Jazznytt 05:2012

omslag 05 2012_omslagsmal 25.09.2012 10:01 Side 1

B-BLAD jazznytt

JAZZNYTT 05:2012

Smakebiter hosten 2012

design - www.waggestad.no

04.10 Theo Bleckmann Hello Earth (US) 05.-06.10 Jazz fra Nord-Norge 09.10 Allan Holdsworth (UK) 11.-12.10 European Jazz Nights 18.10 Jakob Bro/Thomas Morgan/Jon Christensen (DK/US/N) 19.10 Mike Mainieri Northern Lights (US/NO) 24.10 Maria João & Mário Laginha (POR) 25.10 Jazzradioens venner: Per Borthen Swing Department feat Laila Dalseth 26.10 Ola Kvernberg Trio 27.10 Kjellerbandet : A Tribute to Buddy Rich 01.11 Schneeweiss & Rosenrot (DE)+ Spacemonkey 02-11 Kåre Nymark Band 03.11 Andy Sheppard Trio Libero (UK) 08.-09.11 Vi feirer Sidsel Endresen 10.11 Jon Balke Magnetic Book 14.11 Dans les arbres (FR/N) 15.11 Jazzradioens venner 16.11 Kurt Rosenwinkel Strandards Trio (US) KJØP SESONGKORT 20.-21.11 John McLaughlin and the 4th Dimension (UK) FOR HØSTEN 2012 22.11 VCDC (US/NO) Kun 1200,23.11 Jøkleba (700,- stud) Fri entré på alle konserter 28.11 En hyllest til Robert Normann en hel sesong!

30.11 Atomic 07.12 Karl Seglem SOM SPOR Les mer om programmet på www.nasjonaljazzscene.no Billetter kan kjøpes på www.billettservice.no Søndagsjam hver søndag - Gratis!

STIAN CARSTENSEN / TYSHAWN SOREY / JOËLLE LÉANDRE / JAN GARBAREK / BRANFORD MARSALIS / HARALD LASSEN / SCHNEEWEISS & ROSENROT /MOPTI / BERGEN BIG BAND / JAZZ, BØKGER OG BEGEISTRING / JAZZUTDANNINGA I STAVANGER / JAZZBEGREPSJUNGELEN / LEVENDE LYD / ANMELDELSER / FRISPARK M.M.

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

Jassbox - jass for gulv - med Espen Horne og Erik Holm en lørdag i måneden

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 05:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

STIAN CARSTENSEN

05

Karl Johans gate 35 9 773327 248011

TYSHAWN SOREY / JOËLLE LÉANDRE / JAN GARBAREK / BRANFORD MARSALIS / HARALD LASSEN / SCHEEWEISS & ROSENROT / MOPTI / BERGEN BIG BAND / JAZZ, BØLGER OG BEGEISTRING / JAZZUTDANNINGA I STAVANGER JAZZBEGREPSJUNGELEN / DEBATT / HAGENFESTEN / NORTH SEA JAZZ / SAALFELDEN JAZZ / PUNKT-FESTIVAL VARANGERFESTIVALEN / OSLO JAZZFESTIVAL / REYKJAVIK JAZZ / RED SEA JAZZ / ANMELDELSER / FRISPARK

omslag 05 2012_omslagsmal 25.09.2012 10:01 Side 2

TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 02:2012

LØSSALG KR.75,-

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

JON BALKE

NR. 01:2012

JAZZNYTT 03:2012

www.jazzinorge.no

CHRIS POTTER

jazznytt

NR. 03:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

GRATIS med denne utgaven

GORAN KAJFES GORAN KAJFEŠ

PAOLO VINACCIA

ANDREA RYDIN BERGE ISABEL SÖRLING KASPER ÆRNES TEBOGO TSHOTETSI BARNAS JAZZHUS

JON BALKE

AZZUTDANNINGEN I NORGE

- RESIDERENDE I MOLDE

ØSTERDALSMUSIKKEN

OPERAFANTOMET

TRONDHEIMSJAZZEN PETTER ETTRE PÅ DANSK SUMMER CAMP JAZZI NORGE FOR 50 ÅR SIDEN VÅRFESTIVALENE

HÅKON KORNSTAD

ANMELDELSER FRISPARK OG MYE MER

01

9 773327 248011

AHMAD JAMAL / ACT 20 ÅR / PER ODDVAR JOHANSEN / VILDE & INGA / BORDERLINE / HVEM HAR MAKT I NORSK JAZZ / WIMP OG SPOTIFY - ELLER INGEN AV DELENE / SAM RIVERS / SKYT IKKE PÅ PIANISTEN / ALL EARS / SORTLAND JAZZFESTIVAL / BARENTSJAZZ / PENANG ISLAND JAZZ FESTIVAL / WORLD OF GLASS / LONDON JAZZ FESTIVAL / WINTERJAZZ, KÖLN / JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011 / ANMELDELSER / FRISPARK

02

9 773327 248011

MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING / JAN GUNNAR HOFF / CHICK COREA / LISA DILLAN & ASBJØRN LERHEIM CHRISTIAN MEAAS SVENDSEN / STRØMMING RUNDT ET BORD / MEN ER DET JAZZ? / JAZZEN PÅ BY:LARM / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / SOMMERENS JAZZFESTIVALER / BODØ BIG BAND / BODØ JAZZ OPEN / VINTERJAZZ I KØBENHAVN / 12 POINTS, PORTO / ANMELDELSER / FRISPARK

03

CHRIS POTTER / GORAN KAJFEŠ / ANDREA RYDIN BERGE / ISABEL SÖRLING / KASPER VÆRNES / TEBOGO TSHOTETSI BARNAS JAZZHUS / JAZZUTDANNINGEN I NORGE / ØSTERDALSMUSIKKEN LEVER / TRONDHEIMSJAZZEN / PETTER WETTRE PÅ DANSK SUMMER CAMP / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / LILLESALEN KONSERTSERIE / VOSSA JAZZ / NEW PERSPECTIVES / JAZZKAAR / JAZZFEST.NO / MAIJAZZ / BALEJAZZ / ANMELDELSER / FRISPARK

9 773327 248011

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 04:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

!

GRhvAisTIS du

abonnerer nå!

BUGGE & HENNING

5th set

jazzCD.no

jazz from norway 2012

04

9 773327 248011

CARSTEN DAHL / HANS HULBÆKMO / ALDO ROMANO / JOHN ABERCROMBIE / SVEIN OLAV HERSTAD / ALEX GUINA / MAGNOLIA JAZZBAND 30 ÅR / BLINDEBUKK MED JOHN KELMAN / SUSANNA WALLUMRØD OM STRØMMING / RYTMISK UTDANNELSE I KRISTIANSAND / JAZZBYEN NEW ORLEANS / NATTJAZZ I BERGEN / KONGSBERG JAZZFESTIVAL / MOLDEJAZZ / COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL / ANMELDELSER / FRISPARK

abonnerer du på Jazznytt nå, får du julenummeret (begynnelsen av desember) + hele neste år (februar - april - juni - august - oktober - desember)for kun kr 350.i tillegg får du trippelCDen ”jazzCD.no - 5th set” med på kjøpet! abonnér på www.jazznytt.no eller send en epost til jan@jazzforum.no - så fikser vi resten.

jazznytt Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:38 Side 3

INNHOLD OKTOBER - NOVEMBER 2012

10 STIAN CARSTENSEN 16 TYSHAWN SOREY 22 JOËLLE LÉANDRE 28 JAN GARBAREK 32 BRANFORD MARSALIS 40 JAZZINTROVINNERNE 41 SCHNEEWEISS & ROSENROT 42 JAZZUTDANNINGA I STAVANGER 44 JAZZBEGREPSJUNGELEN

SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING

05 05 06 07 08 09 38 46 47 49 50 52 53 54 58 59 60 63 64 66 68 86

leder jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden notert litt på siden jazzfoto nytt navn: harald lassen notert notert debatt jazz i norge for 50 år siden notert storband: bergen big band jazz, bølger og begeistring - snus på tur farvel til ... levende lyd: hagenfesten, sverige levende lyd: north sea jazz, nederland levende lyd: saalfelden jazz, østerrike levende lyd: varangerfestivalen, vadsø levende lyd: oslo jazzfestival levende lyd: punkt-festivalen, kristiansand levende lyd: reykjavik jazz, island levende lyd: red sea jazz, israel anmeldelser frispark

FORSIDEBILDE: STIAN CARSTENSEN FOTO: ANN IREN ØDEBY

jazznytt [03]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:38 Side 4

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: jan@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon: 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no Redaktør: Jan Granlie

07.09.2012

Redaksjon: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Anja Lauvdal, Arild Rønsen, Ann Iren Ødeby Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Lars Grip, Tor Hammerø, Lasse Haugen, Johan Hauknes, Rasmus Hungnes, Marit og Jens Arne Molvær, Lars Mossefinn, Stuart Nicholson, Dagfinn Nordbø, Harald Opheim, Arthur Piene, Petter Pettersson, Arild Rønsen, Øystein Skar, Øyvind Skarbø, Roy Ervin Solstad, Bjørn Stendahl, Jørn Harald Størkson, Bjarne Søltoft, Anna Wallentin, Ann Iren Ødeby Foto: Oliver Belopeta, Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Randi W. Hultin, Harald Opheim, Patrick Sandberg, Anna Wallentin, Ann Iren Ødeby Oversetting: Ann Iren Ødeby Illustrasjoner: Jan Granlie Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein Design: Jan Granlie

21.09.2012

Trykk: UNITED PRESS Opplag: 4 000 Priser: Abonnement: kr. 350,– for seks utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill abonnement på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

05.10.2012

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt. utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

Neste nummer kommer begynnelsen av desember 2012 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 06:2012 Bestilling: 02.11 Frist for produksjon av annonse: 05.11

Frist for levering av ferdig annonse (i pdf):

ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS www.grappa.no

[04] jazznytt

jazznytt er utgitt med støtte fra

10.11

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:38 Side 5

JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN

EGEN FESTIVALPROFIL - VEIEN TIL SUKSESS? Vi er på vei ut av den aller travleste festivalsesongen. I forrige utgave hadde jeg en del innvendinger mot en del utenommusikalske ting som har påvirket to av de største jazzfestivalene her hjemme. Nå viser det seg at også flere av de andre festivalene ender opp med et underskudd etter årets festival. Og da spør man seg selvsagt: Hva kan grunnen være? Er festivalbobla i ferd med å sprekke? Er jazzen igjen på vei ned i en bølgedal?

Jeg tror ikke det. Jeg tror problemet ligger i at man i Norge nå nærmest kan gå tørrskodd fra festival til festival fra Vossa Jazz helga før påske til Dølajazz langt ut på høstparten. Og altfor få av alle disse festivalene har kapasitet eller kunnskap nok til å lage sin egen profil på festivalene. La gå at noen av de minste festivalene er avhengige av å presentere musikk som lokalbefolkningen kan høre på og som de føler seg hjemme i. Og da blir det, etter min mening, altfor lettvint å bare booke artister som er på turné, og som spiller på alle de andre festivalene også.

Det er faktisk lenge siden jeg har returnert fra en jazzfestival hvor hovedinntrykket har vært at et av de amerikanske banda på festivalen har vært det jeg husker best.

Et eksempel på en festival jeg tror kan komme langt ved en endring i programprofilen er Oslo Jazzfestival. Jeg tror festivalen taper på å spre de musikalske tilbudene fra Goran Kajfez på Mono til Tony Bennett i Operaen. Jeg tror festivalen hadde stått seg på å kjøre en knallhard linje på kvalitetsmusikk innenfor den såkalte mainstream-sjangeren. Det er her «kjernepublikummet» befinner seg. Så får man overlate «det andre» til for eksempel Blow Out-festivalen, som bør legges på et annet tidspunkt (f.eks. til september), og som kan dra støtte og hjelp fra Oslo Jazzfestival, som har det rimelig rolig i den perioden.

Men det tar tid å bygge et publikum. Lokalbefolkningen må læres opp til å like den musikken man velger å ha fokus på. Derfor er det av ytterst stor betydning at festivalene tenker langsiktig. Hva vil vi med festivalen? Skal man presentere et bredt spekter av musikk slik at man fanger alle med det man vil presentere? Eller skal man finne sin egen nisje, sitt eget ståsted og stå på det.

For å kunne skape sin egen profil er det ikke nok å bare se gjennom alle tilbudene som kommer fra fjern og nær på epost, og booke etter det. Jeg mener de norske festivalene bør bli mye flinkere til å se seg om i Europa og Skandinavia etter band som leverer mer enn «en vanlig dag på jobben». I Tyskland finnes det en rekke unge, kreative utøvere ingen i Norge har hørt om, men som «leverer varene». Det samme gjelder i Frankrike, Italia og England. For ikke å snakke om våre naboland, Sverige, Finland og Danmark.

Jeg tror en lokal forankring à la det Vossa Jazz gjør ved å bruke folkemusikken, er en viktig suksessfaktor for å trekke lokalbefolkningen ut av godstolene. Eller Punkt i Kristiansand, hvor man i åtte år har stått på sitt, og nå kan se at det bærer frukter. Det er for eksempel ikke lovbestemt at et utenlandsk band er så mye bedre enn et ungt, nyutdanna band fra Musikkhøgskolen eller Jazzlinja i Trondheim. Det er ikke sikkert at en musiker som figurerer på kritikeravstemningene i Down Beat har så mye mer å komme med på en konsert i Norge, enn et norsk lag av erfarne ringrever.

For en stund siden snakket jeg med en av våre mest profilerte jazzmusikere, og spurte om han noen gang hadde fått henvendelse fra en norsk festival om å komme med tips til artister som han trodde ville passe inn i deres profil. Og svaret var akkurat som forventet: Aldri! Og det som er litt interessant er at denne musikeren gjerne ville hjelpe festivalene med slike tips! Det var bare å ringe. Han ville faktisk ha blitt en smule stolt om han fikk en slik telefon! Så her er det bare å ta kontakt, folkens - og ikke tro at det er bare dere som vet hvilke artister som kan passe på deres festival. Disse tipsene er til og med gratis!

ELLEN ANDREA WANG BLE

STATKRAFT YOUNG STAR

Bassisten Ellen Andrea Wang mottok 100 000 kroner, som vinner av Statkraft Young star 2012. Prisen ble delt ut under Oslo Jazzfestival.

Wang har de senere årene markert seg som en egenartet stemme på den norske livescenen, ifølge Statkraft Young star-juryen. Hun spiller med Dag Arnesen Trio, Pastor Wang Quintet og i bandene Pixel og SynKoke.

Hun er født på Gjøvik i 1986, og har studert ved Norges Musikkhøgskole hos Bjørn Kjellemyr.

«Som en av få kvinnelige instrumenta-

lister er årets talentfulle prisvinner et friskt pust i norsk jazz,» skriver juryen.

Prisen gis hvert år til en ung utøver som har utmerket seg spesielt innen jazz/rytmisk musikk. Juryen begrunner valget av Ellen Andrea Wang videre med at hun bl.a. har «stort overskudd, sans for det rytmiske og enorm musikalitet. Dette har gjort at hun på et tidlig stadium i karrieren har utmerket seg, og det er en glede å se at ny musikk gror frem med en sterk livskraft».

Ellers kan det konstateres at Steen ikke syntes kirkestatsråd Gjerde hadde noe å gjøre i Molde, at Bækkelund og Ny Musikk burde holdt seg borte, at kombinasjonen vise/jazz bare fungerte så måtelig, at konsertformen som regel var passiviserende, og at Arild Steen ikke liker Randi Hultin, «norsk jazz’ grand old lady». I det hele tatt mener han at «norsk jazzjournalistikk» ikke har hevet nivået i takt med norsk jazzmusikk. Hovedankepunktet mot jazzskribentene er at de driver «en propagandistisk kritikk, ikke en konstruktiv kritikk». «Kritikerne oppfatter fremdeles seg selv som i rollen som frontkjempere for en musikkform det er de ikke lenger».

(Andreas Hompland anmelder Arild Steens bok om jazzfestivalen i Molde i Jazznytt juni 1972)

JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN Ser me heilt historisk på det, og reknar jazz som verdens yngste nasjon sin folkemusikk, har me kanskje like lite rett til å kalle, til eksempel Garbarek sin musikk for jazz som for stev, endå det kan provast at begge musikkformer har hatt innf lytelse på den.

No som i musikkens tidligare tider handlar det først og fremst om å puste i instrumentet sitt. Og å bruke pusten til meir enn berre halde liv i ein kjøttklump med hovudet i kjøtkverna.

(Innspill frå Ivar Orvedal etter Moldefestivalen 1982 i Jazznytt nr 05:1982)

JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN Det mest overraskande (om departementet etterkvart er i stand til å overraska oss i det heile) er likevel det totale fråveret av verbal merksemd i budsjettet. Den formidable gjennomslagskrafta Den norske jazzscenen har hatt, burde ha avfødd ein budsjettmerknad og ei budsjettmessig påplussing. (Om styrkinga av Rikskonsertane i budsjettet også skal vera eit handslag til jazzen, kan ein trygt seia at departementet har levert eit illustrerande døme på kva ordtaket «å gå over bekken etter vatn» tyder.

(Lars Mossefinn i lederen i Jazznytt nr 05:1992)

JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN Og det må bli mye vokal. Det er disse vingene til sangen som har holdt meg f lytende i alle disse årene, mest som lytter, men også som utøver. Som sådan startet min «karriere» allerede som 6-7-åring.

Mitt bidrag den gang var tredjestemme i Søndagsskoleunionens barnekor.

(Marit Lauten innleder sitt «øde øy»bidrag i Jazznytt nr 04:2002) jazznytt [05]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:38 Side 6

NOTERT - LITT PÅ SIDEN

“

Selv en altetende musikkelsker har sin akilleshæl. Dette er min. Gode musikere og en godt produsert plate, for all del, men det blir for mye av alt. Jeg føler at jeg lytter til tre kvarter med hundre meter hekk på saksofon. Jeg savner melodiøse linjer å kunne lene meg på, sangbare temaer og pauser, rett og slett.

Trombonisten, dirigenten og pedagogen Susanne B. Torgersen liker ikke Petter Wettres plate «Apetite for structure» fra 2007, i spalten «Musikkpolitiet» i Musikkultur nr 10:2012

DE GAMLE ER YNGST - I ALLE FALL I USA

har du hørt at ...

I kritikerkåringen av årets beste jazzmusikere i det amerikanske jazzmagasinet Down Beat, har man kåret danske Svend Asmussen (født i 1916) til en av verdens beste fiolinister, i klassen for nye talenter («Rising Stars»). Du holder deg skremmende godt, Asmussen! og noen «over there» har tydeligvis ikke gjort leksa si!

... den anerkjente forfatteren Ole Robert Sunde har latt seg begeistre av platen «Miles Davis Quintet Live In den Haag».

Hans opplevelse av plata er gnidd utover ikke mindre enn to sider i Morgenbladet, hvor han utdyper sine opplevel-ser... Her sier han bl.a. «Jeg rører meg ikke av flekken for med ett er det Chambers som spiller solo; med bue, sent på natten spiller han bass med bue; Cobb akkompagnerer med dobbelt cymbaler, en såkalt hi-hat, Kelly klimprer svakt, Cobb blir litt mer driftig, så slår han forsiktig på lokkene. Chambers gnir buen mer og mer, det lyder tørt og det får meg til å tenke på vaier, og jeg lytter for å høre om han siterer noen, som for å sjarmere publikum; det skjer ofte på konserter...». At han påstår at Wynton Kelly klimprer, eller at Jimmy Cobb slår forsiktig på lokkene, er vel ikke helt godkjent jazzterminologi...?

NÅR RESTAURATØREN VIL INN OG STYRE MUSIKKEN I august/september-utgaven av det danske jazzmagasinet JazzSpecial, har man en artikkel om gode og dårlige opplevelser musikere har hatt ved å spille på forskjellige danske jazzklubber. En fin lekse for arrangører, ikke bare i Danmark, men også her på berget.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det fikk oss til å tenke på en historie fra våre nordlige fjellstrøk. Et hardtslående bluesband hadde lydprøve før

en jobb på en pizzarestaurant i en by nordpå (ingen nevnt, ingen glemt), og etter at bandet hadde kjørt gjennom en temmelig rocka Chicago-blues, kommer en liten, tynn innehaver av restaurant-en forsiktig bort til bandlederen og vokalisten og spør med mild stemme: «Dere kunne ikke spille noen viser, da?» For den interreserte kan røpe at oppfordringen overhode ikke ble tatt til følge!

TENÅRINGSJAZZ, ELLER? Vi i Jazznytt skal overhodet ikke berope oss å ha full kontroll på hva som skjer på TV-kanalen NRK3. Men vi stusset da vi så en forhåndsomtale i Dagbladet med tittelen «Jazz blir 18». Der skriver kulturavisa «Sist vi møtte Jazz strevde hun med å takle at faren var hektet på heroin igjen. Nå drar hun til USA for å bo hos sin tante mens faren er på avvenning. Han vil gjøre alt for å bli nøktern igjen, mens Jazz planlegger å feire 18årsdagen sin med stor fest».xxxxxxxxxxx I lett omskrevet versjon, kan dette tolkes som en historie fra jazzens tidligere tider. Faren (muligens tenorsaksofonist) sliter med heroin. Dette liker ikke bandets sangerinne, og tiden for en større opptreden på en viktig jazzfestival nærmer seg...

COVER TO THE PEOPLE

Hva er egentlig galt med godt, gammeldags gråpapir?

DIANA KRALLXXXXXXxxXxxx «Glad Rag Doll»xxxxxxxxxxx VERVExxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På sin nye plate, samarbeider den kanadiske sangerinnen og pianisten Diana Krall med designeren Colleen Atwood og fotografen Mark Seliger for å skape en stemning av 1920-tallet og The Ziegfried Follies.xxxxxxxx Krall har lenge vært inspirert av de gamle fotografiene, og lar seg lett «brette ut» for å selge noen ekstra plater.sssssssssssssssssssssssssssssssss Nå tror vel ikke vi at den godeste Krall har nevneverdige problemer med å selge nok plater så hun får til smør på brødskive, men dette hjel-

per sikkert. Hvordan musikken høres ut, aner vi ikke, og hva gemal Elvis Costello har å si om saken ...?

PAUL GONSALVES RELATIVT URYDDIGE LIV skal nå bli teaterstykke. På et seminar for studenter (sannsynligvis engang på 60-tallet) fortalte den gamle Ellington-musikeren om sitt liv som musiker. Et liv, som den tilbakeholdne saksofonisten ikke likte seg spesielt godt i.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Gonsalves var en sky person som ikke likte oppmerksomhet, og han likte svært dårlig å være midtpunkt på seminaret (på samme måte som at han ikke likte å være solist i Ellingtons orkester). Dette er utgangspunktet for teaterstykket av Arthur Luby som har fått tittelen «Paul Gansalves On The Road», og hovedrollen blir spilt av læreren og saksofonisten Davey Yarbrough. Kanskje ikke en rolle som ville passet for Aksel Hennie eller Bjørn Sundkvist?

[06] jazznytt

... Jazznytts (og Stiftelsen Odins) styreleder, Nina Torske ble akkreditert som artist under Moldejazz...? Er litt spent på instrumentet, men med både Bugge Wesseltoft og Ivar Grydeland i styret fra før, så har vi snart en smidig, liten combo til å avslutte styremøtene på en hyggelig måte... ... at en utenlandsk musiker, for noen år siden, hadde peilet seg inn på Pay-TV på Park Hotel på Voss, og i stedet for å få se luguber softporno, hadde han fått se og høre festivalsjef Lars Mossefinn intervjue Terje Rypdal. Kanskje ikke så rart han kranglet på regningen ved utsjekking.

Samtalen mellom Mossefinn og Rypdal gikk jo, aldeles gratis, på TVen i hotellets pianobar gjennom hele festivalen. ... jazzmannen og programlederen Knut Borge har fått sparken fra sin programlederjobb for det utmerkede radio- og TVprogrammet «20 spørsmål». I Dagbladet har man, selvsagt, en kvitre-spalte, hvor denne saken blir tatt opp. Og vi kan ikke annet enn falle for signaturen @KetilSteigen, som vil tenne lys for Knut. Vi ser fram til at stuevinduene i de tusen hjem, på hver knaus fra Lindesnes til Nordkapp, skal skinne av tente stearinlys. Det neste blir vel at man skal tenne varder langs kysten for den glitrende gode programlederen! Skjerp deg, Charlo Halvorsen! ... under årets Punkt-festival i Kristiansand, som i år hadde flyttet alle konsertene og seminarene fra Agder Teater til den nye, fantastiske konserthuset Kilden, i sitt brev til pressen hadde følgende å melde: «Photographers may take pictures with no flash in general during the first five minutes of each concert on the main stage, from the area assigned to the press in the front rows at Agder Theatre». Vi vet ikke hvor mange fotografer som satt på første rad i Agder Teater, og vi er litt usikre på hva slags bilder disse ville fått... ikke fra Punkt-konsertene, remiksene eller seminarene i alle fall...

Gratisavisa Natt&Dag er nok ikke blodfan av Oslo Jazzfestival. De har heller ikke filla peiling på hvem som har spilt bass med Miles Davis sine forskjellige kvintetter opp gjennom årene. Men at de har ungdommelig pågangsmot og selvtillit på høyde med Mount Everest, det skal de ha.

Under den årlige, ytterst påkrevede, arkeologiske oppryddingen på Jazznyttkontoret, kom vi over denne tegningen som vi i sin tid fikk fra pianisten Per Husby ...

What's the difference between a large pizza and a drummer?

The pizza can feed a family of four.

Fra Musikervitser på Facebook

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:38 Side 7

JAZZFOTO

NR. 7

Maleri: KÄTHE ØIEN

Dette er et bilde fra Käthe Øiens utstilling på BOA i 2009. Tanken bak hele utstillingen var å lage et utrykk for hver konsert under Punkt, og mye endret seg etter hvert som prosessen skred frem. Det ble istedet likt antall bilder som konserter, med glidende overganger og stemninger fra hele festivalen. Når maleriet tar over prosessen og jeg bare må følge det som skjer, er resultatet tilfredsstillende for meg.

jazznytt [07]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:39 Side 8

NYTT NAVN Alle som var og hørte på finalen i jazzintro må ha fått med seg den 25 år gamle sørlendingen HARALD LASSEN. Ikke bare fordi han er en strålende saksofonist som lett skiller seg ut med sin klare tone og sine interessante valg. Men også fordi han deltok i finalen med to ulike band, duoen Duplex og kvintetten Mopti, bandet som vant hele konkurransen. Når han også er en viktig del av synlige band som Pixel, Andrea Kvintett og Dr Kay and his Interstellar Tone Scientists, er det nesten for sent å intervjue han til denne spalten. Men vi rakk det heldigvis, han har tid til en kaffe på Chatau Neuf mellom øvinger på en av sommerens siste dager.

MED MANGE JERN I ILDEN -Jeg kan først bare skyte inn at jeg ikke har fått nytt navn, jeg heter fortsatt Harald Lassen.

men det er en utrolig egenskap jeg tror de deler med f. eks. Keith Jarrett og Wayne Shorter som er noen av mine favorittmusikere.

-Ja… sa jeg feil, svarer jeg.xxxxxxxxx - Bare med tanke på at spalten heter Nytt Navn. Det var en dårlig vits.

På sitt andre forsøk kom Harald inn på Norges Musikkhøgskole, hvor han endte opp i klasse med resten av medlemmene i Mopti. På denne skolen har han også møtt de f leste av sine nåværende samarbeidspartnere, som Christian Meaas Svendsen i Duplex og Ellen Andrea Wang i Pixel. Han er akkurat ferdig med sitt kandidatstudie i utøvende jazz, og skal gå et år til med videreutdanning i Administrasjon og ledelse.

Hvis tiden strekker til som han sier.

Jeg ler ikke så mye. Det blir ikke dårlig stemning, Harald har et alt for blidt vesen til at det blir dårlig stemning rundt han. Så lurer jeg på hva han synes om all oppmerksomheten han har fått det siste året, om han synes det er f laks eller hardt arbeid. xxxxx - Jeg vil si at det er hardt arbeid, det vil jeg absolutt si. Jeg føler jeg har vært tålmodig og at prosessen har gått naturlig. Nå er jeg 25, og er kanskje eldre enn mange andre som har en pangstart, men for min del var det nå det skjøt litt fart. Og så har jeg vært heldig å ha vært omringet av så mange f linke folk på Norges Musikkhøgskole.

Men Haralds vei til musikkhøgskolen har ikke alltid vært like klar.

- Jeg begynte ikke å spille saksofon før på ungdomsskolen, og jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg begynte med det. Jeg tror det var fordi nabojenta begynte å spille, noen ganger har små tilfeldigheter så mye å si. Men det har jo alltid vært musikk rundt meg. Jeg har vokst opp i bedehusmiljøet i Songdalen, med mye vilt bra gospelmusikk. Jeg sang mye og spilte piano, alle spiller noe i familien min. Men det tok lang tid før jeg oppdaget at jeg kunne utrykke noe mer ut av saksofonen enn det jeg trodde. Før det hadde jeg egentlig ikke noe forhold til å spille saksofon, det var bare en sosial gest.

Så begynte jeg på musikklinja i Kristiansand, i en veldig, veldig bra klasse med bl.a. Anja Lauvdal, Øyvind Mathisen, Hanne Kalleberg og Morten Askildsen (som alle er aktive og utdannete jazzmusikere nå [red. adm.]). Det ga god grobunn, selv om jeg spilleteknisk sett var på et mye lavere nivå enn mange andre i klassen.

- Var det da du ble interessert i jazz også? xxxxxxxxx - Vel… Helt på slutten av videregående spilte Øyvind Mathisen «Ved [08] jazznytt

Fossen» av Masqualero på en konsert. Jeg var også med, jeg var helt ute. Men jeg ville sjekke det ut, og fikk en brenne-CD av den første plata til Masqualero. Da ble jeg rystet, det var første gang jeg forstod at jeg kunne utrykke mye av meg selv gjennom saksofonen. Jon Christensen har tre slag på basstromma etter «headen» og før «koret», de slagene var noe av det villeste jeg hadde hørt den gang.

Stretchy! Så begynte jeg på Toneheim Folkehøgskole, og da begynte jeg å øve mye.

Og det har han åpenbart fortsatt med. Men akkurat hva Harald har øvd på har jeg alltid vært litt usikker på. Jeg har fulgt han de siste fire årene, og i motsetning til de f leste andre saksofonistene jeg kjenner,

låter han som om han har like stor respekt for sine amerikanske inspirasjonskilder som de norske. Tonen hans er i hvert fall ca. midt mellom disse to saksofontradisjonene. Harald er litt enig.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - To av de musikerne som har betydd mye for meg er Jan Garbarek og Jon Christensen. Og begge de har jo først jobbet utrolig mye med amerikansk jazz, før de endte opp med det mange kaller et norsk sound. Så det er kanskje der det du hører kommer fra. I tillegg så har jeg jo spilt masse med forskjellige Afrikanske musikere gjennom prosjektet UMOJA. De er veldig f linke på å være totalt til stede i det de spiller der og da, og ikke prøve å styre musikken i noen spesiell retning, å bare sæla på! Faren er at det kan bli litt passivt samspillmessig,

-Har du mange andre planer for høsten?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja. Det blir mye aktivitet med Pixel og Duplex, og så blir det en del festivaljobber med Mopti, selv om mesteparten kommer til å skje i 2013. Og så skal jeg være med på Ultimafestivalen, et jubileum for plata «Poppofoni» på Hennie-Onstad-senteret. På slutten av 60-tallet var det en opphetet debatt mellom avantgardmiljøet og popmiljøet i Norge. Den plata er en slags kommentar til den konf likten, med en funklåt som er skrevet av Arne Nordheim og mye annen galskap. Det var Arild Andersen som spurte meg og Emile Christensen (vokalist, klassekamerat og datter av Jon [red. adm]). Jeg har vært veldig opptatt av norsk jazzhistorie, og synes det er overraskende lite kunnskap om det ute å går i min generasjon, enten man nevner Terje Bjørklund, Bjørnar Andresen eller Calle Neumann.

- Savner du å gjøre et prosjekt med egne låter i eget navn?xxxxxxxxxxxxxx - Det hadde vært veldig interessant det, jeg merker at jeg tilpasser meg mye i forhold til de bandene jeg er med i. Så det er nok noe som kan komme etter hvert. Men jeg er mest opptatt av å bare bli en så god musiker som jeg kan bli. For å være ærlig er jeg egentlig litt lei av hele den derre: «Finn ditt eget sound»greia.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx TEKST: ARTHUR PIENEXXXXXXXXXXX FOTO: JAN GRANLIE

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:39 Side 9

NOTERT IFØLGE NYERE AMERIKANSK FORSKNING VAR DET IKKE MILES DAVIS SOM KOMPONERTE «SOLAR»

Larry Appelbaum

Den amerikanske jazzjournalisten Larry Appelbaum, sitter visstnok på beviser på at jazzkomposisjonen «Solar», som alltid har vært kreditert Miles Davis, ble komponert av gitaristen Chuck Wayne. I utgangspunktet het låta «Sonny» og var tilegnet trompeteren Sonny Berman, og som kom på plate allerede i 1946. Wayne brydde seg ikke om å skaffe seg noen cvopyright på komposisjonen, noe Prestiger Records sørget for i 1963, og da med Miles Davis som opphavsmann. Det er The New York City Jazz Records som melder dette i sitt augustnummer.

BRIAN BROMBERG ”Bromberg Plays Hendrix”

BRIAN BROMBERG ”In The Spirit Of Jobim”

[ARTISTRY]

[ARTISTRY]

DENISE DONATELLI ”Soul Shadows”

ALEX RIEL QUARTET ”Full House”

[SAVANT]

[STORYVILLE]

JOHN MCLAUGHLIN AND THE 4TH DIMENSION ”Now Here This” [ABSTRACT LOGIX]

MARTIN TINGVALL ”En ny dag”

ØYVIND SKJERVEN LARSEN - NY MANN I NORSK JAZZFORUM Øyvind Skjerven Larsen vil om kort tid strte som ny medarbeider i Norsk jazzforum etter Vidar Bråthen.xxxxxxxxxxxxx Øyvind kommer fra stillingen som prosjektleder i Music Export Norway. Tidligere har han vært innom en rekke stillinger i norsk platebransje, bl.a. som sponsorkonsulent i Mehuin Competition, label manager for jazz og klassisk i Universal Music, daglig leder i plateselskapet bp, bookingassistent på Konsertforeningen Blå, pluss engasjementer i Musikkoperatørene, Rune Grammofon, Jazzland og Oslo Jazzfestival. Han kan også skryte av at han har første Dan i karatestilen Nanbudo, noe som kanskje kan komme godt med i jazzforum...

ta

Studio Barxe

DET FLOMMER OVER AV NYUTGIVELSER At platebransjen sliter, resulterer i mange forskjellige redningsaksjoner. De store plateselskapene prøver å redde skinnet ved å gjenutgi bokser med de største artistene. Jeg vet ikke hvor mange samlebokser det finnes med mer eller mindre seriøse nyutgivelser med Miles Davis musikk, men det er mange.xxxxxxxxxxxx Nå lanserer Columbia sin serie «Complete Columbia Album Collection» med bl.a. en boks med seks Thelonious Monk-LPer, en boks med sju Weather Report-LPer, og en boks med ikke mindre enn 10 LPer med Charles Mingus. Alle selvsagt som CDer.xxxxxxxxxxxxxxxx Boksen med Thelonious Monk inneholder «Monk’s Dream» (1962), «Criss Cross» (1962), «It’s Monk’s Time» (1964), «Monk»

(1964), «Straight No Chaser» (1966) og «Underground» (1967). I Weather Report-boksen får man «Weather Report» (1971), «I Sing The Body Electric» (1972), «Live In Tokyo» (1972) over to CDer, «Sweetnighter» (1973), «Mysterious Traveller» (1974) og «Tale Spinnin’» (1975). Mingus-boksen inneholder «Tujuana Moods» (1957) over to CDer, «Mingus Ah Um» (1959), «Mingus Dynasty» (1959), «Alternative Takes» (1959), «Let My Children Hear Music» (1971), «Charles Mingus & Friends» (1972) over to CDer og «Epitaph» (1989) også over to CDer.xxx Kanskje på tide at man setter av midler til å utgi ODINs samlede verker i en tiltalende boks også?

[SKIP]

udio i er vårt nye st r for Spania rett sø Valencia. et sted.

Et paradis av mer info. r fo s os t ak Kont

RUTH WILHELMINE MEYER & HELGE LIEN ”Memnon” [OZELLA]

jazznytt [09]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:39 Side 10

Da STIAN CARSTENSEN begynte på Jazzlinja i Trondheim i 1991, hadde han med seg en interesse for musikkformer som langt fra var stuereint i jazzmiljøet. Gammaldans, sigøynermusikk, hillbilly, balkan, bluegrass!

En interesse han langt fra var trygg på at han kunne ta med seg inn i jazzens verden. Så han håpet at en av hans viktigste lærere kunne gi svaret. Og på spørsmål svarte Erling Aksdal: «Forfølg kicket!». Det ga Stian trygghet til å etablere, sammen med en gjeng medstudenter, bandet Farmers Market i 1991. Til å ivareta taktarter som sto på rødlista over sterkt truede arter. Det ga ham lisensen til å tro på det han hadde å gi. Til å dra baklengs inn i fuglekassa.

Og til å spelle det.

TEKST: JOHAN HAUKNES FOTO: ANN IREN ØDEBY

[10] jazznytt

MED LISENS TEL Å SPELLE F

or atten år siden, i 1994, stilte den 23 år gamle Stian opp med et band som burde vært støttet av Felleskjøpet. Opptaket fra Molde-festivalen dette året, tatt opp i Molde Kulturhus, ble seinere utgitt som «Speed/Balkan/Boogie» – debutplata til gruppa Farmers Market. Vi var mange som skjønte at dette var starten på noe helt nytt. Men var det jazz?

Nå var jo dette langt fra første gang leserne av Jazznytt, oppmerksomme som de er på det lovende musikk-Norge, hadde sett og hørt Stian.

Hans TV-debut skjedde i Halvsju i 1983. Da var han 11 og et halvt år og hadde spilt trekkspill i ett og et halvt år, som han sa før han spilte «Dizzy Fingers». Klippet fra Halvsju er fortsatt tilgjengelig på YouTube. Allerede året før hadde han vært på sin første USA-turne i North Dakota blant de amerikanerne som drømmer om brunost og «lootefisk». Med sin egen komposisjon «If I only could get a little lefse!», ei låt jeg er overbevist om falt godt i Dakota-slettenes gode jord.

Fra lakota-stammenes hjemland gikk veien etter hvert til Jazzlinja i Trondheim. I mellomtida var det f lere som hadde oppdaget at hadde det ikke vært for at han var fra Eidsvoll, ville han for lengst vært klassifisert som et vidunderbarn. Om det er ukjent for ham, gi Stian ditt eget instrument og etter kort tid kan han lære deg noen teknikker du overhodet ikke tenkte på selv. Som cellisten Ernst Reijseger fortalte fra øvingene til «Backwards into the Backwoods» i 2004, «han skulle vise meg en spesiell passasje, tok celloen

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:39 Side 11

S

LE

jazznytt [11]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:39 Side 12

min og spilte den. Jeg ble forbløffet over hvor dyktig han var … han kunne spille med teknikker jeg aldri hadde prøvd tidligere. Den fyren er et fenomen!».

Noe liknende ble vi servert etter konserten 17. juli i Molde året før, da Michael Brecker var Artist in Residence. Da Brecker ble spurt hvem han ønsket å spille med, var Farmers Market ett av hans selvfølgelige valg. Dette etter at han hadde fått låne en av platene deres av Jeff ‘Tain’ Watts.

Brecker liknet til tider Disneys Bambi på glattisen, men både han og vi hadde det forferdelig moro. Etterpå uttalte Brecker til dagens fotograf at Stian «er en av de største musikerne jeg har spilt med».

Det er vel Stians deltakelse i Farmers Market, samt hans stand-up stil på scenen som de f leste forbinder med hans navn. Men fyren kan mye mer enn å telle bulgarske taktarter til 11, 13 og 17. Det er også et alvor bak all humoren. Det var dette alvoret vi ønsket å finne da vi avtalte en samtale med Stian i Kongsberg, en formiddag med de første tegn på høst i lufta.

Stian Carstensen var på turne med Tora Augestads prosjekt Music for a While med deres andre plate, en tittel som henspiller på teksten til den engelske renessansekomponisten John Dowlands «Come Again», «[Thy] graces that refrain». Vi er mange som lengter etter å høre plata.

En alminnelig onsdag spiller gruppa på Energimølla i Kongsberg. Torsdagen skal de videre, over Meheia, inn i vakre Telemark, forbi vannet og kafeen som her må omtales som Belgsjø, før Notodden og Bø. Siden de har god tid denne dagen er Jazznytts fotograf sjåfør på veien til Kongsberg tidlig denne formiddagen.

Alvorsmannen Stian Carstensen Uteplassen på baksiden av Hotell Gyldenløve, en plass vi ellers forbinder med inntakelse av morgenkaffe første uka i juli. Nå er det september og langt fra tretti grader i lufta. Men det skremmer ikke oss. En talefør og talevillig Stian Carstensen sitter overfor meg.

- Jeg vil ha tak i den reflekterte og alvorlige Stian, Stian bak maska!

- Har du hørt den siste plata vår [«Slav to the Rhythm»]? Der er det ikke et snev av humor. Det kan nok være at folk har inntrykket av meg som humorist, men det kan også være en forbannelse å bli oppfattet som det for en som først og fremst er musiker. Selvfølgelig kan du være moromann og drive stand-up, uten å spille ett eneste instrument, men skal du drive med musikk må du gjøre det seriøst.

- Jeg er jo ikke først og fremst moromann, det er en bigeskjeft for meg. Det er musiker jeg er. Og jeg har alltid jobbet seriøst med musikken. Samtidig har jeg alltid hatt sansen for folk som kan kombinere musikk og humor. Dudley Moore er vel den som har nådd det høyeste nivået. Du hadde Victor Borge, Spike Jones – og Dudley Moore. Nå er det nesten ingen som er på et høyt nivå på dette.

- Dette gjør jeg bare i Norge, i utlandet spiller jeg vanlige konserter. Men det er en side av meg som jeg har trang til å få ut. I lokalavisa Eidsvolds Blad har jeg en spalte som jeg har kalt Spyttmyrsnytt, med humoristiske og bisarre bygdehistorier, mye fantasi, men også bygd på virkelige historier som jeg har vokst opp med på Eidsvold.

- Jeg er en forkjemper for lokal dialekt og tradisjoner, så jeg har laget to kortfilmer og en CD med Eidsvold-stoff, med blant annet Jan Gunnar Røise [som mange kjenner igjen som far i Kner[12] jazznytt

Jeg har alltid jobbet seriøst med musikken.

Samtidig har jeg alltid hatt sansen for folk som kan kombinere musikk og humor ten-filmene], med noen lokale typer. Vi har en hjemmeside for dette stoffet, Himesia tell Spyttmyra Tjuvjakt & Spellemannslag, frå skaukrullen like norda Purkerud i Eidsvoll mot Odarsgrensa, finner du rett oppi høgget her: www.spyttmyra.no. Sjøl om dom har vøri en lokkal hemmlighet ne’på Spyttmyra har no’n ta dom vøri mye ute å resst. De siest at’n yngste ta Spyttmyrskara har vøri te Fering, å at’n ha en haukrivin lausonge i Migsvingen der ne’e.

Stian er ikke den yngste ta dom.

- Så jeg er jo interessert i annet enn musikk. Særlig språk og dialekt, ord og rytmer, ... fonetikk.

Jeg skrev en ny norsk nasjonalsang på oppdrag fra NRK – noe jeg fikk både drapstrusler og mye annet for. Men musikk er det jeg jobber seriøst med, det har jeg gjort siden jeg var ni år.

Urframføringen av nasjonalsangen «Ja, Noorge» skjedde på NRK P2 17. mai 2008 av Oslo Fagottkor og KORK med Bjarte Hjelmeland som solist. En tekst som sjangeren tro tar utgangspunkt i de store nasjonale mytene, fører oss gjennom den Norske Historien og Naturen, og ender med avsky over sædeleg oppløysing med såpe, idol og Big Brother! Derfor: «Fram for åndelig mildt diktatur, kombinert med demokrati og f lat struktur». Det var tydeligvis ikke alle som så tunga i kinnet.

- Denne leken med ord og fonetiske lyder er noe jeg kjenner igjen fra mange musikere, denne lyd- og rytmeleken.

- Alle musikere gjør dette i bandbussen. Men det er få utenom Øystein Sunde som tar det ut på scenen. Alle musikere setter pris på lek med ord og språk, det er jo lyd. Så der er jeg ikke noe unntak.

Forhatte instrumenterxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - For å stille spørsmålet på den måten, er det overhodet noe instrument du ikke har hatt fingrene dine borte i?

- Ja, det finns jo så forferdelig mange instrumenter. Men jeg har valgt kanskje de mest forhatte av dem, trekkspill, sekkepipe, steel guitar, banjo.

Uvanlige instrumenter. Jeg har alltid vært inter-

essert i hvordan ting fungerer. Far min er f lymekaniker og har alltid laget små patenter – han har laget noen på mine instrumenter. Så når jeg lurer på hvordan en mandolin er stemt, så må jeg finne det ut. Og lære meg å spille den. Det siste jeg har holdt på med nå noen år er steel gitar, med 20 strenger, en haug med fot- og knepedaler som du bøyer strengene med.

- Et pussig instrument, men et fantastisk ett. En blanding av et Reodor Felgen-patent og en Hawaii-gitar. Det har jeg virkelig hatt kick på de siste årene.

- Du fortalte en gang at du hadde denne med på en turne første gangen, og at de fjorten første konsertene lød det som et helvete, men ved den femtende konserten, da hadde du knekt koden?

- Jeg øvde hver dag i fjorten dager for å knekke koden. Jeg ga opp først, for det er så vanskelig.

Men så satt jeg der hver dag og prøvde og prøvde, i timevis. Så plutselig gikk det et lys opp for meg. Inne i det merkelige instrumentet er det en slags logikk, som ligger godt skjult, langt bak der et sted. Det jeg da skjønte var at når jeg trykket ned de to borteste pedalene så forandret jeg stemminga, omtrent som en torader når du trekker belgen ut eller trykker inn. Da knakk jeg koden, ved å kople til toraderen og det jeg lærte av bestefaren min da jeg var guttunge. Det viser at du har nytte av å lære et instrument og så overføre innsikten til et annet, selv om instrumentene ikke har noen teknisk eller mekanisk sammenheng med hverandre.

- Forklar.

- Når du trekker toraderen ut så får du E-dur, mens når du trykker inn så får du en A-dur. Det er prinsippet. Det samme var det på steel-gitaren, Alle pedaler åpne ga en E-dur, mens to pedaler trykket ned var en A-dur.

Den skalabekjente leseren gjenkjenner her at stemmingen av den ikke-kromatiske – du kan ikke spille alle tonearter du vil – toraderen er kvintbasert, en E-dur er dominantakkorden i Adur, da tonen E ligger en kvint over A-en.

- Hver gang jeg lærer et nytt instrument så prøver jeg å overføre det til de andre instrumentene jeg spiller.

- Og da «hører» du kanskje muligheter på det enkelte instrumentet som den som er helt og holdent fokusert på det har vanskeligere for å oppdage?

- Ja, det er veldig fascinerende. For da blir det litt pionerarbeid å lære seg et nytt instrument. Mitt motto har alltid vært at lær deg å spille noe som andre har spilt før på instrumentet. Når du har etablert basisen, kan du begynne å utforske på egen hånd. Det er viktig å lære seg håndverket.

- I musikk og annen kunst er … det er jo en løpende debatt for tiden, men jeg mener at håndverket er viktig. I det ligger også å kjenne til historien bak det du velger å gjøre. I Farmers Market har vi nå holdt på i 21 år. Med den siste plata «Slav to the Rhythm» opplever jeg at vi endelig har funnet et personlig uttrykk. Den er noe annet enn de tidligere platene, men det har tatt lang tid å komme dit, til å finne vår måte å gjøre musikken på. Heldigvis har plateanmelderne også sett dette, med femmere og seksere overalt.

Det er godt å se at andre også setter pris på det når du er fornøyd selv.

Innvandra taktarterxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er jo en litt odd form for musikk fra et norsk ståsted, å telle til 11, 13, 17. Hvor startet det?

- Det virker jo sært. Jeg begynte å interessere

Foto: AllAboutJazz.com

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:39 Side 13

meg for øst-europeisk musikk for veldig lenge siden, fra jeg begynte å spille trekkspill. Farfaren min var opptatt av sigøynermusikk, og jeg skaffet meg en del noter på øst-europeisk musikk.

Jeg spilte ukrainsk musikk, og har alltid likt russiske musikktradisjoner. Den mollstemte melankolien i denne musikken har alltid fascinert meg.

- Rundt 1989 fikk jeg tak i et opptak av et bulgarsk bryllupsband, og da var det som om alt falt på plass. Det var ikke fordi det var eksotisk eller spennende. Det jeg kjente var at dette skulle jeg prøve å lære meg. Da jeg begynte på jazzlinja i 1991 var ikke dette helt stuereint. Standarden var at du skulle lære deg amerikansk musikk. Så jeg måtte gå noen runder med meg selv. Jeg tenkte: kanskje er det helt feil at jeg begynner å grave i denne tradisjonen? Men er det mer naturlig av vi her i Norge lærer oss en amerikansk tradisjon enn en europeisk en? Det som betyr noe er hvordan du ser på det, tenker om det. Ikke akkurat hva du gjør.

- Det er mange ting her som vi overhodet ikke stiller spørsmål ved, som vi tar for gitt. Men fordi dette ikke var stuereint innenfor jazzen, ble dette en teori jeg klamret meg til for å forsvare min interesse for øst-europeisk musikk. Svaret hans da jeg spurte ham om det var lurt å drive med dette, er noe jeg må berømme Erling Aksdal for.

«Forfølg kicket!», svarte han. To ord, det var det hele. Tenk at læreren min sa det! Det fikk det til å løsne for meg. Siden det har jeg gjort det, lært meg hva jeg har hatt lyst til å lære meg og gitt blaffen i hva folk har sagt.

Og takk for det! Sier vi som har gleden av å lytte til ham og hans musikk.

Om å telle til ellevexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Kan du gi oss et lite kurs i disse balkan-rytmene? Å telle 11/8, 17/8, for ikke å si 33/8, er for mange av oss en utfordring som overstiger våre evner. Når vi er tilvant til 3/4, 4/4 og 6/8, og lærte å se på 5/4 som eksotisk, sliter vi med denne musikken.

- Det er ikke så komplisert. En 11-takt kan være 2+2+3+2+2 slag, en serie med grupper av henholdsvis to-takter og tre-takter.

- Så alle disse uvante rytmene skal telles som en slik kombinasjon av to-takter og tre-takter, som at 15 da kan være /1-2/1-2-3/1-2/1-2-3/1-2/1-2-3/, eller 2+3+2+3+2+3 slag…?

- Akkurat, bortsett fra at bulgarere da ikke vil telle til 11 eller 15. En 11-takt telles opp som en femtakt med en lang treer; 1-2-3..-4-5.

- Eller kort-kort-laang-kort-kort?

- Det er hemmeligheten. Det ville jo være slitsomt å telle 1-2-…-11. Når du kommer inn i det så blir det mye mer lyden av en groove som du lærer deg. Vi teller ikke lenger. De første par åra telte vi som bare rakker’n. Men det går ikke i lengden. Du må lære deg lyden av en 11-takt. Vi er så indoktrinert her i vesten på 2, 3 og 4, mens i bulgarsk musikk har du alle oddetallene opp til 33. Siste låta på den nye plata går med 33, en syklus på femten, med to forskjellig inndelte nitakter. Det høres søkt ut, men det er bare hva du er vant til. Barn på fire år i Bulgaria kan disse rytmene. Lærer du det tidlig blir det det du oppfatter «vanlig».

- Vi begynte i så måte alt for seint med denne musikken. Nå spiller vi den på en annen måte enn de gjør, og improviserer på en helt annen måte. Men det tar lang tid å lære det. Det opphever alle verktøy som du har med deg for å tolke rytmer, når du er oppvokst i et vestlig land.

Du må lære verktøyet helt på nytt, og lære deg å tenke rytmikk helt nytt.

- Det har også gitt meg en mye dypere forståelse av tradisjonell, vestlig rytmikk. Du kan ikke «feike» i en slik tradisjon, du må kunne spille det ordentlig. For meg har det vært sunt. Spennende å dykke ned i dette. Det er jo rart, det er ett land i denne verden hvor du har alle disse rare rytmene.

- I tillegg kommer det at Bulgaria, kanskje med tillegg av India, er det landet i verden hvor folkemusikken har det sterkeste innslaget av improvisasjon. De bruker moderne instrumenter som el-bass, trommesett, el-gitar, klarinett, saks og trekkspill, og spiller sin folkemusikk, en mu-

sikkform som har utviklet seg på sine egne premisser. I Bulgaria har de tatt spillestilen fra tradisjonelle sekkepiper, f løyter og tradisjonelle strykeinstrumenter og spiller musikken som de alltid har gjort det. De har utviklet den og inkorporert de nye instrumentene i den.

- Folkemusikken fra Bulgaria er den musikken jeg opplever som mest band-vennlig. Du har klare bandfunksjoner som trommer, akkordskjema, melodilinje og improvisasjon, så mye felles med jazzen. Samtidig er det en musikktradisjon som har utviklet seg helt uavhengig av jazzen, de er helt upåvirket av anglo-amerikanske uttrykk fordi de var isolert under kommunismen.

Og før det var tyrkerne der og prøvde i fem hundre år å ødelegge den bulgarske folkemusikken.

Allikevel har de holdt på musikken sin.

- Det er helt utrolig at på tross av de rare rytmene, er det så klare fellestrekk med den jazzmusikken som vokste fram. Men disse utviklingene var helt uavhengig av hverandre og skjedde på helt forskjellige steder. Derfor var det også interessant for meg som jazzmusiker å sjekke ut denne musikken, fordi den hadde så mange fellestrekk med jazzmusikk.

Baklengs inn i jazzkassaxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Nå er du jo også inne på det bortimot håpløse spørsmålet man ender opp med å diskutere. Men er det jazz? Hva er jazz for deg? Du blir jo presentert som jazzmusiker.

- Ja, og jeg vet ikke om det er riktig. Jeg vokste opp med en far som reparerte trekkspill. Det var en fyr som var oppe hos oss ganske ofte, Jon Fjeldbu. Han var trekkspiller, men spilte også veldig bra swingjazz. Han var veldig opptatt av Benny Goodman, Erroll Garner, og de gamle greiene der. I helgene satt jeg ofte og spilte standardlåter sammen med ham – fra jeg var ti år gammel. På den måten fikk jeg inn swing og standardlåter fra jeg var liten, uten at jeg egentlig visste hva det var.

- Far min og jeg satt også ofte og spilte. Han spilte trekkspill, men han spilte også el-bass. Vi spilte «Sweet Georgia Brown», «In a little Spajazznytt [13]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:39 Side 14

nish Town», «Honeysuckle Rose» og slike ting, gamle swinglåter. Så det å spille låter som dette og improvisere var en del av min barndom. På den måten fikk jeg inn i hvert fall swingjazz tidligere enn mange andre, uten at jeg visste at det var jazz.

- Jeg har alltid improvisert; fra jeg begynte å spille. Jeg tok klassiske trekkspilltimer i fire år og lærte meg mye av det klassiske trekkspillrepertoaret. Og lekte og improviserte over det.

Samme hva slags musikk det har vært har jeg likt å leke med det, improvisere over det.

- Bestefaren min spilte torader og lærte meg å spille det. Alle de straighte gammaldans-greiene.

Også improviserte jeg rundt dette. Da sa han med en gang, «nei, sitter du og speller vilt att nå’a?». Uansett sjanger, jeg har egentlig aldri tenkt i sjangere. Å improvisere har alltid vært det viktige for meg.

- Og det er jo en kjerne i jazzen. Men om det er jazz? Jeg er ikke så opptatt av akkurat hva det er.

Jeg er mer opptatt av hva som er god musikk, uansett som det er folkemusikk, jazz eller klassisk musikk. Den siste plata er jo i så måte sjangeroverskridende og fanger opp alt jeg har hatt med meg i bagasjen.

- I 2004 ga du ut plata «Backwards into the Backwoods», en heidundranes fusjon av alle mulige musikkformer. Noen av oss er jo også så heldige at vi fortsatt husker den fantastiske konserten du hadde i Kulturhuset i Molde samme året, med Ernst Reijseger, Arve Henriksen, Håvard Wiik og Jarle Vespestad. Er dette en form du kommer til å vende tilbake til?

- Jeg har jo alltid kommet tilbake til mye av det materialet, og jeg vil fortsette å gjøre det. Den plata var jo ekstremt sjangeroverskridende, og fordi jeg har spilt mye klassisk musikk, brukte jeg mye referanser til klassisk musikk. Håvard Wiik spilte både piano og spinett, med barokkmusikk, jeg brukte akustiske gitarer som jeg hadde stemt mer som lutt. Musikken på plata var noe jeg hadde brygget på i mange år, med et hybriduttrykk som var mer rettet mot europeisk kunstmusikk. Det er en del av meg som er viktig.

- Det får jeg også ut noe av det i det bandet jeg turnerer med i disse dager [«Music for a While»]. Musikken vi driver med er ikke nødvendigvis amerikansk, det er mer europeisk musikk. Improvisasjon har jo alltid vært viktig i europeisk musikk, det er bare de siste to hundre årene at det har blitt nesten helt borte. Og det er synd. Både Bach og Mozart var jo kjent som fantastiske improvisatører. Bach kunne jo sitte to dager i strekk og improvisere fram firstemte fuger!

For å illustrere den posisjonen improvisasjon hadde for Bach, kan det skytes inn at da Bach skrev «Goldberg-variasjonene» i 1741, avsluttet han variasjoner med påskriften «usw» – und so weiter – verket er jo i seg selv en serie med tretti variasjoner over en arie i sarabande-form. Påskriften antyder at Bach mente en utøver skulle følge opp med videre improviserte variasjoner langs linjene for den enkelte satsen.

- Jeg har nylig fått et arbeidsstipend, og noe av det jeg har lyst til å lære mer om er improvisasjon i europeisk barokkmusikk. Jeg har spilt med en del musikere som kan dette, og har tenkt å ta noen turer til Italia for å lære mer om det.

- Det langsiktige målet mitt er å dykke dypere ned i det europeiske tonespråket, snarere enn det amerikanske. Rytmikken som jeg har jobbet så mye med, er jo bulgarsk og ikke amerikansk. Og så har du alle godbitene i den europeiske kunst[14] jazznytt

musikken som du kan ta for deg. Så om jeg har en misjon her i livet, så er det å ta improvisasjonen tilbake i europeisk-klingende musikk, snarere enn å gjøre enda en versjon av amerikansk musikk.

- Nå er jeg også kjempeinteressert i amerikansk musikk. Jeg var i Kentucky for å lære meg å spille banjo. Men ikke en sånn jazz-ting, det var ikke firestrengs-banjo som de spilte i New Orleans, men bluegrass-stilen som var tradisjonsmusikk i hele sørstatene, Virginia, South Carolina, Tennessee osv. Jeg tok faktisk banjotimer hos han som spilte med Dolly Parton! Alt dette for å lære håndverket.

- Dette var jo alt ting som kom fram på «Backwards»-skiva, i en helt annen setting. Jeg har et banjo-stykke der som er inspirert av ungarske György Ligetis komposisjoner for lirekasse og mekanisk piano [Gyorgy’s Appalachian Vacation]. Jeg prøver alltid å ta en ting og dra det over i noe helt annet.

Jazz og dans og sånnxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Da er du over i det som for meg er kjernen i spørsmålet om jazzens karakter. At jazz for det første i sin natur er sjangeroverskridende og har alltid vært det, og at jazz derfor ikke kan være én sjanger. Jeg ser heller på jazz som en tilnærming til det å utforme og utøve musikk.

- Det er fascinerende det der. I tillegg kommer det at jazzen har vært muntlig overlevert. Det var en urban folkemusikk. Jo lenger du går tilbake, jo

Musikk har alltid hatt denne funksjonen at det gir mer enn å oppleve et maleri. Det har alltid hatt denne appellen både til intellektet og til underlivet.

Det er dette som gjør at musikk er en annerledes kunstform enn andre kunstformer

mer blir det en autentisk folkets musikk – og dansemusikk.

- Det fascinerer meg – koplingen mellom musikk og dans. Jeg vokste opp med å spille dansemusikk sammen med far min. To trekkspill på kommunelokalet over linoleumsgulv med potetmjøl. Ett av de tidligste minnene jeg har var eldre folk som kom bort til oss og sa at vi «spellte pols reint for fort. Det gikk ikke an å danse til detta her.» Så da måtte vi sette ned tempo. En del slike koder som du lærer når du spiller til dans er vanskelige, og folk som ikke har spilt til dans vet ikke hvor vrient det er. Når det er folk som virkelig kan danse er de svært kresne på hvordan musikken blir utført og hvilket tempo det er.

- Sist jeg fikk bryne meg på dette var på Jørn Hilme-stevne i Valdres i juli i år. Etter at jeg hadde spilt med Elias Akselsen skulle det være dansetilstelning, og så kom ikke trekkspilleren.

Det var krise. Siden jeg var der, sa jeg at jeg kunne prøve. Jeg spilte til dans et par timers tid.

Men folk fra Valdres veit jo hvordan de vil ha det.

Om du ikke spiller riktig der så blir folk forbannet, de forlanger den riktige rytmen. Jeg har ikke vært så nervøs på over tjue år.

- Det må ha den riktige «gyngen» for at folk skal få lyst til å danse. Akkurat som med swingmusikken. Når du lytter til Lester Young og Coleman Hawkins så hører du at det er bruksmusikk, ved siden av å være kunst. Da be-bopen kom ble dette endret.

- Allikevel; det som fascinerer meg er dette grensesnittet mellom bruksmusikk og kunstmusikk, et grensesnitt som alltid har vært til stede i jazzen. Dette er noe jeg hele tiden etterstreber i musikken min, det skal swinge, det skal groove.

I mye av samtidsmusikken er jo dette uhørt, det skal ikke swinge. Da tenker jeg: hvorfor ikke?

Hvorfor skal ikke musikk ha en «gyng», en appell til det fysiske og ikke bare til det intellektuelle? Selv om all musikk selvfølgelig ikke må groove!

- Musikk har alltid hatt denne appellen både til intellektet og til underlivet. Det er dette som gjør at musikk er annerledes enn andre kunstformer.

- Musikk skal gi deg «fot» som det het tilbake på 1950- og 60-tallet. Du skulle kjenne den rykningen i beina og i kroppen.

- Det er bra. Å få fot, det er en fin feeling, det.

Det å få fot fins jo i alle musikkformer som er i slekt med dansemusikk, som jazz er. Det var fascinerende med å dra til Kentucky. Røttene til jazzen er jo så mye mer enn New Orleans. Det er irske utvandrere, indianere og svarte. Alle spilte sammen til dans. Det var ikke så vanntette skott som man vanligvis forestiller seg. Det de hadde felles var en pentatonisk [=femtonig, som bluesskalaen] skala, du finner den både i irsk, indiansk og afrikansk musikk. De spilte sammen og lærte av hverandre.

- Bill Monroe regnes som den blendahvite bluegrassens gudfar, men han lærte å spille av en svart gitarist. Monroe spilte til dans med denne gitaristen, sønn av en slave, og sin onkel på fele: fele, gitar og mandolin. At bluegrassen er hvit er dermed en sannhet med modifikasjoner. Det var mye større vekselvirkning mellom folkegrupper i USA på denne tiden enn vi forestiller oss i dag.

- Denne fargeblindheten gjaldt jo også i Louisiana og New Orleans. Det som etter hvert ble benevnt som jazz vokste jo ut av en samrøre av svarte, fransk-kreolske, tyske og andre tradisjoner, i tillegg til påvirk-

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:39 Side 15

ningen fra omland som Kentucky, Mississippi mm.

Det var en form for fargeblindhet i underklassenes musikk.

- Jeg tror det er riktig. Når du først får fot, så er det det samme om det er det ene eller det andre.

Disse musikerne var nok av de som var tidligst ute med et samarbeid mellom folkegrupper.

- Men fortsatt kan du oppleve at dette er et tabuområde. Jeg snakket med Uri Caine en gang jeg spilte med ham. Han fortalte at han fortsatt kunne oppleve at det kom publikummere bort til ham og sa at «You gotta have a brother on drums». Selv i dag. Pianisten kan godt være hvit jøde, men trommeslageren må være afro-amerikansk.

- I det samme perspektivet, i Bulgaria blir sigøynere sett ned på. I bryllupssammenheng sier de at da må i hvert fall klarinettisten og trommeslageren være «brune»! Det er en parallell hele vegen. De svartes musikalske historie i USA, de har vært undertrykt og hatt en rolle med å underholde de hvite. Det samme i Øst-Europa.

Sigøynerne har blitt sett ned på, men når det kom til underholdning så måtte det være dem, for det var dem som var best til å spille, til å «gynge».

Jazz fra Bulgariaxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - En jazztilnærming til bulgarsk musikk har for meg alltid framstått som et paradoks. «Gynginga» i jazzen kommer fram i det ikkemetriske poly-rytmiske elementet. Hvordan kommer det til uttrykk i det du da omtaler som «trua» taktarter?

- I USA kom dette fram gjennom en integrasjon av mange musikktradisjoner. Det samme gjelder Bulgaria. Bulgaria og Balkan var jo på mange måter Europas veikryss. Her kom det grekere, romere, thrakere, serbere. Skulle du fra øst til vest måtte du gjennom Bulgaria. I dag er det 7-

8 millioner innbyggere i landet, av disse er en million tyrkere.

- Tyrkisk musikk har mange ting felles med bulgarsk, men er mer orientalsk. Der har de en tromme som kalles tarambuka, en tromme som holdes under armen og spilles med hånd og trommestikke. Dette instrumentets funksjon har blitt tatt opp i bulgarsk musikk med et moderne trommesett. Da spilles rytmene på roto-toms, stemt svært høyt. Mens grooven går så spiller de polyrytmisk på roto-tommene. Så der har du enda en parallell til de amerikanske greiene, hvor det afro-amerikanske har blitt en del av det polyrytmiske.

- Den ottomanske rytmikken snek seg inn i den bulgarske den veien og blitt en del av et moderne trommesett. I utgangspunktet er jo ikke den bulgarske musikken polyrytmisk. Men med tyrkerne der, så har det skjedd. Dessuten har sigøynerne sin måte å spille på. Sine rytmer, som også har påvirket den bulgarske folkemusikken. Det har denne X-faktoren, det ikke-metriske, det som ikke lar seg skrive ned. Det «skyvet» som du har i sigøynermusikk, som ikke lar seg skrive ned.

Det høres ut som en blanding av 2/4, 6/8 og ett eller annet, Men når du ser folk danse til det så faller brikkene på plass.

- Med alle disse folkeslagene og sammenblandingen av musikken blir det denne polyrytmiske blandingen, trommegroovet. Tyrkiske sigøynere fra Bulgaria, alle disse sammenblandingene. Som Filip Simjonov som nå er en del av Farmers Market. Egentlig er han tyrker og heter Feim Saliev.

Men kommunistregimet fortalte ham at det fikk han ikke lov til å hete. Da han ikke ville endre navnet, ble det glattcelle og juling. Bulgaria er full av dette.

- Det første bandet jeg hørte ble fengslet for å

spille tyrkisk musikk, det var forbudt med kvarttoner på den tida! Den eneste feilen de hadde gjort var å spille kvarttoner. Høres ikke det vilt ut?

Stian om tjue årxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Hvor ser du deg selv om tjue år?

- Jeg håper at jeg har lært mye mer enn det jeg kan i dag. Det høyeste målet jeg har er å lære meg så mye som mulig, om det er språk eller nye instrumenter. Jeg har fortsatt den driven til å lære nye ting. Jeg er aldri fornøyd med det jeg gjør. Pat Metheny sa en gang at han ikke er i nærheten av å være den gitaristen han ønsker å være. Han øver fortsatt syv timer om dagen og skriver journaler på ti sider etter hver konsert.

Det har jeg respekt for.

- Vi spilte jo med Michael Brecker, som du veit.

Det var fantastisk, for også han var en som hele tiden var fokusert på å lære nye ting. Da han fikk et kick på keltisk musikk dro han til Irland for å lære seg det. Så ble han interessert i øst-Europeisk musikk og kontaktet oss. Det var jo stas for oss! Han ble veldig interessert i den bulgarske f løyta, kaval, som jeg spilte på Jeg dro etterpå til Bulgaria og fikk f løytemakeren min til å lage en ny og gravere inn Michael Breckers navn. Etter at jeg hadde gitt den til ham, tok han timer med bulgarske musikere, så da vi spilte på North Seafestivalen i 2004 kunne han spille dritbra på den.

Seinere så jeg også at han spilte på den f løyta på ei plate med Dave Liebman. Han var en sånn fyr som elsket å lære seg nye ting.

- Er det ikke det vi alle ønsker å være?

jazznytt [15]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:40 Side 16

DEN TRANSIDIOMATISKE TROMMESLAGEREN

TEKST OG FOTO: RASMUS HUNGNES

[16] jazznytt

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:40 Side 17

På fjorårets Moldejazz spilte den amerikanske trommeslageren/komponisten og multiinstrumentalisten TYSHAWN SOREY konserter med tre forskjellige konstellasjoner: John Escreet Trio, i trio med Paal Nilssen-Love og Magnus Broo, samt med den nederlandske pianisten Misha Mengelberg (se intervju i Jazznytt nr. 04:2011), en oppsiktsvekkende forestilling: Mens Mengelberg knapt berørte tangentene, kastet Sorey trommestikker og cymbaler veggimellom. Han vasket gulvet både med en mopp og sin egen kropp, der han lå, stille som mus på scenegulvet. Avslutningsvis fikk publikum balsamert sine øreganger med lyden av nedriggingen av et trommesett. Dette måtte undersøkes nærmere, så jeg tok med trommeslageren Øyvind Skarbø (ØS) for å ta en prat med ham om kunsten, livet og alt mulig. jazznytt [17]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:40 Side 18

- Du beskriver deg selv som en «trans-idiomatisk» musiker. Hva vil det si?

- Trans-idiomatisme er en måte å være komponist eller utøver uten motstand til andre idiomer eller stilarter. For meg er trans-idiomatisme en feiring av en verdens-estetikk, en multikulturell estetikk. Det finnes så mange stilarter på denne planeten at det er umulig å inkorporere alt. Jeg er ikke motstander av noen former for musikk, verken vestlig eller østlig, fra nord eller sør. Jeg liker å sette pris på all musikk for det den er, i stedet for å si «dette er ikke jazz», eller «dette er ikke ditt eller datt». Jeg har selvsagt mine meninger – alle har meninger – om enkelte typer musikk. Men for meg betyr trans-idiomatisme at man jobber innen et vidstrakt område av musikalske idiomer, uten at det er nødvendig å låse seg til ett enkelt av dem. Jeg ser ikke på meg selv som en såkalt jazzmusiker. Dersom man vil sette merkelapper på ting, noe jeg vil råde sterkt imot, ser jeg heller på meg selv som en avantgardemusiker som spiller en bred variasjon stilarter, fra R&B til Hip-Hop, klezmer, balkan-musikk osv. Jeg tenker ikke på en type musikk som overlegen en annen. Trans-idiomatisme er lik fravær av motstand mot utøvelse eller forståelse av stilarter.

- Så dersom du definerte deg selv som for eksempel jazzmusiker ville du begrenset vokabularet ditt?

- Riktig. Jeg definerer min musikk, på samme måte som John Zorn definerer sin musikk, som avantgarde og eksperimentell. Hans musikk er en ref leksjon av hans erfaring, og min musikk er en speiling av erfaringer jeg gjør i mitt liv. Kan hende høres det vagt ut, men det er egentlig et mye enklere konsept enn å si at jeg er jazzmusiker. Hvis man bruker den slags definisjoner, definerer man arbeidet sitt på en måte som gjør det anvendelig i en bestemt metodologi, en bestemt tenkemåte. Mitt arbeid handler om å utforske mangfoldige metodologier samtidig, på en holistisk måte. Jeg ser på arbeidet mitt som avantgarde på den måten, samtidig som det er trans-idiomatisk. For meg tar disse tingene del i én og samme prosess.

Inkorporere en million prosent ØS: - Du har sagt at du velger hvilke deler av deg selv du skal bruke i hvert enkelt tilfelle. I situasjoner som konserten med Misha Mengelberg, kan du bruke for eksempel elementer fra R&B, eller ville noe slikt være malplassert?

- Generelt tenker jeg ikke slik. Jeg vet aldri hva jeg skal gjøre før jeg kommer inn i musikken, jeg planlegger ikke at jeg skal bruke denne rytmen her, den rytmen der. Når jeg spiller med Misha Mengelberg, er konseptet om idiomer kastet ut vinduet. I hvilken som helst kontekst jeg jobber i er spørsmål om idiomer ikke et tema, med tanke på hva de politiske definisjonene er, den greien der. Nå går jeg riktignok ikke på scenen på en klezmer-gig og begynner å spille straighte rockebeats eller noe sånt. Jeg må respektere idiomet for det det er, og på samme tid må jeg inkorporere en million prosent av meg selv i musikken. Dette betyr ikke nødvendigvis at jeg begynner å bruke kroppen min eller rommet eller noe sånt i alle slags sammenhenger. Hvor mye, hva, når, alle disse spørsmålene gjør seg gjeldende. Alt dette blir bestemt via konteksten.

Når jeg jobbet med Misha i Molde, for eksempel, hadde jeg ingen anelse om at jeg kom til å bruke hele rommet på den måten jeg gjorde. Hehe!

- Av en eller annen grunn føltes det naturlig for [18] jazznytt

Konteksten definerer hvordan

jeg velger å tilnærme meg

improvisasjon. Hvis jeg be-

finner meg i en såkalt R&B-

eller Hip Hop-kontekst, og

bestemmer jeg meg for å holde

meg til én såkalt groove

over lengre tid, det er

improvisasjon. Ikke hand-

lingen i seg selv, men tanken

bak handlingen

meg å gjøre det. Misha er kjent for å gi musikere frihet til å utforske på det nivået, og det er et privilegium å få lov til å jobbe på den måten med en musiker av hans kaliber. Det faktum at han sluttet å spille skremte meg ikke i det hele tatt – å lytte er en stor del av det å spille musikk, uavhengig av om man gjør en action eller ikke. Konteksten definerer hvordan jeg responderer i en situasjon, hvordan jeg reagerer og hvordan jeg initierer enkelte konsepter.

- Konteksten definerer hvordan jeg velger å tilnærme meg improvisasjon. Hvis jeg befinner meg i en såkalt R&B- eller Hip Hop-kontekst, og så bestemmer jeg meg for å holde meg til én såkalt groove over lengre tid, det er improvisasjon. Ikke handlingen i seg selv, men tanken bak handlingen. Å være i stand til å legge begrensninger på seg selv er en improvisasjonshandling.

Improvisasjon finnes overalt: Man kan tenke på improvisasjon som en måte å utvide vokabularet sitt på, eller å utvide et etablert konsept. Hverdagslivet kan ses på som improvisasjon: Man vet aldri hva som kommer til å skje i løpet av en dag.

Kanskje har man en fastsatt timeplan; klokken tolv skal jeg gjøre ditt, klokken sju skal jeg gjøre datt. Men man vet aldri nøyaktig hva som kommer til å skje mellom disse tidspunktene. Jeg visste ikke hvilke spørsmål som kom til å bli stilt på masterclassen jeg hadde i Molde. Dette ser jeg i like stor grad på som improvisasjon som improvisasjon i musikk. Hverdagslivet er til syvende og sist slik; det transcenderer seg selv, og improvisasjonen transcenderer inn i det hverdagslige.

Siden jeg er musiker, komponist og improvisatør, er jeg i stand til å bruke alle disse elementene og la dem manifestere seg som musikk, og også i livet, så for meg tar alt del i en og samme prosess. ØS: - Når du gjør trans-idiomatiske jobber, prøver du å unngå idiomatiske elementer?

- Musikken min og måten jeg velger å improvisere på kommer fra f lere forskjellige, både nyere og urgamle tradisjoner. Måten jeg tilnærmer meg improvisasjon i enkelte situasjoner er ikke nødvendigvis anvendelig i andre typer situasjoner, og jeg har ingen problemer med det. Men som trans-idiomatisk musiker, er det viktig at jeg har en sterk forståelse av bakgrunnen mellom alle disse forskjellige tradisjonene. Å ha gjort et grundig studium slik at jeg kan være en mest mulig komplett musiker. På en gig som den med Misha Mengelberg, ville jeg neppe plutselig bryte ut i en latin-groove eller noe slikt, selv om en slik situasjon er så frigjort at jeg faktisk kunne ha gjort det. Selv om valgene jeg har er grenseløse, definerer konteksten hvordan jeg tilnærmer meg en situasjon. Det er et smaks-spørsmål, men jeg liker å tenke i øyeblikket til enhver tid og ønsker ikke å blande inn så mye av min egen smak at det ødelegger musikken.

Kunsten og livet ØS: - Hva vil du si er hovedbyggesteinene i ditt språk som komponist?

- De siste ti-femten årene har jeg vært påvirket av folk som Henry Threadgill, Steve Coleman, Anthony Braxton, Richard Abrams, Charles Mingus, Stockhausen, Anton Webern, Morton Feldman. Mitt komposisjonsmessige vokabular er veldig variert, og andre inspirasjonskilder er Fluxus-bevegelsen og John Cage, som var en av initiativtakerne til den organisasjonen. Folk som Earle Brown, dansere og koreografer som Merce Cunningham og Alvin Ailey. Kunstnere som Marcel Duchamp og Jackson Pollock.

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:40 Side 19

RH: - På hvilken måte har disse kunstnerne inspirert deg?

- Når det gjelder Duchamp, ideen om materialet. Å la materiale transcendere til kunst. Duchamp var en av de første kunstnerne jeg sjekket ut.

Hans arbeid «Fountain» (et pissoar snudd på kanten, signert med et pseudonym og plassert i en kunstkontekst, journ.anm.), hvor han dypest sett tar tak i det såkalte virkelige livet og anvender det som kunst. Med tanke på overordnet posisjonering gjorde Duchamp og Fluxusbevegelsen den samme tingen, de brukte såkalte verdslige livs-elementer i kunsten. Arbeidet «The Identical Lunch» av Alison Knowles, for eksempel, hvor man går inn på den samme dineren hver dag og bestiller det eksakt samme måltidet. Så har man en samtale med noen, og dette er et kunstverk. Det innholdsløse, intetsigende og banale blir overført og synliggjort. Det slår deg hardt, og det er veldig vitalt.

- Jeg elsker estetikken i Pollocks malerier, men jeg har ikke like dyp forståelse av hans arbeid som Fluxus. Du tar livet, kunsten, og hele greia er ikke lenger separert. De er begge del av det samme. Dette er det som dro meg inn i å lage den musikken jeg lager, hvor noe så «meningsløst» som å moppe gulvet, som jeg gjorde på konserten med Misha, plutselig blir en del av alt

som foregår musikalsk. Handlinger og musikk har en sameksistens på det nivået. Mot slutten av konserten begynte jeg å pakke ned trommesettet. Det som var fascinerende for meg var at folk faktisk ble sittende og se på. Jeg ønsket å vise at dette også er likestilt til alle de musikalske hendelsene som finner sted i forbindelse med en konsert. Det ene er ikke separert fra det andre.

Det musikalske som finner sted, lyder, er ikke adskilt fra det å sette opp og ta ned et trommesett.

- Tilbake til Marcel Duchamp: Materialet er faktisk like viktig som det å lage noe, en likestilt del av det å skape ting. En del av meg ønsker at trommene ikke var satt opp før konserten startet. Å sette opp settet ville vært en del av konserten, i tillegg til å ta det ned, for alt er relevant. Det var fascinerende å se at publikum var i stand til å være vitner til det. At de klarte å sitte der uten å vite hva det neste som skjedde ville være. De satt der og absorberte, tok det for det det var. Å ta ned settet som del av konserten. Jeg syns det var vellykket.

RH: - Du har også nevnt den Situasjonistiske Internationalen, som også drev med den typen praksis, å fjerne skillet mellom kunsten og livet, ved å bruke billedmateriale fra ikke-kunst-kontekster, for å kunne undergrave systemer.

- Et situasjonistisk arbeid som har hatt dyp innvirkning på meg er Jean Tinguelys «Homage to New York», som ble gjennomført på MoMA, hvor han fikk bygd en struktur som ødela seg selv. Jeg skulle så gjerne opplevd arbeidet når det fant sted i 1960. Jeg liker også verkets estetiske design, en vanvittig mengde materiale satt opp sammen, alt i selvdestruksjons-øyemed. Mine ideer om materialbruk kom fra å se på Duchamp, Fluxus, og den Situasjonistiske Internationalen.

Alle disse har hatt en dyp effekt på meg.

Publikumsrespons RH: - Angående publikum på konserten med Misha Mengelberg: Det så ut til å være et bredt utvalg forskjellige reaksjoner å ta av. På et tidspunkt, da du lå helt stille på magen på scenegulvet, og Misha Mengelberg satt og stirret på deg fra pianokrakken, hørte jeg noen rundt meg hviske: «Hva tror du han kommer til å gjøre nå? Hi hi hi!» Den middelaldrende mannen foran meg vred seg som en mark i setet, som en utålmodig unge. Jeg måtte hysje på ham fordi han forstyrret oss andre med stønningen og sukkingen sin.

- Haha! ØS: - Det så ut til at reaksjonene gikk begge veier: Enkelte ble snurt eller kjedet seg, andre lot seg rive med på reisen. Selv var jeg supernervøs en stund, for jazznytt [19]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:40 Side 20

jeg visste ikke hva som foregikk mellom deg og Mengelberg. Når jeg skjønte at dette kom til å fortsette en stund var det greit, men det tok omtrent tjue minutter før jeg klarte å roe meg, slappe av.

- For meg var det som å være i en drøm. Det er en drømmeaktig opplevelse å spille sammen med Misha. Man gjør ikke nødvendigvis en «opptreden». Folk er vant til at musikerne spiller for publikum. Jeg liker å tro at jeg har evnen til å ikke bare spille for publikum, men også til å engasjere publikum. Folk jeg respekterer og ser opp til har også hatt dette problemet med publikum og tilhørere: Det finnes ingen mellomting, enten elsker eller hater folk det man gjør. Jeg ønsker ikke å være «wishy washy» rundt mine avgjørelser.

Jeg vil heller like min egen musikk, enn at publikum skal like den mens jeg hater den selv. Å ta seg selv på alvor RH: - Det var en periode under konserten da stemningen i salen var som på et stand-up-show: Du slengte trommestikker og cymbaler rund på scenen, og folk måtte flire litt. Etter hvert gjorde du stadig merkeligere handlinger, og enkelte i publikum brøt nærmest sammen i latter. Hva syns du om slike reaksjoner, er du noen sinne redd for å ikke bli tatt på alvor?

- Jeg liker ikke å ta meg selv på alvor. Hvis jeg gjør det, er det som å be om bråk. Jeg liker å more meg når jeg spiller musikk. Og dersom det å ha det gøy betyr å nyte lyden av stikker som blir kastet rundt, da er det det det er. Du vet, jeg ser ikke på stikke-kasting som et «show», jeg ser det som å være interessert i en gitt lyd, en type «uhell» som lager en lyd, og å se hva det kan bety for meg. Det betyr kanskje ikke det samme for andre mennesker. For dem kan det virke underholdende, men for å låne fra det John Cage sa om sin musikk: «Latter er å foretrekke fremfor at folk blir deprimert av musikken min». Jeg vil heller at folk har det gøy med opplevelsen, enn at de blir sinte. Selvsagt kan jeg ikke kontrollere hva folk tenker, men jeg er glad hvis folk får et kick av musikken min, for jeg tar ikke meg selv så høytidelig. Det vil si, jeg tar meg selv på alvor med tanke på respekt, men jeg prøver ikke å gjøre noe som sier «DU MÅ TA MEG PÅ ALVOR». Hvor blir det av moroa da? Moroa bak å lage musikken, å respondere på omgivelsene og på musikken. Hvis jeg tar meg selv for høytidelig blir musikken sterilisert.

Rommet som instrument ØS: - Du har også snakket om å bruke rommet som instrument. Hvor langt strekker dette seg?

- Det handler om respons. Hvis et rom høres ut på en gitt måte, må jeg tenke over hvordan trommene kommer til å høres ut i det rommet. Hvordan vil en viss type stemming virke i det rommet, og hvordan skal jeg tilnærme meg å spille på trommesettet med den typen stemming i det rommet? Så rommet blir en integrert faktor med tanke på hvordan jeg velger å tolke hvilken som helst musikk det er jeg skal tolke. Om dette er improvisert eller ikke er irrelevant. Når jeg spiller komponert musikk, må jeg også være klar over både komposisjonens og rommets særegenheter, i tillegg til de mekaniske operasjonene som er assosiert med instrumentet: Om basstrommepedalen fungerer som den skal, om trommene høres elendige ut, slike ting. Hvordan affekterer dette musikken, hvordan påvirker det min tolkning av musikken, og dermed mine improvisatoriske valg? Rommet spiller en stor rolle, mest på grunn av trommenes akustiske egenskaper og hvordan de formes av rommet. Hvis jeg for ek[20] jazznytt

Jeg liker ikke å ta meg selv

på alvor. Hvis jeg gjør det,

er det som å be om bråk.

Jeg liker å more meg

når jeg spiller musikk.

Og dersom det å ha det gøy

betyr å nyte lyden av stikker

som blir

kastet rundt, da er

det det det er.

sempel ønsker å utforske en ride-cymbals lave frekvenser, er det umulig å gjøre det i et stort rom, men hvis man befinner seg i et veldig lite rom er det mulig å høre disse. Alle disse tingene har med hvordan man bruker rommet som instrument å gjøre.

Oversette trommeslager-komponister - Det er en ting jeg har sett for mye av i historien, iallfall i jazztradisjonen, som jeg stammer fra. Mange trommeslagere blir oversett som komponister. Jeg ble interessert i å skake opp i den tradisjonen. Jeg ble lei av å føle at jeg var på veg ned den samme stien, som har blitt tråkket opp av så mange andre trommeslagere, hvor de uten at de er skyld i det selv ikke får muligheten til å presentere arbeidet sitt på det nivået det burde bli presentert: På samme måte som pianister, saksofonister og slike folk, som har mulighet til å presentere sitt arbeid som komponister og låtskrivere. Jeg følte ikke at mitt arbeid som komponist ble oppfattet som om det var av samme kvalitet som arbeidet mitt som trommeslager. Jeg tror på forskjellige typer musikk, men jeg tror også på min egen greie, nok til at jeg ønsker at mitt eget arbeid skal kunne bli presentert på riktig måte. Nå gjør jeg f lere samarbeidsprosjekter, i stedet for å være trommeslager i noen andre sitt band. Jeg har allerede hatt en karriere der jeg har gjort den greia, og livet på denne planeten er kort. Jeg ønsker ikke å gå bort fra denne jorden uten å kunne vise til noe av mitt eget arbeid. ØS: - Nærmer du deg, får du mer respekt som komponist?

- Ja, jeg tror det skjer nå, jeg har etablert reglene for hvordan jeg vil at arbeidet mitt skal bli mottatt. Ved å studere komposisjon har jeg også lært å artikulere arbeidet mitt klarere enn noen sinne.

Før dette gjorde jeg ikke mange foredrag eller masterclasser eller workshops om komposisjon, alt handlet veldig mye om trommespilling. Jeg ble litt lei av å komme til Europa og svare på spørsmål om hvordan jeg spiller trommer på den og den personen sin musikk. Jeg snakket ikke om mitt eget arbeid. Som komponist har jeg en katalog som strekker seg over ti år bakover i tid.

Ingen sa et kvekk om dette. Gjennom studiene har arbeidet mitt blitt tydeligere enn det noen sinne har vært, med tanke på hva jeg søker å definere når det gjelder min egen tilnærming til musikk og komposisjon. Arbeidet mitt har blitt mer og mer akseptert, og nå blir jeg bedt om å gjøre masterclasser som handler om arbeidet mitt, å snakke om musikken min. Jeg er takknemlig for disse mulighetene, for det gir meg muligheten til å lære fra dere, fra publikum, fra folk som stiller meg spørsmål. Det hjelper meg til en dypere forståelse av det jeg driver med, og det hjelper andres forståelse. Vi utveksler informasjon. Det er det det handler om. Informasjon.

Jeg ser ikke på meg selv som overlegen noen andre, det handler om å lære av hverandre.

En farge i mange forskjellige nyanser RH: - Har arbeidet ditt blitt bedre av studiene, eller handler det mest om å artikulere det man prøver å få til?

- På grunn av artikulasjonen, og på grunn av den økende tydeligheten bak arbeidet mitt, syns jeg at selve arbeidene har blitt bedre. Komposisjonene har blitt bedre, konseptene bak arbeidene har blitt klarere. Jeg vokser konstant, liker jeg å tro. Det blir også mer kontroversielt, på noen nivåer. Det var en komposisjon, den har mye til fel-

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:40 Side 21

les med Fluxus, hvor vi var tolv musikere. Hver musiker fikk beskjed om å holde en enkelt tone gjennom hele stykkets varighet. Som dirigent gir jeg et nummer fra en til tolv til hver enkelt musiker, og nummeret representerer en bestemt tonehøyde, alle tolv tonene i en kromatisk skala.

Jeg instruerer hver enkelt om når de skal øke og senke volumet. Så enkelt som det. Kompleksiteten kommer når man skal forklare stykket, snakke om hva som ligger bakenfor det enkle konseptet.

Hva betyr det egentlig å skrive et slikt stykke?

RH: - Hva betyr det egentlig å skrive et slikt stykke?

- Det har fellestrekk med Morton Feldmans snakk om fargede tepper. Hvis du ser nøye på et teppe, med et forstørrelsesglass, for eksempel, kommer du ikke til å se den samme fargenyansen over hele f laten. Det vil være unøyaktigheter. Jeg ble interessert i ideen om såkalt «perfeksjon» og ufullkommenhet. Det handler om å anvende denne tanken musikalsk. Komposisjonen, hvor tolv musikere holder én tone i omtrent tjue minutter, er som å se én farge i mange forskjellige nyanser.

Intet nytt fra musikkfronten RH: - Du har sagt at ingenting er nytt. Kan du utdype det?

- I musikkhistorien snakker folk alltid om å gjøre noe nytt, men hvordan vet vi om noe er nytt eller ikke? Jeg mener, for å kunne vite om noe er eller ikke er nytt, må du se hele veien tilbake, hinsides det eldgamle. Jeg sier ikke nødvendigvis at alt har blitt gjort, men jeg sier at det ikke nødvendigvis fins noe slikt som nytt, for man kan ikke vite det.

Vi har i grunn ingen dokumentasjon av musikk fra perioden før antikkens Hellas. Jeg liker ikke hvordan media og enkelte bøker oversimplifiserer ved å si at noe er nytt bare fordi noen har en merkelig tilnærming til musikk, eller lager en rar lyd. Jeg mener, det var allerede der. At du nettopp har lært noe, eller at du initierer noe, betyr ikke nødvendigvis at det er nytt. Hvis det kommer fra instrumentet ditt var det faktisk allerede der fra starten. Hvis du spiller et saksofon-pip eller noe ved et uhell, og folk sier at det er en ny lyd; slik jeg ser det, var den allerede eksisterende.

Det kan skje ved en tilfeldighet, men lyden var der, før du gjorde det. Fordi du ikke har opplevd det før, anser du det for å være en ny lyd. Hvis man går hele veien tilbake til det antikke, og forbi det, og finner dokumentasjon på at en slik lyd ikke fantes før det 20. århundre, kan man for så vidt si at det er nytt, men for meg eksisterer egentlig ikke konseptet nytt. Mye av det som kalles nytt er faktisk en legering av en haug med forskjellig påvirkning. Fra det antikke, det 20. århundre, fra fem århundrer tidligere – når alle disse tingene kommer sammen ville jeg ikke kalle det nytt, men trans-konfigurert.

- Det man egentlig gjør er å plukke elementer fra historien, og det man lager er en manifestasjon av alle disse historiene satt sammen. Og det kommer ut på en unik måte. Hvis man tenker over det, er ethvert individ unikt. Alt som teller er i grunn å uttrykke det gjennom ditt arbeid. Eller, «what ever». Men at alle er nye vil jeg ikke si. Det er ikke det samme. Det unike er individet, og det unike ved det individet gjør, er det det opplever.

Hva det er i stand til å uttrykke gjennom lyd, via sine erfaringer. Dette er det det å være unik handler om. Men det er ingenting nytt ved å bruke musikk til å uttrykke en livserfaring. Det har blitt gjort siden menneskehetens fødsel.

EN UTVIDA DISKOGRAFI [SAMLA AV ØYVIND SKARBØ] Eg booka om heimreisa frå ferie i fjor sommar for å få med meg dei tre konsertane Tyshawn Sorey skulle gjere på Moldejazz. På Gardermoen såg eg han vandrande rundt med store øyreklokker på. Etter å manna meg opp ein times tid gjekk eg bort til han, sa kva eg heitte, og fortsette ut i den vanlige tiraden om kor mykje platene hans hadde betydd for meg. Tre dagar seinare går eg på ein masterclass med han, i regi av Moldejazz. I det eg kjem inn døra ropar han på meg: «Hey Øyvind!», og då har eg sagt namnet mitt éin gong, tre dagar før. Seinare får eg høyre at han har fotografisk hukommelse (og absolutt gehør, like greitt). Eg spør han kva han høyrte på når vi møttest på Gardermoen. Han tenker seg godt om, eg antek at det er ein abstrakt komponist eg aldri har høyrt om. Han er usikker; enten var det ein CD med naturlydar eller så var det ein plate med stand-up-komikeren Lewis Black. Med dei evnene han er i bestittelse av, og eit så ope sinn, må det bli bra.

Her følger ein kort gjennomgang av diskografien, sett frå mitt perspektiv.

I EIGE NAMN «That/Not» (Firehouse 12, 2007) Sorey si første utgjeving er massiv; to tettpakka plater samt mulighet for å laste ned 70 minutt ekstra.

Langt frå ei trommeplate, dette er svært moderne klanglige komposisjonar for kontrabass, piano, trombone og trommer. Inspirasjonen frå Morton Feldman er tydelig, kanskje spesielt på det 43-minutt lange «Permutations for Solo Piano».

«Koan» (482 Music, 2009) Denne fortsett i same ånd som «That/Not», berre mykje meir fokusert. Det er sakte, det er meditativt og veldig fengslande. Med besetninga trommer, gitar og kontrabass har Sorey skapt noko av den finaste musikken eg har høyrt.

STEVE LEHMAN «On Meaning» (Pi Recordings, 2007) Musisering det ryk av, når bandet tråklar seg gjennom Lehman sine heilt umulige komposisjonar, med taktartar som 14/16 og 5/4+1/8. Eit godt eksempel på den veldig komplekse, men fengande jazzen som oppstår i New York for tida.

FIELDWORK «Door» (Pi Recordings, 2008) Genierklært trio med den samme Lehman pluss pianist Vijay Iyer. Alle tre byr på komposisjonar med komplekse rytmiske syklusar og moderne tonespråk.

Sjekk trommespelet på «Pivot Point Redux».

KRIS DAVIS / INGRID LAUBROCK/ TYSHAWN SOREY «Paradoxical Frog» (CleanFeed, 2010) Samme instrumentering som den forrige, men denne gongen med Laubrock på saksofon og Davis på piano. Kanskje den plata som minner mest om «tradisjonell» impromusikk i katalogen, men stadig med enorm variasjon og dynamikk. Dessutan viskar dei heilt ut skillet mellom kva som er komponert og kva som er improvisert, ei vrien oppgåve mange strebar etter men få får til.

STEVE LEHMAN OCTET «Travail, Transformation and Flow» (Pi Recordings, 2009) Om mulig enda meir komplekst enn «On Meaning», med brorparten av komposisjonane sterkt influert av spektralmusikk. Hør til dømes den hårreisande coverversjonen av GZAs «Living In The World Today». Sorey har raffinert drum’n’bass-tendensen frå tidligare album og leverer særeigne oppbrotne rytmer med ein vannvittig energi. Ei av dei platene eg har høyrt aller mest på.

«Oblique-I» (Pi Recordings, 2011) Dette er ei nyinnspeling av komposisjonar frå perioden 2002-2006. Kontrasten til dei to førregåande platene er stor; dette er heftig og intrikat akkordbasert musikk. Litt i same gata som Steve Lehman sine ensemble, men kanskje hakket mindre komplekst, og ikkje fullt så catchy.

STEVE COLEMAN AND FIVE ELEMENTS «Harvesting Semblances and Affinities» (Pi Recordings, 2010) Coleman har sidan 80-talet skapt skule med sin polymetriske musikk. Han har sjølv omtalt Sorey sin musikk som meir avansert enn sin eigen, og det seier ikkje lite; Coleman har ein fot i jazzimprovisasjon, den andre i gamle Egypt og den tredje i astrologi. Ganske sinnrik musikk med andre ord. Dette passar Sorey perfekt, som uhemma kjører på med kontant presisjon og stor fantasi.

SAMARBEID MED ANDRE STEVE LEHMAN «Demian as Posthuman» (Pi Recordings, 2005) Saksofonist og komponist Lehman utforskar her blandinga mellom akustisk og elektronisk musikk. På ei av sine første innspelingar underbygg Sorey dette med sin variant av akustisk drum’n’bass - noko som ofte kan bli pinlig, men her fungerer det.

STEVE COLEMAN AND FIVE ELEMENTS «The Mancy of Sound» (Pi Recordings, 2011) «The Mancy of Sound» fortsett der den forrige slapp, om enn med eit sterkt fokus på afrocubansk/Yoruba-tradisjon. Sorey inngår som ein del av ein perkusjonstrio på denne foreløbig siste plata frå Steve Coleman. jazznytt [21]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:41 Side 22

ØS BASS PÅ LIVET LØS TEKST: LARS GRIP FOTO: JAN GRANLIE

[22] jazznytt

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:41 Side 23

Jeg blir litt svimmel i det jeg kommer inn i hjemmet til bassisten JOËLLE LÉANDRE. Den gamle leiligheten ligger på toppen av Montmartre, nær turistmagneten Sacré Ceur i Paris. En liten, skranglete heis fra det nittende århundre tar meg mot toppetasjen av bygningen. Mens jeg beveger meg sakte oppover etasjene tenker jeg på hvor slitt uttrykket «levende legende» egentlig er.

jazznytt [23]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:41 Side 24

D

u må bare legge bort ideen om å gjøre et vanlig intervju. Her er det bare å feste setebeltet og henge med i svingene så godt man kan.xxxxxxxxxxxxxxxxx Bli med hjem til Joëlle Léandre, en av de mest anerkjente bassister i sjangeren fri improvisert jazz. Det er blitt skrevet bøker om henne, hun trekker fulle hus i alle verdens hjørner, men i Norge, er hun relativt ukjent. Hun har spilt på Hagenfestivalen i Dalarna og på «New Perspective» i Västerås.xxxxxxxxxxxxxxxxx Når jeg kommer inn i den vakre toromsleiligheten hennes, sitter det to katter i vinduskarmen som ser mistenksomt på meg. Joëlle har besøk av en bassistkollega, og hun viser frem en ny bass som en tysk produsent har laget spesielt for henne, og hun rister mistrøstig på hodet. Den høres ikke bra ut. Så bryter det ut en diskusjon om bassen, det fysiske objektet. - Vi bassister er bisarre. Vi bærer mye. Vi sleper rundt på et jævla tomt møbel jorden rundt.xxxxxxxxxxxxxxxxx En rose er en rose er en rose. Musikk er musikk er musikk. Merkelige, men kjente strofer, dukker opp i hodet. Hun dunker på basskroppen.xx - Dette er en fullstendig tom kropp, sier hun.

- Dette møbelet er bare dritt, roper hun, samtidig som hun ser kjærlig på objektet som gjør livet hennes meningsfullt, ja, som er hennes liv.

Det er som en ekteskapelig krangel. De kan ikke være uten hverandre, de sitter fast, i kjærlighet, blandet med hat.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er et tomt, tungt instrument, som ikke høres.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx xxxx - Hvorfor holder jeg egentlig på med det her?

- Nei, vi bassister er nok ikke helt rett navlet, sier basskollegaen og går mot døren. Au revoir, au revoir! Kyss, kyss.

Kroppslig kjærlighetxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Joëlle åpner en f laske vin som hun har fått av en venn som er en vinimportør, selvsagt på skikkelig fransk manér. Hun snakker om basser som basis, både intellektuelt, psykisk og musikalsk.

Og jeg forsøker å intervjue. Men det er ikke så lett. Hun intervjuer seg selv, holder show, noen ganger snakker hun langsomt og ettertenksomt, noen ganger farer hun ut på gulvet, synger opera, viser bilder eller slår hardt i bordet. Ja, hvorfor gjør hun dette? Vi kommer tilbake til spørsmålet, og går tilbake i 61 år gamle Joëlle Léandres liv - som inneholder fem tiår og 166 skiver (hun har full kontroll).xxxxxxxxxxxxxxxxx - Og nå gjør jeg det på grunn av min kjærlighet til denne «kroppen». Den store kroppen med det lille hodet, sin lange hals og store rumpe.

Denne tomme boksen som fylles med alt du har, hele deg - muskler, kropp og psyke, sier hun og peker på bassen, som hviler på gulvet som en gigantisk søvnig hund. Så kommer kjærlighetsforklaringen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det handler ikke bare om musikk, men om du elsker han eller hun du spiller med. Det handler om selve livet - kroppen, følelsene, hva du drikker, og om maten du spiser. Du sitter 17 timer i et f ly og et tog fordi du elsker en liten festival i en eller annen bortgjemt liten by. Det er en kjærlighetshistorie! Trompeteren kommer fra et land, trommeslageren fra et annet og så videre.

Den friimproviserende stammenxxxxxxxxxx En lurer på om det av og til hender at det ikke fungerer mellom musikere, fri musikk kan noen ganger være ustyrtelig vakkert, men noen ganger også fryktelig kjedelig.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Veldig ofte. Svarer Joëlle. – Og vet du hvorfor? Jeg har spilt i førti år. Vi er som en «tribe» [24] jazznytt

Det handler ikke

bare om musikk,

men om du elsker

han eller hun du

spiller med.

Det handler om

selve livet - kroppen,

følelsene, hva du drikker,

og om maten du spiser

- en stamme. Denne musikeren vil jeg gjerne spille med, men ikke med denne. Vi lever det samme livet, og det er ikke et lett liv å leve. Vi spiller på liv og død, så dør vi på scenen for et usselt honorar. Det er samtidig et privilegium, for det er en slags frihet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - EN slags frihet, legger hun til etter å ha tenkt seg om noen sekunder. Men det koster, sier hun, og fyller opp de tomme glassene med duftende rødvin.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hun tar frem en av de bøkene som er skrevet om henne for å skrive en dedikasjon og en tegning, og forklarer at hun er «dypt» venstrehendt. Men hun spiller bass som en høyrehendt.

Kanskje dette hjelper hennes klangverden - melodisk, fortellende, ja, nesten episk. Musikken hennes er en ref leksjon på livet - lykken, tristheten, humoren, fortvilelsen, håpet og - kjærligheten. For dette temaet kommer hun stadig tilbake til i løpet av ettermiddagen vi har sammen.

Den gravalvorlige fri improvisertexxxxxxxxxx musikkenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den som tror at fri improvisert musikk er gravalvorlig og anemisk, tenker galt. Joëlle spiller som en gudinne, vakkert melodisk, noen ganger rasende, men alltid med humor. Latteren i salen når hun gir bassen et vennlig spark, og deretter et klapp som en slags unnskyldning. Også synger hun alltid litt under konsertene, enten hun spiller solo eller sammen med andre musikere. Og hun har en vakker stemme. Hun kaster lytteren mellom ulike følelser på en mesterlig måte.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hun beskriver også seg selv som en nomade, en vandringsmann og snakker om oppveksten.

Hennes mor var en «enkel» bondejente og hennes far var veiarbeider i Provence, der hun vokste opp. En onkel av henne var en berømt fransk klovn, kanskje det er derfra hun har fått sin humoristiske sans som så ofte kommer fram på scenen. Hjemme var det ikke mye kultur, hverken musikk eller bøker.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vi hadde ingen penger, forteller hun.

Pianisten Léandrexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Da hun fikk ideen om at hun skulle begynne å spille piano, var foreldrene svært skeptiske: «Det er ikke noe for folk som oss». Moren grunnet over ideen en periode og prøvde å overtale faren om at dette kanskje var en god idé, og etter mange runder i heimen ble det besluttet at man skulle leie et piano, selv om de egentlig ikke hadde råd. Men hun ble trukket inn i musikken - eller kanskje det var omvendt - og fikk endelig en plass på konservatoriet i Aix en Provence.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx xxxxx Da hun var hjemme øvde hun på et papir hvor hun hadde tegnet to pianooktaver. Og siden hennes bror spilte bass, byttet de av og til instrument.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg ble tiltrukket av den store kroppen, sier hun og peker på den sovende «basshunden» på gulvet. - Jeg måtte stå på en stol fordi jeg var for liten til å nå opp til basshalsen, ler hun. - Det var så slitsomt at jeg ofte gråt, jeg følte meg helt skutt, men jeg ga meg ikke, fordi ønsket om å fortsette var så sterkt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hun var tjue år gammel da hun kom til Paris.

- Det var tre år med nysgjerrighet, sinne og angst.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx xxxx Det tok ikke lang tid før det gikk oppover for den unge bassisten som spilte klassisk musikk i f lere symfoniorkestre i 10 år. Hun snakker positivt om mange av de klassiske verkene hun

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:42 Side 25

jazznytt [25]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:42 Side 26

spilte, men hun følte ikke at dette var hennes greie. (Hun løper ut på gulvet og later som hun dirigerer).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Pause i 17 slag, sier hun, og så «bump». Hun slår i luften på en imaginær bass.

Nekrofil musikkxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Og hvem har sagt at en kvartett skal bestå av to fioliner, bratsj og cello? xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hun begynner å synge fra «Tosca» med en tilgjort operastemme. Hun gjør for øvrig aldri en opptreden uten at hun synger improviserte tekster, eller rettere sagt lyder.xxxxxxxxxxxxxxxxxx - Nei, nekrofil musikk var ikke noe for meg.

Der hvor den store komponisten sitter på toppen og vi musikere sitter nederst. Det er vakker musikk, men det står i sterk kontrast til meg og hva jeg vil med musikken. Jeg hater hierarkier.

Klassisk musikk ble for meg et speilbilde av det konservative samfunnet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg er en dypt engasjert politisk person og all min musikk er politisk. Jeg ønsket å spille meg selv, og derfor ble jeg tidlig tiltrukket av jazz.

For meg er jazz og fri improvisert musikk en slags motstandsbevegelse mot konservatismen i samfunnet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Joëlle siterer noen venner som sier: «Play your shit! Be You! Gjør det du MÅ gjøre, og gjør det nå! Da vil du leve 20 år mer enn du ellers ville ha gjort».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hun snudde ryggen til den hierarkiske klassiske musikken, hvor hun så at selv ulike instrumenter hadde ulik status. De noble instrumentene var piano, fiolin, cello og f løyte. Og de ikkeadelige var bass, trombone og tuba.xxxxxxxxxxx - Det setter seg i kroppen når du ikke spiller et edelt instrument, og du føler deg som den amerikanske skiten vi må spise. Hva heter det?

Hamburgere!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Som tenåring i Paris, gikk hun ofte til American Center og hørte på Bill Dixon, Alan Silva, Sun Ra og Anthony Braxton.xxxxxxxxxxxxxxxxxx - Tenk om jeg da visste at jeg ville spille med Braxton 35 år senere!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bare for å ha nevnt hvem intervjuobjektet har spilt med opp gjennom årene. Blant mange andre kan vi ramse opp folk som Derek Bailey, George Lewis, Evan Parker, Irene Schweizer, William Parker, Barre Phillips, Steve Lacy, John Zorn, Roy Campbell.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - De gamle mesterne ble tvunget til å uttrykke seg, ellers ville de dø. Mange, som meg, lyttet til gammeljazz. Men jeg er ikke et barn av den musikken. Jeg tror at jazz er et skrik fra begynnelsen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Siden hun lyttet mye til Charles Mingus, Cecil Taylor, Thelonious Monk, og Eric Dolphy, var veien kort inn i den frie, improviserte hagen.xxx John Cagexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den personen som kan ha betydd mest for Joëlle Leandre er komponisten John Cage. Hun kaller ham «sin åndelige far». Hun møtte han første gang i Frankrike i 1970, og siden da var de venner mens Cage fortsatt var i live. Han skrev et stykke dedikert til Joëlle 1985: «Rydanji».xXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX X x x x - Hans måte å tenke på! Hans holdning til lydene! Her er det ikke noe hierarki, ingen som bestemmer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx x x x x Joëlle skraper med en spiker på bordet og bryter ut: - Hvem bestemmer at denne lyden er bedre enn denne, sier hun og begynner å synge [26] jazznytt

Nei, nekrofil

musikk var ikke noe

for meg. Der hvor

den store komponisten

sitter på toppen og vi

musikere sitter nederst. Det

er vakker musikk, men

det står i sterk

mens hun skraper med hånden. Hvem bestemmer at du bør lytte til en av disse lydene, men ikke den andre? Cage gir deg friheten til å være deg. Eller snarere, å være. DEG. Å være kvinne i etxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx mannsdominert miljøxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Så kommer spørsmålet om hva det betyr å være kvinne i en mannsdominert jazzverden og spille et «maskulint» instrument som bass.

Hun har jo tross alt gjort en stor karriere.xxxxxxxxxxXXXxxxxxxxxxxxXXXxxxxx - Karriere? Ordet finnes ikke i mitt vokabular!

Men å spille jazz er et tradisjonelt mannsliv. Å våkne opp klokka fire og løpe til toget. Hvorfor skal ikke kvinner gjøre det? Det er et hardt liv. Og det er vanskelig å finne spillejobber. Du må gå gjennom dette «filteret», og være ti ganger sterkere enn menn. Det er noe av det jeg er forbannet på og som tar mye plass. Det har endret seg litt, men det endrer seg ikke fort nok. Men det er nok bedre hos dere i «le Grand Nord». Vi er latinere og Frankrike er mer konservativt. For å bli akseptert må man gå via mennene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hun viser bilder av sine foreldre og slektninger.

- Jeg er en enkel landsens jente og min bass er min traktor. Den kjører jeg ut til jordene hver dag.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx x x - Jeg har lært mye selv. Å rense og fjerne ting fra musikken. Det er en slags arkeologi og musikken er min familie, mitt liv. Det har tatt et helt liv å lære. Når jeg spiller vet jeg ikke hva jeg heter, eller hvilket land jeg befinner meg i.

Du kan spille med folk fra helt andre kulturer, en fra rocken, en annen fra jazzen. En kommer fra Asia, en annen fra Afrika.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Hun reiser seg og begynner å plystre.xxxxxxxxx - I det øyeblikket lyden starter, kan hvilken som helst annen lyd følge den første. «Kjkjkjk, djioolk, til To du too duu. Tttsss». Så forsvinner det og jeg trenger ingen forklaring. Den delen av livet mitt er kjærlighet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - C’est la vie!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Timene har f løyet fort forbi. Nå må Léandre skynde seg til Radio France for å spille i et stort orkester. Er det direktesending?xxxxxxxxxxx - Jeg har ingen anelse, svarer hun.xxxxxxxxxxxxx Hun er forberedt, men samtidig uforberedt.

Alt kan skje.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - En improvisatør er en som forbereder seg på å være uforberedt. Alt kan skje. Slik er hun, Joëlle Léandre.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

kontrast til meg og hva jeg

vil med musikken

Det var i Dala Flodas frikirke under Hagenfesten i 2011 jeg hørte henne første gang, i en solokonsert der det var smekkfullt på alle kirkebenkene. Som en julegudstjeneste for femti år siden. Konserten er en av de som vil bli værende i minnet, for all tid. Derfor dro jeg til Paris for å møte henne.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Nede på Place Pigalle igjen denne varme vårdagen, føles ingenting på samme måten lenger…

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:42 Side 27

jazznytt [27]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:42 Side 28

JAN GARBAREK made his first recording for the Munich-based ECM label in September 1970, so it shouldn’t come as a surprise to learn his past is catching up with him. Within the space of twelve weeks, he has been featured on no less than three major ECM

D N’T LOOK BACK IN ENGLISH

releases including two previously unreleased concerts and a box-set of three Compact Discs that have TEXT: STUART NICHOLSON

been long unavailable in either digPHOTOS: JAN GRANLIE

ital or analogue formats.

[28] jazznytt

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:43 Side 29

T

jazznytt [29]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:43 Side 30

W

hat is surprising is that as his fans – and there are plenty of them, one of his more recent recordings sold well over one million units – scramble to obtain copies, Garbarek himself will not be listening to them. I never listen to any of my recordings – ever, he says down the line from his holiday home in the mountains of Norway.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Well, maybe there’s the odd case where I have to relearn a tune, or figure out what we actually do on a tune on a particular album, I might just check it for chords, and structure and whatever, but to ‘listen-as-a-listener,’ no. I never do that because it’s done, it’s finished with. It’s like some people hearing their own voice on tape find it awkward, and sometimes it’s like that listening back to my own playing. I’m not that interested, you know, I am more interested in now and preparing for the future.

- We did quite a bit of touring throughout Europe, we had already two records behind us, and did a lot of touring. «Carte de Amor» was recorded at the beginning of one of our last tours. We were going to play Munich and the [Amerikahaus] hall was quite suited to live recordings, so they put up some microphones – it’s not that hard to record a group like that, no percussion, no noisy stuff! Anyway, it was an easy set-up, and they recorded it, but it wasn’t released until now. I had a chance to listen to this recording, I was in the studio when it was mixed many years ago, so I have heard it, this one! I remember there was a lot of new stuff, we had to read a little bit, we were preparing for the upcoming tour and we wanted to have some new material, of course there was some old stuff, but there are a couple of new pieces, I remember. Why it wasn’t released at the time I have no idea. This is an ECM decision, when they want to release things and sometimes the years pass and I suppose Manfred produces some fifty albums a year, so it has to fit in.

Maybe this is as it should be. After all, on his last Jan Garbarek Group album «Dresden», he performs his own original composition «The Reluctant Saxophonist,» yet in his own understated way, Garbarek has always been forward looking, something that more and more people have come to recognise in recent years. Certainly, this exciting batch of ECM releases – «Sleeper» with Keith Jarrett’s now legendary «European Quartet,» «Carte de Amor» with guitarist Egberto Gismonti and bassist Charlie Haden and «Dansere», the box-set of his work with Swedish pianist Bobo Stenson – still sound rigorously futuristic, despite the passage of time. They may be over thirty years old, but these recordings actually sound more contemporaneous than a lot of today’s recorded jazz. It is no small achievement from the man once dubbed «The Poet of the Saxophone.»

The 1970s and 1980s were a period of intense creativity for Garbarek. Talent spotted when he was barely out of his teens by record producer and ECM boss Manfred Eicher even before his label had released any recordings, their association, born out of mutual respect, has been one of astonishing creativity. In 1970, Garbarek made his debut on the label with «Afric Pepperbird», ECM’s seventh release. In 1995, Garbarek’s «Twelve Moons» was chosen as the 500th ECM release. Now, almost twenty years on, the number of albums on which Garbarek has been featured is probably greater than any other ECM artist. Each of these albums has its own history and importance within Garbarek’s biography, many of which have been conceptualised by Garbarek himself, and many through Eicher’s imaginative casting of the saxophonist’s luminous tone alongside a diverse range of jazz musicians, classical musicians and vocalists associated with both classical and folkloric traditions. One such meeting was with the Brazilian guitarist and pianist Egberto Gismonti and American bass player Charlie Haden that produced two widely acclaimed studio albums «Magico» and «Folk Songs» from 1979. Fans of these albums will be delighted to learn the vaults of ECM have now yielded a previously unreleased double album «Carte de Amor», recorded live in concert in April 1981.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - It all came together through ECM, of course, that’s the main link here, the catalyst, recalls Garbarek. - I was on an ECM tour, I was playing with Keith Jarrett and his quartet, and one of the [30] jazznytt

other groups on the tour was Egberto Gismonti with Nana Vasconcelos – they played a duet as part of the concert – so we got to travel for quite a bit together and I got to hear their concerts and of course it was quite impressive what Egberto does, he it was definitely on my wish list to do something with him in the future. Then through Keith Jarrett I did some touring, a little bit in Europe, but also in the States with a string orchestra, Keith, Charlie Haden and myself. So I got to meet Charlie that way, we also toured together, spent time together and played together. So I don’t know, actually, how this idea came about that we should do something. I think Manfred threw out a few thoughts, I can’t really remember now, it’s been a few years, but anyway we ended up in the studio together. I think right from the beginning we felt very comfortable – at least I did – and it seemed to all work just fine, it felt very right, very easy to play with those two, it’s just stunning what they can do. I was a very, very fortunate saxophone player there, in the middle of it all! «Carte d’Amor» is the third album now, we did two studio albums [in 1979] and this latest release is a live thing.

Of all the musical associations Garbarek made during 1970s, the Jan Garbarek – Bobo Stenson Quartet and its alter ego, the Keith Jarrett «European,» or «Belonging» (referring to their first album of the same name) Quartet, as it is sometimes called, are by far the most important musically – indeed the late Ian Carr, who was also Jarrett’s biographer, referred to the four albums the group released as the key albums of the 1970s, with three of them ranking among «the finest recordings in jazz.» The Garbarek-Stenson group came slightly ahead of the Jarrett collaboration, and occurred in the most casual manner imaginable.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - I had a gig in Warsaw at the festival, recalls Garbarek. - But I had no band, but I knew that Jon [Christensen on drums] and Palle Danielsson [on bass] were going to be there and I thought we could do some trio stuff, some improvised stuff. As it happened they were there with Bobo [Stenson], and there was even a jam session the night before the concert and we all played together and it felt really good, so we said, ‘Why don’t we all four go onstage and do something together?’ Because it was like putting on old glove in a way – we were all equally similar age, we listened to the same records – Miles, Coltrane, all of that stuff – and we had a whole vocabulary that we could communicate with, and that concert was a fantastic concert, actually, that we did. And that was a sort of nucleus [of the Jan Garbarek – Bobo Stenson Quartet]. Then the albums with Keith came about, there were two albums initially. Keith wrote something for string orchestra and saxophone [that was recorded and released as «Luminessence»] and had also written some compositions for a potential quartet recording [that were subsequently released as «Belonging»]. So I went over to his house in New Jersey, we rehearsed both things, or we had a look at both things I should say. Well, I was amazed. There was great stuff, so eventually we had a chance to do it – I did the recording with strings and afterwards we did the quartet recording with the new pieces. That was a wonderful experience. We did some TV recordings in Norway and Germany and a few concerts as well.

And later on it grew to become more touring with the quartet, we did quite a few concerts in those years, from ’73 until ’79.

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:43 Side 31

However, Jarrett was a very busy man at this time. His solo career had taken-off with the success of «Köln Concert», and, as Garbarek recalls, - Keith was doing a lot of solo concerts – he was very much the f lavour of the time, you might say.

He was very busy with everything, and luckily for us we were a small part of what he was doing, so we had a chance to play with him off and on, and they were always great experiences.

Although not acknowledged at the time, Jarrett’s «European,» or «Belonging,» quartet would gradually come to regarded by many commentators as one of, if not the finest, ensemble in post 1975 jazz. - It’s funny because at the time there was a lot of criticism, says Garbarek.xxxxxxxxxxxx - Everybody would have liked to have seen Keith with his American group and we were thought sub-standard compared to that, but in the long term there was something about the group and also maybe especially about the material that Keith thought fitting for that group and he wrote for it and has stood the test of time, I hear a lot of comments now, ‘I really like the stuff you did with Keith in the 1970s.’ That’s great, it took a long time, but it’s a very frequent comment I encounter now.

Thus it is no exaggeration to call a previously unreleased concert from the quartet’s valedictory tour of Japan in 1979 as one of the most important jazz releases in recent times. A significant addition to the previous four albums released by the quartet, «Sleeper» was chosen by Jarrett himself, as Garbarek explains, xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - I can’t remember anything from [the «Sleeper» concert] I have to say. We played a number of concerts in Tokyo and all around Japan, we were there for six weeks, and we played quite a bit, and my feeling was that we had some real highlights along the way there. Some of the concerts were recorded, obviously Keith had listened this one and thought it was a shame to loose it.

What is interesting about the Jarrett’s European Quartet is that it comprises three quarters of the Jan Garbarek – Bobo Stenson Quartet (Garbarek plus Palle Danielssson on bass and Jon Christensen on drums). So was there any bad feeling when Jarrett replaced Stenson for touring and recording from time to time?xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - That was never a question, we had this quartet with Bobo, I think that must have started slightly before we did with Keith, so we had this quartet, recalls Garbarek. - With another piano player in the picture, of course the whole dynamic changed quite a bit. I have to say touring with Bobo playing piano we played a lot of the tunes we recorded with Keith – Keith’s tunes – and the whole feeling was different, I mean Keith has a very significant impact on anything he chooses to take part in, of course, he looms very tall in any context I would say.

The Stenson – Garbarek Quartet recorded only two albums, «Witchi – Tai – To» from 1973 and «Dansere» from 1975. These are gathered together with an earlier ECM collaboration between Garbarek and Stenson, 1971’s «Sart». But it is the quartet recordings that catch the ear, and go some way to explaining why this band was regarded in its time as the major exhibit in European jazz, regularly appearing on the European festival circuit to considerable critical acclaim.

Today, a return of two albums from an associa-

tion that lasted for over eight years now seem slim pickings indeed, leaving the impression there was still much left to say on record.xxxxxxxx - Well, we did a lot of concerts and we did a lot of stuff that was never really captured [on record] but was absolutely – well, I thought it was fantastic! For instance, on the «Witchi-Tai-To»album, I’m talking about that piece especially, we made a very simple, short version of it, maybe 5 minutes or something [on the record]. But live we could play this piece for 45 minutes and it would go to places people would never have dreamt it could go – it was really, really exciting, I thought. But this is not captured anywhere as far as I know. It was very exciting, but in a different way, of course, to playing with Keith.

Maybe, then the impression that the group had «more petrol in the tank» after «Witchi-Tai-To» and «Dansere» was actually worked out and resolved in live performance?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Yes, says Garbarek, without hesitation. - Yes, you could say that I suppose, yes. We must have played off-and-on for a few years more, but the thing is Bobo and Palle [Danielsson] had their own quartet in Sweden, with Swedish musicians, so they also busy with that, and during the 1970s I also had the opportunity to tour and record with other musicians like Ralph Towner, I recall, and eventually Egberto came along, we did Keith of course, and I had some other smaller projects,

so there were things to do that were not with the Stenson quartet. These things come to and end for various reasons, but I can’t remember how – or why! Nothing bad happened, we were all very good friends, we were always very good friends.

But for the moment, Garbarek’s mind is occupied with the future rather than the past, a place you suspect he is far more comfortable. He’s looking forward to October and November when he takes the Jan Garbarek Group out on the road, with eight dates in Germany in October and a headline appearance at the London Jazz Festival kicking-off the November leg of his European tour. At the time of his Jazznytt interview, he was busily engaged at the piano writing new music for the group, - We have a repertoire for a couple of years now – a year and a half – and its time to make some changes, that’s what I am trying to do these days, I am trying to figure out what to do and it will be a combination of brand new stuff, old stuff even, maybe a couple of pieces by other people and who knows what else! That’s the way I usually go about setting up repertoires for touring. So I have been busy at the piano, but who can tell if anything can come out of that, but that’s what I am trying to do! Come up with some new material.

Intervjuet med Jan Garbarek er også publisert i Jazzwise nr. 168, oktober 2012

jazznytt [31]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:43 Side 32

Hva kan en albumtittel fortelle? Ganske mye, når man ser hvordan titler som «Kind of Blue», «Blues and the Abstract Truth», «Out of the Cool», «Time Out» og «Mingus Ah Um» er vevet inn i jazzens historie. Men disse albumene ble gitt ut for mer enn femti år siden, så hvor er titlene som skal veves inn i det nye milleniumet? Spør ti musikkelskere og du får ti ulike svar - når de har funnet en tittel de synes er viktig lager de fort en liste over fire eller fem til. Men det er svært sannsynlig at du kommer til å huske tittelen på BRANFORD MARSALIS siste album «Four MFs playin’ Tunes».

[32] jazznytt

STOREBROR

REOR

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:44 Side 33

MARSALIS

TEKST: STUART NICHOLSON OVERSATT AV ANN IREN ØDEBY jazznytt [33]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:44 Side 34

A

merikanerne vil kanskje omtale en tittel som dette med det jiddische uttrykket «chutzpah». Andre ville kanskje smile av denne dristigheten.

En latinlærer ville kanskje si at det handler om å - erobre eller dø? Med en slik tittel skapes en så stor forventning at man enten vil oppnå den forventningen tittelen skaper eller falle f latt til marken. Eldstemann av de berømte Marsalis- brødrene har vært ute en vinternatt før - de som ikke har holdt regnskap blir overrasket når de får høre at den ungdommelig utseende saksofonist-en er i sitt femtiandre år - og han er svært klar over at han har laget et album som er helt spesielt. Etter at Marsalis hadde lyttet på albumet med manageren sin spurte hun: - Hva skal du kalle det? Kjent for sine slående, kjappe replikker svarte han. - Kall det «Four motherfuckers playing tunes! Responsen var litt uventet, hun svarte: - Det er kjempemorsomt, forteller han på telefon fra sitt hjem i North Carolina.

Vanligvis er det meg som sier noe «edgy» og de andre som holder meg igjen, men jeg regner med at vi alle blir eldre, selv om jeg sa det som en f leip sa de andre at det var en veldig bra tittel. Og jeg sa: - Nei, nei. Nei, det er ikke noen god tittel. Vi bruker ikke den. De svarte at - nei, den er veldig edgy, og vi liker den og går for den? Da sa jeg bare: - Oh, Jesus.

Om å fange energienxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Inntil nylig hadde ikke kvartetten klart å fange opp energien og dynamikken på CD. Album som «Braggtown» fra 2006 eller «Metamorphosen» fra 2008 ga ingen tvil om hvilket strålende band Marsalis Quartet var, men de hadde på en måte mislyktes i å fange den energiske livsgleden bandet utstrålte på live-konserter. Med «Four MFs Playin’ Tunes» har de klart å fange denne energien, som etterlater deg med en visshet om at dette er den fineste gruppa i sin klasse innenfor samtidsjazzen. Så, hvordan skjedde det? - Jeg hørte på så mye musikk, forklarer Marsalis. Den ene tingen all musikk har felles, som jazzen ser ut til å ha kommet bort fra, er den måten musikerne bruker lyd til å produsere menneskelige følelser, uansett om du prater om Shakuhachi musikk eller Balinesisk musikk - det betyr ikke noe hvordan musikk det er, opera, klassisk musikk - musikerne må ha en medfødt følelse for hvordan lyden av musikk påvirker mennesker som lytter til den.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Art Blakey sa noe til meg for lenge siden. Han sa at jazz handler om intensitet, i alle betydninger, også ballader. Du må spille med intensitet, og nå spiller bandet mitt med masse intensitet hele tiden. Jeg ble intervjuet av en fyr, og han spurte meg hva konseptet for innspillingen var. Jeg fortalte han at det ikke var noe konsept. Konsept er en popmusikk-ting og det blir ikke ekte. Han snakket med de andre musikerne mine også, og de sa at dette var vårt konsept, dette er vår nye idé. Og jeg sa til fyren: Hvis du tenker på det som livet, så utvikler vi ikke nye konsepter for livet vårt hvert år, eller hvert annet år. I løpet av livet er de valgene vi gjør enten et resultat av vår filosofi eller en ansvarsfraskrivelse i forhold til hva vi tror på, og vi må finne ut hva det er vi gjør. Hvis det er ansvarsfraskrivelse må vi finne en ny vei å gå. Men ideen om at man kan komme opp med et nytt konsept på annenhver plate er absurd, for meg er det vi gjør å ekspandere det stoffet vi begynte å jobbe med for 25 år siden, hvor jeg absolutt ikke var så veldig bra på det, men nå er jeg ikke så verst lenger.

[34] jazznytt

Hvis du spiller musikk og alt er kjempeintellektuelt, og fjernt og distansert, så er du... jeg vet ikke hva. Da spiller du bare for dine egne kollegaer, og for journalister som støtter musikken, og når man går på konsert er det det man ser

- Litt av grunnen til at vi gikk i studio på akkurat det stadiet kvartetten er i nå, var at vi ville dokumentere en ny æra i utviklingen til bandet. Den nye trommeslageren, Justin Faulkner, ble med i bandet på slutten av 2009, 18 år gammel, etter at Jeff «Tain» Watts sluttet etter 25 fantastiske år.xx - Justin hadde vært i bandet i cirka to år, og det var på tide med en plate igjen, sier Marsalis.

Sammen med sin mangeårige pianist Joey Calderazzo og bassisten Eric Revis, er Faulkners lyse dansende touch tydelig til stede på åpningssporet «The Mighty Sword» sammen med Marsalis’ sopransaksofon. Det er helt tydelig å høre at den nye rytmeseksjonen har funnet tonen de to årene Faulkner har vært i bandet. De har tilnærmet seg kompleksiteten i den bebop-inspirerte måten å spille en rett-fram swinger. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Noe av det unike ved dette albumet er hvor bra vi spilte fra første spor, fortsetter Marsalis. - Jeg tror ikke vi måtte spille inn noen av sporene mer enn to ganger, vi var så godt samkjørt. Jeg tror det er første gangen vi har laget en plate hvor alt bare kom av seg selv.

Låtene på den nye plataxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ett av høydepunktene på albumet er også Marsalis originale «Whiplash» som er et slags episodisk triospill, først Marsalis med bass og trommer, neste med Calderazzo, så klimaks med Faulkners trommesolo; og mot slutten av platen kommer to låter, «Endymion» med in-tempo rubato, standardlåta «My Ideal» fra 30-tallet, som

viser at det ikke finnes noe bedre enn en bra låt som spilles bra. Helt til sist kommet et bonusspor skrevet av Marsalis - en tribute til Sidney Bechet, «Treat It Gentle», med en tittel lånt fra Bechets selvbiografi fra 1960. Den viser en rapsodisk Marsalis på sopransaksofon, med et presist estetisk utvalg. Marsalis mener det er mye å lære fra jazzen før boppens tid, en tid hvor jazzen hadde sin glanstid med tanke på popularitet. Det er her, tror han, man kan finne elementer som muliggjorde kommunikasjonen mellom jazzmusikken og et stort jazzpublikum, et tema han ofte vender tilbake til.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Musikere burde gå tilbake i historien og lære hva som gjorde jazz til en suksess i utgangspunktet, og bruke det, sier han. - Det er et visst nivå av uvitenhet. Hvis du skal lære Sidney Bechetsoloer må du gå inn i det Bechet gjorde; de har ikke peiling på hvor vanskelig det faktisk er å spille som ham. Men det er ikke noe å tenke på en gang, de kommer aldri, aldri til å høres ut som Sidney Bechet! Jeg har prøvd, og det fungerer ikke, men det er elementer man kan ta med seg, når man har jobbet med tingene hans, det som gjorde ham effektiv, utvalget av materiale, det er enkelte ting han gjorde, det er enkelte ting alle gjorde, og hvis man kan inkorporere disse tingene er det elementer som var svært populære blant vanlige folk som ikke var «jazz»-fans. Soloene hans er så melodiske at de satt seg i bevisstheten til folk.

Publikum svikter jazzenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jazzens evne til å kommunisere utover seg selv og jazzmenigheten er noe Marsalis mener er viktig med hensyn til musikkens framtid - og det å skape morgendagens publikum. I USA er det en pågående debatt om hvorfor jazzpublikummet blir mindre og mindre. Det er noe han tydeligvis har tenkt mye og lenge på, også sett i lys av egne erfaringer. Marsalis har en «master class» for musikere hvor tema er hvordan trekke publikum til jazzen, og få dem til å få et forhold til musikken, og han er vittig, selvironisk, men mest av alt lidenskapelig og innsiktsfull. Hvis man spør ham hvem som har skylden for fall i publikumstallet i USA er han klar: - Jeg tror det primært er musikernes egen skyld, sier han fort. - Man har små eksperimenter hvor man forteller publikum hvordan man spiller musikken, og hvilken stil det er, da kan du nå fram og utvide publikummet ditt. Men hvis du spiller musikk og alt er kjempeintellektuelt, og fjernt og distansert, så er du... jeg vet ikke hva. Da spiller du bare for dine egne kollegaer, og for journalister som støtter musikken, og når man går på konsert er det det man ser. Gutta kommer på scenen, de tar mikrofonen, «thankyouverymuchladiesandgentlemen,» hvisker de inn i mikrofonen, de har et veldig fjernt forhold til publikum, og publikum skjønner det.

De f leste i publikum er ikke interessert, det er litt som min uenighet med Cecil Taylor om jazzkonserter, publikum er ikke interessert i å gjøre hjemmelekser før de skal på en jazzkonsert.

Hvordan få publikumxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Wynton var den som overtalte meg til å bruke dress - jeg ville ikke det til å begynne med. Det første jeg la merke til da jeg tok på dress for å dra til en gig, var at kvinner i New York faktisk snakket med meg, og jeg skjønte gradvis at hva man har på seg og hvordan man oppfører seg, gjør noe med hvordan musikken oppfattes og hvem som hører på. Mitt publikum er helt forskjellig fra det publikummet de f leste jazzmusikere har.

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:44 Side 35

BRANFORD MARSALIS PÅ PLATE SOM BANDLEDER: «Scenes in the City» (1984) «Royal Garden Blues» (1985) «Romances for Saxophone» (1986) «Renaissance» (1987) «Random Abstract» (1988) «Trio Jeepy» (1989) «Do the Right Thing» (1989) «Mo’ Better Blues» (1990) «Crazy People Music» (1990) «The Beautyful Ones Are Not Yet Born» (1991) «I Heard You Twice the First Time» (1992) «Sneakers» (1992) «Bloomington» (1993) «Buckshot LeFonque» (1994) «Loved Ones» (1996) «The Dark Keys» (1996) «Music Evolution» (1997) «Requiem» (2000) «Creation» (2001) «Footsteps of Our Fathers» (2002) «A Love Supreme Live» (DVD/CD) (2004) «Braggtown» (2006) «Metamorphose» (2009) «Songs of Mirth and Melancholy» (2011) «Four MFs Playin’ Tunes» (2012) SOM SIDEMANN «Keystone 3» ‐ Art Blakey & The Jazz Messengers (1982) «Wynton Marsalis» ‐ Wynton Marsalis (1982) «Think of One» ‐ Wynton Marsalis (1983) «Decoy» ‐ Miles Davis (1984) «Hot House Flowers» ‐ Wynton Marsalis (1984) «Closer to the Source» ‐ Dizzy Gillespie (1984) «New Faces» ‐ Dizzy Gillespie (1985) «Black Codes (From the Underground)» ‐ Wynton Marsalis (1985)

«Opening Night» ‐ Kevin Eubanks (1985) «The Dream of the Blue Turtles» ‐ Sting (1985) «Live Aid» ‐ Sting (1985) «Break Every Rule» ‐ Tina Turner (1986) «Bring on the Night» ‐ Sting (live) (1986) «...Nothing Like the Sun» ‐ Sting (1987) «We Are in Love» ‐ Harry Connick, Jr. (1990) «Without a Net» ‐ Grateful Dead (1990) «You Won’t Forget Me» ‐ Shirley Horn (1990) «Live It Up» ‐ Crosby, Stills & Nash (1990) «The Soul Cages» ‐ Sting (1990) «Karma» ‐ Robin Eubanks. (1991) «Pontius Pilate’s Decision» ‐ Delfeayo Marsalis (1992) «Three Flew Over the Cuckoo’s Nest» ‐ Béla Fleck and the Flecktones (1993) «Harbor Lights» ‐ Bruce Hornsby (1993) «Jazzmatazz, Vol. 1» ‐ Guru (1993) «It’s Got to Be Funky» ‐ Horace Silver (1993) «Stones In The Road» ‐ Mary‐Chapin Carpenter (1994) «JLW» ‐ Joe Louis Walker (1994) «MJQ & Friends: A 40th Anniversary Celebration» ‐ Modern Jazz Quartet (1994) «Rob Wasserman: Trios» With Bruce Hornsby (1994) «With the Tenors of Our Time» ‐ Roy Hargrove (1994) «Tales from the Acoustic Planet» ‐ Béla Fleck (1995) «Hot House» ‐ Bruce Hornsby (1995) «Joe Cool’s Blues» ‐ Ellis & Wynton Marsalis (1995) «Live Art» ‐ Béla Fleck and the Flecktones (1996) «Mercury Falling» ‐ Sting (1996) «Brand New Day» ‐ Sting (1999) «Little Worlds» ‐ Béla Fleck and the Flecktones (2003) «The Marsalis Family: A Jazz» (2003) «Occasion : Connick on Piano, Volume 2» Harry Connick, Jr. (2005) «Intersections (1985‐2005)» ‐ Bruce Hornsby (2006) «Marsalis Music Honors Bob French» ‐ Bob French (2007) «ID» ‐ Anna Maria Jopek. (2007) «Your Songs» ‐ Harry Connick, Jr. (2009) «Watts» ‐ Jeff «Tain» Watts (2009)

jazznytt [35]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:44 Side 36

- Deres publikum består mer av musikere og musikkstudenter, men av en eller annen grunn har vi klart å beholde et publikum bestående av et stort antall vanlige mennesker, etter 30 år, og grunnen til det er hvordan musikken er presentert og hvordan vi framstår med bandet; Det er ikke det at de liker musikken min bedre enn de andres, det er alle disse små tingene som de eldre musikerne - for jeg var privilegert og hang rundt med dem - overførte til meg, enten i samtale eller ved at jeg bare observerte dem. De f leste i Statene som skal på konsert sier: «Jeg gleder meg til å se dere i kveld». Og de mener det, fordi alle i mitt band er karismatiske. Noen stirrer på Joey [Calderazzo] hele tiden, og han er verdt å se på for han er så emosjonell. Han står oppreist når han spiller og er helt inne i musikken, de elsker å se på ham. Og omtrent alle kvinner over førti ser på [Eric] Revis hele kvelden. Og når Justin spiller er han svært fysisk, han beveger kroppen f lytende.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Folk fortalte meg at de virkelig likte å se bandet, hvordan de koste seg når de så hvor gøy vi hadde det sammen. De snakket aldri om musikken, de snakket om energien, hvordan vi beveget oss på scenen, utstrålingen, og jeg tror de som er eldre forstår det der, det er derfor de står på bilder hvor de smiler og har på seg dress - til og med Charlie Parker smiler og har på seg dress på pressebildene - det ga publikum noe å se på, og i motsetning til popmusikken kan det ikke produseres. Du kan ikke presentere ferdige dansetrinn, det må være troverdig, publikum må se at du er en del av livet. Publikum må se at du er transformert inn i situasjonen når du begynner å spille.

Det er ikke noe man kan lese seg til, man må erfare det og lære det, men man kan ikke forstå det om man ikke er interessert.

Soloenexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Et felt hvor Marsalis mener at jazzen ikke gjør seg selv noen tjeneste er der hvor soloene blir et poeng i seg selv, der melodien blir glemt og blir til et musikalsk biprodukt for soloen. Melodien, mener han, har en viktig rolle i det å spille jazz i dag, og musikerne ignorerer ofte dens viktighet.

- Det er en enkel filosofi, forklarer han. - Darius Milhaud, den store franske komponister sa, «det vanskeligste å få til i musikk er å skape en melodi som er så smittende at alle har lyst til å putte den i lommen, og ta den med hjem». Jeg tror det gjelder for all musikk - all musikk. En av grunnene til at de beste jazzmusikerne aldri får til å lage popmusikk er at den enkle melodien er viktigere enn et sett med akkorder, de forsøker å gjøre det mer komplekst og det fungerer ikke.

Litt som komponisten Paul Hindemith. Hvis du har all moderne harmoni og du har en melodi, kan du om ikke annet holde fast ved melodien du har noe. Jeg pleier å si til unge studenter: - Lat som det å spille låta er som å treffe en søt jente, og du har lyst til å fortelle henne en masse ting som vil sette henne ut, slik at hun vil bli din.

Men når du møter henne, ser du henne ikke inn i øynene en gang du sier «hei», og ser en annen vei, og du setter deg inn i en bil og sitter der og venter på at hun skal åpne døren selv - da er daten allerede over. Du kommer aldri til å imponere denne kvinnen, for hun er irritert på deg.

Det er den måten man behandler en melodi på også, du behandler den som om den er det aller minst viktige ved låta! Men melodien er introduksjonen til personligheten, hvordan du spiller melodien gir publikum en pekepinn på hvordan daten kommer til å utarte seg. Du går på mange konserter og det er som en l-a-n-g date, en kjem[36] jazznytt

Jeg tror at alle som spiller jazz innenfor moderne musikk ønsker å vektlegge seg selv som komponister, så alle som lager en plate spiller inn egne låter, og det er dét de spiller

pelang date.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Noen av de yngre musikerne i dag ødelegger alt, de synes de er genier og innovative. Heldigvis har jeg ikke måttet forholde meg så mye til dette. Jeg antar at fordi jeg vokste opp i New Orleans, og det var veldig annerledes i New Orleans, hørte jeg aldri en som kom ned fra scenen og spurte om jeg likte soloen, ikke før jeg f lyttet til New York. Sånt hendte aldri i New Orleans.

Det er som når tidevannet stiger, da stiger alltid båten også, det er filosofien, at gruppen er mer viktig enn enkeltmusikerne. Når musikere som har brukt mye tid på seg selv i øverommet kommer på scenen, er det nesten ikke noen interaksjon, ikke noe kommunikasjon på scenen, og soloene er stort sett hugget i sten. De er øvd inn til døde, og det spiller ingen rolle hva bandet spiller, dette skal bare være en killer-solo.

Med Stan Getz som «læremester»xxxxxxxxxx - Jeg hadde et par store opplevelser som ung musiker, en av dem var når vi spilte på Royal Festival Hall, og vi varmet opp for Stan Getz. På den tiden var Royal Festival Hall en «big, boom-ee cavern». Jeg dro til Stan før konserten og sa, - Jeg gleder meg virkelig til å høre deg! Og han sa: - Det er bra, for du kan lære et par ting. Og det gjorde meg så irritert, så vi bestemte at vi skulle spille det mest kompliserte vi kunne. På slutten av den tredje låta, akkurat da jeg skulle annonsere noe, ropte noen fra publikum, «jeg kan ikke høre en eneste tone dere spiller», og halve salen applauderte. Det mest irriterende var at fyren hadde rett, men på den tiden kunne jeg dessverre bare spille på en måte, så alt vi kunne

gjøre var å gi publikum mer av den samme skiten vi hadde spilt! Så kom Stan på scenen, trakk seg tilbake fra mikrofonen og spilte bossa [novas] hele kvelden, og publikum elsket det. Da han gikk av scenen spurte han meg: «Har du lært noe i kveld?» Og jeg sa, «Yes sir, det har jeg». Og han sa, «Bra!» og gikk videre.

Spill ballader!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx -Det som alltid var ironisk med Wynton og meg, det kan han verifisere for deg hvis du kontakter ham, er at vi kunne oppnå så mye ved å spille jazz, mens vi kunne så lite om det. Men jeg lærte, og jeg begynte å spille mer ballader, den neste spillejobben begynte jeg å spille f lere ballader, og jeg var ikke god på det. Men jeg forsto at den eneste måten å bli bedre på, var å fortsette med det. Når jeg lytter på yngre musikere, eller lytter til kollegaer, blir det veldig klart at de har funnet sine styrker og svakheter for lenge siden, og at de har brukt hele karrieren på å spille det de er sterke på og ikke jobbe med svakhetene. Før Coltrane gikk heden, spilte han sanger: «Impressions» var singelen, en singel på «My Favourite Things», som gjorde det veldig bra som jazzstandard. Jeg tror at alle som spiller jazz innenfor moderne musikk ønsker å vektlegge seg selv som komponister, så alle som lager en plate spiller inn egne låter, og det er det de spiller. Når de skal spille en standardlåt forandrer de den til det de tenker er hipt, skjønner? Vi skal gjøre den låta i elleve, vi skal gjøre ditt og datt og vi skal endre alle akkorder, det minner meg om da Herbie [Hancock] hadde spilt inn platen «The New Standards», og jeg hadde en liten prat med ham.

Han sa: - Hørte du på platen? - Ja, sa jeg. Han spurte hva jeg synes om den. - Jeg forstår den ikke, sa jeg. - Hva mener du, forstår du den ikke?? Jeg likte faktisk Nirvana da de kom, for en jente jeg datet på den tiden fikk meg til å like dem. Jeg var fortsatt i 30-årene, så jeg hadde kapasiteten enda. Jeg sa til ham: - Du spilte «Smells Like Teen Spirit», og jeg er en ganske bra musiker, men kjente den ikke igjen! Så jeg forsto den ikke. Folk som liker jazz liker jazz, og folk som liker pop liker popmusikk, så tar du en låt som mange kjenner godt, og gjør den ugjenkjennelig for dem, og så spiller du låta for jazzfans som ikke kjenner den uansett, så jeg skjønner ikke hvorfor du vil spille den låta! Jeg skjønner ikke meningen med den. Han ble ganske sur da jeg sa det, men jeg står for det - hva er poenget? Det er ikke sånn at folk som liker disse bandene løper ut og kjøper instrumentalversjonene. Musikken blir mer og mer koblet fra samfunnet. Vi trenger å slutte å tenke på låter som verktøy og tenke mer på dem rett og slett som sanger, og behandle hver låt med respekt, finne ut formålet med låta og spille den sånn.

Det er dette Brandford Marsalis Quartet gjør på «Four MF?s Playin’ Tunes». Ved å fokusere på hver låt på albumet som en komposisjon i seg selv, mer enn som «verktøy» for å komme til improvisasjonene, som kanskje forholder seg til låtas intensjon eller kanskje ikke. De har evnen til å finne den emosjonelle dybden i musikken og komme nærmere musikkens sjel og mening. På den ene siden går de tilbake til metodologien til jazzens store mestre, på den andre siden er det en nyttig leksjon fordi disse prinsippene har blitt koblet fra så mye av fremføringspraksisen i ny jazzmusikk. Det som står igjen er musikernes evne til å fortelle en historie, publikum skjønner dette og engasjerer seg i musikken; som Marsalis sier det: «Selv om mennesker ikke vet hva vi gjør musikalsk, så føler de det».

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:44 Side 37

jazznytt [37]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:44 Side 38

KRISTIANSUNDER NY SJEF I VESTNORSK JAZZSENTER Kristiansunderen Nina Torske er ansatt som ny daglig leder av Vestnorsk Jazzsenter etter Bo Grønningsæter, som fratrådte sin stilling tidligere i år. Nina har i mange år vært aktiv i flere nasjonale jazzorganisasjoner, og er for tiden styremedlem i Norsk jazzforum og styreleder i Stiftelsen Odin, som bl.a. er utgiver av Jazznytt. Vi kommer nærmere tilbake til Nina i vår spalte «Blindebukk».xxxxxxxxxxxxx Vestnorsk jazzsenter er et regionalt kompetansesenter for jazz som formidler norsk jazz gjennom scenedrift i Bergen, regionalt turné-

NORDIC

SOUND

STATION 8-10 November 2012 Eskilstuna

– Sweden Saturday 10 November

Lau Nau (FI), Mattias Alkberg (SE), Nina De Heney (SE), Liudas Mockunas/Arturas Bumsteinas (LT), Roll the Dice (SE),Anderskov Accident (DK), Nils Berg Cinemascope (SE) Art installations: Jukka Vikberg (FI)

Friday 9 November Alexander Rishaug (NO), Loney Dear (SE), ÅBE (SE), Iro Haarla Quintet (FI), Promise & the Monster (SE), Shogun Kunitoki (FI), Cecilia Persson Trio (SE), Axelsson/Nilsson Duo (SE) Seminars on Nordic music and culture: Andres Lokko, Johan Redin, Johanna Paulsson, Ulrika Skoog Holmgaard, Anna Hildur Hildibrandsdóttir, Magnus Nygren, Cita Högnabba Thursday 8 November Jonas Östholm Quartet (SE), Metamusik (SE), The Country (SE), Spectroscope (SE), Fundamental Form (SE), Teleskärm (SE), Diskrepant (SE) Free admission! eskilstuna.se/kulturtriennalen facebook.com/NordicSoundStation

[38] jazznytt

memento

program, Bergen Big Band og internasjonale prosjekter som JazzNorway in a Nutshell og den europeiske «ungjazz»-festivalen 12 Points, hvor Vestnorsk jazzsenter samarbeider med bl.a. Improvised Music Company i Dublin.

SUSANNA GJØR ENGLAND

HUBRO I LONDON

I disse dager er Susanna Wallumrød ute på en intensiv turné i England. Fra 11. til 16. oktober er hun å høre i Bristol, Leeds, Oxford, Coventry og London. Turneen erstøttet avUD og MEN.

Under London Jazz Festival blir det egen Hubro-kveld på Kings Place. Den 20. oktober spiller 1982 + BJ Cole (platelansering) og trioen Moskus i det flotte konserthuset.

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:44 Side 39

YOUNG

NYTT PÅ

NORDIC JAZZ COMETS For 13. gang ble Young Nordic Jazz Comets avholdt helgen 14.15. september. Som første gangen i 2000 ble den forhenværende jazzkonkurransen i år avholdt i København, med nedleggingstruede Copenhagen Jazz House som sonisk nav. Forhenværende - fordi den danske arrangementskomiteen ønsket å bruke mer ressurser på å inviterte jazzcelebriteter fra Europa, droppe konkurransen og heller gjøre YNJC til en showcase for «up-and-coming» band. Om dette var en riktig bruk av pengene får tiden og antall bookingforespørsler til de fem håpefulle bandene vise.

Helgen begynte fredag med middag og jam for alle bandene, i Europas hippie-hovedstad Christiania. Lørdag sto pianoet høyt i kurs på Jazz House. Fire av fem grupper var basert rundt piano, bass (eller tuba) og trommer. Selv om instrumentbehandlingen var innenfor trygge og kjente rammer i alle fem band, og jazzarven og referansebakgrunnen var lett synlig hos samtlige, ble det tydelig at utgangsposisjonen eller sjangerspråket klart skilte gruppene fra hverandre.

Dette ble tydelig allerede i første band, finske Artturi Rönkä Quartet. Her luktet det Wayne Shorter og Herbie Hancock på Blue Note som inspirasjonskilder lang vei. Kvartetten spiller svingende og god jazzmusikk med tydelige røtter i en amerikansk 60-talls tradisjon. Fine komposisjoner blir gode plattformer for inspirerte soloer, særlig prestasjonene i avslutningen viste frem en pianist, saksofonist og trommeslager med stort potensiale.

Norske Moskus har akkurat sluppet sin debutplate «Salmesykkel» som et resultat av at de vant Grappas Debutantpris i 2011. Plata var med på scenen, men konsertens første del var et langt steg til venstre for de snodige melodiene og luntende groovene som preger albumet. I stedet ble vi servert et sterkt improsett, hvor Fredrik

Luhr Dietrichsons (bilde) lekne basspill ble matchet av Hans Hulbækmos stadige innfall og Anja Lauvdals atonale lyrisisme. Avslutningen var derimot et gjenhør med det utpreget melodiske tittelsporet fra årets utgivelse, noe som gjorde at bandet fremsto svært så mangfoldig.

Andromeda ga oss et selsomt eksempel på intergalaktisk jazz fra Danmark. Musikken har sitt tematiske utspring fra det faktum at «Space is the Place», en tese Sun Ra testet ut allerede på 60-tallet.

Det hele utviklet seg fra lyrisk pianotrio (med tuba istedenfor bass) via improviserte strekk og sterkt vindskjev mannskorsang til et groovende avslutningsnummer. Jeg mener et band som satser på humor og sceneshow har enda mer å bevise når det kommer til det musikalske. Her (og særlig i låtmaterialet) kommer Andromeda tidvis til kort, selv om tilløpene til sterk musisering også viser seg, som i den sterke avslutningslåten «Apollo 11».

At et land med bare 50 000 innbyggere også sender en delegasjon til YNJC er positivt for virkelig å vise bredden i det nordiske mangfoldet. PEK fra Færøyene ble kanskje en musikalsk parentes i det store bildet, men en infernalsk energi og en dyktig gitarist i Hedin Ziska Davidsen ga f lere svært så hyggelige øyeblikk.

Til slutt møtte vi Cosmic Sounds, en svensk kvartett med pianotrio (med elbass) i bånn og en sterk tenorist som strøssel på cupcaken. Vi ble servert 30 minutter funky space-disco-rock-jazz med så vel Weather Report som Jim Black som naturlige referansepunkter. Særlig vil jeg trekke fram Malin Wättrings kraftfulle tenor- og sopranpresatsjoner, som koblet med Anna Lunds hardtslående trommespill og Fredrik Brändströms analoge Hohnersynther gjorde bandet til kveldens høydepunkt for undertegnede.XXXXXXXXXXX

En svært hyggelig liten plate full av store øyeblikk

Melankoli og følsomhet blandet med masse energi

Ikke glem: Bugge & Henning Last Spring Bugge Wesseltoft Henning Kraggerud

Distribueres av Musikkoperatørene

TEKST OG FOTO:XXXXxxxXXXXXXXXX SVEIN MAGNUS FURU jazznytt [39]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:44 Side 40

Ved åpningen av John Scofield-konserten i Bjørnsonsalen under årets Moldejazz kom svaret: Bandet MOPTI vant årets «jazzintro». Juryens begrunnelse er kortfattet, men poengtert:«Vinneren av Jazzintro 2012 har som ensemble utviklet et tydelig sound. Mopti leverer fra første tone, er overbevisende og med en veldig fin tilstedeværelse på scenen. De har personlige komposisjoner og er sterke individer musikalsk og instrumentalt. Bandet har et tidsriktig uttrykk, er samspilte og organiske. Mopti er på et imponerende høyt nivå og juryen mener de har et flott potensiale.»

JAZZINTROVINNERNE Dagen etter finaledagen ble Mopti vist fram for den norske jazzverdenen. Pressekonferanse om morgenen, som de håndterte på en imponerende måte. Deretter bar det rett til P2-studio i Alexandra-parken. Etter at NRKsendinga var slutt tok festivalavisa Fire Flate og Jazznytt en prat med de fem gutta.

Og de fem er Christian Meaas Svendsen på bass, Andreas Wildhagen på trommer, David Aleksander Sjølie spiller gitar, Kristoffer Eikrem er på trompet og Harald Lassen spiller på saksofon.

- Først og fremst: Gratulerer med prisen som Årets unge jazzmusikere! For å stille det klassiske sportsspørsmålet: Hva føler dere nå?

- Takk skal du ha. Vi er overveldet. Det kom virkelig som en overraskelse. Det var fem veldig gode band i finalen, sier Christian.

– Vi var veldig fornøyd med vår egen konsert. Allikevel var vi overrasket over å vinne.

- Du Christian var altså med i tre band, mens Andreas og Harald var med i to band hver. Stor bredde musikalsk, men kanskje ikke bemanningsmessig?

- Nei, sier Harald med en latter – det grenser jo nesten til innavl.

- Det var jo et sterkt finaleheat i årets «jazzintro». Jeg skrev det i går at nesten uansett hvilket band juryen hadde pekt på, så ville det ha vært et «riktig» valg.

- Det er vi veldig enige i, svarer Harald.

– Det har vi sagt hele tiden. Og alle som var med er jo gode venner av oss, vi har fulgt hverandre gjennom hele prosessen, det er helt fantastiske band.

- Dere gikk på Norges Musikkhøgskole alle sammen?

- Ja, vi gikk i samme klasse. Så vi møttes allerede første dagen. Og allerede første uka spilte vi den første tonen med dette bandet.

- Jeg beskrev dere i omtalen av vinnerkonserten som svært stilsikre, at dere vet hva slags lydbilde dere er ute etter og greier å gjennomføre det.

- Vi er jo egentlig fem forskjellige mennesker og musikere, sier Kristoffer. – Og det preger bandet. Men uansett hva vi spiller, så har vi en egen «sound». Det er vi veldig oppmerksomme på hele tiden.

[40] jazznytt

- Vi har også vært gjennom mange forskjellige stadier i samarbeidet, utfyller Harald. Vi har gjort ekstremt my forskjellige perioder. I øvingsrommet har vi vært gjennom mye rart, testet ut komposisjoner og ting som vi har tatt med oss og utviklet videre.

med opptaket, sier Harald. – Så det får du aldri høre! Derfor må vi begynne fra scratch igjen. Det er enklere med penger i bakhanda, så kan vi selv velge hvor vi vil gjøre det, og med hvem. Men plate er definitivt noe vi vil prioritere.

- Musikken dere spiller, hvordan skrives den, er det enkeltbidrag eller blir de til i en kollektiv prosess?

- I den perioden vi er i nå, er musikken stort sett signert Christian og meg, men alle har stor påvirkningskraft i forhold til form og andre musikalske parametre, sier Harald.

- Jeg tror at en fellesnevner for mange av komposisjonene er en stram struktur i bånn, enten det nå er et bassriff eller en trommegroove, utfyller Christian. – Så legges det teksturer oppå det som kan være veldig mye forskjellig. Det er der vi er nå. Og det tror jeg på mange måter har vært et gjennomgående trekk, med utgangspunkt i Don Cherrylåta med et bassgroove. Som Harald sier, så har vi gjort mye forskjellig. Så har vi dekonstruert det og etter å ha fått utviklet oss gjennom disse fire årene i mange forskjellige retninger, setter vi byggeklossene sammen igjen på nye måter.

- Om jeg skal snakke for meg selv, sier Harald, – så har vi gjennom skolen hatt et tett løp med linja for klassisk musikk. Det har påvirket mitt ønske om å gjennomkomponere ting, men prøve å gjøre det rundt den enkelte solisten. De på klassisk linja har uttrykt ønske om å gjøre det som vi og våre kolleger gjør. Med et helt åpent og fri-improvisert uttrykk.

- Først navnet. Mopti? Med referanse til Don Cherry fra tidlig 1980-tallet. Dette er jo en jazzhistorie fra en periode godt før dere ble født. Hvordan kan det være at såpass unge folk som dere gikk dit for inspirasjonen?

- Det er vel egentlig fem svar på det, svarer Andreas. – Da «Mopti» kom fram var vel det først og fremst fordi vi jamma over den låta som noe av det første. Uttrykket vårt er jo ikke nødvendigvis knytta til uttrykket til «Old and New Dreams» fra den gangen. – Vi var jo enormt spillesugne da vi begynte, utfyller Kristoffer. – Vi var hypp på å teste ut alt mulig rart.

- Generelt har jeg jo et klart inntrykk av at dagens unge norske jazzmusikere har sjekket ut mye av jazzhistorien. De siste årene har jo 1960-tallets jazzhistorie stått spesielt sterkt. Vi har også vært en del av den.

- Denne tette integrasjonen er vel et særtrekk ved utdanninga i Oslo, til forskjell fra eksempel utdanninga på jazzlinja i Trondheim?

- Og denne integrasjonen kan absolutt bli tettere, sier Harald. – Jeg ser at flere av oss har jobbet tett med klassisk og samtidsmusikk.

- Nå har dere fått penger og en lanseringspakke med skolekonserter gjennom Rikskonsertene. Hva skjer videre?

- Vi har vært i studio, men er ikke fornøyd

- Dere er jo med i flere band med veldig forskjellig uttrykk. Er det slik dere er?

- Det er mer at det er forskjellige musikalske områder å utforske, svarer Andreas. Det er et uttrykk for at vi ønsker å spille forskjellig musikk, med forskjellig energi og rytmikk.

Jeg tror ingen av oss tenker at nå skal vi spille en bestemt stil. Musikk det er gøy å jobbe med for å holde oss kreative.

- Det er veldig få her i landet som kan gjøre kun en ting og leve av det. Jeg kan ikke komme på mange utenom Esbjörn Svensson Trio som kan greie det. Hvorfor det er sånn er en annen historie. Men jeg tror at vi alle liker å spille forskjellige ting, selv om det er fint å bli identifisert med spesifikke prosjekter. Det er som Andreas sier at musikalske parametre er viktigere enn stilarter. Det er der vi diskuterer, og ikke hvilke band eller stilarter vi ønsker å la oss inspirere av stilmessig.

- Det går seg til, avslutter Harald.

TEKST: JOHAN HAUKNES FOTO: JAN GRANLIE

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:45 Side 41

KORTSNAKKA

Under årets 12 Points-festival i Porto, var det et band som utmerket seg spesielt. Bandet med det høyst originale navnet SCHNEWEISS & ROSENROT fremførte sin morsomme, spenstige og ytterst vitale jazzpopkunst-musikk med stor overbevisning, og i høst (den 1. november) kan du høre dem på Nasjonal Jazzscene i hovedstaden. TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

LEKNE EUROPEERE MED BASE I BERLIN Vi ville gjerne vite litt mer om denne konstellasjonen, hvor vi finner en svensk bassist, en pianist fra Tyskland, en trommeslager fra Luxemburg og en vokalist fra Sveits, og sendte av gårde en epost med noen spørsmål til vokalisten Lucia Cadotsch. Å kalle et band for Schneweiss & Rosenrot bør inneholde en historie i seg selv. For det første er det kanskje litt typisk unge, kreative band, men samtidig sier det kanskje noe om den musikken disse fire lager.

- Det er et kjent tysk eventyr som heter Schneeweisschen und Rosenrot (Snehvit og Rødhette), forteller Lucia. - Eventyr forteller som kjent, historier med forbløffende og rare hendelser som kan tolkes på forskjellige måter. Folk har alltid fortalt oss at musikken vår er veldig billedlig, så da vi startet bandet, mens vi bodde i København, syntes vi det var litt morsomt med et slikt navn. En gang, etter en konsert var det en kvinne som spurte oss hvordan vi kom opp med dette navnet. Hun syntes bandnavnet hørtes ut som et kodeord for den svenske mafiaen. Da forsto vi at navnet hadde en fin tvetydighet som vi likte.

av. Det finnes intet hierarki i bandet, alle sammen er like mye improvisatører som musikere. Vi elsker komplekse ideer som høres fengende og intuitive ut, og vi er alltid på jakt etter nye former som best kan presentere tekstene og som gir plass og rom for improvisasjon for hver musiker. Og en god blanding av akustiske og elektroniske lyder er noe vi har jobbet mye med de senere årene.

- På «Pool» ønsket vi å utnmytte de mulighetene studioet gir, og ikke tenke så mye på om vi ville være i stand til å spille disse låtene live. Dette har åpnet opp for nye og uforutsette veier å gå musikalsk.

- For «Pool» ønsket vi å involvere de mulighetene studioet tilbyr når det gjelder skriveprosessen og ikke tenke på om vi vil være i stand til å spille av sangene live. Dette har åpnet opp for nye og uforutsette måter for musikken .

dele scenen med duoen SpaceMonkey (Morten Qvenild og Gard Nilssen) denne kvelden. Det kan bli en morsom kveld!

- Hvem er egentlig Schneweiss & Rosenrot?

- Vi er fire musikere som kommer fra fire forskjellige land. Bassisten Frans Peter Eldh kommer fra Sverige, pianisten, vokalisten og keyboardisten Johanna Borchert kommer fra Tyskland, trommeslageren Marc Lohr kommer fra Luxemburg og jeg kommer fra Sveits.

- Vi møttes første gang i København for seks år siden, der bodde vi mer eller mindre sammen, enten sammen, over eller rett over gangen for hverandre, men nå har vi forflyttet oss til Berlin.

-Vil du beskrive den musikken dere spiller nå, som en ny musikalsk «Berlin-bølge»?

- Berlin har et stort spekter av musikalske retninger og musikere, så det blir vanskelig å fange opp noe typisk «Berlin sound». Det som karakteriserer Berlin er mer at det kommer musikere fra hele verden og slår seg ned der.

Berlin er en veldig multikulturell by der folk med svært ulik bakgrunn kommer sammen for å spille. Jeg tror det kan høres i musikken til Schneweiss & Rosenrot.

-Hva vil fremtiden bringe for et band som Schneweiss & Rosenrot?

- Å skape ny musikk som vi vil spre ut over hele verden!

- Kan du kort beskrive den musikken dere lager?

- Det vi synes er interessant er å lage musikk som er formet av ideer og egenskaper som på en måte beskriver oss fire som musikere. På det nye albumet, «Pool», er alle komposisjonene gjort i fellesskap helt fra grunnen

-I november skal dere spille på Nasjonal Jazzscene i Oslo. Vil denne konserten bli et slags norsk releaseparty for den nye plata, og vil musikken dere fremfører hovedsakelig være derfra?

- Ja, vi vil spille mesteparten av musikken på «Pool». Og vi må si vi er svært glade for å få

-Er Schneweiss & Rosenrot hovedprosjektet til dere fire i bandet nå om dagen?

- Det er i alle fall mitt hovedprosjekt, og et av flere hovedprosjekter også for de andre musikerne. Men å kunne leve av å bare spille i et band er ikke så lett, selv ikke i Berlin.

-Men er det mulig å overleve som jazzmusiker i Berlin?

- Ja, det er mulig hvis du turnerer mye. Og det er mulig på grunn av at levekostnadene i Berlin er ganske lave. Men det er ikke mye økonomisk støtte å få fra myndighetene eller andre, slik det er i Skandinavia og Sveits, så det er hele tiden en kamp for å overleve som musiker.

jazznytt [41]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:45 Side 42

UTDANNING

På jazzlinja ved Universitetet i Stavanger utdannes kulturarbeidere som skal forsyne landets store og små byer med jazzkunnskap på høyt nivå. Førsteamanuensis Tor Yttredal ser tittelen «utøvende jazzmusiker» i et alt annet enn snevert perspektiv.

LOKALJAZZ I STAVANGER Historien bak opprettelsen av jazzlinja på det som da var et konservatorium ved Høgskolen i Stavanger, begynner med et stykke kannibalisme.

Den enes død er som kjent den andres brød, så da kirkemusikerutdanningen ble lagt ned i 2001 grunnet sviktende rekruttering lå veien åpen for en jazzutdanning. Konservatoriet ønsket å modernisere tilbudet sitt, og pianist Ove Hetland ble den første til å starte en tre års faglærerutdanning. I 2006 ble det studiet lagt ned, og erstattet med et utøvende studium. Studentene kan fortsatt velge faglærerkompetanse, hvor pedagogikk bygges inn i de to siste årene av studiet.

I 2010 ble det også opprettet et masterstudium, hvor de to første ble uteksaminert i vår. Fra høsten av er det syv masterstudenter her, deriblant et par utenlandsstudenter. Det tas inn 10 bachelorstudenter hvert år.

Tor Yttredal er førsteamanuensis og faggruppeleder for jazzseksjonen, men har denne høsten jobbet ved NTNU i Trondheim etter at nestor Jon-Pål Inderberg sluttet i august i år. Da Jazznytt møtte ham i våres, var saksofonisten strålende fornøyd med de nylig avholdte eksamenskonsertene, og foreløpig uvitende om sin nye stilling etter 9 år i Stavanger.

Metodikken Når man søker seg til denne utdanningen, så søker man, eventuelt kommer inn på, et studieløp som heter «utøvende musikk». Altså ingen jazz eller klassisk i navnet. Fins egentlig jazzlinja, sånn organisatorisk?

- Fagplanmessig skiller vi ikke mellom jazz og klassisk, forteller Yttredal idet vi setter oss på et dunkelt lærerrom med grønne tweedstoler mellom grove mursteinsvegger.

- Men vi kaller det Jazzlinja. Vi har en generell fagplan som opererer med bachelor og master i musikk, så skiller årsplanene studieretningene. Så er det vi på seksjonene som definerer hva fagene som er definert i planen skal være for oss. Tanken med det er å lage mer f leksible systemer mellom seksjonene, og ikke skille jazz og klassisk fra hverandre. Vi kan fort bli en pariakaste, vet du.

- Det er mange av fagene vi har som er ganske like som ellers der det utdannes jazzmusikere, fortsetter Yttredal.

- Det er veldig mye slektskap i hvordan for ek[42] jazznytt

sempel hørelære undervises rundt omkring.

Dette faget står også sentralt hos oss. Vi ønsker å ha et hørelæreperspektiv på andre fag også, sånn som historie og jazzteori. Også i samspill og ensemble. Det å utvikle gehøret går side om side med det å utvikle et hovedinstrumenthåndverk.

Det syns jeg vi etter hvert har fått på plass.

- Hvordan gir det seg utslag?

- Hvis en for eksempel snakker om Louis Armstrong, så vil vi ikke bare snakke om og lytte til ham. Men også spille og imitere, og at en og går inn i musikkteorien og jobber ut ifra Louis Armstrong. Så får man gått litt i dybden og sett at historie ikke bare er et forelesningsfag. Vi har ikke helt kommet i mål med å utvikle et utøvende historiefag ennå, men det er absolutt en målsetting. Mens i samspill og ensemblespill så føler jeg at vi får til dette.XXXXXXXXXXXXXXXX - Er dette sentralt i metodikken deres her?

- Ja, det vil jeg si. Her har vi importert mye av Jon-Pål Inderbergs metodikk. Men dette tror jeg er ganske utbredt på de f leste linjene.

Regionale ressurspersoner Mer spesielt er hvordan utdanningen ser på seg selv og sin rolle i samfunnet.

- Vi skal være et distriktskonservatorium på Vestlandet. Vi er et relativt lite fagmiljø, og har ikke en lang historie. Så vi må lære oss å være med i samfunnet, se litt i forhold til samfunnsansvar og hvordan behov det er for kompetansen til elevene våre etter at de går ut herfra.

- Hvis du har en filosofi som går på at du ønsker å utdanne høykompetente musikkarbeidere med jazzkompetanse, så har du en annen filosofi enn en institusjon som ønsker å utdanne kunstnere

Øyvind Gjelsten Dale

Raymond Storaunet Lavik

Tor Yttredal

på høyt internasjonalt nivå. Det betyr ikke at det en trener på i utdanningen er forskjellig. Men målsettingene. Dette gir seg også utslag i hva slags elever vi ser etter i opptaket. Hva slags potensiale ser vi etter for eksempel? Svaret er at vi ser etter elever som kan evne å arbeide hardt over lang tid. Vi ser på motivasjonen til studenten på opptaksintervjuet. Er studentens ønsker i samsvar med det vi har å tilby og våre målsettinger her på instituttet? Så vi ser også på dette, ikke bare på det nivået de er på i det øyeblikket de søker. Hvordan vil de fungere i et 10-12-15 års perpektiv, som musikkarbeidere og inspiratorer i samfunnet. Det tror jeg skiller oss fra Oslo og Trondheim.

Studentene merker klart dette perspektivet. Om det ikke fokuseres på i undervisningen, så har Yttredals standpunkter bitt seg fast i bevisstheten til studentene. Jeg tar en prat med andreårsstudent Raymond Storaunet Lavik og nyss uteksaminerte Øyvind Gjelsten Dale på plenen utenfor konservatoriet etter at de har gitt meg en omvisning i skolens øvingsrom, som på kjent vis kombinerer bunkersakustikk og gymsokklukt.

- Vi får et bilde av hvordan det er etter studiene, forteller Dale, som er pianist fra Bergen.

- Det er slutt på de dagene hvor man får slengt spillejobber i hendene. Man må ut å skape sin egen fremtid og arbeidsplass. Det handler om å selge de egenskaper man har og være åpen for å gjøre mye forskjellig. Man trenger heller ikke bo et sentralt sted for å være en utøvende musiker i dag.

- Det neste nå er at det dukker opp musikere med slik kompetanse utenfor de største bysentraene også, forklarer Yttredal.

- Norge er full av relativt store plasser som skriker etter denne kompetansen. Og det er viktig at en også utdanner folk med ønske og vilje til å trekke til sånne jobber. Jazz er ikke bare det som skrives i Jazznytt, for å si det slik. Jazzmusikk gjennomsyrer det vi ser på som vår moderne musikkarv i Norge i dag. Jazzmusikken som kunstmusikk har ikke alle nødvendigvis et forhold til, men jazz kjenner og hører alle på. Mange vet det bare ikke…

Utøvende musiker?

Med et slikt perspektiv på utdannelsen, prøver

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:46 Side 43

UTDANNING

jazzlinja å favne bredere enn en ren kunstutdanning. De ønsker sterkt at studentene skal få jobb og bidra i sine lokalsamfunn som sterke ressurspersoner. Lykkes de med det?

- Min oppfatning er at de som eksamineres ut herfra får seg jobb, de står ikke på bar bakke, mener Yttredal. Det er ikke sikkert at alle oppfyller alle sine drømmers mål, men hvem gjør vel det? Det gjelder alle utdanninger, lærere og ingeniører jobber ikke nødvendigvis som dette etter sin utdanning. Uten jazzutøvere hadde det stått dårlig til med norsk musikkliv. Det hadde i hvert fall vært noe helt annet enn det det er i dag.

Det er en viktig del av kulturlivet vårt. Og derfor er også jazzmusikken som kunstmusikk viktig for denne utviklingen. Alle disse miljøene trengs og er like viktige som verdensmusikeren.XXXXXX - Det står på hjemmesiden at dere utdanner studenter som får jobb innen utøvende musikk. Synes du det samsvarer med den fremstillingen du har gitt om å jobbe som musikklærere eller kulturarbeidere i lokalmiljøet?

- Ja, det syns jeg absolutt. Når jeg underviser her på linja ser jeg på meg selv som en utøvende musiker. Hva er en utøvende musiker i 2012? Er det en symfoniker? Eller er det en jazzmusiker som bruker tiden sin på å undervise, spille på klubber og i teater? Det utøvende musikerbegrepet er alt for snevert. For når slutter en musiker å være utøvende? Du kan ikke lykkes som motivator hvis ikke du har sterke utøveregenskaper.

Blå Trå Et viktig verktøy for å forberede studentene for «det virkelige liv» har vært konsertserien Blå Trå, initiert av linjelederen og Stavanger Jazzforums (StaJazz’) Trond Mikkelsen. Den enes ønske om å holde workshoper og konserter med en fremtredende musiker over f lere dager, ble kombinert med den andres ønske om en ungjazzfestival hvor man inviterte meritterte musikere til å spille med de unge og lovende.

- Samarbeidet mellom skolen og Stavanger Jazzforum er ganske spesielt, mener Øyvind Dale.

Man får jo oppleve hvordan det er å stå på en proff scene, med all PR og sånt som det medfører. Jeg har også vært med på et prosjekt under MaiJazz et par ganger, hvor musikere du har hørt

masse kommer og spiller din musikk med deg.

Der får man råd og tips og muligheten til å spille sammen.

- Også motiverer det og skaper litt konkurranse, fremholder Raymond Lavik. Vi sender jo inn programforslag til StaJazz, så velger de ut et konsept de mener passer og som de ønsker å ha på Sting (jazzbula i sentrum av byen).

Yttredal fremholder ansvaret dette legger på studentene: - Vi fordeler rett og slett konsertene til studentene – «Den og den dagen skal du ha konsert på Blå Trå». Så markedsføres konserten gjennom Jazzforum, og studentene er nødt til å gjøre en del gründerarbeid selv for å sørge for at det kommer folk til konserten. Slik som å lage pressebilder og info og alt det som har med praktisk konsertformidling å gjøre.

- Så har vi tre-fire ganger i halvåret besøk av eksterne foredragsholdere som er her et par dager og lager prosjekter med enten lokale musikere eller studenter på linja. Og under MaiJazz har vi også «tett på en helt» hvor studentene ønsker seg en musiker som kommer og har workshop og konsert med dem under MaiJazz-festivalen. Og

nå skal vi utvide Blå Trå med et husband, hvor vi har konsert hver onsdag.

Yttredal fremholder til slutt at linjas status på mange vis er økende, både i Stavanger og blant fremtidige studenter som søker seg hit.

- Vi har klart å etablere et godt studiemiljø, som i seg selv er rekrutterende. Det betyr like mye for rekrutteringen som selve studiet. Statusen til linja i nærmiljøet og i byen er sammenfallende med dette. Ettersom f lere nyutdannede herfra begynner å jobbe i byen her, spiller og er anvendelige også utenfor institusjonen, så legges det merke til. Ikke bare av kulturpolitikerne, men også av det generelle publikum.

- Ingen ting kommer rekende på en fjøl. Denne musikkformen er avhengig av en hel del idealisme, ikke bare fra frivillige og jazzklubber, men også fra oss som musikere for at vi skal klare å kommunisere musikken utover vår egen lille sfære.

De nyutdannede kulturarbeiderne fra Stavanger vil med idealisme og jazzkompetanse snart befolke et tettsted nær deg.

TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU jazznytt [43]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:46 Side 44

JAZZLESERENS

E D I GU

TIL BEGREPSJUNGELEN Noise, impro, frijazz, fribægg, reduksjonisme, echtzeitmusik, og det lettere misvisende samtidsmusikk (for er ikke all musikk som spilles i samtiden «samtidsmusikk?»). En jazzanmelder strør rundt seg en lang rekke sjangerbetegnelser i sine forsøk på å plassere musikken for leseren. Men hva i huleste betyr TEKST: SVEIN MAGNUS FURU de?

Ivar Grydeland, gitarist i bandene Huntsville og Dans Les Arbres, er inne i sitt andre år som stipendiat ved Norges Musikkhøgskole (NMH).

Han har boken i hylla og bruker den når han underviser improvisasjon på NMH. - Boken er en samling artikler og intervjuer med utøvere som holder på med forskjellige former for improvisasjon. Den belyser hva man som improutøver, ifølge Bailey, bør være opptatt av.

Grydeland har merket seg at det til stadighet refereres til «Improvisation…». Det kan kanskje være i mangel på noe bedre, da den er en av få bøker om temaet skrevet av en utøver.

- Bailey skriver underholdende om noe som han kan mye om. I undervisningssammenheng syns jeg det er mest interessant med intervjuene av folk som ikke har jazzbakgrunn. Dette er et

frijazz

k

t

ei

si mu

o

pr

z

e

t ch

ee fr ag b

im

g

lon

p g-

n

pli

fri improvisasjon

onisme

[44] jazznytt

Fri improvisasjon I resten av Europa ble Tyskland et kraftsentrum for en egen gren av den frie improviserte musikken. I spissen sto den alvorlige bebartede saksofonisten Peter Brötzmann. Med «Machine Gun» - en oktettplate utgitt i revolusjonsåret 1968 plasserte Brötzmann seg i sentrum for det som skulle bli kjent som en bevegelse som omtalte sin musikk som «fri improvisasjon». Denne inkluderte de tidligere nevnte britiske musikerne, og målet var det Bailey beskrev som «ikke-idiomatisk mu-

k s- sik d ti u m m

sa

no

ksj du

Europa: Storbritannia Disse impulsene nådde etter hvert Europa, først gjennom Colemans plater, samt Albert Aylers opphold i Sverige og Danmark fra 1962 (da han var totalt ukjent i USA) og Joe Harriot men i Storbritannia i slutten av 50-årene. Derek erre Bailey var en foregangsfigur for den frie jazz? musikken i Storbritannia, sammen med Tony Oxley i «Joseph Holbrooke», med Evan Parker, Kenny Wheeler og Dave Holland i «Spontaneous Music Ensemble» (SME) og med utallige solofremførelser. Hans bok «Improvisation: Its Nature and Practice in Music» fra 1980 har vært et referanseverk for å sette ord på og forstå sjangeren som etter hvert har fått merkelappen «impro».

bidrag til å bygge et språk rundt det man holder på med. Det savner jeg selv – det eksisterer i liten grad når man skal beskrive det man holder på med. Det er en del av det jeg forsker på nå som stipendiat.

re

Frijazz Da Ornette Coleman i 1961 utga plata «Free Jazz: A Collective Improvisation» på Atlantic, fikk kritikerne endelig et navn å sette på bevegelsen som startet et tiår tidligere. Lennie Tristanos låter «Intuition» og «Digression» (1949) var de første eksemplene på jazzmusikk hvor improvisasjonen ikke tok utgangspunkt i et akkordskjema. Ikke en gang en melodi kostet de på seg; resultatet ble en abstrakt utforskning av lettere kontrapunktisk linjespill mellom Tristano og blant andre altsaksofonistene Warne Marsh og Lee Konitz. På 50-tallet var Coleman og pianist Cecil Taylor de fremste protagonistene for denne musikkstilen. Ennå var den godt rotfestet i jazzidiomet, forankret i trommene og bassens rytmiske regelmessighet. Og så, i 1961, ble navnet frijazz endelig etablert. I dag brukes termen frijazz – også kjent som «freebag» etter Dexter Gordons uttrykk – fortsatt livlig, og vel så ofte nedsettende som rent sjangerbeskrivende. I sistnevnte tilfelle beskriver den oftest musikk med røtter i Ornette Colemans stil: Et sound rotfestet i jazz, men med abstrahert eller direkte fraværende harmonikk, og store friheter også på den rytmiske siden. Den gamle påstanden om at utøverne spilte slik fordi de ikke kunne bedre, har for lengst blitt tilbakevist av en lang rekke virtuose utøvere innen sjangeren – i første rekke står naturligvis John Coltrane («Ascension», 1965, «Meditations», 1965 og «Interstellar Space», 1967).

is

e

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:46 Side 45

jazz? hvem? jeg?

impromusiker?

ks du

re

sikk», det vil si sjangerfri musikk. Eller «playing without memory» som han også kalte det. Interessant nok argumenterer han i den andre utgaven (1992) av «Improvisation…» for at denne betegnelsen blir meningsløs, da «fri improvisasjon» etter hvert har blitt en sjanger i seg selv.

Grydeland støtter tanken om at fri improvisasjon er en sjanger.

- Det motsatte måtte være å se på det som en ideologi – være fri fra noe. Og hva skulle man da være fri fra? Tankevirksomhet? Hukommelse?

Sjangerbegreper er han allikevel fint lite opptatt av.

- Hva det heter betyr veldig lite. Om det er friimpro eller fri improvisasjon eller frirock betyr ingenting for meg som lytter. Det blir ofte misvisende betegnelser.

- Det er mye lettere å si hva som ikke passer inn i denne sjangeren som vi kaller impro eller friimpro. Jeg skiller litt når det peker for tydelig mot en jazztradisjon og kanskje spesielt den amerikanske tradisjonen. Jeg liker å høre en del alternativ rock som har mye improvisasjon i seg – her går det også et skille. Impro blir en samlebetegnelse som kan peke i mange forskjellige retninger.

Journalistens forslag til en definisjon basert på dette blir: «Impro er en samlebetegnelse for et bredt spekter musikalske uttrykk, hvor utøvere uavhengig av sjangerbakgrunn møtes i fordomsfri utøving av musikk basert på høy grad av improvisasjon og liten grad av detaljert forutbestemmelse.»

Grydeland syns forsøket er relativt presist, men mener at det kan være band som antakelig sokner til denne sjangeren som faller utenfor denne definisjonen også. En del slike band jobber for eksempel med en ganske detaljert forutbestemmelse.

Echtzeitmusik – «lyd-impro» I Berlin oppsto på midten av 90-tallet uttrykket «Echtzeitmusik» for å spesifisere byens unike eksperimentelle musikkscene mer enn de tidligere brukte betegnelsene ‘Improvised Music’, ‘Free Jazz’, ‘New Music’, ‘Experimental Music’ og så videre. Ordet i seg selv betyr «sanntidsmusikk» – musikk som oppstår i øyeblikket. Arkitektene bak er Burkhard Beins og Michael Renkel, viktige utøvere er blant andre Andrea Neumann og …

Echtzeitmusik nærmer seg på mange måter ren «lyd-impro». Det vil si at musikken beveger seg bort fra musikalske parametre som tonehøyde, harmonikk og rytmikk, og fokuserer på produksjon av lyder som er fjernt fra instrumentenes egen klang. Typisk for denne sjangeren er Andrea Neumanns «inside piano» – som rett og slett er en pianoramme med pianostrenger oppspent, men uten klaviatur eller anslagsmekanisme. Lyd frembringes ved hjelp av prepareringer, det vil si ved å putte ting som papir, bolter og metallklyper oppi strengene, og slå, stryke eller skrape på disse.

Lyden som kommer ut er i tillegg elektronisk manipulert, slik at den originale klangen av et piano for lengst er et tilbakelagt stadium.

Merkelappen reduksjonisme kan også tilskrives denne typen improvisert lyd, og da ikke begrenset til den særegne Berlin-scenen.

Noise Så hva da med noise? Språkmektige lesere vil sikkert skjønne at det dreier seg om musikk med støy som hovedingrediens. Støymusikkbevegelsen startet allerede med oppblomstringen av Dada og Futurisme på 1910-tallet og fremover. Luigi Russolo publiserte i 1913 manifestet «L’Arte dei Rumori», eller «Støyens Kunst». Han argumenterte for at lyder som ellers ble oppfattet som støy – slik som bråk fra maskiner og industri – kunne bli brukt i en musikalsk sammenheng. Dette er i stor grad også gjeldende for dagens støymusikere.

Forskjellen er at de store «støyinstrumentene», eller «Intonarumori» som Russolo kalte dem, i stor grad er erstattet av elektroniske lydkilder av vidt forskjellig støpning. Man finner alt fra Toshimaru Nakamuras mikser uten inputs (dvs. den eneste lyden som kan bearbeides er mikserens egengenererte statiske støy), Keith Rowes preparerte gitar med tilhørende effekter, hundrevis av støymusikere som jobber kun med laptop (som Ikue Mori og Lars Myrvoll) til f lere vokalister (da særlig japanske) med en stemmebruk som ligger nært opp til black metal og gjerne kategoriseres som støymusikere.

For disse er det improviserte elementet en sentral faktor i hvordan musikken utvikler seg. Det er sjelden snakk om forutbestemte musikalske progresjoner, dette ser man også i hvordan støymu-

sikere ofte er sterkt representert på festivaler for ren improvisert musikk som All Ears.

Impromusiker?

Fri improvisasjon er med andre ord både en sjanger og en metode. Fordi den for en stor del eksisterer mer eller mindre i undergrunnen, er det i liten grad utviklet noe godt og presist språk for å kunne beskrive lytteropplevelsen. Dette kan gjøre det til en utfordring å forklare musikken sin til et publikum. Kombiner dette med musikeres iboende skrekk for musikalske merkelapper, og du får ulne betegnelser kombinert med referanser til andre musikere som ensomt utgangspunkt.

Så en vakker dag står musikeren der da, med en rykende fersk plate med en eller annen form for improvisert musikk i neven. Da gjelder det gjerne å finne på ett eller annet interessant å si som kan gjøre en fremtidig lytter og fan interessert – noe som er en utfordring i seg selv. Men hva hvis musikken defineres av kritikerstanden eller andre forståsegpåere som noe helt annet enn det musikeren selv oppfatter?

Ivar Grydeland mener han oppfattes som en impromusiker, selv om det er lite eller ingen helt fri improvisasjon igjen i bandene Dans les Arbres og Huntsville.

- I disse bandene er det veldig definerte rammer for hva jeg skal gjøre. Jeg opplever at jeg hører hjemme i et impromiljø, men jeg er ikke impromusiker på min hals. Jeg er faktisk ikke så interessert i impro i seg selv, men det er tilfeldigvis slik - gjennom improvisasjon - jeg klarer å frembringe den musikken jeg ønsker å lage. Det viktigste er lyden av det jeg lager, ikke hvordan det jeg lager blir til, improvisasjon er bare verktøyet jeg bruker. Så formen jeg jobber etter passer ikke helt inn i bagen «impro». Kanskje jeg fortsatt blir assosiert med miljøet jeg var i til å begynne med, hvor jeg var mer dogmatisk. Jeg ville for eksempel ikke øve sammen først, og kun jobbe intuitivt. Men det ble jeg ganske fort lei av.

Slik er det fortsatt mange impromusikere som jobber, men som du nå har sett er spennet i innfallsvinkler, arbeidsmetoder og ikke minst musikalsk resultat like stort som antallet kombinasjoner av musikere.

jazznytt [45]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:46 Side 46

DEBATT

BETALT AV ARRANGØREN?

NY KRITIKK MOT COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL I år gjenoppblusset kritikken av ledelsen for Copenhagen Jazz Festival for dens disposisjoner i bruken av bevillinger og redigering av programheftet. For to år siden var det Benjamin Koppel fra Prøvehallen, og i år var det Jazzhus Montmartre, som tok til orde.

Sett utenfra kan det synes berettiget kritikk at programheftet ikke gir oversiktlig plass for programmet til de større spillesteder som Montmartre og Prøvehallen med utenlandsk gjestende musikere. Festivalens programhefte kunne likevel med sine egne temaspor presentere disse uavhengige spillesteder med egne seksjoner.

De to nevnte steder presenterer generelt sagt nåtidens mainstreamjazz med utenlandske gjester og skulle ikke behøve å vike for festivalens jazzmarginale konsepter som eksempelvis «Jazz by the Sea» og «The Sound of Brazil» eller de sekundære, tidvis pseudoseriøse «Jazz Tributs», som tilmed evt. kunne spares helt til fordel for andre mer jazzsentrale tiltak.

Mht. bruken av de offentlige bevillinger finner jeg det derimot viktig å prioritere spillestedet Copenhagen Jazzhouse med henblikk på – også utenfor festivalperioden - å sikre samtidsjazzen en permanent arena i likhet med Nasjonal Jazzscene i Oslo.

Festivalens drift av Copenhagen Jazzhouse bør da samtidig kunne ses som en garanti for at spillestedet gjenoppretter og fastholder denne offentlige forpliktelse overfor samtidsmusikken.

Videre kunnskap om saken kan for eksempel innhentes på www.politiken.dk.

Bjarne Søltoft

For kun kr 350.- kan du abonnere på Jazznytt i et år - og få Norsk jazzforum og UDs trippel- promoCD, «jazzCD.no 5th set» på kjøpet www.jazznytt.no Abonnér nå, og få nr 06 + hele 2013 for kun kr 350.[46] jazznytt

I Klassekampen i juli slapp det ut av Arild Rønsen at han skulle på jazzfestival i Eliat (Israel), og at han var uenig med Drillo & co, som vil boikotte et internasjonalt fotballmesterskap i Israel i 2013. Idrettssosiologen Gerd von der Lippe og andre tok til motmæle i f lere debattinnlegg.

Vi skal la den boikottdebatten ligge her i Jazznytt. Et annet tema er kanskje vel så viktig: Red Sea Jazz Festival inviterte Jazznytt på «gratis tur» (avreise 29.7., retur 3.8.) – det vil si med minst reise og opphold betalt av arrangøren.

Senere har jeg fått vite at det ikke er uvanlig, og jeg har lest om slike tilbud blant annet fra Finland og Estland. Jeg spurte redaktør Granlie om dette, og fikk følgende klare svar (24.7.2012): – Hvis vi ikke hadde blitt invitert, så kunne vi ikke dekket disse festivalene. Og dette er vanlig, ikke bare i Jazznytt, men i de f leste europeiske jazztidsskrifter. (27.7.2012): – I Molde betalte jeg over 13 000 for et skarve rom på Moldefjord. Hvis vi skal betale det på alle festivalene, så hadde vi ikke hatt sjanse til å dekke f.eks. Molde, Kongsberg, Nattjazz, Maijazz etc. Og enda verre ville det blitt å dekke utenlandske festivaler.

Men er dette virkelig vanlig? Selv har jeg rapportert fra festivaler i over førti år, fra Molde

og Kongsberg, fra Nice til Tromsø, og jeg har aldri opplevd at en arrangør har betalt turen.

Jeg har spurt Petter Pettersson, som har fulgt Molde-festivalen tett i 52 år, Jan Ole Otnæs og Edvard Askeland, nåværende ledere av festivalene i Molde og Oslo – og alle er samstemte: – Det forekommer ikke at journalister får betalt reise og opphold av festivalarrangørene. Men det hender at UD i noen tilfelle inviterer utvalgte utenlandske journalister på gratis tur, for å promotere norsk kulturliv. Og det er noe annet.

I den anledning la Jan Ole Otnæs til: – For noen år siden inviterte vi noen journalister hit med støtte fra UD, og de som var freelancere for jazztidsskrifter, kom. Johannes Cornell fra Dagens Nyheter i Stockholm sto også på lista.

DN tillot ikke at han kom til Molde på subsidiert reise, og etter litt fram og tilbake, endte det med at han kom, men på DN sin regning.

Men ifølge opplysningene fra Jazznytts redaktør, må bladets lesere altså betrakte rapporter fra utenlandske festivaler i lys av at reise og opphold er betalt av arrangøren. Dette bør føre til en debatt om jazzjournalisters integritet, mener Bjørn Stendahl

JOURNALISTER SOM ER «KJØPT OG BETALT» (Svar til Bjørn Stendahl) Vårt tidligere redaksjonsmedlem, Bjørn Stendahl, er opprørt over at utenlandske jazzfestivaler betaler reise og/eller opphold for å få utenlandske journalister på besøk. Stendahl mener dette bør være et tema til diskusjon, noe som er helt greit for oss, som mer enn en gang har latt seg «kjøpe» av utenlandske festivaler.

Stendahl mener dette er hårreisende, og han setter seg på sin høye hest og hevder at han har «god samvittighet» på dette området. En sannhet med modifikasjoner, Stendahl(?)xxxxxxxxxx En edel tanke er det selvsagt, men er det i prinsippet annerledes enn at man tar i mot både frikort med adgang til alle konserter, champagne og snitter på diverse mottagelser og andre «godbiter»?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Stendahl ble tildelt «Molderosen» under Moldejazz for mange år siden (en hedersbevisning som gis til pressefolk og andre som har skrevet positivt om Molde i andre medier enn de lokale). Har det ikke streifet Stendahl at han bevisst eller ubevisst ikke lenger er det man kan kalle objektiv overfor hverken Molde eller Moldejazz, selv om denne hedersbevisningen gis ut av byens turistmyndigheter og ikke festivalen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Til vårt forsvar kan det tillegges at vi ikke aner hvem som betaler for reise/opphold på de festivalene vi inviteres til. Om det er festivalene, byens turistmyndigheter, Den Norske Ambassade, byens handelstandforening eller andre vet vi ikke. Og vi spør heller ikke om det. Men Kanskje er dette slike ting Stendahl spør om, før han sier ja til å reise på festival? Jeg vet ikke, han har i alle fall aldri spurt meg!xxxxxxxxxxxxx Da Stendahl «godtok» å gå ut av vår redaksjonsledelse stilte han som krav at han fremdeles skulle få tilbud om å dekke en og annen

festival. I tillegg ville han beholde sitt frikort på Nasjonal Jazzscene... Hva er så mye bedre med det?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I Norge er det ikke så vanlig å invitere utenlandske journalister til festivaler (såfremt ikke UD sier seg villige til å betale), men på utenlandske festivaler er dette mye mer utbredt. Jeg kjenner personlig en rekke europeiske frilansjournalister som rett og slett ikke har råd til å betale slike reiser selv.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I Jazznytt er det ikke veldig sjelden at redaktøren betaler for slike reiser av egen lomme.

Grunnen til det er at vi ikke har budsjett til å betale «full pakke» for våre utsendte i hvert eneste tilfelle, men at vi vil skrive om disse festivalene for å gi våre lesere et enda bedre blad.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Stendahl mener, hvis man leser mellom linjene, at vi som rapporterer fra disse festivalene ikke er objektive, men at vi skriver det festivalene (de som har betalt vår reise/opphold) ønsker at vi skal skrive. Der tar du feil, Stendahl. Se for eksempel på Arild Rønsens rapport fra Red Sea Jazz Festival (lenger bak i dette nummeret). Jeg tror ikke dette er slik det Israelske turistkontor i Sverige, som inviterte Jazznytt på turen, hadde ønsket å få vinklet artikkelen. Jeg mener dette er et godt bevis på at Jazznytts journalister ikke lar seg styre av hvem som betaler reisen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx At du trekker inn vår mailkorrespondanse om prisnivået på hotellene i Molde, var bare ett eksempel, for å belyse litt hvor dyre disse reisene egentlig er. Når journalisten i tillegg til hotell, også skal ha dekt reise, diett etter Statens satser + honorar for artikkel og bilder, kan du jo selv tenke deg at penga f lyr, Bjørn. xxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:47 Side 47

JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN

POWELLSK INTENSITET OG «ONDE ÅNDER» I 1962 var offentlig støtte til jazzlivet en fjern tanke. Jazzklubbene hadde til sammen omkring 15 000 medlemmer, men slet tungt. Jazzforbundets president, Johs Bergh, hadde uttalt til Dagbladet 28. august: – Det viser seg umulig å arrangere turnéer med musikergrupper til klubbene utenfor Oslo. ... Vi bør nok bruke medlemstallet for å gjøre kommunale og andre myndigheter oppmerksomme på at jazzklubbene representerer et viktig innslag i organisert fritidsvirksomhet over hele landet. Norsk jazzliv trenger både økonomisk og moralsk støtte på lik linje med andre musikkformer. ... Det kan gi stoff til ettertanke at jazzklubbene i Norge betaler ca. 10 000 kroner til Tono i avgifter pr. år. På den annen side finnes det vel neppe en jazzklubb her i landet som mottar én tier i støtte, og sånn kan det ikke fortsette år etter år. Nå vil vi ha vår del av stønadskaka.

Men det var begivenheter rundt omkring. 13. september ble det holdt konstituerende møte for dannelse av Sortland Jazzklubb, dessverre en kortvarig affære. 15. september var det «Stjernenatt» i Konsertpaleet i Bergen med bl.a. Laila Dalseth, Victor Molviks orkester, Magne Sangolt og Eivin Sannes’ trio. 22. september ble det sendt et TV-program om den spesielle klubben «Fishland» i Horten. 26. september åpnet ungdomsrestauranten «Rondo» i restauranten «Skansen» i Oslo. Der ble Kjell Karlsen leder av husorkesteret, med den følge at hans faste kvintett med Laila Dalseth på Metropol ble avviklet i oktober. The Penguin Club feiret tiårsjubileum 7. oktober med Kjell Karlsens storband. To dager senere rapporterte Jan Erik Vold til Dagbladet fra jazzfestivalen i Monterey, der Dizzy Gillespies storband var tilført nye rytmer: «Bossa nova» – ny retning innen jazzen?

Fra utlandet. Denne høsten bød på f lere jazzbesøk fra utlandet. Sangeren Inez Cavanaugh var engasjert for fem uker (28.8.–30.9.) med Eivin Sannes’ trio på Neptun i Bergen, deretter med Arild Wikstrøm, Bjørn Pedersen og Jon Christensen på Metropol i Oslo (1.–2.10.) og på Ruseløkka skole (3.10.). Danske Arnvid Meyers orkester (med Jesper Thilo) spilte på Big Chief Jazz Club (2.9.) og Metropol (3.–7.9.). Tenorsaksofonisten Brew Moore var i nærmere to uker på Neptun (2.-14.10.). Sangeren Jamila Sulieman opptrådte i over to uker på samme sted (16.10.– 4.11.), fulgt av jobber med Arild Wikstrøms trio på Metropol (6. og 8.11.), på Ruseløkka skole (7.11.) og Gamlebyen skole (9.11.). Studentersamfundet i Trondheim fikk den siste mandagen i oktober (29.) besøk av Arne Domnérus’ orkester med bl.a. Bjarne Nerem, Jan Johansson, Rune Gustafsson, Georg Riedel og Egil «Bop» Johansen.

Men de to mest skjellsettende opplevelsene i september og oktober skjedde nok på Jazzcenteret Metropol; dit kom Bud Powell og Cecil Taylor.

Beboppionéren Bud Powell spilte der i fire dager (24.–27.9.), akkompagnert av bassisten

Cecil Taylor på Metropol. Foto: Randi W. Hultin. Foto utlånt fra Norsk Jazzarkiv.

Bjørn Pedersen og trommeslagerne Jon Christensen (én dag) og Ole Jacob Hansen (tre dager).

Som mange kjente til, hadde han gått inn og ut av anstalter både på grunn av mental ustabilitet og tuberkulose. På Metropol satt han med sitt glassaktige blikk og tryllet likevel ut den mest fantastiske musikk med sin spesielle budpowellske intensitet. Både for 19 år gamle Jon Christensen og den mer rutinerte Bjørn Pedersen var dette den første jobben med amerikanske stjerner på Metropol. Ingen av de tre musikerne hadde vekslet et ord om hva de skulle spille; Bud Powell begynte bare – og det funka! Armbåndsuret lå like til høyre for klaviaturet, Powell kikket av og til ned, og når det var gått 45 minutter, stoppet han som på kommando – selv om låten ikke var ferdig.

Powells strenge kone, kalt «Buttercup», hadde formant betjeningen om å gi ham lagerøl når han ba om eksport. Men dette øynet han raskt og nøt godt av alle dem som syntes det var en ære å få spandere en øl på selveste Bud Powell. En uheldig episode (som gikk utover hans kone) førte ham til en natt i arresten. Vel ute igjen roste han det norske fengselet: – Nice prison, no rats...

Halvannen uke senere kom Cecil Taylors trio (med Jimmy Lyons, altsax, og Sunny Murray, trommer) for seks dagers engasjement (8.– 13.10). Inn kom tre dresskledde herrer og skiftet til arbeidsantrekk, som var t-skjorte og dongeribukser. Vi skjønte fort hvorfor. Det piplet ikke svetteperler av Cecil Taylor – det f lommet!

Dette var heftig avantgarde!

Rolv Wesenlund hadde orientert i Dagbladet før åpningskvelden: – Ukens gjest på Metropol er både eksperimenterende, friskfyraktig løsmunnet, atonal, ekstrem – og langt fra noen kompromissets mann. Taylor går skarpt imot enhver musiker som legger an på å spille «underholdende» jazz. … Er Cecil Taylors jazz for uforståelig selv for positivt interesserte norske jazzpublikummere? Må vi se på tolvtone-jazz à la Taylor som en begynnelse til morgendagens

jazz, eller er jazzmusikalsk atonalisme en blindgate? Vi får se.

Etter de første kveldene skrev Wesenlund: – Sterkere kost har vel aldri vært servert fra noe skandinavisk podium. ... Det var i grunnen verst den første halve timen. Etter hvert begynte ørene å venne seg til dissonansene, men aldri helt. Applausen etter hvert nummer var også påfallende forsiktig. Publikum var ikke bare lett desorientert – det var svimeslått. … I all sin klangvelde er det en aldeles uferdig anmassende uttrykksform den unge avantgardisten har funnet fram til. Det hele virket som et protestskrik mot alt og alle. Mot annen moderne jazz også.

Som besatt av alle Afrikas og Vestens onde ånder hamret pianisten løs på de svart-hvite. Og det kom bare onde ånder ut av f lygelet. Store onde ånder som skremte vettet av selv de mest hardføre fans rundt estraden. Avsindig villskap paret med en blendende teknikk og en sans for klanglige absurditeter ... (Dagbladet, 11.10.1962.)

Undertegnede var til stede på alle konsertene, så ingen onde ånder – og hadde noen uforglemmelig f lotte opplevelser. Wesenlund ble også motsagt av komponisten Finn Mortensen ( – Jeg gikk ut fra Metropol med følelsen av å ha opplevd noe virkelig stort!) og av Johs Bergh: – Man oppdaget at bandets hele sound, et vell av melodier og motmelodier, alle slags motgående rytmer bygd om en jevn grunnrytme, gav et helhetsinntrykk som for mange ble den mest fascinerende jazz de overhodet hadde hørt. (Dagbladet, 30.10.1962.)

Mens jazzfolket diskuterte Cecil Taylor (som nå spilte på Gyllene Cirkeln i Stockholm), iverksatte USA blokade av Cuba (24.10.1962) med 80 atombombef ly og åtte ubåter med 128 Polarisraketter, samt 183 andre marinefartøy med 85 000 mann ombord! Verden stod på randen av kjernefysisk krig...!

TEKST: BJØRN STENDAHL Kilder: Freebag? Jazz i Norge 1960-1970 (Norsk Jazzarkiv 2010) o.a. jazznytt [47]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:47 Side 48

NOTERT EUROPEAN JAZZ NIGHTS PÅ NASJONAL JAZZSCENE

Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.

8080_0 Inhouse N

Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

«Mini-festivalen» Europe Jazz Nights arrangeres hvert år på Nasjonal Jazzscene i samarbeid med European Union National Institutes for Culture (Finsk-norsk kulturinstitutt, Institut Francais, Irlands ambassade, Det italienske kulturinstitutt, Den nederlandske ambassade, Polens ambassade og den Øster- riske ambassade).xxxxxxxxxxxxxxxxxxx I år arrangeres «festivalen» 11. og 12. oktober. 11. oktober starter det hele med det italiensk/franske bandet Caos Musicue. Den franske trombonisten Yves Robert møter italienerne Angelo Oliveri (tp), Marco Ariano (dr, perk) og Antonio Pulli (el) i et sør-europeisk frijazz-landskap. Deretter får vi møte det unge, irske bandet Thought-Fox som består av vokalisten Lauren Kinsella, Colm O’Hara (tb), Michael Coady (b), Simon Roth (dr) og Tom Gibbs (p). Her er det Kinsellas vokal som står i første rekke, og hennes behandling av de poetiske strukturene i tekstene er en fascinerende opplevelse å følge. Siste band ut første kveld, er den finske saksofonisten Mikki Innanen og hans Inkvisitio. Mikko Innanen (s), Stefan Pasborg (dr),Fredrik Ljungkvist (s, cl), og Seppo Kantonen (synth). Bandet representerer Finland, men inneholder også musikere fra Sverige og Danmark. De spiller hardtsvingende, moderne jazz, og det er alltid en fryd å høre Kantonens ballansegang mellom «danskebåt» og moderne jazz. Kanskje vår favoritt til årets bestemannspremie.

12. oktober starter med det nederlandsk/norske samarbeidet mellom trompeteren Bert Lochs, pianisten Dirk

Mikko Innanen Balthus og vår egen tubaist, Daniel Herskedal. Og skal vi tro presseskrivet, så spiller disse transperent, kreativ og ettertenksom improvisasjonsmusikk, som både er melodiøs og fri.xxxxxxxxxx Trioen blir avløst av den polske pianisten Pawel Kaczmarczyk og hans Audiofeeling Band, bestående av Grezch Piotrowski (s), Maciej Adamczak (b) og Dawid Fortuna. Kaczmarczyk er en av Polens fremste jazztalenter, og hylles for sin virtuositet, kreativitet og modne teknikk.xSiste band ut er den Østerriske pianisten og vokalisten Susana Sawoff, som entrer Victoria sammen med Joerg Haberl (dr) og Christian Wendt (b). Sawoff spiller popjazz i Norah Jones og Stacey Kent-landskapet.xxxxxxxxxxxxx Så som er interessert i å få vite hva som skjer utenfor 12-milsgrensa, så bør du møte opp på Nasjonal Jazzscene 11. og 12. oktober.xx

Fire Fyrer «Prøysen goes Jazz» får glimrende anmeldelser: «Når «Blåklokkevikua» åpner og slutter med innledningen til «Giant Steps», vet du at Prøysen-skatten har fått midlertidigadresse i et nytt nabolag..» Dagladet «Suksess for Fire fyrer som jazzer opp Prøysen». Hamar Arbeiderblad «Det swinger av Prøysen Fire av våre beste jazzmenn og selveste Nora Brockstedt hyller ikonet Alf Prøysen på vakkert og originalt vis». TV2 - Nettavisen

«Dette hadde Prøysen likt. Fire karar bestemte seg for å lage jazzversjonar av songane til Alf Prøysen, og skaut gullfuglen.... Ein diktar og trubadur har no også fått sin rettkomne plass i jazzhimmelen». Dagsavisen

Slippes i høst: Frode Kjekstad «The Italian Job» Den hardtsvingende gitaristen på jobb i Italia!

Med Enzi Zirilli - trommer Alberto Marsico - orgel

www.curlinglegs.no [48] jazznytt

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:47 Side 49

NOTERT FRA UTLANDET

JOHN COLTRANES «A LOVE SUPREME» KÅRET TIL DET MEST BETYDNINGSFULLE TENORSAKSOFONALBUMET Tidenes 50 mest betydningsfulle tenorsaksofonplater er blitt stemt fram av 50 skribenter og musikere i det amerikanske jazzmagasinet JazzTimes. Her følger de som er kåret til de ti beste: 1. John Coltrane «A Love Supreme» 2. Sonny Rollins «Saxophone Colossus» 3. John Coltrane «Giant Steps» 4. Coleman Hawkins «Body and Soul» 5. Lester Young m/ Count Basie «Lady Be Good» 6. Wayne Shorter «Speak No Evil» 7. Sonny Rollins «The Bridge» 8. Duke Ellington «Ellington at Newport 56» 9. John Coltrane «Crescent» 10. Sonny Rollins «Way Out West»

SORIA MORIA, VOGTSGATE 64 (TORSHOV)

lørdag 3.november

KRONOS QUARTET i samarbeid med OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL

onsdag 14. november

BILL FRISELL SPILLER FILMMUSIKK AV BILL MORRISON Bill Frisell [g], Ron Miles [tp],Tony Scherr [b], Kenny Wollesen [dr]

fredag 16. november

LEE FIELDS & THE EXPRESSIONS for første gang i Norge! søndag 25. november

ARILD ANDERSEN TRIO Tommy Smith [s], Paolo Vinaccia [dr], Arild Andersen [b]

DOWN BEAT HAR KÅRET FJORÅRETS BESTE, ELLER…?

Det amerikanske jazzmagasinet Down Beat her hvert år to kåringer av den beste jazzen. En blir overlatt til leserne, mens den andre er en ren kritikeravstemning hvor jazzkritikere fra hele verden er med på å bestemme hvem som skal på listene.

Mange amerikanere, selvsagt, men også noen utlenlandske skribenter. X Årets kritikeravstemning foreligger i augustnummeret av bladet, og det er få overraskelser på lista over de beste musikerne. Paul Motian er valgt inn i «Hall of Fame», Pianisten Vijay Iyer (bildet) er kåret til årets jazzmusiker og beste jazzgruppe.xX Det overraskende er at det ikke er

en eneste norsk musiker på lista. De eneste skandinavene som er med er saksofonisten Mats Gustafsson og fiolinisten Svend Asmussen (født 28. februar 1916).xxxxxxxxxxxxxxxxxxx På kåringen av årets talenter («Rising Stars») er det mer interessant, sett fra et norsk synspunkt. Atomic er med på lista over jazzgrupper, Nils Petter Molvær er inne på trompet-lista, Håkon Kornstad på lista over tenorsaksofonister, Ingebrigt Håker Flaten er med på lista over bassister, Paal Nilssen-Love er inne på trommelista og Nils Økland er med på lista over fiolinister.xxx

JAZZ JOURNALIST ASSOCIATION MED KÅRINGER

20ÅRS SUPERWEEKEND fredag 30. november

MULATU ASTATKE kongen av ”ethio-jazz”

Den internasjonale journalistorganisasjonen består av jazzjournalister fra hele verden, og årets avstemning viser at det er en klar overvekt av journalister fra USA som har avgitt stemmer. Sonny Rollins var den klare vinneren i år. Han ble kåret til årets jazzmusiker, hans album «Road Show Vol.2» ble kåret til årets beste album, og han ble også kåret til årets tenorsaksofonist. Pianisten Horace Silver fikk prisen Lifetime Achievement in Jazz.

Her følger listen over de som ble beæret med priser: Lifetime Achievement in Jazz: Horace Silver Musician of the Year: Sonny Rollins Composer-Arranger of the Year: Maria Schneider Up and Coming Artist of the Year: Ben Williams Record of the Year: Sonny Rollins, «Road Shows, Vol. 2» (Doxy Records) Best Historic Recording/Boxed Set: Miles Davis, «Bootleg Sessions, Vol. 1, Quintet Live in Europe 1967» (Columbia Legacy) Record Label of the Year: ECM Large Ensemble of the Year: Mingus Big Band Small Ensemble of the Year: Joe Lovano Us Five Best Male Vocalist: Kurt Elling Best Female Vocalist: Gretchen Parlato Trumpeter of the Year: Ambrose Akinmusire Trombonist of the Year: Wycliffe Gordon Multi-reeds Player of the Year: Anat Cohen

Alto Saxophonist of the Year: Rudresh Mahanthappa Tenor Saxophonist of the Year: Sonny Rollins Baritone Saxophonist of the Year: Gary Smulyan Soprano Saxophonist of the Year: Jane Ira Bloom Flutist of the Year: Nicole Mitchell Clarinetist of the Year: Anat Cohen Guitarist of the Year: Bill Frisell Pianist of the Year: Vijay Iyer Keyboard player of the Year: Gary Versace Bassist of the Year: Christian McBride Violinist of the Year: Regina Carter Percussionist of the Year: Poncho Sanchez Mallets Instrumentalist of the Year: Gary Burton Drummer of the Year: Roy Haynes Player of Instruments Rare in Jazz of the Year: Toots Thielemans, harmonica

lørdag 1. desember

MARCUS MILLER BAND ”Renaissance” søndag 2. desember

DEBASHISH BHATTACHARYA DUO 16. - 17. desember

THE SOURCE OF CHRISTMAS SORIA MORIA, VOGTSGATE 64, OSLO mer program på www.cosmopolite.no Bill. på Billettservice tlf. 815 33 133 jazznytt [49]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:47 Side 50

Bergen Big Band med Tewrje Rypdal, Ståle Storløkken, Paolo Vinaccia og Palle Mikkelborg i Moers i Tyskland 2101

STORBAND

VERDEN RUNDT MED BERGEN Bergen Big Bands visjon er at det «skal være blant de beste og viktigste storband både nasjonalt og internasjonalt». Virkelig noe å strekke seg etter! Langt på vei har bandet lyktes. Det viser alle invitasjoner til festivaler og det utstrakte samarbeidet med nasjonale og internasjonale musikere og komponister.

TEKST: HARALD OPHEIM

- Men hvordan startet det? Vi spør Olav Dale, saksofonist og musikalsk leder helt fra starten langt tilbake.

- En gang på 90-tallet kom noen av de profesjonelle musikerne i Bergen sammen for å trene notelesing av storbandarrangement, mest for gøy.

Musikerne var fra Bergen Filharmoniske Orkester, Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet og freelance-miljøet. Vi møttes en gang i måneden med øvelse om dagen og konsert om kvelden.

Dette holder vi fortsatt på med, og det med ganske stor suksess. Lokalet på «Verftet» er fullt de søndagene Bergen Big Band kjører storbandmatineer. Da spilles det fra storbandrepertoaret med komposisjoner av Duke Ellington, Thad Jones, Gordon Goodwin, Bob [50] jazznytt

Mintzer, men også norske komponister som Gaute Storaas, Staffan William Olsson, Even Kruse Skatrud med f lere. Erik Smith har bidratt med sitt Buddy Richprogram. Men det begynte vel egentlig for alvor i 1993 med Phil Woods som solist i Bergen Big Band. Det var da grunnlaget for Bergen Big Band ble lagt.xxxxxxxxx Olav Dale fikk etter dette et oppdrag fra Vossa Jazz om å lage noe for Andy Sheppard til festivalen i 1995, og han valgte da å bruke Bergen Big Band som orkester. Verket blei seinere framført på Cheltenham Jazz Festival og London Jazz Festival. Ellers har både Joe Henderson, Martial Solal og Diana Krall vært solister med bandet, sistnevnte til og med to ganger. Maria Schneider har også vært innom.

Andre navn på «skrytelista»: Paquito de Rivera, Sissel Kyrkjebø, Andy Sheppard, Mathias Rüegg, Gianluigi Trovesi, Mathias Eick, Ole Kock Hansen, Etta Cameron, Karin Krog, John Surman, Terje Rypdal, Palle Mikkelborg, Dino Zaluzzi, Gustavo Bergalli, Ellen Rowe, Berit Opheim, Jan Magne Førde, Knut Kristiansen, Jon Balke, Helge Sunde, Lars Erik Gudim, The Core og Vidar Johansen med f lere.

- Hvordan er arbeidsoppgavene?xxxxxx - Vi har jobber på norske festivaler, men de siste to åra har det også vært mange konserter i utlandet: Danmark, Tyskland, Østerrike, Makedonia, Tsjekkia, USA, Canada og Italia. Vi har hatt nærmere 15 konserter med Terje Rypdals musikk med Rypdal og Palle Mikkelborg som solister. Siste gang var i Montreal, Canada, juni 2012. Vi får ellers mange henvendelser fra folk som vil jobbe med bandet. Vi har i løpet av det siste året fremført tre nye bestillingsverk av henholdsvis John Surman, Knut Kristiansen og Jon Balke. Andy Sheppard skal skrive bestillingsverk i 2013.

ode, og vi spilte hans arrangementer. I tillegg til at han var en stor musiker (Henderson døde i 2001), var han også et ytterst sympatisk bekjentskap. Det har i det hele tatt vist seg at de store stjernene vi har hatt med å gjøre, viser seg å være beskjedne og hyggelige mennesker.

Min erfaring med Phil Woods er et kroneksempel på dette. Han kom ei ukes tid på forhånd før konserten i Bergen i 1993, og hadde ingen spesielle oppgaver. Jeg var så heldig at jeg kunne bruke all min tid på å være sammen med han for å vise han rundt men framfor alt snakke musikk. Dagene med Phil var min høyskoleutdanning!

- Hva med besetningen?xxxxxxxxxxxxx - Det er bare et par stykker av oss som ikke har musikk som heltidsbeskjeftigelse. Resten jobber utelukkende som utøvende musikere. Det er ikke vanskelig å fylle plassene i orkesteret. Bandet har en fast stamme, og så hyres det inn andre etter prosjekt og behov. Å få tak i vikarer er heller ikke noe problem.

- Finansiering?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er å søke støtte rundt om til spesielle prosjekter som for eksempel framføring av bestillingsverk.

Det er Norsk kulturråd som bestemmer hva som går igjennom. Vi får økonomisk støtte fra Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune. Vi har som filosofi at musikerne får betalt for faktisk arbeidstid. Vi snakker jo her om musikere som har musikk som levebrød! Det gjelder også å få mest mulig ut av de pengene vi har fått bevilget. Det gjør vi blant annet gjennom de månedlige matineene på søndager. Musikerne får den

- Hva kan du si om høydepunkter så langt?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Mange, men for meg er det konserten med Jon Henderson på Vossa Jazz på slutten av 90-tallet.

Da var han inne i en storbandperi-

BIG B

BIG BAND nødvendige treningen, og publikum får en konsert.

- Så det obligatoriske spørsmålet, hvilke innspillinge1· hm· spesielt påvirket deg?

- Det er vanskelig å holde fram noen spesielle. Det blir heller å si noe om påvirkningskilder, og det er «sounden>> til Gil Evans fra Milesinnspillingene og gjerne før, Duke Ellington, Charles Mingus, Count Basie, Quincy Jones, O liver Nelson, ThadJones, Bob Mintzer for bare å nevne noen. En av mine yndlingskomponister er Toshiko Akiyoshi som spilte hver mandag i New York med bandet sitt som hun drev sammen med ektemannen, «The Toshiko Akiyoshi Jazz Orchestra featuring Lew Tabackin>>. Jeg hørte også mye på et europeisk storband, nemlig «Kenny Clarke - Francis Bolan Eig Band» spesielt på grunn av den fantastiske lead-alten spilt av Derek Humble, en fantastisk musiker!

- Artig at du nevner disse to stm·bandene, det har ingen gjort før deg i denne .1palten! Men hva var den første storband,·kiva du kjøpte?

- Det var «Consummation>> med Thad Jones/Mel Lewis Orchestra.

Den gjorde et enormt inntrykk, spesielt arrangementene for saksofonrekka, avslutter saksofonisten Dale.

BESETNING 2012: Saksofon/treblås: Olav Dale, Jan Kåre Hystad, Ole Jakob Hyst ad, Zoltan Vincze, Michael Barnes Trompet: Martin Winter, Svein Henrik Giske, Are Ovesen Trombone: Reid Gilje, Øyvind Hage, Sindre Dalhaug, Pål Roseth, Kjell Erik Husom Komp: Dag Arnesen/Helge Lille· tvedt (p, keys), Ole Thomsen (g), Magne Thormodsæter (b), Frank Jakobsen (dr), Ivar Kalve (vib)

INNSPILLINGER MED BERGEN BIG BAND: «CRIME SCENE» (ECM 2041) Med Terje Rypdal, Palle Mikkelborg, Ståle Storløkken og Paolo Vinaccia.

"Som Den Gyldne Sol Frem bryter..

(Grappa GRCD 4267) Med blant andre Jan Magne Førde, Berit Opheim, Kari Malmanger og Eirik Lohne Rongved.

"Meditations on Coltrane ..

(Grappa GRCD 4279) Bergen Big Band Featuring The Core .

"Seagull .. (Grappa GRCD 4212) Med Karin Krog og John Surman som musikalsk leder og solist.

Under planlegging med utgivelse i første halvdel 2013: Ny skive med Knut Kristiansen sine afrikanskinspirerte komposisjoner, "Ku riasuite».

jazznytt [51]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:51 Side 52

JAZZ, BØLGER OG BEGEISTRING SØRNORSK UNGDOMSSTORBANDS BÅTTURNÉ 20.06 ‒ 22.06

Sørnorsk Ungdomsstorband består av musikere mellom 16 og 20 år fra Agder og Telemark. Bandet drives av Sørnorsk jazzsenter og har eksistert i snart 14 år – først som Agder Ungdomsstorband og altså som Sørnorsk Ungdomsstorband, forkortet SNUS, etter at Sørnorsk-regionen ble utvidet med Telemark fylke.

Musikalsk leder Tore Bråthen og Sørnorsk jazzsenter har i et par år lekt med idéen om en båtturné med bandet. En stort bedre lokalkulturell ramme rundt presentasjon av jazz i Sørnorsk-regionen er vanskelig å tenke seg; kystkultur, båtliv og jazzspillende ungdommer i skjønn forening! TEKST: JØRN HARALD STØRKSON Idéen ble realisert 20- 22. juni i år. Målsettingen med turnéprosjektet var tredelt: - Gi bandmedlemmene konserterfaringer i nye, annerledes omgivelser og i en god sosial ramme.

- Skape oppmerksomhet omkring Sørnorsk Ungdomsstorband-tilbudet i media og i lokalmiljøene der vi gjennomførte konsertene.

- Bruke Sørlandets båt- og kystkultur som arena for profilering av jazz.

Jazzsenteret leide skonnerten Solrik med mannskap på tre til turnéen.

Det var lagt opp til å spille fem konserter i fem ulike havner i løpet av de tre dagene turnéen varte.

Start var tidlig formiddag onsdag 20. juni fra Grimstad havn hvor Solrik holder til. Derfra gikk seilasen i strålende sommervær østover til Risør der bandet spilte konsert for et lydhørt og interessert publikum i forbindelse med åpningen av utstillingen Beyond Design utendørs i Risør kunstpark. Arrangementet var i regi av Risør kommune.

Sørnorsk Ungdomsstorbands repertoar spenner over flere stilarter; fra swingjazz til moderne funk. Som musikalsk leder legger Tore Bråthen vekt på at musikerne i bandet skal få prøve seg på et bredt spekter av storbandmusikk, og at både de unge musikerne og publikum skal få kjennskap til hva et storband kan brukes til. Publikum fikk blandt annet høre How high the Moon, The Lady is a Tramp, Mmm…Ahh! (Staffan William-Olsson), Boogie Woogie Waltz (Jukka Linkola), BANDET PÅ TURNÉEN: Vokal: Hanna Mathiesen Saksofon: Sigrid Aftret, Mathias Hagen, Erlend M. Torjussen, JonOskar Tveita (første dag), Ole Jørgen Bardal (instruktør) Trompet: Håkon Olai Guttormsen, Torbjørn Sebastian Aanonsen, Tore Bråthen (musikalsk leder), Andreas Malde (vikar to dager), Erik Kimestad Pedersen (solist siste dag).

Trombone: Pål Marcus Alvestad, Silje Unander, Jan Rune Pedersen (vikar siste dag), Gisle Fuhr (instruktør) Komp: Bjørnar Østby – gitar, Thomas Molenaar – keyboard, Lasse Gjestrud – bass, Bård Berg – trommer.

[52] jazznytt

Slo-Funk (Bob Mintzer) og Oliver Nelsons Stolen Moments. Underveis til Risør spilte musikerne på båtdekket da vi passerte Lyngør – til glede for folk på brygger og i hytter og hus, så det ut til.

Etter konserten fulgte en kort seilas sør-østover igjen i lav kveldssol og smul sjø - ren balsam for sjelen - før vi ankret opp på vei tilbake mot Grimstad der bandet skulle ha konsert i havnen torsdag formiddag. Noen hardbarkede sjeler startet torsdagen med et friskt morgenbad i en ikke alt for høy sjøtemperatur før frokost på dekk i praktfulle sørlandske sommer-omgivelser; svaberg, hvite trehus, blå himmel og noen litt ustemte måkeskrik.

Konserten i Grimstad havn ble særdeles trivelig med Solrik som praktfull kulisse ved bryggen og blide tilhørere langs kaien.

Ferden gikk videre gjennom Blindleia og til Kristiansand, fremdeles i fint sommervær og i en skjærgård det neppe finnes maken til. Konserten torsdag kveld var i samarbeid med Kilden Teater- og Konserthus og lagt til uteserveringen foran Kilden der Solrik lå til kai. Gledelig mange kristiansandere hadde funnet veien dit, og SNUS spilte for et

entusiastisk publikum. Bandet leverte en flott konsert til stor og velfortjent applaus.

Etter en velsmakende sen middag om bord – stekt, selvfisket makrell, må vite - gikk seilasen østover igjen mot Lillesand. Et par sene kveldstimer gikk med til jazzquiz under dekk. Den unge garde viste seg å være godt orientert i både det norske og utenlandske jazzfarvannet.

Natten hadde bragt med seg en smule værforandring, så turen inn til Lillesand bød på noe mer sjøgang enn før samtidig som forhåndsanmeldte skyer begynte å nærme seg. Båt og band ankom Lillesand havn ved 8-tiden fredag morgen til besøk av NRK og direktesendt radioinnslag med intervju og live-musikk på NRK Sørlandets morgensending.

Konserten i Lillesand fredag formiddag gikk for seg i tiltagende regnvær, men heldigvis under tak på utescene i sentrum og kunne derfor gå som planlagt.

Den siste konserten skulle ha funnet sted i Arendal fredag kveld der Sørnorsk Ungdomsstorband var et av fire regionale band på plakaten på utendørs storband-

kveld i regi av Kulturnettverket i Arendal kommune. En usedvanlig våt og regntung dag i Arendal gjorde imidlertid at dette arrangementet dessverre måtte avlyses. Dermed ble konserten i Lillesand den siste.

Avslutningen på turnéen ble en to timers frisk seilas fra Lillesand tilbake til Grimstad i regn og litt grovere sjø. Enkelte ansikter fikk etter hvert et noe blekere preg, men ellers var ikke almenntilstanden verre enn at alle kunne gå i land med en litt ekstra gyngende gange og med frokosten fortsatt intakt.

Konsertene ble fine erfaringer for musikerne. Bandet og musikken ble veldig godt mottatt, og publikum lot seg imponere av ungdommenes musikalske ferdigheter.

Oppmerksomheten rundt turnéen og konsertarrangementene var god med forhåndsomtaler i lokalpressen og gjennom innslagene på NRK Sørlandets radiosendinger. På den måten ble tilbudet som Sørnorsk Ungdomsstorband er for jazzinteressert ungdom i regionen, godt profilert. Det var jo et av hovedsiktemålene.

Tiden fremover vil vise om turnéen har bidradd til å skape enda større interesse for Sørnorsk Ungdomsstorband. Vi tror og håper det. Prøvespillingen for 2012/2013-utgaven av SNUS i midten av september vil gi en første indikasjon. Erfaringene og opplevelsene gjør i hvert fall at dette turnéprosjektet frister til gjentakelse.

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:51 Side 53

FARVEL TIL ...

OTTAR ANDERSON [27.03.1936-21.08.2012]

SEAN BERGIN [29.06.1948-01.09. 2012) Sean Bergin var en sør-afrikansk saksofonist og f løytist som var en viktig del av den nederlandske frijazzscenen. Han var født i Durban og var inspirert av den sør-afrikanske jazzen som ble spilt av de fargede musikerne under apartheid-perioden.xxxxxx Fra 1976 bodde han i Amsterdam, hvor han bl.a. jobbet med sitt M.O.B.-prosjekt, Trio San Francisco, en saksofontrio han hadde sammen med Tobias Delius og Daniele D’Agaro. Han spilte også mye i forskjellige konstellasjoner med Tristan Honsinger, pianisten Mal Waldron, Louis Moholo, duoen Boi Akih og Miriam Makeba. I 2000 fikk han VPRO/Boy Edgar-prisen.

TROMMESLAGEREN SUNE SPÅNGBERG fikk sitt gjennombrudd i gruppen JazzClub 57, med bl.a. Bernt Rosengren. Han var aktiv fra 60-tallet og helt fram til 2000-tallet. På 60-tallet spilte han bl.a. med baritonsaksofonisten Lars Gullin, pianisten Claes-Göran Fagerstedt og bassisten Torbjörn Hultcrantz. To lange engasjementer i selskap med pianisten Bud Powell på Gyllene Cirkeln i Stockholm resulterte i f lere plateinnspillinger, samt konsert med saksofonisten Albert Ayler (en konsert som også forefinnes på LP).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fra midten av 70-tallet spilte han mest i frijazzsammenhenger, fremfor alt med gruppen Iskra. Så sent som i 2009 kom han med sin egen trio-innspilling «Surving» på Quica Records.

Han ble 82 år.

PETE COSEY [09.10.1943-30.05.2012] Gitaristen (og sitarspilleren) Peter «Pete» Palus Casey spilte med såpass forskjellige musikere som Etta James, Muddy Waters, Howlin’ Wolf og Miles Davis. Med Miles Davis deltok han bl.a. på platene «Get Up With It», «Dark Magus», «Aghartha» og «Pangaea». Han var medlem av AACM (Association for the Advancement of Creative Musicians).

HAL MCKUSICK [01.06 1924 - 11. 04.2012] var amerikansk altsaksofonist, klarinettist og f løytist. Han blir ofte regnet som en hemmelighet innenfor jazzen, og jobbet bl.a. med Claude Thornhill, Terry Gibbs og Don Elliott, George Russell og Jimmy Giuffre, Bill Evans, Art Farmer, Paul Chambers, Connie Kay, Lee Konitz og John Coltrane. I de senere årene underviste han ved Ross School i East Hampton, New York.

Ei sår melding kom til oss frå Spania: Vår gode ven og musikkbror Ottar Anderson døydde brått og uventa då han og kona Solveig var på ferie i Torrevieja.

Ottar, som var 76 år då han døydde, var tidleg ute som musikar.

Frå 11- årsalderen blei han med i korps, sidan blei det jazz og dansemusikk. Trommesoloane hans på ungdomshuset Friheim i Langevåg på 50-talet, saman med broren Mindor på gitar og den etterkvart kjende trekkspelaren Ragnvald Weddegjerde, blei nærast legendariske blant oss ungdomane som var gamle nok til å sleppe inn på dansetilstelningane.

Den «sivile» utdanninga fekk Ottar som maskiningeniør ved GTI i Göteborg. Sidan fekk han jobb ved verftet Liaaen i Ålesund der han fekk gode vener, som han hadde god kontakt med også etter han gjekk av med pensjon.

For oss i Ytre Suløens Jass-ensemble var han sjølvskriven som batterist då bandet blei starta i 1973.

Ottar hadde New Orleans-musikken «på innsida» og bidrog sterkt til det som mange kallar «Suløensounden».

Samstundes var han i ei periode i slagverkgruppa til Ålesund Symfoniorkester, og i dei seinare år som ein populær musikklærar i Sula Kulturskule, der både elevar og kollegaer har gode minner om Ottar.

Med sin tekniske kunnskap frå utdanning og arbeid, var Ottar god å ha når praktiske problem oppsto.

Den innhaldsrike verktøykassa hans med alle tenkjelege – og utenkjelege – hjelpemidlar var ofte i

bruk. Som den generøse ven og kollega han var, blei det meste ordna på beste måte, også i det daglege.

Om Ottar «The Gentleman» hadde eit varmt hjarte, ga det same hjartet han også ein del problem etter kvart. Men musikken var hans store interesse, og i bandet ga han absolutt alt. Dette syner ei stå på-vilje og «stayer-evne» utanom det vanlege.

At det då skulle bli ein avslappa Spania-ferie som vart hans endelikt er ikkje lett å forstå…

Neste år er det 40 års-jubileum for Ytre Suløen, og det kjennest ekstra vondt at Ottar ikkje er med oss i det høvet.

Vi vil lyse fred over Ottar Anderson sitt minne – han vil alltid vere i våre tankar, som ven og som musikar.

For Ytre Suløens Jass-ensemblexxxxxxxxxxxxxxx Marit og Jens Arne Molvær

VON FREEMAN [03.10.1923-12.08.2012] Earle Lavon «Von» Freeman Sr. var amerikansk saksofonist. Han var far til saksofonisten Chico Freeman.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han ble født i Chicago, Illinois. Allerede som svært ung fikk han høre mye jazz i heimen. Hans far, George, var en nær venn av Louis Armstrong, som også bodde hjemme hos Freeman-familien da han kom til Chicago. Von lærte å spille saksofon som svært ung, både hjemme og på DuSable High School. Allerede som 16-åring startet han sin profesjonelle musikkarriere i Horace Henderson Orchestra. Han ble innkalt til marinen under andre verdenskrig, hvor han brukte mesteparten av tiden i marineorkesteret.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Etter avtjent verneplikt f lyttet han tilbake til Chicago, hvor han bodde resten av livet. Her spilte han med brødrene George Freeman på gitar og Bruz (Eldridge) Freeman på trommer på Pershing Hotel Ballrom. En rekke av datidens store jazznavn spilte der med Freeman-brødrene som backingband. Her fikk Von Freeman muligheten til å spille med bl.a.

Charlie Parker, Roy Eldridge og Dizzy Gillespie.

På begynnelsen av 50-tallet fikk han spille en periode med Sun Ra og hans band.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1954 hadde han sin debut som plateartist, hvor han var med i bandet som kompet The Maples.

Han dukket deretter opp på pianisten Andrew Hills andre singel-utgivelse på Ping-etiketten, etterfulgt av noen opptak for Vee-Jay med vokalisten Jimmy Witherspoon og Al Smith på slutten av femti-tallet, og siden på et live-opptak på en Charlie Parkertribute i 1970.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1972 spilte han inn sin førte plate i eget navn. Albumet «Doin’ It Right Now» hvor han hadde med

Roland Kirk i bandet. Hans neste innspilling var en maraton-session i 1975 som kom ut som to album på Nessa.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Siden da jobbet og virket han regelmessig i Chicago, bl.a. med tre album sammen med sønnen Chico Freeman (som i likhet med faren også spilte tenorsaksofon) og platen «You Talking To Me» med den 22-årige saksofonisten Frank Catalano, som kom til etter en svært vellykket konsert under Chicago Jazz Festival i 1999.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Von Freeman ble regnet som en av grunnleggerne av «Chicago-skolen» sammen med bl.a. saksofonistene Gene Ammons, Johnny Griffin og Clifford Jordan. Hans musikk blir ofte betegnet som «svingende og dramatisk» med en stor og rik lyd.

I en lengre periode spilte han fast på tirsdagsjammene på New Apartement Lounge i Chicago. Han spilte også relativt fast på Andys Jazz Club i helgene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Vonski», som han ble kjent som blant venner, døde av hjertesvikt i hjembyen og ble 88 år.xxxxxxxx (JG)xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

jazznytt [53]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:51 Side 54

LEVENDE LYD

Nina de Heney

HAGENFESTEN, DALA-FLODA, SVERIGE [01-04.08] Når man ankommer Dala-Floda, «in the middle of nowhere» i de dype skoger i Dalarna, får man en følelse av ro og frihet. Elva ligger der og duver på høyre side av veien, på venstre side bretter naturen seg ut som en Edens Hage.

I det vi svinger av til venstre ved ICA-butikken og stedets kinesiske restaurant, ligger den hvite kirken på høyre side, og kun et par hundre meter oppover en slak motbakke ligger Herrgården, hvor Jazznytts utsendte skal tilbringe uka på stedets alltid like hyggelige overnatting.

Vi er her på andre året, og føler oss nærmest som veteraner. Etter litt utpakking og akklimatisering tusler vi nedover bakken, over en sideelv, gjennom en liten skog hvor hestene soler seg og gresser, før vi havner på den vakre gangbrua over en foss hvor sportsfisker Paolo Vinaccia ville ha stoppet og blitt bofast for resten av uka.

Vi vandrer over brua. «Max åtte personer», står det på et skilt, men siden vi bare er to så tar vi [54] jazznytt

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:52 Side 55

Eve Risser

sjansen. Vi går videre langs små rødmalte torp og befinner oss midt i det mest nasjonalromantiske man kan tenke seg i Sverige. Lokalbefolkningen hilser i det vi passerer, og vi er plutselig inne i det lille teltområdet, hvor ungdom i alle aldre gjør seg klare til Hagenfesten 2012.

Det hele foregår på en gammel gård, hvor Lena Grip og hennes husbond i løpet av 10 år har bygd opp en infrastruktur for denne festivalen som er fornuftig, enkel, vakker og usigelig hyggelig.

I andre etasje, over stallen, er det åpning av kunstutstilling. Lenas datter, Lisa, stiller ut fotocollager sammen med noen ukrainske videokunstnere, en skulptør og en annen svensk fotograf. Musikken besørges av Anna Högberg på saksofon og Hanna Olivengren på vokal, og vi får en følelse av hva slags musikk vi kommer til å få høre disse dagene. Det er fritt improvisert, vakkert og interessant.

Vi får oss et glass i den lille baren nedenunder, før vi går inn i Ladan (låven) for å høre den franske saksofonisten Pierre-Antoine Badaroux Sextet. Typisk fransk. Intellektuelt og nedskrevet, og litt for akademisk for en som vil høre trøkk og utf lytende improvisasjonskunst.

Vi merker oss pianisten Eve Risser (Donkey Monkey) og Joel Grips (sønnen til «bondekona» Lisa Grip) fine spill.

En av de få norske musikerne som er med på årets Hagenfest er trommeslageren Ståle Liavik Solberg. Sammen med den svenske saksofonisten Martin Küchen og den britiske

pianisten Steve Beresford gir de oss akkurat det vi er kommet for, litt senere på kvelden.

Küchen med knallhardt spill på sopraninoen, Steve Beresford, (som ser ut som en litt bortkommen bankmann) er høyt og lavt på pianoet, samtidig som han trakterer litt «barnslig» elektronikk. Og bak det hele holder Liavik Solberg det hele sammen med heftig energi. Jeg har hørt Ståle f lere ganger opp gjennom årene (bl.a. med duoen Motsol), men aldri har jeg hørt han i en sånt driv og med en slik energi (kanskje svenskelufta har gjort han godt?). En f lott opplevelse!

Da strekker klokka som fort mot midnatt, og myggen har oppdaget at det er folk på gården.

Og de kommer i tusentall. Opp fra elva kommer de som krigende armeer. Ikke i takt, men i frie svev over oss. Og de angriper. Kanskje påvirket av Beresford, Küchen og Solberg, kanskje de også vil delta med sin egne frilynte jazzmusikk.

Derfor hører vi bare på korte strekk av «superbandet» Trän och Fritid – Homage till T.M. Gartz. 70-talls syrerock med trommeslageren Bengt Berger i front, med sterke bidrag fra saksofonisten Roland Keijser og gitaristen

Reine Fiske, som vi sist hørte med Elephant9 på Kongsberg.

Torsdagen starter med yoga, dog ikke med Jazznytts utsendte som deltager. Vi åpnet dagen litt senere i Dala-Floda frikyrka, hvor vi først fikk et magnifikt møte med fiolinisten Anna Lindal. Hun tar utgangspunkt i Bach og f letter det sammen med John Cage, Christian Wolf og den japanske komponisten Kondo. Anna Lindal er en improvisatør samtidig som hun tolker det klassiske på utmerket måte, og denne lille timen ble et av festivalens høydepunkter. Deretter fikk vi møte kvartetten The New Songs med pianisten Eve Risser, sangerinnen Sofia Jernberg og gitaristene David Stackenäs og Kim Myhr. Usigelig vakkert med store pluss til hovedpersonene Eve Risser for kreativ behandling av f lygelet og Sofia Jernberg for hennes praktfulle stemme.

Etter dette lot vi musikk være musikk en stund.

Mest for å hygge oss på «tunet» på Hagen sammen med musikere, kjentfolk fra fjern og nær og treffe nye bekjentskaper (som resulterer i minst 150 myggstikk).

Men vi satt klare til konserten med det svenske bandet Kege Snö klokken 22:30. Dette er et

jazznytt [55]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:52 Side 56

Kege snö: Raymond Strid, Joel Grip, Niklas Barnö og Roland Keijser

slags svensk Masqualero, hvor to generasjoner møtes til musikalsk dyst. «Ungdommen» er representert med trompeteren Niklas Barnø og bassisten Joel Grip (b), mens «den eldre garde» består av saksofonisten og f løytisten Roland Keijser og trommeslageren Raymond Strid. Et jazzband av den riktige skolen. 60- og 70-talls syrejazz av beste merke, med Albert Ayler, Don Cherry og Ornette Coleman lurende i bakgrunnen. Kaijser kan sin jazzhistorie til fingerspissene, med de to ungdommene, Barnö og Grip helt framme på tuppa (i positiv forstand) - og bak det hele regjerte Raymond Strid med tett og fint trommespill, et godt stykke fra det fritt improviserte vi er vant til å høre han. Strålende!

Den amerikanske trommeslageren Bob Moses hadde tatt turen til Hagenfesten i år. Sammen med den danske trommeslageren Michaela Østergaard-Nilsen, gitaristen Martin Nilsson pluss den etteranmeldte, svenske saksofonisten Marcelo Gabard Pazos, ga de oss en litt for streit forestilling i den moderne trommeverden, uten at det satte så altfor store spor.

Fredagens hovedforestilling var uten tvil møtet med Nobelprisvinneren i litteratur, Tomas Tranströmer. Han hadde ytret ønske om å komme til Hagen, noe festivalen, selvsagt, ville gjøre skikkelig stas på. Under ledelse av den svenske forfatteren Göran Greider ble Tranströmers dikt tolket på åtte språk av ulike personer blant festivalens frivillige (bl.a. fremførte kokken et av Transtömers dikt på Nederlandsk). Musikalsk ble dette «kommentert» av

pianisten Geneviéve Foccroulle, sangerinnen Sofia Jernberg og bassisten Joel Grip. Tranströmer har et spesielt forhold til Hagen og Dala-Floda, etter at han for mange år siden sto på den før omtalte gangbrua og fikk idé til et av sine dikt. Greider (som bor i Hagen), har lenge villet døpe om brua til Tomas Tranströmers bro, men ingen i brostyret har vært villige til å støtte han i dette. Derfor har han kommet seg med i styret, og vil fremme forslag om at brua skal hete Tomas Tranströmers gångbro, noe som fikk enstemmig f lertall under avstemming på Hagenfesten. Deretter fikk vi noen korversjoner av noen av Tranströmers dikt. En sterk og vakker forestilling i sommersola.

Senere på ettermiddagen tok vi på nytt plass i Ladan for å overvære de to svenske improvisatørene Lisa Ullén på piano og bassisten Nina de Heney sammen med den koreanske cellis-

Nobelprisvinneren i litteratur, Tomas Transtörmer

Umlaut Big Band i aksjon

[56] jazznytt

ten Okkyung Lee. Dette ble en forestilling fylt med energi og kreativ fri improvisasjon. Ullén og de Heney har i mange år kjempet for denne musikken uten å nå helt ut til massene, så de kjenner hverandre ut og inn. Sammen med Lee ble hele konseptet en tett og fin helhet i den fri improviserte verden.

Deretter gikk det slag i slag med Per «Texas» Johanssons saksofoner og Mathias Ståhls vibrafon i et fint sett, før folkemusikken tok overhånd. Fiolinisten Ellika Frisell i samspill med saksofonisten Jonas Knutsson og perkusjonisten Rafael Sida, gjorde et sett med «polskor» slik det skal gjøres på en festival av dette slaget.

Frisell er en mester på instrumentet, Knutsson har lenge jobbet med svensk folkemusikk og kan det til fingerspissene, mens Sida kompletterte det hel med raffinert og morsom perkusjonsbehandling.

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:53 Side 57

Tomas Tranströmers gongbro

Jonas Knutsson, Ellika Frisell og Rafael Sida

Senere på kvelden var det møte mellom trommeslageren Paul Lovens (i hvit skjorte og slips) og sangerinnen Sofia Jernberg. Vi fikk bare hørt det på utsiden av Stallet, pga. publikumstilstrømmingen, men det vi fikk høre fristet til et gjenhør. Intenst trommespill, slik vi er vant til å høre fra Lovens, koblet opp med Sofias vakre stemmeklang.

Lørdag (og siste dag) var hodet overmettet av lyd- og sanseinntrykk, så Jazznytts utsendte gikk rolig ut. Men vi var klare til ettermiddagens konsert med Syntjuntan, som tidligere på dagen hadde hatt workshop hvor festivalpublikum kunne «strikke» sin egen synth! Dette manifisterte seg på konserten hvor det kom synthlyder, piping, uling og andre merksnodige lyder fra f lere i publikum, samtidig som Lise-Lotte Norelius og Ann Rosén styrte de «egentlige» synthene i et lydlandskap som fascinerte.

Mer fri musikk fulgte. Trombonisten Paul Hubweber, bassisten John Edwards og trommeslageren Paul Lovens tok oss med tilbake til de mørke loftene i New York på 60-tallet, og serverte tung frijazz, slik tung frijazz skal fremføres. Og merk dere bassisten John Edwards – heftigere basspill skal man lete lenge etter.

Så avsluttet vi årets Hagenfest med Umlaut Big Band. Bassisten Joel Grip driver plateselskapet Umlaut fra sin base i Paris. Her har han nær kontakt med en rekke unge, franske jazzmusikere. En av disse, saksofonisten PierreAntoine Badaroux har tatt for seg låter fra 20og 30-tallet, og transkribert ca. 50 av dem fra plater og arrangert de for storband. Umlaut Big Band (spesialsammensatt for denne seansen), består av musikere fra Frankrike og Sverige (stort sett musikere som har spilt på Hagenfesten disse dagene), og de framførte Badaroux

Sofia Jernberg

transkripsjoner tett og fint, uten å gå utover det stilmessige. Og folk danset og moret seg storligen.

I tillegg til det vi her har nevnt var det workshop med Ellika Frisell, og Paul Lovens. Det var felles lunsj- og middagsbespisninger, hvor Lena Grips hjemmebakte brød var verdt hele prisen. Det var badstukonsert (på munnharpe og badstusteiner), fotball, badminton (trompeteren Eivind Lønning utmerket seg som en kløpper i faget), f lamencokonsert (og dans) og mye, mye mer.

Hagenfesten ligger ca. sju timers kjøring nordøstover fra Oslo, så det skulle ikke være noe i veien for at f lere nordmenn skulle ta veien over grensa for å oppleve denne unike og f lotte festivalen «in the middle of nowhere» neste år.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Anna Lindal jazznytt [57]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:53 Side 58

Jenny Scheinmann

LEVENDE LYD

NORTH SEA JAZZ, ROTTERDAM, NEDERLAND [12.-14.07] Supermarknad. Samleband. Karakteristikkane og meiningane om Norge Sea Jazz er mange og ikkje alltid like positive, men årets utgåve var etter mitt syn den beste etter at dei f lytta frå Haag til Rotterdam. Michelle Kuypers, Kim Blume og Sander Grande kan programmera.

Sjølv om andelen populærmusikalske artistar er stor, er det så pass mykje interessant jazz at sjølv underteikna må henga i for å få med seg deler av det ein i utgangspunktet kunne tenkja seg og høyra.

Fredagen opna med det nye prosjektet til Flat Earth Society og Ernst Reijseger - eit møte som inneheldt nett så mykje humor og galskap ein kunne venta, men ikkje så mykje substans som ved tidlegare møte.

Ein av fredagens store opplevingar stod den tyrkiske duoen Husnu Senlendirici, klarinett og Aytac Dogan, quanun for. Både virtuost og kjenslevart. Desse var gjester med Dhaffer Youssef Quartet, og nok ein gong må ein berre gje seg ende over av det vokalisten Youssef vartar opp med.

Det portugisiske plateselskapet Clean Feed hadde ein konsertscene på fem i det akseptable konsertlokalet Volga. Eg fekk med meg fire av desse, og sjølv om Tom Rainey Trio og Marty Eherlichs Rites Quartet leverte til overmål,

Henri Texier [58] jazznytt

sit eg framleis att med minna frå solopianokonserten til Kris Davis som eit av dei desiderte høgdepunkta frå årets festival. Om det så var Ligeti eller eigne komposisjonar - framføringar var gjort med autoritet og teknisk briljans.

Det nye bandet til Joe Lovano og Dave Douglas kan eg godt tenkja meg og høyra att, men settinga denne kvelden var ikkje den rette - første jobb på turneen, og med etterdønningane etter Kris Davis, var dette rått parti.

Spectrum Road (Bruce, Medeski, Reid og Blackman Santana) skal med dette prosjektet hylla Tony Williams. Med ein håplaus PA-lyd blei dette eit eklatant døme på ei musikalsk bjørneteneste som både publikum og salige Williams kunne vore forutan.

Også laurdagen blir hugsa for ein solokonsert. I dette tilfellet var det «Paul Acket Award»-vinnar Craig Taborn som tok oss med i eit musikalsk landskap som Cecil Taylor har introdusert for oss, men som Taborn tek oss djupare inn i. Men dagen opna med nok ein premiere - Michiel Braams Hybrid 10tet med Magnus Broo som sentral solist. Braams er tvillaust noko av det mest interessante i nederlandsk jazz, og konserten svekka ikkje på noko vis dette inntrykket. Det spirer i nederlandsk jazz om dagen, og pianotrioen Tin Men & The Telephone gjorde inntrykk - meir som performance act enn musikalsk, men triveleg var det lell. Konsertserien Ramblin’ Blues gav meg høve til å høyra Taj Mahal Trio nok ein gong etterfølgt av Jacob Fred Jazz Oddyssey, som framførte «The Race Riot Suite». Sistnemnde interessant nok, men dei gamle er eldst.

Marius Neset leverte ein strålande konsert med bandet Golden Xplosion. Akkurat så energifylt som me er vane med frå den kanten.

Ein stappfull Darling gav Neset ståande applaus.

Legg ein til at det også blei tid til hyggestunder med Rufus Wainright og den amerikanske kvartetten Rudder, så er det meste sagt.

TEKST: LARS MOSSEFINN

SAALFELDEN JAZZ FESTIVAL, AUSTERRIKE [23.-26.08] Å stabla Muhal Richard Abrams’ Experimental band på scenen etter alle desse åra, må vel for frijazzfolket samanliknast ei gjenforening av The Beatles. Med Henry Threadgill, Roscoe Mitchell, Wadada Leo Smith, Amina Claudine Myers, George Lewis, Leonard Jones, Thurman Barker og Reggie Nicholson i bandet, må dette ha kosta Saalfelden jazzfestival dyrt. Konsertsalen denne laurdagen var fylt til trengsel og det summa av forventning.

Diverre blei konserten ein stor nedtur.

Muhal Richard Abrams var ein av grunnleggjarane av the Association for The Advancement of Creative Musicians (AACM) i Chicago i 1965. The Expirmental Band var band som samla unge Chicagomusikarar under Abramsen leiing i 1962 og må sjåast som ein forløpar til AACM. Diverre finn ein ikkje dokumentasjon på korleis The Experimental Band let fordi dei aldri spelte inn noko. Forventningane til konserten knytte seg både til stjernegalleriet av solistar, men også til Abrams som komponist, arrangør og orkesterleiar. Berre dei siste fem minuttane fekk ein eksempel på kva Abrams står for som orkesterleiar. Elles baud konserten på ein serie av solistiske innslag der berre Roscoe Mitchell leverte noko minneverdig.

Det var likevel nøgda av spanande konsertar på festivalen m.a. med trioen Side A med pianist Håvard Wiik som medlem. Saman med saksofonist Ken Vandermark og trommeslagar Chad Taylor leverte Wiik ein kammermusikalsk konsert med skikkeleg substans i låtmaterialet og eit samspel av det sylskarpe slaget.

Aki Takase presenterte to prosjekt på festivalen - først ein trio med namnet Kanon med Kazuhisa Uchihashi, gitar, elektronikk og daxofon, Axel Dörner, trumpet og elektronikk.

Takase byr ofte på dei merkelegaste blandingar og kontrastar. Så også i dette tilfellet. I Dörner og Uchihashi har ho funne medmusikantar som uanstrengt er med på ferda. Spesielt Uchahashis spel på det spesielle perkusjonsinstrumentet

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:53 Side 59

Jenny Scheinmann

LEVENDE LYD

Aki Takase

daxofon var fascinerande. The New Blues Project, som avslutta konsertrekkja seint laurdag natt fekk eg ikkje med meg.

Den andre konserten på Kunsthaus Nexus fredagen var møte mellom den engelske frijazzkjempa John Butcher og portugisiske Red Trio. Dette samarbeidet tok til i 2010, og året etter kom plata «Empire». Dei har funne ein fin miks i samspel som kvartett og å gje Butcher litt ekstra spelerom.

Kunsthaus Nexus, eit moderne arkitektonisk fyrtårn i eit hav av gaukursarkitektur når det blei bygd i 2002, baud på f leire spanande konsertar, også laurdag. Weisse Wände (kvite veggar) er ein spanande trio som opererer i ymse terreng og grenseland - moderne jazz, rock, impro, poesi og performance. Karl Ritter gitar, Christian Reiner - vokal og Herbert Pirker - trommer. Ser ikkje bort frå at Jaap Blonk og Phil Minton har vore til inspirasjon, men Weisse Wände sitt uttrykk kviler meir på tekstane. Ein sterk seanse, sjølv om mine manglande tyskkunnskapar og ditto kjennskap til det austerrikske samfunnet gjorde sitt til at eg truleg mista eit poeng eller to.

Tim Berne og Bruno Chevillon spelte frå fjorårets Clean Feed-utgjeving «Old And Unwise». Ein ganske fri og tilbakelent samtale mellom altsaks og bass med masse referansar til standardlåtar.

Tilbake på hovudscena i kulturhuset fredagskvelden kom nok eit høgdepunkt - Henri Texier Quartet. Den franske bassveteranen har i meir enn ein mannsalder leia eigne grupper.

Den sjølvlærte bassisten har ein kraftig men klar basslyd. Texier er også ein framifrå komponist som ofte hentar inspirasjon frå ulike folkemusikktradisjonar. Med seg til Saalfelden hadde han son sin Sébastien Texier - altsaks, klarinett, François Corneloup - barytonsaks og Louis Moutin - trommer. Eit fransk all star-lag, m.a.o. Konserten blei akkurat den medrivande reisa i Texiers musikalske landskap skiftande mellom lekkert ensemblespel improvisasjonsparti med både intensitet og meining

som ein hadde vona.

Les Rhinocéros har fått ein del merksemd i det siste, kanskje mykje grunna avtalen deira med John Zorns plateselskap Tzadik. David Coltun - fiolin, broren Michael Coltun bass, Amit Peled - gitar, Jonathan Burrier trommer kjem frå den amerikanske austkysten og er alle i byrjinga av 20-åra. Dei byggjer opp groovar gjennom div. elektronikk for så å gå over i heftige rockeriffs. Nye loopar og nye riffs medan ein sjølvlaga video går non-stop.

Etterkvart opplever ein det heile som noko føreseieleg og overf latisk. Flinke musikarar som faktisk ikkje har så mykje å melda.

Det eg likevel vil minnast med størst glede frå jazzfestivalen i Saalfelden 2012 var konserten med fiolinisten Jenny Scheinmann (som sikkert dei f leste kjenner frå 858-kvartetten til Bill Frisell). Den aktuelle kvartetten har ho kalla opp etter plata «Mischif & Mayhem». Her inngår også Nels Cline - gitar Todd Sickafoose - bass og Jim Black - trommer. Å setja merkelapp på musikken er uråd. Her er element i frå ulike sjangrar, men ikkje presentert i ein usamanhengande collage. Kvar og ein leverer dei supre kor, men det er først og fremst samspelet som imponerer - tett og inspirert.

Likar du jazz og fot- eller sykkelturar i alpint fjellterreng, kan du kan du kombinera dette med å leggja turen til Saalfelden i veke 34. Saalfelden er ein småby på omlag 16.000 innbyggjarar som i stor grad livnærer seg på turisme, særleg vinterturisme. Kommunen er ein del av delstaten Salzburg og administrativt senter for Pinzgauer Saalachtal, Dit kjem ein både frå Salzburg og München med tog eller bil på nokre timar. Der arrangerte dei i år jazzfestival for 33. gong, og veka etter blei VM i fjellsykling (utfor) arrangert i nabobygda Leogang.

Kombinasjonen moderne jazz og friluftsliv kan du få i Saalfelden, og det aller beste er at overnattingsprisane ligg på 20 – 30 prosent av norske prisar.

TEKST: LARS MOSSEFINN FOTO: OLIVER BELOPETA

VARANGERFESTIVALEN, VADSØ [08.-12.08] Den fineste festivalen er den som gir en opplevelse utenfor seg selv. Som når Romsdalsalpene skinner i Moldesolen, når elven bruser i Kongsberg og Vangsvatnet glitrer på Voss med musikalsk følge selvfølgelig. I Vadsø ligger havet og den nesten golde naturen rundt musikken, som en mollstemt akkord.

En festival er en reise, i musikk og mennesker.

Det er en kapsel som tar deg bort fra hverdagen, ikke bare for én konsert, men for noen dager. Å ankomme Vadsø er eksotisk, og enda mer eksotisk har det blitt de siste årene. Ett av de største asylmottakene i Norge befinner seg her, og folk fra mange forskjellige land kan observeres side ved side med innfødte Vadsøværinger.

Det er endatil åpnet en café, med billig og god mat fra fjerne verdensdeler, i Vadsø, til glede for en sulten festivalreporter.

Rammen rundt den 30. festivalen var med andre ord svært så god. Og jubileumsfestivalen startet med en knallkonsert med selveste Dee Dee Bridgewater. Hun bergtok Vadsøs befolkning, som hadde møtt opp i rikt monn.

Med 700 gjestende, hadde godt over ti prosent av befolkningen møtt opp på åpningen. Dee Dee er en musiker og kommunikatør helt øverst i verdensklassen og en konsert er aldri bare en konsert, men et show fylt opp av musikk, humor og historier. En av Vadsøs mannlige innfødte ble f lørtet i senk av en svært sjarmerende Dee Dee da hun satte seg kokett på fanget til den overrumplede mannen og sang en kjærlighetssang. Det er en stor prestasjon av Varangerfestivalen og festivalsjef Kjell Magne Stålsett å få henne på scenen på åpningsdagen.

En festival utenfor de store byene må i stor grad være en lokal festival, og Varangerfestivalens ledelse hadde løst dette på en svært god måte, med et program bestående av en kombinasjon av lokale helter og store utenlandske og norske stjerner. Etter Dee Dee-konserten gjorde lokale Torstein Fagerli en Leonard Cohen-konsert til stor glede for Vadsøs befolkjazznytt [59]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:53 Side 60

LEVENDE LYD

Iro Haarla

ning, han har ikke gitt ut hauger med plater, men var tydeligvis en lokal stjerne likevel. Etter en strålende konsert med gitarist Hallgeir Pedersen Acoustique og Django Reinhardt-repertoar var standarden satt på festivalen denne første dagen.

Debatten rundt sjanger på jazzfestivaler er forhåpentligvis snart lagt død, ikke all god musikk er jazz, og det kan det heller ikke være på en slik festival. God musikk er god musikk. Vamp spilte en f lott konsert med færøyske Eivor Palsdottir, og trakk så godt som fullt hus i Vadsøhallen til stormende jubel. Niko Valkeapää og Mari Boine representerer den samiske kulturen i løpet av festivalen. Niko Valkeapää var kanskje ikke i storform da han gikk på scenen på festivalens andre dag, men det var til gjengjeld Mari Boine da hun spilte på avslutningsdagen. Publikummere ble observert syngende, leende og gråtende. Selv om Boine har spilt mange konserter i årenes løp er hun helt tydelig en nær venn av, og en kjær gjenganger på Varangerfestivalen.

Et svært fint og vellykket prosjekt som gikk i løpet av festivalens første dager var «Women in Jazz». Nordnorsk jazzsenter hadde ansvar

Dee Dee Bridgewater [60] jazznytt

for et seminar for ti talentfulle jenter fra de nordiske landene. Resultatet ble en strålende konsert hvor gjengen spilte det de hadde lært, etterfulgt av en fin konsert med lærerne Frøydis Grorud og Torun Eriksen. Med seg på piano hadde Grorud og Eriksen et noe ubeskrevet blad, den fine pianisten Lars Andreas Aspesæter, et svært hyggelig musikalsk møte, og en pianist det blir spennende å følge i tiden framover.

Et av de store, musikalske høydepunktene på festivalen var konserten med Iro Haarla Quintet. Hun hadde med norske Jon Christensen, Trygve Seim og Hayden Powell samt finske Ulf Krokfors på bass. De spilte en usigelig vakker konsert på en av Vadsøs små konsertscener. Et kult sted, en konsert som kunne vært noe bedre besøkt.

Et annet høydepunkt var konserten med LiveLien på byens bibliotek. En nydelig opplevelse med vakker musikk, fine tekster og Vadsøs natur rett utenfor store vinduer på lørdag formiddag.

Den indiske gitaristen Dhruv med band tok pusten fra et overrumplet publikum lørdag kveld, det ble et show bestående av imponerende solistiske prestasjoner fra de fire bandmedlemmene, og en hel masse humor.

Dette er kun et lite utvalg av konsertene i løpet av fire fine dager i Vadsø. Et variert program med artister som Magnolia jazzband, Ensemble Denada, BigBang, Farmers Market, Amund Maarud, Marius Neset og mange andre gledet mange entusiastisk festivalgjester.

Når neste års festival sparkes i gang er det med ny festivalsjef. Kjell Magne Stålsett gikk av i løpet av årets festival, og Maria Utsi overtar styringen. Hun ble født det året festivalen startet og lover både fornying og ivaretagelse av gode tradisjoner.

-Jeg har blitt godt mottatt og mange er svært positive, fortalte Utsi i løpet av festivalen. - Jeg kommer til å jobbe med å gjøre festivalen til en tydeligere arena for utforsking av nye konsep-

ter, og en møteplass for unge musikere i nord.

Et annet felt Utsi ønsker å styrke er elektronikamusikken, som har et sterkt miljø nord i Norge.

-Den har ikke hatt noen plass i festivalen så langt. Festivalen opererer med et bredt jazzbegrep, men det betyr også noe annet i dag. Jeg tror jeg står friere, det handler om kvalitet, ikke om merkelapper.

Det betyr at vi kan se fram til nok en god festival langt oppe i nord også neste år.

TEKST OG FOTO: ANN IREN ØDEBY OSLO JAZZFESTIVAL (13.–18.08.)

Vi starter med tall: 72 konserter (hvis vi kaller to konsertavdelinger med to forskjellige band for to konserter). Skal vi bruke festivalens egen kategorisering, var det 18 konserter med «moderne» jazz, 5 med mainstream, 4 med «moderne/mainstream», 12 med tradisjonell jazz og swing og hele 33 «various», det vil si musikk som ikke ble satt i bås. De f leste «various» ville jeg nok tro skjente over i moderne retning. En subjektivmatematisk vurdering vil få meg til å si at Oslo Jazzfestival inneholdt ca. 2/3 moderne jazz, ca 1/6 mainstream og ganske nøyaktig 1/6 tradjazz og swing. En grei fordeling, synes jeg.

16 forskjellige scener var i bruk. Størst aktivitet var det på Victoria, Herr Nilsen, Teaterkjelleren og Statkraftscenen ved Spikersuppa, alle med vesentlig moderne jazz. Restaurantene New Orleans og Saras Telt var scenene for tradjazz og swing, Bikuben i Det Norske Teatret for barnekonserter og lyriske tekster. Aktiviteten steg utover i uka – med fredag som den heftigste dagen. Sånn cirka kvart over elleve torsdag kveld var vi halvveis i festivalen.

Selv rakk jeg over (helt eller delvis) 24 konserter. Gjennomsnittlig fire konserter om dagen.

En tredel av konsertene. Altså er dette (som de f leste) en festival der du rekker over en bit, det

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:53 Side 61

Petter Wetre og Per Husby under hyllestkonserten til Totti Bergh

er nok musikk å ta av, og du behøver ikke klage over eventuell dårlig musikk som du ikke behøver å høre... Og musikere som ikke blir nevnt i denne korte reportasjen, kan forstå at det ikke skyldes annet enn at jeg ikke rakk innom.

Min selektive, og av og til tilfeldige, rute startet på mandag med åpningskonserten i Operaen.

Kurt Elling viste at han var en dyktig sanger, teknisk og musikalsk, men han manglet den varme og variasjon som kunne heve ham opp til et høyere nivå. Det 17 mann store Kaba Orchestra, ledet av Kristoffer Kompen, viste imidlertid myk teknisk briljans og hadde en rekke glimrende solister som gjorde konserten godt.

Jon Cowherd Mercy Project på Victoria ble for meg litt for søkende og kraftløst til helt å fange interessen. Til Dhruv Ghanekars band på Herr Nilsen dro jeg med stor nysgjerrighet.

Etter en stund tenkte jeg å gå hjem og reservere mitt persepsjonspotensial for så mye annen musikk gjennom uka, for dette var ganske tråkig jazzrock. Men så kom keyboardisten Tala Farall og gav bandet en humoristisk snert. Så satt Bugge Wesseltoft inn, og det oppstod nytt liv ved dette improviserte møtet. Etter hvert tok det av med urockete indisk rytmikk og en sprudlende kreativitet som strakk rammene for jazzrock herlig langt. Et eksempel på at man ikke bør gå hjem for tidlig...

Tirsdag startet gledelig på Saras telt med den dyktig og virtuost swingende dansk-norske trioen Hot’n’Spicy. Så til Domkirken for å høre Brazz Bros, et band jeg har fulgt nært i snart tretti år og mener at jeg «kan». Så vidt jeg husker, kom det heller ikke nye låter denne gang, men det gjør ikke noe! Bandet har en musikalitet og fornyelsesevne som gjør enhver konsert til en lykkelig stund – også denne gang. Over til Get the Blessing på Victoria: Jeg hadde vel fått min blessing i Domkirken og skjønte lite av hvor de ville med en ganske tørr og statisk musikk – som var en litt trist kontrast til Jim Barrs verbale humor. Innom Christiania 12 på New Orleans Restaurant for å få bekreftet at det meste var på plass i dette utmerkete swingstorbandet, før kvelden ble avsluttet på Mono med

Ole Morten Vågans prosjekt The Deciders.

Tyske Rudi Mahall og Axel Dörner beveget seg mellom det vitalt overrumplende og det melodiøst vakre. Svenske Jon Fält beveget seg fra lydhørhet til dominans i noe som til tider liknet sunn «galskap». Vågan og Fredrik Ljungkvist sluttet seg f lott til i dette «låt»-baserte konseptet, der friheten nok var det viktigste, og gjorde denne konserten til en av festivalens største opplevelser.

Onsdagen ble innledet med Bugge Wesseltofts solokonsert i Aulaen. Dessverre var jeg der for kort tid til å gi en rettferdig vurdering. I en sekvens av vakre standardlåter syntes jeg nok det var noe uforløst, udistinkt, litt forenklet og litt lammet i anslag og uttrykk. Da jeg løp ned til Rådhusplassen for å få med meg siste del av

Østerdalsmusikk jazznytt [61]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:53 Side 62

Stokstad/Jensen Trad Band

LEVENDE LYD

Beethovens niende, syntes jeg at den musikken, der jeg kan hver eneste tone utenat, var mer vital enn improvisasjonene i Aulaen. Men som sagt: jeg var der for kort tid til å yte solisten rettferdighet.

Oj – nå har jeg skrevet 728 ord, og redaktør Granlie har gitt meg streng beskjed om maks 1000. Det betyr at jeg ikke kan gå i detalj om festivalens videre innhold – og det er jo heller ikke så viktig lenge etter at avisene har gitt sine rapporter og festivalen for lengst er over.

Men det er grunn til å framheve David Skinners Fats Waller Project og Union Rhythm Kings som eksempler på at gammaljazzen har utviklingspotensialer som dyktige musikere evner å gripe fatt i. De to poesiforestillingene jeg fikk med meg på Bikuben, med Dagfinn Nordbø, Storaas-brødrene, Jan Erik Vold og Alfred Janson, var glitrende verbale avbrekk i en festival som ellers har som oppgave å vie seg til musikken alene. I den eneste barnekonserten jeg fikk med meg, med Eldbjørg Raknes, Rob Waring og Frode Eggen, ble jeg minnet om hvor glupe små barn er, og hvordan de med oppmerksomme personer på scenen kan styre forløpet i uventete retninger.

Gregory Porters konsert på Victoria (fredag)

Mopti [62] jazznytt

ble en framvisning av dyktighet og smidighet, men en unødvendig støyende affære. Lydpresset var et stadion verdig. Eller var det et nødskrik fra et hjemland som er på randen av sammenbrudd? Som konsumerer så mye mer enn det produserer, der rasister kan merke folk for livet, og hvis fredsprisinnehavende sjef lar noen drive krigsspill med fjernstyrte droner som dreper barn i fremmede land?

Da var det en lise å komme over til Herr Nilsen

og oppleve unge Elisabeth Lid Trøen i et modent samspill med noen av mine favorittmusikere, Erlend Slettevold, Steinar Raknes og Erik Nylander. Kasper Værnes, Kristoffer Kompen og Tollef Østvang er også dyktige unge musikere, som på samme sted (lørdag) fikk bryne seg på den 66 år gamle Cameron Brown – et levende samspill på tvers av generasjonene.

Alltid mulig i jazz. Kristoffer Kompen var for øvrig til stede i f lere kombinasjoner, som Kaba Orchestra og Union Rhythm Kings, og hans stilf leksibilitet og ledige musikalitet er imponerende. Det siste adverbet kan også brukes om Skadedyr-ensemblet til Anja Lauvdal (på Victoria lørdag), et prosjekt hvor det uventete og det skolerte fant hverandre i en fruktbar kombinasjon. Sammen med at noen tenåringer fra jazzskolen på Kråkstad imponerte på Bjørn Vidar Sollis jam i Teaterkjelleren, var alt dette tydelige eksempler på at det gror godt i ung norsk jazz.

Jeg velger å avslutte med tre høydepunkt, framført av de mer etablerte. På torsdagens minnekonsert for Totti Bergh stilte fire saksofonister opp sammen med Per Husbys trio og Laila Dalseth. Et kvalitetsrikt og beveget møte, ikke bare for å minnes, men like mye for å hylle. På fredagens Aula-konsert var det gjenhør med Karin Krog og Bengt Hallberg, der hver tone gjenspeilte et lenge levd jazzliv – fremdeles like kreativt. Seint lørdag kveld kunne vi lene oss tilbake i Victorias konsertrom og nyte Arild Andersen, Patrice Héral, Marcin Wasilewski, Tommy Smith og Markus Stockhausen.

Festivalens beste konsert? Jeg liker ikke å rangere på den måten...

TEKST: BJØRN STENDAHL FOTO: HARALD OPHEIM

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:53 Side 63

Reggie Watts

PUNKT-FESTIVAL, KRISTIANSAND [06.-08.09] Det er ikke ofte Jazznytt reiser på pop/rockefestival for deretter å skrive om det i Jazznytt.

For det var en (nesten) ren pop/rockefestival man besøkte da man benket seg til i det f lotte, nye kulturhuset Kilden i Kristiansand under årets Punkt-festival.

Det hører også med til sjeldenhetene at man reiser på en festival uten å kjenne til et eneste av de banda som skal spille! Men det var tilfellet på årets Punkt-festival.

Og det ble lite jazz. Men har festivalen engasjert den gamle Roxy Music-helten, Brian Eno til å booke programmet, så kan man egentlig ikke regne med å få servert altfor mye musikk innenfor jazzavdelingen, men på den andre siden var det lov å ha rimelig høye forventninger til den musikken vi skulle bli servert.

Den eneste musikken denne helga som nærmet seg jazz, var vel egentlig bare remiksene til Arve Henriksen, Jan Bang, Eivind Aarset og Erik Honoré, som for øvrig føyet seg godt inn i det svevende landskapet vi har hørt disse fire musikerne i samspill ved f lere anledninger tidligere. De remikset det britiske bandet Tree Trapped Tigers og den kanadiske fiolinisten og vokalisten Owen Palletts svært «britiske» popmusikk på sedvanlig måte. Ellers kan vel også den estiske trioen Weekend Guitar Trio, som gjorde en meget interessant lunsjkonsert fredagen, også plasseres innenfor jazzavdelingen.

Men la oss starte med begynnelsen.

Vi startet opp med å finne oss et godt sete i den f lotte konsertsalen, for å bli kjent med det britiske bandet S.C.U.M. Et relativt hyggelig, og veldig britisk popband, som sikkert hadde passet perfekt på et dannet party på Grünerløkka, eller en sen kveld på Blå, men noe stort inntrykk gjorde ikke de litt selvhøytidelige popfrasene.

Derimot syntes vi møtet med trioen Three Trapped Tigers låt lovende. Deres litt tunge lydbilde og kreative lydmalerier fascinerte, og var et av festivalens høydepunkter. Mye synth og fint trommespill.

Standup-artisten, beatboxeren og synthkunstneren Reggie Watts var den som for alvor fikk oss til å våkne på Punkt dette året. Hans improviserte humor (om Norge, fisk og rykksekker) servert sammen med utsøkt beatboxing, opera og kreative synthbruk overgikk det meste man har hørt av slike ting opp gjennom historien.

Den nærmeste man kan sammenligne han med er kanskje Bobby McFerrin, men jeg vil påstå at Reggie Watts overgår McFerrin på nesten alle områder. Hans kreative improvisasjoner, opp-

bygging av låtene og smittende humør, satte en nesten fullsatt sal i Kilden i svært godt humør.

Hvis ikke denne artisten blir å treffe på et antall festivaler, med en viss selvinnsikt, så skal jeg spise hatten min. Strålende! Å oppleve Brian Eno på scenen som musiker, er ikke dagligdags. Det går år og dag mellom hver gang han viser seg bak et musikkinstrument. På Punkt skulle han remikse Reggie Watts konsert, noe som ikke kunne være helt enkelt. Nå kan man selvsagt lure på om han virkelig spilte, der han sto på scenen med sin laptop sammen med synthtraktøren J. Peter Schwalm. Noen hevdet at han egentlig bare sjekket sin Facebook-status der han sto. For å plukke ut hva han eventuelt spilte og skjelne det fra det Schwalm spilte var så godt som umulig.

Men en fin remiks var det. Med interessante

vrier, selv om det ikke var altfor mye av Watts i det vi fikk servert.

Fredagen startet vi med lunsjkonsert med Weekend Guitar Trio fra Estland. Tre gitarister som ga oss alt fra Les Paul-lignende spill, via noe som kunne høres ut som om det var hentet fra barokken, til moderne, fri improvisasjon. En fin åpning på dagen.

Cyclobe kommer fra de britiske øyer, selv om musikken de fremfører ligger og vaker i et eller annet udefinerbart, sydøstlig landskap. Dette er en form for folkemusikk, koblet sammen med moderne rytmer som var totalt ukjent for denne lytteren. Jeg tenkte på Anthony & the Johnsons i løpet av seansen, og i ettertid fant jeg ut at de tidligere har fremført noen av Anthonys komposisjoner også. Så mine antagelser var ikke helt på viddene. En morsom og original affære.

Kreativt lyssetting over Tree Trapped Tigers jazznytt [63]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:53 Side 64

LEVENDE LYD

Fredagen avsluttet vi med det islandske bandet Múm, et ytterst sjarmerende popband, som låter akkurat så knirkende og islandsk som det skal. For den som har fulgt sagaøyas populærmusikk siden Björk begynte å gjøre suksess, vil vite hva jeg snakker om. Med to kvinnelige vokalister i front, som kunne høres ut som Tromsøbandet Bel Canto i startgropa, og f lere av artistene som var tilknyttet det belgiske selskapet Les Disques Du Crépuscule på tidlig 80tall. Et høydepunkt, og et ytterst trivelig bekjentskap.

Lørdagen startet vi med båttur sammen med de inviterte, utenlandske gjestene, så vi gikk dessverre glipp av konserten med ekteparet Greta Aagre og Erik Honorés, etter sigende, nydelige lunsjkonsert. I stedet startet vi med den austrask/islandske vokalisten Ben Frost, som hadde fått med seg cellisten Gyða fra gårsdagens overraskelse, Múm. En altfor støyende forestilling som jeg dessverre måtte forlate etter et kvarters tid. Når man blir uvel pga. høyt volum og tilliggende herligheter, bør man forlate åstedet fort som fy!

Men det gikk seg til! Og mye mer behagelig ble møtet med den canadiske fiolinisten Owen Pallet og hans to medsammensvorne. Ut fra den musikalske tilnærmingen, kunne jeg satt noen månedslønner på at trioen var britiske, men siden både tilreisende kanadiere og festivalprogrammet insisterte på at «spelemannen» kom fra Canada, så fikk vi godta det. Men britisk låt det. Musikken var lett og luftig, Pallet er en racer på kombinasjonen fele, synth og vokal,

Gyða i islandske Múm

og stemningen steg hos Jazznytts utsendte.

For oss ble festivalen avsluttet med gitaristen Guimba Koyaté. En ung mann fra Mali, som er mest kjent for å ha spilt i bandet til sin mor, Mah Damba. Brian Eno oppdaget han på Jazz Café i London hvor han hadde et solosett før en konsert med modern. Dette var et sett med vestafrikansk gitarbriljering med gode innslag fra de tre andre musikerne. Den vestafrikanske musikken har en tendens til å bli mye framvisning og publikumsfrieri fra de enkelte, noe vi også fikk her. Men i motsetning til en del andre konserter jeg har hørt med denne typen musikk, var dette variert og teknisk f lott gjennomført, og hovedpersonen selv er en glitrende gitarist vi gjerne hører mer fra.

Så kunne vi, nok engang, krysse av i kalenderen for enda en suksess for arrangørene Jan Bang og Erik Honoré og hele Punkt-staben. Å engasjere Brian Eno til å sette sammen programmet for årets festival, var en genistrek, ikke minst publikumsmessig. Sørlendingene kjente sin besøkstid, og møtte opp i hopetall. Hvem de velger som «festival-kurator» neste år skal bli spennende å følge med på. Vi krysser uansett av neste års festival i kalenderen.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Remiks med Brian Eno og J. Peter Schwalm [64] jazznytt

REYKJAVIK JAZZ [18.08-01.09] För fyra år sedan hotade finansstormar att sänka ön för gott. Men islänningarna lät sig inte skrämmas! Kulturevenemang blev plötsligt mer välbesökta än någonsin och Reykjavik Jazzfestival växte till dubbel storlek.

Nu kommer landet så sakteliga på fötter igen.

Hur klarar sig festivalen? Jazznytt f lög över Atlanten för att kolla läget.

Konserten er redan börjat och tonerna f lödar mellan träpanelade väggar. Sunna Gunnlaugs ler mot trummis Scott McLemore, kvällens huvudman och tillika hennes äkta man. Melodi och komp suger, släpper, klättrar om varann.

Materialet handlar om en vardag med matlagning och barnahänder som sätter avtryck på glasrutan medan de storögt kikar in i rummen.

Spridda skratt i salen och landets saxofonstolthet Óskar Guðjónsson är lika mjuk som basen är len medan tungt blandas med eterisk lätthet.

Om publiken här är spridda 50 man är det desto tätare packat på «Iðnó» kvällen därpå.

Trummis Jim Black låter sitt energipaket till konstitution tonas ut över Skúli Sverrisson, öns superbasist, Chris Speed på sax och så gitarrist Hilmar Jensson. Borden står nära, liksom i vänskaplighet. Tända ljus och så den gamla teaterns omfamnande värme. Från övervåningen syns dammen ref lekterande månens ljus. Sagornas ö. Visst känns det. Visst ÄR det så. De börjar i långsamma andetag och blir strax mer experimentella. Jensson knycklar sitt ansikte och Sverrisson ler i samförstånd mot Black. Haltande rytmer driver stenhårt framåt och snack om en sjätte skiva möter uppskattning hos publiken. Festivalens organisatör Pétur Grétarsson berättar att det här är den enda konserten, under den två veckor långa festivalen, som han annonserar.

- Jag är less på det där med att presentatören alltid ska höras och synas, stå som ständig fokus i medierna. Jag har radiopratat i många år och ser att det där bara ökar. Det är programledarna som blir huvudintresse snarare än de som är där för att göra showen. Men i fallet med Jim Black kan jag inte annat än ge honom en presentation. Han har kommit tillbaka för festivalen i tjugo år. Och så passade jag på att tacka sponsorerna.

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:54 Side 65

Tre miljoner från Reykjavik Stad och förhoppningar att få detsamma från staten.

- Då kunde vi fungera som vanligt folk, jobbande med festivalen. Istället för att springa runt som huvudlösa höns.

Cafébrus med mjölkskumning och maträtter som ropas färdiga från köket. Han talar snabbt, figurativt. Med symboler och liknelser. En twist and turn-attityd till uttrycket. Pengar är ett bekymmer, liksom besökssiffrorna. Det är svårt att bli synlig, att få folk att hitta dit. Och han verkar ha rätt. Festivalen pågår i tystnad och märks inte förrän man är på plats. En och annan busshållplats bär en lysande affisch. Men till skillnad från musikexplosionen Airwaves – pop- och rockfestivalen som lockar journalister och besökaren från hela världen – är publiken i första hand initierade Islandsjazzare, musiker eller ej.

Trots detta lyckades festivalen, året efter att ön nära på drunknade i sina finansspyor, resa sig till spikrakryggad hållning med en dubbelt så lång festival som tidigare. En hel mängd nya spelställen bjöd plats till band av olika slag och jazzlivet sjöd liksom en begynnande geysireruption. Nu börjar landet återigen hitta fast mark under fötterna och folket är visar sig inte vara fullt lika benägna att utan reservation delta i allehanda kulturevenemang.

Criss Speed

Festivalsjef Pétur Grétarsson

- Man tänker mer på hur man hanterar plånboken. Så vi måste hitta något nytt som lockar. Jag tror det är bättre att korta ner och införa festivalpassen igen. Och så vill jag lyfta in någon annan som sätter programmet, göra affischer och så vidare. Folk behöver stimuleras i sin nyfikenhet. Och det här året räckte det vi hade inte riktigt till. Harpa är inte lika spännande längre och namn som Bill Frisell är tydligen inte tillräckligt stora för att folk ska ta sig dit.

Harpa; vrålbygget nere vid hamnen. Det som stod stilla under krisen med lyftkranar i olyckbådande pose tungt lutande över sig. Hård kritik faller över huset. Det kallas för elitistiskt, otillgängligt och alltför dyrt. Debatten har gått het om pengar som f lyttas från den ena fickan till den andra och skattebetalare som tvingas droppa mynt i en bottenlös sparbössa. Nu är det sedan ett och ett halvt år tillbaka invigt, och symfoniorkestern kan stoltsera med utsålda konserter. Även Reykjavik Storband har sin bas i huset och det enda som saknas i nuläget är konferenser.

- Det är därifrån pengarna ska komma. Just nu tar de hutlösa priser. Det kostade oss 700 000 isländska kronor (ca 35 000 norska) att hyra lokal för bara för Bill Frisell.

Konserten var en chansning. Ett namn som för initierade betydde snudd på tvång på närvaro men för den vanlige islänningen stod helt utan referenser. Evenemanget blev inte mer än till en tredjedel utsåld och fick f lyttas från den stora scenen Eldborg till en mindre sal en våning upp.

Väl på plats på lördagen syns landets främsta musiker, skådespelare och mediefolk mellan raderna. Min kompis viskar: - Hade någon sprängt en bomb härinne vore Islands kulturliv intet annat än historia!

Grétarsson igen: - Man måste våga testa. Nu vet vi att det inte funkar. Förra året fick Mezzoforte avsluta festivalen, då till ett slutsåld Eldborg. Islänningarna vill höra sina egna, så är det bara.

Han tar en djup klunk av cappuccinon. Festivalens scener är uppdelade mellan Kex Hostel, Café Rósenberg, Faktorý, Norraena Húsið och Iðnó, alla belägna mitt i stan. Färgglada hus

trängs utmed trottoarer och caféer, pubar, bokhandlar och restauranger är insprängda miljön.

Programmet består till största delen av inhemska musiker. Men också samarbeten över de nordiska gränserna syns i tablån. Det norska Splashgirl är ett.

- Ja, det är en av poängerna med festivalen, att hitta samarbeten över landsgränser...

Ett annat exempel är Andrés Thor’s Nordic Qartet med Anders Lønne Grønseth på tenorsaksofon. Och så trummis Scott McLemore från USA. Han har sedan sju år tillbaka bott på ön, släppte just en skiva betitlad «Remote Location» och slår sig nu ner på café tillsammans med sin fru och tillika Islands enda kvinnliga jazzinstrumentalist - pianisten Sunna Gunnlaugs. De är båda konfunderade inför det faktum att scenen är så kvinnogles.

- Jag vet inte vad det kan bero på… Kanske saknas det kvinnliga förebilder, säger hon medan en eftertänksam rynka djupnar mellan ögonbrynen.

Efter tolv år i USA är hon åter på hemmaplan.

Efter sommarens släpp «Long Pair Bond» får nu de båda makarna konstnärslön för att skapa nytt material under det kommande halvåret.

- Det är en lyx som vi har inte kommit igång med än. Allt ligger mellan sommarens liv och höststart. Du vet, barn som ska till skola, rutiner som ska komma på plats. Men så småningom ska jag skriva för min trio och bland andra Tore Brunborg, säger hon efter en viss fundering på om hon ska yppa sina planer redan nu.

Samarbeten alltså. Från Sunna lär vi höra igen.

Norskt, isländskt och amerikanskt. Ön balanserar inte bara mitt i Atlantens stora massor till hav utan fungerar också som en avlägsen punkt där jazzen samlas för att sjuda och verka långt innanför tjocka tröjor och jackor som skydd mot en annalkande höst; årstiden då stereon gör sig som bäst. Gruppen ADHD är ett tips där land och kultur syns i tydlig formation. Suggestivt med långa linjer. Island, sagornas ö. Kulturens ö. En ö där jazzen lever oavsett ovädersstormar.

TEKST OG FOTO: ANNA WALLENTIN jazznytt [65]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:54 Side 66

STREIT JAZZ, USTREIT POLITIKK

Eilat er et turistmekka av de sjeldne, og skilter med egen, årlig jazzfestival. Bli med til Israels sørligste by.

Det er ikke ukontroversielt å drive kulturutveksling med Israel. Opptil f lere boikottaksjoner er på gang – alt fra fotball (U21-EM går i Israel neste år), til full akademisk boikott. For mitt eget vedkommende, var jeg aldri i tvil da muligheten dukka opp. Jeg har alltid hatt lyst til å se det med egne øyne, dette knøttlille landet (temmelig nøyaktig like stort som Hedmark fylke) som svært mange oppfatter som arnestedet for all faenskap på vår klode – for å si det enkelt og brutalt.

Mitt utgangspunkt er at dialog er bedre enn isolasjon. Jeg hadde i forkant et ønske om å få snakke skikkelig med israelske intellektuelle, et ønske jeg fikk oppfylt. Jeg er av den bestemte oppfatning at begge parter lærte en hel masse, men den saken kommer jeg tilbake til.

Tamme villgeiter Vår lille delegasjon besto av tre medlemmer.

Foruten undertegnede, to jazzskribenter fra Sverige. Gardermoen – Riga – Tel Aviv. Ankomst sein kveld, tidlig opp om morgenen, klar for fem-seks timers biltur ned til Eilat.

Det bor nesten sju og en halv million mennesker i Israel, og de lever godt sammenklemt.

Den lange bilturen – Israel på langs – går således i Guds frie natur, som viser seg å være: Ørken. Hele veien! Det bor så godt som ikke en kjeft her ute i verdens goldeste landskap.

Hvordan geitekillingene vi støtte på fant noe å livnære seg på, er en gåte. De var forresten tamme som pusekatter.

Mørket hadde senka seg ved ankomst Eilat, men vi rakk å ta rede på noe så vesentlig som prisnivået når man er på utenlandsreise. Israel er ikke spesielt billig, men heller ikke spesielt dyrt. 120-150 kroner for middag, 40-50 kroner for en halvliter.

Strandparadiset Er Israel et «vestlig» land? Så absolutt, og jødene ville nok stilt seg uforstående til ordninga med Vinmonopol. Ethvert lite kioskutsalg holder seg med brennevin, inkludert bensinstasjonene. Hva de ortodokse mener i sakens anledning, rakk jeg aldri å ta rede på.

Hotellet vårt viser seg å ligge i strandkanten ned til Rødehavet. Lekre omgivelser? Oh boy!

30 meter ned til havet, 25 grader i vannet, aldri under 39 celsius i lufta – dag som natt. Men 45 varmegrader kjennes ikke spesielt ubehagelig; luftfuktigheten er på menneskekroppens side.

Strandpromenaden er Mallorca, med noen f lere klesutsalg, souvenirsjapper og iskiosker – plassert hulter til bulter. Ikke en gang arkitektene i Molde har noe å lære.

Etter en tjue minutter lang spasertur kan vi entre festivalområdet.

Øvre middelklasse Og det er stilig nok. Vi snakker et gammelt, nedlagt skipsverft. Tre solide utescener, med et stort bar/restaurantområde i midten. Veldig festival, om du forstår. Her blir man ikke forstyrra av noe annet enn akkurat det som har med festivalen å gjøre.

Mye folk? Ja – jeg vil tippe scenene har en gjennomsnittlig publikumskapasitet på 3-4000.

Festivalgjengerne er i alt overveiende grad israelere, et godt stykke opp i åra, og med penger i banken. Jeg fikk inntrykk av at Eilat er en ferieby for den øvre middelklasse. Ikke helt ulikt tilstanden på norske jazzfestivaler, kanskje?

Streit, men bra Programmet byr på en fin blanding av lokale og internasjonale navn. Toppen av plakaten utgjøres av Christian McBride Trio, Geri Allen & The Lime, Kenny Garrett Quintet og Sean

Kenny Garrett

Karen Maika

[66] jazznytt

Jones Quintet. Blant de israelske artistene nevner jeg Yuval Cohen Septet, Gilad Hekselman Quartet, Karen Malka, og Ruth Dolores Weiss.

Dette er med andre ord ingen eksperimentell jazzfestival. Ikke på noe vis gammeldags, men relativt streit, og med et mye mindre musikalsk spenn enn hva som kjennetegner programmet i Molde, Kongsberg og Voss. Det er fortsatt sånn at Jon Balkes konsert i Bjørnsonhuset i sommer er det nærmeste jeg har kommet «Midtøstenmusikk».

Christian McBride var hårreisende bra, men det visste jeg jo fra før. Det største kicket fikk jeg av Sean Jones Quintet, som jeg ikke har hørt live tidligere. Spesielt spilte trommeslageren Obed Calvaire som om han befant seg i en annen verden! Som om Israel var himmelrik!

Red Sea Jazz Festival, som for øvrig ble arrangert for 26. gang, gjorde det altså enkelt å drømme seg vekk fra de jordiske realiteter. For to-tre timers biltur i retning nordvest, der ligger Gaza. I all sin elendighet. Det er nesten ikke til å tro, for en stort fredeligere by enn Eilat er det vanskelig å tenke seg.

Palestinske musikere?

Jeg nevnte at publikum for det meste er israelere. Det samme er så avgjort tilfelle med journalistene som har kommet hit for å dekke festivalen. Den dagen det ble annonsert med «internasjonal pressekonferanse», presterte de å holde den første timen utelukkende på hebraisk! Mine svenske venner og jeg forsto altså ingen vedens ting.

Da timen var passert, hadde jeg rukket å bli såpass irritert at jeg ba om ordet. Det skulle jeg kanskje ikke ha gjort. Mitt innlegg gikk omtrent sånn: - Jeg ber om unnskyldning om jeg kommer til å stille et spørsmål som allerede er stilt, men jeg

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:55 Side 67

skjønner altså ikke hebraisk. Er det tilfeldig at ingen palestinske musikere opptrer på festivalen?

Det var som om 50-60 par jødiske øyne forsøkte å stirre meg i hjel. Det gikk noen sekunder før en av de som satt på dirigentbordet fikk summa seg til å forklare: «He’s from Scandinavia!» Dermed gikk det nærmest et lettelsens sukk gjennom forsamlinga; av skandinaver venta de seg åpenbart ikke noe bedre!

En av dem sa det rett ut: «How do you dare to ask that kind of question, on our festival?!»

Skal jøder bo i Israel?

En vennlig mann sneik seg opp på siden av meg, og forklarte at han trodde det faktisk kunne være sånn, at palestinere ikke hadde lyst til å spille på Red Sea Jazz Festival. «I don’t know for sure,» sa han, «but I think it might be so.»

Se der hadde vi ham, den intellektuelle jeg var på leit etter! Vi avtalte og møtes dagen etter over en kopp kaffe. Det skulle bli en over to timer lang, svært lærerik samtale.

Vår mann er amerikansk jøde, bosatt i Israel i over 40 år. Han møter meg og en av mine svenske kolleger i resepsjonen, og har forberedt seg godt. Han holder faktisk et timelangt foredrag under tittelen «Slik ser vi jøder på konf likten». Han snakker godt for seg, men er åpenbart forberedt på hva som kommer av spørsmål. «I follow Scandinavian press on internet», sier han – og selvfølgelig stiller vi de spørsmålene skandinaver f lest ville funnet naturlig å stille. Hvorfor måtte bortimot en million palestinere jages på f lukt? Hvorfor er Gaza et fengsel? Hvorfor settes muren opp på Vestbredden? Verdenssamfunnet mener Vestbredden er okkupert; tar alle feil?

Jeg gjentar det siste spørsmålet: «In your opinion, is East Jerusalem and The West Bank occupied territory?»

Han svetter, tar en lengre tenkepause, og svarer: «Yes, I have to admit it.»

Han samler seg, og kontrer: «Do you think that Jews should have the right to live in Israel?»

Han blir tydelig glad når jeg svarer på enklest mulig vis: «But of course! But why can’t you live here in peace with the Palestinians?!» Årsaken til at han blir letta over svaret, er

åpenbar: Han var bombesikker på at jeg ville svare at jødene slettes ikke hadde rett til å bo i dette landet! «Vi er et forfulgt folk», sier han.

«Vi er på evig f lukt, men her er vi i hvert fall f lyktninger i eget land.»

Dødens hav Du har helt sikkert hørt om hvor mystisk det er å bade i Dødehavet, men du som ikke har svømt der aner ikke hvor mystisk det er! Det første du oppdager, er den helt vanvittige temperaturen. Det er 45 grader i lufta, men mye varmere i vannet! Og så er det blikk stille. Ikke et vindpust, ikke et bølgeskvulp. Navnet gir seg så godt som sjøl; her kan det umulig finnes liv.

Vannet inneholder 25 prosent salt, og det er mye saltere enn hva du i din villeste fantasi har kunnet tenke deg! Huet f lyter opp foran, og beina f lyter opp bak, og det er praktisk talt umulig å gjøre noe som ligner på å svømme.

Til slutt legger jeg meg på rygg, og kaver meg inn der jeg kan få satt beina under meg. En idrettsøvelse, det også – du må virkelig ta i for å komme deg opp i vertikal stilling.

Det er godt med en dusj på stranda, og enda bedre med en skummende halvliter. Det ligger et stort hotell rett over gata, bebodd av et klientell som umulig kan være badegjester. Vil du ta deg en dukkert, er Dødehavet det siste stedet du bør oppsøke.

På Golgata Siste stopp er Jerusalem, der vi guides etter alle kunstens regler. Vår veiviser er ekstremt pro-israelsk, og blir ganske tidlig synlig irritert over våre spørsmål - men han har sannelig gjort hjemmeleksa si. Og jeg innrømmer det gjerne; selv for en ateist er det ganske spesielt å få vite at «der, ved den veggen, der ble Jesus hengt på korset».

Vi går inn i et bittelite bønnerom, bare opplyst av stearinlys. Et krusifiks henger på veggen, og hva som ser ut til å være mor og datter sitter på kne, i stille bønn. Jeg tenker på den over 60 år lange krigen, og finner kontrasten til disse fredelige kvinnene håpløst paradoksal.

Jerusalem er delt i en armensk, en muslimsk, en kristen, og en jødisk del. Midt på et lite torg stanser vår guide. «Akkurat her», sier han og tegner en imaginær linje. «Akkurat her går grensa mellom vest- og øst-Jerusalem.»

«Betyr det at det der er okkupert territorium?», spør jeg, og peker østover. Da har han fått nok.

Kvinnen to skritt bak, takk!

Men han viser oss Klagemuren. Min svenske venninne får låne en serk, da skjørtet hennes er i korteste laget. Mens hun går inn til sine medsøstre, finner jeg veien til Klagemurens mannlige bønnerom. Ikke stort mer enn 50 kvadratmeter, vil jeg tro – og dette ser rett og slett ikke bra ut. Noen banker hodet i veggen, noen leser i det stille, mens andre igjen bokstavelig talt rister så voldsomt i kroppen at de er nær ved å rive i filler salmeboka! Gjøkeredet på fullt alvor!

På vei ut av gamlebyen har svensken fått av seg serken, og ser så «feil» ut at en ortodoks jøde med f lettene på vift regelrett spytter etter henne! Vi er i ferd med å passere Jerusalems fengsel, et gammeldags fangehull som ser såpass lite attraktivt ut at jeg ikke tar noen sjans på å provosere verken den ene eller andre.

Men guiden vår har lagt merke til opptrinnet, og forklarer så godt han kan: «Det er ikke nødvendigvis skjørtet hennes.

Det også, selvfølgelig – men helst det faktum at dere to går ved siden av hverandre. De ortodokse mener kvinnen skal gå to skritt bak.»

Mur eller selvmordsbombere?

Vi spiser en nydelig middag, og fraktes tilbake til hotellet. Og Muren? Altså ikke Klagemuren, men den muren Israel har reist på okkupert territorium. Den er enda grellere i virkeligheten enn hva den ser ut som på TV. Det ser rett og slett helt for jævlig ut! Den er kjempelang og kjempebred og kjempehøy! Og de ulovlige bosettingene i området? De bygges i rekordfart.

«Jeg syns ikke muren er veldig pen», sier guiden vår. «Men jeg er ikke i tvil om hva jeg velger: Muren eller selvmordsbombere?»

Der står saken, og jeg er redd jeg vender tilbake mer deprimert enn håpefull. Jeg veit ikke hva den jevne israeler og den jevne palestiner mener; det fins helt sikkert fornuftige mennesker der ute. Men det er ekstremistene som styrer politikken, på begge sider. Og det bordet er ikke konstruert, som gjør det meningsfullt å plassere dem rundt.

TEKST: ARILD RØNSEN FOTO: ANNA WALLENTIN OG PATRICK SANDBERG (KONSERTFOTO)

jazznytt [67]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:55 Side 68

ANMELDELSER ALL INCLUDED «Reincarnation of a Free Bird» Martin Küchen (s), Thomas Johansson (tp), Mats Äleklint (tb), Jon Rune Strøm (b(, Tollef Østvang (dr) STONE FLOOR RECORDS SFR 001CD Den relativt unge delen av den norske jazzscenen er i ferd med å vokse seg store og sterke. I bandet All Included møter vi tre av de ivrigste her på berget sammen med to av Sveriges mest kreative og interessante jazzmusikere.

Martin Küchen har i flere år dukket opp på diverse scener og i diverse frie konstellasjoner med sitt energiske saksofonspill og Mats Äleklint har de senere årene markert seg som en av Europas mest interessante trombonister. Sammen med disse møter vi trompetisten Thomas Johanssons heftige spill (ikke langt fra de toneleier vi ofte hører svenske Magnus Broo), Jon Rune Strøm (med tung og flott tone i bassen) og Tollef Østvang som heftig kommentator på trommene.

Sammen har de laget en lapskaus (i positiv forstand) i frijazzlandskapet hvor alt er lov og hvor ingenting blir satt en stopper for. Mye høres nesten ut som det kommer fra undergrunnen i Istanbul, spesielt Küchens saksofonspill.

Andre ting henger seg tett på mye av det vi i det siste har fått fra det Portugisiske plateselskapet Clean Feed, uten at det blir noen form for plagiering.

Dette er musikk fra fem herrer som har funnet hverandre musikalsk, og som

boltrer seg hemningsløst i hverandres musikalske ideer, uten sikkerhetsnett.

Mange vil sikkert kjenne igjen Johansson fra bandet Cortex, og musikalsk er ikke dette så fjernt fra den konstellasjonen, men jeg føler at All Included er mer «ute på tur» enn Cortex, det skjer på mange måter mer interessante ting her. Både Johansson, Strøm og Østvang kan vi også høre i bandet Friends & Neighbors, så dette er tre herrer som kjenner hverandre godt.

Og sammen med de to svenskene har de utgitt ei plate som sitter som ei kule, og som bør eksporteres ut i den store verden, fort som fy! Strålende!

Jan Granlie ASTRO BUDDHA AGOGO «Astro Buddha Agogo» GATEWAY MUSIC Albumet til rytmegale dansker og et overtent swingende repertoar for hotte dansekvelder, er en ganske presis beskrivelse av hva Dan Hammer, Michael Blicher og Anders Holm bidrar med på «Astro Buddha Agogo». Bare navnet får det til å lugge i øyenbrynene, om ikke i rytmiske bevegelser, men mer som usikre rykninger som kan minne om tix. Dette har vi hørt før.

Ingen fornyelse av sjangeren med orgelsprell og saksofonsmell akkurat.

Dessverre består albumet av altfor mange vedvarende like låter til at det gir anmelder mulighet til å plukke ut en låt med spesielt innhold, og som får øyenbryn til å endre mønster. Dette al-

bumet fungerer nok bedre som salg i fra en livescene.

Lasse Haugen LARS BECH PILGAARDS SLOWBURN «Mammut» MOMLP002 Fra København dukket det opp en LP fra et nyetablert plateselskap. Mannen bak «Mom Eat Dad Records» er Lars Bech Pilgaard, mannen bak Slowburn og gitarist i bandet SVIN -kalt «et seriøst spark i jazzens boller» i danske Jazznyt.

Det er langt mellom ballesparkene på «Mammut». Det unge (med unntak av bassist Thommy Andersson) bandet heiser heller seil for en sakte overfart over Kattegat. De vil heller lodde større dyp enn smule riff-farvann. Et bilde som melder seg er Bill Frisell og Paul Motian i sistnevntes trio i samspill med Skuli Sverrison fra Jim Blacks band på bass, supplert av enkeltinnslag fra Jimmy Guiffre, gestaltet av klarinettist Lars Greve.

Låtene har sine melodiske sider, men forsvinner ikke sjelden ut i mer ekspressive og atonale improvisasjonsstrekk. Trommespillet er tålmodig beregnende, basspillet beskjedent, men «på plass» - det er gitaristen som bærer platen på sine skuldre. Som i den avsluttende «Nørre Nissum», hvor brunsvidd prærie-twang flyter rolig over et monotont gjentagende basspill og Thomas Eilers trommespill, stadig akselererende og nedbremsende som

et ørkenens skip. Hele platen (ja for denne gangen er det jo faktisk en plate i platespilleren) kommer og går uten et eneste hint av time, noe som krever en helt særegen fremdrift. Kanskje blir formen litt i overkant løs i fisken og lydbildene for ensformig sepiatonede i sin insisterende «nedpåhet». Men de nevnte lydbildene inneholder mange interessante elementer, som den lekkert utfadede sluttsekvensen og den tvetydige «Anestetic» med sine vekslinger fra optimisme til vemod. Totalt sett en interessant og særegen utgivelse, fylt av annerledesklang og alternativ vellyd.

Svein Magnus Furu HAN BENNINK TRIO «Bennink#Co» ILK 192CD. Det er spøyse saker, man hører her.

Men ikke mer enn at likhetstrekk eller slektskap kan føres til musikk av og med pianister som tyske Alexander Von Schlippenbach, russisk-norske Misha Alperin, kanadiske Paul Bley og (nesten for nærliggende): den krypto-ironiske gruppe Sekten. Dvs. en skjønn blanding av lek, poesi og så vel barokk som subtil humor. En annen vinkel kunne være: «Europeisk klaverklassisisme møter trad-jazzen!» Hvordan nå det? Uansett innfallsvinkel synes pianisten Simon Toldam å være nøkkelfiguren. Alle de nevnte referanser knytter an til Toldam, som tillike er i en rivende pianistisk utvikling. Hans tre komposisjoner

JARRETT / GARBAREK / DANIELSSON / CHRISTENSEN «Sleeper» Keith Jarrett (p), Jan Garbarek (s), Palle Danielsson (b), Jon Christensen (dr) ECM 2290/91 En «sleeper», eller en som «overvintrer», er en sovende agent på fiendtlig territorium som kan aktiveres når situasjonen tilsier det.

Her er det et opptak som har sovet i over tretti år.

Da Jarretts såkalte europeiske, eller skandinaviske, kvartett avsluttet sin levetid, gjorde de det med en tre uker lang turne i Japan i april 1979, før de reiste over til New York og ga sin siste konsert på Village Vanguard måneden etter. I tillegg til studioplatene «Belonging» fra 1974 og «My Song» fra 1977, har til nå arven etter «Belonging»-kvartetten vært live-albumene «Nude Ants», tatt opp på Village Vanguard i mai 1979 og «Personal Mountains» fra den nevnte Japan-turneen.

Manfred Eicher har så – endelig vil mange av oss si – fått gitt ut en dobbel-CD med opptaket fra enda en av disse konsertene i Tokyo, den 16. april i Nakano Sun Plaza. Men da kommer problemet. Hvordan er det mulig for en jazz-anmelder å forholde seg distansert og kritisk til dette albumet av en kvartett som er så intimt forbundet med det som for mange av oss var selve åpenbaringen av hva moderne jazz hadde å by på tidlig på 1970-tallet? Det er rett og slett umulig.

I det jeg setter på plata første gangen strømmer innkvartettens magi. trykkene på og jeg henfaller i transetilstand av Heldigvis var Jan Erik Kongshaug med på Japan-turglede, av kraft, av tilhørighet. Keith Jarretts anslag neen, Kongshaug har både styrt spakene og miksen treffer mine ører som en massørs behandling av her som på «Personal Mountains». Det er et nærvær ømme leggmuskler etter en maraton. De bringer liv og dybde i gjengivelsen som denne musikken er avtilbake i tilvante og bortskjemte ører. En varme og hengig av, og vi slipper den skuffelsen som «Nude glød som har blitt betydelig mindre framtonende i Ants» var i så henseende. Ved siden av plateutgiJarretts fjortifemte runde med «Standards»-trioen. velsen i CD-standard 16 bit/44,1 kHz, er den også tilDe ledende stemmene til Jarrett og Garbarek får gjengelig på Bugge Wesseltofts Gubemusic.com i selvfølgelig hovedfokuset i gjengivelsen, men plata studiomaster-utgave med 24 bit/96 kHz oppløsning. viser til fulle hvordan samspillet mellom Jarrett på Gjengivelsen her er så god at jeg er fristet til å anden ene siden og Palle Danielsson og Jon Christensen skaffe meg dette på tross av den høye prisen, dette på den andre på mange måter var selve nøkkelen til

[68] jazznytt

Foto: Terje Mosnes / ECM Records

JAZZNYTT ANBEFALER:

er akkurat den type plater hvor høyere oppløsning kommer til sin rett.

Vi er mange som håper at Manfred og Jan Erik har opptak av flere av de om lag 15 konsertene kvartetten holdt på turneen. Og et større håp: at det er opptak av Japan-turneen drøyt fem år tidligere som startet kvartettens liv, ti konserter i første halvdel av januar 1974. Den gangen hadde kvartetten en lekenhet ikke var like framtredende som mot slutten av dens liv.

Uansett: dette er årets utgivelse!

Johan Hauknes

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:55 Side 69

ANMELDELSER

er platens mest karakterfulle og best fungerende for strukturert og kreativ utfoldelse, men også i de kollektive stykker styrer han, som en Duke Ellington, fra klaverstolen den orkestrale gang. «Orkestret» er i den forstand nærmest kun den belgiske klarinettvirtuos Joachim Badenhorst, som til gjengjeld dekker et bredt fargeregister og ikke minst har lagt adskillige alen til sin vekst som improviserende solist.

Formelt er det dog den nederlandske, stadig mer infantilistiske, trommeslager Han Bennink, som er triolederen for dette CD-opus nr. 2 etter «Parken» (ILK, 2008). Og Bennink er utvilsomt opphavet til ideen om trioen og dens musikk. På ondt og godt. Bennink har de siste årene redusert sitt instrumentarium til blott en lilletromme med stikker, whiskers og et tøystykke og således vunnet økt fokus på egne geberder, dessverre med blandede resultater hen over en skala fra det corny à la Gene Krupa til det kvalitativt swingende à la Sid Catlett. Frijazzeren Han Bennink fyller i dag mindre enn sin lilletromme, og uheldigvis er hans attityder i musikken ikke alltid giret etter musikkens plassering på skalaen fra barokk, ironisk kitsch til nåtidige, subtilt skjeve toneskalaer. Hans sporadisk utidige pistolskudd fra trommen krever dog ikke større musikalske ofre, idet Simon Tålmod og Joachim Brannslukker er et velfungerende redningskorps. De utfolder et innforstått samspill, som sprudler av fantasi og liv, og fremkaller høydepunkter som Badenhorsts dansante «Ganz», Toldams lekende «Kiefer» og hans raffinerte nåtidstonale «Dog». Toldam og Badenhorst utgjør en blendende duo av instrumental mestring og musikalsk åndfullhet, hvor spøkende underfundigheder og melodiske overrumplinger ikke lar seg skille og derfor uvegerlig fremkaller FRYD! Bjarne Søltoft BLAZIN’ QUARTET «Jalkan Bazz» CHALLENGE CR73349 Blazin’ Quartet er nok et ukjent band for de fleste. De har sitt tilhold i Nederland, men har sin bakgrunn fra balkan, Scandinavia og Vest-Europa, noe som i aller høyeste grad er med på å prege musikken. Saksofonisten Joao Driessen, trombonisten Michael Rørby, bassisten Mihail Ivanov og trommeslageren Srdjan Ivanovic har de senere årene mottatt flere priser i Nederland, samtidig som de har turnert i bl.a. Serbia, Hellas, Frankrike, Montenegro, Kroatia, Thailand og Brasil. Debutalbumet «Finding A Way» kom i 2009, og «Jalkan Bazz» er deres andre laser.

På «Jalkan Bazz» (morsomt navn, forresten) har de med electronikautøveren Zlato Baracskai og gitaristen Rambo Amadeus som gjester på noen av låtene, noe som gjør godt for variasjonen i musikken, selv om bandet ikke er avhengig av disse to. De står godt og trygt på beina alene.

Det spesielle med Blazin’ Quartet, synes jeg er deres nesten uforskammede spilleglede og utforskertrang i de komposisjonene Ivanovic har laget. Her er det mye som har røttene i den amerikanske jazzen fra tidlig 60-tall, samtidig som de kombinerer det balkanske med electronikaen. De går ikke av veien for å «leke» med komposisjonene (og tradisjonene) på en original måte,

noe som gjør plata både variert og morsom. Det er fire musikere som kan sitt fag som besitter de enkelte posisjonene i bandet. De «samtaler» innimellom som bare gode venner kan, og det de bringer til torgs er original, vakker og interessant musikk.

I det dette skrives driver bandet planleggingen av en lengre turné i Kina.

Jeg er overbevist om at kineserne vil ha godt av å høre denne musikken, på samme måte som det norske jazzpublikummet også kunne ha hatt godt av et møte med denne kvartetten. Overraskende og interessant!

Jan Granlie GABOR BOLLA «Find Your Way» ACT 9529-2 Unge jazzmusikere med talent utenom det vanlige er verdt å lytte til. Den unge, ungarske Gabor Bolla er et slikt talent. Tonen i instrumentet og det hardt arbeidende hastige og presise uttrykket i fremførelsen, gir assosiasjoner til både Michael Brecker og til saksofonikonet John Coltrane. Den morsomme «Hot Shrimps» er en gladlåt som byr på mange deilige rytmiske godbiter. Trommeslageren JoJo Mayer fortjener her mange «likes» med sin lekende hånd om trommestikkene.

«Evidence» er en like frisk låt som i et barskere up tempo får deg til å hoppe i godstolen. De fem eksepsjonelle musikerne på albumet (Robert Lakotos – piano og keyboards, Lajos Särközi - fiolin, Heiri Känsig - bass, Jojo Mayer trommer og Gebor Bolla – tenor- og sopransaksofon) har en felles standard og setter sammen stykker som «Violin Concerto No. 2, 1. Movement» av Bela Bartok, John Lewis’ «Django», Stevie Wonders «Visions» og Thelonious Monks «Bemsha Swing» og fyller musikken med egne produktive og skapende evner og rekonstruerer stoffet med det for øye å gi lytteren en helt ny musikalsk opplevelse.

Lasse Haugen KENNY BURRELL «Tenderly – Solo guitar concert» HIGHNOTE HCD 7227 Jeg vet om få gitarister som får sitt spill til å låte så naturlig som Kenny Burrell, så nær den optimale gitarlyden. Og han har gjort bemerkelsesverdige plater med «alle», med Billie Holliday, John Coltrane, med Bill Evans, Eddie Harris, John Hartman …

Kenny Burrell er en mester i sitt fag.

Hver eneste standard han framfører her, kunne bli transkribert og gå rett inn i «Real Jazz»-repertoaret.

Denne platen er opptak fra to konserter han holdt i Pasadena, California i november 2009. En nytelse over alt.

Materialet er i hovedsak standarder fra jazz-litteraturen. Åpningen er en utsøkt eksposisjon og variasjon over «Tenderly». En presentasjon av «Autumn Leaves» synes dessverre å være preget av noe svakere lydoppsett, men ellers er det et eksellent opptak og miksing. For den som er fan av god gitarjazz er dette et konsertopptak som du kommer til å vende tilbake til mange ganger.

Det er bare en ting å si: Nydelig!

Johan Hauknes

ARILD ANDERSEN «Celebration» Arild Andersen (b), Tommy Smith (ts, dir), Scottish National Jazz Orchestra ECM 2259 Det kan umiddelbart ligne en spekulativ kommersiell idé.

Arild Andersens triokompis, den skotske tenorsaksofonist Tommy Smith, fikk Arild med på prosjektet å celebrere Manfred Eicher og hans plateselskap ECM for de 40 år (i 2009) i bransjen. Det gikk ut på å nyarrangere noen melodiske hits fra ECM-katalogens jazzhistorie for orkester, og med Arild som gjennomgående solist. Det ble seks stykker, som - med ett unntak – opprinnelig var spilt av små ensembler. Men nå skulle åpenbart en orkestrering til - for The Scottish National Jazz Orchestra med en 16 manns besetning ledet av Smith - for liksom å understreke festligheten, som på CDen avvikles som livekonsert i 2010.

Men skepsisen må falle. Stykkene har fått ny og interessevekkende «påkledning», og i de fleste tilfeller er arrangementene godt gjennomtenkte og samorganiserte med soloinnslagene.

Det velfungerende orkester bevarer sin karakter gjennom de sterkt varierte stykker og deres spesifikke arrangementer.

Dave Hollands «May Dance» (fra Gateway-trioen) er en konvensjonell, straight ahead starter i Christian Jacobs regi, men løftes av Tommy Smiths tenorspill, som her fremstår mer råtonet og kroppslig (og mindre skjematisk kalkulert enn ofte hørt) og flott ridende på orkesterarrangementet. Dermed er ørene skjerpet for mer reflekterende verker som Jan Garbareks majestetiske «Molde Canticle, Part 1» i Tommy Smiths karakterfulle, rustikke orkestrering. Og allerede her slås fast at Arild Andersen i sitt klang-

fylte solospill er i beste vigør. Likeledes bemerkes hvilken gave av en trommespiller Alyn Cosker er, både som orkestrets dynamiske regulator og spesielt som sitrende kommentator og inspirator til Arilds solospill. Makoto Ozone har med utsøkt intelligens tilført forfinet spektral ensembleklang til sin tidligere kapellmester Chick Coreas lyriske «Crystal Silence». Og med Trygve Seims hypnotisk smukke «Ulrikas Dans» - opprinnelig fra fra CDen «Different Rivers», men nå i en ytterligere komplekst skalert og kontrapunktisk utfoldelse, i Seims og Øyvind Brækkes penn – er vi ved CDens musikalske kulminasjon. Med kombinert nennsomhet og kraft føres vi gjennom en bevegende og pasjonert tur frem til en dempet avsluttende bassduo ved Arild og orkestrets Calum Gourlay.

Siden følger Arilds egen «Independency, Part 4», kjent fra trioen med Smith, men her i en litt overraskende sparsom organisering av Michael Gibbs, som med hell kunne ha strammet forløpet og især beskåret codaens utvannede modalrøre. Smiths velgjørende fluzzy tenorspill har dog sin egen verdi. Det samme kan sies om Arilds basspill i den avsluttende «My Song» fra Keith Jarretts CD med samme tittel, men som i Geoffrey Keezers arrangement savner en indre sammenheng.

Med så forskjellige stykker og arrangementer kan det lett bli et spørsmål om smaksdifferensiering; men helhetlig betraktet bærer CDen sin tittel med ære.

Smiths prosjekt kullkaster all skepsis, ECM er behørig feiret, og Arild Andersen for sin del spiller sitt beste på plate på mange år. Til lykke til alle parter.

Bjarne Søltoft jazznytt [69]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:55 Side 70

ANMELDELSER

TOTTI BERGH «Totti´s Choice» Totti Bergh (ts/ss), Harry Allen (ts) Al Cohn (ts), Wendell Brunious (tp), George Masso (tb) Per Husby (p), Egil Kapstad (p), Einar Iversen (p), Jan Lundgren (p), Joe Cohn (g), Lars Erstrand (vib), Laila Dalseth (v), Terje Venaas (b), Erik Amundsen (b), Kåre Garnes (b), Terje Gewelt (b), Arne Wilhelmson (b), Major Holley (b), Bjørn Alterhaug (b), Egil Johansen (dr), Ole Jacob Hansen (dr), Tom Olstad (dr), Eyvind Olsen (dr), Leif «Gus» Dahlberg (dr), Per Hulten (dr) GEMINI GMOJCD 95016-17 Til tross for eget arbeid med standardisert jazz hadde jeg ikke gått i dybden på musikeren Totti Bergh tidligere. Jeg kjente til navnet og hadde hørt en del musikk av han, men hadde langt ifra gort noen dypdykk. Synes derfor det var av interesse å få mulighet til å sjekke ut denne musikeren som har vært så sentral i norsk jazzliv, og da passet det jo bra med en samling med det aller beste fra han.

Albumet «Totti`s Choice» er utgitt på plateselskapet Bjørn Petersens Gemini Records. Totti har selv valgt ut sporene til albumet fra diverse utgivelser på selskapet, etter det ble kjent at han var alvorlig syk.

Selv om albumet ikke inneholder noen store musikalske overraskelser for min egen del, er det masse positive ting å nevne her. Totti og medmusikantene hans spiller svært godt innenfor de rammene de har valgt å forholde seg til. Alle liker åpenbart det de holder på med, noe som gir utslag i stor spilleglede, og et sjelfylt utrykk hos alle mann. Albumet innholder 2 CDer og vi får høre Totti i intet mindre enn 11 forskjellige besetninger, noe som gir god variasjon i spillestil og utrykk, noe som igjen er positivt for helthetsfølelsen på ett dobbeltalbum med totalt 25 JOE CHAMBERS «Moving Pictures Orchestra» SAVANT SCD 2120 Den distingverte trommeslageren og vibrafonisten Joe Chambers fylte 70 år i juni 2012. På albumet «Moving Pictures Orchestra» slår venner seg sammen og plukker ut et lite kull av etablerte musikere og inviterer dem til et aldri så lite overraskelses musikkparty og liveopptak på «Dizzy Club Coca Cola» sammen med Joe Chambers. I blåserekken på det 16 personers store orkesteret, finner vi bl.a. den svært talentfulle Sharel Cassity. Hun regnes som en av de største altsaksofontalentene i amerikansk jazz. Bare så synd at vi ikke får høre hennes soloprestasjoner på dette albumet. På «Tu-Way-Pock-E-Way» blir det litt i overkant for mange solister som også konkurrerer om den beste plassen i solen. Det flyter litt for mye over kanten og blir et altfor mektig lydbilde. Pianisten faller dessuten ut av rytmen til tider, og da blir det nesten litt flaut også. Synd for festen og liveopptaket at det ikke ble slik man kanskje hadde håpet på.

Lasse Haugen

GJENUTDON CHERRY GIVELSE «Organic Music Society» CAPRICE CAP 21827 Trompetisten Don Cherry oppholdt seg i en lengre periode i Sverige. Her levde han ut sitt «frie liv» og var vel en av de virkelige hippiene på begynnelsen av 70-tallet.

På «Organic Music Society» har han samlet et knippe musikervenner og

spor. Spesielt fint opplever jeg det å høre Totti sammen med Harry Allen og George Masso på henholdsvis tenorsaksofon og trombone, samt med gitaristen Joe Cohn. Her jobbes det godt sammen, og alle spiller med stor ro og med musikalsk overskudd – hør bare på melodispillet på «Bobs vuggesang» på andreCDen. Jeg vil også trekke frem pianistene Jan Lundgren, Egil Kapstad, Per Husby og Einar Iversen, samt trompeteren Wendell Brunious, som alle spiller på høyt teknisk nivå. Etter noen gjennomlyttinger er det samspillet mellom nettopp disse og Totti selv som står sterkest igjen for mitt vedkommende. For all del, kompseksjonen må fungere godt for at solister kan leke på toppen, og det er stødige komp som toger avsted her. Likevel så er lekenheten mellom instrumentgruppene noe av det jeg biter meg mest fast i.

Til tross for at jeg personlig liker jazzen min litt sterkere krydret, synes jeg «Totti`s Choice» er et godt album som gir et fint og verdig bilde av musikeren Totti Bergh. For de som har lyst til å sjekke han ut eller få et overblikk over karrieren hans er dette en fin start! Øystein Skar

andre, for å lage en slags «Give Peace A Chance»-versjon fra de dype, svenske skoger.

Det hele starter med «North Brazilian Ceremonial Hymn» hvor Cherry og hans venner messer i vei sammen med litt perkusjon, bjeller og en sitar. Og standarden er satt. Dette er mediterende musikk som viser hva slags person Don Cherry var. Naná Vasconcelos kommer inn med sin berimbau, og vi får en musikk som mange i dag, sikkert vil forbinde med en eller annen religiøs sekt.

På «Cherrys egen «Elixir» får han selskap av bl.a. trommeslageren Bengt Berger og Christer Bothén som trakterer en rekke instrumenter med afrikanske navn pluss gitar. Når jeg hører på denne, tenker jeg umiddelbart på den strålende konserten med Tamma med Don Cherry og Ed Blackwell i Molde for mange, mange år siden (senere utgitt på plateselskapet Odin). Cherrys stemme er bærende, sammen med litt truende perkusjon og gitar, før trompeten skinner igjennom på typisk Cherry-vis.

Og slik fortsetter det i låtene «Manusha Raga Kamboji», «Relativity Suite Part I» og «Relativity Suite Part II».

Noen vil kanskje kalle dette utdatert, men faktum er vel at det nesten ikke er et eneste band som holder på med denne musikken i dag, med unntak av noen av Bengt Bergers prosjekter.

Vi er innom Terry Riley i «Terry’s Tune», Cherrys egen «Hope» og Pharoah Sanders og Leon Thomas’ fine «The Creator Has A Master Plan», her i en svært frittgående og løs versjon, Cherrys egne «Sidhartha» og «Utopia & Visions» før vi går inn for landing på

RETTELSE Vår skribent Tor Hammerø har sendt en epost og irettesatt redaktøren for hans uvitenhet om Sao Paulo Underground. Tor skriver «Sao Paulo Underground er oppvokst i varmen i Brasil skriver du. Nei, det er de ikke – Mazurek kommer fra Chicago og er mannen bak bl.a. Chicago Underground Duo – derfor navnet på hans brasilianske avlegger». Bra at noen følger med! Men plata er bra, uansett hvor musikerne kommer fra! (JG)

[70] jazznytt

Planet Earth med Dollar Brands «Bra Joe From Kilimanjaro», et nytt take av «Terry’s Tune» (begge tatt opp live med ytterst dårlig opptaksutstyr) før det hele ender med Cherrys fine «Resa», som er tatt opp på sommerkurs i Oscarshamn med fru Moki på tambura, Bengt Berger på tablas og sjefen sjøl på harmonium og vokal.

Også her er opptaket temmelig amatørmessig, men fint og svært autentisk.

For mange vil denne musikken virke litt fremmed. Som et tidsbilde på begynnelsen av 70-åra er dette et flott dokument. Musikalsk holder det i bøtter og spann, ikke minst pga. Don Cherrys evne til å lede musikerne inn i nye landskaper.

Mye av musikken ligger tett opp i den afrikanske. Derfor er det helt naturlig at han også trekker inn ei låt av Dollar Brand (Abdullah Ibrahim). Alt er i utgangspunktet lyrisk og sangbart, men mye av det tar helt egne veier ettersom musikerne behandler de enkle temaene.

For den som ikke kjenner til Don Cherrys musikk og kunst, vil jeg absolutt anbefale denne nyutgivelsen. For de som kjenner Cherry fra før, vil dette være en flott oppsummering av hva han sto for på tidlig 70-tall. Anbefales!

Jan Granlie CHRIS CONNOR GJENUT«Sings gentle Bossa Nova» GIVELSE JUST A MEMORY / JUSTIN TIME RECORDS JAM 9167-2 Mary Loutsenhizer er en amerikansk jazzsangerinne som de færreste vil vite hvem er. Nevner man derimot artistnavnet Chris Connor, er det nok langt flere som nikker gjenkjennende.

Connor debuterte på plate som 27åring i 1954. «Sings gentle Bossa Nova» kom ni år senere, og fulgte en trend med latinamerikanske rytmer i jazzen.

Nå er det ikke alle gamle jazzplater som blir reutgitt, for et visst kvalitetsnivå på musikken bør det definitivt

være, og Connor (som for øvrig gikk bort i 2009) har en stemme som tåler gjenhør. For med mindre du har den gamle LPen, så er dette første gang «Sings gentle Bossa Nova» blir utgitt på CD. Musikken sklir rett inn under kategorien «easy listening» med stort orkester som backer opp Connors varme stemme på tolv låter som spenner fra The Beatles «A Hard Day’s Night» til «Dear Heart» av Henry Mancini. Det viser noe av spennet i låtvalget, men favoritten min er nok Connors nydelige versjon av standardlåten «A Taste of Honey». Liker du orkestrert jazz og kvinnevokal er dette en plate du ikke trenger skamme deg over å ha i hylla.

Særlig utfordrende harmonisk, melodisk eller rytmisk er dette derimot ikke. Connor sin cool-jazz stil vil nok mange mene at blir litt for «glætt».

Roy Ervin Solstad THE CLAUDIA QUINTET +1 M/KURT ELLING & THEO BLECKMAN «What Is The Beautiful?»

CUNEIFORM RECORDS 327 Man kunne kanskje tro at det fantes en Claudia i The Claudia Quintet, men navnet stammer fra en svært ivrig fan av komponist og trommeslager John Hollenbeck’s tidligere band Refusenik.

Hun skulle komme på hver eneste konsert, og spre det glade budskap til alle vennene sine, men det viste seg at hun aldri mer dukket opp. I stedet startet bandet å lage sine egne oppdiktede historier om Claudia, og da Hollenbeck dannet et nytt band, ble navnet The Claudia Quintet. De tidligere platene til kvintetten har vært rent instrumentale, men denne gangen har de fått hjelp av de to vokalistene Kurt Elling og Theo Bleckman. Det er likevel ingen grunn til å frykte at Kurt Elling har dratt med seg standardreportoaret sitt inn i Hollenbecks univers, for i stedet er det ikke helt umiddelbart melodiske stemninger og til tider nærmest resitering av tekststrofene som er dikt skrevet av den amerikanske poeten

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:59 Side 71

ANMELDELSER

Kenneth Patchen som utgjør plata. For meg er det Kurt Elling som overraskende nok bidrar til å løfte plata, for egentlig synes jeg han ofte er litt for «Las Vegas» i stilen. Her beveger han seg utenfor det han er blitt mest kjent som, og ikke minst resiteringen han gjør er strålende. Musikalsk kunne jeg kanskje ønsket meg enda litt mer variasjon, for i lengden kan det bli litt kjedelig.

Roy Ervin Solstad FREDDY COLE «Talk to Me» HIGHNOTE HCCD 7225 «Freddy Cole sings Mr. B» HIGHNOTE HCD 7214 Jeg skal ærlig innrømme, Freddy Cole ha vært totalt ukjent for meg. Lillebror av brødrene Nat og Eddie Cole.

Som jazzvokalist legger han seg svært nær opp til sin storebror, Nat King, så nær at selv den karakteristiske raspingen i de mer lavmælte områdene er der. Det er vakkert, det har en innpakning som er umulig å kritisere.

Han er backet av en gitar-piano-kvartett med John di Martino på piano, Randy Napoleon på gitar, Elias Bailey på bass og Curtis Boyd på trommer er på «Talk to Me» supplert med Harry Allen på tenorsaksofon og Terell Stafford på trompet, mens Houston Person bidrar på tenor-saksofon på den andre, «Mr. B».

«Mr. B» er selvfølgelig Billy Eckstine, og plata består av låter kjent fra Mr. B’s repertoar. På samme måte følger den andre plata opp med en rekke standarder. Upåklagelig framført av dyktige musikere, trygt innenfor «tradisjonen». For en som er vokst opp med og lever i Nat King Coles swing-baserte variant av vokal-basert trio-jazz er dette noe av det absolutt beste som har kommet de siste årene. For en som er mer opptatt av det som skjer i internasjonal jazz i dag, er dette «yesterday’s news».

Men kanskje er vi alle litt av begge deler og kan nyte både det ene og det andre.

Johan Hauknes CRESCENT DOUBLE QUARTET «Radio Mundial» CRESCENT QD/MUSIC MIND MEDIA 5773 Åtte unge musikere i Nederland står bak gruppenavnet, som omfatter en vanlig jazzkvartett med saksofon, klaver, bass og trommer samt en instrumentelt sett vanlig strykekvartett. De platedebuterer med denne musikk, som henter inspirasjon fra diverse verdensdeler og etniske kulturer. Interessen samlet seg forut om hvorvidt de to kvartettseksjoner er velintegrerte i spillet, hvilket snart var evident at de er.

Likevel savnes en grad av homogenitet i gruppen, betraktet som oktett. Overraskende virker det for et jazzøre at strykergruppen forekommer velkoordinert i klang og arrangement, mens jazzgruppen virker svært konvensjonell, unyansert og tidvis i et lydteknisk hardt lydbilde. Pianisten Kaan Biyikoglu fra Tyrkia spiller stivt, og Aart van Bergen er habil, men ordinær i sitt solospill på tenorsaksofonen, dog mer smidig på sopranen. Disse to deler krediteringen av stykkene, bortsett fra tre kortere kollektive improvisasjoner. Dog

står annenfiolinisten Anne Bakker sammen med van Bergen for platens beste stykke, «Sahara», hvor strykerne i luftig modus sammen med gjesten Niti Ranjan Biswas tabla og Bakkers stemme legger stødig bunn for de beste soloinnslag, som bl.a. førstefiolinist Anastasija Zvirbules (platens mest inspirerende solist), men også en god to-takters-chase mellom sopranen og klaveret.

Kvalitetsskjellet mellom strykekvartetten og jazzkvartetten eksponeres ultimativt med deres respektive versjoner av den Mexico-inspirerte «La Mortalidad», som hos strykerne (støttet av bass og trommer) blir et rikt harmonisert, groovy stykke, mens musikkens karaktertrekk blir helt utvisket i jazzkvartettens fremføring.

Best fremstår det samlede ensemble i van Bergens «Daedalus», hvor strykerne i tett harmonisering vandrer inn over pianoet og utkrystalliserer en fremragende fiolinsolo, samt den klarest jazzfunksjonelle «La Révélation de Angoulême», foruten den østlig tonale «Miyazaki» av Biyikoglu for sin melodiske kvalitet.

Men foreløpig virker det unge entusiastiske ensemble altså ikke helt avbalansert, all den stund man kan hevde at strykeseksjonen spiller mer spennende og bedre jazz enn jazzkvartetten.

Bjarne Søltoft DICE FACTORY «Dice Factory» BABEL LABEL BDV12110 Dice Factory er en London-basert kvartett som med sin debut-CD forteller oss at det skjer mye spennende i den unge engelske jazzen også.

Tenorsaksofonisten Tom Challenger, passende navn for en jazzmusiker, bassisten Tom Farmer, pianisten George Fogel og trommeslageren Jon Scott fant hverandre rundt utdanningsinstitusjonen Guildhall og har gjennom jam-miljøet i nord-London funnet fram til noe som er personlig og som absolutt er verdt å presentere.

Alle bortsett fra Scott har skrevet låter til denne debuten, men har jeg skjønt det riktig så har likevel låtene blitt til kollektivt med vekt på tekstur, diverse rytmiske landskap, groover og melodisk lekenhet.

Dice Factory er utvilsomt både et band og enkeltmusikere med stort potensial.

Spesielt Challenger og Fogel gir oss mange prov på at de har både vilje og evne til å gå egne veier. Det er allerede et driv og et trøkk og en annerledeshet i det Dice Factory holder på med som gjør at det bare er å glede seg over det vi får her og ikke minst hva vi kan vente oss i åra som kommer.

Tor Hammerø EPLEMØYA SONGLAG «Møya og myten» Liv Ulvik (v), Wenche Losnegård (v), Anja Eline Skybakkmoen (v) NORCD1214 De tre sangerinnene i Eplemøya Songlag er her ute på den vanskelige andrerunden på platemarkedet. Men allerede fra førstesporet kan vi konstatere at det kan se ut til at de står distansen godt. De legger lista høyt ved å starte med Torgeir Rebolledo Pedersens tekst «Sanglig forsøk på å psyke ut psykoanalysen» til en melodi som delvis er basert på folkemusikktonen «Trollfuglen»

DANS LES ARBRES «Canopée» Xavier Charles (cl, harmonica), Ivar Grydeland (g, banjo, sruti box), Christian Wallumrød (prep. p, harmonium), Ingar Zach (gran cassa, perc) ECM 2278 Det er drøyt fire år dampskipet, tindene, dampen, røysiden den første CD ken, tåken, luftstrømningen, luften, kom med den uortosvimmelheten (dog en tilstand), dokse kvartetten gjennomsiktligheten og det immateriDans les arbres elle eller ustofflige, for nå å dra en (anm. JAZZNYTT skala fra tykt til tynt, helt ut til opp2008#04), og en etterfølger til den hevelsen, motsigelsen - eller det diahøyt priste debut har vært savnet lektiske. For er stykkene ikke alle på lenge. Til beroligelse: alt står ved det sitt vis mentale bilder på tilstander gamle! Dvs. selvfølgelig er det forannår først musikken «spiller dem»? Og dringer. Tematikken har en dreining, de spilles ikke engang i den her nevnte festet til titlenes fellestrek og i musikrekkefølge. Men akkurat det musikalkens uttrykk, men gruppens metode er ske tyngdepunkt og høydepunkt, i prinsippet uendret. Kvartetten er «L’Immatériel» (spor syv av ti), fremdeles sterkt utforskende og lydhør sammenfatter i sin kompleksitet det i sin akustiske instrumentbruk. Her materielles oppløsning i et verkforløp spilles ingen overflødige toner, og de med suselyder, droner, slug, knurr og sjeldent forekommende tonale figurer knark, bevegende mot en stadig større er på høyst tre-fire toner. Det er formørk foruroligelse. bløffende hvordan det lykkes hver muTidvis er det vanskelig å dechiffrere siker uten melodikk å fastholde fokus instrumentene; det er jo intet solistisk på det spontane og samtidig balansere på ferde, kun kollektiv utfoldelse. Dog sine innspill til en helhet. Klang- og kan det registreres at Ingar Zach skalydformasjoner bølger frem, ofte i per dramatiske lydflater med den diftilbakeholdt volum og sterkt transpaferensierbare gran casa tromme, Ivar rent. Lyse og mørke toner, kortklingGrydeland filer og vrir i banjostrengende og lange, klangfylte toner, ene, Christian Wallumrød inntørrer spennes mot hverandre og frembringer klangbildet med prepareringer i klavelyduniverser av en særegen magisk ret, og franske Xavier Charles fremskjønnhet. (Opplevelsen synes optibringer sparsomme, men mal, om man med bruk av høretelefoaltavgjørende, klarinettoner så vel ner stenger for lyder utenfra.) luftfylte som skarpe, eller med growl I likhet med sist finner jeg det støtog overblåsing. tende å klargjøre de substantiviske titDans les arbres skaper renferdig, lenes oversettelse. På den første CD underfundig lydmusikk, som finner revar det menneskelige tilstandsbetegsonans i sinnet til den som lytter med nelser, men denne gang er det overhele seg. veiende materielle substanser som Bjarne Søltoft fra Finnskogen. Og derfra og ut er dette en ren seiersgang. Vi får folkemusikk fra Setesdal, Telemark, Sunnmøre, pluss egne tekster og melodier, pluss et tekstbidrag fra Ragnar Hovland.

Ett av mine favorittband innenfor denne sjangeren er den svenske kvartetten Kraja. Med «Møya og myten» har svenskene fått kraftig konkurranse.

De tre sangstemmene passer perfekt sammen. De har arrangert de forskjellige sangene slik at de forskjellige stemmene kommer svært godt til sin rett. Hør for eksempel på tredjelåta «Den svarte blomen». Vakkert! Lyden på produksjonen er åpen og klar, noe man kan takke lydmannen Eirik Grøn-

ner for, og det hele er en fryd for et slitent øre.

Jan Granlie PIERRE FAVRE «Drums and Dreams» INTAKT 197 (3 CDs) Han er i den internasjonale presse blitt kalt poet, maler og skulptør, hvis verker er preget av stor pasjon og mystikk. Alle disse termer er det lett å tilslutte seg, når det gjelder den sveitsiske perkusjonist Pierre Favre.

Den nå 75-årige trommenestor er da også høyt estimert i samtidens europeiske frijazz-miljø og i komposisjonsmusikken (jfr. Arvo Pärt og Paul Giger).

Dette synes imidlertid til en viss grad jazznytt [71]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 08:59 Side 72

ANMELDELSER

oversett i Skandinavia, selv om Favre siden midt på 60-tallet har medvirket i utallige innspilninger, f.eks. med Irene Schweizer, Evan Parker, Peter Brötzmann, John Surman, Michel Godard og Dino Saluzzi.

Veien for den opprinnelig autodidakte trommeslager Favre har vært lang, lærerik og begivenhetsrik – fra danseorkestre og dixieland i tenårene over 60-tallets første utforskende bevegelse fra bebop-musikken inn i frijazzen.

Studiene i klassisk komposisjon og etnisk perkusjonsmusikk ligger - sammen med jazzhistoriens trommeinfluenser som Baby Dodds, Sid Cattlett, Max Roach og Elvin Jones - som underlag for Favres tidligste soloprosjekter på 70-tallet.

Det er sådanne tre prosjekter, som det sveitsiske platemerke Intakt nå har støvet opp, men ikke støvet av, for det var intet musealt støv å høre i musikken. Denne er fremdeles helt frisk og nåtidig og bør i rettferdighetens navn få innta sin plass som en utviklingsmessig milepæl i euro-jazzens historie. Ære være den som i sin LP-samling måtte besitte bare én av disse plater.

Selv ble jeg grepet av Favres lyriskdramatiske perkusjon på duoplatene med vokalisten Tamia, «De la nuit …le jour» og «Solitude» (ECM, 1988 og 1991), som fremdeles kan anbefales.

Første plate i Intakts trippel-CD-utgave, «Drum Conversation» (opprinnelig innspilt for tyske Calig-Verlag i 1970), rommer fjorten klart målrettede stykker av reflekterende karakter; hyppigst i en fri eller kompleks rytmikk og med utbredt luftig bruk av cymbaler; alt i alt pekende frem mot frijazz og kontemporær komposisjon.

Fra 1972 følger «Abanaba» (innspilt for franske Future Records), som i ni stykker overraskende nok peker mer bakover, med hyppig bruk av metrikk og melodisk-motivisk spill etter Max Roach’ resept. Musikken er også generelt mer offensivt enn lyrisk med hyppig bruk av dype trommer. Siste innspilning, «Mountain Wind» (1978 for sveitsiske Gemini Records), samler på fornemt vis erfaringene i fem lengre stykker av mer monumental karakter.

Spesielt første nummer, «Song for a Princess», er et fengslende lyrisk-dramatisk eventyr, og alt i alt er fargespektret økt, men veldisponert, med større bruk av toneskapende objekter og flere mindre lydkilder. Helhet og mangfold forenes. CD-triplen viser Favre som en sensitiv, perkussiv improvisator og komponist, som aldri forfaller til utvendig, poserende ekvilibrisme, men alltid fokuserer på å spille innhold i form av fortelling og/eller sinnbilde. Dette mestrer han i sikkert avbalansert integrering av det jordnære og det eteriske, slik at selv så mye soloperkusjon oppleves som hvisken i øret og dans i sjelen.

Bjarne Søltoft FORGAS BAND PHENOMENA «Acte V» CUNEIFORM RECORDS RUNE 332/333 Det franske improvisasjonsorkesteret Forgas Band Phenomena ble dannet av abonnerer du på jazznytt nå, får du nummer 06:2012 pluss jazzCD.no på kjøpet www.jazznytt.no

[72] jazznytt

trommeslager Patrick Forga, og befinner seg i skjæringspunktet mellom progrock og fusionjazz. Så har du noen progrockfanatikere i vennekretsen som ikke har tatt skrittet over til jazz ennå, kan faktisk Forgas Band Phenomena være noe å introdusere for dem. Bortsett fra Forgas på trommer, betjenes både gitar, bass, fiolin, trompet, flugelhorn, fløyte, keyboards og saksofoner i besetningen. Det gir forsiktig sagt ganske mange muligheter, og Forgas & Co vet å bruke dem. Til tider er det skikkelig rockeøs over musikken, men det går ikke lenge før sartere partier med fløyte og fiolin overtar. Det gjør musikken svært variert. Ikke minst siden Forgas og bandet hans skifter fra lange partier med så godt som ren instrumentell progrock til partier hvor mer jazzaktige improvisasjoner og arrangementer får råde grunnen. Med utgivelsen følger også en DVD med et konsertopptak fra USA og NEARfest 2010. Det burde flere utstyre utgivelsene sine med, for det gir noe ekstra når du kan se musikerne utfolde seg på en scene og ikke bare på plate.

Roy Ervin Solstad ELIN FURUBOTN «Heilt Nye Vei» Elin Furubotn (v, g, c), Karl Seglem (s, v), Helge Andreas Norbakken (perk), Gjermund Silset (b), Morten Mølster (g), David Wallumrød (p), Truls Birkeland (acc), Mads Urdahl-Aasen (euph), Gunhild Seim (tp) OZELLA OZ 039 CD Selv om denne plata er spilt inn sammen med en rekke jazzmusikere, blir det feil å plassere den i jazzhylla. Elin Furubotn har opphold i Stavanger og Oslo, og er med denne innspillingen ute med sin femte utgivelse. Debuten, «Tikk Takk» kom i 1999, hun deltok i Melodi Grand Prix i 1994, og har samarbeidet med bl.a. Ole Paus og Jan Eggum.

All musikken og tekstene er gjort av Furubotn, og plata som er utgitt på det tyske selskapet Ozella, har som ekstraservice oversatt tekstene til engelsk i omslaget for å gjøre dette lettere spiselig utenfor tolvmilsgrensa.

Musikken er lett å like, selv om jeg savner litt originalitet både i stemme og arrangementer. Hun synger på Rogalandsdialekt, noe som gjør at plata skiller seg litt ut fra den store hopen av slike vise/pop-aktige album vi har fått de senere årene. Men det er dessverre ikke nok til at denne anmelderen blir helt overbevist.

Det mest originale sporet på plata blir den fine «Slepp tvilen fri», som har en sjarmerende melodi og et originalt arrangement. Ellers rusler og går det meste framover i et litt for traust tempo og stemning. Neste gang håper jeg at Furubotn og hennes samarbeidspartnere blir adskillig «tøffere i trynet», for jeg tror det ligger mye kreativitet og lurer under overflata her.

Jan Granlie MANUEL GALBAN «Blue Cha Cha» CPI-33646-00 Tittelen skulle vel si det meste om hva slags plate dette er: Et lappeteppe av sjangere med en link til cubansk musikk fra de siste 50 årene. Alle med

den 80-år gamle gitaristen Manuel Galban, for oss nordmenn best kjent fra Buena Vista Social Club, som fellesnevner. Eller, for å være ærlig, den daværende 80-åringen, han døde av hjertestans i 2011. Det er ganske rart å anmelde en plate som er gitt ut posthumt. I hvert fall når det ikke er gjort noe som helst poeng ut av det i coveret. Eller den inkluderte 40-minutters lange dokumentaren som følger innspillingen av plata.

Man skal uansett ikke snakke stygt om de døde. Men det hadde jeg egentlig aldri hatt noen grunn til. «Blue Cha Cha» er en sjarmerende plate, med mange fine arr og veldig god stemning.

At Manuel Galban ikke spiller spesielt fort, men med en særegen tone, er bare hyggelig. At han har med seg mange gjester, bla Omara Portundo er bare fint. At han fortsatt syntes det var fett å dra på med masse chorus på gitaren er bare sjarmerende. Det er av en eller annen grunn mye bedre når han gjør det, enn når en eller annen 16-åring på en eller annen musikklinje gjør det. Jeg håper alle er komfortable med at dette mest sannsynelig er de siste ordene som kommer til å bli skrevet om Manuel Galban i Jazznytt.

Arthur Piene GASSER / KOCHAN / ØGRIM «What’s Wrong With Now?» Tellef Øgrim (g, keyb), Clementine Gasser (cello), Jacek Kochan (dr, perc, p) NOTTWO RECORDS MW870-2 Fretlessgitaristen Tellef Øgrim fra Oslo har blitt med sveitsiske Clementine Gasser og den polske perkusjonisten Jacek Kochan på en plate som om den ikke helt høres ut som polsk riksdag, så befinner dem seg i hvert fall godt inne på den eksperimentelle siden av jazzen. Det er mer lek med lyder og rytmer enn rene melodiske temaer, men det er likevel svært stemningsfullt når de tre utforsker både harmonier og rytmer. Plata ble tatt opp live i studio for omtrent to år siden, og er neppe noe du gir bort i gave til en som aldri helt har skjønt hva som er så bra med jazz. Risikoen er stor for at vedkommende bare vil få bekreftet sine fordommer. For dette er utfordrende så det holder, og bør kanskje nytes i små doser også for de som har hørt en del «vanlig» jazz tidligere. Men gir du plata tid og tålmodighet, er sjansen stor for at du – som jeg – oppdager at selv noe såpass sært som dette er i stand å gi musikalske gleder. Men jeg innrømmer glatt at det tok litt tid.

Roy Ervin Solstad JOEL GRIP «Pickelhaube» UMLP01 Det er ingen formater som er mer fysiske enn LPen. Hvordan lydbølgene er transkribert til fysiske kurver innrisset i vinylen. Et stort og uhendig produkt som tar opp masser av lagringsplass.

Utsatt for påvirkning fra vær og vind, varme og kulde. En egenrådig, gammeldags og bakstreversk reminisens, en Edisons etterkommer.

Men lyden da! Så nær. Så varm og full av dynamikk. Som å ha lydkilden som en kliss levende lydskulptur i stuen.

LPen er som en gammel Bourgogne: lunefull og mistroisk til å begynne med,

men åpenbarer all sin varme for den som tar seg tid til å oppleve det fulle potensialet.

Hvilken mer passende instrumentering for en slik fysisk opplevelse enn nettopp solo kontrabass?

Joel Grip er en karaktär innenfor den svenske kreative scenen. Med et vidd skarpere enn Vågan og en sjangerfrihet bredere enn Nilssen-Love er han en løs kanon på dekk. Men ikke desto mindre en kanon hvis skuddlinje man ikke bør søke dekning fra. Hans leveranser av uforfalsket improvisasjon, frie assosiasjoner over de mest mangfoldige temaer og fantastiske punch i tarmstrengene er imponerende. Mens albumcoveret viser en absurd humoristisk sans: Grip med frakk, høyre hånd diskret puttet i lommen og tilsynelatende gripende om de mest edle deler av hans anatomi. Kontrabassen balanserer ved hans side på et halvveis punktert trillehjul; som en forsagt og umyndiggjort tilskuer.

«Pickelhaube» er for øvrig et slags nidangrep på den svenske våpenindustrien, hvis jeg forsto introduksjonen til releasekonserten i Västerås riktig. En kommentar til vårt ønske om å forsvare oss mot reelle og imaginære farer med alle tilgjengelige midler.

Også en «Pickelhaube» – en hjelm med et spyd på toppen som skal beskytte mot … måkenes lumske sommerangrep kanskje? Uansett: denne bør høres. På et godt anlegg, på skikkelig høyt volum. Slik står kontrabassens voluminøse selv spill levende frem, og et hvert gnukk, plukk og brum manifesterer seg, rett foran ørene på deg.

Svein Magnus Furu GUSTAFSSON / RUSSEL / STRID «Birds» DEN008 Jeg må starte med å berømme coveret på denne plata, en elegant form for paprikunst der et svart brettet ark med all info og navnet på platen er brettet og puttet inn i en lomme på et hvitt ark som er brettet for å passe til selve CDen. På en måte som gjør at det ser ut som et streit cover ved første øyekast. Originalt, vakkert og sikkert ganske billig å produsere også.

Perfekt til impromusikk!

Musikken, et opptak fra den svenske festivalen Hagenfesten, står i stil til coveret. Den er ikke så frenetisk og bråkete som man tror det blir når nestorene Gustafsson og Strid braker sammen. Snarere tvert i mot, den styrer unna de store utskeielsene, jobber i det lyse registeret. Det koker fortsatt bra, aldri tvil om det. Men med litt andre ingredienser. Jeg tror mye av dette kommer fra britiske John Russel, som jobber grundig og låter friskt med sine preparerte akkustiske gitarer.

Strid og Gustafsson følger opp med utvidede teknikker på sopransaksofon og masse høyfrekvent perkusjon. Trioen er på sitt aller mest spennende når du som lytter mister oversikten over hvilket instrument som gjør hva. Da åpner lydbildet seg opp og blir til en hypnotiserende skog av høyfrekvent støy og bjeller, noe jeg egentlig liker veldig godt. Ellers er dette også god impro.

God impro med et eksepsjonelt fint cover.

Arthur Piene

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:00 Side 73

ANMELDELSER

NOAHS ARK NOAH HOWARD QUARTET «The Bremen Concert» JaZt TAPES CD-027 NOAH HAWARD QUARTET «Live at Glenn Miller Café» JaZt TAPES CD-30 Saksofonisten Noah Howard ble født i New Orleans den 6. april 1943, og døde i 2010. Han er av mange blitt nevnt som «den hemmelige og ukjente frijazzsaksofonisten» som aldri fikk den opmerksomhet han hadde fortjent.

Han startet som trompetist som svært ung i en lokal menighet i New Orleans, men skiftet etter hvert til alt-, tenor- og sopransaksofon. Stilmessig var han gjennom hele livet påvirket av John Coltrane og Albert Ayler. Han studerte med Dewey Johnson, først i Los Angeles og senere i San Francisco. Etter hvert flyttet han til New York, hvor han fikk plass i bandet til Sun Ra. Hans første innspilling i eget navn, «Noah Howard Quartet» kom i 1966 på selskapet ESP-Disc.

I 1968 flyttet han til Paris, og brukte mye tid på å finne sine afrikanske røtter i Nord-Afrika. Hans lille gjennombrudd kom med platen «Black Ark, 1969», uten at han ble et «stort» navn. Han har deltatt på en rekke plateinnspillinger, bl.a. med Frank Wright («One for John», 1969), Archie Shepp (««Pitchin’ Can», 1970), Misha Mengelberg og Han Bennink («Patterns», 1971).

Det som skiller han fra en del av de andre frijazzsaksofonistene er nok hans sterke tilknytning til musikken fra Nord-Afrika og Middelhavslandene.

Hans saksofontone er skarp og klar, og hans improvisasjoner er helt klart inspirert av før nevnte Coltrane og Ayler.

På de to CDene vi har fått fra JaZt Tapes, møter vi han i kvartettformat. Den første fra et radioprogram fra Bremen, mens den andre er tatt opp på den lille, intime klubben «Glen Miller» i Stocholm. Lyden er ikke all verden, men så lenge Howards saksofonlyd kommer godt fram, så er jeg fornøyd.

Komseptet til JaZt Tapes er å gjøre innspillinger hvor musikerne har den fulle og hele kontrollen. De kan best betegnes som uhøytidelige demoer, og kan skaffes fra JaZt Tapes og utgiveren Jan Ström på www.janstrom.se, noe som er verdt et forsøk, for her forefinnes en rekke spennende innspillinger man ikke finner noe annet sted.

siden innspillingen i Bremen i 1975. Eller kanskje han føler seg mer fri på en liten klubb, enn i et sterilt radiostudio i Tyskland. For her går det virkelig unna i svingene. Bobby Few, som vi kjenner som en adskillig streitere pianist enn det vi får servert her, tar innimellom helt av, samtidig som han kan ta det hele ned, men ikke mer enn at han kan sammenlignes med McCoy Tyner i støtet. Og kompet med Åkerhjelm og Matthews koser seg glugg i hjel gjennom hele innspillingen. Publikum koser seg og gir innimellom klart uttrykk for sin begeistring.

Dette er to innspillinger som bør sjekkes ut, og som kan åpne opp dørene for noen av de andre drøyt 50 innspillingene som forefinnes med denne særdeles dyktige og interessante saksofonisten.

Jan Granlie

På «The Bremen Concert» møter vi Noah Howard sammen med pianisten Kakashi Kako, bassisten Kent Carter og trommeslageren Oliver Johnson. Opptaket er fra 1. januar 1975, og det kan virke som at de fire musikerne har hatt en hyggelig nyttårsfest i studio før de satte i gang opptakeren. Howard briljerer med sitt altsaksofonspill helt på høyde med Albert Ayler, pianisten Kako er en monster ved tangentene og avleverer en rekke flotte soloer. Kent Carter kjenner vi som en kraftfull utøver, noe som også kommer godt til sin rett her, og trommeslageren Oliver Johnson hamrer avgårde med kraftfulle og energiske angrep på trommesettet.

Fire låter, alle ført i pennen (hvis noe i det hele tatt er ført i noen som helst slags penn) av Howard himself. Litt grumsete lyd, som sagt, men absolutt verdt en lytt eller ti.

På «Live At Glenn Miller Café» møter vi Noah Howard på alt- og tenorsaksofon pluss vokal, sammen med pianisten Bobby Few, bassisten Ulf Åkerhjelm og trommeslageren Gilbert Matthews. Ei låt, eller egentlig er liveopptaket delt inn i flere sekvenser som inneholder flere av Howards komposisjoner. Det hele har fått tittelen «Tracks forming a creative kaleidoscope of Noah Howard’s compositions», og gir et godt bilde på hvilken stor saksofonist Noah Howard var. Vi får drøyt 66 minutter med solid, rotekte og energisk frijazz gjort av fire musikere som boltrer seg hemningsløst i Howards materiale. Ikke like dårlig lyd som på «The Bremen Concert», spesielt er lyden på saksofonene og pianoet bedre.

Howard er i virkelig storform denne septemberkvelden i Stockholm. I løpet av de drøyt 66 minuttene vrenger og vrir han på sine egne komposisjoner i et frijazzlandskap som ville ha satt Energimølla på Kongsberg i brann.

Det er tydelig å høre at Howard har utviklet seg mye

jazznytt [73]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:00 Side 74

ANMELDELSER

FIRE FYRER «Prøysen Goes Jazz» Sigurd Hole (b), Frode Kjekstad (g), Espen Rud (dr), Torbjørn Sunde (trb, vo), Nora Brockstedt (vo), Ole Henrik Giørtz (p) CURLING LEGS CLP CD 124 Fire av våre beste jazzmenn og selveste Nora Brockstedt hyller ikonet Alf Prøysen på vakkert og originalt vis.

For et par år siden fant heldigvis Sigurd Hole, Frode Kjekstad, Espen Rud og Torbjørn Sunde ut at de ville lage jazzversjoner av noe av den flotteste musikkskatten vi har her i landet – den som Alf Prøysen skapte. Sjøl om Hole og Sunde kommer fra hår si sie ta Mjøsa og kanskje har et ekstra spesielt forhold til n’Alfs udødelige musikk, så har vi alle, generasjon etter generasjon, et nært og kjært forhold til både musikk- og tekstuniverset til Prøysen (1914-1970).

Etter å ha spilt sine versjoner ute blant folket i en periode, blei heldigvis også ideen om å lage plate av det hele og dermed dokumentere det for evigheten unnfanga. Det er sjølsagt modig gjort å gi seg i kast med denne nasjonalskatten, men disse meget velkvalifiserte herrene fra mange generasjoner har gjort det med en finfølelse og respekt som garantert Prøysen ville ha applaudert. På piano er også den altfor lite hørte Ole Henrik Giørtz hjertelig tilstede på noen av spora og et annet ikon, kanskje Prøysentolkeren fremfor noen, Nora Brockstedt, synger duett med Sunde på «Mari du bedåre» og «Trassvisa hennes Tora». I en alder av nesten 90 år imponerer hun voldsomt – ingen kan Prøysen som henne og nok en gang forteller hun oss at hun er en jazzvokalist av klasse med en timing og frasering som få kan matche.

En som faktisk kan matche henne på disse områdene er faktisk Torbjørn Sunde – han har også dialekta inne uten å måtte «gjøre» seg til. Han og den ustoppelige veteranen Espen Rud har også ansvaret for de TOM HARRELL «Number Five» HIGH NOTE HCD 7236 «Number Five» er Tom Harrells femte album på High Note Records. Harrell regnes som en av verdens betydeligste trompetere etter Miles Davis. Han trakterer flere blåseinstrumenter i trompetfamilien. Han har nok i ryggsekken til å kunne komponere de yndigste visene. På den lille, men vakre balladen «Right As Rain» er det plass til en liten flygelhornsolo som fungerer slik en publikumstreffer skal gjøre, intenst og emosjonelt. «Journey To The Stars» er en musikalsk reise i trompeterens lille univers. Resten av kvintetten følger opp med melodilinjer og temaer med stor substans, satt sammen til et forståelig stjernemønster.

Musikerne Danny Grissett på Fender Rhodes, og Wayne Escoffery på tenorsaksofon er verd å merke seg. De er enestående og lyriske på den sarte «The Question» . Avslutningsvis er det bare Tom Harrell og hans trompet som står frem helt naken i «A Blue Time».

Lasse Haugen SHEILA JORDAN / HARVIE S «Yesterdays» HIGHNOTE HCD 7234 Det amerikanske National Endowments of the Arts utpekte Sheila Jordan som mottaker av prisen Jazz Masters Award i 2012. En pris hun klart fortjente. Det var derfor overhodet ikke noen kritikk av denne utdelingen. Sheila Jordan bør ikke trenge noen nærmere presentasjon for Jazznytts lesere. Ved siden av Abbey Lincoln er hun vel den vokalisten som evnet å ta spranget fra 1950tallets bebop-baserte idiom inn i den nye frijazzen som vokste fram utover [74] jazznytt

flotte arrangementene som tar med låter som «Å, den som var en løvetann», «Blåklokkevikua», «Helene Harefrøken», «Slipsteinsvæilsen» og «Hompetitten», som avslutter festen på et herlig vis med Rendalens store sønn Sigurd Hole i spissen, inn i en ny verden.

Alf Prøysens skatt vil sjølsagt leve for alltid. Det at

1960- og 70-tallet.

Etter et langvarig samarbeid med Steve Kuhn fortsatte hun samarbeidet med bassisten i gruppa, Harvie Schwartz, eller Harvie S som han senere ville være kjent som. Sheila Jordan har alltid hatt en spesiell affinitet for vokal-bass-duoen. Hun har på mange måter gjort sitt beste i dette formatet. På mange måter på linje med Ella Fitzgerald og hennes samarbeid med gitaristen Joe Pass. Et nakent format som viser musikaliteten i vokalisten. Sheila Jordan har selv sagt at «noen ganger tror jeg at jeg kan ha vært bassist i et tidligere liv. Jeg elsker lyden av bassen, og rommet den framskaffer. Min favoritt er å synge med en bass».

Denne nye plata er et live-opptak fra et ubenevnt sted, ca. 1990. Utover det er opprinnelsen til dette opptaket ukjent. Men det er en nytelse å lytte til, fra første til siste tone. Og selvfølgelig er det sammensatt av velkjente standarder, men samspillet mellom de to og Sheila Jordans fraseringer og rytmeforskyvinger gjør at dette lyder friskt, nytt og verdt å gi øre til, flere ganger. Selv på slike travere som «You Don’t Know What Love Is». En time med Sheila Jordan vel verdt å låne tid til.

Johan Hauknes KEMENADE/STOCKHAUSEN/ BUSCH/OUNASKARI «Fugara» DNL2012 Den nederlandske saksofonisten Paul van Kemenade er en driftig fyr. Ikke før har han levert et par flotte duoinnspillinger med forskjellige sammensetninger, er han på banen igjen med

Fire Fyrer nå har hatt deler av den og gjort den på sitt vis, vil forhåpentligvis føre til at stadig nye musikkelskere fra mange generasjoner vil få ørene opp for denne enorme skatten. Det fortjener både musikken, Prøysen og Fire Fyrer.

Tor Hammerø

denne kvartettinnspillingen.

Han har med seg trompeteren Marcus Stockhausen, pianisten (og plystreren) Stevko Busch og den finske trommeslageren Markku Ounaskari i sju komposisjoner fordelt på Stockhausen, Busch og Kemenade + sistelåta «The Mountain» av Abdullah Ibrahim.

Musikken befinner seg i det moderne, europeiske, akustiske landskapet, med Marcus Stockhausens trompet (ikke ulikt Kenny Wheeler på en god dag eller Tomasz Stanko) som viktigste bærebjelke. Musikken er til dels mektig, alle solistene leverer fine bidrag, spesielt Kemenade og Stockhausen, og konserten på den fine klubben Bilhuis i Amsterdam den 3. desember i fjor, må ha vært en fin opplevelse for de fremmøtte.

Kemenade har en litt skarp tone i altsaksofonen som passer perfekt inn i dette landskapet. Stockhausen spiller med stor selvtillit, Busch holder det hele sammen på en flott måte, selv om han ikke briljerer med så mange soloer, og Ounaskari er akkurat der han skal være, hele tiden. Aldri for lite, aldri for mye.

«Fugara» er blitt et fint dokument fra fire musikere som bør fortsette samarbeidet – lenge, for dette var nok et hyggelig bekjentskap fra den nederlandske saksofonisten.

Jan Granlie

«Wisteria» er Kuhns første plate siden «Mostly Coltrane» i 2009 og nummer 33 i eget navn siden debuten. Kuhn er kjent for sine trioer med kjente musikere som Ron Carter og David Finck på bass og Al Foster og Jack DeJohnette på trommer. På årets utgivelse har Kuhn med seg Steve Swallow på bass og Joey Baron på trommer. Førstnevnte har han samarbeidet med i snart 50 år, mens Baron også har vært med på innspillinger med Kuhn tidligere. Drøyt halvparten av låtene er Kuhns egne, men hans eget bidrag til jazzstandarder «The Saga of Harrison Crabfeathers» er ikke blant dem. «Wisteria» er en nydelig trio-plate, der de tre musikerne utfyller hverandre perfekt. Kuhn er nok stjerna på laget, og det er fint lite som tyder på at det er en aldrende musiker som styrer skuta. Det er riktignok ingen overdreven virtuositet å spore, men Kuhn evner i stedet å spinne rundt de melodiske temaene på en svært utsøkt måte når det er han som «driver låta framover». Samtidig legger han seg helt nedpå når enten Swallow eller Baron får sin tilmålte tid i front. Kjennere av ECM vil ikke bli overrasket av den rene og klare lyden på plata. Denne passer strålende sammen med et glass rødvin (eller tre) og fyr på peisen når høstmørket setter inn.

Roy Ervin Solstad

STEVE KUHN TRIO «Wisteria» ECM RECORDS ECM 2257 Steve Kuhn har vært i gamet lenge. Til neste år runder den amerikanske pianisten 75 år, og samtidig kan han feire 50 år som plateartist og 70 år siden han begynte å spille piano.

STIAN LARSEN / JØRN ERIK AHLSEN «KÖök» Stian Larsen (g, elec), Jørn Erik Ahlsen (g, elec) FMRCD339-0412 På det knøttlille spillestedet Sound of Mu i Markveien på Grünerløkka lever et musikkmiljø som foreløpig bare når ut

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:00 Side 75

ANMELDELSER ANMELDELSER

til den aller mest hardbarka delen av jazzinteresserte. Og da fortrinnsvis de som digger den frie improen, jazzens grimme stedatter som nekter å gre håret og legge seg tidlig, og som konstant stjeler fra storesøster. Ikke for det, storesøster stjeler villig nok tilbake også, selv om hun egentlig føler seg for god til sånt er det iblant en viss misunnelse å spore mot det frittalende og egenrådige lille beistet.

Opp fra undergrunnen av impro-Norge titter Stian Larsen og Jørn Erik Ahlsen frem fra sitt skjulested. Begge med en allsidig musikkbakgrunn innenfor mer husvarme sjangre, men i duoen «KÖök» (ikke skjønner jeg om navnet er obskjønt eller bare obskurt ment) er det den lille stesøsterens domene de to utforsker. Utstyrt med hver sin gitar og haugevis med effekter serverer de droneimpro som slekter på Huntsville, eklektiske passasjer á là Marc Ducret og Big Satan, salaten toppet med en mild ballade Ennio Morricone verdig som avslutning. De to beveger seg i et elektroakustisk landskap, som kan virke goldt, utilgjengelig og fremmed ved første ørekast.

Men som også rommer strimer av organisk liv mellom knitring, skraping og sinusoide toner.

Svein Magnus Furu DAVE LIEBMAN & RICHIE BEIRACH «Unspoken» OUTNOTE RECORDS OTN 011 En plate med denne duoen er en begivenhet. Selv om platens tittel oppfordrer til kun å nyte musikken og ikke snakke den i hjel, må vi si noe om den.

Det er ikke mulig å stå overfor denne duen uten å tenke på serien med duoplater de lagde på 1970- og 80-tallet.

«Forgotten Fantasies», «The Duo» osv.

Og på deres grupper Lookout Farm og Quest! Så har de endelig funnet sammen igjen og skapt en plate som kanskje er det beste jeg har hørt fra dem.

Den intuitive kontakten er der fortsatt, «after all these years». Dette er ikke en tradisjonell duo-plate, det er et kollektivt produkt som er så integrert at de framstår som én mangefasettert stemme. Fra første stund: Det starter med Katsjaturians «Adagio» fra balletten «Gaynah», mest kjent fra filmklassikeren «2001 – En romodyssé».

«All The Things You Are» er selvfølgelig gjenkjennelig, men de to makter å gjøre også denne traveren interessant.

En rekke med deres egne låter følger, forskjellige som steiner på stranden, men allikevel umiskjennelige. Før en fri improvisasjon, over John Coltranes tema «Transition», leder over i avslutningssporet «Hymn for Mom»/«Prayer for Mike», begge skrevet av Dave Leibman. Første delen, saksofonsolo, skrev han da hans mor døde, mens «Prayer for Mike», framført i duoformat er skrevet til Michael Brecker mens det ennå var et lite håp, da hans datters blod ble gitt ham som et siste forsøk før han døde.

‘Nuff said! Lytt! Nyt! Johan Hauknes MAGNUS LINDGREN «Fyra» GAZELL RECORDS GAFCD – 1116 Magnus Lindgren bør være godt kjent blant den oppegående delen av det norske jazzpublikummet for lenge

siden. Den 38 år gamle tenorsaksofonisten, klarinettisten, fløytisten, komponisten, arrangøren og bandlederen har vært ei ledende stemme på den svenske jazzhimmelen i alle fall siden årtusenskiftet. Også her hjemme har vi fra tid til annen, men i alt for liten grad, fått høre prov på hans enorme kvaliteter – blant annet i flere settinger med Silje Nergaard.

Nå var det absolutt på høy tid å gjenoppfriske bekjentskapet - og med «Fyra» møter vi en Lindgren som er veldig bra til alt han driver på med, men kanskje ikke så veldig original.

Bortsett fra folkevisa «Visa från Rättvik» og Michael Jacksons «I Just Can’t Stop Loving You», så har Lindgren skrevet alt materialet og det meste er inspirert av opplevelser fra rundt omkring på kloden. Det betyr på ingen måte at dette har blitt noen world music-bekjennelse fra Lindgren. Tvert imot er det en bekreftelse på at han er en komponist og musikant som befinner seg midt i en svært melodisk og vakker del av jazztradisjonen med røtter tilbake til 60-tallet.

Med bassnestor Palle Danielsson, enten Anke Helfrich eller Daniel Karlsson på piano og sin faste følgesvenn siden slutten av 90-tallet, Jonas Holgersson på trommer, har Lindgren skapt et tidløst visittkort. Jeg digger spesielt Lindgrens klarinett- og ikke minst fløytespill - både fordi det er tøft og fint, men sikkert også fordi det er sjeldent å høre disse instrumentene.

Magnus Lindgren er en strålende musikant på alle slags vis, men grensesprengende er det fortsatt ikke det han har å melde på «Fyra».

Tor Hammerø LYSDAL «A Matter of Time» SUNDANCE MUSIC STUCD 12052 I 1993 og 1994 spilte den danske sangeren og gitaristen Jens Lysdal inn sitt debutalbum «A Matter of Time». Sommeren 2012 ødela et kraftig regnskyll i Danmark nesten hele restopplaget av den utgivelsen. Det ga Lysdal inspirasjon til å utgi plata på nytt. Mange av låtene på plata har blitt brukt i TV-serier og filmer både i Danmark og andre land, og Lysdal hadde lenge hatt lyst til å synge inn låtene på nytt. Regnskyllet ga ham den unnskyldningen han trengte. Jeg er kanskje litt overrasket over at dansken ikke har valgt å spille inn hele debutplata på nytt, men kun har lagt på ny vokal. Derimot er det faktisk ingenting ved instrumentering og arrangement som virker utdatert.

Lysdal synger veldig bra, og kan minne litt om John Mayer. Musikalsk er nok slektskapet større til den amerikanske gitaristen og vokalisten enn til ren jazz også, selv om Lysdal har slengt på Billie Holiday-klassikeren «God Bless The Child» som bonusspor. Tror jammen jeg må sjekke ut backkatalogen til Lysdal, for «A Matter of Time» ga mersmak.

Roy Ervin Solstad MATS/MORGAN BAND «Live» CUNIFORM RECORDS RUNE 337 De to svenske stjernene – og jazz-funkrockerne Mats Öberg (keyboard) og Morgan Ågren (trommer) har landet. Et etterlengtet live-album har endelig blitt en realitet. Disse to karene som

MOLDE - BRANN 1-1 Vi møter tubaisten DANIEL HERSKEDAL og saksofonisten MARIUS NESET under årets Moldejazz, for å snakke litt om den nye plata «Neck Of The Woods» som nylig ble sluppet på det britiske selskapet Edition Records.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE Når to musikere skal samarbeide, og - Men hvordan i all verden får dere tid de kommer fra Os utenfor Bergen og til å gjøre ei slik plate? Dere er jo mer Molde, så er det kun godvilje og sterkt eller mindre fullbooka med egne propågangsmot som får ting til å fungere. sjekter hver for dere i lang tid framVi lurer selvsagt på hvordan et samarover?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx beid mellom to som stort sett bruker - Vi hadde litt tid, og ville gjerne gjøre tiden til å «fotballmobbe» hverandre dette prosjektet, sier Daniel.xxxxxxxx på Facebook egentlig kom i stand. Kan - Vil dette prosjektet bli prioritert man sammenligne tiden i studio og framover, eller blir det en engangsplanleggingen som en slags cupfinale foretredelse?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx (eller mer realistisk – en tredje- eller - Nå i år er det ikke så mye med dette fjerderunde)?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx prosjektet, forteller Marius, men neste - Det startet på påskeferie for et par år har vi planer om en turné, men det år siden, forteller Marius. – Daniel var er klart det skal ganske mye til for at på besøk hos meg i Os, og jeg fikk en det skal bli så mye med dette som med idé om å arrangere en duokonsert i Os for eksempel Golden Xplotion (mitt kirke. Den første øvingen hadde vi et hovedprosjekt). Men planen er at det par timer før konserten, men konsertskal bli en del jobber. Jeg har jo ikke en ble en kjempesuksess. Etterpå fant noe annet og gjøre…xxxxxxxxxxxxxxxx vi ut at dette ville vi gjøre mer av. Og - Så det er ingen planer om å dra på en i ettertid har vi spilt noen få konserstørre turné med koret?xxxxxxxxxx ter, og fant ut etter hvert at vi ville - Nei, det blir for stort og omfattende, gjøre en plate. Daniel kom opp med forteller Daniel, men vi vil gjerne ideen om å ta med et mannskor, noe gjøre prosjektet med lokale kor. han hadde gjort tidligere, og likte. Så - Men vi kommer nok til å gjøre det vi fikk med et veldig bra kor fra Lund i som duo. Det kan jo funke godt både i Sverige, og gjorde noen opptak i Sveen kirke og på jazzklubb.xxxxxxxxxxxx rige og noen i København.xxxxxxxxxxx - Det burde jo være et flott konsept - Men saksofon, tuba og mannskor… for flere jazzfestivaler, både at dere Kan det funke?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx gjør noe duo, og at dere kan samar- Det var jo noen utfordringer med så beide med lokale kor?xxxxxxxxxxxxxxx mange folk. De er jo mest vant til å - Ja, det håper vi jo at det kan bli noe spille med piano eller noe enkelt, og av.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx ikke tuba og saksofon. Men det ble velSå da er det bare å se fram til at de to dig mektig og fint, ikke minst takket vestlendingene dukker opp på en fesvære at vi hadde med en bra lydmann. tival, i en kirke eller på en jazzklubb i - Og stoffet er delt mellom dere to? nærheten. Musikken er i alle fall vak- Nja… vi spiller en «coverlåt» (Dollar ker og mektig.

Brands «The Wedding»), som alltid er en hitlåt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx DANIEL HERSKEDAL / MARIUS NESET «Neck of the Woods» Daniel Herskedal (tuba) Marius Neset (ts,ss) Hallvar Djupvik (v) Svanholm Singers (v) EDITION RECORDS EDN 1034 Dette burde være kjente navn for de som følger ung norsk Jazz.

Det som kanskje ikke er så kjent er at de begge har studert på Rytmisk Musikkonservatorium i København. Og det kan virke som om de begge syntes det ble litt mye fyll, røyk og bopjazz på Eifel bar i studietiden. På denne plata er det fjell, fjorder og folkemusikk som står i fokus, med noen baltiske innslag. Det låter ikke typisk ECM, men uttrykket ligner unektelig en del på 90-tallets Garbarek og Moscow Art Trio.

Begge deler av duoen viser seg nok en gang som fremragende instrumentalister.

Neset viser oss også at veien fra Jan Garbarek til Michael Brecker er ekstremt kort. Ellers har duoen virkelig brukt det moderne studioets muligheter på denne plata. De har invitert med et mannskor fra Lund og den eminente tenoren Hallvar Djupvik til å fete opp lydbildet. I tillegg har de spilt inn lag på lag med tuba og saks i ulike roller, noe som funker veldig bra siden det ikke er overbrukt.

Så dette er en plate for de som liker det romantiske og storslåtte. Jeg skulle gjerne vært en av dem, for dette er et godt stykke arbeid med akkurat passe mye politisk ukorrekte 90-tallsreferanser. Men jeg synes ikke formatet kler de moderne jazzklisjeene som sniker seg inn i soloene, og det blir litt vel dramatisk. Er du uenig så kjøp plata! Er du enig, så sjekk den ut på Wimp, opphavsmennene fortjener minst den ene krona de får av det for det for denne innsatsen.

Arthur Piene jazznytt [75]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:00 Side 76

ANMELDELSER

EI RØYS MED SAMMENPRESSEDE KLASIKKERE

GJENUTGIVELSE

LOUIS ARMSTRONG & THE ALL STARS «CLASSIC STUDIO & LIVE PERFORMANCES» AVID JAZZ AMSC 903 THELONIOUS MONK «FOUR CLASSIC ALBUMS» AVID JAZZ AMSC 964 DAVE BRUBECK «THIRD SET – THREE CLASSIC ALBUMS PLUS» AVID JAZZ AMSC 1002 CANNONBALL ADDERLEY «THREE CLASSIC ALBUMS PLUS» AVID JAZZ AMSC 1022 ROY ELDRIDGE «THREE CLASSIC ALBUMS PLUS» AVID JAZZ AMSC1024 BEN WEBSTER «THREE CLASSIC ALBUMS PLUS» AVID JAZZ AMSC1038 BUDDY RICH «THREE CLASSIC ALBUMS PLUS» AVID JAZZ AMSC 1052 ILLINOIS JACQUET «FIVE CLASSIC ALBUMS» AVID JAZZ AMSC 1053 STAN GETZ QUARTET, QUINTET & WITH STRINGS «FOUR CLASSIC ALBUMS» AVID JAZZ AMSC 1058 Her kommer en ny serie utgitt i England med nyutgivelser av klassiske jazzalbum. Vi kjenner fra før Proper, med sine Properbokser som har utgitt en rekke 4CD-bokser med forskjellige artister organisert kronologisk etter opptaksdato. Nå kommer en ny serie med dobbeltCDer, fra et selskap som kaller seg AVID-gruppen, med tre eller fire album fra 1950- og 60-tallet. AVID synes å være et distribusjonsselskap som har utvidet sin produktportefølje med produksjon av CD-er.

Det må understrekes: Dette er ikke såkalte «bootlegs», eller utgivelser som bryter opphavsrettigheter. Som Proper-utgivelsene utnytter de nasjonale forskjeller i opphavsrettsbeskyttelser, samt et lite hull i den såkalte Bern-konvensjonen fra 1886. Inntil 12. september 2011 var britisk regulering av lydopptak beskyttet i femti år etter opptaksdato.

Derfor er alle opptak produsert før 12. september 1961 å anse som i det «offentlige domene» som det heter, det vil si at det ikke er knyttet noen form for opphavsrettigheter til dem lenger. I Norge har tilsvarende beskyttelsesperiode vært sytti år etter opphavspersonens død.

Etter beinhard lobbying fra plateindustriens store aktører da 1960-tallets store rocke-katalog sto i fare for å falle ut av dette offentlige domenet. Og fordi Beatles- og Stones-katalogene m.m. er av britisk opphav, ville det med det samme hullet i Bernkonvensjonen gjelde over hele verden. Ikke rart Sony med flere skalv, og gjorde hva de kunne for å ivareta sine interesser gjennom lobby-virksomhet og strategiske, «remastrede» utgivelser som sikret en taktisk forlenging. De greide å overtale EU-kommisjonen til å lage et direktiv som satte 70 år som minimum i EØS-området, og fikk den forlengelsen i Storbritannia de kjempet for. Og vi jazzelskere er igjen en rammet tredjepart.

På kort tid har Avid Jazz gitt ut ca. 100 av disse samlingene. Tydeligvis har initiativtakerne en forkjærlighet for West Coast-jazz, det er et klart tyngdepunkt der. Gjennomgående er reproduseringen svært god, de har nær sagt selvfølgelig ikke hatt tilgang til mastertapene, men måtte basere seg på overføring fra LP-platene. Samlingene er en meget god anledning for jazz-elskere å få tak på en rekke utgivelser som eller er vanskelig å få tak i i dag.

Jazznytt har fått tilsendt en bunke godt spredt utover katalogen, med trompeteren LOUIS ARMSTRONG med laveste startnummer (som kollega Hammerø ville ha sagt det).

Her får vi to CDer med den genierklærte trompeteren og hans diverse utgaver av hans All-Stars band i opptak fra 1954, 1955 og 1956. Og selv om jeg ikke er noen ekspert på Armstrongs musikk og utvikling opp gjennom hans tid som den ledende jazztrompeteren, så vil jeg vel antyde at under disse årene var Armstrong inne i en sterk musikalsk periode. Det starter med «St. Louis Blues» med Barney Bigard (cl), Trummy Young (tb), Billy Kyle (p), Arvell Shaw (b), Barrett Deems (dr) og Velma Middelton (v) sammen med Armstrong både på trompet og på karakteristisk vokal.

[76] jazznytt

Et par timer senere får vi samme låta som avslutning, men her sammen med The New York Philharmonic ledet av Leonard Bernstein. I mellom disse får vi (nesten) alle låtene vi gjerne hører med Armstrong. Og uansett hvor ditt hjerte befinner seg innenfor jazzen, så er dette 34 perler på en snor fra en av jazzens største!

Andremann ut er pianisten THELONIOUS MONK med to CDer inneholdene de tidligere utgitte vinylene «Plays The Music of Duke Ellington», «Thelonious Monk Sonny Rollins», «Brilliant Corners» og «Thelonious Monk». Fire sterke bidrag fra den originale pianisten.

Det starter med musikken til Duke Ellington, sammen med bassisten Oscar Pettiford og trommeslageren Kenny Clarke i et knippe velkjente Ellington-komposisjoner, men servert på Monks helt spesielle måte. Vi får servert de kjente låtene med mye av den skjevheten vi elsker med Monk.

Dette glir over i innspillingen «Thelonious Monk Sonny Rollins» fra 1953 og 1954. Sonny Rollins i storform på saksofon, Tommy Potter halsende etter på bass og med en kontrollert Arthur Taylor bak trommene på førstelåta «The Way You Look Tonight» og «I Want To Be Happy». Deretter får vi «Work» og «Nutty» uten Rollins, og med Percy Heath på bass og Art Blakey på trommer, før det hele rundes av med «Friday the Thirteens» med Rollins tilbake på plass, Julius Watkins på franskhorn, Percy Heath fremdeles på bass og Willie Jones på trommer.

Hele veien svinger det upåklagelig fra alle impliserte, og det er interessant å høre Rollins bopspill opp mot Monks karakteristiske «kantete» spill, noe som gjør denne innspillingen til en skikkelig godbit.

På «Brilliant Corners» får vi også høre Rollins.

Denne gangen i selskap med Ernie Henry (as), Oscar Pettiford (b) og Max Roach (dr). På «Besha Swing» erstatter Clark Terry Ernie Henry, Paul Chambers erstatter Oscar Pettiford på bassen og «I Surrender Dear» fremføres som pianosolo. Alt serveres uten plett og lyte, og Monk er i stjernehumør og gir oss mange fine «vendinger» på låtene.

Plata med den enkle tittelen «Thelonious Monk» er gjort i New Jersey i juli 1955, og var hans første på Prestige Records. Art Blakey spiller strøkent trommespill (og jeg synes jeg kan fornemme Blakeys store smil mellom cymbalene), og bassrollen ivaretas på beste vis av Percy Heath. Monk selv er, som alltid, på tå hev og leverer vel noe av det flotteste og mest originale pianospill man kunne få på den tiden. Og når de tre avslutter med en strålende versjon av «Just A Gigolo», så er i alle fall denne skribenten fornøyd!

Jeg husker den gangen jeg var med i noe man kalte Molde Jazz Circle på slutten av 70-tallet, hvor man arrangerte knallharde «gjett på jazz»-omganger.

Her pratet man om musikken, gjettet og jugde, spiste mårpølse og drakk øl. Men en av kravene til den som hver uke satte sammen spørsmålene, var

at pianisten DAVE BRUBECK var bannlyst! Han ble ikke regnet som jazzmusiker i de kretser. Nå er han ute med innspillinene «Dave Digs Disney», «Southern Scene», «The Dave Brubeck Quartet in Europe», ei låt fra «The Playboy Jazz All-Stars 1957» og noe fra «Jazz Impressions Of The USA».

Og jeg kan fortstå noe av skepsisen i Molde Jazz Circle. Joda, det er trivelig, hans kompis gjennom mange år, altsaksofonisten Paul Desmond spiller akkurat så fløyelsmykt som han skal, sammen med bl.a. en annen kompis gjennom mange år, trommeslageren Joe Morello, som kjenner denne musikken ut og inn. Men vi får ingen av «hitlåtene» som f.eks «Take Five». Men det gjør ingenting. Dette er musikk som ikke fester seg noen steder. Den bare glir stille og rolig forbi. Noe som er helt greit i en stresset hverdag.

På fjerdeetappen møter vi altsaksofonisten CANNONBALL ADDERLEYs fire innspillinger «Somethin’ Else», «Cannonball’s Sharpshooters», «Them Dirty Blues» og «In San Francisco».

Dette er fire klassikere innenfor Cannonballs utgivelser, med «Somethin’ Else» som muligens den mest kjente. Denne kan, på mange måter, virke som en forlengelse av Miles Davis’ store hit «So What», mest på grunn av den tilbakelente stemningen og attityden og tilnærmingen til musikken, men også selvfølgelig fordi Miles er med som et viktig element på plata. De andre musikerne er pianisten Hank Jones, bassisten Sam Jones og trommeslageren Art Blakey. Hvorfor plata ikke er utgitt i Miles Davis navn, har sikkert noe med rettigheter å gjøre, men uansett er det ei perle av ei plate, hvor det høres ut som om musikerne koser seg glugg i hjel i studioet, og at man har invitert Miles på en særdeles god dag. Innspillingen er gjort i 1958 og originalt utgitt på Blue Note. Vi får servert nydelige, og uvanlig til Cannonball å være, svært neddempede versjoner av «Autumn Leaves», «Love for Sale», «Somethin’ Else», «One for DaddyO» og «Dancing in the Dark», alle gjort på en aldeles strålende måte.

«Cannonball’s Sharpshooters» er innspilt samme år som «Somethin’ Else», men med en helt annen og mer «pågående» tilnærming. Cannonballs bror, Nat Adderley trakterer trompeten (eller kornetten), Julian Mance spiller piano, Sam Jones beholder fremdeles bassplassen, mens trommesettet er overtatt av Jimmy Cobb (fra «So What»-albumet). Mens den overforstående innspillingen var sterkt preget av Miles Davis, er denne helt klart med Cannonball i førersetet. «Our Delight», «What’s New», «Fuller Bop Man», «Jubilation», «Stay On It», «If I Love Again» og «Straight, No Chaser», med mange fine og overbevisende soloer fra Cannonball som viser at han er på vei mot souljazzen med stormskritt.

«Them Dirty Blues» er fra 1960, og igjen møter vi Cannonball i storslag sammen med broren Nat, pianistene Bobby Timmons og Barry Harris, bassisten Sam Jones og trommeslageren Louis Hayes. Det starter med en svært bluesy versjon av «Work Song», før vi får godbiter som «Dat Dere», «Easty Living», «Del Sasser», «Jeannine», «Soon» og «Them Dirty Blues». Lyden er ok, men ikke strålende, og innimellom virker det som om Louis Hayes ikke helt har dagen. Men det spiller ingen rolle. Dette svinger upåklagelig hele veien.

«In San Francisco» er gjort live på The Jazz Workshop, og starter med en morsom innledning hvor Cannonball mobber pianisten Bobby Timmons før de spiller pianistens flotte «This Here», ei låt som plasserer Cannonball langt opp på lista over viktige

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:00 Side 77

ANMELDELSER

musikere innenfor souljazzen. Deretter får vi en lang versjon av Cannonballs egen «Spontaneous Combustion» hvor alle musikerne får strekt godt ut med fine soloer, før det hele rundes av med Westons «Hi-Fly» i en flott versjon.

Om du ikke har disse fire innspillingene i hylla fra før, så er det bare å gå til din nærmeste platepusher og investere, for de to CDene er verdt sin vekt i gull!

Så følger trompeteren ROY ELDRIDGE med innspillingene «Roy And Diz», «Little Jazz», «Swing Goes Dixie» og «Coleman Hawkins and Roy Eldridge at the Opera House». Vi møter stjernelag hele veien.

Fra starten med et førstegangsmøte mellom Eldridge og Dizzy Gillespie i selskap med Oscar Peterson (p), Herb Ellis (g), Ray Brown (b) og Louis Bellson (dr). Via «Little Jazz» med samme besetning (uten Gillispie), og over til «Swing Goes Dixie» med trombonisten Benny Morton, klarinettisten Eddie Barefield, pianisten Dick Wellstood, bassisten Walter Page og trommeslageren Jo Jones, før sisteskiva med tenorsaksofonisten Coleman Hawkins, pianisten John Lewis, bassisten Percy Heath og trommeslageren Connie Kay. Fire skiver som svinger infernalsk, og hvor Eldridge står fram som en bauta i swingjazzen. Særlig synes jeg duellene med Gillespie på førsteplata er strålende.

Neste legende ut, er tenorsaksofonisten BEN WEBSTER med de fire platene «Blue Saxophone», «Soulville», «The Soul Of Ben Webster» og utdrag fra «Sophisticated Lady». Opptak fra 1954, 1957 og 1958, hele tiden med Websters «røyklagte» tenorsaksofon i front.

«Blue Saxophone» er med stjernelaget Oscar Peterson på piano, Herb Ellis på gitar, Ray Brown på bass og den litt mindre kjente Alvin Stoller på trommer.

Innspilt i Los Angeles den 16. oktober 1957. Men åkkesom er dette en perle av en innspilling, hvor Webster er så tilbakelent at det er en fryd.

En av de første innspillingene jeg fikk klørne i med Ben Webster var «Soulville», innspilt i Los Angeles dagen før «Blue Saxophone», den 15. oktober 1957.

De åpner med Herb Ellis’ vakre innledning i tittellåta «Soulville» og det er så bluesy at det bare er å lene seg tilbake og nyte. Samme band som på forrige, men med Stan Levey til å bekle pianokrakken.

Etter undertegnedes mening en sann klassiker. Hør bare på Oscar Petersons plukking på pianoet. Nydelig! Hør bare på deres versjon av «Makin’ Whoopee».

Så går vi noen måneder fram i tid. Webster befinner seg i New York, det er juli og full sommer i «The Big Apple», men i stedet for å sitte i en eller annen park og nyte sommeren, er Ben Webster i studio sammen med tenorkollega Harold Ashby, trompeteren Art Farmer, pianisten Jimmy Jones, bassisten Milt Hinton, gitaristen Mundell Lowe og trommeslageren Dave Bailey for å spille inn «The Soul of Ben Webster». En litt annen atmosfære enn på de andre innspillingene. Mest på grunn av bandstørrelsen, men allikevel med Websters slepne saksofontone som ledesnor. Det virker nesten som om resten av bandet vil piske Webster til å «dra til» eller «køle på», noe som fører til at Webster er enda mer cool enn ellers. Hør bare på andrelåta «Chelsea Bridge», med noe av det vakreste tenorskasofonspillet som noen gang er utgitt på plate etter min mening. Coolere blir det ikke!

Utdragene fra «Sophisticated Lady» er litt annerledes igjen. I bandet sitter klarinettisten Tony Scott,

tre fiolinister, en bratsjist og en cellist, pianisten og arrangøren Billy Strayhorn, bassisten George Duvivier og trommeslageren Louis Bellson (de tre siste blir erstattet med Teddy Wilson på piano, Ray Brown på bass og Jo Jones på trommer på «My Funny Valentine», «You’re Mine, You», «Sofisticated Lady» og «Love’s Away»), noe som ikke på noen måte forringer noenting. Romantisk og usigelig vakkert.

Trommeslageren BUDDY RICH blir av mange regnet som den første «machotrommisen» i jazzen, med god grunn. Allerede på førsteplata «The Wailing Buddy Rich», innspilt i New York 16. mai 1955 og i Los Angerles 26. august samme år, raser han av gårde fra introen på førstelåta «The Monster», og medmusikantene må bare holde seg fast og hive seg på. Noe trompeterne Thad Jones og Joe Newman (med en stjernesolo på åpningslåta), Ben Webster på «speed» og Frank Wess på tenorsaksofoner, Oscar Peterson på piano og Freddie Green på gitar også gjør. På opptakene fra Los Angeles er bandet erstattet med Harry Edison på trompet, Sonny Criss på altsaksofon, Jimmy Rowles på piano, John Simmons på bass og sjefen sjøl på trommer. Og her går det unna i svingene. Ikke mye dynamikk i trommesoloene (eller noen av de andre soloene for den sakens skyld) bare fullt øs, selv om de prøver å holde Rich litt nede på «Smooth One» - en fin ballade. Men moro er det, hele veien.

På «The Swinging Buddy Rich» møter vi trommeslageren i selskap med bl.a. Harry Edison (tp), Benny Carter (as), Jimmy Rowles (p) pluss noen musikere jeg ikke kan si jeg kjenner fra før. Litt større «lyd», som jeg først trodde var et større ensemble, men det er nok bare lyden som er med på at jeg får den følelsen. Litt storband-lyd, selv om bandet er lite. Mer dynamikk enn tidligere, litt ullen lyd, men med fine innspill innimellom. Og avslutningslåta «Willow Weep for Me» er nydelig.

«Buddy and Sweets» er neste. Innspilt i Los Angeles 1. september 1955, med trompeteren Harry Edison (Sweets), Jimmy Rowles på piano, Barney Kessel på gitar og John Simmons på bass. Mye potent trommespill fra Rich, og fint trompetspill fra Harry «Sweets» Edison. På Charlie Parkers «Now’s The Time» synes jeg trommespillet er fryktelig «corny», men det står jeg glatt over.

På «This One’s For Basie» gjør trommeslageren låter vi forbinder mest med Count Basie, arrangert av Marty Paich og fremført med større orkester. Innspilt i Los Angeles i august 1956, med mange av de mest kjente Basie-låtene fra den tida. Litt snodige innslag innimellom, men med med fint tenorspill av Bob Cooper, ikke langt unna Ben Websters måte å bruke tenoren på.

ILLINOIS JACQUET er nok en «machojazzer» fra 50tallets Amerika. Her møter vi han med innspillingene «The Kid and the Bryte», «Swing’s the Thing», «Illinois Jacquet Flies Again», «Illinois Jacquet Collates» og «Groovin’ With Jacquet» pluss et bonusspor til slutt fra «… Flies Again»-innspillingen. Altså hele fem innspillinger samlet på to CDer. Illinois Jacquet er kanskje den musikeren fra 50-tallet som har mest til felles med for eksempel Mats Gustafsson. Han har en veldig groovy tone i tenorsaksofonen, og av og til høres det ut som om han prøver å rette ut instrumentet. Og det er sugende blues over hele linjen. På førstelåta, «I Wrote This For The Kid» og tittelsporet «The Kid and The Brute» duellerer han heftig med Ben Webster over mer enn 11 minutter. Og disse to låtene blir også

høydepunktene på denne råtassen av ei plate. Ellers hører vi musikerne Russell Jacquet (broren kanskje?), Matthew Gee (tb), Leo Parker (bs), John Acea (p), Al Lucas (b), Osie Johnson (dr) og Chino Poco (conga).

På «Illinois Jacquet Flies Again» stiller han med et 11 manns band, innspilt i New York i august 1959.

Litt ullen lyd i saksofonseksjonen, men det svinger upåklagelig gjennom alle de 11 låtene. Høydepunktene blir en rekke solide soloer fra i hovedsak Jacquet selv.

«Illinois Jacquet Collates» er kanskje den av disse som er lettest å hoppe over. Mesteparten innspilt i Los Angeles i januar 1951, men også med noen spor fra desember 1953. Red Callender på bass, J.C. Heard på trommer og Carl Perkins på piano, men med en litt for framtredende gitarlyd fra Oscar Moore (etter min smak). På en av låtene har han med Russell Jacquet og Joe Newman (tp), Ernie Henry (as), Rudy Williams (bs), Johnny Acea (p), Leonard Gaskin (b) og Lee Abrams (dr), og her synes jeg det løfter seg. Spesielt synes jeg det låter fint fra baritonsaksofonisten Rudy Williams. På de siste låtene, som er gjort i desember 1953, har han med Russell Jacquet (tp), Matthew Gee (tb), Cecil Payne (bs), Roy Acea (p), Al Lucas (b) og Shaddow Wilson (dr).

Denne besetningen er med over på «Groovin’ With Jacquet» og er gjort samme dag som de siste opptakene på «… Collates». Og her synes jeg Jacquet igjen svinger slik vi liker å høre han. På de fire siste låtene får han i følge platecoveret selskap av Hank Jones (p), John Collins (g), Gene Ramey (b) og Art Blakey (dr), noe som ikke stemmer. For her er det unektelig et større band som er på banen. Sikkert det samme som på «… Collates»-plata. Når vi sjekker internettet for å «ta» selskapet, og sjekker diskografien til godeste Jacquet, så står det samme der… Men på plata er det helt annerledes.

«Smørtenoren» STAN GETZ er også med «i det gode selskap». «Focus» med strykere fra 1961, «The Soft Swing» fra 1957, «West Coast Jazz» fra 1955 og «Cool Velvet» fra 1960, er her samlet på to CDer. «Focus» er musikk komponert og arrangert av Eddie Sauter med et større abnd med masse fioliner bratsjer og celloer pluss muligens John Neves på bass og definitivt Roy Haynes på trommer. Veldig arrangert musikk med Getz som solist. Og særdeles interessante komposisjoner og originale arrangementer.

Dette glir over i mer «standard» Stan Getz på innspillingen «The Soft Swing» hvor vi møter den slepne tenortonen til Getz i selskap med Jerry Segal (dr), Mose Allison (p) og Addison Farmer (dr). «All The Things You Are», «Pocono Mac», «Down Beat», «To The Ends Of The Earth» og «Bye Bye Blues», i versjoner slik vi forventer det fra den godeste Stan Getz. Vakkert.

Innspillingen «West Coast Jazz» er vel en av Getz’ meste kjente innspillinger. Ikke minst på grunn av det flotte coveret. Her spiller han sobert og flott sammen med Conte Candoli (tp), Loy Levy (p), Leroy Vinnegar (b) og Shelly Manne (dr), i et knippe velkjent Getz-låter. Vakkert gjennomført og fint driv fra Shelly Mannes trommer.

Getz-pakken avsluttes med «Cool Velvet». Her møter vi igjen Getz sammen med harper og strykere og full smoking-dandering med høy campagneføring.

Innimellom går det så stille for seg at det nesten stopper opp, og selv om jeg har litt problemer med å fikse alle disse strykerne, så spiller Getz strålende vakkert.

Jan Granlie jazznytt [77]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:00 Side 78

ANMELDELSER

Maria Neckam

Sarah Riedel

Cassandra Wilson

Randy Crawford

Jessica Pilnäs

HVER MED SITT NEBB JESSICA PILNÄS «Norma Deloris Egstrom. A Tribute to Peggy Lee» (ACT) RANDY CRAWFORD & JOE SAMPLE «Live» (DISCOVERY) CASSANDRA WILSON «Another Country» (eONE) MARIA NECKAM «Unison» (SUNNYSIDE RECORDS) SARAH RIEDEL «Perfectly Still» (FOOTPRINT)

Jazzsang er en mangfoldig øvelse. Så mangfoldig at den ofte medfører den vanlige diskusjonen «men er det jazz?» Tilfeldigvis har jeg denne måneden fått en bunke svært ulike sangere på bordet – alle kvinnelige. Kjønnsfordelingen på vokalfeltet er vel enda skeivere enn på det instrumentale, bare motsatt.

Den mest tradisjonelle er nok svenske Jessica Pilnäs på «Norma Deloris Egstrom. A Tribute to Peggy Lee» (ACT). Her kommer hjørnesteiner fra Lees repertoar, og selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til prosjekter der man legger seg tett opp til originalen, må det sies at Pilnäs gjør dette bra.

Det hjelper også godt at hun framstår som en del av et fint lite band. Trioen Karl Olandersson med variert og ofte Clark Terry-lignende trompetspill, vibrafonisten Mattias Ståhl og Fredrik Jonsson på bass bidrar til at dette låter uventet spontant og impulsivt, og med et klang- og lydbilde som skiller seg ut og gir særpreg. Slike opplegg blir ofte overproduserte, men her nøyer man seg med i tillegg til trioen å ha med Fläskkvartetten på noen spor, og det blir en helt annen form for strings enn strykesirupen man ofte utsettes for.

Som mange sikkert vet, og som indikeres av tittelen, hadde Peggy Lee svenske aner, uten at det på noen måte kom fram i musikken hennes. Vi får selvsagt superhiten «Fever», en saaakte «It never entered my Mind», «The Folks who live on the Hill» delvis på duo med Ståhl, og Ellingtons «I’m gonna go Fishin», «…..I’m gonna go fishin’…..and catch a big speckled trout…». Det holder lenge for denne skribent. Totalt 13 spor gir en snau times småtrivelig underholdningsjazz.

En noe annen tradisjon – men med visse berøringspunkter – representerer Randy Crawford & Joe Sample på «Live» (DISCOVERY), innspilt i forskjellige konsertsaler i løpet av en Europaturné i 2008.

Jazzsang er en mangfoldig øvelse.

Så mangfoldig at den ofte medfører den vanlige diskusjonen «men er det jazz?»

[78] jazznytt

Repertoaret er variert i blues- og standardgata, og åpner med «Every Day I have the Blues». Crawford har en stor, fyldig stemme, og behersker alle de gospelbaserte triksa, men overrasker i alle fall meg som ikke har hørt henne alt for mye, med å variere uttrykk og repertoar på en smakfull måte.

Blant annet legger hun inn den gamle Billie Holiday-klassikeren «Me, myself and I», Tony Joe Whites «Rainy Night in Georgia» og en del bra låter skrevet av Joe Sample.

Bandet følger opp bra opp, Sample er hjemme i pianostilen uten å bli plagsomt forutsigbar i soli, Nicklas Sample leverer solid basspill og Steve Gadd er en swingmaskin bak trommene, men – og det funker som ei kule – her spiller han mye med visper og skaper et rytmisk bilde som er annerledes enn det meste i denne gata, og som framstår som usedvanlig tiltalende. Denne har jeg hørt på i bilen til og fra ørretvatna i Eikesdalsfjella i august. Mot slutten blir nok musikken i overkant glatt og folkelig, men det meste er likevel fin funksjonell populærjazz.

Jazzen har vel ikke så mange divaer, men noen kaller Cassandra Wilson jazzdiva. Hennes dype alt har gjennom åra beveget seg mellom ulike punkter i svart afroamerikanske musikktradisjon med en rekke forskjellige besetninger. På «Another Country» (eONE) forventet jeg enda mer svart americana ut fra tittelens assosiasjon til James Baldwins roman.

Imidlertid er det neppe Baldwin, men heller den italienske gitaristen Fabrizio Sottis hjemland det siktes til. Sotti er sentral både som instrumentalist og arrangør/komponist, og Wilson gjør to versjoner av «O Sole Mio» (til dels på en slags Disney-italiensk). Resten er Wilsons egne låter/tekster, de fleste altså i samarbeid med Sotto.

Flere steder beveger hun seg inn calypso og samba, noe som medfører at det vokale uttrykket endrer seg fra en hip down home Åse Kleveland til lysere toneleie på på Brazilinspirerte «Almost Twelve». På sin egen «Red Guitar» spiller Wilson litt akustisk gitar selv. Også ellers består det instrumentale av mye gitar med den vanlige bakgrunnen av elbass og perk. Uansett hva hun gjør har Wilson funnet sitt eget sterkt personlige musikalske uttrykk. Jeg har tidligere opplevd henne med bandbesetninger som mer spennende har supplert og utfordret henne enn hva som er tilfelle her, men dette er like fullt en produksjon som vil vinne gjenklang hos Wilsonfans.

Jeg har aldri hørt om Maria Neckam, men hun innvandret fra Østerrike til USA for en del år siden og har etablert seg på downtownscena i NY. På «Unison» (SUNNYSIDE RECORDS) har hun med seg Aaron

Parks på piano, Thomas Morgan, bass, Nir Felder, gitar og Colin Stranahan, trommer pluss en del gjestemusikere på saksofon og trompet og Mariel Roberts spiller cello på tre spor. Neckham har skrevet all musikk på de femten spora, og tekstene er også hennes på tolv av dem.

Musikken er for det meste neddempet og kommer like mye fra en europeisk som amerikansk tradisjon. Nechhams stemme er ganske liten og uten vibrato, og på noen spor gjør hun det vanskelig for seg selv ved å ha skrevet krevende intervallsprang.

Jeg synes hun lykkes best når hun synger ordløst, og det er noen fine partier der hun synger parallelt med Roberts cello.

«Perfectly Still» (FOOTPRINT) gir oss den svenske vokalisten Sarah Riedel med egen trio, der Carl Svensson spiller gitar og Victor Skokic bass. Thomas Backman bidrar på altsaksofon, klarinett og bassklarinett på fem nummer og Martin Øhman spiller perkusjon på ett. Riedel har en særpreget stemme, med en strålende «edge» i, og glimrende diksjon. Spesielt i Kurt Weills «Surabaya Johnny» oppviser hun også et betydelig dramatisk talent.

For øvrig beveger musikken seg i et sjangerfritt landskap der jazzrøttene suppleres med influenser fra klassisk kammermusikk, viser og avansert pop.

Det meste av musikken er skrevet av trioens egne medlemmer, der Riedel står for tekstene. I likhet med det meste som produseres av slikt i dag, er det vel ikke så mye som vil gå inn i historiebøkene, men repertoaret er godt tilpasset bandets åpne musikalske univers. Utrykket er gjennomgående ganske neddempet og akustisk. Det hele avsluttes med fascinerende særpreget versjon av den gamle sviska «You belong to me», der all pompøsitet er skrelt bort. Men helt slutt er det ikke, spor ti, Dylans «Don’t think twice, it’s all right», kommer som et uregistrert appendiks, dirrende av neddempet pasjon ... Gjennomgående godt musikalsk håndverk, og jeg blir nysgjerrig på å høre mer av Sarah Riedel, også i andre sammenhenger jeg vet hun opererer i.

Petter Pettersson

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:00 Side 79

ANMELDELSER

allerede i sin ungdom spilte fletta av de fleste, hadde selveste Frank Zappa i sin fanskare. Bandet skaper musikalske formler i fleng og er unike med sitt YES-aktige særpreg. Effektene som duoen bruker i låten «En Schizofrens dagbok» er en massiv følelse av rytmisk temperament og åndelig eleganse. På den 11 minutter lange «Ta Ned Trasan» har Öberg og Ågren tatt med seg ytterligere to musikere på keyboard, Eric Carlsson og Robert Elovsson. De individuelle prestasjonene erobrer i det ene øyeblikket og dekomponerer i det andre - en overveldende mental teknisk og rytmisk opplevelse.

En favoritt er «Guardian Pitch» med en henrivende båndløs bassintro av bassisten Tommy Thordsson og som fullbyrdes av tangentmannen Mats Öberg.

Mats/ Morgan Band har også med seg den rutinerte gitaristen Jimmy Ågren med fandenivoldsk og hyperaktiv spillestil. Disse karene utgjør i samlet flokk energijazz i særklasse.

Lasse Haugen IVAN MAZUZE «Ndzuti» ETNISK MUSIKKLUBB Ivan Mazuze er et interessant nytt bekjentskap for mange av oss. I april i år gav han ut sitt andre album «Ndzuti» som er det første som han har produsert i Norge. Hans karriére strekker seg over flere år i bransjen blant annet med artister som Manou Gallo og Omar Sosa.

Han har også turnert mye de siste 10 årene som freelance musiker, og samtidig vært bosatt i Norge helt siden 2009. Mazuze har også ledet sin egen kvartett Ivan Mazuze Group siden 2000.

I skrivende stund har Mazuze også vært med å sette farge på Mela-festivalen i Oslo.

Albumet «Ndzuti» har mange godbiter å by på. Perkusjonisten Sidiki Camara medvirker med stor kraft og med innslag av tradisjonell mosambikisk og Vest-Afrikansk musikk. På «Pé descalco» er det Hanne Tveter som scatter duggfriskt på «norsk» i en latinjazz preget låt. Den småkorte «Conversations» åpner det musiske litt mer opp og lar toner slippe fritt ut i et mer søkende landskap. Albumet avslutter med afrolatin låten «Satyagraha» - en sommerlett funkylåt som får oss til å samle noen venner til en liten lokal sambafestival.

Lasse Haugen SIMONE MORENO «Planetas» SDRCD 6 World Music er et etter hvert utskjelt begrep som fortsatt har livets rett.

Ikke fordi begrepet forteller så mye om hva slags musikk det er, indisk klassisk musikk ble og blir fortsatt puttet i samme hylle som Youssou n’Dour i de fleste platebutikker. Men fordi det har utviklet seg en type musikk som bare kan kalles World Music. Mulig jeg er på tynn is her, men jeg vil hevde at det som startet som et begrep platebutikker fant opp for å plassere all den ikkevestlige musikken de fikk inn har utviklet seg til å bli en helt egen sjanger. Den følger disse enkle reglene: Ta en artist fra en ikke-vestlig populær musikkultur. Putt artisten i et moderne studio med tilgang på pop-produsenter, trommesett og fete synther. Lag en

plate der begge kulturene blir vasket ned til noe fargeløst og veldig forutsigbart.

Jeg er litt for slem hvis jeg putter Planetas i denne tvilsomme kategorien.

Brasilianskfødte, nå svenske Simone Moreno har sammen med sine produsenter laget en helt streit og passe dansbar plate. Men et lag med såpass dyktige produsenter og en såpass sterk stemme, burde greie å lage noe som var litt mer minneverdig enn dette her.

Den mangler rett og slett et par skikkelig sterke låter. Og det høres ut som den gjør det fordi det tas så mye hensyn til de brasilianske røttene og de moderne pop-reglene. Derfor blir det vanskelig å anbefale denne plata, bortsett fra til de som ønsker seg et studium i hvordan to sterke kulturer kan nulle ut hverandre.

Arthur Piene MAX NAGL «Irresberg» RUDE 019CD Lurer du på hvordan en Kenny G-plate hadde hørtes ut hvis den hadde vært produsert av en veldig musikalsk fleinsoppspisende hippie med en forkjærlighet for naiv popmusikk fra hele verden, gatestøy og barnlige instrumenter? Eller har ikke du heller tenkt på at den kombinasjonen var mulig?

Etter å ha hørt den siste soloplaten til østerikske Max Nagl, har jeg funnet ut at det allerede er gjort.

Sjangeren her kan ikke beskrives på noen annen måte enn Freebag; her er det plass til et høytrykksbor, folk som prøver å lære seg kinesisk, brannalarmer, lekepianoer og sentimental wienervals med munnharpe og banjo.

Alt sammen pakket inn i Nagls sentimentale og stereotype jazzsaksofonspill, som beveger seg hårfint på grensen til smoothjazzen. Og noen ganger langt over også. Bortsett fra når han spiller aggresiv frijazzsaksofon da, da låter han som en helt annen saksofonist.

Kort sagt, det her er noe av den rareste musikken jeg har hørt på plate.

Det krever en helt spesiell musiker, for ikke å si mennesketype, å få alt dette til å kommunisere noe som helst. Men det er heldigvis Max Nagl! Akkurat hvordan han ror dette vanvittige prosjektet i land er vanskelig å sette fingeren på. Kanskje er det fordi han flytter seg så smidig fra det abstrakte til det romantiske. Eller kanskje det at man hører en klar visjon igjennom all galskapen. Uansett, bra er det også, selv om plata er best første gang du hører den.

Arthur Piene MAX NAGL ENSEMBLE «Live at Porgy & Bess Vienna» RUDE NISES CD 020 Max Nagl er virkelig en fyr jeg må sjekke ut mer! Denne østeriske saksofonisten og komponisten har virkelig briljert med rare og velfungerende ideer på de to platene jeg har anmeldt av han dette nummeret. Det er noe typiskt wiensk over måten han blander nostalgisk vals med avantgardistisk impro, og det låter veldig friskt og stilig! Han er heller ikke redd for å teste ut ekstreme besetninger heller. Se anmeldelsen min av «Irresberg» for mer om det. Uansett er Nagl først og fremst storbandleder og komponist viser det

seg, og det får vi oppleve på denne liveinnspillingen. Musikken ligner på musikken til Frank Zappa, John Zorn og ikke minst Django Bates. Den er stilblandende og collage-aktig. Og den låter bra, men mangler kanskje noen av de brå overgangene som ofte preger denne typen galmanns storbandmusikk.

Det trenger ikke være negativt! I hvert fall ikke siden plata er så godt spilt, og bandet, som inneholder strykere og teremin, låter så bra. Absolutt verdt å sjekke ut dette her altså, det skal i hvert fall jeg gjøre!

Arthur Piene PIERO ODORICI / CEDAR WALTON TRIO «Cedar Walton Presents Piero Odorici» SAVANT RECORDS SCD 2115 På dette albumet presenterer jazzlegenden Cedar Walton (78) og hans trio den lovende italienske saksofonisten Piero Odorici. Det sies at Walton med over 60 års fartstid i jazzens tjeneste, er like vital og energisk på piano slik han fremsto sammen med storheter som John Coltrane og Art Blakey på 1950 og -60-tallet. Cedar Walton trio har her plukket frem noen gamle svisker som den talentfulle italieneren får brynet seg på. Standardjazz av den gamle gode sorten. Verken mer eller mindre. Den velkjente «Over The Rainbow» blir dog presentert i et altfor søvndyssende tempo, og den gode Pieros søtladne og pompøse fremføring blir også i det mildeste laget og lite interessant å høre på. Det hadde kanskje vært bedre om Piero selv fikk velge repertoaret på albumet, for den eneste låten på albumet som får opp stemningen og begeistrer, er den mindre forutsigbare og raffinerte «Casadias». Vil gjerne høre mer av Piero Odorici og hans komposisjoner i fremtiden.

Lasse Haugen PASBORG’S ODESSA X-TRA LARGE «Live» STUNT 12082 Dette er tredje ombæring av Stefan Pasborgs omskiftelige Odessa-kameleon. Først var det «ODESSA 5» med 45 blåsere foran Pasborgs energiske og bæredyktige trommer – en forfriskende og potentialbevisst instrumentkonstellasjon. Så fulgte «X-TRA LARGE» med fordoblet blåserkontingent pluss Jeppe Tuxens orgel i en slags mangfoldsmusikk, omfattende klare trekk fra Balkan-regionens klang og tonalitet, og instrumentelt organisert i en dynamisk stil med Charles Mingus som forbilde.

To brak av plateutgivelser å være.

Nærværende tredje opus, «Live», viser atter en forandret besetning, idet kun de tre blåsere Anders Banke, Jakob Munck og Jesper Løvdal er beholdt, mens Peter Rosendal på klaver er kommet til - samt hele trioen Ibrahim Electric, som eksellerer i funky festligheter med vital, groovy swing og sparsom melodisk ambisjon. Med den opprinnelige blåseridé redusert til tre av syv deltakere er noe av originaliteten skrumpet. Den innledende Led Zeppelin-rocker «Black Dog» lyder som Ibrahim Electric med blåserriffs, og Mingus’ vitale «Boogie Stop Shuffle» i Pasborgs gode arrangement tynges av Tuxens orgel-trivialiteter. Bedre går det med gjenopptakelsen av Ornette Colemans «Peace Warrior» med punch i

blåserne og en ertende trombonesolo av Jacob Munck henover ensemblets nå omstilte disco-dansende rytmikk.

Litt skuffende er repertoaret lutter «lånte fjær», med unntak av Pasborgs avsluttende «Bastardens Fanfare» i forfriskende, funksjonelle balkan-synkoper, og med en majestetisk tenorsolo av Banke. De hyppig riffbetonede temaer er dog velvalgte, og septetten ligger ikke på latsiden i tolkningene.

John Luries «Sharks» (fra gruppen Lounge Lizards) kunne blitt en spennende, kompleks feature, hvis ikke bandet hadde nøyd seg med temapresentasjonen; men satsningen på «Incident on South Street» (fra samme kilde) kompenserer med groovy, boogie-rullende ensemblespill, markante soli fra Løvdal på barytonsax og Rosendal på klaver samt en kollektiv improfinale. Og heldigvis stiger ambisjonsnivået for musikalske raffinementer hen gjennom platen med King Crimsons «21th Century Schizoid Man» som overbevisende eksempel på samtidig luftig og vektig dynamikk med tempo akselerasjoner, talende trommespill og mørk stemning. Det ultimative høydepunkt er dog den kombinerte hymne og marsj, «Bells», spilt helt i opphavsmannen Albert Aylers ånd med Anders Bankes hudløse tenorspill i spissen for det fokuserte blåsertriumvirat.

I hovedsak en vital, riff-rik, groovy, funky og urbant feststemt plate med et grann av adhoc-preg, og musikalsk ikke så tungtveiende som de to første album.

Bjarne Søltoft PIERRICK PÉDRON «Kubic’s Monk» ACT 9536-2 Fra Frankrike kommer den totalt ukjente – for meg i alle fall – altsaksofonisten Pierrick Pédron og serverer en hyllest og en tolkning av Thelonious Monk og hans musikk som det står voldsom respekt av.

«Alle» har etter hvert spilt Monk og prøvd å bevege seg inn i det unike musikalske sinnet Thelonious «Sphere» Monk (1917-82) var utstyrt med. For å si det forsiktig så er det langt i fra alle som har lykkes med å skape noe spesielt unikt ut av det.

Litt research har avslørt at Pédron er en 43-åring som har satt solide spor etter seg i sitt hjemland over lengre tid. Han har også vært på den andre sida av dammen og gjort skive med blant andre Marcus Miller og Lewis Nash.

Det som gjør denne Monk-tributten annerledes er at det ikke finnes noe akkord-instrument om bord: Basisen her er Pédrons trio som består av to av hans landsmenn, trommeslageren Franck Agulhon og bassisten Thomas Bramerie, og tankene går raskt i retning av Urban Connection med herrene Mjåset Johansen, Nymo og Raknes. Friheten og åpenheten uten piano eller gitar med tre sjelsfrender som i disse to konstellasjonene er befriende og både Agulhon og Bramerie holder samme høye klasse som Pédron.

Når så trompet-stjerneskuddet Ambrose Akinmusire gjester på tre av de 11 spora, så er det bare å regne som ekstra pynt på kransekaka.

Pierrick Pédron har unngått flere av de aller mest kjente Monk-låtene. Det betyr ei ekstra stjerne i boka. «Highly jazznytt [79]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:00 Side 80

ANMELDELSER ANMELDELSER

recommended» skriver Phil Woods i coverteksten. Han burde ha bra bakgrunn for egne meninger og jeg støtter legenden.

Tor Hammerø POMMELHORSE «PommelHorse» POMMELHORSE UTR4306 Det er alltid gøy å anmelde plater der folk har gjort seg flid. Det sveitsiske bandet Pommelhorse selvtitulerte debut, har fått et nydelig, kaleidoskopisk cover med en kubistisk håndtering av en hjort, det ser det ut som i hvert fall. De har også kostet på seg en stor utbrettbar booklet, der det er plass til en lang takkeliste og mer av coverkunsten. Lydmessig er det også øye for detaljer, her finner du gamle tapeekkobokser i strøken stand, nystemte Fender Rhodes og Wurlitsere, og detaljerte og smakfulle produksjonsdetaljer. I det hele tatt, her har noen gjort seg flid.

Rent musikalsk er Pommelhorse en kvintettet med to treblåsere, elektrisk piano og bass og trommer, alle spilt for meg av ukjente musikere. Ingen av dem tar spesielt mye solistisk plass, her er det komposisjonene og det kollektive uttrykket som står i fokus. Akkurat hva dette utrykket er for noe er jeg derimot litt usikker på. Pommelhorse vil låte Radiohead med drum ‘n bass trommer på mange spor, moderne klassisk musikk på noen andre og «detektivjazz» på et eller to. Pluss noen sjangere til. Det er en ærlig sak, jeg savner bare et litt tydeligere fokus. Og litt mer rom for ivrig improvisasjon, det tror jeg hadde kledd dette bandet.

Så helhetsinntrykket blir en veldig godt produsert, fintlåtende, uoversiktelig og litt slapp plate. Med et veldig fint cover. Kanskje det tipper den over i anbefaltbunken? I hvert fall hvis du er over gjennomsnittlig glad i tapeekko, det er det masse av her.

Arthur Piene GREGORY PORTER «Be Good» MOTÉMA 233488 For de som ikke fikk med seg Gregory Potter på Oslo Jazzfestival i år, eller ved tidligere anledninger, så er han en vokalist og låtskriver av respektabel alder. Men han har ikke blitt plukket opp av den store jazzscenen før de siste årene. Ikke at det å være rundt 40 er så veldig gammelt, men allikevel, å platedebutere rundt den alderen er vel det man får kalle en moden debut.

Nå kommer også oppfølgeren til «Water» fra 2012. Og det er fortsatt ikke bare fødselsdatoen til Gregory Porter som ligger rundt 1970 tallet, musikalsk sett kan man plassere han et sted mellom Gil-Scot Herron og Sammy Davis Jr. En røykfylt croonertype med mye fra gospelmusikken og tekster om Harlem, jazz og det å bli voksen. Kort sagt er det ikke snakk om å finne opp kruttet på denne plata, men å få frem Porters betraktninger om livet, kjærligheten og jazzen, og lage fet soulinspirert jazzmusikk underveis. Punkt en lykkes bra, det er mye karakter og personlighet i vokalen, uten at det klisses

Neste Jazznytt kommer i begynnelsen av desember [80] jazznytt

til. Punkt to funker sånn passe bra, synes jeg, jeg synes det blir litt mye overivrighet blant solistene til at låtene får satt seg skikkelig. Balladene er gjort veldig fint, selv om de høres ut som om de er skrevet 20 ganger før.

Men, igjen, klisjeer er jo klisjeer fordi de funker! Og det er ikke tvil om at denne plata funker, selv om den er vel full av klisjeer.

Arthur Piene DAFNIS PRIETO PROVERB TRIO «Dafnis Prieto Proverb Trio» DAFNISON MUSIC 003 Den 38 år gamle cubansk-amerikaneren Dafnis Prieto er en virvelvind på trommer og perkusjon, og sammen med keyboardist Jason Linder og vokalist Kokayi har han dannet Proverb Trio, en improvisasjonstrio der få ting om noe er planlagt før man går i studio. - Vi har ingen forestillinger på forhånd om hva vi kommer til å spille eller hva du får høre, for hele plata ble tatt opp i løpet av en seks timer lang session i studio, skriver bandet. Resultatet er faktisk mindre kaos enn man skulle tro, for de tre låter så samspilte at man kunne mistenkt dem for å ha planlagt i nesten minste detalj. Det er likevel noe så umiddelbart og sprudlende «her og nå»-feeling over opptaket at man likevel skjønner at her har man improvisert. Mye. Musikken er svært variert, fra det helt skjøre som i «Extasis» til den r&b-aktige «Into The Light». Det morsomme er at man aldri vet hva som dukker opp rundt neste låt. Bortsett fra musikerne er det knapt nok en rød tråd å spore. Dette er rett og slett en knalltøff plate med så mange godbiter at den kan spilles om igjen og om igjen uten at man mister interessen.

Roy Ervin Solstad RADIOSTAR «Mannish» GATEWAY C-NUT 04 Alt-er-mulig-bandet Radiostar består av en gjeng glade danske musikanter. I front herjer saksofonistene Michael Blicher og Fredrik Lundin. Med seg har de kompegitarist og gitarpedalfantomet Niclas Knudsen, og i fra kjeller er det solid støtte fra Thomas Vang på bass og Anders Holm på trommer. Albumet «Mannish» inkluderer en mikstur av uforfalskede New-Orleans begravelsesscener på «Tin Can» til eggende reggae-rytmer på «Cooking with the radio on» der riffene dundrer tett som popcorn under lokk i glohett smør. De glade musikantene leverer sine 10 kjærlighetserklæringer til et musikalsk sirkus som gjør at man blir litt hysterisk oppspilt av at alle dyrene slippes ut i manesjen, litt for mange av gangen. Radiostar mangler en viktig ting, nemlig en solist med vokale ambisjoner som kan løfte bandet og låtene opp et trinn og være mer enn et showband.

Lasse Haugen IIRO RANTALA «My history of jazz» ACT 9531-2 Den finske pianisten Iiro Rantala var i sin tid hovedmann i den fine, finske trioen Trio Töykeät, som gjorde noen heidundrandes konserter og plater spesielt på 90-tallet. Han har studert ved Sibelius-akademiet i Helsinki og klassisk piano ved Manhattan School of

Music, så det er en velskolert herre vi her har å gjøre med.

Han har jobbet med beatbox i Iiro Rantala New Trio, og han har gjort rene klassiske solokonserter gjennom flere år.

På «My history in jazz» gjør han en Goldberg-variasjon (Johan Sebastian Bach), pluss seks Goldberg-improvisasjoner, som fordeles utover plata, med diverse amerikanske standardlåter i mellom. Dette er på mange måter blitt denne platas store problem. Jeg ville elsket å høre Rantala gjøre både Goldberg-variasjonene og hans egne improvisasjoner rundt dem for seg. Å få tid til å synke hen i de flotte komposisjonene og Rantalas nydelige imrovisasjoner. I stedet blir stemningen hele tiden brutt av de amerikanske standardene.

Etter «Aria/Goldberg variation no.1» får vi Gerswins «Liza» mer eller mindre slengt i trynet, før «Goldberg improvisation 1» følger. Deretter kommer «Caravan» og Monks «Eronel» før vi får «Goldberg improvisation II». Og slik fortsetter det.

Med seg på laget har han bassisten og cellisten Lars Danielsson, trommeslageren Morten Lund og fiolinisten Adam Baldych, som alle bidrar med utmerket spill, særlig i standardene. Baldychs fiolinspill i «Caravan» er strålende.

Men, som sagt, dette blir litt forvirrende. For med en gang du har funnet en mood, så trekker den glade finne deg bort fra drømmene og inn i et heftig og teknisk briljant standardlandskap som gjør, i alle fall denne anmelder, forvirret.

Men at Rantala (og de andre musikerne) er dyktige musikere, er det ingen tvil om. Men jeg ville kanskje ha ønsket meg to plater i stedet for denne ene. En med Goldberg og en med amerikanske standarder spilt så «fort og gæli» det er mulig, slik som her. Det synes jeg faktisk ACT og platedirektør Siggi Loch kunne tatt seg råd til.

Jan Granlie ENRICO RAVA «On the Dance Floor» ECM 2293 Den italienske trumpeteren Enrico Rava har i snart en mannsalder vært en av «guruene» på den italienske jazzscenen. Han har gjort plater og konserter med det som kan krype og gå av internasjonale stjerner. Han startet sin internasjonale karriere i bandet til saksofonisten Gato Barbieri og fortsatte i saksofonisten Steve Lacys band. Han har spilt med Carla Bley, Jeanne Lee, Paul Motian, Lee Konitz og Roswell Rudd. Han har vært innom ensemblene til Pat Metheny, Michel Petrucciani, John Abercrombie, Joe Henderson, Richard Galliano, Miroslav Vitous, Andrea Centazzo, Joe Lovano, Gil Evans og Cecil Taylor, og I de senere årene har vi møtt ham på en rekke europeiske festivaler med sitt eget, italienske band.

På «On the Dance Floor» møter vi den driftige italieneren i et helt nytt landskap. Sammen med et sterkt knippe landsmenn, i et sammensatt større band, gjør de i hovedsak låter av Michael Jackson, en musiker Rava først oppdaget etter hans død.

Og her kommer slagerne som perler på en snor. «Spechless», «They Don’t Care About Us», «Thriller», «Pricacy», «I Just Can’t Stop Loving You», «Smooth

Criminal», «Little Susie», «Blood On Dance Floor» og «History» - låter som garantert lesere som kan sin Jacksonhistorie bedre enn meg lett kan identifisere. I tillegg får vi Charlie Chaplins nydelige «Smile» midt oppe i all Jackson-moroa.

Som leseren kanskje kan forstå, så har ikke jeg filla peiling på Michael Jacksons musikk. Men jeg blir glad og oppløftet av å høre Enrica Rava og hans italienske venner behandle denne musikken. Innimellom svinger det infernalsk av musikken, og hvis det er sånn at det svinger like bra av originalene, så tror jeg at jeg snarest må sjekke ut Jackson-katalogen. For dette er tøft!

Arrangementene er gjort av Mauro Ottolini, en herre som tydeligvis vet hvordan et storband skal svinge.

Innspillingen er gjort live in Rome Auditorium, og jeg kan garantere at det ikke var en eneste sjel som forlot lokalet etter konserten som ikke var i «hundre». En av de tøffeste «storband»-platene jeg har hørt siden Thad Jones/Mel Lewis-storbandet for nesten en generasjon siden!

Jan Granlie BERNT ROSENGREN QUARTET «plays Swedish jazzcompositions» PB7 018 Saksofonisten Bernt Rosengren er en av de virkelige nestorene i svensk jazz.

Han ble født på julaften i 1937, og har siden slutten av 50-tallet vært en inspirasjonskilde og et forbilde for flere skandinaviske musikere, særlig svenske saksofonister som Nisse Sandström, Krister Andersson Mats Gustafsson og Jonas Kullhammar. Han er inspirert av Charlie Parker, Dexter Gordon, Sonny Rollins, Bjarne Nerem, John Coltrane, Bill Evans og Sonny Stitt, og debuterte i 1957 som vikar for en annen stor inspirasjonskilde, Lars Gullin.

På «plays Swedish jazzcompositions» har han samlet et lag bestående av pianisten Stefan Gustafson, bassisten Hans Backenroth og trommeslageren Bengt Stark, for å gjøre, som tittelen antyder, svenske jazzkomposisjoner. Vi får høre «Good Morning» av Rosengren, «Blues for Chet» av Åke Johansson, «I’ve Seen» og «Theme From Aesthetic Lady» av Lars Gullin og ei perlerad av svenske låter, vi her på berget ikke kjenner så godt fra før.

For noen år siden gjorde Mats Gustafsson og hans band Swedish Azz, sine versjoner av den svenske jazzskatten.

For den som tror at vi her er på samme banehalvdel, kan jeg forsikre om at det er vi ikke. Her er vi langt inne i det svenske bebop-landskapet, med strålende spill av veteranen Bernt Rosengren, godt backet opp av de andre musikerne. Spesielt legger man merke til et stødig og fint basspill fra Hans Backenroth (den musikeren som i sin tid sa nei takk til å spille med Esbjörn Svensson Trio!!). Gustafsons pianospill er stilriktig og fint og Bengt Starks trommer rusler og går, og kommenterer hva de andre gjør på en strålende måte.

Rosengrens tone i tenoren ligger tett opp til Dexter Gordon, uten at han «henger» like mye som forbildet, men det kreative er fremdeles i førersetet hos veteranen.

Ei nydelig plate for den som liker denne type musikk, og for alle dere andre bør dette være en fin inngang-

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:00 Side 81

ANMELDELSER ANMELDELSER

MOSKUS «Salmesykkel» Anja Lauvdal (p), Fredrich Luhr Dietrichson (b), Hans Hulbækmo (dr) HUBROCD2518 Moskus heter Moskus fordi bassisten i Moskus en gang møtte en flokk Moskus midt på natta på Dovre. Det må være fint å møte Moskus midt på natta på Dovre. Moskus har uansett blitt et veldig fint band, og Moskus er også et fint navn. Det er også «Salmesykkel». Og «Salmesykkel» er en skive jeg tror kommer til å bli lagt godt merke til.

Musikken er i utgangspunktet enkel, bestående av korte riff og gospelharmonier som gir god plass til melodi og lett melankolsk stemning. Velpløyd mark? Tror du dette låter flatt og forutsigbart tar du feil, låtene er direkte vakre i sin enkelhet og overraskende symfoniske i sin oppbygning. Lauvdals øre for små anslagsnyanser, Hulbækmos unektelige driv uavhengig av dynamikken og Dietrichsons evne til å holde på smakfulle, kontrasterende ideer løfter virkelig denne plata. Fine navn har de fått også.

Det er en modenhet i Moskus sin klokkeklare tro på at det enkle og sentimentale kan gjøres virkelig vakkert hvis det tilføres nok personlighet og intensitet. «Salmesykkel» minner meg egentlig mest om en annen debut, den første Paul Bley-inspirerte debuten til Close Erase. Så får tiden vise om Moskus kommer til å få den samme posisjonen innen norsk jazz. Sett ut i fra denne plata virker det i hvert fall slik, enten Moskus møter flere Moskus eller ikke.

Arthur Piene sport til en glansperiode i den svenske jazzhistorien, og et godt bevis på at man ikke nødvendigvis trenger å gå over bekken (Atlanterhavet) for å finne godt vann.

Jan Granlie SCHNEEWEISS & ROSENROT «Pool» YELLOW BIRD YEB-7733 2 Det Berlin-baserte bandet Scheeweiss & Rosenrot er et av disse unge, kreative ensemblene som etter hvert har dukket opp på de mer kreative scenene rundt i Europa. De kaster seg ut i sin egen musikk uten å se seg hverken til høyre eller venstre. De gjør sin helt egen musikk, uten å tenke på hva som er trendy eller hipt, og kommer fra det med hodene godt over vannet.

Bandet improviserer fram de enkelte komposisjonene i fellesskap, selv om hovedpersonene virker å være bandets to kvinnelige medlemmer, vokalisten Lucia Cadotsch og pianisten og keyboardisten Johanna Borchert. De andre medlemmene - bassisten Frans Petter Eldh og trommeslageren Marc Lohr, er på mange måter med for å støtte opp under de to damene på best mulig måte.

Musikken ligger i grenselandet mellom pop og jazz, altså innenfor den sjangeren vi her i spaltene ofte kaller «knirkepop». Men i motsetning til mange av de andre vi har hørt de senere årene, synes jeg Schneeweiss & Rosenrot går lenger i sin utforskning av musikken.

De er originale og spenstige. All musikken høres leken og «lett» ut. Tekstene framføres på både engelsk og fransk, og særlig sjarmerende synes jeg de franske tekstene er, sirlig fremført av den sveitsiske sangerinnen Lucia Cadotsch. Piano og keyboardspillet er et godt stykke utenfor den gyldne middelvei, og Borcherts spill er kanskje det som gjør denne plata såpass leken.

Kompet bidrar sterkt til helheten. Det blir aldri kjedelig. Eldh er en ypperlig bassist i dette selskapet (som i de fleste andre selskap vi har møtt ham

de senere årene), og Lohr spiller løst og ledig på en måte som får meg til å tenke på Jon Christensen.

Dette er blitt ei flott plate som utfordrer samtidig som den er ytterst leken og sjarmerende. Og den som befinner seg i hovedstaden i månedsskiftet oktober/november bør veien være kort til Victoria. De spiller der 1/11!

Jan Granlie SHEPPARD / BENITA / ROCHFORD «Trio Libero» ECM 2252 Saksofontrio på ECM? Vi vet hva vi får.

Og det blir det. Dette er så åpent og minimalistisk at det nesten faller fra hverandre. Men som allikevel henger sammen på en merkelig måte.

Andy Sheppards nye «frie, lyriske» trio, som han beskriver den selv, består av fransk-algirske Michel Benita på bass, og unge britiske Sebastian Rochford på trommer. Melodiøst, sangbart, vakkert.

Men så subtilt og lavmælt at det til tider blir vanskelig å følge trioen, behovet for noe litt mer utagerende blir for overveldende.

Det er tre dyktige musikere med store ører som spiller her. Musikken flyter med en naturlighet, og en meditativ følelse, det er dybde og rikdom i selv de minste lyder. Slektskapet med Jan Garbarek og med 1970-tallets ECM-estetikk er åpenbar. Men allikevel er det gjennom alt dette merket av Andy Sheppard. Han er noe mer enn en Garbarek-klone. Det er en nytelse å lytte til. Men allikevel, et zist er savnet.

Noe som får meg til å sitte opp i den gode stresslessen musikken er skapt for å nytes i.

Det er derfor noe uforløst over denne skiva som er spilt inn i studioet til den italiensk-språklige sveitsiske radio 2 i Lugano. Som alltid med ECM, en uklanderlig og åpen lydrepresentasjon, som sømmer seg denne musikken. For enhver fan av ECM-lyden, av den åpne diskanten, av luften, av det minimale uttrykket, er dette en innertier. For oss andre, vi foretrekker heller Andy

Sheppard debut på ECM, «Movements in Colour».

Johan Hauknes SIMETRIO «Pendiente» DISCOSPENDIENTE.COM En av sjeldenhetene i jazzfamilien må være chilenske Simetrio. Det er ikke ofte man får med seg at pianister fra den smale landstripen helt sør på kloden kan vise til pianister med så stort format, og som kan måle seg med de beste i originalitet. Helt naturlig og tenke at musikere og kunstnere blir inspirert av landets egen kultur og lar det prege sitt eget uttrykk. Simetrio har lite eller ingen spor av latin i repertoaret. Den chilenske pianisten Lautaro Quevedo kaster seg ut i den moderne triojazzen med nok materiale og med en god porsjon dristighet og mot. En samspilt trio med god fordeling av solopartier seg i mellom er et must.

«Pasaje en el Tiempo» er en klassisk perle med en begynnende bass som danner en blendende velspilt entré, og som følges tett av resten av trioens sterke og presise innslag. Vakkert, vakkert. Simetrio avslutter med et vakkert lite klassisk musikkstykke, et vinkende farvel på «Impresion» eller var det kanskje en indikasjon på at vi får et snarlig gjensyn? Denne interessante trioen fra Chile lar ikke vente på seg.

Lasse Haugen MARK SOLBORG «Solborg 4+4+1» ILK 191CD Gitaristen Mark Solborg har en solid position i dansk nutidsjazz, med en lang meritliste, foruden at han er velanskrevet hos udenlandske musikere fra rejser og besøg – Evan Parker, Herb Robertson, Francesco Bigoni og Kevin Brow fra de seneste år. En hovedstamme i hans virke nu er kvartetten Solborg 4, som blev stiftet allerede i 1999. Reed-mesteren Anders Banke har

her, som i mange andre sammenhænge, været Solborgs vigtigste samspilspartner.

Nu har Solborg taget mål til et større ensemble med tilføjelsen af fire ekstra blæsere og skriver musik med centrering om en gæstesolist. På Copenhagen Jazz Festival denne sommer var gæsten den eminente cellist Hank Roberts, og i 2010, som CDen dokumenterer, var det den estimerede amerikanske saksofonist Chris Speed som var gæsten ved koncerten på Borups Højskole.

Solborg har skrevet fem længere stykker med godt indre slægtskab. Alle er melodisk prægede temaer i tætte, komplekse harmoniseringer og kontrapunkter, men også med transparente faser, i tempi fra medium til langsomt over skiftende taktarter. I disse formationer bevæger solisterne sig i fri balance med ensemblet eller i kollektive improvisationsmønstre for to eller flere instrumenter. Alle stykker fremstår som organiske fortællinger, og uden mindste tilløb til letkøbte effekter. Solborg er seriøs og vil hellere lave musik for 27 opmærksomme lyttere end for 600 konsumenter.

Alle de solistiske indslag er velformulerede, og velintegrerede i forløbene. I «Mrs. Pedersen Takes the Tram» er Laura Toxværd med sin forrygende viltre altsaksofonsolo nær ved at spille tram’en af skinnerne, inden Chris Speed med sin hudløse tenortone og sit reflekterende spil bringer fru Pedersen helskindet hjem. I «Almost» er Speed hovedsolist med sit lyriske tenorspil fint vævet ind i ensemblets «dissonante» klanglag, og i CDens afsluttende melodisk markerte «Open Parenthesis» bevæger han sig gradvist ind i et sejt orkesterdrive, som videreføres med Torben Snekkerstads sanseligt flintrende sopransaksofon. «2620» bringer associationer til Gil Evans’ orkestreringer for Miles Davis, med Gunnar Halle i soft-tonet trompet over til åbent horn, mens orkestret lægger en bund af varme harmonier i et besindigt jazznytt [81]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:01 Side 82

ANMELDELSER ANMELDELSER

karavanetempo, og Solborg tager sin eneste regulære solo med distinkt struktureret guitarspil, med Jeppe Skovbakkes og Bjørn Heebølls stimulerende impulser under. Og i den transparente «The Whispers» svæver ensemblet stille ind med vibrerende instrumenter mod en nærmest hymnisk strofe, hvor nænsomt solospil af Banke på basklarinet og Halle på trompet afløses af hengiven improvisation med Jakob Muncks tuba og Solborgs luftige obligater bag.

Solborgs 4+4+1-nonet bevæger sig som et skib i stovt sejlads med flaget hejst i vinden og med en dyrebar last, som bringes frem under stor, tillidsfuld omhu. Den landsættes på kajen for årets ypperligste danske jazz.

Bjarne Søltoft

TRE SETT CLEAN FEED BORIS HAUF SEXTET «Next Delusion» CF238CD RAFAEL TORAL / DAVU SERU «Live in Minneapolis» CF248CD RED TRIO + NATE WOOLEY «STEM» CF249CD En ekstraordinær sekstett er det vi minne om 70-tallets analoge synthekmøter i første sett. Saksofonist Boris sperimenter. Men den store fremdrifHauf leder en gruppe fra Chicago beten, et klart momentum savner jeg litt. stående av tre saksofonister og klariDet blir mye trommefikling versus prønettister og tre trommeslagere. vende blipp-blop som ikke nødvendigvis Musikken er som tatt rett ut av tidlige fører så langt av sted. Men i konsertens eksperimenter fra vindbyens ledende tredje del finner de endelig tråden og kreative kilde, AACM. Her fins underslipper løs noen herlige kaskader som jordiske kontrabassklarinettgrynt og susender tankene til både Van Halen og personisk hylende tenorsaksofon, Sun Ra. rumlende frijazztromming og luftig avGame – Set – Match: Matchballen vinnes ventende perkusjonisme, monotone i denne omgang av portugisiske RED blåserlinjer og poppende slaptoungue i trio, bestående av Rodrigo Pinheiro, samme båsen.

Hernandi Faustino og Gabriel FerranDe tre trommeslagerene gjør egentlig dini. Sammen med New York-baserte ikke så mye ut av seg, til tross for at de Nate Wooley på trompet utgjør de en befatter seg med henholdsvis metal, fryktløs og energisk frijazzkvartett, minimalistisk impro, og «vanlig» frijazz som evner å kombinere spillerom for til vanlig. De er alle (i hvert fall tidvis) den enkelte med kraft og fremadrettet flinke til å legge litt bånd på seg selv, samspill. slik at en tålmodig fremforskning av Bandet oppsto live på scenen på Clean komposisjonenes potensiale kommer til Feeds festival i New York, mens dette uttrykk. opptaket skjedde ikke lenge etterpå i I andre sett møter vi en duo på scenen i bandets andre møte. En slik andreMinneapolis, Minnesota. Vanligvis er runde kan svært ofte bli tam og bloddette ikke sett på som en metropol for fattig, hvor den impulsive energien og den improviserte musikken. Men byen nysjerrigheten fra et første stjernetreff er i det minste hovedsete for Rafael blir til usikker famling i mørket. Men Torals plateselskap Taiga. I forbindelse ikke denne gangen! med en utgivelse på selskapet hooket Kvartetten følger opp hverandres ideer, han opp med den lokale trommeslageutvikler dem og spinner dem videre til ren Davu Seru for et improvisert sett. materialet er uttømt og nye ideer oppToral er kjent som dronegitarist, men la står i kjølvannet. Det er ingen grandifor noen år siden ned øksa til fordel for ose soloprestasjoner her, men et sterkt egenmodifiserte forsterkere, miksere kollektivt uttrykk og ører på stilk. Også og effektlooper i bandet Space Prohos lytteren! gram. De behersker han til minste deSvein Magnus Furu talj og skaper et lydbilde som kan [82] jazznytt

SOMMER/YANNATOU/FLORIDIS/ VOULGARIS/KASTANIS «Songs for Kommeno» INTAKT 190 «Marias Miroloi» er nøkkelstykket på denne CDen. Innlagt i den 18 minutter lange fasedelte komposisjon høres et båndopptak med en gammel kvinne, Maria Labris, som i gresk klagesangstradisjon synger den rystende, smertelige historien om den tyske Wehrmachts massakre på landsbyen Kommenos befolkning i 1943. 317 sivile ble drept, herav 74 barn under 10 år.

Mange reddet seg ved å svømme over floden Arachthos. Maria Labris var blant de overlevende. Det beveger dypt å høre denne autentiske stemmen; men også Günter Sommers innfølte, kompositoriske innramning bidrar til å løfte Marias beretning opp.

Gjennom sin deltakelse i en perkusjonsfestival i Kommeno, ble den tyske trommeslager Günter ’Baby’ Sommer kjent med og grepet av historien og skrev denne hyllestmusikk til byen.

Som grunnstamme benytter han på platen sin faste greske trio med klarinettisten Floros Floridis og bassisten Spilios Kastanis, og til forsterkning av det gresk-folketonale aspekt tilføydes multiinstrumentalisten Evgenios Voulgaris samt den kjente folkesanger og stemmeimprovisator Savina Yannatou.

Melodiene og spillet er gjennomgripende melankolsk preget. Voulgaris bidrar og fører an med to stykker, og hans spill på den celloklingende yayli tanbus gjennomsyrer hele platen med sitt såre, «bluesy» stemningsleie. Men Sommer selv står ikke tilbake for den greske «mood» med sine egne elegiske melodier. Spesielt hans velformede strofe, «Arachthos», formidler den greske patos i Yannatous unike fremføring. Sommers «Antardes» (de lokale frihetskjempere, som opererte fra baser i fjellene) er dog et annerledes progressivt uttrykk i sin illustrasjon av geriljamotstandens strategiske dialoger og skjebnetunge marsj mot konfrontasjonen.

Også Floridas’ «Lost Ring» må fremheves for den hymniske tone og for det i likhet med flere andre steder - fortrinnlige samspill mellom hans klarinett og Yannatous koloraturiske stemme.

For Sommers del er hans perkusjon og trommespill fint avbalansert. Spesielt hans spill med gongs og cymbaler fastholder en staut poesi og pasjon.

Og endelig i siste stykke, «Kommeno Today», viker smertefølelsen – eller

snarere: den blander seg med erfaringens bevissthet om at det finnes et liv som skal hylles og leves, som det kommer til uttrykk i dette viltert, dansante stykke.

Günter Sommer har med sine greske venner formet et smukt, hengivent musikalsk monument til Kommenos døde og levende.

Bjarne Søltoft MIKE STERN «All over the place» HEADS UP Jeg vet ikke om tittelen indikerer at Stern her beveger seg over store deler av jazzhistorien, men uansett gir han oss et variert album med bop, blues og jazzrock. Han har hentet inn en skokk gjester som bidrar til å gjøre dette til en variert CD. Samtidig bekrefter den undertegnedes fordommer. Det begynner nemlig med to spor reinhekla statisk jazzrock med backbeat, vampostinat og tonekaskader der til og med saksofonist Chris Potter framstår som en musikalsk mitraljøse. Begge spora fades ut mens musikerne holder på som verst. Jeg tenker mitt om det.

Men bevares, godt gitarspill, knallpresist ensemble, fjellstø rytmikk og funksjonelle tema.

Men så skjer det noe. Det oppstår en mer pulserende rytmikk når Randy Brecker kommer med i «Out of the Blue», deretter får vi en fin ballade med Stern på akustisk nylonstrenger og Esperanza Spalding på bass og ordløs vokal. Høydepunktet er likevel tre spor der Dave Holland spiller ståbass og Al Foster trommer, og lager et sydende komp som både gir og tar signaler når Stern, og Kenny Garrett på tenorsaksofon, inspireres og inspirerer. Plutselig går musikken fra å være bra til å bli engasjerende. Dette er en konstellasjon som ville satt klodens jazzklubber i kok. Hollands bass er beskjeden i miksen, men likevel hører man at det er hans autoritet og fleksibilitet som i stor grad styrer musikken. For et bassspill! Og egentlig gjør han vel omtrent det samme som han gjorde for rundt førti år siden, på «Conference of the Birds» og lignende mesterstykker.

Siste del holder ikke samme nivå, men både Richard Bona på bass og vokal og saksofonist Bob Malach bidrar til variasjon i jazzrockbildet, og avslutningsnummeret «All over the Place» er et ganske så lystig party som tenderer mot noe jeg i mangel av noe bedre vil kalle frijazzrock. Alt i alt en CD der mange vil finne mye å like.

Petter Pettersson STREIFENJUNKO «Sval Torv» Espen Reinersten (ts), Eivind Lønning (tp) SOFALP539 Streifenjunko har brukt sin inngående utforsking av saksofonens og trompetens utvidete klangreportoir til å skape et helt unikt og komplett usammenlignbart sound til sin duo. Debuten «No Longer Burning» (2009) var dominert av et statisk og sakte omskiftende lydbilde, hvor sammenstillingen av kontrasterende lyder i lengre tidsrom åpnet for en nærmest meditativ forståelse.

På «Sval Torv», kun ute som vinyl og digital nedlasting, merker man et mer organisk og mindre mekanisk forhold

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:01 Side 83

ANMELDELSER

JAZZBIOGRAFI HANS-OLOV ÖBERG «a strange tale – Sagan om Esbjörn Svensson Trio» KALLA KULOR FÖRLAG ISBN 978-91-85535-82-8 Esbjörn Svensson er den svenske jazztrioen som var den største jazzsuksessen i Sverige gjennom tidene. Det var trioen som hadde bestemt seg for at musikken kunne ta dem «hur långt som helst». Og de klarte det – nesten.

Hadde det ikke vært for en ulykksalig dykketur i Björvik utenfor Stockholm den14. juni 2008. Esbjörn hadde tatt med seg sin sønn, Ruben, ut på et treningsdykk. De hadde vært gjennom dykkerkurs i Sverige, selv om Esbjörn hadde holdt på med dykking i mange år. Og mens instruktøren måtte rette litt på utstyret til Ruben, hadde Esbjörn startet dykkingen. Da han ikke kom opp igjen forsto man at noe var galt, og startet søk etter han. De fant han, men han ble allerede da erklært død.

Denne tragiske hendelsen er, dessverre årsaken til at boken om e.s.t er skrevet nå, og ikke om 30-40-50 år.

Boken er historien om de to barndomsvennene Esbjörn og Magnus (Östholm) fra den lille bygda Skultuna utenfor Stockholm som ville bli musikere, og som via sine talent klarte det kunststykket, sammen med bassisten Dan Berglund fra Östersund. Vi får historien fra start i boken til en annen barndomsvenn, Hans-Olov Öberg, som vokste opp bare et steinkast fra pianisten Esbjörn og trommeslageren Magnus.

Vi får den komplette historien i denne boka. Fra Esbjörns første vaklende mandolintimer med faren, via Musikhögskolan i Stockhom til de første spillejobbene på Fashing (Sveriges nasjonale scene for jazz). Vi får historiene rundt debutplaten «Mr & Mrs Handkerchief» og veien framover til de til slutt fikk drømmen oppfylt; de var i ferd med å erobre USA, fikk forsidebilde i Down Beat, og reiste fra kyst til kyst på det amerikanske kontinent og spilte for fulle hus.

Forfatteren Hans-Olov Öberg har skrevet en historie som går bak rampelyset. Han har gjort en grundig jobb med å ha med alle spillejobbene bandet gjorde, hele historien, noe som på den ene siden er fint å få vite, men som blir veldig «oppramsende» på andre siden. Han har gjort et solid bakgrunnsarbeide, og har snakket med de fleste som på en eller annen måte har vært involvert i historien om e.s.t. De to gjenlevende musikerne er intervjuet, lydmannen Åke Linton, som fulgte bandet hele veien til topps, familiene, medmusikanter og samarbeidspartnere som bandets første bassist Hans Backenroth, vokalisten Lina Nyberg, Gustavo Bergalli, Louise Hoffsten, Nils Landgren, Victoria Tolstoj og Pat Metheny. Bengt Strokirk fra Svenske Rikskonserter, dirketøren i plateselskapet ACT, Siggy Loch og managerne Lasse Nilsson-Wick og Burkhard Hopper. Så sånn sett er boken troverdig og ekte.

Problemet dukker vel egentlig opp når man har

kommet et stykke ut i boka, og man merker at hvert kapitel på mange måter gjentar seg. Hvert kapitel er inndelt i litt løst snakk om hva som skjedde i begynnelsen av hvert år (det var nesten alltid noen stille måneder i begynnelsen av hvert år), så følger en solid gjennomgang av det enkelte års utgivelse, låt for låt (det kom en ny plate nesten hvert år), før man har en gjennomgang av turneer og spillejobber det enkelte året. Heldigvis er boken også spekket med gode og morsomme historier fra bandets mange turneer. Komplikasjoner ved hotellbookinger, flybytter og publikum. Dette synes jeg er de mest interessante sidene ved boken, og kanskje de mest nyttige.

For en ung musiker som tenker å satse livet på å bli en profesjonell og internasjonal jazzmusiker, er dette en flott instruksjonsbok i hva man skal gjøre for å komme seg så langt som mulig. Og da snakker man ikke om at det bare er å lage god musikk, få seg et management som tar seg av noen turneer i inn- og utland, men hele pakka. Markedsføring, logistikk, kontaktnett – i det hele hvilket profesjonelt apparat man må ha i bakhånd for å lykkes, bl.a. i USA.

Esbjörn Svensson Trio var ikke et jazzband som bare var fornøyd med å få en spillejobb eller to på for eksempel Knitting Factory i New York og en spillejobb i Montreux eller Vancouver. De ville bli skikkelig store. Like store som de store rockebanda.

Derfor jobbet de også med profesjonelle folk som kjente rockebransjen og hvor annerledes den verdenen er. De var ikke fornøyde med å ha tre kvelder på Fashing eller spille på Maijazz, Vossa Jazz eller i Molde. De mente at den musikken de lagde var bra nok til å spilles på de aller største scenene. En ambisjon kanskje flere jazzmusikere burde ha.

Forfatteren Hans-Olov Öberg er ingen typisk jazzforfatter, selv om han også tidligere har skrevet om jazz, bl.a. i jazzthrilleren «Svart Stajl» i 2002 (anmeldt i et tidligere Jazznytt). I Sverige er han mest kjent for sine krimbøker, men han har også skrevet en nybegynnerbok om tatovering, og han er bluesmusiker.

Med «a strange tale» har han skrevet en innholdsrik bok om livet til e.s.t som det står respekt av. Selv om jeg godt kunne tenke meg litt mer analyse av fenomenet e.s.t. og litt mindre om hver låt på de mange albumene bandet utga. Men dette skal ikke ta fra noen gleden eller ønsket om å lese denne boka. Den burde være pensum på enhver musikkutdannelsesinstitusjon. Som en slags «lærebok» i hvor mye arbeid som ligger bak en suksess innenfor musikklivet. I tillegg er boken et fint minne til de som var så heldige å støte på disse tre musikerne på deres vei oppover på popularitetsstigen.

Jan Granlie jazznytt [83]

jazznytt 005 2012 86 sider_Layout 1 25.09.2012 09:01 Side 84

ANMELDELSER

til samspillet dem i mellom. På begge platene er det snakk om krystallklare ideer som utgangspunkt for hver låt, og selv om den største forskjellen fra 2009 til nå kanskje ligger i selve ideenes natur, er det også kommet inn et annet samspill nå. Jeg hører en mer tålmodig og lyttende duo - mindre interessert i de rare spilleteknikkene, og mer i hvordan de kan brukes til å frembringe spennende og lytteverdig musikk.

Det å prøve å sette ord på selve lytteropplevelsen er ikke enkelt i en slik sammenheng. Ord blir på mange måter fattige i møte med slike uhørte lyder i original sammenstilling. Men jeg skal gjøre et forsøk!

Et sted å begynne er i hvordan Reinertsen og Lønning finner frem til teknikker med en unik klangkarakter og setter dem opp mot hverandre. Saksofonens multiphonics (som et samklingende intervall eller en treklang) mot trompetens gutturale knirking og ventillyder. Mutet trompet i harmonisk vibratoøs samklang med saksofonens sobre akkordspill blir som filmmusikk til en melankolsk reise langs en forblåst kyst.

Et tersintervall strekkes ut til det nærmest uendelige, presis som «Utsnitt av Fuge» på søsterbandet Koboko Senjus «Varianter av Døde Trær» (2010). Utforskning av nesten likelydende intervaller fremkaller stående interferensbølger som får glassene i vitrineskapet til å synge med. Og alt dette i en fantastisk fysisk innpakning som gjør seg like godt bak glass og

ramme som i platehylla.

Streifenjunko finner med stort hell frem lydene som gjemmer seg lengst inne i instrumentene, bryter upløyd torv og overbeviser igjen om sin posisjon i den norske improens fremste rekke.

Svein Magnus Furu JENS SØNDERGAARD QUARTET & BOB ROCKWELL «More Golson» STUNT RECORDS STUCD 12042 Komponisten og saksofonisten Benny Golson har inspirert mange på grunn av sin sans for den gode melodi. En av dem er den danske altsaksofonisten Jens Søndergaard, som også har spilt med Golson. Sammen med resten av kvartetten sin bestående av Thomas Bornø på piano, Marc Davis på bass og Dennis Drud på trommer har han tatt for seg noen av de mest kjente - og også mindre kjente Golson-komposisjonene. Med på laget er tenorsaksofonisten Bob Rockwell.

Søndergaard og gjengen holder seg stort sett til Golson sine melodier, og leker seg i stedet med arrangementene rundt låtene. Flere av dem er lagt til andre taktarter enn originalt, slik at uttrykket til tross for melodisk likhet, blir et helt annet. Det gjør at Søndergaard, Rockwell og kvartetten lar den nesegruse beunderingen ligge til fordel for nyskapende hyllest. Det er kreativt, det er lekkert og det låter både friskt og tradisjonsrikt på en gang. Den danske saksofonisten har tidligere lekt seg med Art Pepper på plata «More

UTEGLEMT SVERRE GJØRVAD «patience for the little things» Mark Fransman (ts, bcl, p), Gorm Helfjord (g), Brydon Bolton (b), Sverre Gjørvad (dr, tamb), Ståle Storløkken (keys), Melanie Scholtz (v), Siri Gjære (v) REFLECT NO EFY 1102 Som noen kanskje har lagt merke til, så gårde på en helt grei måte. Det er mye er det noen plater som ikke blir anmeldt vidde og kuldegrader i denne låta, og vi i Jazznytt før det er rett før Riksantifår mer Frisell-gitar av Helfjord. Men kvaren kommer å tar dem. Sverre Gjørjeg savner trøkket, Gjørvad! Plata startvads seneste plate havnet for nesten ett et heftig, men etter en kort start blir år siden ett eller annet sted ute hos en det hele litt stillestående. Kanskje er av anmelderne, uten at det kom noen det Storløkken som har sparka fra og skriblerier tilbake.XXXXXXXXXXXXXXXXX gitt sitt bidrag til at starten er såpass Derfor må redaktøren ta sin redaktørheftig?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx gjerning på alvor, og anmelde plata sjøl.

I «Simple Song Nr. One» tar det seg litt «patience for the little things» er netopp. Dette er en sangbar, enkel sak topp det den sier, tålmodighet for de gjort av kapellmesteren, og som er fin små tingene i hverdagen, en god egennok, men også her føles det som om låta skap å være i besittelse av, og tromgår litt på «tomgang».xxxxxxxxxxxxxxxx meslager Sverre Gjørvad har tydeligvis Tre låter til signert Gjørvad følger. Og vi det. Det hele starter med noe som står i fare for å gro fast i underlaget. kunne befunnet seg i støyland («ToothSelv om den tredje av dem, «This and brush»), før det glir over i en slags Bill That» løfter seg litt med til tider litt Frisellsk «Friendly flowers». Litt stillespenstig saksofonspill.xxxxxxxxxxxxxxxx stående, kanskje, særlig når det ikke er Så surfer vi inn med Henri Mancinis mye framdrift i løpet av de nesten sju «Moon River», som gjøres som trommeminuttene låta varer. Piano, gitar og vissolo som, beklager Gjørvad, ikke holder pende trommer. «Ubuhlungu» er skrevet i det hele tatt! Til slutt kommer Storav noen som kaller seg The Four Yanks, løkken på banen igjen i Tor Jonsson og som jeg har en mistanke om befinner Knut Anders Vestads «Fattig ynskje» seg i de sydlige deler av Afrika. Låta er med Siri Gjære som gjestevokalist. også innspilt i Cape Town, så Gjørvad «Stoken» inleder med kirkeorgelaktig har vel latt seg «ta» av den lokale mukeyboards før Gjære gjør en litt for sikken. Melanie Scholyz synger meloslepen versjon av Jonssons ikke akkurat dien, nesten som en innfødt, men også oppløftende tekst.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx her blir det fryktelig stillestående.xxxxx I det hele er dette blitt en plate som Vi går videre til «Goahtoeanan» som har mye i seg, ikke minst melodisk, men åpner med neddempet bassklarinett. hvor jeg synes musikerne ikke gjør nok Umiddelbart minner låta om noe Nils ut av materialet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Aslak Valkeapää gjorde for mange år Jan Granlie siden. En vakker joik (?) som tusler av[84] jazznytt

Pepper», og når resultatet blir som med «More Golson», er det bare å håpe på mer lek med kjente låter på neste utgivelse. Denne bør du sjekke ut.

Roy Ervin Solstad TREEPASS TRIO «Bruder Beda» Martin Küchen (s), Per Zanussi (b), Raymond Strid (dr) CLEEN FEED CF251CD Om noe musikk er jazz eller ikke er ofte verdens kjedeligste spørsmål. Jeg synes ofte det både er umulig, og ikke minst uvesentlig å svare på. Men noen få ganger er det faktisk et opplysende og viktig spørsmål også. Det skjønte jeg i hvert fall i møte med Trespass trio sin siste plate. Trioen består av erfarne, for ikke å si legendariske, karer som spiller breialt, klart og kreativt.

Også når lydnivået er lavt. På de mer energiske strekkene, der Küchen får vist frem sirkelpustingen sin, koker det spesielt bra. Nesten like mye trøkk som å stå på Mir å høre gutta spille live.

Men er det jazz, det var det vi skulle snakke om. Svaret er et rungende ja!

Det er så mye tradisjon, kultur og overlevert kunnskap i denne musikken at det blir umulig å si noe annet. Den er ikke rar eller fremmed eller fiendtlig. Noe som er et veldig viktig poeng å ta med seg i såpass spesiell musikk som 60-tallsinspirert frijazz, at den ikke kommer ut av ingenting.

På mange måter tror jeg denne musikkens hovedutfordring i årene som kommer, og rett og slett få flere mennesker til å bry seg om den. Da kan det være fint å få folk til å skjønne at den egentlig er lettere å forstå enn man tror. Kort sagt, at det bare er jazz. Og jazz spiller man på kafeer, det går helt fint det.

Arthur Piene TROPHIES «A Color Photo of the Horse» D.S AL CODA #4 For et år siden anmeldte jeg Trophies «Become Objects of Daily Use». På trioens andre plate er trommeslager Tony Buck byttet ut med Ches Smith (ikke Chad fra Red Hot Chili Peppers…). Den gangen sa jeg at jeg aldri hadde hørt noe lignende (det er uvisst om min positive anmeldelse førte til at platen nå er utsolgt) – fortsatt er originaliteten til denne trioen slående. Oppskriften er noenlunde den samme: Kenta Nagais fretlessgitar dobler Alessandro Bosettis transkriberte snakkesynging mens Smith fargelegger galskapen med alt fra frenetisk tromming til Paul Motianaktig impresjonistisk klattmaling.

«A color Photo…» skiller seg fra forgjengeren på flere måter. For det første har bandet spilt mye live, og har et annet energinivå. Noe av det kontrollerte forsvinner til fordel for en sydende og boblende kraft, gitt av trommene men også av en utstrakt bruk av synthesizere og elektronikk.

Trophies er fortsatt en fascinerende og unik opplevelse, som kan minne om den forvirrende følelsen av å plutselig befinne seg i en kakafonisk malstrøm av lyder, stemmer og rytmer på en morgentravel sentralstasjon i Milano.

Svein Magnus Furu

WARSHAW VILLAGE BAND «Nord» JARO 4308-2 Dette bandet har vi hørt mye positivt om, men aldri fått anledning til å høre live, selv om de har vært i Norge flere ganger. De har de senere årene på mange måter vært Polens store musikalske eksportartikkel, noe som er lett å forstå hvis man vier litt tid til det sirkuset man møter på deres nyeste innspilling, «Nord».

På plata har de gått i kompaniskap med det svenske folkrockbandet Hedningarna på et par låter, en skikkelig sirkustrompeter på noen andre, vokalisten Sandy Scofield på ei låt og et par andre sangere på ei anna låt.

For den som er bevandret i den skandinaviske, nyere folkemusikken, representert ved Hedningarna og finske Värtinnä, er dette velkjent og interessant stoff. For den uinvidde, er det bare å kaste seg uti det. Bedre dansemusikk får du ikke. Selv om bandet er polsk, så beveger de seg denne gangen nordover. Det er mye samiske impulser ute og går, samtidig som vi også får flere tøffe, baltiske vrier. I front regjerer vokalistene Magdalena SobczakKotnarowska, Sylwia Swiatkowska og Ewa Walecka foran trommeslagerne og perkusjonistene Piotr Glinski og Maciej Szajkowski og bassisten Pawel Mazurczak. I tillegg trakterer de tre damene både dulcimer, fioliner og trommer, og det hele er en himmelsk fest. Med trompeteren Milosz Gawrylkiewicz på topp på noen av låtene, er vi straka vegen inn i den komplette «polske riksdag», hvor det meste er sirkus for alle penga. På de låtene hvor Hedningarna medvirker, sparker det, om mulig, enda mer fra, og det er bare å gi seg over.

En strålende plate, fra et aldeles vidunderlig band!

Jan Granlie LARRY WILLIS «This Time The Dream´s On Me» HIGH NOTE RECORDS HCD 7238 Tangentmannen Lawrence Elliott Willis, som snart runder 70, har hatt en interessant karriere. Han har prøvd det meste innen sjangeren og har sogar oppholdt seg i popjazz verden med bla.a Blood, Sweat And Tears. På albumet «This Time The Dream´s On Me» er han helt solo og singel med bare et flygel i et studio i Sacile, Pordenone, i Nord-Italia. Her fikk den aldrende popstjernen utfolde seg helt fritt med den amerikanske sangboken. Larry har vært smart i utvalget, for han har ikke plukket de elskeligste og mest kjente fra den nevnte sangboken. «It Could Happen To You» og Cole Porter´s «True Love» blir tolket i sin sedvanlige og pompøse drakt, men respekten for opphavet og repertoaret som er valgt er viktige ingredienser som Larry Willis presenterer med stor innlevelse og musikalsk appetitt.

Lasse Haugen JENS WINTHER «Electrazz» STUNT RECORDS STUCD 12032 Den danske topptrompeteren Jens Winther (1960-2011) blei bare 50 år gammel. I februar i fjor våkna han aldri opp igjen etter å ha sovet normalt – sannsynligvis døde han av et hjerne-

omslag 05 2012_omslagsmal 25.09.2012 10:01 Side 2

TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 02:2012

LØSSALG KR.75,-

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

JON BALKE

NR. 01:2012

JAZZNYTT 03:2012

www.jazzinorge.no

CHRIS POTTER

jazznytt

NR. 03:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

GRATIS med denne utgaven

GORAN KAJFES GORAN KAJFEŠ

PAOLO VINACCIA

ANDREA RYDIN BERGE ISABEL SÖRLING KASPER ÆRNES TEBOGO TSHOTETSI BARNAS JAZZHUS

JON BALKE

AZZUTDANNINGEN I NORGE

- RESIDERENDE I MOLDE

ØSTERDALSMUSIKKEN

OPERAFANTOMET

TRONDHEIMSJAZZEN PETTER ETTRE PÅ DANSK SUMMER CAMP JAZZI NORGE FOR 50 ÅR SIDEN VÅRFESTIVALENE

HÅKON KORNSTAD

ANMELDELSER FRISPARK OG MYE MER

01

9 773327 248011

AHMAD JAMAL / ACT 20 ÅR / PER ODDVAR JOHANSEN / VILDE & INGA / BORDERLINE / HVEM HAR MAKT I NORSK JAZZ / WIMP OG SPOTIFY - ELLER INGEN AV DELENE / SAM RIVERS / SKYT IKKE PÅ PIANISTEN / ALL EARS / SORTLAND JAZZFESTIVAL / BARENTSJAZZ / PENANG ISLAND JAZZ FESTIVAL / WORLD OF GLASS / LONDON JAZZ FESTIVAL / WINTERJAZZ, KÖLN / JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011 / ANMELDELSER / FRISPARK

02

9 773327 248011

MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING / JAN GUNNAR HOFF / CHICK COREA / LISA DILLAN & ASBJØRN LERHEIM CHRISTIAN MEAAS SVENDSEN / STRØMMING RUNDT ET BORD / MEN ER DET JAZZ? / JAZZEN PÅ BY:LARM / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / SOMMERENS JAZZFESTIVALER / BODØ BIG BAND / BODØ JAZZ OPEN / VINTERJAZZ I KØBENHAVN / 12 POINTS, PORTO / ANMELDELSER / FRISPARK

03

CHRIS POTTER / GORAN KAJFEŠ / ANDREA RYDIN BERGE / ISABEL SÖRLING / KASPER VÆRNES / TEBOGO TSHOTETSI BARNAS JAZZHUS / JAZZUTDANNINGEN I NORGE / ØSTERDALSMUSIKKEN LEVER / TRONDHEIMSJAZZEN / PETTER WETTRE PÅ DANSK SUMMER CAMP / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / LILLESALEN KONSERTSERIE / VOSSA JAZZ / NEW PERSPECTIVES / JAZZKAAR / JAZZFEST.NO / MAIJAZZ / BALEJAZZ / ANMELDELSER / FRISPARK

9 773327 248011

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 04:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

!

GRhvAisTIS du

abonnerer nå!

BUGGE & HENNING

5th set

jazzCD.no

jazz from norway 2012

04

9 773327 248011

CARSTEN DAHL / HANS HULBÆKMO / ALDO ROMANO / JOHN ABERCROMBIE / SVEIN OLAV HERSTAD / ALEX GUINA / MAGNOLIA JAZZBAND 30 ÅR / BLINDEBUKK MED JOHN KELMAN / SUSANNA WALLUMRØD OM STRØMMING / RYTMISK UTDANNELSE I KRISTIANSAND / JAZZBYEN NEW ORLEANS / NATTJAZZ I BERGEN / KONGSBERG JAZZFESTIVAL / MOLDEJAZZ / COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL / ANMELDELSER / FRISPARK

abonnerer du på Jazznytt nå, får du julenummeret (begynnelsen av desember) + hele neste år (februar - april - juni - august - oktober - desember)for kun kr 350.i tillegg får du trippelCDen ”jazzCD.no - 5th set” med på kjøpet! abonnér på www.jazznytt.no eller send en epost til jan@jazzforum.no - så fikser vi resten.

jazznytt Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo

omslag 05 2012_omslagsmal 25.09.2012 10:01 Side 1

B-BLAD jazznytt

JAZZNYTT 05:2012

Smakebiter hosten 2012

design - www.waggestad.no

04.10 Theo Bleckmann Hello Earth (US) 05.-06.10 Jazz fra Nord-Norge 09.10 Allan Holdsworth (UK) 11.-12.10 European Jazz Nights 18.10 Jakob Bro/Thomas Morgan/Jon Christensen (DK/US/N) 19.10 Mike Mainieri Northern Lights (US/NO) 24.10 Maria João & Mário Laginha (POR) 25.10 Jazzradioens venner: Per Borthen Swing Department feat Laila Dalseth 26.10 Ola Kvernberg Trio 27.10 Kjellerbandet : A Tribute to Buddy Rich 01.11 Schneeweiss & Rosenrot (DE)+ Spacemonkey 02-11 Kåre Nymark Band 03.11 Andy Sheppard Trio Libero (UK) 08.-09.11 Vi feirer Sidsel Endresen 10.11 Jon Balke Magnetic Book 14.11 Dans les arbres (FR/N) 15.11 Jazzradioens venner 16.11 Kurt Rosenwinkel Strandards Trio (US) KJØP SESONGKORT 20.-21.11 John McLaughlin and the 4th Dimension (UK) FOR HØSTEN 2012 22.11 VCDC (US/NO) Kun 1200,23.11 Jøkleba (700,- stud) Fri entré på alle konserter 28.11 En hyllest til Robert Normann en hel sesong!

30.11 Atomic 07.12 Karl Seglem SOM SPOR Les mer om programmet på www.nasjonaljazzscene.no Billetter kan kjøpes på www.billettservice.no Søndagsjam hver søndag - Gratis!

STIAN CARSTENSEN / TYSHAWN SOREY / JOËLLE LÉANDRE / JAN GARBAREK / BRANFORD MARSALIS / HARALD LASSEN / SCHNEEWEISS & ROSENROT /MOPTI / BERGEN BIG BAND / JAZZ, BØKGER OG BEGEISTRING / JAZZUTDANNINGA I STAVANGER / JAZZBEGREPSJUNGELEN / LEVENDE LYD / ANMELDELSER / FRISPARK M.M.

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

Jassbox - jass for gulv - med Espen Horne og Erik Holm en lørdag i måneden

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 05:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

STIAN CARSTENSEN

05

Karl Johans gate 35 9 773327 248011

TYSHAWN SOREY / JOËLLE LÉANDRE / JAN GARBAREK / BRANFORD MARSALIS / HARALD LASSEN / SCHEEWEISS & ROSENROT / MOPTI / BERGEN BIG BAND / JAZZ, BØLGER OG BEGEISTRING / JAZZUTDANNINGA I STAVANGER JAZZBEGREPSJUNGELEN / DEBATT / HAGENFESTEN / NORTH SEA JAZZ / SAALFELDEN JAZZ / PUNKT-FESTIVAL VARANGERFESTIVALEN / OSLO JAZZFESTIVAL / REYKJAVIK JAZZ / RED SEA JAZZ / ANMELDELSER / FRISPARK