Jazznytt 06:2010

INNHOLD desember 2010 - januar 2011

12 CASSANDRA WILSON 18 LAILA DALSETH OG TOTTI BERGH 22 DONKEY MONKEY 28 PETTER WETTRE 30 GUNNAR HALLE OG ESPEN ERIKSEN 30 STIAN WESTERHUS 32 REVEHALLEN - JAZZ NIGHTLY

FORSIDEBILDE: CASSANDRA WILSON

05 05 06 07 08 09 11 35 37 39 40 41 42 43 45 47 48 49 74

leder jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden notert jazzfoto nytt navn: HANNA PAULSBERG notert småstoff storband: KRISTIANSUND STORBAND debatt rapport fra new york jazz i norge for 50 år siden småstoff levende lyd: SORTLAND JAZZFESTIVAL, DØLAJAZZ levende lyd: UMEÅ JAZZFESTIVAL levende lyd: TAMPERE JAZZ HAPPENING levende lyd: BARENTSJAZZ, TROMSØ utenriks anmeldelser frispark

SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING jazznytt [03]

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: norsk@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon 22 00 56 66 E-post: jazznytt@jazzforum.no Redaktør: Jan Granlie Redaksjon: Jan Granlie, Johan Hauknes, Arild Rønsen, Bjørn Stendahl Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Frithjof Eide Fjeldstad, Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Tor Hammerø, Lasse Haugen, Johan Hauknes, Lars Mossefinn, Ole Albrekt Nedrelid, Dagfinn Nordbø, Harald Opheim, Petter Pettersson, Thomas Rognmo, Arild Rønsen, Bjørn Vidar Solli, Roy Ervin Solstad, Bjørn Stendahl, Bjarne Søltoft, Colin Turner / The Interwiew People

Trygve Seim / Andreas Utnem Purcor Songs fro Saxophone and Piano

One of ECM's most consistently beautiful records in years.

Allaboutjazz.com

Trygve Seim og Andreas Utnems "Purcor" er en av årets vakreste plater.

Dagbladet

Foto: Marius Fiskum, Jan Granlie, Steinar Kjeldsen, Ole Albrekt Nedrelid, Harald Opheim, Andreas Ulvo, Edmund Venås, C.F. Wesenberg Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein Design: Jan Granlie Tegninger: Arvid Andreassen, Geoffrey Winston Trykk: UNITES PRESS Opplag: 4 000 Priser: Abonnement: kr. 350,– for seks utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill annonser på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.

Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

Neste nummer kommer 1. februar 2011 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 01:2011 Bestilling: 03.01 Frist for produksjon av annonse: 10.01 Frist for levering av ferdig annonse (i pdf): 15.01 for spørsmål - ta kontakt med Jan Granlie på telefon 22 00 56 66 eller epost jan@jazzforum.no

ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS www.grappa.no

[04] jazznytt

jazznytt er utgitt med støtte fra

JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN

TING SKJER PÅ NASJONAL JAZZSCENE Nasjonal Jazzscene på Victoria i hovedstaden er i endring. Den tidligere daglige lederen av klubben, Jon Olav Kringeland, har sagt opp jobben, og styret har siden i sommer vært på utkikk etter en habil arvtager.

At det skjer omveltninger i en klubb på dette nivået, den viktigste jazzklubben i landet, er helt naturlig. Det finnes ikke så mange personer i Norge som faktisk kan inneha en stilling i en slik institusjon, hvor kravene på å være en jazzens altmuligmann er en av de viktigste kriteriene. Så at styret i jazzscenen har hatt en stri og vanskelig jobb er helt klart.

Den som skal inneha denne stillingen setter seg selv i en svært utsatt posisjon. Jazzmiljøet er jo ikke akkurat kjent for å være det mest romslige miljøet i NATO. Baksnakkelsene florerer, rykter flyr og antydningene om en eventuell udugelighet er nesten alltid tilstedeværende. Jeg tror man skal lete en stund innenfor de forkjellige kunstmiljøene før man finner like mange «besserwissere» som i jazzmiljøet. Så godt som alle vet hvordan og hva man skal booke på Nasjonal Jazzscene. Så godt som alle vet hvordan en slik klubb skal drives, og spør du 20 personer innenfor vårt område, får du gjerne 30–40 forskjellige og like skråsikre råd om hvordan problemene skal løses.

Vi i Jazznytt har også vært rimelig flinke til å påpeke det meste vi mener er galt med driften av Nasjonal Jazzscene.

Det er klart at vi ikke har vært flinke nok til å se hvor vanskelig det har vært å skape en kvalitetsklubb som dette fra grunnen av. Men vi har ikke kritisert og kommet med forslag og geniale løsninger fordi vi er opptatt av å sverte det arbeidet som er gjort. Vi har stilt spørsmål fordi vi elsker en slik klubb, som har til hensikt og oppgave å presentere det beste av det beste innenfor dagens jazz.

Lignende klubber finnes i de fleste land vi kan sammenligne oss med. I Amsterdam har man den strålende klubben Bimhuis, som driver med konserter nesten daglig, og som presenterer et bredt program innenfor den nasjonale og internasjonale moderne jazzen. I Stockholm kan man regne Fashing som en slags nasjonal jazzscene (uten at de som driver klubben noen gang ville turt å kalle det en nasjonal scene), som presenterer mange fine konserter, både av internasjonalt og nasjonalt kaliber. I København har man nå, plutselig, to klubber som på mange måter konkurrerer om statusen nasjonal scene. Copenhagen Jazz House og det relativt nyåpnede Montmartre. Jazz House har lagt seg på en løsning med segregering av publikum ved å dele klubben inn i ikke mindre enn ti mindre underklubber, alt etter hva slags musikk de presenterer, noe som foreløpig ikke har vært noen suksess. Montmartre kan på mange måter sammenlignes med ærverdige Ronnie Scott i London og satser på et sofistikert publikum

med konserter av internasjonal klasse flere ganger i uka.

Det er ingen tvil om at vi alle hadde ønsket et bedre publikumsoppmøte på Nasjonal Jazzscene. Det er masse folk og høy stemning på de store, mest kjente og kommersielle navna. Men en nasjonal scene skal også presentere smalere og mer ukjente artister på sitt program. I år har man sett litt på hva man har gjort på Copenhagen Jazz House i København. Man har delt inn uka i forskjellige «temaer». «Uhørt», «Fristil», «Klassisk jazz», «Sessions», «månedens musiker» osv.

Personlig er jeg av den formening at dette ikke er noen god løsning. På kveldene med etiketten «Fristil» har man problemer med å trekke folk over en viss alder, og på «Klassisk jazz» utestenger man automatisk unge, potensielle publikummere. Det interessante med en sånn klubb, sett fra mitt ståsted, er muligheten til å høre noe overraskende, noe man ikke vet hva er, noe som sjokkerer, gleder, fascinerer. Og da vil jeg ikke at noen på forhånd skal fortelle meg at dette er klassisk jazz og dette er frijazz osv.

På «Klassisk jazz»-arrangementene har også Jazznytt og Oslo Jazz Circles samarbeidsprosjekt, «jazz:talk» vært en viktig ingrediens. Vi har gjort live-intervjuer med musikere og andre en times tid før konsertene starter. Ikke alltid smekkfullt, men både lærerikt og interessant, så godt som hver gang.

I denne utgaven av Jazznytt hadde vi planer om å presentere den som skal overta den krevende jobben etter Jon Olav Kringeland. Men siden man har valgt å bruke den tiden det tar å finne den rette personen, så må vi utsette det til neste nummer. Men følg med på den nye nettportalen til Norsk jazzforum, Jazznytt og de regionale jazzsenterne - www.jazzinorge.no - så dukker nyheten opp der etterhvert.

Men nok om det. Det stunder mot jul. Juleplatene er vel i hus, og julegløggen står til heving. Fra vår kant av jazzmiljøet kan vi fastslå at 2010 har vært et vellykket år, både når det gjelder den norske jazzen og det organiserte, norske jazzbyråkrati. Det har vært mange gode musikalske opplevelser, både på festivalene og på klubbene rundt om.

Det er vært diskusjoner om finansiering og om hvem som skal arrangere konserter, diskusjoner som har foregått på et dannet nivå uten at det har skapt de helt store bølgene.

Så da er det vel bare å sette på den samme «juleplata» som i fjor, Kristin Skåres nydelige «Var», eller en av årets utgivelser, for eksempel Espen Eriksen og Gunnar Halles «Meditations On Christmas» eller Tore Johansens «Natt, stille». God jul!

(Svarene finner du nederst på side 74)

JAZZGÅTEN: Hvilke tre låter tenker vi på?

NJF har som kjent både enkeltmedlemmer og klubber. Klubbene ligger spredt ut over hele landet. NJF vil derfor se det som svært viktig å skaffe disse klubbene levende musikk på rimelige betingelser. Dette er tenkt drevet som turneer, med støtte fra Norsk kulturråd. Vi har søkt om støtte til to turneer med norske orkestre i 1971. Blir søknadene innvilget, kan det komme på tale å få i gang mer faste opplegg ved for eksempel å søke kontakt med Rikskonsertene.

Torodd Karlsten i leder i Jazznytt nr 04:1970

JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN Effektbruk høres jo imponerende ut, men er i virkeligheten bare en måte å tildekke mangler og svakheter. Alle slike effektbokser og pedaler er produkter av kommersielle interesser og ofte kommet fram gjennom popmusikken. Jeg forstår ikke hvor vi beveger oss når jazzfolk skal ha behov for å tilsløre sine ideer og instrumentenes naturlige klang. «Plastsounden» kjennetegner også så vel den internasjonale som den nasjonale plateindustri, der slike effekter er en del av taktikken for å få solgt flest mulig plater.

Torgeir Stubø i intervju i Jazznytt nr 05:1980

JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN Det organiserte jazz-Noreg har aldri vore oppteken av den sentraliserande institusjonsbygginga. Målet har ikkje vore å kopiera institusjonskulturen i så måte. Jazzmusikk er blitt framført på eit desentralisert nett av jazzklubbar som alle har det til felles at dei er drivne på 100% ideologisk grunnlag.

Norsk jazz har verkleggjort den gamle etterkrigsparolen til Arbeidarpartiet – Kunsten ut til folket!

Lars Mossefinn i leder i Jazznytt nr 04:1990

JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN Jeg tror dessuten jazzpolitiet ønsker en fullt statssubsidiert konsertsal uten publikummere. Publikum hoster og skal på do, noen prater og røyker og andre vil gjerne ha seg en pils. Fysj og føy! Jazzpolitiet vil bare presentere KUNSTEN. Den skal være ren og ubesudlet, og helst bør ingen andre enn de innvidde forstå den.

Generelt synes jeg Jazznytt blir litt for mye et organ for musikere og ledelsen i Njf i Oslo og deres småsutring seg imellom. År etter år åpner en Jazznytt, av og til etter flerfoldige trusseltelefoner for å få bladet tilsendt, for å først finne en lederartikkel om den begredelige tilstanden i jazzlivet og klagingen over lite penger fra myndighetene.

Leserinnlegg fra Tom Jenssen i Jazznytt nr 04:2000 jazznytt [05]

NOTERT

“

Jeg anser den typiske jazzmusik som smagsfordervende - men den gaar over. Lignende vrøvl som f.eks. kubisme i maleriet er alt gaaet over. At europæere svinger seg mens en neger «spiller» det ellers edle instrument violinen er meg en vederstyggelighet. De sorte fingre maa ikke besudle strengeleken. En neger skal slå tam-tam. Punktum. Og den hvite mand og kvinde skal ha civiliserte fordringer til musik.

Dr. med Carl Schiøtz til bladet Dansen 1926

har du hørt at ...

PUNKT-FESTIVALEN TIL TALLIN

Punkt-konseptet, med remixer av konsertene, sprer om seg i popularitet. I vår inntar de Jazzkaar-festivalen i Tallin med både norske og estiske musikere.

Grunnen til det norske innrykket er den europeiske kulturby-statusen som Tallin har i 2011.

Jazzkaar 2011 arrangeres fra fredag 22. april til søndag 1. mai, og Punkt-festivalen vil være der 20. og 21. april

EDISON AWARD TIL JON LARSEN & CO. Den norske dokumentarfilmen «JON & JIMMY» (Storm Studios, 2010) vant den prestisjefylte, nederlandske Edison Award 2010. Overrekkelses-seremonien foregikk i Eindhoven den11. november, og ble sendt direkte på TV. Edison Award er Nederlands høyest hengende musikkpris, og det er første gang en norsk produksjon vinner!

Filmen er produsert av Storm Studios Lars Hellebust, og regien er ved NRKs Bjørn Ola Bjørntoft, som begge var i Nederland for å motta prisen den 11. november.

«JON & JIMMY» handler om det turbulente vennskapsforholdet mellom gitaristene Jimmy Rosenberg og Jon Larsen (Hot Club de Norvège), et samspill som etter hvert går på livet løs. Den nederlandske Sinti-sigøyneren Jimmy Rosenberg regnes av mange som det største

COVER TO THE PEOPLE Det danske Stunt-selskapet fornekter seg ikke når det gjelder tvilsom coverkunst. Nå er de ute med plate med sangeren Bobo Moreno med tittelen «50 Ways to Leave Your Lover», som dessverre er blitt utstyrt med et temmelig tvilsomt cover etter vår oppfatning.xxxxxxxxxx Med på platen medvirker pianisten Ole Kock Hansen og bassisten Bo Stief, og plata inneholder de tre danskenes

gitartalentet i nyere tid. Filmteamet følger musikerne i syv år, gjennom oppturer og suksess i Carnegie Hall, og nedturer gatelangs i Amsterdam, frem til katastrofen inntreffer. Filmen har vært vist i NRK («Fakta på lørdag»), og er utgitt på DVD. Hva er egentlig galt med godt, gammeldags gråpapir?

versjoner av mer eller mindre kjente pop-slägere. De godt voksne herrer i Stunt-selskapet skulle kanskje heller ha kalt platen for «50 Ways to Love your Liver»?

STOCKHOLM KULTURFESTIVAL er en etterkommer etter Vattenfestivalen som ble arrangert i Stockholm noen år. I år er temaet for festivalen norsk kultur, og gjennom noen dager i august, vil området fra Sergels torg til forsiden av det kongelige slott i Gamla Stan være overtatt av kultur i alle former. Barnekonserter, rock, blues, klassisk og jazz.

Det er Stockholm by som står som arrangør av festivalen, og mer informasjon kan du finne på www.kulturfestivalen.stockholm.se [06] jazznytt

… Vestnosk Jazzsenters leder, Bo Grønningsæter ikke ble gjenvalgt til styret av Europe Jazz Network (EJN) under organisasjonens generalforsamling i Istanbul i september. Bo har vært en krumtapp i organisasjonen i mer enn ti år, både som styremedlem og generalsekretær, men det var muligens hans valgkamptale som ble fremført som en rap som felte han. ... Jazznytts redaktør, Jan Granlie ble observert dansende ringdans under klubbing på Nublu under EJNs generalforsamling i Istanbul, sammen med bl.a.

Lennart Strömbeck fra Umeå Jazzfestival, Katrien van Remortel fra Flandern Musikksenter, Madli-Liis Parts fra Tallin 2011, Sophie Blussé fra det nederlandske musikksenter og Joe Newey fra Jazzwise. Granlie sier til Jazznytt at dette absolutt var et engangstilfelle, men at noen tross alt måtte ta et norsk ansvar siden daglig leder i Norsk jazzforum, Tore Flesjø ikke var tilstede. ... saksofonisten Håkon Kornstad er en globetrotter. For en stund siden var han i Chicago, og skulle sjekke inn på hotel, for tak over hodet må man ha om man aldri så mye er en globetrotter. Resepsjonisten var litt tilbakeholden, og mens innsjekkingsprosedyren pågår kan han ikke dy seg og spør Håkon: «Is

PRIS TIL ØYSTEIN SKARxxxxx Øystein Skar fra Vinstra mottok DnBs talentpris på 10.000 kroner under åpningen av DølaJazz på Lillehammer. Den 25 år gamle pianisten har komponert blant annet bestillingsverk for kor, og har samarbeidet med musikere som Thomas Strønen og Misha Alperin. Tidligere i år deltok Skar i Jazzintro sammen med bandet Cinnamon ReSource. Øystein Skar er utdannet ved Norges Musikkhøgskole og arbeider til daglig ved Barrat Due Musikkinstitutt i Oslo.

your name really Hong Kong Pornstar?» Det skal ikke være lett!

PRIS TIL ATLE HAMMERxxxxxxx ... Jazzwise-redaktør Joe Newey gir i sin spalte «Bitches Brew» en oppfordring til engelske konsertarrangører om å hyre Jazzmob til sin klubb.

Midt i gossip-spalten, som Newey selv sier alle i jazz-England leser... Et bra PRstunt for de glade herrer i Jazzmob. ... det multinasjonale platedistribusjonsselskapet Universal har stor tro på Jazznytt, tidsskrift for jazz og annen rytmisk kvalitetsmusikk, eller kanskje mer det utvidede jazzbegrepet. Grunnen til det er at vi ofte har problemer med å få tilsent helt vanlige, streite, oppegående jazzinnspillinger, mens de uten påtrykk av noe slag sender oss Ida Jenshus debutplate «No Guarantees»! Ei renhekla køntrirockplate uten snev av improvisasjon som vi f.eks. kan høre hos gamle Willie Nelson. Skivebom fra Universal, der altså.

Årets hederspris fra Asker Jazzklubb går til trompeteren Atle Hammer.ø Hammer får prisen for sin innsats som jazztrompeter gjennom et halvt århundre. Han har spilt en rekke ganger på Asker Jazzklubb, og han er like hjertelig tilstede enten han spiller i sin datters skaband, hardbop i egen kvintett eller som trompetsolist i storband. Han var solist Radiostorbandet, instruktør på storbandseminar på Vossa Jazz og har spilt på en rekke plateinnspillinger, bl.a. på Erling Wicklunds Storeslem-innspilling gjort live på Asker Jazzklubb. Jazznytt gratulerer.

PERFECT WAY er en ny utgivelse med Miles Davis. Dette er en dobbeltCD fra Miles Davis år hos Warner Brothers, og inneholder en rekke live- og studioopptak. bl.a. konsertene med Rubber Band fra Nice Jazz Festival 1986.

JAZZFOTO

JON EBERSONxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Å fotografere Jon Eberson føles som å fotografere et stykke norsk jazzhistorie. Ikke bare på grunn av hans egen musikalske produksjon, men også på grunn av den betydningen han har hatt for mange unge jazzstudenter opp gjennom årene, og dette inkluderer også undertegnede.

Det var derfor en stor ære å få ta bilder til den nye plata til Jon Eberson Group. Foto: Andreas Ulvo

ANDREAS ULVO (f.1983) er fra Eidskog i Hedmark og jobber som frilansmusiker og fotograf. Han har mastergrad i improvisasjon og jazz fra Norges Musikkhøgskole i Oslo. Han har spilt/spiller blant annet med Eple Trio, Mathias Eick Quintet, Karl Seglem, Thom Hell, Frøy Aagre og Solveig Slettahjell Slow Motion Orchestra. Han har også sitt eget prosjekt, Ulvo Ensemble, som høsten 2008 ga ut plata «The sound of rain needs no translation». jazznytt [07]

NYTT NAVN

EN KVINNELIG JAZZSAKSOFONIST FRA ØSTFOLD!!!

HANNA PAULSBERG kommer fra en gård i Rygge, og begynte å spille saksofon året før hun begynte på musikklinja på videregående i Moss.

Tekst: Jan Granlie - Jeg var så heldig å få Jørn Winnæss som lærer etter hvert. – Han fikk meg til å plukke Dexter og Parker, og var en viktig person, forteller hun. – Videre gikk jeg på Toneheim et år, der jeg fikk prøve meg i storband og hadde Anders Lønne Grønseth som lærer, noe som også var veldig fint. Og så ble det jazzlinja i Trondheim, der jeg spilte eksamenskonserten min i vår etter tre år med bachelor.

- Hva er grunnen til at ei ung oppegående jente blir jazzmusiker?

- Nei, si det. Pappa er jo gammel jazztrommis, så han har vel litt av skylda, selv om jeg husker at jeg hatet det når pappa spilte jazzplater hjemme når jeg var liten. Jeg spilte fele en god stund men det var liksom ikke nok trøkk. Så fant jeg en Stan Getz plate hjemme, og det var nok den største grunnen til at jeg begynte å spille saksofon og jazz.

- Du er ferdig med Bachelor på jazzlinja i Trondheim. Fortell litt om det?

- Det var 3 år som gikk fort! Er veldig glad for at jeg gikk her i Trondheim, det er en plass som passet ganske godt for meg. Her får man stor frihet til å gjøre det man vil samtidig som man har tilgang til mange ressurser, i form av lærere og folk å spille med. Bare det å ha John Pål Inderberg som lærer har vært utrolig bra på alle områder og veldig viktig for meg i løpet av disse tre åra.

- Og du har til hensikt å leve av å være jazzmusiker?

- Det er hensikten ja. Akkurat nå driver jeg og tar pedagogikk, men jeg har jo først og fremst lyst til å spille saksofon! Helst vil jeg leve som musiker, men det begynner å bli mange om beinet i Norge nå, utrolig mye bra folk overalt, så det er sikkert greit å ha pedagogikk i baklomma. Man skal jo ha barn og sånt etter hvert.

- Fortell litt om de prosjektene du holder på med?

- Hovedprosjektet mitt er kvartetten min, Hanna Paulsberg Concept, med Trygve Walde-

mar Fiske - bass, Oscar Grönberg – piano og Hans Hulbækmo – trommer. Dette er en kvartett der vi hovedsakelig spiller mine komposisjoner. Du kan si det er rimelig inspirert av Wayne Shorter-kvartetten, og det kan minne om Keith Jarreth-kvartetten med Jan Garbarek.

Utrolig fine folk å spille med, vi skal ut og spille en del til våren, det gleder jeg meg veldig til.

Så er det Define Quiet med Espen Bjarnar – gitar og Dan Peter Sundland – bass. Denne trioen har vi holdt på med en stund, det er et veldig fint format å spille i - uten trommer, noe

som gir mange bra utfordringer.

Dance of the Flight Attendents er et kjempeartig band med Mette Rasmussen – saksofon, Hans Hulbækmo- trommer og Dan Peter Sundland – bass. Vi spiller Dan Peters komposisjoner, og det er bare vanvittig gøy å spille med.

I tillegg var jeg med på Trondheim Jazzorkesters bestillingsverk av og med Elin Rosseland under Jazzfest i Trondheim i vår, og vi skal ut og spille litt etter jul, samt spille inn plate på Dokkhuset, noe jeg tror blir veldig spennende.

UMEÅ JAZZFESTIVALS TALENTPRIS

JAN GARBAREK PÅ COVERET

Årets talentpris under Umeå Jazzfestival gikk til pianisten Cecilia Persson. Hun er til daglig, sammen med sangerinnen Sofia Jernberg, ansvarlig for bandet Paavos bravader i inn- og utland. I tillegg spiller hun med sangerinnen Lina Nyberg på hennes «Show». Hun blir regnet som en av de mest talentfulle pianistene i Sverige og spås en stor framtid.

I New York er gratisavisen til AllAboutJazz et «must» skal man holde seg orientert om hva som skjer i jazzlivet i byen. I desembernummeret var det Jan Garbarek som prydet forsiden. Hvis du har tenkt deg på jazzferie i New York, kan det være lurt å laste ned seneste utgave av bladet, som inneholder en omfattende oversikt over klubber og konserter i byen, i tillegg til en rekke plateanmeldelser og intervjuer. Sjekk ut http://aaj-ny.com

[08] jazznytt

Nytt fra MusikkLosen

CÆCILIE NORBY “Arabesque”

GERI ALLEN & TIMELINE “Live”

[ACT]

[MOTEMA]

CHRISTIAN HOWES m/Robben Ford “Out Of The Blue”

NIELS LAN DOKY “Return To Denmark”

Odd Fossum mottar Norsk jazzforums storbandpris fra Njfs styreleder OddErik Hansgaard

STORBANDPRIS TIL ODD FOSSUM Storbandleder og trompeter Odd Fossum er den glade mottager av Norsk jazzforums storbandpris for 2010. Fossum har med sin entusiasme og innsatsvilje hatt stor betydning for storbandmiljøet i Ålesundregionen, blant annet gjennom bevisst satsing på rekruttering av barn og unge. – Dette er veldig stas og en stor ære, sier en overrasket, men glad prisvinner.

Storbandprisen ble delt ut på Nasjonal jazzscene i Oslo i oktober i forbindelse med et landsdekkende møte for norske storband. Norsk jazzforum ønsker gjennom en egen storbandpris å synliggjøre hvilken betydning en enkeltperson eller en gruppe har for storbandmiljøet i Norge, og hvilken betydning storbandmiljøet har for norsk jazz generelt. Prisen ble overrakt

av styreleder i Norsk jazzforum, Odd Erik Hansgaard.

Odd Fossum er opprinnelig fra Årvoll i Oslo, men har holdt til i Ålesund i flere tiår. Han jobber til daglig i kulturskolen i Ålesund, og har som storbandleder en lang rekke storband på CVen. Big Odd Band har holdt på i over 16 år og nylig startet Fossum Nordvest Big Band. Rekruttering av barn og unge har også vært viktig for Fossum, og han står bak blant annet Junior Big Band og Knøtte Big Band/KBB. - Man føler man sysler med sine småting her på Vestlandet, så det å motta Storbandprisen var veldig uventet. Men jeg er fantastisk stolt og velger å tolke det dit hen at jeg ikke skal gi meg riktig enda, sier Odd Fossum.

[BRO RECORDINGS]

[RESONANCE RECORDS]

ENRICO PIERANUNZI LATIN JAZZ QUINTET “Live At Birdland” [CAMJAZZ]

OREGON “In Stride” [CAMJAZZ]

DANISH MUSIC AWARDS DELT UT

IFBIs ærespris til Cæcilie Norby

Danskenes Spelemannspriser for 2010 ble delt ut i midten av november. Og innenfor de forskjellige jazzkategoriene finner man følgende vinnere: Årets danske jazzutgivelse:XXXXXX Jacob Bro «Balledeering», Årets danske vokaljazz-utgivelse: Sinne Eeg «Don’t Be So Blue», Årets danske jazznavn: August Rosenbaum «Beholder», Årets danske crossover jazzutgivelse: Girls In Airports: «Girls In Airports», IFBIs ærespris: Cæcilie Norby.

THE COOKERS m/Billy Harper, Eddie Henderson, Craig Handy oa.

“Warriors” JARO][JAZZ LEGAZY]

TARBABY m/Orrin Evans, Oliver Lake, Nicolas Payton oa.

“The End Of Fear” [POSITONE]

VOSSA QUIZ Som vanlig kan du følgje programslippet for Vossa Jazz på festivalens egen julekalender. Hver dag blir et nytt namn avslørt. Nytt av året er at du kan vinne festivalpass ved å svare på alle quizene. Svaret vil alltid være neste dags artistavsløring. Forslaget sender du på epost til post@vossajazz.no og den som får fleste rette svar vinner et festivalpass til Vossa Jazz 2011. Noe spennende og noe godt – hver dag – akkurat slik en julekalender skal være!

Postboks 6314, Etterstad 0604 Oslo tlf. 22 19 82 82 mobil 99 00 61 90 odd@musikklosen.no/www.musikklosen.no jazznytt [09]

Ute nĂĽ:

Steve Dobrogosz YOUR SONGS "...luftig, varm stemning som gjør godt langt inn i ryggmargen" (Ă˜stlendingen) "I Dobrogsz händer blir detta ett hĂśgklassigt pianoalbum" (VĂĄrmlands Folkeblad) "Här spelar pianisten Steve Dobrogosz Elton John sĂĽ att de lĂĽter pĂĽ ett alldeles nytt sätt" (Sveriges Radio)

KĂĽre Kolve Quartet FURTHER DIRECTIONS "..nĂĽr "Further Directions" blir like vellykket som forgjengeren, er det først og fremst pĂĽ grunn av usedvanlig delikat og lydhørt samspill" (Adressa) "Det lyder innimellom nesten klassisk, som jazz av edelt merke gjerne gjer, og det er vakkert som haustgule blad" (Dagsavisen) "Dette er rett og slett en god jazzplate med en kvartett som med stor dyktighet framfører sin musikk" (Ă˜stlendingen)

Kommer i januar:

Jørn Skogheim NEW DIRECTION

WWW.POPJAZZ.NO

[10] jazznytt

4 & / 5 3 " -5 * 0 4 - 0

HAR DU EN

JAZZMUSIKER I MAGEN?

Ă˜nsker du ĂĽ spille med andre musikere som ogsĂĽ vil lĂŚre mer?

NYHET: KURS I JAZZ SAMSPILL t 'PS EFH NFMMPN PH ĂŒS t .FME EFH QĂŒ XXX QPQKB[[ OP t 5B NFE JOTUSVNFOU PH TQJMM t *OTUSVLU“SFS 4UBGGBO 8JMMJBN 0MTTPO "UMF /ZNP )FSNVOE /ZHĂŒSE N GM t 6LFOUMJHF LVST PWFS VLFS t ,POTFSU

WWW.POPJAZZ.NO

www.curlinglegs.no

SMÅSTOFF

Paolo Angeli kommer på European Jazz Nights

ARILD ANDERSEN TRIO MED SUKSESS I JAPAN Arild Andersens nye trio med trommeslageren Paolo Vinaccia og den skotske saksofonisten Tommy Smith besøkte Japan i september. De spilte tre konserter i Tokyo i forbindelse med Tokyo Jazzfestival, der de delte plakat med bl.a.

Ron Carter, Esperanza Spalding og Joshua Redman trio. Andersen har aldri spilt i Japan før og ble overveldet over responsen.XXxxxxxxxxxxXXx Rundt 1000 mennesker så trioen da de spilte utendørs på Tokyo International Forum.xxxxX Masahiko YUH, en av de betydeligste kritikerne i Japan trakk frem konserten som et av de store høydepunktene under festivalen i sin artikkel i avisen ASAHI (faksimile).XXXXXXXXXXXXX

I november gjorde trioen en liten Norgesturné som omfattet Stavanger, Oslo, Brandbu og Bergen.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Buddy til Karl Seglem Foto: Oddleiv Apneseth

BUDDY-PRISEN FOR 2010 TIL KARL SEGLEM Saksofonisten, bukkehornspilleren, komponisten, poeten og platedirektøren Karl Seglem fikk i november Buddyprisen for 2010 fra Norsk jazzforum. Buddyprisen er den høyeste utmerkelsen i det norske jazzmiljøet. Prisen tildeles en musiker som både har utmerket seg som en fremragende utøver på sitt instrument og samtidig har betydd mye som pådriver for å bedre jazzens utbredelse og kjennskap til musikkformen. Buddyprisen har med få unntak vært delt ut årlig siden 1956. Et tilbakeblikk på Buddy-mottakerne er som å oppleve høydepunktene i norsk jazz de siste fire tiårene. Med Buddyprisen følger en statuett av den legendariske trompeteren Buddy

Bolden, gjenskapt av billedkunstneren Lise Frogg samt 50 000 kroner fra Norsk jazzforum.

Karl Seglem blir regnet som en av Norge fremste musikere - med en unik sound. Han har mottatt flere priser og utmerkelser for sitt banebrytende arbeid med norsk folkemusikk som kilde til inspirasjon. Han bruker ofte norsk tradisjonsmusikk som utgangspunkt for sine egne komposisjoner, improvisasjoner og poesi. Han har samarbeidet med mange av de fremste musikere, forfattere, malere, filmskapere, dansere / koreografer i Norge, og har pågående prosjekter med utøvere fra forskjellige land som Portugal, Pakistan og Bulgaria og andre.

MER JAZZ:TALK NESTE ÅR Jazznytt vil være en viktig samarbeidspartner under nok en sesong med jazz:talk på Nasjonal Jazzscene i Oslo denne våren. Sammen med jazzscenen og Oslo Jazz Circle vil vi hver fredag ha en uhøytidlig innledning på jazzhelga, med intervjuer, samtaler, og foredrag om jazzen og dets vesen. Dette skjer i forbindelse med Nasjonal Jazzscenes serie «Klassisk Jazz».xxxxxxxxxxxx - Serien var i utgangspunktet en del av Jazznytts 50-års markering, men serien er blitt så populær at vi gjerne vil fortsette, sier redaktør Jan Granlie. - Serien har vært ytterst lærerik og vellykket, og hvis vi får det som vi vil, med tanke på Nasjonal Jazzscene, så kunne vi tenke oss å utvide fredagen til å bli en helaften med både nye og etablerte band, i tillegg til jazz:talken.

EUROPEAN JAZZ NIGHTS PÅ JAZZSCENEN Også i 2011 byr flere europeiske ambassader opp til European Jazz Nights på Nasjonal Jazzscene i hovedstaden. Så nå er det bare å sette av dagene 10. 11 og 12. februar til en helg i den europeiske jazzens tegn.

Programmet er sterkt, med den tyske trombonisten Nils Wogram i spissen. Han kommer med sin Nostalgia Trio med den tyske organisten Florian Ross og den serbiske perkusjonisten Dejan Terzic. Fra Italia får man besøk av duoen AngeliFukushima. Det vil si den ytterst originale gitaristen Paolo Angeli og den japanske fiolinisten Takumi Fukushima. Japansk/italiensk impro av beste merke. Fra Østerrike kommer vokalisten og pianisten Ángela Tröndle med sitt Mosaik-ensemble. Også et eksperimenterende ensemble, med masse referanser til moderne, klassisk musikk og pop. Fra Irland kommer sangeren Cormac Keneveys Quartet og fra Nederland den fine Jeroen van Vliet Trio som spiller lyrisk og vakker pianotriojazz.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Fra Finland kommer et av de friskeste tilskuddene til jazzfamilien det siste året, nemlig trioen Elifantree, et band med trøkk og mange overraskelser. Sist, men ikke minst kan man (endelig) få muligheten til å oppleve den fransk/japanske kraftduoen Donkey Monkey på Nasjonal Jazzscene. Pianisten Eve Risser og perkusjonisten Yuko Oshima har en energi og et trøkk i spillet sitt som nesten savner sidestykke. Kombinert med masse humor, er dette et must for de fleste klubbscener, noe flere festivaler den senere tid har oppdaget, bl.a. Umeå Jazzfestival og Tampere Jazz Happening.

Lyst til å skrive for jazznytt?

Jazz:Talk

uhøytidlig innledning på jazzhelga

jazznytt søker skriveføre og jazzinteresserte personer fra hele landet til å være med å gjøre jazznytt til et enda bedre og lesverdig magasin.

Send skriveprøver/ eksempler på tidligere skrivejobber på epost til jan@jazzforum.no så tar vi kontakt. jazznytt [11]

cassandra wilson

vokal dronningen Cassandra Wilson regnes som en av de fremste sangerinner innenfor sin generasjon. Nå er hun tilbake med et svært interessant album, «Silver Pony». I dette intervjuet forteller hun om hvordan platen ble en hyllest til hennes mor, om hvor uredd hun var som barn og om hvorfor hun har et bilde av en skummel Miles Davis.

TEKST: COLIN TURNER / THE INTERVIEW PEOPLE OVERSATT AV JAN GRANLIE FOTO: JAN GRANLIE

[12] jazznytt

jazznytt [13]

«Silver Pony» er blitt en interessant hybrid av liveopptak fra hennes seneste Europaturné, kombinert med studioopptak, inspirert av liveopptakene. Og vi lurer selvsagt på hvorfor hun har valgt denne kombinasjonen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det bare skjedde, forklarer Cassandra. – I utgangspunktet ville jeg gjøre en ren studioinnspilling, slik jeg vanligvis gjør. Men etter å ha hørt på opptakene fra Europa-turneen som vi gjorde i november i fjor, følte jeg at det var noe veldig inspirerende i disse opptakene som jeg ville bevare på plate. Så fikk jeg ideen om å kombinere liveopptakene med studioopptakene. Jeg mente det ville være inspirerende for musikerne å «bli tatt med tilbake» til live-situasjonen. Take the musicians back to the space where they were during the live performance and then see what happens.

Høre på musikken i studio og se hva som ville skje. Det var kun et eksperiment, og resultatet ble faktisk veldig bra.

– Dette er de første live-opptakene du utgir på nesten 20 år. Var det en spesiell kjemi som oppsto i livesammenheng med denne besetningen som gjorde at du ville gjøre dette eksperimentet?xxxxxxxxxxxxxxxxxx – Vi hadde en helt spesiell kjemi. Selv mener jeg at dette er et av de beste banda jeg noen gang har hatt gleden av å jobbe med. Tre av musikerne kommer fra New Orleans, så de har, selvsagt, et felles språk. De har også en helt egen måte å kommunisere på. Herlin Riley og Reginald Veal har tidligere sittet i rytmeseksjonen til Wynton Marsalis i hans septett, og de har jobbet sammen i ca 20 år. De fungerer perfekt sammen. Og Marvin Sewell, som kommer fra den sterke bluesscenen i Chicago, er i stand til å sette sine fingeravtrykk på all musikk han er med på. I tillegg har vi med den fantastiske, nigerianske, Londonbaserte perkusjonisten Lekan Babalola som virkelig vet hva han skal bringe til torgs for å få bandet til å fungere. Så ja, det er et flott band.

– Jeg synes det er fascinerende å høre velkjente sanger som «Lover Come Back To Me» og «St. James Infirmermary» gjort på en så annerledes måte her enn på din forrige studioinnspilling «Loverly». Føles det naturlig å gjøre dem såpass forskjellige fra gang til gang?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Absolutt, disse låtene lever virkelig. Når du omgir deg med sånne dyktige musikere, er muligheten alltid til stede for å gjøre nye ting med det velkjente stoffet. Spesielt på scenen. Stoffet har jeg plukket ut nettopp med tanke på at vi kunne gjøre en ting med det på scenen som dukker opp der og da. Og i «samarbeid» med publikum er det mulig å gjøre noe helt nytt og annerledes hver gang vi spiller.

– Er det ikke det jazz egentlig dreier seg om. Forandring, utvikling og en konstant transformering?xxxx – Nettopp. «That’s what I think jazz is all about». Jeg kan ikke definere jazz. Jeg vil ikke engang forsøke. Men jeg tror det du trekker fram er grunntanken. Når du går for å høre en musiker en kveld, og kommer tilbake neste kveld for å høre samme musiker, så skal du få en annen opplevelse. Du skal høre en annerledes konsert, noe som fører musikken framover. Når du har lært ei låt og når du kan alle inngangene og utgangene, så er det en av de viktigste tingene du kan gjøre som jazzmusiker å utvikle denne låta videre. Du skal gå på innsiden, lære av alle detaljene – «the twist and turns» på innsiden av den [14] jazznytt

gitte låta, og gjøre den til din egen hver gang du spiller den på konsert.

– Tittelsporet på den nye plata «Silver Pony» ble skapt i konsertsituasjonen mens dere gjorde en annen låt. Kan du forklare oss hva som skjedde?xxxxxxxxxx – Det var en svært fascinerende opplevelse, sier Cassandra. – Det er to låter på den nye CDen som har utspring fra en lengre jam vi gjorde i Sevilla. Vi har Ellingtons «Caravan» på programmet hver kveld, og da lar jeg musikerne bygge opp til den låta ved å jamme. Og hver kveld ble det forskjellige resultat. Men denne kvelden var spesiell, bandet var gjennom tre eller fire forskjellige moods, omtrent som om det var deler av en større komposisjon. Det resulterte i låta «A Night In Seville», og er et resultat av at vi hørte på dette opptaket i studio, og hva vi spilte i studio etter å ha hørt opptaket. Min medprodusent, John Fishbach, klarte å kombinere det som var gjort live med det vi gjorde i studio. Det er også grunnen til at «Silver Moon» er blitt som den er blitt. Denne låta kom til som et resultat av denne jammen. Det var omtrent som om musikerne dro tilbake i tid for å lage en slags fortsettelse på jammen, med et annerledes resultat.

– Du valgte et studio i New Orleans for denne innspillingen. Jeg har hørt at du leide et hus i byen i forbindelse med innspillingen. Hva var grunnen til at du ville bo der? Du bodde vel i byen for mange år siden?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, New Orleans er bare en helt fantastisk og interessant by. Den er veldig unik i Amerika.

Den har en sterk smak av fransk kultur, samtidig som den preges både av spansk og afrikansk kultur – særlig fra Vest-Afrika, og selvsagt engelsk.

Straks du kommer til New Orleans får du en følelse av å være et helt annet sted - utenfor Amerika, og det er nesten som om du må ha pass for å komme dit. Til og med språket er spesielt, med den spesielle dialekten som fremdeles gjelder.

Folk som snakker fransk kreolsk og «the Cajuns» snakker fremdeles fransk. I tillegg har du «the Arcadian French», som er en helt spesiell dialekt.

Det finnes ingen andre byer som dette i Amerika.

Og den er helt spesiell pga. den kulturen som preger byen.

– Hva var grunnen til at du denne gangen valgte å gjøre innspillingen der?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – New Orleans ligger nær min fødeby. Jeg ble født i Jackson, Missisippi, som ligger ca 200 kilometer nord for New Orleans. Og jeg ville komme tilbake for å pleie min mor som var på det siste. Jeg trengte å være et sted nær henne og med kort vei til flyplass, slik at jeg fremdeles kunne reise, og da var New Orleans et naturlig valg. Og siden byen er en av mine absolutt favorittsteder i verden, så var valget enkelt. Og å kunne jobbe i New Orleans med såpass dyktige musikere var en stor glede.

– På den nye plata er det flere instrumentallåter. En av dem er tittellåta. Å la musikerne få hovedrollen på scenen er helt naturlig for deg?xxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, fordi jeg får mest glede av å høre de spille.

Jeg elsker å høre gode musikere improvisere. Jeg vet at det er vanlig at sangerinner tar stor plass, og at de gjerne vil styre hva som skjer på scenen.

Men når du jobber med så dyktige musikere, er det en skam å begrense dem og ikke lat de få utfolde seg. Jeg er opptatt av at musikken skal vokse og utvikle seg. Det er det som gjør en kon-

sertopplevelse fascinerende. «I like to hear all these different possibilities come out of the music».

Deltabluesenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi snakker om Cassandras nære forhold til deltabluesen og på platen gjør hun både Charlie Pattons «Saddle Up The Pony» og den tradisjonelle «Forty Days and Forty Nights». Cassandra forteller at denne musikken har en helt spesiell plass i hennes hjerte. – Deltabluesen har en helt spesiell plass i mitt hjerte fordi den har så mange helter som aldri har fått den belønning og anerkjennelse de behøver. Charlie Patton er definitivt en av dem. Selv om Robert Johnson er den som blir kalt «the father of the delta blues», og alle kjenner jo til ham. Men egentlig var det Charlie Patton som var «the father of the delta blues», fordi Robert Johnson lærte denne musikken av ham. Det er ikke så mange som kjenner dette materialet, så jeg syntes det vil være ok å åpne opp og gjøre publikum oppmerksom på denne musikken, for dette er selve essensen, starten på den amerikanske populærmusikken og til og med jazz. Jazz ville aldri ha eksistert uten bluesen.

– Samtidig som du gjør den musikken, så gjør du også Stevie Wonders «If it’s Magic» og The Beatles «Blackbird»?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Vel, det er to vidt forskjellige ting og to veldig forskjellige prosesser. Stevie Wonder-sangen var Regionald Veals idé. Han elsker den sangen og spurte om ikke jeg ville prøve meg på den. I starten ville jeg ikke, fordi jeg følte det var vanskelig å gjøre en Stevie Wonder-låt bra nok. Jeg mener du må være veldig modig og tøff for å bevege deg inn i Wonders univers, «because he’s a master and he has such a distinctive brand». Men jeg lyttet til hvordan de andre musikerne improviserte rundt den og syntes at det låt veldig bra og originalt, så jeg tok sjansen. Når det gjelder «Blackbird», så er det et gammelt arrangement som jeg gjorde med et helt annet band for ca. 15 år siden. Jeg syntes det ville være morsomt å teste ut denne låta med disse fantastiske musikerne – bare for å se om det fungerte.

På den nye plata samarbeider Cassandra Wilson med sangeren John Legend. Vi synes at Cassandras stemme fungerer veldig bra sammen med ham i låta «Watch the Sunrise». Og vi lurer på om dette er et samarbeid som har pågått en stund.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Egentlig ikke. Vi traff hverandre på en jazzfestival i fjor og vi hadde felles venner. Folk i mitt crew var venner med folk i hans crew. Så det var egentlig at disse folkene traff hverandre som gjorde at vi møtte hverandre. Etter at vi hadde møttes, sendte han meg en mp3-fil og sa at han hadde en sang for meg. Og da vi traff hverandre etter det, fortalte han at han hadde hørt mye på min musikk, og at han kjente til alle sangene på «New Moon Daughter». Jeg ble veldig overrasket over det, men i ettertid har jeg innsett at hans måte å tilnærme seg musikk på er veldig lik min måte.

– «Silver Pony» fikk sin tittel fra et av dine barndomsminner. Fortell!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Vel, det er en lang historie. Da jeg vokste opp i Jackson var det en mann som gikk rundt med en ponni og et kamera. Så kledde man opp småguttene i cowboydrakt og plasserte dem på ponnien for å få tatt bilde til familiealbumet. Denne spe-

JEG ELSKER Å HØRE GODE MUSIKERE IMPROVISERE. JEG VET AT DET ER VANLIG AT SANGERINNER TAR STOR PLASS, OG AT DE GJERNE VIL STYRE HVA SOM SKJER PÅ SCENEN. MEN NÅR DU JOBBER MED SÅ DYKTIGE MUSIKERE, ER DET EN SKAM Å BEGRENSE DEM OG IKKE LA DE FÅ UTFOLDE SEG

sielle dagen spurte min mor om han kunne ta bilder av mine brødre på ponnien – jeg har to brødre. Men en av brødre mine, han er nå matematiker, var ikke så veldig interessert i å sitte på denne ponnien for å bli tatt bilde av. Og den andre broren min var redd det store dyret. Han er tre år eldre enn meg, og var sju eller åtte år den gangen. Mens jeg var den fryktløse av oss og spurte min mor om ikke jeg kunne blitt tatt bilde av som cowboy. Hun sa at hun ikke var sikker på om det var noen god idé, små jenter gjør jo ikke slike ting. Men jeg maste og maste og til slutt sa hun ok. Det betydde faktisk veldig mye for meg at hun ga meg lov til det, for det var veldig uvanlig at jenter skulle gjøre sånne ting. Og det tror

jeg har vært en inspirasjon for meg og det at jeg i ettertid alltid ville forsøke nye ting, selv om det kanskje er litt uvanlige ting å gjøre. Hvis du tror at du kanskje kan klare det, så må du alltid forsøke.

En hyllest til morenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg vet at din mor døde i fjor. Er tittelen på plata en hyllest til henne?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja det er den. Mye av musikken er en hyllest til henne og den jobben hun gjorde med å gi meg selvtillit. Hun var min første rollemodell, og er fremdeles min største rollemodell, en strålende kvinne, med begge beina godt plantet på bakken, ekstremt intelligent, åpen, og en veldig sterk

kvinne. Dette er min form for tilbakebetaling til henne.

– Hva er ditt tidligste musikalske minne?xxxxxxxxx – Jeg husker da jeg var fire, fem eller seks og jeg hørte på Miles Davis på min fars stereo. Jeg er temmelig sikker på at albumet var «Sketches of Spain», som ble en av mine favoritter. Jeg hørte masse musikk fra hans platesamling, men jeg husker spesielt denne plata fordi den var så annerledes. Og den viser hvor ekspansiv musikk kan være, hvordan den ikke bare er bebop eller en vanlig jazzplate, men en plate som vokser for hver gang du hører den og at du hele tiden finner nye lag i musikken. jazznytt [15]

– Absolutt. Miles har alltid vært der. Han er fremdeles der. Jeg har et foto av han hvor han ser veldig skummel ut. Og hver gang jeg ser det, så ser jeg at han sier: «Yeah, just do your thing. Be yourself, expand, explore» fordi musikken må puste på den måten. Det er ikke noe liv hvis man skal stå stille og hvis du skal gjøre det samme hver kveld.

– Hvor viktige var dine foreldre når vi snakker om musikalsk utvikling? Faren din var jazzmusiker og lærer. Var han en viktig grunn for at det ble jazz på deg?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, absolutt. Mine foreldre er grunnen til at jeg ble jazzmusiker. Min mor var en dyktig læremester og lærte meg å elske gode tekster. Hun kunne en masse dikt og sangtekster samtidig som hun elsket musikk. Min far var jazzmusiker som også elsket blues. Du kan finne navnet hans på flere obskure Sony Boy Williamson-plater. Så begge hadde en forkjærlighet for musikk og de var veldig opptatt av at jeg skulle høre på mange forskjellige typer musikk i oppveksten. Men bakenfor lå selvsagt et ønske om at jeg skulle like jazz best. Og slik ble det.

– Så du var interessert i mange forskjellige sjangere da du var ung?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, mye fordi Jackson ligger i et slags musikalsk veikryss. Det var faktisk et klengenavn på byen tidligere, Jackson, Missisippi, «the crossroad of the south». Hvis du slår opp på kartet så ligger det i midten, mellom New Orleans og Memphis på ene siden og fra vest til øst ligger det midt mellom Dallas og Atlanta. Så du har countrymusikken, rhythm’n-bluesen er også der, funk og selvsagt jazz. Alt dette blir til sammen en herlig sammenblanding av forskjellige typer musikk.

Du kan ikke unngå å bli eksponert for mange forskjellige musikksjangere ved å bo der.

Journalisten Cassandra Wilsonxxxxxxxxxxxxx – Tidligere studerte du massekommunikasjon på universitetet om dagen og sang på kveldene. Når bestemte du deg for å satse på musikken?xxxxxxxxxxxx – Det var ikke før sent. Jeg hadde egentlig en plan om å bli journalist, med TV som hovedbase.

Da jeg giftet meg måtte min mann flytte til East Orange i New Jersey, som ligger rett utenfor New York City. Jeg ble med på flyttelasset og følte straks at jeg ikke passet inn i livet som journalist der oppe. Derfor valgte jeg å satse på musikken. Jeg var 25 eller 26 da jeg bestemte meg for at det var musikken jeg skulle satse på. Etter alt jeg hadde forsøkt opp gjennom oppveksten, innså jeg nå, endelig, at det var dette jeg skulle holde på med.

– Du tok fram dine uredde sider da du bestemte deg?

– Ja. Jeg dro alene til New York City og gikk på forskjellige jamsessioner og møtte masse folk.

Det var vanskelig for en ung jente å kaste seg ut i det på den måten, men jeg gjorde det. Jeg møtte mange flotte mennesker som tok seg av meg og guidet meg gjennom «jungelen».

– Du har sagt at du er en av disse jentene fra sørstatene som har hørt og elsket mange forskjellige typer musikk gjennom oppveksten og som har hatt vanskeligheter med å bestemme seg for om den eller den musikksjangeren er bedre enn de andre. Du har sagt at det har vært et visst press på deg om at du har måttet bestemme deg for hvilken vei du skulle gå. Kan du utdype det?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja. Det har vært et problem, men ikke så veldig stort. Jeg har alltid ment at jeg skal lytte nøye til min indre stemme og ikke høre på hva alle andre sier. Jeg tror jeg har hatt en idé om hvor jeg vil veldig lenge, helt siden den gangen jeg red på ponnien. Jeg har alltid vært veldig klar på hva slags musikk jeg har hatt lyst til å gjøre, uten å tenke på hva alle andre har fortalt meg. Spesielt innenfor jazzen, hvor vi har jazzpolitiet som hele [16] jazznytt

– Ville du likt å treffe han?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Faktisk så delte jeg scene med han en gang. Jeg møtte han egentlig aldri, men jeg var i samme backstage-område som han. Jeg husker at jeg hadde lyst til å gå og hilse på han og å introdusere meg selv, fordi jeg åpnet konserten med han på JVC-festivalen i Chicago. Men jeg klarte ikke å gjøre det. Det var som om han hadde en usynlig vegg rundt seg. Jeg ville gjerne hilse på han, men jeg klarte ikke. Og det synes jeg egentlig er litt coolt. Og jeg var nær nok.

tiden er til stede og passer på at alt går rett for seg. Jeg har alltid vært forundret over at ting ikke skal utvikle seg videre. At alt skal være som det alltid har vært. Hvis det ikke var meningen at musikken skulle utvikle seg, ville vi kanskje fremdeles gjort låter som «Struttin’ with Some Barbecue»? Fordi det var slik det startet i New Orleans. Men de rytmene og akkordene… Men så utviklet noen musikken videre til bebop og videre til avant-garde. Hvis det var meningen at musikken skulle stå stille, så hadde vi fremdeles gjort musikken slik den ble gjort i New Orleans på den tiden, men heldigvis har det vært meningen at ting skal utvikle seg.

– Du sier at du alltid lytter til din indre stemme bak i hodet. En stemme som forteller deg hvilken retning du skal gå. Vi du kalle denne stemmen ditt instinkt?x – Ja, det er det. Men jeg vil vel heller velge å kalle det for intuisjon. Jeg tror intuisjon er en form for intelligens som er mer enn instinkt. Instinkt tror jeg er mer psykisk. Intuisjon er det som gjør at hjernen fungerer bakenfor det rasjonelle. Det trigger hjernen til å jobbe på høyeste nivå, og bidrar til at du tar de rette valgene.

– Jeg skulle tro at det var en viktig ingrediens når det er snakk om å synge jazz?xxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, det er det. Det er veldig viktig å ha intuisjon.

Men selvfølgelig må du også lære å beherske musikken på vanlig måte. Du lærer å lese, du forstår språket som snakkes, men det finnes andre elementer som du egentlig ikke kan lære. Det er noe udefinerbart som du må stole på. Som du må tro på. Det er hva jeg tror er intuisjonen, spesielt når du skal velge materiale og når du skal improvisere så må du ha tiltro til dine egne valg om hvilke toner du skal velge, eller til og med hvilken låt du velger.

– Kan den stemmen, i ditt tilfelle, for eksempel være stemmen til Miles Davis? Etter at du gjorde «Travelling Miles» sa du at Miles ga deg styrke til å være tro mot din egen personlige visjon om jazz, og at det ga deg styrke og mot til å gå lenger enn du hadde trodd du turde i denne musikken.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

– Er du like skeptisk til helsetilstanden i jazzen i dag som du var for ti år siden, da du hevdet at den beveget seg bort fra det afrikansk/amerikanske som hadde skapt musikken? Har ting forandret seg etter din mening?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg tror jeg er mer optimistisk i dag, fordi jeg ser og hører til og med hip hop-artister som går tilbake i historien og hører på tidligere musikere.

De samarbeider til og med med jazzmusikere.

Jeg tror at budskapet om hvor viktig det er å kjenne historien er viktig når man skal lage ny musikk. Så jeg er ikke like bekymret i dag. Det virker på meg som det er en del fenomenale, unge musikere der ute som fremdeles leverer varene.

– Så rent generelt, så er jazzen ved rimelig god helse?

– Ja. Den føles friskere nå enn den gjorde for, la oss si ti år siden. Jeg føler den er friskere og sterkere og at publikum fremdeles er der. Spesielt i Europa, hvor det er et stort marked for oss. Der og i Japan. Men også i Statene, så det går bedre.

Men selvsagt går det opp og ned og i sirkler som det meste annet.

– Vil din kommende Europaturné ta deg rundt hele kontinentet?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg har veldig lyst til å reise til Island. Jeg vil reise over hele verden. Jeg liker å turnere i Europa, og forhåpentligvis vil vi turnere der i første halvdel av året eller til sommeren. Men jeg vil tilbake hit så fort jeg kan, for det er her den beste musikken blir skapt.

CASSANDRA WILSONS DISKOGRAFI «Silver Pony» (Blue Note, 2010) «Loverly» (Blue Note, 2008) «Thunderbird» (Blue Note, 2006) «Glamoured» (Blue Note, 2003) «Belly Of The Sun» (Blue Note, 2002) «Travelling Miles» (Blue Note, 1999) «Blue Moon Rendezvous» (Blue Note, 1998) «After the Beginning Again» (Winter & Winter, 1997) «New Moon Daughter» (Parlaphone, 1995) «Blue Light ‘Til Dawn» (Blue Note, 1993) «Dance to the Drums Again» (DIW, 1992) «She Who Weeps» (Winter & Winter, 1991) «Live» (IMS, 1991) «Jumpworld» (Jmt, 1990) «Blue Skies» (Winer & Winter, 1988) «Days Aweigh» (Winter & Winter, 1987) «Point of View» (Jmt, 1986)

JEG HAR ALLTID MENT AT JEG SKAL LYTTE NØYE TIL MIN INDRE STEMME OG IKKE HØRE PÅ HVA ALLE ANDRE SIER. JEG TROR JEG HAR HATT EN IDÉ OM HVOR JEG VIL VELDIG LENGE, HELT SIDEN DEN GANGEN JEG RED PÅ PONNIEN

jazznytt [17]

VI BURDE HA GJORT DET! – OG VI HAR GJORT DET...

LAILA & TOTTI 145 ÅR LAILA DALSETH og TOTTI BERGH fylte til sammen 145 år denne høsten. Laila ble 70 den 6. november. Totti ble 75 den 5. desember. De har spilt i band sammen i 49 år. De har vært bandledere sammen i 48. De har vært gift i 47. Norgesmesterskap i samhold? TEKST: BJØRN STENDAHL

– Ofte frarådes ektepar å jobbe tett sammen. Men dere har klart det utmerket i bortimot et halvt hundre år. Hva er oppskriften?

– Å være jazzmusiker betyr ikke å jobbe sammen hver dag! Sånn er det ...

Fra Møhlenpris til Skillebekk Sommeren 1961 kom Laila Ellinor Dalseth fra Bergen til Oslo. Det var stor avstand mellom vestland og østland den gangen – ikke mange i Oslo kjente til henne, som hadde sunget på bergenske jazzklubber, i Konsertpaleet og på Neptun i lang tid. Allerede 1. mai 1954 vant hun en amatørkonkurranse i Nygårdsparken, bare 13 år gammel. Samme høst vekket hun oppsikt som sangsolist ved et «ragtimeshow» i Konsertpaleet.

Fra hun var 14 år deltok hun jevnlig ved jazzkveldene til konsertbyrået Swing i Konsertpaleet, i selskap med den bergenske jazzeliten. Ved flere av disse konsertene deltok Oslomusikere (som Kristian Bergheim, Øistein Ringstad, Pete Brown, Karl Otto Hoff, Rowland Greenberg og The Big Chief Jazzband), så hun var nok et kjent navn hos noen innvidde.

Den fryktete (kloke og innsiktsfulle) kritikeren Bjørn Kolstad i Bergens Tidende fulgte henne tett. 24.9.1955: – Aftenens store positive hjemlige overraskelse var sangerinnen Laila Dalseth, som ganske utvilsomt har store muligheter. Hun har den rette swingfølelsen, hun kan frasere med musikalsk vågemot... 8.12.1956: – Med streng tukt har hun klart å kvitte seg med den nervøse plastikken vi før har kritisert henne for. Resultatet er en stor grad av avspenthet, som er hovedbetingelsen for god jazzsang. 7.10.1957 (da var hun ennå ikke fylt 17): – Denne piken er det mest opplagte jazzvokale talent vi har hørt i dette land. Nettopp derfor håper vi at hun må få komme ut for å lære mer. På disse kanter har hun virkelig lite å gjøre...

Faste akkompagnatører var bl.a. Victor Molvik og Knut Eide Haugsøen – hun debuterte i radio med sistnevnte i 1957. Høsten 1960 var hun medlem av husbandet «Swinging Bergenburgers» i kaféen på Hotell Neptun og var med på å etablere dette stedet som Bergens nye jazzsenter.

Like over nyttår inviterte de til jam session hver [18] jazznytt

tirsdag. Bjørn Kolstad skrev i Bergens Tidende (6.2.1961): – Hun søker vel antakelig nå sin like blant norske jazzvokalister ... den rutinen som det daglige arbeid på Neptun har gitt henne, er sikkert en meget viktig årsak til at hun nå får så vakkert fram det som hele tiden har bodd i henne.

En uke i mars 1961 ble Laila akkompagnert av et elitelag fra Oslo: Mikkel Flagstad, Kjell Karlsen, Bjørn Pedersen og Ole Jacob Hansen. Talentspeider Karlsen klarte å overtale Laila til å flytte til Oslo – og en dag i juni stod hun der med kofferten i handa i sin nye hybel på Skillebekk.

Fra «amateur» til proff Mens 13 år gamle Laila debuterte i Nygårdsparken, øvde den fem år eldre Totti (Theodor Christian Frølich Bergh) i et nytt storband, satt sammen av trommeslageren Karl Otto Hoff og pianisten og arrangøren Einar Schanke – og kalt «All Amateurs». Etter en forsiktig begynnelse som klarinettist i tradjazzsammenheng, var attenåringen nå blitt tenorsaksofonist med noe mer moderne forbilder som Lester Young, Dexter Gordon og Zoot Sims. At han kunne bli påvirket gjennom heftige diskusjoner med sin tre år eldre bror, Johs Bergh, på det tidspunktet allerede en kjent aktivist og formann i Oslo Jazz Circle, er ikke utenkelig.

I 1955 hadde storbandet funnet sin form under Einar Schankes ledelse, og etter russekonserten i slutten av mai dette året skrev Omar Heide Midtsæter (president i Norsk Jazzforbund) i tidsskriftet Norsk Jazz: – Unge Bergh på tenor er nok en coming man. Han spilte i sint Lesterstil og var den mest benyttede solisten i orkesteret...

I 1956 trådte Totti inn i yrkesmusikernes rekker.

Han ble fast medlem av Kjell Karlsens sekstett i tre år, foruten at han tok strøjobber med Rowland Greenberg og andre deler av den norske jazzeliten som den gang besørget levende dansemusikk av godt merke. Turer med Amerikabåtene til New York ble det også.

1. mai 1960 hadde Totti mønstret av Amerikabåten og overtok etter Harald Bergersen som tenorsaksofonist i Kjell Karlsens nye elitestor-

band. Sommeren 1961 het storbandets nye sanger Laila Dalseth.

Pangstart for Laila Ved siden av storbandet lagde nå Kjell Karlsen et nytt småband av toppmusikere: Atle Hammer, Bjørn Johansen, Erik Amundsen, Ole Jacob Hansen og Laila Dalseth. Det ble regelmessige jobber på Jazzcenteret Metropol fram til høsten 1962. I begynnelsen av august 1961 deltok de ved den første jazzfestivalen i Molde. Etter sommerferien var storbandet igjen på plass som husorkester på Penguin-klubben. Mottakelsen av Laila i Oslo var upåklagelig. Ved årets slutt ble hun kåret til Norges beste jazzsangerinne av ukeavisa «Verdensrevyen».

Et par Tottis faste engasjementer var i Karlsens storband, Rowland Greenbergs småband og på strøjobber i eget og andres navn. Men i 1962 hadde det skjedd noe i hans lille leilighet i første etasje i Vestheimgata. Her hadde det vært et svært så åpent hus, et samlingssted for jazzfolk både før og etter spillejobb, her kunne folk komme krabbende inn gjennom vinduet uten varsel – og være velkommen til alle døgnets tider – et skikkelig ungkarsreir. Plutselig en dag var det kommet blomster i vinduet. Det ble hengt opp gardiner.

Det kunne forekomme noe så idyllisk som levende lys. En fast gjest, Mikkel Flagstad, myste rundt på alt det ryddige og trivelige – og utbrøt forsiktig: – Ingenting er som før...

Laila og Totti var blitt et par.

I oktober 1962 var det slutt på småbandjobbene til Kjell Karlsen på Metropol, og Laila og Totti bestemte seg for å lage sitt eget band på dette viktige stedet. Laila Dalseth/Totti Berghs orkester ble ett av jazzsenterets mest populære så lenge Metropol eksisterte (til sommeren 1965). Laila avsluttet engasjementet med Kjell Karlsen tidlig i 1963, og etter høsten samme år var det vanskelig å holde storbandet gående. For Laila og Totti ble det strøjobber rundt i hele Sør-Norge, sammen med musikere som Egil Kapstad, Arild Wikstrøm og Tore Sandnæs, Bjørn Pedersen, Bjørn Willy Mortensen og Bjørn Jacobsen, Ole Jacob Hansen, Svein Erik Gaardvik og Gunnar

Foto: C.F. Wesenberg

Moreite, Frode Thingnæs og Rowland Greenberg, jobber i radio og fjernsyn – og vi må ikke glemme Lailas mangeårige samarbeid med duoen Jan Berger/Erik Amundsen, lydfestet allerede høsten 1963 på LP-en «Metropol Jazz».

Fra Sacramento til Indonesia Lailas og Tottis karrièrer etter midten av 1960tallet er vel kjent – deres biografier kan også leses i www.jazzbasen.no. At deres liv også har vært berørt av barnefødsler, familieskjebner, ugreie sinnstilstander – som i så mange familier – står det ikke så mye om i biografiene. Det står i stedet om lange og levende år med musikk og venner.

I 44 år (siden 1966) har Totti vært medlem av Per Borthen Swing Dept. Ltd. Han spilte fast i Rowland Greenbergs band 1974-81 – og naturligvis

Laila sang i hele siste delen av 60-tallet med Helge Hurums orkester, med grupper i eget navn, med Knut Eide Haugsøen, Egil Kapstad, Roy Hellvin, Jan Berger, Erik Amundsen, Ditlef Eckhoff, Knut Riisnæs og Per Borthen. Hun sang fast med Stokstad/Jensen Tradband 197274, hvoretter hun kontinuerlig har ledet egne grupper og spilte inn sin første LP helt i eget navn i 1975 – den gav henne den første av flere Spellemannpriser.

i 1976, Totti sin i 1999. Laila har bl.a. fått Asker kommunes kulturpris 1982, Gammleng-prisen 1986, Oslo bys kulturstipend 1994, Gygrejazzprisen (Bø) 1996 og Ella-prisen (Oslo Jazzfestival) i 1999. Totti fikk den første Reenskaug-prisen (Drøbak Jazzklubb) i 1980, gjorde sin første LP i eget navn i 1985, mottok Gammleng-prisen i 1994, Oslo bys kulturstipend 1995 og Oslo Jazzfestivals pris i 1997. Siden 1989 har han vært medlem av Christiania Jazzband, fra 1992 Christiania 12 – i begge har han framstått også som en glitrende sopransaksofonist.

Fra 1979 har Laila og Totti vært et fast musikalsk par, deltatt på hverandres spillejobber og på hverandres plater – og reist verden rundt fra Sacramento til Indonesia. Laila fikk Buddy-prisen

Voksne?

Laila Dalseth og Totti Bergh har altså holdt det gående på jazzscenen i snart to generasjoner.

Husker de ikke sluttordene i opplysningsfilmen

jevnlig strøjobber med eget band.

jazznytt [19]

«Ungdom og jazz» fra 1961: – Jazzen er ungdommens musikk og fyller fritiden mens de venter på å bli voksne...?

– Er dere ikke voksne ennå, Laila og Totti?

– Jo – og vel så det! Men den innstillingen at jazz nærmest skulle være et ungdomsproblem, var nok helt vanlig da jeg var ung, sier Totti – og i flere tiår framover. Vi ble aldri tatt helt alvorlig, og hadde man en straight dagjobb, ble det for enkelte nødvendig å holde jazzjobbingen skjult for arbeidsgivere. Jeg vet ikke, kanskje det er litt av det samme også i dag?

– Den uttalelsen fra 1961 er jo fjollete, skyter Laila inn. – Du blir tidlig voksen når du kommer inn i jazzbransjen. Jeg begynte å jobbe allerede som 13-åring i Bergen, og da jeg flyttet til Oslo som 20-åring, hadde jeg ingen andre enn meg selv å stole på. Det blir man voksen av.

– Er jazz kanskje en måte å beholde det ungdommelige og lekende på?

– Ja, det tror vi nok er riktig. – Det er vel heller ikke mange yrker der en 75-åring får anledning til å jobbe sammen med folk helt ned i 25-årsalderen, sier Totti. – Som jazzmusikant får jeg ofte jobbe med unge musikere som snakker «samme språk» – og samarbeidet er utvilsomt inspirerende for begge parter.

– Er jazzfolk mer barnslige enn andre?

– Nei, det er jo forskjell på å være barnslig og å være leken, sier Laila.

– Er jazzfolks humor annerledes enn andres?

– Jeg tror jazzfolk, som musikere ellers, oppfatter humor fort, og mange musikere er utrolig morsomme. Der tror vi jazzmusikere og klassisk utdannete er svært like. Musikere er vel ofte «lekende» mennesker. Humoren er ofte litt spesiell, og knyttet til episoder i yrkesutøvelsen.

Livslangt levebrød – Hadde dere i ungdommen virkelig tenkt dere at jazz skulle bli et livslangt levebrød?

– Jeg visste allerede som 5-åring, da jeg debuterte på Bergen Lokalradio, at jeg ville bli sangerinne, sier Laila. – Det var fredsåret 1945, og nyttårsaften, da min søster og jeg ble plukket ut til å synge nyttårshilsener. Senere gikk jeg på Bergen Barneteater. Jeg sluttet der da jeg vant en sangkonkurranse som 13-åring, og siden har jazz vært min musikk. Jeg har stort sett lært ved å lytte. Jeg har brukt mye tid ved platespilleren. Jeg ville prøve bare å synge jazz, men vi visste jo ikke på forhånd hvordan man skulle klare å kombinere musikken med familielivet.

– I Oslo på 50-tallet var det restaurantmusikk overalt, sier Totti. På Regnbuen, Kaba, Presseklubben, Rosekjeller’n, Cecil, Bristol, Kongen, Dronningen, Viking og mange andre steder. Her jobbet mange jazzmusikere med dansemusikk – og litt jazz. Det var smått med steder å spille rein jazz. Big Chief-klubben og Penguin Club hadde åpent hver søndag – der var det jam. Vi så ingen mulighet for å kunne få et levebrød av jazz. Selv en så dyktig og populær musiker som Rowland Greenberg, hadde jo dagjobb for å overleve. Jeg fant fort ut at for å kunne spille mest mulig jazz, måtte jeg ha dagjobb.

– Totti og jeg giftet oss og fikk snart to døtre, og vi hadde ikke klart oss økonomisk, dersom Totti ikke hadde hatt straightjobb. Fra midten av 60tallet bodde vi i Asker, som den gang ikke hadde [20] jazznytt

noe barnehagetilbud. Besteforeldre på begge sider var borte, så jeg måtte være hjemme å passe hus og barn. Etter hvert var jeg så heldig å få garantiinntekt og noen reisestipend, barna ble større, og Totti og jeg kunne jobbe sammen – noe vi trives med. Min kvintett er verneverdig!

– Jeg fikk min første straightjobb i en hammondorgelbutikk i 1960, forteller Totti. – Fordelen var at jobben ikke startet før kl. 10 om morgenen.

Der skrev jeg noen brev, forsøkte å selge orgler, og resten av tiden satt jeg og spilte. Men så kom det dessverre alltid noen kunder som aldri ble ferdig med å prøvespille, det ble veldig slitsomt, og jeg sluttet etter ett år. Etter hvert begynte jeg å jobbe litt hos en kamerat som hadde diverse agenturer. Via dette ble jeg kontorsjef i Polaris Fabrikker og senere økonomisjef i to andre selskap helt fram til 1989. På disse arbeidsstedene hadde jeg muligheter til en i viss grad å kunne ta de jobbene jeg fikk, men aldri lengre turnéer og reiser. Senere jobbet jeg en periode i Oslo Jazzfestival, inntil jeg i 1994 fikk garantiinntekt og kunne omsider bli heltids musikant.

Med andre muligheter – Var det ting dere hadde villet gjort annerledes hvis dere hadde hatt dagens muligheter?

Laila: – Jeg ville gjerne ha lært å spille piano. Jeg vet ikke om jeg ville ha tatt sangundervisning – ville jeg ha blitt en bedre «jazzsangerinne» da?

Ulemper og fordeler finnes uansett.

Totti: – Jeg ville utvilsomt ha gjort noe annerledes. Jeg skulle gjerne hatt samme muligheter som musikkstudenter i dag. Jeg lærte meg det meste selv ved å spille etter plater. Det gikk greit – og det ble liksom ikke nødvendig å øve skalaer. Jeg spilte det jeg ville synge. Min eldre bror lærte meg etter hvert korder på piano – men jeg kan ikke overføre noe av dette til saxofonspillet. Spiller fortsatt bare det jeg ville synge uavhengig av toneart og korder. Jeg fikk litt hjelp av Bjarne Nerem med munnstykker og sånt, og senere var jeg ofte hjemme hos Mikkel Flagstad og lærte mye av ham. Skrev ned kor fra 78-plater, med Dexter Gordon, Wardell Gray, Lester Young, Don Byas, Parker og mange flere. Meget tidkrevende og strevsomt – og gav stor slitasje på platene. Men når korene endelig var ferdig nedskrevet, kunne man dem jo utenat. – Ellers har jeg hele tiden nesten bare jobbet med tonen – finne den tonen som passet til min teknikk og mitt uttrykk. Det tror jeg er noe av det aller vesentligste for en jazzsaxofonist. – Legg nå merke til at jeg sier «saxofon» med x! Dersom du skal trykke denne samtalen med meg, er det et folkekrav at du skriver korrekt saxofon med x som i Adolphe Sax. Glem hva folkene i Språkrådet har funnet på.

– Det vil jeg ikke love ham...

Seniorer på by’n – Det prates en del om at besteforeldre for tida heller er «ute på by’n» i stedet for å sitte hjemme og passe på barnebarna. Det er vel noe nytt i vår tid, det at folk både over 40 og over 70 går ut, ikke minst på jazzklubb. Det er ikke lenger noe rart med 70-åringer på jazzklubb. Er det ikke ganske fint at jazzstedene er for folk i alle aldre – et naturlig møtested hevet over generasjonsskillene?

– Jo, absolutt positivt. På enkelte av Oslo Jazz Forums konserter på Herr Nilsen er det ofte en fin blanding yngre og eldre.

– Mange 70-åringer går ut for å høre den musikken de liker, det gjør jo vi også, og det kommer

vi til å fortsette med. Dessuten møter vi jo mange kolleger og andre bekjente som er glad i musikk.

– Jazz var jo ganske populært blant ungdom på 50-tallet, og mange av disse ungdommene er nok blitt satte borgere og går gjerne på jazzkonserter – når de arrangeres f.eks. i Konserthuset. Der føler de seg liksom trygge på at de får høre den typen jazz som de vokste opp med. Men å få flere av de eldre til å oppsøke vanlige jazzklubber – det er ikke så lett. De er vel ikke helt trygge på hva de vil få høre...

Handicap?

– Er det noe handicap å være over 70?

– Ja, det er det! svarer Totti fast og bestemt.

– Jeg er jo glad for at jeg fremdeles kan få lov til å synge, sier Laila litt mildere, – og at folk faktisk kommer for å høre på oss. Jeg har et enormt stort repertoar, så det å huske en haug med tekster kan etter hvert by på problemer. Jeg må av og til ty til fuskelapp.

– Noe annet som plager dere?

– Stive fingrer, ustødig gange, håravfall og dårlig syn, sier Totti med sin vanlige humor. – Motorikken og hurtigheten er svekket. Men kreativiteten er det ikke! Modenheten og erfaringen er større.

Balladene blir vel bedre, men raske låter er jo ikke raske lenger...

Vi burde ha gjort det!

– Men det oppveies vel av den musikalske modenheten? Er det ting dere gjorde som unge som dere ikke skjønner at dere torde å gjøre? Fordi dere ikke visste hvor vanskelig musikk var?

Laila: – Jeg tør mer nå enn da jeg var ung. Skulle ønske jeg hadde vært litt tøffere i mitt liv. For eksempel: Da Mal Waldron (Billie Holidays pianist) ringte meg om vi kunne gjøre noe sammen, torde jeg ikke – og avslo tilbudet.

Totti: – Nei, det er ingen ting jeg gjorde som jeg ikke skjønner at jeg torde å gjøre – men det er en masse ting jeg ikke gjorde som jeg burde ha gjort!

Mange jammer der jeg burde ha deltatt, men ikke hadde mot. Også en del jobber jeg burde ha tatt, men ikke tok av redsel for ikke å strekke til.

Laila: – Men jeg torde jo å gå rett i Oslo Konserthus med Bengt Hallberg og Domnérus uten øvelse i det hele tatt. Den konserten kom ut på platen «Glad there is you». Det samme skjedde med opptaket av «The Judge and I» med Milt Hinton og Bucky Pizzarelli, der vi brukte bare fem timer i studio uten at jeg hadde møtt dem før. Så, vi har da tort, også...

Livet er lunefullt I slutten av oktober kom en meget ubehagelig beskjed om en brå endring i Tottis helsesituasjon, noe som har brakt dem inn i en sjokkartet usikkerhet. Når vi ellers ville ha spurt om nærliggende planer og prosjekter på gang, får vi beskjed om avlyste jobber for en tid framover. Livet er lunefullt.

– Vi planlegger ingenting, sier Laila. – Etter at sjokket har lagt seg, og vi ennå ikke vet om noe kan gjøres, er det for vårt vedkommende bare å holde hodet over vannet. Den eneste konserten jeg akkurat nå håper vi begge kan gjennomføre, er vår årlige julekonsert for Oslo Jazz Forum på Herr Nilsen. For 15. år på rad!

– Jeg tillater meg å vri litt på Dexter Gordons kjente hilsen: – Have no fear, your friends are here...

– Takk for det - det kan vi trenge...

Laila og Totti på den årlige julekonserten på Herr Nilsen i Oslo

strøm (p)

) og Arild Wick

Per Løberg (b

me

ey.

s og Red Rodn

s, Wlter Norri

tchell, Zoot Sim

med Red Mi Laila Dalseth

Laila Dalseth

nsen (dr), d Ole Jacob Ha

Lars Sandsgaa

rd, Nils Gusta

vsen, Totti Be

rgh og Bjørn

Johansen.

DISKOGRAFI LAILA DALSETH OG TOTTI BERGH Plater med Laila Dalseth: Laila Dalseth: 1 spor på LP «Metropol Jazz» + 1 single (1963) Egil Kapstad: «Syner» (1 spor, 1967) Laila Dalseth/Jan Berger/Erik Amundsen: 2 spor (1968+1970) gjenutgitt på CD «Erik Amundsen» Stokstad/Jensen Tradband: «Glajazz» (3 spor, 1973) Stokstad/Jensen Tradband: «Mer glajazz» (4 spor, 1974) Laila Dalseth: «Just friends» (egen sekstett i Trondheim, 1975) Laila Dalseth: «Glad there is you» (varierte besetninger, 1978) Asker Storband: «Jazzmania» (4 spor, 1985) Laila Dalseth: «Time for love» (m. bl.a. Red Mitchell, 1986) Laila Dalseth/Al Cohn: «Travelling light» (1986) Norsk Jazz 295 år: «Some other time» (1990) Laila Dalseth: «The Judge and I» (m. bl.a. Milt Hinton, 1991) Jan Berger: «Ego trip» (1 spor fra 1970 + 1 spor fra 2008) Plater med Totti Bergh: Kjell Karlsens orkester: 11 spor (1960-62) på gjenutgivelse «Kjell Karlsen», filmmusikk (1961) og 1 single (1963) Per Borthen Swing Dept. Ltd.: Wrap your troubles in swing (1968) Bengt Hallberg: «Vi älskar Norge» (1977) Per Borthen Swing Dept. Ltd.: Swingin’ arrival (1980) Totti Bergh: «I hear a rhapsody» (egen kvartett, 1985) Totti Bergh/Al Cohn: «Tenor Gladness» (1986) Nora Brockstedt: «Hilsen Nora» (3 spor, 1990) Totti Bergh: «Major blues» (m. bl.a. Major Holley, 1990) Diverse artister: «Jazz på Norsk» (2 spor med sopransax, 1990)

Totti Bergh/Plas Johnson: «On the trail» (1991) Christiania 12 & Christiania Jazzband: «Classic jazz» (1995) Christiania 12: 2 spor på «A tribute to Louis Armstrong» (1996) Totti Bergh: «Warm Valley» (1996) Totti Bergh/Harry Allen/George Masso: «Night birds» (1997) Lars Erstrand: «at Gallery Astley» (2001) Christiania 12: «Happy feet» (2002-04) Christiania 12: «Rhythm crazy» (2009) Plater med Laila Dalseth og Totti Bergh sammen: Per Borthen Swing Dept. Ltd.: «Swingin’ departure» (1976) Laila Dalseth: «Daydreams» (1984) Al Cohn/Laila Dalseth/Totti Bergh: «We remember you» (1986, utgitt 2002) Christiania Jazzband: «Nice work» (Laila på 6 spor, 1990).

Laila Dalseth: «A woman’s intuition» (m. gjestesolist Philip Catherine, 1995) Totti Bergh: «Remember» (Laila på 5 spor, 1995) Oslo Jazz Circle – jubileumskonsert 1998: (Totti på 6 spor, Laila på 2 spor) Laila Dalseth: «Listen here!» (New York, 1999) Laila Dalseth: «One of a kind» (gjenutgivelser fra 1975-99, utgitt 2000, Totti på 6 spor) Laila Dalseth: «Everything I love» (2003) Per Borthen Swing Dept. Ltd. with Laila Dalseth: «Takin’ off» (Laila på 7 spor, 2007)

jazznytt [21]

norske eldende for det gj r vo al r fo g EY gjorde se Duoen DONKEY MONK

publikum under årets 12 Points-festival i Stavanger. I selskap med en rekke andre un ge band fra 12 eu ropeiske land sa tte de en skyhøy standard. Med sin spille glede, galskap, humor og intensitet

trollbandt de en fullsatt Folken.

Jazzfestival damene under Umeå to de n je ig f af Jazznytt tr

og Tampere Jazz Happening i høst, og fikk en prat med de

to krutttønnene mellom de mange slagene.

ANLIE TO: JAN GR TEKST OG FO

k s n a p a j / k s n a r f fyrverkeri [22] jazznytt

jazznytt [23]

e

ve Risser startet som klassisk pianist, men ble oppslukt av den improviserte musikken da hun passerte 18 år.

– Jeg har vært en av de heldige som har fått sin opplæring gjennom musikkskolen, men jeg har alltid hatt et ønske om å improvisere og gjøre mine egne ting, forteller hun. – Jeg startet å spille piano da jeg var sju eller åtte år, og har spilt både med store orkestre og kammermusikk. Jeg spilte fløyte og harpe, og den eneste konstellasjonen jeg nesten ikke spilte i var duoer.

Det startet i Colmiane og fortsatte i Strasbourg.

Først klassisk utdannelse og så jazz. Jeg spilte mye såkalt «comtemporary music», men etter hvert også jazz og improvisert musikk. Og den jazzen som sto meg nærmest var alltid veldig europeisk. Jeg har aldri vært noe særlig opptatt av den typiske amerikanske standardjazzen. Selvsagt har jeg vært innom den, jeg har hørt mye på den og i en periode prøvde jeg det også ut på pianoet, men som profesjonell musiker, er det ikke den typen jazz jeg har mest lyst til å holde på med.

Jeg synes ikke det er så veldig interessant, så jeg velger heller å overlate det til andre. Jeg er opp-

– Hvem er «the Donkey» og hvem er «the Monkey» i duoen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ha, ha. Vi pleier å si at vi begge kan være både «the donkey» og «the monkey» fra tid til annen.

Jeg tror dette er tilstander alle mennesker er innom, ler Eve. Originalt konseptxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx En musikalsk sammensetning som Donkey Monkey er et svært originalt prosjekt. En pianist og en trommeslager, som også trakterer en del elektronikk, i tillegg til at begge synger. På konsertene deres kan man nærmest føle den store gleden det er for disse to å spille sammen, og de går ikke av veien for å leke på scenen – med små barneleker og kravler rundt på og i flygelet og som ofte går sine egne veier rundt på scenen og ut i salen. Vi lurer selvsagt på om det er noen spesiell idé som ligger bak en slik duo.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Vi har vel egentlig aldri tenkt noe spesielt på at dette er så veldig originalt, forteller Eve. – Det viktigste for oss har vært energien vi har fått ut på scenen. Og når all den energien vi

«the real life», med både kvinner og menn. På mange festivaler, særlig i Frankrike, er kvinneandelen på festivalene veldig lav. Jeg blir litt frustrert når jeg kommer ned i frokostsalen på hotellet og det bare sitter mannlige musikere der som er venner, og som ikke kjenner eller bryr seg om noen av oss kvinner. Jeg er ikke for kjønnskvotering på festivalene, men det finnes en rekke veldig gode kvinnelige musikere, som altfor ofte blir valgt bort til fordel for menn, som ikke alltid er like bra. Men vi jobber ikke politisk med dette.

Vi holder kun på med musikk. Selvsagt er vi glade for å være kvinner som spiller på en festival, men jeg håper ikke vi blir booket fordi vi er kvinner, men fordi vi er bra musikere. Og at vi er helt vanlige mennesker.

Kvinnelige instrumentalisterxxxxxxxxxxxxxxx Jeg forteller om Norsk jazzforums satsing på å få flere kvinnelige instrumentalister inn i jazzen, og de svarer med å si at en slik satsing har man hatt i flere år i Frankrike. På konservatoriene er alle

G FESTIVAL, MEN JE M SPILLER PÅ EN SO R NE IN KV RE VÆ ADE FOR Å SELVSAGT ER VI GL DI VI ER BRA MUSIKERE DI VI ER KVINNER, MEN FOR FOR KET BOO R BLI VI E IKK HÅPER

tatt av folk som for eksempel Cecil Taylor og hans måte å swinge på..XXXXXxxxxxxxxxxxxxXX Yoku Oshima kommer fra Japan, og var i mange år mest opptatt av japansk rockemusikk. Når hun var 18 startet hun å spille trommer. – Før det var jeg mest opptatt av å høre på hardrock og metallmusikk, forteller hun. – Jazz visste jeg ikke hva var. Rett etter at jeg hadde begynt å spille trommer, startet jeg og noen studentvenner et band, og jeg øvde hele tiden, og spilte til CDer… Jeg hadde ingen trommelærer, så da jeg startet i band med mine venner, så ble det mye improvisasjon.

Og da i hovedsak støyrock, som en rekke andre japanske undergrunnsband holdt på med. Etter hvert ville jeg gjerne lære meg mer trommeteknikk, spesielt for å kunne spille jazz, som jeg nå hadde hørt litt av, men som jeg ikke forsto hvordan det var mulig å spille. Etter en stund kom jeg i kontakt med en japansk perkusjonist som spilte i et moderne perkusjonsensemble i Strasbourg.

Hun spurte om jeg ville komme til Strasbourg for å lære mer om trommespill. Og det var en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg. Så jeg dro og i Strasbourg møtte jeg Eve. Jeg studerte mest nyere klassisk musikk, eller ny musikk i starten.

Jeg var hele tiden opptatt av å lære mer og nye ting, så jeg søkte meg til musikkonservatoriet i Strasbourg hvor jeg ville lære improvisert musikk og jazz.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Så vi møttes på jazzlinja på konservatoriet, forteller Eve. – Som nå kalles «Departement of Improvised Music», retter Yuko. – Men det spiller ingen rolle, sier Eve. – Vi møttes uansett på jazzlinja hvor jeg studerte hos pianisten Stephane Oliva, som var læreren min i et år. Jeg hadde et prosjekt hvor jeg kunne velge hvilken lærer jeg ville jobbe med og plukke ut de musikerne jeg ville spille med, så da plukket jeg ut Yuko – og etter det har vi spilt sammen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx [24] jazznytt

begge har møtes, blir resultatet sånn. Vi trives kjempegodt sammen på scenen, og hvis det merkes hos publikum i salen, så er det bra.xxxxxxxxxx – Denne musikken kunne lett bli oppfattet som sirkus, men vi prøver å ikke la det gå rutine i det, så det blir kjedelig både for oss og for publikum som hører oss for andre eller tredje gang. Derfor prøver vi hele tiden å komme med nytt stoff og nye ideer, og det er nok i løpet av denne prosessen at mye av det som mange mener er en slags galskap kommer fram. Med piano og elektronikk er det en masse veier å gå, og som vi prøver å utforske. Basisen i lydbildet er jo pianoet og trommene, og det er det vi alltid tar utgangspunkt i og som er det viktige. Med disse to instrumentene er det interessant å utforske og finne nye komposisjoner og veier å gå, og så kan vi variere med litt elektronikk og vokal, hvis vi føler at det passer inn.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Når vi gjør konserter så velger vi ut hvilke elementer vi kan bruke, så det blir en opplevelse, mest for oss, men også for publikum. Det er viktig for at det ikke skal bli ensformig og kjedelig.

Vi har så mye energi å ta av, så vi må på en måte utporsjonere det og ikke levere alt i en eneste lapskaus.

Politisk korrekt?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – To kvinnelige instrumentalister er veldig politisk korrekt? Har dere tenkt noe på det?xxxxxxxxxxxxxx – Ja, det har vi, forklarer Eve. – Jeg har oppdaget at jeg spiller i en rekke konstellasjoner sammen med andre kvinner. Men jeg bryr meg ikke så mye om det, fordi det fungerer som helt vanlige musikalske fellesskap. Jeg vil ikke at folk skal komme å høre på oss, eller like oss fordi vi er kvinner. Vi bare spiller den musikken vi har laget, og tilfeldigvis er vi to kvinner som spiller sammen… men dette er en så naturlig ting at vi ikke legger merke til det. Når jeg åpner et festivalprogram, så vil jeg se et program som gjenspeiler

retninger åpne for alle, og siden det er flere jenter enn gutter som søker seg inn på disse utdanningsinstitusjonene, så blir det flere kvinnelige instrumentalister også. – Problemet er at alle dører står åpne, men mange jenter dropper ut av studiene før de får eksamen, sier Eve. – Grunnen til det er veldig vanskelig å si noe om, men det er tydelig at det skjer noe med dem i løpet av studiene. I Frankrike har man jo en temmelig maskulin kultur, som muligens kommer fram i konkurransen på konservatoriet, og som lett skremmer jentene. Men jeg er overbevist om at det finnes både feminine og maskuline trekk både hos menn og kvinner. Men mennene er mye flinkere til å ta ut det maskuline – overfor kvinner.

Men her dreier det seg også om energi. Å forstå at det ikke har noe med om man er mann eller kvinne, men at man har en viss mengde energi å ta av, uansett kjønn.

– Det er ikke slik at kvinner er mer kvalitetsbevisste enn oss menn? At dere vil kunne et instrument til fingerspissene før dere viser det fram offentlig, mens vi ofte kan gi litt blanke og hive oss ut idet uten sikkerhetsnett?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg tror ikke jeg vil generalisere på den måten, sier Eve. – Jeg diskuterte dette med noen for en stund siden, og vi ble vel enige om at det var vanskeligere for kvinner å gå fram på scenen med for eksempel en saksofon og si: «Now, Listen to Me!» Men jeg kjenner jo kvinnelige saksofonister som liker å gjøre det. Det blir noe veldig maskulint over det, men det er nok noe som har kommet etter hvert. Jazz var ikke sånn i begynnelsen.

Det handler jo ikke om å vise seg fram, men om musikk! Mange mannlige musikere, særlig unge menn, skal vise seg fram, for de tror det skal bli lettere å dra damer etterpå hvis man er tøff og maskulin på scenen. Jeg mener jo selvsagt at det eneste viktige er musikken, og ikke alt det som er rundt. Men generelt føler jeg ikke at det er noe stort problem. Hvis vi spiller i et land som kan

jazznytt [25]

kalles sivilisert, så er ikke dette noe problem.

Man tenker ikke på om det er en mann eller en kvinne som spiller, bare det er bra musikk. Og så lenge man har dette som rettesnor, så er det plass til alle, både på scenen og på konservatoriene.

Ny CD på gangxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Dere har til nå en CD ute («Ouature» på Umlaut Records), og den neste kommer til våren? Vil det bli en oppfølger av den første eller kommer dere med nye interessante og uventede ting?xxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Vi har alltid det spesielle Donkey Monkeysoundet. Det vil bli mye som den forrige, med litt vokal, litt preparert piano, litt elektronikk ...

Alle ingrediensene er på plass som før, men musikken kan nok kanskje bli litt annerledes ettersom vi nå er blitt fire år eldre. Energien er der fremdeles, men kanskje i en litt annen form enn på forrige plate, som var veldig preget av det.

Denne gangen vil vi gjerne gå mer i dybden og forske mer på detaljene i musikken, som nyansene, fargene, sounden. Men den gode gamle smaken vil være der.

jeg hører mye på når jeg søker inspirasjon. Men jeg hører på det og prøver å skrive noe helt annet, men jeg ender alltid opp med Ligetis venstrehånd, fordi jeg ikke klarer å finne på noe bedre.

Jeg prøver og prøver, men ender alltid tilbake på den samme venstrehånden. Det han har skrevet for piano har en helt utrolig, enkel og vakker venstrehånd. Det er en utmerket utdanning å lære seg hans venstrehåndsarbeid.

Carla Bleyxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På Donkey Monkeys første plate gjorde de Carla Bleys «Wrong Key Donkey», og på den nye kommer hennes morsomme «Don’t Get My Motor To Start» (fra Nick Masons innspilling «Fictitious Sports» fra 1981). Og vi må spørre om hva det er som gjør Carla Bley så spesiell?

Hennes komposisjoner er jo ofte veldig enkle og tidvis naive?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, og jeg tror det er det som gjør at jeg liker henne så godt, forteller Eve. – Hun skriver faktisk all musikken ned på noter. Venstrehånden, akkordene, melodien, alt. Og hun forklarer vel-

Den viktigste avtalen er at vi får økonomisk støtte når vi i perioder ikke jobber ute på turneer eller har spillejobber. Men det avhenger av at vi jobber mye. Denne avtalen eksisterer fremdeles, men Sarkozy har snakket om at han vil fjerne den. Men alt går i en veldig, veldig merkelig retning i Frankrike nå. Støtten til kulturen går ned, og flere musikere får økonomiske problemer. Gitaristen Marc Ducret flyttet til København da Sarkuzy overtok. Jeg kan ikke forstå hvorfor han følger det amerikanske systemet. Det er jo bevist at det ikke fungerer!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Akkurat nå skjemmes jeg over å være fransk.

Men jeg opplever at jeg er heldig som kan reise rundt og leve av å være musiker, noe mine venner i for eksempel Sverige ikke kan, så hvis det ikke blir verre, så skal vi nok overleve også i Frankrike. Men man vet jo ikke hva som vil skje framover. Han kan jo komme til å fjerne all støtten slik den er i dag, og det rammer ikke bare oss, men også alle de fine jazzfestivalene i Frankrike som presenterer mye fin eksperimentell musikk, både fra Frankrike og resten av verden. Men jeg

Y KAN JO KOMME TIL Å VIL SKJE FRAMOVER. SARKOZ MAN VET JO IKKE HVA SOM N OGSÅ IKKE BARE OSS, ME ER MM RA T DE OG DAG, N SLIK DEN ER I FJERNE ALL STØTTE ALLE DE FINE JAZZFESTIVALENE I FRANKRIKE SOM PRESENTERER MYE FIN EKSPERI. MEN JEG KLAGER RESTEN AV VERDEN OG E IK KR AN FR A BÅDE FR MENTELL MUSIKK, FRANKRIKE. LAGER FOR K G E J , E N VEG E PÅ EGNE IKKE SÅ MY – Hvor henter dere inspirasjonen fra? Er det andre musikere, billedkunst, film…?xxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det kommer an på, sier Yuko. – Tittelsporet på den nye plata, «Hanakana», er inspirert av en japansk musiker, som har gjort en låt som heter «Hana», som betyr blomst. Og jeg ville gjerne skrive noe som viste litt av inspirasjonen fra denne musikeren. Og en av låtene er en typisk Donkey Money-boogie? spør Eve. – Ja, Donkey, Ponkey, Wonkey, Monkey… Ja, jeg tenkte på Donkey Monkey da jeg lagde den, men det gjør jeg jo alltid når jeg lager ting for denne duoen.

Alt er på mange måter spesialskrevet for deg og meg, ler hun.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Når jeg skriver for Donkey Monkey, så prøver jeg alltid å finne noe som mangler i vårt konsertprogram, sier Eve. – Hvis vi savner noe dypt, så prøver jeg å lage noe dypt. Og jeg leter mye i diktsamlinger etter gode tekster jeg kan inspireres av. Hjemme hører jeg mye på Carla Bleys musikk, og hun har alltid vært en stor inspirasjonskilde. I tillegg hører jeg på mye av Ligeti når jeg skal skrive for Donkey Monkey.

dig enkelt hvordan det skal spilles. Alt er der.

Meningen med låta, humoren, akkordene. Når jeg begynte å spille jazz var dette en fin måte å lære på. Og hun spiller veldig mye på samme måte som (Thelonious) Monk. Selv om det er enkle melodier så skjer det veldig mye på innsiden. Det er noe litt japansk over det, hvor man kan uttrykke så mange forskjellige ting bare med et skrifttegn. Vi har gjort Carla Bley-låter i Donkey Monkey helt fra begynnelsen av. Fordi det er musikk med mye humor, den er enkel og de går ofte rett i hjertet på publikum. I tillegg passer hennes låter perfekt inn i vårt program.xxxxxxxxx – Jeg satt ved siden av Steve Swallow (Carla Bleys ektemann) på flyet her om dagen, og hadde opptaket av den nye plata med den låta på lap-topen, så jeg spilte den for ham. Og han ble veldig glad, og ba meg sende den til Carla. Det er sikkert ikke noen spesielt god historie for dere, men for meg var det veldig spesielt. Jeg fortalte ham at jeg virkelig elsket musikken hennes, og han svarte «Me, too!». Han er virkelig forelsket i Carla Bley.

– Ligeti? György Sándor Ligeti, født 28. mai 1923 i Dics szentmárton (i dag Tîrnaveni) i Transilvania i Romania, død 12. juni 2006 i Wien, var en ungarskjødisk komponist. Han var regnet som en av de største komponistene i det 20. århundre. Men hvordan henger dette sammen med Donkey Monkey?xxxx – Dette er musikk jeg virkelig elsker, en musikk

Om å være jazzmusiker i Frankrikexxxxxxxxx Vi vet at tidligere var det å være jazzmusiker i Frankrike en helt kurant jobb. Men i de siste årene, etter at Sarkozy og de konservative overtok, ble forholdene drastisk verre. Eve forteller at mange musikere fremdeles klarer seg bra, siden flere av avtalene som ble inngått om økonomisk støtte ble inngått før regjeringsskiftet. –

[26] jazznytt

klager ikke så mye på egne vegne, jeg klager for Frankrike.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Men det er ikke bare overfor kulturen han oppfører seg dårlig. Se bare på hvordan innvandrere blir behandlet, nærmest raser Eve. – Det er vanskelig å snakke om kulturen når det er så mye annet, og adskillig mer alvorlige ting som skjer.

Til Norge i februarxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Donkey Monkey ble for første gang kjent i Norge under 12 Points-festivalen i Stavanger i vår. I februar er de tilbake igjen, med flere konserter rundt om i Sør-Norge, hvor de bl.a. er franske representanter under European Jazz Nights på Nasjonal Jazzscene i Oslo. Og vi lurer selvsagt på om vi da får høre stoffet fra den nye plata?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, da blir det det nye stoffet, sier de begge i kor. – Hvis vi lager noen flere låter før det, så kan det hende det blir litt av det også, sier Eve. – Det vil bli «The New CD Tour», ler begge. – Men vi vil selvsagt gjøre et helt spesielt Oslo-sett, ler Yoku.

Så får vi se hva som skjer. Et spesielt Oslo-sett, eller et Bergens-sett? Og for å få vite svaret er det bare å møte opp når Eve Risser og Yuko Oshima kommer til en jazzklubb nær deg. Morsomt blir det, uansett!

jazznytt [27]

I disse tider hvor dommedagsprofetiene ligger lavt over musikklivet, og CDsalget stuper, finnes det musikere der ute som prøver å gå nye veier i distribusjonen av sin musikk. «CDen er død!» er mantraet. Folk laster ned musikken gratis fra nettet, musikerne fortviler over sviktende inntekter og de store selskapene legger seg på rygg for den nye digitale verdenen. TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

PETTER WETTRE I NYTT FORMAT Petter Wettre forsøker nå å gå sine egne veier for å spre sin musikk. En dag kom han inn på Jazznyttkontoret med en minnepinne som så ut som en god gammeldags kassett, hengende i snor rundt halsen. – Her er den nye plata mi, erklærte han, og den relativt gamle, og ytterst konservative redaktøren så et øyeblikk ut som om han hadde sett fanden på flatmark. Vi ber Petter sette seg rolig ned og forklare.

– Det hele startet med at jeg skulle gjøre en duokonsert med pianisten Jason Rebello under Oslo Jazzfestival i år. Jason ble forhindret pga. en kneskade i forbindelse med en fotballkamp og Oslo Jazzfestival var interessert i å holde meg inne i programmet, og ba meg om å finne en annen medspiller. Samme pris og samme format. Tidligere i år hadde jeg hørt Audun Kleive på en konsert med Bugge Wesseltoft og Mike Mainieri i Paris, og siden jeg synes han er en veldig bra trommeslager, og siden jeg ikke hadde spilt med han på lenge, så tenkte jeg at dette kanskje kunne være den samarbeidspartneren jeg trengte. Jeg tok kontakt og han hadde tid. Og etter å ha øvd en dag var vi klare for jobben på Nasjonal Jazzscenen under festivalen.

En gjenglemt harddiskxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi hadde litt løselig snakket om å ta opp konserten, men jeg hadde selvsagt glemt opptaksutstyret mitt hjemme, og tenkte at ja, ja, det får bli som det blir. Vi får ikke tatt det opp, og det kunne vi leve med. Men nede på Victoria lå det en gjenglemt harddisk, og Oslo Jazzfestival stilte med en meget habil lydtekniker som heter David Solheim. Han tilbød seg å ta opp konserten på den gjenglemte harddisken (jeg har den hjemme hvis noen savner den).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Etter jobben lot jeg opptaket ligge i bero en stund. Personlig syntes jeg at konserten låt ok, og jeg hadde lyst til å gjøre noen flere duojobber ved andre anledninger. Derfor sendte jeg ut følere til noen festivaler med spørsmål om det var mulig å få gjort dette en gang til. Det resulterte i at jeg fikk en henvendelse fra en festival som vurderte å booke oss for 2011, men de lurte på om jeg hadde noen opptak fra det vi hadde gjort sammen. Da sendte jeg hele harddisken til Audun og ba han plukke ut noen minutter som vi kunne sende festivalen. Etter en stund fikk jeg tilbake et ferdig mikset produkt som Audun hadde brukt hundrevis av timer for å få ferdig. Vi kommuniserte en periode fram og tilbake via nettstedet dropbox, hvor vi gjorde den siste finpussen av produktet, som så ble sendt til festivalen.

– På ett eller annet tidspunkt kom jeg til å tenke på at det strengt tatt er ti år siden jeg gjorde duoplata «The Only Way To Travel» med Per Oddvar Johansen. Dette prosjektet hadde det samme formatet, og egentlig de samme forutsetningene, [28] jazznytt

med lite forberedelser og litt sånn tatt på sparket.

Så jeg tenkte at vi like godt kunne lage en innspilling, eller det hadde vi jo allerede gjort. Vi hadde jo musikken der, og det var ti år siden forrige gang, mye har skjedd siden den gang, spesielt når det gjelder distribusjon og salg av musikk.

Jeg har jo innsett, som platedirektør sjøl, at salget er sviktende. Så da fikk jeg den lysende ideen om at vi kunne bruke nettstedet dropbox som distributør av denne plata. Siden Audun kunne sende en link med all musikken til meg, så måtte vel jeg kunne sende en link til alle mine venner med den samme musikken… Så vi testet det ut overfor forskjellige betalingsmåter etc. for å gjøre det så ryddig og enkelt som mulig, slik at alle med et par klikk kunne få dette rett inn i postkassa si på pc’en. Samtidig innså jeg at å markedsføre dette uten å ha noe å vise til ville bli vanskelig. Så tenkte jeg at jeg måtte hoppe over CDformatet, og rett og slett ville legge hele plata på en minnepinne som jeg kunne bruke som markedsføring. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg en vanlig minnepinne med logoen til plateselskapet.

Men så har jeg en kjenning som er en habil hobbypianist som jeg har gjort noen tjenester for, som jeg nå kunne spørre om en gjentjeneste. Han jobber i et firma som plasserer firma- logoer på alt fra termoser til snøfresere. Og han forteller meg at disse minnepinnene kan se ut som hva som helst. Og etter litt tenking kom jeg opp med den geniale ideen å utforme den som en god, gammel kassett.

Innspilling kun på internettxxxxxxxxxxxxxxxx Petter forteller at utgivelsen med unntak av minnepinnene, som er beregnet for presse, festivaler og klubber i markedsføringen, kun er tilgjengelig på internett. Så det er slik vi i første omgang ser at salg og distribusjon skal foregå. Skulle det vise seg at disse minnepinnene skulle bli umåtelig populære, så er det ikke all verden å trykke opp noen flere.

– Jeg har også tenkt at disse minnepinnene kan

VI HADDE JO MUSIKKEN DER, OG DET VAR TI ÅR SIDEN FORRIGE GANG, MYE HAR SKJEDD SIDEN DEN GANG, SPESIELT NÅR DET GJELDER DISTRIBUSJON OG SALG AV MUSIKK. JEG HAR JO INNSETT, SOM PLATEDIREKTØR SJØL, AT SALGET ER SVIKTENDE. SÅ DA FIKK JEG DEN LYSENDE IDEEN OM AT VI KUNNE BRUKE NETTSTEDET DROPBOX SOM DISTRIBUTØR AV DENNE PLATA

øke hvor mye som helst i innhold og samtidig bevare den fysiske størrelsen, så jeg går svanger med en idé om å legge alle mine produksjoner på en slik pinne. Det er bare å få tid til det mellom alle slaga. Men i første omgang er det bare «The Only Way To Travel II» som forefinnes i et slikt format.

– Men alle som vil ha tilgang til denne musikken må betale for det på nettet?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, jeg går litt frem og tilbake om hvordan dette kan gjøres best mulig. Så nå har jeg sendt ut epost til alle på min adressebok, som ikke er verdens største, om prosjektet med en link til mp3filene. Jeg har jo egentlig gitt fra meg plata til store deler av min adressebok, bare for å være hyggelig, med beskjed om at skulle du være interessert i å vite mer, se filmsnuttene og høre plata i 24 bits flac-filer så koster det 107 kroner. Så lenge det ikke har kosta meg noe, så skal det heller ikke koste dem noe, å få mp3-filene. Men det er viktig å bemerke at for den som vil ha tak i dette produktet, foreløpig først må sende meg en epost på mail@petterwettre.com for å etterspørre tilgang.

– Når man beveger seg inn i mp3-verdenen, så stiller jeg spørsmål om kvaliteten. Blir kvaliteten på det du laster ned fra «The Only Way To Travel II» like bra som på en konvensjonell CD?xxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Vi har mp3, som ikke er noe særlig bra. Det er greit nok for den som hører på musikk via ipod og telefon og sånne ting. Og så har du disse mpeg4-filene, som er like bra som det du får på en CD i dag. Så har du noe som heter flac-filer, som er høyoppløselige 24-bits filer. Og de er vel strengt tatt av bedre kvalitet enn det du får på CD, som ofte er komprimerte 16-bits filer. I tillegg kommer det jo an på hva slags avspillingsutstyr du har.

– Hvis denne plata skulle bli en skikkelig släger, og ha et stort salgspotensiale. Er det ikke da en fare for at dette blir delt gratis blant folk på nettet, ved at man sender filer til hverandre?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det kan selvfølgelig være en av bivirkningene.

Men nå er det jo slik at jeg ikke tjener noe særlig på den musikken jeg har gitt ut på vanlig CD heller, så jeg ser egentlig ikke noen voldsom forskjell på inntjeningen. Det som selvfølgelig er et være eller ikke være her, er jo at jeg sikkert ikke kan bli kjøpt inn av innkjøpsordningen, noe som betyr 65 000 kroner og 680 eksemplarer solgt. Vi er fornøyd med å selge 1000 eks. Hvis Sidsel Kyrkjebø kan selge 350 000 CDer, så er jeg fornøyd med å selge en promille av det, og gi resten bort gratis.

Så da er det bare å hive seg over datamaskinen og laste ned både musikk, pdf’er og filmsnutter.

Live vil det, muligens, også bli mulig å høre den flotte duoen framover. Så følg med!XXXXXXXX

jazznytt [29]

KORT SAGT

MEDITATIV JUL

I de senere årene har så godt som alle musikere enten laget juleplate, eller lagt ut på juleturneer. Det har også pianisten ESPEN ERIKSEN og trompeteren GUNNAR HALLE. TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE Selv påstår de at det ikke ligger kommeriselle tanker bak prosjektet. Derimot startet det hele som en slags tilfeldighet. Espen Eriksen hadde fått i oppdrag å ha konsert på Universitetet i Oslo, og Espen ville gjerne ha med sin gamle venn, trompeteren Gunnar Halle på konserten.

De to treftes dagen før, og hadde egentlig ikke nok stoff til å fylle hele konserten. I og med at konserten var i desember ble de enige om at de skulle «dra» et par julesanger også, for å fylle ut.

Og som sagt, så gjort.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Da de to musikerne følte at konserten ble en suksess, ble de enige om at de ville fortsette samarbeidet, prøve å få noen spillejobber og så fikk de se hvor det bar.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Espen har jo spilt en del kirkeorgel, så han kjenner alle de gamle salmene som ikke er så mye brukt, men som er veldig fine, forteller Gunnar, – så det ble kjempefint og litt merkelig. – Vi kunne utfordre hverandre, fortsetter Espen, – i og med at Gunnar har spilt masse «speisa» musikk og foreslo en del ting som jeg ikke hadde gjort før. Du kunne foreslå at jeg skulle legge forskjellige mai-akkorder oppå hverandre, og det er ting jeg aldri har gjort før. Men vi møttes ett eller annet sted på midten, og det ble ganske morsomt og interessant.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg synes det er morsomt når det blir såpass

MIN KAMP

STIAN WESTERHUS hadde i perioden september, oktober og november ikke mindre enn 60 spillejobber. Noen solo, noen på duo med Sidsel Endresen og andre, noen med Nils Petter Molvær og noen med den hardtslående trioen Puma. TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Stian fikk tidligere i år et lass med penger fra Sparebank1, Moldejazz og Midtnorsk Jazzsenter. En del av disse pengene skal brukes til et verk han skal skrive for Trondheim Jazzorkester, som skal fremføres på Moldejazz i 2011. Så nå er han i ferd med å samle folk og skrive litt, samtidig som han er på veien.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – En av fordelene med å reise mye er at jeg får skrevet litt, sier han til Jazznytt. – Jeg skriver ned skisser og ting som faller meg inn, som jeg tar med på veien og jobber videre med.

– Ja, jeg synes det er helt topp. Det er fint med litt lange turneer, for da kommer du inni det på en måte. Det blir liksom et ordentlig band når man reiser mye, og man får «spællt tå seg mykji skit». Sologreiene er ganske spredt utover, kanskje ti jobber i løpet av disse tre månedene.

– Men opp mot 60 spillejobber på tre måneder? Hva er det egentlig som skjer?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – I dag (midt under Ultima-festivalen) skal jeg øve med Maja Ratkje for et verk vi skal ha denne uka på festivalen. Så blir det en del solojobber, litt med Nils Petter (Molvær) og Puma… Også skal jeg gjøre plate med Sidsel Endresen i desember. Det er litte grann, ja, rundt om i Europa.

Beirut, Damaskus og Istanbul er vel det som er lengst borte, ellers er det Europa rundt på 60 dager.

– I ett?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Nei, jeg skal ha et par fridager i Istanbul. Det er noen høl innimellom, men det går temmelig i ett.

– Liker du at det er såpass stramt?xxxxxxxxxxxxxxx [30] jazznytt

– Er det sånn at når du spiller på en festival så gjør du gjerne flere konserter, både solo og med ett av de andre prosjektene dine?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, det er noen av dem i høst. Vi ga jo ut den nye Puma-skiva samtidig som soloskiva kom, så det skal vi gjøre, i alle fall på en festival. Da blir det solo og Puma og Phonphani, og det er kjekt.

Ingen rigging og mer spelling!

Det er ikke mange år siden Stian var så godt som ukjent blant det norske jazzpublikum utenfor Trondheim. De første tegna på at noe var på gang var da bandet Bladed dukket opp, Stians samarbeid med vokalisten Anita Kaasbøll, og derfra til i dag har suksesskurven gått temmelig bratt oppover.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja jeg hører folk si det. Sjøl synes jeg at jeg har jobba som f… veldig lenge.

– Men når det først løsna så løsna det skikkelig?

– Jeg får ingen følelse av det, for jeg jobber like hardt nå som jeg gjorde for seks år siden da jeg flytta til Norge (fra England). Eneste forskjellen

er at jeg får litt mer i hyre. Det er fortsatt en hard jobb, og det er ikke sånn at jeg blir nedringt av konsertarrangører som vil hyre meg heller.xxxxxx – Det er jo selvfølgelig hyggelig å se at soloplata får bra anmeldelser ute, selv om sånne ting aldri har vært noe mål i seg sjøl. Det er bare et hyggelig biprodukt som gjør at de andre måla blir litt enklere å oppnå. Målene er jo kun musikalske – å holde den samme koken som jeg har gjort de siste åra. For min egen del er det veldig produktivt. Å få gjort nye ting og oppdage nye ting hver uke, er helt supert. Man blir ofte temmelig kokt i nøtta av å gå inn i den verdenen, men etterpå er det bare å gå på videre.

– Er det mye av det du spiller som er planlagt når du går i studio eller på scenen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ingenting. Noen ganger har jeg tenkt ut noen forløp, for å ha noe å støtte meg på, men ofte virket det mot sin hensikt, fordi jeg kunne komme på noe som jeg bare måtte følge opp og plutselig har man beveget seg bort fra den originale planen, og da kommer en utrolig negativ greie krypende. Og det blir feil, særlig når du står der alene.

Så det er bare å stole på sine egne ører og spille det man hører, og da eliminerer man de feilene med en eneste gang. Da er det enten ok, det var det, eller et jævlig kick. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Når man ser Stian på scenen, særlig på solokon-

KORT SAGT

speisa, når vi bruker såpass kjent materiale, sier Gunnar. – Det blir et morsomt møte, og er det som har gjort at vi hadde lyst til å fortsette. Så da fant vi ut at vi kanskje skulle finne noen flere julesanger og jobbe mot ett eller annet for neste jul.

De er litt uenige om hvilke år dette egentlig var, men uansett så fikk de støtte til turné med dette stoffet i 2009. Og før jul føyde de seg inn i rekken av musikere som skulle fylle opp kirkene rundt om i landet med mer eller mindre interessant julemusikk. – Vi spilte bl.a. på Sørlandet, mimrer Espen, – i Lillesand. Og etter et par låter presenterte vi oss og ønsket velkommen til «Gjett på salmer», og en gammel dame i salen sa at dette var veldig merkelig, men positivt ment.

Etter konserten snakket vi med henne, og hun sa at hun ikke visste at det fantes sånn musikk. «Nå er jeg snart 70 år og jeg har aldri hørt noe lignende.» Så vi har nådd både eldre damer som synes dette er stas, og unge, hippe som synes at dette er gøy. Mange av de eldre synes dette er flott. De kjenner jo igjen temaene, men skjønte ikke hva vi gjorde med det.

– Når musikere reiser rundt på sånne juleturneer, så lukter det jo penger lang vei. Står det dårlig til med likviditeten, mine herrer?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det var jo en tilfeldighet at dette i det hele tatt kom i gang, sier Gunnar. – Men når det først kom i gang så tenkte vi jo at her kan det være lett

å få laget noen konserter og få spilt noe vi virkelig liker for folk, for det er faktisk stoff vi liker å spille. I og med at det gjøres som duo er det så stor bevegelighet, og vi kan gå hvor som helst, så ingen av oss vet egentlig hvor vi ender, og det blir forskjellig for hver gang. Jeg er jo vant til å jobbe mye med alle de prosjekter jeg er involvert i. Det blir alltid å bruke egne penger på innspillinger og å utgi plater, søke støtte til reiser og spille masse, og så er det allikevel nesten ingen som har hørt om det. Men det her har nesten gått helt av seg selv. Det kan selvsagt ha noe med at Espen er litt kjappere på avtrekkeren enn de jeg er vant til å jobbe med, men det har vært veldig lett, synes jeg.

– Og konsertene er stort sett i kirker?xxxxxxxxxxxx – Ja, kirker og kulturhus, sier Gunnar. - Det er veldig gøy å spille i kirker, fordi alle rommene er så forskjellige. Man spiller på det man hører. I store kirker med mye rom spiller vi lite og med mye luft, mens andre steder er det helt tørt og vi må jobbe hardere og annerledes. Det blir mer beats og rytmisk på en måte.

Duoen gjør det så enkelt som mulig på disse konsertene. Gunnar Halle bruker fra tid til annen, i andre sammenhenger en del elektronikk, mens han her spiller kun akustisk. – Vi har tenkt å finne på noe annet enn julesanger senere, sier Espen, – det blir jo litt sesongbetinget å bare spille før jul, og da kan det hende at vi utvider

med litt elektronikk også. Og siden vi har fått et par spillejobber utenfor julesesongen, så har vi blitt nødt til å finne på noe annet også. Så dette er bare begynnelsen på «den lange reisen». – Vi har snakket om å ta dette prosjektet til Danmark også, etter hvert, i og med at jeg har bodd og spilt så mye der nede. Men nå blir det ca 15 konserter her, og det er for så vidt nok.

– Men vi har snakket om å utvide det å ha med en vokalist også. Prosjektet er jo veldig åpent for gjester, så hvis vi drar til Danmark så har vi mulighet til å ha med en vokalist…xxxxxxxxxxxxxxxx – Eriksen/Halle med Sidsel Kyrkjebø må vel være den optimale julekonserten?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Vel… Espen har jo spilt en del med Eva Bjerga Haugen, og vi har syslet litt med å ha med henne etter hvert. Vi får se hvor lenge vi holder ut med hverandre. Men det er veldig morsomt akkurat nå. Men det er jo ikke penger som er motivasjonen for at vi gjør dette. – Plata heter «Meditation of Christmas», sier Espen, – og det er improvisasjoner eller meditasjoner over kjente temaer, samtidig som det er litt sånn … bipolar jul … det er ikke noe tjola-happ-sa-sa julemusikk. For det er klart at det er altfor mye tjola-hopp-sa-sa rundt jula, men mange av de tilbakemeldingene vi har fått har gått på at folk synes det er godt å være på en annen slags konsert. Dette er jo rolig og meditativt, og melodiene er veldig fine og innbyr til ro.

ramler over gitaren min, så er det greit. Så får folk heller tro at jeg ikke kan spille. Sologreiene er blitt veldig personlige og fysiske, og det er et forbanna stort pluss og et stort minus. Det er liksom alt eller ingenting, og de dagene det ikke er noen ting, så er det ingen vits å stå på scena!

- Det er en kamp?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, det er det. Det er ikke få ganger det er blod utover halve gitaren, liksom. Det bare går for seg. Ikke fordi man skal være så fryktelig utagerende, men man merker det ikke før man er ferdig, og man tenker at dette var f… meg tungt.

Jeg mener at det er veldig bra å ha et slikt fokus. Å ha den tanken at jeg må gå dit! Jeg kan jo stå på scenen en time å gjøre ting, men det er ikke konseptet. Konseptet er at det er alt eller ingenting!

Det betyr ikke at det skal være kjempeintenst eller hva som helst, men det er et veldig personlig fokus, som for min del grenser til performance. Man blir jo litt snål av det sjøl også. Å jobbe sånn i studio er jo helt…, man blir så kokt at det nesten koker over. sertene, så opplever man ikke en gitarist som skal lire av seg alle flinkis-greiene. Han ser mer ut som en rockevokalist, hvor kroppen og gitaren på en måte blir ett.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det tar jeg som et rent kompliment. Jeg har jo øvd fryktelig mye, og jeg merker at de gangene jeg har tatt noen ukers ferie, eller at jeg har vært med på andres plater, og ikke spilt sjøl på en stund, så får jeg problemer med det tekniske. Det er mange muskelgreier som ikke fungerer optimalt hvis man ikke spiller hele tiden, spesielt når

man skal gjøre sånne bueting. Obs: Det var ikke der, gitt! Målet er jo at det skal være klar kanal «frå høvve og te du hørre musikken inn gjennom øran». Det bastardinstrumentet som gitaren er, er jo ikke et kroppslig instrument. Det har ingen direkte tilgang til kroppen som for eksempel stemmen eller en saksofon som har munnstykket i kjeften. Men et mål er klart å få til denne tette komunikasjonen mellom hodet og gitar via kroppen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Hvis det som kommer ut høres ut som om noen

- Men er det sånn at du på en måte tømmer hue før du skal på?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, jeg må det. Alle musikere har vel en «plass» de oppsøker før de går på scenen, og min greie er at jeg tømmer hue. Det dreier seg om fokus og det å huske på å overbevise seg sjøl om å stole på seg sjøl, som til tider er vanskelig, særlig når man kommer sent til konsert og det sitter 300 mennesker i salen. Men det er det som er coolt med det. Det skal være tøft! Og jeg liker det godt, sjøl om jeg hater meg sjøl for det også. jazznytt [31]

Tekst: Petter Pettersson Foto: Edmund Venås

JAZZ NITELY

- HISTORIEN OM HOT HAT, REVEHALLEN OG EN NORSK SMÅBY MED JAZZKLUBB HVER NATT Jeg husker ikke hvem som lanserte tanken, men den gamle trekkfulle brakka hadde stått der så lenge vi kunne huske. Noen av oss hadde vært på fotballtrening i hovedsalen. Alle hadde vært på konsert der under den første Moldejazzfestivalen i 1961 – mange også på teater, på offentlig dans og ymse andre arrangementer. Revehallen hadde vært Moldes største forsamlingslokale siden tyskerne bomba alle andre sentrumslokaler i april 1940. Nå, vel tjue år seinere, hadde byen utviklet seg med ny kino og andre fasiliteter, og Revehallen sto vindblåst og tom.

Samtidig var det behov for et sted hvor byens framvoksende jazzmusikere kunne treffes for å øve. Flere av dem hadde gjort seg bemerket på amatørjazz-NM, men videre musikalsk utvikling ble hemmet av uforstående familiemedlemmer som ikke syntes det var stas med trommer, bass og blås som navigerte seg gjennom «Blues March», «Walkin’» og andre av tidens slagere for den hippeste del av ungdommen, mens tante Agathe var på kaffebesøk og lillebror skulle ha ettermiddagsluren sin.

De gamle garderobene – det man i dag så smukt kaller backstage-område – i Revehallen var ideelle som øvelokale. Men også som klubblokale – passe trangt og lavlofta og med plass til flere enn musikerne. Planene tok lynraskt form.

Molde kommune sa ja til at vi fikk disponere og innrede rommet mot å betale årlig husleie på 400 kroner for å dekke strøm. Politi Stokkeland ga tillatelse til klubbdrift – selvsagt uten alkohol.

Loft og kjellere hjemme hos både anende og intetanende foreldre ble rensket for så vel permanent bortsatt, som midlertidig hensatt, møblement. Etter knallharde forhandlinger med Vestad Musikk ble det ervervet et gammelt upright Bechstein for kr 2000 på avbetaling.

Hendige supportere fiksa lamper og elektriske punkter og snekra bardisk, mens vi mindre hendige sto for vask og reingjøring. Utafor plasserte vi ei svart tavle, med etablissementets navn: «HOT HAT», og under navnet noe vi hadde plukka opp fra større metropoler: «JAZZ NITELY».

Det hele hadde gått brennkvikt, fra idé til fer[32] jazznytt

digstillelse hadde det bare tatt noen uker. Åpningskveldens jam strakte seg til lys morgen.

Neste ettermiddag var mange allerede på plass igjen. Hver dag ble det øvd, individuelt og i samspill, og utpå kvelden kom folk og hørte på. Alt var uformelt, en blanding av åpen øving og utprøving av nytt repertoar for publikum.

Omsetningen i colabaren var imidlertid beskjeden. De fleste hadde med seg mer attraktive drikkevarer. Vi fant ut at baromsetningen – som var eneste inntektskilde – lå på et nivå som tilsa at nedbetalingen av pianoet neppe ville være avsluttet før vi alle satt på gamlehjemmet og sang «Bedre og bedre dag for dag».

Hot Hat. Dette nachspielet dannet noe av grunnlaget for at Helge Flem Devold i Sunnmørsposten noen år seinere anklaget festivalmiljøet i Molde for utstrakt narkotikavirksomhet. I Devolds politiforklaring henviser han bl.a. til Hot Hat hvor «marihuanarøyken lå tett», og sier videre at marihuanasigarettene var plassert i blå esker det sto Caporal på. Alle de hippe gutta i Molde på den tida kjøpte filterfri Galouises Caporal hos Bergesen Tobakk på torget, og det var nok den spesielle lukta av disse sigarettene som gjorde at Flem Devold misforsto og ga navnet Revehallen dobbel betydning.

100 meter fra Hot Hat lå K. Gule kolonial – den eneste dagligvarebutikken i Molde som solgte pils – og det ble fristende praktisk å dra dit og kjøpe noen kasser i stedet for at folk hadde med seg sjøl. Det ble selvsagt suksess. Sjøl bare ei krone eller to i påslag per flaske monnet godt på kontoen som skulle betjene pianoavdragene. En lykkelig symbiose mellom alkohol og kultur, syntes vi. Ryktet om billig øl og gratis musikk gjorde at stadig flere oppdaget Hot Hat som et spennende sted å oppsøke. Eneste konkurrent var Alexandra hotell – og spisesalen på Hotell Nobel, men der var det spiseplikt. Omsetningen vår ble etter hvert formidabel. Vi var definitivt K. Gules største kunde. Flere ganger i uka bar vi oss skakke på stabler av ølkasser fra lageret i bakkant av butikken opp den lille bakken til Revehallen.

Vi var sjølsagt fullstendig klar over at vi i tillegg til oppbyggelig aktivitet gjennom å sørge for øvingstilbud til ungdommen også drev en – i manges øyne – nedbrytende virksomhet i form av noe som må karakteriseres som illegal nattklubb. Men her fikk byens unge musikere utvikle seg, alle de begavete Venåsene, Schumannene, Strandebrødrene, Jan Melsæter, Svein Thorsø og mange andre. Noen av dem spilte der praktisk talt hver dag, det ble jammet med venner og med restaurantmusikere og andre utenbys musikere som var innom. Det er slik jazzmusikere skapes.

Edmund Venås, eldre bror av trompetist Åge, hevder bestemt at nærmest kontinuerlig spilling på Hot Hat var mye av årsaken til at Åge Venås kvartett (Geir Schumann, p, Terje Venaas, b, Svein Thorsø, dr) vant NM for amatørjazzband i 1964. Og Edmund skal man tro på, han var avholdsmann og husker alt som skjedde.

Det bakka på seg. Jamsugne musikere i restauranten på Alexandra hotell pilte de få hundre meterne ut til Hot Hat med det samme de hadde hastet unna siste dans. Riksteaterfolk på turné fant et fristed på Hot Hat etter forestillingene.

Det gikk rykter blant handelsreisende om at det var illegal jazznattklubb i Molde. Stadig flere tomkasser ned til Gule og nye forsyninger opp igjen. Avdragene til Vestad Musikk var ikke noe problem, sjøl om det gradvis ble utvist en liberal holdning til at musikere og drivere av stedet skulle betale for øl.

Når det ikke var levende musikk ble det spilt plater – mange tok med sine sist kjøpte spennende LPer med George Russell, Miles, Ornette og alt det andre banebrytende som dukket opp i denne tiden. Hot Hat var et jazzutdanningsforum på musikkformens egne premisser. Mange nærmest bodde der. Ikke sjelden lå folk over – sofaene var myke og et slitt ullteppe var dyne god nok. Det ble enda til skumlet om at det kunne forekomme usedeligheter ut på morgenkvisten når de fleste hadde gått. Disse historiene hører imidlertid mer hjemme i Cupido enn i Jazznytt.

Storyville fylte 10 år med middag og musikk på Alexandra, og selvsagt et dundrende nachspiel på

Men det kunne jo ikke vare. Noen av oss stiftet familie og hadde ikke lenger anledning til å

Kø i baren. Saksofonist Jan Huseby venter på servering, mens Tor Holm og Åge Venås drar i gang jammen.

eg Mold sund o fra Åle Hot Hat. lm o H Tor r på eslager jamme Tromm ein Strande Sv t is n ia p

Brødrene Åge, trompet og Ke til Venås, teno ølflaske i bakg rsaksofon, me runnen d hjem

melagd lampe

henge på Hot Hat hver kveld og natt. Straightjobb hadde vi også. Mange av dem som spilte fast der forlot byen til studier eller profesjonell musikerkarriere. Folk i blokka hundre meter nord for Hot Hat, med manglende sans for den frenetiske budskapsjazzen som tøyt ut gjennom de glisne veggene i seine nattetimer, ble gradvis surere og ringte til slutt politiet. Undertegnede måtte nok en gang til Stokkeland, og lovet begrensing av spillinga. Han hadde hørt rykter om øldrikking også, men det måtte vel være noe folk hadde hatt med seg, og det kunne man ikke ha full kontroll på, eller hva? Men vi måtte prøve å skjerpe inn likevel. Kjekk kar, Stokkeland.

Uansett, da den harde kjerne som startet Hot Hat gradvis trakk seg ut av daglig virksomhet, ble

det etter hvert stadig mer øl og mindre musikk.

Det resulterte i ny henvendelse fra Stokkeland – denne gang primært med bakgrunn i alkoholryktene. Jeg fortalte ham at det var nytt styre, men vi skulle snakke til dem og be dem gjøre noe med forholdene. Dette var på vinteren, og det hadde ikke vært musikk der på lenge. Da vi kom dit var strømmen stengt. Dassen var frosset, men gul snø rundt inngangsdøra fortalte at det hadde vært folk der etter siste nedbørsperiode. Ingen hadde bass eller trommesett stående lenger. Det hadde ikke vært luftet og reingjort på ukevis.

Taket var lekk, og i lyset fra ei lommelykt registrerte vi at det lå skøyteis på brettet under hammerne på uprighten.

og ulovlig

FAKTA OM REVEHALLEN: Revehallen, også kalt Utstillingshallen og Silver Fox Hall, trebrakke, i dag revet, opprinnelig utstillingslokale for reveoppdrettere, etter bombingen i 1940 også Moldes største forsamlingslokale fram til sekstiåra.

De første Moldejazzkonsertene i 1961 ble arrangert der.

Beliggenhet: vis a vis dagens Aker Stadion (Røkkeløkka) Hot Hat perioden på Revehallen pågikk 1962–1964 Navnet Hot Hat ble seinere brukt på Molde Jazzmusikerlaugs virksomhet i kjelleren på Hotell Molde på nittitallet.

Men pianoet var nesten nedbetalt. jazznytt [33]

ÅRETS Å RETS UTGIVELSER UTGIVELSER FRA A INNER INNER EAR EAR Ler mer på www www.innerear.no .innerear.no INEA07 I.S.

Tore Johansen feat. Steve Swallow

Open Ears

Tore Johansen Tore Johansen Steve Swallow ffeat. eat. St eve Sw wallow «I.S.»

Vigleik Viglleik Storaas Storraas

Medvirkende: St Medvirkende: Steve eve Swall Swallow, ow, Lar Lars s Jans Jansson son og Ander Anderss Kjellberg.

Kjellbe erg.

INEA08

Vigleik St Vigleik Storaas oraas Ears» «Open Ear s» Medvirkende: Mats Eilertsen, Medvirkende: Eilertsen, P Per er Oddvar Oddvar Johansen, Perko, Tore Johanse en, Jukka P erko, T ore Brunborg, Brunborg, Tore Brække.

Tor o e Johansen og Øyvind Br ække.

INEA07

INEA08 INEA09 INEA 09 Mystery Orchestra with Grenager & Tafjord

Albatrosh

Albatrosh Albatrosh «Mystery «Mys tery Or Orchestra ch hestra with Grenager Gr enager & Tafjord» Tafjor a d»

Natt, stille

Tore Johansen

Medvirkende: Medvirk ende And ende: André dré Rolighet Roligheten, en Ey en, Eyolf olf Dal Dale, e, Lene Gr Grenager enager og g Hild Sofie T Tafjord. afjord.

INEA10 INEA 10

Tore T ore Johansen «Natt, stille» stille» Medvirkende: Medvirk e ende: Marit Sandvik, Jan Gunnar Hoff, Olaf Kam Kamfjord, mfjord, Roger Johansen, Hal Halvdan vdan Sivertsen, Lar L emnes og F redrik Olsen.

Sivertsen, Larss Br Bremnes Fredrik INEA09

INEA10

Visste du at du nå kan studere jazzimprovisasjon på både bachelorog masternivå i Stavanger?

Se vår nettside www.uis.no/musikk for mer informasjon.

[34] jazznytt

STORBAND

Kristiansund storband på Romerike storbandfestival 2010. Fra venstre i blåserekka: Halvor Naustdal, Tonny Eliassen, Harald Svensen, Jørn Hasselø (tb), Bjørn Slettestøl, Marianne Hestvik, Grete Dahlen (alle delvis skjult), Arne Leren, Vidar Kvambe (skjult) (sax), Odd Erik Nordberg, Nina Nordtømme, Arne Larsen, Torgeir Lassen (tp), Eyolf Dale (p), Per Morten Svendsen (b), John Storvik (skjult) (g), Mads Petter Stavrum (dr), Erik Johannessen (tb og dirigent).

KRISTIANSUND STORBAND I FRUKTBART SAMARBEID Jazz og opera sammen? Jo, det er mulig. Se bare hva Kristiansund storband og Operaen i Kristiansund har fått til gjennom årene!

TEKST OG FOTO: HARALD OPHEIM Kristiansund storband ble stiftet i 1982. Jazznytt har hatt en felles prat med to desiderte veteraner.

Dirigenten, Alf Ekholm, var med fra starten men hadde noen års fravær inntil han var tilbake i 1990 og har ledet bandet siden. Arne Leren, har vært med fra 1984, og har vært formann fra 1986.

- Hva er bandets musikalske ambisjoner?

- Storbandet sprer seg på mange musikalske områder. Noe av det mest interessante og givende vi har gjort, er samarbeidet med Operaen i Kristiansund. Ellers så må vi som så mange andre storband, sørge for å ha et repertoar for dansejobber.

- Hvilke stilarter er typiske for bandet?

- For å si det enkelt og satt litt på spissen: Kompet liker funk og blåsen liker swing. Vi spiller også mer avanserte ting som tolvtonejazz slik som når vi framførte jazzoperaen «Blåere enn havet» av John Hollen hvor all musikken var basert på Billie Holidays låter og arrangert av Alf Ekholm.

- Hvordan vil dere karakterisere musikerne i bandet?

- Alderen spenner fra 20–70 år. De fleste er amatører, men vi har også noen semiproffer i rekkene.

- Hva med rekrutteringen?

- Selv i en forholdsvis stor by som Kristiansund er det vanskelig å finne gode erstattere når noen

slutter. Vi forsøker nå et samarbeid med Midtnorsk jazzforum for å få til en rekrutteringsordning.

- Hvordan drives bandet?

- Vi øver en gang i uka, og ellers kommer det til øvehelger og seminarer. Økonomien er tålelig bra. Vi får kommunal støtte mot å utføre et spilleoppdrag en gang per år. Ellers er det dansejobbene som er den største inntekstkilden. Flere konserter vi har arrangert i egen regi, 5–7 per år, har gått med underskudd, men sånn er det. Vi har i det minste fått vist fram hva vi selv har lyst til å spille.

- Hvilke konserter regner dere som bandets beste?

- I 2005 ville Elvis Presley fylt 70 år, og da arrangerte vi sammen med Operaen i Kristiansund en konsert for å hylle rockelegenden. Dette ble en kjempesuksess med to fullsatte hus. Høsten 2009 spilte vi på utestedet Onkel med Erik Johannessen som solist på trombone, og med hans komposisjoner og arrangement. Dette konseptet brukte vi om igjen på Romerike Storbandfestival.

nytte av dette, og det vil i hvert fall være en stor inspirasjonskilde for oss.

- Hva er herrenes favorittinnspillinger med storband?

Så langt har de to vært samstemte, men i dette spørsmålet er oppfatningen delt.

- Alf sier: Det meste av Duke Ellington, men la meg nevne spesielt «Jazz Party» (1959) med herlig perkusjon. Jeg tror dette var en markering av Dukes 60-års dag.

Anthony Turnage / John Scofield: «Scorched» (2004) er en annen anbefaling. Her er musikk av John Scofield arrangert for stort ensemble, strykere inkludert.

- Arne velger fra hjemmebanen: Jens Wendelboes innspillinger med Big Crazy Energy Band og den nye med New Big Crazy Energy Band.

Helge Sunde (Norske Store orkester): «Denada» (2006), men også den siste fra den kanten.

- Hvor får dere tak i musikken som bandet framfører?

- Vi kjøper noter, ofte av norske arrangører som for eksempel Eirik Gåseide og Vigleik Storaas, og ellers lages mye av Alf. Alt i alt har vi nå ca 200 arrangement i arkivet.

- Hva er bandets planer framover?

- Vi samarbeider med to kor om en felles konsert i nær framtid. Og så er det selvfølgelig den obligatoriske julekonserten på jazzklubben her i Kristiansund. Utover dette har vi ingen konkrete planer, men vi håper sterkt på og arbeider for å styrke båndene til Operaen og få til flere samarbeidsprosjekter. Vi tror at begge parter vil ha

To storbandveteraner: Alf Ekholm og Arne Leren. jazznytt [35]

WWW.COSMOPOLITE.NO

SORIA MORIA, VOGTSGATE 64 (TORSHOV)

DJANGOFESTIVALEN 2011

Fredag 11. mars

Bill. 180/230

SUSHEELA RAHMAN Lørdag 12. mars

Bill. 180/230

NATACHA ATLAS & TRANSGLOBAL UNDERGROUND

Fredag 1. april

Bill. 200/250

RON CARTER THE GOLDEN STRIKER TRIO

FREDAG 21. JANUAR KL. 20:00 [DØRENE ÅPNER KL. 19:00] BILLETTER KR 250/200 + AVG. - SYLVAIN LUC/BIRELI LAGRENE (F) - HOT CLUB DE NORVEGE/ GAUTE SKROVE (N) - ANTOINE & SÉBASTIEN BOYER (F) - TOUCHÉ LØRDAG 22. JANUAR KL. 20:00 [DØRENE ÅPNER KL. 19:00] BILLETTER KR 250/200 + AVG.

RON CARTER - (bass) RUSSELL MALONE (gitar) MULGREW MILLER (piano)

Fredag 29. april

CRISTINA BRANCO Lørdag 30. april

- JON LARSEN (N), ANDREAS ÖBERG (S), ROCKY GRESSET & SEBASTIEN GINEAUX (F) - FIONA MONBET & FRANGY DELPORTE TRIO (F) - GWEN CAHUE & BEN HOLDER QUARTET (F/UK) - SWING DE LA RUE (N) NB: FESTIVALPASS FOR BEGGE DAGER: KR 400 + AVG.

mer program på www.cosmopolite.no [36] jazznytt

Bill. 180/230

CANDY Fredag 13. mai

Bill 200/250

STATON Bill. 200/250

TOMASZ STANKO QUINTET “Dark Eyes” Bill. på Billettservice tlf. 815 33 133

DEBATT

UBEHJELPELIG, RØNSEN? Arild Rønsens forsvarsskrift for Rollins-slakten i Molde er noe av det merkeligste jeg har lest.

Og selve anmeldelsen i «Fire Flate» var merkelig nok.

Det Rønsen ble kritisert for etter anmeldelsen («Ubehjelpelig», Fire Flate, 20. juli), var ikke at han mente at noe var dårlig, men at han avslørte ukyndighet, respektløshet og manglende musikalsk begrunnelse for kritikken. Han skrev om «fysisk svekkelse» og «rygg i retning knærne» og avfeide det musikalske med ordene «ubehjelpelig», «sjanseløs», «trist» og «bare trist».

Derpå lagde han en alternativ kritikk til Jazznytt (datert 8. august) for å vise at han også kunne skrive en anmeldelse som ikke ville skapt røre – en anmeldelse han selv karakteriserte som «intetsigende babbel». En sterk undervurdering av leserne, Rønsen! Dessuten forholder vi oss faktisk til hva du skrev, ikke til hva du kunne ha skrevet.

Innleggets tredje del, selve forsvaret, inneholder flere bekreftelser på at Arild Rønsen ikke alltid vet hva han snakker om. Allerede i andre delen skriver han at «Rollins har satt sitt stempel på jazzen nærmest siden jazzens vugge». Så gammel er han ikke. Rollins er mer enn 50 år yngre enn Buddy Bolden, den mest kjente vuggepasseren. Rønsen spør: «Hvem har betydd mer for bebop enn denne mannen (Rollins)?».

Rollins er 10-13 år yngre enn beboppionérene Parker og Gillespie. Da Rollins nådde sin første karrièretopp, var bebop historisk.

Rønsen forteller at han bevisst valgte å «stå langt unna» en navngitt gruppe av «hodenikkende bebopkjennere» i alder 63-72 år. Rønsens insinuasjoner om at deres interesse for Rollins knyttet seg til gjensynet med «et idol fra den gang de nettopp hadde begynt å skjønne hva kvinnekroppen hadde å by på», viser at Rønsen vet lite om seksuell utvikling.

At deres kritiske sans ble overskygget av gjensynsgleden fra 1966 – da de nevnte herrer (hvorav jeg var en) opplevde Rollins i Oslo – viser Rønsens manglende historiekunnskap.

Rollins var ikke i Norge før i 1971 (på Kongsberg). Selv opplevde jeg ham ikke på scenen før i New York i 1993!

Faksimile fra Jazznytt nr 05:2010

Så bruker Rønsen sin fascinasjon for Miles Davis som eksempel på hvordan han uansett resultat ville gi sin ungdoms helt en sekser! Sånn tenker faktisk ikke vi andre kritikere – vi forsøker å være saklige. Vi forsøker å unngå hangups – og lovpriser ikke våre ungdoms helter for enhver pris. En del av oss på 60+ er faktisk i stand til å nyte Louis Armstrongs Hot Five det ene minuttet og Maja Ratkje det neste. For min egen del øker min interesse jo nyere musikken er. Jeg har ingen hang-ups på Sonny Rollins.

Arild Rønsen skriver at hans oppfatning av Sonny Rollins’ konsert på Romsdalsmuséet er «nøyaktig like relevant som deres (oppfatningen til dem som likte konserten)». Det har du rett i, Arild. Din mening er like relevant som andres. Men i det øyeblikket du er utsendt reporter fra festivalens fagavis (og den eneste som er satt til å anmelde konserten), er ikke din hvilken som helst personlige mening relevant for offentligheten.

Og her er vi ved kjernen:

En fagkritiker skal være saklig. Kritikken skal vise at forfatteren har kyndighet, innsikt, forståelse, viten, vurderingsevne og musikalitet.

Det er ikke til hinder for skarpe betraktninger og særegne meninger, men jo skarpere og mer særegne, jo mer begrunnet må de være. Det gjør heller ikke noe om kritikeren er en smule ydmyk og respektfull. Når Rønsen ser rundt seg presumptivt kyndige folk som åpenbart har en stor konsertopplevelse (som i tilfellet Rollins i Molde), burde det oppfordre til litt varsomhet. Kanskje spørre: Kan jeg ta feil? Og så argumentere deretter.

Rønsen hevder at alle anmeldelser er subjektive.

Han mener at «plate- og konsertanmeldelser er den mest subjektive journalistikken som kan oppdrives» – og glemmer glatt alt fra ledere og kronikker til kommentarer og leserbrev – og Rønsens fredagsytringer i Klassekampen. Han hevder at en kritikk er avhengig av «anmelderens dagsform, mollstemthet eller høystemthet». Hvis en kritiker vanligvis lar seg påvirke av den slags turbulente sinnelag, bør vedkommende holde seg langt unna kritikergjerningen.

Rønsen støttes av Jazznytts redaktør på lederplass. Jan Granlie skriver at «en anmeldelse er og blir en subjektiv ytring som kan variere etter værforhold, dagsform, om man er sulten eller tørst, om lokalitetene er hyggelige, om selskapet er hyggelig ... stort sett kan det handle om alt annet enn den musikken man skal skrive om».

Det er et merkelig syn fra en redaktør av et fagblad. Hvis vær, dagsform, sult, tørst, lokaliteter og selskaplige omstendigheter skal få overskygge den musikken man skal skrive om, da er vi langt fra hva et fagblad har anledning til å være. Hvis den slags subjektive kriterier skal ligge til grunn for «slakt så blodet spruter», slik redaktøren ønsker velkommen, da har fagbladet fjernet seg fra enhver anstendighet. Det finnes en lang rekke objektive kriterier for jazzkritikk, fundert på viten og erfaring, kunnskap og innsikt – objektive kriterier som er vel målbare, om ikke med målebånd, så med kloke ord.

Bjørn Stendahl

NILS PETTER MOLVÆR LURT I POLENxxx

DOWN BEAT’S LESERAVSTEMMING UTEN NORSKE INNSLAG

Trompetisten Nils Petter Molvær skulle i november holde fem konserter i Polen, men måtte i følge Sunnmørsposten, avlyse hele turneen. Nils Petter skulle egentlig gjort turneen i april, men avlyste da på grunn av flyulykken hvor landets president, Lech Kaczynski og hans kone var blant de omkomne. Nå var det imidlertid helt andre grunner til at konsertene ble avlyst. En agent hadde lurt både Nils Petter Molvær og de lokale arrangørene og stukket av med billettpengene. Ei uke før konsertene fikk vi vite at agenten hadde underslått en større pengesum for så å rømme til utlandet. Han er fortsatt ikke funnet, sier Molvær og legger til at alle de fem planlagte konsertene dermed er avlyst.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Verdens ledende jazzmagasin, amerikanske Down Beat, har gjennomført sin årlige leseravstemming hvor man har kåret de beste jazzmusikere innenfor en rekke kategorier. På årets liste finner vi ikke et eneste norsk navn, men vi finner noen skandinaviske. XXXXXXXXXXXX Nå kan man si mye om slike avstemminger, men når den danske fiolinisten Svend Asmussen (født 1916) er med på listen, en herre som ikke akkurat har turnert USA på kryss og tvers de seneste årene, så kan man stille seg noen spørsmål rundt kåringen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Årets «Hall Of Fame» ble pianisten Chick Corea (som også topper listen i kategoriene «Jazz Artist», «Electric Keyboard» og «Beyond

Album». Pat Methenys innspilling «Orchestration» er kåret til årets jazzalbum og Dave Bruceck (født 1920) Quartet er i følge kåringen årets jazzgruppe.xxXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På lista ellers finner vi John Surman (den nærmeste vi kommer en nordmann) på sjette plass i kategorien «Baritone Saxophone», hvor vi også finner svenske Mats Gustafsson på en hederlig 11. plass. Svend Asmussen figurerer på en svært overraskende 11. plass i kategorien «Violin», danske Marilyn Mazur kommer på femte plass i kategorien «Percussion» og plateselskapet ECM er på en god sølvplass etter Blue Note i kategorien «Record Label». jazznytt [37]

EUROPEAN EU ROPEAN JJAZZ AZZ Z NIGH NIGHTS TS 2 2011 011 Nasjonal jazzsc jazzscene, ene, ttorsdag orsdag 10. - llørdag ørdag 12. ffebruar ebruar 2011 European Jazz Nights er en årlig minifestival hvor ulike kulturinstitutt og ambassader i Oslo samarbeider om en tredagers show case for europeisk jazz. Dette er en unik mulighet til å bli kjent med nye og spennende musikere av høy kvalitet fra den mangfoldige europeiske jazzscenen.

TORSDAG 10. FEBRUAR

ANGELI/FUKUSHIMA DUO

(It)

www.paoloangeli.it

JEROEN VAN VLIET TRIO (Nl)

Rolig, vi hjelper deg

www.jeroenvanvliet.com FREDAG 11. FEBRUAR

DONKEY MONKEY (Fr)

Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.

www.myspace.com/donkeymonkeyduo

NILS WOGRAM - NOSTALGIA TRIO (Ger)

www.myspace.com/nilswogramsnostalgiatrio

CORMAC KENEVEY QUARTET (Ir)

http://www.kenevey.com LØRDAG 12. FEBRUAR

Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

ANGELA TRÖNDLE & MOSAIK (Aus)

www.angelatroendle.com

ELIFANTREE (Fi)

www.myspace.com/elifantree

GRZEGORZ KARNAS (Pl) 8080_0 Inhouse N

www.myspace.com/grzegorzkarnas

LOSEN RECORDS ER IKKE EN JAZZLABEL HER KOMMER ET VIDT SPEKTER AV MUSIKK. FØLG MED. DAG ARNESEN TRIO Norwegian Song 3 m/Ellen Andrea Wang, Pål Thowsen og gjest Palle Mikkelborg LOS 101-2 Pressen gir gode tilbakemeldinger på denne plata: Romerikes Blad ”Gjør godt i folkesjela”. Dagbladet ”Norwegian Song med gode grep”. Dagsavisen ”Med sitt tredje Norwegian Song-album held Dag Arnesen stilling som best i jazz på norsk”.

OLGA KONKOVA My Voice m/Wenche Losnegård, Per Hillestad, Paolo Vinaccia og Knut Hem LOS 102-2 Stemningsfull og melodisterk musikk inspirert av Schubert, Mahler og russisk poesi.

Postboks 6314 Etterstad, 0604 Oslo Tlf: 22 19 82 82 99 00 61 90 info@losenrecords.no www.losenrecords.no

[38] jazznytt

Neste plate ut på Losen Records er gitaristen FRANK KVINGE – Arctic Skyway med solo stålstrengsgitar, som kommer 3. januar.

Forrykende gitarspill. En norsk variant av John Renbourn / Stefan Grossman

RAPPORT FRA NEW YORK

NEW YORK NYTT

JAZZBOKA ER FERDIG! Kanskje litt dristig å proklamere at «jazzboka» er ferdig, siden dette er den femte norske jazzboka som er kommet ut i år. Men i bokserien om «Jazz i Norge» er «Freebag? – Jazz i Norge 19601970» avgjort den vektigste, 150 sider tjukkere enn den forrige og en kvart gang så stor i format.

Hvorfor den er blitt så stor? – Fordi 1960-tallet er så innmari viktig, sier en sliten, men stolt og fornøyd, forfatter Bjørn Stendahl. Så mye av det som har gyldighet i moderne tid, har røtter i 1960-tallet. Unge friimprovisatører, støymusikere, laptopoperatører – de refererer til 1960-tallet. Kvartakkorder, jazz og lyrikk, spontan kunst, fri kunst, frigjøring av afrikanske stater, borgerrettigheter i USA, studentopprør, kvinnekamp, homofilidebatt, flower power, psykedelia og jazzrock – det tok av på 1960-tallet.

Denne fjerde etappen om norsk jazzhistorie har vært lange dagers ferd mot målet. Tragiske hendelser var med på å utsette prosjektet. Johs Bergh var Stendahls nære samarbeidspartner i alle år, og forskningen om 60-tallet var godt i gang da Johs døde brått og uventet i 2001. Dette førte til en pause i arbeidet. I 2003 kom Knut Høyland, kollega og venn av Johs, inn i det videre arbeidet – inntil han forlot denne verden i 2009. Da var skrivearbeidet kommet godt i gang gjennom prosjektstipend fra Det faglitterære fond 2004 og ikke minst ved at forfatteren ble statsstipendiat fra januar 2006. – Så vi så en ende, sier Stendahl, – og sitter nå med et viktig produkt som i dag med god grunn dediseres til hedersmennene Bergh og Høyland.

Produktet bærer tittelen «Freebag?». Ordet ble tidlig valgt, forteller Stendahl, – fordi begrepet passer til 1960-tallet – frigjøringens tiår. Også fordi begrepet egentlig er norsk – og stort sett bare brukt i Norge – om en jazzform som vesentlig utviklet seg på 1960-tallet – i andre land kalt free jazz, abstract jazz, spontaneous jazz, avantgarde.

Først stod tittelen alene. Etter hvert ble det føyd til et spørsmålstegn – Freebag? Fordi det nok viste seg at frijazzen spilte en mindre rolle i norsk jazz enn tiden skulle tilsi, avslutter en fornøyd forfatter.

Dette er blitt en levende historiebok av interesse for alle, og den er utgitt av Norsk Jazzarkiv.

Jazz Gallery ligger i nedre del av Manhattan, et lite stykke unna de vanlige områdene man finner jazzklubber, og det er en av de mest spennende plassene å høre musikk i New York.

Klubben har eksistert siden 1995 og startet som et kombinert galleri og jazzscene hvor Roy Hargroves Big Band startet. Klubben holder åpent tre til fem dager i uken og er kjent for å la den yngre garde slippe til med særlig vekt på unge komponister. Ni av de ti siste vinnerene av Thelonious Monk-prisen har spilt på Jazz Gallery, deriblant den norske gitaristen Lage Lund. Jazz Gallery drives som en non-profit organisasjon som har fått økonomisk støtte fra ulike hold og er sådan en ganske utypisk jazzklubb i New York. Lokalet er ikke så veldig stort med omtrent 12 rader med stoler og det er ingen bar der, men man er hjertelig velkommen ti å gå til kiosken over gaten og kjøpe med seg øl i en liten brun pose.

(Denne kiosken er forresten i samme lokale som pleide å være den legendariske jazzklubben the Half Note!)

Hver mandag er Jazz Gallery Steve Colemans musikalske lekegrind hvor nye låter prøves ut og nye musikere kan delta i jamsessions. Andre musikere man jevnlig kan oppleve der er Miguel Zenon, Aaron Parks, Darcy James Argue’s Secret Society, Yosvany Terry, Vijay Iyer, Mark Turner m.fl.

Stedet har en god atmosfære hvor musikken er i fokus og har en av de mest interessante konsertprogrammene i New York. Sjekk dem ut på www.jazzgallery.org Norsk Snø til New York Trompetisten Arne Hiorth og bandet hans Norwegian Snow var i New York i november for å promotere sin nye CD «Snø». Bandet som også består av Helge Nysted på piano, John Børge Askeland på bass og Thomas Hvale på trommer, gjestet New York i fjor da hadde de også med vokalist Siri Nilsen og meg selv som gjester. Den 20. november holdt de konsert på Scandinavia House, som er en flott scene hvor nordisk jazz presenteres ganske hyppig. De skal også ha musikalske innslag i den norske sjømannskirken og i «jazzkirken» Saint Peter’s Church.

Jazzanekdote Jeg hadde en ekte New York-opplevelse nylig da jeg dro til den nyrenoverte og ærverdige Beacon Theater på Upper West Side. Der feiret Sonny Rollins sin 80-årsdag med bandet sitt og noen overraskelsesgjester. Mange musikere hadde tatt turen til bursdagsfesten. Ved

siden av meg i køen stod blant andre Antoine Rooney og Ravi Coltrane. Jeg hadde ikke sett Rollins spille før, så det var stort å bare oppleve ham på scenen, men han var i tillegg i kjempeform. Han spilte flere hits fra «Saxophone Colossus» og låt helt strålende sammen med Russell Malone og Bob Cranshaw. Så begynte gjestene å komme på scenen. Først Jim Hall, deretter kom Christian McBride og så Roy Haynes. Og det toppet seg da Rollins og disse tre gjestene spilte en blues og Ornette Coleman kom på scenen og vekslet fraser med bursdagsbarnet. En historisk aften for jazzfans.

Sjekk ut: Matt Penman – bassist/komponist Matt Penman kom til USA fra New Zealand i 1994 og ble raskt en toneangivende bassist i New York-miljøet. Han har spilt med musikere som Joe Lovano, Matt Wilson, John Scofield, John Taylor, og var sist i Norge i februar med Joshua Redman. Han har i flere år vært bassist i San Francisco Jazz Collective, sammen med folk som Dave Douglas, Duane Eubanks, Chris Potter m.fl. Han har også gitt ut to plater som bandleder på Fresh Sound. I 2001 ga han ut «The Unquiet» med blant andre Kurt Rosenwinkel og er nå aktuell med CDen «Catch of the Day» med Seamus Blake på tenorsaksofon, Aaron Parks på piano og Eric Harland på trommer. Penman skriver veldig spennende musikk og er en av de absolutt beste bassistene jeg vet om. Anbefales på det varmeste.

Tekst: Bjørn Vidat Solli

jazznytt [39]

JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN

PENDELEN SVINGER, BLANKPUSSEDE HORN, KÅTE UTBRUDD OG KLAPP PÅ SKULDEREN Finn Torgrimsens kvartett og Tore Fayes kvartett fra Bergen. Den utsendte fra Stavanger Aftenblad skrev om bred plass for cool-jazzen: – Det bevisst følelsesløse, sterkt atonalt påvirkte, gir grelle og hissende effekter. Men slik disse musikerne har oppfattet coolstilen og tatt den til seg, får den mange mildnende innslag. Det følelsesbetonte, ofte avgjort ungdommelig romantiske, slår gjennom det harde. Eller dissonansene og de sprelske utbruddene gir effektfulle og fornøyelige kontraster til det melodiøse, når det slipper til. ... Kveldens mest originale arrangement presenterte Otto Ottesen med «I’d be nice», der han laget fornøyelige kontraster mellom en romantisk melodi og kåte utbrudd i original orkestrering.

Mot slutten av året var det to faste begivenheter: Årsmøtet i Norsk Jazzforbund og Norgesmesterskapet for amatørjazzband. Å kalle det første en «begivenhet», er vel å ta i. Møterapporter fra ti av de over tretti jazzklubbene som fantes i landet, tydet ikke på overveldende oppslutning. President Olav Angell hadde allerede trukket seg fra styret, og Jazznytt hadde ikke vært utgitt på noen måneder. Det trengtes nytt blod og nye ideer. Én av ideene var å lage et minimalt og effektivt styre uten for mange diffuse verv. To unge moldensere flyttet på den tiden til Oslo; Petter Pettersson jr. (21) og Jan Inge Melsæther (20) ble valgt til sekretær og kasserer. En jypling fra Tønsberg hadde nettopp flyttet til hovedstaden, 18 år gamle Bjørn Stendahl, og rykket opp fra visepresident til president, historiens yngste. Johs Bergh var en moden mann på svimlende 28 år og ble den trygge støtte som ny visepresident.

På årsmøtet (6. november) ble årets Buddy gitt til den 30 år gamle tenorsaksofonisten Mikkel Flagstad.

Han var regnet som den fremste solisten i Kjell Karlsens glitrende storband, og ut av dette ble det dannet et elitesmåband i Mikkels navn, med Karlsen, Atle Hammer, Ole Jacob Hansen og Bjørn Pedersen/ Erik Amundsen. Mikkel Flagstad ble naturligvis kåret til landets beste saksofonist i årets favorittavstemning.

Norgesmesterskapet for amatørjazzband ble, som vanlig, arrangert i Sentrum kino i Oslo en søndag i november (dette året den 20.).

Femten band stilte til dyst, hvorav tolv i klassen for moderne jazz, den største deltakelsen noen gang i den klassen. Rolv Wesenlund skrev like etterpå i Dagbladet: – Den som følger nøye med i norsk jazzliv, vil ha merket det for lenge siden, men nå er tegnene så mange og så tydelige at det for alvor går an å snakke om en tydelig tendens: Interessen for tradisjonell jazz blir stadig mindre – interessen for moderne jazzretninger blir stadig større. Det vil neppe gå lenge før unge, fremadstormende modernister fullstendig kommer til å dominere i norsk jazzliv. Pendelen har svingt…

I modernistklassen seiret pianisten Finn Melbyes kvintett fra Oslo [40] jazznytt

Finn Melbyes kvintett ble Norgesmestere i amatørjazz 20.11.1960: Fra venstre: Finn Melbye (p), Jon Christensen (dr), Svein Christiansen (Briså) (b), Bjørn Johansen (tb) og Bernt Anker Steen (tp). Foto: Tore Fredenlund.

foran den interkommunale Jazz Forum Octet fra Buskerud og Vestfold og gitaristen Harald Tangens trio fra Hønefoss. To solistpriser gikk til 17 år gamle medlemmer av vinnerbandet, trombonisten Bjørn Johansen og trommeslageren Jon Christensen. Den tredje solistprisen gikk til tradjazzklarinettisten Bjørn Stokstad, som ledet The Riverboat Jazzband fram til seier foran The Tigertown Four og The Stockyard Jazzband, alle fra Oslo. «Publikums pris» gikk til pianisten Odd Sandnæs’ sekstett, også fra Oslo.

Utover landet var det økende aktivitet denne høsten. Hver mandag averterte Hamarklubben «Jazz Town» med «jazzrestaurant» på Gunnars Kro, der Finn Ørbæks hustrio akkompagnerte gjestesolister som Mikkel Flagstad, SveinErik Gaardvik, Lulle Kristoffersen og Totti Bergh. I plankebyen ved Glommas utløp ble Fredrikstad Jazzclub startet søndag 27. november, med foredrag av Rolv Wesenlund («Er jazz kunst?»), husorkesteret til den unge gitaristen Leif Simensen og gjestesolistene Knut Greger Eriksen og Alfred Janson. I Halden konsertdebuterte Frank Nygaards storband tre dager senere i en «Moderne populærkonsert» i Arbeidersamfundet. Halden Arbeiderblads utsendte kritiker

Bjørn Hansen (nå for tiden kjent som «Urix-Hansen») var meget begeistret: – Fra den første trompetfanfaren i Frank Nygaards egen kjenningsmelodi ble slynget ut av blankpussede horn, og til den siste intonasjonen fra orkester og kor svant hen, var stemningen på topp både i sal og på scene. … Det er ikke hver dag at et 17-manns amatørband gyver løs på Jimmy Giuffres halsbrekkende arrangement av «Four brothers» og kommer fra det med æren i behold.

I Tromsø slo Jazzklubben 1958 til med hele tre «jazz- og populærkonserter», på søndag, mandag og tirsdag 11.-13. desember. I tur og orden stod byens beste band fram: Jazzklubbens 14 manns storband, Olaf Marienborgs trio, Bror Dahls kvartett, «Skolebandet», Sverre Lunds kvartett og Vannebos Dixieland Band. Andre steder var studentene hjemme på juleferie; i Odda var det konsert 3. juledag med jazzklubbens nye kvartett (gjennomsnittsalder 15 år) og en sekstett med «eldre» studenter. Tre dager senere var det romjulskonsert i Rogaland Teater, omtalt som «den første jazzkonsert på 15 år» i Stavanger. Hele sju band stilte: The Bohemian Jazz Clubs storband, Jostein Hetlands kvintett, Tor Tangens orkester, Cats Combo, Otto Ottesens sekstett,

I desember kom det ut et nytt Jazznytt etter sju måneders taushet. Redaktøren Petter Pettersson brakte oss klubbnyheter og påminnelse om kontingentbetaling. På baksiden stod en oversikt over tidens aktuelle jazzband.

Det dansknorske Jazzbladet var atskillig mer fyldig. I desembernummeret kom en ny presentasjon i Johs Berghs serie «Nye Norske Navn», der saksofonisten Bjørn Johansen slapp til: – Det som virker sterkest, er at nesten alle de som for 2-3 år siden var de ledende jazzstjerner, nå er helt vekk. Fordi om man blir 30 år og gift, behøver man vel ikke slutte helt med jazz? Den eneste som følger med tiden, er Mikkel Flagstad, han er på mange måter en inspirasjonskilde for oss unge. Ham kan man alltid spørre om tekniske og teoretiske problemer og være garantert svar. Ikke så få av oss yngre saxofonister har han hatt som gratiselever. Han har den virkelige store jazzinteressen som mange av hans jevnaldrende mangler. Om de yngre: – Jeg synes jazzmusikere skryter for meget av hverandre. Det blir ofte en slags «forening for innbyrdes beundring», hvor alle går rundt og klapper alle på skulderen og sier at «nå spilte du for-jævla fint». Etter hånden tror alle at de er fabelaktig gode, og det farligste som kan skje en jazzmusiker, er at han blir 100 pct. fornøyd med sin musikk og ikke tror det kan gjøres bedre.xxxxxxxxxx Tekst: Bjørn Stendahl Kilde: Freebag? Jazz i Norge 19601970 (Norsk Jazzarkiv 2010).

COPENHAGEN JAZZHOUSE I ØKONOMISK KRISE «Hvis man ikke kan betale sine regninger, har det en meget negativ konsekvens. Mere stilfærdigt kan jeg ikke sige det». Slik uttaler styreformann for Copenhagen Jazzhouse, Lennart Richard om klubbens økonomiske situasjon. I følge Danmarks Radio P4 har JazzHouse søkt København kommune om å allerede nå i høst få utbetalt støtten for 2011. Om dette betyr at klubben er i ferd med å stenge dørene, vites ikke i skrivende stund. Richard sier at han ikke vet om klubben kan drives de neste månedene uten at man

får den beregnede støtten for vårsemesteret allerede i oktober/november.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det er forøvrig ikke første gang JazzHouse er i en økonomisk krise.

Som de fleste andre spillesteder i Danmark har man lenge måtte leve med svært streng økonomi, noe som ikke bedret seg under finanskrisa. I juni måtte spillestedet Pumpehuset stenge dørene pga. mange uforutsette utgifter, og nylig måtte Vega foreta store innskrenkninger for å kunne gjennomføre de planlagte konserter.

Terje Gewelt «AZURE» "En skikkelig audiofil utgivelse! Sofistikert meditativ jazz som gjør livet verdt å leve."

- Fidelity RM22-2

NY INTERNETTPORTAL FOR NORSK JAZZ LANSERES Norsk jazzforum har i lengre tid jobbet med en ny nettside som skal erstatte flere av de nettstedene man i dag har vært tilknyttet. Både Norsk jazzforum, Jazznytt og de regionale jazzsenterne vil være en del av denne portalen. Norsk jazzforum sier at medievirkeligheten er i endring og at det stadig blir vanskeligere for jazzen å nå gjennom i de tradisjonelle mediekanalene. Dette har man nå tatt konsekvensen av og vil rundt årsskiftet lansere den nye nettsiden jazziNorge.no – en publikumsrettet nettside som vil presentere nyheter, notiser, anmeldelser og debatt om smått og stort som foregår i det norske jazzmiljøet.xxxx

Med ny design og konsertkalender blir dette nettstedet som oppdaterer deg på hva som skjer. Her samles nytt fra landets fem regionale jazzsenter, Jazznytt, Norsk jazzforum og jazzmiljøet selv. JazziNorge.no vil også være avhengig av nyhetstips – tips ønskes til norsk@ jazzforum. no. Det er designfirmaet dotgrid som har utviklet portalen i samarbeid med Norsk jazzforum.xxxxxxxx I forbindelse med lanseringen av jazziNorge.no vil nettsidene til både Norsk jazzforum og regionsentrene få en solid makeover og gjenoppstå i ny design. En egen profildatabase for Norsk jazzforums medlemmer er planlagt i 2011.

TERJE GEWELT ENRICO PIERANUNZI ANDERS KJELLBERG «OSLO» "En kommende klassiker."

- Jazznytt RM21-2

ÅRETS NERDEJULEGAVE TIL MILES DAVIS-BLODFANS Årets absolutte julegave til blodfans av Miles Davis, må vel være denne boksen. For den nette sum av kr 5 630,51 + frakt, får du en nummerert kopi av Mils Davis’ trompetkoffert, samme type munnstykke som Miles brukte, spesialdesignet t-skjorte, et litografi gjort av Miles, pluss 43 CDer (de tidligere utgitte «Complete Recordings»). Boksen er selvsagt trykt i 1955 eksemplarer (det året Miles signerte for Columbia.) Sjekk www.sonymusicdigital. com/genius-of-miles-davis/ pages/5687192/

www.resonant-music.com Distribuert av Musikkoperatørene AS

jazznytt [41]

LEVENDETIL LYD FARVEL ...

Børge Are Halvorsen i Ensemble Denada.

SORTLAND JAZZFESTIVAL [15.-19.09] 15.-19. september var i jazzens tegn da Sortland Jazzfestival atter stod for tur. Den lille blå byen i Nordlands øylandskap er som et lite Twin Peaks i arktisk drakt, noe som innbyr friskt til improvisatoriske sidesprang og promiskuøst samspill. Årets program for Sortland Jazzfestival var rett og slett sterkt. Ved siden av å kunne tilby et kvalitetsmessig fundament for seriøse jazzelskere, hadde arrangørene gjort seg flid med å utvikle en ditto kvalitetsfylt plattform for Sortlands lokalsamfunn. Inkluderende og dristig med andre ord. Her var flere konserter spesielt rettet mot barn, og ikke minst var det utformet et eget arrangement for flyktninger. Imponerende. Av dette fant jeg gateparaden spesielt artig. Her kunne man blant annet se mer eller mindre marsjerende barn med selvlagde rytmeinstrumenter spre vitalitet og glede over hele byen, hvorpå det bergenske paradebandet Bayou Blue holdt barnekonsert i Samfunnssalen, festivalens hovedscene. På repertoaret stod blant annet Knutsen og Ludvigsen i dixieformat, noe barna frydet seg over. Og undertegnede kjente sannelig en sår klump av nostalgi i magen da de mest kjente tonene strømmet på. For å tekkes ungdommen, var det Tromsøbaserte skabandet Ska Patrol hentet inn til fredagsprogrammet, og på lørdagens plakat stod soulsangerinnen Noora Noor.

Undertegnede ankom Sortland så sent som på festivalens tredje dag, dessverre. Dermed gikk Lill Lilndfors og Ketil Bjørnstad sin konsert udokumentert inn i Jazznytts historie. Det samme med den danske orgeltrioen Ibrahim Electric, platesleppet til Sortland Jazzband og Herborg Kråkeviks konsert i Sortland kirke. Første programpost ble derimot Hen[42] jazznytt

ning Gravrok og hans kvintett Nordlands Saxofon på Stedet, en koselig liten bar i sentrum. Det er ingen tvil om at standarden er høy på denne festivalen. Når Gravroks kvintett går av, er jeg fortsatt sulten på mer. Etter en kort omrigg stod vinneren av årets introfinale, Ferner/Juliusson duo for tur.

Denne duoen viser stor disiplin og respekt for musikken de jobber med og skriver. Men for min del ble denne konserten i overkant tørr. Gitar og piano følger hverandre så å si hele tiden i parallelle melodier, og det gis lite rom til hverandre for å utforske materialets substans. Teknikken og presisjonen til tross, dette er for stillestående og rigid. Men mye vakker melodi. Det er for øvrig noe søvndyssende å iaktta en pianist med ryggen vendt mot publikum og en gitarist med blikket festet i ovennevntes rygg.

Neste høydepunkt kom med gitaristen Staffan William Olssons signatur. Med seg hadde han den danske, frisktspillende og ettertraktede bassisten Jesper Bodilssen og den legendariske trommeslageren Adam Nussbaum. Denne trioen svinger mer enn hva de fleste sammenligninger kan rettferdiggjøre, og kun et aspekt lot jeg meg merke som kritikkverdig. Lyden. Samfunnssalen er visst ikke så lett å skru lyd i, for samtlige konserter her led under en noe metallisk klang, spesielt i kontrabassen. Situasjonen bedret seg imidlertid underveis. Årets joker var italienske Simone Zanchini med band. Denne trekkspilleren, som inntil Sortland Jazzfestival var ukjent for meg, leverte sammen med sitt kruttsterke band en konsert jeg ennå har glede av å spille av mentalt. Uhyre vakre melodier, allsidig, suggererende taktmønstre og helt tydelig en annen måte å tenke inndelinger på enn hva som går under den såkalte normalen. Nydelig. Zanchini var verdt turen til Sortland alene.

Når tiden ikke går med til konsert, kan man utforske Sortland by sine blå bygg nede ved kaien, ta seg en cafétur, eventuelt frekventere en bar eller restaurant. Festivalen skaper en ny atmosfære i bybildet, skjønt, det overrasker meg at ikke dette er mer merkbart enn hva det er. På samfunnshuset kan man også kjøpe jazzplater og jazzbøker, samt ta en kaffe mens man studerer utstillingen av den kjente, og dessverre avdøde jazzkritikeren Randi Hultins håndtegnede portretter av diverse musikere hun kom i kontakt med i sitt virke (f.eks Armstrong, Ellington og Count Basie).

Tilbake til konsertene. Og der venter nå Steinar Kjeldsens kvartett med nok et ess i ermet. Den unge jazzsangerinnen fra Minnesota, Nancy Harms, overrasker alle med sin lune, varme og kraftige stemme. Et noe haltende komp kan noteres, men Harms er definitivt verdt å merke seg. Et høydepunkt inntreffer når Harms og bassist Oddmund Finnseth går duo og begir seg ut i vilter sololek.

Festivalens store trekkplaster er det prisbelønnede stjernespekkede storbandet Helge Sundes Ensemble Denada. Med seg har de fått med den danske perkusjonisten Marilyn Mazur. For å gjøre en lang historie kort. Dette fenget, groovet og satt som et skudd. Denada overøser med teknikk, gnistrende flotte arrangement og stor spilleglede, så stor at halve ensemblet også bidro til en forrykende jamsession i Retro Bar senere på kvelden. Hvor vidt det ble noen søvn på noen vites ikke. Men Sortland Jazzfestival var med dette

over for i år, og avslutningsvis passer det med Henning Gravroks appell til den sortlandske befolkning, og landet, verden og universet for øvrig: - Sett pris på det folk gjør for at det skal skje noe her. Ta vare på dem, og si til dem at de gjør en god jobb.

Tekst: Frithjof Eide Fjeldstad Foto: Steinar Kjeldsen

DØLAJAZZ, LILLEHAMMER [14. – 17. 10 2010] Jazznytt deltok i år på kun to av Dølajazzens fire konsertdager, men så var det også fredag og lørdag som bød på det mest tettpakkede programmet. Foruten Jazzincubator, scenen for unge og lovende musikere under utdanning – samt et ungjazzseminar for de enda yngre og en rekke arrangementer myntet på barn, eldre og bedrifter – ble kjerneprogrammet presentert i løpet av to nokså fullbookede kvelder. Jazzfestivalen på Lillehammer ville med andre ord rekke over mye.

Forholdet mellom lokalt publikum og (inter)nasjonalt anerkjente musikere syntes å prege årets program.

Etablerte ensembler og artister som in the country, Acuna/Hoff/Mathisen, Kristin Asbjørnsen, Niels Lan Doky, Enemble Denada og Farmers Market hadde riktignok et svingende besøksantall denne helgen, men felles for dem alle er likevel at dette er ganske sikre og publikumsvennlige bookinger å gjøre for en festival som Dølajazz. Positivt er det derfor å se at yngre stemmer som Lekverk og Ferner/Juliusson får slippe til i beste spilletid, samt de mer høylytte Elephant9 og Shining. «Tusen takk, her går det

LEVENDE LYD Ståle Storløkken på Dølajazz

så det griner og tangentene fyker», åpnet Ståle Storløkken i sin kommentar til et vrangstilt instrument under den rystende åpningslåta til Elephant9. Shining trekker på sin side til seg flere og flere tilhengere fra metalsjangeren og ga både festivalen, det nye jazzpublikummet og taket i Ricakjelleren et oppsiktsvekkende løft ved midnattstider denne lørdagskvelden.

En fiffig effektiv side ved årets Dølajazz var gjenbruken av musikere.

Trommeslager Torstein Lofthus hadde en real økt med de to sistnevnte bandene i tur og orden etter hverandre, mens Per Mathisen opptrådte i Acuna/Hoff/Mathisen fredag og Enesemble Denada lørdag. Og Ståle Storløkken var der altså, da også i samspill med trommeslager Trond Bersu. Denne matinékonserten på lørdag ble en av de mer interessante, der godt etablerte Storløkken og studenten Bersu fikk utfolde seg fritt en times tid. Særlig det avsluttende kvarteret fikk frem det beste fra dem begge både alene og sammen, fra topppunktet hvor improveivalsen meiet seg frem, til konsertens høydepunkt med stillferdig loopknitring og cymbalskraping.

Bersu ble i fjor kåret til Dølajazz og DnBNORs talentprisvinner, og denne konstellasjonen hadde kanskje ikke oppstått ellers. Ikke for å takke stipendet alene for at akkurat denne konserten utmerket seg, men det er påfallende at det er det uventede som seiler opp og gir mest tilbake i et slikt festivalprogram. For det er tross alt musikk vi snakker om, og i mange tilfeller innebærer det spontanitet og øyeblikksfortolkning. At Kristin Asbjørnsen reagerte på en annonsert mulig strømstans med å vente stille i ti minutter på at lyden skulle komme tilbake, fremfor å stunte en akustisk pauselåt, vitner på sin side om at merkevaren overkjører en god del av denne spontaniteten. Men for all del, en fin kirkekonsert ble det likevel fra Asbjørnsen og hennes band,

hvilket jeg vil tro et tålmodig publikum også syntes.

Alt dette er og blir detaljer, men også beretninger fra halvannet døgn på tur til den nordligste mjøsbyen. I etterkant må det erkjennes at det som utpekte seg som en hoveddel i programmet skygget også over for en del som burde vært mer belyst. Satsingen Jazzincubator har hatt stor suksess tidligere og bærer på et strålende potensiale, men kom i umiddelbar konflikt med det øvrige programmet på grunn av noe så enkelt som rammesettingen. På meg virker det noe urettferdig overfor de unge lovende å plassere dem i et telt fylt av overdøvende matlukt på et tidspunkt hvor det samtidig foregår konserter med betydelig større oppmerksomhet. I tillegg bød søndag ettermiddag på presentasjon av hva deltakerne på ungjazzseminaret hadde oppnådd, samt en avslutningskonsert med utgangspunkt i Ole Hamres menneskeorgel Folkofon, men da vil jeg tro at i hvert fall de fleste tilreisende hadde vendt hjem. Festivalen ville som sagt mye, i dette tilfellet litt for mye.

Når det er sagt, må det også understrekes: Hele Dølajazz er basert på frivillighet, fra tå til topp. Med det i mente skal både lillehamringer og tilreisende være riktig glad for at alt dette finnes.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Tekst og foto: Ole Albrekt xxxxx Nedrelid

UMEÅ JAZZFESTIVAL [27. – 31. 10] Av de faste jazzfestivalene Jazznytt besøker hvert år, kommer Umeå Jazzfestival på en god medaljeplass både i trivsel og kvalitet. I løpet av fem dager omgjøres det sosialdemokratiske Folkets Hus til en sydende og kokende arena for jazz i de fleste sjangere og fasonger. Fra det store Idun-teatret, som rommer ca 1200 mennesker, via den flotte klubbscenen Studion med plass til 300 – 400 publikummere til den litt bortgjemte Soundgarden og Jazzlabbet som hver tar maksimalt 100 personer, køer man seg mot kjente og ukjente, overraskende og forutbestemte jazz-

opplevelser mange festivaler kan drømme om.

Jazzfestivalen i den nordsvenske byen ble i år arrangert for 43. gang. Etter å ha blitt drevet av musikeren Lasse Lystedt i de første tiårene, blir den store festen nå ledet av Lennart Strömbeck, som er en person som aldri går på kompromisser i sitt bookingarbeide. Derfor kunne man i år høre såpass forskjellige ting som den svenske trompeteren Magnus Broos nye kvartett til den franske sangerinnen Elisabeth Kontomanou og den amerikanske trommeslageren Omar Hakim.

Mellom disse ytterpunktene fikk vi gleden av å høre svensk og internasjonal jazz i alle avskygninger.

Trond Bersu på Dølajazz jazznytt [43]

LEVENDE LYD Jeanette Lindström i Umeå

I år var hovedkonserten viet den amerikanske pianisten Chick Coreas møte med Trondheim Jazzorkester, lødig ledet av arrangøren Erlend Skomsvoll. Dette var den vanskelige «tredjerunden» på bandets 10års-jubileumsturné, og som i skøytesporten er alltid tredjerunden den vanskeligste. Det er da man tror at det meste sitter.

Det er da man kan lene seg litt tilbake å nyte det man har slitt seg igjennom de to første omgangene.

Så også med denne konserten.

Personlig synes jeg det ble litt for nedpå, og ikke så mye av det vanvittige trøkket som kjennetegner denne versjonen av ensemblet.

Mye ballader og nytt stoff siden forrige gang vi hørte dem i New York i 2006. Men ensemblet har noen av landets beste solister, med Atle Nymo, Kjetil Møster, Mathias Eick og Sissel Vera Pettersen som de viktigste.

Høydepunktet ble uten tvil Skomsvolls fantastisk vakre arran-

gement på Coreas gamle släger «What Game Shall We Play Today?» med nydelig vokal av Sissel Vera Pettersen. Som ekstranummer gjorde de Coreas mest kjente komposisjon «Spain» med en fin trompetsolo av Torgeir Andresen og et svært vitalt ensemblespill. Kanskje ikke bandets beste og mest energiske konsert på turneen, men et av høydepunktene uansett. Det kan jo nesten ikke gå galt med denne gjengen.

Den største opplevelsen i år var, uten tvil, trompeteren Magnus Broo og hans nye kvartett med trommeslageren Håkon Mjåset Johansen og de to bassistene Johan Bertling og Joe Williamson. Bandets konsert var release for deres nye innspilling «Sweedish Wood» på Moserobie, og presenterer en moderne og naken musikk, et stykke fra Broos andre hovedprosjekt, Atomic, men med like mye nerve. Spesielt fint var det å høre Håkon Mjåset Johansen

i en adskillig friere rolle enn det vi er vant til å høre ham i, og selv om han «drepte» trommestolen i løpet av konserten, så virket det ikke som det spilte noen rolle. De to bassistene fungerte perfekt sammen, uten at de gikk i veien for hverandre. Strålende. Årets hedersgjest var den polske trompeteren Tomasz Stanko, som kvitterte for hederen med en tung og tett konsert med sin nye skandinaviske kvintett bestående av den glitrende danske gitaristen Jacob Bro, landsmannen Anders Christensen på bass og de to finnene Alexi Tuomarilla på piano og Olavi Lohivuori på trommer.

Begge disse kjenner vi fra bl.a.

Mats Eilertsens strålende konsert

Chick Corea, Kjetil Møster og Erlend Skumsvoll i Umeå [44] jazznytt

under årets Oslo Jazzfestival. At Stanko er populær også i Sverige viste et smekkfullt Studion. Og med en mye tettere musikk enn vi har hørt fra den kanten på mange år, med store åpninger for de andre musikerne, ble dette en fin opplevelse.

Saksofonlegenden Lee Konitz hadde med sin kvartett i det store Idun-teatret. Men at han valgte å spille helt akustisk var nok muligens ikke noen genistrek, men for oss som befant oss i nærheten av scenen ble dette en fin oppvisning i fri improvisasjon, blandet med mange av de gamle frasene Konitz er så kjent for.

For meg har faktisk aldri John Scofield gjort veldig stort inntrykk. Men i Umeå kom han sammen med trommeslageren Bill Stewart og bassfenomenet Steve Swallow. Og hvilken forestilling i avslappet og tilbakelent jazz-jazz det ble. Humoristisk og teknisk briljant, med en rekke gode ideer.

Og det er vel kanskje ikke så rart når man kommer med et slikt komp. Swallow spiller el-bass som ingen andre, og Stewart var hele tiden på plass. Det eneste negative var at sangerinnen Elisabeth Kontomanou «satt inn» på noen låter, noe som føltes som et brudd på den avslappede og fine stemningen og over i diva-fakter og en litt for dårlig Billie Holiday-imitasjon.

En slik festival kan bli en frustrerende opplevelse hvis man har til hensikt å nå over alle de drøyt førti konsertene i løpet av helgen. Vi valgte å prioritere noen konserter, så som den frank/japanske duoen Donkey Monkeys morsomme og intense samarbeid, Göteborgtrompeteren Staffan Svenssons

LEVENDE LYD Magnus Broo i Umeå

fine trompetspill i den ellers litt overivrige trioen Tesla, et kort innsmett i Soundgarden for å høre svenskenes nye saksofontalent Elin Larsson sammen med en av de aller største trombonetalentene i Norden, den 22 år gamle Kristian Persson (et navn å merke seg), festivalens mest oppskrytte konsert med den franske sangerinnen Elisabeth Kontomanou, som prøvde så godt hun kunne på å ligne Billie Holiday, uten å nå det store forbildet til knærne og Norrbotten Big Bands møte med den amerikanske trompeteren og arrangøren Tim Hagens og den fine svenske sangerinnen Jeanette Lindström som skriver fine melodier som var sobert arrangert av Hagens.

Så får det bare være at vi ikke rakk mer enn en halv låt med Naoko Sakatas strålende trio (med debutplate ute i disse dager). Dette er en ung pianist som studerer i Göteborg, og som er et talent av de sjeldne. Vi har hørt hennes Bobo Stensson-inspirerte spill noen ganger nå, og hun vokser seg bare større og større for hver gang.

Dette er en trio som norske festivaler bør notere inn på neste års bookingprogram! Den svensk/ samiske konstellasjonen Ara serverte jazz og joik, slik det hørtes ut på Vossa Jazz på slutten 80-tallet da Nils Aslak Vällkapaa og Seppo «Baron» Pakkunainen skapte jazzjoiken.

Så fikk heller sangerinnen Gretchen Parlato og gitaristen Kurt Rosenwinkel ha oss unnskyldt for at vi ikke rakk innom deres konserter. Det samme må også Samuel Hällkvist Center og mye, mye mer. Sveriges Radio program 2 var på plass med daglige direktesendinger, og det meste er tilgjengelig

på nettradio en god stund. Så for den som ikke fikk oppleve denne flotte festivalen, er det bare å sjekke ut konsertene der. Uansett, jeg har allerede satt av siste helga av oktober neste år for en ny spennende og kreativ utgave av Umeå Jazzfestival.

Tekst og foto: Jan Granlie

TAMPERE JAZZ HAPPENING [04.-07.11] Jazznytt har de senere årene fulgt Tampere Jazz Happening med argusøyne. Grunnen til det er at festivalen i «mobiltelefonbyen» langt inne i de finske skoger kanskje er den beste jazzfestivalen i Finland

og Norden. I alle fall er den en av undertegnedes absolutte favoritter på det europeiske fastland.

I år var det 29. gangen man stelte i stand til jazzfest i byen. Det vil si at de neste år feirer sitt 30-års jubileum. Men skal de toppe årets program, så skal de både ha ekstra penger og en god del flaks med seg i bookingarbeidet. For årets festival var en opptur fra start til mål!

Det hele startet torsdagskvelden med visning av filmen «Wonderland» – en litt dyster sort/hvitt-sak med musikk av den dansk/tysk/franske trioen Das Kapital, før to lokale rockeband overtok.

Derfor regner vi egentlig fredagen som den egentlige åpningsdagen på festivalen.

Festivalprogrammet er delt inn i naturlige og fine bolker. Tre konserter på hovedscenen, Pakkahuone, som overlapper tre konserter i Telakka, hvor man presenterer den finske undergrunnsjazzen. Så avsluttes det hele med

nattjazz i baren Klubi. Lørdagen er det i tillegg en tidlig bolk på hovedscenen med tre større band.

Dette gjør at publikum får med seg flere konserter på samme billett, og gjerne musikk som tenderer mot hverandre i sjanger og utførelse.

I første bolk på hovedscenen fikk vi først møte den vitale og virile duoen Donkey Monkey i like godt lune som i Umeå. Pianisten Eve Risser og trommeslageren Yuko Oshima er to av de friskeste kvinnelige musikerne i Europa akkurat nå. Så hvorfor ikke sende dem rundt på inspirasjonsturné i Norge for å rekrutere flere unge, kvinnelige instrumentalister? For dette fenger ungdommen like mye som oss som har levd en stund.

Deretter fikk vi et forrykende sett av norske Jazzmob, med sedvanlige energiutladninger, spesielt fra tenorsaksofonist Gisle Johansen.

I tillegg gjorde keyboardisten Jørn Øien et godt dagsverk denne tid-

Hasse Paulsen i Das Kapital i Tampere jazznytt [45]

LEVENDE LYD Per Jørgensen i Tampere

lige kvelden. Godt jobba.

Saksofonisten James Carter i samspill med organisten John Medeski prioriterte vi bort til fordel for finske André Sumelius Quartet og Markus Hoikko Quartet. To band på hver sin side av den moderne jazzens vektskål.

Sumerlius med sobert og flott pianospill fra Alexi Tuomarilla og Hoikko med energiutladninger fra gitaristen Raoul Björkenheim og keyboardisten Kari Ikonen.

Nattjazzen denne kvelden ble besørget av det etiopiske ikonet Mulatu Astatke og britiske The Heliocentrics, en hyggelig og svingende avslutning som egentlig ikke nådde veldig langt inn i sjela.

Lørdagen opprant med første konsert allerede klokken 14.00. her var det duket for propaganda og cabaret-stemning med trioen Das Kapital. Den danske gitaristen Hasse Paulsen, den tyske saksofonisten Daniel Erdmann og den franske trommeslageren Edward Perraud spiller Hans Eisler-musikk så det svir i veggene. Tre dyktige musikere som tar originalmelodiene og strekker dem i alle mulige retninger. Med festivallogoen – en stor stjerne på bakteppet, var det nesten bare de sorte flaggene som manglet for at dette hadde vært en innertier. Men musikalsk er dette strålende og dyktig utført. En av

Jørn Øien i Jazzmob i Tampere [46] jazznytt

festivalens fineste opplevelser.

Den finske mestersaksofonisten Juhani Aaltonens nye kvartett med pianisten Iro Haarla, bassisten Uffe Krokfors og trommeslageren Reiska Laine fikk jeg dessverre ikke hørt, men vi var på plass da energibuntene fra USA, bandet Mostly Other People Do The Killing raste gjennom et kort sett. Energi, energi, energi og flotte soloer spesielt fra trompeteren Peter Evans.

Kveldsøkta ble åpnet med gitaristen Marc Ribot Sunship. Et band med to gitarister, bass og trommer.

Ikke noe tull. Rett på – og temmelig rocka. Nå var det temmelig klart at det var Ribot som styrte skuta, men det var den kvinnelige gitaristen Mary Halvorsen som gjorde sterkest inntrykk. Med en egen teknikk og en måte å tilnærme seg Ribots «hamring» på som fascinerte.

Deretter ofret vi både Tin Hat og David Holland Quintet for finske K-18 og, ikke minst trioen Plop.

Trioen Plop består av saksofonisten Mikko Innanen, bassisten Ville Herrala og trommeslageren Joonas Riippa. En trio med et trøkk og en energi som er sjelden i dagens jazz, og trommeslageren Joonas Riippa, som vanligvis spiller klassisk musikk, får virkelig slått ut håret i denne trioen. En

fantastisk trommeslager i en fantastisk trio!

Nattjazzen lørdag ble solid tatt hånd om av festivalgjengangeren Hamid Drake som denne gangen kom med sitt reggaeprosjekt, Bindu. Reggae for folk med hår på brøstet! Kontant trommespill og kreativt trombonespill fra Jef Bishop.

Det sies at man skal holde hviledagen hellig. Men søndagene i Tampere er så langt fra hellige. Avslutningsdagen startet med trioen Samuli Mikkonen (piano), Markku Ounaskari (trommer) og den norske trompeteren Per Jørgensen. De spilte musikk fra sin nye CD, «Kuára» (ECM), musikk inspirert av russisk folkemusikk og salmer. Etter konserten spurte flere av oss oss selv om vi egentlig

trengte Keith Jarrett lenger… For pianisten Mikkonen er helt på høyde både teknisk og idémessig.

Ounaskari spiller sobert trommer og holder det hele sammen, mens Per Jørgensen er den som kommer med de kreative innspillene. Det er han som flørter med publikum og gjør denne konserten til en varm, lun og god start på søndagen. Nok en innertier av en konsert.

Sound & Fury var navnet på trommelegenden Edvard Vesalas band på slutten. Etter hans død har bandet ligger brakk noen år, men i år var de tilbake med flere av de samme musikerne som i storhetstiden. Mørk, tung, litt dyster jazz som aldri kunne vært spilt av andre enn en gjeng alvorlige finner. Vakkert og ettertenksomt.

Derfra og inn var det bare glede på Tampere Jazz Happening. Det finske brassbandet The Bad Ass Brass Band, var vi svært skeptiske til mens vi vandret gjennom gatene i snøslapsen på vei fra en bedre middag til Klubi. Hva kan vi forvente oss av et finsk «korps»? Ikke stort! Men for et sjokk det var å komme inn i den overfylte klubben! Her ble vi møtt med finsk punk, tango, korps, balkan, faner og flagg. Et heidundrandes leven fra 14 gale finner, som alle så ut som de kom rett ut fra ei bok av Arto Paasilinna eller en film av Aki Kauresmeki. Burlesk, morsomt og strålende. Og når de avsluttet med store, sorte faner og «Bela Ciao», så var vi mer enn fornøyde.

Det er jubileum i Tampere neste år. Be there! For dette er en utsøkt

LEVENDE LYD Beady Belle på Barentsjazz i Tromsø

festival i en hyggelig by med hyggelige mennesker og en drivende dyktig arrangørgjeng!

Tekst og foto: Jan Granlie

BARENTSJAZZ, TROMSØ [11.-14.11] Barentzjazz ble i år arrangert for femte gang. Etter å ha lært av erfaringer fra tidligere år, hadde festivalarrangørene bestemt seg for å holde færre konserter enn tidligere. I stedet fokuserte de på å ha et mangfold av forskjellige stilarter representert, samt høy kvalitet på artistene. Variasjonen var faktisk så stor at det må understrekes at Barentsjazz har utviklet seg til å bli noe «mer» enn en jazzfestival.

Da Fiflet Hamre åpnet festivalen med en herlig blanding av rumenske folketoner (blant annet brudeslåtter fra Transilvania), norsk folkemusikk, gryteperkusjon og oppfordring til allsang var standarden for festivalen satt - publikum var tydelig sjarmert. Etter dette spilte Zanuzzi Five svært variert og energisk jazz med stor teknisk dyktighet og spilleglede.

Dagen etter holdt Beady Belle og Tromsø Kammerorkester en fantastisk stemningsfull konsert i Kulturhusets storsal. Arrangementene for kammerorkesteret var plettfritt gjennomført og å høre

samspillet mellom orkesteret og bandet var en stor opplevelse. Publikum virket svært fornøyde.

Etter dette spilte den norsk-svenske duoen Ferner/Juliusson en svært introvert og melankolsk preget konsert. Spontane utrop om hvor vakker musikken deres var kunne høres i lokalet. Trabant holdt den siste konserten og leverte både klassisk, eksperimentell og til tider kaotisk jazz, med låttitler som «Logistikk og transport av gjærbakst» og «Kiropraktisk klagesang om kink».

På lørdag formiddag holdt Tromsø Kulturskoles Storband konsert i Kulturhusets Forum.

Salen var full og storbandet spilte på et imponerende høyt teknisk nivå, med svært stor variasjon innenfor sjangre. Senere på kvelden spilte Geir Lysne med Tromsø Storband for full sal på Verkstedet. Fremføringen var meget spennende og inkorporerte både salmer, dikt og en musikalsk hyllest til nordlyset. Seansen ble fulgt av Tromsø-bandet DripPs plateslipp (en handling som for øvrig ble fremført bokstavelig på scenen). Platen bærer navnet «Pirate Bay» og har i følge saksofonist Ola Asdahl Rokkones piratvirksomhet i Somalia som tema. Bandet viste stor spilleglede, godt sampsill og entusiasme. Gitarist Jardar Alexander Westviks Fliflet/Hamre på Barentsjazz i Tromsø

innovative gitarbruk må trekkes frem som særdeles god. Kvelden ble avsluttet med en forrykende konsert av Chris Minh Doky and the Nomads. Det var svært trangt om plassen i lokalet og musikken som ble fremført var ubeskrivelig bra, noe som kanskje kan sies å være en selvfølge når noen av verdens beste jazzmusikere står samlet på én scene. Tidligere på dagen hadde trommeslageren Dave Weckl holdt en masterclass på Musikkonservatoriet til glede for flere av hans kollegaer i Tromsø.

Festivalen ble avsluttet på søndagskvelden med Ragnhild Furebottens navnmessig passende prosjekt «Aldri på en søndag».

Konserten fant sted på Teaterkafeen ved Hålogaland teater og Furebotten hadde med seg seks dyktige jazzmusikere som akkompagnerte folkemusikken hennes bra. Konserten besto altså av en nydelig blanding av folkemusikk og jazz. Furebotten tilføyde store mengder humor til forestillingen og så ut til å ha en god kjemi med både de andre musikerne og publikum, samt en solid mengde selv-

ironi. Denne konserten var på mange vis svært representativ for festivalen: Høy kvalitet og svært variert innhold.

Arrangørene av festivalen var fornøyde med at de i snitt hadde 150 besøkende per konsert. Konsertene ble etterfulgt av klubbkvelder på kafé Sånn - de to første kveldene ble avsluttet med DJs, mens lørdagen presenterte en jamsession.

Som oppsummering var Barentsjazz 2010 en variert, spennende og særdeles interessant opplevelse.

Arrangørene og de frivillige som deltok skal også ha skryt for sin punktlighet, antall forsinkelser var minimale (og de få som inntraff var forårsaket av at gitte band spilte lengre enn de skulle). I likhet med konsertenes innhold var også publikum svært variert og mennesker fra mange forskjellige aldersgrupper var representert.

Hvis Barentsjazz fortsetter i dette sporet har jeg tro på at festivalen kan bli enda større neste år, så dens fremtid virker lovende.

Tekst: Thomas Rognmo Foto: Marius Fiskum

jazznytt [47]

UTENRIKS

«There is only one word I can find for the opulent, gorgeous, full, blooming, smilebringing, life-enhancing, tropical sound she produces down there. Warmth» Bloggen London Jazz om Karin Krogs konsert på Pizza Express i London

Terje Rypdals samarbeid med Bergen Big Band under fjorårets Nattjazz, resulterte i platen «Crime Scene» (ECM). Ian Patterson I AllAboutJazz skriver bl.a. følgende om innspillingen: «Rypdal’s continuous, hour-long commission was recorded live in Bergen at the Natjazz Festival, May 2009, though audience applause has been edited out, leaving the listener to wonder how the audience reacted, and whether its response would have added to the atmosphere of the recording. The use of snippets of dialog from films such as «The Godfather» (1972), «The Good, The Bad and The Ugly» (1966), Silence of the Lambs (1991) and, oddly, «Back to The Future» (1985), for the most part complement the brooding, film-noir segments of the music rather well, though the music would have no doubt worked admirably without the need for such sympathetic manipulation. This is, however, less a concept album than a quite striking orchestral work. At times the large ensemble sounds like a Charles Mingus big band warming up, or perhaps Sun Ra‘s Arkestra, particularly on the restless «Prime Suspects» with its brass shrieks and squalls, brooding bass clarinet and rattling drums, or on «The Criminals,» where tenor saxophones spiral together in open duel.

In the quieter sections, a lush, soothing Gil Evans-esque mood pervades the music, notably on «It’s A Fact» and «It’s Not Been Written Yet». On this latter piece, the various sections of the big band—directed by Olav Dale - play against each other like voices in a choir, pierced by guitar and trumpet, though momentum is somewhat lost with a rather long spoken segment from a gangster movie. Rypdal’s fondness for electric-period Miles Davis, together with the significant presence of trumpeter Palle Mikkelborg, flavors much of the music with the spirit of Miles. Muted trumpet echoing eerily, a dark, brassy undertone and a tension never quite resolved combine to evoke the slow passages of Davis’ «Jack Johnson»,

(Columbia, 1971) particularly on «The Good Cop» and «One of Those». There are plenty of surprises too; the window-rattling rock workout of «Don Rypero» and «Action» see Rypdal unleash grinding, searing solos. The jazz-rock aesthetic comes to a boil on «Investigation» where Mikkelborg blows fiercely and unreservedly and Ståle Storløkken - a significant presence throughout—urges swirling, moody cries from his Hammond B-3.

The eclectic components of «Crime Scene» - part soundtrack, part orchestra suite, part avant jazz, part rock - merge into a fairly seamless whole which transports the listener through a range of contrasting emotions. Rypdal’s fertile imagination is given full voice by the splendid Bergen Big Band and the performance of the entire ensemble is notable. As for the missing applause, well, it shouldn’t be too challenging to imagine».

Mer Rypdal, men denne gangen figurerer han som sideman. Journalisten John Kelman har i lengre tid fulgt den norske jazzen med argusøyne. I AllAboutJazz har han kastet seg over Paolo Vinaccias CD-boks «Very Much Alive» (Jazzland). Han går grundig inn i materien, og bruker drøyt 2500 ord på å beskrive utgivelsen. Vi har tatt med slutten av artikkelen som lyder som følger: « With so much of the box consisting of music that’s typically billed as Terje Rypdal’s Skywards Trio, It would be easy to think of «Very Much Alive» as belonging to the guitarist. Rypdal is, indeed, the primary composer and titular bandleader, but what emerges from the five-and-a-half-hours of «Very Much Alive» is the spirit of a true collective, where each member is key to shaping music that may have familiar signposts, yet is completely different with each and every performance. Were it not for Vinaccia’s commitment to first recording these and many other shows, and then sifting through and selecting the best music to create this collection, the only documentation of this vital

and longstanding group would be its two ECM recordings—which, as strong as they are, only tell part of the story. Instead, rather than appearing to be a very occasional group, this essential box—its title referring as much to the group as it is Vinaccia’s thankfully better physical state—positions the Skywards Trio and its drummer as, indeed, and thankfully, Very Much Alive».

Det svenske magasinet LIRA skriver ofte anmeldelser av norsk musikk, bade folkemusikk og jazz. I deres seneste nummer anmelder Jan-Anders Eriksson bandet Aphrodisiacs debutplate «Yearning» (PARK GRAMMOFON). Her skriver han: «Duktig och pretensiös högskolemusik tanker jag först aningen fördomsfullt. Men, Aphrodisiac visar sig rätt snart bestå av muskier kunniga inte bare på teknik. Med hjälp av sax/klarinett, bas, gitarr, trummor och Anja Skybakmoens återhållna röst skapar de en intelligent music som smyger sig på. Trots det lilla formatet är «Yearning» rikt varierad. Här finns plats för bade Lars Gullin-sax, Jimmy Giuffre-klarinett, utflippad gitarr, bulriga trummor och Meredith Monk-röster. De allvarliga texterna biter sig envetet fast. Stycket «Mantra 2» med de upprepade raderna «I’m nobody, are you nobody» har för mig blvit en av sommarens mest spelade».

I same blad anmelder Mats Palmquist Ballroggs «Insomnia» (BOLAGE), og her skriver han: «Ballrogg är en norsk duo bestående av saxofonisten Klaus Ellerhusen Holm och basisten Roger Arntzen. Tillsammams skapar de ljudlandskap, där de stundom trevar sig fram försiktigt pockande på uppmärksamhet, stundom skriker de ut sin närvaro.

Ibland atonalt och disharmonisk men också rytmisk och melodisk.

Det är musikk som kräver närvaro och tålamod, sådant som i dag är bristvaror. Därfor kan jag bli lite otålig och hör mig själv utbrita i ett: Men kom til sak nån gång då! Dette gör «Insomnia» till en både nyttig och nödvendig skiva. Jag måste

lysna på den ibland för att påminna mig om att ge mig själv tid, til att lysna på den här sortens musik som jag egentligen tycker är för svår».

Karin Krog har vært å spilt på Pizza Express I London, og fra Karin har vi fått tilsendt følgende omtale av konserten fra bloggen «LondonJazz»: «Let’s try out a theory. People from cold climates have warm temperaments. The sample size on which the theory is based is just one person, Karin Krog. But I’d call last night’s evidence to support the theory totally overwhelming. What Krog communicates from the bandstand, to other musicians and to the audience is a quite extraordinary level of likeability and humanity, in every gesture and every phrase. She had only met the top London trio of Ross Stanley on Steinway, Mark Hodgson on bass (strong, measured) and Dave Ohm for an hour and a half to rehearse, but what I picked up was total command, an ease and joy in communication. Krog has had a continuous and distinguished career ever since the mid-1960’s.

These days she sings judiciously chosen, unfailingly interesting songs, which she owns completely.

There’s a few on the CD pictured above. This was a happy gig. The club should have been completely full. Stanley was a joy throughout, abundant colour, fantasy, unfailing interest in the line. Hodgson and Ohm were blending and matching and communicating perfectly.

I only heard the last few numbers.

But it seemed to get better and better. And in one respect in particular.

The last two numbers were Ray Charles’ «Don’t Let the Sun Catch You Cryin’» and Miles Davis’ «All Blues» had her reaching for the lower range of her instrument which extends comfortably down to the E below middle C. There is only one word I can find for the opulent, gorgeous, full, blooming, smilebringing, life-enhancing, tropical sound she produces down there.

Warmth».

ANMELDELSER

ALBATROSH «Mystery Orchestra with Grenager & Tafjord» André Roligheten (ts, bcl), Eyolf Dale (p), Hild Sofie Tafjord (frh), Lene Grenager (cello)

INNER EAR INEA09 Det forekommer som en interessant idé, når den melodisk-harmoniske samtids-duoen Albatrosh inviterer to fremstående musikere fra freeimpromiljøet til å leke med på sitt materiale. Det kunne gi litt rusk og drama til den mildt vegeterende atmosfære, som generelt kjennetegner musikken til Albatrosh. Hild Sofie Tafjord og Lene Grenager utgjør halvparten i hver av gruppene Spunk og Lemur, der man nettopp ikke er bleke for å presse musikken ut i rabattene. Vi har således to unge herrer, som allerede med sine etternavn, Roligheten (André) og Dale (Eyolf), signaliserer mildhet og romantisk idyll, samlet på lekerommet med to nordiske villkvinner av første karat.

Men fikk nå ikke idyllen likevel overtaket på lekerommet? Sjeldent har Tafjord og Grenager spilt så mange rene toner som bidrag til harmonisk flerstemmighet, som riktignok fremkaller både hymniske og melankolske stemninger - ja, iblant europeisk-romantisk spleen. Dales euro-klassiske klaverklang knytter seg til dette, men han utfolder jo også liflige flyv’ske sololøp, og hans «Derrick At P1» er fra start til slutt en opplivende, stolprende myggedans med et post-bop-aktig tema som ramme for en forrykende hornsolo av Tafjord. I samme kategori av tempobetonet jazzpreg er Rolighetens «Rapla» med en tenorsolo, som overstrømmes forfriskende med kollektiv improvisasjon fra de øvrige tre. Alt er således ikke i den melankolske sødmes vold. Her rommes også et mangfold av uforutsigbare,

fargerike stemninger. Faktisk er flere av stykkene rikt sammensatte med faser i skiftende tempo og lydintensitet, likesom instrumentene hyppig skifter posisjon overfor hverandre. En sådan kompleksitet er særlig karakteristisk i Dales og Rolighetens felles «Bubba The Hut», som i sitt hele forløp oppebærer alle fires individuelle potensialer og deres innbyrdes lydhøre interferenser.

Overraskelsene og undringene har stått i kø ved første lytting, men for hvert gjenhør åpner seg stadig flere innsikter og aksepter av lekerommets mystikk, hvilket ikke forhindrer (ja, kanskje snarere animerer til) at mitt gamle jazzhode glad ser slektskaper til historiske koryfeer som Charles Mingus og især George Russell. Og for sikkerhets skyld er Lene Grenager til enhver tid parat til bokstavelig talt å la tonen glide ut til siden - så i’en får sin tiltrengte prikk.

Bjarne Søltoft GERI ALLEN «Flying Toward The Sound» MOTEMA MTM-37 Det var en av de mer meningsfulle avgjørelser da Jazzpar Prize-komiteen i 1996 ga prisen til den amerikanske pianisten Geri Allen. Hun var da sist i 30-årene og hadde vært profesjonelt aktiv siden 1982. I dag er Allen en kunstnerisk konsolidert skikkelse, fremdeles med tilhørighet til den rasebevisste afro-amerikanske musikkultur, som eksempelvis også Archie Shepp promoverte i forrige Jazznytt. I hennes lange rekke av prosjekter har hun nå gjenopptatt soloklaveret, som hun ellers tidligere kun har gjort med CDen «Home Grown» (Minor Music, 1985). CDens tittel markerer flyvingen som metafor for frihet, og

Dag Arnesen Trio med Palle Mikkelborg

DAG ARNESEN «Norwegian Song 3» Dag Arnesen (p, synth), Palle Mikkelborg (tp, beat box), Ellen Andrea Wang (b), Pål Thowsen (dr, perk)

LOSEN RECORDS LOS 101-2 Konseptet «Norwegian Song» har vært en stor salgssuksess for bergenspianisten Dag Arnesen. Ikke siden glanstiden med Ny Bris har han vært mer etterspurt. Nå har bandet kommet til den vanskelige tredjerunden, og i den forbindelse har han fornyet og utvidet bandet. Bassist Terje Gewelt er erstattet med unge Ellen Andrea Wang og den danske trompeteren Palle Mikkelborg er med som et fjerde hjul på vogna.

Og jeg må si at disse forandringene har vært til det bedre. Bandet har fått en oppfriskning som var på sin plass, etter to litt for sukkersøte og snille innspillinger. Trompeteren Palle Mikkelborg passer som hånd i hanske til denne musikken (selv om han er dansk), og som «beat boxer» funker han perfekt.

Mikkelborgs mutede trompet låter som om den kommer rett ut fra de norske fjell, og han bringer fine innspill til den norske folkemusikkskatten. Hør bare på åpningssporet «De nære ting». Strålende vakkert. Og bassisten Ellen Andrea Wang er et funn i denne settingen. Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt om henne tidligere, men jeg er sikker på at dette ikke er siste gangen.

Fantastisk flott tone spesielt i kontrabassen og med gode solier hele veien.

De to «veteranene» i bandet, Arnesen og Thowsen spiller om mulig enda vakrere her enn på de to foregående platene. Det er lyrisk og vakkert. Det har vel aldri svingt slik noen gang tidligere av «Pål sine høner», og selv om jeg tidligere har syntes Thowsen har vært litt for stakato i anslagene, synes jeg han her gjør en strålende innsats.

Dette er ei plate som kommer til å surre og gå i heimen i lange tider. Utvidelsen av bandet har gjort konseptet adskillig mer interessant og Losen Records kan bokføre sin første seier!

Jan Granlie

HVEM ANMELDER PLATER I JAZZNYTT? Flere av våre lesere har etterlyst en kort presentasjon av hvem som skriver anmeldelser i Jazznytt. Dette ønsket etterkommer vi selvsagt, og har til nå presentert Petter Pettersson og Johan Hauknes. I dette nummeret er turen kommet tilxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

SVEIN MAGNUS FURUxxxxxxxxxxx er en av Jazznytts nyere tilkomster av skribenter. Han ble født I 1983 i Oslo, og er utdannet saksofonist og klarinettist. Han startet sin kariere som sltsaksofonist i skolekorps, og senere i ungdomsstorband. I storbandet begynte han også å spille tenorsaksofon, som senere er blitt hans «weapon of choice». Han har studert ved Norges Musikkhøgskole umder lærere som Fredrik Ljungkvist, Morten Halle og Ivar Gry-

deland. Som musiker har han vært å høre i band som Stian Around a hill Quartet, Trabant, Aphrodisiac, Fence, Diplodokus duo, kvartett og trio og Johannesen / Furu duo.

Han har også spilt med bl.a. Øyvind Brække, Thomas Dahl, Lene Grenager, Joel Grip, Eirik Hegdal, Aksel Jensen, Geir Lysne, Jo Berger Myhre, Tatsuya Nakatani og mange flere. I 2009 var han med på hele fem plateinnspillinger. Med SAHQ (AIM Sound City), Johannesen Furu duo (Creative sources), Johannesen / Furu / Sandbakken (AIM Sound City) («Kayak» som ble nominert til Spelemannsprisen), Aphrodisiac (Park Grammofon) og Fence (Tiger).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I Jazznytt skriver Svein Magnus mest anmeldelser. (JG) jazznytt [49]

ANMELDELSER

skiven fremstår som et på en gang spirituelt og musikalsk-spektroskopisk verk. Med suiten «Refractions IVIII» (lysbrytninger i et prisme) relaterer hun til de pianistiske mentorer McCoy Tyner, Herbie Hancock og Cecil Taylor (hvilket kan leses om i de grundige noter av Farah Jasmine Griffin), men i selve sitt musikalske språk synes hun mer å bruke sine røtter i aksen Herbie Nichols - Bud Powell - Cecil Taylor, hvilket ikke er å beklage. Tre av stykkene omhandler «Dancing Mystic Poets» med ostinate, rullende eller vandrende bassganger i venstre hånd, mens høyrehånden vandrer, løper, flagrer eller virvler i rytmisk komplekse kontrapunkter. Dette er dypt fascinerende. Midtveis i suiten høres den lange «GOD’s Ancient Sky», som sammen med «Faith Carriers of Life» taler et lysere, men mystisk lyrisk og pasjonert språk med utbredt bruk av dissonanser og arpeggios.

I etterkant av suiten høres i mer reguler harmonikk en sangbar ballade, dedikert Allens sønn. Og tre kortere MP4-videoer med kunstfilmer av Carrie Mae Weems bidrar til kommunikasjonen med Allens musikk.

Geri Allens nye klaversolo-CD er i sin helhet underfundig og uutgrunnelig, men utført med hennes vanlige kraft, følsomhet og intelligens.

Det lykkes å forene den flyv’ske frihet med den rotfestede tyngde – og det gjør seg best om man gir slipp på analyse-strevet og bare gir seg hen til Allens gåtefulle klaverkraft.

Den er medrivende.

Bjarne Søltoft ANDERSON / EHRLICH QUARTET «Hear You Say – Live in Willisau» INTUITION INTCHR71303 Trombonisten Ray Anderson skulle være kjent for mange fra tidligere bravader på en rekke norske festivaler, hvor han har gjort hva han kan for å rette ut trombonen. En råere trombonist finner man kun hvis man leter blant det frieste av det frie…

Saksofonisten og klarinettisten Marthy Ehrlich har i mange år vært en av de mest kreative forlengerne av 60-tallets «loftjazz» fra New York.

Med seg på denne Willisau-seansen har de fått med seg den særdeles oppegående bassisten Brad Jones og trommeslageren Matt Wilson.

Det hele starter nesten tradisjonelt.

Med Andersons ekstremt rå trombone godt blandet med Ehrlich klarinett. Og det går i moderne blues i en vakker hyllest til frijazzfiolinisten Leroy Jenkins. Fortsettelsen beveger seg også innenfor bluesen, med usedvanlig flotte kor og overraskende streite temaer. Alle musikerne [50] jazznytt

viser seg fram som utmerkede ensemblemusikere, samtidig som de er noen tekniske «uvesener» innimellom. Særlig gjelder dette Anderson, som til tider tar av så det svir i veggene. Men det blir aldri uinteressant. De holder seg godt innenfor tematikken, og havner alltid ned på beina.

Nå kan man mene mye om Andersons «råblåsing», men personlig synes jeg det stort sett fungerer bra her. Av og til høres han ut som en hissig bisverm, spesielt på andrelåta «Hot Crab Pot». Dårligst fungerer det når de spiller ballader. Da blir låta i trombonen nesten klaustrofobisk, hvis du skjønner.

Låtfordelingen er gjort broderlig mellom Anderson og Ehrlich, og de utfyller hverandre helt ok. Ehrlich sine komposisjoner ligger litt innpå Anthony Braxtons verden, og det hele er åpent og flott.

Dette er utvilsomt musikk som gjør seg best i en mørk og svett jazzklubb. Og hvorfor ikke? Det er i svette jazzklubber jazzen fungerer best.

Jan Granlie IVAR ANTONSEN / VIGLEIK STORAAS «Dialouges» Ivar Antonsen og Vigleik Storaas (p)

PONCA JAZZ RECDORDS PJRCD 118 At Antonsen og Storaas skulle finna saman i eit slikt duettsamarbeid overraskar ikkje. Det gjekk mest 19 år frå Antonsen såg dagljos i Fauske til Storaas gjorde det same i Bergen, men dei deler det same estetiske fundamentet innan jazzen og nyt respekt som to av våre fremste jazzpianistar. Ideen om eit samarbeid tok form i den tida Antonsen jobba ved jazzlinja i Trondheim. Seinare har dei testa det ut på konsertscenen, og i mai var det endeleg høve til å realisera ei innspeling. Båe har levert 3 originalar til plata og dei resterande fire er såkalla

Atomic på Vortex i London tegnet av Geoffrey Winston

standardlåtar. (Om Bergonzis «Wiggy» ikkje allereie er standardlåt, bør han bli det.)

For dei som ikkje kan ta det ut frå spelestil, er det å seia at Storaas er sterkast tilstades i høgre kanal og Antonsen i venstre. Meir enn ein time med pianoduettar er i seg sjølv ei krevande lytteoppleving, og det set store krav til repertoarutval og arrangementsmessige grep. Duoen Antonsen/Storaas driv ikkje ekstremidrett. Deira modus operandi er dei lekre, til tider overraskande detaljar, som t.d. eit strekk rundt Storaas sitt kor på Brubecks «In Your Own Sweet Way». Slik kunne ein gjerne plukka sekvens for sekvens.

Her er mao. mangt å fryda seg over.

Likevel kunne eg tenkt meg noko meir kontrast - tempovariasjonar, radikale arrangementsgrep, men det er ikkje ei særleg tungtvegande innvending, spesielt ikkje når ein får servert ei perle som Antonsens «Stepping Stones» – som har det meste både som komposisjon, arrangementsdetaljar, kor og samspel. I same slengen kunne ein nemnt «Angel Eyes» og «All The Things You Are» som to andre markerte høgdepunkt.

Antonsen og Storaas hadde tydlegvis to fine maidagar på musikkhøgskulen i Oslo. Det smittar. Det blir vår i heimen når ein set på «Dialogues».

Lars Mossefinn

ATOMIC «Theater Tilters, vol. 1-2» Magnus Broo (tp), Fredrik Ljungkvist (cl, ts, brs), Håvard Wiik (p), Ingebrigt Håker Flaten (b), Paal Nilssen-Love (dr)

JAZZLAND 273339-7/273341-0 Det kan synes som om den svensknorske jazzgruppe Atomic er veldo-

kumentert på CD, sett i forhold til repertoarets omfang. Siden 2002 er gruppen nå oppe på syv album-sett, når vi regner «Theater Tilters» to enkelte skiver for ett sett, og dessuten medregner den fremragende dobbelt-CD med live-konserten (fra Chicago 2006) i møte med tvillinggruppen Schooldays (se Jazznytt nr 06-2008). Studie- og live-innspilninger, enkelt- og trippel-CDer ligger forut, og interessant er det at enkelte numre da etterhånden kan høres i ulike versjoner. Således finnes også både gamle og nye titler på dette live-sett fra to konserter i Stockholm i 2009.

Men er det nå mitt lyttegemytt som er mett av Atomic-musikk, eller er det gruppen selv som, mett av gjentakelsene på det populære bandets mange turneer, avstedkommer inntrykket av at denne gangen fenger det ikke så sterkt som det pleier?

Eller er det bare den dagen da inspirasjonen ligger litt tilbake for rutinen, slik at gruppelyden og de karakteristiske passasjeskiftene for bl.a. tema, tempo og temperament forekommer uorganiske og litt adspredt gjennomførte? Og er ikke solospillet ganske svingende i konsentrasjon og nærvær - på denne dagen - nei, disse to dagene - eller nei, kanskje mest på den ene? Ja, for det spiller formentlig inn at lydbalansen på ca. halvdelen av numrene (fra samme dato?) er - selv for live-opptak - under vanlig nivå. Med trommene voldsomt langt fremme kan det tidvis gi inntrykk av at den normalt fine Nilssen-Love maser på uten å lytte, mens Wiiks klaver og Broos trompet er holdt tilbake i lydbildet og således mister normal klang. Og jeg skal da ikke se bort fra at lytteopplevelsen angående selve musikkens kvalitet kan være forledet av disse lydtekniske skjevheter (som jeg nekter å tro er tilsiktede). De ti stykker (alle av Ljungkvist eller Wiik) er fordelt likelig på de to CDer, men blandet i forhold til konsertdato. Vol. 2 synes klart best med «Edit» og «Two Boxes» (begge av Ljungkvist) - især for Wiiks klaversoloer og Ljungkvists spektakulære klarinettspill samt en heftig flageolett-utløsning på barytonsaksofonen.

Generelt spiller gruppen med vanlig dynamikk og fryktløshet i den ekspansive region av postbop og står på solid grunn med Charles Mingus, Eric Dolphy, Ornette Coleman og George Russell som forløpere. Det er da også først og fremst den høye kvalitet på gruppens tidligere utgivelser som i siste ende trykker «Theater Tilters» litt ned på skalaen.

Så nøl nå litt …!

Bjarne Søltoft

ANMELDELSER

PORTUGISISKE KRIGSSKIP STEPHAN CRUMP / JAMES CARNEY «Echo Run Pry» CLEAN FEED CF199CD HUGO ANTUNES «Roll Call» CLEAN FEED CF197CD HUGO CARVALHAIS «Nebulosa» CLEAN FEED CF201CD KAUFMANN/LANDFERMANN/LILLINGER «Grünen» CLEAN FEED CF202CD ADAM LANE’S FULL THROTTLE ORCHESTRA «Aschan Rantings» CLEAN FEED CF203CD JASON ROBINSON AND ANTHONY DAVIS «Cerulean Landscape» CLEAN FEED CF198CD DIVERSE ARTISTER / ELLIOT SHARP «I Never Metaguitar» CLEAN FEED CFG005CD Clean Feed ble startet i 2001 i Lisboa, Portugal, for i første rekke å promotere portugisisk jazzog impromusikk i utlandet. De baserte sin distribusjon i stor grad på det fremvoksende markedsplassen kalt «internett», og gjorde det med en slik suksess at de i disse dager kan passere sin 200. utgivelse. Blant artistene som har blitt lydfestet og utgitt på selskapet nevner jeg kjapt John Butcher, Otomo Yoshihide, Steve Lehman, Ken Vandermark, PN-L, Anthony Braxton, Evan Parker, Tony Malaby, Sten Sandell, Trinity (Møster, Håker Flaten, Strønen og Qvenild) og Kresten Osgood, i tillegg til en rekke portugisere.

Og det er disse tingene som jeg ser som den viktigste årsaken til at de har lykkes så godt; den tidlige nettsatsingen deres, samt tilknytningen de har lykkes i å gjøre med en rekke svært dyktige og anerkjente musikere. I platebunken denne gang er det derimot mye som for meg er ukjent, som jeg har lyttet på med litt vekslende interesse.

Først ut er duoen Stephan Crump (b) og James Carney (p), to New York-baserte musikere som på sin første duoplate forener fri impovisasjon med mer mainstream elementer.

Ettersom dette er tatt opp på deres første møte som duo, kan man høre at de i begynnelsen føler seg frem på hverandre, men raskt finner et felles ståsted. Det harmonisk og rytmisk tradisjonelle forenes med atonale passasjer, eksperimentell instrumentbehandling (prepareringer m.m.) kombineres med Carneys Paul Bley-inspirerte fritonale blueslinjer og Crumps melankolske strykeklang. Et lite lykketreff mellom to sterke instrumentalister som treffer hverandres samspillnerve på første forsøk.

Like heldig er ikke Hugo Antunes, som med sin kvintett strever for å bringe de gode ideene til torgs på platen «Roll Call». Musikken baserer seg løst på noen (slik jeg oppfatter det) skisseaktige komposisjoner, med lange friere improviserte strekk som størstedelen av innholdet. For meg som lytter blir de improviserte delene litt for avventende og mangler det momentet og den utviklingen som jeg setter pris på ved en vellykket frijazzplate. På tittelsporet settes dette helt til side, musikken er organisert som et roll call. Hver og en av musikerne får sin lille soloavdeling, etterfulgt av et kortere strekk hvor hele bandet improviserer over det «solisten» har presentert. Til tross for noen småinteressante øyeblikk, låter det akkurat så konstruert og lite intuitivt som det ser ut til på papiret. Tilbake til improtimene på jazzlinja!

Mer fraspark er det i den unge kontrabassisten og platedebutanten Hugo Carvalhais og hans trio. På «Nebulosa» har de med seg den amerikanske altsaksofonisten Tim Berne, som har spesialisert seg på en friere befatning med jazztradisjonen i band som Big Satan samt en rekke suksessfulle soloprosjekter. Besetningen trommer, piano, bass og altsaksofon er tradisjonell nok, men pianistens bruk av synthesizer forkludrer det akustiske lydbildet. Når han spiller akustisk tenker jeg på Herbie Hancocks senere stil, trakteringen av Moog’en sender tankene i retning Chick Coreas «Spanish Heart». Ikke så rent lite eklektisk altså. Og lydbildet er absolutt interessant, men litt vanskelig å få taket på der det spretter mellom en helakustisk jazztrio med feite akkorder og retrofuturistiske syntheskapader.

Hvis man ser bort fra dette er det en bemerkelsesverdig debut trioen har begått, i grenselandet mellom lyrisk, atonal og elektrisk jazz.

De tre tyskerne bak albumet «Grünen» er alle vel etablerte på jazzscenen i Europa, etter samarbeid med bl.a. Jim Black, Han Bennink, Chris Speed, Rudi Mahall og Alexander von Schlippenbach. Denne utgivelsen er resultatet av en konsert på «Loft» i Köln, åsted for en rekke gode liveinnspillinger. Vi har her å gjøre med nok et førstegangs møte, men de tre skrider til verket uten noen som helst slags nøling. De har gjennomgående et forbilledlig sterkt kollektivt fokus, hvor sterke soloprestasjoner går hånd i hånd med fokusert gruppespill. Selv om formatet er en pianotrio, og pianisten Achim Landfermann står frem som en virtuos solist og solid klangbehandler, stjeler han ikke fokuset fra sine medkomponister. De tre fremstår som en organisk helhet som både presenterer gode ideer, og makter å utvikle dem på en interessant måte.

Adam Lane’s Full Throttle Orchestra holder, som navnet tilsier, ingenting tilbake når det gjelder energi, ei heller smittende entusiasme og gjennomført håndverk. Adam Lane har helt siden han tok sin jazzutdannelse jobbet mye med de større formatene. På dette, bandets andre plate, står Lane for alle komposisjonene, og leder også bandet med usedvanlig stø hånd.

Platens åpning er derimot noe av en katastrofe, en koral for bandets syv blåsere med en så farout intonering at jeg nesten blir sjøsyk. Men dette tar seg heldigvis snart opp, og bandet kaster seg snart rundt i den ene heseblesende grooven etter den andre. San Fransisco-bassisten står selv for noen av de mest interessante soloprestasjonene på skiva, åpningen på CD nr.2 oppsum-

merer i løpet av noen få sekunder både hele dette bandets misjon, hans egne intensjoner og hans største inspirasjonskilder. Inspirasjonen fra Mingus’ bluesy storensembler er åpenbar, men i tillegg til jazzelementene trekkes det også linjer til eksperimentell rock, afrikansk stammemusikk, Karibien og det fjerne Østen. En leken og løssluppen plate med topp formidling og ditto spilleglede.

Mot slutten av bunken plukker jeg opp Jason Robinson (ss, as, ts) og Anthony Davis’ (p) plate «Cerulean Landscape». Cerulean er forøvrig et fancy ord for blå, og det er absolutt det man historisk sett vil kalle «blåtoner» som presenteres her. Deres innfallsvinkel er på den tradisjonelle siden, uansett hvor mye saksofonist Robinson er en uttalt eksperimentalist. Davis på sin side er en anerkjent orkesterkomponist og arrangør, og orkestrerer sitt pianospill ved bruk av prepareringer og stort spenn i bruken av pianoets iboende klangmuligheter. De to tar oss gjennom et kontrastfylt landskap, svevede over rolig sjø eller heseblesende over taggete fjell, inspirert av blues på Ellingtons manér, men glattere og mer forglemmelig utført.

Siste plate ut i denne omgang er samleverket «I Never Metaguitar», kuratert av multiinstrumentalisten Elliot Sharp (E#). I 30 år har han hatt en sentral posisjon i New Yorks musikalske undergrunn som musiker, bandleder, produsent, lydkunstner og komponist. De 16 sporene med kjente og ukjente gitarister (bl.a. Raol Björkenheim, Nels Cline, Henry Kaiser og Kazuhisha Uchihashi) utgjør et voldsomt spenn fra melodiske improvisasjoner via blues til frie klangstudier, fra banjoens fire strenger via en elektrisk viola da gamba til avslutningssporet med E#’s 8strengs gitarbass. Et slikt gjør lytteopplevelsen naturlig nok eklektisk og springende, men plata er absolutt verdt en studie for dem som ønsker å vite mer om hva som skjer innenfor den mer eksperimentelle gitar-scenen i begynnelsen av det 21. århundre.

Clean Feed befester med sine siste slipp sin posisjon som en av de viktigste utslippskildene for europeisk kvalitetsmusikk innenfor det improviserte feltet. Kombinasjonen portugisiske, europeiske og amerikanske artister gir stor bredde, men det er allikevel en koherens her, et definerende sound som roper på og fortjener vår oppmerksomhet.

Svein-Magnus Furu

ANMELDELSER

KAREN BACH TRIO «Secret Rooms» BLUE KITE PRODUCTIONS Pianisten Karen Bach kombinerer på sin tredje plate elementer av «LiveEvil», klassisk pianotrio og de nordiske dyder, luft og lyrisisme. Noen låter hinter til e.s.t’s rockeapproach med el-bass og rhodes-pålegg under klaversoloene, andre til den klassiske lyriske pianotrio á là Mehldau eller Jarrett.

Trioen har kommet et godt stykke på vei med å rendyrke sitt sound og sine sterke sider siden sin litt mer varierende forrige plate, «Flash forward and back» fra 2007. Og soundmessig er det en moden trio vi hører her, med et solid samspill og gode låter. På det mer personlige plan er det derimot småting som lugger litt.

Jeg syns ikke pianisten får gjennomført og utviklet ideene som presenteres i improvisasjonene til det ytterste. Linjene blir hengende litt i løse luften, og skaper liten fremdrift og utvikling. De lykkes med soundet, men sliter litt med detaljene.

Svein-Magnus Furu STEFANO BATTAGLIA/ MICHELE RABBIA «Pastorale» ECM 2120 Dette er den italienske pianisten Stefano Battaglias tredje CD på ECM. Den første, «Raccolto», kom i 2006. Underteikna melde oppfølgjaren «Re.Pasolino», som kom året etter. Etter det eg minnest, var eg ikkje berre begeistra. Medan Battaglia spelte med trio på første og utvida ensemblet ytterlegare på oppfølgjaren, har han her strippa det ned til duo – han sjølv på piano/bearbeidd piano og Michele Rabbia, perkusjon og elektronikk.

Ein kan berre ta konklusjonen først som sist – denne CDen har alt det den førre mangla. Først av alt er dette eit musikalsk samarbeid som loddar djupt. Til tider er det musikalske biletet overveldande dystert. I neste augneblink leikande lett. Det er eit spenn i komposisjonane frå atonale stykke til komposisjonar som har noko Grieg’sk over seg. Likefullt er det ein einskap i musikken og uttrykket som i stor grad skuldast Battaglias bearbeiding av pianoet og Rabbias sobre bruk av elektronikk.

Elles er studioklangen utsøkt.

Musikken er for det meste komponert av dei to i lag med to unnatak.

Unnataka har Battaglia eineansvar for. Musikken er inspirert av Reiner Maria Rilkes «Die Sonette an Orpheus». I sanning ein inspirasjon som har avfødd noko stort. «Pasto[52] jazznytt

rale» fortener mange dedikerte lyttarar!

Lars Mossefinn ALBERT BEGER ELECTROACOUSTIC BAND «Peacemaker« ANOVA AN028 Frijazz fra Israel er ikke hverdagskost for den gjennomsnittlige nordiske jazzlytter, men jammen har de ikke en scene for den slags langs Middelhavets østre bredd også. En av frontmennene for denne jazzens utskjelte subsjanger i verdens eneste jødiske nasjon er Albert Beger, en tyrkiskfødt saksofonist som i over 15 år har gitt ut sin musikk med blant andre William Parker, Joëlle Leandre og Hamid Drake.

På flere av sine tidligere plater bruker han politiske og mellommenneskelige temaer som basis for komposisjonene, som for eksempel på «Big Mother», som handlet om moder jord, økologi og klimaforandring. På «Peacemaker» gjelder det ikke «world peace» som man kanskje kunne tro, men den fred du har med deg selv, trass i livets opp- og nedturer.

Om man kan si at denne på sett og vis noble intensjonen overføres til det lydlige medium? Ikke helt. Platens komposisjoner er (med unntak av kletzmer-aktige «Nigun») litt vanskelige å få tak på i all sin krokethet og motstand mot en mainstream innpakning. De ganske så frilynte improvisasjonene virrer likeledes i mange retninger på en gang, men kanskje det er dette som er målet, gitt platens individualistiske, selvterapeutiske tematikk?

Innslaget av elektronisk manipulert stemmemateriale skaper en kjærkommen avveksling i det tette og smått ensformige lydbildet, men redder ikke en ganske masete plate som stirrer litt for hardt inn i sin egen navle.

Svein Magnus Furu

kalsk hjelp fra herrer som trakterer elektrisk bass, fiolin, banjo og djembe. Som du forstår; Farmers Market er ingen dårlig musikalsk referanse. Men det skal sies, at Bengalo er mye enklere å følge med hva taktarter angår.

Mer enn jazz, dreier dette seg om folkemusikk, og altså fra sør/øst-Europa. Men Bengalo legger også til rette for gode doser improvisasjon.

Når Bruce Springsteen i sine dykk i amerikansk folkemusikktradisjon skriver «trad. folk» i coveret, passer det i Bengalos tilfelle bedre å si «bygd over trad. folk».

I det hele tatt; folkemusikk i «utvikla» form. Kirsten Bråten Berg på serbokroatisk, med lillebrødrene til Geir Sundstøl og Stian Carstensen i kompet.

Arild Rønsen JERRY BERGONZI «Three Point Shot» INTUITION INTCHR71302 Nå ramler det på med enda en utgivelse fra saksofonisten Jerry Bergonzi. I årets Jazznytt nr. 4 anmeldte vi «Three for All» med hans permanente trio, og nå har han vært i Polen (mai 2009) og innspilt med den rutinerte trommeslageren Jacek Kochan og ynglingen Piotr Lemanczyk på bass.

Polen er et sterkt jazzland med tradisjon for personlige uttrykk, og vertsparet er da også fra landets øverste hylle. Kochan spiller generelt luftig og kommenterende med en bredspektret sound, og Lemanczyks bass-spill er mobilt med en slank (litt dulmet) tone. Begge bidrar innsiktfullt og avklaret – vel mer ledsagende enn impulsgivende bak Bergonzi. Han er dog sedvanen tro ganske «selvkjørende» og henter opp impulsene innenfra – fra sin nærmest uuttømmelige kilde for ideer. Det lykkes ham til stadighet å

BENGALO «Foy» Anne Fossen (v), Jovan Pavlovic (accordion), Christan Haug (g)

ETNISK MUSIKKLUBB EM85 Jeg kunne gjøre det veldig enkelt, å si at Bengalo er et slags «originalt» Farmers Market. Men det blir feil – for så flinke er ikke Bengalo.

Foy er serbisk, og betyr ifølge coveret noe sånt som ick, ugh, eller yuk.

Bandet har eksistert siden tusenårsskiftet.

I tillegg til de tre faste medlemmene, henter de inn kyndig musi-

Jerry Bergonzi

dra lytteren med på uforutsigbare tonale reiser med polakkene som trofaste følgesvenner. Alt materialet er originalt, fra alle tre deltakere, og har hovedsakelig karakter av enkle markante figurmønstre som tematisk og harmonisk basis for det velreflekterte solospill. Det beste eksempelet må være tittelsporet (av Bergonzi). Påfallende er det at skivens mest melodiske stykke, den fine balladen «Quiet Boy» kommer «utenfra», skrevet av den finske saksofonist Joonatan Rautio. Her tilfører Bergonzi klangaspekter fra enda en tenormester (ved siden av Joe Henderson og Joe Lovano), nemlig den yngre Sam Rivers, og viser igjen sin kapasitet som en musiker, som undersøker og finner nye spor på jazzens vevede stiterreng.

Bergonzi har sammen med sine polske kombattanter satt en ny velformet skive i handelen. Finn den der du kan (distribueres av Musikklosen)!

Bjarne Søltoft DAVID BIXLER & ARTURO O’FARRILL «The Auction Project» SOHO MUSIC ZM 201009 Her fins mye latininspirerte saker, men mest av alt består materialet av forseggjort og vel tilrettelagt bebop. I et stort format, må det være lov å si. Trass i at de ikke er flere enn seks, blir inntrykket likevel omfangsrikt – mye på grunn av instrumenteringa. Fiolinen, er et stikkord.

Jeg vedder på at fiolinisten Heather Martin Bixler, som vel ganske sikkert er gift med sin bandleder, er irsk – hun må i det minste ha irske røtter, der hun fikk sin musikalske oppvekst i New York. Hun er med på å gjøre dette til en festlig opplevelse en plass mellom afro-amerikanske, latinske og keltiske rytmer og

ANMELDELSER

HØVIKODDEN MERZBOW «Live at Hennie Onstad Art Centre» PRISMA RECORDS TANJA ORNING «Hommage à Anna-Eva Bergmam PRISMA RECORDS SIGURD BERGE «Early Electronic Works» PROSMA RECORDS BJØRN FONGAARD «Elektrofoni – Works for Micro Intervallic Guitar 1965-1978» PRISMA RECORDS Produsenten og musikkdetektiven Lars Mørch Finborud har i lengre tid gravd seg ned i arkivene til NRK for å finne musikalske godbiter som han mener har tålt tidens tann, og som den oppvoksende generasjon trenger å få kunnskap om. Det har ført til en rekke gjenutgivelser som både har vekt gode minner og ny innsikt.

Finborud har også en viktig posisjon i den gjenopplivede musikksatsingen på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Og fra sin base i det flotte kunstsenteret har han nå kommet med to nyinnspillinger og to arkivopptak, hvorav den ene er en samleboks med tre CDer og en DVD med den underkjente gitaristen Bjørn Fongaard.

Personlig må jeg innrømme at mye av denne musikken er en form for lyd jeg ikke har noe nært forhold til fra før. Mye av musikken er en type performancekunst som krever tilstedeværelse og som, i alle fall etter min mening, gjør seg best live. Jeg innrømmer gladelig at jeg er en novise i dette landskapet, men jeg er åpen for nye ting, og gledet meg til å sette meg rolig ned å lytte meg nøye gjennom det tilsendte materialet.

Det hele starter med den japanske elektronikakunstneren Masami Akita og hans Merzbow-prosjekt. Innspilt i levende live på kunstsenteret en høstdag i fjor. Merzbow har jeg fått forståelsen av er selveste støymesteren innenfor den nye musikken. Platen er innspilt i forbindelse med åpningen av en utstilling med kunstneren Kurt Switters. Og selv om dette er musikk som overhode ikke passer inn i et dannet familieselskap på beste vestkant med svigermor til stede, så lar jeg meg fascinere av støyen. Det er støy satt i system, og jeg merker at musikken angriper meg fysisk allerede fra første «tone». Maskingeværer, trykkluftbor, krig og elendighet – satt i et finurlig system via dronelignende sekvenser. Den perfekte filmmusikk for en krigsdokumentar, kanskje? Å høre Akita er som å høre gitaristen Stian Westerhus på høygear. Hadde dette vært spilt for 30 år siden hadde muligens kunstneren blitt lagt i lenker og flådd, men pr 2010 har man på en måte blitt vant til denne formen for musikk, slik at man er i stand til å tolke den helt annerledes enn «i gamle dager». Jeg tar meg i å nærmest bli fjetret av Merzbow. Det er rock mye tøfferer enn de fleste rockeband. Det er jazz mye mer interessant enn det meste fra utlandet, og det er genial samtidsmusikk, og ikke minst – for meg er det flunkende nytt. En skremmende og stor opplevelse, som nesten kan bli erotisk.

Tanja Orning er en cellist som de senere årene har nærmet seg jazzen mer og mer. I 2002 ble hun spurt av direktøren for Henie Onstad Kunstsenter om å spille på åpningen av en utstilling med Anna-Eva Bergman. I februar 2009 åpnet den store utstillingen «Surrealisme, linje og form – Anna-Eva Bergman’s formative år 1949-52». Her ble Ornings verk fremført, og noen måneder senere ble cellisten invitert til å spille inn stykket.

Og her er resultatet. Å spille solo cello er en krevende øvelse. Å bruke celloen på en slik måte at det ikke blir «sukkersøtt» krever sin cellist. Derfor er det desto hyggeligere å høre Ornings «fabuleringer» rundt malerens verker. Orning kjenner vi bl.a. fra Christian Wallumrøds ensembler, og jeg kan gjenkjenne mye av den samme stemningen man finner i Wallumrøds komposisjoner her. Det er eksperimentelt, ettertenksomt, styggvakkert og ytterst interessant fra start til

mål. For den jazzinteresserte kan dette være en slags inngangsport til samtidsmusikken, på samme måte som det kan være en inngangsport til jazzen for mange med nese for samtidsmusikk. Hvis man har et nesebor i hver leir, så er denne korte innspillingen, den varer kun i sju minutter og femtito sekunder, perfekt. Men det er sju minutter og femtito sekunder med strålende musikk!

Sigurd Berge var norsk samtidskomponist og pedagog, som sammen med Arne Nordheim var en av pionerene innenfor den elektroniske musikken i Norge. Men han var også inspirert av jazz, og samarbeidet med Svein Finnerud Trio ved flere anledninger.

Her får vi opptak fra Henie Onstad Kunstsenter i 1960 og 1970. Mye tar utgangspunkt i den norske folkemusikken bearbeidet i elektronikkens verden, hvor det hele starter med «Eg beisla min støvel». Dette er noen av Berges tidligste eksperimenter med tape-maskiner og synthesizere, og er innspilt på spolebånd som har ligget og støvet ned på Høvikodden i mange år.

Og det er fascinerende å høre at man allerede på 60-tallet «tillot» kunstnere å eksperimentere slik man her gjør. Berges dystre «Preludium» og «Ritual» kunne like gjerne vært gjort i dag, 50 år etter, og det ville i de fleste leire bli betraktet som nytt og eksperimentelt.

Platas siste komposisjon, «Blikk» ble laget i samarbeid med billedkunstneren Irma Salo Jæger og Jan Erik Vold, og besto av Jægers skulpturer, Volds poesi og Berges elektroniske musikk, sammen med et av Norges første computergenererte lasershow. I dette opptaket er det lett å se sammenhengen med Arne Nordheims verker. Det er morsomt, boblende og fint.

Den norske gitaristen Bjørn Fongaard er nok dessverre en sjult skatt for de fleste musikkinteresserte i Norge. Men dette bør det nå være slutt på. Samleboksen «Elektrofoni – Works for Micro Intervallic Guitar 1965-1978» er en gedigen presentasjon av hva denne musikeren produserte før sin død i 1980.

Han er sannsynligvis den komponisten med størst produksjon av verk i norsk musikkhistorie, og ved siden av sin komponistgjerning forsørget han familien med å jobbe som gitarist for Alf Prøysen, Søstrene Bjørklund og Vidar Sandbeck. Han var lærer til både Terje Rypdal og Egil Kapstad, han komponerte vignetten til Dagsnytt og jobbet flere år som studiogitarist i «Barnetimen for de minste» og «I kosekroken med Ragne Tangen».

«Elektrofoni…» fokuserer på Fongaards mikrotonale arbeider innspilt i perioden 1965-1978, fremført av Fongaard selv på hans spesiallagde elektriske mikrointervall-gitar.

At han har vært en inspirasjonskilde for Terje Rypdal (og dermed en rekke andre moderne gitarister) er lett å høre på disse opptakene. Dette er improvisasjon av høy klasse. Hans måte å spille gitar på hører vi i dag bare blant de mest «avanserte», og han presenterte det norske folk for støy, elekronisk og improvisert musikk mange, mange år før det ble et begrep i den norske musikken.

DVDen som medfølger inneholder TV-opptak, radiointervjuer og balletter med musikk av Fongaard, som er gjenfunnet i NRKs arkiver.

I presseskrivet skriver Helge Sten (Supersilent m.m.) at Bjørn Fongaard har komponert noe av den mest fantastiske og dyptgripende musikken i Norge i moderne tid, og at hans musikk er intet mindre enn kosmisk. Godt sagt, Sten!

Jan Granlie

jazznytt [53]

ANMELDELSER

stemninger.

Litt for pent og pyntelig? Njaaa … etter min smak, er det vel slik. Om dine preferanser går i retning Shining, er dette sannsynligvis ikke noe for deg. Men sekstetten låter annerledes enn alt annet jeg har hørt – og det er jo et pre, uansett hvordan man snur og vender på det.

Originalitet skal man aldri kimse av, og jeg kommer til å tenke på et band jeg en gang hørte rett utafor Havanna. De kom fra Cuba, men låt ikke strictly cubansk – liksom dette bandet verken låter latinamerikansk, nordamerikansk eller keltisk.

Arild Rønsen

Rudi Mahall i Das Rote Bereich

LUIS BONILLA «Twilight» NJZ30101 Luis Bonilla, trombonist tidlig i 40årene med bakgrunn fra Costa Rica, har lenge vært en del av New Yorks enorme musikermiljø. «Twilight» er hans andre soloplate på Planet Jazz, og en litt mer avbalansert affære enn den aggresive «I talking now». Innspilt i klassisk NY-ånd med et for anledningen sammensatt ensemble, hvor alle bidrar med egne komposisjoner, kunne nok gjengen fremstått mer samspilt. Låtene er av greit kaliber, men det mangler litt på stødigheten i utførelsen.

Soundet minner tidvis litt om Blakeys Jazz Messengers (bare med trombone...), tidvis The Core, tidvis Dave Holland kvintett. Bonilla er blant de mest brukte trombonistene i storbandene rundt omkring i Brooklyn, og han plasserer seg med trøkk og en velutviklet teknikk som et naturlig midtpunkt i kvintetten.

Best er de på «Vertigo», en latin-sak med hyppige og uventede temposkifter underveis. Svakest er de på den mer ustrukturerte «Blind Faith». Gjennomgående bra spilt, men heller forglemmelig totalt sett.

Svein Magnus Furu MAURIZIO BRUNDO «Svartisen» Mauirizio Brundo (g, elec), Bjørn Alterhaug (b), Ivar Antonsen (p), Paolo Vinaccia (perc), John Surman (ss, ts)

SPLASC(H) CDH2529.2 På den lille festivalen «Smeltedigelen» i Mo i Rana i Nordland, møtte i 2009 italienske Maurizio Bruno britiske John Surman, Paolo Vinaccia og to av Nord-Norges store jazzveteraner, Bjørn Alterhaug og Ivar Antonsen. Opptredenen ble fulgt av en session i Rainbow Studio som nå er ute på Brunods moderselskap (hans 17. utgivelse der siden 1988.).

Gitaristens utgangspunkt er fundert [54] jazznytt

i latingroover, klassisk musikk så vel som mer eksperimentell effekttriksing. Komposisjonene som presenteres er noen enkle, ganske forglemmelige låter, satt i en latinjazz-feel. Et hederlig unntak er den frie improvisasjonen «Isen», hvor Vinaccias arsenal av perkusjonsdingser skaper et lydmalende bakteppe for et fritt og lekent samspill mellom gitar og bass. Åpningssporet «Svartisen» preges også sterkt av perkusjonistens presise allestedsnærvær. Surmans svevende sopranlinjer i fri dressur over Brundos samplede gitarklanger er en flott ansats til en flamenco-inspirert sak. Låten bæres av en svært oppmerksom kjøkkenmester på bakerste benk, samt smakfull musisering fra pianist Antonsen.

Låten oppleves som gjennomarbeidet og velutført, men er dessverre et unntak for platen som helhet, som gir et litt uferdig inntrykk til tross for enkelte gode soloprestasjoner.

Svein Magnus Furu PATRICK CORNELIUS «Fierce» WHIRLWIND WR 4614 Ambisen til Patrick Cornelius er det i hvert fall ingen ting å utsette på. Han spiller så godt som sammenhengende i en time, og siden opptakene er gjort i løpet av en dag må det bety at han har spilt … lenge.

Ventiltrombonisten Nick Vayenas og tenorsaksofonisten Mark Small er gjestemusikere. Herrene Vayenas og Small er riktig nok flittige deltakere, men dette handler altså i bunn og grunn om en trio bestående av altsaksofon, bass og trommer. Uten å bli hva man i Molde ville kalt et «Reknes-band»; til det opptrer de alt for velorganisert.

Mye av musikken er sirlig nedskrevet på noter, men her er satt av rikelig plass til fri improvisasjon. Siden jeg annet sted i dette bladet skal ha karakterisert The Core som «Coltrane», finner jeg grunn til å kalle dette bandet «tidlig Coltrane light» – og de er ikke på langt nær verken så gode eller interessante som The Core.

Det betyr ikke på noen måte at dette er ei svak innspilling; det betyr bare at det skal noe til, å måle seg mot kremen av norsk jazz.

Cornelius, som har skrevet all musikken, har en klar og fin tone i hornet, men låter mye råere enn eksempelvis instrumentkollega Paul Desmond (det skal ikke så mye til).

Jeg liker denne plata bedre og bedre for hver gang jeg hører den.

Arild Rønsen COXHILL / ROCCO «Fine Tuning – The Grandiosa Concert» Av coveret og den medfølgende anbefalinga om å gå til www.enzorocco.com framgår det at disse herrene Lol Coxhill (ss) og Enzo Rocco (g) framfører sin musikk sittende, ved siden av at de begge har en (manglende) hårpryd som indikerer at de er vel voksne. Utover dette

Lol Coxhill

veit jeg intet om musikantene, annet enn at de så avgjort befinner seg i eksperimentell sone.

(NB! Dette sier jeg ikke for å være ignorant eller ovenfra-og-ned! Men jeg syns faktisk det fra tid til annen kan være en fordel ikke å grave seg ned i bio- og discografier – men rett og slett ta produktet for hva det er.)

De står begge oppført som komponister, hvilket må være korrekt. Liksom det faktum at de aldri noen gang i sitt liv vil være i stand til å framføre denne musikken på nytt i noenlunde samme drakt og med noenlunde samme innhold. Dette er fri improvisasjon, så fri som det er mulig å få den. De forhaster seg aldri, og spiller temmelig monotont i samme mood.

Jeg mener ikke å være uhøflig, men kommer til å tenke på mesteparten av den norske såkalte samtidsmusikken, den som korrekt nok omtales slik: Den framføres to ganger; for første og siste gang.

Om jeg var i humør til det, kan det hende jeg ville hatt tålmodighet til å overvære hele konserten. Men på plate? Sorry to say.

Arild Rønsen CHRISTINA DAHL TRIO «Now is Now» STORYVILLE 101 4266 Danskene lever fortsatt i de store saksofon-kjempers varme men noget klamme favntak, noe som illustreres tydelig på tenorsaksofonist Christina Dahls siste utgivelse. Hun vant Ben Webster-prisen i 1994, Bent Jædig-prisen i 2010 og har blitt omtalt som Danmarks beste kvinnelige jazzsaksofonist (Lotte Anker stiller muligens i åpen klasse?). Med sitt band «Heartbeat» ble hun nominert til danskenes Spellemann i 2007, men har i de siste årene fokusert særlig på trioformatet, som når sin foreløpige kuliminasjon i «Now is Now», trioens første plate.

Vi presenteres for hennes trio med veteranen Jesper Lundgaard på bass og Morten Lund på trommer, en samspilt gjeng med stor variasjon i sitt uttrykksrepertoar. De beveger seg uanstrengt mellom calypsoen «Precious» via ballader og Coltranesque meditasjoner til bluesy «Urban Connection»-aktig bopforankret jazz.

Dahls ulne, mørke og vibratoøse klang sender tankene først til Ben Webster, mens når tonen sprekker opp og linjene beveger seg lenger «far out», popper derimot Archie Shepps uforutsigbare utbrudd opp i pannebrasken.

De tre mestrer det utfordrende trioformatet, «Now is Now» ligger tett

ANMELDELSER

GURO VON GERMETEN «Bad Dreams and Good Nightmares» Guro von Germeten (v, acc), Line Grenheim (vio), Erlend Magnus Barratt-Due Solum (cl), Sebastian Haugen (b), Erland Dahlen (perk, sag), Anders Aarum (p, klokkespill, skrivemaskin, harp, prog), Hilde Louise Asbjørnsen (background voc)

SWEET MORNING RECORDS GVGCD01 Trekkspilleren Guro von Germeten er utdannet innen klassisk sang, og kommer her trekkende med sitt røde trekkspill, noen gode venner og et knippe sjarmerende og til dels originale låter som kan minne om en blanding av Tom Waits, Kaizers Orchestra, og en cabaret-sangerinne på en ytterst brun kneipe i Paris eller Berlin. Eller kanskje ligner hun mest på den svenske sangeren Lars Demian, og hva han gjorde på platen «Man får vara glad att man inte er død» som kom i 1994 og trioen Eimal Kommt Die Liebes mange «tyske» krumspring.

Det heter seg at hun først forelsket seg i et rødt, italiensk trekkspill i 2008. Og at denne kjærligheten var så sterk at hun brått avsluttet sitt forhold til operascenen til fordel for franske følelser, balkan, cabaret, skranglejazz inntil tradisjonens balustrade, men går heldigvis også ned noen interessante smalere stier på turen.

Svein Magnus Furu DAS ROTE BEREICH «7» INTAKT CD 182 Trioen Das Rote Bereich består av gitaristen Frank Möbus, bassklarinettisten Rudi Mahall og trommeslageren Oliver Steidle. Fra før er det vel Rudi Mahall vi kjenner best til fra hans samarbeid med pianisten Alexander von Schlippenbach i hans Monk’s Casino. Ved siden av spiller han også i bandet Die Enttäudchung og han har gjort duoplate med pianisten Aki Takase – alt på det svært aktive og kreative Intaktselskapet.

De fleste som har hørt den livlige bassklarinettisten tidligere, vil nok ha en viss mistanke om hvor dette bærer, men i motsetning til de andre, relativt frilynte prosjektene han har satt tennene i, er dette tidvis svært rytmisk og «publikumsvennlig». Med ett unntak er musikken gjort av gitaristen Möbus, og det er kanskje også grunnen til at dette på en måte blir litt «enklere». Mye låter tungt (for eksempel tredjelåta «Tier / bla / tot»), men bassklarinetten er med på å lyse opp tilværelsen på en fin måte.

Musikken er moderne rettet, med masse rockeelementer, og på klubb tror jeg dette ville vært uovertruffent.

Jan Granlie

og tyske revysanger.

Hun er noe så originalt som singer/songwriter med trekkspill, og hun har gjort furore i band som Lady Moscow, Ila Auto, Poing og Geoff Berner, og hun har turnert scener i Norge og, særlig Tyskland.

Musikken er ytterst sjarmerende.

Hennes komposisjoner er interessante og varierte, og alle musikerne gjør en flott innsats. Mesteparten har den umiskjennelige, litt baktunge, tyske revymusikken som grunn, men vi får også servert kletzmer («My Dream of a Jewish Wedding»), en smektende polka («Polka Dot Dress for You») og sirkusmusikk.

Et originalt tilskudd til den norske underholdningsmusikkscenen fra en musiker som tydelig vet hva hun vil, og en ytterst sjarmerende forestilling som jeg gjerne hører på en luguber klubb ett eller annet sted.

Jan Granlie JOEY DEFRANCESCO «Never Can Say Goodbye – The Music of Michael Jackson» HIGHNOTE RECORDS HCD 7215 Joey Defrancesco er en fenomenal mann på Hammond B-3.

Men dette låter dessverre en smule stakkarslig. Det var helt på kanten den gang Miles Davis begynte å ta for seg Michael Jacksons låtmateriale, selv om «Human Nature» fikk et fint drag over seg. Men dette blir for nærme originalen, om du forstår.

Til og med den «skumle» introen Quincy Jones ratta fram til «Thriller» er beholdt.

Paul Bollenback er for øvrig sjanseløs som resitatør/vokalist.

Min hovedinnvending er at det låter «firkanta». For noen kan nok dette lyde som et mystisk motargument, all den stund Michael Jackson jo i all hovedsak var ekstremt firkanta - i betydning strikt 4/4. Men det var som popmusikk, og der funka det.

Som jazz fungerer det ekstremt mye dårligere. Spesielt ille blir det i «Beat It», der det opprinnelige, fantastisk flotte riffet etter hvert radbrekkes på rett ut sagt kriminelt vis.

Dette albumet gir purister i begge leire all mulig grunn til å stille spørsmålet: Hvorfor kan ikke jazz være jazz? Samtidig som popmusikk kan få lov å forbli popmusikk?

I formildende retning finner jeg i dette tilfellet ingen ting å anmerke.

Hvis du betviler min vurderingsevne, anbefaler jeg en tjuvlytt på «Rock With Me».

Arild Rønsen

DIVERSE ARTISTER «Twenty Centuries of Stony Sleep» RUNE GRAMMOFON RCD 2100 For Rune Grammofon har tallet 100 stått i fokus det siste året. Etter vel tretten års virksomhet teller nå antall utgivelser over hundre, men serienummeret RCD 2100 ville opphavsmann Rune Kristoffersen spare til én spesiell plate. «Twenty Centuries of Stony Sleep» ble resultatet, en samling låter fra utvalgte artister på selskapet. Fra før er vi godt kjent med samleplater som smaksprøveserien «Runeology», de to jubileumsbok/-platene «Money Will Ruin Everything» (2003 og 2008) og ikke minst den femtiende utgivelsen «Until Human Voices Wake Us And We Drown» (2006).

Felles for dem alle er at de inneholder ikke-utgitt materiale, noe som tilfører ekslusivitet til hele konseptet, og det er slik sett en blanding av forutsigbarhet og forventning knyttet til en ny samling som denne.

Et kjennetegn ved Kristoffersen som kurator for sitt eget plateselskap, er på sin side den hårfine balansen mellom sterke personlige preferanser og en utsøkt evne til å forstå hva som vil slå an på et internasjonalt (undergrunns)platemarked. Kanskje en lykkeoppskrift for nettopp et uavhengig plateselskap, og i Kristoffersens tilfelle mestrer han det blant annet ved å orientere seg innenfor et musikalsk stort nedslagsfelt. Sjangerfraværet er essensielt og gjennomgående i hele katalogen, her plasseres aggressiv støy ved siden av kontemplativ jazz og ambient elektronika

ved siden av progressiv rock. Det samme kan sies om «Twenty Centuries of Stony Sleep», hvor katalogtverrsnittet er representert ved for eksempel Alog, Hilde Marie Kjersem, Espen Eriksen Trio og Deathprod. Et kriterium Kristoffersen likevel må ha satt seg da låtlisten ble valgt ut, er stillferdighet. Platen popper over av energi på en omvendt måte; den popper ikke over i det hele tatt. Navn som Ultralyd, Stian Westerhus, The Low Frequency in Stereo og Bushman’s Revenge kan lett knyttes til store energiutladninger, men de samme artistene og alle andre på denne platen bærer også på det motsatte, et tilbakeholdent og innadvendt lydbilde. Særlig er rekken gjennom sporene med Stian Westerhus, Maja Ratkje, Jenny Hval, Puma og Deathprod en passasje i platen som understreker at høyt kvalitetsnivå ikke forutsetter høyt desibelnivå. Resten er stillhet, er det fristende å si, for den hundrede utgivelsen krever tilhørerens oppmerksomhet fra start til slutt. På med ørene og lytt deg rik.

Ole Albrekt Nedrelid EMIL DE WAAL+ «Elguitar & Saxofon» YOURFAVORITEJAZZ YFJCD017 Når den danske trommeslageren Emil de Waal legger til et «+» etter navnet sitt, er det for å markere at han på sine soloprosjekter aldri er helt alene. Denne femte platen i eget navn har fått navnet «Elguitar & Saxofon», grunnen er at jazznytt [55]

ANMELDELSER

døgn i musikkens tjeneste. Det er en sterk overdrivelse og si at KJ Denhert er en artist med særpreg.

Det er allikevel ikke tvil om at Denhert er en god gitarist. Valg av låter som «Shadows Of Your Smile» er presentert i to nokså like versjoner på album nummer ni. Denhert sier i et intervju at hun er påvirket av store artistnavn som Joni Mitchell, Roberta Flack, Steely Dan og James Taylor. Kj. Denherts vokale fremføring er upåvirket av stjerneartistene, den er helt uten personlig signatur.

Albumet er også veldig studiopreget.

Et soloalbum med gitaristen Denhert hadde holdt plenty!

Lasse Haugen Den tyske trioen [em] går live

han har med seg Gustaf Ljungreen, Jens Bjørnkjær og Albert Raft, tre saksofonister som også behersker gitar. Eventuelt omvendt.

Den selvproduserte platen befinner seg lydlig sett i et elektronisk landskap av programmerte beats og elbass blandet med akustiske trommer og akustiske gitarer. Der de tidligere utgivelsene var dominert av synther og tunge dance-beats, er dette en mye mildere tilnærming. Og blandingen fungerer stort sett veldig bra, med enkelte unntak.

Når varmen i de akustiske gitarene og saksofonene får lov å legge føringene for låtenes fremdrift, ender det i et organisk og velklingende lappeteppe, med spennende elementer og naturlig fremdrift og utvikling. Når det elektroniske beatet holder tømmene, føles det hele derimot litt mer fastlåst og bundet.

Men perlene, som «Börsa» og trancelåta «Klap» står som påler på en variert plate som med et spennende utgangspunkt nesten haler storfisken i land.

Svein Magnus Furu ELI DEGIBRI «Israeli Song» ANZIC RECORDS ANZ-3002 Har du ikke allerede notert deg navnet Eli Degibri, er det bare å finne fram penn og papir straks.

Den 32 år gamle israeleren har i sitt unge liv rukket å spille fast med Herbie Hancock i to og et halvt år, har åtte plateinnspillinger bak seg, hvorav fire i eget navn. På «Israeli Song» har han et stjernelag bestående av pianist Brad Mehldau, bassist Ron Carter og trommeslager Al Foster i ryggen. Det er ikke akkurat musikere man rasker sammen på et gatehjørne. Degibri står bak drøyt halvparten av de 11 låtene, mens både Melhdau, Carter og Foster har fått med hver sin. De to siste er [56] jazznytt

«Bebop» av Dizzy Gillespie og Harold Arlens «Somewhere Over the Rainbow». Hele plata er tatt opp og mikset på en dag, og det er noe duggfriskt over hele innspillingen som vitner om at her er det fire musikere som har hatt det utrolig morsomt i studio. Eli Degibri selv sier at har drømt om å få spille med Ron Carter siden han var liten, med Al Foster siden han var tenåring, og med Brad Melhdau siden han hørte ham første gang som student i USA. Med «Israeli Song» er drømmen til Degibri blitt virkelighet. Tar man i tillegg høyde for at Degibri ikke gjør seg bort i selskapet på saksofonen sin, så er det bare å klype seg i armen. Denne plata er nemlig ikke en drøm. Det bare høres sånn ut.

Roy Ervin Solstad KJ DENHERT «Album No 9» MOTÉMA 233155 Den amerikanske singer/songwriteren KJ Denhert leverer her et album som hun rett og slett har kalt «Album No 9». Ni låter, ni musikere, og ni måneders produksjonstid på hennes album nummer ni. Opptakene ble også gjort i hennes egen hjemby New York den 09.09.09. Klokken ni om morgenen eller om kvelden, vites ikke. På 80-tallet var Denhert gitarist i R&B jentebandet Fire. Hun har også vært innom ulike fusjonsband i tiden etter at Fire ble oppløst.

Etter en lengre pause i musikkens tjeneste var hun også økonomirådgiver i et finansieringsselskap i bakgatene til Wall Street, New York.

Når håndteringen av transaksjonene ikke gikk som forventet, ble det tid for å starte sin egen musikalske solokarriere. Det ble etter hvert så travelt for Denhert at hun måtte si nei til alle andre typer streitjobbtilbud.

Hun fikk etter hvert mange reise-

DI BONAVENTURA / VERTERE STRING QUARTET «Sine Nomine» DEDA 45410007 En helitaliensk opplevelse står for tur når bandoneonist Daniele di Bonaventura komponerer for seg selv og strykekvartetten Vertere.

Platen «Sine Nomine» er et resultat av di Bonaventuras store kjærlighet til strykekvartetten, og med ham i førersetet serveres 12 melankolske komposisjoner presist, vakkert og varmt.

Det vil si; melankolsk er nesten ikke dekkende for den mollstemte høytideligheten som preger musikken.

Noen låter kunne vært begravelsesmusikk av Arthur Piazolla, så dypt i tragediens dunkle farvann loddes det i første halvdel av platen.

Hovedpersonen har i tillegg til sin rolle som komponist og utøver av klassisk musikk figurert på en rekke plater av en mer improvisert karakter, sånn som Miroslav Vitous «Universal Syncopations 2» og i prosjekter med Paolo Fresu og Enrico Rava.

På «Sine Nomine» gis det også rikelig plass til improvisasjoner og utbroderinger, og det kler det harmonisk rimelig enkle utgangspunktet godt.

Som referansegrunnlag er Piazolla allerede nevnt, musikken sender også tankene til Nino Rotas ikoniske filmmusikk og instrumentsvirebror Dino Saluzzi. Vakkert er det i hvert fall gjennomgående, og når de seige mollakkordene mot slutten av platen byttes ut med litt friskere rytmer, er det ikke tårene, men smilet som lokkes frem.

Svein Magnus Furu DO DRUGS «Do drugs» ILK 168CD Do Drugs er kanskje ikke det tøffeste navnet på et jazzband, men når et band velger et såpass corny navn,

så må de jo være danske. Do Drugs består av saksofonisten Laura Toxværd, gitaristen, perkusjonisten og pianisten Frederik Thaae og trommeslageren Mikkel Engel Gemzøe, tre musikere som befinner seg midt i det svært så oppegående ILK-miljøet i Danmark.

Dette er Toxvæds andre utgivelse i eget navn (den første «No.1», 2007), men hun kan også høres på plater med både John Tchicai og Jacob Anderskovs Anderskov Accident.

Musikken dette bandet fremfører er i nært slektskap med hva vi de siste 20-30 årene har fått servert fra Ornette Coleman og hans like. Altsaksofonisten Toxvæd er helt under foten på Ornette, og jeg må innrømme at jeg synes hennes aggressive utblåsninger er fascinerende og flotte å høre på.

Sammen med de to herrene starter hun nesten naivt med en humpete liten sak, før det «tar løs» noe voldsomt, med 15 relativt korte, men poengterte og hissige utblåsninger, som alle kunne gått rett inn i på ei plate med Ornette. Det er rocka, fritt og freidig, og ikke minst morsomt.

Do Drugs er ei plate for alle med sans for den musikalske retningen Ornette Coleman har vært talerør for de siste 40-50 årene. Og når man får ei ung, dansk dame til å henge seg på som arvtager, så er det bare å henge seg på. Anbefales!

Jan Granlie RASMUS EHLERS «Played by Ear» YOUR FAVORITE YFJCD 018 Øyeblikksmusikk – ergo er alle musikerne kreditert som komponister. Riktignok på hvert sitt spor, men likevel. Dette er et kollektivt verk.

Egentlig er de en trio, men møtet med saksofonisten George Garzone skulle i sannhet bli minneverdig.

Det er piano istedenfor gitar, men jeg får følelsen av noe som ligger så langt tilbake som til Jan Garbareks «Afric Pepperbird». Og da blir jeg i kjempegodt humør!

Jeg syns det er fantastisk, når musikerne liksom bare lar det stå til. Det handler om å være på nett, og altså på det samme nettet. Det er snakk om å tenke likt, men likevel snakk om å uttrykke seg så forskjellig at resultatet blir entydig velformulert.

I noen band kan det være riktig å si at trommeslageren har jobben med å drive det hele framover, til enhver tid. Her gjør de jobben sammen,

ANMELDELSER

HAIRY BONES «Fresnes» Peter Brötzmann (ts), Toshinori Kondo (trp), Massimo Pupillo (bs), Paal Nilssen-Love (dr)

PNL Etter en ti minutters vegg av vræl, hyl og skraml, finner impromaskineriet Hairy Bones veien inn i en langsomt nedadgående spiral der styrkenivået senkes og kun Peter Brötzmann etter hvert står igjen og leverer et soloparti kun Peter Brötzmann kan gjøre, gnurende på en tykk energi som velter ut av hornet. Paal Nilssen-Love har på dette tidspunktet sikkert rukket å gjøre spilleskjorta gjennomvåt og tørket bort de største dråpene i ansiktet før nye ti minutter igjen fylles med nye intense tokt mot instrumentenes yttergrenser.

Det går som regel hardt for seg når disse to braker sammen under mikrofonen, og med NilssenLoves kompanjong fra Offonoff og Original Silence på laget, el-bassist Massimo Pupillo, gis det hele et blytungt sound med en urovekkende energi. Og som ikke det var nok, kommer Toshinori Kondo med ytterligere primalskrik fra sitt trompet- og elektronikkbord. Kort sagt en killerkombo av en kvartett.

25. oktober 2009 befant Hairy Bones seg på festivalen Vu d’un Oeuf i franske Fresnes-en-Woëvre, og det er opptaket fra denne kvelden som nå er å få kjøpt. Én konsert, én plate, ett spor. Fire dager i forkant spilte kvartetten på Gloria Flames i Oslo hele tida – i hvert fall om vi snakker om trioen Rasmus Ehlers (p), Jonas Westergaard (b), Jakob Høyer (dr).

Slik sett ligger det i sakens natur at Garzone har en annen rolle å spille, men han utfører jobben så korrekt som det går an, for den som bare har ei tynn treflis å støtte seg til.

Men har jeg kanskje ført dere litt bak lyset? Ikke mye, men «Soul Eyes» er vitterlig signert Mal Waldron, pianisten til bl.a. John Coltrane. For en låt! Og for en versjon Rasmus Ehlers og hans kompanjonger gir til beste!

Dette er ei plate du bare må komme til å elske; du som liker jazzmusikk med basis i det som var svært moderne jazzmusikk på begynnelsen av 60-tallet. Men som fortsatt er like moderne – og enda viktigere: Like forbanna fin.

Arild Rønsen [em] «Live» ACT 9668-2 Denne tyske pianotrioen har holdt sammen siden først på årtusenet, og utviklet intuitiv interaksjon og personlig uttrykk. På denne innspillingen fra Jazz Baltica i juli 2010 spiller de ti originalkomposisjoner for et tydelig begeistret publikum.

Trioen er sammenlignet med e.s.t., og det kan ligge noe der – i mixen av jazz-, rock- og klassisk estetikk – selv om (em) mangler e.s.t.s elektroniske dimensjon. Felles er imidlertid evnen til å utvikle enkle tema som

Toshinori Kondo og Peter Brötzmann i Hairy Bones

– en konsert denne skribent overvar, men vanskelig kunne la konkurrere blant årsbeste liveopplevelser. Personlig må jeg erkjenne et drag av skepsis til det elektroniske trompetarbeidet fra Kondo, som med vekslende hell utøver en slags miks av Ornette, Miles og åttitallets Herbie Hancock. Men etter hyggelige gjenhør med bandet under siste Moldejazz og nå på denne platen, er det klart at Hairy Bones står for en brutalitet og råskap som setter Brötzmanns linjer tilbake til

ikke alltid har overvettes kvaliteter, til spennende musikk. (em)s uttrykk er i utgangspunktet ganske mørkt, men likevel utadvendt og variert, fra dundrende to-kordvamper til lyriske filigransarbeider og straighte fire flate-ekskursjoner. Noen ganger er det vanskelig å høre hva som er skrevet og hva som er improvisert, men forløpene der det ikke er tvil om at det dreier seg om improvisasjon funker best. De kortere – og muligens gjennomkomponerte låtene – mangler i mine ører litt musikalsk spenning.

Det er derfor når trioen slipper seg løs i litt lengre strekk musikken pulserer og det blir spennende å følge samspillet mellom pianist Michael Wollny, bassist Eva Kruse og trommeslager Eric Schaefer. Tross noen longører er dette en trio det er vel verd å gjøre seg kjent med.

Petter Pettersson ORAN ETKIN «Kelenia» MOTÉMA 233048 Oran Etkin er amerikansk jøde med sterkt hang til afrikanske rytmer. På «Kelenia» samarbeider han med Balla Kouyaté på ballafon, Makane Koyaté på calabash og vokal og Joe Sanders på trommer. Selv trakterer han klarinett, bassklarinett og tenorsaksofon.

På «Kelenia» gjør han noe så originalt som å blande jødisk klezmeraktig musikk med afrikansk sang og perkusjon, sammen med sine klarinetter og saksofon, noe som i flere tilfeller låter nytt og interessant,

Machine Gun-perioden i forbindelse med dagens støyrockvitaliserte friimprovisasjon. Det er overhodet ingen uheldig kobling. «Fresnes» finnes i musikernes kataloger, men gis ikke ut på noe plateselskap, og man bør altså avlegge et besøk til en konsert og det medfølgende platesalget for å få hendene på blant annet dette opptaket som man kan spille i stua så naboen må bråke litt tilbake.

Alt sammen vel anvendt tidsbruk.

Ole Albrekt Nedrelid

men etter hvert glir man litt over i likegyldigheten, selv om dette er musikk som både er melodisk, sangbart og vakkert.

De to, tre første låtene vekker oppmerksomhet, men dessverre, ettersom platen skrider framover faller det litt på stengrunn. Dessverre. Og da hjelper det ikke at en såpass dyktig gitarist som Lionel Loueke med venner hjelper til så godt de kan innimellom.

Jan Granlie MARIA FAUST GROUP «Warrior Horse» BAREFOOT BFREC011 Den norske trommeslageren Håkon Berre har valgt tilholdssted i København, og fra sin base i «kongens by» driver han sitt plateselskap Barefoot Records. På selskapet gir han ut en rekke innspillinger, i hovedsak prosjekter hvor han selv medvirker. Så også med den nye plata til den estiske saksofonisten Maria Faust, hennes andre på selskapet.

På «Warrior Horse» har hun samlet et knippe relativt unge musikere til en lystig og litt skjev reise i den rytmiske musikken som ligger og vaker i krysningspunktet frijazz, rock og morderne improvisasjon. Trompeteren Tobias Wicklund er kanskje den frieste, med klare referanser til Laster Bowie, saksofonistene Lars Greve og Tormod Melaas Holm understøtter Faust gjennom hele innspillingen, gitaristen Ask Nør-

holm er sammen med pianisten Morten Pedersen på plass med de innspillene de skal for å gjøre plata variert og interessant, bassisten Adam Pultz Melbye gjør jobben sin som han skal og trommeslageren og platedirektøren Håkon Berre er helt på plass i et landskap han liker gjennom hele innspillingen.

Mye av musikken blir styrt av blåserne, noe som kanskje er naturlig når man benytter seg av tre saksofonister. All musikken er skrevet av altsaksofonisten Maria Faust, uten at hun på noen måte fremstår som den ledende musikeren på plata. Hennes spill på «Kraft» er lyrisk og vakkert.

På «Mingus Presto» får vi Fausts hyllest til den store bassisten, og her får både Adam Pultz Melbye og Morten Pedersen virkelig strukket ut. Kanskje en av de tøffeste hyllestene til Mingus vi har hørt.

Dette er ei plate som er morsom, interessant og morsom å lytte til.

Kanskje kunne den vært enda mer «spisset» på den måten at vi får noen strekk hvor interessen faller. Men la ikke det være avgjørende når du skal vurdere å gå til innkjøp av denne plastskiva. Og live tror jeg dette er et band som virkelig kan eksplodere.

Jan Granlie MICHAEL FORMANEK «The Rub And Spare Change» ECM 2167 Jeg må tilstå at mine forut antagelser måtte gjennomgå store justeringer ved møtet med denne CDen: Jo, det er hyperestetiske ECM, som utgir denne råsterke musikk med disse

ANMELDELSER

avant-garde-musikere. Nei, det er ikke free-jazz de spiller, selv om minst tre av de fire pleier å gjøre det. Og når de så spiller disse velstrukturerte temaer, alle av Michael Formanek, så gjør de det ikke på den konvensjonelle måten, nei men i temmelig komplekse organiseringer. Og takk og pris for det.

Formanek har skapt en rekke livsdugelige temaer med elementer fra post-bop med unisone linjer, riffs og ostinater på harmonisk grunn, og stemningen er overveiende «spacy» eller «astronautisk» som hos en Eric Dolphy og især en Sun Ra. Men det spilles mer åpent, og de fire akustiske instrumenter krysser hverandre i stadig overraskende mønstre, bl.a. i mer og mindre kollektive improforløp, og temaer og tempi skifter ofte karakter underveis. Musikerne kjenner hverandre godt fra andre konstellasjoner. Betydningsfullt her er især tandemparet Craig Taborn (p) og Gerald Cleaver (dr), som bl.a. har satt verdifullt preg på trioplater med danske Lotte Anker. Dette paret utgjør gruppens akse med en uovertruffen nyanserikdom i spillet, mens bassisten Formanek står mer tilbakeholdt i lydbildet, men er bærekraft for en stødig og groovy puls.

Tim Berne på altsaksofonen er eneste blåser - også plassert litt tilbake i lydbildet (hvilket jeg ikke tror er tilsiktet (og Kongshaug er da heller ikke lydmann på opptaket)). Jeg tror nå ikke det er hovedårsaken til at jeg - uheldigvis - opplever Bernes saksofontone som rikelig nasal, blek og tørr og derfor også tidvis overflødig i de kollektive faser. Og kun i den avsluttende «Too Big To Fall» synes jeg han vrister seg ut av et tregt figurspill og tender ilden med bl.a. falsetter og flageoletter og fengende improvisasjon. Motsvarende står Taborns klaver hele veien sterkt i forgrunnen, både lydteknisk og musikalsk. Han synes uuttømmelig for virkemidler og ideer. Han kan legge seg under ensemblet med rytmiske ostinater og riffs eller med tette impro-løp, eller han fyller

Anat Fort [58] jazznytt

Abdullah Ibrahim (eller Dollar Brand) har sendt oss to nye plater

rommet med bredspektret orkestralt spill og sprudlende kreative soloforløp, som berettiger ham plass blant tidens mest toneangivende jazzpianister av den allsidige og dynamiske slags: Jason Moran, Vijay Iyer og Geri Allen. Ja, kanskje er han den mest potente og personlige av dem alle.

Taborns gnistrende spill og Formaneks særegne musikalske materiale er nær tilstrekkelig til å løfte denne skive opp, men det teller godt med at hele kvartetten fungerer som en levende organisme, som kan forløse intensjonene - og det er slett ikke sikkert at andre lyttere får den antydede bismak fra en viss instrumentlyd.

Bjarne Søltoft ANAT FORT TRIO «And If» ECM 2109 Den israelske pianisten Anat Fort sier selv hun er påvirket av pianister som Bill Evans, Keith Jarrett, Paul Bley pluss Elvis Costello, John Coltrane og Egberto Gismonti, noe som er relativt lett å høre på «And If». Særlig de tre pianistene, men kanskje mest kan man spore inspirasjoner fra den brasilianske gitaristen Egberto Gismonti, når han setter seg ved pianoet.

Musikken er som skapt for ECM. Det er vakkert, lyrisk, teknisk velspilt og alt glir vakkert og ukomplisert fram.

Anat Fort kom fra Tel Aviv til New York på begynnelsen av 90-tallet, for å studere jazz. «And If» er hennes andre innspilling, men hun har også gjort både kammer- og korverk tidligere.

Med seg på «As If» har hun bassisten Gary Wang, som er på plass der han skal hele veien, og trommeslageren Roland Schneider, som svinger upåklagelig i bakgrunnen. Spesielt legger vi merke til hans fine cymbal-

spill gjennom hele plata.

«As If» vil gå over i historien som nok en vakker og ukomplisert plate på ECM-labelen. Smukkt og vakkert, uten en eneste pigg å henge seg opp i.

Jan Granlie JOE GILMAN «Americanvas» CAPRI RECORDS 74105-2 Man skal ha fulgt spesielt godt med for å ha fått med seg karrieren til den 48 år gamle pianisten, pedagogen og bandlederen Joe Gilman. Virkende og bosatt i California der han er professor ved American River College og Brubeck Institute, har han på ingen måte løpt ned dørstokkene på denne sida av Atlanterhavet.

På hjemmebane derimot er han for tida hovedpianist i bandet til vibrafonist Bobby Hutcherson og han har også hatt med seg legenden Joe Henderson på en av sine tidligere utgivelser. Det sier en hel del om i hvilke musikalske landskap Gilman er hjemmehørende.

Dette er mitt aller første møte med Gilman og det er på alle slags vis positivt. Sju av de 10 komposisjonene har han skrevet sjøl og de resterende, alle originallåter, handler om det samme temaet: Dette er musikk utelukkende inspirert av amerikanske billedkunstnere, blant andre Norman Rockwell, Edward Hopper, Georgia O’Keefe og Mark Rothko.

Ikke nok med det – hver eneste låt har tatt utgangpunkt i et helt spesielt bilde.

Nå skal jeg avstå fra å sammenlikne musikken med bildene, men uansett er dette framifrå, tøff og original musikk. De musikalske idealene er avgjort henta fra den akustiske, amerikanske 60-talls gata og sammen med seg her har Gilman fire unge herrer – like ukjente som han sjøl: Trommeslageren og perkusjonisten

Adam Arruda, bassisten Zach Brown og saksofonistene Ben Flocks og Chad Lefkowitz-Brown. De er alle nevnt her fordi de fortjener oppmerksomhet allerede nå og de to blåserne er intet mindre enn glitrende med sine post-Michael Brecker-uttrykk. Et vanvittig trøkk i begge to og de fungerer fin-fint sammen – går med andre ord ikke i veien for hverandre.

Joe Gilman og hans musikalske visjon og evner har vært intet mindre enn en stor overraskelse. Sammen med sine unge venner hadde han vært noe for en sprek festivalarrangør – dette er klubbmusikk av høy klasse.

Tor Hammerø GYPSY GROOVZ ORCHESTRA «Goes Tuttimundi» NETWORJ 495126 Ilija Stankovic er drivkraften bak denne kjempeproduksjonen, nedfelt på tape i en bitteliten landsby høyt oppe i de serbiske høyland. Historien bak denne platen er ganske fantastisk, og begynner med et ønske fra Stankovic, festivalarrangør Christian Scholze og veterantrompetist Ekrem Sadic fra Guca om å finne tilbake til eldgamle Balkanske ritualer og tradisjoner. En CDproduksjon var ønsket, og de tre spurte noen lokale band om de ville være med.

Og da helgen for innspillingen kom, booket de seg inn i landsbyens eneste hotell, og fylte opp spisesalen med et tjuetalls musikere. Men flere av regionens band hadde fått høre om prosjektet, og i løpet av kvelden var nesten 90 musikere samlet i spisesalen. «Outside, the shells of cluster bombs still lay scattered. Innside, the spirits of ancient Serbian kings seemed to come alive and revel in the warm atmosphere».

Platen forteller historien om et folk og en kultur som har gått gjennom de siste tusener av år i en konstant berg-og-dalbane mellom rikdom og fattigdom, endeløse kriger og korte perioder med stabilitet. Det er et uttalt ønske fra menneskene bak plata at den kan hjelpe til med å rette musikkverdenens fokus mot regionen og den store fattigdommen som regjerer her nede.

Og det er det minste vi kan gjøre her oppe, kjøpe denne plata og sende noen tanker nedover til kriserammede Balkan. Så kan du også oppleve følelsen av å bli regelrett overkjørt av et gigantisk nattog av trompeter, tubaer, trommer, klarinetter og saksofoner i høylytt og medrivende samspill. For det er nemlig helt fantastisk musikk her også!

Svein Magnus Furu

ANMELDELSER

JÆ «Balls and kittens, draught and strangling rain» Jessica Sligter (v, g, mel, p, fl), Jan Martin Smørdal (v, g, bells), Daniel Meyer Grønvold (v, ukulele), Kyrre Laastad (dr, perk, tamb), Eivind Lønning (tp), Martin Taxt (tu), Ole Hemrik Moe (vio, string, sag), Kari Rønnekleiv (strings), Juhani Silvola (b, mand), Andreas Løwe (p, harm), Anders Lønmo Knudsrød (perk), Espen Reinertsen (ts, fl), Viljam Nybacka (g), Jo Berger Myhre (b, autoharp), Håvard Skaset (g)

HUBRO CD2508 Sangerinnen og pianisten Jessica Sligter kjenner noen muligens fra den morsomme duoen The Story of Modern Farming. Hun kommer fra Utrecht i Nederland, men har det siste året vært bosatt, mer eller mindre fast, i Norge.

Hun flyttet til Norge for å komme nærmere den alternative popmusikken og jazzen, og hvis man tar utgangspunkt i hennes nyslupne CD, kan man si at hun har lykkes over all forventning.

Sligter lager fiffige, små melodier, som snirkler seg fram i et landskap hvor det kryr av unge sangerinner med klokketro på egen fortreffelighet. Og etter min mening kommer

hun veldig bra fra det. Hun skriver fine melodier. Arrangementene er enkle, intrikate og sangbare. Og over det hele ligger Sligters særdeles originale stemme som en dundyne eller som en mild bris en altfor varm sommerdag.

Jazz? Ikke så nøye! Pop? Utvilsomt, men med masse jazzelementer fra de mange musikerne som bidrar.

At musikere flytter fra for eksempel Nederland, til Norge for å komme tett på den musikken de vil jobbe med, synes jeg er positivt. Vi trenger flere slike i det norske landskapet, og kanskje, en dag, vil det også være spillejobber nok til alle disse glitrende nye stemmene i krysningspunktet mellom jazz, pop, rock – og alle mulige andre kombinasjoner.

Jan Granlie

YARON HERMAN TRIO «Follow the white Rabbit» ACT 9499-2 I følge de panegyriske presseomtalene av Yaron Hermans (f.

1981) unikt raske vei til jazzstjernehimmelen, begynte han å spille piano i en alder av 16. Fem år senere debuterte han på plate med «Takes 2 to know 1», han utviklet en egen teori for improvisasjon som han foreleste om på Sorbonne, han har fått priser som «Choc Jazzman», «Adami Jazz Talent», «Victoires de Jazz» og mange flere. I en alder av 29 spiller han nå på de mest prestisjefylte jazzfestivalene i Europa, Asia og Sør- og Nord-Amerika. Er han virkelig så bra?

Trioens plate «Follow the white Rabbit» viser en stor bredde i inspirasjonskilder, fra Nirvana, israelsk folkemusikk og Radiohead, til Nik Bärtsch’sk (!) minimalisme. Hans egne originaler forholder seg i liten grad til jazzhistorien, men tråkker sine egne løyper i landskapet mellom den klassiske pianotrioen og en mer moderne innfallsvinkel med røtter i pop, rock og amerikansk minimalisme.

De lyriske partiene viser sterk melodisk nerve og reflektert modenhet, og avløses av intenst drivende partier, harmonisk oppfinnsomt og teknisk raffinert utført. Yaron Herman er faktisk så bra, og hans unike bakgrunn gir ham et forfriskende blikk og en egenartet sound.

Svein-Magnus Furu

ABDULLAH IBRAHIM & WDR BIG BAND COLOGNE «Bombella» INTUITION INT 3430 2 CDen blei spelt inn våren 2008 og består av 10 Abdullah Imbrahim-komposisjonar og Monks evig unge «I Mean You» (følgt av Ibrahims hylling til den gamle meisteren – «For Monk») Arrangementa er alle som eit ført i pennen av den engelske pianisten, komponisten og arrangøren Steve Grey. Grey gjekk bort berre nokre månader etter at innspelinga var fullført berre 64 år gamal. Grey jobba mykje i Tyskland i den seinare delen av karrieren – spesielt med NDR-storbandet i Hamburg.

Grey spelar på heile registeret til dette klassiske storbandet. Treblåsarane er fleksible og handterer fløyte og klarinett i tillegg til saksofonar.

Grey er tydeleg Ellington-inspirert, og i sum er det vel så mykje Ellington som Afrika og Ibrahim på denne CDen. Det beste av båe univers finn ein faktisk på tittelkuttet, «Bombella».

WDR Big Band er eit svært kompetent band og sounden i blåserekkene er tett og fin, som t.d. i avslutninga på «District Six». Solistisk er det altsaksofonist Heiner Wiberny som står fram med sitt intense Sanborninspirerte spel.

Abdullah Ibrahim er med på piano (og Fender Rhodes?) heile vegen, men legg ikkje beslag på mykje solistrom, men på dei korte solo-pianostykka «Green Kalahari» og

«Meditation/ Joan Capetown Flower» er han med å setja bumerket sitt på produksjonen.

Storbandfolket kan sikkert plukka ein del arr her, men skal ein gå inn i Abdullah Ibrahims univers, bør ein starta ein annan stad, men for all del – flotte komposisjonar, fine arr og godt spelt. Absolutt godkjent.

Lars Mossefinn

los Ward på altsaksofon, og på et nivå som Cleave Guyton ikke er i nærheten av.

Det hele blir rett og slett litt trist.

Den gamle mester når ikke opp til hva vi hadde håpet, og det nye bandet hans bør gå hjem og øve – lenge før de igjen beveger seg ut på platemarkedet.

Jan Granlie

ABDULLAH IBRAHIM & EKAYA «Sotho Blue» INTUITION INT 3433 2 Den gamle pianohelt, sør-afrikaneren Abdullah Ibrahim (Dollar Brand) gjorde på 70- og 80tallet noen av de fineste platene på den tida. Hans solo- og duoutgivelser (med bassisten Johnny Dyani) kombinerte Ibrahims sør-afrikanske røtter med sterk inspirasjon fra Duke Ellington. Og det hele ble en ytterst vakker og svevende seanse som satt akkurat der det skulle.

På hans seneste innspilling med bandet Ekaya, møter vi en pianist som har sett sine mest virile dager.

Musikken går mest i streit amerikansk blues, og kunne vært fremført av nesten hvilket som helst amerikansk universitetsband. De eneste låtene som har noe sør-afrikansk over seg er de to gamle slägerne «The Mountain» og hitlåta «The Wedding», men heller ikke disse gjøres på langt nær så bra som man kunne forvente. Jeg synes det blir veldig oppkonstruert og ikke veldig ekte. «The Wedding» er blitt gjort aldeles strålende tidligere med Car-

CHIE IMAIZUMI «A time of new beginnings» CAPRI 74104-2 Chie Imaizumi vokste opp i Japan, men har siden forfulgt en musikalsk karriere i USA, med piano og komposisjonsstudier på Berklee. Hennes forrige album, «Unfailing kindness», gjorde henne fortjent til en «Rising star composer»-utmerkelse i Down Beat. Som sist er det også denne gangen et lite storband som er formatet hun komponerer for.

Stykkene er i aller høyeste grad holdt i den særamerikanske stilen som musikere fra Berklee er både berømt og beryktet for, som «Information overload» og Mezzoforteaktige «Sharing the freedom» er tydelige eksempler på.

Men når hun lar sin personlige stil trå frem, blir komposisjonene enklere, morsommere og på grensen til naivistiske. Låttitlene også – navnene «My heartfelt gratitude» og «Fun & stupid song» sier sitt. Det er først da vi klarer å skimte hva Imazumi står for, hennes bakgrunn og mål med musikken.

Dessverre tipper det også noen ganger litt over, som den svulstige bass-featuren «Fear of the unjazznytt [59]

ANMELDELSER

known». En Disney-aktig melodi og et enkelt pianokomp fremkaller lite annet enn noen diskré gjesp i sofakroken.

Til tross for mange spor av en talentfull penn bør man nok vende seg til ett av de mange andre dyktige ministorbandene som fins på denne siden av dammen for de store lytteropplevelsene.

Svein Magnus Furu OVE JOHANSSON «Coast» LJ Records LJCD 5251 Den karismatiske svenske tenorsaksofonisten Ove Johansson suser avgårde. Han har samlet små lavtrykk og ekstremvær, og skapt et helt eget univers på albumet «Coast». Nesten helt alene i verden, bokstavelig talt, blir instrumentet EWI (Elektronisk klarinett) et sentralt verktøy som er med å skape et improvisasjonistisk univers. Den overbevisende multikunstneren har skapt et landskap som åpner seg med detaljer ned til mikronivå. Det svarte havet ytterst i horisonten virker truende.

Det blir med ett kaldt og ufyselig, spesielt når temperaturen har passert nullpunktet med minus som fortegn. Det kan sies mye om Johanssons virtuose følelser for landskap, men det virker overbevisende.

Svarte skyer kan være truende for sarte sjeler, men har man tenkt seg ned til havet så er «Near The Ocean» en annerledes opplevelse enn det man kan forestile seg. Krumelurer og andre fantasifigurer er svært underholdende der de suser over sanddynene. Lengselen til havet har fått en sentral plass på platen. Komponisten har funnet fellesnevneren mellom grå og blå, akkurat som det mektige havet.

Lasse Haugen KEIKO HIGUCHI & SHIN-ICHIRO KANDA «Shusi no Kakera» BISHOP RECORDS Her kommer en miks av japansk folkemusikk, jazz-standards og sanger fra «Tolvskillingsoperaen».

Vær sikker: Ingen ting låter som originalen.

Nå skal ikke jeg påstå at jeg har inngående kjennskap til japansk folkemusikk, men om japanere på bondelandet har bedrevet denne typen musikalske eksesser gjennom århundrer – ja, så har de i sannhet vært å betegne som framskredne!

Musikalsk følge til en utstilling av verkene til Yoko Ono? Se det, synes som en mer passende karakteristikk.

Noen vil nok mene dette er «pianoklimpring» med tonefølge (?) av en vokalist som forsiktig uttrykt ikke har øvd på sangbart materiale. Jeg velger å tolke det mer veloverveid [60] jazznytt

være overmoden for arbeidsoppgaver av den mer prestisjefylte sorten.

Arild Rønsen

Den tyske saksofonisten Ingrid Laubrock i støtet

og innøvd enn som så. Keiko Higuchi (v) og Shin-Ichiro Kanda (p) lever nok i et annet musikalsk univers enn de fleste av oss – men kanskje fikk de uttrykk for nøyaktig hva de står for, denne høstdagen i Tokyo, for et drøyt år siden?

Stillferdig hele veien. Men om jeg sier det er vanskelig tilgjengelig, tar jeg nok ikke for hardt i.

Arild Rønsen KOKSVIK AMUNDSEN / RUDJORD «Orvilsk!»

Ingvild Koksvik Amundsen (v), Lars Jakob Rudjord (p, key), Sigrun Eng (c) NORCD 1098 Poeten Ernst Orvil, av mange regnet som en av Norges store poeter, var også en av de mest produktive. Den unge duoen Amundsen / Rudjord, med bakgrunn fra Musikkhøgskolen i Oslo, har plukket ut 10 av rundt 1700 dikt, som de respektfullt har tonesatt. Med stor suksess har de turnert rundt i landet med sin underfundige, vakre og egenartede musikk.

De to har med seg cellist Sigrun Eng på enkelte spor, men hadde antagelig klart seg helt utmerket alene også. Ikke det at celloen ikke passer, men de to har en så sterk kjemi og har klart å utvikle et så vakkert og variert sound at de bærer musikken fjellstøtt på sine egne skuldre.

Pianist Rudjord frembringer med sikker hånd et varmt lydbilde med orgler, lekepiano, synther og preparert piano - like mesterlig som Morten Qvenild eller Jon Balke. Han skaper det perfekte bakteppet for Amundsens kjølig insisterende vokal. Det hele holdes i et lavt dynamisk register, men tidvis løfter det seg, diskret, men likevel enormt effektfullt, så hårene til å reiser seg på både rygg, armer og bein.

Med sin blanding av in the country

og Bjørk, Iver Kleive og Kåre Vestrheim har de to begått et lite, beskjedent kunstverk, som glitrer i all sin enkelhet.

Svein Magnus Furu KÅRE KOLVE QUARTET «Further Directions» Kåre Kolve (ts, ss), Espen Berg (p), Jo Fougner Skaansar (b), Magnus Forsberg (dr) CURLING LEGS CLP CD 115 Kåre Kolve har siden tidlig på 90-tallet spilt med alt fra Mezzoforte til Sissel Kyrkjebø, Stage Dolls og Tre Små Kinesere. Særdeles flink sideman, med andre ord.

Men det er først med «My Direction» fra i fjor, og årets album, at han for alvor kan sies å være på rett spor, i eget navn.

Kåre Kolve Quartet spiller hypermoderne jazz, uten å ta i bruk elektroniske virkemidler. Espen Berg spiller på det pianoet som står inne hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio, Jo Fougner Skaansar spiller oppreist bass, og Magnus Forsberg slår trommer. Foran dem står bandlederen med sine nakne saksofoner.

Verre er det ikke.

Men godlyd blir det!

Kolve har skrevet og arrangert alt materialet, og må sies å være en kar som liker å gjøre ting forseggjort. I improvisasjonens ånd, men usedvanlig godt forberedt. Langt unna freebag. Stilmessig beveger kvartetten seg i et landskap med klare likhetstrekk både til John Coltrane og Jarrett/Garbarek. Jazz på alvor, men likevel med melodimessig kraft. Når Kolve har skrevet en låt, så har han altså gjort langt mer enn å tilrettelegge ei akkordrekke. Som illustrerende eksempel, anbefaler jeg en prøvelytt på «Finsesvingen» (ja, han kommer fra Voss).

Med «Further Directions» som visittkort, burde Kåre Kolve Quartet

KOPPEL / ULRIK / BALKE / DANIELSSON / RIEL «The Adventures of a Polar Expedition» COWBELL MUSIC 48 Sist september kunne man ved Nationalmuseet i København overvære en dobbel lansering av platen og internettsiden kalt «The Adventures of a Polar Expedition», et samarbeid mellom Cowbell Music og Arktisk Institut.

Dette skal fremstå som ett helhetlig verk på et audiovisuelt plan der historiske originalbilder fra de tidligste periodene i polarekspedisjonens historie danner en underliggende collage for fire korte jazzsuiter. Tanken bak det hele er å skape et krysningsfelt mellom det historiske og det nåtidige, det kunstneriske og det utenkelige med fokus på det arktiske, for å oversette fritt fra presseskrivet.

Kvintetten som er satt sammen til å rammesette disse bildene består av noen av de kanskje best egnede musikerne i regionen. Det helskandinaviske grunnkompet Jon Balke / Palle Danielsson / Alex Riel er som skapt for formidlingen av den iskalde, blå klangen som tillegges jazz fra nord og som får et ekstra frostlag i dette lyd/bilde-forholdet. Med komponistene og treblåserne Benjamin Koppel / Hans Ulrik på toppen kompletteres dette soundet. Man kan si at hele samarbeidsprosjektet mellom forskningsinstitutt og plateselskap både spiller på og bekrefter en del fordommer om nordens jazzdialekt, men det kunstneriske resultatet blir aldri påtatt eller platt: heller en interessant middelvei mellom den amerikanske jazztradisjonens tydelige tilstedeværelse i særlig en del av Koppel / Ulriks improvisatoriske sammenflettinger, blandet med de mest abstrakte uttrykkene fra Norden i form av en strukturelt åpnere tilnærming i kompet og ellers en del av de nedskrevne motivene.

De fire suitene er skrevet til ekspedisjoner ledet av henholdsvis Knud Rasmussen, Salomon August Andrée og Nansen / Amundsen, samt en avslutning som hedrer det vennskapet som oppstår i den mildt sagt spesielle situasjonen på vei mot det vanskelige målet. Disse reisene hadde sine ulike utfall, og særlig Andrées mislykkede (og fatale) ballongferd mot Nordpolen beskrives musikalsk med en rekke fragmenterte modi over fem satser. Spesielt sistesats «Hallucinating Optimism, yet reali-

ANMELDELSER

zing the end» viser gjennom en svevende munter saksofonduett og et dramatisk fritt og romsterende komp den regelrette sinnssykdom et menneske kan gjennomgå når isødet langsomt tar overhånd. Det er mye man lærer av musikken ved å sette seg inn i prosjektbeskrivelse, suiteinndelinger og satstitler – slik sett er det også noe opphøyet ved denne utgivelsen. Samtidig må den sies å være overmåte rund i kantene og tilnærmet friksjonsfri i sin fremtoning, der en god (men ganske klangfylt) produksjon ivaretar de gode prestasjonene fra hver enkelt. Dette kan imidlertid medføre at platen er lett å høre på og dermed lett å la passere uten særlig oppmerksomhet, men både utførelsen og spesielt prosjektideen bærer på en originalitet som er verdt å merke seg. Besøk nettsiden, den er fin: www.cowbellmusic.dk/polarexpedition Ole Albrekt Nedrelid MARIA KVIST «Lemon Man» WIME RECORDS WMM006 Det synes alltid enkelt å henvise til Radka Toneff i møte med nye, kvinnelige jazzvokalister. Men faktum er at Maria Kvist ligner veldig på Radka – ikke så mye med hensyn til musikalsk stil, men hva det reint stemmemessige angår.

Hun skriver mesteparten av stoffet sjøl, og formelig elsker å gå på sida av oppgåtte stier. Hør for eksempel på «Cultureless Living», og du skjønner at her skal du stå tidlig opp og holde konsentrasjonen på topp for å skrive ut melodilinja.

Dette innebærer ikke at musikken er vanskelig tilgjengelig. Alternativt, ja vel – men i bunn og grunn ganske streit bebop.

Jeg liker denne kvintetten aller best når de arrangementsmessig går så grundig til verks at de lar pianoet og saksofonen følge melodistemmen. I fotballen er det blitt så moderne å snakke om «motsatte bevgelser», men her er det altså omvendt. Helt unisone bevegelser – før det hele kan skli ut i harmløs kakafoni, som i «Stenhammar Syndrom».

Det stinker ikke tobakk og børst av Maria Kvist og hennes mannskap, men de er likevel et utprega «jazzklubb-band».

Arild Rønsen INGRID LAUBROCK «Anti-House» INTAKT CD 173 «Anti-House» er den tyske saksofonisten Ingrid Laubrocks andre CD på selskapet Intakt. Den første, «Sleepthief» kom i fjor, og fikk rela-

tivt liten oppmerksomhet her på berget. Litt merkelig, egentlig, for unge Laubrock er uten tvil en av de mest oppgående saksofonistene innenfor den moderne skolen i dag-ens jazz.

På «Sleepthief» opererte hun i trioformat, med pianisten Liam Noble og trommeslageren Tom Rainey, mens hun denne gangen har utvidet besetningen til å omfatte gitaristen Mary Halvorsen, bassisten John Hérbert, Tom Rainey på trommer og klokkespill, pluss den fine pianisten Kris Davis (på noen spor).

Laubrock har siden forrige innspilling flyttet fra London, hvor hun i mange år var tilsluttet FIRE-kollektivet, til New York. Her har hun tydeligvis fått nye impulser, noe som gjør «Anti-House» til en mer eksperimentell og utfordrende innspillingen enn de vi har hørt med henne tidligere. Gitaristen Mary Halvorsen viser seg fram som en kreativ sjel, helt i Fred Frith og Marc Ribot-avdelingen, og Laubrock selv låter tøffere, råere og sintere enn tidligere.

Det har ført til at denne platen på mange måter oppleves «tettere», og mer preget av storbyens mas og kjas enn før.

Lyden er gjennomgående svært god, spesielt liker jeg basslyden på plata.

Alt er velbalansert og nærmest perfekt gjort, og musikken føyer seg godt inn i Intakts flotte katalog.

Dette er en plate som bør kjøpes av alle med nese for hva som skjer i den litt ukjente delen av det New Yorkske jazzliv. Her finnes ikke snev av publikumsfrieri, men desto mer kreativ og usedvanlig velspilt moderne jazz. Vel blåst, Ingrid!

Jan Granlie CHARLES LLOYD QUARTET «Mirror» ECM 2176 2740499 Med «Mirror» har Charles Lloyd begått sin beste plate. Det sier ikke reint lite.

Tenor- og her også altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Charles Lloyd har rukket å bli 72 år. «Mirror» er det endelige beviset på at den kreative krafta på ingen måte tørker inn sjøl om han altså har blitt pensjonist sett med byråkratiske øyne. Jeg har hatt gleden av å følge Lloyd i flere tiår og et vakrere og sterkere vitnesbyrd har han aldri gitt oss før.

Charles Lloyd fikk sitt store kommersielle gjennombrudd på slutten av 60-tallet da flower power-generasjonen omfavna han og musikken hans. Han spilte på en rekke av de store utendørs rockekonsertene og

GOD JUL I STUA GUNNAR HALLE / ESPEN ERIKSEN «Meditations On Christmas» Gunnar Halle (tp), Espen Eriksen (p)

GRAPPA GRCD4345 Julestria er i full gang, og med den også ei røys med julekonserter og juleplater. Platebransjen tror de vil redde mye av skinnet med disse juleplatene, og musikerne har en av sine strieste arbeidsøkter i perioden før jula bjelles inn.

Trompeteren Gunnar Halle har i mange år hatt sitt tilhold I «kongens by» i Danmark, men vendte hjem for noen få år siden. Der nede spiller han med bl.a. Pierre Dørges New Jungle Orchestrra, et ensemble som i mange år har vært en bastion i det danske jazzliv.

Nå har han slått seg sammen med en av NRKs jazzmenn, pianisten Espen Eriksen, som for ikke lenge siden platedebuterte med sin trio på Rune Grammofon.

På «Meditations On Christmas» gjør de sine egne versjoner av mer eller mindre kjente julesanger. «Silent Night», «Det lyser i stille grender», «Et barn er født i Betleham» osv. osv.

Noen vil kanskje si at dette er versjoner av de kjente sangene som ikke bør spilles av folk med antydninger til depresjon i jula, og de har kanskje rett i det?

Men det er også det som gjør denne plata såpass original og vakker. Selv om jeg ikke helt liker pianolyden til Eriksen innimellom. Halle spiller på en veldig typisk «norsk» måte, ikke ulikt det Arve Henriksen gjør, og Eriksen legger fine bakgrunner både for samspill og soloer. Begge kommer fra denne oppgaven med glans. Hvis du er lei den typiske «Per Asplin»-jula, når treet er pynta, fuglebænnet er satt opp og a jordmor-Matja har tatt plass foran fjernsynet for å se «Grevinnen og hovmesteren», kan du finne fram et godt glass fra liene i det sørlige Frankrike eller fra bakkelandet i Piemonte, sammen med denne plata. Da fungerer denne plata som ren trening og mental hygiene.

TORE JOHANSEN «Natt, stille» Tore Johansen (tp), Marit Sandvik (v), Jan Gunnar Hoff (p), Olaf Kamfjord (b), Roger Johansen (dr), Halvdan Sivertsen (g, 1), Lars Bremnes (v, 8), Fredrik Olsen (v, 6, 11)

INNER EAR 7041881401022 Bodø-trompeteren Tore Johansen må ha et nært og godt forhold til jula. Dette er, så vidt jeg husker, hans andre juleplate (den første var vel sammen med Karin Krog).

På «Natt, stille» samarbeider han med flere musikere som har sin bakgrunn/tilhold i den nordlige landsdel.

Til og med Halvdan Sivertsen er innom med litt gitarspill. Men hoveddelen av plata er preget av Johansen og Johansen på henholdsvis trompet og trommer, Sandviks vokal, Hoffs piano og «Knerten» Kamfjords bass.

Det som gjør denne innspillingen spesiell, er at det er jazz med nordnorske tekster. Nesten litt i samme miljø som Tove Karoline Knutsen gjorde for noen år siden med Arvid Hansen-tekster. Forskjellen er bare den at her er det gjort så strålende bra musikalsk. Dette er jazz med nordnorsk nerve. Åpningslåta, som også er tittelsporet, er en nydelig sak skrevet av Tore Johansen, med mange nordnorske toneganger, og med praktfull spill av alle musikerne. Trygve Hoffs «Et lys imot mørketida» følger med fin vokal av Marit Sandvik. Modent og sikkert. Kari Bremnes’ «Desemberbarn», hvor Kamfjords bass riktignok befinner seg litt for langt framme i lydbildet, men hvor Sandvik igjen beviser hvilke bra sangerinne hun er. Personlig foretrekker jeg nok hennes versjon framfor komponistens egen. Johansens mutede trompet gjør dette til en fin stund. Hoffs «Julesalme» og «Bånsull i advent» har begge standard-muligheter. Og slik fortsetter det.

Av vokalistene liker jeg nok Marit Sandvik best. Bandet med Jan Gunnar Hoff i spissen komper både Tore og Marit Sandvik perfekt, i tillegg leverer han noen strålende soloer. Storebror Johansen leverer en fin bakgrunn for de andre musikerne, mens Kamfjord hele tiden er solid på plass. Noen ganger for langt framme i lydbildet, men ellers akkurat så bra som det skal være.

Men dette er og blir trompeteren Tore Johansens plate. Med nydelig og neddempet spill, gjør han denne platen til en nytelse, nesten fra start til mål.

Det blir nok jul i Bodø i år også, skal du se!

Jan Granlie jazznytt [61]

ANMELDELSER

solgte enorme mengder skiver. Popfolket elska han også og han gjesta på flere storartisters album, bl.a. på Beach Boys’ «Surf’s Up». Derfor er det ikke så merkelig at han her covrer Brian Wilsons «Caroline, No» på et usedvanlig personlig vis sjølsagt.

Denne samlinga, som åpner med en fantastisk versjon av standardlåta «I Fall in Love Too Easily», er bortimot optimal. Tradisjonelle låter som «Go Down Moses», «The Water Is Wide», «La Llorona» og «Lift Every Voice and Sing», får reisefølge av Monk-klassikere som «Monk’s Mood» og «Ruby, My Dear» og en rekke Lloyd-komposisjoner som blir avslutta med «Tagi» der Lloyd også resiterer sitt eget dikt like inderlig og personlig som han spiller saksofon.

Nok en gang har han med sitt kanskje beste band noensinne, og da snakker vi om mannen som «oppdaga» Jack DeJohnette og Keith Jarrett, med Eric Harland på trommer, Jason Moran på piano og Reuben Rogers på bass. De kunne alle vært barna, muligens barnebarna også, til Lloyd, men her får vi fantastiske eksempler på at alle generasjonsmotsetninger er ikke-eksisterende.

«Mirror» er et så sterkt, personlig og vakkert testament som vel tenkelig og Charles Lloyd forteller oss at han er en av de aller største. Dette er musikk for alle jazzelskere og andre som elsker musikk, men som faktisk ikke ante at de likte jazz.

Tor Hammerø LOUD JAZZ BAND «The Silence» Miroslaw «Carlos» Kaczmarczyk (g), Erik Johannessen (tb), Wojtek Staroniewicz (s), Kristian Edvardsen (b), Erlend Slettevoll (p), Øystein Skår (p), Ivan Makedonov (dr), Maciej Ostromecki (perc), Piotr Iwicki (keyb)

LJB MUSIC RECORDS 004 «The Silence» er det femte albumet som har kommet min vei med det polsk-norske bandet Loud Jazz Band. Fra det første møtet har det vært høy musikalsk kvalitet på det vi har fått servert og årets utgave er på ingen måte noe unntak.

Gitaristen Miroslaw «Carlos» Kaczmarczyk har vært bosatt i Norge i en årrekke, men har tilbrakt mye tid i begge sine land. I tillegg til å spille fremragende og smakfullt gitar, så har han drevet og driver fortsatt med mye undervisning om jeg har skjønt det riktig.

Kaczmarczyk har nok en gang skrevet all musikken og heller ikke denne gangen legger han skjul på at hans idealer ligger godt planta i fusi-

[62] jazznytt

Sveitsiske Miniatur Orchestra overbeviser i sin debut

ongata. Sjøl om han neppe kommer til å protestere høylytt på at gitarister som Pat Metheny og Mike Stern har betydd mye for han, så er han absolutt i besittelse av noe eget både som gitarist og komponist.

Instrumenteringa og soundet til Loud Jazz Band er ganske så unikt og fedrelandets representanter, spesielt trombonist Erik Johannessen – kjent fra en rekke Trondheim Jazz Orchestra-besetninger – og pianist Erlend Slettevoll, som vi kjenner godt fra et helt annet uttrykk i The Core – er så absolutt med på å løfte Loud Jazz Band.

Loud Jazz Band betyr nok en gang vakker og melodiøs jazzrock. Det må ikke forstås dit hen at alt går fort unna – her er det både mye dynamikk og vakre ballader å finne.

Dessuten er coveret av meget høy standard – også på det området har mange mye å lære.

Tor Hammerø KEVIN MAHOGANY & TONY LAKATOS «The Coltrane Hartman Fantasy Vol.1» SKP 9093-2 Det som skulle bli et nytt vendepunkt i jazzhistorien, og som er blitt analysert av musikere og historikere i flere tiår, er det kortvarige samarbeidet mellom John Coltrane og Johnny Hartman på begynnelsen på 60-tallet. Standardjazzen fikk seg et nytt oppsving med «They Say It´s Wonderful», «Lush Life» og «My One and Only Love», og ble gjort udødelige av John Coltranes saksofon og Johnny Hartmans stemmeprakt på albumet «John Coltrane And Johnny Hartman». Jazzmusikere med våte drømmer om tilsvarende heltestatus som Coltrane/Hartmansamarbeidet, førte til mange såkalte copy cats uten å nå helt opp «The Coltrane/Hartman Fantasy Vol. 1» med den kompetente og skolerte jazzvokalisten Kevin Maogany har,

er vel det nærmeste noen har kommet. Fantasien til Mahogany har fått utfolde seg uhemmet og har gitt den gamle helten Hartmans vokale tolkninger autoritet og verdighet.

Tony Laktos saksofon rekker ikke helt opp, men samarbeidet med Mahoganys vokale uttrykk virker helstøpt og uttrykksfullt. Mange fine jazzkvelder utover høsten kan være reddet med låter som «Interlude» og «My Little Brown Book».

Lasse Haugen MÉTIER «Cascade» IMPROVISED MUSIC COMPANY IMCD 020 Ronan Guilfoyle er ein av dei leiande jazzmusikarane i Irland. Han trakterer den akustiske bassgitaren. I tillegg til å vera ein svært aktiv komponist er han også leiar for jazzavdelinga ved Newpark Music Centre i Dublin.

Kvintetten Métier omfattar den australske trompetaren Paul Wiliamson, den meriterte irske tenorsaksofonisten Michael Buckley, pianisten Justin Caroll og trommeslagar Sean Carpio. Dei to sistnemnde også frå Irland.

Musikken på «Cascade» er originalar av bandmedlemmene. Stilistisk er dei forankra i 60-tals jazzen, men mest av alt assisierer eg med ein del innspelingar Woody Shaw gjorde på 70-talet. Williamson har tydleg høyrt på den no avlidne trompetaren. Elles er også Miles Davis sin andre store kvintett ein referanse, sjølv om det ikkje er så laust og ledig hjå Métier.

Nokre av låtane har ei melodisk åre som fascinerer, og solististisk er det godkjent, men dei når ikkje ofte dei store høgdene. Nemnast bør likevel Carolls medium tempo og smått hypnotiske «Late Developer». Eit hyggeleg møte med musikarar ein ikkje høyrer spesielt ofte.

Lars Mossefinn

MINIATUR ORCHESTER «Pro Specia Rara» UNIT UTR4247 Sveitsiske Araxi Karnusian er mannen bak Miniatur Orchestra, som slapp sin debutplate sist vinter. Septetten karakteriserer selv sin musikk som dixiebalkanimproworldbeat, som vel dekker en del av sjangrene de beveger seg innom.

Selv tenker jeg mer i retning Geir Lysne møter Steve Reich på julefergå.

Bandets besetning er 2 trommeslagere, klarinetter, saksofon, trompet og trombone. Uten et bassinstrument er man nødt til å være litt ekstra oppfinnsom i instrumenteringen for at ikke det skal oppleves som et savn. Stort sett oppnår bandet dette, men i de mest utagerende partiene er det noe som mangler i bånn.

Komposisjonene står nevnte Karnusian bak, 17 korte stykker i de fleste stilarter du kan tenke deg. De er ofte humoristiske, alltid smakfulle og kreativt utklekket med interessante harmonier og en utførelse som vitner om et imponerende håndverk i bunn. De to trommeslagerne utfyller hverandre likeledes på et imponerende vis, og spiller med en letthet og tilbakelenthet som er en fryd å bevitne. Denne overbevisende blandingen av balkansk folkemusikk, komponert samtidsmusikk, jazz, brass og mye mer vitner om et sveitsisk rytmisk musikkmiljø i toppform.

Svein Magnus Furu BOBO MORENO «50 Ways To Leave Your Lover» STUNT RECORDS STUCD 10112 Det er naturlig å sammenligne Bobo Moreno med kjente jazzvokalister som Kurt Elling og Harry Connick jr., men den 45-årige danske sangeren har ingen grunn til å stille seg i bakerst i den køen. Plata «50 Ways To Leave Your Lover» har han laget sammen med stefaren Bo Stief på bass og pianist Ole Kock Hansen. Plata domineres vokalt av mer eller kanskje helst mindre oppjazzede versjoner av stort sett av populærmusikk fra de siste fire tiår, for å sitere en radiostasjon. Moreno holder seg nemlig stort sett til originalenes melodilinjer på de 11 coverlåtene på plata, dog med noen vokale sprell. Det er likevel noe ved stemmen til Moreno og særlig timingen hans som gir den langt mindre Las Vegas-preg enn for eksempel Kurt Elling. Det samme skjer når Moreno tar seg en pustepause og lar Stief og Kock Hansen

ANMELDELSER

MARIUS NESET «Golden Xplosion» Marius Neset (ts, ss, bs), Django Bates (keys, horn), Jasper Høiby (b), Anton Eger (dr)

EDITION RECORDS Strilesaksofonisten Marius Neset er nå ute med sin andre CD under eget navn. Fra før er han nok best kjent fra sin energiske medvirkning i det danske pop/rock/jazz-bandet JazzKamikaze, og fra sin base i København har han de senere årene markert seg mer og mer som en sterk saksofonstemme, noe som er blitt lagt merke til.

På «Golden Xplotion» har han med sin gamle kollega fra kamikaze-tiden, trommeslageren Anton Eger, i tillegg til den danske bassisten, nå Englands-boende, Jasper Høiby og keyboardmaestro nummer 1, Django Bates (når bandet er ute og spiller er det Matthew Bourne som overtar keyboardkrakken).

«Golden Xplotion» er blitt en energisk plate som viser Neset fra en annerledes og mye mer interessant side enn i JazzKamikaze. Han skriver fine komposisjoner, og med et band som dette i ryggen kan det nesten ikke gå galt. regjere scenen alene. Da briljeres det med lekkert pianospill og nydelige bassganger. Jorge Bens «Mais Que Nada» og Cole Porters «Everytime We Say Goodbye» utgjør de to eneste standardlåtene, mens Lennon/McCartney og Paul Simon har fått med to låter hver, mens både Cornelis Vreeswijk, Jimi Hendrix og Curtis Mayfield står på reportoaret, foruten en Moreno-komposisjon.

Aller best liker jeg tittelsporet og Joni Mitchells overjordisk vakre «Both Sides, Now», men «50 Ways…» er en plate med gode vokal- og instrumentprestasjoner som kan varme en jazzsjel i vinterkulda.

Roy Ervin Solstad FLORIAN NICULESCU «Django Tunes» ENJA ENJ-9559 2 Fiolinisten Florin Niculescu har bygget seg opp til å bli en av Romanias aller største musikere. Fra sin bakgrunn i sigøynerjazzen ser han fremover og blander inn inspirasjoner fra den amerikanske tradisjonen.

I alle stringswing-covere jeg kommer over tituleres denne jazzformen som den eneste rene europeiske subsjanger av jazz. Det var i hvert fall en ubestridt sannhet for 40 år siden, i dag tror jeg bildet nok er litt mer nyansert. Uansett er det altså en slags kombinasjon Niculescu legger for dagen her, komposisjonene er Djangos, men besetningen er mer som et tradisjonelt amerikansk band; trommer, bass, piano og gitar. Fiolinen er vel den som skiller seg mest ut i så måte.

Arrangementene er også oppdaterte til en mer hard-bopete swing som ikke umiddelbart kler komposisjonene. Etter å ha tilbrakt noen timer

Neset spiller med teknisk finesse og trøkk. Han viser at han er en utmerket saksofonist, adskillig mer i Brecker-skolen enn hos Coltrane. Og innimellom (eller nesten hele tiden) slår det gnister av saksofonspillet. De andre musikerne følger perfekt opp. Eger er en racer bak trommene.

Bates vet vi jo hvor beveger seg og Jasper Høiby er en bassist fra Danmark vi skal merke oss, og som følger opp den gode, danske basstradisjonen.

«Golden Xplotion» er ei aldeles nydelig plate! Ei plate hvor musikerne presser seg til det ytterste og gir oss hardtsvingende saksofonjazz av beste merke. Det er godt å høre at det kommer gode resulteter fra norske musikere som ikke nødvendigvis trenger å gå på jazzlinja eller andre utdanningsinstitusjoner her hjemme. Anbefales!

PS: Platen vil være på markedet på vårparten...

Jan Granlie

med Rosenberg Trio tidligere (s.d.) blir det også tydelig at disse litt yngre herrene har en liten vei å gå når det gjelder samspilthet og den siste tekniske finpussen. Lyden er nok også litt for hardt komprimert, slik at jeg sitter igjen med inntrykket av et stort potensiale som denne gangen ender uforløst.

Svein Magnus Furu NO BORDER ORCHESTRA «Arctic Cinema» Tørris K. Bakke (bra), Harald Devold (s), Nikolay Girunyan (cel), Marianne Halmrast (b), Helge A. Norbakken (perc), Jovan Pavlovic (acc), Petar Ralchev (acc), Ingrid M. Willasen (vio)

IBOKS IBCD1001 Både musikken og musikerne lever opp til det oppfordrende bandnavnet.

Musikere med ambisjoner på egne og musikkens vegne, vil gjerne at det de skaper skal være med å sprenge grenser på ett eller annet vis. No Border Orchestra har greid det på mange måter.

Dette åttemans bandet med solide røtter i «Musikk i Finnmark», den fylkeskommunale profesjonelle ordninga som blant annet har som ambisjon å gi små steder stor musikk, har makta siden de så dagens lys for to år siden å skape musikk som har engasjert mange i flere land i grenseland der sjangre som folkemusikk, klassisk og jazz spiller viktige roller.

Trekkspillerne Jovan Pavlovic og Petar Ralchev spiller bokstavelig talt ei sentral rolle, og førstnevnte har stort sett arrangert det meste og bidratt på komponistsida som flere av de andre. «Klassikerne» Tørris K. Bakke på bratsj, Nikolay Girunyan på cello og Ingrid Marie Willassen på fiolin er med å gi musikken et unikt mangfold sammen med jazz-

folket Harald Devold på saksofoner, Marianne Halmrast på bass og Helge Andreas Norbakken på perkusjon.

Musikerne og musikken utfordrer både oss og hverandre ved at de blant annet gir seg i kast med uttrykk de ikke er godt kjent med i utgangspunktet, men med frie sinn og langt framskredne tekniske ferdigheter så har de gått inn i nye verdener, møter har oppstått og resultatet er spennende og originalt fra start til mål.

Musikk egner seg til å bryte grenser på så mange måter. No Border Orchestra er et flott eksempel på det med sin debutCD «Arctic Cinema».

PS: Lydmagiker Asle Karstad har bidratt med å lage et lydunivers bare han kan skape – det skader heller ikke.

Tor Hammerø CÆCILIE NORBY «Arabesque» ACT 9723-2 Danskenes jazzdronning Cæcilie Norby har med sin røkfylte vibratorøst trollbundet et europeisk publikum siden 1982. Etter en oppvekst i et hus fylt av klassisk musikk, viet hun først sitt fokus mot pop og rock, vendte siden blikket mot jazzen, og nå har pendelen svingt tilbake til utgangspunktet. Kjærligheten til den klassiske musikken har alltid vært sterk, og på «Arabesque» har hun funnet frem til en rekke av den klassiske tradisjonens vakreste melodier. Hun tilfører nyskrevne tekster på engelsk, fremført med inderlighet og dyp respekt for originalmaterialet.

På utgivelsen plasserer hun seg faktisk ikke så langt unna Gunther Schullers «Third Stream» og MJQ,

fremførelsen av Ravel’s «Pavane» og Rimsky-Korsakovs «Scheherazade» leder for eksempel tankene tilbake til Gerry Mulligans berømte tolkning av Chopins «Prelude i e-moll».

Tonespråket er med andre ord vel forankret i jazzen, med unntak av den impresjonistiske 12-tonekomposisjonen «How Oft», skrevet av Nordbys far (platens høydare).

På piano og synth-pads finner vi Bugge Wesseltoft, som maler lyseblå strøk med bred pensel, akkompagnert av Norbys ektemann Lars Danielsson på bass og cello. Bugges synther drar etter min mening lydbildet litt langt mot Disney-land, men hans minimalistiske pianokomping fyller funksjonen perfekt. Verdt å nevne er også Palle Mikkelborg som opptrer med sin mutede trompet på et par låter.

Norbys prosjekt sklir over i klisjeene på Saties «Gymnopedies» og nevnte «Pavane», hvor utgangspunktet er så umiskjennelig fransk at den engelske teksten føles malplassert. På Abbey Lincolns «Wholly Earth» og jødiske «Bei Mir Bistu Shein» glitrer derimot Nordbys stemme med soul og energi. Alt i alt et spennende prosjekt, som belyser en glemt side av jazzhistorien og beviser at det viktigste uansett er melodien.

Svein Magnus Furu LARS-ERIK NORRSTRÖM «Ariadne» LJCD 5250 Tittelen på albumet «Ariadne» er hentet fra gresk mytologi og er Lars-Erik Norrström trios femte utgivelse. Det undres ofte over hvorfor svensk folkemusikk alltid har hatt et så sterkt grep på svensk jazz.

«Ariadne» er heller ikke noe unntak, selv om tittelen skulle peke på noe annet. De sterke båndene mellom svensk jazz og folkemusikk jazznytt [63]

ANMELDELSER

ELDBJØRG RAKNES «Sense» Eldbjørg Raknes (voc, live sampling, perc)

MYRECORDINGS MY05 Stemmekunstneren Eldbjørg Raknes går nye – og helt egne – veier.

Eldbjørg Raknes befinner seg i en stolt tradisjon – sin egen. Sjølsagt har hun som alle andre kunstnere henta impulser fra andre, men i løpet av det siste tiåret har Raknes i stor grad staka ut kursen sjøl.

Hun har nå runda 40 – er trygg på hvem hun er, vet hvor hun vil og har en klar idé om hvordan hun skal komme dit.

Raknes har bevegd seg sakte, men sikkert bort fra en relativt tradisjonell vokalformidling til et improuttrykk som hun formidler til oss totalt uten sikkerhetsnett – både live og på CD. Veien hun har gått kan avgjort minne en hel del om den Sidsel Endresen har befunnet seg på, og Lisa Dillan for den saks skyld, men der hun befinner seg med «Sense» anno 2010 er på et høyst unikt sted. har befestet seg internasjonalt, ikke minst takket være avdøde pianist Esbjörn Svensson og hans e.s.t. På «Dancing lines» gjør pianisten Lars-Erik Norrström det lille ekstra Bill Evans-trikset med vakre harmonier, slik at temaene blir ruvende og delikate. Kulde og frost er like om hjørnet og elbassist Owe Almgren leverer sine soloprestasjoner på «December». Krydret med sine Jaco Pastorius prestasjoner er dette like stilfullt og lekkert som originalen.

Terje Sundby, født i Sverige med norske aner, er helten som gir liv med stødige trommevirvler på den eksperimentelle «Crossings». Romantiske svisker som «One» og «Nocturne» setter et verdig punktum.

Lasse Haugen ØYVIND NYPAN «Elements» Øyvind Nypan (g), Petter Wettre (s), Bernt Moen (p), Ole Kelly Kvamme (b), Klaus Robert Blomvik (dr), Erik Kimestad Pedersen (tp), Pierre Boussaguet (b), Håvard Kittilsen (tb)

PONCA JAZZ RECORDS PJRCD 1017 Hvor man enn snur og vender seg så dukker det opp nye norske jazztalenter langt der oppe i hyllerekka. Det ferskeste eksemplet er den 38 år gamle gitaristen Øyvind Nypan – opprinnelig trønder, men med base i Kristiansand.

Når «alle» dro til Trondheim for å studere, så tok Nypan veien helt sør i landet for sine jazzstudier. Seinere har han også tilbrakt noen år både i Danmark og i Paris for viderestudier og jobbing, og det er en svært så moden og «utlært» musikant som debuterer med «Elements». Det aller første som møter oss er en nydelig, varm og personlig tone i gitaren til Nypan. Når han så hilser oss [64] jazznytt

Raknes starter her – mutters aleine hele veien, men hun benytter seg av live sampling og litt perkusjon – på et sjølvalgt nullpunkt. Det tar hun videre til å utvikle både ord, musikk, stemninger og ikke minst spenninger. Sammen med medprodusent, og for anledningen også lydtekniker, Stian Westerhus sørger hun for at vi hele tida sitter ytterst på stolen for ikke å gå glipp av en eneste detalj.

Raknes benytter stemma som et instrument og bøyer og vender på den på måter de færreste av oss noensinne har opplevd. Hun utfordrer både seg sjøl og oss på et vis som er egna til å utvide horisonten.

Dette er musikk Sverigedemokratene definitivt ville lagt ned forbud mot. Større kompliment er det vanskelig å gi.

Tor Hammerø

med et knippe flotte, egenkomponerte låter og et band av høy kvalitet som skjønner hva og hvor han vil, så er det meste på plass for at dette skal bli et flott visittkort.

Pianisten Bernt Moen, som mange vil kjenne igjen fra ei helt annen rolle i Shining, og den meget uttrykksfulle og «virile» Petter Wettre kler Nypan og hans budskap som hånd i hanske uansett om det går unna i ekspressfart eller er mer neddempa. Dette er også mitt første møte med den allerede meget omtalte unge trompeteren Erik Kimestad Pedersen og de tre låtene han deltar på forteller oss at kongeriket så avgjort er berika med et strålende talent i tradisjonen etter Chet Baker.

Nypan har også med seg sin franske kollega, den ettertrakta bassisten Pierre Boussaguet, på ett spor og det er heller ikke vanskelig å forstå den store begeistringa for han. Øyvin Nypan er et uomtvistelig talent med solide røtter i den moderne akustiske jazzen, men samtidig også med klar retning i spillet sitt fram til her vi står i dag – i 2010.

Tor Hammerø BILL O’CONNELL «Rhapsody in Blue» CHALLENGE RECORDS Den New York-baserte bandlederen er viden kjent for sin fascinasjon for latininspirert musikk, men dette er et mye mer nord-amerikansk stykke musikk. «Rhapsody in Blue» er for øvrig en temmelig dristig tittel, all den stund George Gershwins legendariske komposisjon bare utgjør en tidel av albumet.

Men dette er bra!

Tittelkuttet kommer ganske riktig i latinutgave, men ellers er dette moderne bebop - slik den kunne vært framført fra både her og der i det

geografiske landskap. Gjennom 10 komposisjoner, leder O’Connell sitt band med streng, men følsom hånd.

Ta en titt på instrumenteringa (Luques Curtis (b), David Finck (b), Steve Berrios (dr), Steve Slagle (s), Richie Flores (perc), Dave Samuels (vib), Conrad Herwig (tb)), og du skjønner at dette er et ensemble som tar sikte på å fungere alt annet enn mainstream. Og de lykkes, noe så til de grader.

Bandet er suverent som kollektiv, men som solist faller jeg spesielt for Steve Slagles; maken til sofistikert sopransaksofonist kan jeg ikke huske å ha hørt siden første gang jeg stifta bekjentskap med Wayne Shorter.

Strøken miks av hva som fins på notearket og det improviserte.

En av høstens klare favoritter i Rønsenheimen.

Arild Rønsen OFFPISTE GURUS «Offpiste Gurus» STUNT STUCD 10062 Trinelise Væring og Fredrik Lundin inngår på «Offpiste Gurus» også musikalsk ekteskap, hvor husbond skriver musikken og spiller saksofoner, og frua skriver tekster og står bak vokalmikken. Deres første samarbeid skriver seg fra 1994, men siden de giftet seg har det musikalske samarbeidet ligget på hylla. Nå har de slått sine hoder sammen igjen for en plate som er mer blues enn jazz, mer Nashville enn New York for å si det sånn.

Platen åpner med «She’s got balls», en låt som er like harry som det høres ut av tittelen, en litt skitten blues hvor den ultracoole saksofonsoloen er det eneste som avslører at vi ikke er på Notodden. Teksten portretterer en skikkelig man-eater.

Videre på platen møter vi i tekstene

kvinner i kjærlighetssorg, utagerende kvinner, kvinner på flukt og kvinner som underkaster seg i kjærlighetens navn. De mest selvsentrerte tekstene fungerer ikke spesielt bra, men tidvis lodder de store følelsesmessige dyp. Som på «End of Story», en tragisk ballade med en sugende og intens groove.

Værings stemme har trøkk i massevis, og i de intense partiene er det helt utmerket. Lundins Tristanoaktige cool-boplinjer kan bare matches av Jon-Pål Inderberg her i landet, og er en nytelse å høre på.

Paret tør å tråkke nye stier, og gir oss noen inspirerende og fascinerende øyeblikk på veien.

Svein-Magnus Furu OPTICAL SUBSTANCE «Adaptation» Kjetil Husebø (v, synth, p, perc), Steinar Værnes (tp), Alex Gunia (g), Terje Evensen (dr) m.fl

OSP001 «Adaptation» er pianist Kjetil Husebøs soloprosjekt, hvor han i samarbeid med en lang rekke norske musikere lager musikk i en slags lounge-elektronika-landskap. Myke trompettoner over en elektronisk klangbunn tar tankene til Nils Petter Molværs samarbeid med DJ Strangefruit, men der sistnevnte kunne være både aggressiv og hardt groovende, holder «Adaptation» seg i de lavere dynamiske luftlag.

Lydbildet domineres av synth-pads og diskré elektroniske beats, som i tillegg til trompeten krydres med gitar, samples og akustisk piano. Og det hele forekommer meg som behagelig bakgrunnsmusikk, en norsk Café del Mar kanskje? Det er lite brodd her, og tingene flyter ganske ubemerket forbi i en strøm av myke synther og behagelige klanger.

ANMELDELSER

Første del av plata minner meg om bakgrunnsmusikken fra OL 94 (Yanni?), og jeg ser virkelig for meg bildene fra et helikopter som sveiper over vidder og isbreer. Sånn sett føyer denne platen seg inn i den særegne norske elektronikatradisjonen, ivaretatt også på Bugges «New Conception of Jazz». Bare litt kjedeligere.

Svein Magnus Furu OREGON «In Stride» CAMJAZZ PRM 7830-2 Oregon var faktisk det første bandet undertegnede hørte på salige Club 7. Jeg tror det var i 1977, på høstparten. Jeg har deres to første plateinnspillinger, og var «blodfan».

Det er rent mye vann i havet siden den gang. Oregons fantastiske perkusjonist Collin Walcott har vandret heden, og Mark Walker har hatt på seg perkusjonshatten siden da.

Resten av bandet er intakt. Gitaristen og pianisten Ralph Towner, oboist Paul McCandless og bassist Glen Moore har holdt skuta flytende med en rekke innspillinger bl.a. på det italienske selskapet CamJazz.

Bandet har rukket å feire sitt 40 årsjubileum, og på deres seneste innspilling «In Stride» får vi mer av det særpregede samspillet mellom oboen og den akustiske gitaren, som har kjennetegnet bandet gjennom alle tider.

Musikken er skrevet av de forskjellige bandmedlemmene, med Towner som hovedkomponist. Musikken er et hyggelig brygg av melodisk jazz av den sangbare typen blandet med litt østlige krydderblandinger. En slags verdensjazz som går hjem hos

Samuli Mikkonen gjør finsk/russisk folkemusikk med stor overbevisning

de fleste. Towner viser nok engang at han er en glitrende tekniker, McCandless spiller til tider noen aldeles nydelige løp på oboen som setter lytteren helt ut, mens Moores bass og Walkers perkusjon er med på å krydre det hele. Kjedeligst synes jeg det blir når Towner setter seg på pianokrakken. Da forsvinner noe av det magiske som kjennetegner disse sliterne. Men, hold fram som dere stavner, jeg ser fram til den store verdensturneen som bør gjøres i forbindelse med bandets 50 årsjubileum.

Jan Granlie OUNASKARI / MIKKONEN / JØRGENSEN «Kuára» Samuli Mikkonen (p), Per Jørgensen (tp), Markku Ounaskari (dr)

ECM 2116 De to finnene Samuli Mikkonen og Markku Ounaskari har i lengre tid samarbeidet om å utforske folkemusikken fra grense- strøkene mot Russland og gjøre den vakre musikken på sin egen måte. Nå har de slått seg sammen med den norske trompeteren Per Jørgensen og ut av det hele får vi «Kuára», en samling salmer og folkesanger fra Russland og fjellstroka innafør.

Med en ytterst melankolsk stemning i melodiene, og med Jan Erik Kongshaug bak spakene og med Manfred Eichers årvåkne blikk i bakgrunnen, så kunne dette nesten ikke gå galt.

De fleste låtene på plata er fra grenseområdet mellom Finland og Russland, men det er også gitt plass til noen vakre komposisjoner av de to finnene i den strålende samlingen.

SOFA DAYS XAVIER CHARLES «Invisible» Xavier Charles (cl) SOFA531 INGAR ZACH «M.O.S» Ingar Zach (perc) SOFA532 Ivar Grydeland og Ingar Zach startet i år 2000 SOFA music som en del av Karl Seglems NORCD. Siden den gang har selskapet levd sitt eget liv som en frontkjemper for den rene improviserte musikken i Norge. Selskapet er fortsatt en premissleverandør i improfeltet, og utgivelsene har en tydelig profil, både musikalsk og visuelt. Dette videreføres i deres 11. år med to svært forskjellige soloplater.

Franske Xavier Charles har med sine utgivelser for bl.a. ECM befestet sin posisjon som en fornyer og utvikler av klarinettens klangregister. Med sine alternative teknikker for lydproduksjon har han flyttet grensene for hva som er mulig å få til på en klarinett. På «Invisible», hans første rene soloplate, trekker han inn et element som også dominerte på «North of the North» (Marc Pichelin / Charles / Grydeland, SOFA525), nemlig lydopptak fra naturen. Sus, fuglelyder og forskjellige typer støy har både en selvstendig plass, og fungerer som omgivelse for Charles’ improvisasjoner. Kombinasjonen «konkret musikk» (som Pierre Schaeffer kalte det) og minimalistisk lydlig improvisasjon er like fengslende som sist, og gir en opplevelse av enkeltlydene som skulpturelle objekter, hensatt midt ute i naturen for den som har øyne til å oppdage den.

«M.O.S» er en desto mer monumental affære. Utstyrt med en stor basstromme som resonanskasse til alle sine mangfoldige bjeller, klokker, cymbaler og diverse annet, kreerer perkusjonist Ingar Zach et mye mer materielt stykke musikk, basert vel så mye på rytmiske som harmoniske hendelser.

Opp fra hans gran cassa stiger et massivt verk, som vever sammen mikroskopiske teksturer med digre klangkonstruksjoner av klubbede og strykte gonger og cymbaler, statiske shruti-droner med infernalsk klokkehamring, og den monstrøse lyden av stortrommen med høyfrekvent klokkekiming.

Særlig vellykket er måten han behandler det harmoniske planet, ved å konstruere konsonsaser og dissonanser skaper han fremdrift og utvikling på mange nivåer, ikke bare det rytmiske (som man kanskje kan forvente fra en perkusjon-soloplate).

Svein Magnus Furu Musikken er ytterst vakker. Mikkonen spiller så vakkert, så vakkert og Ounaskari ligger i bakgrunnen og holder det hele sammen på en måte jeg i øyeblikket bare kan sammenligne med den måten Jon Christensen spiller på. Over det hele svever vår mann fra Dale og hans trompet i grenselandet mellom Palle Mikkelborg og Miles Davis.

I min lederartikkel i dette nummeret anbefaler jeg noen juleplater, eller plater som det passer seg å spille i jula. Denne trioskiva kan godt være med i den samlingen.

For en stund siden hørte jeg trioen live. Og finnes det noen som helst rettferdighet i verden, så bør denne trioen gis god plass på enhver jazzfestival i Norge det kommende året.

Etter konserten i Tampere tenkte jeg om vi egentlig trenger Keith Jarrett og hans trio i dagens jazz? Og svaret ble et øredøvende NEI! Det vi trenger er trioen Ounaskari / Jørgensen / Mikkonen! For vakrere og mer lyrisk enn dette trenger ikke musikk være!

Jan Granlie

PARKER/GUY/LYTTON + PETER EVANS «Scenes In The House Of Music» CLEANFEED 196CD De tre britiske gentlemen og free-jazz veteraner, saksofonisten Evan Parker, bassisten Barry Guy og trommisen Paul Lytton, har hatt trio-samarbeid siden 70-tallet. I en del år har de også hatt den sjarmerende vane i blant å invitere en fjerde musiker med på opptak. Denne gang gjelder det, på Parkers anbefaling, den unge amerikanske trompetist Peter Evans (f. 1981) på en live-konsert i Portugal. Evans er et overrumplende bekjentskap. Han har utforsket trompetens ekstreme muligheter og har med sin rystende ekspressivitet brakt trompetspillet lengre ut enn noen annen jeg har hørt. Han kan vri, snerte og svirpe tonene, legge over- og undertoner på, spille mikrotonalt, ditonalt, bruke growl og fluttering og voicing bak de blåste toner, men han kan sannelig også være lyrisk med en alminnelig smukk, fyldig tone. Virjazznytt [65]

ANMELDELSER

kemidlene synes endeløse, og dette kan selvsagt lede til begrunnet bekymring: blir det effektjageri? Men spillet virker fascinerende og medrivende, i sitt organiske og eksperimentelle uttrykk. Og en god porsjon humor kan også gripe lytteren.

Størst fokus på Evans’ spesifikke utfoldelser høres på «Scene 2», men samspillet med de tre andre er overalt både intelligent og begivenhetsrikt.

Skiven omfatter fem «scenes» hver på 12-14 minutter, hvor de tre briter lever fullt opp til sitt velkjente nivå.

Barry Guys energiske perkussive bass-spill preger spesielt første tredjedel av «Scene 4», og Evan Parker fenger spesielt i de første minutter av «Scene 5» med circular breathing på en rullende figur, før ulike duokonstellasjoner glir inn og ut av forløpet. Den avsluttende «Scene 5» begynner i et annerledes luftig og lyrisk leie, tillike underfundig lekende, frem til et gnistrende heftig crescendo, før Lyttons delikate cymbaler løsner opp og bringer ro i sjelene. Således etterlates da lytteren: mettet med inntrykket av enda en forfriskende og variert plate fra det sterke britiske freejazz-miljø.

Bjarne Søltoft PERSSON / RYDMAN «Catwalk» IMOGENA AB En middels flink vokalist (Patrick Rydman) møter en middels flink pianist (Anders Persson).

Sammen velger de favorittlåter. Settinga høres kanskje ut som én mann i en pianobar? Nettopp. Derfor er det også vanskelig å forstå hvorfor det er blitt plate av samarbeidet.

Her serveres alt fra «Every Little Thing She Does is Magic», til «Calling You» og «Autumn in New York» – og alt er like middelmådig presentert. Pianospillet er selvfølgelig riktig hva akkordene angår, men alt for stakkato. Mens det vokale er … helt OK. Da blir resultatet særdeles grått, for alle som ikke har hatt en finger med i spillet. Det fins et godt ordtak som heter: «Kill your darlings». Det står dessverre så alt for godt til denne innspillinga. Det er helt sikkert mulig å hygge seg med herrene Persson og Rydman på pianobar, med en øl i umiddelbar nærhet.

Men på plate?

Nix. Arild Rønsen gi bort Jazznytt i julegave send epost til jazznytt@jazzforum.no så fikser vi resten [66] jazznytt

Enrico Pieranunzi

ENRICO PIERANUNZI LATIN JAZZ QUINTET «Live at Birdland» CAMJAZZ PRM7829-2 Et internasjonalt stjernelag på en stjerneklubb i jazzens hovedstad. John Pattitucci på bass og Antonio Sanchez på trommer lager fyrverkeri i kompet. 60-årige Pieranunzi som viet sitt ukeslange opphold ved den legendariske klubben Birdland til sine egne latininspirerte komposisjoner. To blåsere som spiller med en enorm teknikk, presisjon og retning. Da må det jo bli bra?

Resultatet blir her et rimelig tradisjonelt sound som ikke bygger videre på smooth-jazztradisjonen etter Stan Getz, men heller Elvin Jones og Jimmy Garrisons intenst swingende latin-komp, og tidvis også Chick Coreas spanske røtter. Det er til tider riktig så forrykende og forlystende å høre, som på åpningslåten «Danza 2», et utfordrende nummer som modulerer seg opp og ned og frem og tilbake, uten å vippe spillerne av pinnen.

Pianisten ga i 2008 ut platen «Oslo» med Terje Gewelt og Anders Kjellberg, en plate som forente jazzkomposisjoner i et tradisjonelt språk med frie improvisasjoner. Her er det derimot nada som minner om impro, alt er holdt i et velkjent tonespråk som ikke utfordrer på noen som helst måte. Men med en så lytefri utførelse kan jeg ikke annet enn å ta av meg hatten.

Svein Magnus Furu VOJTÊCH PROCHÁZKA TRIO «Amoeba’s Dance» Vojtěch Procházka (p), Adrian Fiskum Myhr (b), Tore T. Sandbakken (dr)

ANIMAL MUSIC ANI 018-2 Reiseruta til den 29 år gamle tsjekkiske pianisten, komponisten og bandlederen Vojt ch Procházka innbefatter studieopphold i Praha, Houston og Paris før han «landa» i Oslo i 2008. Siden den gang har studier på Musikkhøgskolen med blant andre Misha Alperin stått på programmet og nå er Procházka i gang med masterstudiet.

Det sier noe om både hvilken «standing» studiet ved Musikkhøgskolen har også internasjonalt og det antyder også noe om hvilken kvalitet det er på Procházka. Vi har nemlig med en teknisk briljant ung mann å gjøre som henter impulser fra en rekke kilder for å skape sin egen identitet.

Han legger på ingen måte skjul på at han har slavisk kultur i ryggmargen, samtidig som han tydeligvis også er fascinert av et samtidsspråk, men den akustiske jazztradisjonen fra 60tallet og framover er likevel den mest tydelige.

Rundt halvparten av stoffet er Procházka ansvarlig for sjøl, mens resten av låtene er henta fra samtidsstorheter som Kurt Weill, Herbie Nichols, Paul Motian og Ornette Coleman. Det forteller oss at Procházka på ingen måte har valgt minste motstands vei, men ved å gi seg sjøl og sine musikalske venner, bassisten Adrian Fiskum Myhr og trommeslageren Tore T. Sandbakken, disse kraftige utfordringene, så forteller de oss at de er utstyrt med en musikalsk og kunstnerisk modenhet som langt overgår deres unge alder.

Møtet med Vojtêch Procházka og «Amoeba’s Dance» er mitt aller første med den tsjekkiske pianisten.

Det har vært udelt positivt og han har lagt lista høyt og skrudd opp forventningene til framtidige treff.

Tor Hammerø INGRID HAUGE RASMUSSEN «Mood Circle» Ingrid Hauge Rasmussen (v), Dan-Robin Matthies (p), Marc Muellbauer (b), Heinrich Köbberling (dr), Mike Segal (s) og Didrik Ingvaldsen (tr).

IHR MUSIC IHR 302-2 Sju år etter debutplata «Big Little You», er vokalisten Ingrid Hauge Rasmussen på ny plateaktuell. I januar 2010 var Rasmussen og produsent og trompetist Didrik Ingvaldsen i studio i Berlin sammen med musikerne Dan-Robin Matthies på piano, Marc Muellbauer på bass, Heinrich Köbberling på trommer og Mike Segal på saksofon. Fem av låtene er originalkomposisjoner med tekster av Rasmussen selv. De seks andre er blant annet Hammerstein og Kerns «Ol’ Man River» og Arlen/Mercerlåta «One for my baby (and one more for the road)» for å nevne to.

Det er liten tvil om at arrangementene er bygd opp for å fremheve den fyldige og varme klangen i stemmen til Ingrid Hauge Rasmussen. Hun synger flott, dog uten å finne opp kruttet på ny. På nevnte «Ol’ Man River» får hun brukt hele registeret, men stemmen hennes er helt i grenseland for egen kapasitet når hun må helt i kjelleren på låtas dypeste par-

tier. Da fungerer det bedre på Steve Dobrogosz «Fountain of Youth», der Mike Segals delikate saksofonsolo og Marc Muellbauers basslinjer gir låta et ekstra puff. Plata som helhet blir likevel bare nesten. Til det ligger plata litt for trygt plassert midt i leia. Litt mer sprell i arrangementer og låtvalg hadde definitivt gjort seg.

Roy Ervin Solstad RUFUS REID «Out Front» MEMBRAN 233163 Man skal ikke skue hunden på hårene, for omslagsbildet av Mr. Reid minner mest av alt om en session på Danskebåten.

Hvilket altså er helt feil! For dette er en kanontrio!

Rufus Reid har 40 år bak seg som profesjonell musiker, bassist, og forteller vel mye om seg sjøl og sin karriere, når han – før han går løs på dette prosjektet – deler ut ekstra credit til sine tidligere samarbeidspartnere i Thad Jones/Mel Lewis Big Band, Dexter Gordon Quartet og Akira Tana, trommeslageren i gruppa med det talende navnet Tanareid.

Dette er en klassisk bebop pianotrio.

De spiller rett ut sagt gripende vakkert, med imponerende kompetanse i alle ledd. Hvilket blant annet betyr at de låter nøyaktig like strålende, uansett i hvilket tempo de velger å arbeide i. Og tro meg; Duduka Da Fonseca evner å gjøre en trommesolo så musikalsk at jeg tar meg sjøl i å klappe uhemma, her jeg står foran en rykende varm kamin fylt med ved, en tidlig novemberdag.

Alt – mens jeg lar denne fantastiske konserten gå på repeat. Hvis du liker jazzmusikk, slik den i all hovedsak ble utvikla i USA på 50-tallet og et stykke framover i tid – da bør du faktisk unne deg en tur i butikken. Og hvis denne anbefalinga ikke faller i smak, bør enten du eller jeg overveie et eller annet kurs.

Arild Rønsen PETER ROSENDAL «Pica-Pau» STUNT STUCD 10022 34-årige Rosendals karriere skjøt for alvor fart etter å ha vunnet den danske versjonen av «Spellemann» i 2008, både for albumet «Tide» og som beste komponist. Den danske pianisten rendyrker en lyrisk stil, trygt innenfor jazzharmonikkens blå favntak, men også med sterk påvirkning fra latinamerikansk bossa nova og samba.

Besetningen varierer gjennom platens 11 spor, fra Rosendals tre soloer som kan minne om Griegs lyriske

ANMELDELSER

THE CORE «Party» Jørgen Mathiesen (bcl, ts), Kjetil Møster (ss, ts, bars), Erlen Slettevoll (p), Steinar Raknes (b), Espen Aalberg (dr)

MOSEROBIE MMPCD 073 Innspilt live på Nasjonal Jazzscene, Oslo, 4. og 5. januar 2010.

På omslaget takker de alle som er interessert i akustisk jazz, og det gir i seg sjøl en presis beskrivelse av The Core. De har holdt på siden tidlig på 00-tallet, har sneia innom en elektrisk gitar, men likevel alltid: Akustisk – og på scenen disse kveldene på Nasjonal Jazzscene i Oslo gjorde de like godt plass til begge sine akustiske saksofonister.

Det kan gå ganske så dramatisk for seg når The Core strekker akustikken så langt den lar seg strekke. Dette, ikke minst på grunn av særdeles heftig trommespill og ditto «bredt» pianokomp. Erlend Slettevoll burde faktisk en dag fått det legendariske spørsmålet: Hur bredt har ni spelat?

I det hele tatt; for en flink fyr Slettevoll er. Hvor mange fingre har han i «Blues for Alex»?

The Core representerer ikke full freebag, men tidvis tangerer de sjangeren – som her, i det elleville avslutningskuttet «Fleksnes Ecstasy – The Party». Tatt på kornet, for et møte med Marve Fleksnes kan i sannhet være en spinnvill opplevelse! Ellers er dette «Coltrane», dog ikke i balladeutgave.

Musikken er rått tilhugd, og like vakker som et deilig, øspøsende høstvær i Bergen.

Ethvert tilløp til applaus er fjerna fra opptakene, men jeg håper da for all del at de ikke spilte for seg sjøl der nede på Karl Johan disse vinterdagene? Da var det i tilfelle flere enn undertegnede som gikk glipp av noe.

Arild Rønsen stykker, til kvintett med gitar og saks/klarinett i tillegg til kompet.

Dette gjør lyttingen til en variert fornøyelse, men platen sliter med å etablere et helhetlig sound med så store sprik i instrumentering, stemning og referansebakgrunn.

Tittelen på åpningssporet «Picapau» (hakkespett) passer dog perfekt, den hoppende og sprettende melodien leker seg fremover i høyt tempo blant krokete grener i et vårgrønt landskap. Videre hører vi musikk med røtter som peker mot Pat Metheny Group og kanskje også Keith Jarrets «Belonging».

Rosendal lykkes i å formidle sitt eget sterke sound, men det helhetlige lider litt under de stadige mannskapsbyttene på «Pica-Pau».

Svein-Magnus Furu NAOKO SAKATA TRIO «Kaleidoscope» ATELIER SAWANO AS 104 Den japanske pianisten Naoko Sakata kom for noen år siden til Göteborg for å studere jazz ved konservatoriet i byen. Etter å ha hørt Bobo Stensons pianospill, og etter nærmest å ha blitt tvunget til å konsentrere seg om klassisk pianospill i hjemlandet, pakket hun like godt kofferten og dro til Stensons hjemland for å dyrke sin lidenskap.

Her på berget gjorde hun seg først bemerket under 12 Points-festivalen i Stavanger i vår, og senere på Vossa Jazz. Sammen med bassisten Anton Blomgren og trommeslageren Johan Birgenius har hun det siste året vokst fra å være en litt beskjeden og

stille pianist til å virkelig «ta grep» om de sorte og hvite tangentene.

«Kaleidoscope» er trioens første laser, og hvilken debut! Musikken er inspirert av bl.a. Bobo Stenson.

Samtidig viser Sakata seg både fra en myk feminin side og som en maskulin utøver. Hun angriper pianoet på en måte som du nesten må være japaner for å mestre. Vi kan si det slik at lydbildet er nordisk og svensk, mens komposisjonene har mye japansk over seg. Og med japansk mener jeg en tilnærming til de enkelte tonene som er original og flott.

Dette er en samling av usedvanlig vakker musikk, samtidig som det aldri blir søvndyssende. Innimellom

kliner hun til med energisk krigføring mot pianoet som gjør plata ytterst variert.

Bassisten Blomgren og trommeslageren Birgenius følger Sakata til døren med svært lydhørt og flott spill, noe som gjør denne debuten til et av årets absolutte høydepunkter på platefronten.

Naoko Sakata er en pianist vi vil høre mye fra i årene som kommer.

Dette er en musiker som svenskene bør ta til sitt hjerte og dyrke hemningsløst, for det er ikke hvert tiår det kommer slike talenter ut fra konservatoriet i Göteborg. En innertier!

Jan Granlie

SECRET QUARTET «Bloor Street» EDITION RECORDS EDN1019 Nikki Iles, Martin Speake, Duncan Hopkins og Anthony Michelli skjuler seg bak navnet «Secret Quartet». De er ute med sitt andre album, i kammerjazzikalsk drakt med gode komposisjoner og ditto musisering. Den transatlantiske gruppen med medlemmer fra Canada og Storbritannia nærmer seg sitt materiale med nysgjerrighet og formidlingsiver, og fremstår som en samspilt kvartett, der de freser gjennom en drøy time med Tristanoinspirerte låter, rubato strukturfattige improstrekk, Bill Evansaktige ballader, modale strekk og intrikate akkordprogresjoner.

Bassist Hopkins gjør en særlig god figur, når han med sitt intuitive spill fungerer som gruppens lim, og som fargelegger og fundament for Speake og Iles flytende linjer. Altsaksofonisten bakgrunn i bebop og cool er tydelig, og hans velutviklede harmoniske sans er en rød tråd i hans improvisasjoner. Likeså er hans litt rotete forhold til time, men Speakes fraser lander for det meste med begge beina på jorden.

Kvartetten skal berømmes for sin klare og tydelige kommunikasjon, men tråkker stort sett sine stier i et velkjent landskap. At man spiller pent og bra sammen betyr vel ikke at man ikke kan utfordre hverandre litt en gang i blant?

Svein Magnus Furu

Naoko Satata med strålende debut med sine svenske medmusikanter

jazznytt [67]

ANMELDELSER

ALEX SIPIAGIN «Generations – Dedicated to Woody Shaw» CRISS CROSS JAZZ 1325 Den russiske trompeteren og flügelhornisten Alex Sipiagin, som har vært bosatt i USA siden 1991, er en av de aller beste på sine instrumenter i postbop-gata. 43åringen er så stilsikker og uttrykksfull at han er i ferd med å nærme seg de aller største og denne gangen hyller han en av dem: Woody Shaw.

Til tross for at det var dårlig tilgang på plater i det tidligere Sovjet, så fikk Sipiagin en kopi av ei Woody Shaw-innspilling av sin trompetlærer og dermed var det gjort. Shaw, som tragisk gikk bort i 1989 bare 45 år gammel, var utvilsomt en av de store trompeterne, men fikk av en eller annen uforståelig grunn aldri den oppmerksomheten han fortjente. Sipiagin viser oss her hvilken eminent komponist Shaw var og hvilke visjoner han hadde.

Shaws medspiller, organisten og pianisten Larry Young, og Sipiagin sjøl har også skrevet noen av låtene, men alt er i Shaws ånd eller inspirert av han. Med et kremlag bestående av noen av Sipiagins beste venner, Boris Kozlov, en annen eksilrusser, på bass, Adam Rogers på gitar og Antonio Sanchez på trommer, blei et studio i Sipiagins nye hjemby New York inntatt i slutten av januar og på én dag var det hele gjort slik det alltid er med Criss Cross-innspillinger.

Sipiagin, som starta si karriere på den andre sida med ingen ringere enn Gil Evans, har seinere jobba tett med bl.a. Michael Brecker og Dave Holland og folk på sida av jazzverdenen som Eric Clapton, Elvis Costello og Dr. John, er i besittelse av en nydelig tone og en hinsides teknikk. Den benytter han utelukkende til å skape ektefølt musikk med – her er det ikke noen briljering for briljeringens skyld.

De fire kjenner hverandre fra lang

KATYA SOURIKOVA «Angels & Satellites» WEAVE RECORDS WVR 003 KATYA SOURIKOVA / CURTIS MACDONALD «Steps in the Snow» WEAVE RECORDS WVR 001 Pianisten Katya Sourikova er født i St. Petersburg og har sin studiebakgrunn fra Guildhall School of Music og Royal Collage of music i London. Hun har spilt med bl.a. Gunhils Seim, men på de to foreliggende CDer jobber hun duo med saksofonisten Curtis Macdonald og med Macdonald, bassistene Rémi-Jean LeBlanc og Rick Rosato, trommeslageren Ivan Bamford og perkusjonisten Michael Avery.

Begge innspillingene preges av Sourikovas lyriske og «drømmende» lydbilder, ikke langt fra for eksempel Tord Gustavsen og hans like. Sourikova lager fine og vakre komposisjoner som svever litt for mye over vannene til at de setter seg fast. En av grunnene til det kan være at pianolyden blir litt dump eller uklar. I tillegg er saksofonlyden til Macdonald lite personlig og til tider litt kjedelig. Bassen og trommene kommer godt til sin rett, og alt er flott gjort fra ytterst dyktige musikere. Men kanskje ville disse opptakene ha tjent på et besøk i studioet til Jan Erik Kongshaug og fått et møte med hans «ECM-lyd»? For begge disse platene er veldig typisk ECM. Og jeg tror det bare er et tidsspørsmål før vi finner unge Sourikova på det tyske selskapet.

For den som liker moderne, lyrisk pianojazz, er dette to plater som vil glede.

For den som krever utfordringer og trøkk, vil jeg nok kanskje ha valgt noe annet.

Jan Granlie [68] jazznytt

tid tilbake og utgjør en usedvanlig tett og homogen enhet. Musikken er original og spennende og Sipiagin & Co tolker den med respekt for Shaw, men derfor også på sitt eget vis. Denne kvartetten er noe tilnærma et perfekt klubband.

Tor Hammerø THE ROSENBERG TRIO «Djangologists» ENJA ENJ-9558-2 Rosenberg Trios femtende plate fortsetter den lange feiringen av Djangos hundrede år.

På «Djangologists» har de tre brødrene Stochelo, Nous’che og Nonnie med seg den kanskje fremste fortolkeren av dem alle, Biréli Lagrene, til et gjenhør med mange av Djangos komposisjoner. Og når disse fire setter hverandres strengeinstrumenter i dyst, er det ikke lenger snakk om musisering på et høyt nivå. De fire formelig puster, lever og er musikk. I alle tempi og tonearter og akkordprogresjoner er de vevd sammen som et finmasket nett som fanger opp alle ørsmå nyanser, en hver tempoforskyvning og alterering. Det er rett og slett snakk om fire musikere i verdensklasse som presterer opp mot sitt aller beste. Vi får også en smakebit på hvordan det kan ha hørtes ut da Django plugget sin Selmer-gitar i rørforsterkeren og skrudde lyden på maks. Stringswingfuzz!

I boksen ligger en DVD med opptak fra deres syv dager i studio. Rent bortsett fra at den er amatørmessig filmet og at lyden ikke lever helt opp til den krystallklare gjengivelsen på CDen, er den et interessant og morsomt supplement som viser menneskene bak musikken.

Svein Magnus Furu THE THIN RED LINE «Alignment» Petter Frost Fadnes (as), Paul Hession (dr, perc), Rus Pearson (b)

CADENCE JAZZ RECORDS 1217 Etter å ha tilbrakt mange år som student og lærer i Leeds, er altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Petter Frost Fadnes nå tilbake i Stavanger – for det meste. I Viking-land er han blant annet med og leder The Kitchen Orchestra som har samarbeida en hel del med Alexander von Slippenbach.

Frost Fadnes har likevel fortsatt sterke forbindelser til miljøet rundt den fordums fotballstorheten Leeds og trioen The Thin Red Line er et utmerket bevis på at det er et spennende miljø med mange gode stemmer.

Her møter vi Frost Fadnes i samspill med den erfarne trommeslageren Paul Hession, med bakgrunn

både fra ganske så straighte settinger og friere landskap, og den unge bassisten Rus Pearson – tidligere elev av Frost Fadnes som kommer fra den engelske basshovedstaden Wolverhampton der også Dave Holland vokste opp.

Trioen har eksistert siden 2007 og innspillinga blei også gjort da. Siden den gang har de tilbrakt timesvis i øvingslokalet og jobba mye live, så om det låter slik anno 2010 vet jeg ikke, men det vi får servert har så avgjort en solid rød tråd ved seg som er verdt å bygge videre på.

Sjøl om dette er et «frihetssøkende» band så er det i stor grad låtbasert.

Både rytmisk og melodisk har hovedkomponist Frost Fadnes & Co et interessant materiale å gå ut fra og rommet de omgir seg med uten akkordinstrument i nærheten, utnytter de på et framifrå vis.

De tre musikantene er født i tre forskjellige tiår – 50-, 70- og 80-tallet – men her er det absolutt ingen generasjonsmotsetninger. Vi får møte tre lekne herrer med usedvanlig åpne sinn og ikke minst ører. Det betyr at de benytter dynamiske virkemidler på et svært så smakfullt vis og skaper musikalske spenning fra start til mål.

Spesielt Frost Fadnes og Pearson er utstyrt med høyst personlige og sterke stemmer. Sammen med Hession har de funnet den røde tråden de har vært på leiting etter. The Thin Red Line er et band som vil passe oppegående festivalarrangører svært godt.

Tor Hammerø JESPER THILO «On Clarinet» STUNT 10132 Den danske tenorsakskonge innenfor mainstream jazz, Jesper Thilo, tok i sin pure ungdom konservatorieutdannelse på klarinett.

Og instrumentet har da også sporadisk tilbudt litt avveksling fra hans velkjente virile swingtenor med adopterte bopelementer. Men nå skulle det være alvor. Thilo har innspilt en hel klarinettplate, så vi ikke skal tvile på hans kapasitet også på dette instrumentet. Det innledende «New Orleans Medley» viser tilbake til hans tidlige musikerkarriere som klarinettist, men her dog i hans sedvanlige swing-stil. Medleyen beveger seg fra den langsomme «New Orleans», med gode frie fabuleringer, over «Do You Know What It Means …» i medium til den hurtige «Way Down Yonder …», og kommer til å stå som en tour-de-force av teknisk demonstrasjon, som først med diskrete anelser om så forskjellige forgjengere som Buster Bailey og især Putte Wickman likevel

ANMELDELSER

ender med lovlig mange Benny Goodman-licks. Dernest utmerker «Pennies From Heaven» seg som en duo-feature med Thilo og Bo Stief på bass. Og «The Masquerade Is Over», som er sjeldent spilt tross sine fornemme melodiske kvaliteter, er velkommen. Også Sonny Rollins’ neobopper «Doxy» svinger seg opp over det rutinemessige, især med den nedtonede duo-lek mellom Thilo og Olivier Antunes på klaver.

Generelt er sekvenseringen av numrene veloverveid og utradisjonell og det er friske chases med Frands Rifbjergs trommer - men det strekker ikke alltid til, når rutinen tar over, som det skjer i det swing-orienterte repertoar i siste halvdel av platen. Her skuffer især «Mood Indigo», som tar seg flott ut utenpå tøyet, men gruppen finner ikke inn i nærheten av sjelen i melodien. Kun den velbrukte jam-session-hitter, «Just You, Just Me», utfordrer med sine frekvente harmoniskift til uanspent, kreativt spill, her i den mer bop-pregede ende av stilfeltet.

Thilo har muligvis gjort litt for mange bekvemme valg i repertoaret og derved ikke i alle tilfelle fått «satt noe på spill». Det er like før man hilser Bo Stiefs ufullkomne, men fryktløse, basspill velkomment. Men alt i alt er det gledelig å registrere at 69-åringen Thilo har vitaliteten i full behold, og at han her får dokumentert sitt klarinettspill i et større spekter: fra det hyggelige til det inspirerende.

Bjarne Søltoft TRIO 120 (FUHR/ROSS/FUHR) «Flug» FUHRWERK FWM001 De tre tyskerne i «Trio 120» presenterer oss med en plate som ved første gjennomlytting sender tankene i retning Keith Jarrets «nordiske» kvartett. 44-årige Wolfgang Fuhr (saksofon) er uten tvil inspirert av Jan Garbarek i både tone og fraseringer, mens pianist Florian Ross, her representert med en egen komposisjon, trolig har «Belonging» (ECM 1050) som et sentralt referansepunkt.

Platen åpner litt nølende med «Kunst», som i grunnen heller mer mot kunstig. Men med Ross’ «Round About» begynner ting å skje. Med et mer konkret utgangspunkt blir det enklere å følge musikernes intensjoner, og musikken får retning og fremdrift.

Intensjonene er i det store og hele gode og tydelige, men gjennomføringen mangler den lille ekstra spruten til å virkelig fremstå som unik og trenge helt inn til lytteren. Men det

er svært mange godbiter å glede seg over, i nevnte «Round About», tittelsporet «Flug» og den subtilt orientalske «Kontstant» møtes de tre herrene i et tett sammenvevd samspill med sterke soloprestasjoner og ekspressiv dynamikk. At platen vant 2.pris i «Neuen Deutchen Jazzpreis 2010» er vel fortjent.

Svein Magnus Furu STEVE TURRE «Delicious and Delightful» HIGHNOTE RECORDING HCD 7210 Trombone er undervurdert. Heldigvis er det noen som tar vare på tradisjonen. Steve Turre med fartstid i orkesteret til Ray Charles, er en slik trombonist, men han er kanskje mest kjent for sine blåseferdigheter på uttallige skjell fra havet som han trakterer med stor overbevisning.

Det er en moderat skjellblåser på «Delicious And Delightful». Saksofonisten Billy Harper gjør derimot en fremragende jobb sammen med låtskriveren Steve Turre på boblende «Blackfoot». En Charlie Parker inspirert låt med godt arrangement for to blåsere og med en lekende perfeksjonistisk trommesolo utført av Dion Parson. Russell Malone som i en periode var den faste gitaristen til Diane Krall, dukker også opp med bryl i håret og setter farge på låten «Delicious And Delightful», og på den blåaktige «Ray´s Collard Greens» som også er signert Steve Turre. Dette albumet hører til den lettere studiojazz–sjangeren som kanskje blir litt enkel og forutsigbar i formen, og som ikke krever så mye fordypning og faglig ettertanke. Den passer best til en kald pils på en kledelig jazzkafé sammen med venner.

Lasse Haugen

Jesper Thilo har latt saksofonen hvile på sin nye innspilling

slik at låten maktar å halda på merksemda. Sjølv etter breaket blir det eigentleg berre meir av det same.

«Geodesic Portico» (oppkalla etter ei telt frå Oztrail?) har ein struktur som kan minna om føregåande spor, men musikken triggar ei viss uro som gjer at ein er på tå-hev. Med «Cessathlon» er ein attende der ein byrja. Det vil seia eit heilt anna uttrykk, men melodiske og rytmiske figurar kjem inn og går ut av lydbilete og endrar musikkens karakter.

Her sit ein heile tida å ventar på kva som dukkar opp rundt neste sving.

Etter nokre gjennomhøyringar sit ein att med inntrykket at «Inertiadrome» er noko ujamn. Her er det høge toppar og djupe dalar. Ultralyd krev at du tek stilling. Bakgrunnsmusikk er det i alle fall ikkje.

Lars Mossefinn

ULTRALYD «Inertiadrome» Kjetil T. Møster (s), Anders Hana (g, synth), Kjetil Brandsdal (b), Morten Olsen (dr) RUNE GRAMMOFON RCD 2105 Ultralyd er ute med den fjerde utgjevinga si – dvs. den fjerde i full CD-lengd. Bandet har ein besetning som nærast er som all-star besetning å rekna, og det er med ei viss forventning ein set plata i CD-spelaren.

Konseptet til Ultralyd er velkjent nok. Lydlandskapet blir skapt av stilelement ein finn i ulike samtidsmusikalske uttrykk. Å prøva å setja merkelapp på Ultralyds musikk er ei heller utakknemleg oppgåve. Både innan støy og metall er undersjangrane så mangfaldige at ein lett let gå vill i omgrepa. Det som går igjen som eit kompositorisk grep er at trommer og bass utgjer eit bastant fundament, og at Hana med gitar og synth formar melodiske figurar og klangflater som gradvis endrar seg på minimalistisk vis. Møster nyttar ikkje saksofonen vanleg solistisk i jazzmusikalsk forstand (kanskje med unnatak for «Street Sex»).

Opningssporet «Lathuma» er ei musikalsk perle. Produksjonen er også strålande der dynamikk, avstand/nærleik, panorering blir brukt til å skapa eit kaleidoskop av eit musikkstykke. Her tar musikken ein ny retning akkurat når du kjenner uroa i kroppen og forventar at noko skal skje. Dynamikken i introen er med å gje stykket ein flying start. I tillegg må det seiast at Morten Olsen spelar aldeles utsøkt på trommer.

«Street Sex» synest eg ikkje heng heilt i hop sjølv om Hana gjer ein del interessante ting og samspelet mellom han og Møster byr på ditto.

«Contaminated Man» synest eg blir for statisk. Intenst, men likevel ikkje

THERESE ULVAN «Already There» ULVAN RECORDS/MUDI Med et mannskap på størrelse med den et helt «storband», burde Therese Ulvans debutplate kaste mer av seg en det som foreligger på «Already There». Altså, låtene er perfekt spilt, lyden er gjennomprodusert til fingerspissene, og om jeg hadde en lærebok i komponering og arrangering foran meg, ville jeg nok anbefalt «Already There» som vedlegg til lytteeksempler. For det er som tittelen sier, dette finnes fra før.

Nå er det ikke noen enkel oppgave å finne opp bluesen på nytt, ei heller funken. Men her savner undertegnede et noe mer iherdig forsøk. For det første er lyden det glatteste som er å komme over på markedet, og spesielt trommene låter som en middels dårlig instrumental porno. Gitaren og blåsen følger samme vei, og da har jeg utelatt min tiltenkte kommentar om bassen. Ikke minst er det selve spillet jeg reagerer på. Så reint, så pregløst, så sterilt, så kjedelig.

Så var det tekstene. Her er det mye kliss, og det eneste som redder dem er at Ulvang selv kan synge rimelig greit. Det er imidlertid en smule vanskelig å finne et klart særpreg i hennes tone, men det er rent og pent. Vi får ta forbehold i at dette er Ulvangs debut-album og håpe på at den andre skiva ikke er noe vi har fra før. Noe positivt er det alltid å si like fullt. Og typisk nok er det det negative som presumptivt har en positiv side. For heldigvis er anmeldelser som denne rene, subjektive meninger, og dermed vil mest sannsynlig mange finne glede i både lyden, fremføringen og det som er trygt og kjent fra før.

Ulvans medmusikere (de fleste fra, det for mange kjente ensemblet, Yellowjackets) har finslipt teknikk og spiller dermed både tight og knirkejazznytt [69]

ANMELDELSER

fritt, noe som danner et godt grunnlag for en god og solid groove. Det er ofte nok for mange til å slippe løs dansefoten, og det betviles ikke engang fra denne kanten at denne musikken kan danses til.

«Already There» er et tronende bevis på at en utdanning innen musikk ikke nødvendigvis er nok, kanskje ikke engang nødvendig, for et nyskapende uttrykk innen jazzen.

Og forsøket på å tolke den udødelige balladen «The Moon`s a harsh mistress» blekner fullstendig med Radka Toneff klingende i bakgrunnen. Men akkurat det kommer nok ikke overraskende på noen.

Frithjof Eide Fjeldstad YNGVIL VATN GUTTU «Akutaq» yvgmusic.com Selolje, fisk, smør, vann, sukker, assorterte bær Bland det for hånd, og vær så god – du har laget deg akutaq!

Fristende? Neppe. Heldigvis funker det noe bedre på plate for norskfødte Yngvil Vatn Guttu. Etter en omflakkende tilværelse med studier i Storbritannia og New York, endte hun opp i Alaska hvor hun har bodd og arbeidet i lengre tid. Hennes debutalbum som trompetist og komponist er en samling funky nu-jazz med en gjeng av Alaskas finest.

Bortsett fra siste låt, hvor Guttu trakterer seljefløyte, er det hennes trompet som står i front av en halvstødig groovende septett. Interessen er på plass fra første låt som svinger som den skal, men forsvinner for meg inntil den kommer tilbake når Guttu tar frem den norske fløyta og fremviser sin imponerende teknikk.

De alaskiske (alaskaianske? alaskanittiske?) musikerne gjør en så god jobb som man kan forvente, litt haltende her og der, men stort sett til godkjent betyg.

Svein Magnus Furu

TIM WARFIELD «A Sentimental Journey» CRISS CROSS JAZZ 1324 Den amerikanske tenor- og sopransaksofonisten Tim Warfield har tatt med seg sin musikalske bestekamerat, trompeteren og flügelhornisten Terell Stafford, og lagt ut på ei standardlåtreise det er bare hyggelig å bli invitert med på.

Verden blei først oppmerksom på den nå 45 år gamle Warfield da han sammen med en rekke andre unge lovende musikanter blei lansert som The Jazz Futures på begynnelsen av 90-tallet. Siden har han spilt i band[70] jazznytt

ene til blant andre Christian McBride og New Orleans-trompeterne Marlon Jordan og Nicholas Payton i en årrekke.

«A Sentimental Journey» er Warfields sjette utgivelse på det nederlandske selskapet Criss Cross som har spesialisert seg en dags innspillinger gjort i New York med noen av de beste fra den amerikanske underskogen. Utgangspunktet for musikken er solide røtter i bebop og akustisk 60-tallsmusikk og denne utgava av Warfield er så absolutt ikke noe unntak.

Mye av inspirasjonen til årets Warfield har han henta fra organisten Shirley Scott som han spilte mye sammen med fra tidlig 90-tall til hun gikk bort i 2002. Warfield ser på seg sjøl som en aggressiv kraftsaksofonist med impulser fra Coltrane og Shorter, men som også henter mye fra Gene Ammons, Dexter Gordon og Scotts første mann, Stanley Turrentine.

Med seg til å tilberede tittellåta, «I’ll Be Seeing You», «My Man», «Crazy Rhythm», «Speak Low», «In a Sentimental Mood», «Golden Earrings» og «Here’s that Rainy Day», har Warfield organisten Pat Bianchi, trommeslageren Byron Landham, som vi har truffet på sammen med en annen organist, Joey DeFrancesco, mange ganger og trompeteren og flügelhornisten Terell Stafford. De to sistnevnte har jobba mye sammen i over 20 år og her mangler det ikke på musikalsk empati akkurat.

Dette er en god gammeldags «blowing session» der kjente og kjære låter blir gitt nytt liv. Her får vi hele spekteret fra de vareste ballader til de heftigste opptempo tolkninger og Tim Warfield viser oss at han er en musikant som har tatt svært så godt vare på tradisjonen. Ingen sensasjoner eller store overraskelser blir servert her – kun en time med svært god musikk framført av fire høykompetente herrer. Det holder lenge det.

Tor Hammerø EBERHARD WEBER «Colours» Eberhard Weber (b), Rainer Brünninghaus (p, synth, keyb), Charlie Mariano (fl, ss, shenai, nagaswaram), John Christensen (dr, perc), John Marshall (dr, perc)

ECM 2133-35 2719638 Den tyske bass- og ECM-veteranen Eberhard Weber slapp i fjor ut en trippelplate med de tidligere utgitte skivene «Yellow Fields» (1975), «Silent Feet» (1977) og «Little Movements» (1980). Utgivelsen har fått tittelen «Colours»,

Den britiske jazzdronningen Norma Winstone

en tittel som har til hensikt å sette ord på musikkens indre karakter.

Men ikke minst er det også navnet på gruppa Weber gjorde samtlige tre innspillinger med, riktignok med en utbytting av trommeslager Jon Christensen til John Marshall på bandets andre og tredje skive, «Silent Feet» og «Little Movements».

Alle fem i denne konstellasjonen er sentrale i ECM (Edition of Contemporary Music) sin spede begynnelse og videre utvikling. I flere oppslagsverk er de notert som massive tungvektere i jazzbølgen som blomstret opp på 70-tallet, mye takket være ECMs «hellige» grunnlegger, Manfred Eicher, som også kan notere seg Jan Garbarek, Terje Rypdal og Arild Andersen (for å nevne noen norske) på samvittigheten. Nok om det.

Historien er lang og spennende, men for omfattende til å gripe an her. Colours sine to kvartetter var utforskende, friske og høyt kompetente grupper, som over disse tre utgivelsene fikk demonstrert jazzens bredder og muligheter. Hver enkelt skive er et fornyet perspektiv på kunstmusikkens vesen, og det ble eksperimentert med både klanger, lyder og tonalitet over en lav sko.

Egenartede hver for seg, ja. Men disse tre platene bærer noe felles.

For det første er alle komposisjonene blitt til ved Webers hånd, bortsett fra «Bali» (Brünunghaus) på samlingens tredje og siste plate, «Little Movements». Riktignok har alle musikerne høyst sannsynlig bidratt aktivt i prosessen, men fundamentet hviler på Weber, som viser en fantastisk evne til å tenke orkestralt i sine komposisjoner. Svært forenklet sagt så forledes bassister gjerne til å tenke rytmisk og praktisk, mens Weber heller retter seg mot klangen og harmonien. Her finner han impresjonismen i kunsten som sitt naturlige element. Og det er her colours virkelig kommer til sin rett. Jeg måtte faktisk, som et lite eksperiment, finne frem noen av

Monets malerier mens jeg lyttet til de tre skivene i tur og orden, og ganske riktig – det harmonerte! Bevegelser, flyt og rike klangfarger er det som kjennetegner dette samarbeidet. Det er en disiplinert frihet som utarter seg i samspillet, som hele tiden åpner dørene for nye landskap. Men hver enkelt skive demonstrerer dette felles uttrykket på sine egne måter. På «Yellow Fields» finner vi relativt intense bevegelser, mye up-beat og ornamentikk. «Silent Feet» har Weber brukt på å studere sitt eget instrument nærmere og nøler ikke med å ta i bruk hele kompets kvaliteter i dette arbeidet.

Her finner vi lite ego-tripping og solistiske stormer. «Little Movements» er undertegnedes klare favoritt, der Marianos sopransaksofonog fløytespill griper meg på hypnotiserende vis. Det er også her at de rike klangene, lyriske komposisjonene og fargene får sitt endelige utspring. Rent arkitektonisk er denne utgivelsen konstruert ypperlig, og det største utbyttet får man hvis en setter av et par timer for å lytte seg gjennom alle de tre skivene på rad.

Denne boksen er et vakkert, lite samleobjekt, med iøyefallende hvitfarget pappcover, samtidig som den tilbyr en suveren innføring i Webers musikalske univers. Omslagsheftet er glimrende lesning for den som ble lysten på litt fyldigere historikk.

Med en flaske rødvin og litt impresjonistisk kunst er det duket for herlig elitistisk samkvem i den kulturelle kosekroken.

Frithjof Eide Fjeldstad NORMA WINSTONE «Stories Yet To Tell» ECM 2158 Tittelen på CDen er velvalgt. Den britiske sangerinne Norma Winstone har skrevet tekstene til åtte av de tolv stykker. Alle sammen «stories» om tapt kjærlighet, isolasjon, sinnstilstander og mytologiske refleksjoner, og for øvrig alle tekster av høy litterær kvalitet. Og «yet to tell» lyder det; både fordi gode historier alltid vil være livsnærende, og fordi Winstone tross sine snart sytti år i ingen henseender er noen fallende stjerne, men tvert om er på et kunstnerisk høydepunkt, og dermed ennå har mye å fortelle. Tillike med sin tidvis ordløse vokal, og i det kongeniale samspill med den italienske pianist Glaucho Venier og de nesten telepatiske dialoger med den tyskøsterrikske Klaus Gesing på bassklarinett og sopransaksofon, blir det tale om ren kammermusikalsk og sterkt stemningsmettet storytelling.

De tre har spilt sammen i nær ti år og har tidligere utgitt «Chamber

ANMELDELSER

Music» (2002, på østerrikske Universal) og den prisbelønnede «Distances» (ECM, 2007). Winstone har til CDen skrevet tekster til utsøkte melodier av Maria Schneider, Wayne Shorter og meksikanske Armando Manzanero samt til originale melodier av sine to medspillere.

Et fremtredende eksempel her er Gesings «Rush»; en eksistensmelankolsk ballade med Gesings sensitive obligater bak Winstones nøkterne krystallklare diksjon, etterfulgt av deres fengslende duo-improvisasjon. Men der er også avsett fra folksongs samt en trubadursang fra middelalderen, de fleste i Veniers bearbeidning. Her inngår Winstones stemme mest som et klangrikt, fleksibelt instrument - spesielt i den bittersøte dyptskuende armenske vuggesang «Huy Nazan» og i den sterkt melodisk-dansante «Lipe Rosize» fra Nord-Italia.

Winstones stemme er overalt stilt inn på den aktuelle historie. Hennes register er stort og klangbetoningen fleksibel, langt borte fra populistisk geil, og helt renset for ubetydelige virkemidler. Hun skaper musikk for «voksne», som nakent, intelligent og sensitivt formidler en på en gang melankolsk-poetisk skjønnhet og ugjendrivelig livskraft. Og hennes to medspillere er kreativt nærværende i alle musikkens aspekter. Gesing spiller sine reeds følsomt og skapende med en smidighet, ikke ulik en John Surman, og Venier trakterer flygelet med denne typisk italienske plastisitet, som gir anledning til stor klangmessig variasjon.

Sammen skaper de tre en musikk, som - inkluderende de kildemessige og tematiske variasjoner - utgjør et helhetlig verk med kvalitets- og stemningsmessig slektskap til så vel Sheila Jordans innspilninger, spesielt «Home» (ECM, 1979) i Steve Swallows navn som Radka Toneffs «It don’t come easy» og «Fairytales» (begge 1979). Med andre ord: Et mesterverk!

Bjarne Søltoft

Scofield, åpner låta «Riff og allsang» denne platen med stor selvsikkerhet og autoritet. Her presenteres et sound som gjerne må kalles klassisk og nøkternt, men som også fortjener omtalen tight og engasjerende, og det er også dette som gjennomsyrer platen; en lekenhet som hindrer fallet mellom stolene. Amerikansk modern og postbop føres videre i neste låts melodi, skjemaform og komp, der tempoet går opp enda et nivå og lyttefoten automatisk henger seg på.

I tredje spor presenteres så platens første ballade, som for å bevare den sikre dramaturgi. Jeg skal ikke gjennomgå hele platen på denne måten, men det som fremstår som klassisk og nøkternt i soundet, kommer tilbake i helheten. Det er lett å lese «Patchwork». Men det som kunne blitt en høyst gjennomsnittlig plateutgivelse, skrider frem som et knippe fine låter hvor personlighet, originalitet og kvalitet spiller inn som viktige og stilsikre faktorer fra hver enkelt i bandet.

Gitarist Storm er kanskje den som tar mest plass i lydbildet, med en vrengt jazzgitar som flittig farges av effekter, traktert i en sirlig teknisk utfoldelse. En progressiv takt- og rytmefigurlek går igjen i flere låter, men blandes naturlig med lettere og mer lyriske passasjer – for eksempel dukker plutselig Motian/Lovano/Frisell opp som en tydelig referanse i «Macro Wave». Foruten en omarrangering av Maurice Ravels «Forlane» er Winther Andersen og Storm de to som har skrevet all musikk på platen. Som beskrevet henger alt godt sammen stilistisk sett, skjønt er det visse elementer her som kan virke tatt ut av sin kontekst. For eksempel egner kanskje «Double

Fusion part 3», en lang bassolo over et Weather Report-inspirert komp, seg bedre i sin opprinnelige komposisjonsrekke over flere deler enn her midt blant andre frittstående låter.

Platetittelen «Patchwork» passer likevel musikkens totale fremtoning fordi den finner en slags middelvei mellom det å være musikernes musikk og den mer allmennyttig orienterte lytterens interesse. Her kan nerden få plukke taktinndeling og skalabruk fra hverandre samtidig som melodi og rytme blir ivaretatt for den som ikke vektlegger disse detaljene. En god kombo.

Ole Albrekt Nedrelid LIZZ WRIGHT «Fellowship» VERVE 0602527470900 Sangerinnen Lizz Wright har siden debuten «Salt» (2002) markert seg som en sterk og original stemme på vokalhimmelen. Hennes bakgrunn fra gospel i metodistmiljøet har, etter min mening, tidligere vært med på å forsterke hennes måte å tolke musikken på. På «Fellowship» bringer hun for alvor sin bakgrunn fra den amerikanske gospeltradisjonen inn i musikken.

Like det eller ikke, og en del kriti-

WINTHER – STORM «Patchwork» Natalio Sued (ts), Håkon Storm (git), Thomas Winther Andersen (bs), Mark Coehoorn (dr)

NORCD 1096 Den norske gitar/bass-duoen Håkon Storm (-Mathisen) og Thomas Winther Andersens kvartettprosjekt Winther – Storm rommer også argentiske Natalio Sued på saksofon og Mark Cuehoorn fra Nederland bak trommesettet. Med et klart og tydelig nikk til en form for groovy, dansende midtempo swingfunkmarsj, jamfør John

Lizz Wright ute på tur. Litt for lettkledd for en norsk vinter, kanskje, men...

kere har reagert temmelig negativt på denne utviklingen.

Gospelmusikk kan være så uendelig mye. Fra Oslo Gospel Choir og dets like, til Mahalia Jackson. Jeg synes vel egentlig at Wright kommer rimelig godt fra sin tolkning av sine røtter, selv om jeg ikke skal påberope meg å være noen ekspert. Men jeg har hørt mange eksempler på sangerinner som i den rette settingen får denne musikken til å låte ektefølt, noe jeg synes Lizz Wright gjør her. Hvem husker ikke Lester Bowie og Fontella Bass’ gospelprosjekt «From the Roots to the Source»?

Musikken på «Fellowship» er mye mer «bedehus» enn det salige Bowie og Bass brakte på bane. Men dette er utvilsomt sterk musikk som Wright mestrer til mer enn godkjent karakter. Både Eric Claptons «Presence Of The Lead», Jimi Hendrix «In From The Storm» (i en temmelig annerledes versjon enn den vi fikk fra den gamle gitarhelt) og Angelique Kidjos «Oja» gjøres vakkert og interessant. Og da får bare avslutningslåta, den litt slitne «Amazing Grace» være så sliten den bare vil.

Jeg kommer ikke til å løpe ned kirkedørene på Oslos vestkant pga denne plata, men jeg vil ta den fram med jevne mellomrom og nyte den i stunder da jeg trenger fred, litt meditasjon og hvile.

Jan Granlie DHAFER YOUSSEF «Abu Nawas Rhapsody» JAZZLAND Den tunisiskfødte musikeren og sangeren Dhafer Youseff er en kreativ blomst som har vært koblet sammen med norsk stjernejazz og navn som Eivind Aarset, Bugge Wesseltoft, Arve Henriksen, Nils Petter Molvær, Anneli Drecker og Ketil Bjørnstad. Albumet «Abu Nawas Rhapsody» er et avbrekk fra «the nordic sound» der Youseff har åpnet porten for nye spennende retninger, i selskap med nye folk i Jazzland. Den luttspillende Youseffs reise er absolutt kulturbetinget, og opphavet er veldig tydelig og til dels majestetisk. Hans melodiøse og vakre stemmeprakt stryker som en hvit linduk mot kroppen, en mediterende vandring med svært personlige og lyriske tekster. Den rytmiske «Shatha» får de dyktige improvisasjonsmusikerne, og da spesielt pianisten Tigran Hamasyan, til å utfolde seg i marsjerende harmoniske mønstre, i usedvanlig vakkert samspill med den veldige vokalen.

Styrken til Dhafer er de store variasjonene i partiene, der hans særegne jazznytt [71]

ANMELDELSER

EIVIND AARSET & THE SONIC CODEX ORCHESTRA «Live Extracts» Eivind Aarset (g, electronics), Gunnar Halle (tp, synth), Bjørn Charles Dreyer (g), Audun Erlien (b), Wetle Holte (dr, perc), Erland Dahlen (dr, perc)

JAZZLAND 2731968 Håkon Kornstad og Torstein Lofthus dukker opp på henholdvis saksofon og trommer underveis, men la oss konsentrere oss om bandet. For når Eivind Aarset lager band, så er det nærmest per definisjon ensbetydende med at alle er like viktige. Han er ikke mannen som liker å stikke seg fram – selv om han har all grunn til å gjøre det! – og i anonymitetens ånd finner vi også låttitlene: Helt fra «T1» til «T7».

De fleste vil kjenne Aarset fra 80-tallssamarbeidet med Anne Grete Preus, og 90- og 00-tallssamarbeidet med Nils Petter Molvær. Men han har også en fortid innen heavy metal – og det høres godt, idet han setter sammen sitt eget band.

Ikke misforstå; dette har ingen ting med Iron Maiden å gjøre. Derimot ganske mye med Shiresonans i stemmen har et utømmelig arsenal med klanger og tablåer.

Imponerende stemmebruk gjør at alle de 12 satsene blir så ufattelige vakre og uforglemmelig klassiske.

Lasse Haugen JESPER ZEUTHEN «JESPER ZEUTHEN TRIO» BLACKOUT 022 Det må betegnes som en begivenhet når det nå utkommer en skive i den danske saksofonist Jesper Zeuthens navn. Kun to ganger tidligere har hans navn stått øverst på en utgivelse: «Det går agurk» (1981) og «Zeuthen-Friis-Mazur» (1992). Det kan skyldes at den ellers ytterst velansette Zeuthen er en kompromisløs ener i sitt musikalske virke og sterkt selvkritisk i sin utøvelse.

Som den «evige sidemann» er han legendarisk for sine bidrag i kultgruppen Blue Sun, sist på 60-tallet og i New Jungle Orchestra på 8090-tallet. Og i de senere år er han hyppig med i konstellasjoner innenfor den unge danske jazz- avantgarde. Hans egen nye trio med de to ynglinger, Adam Pultz Melbye på bass og Thomas Præstegaard på trommer, har spilt sammen et par år og fremstår som en gruppe med rent ut telepatisk innforståtthet om retninger og prosesser i musikken.

Begge har konservatorieutdannelse og er nå aktive i det københavnske jazzmiljø. Melbye har dessuten spilt med freejazz-saksofonister som Peter Brötzmann og Sture Ericsson.

Præstegaard er det nyeste talentskudd fra den store vestjyske jazzgeysir på Lemvig-egnen (inkluderende Anderskov, Osgood etc.).

Zeuthens umiskjennelige melodiske åre fornekter seg ikke på den nye CDen. Med dansk folketonalitet og ofte bare to-tre enkle harmonier, ty[72] jazznytt

ning å gjøre. I mine ører er dette modernistisk så det holder, samtidig som det er fullstendig tidløst – i hvert fall evigvarende! Det eneste som for framtidige lyttere vil avgjøre at dette er 2010-musikk, er den utstrakte bruken av elektronikk. Samtidig som saksofonen låter som en saksofon, og trompeten låter som en trompet. Men i første omgang handler det om elektrisk gitar!

Jeg elsker alt hva dette bandet gjør; sånn er det bare. Og du skal vite dette: De vil vekke like stor begeistring - for et lydhørt publikum - i Beijing og Tokyo, som i Canberra, Paris og New York.

Ta en forsøksvis titt inn i «T4», sier jeg – og du vil umiddelbart forstå at Brian Eno ville gitt nærmest hva som helst for å få lov til å jobbe med dette bandet.

Arild Rønsen

pisk skiftende mellom dur og moll, nærmer han seg en slags Ornette Colemansk harmolodikk, som utmynter seg i urmelodisk eller hymnisk musikk, med stor følelsesmessig appell. Essensielt er det Albert Aylers musikalske sjel, inklusive hans vibratofylte tone, som finner sin gjenklang hos Zeuthen. I flere tilfeller spiller gruppen rubato, eller metrikken er bare umarkert. Uansett opplever man en pulserende, fremadskridende flow, takket være Præstegaards musikalske nærvær og en multirytmisk kompetanse, som gjør aktverdige Sunny Murray til en fortidsfigur. Allerede den innledende «Solajma i solen» illustrerer dette, og der ligger hun så også på coverets forside, naken og uimotståelig i Zeuthens egen finurlige grafikk. I den metriske kategori finnes bl.a. den hurtige duett «Gnist», hvor Præstegaards subtile integrering av calypso og swing-marsj sender Zeuthen ut på et svimlende djevleritt. Med tilsvarende vedholdenhet spiller Melbye sine pumpende figurmønstre eller ostinater, og hans spill med bue rommer en spesiell hypnotisk kraft; især hans solo i «Ukendt» sprenger alle rammer i sin rystende intensitet. Zeuthen selv er en gudbenådet improvisator, som helt logisk-organisk glir ut og inn mellom melodiske elementer, tette tonekjeder, falsetter og flageoletter, og med en tone som nedlegger alle pansere. Det er ild uten røk - renhjertet pasjon.

Musikken på Zeuthen-trioens første CD virker i sin helhet sterkt forløsende, som en trassig livshymne. Et musikalsk monument, hvor hver eneste strofe, tone og mikropause taler med kraft og mening. En uomgjengelig kandidat som årets jazzplate i Danmark!

Bjarne Søltoft

STEINAR AADNEKVAM «Simple Things» Steinar Aadnekvam (g), Jonatan Guzman (p), Petter Eldh (b), Anders Olsson (dr), Lena Swanberg (v, 2) og Claes Janson (v, 10)

MUSIC MAKES YOU HAPPY MMYHCD001 Steinar Aadnekvam høyrde eg første gong under Jazzintro i Molde i sommar.

Då med Jo Fougner Skaansar på bass. Musikken på «Simple Things» er i det store og heile det Aandekvam serverte i Molde.

Aadnekvam har ikkje følgt den ‘tradisjonelle’ utdanningsvegen. Han har m.a. studert ved Kungliga Musikhgskolan i Stockolm, vore elev av Hariprasad Chaurasia og hatt fleire studieopphald naord-aust i Brasil.

Særleg inspirasjonen frå Brasil er tydeleg på plata. Det er med å gje utgjevinga ei forankring og ein raud tråd. Aadnekvam er opphavsmann til sju av dei elleve låtane. Bandmedlem Guzman har levert eit bidrag. I tillegg er Jobims «Fotografia» og dei to standardane «Blame It on My Youth» og «Skylark».

Plata opnar med «Song from The Treetops», ein småfunky, Corea-inspirert komposisjon i raskt tempo med Aadnekvam og Guzman som solistar før den går over «Bossa

Steinar Aadnekvam - et gitartalent og merke seg

Nova #1». Med den låten er grunnsteminga sett. Lena Swanberg har ikkje ei stor stemme, men beherskar songtradisjonen og kler låten fint i eit hand-i-hanske samspel med bandet. I «Troubled Dogs» spelar Aadnekvam duett med seg sjølv. Bassist Petter Eldh spelar hovudrolle saman med Aadnekvam i den naivistiske gladlåten «Tweedle-Twee» bl.a. med eit særs velformulert basskor. På «Little Indian» er det igjen Guzman og Aadnekvam som deler ad lib-ansvaret. Her er det tydeleg at John McLaughlin må vera ei viktig inspirasjonskjelde for Aadnekvam. Jobims «Fotografia» er ein nedtur, sjølv om det i rettferdas namn skal seiast at Aadnekvam er i ferd med å sparka i gang noko gjennom sitt kor.

Heldigare er dei då med «Blame It on My Youth» der dei lar tema få god plass, men eit av høgdepunkta kjem to låtar seinare med Guzmans pianospel i sin eigen up tempo-låt «El Lobo». Overraskende er det å møta vokalisten Claes Janson, som ein kjenner frå ymse svenske storband, Öhman Organ Grinders og Anders Widmark, som gjest i tittelkuttet «Simple Things». Også teksten er tydlegvis Aadnekvams, og Janson framfører denne med sin rustne, djupe baryton akkurat så tilbakelent som ein skulle ynskja.

Plata avsluttar med ein vellukka versjon av «Skylark» der Aadnekvam dreg opp tempo og lerverer eit kor som sameiner det teknisk briljante med det melodisk forførande. Bra disponert å slutta på topp.

Bandet som kollektiv har ein heile del å gå på. Bass og trommer responderer i for liten grad på dei musikalske idéane Aadnekvam og Guzman serverer, men dette endrar ikkje konklusjonen – Aadnekvam har vist seg som ein lovande komponist, orkesterleiar og gitarist. Det skal bli moro å følgja han framover.

Lars Mossefinn

ANMELDELSER

KORT OG GODT? - SHORTS I DESEMBER GREGORY PORTER «Water»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx MEMBRAN 233170 Sangeren Gregory Porter synger med en relativt mørk stemme som passer perfekt inn i crooneravdelingen. Ved siden av egne komposisjoner, gjør han også fine versjoner av standarder som «Skylark», «Black Nile» (Shorter), «But Beautiful» og «Feelin’ Good». Det musikalske følget er upåklagelig, og selv om det ikke når opp mot gamle Sinatra, så funker det helt greit. (JG)

vikles med impulser fra mer kontemporære uttrykk. La Cour har en nærmest fjærlett frasering, og utvikler logiske linjer med fyldig og varm tonekvalitet, godt supplert av saksofonist Niels Lyhne Løkkegaard. Pianist Magnus Hjort legger av i lange perioder, slik at musikken åpnes, og det oppstår en desto mer interessant kontrast når han kommer inn, både i solo og ensemble/akkompagnement. Petter Eld på bass og trommeslager Snorre Kirk er fleksibelt deltagende i både time og løs rytmikk. (PP)

MIKKEL NORDØ/OLE THEILL/TINE REHLING «Blue Lotus»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx STUNT STUCD 10122xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For den som har et nært og godt forhold til den amerikanske gruppen Oregon, bør dette være en innspilling som sitter. Gitar, harpe og tablas, bringer unektelig tankene til de fire amerikanerne, men her altså i dansk tapning. Nordsø er en bra gitarist, både teknisk og idémessig, Theill spiller tablas som en innfødt og Rehlings harpe svinger over og under det hele med stor overbevisning. Eneste innvendingen jeg har er at det blir litt for lite struktur over det hele.

Det går litt i stå innimellom og den klare «lufta» som Oregon skapte, kanskje særlig med oboen som et av soloinstrumentene, savner jeg litt her. (JG)

AB BAARSxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Time to do my lions»xxxxxxxxxxxxxxxxxxx WIG 17xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette er solo tenorsaksofon og klarinett samt noen innslag av den japanske fløyta shakuhaci.

11 spor fri improvisasjon portretterer kunstnere i ulike sjangere som har inspirert Baars gjennom åra. Mens Baars i andre sammenhenger kan veksle mellom avantgarde og tradisjon, befinner musikken her seg gjennomgående i det frie univers. Coverteksten formidler bl.a. følgende observasjon fra «The Globe and Mail»: «Baars tenor saxophone solos have the lurch and logic of a drunk serenading a lamp post. …Baars is for all that a thoughtful and inquisitive fellow». CDen inneholder imidlertid både dynamikk og klangfargevariasjoner som gjør at det ikke blir så alt for vanskelig å henge med. Åpne ører vil finne noe her. (PP)

PABLO LEDESMA / ENZO ROCCOxxxxxxxxxxxx «Seis episodios en busca de autor»xxxxxxxx SETOLA DI MAIALExxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Når man omsider klarer å finne ut hva som er opp og ned på denne CDen, får man servert seks friimproviserte snutter fremført på gitar (Rocco) og sopransaksofon (Ledesma) i et liveopptak fra Argentina. Ikke mye argentisk tango å spore, men mye småklimpring som ikke fester seg nevneverdig til hjernebarken. (JG) THOMAS CLAUSEN SXTETxxxxxxxxxxxxxxxxx «Spansh Blue»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx STUNT STUCD 10032xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den danske pianisten Thomas Clausen har alltid hatt en stor forkjærlighet for spansk/latinamerikansk musikk. Nå er han ute med sin sekstett, eller sxtet, som han selv kaller det. Mest eget stoff (pluss Miles Davis’ «Nardis»). Alt er på plass, fine melodier, fint pianospill (tidvis som om Jarrett skulle blitt spanjol), bandoneon, saksofon. Alt ligger til rette for at det skal bli en original og spennende innspilling, men dessverre. Det blir veldig kjedelig i lengden. Selv om bandeonist Paolo Russo gjør sine saker svært bra. (JG)

MADS LA COURxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Granpa Left You Nothing»xxxxxxxxxxxxxxx STUNT 10052xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På «Grandpa left you nothing» leder den danske trompeter Mads La Cour en kvintett som forsøker å aksle seg sin egen nisje i en akustisk tradisjon fra sekstitallsbop til Ornette. For å plassere La Cour kan nevnes utgangspunkt som Miles Davis og Clifford Brown. Skiva inneholder ni velarrangerte originaler, fra korte snutter til lengre komposisjoner, som i noen tilfeller ut-

ROBERTO MAGRIS QUINTETxxxxxxxxxxxxxxx «Mating Call»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx JMOODxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Mating Call» er en gammel Tadd Dameron-låt og også tittel på en CD med den italienske pianisten Roberto Magris Quintet. Med to saksofoner i front (Paul Carr/Michael O’Neill) og kompet Idris Muhammad, trommer og bassist Elisa Pruett, navigerer Magris seg gjennom sju spor, tre egenkomponerte og foruten tittelsporet tema av Bernstein, Lacy og J.J Johnson. Nå gjorde Dameron, med bl.a. John Coltrane på laget, ei skive han kalte «Mating Call» for Prestige i 1956, så det er dristig av Magris å gi denne samme navn. Musikken går heller ikke til historien som et direkte nødvendig supplement til nevnte innspilling, men det er skikkelig utført akustisk jazz innen et utvidet seinbop-begrep, sjøl om noe mer dynamikk hadde gjort seg i spor som varer fra ti til over tretten minutter. (PP) DENISE DONATELLIxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «When Lights are Low»xxxxxxxxxxxxxxxxxx SAVANT RECORDS 2109xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Denise Donatelli er en av utallige dyktige amerikanske vokalister som formidler gode og ikke fullt så gode melodier fra forrige århundres standardrepertoar. Det skal mye til for å skille seg ut, og på «When Lights are Low» synes jeg ikke Donatelli makter det. Geoffrey Keezer har arrangert for ulike besetninger fra duo til mellomstore ensembler med blås og stryk, og i noen tilfelle dessverre også vokalkor som bare bidrar til å gjøre musikken glattere. Derimot leverer samme Keezer eksellent pianospill på flere av spora, dynamisk og harmonisk spen-

nende med uventede intervallsprang og utnyttelse av hele klaviaturet. Selv om Donatelli har utvilsomme vokale kvaliteter, er det Keefers piano som gjør at jeg vil ta fram denne skiva også ved senere anledninger. (PP) KEN THOMSON AND SLOW / FASTxxxxxxxxxx «It would be easier if»xxxxxxxxxxxxxxxxxxx INTUITIONxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi kommer til et mer samtidsmusikalsk landskap med Ken Thomson Ans Slow/Fast. Thomson spiller altsaksofon og bassklarinett, og er en del av den pulserende NY down town-scenen. På «It would be easier if» har han skrevet fem tema for kvintett med Russ Johnson, trompet, Nir Felder, gitar, Afam Armstrong, bass og Fred Kennedy, trommer. Vi hører lange, gjennomarbeidete og multitematiske komposisjoner med varierte vinklinger mot ulike sjangere, og relativt få improviserte sekvenser. Mye rubato og løs/fri rytmikk kontrasteres mot sporadiske rock/funk-groover. Musikken gjenspeiler Thomsons bakgrunn fra Gutbucket, punkensemblet World Inferno Friendship Society, kammerorkesteret Signal m.m. Samtlige bandmedlemmer er ukjente for meg, men vi hører nok en gang at det ikke bare er i Europa det finnes musikere med ambisjoner om å forandre verden. Folk med nysgjerrige ører kan gjerne sjekke ut dette. (PP) ANDERS KJELLBERG TRIOxxxxxxxxxxxxxxxx «Open Here»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx TOUCHÉxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Musikerne i trommeslager seneste plate er kjent her hjemme fra samarbeid med folk som Balke, Storløkken, Brunborg m.fl. Her framføres, med unntak av «Naima», «The Peacoks» og «Marlowe’s Theme», originaler som varierer fra noen frie kollektivt improviserte spor til strukturerte forløp, der Gøran Klinghagens gitar ofte legger klangpaletter som Staffan Svenssons trompet fabulerer over, og fører tanken til både Miles og Nils Petter. Trommespillet er ofte mer løst fargeleggende enn pulsmarkerende.

Trioen har et helt kurant uttrykk innen en slags samtidsmainstream der akustiske og elektroniske elementer søker sammen i en åpen setting. Tidvis stemningsfullt og vakkert, tidvis stygt og utfordrende. (PP) MARY STALLINGSxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Dream»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx HIGHNOTE HCD 7212xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Sangerinnen Mary Stallings er ute med plate sammen med bl.a. pianisten Eric Reed. Hun synger med en litt «snøvlete» stemme som ikke er spesielt sjarmerende. Kan hende er det alderen som begynner å gjøre seg gjeldende (hun er født i 1939), men at en amerikansk sangerinne bruker verdifull studiotid på å spille inn gamle slägere som er gjort hundre ganger bedre og mer personlig før, kan jeg ikke fatt og begripe. Ta f.eks. den fine «That Old Black Magic» som gjøres som en hyggestund ved pianoet uten snev av glød og engasjement som bør forefinnes ved enhver fremføring av denne låta . Nei! (JG)

jazznytt [73]

FRISPARK

the e Gh

tto.

And

his mama cries...». icago Ch

in , n r o b s i d l i h c oor little baby morning a p

Illustrasjon: Jan Granlie

On a cold a n d g rey Jeg var fem år gammel første gang jeg så en platespiller. Det var en såkalt plateskifter, og den spilte steinkaker, tunge grafittiplater som forlangte 78 omdreininger per minutt. Man kunne legge ti stein-kaker oppå hverandre på en stang i midten av spillern, og når Prøysens «Tango for to» var slutt, gikk armen til side automatisk, og så falt neste plate ned med et helt lite drønn. Det kunne være Wiener BohemOrchester med «Zigeuner Tanz», eller LappLisa med «Barna-Tro»:

STOR MUSIKK

«Barna-tro. Til himmelen du är en gyllene bro».

Så kom 1968, og storesøsknene mine anskaffet en platespiller som kunne spille enda større plater, de fylte kåken opp til mønet med soulmusikk.

Jeg var elleve år i 1968 og mine eldre søsken drev såvidt jeg kunne se ikke med revolusjon og opptøyer. Såvidt jeg kunne se var de hovedsakelig opptatt av øl og det å kline med noen, og på festene deres var det jeg som sto for musikken. Jeg var 11 år og DJ, uten å vite hva en DJ var. Så kom plata «What´s going on» med Marvin Gaye. «What´s going on». Hva er det som foregår? Det var Marvin Gaye som første gangen fikk meg til å lure på hva det er som foregår. Og Elvis Presley.

«On a cold and grey Chicago morning a poor little baby child is born, in the Ghetto. And his mama cries».

Stor musikk, med store tekster, på store plater med store bilder på fargesterke covere. Men ikke all musikk var stor, Herb Alberts «Whipped Cream» for eksempel, det var ikke stor musikk, det var lett trompetmusikk, med et tungt anstrøk av hula-hula. Dette var musikk som var så dårlig at den straks ble en verdenssuksess.

Men til og med dårlig musikk var større før.

Ikke minst coverne. Stor kunst. På coveret av «Whipped Cream» hadde de plantet en vakker og splitter naken dame inni en diger haug med piska krem. Damen satt der inni kremen med en langstilket rød rose i hånda og en svær kremdott i det bølgende mørke håret, og pekefingeren litt sånn frekt plassert i den litt sånn åpne munnen.

Det er sånt som gjør inntrykk på en gutt på elleve år: En helt naken dame med en rose i hånda som oppholder seg frivillig inni en haug med piska krem? Jeg tenkte: Fins det SÅNNE damer?

Og, ikke minst, LIKER de seg nedi kremen der?

Men altså - stor musikk. Nå har jo musikken blitt så liten at du kan stappe en million låter inn i en 50 grams mobiltelefon. Jeg lurer på hva Alf Prøysen hadde sagt om det, at han ligger i buk-

selomma til en tilfeldig ekspeditrise fra Lambertseter. At han ligger der sammen med tusenvis av andre artister - og ikke nok med at han ligger i lomma på noen, han ligger INNI en mobiltelefon. Sammen med et nøkleknippe, en sliten leppestift og en halv pakke Blå Extra. Nå har de klart å klemme musikken sammen så hardt, der nedi lomma på folk, at hverken Marvin Gaye, Elvis eller Herb Alpert er i stand til å puste. For ikke å snakke om hu dama inni den kremen. For nå skal det være liten musikk, i AG3-format, med tankevekkende innhold, som for eksempel: «I´m too sexy for my t-shirt». Nå kan du ha så mange låter, nedi lomma der, at du kan høre på en ny låt hvert minutt på døgnet til du blir 124 år gammel, og det fantastiske er at da, på din 124-ende bursdag, kan du snu bunken. Starte på nytt. Selv om 124 er en anselig alder, er det jo aldri for seint å starte på nytt. Og da kan du kanskje høre på «In The Ghetto». «And his mama cries». Eller Marvin Gaye: «What’s going on?».

«Mother, mother, There’s too many of you crying.

Brother, brother, brother. There’s far too many of you dying. You know we’ve got to find a way. To bring some lovin’ here today».

Dagfinn Nordbø er tekstforfatter og artist, og vil under vignetten «FRISPARK» berette om sitt liv i, og ikke minst, utenfor jazzen

SVAR PÅ JAZZGÅTEN PÅ SIDE 5: «Lester Leaps In», «Between the Devil and the Deep Blue Sea» og «You’re Driving Me Crazy» [74] jazznytt