Jazznytt 02:2012

B-BLAD jazznytt

JAZZNYTT 02:2012

Smakebiter S mak ke ebi te er r fra fra varen va ar ren e 2012 2012 Trondheim Jazzorkester med Eirik Hegdal Motif feat. Axel Dörner og Michel Thieke Petter Wettre Next Generation Dag Arnesen Norwegian Song Joshua Redman Trio (US) Hilde Louise Asbjørnsen

Dianne Reeves (US) Solveig Slettahjell Randi Tytingvåg Goran Kajfeš Susanna Norway & UK - a musical celebration

Spin Marvel, John Paul Jones og Nils Petter Molvær med flere Christian Wallumrød, Garth Knox og Karl Seglem

KJØP K JØP J SESONGKORT SESONGK KORT FOR V Å ÅREN 2012 20 012 FOR VÅREN

Kun 1200,1200 0,(700,- stud) stud)

Food med Eivind Aarseth og Prakash Sontakke

Fri entré på alle konserter kon nserter en hel sesong g! sesong!

Jaga Jazzist og Britten Sinfonia

design - www.waggestad.no

In The Country med BJ Cole

PAOLO VINACCIA / AHMAD JAMAL / SIEGFRID LOCH OG ACT / HVEM HAR MAKTA I NORSK JAZZ? / WIMP OG SPOTIFY / JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011 / PER ODDVAR JOHANSEN / VILDE & INGA / BORDERLINE / SAM RIVERS / FESTIVALER HJEMME OG UTE / ANMELDELSER / FRISPARK MED MYE MER

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

Sidsel Endresen og Philip Jeck

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 02:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

PAOLO VINACCIA

Les mer om programme programmet et på www.nasjonaljazzscene.no www.nasjonaljazzscene.no Billetter kan kjøpes på www.billettservice.no www.billettservice.no Søndagsjam hver søndag søndaag - Gratis!

01

Karl Johans Jo ohans gate gate 35

9 773327 248011

AHMAD JAMAL / ACT 20 ÅR / PER ODDVAR JOHANSEN / VILDE & INGA / BORDERLINE / HVEM HAR MAKT I NORSK JAZZ? / WIMP OG SPOTIFY - ELLER INGEN AV DELENE ?/ SAM RIVERS / SKYT IKKE PÅ PIANISTEN / ALL EARS / SORTLAND JAZZFESTIVAL / BARENTSJAZZ / PENANG ISLAND JAZZ FESTIVAL / WORLD OF GLASS / LONDON JAZZ FESTIVAL / WINTERJAZZ, KÖLN / ALL EARS / JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011 / ANMELDELSER / FRISPARK

VELKOMEN TIL VOSSA JAZZ 30. MARS — 1. APRIL 2012 www.vossajazz.no

TINGINGSVERK: KARL SEGLEMAMADOU & MARIAMNILS PETTER MOLVÆRINGRID LUKAS BUGGE WESSELTOFTFARMERS MARKET GUNHILD SEIMARILD ANDERSEN/CARSTEN DAHL/JON CHRISTENSENMARC RIBOTBRAZZ BROSSMARILYN MAZUR OG MANGE FLEIRE

FØLG OSS PÅ

f JESBOKA

INNHOLD FEBRUAR - MARS 2012

14 PAOLO VINACCIA 20 AHMAD JAMAL 26 SIEGFRID LOCH 30 HVEM HAR MAKTA? 36 WIMP OG SPOTIFY 42 JAZZNYTTS VAREOPPTELLING

FORSIDEBILDE: PAOLO VINACCIA FOTO: JAN GRANLIE

05 05 06 07 08 09 10 11 38 39 40 41 48 52 55 57 58 59 61 62 64 65 67 86

leder jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden notert litt på siden jazzfoto notert på hjemmebane notert på utebane nytt navn: vilde & inga notert småstoff - skyt ikke på pianisten storband: borderline notert notert blindebukk: per oddvar johansen farvel til ... sam rivers farvel til ... levende lyd: sortland jazzfestival levende lyd: barentsjazz, tromsø levende lyd: penang island jazz festival levende lyd: london jazz festival levende lyd: world of glass, tallin levende lyd: winterjazz, köln levende lyd: all ears, oslo anmeldelser frispark

SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING jazznytt [03]

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: norsk@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon 22 00 56 66 E-post: jazznytt@jazzforum.no Redaktør: Jan Granlie Redaksjon: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Arild Rønsen, Ann Iren Ødeby Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Kåre Grøttum, Johan Hauknes, Tor Hammerø, Lasse Haugen, Trygve Hernæs, John Kelman, Sverre Lunde, Dagfinn Nordbø, Harald Opheim, Kresten Osgood, Petter Pettersson, Arild Rønsen, Roy Ervin Solstad, Bjørn Stendahl, Bjarne Søltoft, Eivind Vonen, Ann Iren Ødeby Foto: Erik Burås, Tim Dickeson, Marius Fiskum, Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Kaupo Kikkas/Eesti Foto, Harald Opheim, Hilde Stålskjær Olsen, Ann Iren Ødeby

Tord Gustavsen Quartet The Well Tore Brunborg tenorsaksofon Tord Gustavsen piano Mats Eilertsen kontrabass Jarle Vespestad trommer

Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein Design: Jan Granlie Illurastrasjoner: Jan Granlie Trykk: UNITES PRESS Opplag: 4 000 Priser: Abonnement: kr. 350,– for seks utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill annonser på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

ECM 2237

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.

Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

Neste nummer kommer i slutten av mars 2012 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 02:2012 Bestilling: 01.03 Frist for produksjon av annonse: 05.03 Frist for levering av ferdig annonse (i pdf): 10.03

ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS www.grappa.no

[04] jazznytt

jazznytt er utgitt med støtte fra

JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN

SKAL VI LA DET SVINGE TIL VI MISTER ALL KONTROLL, ELLER? Man satt altså og halvsov i stolen etter middag, og på TVen var det «Førkveld» på statskanalen. Og hva snakket man om? Jo, «Melodi Grand Prix» eller «Eurovision Song Contest» som vel er det offisielle navnet.

Nå har jeg i mange år irritert meg over denne konkurransen, som man oppe i NRK, mener hele folket samler seg om. Helt siden Odd Børre, Hanne Krogh (lenge før Bobbysocks), Jahn Teigen, Tor Endresen og han nordlendingen som sang om Brandenburger Tor (for å lure til seg noen ekstra Glasnost-stemmer, trodde man...), har jeg vært motstander av denne seansen. Jeg har heller ikke latt meg glede over at Norge har vunnet. Jeg har kanskje gledet meg mer over de årene Norge har endt på null poeng. Om det var Bobbysocks, Alexander Rybak eller han sørlendingen og hun feledama fra Irland som vant har ikke rørt meg et sekund. Ingenting har fått meg til å se med et eneste positivt blikk på dette sirkuset.

I de siste årene har seansen blitt styrt av den lille nordlendingen, Per Sundnes - en herre med et ego på størrelse med Glittertind og med altfor stor makt i organisasjonen.

For noen år siden fikk han gjennomført at man skulle ha delfinaler rundt om i landet, før finalen. Nesten som et Norgesmesterskap i fotball og andre lagidretter. På Ørlandet, i Telemark og i Florø (på de virkelige hippe stedene i landet), før den store finalen er blitt servert i beste sendetid fra Oslo Spektrum.

Jo da, mange synes sikkert dette er gnistrende god underholdning. Jeg godtar det! Men jeg liker det ikke!

I år har man så gått enda et skritt videre. I år skal man avholde talkshow med Jan Åge Fjørtoft (!) på torsdagene før delfinalene, hvor den gamle sunnmøring (og Grand Prixblodfan) Fjørtoft skal diskutere konkurransen og deltagerne. Jan Åge Fjørtoft? Rønsen – hvor er du?

Og dette er på selveste statskanalen - som du og jeg betaler lisenspenger til.

Og hva tror du denne galskapen koster? Jeg aner ikke! Og jeg vil heller ikke vite det. Men jeg er overbevist om at NRK i stedet kunne presentert en rekke gode programmer overfylt av kvalitetskultur for disse pengene.

Jeg husker at NRK for en del år siden lagde en programserie om ung, norsk jazz (med en 12 år gammel Mathias Eick, som et av høydepunktene). Tidligere kunne man også oppleve konserter både fra Kongsberg Jazzfestival, Moldejazz og flere konserter tatt opp på hovedstadens klubber.

Og jeg er overbevist om at man for den prisen man betaler for Grand Prix-svadaen, kunne laget en rekke kulturprogrammer med kvalitet i høysetet.

Så hva er det egentlig som skjer oppe på Marienlyst og i NRK-ledelsen? Vi ser det hele veien. På Nobelkonserten (ikke ett stygt ord om Jarle Bernhoft!), var flesteparten av artistene «sekunda vare». Vi ser det på flere av underholdningsprogrammene. De samme kjendismusikerne over hele linja. Men dette er ikke noe særegent for NRK, det er ikke noe bedre i det nå snart danskeide TV2, eller noen av de andre kanalene.

Hvis man skulle ramle over et kvalitetsprogram med kultur (som ikke er klassisk musikk), må man følge nøye med på tidspunkter hvor de fleste av oss for lengst har fått nærkontakt med Ole Lukkøye. Da hender det at man gir oss musikkhungrige en eller annen DVD TV-kanalen har fått for en billig penge fra utlandet.

Ryktene forteller at den legendariske konserten med Bill Evans fra Moldejazz i 1980, ble slettet av statskanalen etter en gangs visning. Dette var en av de siste konsertene med den legendariske pianisten som ble filmet... Miles Daviskonsertopptaket fra Moldejazz i 1984 har vel aldri blitt vist i mer enn små glimt. Og hva med Charles Mingus i Universitetets Aula fra 1964, og Thelonious Monk fra samme sal? Både Bill Evans-konserten og konserten med Mingus foreligger på DVD… Nei, slike gullkorn er selvsagt altfor krevende for «folk flest»! Det norske folk vil bare slå over på en annen kanal, og statskanalen mister seere, og det er jo seertall som er viktig i dagens TV-verden.

Kjære NRK: I de senere årene har Lars Mørch Finnborud fått frie tøyler til å boltre seg i radioarkivet, og opp er det kommet store musikalske godbiter med svært stor spennvidde. Hvorfor ikke la Finnborud (med flere) få slippe til i TV-arkivet, for å lage en serie (eller ti) med og om kvalitetsmusikk med stor bredde. For eksempel i stedet for «Beat for Beat» (hvor man nå har kjørt igjennom A-, B-, C-, D- og E-kjendislisten flere ganger), samtidig som man omprioriterer pengene man bruker på alt fjaset rundt Eurovision Song Contest. Kanskje verdt å prøve - i alle fall ett år.

Så er det bare å håpe at jazzklubbene rundt om i landet vil presentere såpass god, levende musikk de torsdagene Fjørtoft skal holde talkshow-hoff og fredagene under delfinalene, slik at seertallene faller katastrofalt. Da er det kanskje en og annen i NRK-ledelsen som vil reagere. Så da forsvinner vel programmet over til danskeide TV2, men det er finansiert av reklame, og da stiller saken seg i et helt annet lys. Jeg kommer i alle fall ikke til å bruke et eneste sekund, eller en eneste kalori på dette tøvet!

OLA KVERNBERG VEL FJORTJENT SPELLEMANN Fiolinisten Ola Kvernberg fikk Spellemannsprisen i kategorien «jazz» for plata «Liarbird» (JAZZLAND). Plata ble innspilt etter en av de beste konsertene i 2010 – i Kulturhuset i Molde under Moldejazz.

På platen samarbeider Ola med Bergmund Waal Skaslien (bratsj), Eirik Hegdal (s), Mathias Eick (tp), Håkon Kornstad (s), Ingebrigt Håker Flaten (b), Ole Morten Vågan (b), Erik Nylander (dr, perc) og Torstein Lofthus (dr).

Det kanadiske nettstedet AllAboutJazz skrev bl.a. følg-

ende om plata: «But as much as its success is predicated on the playing, Liarbird also demonstrates significant growth as a writer and leader for Kvernberg. Having just turned thirty this violinist to watch now has the one-two-punch of one of the best live shows of 2010 and one of the best recordings of 2011».

Jazznytt bøyer oss i støvet og gratulerer Ola med prisen.

- Jeg har forresten i den tiden jeg studerte ved Lærerhøyskolen her i Trondheim, forsøkt å få innført jazz som et fag man kunne velge. Jeg tror ikke at det ville være mulig å utdanne jazzmusikere, men vi ville få ut i skolene en stab av unge lærere som i alle fall visste hva det dreide seg om, med andre ord kunne oppdra gode lyttere.

(Bjørn Alterhaug i samtale med Störk Halstensen i Jazznytt juni 1972)

JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN Jeg begriper ikke at voksne mennesker kan stå å kopiere Jan Garbareks tone og fraser, som når de blir spilt av Garbarek, har mening og innhold. For øvrig blir de banale og mangler sammenheng. Hva ser de helt unge, når de ser på de såkalt etablerte musikerne? Jo, et knippe smilende kopister. Slik fortsetter karusellen, fordi det er urimelig å forlange noe av de helt unge musikerne som ikke engang de fleste såkalte etablerte formår: å spille seg selv. Eller i det minste å forsøke.

Musikkbransjen støtter dessuten opp om kopistene: plateinnspillinger gis til «Norges svar på xxx». Det er til å spy av.

Jeg har faktisk inntrykk av at mange norske musikere lever i en drømmeverden der det inngår intervju i Down Beat, sittende med en drink ved swimmingpoolen i Beverly Hills. Åge Aleksandersen hadde en gang en låt som het «Det er langt igjen til Royal Albert Hall». Den burde inngå i det obligatoriske jazzrepertoar.

(Frode Gjerstads «Utspark» i Jazznytt nr 01:1982)

JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN Sidsel Endresen foretok seg altså ikke noe oppsiktsvekkende da hun i 1990 hyret den engelske pianisten Django Bates til gruppa si. Hun utviste bare godt omdømme (Ottar Skagens ingress til intervju med Django Bates i Jazznytt nr 01:1992)

JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN Hvis du ikke er fornøyd med musikken, får du pengene tilbake. Asker Jazzklubb har innført garanti på konsertene sine. Ordningen skal først og fremt bidra til å friste et nytt publikum. Hensikten er å trekke folk som i utgangspunktet ikke ville gått på jazzkonsert.

Ordningen har kun én begrensning: Man kan ikke kreve pengene tilbake hvis man har hørt hele konserten.

Garantien gjelder bare for dem som går halvveis fordi de er misfornøyd.

Leder i Asker Jazzklubb André Ruud er ikke bekymret for at publikum skal utnytte dette, ei heller for det eventuelle tapet jazzklubben kan få på grunn av refunderte billetter, melder Asker & Bærum Budstikke.

(Notis i Jazznytt nr 01:2002) jazznytt [05]

NOTERT LITT PÅ SIDEN

“

En historisk dansk jazz-identitet?... Måske findes den et sted i Hugo Rasmussens skæg.

Den danske pianisten Søren Kjærgaard om dansk jazz - nå og i fremtiden

har du hørt at ... ... da saksofonisten David Sanborn gjestet Nasjonal Jazzscene i november, ble han frastjålet en del eiendeler i hotelresepsjonen. Etter detektivarbeid på høyde med Derrick, kom mesteparten av utstyret til veie igjen, via finn.no. Noen hadde forsøkt å selge det der, men en av de greiene som var stjålet finnes kun i fem eksemplarer i hele verden (en slags Leslie-komprimeringsanordning), så å få solgt det gjennom finn.no var kanskje ikke det beste trekket man kunne gjøre?

JAZZ, LOVE & HENDERSON FRA DET DANSKE HOLD Selv om vi i det siste har skrytt litt av våre danske venner i Stunt Records for en adskillig mer dannet opptreden når det gjelder design av platecover enn vi så i en periode, så ser vi oss nå nødt til å bemerke at en av deres artister, rett etter jul, reklamerte i selveste Politiken for et par konserter på det nærmest legendariske spillested Østre Gasverk i København.xxxx «Jazz, Love & Henderson» er konsertnavnet og konsertene med litt rask reisebyråvirksomhet på EDB-maskineriet, så er det mulig

å få med seg andre konserten, som går av stabelen 25. februar.

Det reklameres også med «En romantisk aften under kupelen og lækker middag + koncertteater».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Joda, vi kan godt spise en lekker middag med sangerinnen Caroline Henderson, men det hadde vært adskillig lettere å få i seg de danske frikadeller og en kold en fra kassen, hvis den unge damen hadde iført seg, i alle fall, litt enkelt kledebon.xxxxxxxxxxxxxxxxxx

ÅRETS LÅTTITTEL!

HARRYMINISTEREN

Årets låttittel finner vi utvilsomt på den nye plata til Bushman’s Revenge (Even Helte Hermansen - gitar, Rune Nergaard - bass og Gard Nilssen - trommer). De avslutter den relativt rocka utgivelsen «a little bit of big bonanza» med låta «hent tollekniven ivar, det har stranda en hval». Kreative herrer!

Hørte rykter om at selveste Stasministeren skulle delta på DDEs 20-årsjubileum i bartebyen. Han mener visstnok at DDE er vår tids folkemusikere...xxxxxxxxxxx Hvor er Hallgrim Berg når vi trenger ham? Kan man vente bestillingsverk til Førdefestivalen eller på Riksscenen i 2012, kanskje?

SKILT VED FØDSELEN?

Saksofonisten Trygve Seim

Trommeslageren Per Oddvar Johansen

SÅNN PLASTIKKPIANO...

Norsk jazzforums økonomiavdeling var i en lunsjpause på kontoret, svært opptatt av den nye sesongen av TV-programmet «Fire stjerners middag», og at jazzforums nestleder, Bugge Wesseltoft skulle delta.

Hun hadde sett forhåndsreklamen og kunne meddele følgende: «Ja, Bugge skal være med! Han var på reklamen med et sånt plastikkpiano i munnen». Mente hun Melodika, kanskje?

[06] jazznytt

… på Penang Island Jazzfestival i begynnelsen av desember, solgte de i utgangspunktet bare sider og mineralvann på festivalområdet, hvor det var oppimot +30 grader. Dette falt bl.a. Jazznytts redaktør Jan Granlie litt problematisk å håndtere, og da festivalsjefen Paul Augustin observerte redaktøren med en Cola-boks, tok han umiddelbart affære.

Dagen etter var den Malayiske pilsnerfavoritten Tiger på plass på festivalområdet. Respekt! ... Jazznytts solide og grundige skribent og representant for forskningsavdelingen, Johan Hauknes, hadde under Jazznytts skribentseminar under Oslo Jazzfestival en gjennomgang av den norske jazzhistorien, til glede for både deltagere og forelesere. Han hadde rigget seg til med power points og alt som hører til.

Da han skulle fortelle om pianisten George Russells påvirkning på den norske jazzen på 60-tallet, presterte han å kalle den geniale pianisten, orkesterlederen og komponisten for George Lewis! Vi er fremdeles i tvil om det var klarinettisten eller trombonisten han mente...

... det amerikanske jazzmagasinet Down Beat, for n’te gang presenterer en stor oppramsing av de beste jazzklubbene rundt om i verden (Down Beat, februar 2012).

Det meste er, selvsagt amerikansk, men også lille Norge har fått plass på lista. Nasjonal Jazzscene er med for første gang (?). Bortsett fra det, er som vanlig, Blå med - eller Bla, som det heter på æmerikænsk. Nå må vi vel si at vi er en smule skeptiske til hvordan denne lista er satt sammen, og om de som har satt den opp, (ikke mindre enn 20 kompetente personer), noen gang har vært rundt i Norge og sjekket andre klubber enn de som benyttes under Oslo Jazzfestival. Ikke akkurat noen Michelin-Guide-utvelgelse!

Fra Danmark er Copenhagen Jazzhouse med, og det er en klubb som har vært stengt for ombygging siden i sommer ...

TERNINGKAST I NORSK FAVØRXXxX Det er ikke hver dag at norske jazzinnspillinger får bedre anmeldelse enn de såkalte store, amerikanske stjernene. Men svenske Orkesterjournalen kunne i sitt desembernummer skilte med fem stjerner og full pott for Humcrush & Sidsel Endresens seneste plate «Ha!», mens Keith Jarretts nye soloCD, «Rio» blir hedret med (kun) fire stjerner. Og det for ei plate som rundt om blant verdens jazzjournalister blir regnet som en av Jarretts aller beste.

FRA HISTORIEBØKENE

VERRE ENN TIGRE En byråmelding fra København fortalte at Dexter Gordon hadde skiftet avskjedshilsen på konsertene. Hittil hadde han takket for seg med: – Må Deres hus – bli spart – for tigre. Etter at en viss republikaner var blitt presidentkandidat, sa han med innlevd beklagelse: – Må Deres hus – bli spart – for Barry Goldwater. (Dagbladet, 21.7.1964.) Lurer på hva han ville sagt i dag? (red. anm.)

(Fra Bjørn Stendahls bok – Freebag)

... og midt inni der hørtes det ut som et helt spelemannslag på fleinsopp ...

Petter Pettersson har vært på konsert med gitaristen Stian Westerhus

JAZZFOTO

Foto: Harald Opheim LEE KONITZxx Dan Tepfer og Lee Konitz besøkte Oslo 25. november 2011 med konsert på Victoria. En annonsert «Jazztalk» måtte utgå. Konitz følte ikke for noe slikt, og begrunnelsen var at han kommuniserer primært gjennom sin musikk. Og det stemte! En av de tilstedeværende musik-ere sa at han gjerne kunne betalt tusen kroner for å høre «Body and Soul» om igjen. Dan Tepfer (29) og Lee Konitz (84) utgjør et formid-abelt par med tett og god kommunikasjon på scenen. Konserten var tilegnet trommeslageren Paul Motian som døde 22.11.2011.

jazznytt [07]

Foto: Hilde Stålskjær Osen

NOTERT PÅ HJEMMEBANE

KLAPPET OG KLART FOR VOSSA JAZZ

BUDDY-PRISEN TIL ELDBJØRG RAKNES

Årets Vossa Jazz foregår helgen 30. mars til 1. april. Programmet ser like bra ut som vanlig, og det er verdt å merke seg at saksofonisten og bukkehorntraktøren Karl Seglem (bildet), omsider er blitt plukket ut til å avholde det såkalte «tingingsverket». Det foregår i Vossasalen lørdag 31. mars kl. 18:00.

Med seg denne gang har den allsidige sogningen Sigrid Moldestad og Håkom Høgemo – hardingfele, Lars Jakob Rudjord og Andreas Ulvo – keyboards, Stefan Bergman – bass, Kåre Opheim - trommer, perkusjon, Oddleiv Apneseth – foto(!), Tord Knutsen – lysdesign og Asle Karstad – lyddesign.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ellers kan de driftige arrangørene skilte med bl.a. følgende band på festivalen: Mark Ribot «Really the Blues», de afrikanske stjernene Amadou & Mariam, Valkyrien Allstars, Farmers Market, Nils Petter Molvær, estiske Ingrid Lucas (kan bli en av årets festival-höydare), den amerikanske pianisten Jon Irabagon og HP Gundersen, come back-konsert med Urban Connection (Raknes/Nymo/ Mjåset Johansen), bestillingsverk med Gunhild Seim, dobbeltkonsert med finske Elifantree og britiske Trio VD, fjorårets store overraskelse på 12 Points-festivalen, slovenske Kaja Drakslers Aqropolis Quintet, Georg og Sarah Riedels prosjekt «Cornelis vs Riedel, Palle Mikkelborg og Thomas Clausen, Juhani Aaltonen Quartet, Bugge Wesseltoft solo, Brass Brozz med Dalakopa Spelmannslag, Sofia Jernberg og Trondheim Jazzorkester, The Thing, Knut Kristiansen og Bergen Big Band, Arild Andersen/Jon Christensen/Carsten Dahl og mye, mye mer. xxxxxx www.vossajazz.no

Musiker, improvisatør og komponist Eldbjørg Raknes mottok søndag 18. desember norsk jazz’ høyeste utmerkelse, Buddy-prisen, for 2011. Prisen ble overrakt på Sjøbygda Kunstnarhus ved Selbusjøen i Trøndelag i forbindelse med Raknes’ kritikerroste barneforestilling ‘Hva kommer nå…?’xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Denne forestillingen ble nylig omtalt som «den mest fengslende og forbilledlige barneforestillingen jeg noen gang har opplevd» i Norsk kulturråds evaluering av Kunstløftet. Da forestillingen skulle fremføres på Sjøbygda Kunstnarhus siste søndagen i advent, ble dette en god anledning for utdeling av prisen. xxxxxxxxxxxxxxxx - Eldbjørg Raknes er et kraftsen-

trum, en musiker som slår ned vegger, og bygger fantastiske rom, både i hus og musikalsk, som hele tiden leter og formidler, som heller risikerer å tryne skikkelig i en eller annen utmark enn å gå den brede vei, heter det i begrunnelsen fra Norsk jazzforum.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Buddy-prisen har med få unntak vært delt ut årlig siden 1956. Et tilbakeblikk på Buddy-mottakerne er som å oppleve høydepunktene i norsk jazz de siste fem tiårene. Med Buddy-prisen følger en statuett av den legendariske trompeteren Buddy Bolden, gjenskapt av billedkunstneren Lise Frogg samt 50 000 kroner fra Norsk jazzforum.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Intervju med prisvinneren kan du lese i Jazznytt nr 05:2011.

NORSK PÅ JAZZAHEAD I BREMENXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Trondheim jazzorkester, Marius Neset, Solveig Slettahjell / Morten Qvenild og Fattigfolket skal alle spille på bransjefestivalen Jazzahead i Bremen i april.

Jazzahead vokser seg stadig større og har blitt den viktigste møteplassen for jazzfolk i Europa. Norsk jazzforum og Music Export Norway har de siste tre årene deltatt med egen stand på bransjetreffet, noe de også vil gjøre i år.

Les mer om Jazzahead på www2.jazzahead.de

JAZZ EVIDENCE PÅ KONGSBERG ÅRETS JAZZKLUBB Norsk jazzforum har utnevnt Jazz Evidence på Kongsberg til årets jazzklubb for 2012.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jazz Evidence har i løpet av de siste par årene bemerket seg med en spennende og solid programmering og solid drift.

De har tilholdssted i Energimølla på Kongsberg, har et jevnt aktivitetsnivå og er en av de mer profesjonelt drevne jazzklubbene i landet i dag. De har fokus på de unge lokale musikerne, og arrangerer jam sessions i samarbeid med musikklinjene ved Kongsberg Videregående skole.xxxxxxxxxxxxx I fjor høst feiret klubben

sitt 50-årsjubileum (se Jazznytt nr 06:2011), med en gullrekke av lokale musikere. Gjennom sitt aktive arbeid har Jazz Evidence opp gjennom årene fått fram en rekke musikere som har gjort seg bemerket. Det er nok å nevne navn som Morten Qvenild, Christian Wallumrød, Ivar Grydeland, Susanna Wallumrød, Hanne Hukkelberg og Tine Asmundsen, som alle var representert på programmet i høst.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Lederen for klubben i jubileumsåret, Tor Dalaker Lund, sier at Jazz Evidence nå står sterkere enn noensinne og økonomien er bedre enn på lenge.

JAZZCD.NO SOM ABONNEMENTSPREMIE I JAZZWISE Karl Seglem med tingingsverk til Vossa Jazz. Øverst: Amadou & Mariam, Marilyn Mazur, Ingrid Lucas, Mark Ribot og Kaja Draksler [08] jazznytt

Norsk jazzforums promoCD «jazzCD.no - 5th set» ble så godt likt i redaksjonen hos britiske Jazzwise, at de ville bruke boksen som abonnementspremie i bladet. Derfor kan man, ved å abonnere på bladet i februar eller mars, bli den lykkelige eier av boksen som inneholder en rekke eksempler på hva den norske jazzen har å by på i dag.

NOTERT PÅ UTEBANE

PRIS TIL PETER BRÖTZMANN

DYPDYKK I JAZZHISTORIEN PÅ INTERNETT Jazzforsker Jan Evensmo lanserte for en stund siden en ny internettside under navnet Jazz Archeology. Dette er en side som har som målsetting å hedre de «eldre» jazzartistene og sørge for at deres musikalske innsats ikke går i glemmeboka. Internettsiden vil dokumentere de musikalske verkene disse har gitt oss, og ta vare på dem for ettertiden. I tillegg vil siden bli et diskusjonsforum og en møteplass for venner av den «eldre» jazzen. Han vil også synliggjøre jazzhistorien, ikke bare den norske, men også den internasjonale, og oppfordre til at man hører på disse, selv om man ikke kjenner navnene fra før.xxxxxxxxxxxxxxxx En viktig idé er å få yngre lyttere til å høre på den musikalske skatten som ligger der, og som Evensmo med flere, er redde for at skal gå i glemmeboken. Siden vil etter hvert inneholde en rekke diskografier, historier og fakta som burde være uvurderlig materiale for unge musikere og jazzentusiaster, som vil få bedre kjennskap til jazzhistorien.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Evensmo har i mange år stått bak en rekke jazzdiskografier, både over norske og internasjonale jazzmusikere, og for den som vil følge hans forskning i jazzhistorien, er det bare å legge inn www.jazzarcheology.com under favorittene på datamaskina.

Den europeiske frijazzens tyske mentor, saksofonisten og klarinettisten Peter Brötzmann, fikk i slutten av november Tysklands fremste jazzpris for sin innsats for landets jazzkunst – Deutcher jazzpreis. Brötzmann har de senere årene vært en flittig gjest på norske festivaler, bl.a. sammen med trommeslageren Paal Nilssen-Love, saksofonisten Mats Gustafsson, og sitt eget stjerneband Chicago Tentet. Senest hørte vi han på Kongsberg Jazzfestival i duosamarbeid med den britiske saksofonisten Evan Parker.

PERSPECTIVES - INTERNATIONAL FESTIVAL FOR DREATIVE MUSIC Festivalen Perspectives – International Festival For Creative Music – arrangeres nok en gang i Västerås i Sverige. I år er festivalen kurert av Lisa Ullén og Joachim Nordwall, og på prgrammet finner vi bl.a.: Mats Gustafsson, Sofia Jernberg, Martin Kuchen, Seijiro Muarayama, Stine Janvin Motland, Jon Rune Strøm, Dror Feiler, Lotte Anker, Craig Taborn, Gerald Cleaver, Lisa Ullén, Nina De Heney, Okkyung Lee, Raymond Strid, Joelle Leandré, Andrea Neumann, Yun Kan 10, Joel Grip, Hilmar Jensson og en rekke andre artister.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I år har man i tillegg innført sitt eget Artist in Residence-prosjekt, kalt Re-Spaces. - Tanken bak dette prosjektet er å løfte fram og fylle en funksjon for musikere som søker nye sammenhenger å spille i. I residensformen kan den/de utvalgte musikere få muligheten til å utforske nye uttrykk, skape kommunikasjon og innehold i en kreativ sammenheng, som festivalledelsen selv sier det.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx www.perspectivesfestival.com

Joelle Leandré kommer til Västerås

ÅRETS BESTE I JAZZWISE

COPENHAGEN JAZZHOUSE REORGANISERER

Det britiske jazzmagasinet Jazzwise har foretatt sin årlige kåring av plater.

På topp finner vi den amerikanske trompeteren Ambrose Akinmusires plate «When The Heart Marius Emerges Glistering», Neset mens saksofonisten Marius Neset fra Os har inntatt andreplassen med sin «Golden Xplosion» .xxxxxxxxxxxxxxxx Ikke mange norske navn å finne på samlelista utenom Neset, som har vært en stor hit i England i 2011, men vår mann Stuart Nicholson har med Mats Eilertsens «Sky Dive» og Helge Lien Trios «Natsukashi» på lista. I tillegg opplevde han konserten med Brynjar Rasmussens «Artic Mood» under fjorårets Polar Jazz på Svalbard som årets beste konsertopplevelse.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Skribenten Mike Flynn har med Mathias Eicks «Skala» og Splashgirls «Pressure» på sin liste, og Dunkan Heining har med Karin Krogs «Folkways» på sin reissue-liste, mens Scorch Trios «Melaza» er på lista til Marcus O’Dair.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hvilke plater Jazznytts medarbeidere likte best i 2011, finner du lenger bak i denne utgaven av Jazznytt.

Copenhagen Jazz House, som har vært stengt siden det store regnskyllet under sommerens jazzfestival, har benyttet oppussingsperioden godt. Ikke bare måtte klubben renoveres pga. vannskader, men man har også valgt å reorganisere driften.

Når klubben gjenåpner, er i skrivende stund

usikkert. Men når den igjen er klar til å ta imot både musikere og publikum, vil det være med en ny ledelse. Klubben vil, etter det JazzSpecial erfarer, inngå et tett og nært samarbeid med Copenhagen Jazz Festival. Omstruktureringsarbeidet er blitt ledet av Signe Lopdrup, som også er daglig leder i jazzfestivalen.

Lizz Wright

JAZZKAAR I TALLIN [20-29. april) Jazzkaar-festivalen i Tallin, kan i år by på navn som Jan Garbarek Group m/Trilok Gurtu, sangerinnen Lizz Wright (bildet), The Brand New Heavies, den tyske saksofonisten Daniel Erdmann i samspill med den lokale gitaristen Jaak Sooäär, Christian McBride Trio, Rudresh Mahanthappa pluss 12 Points Plus som består av Kaja Draksler Acropolis Quintet, finske Elifantrre og franske Metall-O-Phone. Og husk: Det er billig å fly til Tallin!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx www.jazzkaar.ee/2012

FILM OM MONICA ZETTERLUND Filminstruktøren Per Fly står bak et stort svensk/dansk filmprosjekt basert på Monica Zetterlund og hva som foregikk på jazzfronten på 60-tallet. Filmen som får tittelen «Monica Z» skal etter planene spilles inn på senvinteren i år, og premiere er planlagt senere på året. Hovedrollen, som Monica Zetterlund, skal spilles av svensk-islandske Edda Magnason. Det er JazzSpecial som kan fortelle dette. jazznytt [09]

NYTT NAVN

VILDE&INGA Man trenger ikke gå veien via jazz for å bli en god improvisatør! Flere og flere musikere går veien via samtidsmusikk med improviserte elementer – så også for denne utgavens nye navn. TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU Vilde Sandve Alnæs og Inga Margrete Aas, heretter omtalt under kunstnernavnet Vilde&Inga, oppdaget ikke sin sterke felles nysgjerrighet for improvisasjon før lenge etter at de begge gikk ut fra samme musikklinje. De tilhørte samme miljø på Foss Videregående skole og Barratt Due Musikkinstitutt i Oslo, hvor Vilde spilte fiolin og Inga kontrabass. Lenge hadde de begge gått hver for seg og båret på en fascinasjon for jazz og improvisasjon, men høsten 2010 fant de plutselig en fellesnevner, og ble øyeblikkelig gode venner.

- Inga hadde noe erfaring med improvisasjon, jeg hadde lenge hatt lyst til å prøve, men hadde aldri hatt noen arena for det, forteller Vilde.

Så da sa Inga – vi spiller litt, og så gjorde vi det.

Dagen etter ville tilfeldighetene ha det til at Inga fikk en forespørsel om hun kunne spille på konsertserien Fritt Fall, som arrangeres en lørdag i måneden på Sound of MU (nå nedlagt).

- Så da hadde vi ti dager på oss. Og vi tenkte at siden det heter Fritt Fall, så må det jo være lov å kaste seg ut i det der! Og for meg føltes det litt som et fritt fall også, men det gikk veldig bra allikevel, sier fiolinisten.

[10] jazznytt

- Jeg tror at vi allerede da hadde en felles forståelse av hvordan musikken skulle høres ut, fortsetter Inga.

- Selv om prosjektet var ferskt og det sikkert var mye som kunne vært bedre, så syns vi det låt veldig samspilt. Vi var utrolig gira etterpå, og har kanskje vært det siden. Og så fant vi med en gang en øvemetodikk for å øve på improvisasjon, hvor vi satt klare rammer for oss selv og brukte begrensninger for å tøye fantasien.

Vilde&Inga har gyvet rett løs på det mange vil kalle hardcore impro.

- Overgangen fra en tilværelse som klassisk musiker med orkesterprøver, strenge professorer, noteark fylt med de mest vanvittige utskeielser og en mange hundre år gammel estetikk, må da ha vært brå?

- Det føltes faktisk mye riktigere da jeg begynte å spille impro, forklarer Inga. - Det føltes med en gang ut som om jeg hadde noe å gi. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men i den klassiske musikken blir man jo opplært til et strengt detaljfokus og klangfokus. Man jobber mye med instrumentet sitt for å kunne kontrollere det hundre prosent, og det er mye av det vi jobber med i vår frie improvisasjon.

- Det er også mange av de tingene

vi jobber med i improen som vi har vært innom i samtidsmusikken, mener Vilde, og forklarer hvordan de i begynnelsen var veldig fascinert av den italienske samtidskomponisten Salvatore Sciarrinos klanger og hans åpne komposisjoner med et improvisatorisk uttrykk. Og musikken deres låter på mange måter litt som Sciarrino, med sine transparente flageoletter og alternative stryketeknikker.

Vilde&Inga har bare vært på improens banehalvdel i et drøyt år, men har allerede rukket å turnere i Europa og spille over 10 konserter bare i Oslo. De har spilt med klarinettisten Xavier Charles i Paris, og med kvartetten Dans les Arbres (Charles, Ivar Grydeland, Ingar Zach og Christian Wallumrød) på Musikkhøgskolen.

Gitaristen Ivar Grydeland har på mange måter vært en mentor for duoen, og har sørget for en av mange opptursbølger duoen har surfet på det siste året.

- Da han spurte oss om å spille konsert sammen, føltes det litt som å bli tatt inn i varmen. Vi kjente jo ikke så mange i improvisasjonsmiljøet, så han har vært en veldig viktig person for oss. Vi er veldig glade i Ivar!

Nå er ønsket å spille litt mer rundt

i Norge, og ikke bare i Oslo. En plate ønsker de også å gi ut, selv om planene ikke er spesielt konkrete ennå. Enda mindre konkrete, men kanskje vel så spennende er ønsket om en sjangeroverskridende musikkutdanning, om de så må starte den selv.

- Vi syns at musikerne trenger en fagskole, en skole hvor sjangermessige skillelinjer ikke eksisterer, og hvor man kan ta inn sine egne prosjekter og få ressurser til å jobbe med dem, forteller Inga. - På Musikkhøgskolen eksisterer det ganske tykke vegger mellom klassisk, jazz og folkemusikk, det har vi erfart.

At sjangrenes tid kanskje er på hell, er disse to levende bevis på. Med sin bakgrunn i klassisk og øre for improvisasjonen kan de to skue mot en fremtid i den frie improvisasjonens tegn, hvor musikken får tale for seg selv helt uten merkelapper.

Vilde Sandve Alnæs (22) og Inga Margrete Aas (23) Studerer henholdsvis master og bachelor i klassisk utøving ved Norges Musikkhøgskole.

Spiller også i Ensemble Allegria Hjemmeside: www.vildeinga.com

NOTERT

Nytt fra Musikklosen

PUBLIKUMSREKORD PÅ NASJONAL JAZZSCENE Høsten 2011 har vært Victoria, Nasjonal jazzscenes beste sesong så langt – med en rekke godt besøkte konserter.XXXXXXXXXXXXXX Det ser ut til at Nasjonal jazzscene mot slutten av sin sjuende sesong står trygt plassert på konsertkartet i hovedstaden. Scenen er et samlingspunkt for jazzmusikere fra land og strand rundt, så vel som større og mindre utenlandske artister.XXXXXXXXXXXXXXXX Gitarist Stian Westerhus kurerte en meget spennende «Fristil»-serie for eksperimentell jazz og «Uhørt» fortsatte å presentere et utvalg av unge og fremadstormende jazzmusikere til stor publikumsoppslutning. I 2011 fikk vi også «New York is Now!», en serie som presenterte det beste fra jazzmiljøet i New York akkurat nå.XXXXXXXX – Det har vært en utrolig givende sesong, uttaler Line Juul, produsent og fungerende daglig leder ved Nasjonal jazzscene.XXXXXXXXXXX – Vi har hatt veldig mange gode konsertkvelder i høst, både i form av hyggelige besøkstall og høy kunstnerisk kvalitet. Spesielt vil jeg trekke fram Dee Dee Bridgewater, Pharoah Sanders og Django Bates

BILLY COBHAM BAND “Live In Leverkusen” som de internasjonale høydepunktene, og av norske artister sørget blant annet Nils Petter Molvær, Mathias Eick og Farmers Market for fulle hus. Og konsertene fra Kenneth Kapstad Group, Marius Neset og Møster! beviste at det gror meget godt i norsk jazz!XXXX For vårsesongen 2012 er det allerede mange spennende artister på plakaten – nyheter vil presenteres fortløpende på klubbens hjemmeside, www.nasjonaljazzscene.no.XX – Vi gleder oss til Terje Rypdal Legacy skal åpne sesongen 19. januar.

Etter dette vil det komme gode konsertopplevelser som perler på en snor. Et av høydepunktene blir en eksklusiv klubbkonsert fra vokaldronninga Dianne Reeves i mars, avslutter Line Juul.

[BHM]

CARSTEN DAHL EXPERIENCE “Metamorphoses” [STORYVILLE]

KIP HANRAHAN “At Home In Anger”

SUSI HYLDGAARD “Dansk”

[YELLOW BIRD]

[YELLOW BIRD]

ELIN FURUBOTN “Heilt nye vei”

CHRISTIAN MCBRIDE “Conversations”

[OZELLA]

[MACK AVENUE]

ULF WAKENIUS “Vagabond”

LARS DANIELSSON “Liberetto”

[ACT]

[ACT]

James W. Dickenson: FROM GRIEG TO GARBAREK: NORWEGIAN JAZZ AND NATIONAL KNIPPA FORLAG IDENTITY ISBN 978-82-303-1857-7 Dickenson tok i 2003 doktorgraden på forholdet mellom norsk jazz og folkemusikk. Nå har han publisert en videreføring og bearbeiding av sin doktorgradsavhandling.

Boken er tilrettelagt for både studenter og et bredere publikum. Den generelle drøftingen av norsk folkemusikks påvirkning på sentrale norske jazzutøvere belyses i boka med analyser, eksempler og transkripsjoner. Dickenson har bodd i Norge siden ”En interessant og viktig bok…”

1988 og har arbeidet som Erling Wicklund kantor, bl.a. i Sør-Fron 154 sider engelsk tekst kirke. Her har han vært pris: kr. 295.- + porto kr. 70.aktiv som jazzutøver og bestillinger v/e-post til: storbandleder, arrangør jamwidi@online.no og komponist.

JARO]

Postboks 0604Oslo Oslo Postboks 6314, 6314, Etterstad, Etterstad 0604 tlf. tlf. 22 22 19 19 82 82 82 82 mobil mobil 99 99 00 00 61 61 90 90 odd@musikklosen.no/www.musikklosen.no odd@musikklosen.no/www.musikklosen.no jazznytt [11]

Hvordan er det mulig? Med en sykdomshistorie som ingen burde få oppleve, er det en livsglad, om ikke friskmeldt, PAOLO VINACCIA som tar i mot oss midt i et voldsomt flyttekaos. Aktivt på jakt etter musikk med trøkk og energi. På jakt etter gode smaker og det gode livet. Og med det sprer han godfølelse og livsglede til alle rundt seg. Og musikken i ham lever, sterkt og godt. TEKST: JOHAN HAUKNES FOTO OG ILLUSTRASJON: JAN GRANLIE [12] jazznytt

REAL N A I C I MUS jazznytt [13]

P

aolo Vinaccia – navnet ånder av musikk. Etter en opplevelse vi andre ikke ville ønske selv våre verste fiender, framstår han fortsatt som den livsglade, den livsmusikalske, Paolo vi har opplevd i så mange sammenhenger.xxxxxxxxxxxxxx I en leilighet preget av den pågående flytteprosessen til ny bolig i de vestlige egne av hovedstaden, tar han mot oss, undertegnede som er utkommandert av d’Herr Redaktøren, og redaktøren selv, denne gang i rollen som min fotograf. Det som var ment å skulle bli et intervju om hvordan livet var blitt, ble noen timers prat om livets vidunderligheter, så som godt samvær, god mat, vin og ikke minst, om god musikk, fellesskap om gode opplevelser. Kort sagt, et samvær fokusert om alt det som gir livet dets mening.xxxxxxxxxxxxxxxx Selv etter mer enn tretti år i Norge, er Paolo fremdeles italiensk, til fingerspissene. Ved siden av å være en fremragende musiker og musikkprodusent, med et sterkt øre for dynamikk. Det skal skje noe rundt Paolo Vinaccia, det gjennomsnittlige holder ikke for ham.

Samtidig er han en kløpper til å løfte fram andre. Han har ikke behov for å skyte fram egen brystkasse, å framheve seg selv. Om jeg forstår ham rett, og det tror jeg, er hans ideologi at sammen blir vi gode, og ikke at jeg framstår som god når jeg bekjemper deg. Han framstår som sulten på videre utvikling, som sulten på livet selv. Det er alltid noe nytt å lære.

Almost Musicianxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Som når han ikler seg sin selverklærte T-skjortefavoritt. «Almost Musician». For riktig å understreke den klassiske musikervitsen. Musiker 1 spør nr. 2, «Hvor mange var dere på gigen i går?» – «Vel», svarer nr. 2, «vi var tre musikere … (lang pause) … og en trommis!». Men Paolo Vinaccia er definitivt en ekte musiker. Alle som har opplevd ham med Terje Rypdal, med Arild Andersen, og i en rekke andre anledninger, som privatperson og som del av et fellesskap, er overhodet ikke i tvil.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det er ingen falsk beskjedenhet som ligger bak valget av T-skjorte. Tvert i mot, jeg er overhodet ikke i tvil om at dette gjenspeiler hans eget selvbilde. Valget av denne favoritten er på et dypt nivå uttrykk for Paolos syn på seg selv. Kanskje er det tryggheten på sin egen rolle, kombinert med ydmykheten i forhold til hva som er mulig, og til hva medmusikanter kan få til, som skaper dette selvbildet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Sammen er vi dynamitt! Men hver for oss er vi knapt en liten kinaputt. Hans rolle som trommeslager og perkusjonist er ikke å drepe de andre, men å understøtte og provosere de andre, og med det gjøre dem gode. Og strekke seg selv etter et ideal, høyt der oppe blant stjernene.

Mamma, perdonamixxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Paolo Vinaccia ble født langt sør i Italia for snart 58 år siden. Den italienske tradisjonen tro dro hans mor til sin familie og sitt arnested da hennes sønn skulle fødes.

Med bestemor Nonna som bisitter kom lille Paolo til verden, og etter en uke vendte den unge familien hjem igjen. Denne lille babyen kom til Norge som en svært ung mann i 1979. Og etablerte seg raskt som en perkusjonist som tilpasset seg de fleste anledninger og sammenhenger. Fordi han hadde øret på riktig plass.

Som Arild Andersen har sagt det; «Paolo er jo en av verdens beste trommeslagere, verken mer eller mindre. Når jeg tenker at det skulle vært spelt sånn eller sånn, så kommer akkurat det fra Paolo!»xxxxxxxxxxxxx Som verdens beste trommeslager har han vært med på mye rart, han viser ingen begrensninger, og ingen fordommer for hva han har bidratt til. På hans merittliste

[14] jazznytt

etter at han kom til Norge som ung dansemusiker, står ikke bare jazz, men også Steinar Albrigtsen, Jonas Fjeld, Anne Grete Preus, Jan Eggum, og deLillos. I tillegg til Arild og Terje, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Bugge Wesseltoft, Sondre Bratland, lista er lang, svært lang.

Han innrømmer i ettertid at noe av det han har vært med på, kommer han til å velge bort i framtida. Er det noe han har lært, er det å bruke tiden han har igjen, om den nå blir kort eller lang, til det som betyr noe for ham selv. Mamma, tilgi meg!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx It’s a big fight, but we have no choicexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Etter lang tids magesmerter og manglende oppfølging, får endelig Paolo gjennomført en MRundersøkelse. Diagnosen er like soleklar, som den er sjokkerende. I hans kropp befinner det seg to kreftsvulster, hver på over ti centimeter i diameter. En i leveren, og en i bukspyttkjertelen.

Beklager, det er ikke mye vi kan gjøre. Det var beskjeden han fikk. Julen 2009 kunne han ikke regne med å oppleve. Samtidig forteller han oss at han ikke kunne fortelle familien i Italia om dette. Etter tre dødsfall i den nære familien kunne han ikke belaste sin familie med sine egne utsikter. Så i vissheten om at han må planlegge slutten, holder han sin egen familie utenfor.

For de av oss som er så heldige og ha nytt godt av Vinaccias hjertevarme, kan vi akseptere hans vurderinger. Selv om vi har vanskelig for å skjønne dem. Fordi vi vet at han setter sitt eget beste bak hva han kan gi andre. I stedet for å legge seg ned og vente på den skjebne som er tildelt ham, velger han å fokusere på det som kommer etter. Han gikk raskt i gang, ikke bare med å produsere en samling av konsertopptak i samarbeid med Terje Rypdal. Noe som ble til en fantastisk CD-boks på Jazzland, under tittelen «Very Much Alive – Paolo Vinaccia». Som han forteller oss, da han produserte de seks CDene var boks-tittelen satt til «In Memory of – Paolo Vinaccia».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men som han forteller videre, han organiserte ikke bare salg av sin beholdning av teknisk utstyr, for å «sikre familien at de fikk noe igjen etter meg», men planla også programmet for sin begravelse. Hvem skulle spille, hva og når! Kontroll-freak, vil du si. Nei, sier jeg: Tvert i mot! Det dreier seg om en som er opptatt av hva hver av oss skal sitte igjen med. Hvordan vi skal huske Paolo.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Legene sa at det ikke var mer de kunne gjøre. De sa det var umulig, og han gir seg aldri. Eller som en annen av Paolos T-skjorter sier, «It’s a big fight, but we have no choice». «Jeg har ikke noe valg», sa han selv den gangen, «jeg må kjempe videre». Vi er mange som takker for at Vinaccia tok kampen.

If I try harder, I may become a musician, tooxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vilde Bjerke sier det slik: «Paolo Vinaccia er en kongeørn i det musikalske landskap. Han har blikk for de vareste stemninger. Vinaccia har presisjon, intensitet, urkraft. Hans lydbilder løfter sjelen som røkelse. Han er en indianer. Vinaccia går dypt, han har ørnens blikk og fjær». Paolo Vinaccia er for norsk jazz hva Mikkjel Fønhus var for norske naturskildringer, sansen for detaljer, styrken i å se de store sammenhengene, viljen til å erkjenne at det er sammenhengen som teller, ikke detaljene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Som når vi kommer til samtalen bak denne artikkelen. Vinaccia godtar ikke bare avtalen og venter hva som skjer. Han tar ansvar. Når vi gamle menn sliter oss opp mange trapper oppunder taket i en seks-etasjes Bislett-bygning, tar Paolo oss i mot som om vi skulle være gamle venner.

På veien har han handlet litt å sette tennene i, og har en ide om hvordan han skal presentere det.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Sett dere ned. En macchiato som oppvarming? Slik en macchiato virkelig skal være?», og ikke slik disse gjennomsnittlige, såkalte verdensmesterlige barristaene i Oslo serverer den. «Ja takk», sier vi begge, både den utskremte og fotografen. Og jeg får servert en smaksbombe, en bombe som minner meg om hvorfor jeg for nær førti år siden med glede betalte fire italienske telefonsjetonger, hver verdt 25 lire, for en espresso-doppio med en (stor) teskje sukker i.xxxxxxxxxxxxxxxxx Mens vi venter, går samtalen videre. Jeg skjønner raskt at alle forestillinger om å gjøre et målrettet intervju må jeg bare glemme. Her er det bare en ting som gjelder. Å følge med, å være med på ferden. Så når vi, som en oppstart, blir servert en improvisert bruschetta med sorte trøfler og hvitløk, sammen med en olivenolje som nesten står av seg selv, sier jeg bare takk og tar i mot noe velsmakende som viser hva jazz egentlig dreier seg om. Om å koke noe uventet, men velsmakende, sammen. Hvor hver del i seg selv framhever alle de andre smakene. Uten å gå i krig mot «de andre».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det er det mangfoldige fellesskapet som skaper enhet og hever samværet til nye høyder. Men selv det å koke det sammen er ikke nok. Det fordrer også at sammenhengen, konteksten, omgivelsene, er riktige. Like mye som fysiske forutsetninger, dreier det seg om å rette inn antennene. Om å være åpen for de nye inntrykkene. Å legge til side dine egne fordommer om hva det skal være, om hva som kommer. Åpne sansene på vid gap, det er det det dreier seg om. Det er det Paolo forventer, nei, krever av deg!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Samtalen dreier seg over mot vin og mat. Etter en naiv berømmelse av en i min munn svært god amarone fra Valpolicella, ser Paolo alvorlig på meg, og sier at den endelige vurderingen må jeg vente med til jeg har smakt en rødvin laget på inntørkede druer, såkalt appasiamento-metode, fra en annen nord-italiensk region, fra Valtellina like ved den sveitsiske grensa. Faktisk ikke langt fra steder vi forbinder mer med vinter og snø enn med varme solbakker med vinstokker, som Davos og Val di Fiemme. Her lager man Sforzato-vin over inntørkede Nebbiolo-druer. Sjekk Nino Negri, Cinque Stelle, sier Paolo, og jeg må love høytidelig å gjøre akkurat det.x I mens spretter Paolo rundt i leiligheten, fra det ene til det andre og snakker på inn- og utpust.

jazznytt [15]

Samtidig som han preparerer en ny smaksbombe for seinere. Paprika i massevis, sopp, hvitløk – og masser av olivenolje. Og hvilken olje. «Smak på denne», sier han og serverer en skål med olje så full av olivenrester at den nesten står av seg selv, sammen med et fiberrikt brød. «La den fylle munnen», sier han. Vi dypper, nei, drukner brødet, og siger sammen ved bordet i rein velvære. Hvem bryr seg om at dette skulle vært et intervju, hvor jeg stiller spørsmålene og Paolo skal svare? Det beste er å overlate regien fullt og helt til ham. Vi må bare seile med.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Old, but still Alivexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Samtalen dreier inn mot konserten i Kongsberg Kino under 2009-festivalen, med Arild Andersens trio, Paolo og Tommy Smith, supplert med danske Carsten Dahl som pianist. En konsert Dagbladets Terje Mosnes utpekte til 2009-årets beste konsert – en konsert for festivalhistorien, «da Coltranekvartetten møtte ‘Belonging’-kvartetten i en glovarm kinosal». I min anmeldelse av konserten for Jazznytt på web utropte jeg Arild til kongen av sølvbyen, og skrev at dette var «en konsert det vil bli snakket om lenge, lenge i Kongsberg-historien. Terningkast? Nei, vi driver selvfølgelig ikke med slike forenklende og fordummende ting i Jazznytt. Men denne gangen skulle jeg ønske vi gjorde.

Dette var ikke bare 6. Dette var fullt hus, Yatzy, og fire like. Alt på en gang!».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jeg pekte på at Paolo var den som ikke bare satte konserten i gang: «System set, ready, go!» Paolo satte showet i gang. Alle fire falt på plass. Arild gliste bredt – det satte seg fra første anslag. Paolo – denne gangen med logoen «Old, but still Alive» på t-skjorta – som et drivende kraftverk med store ører. Han sørget også for å utsette avslutningen av konserten; da ekstranummeret gikk mot slutten, var han overhodet ikke ferdig. Da dro Paolo i gang med Arilds «Outhouse», og de tre andre fulgte raskt opp. Det er sjelden jeg har opplevd fire så spellekåte musikere samtidig, fire så samstemte, lekne og seriøse menn som samarbeider om å skape et kollektivt produkt, og som ikke bare gleder seg over det, men som også viser det og involverer publikum i denne gleden.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hva gjør Paolo, anno 2012? Jo, selvfølgelig. Han fisker fram et opptak av denne konserten og speller det for oss. Jeg spør: «Hvorfor blir ikke dette utgitt?» Det er jo en fantastisk pendant til ECM-plata «Live at Belleville». Nei, det blir nok aldri utgitt. Opptaket er et passivt to-spors opptak fra miksebordet, med svært begrensede muligheter til redigering. «Men det er et fantastisk historisk dokument», repliserer jeg. Denne kvartettversjonen av Arilds «Independence»-suite bringer noe totalt nytt til materialet, sier jeg. Men Paolo er lojal mot sin bandleder, det holder ikke de kvalitative mål man skal stille. Men gjennomhøringen av konserten to og et halvt år etter bekrefter mitt opprinnelige inntrykk den gangen i Kongsberg Kino. Dette materialet er magisk. But it’s not my call!

If it’s too loud, you’re too oldxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Etter å ha nytt en vidunderlig blanding av fysiske smaker og en atmosfære som gjør livet verdt å leve, uansett hvor lenge det varer, topper Paolo serveringen. Vi har sett hvordan han vandrer uavlatelig fra sitt hjemmestudio, til sitt åpne kjøkken. Han spiller musikk for oss, «hør på dette!», hans 85 kg høyttalere har en dynamikk som får hele bygningen i Frydenlundgata til å svinge i en poly-rytmisk dans vi er sikker på at den aldri var bygget for å tåle. Men den gjør det! Mens han klargjør de langsomt preparerte paprikaene, forteller han samtidig om sitt fellesskap med fuglene i luften utenfor.

Etter at han la ut diverse former for mat til dem, oppunder skråtaket i øverste etasje, fikk han overraskende besøk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Da maten, hengende i en snor ut av vinduet og nedetter taket, en dag tok slutt, fikk han klar beskjed.

Det banket på og han åpnet inngangsdøra, men det var ingen der. Nei, vel, det var vel igjen en fantasi på overdrive. Men nei, det samme gjentok seg. Nok en gang, ingen utafor døra. Fortsatt insisterende banking. Og der sitter en samling av «verdig trengende» og knakker nebbet mot ruta, «hvor blir det av serveringa?». Og Paolo er ikke den som lar seg naudby, som det heter utenfor Ring 3 rundt Oslo.

Der sitter de på rekke og rad, fuglene, og knepper nebbene insisterende mot ruta.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Paolo gir av seg selv, til alt og alle, hele tiden. Hvordan makter han det? Selv etter det han har vært gjennom? Men Paolo er en som får energi fra å gi energi – til andre. Som ønsker å dele av sitt overskudd, som elsker å se at dette overskuddet gir overskudd til de som er rundt ham. Jeg føler meg vidunderlig privilegert og begavet, av å være en av dem som kan være mottaker for dette. Av å skjønne at det å være «begavet», eller «gifted» på den nye norsken, dreier seg om å ha mottatt en gave.

Just a little louderxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Langt om lenge kommer paprikaene på bordet. Svømmende i et oljeblandet hav av rike smaker. Så enkelt, så komplekst. Og «Gesu!», hvordan det smaker. På dette tidspunktet klarer jeg ikke lenger å skille mellom min rolle som objektiv iakttager og subjektiv deltaker. Det er som Bent Hamers vidunderlige film «Salmer fra kjøkkenet» viser; den klassisk modernistiske ideologien om skillet mellom observatør og deltaker blir meningsløs i møtet med virkeligheten. Skal jeg som intervjuer og som anmelder forholde meg «objektivt» til mine intervju-objekter og til de konserter og annet jeg skal anmelde, mister jeg totalt den sammenhengen som gir musikken spesielt, og den sosiale aktiviteten mer generelt, mening. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det blir enda tydeligere for meg at den modernistiske ideen om en, som det heter i vitenskapssosiologien, totalt «disinterested» og «objektiv» observatør-rolle til sosiale fenomener som intervjuer og musikk, er totalt meningsløs. At en harmonisk fortolkning av musikk på en eller annen magisk måte skulle fortelle meg noe om musikkens nyskapende kraft, blir meningsløs.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ja da, Coltranes «Giant Steps»-changes er en relativ «enkel» variasjon over den klassiske, og for jazzen velkjente, ii-V-I-vendingen. Som i C-dur, der en ii-V-I svarer til vendingen d-moll, G-dur, Cdur. For oss alle som hører den, en velkjent måte å komme «hjem» på. Coltranes variasjon var å starte med den samme ii-akkorden, og så skifte V-I i tre trinn som insinuerer en «augmented» +-ak-

[16] jazznytt

kord, basert på store ters-intervaller. Sier denne analysen noe om musikkens storhet? Om musikerens intensjoner? Om hvordan musikken lever i forhold til tilhørerne? Overhodet ikke. Sier det noe om hva som drev musikerne i å utvikle dette tonespråket? Igjen, overhodet ikke! Og hvorfor ikke? Fordi alle disse harmoniske tekniske relasjonene aldri var ment å være noe mer enn verktøy, midler for å nå høyere mål. Og om ikke musikkanmelderens oppgave er å forholde seg til disse høyere målene, har han ingen vital rolle å spille lenger.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette er noe av de mange tankene møtet med Paolo Vinaccia får meg til reflektere over. Samtidig som han selv er verdens enkleste menneske å forholde seg til. Han krever ingenting av deg, men gir så mye. Hans største ønske er at du skal ha det bra. Verken mer eller mindre. Men den som tror at det dreier seg om en total selvutslettelse, en total utvisking av selvet, en fullstendig oppofrelse av seg selv, vil aldri skjønne poenget. Det er ikke et valg mellom narsissisme på den ene siden og altruisme på den andre. Ikke et valg mellom et subjektivt eller et objektivt ståsted. Og overhodet ikke et normativt valg mellom de to.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Ja, det undergraver min rolle som «anmelder», som nøytral observatør. Men det gir meg og mine eventuelle lesere et rikere spektrum for å uttrykke verdien av den musikken som vi deler en interesse for. Og hvorfor i all verden skal jeg som observatør, late som om den musikkformen vi liker å kalle jazz er meg likegyldig med andre musikkformer?

Den musikkformen som har vært beveggrunnen til at jeg har endt opp som en enkel, og fattig, skribent i Jazznytt!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Paolo Vinaccia legger fram for allmennheten den fantastiske CD-boksen «Very Much Alive», med konsertopptak med Terje Rypdal, Ståle Storløkken og Palle Mikkelborg. Dette er hans gave til oss alle, mens han forbereder sin egen avslutning av livet. Det forundrer ingen at det umiddelbart etter at boksen ble utgitt av Bugge Wesseltofts «Jazzland»-label, at Spellemannskomiteen nominerte den som en av fem nominerte jazzutgivelser i 2010. Sammen med Elephant9, som vant jazzprisen det året, Supersilent 10, også bort etter.

If I’m reborn, I’ll do it againxxxxxxxxxxxxxxxx Kampanjen var klar! Gi Paolo en Spellemann! Det ble jo nødvendigvis organisert en gigantisk Facebook-aksjon, «Paolo må få en Spellemann». Gitt den rollen han har spilt i norsk populærmusikk, som produsent og som studiomusiker, burde det være en selvfølge, men nei! Selv i åpne kategorier som «Åpen klasse» og «Årets Spellemann» forbigikk man den rolle Paolo har spilt. Jeg mener, Karpe Diem og Jarle Bernhoft? For å nevne de to siste årenes Spellemenn. Skal Spellemannsprisen reflektere kommersiell suksess eller kunstnerisk ytelse? Hvordan vurderes de forskjellige kriteriene mot hverandre? Dette er noen av de grunnleggende spørsmålene mange av oss sitter med etter de siste årenes tildelinger.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den gledelige beskjeden, på tross av alt dette, er at Paolo fremdeles er med oss. Vi var mange som mottok beskjeden for to år siden med skrekk og gru. Men vi var også mange som skjønte at våre egne reaksjoner bare var bleike refleksjoner av den erkjennelsen som traff Paolo selv som et løpsk hurtigtog. At våre reaksjoner var uvesentlige. Det

jazznytt [17]

viktigste var at det var et medmenneske som var blitt rammet, et menneske som hadde rørt oss, og at det var derfor dette ble viktig for oss.xxxxxxxxxx Paolo er på mange måter en taoist. Joda, han er en italiener, fullt og helt. Hvor han renner over av engasjement og iver. Men samtidig har han taoistens tilnærming til livet. Det er ikke det absolutte som betyr noe. Det at du er noe her og nå, og innser at du aldri kan løse livets store gåte, det er det som betyr noe. Gleden over livet her og nå, og over hva det kan gi oss. Gleden i smaken av en fullendt olivenolje! Som jeg nå skjønner, takket være Paolo. Plukking av olivenbær med nett, uansett om det skjer gjennom plukking av enkelt-bær eller gjennom risting av hele trær, det er definitivt fy-fy!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Bærene skal plukkes fra trærne med omhu og kjærlighet, ett for ett. Og legges langsomt, hvert enkelt bær, ned i kurven. Uten at de støtes hardt mot hardt. Paolo er nøye på å fortelle oss at disse sammenstøtene medfører en oksidering i slagområdet som gir usmak. Kun ved å følge kjærlighetsreglene, får du en olivenolje som holder mål, som tilfredsstiller dine krav. Noen av oss er så heldige at vi har opplevd Paolo Vinaccias redegjørelse for akkurat dette. Og kjent resultatet av hvordan oljen kan smake. Noen få av oss har også greid å se hvordan dette bidrar til å kaste lys over Paolo som musiker, som en fullendt musiker. Og ikke bare som en nesten-musiker. Uten at han trenger å anstrenge seg.

Not loud enoughxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Sammen med Paolo gleder vi oss over at den opprinnelige dommen i 2009 var feil. Ja visst kan vi forundres over skolemedisinens tilkortkommelse.

Den klare dommen med to åpenbare svulster, viste seg å ikke holde stikk. Så vidt en medisinsk amatør som undertegnede kan skjønne, viste det seg at den ene såkalte «svulsten» var en abcess, en

blod-utposing i leveren som raskt etterpå, nesten mysteriøst, bare forsvant. Den andre svulsten satt så vidt vi skjønner ikke i bukspyttkjertelen, og med det ble dens mortalitet undergravet. I løpet av kort tid ble dens omfang skarpt redusert, fra ti til tre centimeter. Som Paolo selv understreker, han er ikke friskmeldt, men den senere avklaringen, som ikke minst er et resultat av hans egen iherdige innsats for å få svar, har gitt ham en utsettelse, et handlingsrom, som han ønsker å utnytte.xxxxxxxxxxx Paradoksalt har den feildiagnosen han ble utsatt for medført ytterligere komplikasjoner. Etter at han fikk den mortale diagnosen, ble han plassert på cellegift-behandling. En behandling som i neste omgang førte til at store deler av hans perifere nervesystem, dvs. detaljkontroll av armer og ben, ble ødelagt. På mange måter ødela behandlingsformene hans mulighet for å utøve sin egen profesjon. Og hvilken overraskelse: Det offentlige systemet skjønte ikke bæret!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Heldigvis var det ikke bukspyttkjertelkreft, sier Paolo. - De trodde det var to svulster, men heldigvis har «kroppen min vært flink til å drenere blodet ut gjennom kapillærårer. Det de så som en metastase med fingre, var en abcess med kapillære årer ut av lever’n. Og ja, jeg kjøpte meg ut av køen. Det var slik det var, betal 3 000 kr eller vent i kø i tre måneder. Dett er det norske velferdssystemet i praksis, betal ut, eller du kommer i en annen kø.

- Skal du noensinne ta skrittet over til å bli A real Musician, og ikke bare Almost?»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er vanskelig! Nå er jeg i stand til å kjenne fire akkorder! Så jeg skal lære meg noen flere.xxx I konkurransen mellom Erik Bye, som kunne to grep, og Alf Prøysen som kunne tre, så vinner Paolo.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Hør på dette! Jeg må spille en halv låt, sier Paolo. - Alt er spilt inn og mikset her, men ikke ferdig mastra. Jeg bruker bare kroppen som trommer, pust, handclap og mm. Nils Einar Vinje på gitar.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bare det å høre dette er nok for oss. Våre gamle helter, J.J. Cale og brasiliansk swing, alt i ett.

Så vi får heller tilgi Paolo skriveleifen i «Very much alive»-boksen, hvor bygda Sunndalsøra har endt opp med noe sundalsk over seg!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For meg som formidler av alle disse inntrykkene, har det hele tiden vært en målsetting å la formen, og ikke bare innholdet, gjenspeile den portretterte personen. Den ultimate dommeren for det er selvfølgelig Paolo Vinaccia. Om Paolo kjenner seg igjen, er min tjeneste gjort. For den allmenne leser framhever jeg at alle mellomtitler i denne artikkelen gjengir tekster på de av Paolos T-skjorter jeg har observert gjennom de siste årene.

NOEN AV DE INNSPILLINGENE PAOLO VINACCIA HAR DELTATT PÅ «Brede» (1981), Bent Bredesen «Jul med..» (1982),Diverse artister «Larsen LP» (1982), Kjell Larsen «Hjæmlandet» (1982), Randi Hansen «På bare bein» (1983), Hilde Heltberg «Bobbysocks» (1985), Bobbysocks «Lav Sol! Høy Himmel» (1989), Anne Grete Preus «Ab und Zu» (1989), Ab und Zu «Svært nok for meg» (1990), Jonas Fjeld «Grenseland» (1990), Rønnaug Foss Alsvik «Alone too Long» (1990), Steinar Albrigtsen «Underveis» (1991), Jan Eggum «Varme mennesker» (1991), deLillos «IX» (1991), Bendik Hofseth «Og høsten kommer tidsnok» (1991), Anne Grete Preus «Rosa frå Betlehem» (1992), Sondre Bratland «Bedre enn stillhet» (1992), Sigvart Dagsland «Texas-Jensen» (1993), Jonas Fjeld «Arv» (1993), Arild Andersen «Nesten ikke tilstede» (1993), Jan Eggum «Løsrivelse» (1993), Ketil Bjørnstad, Kari Bremnes «Link» (1993), Øystein Sevåg «Tramp» (1993), Knut Reiersrud «Lystyv» (1993), Kjetil Saunes «Med blanke ark - Sanger av Alf Prøysen» (1994), Diverse artister «Gåte ved gåte» (1994), Kari Bremnes «The Water is Wide» (1994), Eriksen «Remembering north» (1994), Kenneth Sivertsen «Horisonter» (1994), Vamp «All Included» (1994), Brazz Brothers «Kafe Kaos» (1995), Alf Cranner «Klapp» (1995), Knut Reiersrud [18] jazznytt

«Kristin Lavransdatter» (1995), Arild Andersen «Wild seed» (1995), Morten Harket «Perlebandet» (1995), Rønnaug Foss Alsvik «Sent og tidlig» (1995), deLillos «Atterklang» (1996), Sondre Bratland «Bridge» (1997), Øystein Sevåg «’Mbara Boom» (1997), med Andersen/Brunborg + Il Coro Di Neoneli «Norwegian blue» (1998), Pigalle Guitar Ensemble «Soul of a Man» (1998), Knut Reiersrud «Pearl collection» (1999), Øystein Sevåg «Sweet Showers of Rain» (2001), Knut Reiersrud «Uhu» (2001), Uhu «Skywards» (2001), Terje Rypdal «Moving» (2001), Bugge Wesseltoft’s New Conception of Jazz «Home» (2001), Beady Belle «Under himmelen» (2001), Lisa Bonnár «Antons villfaring» (2002), Diverse artister «Syng ut all din glede» (2002), St. Hallvard-guttene «Joke» (2002), Miki N’Doye «Strie Strenger» (2003), Strie Strenger «Film Ing» (2004), Bugge Wesseltoft «Lullabies from the axis of evil» (2004), Diverse artister «Fri» (2004), Clausen + Wille «Caravan» (2005), Øystein Sevåg «Nomad» (2005), Ferenc Snetberger/Arild Andersen «Electra» (2005), Arild Andersen Group «30/30» (2005), Jan Eggum «Beauty Came To Us In Stone» (2006), Mungolian Jet Set «Vossabrygg» (2006), Terje Rypdal «Live at Belleville» (2008), Arild Andersen Trio «Very Much Alive» (2010) Vinaccia «Crime Scene» Terje Rypdal/Bergen Big Band

jazznytt [19]

in english

blue moon During the last few years, pianist AHMAD JAMAL has been getting the kind of overdue ovation he deserves. Among the prestigious awards that have come his way have been a Jazz Masters Fellowship from the National Endowment for the Arts (NEA), America’s highest honour for a jazz musician; induction as an «Officier de L’Order et des Arts and Lettres» in France and a «Living Legends Award» from the Kennedy Center for the Performing Arts. But this kind of recognition has not always come his way, despite being one of the music’s greatest pianists whose influence has touched musicians of the stature of Miles Davis, Keith Jarrett, Betty Carter, Herbie Hancock, Chick Corea, McCoy Tyner, Jack DeJohnette, Red Garland, Harold Mabern and Monty AlexandTEXT: STUART NICHOLSON er.

Turn-up any jazz history book or textbook and you’ll see they have tended to skirt around Jamal’s achievements, with the result that many jazz fans have only a hazy name-awareness of who he is and fewer still have any idea of his impact on jazz. Even so, many will have heard the sound of Jamal’s piano without realising it. In 1970, he performed Johnny Mandel’s title tune for the soundtrack of the hit movie «M.A.S.H». while fans of Clint Eastwood films will have heard two Jamal tracks featured on «The Bridges of Madison County» (1995). And in more recent times, the website www.whosampled.com has listed a remarkable 75 Jamal tracks that have been sampled by the likes of Gang Starr, Quasimoto, DeLa Soul and JayZ who sampled Jamal on «Feelin’ It» from his 1996 hit album «Reasonable Doubt» .

Jamal regards the uneven critical response to his playing that came his way in the Fifties and Sixties with remarkable equanimity. He has conscientiously developed and refined his art since his first professional job as a child prodigy in his home town of Philadelphia at the age of eleven. Not one to make it easy for the critics he never sought to monopolise a [20] jazznytt

jazznytt [21]

relentlessly swinging 4/4, the «sine qua non» of pianists during the 1950s, rowing against the tide by abruptly changing meters (4/4 to 3/4 was a favourite) and rhythms (often Latin inspired), and in an age when the prolixity of Art Tatum, Bud Powell and Oscar Peterson was setting the pace, he chose to express himself through minimalist means. No wonder the critics were confused. But from today’s perspective he was clearly ahead of his time, something you suspect he knew all along when told the writer Nat Hentoff that the critics were never as harsh as he was on himself. Throughout he found a remarkable calmness of spirit through religion and family life that helped him to overcome the obstacles that life has thrown his way, the late alto saxophonist Cannonball Adderley observing: «He seems always at peace, but he never does anything he doesn’t want to, and he doesn’t follow trends.»

In conversation Jamal projects serenity, often leavened by a mischievous wit, that belies the strength of character needed to follow his own muse. Now in his eighty-second year, the pianist, once identified as a «coming great» by Art Tatum when he was fourteen years-old, asserts: I am still developing. I am discovering every day different colours and dynamics of music and the different ways of exploring chordal structure, I’m still discovering every day. I tread my own path, it’s been a natural development, nothing that I force upon myself, and I’m still discovering things.

February sees the release of his latest album «Blue Moon» and it is fair to say that the energy, power and drama he brings to the performances on this album sound as if they had been recorded by someone a quarter his age. In a discography that numbers well over fifty albums under his own name, Jamal is in no doubt that this album is something special. xxxxxxxxxxxxxxxx - I think it is going to be of the calibre of 628 [Argo LP-628 «But Not for Me»], the million seller that I did for Chess Records sometime back, he says. - It’s comparable to that qualitywise. I was with some brilliant musicians then – Vernell Fournier and Israel Crosby [on «But Not For Me»] – and now with Reginald Veal on bass, Herlin Riley on drums and one of the great percussionists, Manolo Badrena – who was with Joe Zawinul for thirty years.

Jamal’s analogy to «But Not for Me» is well made. All the hallmarks that took the album to Number 3 on the «Billboard Hot 100» in 1958 – thereafter remaining on the chart for an astonishing 108 weeks – are present on «Blue Moon».

The masked virtuosity that enables him to compress powerful emotion into suave yet economical statements; his mastery of «playing» silence to maximum effect; the architechtonic nature of his arrangements with crisp, lean melodic twists; unexpected dynamic shifts from bold crescendos to barely audible diminuendos; the brilliant use of rhythmic displacement; his ad hoc use of vamps (or pedal points); and finally, a masterful use of tension and release – which, incidentally, Jamal understands better, and always has, than anyone else in jazz.

The surprise of «Blue Moon» is, well, «Blue Moon». Not only is it the most performed song in the Rogers and Hart canon (everyone from Presley to the Platters has recorded it), but also it’s chord progression is the most used in the [22] jazznytt

world – bar none ( I – vi7 – ii7 – V ). But the genius of Jamal is what he does with it. Typically he takes a highly original approach, customising the song into an arrangement that allows him to «own» the song in a way that reflects his very individual musical personality. - There have been a lot of interpretations of «Blue Moon», mine is perhaps the newest approach to this composition, he explains. - First of all I like to live with the composition before I record it, which was Nat Cole’s approach, I believe. He ‘lived’ with a song for a while before he recorded it, and this concept has developed with me, too, over a period. As it happens I have known «Blue Moon» for years and I developed the arrangement at home. My approach was like I always do, I have an idea that becomes the catalyst for the arrangement, and this particular idea was a bass line, and that started the whole thing. I have been writing since I was ten years old and when I hear something I think is valid, I commit it to paper and this arrangement I wrote out and I think it works well.

Comprising nine compositions, «Blue Moon», like so many of Jamal’s albums, is a mixture of originals and standards customised into Jamal’s unique expressionism. - The album came about came about through Seydou Barry, an associate of mine, the first man to bring me to Marseilles, he arranged the session, he explains. - It opens with «Autumn Rain», which I wrote some time ago, and another one of mine is, «I Remember Italy», that is very interesting to me, it’s a sectional piece. There is a beautiful read on «Laura», one of my favourite compositions and an interesting piece from [the movie] «Golden Boy», a lot of people have forgotten «Golden Boy», Sammy Davis and his co-star Paula Shelley, and the song «This Is the Life».

Closing «Blue Moon» is the Dizzy Gillespie composition «Woody’n You» that first appears in the Jamal discography on his ground breaking album «But Not for Me», recorded 16 – 17 January 1958. This album, together with those that preceded and followed it on the Chicago based Argo label, beginning with «The Chamber Music of the New Jazz» from 1955 and ending with «Ahmad Jamal at the Blackhawk» from 1962, plus Jamal’s Okeh/Epic sides from 195155, bring the pianist’s significance in jazz into focus.

The Okeh sides show that even at the age of 21, when he first recorded for the label, he had already formed a distinctive style, and these early sides, particularly those sides with Israel Crosby

on bass and Ray Crawford on guitar, are of especial interest. - Ah, Ray Crawford, recalls Jamal. Well, that’s another dynamic there – he was the first man to get a percussion effect on the frets of his guitar and a lot of people thought I had a percussionist or a bongo player with me but Ray was doing that on the frets of his guitar, which was emulated and copied and plagiarised quite a bit.

One piece the trio recorded was a striking version of «Billy Boy» that caused a stir within musician’s circles. Several pianists lifted Jamal’s arrangement intact when they recorded the tune, most famously Oscar Peterson on «The Trio» (1961) and Red Garland on the Miles Davis album «Milestones» (1958). - Well that’s been plagiarised all over the place, says Jamal with a good natured laugh. - A lot of pianists took that public domain composition, and I didn’t copyright the arrangement, I should have! A lot people recorded that, including Miles Davis’ Red Garland [on the album «Milestones»], he also did «Ahmad’s Blues» [on «Workin’» with the Miles Davis Quintet].

In fact, «Billy Boy» and «Ahmad’s Blues», both recorded by Jamal on 5th May 1952, were only two of several tunes that Davis took from Jamal’s repertoire, often copying in part or whole Jamal’s arrangements including, «Old Devil Moon», «Will You Still Be Mine», «Surrey with the Fringe on Top», «Girl in Calico», «Green Dolphin Street», «New Rhumba», «All of You», «Autumn Leaves» and «Love for Sale» – «I live for the next Ahmad Jamal album to come out», Davis said at the time. Jamal’s composition «New Rhumba» appeared on the first Miles Davis/Gil Evans collaboration «Miles Ahead: Miles Davis + 19» from 1957. - I was aware of the fact that he [Miles Davis] was going to record «New Rumba» [on «Miles Ahead»] because I had to issue the licence for it, but I wasn’t aware that he was studiously watching what I was doing, that would be a bit presumptuous to say the least, recalls Jamal. - All Gil [Evans] had to do was take everything we were doing with trio and make it conform to an orchestra, he didn’t need to do anything but have the skill to do that.

The music was constructed that way.

Perhaps the most influential of the Okeh sides was Jamal’s version of «Pavanne», taken from the second movement of Morton Gould’s «2nd American Symphonette», and recorded on 25 October 1955. About halfway through the piece, Crawford plays the secondary theme (as written), an eight bar melody, which he repeats up a semitone for another eight bars. Jamal supports this

jazznytt [23]

with a Dm7 vamp followed by an Ebm7 vamp, presenting the listener with the harmonies that would form the A and B sections of «So What», which Miles Davis would record three and a half years later (in a 32 bar AABA form). John Coltrane would later take this secondary theme (as played by Crawford), and using the same harmonies and form of «So What» would call the piece «Impressions».

Davis often took members of his band along to listen to Jamal, whose influence was all too clear on «The Musings of Miles» from 1955. However, while Davis’ debt to Jamal’s style cannot be precisely calculated it certainly went deeper than song titles and arrangements. The rhythmic lightness and melodic understatement of Jamal’s trio from 1956-62 with Israel Crosby on bass and Vernell Fournier on drums was something he urged his own rhythm section to emulate, particularly Garland. But it was not only Garland whom Davis urged to listen to Jamal. Bill Evans, on leaving Davis had clearly listened hard to Jamal’s trio with Israel Crosby on bass and Vernell Fournier on drums, and his trio with Scott LaFaro and Paul Motian was quite different to his previous work, with the dominance of the piano reduced, like Jamal’s trio, to allow for a more discursive relationship between piano, bass and drums.

Jamal’s use of silence was particularly arresting, often letting several beats pass without playing, a high-risk technique that few improvisers dare to employ to this day and clearly impressed Davis.

- Some people call it space, but I call it discipline, asserts Jamal. - There was a certain kind of showiness in some musicians but I backed off from that. My approach is one of discipline, I am a disciplinarian, there has to be discipline in music, that’s what you hear in my music. Working with Vernell Fournier and Israel Crosby – the result is that is was nothing short of miraculous, they were great musicians.xxxxxxxxxxxxxxxx Examples of Jamal’s disciplined use of space include the single, repeated note towards the end of «Poinciana» on «But Not For Me» and «Cheek to Cheek» from «Ahmad Jamal» where Jamal abruptly lays-out, leaving the missing fragments of melody to be «played» in the listener’s subconscious – a technique used by Bill Evans and Betty Carter.

A feature of Jamal’s trio with Crosby and Fourn-ier was their cohesiveness that depended on a high level of interdependence on each other’s finely balanced role within the ensemble.

Often Jamal would cede much space to Crosby and Fournier, who would respond with playing of great clarity and economy. Indeed one of the highlights of the Argo albums from this period is the resourcefulness of Jamal, Crosby and Fournier in generating maximum swing through maximum economy; each musician aware of precisely what was needed from moment to moment. Together they represented the epitome of high intensity swing at low intensity volume, Anybody can play loudly, the pianist once asserted, - It is much more difficult to play softly while swinging at that same level of intensity you can get playing fortissimo.

Jamal frequently imposed his own forms onto a tune and this clearly fascinated Davis, who through George Russell and Bill Evans was dis[24] jazznytt

covering modes as an alternative basis for improvisation. For example, on the second chorus of «Squatty Roo», a ternary AABA song, he replaces the sixteen bar AA section with a pedal point in F so that his return to the B section truly makes it a «release». Another example is «Surrey with a Fringe on Top» from «But Not For Me», where Jamal follows the AABA form, but for his improvisations scraps the changes on the A sections in favour of a pedal point in F. But perhaps the most striking example of imposing his own form on a song is his version of the 32 bar «Autumn Leaves» from «Portfolio of Ahmad Jamal» where he exploits the song’s unusual AABC construction as a springboard for his own form, inserting an extended vamp in Eb for his improvisation (emulated by Herbie Hancock and Wayne Shorter in Davis’s September 1964 version of the same tune on «Miles in Berlin»).

What is particularly arresting, however, is how, towards the end of the second vamp (after a second return to the theme), Jamal uses a rolling chordal riff that would appear in modified form later in the year as the introduction to the Miles Davis composition «All Blues» on the album «Kind of Blue». - I attempted to develop my own forms, recalls Jamal. - That’s what you hear, and you have to get a certain type of musician to understand what I’m doing, and what I attempt to do – it demands a special craftsman for what we do, no question about that.

Jamal’s role in the 1950s and early 1960s: as a conceptualist, in realigning the relationship of instruments, one to another, within the standard piano trio; as a pathfinder whose practical application of vamps pointed to the use of modes as a basis for improvisation; as an innovator in spontaneously re-ordering song forms - a technique that can be heard in the music of musicians as diverse as Betty Carter, Keith Jarrett and Wynton Marsalis - and for his role as a catalyst who pro-

foundly influenced Miles Davis and thus at one remove, much jazz of the 1950s, has for some reason been airbrushed out of jazz history. But between 1956 and 1962, Jamal was the leader of a quite exceptional trio, whose playing still remains an object lesson for young musicians in achieving unity, flexibility and swing with great economy and singleness of purpose. - We had some major influence on the music scene, Jamal modestly observed a couple of years ago.

The trio with Crosby and Fournier was wound up in 1962 – George Shearing immediately hired them – and Jamal concentrated on his restaurant «Ahmad Jamal’s Alhambra», but the venture eventually folded. Then followed a change of record label in 1965: - I went from Chess to Impulse! I moved to New York and one of my agents did a deal with Impulse! and we did some things with Ed Michel, who was producing there – a great producer, he did the things with John Coltrane, he recalls. During the Seventies, jazz was undergoing profound change and Jamal was finding difficulty positioning his music. - I have had some moments when I backed off and didn’t work at all. I had a record company from 1969 to 1972, and that was a period of time when I was trying to stay home and get out of the touring end of it. x xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx One session from 1971, «Live at Oil Can Harry’s» documents this period of transition, John Heard is on bass, I was going through a major transition when that was recorded – I don’t want to talk about it, he says. - All artists go through a period of transition, there was a period of time when Miles Davis for example, he didn’t work for a number of years. Thelonious Monk closed the door and never appeared again, I think all of us go through transitory periods in our lives. It has to do with growth, reflection and has to do with how we live, how we choose to live

and I think all of us go through periods of transition.

After experimenting on Fender Rhodes («Outertimeinnerspace» and his 1972 set at the Montreux Jazz Festival, «Freeflight») he emerged in the 1980s back on acoustic piano, recording for independents Kingdom Jazz and Black Lion before signing with Atlantic when it was clear the period of transition was behind him with albums such as «Crystal» and «Live at the Montreal Jazz Festival 1985». After a period with Telarc, Jamal came under the wing of producer Francis Drey-

fuss in France and some of his finest latter-day work is to be found on the Dreyfuss label, including the «D’jango D’or» winning «The Essence».

Now in his ninetieth decade in the music business, Jamal continues to record and tour. With his latter day masterpiece «Blue Moon» set to be released, he is, as ever, happiest looking forward rather than back, - You have to keep yourself in tune, you tune a car you have to tune the individual as well, he says. - Discovery is the name of

the game and that’s what you hear [in my music], you hear growth as opposed to what you may have heard years and years ago, and it’s very important to continue to discover, that’s the key word, ‘discovery.’ Hopefully the future holds discovery, I am doing things every day, my plans are to keep life as interesting as possible, that enables me to keep going, and life is getting very interesting, especially with «Blue Moon» about to be released – yes, that will be interesting!

AHMAL JAMAL PÅ PLATE [SOM LEDER ELLER CO-LEDER] «The Legendary Okeh and Epic Recordings» (Epic/Legacy 1951) «Chamber Music Of The New Jazz» (Argo, 1955) «Count ‘Em: 88» (Argo, 1956) «At The Pershing: But Not For Me» (Argo/Chess, 1958) «At The Pershing, Volume 2» (Argo, 1958) «Poinciana» (Argo, 1958) «Ahmad Jamal Trio, Vol. 4» (Argo, 1958) «Ahmad’s Blues» (Chess, 1958) «The Portfolio Of Ahmad Jamal» (Argo, 1958) «Ahmad Jamal At The Penthouse» (Argo, 1959) «Happy Moods» (Argo, 1960) «Listen To The Ahmad Jamal Quintet» (Argo, 1060) «Alhambra» (Argo, 1961) «All Of You» (Argo, 1961) «Ahmad Jamal At The Blackhawk» (Argo, 1961) «Macanudo» (Argo, 1962) «Naked City Theme» (Argo, 1964) «The Roar Of The Greasepaint» (Argo, 1965) «Extensions» (Argo, 1965) «Rhapsody» (Cadet, 1965) «Heat Wave» (Cadet, 1966) «Cry Young» (Cadet, 1967) «The Bright, The Blue And The Beautiful» (Cadet, 1968) «Tranquility» (Impulse, 1968) «The Awakening» (Impulse, 1970) «Freeflight (Impulse, 1971) «Outertimeinnerspace» (Impulse, 1971) «Ahmad Jamal ‘73» (20th Century, 1973) «Jamalca» (20th Century, 1974) «Jamal Plays Jamal» (20th Century, 1974) «Genetic Walk» (20th Century, 1975)

«Steppin’ Out With A Dream» (20th Century, 1976) «Live At Oil Can Harry’s» (Catalyst, 1976) «One» (20th Century, 1978) «Intervals» (20th Century, 1979) «Live At Bubba’s» (Who’s Is Who In Jazz, 1980) «Night Song» (Motown, 1980) «Live In Concert Featuring Gary Burton» (Chiaroscuro, 1981) «Goodbye Mr. Evans» (Shubra, 1982) «Digital Works» (Atlantic, 1985) «Live At The Montreal Jazz Festival 1985» (Atlantic, 1985) «Rossiter Road» (Atlantic, 1986) «Crystal» (Atlanti, 1987)c «Pittsburgh» (Atlantic, 1989) «Live At Blues Alley Blues» (Alley, 1991) «Live in Paris ‘92» (Birdology/Verve, 1992) «Chicago Revisited: Live At Joe Segal’s Jazz Showcase» (Telarc, 1992) «I Remember Duke, Hoagy & Strayhorn» (Telarc, 1994) «Ahmad Jamal With The Assai Quartet» (Roesch, 1994) «The Essence Of Ahmad Jamal, Pt. 1» (Birdology/Verve, 1995) «Big Byrd: The Essence, Pt. 2» (Birdology/Verve, 1995) «Live In Paris 1996» (Birdology, 1996) «Nature: The Essence, Pt. 3» (Birdology/Atlantic, 1998) «Picture Perfect» (Birdology, 2000) «À L’Olympía (Birdology, 2000) «In Search Of Momentum» (Birdology, 2002) «Live In Baalbeck» (DVD) (Birdology, 2003) «After Fajr» (Birdology, 2004) «It’s Magic» (Birdology, 2007) «A Quiet Time» (Dreyfus Jazz, 2009) «Blue Moon» (Jazz Village, 2012)

jazznytt [25]

ACTIV 70 ÅRING FEIRER 20 ÅR I JAZZEN TEKST: ARILD RØNSEN FOTO: JAN GRANLIE

[26] jazznytt

Han er marginalt eldre enn Manfred Eicher, og mener det er smått paradoksalt at hans eget plateselskap ACT nå feirer 20 års jubileum – mens Eicher har holdt det gående i over 40 år. Om det likevel er store likheter mellom Eicher & ECM og Loch & ACT? – «Ja», sier han, på en blanding av tysk og engelsk. Møt grunnleggeren av den retningsgivende jazzlabelen ACT – SIEGFRIED «SIGGI» LOCH.

jazznytt [27]

H

an er i Oslo for å produsere plate for fiolinisten Henning Kraggerud og pianisten Bugge Wesseltoft. Slik Loch beskriver det, blir det en blanding av jazz, folk og klassisk. Det hele skal urframføres på en kammermusikkfestival på nordvestlandet, og er planlagt for plateutgivelse i juni 2012. Innspillinga foregår, nærmest selvfølgelig, i Rainbow Studios.

For tjue år siden var Siggi Loch et betydningsfullt navn i den kommersielle plateindustrien, og han har for vane å forklare overgangen til smal jazz slik: - I don’t want to be important anymore, I’d rather be useful.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg starta som selger i EMI, og havna helt i toppen av Warner Music. Jeg ble vel ansett som en viktig person, men jeg hadde andre drømmer. På toppen av det kommersielle sirkuset var jeg langt unna alt som heter kreativitet. Min jobb var å telle penger. Et og annet begynte å gå opp for meg da jeg foreslo å satse på Al Jarreau, men fikk tilbakemelding på at han var for gammel! Da han var 35!

JEG BEGYNNER FAKTISK Å BLI LITT LEI AV IGNORANSEN I NORSK JAZZ. NÅR FRØY AGRE KOMMER TIL HANNOVER ER DET STINN BRAKKE! NORGE LIGNER PÅ SVERIGE OG ENGLAND. I TYSKLAND MØTER MUSIKERNE ET MYE MER ÅPENT PUBLIKUM.

Kraggerud & Wesseltoftxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han hoppa av, og to år etter at han starta ACT – da er vi altså så vidt inne på 90-tallet – hørte han Nils Landgren.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Han var heller ikke noen direkte ungdom. Og han leda et svensk funkband; strengt tatt ikke helt i min gate. Men han var artist!

Siggi Loch er flink til å snakke uten først å ha bli stilt spørsmål, og midt mellom to kaffeslurker forteller han om sitt første møte med Henning Kraggerud. Det fant sted på en slottsfjellsfestival i Tyskland. De kom i snakk om Bugge Wesseltofts juleplate «It’s Snowing on My Piano», i en samtale der Kraggerud fortalte at han ikke hørte på annet enn Bugges plate fra desember til januar. Og siden Loch hadde produsert den – kunne han kanskje produsere et album som kunne gå i CD-spilleren i perioden februar– november …?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette er historia bak kompaniskapet Kraggerud & Wesseltoft. Et samarbeid som altså når våre stereoanlegg og mobiltelefoner midt på sommeren.

Hillestad ute til lunsj!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg er alltid nysgjerrig på noe nytt, sier Siggy Loch. – I’m flexibel.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vil du vite mer om omstendighetene rundt starten på det smått mirakuløse Bugge Wesseltoftalbumet «It’s Snowing on My Piano»? Albumet har til nå solgt godt og vel 100 000 eksemplarer.

To tredeler i Norge, resten i Tyskland.xxxxxxxxxx Sannheten er at Siggy Loch befant seg i Oslo for å snuse på Sondre Bratland. - Not exactly my cup of tea, but in a way interesting. Loch påstår at han hadde en avtale med Erik Hillestad i Kirkelig Kultuverksted, men da han ringte for å avtale nøyaktig tid og sted – da var Hillestad forsvunnet fra kontoret! For å ta helga!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hvorom allting er, endte det med at han i stedet traff Bugge Wesseltoft over en kopp kaffe.

- Jeg ville gjerne signe Bugge, men han var lojal – sa han hadde kontrakt med Jazzland. Mitt svar var at jeg i denne omgang bare ønska meg ett album. Et soloalbum. Før jeg visste ordet av det, var jeg ute i Oslos gater for å kjøpe alt jeg kunne komme over av noter rundt de mest tradisjonelle julesangene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Var det virkelig sånn det starta?xxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja! [28] jazznytt

Esbjörn Svenssonxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den første artisten han virkelig fikk øynene opp for var Sidney Bechet (1897-1959), og Siggy Loch gjorde sin første jazzinnspilling så tidlig som i 1962. En periode ble det mye popmusikk og børs, men nå altså – 20 år som daglig leder og produsent i et helstøpt jazzselskap.xxxxxxxxxxxxx - Har du én favoritt i artiststallen din?xxxxxxxxxxx - Nei … Det ville bli helt feil.

Men så forteller han hvordan han fant Esbjörn Svensson.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg hørte ham første gang som medlem i bandet til Nils Landgren, og det gikk veldig fort opp for meg at han var alt for flink til å være sideman!

Jeg var ikke klar over at han for lengst hadde dratt i gang sin egen trio, men da jeg fikk «From Gagarin’s Point of View» i posten var jeg solgt.

- Men hvordan fikk du ham signert til ACT? - Jeg stilte én betingelse for å gjøre «From Gagarin’s Point of View» verdenskjent.xxxxxxxxxxxx - Og betingelsen lød?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - At e.s.t. skulle komme til mitt selskap, den dagen daværende kontrakt utløp.xxxxxxxxxxxxxxx - Og sånn ble det?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Sånn ble det.

Siggy Loch drikker kaffe og smiler.xxxxxxxxxxxxx - The rest is history.

Ignorante nordmennxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mange vil lure på hvorfor han ikke har sikra seg Tingvall Trio, som jo uten å gå for langt må kunne sies å være i musikalsk familie med Esbjörn Svensson Trio. Forklaringa er enkel: - Jeg fikk Tingvall på mitt bord, på et tidspunkt da Esbjörn fortsatt var i live!

Et standpunkt det er mulig å forstå, men på den annen side: Burde man sagt nei til John Coltrane, fordi man allerede hadde Miles Davis i stallen?

Loch forteller hva som siden skjedde.xxxxxxxxxxx - Jeg vurderte seriøst å legge ned ACT da Esbjörn døde. Følte liksom at jeg hadde oppnådd det jeg ville. Men så tenkte jeg på Michael Wollny. Kunne jeg svikte ham? Det kunne jeg ikke. Han er det største talentet i tysk jazz – ever.

Han lener seg over bordet, og gir norsk jazzpublikum et stikk vi bare er nødt til å tåle.

- For ikke lenge siden spilte Michael på Victoria i Oslo, foran åtte – 8! – betalende! Jeg begynner faktisk å bli litt lei av ignoransen i norsk jazz. Når Frøy Aagre kommer til Hannover er det stinn brakke! Norge ligner på Sverige og England. I Tyskland møter musikerne et mye mer åpent publikum.

Led Zeppelinxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Idet jeg takker for samtalen, begynner vi å snakke rock’n’roll. Inngangen til denne avsluttende sekvensen er en kåring foretatt av Rolling Stone, der juryen mente rekkefølgen blant verdens rockegitarister er sånn: Jimi Hendrix – Eric Clapton – Jimmy Page.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg elsker rock. I mine øyne har du ikke skjønt mye, om du avskriver rock til fordel for jazz – eller omvendt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Og favorittbandet ditt heter?xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Led Zeppelin, uten tvil. Men jeg har også veldig sans for AC/DC. Jeg så dem første gang sammen med 49 andre tilskuere, i en liten klubb. Bon Scott – for en vokalist! Men jeg måtte dessverre gå midtveis i konserten.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Fordi?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg skulle se Ralph Towners Oregon. Og der var det stappfullt!

Kanskje tyskerne – de som utgjør det økonomiske lokomotivet i Europa – ikke er så strigla og rettlinja anlagt, likevel?

jazznytt [29]

Hvem har makta i norsk jazz? Hvem har myndighet?

Hvorfor skal noen ha makt og myndighet? Svaret er vel enkelt: For å sørge for at vi får høre den musikken vi liker.

HVEM HAR

MAKTA? Makt og myndighet kan være negativt ladete begreper. Makt gjerne litt mer negativt enn myndighet – når makten utøves for egen vinning eller når maktutøvelsen skader andre. Myndighet utøves gjerne av folk som er satt i en posisjon av andre myndigheter – eller på demokratisk vis.

Om utøvelsen er god eller dårlig, kan avhenge av vedkommendes forstand, innsikt, karakter og vilje. Begrepene kan være positive, når makt- og myndighetsutøverne vil det beste for norsk jazz – hvilket vi i denne artikkelen forutsetter at de vil.

At de vil det beste for jazzpublikummet og for musikerne, og at de får tilstrekkelig med midler til å gjøre det de vil.

Heretter kaller vi det myndighetsutøvelse. Poenget er altså først og fremst at vi jazzfolk skal få høre den musikken vi liker. Det skjer gjerne på tre måter: Ved (1) live-konserter, (2) radio/TV-sendinger eller gjennom (3) lydfestingsmedier. En fjerde gruppe myndighetsutøvere må nevnes, nemlig de instansene som informerer oss om hva som foregår og hvor vi kan høre det, altså aviser, tidsskrifter (Jazznytt!), nettmedia, radio, TV og organisasjonenes interne kanaler. En femte gruppe: Utdanningsinstitusjonene.

Konserter skjer gjennom klubber, jazzorganisasjoner, festivaler, private eller offentlige konsertarrangører (heriblant Rikskonsertene), kulturinstitusjoner, teatre, konserthus, kulturhus, en rekke storband som arrangerer egne konserter, samt tilfeldige spillesteder (gjerne kafeer med eiere som har latt seg overtale av iherdige jazzmusikere).

Ifølge ferske tall fra Norsk jazzforum arrangerer forumets medlemmer godt over tre tusen konserter i året. Klubbene står for over to tredeler; i 2010 arrangerte 53 rapporterende klubber 2014 konserter, altså 38 konserter per klubb i snitt. På lista står «Blå Booking» oppført med 350 konserter og Cosmopolite med 150. Disse er medlemmer av Norsk jazzforum, men langt fra rene jazzklubber. Siden det også finnes en del blues og viser innenfor klubbenes ansvarsfelt, er det grunn til å tro at det jazzpolitiet vil kalle «rene» jazzkonserter, nok var under 1500. De mest aktive klubbene, etter de to nevnte, var Nasjonal Jazzscene med 139 konserter, Asker Jazzklubb med [30] jazznytt

138 og New Orleans Workshop Jazzclub med 122. Derfra er det et hopp ned til andre driftige klubber som Oslo Jazzforum (67), Stavanger Jazzforum (63) og Lillestrøm Jazzklubb (61).

Med regulering fra 2014 til cirka 1500 konserter, kan vi beregne at dette har gitt cirka 7500 jobber til jazzmusikere og gitt opplevelser til over 110 000 tilhørere (naturligvis med et stort antall gjengangere).

De 51 klubbene som har levert økonomiske rapporter, har hatt årskostnader på 42,7 mill. kroner, hvorav 17,8 mill. (42 %) gikk til musikerhonorarer. For de klubbene som har oppgitt både honorarer og antall konserter, kostet hver konsert i snitt litt over 9 200 kroner i bandhonorar.

Det var i snitt ca. 94 (betalende?) publikummere på hver konsert. Utgiftene ble dekket ved ca.

39 % billett- og kontingentinntekter, 15 % fra Norsk kulturråd, 10 % i kommunale og fylkeskommunale tilskudd, 3 % fra regionsentrene og 1,5 % fra Norsk jazzforum.

De 20 festivalene som rapporterte til Norsk jazzforum i 2010, arrangerte nærmere 1000 konserter. Samlete inntekter var på ca. 93 mill. kroner; av dem gikk vel 30 mill. (32,5 %) til musikerhonorarer. På de 19 festivalene som har oppgitt både honorarer og antall konserter, kostet hver konsert i snitt nærmere 29 000 kroner i honorar, altså mer enn tre ganger så mye som på klubbene. Det var i snitt 428 besøkende per konsert. Av inntektene var ca. 34 % billettinntekter, 31 % offentlige tilskudd og 22 % sponsorinntekter.

I antall konserter betyr altså den jevne drift i klubbene atskillig mer enn festivalene. Målt i penger sluker festivalene mye mer av støtte og inntekter enn klubbene, men gir mye mer tilbake i musikerhonorarer. Hvor mye av honorarene som går til norske musikere, er en annen sak.

Klubbene er altså en betydelig konsertarrangør i jazz-Norge. I de aller fleste klubbene velges styret, altså myndighetspersonene, på demokratisk vis av klubbens medlemmer. Disse medlemmene er også i den daglige drift pådrivere med ideer og ønsker – veien til styret er kort – så vi kan her neppe snakke om utøvelse av makt og myndighet

EN VURDERING PÅ OPPDRAG FRA JAZZNYTT – VED BJØRN STENDAHL

i noen negativ forstand. At klubbledere som f.eks.

Harald Skogli (i Asker Jazzklubb) og John Trehjørningen (i New Orleans Workshop Jazzclub) klarer å stå i spissen for så mange konserter, tyder på en meget positiv og gagnlig myndighetsutøvelse.

Tiltak som Blå Booking, Cosmopolite, Oslo Jazzforum, Fredrikstad Blues- og Jazzklubb og Sandefjord Jazz er ikke vanlige medlemsklubber.

Blå Booking er et aksjeselskap, oppført med impresariovirksomhet, og kaller seg «innholdsleverandør» til virksomheten på Blå i Brenneriveien (Oslo). Selskapet eies 100 % av eiendomsfirmaet Grot AS, som også eier 100 % av driftselskapet Brenneriveien Jazzhus AS. Paal Iver Mangerud er administrerende direktør i både bookingselskapet og driftselskapet, og i styrene har stort sett de samme personer delt vervene mellom seg.

Cosmopolite Scene er en stiftelse med den entusiastiske gründeren Miloud Guiderk som daglig leder og hans sønn Omar som styreleder. Oslo Jazzforum (på Herr Nilsen) står oppført i Norsk Jazzforums oversikt med 0 medlemmer, men i praksis er det en klubb der stedets faste musikere er «medlemmer», som kommer sammen hvert år og velger styre. Trommeslageren Tom Olstad har vært styreleder i mange år. De to tiltakene i Fredrikstad og Sandefjord drives av interessegrupper, det er gratis adgang og minimal administrasjon.

Nasjonal Jazzscene på gamle Victoria teater står i en særstilling som et statlig finansiert tiltak, i 2010 tildelt 7,925 millioner kroner i støtte. Med de oppgitte 139 konserter i 2010, betydde det 57 014 kroner per konsert. Gjennomsnittlige billettinntekter per konsert var kr 10 795, musikerhonorar kr 14 584 og styre-/administrasjonskost- nader 23 693. I 2011 ble den statlige tildelingen på 8,171 millioner kroner.

Nasjonal Jazzscene er en stiftelse, og styret oppnevnes av Norsk jazzforum. I dag er Magnar Bergo styreleder (tidligere stortingsmann, nå daglig leder av Norsk musikkråd), Jan Ole Otnæs (Moldejazz) nestleder, Odd Erik Hansgaard (styreleder i Norsk jazzforum), Ulla-Stina Wiland (daglig leder i Nordnorsk jazzsenter) og musikeren Njål Ølnes styremedlemmer, samt musikerne Tor Yttredal og Frøy Aagre varamedlemmer. Ad-

ministrasjonen består av 3-4 personer, med Linda Skipnes Strand (fra desember 2010, tidligere i Bergen Jazzforum) som daglig leder. Dertil kommer deltidsansatte på Victoria, kafébetjening, lydteknikere, billettvakter m.m., samt noen frivillige. Under Lindas ledelse er det blitt større oppmerksomhet rundt frivilligheten.

Statsstøtte Staten er altså en meget viktig bidragsyter til norsk jazz. I 2011 ble det delt ut mer enn 70 millioner kroner over statsbudsjettet. Derav gikk cirka 11 millioner til de regionale jazzsentrene, vel 8 millioner til Norsk jazzforum og vel 8 millioner til Nasjonal jazzscene, 5,4 millioner til knutepunktfestivalen i Molde, 1,65 millioner til Trondheim Jazzorkester og 1,2 millioner til Norsk jazzarkiv – i alt nærmere 36 millioner. En tilsvarende sum ble fordelt fra staten gjennom andre ordninger, som festivalstøtte, ensemblestøtte, klubbstøtte, turnéstøtte og innkjøpsordning, det aller meste kanalisert gjennom Norsk kulturråd (Norsk kulturfond). Alt dreier seg altså ikke om direkte statlige midler, men om bevilgninger gitt gjennom ulike fond. Norsk jazzforum påpeker: – Det er sannsynlig at det er godt over de 70 millionene til sammen, kanskje så mye som opp mot hundre (?) millioner – det er vanskelig å ha en detaljert oversikt, siden pengestrømmen er så fragmentert.

Norsk kulturråds festivalstøtte var i 2010 på cirka 9,4 millioner kroner, ensemblestøtten på ca. 7 mill (til 34 ensembler), klubbstøtten på ca.

3,8 mill og turnéstøtten på ca. 3,2 mill (fordelt på 68 tilskudd). Dertil gikk ca. 2,8 mill av bevilgningene til Norsk jazzforum videre som såkalte «ad hoc-ordninger».

Granlie har hele tiden vært «editor» for prosjektet, som hittil har resultert i fem album. Norwegian Jazz Launch er et lanseringsprogram fra 2004 med Norsk jazzforum, Rikskonsertene, Vestnorsk Jazzsenter og UD som partnere. Jazz Norway in a Nutshell er et program for å gjøre norsk jazz kjent ved å invitere utenlandske produsenter til Bergen (og omegn), drevet siden 2006 av Vestnorsk Jazzsenter, Norsk jazzforum, UD og flere andre. Vestnorsk Jazzsenter er altså et viktig ledd i dette lanseringsarbeidet, som også omfatter prosjektet «12 Points» for unge talenter, og senterets daglige leder, Bo Grønningsæter, styrte for noen få år siden sekretariatet til Europe Jazz Network, der senterets regionleder, Lars Mossefinn, i dag er styremedlem. Trioen Grønningsæter / Mossefinn / Granlie er flittige omreisende på europeiske festivaler og fagtreff.

Mot utlandet Norsk jazzforum påpeker at over halvparten av alle bevilgninger til jazzturneer gjelder reiser og konsertaktivitet i utlandet. Dette er sannsynligvis noe som kommer til å øke på grunn av en stadig tøffere konkurranse i Norge. Utlandet er altså blitt en viktig arena for norsk jazz. Flere tiltak er iverksatt av samarbeidende organisasjoner for å lansere norsk jazz i utlandet. JazzCD.no er trippel-CDer utgitt av Norsk jazzforum fra 2003 i samarbeid med Utenriksdepartementet. Jan

Festivalene Moldejazz var i 2011 definitivt den største jazzfestivalen i Norge både målt i antall solgte billetter, billettinntekter, sponsorinntekter, honorarutgifter og offentlige tilskudd. Sildajazz i Haugesund var nest størst etter antall solgte billetter, billettinntekter og honorarutgifter, men kom langt ned på lista i offentlige tilskudd. Oslo Jazzfestival var den tredje største målt i billettinntekter, Kongsberg Jazzfestival den fjerde største.

Den bergenske Nattjazz var på tredjeplass i an-

Leter vi etter makt- og myndighetspersoner, er derfor Kulturdepartementet og Norsk kulturråd åpenbare steder å rette blikket. Der sitter personer som virkelig representerer de bevilgende myndigheter. Men det ligger utenfor vårt mandat å granske disse etatene, som fortrinnsvis handler etter politiske retningslinjer – og som stadig minner oss hvor viktig det er å markere seg overfor de politiske og byråkratiske kreftene – og være dyktige til å skrive søknader.

jazznytt [31]

tall solgte billetter (festspillgjengere på nattetur...), fulgt av Oslo og Kongsberg. Oslo Jazzfestival var den nest største mottakeren av offentlige tilskudd, fulgt av Nattjazz og Kongsberg.

Midtnorsk jazzsenter, Trondheim Daglig leder: Bjørn Willadsen, Styreleder: Magnus Westerberg,Trondheim/ Steinkjerxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

grad kjernen i de nye strukturene. Men vil jazzsentrene beholde sin viktighet og egeninnflytelse – eller vil de bli slukt opp av det «brede samarbeid»? Tiden vil vise...

I snitt var hver solgte billett i Molde tilført 321 kr i offentlige tilskudd, i Oslo 214 kr, i Kongsberg 181 kr og i Nattjazz 140 kr. Men i den statistikken sniker flere små festivaler seg inn med betydelig offentlig støtte per solgte billett, f.eks.

Punkt-festivalen med kr 1285 (!), The Groove Valley Jazzcamp i Beiarn med 931 kr, Varangerfestivalen med 469, Soddjazz med 446, Romerike storbandfestival med 400 og Balejazz med 329 kr – altså alle mer subsidierte enn knutepunktfestivalen i Molde. Men det må her presiseres at noen av disse små festivalene ikke primært driver med ensidig konsertvirksomhet – så tallene er ikke på noen måte sammenliknbare.

Nordnorsk jazzsenter, Bodø Daglig leder: Ulla-Stina Wiland, Styreleder: Erik Bugge, Sortland

Norsk jazzforum Jazzlivets moderorganisasjon heter altså Norsk jazzforum, sammenslått i 1997 av Norsk Jazzforbund (fra 1953) og Foreningen Norske Jazzmusikere (fra 1979). Forumet er en «medlems- og interesseorganisasjon som samler det norske jazzmiljøet» og «skal arbeide for å fremme den norske jazzens vilkår kunstnerisk og politisk».

Medlemsmassen i dag teller de fem regionale jazzsentrene, cirka 70 klubber, 23 festivaler, 530 musikere, 100 jazzstudenter og 103 storband.

Hvordan styres og drives festivalene? Store festivaler som Moldejazz, Kongsberg Jazzfestival, Oslo Jazzfestival, Sildajazz og Nattjazz er ganske likt organisert. Alle er stiftelser. Stiftelsesstyrene utnevnes av staten (departement/kulturråd), fylket, kommunen og lokale jazzkrefter etter vedtektsregler. Den lønnete administrasjonen utgjør 2–4 årsverk for hver festival, med litt ulike strukturer. Alle festivalene (unntatt Nattjazz) har et programråd eller en programkomité, utvalgt av administrasjonen og med 1-3 personer fra administrasjonen som medlemmer. Administrasjonen, frontet av daglig leder, har altså en stor (og avgjørende) makt når det gjelder festivalenes musikalske innhold. I Nattjazz er det daglig leder, Jon Skjerdal, som bestemmer repertoaret sammen med produsenten Tom Svendsgård.

I alle festivalene er det naturligvis et markert skille mellom festivalstyrene (stiftelsesstyrene) og administrasjonen. I Oslo er det også et klart skille mellom festivalstyret og programrådet. I Kongsberg har programkomiteen en fast representant fra styret (for tiden Torun Jensen); komiteen har vært ledet av Tor Dalaker Lund i mange år. I Sildajazz er stiftelsens leder, Gunnar Jæger, også med i programkomiteen. Etter nytt valg i Molde, er det nå to i festivalstyret som også er med i programkomiteen, Petter Pettersson og Øyvind Aasgård, begge valgt inn fra den lokale jazzklubben (Storyville). I programrådet i Oslo er musikerprosenten høy, 50 %, representert ved Per Husby, Trygve Seim, Lars Kurverud og daglig leder Edvard Askeland.

Regionale jazzsentre var frukter av 1990-tallets utredninger om å lage sterke distriktsenheter innenfor det organiserte jazzlivet. De kaller seg «regionale kompetansesentre for jazz», ble til mot slutten av 1990-tallet, er alle medlemmer av Norsk jazzforum – og er fem i tallet: Østnorsk jazzsenter, Oslo Daglig leder: Kari Grete Jacobsen, Styreleder: Frode Sannum, Lillehammerxxxxxxx Sørnorsk jazzsenter, Arendal Daglig leder: Jørn Størkson, Styreleder: Hans Rosendahl, Kristiansandxxxxxx Vestnorsk jazzsenter, Bergen Daglig leder: Bo Grønningsæter, Styreleder: Berit W. Eldøy, Stord [32] jazznytt

Østnorsk jazzsenter er en forening av klubber, festivaler, musikere, jazzstudenter og storband på Østlandet, og styremedlemmene velges på vanlig demokratisk vis. Gitaristen Staffan William-Olsson er for tiden leder av valgkomiteen.

De fire øvrige jazzsentrene er stiftelser. Styret i Sørnorsk jazzsenter består av utpekte klubbfolk fra Agderfylkene og Telemark, samt noen musikere og storbandrepresentanter. De sju styremedlemmene i Vestnorsk jazzsenter oppnevnes av fylkeskommunene i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane (3), Bergen kommune (1), Bergen Jazzforum (1) og Norsk jazzforum (2) – altså med en overvekt av politisk utnevnte. Styret i Midtnorsk jazzsenter, som dekker Møre og Romsdal, Sør- og Nord-Trøndelag, utpekes av senterets tre stiftere: Norsk jazzforum, NTNU og Moldejazz. Styret i Nordnorsk jazzsenter utnevnes av Nordnorsk Jazzforum, Norsk jazzforum, Bodø kommune og Nordland fylkeskommune.

Vestnorsk jazzsenter er vinneren på statsbudsjettet med 2,771 millioner i overføring. I tillegg får det, som alle de andre regionale jazzsentrene, betydelige midler fra fylkeskommunene, kommuner, Norsk kulturråd og andre. Senteret står blant annen bak jazzscenen USF, Bergen Big Band, Jazz Norway in a Nutshell og lanseringsprosjektet «12 Points» – samt at det er «partner» i Norwegian Jazz Launch (sammen med Norsk jazzforum, Rikskonsertene og UD). Østnorsk jazzsenter får 2,428 millioner i statlige midler – og har med sine sju fylker den folkerikeste regionen, naturlig nok med flest jazzklubber og musikere. Nordnorsk jazzsenter mottar 2,283 millioner i statlige midler gjennom landsdelsmusikerordningen i Nord-Norge og annet, og har ansvaret for bl.a. Nordnorsk Ungdomsstorband. Midtnorsk jazzsenter får 1,892 millioner, er medeier i Dokkhuset Scene AS, og drifter blant annet Midtnorsk Ungdomsstorband, Trondheim Voices og Trondheim Jazzorkester, det siste med en egen bevilgning på 1,65 millioner fra staten. Sørnorsk jazzsenter er den beskjedne i flokken, mottar 1,644 millioner fra staten og driver blant annet Midtnorsk Ungdomsstorband.

Rytmisk musikk. Alle jazzsentrene er nå tilknyttet den nyordningen fra 2006-2007 som heter Regionale kompetansenettverk for rytmisk musikk. Dette er samarbeidsstrukturer for jazz, pop, rock og folkemusikk, et resultat av det politikerinitierte prosjektet Samstemt! (utviklet fra 2003) – med nye forkortelser vi må lære oss: MØST – Musikknettverk Østlandet, SØRF – Sørnorsk kompetansesenter for rytmisk musikk, VRAK – Vestnorske rytmiske aktører, MINK – Midtnorsk kompetansenettverk for rytmisk musikk og RYK – Rytmisk kompetansenettverk i nord.

Jazzsentrene hadde fordelen av å være tidlige ute med etablerte regionsentre – og ble til en viss

Norsk jazzforum har en viktig rolle som formidler av offentlige støtte. I 2010 gikk cirka 2,8 millioner kroner av statlige bevilgninger til såkalte «ad hoc»-tilskudd for å toppfinansiere ulike tiltak. «Frifond»-midler er rettet mot tiltak for aldersgruppa 13–26 år. Hver høst deles det ut musiker- og bandstipend etter søknad – samt spesielle «insentiver etter behov». Det igangsettes improvisasjonskurs for storband, det hjelpes til med etablering av prosjektstillinger, det skapes turnéprosjekter, informasjonshåndbok for barn og unge, journalistkurs m.m. Hvert år står forumet bak den landsomfattende markeringen «Vinterjazz», annet hvert år arrangeres konkurransen «Jazzintro» for unge profesjonelle musikere (sammen med Rikskonsertene og fem jazzfestivaler), dertil er forumet med på å kåre «Young Nordic Jazz Comet» og gi priser til årets jazzmusiker (Buddy-prisen), årets jazzklubb og årets storband. Som tidligere nevnt, er også Norsk jazzforum med på å utgi lanseringsprosjektene «JazzCD.no», «Norwegian Jazz Launch» og «Jazz Norway in a Nutshell». Personene i ledelsen og styret i forumet har altså myndighet med ringvirkninger i norsk jazz.

Norsk Jazzforum utgir tidsskriftet Jazznytt (6 nummer i året) gjennom en egen stiftelse, Odin.

Norsk jazzforum utpeker styret i Odin, som 2011-2013 består av Nina Torske (leder), Bugge Wesseltoft (nestleder), Anja Katrine Tomter, Lars M. Finborud og Ivar Grydeland.

Forumet utnevner også styret i Nasjonal Jazzscene, et tiltak som har omtrent den samme statlige bevilgning som Norsk jazzforum, og styrerepresentanter til Vestnorsk jazzsenter, Midtnorsk jazzsenter og Nordnorsk jazzsenter.

Styret i Norsk jazzforum består av Odd Erik Hansgaard (Stavanger, styreleder), Bugge Wesseltotf (Oslo, nestleder) og styremedlemmene Beate Elstad (Oslo), Nina Torske (Bergen), Bjørnar Vasenden (Bergen), Trude Storheim (Voss), Siri Gjære (Trondheim) og Line Grepperud Olsen (Bodø). Varamedlemmer: Kjell Magne Stålsett (Vadsø), Anja Katrine Tomter (Hamar), Håkon Kornstad (Oslo) og Anders Lønne Grønseth (Oslo).

Administrasjonen i Norsk jazzforum: Tore Flesjø (daglig leder), Unni Partapoulli (økonomiansvarlig), Camilla S. Brauer (informasjonsansvarlig), Vidar Bråthen (formidlingsansvarlig), Tonje Johansson (formidlingsansvarlig) og Jan Granlie (20 % stilling i Njf, 80 % stilling i Odin, redaktør for Jazznytt).

Tonje Johansson og Vidar Bråthen er altså «for-

midlingsansvarlige» og er musikkfaglig mer fundert enn de andre. De to er saksbehandlere for støtteordninger og tildelinger. Tore Flesjø forteller at det er «tildelingsmøter» hver uke, og «vi snakker sammen, vi har felles vurderinger for å gi en bredde i beslutningsgrunnlaget – ingen bestemmer noe helt alene»...

Radio og TV Jazzbildet i radio og TV er meget enkelt: Det er jazzsendinger på NRK P2 og NRK Jazz – utover det er norsk radio og TV (unntatt noen festivalkonserter og nyhetsinnslag) nærmest kjemisk fri for jazz. NRK har en bra jazzredaksjon, bestående av nestoren Erling Wicklund, Tine Skolmen, Espen Eriksen, Anikken Sunde (Trondheim) og Jan Ditlev Hansen (Tromsø) – med en tilgjengelig stab av teknikere. Disse har naturligvis makt og myndighet hva gjelder utvalget av musikken de sender. Men vi vil tro at de selv ikke føler den «makten», siden den største kampen sannsynligvis står om hvor mye sendetid jazzen kan få, altså hvor mye jazz de kan få ledelsen til å godta, dertil om hvilke forpliktelser de føler for å dekke de viktigste begivenhetene, festivaler og konserter. NRK P2 er flittige til å sende fra de store festivalene, sånn sett er de til en viss grad prisgitt festivalenes repertoar – men jo da, NRK-medarbeiderne har en utvelgelsesmakt og -myndighet.

Plateproduksjon og annen lydfesting Å spille inn en jazzplate er åpenbart ikke lukrativt. På 1970-tallet ble jazzplater gitt ut på vanlige kommersielle selskap, og det skjedde ikke med noen iver og glød. I 1981 tok Norsk Jazzforbund ansvar og opprettet plateselskapet «Odin», fulgt av idealistiske foretak som bl.a. Frode Gjerstads «Circulasione Totale», Jon Larsens «Hot Club Records», Bjørn Petersens «Gemini», Trygve Hernæs’ «Herman Records», Karl Seglems «NOR», Knut Værnes’ «Curling Legs», Bugge Wesseltofts «Jazzland», Terje Gewelts «Resonant Music», Grydelands og Zachs «SOFA» og Jon Klettes «Jazzaway». Siden disse i sannhet ukommersielle foretak kom i tillegg til de etablerte (og kommersielle), burde det ha betydd en økt produksjon av norske jazzplater, men det skjedde ikke. Følgen ble bare at de store merkene, med internasjonal kapital i ryggen, overlot arenaen til ildsjelene; de slapp nå å gi ut jazzplater og kunne rendyrke sine økonomiske interesser. At produksjonen av norske jazzplater likevel økte i ujevne trinn omkring 1990-tallet, skyldtes vesentlig at CDer var billige å produsere. I dag finnes det atskillig flere lydfestingsmedia enn «plater» (nettvare, MP3-spillere og andre digitale dingser), men noen står jo også bak alt man kan hente fra nettet, med utgifter til studio, lyd, produksjon og distribusjon – tema for mer inngående vurderinger om noen år?

Ingen av de ovennevnte «platedirektørene» tjener seg rike på jazz, de har musikere i sin stall som selv sørger for finansiering ved offentlige midler, som gir ut plater for egen regning – samtidig som man mener at det er viktig å lydfeste musikalske øyeblikk som aldri kan noteres – «øyeblikkets kunst». I det bildet kan vi neppe si at plateselskapene har noen makt og myndighet.

Norsk jazzforum gir, som nevnt ut trippelalbumet «JazzCD.no» i samarbeid med Utenriksdepartementet – et lanseringstiltak for norsk jazz mot utlandet. Der har Jan Granlie vært «editor» for prosjektet hele tiden, i de siste årene også Sverre Lunde fra UD. Det å velge ut 40-50 representative spor fra norske plater for å vise dem fram i utlandet, innebærer utvilsomt et myndighetsprivilegium.

Skriftlige media Vi må tilbake til Dagbladet på 1960-tallet for å finne en tid da jazz hadde en viktig plass i pressen. Siden har pressen beveget seg mot tabloidisering, konstruerte sensasjoner og kjendiseri – og der er det ikke mye redaksjonell vilje til å gi plass til noe så ukommersielt som jazz.

At det likevel er litt jazz i noen aviser, skyldes utvilsomt ivrighet og stahet hos spesielle skribenter. Ennå skriver Terje Mosnes om jazz hver onsjazznytt [33]

dag i Dagbladet, Roald Helgheim hver lørdag i Dagsavisen, Arild R. Andersen i Aftenposten, Bjørn Olav Nordahl i Vårt Land, Carl Petter Opsahl sporadisk i VG, Lars Mossefinn en gang i måneden i Dag og Tid – og Petter Pettersson i spalta «To minutter jazz» en gang i måneden i Romsdals Budstikke. Morgenbladet, MFOs tidsskrift «Musikkultur» og nettavisa Ballade.no har sporadisk artikler om jazz. Klassekampen har varslet en ny satsing fra høsten. Og ellers skal vi ikke underslå at lokalavisene rundt om i landet faktisk gir spalteplass til spesielle jazzbegivenheter – og lar noen skrive rapporter fra de store festivalene. Et frikort på festivalene er kjærkomment for en skrivefør jazzentusiast.

Selv om jazzjournalistene, på samme måte som våre fem radiojournalister, har en utvelgelsesmakt og -myndighet i hva de velger å skrive om, blir det neppe noen maktsituasjon, siden skribentene i alle år på mange måter har vært jazzens mi-

sjonærer – med en godvilje til å spre budskapet, som overgår ethvert tilløp til usaklig maktbruk.

Så engstelige er mange av de misjonerende, at de kvier seg sterkt for å skrive stygt om en plate eller konsert – da lar de heller være å skrive...

På journalistseminaret under Oslo Jazzfestival i sommer var Terje Mosnes svært lite optimistisk omkring jazzens plass i framtidas presse. Han mener det blir mindre og mindre jazzvilje i en presse som blir mer og mer kommersialisert.

Med sin lange fartstid vet nok Terje Mosnes hva han snakker om. Han mente at framtidas jazzpresse lå i tidsskriftet Jazznytt, som burde trekke til seg de beste jazzjournalistene i landet, gi dem skikkelig honorar og kreve kvalitet deretter – og kanskje komme ut hver uke!

Jazznytt er nå inne i sin 52. årgang, og kommer som kjent ut med 76–88 sider seks ganger i året.

Som landets eneste jazztidsskrift, med betydelig

statlig støtte og plass nok til å skrive om hva man vil, er det klart at bladet er i en monopolisert maktposisjon. Ansvarlig redaktør Jan Granlie har sånn sett mer myndighet enn hans budsjettall tilsier. Etter at Bjørn Stendahl føyk ut ved årsskiftet, består nå redaksjonen av Granlie (redaktør fra 2002), Ann Iren Ødeby (medarbeider fra 2001), Arild Rønsen (fra 2006), Johan Hauknes (fra 2008) og Svein Magnus Furu (fra 2011).

Medarbeiderne får ikke honorar utover mindre beløp for det stoffet de leverer.

Utdanningsinstitusjonene Jazzundervisning foregår på universiteter, sentrale høyskoler, konservatorier, distriktshøyskoler, folkehøyskoler, videregående skoler, ungdomsskoler, musikkskoler, kulturskoler og hos private (enkel privatundervisning eller fellestiltak). Dreier dette seg om makt og myndighet – eller bare om impulser og inspirasjon, læring og formidling? Store spørsmål – som fortjener et eget temanummer...

Makt og habilitet I april i fjor arrangerte bladet Musikkultur et debattmøte om «Jurymakt og habilitet i musikklivet», med utgangspunkt i at temaet var behandlet i Musikkultur nr 5/2011. Bladet stilte spørsmålet: Bak enhver vinner sitter en jury med makt til å definere kvalitet – er det mulig å være habil og samtidig kompetent i norske musikkjuryer?

Det samme spørsmålet kan stilles for alle elementer i musikklivet, styrer, administrasjon, råd, komiteer og mediafolk. Og det kan ikke minst stilles i jazzmiljøet, som er en liten og spesialkompetent del av musikkmiljøet – og der «alle kjenner alle». Synne Skouen skrev: «Jo mindre et musikk- eller kulturliv er, jo strengere og mer firkantet bør man håndtere habilitetsspørsmålet.»

Under debatten fortalte Marit Karlsen (Trust Me Records) at det rent juridisk bare er slektskap som gir inhabilitet, ikke vennskap. Per Olav Reinton (NRK) mente at musikere tar lettere på habilitetsspørsmålet enn f.eks. journalister. Arnfinn Bjerkestrand (Norsk kulturråd) mente at politiske og ideologiske holdninger var vel så viktig som slektskap og vennskap. Kulturredaktøren i Vårt Land, Olav Egil Aune, hadde skrevet i bladet: «Habilitet ligger ikke i om jeg kjenner noen, men i min etiske holdning.» En debattant fra salen mente tvert i mot at inhabilitet var bra.

Fordi de som bestemmer, må kjenne miljøet. Det

[34] jazznytt

er verre at folk som ikke kjenner det, bestemmer...

Mange tanker – som er høyst gjeldende i vårt lille jazzmiljø. Skal man betraktes, vurderes og tildeles penger av likemenn og -kvinner? Eller av personer uten spesialkunnskap? Vanskelige spørsmål. Det er en av grunnene til at jazzmusikere vegrer seg for å anmelde plater av kolleger. Bare en håndfull av Jazznytts mange redaksjonsmedlemmer har vært musikere på et profesjonelt nivå.

Har de andre da hatt nok kompetanse til å skrive fornuftig om jazz? Ja, det går an å tilegne seg kunnskap om musikk uten å kunne spille den. De fleste jazzskribenter har jo holdt i et instrument – og vet hvor vanskelig det er. En fare er at skribentene kan være frustrerte musikere – som skal hevne seg, og utøve makt, fordi de ikke selv fikk det til. Nei, vi tror nok at det hører til sjeldenhetene – skal vi dømme etter de «umusikalske»s begeistrete øyne...

Innflytelse er bra Tilbake til ingressens spørsmål. Vi har kanskje svart på hvem som har makt og myndighet i norsk jazz. Vi har iallfall gitt en rekke navn. Vi kan telle kroner og finne ut at ledertrioen Jan Ole Otnæs (Molde), Tore Flesjø (Njf) og Linda Skipnes Strand (Njs) forvalter mer enn 8 millioner hver bare i direkte statlig støtte, og dertil har andre store beløp i omsetningen. Det samme gjelder da for styreledertrioen Britt Flo, Odd Erik Hansgaard og Magnar Bergo. Vi kan se på multiroller og finne ut at sekstetten Odd Erik Hansgaard, Jan Ole Otnæs, Nina Torske, Bugge Wesseltoft, Bjørnar Vasenden & Trude Storheim iallfall har innflytelse. Vi kan observere at trioen Bo Grønningsæter, Lars Mossefinn & Jan Granlie ofte er «gutta på tur». Men videre vil vi ikke dra denne navneleken.

Fordi, som vi skrev innledningsvis: «Noen kan (eller skal) ha makt og myndighet for å sørge for at vi får høre den musikken vi liker» – i fortrinnsvis ordentlige former. Om makt og myndighet bærer positive frukter, er avhengig av myndighetspersonens forstand, innsikt, integritet og godvilje, kontra uforstand, egenrådighet, egenvinning og vondvilje. Her går skillelinjene. Og som vi også skrev innledningsvis: «... positive begreper, når makt- og myndighetsutøverne vil det beste for norsk jazz».

– Føler du at du har makt? spør vi Tore Flesjø, Norsk jazzforums store sol.

– Nei, ikke makt. Men jeg har innflytelse...

– Det er bra...

HALL OF FAME 20 utvalgte som innehar flere roller: Odd Erik Hansgaard, styreleder i Norsk jazzforum og styremedlem i Nasjonal jazzscene.

Jan Ole Otnæs, daglig leder av Moldejazz, medlem av festivalens programkomité og styremedlem i Nasjonal Jazzscene.

Nina Torske, styremedlem i Norsk jazzforum og styreleder i Stiftelsen Odin.

Bugge Wesseltoft, nestleder i Norsk jazzforum og nestleder i Stiftelsen Odin, musiker.

Bjørnar Vasenden, styremedlem i Norsk jazzforum og styreleder i Bergen Jazzforum.

Trude Storheim, styremedlem i Norsk jazzforum og dagleg leiar i Vossa Jazz.

Line Grepperud Olsen, styremedlem i Norsk jazzforum og daglig leder i Norsk musikkråd Nordland.

Anja Katrine Tomter, varamedlem til styret i Norsk jazzforum, styremedlem i Stiftelsen Odin og daglig leder i Anjazz (Hamar Jazzfestival).

Kjell Magne Stålsett, varamedlem til styret i Norsk jazzforum og festivalsjef ved Varangerfestivalen.

Ulla-Stina Wiland, styremedlem i Nasjonal Jazzscene og daglig leder i Nordnorsk jazzsenter.

Erling Aksdal, medlem av stiftelsesstyret ved Moldejazz, styremedlem i Midtnorsk jazzsenter og styremedlem i Norsk Jazzarkiv, musiker.

Petter Pettersson, medlem av både stiftelsesstyret og programkomiteen ved Moldejazz. Øyvind Aasgård, medlem av både stiftelsesstyret og programkomiteen ved Moldejazz.

Njål Ølnes, styremedlem i Nasjonal Jazzscene og bookingansvarlig i Soddjazz, musiker.

Tom Svendsgård, produsent for Vestnorsk Jazzsenter, Bergen Jazzforum og Nattjazz.

Lars Kurverud, styremedlem i Østnorsk Jazzsenter og (som ansatt:) medlem av programrådet til Oslo Jazzfestival, musiker.

Bo Grønningsæter, daglig leder i Vestnorsk Jazzsenter, dermed involvert i Norwegian Jazz Launch, Jazz Norway in a Nutshell, 12 Points og Europe Jazz Network.

Lars Mossefinn, regionleder i Vestnorsk Jazzsenter, styremedlem i Europe Jazz Network og jazzskribent i Dag og Tid. Ernst-Wiggo Sandbakk, daglig leder for Jazzfest i Trondheim og nestleder i styret til Midtnorsk jazzsenter, musiker.

Jan Granlie, redaktør av Jazznytt og «editor» av JazzCD.no.

15 ANDRE SOM FORVALTER STORE OFFENTLIGE BELØP: Tore Flesjø, daglig leder i Norsk jazzforum Britt Flo, styreleder i Moldejazz Linda Skipnes Strand, daglig leder i Nasjonal Jazzscene Magnar Bergo, styreleder i Nasjonal Jazzscene Edvard Askeland, daglig leder i Oslo Jazzfestival Jan Myhr, styreleder i Oslo Jazzfestival Jon Skjerdal, daglig leder i Nattjazz Petter Schandl Sanaker, styreleder i Nattjazz Jon Steen, styreleder i Kongsberg Jazzfestival Berit W. Eldøy, styreleder i Vestnorsk jazzsenter Kari Grete Jacobsen, daglig leder i Østnorsk jazzsenter Frode Sannum, styreleder i Østnorsk jazzsenter Erik Bugge, styreleder i Nordnorsk jazzsenter Bjørn Willadsen, daglig leder i Midtnorsk jazzsenter Magnus Westerberg, styreleder i Midtnorsk jazzsenter

jazznytt [35]

WIMP OG SPOTIFY ‒ TIL BEKYMRING? Hvis det noen gang er på sin plass å ty til klisjéen «elsket og hatet» – ja, så er det når det kommer til streaming. Mens enkelte karakteriserer fenomenet som direkte ran, mener andre dette helt opplagt er framtida for salg av musikk. Jazznytt foretar en foreløpig opprydning.

TEKST: ARILD RØNSEN Først noen enkle tall. I løpet av et tiår har omsetninga i den norske platebransjen falt drastisk.

Når enkelte ukritisk viderebringer tall som skulle antyde en bransje i oppgang, må opplysningene ses på bakgrunn av en langvarig, bratt nedadgående kurve.XXXXXXXXXXXXXXXX I toppåret 1999 omsatte bransjen for 990 millioner. I fjor var tallet rast til 507 millioner. Korrigert for prisstigning, er musikkindustrien altså adskillig mer enn halvert så langt i vårt århundre.

Like klar er tallenes tale hva salgsformat angår.

Mens CD-salget i fjor sank med 33 prosent, til 235 millioner, økte den digitale omsetninga med 73 prosent – til 247 millioner. Digital is the new loud.

100 kroner for altXXXXXXXXXXXXXXXXX Tallene stammer fra bransjeorganisasjonen IFPI, og viser at hovedårsaken til den digitale framgangen ligger i streamingtjenestene Spotify og Wimp. Det fins forskjeller mellom dem, men i all hovedsak fungerer de slik:XXXXXXXXXXX Som kunde betaler du 99 kroner måneden. Vips – så har du i prinsippet tilgang til all musikk som er innspilt. Spotify har en gratistjeneste som sender deg rakt ut i reklamehelvete, og kan også by på en tjeneste til 49 per måned - men da nektes du muligheten til å operere offline.XXXXXXXX I all korthet: For en hundrelapp i måneden kan du nyte den musikken du vil – på mobiltelefon, eller via din PC.XXXXXXXXXXXXXXXXXX For en forbruker må dette kunne kalles et slags himmelrike. Det er knapt til å tro. Mens du i dag betaler mellom tre og fire tusen kroner i året for et avisabonnement, koster et abonnement på all innspilt musikk – i hele verden! - 1200!

All musikk – over altXXXXXXXXXXXXXXX All innspilt musikk? Ja – i praksis. Selv om det fins unntak: The Beatles (men hele Paul [36] jazznytt

McCartneys og John Lennons solokataloger er tilgjengelig), Peter Gabriel (mystisk, med tanke på at hans selskap Real World har ligget i front av den teknologiske utviklinga), Red Hot Chili Peppers. Enkelte, men svært få, artister velger å la det gå noen uker eller måneder før albumet gjøres tilgjengelig via streamingtjenester – eksempelvis er fjorårets utgivelser med Coldplay og Tom Waits fortsatt «forbudt». (Mens deres back-katalog ligger ute i det fri.) Det vanlige er imidlertid at utgivelsene er tilgjengelig via streaming samtidig med CD/LP-release, ofte en dag eller to i forkant.XXXXXXXXXXXXXXXXXX Du får altså all ny musikk via Spotify og Wimp.

Og havet du vasser i når det gjelder «gammel» musikk, er eventyrlig stort og vakkert. Jeg har ikke tall på de nettene jeg de siste månedene har brukt på katalogen til Miles Davis. Det samme med Bob Dylan, Rolling Stones, John Coltrane, Frank Sinatra. Her ligger rubbet – gjerne med ekstraspor og diverse rariteter.XXXXXXXXXX Uansett hvor du beveger deg – i din egen stue, på fjelltur, på stranda, i sydens land og rike – overalt er du fully licenced. Som følge av offlinetilbudet, er du ikke en gang avhengig av mobildekning.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Folk som stadig vekk holder seg med en rikholdig platesamling, må bare innse fakta: De sitter på en verdi som kun har nostalgiens interesse.

Får alle betalt?XXXXXXXXXXXXXXXXXX Men får musikerne, opphavsmennene og -kvinnene, betalt? Det er for lengst opplest og vedtatt at mesteparten av en musikers lønn må komme fra konsertvirksomhet (i jazzmiljøet har jo dette vært et faktum nærmest i uminnelige tider; der CDen for de fleste mest har hatt betydning som et visittkort for konsertarrangører).XXXXXXX Mye tyder på at det meste er som før ved salg av musikk, med den vesentlige forskjellen at den to-

tale summen er betydelig mindre. Og sånn må det jo være. Når alt det fysiske er forsvunnet, og distribusjonsleddet i praksis begrensa til et tastetrykk – da må prisen ned.XXXXXXXXXXXX Hvem skal så ha betalt? Musikerne. Rettighetshaverne. Management og plateselskap – og ganske selvfølgelig de som gjør musikken tilgjengelig, altså bedrifter som Spotify og Wimp. Men får de det, alle sammen? Herom hersker usemje – både om nåtid og framtid.

Framtidas løsning?XXXXXXXXXXXXXXXX - Vi ser helt klart på streaming som framtidas løsning, sier Marte Thorsby til Jazznytt. Hun leder norskavdelinga av bransjeorganisasjonen for de multinasjonale selskapene, IFPI. - Men Maria Mena mener «Streaming = Ran»!?

- Vel, vi ser det ikke sånn. Men det fins utfordringer, for all del. Da streaming ble en realitet, var det storforbrukerne av musikk som først hekta seg på – med den følge at betalinga for hver enkelt stream ble lav. Etter hvert som dette blir den naturlige måten å kjøpe musikk på, for folk flest, vil regnestykket endre seg.

Diskutable prosenterXXXXXXXXXXXXXX Så hvordan ser egentlig regnestykket ut? Jazznytt har ikke regna på ører, men i hovedsak forholder det seg slik:XXXXXXXXXXXXXXXXX Av utsalgsprisen på 99 NOK, må man først trekke fra moms på 25 prosent. Til fordeling gjenstår altså ca. 75 kroner. Av dette går 10-12 prosent til rettighetshaverorganisasjonen TONO. Dermed snakker vi om rundt regna 65 kroner til fordeling mellom distributør (Wimp, Spotify), og plateselskap/artist. Her er alle parter – Jazznytt har snakka med mange – enige om at forholdstallet er 75/25. 25 prosent til distributør, 75 prosent til artist/plateselskap.XXXXXXXXX Sånn omtrentlig: Snaut 50 kroner til artist/plate-

selskap, drøyt 15 kroner til distributør.XXXXX Men husk nå på dette: Det er ikke sånn at Jan Eggum og hans plateselskap Grappa får 50 kroner hver gang noen spiller «En natt forbi» på Spotify eller Wimp! Dette hadde bare vært tilfelle, idet Wimp og Spotify hadde én – 1 – kunde. Og det er vel ingen interessert i?

Personlige spillelisterXXXXXXXXXXXXXX De digitale distributørene har mange millioner albumutgivelser i sin katalog, og streaminginntektene regnes attpåtil ut fra enkeltlåter. Et flertall av brukerne benytter seg av diverse «spillelister» – oppsatt av dominerende musikkmagasin (Mojo, Rolling Stone – og til og med redaksjonen i Dagbladet), «Wimps juleliste», etc.

Det mest vanlige er antageligvis at folk setter opp

sine egne lister («vær din egen redaktør»), og denne typen utvelgelser ender bare svært sjelden i fullstendige album.XXXXxxxxxxxxxxXXXXXX Sånn har menneskeheten bedrevet sin virksomhet i all tid; da jeg satte sammen mine «superbånd», fant man alltid The Beatles, Bob Dylan, Miles Davis, The Waterboys, U2, Ulf Lundell, Charles Mingus … Og det må da være fint, at folk kan velge på den måten – også i den digitale tidsalder?

Bjellesau?XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Ett spørsmål gjenstår: Hvor mye tilfaller plateselskapet, og hvor mye får rettighetshaver og musikere?XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Dette varierer, slik det alltid har gjort. Debutanten Leif Johansen fra Romsdal får dårligere deal

enn hva Nils Petter Molvær forhåpentligvis har forhandla seg fram til.XXXXXXXXXXXXXXX Men alle får betalt. Og det må da være en grunn til at organisasjonen for de norske plateselskapene, FONO, før jul mente Wimp fortjente årets Bjellesaupris?

I skrivende stund har Schibsted kjøpt alle aksjene i Wimp, og i neste utgave vil Jazznytt arrangere en rundebordskonferanse om temaet. Da skal vi også diskutere lyd! Noen mener kort og godt at streaming, downloading og alt som har med Mp3 å gjøre er voldtekt på den gode lydopplevelse! Følg med! jazznytt [37]

SMÅSTOFF

Nytt fra Pling Music www.plingmusic.com

Parallax: Krutthuset Stian Omenås Are Lothe Kolbeinsen Ulrik Ibsen Thorsrud

”Krutthuset bør føre til at de etablerer seg i norsk jazzelite” - Adresseavisa

Andre titler fra Pling Music:

Sphinx: Harmonogram

Audun Automat: Inside the Beehive

Nå tilgjengelig på Wimp, Itunes, Spotify og der du kjøper digital musikk!

Jørgen Mathisen, Erlend Slettevoll, Audun Ellingsen, Ole Thomas Kolberg

Velkro: The Future of the Past

Arch70: Arch70

Bostjan Simon, Stephan Meidell, Hugo Artunes, Luis Candeias

Anders Lønne Grønseth, Matthew Bourne, Audun Ellingsen, Ulrik Ibsen Thorsrud

Gjermund Sivertsen Trio: Existence Gjermund Sivertsen, Audun Ellingsen, Hermund Nygaard

Anders Lønne Grønseth & David Arthur Skinner: Arc-en-ciel - Music by Messiaen, Ligeti & Bartòk

Audun Automat: Night Creatures

Anders Lønne Grønseth: Mini Macro Ensemble

Eivind Lønning, Jørgen Mathisen, Erlend Slettevoll, Audun Ellingsen, Ole Thomas Kolberg m.fl.

Anders Lønne Grønseth, Morten Qvenild, Sigrun Eng m.fl.

Distribusjon: Musikkoperatørene AS [38] jazznytt

SKYT IKKE PÅ PIANISTEN!

Vi er inne i en hektisk jul- og nyttårsfeiring og tangentspillere og andre spillere er i overflod med oss. Så her et lite epos til pianoet og tangentdomptørene - og kanskje andre som tukler litt med livet vårt.

Den gang ville vesten var ville vesten og menn var menn, ble det ved en konsert i USA satt opp en plakat med følgende legende: «Skyt ikke på pianisten - han gjør så godt han kan». (Her skal bare tillegges at tangenter snekret før 1800 av lystige skogsmenn, er i stand til å fjerne hud og vev fra fingertupper, lage blodpølser av sarte pianohender samt forsyne samme hender med fliser fra et piano som en oldemor neppe ville betrodd «Til Elise»).xxxxxxxxxxxx Historien tillegges Mark Twain om det er riktig eller ikke kan vel diskuteres - han har fått ære og skyld for så mangt - men poenget er jo: Gjør pianisten det? - så godt han kan, altså?xxxxxxxxxxxxxxxxxx Trykker mennesket bak klaviaturet ned hver eneste tangent så finstemt og uttrykksfullt som om det alltid skulle være den siste - er det - for å si det slik - et nevrologisk ekvilibrium mellom psyke og soma - vil de tangentene som ligger klar til nedtrykking utgjøre en funksjonell forlengelse av pianørenes fingre slik at klaveret og den menneskelige organisme smelter sammen til en guddommelig enhet og kraft? Jeg tror ikke det!!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Selvfølgelig er tanken om ikke å skyte på pianister god og høyverdig, MEN for det første antydes det jo ingenting om hvilket skyts man snakker om og for det andre: Når taffelpianøren sitter med et drømmende uttrykk og plukker ned «Ramona», ender han kanskje opp med «Tango i D» i

uoppmerksomhetens glemsomhet og hverken taffløren, pianoet eller andre har lagt merke til det…xxxx Kanskje musikkpolitiet eller lignende myndighet skulle innføre en årlig jaktsesong på pianister og andre... Det måtte jo forhåndsmeldes slik at de fleste - særlig de innen den utsatte gruppen - fikk tid til å områ seg - tid til å finne frem verneutstyr og tid til å omvurdere repertoar, tid til å øve litt, tid til - en gang iblant - å si unnskyld til et forsvarsløst instrument.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For å unngå store rystelser og sammenbrudd, ville Thomas Hylland Eriksen gi dag- og kveldskurs - under titler som «Bli venn med tangentene, klaveret snakker til deg, strengenes psykologi» - kurs som pga. av studiemateriell ville koste, og dyrt bør det være!xxxxxxx Blø skal de som ikke har kost litt med sitt piano, strøket over dets blanke overflate og hvisket smektende ord ned til strengene - blø skal de som tror de gjør så godt de kan og ikke bør skytes på - i hevd skal det gamle slagord «Når ga de sist deres instrument en klem?» igjen holdes. Og så får vi se da en eventuell båndtvang skulle kanskje bare gjelde de mest rebelske og overmodige og så ville vel forhåpentligvis – etter hvert - de fleste andre fingerplukkerne gjøre så godt de kan, og nøye seg med det..!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Oslo, desember 2011 KÅRE GRØTTUM (PhD, pianør og komponist )

STORBAND

BORDERLINE: MONK VS. MUNCH Thelonious Monk og Edvard Munch på samme scene, hva er nå det for slags påfunn? En merkelig tanke å la disse to være utgangspunkt for et konsertkonsept, men det fungerer!

Storbandet Borderline i Oslo hadde premiere på dette i november 2011. Da spilte bandet Monk-komposisjoner i arrangementer av Guttorm Guttormsen, Vidar Johansen, Rune Nicolaysen og Arne Hiorth som alle også bidro med egne komposisjoner inspirert av Munchs verk. Musikken ble framført med et utvalg av Munks bilder projisert på bakveggen.

TEKST OG FOTO: HARALD OPHEIM Hva er Borderline? Jazznytt har hatt en samtale med Espen Riktor og Petter Balke Jacobsen, begge mangeårige medlemmer av bandet.

- Hva er bandets musikalske ambisjoner?

- Vi ønsker å presentere storbandmusikk som ikke alle andre har, og har ingen intensjoner om å dyrke det «gode» storband, sier herrene i kor. Det var under Odd André Elvelands ledelse på slutten av 1990-tallet at disse tankene ble klare for oss. Det begynte med Minguslåter som vi framførte både på Blå, Oslo Jazzfestival og på storbandfestivalen i Sandvika.

- Hvilke stilarter er typiske for bandet?

-Forbildet og inspirasjonskilden er nok Mingus Big Band for min del, sier Petter.

- Både Espen og jeg har hørt dette bandet mange ganger, på konsert og i «øvingslokalet» Time Cafe i New York. Vi liker nok å ligge på den litt progressive storbandstilen, men for all del, vi håndterer også standarder! Det er viktig for oppøving av samspillet. Vi kan ikke spille bare avantgarde. For eksempel framførte vi Duke Ellingtons variant av Peer Gynt-suiten under Sverre Gjørvads ledelse i 2004. Et annet prosjekt var folketonesalmer arrangert av vår egen Jan Erik Paulsen med Vidar Johansen som solist 2004-2006.

- Hva med besetningen?

- Vi har en forholdsvis stabil besetning der mange har vært med en lang tid. Bandet består av fritidsmusikere med mange års fartstid.

Noen av dem har en musikkutdanning. Det har vært enkelt å fylle opp ledige plasser etter folk som slutter eller har permisjon.

- Økonomien pleier å være et sårt punkt i et storband. Hvordan er det i Borderline?

- Det går opp og ned, men vi får det til å gå rundt uten å kreve inn kontingent. Vi tjener penger på spillejobber, anslagsvis fire per år, og får tilskudd fra diverse kilder når vi holder på med prosjektene våre, for eksempel Norsk jazzforum, Norsk Komponistfond og Kulturrådet.

Dette er viktig for oss. Antall konserter varierer fra en til fire per år.

- Snakke om konserter, hvilke regner dere som de beste?

- Miniturneen med Vidar Johansen i Berlin 2005 var et høydepunkt. Da spilte vi blant annet Ellington/Grieg på den Nordiske Ambassaden og flere av Vidars egne komposisjoner på jazzklubben Kunstfabrik Schlot. Et annet høydepunkt var videreføringen av dette med «Berlin-suiten», skrevet for Borderline av Vidar, i 2007 på Belleville i Oslo og Kalkmølla, Frantzefoss bruk.

- Hva er bandets planer framover?

- Vi skal fortsette med Monk/Munch-prosjektet den første halvdelen av 2012 og arbeide for at vi kan framføre musikken på viktige spilleste-

der. Den nasjonale jazzscene på Victoria ville vært fint! Vi er også så dristige at vi sikter oss på en ny tur til Berlin med dette konseptet.

Berlin var jo en viktig by for Edvard Munch – og for oss.

- Helt til slutt, hva er herrenes favorittinnspillinger med storband?

- Jeg holder meg til det tradisjonelle, sier Espen, og det vil i min verden si disse: Duke Ellington/Count Basie: «First Time: Count Meets the Duke» (1961) Miles Davis/Gil Evans: «Miles Ahead» (1957) Georges Benson: «Big Boss Band» (1990) Frank Sinatra/Quincy Jones & Orchestra: «L.A. Is My Lady» (1984) Sammy Davis/Count Basie (Quincy Jones arr.): «Our Shining Hour» (1965) - Jeg har ingen spesielle favorittinnspillinger, men skal jeg likevel nevne en, må det bli Mingus Big Band, «Live in Time» (1996). Jeg har hørt bandet i levende live flere ganger, og det har gjort et sterkt inntrykk. Dessuten har jeg atskillig sans for hva Gil Evans gjorde på 70-tallet … og tidligere, for den saks skyld.

STORBANDET BORDERLINE ble stiftet i Oslo 1989 (som Oslo Nord Storband) og har holdt det gående kontinuerlig etter det. Musikalsk leder er Arne Hiorth.

Besetningen er: Svein H. Knutsen (as, ss, fl, kl), Sigurd S. Borgen (as, fl), Børge Mathisen (ts, fl), Trond Fossum (ts, kl), Lorentz Hermansen (bs), Guy Bøhler (tp), Thomas Karterud (tp), Jan Erik Paulsen (tp), Trond Einar Riktor (tp), Petter Balke Jacobsen (tb), Einar Bruneau (tb), Hans Kjetil Bjørnøy (tb), Harald Bowitz (btr), Rolf Espen Riktor (p), Svein Olav Rutle (g), Eirik Blix Madsen (b), Leif Huse Jensen (dr).

Rolf Espen Riktor og Petter Balke Jacobsen jazznytt [39]

ØSTERDALSMUSIKKEN RULLER IGJEN

KURS VÅREN 2012 17.02 By:larm: Eurosonic + Musikk, myter og media (Gramart)

28.02 Mediehåndtering v/Hans Olav Tyvold, Oslo

10.03 Markedsføring av plateutgivelser v/Jørn Dalchow, Halden

13.03 Musikerseminar: Formidling til barn og unge v/Håkon Skoge m.fl., Lillehammer

20.03 Publishing v/Sarah-Chanderia, Oslo

17.04 Tono – låtskrivernes organisasjon Oslo

24.04 Selvangivelseskurs v/Kristoffer Vassdal, Oslo (Gramart)

26.04 Tono – låtskrivernes organisasjon Halden

Søknadsveiledning hver måned Mer info og påmelding på www.møst.org MØST ER ET SAMARBEID MELLOM AUSTNORSK FOLKEMUSIKKSENTER, MUSIKKRÅDENE PÅ ØSTLANDET OG ØSTNORSK JAZZSENTER

I 1975 samla Torgrim Sollid et knippe av datidas mest profilerte jazzmusikere og skrev seg inn i norsk musikkhistorie med plata «Østerdalsmusikk». I år skjer det igjen...xxxxxxxxxxxxx Fredag 9. mars samler Torgrim Sollid dagens mest profilerte jazzmusikere, alle fra Innlandet, og henter fram igjen magien fra 1975.xxx Konserten finner sted på Grundsetmartn på Elverum.

Man lover årets konsertbegivenhet i Østerdalen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For den som ikke får med seg denne begivenheten på Grundsetmarth, kan ta turen til Falen og høre denne helt spesielle konserten på Stadsteatern i Falun lørdag 31. mars.

2012-utgaven av bandet består av

Torgrim Sollid (tp), Helge Lien (p), Birger Mistereggen (dr), Sigurd Hole (b), Jørn Halbakken (vio), Sigrun Eng (c), Guro Gravem Johansen (v), Margrethe Nordmoen (v), Tom Steinar Lund (g), Morten Halle (s).xxxxxxxxxxxxxxxxx Torgrim Sollid og resten av ensemblet tok den gang utgangspunkt i O.M Sandviks (18751976) nedtegnelser av musikken fra Østerdalen og ga de en ny og moderne tonedrakt. Plata har blitt stående som en kultklassiker siden. Prosjektet føyde seg pent inn i en internasjonal retningen av såkallt Fäbodjazz, folk jazz, og markerte her i landet starten på en ny retning for jazzmusikken.

INGEBRIGT HÅKER FLATEN MARKERER SEG I USA New York Jazz Records har satt opp sine favoritter for 2011. Her er det ikke overdrevent med norske navn, men bassisten Ingebrigt Håker Flaten er med opptil flere steder (det hjelper kanskje på å ha adresse Sambandsstatene?). På listen over årets beste konserter forefinnes han sammen med trompeteren Joe McPhee for en duokonsert på The

Stone den 13. juli. På plateutgivelser avisa likte i 2011, dukker Flaten opp med platen «The Hymn Project» (Daagnim) hvor han bl.a. samarbeider med Dennis Gonzalez.

Han er også med sammen med Håkon Kornstad og Jon Christensen og deres «Mitt hjerte alltid vanker (Live at Oslo Jazzfestival)» (Compuntio).

STUDIO PLATESELSKAP Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.

www.resonant-music.com [40] jazznytt

8080_0 Inhouse N

Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

2012 NYTT SPENNENDE KONSERTPROSJEKT Sammen med Alex Gunia arrangerer Grappa denne våren et nytt prosjekt kalt «300 acting spaces». ledet av musiker og initiativtager Alex Gunia, sammen med Grappa Musikkforlag AS, Norges Musikkhøgskole, MIC, Norsk kulturråd, FFUK og soundcloud.com.xxxxxxx Alex Gunia er en jazz- og elektronikamusiker, som ved siden av å være artist, underviser ved Musikkhøgskolen i Oslo.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «300 acting spaces» vil foregå i Oslo, Berlin, New York, Beijing og Tokyo med ledende musikere innenfor fritt improvisert elektronika, jazz og samtidsmusikk i på hvert sted. Oslo er første by ut og har en andel av 100 konserter med start i februar i 2012. Konsertene finner sted i et stort rom på Sørenga (Bjørvika), som er sponset av Sørenga Utvikling KS. Konsertene er åpne for publikum og de vil kunne streames via nett (lyd og bilde) i samarbeid med Vimeo og SoundCloud.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I Norge inkluderer konsertserien kjente og respekterte artister som blant annet Supersilent, Biosphere, Lasse Marhaug, Jan Bang, Maja

www.jazzinorge.no

ja

på Hu hv Nasjo sk : er fre na da l jaz g kl. zsc 19 en :30 e

zz :ta

lk

jazznytt

ja

TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

MISHA ENGELBERG

LØSSALG KR.75,-

NR. 05:2011

LØSSALG KR.75,-

på Hu hv Nasjo sk : er fre na da l jaz g kl. zsc 19 en :30 e

www.jazzinorge.no

zz :ta lk

LDBJØRG RAKNES BARR G OHN YLOR AGE UND

MAIJAZZ 12. MAI 2012

HANNA PAULSBERG CONCEPT ORTER EPARG

TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 06:2011

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

MARIUS

JENSTAD ERIK OHANNESSEN

NESET

BOSSA OV BIG OVE IDSVOLL S ORBAND BELGISK SOMMERFESTIV MELDELSER

NATTJAZZ 30. MAI 2012

FRISPARK

ken vandermark / frijazz - klassisk avantgarde? / dr. . michael l francis s duch a neumann n / gard d nilssen / kristoffer r tokle / oslo o jazzforum m 15 5 år andrea o / maijazz / montreal l jazz z festival / anjazz / moldejazz nattjazz / jazzfest.no g jazzfestival / debatt / jazzfoto o / anmeldelser / frispark kongsberg

BODVAR TORNES TRIO

jazznytt

MISHA MENGELBERG

Ø

04

9 773327 248011

DUPLEX

DA AISTEN FRA DET NEDERLANDSKE HØYLAND

S

HILDE LOUISE ASBJØRNSEN

VOSSA JAZZ 31. MARS 2012

D

TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 04:2011

0 2011

jazznytt

Ratkje og Per Zanussi for å nevne noen. «300 acting spaces» vil også være en åpen arena for musikere og visuelle artister. Gjennom hele prosjektet vil man også fokusere på å utvikle en gjennomgående diskusjon og utveksling mellom kunstnerene og publikum via alle tilgjengelige plattformer på nettet. Samt at alt av musikk, video og empirisk data vil være tilgjengelig for andre kunstnere, observatører, forskere og annet interessert publikum.xxxxx Det er ventet stor interesse for «300 acting spaces» med dekning i norske og internasjonale referansemedier, som igjen vil forplante seg i massemedia. Videre, med viralspredning mellom brukere i sosiale medier, vil prosjektet nå ut til et dedikert og kulturinteressert publikum.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx 16.februar er det Kick off med Maja Ratkje, Lasse Marhaug, Kristoffer Lislegård og Alex Gunia.

Kick off nummer to er 17. februar med Kjetil Møster og Alex Gunia, mens den offisielle åpningen skjer 10.mars medSupersilent og Remixer team (tba). Mer info påxxxxxxxxx http://300as.com

05

9 773327 248011

ELDBJØRG RAKNES / BARRY GUY / JOHN TAYLOR / LAGE LUND / SIV ØYUNN KJENSTAD / ERIK JOHANNESEN BOSSA NOVA / THE BIG LOVE / EIDSVOLL STORBAND / BELGISK JAZZ / COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL / HAGENFESTEN KULTURGYTINGA I TAFJORD / SEMINARI ESTIVI DI SIENA JAZZ / OSLO JAZZFESTIVAL / SILDAJAZZ / CANAL STREET DEBATT / ANMELDELSER / FRISPARK

06

9 773327 248011

STÅLE STORLØKKEN / ROB WARING / KEITH JARRETT / EIVIND LØNNING / ANJA LAUVDAL / WILLY ANDRESEN OM STILSKAPING / JAZZ EVIDENCE 50 ÅR / DRIVING MILES / TRE STORBAND I TRONDHEIM / ROMERIKE STORBANDFESTIVAL / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / BLINDEBUKK MED EVEN HELTE HERMANSEN BJØRN STENDAHL PÅ EN ØDE ØY / RAPPORT FRA NEW YORK / LEVENDE LYD / ANMELDELSER / FRISPARK

få jazz i bøtter og spann!

MOPTI

HANNE KALLEBERG KVARTETT

Abonnérer du på jazznytt nå, får du med et eksemplar av Norsk jazzforum og UDs utsøkte

KONGSBERG JAZZFESTIVAL 5. JULI 2012

trippel-sampler «jazzCD.no».

Du får også landets ledende tidsskrift for jazz og annen rytmisk kvalitetsmusikk, Jazznytt, rett hjem i postkassa seks ganger i året - for den latterlige prisen av kr 350.Gå inn på www.jazznytt.no

ATIS! GRnå r du

MOSKUS KNYST!

abonnerer nå!

5th set

eller send en epost til jan@jazzforum.no, så fikser vi resten.

jazzCD.no

jazz from norway 2012

JAZZINTRO ER ET SAMARBEID MELLOM VOSSA JAZZ, MAIJAZZ, NATTJAZZ, KONGSBERG JAZZFESTIVAL, MOLDEJAZZ, RIKSKONSERTENE, GRAMO OG NORSK JAZZFORUM jazznytt [41]

egentlig HVILKEN MUSIKK LIKTE VI I 2011 JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011

Jazznytts vareopptelling er i gang. Vi har bedt våre medarbeidere sette op ei liste over hvilke plater fra fjoråret som har surret mest i spilleren, både norske og utenlandske. I tillegg har vi spurt om hvilken konsertopplevelse man husker best fra året som er gått.

Noen innspillinger går igjen hos flere, men det er interessant å se hvor spredt medarbeiderne har valgt. Og her kan du se selv, hva de enkelte er kommet opp med.

LASSE HAUGEN, (skribent, Jazznytt) Årets norske utgivelser: OLA KVERNBERG «Liarbird» (JAZZLAND) Albumet er blitt genierklært av de fleste kritikerne innen– og utenlands i år.

Det er smart å sikre seg billetter dersom en ny konsert skulle dukke opp nær deg. Den største opplevelsen kjennes best på kroppen når fuglevenn og fiolinst Ola Kvernberg sitter på furugrein og slår ut i all sin fargeprakt.

SYNNE SANDEN «When Nobody’s Around» (DAYLADORE) «When Nobody’s Around» er tidløsheten og det drømmende uvirkelige satt i system. Det tematiske og billedlige er nært knyttet sammen og blir til stumfilm på netthinnen. Synne Sandens særpræg er et hjertekammer så nært lytteren at det flimrer etter første forsøk.

MATHIAS EICK «Skala» (ECM) En magisk og dyrisk god melodimaker. Styrkedråper i hver tone. En av Norges fremste eksponenter for melodisk komposisjon. Stemninger som påvirker en hvilken som helst menneskelig tilstand man måtte være i. Filmatiske temaer som ruller over netthinnen.

HAYDEN POWELL «The Attic» (INNER EAR) Album «The Attic» er et av de mest gjennomførte jazzalbum siden kunstkvartetten Keith Jarrett (p), Jan Garbarek (ss & ts), Palle Danielsson (b) og Jon Christensen (dr) satt i studio og sprengte ut byggverket «Belonging» laget av norsk granitt.

THE REAL THING «Back On Track» (REAL RECORDS) The Real Thing er tilbake, sju år etter Sigurd Køhns tragiske bortgang i tsunamien 2004. Real Thing leverer en plate spekket med bra jazzmusikk. Årets utenlandske utgivelser: BRAD MEHLDAU «Live in Marciac» (NONESUCH) Albumet er blitt et must for dem som var på konsert med Brad Mehldau og Joshua Redman på Kongsberg Jazzfestival i juli 2011. Dette er en sann musikalsk nytelse for alle i alle sjangre.

Her smelter vest og øst sammen som karamell og sjokolade.

THE NEW GARY BURTON QUARTET «Common Ground» (MAC AVENUE) Endelig har vibrafonfantomet funnet tilbake til seg selv. Det måtte et hjerteproblem og et utall prosjekter til for å komme hjem. Albumet «Common Ground» er verdt å vente på. Evigunge Gary Burton har tilført jazzen det mange store bandledere har gjort tidligere, å samle stortalentene. Årets konsertopplevelse: JOSHUA REDMAN OG BRAD MEHLDAU Kongsberg Kirke - Kongsberg Jazzfestival 2011 En dobbel dose stjernejazz som settes på hylla for uforglemmelig konsert opplevelse.

HARALD OPHEIM (skribent, Jazznytt) Årets norske utgivelser: SANDVIKA STORBAND «A Novel Approach» (SANDVIKA STORBAND) Moderne, men samtidig i en tradisjon med den vanligste besetningen for storband (4 tp, 4 tb, 5 sax og komp). Øyvind Brække har arrangert musikk av Mathias Eick og Jacob Young for Sandvika storband som på gode dager må regnes blant de beste storband på våre kanter. Dette er en av de gode dagene. Solistene Brække, Eick og Young setter en spiss på den.

TRONDHEIM JAZZ ORCHESTRA «Migration» (MIDTNORSK JAZZSENTER) Øyvind Brække igjen, nå med en skreddersydd besetning av topp musikere som framfører Brækkes egen musikk. Dette peker framover uten å være vanskelig eller påtatt avantgarde. Trondheim Jazz Orchestra har etter hvert en imponerende katalog hvor dette er en av de tydeligste produksjonene. Vel verdt en gjennomlytting, helst flere!

ROGER JOHANSEN «Fine Together» (INNER EAR) Generasjoner treffes og søt musikk oppstår. Roger Johansen (dr) har samlet et stjernelag med bror Tore Johansen (tp), Jon Pål Inderberg (bars), Lars Jansson (p) og nestor Georg Riedel (b). Moderne mainstream, går det an å si det? Tittelsangen er komponert av salige Lars Gullin, som fortsatt lever blant oss gjennom sin musikk. Fine together? Ja, så men!

GRETCHEN PARLATO «Lost And Found» (OBLIQSOUND) Gretchen Parlato’s vokale klangfarge er like vakker og uttrykksfull som et maleri. Hun fører sin pensel med profesjonell hånd. Albumet er stuet med sterke låter.

MILAN STANISAVLJEVIC «Awakening» (CELINKA) Serberen Milan Stanisavljevic er navnet man bør lære seg utenat. Den debuterende pianisten er en estetisk nytelse. Han overgår de fleste med sans for gode improvisasjoner og melodier med inspirasjon fra østlige områder, men i et kjent Bill Evans- landskap.

REZ ABBASI’S INVOCATION «Suno Suno» (ENJA) Den pakistanske gitarhelten Rez Abbasi har funnet sin inspirasjonskilde i åndelige Qawwali og Suno. (Suno betyr Lytt Lytt på urdu).

Instrumentalisten Abbasi har med seg Rudresh Mahanthappa på saksofon og Vijay Iyer på piano.

[42] jazznytt

Brad Mehldau og Joshua Redman i Kongsberg kirke

JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011

Årets utenlandske utgivelser: MILES DAVIS «Live in Europe 1967, The Bootleg Series Vol. 1» (SONY MUSIC) Vi blir «presset» til stadig vekk å kjøpe Miles Davis i nye tapninger, her med 3 CD-er og en DVD. Vi har hørt musikken før, for dette skiller seg jo ikke vesentlig ut fra andre konsertopptak fra samme tid, og vi har sett filmene før på andre DVD-er, men likevel. Miles Davis sin andre kvintett som den kalles, med Wayne Shorter, Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams, var jo et revolusjonært band. Vil vi noensinne få nok av å bli minnet på hvor djevelsk godt dette er?

STEFANO BOLLANI «Big Band» (VERVE) Stefano Bollani er selvfølgelig den italienske pianisten som har vært i Norge ved flere anledninger og som opptrer i mange sammenhenger. Forfriskende variert storbandskive dette, alt komponert av Bollani men arrangert av Geir Lysne som også dirigerer storbandet, for anledningen NDR BIGBAND. Det låter umiskjennelig Geir Lysne, og sånn sett er dette en CD som bør interessere alle norske storbandentusiaster. Her er det mye å glede seg over.

ABDULLAH IBRAHIM & EKAYA «Sotho Blue» (INTUITION) Dette er antakelig ikke et banebrytende album av noe slag, men likevel: Det er noe umiddelbart tiltalende og tiltrekkende med den stemningen som Abdullah Ibrahim formidler her, selv myndig til stede bak flygelet. Med seg har han fire blåsere samt bass og trommer. Uttrykket kan minne om Jack DeJohnettes Special Edition – om noen husker dem. Årets konsertopplevelse: LEE KONITZ/DAB TEPFER Nasjonal Jazzscene Lee Konitz gjestet Oslo i november, og da var det lenge usikkert om han ville være i stand til å holde konsert, slagrammet som han var i sommer. Men 84åringen kom, sammen med unge Dan Tepfer på piano, og ga en intens konsert

for et stadig mer entusiastisk publikum. Skam at ikke salen var fullpakket for et så celebert besøk. Det blir kanskje ikke noen neste gang …

BJARNE SØLTOFT (skribent, Jazznytt) Årets norske utgivelser: ALBATROSH «Yonkers» (RUNE GRAMMOFON) Duoen André Roligheten / Eyolf Dale har gjort det igjen. Nå enda mer fri i uttrykket, men med en intakt melodisk indre åre, er Albatrosh blant det ypperste i norsk jazz.

AKKU «Akku5» ((NORCD) Årets scoop i fri vokal utfoldelse nådde med i siste måned. Tonale urmønstre fra Nordkalotten nyformuleres i forunderlige uttrykk av sjelelig resonans, når vokalistene Ruth Wilhelmine Meyer og Elfi Sverdrup forenes med Lars Andreas Haug (tuba), Grzech Piotrowski (s) og Knut Aalefjær (perc).

EIRIK HEGDAL «Team Hegdal, Vol. 2» (ØRA) Hegdals sterkt kreative og originale kompositoriske talent (best kjent fra Trondheim Jazzorkester) får godt rom, når som her kvartettformatet utvides med Ola Kvernbergs ekspressive fiolin og svenske Mattias Ståhls gnistrende vibrafon. En fyllestgjørende fargepalett i en skapende komponists hender.

JØKLEBA «Jøkleba! Nu Jøk?» (EMARCY) Den legendariske trioen gjenoppsto på Vossa Jazz på avbud fra sykdomsrammede Dave Holland, og i tilskudd kom et sett ikke tidligere utgitte opptak fra 1995-97, som utgjør annen del, «Nu Jøk?», av dobbeltalbumet. Tross årstallene er det duggfrisk musikk, som utløser ropet: «Jøkleba må aldri slutte, så lenge det er noe som heter norsk jazz!»(Jazznytt nr.03:2011) jazznytt [43]

JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011

KARUZELA «Karuzela» (KIRKELIG KULTURVERKSTED) Også utenfor jazzen finnes selvsagt dyp og gripende musikk. En polsk-norsk allianse med visekunstnerne Jørn Simen Øverli, Tora Augestad og Joanna Lewandowska i spissen fremfører med ultimativ musikalitet og sensitivitet sanger av polske poeter (på norsk og polsk) - og fullt integrert med jazzimpulser fra bl.a. Espen Leites akkordeon og Grzech Piotrowskis saksofoner.

Beste utenlandske utgivelser: IRO HAARLA «Vesper» (ECM) En av de betydeligste kompositoriske stemmer i samtidens nordiske jazz er den finske pianist og harpist Iro Haarla. For annen gang samler hun nå sin genialt sammensatte finsk-norske kvintett med blåserne Mathias Eick og Trygve Seim og dykker med sin klangbevisste, spirituelle musikk dypt i den nordiske folkesjel.

KOPTOR «Fire Sink» (FRESH SOUND) Den kanadiske trommis og komponist Kevin Brow har funnet gullet i den danske jazzgruve. Endelig forløses hans subtile, kontrastfylte og stramt strukturerte musikk, i samspillet med kapasiteter som Lotte Anker (s), Jacob Anderskov (p) og Jeppe Skovbakke (b).

CHARLES LLOYD / MARIA FARANTOURI «Athens Concert» (ECM) Lloyd-kvartettens møte med den greske folksinger Farantouri flytter – nei: nedlegger grensepeler og fruktbargjør et nytt felles landskap av jazz og folketone uten minste tap av noens integritet. Smukt og rikt!

EMILE PARISIEN QUARTET «Original Pimpant» (LABORIE RECORDS) Overrasket - ja, overrumplet - ble jeg av denne unge, men modne, franske kvartett, som med unik instrumentell teknikk, musikalsk intelligens og fantasi i sitt andre opus trenger dypt ned i musikkhistoriens mangfoldige dynnlag og skaper en musikalsk rikdom av kompleksitet, mystikk, vidd og mening.

En medfølgende DVD gir et sjarmerende innblikk i gruppens arbeidsprosesser.

RIEDEL, RIEDEL & DUNGER «Cornelis vs. Riedel» (PLAYGROUND) Hvilken kjærlighetsgave fra bassist og komponist Georg Riedel til Cornelis Vreeswijk, hvis etterlatte, sanselige tekster hermed har fått følsomme toner å danse på – og dernest til oss lyttere gjennom musikernes nyanserike utførelse!

I særklasse står unge Sarah Riedel, som med dyp innlevelse beveger med sin sitrende, såre stemme – samt Fredrik Ljungkvist, spesielt med sine svirrende og svøpende klarinettoner.

Sonny Rollins på Copenhagen Jazz Festival [44] jazznytt

Årets konsertopplevelse: SONNY ROLLINS Det Kongelige Teaters gamle scene Copenhagen Jazz Festival 2011 3. juli Copenhagen Jazz Festival var av spesielt god årgang i 2011. Som en Odyssevs i Sirenenes land må jeg kjempe meg forbi fristelser som Juhani Aaltonen Quartet, Enrico Pieranunzis danske trio, Sidsel Endresen solo samt Lotte Ankers What River Ensemble, før jeg lander trygt hos Sonny Rollins, som overgår alt.

På Det Kgl. Teaters Gamle Scene, 3. juli, utslynger 80-åringen i to eventyrlige timer sin organiske jazz med så vel galaktiske passasjer som vegeterende oaser.

Hans komp er middelmådig, hans kropp er slitt, men hans kunstneriske vitalitet og ånd er helt intakt. – For en manifestasjon av jazzens urkraft!

TOR DALAKER LUND (Kongsberg Jazzfestival) Årets norske utgivelser: ALBATROSH «Yonkers» (Rune Grammofon) Saksofonisten André Roligheten og pianist Eyolf Dale utgjør et av landets fineste band. Om fjorårets plate skrev jeg at de har «skapt en CD som er sviende vakker og ettertenksom, men også sprelsk og overraskende og utfordrende».

Denne karakteristikken passer nå også.

ATOMIC «Here Comes Everybody» (JAZZLAND) Da vi holdt på å drukne i sentimental førjulsnostalgi, dvask «julemusikk» og muggen marsipansang, kom redningen! Atomic kasta en redningsbøye ut til oss i form av en ny CD. Den rommer musikk som er akkurat så intens, temperamentsfull, energisk, variert, overraskende og vanvittig rytmisk drivende som vi har vent oss til å høre fra dette enestående bandet.

IN THE COUNTRY «Sounds And Sights» (RUNE GRAMMOFON) En av de aller fineste konsertene jeg hørte i 2011 var in the countrys konsert på Kongsberg Jazzfestival. «Dette ble jo helt magisk!» utbrøt musikerne sjøl etter konserten, og vi publikummere kunne ikke vært mer enige. Og sannelig greier de å formidle magien på plate også. Denne musikken er bare så usigelig vakker, så suggestiv og ikke minst ekte! Jeg slutter meg til redaktøren i Orkesterjournalen, Lars Grip, som anmeldte bandets konsert i Tampere: «En sammanhållen skönhet utan minsta banalitet. In The Country kan bli lika stora som e.s.t!»

OLA KVERNBERG «Liarbird» (JAZZLAND) Her er Kvernbergs mesterverk! Nå befinner han seg i første rekke, - ikke bare som instrumentalist (som han har vært lenge), men også som komponist og arrangør. Denne plata er et sant overflødighetshorn av skiftende stemninger, underlige klangverdener og solister i eliteklassen.

Evan Perker og Peter Brötzmann på Kongsberg jazzfestival

JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011

SAKA «Posh ?!» (FMR) Kristoffer Berre Alberts (saksofon), Jon Rune Strøm (bass) og Dag Erik Knedal Andersen (trommer) har fått utgitt denne plata på det engelske selskapet FMR (som står for Future Music Recordings). Dette selskapet gir ut mye frijazz og fri-improvisert musikk, og SAKA skjemmer ikke på noen måte ut katalogen! Tvert imot! Bandet formelig syder av liv og ekspressivitet. Jeg hørte denne trioen på konsert like før jeg hørte plata, og var spent på om det sterke inntrykket bandet gjorde live, kunne gjenoppleves via CD-spilleren. Det kunne det!

(Puh! Dermed er den smertefulle utvelgelsesprosessen blant de norske over.

Det er selvfølgelig ytterst tragisk at det ikke ble plass til platene til Kornstad, 1982, Eyolf Dale, Espen Rud og ufattelig mange flere….) Årets utenlandske utgivelser: PETER BRÖTZMANN / FRED LONBERG-HOLM / PAAL NILSSEN-LOVE «ADA» Dette er musikk som er direkte, kraftfull, usentimental og ekte. Det er en styrke og et trøkk i denne musikken som man må bli berørt av. Og innimellom tar den oss også gjennom et langt roligere og lyrisk landskap.

KIERAN HEBDEN / STEVE REID / MATS GUSTAFSSON «Live at the South Bank» (SMALLTOWN) La meg sitere fra Jens Holmbergs anmeldelse på det svenske nettstedet «Soundofmusic»: «Inspelningen er ett fint exempel på mötet mellan den fria jazzen och den moderna elektroniske musiken (…) Trioen öser på til den grad att jag fantiserer hur färgen släppte från väggarna i Queen Elisabeth Hall under deras spelning.

Det riktig sprakar när trion får kontakt med varandra».

JE SUIS «Mistluren» (UMLAUT RECORDS) Sannelig noe nytt og friskt fra Sverige! Trompeteren Niklas Barnö har etablert denne sekstetten, der vel trombonisten Mats Äleklint er mest kjent i Norge.

Peter Bornemar skrev dette på Dig-Music: «Den kollektiva kreativiteten kring en uppsjö av referenspunkter i kombination med rikt varierade og synnerligen pigga arrangement gör musiken extremt tiltalande».

ELIN LARSSON GROUP «Let You In» (PLAYING WITH MUSIC) Dette bandet har på kort tid etablert seg i svensk musikkliv. Flere priser har det blitt. Saksofonisten Elin Larsson er sjefen, og hun imponerer med sitt kraftfulle, Rollins-inspirerte spill.«Tväklöst är Elin Larsson Group en av landets interessantaste grupper just nu» (Göran Olson).

JOE MCPHEE / CHRIS CORSANO «Under a Double Moon» (ROARATORIO) Her møter vi to improvisasjonsmusikere fra to forskjellige generasjoner.

McPhee har vært en personlig favoritt i mange år nå, og også her innfrir han.

Sammen med Corsano får han til akkurat den musikalske samtale og kommunikasjon som gjør det så fascinerende å være lytter. Årets konsertopplevelse EVAN PARKER / PETER BRÖTZMANN Kongsberg Jazzfestival, Smeltehytta, 8.juli Det var nå det begynte å bli virkelig vanskelig. Etter å ha hørt så mange og så forskjellige konserter, skal man plukke ut en! Det kunne blitt en av de mange på Mir i august, det kunne vært nesten hvilken som helst av de ti jubileumskonsertene til Jazz Evidence, det kunne vært en helt spesiell konsert med Nina de Heney djupt nede i en mursteinshvelving i Gamla Stan i Stockholm, - og det kunne vært en rekke av konsertene på Kongsberg Jazzfestival. Det ender opp med festivalen.

Dette var verdenspremiere på en konstellasjon som ga oss en konsertopplevelse jeg ikke en gang vil prøve å beskrive.

JAN GRANLIE (redaktør, Jazznytt) Årets norske utgivelser: LORD KELVIN «Radio Has No Future» (GIGAFON) Lordenes andre utgivelse. Perfekt kommunikasjon mellom et såpass originalt band som baritonsaksofon (Eirik Hegdal), trombone (Erik Johannessen) og trommer (Gard Nilssen). Andrerunden er bare strålende og intens. in the country «sounds and sights» (RUNE GRAMMOFON) Nok en «pakke» fra Morten Qvenild, Roger Arntzen og Pål Hausken som sitter som ei kule. Og når man i tillegg får med en ytterst vakker DVD på kjøpet, så er kvelden reddet.

JØKLEBA «Jøkleba! Nu Jøk?» (EMARCY) Intenst gjenhør med noe, pluss noe man ikke har hørt før, fremført av tre av våre absolutt ledende innenfor faget. Ingen over, ingen ved siden!

CORTEX «Resection» (BOLAGE) Det nye The Core. Fire musikere som gir jernet og som overrasker med intenst spill. Bør forefinnes på mange festivaler i 2012.

FLATEN / KORNSTAD / CHRISTENSEN «Mitt hjerte alltid vanker» (COMPUNCTIO) En strålende duo som har fått med seg en like strålende trommeslager på denne liveskjæringen fra Oslo Jazzfestival i 2009. En perfekt oppfølger til debuten, «Til Elise».

Jøkleba på Vossa Jazz jazznytt [45]

Trondheim Jazz Orchestra med Joshua Redman på Moldejazz

Årets utenlandske utgivelser: AKI TAKASE / HAN BENNINK «Two for Two» (INTAKT) Ei strålende duoplate med Thelonious Monk og Cecil Taylor i bagasjen. Enkelt, raffinert og strålende kommunikasjon.

melodiker, komponist og bandleder i toppklassen også.

BUGGE WESSELTOFT «Songs» (JAZZLAND) Jens Christian Bugge Wesseltoft har endelig tatt mot til seg og gjort en fantastisk og personlig hyllest til standardjazzen han er født og oppvokst med.

GORAN KAJFES «X/Y» (HEADSPIN) Den svenske trompeteren tar opp arven etter Sun Ra (på «X») og viser elektronika på sitt beste (på «Y»). Med noen av nabolandets beste jazzmusikere innenfor, gir han oss en perle av en plate/bok. Slipp han til på norske festivaler. Nå!

SCENT OF SOIL «Scent of Soil» (HUBRO) Dette samarbeidet mellom Tore Brunborg og Kirsti Huke er noe av de flotteste vi har støtt på i en ganske så sjangerfri sone.

KAJA DRAKSLER ACROPOLIS QUARTET «Türkü» (DRUGOD) Et flunkende nytt navn jeg hørte på 12 Points-festivalen i Dublin. En fin blanding av tyrkisk folkemusikk og europeisk jazz fra et ungt og lovende ensemble.

in the country «Sounds and Sights» (RUNE GRAMMOFON) in the country har i mine ører vært et band i verdensklasse i flere år. Når dette er trioens beste skive noensinne, så sier det det meste.

JE SUIS «Mistluren» (UMLAUT RECORDS) Den svenske trompeteren Niclas Barnö i heftig samspill med bl.a. bassisten Joel Grip. Et bevis på at svenskene er på vei.

Årets utenlandske utgivelsere: AKI TAKASE & HAN BENNINK «Two for Two» (INTAKT) Et unikt samarbeid mellom den japanske pianisten Aki Takase og den nederlandske trommeslageren Han Bennink. Ingen andre kunne ha gjort dette.

SEVAL «I know you» (482 MUSIC) Den amerikanske cellisten Fred Lonberg-Holm i selskap med et oppglødd svensk lag, med sangerinnen Sofia Jernberg i spissen. David Stackenäs spiller gitar, Emil Strandberg spiller trompet og Patric Thurman, bass i denne kvartetten man bare må få med seg. Innimellom låter det som Lisa Ekdahl på syre. Årets konsertopplevelse: JØKLEBA Vossasalen, Vossa Jazz Et comeback som kom til i siste øyeblikk og som ble en suksess uten sidestykke. Tre musikere som boltret seg i den improviserte musikken som små barn på julaften. En konsert som havner helt der oppe sammen med Miles Davis i Molde i 1984, David Friesen/John Stowell i 1979 samme sted, Lester Bowie From the Roots to the Source i Molde kino, Oregon på Club 7 i 1976 og et par til. At Vossa Jazz-general Trude Storheim fikk til dette var maksimal flaks og stor velvillighet fra musikerne Jon Balke, Per Jørgensen og Audun Kleive. Og det skal vi aldri glemme dere for!

TOR HAMMERØ (Skribent i TV2 og jazznytt) Årets norske utgivelser: OLA KVERNBERG «Liarbird» (JAZZLAND) Ola Kvernberg tar stadig nye steg og med dette storverket etablererer han seg som en internasjonal størrelse ikke bare som fiolinist, men også som komponist.

MATS EILERTSEN «SkyDive» (HUBRO) Mats Eilertsen er ikke bare en framifrå bassist. Her bekrefter han at han er en [46] jazznytt

TRONDHEIM JAZZ ORCHESTRA & EIRIK HEGDAL / JOSHUA REDMAN «Triads and More» (MIDTNORSK JAZZSENTER) Et fantastisk orkester, en strålende komponist, arrangør og leder og en verdenstopp som gjestesolist og som er en integrert del av ensemblet. Holder ei stund det!

MCCORMACK & YARDE DUO «Places and Other Spaces» (EDITION) En stor overraskelse fra fotballøya. En duo med piano og saksofon som byr på helt unik og personlig musikk.

BRAD MEHLDAU «Live in Marciac» (NONESUCH) I manges ører den store arvtakeren som solopianist. Hvorfor forteller han oss her.

KEITH JARRETT «Rio» (ECM) Fortsatt sjefen over alle sjefer. «Rio» er på høyde med «The Köln Concert» – en av mine aller største favoritter siden 1975. Årets konsertopplevelse: TRONDHEIM JAZZ ORCHESTRA MED DAVE HOLLAND Bjørnsonhuset, 22. juli, Moldejazz De første meldingene fra Regjeringskvartalet og Utøya hadde begynt å komme, men situasjonen var uavklart. Konserten var nydelig, men det var en spesiell stemning i salen – hva var i ferd med å skje? Etter at vi kom ut, ble de verste mistankene sakte, men sikkert bekrefta.

Ute nå:

Eyolf Dale: HOTEL INTERLUDES "Pianoperle fra Eyolf Dale, Stortalent i full blomst." (Dagbladet) "Dale på en topp!" (Varden) "Pianisten Eyolf Dale er et av de største talentene i norsk jazz. Det sier ganske mye." (Side2)) Kåret til en av de tre beste jazzutgivelser i 2011 av Dagbladet og Dagsavisen!

Espen Rud: DOBBELDANS "Espen Rud med elitelag i strålende «Dobbeldans».(Dagbladet) "Først og fremst er det eit nytt Espen Rud-album av klasse, med eit stjernelag."

(Dagsavisen)

Kommer snart: “FIRE FYRER Å’N ALF” Torbjørn Sunde (trombone/vokal), Frode Kjekstad (gitar), Espen Rud (trommer), Sigurd Hole (bass) Fire jazzmusikere jazzer opp Alf Prøysen-klassikere. Gjest: Nora Brockstedt!

Radka Toneff/Steve Dobrogosz: Vinner av Morgenbladets Topp 100

www.curlinglegs.no

Jazzkurs for jenter Drammen og Oslo Bandkurs, vokalkurs og workshops JazzAKKS gir deltakerne et innblikk i flere sjangre innen jazzen og fokuserer på Improvisasjon i gruppe Samspill, lytting og kommunikasjon Kursene passer for deg som har lyst til å lære om jazz, og som har spilt/sunget noen år.

Det settes opp kurs for både nybegynnere og viderekomne.

Lærere på kursene er blant andre Anita Kaasbøll (vokal), Silje Ræstad Karlsen (vokal), Hedvig Mollestad Thomassen (gitar), Maren Selvaag (piano), Kari Rolland (saksofon), Ellen Andrea Wang (bass), Elisabeth Nesset (trommer) m.fl.

Mer informasjon og påmelding på www.jazzakks.no.

Påmeldingsfrist 1. mars

JazzAKKS arrangeres av AKKS Oslo og Østnorsk jazzsenter med støtte fra Norsk jazzforum, Oslo kommune og KOMP jazznytt [47]

BLINDEBUKK

Ifølge Wikipedia er PER ODDVAR JOHANSEN født 1. mars 1968 i Oslo. Han er kjent fra bl.a. Trondheim Kunstorkester og samarbeid med Trygve Seim, der også utgivelsene med The Source har vært viktige bidrag til nyere norsk jazz. Disse, samt Bodega Band, Trio Midt-Norge, Piggy Bop, Vigleik Storaas Trio og Airamero var sentrale miljø for Johansen i studietiden ved Jazzlinja (NTNU).

Etter flytting til Bærum (1992) har han fortsatt flere av disse prosjektene, samt vært medvirkende og sentral i utgivelser med Jan Erik Kongshaug, TINGeLING, Lars Andreas Haug, Solveig Slettahjells «Slow Motion Orchestra», Kjersti Stubø, Petter Wettre, Jacob Young, 1300 Oslo, Zanussi Five, med Kjetil Møster/Per Zanussi i trio, Eldbjørg Raknes og Hans Mathisen. På Moldejazz 2006 spilte han med Joshua Redman, Arild Andersen og Bugge Wesseltoft.

Sammen med Petter Wettre fikk han Spellemannprisen 2000 i klassen jazz for albumet «The Only Way to Travel». Han har dessuten mottatt Spellemannprisen to ganger som medlem av Vigleik Storaas Trio. I trioen Close Erase har han gitt ut fire plater. Han har også vært tilknyttet ved Universitetet i Oslo og Norges Musikkhøgskole som trommelærer.

Den eneste opplysningen han fikk før vi startet «gjennomkjøringen» var at alle innspillingene har trommeslagere som viktige elementer.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

MANGE TROMMESLAGERE FOR PER ODDVAR ARILD ANDERSEN QUARTET «ukjent» uutgitt, live fra Kongsberg Jazzfestival, 2009 Arild Andersen (b), Paolo Vinaccia(dr) Tommy Smith (ts), Markus Stockhausen (tp), Carsten Dahl (p)

- Hva skal jeg si, da? Skal jeg bare si hva jeg tenker om musikken? Da er den første jeg tenker på Paolo (Vinaccia) på trommer. Dette er veldig Paolo på en måte. Jævla trøkk! Dette syntes jeg var veldig coolt!

Det er uvant å høre jazz med så masse trommer. Så jeg tenkte egentlig også på Gary Husband. Han er en av de som spiller med sånne svære, nye trommer. Men så var det litt for «slafsete», så da tenkte jeg på Paolo. Det er liksom bare beat, groove, groove, groove.

- Jeg tenkte at det kanskje kunne være trioen til Arild (Andersen), men så var det jo med piano, så da ble jeg litt usikker. Også hørte jeg ikke bassen så godt, så jeg ble litt usikker på om det var Arild. Er det live?

- Ja, det er fra Kongsberg i 2009, og det er Paolo som har tapet det. Med Tommy Smith på saksofon og Carsten Dahl på piano.

- Akkurat. Det er derfor det er såpass cymbalfokus.

- Jeg har litt dilla på Carsten Dahl om dagen. Jeg hører mye på Carsten Dahl Experience, som vel har utgitt to veldig fine plater.

- De spilte jo i Molde 22. juli.

- Ja, jeg møtte de på jam etterpå. Det var en ganske rar stemning. Det var jo en rar dag.

- I og med at du hørte at det var Paolo. Er det energien hans du kjenner han igjen på?

- Ja, han har en så utrolig fin groove og sving. Det er veldig umiskjennelig. Jeg har jo hørt på han siden jeg var liten. Han var en av de første trommeslagerne jeg turde å si hallo til etter en konsert.

Jeg hørte han på Hot House i 1985 eller noe sånn, hvor han spilte med en litt rar trio, med to klassiske gitarer og han, noe bluesaktige greier. Og da var han helt den greia med bass- og skarptromme og kun et cymbal med et annet cymbal oppi, som han hadde snudd på hue, og så bare hi-hat. Og det låt kanonbra!

[48] jazznytt

- Jeg hørte han også på en revy engang. «Klapp igjen!», en legendarisk revy for alle som bodde i Oslo, for det var Heavy Gentlemen som spilte. Og så var han en veldig hyggelig fyr å prate med, for en ung dust. Han sa liksom: Hei, og at det måtte groove, og ingen trommesoloer. He-he!

SONNY ROLLINS «Alexander Ragtime Band» fra «Village Gate one» (BOOTLEG, 1962) Sonny Rollins (ts), Don Cherry (tp), Bob Cranshaw (b), Billy Higgins (dr)

- Er det en bootleg? Jeg har en sånn en, selv. Miles Davis fra Frankrike i1968 eller 69. Det er gammalt, ikke sant? Det låter sånn på tonen til saksofonisten.

- Det er fra 1962.

- 62, ja! Det låter litt som Ornette Coleman på tenor.

- Det burde være lett å ta saksofonisten, hvis man absolutt skal tippe.

- Er det det? Da burde jeg jo sagt det med en gang da, sikkert. Jeg sliter rett og slett med å høre om det er altsaksofon eller tenor. Det svinger jo som ei kule dette her og, da. Jeg kan jo ta sjansen på at det er Paul Motian på trommer, men det er det altså ikke. Men det kunne det godt ha vært.

- Det er Sonny Rollins på saksofon.

- Det er det, ja. Da er det vel Pete La Rocca, da?

Ikke det heller?

- Da er vi på gjettingen…

- Ja, jeg er en sånn som liker å gjette. Men det beatet der… Det kan rett og slett være en av de gamle folka. Jeg har ikke hørt så mye på Rollins at jeg kan hele historien. Jeg har ei veldig cool liveplate med han, hvor han spiller den derre… ta.tatteti.ta.ta.tatti.ta.ta.ta.ta…

- «St.Thomas».

- Ja. En utrolig bra versjon. Og på den tror jeg det er Pete La Rocca på trommer. Jeg tror det var derfor jeg kjøpte plata.

- Det beatet der er veldig sånn Papa Joe Jonesaktig. Og nesten sånn Baby Dodds, selv om han spiller på «riden». Så han kan rett og slett være en ganske voksen mann. Kan være alt fra Philly Jo

Jones og Papa Jo, selvfølgelig og… Men det er ikke Max Roach og de folka der, for det er altfor rudimentært, som det heter.

- Det var fint dette her, altså. Grunnen til at jeg foreslo Paul Motian er at han hadde hørt mye på Papa Jo og Baby Dodds…

- Det er Billy Higgins.

- Det er det, ja! Jeg turde ikke si det, for han pleide å spille mer overalt… Og da er det selvfølgelig Chet Baker, nei, jeg mener Don Cherry på trompet. Det var det som lurte meg litt til å tro at det var Ornette.

- Det var utrolig coolt. At det er fra 1962, og det er disse moderne, lange soloene, så er det veldig tilbake til røttene. Og de spiller jo ganske frikete i kora sine, men med det dixieland-beatet… Jeg blir veldig glad av sånt beat.

- Dette var jo et slags varemerke for Rollins. At han spilte en del sånne låter innimellom. Sånn som «St. Thomas» og de greiene der.

- Den måten Cherry begynner å blande seg inn i spillet på er veldig coolt. Han kommer lurende mer og mer på en måte. Og det jo sånn man spiller nå.

Tror ikke det var vanlig da, heller.

- Det minner litt om sånn vi spiller i The Source.

Hvis en driver med et cor, og en annen musiker kommer og blander seg inn, så er det helt ok, selv om han ikke tar helt over. Dette låt dritbra!

SAM RIVERS «Solace» fra «Purple Violets» (STUNT, 2004) Sam Rivers (s), Ben Street (b), Kresten Osgood (dr), Bryan Carrott (vib)

- Åh! Cool tone i saksofonen. Den første jeg tenkte på var Roy Haynes på trommer. Mest fordi saksofonen låter gammel.

- Det er en trommeslager som du kan bruke til nesten hva som helst, og en relativt ung fyr.

- Er det nyere enn jeg tror, da? Åsså er det en gammel saksofonist? For det er det det høres ut som.

En gammel amerikaner. Er det trommeslagerens band?

- Nei, saksofonisten.

- Men du sier at trommeslageren spiller med

BLINDEBUKK

mange forskjellige, så da må han være relativt voksen han også, da?

- Nei, det vil jeg ikke si.

- Jeg kjenner ikke igjen beatet. Det kunne vært Roy Haynes i litt voksen alder. Vispespillet er også veldig Roy Haynes-aktig. Åsså vibrafon?

- Jeg får nesten en følelse av at det er en trommeslager som ikke spiller så mye jazz, men som har veldig lyst til det. Og da kan det godt være en som jeg aldri har hørt spille jazz…

- Han er definitivt jazzmusiker!

- Jeg syntes trommesoloen var så rar. Litt uoversiktlig og utydelig. Kan hende han er som meg som ikke liker å spille solo… Han spiller nesten finere med visper… pussig!

- Ja han er en litt pussig fyr.

- Tror ikke jeg gjetter dette. Er det norsk?

- Nei, det er dansk.

- Der kjenner jeg fryktelig få trommeslagere. Er det Kresten? Jøss! Jeg har hørt veldig lite på Kresten. Og jeg visste at han har sånn beat – litt vimsete og tungt. Hadde jeg hørt mer på han, så hadde jeg sikkert tatt det.

MAX ROACH «Mama» fra «Percussion Bitter Sweet» (IMPULSE, 1961) Max Roach (dr), Booker Little (tp), Julian Priester (tb), Eric Dolphy (as, bcl, fl), Clifford Jordan (ts), Mal Waldron (p), Art Davis (b)

- Oj! Du har vært flink til å finne ting jeg ikke har hørt før.

- Trommeslageren sitt band.

- Er det det ja. Er dette gammelt, da?

- 1961.

- Er det Tony Williams, da? Bassisten holder ut, og gir seg ikke. Grunnen til at jeg sa Tony Williams var, at han ga ut en del plater da han var veldig ung. Med sånne blåsere, på Blue Note, som jeg har hørt veldig lite på. Det er ikke Elvin (Jones)?

- Det er Max Roach.

- Javel. Jeg burde ha tatt han på alle virvlene. Det er noe med det stilbruddet da. Han er jo litt mer dress og slips og veldig nedpå. Men her var det mer trøkk i svingene.

- Dette er jo før han gjorde de politiske skivene.

- Ja, og før solokonsertene og de tinga der. Ja, da er det jo tidlig.

- For meg er Max Roach trommesoloer, Black Comunity og de greiene der.

kan spille swing, men jeg har aldri hørt han gjøre det, så det var ikke så rart at jeg ikke tok det. Det jeg har hørt med han er mye mer sånn Tony Oxley-trommer, liksom. Men her svingte han fint.

Det var utrolig nydelig saksofonspill. Han spilte folkemusikk på en veldig fin måte.

ROLAND KEIJSER / RAYMOND STRID «Brudmarsch/Knut Gabriels lek» fra «Yellow Bell» (UMLAUT, 2011)

STEFAN PASBORG / ALEX RIEL «Drum Faces» fra «Triplepoint» (ILK, 2007)

Roland Keijser (s), Raymond Strid (dr)

Stefan Pasborg (dr), Alex Riel (dr)

- Også veldig fin saksofontone. Det er ikke Håkon Kornstad?

- Det er skandinavisk, men ikke norsk.

- Da sliter jeg litt mer, for jeg hadde tenkt å gjette på ei plate jeg ikke har hørt enda, men da gjør jeg ikke det. Det låter sånn en-mic-aktig. Litt sånn Ole Bull-akademiet-lyd.

- Opptakslokalitetene er faktisk mindre enn Ole Bullakademiet på Voss.

- Det er litt irriterende, for dette er sånn trommespill som jeg kjenner meg igjen i. Spørs om ikke denne tromissen har hørt på Jon Christensen og Paul Motian og de folka jeg har hørt mye på. Det var veldig luftig til å begynne med. Også er det det med det beatet som går nå som er veldig tilbake til Baby Dodds-tida, men samtidig veldig fritt. Jeg burde sikkert visst hvem dette var, også. Er det en voksen saksofonist, da?

- Ja. Begge er relativt voksne.

- Er det svensk? Thomas Gustavsson? Da må det være en jeg ikke vet hvem er, kanskje? Den første jeg tenkte på når det ikke var Kornstad, var han Ljungkvist. Men han er jo ikke gammel nok. Han er jo på min alder, og vi er unge!

- Dette er et godt eksempel på at man hører altfor lite på svensk og dansk musikk. Det er liksom TG (Thomas Gustavsson), Staffan Svensson og noen av de folka i Göteborg. Det har jo vært en slags connection mellom Oslo og Göteborg.

- Jeg tror saksofonisten er fra Stockholm. Og trommeslageren tror jeg er fra Schellefteå.

- Da vet jeg ikke hvem det er.

- Det er Raymond Strid.

- Raymond Strid, ja. Jeg har hørt rykter om at han

- And now to something completely different.

- Dette høres ut som en av de yngre folka, pga. lyden i cymbalene. Er det Joey Barron?

- Nei! - Er det en amerikaner?

- Nei! Og dette er veldig typisk for denne unge herren.

- Det låter fint. Han er god til å holde på ideene og ikke gjøre unna alt på en gang. Han gjør jo mange ideer, men han holder på dem en stund. Og det er fint. Og her kommer New Orleans-beaten igjen.

Bra! - Oj! Nå skjedde det noe. Jøss! Det kan høres ut som det er mye sub i opptaket.

HOLSHAUSER, BENNINK & MOORE «Bilbao Song» fra «Live in NYC» (RAMBOY, 2011) Michael Moore (cl), Han Bennink (dr), Will Holhauser (acc)

- Er det Paal (Nilssen-Love)? Oj! (da trekkspillet kommer inn). Det hadde jeg ikke regna med. Hva i all verden kan dette være for noe? Trekkspill, trommer og klarinett…?

- Hvor holder man på med sånne ting?

- Stavanger? Eivind One (Pedersen) og Frode (Gjerstad) og sånn. I Frankrike, kanskje? Er det så obskurt? En slags rumba? Nå får jeg en Han Bennink-følelse. Men jeg må vente litt og høre om han bruker triksene sine. Var veldig coolt. Veldig abstrakt åpning, og så over til dette.

- Det er en Kurt Weill-komposisjon.

- Ikke sant! Også veldig «back to basic» med dette vispekompet. Det kan tyde på at det er en eldre kar. jazznytt [49]

- Og ikke så stort trommesett heller.

- Jeg gjetta jo på Han Bennink, men det er ikke han.

- Ikke?

- Så det er det ja. Jeg hørte han spille i Molde i Forum for noen år siden.

- Det var Clusone Trio (med Ernst Reijseger på cello og Michael Moore på klarinett).

- Han Bennink lånte trommene mine engang vi spilte i Bergen. Han skulle gjøre solokonsert og jeg spilte med Close Erase tror jeg. Og det var helt greit, helt til han begynte å tenne på hi-haten med avispapir. Men det gikk bra.

- Han er eksepsjonelt bra på en del tekniske ting.

De enhånds-virvlene hans er utrolige. Han spiller veldig coolt. Jeg har noen duoplater med han, hvor han kanskje spiller med samme klarinettisten som her, og det er veldig bra.

PAUL MOTIAN «Tenesee Waltz» fra «The Windmills Of Your Mind» (WINTER & WINTER, 2011) Paul Motian (dr), Bill Frisell (g), Charlie Haden (b), Petra Haden (voc)

- Paul Motian! Veldig typisk!

- Her bør du ta (nesten) hele rekka.

- Jeg har ikke hørt plata, men vent litt… Motian er kanskje den mest geniale trommeslageren jeg vet om. Det er liksom så løst hele tida, samtidig som det er så rotfestet i tradisjonen.

- Vokalisten høres ut som hun kommer fra en annen planet. Hør på trommespillet her: Han spiller en ener, eller han legger opp til at det skal komme en ener, men så spiller han den ved å lukke hi-haten. Det er liksom noe alle kan gjøre, for det er ikke vanskelig, men det er bare å komme på å gjøre det. Det er det han har oppe i hodet sitt. Og det er det som gjør at jeg synes det er så genialt.

Han snur på en måte alt på hodet.

- Jeg har jo hørt mer enn gjennomsnittet på Paul Motian, men jeg klarer jo ikke å spille sånn. Jeg tenker ikke sånn. Det er på en måte alltid overraskende.

- Da er det vel Bill Frisell på gitar. Og Dave Holland på bass.

- Frisell, ja, men ikke Holland. Det er han andre.

- Marc Johnson?

- Nei! - Å, det er han tredje? Dette var jo dritfint. Løst og fint, helt til dattera til Haden kom inn på vokal.

- Men denne tok du jo greit.

- Og jeg vil gjerne legge til at jeg tok den kjapt også. Det var en «plyreli» på trommene og så var jeg der!!!

- Paul Motian har en helt spesiell lyd når han spiller. Han bruker veldig store cymbaler. Og når du ser gamle opptak med han, så bruker han noen svære Paiste-cymbaler. Og de bruker han ennå. Og [50] jazznytt

det er jo ingen andre som bruker sånne cymbaler noe særlig lenger. Og lyden er veldig tydelig og distinkt, hele tiden. Han må liksom spille på dem, og ikke sette an en tone og så vente til i morra. Så det er veldig vilje i det, og det er et veldig tungt trommespill. Så det skal noe til å spille så løst på et såpass tungt trommesett.

- Han driver jo ikke akkurat noe publikumsfrieri?

- Nei, det kan man trygt si. Og det mange som ikke har skjønt hva han holder på med, og synes han bare er dårlig.

- Jeg husker jeg leste et intervju med Peter Erskine for hundre år siden, og han sa om Paul Motian at han var en Picasso på trommene. Og det synes jeg er veldig riktig sagt. Motian maler jo bilder med trommene sine, og det er abstrakt på samme måte som Picasso. Han kan male en skog og en himmel og en elg, liksom, men så maler han et ansikt som er satt merkelig sammen. Og det er sånn Paul Motian spiller trommer også. Da han spilte med Bill Evans, spilte han jo helt streit. Så han kan jo det, og det svinger jo som ei kule når han spiller beat.

MARILYN MAZUR «Shoe Dance» fra «Tangles Temtations & The Magic Box» (STUNT, 2011) Marilyn Mazur (perk), Fredrik Lundin (s), Krister Jonsson (g), Klavs Hovman (b) - Er dette norsk? Da er det dansk! Det er hun… ehhh… nå snakker jeg før jeg tenker igjen. Marilyn?

- Yess!

- Er det Future Song-bandet?

- Nei, et relativt nytt konsept.

- Det med bare damer?

- Nei, damebandet er et rent perkusjonsband med vokalist.

- Jeg er en sånn en som liker alt. Så jeg liker dette også. Men hun spiller annerledes trommer, fordi hun er perkusjonist. Hun har alltid med seg egen roadie, for hun har alltid så mye med seg. Roadien har en flight med kaffemaskin i. Han har så mye stæsj så han kan like godt ha med en kaffemaskin.

- Av og til synes jeg det blir litt mye lyder, men hun spiller fint for det. Hun skal liksom borti alt, hele tiden. Du er vant til å bruke mange forskjellige trommer og greier, og de står jo der, så da er det lett å bruke alt sammen. Det er litt mer begrenset hvis du bare har et trommesett.

- Jeg husker en gang jeg var på turné med Audun Kleive og 1300 Oslo, slutten på Oslo 13. Jeg var først vikar for Audun og så for Jon (Christensen), og sånn skifta det på gjennom hele turneen, men det var jeg som var med hele tiden, selv om jeg var vikaren. Da hadde Audun med seg hele settet sitt, med fem tammer og masse cymbaler, alt sammen.

Men han brukte det aldri. På scena rigget han bare opp skarptromme, basstromme, hi-hat og en liten

«splæsh»! Han rigga det ikke opp. Han sa at det var det som var tingen, og ha med en masse stæsj, men ikke bruke det.

ED THIGPEN «Thaddeus» fra «Scantet # 1» (STUNT, 2003) Ed Thigpen (dr), Jens Winther (tp), Thomas Franck (ts), Kasper Villaume (p), Jesper Bodilsen (b) - Flatride! Og da spør jeg gjerne om det er Ed Thigpen? Det er ikke så mange som bruker det cymbalet, men Thigpen bruker det innimellom.

Men da er det kanskje dansk? Han bor vel der nede. Er det voksne folk?

- Ja, det må vi vel si.

- Der er flatriden igjen. Det høres ut som man skrur opp diskanten og fjerner alt det andre. Dette er typisk dansk jazz, som jeg ikke har noe forhold til. Men det er heldigvis en del musikere i Danmark som prøver å komme med ny jazz. Men jeg føler de har det litt som det var her for mange år siden, da de som holdt på med den streite jazzen og modernistene ikke ville ha noe med hverandre å gjøre.

- Synes du at jazzlinja i Trondheim har vært med på å endre dette her hjemme?

- Ja, jeg tror det. Selv om det begynte med (Jan) Garbarek og alle de store gutta. Og det at Terje Rypdal var en del av bildet med rockegitar sammen med jazzmusikere. Jeg tror man i Trondheim har vært flinke til å pushe studentene til å finne på noe selv, og ikke bare gå i gamle fotspor. Gjøre det man vil, i stedet for å lære deg en tradisjon. Man lærer seg aldri jazz. Og hvis man virkelig skal lære seg standardrepertoaret først, så er du 90 år før du kan begynne å finne din egen greie.

PER HENRIK WALLIN & SVEN-ÅKE JOHANSSON «En vals» fra «1974-2004» (UMLAUT, 2011) Per Henrik Wallin (p), Sven-Åke Johansson (dr), Joe Williamson (b) - Dette låter enten britisk eller nordisk. Til å spille sånt trommespill så er det usedvanlig lite «dingeldangel» så langt. Så det er derfor dette er en «nøtt». Lite kubjeller og tempelklokken. Derfor kan jeg innbille meg at det kanskje er Paul Lovens, som jeg ikke har hørt så mye på.

- Det er det ikke. Han bor i Berlin, men han er ikke tysk.

- Er han norsk? Engelsk?

- Han er svensk.

- Og bor i Berlin…

- Pianisten, da?

- I Berlin… Er det Håvard (Wiik), da?

- Nei, det er eldre folk. Pianisten er ikke lenger blant oss, men trommeslageren er i gang.

- Bassisten høres litt ut som Ingebrigt (Håker Fla-

WWW.COSMOPOLITE.NO SORIA MORIA, VOGTSGATE 64 (TORSHOV)

2[19902-Å20R12]

MIKE STERN DIDIER LOCKWOOD DAVE WECKL TOM KENNEDY Fredag 16. mars

ten). Litt liketil tonalt, og mye sånn kjør på, liksom.

Ingebrigt pleier å ha mye mer guts i det han gjør.

Coolt pianospill. Coolt at det er så rolig. Dette er kjempefint. Nesten litt (Sven) Finnerud-aktig.

- Det er selvsagt Per Henrik Wallin på piano.

- Han kjenner jeg ikke.

- … og Sven-Åke Johansson på trommer.

- Ikke sant! Han er jo jævlig bra! Men han har jeg ikke hørt om før i det siste. Jeg har sjekket han ut på YouTube, hvor han spiller cymbal med en agurk og sånne ting. Noen temmelig ute ting. Men veldig morsomt. Han delte opp agurken, og når det ikke var mer agurk igjen, så var han ferdig. Jeg burde ha tatt han på pappkasse-spillet, for han har jo et eget pappkasse-orkester. He-he.

ROY HAYNES «Reflection» fra «A Life in Time» (DREYFUS, 2007) Roy Haynes (dr), Paul Chambers (b), Phineas Newborn (p) - Jeg synes vel ikke jeg har hatt så veldig høy score til nå. Så jeg får satse på sistelåta. Dette høres ut som en voksen mann igjen. Cool pianolyd. Høres liksom ut som det er tatt opp på kammerset.

- Opptaket er fra 1958.

- Det er en skummel periode. Da begynte det å dukke opp en del musikere som var unge, og så var det en del av de gamle som fremdeles holdt på.

- Også det beatet! Er det Bud Powell på piano. Han spiller så utrolig reinslig, og lite bruk av venstrehånda. Plutselig låter det som Bill Evans.

- Det er Phineas Newborn på piano og Paul Chambers på bass. Og trommeslagerens plate.

- Det låter som kalveskinn, selv om det ikke trenger å være det. Når det er fra 1958, så er det så mange det kan være, i hvert fall hvis de fortsatt lever. Det var veldig teknisk, også med det beatet. Låt som Philly Jo (Jones). Kunne det være en ung Jack deJohnette?

- Nei, det er Roy Haynes.

- Å det skulle jeg tatt! Nå blir Ernst Wiggo Sandbakk sur (he-he). Men jeg har ikke hørt så mye på Roy Haynes. Jeg har hørt han live, og med Pat Metheny-trioen. For en beat han hadde! Yess! Jeg husker Petter (Wettre) spurte meg en gang hvorfor det låter så forskjellig fra trommeslager til trommeslager når man spiller helt vanlig cymbal-komp ala «ding, dingeding, ding, dingeling». Det er helt umulig å skjønne, og det er merkelig.

Lørdag g 24.. mars s Bill.. 250/200 0 + avg

TCHEKA

t nyt m! u b al

(Kapp Verde)

Torsdag 29. mars Bill. 300/250 + avg t nyt m! u b l a

AMADOU & MARIAM Fredag g 20.. aprill

K

R

Billl 250/200 0 + avg

O

K

E

MEDESKI, MARTIN & WOOD Søndag 29. april Bill 270/220 + avg

MARCUS MILLER Lørdag 12. mai Bill. 320/270 + avg

Per Oddvar har utfordret Solveig Slettahjell til blindebukk i nummer 02:2012

Bill. 300/250 + avg

t nyt m! u b al

mer program på www.cosmopolite.no Bill. på Billettservice tlf. 815 33 133 jazznytt [51]

FARVEL TIL ...

SAM RIVERS [25..9.1923–26.12.2011]

[52] jazznytt

FARVEL TIL ...

FIRE DAGE MED

SAM RIVERS I august 2004 var jeg elev på Summersession, et fantastisk stævne for musikere arrangeret af Jazzdanmark på Vallekilde Højskole. Jeg var på vibrafonisten Bobby Huchersons hold. Det var en kæmpe oplevelse og meget inspirerende at være så tæt på en af mine største helte som jeg kendte fra adskildelige Blue Note-plader. Mange af dem var med Sam Rivers på saksofon og det var oprindeligt gennem Bobby Hucherson at jeg opdagede Rivers’ musik.x x x x x x x Siden har jeg købt alle plader der kan opdrives med ham, og da jeg kom på Vallekilde højskole var jeg allerede stor Sam Rivers-fan. Jeg talte en del med Bobby om Sam og om hvad han lavede nu om dagen og langsomt opstod der en ide i mit hovede om at lave et kvartet album med Sam Rivers med Bobby Hucherson og Ben Street på bas. Jeg kontaktede Søren Friis som var, og stadig er, producer på STUNT Records, og han var også stor Rivers fan og helt med på ideen.

Jeg fik fat i Sam´s telefonnummer gennem Jason Moran og ringede en aften fra højskolens telefonboks til Orlando i Florida hvor Rivers boede.

Lettere overrasket over at denne, for mig mytiske person, bare tog telefonen og sagde «hello», gik jeg i gang med at beskrive pladeprojektet for ham. Jeg snakkede og snakkede og fortalte hvem jeg var og hvem jeg havde spillet med og at jeg var stor fan. Jeg nævnte Bobby Hucherson og foreslog en indspilning i New York i oktober og slyngede nogle løse tal ud, hvorefter jeg gik i gang med at snakke om hvad for noget musik jeg gerne ville indspille. Det kostede 20 kr i minuttet at ringe til Florida fra den telefonboks. Sam var helt stille i den anden ende af røret indtil jeg var færdig med min smøre, så sagde han: «OK, lets do it!»

Jeg havde noget sværere ved at få Bobby til at gå med på ideen. Han ville have at jeg skulle snakke med hans kone om det, og da jeg ugen efter ringede til hende slog hun bare en latter op og sagde at jeg aldrig ville få råd til at lave et projekt med Bobby. Heldigvis opstod muligheden for at få Bryan Carrott med på vibrafon istedet for. Den næste måned brugte jeg på at komponere ny musik og transkribere numre som jeg gerne ville spille med Sam. Bl.a. brugte jeg lang tid på Mingus´ «Free Cell Block F, ´tis Nazi USA» som jeg skrev i hånden og transponerede. Jeg lavede nok ca fem kladder før der var en node som jeg syntes var fin nok til at jeg kunne være bekendt at faxe den over til Sam Rivers. Jeg sendte ham breve og faxede diverse noder

og lister og planer over til ham. Han svarede ikke, men der var en klar følelse af at vi bare havde en aftale og at han nok skulle dukke op når det gjaldt.

I midten af oktober 2004 fløj jeg så til New York for at indspille pladen. Jeg havde sat en dag af til at øve og to dage til at indspille i studiet. Sam og jeg skulle bo på et lille hotel i Soho og jeg satte mig i receptionen for at vente på ham. Da han kom var han temmelig forpustet og havde ret dårlige knæ. Han havde en hip stor læderhat på og en lang sort frakke og kæmpestore briller. Vi fik ombooket hans værelse så han undgik at gå op af trapper - og så foreslog jeg at vi satte os ned og kiggede på musikken. Jeg havde også booket et rum hvor vi kunne øve. Sam sagde bare: «Let´s take a walk».

Så gik vi op ad Bowery og mens Sam i korte præcise sætninger fortalte at dette var hans gamle kvarter, og at den gade hvor studiet lå hvor vi skulle indspille faktisk var lige overfor det gamle Studio Rivbea (Sams berømte loft som var et samlingspunkt for improvisationsmusik i 70erne og starten på 80erne). Da vi kom til Cooper Square hvor der er en lillebitte park og nogle bænke, satte han sig ned og fandt til min store overraskelsee en enorm pose pot frem. Han var den første 81-årige jeg havde mødt som stadig røg sig skæv. Jeg sagde at det var ret ulovligt og at jeg syns at det var helt vildt at han havde smuglet et halvt kilo pot med i flyveren fra Florida til New York. Han grinede og sagde: «What are they gonna do? Arrest me? HA HA HA I am 81 years old». Det kunne jeg også godt se det sjove i, og da han fortalte at hans nabo i Orlando var Sam Rivers-fan og pothandler var jeg færdig af grin. Herefter fulgte nogle sjove timer hvor vi sad på den bænk og blev rigtig skæve. Sam fik engang i mellem nogle hosteanfald som var så ekstreme at jeg fik yderligere grineflip fordi det lød så avantgarde når han hostede. Det gik op for mig at vi var i fuld gang med øveren. Så skulle vi spise og endte på en restaurant i East Village hvor Sam fik ærtesuppe og hvidvin og jeg fik en burger og en øl.

Gåturen fra restauranten tilbage mod Soho føltes lidt som når cykelryttere kører en æresrunde for at blive hyldet af tilskuerne. Nærmest alle vi gik forbi hilste på Sam og det var ikke kun jazzede mennesker. Det var gamle kinesere, hjemløse…

Alle hilste på denne høje tynde hippe mand der skridtede langsomt hen af gaden. «Hello mr. Rivers», «Good to see you again Mr Rivers». Jeg gik ved siden af et af kvarterets konger. Han var

tydeligvis elsket og enormt respekteret. Sam var glad og snaksalig og jeg tænkte at det var fuldstændig uvirkeligt at jeg var sammen med denne gigant som jeg forbandt med noget historisk og mytisk. Det var som at besøge Børsen sammen med Christian den 4.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Tilbage på hotellet endte vi på Sams lille værelse.

Jeg havde taget alle mine Rivers CDer med plus mit nyindkøbte limited edition Albert Ayler boxset og en ghettoblaster. Det viste sig at Sam aldrig havde lyttet til sine gamle udgivelser. Vi hørte hele «Fuchsia Swing Song» sammen og Sam påstod at han ikke havde hørt den siden den dag han indspillede den hos Rudy Van Gelder i 1964. Jeg sad måbende og genoplevede en plade som jeg havde hørt 100 gange før og kendte til mindste detalje, mens Sam hørte det for første gang! Momentvist sagde han ting som «Wow! Jaki sounds great on this» eller «Can you believe Tony?».x x x x x x x x x x x Jeg havde aldrig været så tæt på jazzhistorien før i mit liv. Sam fortalte noget ret interessant omkring den plade. Han sagde at Alfred Lion fra Blue Note havde hørt hans kvartet spille i Boston i 1961, og havde været helt vild i varmen over Sams musik. De havde aftalt at lave en plade, men der gik to til tre år før det rent faktisk skete, og på det tidspunkt spillede kvartetten noget helt andet meget mere avantgarde musik end Lion havde hørt 3 år tidligere. Da Sam var mødt op i studiet og begyndt at indspille havde Lion blandet sig og ønsket at de skulle spille de samme numre som han havde hørt i Boston. Sam gik modvilligt med til at indspille de gamle ting som «Beatrice» og «Cyclic Episode» selvom det for ham i 1964 allerede var et overstået kapitel. Det gik yderligere amok da jeg fandt den eneste indspilning der findes hvor Sam Rivers og Albert Ayler spiller sammen frem: (Den var på mit nyindkøbte boxset) nemlig Don Ayler sextet fra 11. januar 1969. Sam kunne tydeligt huske koncerten og vi endte aftenen ved at sidde sammen i stilhed og lytte det hele igennem. «Yeah I remember.... That was Don´s gig».

Næste dag tog vi i god tid til Kampo studios i SOHO. Det var et studie som bassisten Ben Street havde anbefalet og det lå på Bond Street, lige overfor det gamle studio Rivbea. Det var en hel bygning ejet af Kampo-familien som var kendt for den store japanske kalligrafi mester Harada Kampo. De nederste etager var en Kalligrafi skole, mens de to øverste etager var toptunede luxus pladestudier. Kampos barnebarn var vist musikinteresseret og derfor var der jazznytt [53]

FARVEL TIL ...

brugt mange penge på at indrette studiet - og der var fyldt med venlige japanere som assisterede på alle mulige måder. Efter 45 min. var vi allerede igang med at indspille. Selve indspilngen var ren og skær nydelse. Alt hvad der blev spillet lød fantastisk, og Sam var utroligt generøs og velforberedt, han lod mig producere musikken som jeg ville... «Whatever you wanna do!» var hans motto. Jeg foreslog flere af de numre som jeg havde faxet over til ham, og han havde skrevet sine egne noder hvor han havde transponeret mine Bb saxofon noder tilbage til C fordi han opfattede sig selv som pianist og derfor aldrig transponerede. Jeg har ikke siden oplevet en mester improvisator der var så flexibel som Sam. jeg kunne for eksempel sige til ham: «Lets play a duo for drums and soprano sax» og så sagde han bare «OK». Bagefter sagde jeg så måske «Lets play a trio version of «What a difference a Day made» where you play the tenor sax» og så sagde han bare «sure!» Som dagen skred frem blev der mere og mere tilrøget inde i hans box i studiet og tilsidst kunne man slet ikke se ham længere, men det væltede ud med lyd derindefra. Japanerne hentede sushi og vi fik en lille cognac. det var to vidunderlige dage og da det var overstået stod jeg med lidt over 30 fantastiske takes.

Det kom der to albums på STUNT records ud af. «Purple Violets» og senere «Violet Violets».

Efter den anden indspilnings-dag inviterede jeg Sam og Ben på en fin italiensk restaurant på 2nd Avenue. Sam var sjov og meget underspillet. Ben Street var netop begyndt at interessere sig meget for vin og var dybt interesseret i vinkortet.

Han forsøgte på forskellige måder at indlede en samtale med Sam om vin, men Sam bed ikke rigtig på. Til sidst spurgte Ben om det var ok at han bestilte en flaske til os. Sam sagde: «Ok you can do that, but i dont drink no Chianti!» Det viste sig at det netop var en særlig flaske Chianti

som Ben havde i tankerne og han sagde at han sagtens kunne forstå at Sam ikke gad Chianti, for det var ofte en skuffende og overvurderet vin, men at han havde haft gode erfaringer med netop denne flaske og at vi kunne blive overraskede.

Sam sagde: «Whatever you want, but I dont like Chianti». Flasken kom på bordet og vi skålede og smagte på den. Efterfølgende var der lidt for lang stilhed. Alle kunne smage at det ikke var så god en vin, og Ben skulle lige til at sige undskyld at han havde bestilt flasken da Sam gik igang: «I TOLD you I dont drink no Chianti at all the banquets, all the parties i have attented nobody in their right mind has EVER offered me a Chianti». Han blev ved med at køre på Ben og det var hylende morsomt, faktisk fik vi det meget af aftenen til at gå med at grine af det. Det er derfor der er et nummer på en af pladerne der hedder «Chiantu Blues».

Sam fortalte også om hvordan han havde været aktiv på scenen som swingmusiker, inspireret af Lester Young og Coleman Hawkins i mange år før be boppen overhovedet var opfundet, og så en dag havde han lukket op for radioen og havde hørt noget helt vildt musik og det var så Dizzy Gillespie og så begyndte be boppen. Jeg syntes at det var helt ufatteligt at sidde overfor et menneske som var så frit og udviklet i sin kunst, og som havde startet sit musikalske forløb så langt tilbage i jazzhistorien. Han var også begyndt tidligt. Begge hans forældre var musikere og han sagde flere gange: «I was born on the road, and I mean litteraly ON the road». Hans forældre havde været på turné og var kørt ind til siden af vejen, og så havde hans mor født ham. Det var i 1923, den 25 september. Sam døde den 26. desember 2011.

Den næste morgen sagde vi farvel. Vi var begge glade og jeg takkede ham igen og igen for at han

havde taget en chance og var kommet helt op fra Orlando til New York for at spille med en som han ikke kendte. Han sagde: «I could tell that you were cool, otherwise Jason wouldn´t have given you my number».

Jeg så ham aldrig igen. Jeg havde ellers sat flere koncerter op til ham i Danmark året efter, og der var planer om at han skulle være lærer på Summersession, men han aflyste i sidste øjeblik. Senere fandt jeg ud af at det var fordi hans kone og soulmate i over 50 år, Beatrice, var blevet meget syg. Hun døde året efter. Jeg talte i telefon med Sam et par gange, men den sidste gang vi talte sammen var han ret vred på mig og beskyldte mig for at have snydt ham til at lave to plader i stedet for en, men det var nu bare snak, for det var hans egen idé at vi skulle lave to plader ud af det. Jeg tror bare at jeg fangede ham på det forkerte ben på en mobiltelefon som han ikke havde lyst til at tage. Jeg er lykkelig over at have mødt Sam Rivers, og jeg tænker tit på ham. Jeg er også Søren Friis taknemmelig for at han gjorde det muligt.

I dag ville jeg ønske at jeg selv havde udgivet de plader på ILK, for jeg har ingen kontrol over dem på STUNT, og de betyder meget for mig.

For meget til at jeg har lyst til at lægge deres skæbne i andres hænder. I øvrigt var Sam pionær i forhold til at eje sin egen musik. Hans sidste mange albums var på hans eget label Rivbea Sound og han sagde flere gange til mig at han havde over 800 uindspillede kompositioner liggende. Han sagde at hans musik var alt for vigtig til at andre skulle eje den. Amen to that!xxxxxxxxx Kresten Osgoodxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Kresten Osgood er dansk trommeslager, og en av de som, ved siden av en mengde andre prosjekter, også har spilt med Sam Rivers.

SAM RIVERS DISKOGRAFI [IKKE KOMPLETT]

BOB BROOKMEYER

SOM BANDLEDER - I EGET NAVN

SOM SIDEMANN

[19.12.1929-15.12.2011]

«Fuchsia Swing Song» (Blue Note, 1964) «Contours» (Blue Note, 1965) «A New Conception» (Blue Note, 1966) «Dimensions & Extensions» (Blue Note, 1967) «Streams» (Impulse!, 1973) «Hues» (Impulse!, 1973) «Crystals» (Impulse!, 1974) «Sizzle» (Impulse!, 1976) «Dave Holland / Sam Rivers» (IA, 1976) «Sam Rivers / Dave Holland Vol. 2» (IA, 1976) «The Tuba Trio Vol. 1-3» (Circle, 1976) «Jazz Of The 70’s» (Circle, 1976) «The Quest» (Red / Pausa, 1976) «Paragon» (Fluid, 1977) «Waves» (Tomato, 1978) «Contrasts» (ECM, 1980) «Crosscurrent» (Blue Marge, 1981) «Colours» (Black Saint, 1982) «Portrait» (FMP, 1995) «Configuration» (Nato, 1997) «Eight Day Journal» (Nato, 1998) «Winter Garden» (Nato, 1999) «Inspiration» (RCA Victor, 1999) «Celebration», (Posi-Tone, 2004) «Firestorm» (Rivbea Sound, 2007) «Triology (Mosaic, 2011)

Barry Altschul «You Can’t Name Your Own Tune» (Muse, 1977) Miles Davis «Miles in Tokyo» (Columbia, 1964) Andrew Hill «Change» (Blue Note, 1966) The Dave Holland Quartet «Conference of the Birds», (ECM, 1973) Bobby Hutcherson «Dialogue» (Blue Note, 1965) Jason Moran «Black Stars» (Blue Note, 2001) Music Revelation Ensemble «In the Name of...» (DIW, 1993) Don Pullen «Capricorn Rising» (Black Saint, 1975) Cecil Taylor «The Great Concert of Cecil Taylor» (Prestige, 1969) Alexander von Schlippenbach «Tangens» (FMP, 1998) Tony Williams «Life Time» (Blue Note, 1964) «Spring» (Blue Note, 1965) Larry Young «Into Somethin’» (Blue Note, 1964) NOJO «City Of Neighbourhoods» (2004) Kresten Osgood «Purple Violets » (Stunt, 2005) «Violet Violets» (Stunt, 2005)

Ventiltrombonisten, pianisten, arrangøren, komponisten og orkesterlederen Bob Brookmeyer (Robert Edward Brookmeyer), ble født i Kansas City i Missori. Han gjorde seg først bemerket i baritonsaksofonisten Gerry Mulligans kvartett fra 1954 til 1957, før han tjenestegjorde en periode i klarinettisten Jimmy Giuffres orkester - før han igjen var tilbake hos Mulligan, denne gangen i hans Concert Jazz Band.xxxxxxx Han startet sin profesjonelle karriere som pianist, bl.a. i storband ledet av Tex Beneke og Ray McKinley. Ventiltrombonen skiftet han til mens han var med i Clade Thornhills orkester tidlig på 1950-tallet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På 60-tallet jobbet han mye som studiomusiker, men han ledet også en kvintett sammen med trompeteren Clark Terry, samtidig som han spilte og arrangerte for Thad Jones/Mel Lewisstorbandet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han har også gjort en rekke arrangementer for bl.a. Ray Charles, og hans evne til å lage gode arrangementer, spesielt for storband, var, etter sigende, helt på høyde med både Duke Ellington og Count Basie.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie

[54] jazznytt

FARVEL TIL ...

TRULS HELWEG [15.3.1940–28.12.2011] Den kloke, reflekterte, vitale og humoristiske jazzentusiast, Truls Helweg, døde brått og uventet i romjula. Mange med tilknytning til Oslos musikkmiljø vil minnes denne utrolige inspiratoren, like entusiastisk overfor andre som han var beskjeden om seg selv.

Truls Helweg hadde sin første karrière som trompeter i Sixpence Jazzband i Oslo 1954-61. Bandet deltok i seks av tidens NM i amatørjazz og mottok førstepremier i klassen «tradisjonell jazz» både i 1956 og 57, og selv fikk Truls andrepremien som solist i 1957, den høyeste prisen noen tradjazzmusiker har oppnådd.

Ved NM i 1961 var han medlem av Tigertown Jazzband, som fikk førstepremie som tradisjonelt band.

Fra den tiden viet han sin hverdag til grafisk design, men fikk en ny periode som jazztrompeter i Happy

Reunion Jazzband i noen år fra 1971; bandet delte LPen «Happy jazz» med Stokstad/Jensen Tradband i 1972, en plate som var opptakten til begrepet «gla’jazz». To år senere spilte han tuba på et par spor av Stokstad/Jensens LP «Mer gla’jazz». I en annen musikalsk leir, som korsanger i Guldbergs akademiske, Liedertafel og annet, var han en aktiv kraft i en årrekke – helt fram til nå.

Etter flere år innen grafisk design, blant annet som rektor i grafisk utdanning, ble han kalt inn som den første styreleder i stiftelsen Oslo Jazzfestival, et verv han hadde i tolv år fra 1995 – og som han skjøttet med stor innsats og innsikt.

Bjørn Stendahl

BOB FLANIGAN (22.8.1926-15.5.2011) OG ROSS BARBOUR (31.12.1928-20.8.2011), THE FOUR FRESHMEN 2011 markerte slutten på en epoke i amerikansk musikkhistorie da de to siste originale medlemmene av Four Freshmen (FF) gikk bort.xxxxx FF ble dannet i 1948. I tillegg til Flanigan og Barbour besto gruppen av Hal Kratzsch og Ross’ bror Don Barbour. Sammen utviklet de en stil for flerstemt vokal som har dannet skole for senere grupper som bl.a.

Manhattan Transfer, Hi-Los og Singers Unlimited. Brian Wilson fra Beach Boys er en annen som står i stor gjeld til FF.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Stilen de utviklet kalte de selv Open Harmony. Stilen karakteriseres ved kompliserte akkordvendinger som gir inntrykk av å inneholde mer enn fem stemmer. Melodistemmen lå alltid på toppen, i motsetning til Barbershopstilen, som var rådende da FF startet opp.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Stan Kenton var mannen som oppdaget FF og sørget for platekontrakt med Capitol Records. Det ble sagt at gruppen ofte kunne forveksles med trombonerekken til Kentonbandet, noe som skyldtes at arrangøren for Kenton, Pete Rugolo, også skrev arrangementer for Four Freshmen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx FF lever fortsatt i beste velgående etter å ha holdt det gående uavbrutt siden 1948. Etter 44 år på veien med FF ga Flanigan seg i 1992. I dag

fører gruppe nr. 22 tradisjonen videre med en blanding av gammelt og nytt, men med den karakteristiske Freshmen-stilen i bunn. I likhet med tidligere FF-generasjoner består dagens gruppe også av dyktige instrumentalister som oftest akkompagnerer seg selv under konserter.

I Norge ble FF godt mottatt i musikermiljøer, og da gruppen rundet 50 år i 1998 var en stor kontingent nordmenn over på feiringen i Las Vegas. Blant disse fansene var Kåre Grøttum, Terje Fjern, Ola Nergaard, Kristian Lindeman og undertegnede. Dizzie Tunes var også store fans og sendte varme gratulasjoner.

Kristian Lindeman hadde skrevet «Ode to Four Freshmen», en hyllest som ble mottatt med ovasjoner av 800 deltakere under festmiddagen.

Gruppen opptrådte i Norge for første gang i 2004, og senere i 2006 – begge ganger for fulle hus under Oslo Jazzfestival. Leve Four Freshmen!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Sverre Lunde

TOTTI BERGH [05.12.1935-04.01.2012] Tenor- og sopransaksofonisten Theodor Christian Frølich Bergh – «Totti» – døde like over nyttår etter en lang kamp mot kreftsykdommen. Den alvorlige diagnosen fikk han for over ett år siden, men så sent som i høst spilte han med egen kvartett på Herr Nilsen – og han kunne reise seg (som alle storbandsolister gjør) i Christiania 12 og avlevere en 16-takter som løftet hele bandet. Galgenhumoren hadde han til det siste; for noen få uker siden ropte han til meg fra sofaen: – Pass på at det er du som skriver nekrologen min, da...

Hans karrière som tenorsaksofonist startet for seksti år siden, med Dexter Gordon som et stort forbilde. Unge Totti spilte bl.a. i Einar Schankes amatørstorband 1955-56, som yrkesmusiker 1956-60 i Kjell Karlsens sekstett og på Amerikabåtene. Fra 1960 hadde han musikk som bigeskjeft ved siden av straightjobb; han solgte hammondorgler før han ble kontorsjef i forskjellige handelsfirma. Han var medlem av Kjell Karlsens legendariske storband 1960-64, var synlig i filmer som «Line» og «Ungdom og jazz» (1961), og spilte fast med Rowland Greenberg i mange år fra 1960, da i en stil som beveget seg mer over i mainstream swing, påvirket av Lester Young og Zoot Sims.

Fra tidlig på 60-tallet bodde han og spilte han sammen med Laila Dalseth, et arbeidsfellesskap og et nesten femti års langt ekteskap som var nært og sterkt i alle år. Totti medvirket på Lailas plater «Daydreams» (1984), «A woman’s intu-

ition» (1995), «Listen here!»

(1999) og «Everything I love» 2003 – og hun var med på hans «Remember» (1995).

Totti var ellers medlem av Per Borthen Swing Dept. Ltd. fra 1966 (i 45 år! og fire album), igjen med Rowland Greenberg (1974-81), Gunnar Moreites grupper (198189), Christiania Jazzband fra 1989 (CD 1990) og Christiania 12 fra 1992 (3 CDer 1995–2009). Han medvirket på plater som «Vi som älskar Norge» (1977), «Jazz på Norsk» (1990) og «Lars Erstrand at Gallery Astley» (2001).

I eget navn har denne følsomme og varmt swingende tenoristen spilt inn albumene «I hear a rhapsody» (1985), «Tenor Gladness» og «We remember you» med Al Cohn (1986), «Major blues» (1990), «On the trail» med Plas Johnson (1991), «Remember» (1995), «Warm valley» (1996) og «Night birds» (1997).

Ved siden av å være en stor musiker, hadde han en skikkelighet som førte ham til verv i Amalienborg Jazzhus, Oslo Jazzforum og Oslo Jazzfestival, der han sørget for at regnskap og business var i skjønneste orden. I 1980 mottok Totti den aller første Reenskaug-prisen (fra Drøbak Jazzklubb), senere Gammleng-prisen (1994), Oslo bys kunstnerstipend (1995), Ella-prisen fra Oslo Jazzfestival (1997) – og endelig en lenge fortjent «Buddy»pris i 1999.

En hederlig, rakrygget, inderlig og varm jazzmusiker – en god og nær venn Bjørn Stendahl jazznytt [55]

JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN

OPTIMISME – PESSIMISME – OPTIMISME Vi oppsummerte på tampen av fjoråret ved å vise til ny rekord i antall norske jazzklubber, 38 i antall – en rekord som skulle holde seg til langt ut på 1970-tallet. Da kan vi naturligvis si at man gikk inn i det nye året, 1962, men den samme rekorden og den samme gullalderfølelsen.

I Oslo var Jazzcenteret Metropol selve flaggskip-et.

Byen hadde fire steder til med levende jazz (The Penguin Club i Universitetsgata, The Big Chief Jazz Club i Majorstuhuset, Oslo Jazzclub i Sjøfartskaféen og Jazzkjeller’n på Gamlebyen skole) og to jazzsirkler (hvorav Oslo Jazz Circle ennå består). Bergen hadde to spillesteder (Neptun og The Golden Club), Drammen to (Jazz Forum og Black Note) og Molde en klubb og en sirkel (begge ved navn Storyville). Ellers swingte det landet rundt – med klubber i Fredrikstad, Sarpsborg, Askim, Ski, Lillestrøm, Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Sandvika, Hønefoss, Kongsberg, Horten, Tønsberg, Sandefjord, Kristian- sand, Stavanger, Haugesund, Odda, Voss, Volda, Ålesund, Kristiansund, Trondheim, Narvik og Tromsø.

På Metropol var det en liten vinterstim av utenlandske jazzbesøk: nederlandske Rita Reys med Pim Jacobs trio og svenske Staffan Abeleens kvintett (med trompeteren Lasse Färnlöf) i januar, britiske Bruce Turners Jumpband, den svenske pianisten Lasse Werner med Mikkel Flagstads band og svenske Eje Thelins kvintett (med Bernt Rosengren) i februar, samt Lucky Thompson med Einar Iversens trio, J. C. Higginbotham med Arnvid Meyers Orkester (med Jesper Thilo) og danske «Kardinalerne» i mars. Samtidig spilte den tyrkiske bassisten Selchuk Sun der flere ganger med norske musikere; han bodde i Norge denne vinteren.

Ved disse besøkene var NRK påpasselig til stede. I ungdomsprogrammet «TEN-pluggen» (TV) ble Rita Reys med Pim Jacobs trio og norske Riverboat Jazzband presentert en lørdag ettermiddag i januar.

Radiosendinger ble det naturligvis både med Rita Reys, Staffan Abeleen, Bruce Turner, Lasse Werner og Lucky Thompson.

Utover i landet var det steder preget av gullald-erens optimisme – men også steder preget av en viss pessimisme.

I Ålesund hadde jazzklubben torsdagsmøter i Kafé Rollo. – Aldri før har vel den ålesundske jazzklubb sett framtida så lyst i møte som akkurat nå, skrev Sunnmørsposten 22.1.1962. – Vel, det skal sies at jazzfolka av legning er optimistiske, og det har aldri ned gjennom tidene skortet på friske forhåpninger.

Men nå er det virkelig sving på sakene. Klubben har et styre som legger seg i selen, musikerne slutter opp, og medlemmene er yngre og friskere enn noen gang før…

Mer pessimistisk var det i Ski: – Jeg må jo si at det har gått fint, men akkurat nå virker det som vi er nede i en liten downperiode, fortalte formannen, Terje Vegarud, til Thorstein Hoff i Østlandets Blad (24.1.1962). – Medlemmene har ikke sluttet opp om møtene våre de siste gangene slik vi hadde håpet, men årsaken er kanskje at styret har kjørt litt for meget moderne jazz.

Klubben (Little Birdland Jazzcenter) engasjerte Tigertown Jazzband og flyttet til et større lokale. Men det hjalp ikke for en misfornøyd publikummer: – Det er mye bedre når det er et lite sted med masse mennesker, mye røyk under taket, varmt og trangt [56] jazznytt

Modern Jazz Sounds i Porsgrunn Jazzklubb. Fra venstre: Ragnar Waahlberg (tb), Rolf Solheim (dr), Bjørn Knutsen (b), Roy Åge Næss (tp) og Christian Reim (for anledning gitarist). Ukjent fotograf.

Foto utlånt fra Norsk Jazzarkiv

om plassen.

Klubben på Ski tok seg en pause for resten av året.

Samtidig gav Club Moonglow i Askim seg. Oslo Jazz Club hadde gitt seg ved nyttår. Chickland i Hønefoss hadde sitt siste møte 14. februar. Fem dager senere lot jazzklubben i Sandefjord seg inkorporere i et ungdomssenter. I mars hadde klubbene i Fredrikstad, Kristiansand og Kristiansund (Blue Atlantic) gitt opp. Jazzklubb-en 58 i Tromsø hadde hatt ett møte i januar – med opptreden av en buktaler (!) som aftenens clou – før stillheten senket seg for en stund.

Innkalling til ekstraordinær generalforsamling (13. februar) var som regel et dårlig tegn... Hva hadde skjedd i jazz-Norge?

Skribenten Rolv Wesenlund hadde allerede spådd en «jazzkonsertløs vårsesong» i artikkelen «Blir norsk jazzpublikum undervurdert?», Dagbladet 18.1.1962. Impresarioen Jørg Fr. Ellertsen svarte: – Vi har tapt nok på jazzen! («Jazzkon-serter – et spørsmål om penger», Dagbladet 25.1.). Noen dager senere spurte Wesenlund om det ble Kjøligere jazz i vente?: – Noen er blitt luta lei av å spille hardt og «funky». Blitt lei av å spille med «sjel» og alt det phonsterke og protester-ende som nyjazzens sinte, unge menn har gått inn for med liv og soul de firefem siste årene. ... I grunnen har det vært spilt så altfor mye hat og protest de siste årene. Hat mot uskrevne og skrevne raselover, hat mot øst og hat mot vest. Protest mot konformitet og levestandarddyrkelse. Hat og protest mot alt og alle. Det motsatte av hat er og blir kjærlighet – den glemte følelse i nyjazzen. ... For sindige skandinaver er det tempererte sikkert mer naturlig, og like sikkert mer vederkvegende å lytte til for mennesker som av naturen ikke er så voldsomme. Hat er ingen god følelse. Hvis man skal hate noe, må det være hatet selv. I jazzen også. Kjøligere vinder nå betyr nok et større væromslag i jazzens verden. Over til varme, glede – og kjærlighet. Litt hjertevarm og hatløs jazz er utvilsomt tingen i tider som disse. (Dagbladet, 1.2.1962.)

Pessimismen rådde ikke overalt. Onsdag 31. januar kunne klubben Jazz Town på Hamar innvie sin egen «jazzkro» på Glitne Kafeteria. Ungdommene hadde tigget byens kjøpmenn om materialer til «et podie, linoleumsbelagt dansegulv og spotlights», mens tegneren Trond Strandli hadde lagd «store dekorasjoner, med motiver hentet fra jazzens verden, som gjør sitt til at lokalet får egen atmosfære, og de tilstedeværende kan ikke lenger være i tvil om at de

har kommet til et virkelig jazz-senter» (Hamar Arbeiderblad, 2.2.1962). Hamar Stiftstidende kunne videre berette om «fiskegarn og kulørte glasskuler hengende i taket». Etter et par ukers drift skrev avisen: – Jazzklubbens kro vil være et virkningsfullt våpen mot gatehjørnementaliteten. Med medlemskort kan man mot en meget billig entré komme inn på de to ukentlige kro-kveld-ene istedenfor å henge på rekkverk og ved vei-visere i sentrumsgatene. Og i Jazztowns kro blir det aldri fyll eller bråk – klubbens medlemmer er sitt eget vaktmannskap. Det er et stort tiltak som beviser at ungdommene ikke er så slappe og udugelige som enkelte voksne ynder å slenge dem i ansiktet. (Hamar Stiftstidende, 17.2.1962.)

Så kom søndag 18. februar: Porsgrunn Jazzklubb åpnet i restauranten Vikingkjelleren med Karin Krog, Einar Iversen og lokalt komp, The Red Fellows Dixieland Band og det nystartete «Modern Jazz Sounds». Det siste var en kvintett av unge modernister, deriblant 16 år gamle Christian Reim – som hadde hørt Eric Dolphy og bestemt seg for å bli jazzmusiker...

Fire dager senere: 22. februar ble kombinasjonen jazz og poesi for første gang presentert «live» i Norge. Det skjedde under en «kammer- og jazzkonsert» på Kunst- og håndverksskolen i Oslo, denne torsdag i 1962. Per Fosser, Ulrikke Greve og Thorbjørn Halvorsen leste dikt av Erling Christie, Harald Sverdrup og Paal Brekke til akkompagnement av Arild Wikstrøms orkester. Dessuten medvirket Frode Thingnæs’ kvintett med Karin Krog, The Tigertown Jazzband og Bjørn Stokstads kvartett.

Og som vanlig på nyåret: Verdensrevyens favorittavstemning over beste norske jazzmusikere i året som gikk. Vinnere ble Rowland Greenberg, trompet, Frode Thingnæs, trombone, Ragnar Robertsen, klarinett, Michael Flagstad, saksofon, Frank Ottersen, fiolin, Einar Iversen, piano, Robert Normann, gitar, Erik Amundsen, bass, Ole Jacob Hansen, trommer, Eilif Holm, vibrafon, Laila Dalseth, kvinnelig vokalist, Ragnar Asbjørnsen (Ray Adams), mannlig vokalist, Kjell Karlsen, arrangør, og Kjell Karlsens storband, beste jazzband. XXXXXXXXXX TEKST: BJØRN STENDAHLXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Kilder: Freebag? Jazz i Norge 1960-1970XXXXXXXX (Norsk Jazzarkiv 2010) o.a

LEVENDE LYD

Mathias Eick i Ola Kvernbergs Liarbird

Gumbo

Lars Saabye Christensen, Tim Chalman og Steinar Kjeldsen

SORTLAND JAZZFESTIVAL [14.-18.09] Festival i Vesterålen er et eventyr. Har man lyst til å høre et knippe gode konserter og samtidig oppleve Norge på sitt aller vakreste kan man godt ta ut noen feriedager og reise på festival i et av Norges vakreste områder.

For 22 år siden kom to band til Sortland samtidig på turné. Det var da Harald Vik fikk den gode ideen: dette må vi lage en happening rundt – dermed var Sortland jazzfestival, eller som det het i starten, Sortland Jazzweekend en realitet. Med årene har en weekend blitt til nesten fem dager, og navnet korrigert til Sortland jazzfestival. Å arrangere en liten festival utenfor jazzløypa i Norge er en utfordring. Det er dyrt å frakte artister og få andre aktører å samarbeide med for å få ned utgiftene. Ildsjelene i Sortland har ikke latt seg knekke av dette, og det er fortsatt en fest-ival med livets rett.

Programmet er sammensatt, og mange godbiter fra jazzens bredde var å oppleve i

Sortland da Jazznytt var på besøk noen dager i september 2011.

Første konsert var en kirkekonsert med Magnolia Jazzband, som i samarbeid med flere lokale krefter avholdt en konsert publikum var svært så fornøyd med, og dette ble en fin åpning av festivalen.

Underveis var det mange fine musikkopplevelser å finne og bredden i programmet gikk fra Kåre Nymarks Gumbo, med New Orleans-inspirert jazz til Ola Kvernbergs Liarbird, Rikskonsertenes store jazzsatsning, via lokale prosjekter.

Et bedre måltid kombinert med konsert kunne oppleves flere ganger i løpet av Sortland jazzfestival. Både tematisk, som «Jam med Lam» og «Sildejazz» (må ikke forveksles med Sildajazz som foregår i en helt annen landsdel). For mange er dette tydeligvis en svært fin måte å høre god musikk og nyte lokal mat. På sildeloftet i Sigerfjord ble det servert lokal sild, og på Landbrukshøg-skolen ble årets ferske lam tilberedt og servert med såvel poteter og saus som friske jazz-toner. Sildematen fikk følge av Jon Larsen og hans Hot Club de Norvege, og publikum så svært så fornøyde ut, både med mat og musikk, selv om det til tider nok kunne være en utfordring å nå ut til et stort publikum i et litt utfordrende loftslokale.

Under «Jam med lam» sto lam, som tidligere hadde gresset rett utenfor dørene, på menyen, mens Bodil Niska spilte som

en del av tilbehøret.

Første kvelden sto Gumbo på menyen.

New Orleans-bandet som er svært så samspilt etter mange år sammen. Det ble en flott musikalsk kveld med en leken gjeng, men publikum kjente ikke helt sin besøkelsestid denne kvelden. På barnekonserten samme bandet holdt dagen etter var det imidlertid stappfullt av ivrige barn. Ola Kvernbergs Liarbird-prosjekt består av noen av våre flotteste musikere, og var en av festivalens absolutte høydepunkt. Lars Andreas Haug med sitt Laband spilte en flott dagtidskonsert i løpet av festivalen.

Festivalsjef Steinar Kjeldsen sto for en annen av høydepunktene med sitt band og Lars Saabye Christensen som gjest. En Tom Waits-forestilling i tekst og musikk med lokale krefter var både flott og imponerende.

Steinar Kjeldsen har vært leder i festivalen 10-12 år. - Vi ønsker å favne bredt, forteller Kjeldsen. - Vi er opptatt av å holde programmet innenfor jazz og beslektet musikk, men vi har ikke noe stort jazzpublikum i Sortland.

Sortland har som grunntanke å få konsertene og Sortland til å smelte sammen.

Fra 2010 har konserter for barn og ungdom hatt høy prioritet, og samarbeidet med barnehager og skoler gjenspeiles i det store antallet barn som møtte opp på barnekonsertene.

TEKST OG FOTO: ANN IREN ØDEBY

jazznytt [57]

Tord Gustavsen kvartett og Tromsø kammerorkester

LEVENDE LYD

BARENTSJAZZ, TROMSØ [17.-20.11.2011] Etter endt Barentsjazz er det tydelig at Tromsøfestivalen nok en gang stiller med en sterk blanding av nordnorsk og utenlandsk jazz av internasjonalt format.

Barentsjazz er en intim festival hvor man kommer helt inn på artistene, og på stort sett små scener var det i år et meget variert utvalg musikk som ble presentert for festivalgjengeren.

Undertegnedes første hørte toner i år ble spilt av pianisten Tord Gustavsen. Sammen med sin kvartett og Tromsøs eget Kammerorkester stod han for et av festivalens høydepunkter, minimalistisk, melankolsk jazz med dype røtter i den norske folkesjela. I en rolig jazzstil med smakfulle klangblokker kommer det stadig små perler trillende fra klaveret, mens saksofonist Tore Brunborg og konsertmester Yuko Kawami stiller med

Scott Henderson [58] jazznytt

vakre og tankefulle melodier. Det skorter heller ikke på overraskelser, bassist Mats Eilertsen står som komponist bak Kammerorkesterets beste prestasjoner, i en stil som kan beskrives som neo-barokk.

Deretter var det rett inn til Trondheim Jazzorkester og Magic Pocket, for anledningen augmentert med kinetiske skulpturer av Atle Selnes Nielsen. Som ventet fra denne eksperimentelle gjengen, blir vi utsatt for et gjennomført og mangslungent lydbilde hvor utradisjonelle jazzinstrumenter lager orkestrale underlag til kollektiv improvisasjon. Til tider

har arrangementene modernistiske og neo-klassiske vibber, og man kan kjenne igjen både Sjostakovitsj og Stravinskij i svingene. Tonale, bitonale, fritonale og atonale tonespråk; tradisjonelle jazzrytmer, polyrytmikk og fri utfoldelse om hverandre; slagverket plassert i midten binder sammen alle de musikalske impulsene til et tettpakket lydlandskap. Nielsens mekaniske innretninger snurrer, puster, drypper, beveger seg og lager lyder på en måte som nok er temmelig uvanlige på en jazzscene, og instrumenter som munnharpe, soprantrombone, tubax og Aerolatte (holdt mot cymbal) bidrar også til en totalopplevelse som er spesiell, men veldig spennende.

Festivalens andre dag, fredag, startet konsertvirksomheten allerede ved lunsjtider. Terje Storvig Quartet består av unge musikere fra konservatoriet i Tromsø, som allerede har et uttrykk med musikalsk tyngde og stor variasjon. TSQ har hinsides tekster, som løfter seg flere hakk når vokalist Eline Åsbakk legger over til nordnorsk. Låtene er melodisk nyskapende utformet, men i et tradisjonelt formspråk; lytteropplevelsen er veldig behagelig.

Etter noen timer fri, var det klart for en trio som burde vært bedre besøkt.

Genren stringswing har lenge ligget altfor stille her i nord, og det er det godt å høre artister som Per Einar Watle få liv i leiren med arven etter Django Reinhardt. For all del, her er det ikke snakk om et gammelt Manouche-ensemble, men en dynamisk utvikling gjennom swing, bossa, bolero, og mer moderne jazz. En vel-

komponert blanding av nytt og gammelt; merkelappen rått passer bra på et sound av denne kvaliteten.

Etter en relativt stillferdig åpning på kveldens konserter, var det godt å få hjernen blåst ut med litt god, gammeldags jazzrock. Eller; god stemmer bra, gammel er musikken til Fred Glesnes, Jørgen Ytreberg og Asbjørn Ruud absolutt ikke. Det er snakk om kompleks, meget utadvendt musikk, frie arrangementer og lange oppbygninger bygget rundt en groovy rytmeseksjon med en herlig funky bass. Særlig klangen av tenorsaksofon oktavert av gitar kan ikke skikkelig beskrives i tekst, og slik sett kan man snakke både billedlig og bokstavlig om himmelske kor i denne konserten. Og det er alltid melodiøse linjer inne i alt det time-baserte. Men musikerne har flere strenger å spille på, og det er alltid plass til følelser, men aldri føleri. Når det først er nede, er det helt nede i Lounge-aktig kos.

Vi ble sendt videre til kveldens siste konsert, bandet Oh! som nylig lå en uke på VG-lista. Her er det smooth soul som groover fra første akkord, frontfigur Frode Larsens falsett og rytmeseksjon er meget imponerende.

Med musikken som kjennes gjennomtenkt, men med rom for personlig utfoldelse, har bandet den attituden som trengs for å covre storheter som Prince og Beatles, i genren Neo-soul.

Lørdagen startet ikke før om kvelden, med konservatoriestudentene i Mob. Jardar Westviks dissonerende gitariff danner grunnlag for en ganske annen jazzrock enn den til Gles-

Espen Eriksen Trio på Penang Island Jazzfestival

nes Ytreberg Quartet, heftige groover som bygges ut av surrealistiske lydlandskaper. Når det får satt seg litt kjennes det litt mer konvensjonelt, men med et driv og overskudd det freser av. Med virtuost spill og fragmentariske melodilinjer spiller bandet på store følelsesmessige registre; plutselig er det hele laget rundt lange, deilige akkorder med modernistiske melodilinjer på tvers av rytmer og tonalitet.

Overgangen ble derfor brå til neste konsert, med Bodøbaserte Nest Quartet. Her var det en lun stemning i rommet allerede fra første tone, sjelfull sang og lyriske gitarkor. Men også her er det rom for nyskaping, låta «Aurora» om nordlyset er rå og godt skrevet.

Litt ekstra spenning inn til siste konsert denne lørdagen, med navn som Scott Hamilton og Jan Lundgren på tapetet. En kan nok si at etter et par fraser av «Autumn Leaves» var salen solgt pga. Hamiltons behagelige og myke tone. Musikerne mestrer genrene til fullkommenhet, og en merker at det her er snakk om musikere av internasjonale kaliber.

Det hele er en hitparade, men uten noen gang å bli platt. Nydelige kor fra alle, særlig «‘Round Midnight» i en virtuos utgave fra den svenske stjernepianisten er helt fantastisk.

Musikerne har masse overskudd og glede i spillet, og leker stadig både med hverandre og publikum. Dette er dyktige folk som lar ferdighetene bygge opp under følelsene, i stedet for å la virtuositeten være i førersetet.

Etter slik fantastisk standardjazz var det duket for etterfest, med Tromsøprosjektet Prim som jamstartere.

Disse to gutta ønsker å stå som premissleverandør for fri kollektiv improvisasjon her i byen.

Beatbox-artisten Tobias Hug, som har holdt kurs i løpet av festivalen ble raskt tatt opp på scenen hvor han imponerte stort med fantastiske etterligninger og improvisasjoner. Når etterhvert mange av festivalartistene tropper opp med instrumenter og gåpåattitude blir det god stemning både på scenen og i salen. Særlig minneverdig er Hugs duett med bassist Oddmund Finseth, hvor de to med utrolige vokalprestasjoner vekselvis

fyller ut de tradisjonelle rollene i et jazzband sammen. En flott avslutning på en fin kveld.

Men festivalen var ikke ferdig av den grunn, søndag kveld ble mørketidens første dag (og TILs seier) behørig markert med varm, solfylt brasiliansk samba. Chorinho med Marit Sandvik i front dreier seg om god stemning, og et autentisk feel av lange strender og behageligere temperaturer. Her kom også det nordnorske temperamentet til sin rett, i herlige arrangementer og nordnorske tekstomskrivinger.

Festivalsjefen sjøl på saksofon må sies å sette et flott punktum på en vel gjennomført festival!

TEKST: EIVIND VONEN FOTO: MARIUS FISKUM

Aseana Percussion Unit på Penang Island Jazzfestival

PENANG ISLAND JAZZFESTIVAL, MALAYSIA [01.-04.2011] For Jazznytt er det å bli invitert til jazzfestival på andre siden av jordkloden i begynnelsen av desember, en utsøkt mulighet til å utsette vinteren noen dager. I tillegg får man en ytterst sjelden anledning til å høre musikk man så godt som aldri får mulighet til å høre på mer hjemlige arenaer.

Penang er ei øy på vestsiden av Malaysia. Den største byen er George Town, og Penang Island Jazzfestival er lokalisert ca. 20 minutters kjøring vest for byen, i et typisk turistområde, med masse hoteller, vakre strender, altfor mange skumle brenn-

maneter, hundrevis av gateboder som tilbyr det meste, ukjente, sterke lukter og smaker – og høy temperatur og luftfuktighet.

Men det mest spesielle med dette området av verden er utvilsomt vennligheten du møter hos folk. De er alltid smilende, og de mener alltid det beste for sine gjester. Fra hotellbetjeningen, via taxisjåfører, publikum og, ikke minst, festivalarrangørene med den alltid smilende og opplagte Paul Augustin i spissen.

Landet er offisielt muslimsk, men det er liten tvil om at vesten har kommet svært tett på landet og folket. Men så har da også engelskmennene en lang tradisjon som koloniherrer her.

Musikalsk er det ikke i Malaysia man finner de mest kreative krumspringene, i alle fall ikke ut fra hva vi er vant med i Norge og Europa. Mye av musikken er basert på strengeinstrumenter, spesielt forskjellige former for gitar. Noe som fører til mange teknisk dyktige utøvere, men som kanskje ikke har så mye nytt og melde. For å si det enkelt: Det er mange akustiske gitarer med romklang og i overkant menge Fender Rhodes og lignende.

For oss startet det hele med omvisning i den flotte og nesten magiske The Spice Garden, en stor hage hvor man hadde samlet nesten hver eneste krydderplante som var å oppdrive.

Omvisningen ble etterfulgt av konsert i solnedgangen hvor gitaristen Az Samad gjorde et visst inntrykk.

Teknisk dyktig, men veldig inne i popverdenen.

Dagen etter var det paneldebatt om jazzens framtid, hvor det hele, etter jazznytt [59]

Jiyoung Lee på Penang Island Jazzfestival

LEVENDE LYD

en lang innledning fra kanadieren John Kelman fra AllAboutJazz, endte opp med en himmelstormende hyllest av den norske jazzen! I fjor hadde festivalen besøk av PELbO, som i følge de som var til stede, satte festivalen på hodet. Men selvsagt kjente man mye av den norske jazzhistorien, fra Jan Garbarek og fram til i dag.

Men det virker litt merkelig, for en nordmann, å sitte i en paneldiskusjon på andre siden av kloden hvor alt dreier seg om Norge. Og som flere av de tilstedeværende festivalarrangører uttrykte det: Hadde det ikke vært for JazzNorway in a Nutshell, som arrangeres av Vestnorsk Jazzsenter i Bergen hvert år, så hadde man knapt visst noe som helst om norsk jazz og norske jazzmusikere.

Deretter var det konsert med tre band fra Sør-Asia, hvor trommeensemblet Aseana Percussion Unit fra Indonesia var høydepunktet. Et ensemble som blander deres lokale folkemusikk (fra et land med mer enn 600 forskjellige folkegrupper og språk) og trommetradisjon med populærmusikk. Så midt inne i noen heftige trommeorgier, dukket plutselig Europes «The Final Countdown» opp. Et band som hadde passet per-

Rio Sidik på Penang Island Jazzfestival [60] jazznytt

fekt i et samarbeidsprosjekt med Farmers Market på en norsk festival.

Hovedkonsertene foregikk, selvsagt utendørs, ved stranden. Det startet med vokalisten Fred Chea & The JazzHats. Chea kommer opprinnelig fra Malaysia, men har bodd lenge i Australia. På konserten i Penang gjorde han et rent Al Jarreau-program, som fenget det unge og rikholdige publikummet.

Deretter var det duket for et av årets norske innslag, Espen Eriksen Trio.

Denne trioens musikk ligger et godt stykke unna den jazzen man er vant til å høre på disse breddegrader, men pianist Eriksen, bassist Lars Tormod Jenset og trommeslager Andreas Bye tok publikum med storm, på tross av temmelig råtten pianolyd i starten av settet. De spiller i den typiske, norske pianotrio-tradisjonen, ikke langt fra Tord Gustavsen og Helge Lien. Og køen var lang etterpå av publikum som ville kjøpe plate, pluss bli fotografert sammen med musikerne.

Fra Østerrike kom trompeteren og vokalisten Michaela Rabitsch & Robert Pawlik Trio, med den dyktige indiske tablaspilleren Vinayak Netke som gjest. Ikke all verden interessant, men også de fikk publikum med seg.

Største overraskelsen denne kvelden var den koreanske pianisten Jiyoung Lees kvartett. Jiyoung Lee er en ung pianist som spiller jazzmusikk i en klar «klubbstil». Hun er teknisk nærmest fullkommen, og sveiper i løpet av en konsert innom de fleste stilarter i jazzhistorien, svært variert og morsomt.

Fra Nederland kom saksofonisten Yuri Honnig med sitt band Wired

Paradise, et band som spilte utrolig kjedelig fusjon, og som ikke hadde noe å melde. Og når Honig presterer å hetse festivalen, publikum og gud vet hvem fra scenen, så har han et problem. Festivalens store nedtur.

Da alt var klart for kveldens siste band, britske Shakatak, valgte eders utsendte å trekke seg stille og rolig tilbake til air conditionen på hotelrommet. Grunnen til det er at dette bandet for meg står som noe av det verste av det verste innenfor diskojazzen fra tidlig 80-tall, noe jeg ikke var villig til å utsette meg for denne kvelden. De i pressekorpset som fikk med seg konserten var heller ikke nevneverdige begeistret for det disse

veteranene kom med.

Søndagen opprant med trykkende varme og luftfuktighet helt oppunder smertegrensen. Men da hovedprogrammet satte i gang utpå ettermiddagen hadde det heldigvis roet seg litt, slik at det var mulig å bevege seg utendørs også for en blek, men fattet nordmann.

Vokalisten og gitaristen Amir Yussof åpnet ballet denne kvelden med sitt akustiske prosjekt. Ikke noe i nærheten av jazz, men amerikansk, skjeggete popmusikk i Bruce Springsteengata. Dyktig utført fra en sanger med flott, rusten stemme. En grei start.

Deretter var det bidrag nummer to fra Norge. Vokalisten Eva Bjerga

Eva Bjerga Haugen på Penang Island Jazzfestival

Jerry Dammers Spatial A.K.A. Orchestra, her fra Cheltenham i 2009

Haugen fra Stavanger sammen med Espen Eriksen Trio (ja, det var Espen Eriksen, og ikke Erik Eriksen som det sto i programmet). Bjerga Haugen er en dyktig vokalist, og en sjarmerende scenepersonlighet.

Med sin blanding av «streit» jazzvokal, franske chansoner og til og med en sang fra Malaysia, var suksessen sikret. Denne kvelden hadde man også fått skikk på pianolyden, og det meste satt som det skulle. En av suksessene på festivalen.

Den svenske gitaristen Ulf Wakenius har de senere årene opparbeidet seg et relativt stort navn i Asia.

Ikke minst pga. samarbeidet med den sør-koreanske sangerinnen Youn Sun Nah på plater på selskapet ACT. Til Penang kom han sammen med sin gitarspillende sønn, Eric, noe han strengt tatt ikke hadde behøvd. De spilte nesten utelukkende unisont gitar, med unntak av temaet på Joe Zawinuls «Birdland». Men vi fikk den flotte «My Song» (Keith Jarrett), som ble fremført med stor overbevisning av Ulf alene.

Trioen Rusconi fra Sveits spilte musikk i skjæringspunktet mellom Medeski, Martin & Wood og The Bad Plus, og hadde mange fine vendinger og ideer, selv om jeg ikke akkurat falt for deres publikumsfrieri da de skulle ha hele publikum på beina for å hyle gjennom en hel låt. Men publikum i Malaysia er veloppdragne og hylte og skrek.

Den indonesiske trompeteren Rio Sidik blir av mange regnet som Asias svar på Miles Davis. For oss hørtes (og så) han mer ut som en litt ung utgave av Herb Alpert. Enormt publikumsfrieri og masse «show off» og popfraser som fenget publikum, men som denne anmelderen syntes var anmasende og til tider temmelig tøvete.

Siste band ut var Texasbandet til sangerinnen Nina Van Horn. Et band som skulle hylle damene i blueshistorien. Men som ikke var noe annet enn et coverband uten dynamikk, som det finnes titusener av rundt om i Amerika.

I tillegg til konsertene var det en rekke workshops for unge interesserte, en fantastisk fotoutstilling av den slovenske fotografen Ziga Koritnik (er du interessert, så sjekk han

ut på facebook eller på hans egen hjemmeside www.zigakoritinik.com), utflukter til George Town, debatter, foredrag og eksotiske smaker av alle slag.

Penang Island Jazzfestival er kanskje ikke den festivalen man reiser til for å få nye musikalske inntrykk. Men for den som vil kombinere jazz og andre musikkarter med sol og sommer i førjulstiden, er Penang absolutt et alternativ til å reise til syden.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

LONDON JAZZ FESTIVAL [09.11-18.11] Av ti dager novemberjazz i London fikk jeg med meg fire. På forhånd kunne årets program virke litt lite spennende, men muligens var jeg heldig med mine valg, for dette ble en av de mest meningsfylte Londonutflukter jeg har gjort. Det begynte med Nik Bärtsch: Ronin for et fullsatt Kings Place. Etter en noe professoral zen-funk start tok bandet raskt av, og ble virkelig funky. Over ekstremt presise og intrikate rytmiske figurer fra trommesett og perkusjon ledet Bärtsch bak sitt piano ensemblet gjennom et program med stigende intensitet i en musikk som framsto mer utadvendt enn på skive.

Fullt hus og entusiastisk respons.

Richard Gallianos Nino Rota-prosjekt i Royal Festival Hall ble til dels veldig bra, men kunne blitt enda bedre. Dave Douglas kledde musikken med så vel sirkustrompet som elegant insisterende soli fra trad via bop til kontemporært, godt supplert

av John Surmans sopran, kompet av Boris Kozlov, med blant annet et uhyre reinspilt strykekor og trommeslager Clarence Penn. Likevel ble Galliano veldig dominerende – først hadde han et langt solosett, og med kvintetten omsider på scenen tok han også da brorparten av soli og lydbilde. Konserten varte 2,5 time med kort pause, og dramaturgien kunne vært bedre – etter ca. to timer gikk alle av scenen, bortsett fra Penn og Douglas, førstnevnte spilte en neddempet solo mens Douglas, med hip hatt på hodet, sto urørlig som en skulptur, med armene langs siden og trompeten hengende i venstre hånd, scenen flott lyssatt; diminuendo fra Penn, Douglas hever trompeten og spiller en vakker a cappella friimprovisasjon som gradvis parafraserer La Strada-temaet, resten av bandet kommer inn, slutter seg til og spiller låta ut. Magisk. Jubel i salen. For en fantastisk avslutning, sa jeg til min sidemann som nikket samtykkende. Men så fortsatte de – med flere numre som tross fin musisering og godt melodimateriale, likevel måtte bli et antiklimaks. Det kan bli for mye trekkspill.

Til slutt var klokka blitt så mange at vi ikke rakk å dra helt til Dalston for å høre Han Bennink og Charles Gayle på Vortex. Grr. Neste dag gikk ferden til min favorittsal Barbican, der Jerry Dammers Spatial A.K.A. Orchestra med rundt 30 kvinner og menn inntok scenen. Ni blås, fire stryk, fire sangere, et arsenal av keyboards, gitarer, basser og trommer. Dammers er en kultfigur med bakgrunn i bandet The

Specials, plateselskapet 2-Tone (regnet som et britisk postpunk Motown) og en hit som «Ghost Town». Spatial AKA Orch var opprinnelig et minimalistisk, funkbasert Sun Ra-prosjekt, men har nå lagt alen til sin vekst i et band som vrimler av britiske toppmusikere. Musikken var en herlig blanding av Ellington, Andrew Hill, Coltrane, ska/reggae, funk – og fortsatt mye Sun Ra. I partier swingte det grassalt – unge damer rundt i lokalet reiste seg i stolradene og danset, og hvis Jazznytts dansevegrende utsendte skulle fristes ut på gulvet noen gang, måtte det være til denne musikken. Men det var ikke utelukkende hæla i taket – vakre meditative partier skapte nødvendig kontrast.

Scenebildet var spektakulært: figurer og gjenstander som ga interplanetariske assosiasjoner, alle musikere iført fantasifulle kostymer, med unntak av Dammers selv – han lignet mest av alt en av gutta som når det lir mot natt drar over seg pappesker i Londons gater; med langt, fett hår, rufsete skjegg, svær topplue og skittengrå trang dress småjogget han rundt på scenen og ga instrukser, spilte litt keyboards og synht, cuet bandet og introduserte melodier.

Dammers har tradisjon for å være politisk, så også her, flere tekster hadde budskap som: «This world is a garbage dump, in need of a stomach pump/ your son and your daughter, are led like a lamb to slaughter» – superhipt sunget/resitert av Anthony Joseph. Der skulle du ha vøri, Ola Borten Moe. Galliano også – for å lære dramajazznytt [61]

LEVENDE LYD

turgi. Etter tre timer – som ikke virket ett minutt for lenge – marsjerte bandet spillende ut via salen – igjen på scena satt strykerne og en enslig trombonist, som spilte et vakkert margfullt postludium, mens vokalist Francine Luce gjentatt resiterte: «There are other worlds they haven’t told you about, there are other worlds…».. En strålende forestilling som i all sin variasjon likevel utgjorde en helhet. Man kan selvsagt iføre seg sin nøkterne anmelderhatt og sette spørsmålstegn ved enkelte detaljer, men det virker meningsløst på en konsert som var så gjennomført, morsom, spennende og fantasifull og stappfull av musikalske godbiter.

Da vi omsider kom ut i foajeen, sto de tidligere utmarsjerte bandmedlemmene der og spilte og danset, men til slutt måtte vi gå for å rekke tuben før Barbican station stengte.

Og har de ikke sluttet, så spiller de vel ennå.

Glassblåser Henriksen i ferd med å avslutte kulturbyåret i Tallin

Lørdagskvelden ble tilbrakt sammen med Henry Threadgill Zoid i Queen Elizabeth Hall. Før Zoid inntok scenen fikk vi høre en avdeling solopiano av britiske John Escreet, tilsynelatende fullstendig improvisert uten tematisk utgangspunkt, musikalsk varierende fra romantisk klassisisme til tjuendeårhundres nymusikk og jazztradisjon fra New Orleans til

post-Jarrett. Virtuost, reinslig og tidvis svært engasjerende.

Zoid oppviser noe av den samme musikalske bredden. Lett som en røyskatt spretter bandet mellom ytterligheter som klassisk samtidsmusikk og funky afroamerikansk tradisjonsmusikk. Threadgill (67) er vel ingen Ornette som solist, men han legger opp en bredere musikalsk palett, der (ofte frie) soloinnsatser fra José Davila (trb/tu), Chris Hoffman (cello), og Liberty Ellman (g) kontrasterte kompliserte ensemblepartier. Trommeslager Elliot Kavee er funksjonell og inspirerende i både løse og faste strukturer, mens bassgitarist Stomu Takeishi bekrefter at det skjer noe på elbassfronten. Med en fretless femstrenger som så ut som en akustisk gitar med ekstra stor kropp, spilte han bass og gitar på en måte som tilførte bandet ekstra melodiske og klanglige ressurser, mens han barbeint knebøyde, svaiet, hoppet og spratt i et fysisk uttrykk for umiddelbar fryd over å være en del av Threadgills musikalske verden.

Britisk jazzpublikum er spontant reagerende når de liker noe, og applausen var ovasjonsartet.

Threadgill kom tilbake på scenen og tok applaus, smilte, bukket, løftet hendene mot salen og virket nærmest rørt over reaksjonen, men mer musikk ble det ikke. Greit nok med en tidlig kveld, slik at man kom seg hjem for å pakke møkkete truser og sokker m.m. før oppstandelse tidlig en søndag morgen for å rekke flyet hjem.

TEKST: PETTER PETTERSSON FOTO: TIM DICKESON

Arve Henriksen, denne gang på glass [62] jazznytt

WORLD OF GLASS, TALLIN [20.-22.12.2011] It all started in 2009, when Programme Coordinator Madli-Liis Parts approached Eeva Käsper of the Estonian Academy of the Arts about a possible collaboration with Norwegians Arve Henriksen and Terje Isungset for Tallinn 2011.

Beyond the idea that her group of teachers and third-year students would fashion glassworks to be used as musical instruments, few instructions were given. - We were given absolute freedom, explained Käsper, the day before World of Glass premiered on December 20, 2011. - Later, Terje came to visit, played the instruments, made his first selections and provided suggestions for additional instruments - some similar to those used for Ice Music.

Käsper‘s team ultimately fashioned over thirty instruments/instrumental groups: tuned bars; glass plates that created huge, throbbing bass tones when miked; chimes; bowls; hollowed glass hemispheres to rub together; and bowls of crushed emulating a hi-hat. A series of wind instruments based on trumpets, clarinets, ocarinas and didgeridoos - all with very specific sonic characteristics - augmented others with absolutely no precedent.

- One student explored mouthpieces, said Käsper, - going to the Music Academy to learn about their construction. Another student studied ocarinas, originally

Strålende basspill fra Ulla Oster på Winterjazz i Köln

made of clay. The technical side was really difficult, and some pieces made were nice glass pieces, but they didn’t work as instruments. We have learned a lot about music instruments. They may look beautiful onstage, but behind every instrument is a lot of work. I am absolutely fascinated by what they [Henriksen and Isungset] can do with these instruments; I know that they want to take some of them home with them, but some Estonian musicians are already interested in continuing this project - not only with Norwegians but around the world.

Launching World of Glass took more than just the musicians and their instruments. Henriksen and Isungset also brought Asle Karstad to handle the sound in the small, 150-seat Von Krahl. Despite a breadth of professional experience, Karstad was faced with a series of unique challenges, including amplifying uncharacteristically quiet instruments (barely audible, in some cases) and creating a three-dimensional surround sound mix of music with absolutely no roadmap. In-the-moment architecting rendered Karstad a key participant, shaping sound - with, at times, lengthy reverb decays of 2030 seconds - the way sculptors mold clay, his keen ear instantly responsive to Isungset and Henriksen.

Beyond Ice Music, the delicate and intuitive Isungset’s distinctive approach to color and pulse keeps him in-demand in a variety of contexts including duos with trumpeter Per Jørgensen and saxophonist Karl Seglem, while Henriksen has, since emerging with Supersilent in the mid-1990s, become one of Norway’s preeminent improvisers, incorporating everything from traditional Japanese music to the American jazz tradition. His «Cartography» (ECM, 2009) honed an evolving method of reverse compositional construction, but no single recording can paint a complete picture of this

versatile and complex artist. Together, Henriksen and Isungset share a fearless improvisational spirit unbound by convention or orthodoxy.

That would have been enough to make the four World of Glass performances must-see, but encountering their instruments for the first time since April, Isungset and Henriksen allowed their audience an even rarer opportunity to witness their creative process in nascent, unpolished form. Sharing their exploration of a myriad of possibilities and the ultimate understanding, warts and all, of each instruments‘ potential, the duo steadfastly refused repetitive behaviors and predictable patterns.

Moving methodically around the instruments, the goal was to find ways to turn these beautiful works of art into musical resonators. Effortlessly traveling to different destinations - underscored with a primal, elemental approach rooted in ancient folkloric tradition while, at the same time, remaining absolutely modern - the duo explored angular yet strangely accessible terrain. Minimalist tinges imbued Isungset’s evocation of brief, repetitive melodies, as Henriksen countered with pulses either melodic, as he blew into one of his many horns, or percussive, as he chanted through one of his instruments in a

Norwegian variant of India’s traditional vocal percussion, Konnakol.

Henriksen favored air-driven instruments, including long, branchlike tubes through which he whistled and evoked long bass tones, and curved horns, including one with a clarinet mouthpiece, Still, over the four shows he began crossing into Isungset’s turf (and vice versa), at one point blowing into a large horn while using its bell to strike the percussionist’s tuned bars. Henriksen also employed a laptop for real-time sampling and processing; feeding previously recorded fragments and real-time looped percussion and

harmonized melodies into the mix.

An endless variety of embouchures broadened a palette that included pouring water into a curved instrument and changing the pitch of a set of glass bowls by redistributing the amount of liquid—blowing into them while simultaneously emulating Tuvan throat singing through the horn.

Spending most of his time hitting/rubbing things with hands, glass sticks and a muted bass drum pedal, that didn’t preclude Isungset from uttering quiet chants with a pulse, or emulating the sound of wind with his voice, as smiles and nods of encouragement became

Terje Isungset, denne gang på glass jazznytt [63]

Laia Genc Trio med strålende pianojazz

LEVENDE LYD

part of the prerequisite eye contact which augmented each player’s open ears and minds.

Amidst these four shows, the final one represented the most focus and coalescence; it was also the only one with an encore. If the series was defined by sublime delicacy and understatement, this last exploration of the calming stasis of near-silence was a perfect conclusion. As Isungset‘s glass bars created a gentle harmonic foundation, Henriksen ran his finger along the top of a small wine glass to create a soft but persistent tone. Beginning to sing a gentle hymn as the sound and lights faded, in total silence and utter darkness, Henriksen wished everyone «Merry Christmas» but - unable to further constrain his Puckish side - in a Donald Duck voice.

Conceived by catalyst Liis-Parts and realized through the work of eleven glass artisans, two musicians, one sound engineer, one lighting engineer and two video artists, World of Glass proved an even greater success than its participants had hoped possible.

Leaving the theatre, it was clear people felt privy to something spe-

Stinn brakke under konserten med Angelika Niescier [64] jazznytt

cial. World of Glass could have been a one-time event, but its combination of intrepid experimentalism and unerring creativity/musicality signaled the beginning of something that will, most certainly, continue to evolve well into the future.

TEKST: JOHN KELMAN FOTO: KAUPO KIKKAS/EESTI FOTO

WINTERJAZZ, KÖLN [13.01.2012] Etter idé fra New Yorks kanskje mest interessante «jazzhappening» nå om dagen, bestemte et knippe musikere i den tyske byen Köln seg, i oktober i fjor, for å lage noe tilsvarende i hjembyen. Byen med en av Europas mest interessante jazzklubber, Stadtgarten, men med få andre jazzklubber som er oppe

og går på permanent basis. Musikerne er vant til å spille på kneiper, kafeer og resturanter, eller der hvor man slipper til.

Men de har sin Stadtgarten, en klubb som ligger vakkert plassert i en park, med restaurant og to spillesteder i tillegg.

Den 13. januar var dagen som var plottet ut. Ikke mindre enn 13 band skulle på scenen i løpet av kvelden, og nervene lå nærmest utenpå både musikere og staben på klubben.

Da første band gikk på scenen i den største konsertsalen, Laia Genc Trio, var hver krik og krok i de tre lokalene, pluss ganger og andre smutthull, smekkfulle av jazzinteresserte i alle aldre. Musikerne smilte om kapp med arrangørene, og for oss inviterte gjester, som hadde med oss kamera, fikk

en stri tørn med å komme oss i «skuddposisjon».

Laia Genc Trio (med Markus Braun på bass og Etienne Nillesen på trommer) åpnet med et strålende sett pianojazz som var nyskapende og som inneholdt sterke bånd tilbake i tid. Genc er en strålende pianist, som har alt det tekniske inne, samtidig som hun nærmest overlesser lytterne med gode ideer. Hennes soloer er gjennomtenkte og vakre, og sammen med de to andre musikerne ga hun oss et skikkelig løft som start på en lang kveld. Laia Genc er en musiker vi gjerne hører igjen på en norsk scene!

Da vi kjempet oss ut fra det største lokalet og inn i restauranten, ble vi møtt av en mur sterkere enn Berlinmuren. Men vi klarte med vår store tyngde og pondus å kjempe

Sangerinnen Simin Tander i ny innpakning

Kenneth Kapstad - et hurtigtog på trommer

oss gjennom folkemassen til ca. 20 kvadratcentimeter rett ved scenen før bandet med det noe snodige navnet a si & two no’s skulle på.

Dette er en trio bestående av sangerinnen Simin Tander, cellisten Jörg Brinkmann og trommeslageren Christian Thomé. Simin Tander har vi hørt både live og på plate tidligere, som en sangerinne som befinner seg i det «streite» jazzlandskapet i skjæringspunktet mellom pop og jazz. Men med a si & two no’s fikk vi servert en annen side av den unge kvinnens kvaliteter. Moderne vokal med fin og effektiv elektronikk fra Thomé, og med vakkert og interessant cellospill fra Brinkmann. Tanders stemme passer perfekt inn i denne formen for improvisert musikk, og de tre gjorde et strålende sett.

Deretter bar det ned i «undergrunnen», og med hjelp av Stadtgartens bookingsjef, fikk vi sneket oss inn backstage og bakerst i baren i det man kaller «Studio».

Der fikk vi først høre den fine duoen dus-ti. Trompeteren Pablo Giw i samspill med trommeslageren Mirek Pyschny. Dette er to

David Stackenäs

musikere som har spilt sammen i lang tid, bare for gøy, som de selv sier, men som ved en tilfeldighet fikk tilbud om å gjøre en jobb i 2008. Etter det er det både blitt plateinnspilling (LP må vite), og flere spillejobber. Pablo Giw kaller ikke seg selv for jazzmusiker, men at han har hørt på folk som Jon Hassell, Nils Petter Molvær og Arve Henriksen er helt klart. Sammen skapte de noen fine lydbilder, alt friimprovisert, og vi fikk det meste fra det sarteste sarte, til noen solide bombenedslag.

Trommeslageren Peter Kahlenborn stilte til start med sine to gitarkolleger Tobias Hoffmann og Ralph Beerkircher i et heftig og rocka sett, mens Christina Fuchs «No Tango»-prosjekt ga oss originale tangotoner, uten at det var mulig å tråkke et eneste tangotrinn i trengselen. Med festivalens initiativtager, altsaksofonisten Angelika Niescier, trommeslageren Christoph Hillmann, trekkspilleren Florian Stadler, bassisten Ulla Oster og sjefen sjøl, saksofonisten Christina Fuchs i front, fikk vi en original og vakker variant av den argentinske tangoen som smakte godt.

Bassisten Ulla Oster hørte vi igjen i kveldens siste band, Ulla Oster «Chimäre». Ulla Oster er en bassist med en svært distinkt og personlig lyd. Hun minner mye om den franske bassisten Joëlle Lándre i måten hun behandler det store instrumentet på. Det er mye kraft i anslagene, og ut kommer det usigelig vakker musikk. Bandet hadde en del problemer med å få gjennomført lydprøve, og mye sviktet i det elektriske før de omsi-

der kom i gang, men folk sto tålmodig og ventet (de hadde muligens ikke mulighet til å slippe unna!). Men da de omsider kom i gang, var det verdt all ventingen.

Sammen med Eva Pöpplein (laptop), Angelika Niescier (s) og gitaristen Norbert Scholly, fikk vi et drivende godt sett med Osters musikk, og en perfekt avslutning på en lang kveld stående i kø og trengsel.

Dagen etter var vi invitert til å være med å diskutere den tyske jazzens framtid, og hvis det er noen trøst, så sliter de tyske musikerne med akkurat de sammen tingene som de norske. Dårlig økonomi, for få spillesteder, altfor få jobber, samarbeidsutfordringer osv.

Men kvelden på Stadtgarten ga bud om at det skjer mye interessant innenfor den tyske jazzen, ikke bare i Berlin, men også i Köln og andre steder rundt om i landet.

Arrangørene av Winterjazz var såpass fornøyde med oppslutningen allerede dette første året, så de har allerede annonsert ny festival neste januar. Så er du i nærheten, og liker å omgås andre mennesker tett og intimt, så er Köln og Stadtgarten stedet.

TEKST: JAN GRANLIE FOTO: JAN GRANLIE OG WINTERJAZZ

ALL EARS, OSLO [13.-15.01.2012] Året åpnet som vanlig med et smell med episenter like ved Akerselvas bredder. Det gamle industriområdet som tidligere huset det mekaniske verkstedet Vulkan er midt i en gigantisk ombygging som startet med Dansens hus og som

avsluttes når Mathallen åpner til sommeren. Og midt i det hele, det soniske navet i en østkantkrok av byen som kommer til å bli veldig flott; Fabrikken. I utgangspunktet en utleiescene, men hver januar åstedet for Oslos mest varierte musikkfestival. Og det til tross for at all musikken er friimprovisert!

Styret i All Ears består som kjent av av de mest fremtredende improvisatørene vi har. I år forsterket med powerbassisten Jon Rune Strøm fra Namsos, som også fikk æren av å åpne showet med frijazztrioen SAKA. En trio som, i tillegg til Strøm sysselsetter nabotrønder Dag Erik Knedal Andersen, norsk frijazzs svar på Elvin Jones, og Kristoffer Berre Alberts som en hvit Pharoah Sanders på tenorsaksofon. Trioen handler om en eneste ting: akustisk energi i store mengder, som målrettet traff akkurat der den skulle.

Abelnour/Strid/Stackenäs/Thorman kombinerer sine individuelle særheter til en sterk sonisk union som representerer noe av det aller ypperste i europeisk impro i dag.

Det låt raffinert, kontrollert og orkestrert, nesten som et mikrokosmos av en Ligeti-symfoni.

Echtzeitmusik - den særegne Berliner-utgaven av lydbasert impromusikk var representert ved to av dens virkelige nestorer, Burkhard Beins og Michael Renkel. Deres fire armer beveget seg kontinuerlig uavhengig av hverandre og skapte fascinerende lydcollager. Det var omtrent som (og dette sier jeg ikke i mangel på bedre assosiasjoner, men fordi det er en 100% presis jazznytt [65]

LEVENDE LYD

beskrivelse av lydlandskapet) å være på en byggeplass, med dens kakafoniske samklang av rytmer, slag, saging, knepp og sus.

Med ett var scenen omgjort til et tablå som kunne vært hentet ut av en Dan Brown-historie. Ungarske Attila Csihar førte i sin sorte kappe og røde prestekjortel Fabrikken til alters med strupesang, chanting og basstremistisk stemmeføring. Sjelden har en vokalsolokonsert vært sterkere, rent volummessig, sjelden mer bisarr på de fleste andre områder.

Lørdagen åpnet knallsterkt. Amerikanske Bill Orcutt har nærmest gjenoppstått etter ti år utenfor rampelyset. Hans shut-the-fuckup-blues-sett, hvor folk møter friimpro, vartet opp med slarkete stålstrengsgitar som har opplevd langt mer enn en gitar skal behøve å oppleve i sin levetid. Fire strenger var alt som var igjen på den hardbarkede trekassen.

Et fantastisk solosett som oste av sump, savanne og whiskey.

Andy Moore fra avantrockbandet The Ex er kjent som en sterk improvisatør, blant annet på platen «Lean Left» med Paal NilssenLove fra 2010. Denne kvelden var motspilleren et programmert lydspor, og den franske lydpoeten Anne James Chatons messende politiske poesi om terror og kapital, supplert med gebrokken høytlesning fra dagens VG. For meg, ikke spesielt vellykket, når jeg opplever at det innspilte virker begrensende på gitaristens utfoldelse.

Det er en utbredt oppfattelse av at Kenneth Kapstad, en av Norges aller beste rocketrommiser og offisielt også Norges raskeste (1129 enkeltslag på 60 sekunder) kan gjøre ting bak settet som vanligvis krever minst ti mann. Duoen med den unge svensken Thomas Järmyr ble en volummessig opplevelse av de helt sjeldne, som kuliminerte i en helt avsindig dobbel basstrommeekstravaganza.

[66] jazznytt

Selv satt jeg på første rad med fingrene plantet i øregangene og gliset langt opp mot ørene. Litt enkel moro hører også hjemme på improfest!

Så ble tiden skrudd tilbake til 2001. Eller: 70-tallets utgave av det sagnomsuste året mennesket forlot planeten jorden til fordel for en romomflakkene tilværelse.

Thomas Lehn, en eksepsjonell mester på den analoge synthen EMS Synthi, og Marcus Schmickler på laptop sto for en snau time som kombinerte analog og digitalt produsert støy, ekstremt dynamisk, ofte som å komme inn i hjernen på HAL 9000, men litt for langt til å passe inn i en såpass omfattende kveld.

Tre improgiganter avsluttet lørdagskvelden på Fabrikken med et levende bevis på at de gamle er eldst. Paul Lytton, Evan Parker og Barry Guy var høyt og lavt med et energisk og virtuost improsett som på utsøkt maner trakk opp linjer langs hele den europeiske improtradisjonen, fra Bailey til Brötzmann og ikke minst til seg selv – all den tid de faktisk har levd og pustet denne musikken i 40 år.

En fantastisk måte å avslutte kvelden på, og festivalens høydepunkt for meg.

Søndag var det tradisjonen tro klart for matinekonsert på HenieOnstad Kunstsenter. Det er et perfekt sted å avholde konserter i denne sjangeren, som en fortsettelse av den lange tradisjonen som startet på 70-tallet med Finnerud, Soft Machine, John Cage og Karlheinz Stockhausen.

Høvikodden viste seg også som et utmerket sted for Keith Rowe og Kjetil Bjørgeengen, med førstnevntes hvite støy visuelt projisert på fem gammeldagse bilderørsfjernsyn spredt rundt i lokalet. Et nedstrippet, enkelt men effektfullt uttrykk som tross det monokrome lydbildet levde et indre liv med forgreninger som oppsto, pulserte og forsvant igjen.

Barry Guy og Evan Parker

Keith Row

Om ikke dette ble det høydepunktet jeg kanskje hadde forventet, var 2012 nok et knallsterkt år for All Ears. Det er tydelig at de har etablert seg som en ledende festival, også internasjonalt, når de trekker så store navn til lille Norge. Og de leverer, alle som en! Det er også oppløftende at såpass smal musikk

kan ha et forholdsvis stort publikum, lørdag var det ikke mange ledige seter å oppdrive i fabrikkhallen på Vulkantomta.

Gleder meg alt til neste år!

TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU

ANMELDELSER JUHANI AALTONEN AND HEIKKI SARMANTO «Conversations» TUM RECORDS TUM CD 024-2 Vår finske saksofonistvenn, Juhani Aaltonen møtte for første gang pianisten Heikki Sarmanto allerede for 50 år siden. I 1961 hadde de til og med planer om å starte et band sammen, som skulle gjøre stor suksess. Det gikk så langt som at man var i fotostudio og tok bandbilde, men det ble aldri noe band. Dvs. det ble et band, som gjorde stor suksess, med vokalisten Carola (ikke den Carola!), med Sarmanto, men uten Aaltonen.

Siden har de møttes fra tid til annen og gjort musikalske møter. Derfor kan på mange måter «Conversations» være et slags 50-årsjubileum for de to musikerne.

To CDer spekket med kun tenorsaksofon og piano, og med to unntak, Schwartz og Dietz’ fine «You and the Night and the Music» og «Alone Together», gjort av en av de to eller begge i samarbeid.

Jeg har alltid ment at Juhani Aaltonen er den nålevende saksofonisten med den fineste «stemmen». Hans Coltrane-inspirerte spill er kreativt og rått, samtidig som det er utrolig vakkert. Sarmanto spiller et intelligent og moderne, akustisk piano med referanser til en rekke av 60tallets pianolegender. Og sammen er de dynamitt!

Nå kan man selvsagt innvende at to CDer med kun piano og tenorsaksofon kan bli litt for mye av det gode. Men det bør ikke være noe problem. Man trenger ikke nødvendigvis spille begge platene på samme kveld!

Dette er, etter hva jeg kan forstå, et mesterverk av en duoinnspilling.

Det er nytt, samtidig som det har

tradisjonen i seg. De to musikerne viser ingen aldringstegn, og de melodiene de har meislet ut sammen står som fjell. En tidlig «årets ti på topp»-plate.

Jan Granlie ABACAXEIRO «Steinar Aadnekvam presents music from Pernambuco, Brasil» Steinar Aadnekvam (g), Allexandre Ferreira (ts, fl & pifanu), Junior Areira (b), Carlos Amarelo (perc), Guga Santos, (voc, recital)

MUSIC MAKES YOU HAPPY MHY002 Steinar Aadnekvam trådte sine barnsben i Bergen, men har vært på flyttefot rundt om i store deler av sitt unge liv. Sin utdanning har han fra «gitarlandet» over kjølen og han bærer på lik linje med sine svenske kolleger med seg både tradisjon og virtuositet. Aadnekvam har lånt musikalsk gods fra både Towner, Gismonti, Jobim og de Lucia og er både en fin komponist og flott gitarist. I 2009 gjestet han Dølajazz og JazzIncubator med en trio og vakte berettiget oppsikt.

Abacaxeiro oppfatter jeg som et lite reisebrev fra Brasil hvor Aadnekvam møter kolleger i ånden. Resultatet er blitt noe blandet og når på ingen måte opp mot forrige utgivelse «Simple Things», hverken i form eller innhold. Der plata bærer spiller Aadnekvam duo med seg selv.

Det gjør han på halvparten av de åtte låtene, hvorav seks er hans egne. I de fire øvrige har han tonefølge av tre brasilianske venner som ikke helt holder et nivå som en kunne ønske eller forvente. Kanskje med unntak av låta «Muricocas», der i hvert fall spillegleden kommer oss i øret.

I en verden der det skrives, spilles inn, males og utgis for mange

bøker, CDer og bilder er kanskje dette en av de utgivelsene som kunne forblitt et hyggelig musikalsk møte med brasilianske venner og musikere. Steinar Aadnekvam har vist at han har kvaliteter som både utøver og musiker og hadde ikke behøvd å gi ut dette. Sorry folks.

Jørgen Damskau AKKU5 «AKKU5» Ruth Wilhelmine Meyer (voc), Elfi Sverdrup (voc), Grzech Piotrowski (s), Lars Andreas Haug (tuba, voc, tp), Knut Aalefjær (perc)

NORCD 1104 På coverets innside siteres lyrikeren Harald Sverdrup: «Natten er hes og full av stjerner». En velvalgt initiering for å møte musikken til AKKU5. Om du lukker øynene og åpner sinnet, vil du se et mangfold av bilder myldre frem av mystiske og mytiske nattedyr i et dulmet stjernelys. Musikken øser fra urgrunnen.

AKKU var opprinnelig trioen bestående av vokalistene Ruth Wilhelmine Meyer og Elfi Sverdrup (lyrikerens datter) samt tubaisten Lars Andreas Haug. De fem første års fordypelse i og bearbeidelse av tradisjonell etnisk musikk fra verden rundt – bl.a. inspirert av sanger og trompetist Per Jørgensen – førte i 2001 til CDutgivelsen «AKKU» (NORCD 0142). I 2010 ble de til AKKU5 ved utvidelsen med den polske saksofonist Grzech Piotrowski og perkusjonisten Knut Aalefjær, som tilførte en fruktbar forøkelse i uttrykksspekter.

AKKU5’s musikalske fundament er primært sangtradisjoner på Nordkalotten - bl.a. Canada, Grønland, Hebridene, Sibir og Norge - som de med allsidig kompetanse fra jazz,

folk, klassisk og ny musikk former til klangrike konglomerater av lyd og eventyrlige, fabulante fortellinger.

Musikken er grunnleggende tonal og harmonisk og strofisk åpen, og skaper lydhørt og intuitivt et vev av overrumplende mønstre. Sangerne benytter begge (men mest Meyer:) koloraturteknikker, overtonesang og fuglelyder og (mest Sverdrup:) strupesang, dyrelyder, joik og stev.

Under instrumentelle soli legger de tidvis rytmiske inn-og-ut-pust lyder etter inuittisk tradisjon.

De to sangernes individuelle features illustrerer en del av deres kolossale kapasiteter. Sverdrup øser av urkraften med sin personlige stevsang i «Stev-ange». Og Meyer er helt alene i den armenske, sakralt baserte «Mountain Song» med en svimlende og bevegende ekskursjon i sjelens musikk via et fyldig klingende, (nesten seks oktaver) stort register.

Pust og luft er sentralt for gruppen.

Luften er hørbar, når Haugs tuba dykker ditonalt i dypet, og når Piotrowski legger sine varme tenorsakslinjer som obligater til sangen.

Og når Haug blåser i munnstykket uten sitt instrument, mens Piotrowski blåser sitt instrument uten munnstykke, er det ikke en gimmick, men et overbevisende valg av klang. Aalefjær er en lur, diskret nyanseringskunstner med mørk tyngde og lyse metalliske eller tretørre markeringer. Til sammen er AKKU5 en frodig organisme med en egenartet pirrende lydprofil.

Av CDens mer samspillsbetonte stykker frister det å fremheve «Lament for a monkey», som - med Meyers basale mollstrofe på reise i registrene henover Sverdrups hypnotisk, knurrende «deep throat»

JAZZNYTT ANBEFALER: ATOMIC «Here Comes Everybody» Fredrik Ljungkvist (ts, bs, cl), Magnus Broo (tp), Håvard Wiik (p), Ingebrigt Håker Flaten (b), Paal Nilssen-Love (dr)

JAZZLAND 278 727-9 Atomic beskrives gjerne som en sjarmerende miks av amerikansk og europeisk jazz. Gjerne for meg. Hovedsaken er at det låter fantastisk fint!

Bandet spiller særdeles velstrukturert og planlagt, men låter likevel frijazz – i hvert fall tidvis. Disse musikerne kjenner hverandre etter hvert godt, og noe av hemmeligheten bak suksessen ligger kanskje i det faktum at de nå er inne i sitt andre tiår som orkester?

En kjent norsk jazzmusiker beskreiv på fleip i sin tid frijazz fra ’60-tallet som at «vi spelte som faen, og forsøkte å slutte på likt!» Som frijazz betrakta, er Atomic det stikk motsatte. Tittelen på avslutningskuttet, «Unity Toccata», er svært illustrerende. Noe av det briljante ved kvintetten, er nettopp at de oppi alt det frie forholder seg relativt laid back. Man blir ikke stressa av å høre Atomic.

Noen grunn til å framheve enkeltmusikere? Nei. Atomic er et band bestående av fenomentalt flinke individualister, som gjør akkurat det medlemmene av et strålende band skal gjøre – de spiller hverandre gode, bedre, best.

Arild Rønsen

jazznytt [67]

ANMELDELSER

tone - vitterlig har beveget både sjimpansen og orangutangen i Kristiansand Dyrepark. «Barin» skiller seg spesielt ut for sin barokk-harmoniske melodikk i krysningen med Sverdrups gaupe-growl. Og i «Anishilokk» kombineres hennes robuste kulokk og Meyers ømt melodisk dansende linje i et sitrende forløp.

AKKU5’s musikk er ikke just den slags som presenteres ved fredspriskonsertene, selv om den ville ha forekommet mer relevant i sitt økologiske og humanistiske sikte og ligger på et langt høyere musikalsk nivå enn det meste av hva prismottakene må se seg utsatt for. Den er ikke det spor sær, abstrakt eller avansert. Den er gjennomreflektert og er en estetisk fryd, men er fremfor alt naturlig og organisk – på sitt vis som hos Albert Ayler og til dels Charles Mingus, Roland Kirk, Sidney Bechet og Louis Armstrong. Og den formidler noe eksistensielt om mennesket i natur og kultur, som nesten er gått tapt i medienes kortsiktede idolidyll.

AKKU5 skaper musikk som går til røttene og rekker mot stjernene.

Bjarne Søltoft KARRIN ALLYSON «’Round Midnight» CONCORD CJA-32662-02 Karrin Allysons nye skive er hennes 13. plate i eget navn siden debuten «I Didn’t Know About You», som kom i 1992. En produktiv dame.

Hun er bosatt i New York, og jeg har en sterk mistanke om at hun stadig vekk er å se på de forskjellige musikalene som fremføres rundt Times Square på Manhattan. Grunnen er stemmen hennes, som må være den perfekte stemme i en litt abonner på jazznytt , så får du med jazzCD.no på kjøpet www.jazznytt.no

melankolsk og gjerne litt dramatisk musikal.

På «’Round Midnight» får vi et knippe mer eller mindre kjente standarder, med Bill Evans fine «Turn Out the Stars» som åpning, og Paul Simons fine «April Come She Will» som oppfølger i en aldeles nydelig versjon. Og slik fortsetter det. Godon Jenkins «Goodbye», Fran Landesman og Tommy Wolfs «Spring Can Really Hang You Up the Most», Charlie Chaplins «Smile», Ellingtons «Sophisticated Lady», Mandels «The Shadow of Your Smile», Stephen Sondheims vakre «Send In the Clows», før tittelsporet runder av.

Med seg i studio har hun gitaristen Rod Fleeman, som spiller sobert og fint hele veien, Bob Shepard på saksofoner, bassklarinett og fløyte (med en nydelig solo på Carroll og McCarthys «I’m Always Chasing Rainbows», Ed Howard på bass og Matt Wilson på trommer. Alle er gode lyttere, og følger Allysons melankolske, og litt «sårbare» stemme helt til målstreken. «’Round Midnight» er blitt ei helstøpt og fin plate innenfor det man kaller standardjazz. Hun passer perfekt en sen kveld i dannede omgivelser, gjerne ledsaget av et glass musserende. Eller den kan nytes en fredagskveld etter jobb med beina høyt hevet og ukas jobb langt bak i «harddisken». Hyggelig!

Jan Granlie ALOG «unemployed» RUNE GRAMMOFON RCD2116 En synthesizers paradis, et lydsoftwares nirvana må være å havne i hendene på lydkunstnerne Espen Sommer Eide (også kjent som soloartisten Phonophani) and Dag-Are Haugan. De to formet på 90-tallet duen alog, som kombinerer gam-

melt analogt lydproduksjonsutstyr med digitale mikseteknikker.

På «unemployed», deres sjette album på Rune Grammofon siden debuten i 1999, blir vi vitner til to eksperimenterende artister som finner opp veien mens de går den.

Hjemmesnekrede synthlyder kombineres med «field recordings» av Kari Rønnekleiv, Ole-Henrik Moe og Sigbjørn Apeland. Et nynorsk dikt leses gebrokkent av nederlenderen Jaap Blonk over et fascinerende kok av korlignende samples og statiske synthtrommer. Et kor av noe som kan minne om barokkoboer eller krumhorn (som hørt i komposisjonen «Everyday» av Trond Reinholtsen på Rolf-Erik Nyströms «Concepts of sorrows and dangers») og vocoder møter et usammenhengende sample av lavtklingende fløyter og forenes til et mystisk middelalderklingende heksebrygg. Apelands lett ustemte harmonium som skaper drømmebilder i platens avsluttende minutter. Analoge Lo-fi synther fra et annet årtusen møter toppmoderne innspillings- og miksingsutstyr, og gir en glassklar gjengivelse av et patinert sound.

De 14 sporene på CD-utgaven, som er den jeg har fått tilsendt, er ikke en gang halvparten av den komplette utgivelsen, som er tilgjengelig på 4dobbel vinyl. Det er med andre ord en svært produktiv duo som gjør sine verker tilgjengelige på «unemployed», en tittel som i den forbindelse virker rimelig malplassert.

Hver låt er i tillegg som et eget lite univers, med sine egne klangfarger, produksjonsteknikker, gjesteartister og instrumentoppfinnelser. Derfor må det være himmelen for en gammel analog synth å komme til heder og verdighet igjen under alogs blomstrende kreative fingre.

Svein-Magnus Furu

DVD AL DI MEOLA «Morocco Fantasia» IN-AKUSTIK INAK 7003 DVD I 2008 deltok den amerikanske jazzgitaristen Al Di Meola på Mawazine-festivalen i Rabat i Marokko. Han ble helt overveldet av mottakelsen, og da han kom tilbake til det Nord-Afrikanske landet for tredje gang, i mai 2009, ble hele konserten filmet. I tillegg er det en god del ekstramateriale på DVDen som inkluderer flere av låtene fra konserten, øvinger på forhånd og opptak fra gatene i Rabat, der Meola blant annet spiller sammen med en lokal gatemusikant. Bandet til Meola består av Fausto Beccalosi på trekkspill, Peo Alfonsi på gitar, Gumbi Ortiz på perkusjon, Peter Kaszas på trommer og bassist Victor Mi[68] jazznytt

randa. Selve konsertdelen er ikke høydepunktet på denne utgivelsen. Meola og bandet hans spiller bra, men det er først når samarbeidet med de lokale musikerne Said Chrabi på oud, Abdellah Meri på fiolin og Tarik Ben Ali på perkusjon dukker opp på det siste sporet at det virkelig tar av. Heldigvis finnes det mer tverrkulturell musikkmagi i ekstramaterialet, for det er nettopp møtet mellom Meola og de lokale musikerne som løfter denne DVDen. Uten ville det vært heller kjedelig og forutsigbart. Med er det blitt en musikalsk opplevelse. DVDen er sonefri og kan avspilles både i stereo og 5.1. Med plateselskapet og hifi-produsenten In-Akustik som utgiver er det heller ingen grunn til å være bekymret for lyden.

Roy Ervin Solstad

LAILA ANGELL «Changes» Laila Angell (vo, p), Kristoffer Carlsen (dr, perc), Jo Berger Myhre (b), Vegard Schow (p), Anders Finstad (cel), Åge Reite (tp), Marius Kristiansen (g), Maria Myrseth (vo)

PILÁR PLCD010 Ut fra det store intet, for de aller fleste, kommer komponisten, tekstforfatteren og ikke minst vokalisten Laila Angell og gir oss en liten, ettertenksom lykkepille på slutten av fjoråret. Etter det jeg har skjønt driver Angell en musikkskole i Oslo og greier hun å overføre sine egne musikalske kvaliteter og idealer til den oppvoksende slekt, så er mye gjort.

I vel to år har hun samarbeida med tekstforfatteren Marit Berger, som har bidratt med noen av tekstene, men det er i all hovedsak Angell som har ansvaret for det meste her.

Hun beveger seg i en uhyre melodisk og tildels meditativ verden og hun legger ikke skjul på sin tiltrekning til melankolien: «I melankolien må jeg forme det vakkert, det er min kilde, det er meg». Hun er i besittelse av ei varm stemme, med en personlig vibrato, som egner seg godt til å fortelle de personlige historiene.

Sjangermessig er «Changes» et sted mellom pop og jazz og kan over tid bli noe enstonig - noe likt. Musikantene er veldig lojale overfor Angells melodiøse ønsker. Her er det ikke noe særlig rom for noen til å strekke ut - dette er stedet for Laila Angells budskap - et budskap som er både vakkert og personlig.

Tor Hammerø KNUT BJØRNAR ASPHOL «Mnemonic» Knut Bjørnar Asphol (g, lap steel, prog, samples, voc), Torstein Lofthus (dr), Audun Erlien (b), Magnus Westgaard (b), Lewi Bergrud (b), Arve Henriksen (tr), Sigrey (v, voc), Shivkumar

JOHN COLTRANE «The Impulse! Albums – Volume Five» IMPULSE! B0015950-02 Plateselskapet Impulse! har de senere årene vært rimelig flinke til å utgi alle de tidligere platene med John Coltrane fra sin katalog.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ifølge Wikipedia, har Coltrane utgitt et hundretalls plater i eget navn, eller sammen med andre. Først på selskapet Prestige (1956-1958), så Blue Note (1956-58), Savoy (1958), Atlantic (1959-1960) og Impulse! (1961-1967). I tillegg er han å finne bl.a. på Bethlehem, på Mercury, Magnetic, Charly, LeJazz, Pablo osv.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men her kommer altså fire innspillinger fra 1965 pluss en fra Japan fra 1966, som viser den nyere utgaven av Coltrane.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det starter med «Transition» fra Rudy Van Gelders Studio fra mai og juni 1965. Den legendariske kvartetten med McCoy Tyner (p), Jimmy Garrison (b) og Elvin Jones (dr) i tittellåta, «Dear Lord» og en medley bestående av «Prayer And Meditation: Day», «Peace And After», «Prayer And Meditation: Evening», «Affirmation» og «Prayer And Meditation: 4 A.M.». Dette er Coltranes mest søkende, religiøse periode. Men musikken er ikke mye søkende. Her er det Coltrane i fullt trøkk fra start til mål. Det føles nesten som om hele innspillingen er en reaksjon på hans mesterverk fra året før, «A Love Supreme». Full spiker – med et band som følger han helt til døra. Fire musikere som kjenner hverandre ut og inn etter utallige timer i studio og på scener rundt om. Og fire musikere som alle bidrar til et mesterverk av en plateinnspilling.

Deretter følger «Live In Seattle» fra september samme år. Her er den faste kvartetten utvidet med saksofonisten Pharoah Sanders og bassklarinettisten Donald Rafael Garrett. Datoen er 30. september, og klubben er The Penthouse i Seattle. Fire låter, Coltranes egne «Cosmos» og «Evolution», samt Arlen og Mercers «Out Of This World» og Jimmy Garrisons «Tapestry In Sound». Coltrane i front, med Sanders svært aggresivt kommenterende i bakgrunnen, og det hele er nærmest majestetisk. «Out Of This World» spilles med en så gudommelig kreativitet og overbevisning, og det er bare å ta av seg hatten, tupeen og hele hodet. Her får vi også heftig sopransaksofonspill fra «far sjøl» og alt, absolutt alt, er mesterlig gjennomført. McCoy Tyners tunge venstrehånd, Elvin Jones energi og Garrisons pådriv.

Så følger mesterverket «Sun Ship», som for mange er blitt regnet som den frieste av Coltranes innspillinger. Den legendariske kvartetten igjen, og innspilt av Bob Thiele i RCA Victor Studio i New York.

Det hele starter med tittellåta «Sun Ship», og allerede her hører vi at dette er en helt annen innspilling, og adskillig mer strøken teknisk enn de foregående. Men musikken er like tøff. Hør bare på McCoy Tyners pianospill og Elvin Jones energi bak trommene i tittellåta. Himmelsk. Før Coltrane kommer inn og overtar hele ballet med ett av de friskeste og råeste saksofonsoloene jeg har hørt noen gang. Deretter følger «Dearly Beloved», «Amen», «Attain-ing» og «Ascent», alle ført i pennen av Coltrane selv. Kun tenor denne gangen, men for et spill!

Her framstår han som en bauta for kommende tenorsaksofongenerasjoner, og mye av det han gjør her, er ting vi hører fra flere saksofonister i dag, snart 50 år etter.

Vi fortsetter. Denne gangen over til plata «Infinity», som jeg aldri har hørt før! Større band, med bl.a. fruen i huset, Alice Coltrane på harpe, piano, orgel og vibrafon. Charlie Haden på bass, Rashied Ali og Ray Appleton på perkusjon og strings pluss hans faste kvartett, en strykeseksjon pluss en og annen musiker som tydeligvis har stukket innom studioet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette er en helt annerledes plate enn de foregående, men Coltranes spill er det samme. En enorm energi

og kraft presset ut gjennom saksofonen, som inni mellom har en litt for skarp tone etter min mening.

På de tidligere platene har fruen sjøl, Alice Coltrane, vært med og styrt skuta fra utsiden. Her er hun godt plassert i styrhuset, som en los i opprørt hav.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fire låter - «Peace On Earth», «Living Space», «Joy» og «Leo», alle ført i pennen av Coltrane sjøl.

Avansert, nytt og en smule krevende, men med mester John svevende på toppen av et til tider massivt lydbilde. Ikke den enkleste av platene i pakka, men likevel veldig interessant.

Så avsluttes det hele med «Concert In Japan». Introduksjon på japansk foran et meget entusiastisk publikum. Innspillingen er gjort i Koseienkin Hall i Tokyo den 22 juli 1966, og opptaket er opprinnelig gjort for japansk radio. Derfor er også lydkvalitet strålende.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Elvin Jones var ikke med til Japan, og selv om Rashied Ali gjør en strålende jobb bak trommene, savnes litt av Elvins energi innimellom. Her møter vi ved siden av John Coltrane på tenor og perkusjon, Pharoah Sanders på tenor og bassklarinett, Alice Coltrane på piano, Jimmy Garrison på bass og Rashied Ali på trommer. Tre låter: «Peace On Earth», «Meditations» i en medley med «Leo». Lange strekk og usigelig vakkert spill fra hele gjengen. Og publikum er med fra første tone.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Coltrane er nesten ustoppelig i sine ideer her. Han broderer seg fram gjennom de tre låtene og legger lista svært høyt for Sanders, som i «Peace On Earth» skal kore etter at Coltrane har endevendt alt som er å endevende. Men han klarer seg fint, og mestrer faktisk å tilføre låta interessante innspill.xxx På medleyen er det han som får slippe til først. Noe jeg tror han er glad for. Selv om han blir satt litt i skyggen av «far sjøl», så bringer han en litt annen dimensjon inn i musikken med sine nesten gospelaktige fraspark. Nok en perle av en plate!

Til sammen er denne boksen et must for alle som i dag synes det skjer mye interessant og energisk på jazzfronten. Hvis du liker folk som Håkon Kornstad og Kjetil Møster, så bør du låne et øre eller to til denne boksen. Den er stor!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granliexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

jazznytt [69]

ANMELDELSER

(voc), Gorm Schei (voc)

LABELS & GENTLEMEN LAG0113 Med bakgrunn som profesjonell musiker, komponist, produsent og lydtekniker i over 15 år, er det ingen fersking som gir ut sitt første album med «Mnemonic». Asphol har i tillegg fått med seg kjente størrelser som Audun Erlien og Arve Henriksen blant flere på denne utgivelsen.

Musikken bygger mer på stemninger og lydbilder enn variasjoner over ulike temaer, og ligger således kanskje litt på siden av det mange forbinder med jazz. Jeg synes jeg hører inspirasjon fra både Mike Oldfield, Terje Rypdal, Dire Straits, Røyksopp og A-ha (!) på de ulike låtene. Arve Henriksen spiller sedvanlig lekkert på «Spaces», mens «Atmosphere» nesten må karakteriseres som en catchy poplåt. «Mnemonic» betyr for øvrig en læreteknikk for å øke hukommelsen, og det er ingen grunn til å la denne plata gå i glemmeboka. Den er nemlig til tider like lekker som kunsten på coveret.

Roy Ervin Solstad TANYA BALAKYRSKA «Lviv Sessions» EGEN UTGIVELSE Tanya Balakyrska kommer fra Ukraina, men har tilhold i Moskva.

Som man ser av tittelen på denne innspillingen, er den innspilt i hennes hjemland, i byen Lviv, en by som på mange måter er blitt et jazzsentrum utenfor hovedstaden. Siden all teksten som dreier seg om musikerne står på russisk, så har denne anmelder visse problemer med å tyde navn og instrumenter, men det er heller ikke så farlig, så lenge dette på mange måter står og faller på Tanyas sangkvaliteter.

Bandet består av gitar, bass, keyboards og trommer, og mye høres ut som det er tatt rett ut fra Joni Mitchells periode etter 1980.

Men Tanya Balakyrska har en flott stemme som passer perfekt inn i det stoffet hun har valgt. Det er mye Joni Mitchell i måten hun fraserer og lager melodier på. Spesielt er dette framtredende i låta «Once Like A Spark» med tekst av E.E. Cummings og Sienna Dahlens og Tanyas «Auburn-Haired Maiden».

Og når gitaristen legger seg tett opp til Pat Metheny, slik han framsto på liveplata «Shadows and Light» (1980), så blir dette nesten en slags deja vú.

Alle musikerne bidrar fint, både som solister og som et kollektiv, selv om det hele blir veldig 80/90-talls voksenpop.

Som jazzplate vil nok denne bli forbigått mest i stillhet, men som popmusikk for oss som har passert 50, låter dette fint. Tanya Balakyrska [70] jazznytt

har en nydelig og voksen stemme som mestrer dette stoffet på en ytterst profesjonell måte. La gå at ikke alle låtene holder like høy standard, noe har en tendens til å falle litt inn i Melodi Grand Prix-gaten, men på sitt beste er dette mer enn godkjent.

Et hyggelig bekjentskap.

Jan Granlie HANNE BOEL «The Shining Of Things» STUNT RECORDS STUCD 11062 Etter den helt nedstrippede plata «I Think It’s Going To Rain» sammen med jazzpianisten Carsten Dahl, fortsetter den danske souldronningen Hanne Boel å nærme seg jazzverdenen. Denne gangen har hun fått med seg den svenske pianisten Jakob Karlzon og trioen hans. I tillegg har hun fått med Lars Danielsson på cello, Mario Biondi på vokal og Eliel Lazo på perkusjon.

Karlzon står bak en av låtene, ellers har Boel plukket låter fra Janis Ian, Joni Mitchell, David Sylvian, Antonio Jobim og Leonard Cohen for å nevne noen av dem. Det er liten tvil om at Boel sin stemme har kvaliteter nok til å gi seg i kast med jazzaktige improvisasjoner, og med større band i ryggen har musikken blitt mer uforutsigbar og variert. Her er mange nydelige versjoner, men Willie Nelson-låta «Funny How Times Slips Away» i duett med Mario Biondi er rett og slett noe av det vakreste jeg har hørt på lenge. Det skyldes ikke minst vokalprestasjonene, der Biondi høres ut som en bedre variant av Barry White. Det er ikke farlig med vinter når man har en slik plate å varme seg på innendørs.

Roy Ervin Solstad JAKOB BRO «Time» LOVELAND RECORDS LLR013 Den danske gitarist Jakob Bro vegret seg lenge mot å lage en oppfølger til sin prisbelønte «Balladeering» fra 2009, før Lee Konitz fikk ham overtalt. Men når Bro sammen med Konitz (as) da ble gjenforent med Bill Frisell (g), mens Ben Street ble avløst av den unge bassist Thomas Morgan, skulle det være et annet musikalsk rom: en mer luftig melodisk linjeføring og et mer transparent og svevende lydbilde.

Dertil skulle da ikke Paul Motians (ellers typisk svevende) trommespill inngå igjen. (80-årige Motian hadde heller neppe vært tilgjengelig, da kvartetten ble samlet i et New Yorkstudio i september 2011. I samme måned ble han innlagt på hospital med terminal blod- og benmargssykdom og døde 22.11.11.)

Langt på vei er intensjonene til Jakob Bro lykkes. «Time» oppleves

som en ny helhetlig plate og som et vektig alternativ til «Balladeering»CDens mer melodifaste karakter.

83-årige Lee Konitz sitter på sin stol og vever sine karakteristiske obligater i langtonede, lyriske linjer – som i en adstadig dans henover et sølvteppe, flettet av Frisells og Bros melodisk-harmonisk klangfylte gitarstrenger. Musikken beveger seg langsomt i legato bølgebevegelser og tidvis rubato. Bassisten Morgan har mer en solistisk rolle enn en harmonisk-rytmisk funksjon og broderer seg, i likhet med Konitz, inn på lydteppet med improviserte impulser. Imidlertid opplever jeg Morgan ujevn i denne rolle. Tonen er tidvis uklar og hans (absolutt velkomne) impulser etterfølges ofte av et tilfeldighetspreget fravær i samspillet, som får meg til å savne en Paul Motiansk, pulssensitiv kommentar i lydbildet.

Jakob Bros enkle, melodiske skisser varierer fra det sangvennlige, folksycountry-aktige (à la Frisell) (eksepsjonelt i «Fiordlands») til det luftig abstrakte (især «Yellow» i et lysere toneleie) og fungerer mer innbydende en påbydende. Kvartettens musikk kan i hovedsak betraktes organisert i en horisontal akse av konkret gitarspill fra Frisell (med tidvis diskret tilførte loops) til Bro - og en vertikal med improviserende abstraksjoner fra Konitz til Morgan. I seg selv en egenartet og spesifikk konstellasjon, som bærer frukt.

Musikken er preget av ro, refleksjon, bølgende flow og poetisk melankoli, og CDens tittel «Time» er således ikke tatt ut av den blå luft, men står inne for både øyeblikkets væren og bevissthetens bevegelse.

Likevel forblir «Balladeering» hovedverket, mens «Time» står seg flott som et komplement til avrundning av Jakob Bros foreløpige kunstneriske kulminasjon.

Bjarne Søltoft TORE BRUNBORG / KIRSTI HUKE «Scent of Soil» Kirsti Huke (voc, rhodes), Tore Brunborg (ts, rhodes), Petter Vågan (g, lap steel), Rune Nergaard (el-b), Gard Nilssen (dr, perc, vib)

HUBRO CD 2513 Allerede når man ser instrumenteringen, vet man hva klokken er slått.

Brunborg-Huke alliansen ringer for rock-fusjon – om enn av det mer softe konditorslaget. Albumet henter materiale fra bestillingsverket til Vossa Jazz 2010, som intenderer å frembære tekster og musikk, som kretser rundt naturen som emne, men langt borte fra et akustisk lydbilde. Et paradoks som i beste fall kan betraktes som en stimulerende utfordring.

I så henseende finner jeg ikke resul-

tatet vellykket. Det begynner lovende med Hukes klare, jordnære stemme i «Breeze» med tekst av Robert Frost. Den presenteres som en slags viseballade med nennsomt gitarakkompagnement, men etter en effektflimrende el-bass-solo blir det til en rock-ballade av ytterst ordinær karakter. Da er trenden lagt: Softrock-pop med massive gitar-arpeggios, rhodes-påfyll, karaktersvake melodier og en stemmeføring tidvis så nøytral at oppmerksomheten om tekstene betinger inntak av sterk jordmorkaffe.

Dog kommer det unntak. Emily Dickinsons «Necklaces» tildeles to intense minutter med nærværende foredrag og luftig akkompagnement, inklusive steel-sounds. Og med den instrumentelle «Trøndervise» innvarsles i noen grad et musikalsk løft for resten av CDen. Her kommer Brunborg for første gang ordentlig til orde som den personlige instrumentalist han er, og følger dette opp i den originale «Floating», som samtidig er platens mest integrerte verk, med kreative innspill fra gitar og perkusjon bak Hukes nærværende stemme og enkle suggestive tekst. Også «Go Charm!» fremstår som et originalt stykke i avant-rock stil med vokalfiltre og et passende mål tonal galskap og frilynt gitarmani.

Utenom de to førnevnte eksempler er Huke ansvarlig for tekstene og har sammen med Brunborg skrevet musikken. I sitt klare helhetspreg svekkes inntrykket, mens enkeltspor blir stående som lyspunktene jeg klamrer meg til. Det gjelder steder, der ensemblespillet unngår det massive eller svulstige, og Hukes stemme trer frem med engasjement og nærhet, og der Brunborg løfter seg ut av det banale og formulerer seg i nærheten av åtti prosent av sin kapasitet. Men «lukten av jord» fant jeg ikke mye av.

Bjarne Søltoft COMMON CREATURE «Daydreamers» ECLIPSE MUSIC ECD201112 Det svenske bandet Common Creature består av vokalisten Sarah Riedel og bassisten Joonas Kuusisto, som også trakterer både plystring, perkusjon og vokal, mens Riedel også er innom zither og wurlitzer.

På «Daydreamers» har de også fått hjelp av saksofonisten Anders Gabrielsson på et par låter.

Sarah Riedel kjenner vi etter hvert fra farens Cornelis Vreeswijk-prosjekt, anmeldt i forrige utgave av Jazznytt, samt sitt eget band, som i 2010 kom med den fine plata «Memories Of A Lost Lane». Joonas Kuusisto kjenner vi ikke fra før, men

ANMELDELSER

BUGGE WESSELTOFT «Songs» Bugge Wesseltoft (p) JAZZLAND Den vakreste jazzplata som er gitt ut i Norge? Ever? Jeg tror det – i hvert fall føles det sånn akkurat nå.

Bugge tolker sine aller kjæreste jazz-standards, og går til verket som Keith Jarrett gjør det. Dette er i sannhet intet «cover-album»! Sannheten er at du skal kunne dine klassikere temmelig godt, for å dra kjensel på dem i Bugges versjoner.

Du hører selvfølgelig at det dreier seg om «My Foolish Heart», «Moon River» og «Giant Steps» – bare for å nevne noen av de mest kjente. Poenget er at de likevel høres ut som Bugges egne komposisjoner.

Så hva er viktigst? Å ha skrevet dem sjøl, eller å framføre dem så spesielt og så personlig at de like gjerne kunne vært dine egne låter? vi antar at han i alle fall er av finsk avstamning.

På «Daydreamers» gjør de et knippe egne låter som kan plasseres innenfor det vi litt negativt kaller «knirkepop». Men til forskjell fra mange andre av disse «ungpikeplatene», føler jeg at disse to har noe å fortelle med sin musikk. Sarahs stemme er aldeles fortryllende, og en del av den vibratoen hun bruker på sin fars prosjekt, merker jeg ikke så mye av her. Bassist Kuusisto spiller elbass tett opp til Riedels stemme, noe som gjør det hele til en fin helhet. Han spiller teknisk fint, med en litt Backdoorsk lyd, noe som går rett inn i sjela på denne anmelderen.

«Daydreamers» er blitt en stille og fredelig liten perle i platejungelen i 2011. To musikere som bør nytes i stille omgivelser, og trenger du en plate til avstressing og en liten stund med meditasjon, så sett gjerne på denne.

Jan Granlie ANDREW CYRILLE & HAITIAN FASCINATION «Route de Frères» TUM RECORDS TUM CD 027 Trommeslageren Andrew Cyrille kjenner vi best fra en rekke frilynte innspillinger fra «tidenes morgen» og framover. På «Route de Frères» har han alliert seg med saksofonisten Hamiet Bluiett, gitaristen Alix Pascal, bassisten Lisle Atkinson og perkusjonisten/vokalisten Frisner Augustin. Av disse er det bare Bluiett jeg kjenner fra før, bl.a. fra noen herlige konserter i Molde og på Voss med Laster Bowie, og med World Saxophone Quartet.

Det er også han som på mange måter tar føringen på denne hyllesten til Haitis musikktradisjoner. Noe er tradisjonelle melodier, noe er

Jeg er sannelig ikke sikker. Men en sak er jeg helt trygg på: Vi skal prise oss lykkelig, vi som bor i dette landet, sammen med en musiker som Bugge Wesseltoft.

Det merkelige er at han liksom aldri «gjør noe nummer av det», om du forstår. Han briljerer ikke som klassisk utdanna pianist.

Dette er ikke Oscar Peterson. Tidvis er det musikalske uttrykket minimalistisk i sin form, faktisk i retning Arvo Pärt. Han spiller langsomt, hele tida – slik at den som måtte ønske å skrive ut et partitur på hva Bugge til enhver tid foretar seg, strengt tatt ikke har noen vanskelig oppgave foran seg.

Men vil noen andre, med noteheftet i fanget, få det til – slik Bugge får det til? Helt sikkert ikke.

Arild Rønsen

gjort av de andre musikerne, mens mesteparten, inkl. den tredelte tittellåt-suiten er gjort av Cyrille.

Det høres ut som de tre har hatt det morsomt i studio mens innspillingen har foregått, men jeg synes det hele blir litt for mye «tatt på sparket» til at det sitter helt. Jeg tror et litt mer styrt regime og en smule mer arrangering hadde gjort seg. Komposisjonene er varme og til dels eksotiske, men det hviler hele veien noe uforløst over plata. Bluiett spiller strålende baritonsaksofon, men allikevel blir ikke det nok til at denne anmelderen går av skaftet. Dessverre.

Jan Granlie CARSTEN DAHL EXPERIENCE «Metamorphosis» STORYVILLE 101 4272 Da ondskapen 22. juli rystet hele Norge med terrrorbombningen og masssakren, besluttet den danske pianist Carsten Dahl med sin kvartett, «Experience», på Moldejazz å besvare terroren ved å gjennomføre den planlagte kveldskonsert med sin livsbekreftende musikk. Blott to dager etter innspilte gruppen i den sårede hovdstad sin annen CD, «Metamorphosis». Med utgivelsen her, allerede fire til fem måneder senere, lurer jeg på om redigeringen av stoffet har vært litt forhastet.

Den danske superkvartett er ute med sitt annet opus etter «Humilities», som ble innspilt i 2008, men først utgitt i 2010. Med «Metamorphosis» var det ingen nølen. Den er innspilt 24. juli 2011i Rainbow Studio under Jan Erik Kongshaugs suverene lydkontroll - og kom allerede ut sist på året.

Litt nølen kunne vel ha gitt en bedre redigering av stoffet. De tre korte, nummererte stykker «Metamorphosis» (især nr. 1og 3) i karakter av kollektive lydmalerier – i

motsetning til de øvrige fremadskridende, episke forløp - faller litt distraherende for helheten. Ellers er det lite «metamorforisk» i forhold til første CDens vellykkede integritet. De lettere forandringer i form av Carsten Dahls utvidede interesse for kulturer i nære og fjerne Østen er direkte stimulerende (når man ser bort fra at Dahls klaverfeature «Turkis Butterfly», uansett tittelen, skrider ut i mer patetisk euro-romantisme). Hans metalliskpreparerte klaver kommer til sin rett i «Mariman’s Mood» (dedisert til den persiske poet og tarspiller Mariman Hodjati), som er blitt et betagende melodisk «1001 natts eventyr», og hans spill på det enstrengede perkusjonsinstrument ektara i «Balinesian Dance» er direkte suggererende. Dessuten er Dahl, som vanlig, den sprudlende fryktløse og virtuose spillemann på klaveret, som vi ikke vil unnvære. Men hvor han kan forfalle til romantisk overbrodering i balladespill, er hans frontblåser på altsaksofonen, Jesper Zeuthen, totalt renferdig i alt han spiller. Det er en viljekraft og en fundamental troverdighet i hans musikalske utsagn, hvor hver tone har sin fulle vekt og betydning. Og bemerk hvordan hans altsaksofontone kan forandre klang helt fra tverrfløyteaktig til barytonbred, alt etter stykkets karakter.

Zeuthen er i de siste år blitt en monumental stemme i dansk jazz. Når så kvartetten kompletteres med den stilistisk allsidige og pålitelige bassist Nils «Bosse» Davidsen og den hypernærværende trommedynamo Stefan Pasborg, har Carsten Dahl sikret seg et drømmeband, som organisk, gnistrende og hengivent, skaper stripevis av høydepunkter med og i de enkelte numre: Dahls «Bosses Song» med de dype sug fra

«Bosses» strøkne bass, de viltre Ornette Coleman-alluderende strofer som Zeuthens «Abelone…» og Dahls «Sing, Sing Loud» samt hans gripende smukke ballade «Purple Wings» - foruten de tidligere nevnte.

Med disse fengende, livssprudlende og dybdeborende utfoldelser i sinne veier mine innledende, gretne innvendinger som fjær på en vektskål.

Spillemannsskapet, med sin overbevisende jazzkraft, seirer og skaper dansk jazz av beste karat.

Bjarne Søltoft DINO’S AFRO-CUBAN DREAM «Enamorado en Copenhague» STUNT STUCD11132 Ja til et fargerikt felleskap! Jakob Dinesen har i en årrekke vært en drivende kraft på den Københavnske jazzscenen, med utgivelser med bl.a.

Paul Motian, Kurt Rosenwinkel og Jakob Bro bak seg. Som jazzsaksofonist musiserer han (som de fleste danske sådanne) i arven etter Dexter Gordon, med en fyldig tone i hornet og en utmerket sans for saktegående ballader.

Men når han kler på seg sin Cubakappe og kallenavnet «Dino» blir vi vitne til et lite hamskifte i retning Stan Getz (som jo også bodde i København en periode), både i sjangervalg og instrumentklang. Hans afro-cubanske drøm er et flerkulturelt band som i tillegg til en utvidet perkusjonsavdeling også inkluderer koraspilleren Dawda Jobarteh og vokalisten Raisa Reyes Castro. Blåserekken med trompet, trombone og Dinesen selv på saksofon er sublimt orkestrert i tette blokker på karibiansk vis. Koraen tilfører stemningen et drømmepreg, selv om det rytmisk sett er en utfordring å få det vest-afrikanske instrumentets attakk og spillestil til å matche helt jazznytt [71]

ANMELDELSER

med congas og shakers og alskens perk som er mikset helt fremme i lydbildet.

Rosinen i pølsa på «Enamorado en Copenhague» er tittelsporet, en merengueisert versjon av FabrisiusBjerre / Sørensens gamle sviske «Forelsket i København» fra 1960, sunget av Castro og danskenes mest prisbelønte popvokalist, Thomas Helmig. En virkelig gjennomført plate fra ende til annen, som hyller det flerkulturelle København og musikalske forbindelser på tvers av kontinentene.

Svein-Magnus Furu MARTY EHRLICH’S RITE QUARTET «Frog Leg Logic» CLEAN FEED CF242 Dette er så vidt jeg vet den andre utgivelsen med Ehrlichs Rite-kvartett. Her har Hank Roberts erstattet Eric Friedlanders cello og Michael Sarin Pheeroan Aklaffs trommer.

Ehrlich har funnet sin nisje i dagens akustiske samtidsjazz, i en frodig hage der bautaer som Ornette Coleman, Henry Threadgill og Julius Hemphill kan nevnes for å gi en indikasjon på hva slags musikk dette er for dem som ikke vet det. Hvis det er mye fusion i dagens jazz, går dette mer mot klassisk samtidsmusikk og etnisk enn mot rock, selv om det groover friskt innimellom.

Ehrlich spiller her alt-og sopransaksofon samt fløyte, og har definitivt sitt eget uttrykk. Det suppleres godt av trompeter James Zollar som beveger seg over et bredt felt fra New Orleans til et sted rundt Don Cherry. I likhet med hva Friedlander gjorde, spiller også Roberts mye pizzicato, walking og ostinater, og inntar ofte en ganske tradisjonell kontrabassrolle. Sarin spiller trommer, rytmisk intrikat, i gyngende puls med lyd av skinn, tre og metall, ikke plastikk og forsterkning. Sju komposisjoner av Ehrlich er nettopp det – komposisjoner – til dels lange og gjennomarrangerte tema danner grunnlag for improvisasjon som ofte virker å forholde seg ganske fritt til utgangspunktet, med åpning for å nærme seg tonalitetens ytterkanter.

Ehrlich har holdt på med sitt i mange år, og er en av mange dyktige musikere som aldri har nådd helt fram i publikums bevissthet. Gi ham en sjanse – han har en del å fortelle.

Petter Pettersson ELECTROCUTANGO «Adrenalina» Sverre Indris Joner (p, keys, prog, perc, beatbox, etc), Mikael Augustsson (bandoneon), Odd Hannisdal (vio), Steinar Haugerud (b), Antonio Torner (dr, perc)

RANDOM RR 950 Sverre Indris Joner er en sjelden [72] jazznytt

skapning i den norske musikkfloraen. Han dukker rett som det er opp i prosjekter i skjæringspunktet mellom klassisk musikk og andre musikksjangere, og hver gang høres det ut som han er født inn i den musikkstilen han til enhver tid er involvert i. Men det er nok tangoen, ikke den langflate finske, men den mer sprelske og inderlige sør-amerikanske, som ligger hans hjerte nærmest.

På «Electrocutango» er det, som navnet sier, nettopp tangoen som er hovedingrediensen. Fiolinisten Odd Hannisdal er en annen kameleon, selv om vi forbinder ham mer med det klassiske miljøet enn de mer «løsslupne» taktarter.

Joner har på «Electrocutango» satt sammen en plate med «modernisert» tangomusikk, som overrasker med sin kreativitet, og som gleder med sin intensitet. De «moderne» elementene tar aldri overhånd, men blir en fin tilvekst til det originale.

Og det er strålende musikere Joner omgir seg med. Spesielt synes jeg Torners innsats bak trommene og perkusjon bør nevnes. Han bringer innimellom litt tyngre skyts inn i musikken, som gjør den godt. I tillegg overbeviser Mikael Augustsson med herlig bandoneon-spill gjennom hele plata. Og morsomt er det med Joners beatboxing, og den moderne rytmiske bakgrunnen som gjør plata ny og inspirerende. Og i de låtene gjestene, Julia Zenkos vokal (spesielt på «Cambalanche») og Pepe Espinosa, får plata ytterligere et løft fra to musikere jeg forestiller meg er mer eller mindre født inn i denne musikken.

Mesteparten av musikken er skrevet av Joner, med unntak av tre låter.

Og som tangokomponist vil jeg si at Joner holder som ei kule.

Dette er ei original verdensmusikkskive som innimellom låter aldeles fortreffelig. Av og til får jeg en liten følelse av Alexandre Rybakk og Grand Prix (særlig i låta «Lejania»), men det er som en bagatell å regne.

Er du en av dem som ikke kan la tangofoten hvile når den sør-amerikanske musikken driver gjennom rommet, er dette en plate som garantert vil passe. Er du en som liker verdensmusikk og som er åpen for nye inntrykk, tror jeg du skal sjekke ut denne. Jeg har i alle fall kost meg storligen under hver eneste gjennomspilling av «Electrocutango».

Jan Granlie

Klisjeenes tid er ikke forbi!

Det finnes en rekke sterke stemmer innenfor det norske jazzmiljøet som retter all sin kreative energi inn mot den amerikanske jazzarven. Brødrene Fossum er frontfigurer for denne bevegelsen i Norge, sammen med folk som Andreas Bye, Staffan William-Olsson, Anders Aarum og Frank Brodahl. Denne bevegelsen er hyllet og tidvis også uglesett i det norske jazzmiljøet, som jo henter sin internasjonale anerkjennelse i stor sjangerdiversitet og svært mangfoldig referansesett (i tillegg til sterke instrumentalister naturligvis). Dette skal jeg ikke gå nærmere inn på nå, av frykt for å havne helt ute på viddene. Det var jo platen «Examination of What» vi skulle snakke om nå.

Jeg må kanskje først gi en liten orientering av min bruk av uttrykket «klisjé» i anmeldelsens åpning.

Innenfor standardjazzen er en klisjé en frase eller linje eller et motiv som man kan kjenne igjen i soloene til en rekke forskjellige musikere. Et eksempel kan du få på slicklick.com, det er et ganske ekstremt tilfelle. Så galt er det ikke hos Fossum / Halvorsen.

Men allerede i første låt, en fyrig tenorduell, dukker det opp et par klisjeer som jeg tror jeg hørte første gang på «Impressions» fra 1964. Og jeg vet at det er en helt vanlig ting å gjøre, jeg har sikkert gjort det en haug ganger selv også. Men jeg kan ikke unngå å grine litt på nesen når det kommer så åpenlyst som her. Og på alle up-tempo swinglåtene føler jeg at det går litt i samme leia. Strålende teknikk og tett samspill hos alle, men det er noe med stilen som jeg ikke klarer helt å svelge.

Så til platas gode sider (for de fins!).

«Arnardo’s Rhumba» er en ganske festlig komposisjon som like gjerne kunne vært skrevet til Eirik Hegdals Trio Alpaca. «Little Drummer Boy» er en ganske corny låt, men gir Håkon Mjåset Johansen plass til adskillig adspredelse, til lytterens forlystelse. Tittelsporet sender tankene til Motif med sin kvartoppbygde melodi og tunge groove. «At the lighthouse» blir nok et heseblesende display av tenoristenes slående tekniske ferdigheter i Michael Breckers enorme fotspor.

Kvartetten er utvilsomt i besittelse av en rekke veldig sterke sider. Men for meg strander det på estetikken.

Svein-Magnus Furu

HÅVARD FOSSUM / BØRGE-ARE HALVORSEN QUARTET «Examination of What»

GIRLS IN AIRPORTS «Migention» MAWI MUSIC3 Den som tror at Girls In Airports er et jenteband som holder på med «knirkepop» på merkelige remedier av noen instrumenter tar feil.

Håvard Fossum (ts, ss), Børge-Are Halvorsen (ts, as, ss), Jens Fossum (b), Håkon Mjåset Johansen (dr)

LOSEN RECORDS LOS 112

Girls In Airports tror jeg er et navn disse fem herrene med tilhold i Danmark har satt på bandet sitt, nettopp for å få flere spillejobber, flere publikummere – og kanskje en sponsoravtale med ett eller annet flyselskap.

Bandet består av saksofonistene Martin Stender og Lars Greve (som også trakterer klarinett innimellom), keyboardist Mathias Holm, perkusjonist Victor Dybbroe og trommeslager Mads Forsby. De spiller utelukkende musikk uten en eneste pigg av noe slag. Men den polerte musikken de kommer med fremføres veldig bra! De spiller rett og slett vakker musikk! Musikken kan nok gå innunder betegnelsen jazz, kanskje også innenfor det utskjelte smoothjazz-begrepet, uten at platen plager meg nevneverdig for det.

Saksofonistene spiller smukt og nedpå, som en blanding av en litt sliten Stan Getz blandet opp med ørsmå doser Lee Konitz, mens kompet ligger bak og «nynner» med.

Kanskje kunne dette passet perfekt til en eller annen stemningsfilm i sort/hvitt fra en eller annen storby, med bil-lys, neonskilt og raskt spaserende mennesker om kvelden. You see?

Jeg hadde aldri holdt ut en hel kveld med disse herrene på en jazzklubb, men som bakgrunnsmusikk i en eller annen loungebar passer de sikkert perfekt.

Musikerne kan sitt håndverk, og de spiller fint hele veien, men det blir veldig mye lett popmusikk av det.

Men hva er egentlig så fryktelig galt med enkel popmusikk? Ikke hvis det gjøres såpass bra og gjennomført som Girls In Airports gjør det.

Jan Granlie GOURMET «Cosmopolitan Sideshow» FIASKO RECORDS FRCD-59 Gruppen Gourmet er uten tvil et av Finlands morsomste liveband innenfor jazzsegmentet. Saksofonisten Mikko Innanen, gitaristen Esa Onttonen, trombonisten Ilmari Pohjola, trekkspilleren Veli Kujala, tubaisten Petri Keskitalo og trommeslageren Mika Kallio spiller en form for «syrekorps» blandet med tango, balkan, køntri, musikk som kunne vært tittelmelodier til en og annen dårlig 70-talls-krim ala Derrick og de fleste andre musikkstiler de føler de vil innom. Alt fremføres ytterst seriøst, fra en gjeng musikere som kan sitt fag. I Gourmet får de på en måte ut mye av frustrasjonen de fleste finner går og bærer på til daglig.

Musikken er ført i pennen av Mikko Innanen og/eller Esa Onttonen, og er variert, vakker, morsom og typisk finsk. Skikkelige marsjer blandes

MER FRA CLEAN FEED CARLOS BICA & AZUL «Things About» LAMA «Oneiros» BOBBY BRADFORD / MARK DRESSER / GLENN FERRIS «Live in LA» BALONI «Fremdenzimmer» THE AMES ROOM «Bird Dies»

CLEAN CLEAN CLEAN CLEAN CLEAN

FEED FEED FEED FEED FEED

CF239CD CF240CD CF241CD CF237CD CF231CD

Det portugisiske selskapet Clean Feed er ytterst produktive. Selv om noen påstår at CDens tid er over, gir de ufortrødent ut nye plater, til glede for oss som fremdeles liker CD-formatet.

Carlos Bica er en av de mest anerkjente bassistene i Portugal, og en naturlig del av Clean Feeds katalog. På «Things About» møter han gitaristen Frank Möbus og trommeslageren Jim Black i en nedpå seanse helt i Bill Frisells ånd. Möbus har en oversikt som man finner nesten bare hos nevnte Frisell. Bica spiller stødig som et fjell og Jim Black pisker det hele framover på en framifrå måte. Musikken svinger deilig hele veien, og vi merker oss Bicas syngende basstone – ikke fjernt fra det vi liker å høre hos Arild Andersen. Hans soloer er oversiktlige og fine, og de tre fungerer perfekt sammen. Tre musikere med mye trøkk, som får det hele til å gli så til de grader deilig framover. En overraskende og nydelig plate!

Nok en trio kommer smygende. Men av en helt annen forfastning enn foregående. LAMA er trompetisten Susana Santos Silvas møte med bassisten Goncalo Almeida og trommeslageren Greg Smith. Alle tre tusker også litt innenfor elektronikken, noe som gjør «Oneiros» variert og interessant. Silva har dessverre litt for liten personlighet i trompettonen til at jeg blir helt overbevist i utgangspunktet, men den vokser. Og hennes tekniske ferdigheter er det ingenting i veien med. Hun er kreativ, og sammen med de to andre musikerne fungerer dette flott i overgangen mellom bop og mer moderne uttrykk.

Trommeslageren Greg Smith «trykker den af», som danskene sier, og får det hele til å bevege seg framover med overraskende taktskifter og intensitet. Så her er det bare for bassisten Almeida å henge seg på. Et album som vokser seg stort etter flere gjennomhøringer.

Trompeteren Bobby Bradford møter trombonisten Glen Ferris og bassisten Mark Dresser i et godt og relativt trygt «loft-jazz»-prosjekt på «Live in LA». Innspilt i California i 2009, men brakt ut til de store masser fra Portugal. Tre musikere som her har funnet hverandre hjemme.

Bradford kjenner vi fra 60-tallet og samarbeidet med klarinettisten John Carter, Ornette Coleman, Eric Dolphy, David Murray og nylig med Frode Gjerstads Circulasione Totale Orchestra.

Han spiller tørt og fint, og kommer opp med gode ideer hele veien. Mark Dresser er også som veteran å regne, etter å ha bidratt på plater og konserter med bl.a. Ray Anderson, Anthony

Braxton, John Zorn osv. Den minst kjente av disse tre er nok trombonisten Glenn Ferris, men med bakgrunn fra både Don Ellis og Harry James’storband, via Tony Scott og Steve Lacy til Billy Cobham og Frank Zappa, så skulle CVen være grei nok til å være med i en trio som dette.

Mye av musikken kunne godt vært skrevet av Anthony Braxton. Den er komplisert og kreativ, men ikke vanskelig å oppfatte eller få med seg.

Det spilles med stor overbevisning og innsikt, og hele plata er en tett og fin sak som kryper inn på deg med velbehag. Et godt bevis på at det skjer mye av interesse også på andre siden av Atlanteren.

Så begynner ting å skje her. Trioen The Ames Room, med altsaksofonisten Jean Luc Guionnet, bassisten Clayton Thomas og trommeslageren Will Gutrie serverer på «Bird Dies» en 48 minutter og 20 sekunders fritt improvisert sak som er akkurat så spastisk og morsom som vi vil ha det på begynnelsen av kvelden, eller for at vi skal våkne opp når det begynner å dra seg mot natt.

Tre ytterst kreative musikere som kjemper og sliter det remmer og tøy kan holde, for å «få oss på». Trommespillet til Gutrie er originalt og spastisk, basspiller til Thomas hugger seg fram gjennom jungelen hvor altsaksofonisten gjør alt han kan for å rette ut hornet, eller jage skeptikerne på flukt. Ikke musikk for svigermor eller sarte sjeler, men svært interessant for oss som har vært ute en vinternatt før. Peis på!

Enda en trio er på vei. Baloni med klarinettisten og saksofonisten Joachim Badenhorst, bratsjisten Frantz Loriot og bassisten Pascal Niggenkemper, eksperimenterer på «Fremdenzimmer» med lydbildene som dukker opp når disser fire instrumentene møtes. Originalt er det i alle fall. Mye av musikken grenser tett opp mot såkalt «ny musikk», og mye er klart fritt improvisert der og da.

Og hvorfor ikke? Er det ikke det som er jazz?

Kommunikasjon mellom musikere, som enten kan gå helt galt, eller det kan åpne seg opp lydbilder vi ikke ante eksisterte.

Nå er det vel ikke noe som overrasker på «Fremdenzimmer», men musikken snor seg framover gjennom landskapet som en slange i skogbunnen.

Noen ganger glir det fint framover, men innimellom møter man på noen hindringer, som jeg synes stanser noen gode ideer, og man famler seg litt for mye rundt i blinde. Men tre dyktige musikere er det. Selv om ikke alt faller helt i denne anmelders smak.

Jan Granlie jazznytt [73]

ANMELDELSER

EYOLF DALE «Hotel Interludes» Eyolf Dale ( p, prepared p) CURLING LEGS CLP CD122 WOW! Hadde egentlig holdt som anmeldelse på denne plata.

Mitt første møte med improvisasjonsmusikk var Keith Jarretts «Facing You». Innspilt på en nedlagt kjeksfabrikk på Etterstad for over førti år siden. Plata skulle komme til å hjemsøke samtlige kommende jazzpianister siden, på godt og vondt.

Men her kommer altså en knapt voksen Skiensgutt og leverer ni små pianostykker med en selvtillit og i et tonespråk som styrer unna alle de opplagte referansene. Det er nytt, friskt, annerledes og inderlig vakkert. Det er selvsagt ikke mulig å beskrive musikken, men de som har lånt øre til Eric Satie, John Cage eller hørt pianisten Joanna McGregor vil kjenne seg igjen i landskapet.

For noen år siden opplevde jeg en improvisert duo mellom danseren Timmo Kitti og pianisten Iiro Rantala. Jeg finner Eyolf Dales musikk så visuell at den ber om bli satt i bevegelse. Anybody ? Og mens vi venter på koreografen... Løp og kjøp!

Jørgen Damskau med smektende «klinedanser», og titler som «Vodka», «Lichtenstein», «Hindenburger Stomp» og «Voodoo Time In West Orange» forteller litt om hvilket landskap vi blir invitert inn i. Dette er sirkusmusikk slik vi tror det foregår i de mørkeste finske skoger. Det er sauna, vodka, fjernsynsteater på «grusbane-TV» og alt – absolutt alt er med på å befeste mytene om det finske folk.

Egentlig er det bare M.A. Numminens særpregede vokalprestasjoner som mangler for at dette skal bli en gullgruve. Og live er dette bandet en fryd!

Jan Granlie BARRY GUY & J. S. BACH / MAYA HOMBURGER «Lysandra» MAYA RECORDS MCD 1101 I forhold til jazzen er dette ganske off-side, men CDen henger vedvarende på «pliktlisten» for plater til anmeldelse – formodentlig fordi navnet til den britiske bassvirtuos, orkesterleder og komponist Barry Guy figurerer.

Det forholder seg slik at Guy sammen med sin sveitsiske hustru, barokkfiolinisten Maya Hamburger, har det felles prosjekt å innspille fiolinsoloverker av Johann Sebastian Bach kombinert med hans egne solokomposisjoner. Dette er deres tredje og siste i en såkalt Butterfly-serie, og Guys komposisjon «Lysandra» – navnet til en sommerfugl, også kjent som Adonis Blue etter fargen – gir altså tittel til CDen. Den knapt 11 minutter lange «Lysandra» er skrevet direkte for Hamburgers barokkfiolin og er på CDen plassert mellom Bachs «So[74] jazznytt

nate No. 3 in C-major» og «Partita No. 3 in E-major».

Uten nevneverdig kyndighet på klassisk musikk tør jeg mene at Hamburger, foruten å spille Bachs verker i overensstemmelse med komponistens anvisninger, også tilfører dem en plastisitet i aksentueringen, som løfter musikken opp til et spesielt organisk og nært uttrykk.

Med en tilsnikelse kan sies at hun bl.a. fremholder drive-aspektet hos Bach, som også har fristet jazzmusikere som eksempelvis Keith Jarrett, Jacques Loussier og Modern Jazz Quartet til utøvelse.

Med denne «metodikk» blir også Hamburgers inngang til Guys «Lysandra» adekvat og lykkes med å gjøre stykket til den komplementering i et nåtidig tonalt språk som var intensjonen. Enklere sagt så kler Bachs sonater og Guys samtidsverk hverandre.

Det er dog tenkelig at jazzlytteren finner særskilt interesse for Guys komposisjon. Den er en spesiell teknisk utfordring for den klangskjøre barokkfiolin. Men Hamburger, som ei heller er ukjent med å spille fritt, er om noen den som kan bringe verkets tidvis mikrotonale nyanser helt inn til opplevelsessentret. Verket er sjarmerende lyst og lekent.

Da kan man passende erindre seg at er man off-side i spillet, er man dog på banen. Er det off-jazz, er det likevel musikk – og den kan være god.

Bjarne Søltoft BENGT HALLBERG «Live at Jazzens Museum» FOUR LEAF CLOVER FLCD 194 Denne mannen trenger neppe noen lang presentasjon. Men for noen vil

det sprite opp hukommelsen, når jeg forteller at han i perioden 1950-58 spilte inn ikke mindre enn åtte 78plater, også kjent som steinkaker. I den katalogen inngår blant annet «Hungarian Boogie (Variations on the Themes from Franz Lizt)».

Samtidig ga han ut seks EPer og en 10-tommer (!) - langt forut for sin tid!

I moderne tid har han gitt ut beskjedne 33 LPer, og 14 CDer. Legg til at han er ansvarlig for musikken til sju svenske spillefilmer, og du har taket på 79-årige Bengt Hallberg.

På Jazzens Museum i fjor sommer spilte han bare andres låter. Rockemiljøet ville kalt det et coveralbum, mens et album bestående av standardlåter vel er mer i tråd med jazzens standardvokabular.

Vi får en medley der han mikser «Satin Doll», «Mood Indigo», og «Take The A-Train». Vi får «Tea For Two», den franske sangen alle lærer i barneskolen - «Sur Le Pont D’Avignon», og til slutt «Stardust».

Best syns jeg han gjør det i den svenske avdelinga, som inneholder «Jag Har Bott Vid En Landsväg», «Ögon Känsliga För Grönt», og «Trubbel».

I mine ører spiller han gjennomgående for «hardt». Jeg kunne ønske meg mer av det finfine som de fire taktene i «Mood Indigo», før han igjen «trår til». Men Hallberg liker tydeligvis å trå til – til sitt voksne publikums store glede.

Arild Rønsen SCOTT HAMILTON/JESPER THILO «This is not a tenor battle» STUNT RECORDS Sju slitesterke standarder danner

bakteppe for dette møtet mellom to voksne tenorsaksofonister i solid mainstreamtradisjon. Noen ganger kan slik musikk synes å gå på tomgang – det meste er for lengst sagt, og det blir lett rutinemessig avlevering av variasjoner over tema og akkordsekvenser. Men – i likhet med all annen musikk – hvis du har noe på hjertet og trua på at du har noe å formidle, da blir også standardjazz med utgangspunkt i mer en femti år gammel musikk engasjerende.

Her virker de to tenoristene tydelig inspirert av å møte hverandre, og selv om de stilistisk har utgangspunkt i omtrent samme tidsepoke, er de svært ulike – ja, jeg tror faktisk folk som aldri har hørt dem før vil kunne høre forskjell etter første gjennomlytting. Thilos robust fulltonende med utgangspunkt i Coleman Hawkins og hans etterfølgere, Hamilton tilbakelent i horisontale linjer med luft imellom hentet fra Lester Young-skolen. Et høydepunkt med ståpelsfaktor kommer i «Body & Soul», der de duettspiller rundt, med og mot hverandre på en måte som gir Tristano-assosiasjoner.

Bare måten de går inn i dette mer enn åtti år gamle musikkstykket på, beviser for all verden at denne musikken fortsatt har livets rett.

Jesper Lundgaards elastisk swingende basspill er en ekstra plussfaktor, og pianist Søren Kristiansen en passe blanding av diskret tilstedeværelse og muskuløst soloartisteri.

Trommeslager Kristian Leth er ifølge tekstheftet initiativtaker til dette prosjektet, noe han fortjener stor takk for.

Petter Pettersson

ANMELDELSER

KARIN KROG & BENGT HALLBERG «Cabin in the Sky» Bengt Hallberg (p), Karin Krog (v) GAZELL RECORDS GAFCD – 1112 De har samarbeida på to tidligere album men all den tid det er nesten 30 år siden, må det være lov å si at dette er et gledelig comeback. («One on One» og «Two of a Kind», begge fra 1982.) To veteraner, må det også være lov å si - uten å bli beskyldt for å drive gjøn med seniorsaken. Hallberg fyller 80 i september, mens Krog i mai runder 75. De burde feire 155-årsdag på en eller annen festival sammen!

Her fins mange kjente sanger, men dette er langt fra noe standard standardalbum. Man finner både Leiber/Stoller («I Ain’t Here») og Rogers/Hart («Thou Swell»), men også Karin Krogs egne komposisjon, den vakre «Who Knows».

Og «Spread a Little Happiness» kjenner vel de fleste av oss fra Stings versjon?

Plata er fylt av nydelige melodier, følsomt og sensuelt framført. Der Hallberg for tretti år siden hadde fått teft for elektrisk piano, holder han seg denne gangen strengt til det akustiske.

Dette er jazzmusikk fra den tida da jazzmusikk var populærmusikk. Den burde bli populær igjen, og Hallberg og Krog skal i hvert fall ikke beskyldes for ikke å yte sin skjerv.

Arild Rønsen TOM HARRELL «The Time of the Sun» HIGHNOTE HCD 7222 Tom Harrell spiller bare såååå fint.

Og så komponerer han nesten enda bedre; lån øre til tonene han tryller fram i «Ridin’»! En tonesetting som i sin tur fører til at Wayne Escoffery leverer en saksofonsolo av himmelsk kvalitet!

Her går ingen ting veldig fort, og ingen ting er veldig volumiøst. De har imponerende kontroll over sitt samspill, og er i sannhet et band. Når de så i tillegg står fram som briljante individualister – hva mer kan man egentlig ønske seg?

Kvintetten kom sammen i 2006, og står fram som et skikkelig «konsertband». De kan sikkert spille på en mørk klubb - men her er konsertscenen, med publikum stille lyttende, perfekte omgivelser.

Hva soundet angår, liker jeg dem best når Danny Grissett har nærkontakt med sitt Fender Rhodes og sin forsterker, men dette er jo en smakssak. De spiller ganske så likt hele tida, og de spiller altså aldeles glitrende.

Nok et strøkent album fra en av jazzens moderne gentlemen.

Arild Rønsen HIRABAYASHI/AGERSKOV «Binocular» STUNT 11092 Den japansk fødte, nå Danmark-boende, pianisten Makiko Hirabayashi har fått gode omtaler i Jazznytt tidligere, bl.a. for den fine plata «Hide and Seek» som hun gjorde sammen med Klavs Hovmann og Marilyn Mazur.

På sin nye innspilling møter hun trompeteren Flemming Agerskov og trekkspilleren Francesco Cali i et knippe «smukke» melodier hvor man kan ane de lange sommernettene i Danmark, hvor det ligger en kald bayer og vaker i vannkanten, i en tid på døgnet hvor solen nekter å gå ned, og det er en mild og varm bris i luften. Man hører så vidt bølgeskulp der havet møter rullesteinene, og lyset er så vakkert det kan være på en kyst i Danmark.

I dette landskapet beveger den japanske pianisten seg. Ikke som landsmannen Aki Takase, men som sin egne, rolige og stille japaner – langt fra Tokyos travle gater.

Over henne rager trompeten til Flemming Agerskov. Nesten som Kenny Wheeler på en god dag. Klart og vakkert. Og innimellom dukker trekkspillet til Cali opp som en velkommen gjest på stranden. Opp fra trekkspillkassen trekker han til og med «en lille en» som gjør den milde sommerkvelden perfekt.

Men faren er at det kan bli for mange slike kvelder og da blir de lett litt kjedelige. Det klarer denne trioen så vidt å unngå, og når Agerskovs avslutningslåt «Oslo» tuner ut, så har vi akkurat fått dosen, og kan lene oss rolig tilbake, lukke igjen øynene og tenke tilbake på en lang solfylt kveld på en dansk strand i juni.

Jan Granlie JENNY HVAL / HÅVARD VOLDEN «Nude on Sand» Jenny Hval (v, g), Håvard Volden (g)

SOFA 537 Jenny Hval er i mine øyne en av våre sterkeste sangere, hvis man ibereg-

ner hennes sterke kvaliteter som tekstforfatter og blikk for språklige spissfindigheter. Duoen «Nude on Sand» med livsledsager Håvard Volden oppsto etter en rekke bestillingsverk, blant annet til foreningen Ny Musikk.

Som på utgivelsen «Viscera» (Rune Grammofon, 2011) danner kroppen ofte et utgangspunkt for de poetiske tekstene, flere av tekstene er også hentet herfra. Men det er et komplett nedstrippet lydbilde vi møter, kun to gitarer og Hvals lyse stemme utgjør den drøye halvtimen med mer eller mindre improvisert musikk på «Nude on Sand». Kontrasten mellom Hvals rå og upolerte gitarspill, som ofte kompletterer vokalen som et tredje element; tekst, melodi, gitar; og Voldens finslepne Derek Bailey-improgitar er slående, de forskjellige innfallsvinklene kompletterer hverandre og skaper stadige overraskelser.

Hval veksler lynhurtig fra Sidsel Endresen-aktig spoken word til hviskende poesi, fra stratosfæriske soprantoner til popsang som PJ Harvey. Gebrokkent engelsk avløses av den peneste Oxford-uttale. Det improviserte preget som dette fører til er noe av grunnen til at jeg setter Hval så høyt: evnen til å inkorporere inntrykk fra en rekke sjangere, like ofte fra undergrunnen som fra blues eller folk eller andre alternative former for kunstuttrykk, og sette sitt eget umiskjennelige stempel på det.

Evnen til å lage kunst, rett og slett.

Svein-Magnus Furu abonner på jazznytt www.jazznytt.no

HYBRID 10TET «On the Move» BBBCD14 Nederlandske Michiel Braam, født 17. mai 1964, er pianist, komponist og orkesterleder og et velkjent navn i Nederland. I 1997 fikk han den mest betydningsfulle jazzprisen i Nederland, VPRO/Boy Edgar Award for sine innsatser. I 25 år har han ledet sitt eget storband, Bik Bent Braam.

Her er han imidlertid ute med et mindre ensemble. Tentetten er satt sammen av musikere fra tre forskjellige verdener; den klassiske strykekvartetten Matangi, et rockekomp og tre improviserende messingblåsere på henholdsvis kornett, trombone og tuba. All musikken er skrevet av Bramm, og han trakterer selv pianoet. Musikken veksler mellom arrangerte partier og ganske så frie improvisasjoner. Strykekvartetten utgjør en integrert del av det hele, og bidrar til en homogen og særegen klang. CDen inneholder ni spor som alle referer til steder hvor tentetten har holdt konsert. Dessverre er det ingen norske stedsnavn blant disse. Vi får bare håpe at det vil skje en gang, for jeg synes dette er interessant musikk med stor spennvidde i grenselandet mellom improvisert jazz og samtidsmusikk.

Harald Opheim I COMPANI «The film music of Nino Rota» ICDICC.NL 1102 Ingen som liker italiensk film har unngått musikken til Nino Rota (1911-1970), særlig kjent for samarbeidet med Frederico Fellini. «I Compani», et nederlandsk ensemble jazznytt [75]

ANMELDELSER

HÅKON KORNSTAD «Symphonies in my head» Håkon Kornstad (ts, bassax, fl, flnet, sansula, v, elec)

Mye er blitt sag tom Håkon Kornstads overgang til «det andre laget» - altså hans inntog på opershøyskolen og forfølgelse av sangens veier. På hans tredje soloplate etter fantastiske «Single Engine» og «Dwell Time» er det derimot lite opera å spore, med unntak av platens tittel, samt låta «Pearlfisher», som tar utgangspunkt i Bizetz «Perlefiskerne». Kornstad fortsetter sitt arbeid med sin enarmede banditt, altså en loopstation med nærmest ubegrensede muligheter.

Musikk laget med loopstation kan lett ende opp som generisk, repetetiv og kjedelig riffing, med mindre man som Mari Kvien Brunvoll eller Jarle Bernhoft mestrer instrumentet til fulle. Dette gjør også Håkon Kornstad.

Sangene blir tiul som «looplåter» flest, med en lagvis oppbygging stemme på stemme på ledet av saksofonisten Bo van de Graaf, har Rotas musikk som sitt spesiale. De har holdt det gående i mer enn 25 år, og dette er innspillinger som er gjort i perioden 19852011. Rota skrev sterke og iørefallende melodier, og det er en viktig årsak til at hans musikk som ble skrevet for filmer, også holder utenfor filmduken og fortsatt lever.

Denne CDen inneholder mange av hans mest kjente sanger, for det meste fra filmer av Fellini. Jazzelementene er absolutt til stede, men innslagene av kabaret og sirkusmusikk veier tyngst i dette for all del morsomme albumet. Det bør nytes i porsjoner, hele godtepakka på 79 minutter blir i meste laget for en jafs.

Harald Opheim JA VIGIU PLAMJA «Ti Infinity And Beyond» IL GALLO ROJO 314-47 Det skjer utrolig mye morsomt innenfor den italienske jazzen om dagen, selv om vi i liten grad får mulighet til å høre den på norske klubber og festivaler. Derfor forblir den også ukjent for de fleste. Men bassisten Danillo Gallo og hans plateselskap gjør hva de kan for å spre det glade budskap, så får vi se om dete er flere enn oss her på kontoret som får øyne og ører opp for denne musikken.

Ja Vigiu Plamja består av keybordisten Frederico Squassabia, trommeslageren Massimiliano Sorrentini, vokalisten Silvia Donati og med saksofonisten Francesco Bigoni som gjest på noen av låtene. Musikken er en litt avansert vokaljazzversjon som både er litt nyskapende og litt tradisjonell på samme tid. Donatis sang [76] jazznytt

stemme. Men på «Symphonies…» blir dette aldri forutsigbart og ensformig. Saksofonisten sjonglerer stemningene som Matisse svinger sin pensel, og klarer å utnytte alle sine instrumenter for å skape vakker, groovende, ettertenksom og levende musikk.

«Symphonies…» er som «Dwell Time» innspilt i Sofienberg kirke i Oslo. Som forgjengeren er det de ettertenksomme sidene ved tenoren vi blir vitner til.

Denne plata er lik den forrige på mange flere måter også, forskjellen er kanskje at Kornstad føles enda friere og løssluppen i forhold til sin enarmede venn enn tidligere. Den lekne improvisasjonen, den formmessige teften, de sterke temaene og Kornstads fantastiske instrumentklang bygger et solid fundament for nok et utrolig sterkt uttrykk for mannens musikalske kreativitet. En av årets beste jazzplater.

Svein-Magnus Furu

minner mye om Astrud Gilberto på et eller annet kjemisk stoff, Bogoni bidrar med fint saksofonspill, men generelt så synes jeg dette blir i kjedeligste laget til at det får godkjentstempel. Dessverre.

Jan Granlie ETTA JAMES «The Dreamer» VERVE FORECAST 0602527831893 «Groove Me», heter den første låta på den gamle bluesdronningen Etta James sin siste plate, men det kunne like gjerne stått «Groove You».

Dette svinger nemlig så det holder, og ikke bare for Etta selv. Til tross for at hun i januar rundet 74 år, er det fint lite som minner om en rolig pensjonisttilværelse på denne plata.

La gå at Etta James sang bedre og ikke minst enda råere før. Det skulle bare mangle, men James har fremdeles trøkk nok i brøstkassa til å kunne stå rollemodell for flere generasjoner syngedamer. For ikke minst når det gjelder nerve og innlevelse i stemmen er det en fryd å høre den gamle damen komme dundrende ut av høyttalerne. Her er låter av Otis Redding, Bob Montgomery, Johnny Watson og Ray Charles, men kanskje aller morsomst er det når Etta James plasserer Guns ’n’ Roseshiten «Welcome To The Jungle» der den hører hjemme. I bluesen.

Legg til at både band, og ikke minst lydteknikeren, virker å ha gått på et eller annet prestasjonsfremmende, så er dette en bluesskive du neppe kommer til å angre å ha brukt pengene på.

Roy Ervin Solstad

JAZZCODE «Entering the Human Age» Knut Riisnæs (ts), Lars Jansson (p), Mats Eilertsen (b), Carl Størmer (dr)

JAZZCODE NOJAC1105 Nå snakker vi business! Jazzcode er intet mindre enn Carl Størmers motivasjonsforelesningsbyrå, hvor han med utgangspunkt i sitt eget virke som bissnissnisse og jazzmusiker snakker til konsulenter, ledere og analytikere om jazzkoden: Gjør det enkelt Finn frem til felles referanser Hvordan backe opp lederen/solisten?

Når er kompleksitet bra, og når er det dårlig?

Og så har han da i samarbeid med et av verdens største bemanningsbyråer, Manpower, publisert denne CDen som han kan promotere sitt eget forelesningsprosjekt med.

Dette høres jo ganske sprøtt ut for hardbarka kunstnerne som fnyser av næringslivsinnblanding og folk som går med slips på jobb med nedbetalt studiegjeld før fylte 35. Men sjekk hvem han har med seg da!

En av Sveriges største jazzpianister / komponister. Norges grand old tenor-man. Og «Norsk bass’ ukronte konge» (Roald Helgheim, Dagsavisen). Alle komposisjonene er ved Lars Jansson og byr på vakre melodier og utsøkt uventede harmoniske vendinger. Hele 11 låter som tikker inn på snaue timen får vi servert, alle med sine sterke sider og gode soloer, særlig fra en Knut Riisnæs i storform på både tenor og sopran. JazzCode gjør seg utvilsomt både som business og pleasure.

Svein-Magnus Furu

Foto: Erik Burås

JAZZLAND 2786027

CHRISTINE JENSEN JAZZ ORCHESTRA FEAT. INGRID JENSEN «Treelines» JUSTIN TIME JTR8559-2 Christine Jensen er den anerkjente kanadiske trompetist Ingrid Jensens ett år yngre søster, som nå trer frem som en nyansert komponist, tydelig inspirert av den amerikanske orkesterleder og komponist Maria Schneider. Etter tre CDer med verker for mindre ensembler samt en kvintett sammen med søster Ingrid og den svenske pianist Maggi Olin («Flurry», 2007), foreligger nå hennes første CD-opus med et 18-personer stort orkester og storesøster som gjennomgående solist. Musikken er i likhet med Schneiders lyrisk og klangfull – detaljert gjennomarbeidet i kombinasjonene av og innenfor de forskjellige instrumentgrupper. Generelt består de åtte titler av lengre sammensatte forløp, noen suiteaktige, der tempo og dynamikk veksler. Orkestret spiller med stor omhu og presisjon, på kanten til det konvensjonelle, men griper også godt fatt om de mer originale, kreative konstruksjoner som for eksempel «Western Yew», som underveis avslører en smukk hymne, og «Dark and Stormy Blues», som over en 7/4-takt skifter radikalt tempo for en vital gitartrompet-jakt. Rytmegruppen arbeider hovedsakelig i ostinate mønstre, som smyger seg inn under både de langsommere og de dynamiske passasjer.

De solistiske innslag er organisk velpasserte og frisker opp mot en tidvis truende penhet i musikken. Av særlig personlige soloinnsatser noterer jeg altsaksofonisten Erik Hove for

ANMELDELSER

M T

abonnerer du på jazznytt nå, får du jazzCD.no på kjøpet www.jazznytt.no

KJÆRGAARD / STREET / CYRILLE «Femklang» ILK181CD En ung, men allerede etablert dansk pianist med et sjernespekket komp, deres plate nummer tre innspilt i et legendarisk New York-studio, en oppfølger til en plate som ble omtalt over store deler av jazzverdenen. Et strålende utgangspunkt for store musikalske opplevelser.

Andrew Cyrille (74, kjent fra Archie Shepp, Cecil Taylor og Marilyn Crispells band) sitter bak trommestolen med ørene på stilk og kommuniserer sin utpregede jazzbakgrunn gjennom stikkene. Stilen kan minne om Paul Motian, der han tilsynelatende i sin egen verden utfolder seg med egenartede vendinger. Ben Street er en av den amerikanske jazzens stigende kjemper, en Dave Hollands arvtager som finner seg like til rette i en nedstrippet pianotrio som denne, som med hakket mer utagerende Danilo Perez, Kurt Rosenwinkel og John Scofield.

Og så er det hovedmannen da, danske Søren Kjærgaard som med sine 33 år allerede har gitt ut 13 plater som bandleder, i tillegg til en lang rekke som sidemann. Pianisten har skrevet alle de minimalistiske komposisjonene på platen, med unntak av et par fremimproviserte numre.

Kjærgaard har et klart og tydelig kunstnerisk credo, en tydelig farge på sin egen musikk. Han tråkker i fotsporene til Bobo Stenson og Paul Bley med sin luftige atonalitet, de store kontrastene mellom orkestrale pianoakkorder á là Messiaen og ensomme enkelttoner som klinger ut i en liten evighet.

Men det beste ved «Femklang» er allikevel samspillet. Nerven og spen-

LE

KIRA «Memories Of Days Gone By» STUNT STUCD 11162 Kira, med etternavnet Skov, var i en tid en ettertraktet sangerinne i Danmark. Best kjent er hun som hovedvokalist i bandet Kira & Kindred Spirits (2001-2007), uten at det bandet slo helt gjennom nord for Skagens Odde.

Ikke vet vi, men vi har en mistanke om at det er hennes «bedre halvdel», bassisten Nicolai Munch-Hansen som har fått henne med ut på de skrå jazzbredder. Og bra er det! For hennes debut som soloartist er et svært interessant møte.

Platen er en hyllest til Billie Holiday, uten at Kira, på noen som helst måte, prøver å etterligne eller legge seg i Holidays fotefar med denne innspillingen. Bandet, bestående av saksofonisten Jakob Dinesen, trombonisten Mads Hyhne, pianisten Heine Hansen og trommeslageren RJ Miller, ved siden av Munch-Hansen på bass, leverer et svært personlig og flott minne om «Lady Day».

Musikken er akkurat passe rufsete i kantene og i arrangementene til at det nesten kunne vært gjort i samarbeid med Tom Waits på et tidlig stadium. Solistmessig fungerer det veldig bra, det er ingen som stikker seg spesielt ut, og alle gutta i bandet er der mest for å støtte opp om Kiras flotte og personlige vokale tolkninger.

Låtene er en blanding av mer eller mindre godt kjente standarder fra Holidays program og egne komposisjoner, hvor det hele starter med den fine «I’ll Be Seeing You», fortsetter med en strålende versjon av «Good

Morning Heartache» og Kiras egne «Am I Mad» før Nina Simones «Four Women» kommer. Kanskje en av platas fineste øyeblikk. Så får vi «Gloomy Sunday», «You Let Me Down» og Holidays glansnummer «God Bless The Child». Deretter kommer to låter gjort av Kira i samarbeid med gemal Munch-Hansen, før vi går inn på oppløpssiden med Gerswins «The Man I Love», Marks’ «All Of Me» og en annen av Holidays glansnumre, «Don’t Explain» som avslutning.

Dette er ei plate som hever seg langt over de fleste andre innenfor kategorien standardjazzsang. Kira Skov har en litt raspete stemme med mye vibrato, som passer perfekt sammen med det litt rufsete bandet. Hun synger personlig og vi tror på henne i fremførelsene.

En stor og positiv overraskelse fra København!

Jan Granlie

EG UT

hans karske, progressive spill med bruk av dristige intervaller (i «Red Cedar»). Dessuten det formbevisste og veldisponerte sopransaksofonspill av så vel gemalen Joel Miller i «Western Yew» som av kapellmesteren selv i hennes eneste solobidrag i den søsterlige feature «Seafever».

Men Ingrid Jensen på trompet og flygelhorn er den alt overskyggende solist med velpleiet klang i både lyriske formuleringer (f.eks. trompet i «Red Cedar» og flygelhorn i Joel Millers «Dropoff») og de dynamiske turer (som i «Seafever»).

Christine Jensen har med «Treelines» plassert seg som en fullbåren orkesterleder og komponist på nesten-høyde med sitt velestimerte forbilde Maria Schneider. Bare et lite hopp for hyppigere, dristige harmoniseringer gjenstår. Det kommer sikkert neste gang.

Bjarne Søltoft

MATHISEN / MATHISEN MATHISEN + VINACCIA ETTER LAGRING OLE MATHISEN / PER MATHISEN / PAOLO VINACCIA «Elastics» Ole Mathisen (ts), Per Mathisen (b), Paolo Vinaccia (dr)

LOSEN RECORDS LOS 1024 Det er et stykke å gå, fra oppvekst i Sandefjord på 60- og 70-tallet, til å fungere som lærer ved Columbia University i New York City. Ole Mathisen er mannen.

Denne gang har den utvandrede saksofonisten valgt sin bror Per (bass) og Paolo Vinaccia (trommer) som samarbeidspartnere. Et klokt valg.

De går til verket med improvisasjon som rettesnor, men bandlederen legger klare føringer, tidvis i form av melodiøse komposisjoner. I retning Jan Garbarek – og jeg hører da også beskjedne synthklanger her og der …? Eller er det kanskje «elektronifiserte» saksofoner?

Jeg liker denne trioen best når de spiller hardcore bebop, som i tittelkuttet.

Det kunne kanskje vært fint med et piano, eller et annet harmonistyrende instrument i tillegg? Kanskje – men, nei. Denne musikken er tiltenkt triobesetning, og sånn er det blitt.

Jeg har minst sans for dem når de opptrer i fri form – som i «Buoyancy». Da kunne faktisk ei husflue gjort samme nytte.

De er flinke som individualister og solister, alle tre. Men «Elastics» er et byggverk, hugget i tre.

HANS MATHISEN «Timeless Tales» Hans Mathisen (g), Olga Konkova (p), Per Mathisen (b), Andreas Bye (dr), Marinemusikkens Storband og Sandefjord Kammerkor

CURLING LEGS CLP CD 118 Det er alltid forbundet med risiko å gi ut bestillingsverk på plate – det er noe alle som har gjennomført øvelsen veit. «Timeless Tales» stammer fra Festspillene i Vestfold sommeren 2009, og står seg bemerkelsesverdig godt.

Slik jeg ser det, fins bare ett argument for å opprettholde et forsvar: Musikken. Man vinner ingen ting uten kultur, og Marinemusikken nede i Sandfjord er representativt for mine veloverveide betenkninger. De er «swingende» gode!

Stilmessig ligger Hans Mathisens verk et sted mellom ganske tradisjonell storbandjazz og Pat Metheny. Men midt i ligger også storveis triospill – det Konkova, Per Mathisen og Andreas Bye presterer i «The View» er gnistrende!

Kammerkoret lager forresten perfekt julestemning, og da kan du jo allerede nå begynne å varme opp til advent 2012.

I sentrum for det hele står selvsagt komponisten og gitaristen – Hans Mathisen. For å si det på godt norsk, så er han dritflink! Ikke minst har han miksa gryta si på herlig vis. Stort band og lite band lever i skjønn forening. Arrangementene er nydelig tilpassa formatet, og … Vel – den eneste årsaken til at dette verket ikke turnerer mødrelandet, er økonomi. Storband koster, men bare trompetsoloen i «A Poets Waltz» fortjener et større publikum!

Men du har altså sjansen, i form av CD. Hvis du i utgangspunktet liker kombinasjonen storbandjazz/bebop jazz-komp: Løp til butikken!

Arild Rønsen jazznytt [77]

Foto av Sonny Rollins tatt av Gorm Valentin. Foto fra boka.

DVD

BOK

KOLLEKTIV JAZZ APS «Blues For Montmartre» CHRISTIAN BRAAD THOMSEN COLLECTION DVD DVDen om Montmartre starter med et stillbilde av bassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen, smilende foran Montmartre, før det hele fortsetter med de kjente maskene på veggen. Filmet i sort/hvitt og med et heftig røykende og drikkende publikum på plass. Og historien er i gang. Vi snakker Store Renegade i 60-årene. George Lewis Jazz Band var første band ut. Publikum danset, Lewis klarinett hviner før vi får historien fortalt fra Anders Dyrup, en sentral skikkelse de første årene i klubben.

Etter noen år ble stedet overtatt av Herluf Kamp Larsen, som i filmen får æren for at klubben ble en av de viktigste jazzklubbene i Europa på 60- og 70-tallet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Så kommer de på rekke og rad: Stan Getz, Dexter Gordon (med en svært ung Niels-Henning Ørsted Pedersen på bass), Ben Webster og vi får (selvsagt) en vakker ballade (med Charlie Shavers (tp) Finn Ziegler (vio), NielsHenning (b) og Niels Jørgen Steen (p)). Bud Powell er på plass, Albert Ayler (som bare fikk lov til å spille når man skulle tømme lokalet sent på kvelden), Cecil Taylor (som ble tapet av Danmarks Radio, som syntes musikken var så stygg at de valgte å slette opptaket før det ble sendt), fiolinisten Stuff Smith (med «danskekompet»; Niels-Henning Ørsted Pedersen (b), Kenny Drew (p) og Alex Riel (dr)). Sonny Boy Williamson spiller bluesmunnspill og synger i bakgården på klubben. En relativt ung Lee Konitz dukker opp, Johnny Griffin (som forteller om at Duke Ellington bare spilte den hvite manns musikk), og Yusef Lateef forteller om sitt forhold til Ben Websters musikk. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Intervjuer, musikk og stemning fra «hulen». Den gamle Moldevenn Ron Matthewson med røyken hengende ut av kjeften mens han spiller bass med Stan Getz, en studie av fingrene til Bud Powell som leker med tangentene, og hva som sto skrevet om saksofonisten Eddie «Lockjaw» Davis på klubbens dametoalett. Marilyn Mazur forteller om de første gangene hun var på klubben (da hun ikke var mer enn 14-15 år) og hennes debut (som pianist!)x Man snakker om narkotikaen de mange amerikanerne som kom til København var avhengig av, og som man hadde et liberalt forhold til på den tiden i København. Vi får høre om rasismen i Danmark og hvordan det påvirket musikerne. Man snakker med Torben Ulrich, Alex Riel («den tapre barbereren fra Vanløse»), Bo Stief (om sitt vennskap med Albert Ayler og Don Cherry), John Tchicai (om frijazzens inntog på klubben, og samarbeidet med Don Cherry og Archie Shepp), Henrik Wolsgaard-Iversen forteller om sitt vennskap med alle de amerikanske musikere, og historiene og anekdotene sitter løst. Mange musikere blir presentert ved stillbilder, men mye er også liveopptak fra stedet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Man har også med da rocken inntok Montmartre, med bl.a. det danske bandet Blue Sun (med pianisten Jan Kaspersen) og hippiene hadde for alvor tatt tilhold på klubben, og livet til Montmartre gikk mot slutten i den daværende form.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Blues For Montmartre» er blitt en svært personlig og vakker «minnebok» fra jazzklubben som gjorde København til kanskje Europas ledende jazzby på 60- og 70-tallet. Filmen er flott redigert, det er fine musikkeksempler, og anekdotene og historiene er mange, og i de fleste tilfeller også morsomme.xx Dette er en utsøkt DVD for den som gjerne vil se sine gamle helter i så levende live som mulig. Og den kan absolutt anbefales.

NIELS CHRISTENSEN «Montmartre i Nørregade Mig og Monten» PEOPLE’S PRESS ISBN 978-87-7108-104-6 Danmark, og spesielt København, var på 60- og 70-tall-et sentrum for jazzlivet i Skandinavia. Man hadde en rad med musikorganisasjoner som mottok støtte fra myndighetene.

Den Danske Jazzkreds, Musik & Lyd og Sammenslutningen af Danske Jazzklubber og –huse (DaJaHu) støttet arrangører og musikere. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Niels Christensen var en ung militærnekter som fikk sin siviltjeneste på Det Danske Jazzcenter, under streng kommando av den danske jazz’ «yppersteprest» Arvid Meyer.xxxxxxxxxxxxx Tidlig i 1976 måtte Jazzhus Montmartre i Store Regnegade lukke dørene for godt. Innehaveren, Herluf Kamp Larsen hadde i en årrekke vært den verdige og stolte eier av klubblokalene, men i 1974 solgte han stedet til andre, som ikke klarte å drive stedet på samme gode måte som han selv.

De som nå sto tilbake uten et spillested og et sted å dyrke sine lidenskaper, ble raskt to leire. Den ene fløyen besto av gamle Montmartrefolk, ansatte og stamgjester, som ville finne et nytt sted, som var mest mulig likt det gamle Montmartre. Den andre fløyen besto av yngre musikere, organisasjons- og mediefolk, som mente at Montmartres musikkprofil måtte oppdateres, nå når man allikevel var nødt til å finne et nytt tilholdsted. I tillegg var det stor uenighet om hvem som hadde retten til navnet Montmartre, den ene fløyen eller den andre, eller Per Svensson som hadde drevet stedet de siste årene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men, som de fleste vet, så ble Montmartre igjen åpnet. I Nørregade 41. På åpningskvelden var det sitrende stemning i det nye lokalet. Caféverten, Kay Sørensen gikk rundt og håndhilste på alle gjestene. Ved 21-tiden senket stillheten seg ved de fremste bordene. Kveldens bandleder, Charles Mingus tuslet opp på scenen med sin bass. Satte den fra seg, til øredøvende jubel, før han forsvant fra scenen. Fem til ti minutter gikk før trompeteren Jack Walrath, saksofonisten Ricky Ford, pinanisten Danny Mixon og tromme-slageren Dannie Richmond entret scenen, før sjefen sjøl, Charles Mingus stablet seg opp bak bassen. Musikerne snakker litt sammen. Kapellmesteren forteller de andre musikerne hvordan han vil ha den første låta, og bang – Jazzhus Montmartres Nørregade-epoke var i gang.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Boken «Montmartre i Nørregade Mig og Monten», er Niels Christensens helt personlige beretning om sin tid på klubben. Han ble kastet ut i det, som musikksjef, helt fra starten i Nørregade. Boken handler om musikere, kontroverser innad i organisasjonen, om støttespillere, som Lars Thorborg, som senere ble musikksjef på Copenhagen Jazz Haouse, om de som jobbet der, og om hans frustrasjoner og musikalske høydepunkter, til han sluttet i 1989.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Boken er blitt ytterst personlig og lun. Den er godt skrevet, med en typisk dansk tilnærming til stoffet. Vi får hans favorittkonserter med korte og lengre kommentarer. Vi får hans dårlige opplevelser, både fra de vanlige konsertene og på de svært populære natt-diskotekene, og en historisk gjennomgang av bruken av navnet Montmartre i København, som nå er tilbake i Store Regnegade med Christian Brorsen som musikksjef.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For en som har fulgt Montmartre fra utsiden (jeg har faktisk aldri vært innenfor dørene), er dette en vakker og nær bok om en av de beste jazzklubbene i vår del av verden. Christensen skriver levende og godt om sitt «ekteskap» med Nørregade 41, og for den som selv driver jazzklubb rundt om i vårt langstrakte land, vil ha mye glede av å lese Christensens personlige beretninger. For oss andre er det også en perle av en historiebok, langt fra de norske, mer faktaorienterte bøkene til Bjørn Stendahl og Johs. Bergh, og mer personlig enn Terje Mosnes’ bøker om Moldejazz.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie

[78] jazznytt

ANMELDELSER

ningen er hele tiden til stede, som en usynlig vibrerende streng som strekker seg mellom de tre og manifesterer seg i en sterk følelse av samklang og felles retning. Det er dette som gjør trioens tredje utgivelse til en så sterk opplevelse, hvis man bare tar seg tid til å la stillheten mellom tonene klinge.

Svein-Magnus Furu

JOACHIM KÜHN «Out of the Desert Live» ACT 9521-2 Joachim Kühn, pianist, født i daværende Øst-Tyskland i 1944, var en av de første utøverne av frijazz på de kanter. I 1966 forlot han landet til fordel for vesten, og har med avbrudd bodd i Paris siden 1968. Han har samarbeidet med blant andre Don Cherry, Karl Berger, Slide Hampton, Phil Woods, Michael Brecker og Ornette Coleman. Sammen med Rabih Abou-Khalil fra Marokko laget han CDen «Out of Desert» i 2009. Dette er et utvidet konsertopptak. Kühn har komponert alle sangene (med ett unntak) og arrangert musikken. Frankfurt Radio Bigband (hr-Bigband) dirigert av Ed Partyka er påpasselig til stede både som ensemble og med soloinnslag.

De vokale innslagene er ivaretatt av Rabih Abou-Khalil og understreker musikkens arabiske påvirkning. Det er likevel Kühn som dominerer med sitt pianospill. Norske Christian Jaksjø sitter i trombonerekka og bidrar også med eufonium i ensemblespillet.

Harald Opheim ERIK LINDSTRÖM AWARDNESS «Eric’s Tunes» SUOMEN JAZZ & POP ARKISTO JAPACD-010 I finsk jazz anses han som å være førstemann ut med å skrive eget materiale, ment for framføring i bebop-sjangeren. Helt siden midten av 50-tallet, har Erik Lindström (f.

1922) vært en slags urkraft i sitt hjemland. Han har stifta et fond for utvikling av finsk jazz, og på dette albumet samler han opptil flere generasjoner musikere.

Det går som regel stillferdig for seg, og mange vil nok mene dette låter gammeldags. Det er ikke uten videre riktig; alt som ikke umiddelbart virker moderne, er ikke av den grunn gammeldags. Og – om han hadde fått leve litt lenger enn til å fylle 40 – ville vel ingen ment at John Coltrane spilte gammelmodig, selv om han holdt seg til formularet fra ’60tallet?

Jeg syns Tuuli Ikonen synger kjedelig, monotont og uinspirert, men er desto mer imponert over gamlingen sjøl – ikke minst i duospill med in-

strumentkollega Panu Savolainen.

Ikke helt Modern Jazz Quartet, men likevel – solid.

Best syns jeg de gjør det når bandet utvides med blåsere. De sprenger ingen grenser, men både saksofonisten Ville Vannemaa og trompetisten Joonas Haavisto viser seg fram som velspillende ensemblemusikere.

Et streit alternativ, for den som foretrekker klassisk bebop.

Arild Rønsen LIVE/LIEN «Låvesalg» Live Maria Roggen (voc), Helge Lien (p) JAZZLAND 278 968 3 Tekstene er signert så forskjellige lyrikere som André Bjerke, Ole Paus, Hans Børli, Kjartan Kristiansen, og Live Maria Roggen sjøl. Musikken er dels egenkomponert, dels tilrettelagt av de to utøvende artistene – som begge etter hvert har en CV så lang at det nærmest er enklere å fortelle hvem de ikke har spilt med.

Dette duosamarbeidet har de hatt gående i to år, og går altså for en stor del ut på å tolke andres tekster og komposisjoner. Men du skal vite at det gjøres på et vis som gjør dem til noe langt mer enn hva vi vanligvis forbinder med fortolkere. Hør hva de gjør med Jan Eggums «Nøkken Ta Meg», og du forstår umiddelbart hva jeg sikter til.

Mon tro hvor mye DumDum Boys kjenner igjen av sin klassiker «Splitter Pine»? Kanskje låter det litt sært …? Ja, men helt i tråd med denne duoens originale uttrykk – uendelig langt fra Kjartan Kristiansens opprinnelige gitarriff.

Det klare høydepunkt i mine ører, er en fantastisk utgave av Ole Paus’ «Ruben Bærer Lyset». Live/Lien er for øvrig fritt for andre musikalske teknikaliteter enn hva som ligger i det akustiske flygelet og den menneskelige røst.

Slik også i «Du Kan Ta Krakken» en tradisjonell jazzblues (høres ikke sånn ut), men som i sin helhet er basert på en solo Miles Davis gjorde i 1945. Glitrende utført.

Arild Rønsen TONY MALABY’S NOVELA «Arrangements by Kris Davis» CLEAN FEED CF 232CD Saksofonisten Tony Malaby har lenge vært en av de toneangivende musikere i New York-jazzen, sterkt etterspurt til små og store ensembler, med Paul Motians grupper og Charlie Haden Liberation Music Orchestra som de mest kjente. Ved siden av dette har han også ledet og innspilt med egne trioer og kvartetter, og det er musikk fra disse som nå er blitt transformert om til arrangementer for nonetten «Novela».

Ja, det er bokstavelig talt blitt nye orkesterverker, skapt med imponerende vidsyn og kreativitet av orkestrets pianist, Kris Davis. Hun bygger opp og bygger ned i de musikalske forløp med utvidet harmonisering og komplekse kombinasjoner av rytmiske lag. Tette dissonanser veksler med transparente klangflater og åpner for hele spektret fra det ekspressive til det sårt elegiske.

Slik er «Remolino» et signalaktig tema i up-tempo som utfolder en vilter, jublende stemning med kakofonier, en surrende barytonsolo, en snertende virtuos sopransolo over et klaver-ostinat i 5/4, og en perkusjonssolo som begynner stillferdig inviterende med lys og lett villagestemning.

Og i motsatt modus høres «Mother’s Love», som ømt introduseres med muted trompet og drar de øvrige instrumenter med i en stille pulserende strøm, hvor ordet «breathing» nesten kunne utgjøre hele partituret, og etter en uttrykksfull barytonsolo samler seg i en lys, hymnisk slutning. Likhetstrekk med Trygve Seims ensemble rinner i hu.

Alt iberegnet er platen en overdådighet av frodig form og frihet, hvor musikerne vever ut og inn av ensemblet for solistiske og kollektive improvisasjoner og lydkolorering.

Nonetten kan notere stilistiske aner fra Ellingtons koloritt, Charles Mingus’ dynamikk, Gil Evans’ nyansering og Sun Ra’s radikalitet. Men Kris Davis’ arrangørgrep samler seg som en musikalsk integritet av dimensjoner, som må kunne ha fruktbar betydning for jazzmiljøet i New York – for øvrig ved siden av komponister som f.eks. John Hollenbeck, trommeslageren her i ensemblet.

Som særlig markante, solistiske innslag noterer jeg Malabys virile sopransaksofon, Ralph Alessis distinkte trompet, Joachim Badenhorsts fargerike bassklarinett og spesifikt Dan Pecks gripende tuba-nedsmeltning i «Flora and Herbaceous». Kris Davis høres dessverre kun i en enkelt klaversolo (hør ellers hennes soloCD, «Aeriol Piano»), men hennes klaver er en viktig akse i orkestret.

En fullbåren debut for Malaby’s Novela-ensemble og dets intelligente arrangør.

Bjarne Søltoft EMANUELLE MANISCALCO «From Time To Time» EL GALLO ROJO 314-49 Samme dag som vi fikk det triste budskapet om at trommeslageren Paul Motian hadde lagt ned trommestikkene for godt, kom denne CDen inn gjennom døra. Den italienske pianisten Emanuele Maniscalco, tenorsaksofonisten Francesco

Bigoni, bassisten Giulio Corini og trommeslageren Nelide Bandello, gjør på «From Time To Time» seks komposisjoner av salige Motian, pluss en låt de fire har gjort sammen.

Det hele starter med «The Hoax» en bassolo på ett minutt og tjueåtte sekunder, som jeg umiddelbart følte var en hyllest til Paul Motian. En nydelig og melankolsk låt, komponert av Motian, men framført kun med Giulio Corinis dype bassganger.

Deretter er det fullt øs med hele banden i et moderne akustisk landskap som vi hører mange band oppholde seg i i dag. Det er kraftfullt hele veien. Vi får fine solistbidrag, ikke minst fra kapellmesteren selv og saksofonisten Francesco Bigoni.

Likevel synes jeg musikken blir litt uforløst. De tar på en måte ikke helt av, for dette er musikk inspirert av John Coltrane og hans likemenn, som ikke akkurat var kjent for å holde igjen. Musikken kunne like gjerne vært gjort av en av de mange, unge skandinaviske saksofonkvartettene, så sånn sett så føyer de seg godt inn i en «nyere» tradisjon.

Fint nok, men innimellom litt «pinglete» fra de fire italienerne.

Jan Granlie MIDAIRCONDO «Reports on the Horizon» TWIN SEED TWINS002CD Her handler det utelukkende om stemninger. Ingen låter, i tradisjonell forstand. Masse luft, stemmer uten ord. På sett og vis er det som at alt som utføres høres helt likt ut. Perkusjon, blåseinstrument, den menneskelige stemme – alt er tilrettelagt for at det hele skal flyte av gårde og fremført av de tre damer, Lisa Nordström (voc, bfl, elec), Lisen Rylander Löve (voc, ts, bcl, elec) og Michala Østergaard-Nielsen (d, perc). Sakte.

Jeg er ikke veldig god på transcendentale opplevelser, men har en følelse av at disse tre musikerne må ha opplevd noe slikt i studio. Lokalet har neppe vært særlig opplyst, annet enn via stearinlys – sannsynligvis til duften av eksotisk aroma.

Min intensjon er på ingen måte å være nedlatende i møte med musikk man ikke umiddelbart forstår; jeg kjenner nok av folk som overhodet ikke kan begripe at det er mulig å like «ikke-musikk som jazz» - slik noen karakteriserer det, på helt generell basis.

Det jeg forsøker å si, er at Midaircondo feat. Michala Østergaard-Nielsen serverer musikk som primært kan nytes i en tilstand av 1) fullstenabonner på jazznytt www.jazznytt.no jazznytt [79]

ANMELDELSER

SOLID & SEAMUS BLAKE «Visitor» Bjørn Vidar Solli (g), Daniel Formo (org), Håkon Mjåset Johansen (dr), Seamus Blake (ts)

PARALLELL PA012-2 Bjørn Vidar Sollis opphold i New York har kommet Jazznytts lesere til gode på mer enn en måte det siste året. Foruten å forsyne oss med klubbtips og anekdoter fra verdens mest levende og krevende jazzmiljø, har det jevnlig dryppet inn lydlige inntrykk og uttrykk fra Grenlendingen.

Trioen Solid! må sies å være Sollis hovedprosjekt, selv mens bostedsadressen har vært Brooklyn. Og på bandets tredje plate, utgitt av organist Nickelsens ferske plateselskap Parallell, har han til og med invitert med seg en gjest fra sitt midlertidige hjemland.

Seamus Blake er en ung saksofonist som jeg har stiftet bekjentskap med dig ro og kontemplasjon, 2) som musikalsk veggteppe til skjønnlitterære studier, eller som lydspor til en elevert samtale.

Arild Rønsen OLAVI TRIO & FRIENDS «Triologia» TUM RECORDS TUM CD 026 Trioen (Jari Olavi Hongisto - trombone, Teppo Olavi Hauta-aho – bass og Niilo Olavi Louhivuori - trommer), er oppkalt etter Finlands store tangolegende, Olavi Virta.

Navnet må de ha tatt ved en tilfeldighet, for riktignok spiller de mye forskjellig – men tango, det er de ikke i nærheten av.

Olavi Trio representerer den frie jazzmusikken. «Reknes»-musikk, for den som måtte foretrekke moldensiske referanser. Dette er et trioverk, selv om de har valgt å få hjelp av en trompeter (Verneri Pohjola, en tenorsaksofonist (Juhani Aaltonen), og en gitarist (Kalle Kalima) på seks låter. Disse deltar imidlertid aldri på samme kutt, slik at besetninga altså ikke på noe tidspunkt overstiger en kvartett.

Flinke folk, alle sammen – men best syns jeg trioen lykkes i samarbeid med Kalle Kalima. Han spiller helt «clean» elektrisk gitar, og spesielt «No. 69B» er frijazz på høyt nivå. I tillegg til å være en suveren instrumentalist (det går fort unna i svingene), bidrar gitaristen til å gi lydbildet et varmt preg.

Jevnt over går dette relativt stille og rolig for seg. «White Adria», for eksempel, er noe bortimot melodisk anlagt, som en slags frijazzballade.

Her fins element av musikk som i mine ører er blip blop katzenjammer («Biologia»), men alt i alt er dette albumet en pryd for sjangeren.

Arild Rønsen

[80] jazznytt

som sidemann på en rekke Clean Feed-utgivelser de siste årene, blant annet med Dave Juarez. Som tidligere er hans spill sterkt, om enn noe nedtonet i møte med norske jazznisser. I trioen glir han rett inn som fjerdemann blant Johansens velkjente driv, Nickelsens tilbaketrukkede bassrolle og Sollis tekniske finesser.

Alt låter i det store og hele akkurat slik man kan forvente av en plate med et så samkjørt band og sterke instrumentalister – svingende, tett og lyttende. De store overraskelsene uteblir muligens, likeså høydepunktene rent låtmessig, allikevel er «Visitor» et hørverdig resultat med et skikkelig autentisk jazzsound.

Svein-Magnus Furu PICCOLA ORCHESTRA GAGARIN «Platos Combinados» WAJ 005/ALU 010 Vi har tidligere skrevet gode ord om den italienske gitaristen Paolo Angeli, som spiller på en spesiallaget sardinsk gitar, som er preparert og som har en haug med strenger på kryss og tvers, og masse «dill-dall».

Her møter han to herrer, bosatt i Barcelona, til et lystig, fritt sett.

Cellisten Sasha Agranov og trommeslageren Oriol Roca gjør sammen med Angeli et knippe låter, som mange kanskje vil kalle droner, men som jeg mener heller mer mot moderne, klassisk musikk og friimpro av det mer lystige slaget. Man kan fornemme komponisten Phillip Glass innimellom, mest fordi celloen gjentar seg selv som et slags rytmisk bakteppe. Men her endres tingene fort og hektisk. Det er nesten umulig å fastslå hvilket instrument som spiller hva, men det hele fungerer svært godt sammen. Det knitrer og smeller, de enkelte rytmene går sammen og videreutvikles, mens en av musikerne legger en enkel melodi på toppen. Her kan man skille ut celloens særegne tone, men hva som er gitar og hva som er perkusjon er mange ganger vanskelige å skille ut. Vi får en tradisjonell vise, som ligger og vaker opp mot en smektende tango, og vi kan høre at musikerne elsker det de holder på med. Her er det lidenskap på høyt nivå, samtidig som en slags Bill Frisell-følelse dukker opp i det som jeg formoder er gitaren, før det igjen glir over i det friimproviserte.

Dette dette er musikk som man bør se for å få fullt utbytte av. Men det er overhodet ingen grunn til ikke å bruke tid på å høre på CDen. En svært interessant innspilling!

Jan Granlie

RADIO.STRING.QUARTET.VIENNA «radiodream» ACT 9512-2 Radio.String.Quartet.Vienna (med punktum mellom hvert ord) er en moderne strykekvartett som tar for seg musikk i alle stilarter og fra de fleste tidsaldere og gjør den til sin egen.

På deres seneste innspilling gjør de, i tillegg til egne ting, også litt Franz Liszt, litt Gerswin pluss den sterke «Strange Fruit» og Henry Mansinis «Moon River». Tidligere har de bl.a. feiret Mahavishnu Orchestra og de har gjort plate med den svenske sangerinnen Rigmor Gustafsson.

På «radiodream» føler jeg de er mer på hjemmebane enn på noen av de tidligere innspillingene. Og med hjemmebane mener jeg at de er mer tro mot strykekvartettens lydbilde og ideer enn tidligere.

Kvartetten består av fiolinistene Bernie Mallinger (som også figurerer som vokalist og som både komponist og arrangør på mange av sporene) og Ingmar Jenner, bratsjisten Cynthia Liaqo (som også trakterer instrumentet erhu på en låt) og cellisten Asja Valcic (som har laget den fine «One Night in Vienna»).

Det er tydelig at denne kvartetten har eksistert en stund, for samspillet er upåklagelig fra start til mål.

Musikken har jazzen og rockens trøkk, samtidig som de er sarte og vemodige som den «reneste» strykekvartett. Musikken er i mange tilfeller intrikat, og den stiller krav til lytteren på en helt egen måte. Noen vil kanskje plassere mye av musikken innenfor den litt difuse betegnelsen «ny musikk» og sånt som man spiller på Ultima-festivalen. Men det er jeg ikke enig i. Dette er en strålende kvartett som tar den nyere, klassiske musikken et skritt videre, pakker

den inn sammen med låter vi kjenner, gir oss noen egne komposisjoner å tygge på, og serverer det hele som noe nytt og spennende.

Jan Granlie ENRICO RAVA QUINTET «Tribe» ECM/ECM 2218 276 6970 I sin ungdom (f. 1939) spilte han trombone, men kom på andre tanker da han hørte Miles Davis. Siden den gang (debut i 1972) har han, «Tribe» inkludert, gitt ut 41 album under eget navn!

Enrico Rava har åpenbart bevart en forkjærlighet for trombone, og gjør et smakfullt valg i Gianluca Petrella.

Som blåsere, går de to i hop som en velfungerende glidelås.

Likevel er det bass, trommer og piano som i mine ører virkelig står fram på dette albumet. Giovanni Guidi & Gabriele Evangelista & Fabrizio Sferra – hvilken trio! Så kan det innvendes at alt materialet de har til disposisjon er skrevet av bandlederen – ja vel. Men her er det snakk om gjensidig avhengighet.

Mitt tips er at denne trioen er Enrico Ravas ønskedrøm; fikk han velge fritt, ville han valgt akkurat disse tre.

Musikken er moderne, akustisk jazz.

Utvikla fra bebop, langt tilbake i tid - men mye friere. Jeg er ikke helt sikker på når dette tidsskiftet kom, kanskje da 60-tall ble til 70-tall? Det går uansett ei linje fra Bill Evans – som vel mot slutten av sin karriere ikke leda noen streit bebop-trio? – til italieneren Rava. Evans’ utgave av Miles Davis’ «Nardis» går uten tvil i retning Enrico Rava. Akustisk basert samtidsjazz.

På fire spor får de hjelp av gitaristen Giacomo Ancillotto, også han som hånd i hanske i Enrico Ravas musi-

ANMELDELSER

kalske miljø.

«Tribe» er et album jeg anbefaler på det mest hemningsløse.

Arild Rønsen TOMAS SAUTER TRANCEACTIVITY «Findling» CATWALK CW110007-2I Tomas Sauter har Sveits funnet sin nye gitaryndling. Med sin andre plate, «Findling», er det på tide at Norge får øynene opp også. Med et trommespor som hentet ut av en drum’n’basslåt med Aphex Twin og en metodisk oppbygging som fra minimalistene «The Necks» eller dronerne «Earth» åpner plata hardt, brutalt og vanvittig fengende. Men hvem er egentlig denne Sauter?Født 1974 i Zürich, studerte jazz i vitenskapsbyen Lucerne og i New York med John Abercrombie, og underviser nå ved universitetet i Bern. Formet i 1997 trioen som nå er ute med sin andre plate, og har spilt med Tony Malaby og Manu Kaché for å nevne noen. Så da er vi behørig introdusert, og lyttingen kan begynne!

Etter en skikkelig pangåpning settes tempoet allerede på platas fjerdespor ned noen hakk. Tittelsporet henter sitt lydbilde fra improens verden, med bestrøket bass, gonger og køller og gitar som kjøres gjennom en ringmodulator. Mystisk og tiltalende instrumentert. I «Freight Yard» høres tydelig inspirasjonen fra mentor Abercrombie, krydret med synthgitar á là Pat Metheny. Vanligvis ganske langt unna min vanlige kopp te, men trioen spiller så tett og intenst, og instrumentene låter så bra at det er vanskelig å ikke trekke smilebåndet langt opp i øyekroken.

Svein-Magnus Furu MARK SEGGER SEXTET «The Beginning» 18TH NOTE RECORDS/18-2011-1 Toronto-basert band som har spilt sammen siden 2008. Da jeg ikke helt visste hvor jeg skulle plassere dem, oppsøkte jeg deres hjemmeside for oppklaring: Avant-chamber-jazz.

Så veit vi det, og jeg liker betegnelsen. Mark Segger Sextet er avant garde, men også så organisert og ofte så lavmælt at det gjerne må kunne kalles kammermusikk.

Det fins et skrevet utspring for alle komposisjonene; derfra flyr musikken ut i de underligste retninger.

Tidvis nærmest rytmeløst, andre ganger i et beat som holdes streit av bassist og trommeslager – mens resten av gjengen bedriver kollektiv improvisasjon. På sitt beste blir resultatet hårreisende morsomt, som for eksempel i «Steam Engine».

Forsøk deg på den før du går til innkjøp.

På denne bakgrunn kommer det neppe som noen overraskelse at mu-

sikken er full av dissonans, men så er altså tilfelle.

Krevende for lytteren? Ja, det vil jeg si. Men ikke for den som har åpne ører både for avant garde og kammer – uten at jeg vil anbefale orkesteret for Oslo Kammermusikkfestival. Mark Segger Sextet er mye mer for spesielt interesserte enn Jan Garbarek Group.

Arild Rønsen KRISTIN SEVALDSEN & THE MILLIONAIRS «Transit» Kristin Sevaldsen (s, voc), Einar Thorbjørnsen (keyb), Tom Erik Antonsen (b, voc), Per Hillestad (dr, voc), Cecilia Vennersten (voc)

d’LABEL RECORDS CXU1102 Kristin Sevaldsen spiller de fleste saksofoner hun kommer over, og har i sin 20 år lange karriere ifølge henne selv turnert fra Karasjok til Zimbabwe og samarbeidet med så forskjellige musikere som Ronnie Le Tekrø, Mari Boine og Olga Konkova. «Transit» er en variert plate der Sevaldsens mange saksofoner står i sentrum. Plata er dedikert til keyboardisten Dag Stokke som skulle vært med på innspillingen, men som gikk bort i vår, men de resterende fire gjør sitt beste for å hedre hans minne. Åpningssporet «Monster of Greed» er en funky låt, ikke ulik saksofonisten Bill Evans, men med Sevaldsen som sin egen blåserekke i begynnelsen før hun nøyer seg med bare ett blåseinstrument på melodilinja. Det groover voldsomt, også takket være bandet hennes. Det finnes rolige låter her også, blant annet den nydelige «Lived Life», mens svenske Cecilia Vennersten har satt tekst til «Sunshine», og skapt en virkelig perle av en låt. Har du sansen for den gode melodi og liker sjangeren smooth jazz, kan du vanskelig gå feil med denne plata.

Roy Ervin Solstad SILENCERS «Balance des Blancs» Benoit Delbecq (prep p), Kim Myhr (g), Nils Ostendorf (tp), Toma Gouband (perc)

SOFA535 «Balance des Blancs» åpner opp en klangverden av fremmed herkomst.

Selv om enkelte elementer lyder kjent, som Kim Myhrs beskjedne strykte gitartremoloer, Nils Ostendorfs kråshvesende slurping, Benoit Delbecqs preparerte pianoklanger fra en verden der John Cage og Steve Reich lever i minimalistisk sameksistens og Toma Goubands tibetanske bønneboller. Denne klangverdenen befinner seg hinsides tid og rom, rundt det metafysiske stedet der europeisk og amerikansk seriøs

THE BOSWELL SISTERS «Complete recordings 1931 – 1936» STORYVILLE 1088608 [5CD boks] På denne samlingen møter vi Martha, Connie og Helvetia(Vet) Boswell, vokal; assistert av noen av den tidlige swingepokens mest profilerte musikere. Jeg nevner i fleng: Bunny Berigan – trompet, Tommy Dorsey – trombone, Jimmy Dorsey - klarinett og altsaksofon, Benny Goodman – klarinett, Joe Venuti – fiolin, Eddie Lang – gitar, Don Redman’s Orchestra, Bing Crosby - vokal; The Mills Brothers - vokal.

The Boswell Sisters kan med rette bli kalt «alle kvinnelige vokalensemblers mødre», og ble dermed den store inspirasjonskilden til The Andrews Sisters.

Familien Boswell flyttet fra Birmingham, Alabama til New Orleans i 1914.

De tre søstrene fikk musikalsk opplæring av en tysk professor ved navn Otto Fink - Martha spilte piano, Connie trakterte celloen og Vet var fiolinisten i søskenflokkens stryketrio. Å vokse opp i New Orleans under jazzens utvikling på 20-tallet påvirket og utviklet selvsagt de tre meget musikalske unge damene i en helt annen retning enn klassisk europeisk musikk. Dessuten er det ganske tydelig at Paul Whitemans Rhythm Boys med Bing Crosby i spissen og The Mills Brothers sterkt har påvirket de unge damenes sangstil: Utsøkt harmonisering og nydelige fraseringer. Jeg har en del av søstrenes innspillinger fra tidligere plateinnkjøp, faktisk fra så tidlig som 60-tallet, og kjenner dermed godt til dette fantastiske vokalensemblets kvaliteter. Det har vært en utsøkt fornøyelse å spille gjennom disse fem kompaktplatene (CD), og det ikke bare grunnet sangen. Brødrene Dorsey og de andre profilerte musikerne bidrar med swingjazz av aller beste merke, med strålende soli av de tre blåserne. Tommy Dorsey var en fabelaktig trombonist på denne tiden.

Som bonus ligger en DVD med filmklipp fra deres tidlige epoke. 47 minutter med strålende underholdning.

Jeg vil anbefale alle som driver med sang av denne kategorien å investere i dette platesettet. Lærerikt og svært underholdende.

Til alle swingentusiaster og Mills Brothers fans: Spandér på dere denne unike samlingen. De som kjenner The Boswell Sisters vet hva de får!

Trygve Hernæs kunstmusikk fra det 20. århundre møter britisk impro.

Der møter vi en beskjeden Kim Myhr, som befinner seg i begivenhetenes bakgrunn med sin lavmælte klimpring. Likevel er det som om hans musikalske credo, for alvor gjort kjent gjennom samarbeidet med Trondheim Jazzorkester i 2010, skinner igjennom som en sterk ledestjerne. Og da snakker jeg om hans sterke inspirasjon fra Morton Feldmans evig gjentagende linjer, som skaper et perpeeteum mobile av søvnig, men ustoppelig fremdrift som gjennomsyrer innspillingen. Og de

klart definerte rollene som fordeles gjennom ensemblet, dog uten én spesiell frontfigur, men med et sammenvevd kollektivt utrykk.

Kvartetten er høflig inviterende, blir ikke introverte i sin musisering, men henvender seg til oss på et språk vi ikke forstår. Men som det ikke er noe i veien for å nyte i fulle åndedrag.

Svein Magnus Furu SMITH / BROOKS / PRASANNA «Raga Bop Trio» ABSTRACT LOGIX ABLX 025 Navnet på bandet, eller skiva, eller jazznytt [81]

ANMELDELSER

SKÁIDI(RAKNES/JUUSO) «Headland» Steinar Raknes (b), Inga Jusso (voc) DAT58 Maleren Paul Gauguin sa i sin tid noe om at kunstens innerste vesen ikke kunne beskrives med ord. Det «egentlige» var noe som må oppleves. Noe man ikke kunne si noe om.

Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle orke å høre meg gjennom en time + med jazz og joik, men det har jeg altså... og det har trolig satt varige spor.

Steinar Raknes og Inga Juuso har arbeidet sammen siden 1999 og har tidligere utgitt én CD sammen. De siste årene har de turnert både i inn- og utland. Duoens siste utgivelse, «Headland», røsker bokstavelig tak i deg fra første tone og holder deg fast. Begge musikere har revet seg løs fra konvensjonene og byr lytteren på noe rått og jordnært. Jan Erik Kongshaug legger både bass og stemme hudløst i lydbildet.

Et lydbilde som skaper tilstedeværelse og en nærhet til musikken også for lytteren. Jeg har begge deler – «Raga Bop Trio» – forteller en hel del om hva trommeslager og «indisk» vokalist Steve Smith, alt- og tenorsaksofonist George Brooks og den indiske gitaristen Prasanna serverer oss.

Steve Smith vil mange kjenne igjen fra band som rockegruppa Journey, Steps Ahead sammen med blant andre Bendik Hofseth og ikke minst Vital Information. Siden begynnelsen av 2000-tallet har han tatt sin fascinasjon for indisk musikk på alvor og lært seg faget både melodisk, rytmisk og han har også satt seg inn i den unike vokalteknikken konnakol. På alle slags vis har han vært opptatt av musikalsk fusjon og spennende møter gjennom store deler av sin karriere.

Siden 2004 har han gjort diverse duojobber med den unike, nå 40 år gamle gitaristen Prasanna og året før danna han det indiske-fusionbandet Summit sammen med saksofonisten George Brooks som av alle ting har spesialisert seg på nordindisk musikk. Derfra var ikke veien lang til denne spennende og originale trioen.

Her får vi oppleve en miks av jazz, rock, funk, afro-karibisk og indisk klassisk musikk som vi vel knapt har vært utsatt for tidligere. Alle har bidratt som komponister og det hele foregår i diverse stemningsleier og tempi. Vi har med tre virtuoser å gjøre og bare det å høre heftig elgitar-spill basert på den sørindiske carnatic-teknikken, er verdt inngangspengene aleine.

Raga Bop Trio gir oss avgjort unik musikk og det er gjort på et virtuost vis. Det er hyggelig på stereoanlegget, men dette bandet er garantert en sikker vinner på ei bra festival[82] jazznytt

opplevd Raknes i mange konstellasjoner og har spesielt hatt sansen for hans energi og fandenivoldskhet. Ofte har lydbildet vært så massivt at jeg ikke har fått med meg hvilken glimrende teknikker han er. Sammen med Juuso har han skapt noe helt eget og flytter noen forestillinger hos lytteren for hvordan bass skal spilles. Bare det er verd et bekjentskap.

Juuso er for meg et nytt og spennende bekjentskap. Jeg er ingen kjenner av samisk musikk, men Juuso snakker til meg. Ujålete og direkte.

Antagelig er det det «egentlige» som treffer.

Denne utgivelsen er en selvfølge å ha i et oppegående bibliotek og mens noen krangler om musikkeksport så kan kulturminister eller eks-kulturminister ta begge musikere under armen og vise verden hvordan fjell og vidde høres ut neste gang de er på tur. Duoer er praktisk sånn!

Jørgen Damskau

eller klubbscene også.

Tor Hammerø WADADA LEO SMITH’S MBIRA «Dark Lady of the Sonnets» TUM RECORDS TUM CD 023 Trompeteren Wadada Leo Smith er en merkelig person. I ene øyeblikket kan han høres ut som Miles Davis, i neste som Arve Henriksen. På «Dark Lady of the Sonnets» er han nok nærmest sistnevnte. Sammen med trommeslageren Pheeroan ak Laff og pipa og vokalisten Min Xiao-Fen gjør han en litt mystisk blanding av folkelig japansk musikk og moderne trompetjazz fra den nordiske (eller Hasselske) skolen.

Dette er musikk som er nært knyttet opp mot sjelelivet og de innerste følelser. Det er litt mystisisme involvert, på samme måte som det filosofiske er viktig. Hør bare på tittelsporet, hvor Xiao-Fens vokal er toneangivende over Smiths mutede trompet (Henriksen). Vakkert og litt mystisk. Og en verdig hyllest til en av Smiths store forbilder, Billie Holiday.

Jeg kan gjerne innrømme at jeg ble temmelig skeptisk de første gangene jeg spilte gjennom denne plata. Men etter hvert vokste den seg stor og mektig. akLaffs trommespill bak Smiths ettertenksomme trompetspill, og med Xiao-Fens japanske pipa som interessant påfyll.

Men dette er ikke en plate hvor det melankolske tar overhånd. Innimellom «kliner» Smith til, slik vi liker han fra de mer Miles Davis-inspirerte platene han har gjort de senere årene.

Ei plate å glede seg over – i lang tid.

Jan Granlie

BIRGITTE SOOJIN «Hi-Lo» CALIBRATED CALI115 Birgitte Soojin ble født i Korea i 1983, men ble adoptert til Norge. I 2004 var hun nesten ferdig med teologistudiene i København da hun ble introdusert for jazz. Det er godt mulig at det teologiske miljøet i Norge har mistet en kapasitet, men norsk jazz har i hvert fall fått en.

Debutplata «Hi-Lo» er nemlig en aldri så liten aha-opplevelse. Soojin har en ganske så dyp, sonor stemme, og hun bruker råmaterialet sitt strålende. Det gjør heller ingenting at kapellmester og tenorsaksofonist Jacob Dinesen har fått med seg et dansk stjernelag av musikere, der særlig Mads Hyhne på trombone og Ben Besiakov på piano utmerker seg sammen med Dinesen selv. Legg til at låtmaterialet er i ytterkanten av det vi kan kalle standardlåter, og at Soojin og kompani leverer arrangementer som løfter låtene ytterligere.

Det er rett og slett noe helstøpt over Soojins debutplate som vitner om en artist som har det som skal til for å holde på en stund. Blant mange gode spor, er det kanskje «Darn That Dream» som utmerker seg aller mest. Hvis dette er resultatet av å sende teologistudenter til Danmark, foreslår jeg at vi flytter hele menighetsfakultetet til København.

Roy Ervin Solstad SOUND CIRCUS «Roise the Curtain» Matthew Berrill (cl), Meredith Bates (vi), Teddy Raven (ts), Maren M. Selvaag (p), Yannick Peeters (b), David Meier (dr)

EGEN UTGIVELSE Et svært internasjonalt ensemble

samlet i Aarhus Lydstudio i Danmark i mars i fjor. Fra Norge kommer pianisten Maren M. Selvaag, med røtter på Lillehammer. Ellers er musikerne spredt over hele Europa. Den eneste jeg har kjennskap til fra tidligere er bassisten Yannick Peeters som har deltatt på 12 Points-festivalen med den belgiske pianisten Eve Beuvens, foruten Lillehammers store pianohåp.

Så vidt jeg vet møttes musikerne på jazzseminar et eller annet sted i verden, og ut av dette møtet får vi nå altså «Roise the Curtain».

Musikken er veldig europeisk. Det hele går relativt rolig for seg, og alt befinner seg et godt stykke unna det «lydsirkuset» som de selv proklamerer i navnet på bandet. Men det er skikkelig gjort hele veien. Det er tydelig at dette er musikere som trives i hverandres selskap og som kommuniserer bra sammen. De er i besittelse av en original instrumentering, som gir muligheter. Disse mulighetene synes jeg bandet tar godt vare på. En fin debut for et band som kan vokse seg store og sterke.

Jan Granlie S/S MOTSOL «Parallel Pleasures» Eivind Lønning (tp), Klaus Holm (as, cl), Hild Sofie Tafjord (hn), Børre Mølstad (tuba), Nils Henrik Asheim (p), Per Zanussi (b), Stine Janvin Motland (v), Ståle Liavik Solberg (dr)

CREATIVE SOURCES CS198CD Det er mye vi kan takke Frode Gjerstad for. En av de viktigste tingene er hvordan han har bidratt til og inspirert til en voldsom kreativitet og et mangfold av stemmer på Stavangers improscene. Norges fjerde stør-

ANMELDELSER

ste by huser blant annet Kitchen Orchestra, et kollektiv startet av trompetist Gunnhild Seim og pianist / organist Nils Henrik Asheim med flere. Denne gjengen har siden 2005 spilt alt fra frijazzorkester med Alexander Schlippenbach, barokkimpro med Stavanger Barokk, juleplate med Kaizers-vokalist Janove Ottesen og prosjekter i Israel og Palestina.

To sentrale medlemmer av Kitchen Orchestras grunnstamme er Stine Janvin Motland og Ståle Liavik Solberg, også kjent som duoen Motsol.

I 2007 ga de ut plata «Strap» på engelske FMR, denne gangen har de vendt seg mot Lisboa for å finne publisist.

Om Kitchen Orchestra kan kalles en slags paraplyorganisasjon som også Motsol sorterer under, er S/S Motsol sistnevntes mye mer omfangsrike lillesøster. Forsterket med en rekke av våre aller beste improvisatører var det et energisk, lyttende, variert og levende sett publikum på Victoria ble vitne til i juni 2010, nå dokumentert på «Parallel Pleasures».

I front, Motland og Solberg. Hun med sin tynne særegne stemme som i denne sammenhengen opptrer mer kontrollert enn de vanvittige utbruddene vi vet hun er i stand til, og som i sine gibrish-passasjer kan minne sterkt om Sidsel Endresen.

Han, som kaptein på seilskuta loser de syv matrosene gjennom passasjer av lekne duetter, lavmælte kammermusikalske perler og stormfulle kast i full storm. Et sterkt lag, som landsetter 40 forholdsvis streite improminutter med mange sterke øyeblikk bl.a. fra trompetist Lønning og pianist Asheim, men som mest av alt nok bærer preg av dokumentasjon.

Svein-Magnus Furu TALKING COWS «Almost Human» MORVIN RECORDS/JAZZSICK RECORDS MRVN 9 5049 JS Noe skal jo barnet hete og da er vel Talking Cows nærliggende? Bak dette noe spesielle navnet skjuler det seg en relativt fersk nederlandsk kvartett leda av tenorsaksofonisten Frans Vermeerssen og pianisten Robert Vermeulen.

Sammen med bassisten Dion Nijland og trommeslageren Yonga Sun gir de oss ei pakke bestående av åtte låter gjort i studio og to spilt inn live i løpet av fjoråret. De to bandlederne har skrevet all musikken.

Utgangpunktet for musikken til Talking Cows er hardbop-uttrykket fra slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet. Spesielt Vermeulen har sine røtter i mainstream-tradisjonen, men etter hvert har han også henta solide impulser fra Thelonious

Monk og sin egen landsmann Misha Mengelberg.

Det betyr at låtene og musikken i all hovedsak er melodisk, hardtsvingende og med et solid trøkk. All ære til de to lederne for å holde fyr på bålet, men beholdninga her er likevel trommeslager Yonga Sun som må være et talent av meget spesiell karakter. Han sørger for å holde koken hele veien og er i besittelse av et dynamisk arsenal av en annen verden. Han lar ingen av sine venner få slappe av et eneste sekund og han driver musikken framover på et imponerende vis.

Dette er et helt OK band som spiller helt OK musikk. Det er bare det at innenfor dette landskapet så befinner det seg så vanvittig mange gode som gjør at jeg ikke tror Talking Cows kommer til å markere seg kraftig. Det kan derimot trommeslager Yonga Sun gjøre.

Tor Hammerø

nere mellom altsaksofon, tenor og fløyte. På «Back on Track» har han også bidratt med spennende og ikke minst gode komposisjoner. Både «Pimblet’s Pie» og «Minor Stretch» kan vente seg et langt liv på bandets setlister. Ellers har Wagnberg og William-Olsson levert henholdsvis fire og fem låter hver, ved siden av Edge sine tre. Her finner vi fine låter som «Silly Hat Walk» og «New Swede Blues», signert William-Olsson, og ikke minst tittelsporet «Back on Track» (bandets nye vignet kanskje) og «Wimbo Wa Jua», signert Wagnberg. En stødig Ellingsen holder det hele fint sammen.

Etter 20 år på jobb i svett smoking kan vi bare konstatere at The Real Thing holder koken og kan fortsette sin misjonsvirksomhet på både CD og scene. Gratulerer med jubileum, gutter!

Jørgen Damskau

THE REAL THING «Back on Track»

TROMBONE SHORTY «For True» VERVE 0602527693798 Under årets Moldejazz satte trombonisten Trombone Shorty (Troy Andrews) Alexandraparken på hodet med sin medrivende New Orleansmusikk. Vi syntes det var tøft av Moldejazz å booke et av USAs nye store jazzeksportvarer for å gjøre konserter for et publikum som kanskje ikke akkurat var på plass for å høre jazz, men…

På Trombone Shortys nye innspilling «For True» har han med seg sitt mer eller mindre faste band, bestående av gitaristen Pete Murano, bassisten Mike Ballard, trommeslageren Joey Peebles, barytonsaksofonisten Dan Oestreicher og tenorsaksofonisten Tim McFatter i tillegg til flere gjester. Rebirth Brass Band, gitaristene Warren Haynes og Jeff Beck, vokalistene Kid Rock, Ivan og Cyril Neville med flere.

Musikken befinner seg helt klart i utkanten av hva som kan regnes inn under jazzbegrepet. Det er partymusikk fra start til mål, og Trombone Shorty «himself» bidrar med mye fint trombonespill og vokale innslag. I tillegg spiller han også trompet, orgel, trommer, piano, keyboards, synthbass og perkusjon, så man kan ikke akkurat si at den unge herren ligger på latsida.

Det hele er funky, med hylende trompeter og saksofoner som «gir jernet», og selv om dette ikke akkurat er vår favorittmusikk, kan vi ikke annet enn å like det vi får servert.

Det er, i motsetning til mye annet vi får servert fra Sambandstatene, ekte vare. En slags oppdatert Last Poets, hvis noen husker dem, samtidig som alle funkelementene er inne.

Morsomt på fest, men kanskje ikke

Paul Wagnberg ( Hammond B3), Staffan William-Olsson (g), Dave Edge (s, fl), Torstein Ellingsen (dr)

REAL RECORDS RT 122-2 For meg er The Real Thing først og fremst et liveband og bandet har vært en sikker vinner på utallige festivaler og klubbkvelder siden oppstarten i 1992. Ulastelig kledd i smoking med tversover og antiperspirant under armene. Med smittende og ikke minst synlig spilleglede har bandet vært en utmerket måte å få ihuga jazzskeptikere inn i konsertsalen eller klubbene på – og med påfølgende «frelse». Det er bandets styrke, men kanskje også dets svakhet. Til tross for musikernes fremragende håndverk og «musicianship», kan en time foran CD-spilleren fortone seg noe forutsigbart, om enn trivelig. Men de er for så vidt unnskyldt. En CD fra The Real Thing er kanskje først og fremst et visittkort til arrangører og publikum som har et besøk i vente.

En måte å fortelle hvor bandet står nå og hvilke låter som er bandets verktøykasse for at Wagnberg på ny skal kaste seg ut i halsbrekkende kor med brett og pedaler, eller for at William-Olsson skal levere gitarkor av beste merke.

For oss som har fulgt bandet siden oppstarten er det vanskelig å bli kvitt bildet av en lett slentrende Sigurd Køhn som leende kroer seg over kollegaenes solistiske prestasjoner eller med alten skjevt plassert i munnviken - med en eim av Pepper.

Dave Edge har fått den litt utakknemlige jobben med å ta hans plass. Edge er en høyst oppegående og kompetent erstatter og tilfører bandet flere klangvalører ved å alter-

noe jeg vil hygge meg med i heimen en snøtung februarkveld.

Jan Granlie EVA TRONES «Tango for en» Eva Trones (v), Tore Johansen (tp, flh, mel), Finn Robert Olsen (g), Jan Gunnar Hoff (p), Gjermund Silset (b), Finn Sletten (dr)

INNER EAR INEA14 Nord-Norge har opp gjennom tidene hatt en rekke sterke tekst- og låtskrivere: Jack Bertsens politiske sanger, Sverre Kjeldsberg helt fra Pussycats til «Sami Ædnan» og videre til Hålogoland Teater, Kari Bremnes, Petter Dass, Halvdan Sivertsen – og ikke minst Terje Nilsen, Norges største, musikalske bohem, i følge flere kilder nordpå. Han bidro bl.a. til Halvdan Sivertsens suksesslåt «Mjelle», og sikkert ei røys med andre låter jeg ikke husker i farten.

På «Tango for en» blir noen av hans musikalske perler presentert i jazzdrakt, praktfullt fremført av sangerinnen Eva Trones. Med Tore Johansens nydelige trompetspill, og ikke minst Jan Gunnar Hoffs lydhøre pianospill, bør denne plata bli en like stor suksess som flere av de jeg har nevnt over.

Ingenting er påtatt eller kunstig.

Trones klarer å formidle Nilsens låter på en ærlig, klar og fin måte.

Likevel kan vi savne opphavsmannens dype bass innimellom, men det får kanskje komme på oppfølgeren.

Om Terje Nilsen ikke akkurat var et markedsføringsgeni når det gjaldt egen karriere, får vi håpe at herrene bak Inner Ear-selskapet klarer å spre denne plata ut til det ganske land.

For her er det mye musikk som bør høres av flere enn de med postnummer 8000 og der omkring. En vakker innspilling!

Jan Granlie SVEND UNDSETH «Neon Jazz Continuous» Svend Undseth (s, keyb), Sven Kalmar (dr), Børge Olzen (g), Bjørn Ek (b), Arne Kollandsrud (tr, flh), Hege Heisholt (trb), Kjell Folkedal (p), Bugge Wesseltoft (p), Terje Sakkestad (p), Kristen Svendsen (b), Øivind Madsen (b), Harald Salater (b), Michael Landin (g), Daffi (g), Erik Wesseltoft (g)

PV RECORDS NORWAY 1101 Svend Undseth spilte ingen sentral rolle i norsk jazz forrige gang jeg hørte om han - det vil si med fusiongruppa Vanessa på 70-tallet. Det kommer han ikke til å gjøre etter dette «comebacket» heller.

I det stille har Undseth vært til stede hele veien siden Vanessa-perioden.

Han har jobba med alt fra ambientelectronica via musikk for ballett, video, TV-program og multimediaforestillinger. Han har også jobba jazznytt [83]

ANMELDELSER

sammen med Jan Simonsen i bandet USB og med duoen Prima Vista.

På mange vis har Undseth returnert til røttene sine med «Neon Jazz Continuous». Jazzrock eller fusion er fundamentet for de 13 låtene som Undseth har skrevet, arrangert og produsert. Dessverre er verken låtene eller det som blir spilt spesielt minneverdig.

I mine ører har dette uttrykket på mange vis gått ut på dato. Mye har skjedd i jazzverdenen siden 70-tallet, men Undseth har ikke greid å henge med i utviklinga. Hylende gitarer over et ganske så steady og kjedelig beat eller luftige ballader uten spesielt mye substans holder ikke lenger og når solistprestasjonene heller ikke snakker til meg, så er det ikke så mye igjen.

Tor Hammerø SACHAL VASANDANI «Hi-Fly» MACK AVENUE MAC 1060 Dette må være første gangen jeg har hørt en jazzversjon av en Amy Winehouse-låt, men den amerikanske sangeren Sachal Vasandanis tolkning av «Love Is a Losing Game» er slett ikke ille. Vasandani synger med flott klang, og stor stemmebeherskelse.

Det blir aldri helt crooner-glatt i Kurt Ellings ånd, men det er til tider rett i nærheten. Vasandani viser likevel at han kan mer. På duetten med Jon Hendricks på «One Mint Julep» tar det helt av, og den unge amerikaneren får virkelig vist at han også kan synge med kraft og ikke minst humør. Til å backe seg opp har han en standard oppsatt pianotrio, men forruten nevnte Hendricks, så dukker det opp en tenorsaksofon og en trompet på noen av låtene. Et par av komposisjonene har han skrevet selv, ellers er det et nennsomt utvalgt knippe låter, som viser at han nok er en bedre vokalist enn komponist enn så lenge. Jeg kunne likevel ønsket meg flere låter som utfordret mer enn hans evne til å strekke stemmebåndene. Høydepunktene er nevnte «One Mint Julep» og Gershwin-låta «There’s a boat that’s leaving soon for New York».

Roy Ervin Solstad VELODRONE «The Beenhouse Session» HK RECORDS HKREC1101 Hvis man skal kalle noe nyere, rent svensk band for en stjernesammensetning, så kommer man kanskje ikke unna det relativt nystartede Velodrone. Jeg gikk selvsagt glipp av konserten de hadde under fjorårets Umeå Jazzfestival, en konsert som ble en skikkelig «snakkis» etterpå. abonner på jazznytt www.jazznytt.no [84] jazznytt

Derfor måtte jeg aliere meg med saksofonisten Fredrik Ljungkvist, som sendte meg CDen i bytte mot å kunne bruke noen bilder av hans band Yun Kan 10.

Men for et bytte! Velodrone er et band som befinner seg innenfor det moderne, akustiske uttrykket. Samtidig beveger de seg vidt rundt i landskapet. Litt balkan, litt arabisk, litt svensk – i skjønn forening. Bandet består av nevnte Ljungkvist som med et par unntak trakterer klarinett på denne plata, i tillegg til tenorsaksofon. Videre har man med violinisten Salem Al Fakir, som de fleste kjenner fra mer poprelaterte prosjekter. Jonas Östlund spiller piano og dragspel, mens Mats Karlsson spiller oud og mandolin samtidig som han også synger. Basspillet blir tatt hånd om av Filip Augustsson og trommene av Fredrik Rundquist, og det perkussive av Ola Bohtzén.

Sammen har de laget en himmelsk lapskaus av kjente og ukjente musikalske vridninger, som både er nyskapende, kreative og svingende.

Mye er det man kaller «etnisk», men vi får også groovende jazz innimellom all verdensmusikken. Her gjør pianisten Jonas Östlund en strålende innsats.

Alle musikerne har denne musikken inne, og trakterer den med aller største finesse og glede. Spesielt synes vi Fredrik Ljungkvist kommer godt ut av det.

Alle låtene er skrevet av Mats Karlsson, med unntak av «Rosa» som Salem Al Fakir er ansvarlig for.

Velodrone er et band som kan velte en hver jazzklubb de slipper til på.

Så hvorfor ikke starte med å invitere dem til en eller annen norsk jazzfestival i 2012?

Jan Granlie RICARDO VILLALOBOS & MAX LODERBAUER «Re: ECM» ECM2211/12 De to elektronikere Villalobos og Loderbauer har med Manfred Eichers velsignelse fått lov til å plukke innspillinger fra hans plateselskaps katalog med sikte på såkalt «remixing» og har utviklet et dobbeltalbum, hvor det benyttes musikkstykker av bl.a. Christian Wallumrød, John Abercrombie, Miroslav Vitous, Louis Sclavis og Paul Motian samt av partiturkomponister som Alexander Knaifel, Paul Giger og Arvo Pärt. Min umiddelbare skepsis til remix-musikk henger seg på at jeg aldri husker å ha hørt noe remix som forbedrer, tilfører eller beriker den originale kilden. I albumnotene beskriver de to elektronikere både allmenne og spesifikke prinsipper for remix-prosessene: Bl.a. om miksingen av de akustiske

og elektroniske kraftfelter under hensyn til å bibeholde hele frekvensområdet, som de opprinnelige instrumenter til sammen strekker over. Og at det opprinnelige romslige lydbilde måtte transformeres elektronisk til en fornemmelse av elastisitet og pulsering i en surreal tidløshet – og derved kunne formidle en ny sensitivitet. Musikken skulle kunne initiere en emosjonell og dansant kvalitet for lytteren kanskje (tenker jeg) gjennom en livfullhet, som kan genereres via den spontanitet og intuisjon – dvs. improvisasjon – som de to utfolder med deres «live-mixing-board-system» anvendt på utvalgte loops, slik de er samlet opp fra arrangerte sekvenser i de originale stykker.

Well, well! Det uklart tenkte blir alltid uklart sagt – og her godt forsterket av undertegnedes komprimerte referat.

I min forutsetningsløse, men åpne, lytting lykkes det meg ikke å oppleve noen form for egenverdi, som for eksempel en større emosjonell kvalitet, i det elektriske produkt.

Heller ikke lykkes det «to align our own music with their characteristics» eller «to keep the organic and the electronic in balance». Tvert imot virker originalstykkene sterkt utviskede, bortsett fra de fire stykker fra Alexander Knaifel, der sopranen Tatiana Melentava får rom for sin stemme, mens elektronikken glir hengivent på hennes toner.

Nei, noen fruktbar syntese av de organiske originaler og deres elektroniske bearbeidninger hører jeg ikke.

Dette forblir i min oppfattelse en livløs, klinisk syntetisk ambient parasittmusikk. Og som elektronisk musikk må jeg foretrekke at utøverne skaper fra egen indre kilde.

Bjarne Søltoft GERALD WILSON ORCHESTRA «Legacy» MACK AVENUE RECORDS MAC 1056 Det er på ingen måte for sterkt å kalle 93 år unge Gerald Wilson for en av jazzens virkelig grand old men. Helt siden slutten av 30-tallet har (den tidligere) trompeteren, komponisten, arrangøren og storbandlederen spilt ei viktig rolle i amerikansk storbandjazz og «Legacy» forteller oss at veteranen fortsatt er i storform.

Wilson har skrevet og arrangert all musikken her, bortsett fra to låter som henholdsvis sønnen Anthony Wilson, som mange vil kjenne igjen som Diana Kralls gitarist, og barnebarnet Eric Otis har ansvaret for.

Otis er sønn av den forhenværende soulstjerna Shuggie Otis og den andre bestefaren er rhythm and blues-pioneren Johnny Otis. Som man vil skjønne er det ikke så mye

galt med genene der i gården.

Musikken er delvis en suite i sju satser som Wilson skrev på bestilling fra jazzfestivalen i Chicago: «Yes Chicago Is…». Melodien er den samme, men fargene, harmoniene, tempiene og stemningene varierer fra spor til spor. Dessuten har Wilson tatt utgangspunkt i musikk fra store klassiske komponister som Stravinsky, Debussy og Puccini og laga utmerka storbandjazz av det.

Når han så omgir seg med et storband befolka av noen av de aller beste musikantene Sambandsstatene kan fremvise som Renee Rosnes på piano, Lewis Nash på trommer, sønnen Anthony på gitar, Antonio Hart og Gary Smulyan på saksofon, Sean Jones og Jeremy Pelt på trompet og Luis Bonilla og Douglas Purviance på trombone, så er det meste i trygge hender. Jeg savner forresten opplysninger om hvem som er solister underveis, men musikken blir sånn sett ikke noe dårligere av den grunn.

Gerald Wilson har vært med, sammen med alt og alle, og den fantastiske bildecollagen som følger med viser oss hvilken utrolig karriere han har opplevd. Det er hyggelig å kunne slå fast at han i svært så voksen alder fortsatt har det som skal til for å lage glitrende storbandjazz.

Tor Hammerø JESPER ZEUTHEN TRIO «Live» BLACKOUT 035 En tankelek har satt seg fast, som er slik: Hadde Albert Ayler vært født i Danmark, ville han sikkert ha lydd som Jesper Zeuthen og hadde endog neppe vært død.

Men Ayler er død og var ikke født i Danmark, hvorimot Zeuthen er født i Danmark og er mer levende enn noensinne. Hvor heldige danskene er! Det er noe basalt dansk i Zeuthens tonespråk, både melodisk og improvisatorisk. Ikke den idylliske bøkeskogslyrisme, men snarere den forblåste lynghedens karskhet. Hans tone rommer den samme mystiske spiritualitet som Albert Aylers. Den er som en brennende og sviende ild, som renser og gir ny livsfølelse.

Dette fremstår tydelig når man lytter til Zeuthen-trioens annet opus, som følger fjorårets studioinnspilte «Jesper Zeuthen Trio» (anm. Jazznytt nr 06-2010). Denne gang har gruppen innspilt live i LiteraturHaus på Nørrebro i København.

Gruppen har på unikt vis skubbet vanlige lydtekniske idealer til side og valgt det tidligere, nå ommøblerte, kirkerom for dets akustikk, for med større vekt på balladespill og uten bruk av forsterkning å fremheve det autentiske og det rustikke som opplagte karakteristika for trioen. Ge-

ANMELDELSER

vinsten i hørbar identitet overgår langt tapet i lyddetaljer. Med oppreist ro fremstår trioen som en urkraft i sannferdig musisering.

Samspillet er nærmest telepatisk. De to unge, Adam Pultz Melbye på bass og Thomas Præstegaard på trommer, driver de pulserende lydlag frem med en lyttende, samstemt nyansering som kjørte de tandemsykkel, samtidig som de «leser» og følger Zeuthens bevegelser i musikken – slik også nestoren på fullt demokratisk vis velger nye veier, utfordret av de to. Slikt blir det monumental musikk av.

Bare ett tema går igjen fra studioCDen. Denne gang er det mer enn tre ganger så lang tid med «Solajma i solen», og det tåler hun uten å bli svidd, selv om den smukke ballade utvikler seg fra rolige, men faste, kjærtegn mot mer ilter hete, og Præstegaard til sist melder storm.

Musikken fører over i «Efter Stormen», hvor uroen fremdeles murrer i rytmen, mens Zeuthen i en langsom call-tune med besvergende vibratotoner når frem til en rolig pauserende strofe av milde toner.

Endelig setter han seg med «Marie på Bænken» og taler ømt og takknemlig til henne i et erkedansk ballade-tonespråk. Og slik slutter denne tredelte epistel i fryd og fred.

Men innen da har det «Naturligvis» gått «Sin Skæve Gang» langs «Husene På Volden» – i henholdsvis en heftig calypso à la Sonny Rollins, en vibrert og vibrerende ballade med minnelser til Sidney Bechets sopransaksofonspill og endelig en ekspressiv flukttur i hurtige tonerrekker.

LiveCDen er fullt på høyde med studioplaten, som vårt søstermagasin Jazz Special i Danmark kåret som årets danske jazzplate i 2010, men er også et kjærkomment komplement til denne og bekrefter således trioen som en av de aller viktigste i nordisk jazz i disse år. Her er livseliksir til vinter og vår i flere år.

Bjarne Søltoft ØSTERGAARD ART QUARTET «Stories from the Village» Per Jørgensen (tp, voc, darabouka), Kasper Tranberg (tp, flh), Marc Ducret (g), Michala Østergaard-Nielsen (dr, perc)

BOOGIEPOST BPCD011 Den unge københavnske perkusjonist Michala Østergaard-Nielsen er en egensindig dame med kompromissløse ideer om musikalsk utøvelse. Med sin Art Quartet har hun dannet et komp med sterkt erfarne personligheter uti ukonvensjonell, fri improvisasjon.

Ti kollektivt krediterte stykker av lengder på to til åtte minutter fremstår i varierte stemninger og instrumentelle fokuseringer, hvor

musikernes subtile og hengivne posisjoner bestandig er til stede. Per Jørgensens guddommelige ur-vokalisme er et avgjørende aspekt, og hans fengende trompetspill kontrasterer fint Tranbergs runde trompetlyd i nyanserte kontrapunktiske møter. Franske København-residerende Marc Ducret er en trollmann i dynamikk og koloritt og fremtrer spesielt som avgjørende initiator og oppbygger i den underfundige lydgletsjer «Playing under the Orange Tree».

Kapellmester Michala Ø. har gjennom den gjensidige musikalske empati hos sine medspillere lykkes med å realisere sitt idémessige konsept. Som medspiller i ensemblet er hun en inciterende kommentator med lys og luftig klang. Generelt virker hun mer som perkusjonist med et overveiende vertikalt spill enn som en fremaddrivende jazztrommespiller. Om dette er følgen av et bevisst valg eller en begrensning i ferdighet kan jeg ikke avgjøre, men som bevisst radikal musikkskaper er hun iallfall i fremste rekke.

Under optimal åpen lytting og stor værensbevissthet frembringer gruppen tonale mønstre av myke, harmoniske klanger og skarpe dissonanser, som tidvis tegner intrigerende lydlandskaper og tidvis former tryllebindende fortellinger. I «1815» høres Tranberg helt solo på harmonisk helende, reveljeaktig trompet. I «Little Tiger» utfolder et skikkelig jazz-improvisert forløp seg, der Marc Ducrets el-gitar sammen med Østergaards trommer skildrer en lystig lek med det ikke helt ufarlige kattedyr. I den lengre «The Storyteller» brytes Ducrets akustisk tørre gitar med Jørgensens absurd rabulerende vokal i en sær østlig tonalitet, før forløpet skifter karakter, når Tranberg på flygelhorn og Østergaard etter tur tar over. Og «Varanasi» tar avsett fra rolige flater av toner fra flygelhornet og gitaren samt Jørgensens vidt vandrende stemme, som sluttelig finner sammen med trommen om en slags verdensorden.

CDen «Stories from the Village» drar en inn i et lydunivers med særegne kombinasjoner av lys og mørke, fred og uro, mildhet og mystikk, hvor man ønsker å bli – ikke minst når den avsluttende «A Prelude to You» stryker en med håret i nennsomt, melankolsk stemningsleie, badet i Jørgensens mutede trompet og Tranbergs åpne ditto.

Bjarne Søltoft

Neste Jazznytt er ute rett før påske abonnér på www.jazznytt.no

KORTSPILL Pianisten Rune Öfverman er en veteran i svensk jazz jeg ikke har hørt siden sekstitallet. På «Glenn Miller is missing» (GAZELL) tar hans trio for seg låter fra Millers repertoar, og det hele gynger og swinger lett og grasiøst, hjulpet av vispetrommer med snert fra Ed Thigpen og solid basstøtte fra en ung Mads Vinding. Öfwerman leverer distinkte fraser, passe blanding av singlenotes og blokking med fin timing i variasjon mellom å henge på rytmen og spille rett på beatet. Men selv ikke denne trioen greier å få særlig ut av innledende «In the Mood», mens den derimot tilfører supersvisker som «Moonlight Serenade» og «Little Brown Jug» elementer vi ikke visste lå gjemt der. Trivelig skive som anbefales.

Jeg har alltid hatt sans for Jan Kaspersens musikk. Han skriver gode melodier og arrangementer – ofte for tre/fire blås og komp, så også på «Black Rabbit Suite» (OLUFSEN RECORDS). Likevel synes jeg noe av fandenivoldskheten fra tidligere produksjoner har forsvunnet. Her kontrasteres to lystonede saksofonister (Christina Von Bülow, alt/Jacob Dinesen, tenor) mot Mads Hyhnes margfulle trombone. Suitens første del «Repose and Meditation» kan virke noe stillestående, mens det løses opp i del to «Playground» - for så vidt naturlig ut fra den musikalske programerklæringen. Kaspersens tonale landskaper viser fortsatt spor av Mingus og Ellington. Nils Bo Davidsens bass og særlig Ole Rømers varierte trommespill løfter musikken og bidrar til å gi den temperatur. Ikke mye nytt, kanskje – men god og velspilt kleinkunst.

Det musikalske utgangspunkt for «Songs from the Chateau» (CANDID) med bassist Kyle Eastwoods kvintett er et par tiår yngre, men virker å være vel så vanskelig å formidle med nye vinklinger. Proft utført jazzrock, med etniske influenser, der materialet består av ni Eastwood-tema. Musikk i denne sjangeren blir lett forutsigbar, og det er en slags «sameness», som engelskmennene sier, over forløpene her. Likevel virker det som noen av Eastwoods tema inspirerer spesielt trompetist Graeme Flowers og saksofonist Graeme Blevins til å vise at de har potensial. Slik musikk må ha rytmisk liv, men her synes jeg det i perioder låter stivt og firkantet.

Anmelderen skylder å gjøre oppmerksom på at stilen ligger et stykke unna hans preferansetopp, så det er mulig andre liker dette bedre, for alt er velspilt og muligens småhipt.

Jeg har aldri hørt tenorsaksofonisten Alex Lopez før. På «We can take his boat» (EGET SELSKAP) framstår han som teknisk dreven i standard postbopstil – anbefalinger fra lærere som Jerry Bergonzi og Georg Garzone forteller vel litt – men han viser at han er på sporet av egen personlighet. Tonekvaliteten er lys, og han spiller mye i høyt register – i raske tempi med en direkte, kontant og «kjapp» frasering – et øyeblikk lurte jeg på

om han spilte altsaksofon. Kvartetten, (pluss gitar på fem spor) der bare den fine bassisten Linda Oh er kjent for meg, framviser samme kompetente håndverk, selv om jeg synes trommeslager Norman Edwards ofte dreper flowet med voldsomme krashcymbal-markeringer.

Petter Pettersson Patrizio er visstnok en italiener som har deltatt i Melodi Grand Prix. På hans utgivelse på JAZZselskapet Concord, med den slående tittelen «Patrizio» er det bare en ting å si: Ågubbevarramegvælsåfæltagitt!

Giovanni Granelli Deep Schrott består av fire bassaksofonister som gjør ni låter av Bob Dylan pluss fire av Hanns Eisler på «Plays Dylan & Eisler» (POISE EDITION). Wallie Kaiser, Andreas Kaling, Jan Klare og Dirk Raulf har det tydeligvis morsomt med å gjøre kjente låter om til en særegen jazzform. Innimellom er det også morsomt, men på ei hel plate blir det litt verre. Alle låtene er kjente og kjære, og som prosjekt på en klubb eller festival kan kanskje dette fungere. Men som inspirasjon og hygge i heimen blir det litt slitsomt.

.

I Dygongs debutplate (?) «The E Sessions»(ILK), møter vi den danske pianisten Jacob Anderskov, vår egen utflyttede saksofonist Torben Snekkestad, perkusjonisten Ying-Hsueh Chen og sangeren (sopranen) Helene Lang i en ytterst løs innspilling med moderne, klassisk musikk i nært samspill med nyere jazzformer.

Jeg skal ikke påstå at jeg forstår alt som foregår på denne plata. Om praten som går er ment å gjøre det hele mindre skummelt, eller om det er en del av det musikalske uttrykket?

Men det er en interessant prøve å lytte seg gjennom stoffet noen ganger. Man oppdager hele tiden nye ting, selv om man som lytter blir sittende igjen som et spørsmålstegn innimellom.

LAIA GENC er en ung pianist fra Köln, som med «Liaison Tonique - Australian & Beyond» (EGET SELSKAP), gir oss to plater med vakker og interessant pianotriomusikk (utvidet til kvartett med saksofonisten Adam Simmons som gjest på andre-CDen, som er innspilt i levende live). Med seg i trioen (denne gang) har hun bassisten Sebastian Gramss og trommeslageren Nils Tegen. Dette er jazzmusikk som smiler til oss gjennom alle sporene.

Det er vakkert og i nært slektskap med Helge Lien, e.s.t. og en del andre i det landskapet, men hun utmerker seg med også å trekke tradisjonene til eldre pianister inn i spillet.

Laia Genc er en pianist man bør låne øre til. Nå er nok denne innspillingen temmelig vanskelig å få fatt i i de få platebutikkene som er igjen i landet, men hvis du prøver på hennes hjemmeside, www.laiagenc.com, så hjelper hun deg sikkert.

Jan Granlie

jazznytt [85]

FRISPARK

b{? Åç ÅtÇA \ ÄÉäx {|Å áÉ {xËÄÄ ÇxäxÜ ~ÇÉã TÄÄ Åç Ä|yx |á }âáà t áÑtÜx uâà \ wÉÇËà vtÜx j{xÇ {x àt~xá Åx |Ç {xËá tÜÅá g{x ãÉÜÄw |á uÜ|z{à tÄÄ Ü|z{à

THE GIFT OF A GOLDEN VOICE Jeg traff denne mann på en fortausrestaurant syd i verden, nærmere bestemt på Henry’s Bar, og det skjedde i Vence, en by ved foten av fjellene i Provence, der jeg alltid tilbringer jul og nyttår.

Denne engelske gentleman var grå ved tinningene og kjørte rundt i en åpen Triumph sportsbil.

Jeg sitter med min kaffe, men mannen insisterer på å spandere øl, og etter et par øl forteller så denne mann at han er forelsket. Jeg spør hvem han er forelsket i, og han svarer «I’m in love with the GPS woman». Jeg er forelsket i damen i GPS-en. Jeg tenker da straks at denne mann er skjør på nøtten, at han har bier under panseret, men så forklarer han hvorfor. Han forteller hvordan han elsker stemmen hennes, den milde og sensuelle stemmen hennes, som alltid uten bebreidelser forteller ham hva han skal gjøre. «Om hundre meter, ta til venstre». «Ta til venstre».

Og så kommer vi til det viktigste, nemlig at dersom denne mann glemmer å svinge til venstre, da sier hun, som om ingenting hadde hendt: «Snu i første rundkjøring, og ta til høyre. Snu i første rundkjøring og ta til høyre».

Ikke antydning til klage eller fiendtlighet, bare mild overbærenhet, kvinnelig ynde og zeninspirert ro. For denne mann er hun blitt Drømmekvinnen. Deres relasjon er perfekt, det eksisterer ikke den minste nanopartikkel av problemer i deres forhold. Uansett hva han gjør feil, er hun [86] jazznytt

like rolig, like forførende sensuell og like uforstyrrelig avbalansert. De to er, i denne manns hode, den perfekte match. Denne mann er nå i ferd med å spore opp damen, fordi han drømmer om at hun skal bli hans brud. For en så sensuell stemme finner man ikke overalt. Den er en gave fra oven, og alle vet jo hvor himmelropende umulig det er å elske en person dersom man hater denne personens stemme. Du kan være så vakker som Eurydike, men det hjelper ikke hvis du høres ut som et pipende esel når du åpner munnen.

og fasonger som ville gifte seg med dem - usett.

Jeg tenker her for eksempel på Leif Dubard, radiostemmen over alle radiostemmer, som for eksempel sa: «Oslo. Vi får en kort pause». Eller: «Vi hørte Kjell Bækkelund spille pianokonsert nummer 21 av Wolfgang Amadeus Mozart».

Stemmen, vårt mest sexy organ. Tenk bare Betty Carter, som undertegnede var så heldig å oppleve i Kongsberg, og som snudde opp ned på det meste jeg hittil hadde trodd feil om jazzsangerinner. Eller Billie Holiday, der hver strofe ga bilder av et liv i det ytterste av lidelsens og lidenskapens ytterkanter, eller Leonard Cohen, som sang en hvilken som helst kvinne i seng ved hjelp av en vilkårlig valgt dyp tone. Elvis Presley bør man heller aldri glemme, mitt poeng er at disse menneskene erobret verden ved å bruke stemmen, they were born with the gift of a golden voice, selv om sistnevnte dog i tillegg brukte noen hittil uhørte og usette hoftebevegelser.

Og det er derfor jeg tror på denne manns forrykte forelskelse. Jeg tror ham når han sier at han skal finne sin drømmekvinne og gifte seg med henne, men jeg har liten tro på selve ekteskapet, for, hvis denne kvinne omgir seg med en slik stemme, vil alle menn straks begjære henne. Det vil ble et sant helvete for vår mann å holde rivalene unna. Så derfor håper jeg for begges skyld at han aldri finner henne, men at han i sin burgunderrøde Triumph sportsbil duver inn i sitt livs solnedgang mens han hører henne si: «Ta til venstre. Ta til venstre. Ta til venstre...»

Tenk på radioens ansiktsløse NRK-hallomenn, som i femti- og sekstiåra fikk sekkevis med fanpost og parfymerte brev fra kvinner i alle aldre

Damer over hele landet gikk fra vettet over Leif Dubards vidunderlige, maskuline stemme. Leif Dubard kunne få titusener av kvinner til å gå fra konseptene i henrykt avstandsforelskelse ved å si: «Oslo: Vi får melding om fisket».

Dagfinn Norbø er tekstforfatter og artist, og beretter under vignetten «FRISPARK» om sitt forhold til jazz

VELKOMEN TIL VOSSA JAZZ 30. MARS — 1. APRIL 2012 www.vossajazz.no

TINGINGSVERK: KARL SEGLEMAMADOU & MARIAMNILS PETTER MOLVÆRINGRID LUKAS BUGGE WESSELTOFTFARMERS MARKET GUNHILD SEIMARILD ANDERSEN/CARSTEN DAHL/JON CHRISTENSENMARC RIBOTBRAZZ BROSSMARILYN MAZUR OG MANGE FLEIRE

FØLG OSS PÅ

f JESBOKA

B-BLAD jazznytt

JAZZNYTT 02:2012

Smakebiter S mak ke ebi te er r fra fra varen va ar ren e 2012 2012 Trondheim Jazzorkester med Eirik Hegdal Motif feat. Axel Dörner og Michel Thieke Petter Wettre Next Generation Dag Arnesen Norwegian Song Joshua Redman Trio (US) Hilde Louise Asbjørnsen

Dianne Reeves (US) Solveig Slettahjell Randi Tytingvåg Goran Kajfeš Susanna Norway & UK - a musical celebration

Spin Marvel, John Paul Jones og Nils Petter Molvær med flere Christian Wallumrød, Garth Knox og Karl Seglem

KJØP K JØP J SESONGKORT SESONGK KORT FOR V Å ÅREN 2012 20 012 FOR VÅREN

Kun 1200,1200 0,(700,- stud) stud)

Food med Eivind Aarseth og Prakash Sontakke

Fri entré på alle konserter kon nserter en hel sesong g! sesong!

Jaga Jazzist og Britten Sinfonia

design - www.waggestad.no

In The Country med BJ Cole

PAOLO VINACCIA / AHMAD JAMAL / SIEGFRID LOCH OG ACT / HVEM HAR MAKTA I NORSK JAZZ? / WIMP OG SPOTIFY / JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011 / PER ODDVAR JOHANSEN / VILDE & INGA / BORDERLINE / SAM RIVERS / FESTIVALER HJEMME OG UTE / ANMELDELSER / FRISPARK MED MYE MER

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

Sidsel Endresen og Philip Jeck

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 02:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

PAOLO VINACCIA

Les mer om programme programmet et på www.nasjonaljazzscene.no www.nasjonaljazzscene.no Billetter kan kjøpes på www.billettservice.no www.billettservice.no Søndagsjam hver søndag søndaag - Gratis!

01

Karl Johans Jo ohans gate gate 35

9 773327 248011

AHMAD JAMAL / ACT 20 ÅR / PER ODDVAR JOHANSEN / VILDE & INGA / BORDERLINE / HVEM HAR MAKT I NORSK JAZZ? / WIMP OG SPOTIFY - ELLER INGEN AV DELENE ?/ SAM RIVERS / SKYT IKKE PÅ PIANISTEN / ALL EARS / SORTLAND JAZZFESTIVAL / BARENTSJAZZ / PENANG ISLAND JAZZ FESTIVAL / WORLD OF GLASS / LONDON JAZZ FESTIVAL / WINTERJAZZ, KÖLN / ALL EARS / JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011 / ANMELDELSER / FRISPARK