonisten Jesper Zeithens plate «Jesper Zeithen Trio» ble kåret til årets danske jazzutgivelse for 2010. Vår danske medarbeider, Bjarne Søltoft støtter kåringen 100%.

Foto: Stephen Freiheit

JESPER ZEUTHEN MED ÅRETS PLATE I DANMARK

SMÅSTOFF

Etter en slags «Artist in Residence»-formel har Copehagen Jazzhouse booket inn trommeslageren Stefan Pasborg som klubbens første huskunstner. Han vil gjennom 2011 være kurator for flere konserter, som skal sette fokus på musikeren Pasborg og som skal utfordre de vante konsertrammer. For eksempel vil man kunne oppleve Electric Odessa, duetter med pianisten Carsten Dahl og flere sene arrangementer med utadvent «Stax-tribute-hammond-soul», som binder konsertene og nattklubben sammen.

Pasborg blir også å høre på forskjellige klubber i Norge utover våren med sitt band Ibrahim Electric, pluss at han spiller på Vossa Jazz med sitt Pasborg Odessa 5 X-tra Large.

Og vi som trodde Pasborg fremdeles var småbarnsfar, med en kone som er mye på farten?

Jazz washes f away the dust o every day life.

“

Art Blakey

ECM PÅ JAPANSK

Esperanza Spalding på Moldefjorden

JAZZEN INTAR EUS INDRE GEMAKKER Finlands sentralbanksjef, Erkki Liikanen seiler, i følge Aftenposten opp til å bli en kompromisskanidat til å overta toppjobben som sentralbanksjef for eurolandene.

Hjemme i Finland er Liikanen kjent som en stor jazzentusiast.

Det skal fortsatt gå gjetord i Brussel om hans jazzbrunsjer da han var EU-kommisær i byen.

Han klarte til og med det kunststykke å lokke dagens sjef for den europeiske sentralbanken, Trichet til å holde tale under den årlige jazzfestivalen i Pori i 2007.

GRAMMY TIL ESPERANZA SPALDING Under årets store Grammy-utdeling i USA, ble bassisten Esperanza Spalding kåret til årets nye artist. Esperanza ble for alvor kjent her i landet gjennom sin deltagelse under Nobel-konserten da Barak Obama fikk Fredsprisen. Men hun har gjestet Norge tidligere. Hun gjestet bl.a. Moldejazz i 2007, så noen ny stjerne er hun vel ikke akkurat for norske jazzentusiaster.

Men hjemme i USA er det vel vanskeligere å nå igjennom, kanskje?

Beste «Contemporary Jazz Album» gikk til nok en bassist, nemlig Stanley Clarke for hans «The Stanley Clarke Band». Beste jazz vokal-

album gikk til Dee Dee Bridgewater for platen « Eleanora Fagan (1915-1959): From Billie With Love From Dee Dee», mens Herbie Hancock stakk av med prisen for beste improviserte solo på hans «The Imagine Project»-plate.

Prisen for beste jazzinstrumentalalbum gikk til nylig avdøde James Moody for hans «Moody 4B», mens Mingus Big Bands plate «Live at Jazz Standard» fikk prisen for beste storbandalbum, og beste latinjazzplate gikk til Chucho Valdés And The Afro-Cuban Messengers sin plate «Chucho’s Steps»

At plateselskapet ECM har hatt en rimelig sterk stilling på det japanske markedet, er vel hevet over enhver tvil. I forbindelse med selskapets 40årsjubileum er det kommet en komplett katalog på ikke mindre enn 680 sider med alt ECM og selskapet JAPO har utgitt på plate.

Her forefinnes fargefotos av alle coverne og med all den informasjon man trenger for hver eneste utgivelse. Låter, lineup, innspillingsopplysninger osv.

Et imponerende verk som forteller det du trenger å vite om det tyske selskapet og som bør finnes i ethvert hjem med tilbøyeligheter for ECM-nerding. ISBN978-4-309-90784-0

NIELS LAN DOKY TRAKK SEG FRA JAZZHUS MONTMARTRE I KØBENHAVN «Jeg har svært ved at fortsætte dette krævende job på ulønnet basis. Jeg har forsøgt at udfylde rollen ved siden af min musikerkarriere, men det har trukket for store veksler og jeg vender nu tilbage fuld tid til at turnere, indspille og producere.» Dette sa pianisten Niels Lan Doky da han ble spurt om hvorfor han trakk seg som kunstnerisk sjef på Jazzhus Montmartre i København i februar. Dermed ble han værende i stillingen i kun ni måneder. Det er tydelig at han har gjort mer enn én manns jobb for klubben, siden de nå har gitt hele seks personer oppdrag om å overta den viktige rollen i klubben. Nå er det Alex Riel, Mads

Vinding, Bo Stief, Benjamin Koppel, Gerard Presencer og Christian Brorsen, som får i oppgave å programmere klubben. «De er meget forskellige, og rådet er sammensat netop sådan så de kan inspirere og udfordre hinanden», sier Montmartres administrerende direktør Rune Bech, som sammen med fem frivillige driver den legendariske jazzklubben.

Jazzhus Montmartre var i årtier en av verdens absolut ledende jazzscener (først i Store Regnegade til 1976 og siden i Nørregade til 1995). I fjor gjenåpnet de klubben, noe man kan lese om i Jazznytt #01:2011.

jazznytt [11]

TILBAKE TIL

LIZZWRIGHT har vendt tilbake til sine røtter i

gospelmusikken på sitt seneste album «Fellowship»,

med samme intensitet som vi etterhvert er blitt

vant til å høre fra sangerinnen.

Samtidig dukker det opp uventede vendinger og

utspill som beviser at hun er et stort talent.

TEKST: PETER QUINN OVERSATT AV JAN GRANLIE

[12] jazznytt

jazznytt [13]

Foto: Ann Iren Ă˜deby

h

vis Lizz Wrights debutplate «Salt» fra 2003, ga de første indikasjoner på en utrolig vakker og enormt sterk stemme, så tar hennes nyeste album «Fellowship» lytteren med inn i nye og fascinerende landskaper. Hennes fjerde utgivelse tar deg med tilbakr til hennes gospelrøtter, hennes personlige historie, og langt inn i hennes musikalske sjel.

For tiden bor hun et godt stykke inn i fjellene i Nord-Carolina («det er kaldt, men det er vakkert og klart, og jeg kan se langt inn i de dype skogene», forteller hun på telefonen), men hvis du ser på platecoveret på «Fellowship» ser du at hun fremdeles har sitt hjerte i fødebyen i Georgia.

Hjemtraktene er synlige overalt. Hennes samarbeidspartnere inkluderer Dr Bearnice Johnson Reagon, fra Georgia og en av hjernene bak a capella ensemblet Sweet Honey On The Rock.

Hans datter, Toshi, har jobbet tett med Wright i lang tid, og hun er med som co-produsent på «Fellowship». Med øyne og ører for både det verdslige og det sjelfulle i musikken. Hun har vært med på utvalget av materialet til plata, bl.a. en episk gospel-medley som får en skikkelig «kick off» med «I’ve Got A Feeling», en klassisk African-American bedehussang som Lizz vokste opp med. «Amazing Grace» er også med, som hun sang som 19-åring på en klubb på Peachtree street i Atlanta, som markerte starten på hennes musikalske reise. Wright inkluderer også «Imagination», gjort kjent av det Atlanta-baserte familiebandet Gladys Knight & the Pips (nok en lenke til Georgia), som fremføres med brennende engasjement.

Hvis alle låtene på albumet – med Meshell Ndegeocello’s tittelspor, kult-indie rockeren Joan As Police Woman’s «Feed The Light» og to låter av Angelique Kidjo, er låter som Wright fortaper seg i, så gjelder det spesielt i Bernice Reagons «I Remember, I Believe». Den forteller at hun ikke bare covrer låta, men at det høres ut som hun har selveste den hellige ånd med seg. Denne musikken kan til tider virke som uendelig dyrebar for Wright, og hennes intensitet og iver for prosjektet tyder på at dette er veldig viktig for henne å fremføre.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Da jeg satte sammen låtlisten for plata og jeg kom på Dr Reagons sang «I Remember, I Believe» føltes det så stort inni meg at jeg sa at dette skulle være selv hjertet på plata som alt det andre skulle bygges rundt. Den låta var et sterkt referansepunkt for meg. Jeg velger alltid låter hvor jeg kan si noe jeg virkelig trenger å si.

[14] jazznytt

For en som har hatt gleden av å høre Sweet Honey On The Rock gjøre «I Remember, I Believe» på konsert på Barbican i London i 1995, på den tiden de gjorde plata «Sacred Ground», kan underskrive på den forløsende kraften denne låta besitter. Med kun fire stemmer, alle i utrolig vakre harmonier, en klassisk «call and response»låt – var en fantasktisk opplevelse. Som i første vers: «I don’t know how my mother walked her trouble down. I don’t know how my father stood his ground. I don’t know how my people survive slavery.

I do remember, that’s why I believe». Hvert påfølgende vers slutter med ordene «I Believe».x Den sterke kraften i disse rituelle repetisjonene, i klassisk sammenheng kalt epiphora, (brukt på samme måte som den amerikanske presidenten når han til stadighet sier (ehhh, sa) «Yes, We can!»), forklarer på mange måter sangens sterke seremonielle styrke. Lett å forstå og huske, akkurat som hele «Fellowship».

Sangerens gospelbakgrunn er vel dokumentert. Pressen har i omtale av den nye plata, flittig snakket om hennes bruk av røttene og at hun har funnet veien hjem. Men hennes tilknytning til gospel er så sterk og så rotfestet og sitter godt plantet i sangerinnens DNA, så man kan lure på om hun noen gang egentlig har forlatt denne musikken, eller om den alltid har vært en slags basis?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, gospelen har alltid vært viktig sier hun. – Og jeg setter virkelig pris på at jeg har hatt det i bunn for musikkutøvelsen min. Jeg har brukt mye tid og energi på å få denne musikken ut og fram i lyset. Men dette arbeidet er helt ok, og jeg bryr meg ikke så mye om at det har krevd mye, for under det hele ligger et ønske om å «styre» folk mot en slags helbredelse. Og jeg er svært glad for at noen har tatt det til seg og at mange har vært med på dette.

Den gospel-influerte låtlista lokker fram hennes mest brennende og åpne sang. Bruken av mat-relaterte metaforer – sangeren gikk på kokkeskole i 2009 – er som om hun viser oss ingre-

diensene som skapte hennes unike og ekspressive stemme, som i den nedstrippede «Amazing Grace». Det må ha vært en emosjonell opplevelse å endelig spille inn dette stoffet?xxxxxxxxxxx – Ja, det var det, og det har vært som å holde på ditt beste kort en stund før du spiller det ut. Og jeg tenkte en periode, hvorfor holder jeg på de gode kortene? Jeg føler at slektskapet med denne sangen er veldig sterk, og min historie sammen med den er også veldig sterk. Så jeg tenkte – hvorfor kan jeg ikke bare gjøre det, så blir det plass til at nye ting kan komme til meg etterpå.

Jeg har mange fans som hadde sterke oppfatninger om hvorvidt jeg skulle spille inn «Amazing Grace» og spre den ut over verden, eller om det var ei låt jeg bare skulle gjøre på konserter.

Så jeg bestemte meg for å ikke være «gnien» og holde på den som noe eksklusivt, men heller gi min versjon av den til verden.

- Har tolkningen av denne låta endret seg over tid?

- Tolkningen forandrer seg etter hvem jeg spiller med, svarer Wright. – I Atlanta spiller jeg ofte med min bror, Kenny Banks. Kenny har studert med Ray Charles og når vi spilte den så gjorde vi den i en «upright, strided 12/8 shuffle» noe som ble en morsom versjon. For første gang i mitt liv så brølte jeg! Og så har jeg gjort den med gitaristen Marvin Sewell, som låter veldig country. Det er noe med hans villskap og «little bit-of-themap» måte å spille på, slide og veldig amerikansk. Det minnet meg om landskapet vi passerte på vei til kirken i barndommen. Vi pleide å kjøre til kirken, ca 45 minutter, hver søndag. Den måten Marvin spiller på og den stemmen jeg finner i musikken, gjør at det blir en helt egen versjon vi gjør på scenen. Jeg merket at denne versjonen visualiserte «hjem» for meg, og at det var denne versjonen jeg gjerne ville dokumentere på platen.

Sammenlignet med hennes tidligere album, ble «Fellowship» laget på svært kort tid. De brukte ikke mer enn ca en måned i studio. Grunnen til det kan være at hun har brukt flere år på å teste ut og finslipe materialet, å få fram det personlige, det familiære og røttene. Det må vel ha vært et godt sikkerhetsnett å ha da hun skulle gå i studio?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, selvsagt. Spesielt når du er under et visst press, så kan man velge enten gå utenom og velge det sikre eller å gå rett på og utfordre. Jeg er ikke så god på å ha dårlig tid. Jeg trenger å være på steder hvor jeg ikke har dårlig tid og blir stresset, hvor stoffet får den tiden det trenger for å komme riktig ut. Det er noe med å komme fra

jazznytt [15]

JEG FØLER AT, PGA MIN EGEN OG MITT FOLKS HISTORIE, AT JEG I FØRSTE REKKE ER EN AMERIKANSK SANGER. JEG HAR BARE VÆRT HELDIG Å VÆRE TILSTEDE I EN REKKE FINE KRYSNINGSPUNKTER - DEN AMERIKANSKE HISTORIEN OG DE AMERIKANSKE EVENTYRENE. OG DET ER IKKE BARE HISTORIENE OM MITT FOLK OGGOSPELMUSIKKEN, MEN OGSÅ FOLKESANGER OG COUNTRY, SOM JEG HØRTE MYE PÅ I UNGDOMMEN

Georgia og folket der, og til og med de jeg har lært meg å kjenne innenfor plateindustrien, de klarer å holde meg avslappet, og det er mye lærdom å hente der. Jeg lærte en masse av Craig Street (produsenten på «Dreaming Wide Awake» og «The Orchard»), bl.a. at det beste innspillingsresultatet kommer når du involverer medspillerne så mye som mulig i historiene og prosessene. Du gir dem rammeverket og skissene og en retning på hvor du vil med musikken og historien. Og med en gang du har klart å engasjere dem så forstår de hvor du vil med arrangementene. Du inviterer dem med på en reise som ikke bare blir din, men en felles reise for alle involverte.

Den avgjørende historiefortellingen, som ofte skiller en god jazzsanger fra en dårlig, er en lærdom Lizz Wright har fått fra kolleger som Abbey Lincoln og Billie Holiday. De var svært opptatt av å strippe sangen ned til kun følelser. (Publikum ble først oppmerksom på Lizz Wright i 2002 da hun gjorde en serie hyllestkonserter for Billie Holiday.) Og av nålevende sangerinner er det i alle fall en som Lizz mener har samme tilnærmingsform.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Av de som fremdeles er med oss, er Dianne Reeves blitt en av mine favoritter. Det har egentlig ingenting med Grammyer eller noe av det å gjøre. Jeg har kjent henne i flere år, og jeg har hatt gleden av å jobbe tett med henne det siste året, og jeg elsker hennes musikalske og personlige integritet. «She’s an unannounced kind of minister». Hver gang hun åpner munnen så føler jeg det nesten som om jeg blir healet på en måte.

Hun trekker fram noen ting fra sitt indre som virker legende eller helbredende om du vil. Fra tid til annen blir det nesten litt overveldende.

Hennes stemme og sjel er bare så stor, og jeg føler på en måte at jeg kommer på innsiden av den. Du står bare der og føler at du nesten blir sprengt av hennes kjærlighet og styrke.

Til tross for hennes egne tilnærming til musikken, som kreativt ligger nær både Billie Holiday og Abbey Lincoln, så er det nærliggende å trekke fram debatten om hun på sitt seneste album er en jazzsanger eller ikke. Men det ser ikke ut til at [16] jazznytt

pris på hvor jeg befinner meg, jeg klager ikke, jeg har det bra, og alt jeg trenger er her.

En del av å lære verden å kjenne har vært å bo en periode i New York, hvor hun oppholdt seg en periode fram til 2009, et opphold hun likte, men som også var preget av en viss realisme.xxxxx - Jeg bodde i New York en periode fordi folk sa at jeg måtte det hvis jeg ville komme noen vei i musikkbransjen - «pay your dues». Jeg er glad for den perioden, fordi det var det rette tidspunkt for meg å dra dit. Jeg var ung, og full av energi, og jeg elsket alt rundt meg og jeg var i ferd med å oppdage verden. Men jeg ble så overstimulert at jeg ikke klarte å roe meg ned etter at jeg hadde vært på turné. Så det var nok fornuftig av meg å vende tilbake til den måten å leve på som jeg var vokst opp med, med begge beina godt plantet på bakken. Når jeg nå er på turné så gleder jeg meg hemningsløst til å komme hjem.

hun bryr seg noe særlig om det.xxxxxxxxxxxxxxxx - Nei, jeg bryr meg ikke så mye om det. På grunn av min egen og mitt folks historie, føler jeg at jeg i første rekke er en amerikansk sanger. Jeg har bare vært heldig å være tilstede i en rekke fine krysningspunkter - den amerikanske historien og de amerikanske eventyrene. Og det er ikke bare historiene om mitt folk og gospelmusikken, men også folkesanger og country, som jeg hørte mye på i ungdommen. Jeg hørte mye på country-gospel, noe jeg aldri har snakket noe særlig om, men jeg hørte virkelig mye på den type musikk. Og det er en veldig enkel musikk å like. Der hvor jeg bor akkurat nå, så hører jeg mye på strålende bluegrass. Jeg tror vel kanskje ikke jeg noen gang vil begynne å spille bluegrass, men jeg får inspirasjon fra den musikken og vil prøve å gi noe tilbake, uten at jeg setter min egen signatur på den. Jeg er bare 30 år og er mer interessert i å bli kjent med verden og vise min respekt for den, for dens store historie. Jeg vet definitivt hvor jeg kommer fra, det er jeg veldig klar på. Jeg setter

Behovet for hele tiden å skulle gjøre musikk, samtidig som du skal ha begge beina på bakken og være ærlig musikalsk, er blitt en sentral del av sangerinnens personlige visjon.xxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg tror jeg vil være mer effektiv hvis jeg ikke bruker så mye tid på å snakke om det. Men når jeg setter meg ned og tenker på det, så føler jeg at jeg gjør de rette tingene. Det som er viktig for meg er å gjøre en skikkelig jobb. Jeg syntes det er godt å jobbe med stemmen og den måten jeg lever på, og jeg prøver å ta vare på de tingene som jeg blir opptatt av. Jeg trenger å bygge opp disse periodene når jeg skal grave meg ned i nytt stoff og lære nye ting, perioder da jeg bruker mye tid med min bestemor. I slike perioder trenger jeg å få ny input, noe jeg også får gjennom den måten jeg lever på, fordi jeg vil vokse som musiker og som menneske.

Intervjuet er tidligere publisert i det britiske magasinet Jazzwise (februar 2011) og gjengis med godkjennelse fra våre britiske kolleger

Lizz Wright slår seg i sommer sammen med Angelique Kidjo og Dianne Reeves for å gjøre prosjektet «Sing the Truth!» De blir å høre under årets Moldejazz i Bjørnsonhuset 19. juli.

jazznytt [17]

OM Å SE SEG BÅDE

FRAM OG TILBAKE Under foriige Oslo jazzfestival ble Statskrafts «Young star»-stipend gitt til KRISTOFFER KOMPEN. En ung herre med nysgjerrig holdning og mildt blikk – han spiller gammaljazz med Jazzin’ Babies den ene kvelden og frijazz med unge musikkstudenter den andre. TEKST: BJØRN STENDAHL FOTO: ANN IREN ØDEBY Det første vi er enige om, er at det ikke er noe rart. Altså det å spille gammaljazz en kveld og frijazz den andre. Eller å lytte til gammaljazz det ene minuttet og frijazz det neste. Men jazzhistorien kan dessverre berette om leirer, uforsonlige preferanser og en smule intoleranse. I intervjuerens barndom var tradjazz gjerne en inngang til jazzverdenen – og deretter hoppa mange rett inn i det som var moderne, og gjorde «dixieland» til et skjellsord. Men mange ble tro mot sin ungdoms tradjazz og syntes Mingus, Ornette og Coltrane var skremmende. Mange av dem er i dag 60+, og det skal ikke underslås at disse utgjør stampublikummet på Stortorvets Gjæstgiveri, New Orleans Workshop og Moldes Perspiration Hall.

De mest kjente tradjazzbanda er i samme gruppa, 60+. Derfor vakte det litt oppsikt da det på slutten av 1990-tallet dukket opp tradjazzband med meget unge folk. Ved Glommas utløp oppstod noe som het «Gla’jazzkameratene», etter hvert skiftet de navn til Borg Hot Jazz, med blant andre trompeteren Erik Eilertsen (fra Gressvik) og pianisten Torgeir Koppang (fra Sarpsborg). To brødre Kristiansen fra Sarpsborg, gitaristen Torbjørn og bassisten Jermund, deltok samtidig i såkalte Ungdom & jazz-prosjekter under Oslo Jazzfestival. Disse var ledet av veteranen Tore Jensen og hadde som mål å pleie unge musikeres interesse for tradjazz. Bandprosjektene gikk under navn som Tore Jensen Nye/Gamle (1996-97) og Tore Jensen Shangri-La (fra 1998).

Jazzin’ Babies Rundt dette miljøet oppstod i 1999 et «Resolute Jazzband», med blant andre saksofonisten Lars Frank, trombonisten Kristoffer Kompen og trommeslageren Kjetil Lønberg Jensen (sønn av Tore Jensen). I 2003 samlet så et utvalg fra disse gruppene seg, det var Eilertsen og Koppang, brødrene Kristiansen, Frank, Kompen og Jensen, i bandet «Jazzin’ Babies», et navn de hadde lånt fra [18] jazznytt

Tore Jensens eget ungdomsband fra årene 195456. Vårt århundres Jazzin’ Babies er etter hvert vel etablert og har gitt ut tre CDer, «Up and go» 2004, «Rag’n’roll» 2006 og «Live in Holland» 2008 (den siste med Per Frydenlund på trommer).

Utdannete!

Men ikke nok med at disse bandmedlemmene er unge. De er også utdannete! De har gått på musikkhøyskoler! Det var ganske uvanlig for de gamle tradjazzbanda, som mest var tufta på talent, lytting, vilje og selvlæring. Men manglende musikkutdannelse forhindret ikke sterke musikalske navn som for eksempel nevnte Tore Jensen, Bjørn Stokstad, Eivind Solberg, Anders Bjørnstad, og så videre, og så videre – den gode navnelista er egentlig ganske lang. Så kom skolerte folk som Morten Gunnar Larsen og Georg Reiss (høyskoleutdannet i 1978 og 82) – men tradjazzmiljøet er ellers i høy grad preget av glade, dog dyktige, amatører.

De fleste i Jazzin’ Babies har gått på musikkhøyskolen i Oslo. Da trombonist Kompen var 20 år, begynte han først på musikkonservatoriet i Kristiansand (2004-05), deretter gikk ferden til Norges Musikkhøgskole, i 2007-08 hadde han et gjesteår i Stockholm, før han vendte tilbake og tok pedagogisk eksamen i Oslo i 2010. Det blir hele seks år med fortløpende musikkutdannelse.xx Allsidig musikerxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det er ikke rart at Kristoffer Kompen er blitt en allsidig musiker. Dette intervjuet ble til midt under en skolekonsertturné sammen med pianisten André Bongard og perkusjonisten Celio de Carvalho. Han har mange jobber med Jazzin’ Babies, er medlem av band med mystiske navn som «Norsk Kurveunion» og «Hoo Ray», de svensknorske Union Rhythm Kings, har egne kvartetter og kvintetter, og er medlem av Staffan WilliamOlssons sekstett og den sprelske gruppa T8 ( – ... ungdommelig oktett med tøylesløs kreativitet,

jazznytt [19]

skrev undertegnede i Jazznytt da jeg plukket ut T8s konsert som ett av høydepunktene under fjorårets Oslo Jazzfestival). På Kristoffers merittliste står ellers CDer som «Matsukaze» med Håkon Storms Livin’ Jazz Orchestra (2006), «The Lesson» med Norsk Kurveunion (2007), «Forever candid» med Marthe Valle (2008), «When the Stevedore stomps» med Stockholm Stompers (2008), «Den blåaste natt» med Jo Skaansars (2009) og «Big Shit» med T8 (2010).

Akkurat nå er han meget forventningsfull omkring sin nye plate i eget navn; den er sluppet når dette leses (utgivelse 18. mars).

Ungdom & jazz Hvis det er noe som heter farsmelk, inneholdt den atskillig tradjazz. Faren, Reidar Kompen, spilte trombone i Guldfiskens Hornorkester (på jazzstedet Guldfisken på 80-tallet) og tuba i Bogalousa Jazzband (fra slutten av 80-tallet). Kompen kunne være et besnærende navn på en kompmusiker (som tubaister er i tradjazz), men navnet stammer fra en gård i Etnedal. Pappa Reidar var venn av Pål Frank, faren til Lars, og det ble knyttet kontakter. Reidar forærte Morten Gunnar Larsens plate «Fingerbreaker» (fra 1999) til sin sønn, og denne ble ett av unge Kristoffers første store kick og gav ham lyst til å finne ut litt mer om denne medrivende musikken.

– Jeg ble med i Ungdom & jazz-prosjektet 19992001. Jeg var egentlig ikke heidundrandes interessert. Men Tore Jensen var en stor inspirator, gav oss kassetter vi burde høre på, og gav oss mange gode råd. Gjennom ham hørte jeg på Luis Russells orkester og ble betatt av J.C. Higginbotham – mitt første tromboneideal. Gjennom pappa kjente jeg til Kid Ory – det ble etter hvert litt gammeldags – men han introduserte meg også for Jack Teagarden – den tradjazztrombonisten jeg hører mest på nå. Tore Jensen snakket også pent om trombonister som J.J. Johnson, Carl Fontana og Frank Rosolino. Så jeg har gått skolen. Men det finnes ikke noen plan om hva man faller for. Min første virkelig store konsertopplevelse var i Molde i 1999. Jeg hadde jobb med Resolute Jazzband, bare et halvt år etter at jeg hadde begynt å improvisere. Jeg var altså helt fersk og fikk høre Trygve Seim Ensemble i Idrettens hus. Med Arve Henriksen. Det står fremdeles som mitt største konsertkick.

– Jeg fortsatte å øve med tradjazz- og swingband, men lytta samtidig til mer moderne greier.

Men jeg manglet nok et nettverk for moderne jazz. Jeg var flasket opp på Billie Holiday – og har stor sans for henne – men var relativt alene om å fordype meg i Sidsel Endresens «Exile» (1993). Jeg kan alle tekstene på den skiva utenat. Å sjekke ut ting – Jeg tror det er en fordel å spre seg, å høre på mye forskjellig, å sjekke ut ting. Jeg lyttet til de 20-tallsmusikere som Tore Jensen ba meg lytte til, samtidig som jeg sjekket ut bebop. Jeg synes det er viktig å kjenne alle jazzens stilarter – og kunne holde dem fra hverandre. Det er viktig å kunne tilpasse seg forskjellige måter å spille på.

Samtidig er det viktig å lete etter sin egen stemme. Hører du for mye tradjazz, kan du begynne å låte for mye som Teagarden – han er jo den beste.

– Men jeg har tenkt mye på om man blir en bedre tradjazzmusiker ved å perfeksjonere seg enn ved å trekke inn bredere impulser. Blir man bedre av å gjøre én ting? Jeg vet ikke. Jeg mener [20] jazznytt

JEG TROR DET ER EN FORDEL Å SPRE SEG, Å HØRE PÅ MYE FORSKJELLIG, Å SJEKKE UT TING. JEG LYTTET TIL DE 20-TALLSMUSIKERE SOM TORE JENSEN BA MEG Å LYTTE TIL, SAMTIDIG SOM JEG SJEKKET UT BEBOP. JEG SYNES DET ER VIKTIG Å KJENNE ALLE JAZZENS STILARTER – OG KUNNE HOLDE DEM FRA HVERANDRE. uansett at det er viktig med utfordringer. Å kunne beherske brasiliansk musikk kan gjøre deg til en bedre tradjazzmusiker.

– Og så synes jeg at forestillingene vi har bygd opp om de forskjellige musikkformene må brytes ned. Mange forbinder gammaljazz med hjertelighet og imøtekommenhet, mens moderne jazz ikke er tilgjengelig, og kanskje fisefint, og publikum sitter og er «redd» for oss. Mange forbinder moderne jazz med unge musikere og gammel jazz med gamle folk. Sånn sett er Jazzin’ Babies Norges særeste band. 20-åringer som spiller tradjazz er kjempesært. Vi blir litt splitta. Vi har fordeler ved å spille en musikk som er «innmari gøy». Ulempene er at musikken har veldig satte – kanskje museale – forbilder. Det er liksom ikke ordentlig skapende musikk. Og vi har fått mye undring og mange kommentarer fra kolleger.

Særlig fra dem som er så veldig sikre på seg selv – de som går «i samme genser»...

Plate for prispengene Pengene fra «Young star»-stipendet 2010 er brukt til å lage en CD i eget navn. Kristoffer Kompen Quintet: Short stories of happiness. De fire utvalgte medspillerne er saksofonisten Eirik Hegdal (den sentrale kraften i Trondheim Jazzorkester), pianisten Eyolf Dale (halve «Albatrosh»), bassisten Jo Skaansar (mannen fra «Legopulver») og trommeslageren Andreas Bye (høyst ettertraktet hos «alle»). Andreas og Eirik er kvintettens «veteraner», omtrent ti år eldre enn de andre.

– Hvorfor heter plata «Short stories of happiness»?

– Det er ingen dypere mening enn at ett av sporene heter «Short story waltz», et annet «Ballad of happiness»...

– Eirik Hegdal spiller stort sett barytonsax i dette prosjektet. Er det mye Brookmeyer/Mulligan-feeling, er det mye «røtter» eller er det mest frijazz? Eller er det alt?

– Dette er nok relativt nytt og moderne i forhold til hva de fleste forbinder meg med. Alt er mine komposisjoner. Når jeg bruker det fine ordet «komposisjoner», er det fordi det stort sett ikke dreier seg om «låter» i vanlig forstand. Det er ikke korte tema i kjente kordeskjemaer, som det blir improvisert over på vanlig måte. Hvert nummer er mer arrangert, noen ganger er hele komposisjonen «arra ut». Arrangert fra start til slutt.

Men med rom for improvisasjon og at ting kan dras i uventede retninger. Det kan være et sirkelkomp som bare går og går. Eller det kan være et AABA-skjema, der B-delen er variert eller helt fristilt. Og jeg har tenkt mye på hvordan den enkelte solist vil gjøre ting, lagt opp strukturer jeg mener passer til den enkeltes spillestil eller holdning. Noen ganger har jeg kunnet legge fram en originalskisse for Eirik. Og da kan han endre ting

til noe helt annerledes enn hva jeg hadde trodd han ville gjøre. Sånn har vi testet hverandre ut.

– Jeg er egentlig glad i harmonier. Jeg liker akkordbasert musikk, men jeg har nok en kjærlighet til trad- og swingjazzens ukompliserte harmonier – den enkle tonika-dominant-verden.

Som i barokken. Det er derfor det swinger så enormt av barokk – og av trad og swing. Jeg er også betatt av samspillet mellom spenning og avspenning. Derfor kan jeg la en låt sauses inn av mange akkorder til å begynne med, og så forenkle og åpne opp etter hvert. En endring fra et fast akkordskjema til en situasjon der det som skjer, det skjer. Håpe på at alle har en felles oppfatning og at alle vil omtrent det samme.

– Og du har funnet folk som vil det samme? Har du hatt et fritt valg?

– Jeg begynte å skrive skisser før jeg plukka ut musikerne. Under skrivingen begynner man å ane hvem som kunne passe. Å være nysgjerrig bakover – Valg av saksofonist er vesentlig – saxer skiller seg alltid ut. Til noen jobber passer den, til andre passer den. Eirik spiller et mørkt instrument.

Han får med seg en sårbar grunn. Folk som spiller dype instrumenter, er snille folk, sier du? Ja, det er mulig, det... Jeg må da få lov til å si at jeg også trives i det mørke registeret. Men trombonister, de kan liksom låte som «alle andre». De kan brukes til alt. De ser verden fra mellomregisteret. De må være veldig bevisste på hvor de plasserer seg i forhold til de andre. Det er kanskje derfor så mange trombonister er arrangører.

– Du nevnte Brookmeyer og Mulligan. Kompens kvintett blir ganske annerledes. De hadde et helt annet tonespråk, de var i en annen tid, med andre idealer. De hadde femti års jazztradisjon å bygge på. Vi har femti år til! Vi kan sitere fra dem på vår måte. I kvintetten bruker vi for eksempel arrangerte sitater fra Warne Marsh. Vi kan sitere fra hele jazzhistorien. Men da må du også kjenne den. Der har jeg med min bakgrunn en fordel. På musikkhøyskolen er det nemlig lite fokus på historien. Der tror jeg de er flinkere på jazzlinja i Trondheim. I Oslo er historien nesten fraværende. Jeg har tatt timer hos den klassiske trombonisten Aline Nistad, og i den tradisjonen er det er selvfølge å kjenne historien til den klassiske musikken og alle epokene som har vært.

Mens når man tar jazztimer, skal det liksom ikke være noen selvfølge å kjenne jazzhistorien...

– Jeg synes det er viktig å være nysgjerrig bakover – og så spille musikk som peker framover. Jon Christensen er en sånn type som alltid har ligget i avantgarden – men som har skjønt at vi også må høre på Baby Dodds...

jazznytt [21]

POPARTIST – SA JEG VIRKELIG DET? [22] jazznytt

JA, DU GJORDE VIRKELIG DET?

– Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg veit egentlig ikke helt … oppi mitt hode spiller jeg jo akkurat det samme! TEKST: ARILD RØNSEN Hun kan være i ferd med å ta fatt på en helt annen karriere. Hun er i hvert fall inne på et helt nytt spor. Om det vil vise seg å være et midlertidig sidesprang eller noe mer varig, kan bare tida vise. Og som vanlig når slike ting er på tale; artisten sjøl er egentlig ikke så veldig interessert i problemstillinga.xxxxxxxxxxxx – Men jeg skjønner jo såpass som at dette ikke er jazz, det er ikke det. Men om jeg skal være ærlig, så bare skjedde det, uten at det lå noen bestemt mening bak. Det var ikke sånn at jeg sa til meg sjøl at «nå, Hilde Marie, nå må du jammen skrive noen fine poplåter!».xxxxxxxxx Okkesom – det er det hun har gjort. Skrevet og sunget inn ei kjempefin pop-plate! Før albumet er ute i butikkene er førstesingelen – «Let’s Let Go» – spillelista i NRK, for sikkerhets skyld både på P1 og P3.xxxxxxxxxxxxxxxxx – I perioden før jeg skrev musikken til min forrige plate («A Killer for that Ache»), stilte jeg meg spørsmålet: «Hvem er det jeg skriver for?» Lærerne mine? Medmusikerne? Skriver jeg for å gjøre andre til lags …? Jeg elsket jo å synge sangene til Jon (Eberson), spille med TUB Quartet. Molekyler og atomer. Det er kanskje hva det handler om.

– Jeg hadde det kjempegøy under innspillinga, selv om jeg jo ikke helt kunne dette med å arrangere pop!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Sa du fra til musikerne på forhånd?xxxxxxxxxx – Nei.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Og hvordan var deres reaksjon?xxxxxxxxxxxxx – De likte det kjempegodt!xxxxxxxxxxxxxxxxxx «De» inkluderer blant andre Peder Kjellsby (produsent), Jørgen Munkeby, og Sjur Miljeteig, og hovedpersonen sjøl kan ikke få fullrost hva hun karakteriserer som et «sjangeroverskridende miljø - særlig i Oslo».xxxxxxxxxxxxx – Tror du bandet ditt oppfatta seg som popmusikere underveis?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg tror egentlig ikke det … uten at jeg skal bli «rasistisk»! Det kryr selvfølgelig av kjempeflinke popmusikere. Men jeg håper musikken ligger godt innafor mine musikeres uttrykk, om du forstår. De er bare så flinke!

Det var viktig for meg å kjenne musikerne godt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hun er ikke den bandlederen som framhever den ene framfor den andre, men lar det skinne gjennom at det musikalske kompaniskapet med gitaristen Hedvig Mollestad Thomassen kjennes spesielt betydningsfullt.

Sell Out?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jon Eberson, altså. Lærer og medmusikant.

For sju år siden ga de ut «Twelve O’Clock Tales» som et duosamarbeid. Og det var i hvert fall jazz, til og med standard jazz.xHun grubler litt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Man vil jo gjerne finne «sin stemme». Er man ung og litt usikker, dilter man gjerne etter de større bukkene i bruse-familien. Det er vanskelig, fullt og helt å stole på sin egen stemme. Men altså – jeg er svært lite sjangeropphengt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Er du redd for å bli møtt med «sell–out»?xxxxxx – Nei … Vel, i hvert fall føler jeg det ikke sånn.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi begynner å snakke om Bob Dylan, uten sammenlikning for øvrig. Blodfans av Hilde Marie Kjersem, som har trykt henne til sitt bryst som jazzvokalist, kan tenkes å reagere på samme vis som publikum gjorde den gangen Bob Dylan plugga inn på Newport Folk Festival. Deler av publikum skjønte ikke mye da Dylan kom på scenen med en elektrisk gitar over skuldrene. Mer enn det; puristene forsøkte rett og slett å blåse Dylan og hans backingband – de eventyrlig flinke gutta i Paul Butterfield Blues Band – ned av scenen!xxxxxx Vi føler oss nok ikke bombesikre, men intervjuer og intervjuobjekt enes i det minste i et ønske om at folk ikke lenger er så til de grader enspora.

Om å ta ut altxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Låtene ble skrevet i en periode da privatlivet hennes var hva hun kaller «på bar bakke». Det har følt til ettertenksomme og følsomme tekster, men ikke utprega «nede». Og musikken er veldig «opp»!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg skjønte ikke helt hvor det bar hen mens jeg skrev sangene. På et tidspunkt ble jeg likevel klar over at jeg ikke kunne kaste dette materialet over bord, selv om jeg innrømmer å ha tenkt tanken: «Er dette et barn bare en mor kan elske?»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Og i avslutningskuttet tar dere den helt ut. Phil Spector?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx x– Og ja – jeg er fan!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi bestemmer oss for å droppe privatlivet hans, som viste seg ikke å være fullt så stilig.

Men som han kunne skru lyd! «Wall of Sound»! Musikken på 60-tallet hadde faktisk vært noe helt annet uten Phil Spector. Han peisa på, som om han skulle produsert et symfoniorkester – blåsere og strykere og kirkeklokker! Og delay!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det kommer mer:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg syns Billy Idol hadde et morsomt sound.

Men tilbake til Phil Spector: Det skal være nøye gjort, men det skal også være overøst.

Sånn … nå skal vi ta ut alt!

Voksenpopxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For at ingen skal misforstå totalt, føles det på sin plass å understreke at Kjersem i poputgave er noe helt annet enn tyggegummipop. Noe kan muligens være like kommersielt klingende som D’Sound, men milevis unna Alexander Rybak. Tenk heller Joni Mitchell i sitt litt mindre kompliserte hjørne.xxxxxxxxxxxxxxxxx

Spotify? LP?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det er nesten umulig å snakke med artister som gir ut plate i vår tid, uten nettopp å snakke om det å gi ut plater. Som vel snart er en kommersiell umulighet? Hilde Marie Kjersem må ikke bes to ganger i sakens anledning.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ingen tenker på annet, men jeg syns det er kjempespennende å være med – nå som bransjen er i den utviklinga! Herlighet – det kjennes nesten freaky!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Hvor fører denne utviklinga oss hen?xxxxx

– Jeg har tro på løsninger som Spotify. Det er jo et fantastisk musikalsk univers som åpner seg for publikum. Utfordringa ligger i å få folk til å betale, og til å betale nok. Samtidig er det inspirerende å konstatere at folk har begynt å kjøpe LPer igjen! Vinyl er i ferd med å bli kult; jeg tror det har sammenheng med at flere og flere søker kvalitet – og så er det noe helt eget da, med dette å snu plata midtveis, sette stiften nedpå …xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Lanseringa av «Let’s Let Go» fant sted i platebutikken Big Dipper i Oslo, et utsalg som har spesialisert seg på «sære» format. Artig, og et snev av kultur – men om det kan vise seg kommersielt drivverdig? Neppe. Den artisten som skal leve av å selge sin musikk, må i framtida nå gjennom med fornuftige betalingstjenester på nettet. Akkurat i dette spørsmålet føler Jazznytts utsendte seg faktisk på temmelig trygg grunn, samtidig som jeg godt skjønner denne vidunderlige lukta av vinyl:xxxxxxxx – Jeg gleder meg sjukt til å få plata mi som LP! 360?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Har du hørt uttrykket treseksti? Som i 360 grader? Det er uttrykket bransjen nå benytter, for å betegne strategien som går ut på at plateselskapet skal styre sine artisters karriere, from A to Z. Innspilling, produksjon, distribusjon, booking – alt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hilde Marie Kjersem er usikker, og har foreløpig valgt å beholde mye av styringa sjøl.

Hun gir ut på eget selskap, Brødr. Recordings, men er glad for å ha fått distribusjon via Warner Music.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hun skal på promo-turné, deretter på en «vanlig» turné, inkludert festivaljobber. Popog rockefestivaler, pluss Vossa Jazz. Det er nå hun sier det:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, jeg skal jo opptre som det nå – som popartist. Hun ler litt, og tenker seg om:xxxxxxxx – Popartist – sa jeg virkelig det?xxxxxxxxxxxxxx – Ja, du gjorde virkelig det, Hilde Marie.xxxxxxx Så får vi se hvordan dette går. I den grad Jazznytt kan sies å ha autoritet i sakens anledning, legger vi inn en langoddskupong på at dette ordner seg. Hun har nemlig forhåpentligvis rett i at flere og flere gir blankt blaffen i sjanger og musikalske båser.xxxxxxxxxxxxxxxxx Er’e bra, så er’e bra. Og «Let’s Let Go» er et oppsiktsvekkende flott album.xxxxxxxxxxxxxxx x x x x x x x x x x x (Hilde Marie Kjersems plate «Let’s Let Go» er anmeldt på side 61 i denne utgaven av Jazznytt). jazznytt [23]

DET VAR EN PERIODE HAN NESTEN HADDE BESTEMT SEG FOR Å SLUTTE SOM MUSIKER. MEN NÅ ER TROMMESLAGEREN MAGNUS ÖSTRÖM TILBAKE – ETTER TO ÅRS TAUSHET. HAN ER PÅ PLASS MED ET NYTT BAND OG NYTT ALBUM, «THREAD OF LIFE». HAN ER TILBAKE PROPPFULL AV ENERGI SOM KOMPONIST, ARRANGØR, PRODUSENT OG BANDLEDER TEKST: STUART NICHOLSON OVERSATT AV JAN GRANLIE FOTO: PER KRISTIANSEN / ACT

[24] jazznytt

jazznytt [25]

tter to års stillhet er Magnus Öström tilbake på musikk-scenen. Nå for første gang som kapellmester og med en nyslepen diamant av en plate, «Thread of life» som beviser det som mange sa mens han spilte i e.s.t. (Esbjörn Svensson Trio) – at hvert medlem i trioen hadde hørt på mye forskjellig musikk og at alle var i stand til, på et subtilt vis, å inkorporere denne erfaringen inn i sin musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På «Thread of life» merker man Öströms omfattende inspirasjonskilder fra jazz til jazzrock, fra elektronica til kunstrock og fra drum’n’bass til moderne klassisk stil, alt formidlet gjennom hans trommesound som en website nylig skrev: «det mest spennende trommespillet siden Tony Williams». xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg er virkelig fornøyd med denne plata, sier han, sittende på en café i Stockholm. – Jeg er virkelig det. Og nå ser jeg bare fram mot det som skal skje framover.

E

Og det som hender er at han skal ut på turné med bandet, med Gustaf Larlöf på keyboard og trompet, Andreas Hourdakis på gitar og Thobias Gabrielsson på bass.xxxxxxxxxx – Jeg liker disse gutta godt, jeg elsker å spille med dem og jeg ser et enormt potensiale i bandet, spesielt når vi omsider kommer i gang med turneen. For jeg vet at når vi jammer er de svært åpne og mottakelige for ideer. Jeg valgte nettopp disse musikerne fordi jeg ville spille med musik-ere som var like åpne som meg selv, som kunne gå hvilken som helst vei. Så det handler lite om sjangre, og mest om musikk.

Plata er et landemerke i Öströms liv, som ble snudd på hodet etter Esbjörn Svenssons død, den 14. juni 2008, rett etter at e.s.t. var ferdig med planleggingen av en turné i USA og Canada.xxxxxxxxxxxxxxxxxx – Man kan si at livet stanset opp for meg på mange nivåer i lang, lang tid. Jobben min som musiker stoppet helt opp, og det ble en veldig vanskelig tid.

På mange måter handler «Threads of life» om å komme seg gjennom mørket som fulgte etter Esbjörns død og om å forsone seg med et liv etter e.s.t.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Selv om vi kom veldig langt med trioen kjente vi at vi hadde så mye mer å gi, mye musikk som skulle ut, og vi levde på mange måter ut barndomsdrømmene. Da vi var små drømte vi om å turnere jorden rundt – og så gjorde vi det! Så i en periode trodde jeg at jeg aldri mer skulle spille. Men i ettertid har jeg innsett at jeg ikke er ferdig med [26] jazznytt

SELV OM VI KOM VELDIG LANGT MED TRIOEN, KJENTE VI AT VI HADDE SÅ MYE MER Å GI, MYE MUSIKK SOM SKULLE UT, OG VI LEVDE PÅ MANGE MÅTER UT BARNDOMSDRØMMENE. DA VI VAR SMÅ DRØMTE VI OM Å TURNERE JORDEN RUNDT – OG SÅ GJORDE VI DET! SÅ I EN PERIODE TRODDE JEG AT JEG ALDRI MER SKULLE SPILLE. MEN I ETTERTID HAR JEG INNSETT AT JEG IKKE ER FERDIG MED MUSIKKEN, DET FINNES FREMDELES EN VEI VIDERE.

musikken, det finnes fremdeles en vei videre.

Den veien åpnet seg gjennom en telefonsamtale i 2009. Helt uventet, fra bassisten Lars Danielsson.xxxxxx – Den samtalen ble et slags vendepunkt for meg, minnes Magnus.

– Jeg satt i bilen da telefonen ringte.

Jeg svarte og han stilte et spørsmål.

Jeg begynte å skjelve og måtte be han ringe tilbake senere. Da var alt opp ned for meg, Men jeg tenkte at dette var øyeblikket da jeg skulle si «ja». Han ringte meg på akkurat rett tidspunkt, det sa liksom bare «klikk» og det ble vendepunktet.

Magnus ringte tilbake, og Lars Danielsson tilbød han flere spillejobber med Tarantella, et band som ble oppkalt etter en CD som Danielsson gjorde på ACT i 2008.xxxxxxxxx – Lars spurte om jeg ville være med i Tarantella Project på noen spillejobber i Polen med pianisten Leszek Mozdzer, og til slutt svarte jeg «ja». Jeg er så takknemlig for at Lars ringte, fordi den telefonsamtalen fikk meg tilbake på scenen igjen.

Det var skikkelig morsomt å spille med gitaristen John Parricelli (bosatt i London). Mathias Eick var også med i dette prosjektet. Det hele førte til at jeg fikk enormt med positiv energi. Jeg tror den første konserten var 1. mars 2009 og senere har vi gjort fem–seks konserter sammen. Mer har det ikke blitt. Vi spilte noen jobber i Polen og også i Ungarn et par ganger.

Det som skulle bli Öströms neste steg tilbake til musikken kom også fra uventet hold, nemlig fra vokalisten Jeanette Lindström. Hun holdt på med å sette sammen et nytt band for å gjøre en CD med sitt eget materiale. Hun ringte Öström.xxxxxxx – Jeanette ville høre hva jeg syntes om noen låter hun hadde planer om å spille inn, minnes han. – Ettersom hun også var produsent så sa jeg

mest på fleip, at hvorfor spurte hun ikke meg om jeg ville produsere plata. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg sa det, men det glapp bare ut av meg. Vi lo litt av det, men etter en stund ringte hun og spurte om jeg kunne tenke meg å være medprodusent sammen med henne. Så jeg slo til, og synes selv at det ble ei veldig ok plate. Med dette materialet dro vi til England for å bo et par uker hjemme hos Robert Wyatt, så han har også kommet med på plata. Vi var der i mai i fjor for å spille den inn hjemme hos han. Han er med og synger på plata i tillegg til at han spiller litt trompet. Men han synger mest. En heftig fyr!

CDen «Attitude and Orbit control» ble sluppet høsten 2009.xxxxxxxxxxx – Magnus var svært besluttsom, han har tilført veldig mye, sa Jeanette Lindström da den kom ut. –Vi jobbet hardt og intensivt og uten Magnus hadde ikke CDen blitt som den ble.

CDen fikk en svensk Grammis i januar 2010.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det var virkelig noe vi kunne glede oss over, sier Magnus. – Platen fikk fantastiske anmeldelser, så for meg var det et godt tegn på at jeg steg for steg kunne stå på egne bein igjen, kan man si. Jeg fikk energi av det og tenkte at jeg kanskje ikke var ferdig med musikken enda. Men det var disse to hendelsene – å få spille med Lars Danielsson og å være medprodusent på Jeanettes CD som førte meg tilbake til scenen og tilbake i studio.

Selv om Öström så smått begynte å sette seg ved pianoet rundt jul 2008, et halvår etter Esbjörns død, for å finne ideer til komposisjoner, så var det langt fra hver dag dette skjedde.

Men etter disse første stegene tilbake til musikken på alvor, bestemte han seg altså for å fortsette med musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – I lang tid holdt jeg det for meg selv at jeg hadde begynt å sysle med musikk igjen, sier han – Senere fortalte jeg det til min manager Burkhard Hopper, at jeg ville tilbake. Jeg presenterte noen demo-opptak for ACT, og de ble veldig entusiastiske.

Det meste av materialet på «Thread of life» kom til i løpet av vinteren og våren 2010.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Låtene kom først, mer enn hvem som skulle spille, ettersom jeg komponerte alt på pianoet hjemme. Jeg begynte å spille inn med synth og trommer, så soundet i bandet var der allerede fra starten av. Inne i hodet hadde jeg et større sound, selv om man ikke akkurat kan påstå at musikken var orkestrert. Først ville jeg ha med keyboards, bass og trommer. Men jeg hadde jo jobbet med Andreas Hourdakis og Thobias Gabrielsson året før, på Jeanettes plate, og jeg likte måten de tilnærmet seg musikken på. Så tok jeg kontakt med dem. De bidrar med sine egne personlige stemmer.

Naturligvis brukte vi mye av sommeren på jamming, for å få satt et felles musikalsk språk. Det var jo første gang at jeg hadde jobbet såpass lenge med noen etter e.s.t. at vi slapp å diskutere noe, men bare kunne spille i vei. Det tar tid å finne hverandre i nye konstellasjoner, men vi fant hverandre veldig raskt, må jeg si.

Bandet begynte å øve i Öströms studio sommeren 2010 og de spilte inn plata mellom 4. og 7. oktober i Atlantis studioer i Stockholm, i samme studio som mange av e.s.t.s plater og mange av Abbas hitlåter.xx

67$9$1*(5 0$,

– Låten «Piano Break Song» hadde jeg skissene til i hodet når jeg satt ved pianoet. For meg var det interessant fordi man får en følelse av en veldig streit låt, men hvis man graver litt dypere i den, så framstår den veldig rytmisk intrikat. Når jeg hører på den så hører jeg mye av mine musikalske røtter. Da jeg var 12–13 år gammel så var det jazzrock som var tingen, Billy Cobham. Jeg gikk virkelig dypt inn i den materien et par år, og det kan jeg høre i den låten. Med gitartemaet i bakgrunnen og Steve Reich øverst.

Man kan også gå lenger og høre på grooven – det finnes mange greier der!

Helt annerledes er Öströms låt «Longing», med subtile antydninger til ambient/elektronica.

– Jeg liker godt den dobbeltheten i musikken, det er en låt som på sett og vis minner om e.s.t. Både pianoet og trommespillet er ganske sterkt. Om man kan si det på den måten, så er groovet en slags signatur for min måte å lage musikk på, slik som jeg bruker den på «Seven days of falling» eller på «Serenade for the renegade». «Longing» er en låt som vi godt kunne ha spilt med e.s.t.

CDens midtdel er «Ballad for E», dedikert til Esbjörn Svensson og ble spilt inn med Magnus’ venn og tidligere medmusikant i e.s.t., bassisten Dan Berglund, og med Pat Metheny som gjestegitarist.xxxxxxx – Jeg tror det var i 2003 at vi spilte på Jazz Baltica i Nord-Tyskland.

Der var Pat Metheny «Artist in Residence» og Esbjörn skrev strykerarrangementer på noen låter for han. Da snakket vi om at vi burde gjøre noe sammen i fremtiden, men det ble aldri noe av. Denne låten skrev jeg faktisk da Esbjörn nettopp var død, og jeg følte umiddelbart at dette skulle være min ballade til Esbjörn. Jeg elsker gitarer, så jeg tenkte på Pat Metheny veldig tidlig.

Men det tok lang tid før jeg turde spørre han. I august i fjor tok jeg mot til meg og fikk et fantastisk vennlig svar på min epost. Han svarte «ja» og skrev at han kjente seg smigret og at han virkelig ville være med på dette. Så vi traff hverandre i New York for å spille den inn på The Old Power Station, som nå heter Avatar Studio, i begynnelsen av desember.

Med lanseringen av «Thread of life» venter fremtiden og en ny karriere for Magnus Öström. Nå om dagen ramler spillejobbene inn for hans nye band, fra hele Europa, og Öström sier at han lengter etter å komme seg ut på veien igjen. Han kan nesten ikke vente. Turneer har jo vært en stor del av hans musikalske liv. Ingen europeiske band turnerte like mye som e.s.t. – ofte et par måneder i slengen. Nå åpner det seg et nytt kapittel for Magnus og hans nye band.xxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg håper vi kommer til å holde sammen som band i lang tid, for jeg liker virkelig disse gutta og å spille med dem. Jeg er så glad for å være en del av et band igjen, og for meg innebærer det en ny reise som jeg ikke vet hvor ender.

MEN DET VAR Å FÅ SPILLE MED LARS DANIELSSON OG Å VÆRE MEDPRODUSENT PÅ JEANETTES CD SOM FØRTE MEG TILBAKE TIL SCENEN OG TILBAKE I STUDIO

mai=jazz i stavanger

10. MAI: -RKQ 6FRÏHOG PHG 9LQFH 0HQGR]D RJ 6WDYDQJHU 6\PIRQLRUNHVWHU ´ $PLJR7RP IHDW (YD %MHUJD +DXJHQ RJ 7RU <WWUHGDO !!! 11. MAI: 0DGHOHLQH 3H\URX[ ´ 'LVVLQJ VLQJV $UPVWURQJ ´ &DQGL 6WDWRQ ´ 0RWLI !!! 12. MAI: +DUROG /¨SH] 1XVVD WULR IHDW 'DYLG 6DQFKH] ´ 6LOMH 1HUJDDUG WULR ´ 3RZHOO 9HVSHVWDG <RXQJ ´ .LWFKHQ 2UFKHVWUD PHG 1DJDWR RJ 6X]XNL ´ -RVHSK È=LJDERRÈ 0RGHOLVWH PHG YHQQHU !!! 13. MAI: 0DQX .DWFK 4XDUWHW ´ .HWLO %M­UQVWDG 5HPHPEUDQFH ´ :DWFKD .ODQ ´ 6\OYLH &RXUYRLVLHU 0DUN )HOGPDQ GXR ´ 6WLDQ &DUVWHQVHQ VROR ´ +LOGH 0DULH .MHUVHP !!! 14. MAI: &KDUOLH +DGHQ 4XDUWHW :HVW ´ $IUR &HOW 6RXQG 6\VWHP ´ =X ´ 7HDP +HJGDO ´ %O 7U !!! 15. MAI: 5ROI /LVOHYDQG RJ %MHUJVWHG MD]]HQVHPEOH Følg med på ZZZ PDLMD]] no IRU ÐHUH DUWLVWVOLSS %LOOHWWHU L VDOJ Q www.billettservice.no eller tlf 51 53 70

jazznytt [27]

DJANGO BATES, britisk pianist, hornist, komponist, arrangør, bandleder – gjennom tretti år et kreativt enfant terrible – nyskapende orkesterprosjekt, særpregete komposisjoner, samarbeid med alt fra Joanna MacGregor til Sidsel Endresen – nå ved konservatoriet i København – fortsatt stadig søkende i musikkens snekkerbod. OVERSATT OG REDIGERT AV PETTER PETTERSSON

BATES

IVERSON

ETHAN SAMTALER MED DJANGO Django forteller at han vokste opp i Beckenham syd i London, i et hvitt og ganske kjedelig forstadsmiljø. Men familien vår var av en annen verden, der dreide alt seg om litt sære ting. Fars platesamling inneholdt mest spesiell musikk innen ulike sjangere. Foreldrene mine var definitivt ganske eksentriske, men på en naturlig måte, ikke noe tilgjort. De var en slags hippies før hippies ble oppfunnet, som dyrket grønnsaker på den lille hageflekken foran huset. Slikt gjorde man jo ikke i det strøket – jeg mener – du kunne ikke en gang henge bleievasken til snortørking utafor huset.

- Husker du noen av de spesielle platene?xxxxxxxxxx - La meg tenke litt – jo, Elmo Hope Quintet – husker ikke tittelen, men den hadde en trompeter som het Freeman Lee, som jeg tror var et pseudonym for Lee Morgan. Den er et godt eksempel på hva jeg mener - det er ei skive med sofistikerte og detaljerte komposisjoner, i bebop, hardbopstil eller hva du vil kalle det, i motsetning til safere musikk som ville være enklere å få tak i for folk i lille Beckenham. «Mingus Ah Um» er en annen jeg husker – og alle Charlie Parker-skivene – den som ble spilt mest var «Bird is Free» – fra livekonsert i Rockland Palace. Den er så forskjellig fra studioinnspillengene, som på en måte er strukturert med sololengde og øvrig opplegg. Også måten bandet spiller på, jeg mener, det grenser nesten mot frijazz innimellom. Men det er det jo ikke, det hele henger sammen på en annen måte, i et musikalsk fellesskap – men når det gjelder timen, så flyter det inn og ut på en utrolig flott og sikker måte. Jeg husker også at radioen noen ganger sto på Radio 3, og det var et sjokk for meg – jeg kunne ikke identifisere instrumentene jeg hørte – lyden av symfoniorkester som spilte sammen, og husker jeg spurte. «Hvilket instrument er det?»

– Jeg skjønte ikke at det var 50 instrumenter sammen – så den musikken var ingen del av oppveksten. Senere begynte far å interessere seg for Schnittke og sånt, men da jeg vokste opp var det bare jazz og litt folk, Dylan, sigøynermusikk og [28] jazznytt

masse afrikansk musikk, jeg husker et Zulu-kor på en nydelig gammel Decca-skive som virkelig gjorde inntrykk på meg. Deretter kom Dudu Pukwana, Louis Moholo og de folka der, den typen musikk.

- Var piano ditt første instrument?xxxxxxxxxxxxxxx - Ja, det var alltid et piano der, og jeg så det som et leketøy, som andre leker, som en tråsykkel, som alt annet jeg ville forsøke meg på. Jeg forsøkte å etterape det jeg hørte. Etter hvert kom det flere instrument i huset, gitarer og også en trompet. Jeg tok en munnfull strøsukker og blåste inn i trompeten for å sjekke hva som skjedde. Det medførte at jeg fikk forbud mot instrumentet i ett år. Vi hadde også en fiolin.

Mor var en seriøs person – hvis du ønsker å gjøre noe og utrette noe må du ta det alvorlig, øve, ha en lærer, ta eksamener. Det var en pest og en plage at hun var slik, men det ga god disiplin. Så jeg tok pianotimer en periode – litt sånn av og på, men et par av lærerne var virkelig bra.

- Når kom de første spillejobbene?xxxxxxxxxxxxxxxx - En av folka fra Profumo-skandalen, Johnny Edgecomb, dukket plutselig opp og sa han hadde en klubb i et nedlagt verft ved Themsen, og lurte på om jeg kunne spille support til hovedbandet hver fredag. Plutselig hadde jeg en scene og et publikum, så jeg samlet jevnaldrende venner som også hadde utviklet interesse for denne merkelige musikkformen, og vi spilte en times økt før hovedband som Stan Tracy, John Stevens, John Taylor, Dudu Pukwana, Harry Beckett. Vi spilte noen Elmo Hope-låter,

litt av ditt og litt av datt, «Dolphin Dance», alt jeg snubla over. Men jeg hørte jo hovedbanda, som alle hadde sitt eget uttrykk, og skjønte fort at også jeg måtte gjøre noe eget, så jeg begynte å skrive – de første stykkene var egentlig bare etyder, øvelser for å utvikle oss i ukurante tonearter og skakke taktarter vi ikke var vant til. Neste stadium i læreprosessen var å sammenligne vår effekt på publikum med den for eksempel Dudu Pukwana oppnådde, da alle danset og smilte

ETHAN IVERSON OG DO THE MATH Ethan Iverson, pianist i trioen The Bad Plus, står bak en skikkelig nerdete blogg, der han pøser ut kommentarer, artikler, refleksjoner og intervjuer.

Han dekker hele jazzhistorien samt samtidsmusikk i ulike sjangere, og ikke minst – han presenterer noen laaaaange dybdeintervjuer – eller vi kan kanskje heller kanskje kalle det musikantsamtaler – med folk som Ornette Coleman, Keith Jarrett og andre. Stor takk til Iverson for at han ga meg anledning til å oversette og redigere hans møte med Django Bates. Redigering var nødvendig bare fordi det ellers ville fylle brorparten av denne utgaven av Jazznytt.

Folk som har tid til og interesse for å gå mer i dybden, anbefaler jeg sterkt å gå inn på dothemath.typepad.com

mens de hele tiden hadde oppmerksomheten vendt mot scena, mens vi langt fra gjorde samme inntrykk. Det var en lærepenge – å innse at det er viktig å skape engasjement mellom musikere og publikum.xxxxxxxxxxxxxxxx - Dette var vel i 1979, og plutselig syntes det ikke lenger som noen god idé å studere ved Royal College, jeg tenkte «det er dette jeg egentlig vil», og finansierte denne romantiske tilværelsen gjennom oppvaskjobb på en restaurant i Beckenham. Jeg syntes jeg hadde alt jeg kunne ønske meg av livet.

- Tanken på at du spilte «Dolphin Dance» gjør meg varm om hjertet – jeg spilte også den tidlig – men hvordan lærte du den – hadde dere «Real Book» på den tiden?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - «Dolphin Dance» er en nydelig melodi med flotte akkorder. Jeg synes å huske at noen hadde en «Real Book», og det ble kopiert fra den og sirkulert. Alle band jeg var med i jobba seriøst og øvde mye. Vi kom sammen og prøvde å spille det vi ikke kunne spille og ikke kunne forstå, vi prøvde å finne ut av ting. Et eksempel: Trommeslageren kom på øving med Bill Evans og Jack de Johnettes «Live in Montreux» hvor de spiller «Someday my prince will come», og sa: «Jeg har hørt på dette hele uka og prøvd å telle meg gjennom det, men jeg skjønner ikke hva det er de driver med», og så satt vi der og sa 1,2,3,1,2,3,1,2,3 og det gikk greit det første koret, og deretter 1,2,3.1,2,3,1 – hrr – hva skjedde med ener’n? Og det tok ei uke før vi oppdaget at de ganske enkelt gikk over i 4. Slik var det på øvelsene – men vi inviterte også mer etablerte musikere til å spille med oss. Vi ga dem arrangementene våre og de sa «Hø, hva er dette... hva forsøker dere på – hvorfor er musikken så merkelig?» Men det var nok fordi vi prøvde å finne vår egen stemme.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - La oss snakke om musikere som har betydd mye for deg. Keith Jarrett?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - En periode følte jeg at han satt på skuljazznytt [29]

drene mine og fulgte med på hva jeg spilte, og jeg spurte meg selv om jeg gjorde det så bra som han ville gjort det – og svaret var alltid nei! Og det var nok noe av grunnen til at en annen del av meg ble dradd mot å supplere med keyboards, som en måte å komme bort fra å ha Keith på skuldrene.

- Det kan jeg skjønne – Keith er veldig klar på sin negative innstilling til keyboards. Men hva slags Keith liker du best?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg elsker «Shades», «Survivors’ Suite» – med (Dewey) Redman, (Charlie) Haden og (Paul) Motian. Men det første jeg hørte var «My Song». Å høre det for første gang, uten å ha hørt noe ECM før, var nesten religiøst, en spennende opplevelse. Det låt som det kom fra en annen planet, både måten det var innspilt på, og alt annet. Og første gang du hører Garbarek, og første gang du hører tonene han velger – og det ikke minner deg om noe du har hørt før – det var en opplevelse. Etterpå hørte jeg tidligere stoff, med Dewey Redman, og likte råheten og den naturlige pianoklangen, friheten, de frodige improvisasjonene – og materialet, flotte låter. Keith er en så følsom akkompagnatør; i dag savner jeg å høre ham i situasjoner hvor han reagerer mot en solist som Dewey.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Hva med soloalbumet «Facing you»?xxxxxxxxxxx - Det hørte jeg veldig mye på. Det er en nydelig plate.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, han spiller så polystilistisk; han tenker stride, boogie woogie, framtidsmusikk, gospel, og alt framstår like naturlig for ham som det å puste. Det er nesten skummelt. Men la oss gå videre – Monk?xxxxxxxxxx – Ja – hmpf, jeg fiksa ikke Thelonious Monk gjennom en lang periode. Jeg setter mer pris på det i dag. Jeg tror det gikk på at han spilte låta, og det var strålende, og så gikk det inn i en ørkenvandring med folk som prøvde å improvisere over de vanvittige akkordene hans, mens trommene bare gikk ting-ting-titing og bassen plukka i vei. Den biten funka ikke for meg, Men melodiene og Monks eget spill funker.

- Vi er nok uenige når det gjelder Monks band, men jeg hadde en agenda med å bringe inn ham; når folk noen ganger sier om The Bad Plus at det er for mye ironi og humor der, svarer jeg at vi er i en mer surrealistisk jazztradisjon, som Thelonious Monk. Jeg har også sans for hvordan han endrer alt mulig til sitt helt private språk, og når han spiller standardlåter gjøres det ofte med ironi. Men over til noe helt annet – hvordan kom du med i Bill Brufords Earthworks?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Iain Ballamy bodde i nærheten av ham, og de støtte på hverandre. Bruford ringte Iain og sa: «Hørte deg på radio i går, det låt bra, skal vi komme sammen og spille litt – jeg vet ikke om du kjenner meg, men jeg spiller trommer – har du hørt om King Crimson?» Og Iain svarte «Nei».

«Har du hørt om Yes?» «Nei, egentlig ikke».

Men Bill syntes det var helt greit, han var på en måte litt lettet, og de kom sammen for å spille.

Da fikk Bill telefon fra en promotor i Tokyo, som tilbød ham tre jobber i Japan, og samtidig spurte hva slags band han hadde for tiden. «Ja, det er jo Iain Ballamy på saxer, og – vent et øyeblikk», han la hånda over røret og hvisket: «Iain, hvem foreslår du?» Før jeg visse ordet av det satt Bill hjemme hos meg med alle trommene sine og lagde rare lyder på et Simmons sett, mens han sa: [30] jazznytt

«Dette er det jeg gjør, hva kan dere tilføye?» Så bygde vi bare musikken opp veldig raskt, og dro til Japan. Slik startet altså det bandet. Men Iain og jeg var hele tiden klare på hva vi kunne akseptere musikalsk og ikke. Bill kalte oss harmonifascister fordi vi endra akkordprogresjonene han hadde skrevet hvis de ikke stemte overens med våre idealer.

- Jeg traff Mick (Hutton, bassist i Earthworks) på Ronnie Scott, og vi jammet sammen etter en Bad Plus-konsert.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Så fint. En av de første jobbene mine var på en vinbar i Beckenham – det var før jeg hadde bil, så jeg fraktet keyboardet mitt dit i en trillebår. En kveld var Mick hyra som vikar – jeg hadde aldri hørt om ham, men da vi begynte å spille måtte jeg bare le høyt av fryd – jeg hadde aldri spilt med en skikkelig bassist før og plutselig føltes det som jeg svevde. Bandlederen hadde bare plukket ham fra en rubrikkannonse i et musikkmagasin; Mick livnærte seg som vognfører på undergrunnen, jeg tror han studerte Paul Chambers-linjer mens han kjørte. Men Earthworks gikk parallelt med Loose Tubes, og det ble et problem. Det klasjet ofte, og jeg hadde trøbbel med å bestemme meg for om jeg skulle dra til Amerika med Bill i to uker, eller spille en viktig jobb i Bristol med Loose Tubes, bandet jeg virkelig elsket.

Det var tøft. Earthworks lærte meg massevis om å reise på turné og å spille på store scener. Bill minnet oss stadig på at det var formålsløst å spille massevis av raske løp i en sal som hadde fem sekunders delay, men vi ignorerte rådet. I dag inn-

ser jeg at han hadde et poeng. Etter at bandet ble oppløst, skrev jeg til Bill at det var utrolig at han ville ta tre ukjente, kvisete guttunger til Japan og Amerika. Men Loose Tubes var likevel der jeg fikk mest erfaring med å fremtre og eksperimentere foran et publikum, og samtidig greie å holde oppmerksomheten deres.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Loose Tubes ble egentlig startet med at jeg ble bedt om å komme til en storbandøving. Jeg var ikke interessert i storband, og nølte, men fyren som ringte var pågående. Han sa at dette ikke var noe vanlig storband, og at jeg burde gi det en sjanse, så jeg stilte opp. Graham Collier var ansvarlig, og musikken var veldig forskjellig fra alt jeg hørte på og var interessert i. Den virket ganske intellektuell, i alle fall sammenlignet med hva jeg gjorde sammen med bl.a. Dudu Pukwana på den tiden. Men det jeg umiddelbart innså, var mulighetene som lå i å skrive for så mange instrumenter – 21 musikere med tuba, basstrombone, klarinetter, fløyter - alt mulig – så da han spurte om jeg kom tilbake uka etter, svarte jeg ja, og kom tilbake med komposisjonen «Eden Express» skrevet for bandet, som fra da tok en helt annen retning og ble en workshop for de unge folka som satt i det.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vi fikk jobb på klubber og puber. Hver gang vi spilte gjorde vi et voldsomt inntrykk på publikum, noe jeg tror har å gjøre med trøkket av å se så mange unge folk kontinuerlig utvikle og oppdage nye ting i løpet av forestillingen. Stilmessig var vi åpne for alt, bortsett fra den intellektuelle greia som hadde vært Colliers opprinnelige hensikt. Vi fikk jobb på Ronnie Scott’s, der det kom presse og så tok det hele av. Uka på Ronnie’s var virkelig muligheten for å bli lagt merke til. Og hvis du ikke blir lagt merke til, er det vanskelig å utrette noe. Joda, du kan greie det likevel, men ingen får vite det.

- Jeg kjente litt til Loose Tubes – og enda mer til Earthworks – men Dave King (trommis i Bad Plus) sa til meg: «Du må sjekke ut Django Bates’ skiver på JMT». Jeg kjøpte alle, og det var helt utrolig – bemerkelsesverdig musikk, også fordi kjernekvartetten Human Chain hadde slike ekstraordinære kvaliteter, du, Iain Ballamy, Martin France på trommer og Mike Mondesir på bass.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det var en flott tid med en styrtsjø av toner og rytmer. Det var Tim Berne som presenterte meg for Stefan Winter i JMT. Jeg hadde to band gående på den tiden, det andre var Delightful Precipice, en slags variant av Loose Tubes, med mange av dem jeg anså som de sterkeste i det bandet, og fortsatt med Human Chain som kjerne. Jeg skrev for begge band, og Stefan lot meg tømme alt ut på det første albumet – med to forskjellige band – noe som gjør skiva vanskelig å analysere og gå i detaljer på – jeg synes kanskje Human Chain-elementet ble litt lidende i akkurat den sammenhengen. Så gjorde jeg et soloalbum, og det tredje albumet var enda en lavine av musikk fra det store bandet og Human Chain.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det albumet heter «Winter Truce (And Home Blaze »)og er etter min mening en av tiårets store utgivelser.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er jeg glad for å høre. Det var fantastisk å bli bedt om å spille inn all denne musikken, tre album i løpet av omtrent to år, og jeg synes fortsatt det er stas når jeg hører på dem.

Det er mye surrealisme der, både i musikken, i albumcoverne, i titlene – vi tok det ganske mye ut. 19 mann store Delightful Precipice

hadde også jobber live og var ganske kompromissløse. Vi kunne gjøre de mest kompliserte og sprø ting på for eksempel en festivalåpning og få det til å funke overfor publikum, fordi – tror jeg – vi kunne musikken bak fram, var i stand til å formidle den, og i tillegg var det umulig å ikke bli påvirket av gleden og entusiasmen i bandet.

- Det er ofte en spesiell humor i musikken din. Si noe om humor i musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg hadde en drøm – jeg tror det var før jeg hadde hatt noen spillejobb – jeg drømte jeg spilte for et publikum, og de gråt, og jeg husker jeg våknet opp og tenkte: Wow, jeg skulle ønske dette var virkelighet. Det betyr selvsagt ikke at jeg vil få folk til å gråte, men at sterk respons er noe å strekke seg etter. Jeg er kresen på alle områder, men ekstra kresen på humor. Dårlig «morsom» musikk er forferdelig. Men jeg vokste altså opp med gammel jazzmusikk – som Jelly Roll Morton, forbløffende sofistikert og strålende spilt. Det er morsom musikk for meg. Ikke fordi han prøver å være morsom; men jeg tror det er fordi han er så ekstrem, og det ekstreme krever respons. Ikke alt som får folk til å le er nødvendigvis morsomt i seg selv, det har mer å gjøre med at folk bare må reagere, le, komme med utbrudd, trampe med føttene – ett eller annet. Jeg hørte Miles og Coltrane i Paris, og på et punkt i «All of you», hvor de går inn i en overgang, finner Coltrane en to-toners multifonisk figur på saxen, som funker de to første taktene, og så finner han en annen som funker de neste to. Så tenker han: Ah, dette liker jeg, dette må jeg utforske videre, og så gjør han det enda en gang, med en liten rytmisk vri, men det er fortsatt det samme intervallet, og så er det som om han blir fullstendig opphengt i dette, og jeg ønsket det ville vare evig, fordi det var så crazy. Men så begynner publikum å pipe – fransk publikum har ofte to fullstendig atskilte leirer – noen syntes det var fantastisk mens andre syntes det var noe møl.

Og først etter at han registrerer publikumsreaksjonen er han i stand til å utvikle soloen videre.

Jeg hørte det igjen på toget tilbake, og måtte skoggerle. Ikke fordi det var en spøk, men fordi det var en slik fantastisk hyllest til musikalsk liv og hva som kan gjøres på saksofon.

- Jeg mener også det er viktig – ikke med humor i tradisjonell forstand – men å underholde, gjøre en forestilling. Musikerne du snakker om, Jelly Roll, Monk, ja til og med Coltrane, hadde et bevisst og inkluderende forhold til publikum. Det virker som også du er ute etter å tenne en ild som får folk til å reagere med «Ja visst, dette er spennende», eller oppsiktsvekkende eller hva det måtte være. Etter min mening framstår for mye av dagens jazz som en undervisningstime.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Javisst, en konsert bør være en slags event; folk har forlatt sofakroken og gått ut for å oppleve noe. Det ville være merkelig å gå ut og bevisst oppsøke en forestilling der du ikke opplever noe.

Så jeg skjønner hva du mener. En del konserter oppleves som fjerne. Det virker som mange synes det er farlig å bli ansett underholdende. Jeg tenker ofte på det når jeg skriver også, og når jeg underviser i komposisjon. Tanken på at alt du skriver har en virkning på lytterne kan virke forbløffende, men det er jo slik det er. Og det er vel derfor vi gjør det, du ville ikke sette noter på papiret hvis det ikke var for å påvirke.

- Nå underviser du i København.xxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg begynte ved konservatoriet i 2005. Før hadde jeg undervist litt hist og pist, noe som var

spilte rundt og rundt den, endra lista, fortsatte å spille, tett innpå hverandre, ingen headphones, bare helt naturlig – og endte opp med 800 minutter musikk! Jeg begynte å lytte til det hele, og innså at dette likevel burde være en Parker-skive, jeg ville ikke ha med mine egne stykker – på denne plata ville jeg ha sterkere programfokus enn på noe annet jeg har gjort. For eksempel selve pianospillet, jeg ville bare benytte tangentene, ikke spille inne og plukke strenger, ikke noe plystring, ikke noe sang. Og det samme med de andre instrumentene; alt skulle være rent – noe som også er grunnen til at coveret er svart og hvitt, det reflekterer både tangenter og renhet. Jeg gjorde et utvalg av Parker-låtene, og satt igjen med 32 minutter musikk – så jeg la inn «Moose the Mooche» som ekstraspor og den lange versjonen av «Ah-Leu-Cha» som bonusspor, fordi den går inn i en helt annen og mer fredfylt verden.

lite tilfredsstillende. Så kom dette tilbudet om et fast opplegg, som gjør det hele mer fokusert, og som har medført unike muligheter. Å ha 19 musikere inne til øving hver fredag er noe jeg ikke har hatt anledning til siden Loose Tubes. Det åpner muligheter for alle slags eksperimenter.

Etter at jeg hadde vært der i omtrent to år kom det første platefestete resultatet med «Spring Is Here (Shall We Dance?)»

- Tatt i betraktning at dette framføres av et studentband er dette en vanvittig plate. De forskjellige taktartene gjør at det er uhyre komplisert musikk rent teknisk, men også innholdsmessig er det både dypt og sammensatt. Skal det være noen vits i å bry seg om å ha jazz i akademia, bør det gjøres som i ditt tilfelle, hvor man får inn en person med klare og dristige visjoner, som er i stand til å lære elevene denne kompliserte musikkformen. Mange av dem vil sikkert ikke lage musikk som låter i nærheten av det du har lært dem, men de har i alle fall opplevd din «Spring is here» og vært med i prosessen på en strukturert måte, noe som også er en del av utdannelsen – å erfare hvor seriøs prosessen med å skape musikk virkelig er. Men du er også ute med pianotrioplate?xxxxxxxxxxxxxxx - Da jeg begynte i København kunne jeg ikke drasse keyboards rundt på alle rom, så jeg satt meg ved pianoet for å illustrere forskjellige ting, og ble umiddelbart påminnet om hva slags fantastisk instrument det er – ikke det at jeg noen gang hadde glemt det – men det brakte meg likevel tilbake til instrumentet på et vis. Så fant jeg Petter Eldh på bass og Peter Bruun på trommer, flotte musikere jeg mente kunne bidra til å skape en egen sound. Petter er en svært perkussiv bassist og driver mye med polyrytmikk – og du vet jo hvordan noen trommeslagere fyller opp alle frekvenser så det er umulig å høre pianoet. Peter Bruun er det motsatte, til og med på sitt mest intense. I begynnelsen hyra vi bare et lokale og spilte – uten noe snakk om materiale eller hva og hvorfor. Da jeg ble spurt om å være med på en feiring av Charlie Parker med en jobb på Copenhagen Jazz House syntes jeg det hørtes interessant ut. Jeg gjorde det med pianotrioen som redskap, og unngikk bevisst å sette en stakkars saksofonist i en rolle der han enten måtte prøve å låte som Parker eller ikke låte som ham – begge deler ville være like vanskelig. xxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vi øvde masse, og en stund etter jobben gikk vi i studio i tre dager. Jeg skrev noe originalmusikk uten Parker-link, vi gjorde en settliste, og bare

- Vi som er glad i jazz kjenner jo disse melodiene, men du har arrangert dem så vi opplever dem på en ny måte.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det var en interessant prosess. Et par ganger prøvde vi å spille låtene uten å lage arr på dem – og det var det vanskeligste av alt. Vi prøvde å spille «Confirmation» rett på. Det var umulig, den er så sterk at vi øyeblikkelig spilte som alle andre – ikke som den ble gjort i sin samtid, men som en slags meningsløs midtperiodejazz, da alle behersket bebop men ikke visste hva de skulle bruke det til. Jeg synes mange plater havner i den kategorien. Det er altså grunnen til at vi arrangerte så mye. Jeg var veldig opptatt av hvordan bass og trommer skulle framstå, og gikk i dybden på hver komposisjon og lot alle elementer gjennomgå en form for prosess.

- Det er noe straight swing på plata, men bortsett fra «Now’s the time», er swingende ride cymbal og walking bass elementer som bare periodevis orienterer musikken mot utgangspunktet. Alt annet framstår som avansert komposisjon/arrangement eller fritt.

- Det er nok riktig. Vi spilte de forskjellige stykkene på ulike måter i løpet av disse tre dagene, og det å sette seg til for å lytte og plukke ut det vi likte best var en interessant prosess. Det var noen vidunderlige «takes» som jeg syntes ble for mye jazzjazz – de føltes ikke som et tilstrekkelig personlig statement. De ble litt sånn «Hei, hør her, allesammen – hør hva jeg fixer! Det visste du ikke!» Men det føles godt å ha gjort et album som – for mitt vedkommende kanskje for første gang – trygt kan defineres som jazz. Jeg elsker jo jazz, men det har kanskje ikke alltid vært så synlig. Jeg husker fra Loose Tubes-tida og framover – det hendte ett eller annet med ordet jazz som medførte at vi skydde det som pesten. Det sendte gale signaler. Jazz ble brukt som navn på parfyme, biler og den slags – så vi bare fjerna det fra vokabularet vårt. Men nå, med «Beloved Bird», var det en nytelse bare å kunne hylle de grunnleggende elementene i jazz igjen – som når stikker treffer cymbal og slike ting.xxxxxxxxxxxxxxxxx - Så nå har jeg gjort dette. Det var hardt arbeid, og jeg tror ikke jeg vil gjøre noe lignende en gang til. Nå dreier det seg om å skrive originalmusikk for trioen, og det blir interessant, en ny fase – for det må jeg jo si gjelder alle som driver pianiotrioer – man må tenke over at det finnes Bad Plus, e.s.t., Brad Mehldau og andre - og hva skal du gjøre med det? Det er noe du må forholde deg til, og prøve å finne din egen vei. jazznytt [31]

KORTSNAKK

GEMINI ER BORTE BJØRN PETERSEN startet Gemini Records i 1984 primært for å gi ut en plate med saksofonisten Bjarne Nerem. Gemini utviklet seg etter hvert til å gi ut mye mer enn Nereminnspillinger, og Petersen startet også etiketten Taurus som en alternativ kanal. 117 album (enkelt- CDer og dobbeltalbum) ble laget før produksjonen tok slutt i 2006.

- Ingenting selger seg selv, spesielt ikke jazz.

Solid markedsføring må til, og siden markedet for jazz er lite, sier det seg selv at det ikke er mulig å markedsføre jazzartister på samme nivå som populærartister. Omsetningen er helt avhengig av anmeldelser og omtale i media. Og hvor skrives det om jazz nå?

- Jeg kjenner ikke til at noen er interessert i å kjøpe Gemini-katalogen for å sikre fortsatt tilgang på CDene. Salgssteder for jazz er dessuten blitt færre de siste årene, og hvor skal folk få tak i dette om noen år?

TEKST OG FOTO: HARALD OPHEIM

- Hva med Gemini på Spotify?

- Joda, alle Gemini-innspillingene er nå på Spotify. Men hva som vil være rådende teknologi om 5 år, 10 år, 50 år, kan ingen vite nå. Gemini-innspillingene finnes for øvrig på offentlige bibliotek på grunn av innkjøpsordningen. Kanskje vil de fortsatt være der, i en eller annen spillbar form? Hvem vet.

- Bjørn Petersen, hva skjer med katalogene til Gemini og Taurus?

- Det er et godt spørsmål. La meg komme til svaret via en omvei. Om femti år vil det antakelig være liten interesse for jazz i den formen vi kjenner den i dag. Jazzen vil nok fortsette, men det vil ikke bli Duke Ellington en gang til. Musikken som er dokumentert på Gemini, er akustisk mainstream-jazz. Vi må innse at det stort sett er eldre folk som er opptatt av dette, og når de er borte, vil også interessen være borte.

- Noe helt annet, hvorfor valgte du navnene Gemini og Taurus?

- Dette er de engelske navnene på stjernebildene Tvillingene og Tyren, men det ligger

ingen astrologisk tanke bak valget. Den gangen Gemini ble startet, drev jeg firmaet Gurholt AS som omsatte verneutstyr. Av praktiske og økonomiske grunner var Gemini i begynnelsen en avdeling i Gurholt. Jeg tenkte at det var greit om navnet kunne begynne på G for så kunne jeg bruke samme navnetrekk og G som i Gurholt. Jeg ville også at navnet skulle kunne uttales på engelsk. Jeg tok deretter fram ei ordliste og leste meg nedover i spalten for G til jeg kom til Gemini. Og det var det. Taurus ble opprettet for ikke å vanne ut Geminis profil som sted for akustisk mainstream, og navnet ble valgt fordi det er lett å uttale både på norsk og engelsk.

- Du har gjort det aller meste selv, inkludert produksjon, design, markedsføring og distribusjon. På coveret dukker etter hvert navnene Thomas Røed og Art Silver opp, ansvarlige for henholdsvis foto og design. Hvem er disse personene?

- For å si det som det er, så er dette også meg.

Jeg ble så lei av å se navnet mitt over alt på coveret, at jeg fant på disse aliasene for å gjøre det hele litt mer variert. Thomas Florell som gjorde lydrensk på de to siste Nerem-skivene, er også et slikt navn. Det var forresten en litt

ENKEL JAZZ MED MASSE ATTÅT Med 10 enkle, likeframme jazzballader platedebuterer TONE FRANCK med en hyllest til Blossom Dearie. Nylig mottok Trondheimsjenta en kunstnerutmerkelse fra den norske ambassaden i København, og i sommer skal hun turnere Skandinavia rundt – med baby på slep.

TEKST OG FOTO: ANNA BJØRSHOL Tone Francks debutplate «The Good Life – Celebrating Blossom Dearie» er en ren hyllest til den den nylig avdøde amerikanske jazzsangerinnen, pianisten og komponisten.

– Blossom Dearie har vært en stor inspirasjonskilde for meg i mange år. Hun var en amerikansk jazzsangerinne med et veldig enkelt, rent, nærmest skandinavisk uttrykk. Faktisk hadde hun også en norsk mor, så hun har kanskje hentet litt inspirasjon derfra. Jeg har latt meg inspirere av hennes enkle, fine melodier uten så mye staffasje og divaaktig dramatikk. I Blossom Dearie har jeg funnet min amerikanske sjelefrende. Melodiene fortolker jeg imidlertid på min helt egen måte, forteller Tone Franck.

Tone Francks debutplate «The Good Life – Celebrating Blossom Dearie», i samarbeid med Nikolaj Bentzons trio, er utgitt på plateselskapet Do It Again Records. Se også www.tonefranck.com [32] jazznytt

Hun tar imot oss med blossomsk enkelhet og et fullkomment fravær av divanykker i en gammel mursteinsvilla i København. Med struttende mage, et varmt smil og en sinnsro som er de færreste forunt forteller hun om debutplata, som inneholder både kjente jazzlåter og små, skjulte skatter fra den amerikanske sangerinnen.

– Blossom Dearie har mange fine melodier som har vært lite brukt Dette er ikke et representativt utvalg av hennes låter, men et personlig valgt knippe av sanger som ligger mitt hjerte nær. For eksempel har vi valgt å se helt bort fra hennes mer kabaretaktige side, forteller Tone.

KORTSNAKK

morsom tilbakemelding fra en anmelder etter at Art Silver var introdusert. Endelig hadde Bjørn Petersen skjønt at han måtte få profesjonell hjelp til den grafiske utformingen, for dette var mye bedre!

- Hva var det som gjorde at du holdt ut så lenge?

- Jeg tenkte som så, at når barnebarna spør om hva har du har gjort i livet da, bestefar, synes jeg ikke at det var noe godt svar å si at jeg solgte 700 gassmasker til Sivilforsvaret i 1970. Jeg ønsket noe mer, og da Gemini etter hvert kom godt i gang, forsto jeg hva svaret skulle være. Jeg skjelte aldri til salgstall når jeg valgte artister jeg ville spille inn, men jeg ønsket selvfølgelig å selge flest mulig skiver når produksjonen en gang var ferdig. Det har vært ganske mye jobb, og jeg har brukt mye tid og penger. Men det var det verdt! Og jeg har fått bekreftelser på at dette har hatt verdi også for andre. Priser og kongens medalje er konkrete bevis. Sånt varmer! Det har vært et privilegium å få være med på å dokumentere en epoke i norsk jazzhistorie.

BJØRN PETERSEN OG GEMINI Gjennom de 22 årene Gemini eksisterte, fikk Bjørn Petersen i stand en lang rekke musikalske møter mellom norske toppmusikere og internasjonalt kjente jazzlegender. Dette hadde ikke vært mulig uten Petersens lidenskapelige interesse for jazz og vilje til å satse sin personlige økonomi. Flere av disse innspillingene går inn i norsk jazzhistorie.

Bjørn Petersen mottok i 2007 Ellaprisen fra Oslo Jazzfestival og samme år Asker Jazzklubbs hederspris. I 2009 fikk han H.M. Kongens fortjenstmedalje i gull for sin betydelige kulturelle innsats.

– Jeg liker god musikk, enten det er Coltrane og Miles eller mer eksperimenterende. Jeg er allsidig. Vi har lagt vekt på det melodiske og prøvd å rense bort alt overflødig. Målet er å lage ei plate man blir glad i og som holder i mange år. Man skal ikke undervurdere en vakker melodi, fortsetter hun.

Lovende anmeldelser «The Good Life» er kulminasjonen på et plateprosjekt som har vært lenge underveis.

– Jeg har gjort mye forskjellig innimellom for så å vende tilbake til plata. I høst falt alle brikkene endelig på plass, jeg fikk med meg noen fantastiske musikere, og jeg er veldig fornøyd og stolt av resultatet. Og så er det moro når andre også liker det jeg gjør, sier Tone Franck.

Plata har blitt godt mottatt av både svenske og danske anmeldere. Jazznytts danske pendant Jazznyt skriver at «Tone Franck synger med sødme og eleganse» og at «intimitet og nærvær preger balladene, som fint kan illudere soundtrack til nattens siste sigarett».

Svenske Digjazz kaller Tone Franck et «reelt framtidsløfte» og skriver i sin anmeldelse at «Tone yter Blossom Dearie i den grad rettferdighet» og hun «synger bra, har en befriende naturlighet og intonerer uklanderlig».

Har alltid vært toneglad Tone Franck kommer fra en arbeiderfamilie hvor musikken aldri stod i sentrum. Likevel har hun alltid elsket å synge, og interessen for sang og for jazz ble for alvor vakt da hun gikk på

videregående og kom inn på Musikkskolens talentprogram «Lørdagsskolen». Miljøet rundt jazzlinja på Musikkonservatoriet, jazzklubben og «Lørdagsskolen» ble arnestedet for den 36-årige musikeren med fødenavnet Tone Hansen.

Etter å ha tatt hovedfag i musikk ved NTNU flyttet hun til København. hvor hun har bodd de siste 12 årene. Her har hun også videreutdannet seg i tre år hos den internasjonalt anerkjente stemmeforskeren Cathrine Sadolin. I dag er Tone både utøvende sanger og underviser i komplett sangteknikk. Med plateutgivelsen har hun etablert seg som en av de unge lovende vokalistene innenfor den moderne jazzen, og føler at hun har startet på en ny epoke i sangkarrieren.

Utmerkelse fra ambassaden I januar ble Tone Franck utnevnt til «Månedens kunstner» ved den norske ambassaden i København. Dette er et prosjekt ambassaden har sjøsatt for å rette fokus mot norske kunstnere bosatt i Danmark og presentere dem og deres kunstverker for et bredt publikum. Det er første gang en musiker oppnår denne utmerkelsen. I tillegg til en presentasjon på ambassadens hjemmeside og i deres nyhetsbrev, har alle som har vært innom selve ambassadebygningen kunnet se og høre plata til trønderen.

– Det er et velkomment skulderklapp å få ambassadens «blåstempel». Det er alltid fint å få anerkjennelse, og især når det kommer fra en litt annerledes kant, sier Tone.

Driftig dame At Tone Franck er en travel kvinne, hersker det

ingen tvil om. Da hun forlot Norge til fordel for København, forlot hun også en lovende politisk karriere, men har fortsatt nær kontakt med flere av de gamle AUF-vennene sine som i dag har inntatt regjeringskontorene. Musikertilværelsen har ennå ikke gitt henne en inntekt hun kan leve av, så hun sper på ved å jobbe som oversetter og tekstforfatter. Dessuten er hun godt på vei til å starte opp sin egen forretning med hjemmestrikkede barneklær. Ja, og så er hun mor til to – snart tre – for i april venter hun sitt tredje barn sammen med den svenske jazzbassisten Daniel Franck.

Baby er dobbelt lykke I løpet av sommeren vil Tone Franck turnere Skandinavia rundt. Hun regner ikke med at den forestående fødselen vil bremse aktivitetene i mer enn et par måneder.

– Jeg har faktisk aldri holdt desidert mammapermisjon, jeg har bare skrudd ned arbeidstempoet litt. Så det å jobbe med en baby i armene er egentlig ikke noe nytt for meg. Men vi går nok en temmelig travel tid i møte. Vi får ta tingene som de kommer. Jeg vil ikke kalle det dårlig timing, jeg vil heller si at vi er så heldige at mange gode ting skjer på en gang, sier Tone, og legger til: – Jeg brenner så mye for dette plateprosjektet, jeg har ventet så lenge på å få gjennomført det, og endelig har det lykkes. Så nå får det bære eller briste. Så får heller huset flyte og alle de sure pliktene vente, så lenge vi alle morer oss og har det bra. jazznytt [33]

TORBJØRN SLETTA JACOBSEN:

SJEKKER INN PÅ ØVINGSHOTELLET – Ikke minst funker øvingshotellet veldig bra som prosjektøvingssted, sier Torbjørn Sletta Jacobsen, og synes åpenbart ikke at det er feigt å øve. Sammen med sin nye kvintett har han vært en flittig bruker.

Her har de finpusset spor på CDen «Time Layers», som slippes nå i mars.

TEKST OG FOTO: ASTRI VANNEBO OG BJØRN STENDAHL – Hvordan er veggene her, da? Arkitekt Stendahl banker og sjekker, samtidig som han konstaterer at store glassruter i taket gir en fin og lys atmosfære og at høyden også gir mye, og bidrar til gode akustiske forhold.

– Jazzmusikere foretrekker gjerne dette rommet, forteller Øvingshotellets Henning Mongstad, markedsansvarlig for etablissementet siden i fjor høst. Han peker mot Gretsch-trommesettet som en vesentlig del av forklaringen. Stordmannen er selv musiker, i likhet med resten av staben, noe som gir en smidig kommunikasjon med stedets brukere.

Vi er inne i et av ensemblerommene på Øvingshotellet i Oslo, sentralt plassert i Schous kulturbryggeri nederst på Grünerløkka, hvor hele det gamle bryggeriområdet – og senere BI-bruket – i løpet av få år har gjenoppstått som et musikkens Mekka. Området bærer ennå preg av å være en byggeplass, og det er ikke uten videre gitt å finne hotellet ved første forsøk. Men nå skal full skilting opp og vise vei til både Øvingshotellet og til nære og kjære naboer som Riksscenen – Scene for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og, Popsenteret, kulturskolen, og bygget som huser nærmere ti ulike musikkorganisasjoner.

– Et stort pluss er at her er alt i orden når vi kommer, sier Torbjørn Sletta Jacobsen, og har til gode å oppleve problemer av noe slag. Øvingshotellet har rombetjenter som både rydder, vasker og nullstiller alt teknisk utstyr. Torbjørn har lenge vært godt vant med øvingsfasiliteter etter sine år i København, med musikkstudier ved Rytmisk Musikkonservatorium der, og vet følgelig å sette pris på bekvemme øvingsmuligheter også her.

Møbleringen i øvingsrommet vi besøker, er sparsom. Foruten varierende instrumenter, forsterkere og annet teknisk utstyr, henger et par klappstoler på en krok på veggen. Og i taket en knapt synlig mic til arbeidsopptak av øvelsene – for dem som måtte ønske det. Ideelt om man eksempelvis er i en kreativ utprøvingsfase. Men rommene utstyres etter ønske.

– Nå i mars legger vi også om bookingsystemet på nett, slik at brukerne på forhånd kan bestille [34] jazznytt

alt fra ørepropper og ekstra gitarforsterker til x antall stoler, sier markedsansvarlig Henning Mongstad, og lover også ansiktsløfting av lobbyen i første etasje. Å få folket innafor Øvingshotellet åpnet i september 2009. Status ved årsskiftet var at hotellet siden oppstarten har hatt rundt 36 000 besøk, fordelt på over 6 000 enkeltbrukere. Det er hotellbetjeningen godt fornøyd med, selv om de har plass til mange flere. Hotellet består tross alt av hele 49 rom av ulik størrelse, alle fullt utstyrte og isolerte, fra solistrom, bandrom og ensemblerom til det store preproduksjonslokalet på hele 82 kvadratmeter – beregnet for litt større produksjoner.

– Den største utfordringen er å få folk inn her, så de selv får erfare nytteverdien, framhever Henning Mongstad. Og musiker Torbjørn nikker: – Folk er nok ikke trent opp til å tenke på at det finnes sånne muligheter. Det er mange som ikke en gang vet at det finnes. Vi musikere er mest vant til å presse oss inn der hvor vi ser en mulighet.

Prisene varierer med størrelsen. Ensemblerommet der vi treffer Torbjørn Sletta Jacobsen koster 120 kroner timen på dagtid. Rommet inneholder akustisk- og elektrisk piano, gitar- og bassforsterkere, samt komplett trommesett. Med en hel kvintett til å spleise på regninga burde det være overkommelig. Eller som Torbjørn sier: – Jobber en på prosjekt, har en jo et budsjett, og å avsette noen av midlene til gode øvingsforhold føles som en god investering.

Likevel; det skrives om lavt belegg. Hva sier Mongstad til det?

ØVINGSHOTELLET Øvingshotellet er en del av Schous kulturbryggeri – et prosjekt i regi av Kulturetaten, Oslo kommune. Her tilbys profesjonelle øvingsrom, med instrumenter og utstyr, utleid på timebasis.

Les mer: www.ovingshotellet.no

– Jeg vil si vi har hatt en god høst, faktisk veldig, veldig bra!

Nå er det ikke bare enkeltmusikere og grupper som søker seg hit. Også med skoler, fritidsklubber og eventbyrå føres en tett dialog og et nært samarbeid. I høst har dessuten flere musikkskoler søkt seg hit, og øvingshotellet samarbeider gjerne også med andre aktører i musikklivet.

Under prøvedriften har de hatt et rabattsamarbeid med både MFO – Musikernes fellesorganisasjon – og med GramArt. Legges medlemskortet på bordet, går prisen ned. Forsøksavtalene følger forsøksdriften fram til sommeren, og så får en se hva som skjer videre med den biten. Til nå foreligger det ikke noen tilsvarende avtale med Norsk Jazzforum.

– Men vi kan heller ikke åpne for all verdens rabatter, siden prisene allerede er såpass lave som de er, mener Henning, og røper sin markedsstrategi: Å teste ut ulike former for samarbeidsprosjekter og etterprøve hvor effektive de er i forhold til optimal utnyttelse.

Komplett pakke En guided tour hører med. Øverommene ligger tett i tett over hele fire etasjer. Henning må like fullt legge øret tett inntil døra for å forsikre seg om at vi ikke forstyrrer musikere i arbeid før han taster koden og kan invitere oss inn til en titt.

Med vage minner om kakafonien fra øvingsrommene på Chateau Neuf på tidlige syttitall, er det forbløffende tyst i gangene. Så er da også lyddempingen mellom rommene målt til mellom 72 og 89 dB. Henning Mongstad sier hotellet legger vekt på kvalitet i alle ledd, og er opptatt av at brukerne ikke bare skal tilbys lydisolerte rom og god luftkvalitet, men en komplett pakke som gir musikere gode arbeidsforhold.

– Man booker seg inn på timen. Alt det andre tar vi oss av. Alle rom skal ved hver booking være rene og ryddige, og hotellet er til enhver tid bemannet med både resepsjonist og teknisk rombetjent, som rydder rom etter endt øvelse og som hjelper til dersom det skulle dukke opp tekniske spørsmål. Vi får svært mange tilbakemeldinger

Her er Øvingshotellet i Oslo. Med 49 rom av ulike størrelser: solistrom, bandrom, ensemblerom og et digert preproduksjonslokale på 82 m2.

fra våre brukere, som fullroser konseptet.

– Og jazzmusikerne, kjenner de sin besøkelsestid?

– Øvingshotellet registrerer ikke hvilken stilart hver enkelt musiker eller band tilhører når man booker et rom. Til det er markedet for sammensatt. Mange musikere har ingen sjangerspesifikk tilhørighet og opptrer i ulike konstellasjoner, forklarer Henning, men har like fullt et inntrykk av at jazzmusikere utgjør en stor del av brukermassen.

– Spesielt våre ensemblerom, som utstyrsmessig er spesialtilpasset jazzmusikere, merker vi stor etterspørsel etter, og vi har også storband med faste øvingstider. Vi tilbyr videre egne solistrom for jazztrommiser og merker stor aktivitet også av blåsere på våre solistrom. I likhet med våre bandrom er disse ensemblerommene ofte fullbooket på kveldstid på ukedagene. Solistrommene er svært populære på dagtid.

Nostalgi & Toftes Gate På ensemblerommet i toppetasjen har Torbjørn Sletta Jacobsen pakket ned saksofonen, og tar seg tid til litt mimring tilbake til tida da han og resten av gjengen fra Manglerud og Foss fikk slippe til på torsdagsjazzen i gamle Oslo Jazzhus i Toftes gate, et par steinkast unna øvingshotellet. Trygve Seim var ungdommenes representant i styret for jazzhuset, og holdt grepet om torsdagsjazzen for de uetablerte.

– Det ga oss musikerspirene en pangstart og helt uvurderlig erfaring, sier Torbjørn, og husker også flyttingen over til Sjokoladefabrikken, i 1992. Der spilte han endog på åpningen.

Siden har den gamle Manglerud-eleven, eller «wanna-be-Foss-eleven» som Sletta Jacobsen (37) flirende omtaler seg som, vært ute – og kommet hjem. Nå gleder han seg til det forestående platesleppet, hans første utgivelse i eget navn, og en derpå følgende «mikro» releaseturné i mai, sammen med resten av Torbjørn Sletta Jacobsen kvintett: Gunnar Halle (tp), Espen Eriksen (p), Knut Aalefjær (dr), samt den svenske bassisten Thommy Andersson.

I trommerommet kan en bråke så mye en vil, uten å påkalle seg naboers vrede.

TORBJØRN SLETTA JACOBSEN Saksofonist, komponist og pedagog. Jobbet som musiker siden tidlig på 90-tallet.

Studier ved Rytmisk Musikkonservatorium i København fra 1995-1999. Diplom samme sted i 2001. Som pedagog har han vært tilknyttet Oslo musikk- og kulturskole i en årrekke. Siden våren 2010 er han dessuten leder for Lørdagsskolen samme sted. Han har medvirket på en rekke CDinnspillinger, men kommer først nå med sin første CD-utgivelse i eget navn: Time Layers med Torbjørn Sletta Jacobsen kvintett. For smakebiter: http://blogg.prositweb.no/2010/tsjak/

jazznytt [35]

NOMINERTE TIL NORDISK RÅDS MUSIKKPRIS Sangerinnen Sidsel Endresen og saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm er nominert til Nordisk Råds Musikkpris for 2011.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I fjor gikk prisen til samtidskomponisten Lasse Thoresen (se «Blindebukk» på side 42).xxxxxxxxxxxxxxxxx I år har man bestemt at prisen skal gå til en improviserende utøver, og avgjørelsen om hvem prisen går til bli offentliggjort 1. juni.xxxxxxxxxxx De andre nominerte er: Lotte Anker og Bolette Roed fra Danmark, Juhani Aaltonen og Mikko Innanen fra Finland, Kristian Blak fra Færøyene,

Nive Nielsen fra Grønland, Skúli Sverisson og Jóel Pálsson fra Island og Mats Gustafsson og Susanna Lindeborg fra Sverige. Stort sett musikere med en fot i jazzen, der altså!

KVINNEDAGEN PÅ KVINNERS VIS Det einaste mannlege innslaget på Voss Jazzskule si markering 8. mars var konferansier og jazzskulebassist Arne Fjose Sandberg.

Elles inntok damene og jentene scena som om dei aldri hadde gjort noko anna.xxxxxxxxxxxxxxxx At det må ein kvinnedag til for å få desse særdeles kapable musikarane opp og fram, skuldast som vanleg eigenskapen som framleis hindrar likestilling i jazzen og musikken forøvrig: den hersens beskjedenheita til veloppdragne piker. For her stod ein ikkje tilbake for nokon av det motsette kjønn, det vera seg slagverk, bass, piano eller blåsarar. I forkant hadde jazzskulen hatt motivasjonskurs med gjestesolist og saksofonist Tineke Postma. Då ho i si tid gjekk ut frå musikkkonservatoriet i Amsterdam var ho ein av dei ytst få kvinner der.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På Voss presterer ein å få servert kontrabass-solo av niåringar. Lovande? I aller høgste grad. Ein nesten fullsatt storsal i det nye kulturhuset visste å setja pris på serveringa. Lyden var grei om enn ikkje perfekt, det tok uansett ikkje fokuset vekk frå kveldens stjerner. Nivået vil nødvendigvis vera vekslande når alderen spenner seg frå ein-sifra og [36] jazznytt

oppover. Og sjarmetappen desse aller yngste framviste vil vel blant mange òg vera blant høgdepunkta.

Det var som Egalias døtre hadde innteke scena i beste «Bugsy Malone»-stil – full line-up og ein saftig saksofonsolo frå 9-årige Solveig Brunvoll. Rett og slett rørande. Av den «eldre» garde så ligg nivået såpass høgt at ein ikkje bør venta til neste 8. mars før dei viser seg fram igjen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Trommis Siv Øyunn Kjenstad kjem me garantert til å sjå meir til framover, og pianist Marte Eberson er allereie godt synleg. Det er forresten ikkje råd å trekkja fram mange nok her, og det seier eg ikkje fordi eg må.

Lista over musikarar som spela dei godt og vel 90 minuttane er lang.

Ein må kunna tillata seg å sei at dei kollektivt gav eit solid inntrykk og lysegrøne håp for norsk jazz si framtid.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Og det er ikkje til å stikka under ein stol at det er noko tilfredstillande med fråveret av gutar i denne noko mannsdominerte bransjen. Lat oss håpa komande ektemenn har vit til å ta ut pappa-permen når den tid kjem – desse kvinnene har betre ting å ta seg til enn bleieskift!xxxxxxxxxxxxxxx Tekst og foto: Brit Aksnes

SMÅSTOFF

OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOKSNE INSIDERE Hvis du har tenkt deg en god kopp kaffe eller et glass øl i andre etasje på jazzplatebutikken «Bare Jazz» i Grensen i Oslo en tirsdagskveld, kan det hende du vil få med deg et jazzkåseri eller en innføring i Lester Youngs soloer på kjøpet. TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE For på kvelden, første tirsdag i måneden er det Oslo Jazz Cirkle (eller «Sørkern» som den heter blant de innvidde) som regjerer i kafeen på «Bare Jazz». Her samles det mest innbitte og «nerdete» jazzfolket i hovedstaden for å høre historie, anekdoter, løgn og sannheter fra jazzens verden. Ikke den nyere delen av jazzhistorien, må vite. Nei, her er omtrent alt som er kommet etter 1960 ukjent stoff. De innvidde er i hovedsak menn, som har passert, eller er i ferd med å passere pensjonsalderen, og med god tid til å dypdykke i sine jazzfavoritter.xxxx Ryktene vil ha det til at man i tidligere tider forbød kvinner å delta på disse kveldene, og at man i ren ærbødighet over saksofonisten Chu Berry alltid startet møtene klokkon Chu over Chu. I tillegg forteller ryktene at alle reiste seg når det ble avspilt en solo fremført av saksofonisten Lester Young.x Vi innkalte klubbens formann, Sverre Lunde til en kort prat om «Sørkern». Og først ville vi vite historien om klubben i korte trekk.

- Oslo Jazz Circle er jo en forening med stamina, forteller Lunde. – Den ble startet allerede i 1948. Nå er ikke jeg så tett på historien som for eksempel Jan Evensmo og en del andre, men nøkkelnavnene de første årene var Omar Heide Midtsether og Totto Johannesen som var ledere i klubben de første årene. Og de fleste av Oslos jazzprofiler har vært innom styre og stell i klubben opp gjennom årene. Tor Haug var med. John Bergh selvfølgelig, Stein Kagge, Jan Evensmo og Gunnar Feudt og en masse andre som har bidratt til klubben opp gjennom årene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - De første årene arrangerte de også konserter, og klubben var tungt inne i å arrangere «Gjett på jazz»konkurransen. Og det er mitt inntrykk at i de første årene var dette en eksklusiv forening med jazzeksperter og veldig dedikerte folk som hadde sine møter – først privat og så rundt omkring på forskjellige restauranter. Restaurant Pilen, skriver

Bjørn Stendahl foredrar om sin nye bok for et lydhørt, men ikke akkurat ungdommelig publikum på «Bare Jazz»

Olav Angell, som også var tungt inne en periode, et kapittel om i boka «Oslo i demring». Og de store heltene var jo de store gutta, fra Chu Berry, via Coleman Hawkins til Lester Young.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Plateutgivelserxxxxxxxxxxxxxxxxx En ting som er litt spesielt med Oslo Jazz Circle er de plateutgivelsene man har gjort de senere årene med norsk jazzhistorie. x x x x x x x x x x x x x x x x x x - Nå er vi oppe i 15 enkeltplater fordelt på 12 utgivelser, inneholdende mye historisk og viktig materiale. Der har særlig Gunnar Feudt og Jan Evensmo vært inne med ekspertisen sin ved å grave fram opptak.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Er dette samlinger av gjenutgivelser, eller er det nytt og unikt materiale?xxx - Det er litt forskjellig. Det kan være litt privatopptak, noe fra radio og noe er fra tidligere plater. Men jeg kan jo nevne den siste utgivelsen, som man jobbet med i nesten to år. Det var de to dobbeltCDene med Bjarne Nerem hvor alt var uutgitt materiale fra den tiden han bodde i Sverige, som endte opp med to CDer med storband og to med mindre besetninger. Det fikk man tilgang til via kontakter som Lars Westin i Sverige. Det er stoff

Styret i Oslo Jazz Circle ute i det fri.

Fra venstre: Sverre Lunde, formann, Jan Evensmo, Harald Opheim, Håvard Hegna, kasserer og Per Lund.

hovedsakelig fra Sveriges Radio fra slutten av 40-tallet og oppover. Bare utplukkingen av hva som skulle være med på disse platene var en formidabel jobb. Problemet med slike prosesser ligger ofte på rettighetene, og det er litt morsomt at en av de som umiddelbart sa ja – Go Ahead! var pianisten Bengt Hallberg. Men hele tiden har vi samarbeidet godt med Norsk Jazzarkiv, bl.a. på en av CDene vi lagde med sangeren Cecil Aagaard, som var et asetat fra Johs Berghs samlinger, som vel er det eneste som er utgitt med han og innspilt i 1939.xxxxxxxx - Mens vi snakker om plater, så kan jeg nevne at «sirkelen» hadde en større feiring i forbindelse med at Pastor’n (Einar Iversen) og Totti Bergh fylte henholdsvis 80 og 75 år i november i fjor, og at vi hyret inn lydfolk og fikk tapet hele jam sessionen som ble satt i gang. Intensjonen med dette opptaket er å få gitt det ut en gang i fremtiden.xxxxxxxxx Jazzklubb uten konserterxxxxxxx - Men dere kaller dere en jazzklubb, selv om dere ikke arrangerer så mange konserter?xxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er vel mer en samling herrer med relativt høy gjennomsnittsalder, som fremdeles er entusiaster som møtes første tirsdag i måneden nede hos Bodil Niska på «Bare Jazz», hvor ulike temaer er oppe. Vi har hatt en rekke interessante foredrag og kåserier opp gjennom årene. Vi har hatt Egil Kapstad, Nora Brockstedt og Karin Krog, Jan Evensmo har vært en viktig foredragsholder, Johan Hauknes hadde nylig et praktfullt foredrag om Miles Davis’ uutgitte musikk, Jan Erik Vold har vært der et par ganger. Bjørn Stendahl har bl.a. fortalt om den nye boka si og Petter

Pettersson har vært der for å fortelle om den tidlige Moldejazz-historien.

La meg også ta med Kjell Gunnar Hoff, som var en av stifterne av Kongsberg-festivalen, som har kåsert om de tidligere årene av festivalen. Og alt ispedd musikkeksempler – spesielt spesielle privatopptak og ukjente ting.xxxxxxxxxxxx - Men vi har også hatt konserter, særlig ved sesongavslutningene.

Små intimkonserter på «Bare Jazz».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx x x x x x x x x x x x x Damer?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Men hvor riktig er ryktene om at damer ikke var velkomne i de første årene?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg vet ikke om det medfører riktighet, om det var lovlig eller ikke, men du har nok rett i at det ikke er særlig med spor etter kvinner i foreningens arkiver. Men nå er det selvfølgelig åpent for alle, og vi synes selvsagt det er hyggelig hvis det dukker opp et og annet hunkjønn der også.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Men det skjer ikke så veldig ofte at jeg er i en eller annen forsamling hvor jeg faktisk er den yngste?xxxxxxxxxxx - Det samme har jeg følt også, og jeg er eldre enn deg!xxxxxxxxxxxxxx - Men hva kan dere gjøre for at dette ikke skal bli en utdøende klubb?xxxxx - Det er et veldig godt spørsmål. I det siste har det jo kommet noen nye, om ikke unge, så i alle fall litt yngre medlemmer. Men rekruteringen er ikke akkurat stor, og vi har ikke vært flinke nok til å få med nye og yngre folk. Men jeg vil gjerne understreke at tirsdagsmøtene er åpne for alle, så det er bare å møte opp.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For mer info, sjekk www.ojc.no

jazznytt [37]

RAPPORT FRA NEW YORK

KLUBBER Å SJEKKE UT Village Vanguard I over 75 år har Village Vanguard vært et mekka for jazzfans fra hele verden. Siden Max Gordon startet klubben i 1935 har de aller fleste av jazzens legender spilt i dette lille kjellerlokalet med den legendariske akustikken.

Vanguard er fremdeles en av de beste klubbene i byen med konserter hver dag og det er veldig sjeldent det ikke står noe spennende på plakaten. Det er alltid ukelange engasjement med hver artist som spiller der og hver mandag siden sekstitallet har the Vanguard Jazz Orchestra, som startet som The Thad Jones / Mel Lewis Orchestra, hatt sin ukentlige gig.

De fleste jazzelskere eier minst én plate som heter «Live at the Village Vanguard». En rask titt i CD-samlingen min viser hele 21 plater med den tittelen. Lyden av tallerkner og bestikk, som man hører så godt på Bill Evans’ «Sunday at the Village Vanguard», er en saga blott da kjøkkenet nå er gjort om til musikernes backstage. Noen av varemerkene, foruten det klassiske inngangspartiet, er at scenen er kledd i herlig rød fløyel og at lyden er like god stort sett hvor enn du sitter i det triangulære lokalet.

Veldig få nordmenn har spilt på klubben, men til gjengjeld er en av de mer kjente «Live at Village Vanguard»-platene Keith Jarretts «Nude Ants», med Jon Christensen, Jan Garbarek og Palle Danielson. Nylig spilte David Sanchez på klubben med kvartetten sin, hvor den norske gitaristen Lage Lund er fast medlem. Foran et lite, men svært så entusiastisk publikum leverte bandet, med Matt Brewer på bass og E.J. Strickland, et fantastisk sett som var ganske løst men utrolig svingende. Herlig samspill og spennede søkende soli.

Etter konserten står jeg og snakker med Lund og Brewer da plutselig «Charlie Parker» kommer bort og takker så mye for en flott konsert.

Skuespilleren Forest Whitaker, som spilte tit-

telrollen i filmen «Bird» (1988), hadde overvært siste sett og var åpenbart veldig fornøyd. www.villagevanguard.com Smalls Den ellevte februar spilte jeg igjen på en av mine favorittklubber, Smalls, som ligger på West 10th street i Greenwich Village. Jeg hadde med meg et band bestående av saksofonist Seamus Blake, pianist Kevin Hays, bassist Matt Brewer og trommeslager Clarence Penn, som alle er strålende musikere verdt å sjekke ut. Klubben ble startet i 1993 og var en slags musikalsk lekegrind for en hel generasjon unge jazzmusikere som Brad Mehldau, Kurt Rosenwinkel, Josh Redman, Roy Hargrove, Mark Turner, Larry Goldings og Norah Jones for å nevne noen. Det var også et sted hvor den eldre garde spilte. Folk som Jimmy Cobb, Tommy Turrentine, Jimmy Lovelace ogTootie Heath spilte der ofte og det var hele tiden musikalske sammensetninger på tvers av generasjonene.

Da jeg var der for første gang i 1998 var det slik at man ringte inn og fikk høre en lang telefonsvarerbeskjed som listet opp ukens konserter. Mitt første møte med New York var å ankomme bussterminalen for så å sette seg i en taxi og kjøre rett til Smalls. Der spilte Sam Yahel, Peter Bernstein og Brian Blade sin ukentlige konsert og vi var meget lykksalige publikummere med medbrakt øl i den ene hånden og minidiscopptaker i den andre.

Siden den gang har klubben vært lagt ned én gang, fått installert både bar og ordentlig toalett, men det store bildet av Louis Armstrong henger fremdeles på veggen og de har fortsatt tre konserter daglig med nyskapende jazzmusikk som også har en fot godt plantet i tradisjonen.

På hjemmesiden www.smallsjazzclub.com kan man hver kveld se live videooverføring fra konsertene og i arkivet finnes hundrevis av konsertopptak som alle har fri tilgang til.

Tekst: Bjørn Vidar Solli

Gitaristen Bjørn Vidar Solli har gjort New Yorker av seg, og leverer rapport til Jazznytt om hva som skjer i byen på jazzfronten til hvert nummer

Frank Brodahl og Sandvika Storband i sving på «Latin Big Band Sunday».

SANDVIKA STORBAND PÅ HERR NILSEN Sandvika Storband fyller 40 år og markerer dette med en serie konserter på Herr Nilsen i Oslo.

Det hele startet søndag 5. desember 2010 med en hyllest til Buddy Rich hvor Erik Smith var med som trommeslager og konferansier. Deretter fulgte «Latin Big Band Sunday» 23. januar hvor Sergio Gonzales og Sverre Indris Joner var gjester på henholdsvis vokal og piano i tillegg til bandets leder Frank Brodahl på trompet. Søndag 13. mars var det Rob McConnell og Peter Herbolzheimers tur til å bli hyllet i anledning av at begge dessverre gikk bort i 2010. Disse to er kjent for sine komposisjoner og arrangementer for storband, og begge har gjestet bandet flere ganger og lagt igjen en mengde notemateriale.

Sandvika storbands tidligere mangeårige leder Birger Carlsen og Eckard Baur deltok som solister på henholdsvis trombone og trompet.

Det er planlagt ytterligere to konserter før sommeren: Søndagene 8. mai og 19. juni. Programmet er foreløpig ikke på plass, men en av kveldene vil antakelig bli med en spennende vokalist som har gjestet bandet ved flere anledninger.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Mange har stilt seg skeptisk til at et forholdsvis lite lokale som Herr Nilsen tåler et helt storband, men det gjør det! Det meldes om fullt hus og topp stemning på konsertene så langt i rekken.

- Det er på mange måter en kraftanstrengelse å måtte levere så mange varierte konserter på forholdsvis kort tid i tillegg til andre oppdrag, sier Audun Øksendal i Sandvika storband, men om konseptet «Sunday Night Big Band» videreutvikles med den samme suksess som hittil og vi blir enige med Herr Nilsen om å kunne fortsette også til høsten, så gjør vi gjerne det, vi har mer enn nok av gode «musikk-pakker» å hente fra.

Dette har vært utrolig gøy og lærerikt for oss alle.

Tekst og foto: Harald Opheim

få jazznytt rett hjem i postkassa seks ganger i året. abonnér på www.jazznytt.no [38] jazznytt

STORBAND

Tromsø storband under innspillingen av sin nye CD.

TROMSØ STORBAND MED EGEN IDENTITET Tromsø storband, som ble startet i 2004, slapp i februar en ny CD med musikk som demonstrer bandets musikalske identitet og egenart. Storbandet er et rendyrket prosjektband der musikerne samles fire ganger i året for å forberede konserter med spesialskrevet stoff, særlig av komponister med regional nordnorsk tilknytning.XXXXXXX Og hva mer? Jazznytt har snakket med Øyvind Moe, administrativ leder. Her er resultatet av samtalen.

- Hva er bandets musikalske ambisjoner?

- Tromsø storband tar sikte på å være et moderne, rytmisk samtidsensemble med et eget musikalsk uttrykk. For å få til dette, samarbeider vi med internasjonale og nasjonale musikere og komponister som kan gi oss spennende impulser på veien mot et eget sound.

- Hvilke stilarter er typiske for bandet?

- Tromsø Storband i nåværende form ble startet i 2004, og vi har vært innom de fleste stilarter som et ledd i vår egen musikalske utvikling. Helt fra starten har målsettingen imidlertid vært å finne vår egenart. Vi søker nå å utvikle oss innenfor en moderne sound, med funk og rock, men også samtidselementer som for eksempel elektronika som sentrale uttrykk.

- Hvordan vil du karakterisere musikerne i bandet?

- En blanding av profesjonelle, semiprofesjonelle og svært dyktige amatørmusikere.

- Hva med rekrutteringen?

- Rekruttering har ikke vært et problem så langt.

Musikerne får ingen betaling, ikke engang profesjonelle som jobber frilans. Byen har dessuten et musikkonservatorium med jazzlinje, og dette er en god base.

- Hvordan drives bandet?

- Vi er et prosjektband som gjør fire konserter i året. Da har vi normalt en intens uke med fire øvinger i forkant av hver konsert. Vi forventer at musikerne stiller forberedt til første felles øving.

På repertoar som er ekstra krevende, gjennomfører instrumentgruppene gruppeprøver i forkant.

- Bandet ledes av to personer; musikalsk leder

Fred Glesnes og meg selv som administrativ leder.

- Hva med økonomien?

- Driften dekkes av midler fra private og offentlige instanser. Vanlige spillejobber som for eksempel dansejobber, tar vi bare mot god betaling!

Det finnes ellers seks - sju utmerkete storband i drift i Tromsø som tar seg av dette.

- Hvilke konserter regner du som bandets beste?

- Vårt største høydepunkt var nok Barentsjazz i Tromsø i 2009 da vi presenterte et eget repertoar for et fullsatt hus. Samarbeidet med NordNorsk Symfoniorkester på Nordlysfestivalen i 2009 resulterte i en fantastisk gallakonsert for en fullsatt sal i Tromsø Kulturhus. Konserten med Geir Lysne i 2010 var også et høydepunkt og i tillegg svært utviklende for bandet. To av våre konserter er nesten i sin helhet presentert på NRK Radio. Ellers må jeg trekke fram samarbeidene med Bob Mintzer, Randy Brecker og Nils Landgren.

- Hvor får dere tak i musikken som bandet framfører?

- Vi har fått skrevet musikk for bandet av komponister med regional nordnorsk tilknytning, blant andre vår musikalske leder Fred Glesnes.

Dette stoffet er presentert live for publikum på Barentsjazz og på Nordlysfestivalen.

- Hva er bandets planer framover?

- Vi slapp en CD med vår musikk 24. februar, og har som siktemål å treffe både et nasjonalt og et internasjonalt publikum. Vi arbeider for å få anledning til å framføre dette på festivaler utenfor landsdelen og gjerne utenfor Norge.

- Hva er dine fem favorittinnspillinger med storband?

- Først må jeg trekke frem den for meg største klassikeren, «The Atomic Basie» (1957). Den var viktig for en 12 år gammel gutt, og var fast innslag hver kveld hele ungdomsskolen. Som ungdom var «GRP all star Big Band»(1992) og Jaco Pastorius «Invitation» (1983) veldig innflytelsesrike. Av nyere ting vil jeg trekke fram Helge Sunde Ensemble Denada «Finding Nymo» (2009) og Geir Lysne Listening Ensemble «The North Star» (2006). Det som skjer i

norsk storbandsammenheng er for tiden noe av det mest progressive og spennende innenfor sjangeren, og Tromsø storband ønsker å være en del av denne utviklingen.XXXXXXXXXXXXX Tekst: Harald Opheim Foto: Christian Hyld

TROMSØ STORBAND PÅ PLATE 24.februar holdt Tromsø Storband sin lanseringskonsert med deres debutskive «In Traffic».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Endelig. Siden «nyetableringen» av Tromsø Storband (TSB) i 2004 har plateslipp stått på ensemblets plakat. Nå ligger omsider fem spor klare i landets platesjapper. På lanseringskonserten, som fant sted på Verkstedet i Tromsø Kulturhus, fremførte TSB hele plata live for kveldens snaut to hundre oppmøtte. Til tross for en del trøbbel med lyddesignet viste orkesteret at utgivelsen var på høy tid.XXXXXXXXXXXX Her oser det av spilleerfaring og sjangerforståelse. Musikken, som er skrevet spesielt for denne skiva, er storbandmusikk av høy kvalitet, og TSB gjør ikke skam på verkene, spesielt ikke på de mer funky, snappy partiene. Blant komponistene finner vi, foruten ensemblets egen musikalske leder Fred Glesnes, Asbjørn Ruud (det samiske alibi) og Anders Eriksson (det svenske alibi). Ut fra lanseringskonserten å dømme ligger TSBs definitive styrke i deres mange glitrende solister.

Jeg nevner i fleng Kjetil Andreassens gitarmagi, Ole Morten Lekangs trommebriljans og ikke minst Marius Haltlis trompetiske erupsjoner.

Men hva med samspillet som helhet? Jo da, det meste funket konserten igjennom, men lite ekstraordinært var å anspore, sett bort fra selve det kompositoriske. Av erfaring vet jeg at dette bandet har mer å by på, noe som kommer til syne på innspillingen. Blåserekkene gjorde jobben sin ok, men kompet var kveldens stjerner.

Dette skal likevel sies: Underveis i konsertens fjerde og nest siste låt, «Bolero at Bleiks Island», jobbet Tromsø Storband tidvis som en vakker, vakker organisme.

Frithjof Eide Fjeldstad jazznytt [39]

SMÅSTOFF

MED FOKUS PÅ FESTIVALSIKKERHET Når det drar seg mot nok en festivalsesong, har vi valgt å se litt på sikkerheten ved de større festivalene rundt om. Og den beste å snakke om dette temaet med, er mangeårige festivalbesøkende, spesialsykepleieren og idealist-en Bjørn Stendebakken.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE Han var med som sanitetsarbeider under OL på Lillehammer. Han var tilstede ved Åsta-ulykken og han var en av de første på plass under det velkjente bussdrapet i Valdres for noen år siden. Samtidig er han en musikkens mann. Han har vært lydmann for kjente norske 70-tallsband. Han er å se på de fleste jazzfestivalene, han var på siste Woodstock, og mange kjenner igjen «Valdres siste hippie» for hans store kinn- skjegg og frodige hårmanke.

- Hva mener du om den regelen som er i ferd med å komme, hvor man både på festivaler og klubber må leie inn et profesjonelt sikkerhetsselskap for å ta hånd om sikkerheten, og som muligens vil knuse deler av jazzklubblivet i Norge?

- Hvis du har for eksempel Alexis i Molde eller Smeltehytta på Kongsberg, så må det vel være nok å ha profesjonelle frivillige. Men jeg synes nok at de frivillige som går med festival-t-skjorte som viser at personen er på vakt, bør vite hva de skal gjøre hvis noen ramler over ende. Hvordan man skal få frie luftveier. Hvordan man skal legge folk i sideleie, og hva man skal gjøre ved hjertestans. Det er basisen. Og det kan du lære de frivillige gjenn- om en times kurs i forkant. Det er starten på en totalsikkerhetspakke for en festival. Men det er klart at hvis det er en konsert med for eksempel 400 publikummere, så er det toskete om man skal være nødt til å leie inn profesjonelle sikkerhetsfolk til flere tusen kroner.xxxxxxxxxxxxxx - Hva er det viktigste festivalene bør tenke på når det gjelder sikkerhet?xx - Det viktigste er at du må ha et planverk. Og dette går tilbake til tusenårsskiftet, hvor Direktoratet for samfunnssikkerhet gikk ut med forordninger til kommunene om at man skulle ha en plan for sikkerhet[40] jazznytt

Bjørn Stendebakken har i mange år vært opptatt av sikkerheten på større kulturarrangementer

en i kommunen hvis det oppsto ulykker av større format. Det kan jo plutselig skje noe. Og da er det viktig å ha et system sånn at du kan redde liv hvis du får en hjertestans eller noe annet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Når jeg reiser rundt og forteller om dette, så blir det litt vanskelig hvis de du skal snakke til ikke har førstehjelpskunnskap i bånn. For hvis du som frivillig, går rundt på festivalområdet og ser en som blir dårlig, så er det du som må sette i gang hjelp for å redde han. Du kan ikke vente på at andre skal komme til. For da kan løpet være kjørt.xxxxx - Jeg har jo jobbet mye med Vinjerock, her oppe i fjellheimen. Og her har vi en regel som sier at hvis det skulle skje noe uforutsett, så skal vi være i stand til å sette i verk en stab i løpet av ti minutter. Da snakker vi om politiets representant, festivalledelsen, sikkhetsansvarlig og den sanitets-ansvarlige. Og da bør man ha gjennomgått en del slike scenarier på forhånd, slik at man vet hva

man skal gjøre og hvordan staben skal jobbe. Det kan være å vite hvor folk skal evakueres, hva og hvordan informerer du publikum, for det dummeste du gjør er å gå opp på scena og fortelle publikum at nå har vi hatt en uforutsett hendelse, noe som bare skaper usikkerhet og kaos, og folk får en dårlig opplevelse. Så vi må bli enige om hva vi skal si, kanskje etter at bandet er ferdige med settet. Det å få planer på plass krever at hver festivalarrangør sjøl utarbeider dette. Når det skjer store hendelser må det profesjonelle inn.

Om det er et dødsfall på en festival så er det å ringe 113 (AMK - nødnummer for helse) nødvendig å huske.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Når jeg reiser rundt hos arrangører og snakker om dette, så ser jeg at dette ikke er godt nok ivaretatt. Jeg var borti en hendelse for ikke så lenge siden som skjedde i et telt.

Der var det en som fikk hjertestans.

Da vi kom på plass, så vi at det ikke var noe mottak utenfor teltet. Det

var heller ingen som hadde forklart ambulansepersonellet hvor man skulle kjøre for å komme raskest på plass. Vi fikk reddet denne personen. Vi lå på alle fire og gjorde det vi skulle. Men det ble en del diskusjon i ettertid, fordi vi ikke stoppet arrangementet. Men hadde vi gjort det, så hadde vi som skulle jobbe med denne personen vært så mye i manesjen at vi kunne fått problemer med å komme ut igjen. Alle hadde stimlet sammen rundt oss, noe som ville skapt kaos. Dette er ting man skal tenke litt på i planleggingen av et arrangement av en viss størrelse.x - Det er også viktig å ha et apparat som både kan ta seg av de frivillige etter at de har opplevd en masse stress ved slike hendelser, pluss at vi må ha et apparat som kan ta seg av de pårørende. De frivillige skal ikke bare få mat og en t-skjorte, men de skal føle seg vel og ikke reise fra festivalen med følelsen av at de ikke har gjort en god nok jobb.xxxxxxxxx - Var det først etter katastrofen på

TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET Frivillig festivalmedarbeider: Sørg for å være forsikret Du skal vite hva du skal gjøre ved alvorlige hendelser, og vite din plass i systemet Ha med deg rikelig med hygieneduk (til bruk for lungeredning) og hansker. Evt. En rumpetaske med førstehjelpsutstyr Du må kunne nå festivalledelse og sanitet med sambandsutstyr Få i deg nok mat, drikke og få nok hvile Kjenn din begrensning i forhold til alvorlige ulykker Vær med på samling med gruppeleder før arrangementstart Beredskapsansvar: Festivalledels i samråd med politi Samarbed med tlf 110 (brann), 112 (politi), 113 (helse) Ved hendelser: Unngå hysteri Ikke stopp konserten plutselig. Informasjon til publikum må være tydelig og sannferdig Utarbeid evakueringsplaner som fungerer i praksis (ikke et skrevet papir tatt fra andre arrangører) Ha en pressestrategi Ha et opplegg for «den gode samtalen» etter en alvorlig ulykke

Roskilde for noen år siden, at man begynte å sette fokus på sikkerheten ved større festivaler?xxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det var jo det. I hvert fall ved bruken av disse «bølgebryterne» blant publikum, og hvordan de var satt opp. Men det er klart at er man på en festival med masse folk som har tylla i seg forskjellige typer av rusmidler, så er det veldig lett for at noe skal skje. Hvis man blir trengt inn i en folkemengde og faller, så er det kav umulig å få deg opp igjen.

- Det er også viktig å se på hvordan foreldre ter seg når de har med barn på konsert. Fulle foreldre som trenger seg foran scena sammen med barn som er så små at de ikke når over sperrene slik at de blir klemt mot stengene, er livsfarlig. Av og til er det nesten en sak for barnevernet. xxxxxxxxxxxxxxxxxx - En annen viktig ting er at scenevaktene skal se på publikum og ikke på artisten. Man skal hele tiden følge nøye med for å se om noen blir trengt opp mot gjerdene, eller om

noe skjer – uansett hvem som spiller.

Og de må vite hva de skal se etter og hele tiden være observante.xxxxxxxxx - Føler du at det er mye uansvarlighet ute og går når foreldre har med seg små barn på konsert?xxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er viktig å vite at hørselen hos barn er mye mer sårbar enn hos foreldre. På flere festivaler er man flinke til å tenke på dette, men jeg er ikke sikker på om det er riktig å dra med seg unger på alle de konsertene man selv gjerne vil høre. Og i hvert fall ikke bikkjer. Jeg har jo sett bikkjer som har blitt ganske gale på konsert, pga den høye lyden. Så det er viktig å ha med seg hodet når man skal på konsert og tenke fornuftig.

Er du konsert-/festivalarrangør og vil vite mer om hva Bjørn Stendebakken tenker om disse problemstillingene, så er det bare å ta kontakt med han på telefon 61 34 59 20 eller 91 12 32 26 jazznytt [41]

BLINDEBUKK Jazznytter et tidsskrift som anskuer jazz bredt og ut til beslektede genre. For eksempel har Tom Waits og Robert Wyatt vært presentert med artikkel og portrett på forsiden.

Når nå vår egen samtidskomponist Lasse Thoresen, som i høst mottok Nordisk Råds Musikkpris anno 2010 for sitt verk «Opus 42», gis plass i spaltene, hjelper det godt at nettopp hans «vinner-verk» viser slektskap til jazzen - eller i alle fall burde kunne interessere den nyere jazzens publikum. Min hardt prøvede redaktør Granlie viste da heller ikke den minste nervøse trekning over mitt forslag om å gjøre en presentasjon. TEKST: BJARNE SØLTOFT FOTO: LAILA MEYRICK/VELOUR.NO

NORDISK RÅDS MUSIKKPRISVINNER ANNO 2010: LASSE THORESEN

EN SAMTIDSKOMPONIST PÅ «BLINDLYTTING» «Opus 42» er skrevet for og utviklet sammen med den unike, norske, verdensbereiste, à capella sekstett Nordic Voices. Og når prisjuryen erklærte det «banebrytende» at Thoresen her «har funnet måter å integrere (folkemusikkens) finstilte mikrotonalitet, overtonespekter, harmonikk og puls med vår egen tids modernistiske prosjekt», rammet den egenskaper som alle kjennes i blues og jazz.

Med bruk av egenutviklet notasjonssystem har det lykkes Thoresen å skape en musikk, som virker sterkt organisk og umiddelbar. Hans «variant» av samtidsmusikk er verken elitær eller eksklusiv, men tvert imot åpen og inkluderende, og intenderer å gi uttrykk for mennesket og dets samhørighet i samfunnet.

Hans kontakt med «selve» jazzen omfatter visse ungdomsaktiviteter i tillegg til en jazzplatesamling, som slutter noenlunde med LPepoken. Med varmt hjerte fremviser han spesielt en LP fra 1969 med George Russells samarbeid med bl.a. norske musikere, «Electronic Sonata For Souls Loved By Nature», og han har lyttet til nyere norsk jazz med eksempelvis Nils-Petter Molvær og Albatrosh.

Thoresen fikk ikke forhåndsopplysninger om musikken han lyttet til.

også bruker. F.eks. hørte jeg noen soloer av Anthony Braxton som var helt usannsynlig flotte, og mange sånne ting krøp inn i min saksofonkvartett. Det er et ganske vilt stykke, som varer i nesten 35 minutter. Den norske kvartetten Saxofon Concentus brukte ett år på å øve den inn, og den ble plateinnspilt (Simax, 2000).

- Altså med klassiske instrumentalister?

- Ja, og det er jo ganske stor forskjell på måten å spille saksofon. Når man lærer å spille klassisk sax, ligger man på maksimalt høy intonasjon noe som jeg må ta hensyn til når jeg skriver musikken. Men i jazzen har man ytet et veldig bidrag, der man klemmer all verdens muligheter ut av et instrument. I den smokingkledde saksofontradisjonen går det bare på én tonekvalitet, som er helt standardisert.

- Dette her var helt solo. Meget «afro», men Ziegele er israeler, bosatt i Sveits.

- Du kan høre at han ikke var afrikaner, for han sang såpass dårlig engelsk at han kunne vært norsk! (Latter.)

OMRI ZIEGELE WHERE’S AFRICA TRIO «Summertime» fra: «Can Walk On Sand» (INTAKT, 2009).

– Dette er kanskje ikke noe jeg er så imponert av som komposisjon. Det er klart at her er det en utforskning av noen lydtyper, som jeg også har interessert meg for, som går ut på å «massere» lydene spektralt. Egentlig tenkte jeg at her utforskes samme verden som en didgeridoo gjør, antagelig er det en tuba, og det er jo en oppdagelse at det finnes musikk inni musikkens lyder, og det er vel verdt å utforske.

– Vårt århundres store erkjennelse når det gjelder forhold til lyd, sprang jo delvis ut av utforskningen av lyd i elektronisk studio og fortsatte gjennom oppdagelsen av at det finnes kulturer som dyrker spektrale fenomener som f.eks. overtonesang og spilleteknikker som å synge i instrumentet, evt. med growl og howl.

– Her har man således satt en eksperimental verden mot en etnisk sangstil, og jeg spør meg selv: Hvorfor er de i kommunikasjon, liksom?

Hvorfor står sangeren der og synger det samme

Omri Ziegele (as, v)

- Det synes jeg var et spennende stykke. Instrumentbehandlingen var kjempeflott, og det interesserer meg også som komponist, fordi jeg føler meg litt beslektet i det å ta en gjenkjennelig tonal frase og deformere den, og oppløse den i lyd; for det som skjer her er at noe, som har en form blir visket ut og smurt ut til smuler. Men den som fremfører dette er jo en mye bedre saksofonist enn sanger. Likevel er det et veldig interessant perspektiv med denne sungne gesten, så vedkommende må bare fortsette å synge. Helheten blir spennende - god nok til å bære over med sangen.

Jeg har skrevet en saksofonkvartett, som heter «Roman for saksofonkvartett» (1988). Der brukte jeg mange teknikker som jazzmusikere [42] jazznytt

AKKU «Hjondo» fra «Akku» (NORCD, 2001) Ruth Wilhelmine Meyer (voc), Elfi Sverdrup (voc), Lars Andreas Haug (tuba, voc)

om igjen og om igjen med åpenbart stor pasjon, mens bassbevegelsene er eksperimentale og på en måte fremmed, som kanskje nok gir en type differensialmening? Men de står bare der og holder på sitt, så de to verdener ikke møtes helt - den ene litt pasjonerte og den andre litt mere utforskende. Men samtidig er dette veldig originalt, det er ikke noe fikling her med lettvint publikumsappell, og det liker jeg.

– Hører du noe forløp? Der kjører denne «hjondo», og så kommer der en stemme med noen strupegreier og så denne tuba, som blåser litt didgeridoo-aktig i blant, som du sier. Jeg hører ikke at de står med hvert sitt, som ikke har med hverandre å gjøre. Den første stemmen fører en melodisk linje som de andre så legger seg opp til, eksperimentelt. Og knyttes i en god porsjon harmonikk…!

– Hva mener du med harmonikk, da?

– De er i en skala.

– Ja, de er ikke helt fra hverandre. Tubaen og overtonesangen er absolutt i harmoni. Det er et eksperiment, som adopterer noen etniske elementer.

– Ja, det er deres prosjekt!

– Det er en retning jeg absolutt sympatiserer med. Og det er kanskje bedre det som skjedde i bakgrunnen enn selve forgrunnssangen; den er investert emosjonelt – jeg savner dette spillet på spektrum av overtoner, som er i de andre instrumentene.

– Jeg tenker de har en avtale om å fordele rollene slik på dette stykket.

– Ja, det er sant, det.

– Det er norsk.

– Er det Akku?

– Ja, og den er noen år gammel nå. Den gang forsket de på noen helt basale ting, noen ur- elementer, noe grønlandsk og noe fra Bali, bl.a.….

– Jeg synes det er veldig spennende, så jeg gir det klart over middels karakter!

TOSHIKO AKIYOSHI BIG BAND «Kogun» Fra «Kogun» (RCA, 1974) T.A. (comp, p), Hiromitsu Nishikawa (tsusumidr, voc), Masakazu Yoshisawa (shakuhachi-fl), Lew Tabackin (fl)

– Jeg har et forslag til tittel: «Pakketur til gagaku-land». (Latter.) Det er jo den japanske

BLINDEBUKK

til å se hva som kan gjøres for å integrere elementene…!

– Nei, og det krever en del ettertanke og refleksjon og eksperimentering, som det sikkert ikke var mye rom for på 70-tallet.

– Den gang var jeg fascinert av at de prøvde å gjøre noe. Den første del med orkestret har dog noen toneglidninger i arrangementet, som viser til Østen.

– Ja, sånn som reiki-fløytene gjør i gagaku-orkesteret, men det holder ikke!

– Nei, ikke sett i denne sammenheng! Det var sikkert noen som ble lettet over at detendelig ble litt jazz! ( Latter.)

– Ja, er ikke det pakkereisens vesen! Det er best med det man har «der hjemme» - med bare en liten grad av eksotisme rundt det!

PHANTOM ORCHARD «Omni» fra «Orra» (TZADIK, 2007) Zeena Parker (harps, omnichord), Ikue Mori (electronics), Maja Ratkje (voc, real time processing), Makigami Koichi (voc, jewsharp), Cyro Baptista (perc), Josh Quillin (steel dr)

– Spennende atmosfære, egentlig. Ikke verst laget! Den legger seg på midtveien mellom to musikalske verdener: den lydbaserte musikken,

som oppsto med elektroakustikken, og den tonale intervallbaserte musikken. Og hvis man skal være «ren», så bruker man ikke intervallbasert musikk, når man setter en lydbasert musikk som basis. Og bruker man intervallbasert musikk, så er det på grunn av et sitat, der man henter inn noe som er fremmed. Men så tenkte jeg: Dette er jazz. Det er sikkert litt lyd først, og så kommer tonehøydene og akkordgangene inn, og så tar de over – og så var dette bare en liten intro. Men nei, det som her skjer på intervallmusikksiden er klangmessig så farget av den første omgivelsen at det blir en syntese ut av det. Det blir meningsfylt.

– Det blir liksom satt i syrebad eller forsøker liksom å oppløse…

– Ja! Man hører at både sangen og instrumentalklangen er liksom satt i syrebad eller…

– … den lille popmelodi som kjører der på et keyboard …

– Du tenker da at dette er like mye en slags scenografi som ligger i den klangen, ikke bare et instrument, men det er et imitert lekeinstrument på en måte, så det oppstår en ganske psykedelisk atmosfære på det (Latter.) Men rent kompositorisk og tematisk mener jeg faktisk at dette holder. Og det spennende er da at

musikkformen, der de bruker litt sånn slagverk i begynnelsen og vokalt: ooooooååtjo, som klinger innen vi kommer til neste tone. Jeg sier pakketur fordi det er et storband som spiller litt sånn som «der vi hører hjemme», men bare har satt på seg litt sånne små turisthatter og så spiller litt sånn som fløytene i gagaku-orkestre, som glir litt forskjellige veier for å komme til neste tone. Det synes jeg er tåpelig bruk av etniske elementer, altså. Vi kan tåle et og et halvt minutt, liksom, av det fremmede før vi gjør noe som vi er vant til. Og hva er logikken i slagverkerne som gjør disse ropene før de slår på instrumentene sine? Det irriterer meg at de bruker sånne overfladiske midler, litt crazy og corny – for å gi en etnisk flavour. Det jeg synes de skulle, er å dra frem det som har mening i sånne ting – og ikke bare bruke det som en rekvisitt eller effekt. Da er det mer spennende å gjøre det som Akku gjorde, da.

– Det er selvfølgelig å ta i betraktning at dette er fra 70-tallet, og at det faktisk er en japaner som har skrevet det - hun mener det alvorlig. (Latter.)

Hun spilte opprinnelig bebop-klaver, men fikk i USA mulighet for å arbeide med et større orkester, og forsøkte da å trekke østlige stemninger inn. Men de turde ikke eller hadde vel ikke den gang fantasi

jazznytt [43]

den lydbaserte verden som introduseres først, ikke forkastes, men derimot felles ned i det som er den intervallbaserte delen av musikken.

– Sammenholdt med ditt verk, «Opus 42», kan man da si at «popmelodien» kan jevnføres med folketonaliteten?

– Ja! – Men du får det smeltet sammen i et helhetlig lydbilde. Mens her blir det ikke helt sugd opp på den måten, men står kanskje mer som en slags referanseramme.

– Det gjør det, men dette er noe av det bedre jeg har hørt. Det funker. Det er nemlig ikke spesielt lett å integrere disse to verdener.

– Maja Ratkje medvirker med sin elektronikk og sang, og hun er jo sterkt eksperimenterende. Men det er primært japaneren Iku Mori og amerikaneren Zeena Parker, som er de musikalsk «ansvarlige» og krediterte komponister.

– Dette var artig å høre. Maja har jo vært min student, og her hører man at hun har utviklet meget av det jeg tenkte, ganske langt videre!

MICHEL GODARD «Magnificat» Fra «Castel del Monte» (ENJA, 1998) M.G. (arr, serpent, tuba), Linda Bsiri (voc), Gianluigi Trovesi (bcl), Renaud Garcia-Fons (b), Pierre Favre (perc)

– «Maria lovsang», synes jeg at jeg gjenkjenner?

– Ja, det er en folketonal magnificat, som de har tatt opp og gjort en masse ved.

– Det er musikk som ikke gjør meg direkte henrykt, må jeg si.

– Aha?!

– Men okey, du kan si at det er en måte å bruke de lydbaserte tingene på som er mer emosjonelt baserte enn egentlig lydlig basert, og man sklir ut og inn av et tradisjonelt idiom. Jeg synes ikke det var noen spesielt smart relasjon mellom disse to tingene. Jeg kjeder meg litt av denne musikken, det må jeg innrømme.

– Kan du si litt mer om det?

– Den engasjerte meg ikke noe særlig. Den er litt for mye én «tralt». De kjører rundt med den samme riffen hele tiden, i den samme takten, og med de samme vanlige rollefordelingene, og så er det noen mere «freaka» utbrudd, men jeg synes ikke de utbruddene alltid er så motiverte, eller at de perspektiverer det tradisjonelle. På en måte forblir det en type tonika, som er litt forutsigbar, så her mangler jeg noe mer dyptgripende… eller et bedre grep, altså.

– Det er i mange henseender sådan en måte å lage jazz på. Men som altså her blir anvendt på noe folketonalt. Og det er jo et område som jazzen har tatt seg inn på, som jeg synes er interessant. Norske jazzmusikeres folketonemusikk er noe jeg ofte har talt varmt om. F.eks. Arild Andersen har gjort noe der.

– Ja, med Kirsten Bråten Berg. For ikke å snakke om «Eventyr» av Jan Garbarek (1980).

Tonalt sett var det veldig spennende, den måten han strakk den forutsigbare tonaliteten med tanke på temperert tonebruk; det er sånt som var skjellsettende for meg. Og det springer sånn sett ut fra folkemusikkens vanlige farging av en tone, som du forventer skal inntreffe akkurat der, og så er den litt høy eller ørlite for lav. Og det hører du også her, særlig i åpningen, at sangeren har grep på den form for tonal farging, og det er fint.

– Det er italienere og franskmenn, som arbeider [44] jazznytt

med røttene i en italiensk folketones middelhavsmelodikk …! Men du synes det var meget emosjonelt!?

– Ja, altså det som skjer av lydmessige avvik fra et tradisjonelt jazzidiom virker mer emosjonelt enn klanglig motivert. Det må være begge deler for å være godt. Jeg synes ikke det er godt samarbeidet. Jeg synes ikke de første skrikene fra sangeren egentlig var motivert ut fra situasjonen som det springer ut fra. Og jeg tror ikke heller det er dypt nedfelt i det som skjer senere.

– Når du legger rom for improvisasjon inn i et verk som «Opus 42», hvilke former for grep tar du da?

– Det er ikke mange slike elementer i «Opus 42», men det er et par tilfeller hvor jeg rett og slett lager en musikalsk vending som musikeren/sangeren kan gjenta med en individuell timing uten koordinering med de andre, og noterer en overordnet varighet, sånn omtrentlig hvor lenge det skal foregå. Og i et par tilfeller har jeg også satt et mønster og sluppet dem helt løs til å gjøre noe over og med det mønsteret, og i den spesielle atmosfæren, som stykket har lagt opp til. Men jeg kan ikke si at det improvisatoriske har noen veldig stor plass i de verkene jeg skriver, for utøveren. Det som er en av samtidsmusikkens erobringer er notasjonsteknikker, som har gitt mulighet til å skrive ting som er løsere koordinert enn hva det er med et metrisk dirigert tempo.

LEMUR «Saragasso» Fra «Aigéan» (+3DB, 2010) Bjørnar Habbestad (fls), Hild Sofie Tafjord (frh), Lene Grenager (cel), Michael Duch (b)

– Dette er stykke rent lydbasert musikk, uten intervaller osv. En musikkform som ofte går galt, altså. Men dette er et utsøkt eksempel, som virkelig fungerer. For å prøve å si det kort og populært har det noe å gjøre med de klangene, som de forskjellige medvirkende i ensemblet velger. De har en fellesnevner, og det er en raskt itererende eller vibrerende kvalitet. Noen ganger fremkalt av at lyden er veldig grovkor-

net, noen ganger i form av raske mini-bevegelser eller tremoloer, for den saks skyld. Og det at den samme kvaliteten gjenspeiles i mange ulike realiseringer gjør at hele lydverdenen de opererer i, blir integrert. Det blir på en måte som at de holder seg i en toneart, hvis man skal oversette det til tonalt musikkspråk.

– Hva som kan integrere lyd, som bare er lyd, er et ganske åpent spørsmål ennå; men én måte er at man velger lydkarakterer, som man så spiller med. Det interessante er at det som spilles med de ulike lydkarakterene – bevegelsen av opp og ned, osv. – ikke er det som integrerer musikken her, men derimot selve de lydlige fellestrekk mellom karakterene. Det er liksom en «snuing» på hele problematikken i tradisjonell, intervallbasert musikk, der man tar klangen som gitt, og så spiller man noe karakteristisk med den klangen.

– Noe av denne formen for integrasjon finner man også f.eks. i musikken til Helmut Lachenmann, men det er veldig lite kartlagt, musikkteorisk. Og jeg vil si at ensemblet her klarer å holde seg på matta, at de unngår å gå ut i en eller annen krampemessig improvisatorisk ekstase over å ha funnet en lyd som de så kjører helt ut. Noen ganger skjer det i sånne improvisasjoner at noen går amok i sitt hjørne. Men her holder de hele tiden en kontakt med hverandre, gjennom øret, og forsvinner ikke inn i sin egen lydorgasme.

– De er kollektive, og formentlig er det en helt åpen improvisasjon, evt. bare med noen enkle ord om retningen det skal ta. Man lytter mens man spiller.

Og så lenge man fortsetter med å lytte, går man jo ikke amok i de der solo-fres. En skribent fremhevet begrepet ’instant composing’ som en mer edel form for improvisasjon enn den man kanskje oftest assosierer med spontanitet. Har du støtt på det?

– Ja, jeg har tenkt en del over det, selvsagt. Improvisasjon er jo en del av komponering, kan man si, så det er ikke noe som er fremmed for en noterende musiker som meg. Jeg spilte for

øvrig også i en spontan musikkgruppe som het Symfrones på 70-tallet sammen med Olav Anton Thommessen. Der hadde vi en tendens til å gå sånn mer emosjonelt amok på hvert vårt hold.

– Jeg har hatt en veldig interessant dialog med en student, i forbindelse med masterarbeidet hans, Jan Smørdal, som også er mest ute i jazzfeltet. Vi kom frem til en paradoksal kombinasjon av to faktorer, som vi fant viktige for at musikken skulle være god. Den ene er at den trenger en type gestaltkvalitet, som gir den en avgrensning og en karakter og en struktur. Den helt motsatte kvaliteten er hendelseskvaliteten: det som man føler utspiller seg der og da og i øyeblikket. Så kan man si at den klassiske, noterte musikken har en overvekt av gestalt og struktur, så mye noen ganger at den «dreper» hendelseskvaliteten. Det blir liksom en mekanisk reproduksjon, og musikken dør ofte. Og på den ekstremt motsatte siden finner du da den helt uplanlagte improvisasjonen, som i utgangspunktet bare er hendelse, men hvor altså gestalt også noen ganger oppstår som hendelse, men dessverre ikke alltid. Oppstår det gestalt, så er det nesten en mystisk, autentisk kvalitet – gjennom at det er noe som skjer, og ikke noe som bare er planlagt og pålagt lyden. Og det gir en annen meningsvalør. Men jeg tror likevel på at en god improvisasjon ikke er bare er en øyeblikksoppfinnelse. Som Churchill sa en gang: «Ikke noe er så godt forberedt som en improvisasjon». Jeg tror også at jeg – når jeg komponerer – improviserer på en måte, får en idé… helt mentalt uten at jeg er i nærheten av et instrument i det hele tatt, og så forsøker jeg da å fange den musikken i et nett av muligheter,

som er kanskje mer teknisk fundert, mer økonomiserende med virkemidler. Jeg engasjerer meg da i en type krystallisering av den improviserte hendelsen, og tilfører det altså en mengde av gestaltkvaliteter. Det kan være en plagsom prosess, og jeg skriver ting om igjen, kanskje 68 ganger, før jeg synes, det virkelig sitter. Ikke fordi jeg forkaster den første improvisatoriske ideen, men jeg søker mot en form for foredling av det jeg startet med. Og den foredlingsprosessen mener jeg er en kvalitet som den improviserte musikken ofte mangler.

– Kan da ’instant composing’ betraktes som noe intuitivt som fødes i det interaktive? At man hele tiden er i lytteposisjon til hverandre, som vi begge synes det var her?

– Ja – her lykkes det virkelig bra!

– De har satt seg fore å være likestilte. Ingen fører an med sine egne historier – slik som det ellers kjennes i den klassiske form for jazzimprovisasjon, og som jeg ofte synes det kommer mye fint ut av, og som kan ha karakter av en ny komposisjon, en ny historie, en event…

– Ja, jazzen har jo noen sånne talende kvaliteter.

– Her i dette kollektivet var Lene Grenager med sin cello og sitt bestandige nærvær vel et slags mentalt anker.

– Ja, jeg var imponert over den celloinnsatsen, for den viste at hun hadde skjønt innsiden av de lydene som gikk forut for den innsatsen der.

Det var artig å høre - og hun er jo også en av våre forhenværende studenter. Og Hild Sofie kjenner jeg også.

– Du har underveis vist til noen jazzidiomer. Men noe av det vi har hørt, kan jeg forestille meg musikerne ikke selv vil kalle «jazz». Men vi opererer jo

litt med et utvidet jazzbegrep, og hvis noen skal bli oppmerksom på denne musikken, tror jeg de finnes i jazzens verden – og i samtidsmusikken, selvfølgelig.

Grenager er jo desidert samtidsmusiker. Og det gjelder likeledes det som Maja Ratkje var med i. Og AKKU har jo også en annen orientering enn spesifikk jazz.

– Absolutt, ja. Det virker som om det er en bevegelse nå, i veldig mye av jazzmiljøet, hvor det er mindre av den tradisjonelle combo-spillingen, og jeg synes mye av det er spennende.

Og i forhold til samtidskomponister har jazzmusikere ofte et bedre øre, det må vi bare si.

De lytter bedre og er selvsagt også mye mer integrerte i sitt instrument… når de frembringer ulike lyder… enn hva en (klassisk) musiker er, når han får beskjed om hva han skal gjøre på sitt instrument.

– Utfordringen i mye av den improviserte musikken mener jeg er formen. Formen som gestalt. Jeg har hørt mye jazzmusikk, hvor også det er veldig godt mestret. Jeg synes det skjer veldig, veldig mye mer spennende der, på lissom ytterste front mot fremtiden, mer enn i mye av det jeg hører av notert samtidsmusikk. Jeg liker også ved jazzen at den lar seg påvirke av annen musikk enn bare den rene «stammemusikken».

– En veldig aktuell problemstilling er da den vanskelige «meglingen» mellom intervallbasert og lydbasert musikk. Det så å si megles, forhandles, prøves mot hverandre, og det synes jeg er spennende, for, som komponist, har jeg bestemt meg for ikke å oppgi intervallet, men heller ikke kaste på båten det som er gjort av erfaringer med lydeksperimenter i de siste 5060 årene.

Agder Folkehøgskole, Søgne 31 Juli - 7 August, 2011 Lærere: Torun Eriksen - vokal Fredrik Ljungkvist - sax Eckhardt Baur- trompet Susan Weinert - gitar Jørn Øien - piano Ole Morten Vågan - bass Roger Johansen - trommer Knut Værnes - gitar/adm Torgrim Sollid - tromet/div/adm

Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.

Det tradisjonsrike sommmerkurset arrangeres i år for 23 gang.

Her treffes profesjonelle musikere, studenter og spilleglade amatører for en ukes sammenhengende jazzhappening!

Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

For mer info og påmelding: www.sommerkursene.no post@sommerkursene.no Påmeldingsfrist 20 mai.

8080_0 Inhouse N

NYTT AV ÅRET: gjennom utvidet samarbeid med Norges Musikkhøgskole gir sommerkurset studiepoeng hvis du har studiekompetanse!

jazznytt [45]

JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN

JAZZ & LYRIKK – PØLSER & PENGEGALOPP For femti år siden ble de første planer lagt for jazz & lyrikk-forestillinger i Norge. Fra lyrikksiden møtte Paal Brekke, Harald Sverdrup og Gunnar Bull Gundersen, fra jazzsiden Mikkel Flagstad og Bjørn Stendahl. Men Dagbladet fikk nyss om saken før noe var bestemt, og smurte den ut i en trespalter under overskriften «Unge lyrikere og jazzmusikere finner hverandre» (9.3.1961). Noen ble sure, mange jazzpuritanere mente at sjangerne fikk stå på egne ben, hver for seg, og planene kokte fort bort.

Det var visst for tidlig...

Jan Erik Vold hadde allerede gjennom flere artikler forsøkt å vekke interessen for denne syntesen. Dertil var han til vanlig den flittigste jazzskribenten i Dagbladet. Samme dag som lyrikkoppslaget var på, hadde han en stor artikkel om de gjeldende jazzretninger i USA akkurat nå; det var «soul», «down home», «funk» og «spirit feel». Den trespaltete overskriften lød: «Nå skal alt være sjelfullt!»

Landet rundt var det store og små tilstelninger i et meget vitalt jazzliv. Torsdag 9.3.1961 var ni grupper på plass i Drammens Teater, bl.a. Jazz Forums storband, ledet av Svein Alfredsen, The New Royal Garden Jazzband, The Jazz Forum Traditional All Stars, Vidar Holms kvartett, Harald Tangens trio, Arild Bomans trio og forskjellige kombinasjoner ledet av Harald Gundhus, Petter Falch og Øivind Kleverud. En jury fra Oslo Jazz Circle var tilkalt for å gi en solistpris, som gikk til tenorsaksofonisten Vidar Holm. Musikkritikeren Hans Henrik Rowe i Drammens Tidende og Buskeruds Blad gav ros til det meste, blant annet: – Av oppløftende ting må vi nevne Arild Bomans svært modernistiske, kjølige, men allikevel klanglig utmerkete pianospill.

Ni dager senere, lørdag 18. mars, var mange av de samme musikerne med på jazznattiné i Hønefoss kino, over 30 musikere som delte seg i et stort antall grupper, deriblant tre tradjazzband fra Drammen og det 17 mann store «Jazz Forums og Chicklands storband». Jazz Forum og Chickland var jazzklubbene i henholdsvis Drammen og Hønefoss.

I mellomtida (onsdag 15. mars) hadde seks Ellington-musikere (Ray Nance, Lawrence Brown, Johnny Hodges, Harry Carney, Aaron Bell og Sam Woodyard) gitt konsert i Njårdhallen i Oslo under navnet «Duke Ellington Giants». Til å fylle Ellingtons plass på flygelkrakken hadde de hyret Al Williams, med vidtspennende bakgrunn fra dixieland til rock’n’roll. Noen dager senere kunne vi lese i Romsdals Budstikke at en ikke navngitt jazzpersonlighet i Oslo hadde avfeid konserten med at «things ain’t what they used to be»: – Dette synes til å være «Oslo-gjengen»s store argument når de setter seg ned for å lytte på gjestende musikere som har hatt sin glansperiode, så også jazzskribentene der. De ser ut til å fordype seg i svundne års prestasjoner, og på toppen skriver de at den og den musiker «ikke [46] jazznytt

Alf Erling Kjellman i Jazznytt for femti år siden: – Norske jazzmusikere bør gå hjem å øve...

Foto fra Norsk Jazzarkiv

hadde noe nytt å fortelle», sånt er etter min mening selvmotsigelser! (Magne Trønningsdal, 25.3.1961.)

Søndag 19. mars var det «kjempekonsert» i Folkets Hus i Narvik, et samarbeidsprosjekt mellom jazzklubbene i Narvik og Tromsø under Vinterfestuka. Fra hjembyen stilte Einar Haaviks trio, Reidar Knudsen og Viggo Hansen, fra Tromsø hele fem band, Jazzklubbens storband, Vannebos Dixieland Band, Bror Dahls kvartett, Sverre Lunds kvartett og Olaf Marienborgs trio, fra Kiruna Putte Westlund og fra Oslo Åse Wentzel. Storbandet fra Tromsø bød på to originalkomposisjoner av bysbarnet Alf Erling Kjellman, melodiene «Blues» og «Dandy».

Den samme Kjellman var presentert i mars/april-nummeret av Jazznytt – i den andre blindfoldtesten i bladets historie. Han hadde relativt sterke meldinger; han mente at «norske

jazzmusikere har rullet seg selv inn i en sky av selvtilfredshet – de burde heller gå hjem å øve», «alle amerikanske dixielandtrombonister spiller så mye mer moderne enn de corny europeiske», «klarinett er ett av de verste instrumentene jeg hører i jazzsammenheng», «æsj, sånn skal ikke baryton spilles» (om Gerry Mulligan) og «dette med storband er forresten noe tull» (om Miles Davis/Gil Evans). Men da Sonny Rollins spilte «Airegin», ble han glad: «... noe av det beste siden Parker ... Hør hvordan det swinger. Og hør hvordan kompet er med. Dette er jazz. Nydelig...»

Onsdag 12. april var det nytt USA-besøk, denne gang i Edderkoppen teater med Cannonball Adderley Quintet (Nat Adderley, Cannonball Adderley, Vic Feldman, Sam Jones og Louis Hayes). I en sekstettavdeling var bandet utvidet med bassisten Ron Carter – og Sam Jones spilte cello.

NOTISER

Like før hadde Rolv Wesenlund kastet en brannfakkel mot pengeglade konsertarrangører: «Jazzens gullgravere driver rovdrift på konsertturnéer». – På jazzkonserter i Oslo går nesten alt an. Ingen vil åpent innrømme at dagens jazzkonserter går glipp av publikum fordi konsertene minner mer om forestillinger og landskamp-show enn det voksne mennesker forbinder med konsert. Det skal være en smule stil over konserter – det skal ikke være pølsesalg, dusinvis av underårige «vakter» med armbind og irriterende småstøy fra alle kanter av salen. ... Selve rammen om konsertene er i ferd med å gå i oppløsning, og til dette kommer at det musikalske utbytte svært ofte er magert. Det skyldes på reisetrette musikere, forsinkelser og flysvikt, mens hovedsvikten nesten alltid er musikernes sprengte konsertlister: to og tre konserter pr. kveld og stadig videre uten hvilepauser. Med andre ord: flest mulig kroner (les: dollar) på færrest mulig dager. Pengegaloppen! (Dagbladet 6.4.1961.) Men det var altså skrevet før Adderley-konserten i et presentabelt lokale.

Siste stemningsrapport kommer fra jazzklubben Fishland i Horten: – Play with soul – er nu blitt motto blant den yngre jazzgarde. – Hva dette forhenværende lagerloftet ikke har av luksus, god akustikk og restaurantpreg, tar det rikelig igjen med sitt originale preg og gode jazzatmosfære. Her kan man slappe av, dette er et lokale man kan leve i. Veggene flettet, hamp, garn og ruser dekorativt rundt i rummet, en vag duft av gammel fisk og sjø, Fishlands nærmeste nabo, jazz i mørke, men likevel lyst nok. En kar klaget over lyset, han fikk ikke lest avisen sin her, sa han. Aviser kan leses hjemme, her skal man kose seg. – Så setter Mikkel Flagstad hornet til munnen, tramper fire slag med foten, og kvartetten spiller Thelonious’ Dilemma. Beatnik-spiren ved baren setter fra seg den tomme Solo-flasken, tenner en røyk, inhalerer og blåser røyken drømmende ut i det røykmettede lokalet, derpå nærmer han seg nynnende kvartetten, alt mens spotlightene gir ham nye ansiktsfarver. Han trives. Utenfor Fishland står tåken tett, våt og ukoselig. (Signaturen Klam, Gjengangeren, 17.4.1961.)

Tekst: Bjørn Stendahl Kilder: Freebag? Jazz i Norge 1960-1970 (Norsk Jazzarkiv 2010), Dagbladet o.a.

DOWN BEAT KR 10.- Alle hyller er fulle, og et par hundre Down Beat fra midt på syttitallet til midt på åttitallet selges for 10 kroner stk pluss porto. Mailer oppstilling tilgjengelige nummer med listing av artikkel-hovedoppslag.

Rabatt hvis noen tar alle.

Send txtmelding til 92241794 eller mail petter.pettersson@pettersson.no

PENGER TIL INTERNASJONALE SAMARBEIDPROSJEKTER I MOLDE OG BERGEN Jazzfestivalen 12 Points, som arrangeres annethvert år i Dublin og en annen europeisk verstby (2011: Dublin, 2012: Porto), kunne nylig innkassere en støtte fra EU på hele 160 000 Euro (ca 1,3 mill. kr). Festivalen er en showcase hvor man hvert år samler 12 europeiske jazzensembler, fra 12 forskjellige land, med medlemmer fra midten av 20-årene til tidlig 30-årene. Bak festivalen står organisasjonen Improvised Music Company i samarbeid med bl.a. Vestnorsk jazzsenter i Bergen. Årets festival går av stabelen i Dublin i dagene 4. til 7. mai, og norske deltagere er trioen PELbO (Ine Hoem – vokal, Kristoffer Loe – tuba og Trond Bersu – trommer).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Moldejazz lan glede seg over å kunne ta del i 1,6 millioner kroner i støtte til prosjektet «Take Five Europe», som er initiert av Moldejazz,

To sentrale skikkelser i 12 Points-systemet, Gerry Goodley og Bo Grønningsæter

sammen med bl.a. Serious i London og den franske festivalen Banlieues Bleues i en av forstedene til Paris.

ARENDAL JAZZKLUBB KÅRET TIL ÅRETS KLUBB AV NORSK JAZZFORUM Arendal Jazzklubb er tildelt prisen Årets Jazzklubb 2011, og prisen overrekkes i forkant av Vinterjazzkonserten med Scheen Jazzorkester torsdag 3. februar. I begrunnelsen for tildelingen heter det blant annet at Arendal Jazzklubb er en profesjonell og veldrevet klubb med god og spennende programlegging.xxXXx Prisen Årets jazzklubb tildeles hvert år én av Norsk jazzforums medlemsklubber. I vurderingen legges det blant annet vekt på en bevisst og målrettet programpolitikk, god gjennomføring av arrangementene, god organisering og orden på økonomien. Prisen er på 25 000 kroner og ble overrekt under Vinterjazz.xxx Styret i Norsk jazzforum sier bl.a. følgende om Årets jazzklubb 2011: XXXXXXXXXXXXXX «Til tross for at Arendal Jazzklubb er drevet på frivillig basis, er det en profesjonell og veldrevet klubb. Kvaliteten på konsertene er høy og jazz-

klubben har utmerket seg gjennom god og spennende programlegging som framstår både romslig og dristig. Ikke minst kan programmet for den kommende våren bekrefte dette med en hovedvekt på etablerte norske jazznavn, men også internasjonale størrelser. Arendal Jazzklubb har opp i gjennom årene arrangert sine konserter på flere ulike steder, men har nå funnet sin selvfølgelige plass i nye Arendal kulturhus. Jazzklubben er en viktig faktor for programprofilen til kulturhuset».

Jazzfoto workshop 17-20 juli i Molde Under ledelse av fotograf Arve Kjersem m.fl. får du sjansen til å prøve deg som fotograf under årets Moldejazz.

Kontakt Arve Kjersem arve-kje@online.no eller tlf. 91 66 12 01 jazznytt [47]

DEBATT

RØNSEN-DEBATTEN xxxxx (JA, JEG VET AT DET ER SATT SLUTTSTREK) Arild Rønsen hevder at anmeldelser ikke kan være upåvirket av anmelderens sinnstemning.

Vel, er man proff så kan man. En proff hotellresepsjonist kan ha en dundrende hodepine og derfor smile enda bredere, en proff hjernekirurg kan ha slått opp med kjæresten dagen før uten å henfalle til «brain salad surgery», og en bussjåfør kan være en mann i dårlig humør uten å sette passasjerenes liv i fare. De fleste musikere har en eller flere ganger spilt konserter med høy feber eller oppkastbøtte bak scenen.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi forlanger av de fleste yrkesgrupper at de skal levere det vi betaler for uansett dagsform. Det er dette som er forskjellen mellom proffer og amatører. Proffe anmeldere har selvinnsikt nok til å kompensere for den egne sinnstemningen, på samme måte som hotellresepsjonisten med hodepine. Arild Rønsen slåss for retten til å være amatør. Søknad innvilget.

Med vennlig hilsen Staffan William-Olsson

DU KAN LA VÆRE, RØNSEN...

Vi har forlatt Rønsen & Rollins og beveget oss over til Rønsen & kritikk. I Jazznytt 1/2011 hevder Arild Rønsen at «noe sånt som objektiv musikkritikk dessverre bare er en ønskedrøm» og at «man aldri kommer unna det helt sentrale subjektive element». Han mener at en som digga Miles Davis før «rockefoten» og en som digga ham etter, ville ha helt forskjellige oppfatninger av hans konsert i Château Neuf i 1971. Mitt svar er NEI – hvis du er saklig og objektiv. Men nå mener Rønsen at «objektiv musikkritikk dessverre bare er en ønskedrøm», mens jeg kan ramse opp en rekke objektive kriterier for kritikk – og krever faktisk at en musikkanmelder har slike.

Synsere har vi nok av. Arild spør: – Hvis kjæresten slo opp i går kveld; vil man da være upåvirka i sitt anmelderi? Mitt svar er: – Hvis det påvirker ditt anmelderi, kan du ganske enkelt la være å anmelde!

Bjørn Stendahlxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

ÆREDE REDAKTØR! Jeg viser til Deres leder i nr. 1/2011 av hærværende publikasjon. La meg i all beskjedenhet stille spørsmål ved redaktørens allmenne dannelse, med henvisning til følgende feilaktige fakta (faktum i entall!) i artikkelen. «… Dusseldorf låt som ruhr-jazz …»

Düsseldorf er ikke i Ruhrgebiet, Ruhr-området strekker seg nordover fra omtrent midtveis mellom de gamle kull- og stålbyene Bochum og Essen og Düsseldorf. Düsseldorf ligger altså sør for Ruhrgebiet. Rhein-jazz hadde vært akseptabelt, ettersom Düsseldorf ligger i Rheinland. «… Eller et dansk band som bayer-jazz …»

Jeg gjør oppmerksom på at betegnelsen Bayerøl, eller på dansk en bayer, henspiller på bayersk øl, eller øl fra Bayern, altså det undergjærede og lagringsdyktige ølet som ble oppfunnet i Bayern rundt 1800, og som åpnet for en betydelig norsk øl-eksport fra ca. 1870. Kjente typer undergjæret øl er pilsnerøl fra tsjekkiske Plzen og det tyske Altbier. Øltyper som eksportøl og lager er navn som har sin opprinnelse i ølets lagringsdyktighet, [48] jazznytt

i motsetning til overgjæret øl.

Kanskje bør dansk jazz heller omtales som pølsejazz?

«Zur Eigenart und Plege …»

Som kjent heter det Pflege på tysk.xxxxxxxxxxxxx Ærbødig hilsen Johan Hauknes

CD-INNPAKKINGxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Kan en representant for ECM/Grappa forklare hvorfor de gir ut plater der de ikke bare bruker olje for å lage plastikk-cover - men der de i tillegg legger kartong utapå det «egentlige» coveret, der det står nøyaktig det samme som på det «egentlige» coveret? Dette må da være toppen av bortkasta, miljøødeleggende skogsdrift?

Arild Rønsenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

KORRIGERING FOR BMX «BERGEN OPEN» I forlengelse av min anmeldelse av doppeltCDen BMX «Bergen Open» i forrige nummer av Jazznytt har jeg mottatt flg. Korrigering fra medvirkende musiker Thomas T. Dahl: «Vil bare gjøre oppmerksom på at «Bergen Open» (CD1) er lydsjekken i studio. Uklippet fra start til slutt. Da vi hadde spilt det inn tenkte vi at vi kanskje kunne klippe ut biter av det og kalle det sanger. Men etter hvert som vi hørte mer gjennom det følte vi at dette, i sin helhet, var et sterkt dokument på musisering som kan oppstå mellom musikere når man tar bort regien. Steinskog ble bedt om å skrive noen ord om plata lenge etterpå.XXxxxxxxxXxxxxxxxxxXXXXXxXX Så fundamentet for din tolkning av dokumentet er ikke riktig. Lite å gjøre med det nå riktignok.

Tenkte bare det kunne være greit å vite».XXXX mvh. Thomas T. Dahl Jeg takker Thomas Dahl for korrektivene. Jeg kan være forledet av Steinskogs noter, hvor det står: «The tape was 70 minutes, and is shortened, thus demonstrating that creating in the studio hightens the awareness ...». - Jeg finner dog ikke at mine betraktninger funderer i særlig grad på feiltakelsen om sammenklippet spor. - Men det er fint å få formidlet de rette fakta.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mvh. Bjarne Søltoft Dahl skal få det siste ordet: «Skjønner misforståelsen. Lydsjekken var i to biter. Den første er den som er til slutt på CD2 «Bergen Open and Shut». Etter å ha spilt inn den gjorde vi noen små endringer i forhold til lytting osv. Så sa jeg «ok, da tar vi en kort en til før vi begynner å spille inn på ordentlig» ...tre kvarter senere våknet vi opp med masse fin ny musikk :) Bjarne Søltoftxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

TYRKLEIF-DJEVELEN RAMMET JAZZNYTT I forrige utgave presterte vi å avslutte debatten omkring Sonny Rollins-konserten i Molde med å skrive at «vi nå anså debatten rundt Miles Davis-konserten for avsluttet... » I aviskretser kaller man dette en inkurie, men ikke hos oss.

Det var helt og holdent redaktørens sløvsinn som slo til i feil øyeblikk!

Men nå er det slutt, både på debatt om Sonny Rollins-konserten og Miles Davis.

JENS WINTHER [29.10.1960-24.02.2011] Jens Winther var dansk jazztrompetist, komponist, arrangør og bandleder. Han komponerte for, og spilte med en rekke europeiske storband og andre orkestre. Hans har skrevet for symfoniorkestre, kammerensembler og kor, og som bandleder bemerket han seg på den internasjonale jazzscenen med sin Jens Winther European Quartet, spesielt siden 2007. I 2008 startet han fusjonbandet Jens Winther Electrazz. Fra 2009 hadde han sin base i Berlin.

Jens Winther ble født i Næstved, Danmark.

Som tiåring begynte han å spille trompet, og da han var 18 flyttet han til København for å bli profesjonell frilansmusiker. Han spilte med Pierre Dørges New Jungle Orchestra, Erling Kroner Tentet, Candentia Nova Danica og Ernie Wilkins’ Almost Big Band. I 1982 ble han solotrompeter i DR Big Band, og fra 1985 begynte han også å komponere for storbandet.

I 1989 forlot han DR Big Band, og flyttet til New York, etter å ha mottatt en invitasjon til å delta på en to-års Jazz Composers Workshop i regi av trombonisten Bob Brookmeyer.

Samtidig jobbet han som frilanstrompetist, og spilte med band som Toshiko Akiyoshi Band, Eddie Palmieri, Kenny Barron, Max Roach, Tito Puente, Marie Bauza Orchestra, George Mraz og Xavier Cugat Orchestra.

I 1991, da workshopen var avsluttet, returnerte han til Danmark. Senere har han komponert for mange europeiske storband, hovedsakelig i Norden og Tyskland, og var trompeter i en rekke forskjellige konstellasjoner, bl.a. sitt eget band, Jens Winther Group.

Den 5. mai 1994, ble hans første trompetkonsert for symfoniorkester framført. «Konsert for trompet og orkester». I 1998 turnerte han med George Gruntz Concert Band, og den 29. april 1999, framførte han sin andre trompetkonsert, «The Eagle» med Århus Symfoniorkester i Århus Musikhus. Han har også samarbeidet med Metropole Orchestra i Nederland ved en rekke anledninger.

I 2007 fikk han et internasjonalt gjennombrudd med sin Jens Winther Quintet, og var på en omfattende verdensturné som inkluderte USA, Canada, Australia og Kina. I 2008 dannet han fusjonbandet Jens Winther Electrazz, som debuterte i København den 22. mars i Copenhagen Jazz House. I 2009 flyttet han til Berlin, og dannet Jens Winther Berlin Quintet.

Jens Winther spilte ofte i Norge, bl.a. på Cosmopolite i Oslo.

Dødsårsaken var angivelig hjerneblødning.

(JG)

FARVEL TIL...

MARION BROWN [08.09.1931 – 18.10.2010] Avantgardesaksofonisten Marion Brown er nok mest kjent for sin medvirkning på John Coltranes innspilling «Ascension» fra 1965. Men allerede på det tidspunkt hadde han i lang tid markert seg som en av de mest aktive avantgardistene i New York. Ved siden av Coltrane spilte han, på den tiden, også ofte med Archie Shepp og John Tchicai.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han ble født i Atalanta, Georgia, og begynte å studere musikk på Clark College i 1956. I 1962 flyttet han til New York, hvor han ble kompis med poeten Amiri Baraka og musikere som Ornette Coleman, Archie Shepp, Sun Ra, Pharoah Sanders, Paul Bley og Rashied Ali. I denne perioden dukket han opp på en rekke plateinnspillinger, bl.a. på Shepps «Attica Blues» og «Fire Music».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1967 dro han til Paris, hvor han fikk stor sans for fransk arkitektur, impresjonistisk kunst, afrikansk musikk og musikken til Eric Satie.

I 1970 returnerte han til USA og New Haven.

Her gjorde han teatermusikk, samtidig som han var assisterende professor i musikk ved Bowdoin College i Brunswick i Maine. I tillegg hadde han diverse jobber ved flere skoler og universiteter rundt om.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men all denne «streitjobbingen» gjorde at Brown fikk mindre tid til å være utøvende musi-

GEORGE SHEARING [13.08.1919-14.02.2011] ker. Likevel dukker han opp på Harold Budds innspilling «The Pavillion of Dreams» i 1976, og hans egne plateproduksjon rommer 20 innspillinger.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men han komponerte fortsatt. Han har gjort komposisjoner for solo piano. Samt at han har transkribert både piano- og orgelmusikk av Eric Satie, bl.a. for to gitarer og fiolin.xxxxxxxxxxxxxxx I 1981 fikk han opp øynene for tegning og maling. Hans portrett, gjort med trekull, av bluesgitaristen Blind Lemon Jefferson ble vist fram på Kenkeleba-galleriet i New York under utstillingen «Jus’Jass».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På begynnelsen av 2000-tallet ble Brown syk.

Han hadde gjennomgått en rekke forskjellige operasjoner, samt delvis amputert et bein. (JG)

TORE NILSEN [30.8.1941 - 9.1.2011] Kjent ensembletrombonist, først medlem av Tore Sandnæs’ storband 1958-59, derpå av Kjell Karlsens legendariske orkester 1959-64, der han spilte en solistrolle til filmen «Ungdom og jazz» (1961). Fra storbandet utgikk en oktett i Tore Nilsens og Erik Andresens navn, den framførte Dave Pell-arrangementer og annen vestkystpreget jazz i NRK 1964-65, fulgt av egen septett med fire tromboner og komp for radiosendinger 1966-67. Han var fast medlem av Thorleif Østerengs storband i NRK fra 1964, Helge Hurums storband 1965-66 og deretter ansatt i Kringkastingsorkestret i over 37 år (1966-2003).

Som medlem av Østerengs storband, senere kalt

Østereng/Hurums storband og Radiostorbandet, i 26 år (til det ble nedlagt i 1990) var han med på utallige radiokonserter, flere festivaler (Kongsberg 1971, 72, 73, 77 og 83, Molde 1972) og plateinnspillinger (1986 og 1987). Han var dertil med i Per Nyhaugs Studioband fra 1972, dokumentert på to plater med NRK-opptak 1979-89.

Også utenfor NRK var han en anvendt seksjonsmusiker, bl.a. på plater med Terje Rypdal (1968), Laila Dalseth (1978), Pål Thowsen (1979), Arvid Martinsen (1981) og Jens Wendelboe (1983).

Etter at han gikk av i Kringkastingsorkestret, har hans liv dessverre vært hemmet av kreftsykdom.

(BS)

CAPTAIN BEEFHEART [15.01-1941 – 17.12.2010] Don Van Vliet var amerikansk musiker og kunstmaler bedre kjent under pseudonymet Captain Beefheart. I 1964 dannet han «The Magic Band», og ga ut sin første LP i 1967, «Safe as Milk». I 1969 gjorde han den eksperimentelle dobbel-LPen «Trout Mask Replica» som av mange blir betraktet som en av (pop)musikkens høydepunkter i det 20. århundre. Beefhearts musikk krever mye av tilhøreren, musikken kan klinge kaotisk, men alt er komponert og fastlagt til den minste detalj. Til musikken hører tekster skrevet i en spesiell, absurd stil.

Don Van Vliet arbeidet periodevis med Frank Zappa som han kjente fra skoletiden. De hadde tidlig planer om å lage en film sammen kalt «Captain Beefheart Meets the Grunt People».xx Kapteinen og hans Magic Band spilte i Oslo på

Sir George Shearing , var amerikansk jazzpianist og komponist. Gjennom sin karriere gjorde han mer enn 300 komposisjoner og hadde en rekke plater på Billboardlistene Han ble kjent for sin helt egne pianoteknikk, hvor han ofte benyttet seg av blokkakkorder. Han ble født blind i London av relativt fattige foreldre, hvor faren leverte kull og moren vasket tog. Allerede som treåring begynte han å klimpre på pianoet, og han begynte tidlig å ta timer på Linden Lodge School for the Blind.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Her så man raskt hans store talent, og opp gjennom oppveksten mottok han en rekke stipender. Selv valgte han å jobbe som barpianist på en lokal pub, hvor han ved siden av piano, også spilte trekkspill. Sin første opptreden i BBC gjorde han på den tiden, og i 1937 gikk han i studio med Leonard Feather.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1947, emigrerte han til USA, hvor hans spesielle stil blandet seg med swing, bop og moderne klassiske påvirkninger. En av hans første konserter i USA var på Hickory House. Her spilte han med Oscar Pettiford Trio og ledet en kvartett med bl.a. Buddy DeFranco, noe som førte til kontraktsmessige forviklinger siden han selv var tilknyttet MGM og DeFranco med Capitol Records. I 1949 dannet han den første George Shearing Quintet, og spilte inn plater for Discovery, Savoy og MGM, inkludert den populære singelen «September In the Rain», som solgte over 900 000 eksemplarer. Deretter fulgte bl.a. «Lullaby Of Birdland», kanskje Shearings mest spilte låt i ettertid.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1970 begynte han å fase ut det han selv syntes ble en «forutbestemt kvintett» og oppløste gruppa i 1978. En av hans mest kjente album i denne perioden var «The Reunion» (Verve, 1976), hvor også fiolinisten Stéphane Grappelli var med. Senere spilte han med trio, som solopianist og i økende grad i duo. Blant hans samarbeidpartnere kan vi nevne Marian McPartland, Jim Hall, Hank Jones og Kenny Davern. I 1979, signerte Shearing med Concord Records, og jobbet en periode tett med sangeren Mel Thorme. Dette samarbeidet ga han og Torme to Grammy-priser. (JG)

ANDRE SOM VIL BLI HUSKET ERLING KRONER Club 7 den 10. april 1972 og i Chateu Neuf den 30. oktober 1975.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1985 trakk han seg tilbake fra musikken og flyttet med sin kone til Mojaveørkenen for å konsentrere seg om kunstmaling. (JG)

[16.04.1943-02.03.2011 - dansk trombonist og orkesterleder

JOE MORELLO [17.07.1928-12.02.2011] - amerikansk trommeslager, bl.a. med Dave Brubeck jazznytt [49]

LEVENDE LYD

Masahiko Satoh og Peter Brøtzmann

ALL EARS, OSLO [13.-16.01] All Ears er Norges eneste festival med fokus utelukkende på den rene improviserte musikken, med andre ord midt i blinken for ivrige lesere av Jazznytt! Festivalen ble i år, for femte gang, avholdt på Fabrikken i Oslo. Og for andre gang hadde Fabrikken flyttet fra der det lå sist. Nå ligger lokalet forhåpentligvis fast i et flunkende nytt bygg på den gamle Vulkantomta langs Akerselva.

Fasilitetene er med andre ord et stort byks opp fra tidligere festivaler, selv om ølen fortsatt er dyr og på boks. Men egentlig startet den tiende All Ears uken før, med programslippkonsert på MIR, et par steinkast lenger øst.

Til å slippe programmet hadde festivalen invitert sine egne frivillige til å bidra musikalsk. Vi ble servert fingernem impro fra bassist Adrian Myhr og gitarist Jørn Erik Ahlsen, fuzzapokalypsenoisemetalgitar fra Håvard Skaset og

virtuos buebruk i den bunntunge kontrabassduoen Inga Aas og Jon Rune Strøm. Dette ble kun en liten forsmak på hva vi hadde i vente, som skulle romme et enda større spekter av improvisoriske subsjangere.

13. januar sto Fabrikken klar til å ta i mot publikumsmassene, og duoen Isglem (Terje Isungset og Karl Seglem) fikk æren av å åpne ballet. En massiv basstromme var det soniske «centerpiece» i duoen som med sin overtoneimpro på trommesett, treverk, rislerangler, bukkehorn og saksofon utgjorde en overraskende høyfjellstonende og sakral start på festivalen.

Som alltid satser All Ears i 2011 tungt på «ad hoc» konstellasjoner,

musikalske møter mellom folk som tidligere ikke har spilt sammen.

Den første sammensetningen besto av vokalisten Hanna Gjermundrød, den tyske komponisten Andrea Neumann, som spiller på en egenprodusert preparert pianoramme som hun frakter med seg over hele verden, samt New Yorkbaserte Mat Maneri på bratsj.

En famlende start, hvor særlig Maneri havnet i skyggen av sine to motspillere, utviklet seg til en bølge av fremadrettet energi, vokale loops og generatorstøy. De siste 10 minuttene, og særlig det aller siste, ble et fantastisk eksempel på hvor interessante slike «tilfeldige» møter kan være. De lette lenge, men fant hverandre til slutt.

Maja Ratkje og Zeena Parkins [50] jazznytt

Fred Londberg-Holm er en Chicago-basert cellist, kjent fra Vandermark 5 og Brøtzmanns «Chicago Tentet». Solosettet han presenterte var en litt ustrukturert og springende affære, kreert etter innfallsmetoden, men med noen absolutt fascinerende partier.

Dessverre for helheten var disse i mindretall, men også han sluttet med bravur i en Hendrix-inspirert finale med tung effektpedalbruk.

Etter en langdryg omrigg var det klart for kveldens siste avdeling, som også ble kveldens høydepunkt. Maja Ratkje og Zeena Parkins stilte med kilometervis med kabler og kilovis med pedaler.

I et sett som vekslet mellom det drømmende mystiske og ren støy fikk vi høre Parkins’ elharpe med effekter i tett og intrikat samspill med Ratkjes elektroniske stemmemanipulasjoner. Hennes samplede lavfrekvente stemmedrønn over det enorme lydanlegget gir bakoversveis, men er balsam for sjelen for drevne noisenerder. Et skremmende, gripende og voluminøst sett som var et av festivalens store numre.

Dag 2 opprant med to gamle svirebrødre. Mat Maneri og Randy Peterson (trommer) har spilt sammen siden 1993, da i stor grad sammen med bror Joe Maneri.

Som duo er de tidligere ikke dokumentert på plate, men de kunne fremvise et nært samspill, tuftet på mange års erfaring. Bratsjen kom i dette formatet mer til sin rett, Maneris overlagte nøling og mikrotonale spill er en effektfull kontrast til Petersons kontante frijazztrommer.

The Ames Room er en interkon-

Antoine Boyer

tinental trio med røtter i Australia og Frankrike. Jean-Luc Guionnet (saksofon), Clayton Thomas, (bass) og Will Guthrie (trommer) spilte med sterk nerve, lydhørt og samstemt. Å klare og kjøre på i 45 minutter med samme intensitet og innenfor det samme idématerialet bygd opp av individuelle groovemønstre med umetrisk repetivitet er imponerende. Trioen skapte et pustende støyende dampmaskineri av frijazz.

De driver og improviserer en hel del i Sveits for tiden. Fra det helvetiske høyland ankom fredag kveld Joke Lanz med sine platespillere sammen med bassisten Christian Weber. Kombinasjonen av Webers enestående basspill og de kuriøse innfallene og utbasuneringene fra Lanzs turntables fikk publikum til å trekke på smilebåndet mer enn en gang, men alt i alt ble kombinasjonen litt kunstig i mine ører. Komboen er nok mer interessant på papiret enn i praksis.

I det støymusikeren Kevin Drumm startet sitt sett sto jeg utenfor Fabrikken. Og som en helt flunkende ny scene ble jeg overrasket da jeg merket at noen prøvde å rive hele dritten etter kun to kvelders bruk. Men så var det bare Drumm som fyrte opp sin infrasoniske noise innenfor. Vegger, vinduer og folk ristet og det var etter hvert umulig å vite om den intense ringingen kom fra høyttalerne eller inne i ens eget hode. Settet ble en svært fysisk opplevelse som satt sine spor i et par allerede hardt prøvede trommehinner.

Lørdag fikk publikum oppleve minimalistisk støy og stemmeimpro med Harald Fetveit og Agnes Hvizdalek, et godt gammeldags frijazzsett med Nils Arne Drønen, Kjetil Møster, Fred Londberg-Hom og Joke Lanz. Tre Sør-Koreanske knitreimprovisatører på platespillere, mikserstøy og en skrivemaskin sto for et uvanlig innslag som løftet flere øyebryn,

Lionel Machetti og Jerome Noetinger var i følge mine kilder kveldens store høydepunkt, mens trioen Joe MacPhee, Øyvind Storesund og Rany Peterson avsluttet kvelden som da var blitt til natt.

Festivalens siste dag tok i bruk Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum, som i løpet av de siste årene, og ved hjelp av Lars Mørk Finborud og Lasse Marhaug har gjenoppstått som et musikalsk kraftsenter med grensesprengende konserter og performancer. All Ears passer inn i denne sammenhengen som hånd i hanske, og kunstsenterets store hvite konsertsal dannet denne søndagen et passende nøytralt bakteppe for de to konsertene.

Joe McPhee åpnet sitt sett på sin pocket trompet, med en improvisasjon dedikert til sin far. McPhees utholdte trompettoner fylte det minimalistiske rommet til randen i en langsom og abstrakt serenade.

På sopransaksofonen flytter fingrene seg fortere, men linjene forblir langtrukne. Jazzballasten hans transcenderer fra ryggraden og ut i hornet. Denne mannen puster luft inn, og musikk ut! Bevissthetsstrømmen blir så sterk at all mobiliserbar kraft applikeres, mens hans siste to stykker, hentet fra Monks utømmelige sangbok, utgjorde festivalens mest lyriske bidrag.

Brutal kraft ble naturlig nok gjennomgangstonen i Masahiko Satoh og Peter Brøtzmanns duo.

Satohs raffinerte pianospill med nikk til så vel Stockhausen som Messiaen møtte en vegg av lyd fra Brøtzmanns klarinetter og tenor-

saksofon. Ved første lytt en ganske umake konstellasjon, men om stil og innfallsvinkel skiller lag møtes de allikevel som likemenn i intensitet. Det kan dog innvendes at Satohs utsøkte detaljspill druknet i kuleregnet fra den tyske mitraljøsen. Langt bakom ligger et forlengst tilbakelagt landskap av tonalitet som avslutningsvis kom til overflaten, i en hymneaktig improvisasjon som satt et verdig punktum for fire dager i improvisasjonens tegn.

All Ears sterkeste sider kommer til syne når musikerne tvinges ut av sine komfortsoner og virkelig må lete dypt inne i seg selv etter det strået, den lille impulsen som kan sende det uforutsigbare samspillet videre til et nytt nivå. Når det skjer er det en fascinerende reise å bli tatt med på. I sitt tiende år når festivalen stadig flere og er et sikkert kort for den som ønsker å utvide sin horisont med noen nye og til tider jordrystende opplevelser.

Tekst: Svein Magnus Furu Foto: Simen D.Thornquist

DJANGOFESTIVALEN 2011 [21.-22.01] Hvert år siden 1980 har sigøynergitaristen Django Reinhardt blitt feiret med en egen festival i Oslo.

Festivalen presenterer et bredt utvalg norske og utenlandske utøvere av sigøynerjazz i løpet av to, for det dedikerte publikummet, etterlengtede kvelder i januar. I utgangspunktet skulle man kunne anta at etter ni konserter på rad med musikk som kommer så åpenlyst fra én spesifikk inspirasjonskilde, støter man på en viss grad av

gjentagelse og likhet i uttrykk. Og det var i en viss grad tilfelle, ikke minst siden det ikke var en eneste ikke-strengeinstrumentutøver på scenen (med unntak av munnspillet til Finn Hauge fra Hot Club de Norvége). Et enormt oppbud av gitarister, bassister og fioliner med andre ord. Men innenfor sin sjanger swingte gruppene på hver sin måte.

Plateaktuelle Jazzbanditt åpnet ballet på Cosmopolite med et knippe egne og lånte komposisjoner i Djangos ånd. Deres fengende og sangbare melodier møtte høylytt bifall fra et entusiastisk og mannssterk hjemmepublikum, som fylte salen godt utover de tildelte sitteplassene.

Siden var det klart for en av de store snakkisene innen stringswingmiljøet, nemlig Sèbastien og Antoine Boyer, som er far og sønn. Yngstemann har akkurat passert 13, og er allerede navngjeten for sitt eminente og virtuose gitarspill. Far er elev av Djangos gamle kompgitarister, men må nok finne seg i at det er minsten som stjeler de største heiaropene.

Deres sett bygget på en rekke av sigøynerlitteraturens store numre, og var et strålende eksempel på neddempet virtuositet og lyrisk nerve som er langt fra typisk for sjangeren. Velfjortjente ovasjoner fulgte.

Trioen Touché består av de tre unge herrene Tobias Bergstrøm (gitar), Gildas Le Pape (gitar) som kuriøst nok til vanlig er gitarist i black metalbandet Satyricon, og Fredrik Solberg (kontrabass).

Med et repertoar bestående av gamle Djangohits, og et tidvis jazznytt [51]

LEVENDE LYD

ganske spisst og sødmeløst attakk blir de mest som en venterett før kveldens hovedattraksjon, som undertegnede har sett frem til med stor forventning: Gitarduoen Sylvain Luc og Bireli Lagrène.

Men når de åpner med en funky versjon av Boney M.’s «Sunny» melder skepsisen seg fort. Heldigvis skrus funken ned og trumfes av Lagrènes sedvanlige lekenhet og eventyrlyst, noe som kan forvandle selv den traurigste komposisjon til et fyrverkeri av spilleglede og teknisk raffinement.

Et stjernelag i storform med andre ord, som tar et så tradisjonstungt arrangement et lite skritt videre, kanskje med et litt stort innslag av sirkuselementer. Jeg skulle gjerne hørt mer til arven etter mester Reinhardt som jeg vet at de begge mestrer til fingerspissene, men «what the hell», det er jo festival!

Litt jubalong må man tillate seg.

Mer neddempet jubalong ble vi til del på lørdag, da Hot Club de Norvége entret podiet, forsterket med fiolinist Gaute Skrove som

Gildas Le Pape - fra Satyricon til Django

også figurerte som en av gårsdagens jazzbanditter. Hot Club er en selvskreven gjest på en festival som denne, og deres autentiske tolkninger ble velsmakende krydret med fingernemme soli fra nestor Jon Larsen og nevnte Skrove. Et mer enn fullsatt Cosmopolite ga sitt høylydte bifall da kvintetten klemte til med sitt seiersnummer «Tanta til Beate», og da Larsen ble takket av etter 32 år som festivalsjef, ville applausen nærmest ingen ende ta.

Andre band ut, Gwen Cahue & Ben Holder Quartet fra Frankrike, Israel og Storbritannia ble ledet an av fiolinist Holder, som med et enormt meddelelsesbehov lekende lett lot fingrene danse over gripebrettet (så vel som føt-

tene over gulvet). Britene er velkjente for sin folkemusikk, og Holders linjespill og uttrykksfullhet mer enn antyder en bakgrunn herfra. De fire unge herrene hadde fullstendig grep om så vel tradisjonen som publikum, og ble nærmest avkrevd ekstranummer allerede lenge før siste låt.

Fiona Monbet og Frangy Delporte utgjorde nok et fransk innslag på kveldens fyldige program.

Den eneste kvinnen på scenen under årets festival slo an en melankolsk klagesang for å åpne ballet, men ble raskt dratt over i en lang rad Reinhardt-komposisjoner, utsøkt utført og med et autentisk og bunnsolid sound, tett samspilt og med et absolutt sjarmerende scenenærvær.

Rocky Gresset og Sebastien Giniaux er nok et par franskmenn med fartstid i Djangos ånd og levnet. Gresset gjorde en god, om enn ikke komplett overbevisende, figur på sitt solodebutalbum i fjor, og opptredenen som avslutningsnummer på Djangofestivalen 2011 var en teknisk utsøkt men litt mer avmålt opplevelse enn mange av de andre forrykende numrene. Kanskje man rett og slett skulle snudd startrekkefølgen på hodet? Gressets sødmefylte sound er uansett en lise å lytte til, og selv en frijazzelsker som meg har ikke hjerte til å takke nei til slike melankolske og mørkeblå toner der jeg vandrer hjem i Oslonatten.

Med ny ledelse på plass til festivalen i 2012 bør man absolutt å vurdere bruke muligheten til å profesjonalisere festivalen ytterligere, og kanskje vurdere et enda større lokale for å mette en stringswinghunger som tydeligvis ligger latent i store deler av Oslobefolkningen resten av året.

Om det funker med så mye musikk fra en spesifikk tradisjon i løpet av to lange kvelder? Det får publikums endeløse ovasjoner stå som det beste svaret på.

Tekst: Svein Magnus Furu Foto: Simen D. Thornquist

POLARJAZZ, SVALBARD [03.-05.02]

Biréli Lagréne og Sylvain Luc [52] jazznytt

Å reise til Polarjazz på Svalbard fra Oslo er en reise som krever sin mann (og kvinne). Fra en mild vinterfølelse på vei til flytoget en tidlig morgen, til å stige av «kråka» i Longyearbyen med bortimot 30 minusgrader og kald, fuktig vind fra alle kanter, får man i beste fall til å våkne, eller som en musiker sa

Sterk «Artic Mood» på Polarjazz Foto: Luca Vitali

litt senere i uka: Vi slipper i alle fall all myggen!

Polarjazz er en festival som ikke først og fremt satser på den intelektuelle, kreative jazzen. Her er det viktigste å få lokalbefolkningen på beina, og ut på festival for å feste og samtidig høre god musikk.

Noe av det fikk de på Polarjazz, andre ting var vel (i alle fall) ikke helt i denne skribentens ånd.

Og det er vel heller ikke for musikken i første rekke at man reiser fra fastlandet til Polarjazz. Det er mye heller den fantastiske naturen, det blå lyset, historien og det originale, som gjør en tur til «isødet» til en av de tingene du bør gjøre før du dør.

Musikalsk var det bestillingsverket «Artic Mood» som var det klare høydepunktet. Prosjektet er et samarbeid mellom festivalen og Nordnorsk jazzsenter, og hadde sin urframførelse i det nye kulturhuset. Musikken er laget av klarinettisten Brynjar Rasmussen som sammen med fotografen Werner Anderson hadde laget et mektig verk inneholdende origianalmusikk, resitasjon av Bjørn Sundquist og bilder, både historiske og nåtidige, av Anderson.

Et stort anlagt ensemble med Bjørn Charles Dreyer (gitar), Ragnhild Furubotten (feler), Jørn Øien (piano), Herman Rudberg (trekkspill, perkusjon), Gun-

nar Augland (trommer), Svein Schultz (bass) og Ole Jørn Myklebust (trompet) og komponisten selv på diverse klarinetter, la musikken i en kjølig og geografisk perfekt stemning som passet perfekt til de flotte bildene på storskjerm. Musikken hadde et nydelig folkemusikkaktig tema som hele verket bygde rundt, med variasjon og tidvis nydelige solistbidrag.

Spesielt var Jørn Øiens enkle, men ytterst effektive pianobakgrunn til Sundquists resitasjoner nydelige.

Tekstene var hentet fra historiske dagbøker, og for et publikum som i hovedsak hadde gruvekulturen tett innpå seg, var dette sterkt.

Auglands trommespill var drivkraften og sammen med bassisten Svein Schultz fungerer de nesten på samme måte som Robbie Sheakespeare og Sly Dunbar for Bob Marley. Tett som siamesiske tvillinger og med full «connection».

Ellers merket vi oss Furubottens flotte felespill, Dreyers effektive bruk av elektronikk og selvsagt komponist Rasmussens fine klarinettspill. Personlig vil jeg si at verket var et av de mest komplette jeg

Soul med Beady Belle som varmet i polarnatta

har hørt gjennom en rekke år med diverse bestillingsverk inne på «harddisken». Alt hang veldig godt sammen, med et viktig tema som rettesnor, og med musikere som alle var på samme «hylle».

Strålende!

Men tilbake til start. Først ut var Solveig Slettahjell som nok en gang imponerte med sitt saktegående ensemble. For oss som har hørt denne konstellasjonen en rekke ganger, er det først og fremst hyggelig å høre alle de gode versjonene Solveig gjør, særlig når hun trekker fram Tom Waits.

Samtidig er det godt å høre musikernes utvikling, som Even Hermansens sobre gitarspill, Morten Qvenilds kreative behandling av diverse keyboards og Sjur Miljeteigs «røddige» trompetspill.

Konstellasjonen Cowabunga var et nytt møte for undertegnede, selv om flere av musikerne er velkjente. Pianisten Anders Hunstad og tubaisten Lars Andreas Haug er grunnstammen som i år hadde med trompeteren Gunnar Halle og trommeslageren Knut Aalefjær pluss den lokale sangerinnen Susanne Hansen i andre sett. De fire herrenes avdeling ble klart det mest interessante denne gang.

Fine komposisjoner i en ofte heftig moderne form som svingte upåklagelig. Lekent og fint. Den lokale sangerinnen Susanne Hansen ble dessverre litt for tradisjonell i denne sammenhengen til at vi lot oss rive altfor mye med.

Festivalen hadde også invitert bandet Beady Belle til «isødet». Ikke så veldig mye jazz igjen i det de gjør, men smakfull og til tider heftig og morsom rytmisk soulpop som gikk hjem både hos det internasjonale publikummet og hos lokalbefolkningen.

Vokalsekstetten Pust (Anne Hilde Grøv (sopran); Jorunn Lovise Husan (sopran); Elisabeth Anvik (alt); Jostein Hasselgård (tenor); Håvard Gravdal (baryton) og Mads Iversen (bass), falt litt mellom to stoler denne gang. Publikum var kanskje litt for mye «fredag kveld på byen» til at den vakre acapella-sangen ble verdsatt blant massene – dessverre.

Danske Klezmofobia spilte, som navnet tilsier, klezmer med stor intensitet, kostymer, bassbalalaika, dans og haraball, som etter en tid ble mer en sirkusforestilling enn en konsert. Men de skal ha for innsatsviljen.

Så fikk vi «Kjærlighetsvisa» og alle de andre hitlåtene pluss mye snakk fra Halvdan Sivertsen, enda mer snakk og ADHD-trekkspill-banjoseanse fra Stian Carstensen før Hot Club de Norvege gjorde en iherdig innsats for å få nærkontakt med et stort publikum i «sent-påkvelden»-modus med sin fine string-swing musikk, før det hel ble avsluttet med en heidundrande jam med kletzmer, balkanboogie, string-swing og kubanske rytmer i en verdensomspennende lapskaus som varte ut i de små timer.

Men det var «Artic Mood» som tok den øverste plassen på pallen denne gangen. Dette er et prosjekt som de kulturelle myndigheter bør merke seg, og sette høyt på prioriteringslisten.

Så får det bare være at Jazznytts utsendte ikke bega seg ut på snøscooter-tur i villmarken og at det som alltid ved slike festivaler ble altfor lite søvn, men det er ikke festivalen skyld. Her er det bare å skylde på dårlige venner og altfor hyggelig stemning.

Tekst og foto: Jan Granlie jazznytt [53]

Yuko Oshima i Donkey Monkey

LEVENDE LYD

EUROPEAN JAZZ NIGHTS, NASJONAL JAZZSCENE, OSLO [10.-13.02] Åtte band på tre kvelder gir vel ikke noe helhetlig bilde av ståa i europeisk jazz, men et fint innblikk fikk vi. Og skal vi dømme etter hva som skjedde på Nasjonal jazzscene på Victora, står det musikalsk sett faktisk ganske bra til i EU. Det åpna med en halvt italiensk, halvt japansk duo. Takumi Fukushima trakterer fiolin på særdeles kraftfullt vis, mens Paolo Angeli spiller på et sjøllaga instrument som best kan karakteriseres som en blanding av barytongitar og ståbass. På oversida av de seks vanlige strengene, fins tre «luftstrenger», pluss en hel haug elektro-duppeditter, som utøveren hovedsakelig trakterer med bare føtter. Uten at det på noen måter låter techno, får han innimellom instrumentet til for eksempel til å låte som et trekkspill. Både Fukushima og Angeli bruker sine instrument i perkussive roller, hvilket jeg satte pris på – for innimellom kunne dette i mine ører bli vel mye «felegnikking». Akkurat det inntrykket ble forsterka av at Fukushimas talent som vokalist sender tankene til en Yoko Ono på sitt mest utagerende, og diktopplesing på japansk, riktignok til instru-

Nils Wogram Nostalgia Trio [54] jazznytt

mentalt akkompagnement, ble aldeles i overkant. Da var det langt enklere å forholde seg til en plystrende Angeli.

Det ble i det hele tatt adskillig mer lett tilgjengelig, da Jeroen van Vljet Trio entra scenen. Nederlenderne er flinke, moderne, og tradisjonelle. Utprega melodisk; det er aldri vanskelig å vite hva som er grunntonen i deres låter.

Bandlederen, pianisten van Vljet, er åpenbart klassisk utdanna, og spiller som … Ketil Bjørnstad, kanskje – og hans kompanjonger har helt sikkert lånt øre til Arild Andersen og Jon Christensen. De spiller utelukkende egenkomponert materiale, men spesielt avslutninga låt nøyaktig som «Belonging»-kvartetten, uten saksofon. Et svært trivelig bekjentskap.

Likevel ingenting – ingenting! – målt mot møtet med Donkey Monkey! Makan til damer! De framfører Carla Bleys «Can’t Get My Motor to Start», sannsynligvis uten at rettighetshaveren ville kjent igjen sitt originale verk. Den

franske pianisten Eve Risser og den japanske trommeslageren Yuko Oshima er ute av stand til å gjøre en «coverversjon». I Donkey Monkey er alt hundre prosent originalt. Dette er så bra! Så organisk! Så distinkt! Så sammensveisa!

Risser befinner seg like mye inni flygelet som på utsida – ofte med venstrehånda på tangentene, og høyrehånda «inni strengene», med klubbe. Det låter fantastisk! Måten de veksler blikk på …! Jeg tar meg i å ha bevega meg så godt som opp på scenen. For en kommunikasjon! Denne komposisjonen heter «Fleur», sier Risser. – Eller, altså – «Flower». Eller, altså – «Hanah» (?), på japansk! Mens den neste låta heter «Blues Nippon», som altså – ifølge Risser, er det samme som «Nippon Blues». Som om vi ikke for lengst hadde forstått det?

Det pianistiske er voldsomt – i alle betydninger av ordet. Risser er voldsomt flink, og hun angriper tidvis sitt instrument som om hun var i ferd med å utøve voldtekt.

Flygelet nede på Nasjonal jazzscene må uten tvil stemmes før neste forestilling. Og kollega Oshima? Hun kunne når som helst danka ut Matt Cameron på audition om jobben som trommeslager i Pearl Jam! Noen ganger ser man lyset. Dette er det fineste jeg kan huske å ha hørt siden jeg var privilegert nok til å bli tildelt en tidlig utgave av «Khmer».

Det er ytterst vanskelig å hoppe etter Donkey Monkey. Spesielt når man spiller trombone – og jeg medgir mine fordommer. Trombone må være det mest kjønnsløse instrumentet som er oppfunnet.

Uansett hvor fint utøveren spiller, så låter det bare «u-coolt». Trombonen hører hjemme i større en-

sembler, som i et storband, for å lage den lyden som er midt i mellom. Eventuelt i en utvida blåserseksjon i et jazzrockband a la Chicago – men også der; for å gjøre lydbildet komplett. Ikke som soloinstrument!

Altså har trombonisten Nils Wogram et problem – i flere par ører enn mine, vil jeg anta. Han er dyktig, for all del – men det tar aldri av. Det kan faktisk aldri ta av, så lenge hovedinstrumentet er trombone. Dermed kommer det muligens ikke som noen overraskelse at de fineste øyeblikkene i denne konserten inntreffer når organisten Florian Ross og trommeslageren Dejan Terzic tar makta. Jeg veit ikke helt hvorfor jeg får så dilla på trommiser disse kveldene, men det er helt sant: Dejan Terzic kommer ufortjent i skyggen av Wogram i denne settinga; det er jo Terzic som utvilsomt er den musikalske sjefen!

Fredag kveld kom til sin avslutning med irske Cormac Kenevey Quartet, leda av crooner-vokalisten bandet er oppkalt etter. Helt grei opptreden, men la det for en gangs skyld være lov å anmelde det utenom-musikalske. Man skal være stilig i denne sjangeren; man kunne liksom aldri ta The Rat Pack på kostymet. Dette har denne kvartetten muligens forstått, i og med at de kommer på scenen i like dresser. Men da kan ikke trommeslageren plutselig sitte i oppbretta skjermeermer, og fottøyet kan så absolutt ikke være alt fra brune og slitte boots til dårlige joggesko! «Skal det være, så skal det være», er det noe som heter.

Rolling Stones er nok tilsynelatende casual kledd – men kom ikke her og fortell meg at det er tilfeldig hvilken t-skjorte, bukse og

Frode Barths Nor-Pol

jakke Keith Richards og Mick Jagger bærer på scenen!

Musikalsk var Kenevey-kvartetten en helt grei opplevelse. Hyggelig taffelmusikk.

Lørdag ble vokalistenes aften.

Først ei jente som hadde valgt å kle seg i en potetsekk, men med ungpikesjarm i bøtter og spann.

Angela Tröndle og hennes fire medmusikanter holder en mellow tone, og låter akkurat så mellomeuropeisk som man kan forestille seg, når det geografiske utspringet er Salzburg. Der vandrer man langs elvebredden, og blir innimellom så inspirert at man skriver en sang som «Influence» – nærmest programmusikk; velkomponert, velarrangert, veldig lett å like.

Der Sting kan betegnes som popmusikkens jazzmusiker, er Tröndle jazzens popvokalist. Hun tok farvel med sitt norske publikum med «Eleven Electric Elephants» – praktfullt framført som scatting, med tonefølge av bassklarinett.

Og bassklarinett skulle det blir mer av! Den svensk/finske trioen Elifantree spiller hva jeg velger å kalle abrupt jazz. Pauli Lyytinen trakterer en rekke instrumenter, men holder seg mest til bassklarinetten. Det gjør han på glimrende vis, der han kommuniserer like glimrende med sitt vokale stjerneskudd, svenskfødte Anni Elif Egecioglu. Bak sitter Tatu Rönkkö og styrer med tidvis løs, tidvis fast hånd – og hvor effektivt er det ikke å gjøre noe så enkelt som å klappe på 2, 3, og 4 i annenhver takt i streit fire fjerdedel?

Det heter visstnok glockenspiel på fagspråket; for meg ser det ut som en mini-xylofon. Det vesentlige er at den funker – og det gjør den, både i Egecioglus og Lyytinens hender. Lyytinen overtar de små klubbene idet hans vokalist konsentrerer seg om en mystisk fiolinvariant.

Det skjer kort og godt mye spennende i band som velger å uttrykke seg akkordløst. Og hvor mye spennende kan man ikke

vente seg av polsk jazz? Er det ikke der alt kan skje? Nettopp, og Grzegorz Karnas er et lysende eksempel. Piano, cello, ståbass, trommer og vokal. Han tok stemninga på kornet, bandlederen, da han oppsummerte slik: - It’s been great to really feel that you like what we do!

Da hadde han vært innom en lengre historie i forkant av en låt som handla om en slange med bein å gå på, hvorpå «kompet» fikk bevist at de kunne ha fungert perfekt som en rein pianotrio.

Høydepunktet? «Roxanne». Hun som sto ved siden av meg var faktisk ikke lite imponert over at jeg gjenkjente den etter to takter, og jeg innrømmer at det er fordi jeg kan teksten utenat. Utover det, var det umulig å skjønne at dette var en sang som i original form ble framført av rockebandet Police.

Dette var sjette utgave av European Jazz Nights på Nasjonal Jazzscene, og den sjuende er forhåpentligvis bare noen måneder unna.

Tekst: Arild Rønsen Foto: Ann Iren Ødeby

Jon Christensen

FRODE BARTH: NOR-POL Frode Barth (g), Arild Andersen (b), Grzech Piotrowski (s), Marcin Warilewski (p), Jon Christensen (dr) NASJONAL JAZZSCENE 02.02.2011 Utgangspunktet – Grieg møter Chopin = norske jazzmusikere møter polske jazzmusikere. En smått søkt setting? Mulig det.

Men EU bevilga penger. Og det skal EU ha kreditt for!

Initiativtakere er den norske gitaristen Frode Barth og den polske saksofonisten Grzech Piotrowski.

Fem mann på scenen - to polakker, tre nordmenn. Den polske pianisten Marcin Wasilewski er veldig god, spesielt i langsomme partier - og aller helst der han bevisst «henger etter». Men det er liten grunn til å skjule hvem som stjeler showet. Ringrevene. Jon Christensen og Arild Andersen. I særdeleshet Jon Christensen.

I enkelte sammenhenger er det blitt litt av et munnhell; at det er like viktig å holde kjeft, som å prate. «Less is more,» som amerikanerne sier. Men om noen kan

kreve opphavsrett til denne innstillinga, så må det være Jon Christensen. Ikke bare sitter han i ro når dét synes mest passende; idet han beveger seg, gjør han også det på listig vis. Han kan smyge seg inn, med cymbalet – og bare det! på 1’ern. Eventuelt på 1’ern, 2’ern, 3’ern og 4’ern. Poenget er at han får disse enkle grepene til å funke, nettopp fordi han veit når han skal forholde seg helt i ro.

Strikte komposisjoner ligger til grunn - enten det handler om Grieg og Chopin, eller om det serveres originalskrevet materiale.

Eller polsk folkemusikk. Personlig faller jeg vel aller dypest for Arild Andersens sanger. Han er så melodisk, Andersen! Til Moldefestivalens avis Fire Flate, sa Nils Petter Molvær i fjor sommer at Arild A. kalte det livets melodi – den kommer når han lar basslinja gli nedover skalaen. Fra C, og nedover – H (evt. Bb), A, G, … gjerne enda lenger; til F, E (evt. Eb), D - og så helt ned, eventuelt opp, til C igjen.

Slik får han jazz til å låte like iørefallende som Dire Straits og Sting.

Var de innom partier som kunne tilhørt Pink Floyds «Shine On You Crazy Diamond»? Og kanskje «Money»? Antageligvis – men hvem var det som lærte Jon Christensen å spille reinspikka rock?

Kanskje var det Arild Andersen og Jon Christensen som burde vært hyra inn til den studiosession som dessverre aldri kom til å finne sted – da Jimi Hendrix og Miles Davis skulle bryna seg på hverandre?

Så hvor forsvant Grieg og Chopin? Inte i dimman – men kanskje fikk vi en slags forfriskende «Opus 1423», signert begge disse romantiske mesterne? Og når Arild Andersen og Frode Barth spiller oppå en sequencer? Da låter det pop.

Men er det jazz? Selvfølgelig er det jazz.

Tekst: Arild Rønsen Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [55]

UTENRIKS

«Brunborg values space, clarity, intencity and meaning while Taylor has a technique that is so wedded to taste that everything he plays is worthy of repeated listening.»

Stuart Nicholson i Jazzwise om Tore Brunborgs innsats på den nye plata til Meadow I Down Beats marsutgave har man anmeldt Trondheim Jazzorkesters plate «Triads And More» med Eirik Hegdal og Joshua Redman (MNJ), og her skriver Yoshi Kato følgende: «This recordings and at his gigs, saxophonist Joshua Redman has built up reputation for emerging himself in diverse settings. Performing unaccompanied? Check. Leading a quintet with two double bassists and two drummers? Affirmative. Being a co founding member of the all-star SFJAZZ Collective? Sure. Still, few would have anticipated this recording with Norway’s Trondheim Jazz Orchestra (TJO). Redman was the artist-in-residence at the 2006 Molde International Jazz Festival, where he played with the 12-piece TJO. The parties reunited two years later for more concerts in Scandinavia as well as a recording of the works, which were composed by fellow saxophonist and co-leader Eirik Hegdal.

The orchestra consists of jazz and classical alumni of the University of Trondheim and currently fields a guitar-double bass-drums rhythm section as well as woodwinds, brass and strings.

The centerpiece of «Triads And More» is a fourmovement, 20-plus minute «Blind Marching Band» suite that kicks off the album and, curiously, is concluded on the second-to-last track.

«The Opening» commences with Redman’s tenor assuredly floating over a semi-cacophonous bed of horns, strings and drums. «Flow Away» mixes a hearty sax trio passage with Redman and Hegdal battling it out on tenor and baritone saxophone, respectively, and superb comping from the rest of the orchestra. The stunning «Eroiki» features some of Redman’s most beautiful tenor playing to date, while on the title track Redman demonstrates how effortlessly he can stretch - and play – out».

AllAboutJazz sin medarbeider, Jay Collins, har hørt på Jørn Øiens plate «Digging In The Dark» (BOLAGE) og her skriver han: «Ah, the tried and true piano trio format. So many, many entrants, so few exceptional releases. From Norway’s distinctive Bolage label, this ten song outing brings forth a consistently engaging and invigorating trio comprised of Øien in the company of bassist Per Zanussi and drummer Torstein Lofthus. A trio capable of marching on full steam or looking inwards with melodic beauty, this enticing affair easily keeps ones interest, and then some.

From the outset, Lofthus proves to be a riveting barnstormer who is often the centerpiece, demonstrating his «all that and the kitchen sink» methodology on the probing opening, «It Shall Be Obvious,» as well as framing the textural group rumblings on «The Moment of Truth» or oblique kitwork on «Nothing To Lose.»

Rest assured that despite the fact that Øien is greatly indebted to the contributions of his equal and sensitive partners, Zanussi and Lofthus, Øien is the prominent draw. With the gift of being able to engage a listener by gracefully pulling away layers of each melodic core, Øien’s playing is beautifully compelling throughout. Distinct examples include the rich, picturesque hues of «Send In The Clown,» while Øien also calls forth Jarrett-like

skills on the elegant «Digging In The Dark.»

Speaking of dexterity, «Paradise Blind» is Exhibit A of his skill set, with an accomplished athleticism that demonstrates his vibrant technique, though Øien is equally at home in sparse environs like «The Tea Is On Me.» With a finale dedicated to the ECMish beauty of the pastoral «Hymn,» Øien and his cohorts, certainly not known quantities appearing on international marquees, offer a constantly brilliant record. One of the year’s best that firmly calls into question what one might consider a «typical» Jazz piano trio outing».

Jazzwise’s Stuart Nicholson har i bladets februarutgave bl.a. anmeldt trioen Meadows (Tore Brunborg, Thomas Strønen og John Taylor) plate «Blissful Ignorance» (EDITION), og gitt dem fire av fem stjerner. Han skriver bl.a.: «Neither saxophonist or pianist are celebrated in their respective homelands in a way that reflects their enormous artistry, yet in combining their resources they have created a classic where both musicians produce some of their finest work on record. Brunborg values space, clarity, intencity and meaning while Taylor has a technique that is so wedded to taste that everything he plays is worthy of repeated listening. From Brunborg’s opening «Badger» through to Taylor’s «Ritual», this is ab album of sublime creativity that will stand the test of time».

En like stor tilhenger av norsk jazz som Nicholson, er kanadiske John Kelman, som er en flittig markedsfører av norsk jazz på hjemmesiden til AllAboutJazz.

Han har skrevet anmeldelse av BMX (Njål Ølnes, Per Jørgensen, Thomas T. Dahl og Øyvind Skarbø) sin plate «Bergen Open» (NORCD), og her skriver han bl.a. følgende: «The two-disc «Bergen Open» is predominantly about collective improvisations - the 47-minute title track occupies the entire first disc, while the 19minute «Bergen Open & Closed» finishes off the second disc. Four shorter pieces by Ølnes range from the quirky, pulse-driven «Snoopy» to the more ethereal, «Follow,» a largely subdued tone poem that’s closer in complexion to Motian’s trio especially with Skarbø’s more textural playing and a temporal flexibility definitive of so many Norwegian drummers - that captures a sense of Norwegian folklorism with Dahl’s gentle finger-picking, that contrasts with Frisell’s atmospheric «Americana». Dahl is a largely more direct and less effects-driven player than Frisell which, combined with Skarbø’s penchant for explicit rhythm, gives tracks like «Giraffe» real forward motion, though the guitarist does broaden his soundscape with a pitch shifter, lending BMX some lower register oomph. Ølnes move from gentle lyricism on «The Beauty of Bath» to greater extremes on «Bergen Open,» which, like «Bergen Open & Close,» is culled from studio sound checks remarkable, then, in their feeling of structure and intent. Jørgensen’s unfettered but measured abandon throughout the set is one more reason why this Norwegian icon deserves greater international acclaim, occasionally

putting his horn down for a darbuka (goblet drum), or for the same plaintive singing that made his performance at Tampere Jazz Happening 2010 such a highlight.

Paul Motian ‘s trio may be at the root of BMX, but its greater energy, more defined rhythms - groove, at times, even - and largely less ethereal nature make «Bergen Open» another late 2010 release that deserves not be overlooked.»

AllAboutJazz har også tatt for seg Petter Wettre og Audun Kleives «The Only Way To Travel 2» (HOUSEHOLD RECORDS), som bare er ute på nettet og på en original minnepinne. Om dette verket skriver Mark Corroto følgende: «Saxophonist Petter Wettre cannot help but draw many references to the great Sonny Rollins. It’s his sound - a big, warm voice with muscular articulation. On the download-only «The Only Way To Travel 2», he teams up with drummer Audun Kleive, to reprise «Volume One» (2000), made ten years ago.

With «Medley,» it’s only Wettre’s horn that’s heard; a transport back to 1959 and the sounds of someone practicing on New York City’s Williamsburg bridge. If there were such a thing as a digital recorder back then, it might just have sounded like Wettre’s «Medley.» The unhurried saxophonist travels through a measured journey of «Mob Job» and «The Blessing,» by Ornette Coleman; «Trinkle Tinkle» and «Pannonica,» by Thelonious Monk; «Naima,» by John Coltrane; and Sammy Fain and Bob Hilliard’s «Alice In Wonderland.»

Wettre’s keypads can be heard engaging, as well as his breaths, as he seamlessly stitches together the now-familiar melodies into a thoughtful rumination on the music of a half a century ago. Gone are the controversies of the New Thing, and the eccentric Monk. It may have taken decades, but the music is now comfort food to those who have survived the jazz revolution. In the hands of Wettre, the notes of these songs act as a nourishing repast of sound.»

Professor Stuart Nicholson har også vært igjennom Trygve Seim og Andreas Utnems «Purcor: Songs for Saxophone and Piano» (ECM). I Jazzwise skriver han bl.a. «... and this collection of folk songs, theatre music, originals and spontaneous improvisations emerges from what Utnem calls «improvised church music,» that dates back to the duo’s original assosiation playing music for church services. Although Utnem does not have a jazz background, being a church musician and composer of music for theatre and TV, his sure sence of melodicism, phrasing and touch see him ay one with Seim’s breathy yet warm tone and beautifully sculpted phrasing. This is music that flies beyond convenient pigeon-holes, yet its strong improvisational element and the sensuous way in which melodies are shaped and re-shaped make this perhaps Seim’s finest work for the ECM label».

ANMELDELSER

ERNESTINE ANDERSON «Nightlife» HIGHNOTE RECORDS HCD 7213 Tradisjoner er diskutable. Enten skal de bli tatt vare på eller så skal de brytes og uansett vil alltid noen være uenige. Selv må jeg stå inne for et uhellig forhold til tradisjonene, særlig innenfor musikk og især innenfor jazz. Tradisjon er motpolen til innovasjon og i noen tilfeller det samme som stagnasjon, skal vi sette det på spissen.

For Ernestine Anderson handler det ikke om innovasjon, og kanskje er det ikke riktig å snakke om tradisjon heller. Men hun bærer på en historisk ballast som går tilbake til, ja, andre verdenskrig, og har altså nå kommet med nok en utgivelse bestående av tre liveopptak, det siste lydfestet i en alder av 82 år. Fordi amerikansk mainstreamjazz har fått et illeluktende stempel her til lands, hvor vi etter sigende utøver jazzen så impresjonistisk at hissige meninger om det motsatte forfattes på lederplass, var jeg programforpliktet til å virke skeptisk til det glorete coveret som viste en aldrende syngedame på platen med undertittelen «Live at Dizzy’s Club Coca-Cola». Tatt opp på selveste Jazz at Lincoln Center – kan det bli mer amerikansk? Tenke seg til. Men hva skjer når det kritiske blikket må se seg tilslørt av en sublimt overbevisende stemme?

Alt det jeg lekser opp her, er og blir bare ord. Det Ernestine driver med er kjerne. Hun ønsker verken å bevare eller å fornye, hun utøver kun det hun kan best. Og det med en kvintett som utgjør et saftig komp, som pøser på med det de kan best, nemlig å spille den jazzen mange av oss europeere avskriver. Et nøkternt grunnkomp med en klinisk stramhet og tenorist Houston Persons altfor hyppige standardlåtsitat i hvert

abonner på jazznytt www.jazznytt.no

eneste kor – det er virkelig parodiske tilstander å ta del i her. Men så swinger det altså aldeles heftig.

Jeg erkjenner at den stumme skeptisismen har snudd til å bli en anerkjennende anmeldelse, i det minste i denne omgang. For nei, dette ble overhodet ikke for ille.

Ole Albrekt Nedrelid

Gard Nilssen i Cortex i draget

AUDUN AUTOMAT «Inside the Beehive» Audun Ellingsen (b), Jørgen Mathiesen (ts, ss), Erlend Slettevoll (rhodes), Ole-Thomas Kolberg (dr)

PLING006 Hva kan man forvente å finne inne i en bikube? Et svevende surr av individuelle stemmer eller kollektivt arbeid mot et felles mål? Skal man se på Audun Ellingsen som den late dronninga som blir oppvartet av sine små droner som jobber for harde livet? Assosiasjonene er mange og stemmer i forbausende liten grad med virkeligheten, men hvis man hører på musikken til kvartetten Audun Automat er det sterkt samarbeid med innslag av store individuelle friheter som kjennetegner det lille kollektivet.

Bier har uansett en lei tendens til å stikke, mens de fire bare stikker av gårde, og det i et forrykende tempo.

Tenormann Jørgen Mathiesen kjenner vi fra Zanussi 5 og The Core, og hans karakteriske Coltrane-wailing i samspill med Erlend Slettevolls rytmisk intrikate og hardtsparkende keyboardtraktering løfter plata adskillige hakk. Enkelte anmeldere ville sikkert trukket trådene bakover i historien til Miles Davis som gikk elektrisk på 70-tallet med McLaughlin, Corea og Liebman. Jeg syns de nyere «Elephant 9» eller «Møster» ligger vel så mye oppe i dagen. Fellesnevnere: rocketrommer, fuzzrhodes, et sabla driv og masse trøkk.

Uansett, det er godt å høre på folk som virkelig vet hva de driver med!

Svein Magnus Furu

CORTEX «Resection» Thomas Johansson (tp), Kristoffer Berre Alberts (s), Ola Høyer (b), Gard Nilssen (dr)

BOLAGE BLGCD014 Av og til, rett nok ikke så veldig ofte, men av og til så ramler det inn CDer man ikke har det fnugg av peiling på før man setter den i omdreining i spilleren. Enten forblir plata nærmest ukjent. Man spiller den, og så havner den i den store bunken – eller man blir sittende med ørene på stilk og utbryter ord og uttrykk som ikke passer seg på trykk i et dannet tidsskrift.

Cortex’ debutplate er uten tvil en av de sjeldne som havner blant de siste!

For dette er råtøft! Her raser man av gårde i et landskap i skjæringspunktet mellom Atomic og The Core pluss noen doser gammel Ornette Coleman. Unge musikere uten vett på å «roe reka». Energi som overgår en middels kraftstasjon, og et spill som fascinerer noe voldsomt.

Alle komposisjonene er gjort av trompeteren Thomas Johansson, men det kan høres ut som om alle fire har hatt mer enn en finger med i utformingen.

HVEM ANMELDER PLATER I JAZZNYTT? Flere av våre lesere har etterlyst en kort presentasjon av hvem som skriver anmeldelser i Jazznytt. Dette ønsket etterkommer vi selvsagt, og har til nå presentert Petter Pettersson, Johan Hauknes og Svein Magnus Furu. I dette nummeret er turen kommet tilxxxxxxxxxxxxxxxxxxx x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x

ARILD RØNSENxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Arild Rønsen har vært innenfor musikkjournalistikken i mange år. Alltid med en sylskarp penn, selv om mange mener at han ikke alltid treffer målet (eller skiva). Han er født i 1955, og har drevet musikkavisen Puls nesten fra da av. Av og til påberoper han seg å være musiker også (i alle fall i følge Wikipedia), hvor han omtales som pianist (!).

I den senere tiden har han satt i gang en temmelig heftig diskusjon om anmelderi i Jazznytt, etter sin «slakt» av Sonny Rollins-konserten i Molde i fjor sommer.xxxxxxxx Musikalsk må han regnes som en rocker, og når han an-

melder jazz sammenligner han det meste med The Beatles. Pink Flyd eller Rolling Stones. Ved siden av å skrive for Jazznytt, skriver han også jevnlig i Klassekampen, på www.puls.no og på sin egen hjemmeside, Han er også tett inne i «baktroppene» i Vålerenga, hvor han bl.a. redigerer klubbens hjemmesider, og figurerer som ballhentertrener (!).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han var redaktør i rockemagasinet Puls i flere år, og er nok muligens noe miljøskadet etter det. I tillegg er han en flittig samfunnsdebatant, og hver gang NRK trenger en til å live opp debattene med saftige innspill, ringer de Rønsen, og han kan diskutere alt fra Petter Nordtug til distriktspolitikk med Per Olav Lundteigen (!)xxxxxxxxxxx I 1983 var han med på plateutgivelsen «Midt i byen» (Kolibri), samt «The Rønsen Tapes» noen år etterpå.

Han står også ansvarlig for bøkene «Enga innside» (2004) og «Gullenga innside» (2006).

Trompeteren Thomas Johansson spiller i en slags «sprukken» stil, ikke langt unna Magnus Broo og Don Cherry. Kristoffer Berre Alberts har hele skalaen til Kjetil Møster inne i sitt illsinte horn. Ola Høyer gjør så godt han kan med å følge med i svingene og Gard Nilssen er lokfører med solid enevelde bak trommene. Bare tidvis viser de en viss «folkeskikk» og roer ned en smule, men det varer aldri lenge.

Snart er de på ADHD-giret igjen.

Men også når de går stille i dørene er det energisk og flott. Sjeldent flott!

«Resection» er rett og slett en av de største musikalske overraskelsene jeg har fått servert siden førsteutgivelsen til Atomic. Alt er gnistrende spilt og enormt bra! Cortex har med sitt debutalbum for alvor etablert seg i toppen av den norske og internasjonale jazzen!

Klubber og festivaler: Sett de unge herrer i arbeid! Det er en ordre!

Jan Granlie

ANMELDELSER

MATHIAS EICK «Skala» Mathias Eick (tp, vib, g, b), Andreas Ulvo (p), Audun Erlien (b), Torstein Lofthus (dr), Gard Nilssen (dr), Morten Qvenild (keys), Tore Brunborg (ts), Sidsel Walstad (harpe) ECM 2187 Er det mulig å reise saklige innsånn sett nok et bevis på at modernitet ikke har vendinger mot den stjerna som noen verdens ting med nymotens lyd-duppeditter for tida skinner aller heftigst på å gjøre. (De fins her, men i svært beskjedent omden norske jazzhimmelen? Det fang.) måtte i så fall være dette: På Det melodiske? Vakkert, vakkert. Tittelkuttet har «Skala» skjer intet uventa. Men hva gjør vel det, faktisk hit-potensiale på linje med Jan Garbareks så lenge alt låter fenomenalt fint?

«Molde Canticle» og noen av Nils Petter MolMathias Eick og hans band spiller jazz sånn som værs mest folkekjære komposisjoner.

Pink Floyd spiller pop/rock. Låtene er som regel Som trompeter framstår Mathias Eick som det bygd over relativt enkle akkordrekker, et strikt klassiske trompetspillets mann i jazzen. Han ville oppbygd harmonisk mønster solisten så får leke nok ikke spilt Haydns trompetkonsert med seg temmelig fritt oppå – nøyaktig som David samme teknikk, men han spiller like klart og reint Gilmour gjør i Pink Floyd. Lange linjer. Og – og åpent som Tine Thing Helseth. Tore BrunNB! – her er ikke mye kvarttone-tematikk! Her borgs solistvirksomhet er tidvis atskillig mer utaspilles knapt én tone som ikke naturlig «hører gerende. hjemme» i det harmoniske grunnlaget. Den I løpet av ei knapp uke har jeg rukket å høre åpenbart Esbjörn Svensson-inspirerte pianisten «Skala» minst 20 ganger. Og så mye kan jeg si: Andreas Ulvo forsterker dette inntrykket.

Jeg kommer aldri til å bli lei dette albumet.

Likevel låter det dødsens moderne! «Skala» er Arild Rønsen ACKER BILK AND HIS PARAMOUNT JAZZ BAND GJENUT«Vintage Acker Bilk, GIVELSER 1958-1959» LAKE LACD 281(2 CD) Under min pubertet var Radio Luxembourg, «The Station Of The Stars», uten sammenligning den mest populære musikkradioen i Europa. Den kunne vi få inn på langbølgen (208m) eller mellombølgen.

Stasjonen sendte populærmusikk døgnet rundt. Der kunne man lytte til alle de artistene man ikke hadde råd til å kjøpe plater av. I løpet av 1958 begynte den tradisjonelle jazzen for alvor å slå gjennom som alternativ til rock & roll og annen popmusikk. Dette ble spesielt et fenomen i UK. Musikkstilen ble forkortet til trad., et begrep som etter hvert ble et skjellsord blant de som sverget til mer moderne jazzstilarter.

Jeg hadde lenge før de sene femtiårene blitt bitt av jazzbasillen, først og fremst av jazzen fra New Orleans, Chicago og New York i perioden 1923 til utbruddet av bopen på midten av førtitallet, og tilhørte da en gruppe som likte den etter hvert utskjelte trad’en best.

I 1959 dukket Mr. Acker Bilk’s Paramount Jazz Band plutselig opp på Radio Lux. De sendte en halv time med bandet hver tirsdag klokken 21:30. Jeg lyttet på den tiden kun på BBC, for de sendte flere jazzprogrammer i løpet av uken, og fra USA via Munchen kunne vi få inn amerikansk jazz hver dag.

Det var en skolekamerat som hadde en Huldra 4 (en meget avansert radio) og han hadde oppfattet at jazz ble sendt fra Lux. Jeg tente på alle pluggene, og vi rigget oss til med en Tandberg båndopptaker (som også var i huset til min gode venn), og [58] jazznytt

tok opp hvert eneste program med Bilk. Disse opptakene, med støy og fading inn og ut har jeg digitalisert, og jazzfolk med litt hår som har hørt dem har fått bakover sveis.

Jeg var strålende fornøyd da jeg fikk i oppdrag av redaktøren å skrive noen ord om dette albumet. Han kunne absolutt ikke truffet bedre!

Acker Bilk er, uansett beskyldninger om kommersialisering av seg selv og sin musikk, et av de største klarinettalentene verden har hørt, og det var de første årene som profesjonell orkesterleder som var hans desidert beste i jazzsammenheng. Han hadde på den tiden en usedvanlig potent stil og samtidig vakker tone, først på femtitallet sikkert mest inspirert av George Lewis, men senere kan man høre inspirasjonen fra Edmond Hall. Skal jeg velge ut et par spor som illustrerer hans eminente spill på en god måte, må det bli de to siste på CD 2. «Sweet and Hot» er absolutt en betegnelse på Ackers meget personlige stil. Senere, ut mot syttitallet forandret han stilen, ble mer teknisk og mistet litt av «potensen», kanskje mye grunnet sin popularitet som «sweet-klarinettist», og omlegging til en mainstream preget jazzmusikk.

Resten av orkesteret var på slutten av femtitallet og i begynnelsen av sekstiårene blant de aller beste innenfor revivaljazzen. Hvert orkestermedlem kunne sine horn, ja. Her er det ikke noe amatørtrad.

CD 1 består av opptak på et lite platemerke som ble kalt 77, kort og greit, oppkalt etter 77 Charing Cross Road i London City. Der lå plate- og boksjappa til Doug. Dobell. Den var på slutten av 60 tallet, da jeg først fikk reist til England, en åpenbaring for min jazzinfiserte sjel.

Musikken på CD 1 er preget av inspirasjonen fra New Orleans, og vi kan tydelig høre at Acker er på vei til noe stort.

På CD 2 springer både han og orkesteret ut i full blomst. Foruten å være en fantastisk klarinettist var han også en god vokalist, kanskje litt inspirert av Jack Teagarden. Legenden Denis Preston produserte Ackers Band både for Pye og senere EMI, og heldig vis ble han de første årene produsert som jazzmusiker.

Jeg kunne skrevet mangt og meget om fenomenet Acker Bilk og «The Trad Boom» i Storbritannia, men da må jeg nok ha langt mer spalteplass.

Det er vel unødvendig å poengtere at jeg vil anbefale dette albumet. Til dere som liker profesjonell og topp tradisjonell jazz og ikke har hørt Ackers band fra denne perioden, styrt ned til en jazzbutikk i Grensen, Oslo og kjøp. Til de som har samlet på de gamle vinylutgavene, er det bare å si at det er mye her dere ikke har hørt, som er vel verdt å spandere et par hundrelapper på.

Trygve Hernæs JERRY BERGONZI «Convergence» SAVANT SCD 2110 Tidlig på 1970-tallet fikk den lovende, unge amerikanske jazzsaksofonisten Jerry Bergonzi plass i rekkene til de store jazzorkestrene.

Dave Brubeck Qvartet var først ute og inviterte den unge og lovende saksofonisten inn i varmen. Han ble i denne tiden mye brukt som kvartettens gjesteartist. Det endte med en permanent plass i orkesteret og et samarbeid som gav ungdommen muligheter for å få en fremtidig plass på jazzhimmelen. Michael Brecker ble en gang spurt om han

øvde daglig. «Så lenge Jerry Bergonzi er aktiv musiker, kan ingen tenorsaksofonist hvile på sine laurbær», hadde Brecker svart tørt. Jerrry Bergonzi er muligens også den jazzmusikeren som har satt flest spor etter seg. Følgende plateselskap har hatt Jerry Bergonzi i sine rekker: Blue Note, Concord, Atlantic, Label Bleu, Columbia, Musidisc, Ram og Freelance recording for å nevne noen. Jerry Begonzis samarbeid med Dave Brubeck tok slutt i 1981. Det ble til sammen 9 album med denne kvartetten. «Convergence» består av ni komposisjoner signert av ham selv. Den første opp tempo låten har en god start som gir lytteren sterke assosiasjoner til tidligere store amerikanske saksofonister. «Lend Me a Dream» har et ok driv. «I´ve got a Crush On You» som er en gammel Gershwin-sviske, blir litt tam og monoton i selskap med det resterende egenproduserte materiale som har gode solopartier. Kvartetten på dette albumet kan til tider virke litt uinspirert, men heldigvis er det partier med nytelse og boblende individuelle solopartier.

Lasse Haugen DAVID BINNEY «Graylen Epicenter» MYTHOLOGY MR0008 Alt- og sopransaksofonisten David Binney har vi hørt i en rekke forskjellige sammenhenger de senere årene. Han må regnes som en av de mest kreative og interessante musikerne på New York-scenen per i dag, noe den nye innspillingen «Graylen Epicenter» beviser.

Med seg i studio har han fått et stjernelag av relativt unge musikere innenfor den delen av New Yorkscenen som det er noen vits i å høre

ANMELDELSER

EPLE TRIO «In The Clearing. In The Cavern» Andreas Ulvo (keys), Sigurd Hole (b), Jonas Howden Sjøvaag (dr, elec)

NORCD1099 Eple trio har vore på vitjing ei vekes tid hjå Sjur Miljateig og Peder Kjellsby djupt inne i dei svenske skogane. Dette har det blitt dobbel-CD av. At det er blitt dobbel-CD kan ein undrast over, for den samla speletida er ikkje meir enn 65 min. No er dette underordna berre dei kom ut av skogen med bra musikk, og det har dei, karane i Eple trio.

Mytane om norsk og nordisk musikk er skapt for fleire tiår sidan og lever i beste velgåande, om enn ikkje så uimotsagt som før. Metaforar henta frå naturen er det som oftast blir brukt når norsk jazz skal omtalast i plate- og konsertmeldingar.

Med «In The Clearing. In The Cavern» har ein å gjera med ein trio som vedkjenner seg mytane og metaforikken. «Influenced more than ever by Scandinavia - our nature, our cold, our summers and our wildlife - this is in many ways programme music and a tonal description of part of the northern hemisphere». Trommeslagar Jonas Howden Sjøvaag er klar i sin tale på omslaget.

Trioen skal ha honnør både for klare mål og openheit rundt det.

Dei to CDane inneheld tilsaman ni komposisjonar. fire er signert Ulvo, tre har Howden Sjøvaag på samvitet, og to er kreditert kollektivet.

Etter det eg har fått opplyst er musikken fordelt på to CDar for å samla ‘dei tonale landskapsmaleria’ på ein CD og dei meir straighte låtane på den andre. Ein sympatisk tanke, og det fungerer etter intensjonen.

Musikalsk hentar Epletrio like gjerne inspirasjon frå den klassiske banehalvdelen som frå jazzen. på, med vokalisten Gretchen Parlato, trompetisten Ambrose Akinmusire, tenorsaksofonisten Chris Potter, gitaristen Wayne Krantz, pianisten Craig Taborn, bassisten Eivind Opsvik og trommeslagerne og perkusjonistene Brian Blade, Dan Weiss, Kenny Wollesen og Rogerio Boccato. All musikken er gjort av Binney, og beviser at dette er en herre med oversikt og gode ideer.

Musikken er enkel å fatte, samtidig som den er kompleks. Det skjer mye i hver låt, og det virker som om Binney har hatt veldig mye han ville ha formidlet på denne plata.

Det kunne raskt blitt kaotisk og kjedelig, men jeg synes han varierer mye fra parti til parti, slik at det hele blir en fryd for øret. Binney er selv den mest benyttede solisten. Med en tone som ikke ligger så veldig langt unna Phil Woods i hans glansdager, racer han av gårde med utsøkte kor, og sammen med pianisten Taborn blir dette innimellom en svært heftig og svingende affære.

Dette er jazz for en litt større besetning slik jazz for en litt større besetning skal spilles. Det er fine arrangementer, strålende enkeltprestasjoner og godt lagspill. Innimellom litt 70-tall i stemningen, og ikke

Lydbiletet til Epletrio er i hovudsak akustisk, og i den grad dei nyttar elektronikk så er det gjort diskret for å tilføra klangfargar. Stort sett går det føre seg i sakte tempo, men ved nokre høve byggjer dei opp komposisjonane på godt, minimalistisk vis mot eit kontrollert klimaks. Dei tek seg tid i oppbygginga. Det ligg som ein føresetnad i den estetiske logikken, men i den elles så vakre «The Greatest Joy on Earth» synest eg det går litt på tomgang. Ein sit att med ei kjensla av at det ikkje er noko som står på spel.

Likevel tykkjer eg Epletrio er på sitt beste i dei

så veldig langt unna det Robert Wyatt, Soft Machine og en del andre frilynte engelskmenn holdt på med en periode. Men det er adskillig mer jazz/jazz, det er oppdatert, både lydmessig, og ikke minst teknisk og det svinger som ei kule, noe det norske bidraget, Eivind Opsvik absolutt er delaktig i.

Ei flott plate, som vil bli en god følgesvenn de neste månedene og årene. Kanskje snakker vi til og med om en liten klassiker.

Jan Granlie KETIL BJØRNSTAD/ SVANTE HENRYSON «Night Song» Ketil Bjørnstad (p), Svante Henryson (c) ECM 2108 Her fins åpenbart elementer av improvisasjon. Men dette er veldig skreven musikk. For å si det litt tabloid: Samtidsmusikk, med populært potensial.

Den fantastisk flinke, ekvilibristiske pianisten Ketil Bjørnstad, avstår denne gang fra å vise hvor flink han er. Det han foretar seg ved flygelet i denne sammenheng, ville mange elever ved Barrat Due ha kunnet utføre etter et par døgns intens øving.

sakte ballade-prega låtane når Ulvos delikate akkordrekkjer får luft og rom, og Howden Sjøvaag fargelegg fint med perkusjon og Hole nyttar bass og boge på like utsøkt vis. Faktisk er det som tiltalar meg mest CDen med programmusikk «In The Cavern». Den er ei Zareptas krukke av stemningar. Ulvos «Kölviken» er eit godt døme på ein hypnotisk musikalsk invitasjon, men eigentleg er denne CDen noko ein bør lytta på frå første til siste tone. Vonar det ikkje blir lenge til Epletrio pakkar ryggsekken og dreg til skogs.

Lars Mossefinn

Hensikten er altså en helt annen.

I par med cellisten Svante Henryson, er det de vâre stemninger som står i fokus.

Svante Henryson? Han har bakgrunn fra opptredener med pop- og heavy metalmusikere som Elvis Costello og Yngwie Malmsteen! En mangslungen karriere, som også omfatter samarbeid med Jon Balke, Oslo Filharmoniske Orkester og Anne Sofie von Otter.

Men i «Night Song», der musikerne deler på komponistoppgaven, ligger alt helt nede. Stille flyter Don. Alt er nydelig utført. Som å våkne opp til at kjæresten stryker deg over brystet, med et varmt smil om munnen. Har du kjent den følelsen?

Arild Rønsen VAL BONETTI «Wait» BARABAN RECORDS Val Bonetti begynte å spille klassisk gitar som 11-åring, og etter runder med folk, blues og funk endte han opp med jazz. Den italienske gitarmester Franco Cerri var hans lærer under jazzutdanningen i Milano. I 2008 vant han flere konkurranser, blant annet for beste arrangement på en gitarfestival. «Wait» er hans

debut på plate, og arrangementsvinnerlåta, Jaco Pastorius’ «Three Views of a Secret» er med. Resten er hans egne komposisjoner. Bonetti skrider ikke forsiktig til verket som platedebutant. Ikke et eneste instrument kan han gjemme gitarspillet sitt bak. Her er nemlig kun Val Bonetti og en akustisk gitar. De åtte låtene viser spennet i Bonettis musikalitet, og han trekker utvilsomt veksler på sin bakgrunn både fra klassisk, funk og blues. Heldigvis blir ikke plata noen show-off av hans åpenbare tekniske kvaliteter. Bonettis fokus virker å være på det rent musikalske, der han til tider viser at stillheten mellom tonene er vel så viktig som gitartonene selv. På andre låter kan det derimot ta helt av med funky rytmikk og heftig spill med både høyre- og venstrehånd på gitaren. «Wait» blir nemlig aldri ensformig og kjedelig. Til det er både låtvalg og ikke minst Bonettis traktering av gitaren for variert. Er du glad i Antiono Forcione, vil du like Val Bonetti også.

Roy Ervin Solstad

abonnér på www.jazznytt.no jazznytt [59]

ANMELDELSER

FLATEN / KORNSTAD / CHRISTENSEN «Mitt hjerte alltid vanker» Håkon Kornstad (s, flutonette), Ingebrigt Håker Flaten (b), Jon Christensen (dr)

COMPUNCTIO COMPCD005 For et par, tre år siden kom duoen Kornstad/Flaten med sin litt hemmelige innspilling «Til Elise», en samling låter Ingebrigt hadde plukket opp fra sin bestemor på Oppdal.

Nå er de endelig tilbake, denne gangen utvidet til trio med mester«klasker» Jon Christensen som tredjemann. Og hvilken plate det er blitt!

For den som var tilstede under opptaket, i Kulturkirken Jacob under Oslo Jazzfestival den 13. august 2009, vil nok dette være ei plate man må ha som et minne for livet. For oss andre er det bare å sette seg rolig tilbake å nyte en himmelsk musikalsk opplevelse.

Det hele starter med Christensens utrolige trommeintro før de to «ungsauene» kommer inn og vi får servert Keith Jarretts vakre «Death and the flower» på sølvfat. Derfra og ut er platen satt sammen av religiøse folketoner som fremføres maiestetisk, sårt og usigelig vakkert.

Når det hele rundes av med tittellåta, er vi totalt satt ut av den storslåtte musikken.

I 2003 kom den finske saksofonisten Juhani AalBRUFORD LEVIN UPPER EXTREMITIES «B.L.U.E. Nights» GONZO MEDIA GROUP HST021CD «Bill Bruford & Tony Levin with David Torn & Chris Botti» GONZO MEDIA GROUP HST022CD Den engelske trommeslageren Bill Bruford er en veteran på 61 år som har gjort det meste – i alle fall er det grunn til å tro at han mener det sjøl.

Den 1. januar 2009 gjorde han nemlig som en del fotballspillere gjør (noen faktisk for seint) – han la opp; han slutta enkelt og greit å spille trommer og musikk offentlig!

Bruford begynte allerede på slutten av 60-tallet å spille profesjonelt og han var en svært viktig del av den engelske art rock-bevegelsen og spilte ei sentral rolle i banebrytende band som King Crimson, Yes og Genesis. Etter hvert etablerte han egne band som Bruford og Earthworks og King Crimson hadde også ei gjenforening på begynnelsen av 80-tallet.

På 90-tallet satte Bruford sammen et stjernelag sammen med bassisten Tony Levin der trompeteren Chris Botti og gitaristen David Torn utgjorde resten av den kreative kvartetten. Her får vi høre bandet i to forskjellige utgaver – både i studio og live – med stor sett det samme materialet.

Vi har med fire meget langt framskredne musikanter å gjøre som alle befinner seg i grenselandet mellom et avansert rockeuttrykk og moderne improvisert musikk. Studioinnspillinga befinner seg på en [60] jazznytt

Foto: Per Ljungkvist

tonen ut med sitt album «Mother Tongue» (TUM Records). Her gjør han bl.a. den gamle släger «Nature Boy» i verdens vakreste og såreste versjon. På «Mitt hjerte alltid vanker» er alle låtene slik. Kornstads saksofon ligger i samme såre leie som Aaltonens, men kompet er helt annerledes. Håker Flaten har ører så store som en middels boligblokk og Christensen … Han er bare en himmelsk trommeslager. En musiker man aldri vet hvor beveger seg. Fra pludring med stikkene i

enkelt-CD, mens livealbumet strekker seg over en dobbelt-CD. Musikken låter, som alltid med slike hender, hjerter og hjerner involvert, ganske så annerledes ut i liveformatet – låtene blir ofte kun brukt som utskytingsramper for videre utforskning.

Har jeg skjønt det rett – dette er nemlig ikke så lett å finne ut av – så er musikken unnfanga mot slutten av 90-tallet og har muligens vært utgitt tidligere. Det har uansett gått meg, og sikkert mange med meg, hus forbi og det som er hyggelig å melde er at musikken er tidløs og så avgjort holder mål også i 2011.

Tor Hammerø CRUMP / LEHMAN «Kaleidoscope & Collage» INTAKT CD 184 De to New Yorkbaserte musikerne Stephan Crump og Steve Lehman nøyer seg ikke med å ta den enkle løsningen som ligger oppe i dagen: improvisere litt fritt sammen, og så gi det rett ut på plate. På «Kaleidoscope & Collage» er improvisasjonene tatt opp, organisert, tatt opp på nytt, klippet fra hverandre og mikset i en nøye uttenkt rekkefølge. De to gir med andre ord den evinnelige mølla improvisasjon / komposisjon en helt ny omdreining med sin lille plate. For de enkelte bestanddelene her er fritt improvisert frem, men altså satt inn i nye sammenhenger i ettertid.

Dette fører til et ganske springende uttrykk, som det ene øyeblikket er neddempet og kjølig avventende, for

ene øyeblikket til dundrende angrep i neste, og som hele veien passer perfekt som kommentator og bidragsyter til hva de andre to holder på med.

Dette er ikke noe annet enn et komplett, maiestetisk, vakkert og utrolig sårt album fra tre av våre absolutte topper innenfor den rytmiske musikken. Man kan rett og slett risikere å bli religiøs av mindre. Strålende!

Jan Granlie

i neste øyeblikk å eksplodere i et fargerikt groove eller ekspresjonistisk altissimohyling. Denne formen for kompo/impro faller nok en del improvisasjonspurister tungt for brystet, men de enkelte elementene er her så smakfullt utført og intelligent satt sammen at jeg bare må ta av meg hatten. Alle med hjerte for frijazz og impro: sjekk ut denne!

Svein Magnus Furu DELLBECK «Sparring» GATEWAY PELLECD002 «Dellbeck» er tydeligvis de «bedre halvdeler» av etternavnene til de to tenorister Pelle Fridell og Jan Harbeck. Det hadde dog passet bedre om de brukte de første halvdelene, og i omvendt rekkefølge: «Harfri», for her spiller det som om de har fri - dvs. ganske upretensiøst, hjemme i «Pelles Room», i skikkelig cooljazztradisjon. Ikke mindre enn 72 minutters musikk, når man nå «likevel er i gang», liksom. Den svenskfødte veteran, Fridell, med lang karriere i Danmark, har med seg tre jyder av beste ætt: den oppstigende, mainstream-suksess Jan Harbeck, den fryktløse free-jazzer Adam Pultz Melbye, hvis energiske, stødige basspill var med til å spille Jesper Zeuthens trioplate frem til kåringen som siste års beste danske jazzplate i Jazz Special; og endelig den purunge Thomas Fryland-lillebror, Andreas, som med finpusset teknikk og høy lyttekapasitet spiller knitrende og stimulerende trommer.

Tolv stykker bakt fra egne ovner,

mer eller mindre etter Tristano-Konitz-Marsh oppskriftene, er det blitt til. Faktisk generelt best i nettopp disse standard-harmonibaserte stykkene, der de tette harmoniskift utfordrer til skarp oppmerksomhet i spillet. De fleste temaer spilles unisont, hvilket kan bli litt ensformig, men ellers improviseres det raskt i vei med hovedvekt på tenorspillet.

Fridell spiller med kraftfylt tone og helning mot bopfrasering, med trekk fra så forskjellige navn som Al Cohn og Sonny Stitt. Harbeck spiller en lysere, soft tone à la Stan Getz, men fraserer løsere, pludrende som en Paul Gonsalves.

Dessverre synes det tidvis som om Fridell taper konsentrasjonen og/eller skifter posisjoner i sine egne føringer, så opplevelsen blir manglende sammenheng. Harbeck er uforutsigbar på en mer fruktbar måte. Han vrir sine toner i et vev over et større spenn av instrumentregistret og utforsker (for det meste) mulighetene i musikkens grunnlag, med en sunn tillit til sin intuisjon. Ynglingene Fryland og Melbye er uunnværlige og fullt pålitelige bærebjelker for rytme og harmonier, og de spiller overalt med avpasset energi og åpenhet.

Ujevnheten i konsentrasjon og inspirasjon kan utelukkende lastes tenoristene. Slappest blir det i to modale stykker, «Foregn» og «Cykel» av Fridell, som også er den som er mest diffus, når skalaspillet skal utfolde seg. I cool-bop-idiomet trives de bedre, og Harbechs komponerte melodilinjer rommer ofte

ANMELDELSER

HILDE MARIE KJERSEM «Let’s Let Go» Hilde Marie Kjersem (v,harp, p, arr), Peder Kjellsby (synth, g, p, el.dr), Jørgen Munkeby (synths, bkl, ts, fl), Magne Vestrum (b), Jarle Bernhoft (elb, g, mand), Hedvig Mollestad Thomassen (g), Even Hermansen (g), Sjur Miljeteig (tp), Erland Dalen (dr, perk), Christer Knutsen (p)

BRØDR. RECORDINGS Sunnmøringen Hilde Marie Kjersem har de senere årene markert seg som en av våre mest populære sangere – selv om hun ikke har toppet salgslistene hverken innenfor jazz, pop, rock eller andre sjangere.

Hun gjorde seg først bemerket med sin Tub Quartet på begynnelsen av 2000-tallet, før hun gjorde sin solodebut med «A Killer For That Arche» (Rune Grammofon, 2008). I tillegg gjorde hun duoplata «Twelve O’Clock Tales» (Curling legs) med Jon Eberson i 2005, og hun medvirker på Ebersons «Comfort Cell» (Shipwreckord), i 2010.

På sin andre soloplate fjerner hun seg et godt stykke fra det man kan kalle «røddig jazz». Fra første tone er det sangeren Nathalie Merchant som rinner meg først i hu som et slags sammenligningsgrunnlag og da særlig hennes plate «Ophelia» fra 1998. Derfor er det litt overraskende å ikke finne Merchant på Kjersems ipod-liste som medfølger platas presseskriv.

Med seg på «Let’s Let Go» har hun et knippe av våre beste musikere som til daglig oppholder seg litt på utsiden av jazzen. Her er de mer med på å spennende intervallspring. Begge er på sitt beste i eksempelvis Harbechs hurtige «Chair and Key», og hans «messenger-march»-aktige «Zimmer-Rooms» åpner for solide groovy soli fra alle fire.

Tross et middels helhetsinntrykk er det altså tidvis gode punches å motta i sparrings-leken mellom harfridellbeck’erne.

Bjarne Søltoft DONKEY MONKEY «Hanakana» UMLAUT RECORDS umfrcd01 Fransk-japanske Donkey Monkey, bestående av Eve Risser på piano og Yuko Oshima på slagverk, spilte sist februar bl.a. under European Jazz Nights på Nasjonal jazzscene i Oslo ( i tillegg til Bergen og Voss). Ikke mange hadde møtt opp, dessverre inkludert undertegnede, og etter platen «Hanakana» å dømme, var det absolutt flere som burde tatt turen ut i kulda for å oppleve denne energiske duoen utfolde seg i improvisatoriske ordelag.

Etter første runde i spilleren noterte jeg meg følgende stikkord for platen: livlig, ærlig, transparent, sjarmerende. Livlig fordi de tripper på stolen og ikke får lekt nok med hver eneste tone og rytme, og påtvinger flere smil hos lytteren. Carla Bley/Nick Masons «Can’t get my motor to start» og Oshimas humpende «Wonky monkey boogie» viser begge hvilken voldsom intensitet som nærer musikken. Ærligheten er der fordi det sitter to musikere her og ikke bruker mer

forsterke Kjersems uttrykk, enn å bringe til torgs egne, sterke musikalske uttrykk.

Kjersem synger med en nydelig stemme. Rund og fin i kantene og ofte litt drømmende i uttrykket.

Tekstene hennes er nære og personlige, og hele innpakningen er delikat og «moderne», noe produsenten Peder Kjellsby skal ha mye av æren for.

Kommersielt bør denne plata selge i bøtter og spann. Den er akkurat så tidsriktig som det platekjøpende publikum er ute etter. Ikke noe for fjortisene som laster ned musikken gratis fra nettet eller fra Spotify, men det publikummet som liker å ha coveret i hendene og putte på CDen når de skal kose seg med et godt glass rødt på fredagskveldene. I skrivende stund vet jeg ikke om hun får drahjelp fra «Skavlan» i prime time, men om hun gjør det, så garanterer jeg at dette vil selge bra.

Og det er vel fortjent. Plata er vakker, neddempet, og temmelig annerledes enn mye av det som spys ut på platemarkedet i dag. Det låter amerikansk, men heldigvis den delen av den amerikanske musikken vi kan høre og høre på uten å gå lei.

En strålende andrerunde!

Jan Granlie

enn noen få sekunder på å overbevise meg om at akkurat dette er nøyaktig hva de vil. Det høres på attacket i tonen, det leses mellom linjene i den uttalte musikken. At de teller kun et piano og et trommesett får meg til å kalle det hele transparent, også på tross av innslag av vokal og elektronikk. Risser likestiller alle tangenter hun har innenfor en favns rekkevidde og er et lite orkester i seg selv, mens Oshimas trommer driver fremover, rocker og romsterer like mye om hverandre.

De tuller veldig mye på en ganske seriøs måte, derfor sjarmerer de også denne anmelderen. Og selv om det fort kan bli for mye av de gode av slikt, holder Donkey Monkey kvaliteten oppe når de bak den tullete masken viser et imponerende improvisasjonshåndverk. Et godt preparert piano, en god og rett koselig hyllest til Ligeti, og ikke minst en god idé til vokal/sampler-bruk i tittelsporet, er bare noe av det som gjør dette til en rik lytterunde.

Ole Albrekt Nedrelid KEVIN EUBANKS «Zen Food» MACK AVENUE 1054 Kevin Eubanks (f 1957), gitarist og komponist, var leder for husbandet til Jay Leno i dennes TV-show i nesten 18 år fram til 2010 og sånn sett kanskje kjent for noen av Jazznytts lesere. Han har et fast band bestående av krem-musikere fra Los Angeles, og er nå ute med en CD med velpolert musikk. Alt materialet er komponert av Eubanks.

Det meste er gitarbasert, og kunne fort blitt lydmessig ensformig hadde det ikke vært for at Bill Pierce bidrar med saftig tenorspill på noen av låtene. «Adoration» er en stillferdig duett mellom Eubanks på akustisk gitar og Gary Elkins, tangenter, og kanskje det stykke som lettest fester seg i lytterens hode. Andre som deltar er Rene Camacho (b) og Marvin Smith (dr). Dyktige musikere som framfører musikk som er fin å høre på, men som fort kan oppleves som litt glatt ved aktiv lytting.

Harald Opheim EXESS LUGGAGE «Hand Luggage Only» Vigleik Storaas (p), Steinar Nickelsen (org), Håkon Mjåset Johansen (dr)

PARALLELL PA010-2 Det som vel går for orgeltrio nå til dags er vel orgel, gitar og trommer, hvor organisten står for bassinga ved hjelp av apostlenes hester. Bytt ut gitaren med piano, og du får enda noen logistiske utfordringer når du skal på turné.

Trioen Storaas/Nickelsen/Johansen ga for et par år siden ut plata «Excess Luggage» til strålende respons.

Nå er de tilbake med et nytt knippe groovende låter, de fleste komponert av organisten. De trenger tydeligvis å spille seg fri fra frustrasjonen over sine uhåndterlige instrumenter, for det er en enorm innsats som legges for dagen fra første sekund. Jeg føler formelig svetten spruter ut gjennom høyttalerne.

Hvordan låter så denne litt utradisjonelle besetningen? Faktisk ikke så

massivt som man skulle tro. De grepene de har måttet gjøre for at ikke pianoet og orgelet skal gå helt oppi synet på hverandre, fungerer svært bra. Minimalistisk akkompagnering og stor dynamisk variasjon er stikkord. De to er så lydhøre både som solister og akkompagnatører at de løser det på en framifrå måte.

Vigleik Storaas har lenge vært en høyt skattet komponist og arrangør i jazzriket Norge, og hans to komposisjoner på «Hand Luggage Only» er på sedvanlig vis ganske tradisjonelle, men med noen usedvanlige og finurlige vrier, et kjent Storaas’sk trademark. Nickelsens låter passer trioen som hånd i hanske, og er både vakre, krokete og drivende. Ettersom flyseskapenes overvektpolicy blir strengere og strengere, tør jeg foreslå leiebil? Jeg tror nemlig ikke trioen etter dette kan basere seg på et synkende antall spillejobber!

Svein Magnus Furu PIERRE FAVRE ENSEMBLE «Le Voyage» INTAKT 186 Den ikke lenger så unge, sveitsiske perkusjonist Pierre Favre har i sin lange, omskiftelige karriere vært og er en betydelig kraft på den sentraleuropeiske jazzfront. Diverse duoprosjekter og egne mindre ensembler tegner en beskjeden innspilningsrekke, men dertil kan dog føyes hans medvirkning i utallige innspilninger med andre som f.eks.

Paul Motian, Evan Parker, Dino Saluzzi, John Surman, Michel Portal og Michel Godard. jazznytt [61]

ANMELDELSER

I takt med sitt tiltagende kompositoriske virke har Favre de senere år fått anledning til å arbeide med mellomstore ensembler, slik som på denne CD. En saksofonkvartett, Arte Quartet, utgjør et slags kor i ensemblet, med differensierte stemmer og tidvis delt opp i kontrapunktiske seksjoner.

Favre komponerer med avsett fra spontane hendelser i musikkutøvelsen og former derfra nye gestalter, som munner ut i nyanserte, fargerike arrangementer. Tre instrumentelle solister beveger seg ut og inn av ensemblet med melodiføringer og relativt få soloinnslag, som imidlertid alle er velplasserte og velformede. Mest fremme er gitaristen Philipp Schaufelberger med sitt gnistrende, klangbeherskede spill.

Men også Samuel Blasers karakterfulle basunspill stikker dypt, både tonalt og mentalt. Dessverre blir klarinettisten Claudio Puntin sluppet løs kun en enkelt gang, hvilken til gjengjeld blir en forrykende vilter tour de force i bassklarinettens øverste register. Også Favre selv plasserer seg ut og inn av ensemblet i et spill, som forekommer mer avslappet, avklaret og åpent enn noensinne: luftig, distinkt og sterkt fortellende.

Dette i samklang med numrenes stimulerende variabilitet gjør CDen til en av Favres beste. Like fra første spors tette saksofonarrangement bak gitar-featuren og videre til den sveitsiske traditional, «Vreneli ab em Guggisberg», som med avsett i growls, overtoner og dissonanser gradvis krystalliserer seg som en smukk, melankolsk kjærlighetssang, og til den afro-karavaniske «Akimbo» med sugende bass-ostinato, og til … nei, det går jo ikke an å nevne det hele …

For «Le Voyage» er i det hele tatt en reise i sjenerøsitet med et mangfold av stemninger og klangrikdom med et reisehold av en ypperlig teknisk saksofongruppe, et livfullt pulserende rytmisk kontingent samt tre instrumentale jokere, som til rette tid og sted bringer de siste brikker på plass. – Og reisebilletten er billigere og langt bedre enn hva NSB kan tilby.

Bjarne Søltoft FEAR OF FACES «The Mismeasure of Man» Daniel Rorke (s, electronics), Rune Nergaard (b), Tomas Järmyr (dr)

SATU MUSIKK SATU-0901 Dette må være et av de mest «hemmelige» banda jeg har vært borti på en stund. Men her er noen fakta: Daniel Rorke har gått på jazzlinja i Trondheim, men ble født i Australia.

Rune Nergaard liker seg ofte best i [62] jazznytt

et musikalsk landskap midt mellom rock, jazz og heavy metal. Mye av det samme kan sies om Tomas Järmyr (black metal), selv om han også finner utfordringer i noe så stille og fredelig som piano/trommer-samarbeid.

Fellesnevner: Eksperimentell musikk.

I Fear of Faces befinner de seg i frijazzens sfære. Med på lasset har de alle de begrensningene dette uttrykket gir – på plate, hjemme i stua.

Det samme gjelder for øvrig for den tunge metallen Järmyr tidvis steller med. Jeg understreker at dette selvfølgelig er betraktninger som summer oppe i mitt hode og i mine ører.

Men det må da være flere som har det sånn? At musikk fri for enhver melodisk åre, der den frie improvisasjonen hersker fra start til mål – at denne typen musikk er å foretrekke i konsertform?

I løpet av disse 11 låtene innrømmer jeg å få fot bare en gang, av alle steder i en komposisjon kalt «Bakfylleangst». Ellers – når Järmyr eksempelvis leker med bjeller, til akkompagnement av Rorke som skrur på «electronics»?

Tre begava musikere, som sikkert føler topp kommunikasjon seg imellom. For den jevne lytter, som meg, blir det dessverre aldri annet enn lyden av tre ego-trip’ere.

Arild Rønsen LARS FIIL QUARTET «Reconsideration» FIIL FREE lfk14012011 Jeg var så heldig å oppleve de fire unge danskene i Lars Fiil Quartet da vi møttes til dyst i fjorårets «Young Nordic Jazz Comets» i Helsinki.

Bassist Jens Mikkel Madsen stakk sågar av med prisen som beste solist, og jeg bet meg merke i hele bandets helstøpte fremtoning og sikre sound.

Nå er de ute med sin debutplate, et album spekket med gode komposisjoner i Fiils penn og smakfulle soli.

Kategorien «danske kvinnelige saksofonister» har fått et nytt skudd på stammen i Lis Kruse, som med sin kjølige tone viser seg som en altsaksofonens Stan Getz i sine balladetolkninger. Sjefen sjøl sitter bak pianokrakken og presenterer sine mange gode ideer på løpende bånd.

Kompet med Madsen og trommeslager Andreas Skamby svinger stødig og samspilt av gårde og skaper et solid fundament for solistene å bygge videre på.

Platen begynner i det meditative hjørnet, tittelsporet er en åpen og melodiøs liten sak som kunne vært skreve til Paul Motian Trio. «The Opener» setter tempoet en del hakk opp, og likeledes intensiteten. Men nok? Jeg føler meg ikke helt trygg

på at det teknisk utfordrende blir utført med det overskudd og gnistregn som man kan ønske seg. Det samme gjør seg gjeldende i heltonekomposisjonen som følger. Det er når de tar den helt ned at det virkelig glitrer, som i nydelige «Let Go».

En lovende debut, men ikke uten forbedringspotensiale.

Svein Magnus Furu GABRIEL FLIFLET «Åresong» Gabriel Fliflet (acc, p, v), Per Jørgensen (tp, v), Stein Urheim (g, v), Kristoffer Chelsom Vogt (b), Benedicte Maurseth (vio,v)

NORDCD 1102 Gabriel Fliflet er en entusiast med masse energiforsyning helt i egen klasse. En frodigere kunstner finnes ikke her på berget, en slags vestlandets Tom Waits. Kunstneren Fliflet eksperimenter mer enn de fleste og bruker det meste han finner i sin nærhet. Hans styrke er det kreative i øyeblikket, når han får boltre seg i fri dressur uten for mye instruksjon.

Da bobler det nesten over for den fargerike kunstneren. Albumet «Åresong» slår ut i alle retninger.

Sangtekstene er skrevet av vår tids største poet Jon Fosse. Tekstene er limet i Fliflet-prosjektet. Albumets åpningssang «Vindsong» er en hyllest til vinden og det frodige vestlandet. Den som kommer inn fra havet med ømme stryk på kinn. Vinden som kjefter, bråker og ler. De visepregede tekstene blir ømt ivaretatt ikke minst av den snart 60 år gamle Per Jørgensen. Hans særpregede trompet og svært personlige vokale uttrykk, er albumets jazz alibi. «Vil Bort Song» og «Lyssong» er så sterke vokale bidrag av Per Jørgensen at voksne mannfolk kan begynne å grine. Stein Urheims gilmourskegitarklang på «I meg-song» er akkurat passelig for den vokale Gabriel Fliflet. Det skal ikke glemmes at Benedicte Maurseth fra Hardanger følger opp med vakkert tonefølge på fela si. Tekstene på «Åresong» skrev Jon Fosse til Festspillene i Bergen våren 2010 og Gabriel Fliflet fikk i oppdrag å tonesette. Urpremieren av bestillingsverket ble også en spesiell og uforglemmelig opplevelse.

Den fantasifulle Gabriel Fliflet hadde bl.a. plassert 1200 spilledåser i Grieghallen, en under hvert sete.

Dette kan også nytes på avslutningsnummeret. Det er skrevet mye om Gabriel Fliflet og hans kollega, perkusjonisten Ole Hamre. Og jeg savner den energiske Ole på dette albumet. Uansett «Åresong» er seriøs energiforsyning av ypperste klasse.

Lasse Haugen

PAOLO FRESU / A FILETTA CORSICAN VOICES / DANIELE DI BONAVENTURA «Mistico Mediterraneo» ECM 2203 Trompeteren Paolo Fresu er straks klar for jobber i Norge med JohnPål Inderberg, Svein Folkvord og Stein Inge Brækhus i Subtrio. Jeg forventer at det de fire fremfører på bl.a. Vossa Jazz er litt annerledes enn det vi får servert fra den glade sardiner og hans gode venner på «Mistico Mediterraneo».

Paolo Fresu er en allsidig herremann. At han i ene øyeblikket er i studio med et sardinsk mannskor og en bandoneon-spiller, og i neste øyeblikk boltrer seg med Subtrio, sier litt om hans mangslungenhet.

På «Mistico Mediterraneo» møter vi trompeteren sammen med sju fantastiske sangere i «koret» A filetta Corsican Voices, pluss den sardinske bandeonisten Daniele di Bonaventura i et knippe middelalderske ballader med all den patos slike sanger skal ha.

I slike samarbeider har det lett for å bli en trompeter med komp, og da kan man bruke både kor og trekkspell for å gjøre det hele litt eksotisk. Men så er ikke tilfelle her. Her møter vi de ni aktørene helt på samme nivå. Vi møter noen fantastiske sangere, en utrolig dyktig bandeonist og en trompeter som ikke sløser med tonene, men ligger der han skal hele veien. Det er et godt stykke fra det vi kan kalle jazz, men det spiller ingen rolle.

Dette er rett og slett en samling utrolig vakker musikk, fremført av et knippe ytterst seriøse og dyktige utøvere. Nydelig!

Jan Granlie PER FRYDENLUND MED FRENDER «Tristeza og Happy Hour» Per J. Frydenlund (vo, g, ss), Carsten Boe (g), Axel Viale (g), Audun Ellingsen (b), Ola Kvernberg (vio)

HOT CLUB RECORDS HCRCD 218 Per Frydenlund tør være viden kjent som sentralt medlem av ustoppelige Hot Club de Norvège gjennom godt og vel 30 år. Ved siden av det meget suksessrike stringswingbandet har Frydenlund hatt en rekke andre jern i ilden, også og med «Tristeza og Happy Hour» gir han oss sin tredje solo-utgivelse.

De som har hatt gleden av å møte Frydenlund vet at det bor en melankolsk humorist i han – samtalen har ikke vart lenge før det avsløres. Selveste Øystein Sunde øyna det for noen år siden og det var også han som ga ut Frydenlunds første soloskive – «Ut av skapet». I 1998 fulgte «Alene dans» – med tekster og musikk av Frydenlund – og nå 13 år seinere kommer altså visittkort

ANMELDELSER

OLGA KONKOVA «My Voice» Olga Konkova (p, lydeffektar (6)), Wenche Losnegård (v), Per Hillestad (perk, dr (1, 2, 4, 5,6)), Paolo Vinaccia (perk (9)), Knut Hem (lydeffektar (2))

LOSEN RECORDS, LOS 102-2 Ein av dei CDane som har snurra hyppigast på spelaren i det siste er Olga Konkovas «My Voice».

Olga Konkova har skrive sju av dei ni låtane på plata, og fått hjelp av Wenche Losnegård og Hans Mathiesen som har levert eit bidrag kvar. Tekstane er skrivne av den ukrainsk-russiske forfattaren Anna Akhmatova (1889 - 1966). Fire av hennar tekstar er nytta. Konkova bidreg med tre. Elles er Emily Dickinson og Karin Bang Brynildsen representerte med kvar sin tekst.

Eg er sikkert ikkje aleine om å ha eit bilete av Konkova som ein virtuos, hardtsvingande jazzpianist, og det høyrer definitivt med, men med «My Voice» gjev ho oss ei ny side. Inspirert av vokal og piano-komposisjonane til Schubert og Mahler, seier ho i omslagsteksten, men dei musikalske impulsane kjem frå eit vidare nedslagsfelt - jazz, blues og country.

Instrumenteringa er sparsam. Det er den store roen, dei sakte tempi og dei frekvente pausane i musikken som pregar plata utan at intenisteten blir fråverande. Det er ei gjennomgåande nerve i Konkovas pianospel som er utgjevingas store velsigning. Konkova legg akkordane med sikker formsans og lar dei stå fram vel vitande om at dette er det einaste rette. Sjølv om grunnstemninga på plata er der heile vegen, er det eit langt sprang mellom det svingande blues-koret ho vartar opp med på «I’ll Be Leaving» og det klassisk, romantiske pianokompet på «Snowflakes». Førstnemnde må elles stå som eit lysande døme på kunsten å ymta.

Wenche Losnegård er «My Voice» i denne nummer tre.

Musikalsk hører Frydenlund fortsatt hjemme i strøkene rundt Hot Club med stringswing, swing og mainstream som fundament. Tekstene hans er både underfundige og tildels morsomme, men noe forteller meg likevel at Per Frydenlund neppe kommer til å bli tildelt Nobelprisen i litteratur…

Noen stor sanger er heller ikke Per Frydenlund, men han er i besittelse av en stor porsjon melankolsk sjarm.

Gitaristene Carsten Boe og Axel Viale, som har vært Frydenlund- og Hot Club-tilhengere i årevis, og bassist Audun Ellingsen, som treffes i mye mer moderne toneganger med sitt eget band Auduns Automat om dagen, passer Frydenlund, som også spiller sopransaksofon i tillegg til å spille gitar og synge, utmerket. Mesterfiolinist Ola Kvernberg gjester også med pondus på ei låt.

Tor Hammerø CHRISTIAN HOWES M/ ROBBEN FORD «Out of the Blue» RESONANCE RCD-1016 Med Robben Ford i bildet, vil nok de fleste tenke i retning Yellowjackets eller Miles Davis. Det blir helt

samanhengen, og valet av stemme er lukkeleg.

Stemma til Losnegård er prega av ein nøktern melankoli. Det estetiske idealet som ligg til grunn for Losnegårds vokaluttrykk er for såvidt godt representert i norsk jazz og populærmusikk. Slik sett serverer ikkje Losnegård noko oppsiktsvekkjande originalt, men det er noko trygt og avklara i den vevre stemma.

Ein kunne ynskja fleire nyansar i fraseringa i til dømes «As Before» for å matcha pianospelet til Konkova. Perfekt fungerer Losnegård i «I’ll Be Leaving». Konkova har her også skrive teksten.

«I’ll be leaving this town/ today/ I’ll be leaving this town/ I’ll never come back/ I’ll be leaving this town/ for good/ i’ll drive to the ocean/ I love

feil. Soundmessig er dette faktisk mye mindre moderne. De viktigste kompinstrumentene her er hammondorgel og piano – og da snakker vi jo om tidløse instrumenter. Legg til at Robben Ford spiller tilbakelent og «stille» – ikke mye fuzz-pedaler å snakke om – ja, så blir resultatet et album som heller mer til det akustiske enn det elektriske lydbildet.

Den felespillende bandlederen veit jeg ikke mye om, men det går klart fram av musikken at han har røtter både i klassisk musikk, jazz og blues – med hovedvekt på jazzen. Derfor bærer komponistene navn som Chick Corea, Horace Silver, Carla Bley, og Ornette Coleman, men også Fats Domino, ved siden av at Howes har skrevet et par låter sjøl.

Gjennomgående er dette et hardtswingende boporkester. De er kjempeflinke, og skeier aldri ut i noen som helst ekstremvariant, reint bortsett fra at de altså er – nettopp, kjempeflinke. De kunne når som helst begeistra et fullsatt konserthus i Oslo, eller en voksen forsamling i Bjørnsonhuset. Men de hadde ikke passa så godt inn på Blå.

Og bandlederens spillestil? Nærmere Stéphane Grappelli enn Michael Urbaniak og Jerry Goodman.

water and wind». Konkova ser ikkje på seg sjølv som poet. Tekstane skal skal berre nøra opp om steminga i komposisjonen. Med denne teksten og komposisjonen har Konkova laga noko som må vera den perfekte signaturmelodien til ein amerikansk roadmovie.

Høgdepunkta er mange. Det er kjappare å nemna dei som ikkje er det. «This record is my first attempt to write music for voice and piano», innleier Konkova omslagsteksten med. Med «As Before» leverer Konkova det perfekte. Spenninga og tvetydigheita i Akhmatovas tekst blir suverent teken vare på. «My Voice» fortener mange, dedikerte lyttarar.

Lars Mossefinn

Men ikke misforstå; dette låter på ingen måte «gammeldags». Dette til tross for at deler av repertoaret blir vel pent og pyntelig i mine ører.

Arild Rønsen JENNY HVAL «viscera» Jenny Hval (v, g, org, zither), Håvard Volden (g, barg, psaltery), Kyrre Laastad (dr, synth, drmaskhine, org) RUNE GRAMMOFON RCD2108 Jenny Hval, eller Rockettothesky som hun tidligere har kalt seg, er et godt bevis på at skillet mellom nyere jazz fremført av stort sett unge, tenkende damer, og «knirkepop» ikke er stor. Dette er musikk som mange kaller anorektisk og «pinglete», men uansett hva man kaller det, er det et faktum at denne typen musikk er med på å trekke en rekke unge mennesker inn i den merkelige, spennende og kreative jazzen – uten at de selv (i mange tilfeller) er klar over det.

Og slik har vel jazz alltid vært. En type musikk som stjeler og låner fra andre musikksjangere uten skrupler, og hvor man kommer opp med noe nytt og spennende etter at musikken har vært gjennom «jazzkverna». Så

hvorfor ikke gjøre det andre veien også? At andre musikksjangere låner elementer fra jazzen?

Jenny Hval er ei sangerinne som med «viscera» beveger seg inn i det område som enhver jazzklubb bør kunne putte inn i programmet uten å skjemmes. Det er gjennomgående vakkert. Hennes stemme kan i mange tilfeller mistenkes å ha fått et dryss av irsk folkemusikk over seg, men dette endrer seg ettersom Hvals stemme beveger seg som en slange gjennom det sparsomt arrangerte musikklandskapet.

Hun skriver flotte låter, arrangementene er åpne og storslåtte på samme måte som Helge Steens nydelige produksjon.

Hval har historier å fortelle på «viscera» (som betyr noe sånt som indre organer), en tittel som passer perfekt på denne musikken – og ikke minst tekstene. Sjelden har man vel fått servert mer ærlige og kroppslige tekster innenfor den jazzrelaterte musikken. Ikke sånn å forstå at Hval gransker nyrer og galleblære osv. på plata og at plata kan brukes i utdannelsen av helsepersonell, men jeg føler det fungerer mer som at dette er musikk som kroppen reagerer på, på en svært positiv måte. jazznytt [63]

ANMELDELSER

Plata er sparsomt orkestrert, kun ved hjelp av Volden og Laastads enkle, men effektive bidrag, sammen med Hvals zitter, gitar og stemme.

Jenny Hval ønskes med dette hjertelig velkommen inn i «det gode selskap» i samme avdeling som Susanna Wallumrød og hennes like.

Vi trenger døråpnere som henne i vår nærhet.

Jan Granlie IRO HAARLA QUINTET «Vespers» Iro Haarla (p, harp), Mathias Eick (tp), Trygve Seim (ts, ss), Ulf Krokfors (b), Jon Christensen (dr)

ECM 2172 Mange spør seg om «the nordic sound» virkelig eksisterer? Eller om det kanskje bare er noe Manfred Eicher har funnet på i markedsføringsøyemed? Lån et halvt øre til Iro Haarla Quintet, og svaret gir seg sjøl: Yes, indeed! It exists!

Iro Haarla skriver all musikken, hvilket i seg sjøl sier sitt om ei dame som ikke går av veien for å gi seg i kast med utfordringer andre ville gitt det meste for å slippe. Jeg mener; mangeårig samarbeidspartner (m/Edvard Vesala) Uffe Krokfors, samt oppleste og vedtatte mestere som Mathias Eick, Trygve Seim og Jon Christensen – vel, du bør helst ikke være nervevrak idet du presenterer nye låter for denne gjengen.

Bandet hennes griper da også Haarlas materiale begjærlig, med begge

hender. Det innebærer ikke at de lager «mye» lyd. Det er mye viktigere at de lager helt riktig lyd! Helt og holdent akustisk, som Jon Christensens trommesett. (Jeg trur det går en måned eller to før vi får se ham på scenen med pedaler, strømførende kabler og «electronics» i venstrehånda!)

Haarla skriver nydelige melodilinjer for Seim og Eick, og det er egentlig bare å lene seg godt tilbake – og nyte. Dette er bare så velorganisert.

Så lekkert tilberedt. Så til fingerspissene moderne jazz.

Og nordisk? Det er faktisk en liten krise at de ikke fikk lov til å åpne ski-VM – med Ero Mäntyranta, Harald Grønningen, Juha Mieto og Oddvar Brå i lange klyv i bakgrunnen.

Fantastisk!

Arild Rønsen IN TRANSIT «Shifting Moods» KONNEX KCD5260 Den sveitsisk/amerikanske kvartetten «In Transit» er ute med sitt andre album. De fire godt voksne improvisatørene har på «Shifting Moods» lydfestet syv spontane komposisjoner live fra en jazzkjeller i Zürich. Deres frilynte komprovisasjoner avslører en dyp rotfesting i jazzens tonespråk, men også slektskap til brødrene Donald og Albert Ayler og Cecil Taylor. Særlig Taylors store band med Jimmy Lyons på altsaksofon stikker seg frem som en

inspirator.

Flere av improvisasjonene er som tidligere antydet til forveksling like rene komposisjoner, all den tid en klar felles retning og utvikling er så sterkt til stede hos kvartetten. Særlig første nummer utmerker seg med en klar kompositorisk idé som sprer seg mellom musikerne som ild i tørt gress. De fire gnikker, stryker, klunker, skviker og hamrer seg gjennom en snau time med kantete, rufsete, men tidvis også harmonisk fundert samspill, med mange strålende øyeblikk og få dødpunkter.

Sveits strikes again. Sentraleuropeisk fjelljazz er ikke som annen fjelljazz!

Svein Magnus Furu JAZZBANDITT «Jazzbanditt» Stian Vågen Nilsen (g), Knut Bendik Manger Breistein (g), Egil Stemkens (b), Gaute Skrove (v)

HOT CLUB HCRCD2036 På årets Djangofestival stiftet jeg for første gang kjennskap til disse bandittene, som ble møtt med kraftfulle ovasjoner på Soria Moria. Når jeg nå sitter her med deres debutplate i hendene er det en overraskende variert sak, til stringswing å være.

Denne sjangeren er jo kjent for å være rimelig konservativ, for å si det mildt, all den tid uttrykket ikke har endret seg nevneverdig på 50 år. Da er det forfriskende med et band som tør å utfordre på det harmoniske og instrumenteringsmessige planet.

Platen åpner med fire rimelig tradisjonelle komposisjoner, med «Mord i Smuget» som et tidlig høydepunkt.

Melodien setter seg øyeblikkelig på hjernen, og blir der lenge. Vi tilgir stavefeilen i Coltranes «Giant Steps» som har blitt til «Gigant Steps», og jeg er også tilbøyelig til å glemme utførelsen, for i det vi er kommet til spor åtte møtes vi av et markert stilskifte. Lars Franks saksofon og Even Skatruds trombone sammen med Cecilia Wilders bratsj, instrumentert i tette intervaller, komponert i 15/16 takt. Tøft!

Videre titter Lester Young frem i Lars Franks skikkelse, i Monks «In walked Bud», Skatrud får kjørt høyrearmen i en eksplosiv «Cherokee», mens vi ønskes mykt god natt i avsluttende «Ssshhh».

De fire unge bandittene med sine gjester utfordrer på en forbilledlig måte den tradisjonelle sigøynerjazzen, all den tid de viser at de mestrer tradisjonen og ikke bare hakker uvitende løs på den. De utmerkede soliene, særlig fra fiolinist Skrove, underbygger Jazzbandittene som en solid tilvekst til Norges allerede gode stringswingfauna.

Svein Magnus Furu GORAN KAJFES «X/Y» HEAD 013 Den svenske trompeteren Goran Kajfes har omtrent samme stilling i den svenske jazzen som Jan Garba-

JAZZBØKER ERIK MOSEHOLM «Da Den Moderne Dansemusikk Kom Til Danmark» ERIK MOSEHOLM FORLAG ISBN 978-87-993793-0-9 (Danmark 2010) Forfatteren (og bassisten) sier at dette ikke er en bok om jazz, men om «moderne dansemusiks kulturhistorie». Dette er et interessant tema i seg selv, men det er naturligvis klare forbindelser til jazzen, og kjenner man til dansk årgangsjazz, vil man finne masse relevant stoff her med referanser til størrelser som Erik Tuxen, Leo Mathisen, Valdemar Eiberg, Svend Asmussen og mange andre. Og for dem som interesserer seg for dans og jazzens forhold til denne, er boken et absolutt «must».

Det er gjort et solid forskningsarbeid, som dessuten er meget lesverdig med mange anekdoter, plakater og fotografier fra førkrigstiden. Det er ikke til å unngå å bemerke at danskene var like rasistiske som nordmenn når det gjaldt møte med den afro-amerikanske kultur. Groteske uttalelser var helt normalt, selv når det gjaldt et besøk av det fine jazzorkestret «Sam Wooding’s Chocolate Kiddies» i 1925, lederen ble karakterisert som [64] jazznytt

«orangutang». Og jeg kan ikke dy meg for å sitere «Kvindeklub»: «Unge piger, der ofrer deres nerver og skønhed på jazz-foxtrot, vil ældes tidlig og give djævelen mulighed for at leve på stor fod».

Det burde være mange målgrupper til denne spennende boken som er skrevet på et godt og lettlest dansk. Dessuten følger det med to CDer med musikkeksempler!

Jan Evensmo LEIF BO PETERSEN & THEO REHAK «The Music And Life Of Theodore «Fats» Navarro» THE SCARECROW PRESS, INC. ISBN 978-0-8108-6721-5 (paper) 978-0-81086722-2 (ebook) (USA 2009) Fats Navarro var, sammen med Dizzy Gillespie, grunnleggeren av moderne trompetjazz. Han var ikke fylt 27 år da han døde i 1950, brutt ned av sykdom og rusmisbruk. Likevel hadde han en meget betydelig innflytelse, først på sin samtid, og senere på størrelser som Clifford Brown, Lee Morgan og mange andre. Hans historie er interessant, spennende og tragisk i seg selv, og også som et eksem-

pel på jazzens utvikling fra swing til bebop på førtitallet.

Det er derfor gledelig at dette er blitt en fantastisk jazzbok, en av de aller beste jeg noen gang har lest! Det er gjort et utrolig grundig forskningsarbeid rundt Navarros liv og karriere; vi følger ham nærmest fra dag til dag, fra han ble født i Key West, Florida, gjennom oppvekst, «grunnskolen» i storband som Andy Kirk og Billy Eckstine, til han slår ut i full blomst ca. 1946, og deretter de vanskelige tider som leder til en altfor tidlig død.

Men dette biografiske aspektet er ikke alt! Boken har nemlig integrert en musikalsk del og analyse i selve teksten. Ikke bare går forfatterne gjennom hver enkelt plateinnspilling Navarro deltok i, med kyndige kommentarer, men de presenterer også et utall av illustrerende noteeksempler. De av oss som er godt kjent med hans musikk fra tidligere, kan ha stor glede og nytte av å sette på hans plater, lese forfatternes analyser og følge med på notene etter fattig evne. Og yngre trumpetstudenter kan jo forsøke å spille etter disse notene …

Oslo Jazz Circle inviterte på grunnlag av boken Leif Bo Petersen, tidligere skolelærer og selv trompeter, til å holde et foredrag om Fats Navarro, en inspirerende kveld i fjor høst. La deg selv inspirere til å kjøpe denne vidunderlige boken! Jan Evensmo

ANMELDELSER

rek, Arild Andersen og Jon Christensen har her hjemme. Han kommer opprinnelig fra Tyresö, og er barn av kroatiske foreldre. Hans far, Davor Kajfes var pianist, og var stadig på turné i Europa.

Goran Kajfes har jobbet med en rekke svenske musikere opp gjennom årene. Han har beriket både konserter og plater med bl.a.

Stina Nordenstam, Fläskkvartetten, Nenah Cherry, Håkan Hellström, Janet Jackson (!), Freddie Wadling, Monica Zetterlund, Eldkvarn, Eagle-Eye Cherry og Bo Kaspers Orkester. Hans solodebut kom med platen «Home» i 2001, og oppfølgeren «Headspin» vant svensk Grammis i 2005. Tid daglig spiller han med gruppen Oddjob, Nacka Forum og skabandet Jobalites.

På «X/Y» ville han lage en plate som ikke bare var bra musikalsk, han savnet de gode, gamle platecoverne, og ville lage en kunstbok ut av utgivelsen. To plater med et knippe kunstverk i mellom.

På «X» samarbeider han med et knippe av de ledende improvisatørene i den svenske jazzen. I The Subtropic Orchestra møter vi bl.a.

Jonas Kullhammar (s), Per «Ruskträsk» Johansson (s), Johan Berthling (b), Johan Holmegard (dr) og en rekke andre i tillegg til han selv på trompet, synthbass og perkusjon.

Umiddelbart forbinder jeg denne musikken med en litt light-versjon av Miles Davis sine første elektriske band, samtiidig som ånden av Don Cherry svever over det hele (andresporet er også komponert av Cherry).

Musikerne gjør en utmerket jobb.

Det låter litt «gammeldags», men det er en varme og glød i musikken som merkes godt.

«Y» er et stykke mer svevende musikk gjort av Kajfes i samarbeid med komponisten David Österberg, hvor en rekke keyboardsvarianter pluss piano, trompet, skarptromme og cymbal tas i bruk. En meditativ og vakker innspilling som svever av gårde uten å bli noe i nærheten av «new age» eller andre musikalske uvesener.

I mellom disse platene finner vi et knippe kunstverk av svenske kunstnere, som gir musikken enda mer mening.

«X»platen er nok den mest interessante, vurdert gjennom mine ører, og burde kunne fremføres i levende live en gang. «Y» er mer meditativ og neddempet, og kunne passet i en eller annen kirke på en eller annen festival i nærheten.

To flotte plater innpakket i vakker kunst. En komplett kunstopplevelse, kan vi nesten kalle det.

Jan Granlie

MAJID KHALIQ «The Basilisk» WWW.MAJIDKHALIQ.COM Noe forteller meg at jeg ikke er den eneste som hører om den amerikanske fiolinisten Majid Khaliq for første gang i forbindelse med hans debutCD «The Basilisk». Som så mange andre har han tatt situasjonen i platebransjen til etterretning og har gitt ut plata på eget selskap eller nærmere bestemt sitt eget nettsted.

Den 33 år gamle Khaliq, født og oppvokst i New York-området, har tatt til seg av det meste han har opplevd og når det geografiske utgangpunktet er «The Big Apple» så sier det mye og mangt. Opprinnelig har han klassisk bakgrunn, men jazzen tok han heldigvis før det var for seint og på «The Basilisk» opplever vi alt fra det klassiske fundamentet til hip hop-impulser.

Fem av de åtte låtene har Khaliq skrevet sjøl og når resten er henta fra McCoy Tyner, Cole Porter og avsluttes med «Polka Dots and Moonbeams», så mer enn antyder det hvor hovedvekta ligger. Med en av New Yorks aller mest lovende trommeslagere, og sønn av den strålende jazzfiolinisten John Blake, Jr., Johnathan Blake, pianistene Eric «ELEW» Lewis og Jeb Patton som deler på, trompeteren Charles Porter og bassisten Ivan Taylor (pluss en gitarist som spiller på ett spor, men som ikke er oppgitt), så gir Khaliq oss uansett en ganske trad debut som ikke er egna til å sperre opp ørene slik som når vi møter for eksempel Ola Kvernberg.

Majid Khaliq er utvilsomt en dyktig instrumentalist, men han greier likevel ikke å utfordre meg i voldsom grad foreløpig. «The Basilisk» er en helt grei presentasjon av et talent og Khaliq har utvilsomt det i seg som trengs for å ta nye steg.

Tor Hammerø JONATHAN KREISBERG «Shadowless» NEW FOR NOW MUSIC NFN 0002 Fra tid til annen dukker de opp fra det store – ikke akkurat intet – og gir bortskjemte og blaserte anmeldere bakoversveis. Gitaristen Jonathan Kreisberg hører med til den kategorien.

38 år gamle Kreisberg er født og oppvokst i New York, men flytta som tiåring til Miami. Musikk på høyt nivå hadde han med seg allerede fra ei solid platesamling i heimen. Gjennom seks tidligere CDer og mye turnering både med egne og andres band har han fortalt de som har kommet over hans musikk hvilke kvaliteter han er i besittelse av. Her hjemme fikk en del oppleve han i fjor i organisten Dr. Lonnie Smith sin trio.

Jeg var altså ikke blant dem som skjønte min besøkelsestid da Kreisberg gjesta kongeriket, men møtet på «Shadowless» med hans egen musikk har definitivt gitt meg en ny gitarfavoritt. Kanskje var det like greit at møtet blei utsatt for jeg har en mistanke om at det er som bandleder vi får et solid innblikk i hvem Jonathan Kreisberg egentlig er.

Bortsett fra ei låt basert på en gresk folkemelodi og Billie Holiday-klassikeren «Nice Work If You Can Get It» i en usedvanlig original versjon, har Kreisberg skrevet all musikken sjøl. Han er i besittelse av en personlig stemme, men at han har lytta aldri så lite til folk som Pat Metheny og John Scofield tror jeg ikke det kan være noen tvil om.

Et moderne hipt uttrykk der det skjer mye i løpet av hver eneste låt ligger i bånn – plutselig vrir Kreisberg & Co det hele over i rockeverden, for så på et helt naturlig vis legge veien tilbake til jazzen. Tempomessig er det hyppige variasjoner og Kreisberg benytter også en slags synthsound ikke så ulikt Metheny fra tid til annen.

Med seg har Kreisberg et særdeles bra lag med trommeslager Mark Ferber, pianisten Henry Hey, bassisten Matt Penman fra SFJAZZ Collective og saksofonisten Will Vinson som vi har truffet på sammen med vår egen New York-gitarist Lage Lund. Uten unntak er dette spennende og meget dyktige musikanter og de passer strålende sammen.

Jonathan Kreisberg har siden 1997 bodd i New York igjen og tilhører noen av de aller mest spennende miljøene i «The Big Apple». Med «Shadowless» har han i løpet av kort tid etablert seg på min personlige gitartopp – sammen med noen andre!

Tor Hammerø FRANK KVINGE «Sologuitar - Arctic Skyway» Frank Kvinge (g) LOSEN RECORDS LOS 103-2 Frank Kvinge er en norsk gitarist uteksaminert i klassisk og jazz. Etter oppveksten i Sandnes studerte han ved Guitar Institute of Technology i L.A. USA . I tiden 1989-2001 var han aktivt med i et levende musikermiljø i Chicago, tidvis med eget band. Han flyttet tilbake til hjemlandet i 2002. Albumet «Grieg, solo guitar» (Ponca, 2007) var hans forrige utgivelse. På sitt seneste utspill, «Artic Skyway» har han valgt å ta en pause fra klassiske verker. Den pliktoppfyllende småbarnsfaren hiver seg rundt og får en avtale på plass, som inkluderer et par opptakstimer i studioet til Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio. Til sin store fortvilelse glemmer den godeste Frank sin seks strengers nylongitar hjemme. Tid

koster penger det vet vi jo alle. Opptakene med seks strengers stålgitar blir unnagjort i en fei i studio. Frank Kvinge vet at dette kan være skjebnesvangert, for få artister lar seg musikalsk friste til å eksperimentere med en produksjon på rekordtid.

Det gis heller ikke mye tid til å «overdubbe» - en teknikk brukt av musikkstudioer for å legge til ekstra lyd på tidligere innspilt musikk. Den standhaftige Frank Kvinge holder likevel fast på sine planer. Komponistens 15 utvalgte har tidvis svært gode gitarprestasjoner. Det mest sårbare med denne utgivelsen er konseptet.

Helhetsinntrykket på dette albumet blir noe ensidig. Kanskje det var litt synd at nylongitaren ble glemt igjen hjemme. Den siste låten «Arctic Skyway» er allikevel en fin avslutning på Frank Kvinge´s «Solo guitar».

Lasse Haugen LAKE / WEBER / ULRICH «For a Little Dancin’» INTAKT 172 Sveitsisk baserte Intakt Records står fremdeles som den beste garant for kvalitetsmusikk, innen de friere former for jazz. Konstellasjoner mellom koryfeer fra den historiske amerikanske jazz-avantgarde fra sekstitallet og den sentraleuropeiske free-jazzens etterkommere synes å være et musikalsk sett fruktbart konsept.

Denne gangen er det altsaksofonisten Oliver Lake, som har innledet et samarbeid med to yngre dedikerte og rutinerte sveitsere, trommeslager og initiativtaker Dieter Ulrich og bassist Christian Weber. Det må innrømmes at Lake en tid har stått litt i glemmeboken hos undertegnede, og vel også litt i skyggen av samtidige stilister og instrumentkolleger som Ornette Coleman, Arthur Blythe og Anthony Braxton. Men Lake huskes vel i det minste for sitt medlemskap i fremdeles aktive «World Saxophone Quartet» og for sin egen reggae-fusjons-gruppe «Jump Up» på 80-tallet. Og med sine nå 66 år (på innspilningstidspunktet i 2009) fremstår han som en integrert og avklaret kunstner. Han spiller med full instrumentell kapasitet i behold, med et snertende, klart klingende toneideal i forlengelse av Charlie Parker, Eric Dolphy og Jakie McLean, og han disponerer sitt spill med sikkert, strukturelt overblikk. Med direkte sikte på trioens forråd av muligheter og fortrinn har han formet ni av de ti stramme tematisk/melodisk-baserte forløp av insiterende variasjon. En innfallsvinkel som viser mange likhetstrekk med danske Jesper Zeuthens trio. Tross den helt faste og akustiske instrumentkonstellasjon er jazznytt [65]

ANMELDELSER

spennvidden i musikken stor og kan illustreres med de stilistiske motpoler i spor 3 og 4, der først «Rollin’ Vamp» er et groovy forløp med en ostinat bassfigur og en klar metrikk bak Lakes besindige altsaksofon, hvoretter «Art 101» primært utfolder et instrumentalt lydlandskap med stigende dramatisk intensitet.

De tre musikere er imponerende samspilte og overalt lyttende og bevisste om sine innspill. Og både Weber og Ulrich spiller sine instrumenter med et avslappet nærvær som var de født i jazzens hjemland.

Slik fremstår trioen som en perfekt ramme for Oliver Lakes konsoliderende og modne musikk, som rommer både sangbare, dansante og reflekterende kvaliteter.

Bjarne Søltoft

HELGE LIEN TRIO «Natsukashii» Helge Lien (p), Frode Berg (b), Knut Ålefjær (dr)

OZELLA OZ036CD «Hello Troll» fra 2008 ga Helge Lien Trio spellemannpris, yatzy i 6ere og plata ble kalt «kanskje den sterkeste norske pianotrioplata noensinne» av Terje Mosnes i Dagbladet. På plata som presumptivt ble titulert av Music Export Norway viser trioen seg fra sin mest lekne og utforskende side. På «Natsukashii» tar de noen skritt tilbake, inn i meditasjonen og ettertanken.

«Natsukashii» er, ikke overraskende, japansk og er i følge mer eller mindre sikre kilder et uttrykk for en nostalgisk følelse, hvor fortiden fremkalles slik man husker den, ikke nødvendigvis slik den faktisk var. Et noe kryptisk utgangspunkt for en jazzplate, men følelsen av tilbakeblikk og melankoli er så absolutt tilstede. Den sterke driven og nerven som preger forløperen, er her forlatt til fordel for et mer neddempet lyrisk uttrykk i Tord Gustavsen / Espen Eriksen-stil. Den kjølige nordiske pianotrioen med bekymringsrynke i pannen og mollstemt orgelpunkt. Hørt det før?

Men det er ikke alt som er like forutsigbart som låtene «Bon Tempi» og «Sceadu». På «E», som i likhet med alle de andre låtene er signert Lien, settes innsatsviljen og tempoet opp og trioen glimter til som de har vært kjent for å gjøre. På «Hymne» (først utgitt på trioens debut fra 2001) hører vi ekko av Griegsk folklore, den rytmiske «Umbigada» er en interessant sak med et utfordrende motiv, men blir med sine drøye 2 minutter som parentes å regne i sammenhengen. «Small No Need» (temaet er basert på intervallet liten none) er friskere og løfter helhetsintrykket på en plate som [66] jazznytt

ikke innfrir forventningene helt. De mer anonyme låtene tråkker langs vel oppgåtte stier, slik at nostalgien for meg blir uttrykk for en lengsel etter den forrige plata. Eller «Natsukashii Hello Troll» (Gode gamle Hello Troll) som japanerene ville sagt det.

Svein Magnus Furu MACROSCOPIA «Macroscopia» MÉTIER RECORDS MJ0403 Bak dette bandnavnet og denne skiva skjuler saksofonisten og trompeteren David Carter, basunisten Claire deBrunner, gitaristen, oudisten og perkusjonisten Ken Silverman og bassisten Tom Zlabinger seg. De tilhører alle New Yorks undergrunnmiljø – et miljø med like nær tilknytning til samtidsmusikk som til frijazz.

Presseskrivet forteller om lange og innholdsrike karrierer for de fleste av de fire. Til tross for det er dette første gang jeg støter på de fleste navnene og musikken de skaper. Om det sier mye om meg eller om de involverte vet jeg ikke, men svært sentrale kan de ikke ha vært uansett.

Besetninga og dermed den musikalske sounden er høyst spesiell. Alle fire får anledning til å fortelle hvem de er underveis, men det er det kollektive uttrykket som hele tida er i fokus. All musikken er unnfanga spontant og alle er gode lyttere og ditto instrumentalister.

Til tross for det så rører ikke musikken meg i noen særlig grad. Den flyter stille framover uten at det skjer for mye underveis – et paradoks i en totalt fri ekskursjon. De som trives i stilleflytende landskap der det skapes makroskopisk musikk finner sikkert mye mer enn meg her.

Tor Hammerø MARILYN MAZUR GROUP «Tangled Temptations & The Magic Box» STUNT RECORDS STUCD 10162 Marilyn Mazur ser kanskje ikke så vilter ut, men gi henne et par trommestikker, så skal jeg love deg fyrverkeri. Den dansk-amerikanske perkusjonisten har bodd i Danmark siden seks-årsalderen, og har siden debuten i slutten av tenårene spilt med både Palle Mikkelborg, Miles Davis, Gil Evans, Wayne Shorter og vår egen Jan Garbarek for å nevne noen få. «Tangled Temptations & The Magic Box» er en dobbelt-cd der den første, «Tangled Temptations», er et live-opptak fra 2009-versjonen av Cantabiles teaterstykke «Beggars Opera». Den andre, «The Magic Box», er studioopptak av et utvalg av gruppens konsertmateriale. Med seg i bandet har Mazur

saksofonist Fredrik Lundin, gitarist Krister Jonsson og bassist Klavs Hovman. Morsomst er denne dobbeltplata når Mazur selv står i fokus.

Det er og blir hun som er stjerna på laget, selv om både Lundin, Jonsson og ikke minst Hovman ikke skjemmer bort kvartetten de heller. Albumet er for øvrig svært variert, fra mer eller mindre melodiøs blues og funk-inspirert jazz til nærmest reinspikka rock, slik som riffet rett etter trommesoloen på «Sage Passion». men her er også varere partier hvor Fredrik Lundin høres ut som Jan Garbareks ukjente fetter. Etter min mening er live-plata absolutt den mest spennende av de to. Den har den umiddelbare nerven som studio-opptaket til tider kan mangle litt av.

Roy Ervin Solstad IVAN MAZUZE «Maganda» IMAZUZE MUSIC/IMCD001 Han skifter band fra låt til låt, men holder et visst tak i trommeslagerne Frank Paco og Kevin Gibson, samt bassisten Lukas Khumalo.

Vi befinner oss i avdelinga for skoleflink, velfrisert og pen jazzmusikk.

Lydbildet – spesielt keyboardet - er ofte likt hva Miles Davis skapte med sitt «Tutu»-band, og da nærmer vi oss selvfølgelig også Weather Report – i balladehumør, vel å merke.

I mine ørere blir dette alt for friksjonsfritt, men slikt er jo en smakssak – og jeg har ingen problemer med å forstå at mange syns denne typen musikk kan være vakker å låne øre til. Utfordrende er den imidlertid ikke.

Når Mazuze byr på vokale låter, går det i fred og frihet og den slags – «let’s try to find that little beautiful peace in our hearts». Pent tenkt, selvfølgelig, og veldig i tråd med det musikalske budskap.

Nå veit du hva du skal kjøpe dersom du skal arrangere et litt stilig champagne-selskap, uten fare for å provosere med bråkete musikk.

Arild Rønsen DADO MORONI «Live in Beverly Hills» RESONENCE RECORDS RCD-1012 Man får mye for penga nå til dags.

«Live in Beverly Hills» inneholder faktisk hele konserten Dado Moroni og hans trio holdt i California i fjor – både som lyd og bilde. Du kan høre den, på CD – eller du kan velge å ha den som konsertopptak i stua, på DVD. (Kameraet er plassert tett på, og resulterer i noe helt annet og severdig enn et tilfeldig oppsatt kamera ute blant publikum.)

Dado Moroni, egentlig Edgardo Moroni, kom til verden i Genova, Italia i 1962, men har tilbrakt store

deler av sitt liv i New Yorks jazzmiljø. Pianotrioen er blitt hans spesialitet, og han utfører øvelsen med en touch av latin.

Han spiller fantastisk fint, og gjør livet enkelt for sine medspillere Peter Erskine (dr) og Marco Panascia (dr) – som spiller like fantastisk fint.

Bandlederen har sjøl skrevet mesteparten av materialet, men gir plass til «Einbahnstrazze» – komponert av hans musikalske mentor, Ron Carter.

Jeg har hatt denne plata som musikk til arbeidet noen dager, velegna som sådan. Men inntrykkene førte seinere til at jeg faktisk brukte en times tid foran tv-apparatet med den samme musikken. Det oppfatter jeg som et kvalitetstegn; en time med Moroni er ensbetydende med lun hygge.

Arild Rønsen MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING «The Coimbra Concert» CLEEN FEED CF214CD Den amerikanske kvartetten Mostly Other People Do The Killing kan på mange matter betegnes som et av de minst tamme jazzensembler på dagens jazzscene. Uten skrupler eller hensynstagende harver de over andre komposisjoner og stjeler som ravner i hytt og pine uten skrupler.

Se bare på coveret på «The Coimbra Concert», som er deres egen versjon av coveret på Keith Jarretts «The Köln Concert».

Bandet består av bassist og hovedkomponist Moppa Elliot, trompeteren Peter Evans, saksofonisten Jon Irabagon og trommemaskinen Kevin Shea.

På «The Coimbra Concert» møter vi dem på to CDer live fra Jazz ao Centro Festival i Coimbra i Brasil i mai i fjor. Musikken kan på mange måter beskrives som et slags Ingrid Espelid Hovig-stunt, hvor man tar ingredienser fra de siste 50 årenes jazzhistorie og hiver det i gryta og setter det på kraftig oppkok i en times tid. Ut kommer en blanding av Atomic på syre, Charles Mingus i gleden, en rettrygget Ornette Coleman og Art Ensemble of Chicago på en god dag. Elementer vi er sikre på å ha hørt før dukker jevnlig opp, men ikke lenge nok til at vi kan identifisere dem. De raser av gårde på høyoktan, bare avbrutt av Moppa Elliots inn- og outroer. Alle musikerne er dyktige til fingerspissene, og i motsetning til en del andre band fra Sambandsstatene går disse fire herrene framover og er ikke så veldig opptatt av hva som har skjedd tidligere innenfor den amerikanske jazztradisjonen. Å sammenligne dem med Atomic

ANMELDELSER

Brynjar Rasmussen og Werner Andersson

BRYNJAR RASMUSSEN «Artic Mood» Brynjar Rasmussen (cl, bcl, v), Ragnhild Furubotten (vi, v), Bjørn Charles Dreyer (g, g.el), Jørn Øien (p, keys), Herman Rundberg (perc, acc, stick, v), Gunnar Audland (dr, perc), Svein Schultz (b, div), Ole Jørn Myklebust (tp, v, div), Bjørn Sundquist (res), Werner Anderson (foto)

NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 9788281810037 Opp gjennom årene er det gjort ei røys med mer eller mindre vellykkede bestillingsverk for en rekke jazzfestivaler. På dette områd-et er det kanskje Vossa Jazz som har vært flittigst, og deres «tingingsverk» har ført fram til flere fremragende plateinnspillinger. Det er nok å nevne Arild Andersens «Sagn» og Nils Petter Molværs «Khmer».

Under årets Polarjazz på Svalbard hadde Nordnorsk jazzsenter bestilt verket «Artic Mood» av klarinettisten Brynjar Rasmussen.

Og vi kan gjerne inrømme det: Vi var ytterst skeptiske da vi vandret de få metrene fra Raddison Blue-hotellet til det flunkende nye kulturhuset i Longyearbyen, for å overvære urpremieren. Så godt som alle som kunne krype og gå av lokalbefolkning var til stede, sammen med et knippe «jazzeksperter» fra hele verden.

Og jeg bryter sammen og tilstår. Jeg tok feil!

Skammelig feil! For dette bestillingsverket satt som ei kule, akkurat der det skulle!

Musikken kan man gjerne plassere inn i «Khmer»-avdelingen. Men det er uvesentlig i denne sammenhengen. Sammen med Werner Andersons bilder blir denne musikken (og tekstene) lokal, samtidig som de er mer enn globale nok. Historien dreier seg rundt tekster skrevet av fangstmenn som ble «forlatt» i isen, og musikken og bildene bygger fint opp mot dette.

Med flere av musikerne som til daglig spiller med Mari Boine, får man også mye av hennes lydbilde og dybde i musikken, hvor mye preges av Gunnar Auglands mektige trommer

og Svein Schultz’ bassganger. Men vi legger også merke til flere andre gnistrende solister i dette laget. Først og fremst Rasmussen selv, som vi kun kjenner fra «string swing»avdelingen fra før. Klart og vakkert bassklarinettspill hele veien. I tillegg kommer vi ikke utenom Jørn Øiens nydelige pianokomp til Sundquists andre opplesing. Vakrere og enklere er det vanskelig å få det. Og over det hele troner trompeteren Ole Jørn Myklebust med stor overbevisning.

I det store og det hele er dette en mektig forestilling som passer til landskapet, livet og værforholdene på Svalbard. Rasmussen (og Anderson) har klart å lage et «verk» som gir oss mange sterke inntrykk, spedd på med dans og glede, som i den fine folkemelodien «Hornsund» hvor Furubotten og Rasmussen briljerer.

Det er ingen grunn til at dette «verket» kun skal få noen få fremføringer på Nordkalotten. Dette er et «verk» som bør framføres på Nasjonal jazzscene, på Moldejazz, i Bergen, Stavanger, Kristiansand, på Geilo, i Tyssvær og i Svelgen. Eller for den sak skyld, i London, Paris og på Sardinia.

Få musikken ut på et stort selskap (eller i hvert fall på et selskap med internasjonal distribusjon) og vi kan få en ny «Khmer»bølge over Europa. Strålende!

Jan Granlie

Utsnitt av et av Werner Andersons bilder på boka «Artic Mood» jazznytt [67]

ANMELDELSER

(selv om de djerve amerikanere ikke har med piano i bandet) er etter min mening treffende. Energien er til stede hele veien. Det solistiske er gnistrende og samspillet sitter tett hele veien. De gjestet bl.a. Oslo Jazzfestival i fjor, og gjorde en brukbar forestilling på Nasjonal Jazzscene, men den konserten når ikke opp til ankelen på hva de gjorde i Brasil tidligere på året.

Dette er ei plate som bør forefinnes i et hvert hjem med sans for rytmisk kvalitetsmusikk. Dette er, så vidt jeg har klart å finne ut, deres tredje plate som kvartett, men hver for seg forefinnes de kreative musikerne på en rekke andre innspillinger, både under eget navn og på andres utgivelser, så det er bare å gå ut og lete.

For dette er musikk du garantert kommer til å bli fascinert av.

Jan Granlie NICOLAI MUNCH-HANSEN «Chronicles» STUNT RECORDS 10072 Den danske bassisten Nicolai Munch-Hansen er aktiv i flere sjangere. Her presenterer han en sekstett med saksofonist Ned Ferm og trombonist Mads Hyhne over komp og fargelegging fra, foruten ham selv, gitarist Jakob Bro og trommeslager Jacob Høyer. Pianist Søren Kjærgaard medvirker på tre spor og vokalist Kira Skov på ett.

Munch-Hansen har skrevet all musikk selv. Dette er akustisk komposisjonsmusikk der de improviserte strekkene forholder seg relativt stramt til det skrevne utgangspunkt, med Hyhne som mest fremtredende solist. Vi befinner oss oftest i et lyrisk landskap med for det meste løs rytmikk. Kapellmesteren binder ensemblet sammen med rund fin sound i instrumentet.

Den lett sakrale stemningen brytes ved noen anledninger, som i «The Rise of Sheriff Leroy» med frijazzflørtende tenorsaksofon fra Ferm, og noen ganger der Hyhnes mangefasetterte tone gir meg assosiasjoner til gammel Roswell Rudd. Hans trombonespill er også det som bidrar sterkest til å gi ensemblesoundet identitet og helhetlig profil.

Vokalist Kira Skov gjør en kurant gjesteopptreden på «My Man» (en nykomponert mann, ikke den gamle Mon Homme).

Flere av komposisjonene er raffinert kleinkunst, som til tross at det overflatisk sett låter enkelt, har flere lag.

Når bandet ved noen anledninger tenderer mot fastere rytmikk, synes jeg imidlertid tilnærmingen blir litt halvhjertet, nesten med frykt for at det skal oppstå pulserende driv. Det er legitimt å søke et nedtonet uttrykk, men man behøver ikke derfor

[68] jazznytt

virke timid når det innimellom legges opp til rytmisk kontrast.

Petter Pettersson LARS MØLLER «Phobia» STUNT RECORDS STUCD 10142 Lars Møller er hyperaktiv, men dette er faktisk hans første kvartettutgivelse i eget navn siden Lars Møller Groups «Centrifugal» (2001). I mellomtida har han fått stipend fra den danske stat, penger han blant annet har brukt til å perfeksjonere seg innen såkalt kvarttoneteknikk.

Etter en telefon til Petter Wettre, gjør jeg et forsøk på å folkeliggjøre: Mens vår skala består av tolv toner, opererer eksempelvis klassisk indisk musikk med 24 – hvilket innebærer at der våre ører har blitt opplært til å gjenkjenne en skala oppdelt i halvtoner, opererer den indiske med kvarttoner. Denne skalaen har altså et tonetrinn mellom G og G#!

Reint teknisk er dette problemfritt for strykere og trombonister, som jo per definisjon kan skli som de vil fra den ene tonen til den andre. Den som imidlertid lærer å spille saksofon her hjemme, må fort finne fram til forskjellen i fingersetting mellom G og G#. Men den imellom – altså kvarttonen – det er en helt annen historie, en del av et toneunivers som for de fleste utøvere kort og godt er ikke-eksisterende.

Ifølge Wettre er det mange andre enn Møller som benytter metoden (selv om dansken antageligvis har jobba så mye med den, at han nesten har gjort den til «sin»), for eksempel Michael Brecker. («Men han spiller så fort at nesten ingen legger merke til det».)

Ved første gangs gjennomhøring av «Phobia» innrømmer jeg å ha overhørt fenomenet. Dette låter med andre ord ikke «Ravi Shankar på fretless sitar». Men etter å ha satt meg inn i saken, hører jeg faktisk temmelig klart og tydelig at det her foregår «mystiske» saker. Og det sier vel seg sjøl, at når du har 24 toner til disposisjon istedenfor 12 – ja, så utvider mulighetene seg?

Alt dette er selvfølgelig en invitasjon i seg sjøl til å gå til anskaffelse av «Phobia». Men enda mer vesentlig: Plata er glimrende. Dansk/tysk samarbeid (Thor Madsen - gitar, Robert Landfermann – bass og Jonas Burgwinkel - trommer) på sitt ypperste, i kategorien moderne jazzmusikk uten drahjelp av annet enn helt tradisjonelle instrumenter. Hva soundet angår, kunne dette like gjerne vært spilt inn på 60-tallet. Det musikalske derimot, har et klokkeklart stempel av det 21. århundre.

Arild Rønsen

LUCAS NIGGLI BIG ZOOM «Polisation» INTAKT 174 Platetittelen «Polisation» er ikke et ord som betyr noe, før man selv legger noe i det. Første del kan vel vise til et mangfold (poly-) i musikkens uttrykk, men siste del forekommer meg akkurat like kryptisk, eller i all fall underfundig, som musikken selv forekommer.

Det er den sveitsisk bosatte trommis Lucas Nigglis prosjektgruppe «Big Zoom» som står bak sakene. Zoom var hans trio med tyskerne Nils Wogram på basun og Philipp Schaufelberger på gitar. Den ble «Big» med tilføyelsen av Caudio Puntin (cls) og Peter Herbert (b), som på denne nye plate er skiftet ut med freeimpro-veteranene, den amerikanske fløytenist Anne La Berge og den britiske basskapasitet Barry Guy. Dermed har Niggli oppnådd å dreie musikken lengre bort fra harmonibaserte seksjoner og mot en mer lydorientert arena. På platen skjer i realiteten en veksling mellom disse to musikalske posisjoner, som sammenkobles så umerkelig organisk at det kan virke som en intrigerende veksling (som på film) mellom spenning og forløsning. Likeså spennende de uforutsigelige innslag i musikken kan forekomme (eks.: de avsluttende kriblende overtoner i «Polisation I») likeså jublende blir man, når musikken river én inn i melodiske utbrudd og uimotståelig rytmisk dans (eks.: den lystsprengende calypsoaktige slutning i «Polisation III»).

Alle fire stykker er fra Nigglis hånd skapt med klar formsans, men samtidig holdt åpen for musikernes utfoldelse både i ensemblet og som solister. Wogram gjør sterkest inntrykk med sitt nærvær i lydkoloreringen i ensemblet og sitt solospill over hele spektret, fra lyrisk varsomhet til ekspressiv vitalitet. La Berge glimrer også med så vel heftige som luftige koloreringer på tverrfløyten og diskret bruk av elektronikk, foruten at hun overrumpler med sensitiv bruk av bl.a. bitonalitet, growl, glissandi og orale lyder i sine fløytesoli.

Schaufelberger bemerkes, som på den nye Pierre Favre-CD, for sitt intelligent klangkontrollerte gitarspill, og Barry Guy er med sin bass en urkraft i ensemblet og bygger katedraler med sine soli. Nigglis trommespill er selvsagt årvåkent og litt barokt med sin tørre klang – og kanskje tidvis litt for kantet. Men som «direktøren for det hele» skal han være velkommen på så vel resepsjonene som gjøglermarkedet.

«Big Zoom» er langt større enn mannskapet lar ane.

Bjarne Søltoft

NORDIC CONNECT «Spirals» ARTIST SHARE AS0097 Det faktum at denne plata når Kongeriket over to år etter at den ble spilt inn, må bero på en sørgelig misforståelse. Dette er virkelig stilig, og det kan da ikke være så langt over grensa fra Sverige!

Trompeteren Ingrid Jensen har bakgrunn fra Maria Schneider Orchestra, men mye tyder på at bandet hun har danna sammen med sin søster Christine ( på as, ss) kan bli hennes hovedbeskjeftigelse. De har med seg unge herremenn (Mattias Walin – bass og Jon Wikan på trommer), mens Maggi Olin regjerer på pianokrakken.

Nordic Connect er så avgjort best når de «lar det stå til»; når de beveger seg så langt som mulig utafor de på forhånd vedtatte melodilinjene og skjemaene; når de ikke er nervøse for å få sletta midt i trynet. Og dette har ingen ting med elektrisk styrke å gjøre. De oppnår noen av sine kuleste uttrykk når Maggi Olin setter seg bak flygelet, og når Ingrid Jensen samtidig velger flugelhornet.

Således blir Olins «Song for Inga» et høydepunkt – ikke minst i kraft av Christine Jensens aldeles glitrende saksofonspill. Og altså: Helakustisk.

Likevel liker jeg dem best med Fender Rhodes som akkordleggende instrument. Når de virkelig gnistrer i denne utgaven, som i Ingrid Jensens «Earth Sighs», da går tankene til Miles Davis 1967. De er jo ikke der, og heller ikke i nærheten av Masqualero på sitt ypperste - men det burde være mulig å forstå hva jeg er ute etter å beskrive.

Arild Rønsen MORTEN PEDERSEN «JapGaf» BAREFOOT RECORDS BFREC015 Den danske pianisten Morten Pedersens plate «JapGaf» er den første han gir ut i eget navn. Tidligere har han vært å høre i trioen The Mighty Mouse og Maria Faust Group for de som er godt kjent med dansk jazz.

Pianisten tilhører det såkalte Barefoot-kollektivet som har sprunget ut av Vestjysk Musikkonservatorium (heter nå Syddansk Musikkonservatorium og skuespillerskole) i Esbjerg. Når først Morten Pedersen debuterer, så gjør han det skikkelig.

«JapGaf» er nemlig et dobbeltalbum der den første er en duo-innspilling med ham selv og perkusjonisten Lisbeth Diers. På plate nummer to har Pedersen selskap av bassisten Thommy Andersson. Begge platene er glimrende eksempler på hva jazz handler om.

Rytmikk og improvisasjon. Morten Pedersen og Diers/Andersson trek-

ANMELDELSER

GEORG REISS KVARTETT «For All We Know» Georg Reiss (cl), Håkon Gjesvik (p), Torstein Ellingsen (dr), Audun Ellingsen (b)

MJB6 Jeg siterer fra omslaget: «Dette er en plate laget for deg. Med gode melodier, lekende soli og behagelig lyd, har vi kun ett mål for øyet; at du skal ha lyst til å spille den en gang til». Det har jeg gjort ja, faktisk tre ganger i løpet av noen dager. Melodivalget er ganske krevende, bestående av standardmelodier som tidligere har blitt innspilt av mange av jazzens storheter, samt noen interessante komposisjoner, som Olle Adolphsons «Trubbel» (også innspilt av Asmund Bjørken på akkordeon så tidlig som i 1979).

Georg Reiss har nå etablert seg som en av våre beste klarinettister innen jazz og annen rytmisk musikk. Han spiller fast med Magnolia Jazz Band, og er bandets selvsagte annonsør, med en humor som går i retning av «british understatement». Foruten å ha blitt påvirket av jazzen, har hans stil også en dragning mot jødisk/bulgarsk musikk (klezmer renner meg i hu).

Noen typisk New Orleans-klarinettist er han ker hverandre fra skanse til skanse. I det ene øyeblikket voldsomt. I det neste sart og stille. Det er nok ikke noe for førstegangskjøperne av jazz.

Til det er det nok både rytmisk og melodisk litt for langt unna pop/rock-sjangeren, men har du først knekt jazzkoden, er dette duojazz av ypperste format. Skal jeg velge mellom Diers og Andersson, velger jeg under tvil perkusjonisten og vokalisten Lisbeth Diers. Særlig på de låtene hvor hun også bruker stemmen, er det vanskelig å holde smilet tilbake. Jeg gleder meg allerede til oppfølgeren til denne strålende debuten.

Roy Ervin Solstad JEREMY PELT QUINTET «The Talented Mr Pelt» HIGHNOTE 7216 Pelt har holdt kvintetten sin sammen i mer enn tre år, en prisverdig prestasjon, særlig tatt i betraktning at den inneholder et par av de mer ettertraktede musikerne i USA. I albumteksten skriver bassist Dwayne Burno at bandet lider når ett av medlemmene må ha vikar, fordi alle har utviklet seg til å bli «…the person that is NEEDED, not only wanted». Lett å forstå, bandet låter homogent, og temagrunnlaget er ofte komplisert i skiftende taktarter og sammensatt form. Selv om kvintetten behersker underlaget, kan dette være et tveegget sverd – det hender krevende strukturer ødelegger noe av flyten i improvisasjonene.

Jeremy Pelts kvintett er blant de fremste når det gjelder fordypning i akustisk tradisjonsbasert samtidsjazz.

Pelt på trompet og tenorist JD Allan spiller fulltonende kor med kompli-

ikke, og hans spill passer derfor innenfor flere av jazzens stilarter. Han er også som en knakende god altsaksofonist(jeg savner en drager på saksofon).

To av hans medmusikanter er kolleger fra Magnolia, pianisten Håkon Gjesvik og trommeslageren Torstein Ellingsen. Vi kjenner disse to som solide utøvere på sine respektive instrument, og de gir her Georg den støtten han trenger. Den store overraskelsen for meg er bassisten Audun Ellingsen. Rent og teknisk meget bra basspill.

Det har kommet en ny generasjon jazzbassister som tydelig har fått god undervisning, og som blandet med gode talenter har skapt resultater.

En spilletid på 50 minutter er akkurat passe for en plate med så pass liten besetning.

Jeg gratulerer Georg Reiss og kvartetten med deres første plate, og henviser til de første linjene som Georg selv har skrevet. De stemte på en prikk!

Trygve Hernæs

sert og levende fraseologi som imponerende lekent forholder seg til alle rytmiske utfordringer. Pianist Danny Grissett er en dyktig Hancockianer i akkompagnement og soli, og Cleaver et polyrytmisk kraftsenter. Alt utføres med full kontroll, men innimellom får i alle fall denne lytter en følelse av safe modal-liring.

I slike stunder minnes jeg da salige Art Blakey midt i et kontrollert Wynton Marsalis-kor freste fra trommestolen: «Make a mistake!».

Men bevares – dette er bra, ut fra bandets målsetning veldig bra. Har du sans for gammel Miles og Blue Note, finner du ikke mye som overgår Pelt-kvintetten på denne siden av årtusenskiftet. Savner du Freddie Hubbard, kan Pelt kanskje hjelpe på abstinsensen, særlig i avslutningslåta «Davis and Goliath». Den er en fest, og her høres det faktisk ut som gutta svetter litt. Innspillingen er gjort i Rudy van Gelders berømte Englewood-studio – et kvalitetsstempel i seg selv – så det er bare så vidt jeg tør skrive at jeg synes pianolyden noen steder er litt flat.

Petter Pettersson POEME «Idyll» POEME POPCD01 Poeme er en svensk kvintett som gjør «jazz på svenska» med tekst.

Vokalisten Evamarie Agnelid og pianisten Peter Schyborger utgjør grunnstammen i bandet, og de har samarbeidet som duo i snart 15 år.

Men det er først nå de har beveget seg inn i platestudioet for å gjøre en CD. Med seg i studioet hadde de saksofonisten Joakim Mildner, bassisten An-

ders Jormin og trommeslageren John Löfcrantz-Ramsay, og det høres ut som de har hatt en hyggelig stund i studioet i Göteborg høsten 2009.

For et par år siden skrev undertegnede en panegyrisk ros av platen «Genom varje andetag» begått av pianisten Anders Widmark og vokalisten Helen Sjöholm. Når jeg hører på Poeme, får jeg en fornemmelse av at Widmark og Sjöholm lurer litt for mye i kulissene. Stemmen til Agnelid er ikke ulik Sjöholm og pianospillet ligger ikke veldig langt fra Widmark. Derfor blir det også litt vanskelig å bedømme denne plata objektivt. «Genom varje andetag» var en av de vakreste platene som kom i 2003, derfor blir sammenligningen med «Idyll» muligens litt urettferdig.

Kompet er et av de beste som er å oppdrive innenfor denne type musikk, pianospillet er flott og stemmen til Agnelid er åpen, klar og vakker.

Men jeg synes kanskje ikke platen har like mange melodier som utmerker seg. For visejazzelskere med en hang til svenske sangerinner, er dette en innertier. Og for den som vil høre strøkent basspill gjort av en av våre sterkeste stemmer på det store instrumentet, er denne innspillingen en god studie.

Jan Granlie ERIC REED «The Dancing Monk» SAVANT 2108 Det er Thelonious som danser på denne CDen, der pianist Eric Reeds trio tar for seg åtte kjente Monkkomposisjoner og en tribute-låt (tit-

telmelodien). Reed satt i Wynton Marsalis’ band i fem år, og har ellers bakgrunn fra bl.a. Freddie Hubbard og Joe Henderson.

Monks komposisjoner og pianospill er to sider av samme sak – en egen og særpreget dialekt innen jazzens språk, et jazzens sognamål. Mange kan spille Monks melodier med dialektiske målmerker, men når du har gjort det – hva så? Skal du forsøke å utvikle dem på samme målføre, eller – for å bruke en kanskje ikke hundre prosent treffende metafor – gå over til bokmål og dermed normalisere musikken og fjerne særpreget? Det dreier seg om bl.a. voicinger, nyanseringer, småskakke arpeggioer samt en del mer udefinerbare elementer.

Monk sa selv: «Jazz is my adventure.

I’m after new chords, new ways of syncopating. New figures, new runs.

How to use notes differently».

Reed forsøker å bruke toner annerledes. Det dufter Monk av hans utvikling i for eksempel «Blue Monk» (kanskje ikke det vanskeligste), «Ask me Now» og til dels også «Pannonica» (sannsynligvis litt verre.) Selv om han bruker Monks språk, lykkes han å fortelle egne historier. Andre ganger, særlig i balladetempi som på «Ruby my Dear», er det lettere å havne i et mer konturløst boplandskap.

Likevel er den dansende Monk – Reed mener det bør danses mer til jazz – et tight og fint album, der Ben Wolfes bass og Mc Clenty Hunters trommer, med elastisk drivende vispespill og til dels morsomme cymbalaksentueringer, bidrar til et personlig statement i Monks ånd.

Petter Pettersson

jazznytt [69]

ANMELDELSER

DANIEL RORKE «San´an» Daniel Rorke - (s), Hilmar Jensson (g), Rune Nergaard - (b), Per Oddvar Johansen - (dr)

SATU 0902 Den australske saksofonisten Daniel Rorke er inspirert av det japanske instrumentet shakuhachi, et bambuslignende blåseinstrument. Henrykt over bambusrørets muligheter ble albumet «San´an» til. Ulike stilarter og sjangre er sterkt representert her. Komponisten Rorke har også fått med seg en legendarisk besetning som består av svært produktive jazzmusikere med ulik bakgrunn og nasjonalitet. Vi drar kjensel på den islandske gitaristen Hilmar Jensson som har arbeidet med blant annet Jim Black’s Alas No Axis. Ellers består også kvartetten av to sterke jazznavn som Daniel Rorke har møtt på i det norske jazzmiljøet i Trondheim, Rune Nergaard på bass og Per Oddvar Johansen på trommer. Her ligger også litt av hemmeligheten bak albumet «San´an», ikke minst er et opphold i Rainbow Studio med på å gjøre dette albumet til et mestermøte av jazzmusikere. Man skal være forsiktig med å sammenligne med tidligere og andre store utgivelser, men «Fluctuation, Metamorphoses» har en banebrytende innledning som helt og holdent er Hilmar Jensson sin fortjeneste. Daniel Rorke sine år i Trondheim har nok gjort ham til en fullblods utøver av den nordiske jazzsounden.

Lasse Haugen ANGELICA SANCHEZ «a little house» CLEEN FEED CF206CD Pianisten Angelica Sanchez er et nytt navn for undertegnede. Dette er hennes tredje plate under eget navn, og hennes andre på selskapet Cleen Feed. Hun har tilhold i New York og hun spiller med det som kan krype og gå av modernister der borte, som Wadada Leo Smith, Paul Motian, Ralph Alessi, Susie Ibarra, Tim Berne, Mario Pavone, Trevor Dunn og Mark Dresser.

I henne lille hus møter vi henne solo – både på vanlig piano og toy piano, noe som er med på å gjøre innspillingen variert og fin.

Musikalsk befinner hun seg innenfor avantgarden med klare røtter til Cecil Taylor og hans like, men jeg aner også et nært og godt forhold til Thelonious Monk i hennes «angrep». Hennes fabuleringer over få jazznyhetene hjem i postkasse seks ganger i året abonner på jazznytt www.jazznytt.no [70] jazznytt

tangentene er smakfulle og komposisjonene fortoner seg som frie improvisasjoner, med unntak av «I’ll Sign My Heart Away» skrevet av Hank Thompson og «City Living» som Ornette Coleman står ansvarlig for. I tillegg behandler hun den fine brasilianske folkemelodien «A Casinha Paquenina» som om den var hennes egen.

Hennes pianospill er kreativt og ytterst interessant. Det blir aldri kjedelig, og jeg føler at vi her har å gjøre med en pianist som også bør få utfolde seg på en og annen norsk scene i løpet av nærmeste framtid.

Perfekt for Forum i Molde, Osasalen på Voss eller andre intime spillesteder med godt flygel. I tillegg er lydproduksjonen helt på Jan Erik Kongshaug-nivå. Strålende!

Jan Granlie BENJAMIN SCHAEFER «Beneath the surface» ENJA 9556 Benjamin Schaefer (29) har studert med bl.a. John Taylor. I sin pianotrio suppleres han av bassist Robert Landfermann og trommeslager Marcus Rieck. De innleder med et virilt nummer som grovt sett er sted mellom Keith Jarrett og e.s.t. Deretter utvides besetningen med to klarinetter (tidvis bassklarinett), fiolin og cello. Denne uvanlige instrumentsammensetningen bruker Scaefer til å skape særpreget kammermusikk, fra sfærisk samtidsmusikk i den nesten ti minutter lange tittelkomposisjonen, til halvannet minutt enkel pastoral skjønnhet for klarinett og cello i «Davy Jones».

Mellom de orkestrale numrene kommer trioen tilbake med pregnante innslag, til det hele avsuttes med et par minutters lyrisk – men likevel margfullt – solopiano i «Texas».

Da har vi vært gjennom en variert reise i et både morsomt og særpreget musikalsk landskap, som nok en gang illustrerer at det skjer mye i ung tysk jazz for tiden. Både som leder for en lovende pianotrio, og som kammerkomponist, er Schaefer en begavelse jeg gjerne hører flere ganger. Personlig musikk som er behagelig og innimellom direkte vakker, uten å benytte banale virkemidler.

Petter Pettersson TRYGVE SEIM / ANDREAS UTNEM «Songs for Saxophone and Piano – Purcor» Trygve Seim, (ts, ss), Andreas Utnem (p, harm)

ECM 2186 En messe for saksofon og piano. Det er det det er. Selv om rekkefølgen ikke er klassisk, peker titler som «Kyrie», «Credo», «Gloria»,

«Agnus Dei», mot en inspirasjon fra en veletablert musikkhistorisk tradisjon. Musikken er i hovedsak nyskrevet av de to herrer, men det sakrale preget er ikke bare understreket av at plata er tatt opp i Tøyen Kirke. Musikken har klare trekk som peker mot den norske – og europeiske – salme- og folkemusikalske skatten. Det er vel derfor ikke tilfeldig at plata kom ut like oppunder juletidene. En juleklassiker i årene framover blir nok dette i mange norske hjem.

Jan Erik Kongshaug har lagt et fløyelsaktig lydbilde over dette. Ikke ECMs vanlige glassklare klangbilde.

En kraftigere romklang understreker det sakrale temaet. Plata bringer tankene naturlig hen til Brunborgs og Bjerkestrand femten år gamle plate «Gull, Røkelse, Myrra». Tiden vil vise om Seim og Utnems plate vil stå seg like godt som denne. Men utfordreren har taklet konkurrenten svært godt i denne første omgangen.

Jeg har fundert en del på det enigmatiske navnet på plata. «Purcor».

Og har konkludert med at det må være en lek med latin. Altså purum cor, noe som skulle kunne oversettes med «ren sjel» eller «rent hjerte», men det kan også peke mot «ren sang». Skjønn musikk er det i hvert fall. Og som kjent kan ikke skjønn musikk oppstå av annet enn et rent hjerte. «Bellus chorus puro corde».

Johan Hauknes SHERIFFS OF NOTHINGNESS «A Summer’s Night at the Crooked Forest» Kari Rønnekleiv (v), Ole Henrik Moe jr. (vla)

SOFA 533 Komponisten Ole Henrik Moe jr. har høstet stor anerkjennelse for sine komposisjoner for strykekvartett, og duoen med kona Kari Rønnekleiv vant en spellemannpris i 2007 for utgivelsen «Ciaconna / 3 Persephone Perseptions». Siden den gang har Moe og Rønnekleiv etablert seg på improscenen også, med opptredener på bl.a. All Ears-festivalen. Da jeg så dem der ble jeg slått av hierarkiet (!) i duoen, her var det tydelig at det var Moe som satt premissene, mens Rønnekleiv fulgte lydig hakk i hæl.

Siden den gang har jeg ikke sett dem som duo, men sett Rønnekleiv opparbeide større autoritet og tyngde, både i eget spill og som en stadig mer fremtredende utøver i samtidsmusikk / impromiljøet. På «A Summer’s Night...» er det (i hvert fall lydlig) to likeverdige improvisatører som trer ut av skogens skygger med sine strykeinstrumenter.

De følger hverandre tett, svært tett, så tett at det er vanskelig å høre at

det er to instrumentalister som er i aksjon. Dette fører til et massivt uttrykk, utelukkende ved bruk av utvidede stryketeknikker; hurtige tremoloer, flageoletter, dobbel- og trippelgrep. De besitter et enormt dynamisk spekter, fra den mest ubetydelige visling til kaskader av fargerike strøk.

Vi får høre Xenakis-inspirerte glissandi, abstraherte romanser, psykotisk eventyrblanding, minimalistisk og tålmodig avventende pust av nattebris. Til tider låter det så kaldt og skarpt som krittskraping mot en tavle, andre tider tilforlatelig enkelt som en ensom tone i et tomt rom.

Men hele tiden med en sterk nerve, et uvirkelig samspill og en ukuelig vilje.

Svein Magnus Furu GWILYM SIMCOCK «Good Days at Schloss Elmau» ACT 9501-2 Gwilym Simcock blei fødd i Bangor i Gwynedd (Nord-Wales) for ganske nøyaktig 30 år sidan. Det er få unge jazzmusikarar som er blitt hausa opp slik Simcock har blitt dei siste 10 åra. Han har delteke på meir enn 20 CDar, fått ei mengd prisar og komposisjonsoppdrag og blitt omtalt i dei fleste jazzpublikasjonar i verda.

«Good Days at Schloss Elmau» er den tredje utgjevinga i eige namn og den første på ACT-etiketten.

Simcock serverer ein snau times program med åtte eigenkomponerte låtar, sjølv om eg måtte kikka på omslaget for å forsikra meg om at ikkje opningssporet «These Are The Good Days» ikkje var ført i pennen av Chick Corea. Komposisjonane er elles sterkt påverka av folk som Corea, Jarrett og Metheny, og i «Northern Smiles» er Jarrett slik til dei grader tilstades både kompositorisk og pianistisk.

Ein kan ikkje anna enn å la seg imponera over Simcocks fraperande teknikk og mogne oversikt, og soloplata, som er innspelt på Schloss Elmau ikkje langt frå Garmisch-Partenkirchen, er behageleg å ha på CDspelaren, men musikken loddar ikkje særleg djupt.

Alle referansane og overtydlege inspirasjonskjelder etterlet eit samla inntrykk av noko ufordøydd. Musikalsk eklektisme , gjort intelligent og kreativt, kan vera eit honnørord, men i dette tilfelle er det meir uttrykk for manglande fokus. Simcock greier berre unntaksvis å setja sitt bumerke på musikken. Eit slikt unnatak er den majestetiske og virtuose «Wake Up Call». Det skulle vore fleire av dette slaget, men godt spelt er det, for all del.

Lars Mossefinn

ANMELDELSER

PI RECORDINGS – FEM KONKRETE KREATIVE UTSPILL STEVE LEHMAN OCTET, «Travail, Transformation, and Flow», PI30 STEVE COLEMAN AND FIVE ELEMENTS, «Harvesting, semblances and affinities», PI33 ELSAFFAR/MODIRZADEH, «Radif Suite», PI32 MARC RIBOT, «Silent Movies», PI34 HENRY THREADGILL ZOOID «this brings us to, volume II», PI36 PI Recordings har i flere år utgitt en rekke interessante plater – i hovedsak med vekt på saksofonisten Henry Threadgills utgivelser. På listen over artister som har vært/er en del av stallen finner vi bl.a. Vijay Iyer, Marc Ribot, Rudresh Mahanthappa, Steve Coleman, Steve Lehman, Bunky Green, Jame «Blood» Ulmer, Corey Wilkes, Muhal Richard Abrams, George Lewis, Wadada Leo Smith, Anthony Braxton, Leroy jenkins og Art Ensemble of Chicago for å nevne noen toneangivende. Denne oppramsingen sier litt om hvor dette selskapet ligger i landskapet, både når det gjelder navn og stilart.XXXXXXXXXX Fem av selskapets innspillinger har nå nådd Jazznyttkontoret.

Steve Lehman er en saksofonist som ikke overlater stort til «den frie» improvisasjonen, skal man tro innspillingen «Travail, Transformation, and Flow»,. Med ytterst kompliserte melodivendinger, kan dette nesten ikke spilles såpass ryddig som disse herrene gjør det, uten at komposisjonene er nøye nedskrevet. Selvsagt er soliene frie og ut fra hver musikers hjerte og hjerne, men bortsett fra det så er dette nitidig innstudert.XX Han omgir seg med en gjeng unge (?) musikere, hvor jeg bare kjenner til trommefantomet Tyshawn Sorey fra før. Han er et navn jazzfolk rundt om på kloden etter hvert begynner å legge merke til som en ytterst kreativ og dyktig trommis. Ellers består oktetten av tenorsaksofonisten Mark Shim, trompeteren Jonathan Finlayson, trombonisten Tim Albright, vibrafonisten Chris Dingman, tubaist Jose Davila, bassist Drew Gress og kapellmesteren selv på altsaksofon.

Platen er, som før nevnt, kompleks. Det er mye energi ute og går, og den krever sitt av lytteren, uten at det på noen som helst måte kan betegnes som «pling plong» eller kaos. Komposisjonene er enkle å fatte, de er varierte og interessante, men jeg føler at stressnivået øker etter hvert som plata surrer og går på spilleren. XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Jeg tror et møte med denne gjengen på en trang klubb på Manhattan hadde vært en strålende opplevelse. Jeg tror ikke den skal spilles for ofte hvis man ønsker fred og ro i sjelen. Til det har den for mye New York og oppjaget storby i seg. Men fint er det – fra start til mål. Det er bare å holde ut hele løpet.

En annen saksofonist, Steve Coleman, var et relativt stort navn på den amerikanske scenen for noen år siden. Sammen med bl.a. Cassandra Wilson, gjorde han den unge «mbase»-jazzen fra Brooklyn kjent verden over. Med sine fem elementer gjorde han en rekke plater og konserter som, i den første tiden, satte en slags ny standard. Så ble det relativt stille fra den saksofonspillende herren.XXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXX På sin nye innspilling, «Harvesting, semblances and affinities», har han samlet et lag bestående av flere av de samme musikerne som på Lehams plate, pluss vokalisten Jen Shyu, bassisten Thomas Morgan og trommeslageren Marcus Gilmore og perkusjonisten

Ramón Garcia Pérez som gjester på ett av sporene.

I likhet med Lehmans innspilling, er denne også svært konkret, på den måten at man aldri «glir ut» og går sine egne veier. Det er hele veien strikt struktur og orden. Men jeg synes det Coleman gjør her er vel så interessant som mye av det han gjorde i «yngre år».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bruken av vokal som et integrert instrument fungerer hele veien ypperlig, både tekstløst og med tekst, og Colemans altsaksofon lyser over det hele. En intrikat og fin innspilling.

Tredje skive ut er et samarbeid mellom trompeter og vokalist Amir ElSaffar og tenorsaksofonist Hafez Modirzadeh. På «Radif Suite» har de med seg trommeslageren Alex Cline og bassisten Mark Dresser i et moderne og eksperimentelt 60-tallslandskap fordelt på to suiter: «Radif-E-Kayhan» og «Copper Suite» - den første ført i pennen av Maodirzadeh og den andre av ElSaffar.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Amir ElSaffar blir regnet som en av de viktigste musikerne innenfor den irakiske Maqam-tradisjonen.

Han er en viktig brikke i å holde liv i denne tradisjonen som historisk har vært overført fra generasjon til generasjon muntlig. Men han er også en utpreget jazzmusiker med en sterk og original stemme.

Modirzadeh ble i 2003 og 2004 kåret til årets «Rising Star» i klassen saksofonister i det amerikanske magasinet Down Beat, og har i flere år markert seg som en av Coltranes etterkommere, og han har markert seg på flere innspillinger med pianisten Vijay Iyer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På «Radif Suite» lager de en miks som best kan karrakteriseres som en forlengelse av den New Yorkske «loftsjazzen» fra 60-tallet. Alle fire musikerne kommuniserer nærmest perfekt og de opererer med vidåpne ører overfor hverandres innspill.xxxxxxxxxxxxxx All musikken virker mye mer tilbakelent og fri enn de foregående. Det skjer spennende ting hele veien, fra alle de fire musikerne, og vi får en fin «reise» gjennom de to suitene, og gjennom de 18 sporene.

Anbefales!

Gitaristen Marc Ribot er en av verdens mest brukte gitarister innenfor de mer progressive musikkytringer.

Han har en CV som kan ta pusten fra de fleste med navn som Elvis Costello, Tom Waits, Marianne Faithfull, John Zorn og Medeski, Martin & Wood på lista, i tillegg til en rekke egne prosjekter. Han har vært innom alt fra punk til cubansk folkemusikk, og hele veien er han svært gjenkjennbar pga. sin spillemåte og lyd.xxxxxxx På «Silent Movies» møter vi han helt alene med el.gitaren, uten dubbing av noe slag, nakent og flott.

Han er så vidt innom vibrafon på «The Kid» og han har med noen by/landskapslyder framført av Keefus Ciancia på noen spor. Som tittelen hentyder, så er dette gjort som filmmusikk, noen reelle andre som bare forefinnes inne i Ribots hode. Mye er inspirert av den musikken han skrev til Charlie Chaplins film

«The Kid», som Ribot fremførte solo på NY Guitar Festival i januar 2010.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den som sjekker ut denne plata for å finne en rekke «catchy» gitarlyder og annet snaskens, vil muligens bli skuffet, for dette er rene og skjære gitarsoloer uten noe tull og fjas. Andrelåta «Delancey Waltz» kunne nesten vært avslutningslåta på The Bands «The Last Waltz», mye er en slags etyder for sologitar, «Solaris» kunne nesten vært gjort av Ralph Towner, mens «Requiem For A Revolution» og «Bateau» får tankene til å gå til Ry Cooders musikk til «Paris, Texas». Det eneste stedet hvor han trekker gitaren litt ut er på den fine «Natalia In Eb Major».

Den fine bluesen «Radio», høres ut som den kommer ut av en gammel, skrantende radio. Bluesfoten kommer også i gang på «Fat Man Blues» - hvor han «fingerpicker» strålende og såre enkelt. «The Kid» passer garantert perfekt til Chaplin-filmen, og avslutningen «Sous le ciel de Paris», komponert av Hubert Giraud er akkurat så mye Paris som den skal.

Vakkert.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I det hele en neddempet og vakker studie av den akustiske Marc Ribot. Stort sett strippet for effekter og dubbinger. Kun en akustisk gitar. Og når den behandles på denne måten, så kan det nesten ikke gjøres vakrere.

Som avslutning på denne ladningen plater fra den flotte PI-selskapet har vi spart saksofonsiten Henry Threadgill og hans svært originale Zooid-band. Deres seneste leveranse til CD-junkiene er andre volum av «this brings us to», og kan mer enn gjerne stå alene, uten noen som helst støtte fra volum 1.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Treadgill, intervjuet i Jazznytt #5:2010, er en svært original saksofonist og fløytist. Hans bandsammensetninger følger aldri de vanlige «oppsettene». På dette volumet har han med seg gitaristen Liberty Ellman, trombonisten og tubaisten Jose Davilla, bassgitaristen Stomu Takeishi og trommeslageren Elliot Humberto Kavee.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det starter med en løs bluesgitar i «Lying Eyes» før de andre kommer nærmeste snikende fram. Mye fint trombonespill og tilbaketrukket fløyte, og det hele er nesten skremmende coolt.

Og slik fortsetter det. Gitaristen fører på mange måter an i løpet, og låter til tider nesten mer Marc Ribot enn Ribot selv. Litt tuba her, litt fløyte eller altsaksofon der. Men hele tiden ytterst sjarmerende uhøytidelig, og såpass «slentrende» at man blir tvunget til å sitte i ro og konsentrere seg om hva som skjer. Og Treadgill holder seg i bakgrunnen nesten hele tiden. Han fungerer nesten mer som en kapellmester eller dirigent, med full kontroll på hver minste detalj i utviklingen. Personlig liker jeg han best når han presser seg fram i lydbildet med sin skarpe altsaksofon, men han er også en racer på kreativt fløytespill.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ei strålende og utfordrende plate fra en av jazzens virkelig store navn, selv om ikke så mange har lagt merke til den enda.

Jan Granlie jazznytt [71]

ANMELDELSER

SLAGR «straum, stille» Anne Hytta (fele), Sigrun Eng (cello), Amund Sjølie Sveen (vib)

OZELLA 033 De har gjort det igjen. Kammerfolketone-trioen Slagr utsendte sin første CD for ca. 3 år siden (JazzNytt #02-2008) – en stor musikalsk suksess, som nå gjentar seg, helt med samme konsept. Som i en fortsatt stille lydstrøm («straum, stille») svever musikken frem, og lytteren sklir velvillig med. Slagr har funnet en basal understrøm i folkesjelen, som i et vev av klare folketonale trekk, akustisk langtklingende toner, vibreringer og flageoletter drar én inn i ren hengivelse. Musikkens stillhetskarakter motiverer rimelig at alle titlene er angitt med små forbokstaver. Her er vi (gudskjelov!) lengst borte fra Vintersportens nasjonal-hysteriske VMbrauten.

«Shimmer», som sluttnummeret heter, er enda et uttrykk for trioens agenda. Flimrende, blekt skinnende lys, som også er stemningen ved oppvåkningen i første nummer. Hen igjennom skiven gjenkjenner man sårbarheten og den samtidige kraft i Anne Hyttes mesterlig nøkterne hardingJØRN SKOGHEIM «New Direction» Jørn Skogheim (g, cl, plystring), Klaus Blomvik (dr), Djamila Skoglund-Voss (vo), Roger Williamsen (elb), Bernt Moen (p, synth)

CURLING LEGS CLP CD 117 Med ujevne mellomrom dukker gitaristen, komponisten og bandlederen Jørn Skogheim opp. Mitt første møte med han var i 2000 på «Joy» sammen med stort sett latviske musikere. I 2007 kom «Above Water» der herrer som Kenneth Ekornes, Bendik Hofseth og Trygve Seim bidro. Med «New Direction», innspilt i 2007 og 2008, gir han oss sitt beste og mest originale visittkort til nå.

Skogheim skriver besnærende og vakker musikk som er komplisert, men likevel lettfattelig. Om det er sjefens gitar, orkestrale gitarsynth, klarinett eller plystring som er premissleverandøren, så skaper han en atmosfære som er høyst personlig.

Djamila Skoglund-Voss’ tekster og måte å formidle dem på – gjerne polyfonisk – på flere av spora, er avgjort med på å gi «New Direction» – akkurat – ei ny retning.

Klaus Blomvik og Roger Williamsen spiller viktige roller i å ta Skogheims musikk dit han vil ta den – de er veldig på plass i de til dels intrikate arrangementene. Bernt Moen – her langt unna sin rolle i Shining – viser ved flere tilfeller også hvilken eminent pianist han er.

All musikken er skrevet av Jørn abonner på jazznytt send epost til jazznytt@jazzforum.no så fikser vi resten [72] jazznytt

fele, lyd-lekene og pasjonen i Sigrun Engs cello, samt den krystallisk skjøre og samtidig ansvarstro, kontrastlige klang fra Amund Sveens vibrafon.

Og strukturelt gjenkjennes også de repetitive eller sirkulære motiver, som sensitivt flettes inn i en blanding av intuitive og avtalte lydmønstre. I forbindelse med mitt favorittnummer «first frost» uttaler Hytte at her foregår et «kompositorisk samarbeid», forstått som den største grad av improvisasjon på skiven: At det utenom det noterte spilles lyder ut fra optimal gjensidig lytting, akkurat som det i eksemplet ytrer seg med bl.a. glissandi på vibrafonen og falsett-strøk bak stolen på

Skogheim og både fundamentet og måten det er behandla og tolka på forteller oss om en musikant som har fått altfor lite oppmerksomhet.

«New Direction» kan forhåpentligvis gjøre noe med det.

Tor Hammerø THE TRANSGRESS «Oneirism op. 1» SOLITON SL002-2 Hva får du hvis du krysser jazz, avantgarde rock, instrumenter i stor grad forbundet med klassisk musikk og en gjeng med sultne polske musikanter? Svaret er bandet Transgress og du har aldri hørt noe som likner på dem. Så sies det i presseskrivet til bandets debut-album og i stor grad så stemmer det.

Transgress henter inspirasjon fra komponister som Edgar Varese og Frank Zappa og med ei besetning som inneholder fiolin, bratsj, bass, piano, trumpet/flügelhorn, tenorsaksofon/klarinett og trommer pluss gjester på fiolin, cello, perkusjon, bass, tuba, tenorsaksofon, gitar og elbass, så sier det seg nesten sjøl at lydbildet som møter oss ikke akkurat passer inn i noe A4-mønster.

Pianist, keyboardist, althornist, trompeter og lydskaper Marcin A. Steczkowski er bandets hovedkomponist. Det er en herre med en mangslungen bakgrunn, blant annet fra rockebandet Orange the Juice.

Han er også mannen som tok initiativet til Transgress og at han er i besittelse av en original hjerne og ditto gjennomføringskraft, bør det ikke herske noen tvil om.

Dette er ikke musikk det swinger av på tradisjonelt vis. Likevel er det massevis av groove og spenning i

felen. Melodikk og lydlag virker overalt fullt integrerte, og selv rytmisk tydelige mønstre kan inngå – om et rastløst jazzhode skulle trenge det.

Slik som i «april», der det årstidsrelevant bys opp til en skikkelig «swing-out» i en melodisk og lydsterkt koloritt, flettet over vibrafonens riffs og ostinater.

Jo, «slagr» har gjort det igjen. «slagr» er medisin eller vitamin for sjelen, alt etter ens tilstand.

Det er «slagr» som burde vært hyllet på Universitetsplassen i denne hysteriske februar måned 2011.

Bjarne Søltoft

både musikken og måten instrumentene klinger sammen på. Transgress har vunnet jazzkategorien på Blues Rock Jazz Warsaw Festival og at det er mye jazz i musikken er uomtvistelig. Likevel er det som sagt like mange doser av både det ene og det andre her i denne mixen – en mix som gjør Transgress til noe helt eget.

Tor Hammerø ED THIGPEN TRIO «You and the Night and the Music» STUNT RECORDS STUCD 10092 I januar i fjor døde den amerikanske trommeslageren Ed Thigpen, nesten 80 år gammel. Thigpen ble for alvor kjent som trommeslager i Oscar Peterson Trio på 50-tallet, men hadde siden begynnelsen av 70-tallet sin base i København.

Dette liveopptaket fra Glassalen i Københavns Tivoli fra 2002 er med hans egen trio med danskene Jesper Bodilsen på bass og Carsten Dahl på piano. Det er liten tvil om at det ikke bare er Thigpen som er oppvokst med Oscar Peterson og Ray Brown, for mye av musikken her høres nærmest ut som den kunne vært innspilt av de tre gamle mesterne og ikke bare en av dem med glimrende støtte fra de to danske jazzmusikerne. Særlig gjelder det Thigpens eneste komposisjon på plata, «Shufflin’ Long» som har noen pianotriller selv Peterson kunne vært stolt av. Som bonus får man en 92 minutter lang DVDplate som er et portrett over avdøde Thigpen. Denne inneholder også flere musikalske godbiter. Ingen plate for de som er ute etter nye

trender i jazzen, men liker du klassisk pianotriomusikk med en av de mest legendariske trommeslagerne, så er dette plata for deg. Og meg.

Roy Ervin Solstad SAM TRAPCHAK’S PUT TOGETHER FUNNY «Lollipopocalypse» RAW TOAST RECORDS Jeg sitter med en følelse av at jeg er den eneste i kongeriket som kjenner noe som helst til den 28 år gamle amerikanske bassisten, komponisten og bandlederen Sam Trapchak.

Hadde det ikke vært for at han har gjort alt sjøl, inkludert å finne fram til «spennende» adresser på den andre sida av Atlanterhavet, så hadde han garantert ikke kommet min vei heller. Nå er denne verdenen slik med stadig færre plateselskaper som tar seg av og satser på up and coming-artister, og lettere kommer det avgjort ikke til å bli framtida heller. Trapchak har gjort det han må gjøre for å få litt oppmerksomhet og da er det også hyggelig å kunne melde at han har noe å fare med.

Med en kvartett bestående av andre like ukjente, men absolutt lovende herrer som Tom Chang på gitar, Arthur Vint på trommer og Greg Ward på altsaksofon, så gir Trapchak oss fem egne låter samt to av Chang.

Vi snakker moderne, energisk musikk med røtter i alt fra heavy metal, country og straight jazz. Alt i alt har det blitt original musikk ut av det og alle fire er meget habile instrumentalister som har gått på skole og lært seg håndverket og som nå lærer enda mer i det aller mest krevende

ANMELDELSER

TRONDHEIM VOICES «Improvoicing» Siri Gjære, Torunn Sævik, Heidi Skjerve, Tone Åse, Sissel Vera Pettersen, Kirsti Huke, Ingrid Lode, Anita Kaasbøll, Live Maria Roggen, Silje Karlsen (v), med Jon Balke (p), og Marilyn Mazur ( perk) MIDTNORSK JAZZSENTER MNJCD009 Endelig! I bortimot ti år har tentetten Trondheim Voices vært en offentlig hemmelighet. Men nå finnes de endelig på plate. Med et tverrsnitt av deres prosjekter i løpet av de aller siste årene.

For en platedebut! At dette ikke ble en av de aller beste jazzplatene, nei, platene uavhengig av sjanger, i 2010, tyder på at det er noe feil med hvordan musikkutgivelser vurderes og hvordan musikkritikk fungerer i dette landet.

Noen av landets aller beste kvinnelige tonekunstnere samlet på ett fat. Ungt og veletablert i skjønn forening. Det kan jo ikke bli noe annet enn skjønn musikk. Men som de leverer, på tross av store forventninger. Humor og lek, kunst og funk. En samhandling og samstemthet som er perfekt. Og når en har så mange sterke stemmer og improvisatører å spille på, blir det spenning jazzområdet på kloden – i New York og dalstrøka innafor.

Sam Trapchak og hans likesinnede er nødt til å gå veien om slike visittkort som CDer er. For at publikum og arrangører skal få greie på hva og hvem de er så er det ingen annen løsning og når det gjelder Sam Trapchak’s Put Together Funny så har dette absolutt vært et hyggelig førstemøte.

Tor Hammerø TYTINGVÅG ENSEMBLE «Let go – instrumentals» OZELLO MUSIC OZ 035 CD Tytingvåg Ensembles album «Let Go – Instrumentals» er et noe uventet prosjekt. Her satser det tyske selskapet Ozella Music på «nye» Tytingvåg Ensemble og ikke den etablerte Stavanger-jazzens førstestemme. Her presenterer man 11 instrumentale komposisjoner som bygger på tidligere sanger. På det instrumentale albumet gjenskaper man vakre minner og chansons som akkompagneres med stødige toner av Espen Leite på trekkspill og Anders Aarum på piano. På «Rat Race» dukker den eminente jazzens førstefiolinist Ola Kvernberg opp med rottefangerblikk og kreative riffs med buen.

Randi Tytingvåg er en samler. Hun sparer på folketoner fra fjern og nær, på harmonier i all slags tempo, og på klarinettister som Morten Michelsen med forstand til å krydre litt her og litt der med smukke koloritter i landskapet. Den vakre «Playful» er som en vakker italiensk innledning på en romantisk film, mens «Between Us» illustrerer

og variasjon i materialet som gjør at dette blir interessant å høre på, igjen og igjen.

Plata inneholder dels deler av forestillingen «BINGO» utviklet for Olavsdagene i 2008, og dels utdrag fra verket «IMPROVOICING» urframført under Moldefestivalen i 2009, med del-

spenning og angst, som i et drama.

Favoritten er tittellåten «Let Go» som med en behaglig rytmisk ramme bærer melodien fram fra skanse til skanse. En herlig fornemmelse om at det snart er vår. Randi Tytningvågs personlige signatur er like sterk selv om albumet «Let Go – Instrumetals» er helt fritt for hennes vokale innslag. Et deilig sådan, som gir dagen et meningsfullt innhold. Alle komposisjoner på «Let Go – Instrumentals» er skrevet og komponert av Randi Tytingvåg.

Lasse Haugen MADS VINDING TRIO «Open Minds» STORYVILLE 1014267 Da jeg så anmeldelse av denne trioplata i en av våre ledende dagsaviser, ble jeg en smule skuffet. Vår kollega ga platen en treer på terningen, og var dermed ikke overbegeistret over Vinding & Cos samarbeid på plate.

Nå har platen surret og gått på CDspilleren min en lang stund, og jeg kan ikke forstå annet enn at vår kollega må ha hatt en særdeles dårlig dag da han skulle anmelde denne plata.

Grunnen til at jeg ble litt skuffet var at jeg sjelden opplever at den danske bassisten Mads Vinding gjør en dårlig jobb. Han omgir seg sjelden med dårlige medmusikanter, og det meste jeg kan huske å ha hørt fra den blide danske har alltid vært av høy kvalitet.

På «Open Minds» har han alliert seg med den franske pianisten JeanMichel Pilc og den amerikanske trommelegenden Billy Hart. Og etter min mening, har de med denne

takelse av bl.a. Jon Balke og Marilyn Mazur. Tekster som er humørfylte, fabulerende, surrealistiske, men fengende.

Om noen plate skal anbefales, så må det være denne.

Johan Hauknes

innspillingen begått en perle av en trioplate!

I hovedsak består perleraden av standarder - som åpningen «Someday My Prince Will Come», «My Funny Valentine», «Summertime» med flere, kombinert med noen smakfulle komposisjoner gjort av de tre musikerne, og med den danske folkemelodien «I skovens dybe stille ro», en av Niels-Henning Ørsted Pedersens kjenningsmelodier, som selve prikken over i’en.

Standardene låter, etter min mening, helt på høyde med flere av versjonene for eksempel Keith Jarrett har begått, hør bare på deres fabuleringer rundt «My Funny Valentine». Strålende. I tillegg holder deres egne komposisjoner høy, internasjonal standard, og kan når som helst havne i standardreportuaret. Jean-Michel Pilc er en original pianist. Han går lenger i sitt uttrykk enn å «planke» andre pianistlegender. Det oser energi av spillet hans, og han drysser ideer utover tangentene som jeg kan like. Billy Hart har vært med på å fargelegge musikken på mer enn 600 plater siden han dukket opp på jazzkartet for mange år siden, og er også her med på å gjøre platen til en intens, men samtidig «nedpå» innspilling. Og bak det hele hviler Mads Vinding med stoisk ro, oversikt og et flott uttrykk.

Til sammen blir dette en plate som

neste jazznytt er på gaten i begynnelsen av juni

abonner på www.jazznytt.no

kommer til å surre og gå på undertegnedes CDspiller i lang tid!

Jan Granlie ANDREAS ÖBERG «Six String Evolution» RESONANCE RCD-1015 Cover to the People: Ung blond svenske med grønt uutgrunnelig blikk, smultringsjegg og tredagers, hvit blazer med utringet skjorte under og rødt lommetørkle i brystlommen foran et imitert rødt fløyelsforheng. Yummy!

Smakløst cover til tross, Andreas Öbergs siste album er ikke så ille som man skulle tro ut i fra innpakningen. Mannen, som bl.a. startet Hot Club de Suede i 2004 er en habil stringswinggitarist på nivå med for eksempel Rocky Gresset, men på denne plata er det hardt swingende mainstream jazz kombinert med latinamerikanske rytmer som står i fokus.

Bakgrunnen fra sigøynerjazz kommer frem i hans versjon av standardlåten «We’ll be together again» med melodien flott presentert i oktaver.

Så går det utfor med bulgarsk funk i 4/4, komplett med slapbass og cymbalom (!). Vi spoler fort videre til en ultrasmooth Stevie Wonder-cover med knips på 2 og 4. Og så spoler vi litt til og kommer endelig til noe hørverdig igjen, litt funky latinjazz á là Return to Forever. Sånn går det, inn og ut av klisjéland, noen meget sterke prestasjoner som delvis overskygger de totale feilslagene. More jazz, less cheese please! Så skal du se at dette kunne vært en mye bedre plate.

Svein Magnus Furu jazznytt [73]

FRISPARK

sponcered by

JEG ELSKER NEMLIG MUSIKK LIKE HØYT SOM JEG ELSKER DAMER: JEG BRYR MEG VANLIGVIS IKKE OM FORMATET

No pimp - only

VIVA LA REVOLUCION! Redaktør Granlie har ytret seg om musikkformater på lederplass. Han mener at Platekompaniet har et kulturelt ansvar for hele det platekjøpende publikum, og at streaming aldri vil kunne gi like god lyd som musikk fra fysiske medier. Dessverre Jan, to ganger feil. Et firma som Platekompaniet har selvsagt aldri et kulturelt ansvar, de får ikke støttepenger fra noe som helst sted. Deres greie er å selge musikk (og film) i de formatene som er etterspurt. De er også med i streamingtjenesten Wimp, ett av de norske alternativene til Spotify.

Som musikkelsker, minst like ihuga som herr Granlie, vil jeg si at jeg er glad for utviklingen.

Streaming vinner nå terreng i eksplosiv fart fordi det er det mest praktiske og effektive formatet for distribusjon for både musikk og film - og en rekke andre kulturprodukter også. Kassetten vant i sin tid publikum fordi den var hendig og bærbar, og ble en salgsuksess over hele verden. Så kom CDen, og det ble surmuling da også. Vinylfantastene grein på nesa, men folket kjøpte CDer så det suste - og nå omfavnes streaming, naturligvis - fordi det er det mest hendige og praktiske formatet. Man slipper det fysiske produktet, man slipper å lagre filer, alt befinner seg i skyene. Strålende. Hvem skulle for noen år siden trodd at alle med nettilgang skulle få tilgang til hele verdens-

[74] jazznytt

reportoaret av musikk? Ingen. Men streaming er framtida, enten vi liker det eller ikke. I dag er lydkvaliteten for de aller fleste mer enn god nok, og da mener jeg massemarkedet - de som syntes at kassettlyd var bra nok. For oss som er lydfreaks vil streaming snart få bedre kvalitet enn CD-lyd, det vil økt nettkapasitet sørge for. Superinternett vil bli tilgjengelig for alle innen få år, og tillate streaming i lossless/ FLAC-format, for de som vil ha det. Putter du så en A/D-konverter mellom computeren og forsterkeren din kan du få så imponerende lyd at selv de mest langhårede og innbitte vinylfreaks vil vifte fornøyd, om enn motvillig, med ørene. Prøv også å laste ned 96mhz/ 24bits innspillinger fra for eksempel linn.com eller Bugge Wesseltofts gube-music.com. Det låter langt bedre enn CD allerede nå!

Turn on the music!

Musikkelskere har aldri hatt det bedre enn nå i 2011. Aldri har så mange hørt så mye på musikk, og aldri har så mange gått på konserter. TONO har inngått en oppsiktsvekkende god avtale med Spotify, som vil generere store inntekter til norske plateartister framover. Jeg foreslår at vi roper et kollektivt hurramegrundt for musikkens stilling i dag. Selv har jeg Spotify Premium i tillegg

til Wimp, det vil si jeg bruker snaue 2400 kroner i året på å lytte til hva som helst av musikk. Det er mer enn en gjennomsnittlig platekjøper bruker. Jeg betaler for Premium til begge barna mine, det blir 2400 kroner til. Den dagen noen dobler prisen for å streame musikk i fullformat via nett, er jeg førstemann til å si ja. Det gir meg mulighet til å høre på musikk jeg aldri ellers ville fått fatt i eller hatt råd til å stifte bekjentskap med.

Cluet for artistene idag er å tilby musikken i det formatet de ønsker, og det beste er selvsagt at innspillingene er tilgjengelige i det formatet brukerne vil ha: Vinyl, CD, nedlasting og streaming.

Mange artister har gjort dette i årevis allerede, og det er der vi alle ender om noen år. Imens kan vi selvsagt kjæle for våre LP-samlinger og stryke varsomt over tellekantene på CD-hylla. For meg er det ingen motsetning. Jeg elsker nemlig musikk like høyt som jeg elsker damer: Jeg bryr meg vanligvis ikke om formatet.

Dagfinn Nordbø er tekstforfatter og artist, og vil under vignetten «FRISPARK» berette om sitt liv i, og ikke minst, utenfor jazzen