Jazznytt 05:2011

26.09.2011

10:48

Side 1

B-BLAD jazznytt

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

JAZZNYTT 05:2011 MISHA MENGELBERG / ELDBJØRG RAKNES / BARRY GUY / JOHN TAYLOR / LAGE LUND / SIV ØYUNN KJENSTAD / ERIK JOHANNESSEN / BOSSA NOVA / THE BIG LOVE / EIDSVOLL STORBAND / BELGISK JAZZ? / SOMMERFESTIVALENE / ANMELDELSER / FRISPARK

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

Smakebiter fra programmet på Victoria P 1VU ,ILYZVU .YV\W -HYTLYZ 4HYRL[ -Y¥` (HNYL +QHUNV )H[LZ» )LSV]uK )PYK @LSSV^QHJRL[Z ;OL +LJPKLYZ 3P]L3PLU! 3r]LZHSN 1VU /HZZLSS 6YJOLZ[YH VM ;OYLL 2\HYH ,TPSL 7HYPZPLU 8\HY[L[ ;OL 5LJRZ :JV[[ /HTPS[VU 7/(9(6/ :(5+,9: +H]PK :HUIVYU ;YPV MLH[ 1VL` +LMYHUJLZJV .YL[JOLU 7HYSH[V )PSS` -` 3LL 2VUP[a +HU ;LWMLY K\V :JLU[ VM :VPS

NR. 05:2011

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

på

ja

zz

H us hv Nas k: er jo fr na ed l j ag az kl zsc .1 e 9: ne 30

:ta

lk

MISHA MENGELBERG D

omslag 05 2011 versjon 02:omslagsmal

DA AISTEN FRA DET NEDERLANDSKE HØYLAND

5L^ @VYR PZ 5V^ ,UKHUNLYLK )SVVK

4¥Z[LY For fullt program: Se WWW.NASJONALJAZZSCENE.NO

design - www.waggestad.no

4H[OPHZ ,PJR! =VZZ

Jassbox - første lørdag hver måned - Nytt klubbkonsept med live jass og ,ZWLU /VYUL ZVT ZWPSSLY ÄU\YSPNL Y`[TPZRL QHZZWLYSLY MYH [HSSL[ .YH[PZ 05

Søndagsjam O]LY Z¥UKHN .YH[PZ 9 773327 248011

ELDBJØRG RAKNES / BARRY GUY / JOHN TAYLOR / LAGE LUND / SIV ØYUNN KJENSTAD / ERIK JOHANNESEN BOSSA NOVA / THE BIG LOVE / EIDSVOLL STORBAND / BELGISK JAZZ / COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL / HAGENFESTEN KULTURGYTINGA I TAFJORD / SEMINARI ESTIVI DI SIENA JAZZ / OSLO JAZZFESTIVAL / SILDAJAZZ / CANAL STREET DEBATT / ANMELDELSER / FRISPARK

omslag 05 2011 versjon 02:omslagsmal

26.09.2011

10:49

Side 2

ola kvernberg kvernbe erg

liarbird Nytt y album i salg nå!

Nytt Ny tt album:

LÅVESALG LÅ VESALG

ola kv kvernberg vernberg fioliner mathias math hias eick trompet håkon håko n kornstad saksofoner eirik hegdal h saksofoner bergmund bergm mund waal skaslien bratsjsj ingebrigt ingeb brigt håker flaten bass ole morten m vågan bass erik nylander n trommer torstein torste ein lofthus trommer

KONSERTER K ONSER O RTER O OVER V VER H HELE ELE LLANDET, ANDET T, H HELE ELE HØS HØSTEN! TEN! FFOR OR RB BILLETTER ILLETTER OG MER IINFORMASJON, NFORMASJON, SE WW WWW.RIKSKONSERTENE.NO WW.RIKSK KO ONSER RTENE.N NO jazznytt [87]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:49

Side 3

INNHOLD OKTOBER NOVEMBER 2011

12 MISHA MENGELBERG 20 ELDBJØRG RAKNES 22 BARRY GUY 24 JOHN TAYLOR 38 LAGE LUND 44 THE BIG LOVE 46 BOSSA NOVA

FORSIDEBILDE AV MISHA MENGELBERG ER TATT AV JAN GRANLIE PÅ MOLDEJAZZ 2011

05 05 06 07 08 09 11 42 48 49 50 51 52 53 54 56 57 58 62 63 64 65 67 68 69 72 73 74 86

LEDER JAZZNYTT FOR 10, 20, 30 OG 40 ÅR SIDEN NOTERT - LITT PÅ SIDEN JAZZFOTO NYTT NAVN: SIV ØYUNN KJENSTAD NOTERT SMÅSTOFF JAZZWORKSHOP FOR UNGE SKRIBENTER NOTERT BELGISK JAZZ STORBAND: EIDSVOLD STORBAND RAPPORT FRA NEW YORK JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN FARVEL TIL ...

BLINDEBUKK MED ERIK JOHANNESSEN DEBATT NOTERT SEMINARI ESTIVI DI SIENA JAZZ LEVENDE LYD: COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL LEVENDE LYD: NORTH SEA JAZZ, ROTTERDAM LEVENDE LYD: KULTURGYTINGA, TAFJORD LEVENDE LYD: HAGENFESTEN, SVERIGE LEVENDE LYD: CANAL STREET LEVENDE LYD: SILDAJAZZ, HAUGESUND LEVENDE LYD: OSLO JAZZFESTIVAL LEVENDE LYD: BLOW OUT, OSLO UTENRIKS ANMELDELSER FRISPARK

SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING

jazznytt [03]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:49

Side 4

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: norsk@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon 22 00 56 66 E-post: jazznytt@jazzforum.no Redaktør: Jan Granlie Redaksjon: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Arild Rønsen, Bjørn Stendahl, Ann Iren Ødeby Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Tor Hammerø, Lars Mossefinn, Dagfinn Nordbø, Harald Opheim, Petter Pettersson, Arild Rønsen, Britt Schumann, Bjørn Vidar Solli, Roy Ervin Solstad, Bjørn Stendahl, Bjarne Søltoft, Børge Tronrud, Astri Vannebo Foto: Svein Magnus Furu, Petter Furuseth, Jan Granlie, Jarle K. Jørgensen, Sigvor Mela, Ole Fredrik Nydal, Andreas Terlaak, Astri Vannebo

Sinikka Langeland The Land That Is Not

Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein Design: Jan Granlie Illurastrasjoner: Jan Granlie Trykk: UNITES PRESS

Arve Henriksen Trygve Seim Anders Jormin Markku Ounaskari ECM 2210

Opplag: 4 000 Priser: Abonnement: kr. 350,– for seks utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill annonser på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.

Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

Neste nummer kommer 8. desember 2011 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 06:2011 Bestilling: 01.11 Frist for produksjon av annonse: 05.11 Frist for levering av ferdig annonse (i pdf): 10.11

ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS www.grappa.no

[04] jazznytt

jazznytt er utgitt med støtte fra

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:50

Side 5

JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN

FESTIVALSOMMEREN ER OVER – MEN MINNENE OM DEN BESTÅR «En sommer er over, men minnene om den består» synger Kirsti Sparboe på radioens P1. «De gode minner som vi kan ta med oss / gjemmes i vår fantasi / Drømmer om den tiden, da vi kunne kle oss / lett for et sommersvermeri». Denne sviske av en komposisjon ble skrevet av duoen Bushor og Bruhn, og den smukke teksten var forfattet av Benny Borg. Dette er en låt som er blitt stående som et «must» på statskanalen NRK på denne tiden av året, nesten siden radioen ble oppfunnet. Dette er en innspilling som nå vil bli vernet i Kirsti Sparboes versjon enda noen år, etter at EU nylig bestemte at vernetiden for opphavsrett for slike sanger vil bli utvidet fra 50 til 70 år.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Nå var det vel ikke akkurat Kirsti Sparboe EU hadde i tankene da de gjorde denne beslutningen. Det var vel mer en tanke om at ikke hvem som helst skal få gjøre hva de vil med komposisjoner gjort av for eksempel The Beatles og andre som var grunnen.xxxxxxxxxxxxxx Men Kirsti Sparboes «En sommer er over», er en god låt å bruke som bakgrunnsmusikk når man skal scanne hjernebarken og prøve å huske hva som egentlig foregikk på sommerens mange festivaler, etter det nylig avholdte kommune- og fylkestingsvalget og etter alle de utenom-jazz-hendelsene som har skjedd i sommer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Noen opplevelser har vært fine, andre grusomme.

Her skal vi la de grusomme opplevelsene hvile. Hva som skjedde den 22. juli vil for all tid stå som et forferdelig minne for alle i Norge. Men de andre tingene kan vi derimot dvele litt ved.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Sommerfestivalene er over. Arrangørene er i ferd med å telle opp kassa og forberede seg til neste festivalsesong. I Kongsberg skifter man leder etter årets festival. Nå har Pål Fidjestøl ledet festivalen gjennom en tid med store endringer i festivalprogrammet. Fra å være en festival med frijazz som hovedelement, er Kongsberg Jazzfestival nå en festival hvor plakatnavnene beveger seg mye mer i retning av rock, blues og svært publikumsvennlige artister enn tidligere. Likevel har noen av de gamle frijazzerne i styre og stell klart å klore seg fast og beholde deler av festivalen som en yngleplass for nye og utfordrende uttrykksformer.

Sjelden har jeg opplevd så stor interesse for den improviserte og frie jazzen som det jeg så på Kongsberg i sommer. Fullt hus på duokonsert med Peter Brötzmann og Evan Parker. En haug med folk på solokonsert med Paal Nilssen-Love. Det var så vidt man kom seg inn på konsert

med bassisten Barry Guy osv. Og det var i hovedsak svært unge folk som var til stede på disse konsertene.xx Går vi videre til Moldejazz, har de beholdt sin stilling som det kollega Roald Helgheim kaller «alle jazzfestivalers mor» i Norge. Jan Ole Otnæs og hans mannskap har klart å snu en relativt dårlig festivaløkonomi til en suksess. Dette har de maktet uten å gjøre programmet nevneverdig mer kommersielt (med unntak av utekonsertene på Romsdalsmuseet). De har klart å trekke folk til de små arenaene, samtidig som de klarer å fylle de store lokalene, langt fra skrekkårene hvor det satt en håndfull personer og hørte Ornette Coleman i Idrettens Hus, og da man kunne ligge og sove på stolradene på konsert med Palle Mikkelborg, Charlie Haden og Dino Saluzzi.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I Oslo kunne man observere en svært blid festivalsjef, Edvard Askeland, under festivalen. Med et program som spenner over hele jazzhistorien, som publikum tydeligvis satte pris på, kunne Askeland smile med god grunn. Det eneste skår i gleden er at man ikke fikk til et samarbeid med den alternative festivalen «Blow Out», som samme uka holdt hus i lokalene til gamle Oslo Jazzhus på Grünerløkka. Her presenterte man et fremadrettet program med et knippe av den mest interessante jazzmusikken som produseres i dag. Alle disse festivalene og flere til, kan du lese om i denne utgaven av Jazznytt.

Samtidig med Oslo Jazzfestival arrangerte Jazznytt i samarbeid med Norsk jazzforum og festivalen et seminar for unge skribenter med interesse for jazz. Med sterke utenlandske og norske foredragsholdere ble de sju deltagerne holdt i ånde i fire dager, med foredrag om den norske jazzhistorien, hvordan man jobber som jazzjournalist i Norge, England, Canada og USA, samt hva musikere og plateselskaper ønsker av pressen. En stor suksess som vil bli videreført neste år, og som du kan lese mer om i denne utgaven av Jazznytt.

I tillegg er det nesten umulig å komme seg utenom det nylig avholdte kummune- og fylkestingsvalget.

Man kan mene hva man vil om de politiske partiene, men personlig vil jeg glede meg over at vårt mest kulturfientlige parti, Fremskrittspartiet, gjorde et svært dårlig valg så godt som over hele landet. At Høyre ble valgets vinnere medfører at de nå bør vise seg som et seriøst kulturparti og ikke bare tenke på å senke skattene, legge Gud og hvermann ut på anbud og privatisere alt som privatiseres kan.xxxxxxxx God høst, folkens!

HANNA PAULSBERG CONCEPT

BEST I NORDEN

Under konkurransen Young Nordic Jazz Concept i Stockholm i september, gikk Hanna Paulsberg til topps. Hanna Paulsberg Concept består av østfoldingen Hanna Paulsberg på saksofon, Oscar Grönberg (p), Trygve Waldermar Fiske (b) og Hans Hulbækmo (dr).xxxxxxxx Young Nordic Jazz Comets er en konkurranse for unge, nordiske jazzmusikere og - band, og arran-

geres hvert år i regi av de nordiske jazzorganisasjonene. Årets vinnere har sin bakgrunn på Jazzlinja ved NTNU i Trondheim, og spiller konvensjonell hardbop på høyt nivå. Juryen besto i år av professor og skribent Stuart Nicholson, Antanas Gustys fra Vilnius Jazz Festival og sangerinnen Elisabeth Konto- manou. Jazznytt Solistprisen gikk til den svenske altsaksofonisten Johan Christoffersson som var på plass med sin egen trio.

- Resten av kvelden skal – ifølge lokalavisen – ha vært et nærmest ubeskrivelig kaos. En time etter at jeg på en eller annen måte hadde klart å komme meg uskadd bort til bilen, hadde ca. 3 000 ikkebetalende «jazzentusiaster» klart å storme scenen og ødelagt utstyr for flere tusen dollar. Konserten ble etter hvert avlyst og neste morgen hadde også resten av festivalen blitt avblåst.

(Carl Morten Iversen rapporterer fra Newportfestivalen 1971 i Jazznytt 03:1971)

JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN Hvis vi skal formidle jazzmusikk til folk flest på en ærlig måte, må dette ikke skje ved stadig å rette moralske pekefingre mot folks «dårlige musikalske smak og oppdragelse». Folk i dette landet begynner å bli så inderlig lei av moralske pekefingre, vi har så mer enn nok av dem.

(Arvid Genius om jazzreportasjer, jazzmusikk og mye annet i Jazznytt nr 05:1981)

JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN Vi avtaler før vi går på scenen hvilke to låter vi skal begynne med. Resten av settet tas på sparket. Og det kan skje mye som ikke er planlagt under de første låtene også. Vi har lyttet og jobbet oss gjennom en masse låter, og forkaster mye som viste seg ikke å egne seg. Vi må ha enkle utgangspunkter, gjerne nærmest minimalistiske ting. Kompliserte komposisjoner og arrangementer som ikke kan tøyes og vris på og endres underveis, blir tvangstrøyer for dette bandet.

(Jon Balke snakker med Ottar Skagen om On and On (senere Jøkleba i Jazznytt nr 05:1991)

JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN New Orleans Workshop, hovedstadens tradjazzklubb gjennom 30 år, gjorde sist vår en liten markedsundersøkelse blant sine torsdagsbesøkende på «Gamla». Mer enn 200 røster lot seg høre.

Veldig mange viste seg å være plaget av røyk og dårlig ventilasjon.

Klubbens styre gjorde derfor et vedtak om å utvide røykfri-sonen.

Som en prøveordning ble hele 2/3 av bordene reservert for ikke-røykende... ...«Gamla» er blitt stedet der alle nå kan møtes, trives og nyte god, røykfri kvalitetsjazz. Et lite ettertankens tips til andre som driver jazzklubber rundt om i landet!

Det kan være forsøket verdt.

(Notis i Jazznytt nr 04:2001) jazznytt [05]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:50

Side 6

NOTERT - LITT PÅ SIDEN

“

Jarle er fortsatt like lav, og jeg er fortsatt like høy, og Ingebrigt er fortsatt vegetarianer så vidt jeg vet. Men han var på brøddiett i 1998. Det er han ikke nå. For å si det på den måten.

Petter Wettre presenterer The Trio i Oslo Jazzfestivals programavis.

FRA HISTORIEBØKENE

Rowland Greenberg var gjenkjennelig i tone og frasering – og allikevel nyskapende og søkende.

Hans stadige behov for nye farger, nye responser, ny feeling – det kunne drive medmusikere til vanvidd. En måned ville han spille uten kontrabass, en måned uten pianist, en måned måtte basstromma gå som en damphammer, en måned var det forbudt å bruke basstromme.xxxxxxx Slagsymbal var nesten alltid forbudt – de som brukte det, led av «symbalsyken» – det skulle være straight vispekomp. Unge Jon Christensen fikk en gang en jobb med Rowland og ble formant om

har du hørt at ...

forbudet mot symbal og basstromme. – Ja, men, jeg føler meg så naken uten en basstromme foran meg, prøvde Jon. – OK, da, ta med basstromma, men ikke pedalen!

(Fra Bjørn Stendahls bok Freebag)

YTRE OG INDRE VÆR PÅ JAZZFESTIVAL Årets Copenhagen Jazz Festival ble på andre dagen hardt rammet av regnflom, torden og lynnedslag med flere konsertavlysninger til følge.

Noen spillesteder var så medtatte at de slett ikke fikk åpnet igjen. Ett av disse var det rock-fusjonerte spillested PROCK på Østerbro. På festivalens nettside lød meldingen for siste dagen således: Søndag 10. juli: kl. 18.00, PROCK: «Frygt ikke» // AFLYST kl. 19.15, PROCK: «Hell» // AFLYST Om det nå var helvete man likevel skulle frykte, så var det da godt at man i løpet av bare fem kvarter slapp med skrekken. (Bjarne Søltoft)

«MY CHOICE» I JAZZ JOURNAL Freebag...? – boka om jazz i Norge på 60-tallet – har hatt en triumfferd av glitrende kritikker over alt (unntatt i Jazznytt), og det toppet seg med en sekser i Romsdals Budstikke i juli, og ikke minst i Michael Tuckers omtale i engel-

ske Jazz Journal’s augustnummer: «If Jazz Journal had an award for jazz book of the year, this superbly research and splendidly integrated achievement by Stendahl would be my choice».

MACHOJAZZFOTOMODELL I vårnummeret av det svenske jazzmagasinet Orkesterjournalen har man et større intervju med saksofonisten Mats Gustafsson. I tillegg til intervjuet figurerer han også på framsiden av magasinet. Dette har tydeligvis falt noen andre svenske musikere tungt for brystet. Bl.a. skal Gustafssons gode kollega, trommeslageren Raymond Strid, ha kommentert at han ser ut som en j.... reklame for Hennes & Mauritz!

Et godt stykke unna machojazzen vi er vant til å høre fra Gustafsson, der altså!

I FORRIGE JAZZNYTT (augustnummeret) presterte vi å skrive at neste Jazznytt skulle komme ut i begynnelsen av august. Vi vet at det er noen som ønsker at vi skal komme ut oftere enn annenhver måned, noen mener vi faktisk burde komme ut hver uke, mens andre mener vi ikke skal komme ut i det hele tatt. Selv mener vi vel kanskje at bare en utgivelse i året er i slappeste laget... Vi beklager sterkt overfor alle de som nå er gått inn i tunge depresjoner pga. vår sløvhet!

[06] jazznytt

… det amerikanske jazzmagasinet Down Beat har hatt sin årlige kritikeravstemning. I sitt augustnummer bretter de ut over mesteparten av bladet hvem de synes har vært best innenfor de forskjellige jazzkategoriene det siste året, både de etablerte og de nye, kommende stjerner. Under kategorien «Rising Star», fiolin, finner vi noe overraskende den danske mester, Svend Asmussen.

Rising star? Mannen er født den 28. februar 1916!!! ... Jo Nesbø i sin seneste krimroman om Harry Hole, Gjenferd, i en birolle har med en vaktmester som snakker en svært særegen dialekt. Dialekten kommer fra Fræna (en kommune nord for Molde) og navnet på vaktmesteren er Ola Kvernberg! Nå vet vi at jazzmusikere ikke er i besittelse av de best betalte jobbene i landet og en vaktmestertjeneste i en av Oslos drabantbyer kan vel være like god bi-jobb som noen annen... ... NRK-journalisten og forfatteren Jan Ditlev Hansen skulle sjekke om en bokhandel i nord (ingen nevnt, ingen glemt) hadde boka hans, Nordlands trompet - nordnorsk jazz gjennom 90 år. Den unge sommervikaren bak disken ble litt usikker og måtte slå opp på internettet og lete. Etter å ha surfet en stund utbryter han til forfatteren: «Å javel ja, så

det e du som e han Petter Dass»!

Kunnskapsløsheten lenge leve, sier vi! ... da sangerinnen Lizz Wright skulle ta heisen opp på hotellrommet på Hotel Alexandra under årets Moldejazz, og oppdaget at hun måtte dele heis kun med Jazznytts seniorreporter, Bjørn Stendahl, valgte hun istedet å gå trappen... Begynner du å miste draget, Stendahl? ... det russiske jazzmagasinet jazz.ru, som forefinnes både på papir og nett, i sitt nummer 6/7 i 2010, brukte hele 20 sider på norske jazzfestivaler! Fire av disse sidene var via Moldejazz. Fire var viet et intervju med sangerinnen Lillian Boutté (gjort på Sildajazz), og ikke mindere enn 13 sider er viet Sildajazz i Haugesund. Den 13 siders reportasjen inneholder en rekke bilder - ett fra et møte i festivalorganisasjonen, et par båtbilder, noen skulpturer, en liten rød Fiat, noen gamle hus, en traktor og en katt! Tre bilder er fra street parader og et av et band utenfor festivalhotellet.

Russerne har nok en litt annen tilnærming til dekking av festivaler enn oss andre, ser det ut til! Men det ser jo hyggelig ut, da!

FORSIKRING TIL BESVÆRxxxxx En av musikermedlemmene i Norsk jazzforum sendte for en stund siden en epost til jazzforum hvor han hadde noen spørsmål angående sin instrumentforsikring. Her skriver han: «Hei, jeg mottok en purring ang instrumentforsikring for 2010 pålydende kr 770,- Mitt spørsmål er: Om jeg betaler denne nå, gjelder denne forsikringen ut 2011? Eller påløper enda et beløp på 770,- for 2011, slik at regningen blir 1540,-? Om mulig vil jeg helst slippe å betale for 2010, siden jeg ikke hadde noen forsikringssaker da. Imidlertid leverte jeg et instrument til rep i 2009 som jeg skal hente ut og betale neste uke, så i år er det jo høyst aktuelt!!».xxxxxxxxx Denne praksisen går vi i Jazznytt inn for at bør bli gjeldende for alle forsikringer.

HELT NAZI!xxxxxxxxxxxxxxxxx Tyskerne satt i verk en rekke snodige tiltak under krigen, også overfor musikere. Her er en av ti regler nazistene holdt hardt på under okkupasjonsårene:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Alle underholdnings- og danseorkestre bør innskrenke bruken av saksofoner av alle slag, og erstatte dem med cello, bratsj, eller eventuelt et passende folkeinstrument».xxxxxxxxx Så at Håkon Kornstad nå har begynt med opera og Karl Seglem spiller mer og mer bukkehorn har kanskje sitt opphav herfra?

VÅKN OPP!XXXXXXXXXXXXXXX Romsdals Budstikke kan være morsom lesning, f.eks. under Moldejazz.

For de som ikke var tilstede under årets festival, bringer vi et av leserinnleggene som var å finne i lokalavisen under årets festival: «Selv om jazz er en av de roligere musikkformer er det verdt å minne om alle som er døde av sin store hovedinteresse, musikken. Når jeg ser barn som bruker all sin fritid på å spille i rockeband, blir jeg betenkt. De dør ikke av å ta på et trommesett, men blir ledet inn i en livsstil som er for mye og der man faller lettere. Skeptiker».

NASJONAL JAZZSCENE er godt i gang med høstsesongen. I annonsene de har i Jazznytt, kan de fortelle at de arrangerer søndagsjam hver søndag.xxx Det passer jo strålende, at søndagsjammen ikke kommer på tirsdager, for da har vi andre ting fore...

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:50

Side 7

JAZZFOTO

JOHN MCLAUGHLIN Under årets Moldejazz arrangerte fotografen Arve Kjersheim fotoworkshop rettet mot unge fotoamatører som ville lære litt om jazzfotografering. En av de som var med å arrangerte workshopen, var bl.a. på konserten med den britiske gitaristen John McLaughlin. Her er et av mange bilder vi har fått tilsendt fra hans rikelige festivalalbum.

Foto: Petter Furuseth. jazznytt [07]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:50

Side 8

NYTT NAVN

FOR EN STUDENTTILVÆRELSE! Trommeslageren SIV ØYUNN KJENSTAD spiller til daglig i trioen Chili Vanilla, sammen med vokalisten Synne Sanden og tubaisten Steffen Granly. For noenbemerket hun seg da hun stilte opp på svært kort varsel da saksofonisten Charles Gayle trengte noen å spille med, da han gjestet Oslo Jazzfestival for noen år siden. Hun kommer fra Billingstad utenfor Oslo, studerer ved Jazzlinja ved NTNU i Trondheim. Vi fikk fatt i henne på telefon en tidlig morgen. TEKST: ARILD RØNSEN - Jeg har det veldig bra ! Siv Øyunn Kjenstad nærmest kvitrer i telefonen, etter at vi har dratt henne opp av senga en tidlig Trondheimsmorgen. Hun går andre året på den etter hvert sagnomsuste jazzlinja, og befinner seg i et miljø hun beskriver som åpent, kreativt og inspirerende.

- Det høres ut som en drømmetilværelse for en student?

- Det kan du si. Hele musikkmiljøet her i byen er fantastisk.

- Spiller du hele dagen lang?

- Vi har noen fag – teori, gehør bare jazzfag. Men vi har masse tid til å holde på med vårt. Også får vi ofte besøk; nylig var Team Hegdal her for å holde workshop.

- Lyder som frihet under ansvar?

- Ja, absolutt.

Bachelor Kjenstad Hun spiller i flere forskjellige band.

Sånn må det nesten bli, når man vasser rundt blant musikkstudenter hvor man enn snur seg. Men hovedprosjektet heter Chili Vanilla, en trio oppsatt med den originale besetninga trommer, tuba og vokal – seinest omtalt i vår aprilutgave, og et av de banda som opererer like mye på rockeklubber som jazzklubber. For ikke lenge siden vant de jazzkonkurransen «Jazz i sikte» i Bergen. Nattjazz sier følgende om bandet: « Chili Vanilla. Bandet er ein groovebasert trio som speler eigenkomponert materiale i ein krysning mellom jazz, rock og pop, musikken har eit spenn frå lavmælt og leikent, til energisk og eksplosivt».

Etter tre år på jazzlinja kan hun vifte med en bachelorgrad. Men hva skal hun egentlig med den?

- Det er jo flott å ha, da! Men hva jeg skal med den …? Nei, det vet jeg sannelig ikke. Jeg håper jo å kunne leve av å spille, og i denne bransjen er det liksom ingen som spør etter eksamenspapirer.

- Som datter av vår meritterte saksofo-

jenter å se bak trommesettet?

- Nei, men det ser nok annerledes ut med tiden… Jeg har stort sett bare god erfaring med å være jente som spiller trommer. På jobb er jeg jo først og fremst musiker. Etter hvert som det kommer enda flere forbilder, blir det nok flere jenter!

Det er jo veldig mange gode kvinnelige instrumentalister.

Mange vil kanskje se det som problematisk for ei relativt lita jente å skulle drasse rundt på trommer, cymbaler, stikker og annet stæsj som hører til et trommesett. Til det svarer Siv Øyunn at det nok hadde vært enklere med piccolo. – Men jeg har kjøpt en «bestemortralle» på Clas Ohlson, forteller hun. – På den får jeg med meg cymbaler, pedal og stikker – en superpatent! Resten av settet får man som regel lånt.

Hun forteller videre at man blir sliten av å spille først og fremst når man bruker feil teknikk. - Det er ikke nødvendigvis om å gjøre å se ut som en boler. Jeg har lært veldig mye av Tina Nilssen og hennes Goertz-metode, som faktisk funker for alle musikere. Det går blant annet ut på å hente kraften fra de store muskelgruppene. Nå for tiden holder jeg også på å øve på en teknikk som jeg lærte på time med Kenneth Kapstad. Veldig bra!

nist Tore Brunborg; er du født og oppvokst til å bli musiker?

- Jeg vet ikke helt. Jeg har fått være med på spillejobber siden jeg var liten, og begynte med piano da jeg var seks år. To år seinere ble det trommer i korpset. Jeg har aldri blitt pusha, men har alltid fått møte mange musikere jeg har kunnet se opp til.

DEN BRITISKE SUPERPRODUSENTEN BRIAN ENO blir kurator for Punktfestivalen neste år. Han gjestet sist Punktfestivalen i 2008 med den audiovisuelle installasjonen «77 Million Paintings for Punkt».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Brian Eno er sentral i alle musikkformene Punktfestivalen har sett som sitt varemerke, og han skulle være kjent for de fleste, bl.a. for sin «ambient music» og sitt samarbeid med en rekke av de ledende musikerne innenfor den nyere rocken.

[08] jazznytt

Hjelp hos Clas Ohlson Så velger hun altså sjøl å bli musiker? Da trekker vi konklusjonen at livet som profesjonell musiker ikke kan ha framstått som alt foravskrekkende.

- Hvorfor ble det trommer?

- Jeg synes det så ut som det morsomste instrumentet!

- Men det er fremdeles ikke så mange

Audun Kleive Siv Øyunn Kjenstad oppdaterer seg flittig i kraft av å gå mye på konserter. Alle typer konserter. Hun mener det fins «sinnsykt mye bra trommiser her i landet», men på spørsmål om hun har én favoritt, kommer svaret prompte.

- Audun Kleive.

Mer informasjon får du på www.myspace.com/sivoyunn

JAZZCD.NO er Norsk jazzforum og Utenriksdepartementets CD-utgivelser for å fremme den norske jazzen i utlandet, og hjelpe norske jazzmusikere å få flere spillejobber på utenlandske festivaler og klubber. Den femte utgaven av trippelCDen vil foreligge i begynnelsen av desember, og vil inneholde mellom 40 og 50 forskjellige norske jazzmusikeres bidrag. Det er Sverre Lunde (UD), Vidar Bråthen (Norsk jazzforum) og Jan Granlie (Jazznytt) som står for utvelgelsen av band på platene.

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:50

Side 9

ANJA LAUVDAL BLE STATKRAFT YOUNG STAR 2011xx Pianist og komponist Anja Lauvdal fra Flekkefjord ble tildelt Statkraft Young Star 2011 under Oslo Jazzfestival. Stipendiet er på kr 50 000 og tildeles en ung utøver som har utmerket seg spesielt innen jazz/rytmisk musikk.

Lauvdal er nyutdannet fra jazzlinjen ved NTNU i Trondheim, men har alt rukket å bli et hett navn i landets musikkliv med trioen Moskus og med Your Headlights Are On som spilte på årets festival.

Susanne Wallumrød, begrunner tildelingen slik: Med en meget velutviklet personlig stemme i floraen av ung norsk

Nytt fra MusikkLosen

jazz, forener prisvinner Lauvdal tradisjon, historie og nyskapning på en utmerket måte. Sjangeroverskridelse har vært en viktig bestanddel i norsk musikkliv gjennom en årrekke. Dette er noe prisvinneren mestrer og viderefører i sitt arbeide.

[SKIP]

CHRISTINE JENSEN JAZZ ORCHESTRA “Treelines”

JAN JOHANSSON “In Hamburg”

WEATHER REPORT “Live In Offenbach 1978”

TINGVALL TRIO “VÄGEN”

[JUSTIN TIME]

[ACT]

[MIG]

ELLA-PRISEN TIL AAGE TEIGEN Samme år som Oslo Jazzfestival feirer sitt 25-årsjubileum, blir festivalens grunnlegger og leder gjennom 20 år, Aage Teigen, hedret med en av de fremste utmerkelsene i norsk jazz: Oslo Jazzfestivals pris, «Ella». Prisen får Teigen ifølge styreleder i Oslo Jazzfestival, Jan Myhr, av to vektige grunner: For sin innsats som utøvende musiker og drivkraft i byens tradjazzmiljø. Og for sitt pionerarbeid med å gjøre hovedstadens egen festival til en årlig begivenhet både for norske og

internasjonale jazzelskere.

Aage Teigen, som er siviløkonom av yrke, har særlig gjort seg bemerket som trombonist i orkestrene Christiania Jazzband og Per Borthens Swing Department, samt i storbandet Christiania 12.

Ella-prisen ble delt ut i forbindelse med Lill Lindfors’ konsert i Oslo Konserthus onsdag 17. august.

Første utdeling skjedde i 1995, og blant tidligere mottagere er Karin Krog, Arild Andersen og Bodil Niska.

MOTIF M/AXEL DÖRNER “Art Transplant”

STRINGZONE II “Cookin’ At Hvaler”

[CLEAN FEED]

[ALESSA]

JOHN COLTRANE QUARTET “The Complete Stockholm Concerts 1962”

NILS LANDGREN “The Moon, The Stars And You” [ACT]

JAZZINTRO 2012 SØKNADSFRIST 1. NOVEMBER 2011

SE WWW.JAZZFORUM.NO FOR INFORMASJON, RETNINGSLINJER OG SØKNADSSKJEMA

[DOMINO]

RO]

Postboks 6314, Etterstad 0604 Oslo tlf. 22 19 82 82 mobil 99 00 61 90 odd@musikklosen.no/www.musikk jazznytt [09]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:50

Side 10

Ute nå:

Urban Tunélls Klezmerband IN DER FINSTER Dystrere, tyngre, råere, men også mystikk, lengsel og sorg, - og heftig partymusikk, full av faen. Norges gladeste profesjonelle og kritikerroste klezmerband er ute med sin tredje cd ”IN DER FINTSTER” (Jiddisch for ”I mørket”). Urban Tunélls utforsker nye og dypere sider av seg selv, men det låter fremdeles umiskjennelig som Urban Tunélls Klezmerband – vakkert, virtuost og virilt! Ikke så rart kanskje, for på denne plata er de fleste låtene laget av musikerne selv.

Morten Michelsen – klarinetter og saksofon, Tor-Petter Aanes – piano og vokal, Jovan Pavlovic – trekkspill, Stig Rennestraum – trommer, Jo Fougner Skaansar – bass

Eyolf Dale HOTEL INTERLUDES Pianist og komponist Eyolf Dale med sin første solo-utgivelse.

Han fremstår med en originalitet og oppfinnsomhet vi har ventet lenge på.

Slippes 28. september

Releaseturne: 28.09 Nasjonal Jazzscene, Oslo 29.09 Urijazz Tønsberg 30.09 Rådhussalen, Trondheim bibliotek 02.10 Spjelkavik kirke, Ålesund 29.10 Ståoppjazz Kvarteret, Bergen

www.curlinglegs.no

NORWEGIAN SONG SAMLET Dag Arnesen Trios Norwegian Song serie har vært en suksess fra første stund. Nå er alle tre platene samlet på Losen Records. Volum 1 og 2 er remastret og toeren er i tillegg remikset så den fremstår nærmest som en helt ny plate. Til sammen har disse tre platene solgt ca 30 000 eksemplarer så langt.

Norwegian Song 1 – LOS 107-2

Norwegian Song 2 – LOS 108-2

CHRISTER FREDRIKSEN “Urban Country” LOS 109-2 Gitarist fra Kristiansand som debuterer på CD med Bendik Hofseth som gjest.

Anmelderne skriver om ”gnistrende spilleglede”, ”velklingende og stemningsfullt” Postboks 6314 Etterstad, 0604 Oslo Tlf: 22 19 82 82 - 99 00 61 90 info@losenrecords.no www.losenrecords.no

[10] jazznytt

Norwegian Song 3 - LOS 101-2

THE SKOPJE CONNECTION meets Ernst Reijseger LOS 110-2 Balkansk / europeisk kammerjazz impro.

Forfriskende og vakkert fra Luca Aquino på trompet og flugelhorn, Dzijan Emin – franskhorn og melodika, Georgi Sareski – gitar og Ernst Reijseger – cello

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:51

Side 11

SHELL-STIPEND TIL ERLING AKSDAL Stipendet er på 30.000 kroner, og ble delt ut under årets Moldejazz.xxxxxxxx Musikeren og komponisten Erling Aksdal som er født i Molde i 1953 er en av sin generasjons fremste pianister.

Som pianist er Aksdal inspirert av stilskapere som Lennie Tristano og Bill Evans og hans spillestil kan karakteriseres som analytisk, tonalt svært grundig og energisk. Han har medvirket på en rekke plateinnspillinger. Aksdal har siden 1991 undervist ved jazzlinja, og er for tiden linjeleder.xxxxxxxxxxxxxxxx

Hans bidrag til jazzutdanningen i Norge kan neppe verdsettes høyt nok.

Hans innsats her, og andre uegennyttige bidrag til utviklingen av norsk jazzliv, har gjort at arbeidet som utøvende musiker har kommet noe i skyggen. Med stipendet fra Shell får Erling Aksdal muligheten til å planlegge og gjennomføre sin første solokonsert under Moldejazz i 2012 i det nye kulturbygget som nå er under oppføring.

SAKSOFONISTEN MARIUS NESET OVERLESSES MED PRISER SpareBank1 og Midtnorsk Jazzsenter har gått sammen om å videreutvikle det livskraftige jazzmiljøet i landsdelen. Banken finansierer i den forbindelse SpareBank1 JazZtipendiat - en årlig stipendiatordning på kr.250.000,-. I tillegg legger Midtnorsk Jazzsenter og Moldejazz inn betydelige ressurser i ordningen.

Den samlede verdien av SpareBank1 JazZtipendiat gjørderfor stipendet til den største jazzprisen i Norge, og årets tildeling ble offentliggjort under Moldejazz 2011.

I sin begrunnelse for valget av en musiker fra Os utenfor Bergen, altså et godt stykke utenfor Midtnorsk-regionen, sier juryen bl.a.: Som saksofonist har Marius Neset en usedvanlig teknikk og tonekvalitet kombinert med et enormt rytmisk overskudd. Han er samtidig en sensitiv og lyttende musiker, som tilpasser seg de ensemblene han medvirker i. I søknaden som JazZtipendiat har denne musikeren presentert et svært interessant prosjekt som bidrar ytterligere til å styrke mangfoldet og kvaliteten for Trondheim Jazzorkester.

Saksofonisten Marius Neset er nå bosatt i København. Han har en femårig masterutdanning supplert med toårig solistutdanning fra det Rytmiske Musikkkonservatorium i København. Han er medlem av bandene People Are Machines, Kaktusch og JazzKamikaze.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Marius Neset har vunnet en rekke priser som solist, og med bandene han turnerer med, blant annet Nattjazzprisen og Young Nordic Jazz Comets. Marius ga i vår ut plata Golden Xplotion (Edition Records) som har fått glimrende omtale i norske og internasjonale media.

Og ikke nok med det: Under årets Sildajazz ble Marius Neset den heldige vinner av Statoils Sildajazzpris for 2011.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Marius Neset under Vossa Jazz Foto: Sigvor Mala

Statoils Sildajazzpris utdeles årlig under Sildajazzfestivalen. Prisen er på kr. 25 000 og skal fortrinnsvis deles ut til en musiker, gruppe eller enkeltperson som har gjort seg fortjent gjennom sitt virke, for og med jazz. Prisen kan også tildeles som oppmuntringsstipend til yngre musikere

som satser på en yrkeskarriere med jazz som basis.

Statoils Sildajazzpris ble delt ut i forkant av Randy Crawford & Joe Samples konsert i Maritim Hall under årets festival.

TO NORSKE MUSIKERE MED I ARTISTUTVIKLINGSPROGRAMMET TAKE FIVE: EUROPE Trommeslager Gard Nilssen og bassist Ole Morten Vågan er plukket ut som norske representanter i det europeiske artistutviklingsprogrammet Take Five: Europe.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det er den Londonbaserte konsertprodusenten Serious som står bak artistutviklingsprogrammet Take Five. Etter sju suksessfulle runder i Storbritannia, utvides nå programmet til å inkludere hele Europa. Den aller første utgaven av Take Five: Europe vil foregå over et år fra august 2011 til juli 2012. Ti musikere med internasjonalt potensiale fra de fem partnerlandene er plukket ut.

Deltakerne ble plukket ut etter blant annet følgende kriterier; kreativitet, potensiale på den europeiske jazzscenen, musikalsk stilretning, geografi og kulturell bakgrunn.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I løpet av det neste året skal musikerne få muligheten til å ta en «time out» fra arbeidet, og gis en

spilling og publishing, kommunikasjonsstrategi og ny media, agenter og management samt private og offentlige tilskuddsordninger. Musikerne oppfordres til å utforske nye konstellasjoner sammen, og de vil få mulighet til å spille på noen av Europas viktigste festival- og konsertscener.

unik muligheten til å utforske, utvikle og styrke sine fremtidige karrierer. Musikerne vil få flere intense en-til-en møter hvor de vil identifisere hver enkelts interesser og utfordringer. I tillegg vil alle ti musikerne samles til en ukes opphold på den engelske landsbygda, hvor de får utvikle sine talenter innenfor komposisjon og improvisasjon under ledelse av John Surman.xxxxxxxxxxxxx Det vil også bli fokus på bransjetema som inn-

Følgende musikere er plukkert ut: Benjamin Flament (Frankrike) – (vib, perk) Bram Stadhouders (Nederland) – (g) Céline Bonacina (Frankrike) – (s) Fraser Fifield (Sorbritannia) – (fl, s) Gard Nilssen (Norge) – (dr) Maciej Garbowski (Polen) – (b) Maciej Obara (Polen) – (as) Oene van Geel (Nederland) – (br) Ole Morten Vågan (Norge) – (b) Tom Arthurs (Storbritannia) – (tp, flh) jazznytt [11]

i Hodet på eN 05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:51

Side 12

Men Sorey skuffet ikke. Konserten ble en surrealistisk opplevelse hvor de to tok det hele til et helt annet sted enn duoen Han og Misha noensinne har vært. Men mer om det siden.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På morgensiden forut for konserten fikk vi en sjelden og vakker time med denne Fluxus-veteranen fra Nederland, som sammen med nevnte Bennink og salige Willem Breuker skapte en satirisk musikkform som passer i ingen – og alle – stilmessige klassifikasjoner av improvisert musikk. En musikkform vi i dag ser som en naturlig og sentral tradisjon i nederlandsk jazz og eksperimentell musikk. Men som en gang var svært revolusjonær.xxxxxxxxxxxx

D

a g mmel DA Aist

DADA

Gamle, evig-unge MISHA MENGELBERG er i Molde i 2011! Da programmet for årets Moldejazz ble lagt ut, var noen av oss raskt ute med å markere konserten med Misha Mengelberg i Forum som et absolutt «must». Mengelberg, vår gamle helt. Han var satt opp med den unge trommisen Tyshawn Sorey som vi aldri hadde sett, men som vi kun hadde hørt gjetord om. Selvfølgelig var vi noe skeptisk. Det var umulig å se Misha i duo med en trommis uten å tenke på hans mange duo-konserter med sin broder-i ånden, Han Bennink.

Kunne denne oppkomlingen fra New York fylle Hans store sko?

JADA

TEKST: JOHAN HAUKNES FOTO: JAN GRANLIE

[12] jazznytt

«Hello, you know I am Dada?»xxxxxxxxxxxxxxxxxx Slik hilser Misha Mengelberg meg velkommen i sofakroken der vi har avtalt å møtes. Og derfra går det bare oppover. Den som tror at det å være dadaist kun dreier seg om å se skrått og ironisk på virkeligheten uten alvor og refleksjon, må tenke om igjen. Livet er alt for viktig til ikke å le av det. Livet er viktig – og meningsløst. Den meningen vi kan finne i livet er den meningen vi velger å gi det selv. Så enkelt – og allikevel så komplisert.

Zing zang zaterdagxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det er nesten en majestetsfornærmelse å skrive hans liv, hans biografi. En biografisk framstilling av Mengelbergs liv bryter totalt med den surrealistiske livsfilosofien Misha Mengelberg puster i, er en del av, ja mer enn det, som han faktisk er. Det er meningsløst å framstille hans liv som et meningsbærende livsløp, som et forløp som teleologisk forklarer hvor den biograferte er i dag. Med det:xxxx Kan vi fange et musikalsk liv som Mengelbergs?

Overhodet ikke. Dette er en musiker som stilistisk og estetisk er over alt og ingen steder. Umulig å klassifisere, like mye hjemme i en New York-sammenheng med Dave Douglas og Joey Baron, som i en samtidsmusikalsk europeisk sammenheng, like mye i John Zorns eklektiske verden, som i sin egen verden, en «tongue-in-cheek»-ironisk verden hvor du aldri føler deg riktig sikker på om han mener det alvorlig eller driver gjøn med deg. Men uansett …

Mengelberg vokste opp som sønn av den nederlandske komponisten, dirigenten og pianisten Karel Mengelberg og hans hustru, den tyske harpisten Rahel Draber. Grunnet sin fars arbeid i Ukraina ble han født i Kiev i 1935, før den unge familien vendte tilbake til Amsterdam i 1938. Etter sigende skal han der ha skrevet sitt første pianostykke som fireåring, noen år før Han Bennink i nærliggende Zaandam gjorde sine første perkusjonsøvelser på en kjøkkenkrakk. Mishas far og hans grandonkel Willem Mengelberg var begge i perioder faste dirigenter ved Concertgebouw-orkesteret, og med en utøvende musiker også som mor, burde det være åpenbart hvilken vei livet gikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men den gang ei, unge Misha ville bli arkitekt! Så det var dette han begynte å studere - først. Men musikken tok ham igjen. Plutselig tok viruset ham som han sier, og han forlot raskt den fysiske arkitekturen for å egne seg til den musikalske arkitekturen. Som for de fleste av hans generasjon var Charlie Parker en tidlig påvirkning, sammen med pianistene Thelonious Monk og Herbie Nichols. Senere også Duke Ellington, særlig når det gjelder forholdet mellom individuelle stemmer og orkester-sound. Alle de tre siste er da også komponister han vender tilbake til igjen og igjen i sitt virke som utøvende musiker.xxxx Men etter at han hadde begynt på Konservatoriet i Haag i 1958 fattet han stor interesse for moderne komposisjon og samtidsmusikk. Utslagsgivende for dette skiftet var da han hørte en foredragsserie av John Cage i Darmstadt samme året. Denne foredragsserien, kalt «Composition as Process», ble gjennomført 6., 8. og 9. september 1958. Serien ble holdt på invitasjon av Karl-Heinz Stockhausen til det «Internationale Ferienkurse für Neue Musik», og er en serie framføringer som i dag har en nær my-

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:51

Side 13

tisk status. I ettertid har foredragsrekken blitt betegnet som et vendepunkt i utviklingen av europeisk samtidsmusikk. I tre framføringer, kalt «Changes», «Indeterminacy» og «Communication», lanserte John Cage her sine radikale ideer om ubestemthet/indeterminans og prinsipper om likebehandling av alle lyder, også støy og stillhet, i musikken for et europeisk publikum, herunder hans brudd med den serielle musikken og all tidligere europeisk samtidsmusikk.

Hypochristmutreefuzzxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den unge Misha Mengelberg vendte tilbake til Haag for å fullføre sitt studium ved konservatoriet, preget av dette inntrykket. Og mens han er i ferd med å bli uteksaminert i 1964 får han invitasjon til å være med på noe som også vil omfatte den første innspillingen av hans pianospill – en innspilling som til alle tider vil ha en svært spesiell plass i jazzhistorien. Etter at Eric Dolphy hadde avsluttet Europa-turneen med Charles Mingus ved månedsskiftet april/mai 1964, ble Dolphy, som planlagt lang tid i forveien, igjen i Europa. Som Mingus sa det i tittelen til låta han skrev til Europa-turneen i 1964, «So Long, Eric (Don’t stay over there too long)». Dolphy sikret seg en kontrakt med den nederlandske bookingagenten Paul Karting om en femdagers turné i Nederland med en rytmeseksjon av lokale musikere. Misha Mengelberg på piano, Han Bennink på trommer og Jacques Schols på bass.xxxxxxxxxx

musikken

DADA

DEN komponerte er ikke lenger DER når jeg SPILLER Avtalens siste konsert var et opptak med det nasjonale kringkastingsselskapet VARA i Hilversum, med sikte på radiosending, med publikum i salen. Dette opptaket fikk sin spesielle status da Eric Dolphy døde i Berlin fire uker seinere, bare 36 år gammel, på grunn av noe som i ettertid framstår som åpenbar feilbehandling fra sykehusets side etter at han falt i koma av sukkersyke. Opptaket ble gjort 2. juni samme år, og har senere kommet ut i en rekke forskjellige plateutgivelser under den noe misvisende tittelen «Last Date». Selv om det var det aller siste studioopptaket med Dolphy, var det på ingen måte siste gangen Dolphy spilte, han var svært aktiv både i Paris og Berlin i ukene etter, helt til den dagen han kollapset på scenen i Berlin 28. juni.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bennink og Mengelberg har sagt i ettertid at de slet tungt med å finne ut av Dolphys musikk og spill, og Mengelberg var sikker på at Dolphy syntes han var lat og uinteressert i musikken. Plata viser ingenting av dette, og de bildene som er tilgjengelige fra turneen viser en avslappet og god atmosfære. Dessuten: Bare en uke før han døde skrev Dolphy til Karting: «Thanks for a very sucessful trip in Holland. … Give my best to … Jack and Misja, and … let me know … how I can get in touch with [Han Bennink]». Så ingen ting tyder på at Dolphy var misfornøyd med sitt band og oppholdet i Holland.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette ble også det aller første studioopptaket av en av Mengelbergs komposisjoner. Låta «Hypochristmutreefuzz» refererer etter hans eget utsagn til kaoset av pakker, snorer og glorete papir under juletreet. Kanskje en parafrase over Parkers lydetterlignende tittel «Klactoveeredstene»?

Låta er en herlig blanding av inspirasjon fra Thelonious Monk, med en god dash Cecil Taylor kastet inn. Han har vendt tilbake til denne flere ganger senere, etter hvert har låta blitt mer og mer fragmentert og elastisk framført, som i versjonen på «Four in One» med Dave Douglas, Brad Jones og (selvfølgelig) Han Bennink fra september 2000. «Gare Guillemins», hyllesten til jernjazznytt [13]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:51

Side 14

banestasjonen i Liège i belgiske Wallonia (se nedenfor), og «Four in One» er vel to av de aller mest kjente (og kjære) av Mengelbergs komposisjoner.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Juletrær og jernbaner - hva har de til felles?

Met wel beleefde groete van de kamelxxxxxx På spørsmål om hvordan musikklivet var i Nederland rundt 1960, svarte Misha Mengelberg for noen år siden at det var «forferdelig kjedelig. [Heinrich] Heines utsagn gjaldt fortsatt», og refererer med det til Heinrich Heines vurdering av at Holland vil være det beste stedet å være på Dommens dag, fordi «der skjer alt tretti år seinere». De neste årene skulle snu dette bildet opp ned.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1967 dannet Mengelberg, Bennink og Willem Breuker det nyskapende og spinnville prosjektet «Instant Composers Pool», etter hvert med ICP Orchestra som den utøvende kanalen, noe som, sammen med det senere Willem Breuker Kollektief, skulle bli ett av de viktigste uttrykkene for det som Kevin Whitehead, med tittelen på sin bok om nederlandsk improvisert musikk etter 1960, kalte «[the] New Dutch Swing».

Mike Leffley beskriver i sin bok om europeisk frijazz fra midten av 1960-tallet de frie scenene, i henholdsvis Storbritannia og Tyskland, som bestående av engelske «lyd-utforskere», preget av introvert kollektivisme med en estetikk av stilltiende anarkisme, statisk og ikke-hierarkisk, og tyske «energi-spillere» som utnyttet de mest intense og improvisatorisk [og assosiativt] strømmende sidene av amerikansk frijazz, inkludert deres sterke emosjonelle uttrykk [det være seg politisk og spirituelt].xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den nederlandske scenen karakteriserer Leffley i dette bildet som; de mer «høyttalende anarkistene», humoristene og ironikerne, de røffe individualister og musikalske spilloppmakere som frambrakte et grasrotbasert, populistisk alternativ til kommersiell «pop-schlock» og [selvhøytidelig] klassisk Kultur med stor K. Eller med nevnte Kevin Whiteheads ord; nederlandsk improvisert musikk har noen særlige kjennemerker, somxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx « … an impulse towards theater, role play, humor and ironic distance from one’s own creations; killer chops that make all the horsing possible, the virtuosity that assures any fuck-up is deliberate; [and] a certain clunkiness [som den nederlandske komponisten] Louis Andriessen calls ‘lousy Dutch wooden-shoe timing’.»x Kanskje er det denne klankete «tresko-timingen» som forklarer hvorfor Thelonious Monk står så sentralt i mye av det som skjedde i nederlandsk moderne jazz senere? Under disse trekkene ligger det en tydelig surrealistisk og dadaistisk tilnærming, både til det å skape musikken og til det å snakke om den. I tilfellet med Misha Mengelberg og Han Bennink kan dette spores tilbake til deres tidlige involvering i Fluxus-bevegelsen tidlig på 1960-tallet.xx x x x x x x x x x Mens kamelen sa - akkurat ingenting.

[14] jazznytt

Where is the police?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fluxus – av det latinske verbet for å flyte – startet i 1960 som et radikalt kunsttidsskrift i New York under ledelse av den litauisk-amerikanske kunstneren George Maciunas. I følge én versjon tok Macianus navnet fra medisinsk vokabular, hvor fluxus betegner en «flytende tarm-uttømming»!

Navnet skulle ikke bare peke på kunstens forgjengelighet – og derav behovet for stadig å være i bevegelse, men også på viktigheten av å gjøre kunsten til en del av livets alle sider. Og som det medisinske opphavet kan antyde, behovet for renselse. Å rense samfunnet for borgerlig sykdom; for «intellektuell», profesjonell og kommersialisert kultur. Å rense verden for død kunst, imitasjon, kunstig kunst, abstrakt kunst, illusjonistisk kunst, matematisk kunst. Å rense verden for «Europeisme»! Det var fluxus-bevegelsens manifest.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Raskt utviklet det seg til et globalt og mangesidig nettverk av skribenter, bildende kunstnere, komponister, folk med bakgrunn i mediekommunikasjon, og musikere. Cage’s prinsipper for musikkens oppgave i samfunnet var opphavet til mange av ideene, men bevegelsen omfattet også tenkningen til komponister som John Cale og minimalistene Terry Riley og La Monte Young. En av de tidligste deltakerne var også Yoko Ono, en artist som Mengelberg og Bennink opptrådte med i London på midten av 1960-tallet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fluxus-bevegelsens mål kan i dag ses på som å være med å etablere en aksjonskunst, en kunstform som opphever det modernistiske skillet mellom kunsten og livet. Kunst og det levde liv utgjør en integrert helhet. «Livet er et kunstverk, og kunstverket er livet», som Emmett Williams sier det.

Deltakerne var forenet ikke bare i en kamp mot elitistisk, høykulturell kunst, men også i ideen om total integrasjon av alle kunstformer. Med Fluxus som stempel på et evenement ville det umiddelbart bety en integrasjon av video, bilder, lukt, støy, lys, bevegelse, handlinger og tilgjengelige artefakter. Slik sett gir det perfekt mening når Bennink i duo med Mengelberg spiller på en pizza-kartong. Og som dette viser, med ordene til Astrid Schmidt-Burkhardt i hennes essay «Fluxus im Fluss der Zeit» («Fluxus i flukt med tiden») fra 2005, Fluxus «videreutvikler … vaudeville, komikk, Dada og japanske Haikus», i motsetning til andre radikale kunstsyn på samme tid som «går tilbake til Versailles-hoffets barokk-ballett».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fluxus-bevegelsens hovedanliggende var å stille spørsmålet om hvor skillet mellom kunst og ikkekunst gikk – for i neste runde å antyde at spørsmålet i seg selv var meningsløst. Fluxus-bevegelsens radikale manifest peker direkte mot performance og aksjonsteater senere på 60- og 70-tallet, også i Norge. Det går dermed en direkte linje fra Fluxus, til Svein Finnerud Trios totalkonserter på Høvikodden og på skoler og lokaler over hele landet, til det som skjedde på Club 7-scenen, til etableringen av Hålogaland Teater, og til stuntpoetene. Ikke bare «Kunst til folket!» og «Kunst for folket!», men enda mer: (skap) «Kunst med folket!».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fluxus var en radikal bevegelse, en radikalitet som fortsatt preger Misha Mengelberg. Målet er ikke å gi allmenngyldige svar. Målet er å stille spørsmål. Ethvert spørsmål svares med et nytt spørsmål, og det er det som frambringer utvikling. Det finnes ikke endelige svar på alle de eksistensialistiske spørsmålene om hva kunstens oppgave er. Hva er musikerens rolle? Svaret på det ligger i hvordan du, ikke som tilhører, men som aktør, som deltaker, gir kunstopplevelsen mening. Kunst er ikke noe som eksisterer alene, isolert og objektivt. Kunstverket skapes i vekselvirkningen mellom utøver og tilskuer eller tilhører.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Kunstverket eksisterer med det ikke i seg selv, men finnes kun i vekselvirkningen mellom to likestilte deltakere – kunstneren som utøver og mottakeren som fortolker. I neste omgang medfører det selvfølgelig at å oppfordre kunstneren til å angi kunstverkets objektive mening blir meningsløst. På lik linje kan heller ikke mottakeren angi kunstverkets mening «i seg selv», det eneste hun kan si noe om er kunstverkets mening «for seg»! For å parafrasere over Kants fundamentale skille mellom vår persepsjon av verden rundt oss og denne verden i seg selv.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mens politiet gikk hjem å la seg.xx I forgot rhythm Utover 1960-tallet var Mengelberg også svært aktiv i organisasjonsmessig og kulturpolitisk utvikling. Han var en av grunnleggerne av BIM (Beroepsvereniging van Improviserende Musici) som interesseorganisasjon for utøvende improvisasjonsmusikere. I ti år var han BIMs første leder, og ledet arbeidet med å etablere det musikereide spillestedet Bimhuis i Amsterdam, som raskt ble et av de viktigste spillestedene i Europa. I 1968 var han med og opprettet STEIM (Studio voor Electro Instrumentale Muziek), og var i mange år STEIMs artistiske leder.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Og han var en aktiv pådriver for å få på plass offentlige støtteordninger for nederlandske improvisasjonsmusikere. Vi skal ikke se bort fra at navnet til ICP reflekterer dette arbeidet. Improvisasjon som «instantan komponering». ICP var fra først av en politisk organisasjon som skulle nedkjempe dominansen til det arkaiske standpunktet om at kunstmusikk var komponert musikk, og at den eneste type musikk som fortjente at det offentlige fungerte som mesén var slik kunstmusikk. Et politisk program rett ut av Fluxus-bevegelsens manifest. I Mengelbergs egne ord, «vi ønsket offfentlig støtte ... om de kan støtte Concertgebouw-orkesteret, operaen og balletten, så kan de også støtte

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:51

Side 15

improvisert musikk. Vi fremmet våre krav i Haag, men ingen hørte på oss. Men når du fortsetter slik i seks-syv år, så kommer det en tid hvor de kanskje lytter. De vil ikke se deg mer, de er lei av å se deg». Om du er utholdende nok gir de seg, ikke fordi de aksepterer dine standpunkter, men fordi de blir lei av å se deg. «Så vi startet ICP.» xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Og støtteordninger ble etablert, om det nå var med den ene eller den andre begrunnelsen.

Men det er ordninger som fortsatt, tiår seinere, er truet og må forsvares. Som regjeringsbeslutningen tidligere i år om å legge ned støtten til Muziek Centrum Nederland fra og med 2013 viser til fulle. En beslutning som paradoksalt nok ikke kommer fordi jazz og imrpovisert musikk ikke er kunstige nok. Snarere kommer beslutningen fordi jazzen er for elitistisk, og dermed ikke folkelig nok! Den er i denne populistiske verden for kunstnerisk, for elitistisk, det er derfor den ikke er verdig noen støtte fra fellesskapet. Den er for kunstig, for mye kunst!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx So who’s got rhythm now?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Einepartietischtennisxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mengelberg kan framstå som skrøpelig, og ja, fysisk er han det. Det er tydelig at han trenger tid for å uttrykke sine tanker på vårt felles samtalespråk, engelsk. Både fysisk, og fordi han trenger tid for å finne engelskspråklige synonymer for sine tanker. Når i tillegg hans tanker springer over landskapet som en våryr elgkalv, medfører det en voldsom utfordring for intervjueren. Dette blir derfor en samtale med langsom fart. En samtale hvor det overhodet ikke er noe skrøpelig over hans mentale skaperkraft og idégenerering. Men hvor det tar tid å uttrykke alle ideene og å sjekke at den enkle jazzjournalisten har forstått budskapet.xxxxxxxxxxxx Det blir derfor en lærerik seanse, med en kunstner som regisserer omgivelsene og personene rundt seg. I en samtale med Misha Mengelberg ligger latteren aldri langt unna. Og i begynnelsen er du ikke sikker på om han svarer på spørsmålene dine eller om han gjøgler dem bort.

Men jo mer du lytter, jo mer skjønner du at det er en dyp refleksjon og seriøsitet bak denne overflaten, en seriøs ramme hvor gjøglingen spiller en sentral rolle.

- Dette er ikke første gangen du er i Molde?

- Nei, jeg var her for nesten tjue år siden, med ICP. Men da hadde jeg ikke gleden av å bli intervjuet.

- Jeg ville gjerne snakke med deg om din tilnærming til det å utøve musikk, din tilnærming til musikk i det hele tatt. Du har bl.a. hatt sterke synspunkter på forholdet mellom notert og improvisert musikk.

- Da er det mye å si. Jeg er en dada-mann, jeg er alltid fokusert på en «nonsense»-tilnærming

til det som skjer. Den komponerte musikken er ikke lenger der når jeg spiller. Det er ti år siden jeg skrev musikk for siste gang.

- Men ICP Orchestra er fortsatt aktivt? Med mer eller mindre de samme deltakerne?

- Jeg har vel ikke endret sammensetningen på like mange år, fortsatt er det Wolter Wierbos, Thomas Heberer, Tobias Delius, Michael Moore, Ab Baars, Ernst Glerum, Tristan Honsiger og Mary Oliver.

- Ved siden av deg og Han Bennink som de eneste gjenværende fra begynnelsen. Og tilbake i 1967 startet det vel mer som et politisk initiativ enn som et musikalsk?

- Ja, det var fra begynnelsen – og før det. Det var politiske problemstillinger, men vi var alltid rede til å le. Slik jeg ser det, er det å le mye mer interessant enn å konsentrere seg om politiske spørsmål. Humor og det å spille er viktigere enn det meste andre.

- Tilbake til ditt møte med Dolphy. Hvordan opplevde du møtet med hans musikk?

- Han var en OK fyr. Jeg likte hans musikk, men han var ikke begeistret for min. Men det er all right, jeg liker heller ikke min egen musikk. Noen ganger hater jeg min egen musikk. Hat er et sterkere fenomen enn andre følelser, derfor liker jeg det. Ikke som å være fornøyd. Jeg liker ikke å være fornøyd.

- Dere spilte med ham omtrent en uke, var det ikke?

- Ja. Det kan være at han ikke likte min musikk, men jeg var interessert i hans. Men det var ikke et tema mens vi spilte sammen. Jeg var interessert i hans musikk fordi den hadde i seg øyeblikk av stygghet. Dolphy var heller ikke noen vakker komponist eller musikkutøver. På 1960-tallet, da jeg kjente ham, bar hans tilnærming ønsket om å gjøre alle lykkelige med sin musikk. Dette var noe som lå i ham fra naturens side. Men så døde han kort tid etter. Det var en svært jazznytt [15]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:51

Side 16

JADA - DADA

[16] jazznytt

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:51

Side 17

interessant overraskelse, jeg har helt glemt den tiden det var trist og leit. Jeg håper at det ikke var på grunn av min musikk han døde (latter).

- Studioopptaket i VARA, som seinere har blitt gitt ut på plate i mange format, ble egentlig laget med sikte på utsendelse på radio?

- Ja, det var det. Opptaket i Hilversum hadde den styggheten vi så etter. Noen av de som laget skiva etterpå glemte dette, så den ble for pen. Det var noe vi var en del av, som også Dolphy var med på. Han kunne spille svært stygt. Særlig bassklarinetten var viktig for dette. Bæ-ba-la-du-aladu-chra-chra... Slik spilte han.

Det var hans type musikk. Stygt. Han var en OK musiker, mener jeg.

- På den tiden var jo denne type musikk helt ny og langt ute, og vanskelig for publikum å forholde seg til. Selv om den i dag nesten blir oppfattet som mainstream.

- Ja, akkurat. Ingen hadde hørt slik musikk før.

- Da vi startet skjedde det ingen ting i Nederland. Vi startet å lage musikk som kanskje var stygg, men da begynte det å skje noe. Da Dolphy kom til Amsterdam. Han pakket opp sin bassklarinett og begynte å spille sitt materiale og vår musikk. Han var en morsom fyr. Han hadde en flott sans for humor. Det var svært viktig på den tiden.

- Om jeg skjønner deg riktig så var dette på mange måter åpningen av det som vi kan kalle surrealisme i nederlandsk improvisert musikk med ICP, Breuker Kollektief, og alt det som kom etter?

- Ja, det var det. Breuker gikk ut av ICP kort etter starten. Han sa til meg at han ønsket å spille den gamle, dårlige musikken. Og det prøvde han, det gjorde han med sitt eget orkester som han fikk på beina umiddelbart etter. Veldig intuitivt og subtilt. Jeg likte mye av musikken hans i de tidlige fasene, da han spilte denne råtne musikken. Så gikk han inn i sin vakre musikk, og han mistet meg. Det var den virkelig råtne musikken. Han tok for lett på problemstillingen om hva som var vakkert, og ikke.

- Så det dere gjorde i denne perioden var å utvikle en helt ny form for estetikk, var det ikke?

- Jo, det var akkurat det. Det er helt rett. Det var denne trompetspilleren .... Breuker likte hans musikk. Men han likte bedre å spille sin egen musikk. Det var greit for en stund, men ikke i lengden. Musikken hans hadde ikke den samme styrken som Dolphys musikk.xxxxxxxxx - At ting er godt eller pent gjort, det liker jeg ikke. Alt annet har med det å gjøre. Jeg liker det som er stygt gjort, ikke det som er pent gjort.

- Hvorfor denne tilnærmingen? Hvorfor foretrekker du dette framfor å ønske å være fornøyd med det du gjør?

- Fordi følelsen og musikken blir sterkere. Sterkere enn «vakker musikk».

- Så det er styrken på følelsen mer enn opplevelsen av at det er mer å gjøre, mer å strebe etter?

- Ja, kanskje. Vi er late mennesker. Vi som fortsatt er med, vi foretrekker å la musikken snakke for seg selv. Jeg tror jeg alltid har opplevd det slik. At det er styggheten i musikken som er attraktiv. Styggheten har i seg et løfte om mer stygghet.

- Hva var det som skjedde i Nederland på 1960-tallet? Sett utenfra var dette et tiår hvor Nederland på så mange samfunnsområder gikk fra å være strikt, alvorlig, strengt, velorganisert, og så en voldsom oppblomstring av surrealistiske og ironiske tilnærminger til livet i alminnelighet....

- Ja, og om du hadde vært der på den tiden, så ville du vært en del av dette.

- og en voldsom kreativitet i kulturell aktivitet mer spesielt.

- Det gjaldt for Willem Breuker mer enn det gjaldt oss på den tiden. For meg var nødvendigheten av å spille stygt fremdeles der. Jeg ble venner med noen amerikanske folk som hadde noen av de samme tankene og musikalske standpunkt som meg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx 21 - 11, og seier til Nederland over Norge.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

No Ideaxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Humor og stygghet spilte, og spiller fortsatt, en stor og viktig rolle i musikken. Under kon-

serten seinere i dag, med denne svært talentfulle unge trommeslageren [Tyshawn Sorey, konserten er omtalt nedenfor], vil du høre ting som er helt annerledes enn det vi gjorde for tjue år siden. Men noen elementer er fortsatt med. Det kunne fortsatt gå over i en vakker retning, slik; mm-mmm-mm (nynner).

- Noen av oss foretrekker styggheten i musikken, at det er det som er det vakre.

- For meg eksisterer ikke det stygge. Det såkalte stygge er ting hvor du sier etterpå at dette kunne ikke bli spilt på noen som helst annen måte. Det er alt det dreier seg om.

- Samarbeidet mellom deg og Tyshawn Sorey, hvordan ble det til?

- Jeg ble spurt av John Zorn om å komme til New York og spille i en forbindelse. Det er noen slike som John Zorn, som er positivt innstilt til min stygge musikk.

Gjennom ham møtte jeg Tyshawn. Vi ga ham tjue minutter til å demonstrere sin musikk. Og jeg ble umiddelbart interessert i hans tilnærming til det å spille [og ikke å spille], til det å skape liv i trommene.

- Det er vanskelig å gå til denne konserten uten å tenke på ditt lange duo-samarbeid med Han Bennink!

- Han er fortsatt en svært nødvendig del av ICP. Han spiller, og noen ganger liker han å spille litt for høyt (latter). Han har en sterk tilstedeværelse.

- Hvordan vil du sammenligne disse to duoene?

- For meg var det på tide å gå inn i ting som ikke nødvendigvis var vakkert – i den omvendte forstand. Denne siden er en helt naturlig del av Tyshawn, den sitter langt inn i ryggraden hans. Så vi har ingen uoverensstemmelse om hva vi søker etter. Han kan spille svært stille også! Men med en sterk tilstedeværelse. Det er det som er viktig for meg nå.

- Den kanskje mest kjente låta du har skrevet, er vel «Gare Guillemins. Hvorfor denne tributen til jernbanestasjonen i Liège?

- En svært vennlig liten låt. Alle liker den. Nei, jeg skrev den ikke! Jeg har aldri skrevet den ned! Jeg bare spiller jazznytt [17]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:51

Side 18

den. Alle som ønsker å spille den, må finne ut av dens krumspring for dem selv. Jeg deler ikke ut akkord-skjema eller noe materiale på den.

Fremdeles gjør jeg ikke det!

Jernbanestasjonen Guillemins i Liège er i dag en spektakulær bygning som ble bygget ut i løpet av tiåret etter 2000. Den nåværende stasjonen er tegnet av den spanske arkitekten Santiago Calatrava, som forøvrig også har tegnet James Joyce- og Samuel Beckett-broene over elven Liffey i Dublin. Men Mengelbergs låt ble skrevet den gangen den funksjonalistiske stasjonsbygningen fra 1958 fortsatt sto der. Men med Calatrava skapes allikevel en surrealistisk tråd.

- Men hvorfor jernbanestasjonen? Hva er din forbindelse til jernbanestasjonen i Liège?

- Den er full av horer!

- Å, så det er horene?

- Jeg har aldri gått inn der! Men ... horer har denne styggheten i seg.

De er de stygge folkene som gjør ting som er autentiske. De forestiller seg ikke. De har stor sans for dårlig musikk. Det var hva jeg så i Liège på 1970-tallet da jeg var der og underviste unge musikere derfra. På deres avgangseksamen gjorde de det på sin egen måte, vel det var vel i like stor grad min måte. De spilte sin egen dårlige musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Forresten: Spiller du noe selv?

- Ja, litt, men kun for meg selv. Aldri for noen andre.

- Du burde invitere noen av disse Liège-musikerne. De spiller overalt i Europa i dag. Du trenger ikke å skamme deg med dem. Eller du burde la dem invitere deg.

- Jeg tror nok at jeg skriver bedre om musikk enn jeg spiller den. Og jeg tror dette valget mitt er bedre for verden.

Her tar Mengelberg en liten ordlek, og svarer på min avslutning «better for the world», - Beckett for the world! Beckett, skribenten...

- Samuel ... en av mine store helter.

- Min også. I hans skriverier finner jeg noe som er veldig nært til ..æærch-ææææ- chchchchch, (Misha demonstrerer stygg musikk).

- Det går tilbake til hva du startet med, den dadaistiske dimensjonen.

- Akkurat.

- Noe som minner meg om hvor feil Milan Kundera tok i tittelen «Tilværelsens uutholdelige letthet». Den meningsfulle, Beckett-inspirerte formuleringen burde være det stikk motsatte, «Tilværelsens utholdelige meningsløshet».

- Ja, det er den eneste riktige dårlige konklusjonen!

- Jeg ser her en klar sammenheng mellom din form for musikk, og denne formen for litteratur, Samuel Beckett, James Joyce, hvor meningsløsheten gjøres til hele poenget, meningen ligger i meningsløsheten.

- Ja, (latter). Alle disse rare forfatterne. Ja, det er nok mulig å se en slik sammenheng.

- Har din opprinnelige drøm om å bli arkitekt, eller arkitektur mer generelt, du begynte jo også å studere arkitektur, på noen som helst måte påvirket din musikalske utvikling?

- Arkitektur var jo en slags familietradisjon. Min bestefar var arkitekt. Og mange andre i familien. Men jeg så aldri min bestefar. Han var mentalt syk.

Han kom fra en streng katolsk bakgrunn, noe han brøt med. Han gikk aldri i kirken etter dette. Han hatet kirken og hva den sto for. På den tiden, rundt 1900, ble det sett på som galskap. At de som hevdet slikt måtte være demente.

Han krysset denne linjen. Men han levde helt til begynnelsen av 1940-tallet.

Jeg husker at min far sa til meg på vei ut at han skulle til begravelsen av min bestefar. Det er synd, men jeg så ham aldri. Han sa videre at ja, du ville forstått ham.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - På min mors side, hadde jeg også en bestefar som var arkitekt. Han døde i 1943, like etter min farfar. Han skrev for et tidsskrift i Berlin, heller ikke ham møtte jeg. Han var en slags surrealist. Men det måtte jeg oppdage gjennom det han skrev om musikk, veldig lenge etterpå. Seinere, da jeg hadde valgt min rolle som surrealistisk komponist, skrev jeg også teatermusikk. Dette var mitt første møte med dada og første gang jeg anvendte dette, tror jeg. Jeg skrev bl.a. for Wim Schippers.

Her skal det tilføyes: Wim Schippers er en nederlandsk komiker med åpenbare fluxus-tradisjoner. Hans storverk var stykket «Going to the Dogs», hvor seks schäfere var på scenen i en drøy time og spilte ut et regissert drama hvor de leste aviser, kranglet om familiære forhold og så på TV. Hele seansen startet med at hunden som spilte rollen som Hector pisset over teppet lagt ut på teaterscenen. Stykket ble framført kun tre ganger over to dager. Deler av seansen kan i dag gjenoppleves på YouTube.

- Jeg tror vi stopper der. Jeg har nok til å lage mange fortellinger nå, om de er stygge eller vakre, surrealistiske eller sousrealistiske.

- Jeg må si at dette var ikke noen rar samtale for meg.

Tvert om. Dette satte jeg pris på. Dette ga mening!xxxxx Og jeg har fortsatt ingen idé om hva jeg var med på denne formiddagen i en sofakrok i Molde.

[18] jazznytt

27.09.2011

12:52

Side 19

et parti sjakk

ICP Orchestra anno 2010

med Han Bennink

Foto: Francesca Patella

05 2011 88 sider:Layout 1

Kwik kwek kwak!

Men hva med Moldekonserten, da? Misha Mengelberg, 76 år, fra Amsterdam, med den 31-årige amerikanske Tyshawn Sorey fra New York. En mer skjellsettende opplevelse har ikke Moldepublikummet fått på svært lenge. Seansen startet med at vi fikk beskjed om at Misha Mengelberg satt fast i heisen. Dette hadde aldri hendt før i Forum. Var det sant? Eller en planlagt gimmick?

Var konserten allerede i gang? Et forvarsel om det som skulle komme?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Misha kommer til slutt ut på scenen. Tar en laaangsom runde rundt pianoet, svak til beins. På vei mot hva?

«Voff!», sier han, tilsynelatende i sin egen verden. Han tar seg inn. Og vender tilbake til klaveret. Legger fraværende stokken over strengene. Tyshawn vandrer rundt med et frotte-håndkle som lydkilde. Vi aner at noe utradisjonelt er i gjære.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Begynnelsen er hva et stort publikum forventer av en fri improvisert konsert. Tyshawn lavmælt ved trommesettet.

Misha ved klaveret. Men derfra og ut til sola hadde vandret i overkant av 15 grader lenger vest på himmelen ble livet til de som var der forandret for alltid. Uansett om de skjønte det eller ikke. Etter at de første femten minuttene har gått, spiller ikke Misha en tone. Tyshawn bruker det som er for hånden. En vannflaske, lyden av håret. Og Misha lager ikke en lyd. Ikke en eneste én.

Men aldri har en instant composer vært så totalt til stede.

Med ørsmå bevegelser. Allikevel så høyttalende. Et ansikt som blir langsomt vendt halvveis mot publikum. En hånd som løftes utstudert og blir holdt svevende over klaviaturet før den like langsomt trekkes tilbake og slippes ned.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Tyshawn og Misha sammen gir oss en drøy times lærerik demonstrasjon av en total dekonstruksjon av våre sosialt konstruerte forventninger til hva en konsertopplevelse skal være. En performance-opplevelse som ville vært en

burlesk, dadaistisk Jacques Derrida verdig. Om vi i det hele tatt kan tenke oss en burlesk Derrida!XXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXxxx Selvfølgelig er en slik «konsert» helt umulig å anmelde, objektivt eller subjektivt. En tradisjonell modernistisk orientert anmelder som krever objektive kriterier faller pladask på trynet. En mer post-modernistisk åpen anmelder på jakt etter intersubjektivitet i dialogen mellom utøvere og publikum kommer til kort.XXXXXXXXxxxxxxxxxx Tar vi derimot et post-strukturalistisk perspektiv er det mulig å se at opplevelsen dreide seg om alt som skjedde innenfor den kuben som utgjør teatersalen i Forum. Flaska med vann som var satt ut til de to førstnevnte utøverne. Inkludert det som skjedde i hodene til alle de ca. to + 400 utøverne innenfor kuben. Til og med de som forlot salen underveis fordi «de ikke skjønte bæret av hva som foregikk» spilte en aktivt medvirkende og kunstskapende rolle.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Da dette interaktive kunstverket nærmet seg sin avslutning og Sorey gjorde en utstudert og langsom demontering av trommesettet, i en evig jakt på nye lyder, ny musikk, ny kunst, ble kunstverket komplett. Opplevelsen ble fullstendiggjort gjennom denne referansen fra delen tilbake helheten. Den fysiske dekonstruksjonen av trommesettet ble i seg selv en refleksjon av dekonstruksjonen av våre egne forventninger.xxxxxxxxxxxxxx Tromme-dekonstruksjonen var dermed i seg selv en fabelaktig metafor over hele konserten. Og med det ble det reduksjonistiske skillet mellom helheten og dens byggesteiner opphevet for alltid. En fantastisk konsert.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Stopp! Konsert? Nei, ikke konsert. Performance? Nei, mer! Mye mer! Total kunst!

Kunst-totalitet. Kunst og det sosiale er ett udelelig hele. Terninger holder ikke! Jeg ville trenge minst et dodekaeder for å gi nok stjerner til dette.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Kan ikke de hersens froskene bare holde kjeft!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vondsten in het binnenwerk Hvem andre enn Mengelberg kunne gi ut et opptak av sin afrikanske grå rødhalepapegøye som del av plate i eget navn? Papegøyen gjenga et Charlie Parker-lick, før den avsluttet med et skrik. Men som han sier, den definisjonen av musikk du kommer lengst med er at «musikk er det folk velger å kalle musikk». På den annen side, «fuglesang er [bare] fuglesang».xxxxxxXXXXXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXxxxxxxxxxx «Dada skapte aldri noe interessant musikk. Og jeg mener at dada var en av de viktigste tingene som skjedde innenfor kunsten i det tjuende århundret.»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Livet er for viktig til ikke å gapskratte av det! Det er det virkelige funnet inne i reisverket.

Alle mellomtitler er låttitler av Misha Mengelberg. jazznytt [19]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:52

Side 20

KULTURARBEIDEREN I SKOGEN Hun er den foreløpig siste mottakeren av Radka Toneffs Minnepris. Den mottok hun under årets Moldejazz. Her holdt hun også en maratonkonsert i et verk av festivalutstiller Gjertrud Hals.

Vi møtte sangeren, komponisten og kulturarbeideren ELDBJØRG RAKNES i ly for regnskyllet på Molde Kunstforenings veranda mellom prøver og konsert. TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

[20] jazznytt

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:53

Side 21

jazznytt [21]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:53

H

un kommer fra Midsund, rett vest for Molde. På tross av mange år i Trondheim har hun klart å beholde sin utpregede dialekt, som må være en av Norges breieste. For tiden er hun svært opptatt av sitt store kulturprosjekt, Sjøbygda Kunstnarhus, et godt stykke ut i evigheten nordøst for Trondheim, hvor hun jobber, både med egne prosjekter – og ikke minst – prosjekter for andre i lokalsamfunnet og i regionen.

I begrunnelsen for at Eldbjørg fikk Radka Toneffs Minnepris, sier man at årets prisvinner har sin utdanning fra jazzlinja på NTNU og markerte seg tidlig som en særpreget og allsidig utøver. Hun var med på å etablere vokalensemblene «Kvitretten» og «Trondheim Voices» begge kjent for improvisasjon og a capella musikk på utgivelser, konserter, bestillingsverk og turneer. Hun har hatt et spennende vokalsamarbeid med Elin Rosseland og Sidsel Endresen i bandet ESE og medvirket i bandet Søyr. Hun startet bandet TINGeLING og har samarbeidet i duo med den svenske bassisten Anders Jormin. Prisvinneren har en rekke utgivelser bak seg, de siste årene også på eget plateselskap.

De siste årene har hun jobbet mye med soloimprovisasjon og i samarbeid med bl.a. Eirik Hegdal og Stian Westerhus. Prisvinneren har vært sterkt engasjert i formidling av jazz og improvisasjonsmusikk til barn gjennom prosjektene «Det bor en gammel Baker», «Små sanger Mest i det Blå» og «Hva kommer nå…?».

Selv sier hun at det å få prisen gjør henne veldig glad. Hun er glad for å bli satt pris på av kolleger.

For det er jo en kollegial pris, samtidig som det er en minnepris og en hedring av Radkas minne.

– Det betyr mye at når man gir prisen til meg, så tenker man samtidig på henne. Etter at jeg fikk den, har jeg tenkt mye på det. Det er mange stipender man kan få, men dette er noe helt spesielt. Det er verdifullt, viktig og rørende.

– Radka Toneff har selvsagt vært en av dine inspirasjonskilder også?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja det var hun. Jeg hørte jo ikke på jazzmusikk før jeg var 19 år, og jeg hørte faktisk Norma Winstone før jeg hørte Radka Toneff. Så kom Sidsel (Endresen), så kom Elin (Rosseland) og så kom Karin Krog. Det er jo disse som er mine norske sangerinspirasjonskilder. Og det Arild (Andersen) sa når han presenterte vinneren, at det handlet om integritet, og at det har vært med i valget, setter jeg stor pris på.xxxxxxxxxxxxxxxxxx – Du sier at du ikke hørte jazz før du var 19. Snakker vi da om «tausa fra Midsund» som hadde tatt seg en sen bytur?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det var da jeg virkelig begynte å høre på jazzmusikk. Jeg gikk på teaterlinja på Romerike Folkehøgskole, og hadde selvsagt sunget tidligere, bl.a. i Storyville Storband (i Molde), men jeg hørte jo ikke på jazzmusikk. Det var på folkehøgskolen at jeg først begynte å høre på plater og sånn. Det var da den store åpenbaringen skjedde.

Jeg fikk låne «The Real Book» og alle platene til Anja Garbarek, som gikk på Romerike Folkehøgskole samtidig. Så den første «Real Book» jeg så, var hennes. Og platene var selvsagt alle pappaen hennes sine plater.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – På skolen gikk også Yngve Skomsvoll, broren til Erlend, og Erlend kom en dag på besøk på skolen og var med på jam. Så det var det året alt skjedde.

[22] jazznytt

Side 22

FØRSTE GANGEN JEG VAR PÅ JAZZFESTIVALEN (MOLDEJAZZ) VAR DA JEG VAR 15. FØR DET HADDE JEG VÆRT I BYEN TO GANGER FOR Å HANDLE KLÆR, OG SPISE HORN MED OST OG SKINKE. DET VAR MOLDE FOR OSS PÅ OTRØYA. SIDEN DET HAR JEG VÆRT PÅ FESTIVALEN NESTEN HVERT ÅR. DERFOR VAR DET OGSÅ VELDIG STAS AT JEG FIKK PRISEN AKKURAT HER.

– Deretter kom jeg inn på jazzlinja, så det ble en temmelig brå inngang til jazzhistorien. Og den amerikanske jazzen kom egentlig litt senere. Så det var faktisk Norma Winstone som var det første kicket. Og så kom Radka rett etterpå.xxxxxxxx - Første gangen jeg var på jazzfestivalen (Moldejazz) var da jeg var 15. Før det hadde jeg vært i byen to ganger i året for å handle klær, og spise horn med ost og skinke. Det var Molde for oss på Otrøya. Siden det har jeg vært på festivalen nesten hvert år. Derfor var det også veldig stas at jeg fikk prisen akkurat her.

– Du kommer fra Midsund på Otrøya, rett ute i havgapet. Derfra kommer du, broren din, Steinar, Beate Lech og lillesøstera hennes…xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Og flere. Lars Tomod Jenset kommer også derfra.

– Jeg husker da jeg bodde i Molde, at vi var på jazzklubb i Midsund for å høre Jon Eberson Group. Og det var faren til Beate Lech som drev klubben. Men hva kommer det av at så mange av dere begynte med jazz? Var det «gamle» Lech sin skyld?xxxxxxxxxxxx – Han har nesten all ære. Jeg spilte piano fra jeg var stor nok til å kunne gjøre det. Farmor og mamma spilte og sang begge to, så musikk var en del av oppveksten. Men så kom Lech. Han startet ei felegruppe, som jeg spilte piano med.

Fikk akkordskjemaer og greier. Og spilte Bach!

Og han satte i gang jazzklubb på Midsund. Så den første jazzklubben jeg var på var med et rumensk orkester, som jeg ikke husker hva het…

– De het Benone Damian.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Og jeg fikk et skikkelig kick. Jeg fikk være med mamma på konsert, og det festet seg! Det Lech trakk med seg til jazzklubben ga meg kjempestor inspirasjon. Og det er jo inspirasjonskildene som gjør at man får kick. Og så forfølger man disse kicka, og hvis det ikke er noen inspirasjonskilder der, så … og da er det godt å ha sånne som han.

Steinar er jo yngre enn meg, og da vi fikk den første datamaskina i hus, lagde han en tegning der jeg sitter bak pianoet som det kommer noter og sånn ut av, også sitter det en person i sofaen med hendene for ørene!

– Jeg husker Steinar ikke var mer enn ca 14 da han for første gang jobbet som frivillig på kortkontoret på Moldejazz. En beskjeden liten herre som satt borti en krok… xxxxxxxxxx - Han begynte å spille ganske sent. Han fikk sin første bass da han ble konfirmert, og jeg husker at det var min daværende kjæreste som var med

å kjøpe den. Det var en elbass, men ikke lenge etter kjøpte han seg kontrabass. Og da gikk det rett til værs. Det var nesten som om han hadde sittet å lagra på musikken i lang tid, og at alt bare måtte ut…

Jazzlinjaxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Eldbjørg var den første jenta som var student på jazzlinja i Trondheim. Og vi lurer på om hun allerede da hadde tatt en beslutning om at det var jazzmusiker hun skulle bli?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg har egentlig aldri planlagt sånne ting. Det handler mer om hva man får til. Jeg kan sette meg mål om hva jeg har lyst til å få til, og jeg kan være ganske så standhaftig på det, men det handler egentlig mest om å gjøre det jeg har lyst til å gjøre. Og å gjøre det beste en kan, til en hver tid, og se hvor det ruller og hva som er neste «lyst».

- Nå har jeg jo faktisk holdt på i 20 år, og ser man seg tilbake, så ser en jo at det går i bølger. Man er jo i forskjellige perioder og faser. I begynnelsen var det jo bare å høre mest mulig på alt mulig og forfølge et hvert kick hele tiden og jobbe med alt. Men så endrer det seg etter hvert.

– Og da var det Kvitretten og de andre tingene?xxxx – Ja, men først spilte jeg duo med Christian Wallumrød. Da vi hadde vår første konsert i Trondheim, kom Arve (Henriksen) etter konserten og sa han ville være med. Men Christian og jeg ville egentlig ikke at han skulle være med på dette prosjektet, så da startet vi Nutrio i tillegg.xxxxxxx – Christian og jeg gjorde standardlåter, og vi øvde to, tre ganger i uka i de to årene han gikk på jazzlinja. Så startet vi Nutrio, hvor vi gjorde egne låter, og så kom Kvitretten. Og samtidig sang jeg i Bodega Band.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Da jeg var ferdig på jazzlinja sang jeg i tre år med Søyr. Men det er jo ikke sånn at det er ett band om gangen. Man har jo flere prosjekter gående på samme tid. Og allerede da gjorde jeg ting med elektronikk. Det er jo noe folk lurer på hva er den dag i dag, sampling og sånn, men jeg har holdt på med det hele tida.xxxxxxxxxxxxxxxxx

Sjøbygda Kunstnarhusxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ved Selbusjøen, nord for Trondheim, har Eldbjørg skapt sitt eget paradis. På stedets hjemmeside (www.sjobygda.no) står det bl.a. følgende å lese om prosjektet: «I vakre omgivnader ved Selbusjøen finn du moderne fasilitetar tilgjengeleg i to nyrestaurerte hus frå slutten på 1800-talet.

Vakre og praktisk utstyrte hus i fantastiske omgivnader har blitt ein arena for ro eller bråk for

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:53

Side 23

jazznytt [23]

05 2011 88 sider:Layout 1

[24] jazznytt

27.09.2011

12:53

Side 24

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:53

kunstnarar, bedrifter og andre som ynskjer ein annleis møtearena. Sjøbygda kunstnarhus skipar óg til workshops og leirar for barn og unge og unike fleirkunstnariske happeningar for publikum i alle aldrar - inklusive kunstnarar i alle genre på øvste internasjonale hylle».xxxxxxxxxxxx – I utgangspunktet startet det med at jeg en vinterdag kom til en skog med to gamle hus som holdt på å ramle ned. Og disse to husa forelska jeg meg fullstendig i. Jeg hadde vært litt på jakt etter et sted å være hvor det var stilt og jeg kunne være i fred og jobbe. For de skulle begynne å bygge tuneller og det var diverse veiarbeid utenfor huset i Trondheim. Og da jeg så husene i Sjøbygda, våknet en eller annen motor, som sikkert har vært der ganske lenge. I utgangspunktet er det jo et delingsprosjekt. Jeg tenkte at denne plassen her, må jeg bare dele med folk. For dette er bare helt fantastisk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – I denne perioden hadde det vært noen møter hvor man hadde snakket om å lage noen tverrkunstneriske møtepunkter i Trøndelag. Og jeg trodde at Sjøbygda ville mange kunne ha glede av.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg har også mange ideer om hvordan rammene rundt en konsert kan være. Hvem er konserten for? Hva er kjernepublikum? Hvorfor er det ganske få som kommer å hører på når jeg for eksempel gjør en solokonsert på Dokkhuset i Trondheim? Jeg hadde lyst til å sprenge noen av grensene – også mellom forskjellige kunstarter.

Hvorfor skal de som er interessert i billedkunst gå til det huset og ikke se noen annen vei? Det var mange ting som dukket opp samtidig. Så jeg bestemt at dette er noe jeg bare vil gjennomføre.

– Så leste jeg SINTEFs rapport om verneverdige hus og gikk til fylket og kommunen osv. og la fram kunstnerhusideen. Og i ettertid ser jeg jo at det var litt galskap, men ...xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Fra dag to kalte jeg det et kunstnerhus. Jeg kjøpte det to dager etter at jeg hadde sett det. Og ideen jeg hadde om å invitere internasjonale kunstnere til Trøndelag var viktig. På Vestlandet har de jo flere ordninger for dette, men i Trøndelag finns det knapt. Så det skal være en inviterende arena, gjestekunstnerordning for alle genre, og en boltrearena for meg for å blåse de tingene jeg er interessert i større. Her setter jeg sammen en egen festival som kan speile alt det jeg ønsker å formidle. Nå har jeg også fått flerårig støtte fra fylket som jeg håper utløser fleårig støtte også fra Norsk kulturråd, for at jeg kan få til en internasjonal «Artist in Residence», som har vært en av de store ideene med stedet.

Eldbjørg forteller at slike prosjekter tar fryktelig mye og lang tid. Men ved å invitere kunstnere og lokalbefolkning til stedet, og se at de er så fornøyde at de gjerne vil komme tilbake, så er man på mange måter på rett vei.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Samtidig som jeg holder på med dette, så må jeg jo også synge. Jeg har jo ikke lagt ned synginga. Hovedgreia mi er jo at jeg synger. Og det er viktig å få med. Men dette prosjektet er berikende og lærerikt, nettverksutvidende og positivt for å bruke og utvikle hele meg.

Musikalske prosjekterxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For tiden jobber Eldbjørg med prosjekter utfra hennes solokonsept, og i samarbeid med ulike musikere og kunstnere i andre genre. Og vi lurer selvsagt på om det er flust opp med spillejobber?

– Nå i år har det vært litt mindre, sier hun. – Mest på grunn av at jeg har måttet bruke så mye tid på å få på plass de siste tingene på Sjøbygda.

Den siste plata jeg gjorde, «Sense», er solo og

Side 25

DET FØRSTE OG VIKTIGSTE ER AT UNGER I ALLE FALL SKAL FÅ MULIGHETEN TIL Å HØRE FORSKJELLIGE TYPER MUSIKK. BRA MUSIKK! DET DE AUTOMATISK FÅR HØRE I DAG, ER PLASTIKKMUSIKK. SÅ HVIS DE SKAL HA MULIGHETEN TIL Å HØRE ANNEN MUSIKK, SÅ MÅ EGNE PROSJEKTER VÆRE EN DEL AV DET kom i fjor høst, og jeg har gjort solokonsert i paraglider og i samarbeid med visuelle kunstnere – og jeg går alltid svanger med nye ideer… Det tar tid å utvikle ideer i dybden og få dem opp og ut i livet. Men ellers har jeg jo drodlet fram og gjort mange barnekonserter i prosjektet «Hva kommer nå?», som har sin egen motor, og som er kjempespennende.

– Når du snakker om barneprosjekter. Trenger man egentlig en spesiell type musikk for barn?xxxxxxxxxx – Jeg synes det er forskjellige måter å tenke på det på. Og det første og viktigste er at unger i alle fall skal få muligheten til å høre forskjellige typer musikk. Bra musikk! Det de automatisk får høre i dag, er plastikkmusikk. Så hvis de skal ha muligheten til å høre annen musikk, så må egne prosjekter være en del av det. Og da mener jeg at det ikke er nok å høre to konserter med klassen eller skolen (Rikskonsertenes skolekonserter red. anm.). Jeg mener det bør være et offentlig tilbud der unger får mulighet til å høre mange forskjellige typer musikk. Og så er det mange måter å gjøre det på. De kan for eksempel være på Romsdalsmuseet og høre de store konsertene under Moldejazz, eller som i mitt tilfelle, rumenske orkestre. Men det finnes altfor mange arenaer som ikke slipper inn barn på grunn av alkoholservering og alt det der.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg tror unger kan ha stort utbytte av å være med på konserter der de ikke er kjernepublikummet. Sånn var det jo for meg. Og jeg tror også at ungene har godt av å få lov til å være hovedfokus, og at foreldre, venner, søsken, besteforeldre er der med dem, for da oppstår det en helt annen energi i rommet, enn om man er med klassen, i gymsalen med lærere som skal passe på at de er stille osv.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg synes det er kjempespennende å jobbe veldig improvisert i forhold til ungene. Jeg har jo jobba med «Det bor en gammel baker» i ti år, et prosjekt hvor vi gjorde mine låter til Inger Hagerups barnerim. Det å spille for unger er jo et slags forskningsprosjekt hvor man må gjøre ting skikkelig, og å gi ungene skikkelige møter med musikken. Jeg har til og med gjort solokonserter uten et forståelig ord, både her hjemme og i Portugal, for å tyne, og teste om jeg har vært i stand til å gjøre improvisert solokonsert for barn på vettugt vis. For unger er jo ikke høflige, så hvis du ikke klarer å få dem med deg, har du tapt. xxxx – Men det er altfor mange lettvinte løsninger ute og går når det gjelderl å spille for unger. Og en merkelig lavstatusholdning. Da vi oppløste Kvitretten, sto det et sted at «Solveig (Slettahjell) er blitt soloartist, Kristin Asbjørnsen satser på en solokarriere – og Eldbjørg Raknes er blitt barneartist». Så det er noen holdninger der ute, som jeg gjerne vil ha fjerna. Jeg er opptatt av at barn

skal få oppleve god musikk. Man skal ikke bare tulle det bort. Hvor skal ungene få inspirasjon fra hvis de ikke blir tatt på alvor?

– Men når du går inn i et slikt barneprosjekt som «Hva kommer nå?». Tenker du da annerledes enn når du lager ting for «voksne»?xxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg prøver hele tiden å tenke på at den musikken jeg lager for unger, skal være like bra som den jeg lager for andre, sier hun. – Jeg skal kunne stå for den på samme måte som all annen musikk jeg lager. Det ligger jo hele tiden noen ting under som gjør det utfordrende på andre måter, fordi ungene har en helt tydelig energi. De kan for eksempel være urolige. Jeg er jo glad i lange strekk… og ungene er helt klart med på å påvirke hvor lenge jeg kan holde på i «en groove». Så samarbeider jeg jo også med en del andre kunstarter, og da kan det visuelle uttrykket bli annerledes og ta fokus – det gir andre musikalske muligheter jeg også liker. Jeg har ikke noe behov for at det hele tiden skal være meg, meg, meg, ha på klovnenese eller danse tøft (jeg er jo ikke noen Michael Jackson akkurat, he-he). Og alt dette tar tid, enten det er for unger eller for voksne eller for begge grupper. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det vi gjør på Sjøbygda er et godt eksempel på hvordan jeg tenker. Der har vi noe hvor ungene er kjernepublikum, der unger er hovedfokus, og hvis det er bra for dem så er det også bra for andre. Og i tillegg får de workshop og får være med på scena sammen med profesjonelle kunstnere og ungdommer og evt. foreldre. Og så får de høre masse annen musikk og oppleve litteratur med mer i tillegg – som ikke har dem som kjernepublikum, men som like fullt kan bli deres største kick. Man kan aldri sikkert vite hva som treffer hvem sterkest, enten de er barn eller voksne!

- Det er fantastisk fascinerende og inspirerende, synes jeg, å være på jakt etter, jobbe for og legge til rette for mulige fantastiske møter, åpninger, opplevelser…

For meg er musikk sterk tilstedeværelse, en dragning, noe søkende, energi… i meg, mellom musikken og meg – og andre. Min kjerne… .......................

Så er regnskyllet i ferd med å forflytte seg utover fjorden – mot Otrøya og Midsund. Eldbjørg må organisere og gjøre klart for sin solo-maratonkonsert inne på Kunstnersenteret, og undertegnede må løpe til neste konsert. Sola kommer så vidt snikende, og vi kan vandre videre med en klar tanke i hodet, at vi skal sjekke ut disse barnekonsertene nærmere. jazznytt [25]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:54

Side 26

THE WANDERING BASS

[26] jazznytt

ASS

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:55

Side 27

Kongsberg 2011. Vi feirer Peter Brötzmanns 70 års bursdag. I den anledning er også kremen av engelske improvisasjonsmusikere i byen. Vi har avtalt en samtale med komponisten og bassisten BARRY GUY og hans livspartner fiolinisten MAYA HOMBURGER dagen etter deres duo-konsert i Smeltehytta. TEKST: JOHAN HAUKNES FOTO: JAN GRANLIE Mens vi sitter i sola på nedsiden av denne med Lågen som bakgrunn, passerer saksofonisten Evan Parker oss. Et bredt glis og fleipete kommentarer lover godt for den sjeldne duo-konserten med Peter Brötzmann som skal avholdes samme sted ganske snart. En lovnad som til fulle ble oppfylt. Seinere på kvelden skulle Barry og Evan med Paul Lytton og Agustí Fernández gi oss en intens opplevelse på Det Lille Extra, rett borte i Hyttegata. Som leseren skjønner, var Kongsberg i året 2011 et høydepunkt for en som vokste opp med britisk og tysk improjazz etter 1970.

Mot slutten av 1960-tallet ble en ung student ved Guildhall School of Music en del av den Londonbaserte fortroppen av ny musikk. Barry Guy, født i 1947, fikk stor oppmerksomhet som bassist i en trio med pianisten Howard Riley og trommeslageren Tony Oxley, en trio som også Jon Hiseman var en del av i en periode. Han kom raskt inn i kretsen rundt John Stevens og Spontaneous Music Ensemble, og var med det i nettverk som omfattet Derek Bailey, Julie Driscoll, Evan Parker og Peter Kowald. Den britiske samtidskompositoriske minimalisten Michael Nyman var et møtepunkt for mange av disse unge pionerene, så også for Barry Guy. Barry Guy har i flere tiår vært en del av Evan Parkers Trio, sammen med Paul Lytton, ett av den framvoksende nye europeiske impro-musikkens fremste ensembler de siste 25 årene.

Komponert og improvisert musikk Men i motsetning til mange av sine samtidige, utviklet Barry Guy tidlig en interesse for komposisjon og samspillet mellom komposisjon, i betydningen nedskrevet musikk, og improvisert musikk. Det grensesnittet som den såkalte kunstmusikken raskt skjøv til side etter en voldsom forelskelse på slutten av 1950-tallet. Men også et grensesnitt som har vært problematisk for den improviserte musikken og dens utøvere de siste femti årene. Er det prinsipielt noen forskjeller, og i så fall hva består de av? Et dilemma som musikken og musikkutøvelsen har levd med gjennom hele sin historie.

Grensesnittet mellom komponert og improvisert musikk, og derigjennom hva komponert og improvisert musikk er overhodet, utgjør jo selve grunnlaget for hva moderne jazz, i betydningen narrativt intendert, og improvisert, musikk, betyr.

Dette er et grensesnitt som har vært ett av Barry Guys fokus fra et svært tidlig tidspunkt. Etableringen av London Jazz Composers Orchestra (LJCO) og seinere Barry Guy New Orchestra er kanskje de klareste uttrykkene for dette. Men det finner også sitt uttrykk i hans samarbeid med fiolinisten Maya Homburger. Når det gjelder utførelse, er det få andre former for klassisk musikk som utfordrer opprettholdelsen av et bastant skille mellom komponert og improvisert musikk som barokkmusikk.

Maya Homburger var tidlig en del av utviklingen av det som seinere ble omtalt som «autentisk» jazznytt [27]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:55

eller «periode-basert» framføring av barokkmusikk og annen tidligmusikk, slik også Barry Guy har vært. I konserten i Smeltehytta dagen før framførte de sammen moderne improvisert musikk med klare referanser til barokk-musikk. I hennes tilfelle på en barokkfiolin med tarmstrenger, i hans tilfelle på en femstrengs «travelbass» han har fått spesialbygget, med moderne metallstrenger. En herlig blanding av det gamle og det nye, både fysisk og auditivt. Og også musikalt. Deres duo-konserter omfatter dessuten nesten alltid framføring av musikk av barokkkomponisten Heinrich Biber, men på en umiskjennelig moderne måte, i tillegg til Guys egen grafisk komponerte musikk og frie improvasjonselementer.

Utover Barry Guy er det få andre musikere innenfor den moderne impro-scenen som på en like grunnleggende måte er en utfordring for alle forsøkene på å skape et klart skille mellom komponert og improvisert musikk. I motsetning til mange av sine samarbeidspartnere er dette en som etter klassiske modernistiske skillelinjer først og fremst framstår som komponist, deretter improviserende musiker. Men som gjennom sitt virke hele tiden utfordrer dette skillet på en så gjennomført og reflektert måte at enhver som stiller spørsmål om hva dette skillet består i er nødt til å lytte. Når vi i tillegg snakker om en musiker som er like hjemme i en barokk som i en impro-kontekst, er det tydelig at Barry Guy på mange måter er en levende provokasjon av våre tilvante måter å tenke musikk på.

Med dette som utgangspunkt, hvem tviler på at Barry Guy og Maya Homburger er interessante intervjuobjekter for Jazznytt? Det er derfor overhodet ingen overraskelse at jeg tidlig fikk en ordre fra redaktørens side, da det gjaldt mine oppgaver i Kongsberg. Ja da, selvfølgelig skulle jeg skrive et evaluerende sammendrag fra festivalen, men i tillegg til dette fikk jeg ordre om å få i stand et intervju med Barry Guy. En ordre som Jazznytts lett utskremte besvarte positivt på med glede - selvfølgelig. En skribent som siden ungdommen har vært fascinert av barokk musikk og Bachs teoretiske utforsking av det harmoniske landskapet. Og ikke minst gjennom overbevisningen om at barokkmusikk i sin grunnleggende basis er improvisert musikk.

Gjennom utføringen av ordren fikk også han enkelte svært overraskende øyeåpnere.

London 1967-8 – The Improvised City Så der satt vi i sola, med fuglesang i bakgrunnen, rett overfor Barry Guy og Maya Homburger.

Først måtte vi gratulere med en vakker, og på alle måter barokk, impro-konsert dagen før. Så spør vi Barry Guy, - Hvordan startet det hele?

- (BG) Det hele startet vel med at jeg ble kjent med [trombonisten] Paul Rutherford som underviste på Guildhall der jeg studerte. Vi var naboer, eller i hvert fall pub-naboer. Så vi kjente hverandre. Vi snakket etter hvert om å spille sammen, og da jeg trengte en altsaksofonist til noe jeg hadde skrevet, spurt jeg ham. Han foreslo Trevor Watts, det ville være et godt valg for meg. Så ble det til at vi alle tre spilte sammen som trio, noe [28] jazznytt

Side 28

DET SOM VAR INTERESSANT I DEN ÅPNERE IMPROVISERTE DELEN AV DET VAR UTVIKLINGEN AV NYE INSTRUMENTELLE TEKNIKKER, UTENFOR DET SOM VAR KJENT INNENFOR DE TILVANTE SJANGRENE SOM JAZZ. PÅ EN HELT NY OG UNIK MÅTE.

improviserte ting som del av dette stykket.

- Noen uker etter ringte John Stevens meg og fikk meg med i Spontaneous Music Ensemble.

Og det var i grunnen begynnelsen. Som de fleste på den tiden hadde jeg i liten grad vært involvert i fri improvisert spilling. Vi kom fra moderne jazz, gjorde standarder osv. Så for meg var det svært fremmed å komme inn i denne verden, som tilsynelatende var, ikke udisiplinert, men mystisk fri og åpen. En lang stund forsto jeg ikke riktig hvilken vei dette gikk, og hva min plass i dette nye var. Men det var på en måte berusende, du kunne ikke la det ligge. Du måtte erfare det.

- Dette var rundt 1967-68, da jeg hadde funnet ut at jeg måtte studere musikk dypere, og begynte på Guildhall. Så på dagtid var det studier, og på kvelden og natten å spille på en liten teaterklubb.

Og vi spilte som rytmeseksjon på Ronnie Scotts gamle klubb. Så det var på sett og vis en hel paraply av aktiviteter. Vi var omgitt av en totalt musikalsk orientert verden.

Når Barry Guy bruker betegnelsen Ronnie Scotts «old place», refererer det til lokalet som var klubbens hovedsete til 1965, da den flyttet til Frith Street i London der den fortsatt ligger. Det gamle lokalet var etter flyttingen uformelt bare kjent som «Ronnie’s Old Place» og fortsatte som ekstra spillested til leien på lokalet gikk ut i 196768. Det ble brukt som spillested for unge og noe mer ukjente musikere. Med det ble Ronnie Scotts et sentralt verksted for denne unge generasjonen av britiske musikere, inkludert Barry Guy. - Og hvor dere ikke var begrenset av noen sjangergrenser, hvor dere kunne flyte fra en ende av spekteret til den andre uten noen å måtte holde dere til en stil?

- (BG) Akkurat. Paul, Trevor Watts og [trommeslageren] John Stevens hadde vært stasjonert i Tyskland mens de var i RAF noen år før. Alle tre spilte i militærbandet, og det var vel der de begynte å eksperimentere med «time», under innflytelse av den nye amerikanske jazzen. Men mens jeg jobbet med dem jobbet jeg samtidig med [fløytisten, saksofonisten og komponisten] Bob Downes. Han var mer rettet mot «time»basert spill. Samtidig var jeg involvert i samtidsrettetede teaterkompanier. Det store spørsmålet jeg levde med på denne tiden, var hvor dette skulle lede. Hva kunne du gjøre med det? Jeg for-

sto ikke fullt ut implikasjonene av det som skjedde. Av såkalt frijazz, selv om vi ikke kalte det.

Det var journalister som brukte slike begrep, ikke vi.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Mye av det vi holdt på med på den tiden var tatt fra Ornette Colemans og Eric Dolphys verdener.

Så det var låter. Men uten akkorder, selv om det var et sentralt fokus i dem, et tonalt område, et spesielt artikulert uttrykk.

- Det framstår for meg som at veldig mange av de som var involvert i musikken på den tiden ikke følte seg hjemme med denne betegnelsen, med begreper som frijazz og «new thing». Og at det var i all hovedsak var journalister og skribenter om musikken som brukte det ut fra behovet for å klassifisere det. Paradokset var jo at de valgte å gjøre det med hva som essensielt er en negativ definisjon, en klassifikasjon ut fra hva det ikke er.

- (BG) Som ofte er tilfellet. Disse [skribentene] har behov for å adskille ting. Som jeg nevnte var Rutherford, Watts og Stevens i gang med å utfordre den amerikanske modellen allerede mens de var i Tyskland. Så det var mange byggesteiner som allerede var lagt lenge før jeg kom inn i det.

På mange måter var jeg jo en «late-comer» inn i dette. Jeg var jo ung da jeg kom inn i det.

- Men sett fra i dag, var jo alle de som var involvert unge, mellom 20 og 30 år gamle. John Stevens var vel den eldste – og han fylte 30 i 1970. Unge folk som oppdaget en helt ny form for musikk.

- (BG) Ja, det er nok riktig. Det var vel en slags smeltedigel rundt denne teaterklubben [«Peanuts Club» ved Liverpool Street] og Ronnie Scotts gamle sted. Det kom folk fra mange geografiske områder, noen av dem fra steder hvor du ikke ville tro at det skjedde noe interessant. Mike Westbrook, John Surman, og Bob Downes som kom fra Plymouth-området. Alle migrerte til London. Det var «Brotherhood of Breath»-folka som kom fra Sør-Afrika [Dette var Chris McGregors storband med sør-afrikanske musikere som hadde slått seg til i London i eksil fra Apartheidregimet. Louis Moholo, Mongezi Feza og Johnny Dyani var noen av de mer kjente deltakerne i bandet]. Det var mange grupper aktive, noen av dem trakk oss andre inn i sine grupper.

- Jeg spilte mye med Mike Osborne og Louis Moholo i denne perioden på «Peanuts Club».

Jeg husket det nesten ikke selv. Men nylig sjekket

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:55

jeg noen gamle dagbøker fordi noen spurte meg om denne tiden og så til min forbauselse at det over en lang periode sto «Peanuts» markert, dag etter dag, uke etter uke. [Den sør-afrikanske bassisten] Harry Miller var der også, selvfølgelig. På den tiden spilte vi med to bassister. Så jeg spilte betydelig mer med de sør-afrikanske musikerne enn jeg kan huske i dag. Dette var noe av det som skjedde.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Og så var det Ronnie Scotts «Old Place», hvor jeg spilte i et slags husband, sammen med pianisten Peter Lemer. Jeg kan ikke huske hvem trommeslageren var.

«Peanuts Club» var et senter for Londons motkultur i 1966-68. Klubben ble åpnet av poeten, aktivisten og skuespilleren Jeff Nuttall i 1966.

Når det gjelder den glemte trommeslageren, kan jeg fylle ut med følgende. På denne tiden spilte Peter Lemer mye med Jon Hiseman, før sistnevnte sluttet seg til John Mayall i 1968 og så dannet Colosseum seinere det samme året. Så det kan ha vært Jon Hiseman. En annen samarbeidspartner av Barry Guy i denne perioden var også Tony Oxley, men det er lite trolig at Barry Guy ville glemme en som har vært en så nær samarbeidspartner over lang tid. Dessuten var Oxley hustrommis på hovedscenen til Ronnie Scott i denne perioden.

- (BG) Det var en nesten uvirkelig smeltedigel.

Folk kom og gikk, og med saksofonister som ville «get their rocks off». Det var en intens periode.

Ikke bare i det å spille forskjellig musikk, men også i å knytte kontakt til så mange forskjellige musikere.

- Det skjedde så mye i britisk musikk, først og fremst

Side 29

i England, rock, blues, og jazz, skjedde det så mye i denne perioden. Med en rik tilgang på og utnyttelse av samtidsmusikk og rytmiske musikkformer på tvers av alle sjangere.

- (BG) Det som var interessant i den åpnere improviserte delen av det var utviklingen av nye instrumentell teknikker, utenfor det som var kjent innenfor de tilvante sjangrene som jazz. På en helt ny og unik måte. De var relatert til hva som var kjent fra den moderne jazzen, men folk jobbet med dem innenfor lydverdener og lydområder som var totalt ukjente i den etablerte musikken. Dette lå også tett opp til det som jeg arbeidet med på Guildhall, hvor jeg studerte den komponerte verden, komponistenes verden, av lyd, som Stockhausen, Xenakis. Parallelliteten i dette traff meg sterkt. For meg framsto det som at det var det to sider av samme sak. Komponistenes fokusering av sonoritet, og musikerne jeg samarbeidet om kveldene med var opptatt av det samme.

ikke spilt sammen utenfor en slik ramme. Bob Downes ville aldri ha spilt med Evan Parker, og Derek Bailey ville ikke ha jobbet med altsaksofonisten Bernhard Living. [Alle disse fire var med i den første utgaven av LJCO].xxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg tenkte at om jeg brakte disse sammen kunne vi en vidunderlig opplevelse sammen.

Derfor ble det dette lange kveldsstykket som viste fram alle som del av mitt liv. Ideen var å skape et gjennomkomponert stykke som framhevet alle de deltakende. Min oppgave var dermed kun å dele ut kortene på en slik måte at alt ga en slags mening. I dag er det åpenbart at jeg skulle ha kalt stykket «Celebration», men den erkjennelsen kom seinere.

- Riktignok er det svært lite av dine tidlige arbeider jeg har kunnet høre på, fordi disse platene har vært så vanskelig å få tak i, men det virker for meg som at det jeg vil kalle «sonorisk design» alltid har vært en sentral del av din musikk?

- (BG) Jo, særlig når det gjaldt tidlige ting. Som London Jazz Composers Orchestra, som jeg startet som et engangsprosjekt til framføringen av verket «Ode», som var ment som en slags feiring. Det var vel derfor verket fikk det navnet.

Da jeg skrev «Ode» [rundt 1970-72] hadde det mange forhold til [Olivier] Messiaen og noen av hans strukturer. Ideen var å bringe sammen mange av dem jeg hadde spilt sammen med og de forskjellige musikkformene de utøvde. Mange av dem hadde ikke spilt sammen, og ville heller

Barokk impro - Maya, du kom til England på midten av 1980-tallet, var det ikke? Hvordan var det dere møttes musikalsk?

- (MH) Ja, jeg kom til England i 1986, for å medvirke til barokk-scenen. Men det tok to år før vi møttes. Jeg spilte fulltid med både John Eliot Gardiner [Monteverdi-orkesteret], og [Trevor Pinnocks] English Concert.

For øvrig har han skrevet et verk med denne tittelen, men det kom mange år seinere. Dette siste stykket er fortolket bl.a. på ECM-skiva «Ceremony» (ECM 1643 fra 1999).

English Concert og Gardiners arbeider er i overveiende grad fokusert på såkalt «autentisk» eller «historisk informert framføring», («historically informed performance», ofte forkortet HIP) av barokkmusikk. En sentral del av dette er at musikken framføres på «period instruments», i jazznytt [29]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:55

Maya Homburger sitt tilfelle dreier det seg om det som betegnes som en barokkfiolin. Hennes viktigste instrument er en fiolin bygget av Pietro Antonio dalla Costa fra Trevisio i 1740 som fremdeles er i uforandret stand. Selvfølgelig spilt med tarmstrenger, med de åpenbare utfordringer det medfører.

- Vi var begge tilknyttet frilansorkesteret [Chris Hogwoods] Academy of Ancient Music. Mirakuløst nok etter tre år fikk dette orkesteret en hel tre ukers turne sammen, fra nord i Tyskland og sørover til vi avsluttet på Sicilia. Da fikk vi tid til å bli kjent.

- (BG) Vi spilte mye squash på denne turneen Så vi holdt oss veldig spreke. Slike orkesterturneer er svært belastende for kroppen. Du kommer fram midt på dagen, spiser lunsj, så får du litt søvn, deretter er det øvelse, så konserten, og så det samme om igjen neste dagen. Så vi to var påpasselige med at da vi kom fram til neste bestemmelsessted, å booke inn på hotellet og så gå direkte til en squash-hall.

- (MH) En artikkel i den tyske ukeavisen Die Zeit [i 1996] med tittelen «Squash und Barock» beskriver dette. Om at vi ble kjent med hverandre gjennom squash og gjennom barokk.

- Etter at vi kom hjem fra denne turneen, et par uker etterpå, hadde Barry avtale om å dra til Zürich for å spille inn det som ble «Harmos» med LJCO [«Harmos» ble spilt, sammen med «Double Trouble» inn i april 1989, se mer om dette nedenfor]. For meg var det et fantastisk sammentreff, siden jeg jo er sveitsisk, faktisk fra Zürich, at han da hadde en serie med konserter i Sveits avtalt. Det viste seg da at Patrik Landolt og Rosemarie Meier som sto bakt Intakt Records begge bodde bare fem minutter fra der jeg vokste opp, men uten at vi kjente hverandre. Det var først gjennom Barry at vi ble klar over dette.

- Jeg kansellerte alle mine avtaler for å bli med på disse konsertene for å overvære «Harmos».

Dette var mens Dave Holland og Tony Oxley fremdeles var med i bandet. Jeg gikk inn på øvelsene og visste med en gang at … Jeg hadde nesten en fordom mot moderne musikk, med min bakgrunn. Det jeg holdt på med var komplekst, hvor musikere nesten drepte seg selv for å få til musikken. Men med en gang visste jeg at dette var det. Jeg bare visste det. Det var som en åpenbaring. Det var en ny form for musikk for meg som jeg bare ikke hadde oppdaget ennå, men som jeg nå var klar for.

Her er det nok en liten forskyving av hukommelsen. Verken Tony Oxley eller Dave Holland var med i LJCO på «Harmos» og «Double Trouble» som ble innspilt over tre dager i april 1989. Jeg antar nå at hva Maya Homburger husker var det som ble plata «Zurich Concerts» med LJCO, i et samarbeid mellom Barry Guy og Anthony Braxton. Denne dobbelt-LPen ble spilt inn live på Rote Fabrik i Zürich i november 1987 og mars 1988. I disse konsertene var begge de nevnte med. På denne plata er det faktisk tre bassister med, ved siden av Holland og Barry var også Barre Phillips medlem av LJCO på denne tiden.

- (MH) Så jeg tok beslutningen der og da. At dette ville jeg bistå til å få fram, hjelpe Barry til å [30] jazznytt

Side 30

JEG HAR OPP GJENNOM ÅRENE EID ET BETYDELIG ANTALL BASSER, FRA FLERE FORSKJELLIGE PERIODER. INSTRUMENTER SOM HAR VÆRT VIKTIGE FOR BIDRAGET TIL DE PERIODEBASERTE ENSEMBLENE JEG HAR DELTATT I. VI HAR SOLGT ET STØRRE ANTALL AV DISSE FOR Å FINANSIERE PLATER, TURNEER OG MUSIKK.

administrere. Og det har jeg gjort siden, uten å slutte. Det er mye arbeid i å få musikken til å gå framover, i å sikre sponsoring osv., alt som må til for å gjøre det mulig. Inkludert det å selge ting for å få det til å gå rundt.

- (BG) Vet du, jeg har jo opp gjennom årene eid et betydelig antall basser, fra flere forskjellige perioder. Instrumenter som har vært viktige for bidraget til de periodebaserte ensemblene jeg har deltatt i. Vi har solgt et større antall av disse for å finansiere plater, turneer og musikk!

På dette punktet står døra oppe inn til Smeltehytta rett bortenfor oss. Det er en halvtimes tid før konsertstart med Parker og Peter Brötzmann.

Akkurat på dette punktet smeller Evan Parker til med en oppvarmingsfrase, en nesten sakral innledning som videreføres i en oppadstigende linje og leder opp til en «jubilerende» C5. Det er som om Parker vil understreke Barry Guys poeng.

Det er umulig å la være å bryte ut i en frigjørende latter da Barry Guy bryter ut med tilsvaret «Yes!» - (BG) Vi hadde en slik intens periode med disse «periode»-ensemblene, at det kom til et punkt hvor vi måtte gjøre våre egne prosjekter. Jeg ville ikke være en bassist som satt «brumbling away» bakerst i et orkester.

- (MG) Og jeg sa til deg at jeg ikke ville se deg i kjole og hvitt resten av livet. Du er for god til å bli fortalt av en dirigent som vifter en dirigentpinne foran deg hva du skal gjøre. Du må gjøre mer av dine frie ting. Det er noe av det viktigste med å være sammen om det; å oppmuntre hverandre.

- (BG) Det var en hendelse som summerte opp forskjellene mellom disse verdenene ganske godt.

Jeg hadde vært på turne med Academy of Ancient Music i USA. Det var en tre-ukers turne som endte opp i New York, og gikk direkte over i en turne med Paul Lytton og Evan Parker. De to kom over til Lincoln Center [i New York] hvor vi hadde vår siste konsert. Jeg hadde alt mitt; antrekk, kjole og hele greia, basskasse og det hele.

Da hadde vi vært på denne turneen med en serie med fire- og femstjerners hoteller, alt var tilrettelagt og ble transportert for oss, vakre verter og vertinner som ordnet alt for oss. Jeg overlot kjolen min til Chris Hogwood, trakk i t-shirt og olabukser og pakket bassen. Og der var jeg, vandrende gatelangs up-town med Evan og Paul,

mens jeg slepte på denne 50 kg tunge pakken.

Hvor vi overnattet på gulvet i kjellerleiligheten til Larry, eller hvem det nå var! Dette fanget for meg opp i ett enkelt bilde hva dette dreide seg om.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vi kunne nesten ikke komme inn på rommet hans. Straks bassen var der, måtte vi sove som sardiner ved siden av den. Det var en svært indikativ måte for hva det var vi var en del av, denne kontrasten. Jeg likte å spille barokk musikk, og det å oppdage nye måter å spille gammel musikk på. Det var på mange måter likt det å spille improvisert musikk.

- (MH) På den tiden var jo dette pionerarbeid.

Nå er alt dette mye mer etablert. På den tiden var det obo-spillere, trompet-spillere, alle oppdaget noe nytt.

- Men det er allikevel ikke mange slike som dere som er like mye hjemme i en barokk-setting som i en moderne fri og improvisert kontekst?

- (BG) Nei, det er sant. Vi er heldige i så måte. På grunn av vår utdanning har vi vært i mange sammenhenger. Jeg startet jo fra jazz-musikk.

Faktisk startet jeg med å spille Dixieland, fra det gikk jeg over til swingmusikk, og videre til moderne jazz. Det var en annen dixieland-bassist som sa til meg at jeg burde studere ved en musikkhøyskole for å lære meg instrumentet mitt.

På det tidspunktet hadde ikke det slått meg. Jeg var lykkelig med bare å «bumming around» og gjøre min lille arkitekturjobb ved siden.

- (MH) Dette er interessant. Den normale utviklingen er jo at du starter med et instrument når du er 7-8 år gammel. Foreldrene og lærerne dine instruerer deg til å lære instrumentet med et såkalt lett repertoar. Og det lette repertoaret er gjerne barokk musikk. Du lærer Händel, Telemann, og så går du videre til klassisk og romantisk musikk. Og så om du noensinne fortsetter kan du ende opp i moderne musikk. Med Barry var det annerledes. Du gikk den motsatte veien.

Du oppdaget først [Igor] Stravinskij, [Karl Heinz] Stockhausen, [Pierre] Boulez, først og så gikk du direkte til tidlig barokk. Før han oppdaget Bach. Direkte til [Claudio] Monteverdi, [Georg] Telemann [og Heinrich Biber]. Det er etter mitt syn en av grunnene til at han er så fri også i forhold til barokk-mediet. Dermed kan han skrive musikk på en helt annen måte enn andre kunne. Andre ville gått fra den basiske barokke strukturen og så frigjort seg fra det, men

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:55

Side 31

Med Paul Lytton, Evan Parker og Agusti Fernández på Kongsberg i sommer

Barry gikk den motsatte veien [ved å ha dette frie aspektet som utgangspunkt og så la det møte denne barokke strukturen].

- Men dette er en av grunnene til at jeg er overrasket over din historie, Maya. At du så selvsagt kunne akseptere og forholde deg til denne frie musikken på det tidspunktet du møtte den.

- (MH) Jeg ventet på noe nytt. Jeg var så langt inne i barokk framføring og var på jakt etter mer frihet, frihet i utøvelsen av denne musikken.

Etter hvert ble jeg mer og mer frustrert. Jeg var involvert i sammenhenger før jeg kom til England hvor det etter hvert ble veldig «straight», å spille Bach – og Mozart – rytmisk veldig strengt.

Veldig kjedelig om du spør meg.xxxxxxxxxxxxxxx - Dette var grunnen til at jeg kom til England.

Jakten på mer frihet. For å lære mer. Og den fant jeg først i samarbeidet med John Eliot Gardiner.

Fordi han jobber med utgangspunkt i den vokale linjen i musikken. Morsomt nok, min stebror er jazz-trommis, perkusjonist. Han viste meg noen plater, men jeg synes det var for «normalt», for lite utfordrende, det må være noe mer, sa jeg.

Men så ga han meg en Kenny Wheeler CD på ECM og da sa jeg at dette var nesten det jeg så etter! Det hadde en frihet, en løshet. Akkurat hva jeg søkte etter. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Masse av Barrys musikk har influert min barokk-framføring sterkt. Det har gitt meg friheten til å utforske Bach. Selv framføringen av Telemann. For ikke å glemme Biber, alt det jeg har gjort på dette området er sterkt påvirket av det jeg har hørt ved å lytte til Barry, Evan, Paul Lytton.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Selv John Eliot [Gardiner], som en de virkelig

store dirigentene, har etter hvert anerkjent det.

Denne påvirkningen. Han liker gjerne å «go with the beat», men enkelte ganger har han sagt til orkesteret «do the Maya rhythm». Og «Maya-rytmen» er litt sånn …

- (BG) Og du er veldig spesiell i dette. Det er jo fantastisk hvordan påvirkningen krysser grensene. Hvordan en ting påvirker noe annet. På en motsatt måte, min lytting til Monteverdi var en åpenbaring, hvordan han forestilte seg musikk i rommet. Om du ser for deg hvordan hans Vespers ble spilt i St. Marco-katedralen i Venezia, måten koret og orkesteret var satt ut i rommet.

- (MH) Det var en moderne installasjon. Og se på [Louis] Couperins «Unmeasured» Preludes!

Hvilken nordisk leser som har gjennomlevd den nordiske TV-suksessen Kontrapunkt har unngått å bli kjent med Sten Bromans fascinasjon for den store franske barokk-familien Couperin! Jeg kan fortsatt i mitt indre øre høre Sten Bromans gammelsvenske uttale av familienavnet med guttural skarre-r. Selv om hans omtale stort sett gjaldt Francois «den store» Couperin, grandnevøen til nevnte Louis.

- (MH) … og andre av disse franske barokkomponistene, som [Jean-Henry] d’Anglebert. Ser du på de originale manuskriptene til mange av disse, så er de jo uten noen taktlinjer overhodet, bare noen vakre akkorder. Og noen løse fraser. Det kunne være et jazzpartitur.

- (BG) Jeg skrev et stykke for Maya og hennes medspiller på harpsichord, for barokkfiolin og cembalo. La meg si at det var løst inspirert av Couperins umålte preludier. Jeg kom ikke over disse verkene før ganske nylig. Ti år siden eller noe slikt. Å se disse partiturene og hvordan han skrev sin gjennomkomponerte musikk, og se at det var svært likt til min måte å skrive min musikk på. Det var en åpenbaring. Få taktlinjer, jeg bruker det noen ganger, men sjelden. Alt dreier seg om innsikt og kunnskap, om hvordan du skal fortolke musikken. Det er det viktige.

- Og at dette foregikk for så lenge siden! Denne frie måten å skrive musikk på. Det var for meg den store åpenbaringen. Å skrive musikk er [jo] en form for stenografi, en kortskriving. Når jeg skriver for storbandet er det en slik stenografi, som samtidig har som mål å gi utøverne frihet.

Vi kan bare tenke oss til hvordan det må ha føltes. Oppdagelsen av at disse barokke soniske designerne tenkte på samme måten! De var jo også orkesterledere, og skrev musikk direkte for sine medmusikanter og for sitt publikum.

Om squash og inspirasjon Om Barry Guy driver sportslige aktiviteter? Ja, sier han selv, daglig, om tiden tillater. Og i mange år har han og Maya spilt, akkurat squash og barokk. I den nevnte artikkelen i Die Zeit svarer Barry Guy at inspirasjonen til videre musikalsk og kompositorisk virksomhet etter en squash-match med Maya kommer i dusjen. La det bli mange dusjer for Barry Guy!

jazznytt [31]

05 2011 88 sider:Layout 1

[32] jazznytt

27.09.2011

12:55

Side 32

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:55

Side 33

Pianisten JOHN TAYLOR er født i Manchester.

Da blir selvfølgelig fotballspørsmålet om City eller United helt avgjørende for om vi i det hele tatt er villige til å bruke tid på å intervjue han.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

EN LITEN BIT BRITISK JAZZHISTORIE jazznytt [33]

05 2011 88 sider:Layout 1

[34] jazznytt

27.09.2011

12:56

Side 34

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:56

U

nited, svarer han kjapt. Så da er det greit. Intervjuet kan fortsette.xxxxxxx Vi sitter i restauranten på Hotel Excelsior rett ved bussholdeplassen i Siena, midt i vakre Toscana. Ute skinner solen.

Det er drøyt 25 grader varmt, og både Taylor og undertegnede trives godt her inne i restauranten – med air-condition, dunkel belysning og kun restaurantpersonalet som svinser rundt oss for å gjøre klar før åpning senere på dagen.xxxxxxxxxxx John Taylor er i Siena for å undervise på Seminari estivi de Siena Jazz – et internasjonalt sommerkurs for unge jazzstudenter fra store deler av verden. Jazznytts utsendte er invitert som gjest for å overvære deler av seminaret. Et perfekt pustehull i en overbooket festivalsommer.

Men tilbake til fotballen. – Min far var City-supporter for mange år siden, forteller Taylor. - Og, som de fleste andre, kunne jeg ikke holde med samme lag som min far! Hovedgrunnen var nok allikevel «the Busby Babes» og perioden på tidlig 60-tall, etter at Manchester United hadde opplevd den forferdelige tragedien hvor så mange omkom. (6. februar 1958 var Manchester United på vei tilbake til England med fly etter å ha spilt kvartfinale i Europacupen i Beograd, mot Crvena Zvezda (Røde Stjerne). I tillegg til lagets spillere og trenerteam, var også en rekke engelske sportsjournalister blant passasjerene. Flyet og mannskapet var fra British European Airways. Flyet landet i München for å fylle bensin, og da flyet skulle ta av igjen i tett snøvær, gikk flyet i bakken.

21 av de 44 passasjerene og mannskapet mistet livet i styrten. Blant de omkomne var lagets kaptein Roger Byrne og storscoreren Tommy Taylor. Uniteds 21 år gamle stjernespiller, Duncan Edwards, overlevde styrten, men pådro seg omfattende skader, og døde 15 dager senere. Lagets manager Matt Busby ble også hardt skadet, men overlevde. Blant de overlevende var legend-en Bobby Charlton og keeper Harry Gregg, som bare fikk lettere skader, og klarte å redde flere mennesker fra det brennende flyvraket. red. anm.). – Det var en stor tragedie, men samtidig fikk fotballen en helt annen mening for oss som var unge på den tiden. Men fotballen har forandret seg mye etter den tiden, så …xxxxxxxxxxxxxx - Hele systemet dreier seg vel mest om penger nå om dagen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vel, ja. Pengene har fått en helt annen og viktigere plass i fotballen. Men like viktig er det at fotballen må endre seg, slik at den blir et bedre spill for både spillere og publikum. Man har jo ikke fulgt med i den tekniske utviklingen innenfor for dette spillet. De vil ikke ha videodømming og slike ting, fordi de som styrer fotballen i dag er så konservative. Man vil rett og slett ikke gjøre de samme forandringene og forbedringene som alle andre idretter har gjennomført. Er ballen inne, eller er den det ikke. Man kan jo se det på TV, men det er ikke godt nok for dommerne.

Den var inne. Nei den var ikke, Jo det var den … osv.

Som ung musiker i Englandxxxxxxxxxxxxxxxx Første gang pianisten John Taylor gjorde seg gjeldene på den britiske jazzscenen var på slutten av 60-tallet. Da spilte han bl.a. med saksofonistene Alan Skidmore og John Surman. Dette var en tid da det skjedde relativt mye på den britiske jazzscenen, og Taylor fikk spille med bl.a. sangerinnen Cleo Laine, samt være husmusiker på Ronnie Scott. Men hvorfor i all verden valgte

Side 35

DER HADDE DE EN JUKEBOX MED ALLE DE VANLIGE POP-PLATENE, EVERLY BROTHERS, ELVIS OSV. MEN DE HADDE OGSÅ NOEN PLATER MED GERRY MULLIGAN QUARTET, PLUSS NOEN DAVE BRUBECK-GREIER. BARE NOEN FÅ PLATER, MEN DER OG DA BESTEMTE JEG MEG FOR AT DETTE VAR MIN MUSIKK.

han jazz? Dette var jo på den tiden The Beatles, Rolling Stones og mer alternative band som Soft Machine og Traffic var populære blant ungdom på hans alder.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vel, mens jeg var i tenårene hørte jeg egentlig ikke så mye på musikk. Men så dukket det opp noe jeg likte, og som jeg ville sjekke mer ut. Du vet, da pop-greia kom, med Elvis og Bill Haley, før The Beatles, på slutten av 50-tallet, kom noen av mine kompiser på skolen med sine nyinnkjøpte batteridrevne platespillere, som kunne spille singler og EPer, som folk flokket seg rundt.

Det var da den store endringen i musikkinteressen oppsto. Samtidig vanket vi på en iskrembar i sentrum av den lille byen Hastings, som jeg bodde i. Der hadde de en jukebox med alle de vanlige pop-platene, Everly Brothers, Elvis osv.

Men de hadde også noen plater med Gerry Mulligan Quartet, pluss noen Dave Brubeck-greier.

Bare noen få jazzplater. Og vi måtte vente lenge mellom hver gang vi fikk slippe til på jukeboxen, så … Det var da jeg bestemt at jazz var min musikk, selv om jeg syntes mye av popmusikken også var interessant, var det denne jazzen jeg bestemte meg for å like.

- Du spilte tidlig med John Surman, og dere spiller fremdeles sammen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, vi spiller fremdeles litt sammen fra tid til annen.

- Dere vokste vel nærmest opp sammen?xxxxxxxxxxx - Ja, på en måte. På forskjellige steder, men på samme tid. Og veldig forskjellig, tror jeg. Vi har på en måte fulgt hverandre, men mest litt på avstand, men vi har gjort noen fine ting sammen opp gjennom årene.

- Du har til og med spilt orgel på en av hans plater?x - Ja, på plata «Proverbs and Songs» (ECM) som ble innspilt i katedralen i Salisbury. Det var et helt spesielt prosjekt, og jeg var veldig glad for å bli spurt om å være med. Jeg hadde gjort en plate tidligere hvor jeg også spilte orgel. Det var sammen med trompeteren Ian Carr for mange år siden, i en annen katedral, men jeg hadde aldri blitt vant til å spille på et så enormt instrument sammen med bare ett annet instrument. Du trenger virkelig en monitor for i det hele tatt å høre hva den andre spiller, fordi den mektige lyden fra et så enormt instrument blåser hodet av deg. Det var eneste måten vi kunne kommunisere.

- Du nevnte Ian Carr. Han ble jo relativt stor med sitt band Nucleus. Var du noen gang involvert i det bandet?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Nei. Ian hadde et band med en litt eldre saksofonist som het Don Rendell før Nucleus. Jeg tror de kalte seg The Rendell-Carr Quintet, som spilte mer postbop. Et band jeg syntes var tøft.

Etter hvert gikk Ian mer og mer over til fusion.

- Du samarbeidet en periode med trioen Azimuth, med vokalisten Norma Winestone og trompeteren Kenny Wheeler. Er det bandet et tilbakelagt stadium?

- Ja. Hver ting har sin tid, og Azimuth hadde sin tid. Men vi spilte inn mye musikk. Og mesteparten av det var mer for de som hadde det jeg vil kalle «quiet taste». Musikk som man bare «pakket ut» ved helt spesielle anledninger. For meg var dette en fin erfaring, og det var litt av en utfordring for oss i bandet å få denne musikken til å fungere. Norma og jeg hadde gjort noen duoting tidligere, og gjennom vår gode venn, gitaristen Ralph Towner, kom vi i kontakt med ECM og Manfred Eicher, som virkelig likte det vi holdt på med. Det var han som foreslo at vi skulle få med Kenny, som både Norma og jeg kjente fra før. Han hadde tidligere spilt i min sekstett og jeg hadde spilt en del av hans musikk, så han var allerede en venn og kollega, så… Og vi jobbet sammen et par tiår med denne trioen.

- Da du startet å spille jazz, hørte du da mest på musikere fra den britiske scenen, eller var det de amerikanske stjernene som var gjeldende?xxxxxxxxxxxxxx - Da jeg startet var det naturlig at det ble mange av de på den britiske scenen. Men selvsagt også de store fra den amerikanske scenen som Oscar Peterson, Bill Evans, Herbie (Hancock) og Chick (Corea). Chick traff jeg også senere i et prosjekt som John Surman sto bak, hvor han var med.xxxx - På 70-tallet spilte jeg også mye på Ronnie Scott-klubben i London. Jeg var med i Ronnies band i ca. ett år, og vi gjorde en plate. Samtidig var jeg med å kompe en rekke amerikanske musikere som spilte der. Den første var saksofonisten Joe Henderson som jeg spilte med i tre uker.

Med Tony Oxley på trommer og Ron Matthewson på bass. Det var en flott opplevelse. Å få muligheten til å få spille med alle disse stjernene hjalp meg til å bli en bedre musiker. xxxxxxxxxxxx - Samtidig hadde jeg også lyst til å forske mer i den «europeiske» jazzen. Jeg prøvde å finne et rom for den musikken jeg følte var «min». Men det å få spille i Ronnies band, var stort. Jeg husjazznytt [35]

05 2011 88 sider:Layout 1

[36] jazznytt

27.09.2011

12:56

Side 36

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:56

ker jeg fikk spille med vibrafonisten Victor Feldman, som egentlig var engelsk, men som hadde flyttet til USA. Det var en stor opplevelse.xxxxxxx - Første gang jeg hørte deg på konsert var i Molde i 1980, hvor du var med i Arild Andersens spesialprosjekt sammen med gitaristen Bill Frisell og trommeslageren Alphonse Mouzon.xxxxxxxxxxxxxxxxxx - Yeahh! With Alphonse!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Har du hørt på opptakene i etterkant?xxxxxxxxxxx - Ja, ja. Men jeg tror ikke jeg har den på CD. Jeg hører faktisk ikke så mye på de tingene jeg har vært med på tidligere. Vi gjorde en turné med dette prosjektet – uten Bill Frisell, men med John Abercrombie på gitar i stedet. En meget spesiell tur, og Alphonse er en helt spesiell fyr… Og plata ble spesiell, for det er ikke så ofte ECM utgir liveplater som denne.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Kjente du Arild fra tidligere, eller var dette et nytt møte?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, jeg hadde truffet han på 70-tallet. Men jeg husker at jeg møtte han i Stockholm i 1979 på en slags workshop med en rekke forskjellige musikere. Det var første gangen vi hang ute sammen.

Etter det hørte jeg ham med Paul Motian og Masqualero, selvsagt. En utsøkt musiker.

Meadow og Mazurxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I fjor var John med på å starte et helt nytt prosjekt. Sammen med saksofonisten Tore Brunborg og trommeslageren Thomas Strønen startet de trioen Meadow, som i fjor kom ut med sin debutplate, ei plate som fikk gode anmeldelser.xxxx - Tore møtte jeg første gang for en del år siden, da han spilte med Masqualero. Jeg spilte i Jan Garbareks band på tidlig 80-tall - etter at han hadde jobbet en periode med Keith Jarrett. Det var Jan og Jon Christensen, Eberhard Weber på bass og Bill Connors på gitar. Så gjorde vi plata «Places» (ECM), hvor jeg spilte orgel sammen med Jan, trommeslageren Jack deJohnette og gitaristen Bill Connors. Så jeg fikk en viss kontakt med den norske jazzen allerede da. Men jeg hadde ikke møtt Thomas tidligere. De spurte om jeg ville være med på en konsert på Moldejazz for to år siden, og etter det ble Meadow en realitet.

Der gjør vi i hovedsak musikk som er laget av Tore, pluss litt fra Thomas, og til og med noen av mine låter. Det er fint å være med i et band hvor begge musikerne er så dedikerte til musikken og hvor begge er så kreative og «inne i» det vi gjør.

De er klare på hva de gjerne vil gjøre, samtidig som de er åpne for andres innspill. Vi har gjort noen festivaljobber i sommer, i England, og jeg håper vi også kan gå i studio og gjøre en ny CD etter hvert.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Marilyn Mazur var «Artist in Residence» i Molde det året. Hun hadde fått med seg at jeg skulle spille på festivalen, og spurte om jeg kunne tenke meg å være med på en konsert med henne også. Så jeg var med på to nye prosjekter i Molde det året, som begge har fått sin fortsettelse. Så det var et godt festivalbesøk for meg. To band med fine musikere, som jeg har fått lov til å være med å spille musikken til.

CamJazzxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Flere av John Taylors senere prosjekter er utgitt på det italienske plateselskapet CamJazz. Nå kan vi godt forstå om Taylor har et spesielt forhold til Italia, med all den gode maten, vinen og grappaen. Men vi lurer selvsagt på om det er grunnen til at han har valgt å spille inn på dette selskapet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Side 37

DET ER ALLTID GODT Å FØLE AT NOE AV DET DU PRØVER Å OVERFØRE TIL DE UNGE GÅR INN OG AT DE LÆRER AV DINE ERFARINGER. DA FØLER JEG AT JEG HAR GJORT NOE BRA.

- Manageren min er italiensk. Og gjennom han traff jeg produsenten for selskapet. Kenny Wheeler hadde allerede gjort noen prosjekter på selskapet, og han spurte om ikke jeg også ville gjøre noe sammen med dem. Så gjorde vi duoplaten «Where Do We Go From Here?». Deretter gjorde jeg soloplaten, «Songs and Variations», så kom trioplata «Whirlpool» med bassisten Palle Danielsson og trommeslageren Martin France, og kvartettplata «What Now?» med Chris Potter på saksofon og Dave Holland på bass, og en plate med strykekvartett, «Other People» og nok en trioplate med Kenny, med Steve Swallow på bass med tittelen «One Of Many» - så det er blitt noen etter hvert. En av de tingene som er bra med dette selskapet er at de får platene ut på markedet temmelig raskt etter innspillingen, så du slipper å vente i år på å få høre resultatet på plate.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ikke som ECM.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Nei, det var det ikke jeg som sa. Hvis man ser på hvor raskt det gikk fra innspilling til utgivelse av Marilyn Mazurs plate «Celestial Circle» (innspilt i desember i fjor, og ute sommeren 2011 red.anm.) så stemmer ikke det. Men CamJazz har vært veldig bra for meg. Og jeg håper å få gjort flere ting på det selskapet i framtida.

- De platene jeg har hørt med deg, ligger alle i et slags kammermusikalsk leie. Er det denne formen for jazz du føler deg mest komfortabel med?xxxxxxxxxxxxxx - Både ja og nei. I den senere tiden har jeg blitt mer og mer oppmerksom på akkurat dette, at jeg på en måte har satt meg i denne situasjonen selv.

Det blir feil å si at det er denne formen for jazz jeg liker å spille, men jeg liker den intimiteten denne musikken skaper, å spille i duoer eller solo, hvor man får store muligheter til å utforske musikken og seg selv på en fin måte.

Sommerkurs i Sienaxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Som sagt så treffer vi John under sommerkurset for jazzstudenter i Siena. Her er han, sammen med en hel gjeng av andre mer eller mindre høyt profilerte musikere, med på å lære unge musikere litt mer om jazzens irrganger. Vi lurer litt på hvilke erfaringer han har etter en uke med studenter på temmelig forskjellige musikalske nivåer. Midt i den travleste festivalsesongen, og så få muligheten til å slappe av og nyte Toscana en ukes tid.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vel… slappe av er vel ikke akkurat det vi får mest tid til mens vi er her. Jeg har ennå ikke vært inne i selve byen. Vanligvis rekker jeg det, men denne gangen har det rett og slett ikke vært tid til noen form for shopping eller turisttilværelse. Jeg har vært travelt opptatt hver dag, fra tidlig morgen til sen kveld. Og i lunsjpausen går alle for å hvile, så det har jeg også gjort.xxxxxxxxxxxxxxxx

- Dette er tredje året på rad jeg er med på denne workshopen. Og selvfølgelig elsker jeg dette stedet. Workshopen er veldig profesjonelt lagt opp, og Franco (Francesco Martinelli red.anm.) bruker mesteparten av livet sitt på å få dette til å fungere perfekt, og det fungerer virkelig som det skal. At en person som han ofrer såpass mye på et slikt prosjekt er veldig viktig. Det oppstår mange nye samarbeid pga. et slikt sommerkurs, og jeg er veldig glad for å få være med.xxxxxxxxxxxxxxx - Jeg var nettopp og underviste på et jazzkurs i Irland og skal gjøre et annet senere i sommer, og også noe lignende noen dager i Danmark. Jeg synes det er flott å møte andre musikere og høre hvordan de spiller. Å få muligheten til å lære dem å kjenne og at de kan lære deg litt å kjenne, og vi kan hjelpe hverandre. Jeg liker å dele erfaringer med andre, og det er det alltid muligheter for å gjøre på slike workshops.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er alltid godt å føle at noe av det du prøver å overføre til de unge går inn og at de lærer av dine erfaringer. Da føler jeg at jeg har gjort noe bra. Og alle de unge musikerne jeg har møtt etter at jeg kom hit, har vært svært åpne for inntrykk og lærdom, og det kan jeg like. De vil virkelig jobbe.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Så du er ikke redd for å bli arbeidsledig etter å ha delt alle dine erfaringer og lært bort alle triksene?xxx - Nei, absolutt ikke. Jeg tror det er viktig å dele av erfaringene man sitter inne med, og det er jo slik jeg selv har lært det jeg kan. Av å lytte til andre musikere. Du lærer mye ved å være sammen og spille sammen. ……..

Noen timer etter at vi er ferdige med denne samtalen treffer jeg John utenfor jamlokalet i Siena.

Han sier at det var en ting han hadde glemt å si i intervjuet, og det var at han om ikke lenge kommer med en ny plate i eget navn på CamJazz.xxxx – Jeg vil få kjeft av min kone hvis jeg ikke nevner den nye plata mi: «Requiem For A Dreamer» en kvartettplate med saksofonisten Julian Arguelles, bassisten Palle Danielsson og trommeslageren Martin France. Hun kommer til å kjefte og smelle og si at jeg alltid bare snakker om alle de andre tingene jeg er med på, men alltid glemmer mine egne ting. Så husk å få det med!

Og det er nå gjort. Senere på kvelden hører vi John sammen med et knippe av hans elever under workshopen, og det er tydelig på måten musikken blir framført på, at Taylor har satt sine musikalske spor hos de unge musikerne. Så er det bare å vente på neste gang vi får mulighet til å høre denne sympatiske og dyktige musikeren på plate eller på en scene i nærheten.xxxxxxxxxxxxxx jazznytt [37]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:56

Side 38

NORSK SUKSESS I NEW YORK

Etter nesten ti år i Boston og New York har LAGE LUND klart kunststykket å etablere seg som en sentral jazzmann i verdens største og mest krevende jazzmiljø. Den sindige gitaristen lever ut drømmen med sine egne band og som sidemann for Maria Schneider, David Sanchez, Will Vinson og Seamus Blake. I 2011 kom endelig muligheten for Oslos borgere å oppleve den Skiensfødte gitaristen i gamlelandet. Det ble en gledelig hjemkomst.

TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU

En kort, lettere ustyrlig lugg ligger urørlig over de brune øynene som kvelden før stirret fokusert inn i et imaginert punkt et sted rett over hodet på meg. Mine øyne var til gjengjeld rettet rett mot figuren kledd i hvit skjorte og slips på scenen på Oslos bruneste jazzklubb, Herr Nilsen. Tross sitt gutteaktige utseende trakterte gitaristen sitt instrument med det som kunne virke som en mannsalder av erfaring. De to settene med Lage Lund trio demonstrerte denne kvelden en musiker med et solid grep om størstedelen av jazzhistorien, fra Jim Hall via Pat Metheny og Kurt Rosenwinkel til sitt eget klart definerte uttrykk i forlengelsen av denne linjen. Den distinkte lyden av moderne akustisk jazz som Lund fronter blir av mange omtalt som «New York-jazz». Finnes det egentlig noe slikt?

Svaret kommer dagen etter, da Lunds fokuserte laserblikk har fått et mildt drag over seg. Aksenten har antatt et hint av det norsk-amerikanske som pussig nok virker universelt både for utflyttere til «home of the brave», og for amerikanere som finner på å forflytte seg østover over Atlanteren.

Men ordene er ikke vanskelige å finne frem igjen etter mange år i jazzeksil.

– Det er umulig å si at noe er «New York-jazz», for det er så mye forskjellig. Den eneste fellesnevneren jeg kan tenke meg er en enormt høy kvalitet. Det er også veldig stor gjennomtrekk av musikere som ofte bytter mellom band. Så med mindre man fokuserer veldig på det selv, er det nesten umulig å bli satt i en enkelt bås i New York.

Grunnen er så klart at alle musikerne spiller med så utrolig mange at man er nødt for å være åpen.

Det tror jeg er sunt. Da blir det ikke små stilistiske særtrekk som blir interessant og som man jobber mest med, men heller de store helhetlige ideene og formene.

Lange linjerxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx De lange linjene er viktig for Lund. Så viktig at han måtte forflytte seg 6000 km i en alder av 18 år for virkelig å kunne forfølge jazzens historie tilbake til røttene.

Etter tre år på musikklinje i Skien, med timer hos Staffan William-Olsson og ensembletimer med Audun Kleive, gjorde han valget som forandret livet hans på særdeles drastisk vis. Først tok det ham til Boston i fire år, og siden til New York.

Oppholdet hans der begynte med studier på den renommerte skolen Juilliard, som første elgitarist noensinne med såkalt «full scolarship», altså at skolepengene finansieres fullt ut av stipend. Dette er forbeholdt de virkelig store talentene, og er et [38] jazznytt

faktum som føyer seg inn i rekken av usedvanlige hendelser i en ung Skiengutts jazzkarriere.xxxxxx – I Skien var det én trommis og én bassist å spille med. Det ble litt for lite input musikalsk. Det som i tillegg dro meg til USA var rett og slett tradisjonen de har der. Jeg ville dra til kilden for å prøve å lære det, isteden for å lære det herfra. Det er jo jazzlinjer her også, men for meg virket det som en god idé å komme meg dit, for å utforske den amerikanske jazztradisjonen og den typen jazz. Det, pluss at jeg fikk stipend til å gå der slik at det var mulig.

– Kjente du til Berklee fra før?xxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ikke noe mer enn det «alle» har hørt. Men med Branford Marsalis, Keith Jarrett og alle de som har gått der, virket det som et stort og levende miljø, med mange å spille med.

Og det «alle» har hørt er kanskje at både jazzmiljøet i New York og USA generelt, og kanskje på Berklee spesielt, kan være både konservativt og svært tradisjonsbundet. Dette er, ifølge Lund, en feilslutning. Tesen til grunnleggerne av jazzlinja i Trondheim; å «ikke lære tradisjonen, men lære av tradisjonen» får heller ingen særlig resonans hos gitaristen.

– Berklee er ikke noen spesielt mainstream skole, men det er mulig å lære tradisjonen der hvis man ønsker det. For meg høres det rart ut å lære av tradisjonen og ikke lære den. Det blir som å lære AV engelsk, uten å lære språket. Jeg skjønner ikke helt hvordan det skulle fungere.

– Det som ligger under er vel å ikke tvinge seg selv inn i en tradisjon?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Da spørs det vel hva man er interessert i selv.

Jeg var interessert i å lære den amerikanske jazztradisjonen. Så for meg blir det ikke å tvinge meg selv til å spille det. Hvis man har lyst til å spille det er det som alt annet, man må studere det, lære det, og etter hvert finne sin egen vei derfra.

– Og det fikk du muligheten til?xxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja. Som på de fleste musikkskoler presenterer de ideene, og så kan man velge hva man interesserer seg for og har lyst til å forfølge. Det er ting som jeg brukte mye tid på som jeg ikke syns jeg fikk noe ut av i ettertid, mens andre ting jeg ikke sjekket ut så nøye har jeg måttet gå tilbake og undersøke i etterkant.

Monk International Jazz Competitionxxxxxxx Etter fire år på Berklee bar turen hjem til Norge

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:57

Side 39

jazznytt [39]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:57

igjen. Et lengre sykdomsforløp tok ham vekk fra gitaren i nesten et halvt år. Det tok tid å bygge opp chopsene til det høye nivået som førte ham til topps i det som omtales som verdens største jazzkonkurranse, The Thelonious Monk International Jazz Competition i 2005. Når han ser tilbake på det, ser han konkurransen mer som en fjær i hatten enn som noe å fundamentere en karriere på.

– Det fikk noen konsekvenser, men i hverdagen merket jeg ikke så mye. Jeg gjorde mye av de samme jobbene før og etter. Det var kanskje flere som fikk hørt om meg, men det var ikke akkurat noen som kom med en turnéplan og la i hendene på meg!

– Men konkurransen ses på som den største i verden?x – På 90-tallet, da jazz solgte mye mer enn i dag, ble man etter en sånn konkurranse raskt kontaktet av plateselskaper og bookingbyråer. Men ettersom det gikk nedover med mye av bransjen på 2000-tallet, så hadde det ikke automatisk den samme effekten som da for eksempel Joshua Redman vant. Men jeg tror fortsatt at den er viktig fordi den tiltrekker seg veldig høy kvalitet. I tillegg er juryen veldig bra - Herbie Hancock, Wayne Shorter, alle de største musikerne har sittet der. Og de dømmer på grunnlag av musikalske ting og ikke noe annet.

– Man får kanskje en kredibilitetsboost?xxxxxxxxxxx – Ja, det hjelper å ha på CVen, det er klart. Men det meste jeg gjør er som sidemann, ikke som frontfigur. Hvis jeg gjør egne prosjekter har det nok større betydning for publikumspotensialet.

Men som sidemann har det egentlig ingen betydning.

Sidemannxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Som sidemann er han etterspurt for sine smakfulle akkompagnementer og utsøkte soli. Selv mener han det er vel så viktig å rett og slett holde en lav profil, og la hovedmannen og -kvinnen blomstre. Å være selvpromoterende og frempå kan man spare til senere.

– Det kan ofte være en fordel å være frempå, spesielt hvis man er bandleder. Ikke så mye i forhold til klubbene i New York - det er ingen som gir deg en jobb fordi du maser om det uansett! Men i forbindelse med å sette sammen turneer er det en fordel å være aggressiv og promoterende.

– Hvordan fikser du det?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ikke så veldig bra! Det er nok derfor jeg jobber så mye som sidemann, fordi jeg ikke er noe glad i å ringe og mase på klubber. Samtidig er det jo deilig å bare kunne møte opp på jobben, og min eneste bekymring er musikken som skal spilles.

Så med mindre man har noen til å booke for seg, må man nok være rimelig frempå ja.

– Hvordan er det for musikerne du er sidemann til?

– De har stort sett en agent eller lignende som hjelper dem. De fleste promotørene er egentlig ganske dårlige til å skape nye jobber. De fleste som har aktive karrierer i dag har det fordi de har et selvsikkerhetsgen som gjør at de kommer seg opp og frem. Jeg tror at man som sidemann har en fordel hvis man er litt rolig og ikke tar for mye oppmerksomhet selv. Å lykkes i New Yorkxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det å lykkes som jazzmusiker i verdens jazzhovedstad er kanskje en av de mest krevende oppgavene man kan gi seg selv som jazzmusiker fra et [40] jazznytt

Side 40

DET KAN OFTE VÆRE EN FORDEL Å VÆRE FREMPÅ, SPESIELT HVIS MAN ER BANDLEDER. IKKE SÅ MYE I FORHOLD TIL KLUBBENE I NEW YORK - DET ER INGEN SOM GIR DEG EN JOBB FORDI DU MASER OM DET UANSETT! MEN I FORHOLD TIL Å SETTE SAMMEN TURNEER ER DET EN FORDEL Å VÆRE AGGRESSIV OG PROMOTERENDE. lite fjellkledt land med spredt befolkningsmønster. Lage Lund har – dessverre for alle som tror på slikt – intet trylleformular å komme med. Det er, som med så mye annet, tid, hardt arbeid og sterk vilje som må til.

– Generelt så trenger man i hvert fall tid. Det er så mange musikere der. Det er ingen som venter på flyplassen og sier: Å, spiller du tenorsaksofon?

Det trenger vi! Du trenger din egen lille sirkel av musikerkolleger. Det er på den annen side veldig lett å få tak i. Det kommer så mange folk til New York. I begynnelsen er det bare å møtes hjemme hos folk og møtes og spille så mye som mulig. Så treffer man kanskje noen man føler man passer godt sammen med, kanskje noen av dem har noen jobber, så blir man med på en jobb, noen hører deg der, og så blir det en gradvis progresjon av det. Men det fins ingen hemmelig formel, annet enn å spille så mye som mulig.

Da jeg kom til New York kjente jeg mange som jeg hadde gått på skole med på Berklee. De hadde allerede begynt å få en del jobber på klubber, så det gikk ganske raskt for meg å få klubbjobber, som igjen førte til andre jobber.xxxxxxxxxxxxxxxxx Men det begynte med private sessions. Hvis man er der og har tid kan man gjøre mange om dagen.

Det er tusenvis av dem! Det er veldig sunt for musikkmiljøet at det foregår sånn. Jeg er fortsatt ofte på sessions når jeg har tid til det.

– Hva er favorittstedet ditt i New York?xxxxxxxxxx – Village Vanguard er favorittstedet. Det er hellig grunn i jazzen. Man kan føle historien i veggene.

Og for det andre så er lyden kjempebra der, det er godt å spille. Publikum er en annen ting, når du spiller på Vanguard er det mange musikere som kommer for å høre på deg. Det er en veldig lyttende atmosfære.

Den ideelle situasjonen for meg er å spille der en hel uke. Da kan jeg være hjemme, utstyret mitt står på plass og låter likt dag etter dag, samtidig som musikken får masse rom til å utvikle seg.

Det er andre klubber jeg spiller oftere, Small’s og the Jazz Gallery er steder jeg har spilt helt siden jeg kom til New York, og de er fortsatt viktige for meg. Men Vanguard er en av de få stedene med en direkte link til historien. Det er ikke en japaner som har kjøpt opp navnet og gjort det om til en annen klubb, eller at pengene kommer fra en institusjon som gjør at det kommer politiske ting inn i bildet. På den klubben er det Lorraine Gordon som overtok etter mannen som åpnet den i 1930 eller noe. Hun er 80, sitter og hører på bandene og booker dem inn. Vanligvis sier hun en masse negative ting, men noen ganger sier hun ok etter tiraden. Det er hennes personlige smak som avgjør hvem som får spille der.

– Et annet særtrekk ved jazzmiljøet i «the big apple» er fraværet av skikkelige bandnavn. Kan man aldri ha et Motif, Masqualero eller Atomic i USA?xxxxxx – Jeg tror det har med tradisjonen å gjøre. Det er sånn det alltid har vært. Det er en av tingene som skiller jazzen litt fra pop- og rockekulturen. I tillegg er det vanskelig å holde et band gående, fordi sidemennene har sine egne karrierer med andre folk. Dette gjør det vanskelig for en bandleder å holde et band samlet lenge når folk har så mange andre prosjekter ved siden av. Det er de aller færreste som kan holde av mange uker til et band hvis det kommer inn andre tilbud fra alle kanter. Det er bare de aller største som kan ha det slik, som Keith Jarrett Trio eller Pat Metheny Group.

– Som forøvrig heller ikke har et ordentlig bandnavn...xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Nettopp. Men det er også greit for publikum, isteden for å få et band som de tror de vet hvemsom spiller i, så står det f.eks. Charlie Haden kvartett og alle navnene på musikerne som er med under.

Lage Lund trio finnes for eksempel i et utall utgaver, med Orlando le Fleming, Matt Clohesy eller Ben Street på bass. Trommestolen besittes av Jonathan Blake, Jamire Williams eller Marcus Gilmore. De som er tilgjengelige, tar han med.

– Hvem er favorittkompet ditt nå?xxxxxxxxxxxxxxx – Det må bli kvartetten med Aaron Parks på piano, Ben Street på bass og Marcus Gilmore på trommer.

– Du var i Oslo i mars med Aaron Parks. Da hadde du norsk komp. Hvordan var det i forhold til amerikanske musikere?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg hadde veldig lyst til å spille i Oslo siden jeg ikke hadde spilt her før. Jeg kunne ikke ta med meg hele bandet, men Aaron ville jeg ha med meg. Vi har spilt i hverandres band i mange år.

Og så hadde jeg hørt Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen på konsert og på plate før, og tenkte at det hadde vært en bra kombinasjon.

– Den største forskjellen fra å spille med mitt vanlige band var egentlig at de ikke hadde spilt musikken før. Vi møttes på lydsjekk og gikk gjennom låtene, det var det vi rakk. Men det skjer hele tiden i New York også det. Men i forhold til stil og kultur vil jeg ikke si at det var så forskjellig, det blir mer et spørsmål om personlighet syns jeg.

– Hva tilfører det musikken å spille med så forskjellig komp?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg tror det blir veldig forskjellig. Musikken er

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:57

Side 41

veldig åpen og laget for at folk skal bruke sin egen personlighet. Derfor blir det veldig annerledes når man bytter ut noen. Og det er det som jeg syns er veldig gøy og interessant.xxxxxxxxxxx – Det er interessant nok å ha et band som man jobber med for å perfeksjonere ting, men det å få inn mange andre ideer om andre måter å spille på gjør at man må forandre seg litt, spille andre ting selv og utfordre seg selv.

– Kunne du spilt inn to plater med de samme låtene, men med forskjellige band?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, absolutt. Når jeg skriver låter prøver jeg å gjøre det så åpent at resultatet vil bli vidt forskjellig.

På Oslo Jazzfestival spilte Lage Lund med Jonathan Blake på trommer og Matt Clohesy på bass.

Den store, mørke trommeslageren kombinerte et fjærlett touch som hos Tony Williams med studiohøvding «Questlove» utseende (bare uten skjegget) og presise slagkraft. Bassisten utgjorde en mer anonym skikkelse i bakgrunnen, men kanskje han i skyggene kontemplerte nordmannens uttalelse om å la frontfiguren skinne? Med trioen som nylig har utgitt liveplata «Small club, Big City» (med Marcus Gilmore og Orlando le Fleming) blir de intrikate rytmene i Lunds komposisjoner så mesterlig behandlet at det føles som de tre fløter tømmerstokker ned en polyrytmisk elv uten så mye som å bli våte på føttene.

Drømmebandetxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hvis han kunne valgt medhjelpere fra hele jazzhistorien drar han derimot linjene langt bakover i tid. Han tar en lang tenkepause mens han blåser røyk ettertenksomt ut i den kjølige augustluften på det skadeskutte Youngstorget.

– Det hadde vært kult å spille med Monk, med det bandet hans med Frankie Dunlop. Charlie Haden, Bud Powell og Elvin Jones kommer langt opp på lista. Selvfølgelig hadde det vært kult å spille med Coltrane-kvartetten eller Miles Daviskvintetten, men det er nok bra for historien at jeg ikke fikk muligheten til det! Hvis jeg hadde vært med i Coltranes band hadde jeg nok bare stått der og sett på og prøvd å ikke komme i veien for det som skjer...

– Herbie Hancock er også en av mine favoritter.

Alt han gjorde med Miles, mye av det han gjorde på Blue Note. Alt er så komplett. Alt er så perfekt; rytmisk, timemessig, vokabular, harmoni. Et veldig personlig språk. Letende, prøvde å finne ting uten å trumfe seg selv gjennom.

– Hva med Thelonious Monk?xxxxxxxxxxxxxxxxxx – Bortsett fra at han har en av de beste samlingene av komposisjoner i jazzhistorien, har han et personlig språk, et unikt rytmisk uttrykk. Det er

jazz, men det er allikevel Monk, et spesielt språk som er både komplisert og intellektuelt, men som man allikevel kan like uten å kunne noe om jazz.

Det er ganske unikt.

– Er hans musikk så tydelig Monk at det er vanskelig å gjøre noe eget med låtene?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det kan være det. Det er en grense for hvor mye man kan vrenge på det før man mister kjernen i det. Men når man spiller en låt vil man alltid prøve å gjøre den til sin egen. Det er en balansegang. Det er sikkert noen som vil si at man mister kjernen, men for meg er det noen Monklåter hvor jeg føler at jeg kan gjøre det. Andre igjen føler jeg nesten at jeg ikke kan spille en gang, for det føles som om melodien er det eneste som passer å spille over akkordene. Noen eksempler på det er «Boo Boo’s Birthday», «Brilliant Corners» eller «Monks Mood». Måten harmonien og melodien henger sammen på gjør at noe forsvinner med en gang man spiller noe annet enn melodien. Det blir umulig å ivareta den samme følelsen uten alle bestanddelene.

Formidlerenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Hva er viktig for deg å formidle når du står på scenen selv?

– Det blir som en samtale med de jeg spiller med.

Jeg prøver å finne hvordan vi skal spille denne låten her og nå. Det vil uansett være annerledes enn kvelden før, men jeg vil prøve å knytte det så nært opp mot en opplevelse av her og nå som mulig. Og at vi tør å ta sjanser, og være åpen for det, fremfor å planlegge alt. Ellers mister man mye av det jeg liker.

– Spiller du musikk for musikkens egen del, eller kan musikken si noe utenfor seg selv?xxxxxxxxxxxxxxxxx

– Jeg tror det er begge deler, men det den kan si utenfor seg selv er forskjellig for alle som hører den. Hvis jeg har en idé om musikken jeg spiller som avviker fra det publikum hører, så betyr ikke det at de tar feil. Det er jo det som gjør at man hører på musikk, at man legger til sine egne ting til det man hører på. Men det er ikke slik at jeg tenker at jeg skal spille en låt som handler om et landskap eller politikk. Jeg har aldri spilt en politisk standardlåt!

- Man snakker jo om at det i improvisasjon fins et narrativ, altså at man er nødt til å fortelle en historie gjennom det man spiller. Kan du være enig i det?

- Absolutt. Men det er en musikalsk historie. For meg er det mer en måte å spille på, eller snakke gjennom musikken med setninger som ikke er lange og kompliserte og ikke har noe med hverandre å gjøre. At man spiller på en måte som er tematisk, at man har visse ideer som man følger opp og kan jobbe med gjennom en solo. Så kan kanskje du komme med et innspill som får meg til å se ting på en annen måte. At det utvikler seg naturlig uten at vi avtaler hvilken samtale vi skal ha på forhånd. Som lytter kan man merke at det foregår i musikken, at det er en rød tråd man følger.

Mangel på trylleformularer til tross, Lage Lund er ikke en «jazz alien in New York». Avbalansert og rolig, med en typisk norsk beskjedenhet drar han på det når jeg avslutningsvis vil vite om han føler seg som en suksessfull New Yorkmusiker.

- Det er forskjellige nivåer på suksess, men jeg kan leve av å spille, og har muligheten til å spille med folk jeg ikke kunne drømt om å spille med da jeg kom til USA, så ja. jazznytt [41]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:57

Side 42

Andrey Henkin foreleser om situasjonen for jazzjournalistikken i USA

JAZZNYTT MED WORKSHOP FOR UNGE Hvem skal overta når de gode og gamle jazzskribentene trer til side? Når Dagbladet ikke lenger har Terje Mosnes, og Dagsavisens Roald Helgheim har skrevet sin siste anmeldelse? Når selv en Arild Rønsen legger ned en uregjerlig penn?

TEKST: ASTRI VANNEBO FOTO: ASTRI VANNEBO OG JAN GRANLIE Jazznytt, Norsk jazzforum og Oslo jazzfestival hadde invitert unge skrivespirer til seminar og workshop under festivalen, ut fra et ønske om å inspirere yngre håpefulle til å innta plassene etter hvert som seniorene takker av. Måtte jazzguden forby det siste.XXXXXXXXXXXxx Dystre toner å høre fra panel og innledere: Avisene blir mer og mer opptatt av penger. Følgelig går jazzen vanskelige tider i møte i dagspressen. – I framtida vil det ikke bli avisene som skriver om jazz. Blir Jazznytt det eneste stedet for jazzjournalistikk?XXXXXXXXXXXX Terje Mosnes er ikke akkurat optimistisk med tanke på jazzens plass i framtidas aviser, samtidig som han

HVORDAN GJØRE JAZZNYTT TIL NORGES VIKTIGSTE PUBLIKASJON FOR JAZZ? HVA SYNES DU? BLI MED I DEBATTEN! [42] jazznytt

holder fanen høyt om hva som kreves av en god jazzskribent. XXXX – Journalistikk er et fag, blogging er noe annet, sier han. Journalister må ha viten og dyktighet.xxxxxxxxxxxxx Så hvem vil, og hvem våger, gå løs på oppdraget med å gi sitt til at jazzstoffet blir lesbart og interessant, innsiktsfullt og engasjerende også videre framover?

KandidateneXXXXXXXXXXXx Kan det for eksempel være en som Ina Strøm, inntil nylig redaktør av Korbladet? Eller muligens en som Brita Jorde, byplanleggeren som brenner for jazz? Maria Aspesæter vil sikkert kunne bidra, aktiv som hun er innenfor eventer og festivaler, med base i Risør.XXXXxXXX Hva med Morten Brekke Stensland, lydteknikeren som var frivillig under årets Moldejazz? Benedicte Johansen er også en sterk kandidat, student ved Journalisthøgskolen, på vei mot spesialisering innenfor kulturjournalistikk. Og selvsagt Svein Magnus Furu. Men han er jo alt

inne, og har allerede en tid bidratt som skribent, ikke bare i Jazznytts spalter, men også i Morgenbladet og i danske Jazz Special.XXXXXX Disse utgjorde i alle fall den håndplukkede gruppen med jazzskribentaspiranter, alle gira på å suge til seg kunnskaper og råd, skrivetips og jazzhistorie, fortellinger og fakta om organiseringen av jazzen i Norge og om Norsk jazzforum – og ikke minst; førstehånds beretninger om hvordan et festivalprogram blir til, ved festivalsjefen sjøl. Og hva fikk de så ut av det?

Om ydmykhet og integritetXXX – At de hadde hanka inn så mange forskjellige folk, synes jeg var veldig bra, uttrykte Ina Strøm, og opplevde det som den rene luksusen å få være i en sånn type læringssituasjon, hvor en kan få buse ut med ethvert spørsmål, i et trygt miljø, uten å måtte veie ordene på gullvekt. – Og jeg blir så glad når jeg hører Roald (Helgheim) og Terje (Mosnes) fortelle, hvordan de snakker om yrket sitt med en sånn ydmykhet og integritet. Om hvordan de forbereder seg, og hvordan de gjennom det så tydelig viser en dyp respekt for andres livsverk.XXXXX Brita Jorde trakk fram Karl Seglems åpenhjertige innlegg: Her var det mange gullkorn å hente. På den annen side opplevde hun det som

desillusjonerende å høre hvordan skribentene må slite for å få på stoffet sitt. Mens Svein Magnus Furu satte pris på at seminaret ivaretok både et estetisk og et praktisk perspektiv. Ina Strøm likte en av innledernes muntre beskrivelse av hjemmesnekrete systemer for anmelderi, med CDer i bunker. Bunkene kunne representere ulike forventninger en har til de ulike artistene: Én bunke for det en vet at en vil like, én for hva en bør like, én for hva en ikke bør like – og én for dem som en ikke vet en skitt om, og som en likevel antar en ikke vil like.

Stemmer ens egne antakelser?

Svein Magnus Furu tenker at en nok med jevne mellomrom bør gå noen runder med seg selv, sin egen forutinntatthet og sine egne fordommer. Morten Brekke Stensland nikker enig: Det gjelder å komme seg litt ut av komfortsonen.XXXxX Maria fra Risør verdsatte ærligheten i presentasjonene fra både plateselskap og presse: Hva er det de ønsker seg? Og hvor ligger utfordringene?

Scenen hvor Duncan Heining tok temperaturen på jazzjournalistikken – i det store og hele – gikk rett hjem hos hele gjengen. Kledd i legefrakk dro Duncan den helt ut, der han stilte diagnosen og bekymret beskrev jazzjournalistikken som en svært syk og svak pasient.

SKRIB

UNGE

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:57

Side 43

SORIA MORIA, VOGTSGATE 64 (TORSHOV)

LØRDAG 22. OKTOBER

MULATU ASTATKE MED SOUNDTRACK TIL FILMEN “BROKEN FLOWERS” AV JIM JARMUSH

Duncan Heining karrakteriserer situasjonen i England som kritisk

KL. 21:00

Nesten hele gjengen samlet før den avsluttende paneldebatten på Nasjonal jazzscene

BILL. 250/200 + AVG. SØNDAG 30.OKTOBER

STACEY KENT NY PLATE:

“RACONTE-MOI”

SKRIBENTER Utenlandske gjesterXXXXXxX – Dette har vært et pilotprosjekt, oppsummerer redaktør Jan Granlie på seminarets fjerde og siste dag. Her har det vært et spørsmål om å prøve og feile, for å se hva som funker og ikke, sånn at det kan satses enda sterkere neste år.

Men «over all» synes han det har gått over all forventning.XXxxXX Med på seminaret var også Duncan Heining, journalist i det britiske magasinet Jazzwise, John Kelman, redaktør av nettstedet AllAboutJazz og Andrey Henkin, redaktør i The New York City Jazz Record, en gratisavis om jazz i verdensmetropolen. De var alle gjester på festivalen, men la samtidig inn fullt trøkk og engasjert overskudd på skriveseminaret, både på de mer interne samlingene i lokalene til Norsk jazzforum, og under den avsluttende paneldebatten på Victoria, Nasjonal Jazzscene.Xxxx Hva er viktigst for en som vil utvikle seg til å bli en god jazzskribent? Den gode penn? Eller utømmelige kunnskaper om jazz?

Gjennomgangstonen i de internasjonale innslagene i panelet overrasket nok flere. Samtidig som alle tre understreket viktigheten av kunnskapsrike redaktører som kunne redigere og kvalitetssikre stoffet på en profesjonell måte.

Her er et knippe utsagn:XXXXxxx

Duncan Heining: – Det er viktig å lære av historien. Språket er det essensielle, men det visuelle har overtatt mer og mer. Mye av dagens jazzjournalistikk er dårlig skrevet og lite presist.XXxxxxXXX Også Andrey Henkin framholdt at det er langt viktigere med gode skribenter og formidlingsevne enn omfattende musikkunnskap.xxxxxx – Kompetanse og kunnskap om jazz kan tillæres, men en god penn – og presseetikk – er langt viktigere og må ligge i bunnen.XXXXx John Kelman: – Det må være et krav at man må kunne skrive. Kvalitet i språket er helt nødvendig.

Det jazzfaglige kan en – etter hvert – lære seg, sa han, til hoderystende protester fra seniorskribenter i salen, som Trygve Hernæs og Stein Kagge.

Hvor finner vi jazzjournalistikken i framtida?xxxxxxxxxxxxxxxx Ikke i dagsavisene, framholdt altså Dagbladets journalist Terje Mosnes, og tenker framover: – Jazznytt bør ta mål av seg å bli Norges viktigste publikasjon for jazz – på ukentlig basis. Økonomien i det bør kunne løses. Innholdet bør kunne drøftes!

Nytt seminar planlegges allerede for neste år. Følg med i Jazznytt for mer informasjon.

KL.20:00

BILL. 270/220 + AVG.

TORSDAG 10. NOVEMBER

RICHARD BONA &

DANMARKS RADIO BIG BAND KL. 20:00

BILL. 250/200 + AVG.

FOR FØRSTE GANG I NORGE!

LØRDAG 12. NOVEMBER

TÉREZ MONTCALM

“TRIBUTE TO SHIRLEY HORN” KL. 20:00

BILL. 270/220 + AVG

mer info på www.cosmopolite.no Billetter på Billettservice tlf. 815 33 133 jazznytt [43]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:57

Side 44

Bill Evans regnes av mange som den mest innflytelsesrike pianisten i jazzens historie. Hans trio med bassisten Scott laFaro og trommeslager Paul Motian endret totalt oppfatningen om hvordan

DEN STORE Det har aldri vært noen hemmelighet at Evans gjennom hele sin karriere var avhengig av rusmidler. Mange har satt spørsmålstegn ved hvordan denne intelligente og strukturerte mannen tillot seg selv å bli offer for en avhengighet han egentlig ikke ønsket.

Muligens kan noe av svaret finnes i boka «The Big Love – Life and Death with Bill Evans», skrevet av Laurie Verchomin, Evans samboer de siste seksten månedene av hans liv.

Kort tid etter at de traff hverandre, fortalte Bill at hans eldre bror Harry, som led av schizofreni, hadde tatt sitt eget liv. Harry var også musiker, og far til Debby, som Bill Evans’ kjente vals er tilegnet. Harry var Bills eneste søsken, og han hadde sterke følelser for ham. Etter dette tiltok stoffbruket hans.

Verchomin fortsetter med å berette om samlivet, på byen og i leiligheten i New Jersey, om kontrasten mellom den strøkne, alltid gullende rene leiligheten og Bills elendige helse, et fysisk vrak som gikk uten søvn og mat, og vesentlig beskjeftiget seg med spillejobbene han hadde, og å ruse seg.

Evans døde på Mount Sinai Hospital 15. september, bare en drøy måned etter at han hadde gjort en strålende konsert på Moldejazz – deler av konserten er også utgitt på DVD. Laurie Verchomin vokste opp på den kanadiske prærien. Som ung studerte hun piano, sang, dans og teater i Edmonton, Alberta. Hun bor i dag i British Columbia med samboer og datter på 13 år.

Under studietiden hadde Verchomin deltidsjobb som servitør på en kanadisk klubb da Evans spilte konsert der. Han la umiddelbart merke til den unge studenten, og ba henne med på rommet etter konserten. Verchomin avslo, men inviterte ham hjem til seg sammen med noen venner. Da han forlot selskapet, ga han vertinnen et kyss på kinnet og visittkortet sitt.

Etter utveksling av en rekke intense brev, satt 22 år gamle Laurie en måned senere på et fly til New York for å innlede et forhold til den 50 år gamle pianisten.

Verchomin har vært så vennlig å gi Jazznytt anledning til å oversette og publisere nedenståene kapittel fra boka «The Big Love – Life and Death with Bill Evans» som kom for et snaut år siden. Boka er tilgjengelig hos Barejazz i Oslo og på amazon.com.

TEKST OG OVERSETTELSE: PETTER PETTERSSON [44] jazznytt

FRA «THE BIG LOVE – LIFE AND DEATH WITH BILL EVANS» NEW YORK CITY 15.SEPTEMBER 1980 De to siste ukene har Bill for det meste ligget, tilbaketrukket i soverommet med alle grønnnyansene, i sin blekgrønne, brokadetrukne dobbeltseng – strekt ut over stjernehimmelen av svartbrune svimerker etter sigaretter han har røykt i løpet av to års opphold – her i åttende etasje av Whiteman House, Fort Lee, New Jersey.

Dette er Bills værelse. Jeg deler dobbeltsenga med ham – han på min venstre side, jeg på hans høyre. Han slumrer, men sover ikke. Jeg har ennå ikke sett ham sove. Jeg har vært her i snart seks måneder, forsøkt å ta meg av ting.

Bare være her.

Hele tiden er jeg bevisst på døden. Døden er i rommet, en skygge som venter på at lyset skal komme, for å understreke kontrasten. Jeg har gjort i stand grapefrukt, noe av det Bill liker best, for å muntre ham litt opp. Hele tiden har jeg en følelse av å være på tynn is. Jeg setter på musikk – et av Bills album – med Jim Hall. Bill bestemmer seg for å stå opp og gjennomføre en avtale nede i sentrum, for å drøfte et nytt metadonopplegg. Han er alvorlig bekymret fordi Dr Nyswander reduserer metadondosene uten Bills samtykke.

Jeg får assistanse av Joe LaBarbera, Bills trommeslager, som har bodd sammen med oss denne uka, etter at Bill ikke maktet å gjennomføre jobben på Fat Tuesday’s. En annen pianist måtte overta, fordi Bill var en hårsbredd fra å krasje på Eastside Highway – med meg i passasjersetet – da vi skrenset gjennom en undergang bare tommer fra betongen. Jeg tror noen kjørte oss hjem. Kanskje var det Joe. Det var godt å ha Joe der den uka, fordi jeg følte meg usikker og utilstrekkelig.

Vi støtter Bill gjennom lobbyen og setter oss i hans burgunderrøde Monte Carlo. Bill i baksetet, Joe og jeg foran. Joe kjører mot sentrum, mens Bill forteller hvor han skal kjøre Mens vi står stille i trafikken, legger Bill merke til en flott dame, og kommenterer.«Dette må virkelig være slutten, fordi jeg absolutt ikke føler noe ved synet av den kvinnen».

Vi ler – det gamle trikset igjen – jeg er alltid forbløffet over hvor langt ut han kan gå (bokstavelig talt forlate sin egen kropp) og likevel brått være tilbake i nøyaktig rett øyeblikk.

Snapp.

Jeg benyttet anledningen til å lansere en idé vedrørende Bills økonomiske bekymringer, og sa:

«Bill, hva tror du om å arrangere en memorial concert for å skaffe deg noen penger?»

Han sa. «Du mener tribute concert, min kjære – jeg er fortsatt i live».

Joe og Bill og jeg ler enda mer, da Bill plutselig begynner å hoste blod, og like etter formelig strømmer blodet gjennom munnen hans, mens han ber oss kjøre til Mount Sinai Hospital.

«Stå på hornet, Joe – dette er alvorlig», sier han.

Jeg betraktet ham mens han instruerte Joe. Han forsøkte ikke å skjule frykten i øynene.

Jeg ville så gjerne fortelle ham at jeg vil ha mer av ham, at vi ikke er ferdig med hverandre ennå.

Han sa: «Jeg tror jeg drukner nå».

Jeg visste ikke at et menneske kan miste så mye blod.

Like etter kjørte vi inn til akuttmottaket. Joe og jeg løftet Bill ut av bilen og støttet ham inn på sykehuset. Det var blod over alt, og det dannet en sti gjennom venterommet. Vi fikk lagt ham på en seng i akutten, og en horde leger og sjukepleiere tok over.

Jeg ble skyflet ut i venterommet igjen, der jeg satt og så at en vaktmester moppet opp Bills livskraft. Inn kom en sjukepleier som med trøstestemme beskrev Bills tilstand som noe i nærheten av en neseblødning som bare måtte stoppes. Kvinnen ved siden av meg la til at mannen hennes hadde hatt noe lignende og fortsatte med i detalj å beskrive hvordan det hadde forløpt. Jeg maktet ikke å ta inn hva de snakket om. Jeg kunne bare tenke på alt blodet – og på Bills jakke, som lå i fanget mitt.

Joe kom tilbake, og et øyeblikk senere kom også en ung lege som tok oss med inn på et lite kontor, hvor han sa: «Vi greide ikke redde ham».

Jeg så på Joe og sa: «Dette er déjà vu. Her har jeg vært før».

Fra nå av befinner jeg meg i en fase av ekstremt adrenalinsjokk. Joe begynner å ringe rundt.

Han ringer Helen Keane, Bills agent. Han ringer Marc Johnson, Bills bassist.

Jeg så aldri liket. I årevis senere drømte jeg at Bill ikke var død, men bare hadde planlagt en slags flukt. Det er derfor det er så lett for oss å fortsette forholdet – fordi for meg er han ikke død på ordentlig.

Ikke på ordentlig.

Ikke i det hele tatt.

Jeg forlot ham aldri, og han er evig.

KJÆ

RE

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:58

Side 45

en jazzpianotrio skulle fungere, gjennom et rytmisk åpent opplegg og harmonisk fantasi i en interaktiv setting som brøt med tidligere konvensjoner. Evans var dessuten sentral på Miles Davis’ banebrytende innspilling «Kind of Blue», som også bidro til å endre musikkformen.

KJÆRLIGHETEN

Bill Evans og Laurie Verchomin

jazznytt [45]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:58

Side 46

Bossa nova er kalt Brasils første moderne musikkform. Den ble skapt i Rio de Janiero ved strendene Copacabana, Ipanema og Leblon, i en bølge av nasjonal optimisme på slutten av 1950-tallet. Bossa novaens hoveduttrykk ble gitarmusikk basert på sambarytmer, en musikalsk ode til et hjemland av «love, sea and flowers» og en slags kulminering av jakten på en nasjonal kulturell modernisme.

Forfatterne Gilles Peterson og Stuart Baker gir i boka Bossa Nova and The Rise of Brazilian Music in the 1960s en god innsikt i musikkformens vekst og fall, og en god beskrivelse av hvordan musikk påvirkes av politikk. Den viser samtidig også hvordan musikk kan brukes og oppfattes, mer eller mindre bevisst, som politisk uttrykk. TEKST: BRITT SCHUMANN

BOSSANOVA

- DEAD OR ALIVE?

Låta «The Girl From Ipanema» er for de fleste bossa novaens essensielle hoveduttrykk. Antônio Carlos Jobim og Vinicius de Moraes skrev den på bar Veloso på Ipanema hvor jenta passerte hver dag.

Mindre kjent er det at «The Girl from Ipanema», Helô som hun ble kalt, var datteren av en general. Våren 1964, Samtidig som «The Girl from Ipanema» med Stan Getz og Astrud og João Gilberto nådde listetoppene i USA, rullet tanks nedover gatene i Rio de Janeiro. Det ble starten på at USA støttet militærregimet som hensynsløst undertrykte, torturerte og sensurerte all opposisjon i Brasil i de nærmeste 21 år. Samtidig som bossa nova nådde verden med sangen om generalens datter, bidro generalene til at musikkformen fikk sitt endelikt som kulturuttrykk i Brasil.

«De fattiges far» – samba og capoeiraxxxxxxx På 1950-tallet var Brasil fremdeles sterkt preget av regimet til den forrige diktatoren og senere valgte presidenten Getúlio Vargas. Han var diktator fra 1930–45, og ble senere gjenvalgt som president fra 1951–54. Vargas var sterkt populistisk og ble kalt «De fattiges far». Han lovet landreform, forbedrede rettigheter for arbeidere, kvinnerettigheter og rettigheter for afro-brasilianere. Han ville legge grunnlaget for et mer moderne samfunn. Få av hans lovnader ble gjennomført, likevel klarte han å forene landet og gi de fattige en opplevelse av håp og stolthet.

Han sto for begrepet «miscenegation» – som ble en positiv definisjon av Brasil som et land hvor rasene kunne blandes. Det gjaldt alle enten de var av portugisisk avstamming, afrikansk eller tilhørte urbefolkningen. Særlig positivt slo dette ut for afro-brasilianerne. Med deres fortid som slaver bidro Vargas’ integreringsfilosofi til at de fikk en mer sentral plass i samfunnet, særlig kulturelt. Slik ble samba Brasils første nasjonale musikk i det tjuende århundre. Sambaen ble bevisst brukt som markør for den nydefinerte «mestizo»- kulturen i Brasil. Forfattere og andre kulturarbeidere bidro til å fremme «miscegenation» [46] jazznytt

i sine arbeider. Den statsstøttede kulturbevegelsen førte til dannelsen av sambaskolene, karnevalene ble nylansert og sto i full blomst fra 1930-tallet. Capoeira som tidligere hadde vært forbudt, ble lovlig. Riktignok bidro Vargas til oppblomstringen av samba og karneval, men innholdet i alle tekster og sanger måtte gå gjennom sensuren før de ble framført. Dette førte til sterke begrensninger i hva sangene og tekstene kunne handle om, og inernasjonalt ble det det eksotiske aspektet ved sambaen som slo igjennom, særlig kjent gjennom filmstjernen Carmen Miranda som spilte bevisst på det eksotiske i sine Hollywoodfilmer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Imaget til Vargas som «De fattiges far» stakk dypt i befolkningen, slik at han ble gjenvalgt da han stilte som presidentkandidat i 1951. Overbevist om at han ble utsatt for et kuppforsøk, tok han livet sitt i 1954. Etter tre kortvarige perioder med forskjellige presidenter, kom Juscelino Kubitschek til makten med et program preget av dristige visjoner og utviklingsplaner. I løpet av fem år ønsket han å få Brasil ut av «Den tredje verden» og inn i «Den første». Med mye utenlandsk bistand gikk Kubitschek i gang med kraftig industrialisering. Det ble startet bilindustri, over 300 000 biler ble produsert hvert år, og store veiutbyggingsprosjekter skulle binde det store landet sammen. I hans periode opplevde landet en økonomisk vekst på 8 % per år. Det mest dramatiske tiltaket i hans periode var byggingen av hovedstaden Brasilia midt inne i Amazonas. Dette ble sett på som spydspissen i Rent tilfeldig kom jeg over CD-boksen med tittelen «Bossa Nova and The Rise of Brazilian Music in the 1960s». Jeg tenkte at det var en fin samling av kjente Bossa Nova artister slik at jeg kunne få en oppdatering på musikk jeg ikke hadde hørt på en stund.

Men boksen innholder så mye mer. Den kaller seg «2 CD box», men den andre CDen er en liten bok som viser seg å være en kompakt bossa nova historie skrevet av Gilles Peterson og Stuart Baker.

Den er igjen basert på en større bok av de samme forfatterne med samme tittel. Ved neste anledning (Waterstone bokhandel i Cambridge) fikk jeg tak i selve boka. Hvis dette er en musikkform som interesserer, anbefales boka på det sterkeste.

moderniseringen av Brasil. Byen ble bygget helt fra bunnen av. Byplanleggeren Lucio Costa og den radikale modernistiske arkitekten Oscar Niemeyer sto bak.

Ny urban ungdomskultur – ny musikkxxxxxxx For å komme tilbake til musikken… Rio de Janeiro ble episenteret for den nye brasilianske moderniteten. En ny generasjon urban, relativt velstående middelklasseungdom vokste fram i Rio. De bodde i moderne leiligheter, ofte hos foreldrene, men likevel, de representerte det moderne urbane livet. Mange av dem spilte gitar, men de var ikke interessert i å danse samba på karneval eller hylle regjeringen gjennom sambatekstene. Bossa novaen startet blant disse urbane middelklasseungdommene. Sambarytmene ble gjenskapt for gitar, med mye mer komplekse harmonier og post bop intervaller. Tekstene ble mer sofistikerte, og preget av João Gilbertos lavmælte sangstil, nesten hviskende, i motsetning til den høylytte og vibratofylte gatesambaen. Musikken var beregnet på å bli spilt akustisk i små leiligheter og klubber i det urbane Rio.xxxxxxxxxxxxxx I Rio fantes også på 50-tallet fanklubber for berømte, amerikanske artister, som for eksempel Frank Sinatra, og hans mindre kjente brasilianske motpart Dick Farney. Disse fanklubbene hadde samlinger i små lokaler hvor det var en platespiller og gjerne et piano. Disse fanklubbene ble Brasils første diskoteker. Og man kunne ikke bare komme og se og høre, en betingelse for å være medlem var at du måtte bidra selv, synge eller spille. Slik ble Frank Sinatras fan klubb i Rio utgangspunktet for mange kjente musikere som senere ble profesjonelle, for eksempel pianisten João Donato og saksofonisten Paulo Moura.

Andre som startet i tilsvarende klubber var Tom Jobim, Baden Powell, João Gilberto med flere.xx Boka dveler mye ved sangeren og gitaristen Joäo Gilberto. Opprinnelig fra Bahia, kom han til Rio i 1957. Han ble lagt merke til på grunn av sitt rytmespill, hvor han imiterte pandeiro-rytmen (en type tamburin brukt i sambagruppene). Han hadde også en lavmælt, nesten hviskende sangstil, helt uten vibrato. Alle som hørte ham ønsket å synge og spille på samme måte, og i følge for-

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:58

fatterne ble han hovedinspiratoren og hovedtolkeren av bossa nova. Dette falt sammen med at plateselskapet Odeon hadde en kunstnerisk direktør som het Antônio Carlos Jobim, selv pianist, komponist og arrangør. Gilbertos første plate «Chega de Saudade» kom ut på Odeon og bossa nova-bølgen var i gang.

«Orfeu Negro»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Et viktig bidrag til internasjonal spredning av musikken var filmen «Orfeu Negro» som kom i 1959. Den vant gullpalmen i Cannes samme år, og mottok Academy Award for beste ikke-engelskspråklige film. I 1960 fikk den Golden Globe prisen for beste utenlandske film. Filmen var basert på et skuespill med samme navn skrevet av Vinicius de Moraes, og musikken var nyskrevet bossa nova musikk av Antônio Carlos Jobim, de Moraes og gitaristen Luiz Bonfá. I filmen hadde bossa nova musikken en like viktig rolle som musikken fra sambaskolene, og andre sterke afrobrasillianske elementer som Candomblé religionen. Filmen «Orfeu Negro» brakte bossa nova musikken ut i verden.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I Rios klubber og barer, særlig i barstrøket ved Copacabana kalt «Beco das Garrafas» («Flaskesmuget») fortsatte bossa novaen å utvikle seg.

Flere jazzmusikere adapterte formen slik at den kunne utøves av små pianotrioer, gjerne utvidet med blåseseksjoner, og slik ble bossa nova låtene opprinnelig skrevet av de Moraes, Jobim og Gilberto til standardlåter som jazzmusikere har på repertoaret den dag i dag. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Amerikanske jazzmusikere hadde besøkt Brasil og oppdaget bossa novaen allerede på femtitallet.

USA var engstelig for at revolusjonen på Cuba skulle spre seg til resten av det latinamerikanske kontinentet, og en hel rekke goodwill-turneer ble satt i gang for å spre det glade nordamerikanske budskapet om frihet, blant annet slik jazzmusikere tolket frihetsbegrepet. Under headingen

Side 47

«Saludos Amigos» ble musikere som Dizzy Gillespie, Nat King Cole, Lena Horne med flere sendt på goodwill-turneer til latinamerikanske land. Men gjennombruddet for bossa novaens innflytelse på nordamerikansk musikk kom først da gitaristen Charlie Byrd etter sin goodwillturné i 17 latinamerikanske stater brakte med seg bossa nova-plater hjem. En av dem som hadde gjort sterkest inntrykk på ham var João Gilbertos «Chega de Saudade». Han spilte musikken for Stan Getz og produsent Creed Taylor hos Verve, og «the rest is history» som det heter. Albumet «Jazz Samba» som kom i 1962 solgte over en million eksemplarer. Stan Getz slo ut John Coltrane i Down Beats «jazz winners poll», og jazztapningen av bossa nova ble et kjærkomment alternativ for jazzelskere som var utilpass både med frijazzens oppblomstring og rockens dominans på markedet. Alt i følge forfatterne Peterson og Baker.

Bossa nova i Carnegie Hall xxxxxxxxxxxxxxxxx Det helt store gjennombruddet for brasiliansk bossa nova kom i 1962 da det ble holdt en stor konsert i Carnegie Hall i New York. Initiativtakeren var Sidney Frey som ledet Audio Fidelity Records. For første gang fikk et nordamerikansk publikum nærkontakt med artister som Antônio Carlos Jobim, João Gilberto, Sérgio Mendes Sextet, Luiz Bonfá, Carlos Lyra m.fl. I salen var bl.a. Tony Bennett, Peggy Lee, Dizzy Gillespie og Miles Davis.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Flere av musikerne som deltok i konserten gjorde USA til sin base, mest kjent er Sérgio Mendes og hans Brazil 66 som utviklet en lett crossover mellom bossa nova og popmusikk.xxxxxxxxxxxxxx Den politiske spenningen i Brasil økte i disse årene. Det var flere regjeringsskifter på begynnelsen av 1960-tallet, og noen av de valgte presidentene var lenger til venstre enn andre. Det militære raslet en del med sablene når presiden-

tene kom med for radikale forslag. Generalene i Brasil hadde USA i ryggen som fryktet Castroeffekten og kommunismens spredning. Riktig galt gikk det da president João Goulart i mars 1964 følte seg trygg nok i setet til å annonsere radikale reformer som alfabetisering av voksne, utvidet stemmerett og landreformer. Disse landreformene innebar at eiendommer over 600 hektar skulle bli ekspropriert av regjeringen og bli distribuert på nytt til befolkningen. Han ønsket også at brasilianske myndigheter skulle kunne kontrollere profitten fra multinasjonale selskaper.

I samme måned kom Stan Getz og Astrud Gilbertos engelske versjon av «The Girl from Ipanema» på Verve. Astrud var João Gilbertos kone, og hun steppet inn for å synge på engelsk i denne bearbeidede versjonen som var laget etter Carnegie Hall-konserten et par år tidligere. Sangen ble en listetopp verden over, og «The Girl from Ipanema» ble bare slått av the Beatles på verdens hitlister.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Samtidig som Nordamerikanere forelsket seg i de vakre tonene om kjærlighet og strender, rullet altså tanks inn i Rio de Janiero og president Goulart ble avsatt i et militærkupp 31. mars 1964. Det samme USA som påberopte seg å elske brasiliansk bossa nova, bidro aktivt til å støtte de militære som sto bak kuppet med ammunisjon og drivstoff (olje, flybensin etc.) slik bidro USA til musikkformens død i Brasil, samtidig som den spredte seg over hele verden via USA.xxxxxxxxxxx Boka er i seg selv en hyllest til 50- og 60-tallets LP-produksjoner. Illustrasjonene i boka er avfotograferte LP-covere, med tilhørende biografier over tidas mest sentrale bossa nova utøvere.x «Bossa Nova and The Rise of Brazilian Music in the 1960s» Original cover art Compiled by Gilles Peterson and Stuart Baker Utgiver: Soul Jazz Records [2010] www.souljazzrecords.co.uk jazznytt [47]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:59

Side 48

Dave Holland & Pepe Habichuela Flamenco Quintet

Nytt fra Pling Music www.plingmusic.com

Sphinx: Harmonogram Anders Lønne Grønseth: sax David Skinner: piano Audun Ellingsen: bass Ulrik Ibsen Thorsrud: trommer “eit variert utval av gode låtar, gode arrangement og musikantar som framfører musikken med ein suveren lettleik” Dagsavisen “Harmonogram framstår som bandets beste og mest modne vitnesbyrd så langt ... Hele veien snakker vi om nydelige, lyriske, sterke melodier” Nettavisen

Andre titler fra Pling Music:

Audun Automat: Inside the Beehive

Gjermund Sivertsen Trio: Existence

Velkro: The Future of the Past

Jørgen Mathisen, Erlend Slettevoll, Audun Ellingsen, Ole Thomas Kolberg

Gjermund Sivertsen, Audun Ellingsen, Hermund Nygaard

Bostjan Simon, Stephan Meidell, Hugo Artunes, Luis Candeias

Arch70: Arch70

Anders Lønne Grønseth & David Arthur Skinner: Arc-en-ciel

Anders Lønne Grønseth, Matthew Bourne, Audun Ellingsen, Ulrik Ibsen Thorsrud

- Music by Messiaen, Ligeti & Bartòk

Audun Automat: Night Creatures Eivind Lønning, Jørgen Mathisen, Erlend Slettevoll, Audun Ellingsen, Ole Thomas Kolberg m.fl.

Anders Lønne Grønseth: Mini Macro Ensemble Anders Lønne Grønseth, Morten Qvenild, Sigrun Eng m.fl.

Distribusjon: Musikkoperatørene AS [48] jazznytt

TAMPERE JAZZ HAPPENING MED MANGE GODBITER Vår finske favorittfestival i Tampere bringer også i år ny og ukjent kvalitetsjazz til folket, i selskap med en rekke godbiter vi har smakt på tidligere. Og det er ingen grunn til å la finnene få ha disse musikalske opplevelsene for seg selv. Her er det bare å hive seg på bestillingssidene til flyselskapene, og sette av 3. til 7. november til en helg i den kreative jazzens lunefulle bakgater.

Av utenlandske høydepunkter i Tampere i år, kan vi nevne den amerikanske fiolinisten Regina Carter’s Reverse Thread, perkusjonisten Cyro Babtista’s Banquet of the Spirits og Dave Holland & Pepe Habichuela Flamenco Quintet med Josemi Carmona (bildet) på fredagen. En strålende ettermiddagsøkt på lørdagen med svenske Paavo, norske in the country og danske Stefan Pasborg Odessa 5 Xtra Large, før kvelden tas over av den finske trekkspilleren Kimmo Pohjonen Uniko, den sør-afrikanske pianisten Abdullah Ibrahim og David Murray Plays Nat King

Cole «En Espaõl».xxxxxxxxxxxxxxx Søndagen følger man opp med finske Gourmet før våre danske venner i Ibrahim Electric avslutter på Klubi, mens The Impossible Gentlemen (Gwilym Simcock/ Mike Walker/Steve Rodby/Adam Nussbaum), Tomasz Stanko Quintet og det fantastiske, franske bandet Andy Emler Mega Octet tar seg av ettermiddagsøkta.xxxxxxxxxxxxxxxx Utenom dette kan man høre følgende bandkonstellasjoner i løpet av festivalen: Torsdag spiller The Postcard Brass Band fra Portugal og finske Piirpauke. Fredag tyrkisk/britiske Baba Zula & Mad Professor og de tre finske bandene finske Elifantree, Raoul Björkenheim Ecstacy og Tonight at Noon.

Lørdag Etiopisk/britiske Dub Colossus og de tre finske bidragene Hanne Pulli Space Machine, Olavi (Louhivuori) Trio og Jukka Eskola Quintet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx www.tamperemusicfestivals.fi/ jazz/

VARIERT OG HYGGELIG PROGRAM PÅ UMEÅ JAZZFESTIVAL I forkant av Tampere Jazz Happening, og som en herlig og forfriskende høstferie, ligger Umeå Jazzfestival som et slags førstesett i vår nordiske høstturné. Helga før Tampere, i dagene 26. til 31. oktober kan man oppleve en kompakt og fin festival i nord-Sveriges høstsol. Så er det bare å tilbringe et par, tre dager, for eksempel i Stockholm, før man setter nesa østover mot Finland.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Programmet i Umeå i år er sterkt preget av svenske navn, men de har, som vanlig, også noen utenlandske høydare, dog ikke like spennende som i Tampere, men okke som.

Av høydepunktene på hovedscenen, Idun, kan vi bl.a. møte duoen Karin Krog/Bengt Hallberg, The Cookers, Charlie Haden Quartet West, Regina Carter og Nils Landgren Quartet. I det fine lokalet StudioJazz spiller bl.a. Marius Neset, Matt Lavelle and the Blessing, Gilad Atzmon & Orient House,

Josef Kallerdahl i Josef & Erika

Rita Marcotulli «Us and them – Pink Floyd Sounds» og Hello Earth Plays the music of Kate Bush».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ellers blir det muligheter for å høre bl.a. NorrlandsOperans Symfoniorkester med den finske saksofonisten Jukka Perko, Norrbotten Big Band med Josefine Lindstrand, Midaircondo, Anders Kjellberg Trio, Josef & Erika, Rebekka Karijord, Tonbruket, Seval, Schneeweiss und Rosenrot, Sehnaoui/Strid/Stackenäs/Thorman, Lina Nyberg Speciale og mye, mye mer.xxxxxxxxxxxxx www.umeajazzfestival.se

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

12:59

Side 49

Jazz fra Belgia er ikke akkurat den jazzen man kjenner best til i Norge. Bortsett fra Fred van Hove, Philip Catherine, Jef Neve, Määk’s Spirit og Flat Earth Society er det ikke mange navn som dukker opp hvis man skal prøve seg på en «namedropping». TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

BELGISK JAZZ VERDT EN SHOWCASE Dette var muligens en av grunnene til at De Werft/Jazz Brugge og Flanders Music Centre, med Wallonie-Bruxelles Musiques, JazzLab Series og Jazz Together som samarbeidspartnere, inviterte 46 utenlandske og nesten 80 lokale journalister, arrangører og managements til den første Belgian Jazz Meeting i den vakre byen Brugge i begynnelsen av september.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I tre dager fikk man overvære 13 konserter i det fine konsertlokalet De Werft i utkanten av byen. Bandene ble valgt ut av en jury, og av de mer enn 60 innsendte bidragene hadde man satt sammen et variert program, hvor noe var bra, litt for mye var middels og noe uinteressant.xxx Men det var noen fine høydepunkter.

Først og fremst pianisten Fabian Fiorini i duo med saksofonisten Jeroen Van Herzeele. Barcella har et nært forhold til klassisk pianomusikk, men har er mye brukt som komponist og medspiller i en rekke moderne, belgiske ensembler som Octurn, Ictus og Aka Moon. Saksofonisten Jeroen Van Herzeele er mer forankret i den tradisjonelle bopjazzen.xxxxxxxx Sammen improviserte de fram et sett med ytterst kreativ musikk i det friere, moderne jazzlandskapet preg-et av røttene tilbake til John Coltrane og hans like. Duoen kan sjekkes ut på plata «Monday Sessions Live at El Negocito».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Et annet lysglimt var den unge trioen De Beren Gieren, bestående av pianisten Fulco Ottervanger, bassisten Lieven Van Pee og trommeslageren Simon Segers. Tre musikere som studerte sammen på musikkonservatoriet i Gent.

Pianisten Fulco Ottervanger har sin bakgrunn fra klassiske pianostudier, men er nå mer innenfor Cecil Taylor/Thelonious Monk-relatert jazz. Trioen gjør i hovedsak hans komposisjoner som er frie, og med klare referanser til de nevnte forbildene. Bandet viser helt tydelig at de har spilt sammen i lang tid. De er samspilte og jobber godt sammen i Ottervangers fine komposisjoner. Et band man bør merke seg for framtida.xxxxxxxx Kvartetten Collapse var et annet band som utmerket seg positivt. Trommeslageren Alain Deval, trompeteren JeanPaul Estiévenart, saksofonisten Cédric Favresse og bassisten Yannick Peeters.

Dette er en kvartett med klare relasjoner til Ornette Colemans legendariske kvartett, uten at man kan si det er noen kopi.

Komposisjonene er fine, og de solistiske prestasjonene ligger på et høyt nivå.

Samtidig blander de inn en rekke influenser fra etniske musikkarter, noe som gjør bandet variert og interessant. Spesielt merket vi oss saksofonisten Favresse som serverte mye fint spill, pluss en av de få kvinnelige musikerne på showcasen,

Fulco Ottervanger, Yannick Pieeters, Cédric Favresse og Jeroen Van Herzeele

bassisten Yannick Peeters, (som vi tidligere har hørt på 12 Points-festivalen med pianisten Eve Beuvens) med solid basspill og fin tone.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Størst forventning blant de som kjente den belgiske jazzen litt bedre enn Jazznytts utsendte, var trekkspilleren Tuur Florizoone & MixTuur, en musikalsk lapskaus med musikere fra Belgia pluss forskjellige afrikanske land. Tuur Florizoone er en stor stjerne i Belgia. Han har bodd en periode i Brasil, hvor han bl.a. spilte med Gilberto Gil, og hans «verdensmusikkbilde» er stort og omfattende. Bandet inneholdt instrumenter som cello, balafon, euphonium, trompet, perkusjon, trommer og bass, i tillegg til fire vokalister. Innimellom fungerte dette veldig bra. Særlig når man «tok det helt ut» og lot energien råde. Da svingte det bra, og publikum gynget med i de afrikanske rytmene. Florizoone selv, er en slags belgisk Tom Lund, med et stort smil om munnen hele tiden, og med en ytterst smittende spilleglede. Av og til ble det litt enerverende da trekkspilleren stort sett brukte de lyseste tonene på spillet, særlig i starten på noen av låtene, men stort sett var dette en fin og morsom opplevelse. Et band som ville passet bra på de fleste norske jazzfestivaler.xxxxxxxxxxxxxxx I ettertid er det disse konsertene som har festet seg best i hjernebarken hos denne skribenten. I tillegg likte jeg «Petter Wettre-look a like»-saksofonisten Manuel Hermia som presenterte sin trio med bassisten Manolo Cabras og trommeslageren João Lobo, i et sett med drivende bebop, helt i tråd med Petter Wettres musikalske ideer.xxxxxxxxxxxxxxxx I tillegg fikk vi høre bandet Rackham (litt upersonlig og kjedelig), Nicolas Kummert Voices (litt frustrerende og rotete med nyere jazz i kombinasjon med spilledåser og fløtevokal, men som hadde den finske pianisten Alexi Tuomorila i bandet, uten at han slapp særlig til med sitt vanlige fine spill), Christian Mendoza Group (med fint pianospill i et litt kjedelig landskap), Pascal Mohy Trio (en pianotrio på det veldig gjevne) og Rêve d’Eléphant Orchestra (som var en litt forvirrende septett med fine musikere, men med litt for få gode ideer i bagasjen).xxxxxx I tillegg hadde vi gleden av å høre Carl Van Eyndhoven spille ragtime og standard swinglåter på Rådhusets klokkespill (carillon). Å gjøre ragtime og hurtige swinglåter på et stort klokkespill er ingen enkel oppgave, og selv om mesteparten av konserten gikk med på å gjette seg fram til hvilke låter han fremførte, så var det en sjarmerende forestilling inne i borggården i rådhuset.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ellers kan Brugge anbefales på det sterkeste for den som vil oppleve en vakker middelalderby midt i Europa. Ingen kulturell smeltedigel, men en vakker by med mange fine smutthull å krype inn i.xxxxxx jazznytt [49]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:00

Side 50

Bakerste rekke fra v.: Yngve Bjørge, Idar Eliassen Pedersen, Trond Bjørnstad, Ivar Magnus Karlsen, Johannes Sæbøe, Eivind Igland, Sven Meyvis. Andre rekke, sittende og stående: Gudmund Bratlien, Kjetil Lilleaas, Steinar Østby, Ingeborg Blakkisrud, Espen Ramsli Fredriksen, Anders Lillebo, Jørgen Hovland. Fremste rekke: Sverre K. Njaa, Arnhild Eliassen, Nina Haugen, Arne Morterud. Anders Lønne Grønseth (solist på Mulligan-konserten).

STORBAND

EIDSVOLL STORBAND SPILLER GERRY MULLIGAN Eidsvoll storband er en viktig faktor i storbandmiljøet på Romerike, regionen nord for Oslo. Bandet har i de seinere år markert seg i lokalmiljøet gjennom regelmessige konserter på Kafe Henrik i Eidsvoll sentrum lørdag ettermiddag, 20 i tallet til nå gjennom fem år. Som regel er det fullt hus, det vil si 80-100 tilhørere hver gang. Hvordan får de det til? Jazznytt har hatt en samtale med Sverre K. Njaa, leder av styret og en drivende kraft gjennom alle år.TEKST: HARALD OPHEIM - Hva er bandets musikalske ambisjoner?

- Vi tar sikte på spennende og interessante prosjekter der vi inviterer profesjonelle musikere som kan bidra med komposisjoner, arrangementer og/eller solistiske innslag.

For ikke lenge siden hadde vi en konsert med tradisjonsmusikk fra Romerike arrangert av Even Kruse Skatrud der han selv var solist på trombone og hans far var med på trekkspill! Sånt liker vi. Ellers prøver vi å prestere så godt som mulig innenfor de rammene vi opererer under til enhver tid.

- Hvilke stilarter er typiske for bandet?

- Egentlig er vi vel altetende uten noen spesiell profil. Den varierer i takt med prosjektene. Det betyr at vi spiller alt i spennet mellom Count Basie og Geir Lysne med av[50] jazznytt

stikkere til funk og cooljazz. Det siste har det forresten blitt mye av i det siste med prosjekter der vi i 2010 hyllet Miles Davis og nå i år Gerry Mulligan. Vi hadde en vellykket konsert i vår med Anders Lønne Grønseth som solist på barytonsaksofon, og deler av denne konserten skal vi framføre på nytt under Romerike storbandfestival på Lillestrøm 24. september.

- Hvordan vil du karakterisere musikerne i bandet?

- De aller fleste er spilleglade amatører bosatt i regionen, og med noen innslag av musikkstudenter fra tid til annen. Vi har ingen profesjonelle musikere i rekkene.

- Hva med rekrutteringen?

- Her på landsbygda, litt i Oslo-regionens utkant, kan det være van-

skelig å finne erstatninger når noen slutter, så vi sliter litt med bemanningen innimellom. I det siste har vi fått noen lovende rekrutter fra skolekorpset, og det er ofte slik det er.

For tiden mangler vi fast pianist, så da må vi leie inn en profesjonell musiker for de store anledningene.

- Hvordan drives bandet?

- Bandet har faste øvelser på onsdager. Da er det konsertene som øves inn, de er det fire til fem av per år.

Vi holder også liv i dansemappa, men vi merker smertelig at det er lenger mellom de betalte dansejobbene nå enn hva det var før. Det slår selvfølgelig ut på økonomien, som er presset. Vi holder det gående med konsertstøtte fra Norsk jazzforum, bidrag fra Akershus fylkeskommune, Norsk musikkråd (KOMP) og annet ad hoc. I tillegg

til pengestøtte fra midler til kor og korps, gir Eidsvoll kommune oss gratis øvingslokaler, hvilket er et godt bidrag til bandets økonomi. Vi kan pålegge medlemmene å betale kontingent, men det prøver vi i det lengste å unngå.

- Hva kan du si om høydepunktene?

- Et spesielt høydepunkt var konserten med Lill Lindfors ved Eidsvollsbygningen 17. mai 2009. Frank Brodahl ledet bandet i ni år fra 1994, og denne perioden inneholdt mange topper og resulterte også i en CD med Sondre Bratland som sang i arrangementer av Geir Lysne og med blant andre Arve Henriksen og Stian Carstensen som solister.

Nå er det Espen Ramsli Fredriksen som leder bandet og som også komponerer og arrangerer. Under hans ledelse har vi hatt konserter der vi

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:00

Side 51

RAPPORT FRA NEW YORK

som nevnt har hyllet Miles og Mulligan. Dette har slått godt an hos vårt trofaste publikum!

- Hvor får dere tak i musikken som bandet framfører?

- Nye arrangement kommer til stort sett gjennom de prosjektene vi kjører. Spesialarrangementene blir liggende igjen når prosjektet er avsluttet. Dessuten bestiller vi standardarrangementer på nettet, mye fra USA. - Hva er bandets planer framover?

- Vi skal delta på Romerike storbandfestival 24. september, og 29. oktober er det på nytt jazzkafe i Kafe Henrik. Da er det Eckhard Baur som er trompetsolist i et program med arrangementer av Bill Holman for storbandet til Terry Gibbs. I tillegg skal vi spille musikk skrevet og arrangert av vår egen Espen Ramsli Fredriksen. Og så er det selvfølgelig den tradisjonelle julekonserten samme sted i desember.

Da pleier det å være fullt hus og fin stemning.

- Hva er dine fem favorittinnspillinger med storband?

- Jeg har en forkjærlighet for cool og bop samt svensk jazz fra femtiog sekstitallet, for ikke å snakke om Count Basie, så da ser min favorittliste slik ut: Harry Arnold: «The Legendary years Vol 1» (Metronome) Bjarne Nerem: «The Big Band Sessions» (Gemini) Count Basie: «Straight Ahead» (Chessmates/GRP) Miles Davis: «The Birth of the Cool» (Capitol) Dizzy Gillespie Big Band, innspillingene fra 40-tallet

JAM! I New York er det en sterk «session-kultur», som noe upresist kan kalles «jamkultur» på norsk. En session foregår som regel hjemme i stua, eller på øvingslokalet. Utover å bare være en jam, er en session like mye en arena for å blir kjent med nye musikere, prøve ut nye komposisjoner, eller øve på konkrete musikalske konsept. Dette har for min og mange andres del tatt over for den tradisjonelle jamen, som det ikke finnes så mange gode igjen av.

De fleste jamene er stort sett overfylt av unge, middels begavede jazzstudenter med lav terskel, eller liten respekt for hva som passer seg i en jamsession.

Bortsett fra tiden jeg tilbrakte på konservatoriet i Trondheim, er det i min erfaring veldig liten kultur for denne typen musikalske sammenkomster i Norge. Det finnes et knippe spillesugne folk, men det er gjerne vanskelig å organisere, og skjer ganske sjeldent. I New York er holdningen annerledes, her er de fleste mer enn klare for å ta T-banen i 70 minutter fra Queens til Brooklyn for å spille en session. Det henger nok sammen med at folk som først har tatt skrittet og flyttet til New York er musikere som stort sett har gitt avkall på den komforten som finnes der de kommer fra, til fordel for de mulighetene New York har å by på. En av de store fordelene byen har, er nettopp denne sjansen til å møte og spille med veldig mange forskjellige og talentfulle musikere. Man kan trygt si at musikere i New York er over gjennomsnittlig spillelystne.

For min del var dette måten jeg ble kjent med mange av de musikerne jeg spiller med den dag i dag. For eksempel foregikk min første session i New York utelukkende med kjente musikere jeg hadde hørt på plater, så det kan by på mange overraskelser. Det har ofte skjedd at jeg har kommet deprimert hjem fra en session, etter å ha fått noen kraftige musikalske spark i baken. Men, disse seansene er ofte de viktigste dersom man er i stand til å se sine begrensninger, og villig til å ta tak i dem.

Det finnes fremdels noen bra jamer i byen, og en av de beste er på Smalls (183 West 10th Street), hvor det er jam hver kveld fra klokken halv ett til det stenger ved tre-firetiden. Her er det stort sett alltid et bra komp og folk som er flinke til å få jamen til å flyte. Jeg har blant annet sittet på første stolrad klokken ett om natten og opplevd Roy Hargrove spille et helt sett med husbandet. Smalls er også et sted hvor musikere som har spilt rundt hjørnet på Village Vanguard eller på 55 Bar ofte kommer innom etter endt spillejobb.

Steder med noe mer «køjazzfaktor» hvor det står en lang rekke saksofonister og venter på sin tur til å spille solo, er jazzklubben/billiardhallen Fat Cat (75 Christopher Street) og Cleopatra’s Needle (2485 Broadway). Disse jamene kan bli kjedelige i lengden, men av og til dukker det opp en jazzkjendis eller noen unge supertalenter.

I Brooklyn finnes det en veldig bra session for proffe musikere hver tirsdag på 5th Estate i Park Slope (506 5th Ave, Brooklyn). Denne sessionen er egentlig kun for inviterte musikere, men er i praksis åpen for alle. Man kan titt og ofte høre folk som Kevin Hays, Chris Cheek, Jerome Sabbagh og Gary Versace i husbandet. Dette har vært min favorittjam de siste årene, og jeg anbefaler å ta turen selv om det virker langt dit på kartet.

En nordmann kan få seg en eksotisk opplevelse ved å dra til American Legion i Harlem. Hver søndag er det duket for jam og soul food under ledelse av den lokale personligheten Seleno Clark på Hammond orgel. American Legion er en organisasjon for krigsveteraner, og siden denne avdelingen er i Harlem har jeg ofte vært lett å få øye på i en forsamling stort sett bestående av afro-amerikanske pensjonister. Men, jamen byr på soul jazz med fullt trøkk og god stemning. Sist jeg satt inn med bandet presenterte Seleno Clark meg entusiastisk som sensasjonen «Baron - from Ireland!»

Gitaristen Bjørn Vidar Solli har gjort New Yorker av seg, og leverer rapport til Jazznytt om hva som skjer i byen på jazzfronten til hvert nummer Sverre K. Njaa har vært fast medlem på tenorsaksofon i Eidsvoll storband helt fra det ble startet i 1985. I alle disse årene har han vært ansvarlig for det meste, og er nå atter en gang leder av styret. jazznytt [51]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:00

Side 52

JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN

MOT NY KLUBBREKORD Lørdag 2. september, 1961, var det konsert i Folkets Hus i Lillestrøm, arrangert av den lokale Riverside Jazzclub. Et 15 manns «jazz/danseorkester» spilte opp, men det mest spennende var nok et nytt husorkester i klubben, The Riverside Swing Group. Gruppa fikk litt forskjellige besetninger, men gitaristen fra 1961 var snart 16 år, bodde på Strømmen og het Arild Andersen. Et par år senere gikk han over til bass...

Dagen derpå, søndag 3. september, var det årsmøte i Norsk Jazzforbund. Den yngste lederen i Norsk Jazzforbunds historie, en 19-åring ved navn Stendahl (president 1960-61), overlot plassen til visepresidenten Johs Bergh. Moldenserne Petter Pettersson og Jan Inge Melsæther hadde reist vekk fra hovedstaden og overlot plassene til Tor Lauritzen (sekretær) og Gerd Wold (kasserer). Med sistnevnte kom den første kvinne inn i jazzforbundets styre. Ny visepresident ble Tor Haug, og PRmannen Hans Dysthe ble valgt til å promotere forbundet.

Scener fra årsmøtet ble tatt opp av Norsk Film AS, og finnes på kortfilmen «Ungdom og jazz». En hyggelig stemning er foreviget, glass med skummende øl, og tett sigarettrøyk...

Denne høsten 1961 ble en ny oppgangstid i norsk klubbhistorie, det ble dannet flere nye jazzklubber, antallet var på vei mot en rekord med oppunder 40 klubber i drift.

På Gjøvik hadde noen gamle venner startet jazzklubben Black Bird, i en avisnotis 19. september omtalt som «nystartet». Den hadde søndagstilstelninger på Hovdetoppen restaurant, et utfartssted 130 meter over bysenteret, med band ledet av Kjell Pettersen, Bjørn Struksnes, Viktor Nikolaisen og andre.

I Kristiansund het den nye klubben Blue Atlantic Jazz Club, og ble startet av Hønefoss-saksofonisten Harald Gundhus, som var kommet til Averøya for å være lærer der i ett år. Han kunne jo ikke bo et sted uten jazzklubb! Den første tilstelningen fant sted allerede onsdag [52] jazznytt

Arild Andersen, gitarist i The Riverside Swing Group 1961-63. Fotograf: ukjent; foto utlånt fra Norsk Jazzarkiv.

13. september i Folkets hus. Ålesund Jazzklubb ble stiftet 28. september. Sunnmørsposten skrev: – Jazzfolka våkner. Når De i morgen kveld hører vedvarende hyl fra strøket rundt Rollon-lokalet bak fjellet, så er det ikke Sivilforsvaret som avholder sireneprøve, men derimot byens jazzfolk som starter opp for vintersesongen. Dette bare som en advarsel om at Ålesunds jazzliv tar til å blomstre igjen.

Onsdag 18. oktober åpnet Oslo Jazzclub i Sjøfartskaféen, Kongens gate 6 (hvor Kunstnerkroa hadde vært 1957-59). Gardens Veteranklubb drev klubben, og Frode Thingnæs ledet husorkesteret, med tilstelninger på onsdager og lørdager – men dessverre et kortvarig tiltak.

Lørdagen deretter (21.10.) arrangerte gymnassamfunnet i Lillestrøm en «kulturkveld» med Kjell Karlsens storband, spørrekonkurranse og rundebordsdebatt, ledet av Johs Bergh og Rolv Wesenlund.

Temaet var «Er jazz god kunst?».

En gymnasiast avfeide spørsmålet med: «Jazzen får de eldre ta seg av – vi er i rockealderen.» Men tan-

ken bak tilstelningen var å få startet en jazzklubb ved skolen, en klubb «der medlemmene virkelig dyrket jazzen som musikk – ikke først og fremst en danseklubb».

Det var spiren til The Pelican Club, der bl.a. Arild Andersen kåserte begeistret om Ornette Coleman.

Onsdag 25. oktober åpnet Club Moonglow Jazzcentre på Park Restaurant i Askim. – Batterister med skjegg og gitarister med ullskjerf holdt «stimen» fint utover kvelden – om enn noe høylytt for tilårs-kommende ører – og teenåringene var bokstavelig talt med på notene, skrev lokalavisa Øvre Smaalenene. To uker senere var «150 ungdommer fra hele Indre Østfold var innenfor dørene», og «ikke mindre enn 15 musikere fra Askim, Sarpsborg, Ski og Oslo spilte».

Fred Thøgersens orkester opptrådte i Askim og var også husband på Grand Jazzklubb i Sarpsborg. I Dagbladet (12.10.) stod det at klubben hadde ca. 100 betalende medlemmer og at husorkesteret spilte i beste «Messenger»-stil. – Medlemmene er forbausende jazzminded og vet å verdsette de pre-

stasjoner som leveres, sa formannen.

Og på Jazzcenteret Metropol i Oslo var det naturligvis full aktivitet denne høsten. De som stod oftest på scenen i disse månedene, var The Big Chief Jazzband (som hadde startet klubben), dernest Kjell Karlsens småband (som nå bestod av Atle Hammer, Bjørn Johansen, Karlsen, Erik Amundsen, Ole Jacob Hansen og Laila Dalseth) og Einar Iversens kvintett (denne høsten med Ditlef Eckhoff, Kristian Bergheim, Bjørn Jacobsen og Arnulf Neste). Utenlandske gjestemusikere var bl.a. Papa Bues Viking Jazzband fra Danmark (fem kvelder i september), New Orleans-klarinettisten Albert Nicholas (i slutten av september), og det danske elitelaget «Jazz Quintet 60» med Allan Botchinsky, Niels Husum, Bent Axen, Erik Moseholm og William Schiøpffe (seks kvelder i oktober). Det swingte denne høsten.

TEKST: BJØRN STENDAHL

Kilder: Freebag? Jazz i Norge 19601970 (Norsk Jazzarkiv 2010) o.a

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:00

Side 53

FARVEL TIL ...

Lillehammer L illehammer JJazzfestival azzfestival HARALD JOHNSEN [19.3.1970–24.7.2011] Bassisten Harald Gill Johnsen er død – bare 41 år gammel. Han tilhørte den dyktige gruppa av unge musikere som utdannet seg på jazzlinja i Trondheim på begynnelsen av 1990-tallet – og sammen med jevnaldrende som Trygve Seim, Stian Carstensen, David Gald og Per Oddvar Johansen stod fram i «Trondhjems Kunstorkester» under jazzfestivalen i Molde 1993.

Men Harald flyttet raskt tilbake til hjembyen Oslo – og ble «bassisten med det lange lyse håret» – den ettertraktete musikeren som alle ville spille med. Han ble medlem av Erlend Skomsvolls band «Hvorfor Ikke?» i 1994, Erik Wesseltofts kvartett fra 1995, overtok etter Bjørn Pedersen i Appaloosa Nova 1996, og spilte ellers med bl.a. Ditlef Eckhoff, Ole Jacob Hansen, Monica Borgen, Jan Erik Kongshaug, Inge Stangvik, Eivin Sannes, Einar Iversen og Sigurd Køhn/Nils Olav Johansen sekstett, før han rundt tusenårsskiftet ble medlem av Silje Nergaard Band og

Tord Gustavsen trio, hvilket førte til internasjonal lansering og deltakelse på en rekke utenlandske festivaler.

For 5–6 år siden ble han imidlertid mindre aktiv, han spilte inn en CD med Svein Olav Herstad trio «featuring Sonny Simmons» i 2005 og fullførte CDen «Blue spheres» med duoopptak av Harald og gitaristen Frode Barth, men etter hvert tok dessverre sykdom over hos denne dyktige – og ennå unge – jazzmusikeren. (BS)

www.dolajazz.no w w w.dolajazz.no DølaJazz D øl a Ja zz Homecoming Homecom i n g m med ed Thor Thor og og Carol Ca rol K Kvande v a nde som som kunstneriske kunstneriske lledere edere Mathias Eick M at h i a s E ick Band Ba nd Mathias Eick M at h i a s E ick - ttrompet, r omp e t , Audun A udun E Erlien rlien - bass, bass , Andreas A ndreas Ulvo Ulv l o - keyboard, keyboa rd , G a rd N ilssen - ttrommer, rommer, Gard Nilssen Pål Hausken På l H ausken - trommer trommer Paavo P a av o Trio Tr io Sofia Sofia Jernberg Jernberg vocal, piano, voca l, Cecilia Cecilia Persson Persson - p ia n o , F redrik L ju j ngk v ist - sax sa x Fredrik Ljungkvist JJarle a rle Bernhoft Ber n hoft solo solo Lillehammer Storband gjestes av Lill eh a m m e r S t o rb a n d g jestes a v trombonisten Erik Johannessen trombonisten E rik Jo ha nnessen Zanussi Za nu ssi 5 Klaus K l au s H Holm olm - sax, sa x, André A ndré Roligheten - sax, Roligheten sa x, Jørgen Jørgen Mathisen Mathisen ssax, a x, Per Per Z Zanussi a nussi - bass, bass, Gard Ga rd N Nilssen ilssen n - ttrommer rommer Solveig og Qvenild S olv eig Slettahjell Sletta hjel l o g Morten Mo r ten Q v en i ld Mach i n a K Machina Kim-Erik im-Erik Pedersen Pedersen - alt alt sax, sax, André A ndré Roligheten R oligheten - bariton bariton sax, sax, Viktor Viktor Wilhelmsen Wilhelmsen gitar, Kristoffer Lo Trond Bersu g itar, K ristoffer L o - ttuba, uba, T rond B ersu - ttrommer rommer Nils Molvær N i l s Petter Petter Molvær Molv ær Group Group Nils Nils Petter Petter M olvær ttrompet, rompet, Stian Stia n Westerhus Westerhus - gitar, gita r, Erland Erla nd Dahlen Da hlen ttrommer, rommer, Tord Tord Knudsen K nudsen - lys lys og og video v id e o Sidsel S id sel Endresen E nd resen og og Stian St i a n Westerhus Westerhu s Duo Duo

Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.

8080_0 Inhouse N

Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

Ine Hoem Ine Hoem og og Oscar Osca r Grönberg Grönberg trio t r io Ine I ne H Hoem oem - v vokal, o ka l , elektronikk, Oscar e lektronik k, O sca r Grönberg Grönberg - piano, pia no, Trygve Trygve Fiske Fiske bass, b ass , T Tomas omas Jä Järmyr rmyr - trommer trommer Cortex Thomas Co r t ex T homas Johansson Joha nsson - trompet, trompet, Kristoffer K ristoffer Alberts A lberrts - ssaksofon, a ksofon , Ola Ola Høyer Høyer - bass, bass, Gard Ga rd Nilssen Nilssen - trommer trommer Sharp S h a r p 9 Staffan Staff ffa an W William-Olsson illiam-Olsson - gitar, gitar, komponist komponist og og arrangør, arrangør, Marius Haltli Marius Haltli - trompet trompet og og flygelhorn, flygelhorn, Roy Roy Nikolaisen Nikolaisen - trompet trompet og o g flygelhorn, flygelhorn, Ø Øyvind yvind B Brække række - ttrombone, rombone, F Frode rode N Nymo ymo - a altsax, ltsax, K nut R iisnæs - ttenor-sax enor-sax o gfl øyte, D ave Edge Edge - barytonsax, barytonsax, Knut Riisnæs og fløyte, Dave Audun A udun E Ellingsen llingsen - k kontrabass ontrabass o og ge elbass, lbass, E Erik rik JJøkling økling - ttrommer rommerr Na tt ja m sstartes ta rtes av av Oscar Osca r Grönberg Grönberg ttrio rio O sca r Grönberg Grönberg Nattjam Oscar p ia n o , T r y g ve F iske - bass, bass, Tomas Tomas Järmyr Jä rmyr - trommer trommer piano, Trygve Fiske F estiva lutstilling med med billedkunstner billedkunstner og og jazzmusiker jazzmusiker Festivalutstilling O ve S tok stad Ove Stokstad

DølaJazz presenterer DølaJazz presenterer et et knippe knippe av av ffremtidens remtidens n nordiske ordiske jjazzmusikere azzmusikere

jazznytt [53]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:00

Side 54

BLINDEBUKK

Trombonisten ERIK JOHANNESSEN kommer fra Lambertseter i Oslo. Han er utdannet ved Jazzlinja NTNU i Trondheim og Universitetet i Oslo. Han spiller bl.a. i band som Magic Pocket, Jaga Jazzist, Trondheim Jazz-orkester, Loud Jazz Band, Lord Kelvin og Ensemble Denada. Han har turnert over hele Europa med Jaga Jazzist og Ensemble Denada, Polen rundt med Loud Jazz Band og Norge rundt med diverse andre band. Med Trondheim Jazzorkester har han spilt med Joshua Redman, Eirik Hegdal, Terje Rypdal, Jon Balke og Maria Kannegård.

Han har dirigert, arrangert og komponert for diverse storband som Kjellerbandet, Midtnorsk Ungdomstorband, Follo Big Band, Orkdal Storband, Travelin’ Storband og Sintefstorbandet. Han har også bidratt på plater med bl.a. Dum Dum Boys, Maria Mena, og mye annet. TEKST: JAN GRANLIE

EN ØRLITEN SPREKK PÅ OPPLØPSSIDEN MASQUALERO «’Round Midnight» fra «Vossa Jazz XX» (VOSSA JAZZ RECORDS, 1986) Nils Petter Molvær (tp), Tore Brunborg (ts), Jon Balke (keys), Arild Andersen (b), Jon Christensen (dr)

- Det høres jo veldig ut som Lester Bowie, men det er det jo ikke. Jeg vet hva det er for noe.

Dette strekket har de stjælt fra Miles! Låta er «’Round Midnight» av Thelonious Monk, og det er Masqualero rett og slett. Nils Petter Molvær var sinnsykt bra på denne tida. Skikkelig Lester Bowie. Og opptaket er fra, la oss si 1987. Er det fra førsteplata?

- Nei, det er live.

- Jeg gikk på Foss videregående på begynnelsen av 90-tallet, og da var det mulig å høre Molvær på gamle Oslo Jazzhus med ti stykker i salen.

Han var jo like bra som det her, da også… Ja, det var tider! Nå er det heldigvis flere folk på konsertene hans.

- Dette er vel en av spydspissene i den norske jazzen og et band som de fleste er inspirert av?

- Ja, det var jo et sinnsykt bra band, og de er jo så gira.

- Dette er et liveopptak fra Vossa Jazz.

- Er det dét, ja. Jeg tenkte at det var noe sånn.

Jeg husker Jax-bandet til Sjur Miljeteig. De spilte også på den måten her.

ANDERSON / HARRIS / LEWIS / VALENTE «Sweeps» fra «Slideride» (HATHUT, 1994) Ray Anderson, Craig Harris, George Lewis, Gary Valente (tb)

- Ray Anderson først, og så Gary Valente?

- Anderson er klar, men jeg tror ikke Valente er andresolist.

- Er Roswell Rudd med på dette?

- Nei. - Og det ville jo også vært litt rart…

- Og tippingen er i gang, så nå er det bare å bla seg gjennom alle trombonistene.

- Det er en merkelig blanding av arrangerte strekk og friere ting.

- Jeg tror andresolisten var George Lewis. Og det må være et band som er satt sammen for en festivalturné i Europa og Asia…

- Absolutt. Det er jo veldig coole folk. George Lewis har jo noen fine innspillinger med Anthony Braxton. Han er jo en smarting, og en [54] jazznytt

intellektuell fyr. Han er jo egentlig musikkteknolog og jobber masse med det, og har visst gjort noe nybrottsarbeid, som jeg ikke er helt sikker på hva dreier seg om. Så han er en luring. Jeg prøvde en gang å låte sånn som Gary Valente, og det er liksom det sterkeste man kan låte. Man blir fort sliten. Ray Anderson fikser dette, og kan spille slike soloer i 20 minutter, men Valente sliter mye raskere. Han får problemer etter fem minutter…

- Likte du det?

- Jeg vet ikke, jeg. Ikke så veldig, kanskje. Men jeg liker jo musikerne. Ray Anderson for eksempel. Han har jeg hørt på siden jeg var 18.

Han har jo også spilt med Anthony Braxton.

Men dette er gøy å høre for trombonister, men kanskje ikke for alle andre.

NILS LANDGREN / MICHAEL WOLNY «Fragile» fra «Magic Moments @ Schloss Elmau» (ACT, 2010) Nils Landgren (v, tb), Michael Wolny (p)

- Denne tar jeg selvfølgelig, men det tok litt tid før jeg tok låta. Det er «Fragile» og sangeren er Nils Landgren. Er det Esbjörn Svensson?

- Nei. - For han gjorde jo noen folkemusikkgreier med Svensson. Dette er vel forholdsvis nytt, kan jeg tenke meg.

- Ja, fra i fjor. Liker du sangen hans?

- Ja, delvis. Han synger jo kanskje litt tilgjort, men det er jo sånn han er, tror jeg. Jeg liker godt duoplate «Chapter Two» hvor han spiller med en svensk gitarist.

- Med Johan Norberg.

- Der synger han fint.

- Hva synes du om funk-platene hans?

- Jeg har flere av dem, men det er vel ikke de jeg spiller mest. Han er jo et kjempetalent på trombone. Han har en utrolig bra teknikk og spiller veldig naturlig. Men han har en tendens til å spille de riktige skalaene opp og ned, sånn som Fred Westley. Dette er jo kjempefint spilt, og veldig riktig. Men de funky-ABBA-tingene han har gjort må jeg innrømme at jeg sliter fælt med. Han gjør noen sånne ting som er veldig fælt, men også noen ting som er veldig bra.

PRYLF «Autumn Leves» fra «Kind Of Green» (BOOGIEPOST, 2010) Linnea Henriksson (v), Anton Torell (g), Felix Martinz (vib), Patrik Grundström (b), Raeel Raissi (dr)

- Er det svenske Prylf?

- Jøss, sannelig har du lest deg opp!

- Jeg kjenner gitaristen, og har til og med spilt i band med han. Han er en kjempecool fyr, og en veldig bra gitarist. Så jeg har faktisk fått denne plata av han. Og det er ikke så veldig mange som har den! Så dette blir nesten juks!

- Er litt coolt hva de gjør med standardlåtene?

- Ja, de er veldig opptatt av rockebandet Deer Wolf – et indierockband med mye skjeive taktarter. Disse folka har godt på Konsen i Stockholm. Jeg spilte i bandet til Peder Simonsen, et slags rockeband, og da hadde vi med Anton på gitar, Kim Erik Pedersen (saksofon) og Thomas Jærmyr (trommer).

- Det er frie folk som gjør hva de vil. Men jeg stiller litt spørsmål med hvorfor de bruker standardlåter, når det er så lite igjen av dem. Alt er jo coolt, og de kunne like godt ha skrevet dem selv. Men det er veldig frisk behandling av kjente låter.

IBRAHIM ELECTRIC M/RAY ANDERSON «En kold fra kassen» fra «Meets Ray Anderson Again» (STUNT, 2007) Niclas Knudsen (g), Jeppe Tuxen (org), Stefan Pasborg (dr), Ray Anderson (tb)

- Det høres ut som Ray Anderson. Og da er det med våre danske venner i Ibrahim Electric.

Anderson har jo dype røtter i funken. Jeg har hørt han live flere ganger med Bassdrumbone.

Men det er coolt dette her óg. Det høres litt ut som om Anderson ikke har øvd så mye med trioen. At han bare er med, så spiller trioen «streiten» også blir han med på andre runde.

Litt rett på. Er det Steffan Pasborg sitt band?

- Er vel mer et kollektiv.

NILS WOGRAM’S ROOT 70 «Hyper You» fra «On 52nd ¼ Street» (INTUITION, 2008) Nils Wogram (tb), Hayden Chrisholm (as), Matt Penman (b), Jochen Rückert (dr)

- Tipper på Nils Wogram. Dette må være Root

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:00

Side 55

det kommer fra India. Hvis det hadde vært Farmers Market-aktig helt ut, så hadde man hørt at det var øst-europeisk.

- Vi hadde noen indiske lærere på Jazzlinja. Og det var veldig gøy. De har noen litt vanskelige regler i musikken, hvor du må telle en masse.

Når du kommer dit, så har du lov til å gjøre det og det. Man starter et sted og skal spille akkurat det så og så mange ganger, og når du treffer eneren akkurat der, så kan du gå videre. Det er jo litt den oversikten vi prøver å ha, selv om han spiller mye friere enn det vi prøver på.

CARLA BLEY & THE SCANDINAVIAN JAZZENSEMBLE «Funny Bird Song» fra «Nattjazz 20 år» (GRAPPA, 1992) Carla Bley (dir), Palle Mikkelborg (tp), Eje Thelin (tb), Bernt Rosengren (as), Juhani Aaltonen (ts, fl), Stein Erik Tafjord (tu), Håkon Nyqvist (frh), Janne Schaffer (g), Dag Arnesen (p), Palle Danielsson (b), Jon Christensen (dr)

70-bandet. Jeg tenkte på det før jeg kom hit, at får jeg han, så er det så lett å svare feil. For han kan så mye. Men dette er noe av det som er enkelt å ta han på. Med masse sprang, og sinnsykt bra på alt mulig. Han er bra på multiphonics.

Han er bra på store sprang og han er bra på vanskelige taktarter. Det var jo i en anmeldelse av Wogram at Arild Rønsen skrev at trombone ikke kunne ta av.

- Dette er vel et av de mest vellykkede prosjektene Wogram holder på med. Jeg har ikke like stor sans for duoen med Simon Nabatov eller Nostagia Trioen.

- Det var Nostagia-trioen Rønsen ikke likte.

Jeg har hørt trioen på plate, og det funker liksom ikke helt. Jeg synes dette fungerer fint, med altsaksofonisten som spiller litt sånne tørre coolaktige ting.

BACKDOOR «32-20 Blues» fra «8th Street Nites» (WARNER BROTHERS, 1973) Colin Hudgkinson (v, b)

- Nå må jeg roe meg ned! Kan surfe inn nå.

Ohhh! Én fyr? Bass og vokal? Nei, nå sliter jeg.

Er det nytt? Er det norsk?

- Det er ikke nytt (1973) og det er ikke norsk. Men han har vel satt en viss standard på basspill, skulle jeg tro.

- Det hørtes litt ut som barytongitar. Er det Stanley Clarke.

- Nei. Det er europeisk. Likte du det?

- Det var fett spilt. Veldig sånn suksess liveaktig.

- En litt sånn «dra damer»-låt.

- Akkurat. Det er jo egentlig ei cool Robert Johnson-låt. Men hvem det kan være? Jeg må melde pass.

- Det er britiske Backdoor og Colin Hudgkinson.

- Jeg leste om dem i Jazznytt, og tenkte at dette skulle jeg høre på, men det har ennå ikke blitt noe av, men nå må jeg nok bare gjøre det.

HENRY THREADGILL SEXTETT «The Devil Is On The Loose And Dancin’ With a Monkey» fra «Rag, Bush and All» (NOVUS, 1989) Henry Threadgill (as, bfl), Ted Daniels (tp), Bill Lowe (btb), Diedre Murray (cello), Fred Hopkins (b), Newman Baker, Reggie Nicholson (dr, perk)

- Nå går det nedover her. Jeg kommer ikke på noe navn her.

- Du trenger jo ikke å gjette.

- Jeg tror ikke jeg vet hva det er.

- Det er Henry Treadgill.

- Det er lett å høre at det var fra 80-tallet. Og det er jo ganske coolt.

RUDRESH MAHANTHAPPA «Killer» fra «Samdi» (ACT, 2011) Rudresh Mahanthappa (as, laptop), David Gilmore (g), Rich Brown (b), Damion Reid (dr), «Anand» Anantha Krishnan (mridangam, kanjira)

- Dette er ikke min sterke side. Flink saksofon og merkelige taktarter. Det er noe etno-fusjon over det.

- Vi kan starte med hvor det kommer fra?

- Vi skal kanskje ikke så langt.

- Vel, alt er relativt… Jo, vi skal et stykke.

- Til USA da, kanskje?

- For eksempel.

- Da blir det enda verre.

- Det er saksofonistens band. Og han regnes vel som en av de hippeste saksofonistene i USA akkurat nå.

- Han spilte jo dritbra, her.

- Det er Rudresh Mahanthappa, som bl.a. spiller med Vijai Iyer.

- Jeg stussa på at de bruker tabla. Det høres jo litt øst-europeisk ut, men så er det ikke det allikevel.

- Det starter jo nesten som Farmers Market og ender opp i India, hvor saksofonisten har sitt opphav.

- Ja. Det er så uvant at det er så jazzrockete når

- Ohhh! «Funny Bird». (Synger med).

- Jeg skal ha alle solistene.

- Og det skal du få! Det er ei Carla Bley-låt?

Dette er fra Vossa Jazz igjen.

- Njet!

- Nattjazz! Dette er ei bra avslutningslåt. Eje Thelin på trombone. Han var kjempebra. Var ikke dette et nordisk ensemble? Thelin gir virkelig jernet.

- Fløyte? Kanskje det rett og slett er Juhani Aaltonen? Han er bra! Det var morsomt at han fikk en ny renessanse for noen år siden. Han hadde jo ikke spilt offentlig på mange år. I stedet hadde han sittet hjemme og spilt piano.

- Han gjorde en del solokonserter i kirker rundt om i Finland.

- Da vi spurte om hva han hadde gjort, så fortalte han at ingen hadde ringt for spillejobber, så han hadde sittet på hytta og spilt litt piano og saksofon for seg sjøl.

- Han gjorde jo den ultimate versjonen av «Nature Boy» på trioplata han gjorde comeback med.

- Så er det Stein Erik Tafjord i en ung utgave.

Han er jo på en måte gudfaren for alle tubaistene som holder på nå. Den Brass Brozz-gjengen er veldig hyggelige og interesserte folk. Jeg hadde Helge Førde som lærer, og de folka kom hele tiden og hørte på oss. Og ga oss mye støtte. De har vært gode støtter for Magic Pocket-bandet, og Helge var alltid å hørte på det.

- Men hvem er kompet? Sikkert Jon Christensen. Gitaristen… Nå blir det verre… Kanskje han er norsk? Eller dansk?

- Det er svenske Janne Shaffer.

- Kompet videre. Carla Bley spiller orgel. Veldig forsiktig pianospill. Kunne det vært Lars Jansson? Bassisten er kanskje Palle Danielsson. ……..

- Dette var jo slettes ikke så verst. Og siden Gard Nilssen i forrige Jazznytt startet en stafett om hvem som skal i ilden i neste nummer, så får du lov til å utfordre en annen musiker.

- Tror jeg velger å utfordre gitaristen Even Helte Hermansen. Han bør ha mye å komme med, tror jeg. jazznytt [55]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:00

Side 56

DEBATT

HVOR ER MANGFOLDET OG KREATIVITETEN I JAZZJOURNALISTIKKEN? Hvorfor er jazzjournalistikken så streng, sær og innadvendt når musikken er så åpen, mangfoldig og kreativ? Burde ikke formidlingen av jazz speile det faktum at jazzen nettopp preges av nyskaping, mangfold og kreativitet?

Jazzjournalistikken sies å være i krise, med stadig mindre spalteplass og oppmerksomhet i mainstream-mediene, til tross for at svært mye spennende skjer i jazzmiljøene rundt om i Norge.

Musikalsk sett er det ingenting å si på verken aktivitetsomfang, bredde, mangfold, kvalitet eller nyskaping innen jazzen. Det dukker stadig opp unge, nye musikere av høy kvalitet, og norsk jazz nyter stor oppmerksomhet internasjonalt. Det er også høy aktivitet rundt omkring på ulike jazzscener og festivaler. Og likevel er dekningen av dette innovative og høyst levende kulturuttrykket skremmende liten. Snart er det nesten bare i Jazznytt en finner stoff om jazz. Årsakene til dette er sannsynligvis mange, og neppe bare særegne for jazz, men også uttrykk for generelle tendenser som rammer alle kulturgrener (i hvert fall de smale), da dagens «kulturstoff» som kjent i stor grad består av lettvint underholdning, sport og kjendiseri. I tillegg kommer de voldsomme omstillingene i mediebransjen generelt, som følge av den teknologiske utviklingen, med stor usikkerhet rundt hva som lønner seg og hvor veien går videre på nett og papir.

Med bakgrunn i denne situasjonen arrangerte Jazznytt og Oslo Jazzfestival under årets festival i hovedstaden en workshop om jazzjournalistikk, der hensikten blant annet var å stimulere yngre jazzinteresserte journalister og skribenter til økt interesse for å skrive om jazz. Spennende foredragsholdere fra inn- og utland formidlet på workshopen erfaringer og kunnskap om en rekke relevante tema, og jeg var en av de heldige som fikk ta del i det hele. Her fikk vi skrivetips, leseog lyttetips, og innsikt i et bredt spekter av tema, fra anmelderi og intervjuer, til hvilke estetiske og etiske verdier jazz kan vurderes opp mot, i tillegg til interessante perspektiver på jazzjournalistikken fra både musikere, anmeldere, plateselskaper og andre aktører.

Kritikk er helt vesentlig for å høyne kvaliteten på jazzen, fikk vi høre, og det viktigste for de fleste musikere er å bli tatt på alvor. Velfundert og godt formulert kritikk er mer stimulerende for en musiker enn slapp applaus, for si det sånn.

Men også kritikken må kritiseres, dersom kvaliteten på anmelderi og annen jazzjournalistikk skal forbedres. Og ønsker man flere lesere, større oppmerksomhet og mer spalteplass for jazzstoff, må kvaliteten på jazzjournalistikken heves, selv om dette alene ikke garanterer for spalteplass.

Og selve kronspørsmålet er da selvfølgelig hva som er god kvalitet, noe som har vært gjenstand for en viss debatt i Jazznytt den siste tiden, så vidt jeg har forstått (objektiv og subjektiv kritikk osv).

Jeg har som ny, glad og nokså fornøyd abonnent på Jazznytt ikke tenkt å stupe inn i dette feltet med dyptpløyende analyse og kritikk (til det er jeg altfor fersk i gamet, og heller ikke oppdatert på debatten som har gått), men jeg har med utgangspunkt i workshopen likevel lyst til å reise noen spørsmål, som kanskje kan bidra til å fornye

og åpne opp debatten. For denne debatten er viktig, og den bør etter min mening heller åpnes opp enn å «bringes inn i et fornuftig spor», som Arild Rønsen håper i Jazznytt 03:11.

Kunnskap, engasjement og et godt språk fremheves gjerne som selve grunnpilarene for god jazzjournalistikk, og journalistikk generelt egentlig. Og dette er vel udiskutable verdier, som vel i ulik grad har blitt anerkjent innen dagens jazzjournalistikk. Kunnskap og engasjement er gjerne på plass i fullt monn, men hva med språket? Har ikke det fått litt lite oppmerksomhet?

For hvordan formidle noe så abstrakt og opplevelsesbasert som musikk uten å dyrke et mer nyanserikt og levende språk? Uten å anerkjenne språkets betydning for formidlingskvaliteten?

Og hva med bevisstheten rundt hvem man skriver for? Er ikke den også ganske vesentlig? Og hvor er den i jazzjournalistikken? Er ikke interesse, ydmykhet og respekt for lesernes ståsted og behov også relativt viktig? En kan ofte få inn-

Musikkanmeldelser vil til en viss grad alltid være subjektive, og språket vil alltid ha stor betydning for formidlingskvaliteten. Jeg er så hjertens enig i at kunnskap og engasjement for musikken er helt avgjørende for anmelderi av høy kvalitet, men jeg vil også påstå at et godt og nyanserikt språk, og ulike erfaringsverdener som musikken kan beskrives ut fra, samt interesse og ydmykhet for lesernes behov og ønsker, er like viktige kriterier. Skal jazzjournalistikken vinne flere lesere, musikken flere lyttere, og jazzen få større oppmerksomhet i det store og hele, trenger vi både et større mangfold i journalistenes språk og erfaringsverdener (dvs. flere og mer forskjellige anmeldere), og økt respekt for potensielle nye lyttere/leseres interesser og behov.

Så kom igjen nå, alle dere som mener at jazz er viktig, og at dekningen/formidlingen av alt som foregår både kan og bør skje på enda bedre måter! På andre måter, av andre folk, i andre medier, og med et annet språk. Vis oss det du ser, hører, tenker, føler og funderer på når du opplever jazzmusikk. Beskriv det! Med egne ord! Hent det frem og kast det ut, for jazzen trenger nå at flere melder seg på for å vise frem mangfoldet og kreativiteten! De garva gamle gutta trenger både kritikk, konkurranse og etter hvert avløsning, så jeg vil særlig kaste ballen til unge jazzentusiaster, ikke minst blant damene. De kvinnelige musikerne er åpenbart på gang; nå bør skribentene følge på! I hvilke retninger mener nettopp du jazzjournalistikken bør bevege seg?

BRITA JORDE

trykk av at jazzanmeldere skriver mest for hverandre, for å sette det litt på spissen, og at detaljkunnskap, historiske fakta og «besser-wisser»-tendenser får mer plass enn det å beskrive og formidle lytte-, konsert- og festivalopplevelser, gjerne i et litt personlig språk og på kreative måter.

Det er også viktig med en viss vilje og evne til å «plassere» musikken, på en eller annen måte, i en større kontekst. Dette trenger slett ikke å gå på bekostning av kunnskapskriteriet, snarere tvert i mot, men litt mindre «briefing med innforståtte eller avanserte detaljer», litt mindre angst for subjektiv kritikk, og litt større fokus på musikkens kontekst, hadde nok ofte gjort seg.

Det kan for eksempel handle om mer generelle kunnskaper om artisters opphav, utviklingshistorie, inspirasjonskilder, ståsted og prosjekter, enten de er av politisk eller annen karakter.

Dersom en ønsker økt oppmerksomhet om jazz, og flere lesere og lyttere, kreves en viss interesse og ydmykhet for «nye» målgruppers kunnskapsnivå og interesser. Det er mange som bare er «litt» interessert i jazz, som har fått små smakebiter de likte, og som gjerne skulle blitt bedre informert og geleidet videre til å følge og utvikle sine jazzinteresser. Det kan handle om informasjon om artister, stilarter, konserter, plater, festivaler, historie, osv. Ikke alle er så interesserte at de sluker tjukke bøker om jazz, eller anmeldelser som synes mest myntet på «insidere» i jazzmiljøet, men heller skulle ønske seg tilgang til informative og levende artikler om hva som skjer og er på gang innen jazzverdenen.

RØNSENS VS. STENDAHL – ENDA EN GANG Min gode venn og kollega Bjørn Stendahl serverer det ene innlegget mer mystisk enn det andre.

I Jazznytt #4/2011 gjengir han deler av mitt innlegg i forrige nummer, og legger til: «Så da, så.»

Uten å gjøre det minste forsøk på å argumentere for seg. Han har muligens fått det for seg at alle Jazznytts lesere må innse hvor kørka undertegnede er – slik at debatt blir overflødig?xxxxxxxxx I løpet av to setninger greier han likevel å begå to store bommerter.xxxXXXXXXXXXXXXXXXX 1) Han kaller Jazznytt et fagtidsskrift. Jeg regner med at hans redaktør bestemt kan avvise påstanden. Jazznytt er først og fremst til for publikum – de som hører på plater og går på konserter.

Mange av dem veit forskrekkelig mye om jazz og sjangerens historie. Men de er ikke «fagfolk».xxx Det faktum at mange utøvende jazzmusikere er interessert i hvordan Jazznytt utformes og redigeres, er et ubetinga gode. Men hvis de bare vil snakke med hverandre, får de lage et internt medlemsblad for organiserte musikere.XXXxxX 2) Bjørn Stendahl mener profesjonelle musikere «utsettes for synsing» (hans uthevelse) i Jazznytt.

Det har han helt rett i. Det er nemlig det som er anmelderens oppdrag – å synse. Med solid bakgrunn for egne meninger, selvsagt. Alternativet er at vi havner i avdelinga for faktaopplysninger (hvem spiller trommer etc.) – og det trenger vi ikke anmeldere til.xxXXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxx For øvrig er jeg enig i alt Erling Wicklund skriver i samme utgave av Jazznytt.xxxxxxxxxxxxXXx ARILD RØNSEN

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:00

Side 57

NOTERT

Kursmeny høsten 2011 22.10 Hvordan markedsføre plateutgivelser?

Jørn Dalchow I samarbeid med Gramart og Drønn Sted: Halden PELbO kommer til Jølster med kraftjazz

JAZZFESTIVAL I JØLSTER I dagene 14. til 16. oktober arrangerer de ivrige entusiastene i Jølster jazzklubb en minifestival i Jølster i vakre Sogn og Fjordane.

Seks konserter og et musikkverksted vil sette vestlandsbygda i jazzmodus denne helga. Det ser ut til å bli dans på hotellet, jazzgudstjeneste og flere fine konserter forskjellige steder i bygda.xxxxxxxxxx Det blir musikkverksted for unge musikere mellom 13 og 20 år fra Jølster og flere av nabokommunene. Dette verkstedet blir lagt

opp som et gehørseminar ledet av Ytre Suløen Jazz-ensemble og Tricia Boutté på lørdag ettermiddag.

Ellers blir det konserter med Hilde Louise Asbjørnsen, den energiske trioen PELbO, kafékonsert med det lokale bandet Verk, sangerinnen Lena Skjerdal Trio spiller i Fjøsen, Ytre Suløen spiller med Tricia Boutté på Skei hotell og plateaktuelle Hayden Powell Trio holder konsert.xxxxxxxxxxxxx Sjekk www.jolsterjazz.comxxxx

JOHN KELMAN PROGRAMERER PÅ KONGSBERG Kongsberg Jazzfestival har i samarbeid med Music Export Norway invitert verdens største nettsted for jazz, www.allaboutjazz.com, til å kurere en scene på neste års Kongsberg Jazzfestival. AllAboutJazz har fått frie tøyler til å presentere det de mener er det beste av norsk jazz, og vil i hovedsak bli presentert på Energimølla under festivalen – som går av stabelen 4.

- 7. juli 2012.

Redaktør John Kelman, som i hovedsak vil forestå programmeringen, har svært god kunnskap om og oversikt over norsk jazz, og festivalen sier selv at de er helt

25.10 Turnébooking Rhiannon Edwards Sted: Oslo

28.10 – 29.10 Frilansinfo + Musikkformidling til barn og unge MFO, Turnéorganisasjon for Hedmark og Oppland fylkeskommune Sted: Sør-Fron

01.11 Søknadsveiledning Sted: Oslo

22.11 Jakten på gjennombruddet: Karriereplan Stein Bjelland Sted: Oslo

23.11 Søknadsveiledning Sted: Valdres sikre på at det blir et interessant program med gjennomgående høy kvalitet også på AllAboutJazzs del av programmet.

For egen regning vil vi gjerne be vår kanadiske kollega om at det kanskje hadde vært en idé å ta med seg noen nye, interessante musikere fra andre siden av Atlanteren til festivalen, i stedet for å booke en haug med norske musikere programkomiteen på Kongsberg kjenner godt til fra før.

LARS MOSSEFINN INN I STYRET I EUROPE JAZZ NETWORKXX

29.11 Promo og pressearbeid Nina Lauritzen Sted: Oslo

06.12 Søknadsveiledning Sted: Oslo

06.12 How to work by:Larm Sarah-Chanderia Sted: Oslo

Mer info og påmelding: www.møst.org

Under Europe Jazz Networks generalforsamling i Tallin i midten av september, ble Vossa Jazz’ tidligere leder Lars Mossefinn innvalgt i styret.

Europe Jazz Network er en nettverksorganisasjon for europeiske jazzfestivaler, klubber og landsdekkende jazzorganisasjoner. Generalforsamlingen ble arrangert samtidig oppstarten av Europe Jazz Media, et nettverk for europeiske jazzjournalister.

JAZZNYTT RETTERxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I Jazznytt #03:2011 hadde vi dessverre uteglemt navnet til den som hadde tatt det utsøkte hovedbildet til artikkkelen om den svenske pianisten Bengt Hallberg. Vi beklager uteglemmelsen.xxxxxxxxxxxxxxxx Fotografens navn er Gunnar Holmberg, og bildet er tatt under Hallbergs konsert i Västerås Konsertsal i februar.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Gunnar Holmberg driver ellers det ytterst interessante nettstedet www.digjazz.se, som vi oppfordrer alle til å ta en kikk på. Mye morsomt og interessant lesestoff for den jazzhungrige!

MØST ER ET SAMARBEID MELLOM AUSTNORSK FOLKEMUSIKKSENTER, MUSIKKRÅDENE PÅ ØSTLANDET OG ØSTNORSK JAZZSENTER

jazznytt [57]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:01

Side 58

SEMINARI ESTIVI D I SIE [58] jazznytt

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:02

Side 59

En drøy times kjøring sørover fra flyplassen i Pisa, ligger den vakre byen Siena. Som en perle i Toscana, på en høyde i det bølgende landskapet, med sine tårn og trange gater.

Her har organisasjonen Fondazione Siena Jazz, accademia nazionale del jazz, for en symbolsk sum, fått leie en hel borg, hvor de gjennom året arrangerer jazzkurs, har et av Europas beste jazzarkiv, byens beste enoteca og en strålende restaurant.

Jazznytt var i sommer så heldige å få overvære en uke av den 10 dager lange workshopen, sammen med 115 jazzstudenter fra hele verden, 32 toppmusikere pluss et par foredragsholdere, bl.a. sjefen sjøl, Francesco Martinelli, som holder tømmene og har den komplette oversikten over seminaret.

VI D I SIENA

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

JAZZ jazznytt [59]

05 2011 88 sider:Layout 1

L

27.09.2011

13:02

egenden vil ha det til at Siena ble grunnlagt av Seni og Ascanio, sønner av Remus, den ene delen av duoen Romulus og Remus som grunnla Roma. Statuer av en ulv som fórer sine tvillinger finnes flere steder i byen, uten at man har vitenskaplige bevis på at det har noen tilknytning til de to grunnleggerne av Roma. Men faktum er at romerne etablerte en utpost i det området som i dag kalles Siena, og at stedet vokste seg til et viktig handelssted i de følgende årene.xx Lombardene inntok byen allerede i det 6. århundre etter Kristus, og Frankrike var også sterkt inne i en periode. Siena ble et viktig knutepunkt i arbeidet med å anlegge den kjente Via Francigena, en vei som knyttet Roma til Frankrike, som ble benyttet av pilgrimer og reisende. I og med at veien gikk gjennom Toscana og Siena, førte den til stor vekst i byens aktivitetsnivå. På denne tiden var kirken aktivt inne i styre og stell, spesielt mellom det 9. og 11. århundre. Deretter fikk folket i Siena selv styre byen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den økonomiske og militære makten vokste seg raskt stor og mektig, noe som førte til at storbyen i nord, Firenze, ville ha større og større territorium etter som årene gikk. Dette førte til en rekke kamper byene i mellom. Til slutt ble Siena innlemmet i det florentinske territorium og ble administrert fra Firenze.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Til tross for stridighetene ble Siena i en periode tilholdsted for en rekke kunstnere. Det ser vi resultater av i dag, i form av vakre monumenter som Duomo, Palazza Pubblico og Torre del Mangia. «The council of Nile» som var det styrende organet i byen på midten av det 13. århundre, sto bak mange av disse forbedringene og kunstverkene i byen, som man fortsatt kan oppleve.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1348 kunne det vært slutt på Siena som samfunn, da byen ble angrepet av en pest som utryddet 3/5 av befolkningen. Fra det 14. til det 19. århundre har det vært en rekke forskjellige grupperinger som har styrt byen. Keiser Karl V og Cosimo I de «Medici» var to av disse, som bidro til at Siena igjen fikk økonomisk makt, og ved opprettelsen av banken Monte dei Paschi di Siena fikk innbyggerne trygghet og sysselsetting.

Da Italia ble republikk, ble Siena en del av regionen Toscana og er i dag et aktivt økonomisk sentrum, samtidig som store deler av byen lever av turisme, takket være at man har klart å bevare byens sjel og sjarm.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Byen ligger vakkert plassert på en topp i sentrum av regionen Toscana. Den har ca. 55 000 innbyggere og er blant annet kjent for «Palio», et hestekappløp som holdes to ganger hvert år (2. juli og 16. august) på torget Piazza del Campo midt i byen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1995 ble Sienas historiske sentrum ført opp på på UNESCOs verdensarvsliste.

[60] jazznytt

Side 60

Francersco Martinelli

Workshopenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men det var workshopen denne artikkelen skulle handle om. I år var det, som sagt, 115 studenter fra Italia, Tyskland, England og USA som hadde funnet veien til den flotte borgen Fortezza Medicea, rett utenfor bysentrum. Dette er en borg som Siena Jazz har fått leie, for en symbolsk sum, på helårsbasis fra kommunen. Her er det nok tumleplass på festningsvollene for de av studentene som vil drive friluftsøving for seg selv, kun med noen fortumlede turister som publikum.

Innendørs finner vi 17 klasserom hvor det syder og koker av musikk i de ti dagene workshopen varer. Å vandre i gangene er en slags jazzhistorisk lapskaus, hvor amerikanske standarder går over i en Franco D’Andrea-komposisjon før skalaøvelser for trompet overtar. Langs veggene er det samlet flotte jazzportretter fra jazzarkivet som ligger i etasjen under. Alt er musikk disse ti dagene. Fra kl 09.00 om morgenen til langt på natt høres ivrige studenter som musiserer i klasserommene, mens lærere, andre studenter og besøkende (som Jazznytts utsendte) sniker seg ut og inn gjennom dørene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ikke mindre enn 32 lærere er leid inn til å styre to band hver under workshopen. I år kunne vi møte på bl.a. trompeterne Avishai Cohen, Dave Douglas, Jeremy Pelt og Marco Tamburini. Saksofonistene Miguel Zenon, Greg Osby, Seamus Blake. Claudio Fasoli og Michael Blake. Pianist-

ene Franco D’Andrea, John Taylor, Stefano Battaglia og Kenny Werner. Gitaristene Lionel Loueke og Tomaso Lama. Bassistene Ben Street, Drew Gress, Massimo Biolcati, Ruben Rogers, Omer Avital og Furio DiCastro, trommeslagerne Eric Harland, Ferenc Nemeth og Ettore Fioravanti stressende rundt fra rom til rom. I tillegg møtte vi stadig på en blid og fornøyd Francesco Martinelli, som administrerte det hele, samtidig som han holdt teoriundervisning et par ganger om dagen. sssxxxxxxxxxxxxxxxxxxssssssxxssssssssss De deltagende studentene blir første dagen innkalt til audition, hvor man ut fra hvor langt de er kommet i den musikalske utviklingen, blir delt inn i grupper. Disse øver inn et program som fremføres for publikum under tre gratiskonserter mot slutten av oppholdet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I tillegg arrangeres det hver kveld jam sessioner på forskjellige steder i byen, til glede for fastboende og turister, hvor deltagerne får brynet seg mot hverandre med publikum til stede.xxxxxxxxx I tillegg har man daglige forelesninger i jazzteori og historie, for å gjøre studentene bevisste på hva de egentlig holder på med.

Siena Jazzxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Siens Jazz er en organisasjon som ikke bare holder på med jazzseminarer. Innenfor de tykke murene finner man også et av europas beste jazzarkiver, styrt med myndig hånd av Francesco Martinelli, som har vært med på å bygge opp samlingen til å inneholde det meste av hva som er gjort av italiensk jazz, pluss mange utenlandske godbiter. I tillegg arrangeres det flere seminarer for klassiske musikkstudenter, samt at lokalitetene ofte brukes til øvinger før plateopptak.xxxxxx I underetasjen, i den ene fløyen av borgen, ligger byens beste enotek. Enoteca Italiana er en utmerket restaurant og vinbar, med eget showroom og med 1600 forskjellige vintyper for salg, som man kan ta med hjem, eller nyte i den hyggelige restauranten eller ute på verandaen når været innbyr til det, noe det ofte gjør i denne delen av verden. Enoteca Italiana ble startet allerede i 1933 og holder fortsatt koken, men om man har viner helt tilbake til åpningsåret vet vi rett og slett ikke.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men både Enoteca Italiana og borgen er verdt et besøk, og for den som samtidig har lyst til å utvikle seg som musiker, i samspill med noen av verdens ledende, profesjonelle musikere og studenter fra en litt annen jazzkultur enn den man stifter bekjentskap med på de norske utdanningsinstitusjonene og sommerkurs, vil jeg absolutt anbefale et studieopphold i fantastiske Siena i slutten av juli.

Et utvalg studenter pluss lærerene Eric Harland, Tomaso Lama, John Taylor, Franco D’Andrea, Massimo Biolcati og Lionel Loueke

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:03

Side 61

jazznytt [61]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:03

Side 62

Sonny Rollins

LEVENDE LYD

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL [01.-10.07] Hvert år er Copenhagen Jazz Festival større enn noensinne - og jazzbulimien forklarer nesten i seg selv hvorfor ropet på meningsfulle tematiske programflater er forgjeves. Men i år var ropet avløst av begeistringen over at temaet «Giant Jazz» endelig syntes troverdig med navn som Sonny Rollins og Keith Jarrett på plakaten.

Alle plasser i Det Kongelige Teaters Gamle Scene er besatt, når Sonny Rollins på festivalens tredje dag stavrer stivbent og krumbøyd inn på scenen under hjertevarmt bifall. 80-åringen fremstår fysisk som en gammel gubbe, for hvem det synes et arbeid å flytte sine store føtter. Men det tar bare et halvt øyeblikk innen Rollins er i full fyr med en latinpreget «Patanjali» og overbeviser om at den kunstneriske vitalitet og ånd er helt intakt. I en nyere calypso samt en håndfull standards svaier kroppen og saksofonen opp og ned som et tungt elefanthode, mens frasene hugges frem, etterheng på harmoniene hentes inn i dramatiske girlander og temareferanser veksler med snurrig figurspill i de kjempelange soloforløpene. Det blir klart at medspillerne er ytterst sekundære. Bare perkusjonisten Sammy Figueros er direkte god, trommis Kobie Watkins er akkurat god nok. Bob Cranshaw spiller sin kroppløse bass nær mot det absolutte nullpunkt, mens gitaristen Peter Bernstein spiller harmløs taffelmusikk og slukker håpet om en ny konstellasjon à la Rollins-Jim Hall-samarbeidet på 60tallet. Men nestoren damper av sted for egen

kraft i fulle to timer bortsett fra korte tillitsverv til kvartetten bak. I balladene «Blue Gardenia» og «In a Sentimental Mood» tar Sonny oss med på et melodisk-harmonisk eventyr av rustikk skjønnhet. Og gjennom hele konserten spiller Rollins ekte organisk jazz med galaktiske passasjer vekslende med mer vegeterende. En jazzgigant er først og fremst en spillemann. Og etter standing ovations og to encores, står den gamle beveget med stolt løftet knyttneve og likner en liten Sonnyboy, som har vunnet en konkurranse i bueskyting. Og det har han! Han traff blink på jazzens urkraft. Det ble Sonnys lykkelige aften, og han delte den gavmildt med oss.

På festivalens nestsiste dag er Keith Jarrett Trio i Operahuset. Det proklameres null fotografering og null kremting i salen. Utgangspunktet er hyperfølsomt og løsnes ikke av trioens selvhøytidelige entré. Når rytmen setter i gang etter Jarretts rubato introduksjon til «Green Dolphin Street», ser man at hans fingre «slipper opp» før tanken. Allerede i den følgende «I Love You» avbryter han og erklærer at noe er galt med lyden. Riktignok er klaverlyden en anelse fjern, og riktignok er Gary Peacocks basslyd ganske

Charles Lloyd [62] jazznytt

ullen, og riktignok «klasker» Jack deJohnette sine trommestikker tungt på cymbalene. Publikum sitter som på nåler og bedyrer at lyden er grei. Jarrett fortsetter, og det kjører litt bedre.

Dog først i Ornette Colemans raffinerte blues, «When Will the Blues Leave», begynner musikken å ånde. Men i en smukt anlagt ballade stopper han igjen, klager over tørr luft, ironiserer over Operahusets nytteløse kostbarhet og erklærer at her kan man ikke spille ballader, hvoretter han (straffende?) gir seg i kast med trivielle groovy rundganger. I pausen byttes flygel, og bl.a. skiftes bakteppet til hardt pvc-stoff, og da trioen begynner igjen, er det som en ny verden. Instrumentene klinger, DeJohnette har skiftet stikker og især har klaveret fått mer volum. Noe som Jarretts eget lydhold burde ha klart før konserten. «All the Things You Are» i up-tempo river alle forbehold i filler med harmonisk dristige, sprudlende linjer. «Tennesee Waltz» følger i velformede tematisk-motiviske formasjoner (skjønt Peacock tidvis er ute av pitch). Trioen topper noen av sin histories mest svimlende høyder, og i en av to fremtvungne encores tolkes «When I Fall In Love» etter jazzimprovisasjonens edleste prinsipper i en betagende, logisk klaversolo. Og trioen skilles fra publikum som om det aldri har vært noe første sett.

«Jazzgiganter» kan være et relativt begrep. Når Copenhagen Jazzhouse slutter festivalen med pianisten Enrico Pieranunzi i leilighetsvis samspill med Jesper Lundgaard (b) og Stefan Pasborg (dr), blir man vitne til et brak av en konsert. «Giant» i alle betydninger som angår musikken og ikke først og fremst navn. Pieranunzi er vanligvis den blendende lyriker, som heller sikrer melodisk skjønnhet enn tar improvisatoriske sjanser, men ikke her. Lundgaard og Pasborg viser seg fra første takt toppstimulerende for Pieranunzi, og i total kontinuerlig interaksjon utfolder de tre en svimlende dristig dynamisk lek med harmonier og rytmikk som tidvis løsnes opp i fri flyt, men aldri taper kontakten med utgangspunktet. Lundgaard i sitt livs annen høyde med lange klart fortellende soli og Pasborg i en konstant flow av optimal lytting og intelligente «svar». Og Pieranunzi mer kreativ og eksperi-

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:03

Side 63

Anders Banke i Pierre Dørges New Jungle Orchestra

«Hvert år er Copenhagen Jazz Festival større enn noensinne og jazzbulimien forklarer nesten i seg selv hvorfor ropet på meningsfulle tematiske programflater er omsonst» Bjarne Søltoft oppsummerer Copenhagen Jazz Festival

mentell enn noensinne i et repertoar av standards samt låter av Pieranunzi og Wayne Shorter. Gigantmusikk med en vellykket triokonstellasjon, som under alle tenkelige kriterier overgår den blaserte Jarrett-trio.

Jazzhuset, som også i år med festivalmidler fikk løftet profilen opp over hverdagens pop-betonete karakter, kvitterte med flere gode konserter.

Mangfoldet i festivalen måtte innebære visse fravalg. Kort ble besøket til vibrafonisten Gary Burton New Quartet etter den gamle modell, der Larry Coryell var den første gitarpartner på 60-tallet. Kvartetten spilte lekent og velopplagt, med et visst fokus på den purunge gitarist Julian Lage, som med sitt virtuose figurspill vitterlig er en gudbenådet musiker, men dog foreløpig mangler sine stevnemøter med djevelen.

Et annet kort besøk gjaldt den 75-årige, lite kjente, altsaksofonist Vernice «Bunky» Green, som primært har undervist og hatt stor innflytelse på yngre generasjoner. Sammen med en Jakob Anderskov trio spilte Green jazzstandards og evergreens i et uortodoks flosset tonespråk med likhetstrekk til Jimmy Lyons. Uheldigvis ble jeg ikke grepet, men videregir gjerne at forstandige kolleger satte stor pris på konserten.

Det var annerledes stjernestatus, når 73-årige Charles Lloyd stilte med sin fremragende kvartett fra de senere år med bl.a. tidens fremste pianist Jason Moran. Gruppen trivdes i jazzhusets gode atmosfære, og utløste sterk dynamikk og nærvær, som brakte den lett asketiske Lloyd ut i lengre ekskursjoner enn vanlig med sin velpleide tenorklang, og uten å fravike den spirituelle grunnstemning, som på smukk vis peker tilbake til den sene John Coltrane. På tverrfløyten diverterte Lloyd med gamle flower-power referanser.

I sin sensitive fordypelse ble det en konsert til øverst på skalaen.XXXXXXXXXXXXXXXXXX En sterkt åndsbeslektet, men totalt uglamorøs, kollega av Lloyd er den 75-årige finske Juhani Aaltonen, som med sin kvartett skulle spille på festivalens andre kveld. Den kveld da himmelen åpnet slusene for regnflom og flere lynnedslag og satte byen ut av drift – med konsertavlysninger til følge. Også jazzhusets lokale sto under vann, men den finske kvartett ville spille og klemte seg sammen i enden av lounge’n på vilkår Keith Jarrett aldri ville ha klart å leve med. Men det kunne Aaltonen-kvartetten. I en intens time med Aaltonens modale meditasjoner og pianisten Iro Haarlas hymniske harmonier forvandledes det tettpakkede lokalet til et pulserende spirituelt rom av dyp inderlighet - med «Nature Boy» som kulminasjon. Den sanne jazzsjel kan og vil selvsagt spille for livet og musikken. Aaltonen var

også én av fem blant Nordisk Råds nominerte musikkutøvere, som opptrådte på jazzfestivalen.

(Hvilket kunne ha vært et tema!) De øvrige var finske Mika Innanen (s) og (vinneren!) svenske Mats Gustafsson (s), som var henvist til ydmyke spillesteder, mens norske Sidsel Endresen og danske Lotte Anker delte en aften i jazzhouse.

Endresen alene på scenen guidet oss med sin hudløse vokale og oratoriske non-sense-magi rundt i de menneskelige irrganger og urpotensialer, hvoretter Lotte Ankers What River Ensemble tok over og fullgjorde en av festivalens mest originale konsertaftener. Ensemblet er internasjonalt sammensatt med bl.a. personligheter som Garth Knox (bratch), Fred Frith (g, div.), Ikue Mori (laptop) og ikke minst Phil Minton, som med stemme og toner i direkte forlengelse av Sidsel Endresen plasserte seg sentralt i det tidvis eteriske lydunivers. Ankers verk er et fremragende forløp av hybrid karakter, med elementer fra partiturmusikk, jazz, folketone, elektronika og fri-impro, som synes fullt integrert i sitt mangfold av tilstander og stemninger; og med Anker selv som vanlig nyansert saksofonsolist. - Verket bør ubetinget innspilles og fremlegges som argument for en ny nominering fra Nordisk Råd, når prisen for 2012 skal tildeles en komponist.

Plassen tillater intet ytterligere, men visse gledesmarkeringer bør ikke tilbakeholdes: Allestedsværende kreative Stephen Riley (ts). Komponisten John Hollenbeck løftet det disiplinerte The Orchestra. Fremtredende konserter med Pierre Dørges New Jungle Orch., Simon Toldams Stork og Carsten Dahl Experience. Andrew Cyrilles lyriske cymbalspill.

Lydhør freejazz med Henriette Groth/Anderskov (bratch&cl-p) og Jesper Løvdal/Gunther Sommer (ts-dr&voice).

Jazzfestivalens største helter: Sonny Rollins in person, Aaltonen Kvartett samt Jesper Lundgaard og Stefan Pasborg. – Et bra festival-år 2011!XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Tekst: Bjarne Søltoft

NORTH SEA JAZZ, ROTTERDAM [08.-10.07] 8. – 10. juli var det på ny duka for jazzjolabord i Rotterdam. Tradisjonen tru er det fokus i media på plakatnamna, men fleirtalet av konsertane kan arkiverast under rubrikken jazz i sine mange fasettar.

For underteikna opna det ganske så tradisjonelt med eit gjenhøyr med Ahmad Jamal. Den 81 år gamle pianisten hadde med seg Manolo Ba-

drena og Jamal gav perkusjonisten spelerom.

Jamal køyrer med stram regi med sans for patos og detaljar i arrangementa, men av og til sit ein att med inntrykk av at brot i musikken meir er gjort for å syna at han har bandet på tå hev.

John Law er ein av mange britiske pianistar som er blitt lagt merke til i det siste. Han hadde med seg bassist Yuri Goloubev og Asaf Sirkis på trommer. The Art of Sound Trio kalla dei seg.

Uttrykket blir krydra med litt elektronikk, men er greitt innanfor det stor mainstream i dagens pianotrio-jazz slik det i si tid blei definert av EST og andre føregangsband. M.a.o. ikkje nyskapande, men flott spelt og eit pluss i margen til Goloubev som gjorde innrykk med velformulerte kor.

Den store oppturen på fredagskvelden blei Francesco Bearzattis Tinissima Quartet. Den italienske saksofonisten og klarinettisten har med seg tre landsmenn, trompetaren Giovanni Falzone, bassist Danilo Gallo og trommeslagar Frederico Scettri. Bearzatti er ei original stemme i italiensk jazz. Det er ein musikar som ha ein politisk bodskap i musikken. I dette tilfelle blei det spelt musikk frå fjorårutgjevinga «X» (Suite for Malcolm) og inkluderer rap og performance, men også ein god porsjon folkemusikkinspirert stoff. Hummar og kanari, kan ein kanskje tenkja, men eg har røynt meir enn ein gong at dette er ein perfekt kombinasjon – gjort på rette måten.

Eg går av prinsipp ikkje på såkalla stadionkonsertar. Unnataket gjer eg for Romsdalsmuseet i Molde, men har eg sjanse å høyra ein av mine favorittar Paul Simon under relativt akseptable lyttemessige tilhøve, slår eg til. Konserten til Simon på nemnte museum, minnest eg som ein av dei store frå den arenaen. Sjølv om lyden i Nilen (som er den største salen på North Sea) ikkje var på Molde-nivå og bandet var langt mindre stjernespekka, var dette ein konsert med mykje hippare repertoar. Bandet består av musikarar Simon har jobba med på sist plate ++, og er multiinstrumentalistar på ypparste plan. Berre unntaksvis tillèt dei seg nokre arrangementsmessige ’short cuts’, og meir samspelt band skal ein leita lenge etter i dagens populærmusikk. I tillegg var Simon sjølv i kjempeform. jazznytt [63]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:03

Side 64

LEVENDE LYD

Rudresh Mahanthappa var artist-in-residence ved årets festival, og opna konsertserien sin med samarbeidet med altsakskollega Bunky Green – eit samarbeid som mange sikkert kjenner frå utgjevinga «Apex». Mykje, men variert altsaks.

Den andre store oppturen kom i same lokale – Madeira (konsertlokala er oppkalla etter elvar på Ahoy-senteret i Rotterdam) i konserten etter.

Michel Portal er ein av nestorane i fransk jazz.

75 år har han etterkvart blitt, men framleis på jakt og inspirert. Bassklarinettspelet er eineståande med ein teknikk og fullkommen kontroll i heile instrumentregisteret. I prosjektet «ailador» har han med seg trompetar Ambrose Akinmusire, pianisten Bojan Z, bassist Harish Navaghan og trommeslagar Nasheet Waits. Eit sterkt lag solistisk sett, men at det blir så vellukka er fordi repertoaret utelukkande består av interessante, fengande komposisjonar framført med ein tryggleik og autoritet som ikkje mange meistrar.

Bearzatti-kvartetten får ta skulda for at eg ikkje var tilstrekkeleg patriot og var til stades på iskonserten til Terje Isungset (der m.a. Mari Kvien Brunvoll var med på vokal/elektronikk), men foredraget og ljosbileteserien fekk eg med meg saman med ein liten men svært interessert forsamling.

Kvelden blei avslutta i selskap med to konstellasjonar som båe hadde Dolphy på dagsorden i høve 50-årsjubileet for innspelinga «Live at The Five Spot». Originalinnspelinga fann stad åtte dagar seinare, men så stort må ein kunna sjå på det. Innspelinga der Dolphy har med seg Booker Little, Mal Waldron, Richard Davis og Ed Blackwell og Rudy van Gelder sat ved spakane er noko som skal finnast i ein kvar møbelert jazzheim. Musikarane i bandet Mostly Other People Do The Killing kan sin Dolphy, og spelte nokre svært inspirerte sekvensar. Dei hadde fått med seg Benoit Delbeq på piano, men han føydde seg inn som om han skulle vera fast medlem i bandet. Besetninga som avløyste og delvis overlappa Mostly-bandet var sett saman for dette høvet (og konserten på Bimhuis dagen før). Tom Arthurs, trompet, Alex Coke, fløyte, Rudi Mahall, bassklarinett, Raphael Delfino, piano, Arjen Gorter, bass og John Betsch, trommer.

Ideen med å ha to lag med så vidt ulik bakgrunn (kontinent, alder) som tolka materiale, var i utgangspunktet ein god idé, og langt på veg fungerte det etter intensjonen, men det står ikkje til å nekta at sistnemnde konstellasjon kom noko i skuggen av den første. Dagleg leiar ved Bimhuis, Huub van Riel skal i alle fall ha all ære for å ha teke initiativet.

Laurdag oppsøkte eg den malinesiske duoen [64] jazznytt

Ahmad Jamal på North Sea Jazz

Amadou & Mariam. Paret har vore eit heitt verdsmusikknamn i 12- 3 år etter gjennombrotsplata «Sous Ni Tile» og har spelt på ei mengd store festivalar. Ein kan vel gjera det så kort at ein konkluderer med at dei ikkje hadde dagen. I klassen for uinspirerte var også John McLaughlin og hans 4th Dimension. Her var det liring for alle pengane. Kor vidt Sergio Mendes er spesielt inspirert eller ikkje, skal vera usagt. Han er ein gjennomført entertainer som leverer uansett ver og føretilhøve, og repertoaret har ein betydeleg grad av sjarm.

Brad Mehldau og Joshua Redman hadde sett seg i stemne, og slikt blir det forventningar av.

Mykje flott musisering, naturlegvis, men det utfordrande og utviklande samspelet uteblei. Eg vedgår gjerne at det går ei stund mellom kvar gong eg høyrer bluesmusikarar som verkeleg rører meg. På Skopjefestivalen i 2007 fekk eg eit kick av Derek Trucks Band. No har Trucks slått seg saman med Susan Tedeschi både musikalsk og på andre måtar. På scenen blir det ikkje søt musikk, men røff blues der klisjeane ikkje står i kø, og i den grad dei finst (og det gjer dei) så blir dei handsama med konduite.

Arve Henriksen fekk Paul Acket Award og spelte konsert laurdag kl. 19.00 i ein av dei beste konsertsalane i Ahoy-senteret, Madeira. Med seg hadde Henriksen Jan Bang og Ingar Zach.

Salen var fullsett og PA-lyden noko av det beste eg høyrde under heile festivalen - til liks med det musikalske innhaldet.

Eg vil tru at trioen Anouar Brahem, oud, Dave Holland, bass og John Surman, saks og klarinett blei eit høgdepunkt på Moldejazz. Trioen leverte i alle fall ein av dei beste konsertane på årets North Sea Jazz Festival. Heile 13 år har gått sidan trioen serverte oss CDen «Thimar».

Dette tunisisk/engelske møte der jazz og arabisk musikk går opp i ei høgare eining, har slitestyrke så det held. Tomasz Stanko/Chris Potter Group skulle i utgangspunktet hatt Arild Andersen på bass, slik tilfellet var i Molde to veker seinare. Chris Lightcap hadde teke Andersens plass og gruppa blei komplettert av Craig Taborn, piano og Jim Black, trommer - der nettopp dei to sistnemnde blei den store positive overraskinga i ein konsert med stort sett Stanko-

materiale.

Tom Jones er om mogleg ein endå større entertainer enn Sergio Mendes. Jones dyttar ikkje nye låtar på publikum. Konserten blei ein hitparade frå byrjinga til slutt med ein og annan r&b-klassikar. Profft band og ein Jones i storslag. Meldaren var til tider på nippet til å syngja med, men ein plass går grensa.

Konsertlokalet Darling var tematisk programmert alle dagane - «Infused» på fredag, «Bossa, Samba & Jazz» på laurdag og «Electronic Jazz» på sundag. Eg fekk ikkje med alt, men det var berre konserten til Kneebody på fredag og sundagens duo-konsert med Bugge Wesseltoft og Henrik Schwarz som gjorde inntrykk.

North Sea Jazz Festival blei for min del avslutta i selskap med Gary Burton Quartet. Den siste utgjevinga til Burton «Common Ground» har det meste av det beste frå Burtons 50 år lange karriere. Flotte låtar, utsøkt samspel og nok eit gitar-funn. Ikkje for det, Julian Lang var også med på Burton si 2004-utgjeving «Next Generation». Det var bandet frå «Common Ground» som stillte på scenen i Madeira. I tillegg til Burton og Lang Scott Colly, bass og Antonio Sanchez, trommer. Det blei nett så triveleg som eg hadde forventa. Alderen pregar ikkje Burton nemnande. Dette er ein sikker festivalvinnar.

Tekst: Lars Mossefinnxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Foto: Andreas Terlaakxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

KULTURGYTINGA, TAFJORD [07.-06.08] Innerst i Storfjorden, lengst øst på Sunnmøre og bare et par mil fra turistfellene Geiranger og Trollstigen, finnes ei lita bygd med 90 innbyggere og et navn som raskt assosieres med musikk.

Tafjord låner navn til de fire brødrene Brass Brothers, i tillegg til ildsjelen bak Kulturgytinga, Tonje Tafjord.

Hvert annet år fyller hun foreldrenes sommerhus, Olagarden, med musikervenner og tilreisende kulturinteresserte. Det ærverdige bygget fra 1850 huser noen dager i august en rekke musikere og band fra jazz- pop og improunderskogen over hele Skandinavia. Jazznytt var til stede

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:03

«Tradisjonen tru er det fokus i media på plakatnamna, men fleirtalet av konsertane kan arkiverast under rubrikken jazz i sine mange fasettar»

Side 65

Eivind Lønning i Motif

Lars Mossefinn om North Sea i Rotterdam

to av dagene, og fikk oppleve en interessant mikstur av sjangre og stilarter, spektakulær natur og mengder av svele.

Festivalåpning ble besørget av saksofonist Kjetil Møster. En av Norges aller fremste powerjazzmusikere fylte kraftbygdas eldste turbinhall med et overveldende solosett. Den massive etterklangen pakket alle lyder inn i samme tåkeskjær som hang over bygda. Men Møsters hissige tone, fascinerende arpeggiospill og skrikende altissimo skar skodda som et samuraisverd.

Tore Sandbakken og Adrian Myhr, masterstudenter på Norges Musikkhøgskole, sto for et variert improsett på trommer og kontrabass.

Pederpappa (Peder Simonsen) og Arefar (Are Rosseland) avsluttet kvelden med et kort, saktegående droneimprosett. Ikledd matchende hvite tennisdrakter har de allerede opparbeidet seg en liten fanskare, til tross for at svært få faktisk har hørt dem spille.

Fredag fyltes den bittelille stua i gamle Olagarden til randen (det skal ikke mye til) av festivalmusikere, disses livsledsagere, noen frivillige, og også en og annen betalende festivalgjenger.

Svensk-norske Ylijali var først ute med et «Bob Marley møter Jaga Jazzist»-sett. Tette blåsearr, relativt avansert harmonikk og tøffe arrangementer kjennetegner 8-mannsbandet med base i København. Om de ikke er best likt blant den pure reggaens portvoktere, treffer bandet en nerve hos lyttere som søker litt på tvers av de sedvanlige sjangergrensene.

Selv spilte jeg med trioen min Trabant, etterfulgt av Stina Stjern. Hun har hentet musikere som alle har gått eller går på jazzlinja på NTNU. Resultatet blir indierock med smak av R.E.M og Thurston Moore, med Stjerns insisterende og energiske vokal på toppen.

Da klokken nærmet seg midnatt og tåka igjen ség ned i dalen fra de ruvende fjellene som omslutter bygda, bød Halasan Bazar opp til dans med sin psykedeliske spacefolk. Ikledd gardiner og indianerfjær lokket de festivaldeltagerne ned fra campen som en viss fløytespiller i Hameln.

Kulturgytinga er så avgjort en annerledes festival.

Den byr på en kunstnerisk profil langt på siden av de aller fleste andre festivaler, hvor rød tråd først og fremst er at alle artistene personlig kjenner frøken Tafjord. Dernest at de er såpass uetablerte at de kan spille uten honorar. Fruktbar gyting til tross, etterlyser jeg at blikket rettes mer utover.

Slik kan festivalen bli noe mer enn et interntreff for venner og kjente; en kulturell blomst som bier i en tynt befolket del av Norge kan sverme f o r. x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x Tekst: Svein Magnus Furu

HAGENFESTEN, DALA-FLODA [04.-07.08] Første gangen jeg hørte om Hagenfesten, var gjennom en fotoreportasje i det svenske musikkmagasinet LIRA. Her hadde fotografen Heiko Purnhagen tatt for seg fjorårets, og noen av de sju foregående festivalene i flotte, fotografiske skildringer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Etter å ha møtt sangerinnen Sofia Jernberg (som er en av arrangørene) en formiddag på Jazznyttkontoret, ble beslutningen tatt: Man skulle på friimprobondegårdsferie i august i år.xxxxxxxxxxxxx Langt fra nærmeste by (Borlänge) «in the middle of nowhere», i den lille, sjarmerende bygda DalaFloda, eier bassisten Joel Grips mor og hennes mann en gård som blir omgjort til en «art flow» (som de selv kaller det) en helg i månedsskiftet juli-august hvert år. Med konserter i låven, i stallen, ute, i kirken og i kajakklubbens lokaler ved elven. Her spiser man sammen, noen utøver yoga etter frokost (dog ikke Jazznytts utsendte), det er kunstutstillinger både ute og inne, kajakkpadling, badstuforening, og masse musikk i skjæringspunktet mellom jazz, samtidsmusikk og folkemusikk. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx xxx Arrangørene, de fleste unge musikere, sangerinnen Sofia Jernberg, bassisten Joel Grip, trompeteren Niklas Barnö, fotografen Lisa Grip pluss Jan Albinsson («bonden» på gården), Jens Linell og Lena Westin, står på dag og natt, både som artister, billettselgere, serveringspersonale og utmerket vertskap for de mellom 200 og 300 gjestene som ankommer på det svenske militærets gamle sykler (noen livsfarlige kjøredoninger) og i biler med registreringskilter fra fjerntliggende steder som Stockholm, Göteborg, Västerås og Norge. Publikum blir innlosjert hos velvillige lokale familier, på vertshus og herregårder, mens andre tilbringer dager og netter i den svenske sommeren i telt. Det prates på mange språk.

Noen amerikanske turister tar seg til rette, franskmenn sitter og dupper tærne i vannet, den lille puben serverer godt, svensk øl og en fransk vinprodusent deler av sine medbrakte godbiter.

Man spiser ved langbord, musikere og publikum i en eneste stor familie. Økologisk mat både for vegetarianere og for oss kjøttfrelste. Stemningen er god, og været holder seg stort sett bra, bortsett fra på fredagskvelden da himmelens sluser åpnet seg på vidt gap.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det hele minner litt om en gammel hippiecamping, med en litt skeptisk lokalbefolkning, som ikke føler seg like tilpass med denne gjengen av fremmede. Skjeggete menn i overgangsalderen som køer på den lille ICA-butikken, kvinner med flagrende gevanter, barnefamilier og unge frijazzfans i fri utfoldelse.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men det er musikken man er her for. I alle fall de fleste gjestene. Med en blanding av jazz, samtidsmusikk og folkemusikk, er dette en intim festival som passer perfekt som avslutning på en stresset festivalsommer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det hele startet, før det norske «hold» nådde fram til Dala-Floda, med årets hedersgjest, Mats Gustafsson solo. I følge de som overvar denne seansen, var det den helt perfekte åpning. Gustafssons barytonsaksofon lød visstnok som et kirkeorgel, og fylte alle kriker og kroker i kirken med lyd.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi ankom akkurat tidsnok til å rekke vernisagen til årets festivalutstilling. Vakre fotos tatt av Lisa Grip (portretter av moren, som var høyt og lavt på festivalen som organisator og servitør), originale broderier av Anna Sjons Nilsson, grafikk av Lars Wikström og noen flotte, menneskeaktige skulpturer av Mats Lodeén. Utendørs hadde den japanske kunstneren Junichi Kakazaki et «land art project» som ville beskrive resultatet etter jordskjelvkatastofen i Japan tidligere i år.xxxxxxxxxxXXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Musikalsk startet det hele med workshop med det svensk/norske folkemusikkbandet Groupa, hvor Terje Isungset spiller en viktig rolle. Her forklarte de hvordan de valgte å jobbe med å tilnærme seg folkemusikken.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Deretter var det felles middag i det fri, kompet av trioen Gallopgatan 3, som var innom flere kjente svenske sommermelodier, i helt spesielle jazznytt [65]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:03

Side 66

LEVENDE LYD

«raspete» versjoner. Her merket vi oss den fine trompeteren Marie Hässler med svært egenartet spill.xxxxxxxxxxxxxXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Saksofonisten og fløytisten Roland Keijser var en travel mann under festivalen. Han startet opp torsdagen med sin sopransaksofon i samspill med spelemannen Anders Rosén og hans fiolin. Et vakkert møte med den svenske folkemusikken i originale vrier. Vakkert.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx En av arrangørene, den fremadstormende trompeteren Niklas Barnö, møtte vi senere på kvelden sammen med gitaristen Davis Stackenäs, pianisten Alexander Zethson og bassisten Vilhelm Bromander i en friimprovisert sekvens som dessverre ble litt stillestående for vår reisetrøtte ører. Bandet med det særs originale navnet Kvintetten som sprängdes, med Niklas Persson (alt- og sopraninosaksofon), Christoffer Alehed (trombone), Rasmus Berg (p), Patric Thurman (b) og Martin Öhman (trommer) spilte heftig 100oktan nybop med hjelp av sangerinnen Sofia Jernberg. Morsomt og dyktig utført.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fredagen hoppet vi glatt over formiddagens yoga, og lot musikk og natur være musikk og natur fram til møte nummer to med saksofonisten Roland Keijser. Denne gangen i duo med trommeslageren Raymond Strid. Sammen slapp de sin nye trippel-CD «Yellow Bell» på Joel Grips plateselskap Umlaut Records, samtidig som de gjorde en vakker, folkemusikkjazz-stund i den trange stallen. Keijser har i årtider vært en

Raymond Strid [66] jazznytt

Den fantastiske bassisten Joëlle Lándre i kirken

svært aktiv herre på den svenske jazzscenen, og han har i flere sammenhenger beskjeftiget seg med den svenske folkemusikkskatten. Dette tok de to et skritt videre i denne konserten. En svært lydhør Strid fulgte Keijsers innspill til døra, og vi som lyttet kunne puste godt ut og forberede oss på den konserten vi hadde sett mest fram til på denne festivalen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Seval har vi skrytt av tidligere i Jazznytt. Men dette var første mulighet til å høre Fred Lonberg-Holm (cello), Sofia Jernberg (vokal), Emil Strandberg (trompet), Patric Thorman (bass) og David Stackenäs (gitar) i levende live på en scene. En vakker seanse hvor bandet spiller Lonberg-Holms «popmusikk» i svært originale versjoner og tapninger. Innimellom låter det som en oppgradert utgave av Lisa Ekdahl med racerkomp, hvor Sofia Jernbergs tonekontroll ligger milevis foran sammenligningsgrunnlaget. En strålende vakker konsert som var verdt turen gjennom de dype svenske skoger alene.xxxxxxxxx DeretteR fikk vi et kort møte med den polske fiolinisten Ewa Grochowaska som spilte folkemusikk fra sentrale og sydlige Polen på sin helt egne måte. At denne musikken ligger tett opp til den norske folkemusikken var overraskende for undertegnede, og Grochowaska trakterte fela på en fortreffelig måte.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Årets norske bidrag var Ole Morten Vågan og hans Motif. Siden sist vi hørte bandet er Eivind Lønning kommet inn på trompet. Atle Nymo spiller fremdeles aldeles nydelig saksofon, Håvard Wiik trakterer pianoet (et ganske slitent ett også) på en fortreffelig måte, som vanlig, og Ole Morten Vågan er, som alltid, en traktor bak bassen. Som vikar på trommer hadde man med tyske Christian Lillinger, som vi antar Håvard Wiik har plukket opp i Berlin. Og en bedre erstatter for bandets faste trommemaskon, Håkon

Mjåset Johansen må man gå et stykke for å finne.

Energisk og kreativ, og langt framme på tuppa hele tiden.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Lørdagen opprant med høljende regnvær over Herrgården hvor Jazznytt residerte. Men før man hadde fått på seg dagens trikotasje, tittet sola fram og lovte oss nok en dag i solens tegn.

Vi starter opp i kirka, med samtidsduoen Duo Ego. Monica Danielsons vakre messosopran og Per Sjögren på all verdens trommer og perkusjon. De starter med en nydelig liten sak av John Cage. Deretter gikk det i ny musikk skrevet av svenske komponister hvor en versjon av en folkemelodi fra Dalarna var det som festet seg mest.xx Deretter fikk vi et eksklusivt møte med den franske bassisten Joëlle Léandre. En av den nyere jazzens største inspirasjonskilder for unge musikanter. Og hva denne dama gjør med bassen er ikke annet enn utrolig. Med sin klassiske bakgrunn er hun innom Bach i noen sekunder før hun plutselig er over i noe som hadde passet sammen med Cecil Taylor i neste. Hun kjæler med bassen i ene øye-blikket og gir den et spark i siden i neste. Total improvisasjon fra en ytterst konsentrert musiker. Å høre en mesterbassist i en kirke med ikke altfor mye romklang må være noe av den vakreste musikken en kan oppleve, og Joëlle Léandre er ei dame man bør tipse alle jazzfestivaler om. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Etter dette var det egentlig ingen vits å høre mer musikk. Men etter en strålende festivalmiddag ute i solen, satte vi oss godt til rette i stallen for å høre den danske saksofonisten Lotte Anker i samspill med cellisten Fred Lonberg-Holm.

Disse to spilte sammen for første gang som duo i vår, så det er ikke et langvarig og drevent samspill vi fikk høre. Men Lonberg-Holms cello sammen med den kreative danske saksofonisten er nærmest en perfekt match. De følger hveran-

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:03

Side 67

Roland Keijser

«Hagenfesten i Dala-Floda er et drømmested for venner av friimprovisert musikk» Jan Granlie om Hagenfesten i Sverige

dre som hånd i hanske gjennom improvisasjonene, som er preget av humor, kreativitet og akkurat passe frihet til at det passer for de fleste ører. En nydelig duo som snart bør foreligge på plate, og en duo flere festivaler bør ta tak i.

Vi avsluttet det musikalske i sommernatten med årets hedersgjest Mats Gustafsson i møte med trommeslageren Raymond Strid og gitaristen John Russell. Dette ble en overraskende «nedpå» forestilling, hvor spesielt Gustafsson holdt seg uvanlig i skinnet, og det hele ble nesten en kammermusikalsk sak. Russell er en britisk gitarist som har vært toneangivende i den friimproviserte musikken på de britiske øyer siden tidlig 70-tall. Sammen med de to svenskene klarte han å holde tømmene og vi fikk servert en sober avdeling, et godt stykke unna den machojazzen vi er vant til fra Gustafsson.xxxxxxxxxxxxx Hagenfesten i Dala-Floda er et drømmested for venner av friimprovisert musikk. Pr. 31.12.2010 bodde det kun 680 personer i bygda. Dette folketallet bør kunne dobles ved festivalens 10årsjubileum neste år. Det finnes ikke en eneste grunn til å ikke sette av en helg til denne festivalen, og den norske kontingenten på jubileumsfestivalen bør kunne økes betraktelig fra i år.

Tekst og foto: Jan Granliexxxxxxxxxxxxxxxxxxx

CANAL STREET, ARENDAL [27.-30.07] En knapp uke etter forferdelsene på Utøya og i Oslo ble musikkfestivalen i Arendal sparket i gang for 15. gang. Beslutningen om å gjennomføre festivalen som planlagt ble ikke gjort uten problemer. Festivalen hadde gått med solid underskudd de to foregående årene, og grusomhetene 22. juli var alt annet enn inspirerende for festivalledelsen. Allikevel lot de det stå til, og det viste seg at sørlendingene hadde behov for å tørke tårene med kultur og sosialt samvær.

Canal Street er et vanskelig konsept fordi repertoaret er sjangeroverskridende, og programmet skal sikte bredt. Det er folkemusikk, kirkemusikk, rock, pop og jazz i salig blanding. For å gå i overskudd må ledelsen finne en god balanse mellom børs og katedral. Programmet var slanket, budsjettet halvert og staben redusert. Festivalteltet ble ofret for å redusere utgiftene. På årets festival var teltet det eneste jeg virkelig savSusanna Wallumrød på Canal Street

net. Det ga magnetisk festivallyd i bybildet og var en uformell møteplass for festivaltraverne. Ikke minst var det åstedet for store øyeblikk under jamsessions.

Arendal var stille i år. Hver konsert ble startet med ett minutts stillhet og lystenning. Det kunne se ut som et nytt underskuddsforetagende.

Hadde ledelsen slanket seg til fant? Så langt ifra.

Da musikken tonet ut på lørdag kveld, viste det seg at overskuddet var trygt - godt og vel en million kroner.

Folk vil ha festival i Arendal. Arenaene var velfylte og et par anledninger var det ubehagelig mange mennesker på et avgrenset område. Skal du hygge deg i fred og ro en fredagskveld, så er avgjort ikke Sam Eydes plass stedet for deg. Ikke bare var det stappfull arena og lange toilett- og ølkøer, men Kaizers Orchestra var hovedattraksjon. Jeg begriper ikke at gassmasker, bordlamper og tyske marsjer har slik ekstatisk virkning på folk.

Selv hadde jeg de beste musikalske opplevelsene i Bakgården, i kirken og på Munkehaugen kultursenter. Med litt godvilje er det da heller ikke vanskelig å finne interessant jazzmusikk på programmet. Årets bestillingsverk var skrevet av brødrene Iver og Audun Kleive. «The Line» ble fremført i en godt oppvarmet trefoldighetskirke med en svært interessant besetning. Iver Kleive satt bak det fantastiske orgelet på galleriet, mens bror Audun satt i koret, et par kilometer unna. Ved siden av Audun befant seg saksofonist Hans Ulrik og gitarist Stian Westerhus. På galleriets venstre fløy var herrestemmer og på høyrefløy damestemmer fra Oslo solistkor. Man skal ikke ha mye fantasi for å skjønne at en slik line up er svært krevende.

Lydforsinkelser og fjernkommunikasjon musikantene imellom kan utfordre kravet til musikalsk presisjon. Men da Iver Kleive åpnet med orgelbrus og soloppgang, var mine bekymringer blåst bort. «The Line» var skrevet i skyggen av tsunami og jordskjelv i Japan tidligere i år, og temaet dreide seg mye om savn og tap. Brødrene Kleive kunne neppe ha truffet bedre. Overføringen til Utøyamasakeren var slående. Da orkesteret gikk i gang med «Going out to find you» ble kirken opplyst av lyskastere. Hans Ulrik malte vakre bilder med toner fra blokkfløyte og forløste kraften i voldsomme crescendi på tenorjazznytt [67]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:03

LEVENDE LYD

saksofon. Audun Kleive skapte suggerende perkussive effekter med trommer og elektronikk.

Hans solonummer stående med et cymbal i hånden var et av de sterkeste innslagene.

Når vi først er inne på sakrale tema, tar vi med at Susanna Wallumrød holdt årets konsert på vakre Arendal kirkegård. «Jeg vil hjem til menneskene» basert på Gunvor Hofmoes lyrikk blir for meg et ganske monotont og dystert konsept.

Diktene er mørke, nakne og underfundige. Et minimalistisk orkester, som for eksempel Magical Orchetra, hadde kledd diktene godt. Isteden ble diktene til tider nesten slått i hjel av rockerytmer og rotete akkompagnement.

For å rekke konserten med Wallumrød, så måtte jeg forlate Bakgården tidligere enn jeg hadde ønsket. Her hadde Karl Seglem og Elin Furubotn fremført viser med bukkehorn og saksofon. Deretter entret trioen med Jørn Skogheim og Djamila scenen, og årets musikalske høydepunkt var et faktum. Skogheim turnerer klarinett og plystring med samme lette eleganse som gitarspill.

Skogheim leverer ingen lettvinte komposisjoner.

De er meget iørefallende, men slett ikke enkle.

Djamila la vokale toner med stor presisjon i Skogheims musikalske landskap. Hun er intet mindre enn et oppsiktsvekkende talent.

I tillegg til alt dette rommet årets Canal Street en solfylt fyrkonsert med Silje Neergaard, irsk musikk av beste merke med Bob Geldof, særegne og intense Synne Sanden og solokonsert

Side 68

Gjermund Larsen med Andreas Utnem og Sondre Meisfjord

med vokaltalent og loopfantast Jarle Bernhoft.

Når i tillegg værgudene tok hånd om lys og varme, så kunne allestedsnærværende general Mats Aronsen innkassere både en musikalsk og økonomisk suksess. Gigantfestivalen var passè.

Less is more!

Tekst: Børge Tronrudxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Foto: Jarle K. Jørgensen

SILDAJAZZ, HAUGESUND [10.-14.08] Den engelske vokalisten og pianisten Jamie Cullum hadde fått æra av å opna den 25. Sildajazzen.

Haugalendingane hadde møtte opp i stort antal (ca. 2500) på Rådhusplassen og fekk vel det dei var komne for. Cullum serverte eit knippe standardlåtar ispedd soullåtar ala Jamiroquai. Cullums stemme kan faktisk minna litt om Jay Kay frå nemnte band. Cullum er ein fullblods entertainer, men er ikkje ein betydeleg pianist eller vokalist. Elles var bandet hans overraskande rufsete.

Presisjon og sting i bandet er påkrevd for at Cullums konsept skal funka. Slik var det diverre ikkje. PA-anlegget på Rådhusplassen var heller ikkje dimensjonert til å dekka heile plassen, så for dei som stod eit stykke frå scenen blei lydbiletet puslete. Resten av opningskvelden nytta eg i selskap med Bodil Niska kvartett. Me veit kva me

Iver Kleive [68] jazznytt

får med Niska på scenen. Bassist Stig Hvalryg, trommeslagar Hermund Nygård og ein Anders Aarum i toppslag på piano gjorde det til ein fin avrunding av første festivaldag.

Komlejazz på Røvær er ein institusjon på Sildajazz. Alltid utselt. Sol frå skyfri himmel og så nær vindstille som ein kan koma på Røvær gjorde dette til eit høgdepunkt på festivalen. Eg smakte ikkje på komlene og blir heller ikkje med i fanklubben til Paul Harrison Band, sjølv om vokalisten Miriam Mandipera frå Zimbabwe gjorde eit sterkt inntrykk og bandet elles var ok. Det var rett og slett båtturen ut og fotturen rundt på Røvær som var det store kicket.

Bystyresalen i Haugesund er ei arkitektonisk perle. At salen har akustiske kvalitetar kunne ein registrera på konsert med Gjermund Larsen trio. Larsen sjølv på fiolin, Sondre Meisfjord på bass og Andreas Utnem på piano og trøorgel er eit utruleg homogent band. Samspelet er finkalibrert og det nyanserike uttrykket hadde gode vilkår i den akustisk fine bystyresalen. Larsen har skrive dei fleste låtane, men ofte sterkt knytt til tradisjonsmusikk av ymse valørar. Kanskje vippar ikkje trioen Jøkleba og deira konsert på Vossa Jazz ned frå palltoppen som årets festivalkonsert, men dei har førebels medaljeplass.

Torsdag blei avslutta på (og med) To glass i selskap med kvartetten Jazz Inputs. Saksofonisten Tor Yttredal og pianist Svein Olav Herstad hadde med seg to unge musikarar. Repertoaret kan rubriserast som jazz-rock, men det blei spelt med laus rytmisk feeling og ein dynamikk som er milevidt unna det dette uttrykket utvikla seg til på slutten av 70-talet og seinare. Å ha solistiske ressursar som Yttredal og Herstad i bandet gjer at musikkforma har eit liv utanfor musea og arkiva. Avslutninga, Herstads «Ludde» tok eit topp engasjert publikum med storm.

Fredagen blei hektisk. Frisild, Sildajazzens modernistiske avleggjar, var då i gang for fullt – også i år på det velfungerande lokalet E-verk. I tillegg hadde festivalen konsertar med Nils Petter Molvær, Organ Jam og Trio de Janeiro i andre lokale same kveld.

Stian Westerhus i selskap med eit batteri av forsterkarar, kabinett og effektboksar er alltid ei sterk oppleving. Ein blir stadig imponert over den komplette kontrollen Westerhus har over det elektroniske arsenalet han har til rådvelde. Ikkje berre skal han ha oversikt over tallause kombinasjonsmoglegheiter, men her skal slåast inn med ein presisjon og time ein knapt trudde var mog-

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:03

«Eg trur at Sildajazzen i Gunnar Jæger si tid var altfor serviceinnstilt andsynes krovertar og sponsorar. Folk blei rett og slett for godt vandt. Omsynet til sponsorar bør kunna ivaretakast innanfor eit justert konsept, men mange skjenkestover har synt slik mangel på lojalitet til Sildajazz at dei kan ein gje f… i»

Side 69

Charlie Haden

Lars Mossefinn oppsummerer Sildajazz

leg. Til alt overmål gjer han dette innanfor eit dynamisk regime som spenner frå det nesten uhøyrlege til det det nesten fysisk ubehagelege.

Det som gjorde konserten på E-verk til det meisterverket det blei, var Westerhus sitt kompositoriske og dramaturgiske grep. Det blei ei storform på konserten som opna og tona ut med Westerhus sine fabelaktige bogedrag på gitaren.

Eg hadde tenkt å snika meg ut frå konserten med Westerhus etter ein god halvtime, men blei sitjande til siste tone. Organ Jam, Tor Yttredal og Ole Jakob Hystad, saksofonar, Svein Olav Herstad, Hammondorgel og Stein Inge Brækhus, var såleis godt i gang då eg dukka opp på Café René. Repertoaret er sett saman av velkjende standardlåtar og Herstad-originalar.

Sounden i bandet var utsøkt. Særleg klang dei to saksane delikat i lag, gjerne Yttredal på sopran og Hystad på tenor. Solistisk var det fest i lokale frå første stund, og Herstad og Brækhus la eit pulserande fundament som saksofonistane forstod å utnytta til fulle.

Så var det å finna kortaste og raskaste veg mellom dei tusenar av sorglaust vandrande på kaien tilbake til E-verk og Machine Birds. Maria Skranes, vokal og effektar og Marte Eberson, tangentinstrument, effektar og vokal eksperimenterer med popformatet. Nok ein gong syner det seg at det blir mykje bra kunst av ikkje-gjengjeldt kjærleik. Mao. det melankolske dominerer, men inn i mellom klinkar Eberson til med riff-sekvensar som får publikum på tå hev. Skranes sin vokal er i liten grad prega av eit klassisk vokalideal. Oftast er uttrykket ope, nakent og skjørt, men også ho kan trykka til nå det trengs. Dei improvisatoriske innslaga er heilt marginalisert. Det gjennomsiktige og repeterande er eit sentralt element i uttrykket.

Eg kom inn på Byscenen og trudde knapt det eg høyrde og såg. Nils Petter Molvær, Stian Westerhus og Erlend Dahlen var i gang med konserten, og slik sett var alt som forventa, men eg kom inn i ein neddempa låt, og publikum sat som tende ljos. Eg har hatt ymse opplevingar på Byscenen opp gjennom åra. Det har ikkje alltid vore like lett å vera musikar og eit forsøksvis lyttande publikum. Her hadde Molvær & co. omdanna Byscenen til ein katedral. Musikalsk spenner Molværs musikk frå frie, støyinfluerte parti til groove-baserte strekk i spedd balladar der intelligente overgangar gjer heile konserten til ein ekspedisjon. Likevel må eg seia det var lysdesignet som trollbatt sterkast. Tord Knudsen er så gjennomgåande relevant tilstades at det er ein fryd.

Laurdagens gateparade i Haugesund er eit fenomen. Dei har tilsvarande i Molde og Oslo også, men ingen av desse kan måla seg med opptoget i Haraldsgata. Her er det jobba både med kostymar og koreografi og i motsetnad til Jan Ole Otnæs i Molde ser det ut til at styre og administrasjon i Sildajazz likar det dei held på med. Musikalsk er det passe anarkistisk, men like fullt er gågata fylt til trengsel av skodelystne haugalandingar.

Torshov Beat sette eit verdig og intenst groovy punktum for min Sildajazz. Dette jam-konseptet til Espen Eriksen hadde skikkeleg stjernebesetning med , trompet, Eivind Aarset, gitar, Audun Erlien, bass og Gard Nilssen, trommer med kapellmeister Eriksen på tangentinstrument. Det kokte noko aldeles ubeskriveleg. Heilt sinnsjukt ville eg vel ha sagt om eg var 30 år yngre….

Med godvêr frå første til siste dag blei det eit etterlengta overskot for Sildajazz 2011. Med Cullum-konserten på Rådhusplassen har dei teke inn på ein veg som lovar godt. Styret i Sildajazz må berre våga. Driv ein festival er det mange omsyn å ta. Sponsorar og lokale samarbeidspartar skal ha sitt. Slik sett kan det vera skremmande å ta radikale grep. Eg trur at Sildajazzen i Gunnar Jæger si tid var altfor serviceinnstilt andsynes krovertar og sponsorar. Folk blei rett og slett for godt vandt. Omsynet til sponsorar bør kunna ivaretakast innanfor eit justert konsept, men mange skjenkestover har synt slik mangel på lojalitet til Sildajazz at dei kan ein gje f… i.

Det bør kunna innebera at Rådhusplassen blir hovudarena under heile festivalen. Tre til fire band pr. kveld med eit publikum pr. kveld på mellom tre og 4000. Teltløysingar for restaurantdrift og det faktum at sola ikkje skin 365 dagar i året i Haugesund må utarbeidast. Festivalleiinga burde kanskje ta ein tur til Ekstremsportveko på Voss eller andre stader med fikse teltløysingar?

Kunne festivalen ha publikum på Rådhusplassen i tida frå 18.00 – 22.30 så ville også inntektsgrunnlaget blitt monaleg styrka gjennom eigen restaurantdrift. Ein annan gevinst ville vore at ein kunne la 12 – 15 band spela for eit publikum på 12 – 15000 i staden for at 60 – 70 band spelte for same publikumsmengda i lokale ikkje tilpassa musikkformidling. Seinare på kvelden kan Sildajazz ha konsertar på utvalde og tilpassa scenar – t.d. Byscenen, og så kan ein kutta ut t.d. Lothes.

Dei har kjempegod mat, men å freista å høyra Trio de Janeiro der no i år var eit vonlaust prosjekt.

Tekst: Lars Mossefinnxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Foto: Ole Fredrik Nydal

OSLO JAZZFESTIVAL [27.-30.07] – Ei uke med mer ypperlig jazz enn noen kan overkomme, sier den ene utsendte. – Kom ofte hjem, Lage Lund! sier den andre. – Etter 22. julimassakren, oppleves det som et verdifullt supplement at flere festivalkonserter har talt så spirituelt og solidarisk inn i denne tiden i Norge – allerede dét er det hele verd, avslutter den tredje.

Et markant element ved årets Oslo Jazzfestival var samspillet mellom jazz og europeisk konsertmusikk, med klanger, fraseringsmetoder, rytmikk eller arytmikk hentet fra europeisk tradisjon, med «jazzfremmede» instrumenter som valthorn, fagotter og strykere, i arven fra Claude Thornhill, Gil Evans, Stan Kenton og Gunther Schuller på 40- og 50-tallet, men mer preget av det som i de siste femti åra er kalt «ny musikk» – samt litt fra det «orientalske». Spennende og spenstige arrangementer av folk som Rolf Wallin, Helge Sunde, Erlend Skomsvoll, Jon Balke, Charlie Haden, Carla Bley og Trygve Seim, for å ta dem i festivalkronologisk rekkefølge.

Det begynte så flott i Operaen, på åpningskonserten med solistene Silje Nergaard, Nils Petter Molvær, Kristoffer Kompen og Come Shine. Hva Christian Eggen, Wallin, Sunde og Skomsvoll kan få Kringkastingsorkesteret til å gjøre, er herlig. Det toppet seg i Monk’s «Well, you needn’t» – en makeløs framføring med den vokale balansekunstneren Live Maria Roggen og en resiterende (!) Eggen. Deretter fulgt av glitrende eksempler på hvordan Come Shine kan skape nytt liv i «utspilte» svisker som «My funny Valentine» og «Over the rainbow».

I ei uke med mer ypperlig jazz enn noen kan overkomme, kan det bli høyst urettferdige dypp ned i et rikt festivalprogram, når tre enkle skribenter velger ut hver sine konserter, først og jazznytt [69]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:04

LEVENDE LYD

fremst på søking etter det uforutsigbare. I den anledning er det verdt å nevne at Jazznytt også hadde andre ute i felten. Et seminar for vordende jazzjournalister var et nytt tiltak – behandlet i en egen artikkel.

Det kunne bli ganske kontrastfylt – som for eksempel da undertegnede vandret fra store opplevelser i Operaen og avsluttet mandagen med en publikumsfriende Kenny Garrett i et langtekkelig forsøk på å avslutte. Der møtte jeg en Bjarne Søltoft med tommelen ned – så mer fra ham om det...

Etter tirsdagens vitale kirkekonsert med Jon Balke, Per Jørgensen, Håvard Lund, ti strykere, bass og perkusjon – med både vakker og dramatisk musikk – ble det også kontrastfylt å gå ned i Teaterkjelleren med Staffan William-Olssons sekstett. Men her var det kontraster i likeverdig kvalitet (og vitalitet) – sånn som en jazzfestival skal være full av. Staffan William-Olsson hadde samlet sin sekstett med fire yngre musikere (Morten Koppang Stang, Kristoffer Kompen, Hermund Nygård og svensk-danske Daniel Franck) og toppet dem med Knut Riisnæs – av Staffan utropt som «verdens beste tenorsaksofonist». Glitrende og medrivende straightjazz!

Kjelleren under Centralteatret ble et godt sted å være hele uka. På onsdagen framførte Ine Hoem et knippe låter fra Nancy Wilsons repertoar, med en uanstrengt og sjarmerende formidlingsevne (og igjen beriket av Morten Koppang Stangs trompet). På torsdag rakk jeg ikke Kjell Eriksen mellom Mose Allison og Bjørn Vidar Solli. På fredag underholdt Bob Dorough med sprudlende vokal og et rufsete, men høyst sjarmerende, pianospill. Hvor tar han vitaliteten fra – i sitt 88. år? På lørdag fikk Kevin Dean, Kåre Nymark og Anders Aarum bryne seg på «danskekompet» Mads Vinding/Alex Riel og brakte straightjazzbegrepet til nye høyder.

Oslo Jazzfestival er flinke til å bruke byens bestående jazzklubber – selv om noen kan være i minste laget for en festival. Vi måtte vente lenge utenfor Herr Nilsen før vi slapp inn til Bjørn Alterhaugs kvintett tidlig en fredag ettermiddag.

Jeg har tidligere i Jazznytt omtalt kvintetten (med Frode Nymo (as), John Pål Inderberg (bs), Vigleik Storaas (p) og Erik Nylander (dr)) som «ett av landets fineste band – musikantskap på høyt nivå» – og fikk høre nok til at jeg kan gjenta beskrivelsen. Kvelden før spilte «bryllupsbandet» til Bjørn Vidar Solli (gratulerer!). Ved siden av sjefens nydelige gitarspill, imponerte Ingrid Jensen med et energisk trompetspill, pågå[70] jazznytt

Side 70

Tom Harrell

ende og samtidig melodisk velformet. På onsdagen hadde jeg min første live-opplevelse med gitaristen Lage Lund – og jeg skjønte godt hvorfor Skiensmannen har fått et navn i New York City.

En nyoppusset Universitetets aula var tatt inn som festivalscene i år. Andre vil skrive om musikken til Haden og Bley. Jeg kan snakke om akustikken. På selve gjenåpningen for noen uker siden, opplevde jeg en god akustisk sal for klassisk musikk. Med den lange etterklangstida egner den seg utmerket til å spille «tørt» i. Og da skal man være tilsvarende forsiktig med å mikke opp.

Fra andre rad på balkong hørte jeg stort sett en grøt av lyder. PA-folket må snart lære å behandle lyd i gode akustiske rom. Operaen er et enda mer perfekt lydrom, og der led Silje Nergaards sang av overstyring.

Endelig til festivalens hovedscene, Victoria. Et flott og hyggelig konsertlokale med god lyd. Der opplevde jeg litt av Tom Harrells utmerkete kvintett (tirsdag), et trist gjenhør med Mose Allison (torsdag) – men det siste oppveid av duoen Karin Krog/Bengt Hallberg tidlig fredag kveld. Bjarne vil skrive om den – men jeg kan ikke dy meg fra å synes hvilket beskrivende eksempel denne konserten var på at det er de små sublime detaljer som er byggesteinene i god musikk.

Senere på kvelden stod den gjenoppståtte Trio med stor T – Petter Wettre, Ingebrigt Håker Flaten og Jarle Vespestad – også for formfullendt musikk, mer energisk på en direkte måte – og et eksempel på at trioen ikke var samlet av nostalgiske grunner, men for å vise hva årenes impulser gjør med oppegående musikere. Tidlig på lørdagen overvar jeg «Kenneth (Ekornes) i 100» – han klarte å holde småbarns interesse fanget i en perkusjonistisk verden i hundre minutter! På kvelden klarte ikke bandet til Brian Blade å holde de voksnes interesse fanget like lenge i en litt kraftløs konsert. Men på sitt beste gav det meg assosiasjoner til Lee Konitz & Warne Marsh for seksti år siden. Men jeg kunne jo gå tilbake til Teaterkjelleren og høre mer på Alex Riel & co. Og det gjorde jeg.

Tekst: Bjørn Stendahl På trange, mørke, hippe Mono, hvor en av og til kan få inntrykk av at det er like viktig å bli sett som å se, spilte den svenske trioen Fire!, med Andreas Wertlin på trommer, Johan Berthling på el-bass og ikke minst, årets mottaker av Nordisk Råds musikkpris, Mats Gustafsson på baryton, Fender og diverse dupeditter. Punkjazz goes techno. Drum ‘n bass goes noise. Det er alltid en

glede å høre Gustafssons energiske musikk i de mange sammenhenger den framføres i. Dette er også drivende, tungt og maksimalistisk. Men etter hvert blir noe av trioens svakheter klarere.

Det blir for stillestående, for mye Mats G overalt over et urørlig bass-vamp, en nesten like stillestående trommesekvens. I stedet for en trio, blir det 1+2. Det er synd, for vi vet denne trioen kan så mye bedre.

På Herr Nilsen var vi for å overvære et av de alt for få besøkene på norsk jord av Skiensgitaristen Lage Lund. Lund har blitt værende i New York etter at han fullførte studiet på Berklee for ti år siden, og har etter hvert fått et stort navn på østkysten. Med seg hadde han sin trio, med australieren Matt Clohesy på bass og Jonathan Blake, som vi hørte kvelden før med Tom Harrell, på trommer. Gitarjazzentusiastene sto i kø på Herr Nilsen, med øynene stivt festet på Lunds høyre hånd. Og absolutt ingen ble skuffet. Lage Lund framsto som en fullbefaren jazzgitarist i beste Jim Hall-tradisjon. Vi fikk noen fortolkninger av Thelonious Monk, bl.a. «Epistrophy», hvor Lund ikke baserte seg på veletablerte veier og korridorer, men evnet gjennom sine arrangementer å tilføre disse låtene noe nytt. Og med en trommeslager som Blake i bakhånda, kan det ikke bli annet enn helt riktig. Noen må sørge for at Lage Lund kommer hjem oftere.

Tekst: Johan Hauknes Festivalåpningen på Victoria var med den legendariske altsaksofonist Kenny Garrett, som begynte for full trykk, helt umotivert. En «trommeslåer» av ordinær karat hadde i tillegg et sterkt overdimensjonert lydvolum og holdt på i 15 minutter, før en klaversolo tok over og avslørte pianisten som en dusinvare fra klonfabrikken. Snart ble det åpenbart at Garrett var mer opptatt av å oppildne publikum enn å spille musikk. Slik ble en sambastrofe utpint i endeløse repetisjoner, mens Garrett definitivt demonstrerte hvordan et publikum med en megalomanisk håndbevegelse (fremdeles!) kan forføres til massehysterisk jubel og skrik. Den amerikanske selvgodhet hadde trivelige kår i Peer Gynt-land.

Etter slike 18 minutter spurte man seg: Hadde Garrett overhodet noe musikalsk ærend?

En ganske annen vilje til å levere musikk viste Tom Harrell Quintet neste dag, selv om det

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:04

Side 71

Ida Freij i Josef & Erika

«Noen må sørge for at Lage Lund kommer hjem oftere» Johan Hauknes om Lage Lunds konsert på Oslo Jazzfestival

ikke var en av Harrells helsemessig beste dager.

Den gjennom seks år stabile gruppe spilte solid sen-bop med en motivisk velformende Wayne Escoffery på tenorsaksofon og den eksepsjonelle Jonathan Blakes elastiske og polyrytmiske trommespill som hovedattraksjoner. Dertil selvsagt Harrell selv på tidvis dansende, lyrisk-dynamisk trompetspill (og overrumplende sitater) med vanlig velpleid tone. Men spesielt hans duoballade på flygelhorn sammen med pianisten Danny Grissett var et høydepunkt i en kveld med renhjertet musisering.

Universitetets nyrestaurerte aula med Munchs veggmalerier kledde Charlie Haden Liberation Music Orchestra. Orkestret, som oppsto «av nødvendighet» etter Nixon-regjeringens tiltreden i januar 1969, har ikke minst under de siste årenes forsterkete uro i verden – med terrorangst, omfattende krigføringer, økologiske svikt, despoti og sult – vært en permanent aktør for «human liberation». Derfor var det heller ikke uventet, når Haden dediserte sin konsert til det norske folk etter 22.07.-terroren. Men det er direkte i musikkens tonale uttrykk at orkestret manifesterer sin protest, frigjøring og livshymne.

De nøye noterte Carla Bley-arrangementene ble fremført med nerve og friskhet, slik at humoren, ironien, appellen og den forløsende varme tok grep i publikum. Foruten store deler fra 2004CDen «Not in Our Name», fikk vi bl.a. nytt arrangement for Hadens strøkne bass i «Song For The Whales», samt Carla Bleys norsk-dediserte «Utviklingssang». – «This is Liberation Music Orchestra, and we’ll never go away», lovet den 74-årige Charlie Haden som siste mann på scenen. Da kunne vi gå hjem med fred og fortrøst-

ning i sinnet.

Livsbestyrkende og åndfullt ble det også med Trygve Seims Ensemble i Jakobskirken. I helakustisk oppstilling spiltes stykker fra CDene «Sangam» og «Different Rivers», og derimellom to satser fra Vossa Jazz-bestillingsverket «Reiser» (2006). Liksom Haden bygger Seim på et klart harmonisk-melodisk grunnlag med noterte figurmessige detaljer fra skiftende instrumenter. Men med de plastisk bløte instrumentintonasjoner frembringer Seims gruppe en mildere, meditativ/refleksiv stemning – som en slags «økologisk musikk», appellerende til «human awareness». Likesom den mørke instrumenteringen med bl.a. tuba, bassfagott og bassklarinett – foruten Frode Haltlis subtile tonetråder på akkordeon – tilfører et stimulerende mystisk element. For undertegnede: festivalens mest fullendte konsert.

Svenske Bengt Hallberg ble hilst tilbake i musikken, da han gjenalliert med Karin Krog ga duo-konsert på Victoria. Det var musisering av klassisk karat fra første tone da den aldrende Hallberg med fremdeles smidige fingre diverterte elegant med alle de klassiske virkemidler som stride, walking bass etc. over gamle evergreens i korte konsentrerte forløp, der spesielt hans chansonsavdeling med «Sur le pont d’Avignon/Les trois cloches/Les feuilles mortes» sprudlet i suveren akkordlek. I duoen med Karin Krog hadde han brillene på til et par nye sanger, men det var i den pointillistiske versjonen av «Jeepers Creepers» og i Krogs fritt tonale tolkning av «Stardust» at musikken ble spesielt levende.

Krogs nå mer runde og dype stemme matcher flott Hallbergs harmon- iske spektrum.

En annerledes ny melodisk-harmonisk musikk hørtes på Mono samme kveld. «Josef & Erika»

Erika Angell i Josef & Erika

er to dedikerte svenske musikere, som utvikler melodisk fornyelse i et fellesfelt av pop, folk, jazz og eksperimentell tonal musikk. Erika Angell synger med sikker, dyp og fleksibel stemme og favner et stort følelsesregister. Josef Kallerdahl utgjør med sin bass musikkens akse og supplerer tidvis med en virkningsfull tørr annenstemme.

Men spesielt brasstrioen m. bl.a. Emil Strandbergs gyllent klingende trompet gir musikken ekstra dimensjoner med bløtt bøyde klangbilder og tett harmoniserte figurer.

Prosjektet «På Gyllen Grunn» med Erik Hillestads tekster, inspirert av Emmanuel Vigelands mausoleumverk «Vita», ligger i jazzens grenseland. Rolf Lislevand (lutt, barokkgitar), Eivind Aarset (el-gitar, elektronikk), Helge Norbakken (perkusjon) og Arve Henriksen (trompet, pocket-tp, vokal) mestrer alle crossover-musikken fra klassisk, folk, rock og jazz. Men avgjørende var at tekstene, skrevet over gamle folketoner, ble vellykket formidlet gjennom Anita Skorgans varme stemme og usentimentale hengivenhet, så man glemte enkelte tekstlige ubehendigheter. Skorgan favnet fint både det såre og vitale, som Hillestad har vektlagt i sin frigjørende teologi, der livets drifter helliggjøres – som Guds geniale plan for menneskeheten.

En tilsvarende spiritualitet kjentes sluttelig hos den unge amerikanske Lizz Wright (på Sentrum Scene). Hun er oppvokst med gospelmusikk, hvilket her var sterkt representert. I tradisjonen etter så forskjellige navn som Sister Rosetta Tharpe og Mahalia Jackson overgår hun dem begge i vokal kapasitet. Med sin store runde, dype stemme (og uaffekterte opptreden) nyanserte hun de forholdsvis enkle tekstene om tro og kjærlighet, så man gjerne så bort fra at den ledsagende gruppen fremsto i skramlende dårlig lyd. Utenom gospelrepertoaret ble det også plass for en overbevisende, personlig tolkning av Cole Porters «I Concentrate on You», akkompagnert kun av Brannen Temple på trommer.

Når jeg sitter her, dagen etter Oslo Jazz Festivals avslutning, og på TV ser minneseremonien for de omkomne fra 22. juli-massakren, oppleves det som et verdifullt supplement at festivalkonsertene med Charlie Haden, Trygve Seim, Skorganensemblet og Lizz Wright alle har talt så spirituelt og solidarisk inn i denne tiden i Norge.

– Allerede dét er det hele verdt!

Tekst: Bjarne Søltoftxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Foto: Jan Granlie jazznytt [71]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:05

Side 72

Børre Mølstad på Blow Out

LEVENDE LYD

BLOW OUT, OSLO [17.-20.08] Parallelt med Oslo Jazzfestival arrangerer en gjeng «frilynte» musikere sin egen, alternative festival i byen. På legendariske Oslo Jazzhus i Toftesgate, som nå har fått det astronomiske navnet «Mir», var det fri improvisasjon i verdensklasse i fire dager, samtidig som Oslo Jazzfestival okkuperte store deler av byen.xxxxxxxxxxx Ikke vet vi om det ligger store konflikter eller uenighet bak, men for oss som kaller oss «på utsiden», virker det unektelig litt rart at man ikke samarbeider, eller i beste fall inkorporerer «Blow Out» som en del av festivalfamilien. Byen er tross alt ikke større enn at et slikt samarbeid kunne la seg gjøre. I tillegg ville nok de som er mest opptatt av den friere musikken også ville se mer positivt på festivalens totale program. Man kunne faktisk også risikere at noen av de som i første rekke var i byen for å høre frijazz, også ville besøke noen av de mer «tradisjonelle» konsertene som var en del av festivalprogrammet.xxxxxx Det var andre året Blow Out-festivalen ble arrangert. Jazznytt rakk å stikke innom torsdagen, hvor vi fikk overvære tre av fire bandkonstellasjoner som var på scenen denne kvelden.xxxxxxxx Først ut var den svenske trommeslageren Raymond Strid, som i pedagogiske ordelag forklarte oss hva friimprovisasjon er, samtidig som han tilegnet sine korte solostykker til personer, inklusive ham selv, som hadde betydd noe for ham.

Paal Nilssen-Love, Paals far, Terry Nilssen-Love og festivalen. Raymond Strid er en trommeslager som liker å vise fram alle «dippeduttene» han har å «leke» seg med. Men det blir aldri lekestue av musikken hans. Det er kreativt, interessant og tidvis ganske morsomt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Deretter fikk vi møte trioen Lasse Marhaug i heftig kamp med en platespiller, Ketil Gutvik på gitar og Børre Mølstad på tuba. Et fritt strekk hvor Mølstad beviste hvilken kreativ kraft han er på tuba. At den norske tubafamilien nå begynner å vise seg fram som svært sterk, er Mølstad et ypperlig bevis på. Hva med å sette sammen et band med alle disse fantastiske tubaistene til en «tuba-

Fredrik Ljungkvist og Yunkan 10 [72] jazznytt

battle» på en eller annen festival? Gitaristen Ketil Gutvik går det år og dag mellom hver gang vi hører. Desto hyggeligere er det å høre han «herje» rundt med gitaren slik han gjorde på Mir. Som en Derek Bailey gjør han nesten alt man ikke skal gjøre med en gitar, men sammen med Marhaugs temmelig originale behandling av den gode, gamle platespilleren og en utrolig viril Mølstad på tuba, fungerte dette strålende.xxxxxxx Siste band ut denne kvelden, var svenske Yunkan 10, ledet av saksofonisten Fredrik Ljungkvist.

Bare det at man hadde klart å plassere hele bandet, på ti musikere, på scenen må karrakteriseres som et kunsttykke, og med sangerinnen Sofia Jernberg, trombonisten Mats Äleklint, tubaisten Per-Åke Holmlander, de to trommeslagerne Raymond Strid og Jon Fält pluss bass, cello, keyboards etc. i besetningen, fikk vi en flott presentasjon av Ljungkvist komposisjoner. De inneholder et tidvis enormt trøkk, arrangementene er krevende og kompliserte, musikerne noen av de beste i verden til å tolke akkurat denne musikken, og med Fredrik Ljungkvist i storform på saksofoner og speielt klarinett i spissen. Et band som burde ha stått på scenen på Nasjonal Jazzscene, i stedet for på den knøtt lille scenen på Mir.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Resten av uka hadde man mulighet til å høre bl.a. saksofonisten Ken Vandermark i duo med Paal Nilssen-Love, Stine Janvin Motland solo, Vandermark med trombonisten Johannes Bauer, SAKA, Streifenjunko med Sidsel Endresen og AUS (Johannes Bauer, Clayton Thomas og Tony Buck). Så neste år håper vi ledelsen i Oslo Jazzfestival setter seg ned sammen med lederne av Blow Out for å få til et tett og godt samarbeid.

Det vil begge festivalene være tjent med.xxxxxxxx Tekst og foto: Jan Granlie

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:11

Side 73

UTENRIKS

«Musiken väller fram organiskt ur högtalarna, där uttrycken snarare än finliret står i Anders Lagercrantz i LIRA om centrum. En närmast helgjuten upplevelse.»

Audun Automats nye plate «Inside the beehive» Tilgangen til utenlandske jazzmagasiner har vært litt skral i det siste, men vi har klart å samle en del anmeldelser allikevel.

ing «Ornes Song» Dagobert Böhm’s perspicacious Ozella label have released a minor classic».

Først i bunken ligger augustnummeret av det britiske jazzmagasinet JazzWise. Her har man i alle år vært flinke til å anmelde norske jazzplater, og augustnummeret i år er intet unntak.

I kortanmeldelsene anmelder man bl.a. Sigbjørn Apelands innspilling «Glossolaila» (HUBRO). Her sier journalisten Selwyn Harris følgende om innspillingen: «A haunting ambient solo improvisation by a Norwegian harmonium player (known for his duos with fellow countryman/fiddler Nils Økland) who subtly constructs sound blocks from church and folk music traditions».

Samme mann har også tatt for seg Mats Eilertsens seneste innspilling «Sky Dive» (HUBRO) – også den med fire av fem stjerner. Her skriver han bl.a. «This is a group where each player subordinates himself to the overall group concept; no-one har a «starring» role, despite this being a minor galaxy of young stars, but the ear is drawn to the finesse of Brunborg’s floating saxophone lines and more especially (Alexi) Tuomarila’s affortless poise and brilliant, sparkling invention. Here is contemporary European jazz of the highest quality; understated and compelling, it is music that makes its point through eloquence and sensitivity».

I samme blad har Duncan Heining anmeldt bl.a. saksofonisten John Surmans «hobbyprosjekt» I Rainbow Studio, «The Rainbow Band Sessions» (LOSEN), med en rekke norske musikere, nærmest i kø for å være med. Plata får god kritikk, og fire av fem stjerner på skalaen. Heining skriver bl.a. følgende i sin anmeldelse: «Now here’s a surprice – John Surman makes moderen-mainstream jazz album. The writing and arranging – mainly from John Warren and John Surman – is superb and the sound and colours are more that of a big band. It recalls nothing so much as a great Thad Jones/Mel Lewis and Clarke-Boland bands – it really is that special and swings with the same ease and authority. For long-term Surman fans, there’s even a reworking of Eddie Harvey’s «The Wizard» in a setting so fresh and innocent, it requires a chaperone. As for the playing, the ensembles shine with class, the rhythm team have the loose-limbed groove down cold and the soloists – Frode Nymo, Kongshaug, Erlend Slettevold and Surman, in particular – play for the team not themselves. You’ll hear more ambitious records this year but few if any you’ll enjoy as much».

Vår britiske kollega, Stuart Nicholson gir fire stjerner til Karl Seglems nyeste innspilling «Ossicles» (OZELLA). I sin begrunnelse for stjernene skriver han bl.a.: «Perhaps more than any other Norwegian misician (including Jan Garbarek), Karl Seglem has been successful in working towards a confluence of the strong folkloric traditions of Norway and jazz. Using traditional instruments, including goat’s horn heard on this album, voice and tenor saxophone, together with a violinist steeped in the Hardanger folk tradition, these local cultural influences are very apparent yet woven into music of such personal expressivity they transcend their «obviousness»… …and tracks like «Gammal Rørsle», «Laust Aus» and the mov-

Nettstedet AllAboutJazz har også et nært og godt forhold til norsk jazz. Journalisten Eyal Hareuveni tar også for seg musikk som ligger litt i utkanten av det rene jazzuttrykket. Han har bl.a. anmeldt samtidsmusikk-ensemblet Poings nye plate «Wach auf!» (ØRA FONOGRAM) med Maja S.K. Ratkje. Har skriver han bl.a. «POING and Ratkje don’t hesitate to play and reconstruct these iconic songs, injecting their own sense of humor and irony, and performing them with great passion, highly creative arrangements and excellent musicianship, making them their own without surrendering to nostalgia. The charismatic Ratkje leads the quartet with her operatic voice and commanding theatrical performance - in the vein of great female interpreters of Brecht such as Lotte Lenya and Ute Lemper - but in her own idiosyncratic style. She sings socialist anthems, such as «Solidaritätslied» (Socialist Unity) and «Revolusjonens Røst» (Revolution Calling). In their native German in a natural manner, while POING adds an ironic march-like rhythm and choral vocals that sound like a tribute to the Red Russian Army Choir on «Solidaritätslied», and a happy Klezmer-like arrangement to «Revolusjonens Røst.»

«Nationalhymne Der DDR» (the anthem of former East Germany) and the «National Anthem Of Russia» are deconstructed and stripped down from their original pathos and sentimentality, performed instead as short beautiful melodies. «Die Seeräuberjenny» (Surabaya Johnny) begins as a straight-ahead reading of the famous song, but POING and Ratkje evolve the arrangement into a festive, futuristic, noisy set of sounds that portray a failed love affair. «Youkali Tango», performed

by POING alone, is the only song to retain its original cabaret-like outline, but with much more room for freely improvised interplay, while Ratkje delivers «Kanonensong,» from the Three Penny Opera, as detached from its emotional, historic context, sung as if it were a

modern song depicting another tragic war».

Ole Morten Vågans band Motif, kom for en stund siden ut med en liten boks, inneholdene tre CDer under navnet «Facienda» (JAZZLAND).

Denne innspillingen nådde aldri Jazznyttkontoret. Derfor kan det være greit å trekke noen veksler på våre naboer i Sverige, i bladet LIRA, som selvsagt har anmeldt boksen. Her skriver journalisten Anders Lagercrantz følgende om platene: «Gruppens fjärde skiva är en liten box med tre skivor, som en besvärjelse över kreativiteten och över CD-skivans kommande död. Det mesta av materialet är nyskrivet av bandets nav, basisten Ole Mårten Vågan. Med i gruppen sedan starten finns också trummisen Håkon Mjåset Johansen och saxofonisten/ klarinettisten Atle Nymo. Trumpetaren Eivind Lönning och pianisten Håvard Wiik har ersatt tidigare medlemmar. På mellanskivan medverkar ytterligare några musiker på gitarr, fiol och vibrafon samt en saxofon till.

Tillsammans gör de en öppet nyfiken musik med stor frihet, ofta gränsande mot frijazzen.

Det är en självsäker musik som inte vill kännas vid sina egna begränsningar, noterna räcker inte till låter det som. Visst finns där utmärkta kompositioner i botten och bandet håller ihop teman och rytmen väl innan de beger sig ut på egna turer, där linan dem emellan kan vara rätt lång. Även om det finns låtar som är suveräna i sig så är det helheten som främst känns spännande. Som att kliva ner i den där floden som aldrig är densamma från gång till annan.

Flödet i musiken som är omöjligt att inte ryckas med av».

Det amerikanske magasinet Down Beat har tatt for seg Magic Pockets debutplate «The Kataqbatic Wind» (BOLAGE). Her skriver journalisten Peter Margasak bl.a. følgende: «The fat, low-end brass frontline of Norway’s Magic Pocket guarantees a unique sound, and with drummer Erik Mylander and guest keyboardist Morten Qvenild helping out on «The Kataqbatic Wind» they’ve delivered one of the year’s most stunning debuts. Trumpeter Haden Powell, trombonist Erik Johannessen and tuba player Daniel Herskedal blow mournful, extended lines that unfold with regal grace; they collide, descend in unison patterns and wiggle in parallel harmony while Nylander creates a thunderous, tom-heavy drive.

Qvenild’s alien synthesizer patterns lacerate the thick din with nicely plastic, sharp-edged tones.

The sonic density requieres petience to decode the music, but it’s richness opens up with each listen.

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:11

Side 74

ANMELDELSER

RANJIT BAROT «Bada boom» ABSTRACT LOGIX ABLX 026 Ranjit Barot har lang fartstid som komponist av filmmusikk, dirigent og arrangør, sanger og ikke minst som trommeslager. Inderen er nok mest kjent her i Vesten for samarbeidet med gitarist John McLaughlin, og Barot oppgir selv ham som en av sine mentorer. På «Bada boom» deltar amerikaneren også på et av sporene. Det asiatiske er sterkt til stede, ikke bare i form av mange av musikerne og deres instrumenter, slik som strengeinstrumentet veena og treblåseinstrumentet nadaswaram, men like mye i musikalske stemninger og tematikk. Nettopp stemninger er blant platas sterkeste kort, og Barots bakgrunn som filmkomponist har tydelig satt sine spor.

Særlig åpningen på låta «T=0» med Tim Garland på sopransaksofon høres ut som den kunne vært hentet rett fra et soundtrack. To av låtene er hentet fra indisk tradisjon, men omarrangert av Barot, mens resten har han skrevet selv. De seks låtene spenner fra de helt rolige til mer intense arrangementer, og dokumenterer et utrolig spennende møte mellom tradisjonsmusikk fra øst og jazzmusikk fra vest. Det er bare å si som rollefiguren til Milla Jovovich i Bruce Willis-filmen «Det femte element»: Bada boom!

Roy Ervin Solstad MADS BERVEN «Mountains and the Sea» Mads Berven (g), Anders Bitustøyl (b), Kåre Opheim (dr)

KOMANCHE Jeg får begynne med å gratulere

Mads Berven med å ha fullført Jazzlinja ved NTNU på godt og vel dobbelt av normert tid. Bedre sent enn aldri! Tiden han ikke har brukt i Trondheim har blitt brukt på et advokatkontor i Bergen, barneproduksjon og turnering med Rikskonsertene. Men sologitaren er ikke lagt på hylla, noe «Mountains and the Sea» er levende bevis på.

Som en litt softere utgave av Jeff Beck går det i instrumental bluesrock for erkebergenseren. Eller er han kanskje egentlig jazzgitarist?

Det hevder han hardnakket selv, men jeg er ikke helt overbevist. Bill Frisell er et annet forbilde vi ser konturene av, med sin blanding av jazz, americana og blues. Enkelte steder trer jazzharmonikken frem fra skyggen, men Mads Berven trio passer vel så godt på Notodden som på Kongsberg. Men sjanger er i grunnen uinteressant – hva med musikken?

Bervens debut består av 11 forholdsvis enkle, melodiøse låter. Tempomessig rusler det og går, et sted mellom luntende trav og rolig jogg.

Selv om det er forholdsvis enkle melodier og arrangementer som dominerer, hører man i harmonikken spor av Bervens jazzbakgrunn. Men mest som et hint av krydder i det bluesbaserte kostholdet. Innimellom de lyttervennlige melodiene og den klare, gode gitarklangen til Berven dukker det opp enkelte feilskjær. De er ikke store, men for mange til å bare la passere sånn uten videre.

Særlig blir det påtagelig når platen i så stor grad hviler på gitaristens skuldre - det er gitaren som leder an hele veien, og da må den være på sitt aller beste hele veien for at solisten

SALVATORE BONAFEDE TRIO «Sicilian Opening» JAZZ EYES 008 Den italienske pianisten Salvatore Bonafede har vi hatt et par svært overraskende musikalske opplevelser med på jazznytt plate tidligere. For en stund liker siden slapp han plata «Sicilian Opening», hans 11. innspilling i eget navn, men han har tidligere medvirket på en haug med CDer sammen med andre bandledere. Etter «Sicilian Opening» kan vi registrer hele ni andre innspillinger, hvorav to er kommet i år.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Bonafede kommer fra Palermo på Sicilia, og begynte å klimpre på pianoet allerede som fireåring.

På «Sicilian Opening» har han med seg bassisten Marcello Pellitteri og trommeslageren Marco Panascia på 12 låter som svinger storslagent, enten det er i de mer balladeaktige låtene, eller i de med fart og spenning.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bonafede er en utsøkt pianist som liker seg i det melodiske hjørnet. Her er det inspirasjoner fra New Orleans (selv om han selv aldri har vært i byen), noen spanske vrier, et par Beatles-låter («Blackbird» og «She’s Leaving Home») og itali[74] jazznytt

ikke skal tråkke gjennom skaren og bli stående i snø til livet. Der har «Mountains and the Sea» en vei å gå.

Honnør sendes herved til kompet, som med stødig fot skaper et lugnt og behagelig driv, og underbygger frontfigurens minste vink. Høydepunktet kommer med sandwichen «Acrobat», en lystig lagvis afrobeat med en melodi som sender tankene langt vekk fra regntunge vestlandsbyer. Den beste i en lang rekke av gode ideer, der mange faller igjennom i gjennomføringen.

Svein Magnus Furu PIERO BITTOLO BON & HIS ORIGINAL PIGNETO STOMPERS «Mucho Acustica» LONG SONG RECORDS LSRCD 120/2011

Setter man sammen sultne, frihetssøkende, italienske musikanter med den tidligere Ornette-bassisten Jamaaladeen Tacuma, så kan mye skje.

Det gjør det da også.

Bandleder Piero Bittolo Bon er en alt- og barytonsaksofonist som har markert seg kraftig på den hjemlige jazzscena de seineste åra. Basert på hva vi får høre her henter han like mye fra rock og blues som fra frijazz og hele «Mucho Acustica» – som langt i fra er akustisk – blei improvisert fram en januardag i fjor i Roma.

Likevel virker det som om en del av musikken er notert i utgangspunktet. Dette er nemlig noe som likner på heftig, ofte melodisk frijazz – ganske så ulikt det vi kjenner fra Brötzmann og hans likesinnede.

Bandet består av to trommeslagere og gitarist i tillegg til sjefen og gjesten. Her får alle presentere ideer og sjøl om ikke alle er like spennende,

enske inspirasjoner. Hans versjon av «Blackbird» må være noe av det vakreste som er gjort over denne låta noen gang. Lyden teknikeren Michael Brorby har klart å framskaffe i studioet i New York er aldeles strålende. Mye er inspirert av Keith Jarrett, Oscar Peterson og deres like, og det svinger storartet fra start til mål. Noen vil kanskje sammenligne musikken med det beste vi fikk fra salige Esbjörn Svensson, men det er allikevel Bonafedes fingeravtrykk som hviler over hele innspillingen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bassisten Marcello Pellitteri spiller et strålende komp, og bidrar i tillegg med noen utsøkte soloer, mens trommeslageren Marco Panascia er akkurat der han skal være. Han pusher, kommenterer og holder foten på rett plass hele tiden.xxxxxxxxxxxxxx Salvatore Bonafede må være en av verdens mest ukjente pianostjerner. Som person er han en litt tilbaketrukket og beskjeden herremann, men sett han bak et velstemt flygel, og du får høre hva som bor i denne italieneren. En perle av en pianotrioplate.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie

så får vi møte et annerledes lag med et originalt utgangspunkt. Det er en heftighet i både bandet og alle solistene som det hadde vært morsomt å oppleve live, og Tacuma er tydeligvis en solid inspirasjonskilde.

Melodisk frijazz med masse dynamikk og med røtter i rock og blues er ikke hverdagskost. Dette frista til påfyll.

Tor Hammerø STEFFANO BOLLANI «Big Band!»

VERVE 0602527720821 Stefano Bollani, italiensk pianist og komponist, har vært i Norge ved flere anledninger og mange av dette bladets lesere har sikkert hørt han da i mindre format. Her presenteres han i det store formatet med god støtte av NDR BIGBAND og vår egen Geir Lysne som arrangør og dirigent. Jeff Ballard er kalt inn som støttespiller på trommer. CDen er opptak fra en konsert i Hamburg i juni 2010.

All musikken er komponert av Bollani. Sangene er tidligere gitt ut i andre versjoner på CDene «Mambo Italiano», «I Visionari» og «L’orchestra Del Titanic» for bare å nevne noen. Her får de ny drakt i Geir Lysnes lekne og fantasifulle arrangement. Storbandet glitrer med gode solister som Peter Bolte (as), Ingolf Burkhardt (tp), Lutz Büchner (cl) og Christof Lauer (ts) i tillegg til Bollani selv på piano.

CDen inneholder mange sterke melodier som har fått en fin form av Geir Lysne som slett ikke har gitt slipp på sin egenart. Det låter umiskjennelig Geir Lysne, og sånn sett er dette en CD som bør interessere

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:11

Side 75

ANMELDELSER

alle norske storbandentusiaster. Og alle andre, særlig Bollanis mange venner i Norge. Løp og kjøp, som redaktøren pleier å si det, men ikke minst lytt! Her er det mye å glede seg over.

Harald Opheim DEE DEE BRIDGEWATER «Midnight Sun» DDB RECORDS 0602527637624 Sangerinnen Dee Dee Bridgewater har de senere årene stått fram som en av de store jazzdivaene. Hun har gjort bortimot 20 plateinnspillinger i eget navn, og hun turnerer flittig rundt om på klubber og festivaler over hele verden.

På «Midnight Sun» har hun samlet sine favoritter blant jazzens mange kjærlighetssanger, og alt er på plass.

Smektende strykere, lekre pianotriller, stødige basser og rislende trommer.

Etter tittellåta, som låter som smeltende smør i sommersola, hvor fiolinene spiller oss hele veien gjennom solnedgangen, kommer den gode, gamle slägeren «Angel Eyes» med lite orkester, noe som passer denne lytteren adskillig bedre enn smør på brødet. Innspillingen er gjort i 1993, og viser en mer søkende Bridgewater, enn den overlessede åpningslåta.

Her får vi også et fint pianokor fra André Ceccarelli, før Kurt Weill og Ira Gerswins fine «My Ship» overtar, med mer stryk i utkanten av et ryddig og fintspillende ensemble.

Både denne og åpnngslåta passer for så vidt fint til den diamantslepne stemmen til Bridgewater. «Que reste-t-it?» inneholder både akustisk gitar og trekkspill, og bringer inn det romantiske, franske språket. Fint nok, og latininspirert så det rekker.

«Lonely Woman» gjør hun i en fin utgave, uten å tilføre så mye nytt.

Det samme gjelder «Speak Low».

Og slik går no dagan! Nok en fransk en følger, «L’Hymne à l’Amour», en av Edith Piafs glansnummer på duo med gitaristen Louis Winsberg, Billie Holidays fine tekst til «Good Morning Heartache» og et par til får vi også.

Dee Dee Bridgewater er en dyktig sanger. Hun har en behagelig stemme som hun utnytter fint. Både teknisk og ikke minst følelsesmessig.

Med «Midnight Sun» har hun gjort en samleplate som garantert vil selge i bøtter og spann. For det er en plate som sikkert passer perfekt sammen med levende lys, godt drikke og en romantisk middag med favoritten.

Jan Granlie RUNE BRODAHL «Little Brother Out of the Pit» Rune Brodahl (vh), Frank Brodahl (tp), Elin K. Torkildsen (fl, pfl), Kjersti

Strøm (obo), Olav Bakke (cl), Embrikt Snerte (fag), Børge Are Halvorsen (s), Tarjei Grimsby (tb), Shannon Mowday (brs), Steffen Schorn (cl), Sverre Indris Joner (p), Jarle Storløkken (g), Per Mathisen (b), Rune Arnesen (dr, perc), Mikael Augustsson (acc, keyb), Juan Romero (perc), Daniel Bingert (b, g, dr, perc), Dominic Griffiths (vio, bra), Vojtech Novak (cel)

TRUMPET JUNGLE RECORDS TJ5/2011 Da den klassiske hornisten Rune Brodahl runda 40 for ei stund siden, fikk han ei hyggelig utfordring fra sin trompetspillende bror Frank.

De to brødrene kommer fra en svært så musikalsk familie, men karrierene til de to har tatt vidt forskjellige retninger. Frank er en kjent storbandtrompeter og leder med mange jern i ilden innen improvisert musikk. Lillebror Rune derimot, kommer fra den klassiske verden og er nå solohornist i Operaen i Oslo.

Franks utfordring gikk ut på at Rune skulle legge igjen finstasen og ta med seg hornet inn i en ganske så ny verden der hans storbandtanker og begeistring for latinske toneganger skulle fusjoneres med et stort sett klassisk repertoar.

Frank henta inn topparrangører som Erlend Gjerde, Sverre Indris Joner, Daniel Bingert og Even Kruse Skatrud til å gi låter av blant andre Sting, Fritz Kreisler, J.S. Bach, Franz Schubert, Beethoven, Gershwin, Händel og til slutt Puccinis «Nessun Dorma» ei ny innpakning.

I mine ører fungerer det bare sånn passe.

Det hersker liten tvil om at Rune Brodahl er en instrumentalist av meget høy klasse – han har sånn sett ingenting å bevise. For meg blir det ønsket om eller forsøket på å fusjonere det klassiske utgangspunktet med et mer moderne, til dels jazzikalsk tonespråk som skurrer. Mange har gjort liknende forsøk tidligere, men svært få har lykkes. Kanskje er det fordi det er så sterke og sjølstendige uttrykk som faktisk ikke egner seg i en fusjon? Ønsket fra storebror Frank om å dra lillebror Rune ut av orkestergrava er velment på alle slags vis. Flinke musikere har blitt samla for å gjøre dette til en fin opplevelse for lillebror. Det har det sikkert også blitt.

Det er bare det at for meg så fungerer ikke denne musikalske fusjonen spesielt godt. Sånn err’e bare, som Øystein Sunde ville sagt det.

Tor Hammerø THE NEW GARY BURTON QUARTET «Common Ground» MACK AVENUE RECORDS MAC1061 Når vibrafonfar Gary Burton sier at dette er blant de aller beste banda

MATS EILERTSEN «Skydive» Mats Eilertsen (b), Tore Brunborg (ss, ts), Thomas Tellevik Dahl (g), Alexi Tuomarila (p, rhod), Olavi Louhivuori (dr)

HUBROCD2507 Siden den kritikerroste «Radio Yonder» kom i 2009 har Mats Eilertsen utvidet kvartetten sin med pianist Alexi Tuomarila, kollega med kvintettens andre finne, Olavi Louhivuori i Tomasz Stanko Quintet. Og med en slik bandklang trekker Mats jazznytt Eilertsen linjene tilbake til Nordens første jazz-storhetstid, liker med Jan Garbarek, Bobo Stensson og Palle Danielsson i spissen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det er nemlig noe tidløst over komposisjonene, soundet og samspillet på «Skydive». Det beste ordet jeg finner er rett og slett lekkert. Nesten så lekkert at det svir i øynene av all stråleglansen fra de fem glødende musikerne. Nesten så lekkert at det til tider låter i overkant blankpolert og velklingende. Gitarist Thomas Dahl er for eksempel ikke den mest slående solisten her, men viser igjen frem sin utrolige sans for fargeleggende bakgrunnsvirksomhet i toppklasse.

Supervakkert.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Tore Brunborgs klokkeklare klang og suverene linjespill kan høres både med og uten whammy-effekt. Tuomarila gir de mollstemte komposisjonene et kjølig preg, men det føles som om miksmester Jan-Erik Kongshaug har vært litt for ivrig med kompressoren her, slik at pianoet dominerer lydbildet i litt for stor grad og ikke låter så dynamisk som det kunne gjort.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Trommeslager Louhivuori må også berømmes for sitt sterke nærvær og utmerket timede innfall. Og når sistemann ikke bare er en bassist som har sørget for et enormt antall «golden moments» på andres plater opp igjennom (hans innsats på Kornstad Trios «Arched Shape» fra 2001 er konservatorielektyre for enhver bassist), men som også her overbeviser som låtskriver, sier det seg selv at vi har med et nordisk jazzlag i verdensklasse å gjøre. Jeg tipper festivalsommeren bød på uttallige ekstranumre.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Svein Magnus Furu han har leda, da er det best å spisse ørene og de andre sansene også for den sakens skyld.

I 45 år har den snart 70 år unge Burton vært bandleder og han har satt sammen ensembler med blant andre gitaristene Larry Coryell og Pat Metheny, pianisten Makoto Ozone, bassisten Steve Swallow og trommeslagerne Roy Haynes og Bob Moses.

Det har ført til legendariske skiver som «Duster», «New Quartet» og «Dreams So Real». Duosamarbeidet med Chick Corea, som har eksistert i 40 år, tilhører også den moderne kammerjazzens aller mest framifrå.

Med bassisten Scott Colley, gitaristen Julian Lage – nok et stjerneskudd på 23 år som Burton spilte med for første gang da Lage var 12 år – og Pat Methenys trommeslager Antonio Sanchez, møter vi mesteren nok en gang i storslag.

Med et repertoar bestående av låter

skrevet av alle fire – en sjelden Burton-låt også – samt et par av Burtons tidligere pianist Vadim Nesselovskyi, et fantastisk og nydelig arrangement av «My Funny Valentine» og med en finale med en av de vakreste låtene jeg vet om, Keith Jarretts «In Your Quiet Place», som Burton og Jarrett gjorde sammen på tidlig 70-tall, blir dette det amerikanerne kaller et smorgasbord. Bandet klinger perfekt sammen og soundet av vibrafon og akustisk gitar sammen er som skapt for evigheten. Når så Julian Lage nok en gang forteller oss på inderligste vis at han er en gitarist allerede i verdensklasse, så sier det seg sjøl at det skal bli superspennende å følge han i åra som kommer. Den festivalen som sørger for å få både Lage og dette bandet på plakaten har sikra seg en sikker vinner.

Tor Hammerø

jazznytt [75]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:12

Side 76

ANMELDELSER

URI CAINE TRIO «Siren» WINTER &WINTER 910177-2 Den amerikanske pianisten Uri Caime har tilbrakt mye av de siste årene med å spille og komponere innenfor et klassisk idiom. Plater med Ardittikvartetten, prosjekter med diverse symfoniorkestere i hjemlandet USA, så vel som spillejobber med sin egen trio. Og det er sistnevnte det skal handle om her.

«Siren» er Caines tredje trioplate, forrige kom for syv år siden og var en liveplate tatt opp på ikoniske Village Vanguard i New York. På årets utgivelse merkes raskt at pianisten har viet den klassiske musikken mye av sin oppmerksomhet. Både innenfor harmonikk - en omfattenede bruk av impresjonistenes favoritter heltoneskalaen og den rotløse halvheltone skalaen - og den tidvis strengt moderne melodikken.

Men Caine er fortsatt jazzmusiker.

Komposisjon er på mange måter improvisasjon med angreknapp, Caine mestrer begge. En komprovisatør da kanskje?. De vanskeligste passasjer volder ingen hodebry, uten at det blir hodeløst virtuoseri av den grunn. Ei heller en i overkant intellektuell øvelse i vanskelige tonearter og komplisert rytmikk.

For selv om begge disse ingrediensene er til stede, er det med positivt fortegn, og alltid som virkemiddel fremfor mål. Målet ligger i musikken, samhandlingen, fremdriften. Og der treffer de rett og slett spikeren på hodet.

Den hardtsvingende «Interloper», abstrakte «Siren», groovende «Crossbow», clusterjazzen på «Smelly», alt bygger opp under inntrykket av en musiker med et klart definert kunstnerisk prosjekt, og som makter å hanke inn godbiter fra begge sider av jazz/klassisk – skyttergraven.

Svein Magnus Furu ACTIS DATO / ROCCO «Domestic Rehearsals» CDBABY.COM Saksofonisten og klarinettisten Carlo Actis Dato er en veteran innen italiensk og europeisk moderne jazz. Mest kjent her hjemme er han kanskje fra sine bidrag til det originale storbandet Italian Instabile Orchestra, men for de som har fulgt ekstra godt med (bl.a. her i Jazznytt) så har Dato gjort veldig mye med veldig mange både i og utenfor Italia.

Her møter vi Dato med sin barytonsaksofon og sin bassklarinett sammen med et mer ubeskrevet blad for oss her nord, den argentinske gitaristen Enzo Rocco. De to har jobba sammen som duo helt siden 1997 og [76] jazznytt

her blir vi invitert med på en «hjemme-hos» øvelse i desember i fjor.

Jazz og ironi, verdensmusikk og humor, dans og improvisasjon er alle viktige elementer i duoens unike musisering. De kjenner hverandre ut og inn etter mange års musikalsk bekjentskap og de ni låtene, som de broderlig har fordelt komponistansvaret for, tar oss med på utflukter de færreste har vært med på tidligere.

Barytonsaksofon/bassklarinett og gitar er ikke akkurat hverdagskost, men det låter akkurat så spennende og annerledes som det høres ut. Det har vært en udelt hyggelig opplevelse å få bli med hjem til Dato eller Rocco – ikke helt sikker på hvem som har åpna dørene – og festivalarrangører som er ute etter noe utenfor A4-skjemaet, som både er bra og humoristisk, kan trygt slå på tråden til herrene Carlo Actis Dato og Enzo Rocco.

Tor Hammerø CARLO DE ROSA’S CROSS-FADE «Brain Dance» CUNEINFORM RUNE 317 Selv om vi prøver så godt vi kan å holde oss oppdatert på hva som rører seg i jazzen, dukker det stadig opp nye navn, som har holdt på en stund, man som vi ikke har klart å få med oss. En av disse er bassisten Carlo De Rosa og et par av hans kumpaner på «Brain Dance». Pianisten Vijay Iyer kjenner vi fra før som en utmerket utøver, men saksofonisten Mark Shim og trommeslageren Justin Brown har, i likhet med kapellmesteren selv, klart å lure seg unna vårt falkeblikk.

Men det er det hermed slutt på. De Rosa har tidligere spilt med bl.a.

Rudresh Mahanthappa, Ingrid Jensen, Tyshawn Sorey, Brad Shepik, Ralph Alessi og Steve Slagle. Han er en hardtspillende bassist som styrer skuta med myndig hånd på denne innspillingen.

Pianisten Vijay Iyer er en av de «nye» pianistene fra USA som har fått en viss oppmerksomhet også i vår lille utpost i verden, for sitt oversiktlige og interessante spill. Saksofonisten Mark Shim spiller i god Coltrane-tradisjon, med et snev av Wayne Shorters litt korte og oppstykkede fraser. Han bygger opp soloene sine på en interessant måte, spiller energisk og ligger ikke på latsida et sekund på denne plata.

Trommeslageren Justin Brown passer perfekt sammen med De Rosa, og de to pisker pianisten og saksofonisten framover på en effektiv og god måte.

Sammen låter det tett og fint. Musikken ligger i skuffen for be-bop, og de gjør ikke revolusjonerende

ting eller tar musikkstilen til nye steder. De spiller streit, energisk bop, slik vi liker det. Noe mer skal man vel kanskje heller ikke kreve…

Jan Granlie DUKE ELLINGTON «The Treasures Shows, vol 15» STORYVILLE D.E.T.S 903 9015 Dette er opptak fra radiosendinger i perioden 1943-1945; studioopptak og opptak gjort på The Hurricane Restaurant, New York. De inngår i en serie på 24 dobbelt CDer som dekker Duke Ellingtons engasjement for The United States Treasure Department i den hensikt å selge andeler i et fond for å dekke de enorme kostnadene som krigen førte med seg. Det er derfor ikke til å unngå at det i tillegg til de vanlige annonseringene innimellom kommer diverse patriotiske oppfordringer, noe det går an å leve med siden dette er historiske opptak.

Mange mener at Duke Ellingtons orkester var på høyden rundt 1940, men denne versjonen er ikke langt unna, verken i tid eller kvalitet. Billy Strayhorn er sterkt til stede både som komponist, arrangør og pianist.

Disse innspillingene bringer antakelig ikke noe nytt om Duke Ellington og hans orkester, men å høre Ellington på jobb, er alltid interessant.

Lyden er akseptabel, i hvert fall for historisk interesserte lyttere.

Harald Opheim FIRE! WITH JIM O’ROURKE «unreleased?»

RUNE GRAMMOFON RCD2111 Det er ikke kontemplative meditasjoner man venter når man ser bråkebøtte Mats Gustafsson (nyslått vinner av Nordisk Råds Musikkpris), pumpebassist Johan Berthling og trommeknuser Andreas Werliin på plateomslaget. Når trioen Fire! flankeres av gitaristen til Sonic Youth, Wilco og en haug andre, nemlig irskamerikaneren Jim O’Rourke, er det bare å spenne setebeltene og gjøre seg klar for fart, trøkk og enorme mengder lyd.

Men på nylig utgitte «unreleased?» (hvilke tanker som skjuler seg bak den selvmotsigende tittelen kan man jo lure på), gruppas andre plate, tas gryta så vidt til kokepunktet - uten det forventede fosskokende kaos.

Platen er tatt opp live på episenteret til Tokyos musikk- og kunstscene, SuperDeLuxe i bydelen Roppongi.

Jeg antar at en viss hallelujastemning rådde da de massive bølgene av lyd rullet inn over publikum. De lange oppbyggingene som aldri ser ut til å slutte, med trommer og bass statisk messende i bunn og med stadig tiltagende gitar og barisax-fresing på toppen, er som skapt til å

fengsle ved unaturlig høye lydnivåer.

På stereoen hjemme er det derimot andre nyanser som kommer frem.

Det veldige energikjøret er der fortsatt, men nå kan man faktisk høre hva i huleste som foregår også. Slik blir dette en plate som virkelig vokser ved hver gjennomlytting, og som avslører nye lag av detaljer skjult under veggen av fuzz, repeterende riff og hylende saksofon.

Svein Magnus Furu FOYN TRIO «Joy Visible» Live Foyn Friis (v, fx), Alex Jønsson (g, v), Jens Mikkel Madsen (b, p, v)

FINITO BACALAO FBCD204 Det er alltid spennende med helt nye band med ukjente musikere som presenterer en klar stemme og et tydelig prosjekt. Selv om Live Foyn Friis, frontkvinne i Foyn Trio, og musikkstudent fra Tromsø, Århus, København og Stockholm ikke er direkte ukjent for meg da vi delte tenorsaksofonkrakken i ungdomsstorbandet til Asker Musikkskole for hundre år siden, er hennes vokale kvaliteter en gledelig overraskelse.

Gruppa debuterte i 2009 i Århus, og består foruten Foyn av Jens Mikkel Madsen, som vant solistprisen forrige gang Nordic Jazz Comets ble arrangert, og av gitarist Alex Jønsson. «Joy Visible» er en ganske gjennomprodusert plate. Og Jon Marius Aareskjolds fine produksjon dekker effektivt over der komposisjonene blir for enkle og folkehøgskoleaktige og tilfører låtene tyngde og rytmisk driv selv uten rytmeinstrumenter. Foyns stemme minner meg om halvparten av svenske Wildbirds and Peacedrums, Mariam Wallentin, om enn litt mykere i kantene. Enkelte låter, som «Bold Old Man» minner med sine vokalsamplinger om Ine Hoem og PelBo!, mens «Sailing» hinter i retning Susanne Sundfør og byr på noe man meget sjelden kommer borti, uansett sjanger: en euphoniumsolo.

Det er mye godt å hvile ørene på i den snaue timen plata varer, Foyn Trio er et band det er verdt å merke seg ved for fremtiden.

Svein Magnus Furu GIACOMO GATES «The Revolition Will Be Jazz – The Songs of Gil Scott-Heron» SAVANT SDC 2116 Ikke lenge etter at den legendariske beatpoeten Gil Scott-Heron har trukket sitt siste sukk, er vokalisten Giacomo Gates ute med en hyllest.

Slike hyllester pleier ofte å falle til stengrunn, både på grunn av utøvernes altfor store respekt for originalene, og at man neste aldri får like gode «cover-versjoner» som originalene.

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:12

Side 77

ANMELDELSER

PORTUGISISK TRERETTER PLUSS LITT NORSK/TYSK GARNITYR BRUNO CHECILLON / TIM BERNE «Old and Unwise» CLEAN FEED CF221CD MICHAEL DESSEN TRIO «Forget the pixel» CLEAN FEED CF222CD BASSDRUMBONE «The Other Parade» CLEAN FEED CF223CD MOTIF «Art Tansplant» CLEAN FEED CF225CD Axel Dörner (tp), Atle Nymo (ts, bcl), Håvard Wiik (p), Ole Morten Vågan (b), Håkon Mjåset Johansen (dr)

Forrett: Frijazz. Altsaksofonist Tim Berne er kjent som en god låtskriver, og har vunnet stor anerkjennelse som komponist for sine egne band i tillegg til sin deltagelse på bortimot 100 plater siden debuten i 1979. I tospann med den franske bassisten Bruno Chevillon, mangeårig frijazzbassist med blant andre Marc Ducret og Joey Baron, serveres 11 rytmisk avanserte, motivisk funderte og harmonisk frie improvisasjoner på «Old and Unwise».

Bernes stil er lett gjenkjennelig der han med sin skingrende, åpne klang angriper hver tone med glupsk appetitt. Chevillon går mer metodisk til verks der han følger en enkelt idé gjennom hver enkelt improvisasjon, og viser seg som en mesterlig motivisk utvikler, for eksempel på låta «Chance taken». En god frijazzplate, selv om den neppe vil utgjøre den største hiten i Clean Feeds etter hvert svært fyldige katalog.

Front- bak og sikkert også oppmann i Michael Dessen trio er trombonisten og komponisten fra California som siden 1997 har vært med å farge bandene til Yusuf Lateef, Jason Robinson og Vijay Iyer. På «Forget the Pixel» kombinerer han trekkbasunering med elektroniske effekter og laptop. Han har uttalt at han vil bruke elektronikken til å understøtte det som allerede skjer bandet, uten å la det ta over lydbildet, og det syns jeg han lykkes med. Elektronikken utgjør et sonisk alternativ, en annen kulør i Dessens fargepalett, som ikke overstyrer den øvrige musikalske aktiviteten i trioen.

Bassist Christopher Tordini og den svært aktive trommeslager Dan Weiss utgjør ryggraden i bandet, men gis utstrakte friheter og tar også muligheten til å føre musikken i nye retninger. Med fire de facto instrumenter har de tre store variasjonsmulig-

heter når det kommer til intensitet, klangfarger og instrumentering. Mulighetene bruker de til fulle, fra den tettpakkede førstelåten «fossils and flows», tilegnet BPs gigantutblåsning i Mexicogulfen, til en bass i ensom majestet på «Licensed unoperators».

Dessens komposisjoner har ofte kompleks rytmikk og innfløkte formskjemaer, men disse kontrolleres med letthet av den samkjørte gruppen.

Mer trombone i dagens dessert: Bass (Mark Helias) Drum (Gerry Hemingway) Bone (Ray Anderson) fra New York. I følge bookleten utgjør de, med sine trettifire år på baken et av verdens lengstlevende jazzband.

Med alder kommer visdom – men lekenheten har heldigvis ikke forsvunnet i årenes løp. Snarere er det stor frihet, men med ansvar vi er vitne til på «The Other Parade». Erfaringen de tre har seg i mellom gjør at de kan lene seg på hverandre, sikre på at noen er på plass for å følge opp det minste vink uten risiko for å gå på trynet.

De ni komposisjonene på plata spenner fra New Orleansinspirerte «King Louisian», via rytmisk utfordrende «Show Tuck» og bluesen «The Blue Light Down the Line» til «Rythm Generation», en frijazzlåt i fritt tempo og med harmonikk som minner om Igor Stravinskij. Stilsikkert, tøft og meget vel gjennomført.

Svein Magnus Furu Av og til skjer det merkelige ting i musikk-Norge. I fjor kom Motif ut med en CDboks på det norske selskapet Jazzland. Den har ennå ikke funnet veien til Jazznytts postboks, uvisst av hvilken grunn. Men umiddelbart etter at deres nye innspilling, «Art Transplant» var ute av platepressen, var den å finne i postboksen. Det er altså lettere å få tilsendt plater

til anmeldelse fra Portugal enn fra et lite kontor rett rundt hjørnet …

Uansett. Det gnistrende gode bandet Motif er igjen ute å svinger seg. Denne gangen med gjestetrompetist Axel Dörner som, for å si det litt flåsete, døråpner. All musikken er som vanlig skrevet av bassisten og bandlederen Ole Morten Vågan, men på mange måter synes jeg Dörner setter sitt bumerke temmelig solid på denne innspillingen.

Alle musikerne er helt framme på tærne, og leverer strålende musikk. Pianist Håvard Wiik spiller og, ikke minst komper, med ører så store som hus. Ikke et pip fra noen av de andre musikerne går han forbi, og han er der, akkurat på plass, med kommentarer og de rette «påleggene» på nanosekundet. Trommemaskinen Håkon Mjåset Johansen likedan. Jeg kan ikke annet enn å bli slått i bakken av denne energibunten. Det ser ut til at du kan sette denne trønderen til å spille med hva som helst, og han kommer opp med originale og ytterst drivende spill. Bassisten og sjefen sjøl, Ole Morten Vågan styrer skuta med stoisk ro, mens den som blir mest anonym er den dyktige saksofonisten Atle Nymo.

Musikken på plata blir muligens litt for mye styrt av Dörners krumspring, selv om det ikke er noe å utsette på hvordan han gjør det, så savner jeg litt mer av kollektivet Motif. De gangene Nymo slipper til, gjør han det med en feit og fin tone, innimellom nesten som en ung Garbarek eller Gato Barbieri.

Motif har denne gangen begått en litt annerledes plate, selv om vi altså ikke vet hvordan forrige plate hørtes ut. Den inneholder fine og kreative låter, flott spill fra alle aktører og med Vågans typiske «galskap» kombinert med Dörners utrolige mangfoldige trompetspill, og det hele er en fryd for øret, selv om vi altså, gjerne hadde hørt litt mer fra Atle Nymo.

Jan Granlie

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:13

Side 78

ANMELDELSER

FRODE GJERSTADS GJERNINGER CALLING SIGNALS 07 «From Cafe Sting» LOOSE TORQUE 020 Gjerstad, (cl, as), Eivin One Pedersen (acc), Nick Stephens (b), Louis Moholo (dr)

CALLING SIGNALS 09 «A Winter’s Tour» LOOSE TORQUE 021 Gjerstad (cl, bcl, as), Jon Corbett (tp, vtb), Nick Stephens (b), Paal Nilssen-Love (dr)

«Tipples» FMR CD299-1210 Gjerstad, (cl, bcl, as), Kevin Norton (vib, mar, perc), David Watson (el-g)

«Sugar Maple» FMR CD289-0410 Gjerstad, (cl, bcl, as), Fred Lonberg-Holm (cello, electronics), Michael Zerang (perc)

SEKSTETT «Sekstett» CONRADSOUND CNRD304-2010 Gjerstad (cl, bcl), Hild Sofie Tafjord (frh), Børre Mølstad (tu), Håvard Skaset (g), Lene Grenager (cel), Guro Skumsnes Moe (b)

Frode Gjerstads aktivitet på scenen og med plateutgivelser synes uforandret stor. Platene, som for en del skal dokumentere hans gjerninger, har det med å komme i klumper. I kvartettformatet «Calling Signals» foreligger et opptak fra Cafe Sting i Stavanger fra 2007 samt et fra en turné i England i 2009. Gjerstad spiller som i de siste år overveiende på klarinett. Således også på 2007-opptaket. En suite «Coming on the Bonkafjorden» fordeler seg over fire avsnitt fra klarinettens rolige pulsering og trommenes lifliges sitring over til falsettspill i en klangrik flow til en spenstig bass-solo av Nick Stephens, innen Gjerstad setter trykk på altsaksofonen.

«Rogaland» er et betagende lyrisk stykke i fast metrikk, hvor One Pedersen’s akkordeonspill forekommer meg mer sammenhengende enn jeg husker fra tidligere. Platen slutter med en «Trekkspill Blues» i lett leken valør. I den overalt fritt improviserte musikk er det ikke fritt for kortere dødpunkter mellom det ellers «veltalende» spill, med britiske Stephens som et fengslende midtpunkt i musikken.

I 2009 er Nilssen-Love på trommer og One P. avløst av den utmerkede trompetist Jon Corbett. Platen presenterer bare to fritt improviserte stykker på henholdsvis 45 og 17 minutter, og her veksler Gjerstad mer mellom sine instrumenter: En glimrende klarinettsolo i øvre register, en flosset altsaksofonsolo og en stimulerende dialog på bassklarinetten med Corbetts ventilbasun. Nilssen-Love på trommer virker overraskende ustødig, mens Stephens atter er den sterke uttrykkskraft i ensemblet og med bl.a. fabulerende solospill med bue. Tross de lange forløp forekommer det her god instrumentell og stemningsmessig variasjon, uten påfallende dødpunkter. Stephens noteres med heder som begge nevnte platers produsent.

Godt to måneder før sistnevnte, på to lørdager i strekk i oktober, innspilte Gjerstad i to vidt forskjellige triokonstellasjoner. Først «Tipples» med gitaristen David Watson (fra nyzealandsk og amerikansk musikkarena) samt den amerikanske slagtøymester Kevin Norton. Musikken forekommer meg svært splintret. Innenfor flere av de fem spor er forløpet klippet opp i adskilte karakterforskjellige deler med lydstopp imellom. Det spilles mye atonalt, især fra Watson, og når det er tonalt er det ganske korttonet, hvilket også Gjerstad dras med på. Vår hjemlige Kjetil Gutvik spiller noe i samme domene som Watson, men mindre abrupt og mer ensembleorientert, og Watsons pågående uberegnelighet blir en sperre for min evne til åpen lytting i dette grenselandet mellom fri tonal improvisasjon og støymusikk, som selvsagt er musikernes bevisste posisjon. Derfor gjør det

[78] jazznytt

godt, når Norton ikke banker trommer, men for eksempel på marimbaen lykkes i å invitere mitt øre. Slik blir den korte, men kollektivt sammenhengende «Dapple» med bassklarinett og skikkelige gitar-akkorder samt «Flabbel» med klarinett-marimba-dialog og gitar-obligater de mest spiselige (og kanskje konservative) for denne ubekvemme turist i støylandskapet.

Derimot er trioen på «Sugar Maple» en ren ørenfryd av fri tonal impro. Amerikanske Zerang er en sensitiv trommespiller, og landsmannen Lonberg-Holm blir med sitt kreative og suggererende cellospill et musikkens senter, hvorom de to andre smyger seg med nysgjerrige sonderinger. De tre instrumentstemmer står differensierte og samspilte på samme tid, og Gjerstad får ro til både motivisk klarinettspill og fabulerende altsaksofonspill. Musikken er velgjørende akustisk, klangrik og nyansert, og kan i blant gi minnelser om vår hjemlige Lemur.

Akkurat fra gruppen Lemur stilte hornisten Hild Sofie Tafjord og cellisten Lene Grenager sammen med tre fra den så å si yngste generasjon av norske fri-impro-musikere - Håvard Skaset med diverse gitar-effekter, Børre Mølstad med den livfulle tuba samt det lydmangfoldige bassfenomenet Guro Skumsnes Moe - til kollektiv akustisk impro-treff med nestor Gjerstad på Henie Onstad Kunstsenter midt på

sommeren 2009, og ut av det hele kommer innspillingen «Sextett». I de relativt langsomt flytende forløp lykkes det å integrere de mer lydbaserte elementer (fra hovedsakelig de tre strengeinstrumenter) med de tonale (fra især de tre blåserne) på en måte, som lett fanger lytteren i stemninger og evt. bilder. Hos undertegnede blir «6.2» til ’stille, konsentrert navigasjon i et nattmørkt hav frem til boblende morgenlys og ny vitalitet’. I siste spor, «6.5», legges en dyp bunn med tuba og bass hvorover gitar, cello og klarinett kontrastlig går i falsett, omkranset av Tafjords myke horngirlander, og i dette feltet springer da korte tonale utsagn, som gradvis dreneres inn i Skasets sindrige gitaraggregat. Og roen senker seg – etter en varm, vegeterende sesjon med frodige Frode og en sterk ung norsk impro-generasjon. I oversikt står, for undertegnede, «Sekstett» sammen med trioplaten «Sugar Stable» som ypperlige. Og generelt er det verd å notere hvor sterkt samlende instrumentene bass og cello står i musikken. Iallfall når de spilles av kapasiteter som Stephens, Skumsnes Moe, Grenager og Lonberg-Holm. Frode Gjerstad bør prises for sin utrettelige gjerning med fortsatt å oppsøke og utforske nye lydkonstellasjoner – og derfra stikke oss en stakk plater i ny og ne.

Bjarne Søltoft

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:13

Side 79

ANMELDELSER

Med seg på denne hyllesten har Gates fått med seg pianisten John Di Martino, gitaristen Tony Lombardozzi. Bassisten Lonnie Plaxico, trommeslageren Vincent Ector og barytonsaksofonisten Claire Daly (på et par spor).

Jeg må ærlig innrømme at jeg var noe skeptisk da jeg satte på denne plata første gang. Men etter kun kort tid var all skepsis blåst bort. Giacomo Gates er en sanger i den bedre delen av jazzvokalskalaen.

Han har mye til felles med Bob Dorough, og han fremfører Gil ScottHerons svært politiske tekster, som er like aktuelle i dag som da de ble skrevet, på en svært overbevisende måte. Jeg føler at det er mer jazz i disse framføringene, enn i originalene, og skal man være pirkete, kan man gjærne savne Scott-Horons hitlåt «The Revolution Will Not Be Televised», men det får så være.

Gates er ikke like revolusjonær og «sint» i utrykket som originalen, men allikevel har han et bra trøkk.

Best synes jeg han er i de låtene som har mest jazz i seg. Låta «Lady Day and John Coltrane» er strålende. Likeledes «Winter in America» og «Gun».

Bandet gjør en strålende jobb både som solister og i komperollen, og gjesten Claire Daly har en fin og rå barytontone.

Dette er rett og slett blitt en fin hyllest til en av de beste jazz-, soul- og rockepoetene det amerikanske kontinent har fostret.

Jan Granlie SIR ROLAND HANNA «Solo Piano» STORYVILLE RECORDS 103 8424 Duke, Count, Earl og King var hedersnavn på pianister som fikk plass på jazzens stjernehimmel. Sir Roland Hanna (1932-2002) fikk Sirtittelen av Liberias president og hadde fortjent en plass der oppe han også, men slik blei det ikke.

Hanna tilhører en meget eksklusiv krets av pianister med røtter i Detroit. Hans mer eller mindre samtidige var Tommy Flanagan, Barry Harris og Hank Jones og alle viste kvaliteter som sørga for at de i større eller mindre grad vil bli huska lenge etter at de lukka pianolokket for godt. Av en eller annen ganske så uforklarlig grunn er Hanna, sammen med Harris (den eneste av de fire som fortsatt er blant oss), den minst påakta og denne dobbelt-CDen med innspillinger gjort mellom 1973 og 1979 forteller oss at det er blodig urettferdig.

Etter at Hanna kom til New York for studier blei det raskt jobber med så forskjelligartede bandledere som Benny Goodman og Charles Mingus. Det forteller en hel del om

allsidigheten til Hanna som hadde sin bakgrunn både i klassisk musikk, Art Tatum og Duke Ellington. Storbandelskere kjenner nok Hanna aller best fra pianokrakken til Thad Jones/Mel Lewis Orchestra mellom 1967 og 1974, men Hanna foretrakk nok enten triosammenheng eller å være helt aleine.

Tidligere har vi møtt han med kun Ellington-tolkninger i «Duke Ellington Piano Solos». Her er det en blanding av kjente standardlåter, men aller mest hans egne komposisjoner. Vi får møte en virtuos musikant med hele jazztradisjonen inne fra ragtime og framover, og hans klassiske oppvekst skinner også tydelig gjennom ved flere anledninger.

Vi får tolkninger fra godt og vel ett minutt til vel 10 minutter – Hanna spiller så mye og så lenge han har noe på hjertet, er det tomt så avslutter han!

Sir Roland Hanna er en pianist og musikant som i stor grad er glemt av jazzpublikum anno 2011. Det er både synd og trist og her får vi vel to timer med strålende og original pianomusikk som beviser det.

Tor Hammerø DIETER ILG «Otello live at Scloss Elmau» ACT 9522-2 Den tyske bassisten Dieter Ilg fikk for ikke altfor lenge siden muligheten til å bruke noen dager i det vakre, og akustisk perfekte Schloss Elmau til å gjøre sin versjon av Giuseppe Verdi’s opera «Otello». I 2010 ga han ut en annen versjon av denne operaen på sin egen labell Fulfat, noe som trigget folkene i ACT såpass mye, at man gjerne ville ha det ut på dette selskapet også, gjerne i en litt annen versjon. Derfor bar det opp i alpene og sammen med pianisten Rainer Böhm og trommeslageren Patrice Heral for noen flotte dager med musikk, spa og gode stunder på slottet, noe som kan merkes på den avslappede stemningen som hviler over innspillingen.

Selv om platen styres av bassisten Ilg, blir det naturlig nok pianist Böhm som blir den viktigste solisten og melodiføreren i prosjektet, noe han tar godt vare på. Musikken låter personlig og mektig, selv om vi ikke kan unngå å høre Keith Jarretts ånd lure i bakgrunnen.

Verdis «Otello» er et av operaverdenens store kjærlighetsdramaer, som selvsagt aldri kunne ende godt.

Men går man ut fra den musikken vi får servert fra de tre herrene i slottssalongen, kan vi nesten ikke skjønne at dette vil skjære seg. For det er smekker og ytterst vakker musikk vi får servert. Ilgs tone i bassen er aldeles nydelig, Böhms piano er finstemt og nydelig og siden den franske

trommeslageren Patrice Heral er en av disse utøverne som du nesten kan sette inn i hvilken som helst sammenheng og det låter fortreffelig hver gang, så har det meste ligget til rette for en suksess.

For den som har sans for strålende pianotrioer som beskjeftiger seg med melodiøse klanger og melodier, er dette et must. Selv om de «tar løs» innimellom (bl.a. med litt beat boxing fra franskmannen), så er det bare med på å gjøre innspillingen variert og flott. Hva salige Verdi ville ha sagt om dette, er jeg ikke helt sikker på, men… Og når nest siste låta, den aldeles nydelige «Ave Maria» går over i «Otello», så er en times tid med ustyrtelig vakker musikk i ferd med å rundes av. Det merkes i hele kroppen. Det er ingen vits i å gjøre noe mer i dag. Vi tar kvelden med Böhms vakre pianospill i bakhodet, Dieter Ilg i mellomhjernen og Patrice Heral i pannebrasken. Vakkert!

Jan Granlie JAZZ & FLY FISHING «Slow Walking Water» Håvard Stubø (g), Joona Toivanen (p), Tapani Toivanen (b), Fredrik Hamrå (dr)

BOLAGE BLGCD015 Håvard Stubø har virkelig tatt over stafettpinnen som Nordlands største jazzmusiker de siste årene. Enda det ikke er mer enn 7 år siden han var utstudert ved jazzlinja i Trondheim, har han med en lang rekke plater, også på eget plateselskap, etablert seg som en stor jazztolker (plata Wes!), og ikke minst skapende kraft (Jupiter, Håvard Stubø Quartet med Knut Risnes) på jazzscenen.

Og fiskedilla har han hatt hele tiden.

Jeg kjenner mange musikere som ikke kobler skikkelig av før de står i ene enden av en fiskestang. Stubø tar det enda et hakk lenger ved å kalle opp bandet han og pianist Joona Toivanen stiftet en fuktig natt i Helsinki i 2008. Og for de som nå tror dette bare er et band, er det altså helt feil. De fire har dedikert et år av sine liv til fluefiskingsturné, med TV-team på slep. Noe som etter sigende skal bli dokumentarfilm om jazz og fluefiske. Multimedia med andre ord!

På plata (som er det jeg skal omtale her) «Slow Walking Water» kjennes umiddelbart en trang til rytmiske hode- og fotbevegelser i det den silkemyke trommelyden i Fredrik Hamrås kjøkkenavdeling og Tapani Toivanens dumpe basslyd omslutter lytteren. Den passe sløye westcoaststilen bandet lunter avgårde i lukter av klassisk Blue Note, rhodesjazzrocken på «All Lights On» og «Attrapp» sender tankene til John McLaughlin eller Joe Zawinul.

Men mest av alt er dette en strålende svingende jazzplate, fra topp (sterke soloer og lytteverdige låter) til tå (et perpetuum mobile i rytmeseksjonen).

Det er bare å finne frem stang, flue og vadere når platen toner ut med melankolske «Last Station».

Svein Magnus Furu BILLY JENKINS «Jazz Gives Me the Blues» VOTP VOCD 116 Så vidt jeg husker har jeg tidligere skrevet at det eneste som er kjedeligere enn kjedelig bebop er kjedelig blues. Her får man begge deler, pent dandert i one take-opptak fra et studio i London.

Det er i og for seg ikke noe galt med å spille verken blues eller bebop i cocktail lounge-format. Det kan være hyggelig nok, om du står der og bedriver small talk med et stettglass i din hånd. Men på plate blir det ikke bare gæernt, det blir helt forferdelig.

«Jazz Gives Me the blues» ville vært det perfekte soundtracket til utdelinga av «Molderosen», framført fra langt bak i bakgrunnen.

Disse musikerne er ikke direkte dårlige; de veit hvordan de tar seg fra E-dur til A og H, men utførelsen er fra middelmådig til svak. Til og med det vokale står langt tilbake å ønske.

Billy Jenkins synger tilgjort; like tøft som når Halvdan Sivertsen gjør forsøk på å låte som en rockevokalist – musikken tar vi med! yeah yeah!

Versjonen av «God Bless the Child» burde det rett og slett vært nedlagt forbud mot.

Arild Rønsen NICOLE JO «Go On» JAZZHAUS RECORDS JHR 039 Nicole Johänntgen kommer fra Tyskland og spiller sopransaksofon.

For undertegnede var hun et totalt ukjent navn, helt til hun dukket opp på årets «Jazzahead»-messe i Bremen. Etter hvert er det kommet noen jazzmusikere fra Europa som er grenseløst flinke til å selge seg selv, og Nicole Jo er absolutt en av disse.

Hun henvender seg til deg som om dere har vært venner i mange år, og ut av det kommer at du har enda en CD som er med på å gjøre overvekten enda større og flyselskapene enda rikere.

Men har hun så noe å bidra med, utenom et hyggelig smil og en egen evne til å overbevise velbygde, eldre herrer om at hennes plate er årets beste utgivelse?

Joda, Nicole Jo har ett og annet å melde. Ikke minst bygger hennes trio (Stefan Johänntgen – keys, Christian Konrad – bass og Elmar Federkeil – trommer) strålende opp jazznytt [79]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:13

Side 80

ANMELDELSER

LORD KELVIN «Radio Has No Future» Eirik Hegdal (s, cl), Erik Johannessen (tb), Gard Nilssen (dr, vib)

GIGAFON GIGA002 William Thomson, Lord Kelvin (26. juni 1824 – 17. desember 1907) var en matematisk fysiker som utførte en rekke viktige arbeider i forhold til termodynamikken.

Han ble adlet av dronning Victoria i 1892 til baron Kelvin (Lord Kelvin) for sin innsats for å legge en transatlantisk telegraflinje. Navnet Kelvin kommer fra elven av samme navn som renner gjennom universitetsområdene i Glasgow. Han ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet under feiringen av 100-årsjubileet for Nils Henrik Abels fødsel i 1902.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Trioen som er oppkalt etter den matematiske fysikeren har med «Radio Has No Future» begått sitt andre album, og jeg må si at en bedre andrerunde skal man lete lenge etter. Med tre av våre desidert mest interessante musikere på hvert sitt instrument, og med energien på kokepunktet gjennom alle de 16 sporene, har man med dette begått en av årets flotteste jazzinnspillinger.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Eirik Hegdals saksofoner og klarinett er innstendig om hennes sopranspill. All musikken er laget av Stefan Johänntgen, som formodentlig er Nicoles bror, og befinner seg i det «sangbare» leiet. Nicole spiller strålende sopran gjennom hele plata. Hun har en myk tone i hornet, men er i stand til å «fleske til» skikkelig der det er behov for det. Hun har mange kreative innspill og gjør en overraskende bra innsats.

Aggressiv i ene øyeblikket og myk som silke i neste.

Plata inneholder fine komposisjoner som utfordrer solisten til å måtte strekke seg langt, noe hun mestrer på en fin måte. Det eneste negative å innvende, er at det av og til låter litt for 80-tall, særlig p.g.a. av en litt for utstrakt synthbruk – og en type synth vi har hørt litt for ofte i dårlige sammenhenger. Men Nicole Johänntgen er et navn å merke seg!

Jan Granlie JAN JOHANSSON «In Hamburg» ACT 9510-2 I løpet av tiden etter den svenske pianisten Jan Johanssons død den 9. november 1968, har det kommet mange nyutgivelser av hans mange strålende plater. «Jazz på Svenska» og «Jazz på Rysska» er vel de som har fått mest oppmerksomhet.

Nå har det tyske plateselskapet ACT gravd fram noen opptak med «mäster» Johansson fra Tyskland. Hans «medsammensvorne», bassisten Georg Riedel er med gjennom hele plata, hvor vi ellers møter NDRStudioband, NDR Workshop (med abonner på www.jazznytt.no

[80] jazznytt

jazznytt liker

på plass gjennom hele plata. Johannessens trombone skinner både bak og foran, og Gard Nilssens energiske trommespill er med på å løfte de andre musikerne, og må på denne platen være helt i den ypperste verdensklasse.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mange av låtene har titler som kan assosieres med salige Lord Kelvins arbeid. «The Transatlantic Cable», «Automatic Curb Sender», «Radio…», «The Mirror Galvanometer», «Fourier Ia A Methematical Poem» osv. Men du trenger ikke

bl.a. Bengt Arne Wallin, Bosse Broberg, Eje Thelin, Arne Domnerus, Bjarne Nerem, Rune Gustafsson og Egil «Bop» Johansen), pluss bonussporet «Här kommer Pippi Långstrump» gjort som en hyllest til Johansson av hans medmusikanter Arne Domnerus, Rune Gustafsson og Georg Riedel.

Det starter med «hitlåta» «Visa från Utanmyra» i en helt ok versjon.

Deretter følger den flotte «Nature Boy» med NDR-Studiobandet, før den kjente «Emigrantvisa» overtar.

Platen er, selvfølgelig, usigelig vakker. Johanssons pianospill og arrangementer er ibanebrytende, og arrangementet på «Nature Boy» er nesten så den kunne ha vært gjort av Gil Evans.

På noen av sporene er lyden ikke helt «up to date», men det er noe vi ikke bryr oss stort om. Innspillingene er gjort i perioden 1964 til 1968, mens bonussporet er fra 1973.

«In Hamburg» er blitt et vakkert dokument over en stor kunstners mer «kommersielle» arbeid. Og den svenske folkemusikken gjort i Jan Johanssons spesielle jazzdrakt holder herfra til evigheten. Vakkert!

Jan Granlie SEAN JONES «No Need For Words» MACKAVENUE MAC 1057 Sean Jones er en av disse unge, kraftfulle amerikanske trompeterne som har kommet på banen de senere årene. Han er ung (født i 1978) og har i løpet av sitt relativt korte liv bl.a. dratt hjem en Grammy-pris, han spiller i Lincoln Center Orchestra og har de senere årene hatt viktige og store spillejobber på de

være veldig oppdatert på de Kelvinske studier for å få mye ut av denne musikken. Den er tøff, hektisk, drivende og flott fra start til mål. En solid innertier for Hegdal, Johannessen og Nilssen. xxxxxxxxxxxxx Og så er det viktig å ikke glemme Rune Nergaards strålende og særdeles originale coverkunst som er å finne på alle Gigafon-innspillingene. Bare det er verdt prisen.

Jan Granlie

største festivalene «over there».

Hans trompetspill er godt forankret i den tradisjonelle bop-skolen, med hørbare referanser til bl.a. Freddie Hubbard og andre «kraft-trompetere».

Med seg på «No Needs For Words» har han altsaksofonisten Brian Hogans, pianisten Orrin Evans, trommeslageren Obed Calvaire og bassisten Luques Curtis, pluss gjestene Khalil Kwama Bell (perc), Corey Henry (org) og Matt Stevens (g) på noen spor. Alle låtene, med unntak av en, er skrevet av kapellmesteren selv, og de befinner seg alle innenfor den solide bop-tradisjonen.

Men det er ikke noe galt i det.

Flommen av utrolig dyktige musikere som behersker denne stilarten, er nesten skremmende stor i USA. De spiller teknisk skikkelig, de har et utsøkt trøkk i spillet og de skriver fine låter. Men det er fristende å sitere den italienske trompeteren Enrico Rava, som etter å ha hørt en trompetstudent vri ut av seg alle tekniske finesser han kunne, spurte om han hadde spilt inn noe av dette på bånd og hørt på det. Studenten svarer at det hadde han, og at Rava godt kunne få et eksemplar eller to.

Hvorpå Rava sier; ja, men da har du jo gjort dette, og da er det vel kanskje på tide at du begynner å spille jazz. Med det mente nok Rava å si at dette var jo bra, men at det ikke fantes fnugg av sjel og følelser i musikken?

Det samme kan man til dels si om denne innspillingen. Røddig spelt, men litt lite sjel, etter min smak.

Jan Granlie

KOPTOR «Fire Sink» FRESH SOUND NEW TALENT RECORDS 384 Kvartetten KOPTOR utga sin første CD med New York-basert besetning i 2008. Men i 2007 slo gruppens kanadiske leder, Kevin Brow, seg ned i Danmark og har reorganisert kvartetten med danske musikere for denne CD. All musikken er av Brow, som skriver detaljerte partiturer, fylt med intervallmarkante temaer, suggererende nåtidig melodikk, unisone instrumentparringer, kontrapunktiske krysninger, oppfinnsomme ostinater, sporadisk lyse dur-harmonier, vegeterende ro satt opp mot intense kraftutladninger, rytmiske inverteringer, overrumplende breaks og abrupte avslutninger. Hvordan musikken skal være, slår han uavviselig fast med sin skarpe trommekraft og egensindige overbevisning. På den ene side er Brows periode i det hippe New York-miljøet i 2006 neppe gått upåvirket hen, men samtidig har læretimer hos den aktuelle, spennende komponist (og likeledes trommeslager) John Hollenbeck utvilsomt vært en fruktbar kilde.

Hans bastant metriske trommespill kan oppleves stilistisk tilbakeskuende, men er også et viktig element i Brows kontrast-filosofi og helt i tråd med de stramt noterte forløp. Og hele veien bæres og fastholdes denne posisjon av Jeppe Skovbakkes gjennompålitelige elbass. Saksofonisten Lotte Anker bidrar, i en etterhånden sjelden rolle på fast harmonisk og rytmisk grunn, med et svimlende solistisk vidd og tegner for så vidt paradokset: «en

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:13

Side 81

ANMELDELSER

fugl, som er fri, selv om den er i bur».

Musikken fungerer overbevisende på sine premisser. Den fenger og forbløffer, river og ryster, skjemter og smeller. Hele strekket fra det innledende bakvendte rock-mønster til den avsluttende modale jazzrytmiske flow fører gjennom et mangfold av uttrykk. I «Riverspeaks» svever sopransaksofonen langsomt inn mot et «orkestrert» tema, som trommene banker videre til en opprivende infernalsk kulminasjon. I den nærmest programmatiske «Intellectual Sex» føres vi fra mild tonal retorikk til vuggende figurer, mens trommene ulmer frem mot en støtvis rytmikk, inntil et jagende unisont tema accelererer og slutter med en skuddserie av trommeslag – værs’go’: en noe alternativ akt enn salig Roland Kirks «ukompliserte» flute in coitus i 1961: «You Did It, You Did It».

I tittelnummerets skjeve klavertema bygges det opp til Ankers formsterke tour de force av en sopransolo, som en Wayne Shorter ville ønsket var hans. På klaveret utfyller Jacob Anderskov med sin allsidige kapasitet mange roller i ensemblet, og overordnet sett sammenknytter han de tilsynelatende motsetningsvise aspekter i musikken med alt fra akkordutfoldninger til enkeltlinjet melodikk.

Man blir addicted til musikkens utfordrende kontraster, paradokser, underfundigheter – til mystikken og de kryptiske titler – eller kort sagt: til livskraften i musikken.

Kevin Brow har samlet kjente elementer i jazzen og satt dem sammen til et annerledes uttrykk i et nåtidig jazzspråk. Og den tanke faller meg inn at det finnes enda mange upleide planter til foredling i jazzens spraglete hage.

Bjarne Søltoft LAUBROCK/NOBLE/RAINEY «The Madness Of Crowds» INTAKT CD 189 Når det dukker opp plater med saksofonisten Ingrid Laubrock, blir disse umiddelbart lagt til side, slik at anmeldere som Bjarne Søltoft og hans like ikke får gribbet fatt i dem.

Plater med Laubrock er og blir redaktørens domene. Dermed basta!

Den tyskfødte saksofonisten har etter siste møte flyttet fra London til New York, hvor hun sammen med «gemalen», trommeslageren Tom Rainey har invitert over den britiske pianisten og mangeårige samarbeidspartneren Liam Noble til platetreff i Brooklyn. Og herfra kommer ni komposisjoner gjort av de tre i fellesskap.

Og det er et kollektiv vi her får møte. Ingris Laubrock har en litt

melankolsk tone i saksofonen, som har utviklet seg og endret seg mye siden hennes første plateinnspillinger. Kanskje kunne man ha ønsket seg litt mer originalitet i tonen, men den melankolske stemningen hun skaper passer perfekt inn i helheten.

Liam Noble spiller tilbakelent og oversiktlig, og han er en mester i å legge akkurat de rette tonene der de skal være – ikke for mye, ikke for lite. Og med Tom Raineys varierte og kreative bruk av trommene fungerer dette nærmest perfekt som en helhet. Det hele blir temmelig meditativt, men hele tiden vakkert og moderne. Andrelåta «You Never Know What’s in the Next Room» er en perle av neddempet skjønnhet.

Nok en vakker plate fra Intakt Records.

Jan Granlie

velse. I fingrene til Daniel Levin ligger et ekko av erfaringer fra den vide verdens musikk: japansk koto, slavisk sekkepipe, euro-klassikk og jazz. De utgjør en naturlig del av landskapet, men dertil kommer Levins utforskning av instrumentets lydlige og episke muligheter – flertonighet, dialogiske kontraster, mikrotonalitet, overtonesøyler, vibrerende bue, svir, knirk og knaking etc. - samt det altavgjørende: hans evne til å forene alt dette med en åpen sansning i spillet.

Og under reisen gjennom nervøs søking, dyp ro, dramatikk, splittethet, humor og lekenhet i melodikk, har man neppe glemt å fryde seg over celloens egen lyd og psyke, som synes å stå står i lykkelig symbiose med Levin.

Bjarne Søltoft

DANIEL LEVIN «Inner Landscape» CLEAN FEED 224CD Amerikanske Daniel Levin (f. 1974) er formentlig samtidsjazzens førende cellist og er en sterkt etterspurt medspiller hos bl.a. Tim Berne, Anthony Braxton og Ken Vandermark.

De senere år har han utfoldet seg på jazzmerket Clean Feed med egen kvartett (anm. «Organic Modernism» på disse sider) samt en trioinnspilling med Ingebrigt Haker Flaten på bass.

Nå skulle det være solotur med lutter fri improvisasjon. Til min lettere bekymring: en hel CD uten noen form for forlegg av melodisk eller harmonisk eller annen art kunne lett bli en enerverende ørkenvandring.

Men Levins egne noter til CDen er dog tilforlatelige. Han motiverer seg i nærheten av klassiske betraktninger angående improvisasjon. Overordnet tenker han seg å oppsøke/utforske sitt eget indre liv eller «indre landskap», og CDens seks landskaper blir således en slags mentale bilder av Levin, som i beste fall vil fange vår interesse. Soloene skal bygge på øyeblikket og dog bli endegyldige; de skal kunne frembære en skjønnhet og en sannhet. I alle seks tilfeller starter han med en spontant besluttet, men presis frase/figur/strofe.

Veien videre må finne seg selv innen målet kjennes. En risikabel ferd, der digresjoner kan overta føringen videre (eventuelt «med rette»), eller fotfestet/konsentrasjonen kan mistes. Levin har tatt sjansen og evt. kassert visse opptak, men tilbake står imidlertid en samling spennende reiser i cellistens og celloens felles verden. Hvis man i lyttingen kan «besvare» den konsentrasjon og det nærvær, som Levin mestrer i sitt spill, er det verken slitsomt eller kjedelig, men en mangfoldig opple-

LUNDIN-DANEMO KVINTETT «Nat» KOPACETIC 035 Det begynner erke-amerikansk med en velskrevet Lundin-låt (om enn med svensk tittel) «Ut på bryggan»: Sådan litt oppdatert Benny Golsonmelodikk med gode ettertenksomme soli på tenorsaksofon og klaver.

Danske Fredrik Lundin ser seg da også som utsprunget av den amerikanske jazztradisjon. Den svenske co-leder Peter Danemo skriver også temaer, som generelt er i denne senbop-stil, men med en spennende underfundighet i forhold til underliggende harmonikk. Et karakteristisk eksempel herpå er «Whistle Stop Café», som ligger tett på harmoniene til Wayne Shorters «Footprints», men er godt kamuflert i et fint «understated» vekselspill mellom Lundins tenorsaksofon og unge Jonas Östholms klaver. Men vekslende med Danemos stykker blir Lundins bidrag hen igjennom platen mer og mer «svenske». Ikke fordi han er i selskap med fire svensker, men snarere fordi det (foruten meget annet) bor en liten hemmelig svensk Fredrik i ham – i form av hans lyrisk-melankolske melodier og tilsvarende improvisasjoner.

Og nettopp dette gjennomsyrer det sammenfattede inntrykk av platen.

Det melodiske og lyrisk fortellende er gjennomgående trekk og utføres med nærhet og klarhet i spillet hos alle. Östholm er på klaveret selektiv og distinkt med en betagende musikalsk balanse. Christian Spering er svært aktiv i lydbildet med sitt dynamiske og veltalende basspill. Danemo avpasser helt ut i detaljen sitt trommespill med stor logikk. Lundin på tenorsaksofonen er den store forteller med en, for anledningen, mer myk tone, som dog ikke hindrer den monumentale kraft og smerte i å komme ut på rette sted. Endelig

gjenhøres en av svensk jazz’ nestorer, Jan Allan, på trompet i klart lyrisk vevende og velbalansert spill.

Ensemblespillet er preget av utsøkt smak for å la det aktuelle tema dukke gradvis frem av forutgående improvisasjoner, og ikke mange temaer spilles uten en tilhørende annenstemme. Begge deler gjelder for eksempel Lundins «Flygtningen», som i harmoniene for øvrig ikke avviker mye fra «All the Things You Are». Duo-improvisasjoner (etter beste Lee Konitz-resept) for trompet-tenorsaksofon inngår også flere steder, som bl.a. i den smukke, kjært gjenkjente «From the Book of Love» fra Trine-Lise Værings allerede klassiske debutplate «When I Close My Eyes» (1995). Og fullt «svensk» blir det altså til sist med folketonestemning i «Song» med Allans hudløse trompetsolo, samt i «Krystal», hvor Östholm diverterer hengivent i et klaverspill henover ensemblet - som et mildt ettermæle til den edle tradisjon fra Jan Johansson og Bobo Stenson. Heia Sverige!

Og heia for en fullbåren CD med en musisering uti klassisk jazz, som langt ifra er uttømt for muligheter, når det spilles med intelligens, følsomhet og musikalitet.

Bjarne Søltoft ALEX MACHACEK feat. MARCO MINNEMANN «24 Tales» ABSTRACT LOGIX ABLX 024 Østerrike er heldigvis mer enn bare jodling, lærbukser og hjemlandet til en liten fyr med merkelig bart som satte Europa på hodet for rundt 70 år siden. Fusiongitaristen med aner fra Tsjekkia slo igjennom med et brak som 27-åring med debuten «Featuring Ourselves» for 12 år siden. «24 Tales» er hans syvende album, og denne gang i nært tospann med trommeslager Marco Minnemann. Det er sistnevnte som strengt tatt er utgangspunktet. Han spilte nemlig inn en 51 minutter (!) lang improvisert trommesolo som Machacek har delt opp i 24 deler ettersom improvisasjonen til Minnemann endrer seg både i rytme og intensitet. Jazzgitaristen John McLaughlin har sagt at Machaceks musikk starter der andres slutter, og «24 Tales» er en eneste lang oppvisning i kreativ komposisjon og briljant strengelek. Machacek spiller nemlig ikke bare gitar, men alt annet enn trommer på plata. Musikalsk er det svært variert, fra den rolige «Sit back and chillax» med akustisk slidegitar og fretless bass til «Eau de Conion» som har noen riff i skjæringspunktet mellom heavy metal og progrock. Selv liker jeg best de melodiøse partiene bedre enn der Machacek prøver å få inn mest jazznytt [81]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:13

Side 82

ANMELDELSER

MONSTERS AND PUPPETS «Monsters and Puppets» Maria Kannegaard (rhodes, elec), Thomas Strønen (dr, elec) GIGAFON GIGA003 mester, men den fantastiske musikken er så langt Gjennom band som Maria Kanblitt alt for få lyttere til del. negaard trio og Live Maria Band Jeg tror nok ikke «Monsters and Puppets» komhar Kannegaard og Strønen spilt mer til å bringe Maria Kannegaard ut til de store sammen siden 1997. Kannemassene. Til det er den hel-improviserte plata for gaard har blitt trukket frem som mørk og utilgjengelig for slappe jazzlyttere (som en av verdens beste pianister (på den noe ukritiske det dessverre finnes en del av). Til de skarpere verdensveven), og selv om det kanskje er å ta i litt kniver i jazz-Norges skuffer har jeg imidlertid er det ingen tvil om at hennes humoristisk kandette å si: Kjenn deres besøkelsestid! tete stil, melodiske inNovativitet og tilbakelente «Monsters and Puppets» er et soleklart brudd i verdenssyn har gitt meg en rekke fantastiske lytStrønen og Kannegaards produksjon til nå, selv teropplevelser. om en sammenligning med Stønen og Ståle StorSærlig den nevnte trioen (med platene «Quiet løkkens Humcrush er nærliggende. De førti miJoy» og «Camel Walk» i spissen) og kvartetten nuttene preges av prosesserte trommer og Maryland med Håkon Kornstad, Ole Morten elpiano, skrudd til med mengder av effekter som Vågan og Håkon Mjåset Johansen står som høytilslører lydenes egentlige opphav. Det er mørkt, depunkter i selskapet Jazzlands katalog, så vel som sterkt og låter rykende ferskt som en kopp nytapi norsk jazz sin nyere historie. Det triste er at pet espresso. Selv med et gjennomimprovisert uthennes beskjedenhet skaper en slags boble rundt gangspunkt aner vi, som med dyktige henne og pianoet. Inne i den er hun en virkelig mulig lyd og toner på kortest mulig tid. Det hender nemlig plata bikker over fra å kreve sin lytter, til bare å bli slitsom. Heldigvis skjer ikke det for ofte.

Roy Ervin Solstad MOE «It Pictures» Guro Skumsnes Moe (b, v), Håvard Skaset (g), Sveinar Hoff (dr), Okkyung Lee (c), Lasse Marhaug (acc. noice), Kjetil Møster (s), Kim-Erik Pedersen (s)

CONRADSOUND CNRD306 Bassisten Guro Skumsnes Moe har i flere år beveget seg i grenselandet mellom jazz og rock. Og da snakker vi heftige versjoner fra begge sjangerne. Hun er en typisk friimprovisatør, som de senere årene har markert seg sterkt innenfor disse miljøene.

«It Pictures» er en form for jazzpostpunk som bør spilles høyt og med vidåpne ører. Hennes faste trio har her fått god hjelp av noen av våre friskeste innenfor den «frilynte» jazzen, i tillegg til Okkyung Lee, som jeg ikke vet noe særlig om, bortsett fra det jeg faktisk har funnet på Facebook, hvor det står at hun har studert ved New England Conservatory, bor i New York, og kommer fra Daejeon i Sør Korea.

Musikken er pågående, Guro både synger og spiller fint, og det hele er musikk jeg mer enn gjerne kunne

Neste Jazznytt er på gaten i begynnelsen av desember.

Det perfekte alternativ til juleheftene! abonnér på

www.jazznytt.no [82] jazznytt

tenke meg å høre en sen kveld på en mørk og litt sliten klubb.

Guro lager helt ok tekster, og musikken syder av tidlig 80-talls postpunk. Bandet spiller med stor overbevisning, og det meste er dystert og mørkt. I tillegg bidrar gjestene med innspill som gjør hver låt forskjellig og interessant. Åpne ørene, spill plata høyt, plag dine naboer med den, og bruk den til å utfordre dine omgivelser med noe som til daglig ikke strømmer ut av stereoanlegget ditt!

Jan Granlie MOHA «Meinigslaust Oppgulp» Anders Hana (g, elec), Morten Olsen (dr, elec)

RUNE GRAMMOFON RACD106 Den særdeles eksplosive duoen MoHa! har etter debuten «Raus aus Stavanger» i 2006 spilt et hundretalls konserter, gitt ut flere plater, og oppnådd en svært høy status innenfor støyimpromiljøet. Bandet karakteriseres av en destruktiv innfallsvinkel til sine respektive instrumenter. Lik en 200 tonns tunnelgraver bedriver Morten og Hana lyddestruksjon med det mål for øyet å forårsake størst mulig oppløsning av det som kan kalles musikalske elementer på kortest mulig tid.

Det er med andre ord fort, hardt, høyt og med en energi kapabel til å vekke Etna, Katla og Nikarongo fra sin dype slumring. Og ikke nok med det, tight til det ekstreme låter det også, når de med Zornsk opfinnsomhet kreerer makabre lykollasjer, lynhurtig skiftende fra en lydvoldshandling til den neste.

«Meningslaust Oppgulp» (fantastisk tittel!) er en samling av uutgitte innspillinger, så det er en ganske springende og lite enhetlig affære.

Men kvaliteten innenfor sin sjanger

improvisatører flest, gjennomgangstemaer som bearbeides.

De dystre improlandskapene er som hentet rett ut av Dovregubbens fjellhaller, helt ulikt Kannegaards tidligere harmonisk og rytmisk fundamenterte musikk. Overraskende, friskt, interessante lydlandskaper og et tett og organisk samspill.

Sterkt!

Svein Magnus Furu

er likevel enormt høy. En utgivelse som utvilsomt vil glede fansen, men er en mulighet til å blåse ut litt ørevoks som alle improinteresserte bør gripe. Midt i all galskapen skjuler det seg nemlig sterk musikalitet, fantasi og kompromissløs skapervilje. Faktisk!

Svein Magnus Furu HENRIK MUNKEBY NØRSTEBØ «Solo» Henrik Munkeby Nørstebø (tb, v, perc)

CREATIVE SOURCES CS177CD En hel plate med solotrombone? Et musikalsk tema egnet til å skremme fanden på flatmark. 25åringen Henrik Munkeby Nørstebø, nylig uteksaminert fra jazzlinja i Gøteborg, har ikke til formål å skremme noen som helst. Det er riktignok antagelig skremmende nok for den unge mannen selv; å skulle platedebutere med en soloplate på det svært produktive portugisiske selskapet Creative Sources. Tidligere har de stått som utgiver av en rekke norske improvisatører, så vel om en fyldig katalog av europeisk improbasert jazzmusikk.

Og akkurat jazzen hører vi raskt som et fundament i Nørstebøs søkende linjer. De første par improvisasjonene beveger seg langs disse grensene; langt fra dixieland og bebops heseblesende kraftbasuneringer, men nærmere et slags «harmolodisk» (jfr. Ornette Coleman) ideal.

Senere tar basunisten stemmen i bruk, med trombonen som en resonator for sine gurglende, hvesende, langtrukne ul.

Mats Gustafsson trer også frem som et forbilde i improvisasjon nr 7. De rullende tungelydene, forsterket gjennom barytonsaksofonen, hørte vi i fullt monn på «I Love It When You Snore», ringvirkningene av svenskens snorkende fremtoning når

frem til oss på «Solo».

Et ambisiøst prosjekt er det trombonisten har begitt seg ut på, men som Odyssevs returnerer han trygt til land etter turen.

Svein Magnus Furu OKAVANGO «Phonogene» Jørn Raknes (g), Bård Thorstensen (g, v), Tom Rudi Torjussen (dr, perc, elec), Ole Kristian Wetten (b, elec)

HECREC107 Med sin andre plate skrur Okavango skrustikka et par hakk tettere til, og mater sin instrumentaljazzrock med både en og to spiseskjeer metal. Tom Rudi Torjussen, trommeslager på mer enn 70 utgivelser, står sammen med gitarist og Clawfinger-stifter Bård Torstensen som produsent for «Phonogene». Sammen farger de plata i en langt mørkere sjattering enn den selvtitulerte debuten fra 2008.

Resultatet blir et sted mellom Shining og Mahavishnu, mellom progressiv raskt omskiftelig metal (eller skal vi kanskje kalle det blackjazz?) og lange hypnotiserende passasjer i et lydbilde som hører hjemme i ethnoland. I låter som «Ukuleleculture» og åpningen «Radio Okavango» er blandingsforholdet nærmest perfekt.

Mens «Free Waterfree Water» og «Selsommer 3» balanserer hårfint på grensen mellom steintøft og harry. Her vil naturligvis meningene være delte om hvilken side de til slutt faller ned på, på samme måte som det å kjøpe seg motorsykkel i en alder av 50 for noen er det tøffeste i verden.

Gutta i Okavango har definitivt alle ben plantet i rockemiljøet. Derfor savner jeg, som hører så mye på Norges aller skarpeste instrumentalister i sammenlignbare band som

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:13

Side 83

ANMELDELSER

Jaga, Shining og Chrome Hill, et lite dryss av finesse. For å løse litt opp i det jeg hører som en firkantethet, å tilføre litt lekenhet oppi det selvhøytidelige alvoret. Det er ingen tvil om at gutta kan spelle altså. Men iveren etter å være tøffe går altså på bekostning av humøret.

Forøvrig er det ikke noe i veien for å spenne på seg solbrillene, rulle ned taket på cab’en og headbange avgårde langs landeveien. Rocka på, grabbar!

Svein Magnus Furu PIERRICK PEDRON «Cheerleaders» ACT MUSIC 9511-2 Pierrick Pedron er en fransk altsaksofonist som vokste opp i Bretagne.

«Cheerleaders» er en plate han etter eget utsagn har hatt i hodet i mer enn 20 år. Pedron hevder at dette er jazz blandet med rock, uten at det blir standard jazzrock ut av det. På plata improviserer Pedrons egen sekstett over et bakteppe bestående av et 17-manns stort brassband og et kor med seks sangere. Åtte av de ni låtene har han skrevet selv, den siste er Henry Mancini sin «Miss Falk’s Dog», en låt Pedron ble bergtatt av da han for mange år siden så en en episode av krimserien «Colombo» der låten var med. Den røde tråden gjennom plata kan være litt vanskelig å høre til tider, uten at det svekker plata nevneverdig. Pedron sin sekstett er nemlig så tight og velspillende uansett i hvilken retning Pedron vil ha dem til å spille, at brassbandet og koret ikke klarer å fjerne fokus fra det Pedron og hans fem faste musikere driver med. Det er variert både tematisk, rytmisk og melodimessig, men musikken til Pedron og gjengen blir aldri stillestående. For meg er Pierrick Pedron et nytt og spennende bekjentskap.

Roy Ervin Solstad RADIO BÉVORT «Perfect Organization» BEVORTCD0102 Jeg betrakter Pernille Bévorts tid i (nå avdøde) Erling Kroners store og små ensembler på 90-tallet som en viktig læretid for den da allerede «konservatorieskolerte» danske saksofonisten. Kroners pasjonerte forhold til den moderne tango slår spesielt inn på Bévorts siste utspill på dobbelt-CDen med de to respektive titler «Songs and Stories» og «Perfect Organization» - solid oppbakket med den argentinske bandoneonspiller Marcelo Nisinman, som likeledes har operert i Kroners sirkler. «Songs …» rommer hovedsakelig studieopptak med Bévorts sanger med hennes innbydende melodier og ofte vittige, selvironiske tekster - for sikkerhets skyld innled-

et av «Time for Changes», som i frisk melodi formidler hennes selvlegitimering som tvilsom sanger: «Singing slightly out of tune /Taking no precautions ...» Well – hennes klangtørre diksjon rekker til de naivt-ironiske tekster. Vanskeligere blir det, når følsomheten skal ha uttrykk som i «Tango for Kroner».

Denne smukke hommage går imidlertid bedre i live-versjonen på den andre CD. Helt fremragende er imidlertid Bévorts sopransaksofonspill, som i mange soli med liflig tone drar lytteren med på vidtgående harmoniske ekskursjoner.

Hennes spill på tenorsaksofonen er mer «plain», men i et live-opptak av «I Take Consequences» tar hun med dristige mikrotonale glidninger en musikalsk konsekvens, som rekker langt forbi teksten. Om man nå generelt i Bévorts tekster savner den foruroligende undertone, (som til nærliggende sammenligning kjennes hos svenske Lina Nyberg), kan man se frem til den andre CDen, der de rent instrumentale numre er i overvekt. Her har Nisinman god andel i det kompositoriske med mer drillske, komplekse og abstrakte bidrag, som han og Bévort boltrer seg i, for eksempel den sirkus-gale «Argentinos A Europa»; men også Bévorts skjebnedystre tango «Replication» står sterkt med innlånte Florián Navarros ditonale bassklarinett i introduksjonen. Han er tillike viktig part i den blåsertrio, som på en håndfull live innspillinger bidrar med livsnær ensembleklang, med «On the Beam» som fremste eksempel. En sjarmerende gimmick er, når Nisinman kleber synkront bandoneonspill till Bévorts resitasjon av hva «Perfect Organization» handler om (en metode som også kjennes fra Jason Moran). Nisinman er med sitt livfulle musikalske flor et avgjørende omdreiningspunkt for hele albumet, og det blir da også «helt Argentina», når han tross underfundigheter lykkes med å bevare den melodiske skjønnheten i «Kill Yourself Step By Step And Be Free».

Tross mange omtalte fortrinn finnes også svakere punkter i albumet. Den basale studio-kvartett med Peter Hansens solide bass og Anders Holms lett kantede trommer er tidvis «forsterket» med overdubbede (brukbare) blåserobligater, (overflødige) ensembleriffs og (sterkt unnværlige) vokale sukkerdryss, hvilket gir en lett bismak av pop, litt som det kjennes fra overproduserte innspillinger på plateselskapet ACT. Dette burde unngås, mens Bévorts vokale drifter sikkert blir noe vi lett kan lære å leve med.

Bjarne Søltoft

NILS PETTER MOLVÆR «Baboon Moon» Nils Petter Molvær (tp, elec), Stian Westerhus (g), Erland Dahlen (dr, sag)

SULA RECORDS 88697966222 Nils Petter Molvær har med denne innspillingen både fått nytt band og ny distributør. Han har gått fra mektige Universal til nesten like mektige Sony Music, men utgir fremdeles platene på sitt eget selskap, Sula Records. jazznytt Bandet er også nytt, eller det vil si, det er nytt på plate, er lik noe jeg tror har vært bra for den trompetspillende sunnmøringen. I lengre tid synes jeg Molvær har famlet litt rundt for å finne «sitt rette landskap», men med disse to samarbeidspartnerne har han på mange måter «finni seg sjæl», og på «Boboon Moon» spruter musikken nærmest ut av høytalerne. Det høres nesten ut som Stian Westerhus er med på å piske Molvær framover, og Dahlens rocka trommer dytter og dytter utover mot stupet, uten at noen trår utenfor på noen måte. Å samle Nils Petter Molvær og Stian Westerhus i samme band er en genistrek. De utfyller hverandre, og de tør! Fra å være søkende i et slags Jon Hassel-landskap er «Boboon Moon» rocka og fremtidsretta. Innimellom høres den såre trompeten til Molvær nesten plaga ut, mens Westerhus hamrer lyn inn i det musikalske landskapet, og det er uvær på gang, som en høststorm på Nordvestlandet. Når vi samtidig får Dahlens trommer på topp blir dette en perfekt setting, og det hele blir både vakkert og tøft.

Samtidig er de i stand til å ta det hele ned, å gi plass til Molværs trompet («A Small Realm»), hvor Westerhus nærmest klimprer fabulerende i bakgrunnen med små passende kommentarer. Erland Dahlens sag kommer også smygende, og det hele blir utrolig vakkert og originalt.

Musikken hamrer, svever, er brutal, vakker, rocka og lyrisk – nesten samtidig, og vi har fått et verk fra Nils Petter Molvær som kan bli like legendarisk som «Khmer». Strålende musikk fra tre strålende musikere!

Jan Granlie SAKA «Posh?!»

Kristoffer Berre Alberts (ts), Jon Rune Strøm (b), Dag Erik Knedal Andersen (dr)

FMR Records/FMR CD 309-0511 Se gjerne på tittelen en gang til.

Men du skal vite at dette ikke har noe med Posh-Spice Victoria Beckham å gjøre! Her er det bånn pinne fra start til mål, og «Posh?!» inneholder ikke så mye som en bitteliten touch av pop!

En av våre fremste innen jazzmusikken sa det en gang slik: «Vi spelte som et hælvete! Og så slutta vi på likt!»

Dette er en temmelig god illustrasjon på det musikalske innholdet i «Posh?!». Denne trioen speller som

ville hælvete! Fort og høyt! Fullstendig fri for melodiføring av noe slag; komposisjoner som aldri kan framføres på samme vis en gang til – uansett hvor mye de skulle ha forsøkt.

Dette er ikke litt frijazz. Dette her heavy frijazz – om enn ikke heavy metal frijazz, for Saka er et helakustisk band. Veit du hvor likt de to instrumentene kan lyde, når en saksofonist gjør sitt beste for å lyde nøyaktig slik en bassist med bue lyder? Det er jammen ikke alltid like enkelt å forestille seg hvem som gjør hva!

Jeg er under normale omstendigheter av den oppfatning at musikk av denne typen hører hjemme på en klubb, og bare der. Men her gjør jeg jazznytt [83]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:13

Side 84

ANMELDELSER

et unntak. «Posh?!» er ei plate jeg gjerne skal avslutte et belevent vorspiel med - om ikke annet, så for å drive naboene til vannvidd. Det hender nemlig de fortjener det!

Arild Rønsen SPHINX «Harmonogram» Anders Lønne Grønseth (ts, ss), David Skinner (p), Audun Ellingsen (b), Ulrik Ibsen Thorsrud (dr)

PLING005 På sin fjerde plate (ikke inkludert «Sweet Maladies» hvor pianist Skinner ble byttet ut med Petter Wettre) fortsetter den norsk-britiske kvartetten Sphinx retningen som er staket ut på de foregående albumene. Platene har alltid blitt ganske bra mottatt, men uten de største ovasjonene. Kanskje kommer dette av hangen til en intellektuell tilnærming til musikken, med nøye utregnede og teorietisk funderte skalaer og rytmiske sirkler med sterk inspirasjon fra østlige kulturer. På årets utgivelse syns jeg de tør å tøye strikken litt lenger, til et friskere og mer løssluppent resultat.

Harmonogram er en innretning som tegner grafiske figurer av frekvenssvingninger og interferens – altså en maskin som omdanner noe uhyre teoretisk til et vakkert spiralmønster.

Og da kommer vi jo ganske nært innpå det som må være Sphinxens mål med sin musikk.

Foruten de nevnte østlige inspirasjonskilder blandes det inn en god dose amerikanske forbilder i tonespråket. Særlig i Grønseths tenorsaksofon (som lider av kronisk høy stemming) hører jeg spor av Lovano og Liebman, mens Leedshelt Courtney Pine titter ut av sopransaksofonen. Pianist Skinner kikker også over dammen og videre til vestkysten på for eksempel «Sphunk».

AARBOSTAD RETTER:xxxxxx I en ellers hyggelig anmeldelse av «Round Up»-CDen med Carsten Boe Trio, har det sneket seg inn noen feil.

Det står at jeg har «spilt med tunge navn som Madrugada,Farmer’s Market,Thomas Dybdahl og Ola Kvernberg. Om det kan høres her? Nei!» (Sitat slutt).

Ikke så rart at det ikke kan høres, da jeg aldri(etter hva jeg kan huske), har spilt med Madrugada, Farmer’s Market, eller den utmerkede hr. Dybdahl. Ola har jeg hatt gleden av å spille med siden år 2000. Det er fakta.

Hr. Rønsen må av blingsa litt her, det er nemlig den eminente gitarist Carsten Boe, som har hatt gleden av å ha spilt med Madrugada, Farmer’s Market, og Thomas Dybdahl. (Som det går fram av presseskrivet…).

Med vennlig hilsen Svein Aarbostad [84] jazznytt

Låtene er fortsatt komplisert oppbygd, med taktarter som aldri er i nærheten av å gå opp i partall og nøye uttenkte formforløp. Men denne gangen treffer de på innsiden av stanga, og klarer å omsette matematikken til engasjerende jazzmusikk med et svært vidt spekter av referanser.

Svein Magnus Furu SPLASHGIRL «Pressure» Jo Berger Myhre (b, elec), Andreas Stensland Løwe (p, synth), Andreas Lønmo Knudsrød (dr, perc)

HUBROCD2509 På sitt tredje album siden debuten «Doors. Keys.» i 2007, spinner de tre melankolske herrene i Splashgirl videre på sin hypnotiserende musikk, og trer et skritt tilbake fra den statiske andreplata «Arbor» mot et større fokus på komposisjon. De lange linjene som kjennetegner de andre platene er allikevel sterkt til stede gjennom musikken, som langsomt og organisk vokser i snirklete former langs gjengrodde stier.

Løwe, Myhre og Knudsrød er i jazzsammenheng fortsatt relativt ubeskrevne blad her hjemme. Men som trio har de fått mye positiv oppmerksomhet i utlandet, ikke minst med drahjelp fra Erik Honoré og Jan Bang fra Punktfestivalen.

Flere britiske anmeldere har påpekt det særnorske i lydbildet deres. Jeg tror dette kan tilskrives visse sammenfallende trekk med en annen norsk pianotrio som beveger seg vekk fra jazzland: nemlig «in the country», som i større grad kommer frem på «Pressure» enn tidligere album. Kanskje dette igjen kan krediteres miksen fra Randall Dunn, produsent og musiker kjent fra bl.a. dronerockerne Sunn O))) og Earth.

Jeg syns også en sammenligning med yogaimprovisatorene Huntsville kan være på sin plass (også de på Grappas nysatsing Hubro), en annen naturlig referanse som faller meg inn er minimalistmester Steve Reich (særlig på låta «Concerning This Square»).

På sin tredje plate har Splashgirl funnet sin nisje i grenselandet mellom pop-harmonier, droneimpro og minimalistisk komposisjon. En rik og mangefasettert produksjon med en rekke lag utfordrer lyttesansen, men gir rikelig tilbake til den som tar seg tid til å lete bak den sparsommelig utførte fasaden.

Svein Magnus Furu HÅKON THELIN «Light» Håkon Thelin (b), Marco Rogliano (vi), Frank Havrøy (v)

AKLANG303 I forrige nummer av Jazznytt ble

Michael Duchs doktorgradsstipendiat fra NTNU satt under lupen.

Musikkhøgskolen i Oslo har også et nylig avsluttet kunststipendiatprogram med en kontrabassist, nærmere bestemt Håkon Thelin, velkjent fra bl.a. POING og Oslo Sinfonietta.

Der Duchs arbeid dreide seg rundt bruken av improvisasjon i eksperimentell komposisjon, tar Thelins arbeid utgangspunkt i sitt eget musikalske uttrykk og sin utforskning av kontrabassens klangmuligheter gjennom utvidede spilleteknikker, eller som han kaller det: kontrabassens folkemusikk.

De fem stykkene på CDen «Light» presenterer oss for komponisten Håkon Thelin, en komponist som henter mye inspirasjon fra sin mentor i stipendiatarbeidet; kontrabassisten Stefano Scodanibbio. To andre italienere, samtidskomponistene Salvatore Sciarrino og Luciano Berio, nevnes og høres også som forbilder. Særlig i tittelsporet, inspirert av fyrlyktenes pulserende lysstråler, kjenner vi igjen enkelte klanglige signaturfraser fra Sciarrino.

Håkon Thelins enorme kontroll over kontrabassens enorme klangregister (fra de dypeste orgelpunkt til høyfrekvente flageoletter, fra strøket velklang til perkussive plukk og drønn) kommer umiddelbart til syne i første stykke, «Amarcord» (jeg minnes). Partituret, tilgjengelig fra Thelins hjemmeside, avslører et komplisert virvar av alternative notasjonsmetoder. Det forhindrer ikke at stykket er noe av det vakreste jeg har hørt fra en kontrabass, med ethvert moment klart formulert, virtuost utført og med en kontroll av en annen verden. Bør nytes skikkelig høyt på et dyrt stereoanlegg; lyden av kontrabassen er gjengitt så naturlig og varmt som aldri før.

Vellyden fortsetter i det mer eksperimentelt lydende stykket «oibbinadocS», hvor buen stryker glissandoer fra konsonanser til dissonanser og tilbake, og kaster lys over kontrabassens enorme register, og naturlige og fremprovoserte overtoner.

«Light» kan tolkes som en slags Messiaensk hyllest til det lokale fuglelivet, tidvis som et soloppgangsmaleri, tidvis som en drivende samtidsmusikalsk rapsodi. Selv om mye av inspirasjonen kommer fra Italias musikkverden, er spor av norsk feletradisjon til stede i fiolinist Marco Roglianos fjærlette strøk.

«Shared Moments» viser kontrabassisten i samspill med seg selv (på tape), og bearbeidede opptak av indiske tablas. Idet sistnevnte presenteres legger Thelin inn sitt orientalske gir, og presenterer et melodisk parti med ekkoer fra carnatic music og indisk feletradisjon.

Mangefasettert og strålende.

Siste verk, et hovedverk for Thelins stipendarbeide, er «Glasperlenspiel». Her møter Frank Havrøys overtonesang bassistens flageoletter, i et stykke komponert med utgangspunkt i Herman Hesses «Zu einer Toccata von Bach» og «Das Glasperlenspiel». Samspillet veksler mellom overtonerike utholdte akkorder og mer tradisjonelt sungne passasjer, og ender i en fantastisk pas-de-deux hvor de to alternerer sprechgesang og overtonespill – dissonant og konsonant, lys og mørke satt opp mot hverandre.

Håkon Thelin plasserer seg med «Light» blant våre aller fremste samtidsmusikkutøvere, platen er nok et bevis på at det norske samtidsmusikkmiljøet er i verdensklasse.

Svein Magnus Furu TINGVALL TRIO «Vägen» SKIP RECORDS SKP 9107-2 Espen Svenssons magiske e.s.t. er ikke mer, dessverre. Men Tingvall Trio (Martin Tingvall - piano, Omar Rodriguez Calvo - bass, Jürgen Spiegel – trommer) gjør jobben! Kan trioer satt opp med trommer, bass og piano egentlig bli så veldig forskjellig i sitt uttrykk? Svaret er ja.

Jeg elsker Keith Jarrets trio, liksom Bill Evans’. Men jeg må innrømme at jeg er enda mer glad i e.s.t. og Tingvall Trio. Årsak? De har dette snevet av rock, anelsen mer modernitet. Det er ikke enkelt å forklare dette; hvorfor e.s.t. fikk et så voldsomt nedslagsfelt hos publikum som ellers forgaper seg i til dels tung rock. For e.s.t. var virkelig ikke tung rock! Men bandet hadde denne attituden, en inngang til musikken som fungerte som fluepapir på åpne sinn i rockepublikumet.

Akkurat sånn er Tingvall Trio – i stille stunder også i nær slekt med Jan Johansson.

Her fins et vakkert stykke for solo piano, men dette er så avgjort et band. Hele albumet er fylt av glitrende triojazz! Helt til sist utvider de med strykekvartett og et blåserarrangement. «Efter Livet», heter komposisjonen. Majestetisk!

Dette er jazz du kan spille for alle som kommer i din nærhet. Til dem som «egentlig ikke liker jazz», kan du koste på deg å hovere litt: - Se det! Du liker egentlig jazz! Du har bare ikke forstått det før nå!

Arild Rønsen TRIO 3 + GERI ALLEN «Celebrating Mary Lou Williams» INTAKT CD 187 Jeg har hatt et ambivalent forhold til Oliver Lakes altsaksspill, men enten er jeg blitt klokere eller så har Lake utviklet spillet sitt i positiv retning.

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:13

Side 85

ANMELDELSER

Trio 3 har eksistert noen år, og med klassiskfrijazz/Coltrane/Taylor-trotjenere som bassist Reggie Workman og Andrew Cyrille på trommer blir bunnen i musikken levende og margfull. Ved denne anledningen gjester pianist Geri Allen trioen live på Birdland, i et program der man tar for seg komposisjoner av Mary Lou Williams. Williams begynte sin karriere som pianist, komponist og arrangør på tjuetallet, og bidro sterkt til at Andy Kirks storband ble et av trettiåras fremste. Hun utviklet seg i takt med jazzen, og gjorde bl.a. duoskive med Cecil Taylor på sine eldre dager.

Dette er en musikalsk festaften som begynner ganske fritt og røft. Etter hvert blir rytmikken fastere, men likevel alltid med den åpenheten de beste amerikanske bass/tromme-teamene oppviser selv om utgangspunktet er time-basert. Det er direkte morsomt å registrere hvordan Cyrille utfyller og inspirerer medmusikerne. Lake bruker instrumentets register og vokale muligheter i ekstrem grad, med noen enkelt-tone-utropstegn nesten genialt plassert. Jeg måtte hoie med ved flere anledninger. Allen jobber, river og sliter i en ofte litt mørk toneverden hvor jeg hører impulser fra Herbie Nichols. Et sedat publikum som innledningsvis lukter slips og paraplydrinker klapper høflig til å begynne med, men blir overvunnet, og brøler ut sin begeistring mot slutten. Kreativ musikk med engasjement og overskudd kan gjøre slikt med folk. Eneste minus er at pianolyden innimellom er langt fra optimal.

Petter Pettersson TRONDHEIM JAZZ ORCHESTRA & MAGIC POCKET «Kinetic Music» Magic Pocket: Hayden Powell (tp), Daniel Herskedal (tuba), Erik Johannesen (tb), Erik Nylander (dr)

MNJCD013 Trondheim Jazz Orchestra (TJO) trenger vel ingen nærmere introduksjon ovenfor Jazznytts årvåkne lesere. Om kvartetten Magic Pocket kan jeg kjapt oppsummere følgende: født på jazzlinja på NTNU av tre messingblåsere og en trommeslager ca 2002, gjennomført en rekke turneer, festivalopptredener og en jazzintrodeltagelse, død og begravet et par år for siden å gjenoppstå med «The Katabatic Winds» i samarbeid med Morten Qvenild. De ble siden valgt ut til å være såkalte JazZtipendiater, derav opptredenen på Molde Jazzfestival sommeren 2010 sammen med TJO, og denne utgivelsen.

Etter å ha fortriplet besetningen med ytterligere to slagverkere og seks blåsere, og lagt til Anita Kaas-

bøll og Sissel Vera Pettersens vokal står vi foran et svært utradisjonelt utseende orkester, noe som må sies å være helt i TJOs ånd. I TJOs ånd er også arrangementene, med bitonalitet á là Stravinskij, kakafonisk og lagvis linjespill, supplert av Sissel Vera Pettersens signatur-«wowowo» som viktigste ingredienser. At det låter så gjennomført er egentlig ganske utrolig all den tid kvartetten (med unntak av Nylander) har komponert og arrangert tre til fire låter hver. Det er også ganske utypisk til TJO å være, men det funker så avgjort.

Et trekk som derimot er typisk TJO er å benytte de strålende musikernes egne særtrekk og spilleteknikker.

Pettersen er nevnt, Eivind Lønnings sårhalsede trompet og André Rolighetens bassklarinett må også med på lista.

Det kinetiske elementet er ikke bare ivaretatt av Atle Selnes’ lydskulpturer som høres i åpningsnummeret.

Bevegelsesenergi finnes i fullt monn hos alle musikerne, en energi som omsettes i musikalsk fremdrift i et samspilt (med unntak av enkelte sprikende partier) orkester som fortsetter å omsette gode musikalske (og politiske) forsett til mengder av interessant musikk. Gleder meg alt

til neste plate!

Svein Magnus Furu YTRE SULØENS JAZZ-ENSEMBLE & TRICIA BOUTTÉ «Live at Moldejazz 2010» Tricia Boutté (vo), Ottar Andersson (dr), David Gald (tu), Morten Gunnar Larsen (p), Jan Inge Melsæter (tb), Jens Arne Molvær (cl, ts), Kåre Nymark jr. (tp), Einar Aarø (bjo)

HERMAN RECORDS HJCD 1041 Ytre Suløens Jass-ensemble er enkelt og greit en institusjon i norsk musikkliv.

I 1973 kom en kameratgjeng sammen på øya Sula utenfor Ålesund med ønska om å spille den musikken som stod hjertene deres nær: Tradisjonell jazzmusikk med røtter i New Orleans. Nesten fra dag én blei Ytre Suløens Jass-ensemble (YSJE) en suksess med sin inderlighet og ekthet. Bandet er fortsatt like populært, nesten 40 år seinere.

Trommeslager Ottar Anderson, klarinettist og saksofonist Jens Arne Molvær og banjoist Einar Aarø har vært med hele veien. Under fjorårets Moldejazz, der denne innspillinga er gjort, bestod bandet ellers av vokalisten Tricia Boutté fra New Orleans – nå fru Langlo på Sunnmøre, David Gald på tuba, Morten

Gunnar Larsen på piano, Jan Inge Melsæter på trombone og Kåre Nymark jr. på trompet. Sistnevnte har siden forlatt bandet etter 18 års innsats og blitt erstatta av nok en ung trompeter fra det musikalske oppkommet Sula.

YSJE har aldri forlatt sine idealer og det er sikkert mye av grunnen til bandets fortsatte popularitet. Denne julidagen i fjor blei et begeistra Moldepublikum nok en gang servert kjente og kjære låter som «I Surrender, Dear», «Going to the Mardi Gras», «Stardust» – i en nydelig duoversjon med Boutté og pianomaestro Larsen, «Them There Eyes» og «St. Louis Blues». Noen vil nok hevde at dette høres relativt lite spennende ut, men i mine ører skal denne sjangeren ta godt vare på tradisjonen, og det gjør så absolutt YSJE. YSJE tøyser ikke med den tradisjonelle jazzen. De behandler den med respekt og verdighet og med den suverene og på alle vis ekte New Orleans-vokalisten Tricia Boutté i spissen, forteller de oss at Ytre Suløens jass-ensemble anno 2010 fortsatt har framtida foran seg.

Tor Hammerø

KORTSPILL Forrige Nils Wogram-CD jeg anmeldte, med bandet Root 70 bød på mye god musikk. På egenproduserte «Nostalgia/Sturm und Drang» (NWOG RECORDS) går trombonisten mer på tomgang sammen med organist Florian Ross og trommeslager Dejan Terzic. Trioen spiller ti originalmelodier, men helheten framstår ganske ensformig, med få kontraster i klangbilde og rytmikk. Mye backbeat, mye tension, lite release, lite lys og skygge. Og heller ikke når det er tension makter gruppa å skape den sugende intensiteten som kjennetegner gode orgelgrupper.

Jeg har en mistanke om at Wogram, for å yte sitt beste, trenger større utfordringer i samspill og interaksjon enn han får her. Hvis alle skiver med trombone var som denne, ville Rønsens basunfobi vært litt mer forståelig.

Mer trombone – eller egentlig ikke så mye trombone, dessverre - for også en annen trombone-Nils, med etternavnet Landgren, kan spille glitrende basun. På «The Moon The Stars and You» (ACT) framstår han imidlertid mest som vokalist. Best er han når han er nede som Tom Waits, verst når han er svulstig som Tom Jones. Det meste låter velspilt men lite engasjerende jazzpop. Når han synger «The moon’s a harsh mistress» og «Lost in the Stars» (med symfoniorkester) fører det mine tanker til Radka Toneffs versjoner, og Landgren har tapt etter få takter. Muligens urettferdig, men slik oppleves det.

Richard Galliano, Cecilie Nordby, Joe Sample og andre gjør korte gjesteopptredener. Jeg tror Landgrens intensjon har vært å lage en CD med intelligent, men ufarlig underholdningsmusikk. Det har han greid. Men mer spennende enn den utskjelte jazzjournalistikken er ikke dette.

Victoria Tolstoy tar for seg Herbie Hancocks musikk på «Letters to Herbie» (ACT). Det er vesentlig funk/fusion-Hancock Tolstoy formidler. Skiva begynner med mye hipt, men ganske glatt elbass/trommekomp og forutsigbar piano- og gitarkoring som supplement til sangen, i et melodimateriale hvor ikke alt i utgangspunktet er kom-

positoriske perler. «Butterfly» er det første sporet der det blir nerve i musikken, og mot slutten av plata, der Hancock-låtene suppleres med Coltranes «Naima» og Jaco Pastorius «Come on, come over», begynner musikken å få et bredere uttrykk og makter i større grad til å engasjere og gi tro på at musikerne mener noe med det de gjør.

Mer svensk vokal; Ida Sand gjør tolv rocka gospellåter på «The Gospel Truth» (ACT). Hun spiller sjøl tangenter, og har med seg bass og trommer pluss backingvokaler, samt gjestesolister som Nils Landgren, Steve Gadd, Joe Sample og Magnus Lindgren. Eller gospel og gospel, i tillegg til tradisjonell gospel forekommer Madonnas «Like a Prayer», Stevie Wonders «Have a Talk with God» og andre nyere låter. Sand har en stor stemme som hun prøver å gjøre så svart som mulig, og instrumentalinnsatsen er også habil, så innen sin sjanger er dette en bra produksjon. Likevel ville i alle fall denne anmelder ønsket noe større variasjon i uttrykk. Men for folk som digger Oslo Gospelkor og lignende kan nok dette være utgangspunkt for et skritt videre.

Når Echoes of Swing presenterer seg med «Message from Mars» (EOSP) betyr det ikke at kvartetten, på sin tredje CD, har begynt å nærme seg Sun Ra. Dette er reinhekla kammerswing for trompet, altsaksofon, piano og trommer, (Colin Dawson, Chris Hopkins, Bernd Lhotzky, Oliver Mewes, alle relativt unge menn bosatt i Tyskland). Positivt er det at de plukker mange lite spilte melodier fra tjue- og trettitallet. Tre lette klassikere er det også plass til, bl.a. en gavott av Schostakowitsch.

Reinslig og entusiastisk spilt, og skal man gi en indikasjon på musikalsk landskap er ikke John Kirby så veldig langt unna. Folk som liker småbandswing og ønsker å høre noe annet enn de gamle favorittene, kan gjerne sjekke ut dette.

Petter Pettersson

jazznytt [85]

05 2011 88 sider:Layout 1

27.09.2011

13:13

Side 86

FRISPARK

SEKSTIÅTTERNE Nå vil jeg gjerne snakke om noen mennesker jeg er veldig glad i, nemlig sekstiåtterne. Og da mener jeg ikke de sekstiåtterne som ble byråsjefer og undervisningsministre, de sprengleste, strebete besserwisserne som over natta hoppet fra AKP til Arbeiderpartiet og som nå sitter og drikker dyr rødvin i en seksromsleilighet på Frogner, mens de blar i fancy interiørmagasiner. Nei, jeg mener de andre. De som var der, og blei der. De varme, sanselige, litt skeive og tørste folka som fremdeles snakker om Jack Kerouacs «On The Road», zenbuddhisme og Allen Ginsbergs «Howl». De som får tårer i øya hvis jeg siterer: «I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked, dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix, angelheaded hipsters burning for the ancient heavenly connection to the starry dynamo in the machinery of night, who poverty and tatters and holloweyed and high sat up smoking in the supernatural darkness of cold-water flats floating across the tops of cities contemplating jazz...»

Disse mannfolka skrev aldri lærde tjue-siders tidsskriftartikler om «Seksualitetens frigjørende dialektikk». De pulte damer.

Disse damene satt aldri i studiesirkel og analyserte Beavoirs «Det annet kjønn», isteden levde de som Simone de Beavoir.

Disse folka er mine egentlige foreldre. Jeg føler meg hjemme sammen med dem. Og ettersom de alle sammen begynner å nærme seg søtti, så blir det jo mange... anekdoter.

Og det er jo det med anekdoter at de blir fortalt mange ganger. Særlig når folk begynner å nærme [86] jazznytt

seg søtti. En typisk sekstiåtteranektode omhandler vanligvis en musiker. Vi har for eksempel den om musikeren Arild Wikstrøm, som hadde hybel i Jens Bjelkes gate på Tøyen. Arild bodde på ett rom, uten bad. En gang han har en kompis på besøk begynner det å regne veldig kraftig. Da sier Arild: «Å faen, det regner!» Dermed skreller han av seg alle klærne, løper ut, splitter naken som gud hadde skapt ham, og der danser han rundt i striregnet i Jens Bjelkes gate og såper seg inn over hele kroppen, glad som ei lerke. Etter noen minutter kommer han tilbake til kompisen, nyvaska og fin.

Så har vi Alf Kjellman-historiene. Er de sanne? Fåglarna vet. Men uansett: Alf spelte saksofon og gikk sjelden forbi et glass rødvin eller en kald pils, eller en røyk. En gang er Alf Kjellmann på hyttetur, det er natt og han ligger og sover i overkøya. Men køya er sliten og gebrekkelig og midt på natta bryter det spinkle treverket sammen, og Alf Kjellmann dundrer rett ned i den stakkars fyren som ligger i underkøya. Det er da Alf sier: «Harru Fyr?» En annen udødelig Alf Kjellmann-historie er om da Alf og venner har vært på brygga og kjøpt reker.

Det bærer hjemover og der er det mange flasker hvitvin, og altså massevis av reker. Alf våkner under bordet morgen etter, og han lukter på henda sine.

Så vekker han en kompis og spør: «Har jeg pult?»

Og så har vi min gode venn Erik, som en dag sitter på Kunstnernes Hus, det var den gangen det faktisk vanket kunstnere på Kunstnernes Hus, og hans venn Per Malde slår seg ned ved Eriks bord. Per gransker Erik noen sekunder, og så sier han: «Erik, er du dårlig? Du er helt hvit på det røde i øya!»

Og ja, jeg sier dere, dere som kanskje ikke kjenner dere igjen i denne udødelige replikk-kunst, eller som ikke kjenner en sekstiåtter av det rette slaget, jeg sier at dette er norsk kulturhistorie. Disse anekdotene må inn i norskpensum, om ikke på grunnskoletrinnet så ihvertfall på videregående. Jeg ser fram til den dagen da min håpefulle 15-åring kommer gledestrålende hjem fra norsk muntlig tentamen og sier JESS! Jeg kom opp i Alf Kjellmann- og Per Malde-anekdoter! Og takket være deg fattern, så kunne jeg alle sammen på rams! Jeg kunne både «Harru fyr,» «Har jeg pult» og «Hvit på det røde i øya» - utenat! Jeg fikk sekser på norsk muntlig!

Takk skarru ha fattern!

Ja – det er slike stunder jeg ser fram til, at jeg ihvertfall har lært mine unger noe av det som er viktig her i livet, nemlig ånden fra 1968, jazzen, opprøret, galskapen, anekdotene, som fremdeles lever videre, i noen av oss. Og jeg sier til dere som er her: neste gang dere tar en dusj, eller er ute og spaserer i kraftig regnvær, send en varm tanke til Arild Wikstrøm i Jens Bjelkes gate.

Det er som en bergensk litteraturprofessor ville sagt: «Ja, for slik var de! De kastet sine replikker på hverandre!»

Dagfinn Nordbø kommer med sin første CD, «Åssengårea?» med Det norske poesi- og satireorkester den 14. november.

Dagfinn Norbø er tekstforfatter og artist, og berette under vignetten «FRISPARK» om sitt forhold til jazz

omslag 05 2011 versjon 02:omslagsmal

26.09.2011

10:49

Side 2

ola kvernberg kvernbe erg

liarbird Nytt y album i salg nå!

Nytt Ny tt album:

LÅVESALG LÅ VESALG

ola kv kvernberg vernberg fioliner mathias math hias eick trompet håkon håko n kornstad saksofoner eirik hegdal h saksofoner bergmund bergm mund waal skaslien bratsjsj ingebrigt ingeb brigt håker flaten bass ole morten m vågan bass erik nylander n trommer torstein torste ein lofthus trommer

KONSERTER K ONSER O RTER O OVER V VER H HELE ELE LLANDET, ANDET T, H HELE ELE HØS HØSTEN! TEN! FFOR OR RB BILLETTER ILLETTER OG MER IINFORMASJON, NFORMASJON, SE WW WWW.RIKSKONSERTENE.NO WW.RIKSK KO ONSER RTENE.N NO jazznytt [87]

26.09.2011

10:48

Side 1

B-BLAD jazznytt

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

JAZZNYTT 05:2011 MISHA MENGELBERG / ELDBJØRG RAKNES / BARRY GUY / JOHN TAYLOR / LAGE LUND / SIV ØYUNN KJENSTAD / ERIK JOHANNESSEN / BOSSA NOVA / THE BIG LOVE / EIDSVOLL STORBAND / BELGISK JAZZ? / SOMMERFESTIVALENE / ANMELDELSER / FRISPARK

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

Smakebiter fra programmet på Victoria P 1VU ,ILYZVU .YV\W -HYTLYZ 4HYRL[ -Y¥` (HNYL +QHUNV )H[LZ» )LSV]uK )PYK @LSSV^QHJRL[Z ;OL +LJPKLYZ 3P]L3PLU! 3r]LZHSN 1VU /HZZLSS 6YJOLZ[YH VM ;OYLL 2\HYH ,TPSL 7HYPZPLU 8\HY[L[ ;OL 5LJRZ :JV[[ /HTPS[VU 7/(9(6/ :(5+,9: +H]PK :HUIVYU ;YPV MLH[ 1VL` +LMYHUJLZJV .YL[JOLU 7HYSH[V )PSS` -` 3LL 2VUP[a +HU ;LWMLY K\V :JLU[ VM :VPS

NR. 05:2011

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

på

ja

zz

H us hv Nas k: er jo fr na ed l j ag az kl zsc .1 e 9: ne 30

:ta

lk

MISHA MENGELBERG D

omslag 05 2011 versjon 02:omslagsmal

DA AISTEN FRA DET NEDERLANDSKE HØYLAND

5L^ @VYR PZ 5V^ ,UKHUNLYLK )SVVK

4¥Z[LY For fullt program: Se WWW.NASJONALJAZZSCENE.NO

design - www.waggestad.no

4H[OPHZ ,PJR! =VZZ

Jassbox - første lørdag hver måned - Nytt klubbkonsept med live jass og ,ZWLU /VYUL ZVT ZWPSSLY ÄU\YSPNL Y`[TPZRL QHZZWLYSLY MYH [HSSL[ .YH[PZ 05

Søndagsjam O]LY Z¥UKHN .YH[PZ 9 773327 248011

ELDBJØRG RAKNES / BARRY GUY / JOHN TAYLOR / LAGE LUND / SIV ØYUNN KJENSTAD / ERIK JOHANNESEN BOSSA NOVA / THE BIG LOVE / EIDSVOLL STORBAND / BELGISK JAZZ / COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL / HAGENFESTEN KULTURGYTINGA I TAFJORD / SEMINARI ESTIVI DI SIENA JAZZ / OSLO JAZZFESTIVAL / SILDAJAZZ / CANAL STREET DEBATT / ANMELDELSER / FRISPARK