Jazznytt 02:2012

omslag 02 2012:omslagsmal

23.04.2012

13:38

Side 1

B-BLAD jazznytt

JAZZNYTT 02:2012

Victoria Vic toria o a, N Nasjonal as sjjo onal jazzscene ja az zz zscen ne 12.04 - Arve Henriksen 13.04 - Jazzradioens venner: Alterhaug/Nymo/Gutvik/Sandnæs: A Tribute to Stan Getz + Majken Christiansen Kvartett 14.04 - The Turns Tentet 18.04 - Uhørt! Isabel Sörling Farvel og Doffs Poi 19.04 - Das Kapital 20.04 - Hedvig Mollestad Trio 21.04 - Moscow Art Trio 22.04 - Workshop: Improvisasjon og sampill for storbandmusikere m/ Shannon Mowday 25.04 - Uhørt! Framtida i norsk jazz 26-27.04 - Tape to Zero 28.04 - Jassbox 04.05 - Northern Arc 11.05 - Jazzradioens venner: Frode Thingnæs Kvintett + Laila Dalseth Kvartett KJØP K JØP J SESONGKORT SESONGK KORT FOR VÅREN VÅ ÅREN 2012 20 012 FOR

15.09 - Jaga Jazzist og Britten Sinfonia

Fri entré på alle konserter kon nserter en hel sesong g! sesong!

design - www.waggestad.no

03.05 - Food med Eivind Aarseth og Prakash Sontakke

Kun 1200 1200,0,(700,- s stud) tud)

Les mer om programme programmet et på www www.nasjonaljazzscene.no .nasjonaljazzscene.no Billetter kan kjøpes på www .billettservice.no www.billettservice.no Søndagsjam hver sønda ag - Gratis! søndag

Karl Johans Jo ohans gate gate 35

HÅKON KORNSTAD / MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING / JAN GUNNAR HOFF / CHICK COREA / LISA DILLAN & ASBJØRN LERHEIM / CHRISTIAN MEAAS SVENDSEN / STRØMMING RUNDT ET BORD / MEN ER DET JAZZ? / JAZZEN PÅ BY:LARM / BODØ BIG BAND / BODØ JAZZ OPEN / FESTIVALER / DEBATT / ANMELDELSER / FRISPARK

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

11.04 - In The Country med BJ Cole

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 02:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

OPERAFANTOMET HÅKON KORNSTAD

02

9 773327 248011

MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING / JAN GUNNAR HOFF / CHICK COREA / LISA DILLAN & ASBJØRN LERHEIM CHRISTIAN MEAAS SVENDSEN / STRØMMING RUNDT ET BORD / MEN ER DET JAZZ? / JAZZEN PÅ BY:LARM / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / SOMMERENS JAZZFESTIVALER / BODØ BIG BAND / BODØ JAZZ OPEN / VINTERJAZZ I KØBENHAVN / 12 POINTS, PORTO / ANMELDELSER / FRISPARK

omslag 02 2012:omslagsmal

23.04.2012

13:40

Side 2

Foto: Stian Andersen

ARVE HENRIKSEN TIDSSONER FOR TROMPET & TREVERK ARVE HENRIKSEN trompet, vokal

NILS ØKLAND hardingfele, viola d’amore, fele

GJERMUND LARSEN hardingfele, fele

SVANTE HENRYSON cello

MATS EILERTSEN kontrabass

TORD KNUDSEN scenedesign, lys og video

GEIR ØSTENSJØ lyddesign

11.04 Arendal , Kulturhuset

17.04 Sortland Jazz- og Viseklubb

24.04 Harstad , Kulturhuset

12.04 Oslo , Nasjonal jazzscene

18.04 Bodø , Sinus

25.04 Kongsberg , Energimølla

13.04 Trondheim , Dokkhuset

19.04 Molde , Bar Alex

26.04 Sandvika , Bærum kulturhu

14.04 Skien , Ibsenhuset

20.04 Ørsta , Kulturhuset

31.05 Bergen , Korskirken (Nattjaz

15.04 Stavanger , Folken

22.04 Moss , Arena

For billetter og mer informasjon: www.rikskonsertene.no

INNHOLD APRIL - MAI 2012

12 HÅKON KORNSTAD 18 MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING 28 JAN GUNNAR HOFF 34 CHICK COREA 38 LISA DILLAN & ASBJØRN LERHEIM 42 STRØMMING RUNDT ET BORD

FORSIDEBILDE: HÅKON KORNSTAD FOTO: ERIK BURÅS

05 05 06 07 08 10 11 46 47 48 50 54 55 56 59 59 62 86

leder jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden notert litt på siden jazzfoto festivalnytt nytt navn: christian meaas svendsen notert jazz i norge for 50 år siden debatt og nå snakker vi om ... storband: bodø big band farvel til ... småsnakk om by:larm levende lyd: bodø jazz open levende lyd: vinterjazz, københavn levendelyd: 12 points, porto anmeldelser frispark

SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING jazznytt [03]

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: norsk@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon 22 00 56 66 E-post: jazznytt@jazzforum.no Redaktør: Jan Granlie Redaksjon: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Arild Rønsen, Ann Iren Ødeby Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Svein-Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Tor Hammerø, Lasse Haugen, Anja Lauvdal, Stuart Nicholson, Dagfinn Nordbø, Harald Opheim, Petter Pettersson, Arthur Piene, Arild Rønsen, Øyvind Skarbø, Roy Ervin Solstad, Bjørn Stendahl, Bjarne Søltoft Foto: Erik Burås, Tore Fredenlund, Svein-Magnus Furu, Pål Gjersum, Jan Granlie, Per Husby, Pavel Korbut, Kristina Elisabeth Kvammen, Pål Oppegård, Kristoffer Joel Poulsen, Barbro Steinde, Ann Iren Ødeby Oversetting: Arild Rønsen Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein Design: Jan Granlie Illurastrasjoner: Jan Granlie Trykk: UNITES PRESS Opplag: 4 000 Priser: Abonnement: kr. 350,– for seks utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill annonser på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.

Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

Neste nummer kommer i juni 2012 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 03:2012 Bestilling: 02.05 Frist for produksjon av annonse: 05.05 Frist for levering av ferdig annonse (i pdf): 10.05

jazznytt er utgitt med støtte fra

[04] jazznytt

JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN

WIMP OG SPOTIFY OG ANDRE «SOSIALE» MEDIER I den senere tiden har det vært en diskusjon om plater i nåværende form vil overleve. Platebransjen, eller i alle fall store deler av den, har for lengst lagt seg på rygg for de nye mediene. Nå skal man ikke lenger besøke en faghandel for musikk og kjøpe plater som før. Nå skal man laste ned låter fra et eller annet nettsted, sette sammen sine egne spillelister, og surfe fritt rundt i hundretusenvis av innspillinger. Og for det skal man betale en knapp hundrings i måneden.XxxxxXXXXXX Dette synes jeg er ran av hardt arbeidende musikere, som bruker livet sitt på å dyrke en kunstart som krever en gedigen innsats for at man skal få endene til å møtes.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Tenk deg et følgende senario: Jeg vil ha meg en god flaske brunello til lørdagsmiddagen (det er jo så populært om dagen). Og siden det snør ute, gidder jeg ikke gå til nærmeste Vinmonopol og betale de tohundreog-noen kronene denne flaska med edelt, italiensk fludium koster. I stedet velger jeg å bestille en krukke på internettet. Selvsagt betaler jeg ikke det samme som det ville kostet på det kongelige, norske Vinmonopol.

Jeg betaler kun kr. 0,50 for flasken pluss noen kroner for å få den fraktet til min ringe bolig. Ikke like god kvalitet, men billig og akseptabel rødvin. Dette er også et ran – denne gangen av en fransk eller italiensk vinprodusent. xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Om jeg skulle bevege meg, for eksempel inn i en bokhandel for å kjøpe den siste krimboka til Jo Nesbø.

Da skulle jeg bare gå til den aktuelle krimhylla, plukke med meg boka, slenge en femtiøring, eller høyst ei krone, på disken og vandre ut. Ikke en eneste Securitas-vakt skulle stoppe meg. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Eller om jeg skulle være så uheldig å trenge medisiner mot en eller annen sykdom. Og selvsagt bestiller jeg den på nettet, og betaler kun en brøkdel av hva den koster på apoteket. Ikke like bra medisin, men den er billig.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Med hvilken rett kan noen forsvare at nettsteder som Wimp og Spotify legger ut all verdens musikk til en skammelig billig penge, i de fleste tilfeller også i dårligere kvalitet enn originalen? Jeg mener dette er en sak for rettssystemet.xx xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Susanna Wallumrød fikk nylig oppgjør fra TONO/ NCB. Låta «Er jeg?» (hvor hun har 50% av låtrettighetene) en er strømmet 1467 ganger på Spotify/ Wimp etc., noe som ga den svimlende inntekt på femten kroner og seksti øre!!! Er det sånn det skal være? Er det

sånn vi ønsker at den kunsten vi brenner for og elsker skal behandles? Neppe!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For en del år siden var jeg innom en faghandel for musikk på nordvestlandet. Der solgte de i tillegg til plater og kassetter (så det må være lenge siden), også plakater av kjente kunstverk. En dame kommer inn og lurer på hvor mye et bilde av Edvard Munch koster.

Butikksjefen fortalte at det kostet den nette sum av kroner 250,-. Det aktuelle fruentimmeret syntes dette var grådig billig, hvorpå butikksjefen forklarer at det var jo bare en plakat. Da utbryter damen: «Hva? Er det ikke en original? Nei, da skal jeg ikke ha den».xxxxxxxx Hadde dette vært i dag, så kunne hun (i teorien)glatt ha vandret inn på Muchmuseet og plukket med seg for eksempel «Skrik», «Madonna» eller andre godbiter.xx Nå vet jeg at jeg overdriver kraftig. Men i prinsippet kan jeg ikke se den store forskjellen. Skal den kunsten Susanna Wallumrød, Arve Henriksen, Jan Garbarek, Terje Rypdal eller andre jazzmusikere lager, være nærmest fritt tilgengelig, mens man skal være nødt til å betale for verkene av Munch, Nesbø eller andre kunstnere, som uttrykker seg innenfor en annen kunstgren enn musikk?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men hva gjør så de etablerte, store plateselskapene med problemet? Jo, de gjenutgir gamle plater! Hver uke får jeg tilsendt nyhetsskriv fra flere av de store selskapene. En av dem har kunnet tilby opptil flere eldre utgivelser av, hold deg fast, Kim Larsens tidligere «verker». Plater med Kim Larsen & Kjukken!!! Hvem i all verden er det som går i en platebutikk og investerer i disse platene? Jeg kjenner ingen! På tidligere nyhetsskriv (alle fra 2012) tilbyr det samme plateselskapet de gamle platene med trekkspilleren Freddie Kristoffersen! I tillegg har jeg bare i løpet av noen få uker fått tilbud på tidligere utgivelser fra bl.a. Pet Shop Boys, Twiggy, Glen Campell, Marillion og en lang rekke andre innspillinger med «gammalt grums».xxxxxxxxxxx I denne utgaven av Jazznytt, har vår skribent Arild Rønsen en rundebordskonferanse om problemstillingen. Les den, og kom gjerne med synspunkter.x Fra vår side av bordet vil vi anbefale alle våre lesere å sjekke ut de få faghandlerne som fremdeles holder ut der ute, for eksempel den utsøkte, og hyggelige Bare Jazz i hovedstaden, før man hiver seg på Wimp, Spotify, eller andre «gangstere» i bransjen. Men helst vil jeg at man går for å høre musikken i levende live på konsert. Det er på klubbene jazzen fungerer best!

JON BALKE ER ÅRETS ARTIST IN RESIDENCE I MOLDE Balke har helt siden han «slo gjennom» midt på 70-tallet i Arild An-dersen og Radka Toneff sine grupper vært en våre mest originale og innflytelsesrike musikere og komponister innen jazz og annen samtidsmusikk. I Molde vil man få oppleve Jon Balke i fem-seks svært forskjellige musikalske konstellasjoner som viser hans store allsidighet og evne til å fordype seg i sitt musikalske materiale. Jon Balkes virksomhet har alltid vært todelt. På den ene siden en søken etter

maksimal spontanitet i musikken, ved å etablere band som er basert mer og mer på ren improvisasjon som vi møter i trioen Jøkleba, og på den andre siden en søken etter et komponert, gjennomarbeidet kammermusikalsk orkestralt uttrykk som vi vil møte i prosjektet Siwan.

Jon Balke har gjort seg bemerket som solopianist blant annet gjennom utgivelsen «Book of Velocities» på ECM. Han har markert seg sterkt i mindre band som E’Olen, Masqualero, Sidsel Endresen Kvartett, Jøkleba og Batagraf. Men han er kanskje først og fremst kjent i en sentral rolle eller som leder av store band og prosjekter som Oslo 13, Jazzpunkensembelet, Magnetic North Orchestra, Magnetic Book og Siwan.

Ellers kan det konstateres at Steen ikke syntes kirkestatsråd Gjerde hadde noe å gjøre i Molde, at Bækkelund og Ny Musikk burde holdt seg borte, at kombinasjonen vise/jazz bare fungerte så måtelig, at konsertformen som regel var passiviserende, og at Arild Steen ikke liker Randi Hultin, «norsk jazz’ grand old lady».

(Andreas Hompland anmelder Arild Steens bok «Molde-jazz» i Jazznytt, juni 1972)

JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN Hans hovedankepunkt er at jazz har sterke seksuelle overtoner som stammer fra dansemusikk av sterk erotisk karakter. Han siterer en jazzentusiast som syndig nok har uttalt at «Jeg kjenner den med kroppen» på spørsmål om hvorfor han er så begeistret for nettopp denne musikkformen.

Som underbyggelse for sine påstander hevder han at jazz opprinnelig var en betegnelse på kjønnsakten.

Og mens jazzmusikken hadde seksuelle overtoner, hadde titlene seksuelle undertoner. Cabbage, for eksempel (hvor mange jazztitler benytter seg ikke av dette ord), er slang for kvinnelige kjønnsorganer, mens Jelly Roll, som egentlig er en slags syltetøyfylt kake, i jazzsammenheng er blitt til et sexsymbol med forskjellige innhold.

(Utdrag fra notis i Jazznytt nr 3:82, som siterer et leserinnlegg i Programbladet)

JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN Jazznytt virker i helhet litt patriotisk.

Javisst, hvorfor ikke, sier jeg. Det finnes utrolig dyktige jazzmusikere i Norge og jeg har vært så heldig å bli kjent med noen av dem. Likevel kan jeg ikke se noen grunn til å glemme eller fornedre andre som har vært så toneangivende og inspirerende som for eksempel Miles.

Jeg håper å lese noe positivt om Miles Davis i Jazznytt en eller annen gang i fremtiden, så sant bladet ikke blir et slags «Jazz-VG» for sløve og ukritiske jazzinteresserte.

(Utdrag av indignert leserinnlegg fra Dharmendra Sikotra om hvorfor Jazznytt ikke hadde forsidebilde av Miles Davis i forbindelse med hans bortgang i Jazznytt nr 02:1992)

JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN Til slutt velger eg å ta med meg «Dinah Washington sings the Great Standards», en dobbel-LP utgitt i 1962-63. Denne plata fikk eg av mine venner i Langevåg, Marit og Jens, 14/10 1977, med et lite vers håndskrevet på coveret: Tag en liten pinne og la skiva spinne/ dog – ikkje spill den hver gang du en pinne tager/ for da ble platen utslitt på 14 dager…!»

(Jan Inge Melsæter i «Øde øy» i Jazznytt nr 02:2002)

jazznytt [05]

NOTERT LITT PÅ SIDEN

“

Nå er jeg i stand til å kjenne fire akkorder! Og jeg skal lære meg noen flere. I konkurransen mellom Erik Bye, som kunne to grep, og Alf Prøysen Trommeslageren Paolo Vinaccia som kunne tre, så vinner Paolo! i forrige utgave av Jazznytt har du hørt at ... … det er mye som svirrer i lufta på jazzfestivaler. Her følger en av de bedre vi hørte på Bodø Jazz Open: «Finn Sletten og vinn en sydentur!» Jazznyttredaktøren syntes denne var såpass morsom at han sendte den videre som sms til sentrale personer i miljøet, og det er da det kommer sms fra Norsk jazzforums daglige leder, Tore Flesjø – som lyder: Hva med Finn (Kramer Johansen red.anm.) i arkivet (Norsk Jazzarkiv red.anm.)? Øøøøhh!

KULLHAMMAR REKLAMERER I SAMBANDSTATENE Den svenske saksofonisten og plateselskapsdirektøren Jonas Kullhammar går relativt nye veier i markedsføringen av sin nye plate «Från och med herr Jonas Kullhammar». For å komme seg

inn på det amerikanske markedet, kan det se ut som at han har benyttet seg av Google-oversetteren på internettet. Inntrykk på amerikanerne må det i alle fall ha gjort.

UNG, TYSK SAKSOFONIST MED PRIS I MONACO At fyrstefamilien i Monaco var interessert i mer enn fyrstekake, canapéer og champagne har vi visst lenge. Men at selveste fyrst Albert II var interessert i jazz, var en liten overraskelse. Han var nylig involvert i utdeling av en jazzpris i fyrstedømme, som ble gitt til saksofonisten Nicole Johänntgen (eller Nicole Jo som er hennes kunstnernavn). Hun er en drivende god saksofonist som er bosatt i Zurich, og et navn som flere enn jurymedlem John McLaughlin har merket seg. Vi kan

ikke dy oss for å antyde at det kanskje var mer enn saksofonspillet Alberten merket seg...

SKILT VED FØDSELEN?

Smørsangeren Gino Vannelli

Trommeslageren Paolo Vinaccia

GEORGE BENSON RETURNERER TIL JAZZEN I marsutgaven av det amerikanske Down Beat, magasinet for «jazz, blues & beyond», proklamerer gitaristen George Benson at han nå er tilbake til jazzen igjen... Noen vil garantert juble over nyheten, men vi er ikke helt sikre på om det kommer noe godt ut av denne returen. Det er jo ikke akkurat nyskapende det som har kommet fra den amerikanske musikeren de siste 50 årene, eller? Kjør debatt!

[06] jazznytt

… man på samme festival kunne lese i festivalprogrammet at Bodø Big Band har spilt med en rekke jazzstorheter som Kenny Wheeler, John Surman og Karin Krog, Jon Balke og Bugge Wesseltoft, samt norske artister som Halvdan Sivertsen, Terje Nilsen, Lars Bremnes og Unni Willhelmsen. Og vi som trodde at Krog, Balke og Wesseltoft var utstyrt med norske pass…? ... vår venn i presteskapet, Carl Petter Opsahl, har funnet en alternativ bruk av platecovere. På Facebook meldte han for en stund siden følgende: «Jeg har lenge irritert meg over at plateselskapet ECM utstyrer sine utgivelser med unødvendig pappembalasje rundt CDene. Nå har pappen imidlertid kommet til nytte. Som svært distré gateprest er det ofte jeg glemmer den hvite dingsen i presteskjorta. Da er det greit å klippe til noen i papp. I dag har jeg hatt på meg Stefano Battaglia Trio: «The River of Anyder».

En miljøbevisst prest, der altså! … Helge Lien Trio for andre gang siden tidlig på 2000-tallet måtte avlyse en konsert, begrunnet i ustemt flygel. Før deres konsert i Farsund, sjekket Lien pianoet, og oppdaget at det ikke var nystemt.

Ifølge han selv hadde det nok ikke vært stemt på noen måneder, noe han, med rette, kaller uprofesjonelt. Å hyre en pianotrio og ikke sørge for nystemt piano er vel brudd på et av de første bud for konsertarrangering. Kanskje bra at Farsund jazz- og viseklubb ikke hadde hyrt inn Keith Jarrett… ... i forrige utgave av Jazznytt, hadde vi et bilde fra Barentsjazz i Tromsø av saksofonisten Scott Hamilton. At han hadde fått navnet Scott Henderson (som forøvrig er gitarist bl.a. i bandet Tribal Tech) får stå for vår regning og ikke fotograf Marius Fiskum eller skribent Eivind Vonen. Klaps på fingeren og buksevann på redaktøren! ... til slutt vil vi bare advare våre lesere mot plata «All That Jazz» som nylig ble sluppet med «artisten» Lene Alexandra av Sony Music! Og dette bruker selskapet penger på? Makan!

DET GÅR VISST MOT JUL...xxx og våre kolleger i det svenske magasinet for jazz og verdensmusikk, LIRA er ytterst tidlig ute med juletilbudene. På magasinets nettside, www.lira.se, kunne man så tidlig (evt. sent) som 10. februar få deres juletilbud på magasinet, pluss tilhørende CDer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Eller kanskje man lever etter regelen at jula varer helt til påske, og at man bør kaste seg rundt og bestille, hvis man skal få det gode tilbudet før sommeren setter seg helt fast?

ESPERANZA I DAGBLADET I spalten «Ukas utlending» (i overkant snedig artikkelserie) hadde Dagbladets fredagsbilag, den 24. februar (sett kryss i taket, folkens), en sak om vokalisten og bassisten Esperanza Spalding. En temmelig lettbent og kort artikkel, som ender opp med at journalisten (ikke avisas jazzmann, Terje Mosnes) gjerne vil bli venn med henne...ccccccccccccccccc Jazznytts redaktør kan faktisk skryte av at han, sammen med et par NRK medarbeidere, for noen år siden tilbragte timer med den unge musikeren og hennes band, på presselunsj på Hjertøya i Molde, gnafsende på lokal spekemat, og andre lokale herligheter. Og ja, redaktøren kan fortelle leserne av Dagbladets fredagsbilag at unge Spalding er ei hyggelig ung, dame.

MILES PÅ FRIMERKE Trompeteren Miles Davis og gitaristen John McLaughlin kommer på hvert sitt frimerke i USA og Frankrike. Og det passer vel bra. De er jo vant til å bli slikket opp etter ryggen, eller hva?

JAZZFOTO

THE GAMBIAN-NORWEGIAN FRIENDSHIP ORCHESTRAx

Foto: Per Husby

Som utsendt fotograf for Jazznytt ved Bergen Jazz Festival i 1982 skulle jeg bl.a. dekke Knut Kristiansens prosjekt «The Gambian-Norwegian Friendship Orchestra». I slike tilfeller er jo konserten bare sluttresultatet av en lang prosess, og jeg valgte derfor å ta mine bilder på en av forhåndsprøvene i en gymsal et eller annet sted i Bergen - også for kanskje å gi et lite innblikk i en annen del av musikerhverdagen enn den konsertsituasjonen gir. Prøvene var ofte preget av en ganske avslappet og lett uregjerlig munterhet (ikke helt uvanlig i våre kretser) - noe som jeg synes ble ganske godt tatt vare på i dette bildet av Erik Balke. (fra venstre: Vidar Johansen, Erik Balke, Olav Dale, Per Jørgensen og Stein Holdhus) jazznytt [07]

FESTIVALNYTT

VELFYLT MAIJAZZ I STAVANGER 8.-13. mai er det duket for den 24. utgaven av MaiJazz i Stavanger. Og med hovednavn som Marcus Miller og Allan Holdsworth, kan man forvente seg en jazzrocka Maijazz.

Bassisten Marcus Miller er mest kjent som en av Miles Davis sine medsammensvorne på slutten av Miles sin karriere. Han har oppnådd anerkjennelse i et stort spenn av musikalske leire, det være seg pop og rock, R&B, fusion eller hip hop. Men først og fremst innenfor jazzens mange sjateringer. Han spiller på Maijazz den 11. mai.

I tillegg kommer gitaristen Al DiMeola i et forventet hurtigløp med pianisten Gonzalo Rubalcaba. Den britiske vokalisten Stacey Kent kommer også. Hun har de senere årene trollbundet en hel verden med tolkninger av standardlåter og versjoner av både franske og portugisiske perler. I tillegg kan man høre trompeteren Roy Hargrove i Stavanger disse dagene.

Fred Frith Cosa Brava et av gitaristens mest spennende rockbaserte band kommer. Det samme gjør Knut Reiersrud som har med seg stemmen fra Louisiana - Mighty Sam McClain. I tillegg kan festivalen friste med den fransk-libanesiske trompeteren Ibrahim Maalouf, den danske kontrabassnestoren Mads Vinding med legenden Billy Hart på trommer, og franske Jean-Michel Pilc på piano og bassisten Kyle Eastwood med sin latin-amerikanske musikk. Mats Eilertsens fine band SkyDive og Jan Gunnar Hoffs prosjekt med Marilyn Mazur/ Anders Jormin og Arve Henriksen vil være på plass. I tillegg kommer en rekke andre navn som du finner på festivalens hjemmeside www.maijazz.no

Orter Eparg

Moskus

Mopti

Bodvar Tornes Trio

Knyst!

Duplex

Hanna Paulsberg Concept

Hanne Kalleberg Kvartett

JAZZINTRO SKAL KÅRE ÅRETS UNGE, NORSKE JAZZMUSIKERE 2012 Marcus Miller topper Maijazz

ANJAZZ PÅ HAMAR 9. – 12. MAI AnJazz på Hamar har etter hvert blitt en institusjon i Innlandet. I år har de bl.a. følgende band på plakaten: Palle Mikkelborg med Terje og Marius Rypdal, Lill Lindfors, Knut Reiersrud/ Mighty Sam McClain, Jan Eggum med jazzband, Jon Larsen/Staffan William Olsson/Jo Skaansar med Django og Zappa, Brass Brothers m/Frode Alnæs, Ensemble Denada, Hamar Storband og den lovende saksofonisten Kasper Værnes. Anders Baasmo Christiansen skal gjøre Frank Sinatra og Lars Saabye Christensen, Tom Stalsberg, Knut Reiersrud og Stian Carstensen vil være på plass med «Buicken». Men noen vil kanskje si at den virkelig store jazzopplevelsen denne helga vil være den polske pianisten Warcin Wasilewskijs trio. Han har spilt i flere år med Tomasz Stanko og spilte i fjor på Kongsberg med Arild Andersen. Et godt tips vil være å møte opp til denne konserten. www.anjazz.no [08] jazznytt

I finalen under Moldejazz 17. juli vil en jury bestående av noen av Norges fremste jazzmusikere kåre Årets unge jazzmusikere 2012. Dette bandet vil de påfølgende to år få en større lanseringspakke fra Norsk jazzforum og Rikskonsertene, i tillegg til et arbeidsstipend fra vederlagsbyrået Gramo på 150 000 kroner.

De åtte bandene som deltar i Jazzintro 2012 er Duplex, Bodvar Tornes Trio (Vossa Jazz), Hanna Paulsberg Concept, Orter Eparg (Maijazz), Mopti, Hanne Kalleberg Kvartett (Nattjazz), Moskus og KNYST! (Kongsberg Jazzfestival).

I 2010 var det duoen Ferner/Juliusson som vant Jazzintro. – Det er stort å vinne. Det å få anerkjennelsen og en bekreftelse på at musikken vi har brukt så mye tid og energi på, betyr noe for andre, sa gitarist Per Arne Ferner da de mottok prisen. I ettertid har duoen spilt på festivaler, gjort en klubbturné i Norge og vært på turné i Kina, og i mars drar de ut på en skolekonsertturné.

Det er en fagjury bestående av profesjonelle jazzmusikere og personer med arrangørfaglig kompetanse som på bakgrunn av innsendte søknader og demomateriale har plukket ut deltakerbandene.

Juryen består i år av bassist Arild Andersen, saksofonist Frøy Aagre, trommeslager og representant for Rikskonsertene Espen Rud og Nina Torske, prosjektleder i Nattjazz. Juryleder er daglig leder i

Norsk jazzforum, Tore Flesjø.

– Jazzintro er en unik sjanse for unge musikere i startgropa, mener juryleder Flesjø. – Lanseringspakken gir bandet mulighet til å vise seg fram for et stort publikum og gir musikerne verdifull erfaring. Arbeidsstipendet fra Gramo gir en ekstra frihet og hjelp til å satse videre som profesjonelle musikere, sier Flesjø.

Det er Norsk jazzforum, Rikskonsertene og fem av landets største jazzfestivaler som står bak Jazzintro, et lanseringsprogram for unge, profesjonelle jazzutøvere. En fagjury plukker ut inntil åtte band til å delta i Jazzintro på bakgrunn av innsendte søknader og demomateriale. De utvalgte vil i løpet av våren og sommeren 2012 få muligheten til å vise seg fram på en av de fire samarbeidsfestivalene (Vossa Jazz, Maijazz, Nattjazz, Kongsberg jazzfestival), og gjennom en finale på Moldejazz utroper en fagjury ett av bandene til Årets unge jazzmusikere 2012.

Lanseringspakken fra Norsk jazzforum og Rikskonsertene inkluderer blant annet flere festivaljobber og Norgesturné, samt muligheter for skolekonsertturné, utenlandskonserter og benyttelse av Rikskonsertenes digitale produksjons- og redigeringsstudio.Tidligere vinnere er Urban Connection, ra, Solid!, in the country, Puma, Albatrosh og Ferner/Juliusson.

FESTIVALNYTT

I GODE, GAMLE SPOR PÅ KONGSBERG JAZZFESTIVAL Kongsberg Jazzfestival er godt i gang med programmeringen av årets festival. Som alltid avholdes festivalen i uke 27, og i år tilsvarer dette tidsrommet fra og med 04. juli til og med 07. juli. Festivalen kommer til å lansere artistene i tre puljer etter hvert som de blir klare, og her finner du hva de har kunnet slippe opp til trykkestart på Jazznytt.

Souldronningen Sharon Jones holder årets åpningskonsert på Tubaloon sammen med sitt band the Dap-Kings. Fenomenet The Flaming Lips skal sørge for at Tubaloon rocker på lørdag, og en av de mest populære jazzpianistene på andre siden av havet, Vijay Iyer, spiller triokonsert i Kongsberg Kirke. The Thing på Kongsberg er alltid en suksess, og når de har fått med seg de glimrende musikerne Agustí Fernández og Peter Evans ligger alt til rette for en unik og eksklusiv konsertopplevelse. Live Maria Roggen og Helge Lien er to velkjente navn i norsk jazz, men det er sjeldent en får mulighet til å oppleve så veletablerte musikere i en så intim setting som i Kongsberg Jazzfestivals poesioase.

Britiske Led Bib spiller frisk, sjangeroverskridende og eksplosiv musikk, og danske Selvhenter knaller til med et trøkk og en støy som det er umulig å være forberedt på. I tillegg har ett av verdens største nettsteder for jazz, All About Jazz, gått inn som kurator og booket en konsertrekke i samarbeid med festivalen bestående av syv konserter med glitrende, norsk jazz. John Kelman på nettstedet

har plukket ut følgende band til å fronte denne satsingen: Eple Trio med Karl Seglem, Stian Westerhus, Eivind Aarset, Sidsel Endresen og Thomas Strønen, Elephant9 med Reine Fiske, Mats Eilertsen SkyDive Quintet, Per Jørgensen and Friends (dvs. Sigbjørn Apeland - orgel, harmonium, Morten Qvenild - tangenter, Morten Skage – elbass og Terje Isungset - trommer), Jon Balke Magnetic Book og Arve Henriksen Percussion Trio.

Ellers blir det mulighet for å oppleve bl.a. følgende band på Kongsberg i år: Timbuktu + Datarock, Atomic, Solveig Slettahjell/Morten Qvenild duo, Joe McPhee/Evan Parker duo, den svenske bassisten Nina de Heney, Torben Snekkestad/Koichi Makigami duo, jazzintro, pluss en rekke, unge talenter som Ronja, Magnus Grimnes Kvartett, Hanna Paulsberg Concept og Oscar Grönberg Trio. I hagen på Odd Fellow kommer Lindis Botolfsen med sin hyllest til Radka Toneff, og duoen Machine Birds. Duoen Krokofant spiller i Smeltehytta med Jørgen Mathisen som gjest, og på Lysthusscenen kan vi høre Cathrine Witzøe, trioen Møll og Magnus Grimnes Trio.

For mer program: www.kongsberg-jazzfestival.no

JAZZFEST MED INTERNASJONALT SEMINAR I TRONDHEIM Fra 9. til 13. mai er det duket for nok en jazzmanifestasjon i Trondheim. Da er det igjen klart for festivalen med det klingende navnet Jazzfest.no.

I tillegg til det musikalske programmet, arrangerer man også seminaret <The Jazz Summit>, hvor temaet er et kritisk blikk på situasjonen for jazz, utdanningen og hvor jazzen går fra nå av. Med på seminaret treffer man en rekke musikere, lærere og journalister som vil drøfte temaene. Av de som foreløpig er oppført som foredragsholdere og paneldeltagere kan vi nevne Bjørn Alterhaug, Manfred Eicher, Bugge Wesseltoft, Stuart Nicholson, Iain

Ballamy, Erling Aksdal, Django Bates, Pelbo, Peter John Martin John Kelman og Petter Wettre.

Når det gjelder det musikalske under Jazzfest.no kan man høre den britiske sangerinnen Stacey Kent (bildet), Trondheim Jazzorkester, det nye, amerikanske trompetfunnet Ambrose Akinmusire, gitaristen Allan Holdsworth med trommeslageren Virgil Donati og bassisten Jimmy Haslip, Bugge Wesseltoft og Bernhoft + mye, mye mer.

I tillegg regner vi med et fyldig og interessant Fokus-program (som vanlig), strålende vær og en hyggelig langhelg på Dokkhuset og tilliggende herligheter.

For mer informasjon: www.jazzfest.no

ESPERANZA SPALDING TOPPER NATTJAZZ PROGRAMMET 23. MAI TIL 2. JUNI På grunn av ombygging på Nattjazz sine konsertlokaler på Verftet, har man i år måttet flytte til sentrum og Vågsalmenningen rett i nærheten av Fisketorvet i byen. Men dette ser ikke ut til å ha tatt motet fra arrangørene. Programmet er som vanlig sterkt, godt og variert. Blant artistene er det bred variasjon i både sjanger og plassering på verdenskartet. Men først og fremst tar festivalen med seg noe av den beste musikken fra Norge og resten av verden, på flyttelasset fra Verftet til Vågsbunnen.

25. mai kommer bassisten Esperanza Spalding, til Bergen. Hun har allerede gitt ut tre kritikerroste album, og i 2011 var hun første jazzmusikeren noensinne som mottok den gjeve Grammy-prisen for beste nye artist. Spalding har spilt i Det hvite hus flere ganger, samt på Nobelkonserten i 2009. På Nattjazz stiller hun med sin ferske plate, «Radio Music Society». En annen gjenganger på Grammy-utdelingene er amerikanske Kurt Elling. Han har vært nominert hele ni ganger og vant endelig i 2010. Elling omtales gjerne som verdens fremste mannlige jazzvokalist, på Nattjazz kan han oppleves på åpningsdagen sammen med sin velrenommerte kvartett. Søndag 27. mai blir en gedigen mimrefest for alle Zappa-elskere. Da står The Grandmothers of Invention på scenen, med fire medlemmer fra Frank Zappas legendariske back-

ingband, The Mothers of Invention. I tillegg kan man høre John Patiucci, Richard Bona og ikke minst kompromissløse The Bad Plus på årets festival.

I konseptet Bugge N’ Friends, har Bugge Wesseltoft håndplukket venner og forbilder til sitt nye band.

Silje Nergaard har alltid hatt en egen evne til å gjøre jazzmusikk tilgjengelig for et bredt publikum.

Nå er hun igjen klar for Bergen, mandag 28. mai.

Tord Gustavsen med sin nye kvartett, og 31. mai står Arve Henriksen på scenen og fremfører verket; «Tidssoner for trompet og treverk», samme kveld som Farmers Market også er på plass. Av andre navn som står på plakaten, kan vi nevne Bergen Big band med Jon Balke (24. mai), Østergaard Art Quintet med bl.a. Per Jørgensen, Kasper Tranberg og Marc Ducret, mens de unge musikerne i Hanna Paulsberg Concept blir å høre den 30. mai. Amerikanske The Bad Plus kan høres to kvelder (1. og 2. juni), mens både Grand General og danske OffPiste Gurus står på scenen 2. juni De som går på Nattjazz, uten å inneha den store jazzinteressen, får også sitt. Festivalen åpner med energibuntene i Goren Bregovic og hans bryllupsorkester, mens på avslutningskvelden lørdag 2. juni vil den svenske artisten Timbuktu og hans Damn trekke fulle telt i Vågsalmenningen.

For mer info og oppdateringer: www.nattjazz.no

jazznytt [09]

NYTT NAVN En skapertrang som klør under huden og ikke kan vente med å presse seg frem. En soleklar kunstnerisk vilje på tvers av sjangergrenser og kunstarter. En strykende jazzbassist og en strengeplukkende improvisatør. Jazznytts nye navn denne gangen heter CHRISTIAN MEAAS SVENDSEN.

MED BASS SOM LIVSSTIL Jazznytt møter Christian dagen etter at hans hovedprosjekt på Musikkhøgskolen akkurat har holdt to konserter i hovedstaden. Alle studenter på fjerdeåret på skolen får en liten pott med penger som de skal bruke til å avholde en konsert, spille inn en plate, reise, eller noe annet relevant for sin senere praksis som musiker. Vår mann hanket inn de meritterte improvisatørene Sofia Jernberg, Morten Barrikmo Engebretsen, Henrik Nørstebø Munkeby, Eivind Lønning og Espen Reinertsen. Den lettere konseptuelle konserten inneholdt blant annet utdeling av spillekort fra en egenprodusert kortstokk som utgangspunkt for improvisasjoner. Christian sier seg inspirert av John Cage, og publikum meldte også om et visst performancepreg.

Veien frem til denne internasjonale kulminasjonen på fire års jazzstudium, som trekker veksler på en rekke kunstarter, begynte i en liten by på Østlandet.

Christian ble ikke født inn i en spesielt musikalsk familie. Da han som 16-åring ble intervjuet av lokalavisa kunne han fortelle at han så seg selv som sivilingeniør 10 år frem i tid.

Videregående ble unnagjort på allmennlinje med realfagsovervekt. Elbassing i Kongsbergs flora av rockeband var mest en fritidssyssel. Det var møtet med Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love på jazzfestivalen i byen som tente gnisten som førte ham dit han er nå. Møtet med den improviserte musikken. Christian skjønte at han måtte øve. Mye. Unge Svendsen hadde på mange måter oppdaget musikken på egenhånd, og var stort sett selvlært. Dette førte til en stor åpenhet for alle former for musikk, en aksept som han har med seg den dag i dag.

Men størst var interessen for klassisk og jazz, og kontrabass ble raskt det foretrukne utløpet for den musikalske trangen.

Videre gikk bassisten et år på Toneheim folkehøgskole, med Audun Ellingsen som lærer.

Lange dager og netter med øving sørget for at han samme år kom inn på Musikkhøgskolen, hvor dagene om mulig ble enda lengre og fylt med enda mer øving og samspill. Å lære håndverket var voldsomt viktig.

Tredjeåret utvekslet Christian til Köln. Studier med Dietmar Fuhr, Sebastian Gramss og Dieter Manderscheid varierte mellom jobbing med Bachs cellosuiter, klassisk strykebass, via standardlåter til impro og utvidede spilleteknikker.

- Litt av grunnen til at jeg ville utveksle var, i

CHRISTIAN MEAAS SVENDSEN Født 26.2. 1988, Kongsberg Studert ved Toneheim FHS. Avslutter bachelor ved Musikkhøgskolen våren 2012.

Spiller i Knyst, Duplex, Andrea Kvintett, Mopti, ORO og solo. www.christianmeaassvendsen.com

[10] jazznytt

tillegg til å lære et språk og utvide horisonten, at jeg ville konsentrere meg skikkelig om bassen. I løpet av andreåret hadde det bygd seg opp en del band, og jeg hadde mye organisatorisk og låtmessig ansvar for mange av bandene.

Så året i Tyskland ble en flukt tilbake til Toneheimtilværelsen, med tid til å sjekke ut nye ting.

Det var absolutt verdt det, forteller Christian.

- I tillegg fikk jeg tid til å utvikle mitt eget konsept og min egen stemme, uten å trenge å ta hensyn til noe eller noen andre.

Christian har jobbet svært mye med strykebass.

Grunnene finner vi i hans kunstneriske horisont, i den bassisten han ønsker å være: - Jeg ønsker å være en bassist som kan bevege seg mellom klassisk musikk, samtidsmusikk og alle former for jazz. Så for meg er bua 50% av instrumentet. Jeg spiller bass – tilfeldigvis. Jeg ønsker å kunne bruke det instrumentet slik at jeg kan tilføre det som trengs i en hver musikalsk sammenheng.

Han nevner Peter Kowald, nylig avdøde Stefano Schodanibbio samt norske Michael Duch og Håkon Thelin som store forbilder som mestrer denne allsidigheten. I tillegg til Bjørn Kjellemyr, basslærer på Musikkhøgskolen.

Og ikke minst John Cage. Komponistens måte å ikke bare begrense improvisasjon til musikk eller til andre kunstformer, men til å innebefatte hele livet, å rett og slett improvisere i hverdagen, inspirerer. Å åpne livet for kunsten på denne måten gjør deg mer løsningsorientert og gjør at ting glir lettere.

Innstillingen til kunsten som noe altomfattende er beskrivende for hvordan bassisten går løs på nye utfordringer med krum nakke. Det merker også hans medspillere.

Blant disse finner vi duopartner i Duplex: saksofonist Harald Lassen. Lassen beskriver sin medspiller som en fullstendig uredd musiker, som kaster seg med hode og sjel inn i ukjent kunstnerisk territorium uten å blunke.

En musiker som be-

gynte sent, men som har jobbet enormt dedikert og målrettet for å komme dit han vil.

Og hvor vil han egentlig?

- Jeg vil bare være her akkurat nå. Jeg prøver å ikke ha for mye forventninger om ting, jeg vil heller improvisere meg gjennom hverdagene.

For meg er veien målet. Jeg håper jeg kommer til å fortsette med det jeg driver med nå, i et kreativt og sjangeroverskridende miljø. At jeg kan leve av det og på en eller annen måte bidra med noe viktig til samfunnet.

- Kunsten har ingen funksjon i seg selv, men kan få mennesker til å reagere slik kunsten ønsker. Så lenge det har en effekt på mennesker så er det nok for meg.

TEKST OG FOTO: SVEIN-MAGNUS FURU

NOTERT

RANDI TYTINGVÅG FIKK KULTURPRIS Den svenske kulturprisen Prins Eugens Kulturpris ble i februar gitt til vokalisten Randi Tytingvåg og lydkunstneren Stefan Klaverdal. Prisen er på hele 50 000 svenske kroner. Prisen ble innstiftet i forbindelse med unionsoppløsningen mellom Sverige og Norge i 1905. Det er svenske Orkesterjournalen som kan melde dette.

CHICK COREA I STØTET I november i fjor, fylte pianisten Chick Corea 70 år. Mange velger å være bortreist på dagen ved slike anledninger, men slik unnasluntring er ikke noe for Corea. I stedet valgte han å spille konserter hele måneden på Blue Note i New York. To sett pr kveld, med 10 forskjellige bandkonstellasjoner, seks dager i uken, hele måneden. Imponerende!

HELGE LIEN TRIO TIL GULL I JAPAN Helge Lien Trios seneste plate, «Natsukashi» er blitt hedret med gullmedalje i det japanske magasinet Jazz Criticue. Fra vårt ståsted, på andre siden av kloden, kunne vi ikke være mer enig med japanerne! Strålende!

Jazznytt gratulerer!

ARVE HENRIKSEN PÅ TUR FOR RIKSKONSERTENE Sammen med fiolinistene Nils Økland og Gjermund Larsen, cellisten Svante Henryson, bassisten Mats Eilertsen, videokunstner Tord Knudsen og lyddesigner Geir Østensjø legger han i april ut på veien med programmet «Tidssoner for trompet & treverk» i regi av Rikskonsertene.

- Musikken skapes i møtene mellom musikerne og menneskene rundt dem – i fortid, nåtid og framtid. Tidssoner og konstellasjoner er avgjørende for hva publikum får høre, sier Arve Henriksen om materialet han har utarbeidet sammen med sine medmusikere.

Arve har fått frie tøyler til å skrive ny musikk i samarbeid med musikerne i strykekvartetten - som han har håndplukket fra «øverste hylle» til dette prosjektet. Det å spille med en strykekvartett er en idé trompetisten har båret på lenge. Det har tatt mange år å finne fram til et strykekonsept som han føler seg hjemme i, og når endelig alle brikker falt på plass, var det med musikere han tidligere har spilt med i ulike settinger.

Som Arve selv sier: «Med dette laget av mennesker kommer dette til å bli vel verdt å få med seg. Jeg gleder meg allerede!»

Turnélista er som følger: 11.04 ARENDAL Lille torungen 12.04 OSLO Nasjonal jazzscene 13.04 TRONDHEIM Dokkhuset Scene 14.04 SKIEN Ibsenhuset 15.04 STAVANGER Folken 17.04 SORTLAND 18.04 BODØ Sinus

19.04 20.04 22.04 24.04 25.04 26.04 31.05

MOLDE Bar Alex ØRSTA Ørsta kulturhus MOSS Moss kirke- og kultursenter HARSTAD KULTURHUS Lillesalen KONGSBERG EnergiMølla BÆRUM Kulturhus amfi BERGEN Korskirken (Nattjazz) jazznytt [11]

[12] jazznytt

TENORDUELL PÅ TO BEIN HÅKON KORNSTAD er ein av dei norske jazzmusikarane som har markert seg sterkast både nasjonalt og internasjonalt.

Gjennom Kornstad Trio, Wibutee, og ikkje minst som soloartist, har han vist at det framleis er mulig å gjere spennande ting med ein saksofon. Men så, i april 2009, fatta han interesse for å synge opera, og allereie i mars 2011 kom han inn på den prestisjetunge Operahøgskulen som tenor. Dette vil eg høre meir om.

TEKST: ØYVIND SKARBØ FOTO: ERIK BURÅS

jazznytt [13]

- Når kom fascinasjonen for opera?

- Den kom da jeg var i New York i 2009. Jeg hadde egentlig ikke hørt noe særlig opera før dét, men jeg husker jeg lastet ned en Jussi Björling-plate nærmest for syns skyld i 2005.

Jeg må ha vært spesielt åpen for noe «nytt» den gangen i New York, da en kompis tok meg med på Metropolitan-operaen. Jeg ble helt bergtatt av et av verdens beste orkestre og digre stemmer uten mikrofon som sang for 4000 mennesker, men jeg tror også at jeg ble slått av diverse storslåtte kulisser, hester på scenen og rett og slett glitter og stas!

- Kva var det med hesten på scena som ga deg sånn kick?

- Prøv å spille på små undergrunnsbarer i New York i tre måneder selv, med ræva lydforhold, tre mennesker i publikum, og hvor alt er «awesome» og «great» uansett. Da skal jeg love deg at en hest på scenen en gang i blant kan være en herlig opplevelse.

- Men har du hatt interesse for opera som lytter tidligare?

- Nei, jeg skjønte aldri helt hvorfor noen sangere har en vibrato som går over en halv oktav, hva som var så flott med dét liksom.

Det skjønner jeg fortsatt ikke, men til gjen-

gjeld har jeg hørt noen fantastiske stemmer nå, blant nålevende sangere, men kanskje aller helst fra operaens gullalder. Nevnte herr Björling, som mange kanskje kjenner gjennom «O helga natt» har et eller annet som griper deg på samme måte som Coltrane, noe inderlig, upolert, ærlig... Caruso og noen av de gamle italienske gjør samme nytten. Kirsten Flagstad...

- Kva var det som skjedde når du da gikk frå å digge det som publikum til å tenke at dette ville du vere en del av?

- Jeg tror det var noe som sa meg der jeg satt, og jeg kom tilbake til Metropolitan minst tre ganger samme uke, at dette kunne jeg også få til. Jeg drev jo litt med skuespill, teater og var med i musicals da jeg var barn, kanskje var det dét jeg savnet? Men mest av alt var det nok tilfeldigheter; uka etter bidro jeg på et typisk «artsy fartsy» Brooklyn-kunstbladevent. Redaktøren var en av de unge, fremadstormende kunstnerne i NYC, og han hadde satt sammen smørja denne kvelden. Konserten skulle begynne med en operasangerinne akkompagnert av generisk støymusikk fra macen hans, mens han drakk Jack Daniels og røyka en joint. Så gikk det over i en mer performance-aktig fase, der han tegnet kritt-

ringer rundt føttene på den stakkars sangerinnen, samt dyppet bilder i et spann med sort oljemaling og hang dem opp på en tørkesnor.

Så ble det gitt tegn til at jeg skulle entre scenen, og jeg måtte spille solo mens han satt inni et piano og klimpret på strengene, uten nevneverdig øre for samspill, for å si det sånn. Det ble raskt klart at både operadama og jeg var rasende, og sammen stakk vi fra hele driten, inn til Manhattan og åt en bedre middag, og avtalte å møtes neste dag og gjøre en duett med saksofon og sang. Da vi så sto der, gikk det opp for meg at jeg heller ville synge enn å gjøre nok et sånt «crossover-prosjekt-der-jazzmann-lefler-med-annen-musikk-fordi-han-er-så-jævla-åpen». Jeg tror jeg har hatt lyst til å jobbe med ikke-kontemporær klassisk musikk lenge, men ikke sett helt hvordan, med et instrument laget i 1890. Nå fikk jeg nummeret til sanglæreren hennes, og morgenen etter befant jeg meg i dennes studio på Upper West side.

Når i prosessen begynte du å tenke seriøst på dette med å studere det, og å ville framføre det?

- Sanglærer Pamela har ildrødt hår og scenesminke, og alle verdens operalibrettoer i bokhylla bak pianoet. Nå spurte hun meg hva jeg ville gjøre, hva slags repertoar jeg ville synge.

Jeg sa at jeg ikke kunne noe om opera, men at jeg gjerne ville synge det. Så vi begynte den aprildagen i 2009, helt fra scratch med «gagaga» og «brrrrr» og «bibbelibopp», og prøvde å finne ut hva som var stemmen min.

Jeg fikk en antikk baryton-arie å jobbe med til neste gang, og alt var nytt og spennende.

Jeg rakk vel tre-fire timer før jeg skulle hjem til Oslo, men så kom jeg igjen i juni og hadde flere timer og var blitt tenor med høye toner.

Da sa hun at hun så for seg at jeg kunne leve av dette hvis jeg ville. Og da gikk det vel en slags liten «faen» i meg, og jeg begynte å se meg rundt, sondere terrenget så og si, og satte meg et mål om at jeg skulle søke operahøgskolen året etter.

- Det er modig av deg å starte en ny utdannelse når du har ei såpass bra karriere i gang allereie.

Kvifor ikkje berre fortsette i samme tralten?

- Si det. Jeg er jo ikke utlært på saksofon heller, for å si det sånn. Men jeg tror jeg trengte litt nye inntrykk. Også har jeg jo solo saksofonprosjektet mitt, som på en måte ruller og går litt, og der jeg kan ta ting i det tempoet jeg vil, og da så jeg en gyllen sjanse til å ta litt mer utdannelse. Jeg har jo lenge tenkt at jeg vil sette meg på skolebenken igjen. En master i jazz har alltid vært utelukket - det har jeg jo på sett og vis tilegnet meg gjennom å spille

[14] jazznytt

jazznytt [15]

[16] jazznytt

rundt omkring. Men å drive med musikkdramatikk og sette seg inn i en helt annen tradisjon blir noe ganske annet - det er skremmende og spennende på en gang.

- Kva er ambisjonen for operakarriera di? Tenker du å dele på sax og synginga 50/50 eller er opera meir ein hobby? Kan disse karrierene leve side om side, reint praktisk?

- Det aner jeg ikke før jeg har prøvd... Jeg er veldig seriøs på synginga nå, fordi jeg faktisk føler at jeg har noe substansielt å komme med, og fordi det har vært et utrolig kick til nå. Kanskje det er saksen som blir en hobby en stund, og kanskje dette ikke er så dumt. Det ligner jo uansett ikke så lite på kollegaer som får barn, blir helt gelé i knærne og setter på litt lettere strenger en stund. Kanskje saksen har godt av å være litt hobby igjen? Uansett, det er jo bare musikk begge deler, og det er vel det samme hva den kommer ut igjennom, tenker nå jeg.

- Er det ei motsetning i å drive med så ulike sjangrar? Personlig tenker eg altfor mykje på kva ein bør satse på og prioritere, men det verkar som om du er komfortabel med å drive begge desse sidene av deg parallellt.

- Jeg tenker vel at dette ikke er så farlig.

Dersom jeg hadde et band bestående av musikere som livnærte seg på jobbene jeg ga dem, eller en familie med sultne munner å mette, så ville jeg kanskje tenkt mer på dette. Nå tenker jeg mer på hele musikervirket som en reise, man må la seg føre til ukjente arenaer og tørre å gape over. Vår generasjon har vel sett litt for mange kunstnerdokumentarer, vi har sett en rekke karriereforløp fra start til slutt, og vi har en klar formening om hva som er erkekarrieren, så å si. Jeg tror den tankegangen kan bli litt for «lineær»; jeg tror at det er først når man sitter i godstolen som 75-åring og ser seg tilbake, at valgene man gjorde føles logiske og vil kunne sees som naturlige årsakssammenhenger. Men jøsses, det er store forskjeller mellom min måte å spille jazz på, og den überkonservative måten jeg ønsker å jobbe med opera på – i hvert fall akkurat nå.

jobba og strevd med å få til å synge skikkelig, gjerne med lærere eller repetitører som har sagt sine pauli ord hele veien, både om stemme og musikktolkning. Og da har det vært en utrolig lettelse å kunne spille saksofon i mitt eget univers igjen - skape musikk der og da. Jeg har virkelig fått et fornyet syn på verdien av improvisert musikk gjennom dette. Men nå begynner endelig Mozartariene å føles friere de også, så da håper jeg vi til slutt kan si at det er jazz alt sammen.

- Og no har du starta eit nytt band, som etter sigende skal forene både saksofon- og sangkarriera. Kor vil du med dette?

- I begynnelsen var jeg veldig skeptisk til å gjøre dette; mix-sjangeren innenfor klassisk musikk er jo et musikalsk minefelt, der diverse operasangere, trompetister og andre kan finne på å synge eller spille oppå kjekke og greie hip hop-beats, og resultatet blir følgelig ganske merkelig og overflatisk til tider.

- Jeg mener at hvis man skal jobbe med fusjonsmusikk i dag, må man ha en solid fot planta i hver musikksjanger man vil blande inn. Det lønner seg med andre ord å være firbeint. Man må virkelig mene det, og elske de sjangrene man blander. Etter to år med skikkelig hardtrening for å komme meg opp

på et visst vokalt nivå, prøvde jeg å synge en napolitansk sang med jazzkomp, og dette ble faktisk veldig fint. I gamle dager var jo sånne salongorkestre mer vanlig; klassiske musikere måtte gjerne spille på restaurant for å holde seg flytende, og da varierte de sømløst mellom slagere og klassiske svisker.

Så vi begynner som et slags sånn salongorkester, og utvikler det videre derfra. Det som er virkelig moro, er at jeg kan velge repertoar fullt og helt selv; jeg kan for eksempel synge arier fra operaer som det ville vært for tidlig for meg å synge i full rolle ennå. Og jeg kan blande disse med kramgoa jazzlåter, egne komposisjoner og en god dæsj improvisasjon. Jeg gleder meg voldsomt til konsertene vi skal gjøre på jazzfestivalene nå til våren og sommeren.

- Og besetninga?

- Sigbjørn Apeland på trøorgel, Per Zanussi på bass, deg selv på trommer, og meg som en tenorduell på to ben.

Kornstad vil bl.a. spille på Øya-festivalen i Oslo i sommer med sin Tenor Battle - en kombinasjon av jazz og opera Intervjuet er tidlegare publisert i plata/magasinet «Alle Skal Få», som Stian Omenås' band Stian Around a Hill gav ut i haust.

- Det er sikkert lett å finne bevis på at jazzbakgrunnen din kan vere ein styrke på Operahøgskulen. Berre det at du kom inn på så kort tid!

Men korleis påverkar operasynginga di saksspelet/improvisasjonsmusikken?

- Jeg har jo nesten ikke hørt på jazz de siste to årene, kun lyttet til ymse innspillinger av den ene tenoren etter den andre. Når så Stan Getz og Miles en gang i blant shuffler seg innom, er det som om jeg hører jazz på en helt ny måte. Harmoniene, rytmikken, tonevalget - det er utrolig deilig musikk med en helt egen karakter. Og mesteparten av disse to siste årene har jeg virkelig øvd,

jazznytt [17]

Et post-moderne fenomen. Fire unge amerikanske gutter, pønker’n Kevin, svigermors drøm Jon, den seriøse Peter og spilloppmakeren Moppa har lagd lapskaus av jazzhistorien. Og hvilken smakfull lapskaus. Bare bandnavnet er nok til å få deg til å skvette; Mostly Other People Do the Killing, forkortet MOPDtK. Et utsagn som er like sosialt meningsløst som det er en logisk selvfølgelighet. De framstår som noe midt i mellom en mormonertrupp på evangeliseringsturné og disipler av Knut Nærums satiriske lek med borgerskapets konvensjoner. Mener de det alvorlig?

Eller er alt bare en lek renset for alt meningsinnhold?

MOSTLY OTHER PEOPLE [18] jazznytt

IA N A V SYL N N E P I R BYE E R FLE

TEKST: JOHAN HAUKNES FOTO: ANN IREN ØDEBY OG JAN GRANLIE

DO THE KILLING

jazznytt [19]

S

jefens ordre var klar og tydelig: «Mostly kommer til Victoria i slutten av februar – vi må ha et intervju med dem! Og du er den som skal gjøre det!» Det var en ordre, så her var det ikke rom for noe diskusjon. Og når redaktøren, sjefen, har talt, er det bare å ikle seg kampdressen og marsjere ut i krigen, så sier et gammelt jungelordtak fra Tigerens hjemstad.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Kontaktnummer? Treffpunkter? «Nei, det får du finne ut av sjøl!». Første spørsmålet som må besvares: Hvem er managementet for Europa-turneen? Følger de med på turneen? Jeg lokaliserer dem, et Wien-selskap har ansvaret. Den ansvarlige agenten har et navn, K. En kjapp epost med forespørsel farer av sted mot Wien i god tid før bandet kommer til Tigerstaden, med mange åpninger for et intervju. Jeg venter, venter og venter. Fotografen blir utålmodig og vil ha avklaring. «Jeg trenger dagslys for å lage et forsidebilde.» Jeg blir stressa. Hvorfor svarer de ikke? Er det meg? Var jeg for anmassende?xxxxxxxxxxxxxx Jeg purrer og purrer. Fortsatt intet nytt. Her holder definitivt ikke regla om at «Intet nytt er godt nytt»! Tvert om. Leser de ikke e-post? Men jeg må jo forberede meg til intervjuet, i alle tilfeller. Timer for å samle materiale.

Hva har de sagt før? Hva gjorde de når? Jeg spør meg selv som så mange ganger før: Hvordan kunne man operere i denne bransjen før verdensveven ble en realitet? Mens jeg skaffer meg den nødvendige bakgrunnsinformasjonen husker jeg tilbake til fortida, til for tretti år siden da det var informasjonsjakt og ikke informasjonsseleksjon som var den kritiske innsatsfaktoren. Da journalistens oppgave var å gi harde fakta, fakta som dagens lesere lett kan skaffe seg selv. Den gang journalistens oppgave var enkel. Men jeg venter fortsatt på svar.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dagen da de skal spille i Oslo nærmer seg. Fortsatt ikke svar. Bekymringen er stor. Endelig finner jeg et telefonnummer til management-selskapet – i Wien. Jeg ringer.

Det ringer, … lenge. Langt om lenge tar noen telefonen.

Sier bare «Hallo?», i et utålmodig ordelag, ikke mer. Jeg spør «Er det K.?». Nei, dette var P. «Jeg er opptatt, hva gjelder det?» «Kan jeg få snakke med K.?» «Hun er ikke her, jeg vet ikke hvor hun er. Jeg sitter i en annen telefon.

Ring seinere.» Krasj! Jeg ventet, og ventet. Og ringte igjen. Intet svar. Ventet. Og ringte nok en gang. Intet svar. Dagen for konserten kom og timene gikk, og jeg hadde fortsatt ingen avtale. Fotografen maste. Redaktøren hadde ingen medfølelse. «Bare få jobben gjort! Men glem forsida. Jeg har fått noen fantastiske foto fra en shoot med Håkon Kornstad.» Sjekk ut forsida av dette nummeret av Jazznytt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det var da noe. Det var fem timer til bandet skulle på scenen. Fortsatt hadde jeg ingen avtale. Men jeg var i det minste frigjort fra det stressende kravet om dagslys. Jeg må bare prøve én siste gang, før arbeidstida i Wien er slutt. Jeg bare må prøve igjen. Før det er for seint. Slår nummeret; 0-0-4-3- osv. Denne gangen ringer det bare én gang. «Hei, det er J. Hva kan jeg hjelpe deg med?».

«Jeg prøver å få tak i K. for å få hjelp til kontakt med Moppa et Co. De skulle være i Oslo og jeg trenger en

PETER EVANS FORTELLER HVORDAN HANS FORELDRE I 1980- OG 1990-TALLET BLE OPPMERKSOM PÅ JAZZ GJENNOM WYNTON MARSALISʼ GJENSKAPING AV JAZZHISTORIEN. DET VAR NOK PETERS INNGANG TIL DET [20] jazznytt

intervjuavtale med dem i dag – nå.» «Dessverre har K. reist hjem. Men jeg skal ordne dette for deg. Jeg ringer tilbake om noen minutter.»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Og J. ringte tilbake etter et par minutter. «Møt opp på Victoria en time før konsertstart, så får du snakke med Moppa rett etter lydprøven, før konserten.» Lykkelig kunne jeg ringe fotografen og fortelle gladnyheten. Vi hadde avtalen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Check: Bakgrunnsinformasjon? OK! Spørsmålsliste? OK! Opptaker? OK!xxxxxxxxxxxxxxxxxx Check list completed? Check list completed!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ready. Set. Go! Bakgrunnsnotater Vi var mange nikkere som nikket iherdig da Stuart Nicholson på midten av 1990-tallet hevdet at riktignok var jazzen død i Amerika, men den levde andre steder. At verdens jazzsentrum hadde flyttet til en ny adresse – til Norge, Kjæmpers Fødeland. Nicholsons tese støttet alle våre fordommer om utviklingen av amerikansk jazz på 1980-tallet, etter at avantgarden utover på 1970-tallet ble totalt marginalisert og 1960-tallets store nyskapere enten falt fra eller sluttet å dytte på konvoluttene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Og hva var de unge løvenes svar til glamrock, hockey-sveis og en voksende tro på markedskreftenes spill? En totalt ikke-provoserende og stagnerende framføring av jazzhistorien som ikke utfordret noen fronter, som ikke fornyet musikken. Hvor musikken var tømt for sitt politiske innhold. Hvor all musikk som ikke passet inn i den store historien ble neglisjert og utdefinert. Dyktige musikere? Sikkert og visst, fantastisk dyktige, teknisk sett! Men hvor var sjelen, hvor var provokasjonene? Jazzen som musikksjanger, som estetisk virksomhet, ble gjort til en museumsgjenstand, hevdet vi.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jovisst lå det en politisk hensikt bak dette. Gjennom dette kunne Marsalis et al. bruke jazztradisjonen som en ukontroversiell og nasjonsbyggende kunstform. Den var en amerikansk kunstmusikk med improvisasjon som det genererende historiefortellende elementet, med swing og blues. Den var afro-amerikansk og gjorde historien til Amiri Barakas (tidligere Leroi Jones’) «Blues People» til en helt vesentlig del av den amerikanske historien. Det var jo et bemerkelsesverdig paradoks her at den konservative Wynton Marsalis sto hånd i hånd med den gamle rabulisten, provokatøren og radikaleren Amiri Baraka. Samtidig var det en historiefortelling som var sterkt selektiv, noen former for jazz, noen utviklingstrekk var godkjente, mange andre ble definert ut. En selektiv kanonisering for å sikre den politisk korrekte historien.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Enda mer meningsløst ble det da jazzens plass som en amerikansk kunstform ble gjort til et spørsmål om politiske vedtak i Kongressen, som om en nasjonalforsamling kan beslutte kulturell status. I 1987, altså ikke 1984 som det kunne synes som, lukket Kongressen boka da de med datidens «newspeak» besluttet at «jazz has achieved preeminence as an indigenous American music and art form … [It] is hereby designated as a rare and valuable national American treasure … to make certain it is preserved, understood and promulgated». Tenk om Stortinget skulle beslutte at den norske springar-tradisjonen var en iboende norsk musikk og kunstform … og en nasjonal norsk skatt! Hadde det vært i 1887, så ville det kanskje vært tenkelig som del av nasjonsbyggingen, men ikke i 1987, og langt ifra i 2012. I dag er jo alle bevisst at den norske folkemusikken vokser ut av all-europeiske tradisjoner og påvirkninger.xxxxxxxxxxxxxxx Men heldigvis tok vi feil, vi nikkerne, av tilstanden i amerikansk jazz. Under den søte glasuren og lammende, politisk korrekte enigheten sydet og kokte det fortsatt, men det hadde liten eller ingen oppmerksomhet i den amerikanske offentligheten. Noe som heller ikke bidro til å bringe budskapet over dammen. Den amerikanske undergrunnen kom totalt i skyggen av ukritiske gjenfortellinger av historien om den amerikanske drømmen. Det som var den radikale, nyskapende amerikanske undergrunnen på 1970-tallet; hvor ble den av? Forsvant den, døde den ut, eller ble den globalisert? Jeg mener, Oregon? Amerikansk jazz? Nei! Europeisk kultur? Tja. Global musikkform? Ja!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Utover 1990-tallet ble det tydeligere og tydeligere; det skjedde noe i Amerika som den politisk korrekte fortellingen neglisjerte. Noe som var verdt å lytte til. Noe som fortjente at vi lyttet til det, oppmuntret det, på tross av dens manglende kurans i den amerikanske offentligheten.

Ut av dette kom det mye. Mangefasettert. Chicago. New York. Utenom museet på Lincoln Center. Som også løftet opp arven fra 1950- og 1960-tallets undergrunn, men som tok den videre til et helt annet sted. Den spennende nye amerikanske jazzen er ikke den som snur ryggen til verden utenfor USA, men som omfavner påvirkningen fra den amerikanske, så vel som fra en global scene, og som erkjenner at jazzen i dag er et globalt musikalsk språk, en global kunstform.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Tilstedeværelsen av denne undergrunnen førte til at studenten «Moppa» Elliott på jazz-linja på Oberlin Musikk-konservatorium i Ohiokunne møte studenten Peter Evans, som spesialiserte seg på barokk trompet spill. Ikke akkurat den mest sentrale jazzstaten i USA. Men hemmeligheten var at Peter Evans også hadde en jazzdrøm. Derfor var det der ny musikk ble skapt. Gutta dro til New York. På Manhattan School of Music møtte Moppa Jon Irabagon.

Rocker’n Kevin Shea ble et bekjentskap gjennom Mary Halvorson, som vi her på berget kjenner fra hennes deltakelse i Anthony Braxtons trio, Kongsberg 2010. Som Gro Harlem Brundtland sa, alt henger sammen med alt.

Om MOPDtK – noen dagboksnotater Moppa, Peter, Jon og Kevin. Det som blir en gjeng som kaller seg «Mostly Other People Do the Killing». Moppa, Peter og Jon fikk sin første jobb i bydelen Lower East Side på Manhattan. Vincent Sperrazza hadde betjent trommene på øvelsene før konserten, men rekker ikke

Moppa Elliot - bass Kevin Shea - trommer Peter Evans - trompet Jon Irabagon - saksofon

jazznytt [21]

avtalen de har, 25. november 2003. I aller siste minutt ble Sperrazza erstattet med Kevin Shea. På et tidspunkt under en solo tok Shea av seg skjorta og pisket trommene med den. Den perfekte trommisen for MOPDtK var funnet! Tonen var satt. Med Vincent Sperrazza som en moderne Pete Best, den opprinnelige trommisen til Beatles. Så Kevin = Ringo!

Gruppa omtalte seg selv som et «terrorist bebop über-jass band» og tok sitt navn og supplerte det med en logo som viser en regelrett henrettelse. Det høres grusomt ut, men navn og logo er en viktig del av historien om MOPDtK. Absurditet. Surrealisme. Navnet referer til et utsagn av den russiske oppfinneren Leon Theremin, han som konstruerte det første elektroakustiske musikkinstrumentet, en theremin. Da han ble spurt, med referanse til Moskva-prosessene, om ikke Stalin var en grusom leder, hevdes det at han svarte at Stalin ikke var så ille, «Mostly other people did all the killing!». Et apologetisk forhold til sovjethistorien som på mange måter er så erke-russisk; Som det ofte er hevdet; russisk historie kan aldri forstås, den kan kun føles.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette kjennetegner da også bandet, ingenting er slik det synes å være. Etter å ha opplevd deres gjenfortelling av jazzhistorien, vil jazzhistorien aldri være den samme lenger. Alt er kontemporært, alt er moderne. Nei! Det er post-moderne. Hvorfor er det slik, spør bandet oss som tilhørere, at så snart vi tillater oss å le av noe, så blir det umiddelbart oppfattet som at vi ikke tar det alvorlig, ikke seriøst. At det er uviktig. Hvorfor kan vi ikke le av og med noe som er dypt alvorlig ment? Hvor kommer den fra, vår umiddelbare reaksjon at respekt overfor noe og latter ikke hører sammen? Hvorfor kan vi ikke le og være seriøse samtidig? Er det ikke det som er klovnens viktigste oppgave? Å fortelle noe grunnleggende viktig om oss selv, vår tradisjon, på en måte som får oss til å le? En musikers manglende villighet til å være alvorlig, i alle betydninger, i utøvelsen av sin kunst, kan bety at musikeren ikke tas alvorlig! Hvorfor?

Det er det Moppa, Peter, Jon og Kevin vil ha oss til å reflektere over. En MOPDtK-konsert er en pastisj av jazzhistorien, som en fest hvor King Oliver, Bix Beiderbecke, Diz og Bird, Miles, Ornette, alle er til stede i en polsk riksdag, en kakofoni av musikalske ideer, dialoger, individ og kollektiv, som til sammen lyder eufonisk. Men det er først og fremst alle hardbop-kameratene med etterfølgere som eksponeres for latter og respekt, som hedres gjennom deres musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx En måte vi kan velge å se bandet på, er som et tribute-band til bl.a. Blue Note-katalogens 1500- og 4000-serier.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Moppa Elliott sier at «Låtene jeg skriver for bandet er med hensikt klisje-aktige, svært gjenkjennbare som referanser til Blue Note-plater fra 1950- og 1960-tallet». På deres andre plate er coverdesignet en tribute, «Shamokin!!!», er designet som en parafrase over Art Blakeys «A Night in Tunisia», utgitt som Blue Note 4049 i 1960. Her skriver forfatteren av liner notes, en viss «Leonardo Featherweight» [sic!], at låta «Dunkelbergers» er en «string of minor-key clichés modeled after countless attempted sambas and bossa novas of the ’60s». Elliott utdyper dette: «Jeg satt og hørte gjennom boksen med Tina Brooks’ Blue Note-album. Etter det satte jeg på et Dexter Gordon-album. I løpet av dette hørte jeg fire C-moll bossa-låter med en åpning etter akkordskjemaet /cm – D /. Da tenkte jeg at den låta skal jeg skrive». Det ble «Dunkelbergers».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Etter «Shamokin!!!» har det kommet tre plater til. Først ute var «This is our Moosic», hvor coverdesignet er basert på Ornette Colemans «This is our Music», utgitt som Atlantic SD 1353 i 1961. Deretter kom «Forty Fort», basert på Roy Haynes’ «Out of the Afternoon», Impulse A-23 i 1962.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mens alle disse er studio-opptak og utgitt på Moppa Elliotts eget label, Hot Cup Records, er den foreløpig siste plata fra 2010 et live-opptak fra Portugal kalt «The Coimbra Concert», utgitt på labelen Clean Feed fra Lisboa. Og nær sagt selvfølgelig; coveret er et ECM-style cover basert på Keith Jarretts «The Köln Concert» fra 1975 [ECM 1064/65]. Legg merke til surrealismen her; et på mange måter maksimalistisk band legger seg opp til et uttrykk som er minimalistisk. I tillegg er det en pianoløs kvartett som hedrer et album med solo piano!

Sist de var i Norge sommeren 2011 ga de en bejublet konsert i Aleksandrakjelleren i Molde.

I ettertid havnet konserten dessverre i skyggen av en annen og gruoppvekkende hendelse i Oslo tre dager seinere. Men de av oss som satt i kjelleren på Aleksandra denne kvelden er fortsatt i stand til å minnes en spretten og leken konsert fra det aller første breaket til Kevin Shea til vi hadde vært gjennom et utall småbyer i Pennsylvania, flere enn vi noensinne vil ha behov for å kjenne til. Som Terje Mosnes skrev om konserten i Dagbladet: Dette var «kollektiv improvisasjon a la dixieland via bebop til avantgarde/friimpro. [M]ed Elliotts låter - alle oppkalt etter lite kjente småbyer i Pennsylvania - som repertoarstamme, slang de innom Dolphykomposisjoner, standarder og blues, mikset sammen i et sprelsk uttrykk som oftere enn ei klang som et møte mellom Charles Mingus, Art Ensemble of Chicago og Ytre Suløens Jassensemble». En av Jazznytts tilstedeværende repliserte tidlig i konserten at «Husk! ADHD er kun en diagnose».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Deres første plate «Moppa Elliott’s Mostly Other People Do the Killing» kom ut på Hot Cup allerede i 2004, men de senere hovedtrekkene ved musikken var tydelige allerede da.

Denne plata har kommet noe i skyggen av de etterfølgende. Men Elliott ga oss en programerklæring for bandet på omslaget til denne som fortjener mer oppmerksomhet. Derfor gjengir jeg den (nesten) i sin helhet her.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Establishmentet i jazz har skapt en surrealistisk velg og vrak-basert historie ved å kanonisere bare en brøkdel av det som har skjedd innenfor jazz-tradisjonen. Denne konservative gruppen er opptatt av å omgi ‘den sanne jazzen’ med barrierer som beskytter den fra å bli smittet av urenslighetene i den musikken den utviklet seg til å bli. (Lincoln Center Jazz Orchestra spiller musikk av Cecil Taylor? Jeg tror ikke det.) … Vel, jeg liker at jazzen min er skitten, noen ganger svært skitten.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx [22] jazznytt

JA, VI HAR ALLE LYTTET PÅ SUN RA, PÅ EUROPEERNE, PÅ INSTANT ORCHESTRA, VI HAR ALLE LYTTET PÅ ART ENSEMBLE

- Jazzen har begynt å ta seg selv for alvorlig og er i fare for å falle i samme stagnerte tilstand som den såkalte ‘klassiske musikken’ er i. … Om vi beveger oss mot sterile, historisk korrekte gjengivelser av det som engang var livskraftig musikk, så vil jeg ikke ha noe med det å gjøre. Få ut møkka…jo mer jo bedre. Heller enn musikk som passer inn i en eller annen kunstig ‘tradisjon’ eller som avviser jazz totalt, så vil jeg lage musikk som bruker jazzens identitetskrise mot den selv, som stabler så mange musikalske assosiasjoner uten mening som mulig oppå hverandre. Dette for å skape en musikk som er bevisst sine egne inkonsistenser, ironiske sider og motsetninger – og som liker at det er slik. Når du står på skuldrene til kjemper, så er det så mye lettere å sparke inn tennene deres.xxxxxxx Moppa Elliott utdyper dette; - Da jeg vokste opp lyttet jeg mye til tradisjonell jazz, noe jeg fortsatt elsker. På den annen side er jeg bekymret over og føler avsky overfor dens nåværende skammelige tilstand. I stedet for å prøve å forene disse to holdningene, setter musikken vår dem opp mot hverandre, for å skape musikk som åpenlyst hedrer og håner jazztradisjonen. Kanskje det er Dada-jazz?x Dermed ser vi sammenhengen. Det går en strak linje fra mine refleksjoner forut for det som ble et intervju med Moppa Elliott alene tilbake til mitt tidligere intervju med Misha Mengelberg (se Jazznytt nr. 05/2011). Eller var det omvendt?

En samtale om musikk og musikkens budskapxxxxxx Jeg skjønte raskt at det jeg fikk ikke var slik jeg hadde tenkt, et intervju med hele bandet, hvor jeg hadde planlagt å spille dem ut mot hverandre. Men av og til er lykken bedre enn forstanden. I stedet fikk jeg en samtale med Moppa alene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Skal vi ikke gjøre det litt mer komfortabelt og sette oss opp i benkene bak?» sier Moppa og peker mot sofaene bakerst i lokalet i Victoria. Joda, det er jeg enig i. Og vi sklir ned i en liten losje for oss selv, mens publikum begynner å sige inn i lokalet, vel en time før konserten.

- Da jeg intervjuet Misha Mengelberg for et halvt år siden, var hans først kommentar før jeg hadde sagt noe som helst «Du vet at jeg er dada?». Hva er ditt forhold til Mengelberg?

- Ah! Fluxus-bevegelsen! Vi har lært mye av denne tradisjonen, denne utviklingen. Instant Composers Pool og den tilhørende utviklingen er viktig for hvor vi er i dag.

- Det er en ting jeg må «takke» deg for, det er at du har fylt mitt hode med småbyer i Pennsylvania.

- Takk, vi har mer i kveld, vær trygg, det blir bare verre fra nå av.

- Jeg ser dere som en tradisjon i moderne jazz, som går tilbake til Sun Ra. Som en collage-orientert tilnærming til musikk.

Et spor og alt er der.

- Ja, vi har alle lyttet på Sun Ra, på europeerne, på Instant Orchestra, vi har alle lyttet på Art Ensemble.

På Nasjonal Jazzscene under Oslo Jazzfestival

- Dette er et uttrykk for den tidens Chicago-scene tilbake til 1960-tallet, er det ikke?

- Jo, historisk er det korrekt. Men, avhengig av hvordan du framstiller det, dette var noe som skjedde over alt. Når du snakker om den faktiske jazz-tradisjonen, så ja, Chicagomusikernes var de første som omfavnet dette. Men jeg er sikker på at det er andre nisjer hvor dette skjedde.

typer, i framføringen av musikken. Jeg har laget en liste her, med Kevin som «the punk», deg som som «stand up»-komikeren, Jon som «the nice guy» og Peter som «the preacher».xxxxxxxxxxxxxxx - Det er en rimelig beskrivelse.

- Alle dere framstår som vel orientert i jazzhistorien. Men det er jo ikke akkurat hva vi forventer av deres generasjon. Startet alt dette tidlig for alle?

- Det er riktig. Vi ville ikke kunne gjøre hva vi gjør om det ikke var tilfellet. Men jeg tror nok at jeg startet tidligere med dette enn de andre. Jeg hørte Blue Note-plater fra den dagen jeg ble født. Jeg var nok eksponert for jazzhistorien mye mer systematisk enn de andre. Peter Evans forteller hvordan hans foreldre på 1980- og 1990-tallet ble oppmerksom på jazz gjennom Wynton Marsalis’ gjenskaping av jazzhistorien. Det var nok Peters inngang til det. Kevin kom nok inn i jazz som en tenåring, slik som også Jon gjorde.

- Er dette en planlagt rollefordeling, eller har det vokst ut av bandets utvikling?

- Det er absolutt ikke planlagt. Alle gode ensembler fungerer slik. Du har sterke personligheter, og enten begrenser du dem eller du lar dem vokse. Det er en lederstil i ensembler hvor du som leder påtvinger bandet din idé om hva soundet skal være, og bandet er forventet å tilpasse seg denne ideen. Det fungerer effektivt i band som Steve Colemans, eller Wynton Marsalis’. Bandmedlemmene kan komme og gå, men det kollektive soundet endrer seg ikke.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Men går du til andre band som Art Ensemble [of Chicago] eller Miles Davis’ band, hvor det kan være en leder, men hvor hvert medlem i bandet har større frihet, og dermed kan ha en mer grunnleggende effekt på musikken. Miles’ kvintetter er et godt eksempel. Hans første kvintett, mindre enn ti år før hans andre kvintett, lyder totalt annerledes. Vi er en del av det samme. Over tid tar vi ideer fra hverandre, vi har etter hvert en god idé om hva vi kan hver for oss. Disse spillereglene, som skaper rutiner oss i mellom, men hvor alle har rett til å endre spillereglene, fører til at vi kan gjøre alt som er mulig å gjøre. En viktig del av dette er tillitt til hverandre. Om en av oss går ut etter noe helt vilt, så er det akseptabelt uansett hva som skjer. Om noen bryter inn i en solo og «ødelegger» rammene, så er det også OK.

- Dere har veldig forskjellige roller, og framstiller forskjellige

- Som du sier, det er den organiske dynamikken, jeg vil kalle det den demokratiske rolleforjazznytt [23]

delingen, som er viktig. Du framstår som den nominelle lederen, men i praksis er dere fire uavhengige stemmer.

- Helt korrekt. Det er ingen avstemming. Når vi spiller er jeg ikke lenger noen dommer.

- Når jeg lytter til dere, er det overveldende hvordan dere kaster baller mot hverandre, utfordrer og provoserer hverandre! Noen ganger mister jeg som lytter oversikten over alle ballene. Og noen blir kastet opp og faller bare døde til bakken.

- I en hvilken som helst konsert har vi alle vetorett. Det skjer hele tiden at noen av oss prøver å cue noe, og ingen andre tar det opp. Om ingen tar det opp, eller sier hva om vi ikke spiller det? Hva så? Hva vil du gjøre nå? Dette fører til at ingen av oss blir fanget av tilvante rutiner.

Vi må hele tiden være oppmerksomme og tilpasse oss.

- Dere har jo alle en masse prosjekter ved siden av dette bandet. Hvor mye tid tilbringer dere sammen som ett band? Hvordan balanserer dere virksomheten til den enkelte?

- I gjennomsnitt spiller vi sammen omtrent 20 døgn i året, vil jeg si.

- Hvordan påvirker dette bandets utvikling? Som et kollektiv?

- Vi spiller alle forskjellig musikk i forskjellige sammenhenger. Hver sammenheng medfører at vi alle blir bedre, hele tiden. Vi får noen nye triks oppe i ermet, som vi bringer til fellesskapet. Hver gang har vi blitt litt bedre.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Slik vi snakker om det, så er musikere ganske gode til å forholde seg til hvordan de spiller i forskjellige sammenhenger. Jeg tror at hver enkelt av oss spiller mer eller mindre på vår måte, uavhengig av sammenheng. Som når Peter spiller noe basert på barokk-trompet, jeg spiller noe orkestralt klassisk bass, Jon spiller straight-ahead klarinett-greier og Kevin noe noise-rock-greier. Alt dette er jo der uansett. Jo mer vi gjør, jo mer kan vi bringe til fellesskapet. Det er mer organisk enn at vi trekker inn mye fra andre sammenhenger til kollektivet.

- Når du skriver for bandet, skriver du da til hvert enkelt medlem?

- På en måte. Dette er jo Ellingtons tilnærming, å skrive musikk opp mot hvert enkelt bandmedlems styrke. Og, ja, jeg har stjålet mye fra det. Ellington og Mingus ville jo skrive musikk som bygde opp under styrken til medlemmer i ensemblet. Men siden vi er en kvartett har jeg mye større frihet. Måten jeg skriver på er mye mer forenklet enn dette. I løpet av de første par årene lærte jeg at om jeg skriver intrikate ting, så kan vi utføre dem, men utførelsen blir bundet. Det er som å sette håndjern på musikerne. Siden låtene var kompliserte var det bare en måte å gjøre dem på. Da skjønte jeg at om jeg baserte det på enkle harmonier, enkle melodier, da er det ting som vi kan spille på mange forskjellige måter, uavhengig av hva som skjedde rundt oss. Det har vært en utvikling mot å skrive materiale som er mer fleksibelt, mer formbart. Jeg utvikler meg mer mot å skrive musikk som ikke er tilpasset styrken til den enkelte musiker, men mer mot et punkt hvor jeg vet at den enkelte utøver aldri vil utføre akkurat hva som er på papiret.

OVER TID TAR VI IDEER FRA HVERANDRE, VI HAR ETTER HVERT EN GOD IDÉ OM HVA VI KAN HVER FOR OSS. DISSE SPILLEREGLENE, SOM SKAPER RUTINER OSS I MELLOM, MEN HVOR ALLE HAR RETT TIL Å ENDRE SPILLEREGLENE, FØRER TIL AT VI KAN GJØRE ALT SOM ER MULIG Å GJØRE. EN VIKTIG DEL AV DETTE ER TILLITT TIL HVERANDRE. OM EN AV OSS GÅR UT ETTER NOE HELT VILT, SÅ ER DET AKSEPTABELT UANSETT HVA SOM SKJER. OM NOEN BRYTER INN I EN SOLO OG «ØDELEGGER» RAMMENE, SÅ ER DET OGSÅ OK

- Så det du skaper når du skriver er mer i retning av start-plattformer for den enkelte?

- Det er en måte å uttrykke det på. Jo, men kanskje ikke så mye startplattformer som legoklosser. Startplattformer antyder noe du forlater, men dette er ikke det. Det er mer at du kan plukke bitene fra hverandre og sette dem sammen til noe helt annet.

- Så du kan plukke et hus fra hverandre og bygge en traktor?

- Ja, akkurat, det er de samme stykkene! Det er mer som det. På den måten tar jeg inn over meg at ingen av oss vil spille det som står på papiret. Og siden det er ment slik, gir det oss en frihet i framføringen av materialet, til å manipulere det. Det er ikke alltid det fungerer, det er låter vi har prøvd som feilet og som ikke er en del av vårt materiale.

- Om vi går til «the Coimbra Concert». Den ble utgitt på Clean Feed. Var det deres initiativ? Hvorfor ble den ikke utgitt på Hot Cup som de øvrige platene?

- Ja, det var Clean Feeds initiativ. De, og Pedro, som er nøkkelpersonen [i Clean Feed], var de som fikk det til å skje. Opprinnelig kontaktet vi dem for å utgi «Shamokin!!!», men da takket de nei. På det tidspunktet hadde de ikke den statusen de har i dag. Og vi hadde en plate ute allerede, så de ønsket ikke å hoppe på noe som var på gang allerede. Men vi holdt kontakten.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - For et par år siden kontaktet Pedro oss om å gjøre en live-plate for Clean Feed. Vi ville gjøre en live-plate ved å ha flere konserter på samme sted, og så velge ut det beste. Vi ville at det skulle være mer fokusert enn et standard live-album. Pedros svar var at det var det vi skulle gjøre med tre konserter i Coimbra, vi tar opp alt, vi velger ut og gir ut en dobbelt-plate.

- Og den fantastiske kontrasten at her er det en plate som er totalt minimalistisk i uttrykk og design, mot din gruppe som er mye mer maksimalistisk.

- Men det er jo det at det er samme ting. Om du snakker om vår tilnærming, vår musikk, omslagsdesign osv., så er den toneangivende ideen at jazz er en musikkform som kannibaliserer og gjenvinner seg selv. Noe den alltid har gjort, men som har økt de siste tiårene. Alt dette involverer spørsmålet om jazzens autensitet og særegenhet. I USA kan du ikke skille dette fra spørsmål om raseforhold, og valget av vår tilnærming til denne musikken som ikke-afroamerikanere. Vi vokste opp med denne musikken, elsket den, gjennom dens historie gjennom dokumenterte opptak. Opptak av afro-amerikansk musikk. Men det inkluderte også en masse av den musikken som kom etterpå.

Som jazz-puristene ikke vil akseptere, som de ikke vil la seg berøre av.

- Så på en måte ba Clean Feed oss om å gjøre hva vi ønsket å gjøre uansett, så det var cool. - Så det er å ta alt dette og snu alt på hodet og presentere Og han lot oss gjøre våre sprø cover-ting. Så vi har ikke noe annet enn flotte ting å si om det som det er. En av de mange realitetene i dag er at ja, jazz er dette fantastiske, kunstneriske uttrykket, noe som er Pedro og Clean Feed. oppnådd. Og ja, denne historien har en afro-amerikansk - Jeg ler hver gang jeg plukker opp plata og tenker på at her er det en pianoløs kvartett som hedrer karakter. På grunn av mange rasemessige forhold, ble den undertrykket i tiår, og aldri akseptert. Men i dag spilles det ultimate pianoalbumet på designingen av coveret.

- Det er morsomt, er det ikke? Vi tenkte på hva som er det største live dobbeltalbumet, selv- musikken på Starbucks! Og Wynton Marsalis vil ha den på samme nivå som europeisk klassisk musikk. Men i USA følgelig er det «The Köln Concert». i dag blir klassiske orkestre nedlagt og stengt, så jeg er ikke [24] jazznytt

jazznytt [25]

sikker på om det er den rette tilnærmingen. Jeg er ikke riktig klar over hva Wynton Marsalis og Stanley Crouch vil oppnå.

Jeg skjønner utgangspunktet deres, med et rasebasert rammeverk, men er ikke sikker på om deres valg av strategi er den riktige. Vi er ikke afro-amerikanere, men vi elsker Duke Ellington like mye som dem.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Så vi ender opp med å ta hele historien og snu den rundt. Og så spytter vi den ut som både gjengivelse, hedring og fortolkning av en tradisjon. Omslaget av våre plater gjør narr av ikonografien på disse gamle platene, men samtidig så er det en beæring av tradisjonen disse platene representerer, et uttrykk for hvor opptatt vi er av dette, av at vi ser dette som det beste i verden. Og jeg ser ingen motsetning mellom disse posisjonene.

- Akkurat. Og det bringer oss tilbake til det dadaistiske utgangspunktet. Ja, du kan le av det, gjøre narr av det, men det betyr ikke at du ikke tar det alvorlig. Snarere tvert om.

- Helt riktig. Og en komponent av det i en amerikansk kontekst er det rasemessige. Det er et ømtålig spørsmål. Noe som vi er svært oppmerksom på. Vår musikk reflekterer en ærbar behandling av dette materialet. Vi faller tilbake til all vår jazzbakgrunn, ikke fordi det er dumt eller fordi vi synes det er latterlig. Tvert i mot. Gitt at vi har frie rammer, det er slik vi vil framføre denne musikken. Men vi vil ikke gjøre det på en kontrollert måte, vi ønsker å gjøre det på en totalt sprø måte.

- Grunnen til at dette er et jazzband og ikke en eksperimentell musikkgruppe er fordi vår innfallsvinkel er å swinge og «playing the blues». Vi kommer alle tilbake til det og det er den musikken vi elsker.

- Ser du noen forskjell på hvordan musikken mottas i Europa og USA? - Noen små forskjeller er det, men i hovedsak, nei. Vi opp-lever at publikum uansett har det moro med hva vi gjør, uansett om de vet hva de kommer til å møte eller ikke.

- Den eneste forskjellen jeg kan tenke meg, er når vi spiller for andre musikere, spesielt jazzmusikere. Da spiller vi for musikere som har investert tusenvis av timer i på forskjellig måte å reflektere jazzhistorien. Som har investert i at det de gjør er viktig. Så kommer vi og gjør lapskaus av det, og spiller tradisjonen på en totalt fleipete måte. At det reiser spørsmål om hvorfor de selv gjør det de gjør. For oss er jo det noe av poenget.

Men jeg skjønner selvfølgelig at det kan virke provoserende.

- Men bandet vårt skjuler jo ikke sin ærefrykt og beundring overfor tradisjonen når vi gjør dette.

- I denne tilnærmingen går mye tilbake til Misha Mengelberg, Instant Composers Pool, Willem Breuker osv. Er det et sterkt europeisk element i dette? En europeisk tilnærming til hva moderne jazz er?

- Disse fyrene fikk sin inspirasjon fra Chicago, dette er ideer som har blitt kastet fram og tilbake over havet mange ganger.

Jeg synes at det er en fantastisk tid i dag, hvor folk som Anthony Braxton, Roscoe Mitchell, Muhal Richard Abrams, Han Bennink and Misha Mengelberg alle spiller den samme musikken. Dette er folk som kom til det samme musikalske standpunktet fra veldig forskjellig ståsted og som i dag på mange måter er en del av den samme musikalske tradisjonen.

- Det er masse musikk jeg hører på hvor musikere fra veldig forskjellig utgangspunkt trakk samme musikalske konklusjoner.

Ken Vandermark, Jeb Bishop, Paal Nilssen-Love, Mats Gustafsson, alle disse. Det er mer en konvergens uavhengig av hvem som møtte hvem, enn gjensidig påvirkning og innflytelse.

Mye av denne musikken er på sett og vis en naturlig konsekvens av post-bop-responsen til det de unge løvene representerte.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - De unge løvene kom på 1980-tallet og ledet til en motreaksjon som var ikke-afro-amerikansk, mot en form for ultra-tradisjonalisme. Men samtidig var det en respons på, og hedring av, det Ornette Coleman og John Coltrane fikk til, og den friheten det innebar. Dette var jo samtidig den musikkformen som ble utelukket av de unge løvene fra den kanoniserte jazzen.

- Et siste enkelt spørsmål: Hva er musikk for deg? Er det bare lyder, [26] jazznytt

JEG ER IKKE RIKTIG KLAR OVER HVA WYNTON MARSALIS OG STANLEY CROUCH VIL OPPNÅ.

JEG SKJØNNER UTGANGSPUNKTET DERES, MED ET RASEBASERT RAMMEVERK, MEN ER IKKE SIKKER PÅ OM DERES VALG AV STRATEGI ER DEN RIKTIGE. VI ER IKKE AFROAMERIKANERE, MEN VI ELSKER DUKE ELLINGTON LIKE MYE SOM DEM

eller er det noe mer? Hva slags kommunikasjon ligger i musikk?

- Det er et godt og stort spørsmål! Jeg er splittet på dette. Når jeg lytter til for eksempel Mahler får jeg frysninger på ryggen, så det er tydelig noe mer enn bare lyd. Det er noe som skjer der. Men det er også disse kulturelle representasjonene for følelser gjennom allmenne signaler vi er enige om. Som musikere må vi forholde oss til det. Om vi spiller over en skala med forminsket syv, det dummeste du kan gjøre, så tvinger det oss til å gjøre noen ting, og utelater noe annet vi kan gjøre. Vi må akseptere dette, men samtidig prøver vi å bryte ut av denne sentimentaliteten.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Dette kom opp for et par dager siden. Vi prøvde å unngå denne sentimentaliteten. Om vi skulle spille noe trist, så kunne vi spille en langsom ballade over en forstørret syver.

Det ville lyde som alle forventet, men det ville vekke interesse. Jeg vil heller spille musikk som er kompleks, men ikke på en kompleks måte, en musikk som er interessant på en måte du ikke riktig greier å sette fingeren på, som du føler er interessant, men som du ikke kan fortelle hvorfor. Musikk som folk liker å lytte til, men som de ikke riktig vet hvorfor de liker å høre på den.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg vil spille musikk som har en følelsesmessig effekt på publikum, men som de ikke riktig vet hvorfor de liker. Jeg vil at publikum skal smile når de forlater konserten, men at de må tenke en lang stund før de kan sette ord på hvorfor de koste seg. At de ikke kan si på hva det er.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - For meg er musikk denne muligheten til å presentere en form for kunst, av lydkunst, til et publikum, som kan være hva du ønsker at det skal være. Som kan være så abstrakt og så konkret som du bare vil at det skal være. Og å leke med disse dimensjonene. Det er her de mest interessante tingene skjer. Det som gjør at jeg hører lyder som jeg aldri har hørt før.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er det jeg vil høre, musikk som utfordrer meg, som overrasker meg. Som gir meg opplevelsen av å ha hørt ting, følt ting, jeg ikke har ord for. For mye musikk, med vilje, feiler i dette. En lang rekke med Grammy-priser går til låter som utnytter de tilvante skjemaene. Dette har vi gjort, ja det er effektivt som følelsesmessig provokasjon, men det er et velkjent terreng. Vi har gjort det, men jeg vil gjøre andre ting.

- Slik jeg hører det, argumenterer du for en mystisk dimensjon av musikk. Noe som skaper uro, noe som gjør at du vil lytte nærmere. Noe som overrasker deg, men som du ikke kan sette ord på?

- Korrekt. Det dreier seg om de bittesmå interaksjonene og evnen til å bruke disse. Dette er det vi er fokusert på. Det, og letthet, fornøyelighet, glede. Vi liker å ha det gøy. Som band ler vi mye. Hele tiden. For ofte er latter misforstått som en nedgradering. I den amerikanske tradisjonen går det tilbake til Minstrel-shows, og ideen om at om man ler av deg, så er det nedlatende. Det er det som blir feil. Du kan le av ting som ikke nødvendigvis er morsomme eller som du ønsker å degradere. Latter kan være et uttrykk for livsglede.

- Da stopper vi der, på en perfekt dadaistisk posisjon. Verden er for viktig til ikke å le av den!

- Akkurat! Perfekt.

Vi skal la Moppa Elliott få det aller siste ordet. Dette er hva han sa da han presenterte kvartetten MOPDtK tilbake i 2004. «Dette er mitt band, og dette er vår musikk. Alle låtene er oppkalt etter faktiske byer i Pennsylvania som jeg aldri har vært i. Mens jeg skrev disse låtene, tenkte jeg på noe helt annet. Program-musikk er som vi alle vet en elitistisk

drøm, og siden låtene ville ha hørt ut akkurat likedan om jeg hadde kalt dem opp etter myter, biologiske prosesser eller etter kjæledyrene mine, så bestemte jeg meg for at disse byene hadde navn som var like verdifulle som noe annet som låttitler. En rose ved et hvilket som helst annet navn.»

Dagbokas epilog Dagen etter intervjuet får jeg en e-post fra K. «Beklager, men e-postene endte i spam-filteret. Jeg så dem først nå. Si fra, så skal jeg ordne et telefonintervju for deg.» Jeg svarte, litt stolt, og med stor takk til J. «Takket være J. fikk jeg en strålende samtale med Moppa før konserten i går. Takk J. fra meg!»

MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING PÅ PLATE «Moppa Elliott’s Mostly Other People Do the Killing» (2004) «Shamokin!!!» (2007) [Art Blakey & the Jazz Messengers: «A Night in Tunisia» (1960)] «This is our Moosic» (2008) [Ornette Coleman: «This is our Music» (1961)] «Forty Fort» (2009) [Roy Haynes Trio: «Out of the Afternoon» (1962)] «The Coimbra Concert» (2010) [Keith Jarrett: «The Köln Concert» (1975)] jazznytt [27]

[28] jazznytt

JAN GUNNAR HOFF har lenge vært regnet som en av landets fremste «allround»-pianister og keyboardister i den norske jazzfloraen. Han er svært aktiv også som komponist, pedagog og orkesterleder. Hoff har valgt å bo i fødebyen Bodø, samtidig som han har hatt høy aktivitet internasjonalt med bl.a. Mike Stern, Alex Acuña og Maria João.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

HOFF PIANISTEN

nder årets «Bodø Jazz Open» har han, sammen med tre andre musikere og entusiaster, klart å lage en jazzfestival i Bodø som trekker vanlige folk like mye som studenter og jazzfans. Med konserter rundt om i den forblåste, men svært så kompakte byen, hadde man invitert etablerte og internasjonale navn, så vel som lokale musikere og prosjekter.

U

Vi treffer Jan Gunnar på «Top13», baren på toppen av Radisson Blu-hotellet, eller «SAS-hotellet» som det alltid har hett, og vil hete i Bodø. Det er dagen etter at han har fremført sitt nye bestillingsverk «Living» sammen med perkusjonisten Marilyn Mazur, bassisten Anders Jormin og trompeteren og vokalisten Arve Henriksen. Med utsikt utover mot Landegode i bakgrunnen, i strålende sol, rigger vi oss til for en prat om livet som jazzmusiker i Nord-Norge.

Vi oppdager raskt at å gjøre intervju ved hjelp av en opptaker i baren blir en umulighet. Derfor trekker vi 11 etasjer nedover, og finner oss en plass utenfor spisesalen og lokalet hvor Finn Sletten skal lede sitt store merengue- og salsaband senere på kvelden. I et lokale som minner mer om «Danskebåten» enn et typisk nordnorsk festlokale, lar vi båndet gå…

Før vi treffes har jeg vært inne på internett og hentet ut den imponerende CV-en til Jan Gunnar. Her kan man lese at han tok klassisk pianoundervisning fra han var ca. 12 år. Han gikk på lærerskolen i Bodø og Bergen i 1977 og 78, før han begynte på Jazzlinja i Trondheim i 1986, hvor han ble undervist av pianisten Terje Bjørklund. Han har tatt privatundervisning med Harold Danko, Django Bates og Andy Laverne i New York og London i tre perioder, og han studerte komposisjon ved Norges Musikkhøgskole 2001/2002.

Jan Gunnar har vært frilansmusiker i Bergen, Oslo og Trondheim siden 1979, og startet sin profesjonelle karriere med et engasjement ved Den Nationale Scene i Bergen. Han debuterte på Ad lib jazzklubb i Bodø med egen jazztrio allerede i 1976, og han har spilt med svært mange ledende artister innen jazz og rytmisk musikk opp gjennom årene.

Han var på turné for Rikskonsertene fra 1983 og til sammen har han skrevet ca. 170 verk for jazzband, kammer-orkester og andre besetninger, og har lang erfaring som pedagog. I 1992 avholdt han debutkonsert under Festspillene i Nord-Norge med framføring av en suite i 4 satser. Debutplaten «Syklus» kom året etter på selskapet Odin. Han har hatt egen gruppe, «Jan Gunnar Hoff Group», med musikerne Tore Brunborg/ Knut Riisnæs (saksofoner), Per Jørgensen (trompet), Audun Kleive (trommer) og Bjørn Kjellemyr (bass) siden 1993. Bandet fikk et gjennombrudd på Vossa Jazz i 1995 og har siden markert seg sterkt på klubber og festivaler. De har gjort turneer og festivaljobber i Norden, de spilte på London Jazzfestival i 1996 og i Paris i 1999. I 1996 gjorde de en TV-sendt EBU-konsert fra Moldejazz, samt at de gjorde et samarbeid med Pat Metheny i Molde 2001. Jan Gunnar Hoff har gitt ut fem soloplater, den siste, «Magma» feat. Mike Stern, ble utgitt i april 2008 på Grappa. Hoff har også gitt ut «Jungle City» med trioen «Acuna/Hoff/Mathisen» (Alessa, 2009), samt medvirket på plater med Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Tore Johansen, Ove Bjørken m.fl.

For jazzmessen «Meditatus» fikk Hoff en Edvardjazznytt [29]

pris fra TONO i 2005. Verket ble gitt ut på plate med Jan Gunnar Hoff Group og Bodø Domkor i 2007 (Grappa) og har vært framført i Canada, Island, Latvia, USA og en rekke steder i Norge.

Jan Gunnar har spilt med en rekke musikere og artister opp gjennom årene. Av større navn, startet det med Jon Christensen og Jon Eberson på Ad Lib i Bodø i 1976/77 samt Guttorm Guttormsen og Carl Morten Iversen samme sted i 1978, turné med Arild Andersen og Nils Petter Molvær i 1982, div. samarbeid med Ernst Wiggo Sandbakk, Ove Bjørken, Gunnar Berg, Halvdan Sivertsen (1984–85), Jørn Hoel (1985–86) og med Jan Garbarek på hans bestillingsverk for festivalen «Åpent øre» i 1987. Han har spilt med Trio Nord (Terje Venaas – bass, Finn Sletten – trommer og Kåre Garnes – bass) i 1989–1991 med solister som Karin Krog/ John Surman, Merit Hemmingson, Marit Sandvik, Vidar Johansen, Georgie Fame, Knut Riisnæs m.fl.

Hoff spilte duo med Chick Corea i Harstad Kulturhus i 1995 og har samarbeidet med Kenwood Dennard, Martin France/John Parricelli, Joanna McGregor, Pat Metheny, Rolf Lislevand og Kapsberger Ensemble, Jan Eggum (2001-2002), Karin Krog/Tore Johansen, Unni Wilhelmsen, Cæcilie Norby/Lars Danielsson, Fathy Salama/ Trygve Seim og mange flere. De prosjektene som kanskje er blitt mest lagt merke til i de senere år er samarbeidet med den portugisiske sangerinnen Maria Joao (bl.a. på Vossajazz 2005) og den amerikanske gitaristen Mike Stern (20062008). Hoff var kunstnerisk leder for The Groove Valley Jazzcamp i Beiarn 2005–2009 og har mottatt flere priser, bl.a. Stubøprisen og Nordlysprisen.

For tiden er han også både festivalsjef for Bodø Jazz Open og professor på universitetene i Tromsø og Agder, så han har mer enn nok å henge fingrene i.

- Det er mye å ta tak i her, Jan Gunnar?xxxxxxxxxx - Ja, jeg har vært heldig å få spille med mange flotte artister og musikere. Det første jeg egentlig kan huske at jeg gjorde av jazz var med saksofonisten Kjell Bartholsen, her i Bodø. Han har vært veldig viktig for jazzmiljøet i byen. Vi fikk lov til å jamme med Kjell i ulike settinger, og det må vel ha vært i 1975 eller der omkring. Men egentlig var jeg ikke så veldig interessert i jazz på den tiden. Jeg syntes jazzen var litt «tørr», på en måte. Jeg var mer inne i svulstig progrock, svære greier og symfonisk rock. Det var Emerson, Lake & Palmer, YES og FOCUS som var noen av mine favoritter på den tida. Dessuten hadde jeg klassisk opplæring som pianist og var påvirket av musikken til Edvard Grieg, Franz Liszt, Bach og andre giganter.

- Ja, vi har jo sett et bilde fra den tida. Når kom jazzinteressen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg husker at jeg var med på et jazzseminar i Mosjøen i 1976, og da var bl.a. Torgrim Sollid og Espen Rud kursholdere. På kvelden spilte jeg noen Ketil Bjørnstad-låter fra «Berget det blå».

Dengang var det en «hissig» diskusjon som gikk, om Ketil Bjørnstad virkelig var jazzmusiker, en kopi av Keith Jarrett, eller ren klassisk utøver. På seminaret hadde jeg derfor en prat med Torgrim hvor han sa at jeg burde lære meg akkordene og sjekke ut litt mer enn bare Bjørnstad… Da forsto jeg at jeg hadde en lang vei å gå. Jeg hadde jo lært meg en del «korder», men hadde liksom ikke satt det i system enda. Og mine argumenter overfor Sollid var at det ikke var sikkert at jeg skulle bli [30] jazznytt

FÅ MED DEG MUSIKERE SOM ER BEDRE ENN DEG SELV, DET GIR DEG DEN BESTE ERFARINGEN OG LÆRDOMMEN

jazzmusiker, men kanskje noe helt annet… Men etter det seminaret begynte jeg å sjekke ut jazzlåter, harmonier og en del tekniske ting. Samtidig var Ad Lib jazzklubb etablert i Bodø.

Ad Lib xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Hva har Ad Lib og det lokale jazzmiljøet betydd for deg?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg fikk en del nye muligheter da jeg begynte å spille på Ad Lib i 1976. Jeg husker at vi allerede året etter fikk tilbud om å spille med Jon Christensen, fordi Jan Ole Otnæs og Tor Hammerø drev å kobla opp prosjekter til Ad Lib. Dette var en fin modell for å utvikle lokale aktører. Det var ikke så mange band som var på turné i NordNorge på den tida, så det gikk an å få til mer lokalt initierte prosjekter i større grad og få fine spillejobber på klubben. Ofte to til tre ganger i sesongen med samme band, noe som er utenkelig i dagens jazzklubb-marked.xxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg husker konserten med Jon Christensen med spesielt stor glede. Vi hadde satt sammen en lokal gruppe for anledningen som skulle spille låter av trommeslageren Billy Cobham, og jeg spurte Jon om vi ikke skulle øve før konserten, men da svarte han: «Nei, jeg tar meg en tur på hotellet og slapper av litt og så kommer jeg tilbake om en stund og gjør gigen». Og da fikk jeg et lite sjokk.

For dette er jo temmelig stram musikk som ruller og går, med alle Cobham-riffene. Så kom Christensen rett «on stage» og spilte rundt Cobhamlåtene på mesterlig vis og havnet alltid tilbake i «time». Det svingte helt eventyrlig, og det sa meg et eller annet om at jeg måtte tenke i en større helhet når det gjaldt rytmikken og prøve å flyte inn og ut av time, på et slags vis. Dette gjorde meg mer bevisst på det rytmiske som det aller viktigste elementet i jazzen.xxxxxxxxxxxxxxx - Senere fikk Tor Hammerø Jon Eberson oppover til Bodø. Dette var jo på den tida hvor det var veldig mye lyd på alle jazzrockbanda. Eberson hadde en svær forsterker som han bare skrudde på fullt og jeg kjørte min Arp Odyssey opp på maks for å matche lydnivået til Jon. I avisa etterpå sto det med fete typer: «Jazzkonsert med uakseptabelt lydnivå», så det var dommen over den konserten. Men det var veldig artig å spille med Ebers, han hadde mange gode tips, og inspirerte oss.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Også Guttorm Guttormsen var oppover på et tilsvarende prosjekt. Lars Martin Thomassen (forøvrig faren til gitaristen Hedvig Mollestad) bodde i Bodø i en periode og var en berikelse for miljøet med det flotte flygelhornspillet sitt. Han satte også i gang mange prosjekter, bl.a. hadde vi en sekstett med Kjell Bartholsen. Og vi unge fikk lov til å være med på det, noe som var veldig fruktbart for oss.

Solopianistenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Når begynte du å tenke i retning av en solokarriere som jazzartist?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

- På et tidspunkt, på begynnelsen av 90-tallet, satt jeg og tenkte på hva jeg skulle gjøre nå…

Trio Nord var over. Terje Venaas hadde reist fra byen og det var ingen klar retning å ta fatt i. Jeg følte at jeg måtte finne på noe, og søkte Festspillene i Harstad om å få gjøre en debutkonsert i 1992, et konsept som normalt var forbeholdt klassiske musikere. Der fikk jeg en fin mulighet til å skrive ny musikk og å definere mitt eget prosjekt. Så passet det litt dårlig for Finn (Sletten) og Terje (Venaas) å bli med videre, og jeg fikk kontakt med Audun Kleive, Bjørn Kjellemyr og Knut Riisnæs. Jeg hadde skrevet musikken, og hadde en slags idé om hvilket band jeg ville sette sammen. Litt av min intensjon var at jeg skulle spille med folk som var bedre enn meg. Det er forøvrig også noe jeg sier til studentene mine i dag: Få med deg musikere som er bedre enn deg selv, det gir deg den beste erfaringen og lærdommen. Da ser du begrensningene dine med en gang og må jobbe hardt for å «matche» resten av laget. Selv har jeg fått mye igjen for å ha Jan Gunnar Hoff Group gående helt siden 1993, spesielt kjernen i bandet med Kleive og Kjellemyr.

Pat Methenyxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Konserten med Pat Metheny og Jan Gunnar Hoff Group i Molde 2001 var vel et høydepunkt for bandet ditt?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja det vil jeg avgjort si. Vi traff Metheny på ettermiddagen 17. juli 2001 og øvde sammenhengende i fem–seks timer til alle låtene satt. Så hadde vi en halvtimes pause og gikk så på scenen på Alexandra i Molde. Det blir «elektrisk» atmosfære av sånt, og alle i bandet skjønte at her måtte noe helt spesielt leveres. Metheny var også enestående positiv og spilte bandet opp på en unik måte. Kleive tok ut alt av energi, noe som ikke sier rent lite, og Brunborgs saksofon «smeltet» sammen med Metheny-soundet på en utrolig fin måte. Den kvelden var det en stolt bandleder som gikk i seng, veldig sent! Jeg har vært heldig å ha mailkontakt med Pat fra tid til annen og vi snakker litt av og til om å gjøre konseptet igjen et sted, hvis sjansen byr seg.

Alex Acuna og Weather Reportxxxxxxxxxxxxxx - Hvordan kom samarbeidet med Alex Acuna i stand og hva har musikken til Weather Report betydd for deg?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Da Weather Reports plate «Heavy Weather» kom, så var det en stor opplevelse, og ble en slags vekker for meg. Det var et landskap der det skjedde masse rart og som var både funky, symfonisk og fusion og spennende orkestrert av Zawinul. Det var derfor fantastisk å få spille med Alex Acuna nå, i vår trio «Acuna/Hoff/ Mathisen», så mange år etter at han spilte med Weather Report. Han er en stor helt, på mange måter.

Alex søker hele tiden etter åpne og nye tilnærminger og bruker ørene. Han har spilt med David Sanborn, Lee Ritenour, Kenny G, og omtrent alle artister i den industrien der, og var på utkikk etter noe nytt. Med vår trio fant han en nerve som han sier han har savnet helt siden Weather Report-perioden. Jeg og Per (Mathisen) trengte bare å øve i fire–fem minutter med Alex på en øvelse i Tromsø i 2007 før samarbeidet var så godt som «spikret»! Året etter tok Per initiativ til å lage en trio med Alex og siden har vi hatt mye moro sammen; spilt i Los Angeles og New York, i Alex sitt hjemland Peru og gitt ut CD og DVD (anmeldt i dette nummeret av Jazznytt).

- Ikke alle amerikanske artister er like klare for å spille så åpent og fritt som Alex. Jeg husker da vi

Med Arvid Martinsen Band

Med Maria Joao

Med Mike Stern

Med Alex Acuna og Per Mathisen i Acuna, Hoff, Mathisen

Jan Gunnar Hoff Group Tore Brunborg, Bjørn Kjellemyr, Audun Kleive og Jan Gunnar Hoff jazznytt [31]

spilte med Mike Stern i 2007 og 2008, med Audun (Kleive), Bjørn (Kjellemyr), Mathias (Eick) og Mike, og da vi gjorde «Magma»-verket, som jeg skrev til Mike i 2006, så var det et parti hvor vi spilte en slags trio freebag. Det skulle i utgangspunktet være et parti også med Mike, men han satte seg etter hvert bare ned på en stol på scenen og så på oss, fordi han ikke helt forstod hva vi holdt på med. Og dagen etter, ved frokostbordet så sier han plutselig; «Jan, how much do you charge for some lessons?» Jeg trodde han fleipa med meg, og så litt vantro på han, den verdenskjente supergitaristen som kan sine «chops» ut og inn. Men hans spørsmål var oppriktig ment og hadde noe å gjøre med at trioen var inne i et beat og så forlot vi dette og bare kjørte på i en helt annen retning, og det var han ikke vant til. Mike spiller fantastisk bra i «sin greie», men viste der en veldig respekt og interesse for de mer frie tingene, selv om han ikke ville «hive seg med» selv. Etter det der kalte han meg bare «Jan Gunner from Oklahoma». Uten at jeg helt vet hva han la i dét!

Improvisasjon og publikumxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Hvordan vil du plassere begrepet fri improvisasjon i din egen musikk? Er du mer opptatt av selve komposisjonen og av at publikum skal «henge med»?xxxx - Jeg tenker ikke så mye på publikum når jeg spiller, for da er det om å gjøre å gå såpass inn i musikken, at man bare glemmer at det er folk der.

Jeg tror publikum liker at vi går fra en klar tematikk og over i noen friere partier, for så å komme tilbake til tematikken igjen. Det er ikke sikkert alle forstår hva som er skrevet og hva som er improvisert, men det ligger en fin spenning i denne musikalske koblingen. Jeg har jo veldig respekt for de helt frie improviserte tingene som bl.a.

Arve (Henriksen) og Audun (Kleive) gjør, de er begge sterke personligheter. Jeg vil si at Kleive og Henriksen er to musikere som har et helt personlig uttrykk, og de bruker sin tid til å bygge opp og utvikle sin sound, som et slags varemerke.

Derfor blir det helt unikt det de driver med.xxxxx - Hvis man skal gjøre fri improvisasjon sammen med flere musikere, så kreves det vel at musikerne kjenner hverandre temmelig godt, for at det skal fungere?xxx - Ja, og Jøkleba er jo et eksempel på en slik fri og helt unik setting som har samarbeidet lenge. Jeg har stor respekt for de som virkelig tør å «ta det helt ut» uten sikkerhetsnett. Jeg anser meg selv for å være en kombinasjon av komponist og utøver. Det er krevende, for slik jeg ser det, så kan man bruke et helt liv «bare» på å bli en utøver som setter sitt varemerke som solist og improvisatør. Det å skrive musikk tar veldig mye tid, og da bruker man kanskje noe mindre tid på å utvikle det instrumentale. Jeg tror også en av grunnene til at norsk jazz er blitt så kjent ute, er dette at vi har så sterke personligheter og konsepter.

Du må være en god «deg sjøl» og fokusere mest på å rendyrke akkurat det, ikke på å kopiere andre band og artister.

Komponeringenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Hvordan skriver du musikk for dine ulike bandsettinger og prosjekter?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg synes det er et enormt «kick» å skrive større verk, og føle at det jeg har skrevet funker akkurat for de folka jeg har involvert. Jeg skriver annerledes for et band som det som spilte her (med Marilyn Mazur, Arve Henriksen og Anders Jormin) enn jeg gjør for Acuna/Hoff/ Mathisen, eller for Mike Stern. Jeg har også skrevet musikk og tekst til verk med Jarle Bernhoft (2009) og Unni Wilhelmsen (2011). Det er veldig forskjel[32] jazznytt

ENSOMHET KAN DU JO KJENNE PÅ UANSETT HVOR DU ER, MEN FOR Å KUNNE SKAPE ET TROVERDIG UTTRYKK, SÅ MÅ DU KUNNE KJENNE PÅ AT DU FAKTISK ER HELT ALENE I VERDEN lig estetikk som må legges inn i de forskjellige prosjektene, men samtidig må egenarten beholdes, i selve musikken, en slags signatur. Jeg er jo en «spillende komponist», det vil si at jeg er med på utførelsen og kan da prege verket ytterligere.

Jeg har også skrevet en del musikk som framføres av andre uten at jeg spiller selv, det er også interessant og utfordrende selvsagt, men blir en annen greie.

Musiker utenfraxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - På de større verkene du har gjort de senere årene har du i hovedsak med musikere som ikke holder til i Bodø. Hvorfor det?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er blitt mere vanlig, også i Bodø, å hente inn eksterne aktører, solister og andre som kan løfte og berike konseptene, og ikke bare bruke lokale utøvere. For min egen utvikling har dette å trekke inn Oslo-baserte og internasjonale musikere vært veldig viktig, både som komponist og musiker. Jeg tror også det er sunt for miljøet.

- Men jeg har jo spilt med Bodø-musikere hele livet, spesielt folk som Finn Sletten (i bl.a. Trio Nord) og artister som Halvdan Sivertsen og Terje Nilsen. Og så har jo en god del musikere herfra flyttet ut av byen og sørover: Bjørn Jenssen, Børge Pettersen Øverleir, Roger Johansen, Roger Arntzen, Lisa Dillan, Nymo-gutta osv.

Styrken med Bodø er faktisk denne «eksporten».

Byen har for lite miljø til at man blir der permanent og dermed må man ut for å utvikle seg. Det er jo også fullt lovlig å komme tilbake igjen!

- Hvis du ser på de musikerne som har kommet fra Bodø, så er det nesten ingen (med unntak av Lisa Dillan) som spiller nyere jazzformer, frijazz eller impro.

Hva tror du grunnen er til det og vil du som festivalsjef gjøre en innsats for frijazzen?xxxxxxxxxxxxx - Det er ikke godt å si hva dette kommer av. Kanskje krever den frie jazzen et mer urbant miljø?

Jeg tror Bodø har hatt et sterkere fokus på en slags «over all»-greie, beslektede «rytmiske» musikkformer mer enn på den såkalte «jazz-jazzen». Det var derfor vi valgte å kalle den nye festivalen for Bodø Jazz Open, og dermed gi åpning for litt av hvert. Første året hadde vi f.eks.

FOCUS som headliner, progrock er «svært» på våre trakter. Jeg mener det gjelder å finne byens sjel hvis en festival skal treffe sitt publikum. Som festivalsjef er jeg også veldig opptatt av koblingen mellom lokale musikere og nasjonale/internasjonale topper, for prosessen sin del, samt genreblanding og bredde. I år hadde vi et spenn fra Larry Carlton Quartet til Jaga Jazzist, 120 Days og Audun Kleive solo, samt mainstream jazz på alle cafeene. Men vi må selvsagt også ta inn frijazz på festivalen og Lisa Dillan er definitivt en

artist som bør presenteres på et tidspunkt.xxxxxxx - Jeg synes forøvrig at publikumssituasjonen i norsk jazz er noe som Norsk jazzforum og andre bør se nærmere på. Hva gjør man for å få folk til å komme på jazzklubb, eller har jazzklubb som format mer eller mindre overlevd seg selv? Konseptet har jo eksistert i alle år og er mer eller mindre identisk fra da jeg startet i 1976. Hvis man ser på for eksempel New York og Los Angeles, så er jazzklubbene i stor grad restauranter med god mat og vin, og så får man musikken i tillegg, som en slags pakke. Å få folk til å gå ut bare for å høre en konsert er muligens ikke lenger nok, folk er mer kresne enn før. De har hørt mye, og de er blitt mer blaserte. Dessuten burde arrangørene søke alternative arenaer for jazz, i langt større grad enn nå. Vi så jo under jazzfestivalen nå at jazz på fem utesteder (samtidig) samlet fullt hus overalt, dette vitner om potensiale.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Selv om jazzfestivalen trekker bra med folk har jeg lyst til å påpeke at musikkmiljøet i Bodø er veldig bra gjennom hele året. Det er et sterkt «rytmisk» miljø her oppe med folk som Tore Johansen, Finn Sletten, Henning Gravrok, Bodø Rhythm Group m.fl. Pr. i dag er det dessverre litt for få unge jazzgrupper og rekruttering til jazzen i Bodø, men jeg ser til min store glede på Musikkonservatoriet i Tromsø (UiT) at vi har mange talenter som kommer nå. Jeg føler meg privilegert som får jobbe med disse oppe i Tromsø og jeg har også en flott gjeng nede på UiA i Kristiansand.

Bofast Bodøværingxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er viktig for deg å bo i Bodø?xxxxxxxxxxxxxxx - Jeg har jo bodd i Oslo, Bergen og Trondheim i forskjellige perioder. Og av og til tenker jeg at det hadde vært greit å bo i Oslo med alt som skjer der nede, at det er et større musikkmiljø og et produksjonsmiljø som det kunne vært fint å være en del av. Men samtidig har jeg kommet til at det jeg gjør og driver på med i stor grad er egenproduksjon. Jeg skriver musikk og driver med band, og setter sammen prosjekter. Og det er ting du kan gjøre nesten hvor som helst. Samtidig får du et litt annet perspektiv når du sitter litt unna. Du får lage deg din egen greie, og prøve å finne musikere som passer inn og ta de opp hit. Og så er det jo lett å komme seg til og fra. Det er jo ingen andre steder i verden som har en såpass stor flyplass bare én kilometer fra sentrum, i gangavstand! Dessuten er det noe med lyset, årstidene, familietilhørighet og naturen rundt Bodø som til sammen gir en fantastisk livskvalitet. Hvis jeg skulle flytte på meg, så ville jeg antakelig ikke flyttet til Oslo, men til København eller Stockholm, eller til en annen større by i utlandet, for å få et enda større miljø og perspektiv på tingene.

- Hvis du hadde flyttet til for eksempel København, tror du du ville ha laget en annen type musikk?x - Det tror jeg ikke.

- Så musikken din er ikke påvirket av landskapet her i Bodø, med fjord og fjell og åpne landskap?xxxxxxxxx - Det er et litt mytebefengt spørsmål akkurat det der. At vi nordlendinger skriver fin musikk fordi vi ser på fjellene og havet. Og det er veldig naturlig å tenke sånn, men jeg tror det har mye mer med det indre å gjøre, enn det ytre. Mye av det beste jeg har skrevet har jeg skapt nede i et kjellerstudio på natterstid, hvor jeg så rett inn i en vegg! Så dette handler mer om en indre kraft som kommer fram. Ting du henter fra følelsene dine og den personen du er. Men det må nevnes at jeg har et sted ute på landet ved Bodø, på

Fra hyllestkonsert til Tom Waits på Bodø Jazz Open

Skjerstad, hvor jeg ser fjord på alle kanter, og hvor jeg kan være helt alene. Så når jeg skal lage et verk som for eksempel «Living», så kjenner jeg på ensomheten der ute og prøver å finne en referanse i det musikalske. Ensomhet kan du jo kjenne på uansett hvor du er, men for å kunne skape et troverdig uttrykk, så må du kunne kjenne på at du faktisk er helt alene i verden. Det hører jeg på f.eks. Arve Henriksen. At han har turt å gå inn i det ensomme rommet – som et lite barn, og så skape noe ut fra en kilde, som bare ligger og venter på å bli hentet fram. Det er mitt mål med å lage en komposisjon eller å improvisere; at innholdet jeg skaper skal komme helt fra det innerste i sjela.

- Til slutt, hvilke planer har du for egne prosjekt i 2012?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg skal spille inn en solopiano-plate i august hos Lindberg. Videre skal vi gjøre en ny skive med Acuna/Hoff/ Mathisen, i det nye studioet til Odd Gjelsnes i Spania, for hans selskap Losen Records. Det var også en stor fornøyelse å spille med Mazur, Henriksen og Jormin under Bodø Jazz Open, så jeg ønsker å fortsette dette fine samarbeidet og få til noe mere der. I tillegg skal jeg i løpet av våren spille noen solopiano-konserter i utlandet og gjøre en turné nordpå med Erik Smith, Frode Berg og Asbjørn Ruud.

Med Marilyn Mazur, Anders Jormin og Arve Henriksen på Bodø Jazz Open

JAN GUNNAR HOFF PÅ PLATE i eget navn: «Syklus» «Moving» «Crosslands «In Town» «Magma»

(Odin, 1993) (Curling Legs, 1995) (Curling Legs, 1998) (Curling Legs, 2003) (Grappa, 2008)

Han spiller på bl.a.: Terje Nilsen Blues Basement Terje Nilsen Ove Bjørken Blues Basement Tore Johansen Equilibrium Tore Johansen Jan Eggum Dag Kajander Eva Trones Halvdan Sivertsen Blues Basement Asanova.no Dag Kajander Bodø Domkor Acuna/Hoff/Mathisen Eva Trones

«Pop» (Nord-Norsk plateselskap, 1983) «Where The Eagle Flies» (Blues Basements, 1996) «Sånn» (Nord-Norsk plateselskap, 1996) «Landstryker» (Sonor, 1996) «Ten Years» (Blues Basement, 1998) «Man, Woman and Child» (Gemini Records, 2000) «Pictures» (Sonor Records, 2001) «Happy Days (Gemini Records, 2002) «President» (Grappa, 2002) «Lykkeland» (Lofotselskapet, 2002) «Lille Bille» (Euridice, 2003) «40+» (Home Of The Hits, 2005) «Blue Tales» (Blues Basement, 2005) «Snu pulken» (Asanova, 2007) «Nordlandssang» (Lofotselskapet, 2007) «Meditatus» (Grappa, 2007) «Jungle City» (Alessa, 2009) «Tango for en» (Inner Ear, 2011) jazznytt [33]

[34] jazznytt

CHICK COREA I TRE FORMATER (MINST) Bill Evans Trio vedkom meg egentlig ikke på 60-tallet. Faktum er at jeg ikke var interessert i det hele tatt. Men etter hvert har han blitt en av mine store inspirasjonskilder. Jazznytt snakker med den mildt sagt plateaktuelle Chick Corea.

TEKST: STUART NICHOLSON OVERSATT AV ARILD RØNSEN FOTO: JAN GRANLIE

jazznytt [35]

p

ianisten Chick Corea vil fylle 71 i juni, men gjør ingen anstrengelser i retning av å føre et rolig pensjonistliv. Han er travelt opptatt og kreativ som aldri før, og kan nå annonsere med ikke mindre enn tre betydelige utgivelser – hver av dem svært forskjellige.

Den første har fått tittelen «Further Explorations», et dobbeltalbum med Bill Evans’ sidemenn, Eddie Gomez på bass, og Paul Motian på trommer. Albumet omtales allerede som en klassiker innen sjangeren pianotrio.

Deretter handler det om et nytt samarbeid med vibrafonisten Gary Burton. «Hot House» gis ut for å markere 40-årsjubileet for plata de sammen vant en Grammy med – «Crystal Silence» – en innspilling som for lengst er etablert i klasse med de mest legendariske øyeblikkene i jazzhistorien.

Til sist presenterer Corea «The Continents» (se anmeldelse bak i bladet) – Coreas komposisjoner for jazzkvintett og kammerorkester.

- Min motivasjon for å skrive ny musikk, og forbedre meg som pianist, ligger i ønsket om å jobbe sammen med, lære av, og bli inspirert av andre musikere, sier Corea. – Slik er det med de fleste av mine prosjekt.

Tre nye platerxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han utviser samme entusiasme for alle de nye platene, men starter med å snakke om «Further Explorations». Inspirasjonen kommer mye fra Bill Evans’ «Explorations», det andre albumet han ga ut i samarbeid med Scott La Faro på bass og Paul Motian på trommer. Det ble innspilt i februar 1961.

Motian spilte med Evans fra 1959 til 1964, mens Eddie Gomez hadde sin Evans-periode fra 1966 til 1977. Da Corea valgte nettopp Gomez og Motian, var det helt bevisst med tanke på hvilken retning han ville, musikalsk.

– Jeg har spilt mye med Eddie Gomez. Han inspirerer meg alltid, og jeg lærer stadig noe nytt av ham. Han er en musiker jeg virkelig beundrer.

Jeg har på ingen måte spilt like mye med Paul Motian, men jeg liker måten han tenker musikk på. Jeg tenkte som så: De er begge mine venner, og de har et nært forhold til en av mine favorittmusikere, Bill Evans – Paul fra de legendariske innspillingene med Bill, og Eddie faktisk gjennom et over ti år langt samarbeid. Jeg tok en telefon til Eddie, som kunne bekrefte at han aldri hadde spilt sammen med Paul. Vel, tenkte jeg – hvorfor ikke spille Bills musikk, sammen med disse fantastiske musikerne? Ideen virket rett og slett perfekt.

Det syntes Paul Motian og Eddie Gomez også – og når så det som sto oppført i herrenes møteprotokoll også stemte overens, var saken grei. De endte opp med å spille to samfulle uker på Blue Note Jazz Club i New York.

Chick Corea benekter at dette er et slags «Bill Evans Tribute Album», enn si en slags «feiring av Bill Evans».

– Denne typen omtale stammer fra andre enn musikerne selv. Vår hensikt var ikke noe annet enn å møtes for å spille. Jeg kjenner Eddie, jeg kjenner Paul, begge er altså mine venner. Vi behøver liksom ikke fortelle hverandre at vi er fans av Bill Evans. For meg som pianist er det for øvrig vanskelig å ikke definere meg i forhold til Bill Evans, på en eller annen måte – nær sagt uansett hvem jeg spiller med.

Dobbeltalbumet inneholder de beste opptakene

[36] jazznytt

fra 24 sett på 90 minutter, framført på Blue Note i perioden 4.-17. mai, 2010. Trioen framstår oppsiktsvekkende frisk og vital. Inspirasjonen fra Bill Evans er åpenbar, men Evans har på ingen måte vært «fyrlykt» for Corea gjennom hele hans liv.

Da «Explorations» ble sluppet, var Corea 20 år, og Bill Evans gikk under, over og forbi hans radar.

– Bill Evans Trio vedkom meg egentlig ikke på 60-tallet. Faktum er at jeg ikke var interessert i det hele tatt. Etter hvert har Bill Evans blitt en av mine store inspirasjonskilder, og mitt første møte med ham er en ganske morsom historie. Den stammer fra 1959. Jeg bodde i Boston, der George Wein hadde åpnet jazzklubben Storyville. En kveld gikk jeg dit for å høre Miles Davis Sextet. Jeg gikk sammen med noen venner, og vi kom tidlig – oppspilte som fy. Jeg mener å huske at de entret scenen i denne rekkefølge: John Coltrane (ts), Cannonball Adderley (as), Jimmy Cobb (dr), Paul Chambers (b) – og så Miles …

Men jeg ble så skuffa, da jeg så denne småvokste, hvite og bebrillede mannen som kom til slutt. Jeg

«Further Explorations» åpner med «Peri’s Scope», en komposisjon Bill Evans skrev til albumet «Portrait in Jazz». Trass i hans beundring for komponisten, gjør Chick Corea intet forsøk på å etterligne opphavsmannen. Dette er blitt Chick Coreas masterpiece, idet han framfører musikk skrevet av en master pianist.

– Min tilnærming er alltid enkel, forklarer Corea.

– Jeg tar tak i komposisjonen, og spiller den slik jeg hører den. Med «Peri’s Scope» – eller faktisk med all musikk, også min egen, spesielt der formen innbyr til det, der improvisasjonen må baseres i temaet – kan musikken dras i nøyaktig den retning du som musiker selv ønsker. Her kommer «oppdageren» inn i bildet, selv om min tolkning selvfølgelig må være basert i respekt for Evans’ komposisjon. Bill gjorde «Peri’s Scope» på sin måte, jeg gjør den på min. Hans melodilinje var presis, og hans improvisasjon var veldig «Bill Evans». Jeg håper Eddie, Paul og jeg har tilnærmet oss komposisjonen på samme vis. Vi gikk løs på temaet, ganske likt Bills versjon – i det minste likt nok til at lytteren ville dra kjensel på originalen. Likevel ble resultatet temmelig annerledes, i hvert fall slik jeg hører det. Tempoet er høyere enn originalen, og vi låter definitivt mye løsere, rytmisk sett.

ETTER Å HA FÅTT MIN HORISONT BETYDELIG UTVIDA I BANDET TIL MILES, BLE RETURN TO FOREVER ET GIGANTISK STEG I RETNING NOE HELT NYTT FOR MEG. SOM JEG KOSTE MEG!

Hot Housexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Hot House» med Gary Burton har på sett og vis sitt utspring i «Crystal Silence» fra 1972. Albumet har fått legendestatus, men det er et faktum Corea først mye seinere ble klar over.

Gjennom mesteparten av 70-tallet var han opptatt med sitt Return to Forever, et band som hadde betydelig suksess, ikke minst kommersielt, nærmest i kategorien «arenarock».

– Etter å ha fått min horisont betydelig utvida i bandet til Miles, ble Return to Forever et gigantisk steg i retning noe helt nytt for meg. Som jeg koste meg! Vi holdt det gående fra 1971 til 1975, fire og et halvt år med to helt separate band. Fra det opprinnelige, med Airto Moreira, Flora Purim, Joe Farrell og Stanley Clarke, gikk vi helelektrisk med Al Dimiola, Lenny White og Stanley. Men plutselig en dag hadde jeg fått nok. Jeg måtte finne på noe annet, og fra 1976–77 til begynnelsen av 80-tallet spilte jeg så å si utelukkende akustisk. I denne perioden spilte jeg mye med Gary Burton, både på turné og i studio. Muligens er «In Concert, Zurich, October 28, 1979» vår «nøkkelroman» fra denne tida.

Siden den gang har de spilt mye sammen, både på scenen og i platestudio. Sentralt står «New Crystal Silence» fra 2008, et samarbeid med Sydney Symphony Orchestra (som i duoformat også materialiserte seg i Bjørnsonhuset i Molde).

«Hot House» presenterer en av de mest imponerende duoer i moderne jazz, der de behandler musikk av så forskjellige komponister som Antonio Carlos Jobim, Thelonious Monk, Kurt Weill og Lennon/McCartney.

var sikker på at jeg skulle få se Wynton Kelly! Jeg hadde aldri hørt om Bill Evans, og jeg lånte ikke øre til pianoet gjennom hele settet. Lyden var i tillegg dårlig, så jeg hørte det knapt. Mystisk, ikke sant? Fordi dette viste seg jo å være The Great Bill Evans! Min oppmerksomhet var vendt mot Miles og Coltrane. Både Coltrane og Cannonball spilte fantastisk denne kvelden, men strengt tatt var jeg den gang mer opptatt av Sun Ra og Ornette Coleman. Det var der jeg var, i 1959!

Inspirasjonen fra Bill Evansxxxxxxxxxxxxxxxxx Slik forholder det seg, at dette albumet ikke på noe vis er forsøk på å «gjenskape» Bill Evans’ musikk. Det er mer snakk om … ja, «inspirert av Bill Evans». Trioens medlemmer leverer i tillegg originalkomposisjoner, og enkelte av klassikerne de framfører kan overhodet ikke forbindes med Bill Evans – som Tadd Damerons «Hot House» og Thelonious Monks «Little Rootie Tootie».

Likevel bunner mesteparten av stoffet i Bill Evans’ katalog, sirlig utvalgt av trioen i fellesskap.

Vi får «Gloria’s Step» fra «Sunday at the Village Vanguard», «Alice in Wonderland» fra «Waltz for Debby», «Laurie» fra «We Will Meet Again», «Turn Out the Stars» fra «Since We Met», «Very Early» fra «Moonbeams» – pluss en uutgitt låt Evans kalte «Song No. 1», et stykke musikk han arbeidet med i flere år.

Med kvintett og kammerorkesterxxxxxxxxxxx «The Continents» er et imponerende verk som speiler hele hans musikalske univers. Deutsche Grammophon har helt rett, når de kaller det «kronen på et kreativt livsverk».

– «The Continents» er min andre pianokonsert, musikk for jazzkvintett og kammerorkester i fem deler. Jeg satte sammen et kammerorkester i New York med 30 håndplukkede medlemmer.Vi spilte sammen en uke; prøvde ut forskjellige ideer – for jazzband og et klassisk orkester er jo ikke helt dagligdags. Jeg forsøkte å komme opp med spennende rytmer, før orkesteret fylte på med sin

Chick Corea og Gary Burton under fjorårets Bergamo Jazz Festival

lydmessige kompetanse – og sånn som de kunne lese mitt kompliserte partitur! Dette var et skikkelig kick!

– Jeg kom egentlig aldri skikkelig inn i den klassiske musikken før jeg hørte Bartok – «Wow, I like that stuff». Jeg begynte å høre mer og mer på den typen musikk, som Stravinsky. Men det var først da jeg oppdaget Alban Berg at jeg ble interessert i hva som kunne gjøres med stort orkester, mindre kammergrupper – ja, en miks av flere format. Jeg utviklet meg, oppdaget stadig nye sider ved musikken.

– I møte mellom jazzen og den klassiske musikkverden, må vi som aktører finne et felles møtepunkt. Et sted der begge parter føler de står støtt.

Jeg har en forkjærlighet for å presentere uvante rytmer for de klassiske musikerne, mens de kommer med hva som for meg er helt nye fraseringer.

Vi «snakker» sammen, finner et nytt språk, et nytt uttrykk.

Samtalen går mot slutten, og det føles kanskje lenge siden Return to Forever …?

– Jazz- og rockperioden, bruken av elektronikk og gedigne PA-systemer, ruinerte på ingen måte musikken.

Han ler: – Oh my God! You better put my laugh in there after that statement!

– Men kammermusikerne og utøverne av klassisk musikk har funnet en genuin måte å kommunisere på. Vi snakker om en veldig intim form for kommunikasjon, og det er sånn jeg vil spille – enten vi snakker jazz, eller noe helt annet. jazznytt [37]

ARE YOU LOOKING FOR TROUBLE?

For å være helt ærlig; når navnet Elvis Presley kommer opp, er det denne tittelen jeg først tenker på. Kanskje har det noe å gjøre med mitt litt klaustrofobiske forhold til denne artisten, eller så har jeg rett og slett ikke peiling på fyren.

Men det er ingen tvil om at Elvis Aaron Presley har hatt stor betydning for utviklingen av populærmusikken fra slutten av 50-tallet og framover.

Han ble født i Tupelo i Missisippi den 8. januar 1935, og døde den 16. august 1977 i Memphis, Tennessee. Jeg husker dagen godt. Tre kompiser og jeg var, som de fleste ungdommer på den tiden, på Inter Rail i Hellas. Vi satt i gamlebyen i Athen da vi fikk nyheten fra noen på nabobordet, men nyheten gikk ikke veldig hardt innpå oss.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx En annen som det kanskje gikk hardere inn på, selv om hun bare var åtte år da det skjedde, var friimprovisatøren og samtidsmusikeren Lisa Dillan.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Etter så mange år har hun nå, likegodt, vært i legendariske RCA studio B i Nashville, for å spille inn noen av sine favorittlåter fra Elvis sitt reportuar. Modig? Ja, i aller høyeste grad. Ikke bare fordi hun har tatt med seg gitaristen Asbjørn Lerheim og lagt ut på sin egen pilegrimsreise, men fordi hun også har fått med seg gamle, legendariske musikere som faktisk spilte med Elvis i hans glansperiode.

Og selv om musikken på plata «Love Me Tender – The Quite Quiet Way» ikke kan gå inn under [38] jazznytt

begrepet jazzmusikk, så forsvarer både Lisa og Asbjørns bakgrunn som jazzutøvere et intervju i Jazznytt.

Vi møter Lisa en sen vinterformiddag på Jazznyttkontoret. Hun er presis, mens Asbjørn kommer ti minutter for sent til avtalen fordi han har undervisning på Fjellhaug Høgskole denne formiddagen.

Bakgrunnxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men la oss stoppe litt opp ved de to musikerne.

Lisa Dillan kommer fra Bodø. Hun er kanskje mest kjent for sitt solo-vokal prosjekt, med to kritikerroste soloalbum bak seg. Hun har de siste 15 årene jobbet hovedsakelig i friimproviserte konstellasjoner, og turnert i både USA, Japan, Kina, USA, Europa og Norden både med musikere, dansere, video og lysdesignere, og også med samtidsmusikk. Hun har mottatt en rekke stipender, bl.a. toårig arbeidsstipend, og har vært å finne sammen med musikere som Sidsel Endresen, Pauline Oliveros, Christian Wolf, Lene Grenager og Hild Sofie Tafjord og diverse orkestre, bl.a. Kochi Ensemble i Tokyo, men også tidligere med musikere som Jan Gunnar Hoff, Tord Gustavsen, Ivar Antonsen og en rekke

LISA DILLAN OG ASBJØRN LERHEIM GJØR ELVIS PRESLEY

andre kjente jazznavn. På 90-tallet skrev Steve Dobrogosz et knippe låter til henne, som også ble innspilt, men aldri utgitt. Hun har også virket som komponist, koreograf og regissør, er nordnorsk mester i breakdance fra unge år - og kommer man over en person som står på hodet og snakker, er det mest sannsynlig Lisa Dillan som har engasjert seg i en eller annen politisk skeivhet.

Asbjørn Lerheim er oppvokst i musikerbygda Langevåg i Sula kommune. Han har spilt gitar siden han var 12 og studerte musikk ved Universitetet i Oslo fra han var 19, senere ved Norges Musikkhøgskole. Her studerte han under folk som Nils Olav Johansen, Torgrim Sollid, Jon Eberson, Håkon Storm-Mathisen, Sidsel Endresen og Rob Waring. Har spilt i trio med trompeteren Ole Jørn Myklebust (på platen «Breaks Even» i 2001). Har også markert seg i band som Damp (med Jørgen Munkeby, Roger Arntzen og Torstein Lofthus), Subtonic og han komponerer all musikken i Chrome Hill. Chrome Hill er aktuell med ny plate i 2012. Han har også mottatt kulturstipend fra Fond for utøvende kunstnere, som ble brukt til studietur til Boston og New York, hvor han tok timer med Mick Goodrick, Jon Damian, Bob Moses og Ben Monder. Han har også turnert i Norge med den amerikanske saksofonisten Joe Gordon, pluss en rekke turneer i Rikskonsert-regi.

Etter at de to har blitt lovt kaffe, men foreløpig bare fått servert vann, starter vi båndet og spør: Hvorfor i all verden har de valgt å ta for seg Elvis?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Lisa: - Prosjektet bunner i at jeg har vært Elvisfan siden 1977. Nærmere bestemt fra 16. august, da Elvis døde. Jeg husker at jeg så overskriftene i avisa, og den siste konserten med ham på TV, noe som gjorde et sterkt inntrykk. I 2003 husker jeg at jeg satt sammen med Hild Sofie Tafjord og diskuterte hva som egentlig var våre musikalske

jazznytt [39]

Foto: Barbro Steinde

Coverfoto: Pavel Korbut, design Aud Gloppen

røtter. Hun snakket mye om «Sula-jazzen», mens jeg begynte å snakke om jazzen og min kjære far, som spilte saksofon i Bodø Big Band på den tida. Men jeg endte opp med at mine røtter var Elvis, som jeg hadde hørt på siden jeg var åtte år.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det var der det hele begynte. Så fant jeg ut at jeg skulle gjøre et prosjekt som handlet om opprinnelsen på en måte. Jeg hørte gjennom ca. 800 låter i første omgang. Så begynte jeg å skrelle det ned til først ca. 50 låter, og så ble det skalert ned til ca. 30.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Så var det å finne ut hva jeg skulle gjøre med dette materialet. Jeg kjøpte først noter. Masse noter. Og så var det å sette seg ned å spille igjennom, alene ved pianoet. Dette var for å forsøke å komme unna problematikken rundt at det skulle låte som en dårlig kopi av Elvis. Ved å legge bort lydopptakene på dette stadiet, er det lettere å finne noe som er mer en selv. Jeg har en stemme veldig ulik Elvis, og da nytter det ikke å kjøre på i refrenget på I´ve lost you. I stedet begynte jeg å eksperimentere med styrkegrader, andre tonearter og pianoets variasjonsmuligheter mht. register. Det er stor forskjell på om kompet spiller nede i registeret, eller om de ligger rundt området hvor stemmen beveger seg. Det jeg konsentrerte meg om, var å lytte til hvilke frekvensområder jeg hadde min styrke i. Og det blir jo en helt annen måte å gjøre det på, siden du tar utgangspunkt i din egen stemme. Det gikk mye ut på å finne ut hva som ville skje hvis jeg snudde rundt på flisa, på en måte. Helt på skissenivå. Så prøvde jeg ut stoffet på et band, med bl.a. Sola i Dum Dum Boys. Men det var kanskje ikke helt «Quite Quiet…». Det jeg kanskje var mest ute etter, var å finne det vokale rommet som var der i det stille. Jeg ville ha et detaljfokus, på en måte.

- Så i 2007 kom den store milepælen i dette prosjektet. Da traff jeg Asbjørn mens vi var på skolekonsertturné for Rikskonsertene på Helgeland.

En av disse båt-turneene, hvor vi reiste rundt i cabincruiser på alle øyene, for å gjøre improversjoner av «Vem kan segla…» osv. Da hadde jeg med meg fem Elvis-låter som jeg ville jobbe mer med å pirke på, og hadde jo egentlig fått meg et superband. Men dette var travle musikere, og det handlet om å gjøre tre øvinger, dra ut å gjøre en jobb og spille inn plate. Det var noe med at dette gikk altfor kjapt for meg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Asbjørn: - Prosjektet vårt het «Musikalsk ekstremsport». Så det var noe annet enn Elvis. xxxxx Lisa: - Og det jeg hørte da var en slags tøtsj i spil[40] jazznytt

ALL UTØVING KREVER TILSTEDEVÆRELSE, OG FOR MEG HANDLER DET OM Å VÅGE Å VÆRE EMOSJONELT NAKEN OG I FUSJON MED OPPØVING AV TEKNISK KONTROLL, SOM TROSS ALT ER VERKTØYET MAN BRUKER FOR Å UTRYKKE SEG

let til Asbjørn som jeg kanskje ikke hadde lagt så mye merke til før. Så fikk jeg låne nøkkelen til kirka på øya, og spurte Asbjørn om han kunne tenke seg og bli med å spille en fire, fem låter som jeg ville sjekke ut. Det var en slags hemmel i g prøvespilling.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Asbjørn: - Og det har ikke jeg fått vite før i etterkant… Jeg var litt sliten etter å ha gjort tre konserter, og hadde spist en stor fiskemiddag, så jeg var temmelig trøtt. Jeg satt og leste Jens Bjørneboe, og var egentlig midt inne i ett eller annet der… Og jeg var litt sånn: Jaaa… eeeehhh. Jeg vet ikke helt… Jeg hadde jo det samme forholdet til Elvis som svært mange har. Jeg hadde hørt de mest kjente låtene, og jeg har alltid beundret tilstedeværelsen hans.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Men med en gang du begynte å synge, så var det litt sånn: Oj, her er det ett eller annet. Det hørtes ikke ut som Elvis, for å si det sånn. Det var bare noen nydelige låter, veldig fine tekster, og den tilstedeværelsen din. Så det traff meg veldig. Men de fleste låtene var veldig ukjente for meg da.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Lisa: - Jeg syntes den halvtimen vi holdt på var helt magisk. Og i løpet av de første ti minuttene så hørte jeg at: Ok, dette er den samarbeidspartneren jeg vil ha på dette stoffet. Nydelig timing og «informasjonsflyt» - akkurat nok, og løfter det hele uten å lage overload. Asbjørn fikk ikke høre noen av originalene med Elvis i denne prosessen - det var viktig å gi ham den kreative startgropa som er mest mulig ham. Og vi har bygget alle arrangementene sammen rundt de første skissene fra 2003 - og resultatet er blitt veldig oss begge to. En artig prosess.

Samtidsmusikken versus Elvisxxxxxxxxxxxxxx Lisa Dillan kjenner vi jo mest som friimprovisatør og samtidsmusiker. Og vi lurer selvsagt på hvor mye av den erfaringen hun tar med seg inn i dette prosjektet?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Lisa: - Det er kanskje overraskende at jeg sier dette, men for meg er det akkurat det samme.

Noe er vakkert og pent, mens andre ting er mer bråkete. All utøving krever tilstedeværelse, og for meg handler det om å våge å være emosjonelt naken og i fusjon med oppøving av teknisk kontroll, som tross alt er verktøyet man bruker for å uttrykke seg. Jeg liker å ha flere paletter å uttrykke meg igjennom, friimprobiten og samtidsmusikken står jo egentlig for det som har vært min form for rock’n roll, ting som krever mye energi og som det er mye motstand i. Men på

den siste plata mi, «Arousal» (AIMSoundCity, 2010), så siver det inn et varmere landskap, noe jeg har hatt behov for å gjøre, fordi det har skjedd ting privat som jeg har hatt lyst til å uttrykke. «Quite Quiet…» er med på å komplettere noe jeg har savnet i lengre tid, og går hånd i hånd med friimproen og samtidsmusikken. Og nå fremover er jeg invitert med i et improvisert prosjekt med dans og elektronikk, som handler mer om prosess og forskning på mikrobevegelser og mikrolyd. Og jeg synes det er viktig å komplettere med nye ting.

- Når du nå går tilbake til å gjøre samtidsmusikk og impro. Kan vi da risikere å få noen strofer Elvis midt inne i et friimprovisert strekk?xxxxxxxxxxxxxxxxxx Lisa: - Det kan godt hende. Det er det umulig å si noe om på forhånd. Det er jo slik at alt du har gjort og gjør risikerer å dukke opp i en eller annen form hvor som helst og når som helst.

- På en av de tidligere platene mine, så har jeg en låt som er på 12 sekunder, teksten er ca. sånn: «Don´t make me no eggs, no thank you! I don´t know you, I don´t know your eggs!» Det er hele

RCA studio B, foto: Birgit Solhaug Fra venstre: Paul Leim, James Burton, Asbjørn Lerheim, Lisa Dillan, Norbert Putnam, Glen D. Hardin, Charlie McCoy, Steve Gibson. Reggie Young, David Briggs og Biff Watson var ikke tilstede da bildet ble tatt.

teksten, og kommer fra en vits jeg og søskenbarnet mitt holdt på med for mange år siden.

Om hvordan henge i en bar og samtidig unngå at en eller annen fyr skal tafse på deg over hele kroppen. Da skal man bare si (med skikkelig engelsk uttale): «Stay Away From My Eggs!».

Nashville, Tennesseexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den nye plata, «Love Me Tender – The Quite Quiet Way» er i stor grad innspilt i Nashville med flere av originalmusikerne til Elvis. Vi synes det er et modig trekk å ta kontakt med disse musikerne, reise over og gjøre en innspilling med «kongens» stoff sammen med «kongens» musikere.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Asbjørn: - Vi var jo veldig nøye på at vi skulle holde på vårt. Det er jo to vidt forskjellige kulturer det vi kommer fra innenfor jazzen/ samtidsmusikken og den amerikanske countrien og det Elvis gjorde. Jeg har jo hørt mye på ting jazzfolk har gjort med countrymusikken, bl.a. Bill Frisells «Nashville»-album, americana og singer/songwriter ting. Dolly Parton. Så vi visste jo en god del om Nashville. Men vi visste ikke hvordan de

kom til å tilnærme seg vårt materiale. Men vi ble møtt med veldig respekt allerede på første møte.

Paul (Leim, produsenten), sa at han ville lage ei plate slik vi ville ha den. Og sånn var det hele veien. Så vi var egentlig ikke bekymret. Selv om vi hadde hatt mange møter på Skype, som var fine og hyggelige, så visste vi jo ikke hvordan det kom til å bli. Man vet jo aldri, så lenge vi ikke hadde spilt sammen før. Men de hadde jo hørt oss live tidligere. Det finnes en del lukkede tilstelninger for Elvis-klubbene rundt om, som arrangerer konserter, hvor man kun fremfører gammelt Elvis-stoff. Og på en av disse (i Nederland) var vi oppvarmingsband for Uh Band of Legends, som er bandet til disse musikerne. Så både Paul og Glen (D. Hardin) som har skrevet strykearrangementene visste hva vi sto for.xxxxxx Lisa: - Det første Paul sa da vi snakket med han i januar året før var at han gjerne ville høre på demoen vi hadde laget, og når vi fikk skissen fra ham over hva han hadde lyst til å gjøre med dette prosjektet, så var det inkludert RCA studio B i Nashville, ca. alle mine Elvis-helter fra et utall konserter og plater, og et spørsmål om han fikk

lov til å produsere oss. Det var ganske stort. Jeg kjenner jo alle signaturene deres. Og er det noe de er «konge» på så er det å kompe vokalister.

Det finnes en varme i arrangementene til Elvis, og selv om de er bombastiske, store og litt «italienske» på mange måter, så er signaturene deres fine, vakre og smakfulle.

Lisa forteller at hun har brukt all sin tid et halvt år på å få denne produksjonen opp og stå. Det har kostet tid og inkluderer 25 ansatte og masse penger, men nå er altså platen her.xxxxxxxxxxxxxx Den har fått svært positiv omtale, tre seksere har ramlet inn den første uka, og releasekonserter er gjort for fulle hus. Og, ikke minst, de amerikanske musikerne har sagt at de har lyst til å gjøre flere prosjekter med de to. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Plata er anmeldt lenger bak i denne utgaven av Jazznytt. Kanskje ikke en plate som «jazzpolitiet» vil slite ut i CD-spilleren, men en utsøkt innspilling for de med åpne ører og nese for mer en straight jazz.

TEKST: JAN GRANLIE jazznytt [41]

ARILD RØNSEN INVITERER TIL RUNDEBORDSKONFERANSE:

STRØMMING:

NO RETURN [42] jazznytt

Jazznytt samla fire sentrale aktører. De var langt fra enige i alt, men dette var de enige om: Streaming – heretter kalt strømming – har kommet for å bli. Forsøk på å stoppe den, er like håpløs tidsbruk som å gjøre forsøk på å stenge internett.

jazznytt [43]

Marte Thorsby representerer IFPI; organisasjonen til de internasjonale plateselskapene i Norge. I dag vil det i hovedsak si EMI, Sony Music, Warner Music, Universal. (Men de har 14 medlemmer, helt ned til Casino Steels Revolution Records).

Erik Hillestad er direktør i Kirkelig Kulturverksted, et selskap som er medlem i foreninga for de norske og uavhengige plateselskapene, FONO.

Med utgangspunkt i Maria Menas etter hvert kjente uttalelse om at «strømming er ran», går ordet først til Thorsby:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Man skal ikke gå lenger enn til Bernhoft for å finne en storselgende, norsk artist som er uenig.

Saken er vel at vi befinner oss tidlig i en ny tidsalder. En undersøkelse Aspiro (eier av Wimp) nylig gjennomførte, viser at 56 prosent av nordmenn nå har tilgang til musikk via strømming.

Og – veldig gledelig – ulovlig fildeling går markant ned. Jeg tror det handler om at strømming tilbys til en pris forbrukerne er villig til å betale.

Resultatet er, tror jeg, at utøverne sjeldnere kommer til å oppleve at en million kroner kommer på dagen, men at inntektsstrømmen vil vare mye lenger.

Får artisten for lite?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Uhlen: - Problemet er at artistene får en for liten andel av inntektene. Den nordiske EMI-sjefen Stefan Blom bekrefta på by:Larm at de jevnt over avregner strømmingsroyalty etter samme sats som for fysisk salg. En slik fordeling er det neppe grunnlag for i kontraktene med artistene. Ettersom plateselskapets strømmingsinntekter – i motsetning til inntekter ved fysisk salg – er reine nettoinntekter, medfører dette at artistene får en relativt sett mindre andel.

- Så plateselskapene får for mye, og utøverne for lite?

- Ja. Erik Hillestad har drevet sitt Kirkelig Kulturverksted i en mannsalder:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Strømming var uproblematisk, så lenge tjenesten ble betrakta som bi-inntekt. Når den nå ser ut til å overta markedet, ser vi at det er sååååå lite å hente, at det nærmest blir umulig å få det til å gå opp som næring. Slik jeg ser det, står vi overfor et paradigmeskifte – og det gjelder formidling av alt åndsverk og innhold, i alle kunstformer.

Det forrige paradigmeskiftet kom med massemediakommunikasjon i det 20. århundre. Teknologien går alltid foran, med det som resultat at pengene nå løper langs skinnegangen – altså mellomleddet.

- Som Telenor og Wimp?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Nettopp. Og dette vil ta tiår å få orden på.

- Det høres ut som om du er pessimist?xxxxxxxxxxxx - Jeg er pessimist på kort sikt, optimist på lang sikt. Vi skal forresten også huske at dette har med [44] jazznytt

ytringsfrihet å gjøre. Jeg tror bredden er i ferd med å tape, til fordel for mainstream. Det blir vanskeligere og vanskeligere å debutere, mens de store artistene via sine plateselskap kan leve på gedigne backkataloger.

Hva med debutantene?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Sveinung Rindal mener «skinnegangen» best bør beskrives som «bredbåndsleverandører og mobiloperatører, som for eksempel Telenor» – fordi Wimp gir 75 prosent til musiker og selskap. Det føles uansett naturlig å gi ordet til representanten for «skinnegangen». Hvor mye strømming er det per i dag, Rindal?xxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg er forsiktig med å gå ut med tall, men vi

- Tjener dere penger?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vel … tall, igjen. Men nei. Vi gikk med underskudd i 2011.

Nye musikkredaktører?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx De av Jazznytts lesere som ikke er familiære med strømmingtjenestene, skal vite at de opererer med forskjellige lister – et slags koldtbord brukerne til enhver tid kan forsyne seg fra. «Våre nyheter», «Vi anbefaler», «Mest spilt» etc.

- Dette, Rindal, må innebære at dere har betydelig makt over folkets musikksmak?xxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, det har vi nok – selv om jeg velger å se det som at forbrukerne har fått mer makt. Det kan umulig være feil at vi opererer med ei liste over hva som er mest spilt?

- Men dere opererer litt som redaksjon, idet dere anbefaler hva folk bør lytte til?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er korrekt.

Hillestad: - Akkurat det oppfatter jeg som helt uproblematisk.

Faksimile fra Jazznytt nr 01:2012, hvor debatten om strømming ble startet

snakker om flere hundre tusen daglige avspillinger. Og jeg innser selvfølgelig at fordelinga mellom artist og selskap på den ene sida, og vi på den andre, er et viktig spørsmål.

- Hva mener du om Hillestads påstand om at deres virksomhet gjør det stadig vanskeligere for debuterende artister?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - I mange musikalske retninger er det lettere å debutere nå enn det har vært noen gang, med unntak av at konkurransen selvfølgelig har blitt hardere med åra. Folk hører mer musikk via strømming, og bredden er større enn noen gang.

- Du mener kort og greit at dette ikke er deres problem?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er ikke vårt problem, og heller ingen andres problem - fordi det ikke er noe problem.

- Men strømming er framtida?xxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, og der føler jeg meg helt trygg. Økonomien i strømmingstjenestene vil raskt komme til å overgå inntektene fra CD-salg med god margin.

- Hvorfor er ikke det problematisk?xxxxxxxxxxxxxx - Fordi ingen her befinner seg i noen monopolsituasjon. Mangfoldet er sikra; jeg tror det kommer flere aktører på banen. Jeg er mest bekymra over businessmodellen; hvordan pengestrømmen fordeles.

Hva er konsekvensen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Før vi går videre, iler undertegnede til med å opplyse at denne artikkelen er skrevet til lyden av strømming. Akkurat nå Miles Davis’ «Black Beauty», men jeg bytter stadig. Faktum er jo at man som abonnent på Wimp eller Spotify har all innspilt musikk til sin rådighet, for den nette sum av 99 kroner i måneden. Strømming betyr at du har verdens største jukebox til disposisjon, 24 timer i døgnet. Det bør ikke være vanskelig å forstå at slike muligheter kan sette fyr på mangt et nachspiel. Vi snakker lange ventelister, i skriftlig form! Og her snakker jeg av egen erfaring!

Advokatfullmektig Uhlen ber om ordet: - Her fins mange forskjellige motsetninger og allianser.

Mellom artist og plateselskap kan det være uenigheter om inntektsfordelinga, men man har sammenfallende interesser i at strømming er et bærekraftig alternativ til piratkopiering. Alle rettighetshavere ønsker best mulig betalt fra hva

Sveinung Rindal er daglig leder i Wimp; det «norske» svaret på svenske Spotify – altså et firma som i all hovedsak skal leve av å strømme musikk.

Christian Wadal Uhlen, advokatfullmektig, i arbeid for musikernes rettighetsorganisasjon Gramart.

Hillestad kaller «skinnegangen», samtidig som man kjemper sammen med tjenesteleverandørene for å komme inn i forbrukernes lommebok.

Problemet sett fra artistenes side, ligger mye i at de veit for lite: De har ikke innsyn i avtalene mellom plateselskap og Wimp/Spotify. Avregningene fra plateselskapene har et drøyt halvårs forsinkelse, mens plateselskapene kan følge salgsutviklinga time for time. Alle føler seg usikre; veivalg som tas i dag, kan ha konsekvenser ingen helt har oversikt over.

i mobilen din, forutsatt at du har betalt inngangsprisen på 99 kroner.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi behøver ikke å spørre panelet vårt, for svaret er gitt: Denne fantastiske ordninga for forbruker er det bare én aktør som taper på – tilbyderne av mobiltjenester. Telenor og alle de andre mobilselskapene. De sentrale aktørene – Wimp/Spotify, musikantene og plateselskapene – får nøyaktig den samme uttellinga. Du behøver altså ikke å ha dårlig samvittighet for å spille av musikken offline!

Et konkret eksempelxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men her fins altså interessemotsetninger, som det ikke er noen grunn til å legge lokk på. Hillestad:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Min oppfatning er at artistene burde gjøre felles sak med sine respektive plateselskap.

25 sekunders låter?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Så hvor står vi? Er det mulig å være for eller mot strømming? Erik Hillestad er glassklar:XXXXX - Det er en absurd problemstilling. Det blir som å spørre om det burde være lov å lydfeste musikk.

Her snakker vi «no return». Men prisen kan selvfølgelig diskuteres – og fordelinga.

- I kamp mot hvem? Telenor og Wimp?xxxxxxxxxxx - Ja. De som befinner seg i den kreative prosessen må få større del av kaka. La meg ta et eksempel. Når vi gir ut plate med Sondre Bratland i dag, kan vi forvente et salg på rundt 2500 eksemplarer. «Normalt», altså før strømming ble vanlig, ville det samme albumet solgt mellom 10 000 og 15 000. Inntektene fra strømming har til nå totalt innbrakt 15 000 kroner. I forhold til CDsalg, snakker vi om et inntektstap på godt i overkant av en halv million. Det merkes faktisk – både på Bratlands og Kirkelig Kulturverksteds konto!

Nedlasting – strømmingxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hillestad mener Staten må inn for å sikre bredden i tilbudet, men akkurat den debatten lar vi hvile i denne omgang. I stedet ser vi på forholdet mellom nedlasting og strømming. Et album koster 79 kroner hvis du laster det ned, altså gjør det til ditt «eie», eksempelvis til bruk i din mobiltelefon. Til og med «En Røff Guide til Anne Grete Preus», med over to timer og tre kvarter musikk, koster 79 NOK! Hvis du velger å strømme, er prisen altså 99 kroner per måned – og her oppstår en pikant problemstilling:xxxxxxxxxxxxxxxxxx Både Wimp og Spotify tilbyr strømming «offline». Det innebærer at du bruker internett bare de to-tre minuttene det tar å få albumet over i din mobiltelefon, mens du deretter trykker på «offline»-knappen – og vips; du er offline. Om du benytter denne muligheten oftere enn hver 30. dag, har du altså i praksis lasta ned et album, uten å ha lasta det ned. Du spiller det av «gratis»

- Men, Rindal – er det ikke stor forskjell på antatte storforbrukere av musikk, eksempelvis dedikerte jazzentusiaster, og folk som kjøper «en Eidsvåg-plate i året»?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jo, men da skal det legges til at svært få jazzmusikere har blitt rike på å selge CDer! Jazznytts medarbeider melder så et framtidig «problem»: Faktum er at strømmingsinntektene regnes ut fra hver enkelt låt – ganske uavhengig av om komposisjonen varer i 25 minutter eller 25 sekunder! Om strømming blir den vanlige formen for distribusjon, vil vi antageligvis se at flere og flere album består av 45, ikke fire låter.

Og dét … har opplagt sine kunstneriske komplikasjoner. En mann som John Zorn, for eksempel, som med sitt Naked City liker å spille 54 låter i løpet av en time – han vil åpenbart stå igjen som vinner!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Og la oss til slutt slå fast et par sannheter. Som Marte Thorsby sier: - De legale strømmingstjenestene har gjort det tungvint å operere på sida av loven.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Uhlen: - Terskelen for å oppdage ny musikk er blitt mye lavere. Det er stor forskjell på å gå i butikk og kjøpe ei plate, og det å bli konfrontert med internettets musikktilbud via et tastetrykk.

50/50 artist – selskap?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Idet vi tar på oss ytterklær, luftes også tanken om «familieabonnement». Ingen dårlig idé. Og på vei ut døra; burde fordelinga mellom plateselskap og utøver være 50/50?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

- I en del kontrakter fra før strømming ble utbredt, så er det faktisk slik. Men det er ingen uttalt målsetting for styret i Gramart at dette skal være fordelinga i nye kontrakter, svarer Uhlen.xxx - I forhandling med plateselskap må man se på om økonomien er bærekraftig for begge parter. * Slik vi ser det, har Erik Hillestad åpenbart rett når han sier at vi står midt oppe i et paradigmeskifte. Alle behøver ikke nødvendigvis være enig med direktøren i EMI, Bjørn Rogstad, som til Dagens Næringsliv sier at han «bare ser fordeler ved CDens død».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men at det blir kamp om inntektsstrømmen ved strømming av musikk – det må man ikke være spåmann for å forstå. For strømming er framtidas distribusjon av musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx No return.

Hei, Jeg vil gjerne bare ettertrykkelig gi uttrykk for at sett fra et norsk plateselskap er det definitivt vanskeligere enn noensinne å debutere med profft produsert kvalitetsalbum. At man kan spille inn noe hjemme i stua som man legger ut gratis tilgjengelig på Youtube og spre via facebook osv. gjør at det kan betraktes som enklere enn før å gjøre seg tilgjengelig i en viss forstand. Men noen må jo løfte deg fram i det store bildet for at noen skal legge merke til deg. Derfor er dette for de aller fleste en tornefull og usikker vei til noe som likner en karriere man kan leve av. Å få et selskap til å investere fra 200 000 til en halv mill. eller mer på en innspilling med en debutant når utsiktene til inntekt kanskje er noe i nærheten av tiendeparten i publiseringsåret er nesten umulig uten at støtte fra det offentlige dekker kanskje ca 90% av budsjettet. Her var situasjonen annerledes da et profft selskap med nok muskler kunne ta en del sjanser og virkelig satse på en nykommer, selv uten offentlig støtte.

Erik jazznytt [45]

JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN

‒ JAZZLIVET TRENGER STØTTE ‒ IKKE POLITIBESKYTTELSE I forrige Jazznytt avsluttet vi med å bringe resul- bl.a. Ella Fitzgerald, Paul Smith, Oscar Peterson, sinker her. Disse ukentlige 35 minuttene er ren tatene fra Verdensrevyens avstemning over beste Ray Brown og Ed Thigpen. Dette ble det TV- sultefôring, særlig sett på bakgrunn av hvordan norske jazzmusikere i året som hadde gått (1961). sending ut av. 26. april kom Count Basies orkes- all den likegyldige og banale underholdningsmuI mars kom Orkesterjournalen med resultatene ter, med solister som Thad Jones og Frank sikken får breie seg. Jazz er en musikkform som av den nordiske avstemningen. Andreplasser Foster. Dette førte iallfall til en radiosending. I samler stor og levende interesse blant så mange innenfor sine instrumenter gikk til Bjarne slutten av april spilte Dutch Swing College Band av tidens unge med et virkelig aktivt interessert forhold til musikk, at Nerem (tenorsax), Erik Kringkastingen burde ta Amundsen (bass) og Egil hensyn til det.

Johansen (trommer).

I april ble Thorleif ØsterAndre bra plasseringer for eng ansvarlig for «lettmunorske musikere fikk Ansikken» i NRK, og han dreas Skjold (3. plass på definerte oppgaven som at trombone), Bjørn Stokhan skulle «stelle med lestad (5. plass på klarinett), vende musikk istedenfor Karin Krog (5. plass som grammofonkonserter». vokalist) og Riverboat Han etterlyste et «skikkeJazzband (5. plass som dilig, veltrimmet storband xielandband). Sjetteplassom kan klare både danseser gikk til Frode musikk og mer krevende Thingnæs (trombone), jazzmusikalske oppgaver» Asmund Bjørken (altsax), (Dagbladet, 29.3.1962).xx Bjørn Johansen (barytonEn måneds tid etterpå sax) og Laila Dalseth kunne et førstesideoppslag (vokal). i Dagbladet (28.4.1962) På Kafé Neptun i Berfortelle at ønsket var oppgen var det allerede i nofylt: – Norsk Rikskringvember året før skapt et Rolv Wesenlund var både jazzskribent i Dagbladet og reporter for NRK. Her i samtale med Count Basie i kasting får nå sitt eget jazzsenter som kunne Njårdhallen 26.4.1962. Foto: Tore Fredenlund; utlånt fra Norsk Jazzarkiv. storband. Kjell Karlsens konkurrere med Metropol – med jazz seks kvelder i uka og lange enga- seks kvelder på Metropol og holdt matiné i 16 manns band har fått en fast avtale med Underholdningsavdelingen, og fra høsten av sjementer med gjestesolister. Fra 1. mars 1962 Drammens Teater på søndag den 29. ble det mer internasjonalt, med rekken av sven- En stund etter JATP-konserten skrev Rolv We- «braker det løs». Orkesteret skal spille annen ske, danske, britiske og amerikanske solister – og senlund i Dagbladet om jazzpublikummet, som hver søndag. noen norske. I mars ble det ti dager med den hadde endret seg fra 15-åringer til voksne folk på Hvordan det gikk, får vi lese utpå høsten en svenske trompeteren Lasse Färnlöf, tolv dager nesten 20, og han skjønte ikke hvorfor politiet gang. Men fra våren 1962 økte iallfall jazzkåserimed Frode Thingnæs og i mars–april tolv dager møtte så mannsterke opp i Njårdhallen i april: – ene i NRK i antall; de fortrengte mer anonyme med den svenske trombonisten Eje Thelin, alle Jazzlivet trenger støtte – ikke politibeskyttelse. – For- plateprogram. I en periode hvor jazzlivet enkelte akkompagnert av trioen Eivin Sannes, Leif Ny- skjellen på jazzkonsert og rockestevne kommer steder hadde problemer med oppslutningen, tok nok også Oslo politi til å oppdage med tid og NRK et ansvar som «folkeopplyser». gaard og Roald Wolf.

I forbindelse med Färnlöfs besøk gjorde Bjørn stunder. Forskjellen på pent norsk operapubli- Problemer? Men var dette «en periode hvor Kolstad i Bergens Tidende et intervju med den kum og pent norsk jazzpublikum er i grunnen jazzlivet hadde problemer med oppslutningen»?

Tja... Det varierte fra sted til sted. Som fortalt i svenske musikeren. Kolstad trodde at «Sverige bare antrekket. var landet som fløt – ikke bare av velferd og hon- Støtte? Og så gikk han videre til temaet støtte: – forrige Jazznytt var det optimisme i Ålesund, ning – men også av lukrative jazzengasjementer», Det er forresten én viktig forskjell på jazzkon- Porsgrunn og Hamar, og oppbrudd i Ski, Askim, men fikk et sjokk av å høre at «en av Sveriges sertgjengere og andre konsertgjengere, og den Hønefoss, Sandefjord, Fredrikstad, Kristiansand internasjonalt mest kjente jazzmusikere, saksofo- forskjellen er av økonomisk natur. Mens det øv- og Kristiansund. Andre steder var det full aktinisten Bernt Rosengren, for tiden må ernære seg rige musikkliv her i landet stives opp med til- vitet: I Drammen ble den årlige jazzparaden arsom likbærer ved et sykehus i Stockholm!» (BT, skudd og stipendordninger, må jazzfolket selv rangert i byens teater 5. april med Karin Krog, holde liv i sin musikkform. Jazzentusiaster får Vidar Holms kvartett, Svein Alfredsens septett, 7.3.1962).

Kris? Alt var tilsynelatende ikke som før. Aller- også stemmerett ved fylte 21 år, og ære være det Arild Bomans kvartett (inspirert av Monk og ede i januar var det holdt en alvorlig radiodebatt politiske parti som oppdager det og inkluderer Mingus), The New Royal Garden Jazzband og i Sverige om temaet Kris i svensk jazz. Men det jazz i sekkeposten «støtte til kunst- og kulturli- Papa Dennis Jazzband. I Bergen oppstod en ny forhindret ikke at Den Gyllene Cirkeln, det le- vet». ... De som forvalter stipendmidlene, setter klubb 11. april: Jazz ’62, med møter hver onsdag gendariske spillestedet i Stockholm, startet sin fremdeles likhetstegn mellom jazz og populær- og Kjell Tombras orkester og The Ragtime Five virksomhet 3. april dette året. Fire helukes steder musikk i sin banale alminnelighet. Noen vil kalle som husband. I Oslo var den nye jazzklubben i Skandinavia (Metropol, Neptun, Gyllene Cir- det vanetenkning. Andre vil kalle det diskrimi- Grenader i gang på Ruseløkka skole, det femte spillestedet med levende jazz i Oslo. Det så ikke keln og det nylig gjenåpnete Montmartre i Kø- nering. (Dagbladet, 18.4.1962.) benhavn) muliggjorde flere besøk fra utlandet Jazz i NRK. Noen uker tidligere hadde Bern- ut til å være noen stor fare for jazz-Norge. gjennom et samarbeid om lange engasjementer hard Rostad behandlet jazzen i NRK (Dagbladet, TEKST: BJØRN STENDAHL 6.3.1962): – Jazzen er og blir en miskjent musikkog deling av reisepenger.

De store konsertene fant sted i Njårdhallen. form; sammenholdt med den sendetida våre na- Kilder: Freebag? Jazz i Norge 1960-1970 (Norsk 21. mars kom «Jazz At The Philharmonic» med boland tilgodeser jazzen med, er vi sørgelige Jazzarkiv 2010) o.a.

[46] jazznytt

DEBATT

KOMMENTAR TIL BJØRN STENDAHLS ARTIKKEL «HVEM HAR MAKTA?» I Bjørn Stendahls artikkel «Hvem har makta» i forrige utgave av Jazznytt står det som følger i kapittelet om festivalene:xxx «I snitt var hver solgte billett i Molde tilført 321 kr i offentlige tilskudd, i Oslo 214 kr, i Kongsberg 181 kr og i Nattjazz 140 kr.

Men i den statistikken sniker flere små festivaler seg inn med betydelig offentlig støtte per solgte billett, f.eks. Punkt-festivalen med kr. 1285 (!), The Groove Valley Jazzcamp i Beiarn med 931 kr (…).»xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi som driver Punkt i Kristiansand er svært glade for de offentlige tilskuddene, og vi er helt avhengige av dem for å gjennomføre et slikt prosjekt. Men regnestykket bør være etterrettelig, så her er en kraftig korreksjon: Vi opererer hovedsakelig med festival- og dagspass, få enkeltbilletter. Men til og med hvis vi teller festivalpass (som i 2011 ga adgang til 18 konserter, 6 seminarer og David Sylvians audiovisuelle installasjon på Sørlandets

Kunstmuseum) som kun én billett og plusser på de solgte enkeltbillettene, så utgjør det til sammen 4131 billetter.xxxxxxxxxx Offentlige tilskudd utgjorde i 2011 ca. 1,8 millioner, inkludert et ekstraordinært EU-tilskudd på 700 000. Dette blir da kr. 435 i tilskudd per billett – ikke kr.

1285.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hvis vi teller besøkende (altså «fylte seter») istedenfor å beregne festivalpasset som kun én billett, lå vi tett opp mot 10 000 seter. Da blir tilskuddet pr. besøkende kr. 180.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Som nevnt: Et ikke-kommersielt og ambisiøst prosjekt som Punkt vil alltid trenge offentlig støtte, og vi fikk en større prosentandel i oppstartsårene, men nå får vi langt fra så stor andel som er nevnt i Stendahls artikkel. Og over en tredel av tilskuddene i 2011 kom altså fra EACEA (EUs kulturfond).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Erik Honoré,xxxxxxxxxxxxxxxxx co-kunstnerisk leder Punkt

jazznytt [47]

OG NÅ SNAKKER VI OM ...

På nettsiden www.jazzinorge.no og www.jazznytt.no tar bassisten Christian Meaas Svendsen et slags oppgjør med det som ofte blir kalt framtida i norsk jazz (ikke til forveksling med Østnorsk jazzsenters prosjekt «Framtida i norsk jazz»). Vår medarbeider Anja Lauvdal valgte å snakke litt mer med Christian om hans synspunkter.

ANJA LAUVDAL snakker med CHRISTIAN MEAAS SVENDSEN om

MEN ER DET JAZZ? OM Å FÅ «JAZZ-MERKELAPPEN» -Du er en av dem som ble provosert over at Moskus, Pelbo og Machine Birds ble presentert som framtida i norsk jazz under by:Larm. Hvorfor det?

- Det som er problemet er at folk har så forskjellig forhold til jazzbegrepet. Mange band definerer seg ikke som jazz selv, men blir satt i jazz-båsen av arrangørene. Pelbo og Machine Birds har et publikum utenfor jazzsjangeren, og en del av publikum kom til Victoria på grunn av dem. Så stapper man jazzbegrepet nedi halsen på et nytt publikum, og de må tenke at «det her er det som er jazz i dag». Arrangørene selger ut og kommersialiserer jazzen.XXXXXXXXXXXXXX - Arrangørene må få lov til å mene at «dette er jazz». Men da burde også artistene mene det. Artistene blir fratatt retten til å kunne definere sin egen musikk, fordi arrangøren allerede har bestemt hvordan publikum skal oppfatte det. Jeg synes musikerne må få lov til å definere seg selv gjennom det de spiller.

- Det finnes jazzmusikere som gjør begge deler; som har en strikk tilbake til en eller annen retning innenfor jazzmusikk, og i tillegg har band som helt klart er inspirert av rock/pop-musikk.

Bare fordi de er jazzmusikere blir musikken stemplet som jazz, uansett hva de spiller.

Er dette «Den nye trenden»?

- På tirsdag kom introen til «Jazz på P2», og programmet begynner med å presentere en gitar med typisk jazzlyd og jazzfrasering og swing-komp. En stil som for mange er det som karakteriserer jazz. Med å presentere f.eks. Pelbo som framtida i norsk jazz sier Victoria at de utvider jazz-begrepet til å gjelde nye tenkninger, en vilje til å prøve å forstå «jazzungdommen». Dette er jo en veldig positiv ting fra Victoria sin side?

- Jeg synes det er veldig bra at jazzklubbene har et åpent sinn, men man kan ikke alltid stole på at de som booker egentlig vet hva de holder på med. Arrangørene tenker kanskje «dette er den nye trenden innenfor jazz», men har kanskje ikke forhørt seg med artisten om hva de egentlig driver med.

- Skal artistene si nei til å spille på Victoria da, hvis de mener at de ikke spiller jazzmusikk?

- Jeg synes ikke at de skal si nei, fordi det er ar[48] jazznytt

rangøren sitt ansvar å lodde stemninga i miljøet, for om det er noe som bør presenteres på Nasjonal Jazzscene.

- Mange som spiller jazz spiller også andre sjangre, men nettverket tilhører jazzverden, og det er naturlig å oppsøke kontakter i sin egen krets. Det finnes mest sannsynlig et enormt marked for popmusikk spilt av jazzmusikere, men artistene tar en snarvei/omvei innom jazzapparatet i Norge før de finner sitt eget publikum. Men i den prosessen mister de som mener de driver med jazzmusikk de jobbene som de kanskje burde hatt. Akkurat her har artistene et visst ansvar overfor hverandre.

- Jazzen er en parasitt - For meg defineres jazz gjennom improvisasjon, nytenkning og en vilje til å utvikle. Hva er jazz for deg?

- Det er noen elementer som kan føres tilbake til improvisasjon, men enda mer kommunikasjon.

Trommesolo på en rockegig, jeg ville ikke kalt det jazz. Men artisten må jo få lov til å definere det selv, som sagt. Man er veldig bevisst på hvordan man plasserer seg i forhold til medmusikerne sine i en improvisert sammenheng. «Hvordan skal jeg spille for at du høres best mulig ut».

- Musikk som på grunn av et visst underdelingsmønster eller rytmikk, frasering og hvordan legge akkorder kan kalles jazz, men det betyr ikke at det kan defineres som jazz bare på grunn av det.

- Hvis vi plukker fra hverandre musikken; trommene spiller sånn…blablabla, setter det sammen, så får vi noe som kalles jazz. Men det fanger ikke nødvendigvis essensen av det å spille sammen.

En felles forståelse for kommunikasjon, og det improvisatoriske, blir jazz. Lydbilde satt til side.

Jazzen er jo en «katalysatorsjanger», en type sjanger som er vanskelig å definere i seg selv, den kan oppføre seg som en slags parasitt, kommer seg fram i verden ved å stjele og kopiere og slå seg sammen med og forene andre stilarter. Man kan på mange måter dra tilbake til den første formen for jazz, et møte mellom en korps/marsjtradisjon og afroamerikansk blues.

- Jeg spilte selv på by:Larm med trioen Moskus, som kanskje ikke har så mye av tradisjonell jazzharmo-

nikk. Vil du kalle det jazz?

- Jo, jeg ville gjort det.

Hvorfor det?

- Fordi du definerer det som jazz? Det bærende elementet gjennom jazztradisjonen er improvisasjon, og fordi jeg vet at det er en kommunikasjon der, evne til å lytte og til å gi og ta plass. Det er elementer som jeg verdsetter i den musikken som de siste 90 årene har blitt kalt jazz. Hvis det er noe jazz må få lov til å være, så er det musikk som har fokus på improvisasjon og kommunikasjon.

Spise først, smake etterpå Musikkbegrepet i seg selv er vel egentlig problemet. Mange lytter til musikk mens de gjør noe annet ved siden av. Mye musikk er lagd for nettopp det, det skal danses til eller trenes til. For meg skal også musikk kunne stå for seg selv, og det er underordnet et annet fenomen - kunst. Til syvende og sist koker også kunst ned til «et uttrykk». For å lytte til ting på uttrykkets premisser må man legge vekk begrensende sjangerdefinisjoner som «jazz», «musikk» eller «kunst».

- Men du uttrykker deg gjennom musikk selv?

- Tilfeldigvis har jeg en bass som jeg kan bruke til å uttrykke meg med. Jeg hadde sikkert kunnet gjort utrolige ting med en skje hvis jeg hadde øvd på det i like mange timer som jeg har øvd på bass.

Musikk er nært knyttet opp til instrumenter, og vi kaller det musikk hvis vi ser instrumenter på en scene. Men jeg mener det først og fremst er et uttrykk, uten at jeg trenger å kalle det for musikk.

Det blir en Cage-måte å tenke på; alt er «noe».

Dette «noe» kan ofte parallellføres til billedkunst, arkitektur, eller at fem røde biler kjører etter hverandre. Musikk er et uttrykk, og det er også fem røde biler som kjører etter hverandre.

- Jeg synes man må godta å velge å lytte til det som blir presentert på uttrykkets egne premisser, uten å måtte konseptualisere det. Det har vært en døråpner for meg, fordi jeg kan spise det først og bestemme meg for om jeg likte det etterpå, i stedet for å si «det her ser ikke godt ut» før jeg har smakt på det.

jazznytt [49]

STORBAND Bodø Big Band er en viktig institusjon i landsdelens kulturliv. I 35 år har bandet holdt på, og det skal selvfølgelig markeres i jubileumsåret. Av musikalske ledere som har satt sitt preg på bandets utvikling, må Henning Gravrok og Tore Johansen nevnes spesielt. Henning Gravrok hadde BBB fra høsten 1984 til våren 1992, og var den som utviklet BBB til å bli et konsertstorband. Han har også vært innom som musikalsk leder i perioder etter dette. I 2003 ble Henning tildelt Bodø kommunes kulturpris. Gunnar Høgseth overtok i 2011 musikalsk ledelse etter Tore Johansen som også har bidratt sterkt til BBBs høye nivå. Mange av de nå ledende jazzmusikerne i Norge som Atle Nymo, Frode Nymo og Tore Johansen fikk sine første erfaringer med jazz i Bodø Big Band.

TEKST: HARALD OPHEIM

35 ÅR MED BODØ BIG BAND Og hvordan står det til nå og hva skjer videre?

Jazznytt har hatt en prat med Ruben Liljar, styreleder og mangeårig medlem av bandet.

- Hva er bandets musikalske ambisjoner?

- Bodø Big Band er først og fremst et konsertband, men vi påtar oss også spilleoppdrag. Her fyller vi et behov, for vi er det eneste storbandet i mils omkrets, sier Ruben.

Vi gjennomfører publikumsvennlige konserter med en bred appell, som for eksempel den tradisjonelle julekonserten som hvert år blir arrangert på konsertscenen Sinus. Men BBB dras også mot musikk som krever at musikerne er skjerpet. Det vil si at vi ønsker å jobbe med musikk som vi kan strekke oss litt etter. Vi søker hele tiden et materiale og samarbeidspartnere som kan tilføre bandet utvikling og progresjon.

Bandet har samarbeidet med andre på tvers av ulike musikksjangre, og vært med på å forene ulike aktører i Bodøs kulturliv. Vi deltar med jevne mellomrom under Nordland Musikkfestuke og Bodø Jazz Open. Bandet innehar en grunnfunksjon i rekrutteringen til Bodøs rytmiske musikkmiljø, et miljø som er et av byens kulturelle varemerker.

- Hvilke stilarter er typiske for bandet?

- Bodø Big Band spiller innenfor veldig mange sjangre og valører, og sånn sett er det ingen stilart som dominerer. Nå i år dreier det seg om swingjazz med «The Manhattan Dolls», Hip Hop under Bodø Jazz Open og et bestillingsverk til Nordland Musikkfestuke med følgende beskrivelse: «Sjangeroverskridende, rock, black metal, pop, samtids, klangbasert og grafisk notert». De musikalske forbildene kan likevel oppsummeres med stikkordene Bob Mintzer, Thad Jones,

MUSIKERNE I BODØ BIG BAND ER: Trompeter: Øystein Felberg , Tina Lund, Pål Oppegård, Ludvig Kvandal Tromboner: Knut Ellingsen, Trine Åsheim Nilsen, Karoline Thomassen, Katrine M. Hagenes Saksofoner: Stefan Kjelling (as), Hilde Tørrisen (as), Ruben Liljar (ts), Espen Henriksen (ts), Gunnar Jørgensen (bars) Komp: Tarjei Nordeng (g), Magnus Johansen (p), Even Høgseth (b), Per Arne Karlsen (dr), Stian Thrana (perc) Musikalsk leder: Gunnar Høgseth [50] jazznytt

Sammy Nestico, Bob Brookmeyer, Neil Hefti og Duke Ellington.

- Hvordan vil du karakterisere musikerne i bandet?

- BBB består for det meste av amatørmusikere, men har også profesjonelle musikere i sine rekker. Vi har folk med rockebakgrunn, klassisk bakgrunn og også medlemmer fra korpsmiljøet. Vi legger stor vekt på samspillet, for å unngå at musikerne sitter «i hver sin boble» under øvelsene, og at alle er bevisst sin rolle og ser helheten i musikken som vi til enhver tid holder på med.

- Hva med rekrutteringen?

- På 90-tallet hadde BBB faktisk i en årrekke et helt eget rekrutteringsband! Bandet het «Steve Cooling» og hadde som formål å hente inn unge talenter som kunne få opplæring innen rytmisk musikk og improvisasjon. Veien derifra til å være vikar i BBB var kort. Jeg husker for min egen del at det var utrolig spennende å få lov til å være vikar for én øvelse i BBB! Som ung saksofonist i «Steve Cooling» ble jeg hentet inn som vikar til noen konserter på tidlig 90-tall under Festspillene i Nord Norge. Her framførte vi blant annet «Rhapsody in Blue» med Eva Knardahl på piano, Terje Boye Hansen som dirigent og med dansere fra Nasjonalballetten. Rekrutteringsstorbandet bidro selvfølgelig til stor spilleglede, ga inspirasjon og bidro til personlig utvikling. Dette bandet eksisterer dessverre ikke lenger.

- Generelt sett har vi hatt en god rekruttering, og vi har kanskje vært spesielt bortskjemt med et veldig godt komp. BBB har en egen vikarliste, der hver enkelt i bandet fikser sin egen vikar dersom det er en øvelse man ikke kan være til stede på. Med tanke på rekrutteringen av blåsere, merker vi at korpsbevegelsen ikke er det den engang var. Det må nevnes at trombonister ser ut til å være en sjelden vare i dag. Men det kommer likevel stadig nye talenter som får sin første kontakt med rytmisk musikk gjennom deltakelse i BBB. Det har vært, og skal være litt stas å få være med i storbandet. Og slik er det nok heldigvis fortsatt!

- Hvordan drives bandet?

- BBB har gjennom sine 35 år hatt ukentlige øvinger. Vi øver på mandager på vårt faste øvingssted, Sinus. Antall konserter varierer fra år til år, men vi har den faste vårkonserten og jule-

konserten. I tillegg kommer det som regel en hel rekke andre prosjekter og spillejobber.

- Arbeidsoppgavene fordeles på best mulig måte blant alle medlemmene i storbandet. Dette er noe av nøkkelen til en sunn drift. For tida er vi i en prosess der vi digitaliserer hele notearkivet, og her jeg må berømme vår notearkiv-virvarius: Espen Henriksen!

- Hva med økonomien?

- Bodø Kommune støtter bandet med et fast årlig tilskudd. Denne ordningen tror jeg vi har hatt i ca 10 år nå, og den er utrolig viktig for driften av BBB. Dette tilskuddet går i sin helhet til å lønne musikalsk leder, og er selve grunnbjelken for at vi kan drive BBB slik vi ønsker. Det at vi har en fast musikalsk leder gjør det mulig å opprettholde et høyt musikalsk nivå, til beste også for byens befolkning.

- Vi har også spillejobber som gir inntekter. Men frekvensen på disse jobbene er meget varierende.

Vi søker selvfølgelig støtte fra Norsk jazzforum og andre kilder til de ulike prosjektene som vi har. Jeg vil også nevne at vi har et meget godt samarbeide med Ad Lib Jazzklubb, og med Nord Norsk Jazzsenter som hjelper oss med oversikter over hvor det er mulig å søke økonomisk støtte.

- Hvilke konserter regner du som bandets beste?

- Her vil jeg trekke fram samarbeidet med Birger Carlsen i 2007. Han har en unik formidlingsevne og tilførte BBB veldig mye bra! Spesielt på samspill, foredrag og forståelsen av interaksjonen i bandet som helhet.

- Videre var konserten med Kenny Wheeler i 2008 en spesiell happening! Det er ikke hver dag man får spille med en stilskaper innenfor jazz. Og det går ikke så mange musikere av det kaliberet rundt på kloden. Jeg fikk æren av å spille en improvisert duett med han, under ett av stykkene – stas! Kenny Wheeler sier at «ingen er større enn musikken selv». Han var ellers ikke av den snakkesalige typen, men lot musikken tale for seg.

- Jeg må også ta med storbandets bidrag under Nordland Musikkfestuke 2010, der vi gjorde en konsert med visesangeren Lars Bremnes. Han formidler en utrolig fin stemning med sine låter, og vi spilte for en fullstappet sal.

- Hvor får dere tak i musikken som bandet framfører?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

STORBAND

Bodø Big Band samlet (Montasje: Pål Oppegård)

- Akkurat som Duke Ellington skrev musikk med hver enkelt musiker i tankene, har vi vært så heldige i BBB at vi til tider har hatt det på samme måte. Komponist og arrangør har skreddersydd musikken og tatt hensyn til den enkeltes evner og register. Jeg husker spesielt at vi hadde en barytonsaksofonist som hadde varslet ferie, når vi skulle ha en spillejobb under Nordland Musikkfestuke. Men da han fikk vite at komponisten hadde akkurat han i tankene til en bestemt rolle, så måtte han hjem og reforhandle familiens planer med kona…xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Av komponister som har arret og skrevet musikk til BBB, bør nevnes Henning Gravrok, Tore Johansen, Finn Robert Olsen, Kjell Joar Petersen-Øverleir og Jan Gunnar Hoff. Dette kommer i tillegg til arr av for eksempel Sam Nestico og Bob Mintzer som vi har kjøpt på vanlig vis.

- Hva er bandets planer framover?

- 12. mai realiserer vi et Motown-prosjekt på Sinus, men den store begivenheten for oss i 2012 er framføringen av et bestillingsverk på 35 minutter under Nordland Musikkfestuke i begynnelsen av august. Dette markerer også feiringen av vårt 35-årsjubileum.

- Vi setter langsiktige mål for vår virksomhet, og har kalenderført datoer så langt fram i tid som til 2015. Vi har planlagt en reise med konsert under «Polarjazz» på Svalbard i 2013. I Bodø går vi spennende tider i møte da det bygges et helt nytt kulturkvartal i Bodø by! Her ønsker BBB å være med på åpningen i 2014 som en naturlig del av

det kulturelle mangfoldet i Bodø og regionen.

- Til slutt det obligatoriske spørsmålet: Hva er dine favorittinnspillinger med storband?

Her vil jeg trekke fram følgende fem album som betyr noe spesielt for meg: «Dave Grusin Presents GRP All-Star Big Band Live!» (GRP 1993). Det er en vanvittig energi i denne skiva! Og som tittelen tilsier, så er det All Star! Det er jo noen av de fremste musikerne i verden som er med her, men liveaspektet

gjør at det ikke bare blir en «flinkisfaktor» over det hele.

«All Blues» med GRP All Star fra 1995 er også ei skive som er godt brukt.

Duke Ellington: «Peer Gynt Suites NOS 1&2» (på Duke Ellington: «Three Suites») The Quincy Jones Big Band: «Lausanne 1960 / Swiss radio days, Jazz Series vol. 1» Oslo Groove Company: «Anno 1990»

Ruben Liljar (Foto: Kristina Elisabet Kvammen) jazznytt [51]

Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.

følg jazznytt på web: www.jazznytt.no

[52] jazznytt

8080_0 Inhouse N

Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

IN THE COUNTRY NOMINERT TIL PRIS in the country (Morten Qvenild keys, Roger Arntzen - bass og Pål Hausken - trommer) er nominert til The Independent Music Awards i klassen Long Form Video for kunst / konsert-filmen «Sights» som ble utgitt i fjor sommer som del av «Sounds and Sights» albumet, som ble kåret til en av fjorårets beste, norske plater av flere av våre medarbeidere. in the country skal forøvrig turnere USA igjen til sommeren.

STOCKHOLM JAZZFESTIVAL BLIR OKTOBERFEST Stockholms Jazzfestival har fått nok av regn og blåst og flytter innendørs.

1. oktober blir startdagen, får vi vite fra Dagens Nyheter, som også kan fotelle at den nye ukelange høstfestivalen skal bruke scenene i Stockholms Konserthus, Kulturhuset, Berns og Fasching.

Jazzfestivalen i Stockholm har vært en sommertradition siden 1980 da Bosse Stenhammar dro igang den da rendyrkede jazzfestivalen på Skeppsholmen midt i byen.

NORDIC MUSIC PRIZE TIL GORAN KAJFES Den svenske trompeteren og komponisten Goran Kajfes ble vinner av Nordic Music Prize for albumet «X/Y» (Headspin) .Prisen er på 20 000 euro. Juryen sier bl.a i begrunnelsen at albumet inneholder en ambisiøs og varm fusion av soniske elementer, fra jazz med både afrikanske og østeuropeiske influenser till electronica. Det doble albumet gjør virkelig noe som er temmelig uvanlig: Det formidler ren glede av musikk.

jazznytt [53]

FARVEL TIL ...

EIVIN ONE PEDERSEN [08.9.1956 – 22.2.2012] Pianisten, keyboardisten, organisten, trekkspilleren, orkesterlederen, arrangøren og komponisten Eivin One Pedersen rakk ikke å få Buddyprisen, men han var den første som ble kåret til «Årets jazzmusiker» – og det av sine egne (Foreningen Norske Jazzmusikere) i 1987, 31 år gammel.

Han var født og oppvokst i Stavanger, samarbeidet tidlig med saksofonisten Frode Gjerstad, med vekt på åpen improvisasjonsmusikk, og ble kjent utover lokalmiljøet gjennom deres gruppe «Ida Lupino» (1975–77 og 1979–80) og Frode Gjerstad Unit (1978-79).

«Ida Lupino» ble lydfestet på kassett i 1979, han var med på å danne plateselskapet Circulasione Totale i 1981 og gjorde der en solo-kassett («Solo mio!», 1981), flere kassetter sammen med Frode Gjerstad og én med Gjerstads norsk-britiske gruppe «Detail» (1982). Han hadde også engasjement ved Rogaland Teater og skrev omkring 1980 utsøkt musikk for «Galileo Galilei», regissert av Stein Winge.

Eivin flyttet til Oslo på begynnelsen av 1980-tallet, hadde trioen «One + 2» (kassetten «Live at Jazz Alive», 1981) og var med på å starte den suksessfulle jazzgruppa AHA i 1982, som på grunn av konkurransen fra en viss popgruppe, endret navn til

ØIVIND NYSTRØMxxxxxxxxx [12.9.1938 – 8.1.2012] Klarinettisten Øivind Nystrøm døde brått og uventet en søndag i januar, 73 år gammel. Den beskjedne, søkende, engasjerte, hjelpende, blide og joviale Oslo-gutten, litografen og kunstmaleren, viet sitt musikalske liv til tradjazz, swing og mainstream. Han begynte sin karri-

RED HOLLOWAY [31.05.1927-25.02.2012] Hames W. «Red» Holloway var amerikansk tenorsaksofonist som markerte seg med fint spill med en rekke amerikanske toppmusikerne siden han startet i skolestorband med Johnny Griffin i Chicago rett etter krigen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han begynte sin musikalske karriere med banjo og munnspill, men byttet til tenorsaksofon allerede i 12-årsalderen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Da han var 19 gikk han inn i det militære, og ble raskt musikalsk sjef for militærorkesteret i US Fifth Army.

[54] jazznytt

«Extended Nose» i 1986 og «Extended Noise» i 1987. Bandet oppnådde stor popularitet og ble en av 80-tallets viktigste grupper, deltok på flere festivaler og spilte inn platene «Keep nose in front» 1984, «Jamaha» 1986 og «Slow but sudden, langsam aber plötzlich» 198890.

Til Vossajazz 1984 fikk han i oppdrag å lage bestillingsverk, kalt «Patterns that connect», der komponisten og elleve hardtarbeidende musikere gav kritikeren Johs Bergh en storartet opplevelse, med «den spennvidde improvisert musikk kan ha, spontanitet, humor og alvor i vakker forening».

Eivin holdt forbindelsen med Sta-

vanger og spilte med Circulasione Totale Orchestra i perioder 1986– 90 (med flere festivaloppdrag og bl.a. plata «Accent», 1987). Hans allsidighet spente fra frijazz til sceniske oppdrag, han var aktiv musiker ved flere teatre og gav ut en duoplate med skuespilleren Katja Medbøe, «Ett bein på jorda, ett i himmelen – helt korrekt» (1992).

Han flyttet tilbake til Stavangerområdet på begynnelsen av 1990-tallet og jobbet med lokale musikere, men var stort sett fraværende i nasjonal jazzsammenheng. Han komponerte imidlertid bestillingsverket «Ei med alt» til MaiJazz i 1996.

Eivin ble mer aktiv igjen som jazzmusiker på 2000-tallet. Han spilte

ère i Dixie Members Jazzband 1955-57, et band som skiftet navn til Rockin’ Babies 1957–58. Etter militæret svarte han tidlig i 1961 på en annonse fra et band på Fjellhamar, det ønsket seg en ekstra klarinettist; Øivind prøvespilte og fikk jobben i The Riverside Seven, ledet av Tore Frøberg. Bandet hadde nylig startet sin egen Riverside Jazzclub i Lillestrøm. På høsten skiftet

bandet navn til Storyville Seven, men tok et opphold i 1962. Ny frisk i 1963, nå som The Riverside Jazzband med ny Riverside Jazzclub på Fjellhamar (1963–64). Bandet, som nå bestod nesten bare av Oslo-folk, oppnådde en tredjepremie ved NM i amatørjazz 1963 og holdt det gående til 1965. Da var gullalderen foreløpig forbi...

Men Øivind Nystrøm holdt sin mu-

Da han hadde fullført militærtjenesten dro han hjem til Chicago hvor han fortsatte som musiker, bl.a. sammen med Yusef Lateef og Dexter Gordon. I 1948 ble han med i bluesvokalisten Roosevelt Sykes band, og senere i band ledet av bluesmusikere som Willie Dixon, Junior Parker, Lloyd Price og John Mayall.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1950 spilte han rundt om i Chicago-området med bl.a. Billie Holiday, Muddy Waters, Chuck Berry, Ben Webster, Jimmy Rushing, Sonny Rollins, Red Rodney, Lester Young, B.B. King og Aretha Franklin. Samtidig turnerte han flittig

med Sonny Stitt, Memphis Slim og Lionel Hampton. I 1952 ble han medlem av husbandet til Chance Records i 1952, noe som førte til en rekke innspillinger.xxxxxxxxxxxxxxx Fra 1962 til 1966 spilte han i organisten «Brother» Jack McDuffs band, som også inneholdt den unge gitaristen George Benson. I 1974 spilte han med bluesgitaristen John Mayall, og turnerte Europa, Japan, Australia og New Zealand. Fra 1977 til 1982 hadde han et tett samarbeid med Sonny Stitt, som resulterte i to album, og etter Stitts død, spilte han jevnlig med trompeteren Clart Terry.

Jan Granlie

med Terje Isungset på Vossajazz i 2003, produserte og spilte på flere plater med bl.a. Randi Tytingvåg («Heavenly attack», 2004), Elin Furubotn («Villhund», 2006), Frode Gjerstad/Nick Stephen’s «Calling Signals» («Dreams in dreams», 2006, «Live in the UK», 2006, «Live at Cafe Sting», 2007), samt Gjerstad/Kevin Norton/Pedersen trio («The Walk», 2006).

Eivin One Pedersen var et lekende menneske, som i sine beste stunder var svært kreativ og som på grunn av sine store kunnskaper, lett klarte å sette sammen løse ideer til en helhet. Han var ingen vanlig jazzmusiker som kun begrenset seg til én sjanger, men en som hadde et mye videre syn på musikken. Derfor komponerte han for teater, for revy, for sangere. Han var også svært glad i å lese, og spesielt forfattere som Frank O’Hara, Charles Bukowski o.a. dannet utgangspunkt for komposisjoner og framføringer, bl.a. sammen med skuespilleren Henrik Scheele.

Eivin slet dessverre med alkoholproblemer og var derfor inaktiv i perioder. Han døde av hjerneslag, bare 55 år gammel. Men han vil huskes for sin inspirerende kreativitet og sitt vidåpne musikalske sinn.

Frode Gjerstad ogxxxxxxxxxxxxxx Bjørn Stendahl sikalske standard ved like, spilte i tilfeldige grupper, var engasjert på mange felt i nærmiljøet Disen–Årvoll, dukket opp på jammestedet Felix på 1990-tallet og hadde sporadiske spillejobber til det siste.

Bjørn Stendahl

SMÅSNAKK

FÅ JAZZBAND MELDER SEG PÅ BY:LARM I år var 49 band meldt på i kategorien jazz under by:Larm.

Etter prosentvis utregning resulterte det i tre heldige utvalgte.

Hvert år behandler by:Larm-juryen over 1500 demoer. Ut ifra de påmeldte bandene plukkes en prosentandel ut i underkategorier som hiphop, jazz og avant-garde. I jazzkategorien var det i år 49 påmeldte, i avant-garde 46 påmeldte. Av disse er tre band valgt ut i hver kategori.

Jazzrepresentantene ble Hedvik Mollestad Trio, Møster! og SynKoke. Staer, Beglomeg og Skadne Krek plukket ut i Avant-gardekategorien. I tillegg plukket Bugge Wesseltoft ut ytterligere tre band utenom innsendte demoer; Moskus, Machine Birds og Pelbo.

Vanskelig å kategorisere For at det skal bli mer jazz på by:Larm, må det være flere påmeldte. Bookingsjef for by:Larm, Joakim Haugland mener også at mange band er vanskelige å kategorisere: - De siste årene har det vært veldig lite ren jazz etter mine begreper, sånn som ECM-jazz eller type Mathias Eick. Det har vært flere band fra for eksempel Jazzlinja i Trondheim med vokal og tydelige rockereferanser.

- I år var færre demoband på Bylarm, og kanskje dermed færre støyband, jazzband og folkemusikk (smalere sjangre). Hvorfor det?

- Hva er jazz og hva er avant-garde? Jeg personlig har alltid vært i den skjæringa selv. Og vi har den samme diskusjonen med hiphop-miljøer som mener det er for lite av det. Men det er prosentandelen av de som melder seg på som utgjør hvor mange som blir med. Hvis vi regner med «Bugge Presenterer»-kvelden ligger jazzandelen faktisk litt over snittet. Men prosentandelen er jo også en pekepinn, vi tar det litt på «gefeelen», alt ettersom om det er bra band.

En uavhengig festival - Er det aktuelt med et samarbeid med Norsk jazzforum og å få til flere scener for andre typer jazz, f.eks. frijazz og improkonserter på Mir eller Galleri 0047 på Grønland?

- Vi samarbeider så lite som mulig med organisasjoner, sånn som for eksempel Norsk Rockforbund eller jazzforum. Hvis man åpner døra for én av dem, kommer hele rekka, og by:Larm skal være en uavhengig festival. «Bugge Presenterer» er sånn sett mye mer i By:Larm-ånden. Han er en fri fugl som følger godt med på hva som skjer i miljøet, og jeg stoler 100 prosent på smaken hans. Som person er han helt unik, ekstremt uselvisk og lite selvsentrert. Det kunne like godt vært

Machine Birds var et av «jazzbanda» på årets by:Larm. Her fotografert dagen etter på 12 Points-festivalen i Porto

Pål Nilssen-Love eller Mathias Eick som presenterte band på denne måten, men Bugge har vist interesse for det, og samarbeidet har fungert veldig bra til nå.

- Kommer det til å bli mer av smalere sjangre på by:Larm?

- Tidligere har det vært enda flere band som var tilknyttet by:Larm gjennom Klubblarm. Det ble mye rot, dårlig lyd og mange som «snek» seg inn

på by:Larm bakveien. Jeg synes at det skal være god kvalitet på by:Larm, og det skal ikke være for mange band, da blir det for vanskelig for publikum å få med seg ting. Derfor har vi kuttet ut det. Jeg ser for meg at vi kommer til å ende opp med samme antall scener som vi hadde i år til neste år også.

TEKST: ANJA LAUVDAL FOTO: JAN GRANLIE

PUBLIKUMSREKORD PÅ VICTORIA UNDER BY:LARM Lørdag kveld på by:Larm satte Nasjonal Jazzscene, Victoria publikumsrekord med over 550 besøkende på en kveld.

Kanskje er det på tide med et annerledes by:Larm snart, sier han.

Samarbeidet mellom by:Larm, Bugge Wesseltoft og Victoria, «Bugge Presenterer» ble gjennomført for tredje år på rad. Produsent på Nasjonal Jazzscene, Line Juul, mener samarbeidet med Bugge Wesseltoft og By:Larm er en stor suksess.

«Men er det jazz?»

Christian Meaas Svendsen (23) studerer ved Norges Musikkhøgskole, og er en av dem som mener jazzbegrepet ble brukt feil på by:Larm: - Det er jo utrolig vanskelig å kategorisere hva som er jazz og ikke. Jeg mener det er opp til artistene selv å definere det. Selv om man har studert jazz, vil det ikke si at man spiller jazzmusikk. Jeg synes det er trist hvis en kveld på by:Larm som skal presentere «fremtida i norsk jazz» viser to av tre band som ikke definerer seg selv som jazzband.

Meaas Svendsen mener det blir feil å feste jazzmerkelappen på artister som ikke vil ha den: - Alle har et eget begrep om hva som er jazz.

Men by:Larm er en viktig arena, og en stor arena, med nedslagskraft hos både bookingagenter og publikum. Jeg synes at de kommersielle kreftene, her Bugge Wesseltoft, By:Larm og Nasjonal Jazzscene, må være bevisste på at de er med på å forme publikums oppfatning av sjangeren når de presenterer ting. Og de må være forsiktige med å bruke jazzbegrepet, fordi det kan villede publikum til å tro at musikk, som fra artistens side ikke defineres som jazz, blir definert som det.

Særpreg og vilje Bugge Wesseltoft viste selv interesse for tiltaket, og står for utvelgelsen av band sammen med Line Juul.

- Samarbeidet mellom meg og by:Larm startet mest ut fra et ønske om å presentere nye, aktuelle og spennende prosjekter som har noe på gang. Jeg er veldig stolt av å være en del av det supre norske jazzmiljøet, og synes det er så bra at det stadig kommer utrolig bra nye unge jazzprosjekter med særpreg og vilje til å skape noe eget, forklarer Wesseltoft.

Han tok også initativ til samarbeidet fordi han mente det var for lite jazz på by:Larm.

- Personlig synes jeg by:Larm har blitt en arena for etablerte norske artister som ser en sjanse til å spille for tilreisende bransjefolk. Jeg likte best by:Larm slik det opprinnelig var tenkt.

jazznytt [55]

LEVENDE LYD

BODØ JAZZ OPEN [25.-28.01]

Audun Kleive solo i Bodø [56] jazznytt

Bodø Jazz Open ble arrangert for andre gang i slutten av januar. Mens vindkastene stormet gjennom gatene, og stormen ulte rundt hushjørnene, kunne man høre jazz- og jazzrelatert musikk omtrent overalt i bysentrum. Fra to lavvoer på Torget.

På festivalhotellet, på barer rundt om i byen, i Kulturhuset, på Sinus, byens jazzklubbarena, og en strålende idé, kalt «etter jobb jazz» på seks forskjellige kafeer rundt om i sentrum.

For oss ble en samlebetegnelse for årets festival: Trommer. Fra Roger Johansens fine vispekomp i broren Tores fine kirkekonsert, via Audun Kleives solosett og Martin Horntvedts energiutbrudd med Jaga Jazzist til Marilyn Mazurs kreative krumspring med Jan Gunnar Hoff, Anders Jormin og Arve Henriksen til Finn Slettens morsomme og

stedsriktige innsats med sitt eget salsaband Slettens Merengue, som avsluttet denne meget interessante og hyggelige festivalen.

Vi landet, heldigvis, før stormen satte inn for alvor, og fikk en hyggelig åpning av festivalen med lokale Henning Gravrok Band. Gravrok er en bauta i jazzmiljøet i NordNorge. Hans betydning for utviklingen av jazzen i Bodø er betydelig, noe vi fikk mange bevis for under åpningen i lavvoen midt på Torget. I bandet fikk vi bl.a. møte den dyktige gitaristen Børge Pettersen-Øverleir, i et litt rocka jazzuttrykk, som de fullsatte lavvoene satte stor pris på.

Deretter bar det inn i Bodø Domkirke for å høre trompeteren Tore Johansens bestillingsverk «Open Minds». Johansen er bosatt i Bodø, men valgte å fokusere mye på utenbys og utenlandske musikere i dette verket. Saksofonisten John Surman er fremdeles en av verdens beste so-

Fullt trøkk med Martin Horntvedt

pransaksofonister. Hans sirkelpustspill er kreativt og energisk, og han er hele tiden med på å binde sammen et slikt verk med sitt smil og entusiasme. Bassisten Palle Danielsson, hører vi ikke så ofte nå om dagen, noe som er synd, for det er ikke mange bassister som serverer et like solid komp i bunnen av et hvilket som helst band nå om dagen. Sangerinnen Sarah Riedel, er datteren til bassisten Georg, og har de seneste årene vokst til å bli en av de sterkeste stemmene i den skandinaviske vokaltradisjonen. Pianisten Vigleik Storaas kjenner vi som en solid komppianist, og en lyrisk og sterk solist.

Fra det «lokale» jazzmiljø medvirket en meget opplagt og fintspillende Roger Johansen på trommer, perkusjonisten Finn Sletten (og sammen hadde de en avdeling som var morsom og interessant, som endte opp i kanskje verkets fineste og mest rytmiske del). I tillegg bidro gitaristen Finn Robert Olsen med fine, små innspill i det flotte verket. «Open Minds» inneholdt nydelige tekster av Nobelprisvinneren Thomas Tranströmer, og musikken Johansen hadde komponert passet perfekt til tekstene. En nydelig konsert som ikke bør havne i Johansens arkiv etter denne førstegangsfremførelsen!

Derfra bar det over til Sinus for å høre en, i hovedsak, lokal hyllest til Tom Waits. Her er det viktig å trekke fram bandet, som kunne sin Waits-historie til fingerspissene, samt vokalistene Kjell Andreassen, Emilie Tverbak, Hilde Marie Kjersem, og bandlederen, gitaristen og vokalisten Ole Jonny Stensland.

Fint, morsomt og en konsert lokalbefolkningen satte stor pris på.

Torsdagen hadde stormen virkelig satt inn. For Bodøværingen var det muligens som en vanlig bris, men for en «søring» med dagliglivet innenfor Ring 3 i hovedstaden, var det friskt nok.

Denne dagen fortsatte gratiskonsertene i lavvoen på torget med Hilde Marie Kjersem og gitaristen Christer Knutsen. Et fint sett som viste hvilken eminent sanger vi har i Kjersem. Sobert, intenst og vakkert. Og med Knutsen som perfekt sidemann, ble dette en stund som varmet.

Deretter bar det inn på Sinus for å

Jaga Jazzist rocka Bodø

høre trommeslageren Audun Kleive solo. Vi har hørt Kleive gjøre noen solokonserter tidligere også. Sist jeg hørte ham i dette formatet var i Molde, hvor han nærmest spilte helakustisk. I Bodø var det mye elektronikk inni all trommingen, men det ble aldri kjedelig eller ensformig.

Kleive er en eminent trommeslager.

Hans oppfinnsomhet og bruk av elektronikken er strålende. Rytmisk føler jeg at han leker seg fram til nye og spennende kombinasjoner, og når han vandrer over til det akustiske, med mye bruk av visper, er han i sitt ess.

Deretter var det duket for fullt øs, og profesjonell konsertering på ypperste nivå. Jaga Jazzist vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å få den relativt enkle musikken til å bli energisk, tøff og medrivende. De figurerer som et profesjonelt rockeband på scenen, det meste er veldig innstudert, og den rocka attituden fungerer perfekt i en livesituasjon. Med brødrene Lars og Martin Horntvedt i spissen kjører de på med rocka riff og alt man kan ønske seg en slik kveld.

Av de andre «solistene» trekker jeg mer enn gjerne fram trombonisten Erik Johannesen og keyboardisten Øystein Moen, ved siden av saksofonisten og bassklarinettisten Lars Horntvedt som de som sto fram mest til stunden jeg var til stede. I den lille timen spilte for øvrig Mathias Eick kun bass, så om han tok fram trompeten etter at jeg hadde forlatt den overfylte klubben, vet jeg ikke. Men morsomt var det. Publikum likte det de fikk, og trøkket var akkurat slik det skal være på en Jaga-konsert.

Festivalens andre bestillingsverk var satt i scene av pianisten (og festivalsjefen) Jan Gunnar Hoff. Etter suksessen med verket «Pictures» under Musikkfestuka i 2011, gikk han i år et skritt videre og inviterte likegodt den danske perkusjonisten Marilyn Mazur, den svenske bassisten An-

ders Jormin og vår egen trompeter og vokalist Arve Henriksen til å delta på årets prosjekt, «Living». Jan Gunnar Hoff er utvilsomt en pianist og komponist med den klassiske musikken nært hjerterota. Etter konserten satt vi igjen med inntrykket av at musikere sørpå lager låter, mens her oppe lager de sanger. Og dette er Jan Gunnar Hoff et utsøkt eksempel på.

Hans komposisjoner er gjennomgående sangbare, noe vi fikk bevis på fra Arve Henriksens vanvittig vakre vokal. I tillegg bidrar han med et utenomjordisk vakkert trompetspill, som er så typisk Henriksen og som ingen gjør ham etter. Når man i tillegg har alliert seg med en av verdens mest lydhøre bassister i svenske Anders Jormin og perkusjonisten over alle perkusjonister, Marilyn Mazur, så skal det mye til å gjøre dette til

noe annet enn en suksess. Riktignok er låtene (ehh: sangene) til Hoff sangbare og til tider enkle, men med et sånt lag i bakhånd, så blir dette usigelig fint. Særlig mot slutten av konserten slapp de fire seg løs, og leverte musikk som var vakker, interessant og nesten legendarisk. Nok et bestillingsverk som bør få flere framførelser enn denne i Bodø!

Deretter var det mimretime (eller «Husker du?») med den amerikanske gitaristen Larry Carlton Quartet.

Med bakgrunn fra bl.a. Joni Mitchells «Court and Sparks»-periode og Steely Dan, pluss et tusentalls studio-oppdrag på den amerikanske vestkysten, visste vi godt hva vi fikk, og vi fikk det – i bøtter og spann.

Jazznytts utsendte forlot konsertarenaen etter tre låter og plasserte seg godt i utkanten av lydbildet, noe som Lavvojazz med Henning Gravrok

jazznytt [57]

Tore Johansen «Open Minds» med broren Roger og Palle Danielsson i skyggen

fikk musikken til å føles som helt streit barmusikk, hvis du skjønner hva jeg mener. Musikk som glir inn i ene øret og renner ut av andre. Ikke veldig interessant og nyskapende, men heller noe som har låst seg fast i 80-tallets jazz-smooth-avdeling og som ikke beveget en eneste kalori hos undertegnede.

Festivalens siste dag var preget av gratiskonserter rundt på byens kafeer og servertingssteder. Med fulle hus overalt av et publikum som ikke frekventerer byens jazzarrangementer til daglig, og med hyggelig ettermiddagsjazz fra lokale musikere, var dette en kjempeidé som flere festivaler bør kunne adoptere. Her får man jazzmusikk ut til folket på en veldig fin måte uten å drive «oppsøkjande teater».

På kvelden var det tre konserter for

Hilde Marie Kjersem [58] jazznytt

det yngre publikum, hvor vi fikk med oss det fine Trondheimsbandet Your Headlights are On (med bl.a. Anja Laurdal på keyboards og Hans Hulbækmo på trommer), som spilte en slags oppdatert «syrerock». Deretter samlet Bodø Big Band, med gjestesolistene Marit Sandvik og JODDSKI (!) folket til champagne og høflig konsertering. Fine arrangementer av bandleder Henning Gravrok og et mer enn habilt storband i strålende form.

Så ble festivalen avsluttet med perkusjonisten Finn Slettens salsaprosjekt, Slettens Merengue – et band med det som kan krype og gå av dyktige musikere med base i Bodø, pluss gjestesolist Marilyn Mazur. I et lokale som minnet i overkant mye om danskebåten, og med et publikum som hadde fått på seg finstasen som om man skulle ut og svinge seg om bord på vei fra Oslo til Fredrikshavn.

Bandleder Sletten gjorde på 90-tallet en studietur til den Dominikanske Republikk i Karibia. Og i bagasjen hjem hadde han musikken til Juan Luis Guerra, en av Latin-Amerikas mest populære artister. Hjemme i Bodø samlet han byens ledende musikere i prosjektet Slettens Merengue.

Anders Jormin og Arve Henriksen

Med vokalisten Terje Nohr Dalen som frontmann og vokalist (på nordnorsk!), fikk vi fine bidrag fra de fleste musikere, hvor vi spesielt merket oss trompeterne Tore Johansen og Børre Birkeland, altsaksofonisten Frode Nymo, gitaristen Finn Robert Olsen, og ikke minst, gjestesolist Marilyn Mazur.

Bodø Jazz Open er en intim, hyggelig og interessant festival. Allerede på denne andrerunden kan vi fastslå at dette ble en fortjent suksess som bør følges opp og bygges ut. Likevel vil vi håpe at arrangørene ikke gjør festivalen for stor. Den fungerer veldig fint som den er.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Palle Mikkelborg og Jonas Hellborg Foto:Kristoffer Juel Poulsen

VINTERJAZZ, KØBENHAVN [03.-19.02.2011] Vinterjazz som fenomen har sitt utspring i Danmark. Både Sverige og Norge har fulgt opp ideen, og de senere årene har jazzen blitt markedsført under felles paraply i de tre enkelte land.

Men det er danskene som har tatt denne ideen lengst. Derfor hadde de i år et svært omfattende program i løpet av de to første ukene i februar, styrt av Copenhagen Jazzfestival, som i den senere tid har vokst seg til kanskje den viktigste aktøren i den danske jazzen.

Jazznytt var i «Kongens by» den første helgen av festivalen. Mest for å overvære utdelingen av den nyinnstiftede Copenhagen Jazz Festival Honorary Award, som skulle deles ut til to markante personer i dagens jazz, samt et ungt talent. Men man kunne også oppleve drøyt 50 andre konserter i byen i løpet av disse tre dagene. Fra Jan Kaspersen Sextets bebop, via Carsten Dahl og Jesper Lundgaards møte med trommeslageren Elliot Zigmund, Thomas Clausen Trio med Chuck Israel, JazzKamikaze, Simon Toldam i Statens Museum for kunst, det gamle bandet Bazaar, masse tradjazz, Hugo Rasmussens hyllest til Charlie Parker osv. osv. Men hovedbegivenheten denne første helga var prisutdelingen. Den fant sted i det altfor kostbare Konserthuset til Danmarks Radio ute på Amager. Et fantastisk konsertlokale, og et sted man rettet ryggen og regnet med høye glass og dannet applaus. Hovedprisene gikk til den amerikanske trommeslageren Jack deJohnette og den danske trompeteren Palle Mikkelborg, mens «talentprisen» gikk til den danske bassisten Jesper Hoiby, bosatt i England. Prisen dreide seg ikke om «rene» penger, men at man fikk utvidet honorar for å gjøre konsert i forbindelse med utdelingen, men Hoiby har fått utvidede fullmakter til å gjøre konsert under årets festival i sommer, på Copenhagen Jazz House (hvis de får pusset opp stedet til åpning i sommer).

Festkvelden startet med Palle Mikkelborg. Han hadde satt sammen et band bestående av Marilyn Mazur

og Ayi Solomon på perkusjon, Jonas Hellborg på bass, Mikkel Nordsø på gitar, Helen Davies på harpe, Joakim Dam Thomsen på obo og Thomas Li på elektronikk. Verket hadde han valgt å kalle «Journey 2», og var et slags oppsamlingsheat over tidligere mer eller mindre kjente fraser fra hans rikholdige arkiv. Ingenting nytt, men «smukt» og svært nedpå.

Jack deJohnette kom med den spanske pianisten Chanco Dominguez og bassisten Jerome Harris, og viste Johnette som en fremragende rytmiker. Vi var svært spente på å høre det nye pianofunnet Dominguez, men må si at vi ble ganske skuffet. Her var det trommeslageren i front, fra start til mål, og som en slags trommeclinic, så funket det sikkert, men for

Kresten Osgood skuer utover massene på Huset

den vanlige lytter fungerte det bare tidvis.

Resten av tiden vi tilbragte i et surt og kaldt København, ble tilbrakt på Kresten Osgoods festival «Musketér Festival». Tre dager med et hundretalls musikere som, mer eller mindre spontant, fremførte musikk ingen hadde hørt før. Som utenlandske gjester hadde man invitert med den amerikanske trompeteren Steven Bernstein og nordmannen Eivind Lønning.

Prosjektet «Musketér Festival» går ut på at alle musikerne som har lyst til å delta, møter opp på Huset på ettermiddagen. Der fremmer man ønsker om hvem som har lyst til å spille, og så setter man sammen nye konstellasjoner. Dette førte til at man i ene øyeblikket kunne oppleve 18

musikere på scenen styrt med myndig hånd av Steven Bernstein, og i neste øyeblikk to pianister, to på synth, to på orgel pluss Eivind Lønnings trompet. Deretter dukker det opp et bluesrockband, Lønning igjen i vakker duo med sangerinnen Maria Lourette Friis, Kresten Osgood i mange sammensetninger. Det samme med styrelederen i Dansk Jazz, saksofonisten Jesper Løvdal, pop, rock, bebop, frijazz og munter musikk i skjønn forening. Da jeg forlot åstedet første kvelden hadde man holdt på i seks timer, og man nærmet seg midten av kveldens program… så her var det mye musikk for den 50-lappen det kostet å komme inn i herligheten.

TEKST: JAN GRANLIE

12 POINTS, PORTO [16.-19.02.2011] 12 Points-festivalen er noe så unikt som en jazz-showcase med 12 unge band fra 12 forskjellige europeiske land. Tidligere hadde festivalen sin faste base i Dublin, men de siste årene har man gjort den om til en ambulerende festival, med tilhold i Dublin annethvert år, og forskjellige destinasjoner rundt om i Europa de andre årene. Festivalen var i Stavanger for to år siden, og i år hadde man valgt å legge den til Porto, en utrolig vakker by nord i Portugal.

Ideen bak festivalen er at unge musikere fra mange land skal treffes, vise seg fram og lære av hverandre. I tillegg har festivalen rundebordssamtaler hvor man diskuterer aktuelle problemstillinger rundt det å være jazzmusiker og jazzprodusent. I år var temaene media og publikumsutvikling. jazznytt [59]

De Beren Gieren

Men hovedsaken er alltid musikken.

Fire dager med tre band hver kveld i det fantastiske Casa da Música, med fullt hus nesten hele tiden og høy stemning.

I år startet man med det finske bandet Big Blue, som for ikke lenge siden slapp sin plate «Big Blue» på det italienske selskapet CamJazz. Dette er et band som har spilt sammen i 15 år (!), og som spiller moderne akustisk jazz med røtter til bebopen og dets like. Et sammensveiset lag, med trompeteren Kalevi Louhivuori og trommeslageren Joonas Lepanen, som de to musikerne som markerte

seg sterkest. Trompeteren minner mye om Kenny Wheeler og Enrico Rava, men det er tydelig at han også har hørt på flere norske trompetere fra de senere årene. Fine komposisjoner, bra solister, men litt kjedelig i lengden.

Det irske bandet Thought-Fox med vokalisten Lauren Kinzella hadde tilløp til noe, men det ble veldig akademisk og «flinkt» uten å berøre.

Altfor mye scatsang og kjedelige melodier til at vi lot oss fascinere.

Fra Gent i Belgia kom trioen De Beren Gieren, som vi tidligere skrev om fra Belgian Jazz Meeting i fjor.

En ytterst smakfull og kreativ pianotrio, som jeg synes trekker pianotrioformatet et lite skritt videre fra endel andre lignende band. De tre musikerne, Fulco Ottervanger – piano, Lieven Van Pee – bass og Simon Segers – trommer, spilte tett og fint og hadde ting å melde gjennom hele sitt 50 minutters sett. Dette er en trio som bør følges med argusøyne framover, og som raskt kan bli en av de ledende pianotrioer i Europa. Mer Helge Lien trio enn e.s.t.

Andre dag startet med det lokale (portugisiske) bandet til bassisten Hugo Carvalhais. En kvartett som

spilte sammen i dette formatet for første gang. De er opprinnelig en trio med bass, piano og trommer, men til 12 Points hadde de fått med seg saksofonisten Liudas Mockunas fra Litauen, noe som gjorne denne konserten til en fin opplevelse. Trioen var litt ensformig, med klare referanser til Paul Bley og hans likemenn, men med Mockunas heftige saksofoner i front, ble dette en flott forestilling.

Den italienske pianisten Livio Minafra kom for å gjøre et solosett. Og den som har hørt landsmannen Stefano Bolani, vet akkurat hvordan

Livio Minafra

Liudas Mockunas [60] jazznytt

Machine Birds

Lucia Cadotsch i Schneweiss und Rosenrot

dette låt. Mange morsomme historier mellom låtene, heftig teknisk spill og mye lek på, i og utenfor pianoet.

Det britiske bandet World Service Project spiller slik unge britiske band med tanker om en viss kommersiell suksess gjør (jfr. Band som Polar Bear, Acoustic Ladyland, Trio VD etc). Rocka, tett opp mot heavyrock, og med improvisasjon og jazza tilnærming.

Dag tre åpnet med den polske saksofonisten Maciej Obaras kvartett. En dyktig og energisk altsaksofonist som kan hele jazzhistorien, som er en tekniker av rang og som klarte å dra de andre musikerne med i en morsom og intens, liten time.

Oktetten Divanhana fra Sarajevo, spiller folkemusikk helt på grensen til at det ikke ville passet inn i et jazzkonsept som dette. Men den 18-årige sangerinnen Leila Catic reddet konserten med sin nydelige stemme. I bandet hadde hun med både trekkspill og klarinett, så det er mulig dette ikke var noe for jazzpolitiet, men vi likte det vi hørte. Litt fadoaktig (noe som passet perfekt i Porto), litt cabaret og litt balkan blandet sammen og trukket sammen av Catics fantastiske stemme. Et navn og merke seg!

Det franske bandet Actuum, var akkurat så fransk som det skulle være.

Intelektuelt så det rakk, og veldig selvhøytidelig og intrikat. Det er ingenting feil med det, i utgangspunktet, men jeg syntes ikke disse hadde nok erfaring og kunnskap til å mestre den vanskelig oppgaven det er å gjøre denne typen musikk.

Siste kveld var viet de mer popaktige jazzuttrykkene. Det startet med Berlin-baserte Schneeweiss und Rosenrot, kanskje det mest renomerte bandet på dette årets 12 Points. Med sangerinnen Lucia Cadotsch og pianisten Johanna Borchert i front for den svenske bassisten Petter Eldh og trommeslageren Marc Lohr, ga de oss flere bevis på at denne litt «lettbente» jazzformen også kan ha utsøkte elementer. Alle musikerne kommuniserer nærmest perfekt, de har masse originale og gode ideer, og med bassisten Petter Eldh på laget, så kan det nesten ikke gå galt. Kanskje 12 Points beste konsert i år.

Det norske bidraget i år var duoen

Machine Bird fra Bergen. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor akkurat dette bandet ble valgt som norske representanter i år, med en musikk som ligger og vaker i landskapet til gamle Ken Dang og Bel Canto. Både Marte Eberson på diverse lyder og keyborards og Maria Skranes – vokal og diverse lyder, er dyktige studenter ved Griegakademiet i Bergen, men jeg tror de trenger et par år til på baken før de har et helt konsertkonsept inne. Innimellom var det nyskapende, originalt og rytmisk fint, men både tekstmessig og over tid holdt det ikke helt musikalsk.

Det danske bandet Girls in Airports avsluttet årets festival. De har en relativt ny CD ute, som ikke fikk altfor god medfart i forrige Jazznytt, og

mye av det som ble skrevet der kom enda klarere fram i livesituasjonen.

Dette er et band som prøver å være utrolig hipt. De passer nok bedre i en café med 17 forskjellige kaffetyper på menyen, enn i en tradisjonell jazzklubb, for dette er musikk som passer sammen med en farget drink med paraply, dannet rikt selskap og altfor dyr champagne. I Sverige ville man kanskje ha kalt det Stureplan-jazz eller lignende, og det oser bedre borgerskap lang vei. Noen hevdet at det var mye etiopisk jazz i det, noe jeg ikke klarte å oppfatte. Men det kan jo også være noe med meg…

Ellers var det jamsessioner hver natt til den lyse morgen. Båttur på elven, karneval i byen og sol og sommer, selv om det var i midten av februar.

Kanskje det mest positive med denne festivalen, er at man booker band som så godt som ingen har hørt om før, som publikum gjerne vil sjekke ut, og derfor strømmer de også til og fyller hver krik og krok. Festivalsjef Gerry Godley har klart å skape en nysgjerrighet rundt konseptet som trigger publikum, og på flere av de årlige festivalene har han (og hans dyktige stab) klart å få et perfekt og lyttende publikum.

Neste år på samme tid er det tilbake i Temple Bar-området i Dublin. Jeg tror ikke vi kan forvente det samme fine været, men at det kommer til å bli en interessant festival, er jeg overhodet ikke i tvil om. I’ll be there!

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Kalevi Louhivori, Jori Huhtala og Joonas Leppänen i finske Big Blue jazznytt [61]

ANMELDELSER REZ ABASSI’S INVOCATION «Suno Suno» ENJA ENJ-9575 2 Gitaristen Rez Abassi er pakistanskfødt amerikaner. Hans kvintett «Invocation» spiller på denne CD formalistisk New Yorker-fusjonsjazz, som den har lydt de siste tjue år, selv om platetittelens urdu-språk («Suno Suno») stiller forventning om en slags etnisk orientering. Hans temaer er dusinvare fra fusjon og senbop, som han presenterer ordinært unisont sammen med altsaksofonisten Rudresh Mahanthappa, hvoretter det ekselleres i lange bevisstløse soli.

Abassis gitarspill er profilløst med en vampet klang, og Rudreshs altsaksofonspill er surt i tonen, tidvis urent og velter frem som en diaréaktig strøm. Da henger det siste håp hos hans hyppige medkombattant, den celebre pianist Vijay Iyer, som da også kjemper bravt med å finne luft i musikken, men likevel ender med å likne McCoy Tyner på en rutinert formiddagsjobb. Det modalt pregede og rock-fusjonerte materiale er tungt å trekke med, og Iyer får slett ikke sitt komplekst rytmiske spill opp å stå med en så stivt og tungt trommende Dan Weiss og en utydelig bassist Johannes Weidenmueller bak seg. Rutinepreget, håndverksmessig kompetent musikk,

og dermed Enja-musikk fra nederste skuff.

Bjarne Søltoft JOSH ARCOLEO «Beginnings» EDITION RECORDS EDN1030 Den 23 år gamle tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Josh Arcoleo tilhører så avgjort den nye vinen i britisk jazz. Arcoleo var heldig nok å bli født inn i en musikalsk familie og det førte til at han fikk saksofontimer hos James Brown-legenden Pee Wee Ellis fra han var 13 – Arcoleo altså… Fem år seinere stod dørene åpne ved Royal Academy of Music der han akkurat er uteksaminert med toppkarakterer.

Arcoleo har allerede vunnet flere priser, blant annet Kenny Wheeler Jazz Prize og der var premien platekontrakt med Edition Records og «Beginnings» er resultatet.

Arcoleo har allerede jobba med store engelske navn som Jason Rebello, Mark og Michael Mondesir og Jamie Cullum. På debut-skiva omgir han seg med en glitrende trio med Callum Gourlay på bass, James Maddren på trommer og Ivo Neame på piano.

Det er ingen tvil om at vi har med et talent langt utenom det vanlige å gjøre. Arcoleo har skrevet alle de åtte komposisjonene som blei spilt

inn i løpet av to dager i november i fjor – på ECM-viset. Arcoleo har nok henta en hel del av inspirasjonen sin fra estetikken i mye av musikken vi har fått servert fra det tyske storselskapet. Sjøl om han er en melodiker av rang, så trives også Arcoleo i luftigere og friere landskap og hans tre medsammensvorne er lyttere som gjør at også de ekskursjonene blir spennende.

Josh Arcoleo er også i besittelse av en ganske så tøff og personlig tone i saksofonen sin og at dette skal bli ei karriere som vil bli svært spennende å følge, er hevet over tvil. Josh Arcoleo er på plass allerede nå.

Tor Hammerø TOM ARTHURS / RICHARD FAIRHURST «Postcards From Pushkin» BABEL BDV1194 Trompeteren Tom Arthurs er en av de britiske musikerne vi kommer til å høre mye fra i årene som kommer.

I år er han, sammen med bl.a. Ole Morten Vågan og Gard Nilssen, med på det europeiske «Take Five»prosjektet (les mer om prosjektet i neste Jazznytt).

Richard Fairhurst spiller bl.a. med danske Jasper Høiby i trioen Triptych, sin egen sekstett og med saksofonisten Iain Ballamy.

Sammen har de sendt oss et knippe

postkort, alle inspirert av dikt ført i pennen av Alexandr Puskin.

Musikken har en kammermusikalsk tone. Enten er det lagt på litt for mye romklang i begge instrumentene, eller så er platen spilt inn i en kirke eller noe lignende. Men det er ikke nevneverdig plagsomt. Arthurs trompetspill kan godt sammenlignes med for eksempel en del ting Kenny Wheeler har gjort. Det er svært lyrisk fundert, og nesten klassisk innimellom. Han spiller med sikker tone og frasering, og han har gode ideer.

Fairhurst følger opp den klassiske attityden på en fremragende måte, og avleverer noen fine meldinger.

Dette er blitt en vakker og tilbakelent plate som passer foran en varmende peis mens vinden uler på utsiden og kuldegradene kryper langt under det akseptable. Vakkert.

Jan Granlie ASTRÏD «High Blues» RUNE GRAMMOFON RCD2126 Franske Astrïd har tatt bolig hos Rune Grammofon. Enkeltmannsforetaket til Rune Kristoffersen ser ut til å være det plateselskapet som gjør ting mest riktig i dag, med utgivelser av Hedvig Mollestad, Bushmans Revenge, Jenny Hval og ikke minst den massive Motorpsycho-

JAZZNYTT ANBEFALER: CHICK COREA «The Continents - Concerto for Jazz Quintet & Chamber Orchestra» DEUTSCHE GRAMMOPHON 4719952 Det har vel hendt før, at eldre herrer er imponerende produktive. Men sammen med kollega Keith Jarrett (66), må vel den nå 70 år gamle Chick Corea sies å ligge i front.

Med dette albumet har Corea fått oppfylt en gammel drøm: Å skrive for jazzband og et kammermusikkensemble. Det kommer neppe som noen overraskelse hvem som likevel står i sentrum.

Det fins mye fin musikkhistorie å sammenlikne med, men det er ikke til å komme utenom at Gil Evans & Miles Davis’ versjon av «Porgy and Bess» ligger snublende nær, eller for den saks skyld originalversjonen av «West Side Story». Ja, så digert låter dette innimellom!

Dette er ikke kammermusikk og jazz – vi snakker om en fullendt sammensmelting av to musikalske uttrykk. I én sjanger: Jazz. For all del; her er mye stoff som er skrevet ned i noter – det ligger på sett og vis i konseptet som sådan. Men det forhindrer ikke at det hele er dandert som jazz.

Verket er delt i seks – en for hver av klodens kontinent, inkludert Antarktis. Afrika, Europa, Australia, Amerika, Asia – alle verdensdeler har vel sin sjarm. I Chick Coreas bilde er de alle et praktfullt skue. Mer like, enn ulike (og jeg tipper at komponisten vel så mye har hatt befolkninga i mente, som selve den geografiske beliggenhet).

Og hvordan skiller man i bunn og grunn folk fra [62] jazznytt

hverandre? Som Bono så eksemplarisk formulerer det: One. Dette er mektig materiale, analysert fra enhver mulig synsvinkel – men likevel relativt lett tilgjengelig. «Spain»? Njaaa … Noe kan minne om denne klassiske jazzhiten, mest kanskje i «Australia», men likevel ganske annerledes. Mye med tanke på formatet. I klassisk språkbruk, tror jeg dette ville fått betegnelsen «suite». Var ikke hele f… «Peer Gynt» av E. Grieg en «suite»? For meg kunne man like gjerne sagt «symphony» selv om denne typen komposisjoner jo består av bare fire deler.

Coreas verk er som du forstår rotfesta i en sjelden tradisjon, likevel grenseoverskridende. Og tidvis så mykt i sitt uttrykk … Fløyte (Tim Garland) og trombone (Steve Harris) – slikt kan faktisk gi smak av honning! Adskillig mer iskald er «Antarctica». Mens samspillet mellom pianist og sopransaksofonist (Tim Garland) i «Asia» simpelt hen er direkte fabelaktig. Denne bassklarinetten burde Roald Amundsen hatt på sin iPhone!

Som bonus får du fire låter jazzbandet koser seg med i studio - sånn på fritida, om du vil. I tillegg 11 låter Corea solo. Den som mener innspilt musikk i dag er alt for billig, har helt rett.

(NB! Som ei slags tilleggspakke, sammen med «The Continents», gjenutgir Deutsche Grammophon Chick Coreas unike samarbeid med den kypriotiske pianisten Nicolas Economou (195393). «On Two Pianos» ble utgitt i 1982, og har

tidligere bare vært tilgjengelig i LP-format. Plata inneholder musikk av Béla Bartok og Chick Corea – i underskjønn og særdeles kraftfull forening.)

Arild Rønsen

ANMELDELSER

plata «The Death Defying Unicorn» som høydepunkter fra de siste 12 månedene.

Nå har han altså sett til Frankrike, og til gitarist Cyril Secq og trommeslager Yvan Ros. «High Blues» lever sitt liv der ambient møter shoegaze, i et innadvent lydlandskap befolket av reverbtunge gitarmelodier, langtrukne harmoniumakkorder, evigvarende bassriff i sakte tempo og kjemisk fritt for melodier.

Hele plata har et klart improvisert preg over seg, og kunne dermed på papiret minne om Huntsville eller Splashgirl. Men Astrïd er så visst noe helt annet.

Og jeg vet ikke om det er det at de spiller en improvisasjon basert på et Eric Satie-stykke, eller den melankolske fiolinen, eller harmoniumet som kan minne litt om et bandoneon, eller om det bare er hjernen min som har gjort seg opp en egen mening etter å ha lest presseskrivet.

Men jeg syns musikken har en franskhet over seg. En stenk av musikere som tar musikken i høyeste grad på alvor, og ønsker å fremme sin egen skaperkraft.

Gode kvaliteter alt dette, men hvorfor låter det da så dørgende kjedelig? Fordi musikken i mine ører står og stanger mot sine egne konsepter.

Konseptene og lydbildene blir hovedsaken, men er ikke interessante nok i seg selv til å holde på nerven.

Det blir ganske så flatt og udynamisk. Og ennuyeux.

Svein Magnus Furu MATT BAKER «Underground» MBCD004 Matt Baker er en 35 år gammel australsk pianist som siden 2010 har gjort New York til sin hjemby. Etter å ha begynt sin pianoløpebane allerede som femåring, med spillejobber fra han var 15 og en bachelor fra konservatoriet i Sydney som 23åring, har det liksom aldri vært noen tvil om hvor Baker skulle havne.

Seinere har han også studert hos en rekke amerikanske storheter som Benny Green, Mulgrew Miller og ikke minst med Herbie Hancock og Oscar Peterson.

New York er ikke noen unaturlig destinasjon for en musikant med Bakers idealer og sikkert nok ambisjoner. «Problemet» er at der finnes også noen «tusen» andre meget talentfulle damer og herrer som gjør at det er svært vanskelig å komme gjennom nåløyet og dermed oppnå den oppmerksomheten som sikkert er både fortjent og ikke minst nødvendig for at man skal kunne skape ei stor karriere av det.

Vi møter Baker i alt fra solo, via trio til kvintett. Han har skrevet det meste av musikken sjøl - bortsett fra

svært originale versjoner av «If I Were a Bell», «Mood Indigo» og Billy Reids «The Gypsy». Han er en teknisk langt framskreden musiker med en melodisk åre med mye flott i seg. Hans musikalske verden befinner seg i forlengelsen av hardbop-uttrykket som vokste fram i «The Big Apple» på 60-tallet og sammen med noen av jazzhovedstadens mest lovende menn, Gregory Hutchinson på trommer og perkusjon, Jeremy Pelt på trompet, Joe Sanders på bass og Dayna Stephens på tenorsaksofon, tar Baker oss med på en «Blue Note»-utflukt anno 2011.

«Underground» er et tøft og friskt visittkort fra Matt Baker. Om det er nok til å nå gjennom lydmuren er noe helt annet.

Tor Hammerø PETER BEETS «Chopin Meets The Blues» CRISS CROSS JAZZ 1329 CD Den nederlandske pianisten Peter Beets sitt album med den rungende tittelen «Chopin Meets The Blues», er dedikert til den klassiske komponisten Frederic Chopin. Albumet er fylt med jazzimprovisasjoner basert på Chopins temaer. Aldri har vi hørt Chopins nocturnes, mazurkas og preludier utført på en slik svingende måte. Det klukker i arrangementene som en vårbekk i fjellet. «Nocturne in F Minor» har en oktavintro som gitaristen Joe Cohn håndterer på klassisk vis. Her blir jazzens vesentlige elementer litt for organisert, og improviserende passasjer blir for enkle og uutforsket. Da kommer heller den hoppende og glade «Mazurka in A Minor» med friske trommevirvler fra Greg Hutchinson, mer til sin rett. Her utfyller alle musikerne hverandre med god klang og godt lydbilde. «Prelude in E minor» er en klassiker fra Chopin som er blitt parodiert i alt fra sensuelle musikalske varianter til sjangre med glimt i øyet. Denne versjonen blir som en forslitt vignett til et koselig TV- program. «Waltz in C# Minor Opus 64#2» ligger også i samme gate med noe oppspilte trommer og temagjentagelser som blir i overkant for mye. Kvartetten runder til slutt av med reprise på «Nocturne».

Dette blir i det meste laget for denne anmelder.

Lasse Haugen TIM BERNE «Snakeoil» ECM 277 8654 Åtte år etter forrige studioplate, som var med trioen Big Satan (Berne, Marc Ducret og Tom Rainey), slipper Tim Berne sin første plate på tyske ECM. De siste årene har han

levd en omflakkende tilværelse uten å fokusere på ett enkelt prosjekt.

Endelig dukker han opp som leder igjen, med en bassløs kvartett som utgjør en tett sammenvevd enhet, som på typisk Tim Berne-vis visker ut grensene mellom komposisjon og improvisasjon.

For den New York-baserte altsaksofonisten skal hver låt være som en reise. Så også med «Snakeoil», som med åpningen «Simple City» tar oss gjennom et kontinuerlig skiftende urbant landskap av harmonisk kompleksitet. Oppbyggingen fra den ensomme pianointroen til fullklingende kvartett toppet av Bernes lett gjennkjennelige og høyt pitchede altsaks utgjør en utrolig sterk åpning og fyller ensemblet med en fremadrettet energi som ikke slipper taket før 14 minutter og første låt er passert.

Tim Berne har lagt seg til en umiskjennelig stil som slekter på så vel Ornette Colemans harmolodiske konsept som på Messiaen og Schönberg. Harmonikken virker først atonal og fremmed, før en indre logikk manifesterer seg. Strukturer som har vært gjemt bak et komplekst forheng av modulasjoner og kontrapunktisk melodiføring åpenbarer seg i tonespråket. Det låter... som Tim Berne og ingen annen.

På mange måter kan man høre «Snakeoil» som en forsinket fortsettelse av «Fractured Fairy Tales» og «Diminuitive Mysteries» fra slutten av 90-tallet. Forskjellen ligger særlig i ensemblet. Klarinettist Oscar Noriega er med sine sterke melodiske kvaliteter en motvekt til Bernes springende tonalitet. Matt Mitchell er navet i kvartetthjulet, og sikrer fotfestet og balansen med sitt fløyelsmyke anslag. Trommeslager Ches Smith (Mr. Bungle, Terry Riley, Marc Ribot) fargelegger med pauker og gonger og skaper med det de største kontrastene på det svært gjennomarbeidede albumet. Et etterlengtet gjensyn med en pioner på samtidsjazzfeltet, i stadig utvikling.

Svein-Magnus Furu ERIC BIBB M/STAFFAN ASTNER «Troubadour Live» TELARC 32760 Vinteren begynner endelig å slippe taket. Det er tid for glade bluestoner fra sangere - og tekstmakere.

Den mektige amerikanske bluesgitaristen Eric Bibb (61) har gitt ut sitt første live-album. Denne karen har reist mye på kryss og tvers og han har holdt seg til den samme sjangeren i en mannsalder. Han var knapt fylt ni år da han fikk sin første blå seks-strengers kassegitar av svært ambisiøse foreldre med voksne planer for den purunge Eric Bibb.

Han fikk til og med gode råd av Bob Dylan på veien: «Husk å hold på det enkle - ikke la deg forlede av glitter og stas».

Når det gjelder det enkle har Eric Bibb holdt ord. Hans produksjoner er svært mange og bare det siste året har han gitt ut tre album «Blues Ballads & Work Songs», «The Haven» og «Booker’s Guitar» som er verdt å høre på. Men «Troubadour Live» mangler noe viktig. Det blir fort for glatt, småkjedelig og mangler sjel. Litt for hygienisk etter min smak. Helt dødt for liv og mennesker som henger i baren, og en artist som ikke viser svette fra scenen.

Selv om svenske Staffan Astner gjør sitt ytterste på «Walkin´ Blues Again» for å få opp stemningen.

Dette blir ikke en anelse av vårfornemmelse engang. Det blir for tafatt når det mot slutten ender med sukkerspinn og søte klisjer som «Put Your Love First» og «If You Were Not My Woman». Da passer det bedre med vår egen Bjørn Berge – helt rått, blått og proft og ganske så uforutsigbart.

Lasse Haugen DAVID BINNEY «Barefooted Town» David Binney (as, vo), Ambrose Akinmusire (trp), Eivind Opsvik (b), Mark Turner (ts), David Virelles (p), Dan Weiss (dr) CRISS CROSS JAZZ 1335 CD David Binney er en av de mest spennende amerikanske bandlederne, komponistene og saksofonistene av det man kan kalle mellomgenerasjonen.

Godt og vel 50 år gamle Binney har jobba i halv-elektriske band som Lost Tribe og Lan Xang sammen med blant andre tenorsaksofonisten Donny McCaslin, trommeslageren Ben Perowsky og gitaristen Adam Rogers. Alle svært høykompetente musikanter som ikke har fått det store gjennombruddet – slik det også er med David Binney. Årsakene kan nok være mange, men den viktigste er nok at Binney & Co har vært svært så kompromissløse når det gjelder musikken sin – her har det ikke vært lefla med kommersen.

I all hovedsak har jeg støtt på Binney med et moderne, akustisk uttrykk. På det nederlandske selskapet Criss Cross har han med «Barefooted Town» stått bak fem utgivelser i denne gata og her møter vi han med et superlag med trompetsensasjonen Ambrose Akinmusire og en av de store nye tenoristene, Mark Turner, i frontrekka. Pianisten David Virelles og trommeslageren Dan Weiss er nye og spennende navn, og at vår egen Eivind Opsvik nok en gang er foretrukket av Binney, forteller en hel del om hvilken status den New jazznytt [63]

ANMELDELSER

York-bosatte Oslo-gutten etter hvert har fått. Særdeles velfortjent også – Opsvik er i mine ører en type «Dave Holland-bassist» som imponerer voldsomt uten å breie seg.

Sju Binney-komposisjoner som strekker seg fra vel fem minutter til knappe 11 med stor bredde og spenning både melodisk, rytmisk og dynamisk – og med strålende solist-prestasjoner fra alle samt et rykende kollektiv, fører til at «Barefooted Town» bør finne veien inn i samlinga til mange som digger moderne, akustisk musikk.

Tor Hammerø AASMUND BREKKE «XYZ» Aasmund Brekke (p, Fender Rhodes), Frøydis Grorud (ss, fl), Marius Neset (ts), Hallvard Lyssand (tp), Tollak Ollestad (harm), Morten Færestrand (g), Nelson Rios (b), Allen Pontes (dr) MELOMANIA MUSIC MMCD001 Aasmund Brekke har bodd flere år i Brasil. Der har han hentet inspirasjon og rytmeseksjon til det jeg tror er hans første utgivelse. Han har også gått bananas på tastaturet for å finne låttitlene på denne plata, de har fått navn som «Glerf Gabag» og «Klafnib».

Den samme galskapen finner man ikke i selve låtene. De aller fleste av dem har et medium tempo, et neddempet sambaakig komp i bånn og er beriket med sommervarme instrumenter som Fender Rhodes, tverrfløyte og kromatisk munnspill.

Men til tross for det stilriktige brasilianske kompet som danner grunnlaget for denne plata ligger lydbildet mye tettere smoothjazz enn samba.

Og den når ikke helt opp i noen av sjangerne.

Melodiene er for lite sangbare, energinivået for lavt og kompet reagerer nesten ikke på det solistene gjør. Brekke er flink til å stikke inn litt mer fargerike akkorder der det trengs i komposisjonene, men han driver rovdrift på sine egne klisjeer og resultatet er 50 minutter musikk der alt sliter med å stikke seg ut.

Noe som er synd fordi det er mye fint spill på denne plata. Marius Nesset er med og virker som han koser livet av seg når han får lov til å spille alle Michael Brekker lickene han har øvd på. Ellers er «Beat for Beat»s Frøydis Grorud og det overraskende velklingende munnspillet til Tollak Ollestad med på å gi karakter til denne ellers forutsigbare innspillingen. Det er lov å drive med glatt jazz, men da må du i hvert fall ha melodier man husker på vei ut av konsertsalen.

Arthur Piene

[64] jazznytt

WILLIAM CARN’S RUN STOP RUN «William Carn’s Run Stop Run» MYTHOLOGY RECORDS MR 0011 William Carn er en 42 år gammel canadisk trombonist, komponist, pedagog og multibandleder som opprinnelig kommer fra Costa Rica. Til tross for at han de seinere åra har etablert seg som en av de ledende modernistene i Canada på de fleste områder, så er dette aller første gang jeg både hører om han og dermed hører han. Det sier vel en hel del om hva slags kontakt vi her hjemme har med canadisk jazz. Dette møtet forteller oss nemlig at vi kan ha gått glipp av mye spennende musikk.

Carn har bidratt på flere hundre plateinnspillinger både som sessionmusikant og som solist og han har jobba med «alle», blant andre Ingrid Jensen og Kenny Wheeler - begge canadiere - og Carla Bley og Vince Mendoza. Ofte har det altså vært på andres premisser, men med hans nystarta band Run Stop Run så er det definitivt han som sitter i førersetet.

Sammen med en av New Yorks mest søkende sjeler, saksofonisten, komponisten og bandlederen David Binney, som har bidratt med tre lydinstallasjoner og ikke minst som produsent, har Carn og hans meget dyktige kvartett lagd et debutalbum det står stor respekt av.

Trommeslager Ethan Ardelli, bassist Jon Maharaj og gitarist Don Scott er alle totalt ukjente størrelser for meg, men trenger ikke lang tid på å melde at de har mye å komme med både når det gjelder instrumentelt mesterskap, musikalitet, originalitet og modenhet. Bortsett fra Ardelli, har alle bidratt som komponister og vi befinner oss i et moderne, melodisk landskap med solide impulser også fra rock.

William Carn’s Run Stop Run gir oss tydelig beskjed om at det finnes mye uhørt musikk der ute som er vel verdt å sjekke ut. Dette er spennende og originale toner fra et for oss sjeldent land - et land og et musikalsk samfunn som garantert har mye på lur. Det er på ingen måte noen dum idé å begynne med William Carn og et av hans band.

Tor Hammerø CINQUE «Catch a Corner» ALMA RECORDS ACD83012 Peter Cardinali, kanadisk bassist, har satt sammen bandet Cinque som består av de mer kjente medlemmene Steve Gadd (dr), Joey De Francesco (Hammond B3) supplert med Robi Botos (p) og John Johnson (s). Alle som kjenner til hva Gadd og DeFrancesco har gjort før, vet hva dette er: Funky, «smooth» souljazz på et høyt nivå. Albumet

flytter ingen grenser, og trivelig er vel det ordet som faller meg først inn hvis musikken skal beskrives.

Den fungerer like bra som bakgrunn som forgrunn. Bortsett fra to sanger er alt materialet laget kollektivt av bandet. Unntakene er «Bolivia» av Cedar Walton og en flott avslutning med Paul Simons «Still Crazy After All These Years» i et respektfullt og fint arrangement.

Harald Opheim THE STANLEY CLARKE TRIO «Jazz in the garden» HEADS UP HUCD 3155 Sist jeg hørte Stanley Clarke var i den forferdelige pengemaskinen SMV, hvor bassistene Stanley, Marcus (Miller) og Victor (Wooten) sto i fronten for et usmakelig fusionhelvete på Stockholm Jazzfestivals hovedscene, sommeren 2009. På «Jazz in the garden» har han til overmål med seg Return to Forever-kollega Lenny White på trommer. Selv kvesset jeg øksa, og var klar til slakt.

Men øksa blir liggende i skuffen litt til den, og grunnen til det er den unge japanske pianisten Hiromi Uehara. Stilen hennes ligger et sted mellom Herbie Hancock og Danilo Perez, med en sterk harmonisk oversikt, to virtuose hender og en smittende spilleglede som utvilsomt må ha vekket de to smått aldrende herrene fra ettermiddagsluren.

(Clarke er forresten en ekstremt hardtarbeidende filmkomponist og bassist), så det er kanskje et litt urettferdig bilde å male. Men uansett).

Låtene går fra fryktede usmakligheter som en cover av Red Hot Chili Peppers «Under the bridge» i 7/4takt (hva er det med folk som insisterer på å spille kjente låter i rare taktarter? Det er da ikke noe fett!), via et (obligatorisk) stykke for solobass som hinter til Bachs cellosuiter og streitere Clarke-komposisjoner i klassisk pianotrio-format. Det usannsynlige høydepunktet: den loslitte «Someday My Prince Will Come» som med rørende tålmodighet og lekre voicinger viser en kledelig sentimentalitet som allikevel ikke blir klissete (med et lite unntak for Clarkes fremsigelse av temaet på kontrabassen). Godkjent!

Svein-Magnus Furu BILLY COBHAM BAND «Live in Leverkusen» BHM PRODUCTIONS 1060-2 Billy Cobham er i en alder av 67 fortsatt kongen av fusiontrommer.

På europabesøk høsten 2010 ble konserten i Leverkusen dokumentert av West Deuche Rundfunk, og er nå ute på plate. Konserten er selvfølgelig enormt virtuos, tight som et pølseskinn og overstrødd

med synthpads, synthblås og synthstryk. Så estetisk sett: helt på jordet i følge min bok.

Låtene er alle skrevet av sjefen sjøl, og er i stor grad hentet fra platene «Palindrome» og «Fruit from the loom» fra 2010. De presenteres i ganske lik pakning her, den største forskjellen er i et europeisk og mindre stjernespekket band, med blåserne erstattet av synthene til Camelia ben Naceur og Cristophe Cravero. Noe som ikke slår spesielt heldig ut, men som i og for seg er helt innenfor stilartens estetikk. Så kjøp heller studioalbumene, eller skaff deg eventuelt DVDen, som i mye større grad kan forsvare en egen utgivelse. Det er kanskje i livesituasjonen at den mest levende og ekte musikken oppstår, men dette låter bedre i studio, uten synthspekket finanskriseband.

Svein-Magnus Furu JOE COHN «Fuego» CRISS CROSS JAZZ 1341 CD Musikk, musikk, musikk. Hele dagen med musikk. Joe Cohn er et barn av musiserende foreldre. En barndom med jazz fra morgen til kveld kan ha påført gutten en drømmestart. Ingen garantier til tross, så ble pubertetstiden til Joe en gryende suksess som en del av far Al Cohn´s jazzensemble. Multitalentet Joe Cohn utviklet seg etter hvert innenfor flere instrumenttyper. Han kunne bare velge og vrake. Det ble trompet og gitar. De siste årenes studioopptak har gitaren fått hedersplassen og blitt hovedinstrumentet.

Albumet «Fuego» har Joe Cohn tatt med seg Peter Beets på piano, John Webber på bass og Kenny Washington på trommer. Innledningen med «Little Melonae» er komponert av den amerikanske saksofonisten John Lenwood McLean. Joe får det til å flyte i kjent Wes Montgomery-stil.

Den melodiske formen og det idylliske særpreget blir til tider i overkant. Selv en så dyktig gitarist som Joe Cohn har for mange gjentagelser. «Dewey Squere» av Carlie Parker blir i smukkeste laget og nesten ikke til å kjenne igjen. Cole Porter slageren «Love for Sale» blir derimot i sin presentasjon en førsteklasses gjengivelse som passer bedre til Joe Cohn´s spillestil.

Lasse Haugen FRANCO D’ANDREA «Traditions and Clusters» EL GALLO ROJO 314-55 Den italienske pianisten Franco d’Andrea fylte 70 år i fjor. Han har vært en «maestro» innenfor den italienske jazzen de senere årene , og han har tidligere spilt med såpass forskjellige musikere som Ernst

ALENEBASS INGEBRIGT HÅKER FLATEN «Steel - live in Bucharest» (TEKTITE RECORDS) «Birds - solo electric» (TEKTITE RECORDS)

som nesten er klassisk basert. Så legges buen vekk, eller kanskje ikke? Det høres ut som buen brukes som trommestikke, samtidig som det igjen røskes i strengene, før det igjen blir stille i noen sekunder.

Men den gode Oppdalingen gir seg ikke! Mer konvensjonell basshåndtering følger, i godt selskap med litt harving og fri improvisasjon på høyt nivå.

Og så, en enkel liten avslutning som bare er så vakker. Vi kan puste ut, før vi plukker frem «fugleplata».

Bassisten Ingebrigt Håker Flaten har de senere årene vært en av de mest aktive og kreative bassistene i det norske jazzlandskapet. Det er nok å nevne band som The Thing og Atomic, og, ikke minst, hans samarbeid med Håkon Kornstad (og Jon Christensen) på de usigelig vakre «religiøse» platene «Til Elise» og «Mitt hjerte altid vanker», (kanskje en av fjorårets vakreste plateutgivelser).

Nå har han forlatt landet og bosatt seg i Austin, Texas, USA, ifølge han selv fordi det ble for dyrt å bli boende i Norge, og samtidig drive med den musikken han vil drive med. I tillegg har han startet sitt eget plateselskap, Tektite, hvor disse to soloplatene er de to første utgivelsene. Å utgi to solobassplater kan ikke være de største «kiosk-velterne», selv dypt inne i jazzlandskapet.

Det er gjort før – med suksess – og jeg må si at det Ingebrigt leverer på disse to platene absolutt gleder.

Førsteplata, «Steel - live in Bucharest» er gjort akustisk. Vi valgte å starte med den, siden den kanskje er lettere å forholde seg til enn til et «pøs» fra en hylende elektrisk bass.

Og det starter svært fint. «Steel, part 1» kunne vært gjort av Charlie Haden på en ytterst god dag.

Ingebrigt angriper bassen med kamp i blikket og hans «attacker» på det store instrumentet setter spor. Det er tydelig at han spiller med basstrengene høyt hevet, noe som gjør musikken (improvisasjonene) åpne og delikate.

På «Steel, part 2» plukker han fram buen. Med

lange strøk, som innimellom er usigelig vakre, tar han oss med inn i et landskap som minner om tett skog, og et godt stykke unna hjemtraktene på Oppdal. Ideene strømmer på, og vi overraskes over at det låter såpass «snilt».

På «Steel, part 3» er vi der vi kjenner Ingebrigt.

Naturlig fuzz og relativt løse strenger, og igjen dukker Charlie Haden opp i bakhodet. Ikke bare på grunn av lyden, men også den måten bassen blir behandlet på. Fint!

«Steel, part 4» er også litt «snill» - i starten, Det er nesten så vi blir sittende ytterst på stolen og bare vente på at Ornette Colemans skingrende altsaksofon skal komme til. Det røskes og dras i strenger, og en melodi som heller mot noe folkemusikkaktig kommer smygende. Ingebrigt harver over strengene, småbarna skyfles ut så far får nyte herligheten i fred. For dette er tøft! Råtøft!

Siste del «Steel, part 5» fortsetter der «part 4» slapp. Vi ser helheten i dette som nesten kan kalles et «verk». Publikum på «Sambata Sonora Project» i Round Hall på det nasjonale senter for dans sitter musestille. Lyden er perfekt, nesten som om det hele er blitt gjort hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow. Et kremt på en av de fremste radene er det eneste som forteller oss at det er folk til stede.

Vi føler at Håker Flaten er i ferd med å gå inn for landing. Det buldrer og braker, før han roer helt ned og plukker fram buen igjen. Han nærmest graver seg gjennom strengene. Det spraker i høytalerne. De skriker om hjelp, før det går over i noe

«Birds – solo electric» er seks spor gjort i studio i Oslo og Houston. Først tror vi det er noe galt med CDen, for det er stille litt for lenge. Men så kommer han smygende. Det vokser seg raskt fra den totale stillhet til et inferno av uling og skriking, så ørene har problemer med å akseptere de lydene man får servert. Låta heter «Birds», og hvis det er fuglelyder Ingebrigt forsøker å bibringe, så er jeg relativt glad for at jeg ikke blir konfrontert med denne fuglearten på en sjelden skogstur. Det går over i «BP», som kan høres ut som et tannlegeborr på feil hastighet. Og jeg må innrømme at jeg har problemer med å følge tråden. Hvis dette er Håker Flatens kommentar til det britiske oljeselskapet med samme navn som denne låta, så lyser det relativt lett igjennom at Ingebrigt ikke er noe «blodfan».

«Lucia» følger, og vi ser for oss en snørik førjulstid. Og det starter vakkert og nedpå, men vi aner uråd. Vi sitter ytterst på stolen og venter på at ørene skal få seg en skikkelig kilevink før vi aner ordet av det. Bak de enkle bassgangene høres det ut som noen går i rask gange rundt i studio. Så er vi i «Shadow Hillside», i skyggenes dal, noe som kan merkes på musikken. Støy og noe ugreit som får hjerterytmen til å føles nesten ubehaglig. You Got Me, Ingebrigt! «Two» fortsetter litt i samme landskap, men mer nede, i alle fall i starten, før den godeste bassmannen avslutter i «Chicago».

Ikke Broadway-versjonen, men fuzzbass, elektronikk og slik Jimi Hendrix antakelig ville spilt hvis han plutselig hadde dukket opp igjen i 2012, og fått utlevert en bassgitar. «The Star Sprangeled Banner» på syre. Men det er coolt. Det oppleves som stor kunst (eller er det bare ørene som har tatt ferie, som har kapitulert, eller som har forlatt mitt trinne legeme?). Jeg legger meg flat, mens Håker Flaten fader seg selv ut, og stillheten senker seg over livet igjen – på en litt ekkel måte.

Av de to platene foretrekker jeg helt klart den akustiske. Men livet skal ikke alltid være en dans på roser. For å få vakre musikkopplevelser, må man også gjennom noen pinsler og plager, noe vi får i søkk og kav på «Birds ...». Men Ingebrigt Håker Flaten beviser med disse to platene hvilken stor musiker han er. Og med hvilken overbevisning han «tar» oss.

Jan Granlie jazznytt [65]

ANMELDELSER

Reijseger, Slide Hampton, Frank Rosolino, Conte Candoli, Max Roach, Lee Konitz, Johnny Griffin og Dave Douglas, og påvirkningene fra bl.a. Thelonious Monk er hele tiden åpenbar.

På «Traditions and Clusters» har han med seg sin faste kvartett, bestående av saksofonisten Andrea Ayassot, bassisten Aldo Mella og trommeslageren Zeno De Rossi. I tillegg har han fått med seg trombonisten Mauro Ottolini, klarinettisten Daniele D’Agaro og skarptrommemester Han Bennink.

To plater, begge gjort i levende live, med et dannet og veloppdragent publikum til stede. På begge platene blander han standardlåter («I Found A New Baby», «Strawberries», «Caravan», «Turkish Mambo» og «Half The Fun») med egne komposisjoner. Det er mye Monk å spore, men det man legger mest merke til er nok d’Andreas utrolige kreativitet og humor som preger begge platene. Han er en solid låtskriver, samtidig som han styrer de andre musikerne med myndig hånd, og alle gjør som han har tenkt. Til og med «villstyringen» Han Bennink føyer seg godt inn i helheten på CD1.

Dette er blitt en strålende plate for folk som liker Thelonious Monks måte å tilnærme seg musikken på.

Jeg kan tenke meg at dette høres ut som Monk ville ha holdt på om han hadde vært blant oss i 2012. Riktignok kan det bli litt mye trombone og klarinett innimellom, men det overlever både vi og plata.

Jan Granlie LARS DANIELSSON «Liberetto» ACT 9520-2 Jeg gleder meg alltid til en ny plate med den svenske bassisten og cellisten Lars Danielsson. Generelt sett er jeg svak for kontrabass, og en god melodilinje. Danielsson er således midt i blinken - med sin sans for lekre melodier og et ytterst delikat spill, enten han bruker buen på celloen eller fingrene på kontrabassen sin. Det som løfter Lars Danielssons siste plate er imidlertid det fantastiske samspillet med de andre musikerne, og kanskje helt spesielt med den armenske pianisten Tigran.

Dette er definitivt en av de gangene en pluss en blir tre, for Tigran og Danielsson går aldri i veien for hverandre musikalsk, men bygger vare fundamenter for hverandres melodilinjer. Det høres ut som de to har spilt sammen hele livet, slik er den musikalske forståelsen dem i mellom, men de to skal etter sigende ha spilt sammen for første gang, bare en uke før den fem dager lange innspillingen startet i fjor [66] jazznytt

sommer. Så her er det tydelig at de to har funnet den samme kammertonen. Armeneren står for øvrig bak tre av låtene (en av dem sammen med Danielsson), og som arrangør av en armensk folketone. Resten har bassisten skrevet selv. Som om det ikke skulle være nok å glede seg over med Tigran og Danielsson, har svensken tatt med seg Esbjørn Svenssons gamle trommis, Magnus Öström, gitaristen John Paricelli, og vår egen trompetmaestro Arve Henriksen. Hør på sistnevntes spill på «Day One» så er du garantert gåsehud til langt ut på sommeren. Dette er rett og slett vidunderlig vakkert og velspilt.

Roy Ervin Solstad JAKOB DAVIDSENS KAMMERAT ORKESTER «Jakob Davidsens Kammerat Orkester» Jakob Davidsen (p), John Ehde (cel), Peter Fuglsang (cl), Lars Andreas Haug (tu), Jakob Munck (tb, tu, pocket-tp) GATEWAY MUSIC JDCD1101 Den danske pianisten, komponisten og orkesterlederen Jakob Davidsen har laga musikk og satt sammen et band basert på moderne kammermusikk og vennskap. Da sier det seg sjøl at bandet og skiva må hete Jakob Davidsens Kammerat Orkester!

42 år gamle Davidsen har helt siden midten av 90-tallet vært en sentral skikkelse i dansk musikkliv og ofte i grenseland der både jazz og kammermusikk/klassisk musikk har vært viktige bestanddeler. Han har blant annet skrevet musikk både for Danish Radio Big Band og det klassiske ensemblet Zapolski Quartet.

Med sitt Kammerat Orkester viderefører han sin sjangerutslettende måte å tenke musikk på. Når Davidsen stiller med et band bestående av like frisinnede musikanter som seg sjøl, inkludert vår egen Lars Andreas Haug, og med en instrumentering som ikke akkurat er dagligdags - klarinetter, trombone, lommetrompet, to tubaer, cello og piano - så tar han og hans Kammerater oss med til steder de færreste av oss har vært tidligere.

Om dette er jazz, kammermusikk eller impro - eller aller helst alt dette i en salig blanding - er ikke så viktig. Det viktigste er at det er spennende og original musikk og det har så definitivt Jakob Davidsens Kammerat Orkester gitt oss.

Tor Hammerø MILES DAVIS «Miles Davis» STORYVILLE RECORDS 1038421 Andre halvdel av dette dobbelalbumet er et liveopptak fra Zürich i

april 1960, og framføres i sin helhet av den legendariske Miles-kvintetten med Wynton Kelly (p), John Coltrane (ts), Jimmy Cobb (d), Paul Chambers (b). Musikken på den første CDen framføres av forskjellige band, med musikerne Miles Davis (tp), Zoot Sims (ts), Gerry Mulligan (bs), Thelonious Monk (p), Percy Heath (b), Connie Kay (dr), Lester Young (ts), Rene Urteger (p), Pierre Michelot (b), Christian Garros (d), Tommy Flanagan (p), Bobby Jaspar (ts), Philly Joe Jones (d), Horst Jankowski (p), Peter White (b), Herman Mutschler (d), også dette liveopptak, gjort i perioden 195557.

Hadde Miles Davis rett, når han sto fast på at han stort sett spilte likt, gjennom hele sin karriere – altså trompetmessig? Jeg mener han tok feil. Sammenlikner man det vi her får presentert med eksempelvis «Black Beauty» fra tidlig 70-tall, er det vanskelig å finne tangeringspunkt. Ja, det er i ettertid bort i mot umulig å skjønne at det bare ligger ti år i mellom – og forskjellen ligger langt fra bare i kompet.

Vi befinner oss altså midt i Miles’ bebop-periode; i all hovedsak mellom cool og modal jazz. Låter det gammeldags? Ja, jeg må vel si det – spesielt opptakene fra 50-tallet. Fint, for all del. Men musikk fra en forgangen tid – selv om særskilt Charlie Parkers «Now’s the Time», med halvparten av Modern Jazz Quartet i kompet, låter friskt som en vårvind. Og det er faktisk sjarmerende å høre hvordan Percy Heath overdøves av den normale støyen på en jazzklubb.

CD nummer to er spilt inn etter «Kind of Blue» (1959). Dette opptaket låter naturlig nok nærmere vår tid, og byr tidvis på hva jeg vil kalle frenetisk bebop. En drøyt kvarters utgave av «If I Were a Bell» (Frank Loesser), der Miles bruker sordin, er en lekker oppvisning i hva denne sjangeren på sin høyde kunne inneholde. John Coltrane og Wynton Kelly er også i storslag. Rosinen i pølsa: Dette er den aller sprekeste utgaven av «So What» jeg noen gang har hørt!

Om man tar utgangspunkt i denne konserten, kan Miles ha mye rett i at han spilte «likt hele tida» – i hvert fall de siste 30 åra.

Albumet inneholder nær innpå to timer musikk.

Arild Rønsen CHRISTOPH ERB «Alone» VETO RECORDS/EXCHANGE 002 Christoph Erb stiller seg i en stolt tradisjon når han nå gir ut plate for solo saksofon. Joe Mc Phee, Steve Lacy, Petter Wettre og Mats Gus-

tafsson er blant de mange som har gjennomført denne øvelsen med stor suksess tidligere. Jeg syns «Alone» ligger nært opp mot Ken Vandermarks «Furniture Music», en samling korte komposisjoner som hver går systematisk til verks med å definere og improvisere et gitt tema eller stemning. På samme måte tar Erb for seg forskjellige musikalske ideer i hvert spor, som han utvikler logisk og systematisk gjennom to til tre minutter.

Den største forskjellen fra Vandermarks mesterverk fra 2001 er at Erb ikke er like dogmatisk i sin tilnærming til soloplateformatet. Han nekter seg verken overdubbinger eller samplinger, noe som fører til større lagvis kompleksitet. Samtidig unnslipper han den skjøre posisjonen med kun sin egenproduserte lyd, her og nå, som eneste holdepunkt i lyttingen. På «Alone» synes jeg det blir en litt for lett vei, dubbingene gir ikke nok tilbake til å forsvare forlatelsen av det pure soloinstrumentet. Jeg skulle gjerne hørt ham helt alene, hele tiden. Det påfører et menneske en god del ekstra utfordringer å måtte klare seg som en Robinson på ensom ekspedisjon, og motbakker kan jo som kjent ofte være den beste muse.

Svein-Magnus Furu EUROPEAN JAZZ ENSEMBLE «35th anniversary Tour 2011» KONNEX Records KCD 5281 European Jazz Ensemble ble grunnlagt av den tyske bassisten Ali Haurand i 1976 og rundet derfor helt korrekt sine 35 år i 2011. Slikt blir det konsert og CD av. Mange kjente musikere har gjennom tidene vært med i dette ensemblet, for eksempel Allan Botschinsky, Manfred Schoof, Enrico Rava, Philip Catherine, Charlie Mariano, og Joachim Kühn for å nevne noen.

Dagens besetning består av Alan Skidmore ts (1942), Stan Sulzmann ts/ss (1948), Gerd Dudek ts/ss (1938), Jiri Stivin fl/as (1942), Matthias Schriefl tp (1981), Rob Van den Broeck p (1940), Ali Haurand b (1943) og Clark Tracey dr (1961).

Mange av medlemmene har altså oppnådd pensjonsalder og vel så det, men det merkes ikke på musikken.

Originalkomposisjonene framføres med fynd og klem, og det er faktisk ganske så underholdende å lytte til.

Tidløs samtidsjazz, går det an å bruke et slikt uttrykk? God musikk framført av dyktige musikere i et bra konsertopptak, er alltid en god ting.

Harald Opheim TERRIE EX / PAAL NILSSEN-LOVE «Hurgu!»

Terrie Ex (g), Paal Nilsen Love (dr, perc)

ANMELDELSER

ERLAND DAHLEN «Rolling Bomber» Erland Dahlen (Slingerland Rollingbomber drums from the mid 40s, musical saw, timpani, gongs, bow on cakeform with springs, tank drums, cuica, maracas, kalimba, temple blocks, steeldrum, logdrum, bells, electronics, megaphone and sticks/mallets on string instruments – monkey drummer with battery)

HUBRO CD 2512 Hvis du kikker en gang til på de ovenstående linjer, skjønner du fort at dette i sannhet er et soloprosjekt. Men de forteller noe mer – nemlig at dette er noe langt mer enn en ego-trommis-flipp. Erland Dahlen bretter ut et vidstrakt, musikalsk prosjekt.

Nå hører jeg allerede noen si at «mener denne anmelderen virkelig at trommeslagere ikke driver med musikk»? Nei, han mener ikke det. Han mener bare at det er forskjell på å slå trommer i et band, og det i praksis å drive sitt eget orkester. Om Dahlen skulle framført dette live, ville dette verket selvfølgelig krevd en hel drøss musikere på scenen.

Sitt eget orkester? Ja - og Erland Dahlen gjør det altså ved hjelp av alle disse slaginstrumentene, og det låter fantastisk. Fantastisk fint, og fantastisk spennende – men også mer bokstavelig ment, i betydninga fantastisk: Dette er sci-fi musikk!

Albumet fordrer ikke at det avspilles på ekstremt høyt volum, men det hjelper veldig om du har god bass i anlegget ditt. For dette er tungt, i alle positive betydninger av ordet. Heavy jazz.

Arild Rønsen

PNL RECORDS PNL012 Hver gang jeg lurer på om jeg har gjort meg fortjent til en lang ferie tar jeg en kikk inne på hjemmesiden til Paal Nilssen-Love. Sammenligner jeg meg selv med turnelista/ diskografien hans finner jeg ut at svaret er nei. Mannen har allerede rukket å slippe fem plater så langt i 2012!

Hva kreves det av en kunstner for å holde denne produksjonen oppe?

Det hjelper at du ikke tviler på dine egne valg eller har behov for å forandre deg så mye fra utgivelse til utgivelse. Som trommeslager har Paal Nilssen-Love funnet sitt sound for lenge siden. Og jeg er takknemmelig for det, jeg har fulgt han i mange år og synes faktisk fortsatt det er like engasjerende å høre måten han gjemmer og strekker på vanligere trommegroover inne i et kaos av energi og cymbaler. Og han står heller ikke stille som kunstner, han er alltid på utkikk etter nye samarbeidspartnere.

Terrie Ex er grunnlegger av det viktige post-punk bandet The Ex, samtidig som at han som gitarist er aktiv på den Nederlandske impro-scenen.

Han har punkens tilnærmingsmåte til improen, Terrie Ex slår og krafser mer på gitaren enn han spiller på den. Det låter langt mer rufsete enn kolleger som Anders Hana. Og så lenge lydnivået er høyt funker det veldig bra, men duoen går litt tomme for ideer etter at dynamikken går ned rundt midten av skiva.

Alt i alt viser «Hurgu!» oss ikke noe vi ikke visste fra før om disse musikerne. Så fort du er komfortabel med det, er store deler av denne plata en over snittet god gjennom-

kjøring i høyoktans-impro for de som liker rufsete kanter.

Arthur Piene FAB TRIO «History of Jazz in Reverse» TUM RECORDS TUM CD 028 Bak navnet FAB Trio skjuler tre av New York-jazzens ledende avantgardister de siste tiåra seg. Bassisten Joe Fonda, trommeslageren Barry Altschul og fiolinisten Billy Bang etablerte trioen på begynnelsen av 2000-tallet og den var i gang stort sett helt fram til Bang, som egentlig het William Walker, gikk bort i april i fjor.

Disse tre har tilsammen ei historie som oppsummerer mye av det som foregikk i «The Big Apple» fra slutten av 60-tallet med «loft jazz-bevegelsen», via politisk betinga musikk (Bang var blant annet Vietnam-veteran), til Anthony Braxton og Sun Ras usedvanlige verdener. Mye av dette finner vi spor av på denne innspillinga fra 2005.

Mye av musikken er spontant unnfanga. Ofte er det slik at en av de tre etablerer en groove eller ei stemning som de andre henger seg på og utvikler til noe som bare mange tiårs erfaring og kunnskap kan føre til. Spontan komposisjon, som her, betyr i dette tilfellet ikke at det melodiske aspektet er fraværende – snarere tvert i mot. Her oppstår det fra tid til annen nydelige «låter» og samspillet, lyttinga og interaksjonen befinner seg på et svært høyt nivå. I tillegg til felleslåtene, får vi også Bangs «One for Don Cherry» og Compay Segundos Buena Vista Social Club-klassiker

«Chan Chan» som FAB Trio ofte brukte som ekstranummer.

I tillegg til at vi får mye god, sterk og original musikk her, så skal det finske selskapet TUM Records ha all mulig slags ære for et forbilledlig cover med mange fine bilder, gode biografier, en strålende innføring i musikken og historia til de tre skrevet av Bill Shoemaker. Altschul og Fonda har også skrevet en siste hilsen til Bang og som en skjebnens ironi så laget FAB Trio «For Bea» – kona til Sam Rivers som akkurat hadde gått bort da de tre gikk i studio. For noen uker siden var det også slutt for Rivers. Tidens tann innhenter alle før eller siden – det er godt vi har musikken til både Bang, Rivers og FAB Trio for all framtid.

Tor Hammerø SCOTT FIELDS AND THE MULTIPLE JOYCE ORCHESTRA «Moersbow/OZZO» CLEAN FEED CF 236CD Chicago-gitaristen Scott Fields er en av disse originaler som, i likhet med en Derek Bailey og en Fred Frith, har å gjøre kategoriene i den frie impro-musikken usikre.

Hans lange vei gjennom noe som likner et tilfeldighetens prinsipp har ført ham fra selvlært gitarist via folk, rock og jazz til å bli en såkalt «morfologisk» komponist og utøver. Han havnet i Kölns avantgarde-miljø – til gagn for derværende- og innkalte musikeres adspredelse og til dels tyske publikummeres hatspredelse.

Nå eksponeres hans komponistvirke med denne CD, som noterer 24 instrumentalister, som heldigvis ikke spiller samtidig, og kanskje heller

ikke alle er i studio på samme tid.

Det figurerer fem messingblåsere, hvorav to på tuba, fem reed-instrumentalister (hvor Frank Grathowski (as) og Matthias Schubert (ts) skiller seg ut), tre på diverse fløyter (bl.a.

Angelika Sheridan), fire strykere (inkl. bass), tre digitale og analoge elektronikere, fremragende Florian Standler på accordeon og dertil en pianist, en vibrafonist og en perkusjonist. Fields selv leder orkestret, uten bruk av gitar.

På helt egenartet vis spilles først en hommage til den japanske støykomponist Masami Akita (alias Merzbow), som nærmest motsies med tyst nedtonede, elektroniske impulser i en 14 minutters langsomt seilende strøm, hvor etterhånden strykere glir inn samt senere to trompeter og to klarinetter. En transparent, men tillike dunkel og mystisk affære, som snarere slutter enn avsluttes. Derpå følger det firedelte verk «OZZO», hvor instrumentseksjoners lydmasser går i antifonisk dialog, interfererer eller avløser hverandre - hyppigst i åpne, luftige progresjoner, som tidvis intensiveres eller avbrytes. Valgmulighetene er mange («multiple choice («joyce»)») og kan forekomme arbitrære. Skillet mellom notert og spontan lyd synes diffust, hvilket kan være stimulerende for lyttingen, men kun separate passasjer fastholder denne lytter. Fornemmelsen av at musikken tar retning, uteblir for undertegnede.

Og dog bør 4. sats (som utgjør siste kvarter av den drøyt en time lange suite) fremheves for sin samlete helhetskarakter. I medium-pluss tempo jazznytt [67]

ANMELDELSER

BOK: NOAH HOWARD «Music in my soul» BUDDY’S KNIFE BIOS ISBN 978-3-00-034401-5 Det er kanskje ikke navnet Noah Howard som først dukker opp hvis man blir spurt om hvilke saksofonister man kjenner fra 60-tallet og fram til i dag.

Personlig fikk jeg kjennskap til saksofonisten gjennom et dypdykk i den moderne, kreative saksofonhistorien på et «gutterom» på Voss en sen kveld for noen år siden. Jeg mener å huske at platen var «The Black Ark» på Freedom Records fra 1969, hvor han spiller sammen med bl.a. trommeslageren Muhammed Ali, bassisten Earl Freeman og saksofonisten Athur Doyle. Senere har jeg gjort noen iherdige forsøk på å skaffe meg noen av de andre platene fra New Orleans-musikeren, uten altfor stort hell.

Men Noah Howards selvbiografi har jeg skaffet meg, inneholdene en fyldig diskografi, så jobben med å fullende Howards samlede verker i CD-hylla, fortsetter.

«Music in my soul» er Howards livshistorie med hans egne ord. Fra han ble født i New Orleans den 6. april 1942 til han døde i Belgia den 3. september 2010. Hans periode i Sun Ra Archestra, inspirasjonen han fikk fra John Coltrane og Albert Ayler. Fra han møtte Frank Wright, og hans pilgrimsreise til Afrika for å granske sitt opphav.

Vi får fine historier om hans liv i Europa, mest i Paris og i Brussel.

Hans samarbeid med Misha Mengelberg og Han Bennink i Nederland, og om hans forhold til sin ledsagerske de siste årene, den belgiske legen Lieve Fransen.

Boka er en nær og personlig fortelling om et liv i frijazzens vanskelige tilværelse. Men Howard ser hele tiden positivt på situasjonen. Han beskrives, via en rekke sitater både fra kolleger og presse, som en omgjengelig og hyggelig person.

Boka inneholder en rekke bilder fra hans liv, den er lettlest og gir et godt bilde på hvordan en musiker på stadig søken etter den perfekte kunst er.

En bok som absolutt anbefales.

Jan Granlie

[68] jazznytt

gis rom til enkeltinstrumenter, singulært og i tette utvekslinger, for en tonal, bølgende progresjon, som på avklaret vis rinner ut med luftfylte trompetvridninger, lyriske tubatoner og ømme bassfløytetoner. – Kanskje mer innforstått enn komponisten hadde tenkt seg?

Musikken står på en grunn av sentraleuropeisk klassisisme sammen med polyfoni og dissonans, hvor ikke free jazz eller free impro er de mest rammende begreper. Men den morfologiske etiketten synes å kunne holde, og noen «enkeltmorfer» fascinerer mer enn deres innbyrdes relasjoner.

Bjarne Søltoft FRIENDS & NEIGHBORS «No Beat Policy» Oscar Grönberg (p), Thomas Johansson (trp), André Roligheten (ts, bcl), Jon Rune Strøm (b), Tollef Østvang (dr, perc) ØRA FONOGRAM OF 025 Kvintetten Friends & Neighbors består av noen av våre aller mest spennende unge jazzmusikanter. Det høres!

For tre år siden fant trompeteren Thomas Johansson, tenorsaksofonisten og bassklarinettisten André Roligheten, bassisten Jon Rune Strøm og trommeslageren Tollef Østvang ut at de ville lage et band som skulle spille energisk, men låtbasert frijazz. Underveis har de fire blitt fem i og med at svenske Oscar Grönberg har utvida alt med sitt superfriske pianospill.

De fleste her har markert seg kraftig allerede gjennom band som Albatrosh, Cortex og Team Hegdal og spesielt Johansson og Roligheten (hva er det med Skiens-lufta? Begge kommer nemlig derfra) er blant de aller mest spennende solistene her hjemme – uansett alder.

Dette er mitt første møte med dette bandet. De spiller musikk unnfanga av alle de involverte, bortsett fra Strøm, og spesielt interessant er det at trommeslager Østvang faktisk har bokført halvparten av de åtte låtene.

Det er på ingen måte hverdagskost at trommeslagere bidrar så kraftig på det området.

Det høres at de har spilt mye sammen, fra Finland i nord, til Ungarn i øst, Frankrike i vest og Italia i sør.

Det er et voldsomt trøkk i uttrykket og sjøl om de har en solid dragning mot det frie i jazzen, så er «låta» likevel veldig til stede hele veien.

Dessuten spenner musikken over et stort dynamisk landskap – her opplever vi alt fra det sarte og vare til det skikkelig heftige. Individuelle prestasjoner på svært høyt nivå blanda med kollektive ekskursjoner, gir Friends & Neighbors noe de er helt aleine om.

Disse fem velutdanna unge herrene – de er vel rundt 30 alle sammen – fra enten jazzlinja i Trondheim eller konservatoriet i Stavanger, gir oss et kompromissløst påfyll inn i høstmørket som er egna til å gi de fleste av oss sårt tiltrengt energi.

Tor Hammerø STAN GETZ QUARTET «Stan Getz at large» STORYVILLE 1038422 Ett år før han flyttet tilbake til USA spilte Stan Getz inn sytte melodier i København som nå er kommet på dobbelt-CD. Mange er ikke blant de mest utspilte på Getz’ repertoar, selv om starten er en kvalitetssviske som «Night and Day», der Getz imidlertid virker svært inspirert og gir oss en mer enn fem minutter lang sammenhengende improvisasjon.

Det fortsetter like bra gjennom en morsom liten barokkinfluert komposisjon av Erik Nordstrøm. Ikke alt holder samme nivå – over mange strekk mistenker man Getz for å kjøre autopilot, men vakkert og balansert er det hele veien.

På denne tiden brukte Getz ofte Jan Johansson som pianist. For alle som bare kjenner ham fra «Jazz på svenska» og andre folkemusikkepos, kan det være interessant å høre ham i straight, litt vestkystinspirert stil, med anslagslekre soli vekslende mellom enkelttoner og tett blokking. Han akkompagnerer lydhørt og diskret, innimellom på grensen til å bli underdanig. Det har han ingen grunn til, men muligens mente produsenten det, for pianoet ligger litt langt bak i lydbildet, så når Johansson spiller kor, må jeg skru opp.

Bassist Dan Jordan og trommeslager William Schiøpffe er enda beskjednere, de leverer korrekte harmonitoner og holder takten, og that’s stort sett it. Det er mer Getz med komp enn en integrert kvartett. Alt holder seg godt innenfor komfortsonen, i tempi overveiende fra medium til ballade. Det er mulig ovenstående framstår i overkant negativt, så la meg derfor si at dette er en plate mange Getz- og Johansson-entusiaster vil ha stor sans for, for det er mye fint tenor- og pianospill her.

Redigert ned til en enkel-CD ville dette vært strålende.

Petter Pettersson GUNDE ON GARNER «Live at Jazzcup» STUNT RECORDS STUCD 11052 Henrik Gunde er en 42 år gammel dansk pianist som de mest observante nok har fått med seg i saksofonisten Fredrik Lundins Overdrive.

Med kvartetten Gunde on Garner debuterer han under eget navn.

Med dette bandet skal det ikke all

ANMELDELSER

verdens fantasi til for å skjønne i hvilket musikalsk landskap Gunde befinner seg i. Sammen med sitt faste band gjennom mange år, det vil si trommeslageren Steen Holm, bassisten Nicolas Kock og congaspilleren Rune Olesen, tar Gunde oss med til jazzklubben/butikken Jazzcup i København tre marsdager i 2009 og det hersker liten tvil om at det var stor hygge både på scena og i salen.

Med et repertoar bestående av en rekke kjente låter som «Bridge Over Troubled Water», «You Are So Beautiful», John Lennons «Jealous Guy», Benny Andersens «Svantes lykkelige dag», ABBAs «Thank You for the Music» og «Money Money, Money» og Janis Ians «At Seventeen», tolker Gunde & Co materialet på et vis som ganske sikkert ville gjort salige Erroll Garner (1923-77) stolt. Garner var en sjøllært herre med en fantastisk teknikk og ei venstrehånd av en annen verden. Dessuten var han kjent for å plukke fram poplåter og gjøre dem til sine egne, samt at han grynta på et høyst personlig vis!

Henrik Gunde uttrykker seg på mer eller mindre samme måten (han grynter også!!!), og plukker låter slik mesteren ville ha gjort det. Det betyr at det er et svært utadvendt og livsbejaende kombo og uttrykk vi blir møtt med – her får du det du blir forespeila!

Tor Hammerø

KIP HANRAHAN «At Home in Anger - which could also be called Imperfect, happily» AMERICAN CLAVÉ YEB-7720 Det er jo det, altså: Skal man redde verden (selv om det er for sent) eller skal man holde fast i å dyrke skjønnheten (så lenge det kan lykkes å fremelske den)? - Om ikke svaret allerede finnes i parentesene, kan en time i selskap med Kip Hanrahans nye CD klare opp. Om et bilde av seg selv og bestefaren i CD-omslaget sier Hanrahan: «… there’s a serenity and joy in his comfortable eyes of anger». Livsvarmen mot det fortredelige liv.

Hanrahan er satt på den amerikanske jord av irskjødiske foreldre og har utviklet seg som et eksentrisk, impressivt orientert multimenneske i randsonen av jazzen. Han samler om seg og kombinerer musikere og sangere fra latinmusikken og det åpne jazz- og beatmiljø. Her får de lov å være helt seg selv i måten de løser oppgavene på, når Hanrahan under spillet skrider rundt mellom dem og hvisker dem i øret: «do this, do that …» - i seg selv et fascinerende skue, som blir sittende på netthinnen når man hører hans plater. Man hører i bunnen et helt team med afro-karibisk perkusjon som en naturlig organisk verdenspuls, skiftende sangere med nærmest androgynt lydende stemmer (mannlige, lyse i tenor-alt-leie og mørke, kvinnelige i alt-tenor-leie), alltid avvæpnende henførte og livserfarne; og frem dukker her og der

instrumentelle solister (bl.a. Alfredo Triff - violin, Steve Swallow - bass, Anthony Cox - bass, Mike Cain piano, Don Byron – klarinett, Craig Handy – tenorsaksofon) med velformulerte obligater og direkte soli.

Det hele putrer ømt og varmt, sensuelt og erotisk, lekende og strebende, bittersøtt og trossig…

Tekstene er mest fra Hanrahans traumeneddempende univers og befriende politiske kommentarer, og han krediteres som komponist på det meste av musikken eller sammen med Steve Swallow samt med noen av de uspesifiserte sangere, mest Brandon Ross og Fernando Saunders. Blant de særlig melodiske numre må fremheves Steve Swallows kjente «Como en Vietnam» samt «Obviously Spring» og «You Play with the Night …». Konseptuelle numre som Roberto Povedas «Suenos da vida colonial» og den smukke, nennsomme «Need» er andre høydepunkter. Og prøv så helt enkelt å uttale ordene «No Baby» i alle tenkelige betoninger.

Da har du et speil for mangfoldigheten i Hanrahans univers - og ta for alt i verden med deg Don Byrons etterspill med naken, motivisk klarinettsolo (etter Steve Lacys forlegg).

Jo, dette er følsomhetens musikk, i karsk og nøktern skjønnhet, helt uten sentimentalitet. En balsam for slitte sjeler, som for lengst har mistet tilliten til politikere og psykiatere – norske sjeler kan anbefales å lytte…

Bjarne Søltoft

CHARLIE HADEN / HANK JONES «Come Sunday» UNIVERSAL 0602527503684 Jeg vet ikke om det er en skjebnens ironi, men faktum er at den siste plata pianist Hank Jones deltok på i sitt nesten 92 år lange liv, og som ble utgitt etter at Jones var innom St. Peter i Perleporten, inneholder kun religiøs musikk og heter «Come Sunday». Mens Jones lukket lokket over tangentene for siste gang 16. mai i fjor, har hans duokamerat, bassist Charlie Haden, forhåpentligvis mange basslinjer igjen å spille før det er hans tur til å sjekke ut. «Come Sunday» er kanskje ikke verdens mest sprelske plate, til det er den mer trivelig enn utfordrende. De to erfarne musikerne utfyller hverandre glimrende i stedet for å gå i veien for hverandre, og særlig Jones sitt pianospill er forbausende virilt og inderlig til å komme fra en mann i sitt 91. år, og tatt opp kun tre måneder før hans død i mai 2010. Da er det kanskje bare rett og rimelig at en av de flotteste tolkningene er av «Nærmere deg min gud», eller «Nearer My God To Thee» som den heter på nynorsk. Et verdig punktum.

Roy Ervin Solstad JEFF HAMILTON TRIO «Red Sparkle» CAPRI RECORDS 74114-2 Jeff Hamilton er en trommeslagernes trommis, atskillig oftere på coveret av bladet Modern Drummer enn på coveret av Downbeat. Han er en ringrev som har vært verden

LISA DILLAN & ASBJØRN LERHEIM «Love Me Tender – The Quite Quiet Way» Lisa Dillan (v, Asbjørn Lerheim (g), The Band of Legends – Paul Leim (dr), Norbert Putnam (b), James Burton, Reggie Young, Biff Watson (g), Glen D. Hardin (p, org), David Briggs (p), Charlie McCoy (vib, harm) + musikere fra KORK og background vocals fra Bergenaires

KIRKELIG KULTURVERKSTED FXCD 377 Lisa Dillan kjenner vi best fra den mer eksperimentelle delen av den rytmiske musikken. Med «Love Me Tender – The Quite Quiet Way» kommer hun ut av skapet med en av sine store hemmeligheter, kjærligheten til Elvis Presley…

Nå har ikke denne musikken noe som helst å gjøre med jazz, men både Lisa og «sidemannen» Asbjørn Lerheim beveger seg til daglig innenfor jazzlandskapet, og kvalifiserer derfor til en anmeldelse i Jazznytt med god margin.

Og skal jeg være ærlig, så ligger ikke denne innspillingen så veldig langt unna en del andre innspillinger vi mottar, som befinner seg i grenselandet mellom pop og jazz.

I tillegg er dette blitt en strålende og vakker plate. Lisa Dillan, som vi er vant til at gurgler, hyler, mumler og utfordrer oss som lyttere, er her helt nedpå, og nesten i et slags Solveig Slettahjell-landskap. Hun synger rent og «rett fram» uten de store faktene. Og det er det som gjør dette så bra.

Asbjørn Lerheim følger henne hele veien til døra

med vakkert og sobert gitarspill, og strykerne, pluss Elvis sine gamle medspillere er fagfolk på studiorollen, og leverer akkurat det de er leid inn for å gjøre.

Nå kan ikke jeg påberope meg å være noen Elvis-ekspert som har hele katalogen inne. Derfor kan jeg hevde at det ikke er de mest kjente «Elvis-låtene» som er med her, utenom «Surrender», «Heartbreak Hotel», «Love Me Tender» og «You’ll Never Walk Alone» (som jeg trodde var en låt fra Liverpool, langt fra Las Vegas).

Platen har for alvor åpnet øynene mine for at Elvis var mye mer enn b-filmer og overdimensjonerte Las Vegas-show. Han fremførte noen aldeles nydelige låter, noe jeg synes Lisa Dillan og Asbjørn Lerheim viderefører på en ypperlig og personlig måte på denne platen.

Dette bør være den perfekte konserten for enhver festival dette året. Det være seg rockefestivaler, jazzfestivaler, trebåtfestivaler, matfestivaler eller hva det måtte være. Elvis has left the building, but Lisa Dillan has entered the room!

Jan Granlie jazznytt [69]

ANMELDELSER

HANNE HUKKELBERG «Featherbrain» Hanne Hukkelberg (voc,g,b,p, dr,perc), Kåre Chr. Westrheim (g,p, hca), Ivar Grydeland (g, bjo), Sigurd Hukkelberg (org), Mai Elise Solberg (voc), Erik Vister (voc)

PROPELLER RECORDINGS PRR 51 Hanne Hukkelbergsfjerde plateutgivelse befester henne som en av de mest spennende låtskriverne i skjæringspunktet mellom jazz og vindskjeiv pop her hjemme på berget. Både vokalt og arrangementsmessig er det ofte svært utfordrende og eksperimentelt, men det er noe skjørt og søkende blant all skranglingen som gjør «Featherbrain» svært vakker. Dog kreves det nok at du lar plata få mer enn en gjennomhøring. Særlig umiddelbar er den nemlig ikke, og den kan nesten kalles antitesen av en utadvendt publikumsflørt. Det hindrer imidlertid ikke «Featherbrain» å inneholde små perler som «Noah», «I Sing You» og «You Gonna». Sistnevnte høres ut som den kunne vært skrevet av Tom Waits og kompet av Kaizers Orchestra. «Featherbrain» er definitivt en plate som vokser på deg.

Roy Ervin Solstad

rundt med Oscar Peterson, Count Basie-orkesteret på slutten av 70-tallet og Diana Krall. I tillegg har han ledet sin egen pianotrio de siste 10 årene.

Og du hører med en gang at dette er en trio som vet hva de vil og hvordan de skal få det til. De vil spille frisk mainstreamjazz i tradisjonen etter Oscar Peterson. Og de får det til igjennom å tone ned noe av virtuositeten. Et smart valg som gjør at du flytter fokus vekk fra de imponerende detaljene til hvor mye denne tradisjonsmusikken fortsatt svinger.

Og der mener jeg du har truffet kjernen i denne typen jazzmusikk, at det er musikk som først og fremst er laget for å være behagelig å høre på, ikke for å blåse deg av stolen.

Og så ensrettet som man kan frykte at en slik utgivelse kan være, er denne plata tross alt ikke. Vi får i tillegg til Peterson-pastisjene også servert kjapp modaljazz og Thelonious Monks «Ba-Ya». Jeff Hamilton bruker dette spennet i låtmaterialet til sin fordel, og er en mester i å tydeliggjøre de små forskjellene mellom de ulike typene sving på denne skiva.

Ellers spiller han med den presisjonen og det detaljfokuset du bare finner hos trommeslagere som har spilt lenge i storband. Hele trioen låter egentlig like tett og arrangert som et storband. Jeg mener dette som et komplement. For først og først så svinger dette her. Jeg får tydeligvis ikke sagt dette nok ganger.

Arthur Piene MAGNUS HJORTH TRIO «Gershwin» Magnus Hjorth (p), Petter Eldh (b), Snorre Kirk (dr), Annasara Lundgren (vio), Tove Wadenius (vio), Daniel Eklund (bra), Karin Vettefors (cel) STUNT RECORDS STUCD 11152 To svensker og en nordmann møtes [70] jazznytt

i København. Det har det blitt vakker musikk av.

Som så mange andre uetablerte og svært så etablerte jazzmusikanter, så har svenskene Magnus Hjorth og Petter Eldh og nordmannen Snorre Kirk gjort København til sin base.

De møttes på studier ved Rytmisk Musikkonservatorium og allerede ved mitt første møte med trioen, «Old New Borrowed Blue» i 2009, var det åpenbart at kjemien var noe voldsomt til stede.

Basert på det vi har hørt fra Hjorth og trioen på disse innspillingene, så har de tre ganske unge herrene – to av dem har i alle fall ikke runda 30 ennå – en musikkanskuelse som er ganske uvanlig for deres generasjon.

En av Hjorths favorittpianister er Marcus Roberts, som mange vil huske fra samarbeidet med Wynton Marsalis. Det betyr at hele tradisjonen fra stride, trad, swing og mainstream finnes i ryggmargen til Hjorth, og Eldh og Kirk følger stilsikkert opp.

Her gir de oss 9 svært kjente George Gershwin-låter og mange av dem med assistanse av strykekvartett arrangert av Hjorth. Det er vakkert, flott og ofte virtuost gjort, men om de greier å gi dette svært mye spilte materialet så mye nytt, er jeg likevel ikke overbevist om.

Tor Hammerø KJETIL HUSEBØ «Contradictions» Kjetil Husebø (p, elec) OPTICAL SUNSTANCE PROD OSP 002 Kjetil Husebø har gått inn i Audun Kleives Audiopol Studio, og improvisert på det nystemte Steinway-flygelet som står der. Resultatet er platen «Contradictions», som består av rent pianospill og akustiske opptak som er behandlet elektronisk.

Men mest rent pianospill, noe som

er litt overraskende for en musiker som først og fremst har utmerket seg i det elektroniske landskapet.

Både som medarrangør for den elektriske impro-festivalen «Tape to Zero» og med bandet Optical Substance. Og jeg tror dette hadde blitt en bedre plate hadde han turt å trekke mer av det elektriske inn i det godt utforskete solopianoformatet.

For når han først åpner «Ableton live» og bearbeider sitt eget pianospill finner han et ferskt musikalsk univers der den impresjonistiske pianomusikken, litt Jarrettsk gospelpiano og interessante elektroniske effekter får leve side om side. Det er en fin, spennende og personlig verden som jeg trives godt i. Men som rent improviserende pianist blir Husebø litt for ensidig til å virkelig engasjere, selv med Kleives varme og klare pianolyd. Jeg vet ikke om den stillstanden som skapes når musikken bare blir meditativ utforskning av fine akkorder er tilsiktet eller ikke. Uansett inneholder den musikken Husebø refererer til, Debussys pianomusikk og Keith Jarrets solokonserter for å nevne noen, adskillig mer melodisk retning og dynamiske overraskelser enn det «Contradictions» gjør. Sammensettingen av akkorder og linjespill blir litt for tilfeldig, og det hele blir rett og slett mer lydinstalasjon en musikk. Dette bakgrunnsmusikalske preget tror jeg hadde vært lett å luke ut ved å komponere litt av musikken på forhånd eller ha et strengere utgangspunkt og mer variasjon i improvisasjonene. Jeg håper virkelig vi får høre mer til Husebøs særegne musikalske verden, men da gjerne i form av høydepunktene fra en slik studioøkt, og ikke det hele resultatet.

Arthur Piene

VIJAY IYER TRIO «Accelerando» ACT 9524-2 Det synes ikke helt i det blå å lure på om Vijay Iyer er en komet, som allerede har kulminert, eller en satellitt, som p.t. synes i slingrende kurs. Den amerikanskfødte inder har innspilt i eget navn eller gruppenavn siden 1995, men det var med trioutgivelsen «Historicity» (2009) han slo an på stjernehimmelen. Den etablerte trio med bassist Stephan Crump og trommis Marcus Gilmore hadde allerede i 2004 innspilt i kvartettformat med Rudresh Mahanthappa (as), og ved siden av at Iyer har vært aktiv i flere andre konstellasjoner foreligger nå «Accelerando» som hans sekstende CDopus og andre plate med den permanente og meget turnerende trio.

Den holder ikke nivå med «Historicity». Den raffinerte kompleksitet i rytmikk og harmonikk er i overveiende grad avløst av et lufttett vev av arpeggios, trioler etc. i trivielle klanger, og den intelligente Gilmore får ikke rom for sine raffinerte polyrytmiske strukturer. Det virker som: hadde Iyer hatt tjue fingre, hadde han brukt dem alle mest mulig. Dermed lukker musikken seg i sin egen tonedrukningsdød. Selv konsert-hittet «Human Nature» med sitt luftige opplegg og sin komplekse rytmikk pakker seg sammen, mens Crump tappert forsøker å befri seg fra tonesuppen med velgjørende rått basspill.

Midtveis på CDen er vi dog for en stund tilbake i atmosfæren fra «Historicity». Med Herbie Nichols «Wildflower» er bevisstheten om pianistiske forløpere som Nichols, Andrew Hill og Don Pullen på plass, og trioen gjenfinner sitt integrerte samspill. Dette fortsetter med den stilistisk originale «Mmmhmm» (av Steve Ellison/Stephen Bruner)

ANMELDELSER

TORE JOHANSEN «Double Rainbow» Tore Johansen (tp), Vigleik Storaas (p), Jo Skaansar (b), Jon Christensen (dr)

INNER EAR INEA15 Dette er den femtende utgivelsen fra de to driftige herrene bak plateselskapet Inner Ear i Bodø. Trommeslageren Roger Johansen og broren Tore, har de senere årene skapt et flott tilskudd til den norske plateselskapsfloraen, selv i en tid da man sier at CDer ikke lenger selger.

«Double Rainbow» er en slags oppfølger av selskapets første utgivelse, «Rainbow Session», hvor Tore Johansen hadde med Vigleik Storaas og bassisten Ole Morten Vågan i Rainbow Studio hos Jan Erik Kongshaug.

På den «doble regnbuen» får vi mer vakkert pianospill fra Storaas, pluss fint basspill fra Jo Skaansar, og ikke minst originalt og «smukt» trommespill fra «far sjøl», Jon Christensen. I tillegg spiller Tore Johansen

og kulminerer endog i Henry Threadgills postbop rifftema «Little Pocket Size Demons» med en liflig talende trommesolo. Resten er i beste fall på det jevne. «Lude» er Iyers lyriske tema over en ostinatgang, og den avsluttende «The Village of Virgins» er Duke Ellingtons hymnisk smukke sang – inntil akkordene blir for tykke.

Iyers tonepåfyll har ofte balansert med risikoen for overdrivelse – og her slo det igjennom. Men skulle Iyer være et midlertidig slumpfenomen av suksess, er det et paradoks at han uvegerlig etterlater varige spor om en fornyende tilgang til triojazzen – på linje med for eksempel Jason Moran og Craig Taborn. Snarere forekommer han overprodusert og derved drenet for ideer og inspirasjon, og da kan man lett «falle i fyll».

Men da kan også kursen rettes på sikt.

Bjarne Søltoft LARS JANSSON TRIO / ENSEMBLE MIDTVEST «Worship of Self» PROPONE RECORDS PCD 120 Lars Jansson, kjent også for utstrakt samarbeid med norske musikere, har her skrevet musikk for sin egen trio og et ensemble med klassiske musikere fra Esbjerg, Danmark. Foruten Jansson selv på piano, består trioen av Christian Sperring (b) og Anders Kjellberg (dr). Den utvidete besetningen består av tre fioliner, cello, fløyte, obo, klarinett, horn og fagott. Det er lett å være sympatisk innstilt til dette prosjektet, men dessverre, jeg synes resultatet stort sett er blitt kjedelig musikk. Mulighetene i ensemblets sammensetning utnyttes i beskjeden grad. Jansson skal få poeng for forsøket, men han kan godt være dristigere en annen gang. De mest interessante delene

er der hvor Jansson selv trår til med gode solistiske innslag. I det medfølgende tekstheftet forklarer Jansson hva han har tatt sikte på med de 11 komposisjonene.

Harald Opheim JONAS JOHANSEN «Move This» STUNT RECORDS STUCD 11072 Den danske trommeslageren, komponisten og bandlederen Jonas Johansen nærmer seg 50 med stormskritt. Til tross for det blir han ofte fortsatt sett på som den nye generasjonen som har tatt opp arva etter Alex Riel og sin tidligere lærer, Ed Thigpen.

Johansen er på alle måter utlært både på det og det andre området.

Etter å ha tilbrakt hele 90-tallet på trommestolen i Danish Radio Jazz Orchestra, som det heter nå, og seinere sammen med Niels-Henning Ørsted Pedersen i hans trio sammen med Ulf Wakenius og i et originalt samarbeide med Steve Swallow og Hans Ulrik, er det en allsidig og groovy trommeslager og bandleder vi møter her.

Bandet Move har eksistert siden 1992 og har hatt medlemmer som pianisten Ben Besiakov og svenske Lars Danielsson på bass (det finnes nemlig en dansk bassist med samme navn). Hele tida har tenorsaksofonisten Fredrik Lundin spilt en viktig rolle i kvartetten. Nå har to nye medlemmer meldt sin ankomst: Jacob Christoffersen på både akustisk og elektrisk piano og den svenske bassisten Daniel Franck – vi snakker IKKE om den norske snowboarderen! To flotte, nye stemmer.

Dette er den fjerde utgivelsen til de forskjellige Move-bandene og bortsett fra den argentinske klassikeren «Alfonsina y el Mar» som bandet plukka opp på turné i Argentina i 2007, så har Johansen og Lundin

nesten usigelig vakkert trompet tett opp til Kenny Wheeler på en god dag. Mesteparten av stoffet er ført i pennen av kapellmesteren, men vi får også fine bidrag fra både Skaansar og Storaas. Altså bare originalkomposisjoner. Og de holder som ei kule alle sammen.

Tore Johansen er et utsøkt eksempel på hva som vokser og gror i det rike musikkmiljøet i Bodø. Han spiller trompet slik oppfinneren av trompeten helt sikkert hadde tenkt at en trompet skulle lyde. Mykt og vakkert. Han har gode kompositoriske ideer, og klarer å formidle det på en forbilledlig måte overfor de andre musikerne og oss lyttere.

Ei nydelig, vakker, avslappende, lyrisk og flott plate fra en av våre ledende trompetere!

Jan Granlie

delt broderlig på komponistansvaret.

«Move This» er en melodisk frydefull reise med fine låter i alle slags stemninger. Den vakre melodien står i sentrum hele veien og svært sterke solister gir oss det krydderet som skal til for å løfte det hele til noe langt over gjennomsnittet. Johansen faller aldri i fella ved å trommedominere det som skjer – han er voldsomt til stede, men lar de tre andre slippe til i minst like stor sosialdemokratisk ånd. Det er tydelig at Johansen og Lundin har en spesiell kjemi etter 20 år sammen i dette bandet – det kan gjerne en oppegående norsk arrangør/festival presentere for oss når som helst. I mellomtida er det bare å hygge seg med «Move This».

Tor Hammerø VIDAR KENNETH JOHANSEN’S CLARINUTS «In a Nutshell» Vidar Kenneth Johansen (div cl, vocal, perc), Juan Trabal (cl), Henning Rød Haugland (p), Erlend Aasland (g), Allan Vigre (g, banjo), Øystein Eldøy (b), Thor Magnus Rovik (dr), Knut Egil Kristiansen (folk dr)

GRONG GMP1106 Alt materialet er komponert av orkesterleder Johansen. Musikken er inspirert av klarinett-tradisjonene fra New Orleans, de franske Antillene i Caribia, Castilla i Spania, jødisk klezmer, Hellas og Balkan samt Norge, og det høres. Det er blitt en variert, kanskje noe sprikende CD som dokumenterer hva denne gruppa holder på med. Tekstheftet som følger med, er nyttig og forklarer det meste. Johansen musiser på diverse klarinetter som Eb-klarinett og de mer sjeldne må vi vel kunne si; meråkerklarinett og østerdalsklarinett. På et forholdsvis varig medium som CD lurer jeg litt på

verdien av de vokale innslagene som kanskje ikke er på samme nivå som musiseringen for øvrig. Jeg tipper imidlertid at dette fungerer fint på konsert og i klubbsammenheng og bidrar til god stemning.

Harald Opheim STACEY KENT «Hushabye Mountain» CANDID CCD 7180 Den amerikansk-engelske vokalisten Stacey Kent har rukket mye i løpet av sine 43 år. Etter at hun gikk den «motsatte» veien og flytta fra USA til England for å studere musikk på begynnelsen av 90-tallet, har karriera etter hvert skutt skikkelig fart.

Her får vi en oppsummering av hvordan det hele starta.

Like etter at Kent slo seg ned på fotballøya traff hun saksofonisten, klarinettisten og arrangøren Jim Tomlinson og de skulle raskt bli et par på alle slags vis. Musikalsk fant de hverandre i et landskap basert på blues, ballader og standardlåter og der Kent slekter blant andre på Billie Holiday, så har ikke Tomlinson det aller minste mot Stan Getz.

Nå har det seg slik at Kent stadig tar nye steg og får et stadig større publikum. I fjor debuterte hun på et av de aller største og mest velkjente selskapene, Blue Note, med «Dreamer in Concert». Det har tydeligvis ikke hennes opprinnelige selskap, engelske Candid, tenkt å sitte stille uten å få noe ut av. Med «Hushabye Mountain» får vi derfor høydepunkter spilt inn mellom 1997 og 2003.

Om Kent er så begeistra for denne «Best of»-utgivelsen vet jeg ikke – hun har den i alle fall ikke med på diskografi-oversikten sin på hjemmesida si.

Uansett er det en flott introduksjon til en av de flotteste og nedpå stemmene innenfor dette uttrykket i moderne tid. Her blir vi servert stort jazznytt [71]

ANMELDELSER

sett ballader, men også noen mediumlåter – uten unntak er det gjort med den største smakssans og fingerspitzgefühl. Tomlinson er sjølsagt med hele veien og diverse andre engelske toppmusikanter bytter på fra session til session, men kvaliteten er hele tida den samme høye.

Hvis noen har behov for å vite hvor Stacey Kent starta, så er dette stedet. Hvis ikke anbefales «Dreamer in Concert» på det varmeste – det er der hun er i dag.

Tor Hammerø KENNETH KNUDSEN «May Be» STUNT RECORDS STXCD 21112 De som var til stede på Kulturhuset under Moldejazz i 1988 da den danske supertrioen med Kenneth Knudsen, Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen spilte, kommer aldri til å glemme det. Spesielt måten de framførte John Lennons «Imagine» på, har skapt minner som aldri kommer til å bli sletta.

Sjølsagt er det umulig å få gjenoppleve noe sånt. Trioen er historie, NHØP har forlatt tida og Kenneth Knudsen slutta å opptre live på slutten av 90-tallet. Heldigvis har ikke den minst kjente av de tre slutta å lage musikk, og med «May Be» tar Knudsen oss med på ei eventyrlig reise i elektronikaens og synthenes verden. Han ber ikke om synthenes forlatelse for å si det sånn – heller tvert i mot!

65 år gamle Knudsen starta som jazzpianist bare 15 år gammel og spilte sammen med mange av de store som passerte gjennom Danmark. Han har også bidratt på skiver med kjente danske artister og band som Sweet Oyster, Bombay Hotel og Entrance og med sitt eget band Anima. Her hjemme har spesielt Arild Andersen benytta seg av Knudsens unike kvaliteter.

På denne dobbelt-CDen inviterer Knudsen oss til steder ingen av oss har vært før. Fra sitt laboratorium i København med sin enorme keyboardpark (Knudsen blei bitt av synthbasillen da de første så dagens lys på begynnelsen av 70-tallet), har han skapt stemninger, låter og landskap som ikke kan sammenliknes med noen andres. Knudsen er en perfeksjonist og sier at han er godt fornøyd med sin verden hvis han har makta å skape 30 sekunder med meningsfull musikk i løpet av ei uke.

Her har hans skapt en hel del nytt samtidig som han har remixa og re-

Neste Jazznytt er ute i begynnelsen av juni [72] jazznytt

digert en del materiale som stammer helt tilbake fra 1994 og som finnes originalt på hans forrige CD, «End of Silence». Stort sett er det han sjøl som spiller alt, men på noen av spora dukker blant andre hans tidligere medsammensvorne Palle Mikkelborg opp med sin himmelske trompettone, Marilyn Mazur med sine trommer samt gitaristen Oliver Hoiness og saksofonisten Fredrik Lundin.

Knudsen skaper bilder, lyder, låter og stemninger så vakre og originale at det bare er å synke ned i dem og bli værende der og skape sine egne bilder og stemninger. Sjølsagt er det leit at vi ikke får høre han live mer – han kjedet seg, sier han, og han blei sjeldent overraska – men «May Be» er nok en bekreftelse på at han er en uroriginal stemme som befinner seg på et helt eget sted, som han heldigvis inviterer oss inn til fra tid til annen.

Tor Hammerø KVINGE & ROGNLIEN «Wild Birds» Synnøve Rognlien (v), Frank Kvinge (g) LOSEN RECORDS LOS 113-2 En sober plate med vokal og gitar i grenselandet mellom viser à la Joni Mitchell og lett duojazz à la Tuck & Patti. Det kunne vært den korte beskrivelse av denne norske duoen. Og det kunne ha stoppet her, men det velger jeg å ikke gjøre. For her er det mer.

Synnøve Rognliens fine og rene stemme, kombinert med flott gitarspill fra en musiker med bakgrunn både fra Guitar Institute of Technology i Los Angeles og fra frilanstilværelse i Chicago, og med flere plater på samvittigheten (senest «Artic Skyway» på Losen Records i fjor).

Musikken er tilbakelent og vakker.

Mesteparten av tekstene er enten fra Rognliens penn, noe er fra den norske folkemusikkskatten, vi får innslag av Hidegard von Bingen, pluss de to avslutningsporene «Riverwide» av Sheryl Crow og «Washing on the Water» av Peter Gabriel.

Rognliens stemme passer perfekt inn i denne type musikk. Og sammen med et stødig akustisk gitarspill fra Kvinge blir dette en plate som på alle måter kan anbefales!

Jan Granlie DAVE LINDHOLM & OTTO DONNER «More than 123» TUM RECORDS TUM – A CD 001S Gitaristen, vokalisten, låtskriveren og rockeren Dave Lindholm, og komponisten, arrangøren og dirigenten Otto Donner, har vært kjente skikkelser i finsk musikkliv i

mange, mange tiår. Med dette fornya samarbeidet bør det absolutt være muligheter for at folk også utenfor Finlands grenser får ørene opp for de to herrene og deres musikk.

Med sin sløye, personlige stemme med et solid slektskap til både Bob Dylan og Tom Waits, tar Lindholm oss med på en utflukt med 7 sjølskrevne tekster som han og Donner har skrevet musikken til enten hver for seg eller sammen.

Her er det impulser fra blues, jazz, shuffle og rock og til sammen har det blitt et brygg som jeg faktisk aldri hadde forventa skulle komme fra Finland. Overraskende og hyggelig med andre ord.

Lindholm synger, på et meget godt engelsk, og spiller gitar og gjør begge deler med livserfaring. Donner, som tidligere spilte trompet, tar seg av arrangementene og dirigeringa av septetten med fire blås og et komp der bassisten Ulf Krokfors er den vi kjenner best her hjemme etter samarbeid med Jon Christensen, Mathias Eick og Trygve Seim blant andre.

«More than 123» varer bare i godt og vel en halvtime og det sier seg sjøl at store solo-ekskursjoner er det ikke tid til da. Det lille vi får forteller oss likevel at det er høykompetente folk der borte som vi aldri har hørt om her hjemme.

Både Lindholm og Donner har vært en godt bevart hemmelighet for de fleste i den store verden. Det er absolutt på tide å få gjort noe med det - tipset er herved gratis overlevert til festivalarrangører med åpne sanser.

Tor Hammerø LOCHS BALTHAUS HERSKEDAL «Choices» Bert Lochs (tp, flh), Dirk Balthaus (p, el-p), Daniel Herskedal (tu), Michael Moore (cl, as) BERTHOLD RECORDS Den nederlandske trompeteren og flügelhornisten Bert Lochs og den tysk/nederlandske pianisten Dirk Balthaus har ei lang historie sammen. I godt over 20 år har de samarbeida i forskjellige konstellasjoner og spilt inn ei rekke skiver.

I 2008 fant Lochs ut at han ville fornye det musikalske samarbeidet med Balthaus og kom til å tenke på tubaisten Daniel Herskedal, som han hadde hørt på en festival i Nederland og som hadde gjort et uutslettelig inntrykk. Moldes store tubasønn var slett ikke vanskelig å be og året etter var debut-albumet «Lochs Balthaus Herskedal» en realitet. En totalt unik instrumentering og vakker musikk var resultatet.

En rekke turneer og masse spillejobber seinere er trioen nå tilbake med oppfølgeren og på tre av de ni spora

er nederlandsk/amerikaneren Michael Moore med på klarinett og altsaksofon.

Lochs står for fem av de ni låtene, mens Balthaus og Herskedal deler broderlig på ansvaret for de fire resterende. Debuten var en rein overraskelse på alle måter: Det låt totalt annerledes med den spesielle instrumenteringa og Lochs og Balthaus var helt nye bekjentskaper og svært positive åpenbaringer – glitrende instrumentalister og solister. Herskedal hadde vi allerede lært å kjenne som en av denne verdensdelens beste tubaister. For å si det på en annen måte: Vi skjønte Lochs’ valg godt!

Oppfølgeren er enda bedre. Låtene er uten unntak nydelige, svært melodiske og med mange forskjellige innfallsvinkler og interaksjonen innad i trioen er på et usedvanlig høyt nivå. Michael Moore kjenner vi fra en rekke band som en av Europas mest spennende modernister, men her forteller han oss at han har en stor palett å hente farger fra.

«Choices» er sjølsagt ikke like overraskende som debuten. Lydbildet har vi blitt litt vant til, men dette nye møtet er likevel en fornøyelse fra ende til annen. Valgene som er foretatt har vært riktige alle sammen.

Tor Hammerø JACQUES LOUSSIER TRIO «Schumann | Kinderszenen» TELARC TEL 332270-02 Mange jazzmusikere velger fra tid til annen å tolke svært kjente melodier, enten det dreier seg om såkalte jazzstandarder eller låter fra pop- og rockhistorien. Den franske komponisten og jazzpianisten Jacques Loussier har derimot blitt kjent for blant annet å jazzifisere Johann Sebastian Bach. Faktisk etablerte han Play Bach Trio så tidlig som i 1959.

De senere år har han også laget jazztolkninger av Mozart, Händel og Chopin før han i fjor ga ut «Kinderszenen» med musikk av Schumann. Nå skal ikke jeg påta meg rollen som noen stor Schumannkjenner, men som jazz i pianotrioformat fungerer råmaterialet utmerket. Den er variert, dynamisk, utrolig vellydende og har forruten Loussier selv på piano, ypperlige bidrag av André Arpino på trommer og Benoit Dunoyer de Segonzac på bass. Selv etter mange gjennomhøringer sitter jeg med følelsen av å være til stede på en glimrende jazzkonsert, så levende virker samspillet mellom de tre herrene. Særlig trommesoloen på Ritter Vom Steckenpferd er morsom, men neppe noe Schumann har skrevet selv. For de som er opptatt av det, så er lyden på utgivelsen fenomenal, men det er de

ANMELDELSER

DVD

BARRY GUY LONDON JAZZ COMPOSERS ORCHESTRA «Harmos – Live at Schaffhausen» INTAKT RECORDS WEATHER REPORT «Live in Cologne 1983» WESTDEUTSCHER RUNDFUNK KÖLN SEKTEN «Klubbhus» ILK001 DVD ACOÑA HOFF MATHISEN TRIO «In Concert» DRUMCHANNEL.COM Fra tid til annen får Jazznytt også tilsendt en og annen DVD.

Men sjelden ramler det inn mer forseggjorte DVDer enn den vi nå har fått fra INTAKT RECORDS, inneholdende en konsert med det relativt frilynte laget til bassisten og komponisten Barry Guy! Med et utsøkt hefte med historikk og forklaring på «verket» som fremføres, og en fin konsertfilm gjort av Jürg og Marianne Rufer, er dette nærmest en perle rent informasjonsmessig. Se bare på partituret som er trykt inni i coverheftet, som er det første utkastet til «Harmos» skrevet ut i 1987. Ikke rart at dette blir interessant musikk!

«Harmos» er en slags hymne, skrevet av Barry Guy, for et stort og omfattende lag av musikere uten skrupler og hang til storbandfraser à la Neal Hefti eller Sal Nestico og andre «streite» storbandkomponister. En «låt» på ca 42 minutter. Ikke noe tull! Rett på! Å høre på Barry Guy London Jazz Composers Orchestra gjøres best på konsert eller klubb. Det nest beste alternativet er, uten tvil, å se bandet i fri utfoldelse på DVD, som denne som er tatt opp live på Schaffhausen Jazzfestival. Når musikerne, i mer eller mindre fri flyt, kommuniserer som siamesiske tvillinger, og det hele tar av, fungerer det nesten optimalt på denne utgivelsen. Mye av stoffet er riktignok nedskrevet, men jeg tror ikke Guy har brydd seg særlig om en og annen av musikerne har «tatt av» og gått en litt annen vei enn han har tenkt i partituret. De nedskrevede tingene tror jeg er mer retningsgivende, enn noe man absolutt skal følge, noe som fører til at konserter med denne gjengen aldri blir den samme to ganger.

Barry Guy London Jazz Composers Orchestra består av noen av de beste friimproviserende musikantene i Europa. Saksofonrekka består av Evan Parker, Mats Gustafsson, Trevor Watts, Simon Picard og Pete McPhail. I trombonerekka sitter Conrad Bauer, broren Johannes Bauer og Alan Tomlinson, mens trompetrekka er besatt av Henry Lowther, Herb Robertson og Rich Laughlin. På tuba finner vi svenske Per Åke Holmlander, på perkusjon Paul Lytton og Lucas Niggli, og bak pianoet sitter Howard Riley. Phil Wachsmann er med på fiolin, og ved siden av sjefen sjøl finner vi også Barre Phillips på bass.

Her er det marsjmusikk, frie og heftige partier, smukke balladepartier, store solistprestasjoner, tordenskrall og heftige utblåsninger, slik det skal være i et møte med disse musikerne.

Det eneste jeg er litt usikker på om jeg liker eller ikke, er at de fleste sekvensene er «blura», eller uskarpe i ytterkanten, nesten som en gammel, romantisk Hollywood-film, og et godt stykke fra den råheten og energien som kommer fram i musikken. Selv «råtassen» Mats Gustafsson, blir nesten litt «pinglete» med denne filmingen.

Men det er ingenting å utsette på det musikalske. Innimellom høres det ut som samtlige gjør hva de kan for å rette ut instrumentene sine, og skremme fanden på flatmark. Men setter du deg ned med denne DVDen og spiller den på så høyt lydnivå du tør, uten å få naboen til å tilkalle opprørspolitiet, så får du garantert en strålende musikkopplevelse, uansett hvilket utgangspunkt og referanserammer du måtte ha. Strålende TV-underholdning, langt over Skavlan og Melodi Grand Prix!

Jeg må vel allerede i starten si at jeg aldri har vært noen blodfan av det amerikanske bandet Weather Report. Hvorfor vet jeg ikke helt, men jeg tror det har noe med blandingen av Zawinuls «etniske» krumspring og Wayne Shorters spill, som jeg aldri helt har fått taket på.

På «Live in Cologne 1983» møter vi de to sammen med bassisten Victor Bailey, perkusjonisten Jose Rossy og trommeslageren Omar Halim i en konsert fra det nærmest legendariske Rockpalast i Köln den 13. mai, 1983, altså 13 dager etter det som helt sikkert var nattlig konsert på statskanalen NRK, med en rekke mer eller mindre gode rockeband (NRK tok selvsagt ansvar for at ungdommen ikke skulle reke gatelangs og lage tumulter natt til 1. mai).

Lyden på opptaket er som vi husker det fra «nattrock»-konsertene, dvs. temmelig grumsete. Filmingen kan heller ikke sies å være av ypperste kvalitet, så egentlig er dette mer en kuriositet, enn noe vi absolutt trenger å bruke tid på.

Mot slutten får vi en lengre medley hvor både «Black Market» og «Birdland» inngår, uten at det går inn i historien som noen av bandets beste versjoner.

Sikkert morsomt for de som var der, men i ettertid, som TV-underholdning, synes jeg ikke det holder.

Sekten er et originalt og morsomt band som holder til i København. Jeg har tidligere hatt gleden av å høre bandet på konsert, hvor alle musikerne stilte i rosa strutteskjørt og foretok seg en rekke dansetrinn på scenen i en slags burlesk ballettforestilling mellom de musikalske slagene.

Nå er de festet til DVD under tittelen «Klubbhus». Ikke i en konsertsituasjon, som er vanlig, men i en kunstnerisk versjon som er både morsom og interessant. Bandet er filmet av Sofie Tønsberg, og det hele foregår, i følge coverteksten, under Sektens årsmøte i Mamma Sektens hus – ute på landet. Her spiller bandet, iført briller med tykk sort innfatning, hvite skjorter og slips, mens de inntar mamma Sektens forskjellige matretter og drikke. Det er sommer, det er sol og det er lørdag, heter det visst i en gammel släger, noe som passer godt som beskrivelse av denne seansen. Ute på plenen hopper man rundt på store gummiballer, mens pianist Simon Toldam spiller med hvite servietter over hendene og bandets svenske sangerinne, Qarin Wikström foredrar låta «Händerna till öronen» og det norske bidraget, trommeslageren Knut Finsrud komper med visper. Mikrofonen til Wikström er et plastglass med sugerør… Mamma Sekten instruerer de andre musikerne i rett bruk av de store ballene, det blåser en mild bris, og hva naboene i det gule huset i bakgrunnen tenker om opptrinnet, kan vi bare tenke oss.

Og slik går nu dagan! Filmingen er tett og nydelig utført. Man sjenker røde drinker i glassene, musikken ligger og vaker i landskapet mellom pop og jazz (eller «knirkepop» som vi litt stygt kaller det). Men det låter fint. Filmingen og musikken gir oss en følelse av varm, dansk sommer.

Gitaristen Stephan Sieben klimprer på improvis før den svenske bassisten Putte Johander tar seg en velfjortjent «nedpåbikker» mens de andre leker med blå klinkekuler mens de lager en slags musikk som bare kan gjøres slik at vi ser det. Mamma Sekten samler smuler, Todam drar i gang en rytmisk vamp som resten av bandet henger seg på. Og selv om det virker som et hyggelig årsmøte, hviler det noe usikkert og utrygt under all kosen. Man danser rundt i «Salighet», før man avslutter møtet med rulleteksten og den morsomme «Tåget till Andorra».

En veldig annerledes musikkfilm, som er spennende filmet, med fin musikk i grenselandet mellom pop og jazz, fra fem musikere som en eller annen psykolog ville ha hatt gleden av å studere over en tid. Et godt alternativt til mye annet man får på DVD! Dobbel DVD med trioen Alex Acuña (trommer), Jan Gunnar Hoff (piano og keyboards) og Per Mathisen (bass) utgitt på et canadisk tromme-nerde-nettsted! Ikke ille for to norske musikere, som ikke akkurat har fått den internasjonale oppmerksomhet de kanskje har fortjent.

Men her er de altså - «in concert». Acuña med sin bakgrunn fra bl.a. Weather Report, er vel kanskje grunnen til at nettstedet har vært interessert i å gjøre denne utgivelsen, men de to DVDene er langt fra noen egotromme-greier fra den kjente trommeslageren. De tre opptrer jevnbyrdig. Vi får komposisjoner gjort av alle tre musikerne, tror vi (ingen låter er nevnt på coveret, dessverre). Jan Gunnar Hoff spiller «mer» enn vi er vant til å høre ham. Mathisen trakterer «reise»bassen som var det Joe Zawinuls keyboards, og bak det hele ligger Acuña med trommespill som passer perfekt sammen med de andre to i et slags jazzrock-landskap, som de er ganske alene om å gjøre. Vi slipper å få den «rene» amerikanske varianten av denne musikkformen. Hoff bringer inn mange elementer av sin egen musikk, som er mye mer europeisk enn det vi er vant til å få servert innenfor jazzrocken. Acuña pøser på der det er nødvendig, og han legger seg rolig tilbake der det er behov for det. Dette på tross av at han benytter et trommesett med ikke mindre enn 13 trommer og masse cymbaler og annen perkusjon.

Når Hoff går over fra det akustiske flygelet og over på de elektroniske keyboardsene, ligger salige Joe Zawinul og rykker i bakøret. Og Hoff kan sin Zawinul. Mathisen pøser på, og det hele koker slik denne type musikk skal koke.

For den som har hang for forte trommer, er dette selvsagt et must. For en, delvis, norsk trio, blir dette en tøff seanse, og sikkert et solid springbrett til masse spillejobber «over there».

Jan Granlie

jazznytt [73]

ANMELDELSER

ERIK JOHANNESEN «Inkblots» Erik Johannesen (tb), Jon Rune Strøm (b), Erik Nylander (dr), gjest: Øyvind Brække (tb) GIGAFON GIGA004 de er der fortsatt, til fordel for klare linjer og Det er ikke så mange moderne et smakfullt og hardtsvingende komp. Så når jazztrombonister i Norge i Johannesen begynner å jobbe med overtoner dag. Jeg vet ikke om det komnede i pedaltoneregisteret låter det som en mer av at det er et vanskelig frisk effekt og ikke mer av det samme. Ellers instrument å lære seg, eller at gjør trioen det meste riktig, seige groover det av onde tunger sees på som klovnen blant blandes med kontant frijazz på en naturlig de moderne jazzinstrumentene. Det er uanmåte og plata som helhet er fint oppbygd og sett et instrument du sjelden ser på jam om har en naturlig lengde. Musikken spenner fra dagen. En av dem du ser på jam, og en haug små improteknikker til karibiske groover til med andre steder også, er Erik Johannesen. den snille Bill Frisell låta «Egg Radio», fra Og hans siste plate «Inkblots» har blitt skikklassikeren «Gone, Just like a Train». Her kelig bra! har de fått med seg «den andre» moderne Den er en moderne norsk jazzplate med klare trombonisten i Norge, Øyvind Brække. Han røtter til den avantgardistiske 60-talls jazzen. er med på de siste sporene på skiva. Der finMen den er mye mer melodisk enn det denne nes mitt personlige høydepunkt, strekket typen musikk pleier å være, uten at den bryter «Whale Song Sing Along» som er akkurat så med den avantgardistiske arven. Jeg har sjelvelspilt og på grensen til fjollete som du den hørt en norsk jazzskive i denne sjangeren håper at et samarbeid mellom dyktige tromsom er så innbydende og lett å følge med på. bonister med frijazzbakgrunn kan bli.

De alternative spilleteknikkene som pleier å Arthur Piene dominere denne typen musikk er tonet ned, ofte fra denne franskmannen.

Denne plata har allerede vært på heavy rotation i heimen en god stund, og det vil trolig fortsette.

Roy Ervin Solstad TONY MALABY’S NOVELA «Arrangements by Kris Davis» CLEAN FEED CF 232CD Saksofonisten Tony Malaby har lenge vært en av de toneangivende musikerne i New York-jazzen, sterkt etterspurt til små og store ensembler, med Paul Motians grupper og Charlie Haden Liberation Music Orchestra som de mest kjente. Ved siden av dette har han også ledet og innspilt med egne trioer og kvartetter, og det er musikk fra disse som nå er blitt transformert om til arrangementer for nonetten «Novela».

Ja, det er bokstavelig talt blitt nye orkesterverker, skapt med imponerende vidsyn og kreativitet av orkestrets pianist, Kris Davis. Hun bygger opp og bygger ned i de musikalske forløp med utvidet harmonisering og komplekse kombinasjoner av rytmiske lag. Tette dissonanser veksler med transparente klangflater og åpner for hele spektret fra det ekspressive til det sårt elegiske.

Slik er «Remolino» et signalaktig tema i up-tempo som utfolder en vilter, jublende stemning med kakofonier, en surrende barytonsolo, en snertende virtuos sopransolo over et klaverostinat i 5/4, og en perkusjonssolo som begynner stillferdig inviterende med lys og lett villagestemning.

Og i motsatt modus høres «Mother’s Love», som ømt introduseres med muted trompet og drar de øvrige instrumenter med i en stille pulserende strøm, hvor ordet «bre[74] jazznytt

athing» nesten kunne utgjøre hele partituret, og etter en uttrykksfull barytonsolo samler seg i en lys, hymnisk slutning. Likhetstrekk med Trygve Seims ensemble rinner i hu.

Alt iberegnet er platen en overdådighet av frodig form og frihet, hvor musikerne vever ut og inn av ensemblet for solistiske og kollektive improvisasjoner og lydkolorering.

Nonetten kan notere stilistiske aner fra Duke Ellingtons koloritt, Charles Mingus’ dynamikk, Gil Evans’ nyansering og Sun Ra’s radikalitet.

Men Kris Davis’ arrangørgrep samler seg som en musikalsk integritet av dimensjoner, som må kunne ha fruktbar betydning for jazzmiljøet i New York – for øvrig ved siden av komponister som f.eks. John Hollenbeck, trommeslageren her i ensemblet.

Som særlig markante, solistiske innslag noterer jeg Malabys virile sopran-saksofon, Ralph Alessis distinkte trompet, Joachim Badenhorsts fargerike bassklarinett og spesifikt Dan Pecks gripende tuba-nedsmeltning i «Flora and Herbaceous». Kris Davis høres dessverre kun i en enkelt klaversolo (hør ellers hennes soloCD, «Aeriol Piano»), men hennes klaver er en viktig akse i orkestret.

En fullbåren debut for Malaby’s Novela-ensemble og dets intelligente arrangør.

Bjarne Søltoft WES MONTGOMERY «Echoes of Indiana Avenue» RESONANCE HCD-2011 Dette er ei samling «lost tapes», innspilt i 1957-58. Produsentene Michael Cuscuna og Zev Feldman har dels studert seg fram til, dels gjetta seg fram til, den til enhver tid

aktuelle besetninga i bandet.

Wes Montgomery (1923-68) ble en av den elektriske gitarens virkelige pionérer. Tonen er clean; dette skjedde lenge før fuzzpedalens inntog. Musikken er streit bebop – utsøkt sådan. For de av oss som ble født på denne tida eller seinere kan det være vanskelig å forstå at dette var moderne. Men så var tilfelle; Wes Montgomery var særs moderne.

Han var en stilskaper!

Alt dette materialet er mer enn hørverdig, men jeg setter spesielt pris på samspillet mellom brødrene Wes og Buddy (piano) i «Straight, No Chaser». «Cocktailpreget» på orgelet i «Darn That Dream» er også nydelig. Av materialet ellers: «Round Midnight», «Take the ’A’ Train», «Misty», «Body and Soul». Det hele avsluttes med en uhøytidelig bluesjam på jazzklubb.

Albumet er utstyrt med en fyldig og sjeldent informativ booklet.

Arild Rønsen MIKE MORENO «First In Mind» CRISS CROSS JAZZ 1338 CD Unge jazzmusikere med ambisjoner om å nå langt i USA, er blitt koblet til de kreative jazzmiljøene i New York. Det blomstrer i jazzhovedstaden som aldri før. Det dukker stadig opp nye flotte jazzmusikere i dette landskapet, og det strømmer stadig nye talenter som gir ut nye interessante plateutgivelser. Det er alltid godt å høre at denne profesjonen lever i beste velgående, spesielt når det ryktes at en så ung og nyskapende gitarist som Mike Moreno gir ut plate. Det er et viktig å få presisert dette, fordi en god del av dagens jazzgitarister fortsatt samler på alt-

for mange gamle gitarminner. På tittelkuttet, «First In Mind», viser Mike Moreno hvilken ypperlig og helstøpt gitarist han er. Denne intense lovprisningen må deles med den svært ettertraktede bassisten Matt Brewer. Kvartetten som også inkluderer Aaron Parks på piano og Kendrick Scott på trommer, blir komplett når musikerne tør å gi seg i kast med den forførende «Soul Dance», en komposisjon av Joshua Redman. De sterke instrumentale prestasjonene på «Airegin» (Sonny Rollins) er et høydepunkt med fandenivoldsk energi.

Lasse Haugen NIECIER / MORGAN / SOREY «Quite Simply» ENJA ENJ-9574 2 Den polske altsaksofonisten Angelika Niescier er bosatt i Köln i Tyskland. I løpet av de senere årene har hun markert seg som en teknisk briljant musiker som behersker de fleste spillestiler og sjangere. På «Quite Simply» møter hun bassisten Thomas Morgan og trommefenomenet Tyshawn Sorey i et musikalsk landskap som ligger og vaker tett opp til Ornette Coleman og hans likesinnede. Han er også representert her med komposisjonen «Congeniality», mens en annen mestersaksofonist, Anthony Braxton, blir «hedret» med komposisjonen «69-0». Resten er komposisjoner gjort av Niescier.

Sammen med de to amerikanerne gjør hun en strålende plate i 60tallsinnpakning. Hun spiller overlegent og med klare historiske referanser. Energisk som en duracelkanin, og med en teknisk oversikt som forbløffer. Thomas Morgan er

ANMELDELSER

MICHAEL MOORE QUINTET «Rotterdam» RAMBOY #26 MICHAEL MOORE QUARTET «Amsterdam» RAMBOY #27 AVAILABLE JELLY «Live, Baarle Nassau» RAMBOY #28 A/B HOLSHAUSER, BENNINK & MOORE «Live in NYC» RAMBOY #29 MICHAEL MOORE QUARTET «Easter Sunday» RAMBOY #30 Hvem er Michael Moore? I jazzsammenheng er det ikke snakk om forfatteren, dokumentarfilmskaperen og Amerikas eneste sosialist, mannen bak «Bowling for Columbine» og «Stupid White Men». Det er snakk om amerikaneren som i 1982 bosatte seg i Amsterdam, og siden den tid har holdt seg i lavlandet. Hans CV inkluderer meritter som beste klarinettist flere år på rad i Down Beat, Bird Award i år 2000, og den Nederlandske jazzprisen i 1986. Siden 1991 har han drevet sitt eget plateselskap, Ramboy, hvor han i disse dager passerer utgivelse nr 30.

Jazznytt fikk en bunke på seks plater i posten, og omtaler like gjerne alle på en gang. Alle er forøvrig liveplater, så til en viss grad er det dokumenteringsbehovet til Moore som er opphavet til platene. Altså ikke plateproduksjoner som sådan, med alle de følger det har for musikken.

Først skal vi til Rotterdam, en by på størrelse med Oslo og med verdens travleste havn etter millionbyen Shanghai. På Lantaren Theater møter vi Michael Moore Quintet. Bandet spiller en konvensjonell swingjazz, som Ralph Alessi eller en litt mindre plastisk Lee Konitz.

Det minner om mange av utgivelsene fra portugisiske Clean Feed, som har sitt fokus på yngre utøvere på den amerikanske østkysten.

Trompetist Eric Vloeimans gjør det sterkeste inntrykket med sin lyse leadtrompet, og høydepunktet kommer i swinglåta «ABC’s», hvor Moore og Vloeimans spiller en duo som vrir

og vender seg i krokete kast gjennom sitt korte forløp.

Amsterdam er åsted for MM Quartets andre plate. Kvartetten holder seg til de samme tradisjonelle låtstrukturene som vi møtte på forrige plate, men forholder seg mye friere til soloforløpene. Igjen er det utelukkende Moores komposisjoner som står på menyen, og de er gode, om enn ikke direkte minneverdige.

Bassist Clemens van der Feen får mye boltreplass på midten av plata, og har klare og gode ideer som han klart og tydelig formidler. Både forrige plate og denne klokker inn på nesten 70 minutter, og kunne hatt godt av litt redigering, et og annet spor som kunne vært luket ut for helhetens skyld.

På neste MM Quartet-plate er tempoet satt litt ned. De frie seksjonene er lengre og dominerer. De kontemplative stemningene med klarinetten som ledestjerne låter bra, og jeg begynner å skjønne hvorfor kritikerne i Down Beat satte Moore så høyt for ti år siden. Den svevende «Suleika» minner om Phillip Glass i sitt repeterende komp. Alt i alt virker bandet mer samkjørt, drar mer i felles retning, og har i enda større grad funnet sin form enn på «Amsterdam». En fri, flytende og jevn puls har lagt seg over de fire idet vi forlater dem til fordel for det større ensemblet Available Jelly.

På sin niende plate siden 1985 fronter stadig sekstetten frijazz i arven etter Ornette Coleman. Selv om medlemmene etter hvert begyn-

ner å dra på årene, er det først og fremst lekenheten som slår meg i møte med frijazzerne. Det er som et uskolert Atomic, komplett med Wiiks umulige rytmekomposisjoner, samba á là Broo og sprøe innfall i alle retninger. Dobbeltskiva er tatt opp i Baarle Nassau, og det virker som om publikum og band denne kvelden gikk opp i en høyere enhet av uforutsigbar frijazz, blues og gammel R&B. Og sist: Rosinen i pølsa. Et opptak fra klubben Drom i New York med Moore, tourettestrommis Han Bennink og trekkspiller Will Holhauser. Lyden er den dårligste blant platene så langt, men spillet lever! Bennink har i Holhauser funnet en instrumentalist som er like gæærn som seg selv. De to utgjør den rytmiske drivkraften i trioen, med Moore svevende over som en flyvende kameleon, stadig klar til å ikle seg matchende outfit til Benninks plutselige kast mellom frijazz, swing, bluegrass og cabaret. Forutsigbart nok blir det komplett uforutsigbart, og en ganske så morsom lytteropplevelse.

Ingen studioalbumer altså. Platene er med andre ord ikke så gjennomarbeidet og perfeksjonerte som redigeringsarbeid tillater. Dermed blir det enkelte «transportstrekk» underveis, men samtidig er det en energi her som kun kan oppstå i møtet med et publikum.

Særlig gjelder dette veteranene i Available Jelly. Hva kan så sies om Michael Moore? En forholdsvis ukjent skikkelse blant norske jazzkjennere så langt, og ikke vet jeg om dette kommer til å forandre all verdens på det. Men han er utvilsomt en viktig brikke i treskolandets jazzmiljø, og den nære kontakten de har med amerikansk jazz. Et hyggelig bekjentskap å gjøre er det uansett!

Svein-Magnus Furu

jazznytt [75]

ANMELDELSER

langt inne i Charlie Haden-land innimellom – ikke for mye, ikke for lite, mens Tyshawn Sorey «herjer» rundt som han selv vil. Ikke sånn å forstå at han ikke følger de to andre, men han bringer inn ting som er uventede og overraskende. Kanskje en av jazzverdenens største og mest kreative trommeslagere i dag.

Dette er blitt en innspilling som overrasker. Vi har tidligere anmeldt hennes plate «Sublim III» fra 2009, og jeg vil si at utviklingen går raskt for den energiske damen.

En saksofonist og en trio som hadde passet på de fleste jazzscener her på berget!

Jan Granlie NILSSEN-LOVE / ASMAMAW / GUSTAFSSON «Baro 101» TERP AIS-19 Herrene bak plateselskapet Terp er mest kjent som musikere i det nederlandske postpunkbandet «The Ex». Bandet har i lengre tid samarbeidet med en rekke etiopiske musikere. Dette har ført til workshops, turneer og innspillinger i det sentralafrikanske diktaturet, blant annet med saksofonlegenden Getatchew Mekuria. Gitarist Andy Moor og vokalist siden 2009, Andy de Boer, tok i februar 2010 med seg innspillingsutstyret sitt til Hotel Baro og rom 101. Der ventet to andre samarbeidspartnere, Paal Nilssen-Love og Mats Gustafsson med den etiopiske krarspilleren Mesele Asmamaw.

Denne drøye timen frijazz er dokumentasjonen på denne delen av prosjektet, som også omfattet at «The Ex» tok med seg en instrumentreparatør fra Amsterdam for å fikse skrale etiopiske saksofoner.

Et forbilledlig kulturutvekslingsprosjekt med andre ord, basert på et genuint ønske om gjensidig forståelse og utvidelse av vårt europeiske og enkelte ganger smalsporede kultursyn.

I Afrika er kulturen ikke noe man smykker seg med på festdager og i milliardprisede praktbygg, men noe man lever, hvert sekund, hver dag.

Mesele Asmamaw viser dette når han puster liv i sin «krar», et instrument som mest av alt minner om en lyre, elektrisk forsterket og supplert med effektpedaler av bredt sortiment. Spillet foregår, sånn jeg oppfatter det, for det meste på skandinavenes banehalvdel.

Lydbildet ligger ganske langt unna Paal Nilssen-Love og Mats Gustafssons duoplate «I love it when you snore» fra 2003, plata som for alvor fikk norske øyne opp for Gustafssons giftige barisakstunge. På «Baro 101» svinger vi innom seige groover som fra «Fire!», hissig frijazz som i «Gush», og får også en [76] jazznytt

smakebit på etiopisk folkesang på en plate som definitivt har sine øyeblikk. Slutten bærer ufokusert og springende preg av konstellasjonens ad-hoc-het, men har samtidig en kul energi og flow som kjennetegner alt vår aller mest aktive trommeslager putter stikkene i nærheten av.

Svein-Magnus Furu NORCHESTRA «New Galaxy» Alf Wilhelm Lundberg (g, p), Kjetil Olai Lundø (b), Tore Jamne (dr)

ACOUSTIC LANDSCAPES ACL 103 Haugesund-trioen har holdt sammen siden 1999, men har fra før bare ett album på samvittigheten – «Norchestra» fra 2008. I 2010 ga de ut en 10 års jubileums-EP – «Live in Tysvær».

De bærer mye klassisk utdanning i bagasjen, hvilket ikke er vanskelig å høre. («Echoes of Grieg», heter en av bandets låter.) Trioen etterstreber en miks av klassisk og jazz, og låter således mye mer «planlagt» enn eksempelvis e.s.t. og Tingvall Trio. Likevel; tidvis nærmer de seg et slikt uttrykk.

Nærmest det klassiske kommer de når Alf Wilhelm Lundberg trakterer sin åttestrengs Brahmsgitar, mens Kjetil Olai Lundø angriper bassen med bue. Men for all del – Lundberg spiller sikkert Mozart og Bach fra bladet på flygel så det fyker.

Jeg liker dem definitivt best i «jazzformatet», men så fins det da også opptil flere grunner for at jeg skriver nettopp i Jazznytt. Mitt favorittspor har fått tittelen «A New Beginning». Lundberg på gitar, men altså: Jazz. Vakkert. Avsluttende «Seven Midgets» har også et herlig driv jeg skulle ønske de søkte oftere.

Arild Rønsen OPUS 5 «Introducing Opus 5» CRISS CROSS JAZZ 1339 CD Uavhengighet er nøkkelordet for mange små - og mellomstore plateselskap. Det nederlandske plateselskapet Criss Cross Jazz er et slikt eksempel. Det har spesialisert seg på amerikansk jazz. Criss Cross Jazz ble grunnlagt i 1980 av Gerry Teekens, en trommis og tysk professor.

Denne gründeren var nok inspirert av Thelonious Monk’s 26. album «Criss Cross», når han bestemte seg for å finne et ambisiøs bumerke til selskapet. Når jazzartister som stadig er i bevegelse og har planer om å finne seg et passende kompaniskap, så har dette lykkes for Criss Cross Jazz. De er flinke og fanger opp alt det spennende som skjer i de internasjonale New York-baserte jazzmiljøene for tiden. Internasjonale navn som tenorsaksofonisten Seamus Blake og den russiske stjerne-

trompetisten Alex Sipiagin preger albumet «Introducing Opus 5».

Kvartetten disker for det meste opp med musikalsk kaviar i russisk harmoni og med landsmenn inspirert av mønstringen i jazzmetropolen.

Bassist Boris Kozlov og pianist David Kikoski har bidratt med tre sterke komposisjoner. «Baker´s Dozen», «Talysman» og «Nostalgia In Time» er livefølelsen som gir mest for pengene. De rytmiske partiene og de store variasjonene i komposisjonene er så imponerende at det nesten blir litt foruroligende.

Den overraskende kompetente kvartetten søker også etter mer overfladiske stoff som på «Think Of Me». Albumet smiler til deg og du smiler tilbake. God fornøyelse.

Lasse Haugen PARTI & MINUT «Från klart till halvklart» El DINGO RECORDS ELDCD04 Bak det spesielle bandnavnet Parti & Minut, finner vi en trio med spennende svenske musikanter. Trommeslager Christopher Cantillo, tubaist Per-Åke Holmlander og trompeter Johan Jonsson er herrene som åpenbarer seg i forbindelse med denne unike instrumenteringa og musikken er også original.

Den eneste jeg kjenner av de tre fra før er Holmlander, som har markert seg kraftig blant annet sammen med vår egen Paal Nilssen-Love, Peter Brötzmann og Barry Guy. Det vil si sammen med noen av ledende frijazzerne på kloden, Her markerer også Holmlander seg særdeles fordelaktig, men jeg har likevel Jonsson mistenkt for å være bandets leder.

Hovedårsaken er at han har skrevet sju av de 11 låtene – de øvrige er ført i pennen av Alexander von Slippenbach, James «Blood» Ulmer, Roswell Rudd og Amina Claudine Myers.

«Gjestekomponistene» sier også en hel del om hvor vi befinner oss musikalsk. Uten akkordinstrument om bord, er det ikke så lang vei til Ornette Colemans univers og sjøl om vi befinner oss i den frie verden så er det, som hos Ornette, sterke melodiske føringer underveis.

Alle låtene er ikke like spennende og setter ikke like dype spor, men interaksjonen, stemmene og de solistiske kvalitetene – om det foregår individuelt eller kollektivt – er av meget høy kvalitet.

Tor Hammerø GIOVANNA PESSI/SUSANNA WALLUMRØD/MARCO AMBROSINI/ JANE ACHTMAN «If Grief Could Wait» Susanna Wallumrød (vok), Giovanna Pessi (barokk-harpe), Jane Achtman (viola da gamba), Marco Ambrosini

(nyckelharpa)

ECM 2226 Hva er dette? Første sporet på plata, «The Plaint», lister seg ut av høyttalerne. Susanna Wallumrød?

Sangen er over 300 år gammel, skrevet av den fremste engelske barokkomponisten Henry Purcell i 1692 som del av den engelske operaen «the Fairy Queen». Deretter Leonard Cohens «Who by Fire».

Så slår det meg. Dette er først og fremst sveitsiske Giovanna Pessis prosjekt. Utdannet som spesialist i tidligmusikk, blant annet som student av Rolf Lislevand. Hun var med på Lislevands «Diminuito». Senere var hun med i Christian Wallumrød Ensemble, bl.a. på plata «Fabula Suite Lugano». Etter eget utsagn var det samarbeidet med Christian Wallumrød som fikk henne interessert i å utforske samtidsmusikk på barokkharpe.

Og for en vakker sak det har blitt.

Plata framføres på barokktidsriktige, om ikke Purcell-riktige, instrumenter. Overraskelsen i så måte er bruken av nychelharpa i stedet for hva som en normalt ville forvente i et slikt ensemble, en lutt. Av tretten spor er åtte hentet fra Henry Purcells oevre, to er fra Leonard Cohen, to er skrevet av Susanna Wallumrød, i tillegg til Nick Drakes «Which Will». Med dette materialet har Giovanna Pessi gjort underverker i arrangeringen av det for kvartetten.

Det er en nytelse å lytte til fra første stund. Blandingen av materiale gir også lytteren en urolig opplevelse av at den er ikke en klassisk framføring av Purcell-materiale, men den er heller ikke en samtidsplate. Dette gjør at du lytter til det gamle og det nye på andre måter. Du blir som lytter tvunget til å ta valg om din egen lyttestrategi. Susannas vokal bidrar til dette. En moderne stemme som framfører Purcell løfter fram sider ved materialet jeg ikke har hørt i framføringer av klassisk utdannede sangere. Plata er spilt inn i studioet til sveitsisk radio, RSI, i Lugano.

Det er til ingen forkleinelse. Lydbildet er akkurat som vi forventer av en ECM-plate. Krystallklar, åpen og naken. Noe som kler denne musikken perfekt.

Johan Hauknes VERNERI POHJOLA QUARTET «Ancient History» ACT 9517-2 Dette er den unge finske trompetist Verneri Pohjolas andre CD-utgivelse på selskapet ACT, etter den vellykkede «Aurora» (2008). Denne gang strammet inn til kvartettformat pluss et par gjesteopptredende. «Ancient History» bekrefter det positive inntrykk fra før: At Pohjola er en god melodiskaper,

ANMELDELSER

BRAD MEHLDAU TRIO «The Art Of The Trio Recordings: 1996-2001» NONESUCH 7559-79839 Brad Mehldau Trio er en av pianotrioene med størst suksess de senere årene. Sammen med bl.a. e.s.t. og Tord Gustavsen Trio var de nesten med på å gjøre pianotrioen til «folkeeie». Denne boksen på ikke mindre enn sju CDer, inneholder alt trioen har gjort på plate siden den første «The Art Of The Trio – Volume One» kom i 1997, og som ble det store gjennombruddet for trioen, og fram til «Progression» fra 2001. I tillegg medfølger platen «Additional Recordings: 1997-2001» som bonus, sammen med et fyldig hefte med inngående tekst forfattet av Ethan Iverson.

Og jeg må innrømme med en gang: Jeg er sjeleglad jeg ikke er pianist, og har en drøm om å lage et pianotrioalbum! For alt du trenger av utrolig vakre pianotrioversjoner av diverse poplåter, jazzstandarder og originaler finner du på disse CDene.

Sammen med sjefen sjøl, får vi høre bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Jorge Rossy, følge Mehldau fra første tone, og ingen tråkker feil en eneste gang i løpet av disse sju platene.

På førsteplata, «The Art Of The Trio – Volume One» starter det med en usigelig vakker utgave av «Blame It On My Youth» og derfra og ut er det hele sju æresrunder jeg ikke kan fatte å begripe at det er mulig å overgå. Lennon/McCartneys «Blackbird» er en av de fineste visene som noen gang er skrevet. Og denne trioens versjon må være en av de beste som er gjort. Det eneste jeg kan sette fingeren på, er at låta fades på slutten. For min del kunne de gjerne ha holdt på i timesvis med denne tolkningen.

Toeren er gjort i levende live på den intime og flotte klubben Village Vanguard i New York. Opptaket høres ut som det er gjort på «gamlemåten». Dvs. at pianoet mer eller mindre befinner seg i den ene kanalen, mens de to andre oppholder seg mest i andre. Dette forstyrrer noe, i tillegg er ikke pianolyden den beste. Men det spiller ingen rolle. Fem standarder spilles, vendes og tolkes slik bare denne trioen kan. «It’s All Right With Me», den vakre balladen «Young and Foolish» (med en litt for «skarp» tone i det høyere toneleie som forstyrrer litt), «Monk’s Dream», «The Way You Look Tonight» og «Moon River». Ikke den beste av de sju platene, men den passer godt inn i helheten.

På tredjerunden er man igjen tilbake i studioet. Med undertittelen «Songs» er dette den «letteste» av platene. Her gjør de bl.a. Radioheads «Exit Music (For A Film)» og Drakes fine «River Man» som om de ikke skulle ha gjort noe annet. I tillegg så får vi bl.a. Mehldaus egen perle «Song-Song» som åpningslåt, som nesten er verdt prisen på hele boksen alene.

På fjerderunden er de tilbake på Village Vanguard, med en Kern og

PIANOTRIO I MESTERKLASSE! Hammersteins «All the Thngs You Are» som åpning i en ytterst kreativ versjon. Litt Jarrettsk, uten stønning, og hvis dette var åpningen på konserten en av dagene fra 5 – 10. januar 1999, så tror jeg de satte publikum solid på plass med denne. Strålende. Her gjøres noen originalkomposisjoner, pluss Miles Davis’ «Solar», Kahal og Fains «I’ll Be Seeing You» og Radioheads «Exit Music (for a film)» på nytt, i strålende versjoner.

«Progression» kom ut i 2000, pianolyden er litt skarpere igjen, men det holder i bøtter og spann. To CDer med i hovedsak standardlåter, med den nydelige «Cry Me A River» (Hamilton) som min personlige favoritt.

En ballade som nesten stopper opp, men som de tre tar til uante høyder.

Det er så man nesten begynner å ule! Og når det hele avsluttes med Gerswin og Gerswins nydelige «How Long Has This Been Going On?», så er det nesten ikke mer å si.

Bonusplaten «Additional Recordings: 1997-2001» inneholder kun komposisjoner gjort av Mehldau, og er hentet fra tre innspillingsdager på Village Vanguard. Alle låtene, med unntak av «In the Wee Small Hours of the Morning» foreligger også i andre versjoner på de andre platene, men det er fint å få dem på nytt, som en slags oppsummering etter at man har vært gjennom hele bunken.

Personlig liker jeg nok kanskje standardene og «pop»-låtene best, noe som kan skyldes at når man setter seg ned med sju trioplater av slik kvalitet, så blir det det gjenkjennelige man merker seg best.

Det vil kanskje være naturlig å sammenligne denne boksen med ting man har fått servert fra Keith Jarrett Trio de senere årene. Jarrett har kanskje mer personlighet i sine tolkninger av standardlåtene, mens Mehldau føles mer intrikat og, faktisk, som en bedre pianist. Eller kanskje det er mer korrekt å si at han er mer «jazz»pianist i tradisjonell betydning. Uansett: Dette er en strålende boks med musikk som bør forefinnes i ethvert møblert hjem.

Jan Granlie jazznytt [77]

HEBDEN / REID / GUSTAFSSON «Live at the South Bank» SMALLTOWN SUPERJAZZ STSJ211 South Bank ligger på «gærne» sida av Themsen, hvis du er på ferie i London og vandrer de vanlige turistveiene. Tate Modern ligger der, Queen Elisabeth Hall, Royal Festival Hall, The Old Vic, Florence Nightingale Museum, The National Theatre osv. En rekke steder hvor de bedre lag av folket kan hygge seg over en farget drink med paraply eller noen bøtter champagne både sent og tidlig.

Og her har man altså plassert de tre, frilynte musikerne Kieran Hebden (elektronikk), Steve Reid (trommer) og Mats Gustafsson (saksofon og slide (?) saksofon). Jeg tror mang en tupé og noen kilo dyr mascara ville fått bein å gå på hvis noen fra stamklientellet i området hadde beveget seg inn på disse tre herrenes revirområder under denne konserten.

De tre herrene vi møter på dette konsertopptaket fra 20. juni 2009, er noen skikkelige bråkebøtter, men samtidig er de ikke det heller. Flere av prosjektene, særlig der hvor Gustafsson er involvert, vil nok mange kalle støy, men så lenge man lager kontrollert og oversiktlig støy, kan den musikken disse herrene fremfører være like vakker som en smektende ballade.

«Live at the South Bank» er fordelt på to CDer. Tre låter på hver, og alle er massive, ja, men allikevel ikke plagsomt støyende. Mye av det blir en form for lydkulisser, som kan passe godt i en fransk (eller skandinavisk) film. Det ligger et slags Philip Glass-teppe over musikken, særlig i begynnelsen. Korte strofer gjentas, og nye elementer dukker opp ved hver gjennomspilling, hvis man, vel og merke, spiller platene høyt nok.

Det starter med «Morning Prayer», og det er akkurat det den første låta er. En låt å våkne opp til. Den smyger seg på en måte inn og vokser seg stor og mektig etter som den går.

«Lyman Place» er slik vi vil ha disse tre. Og har du ikke våkna opp under førstelåta, vil jeg formode at du kommer deg temmelig raskt ut av sengehalmen når Mats Gustafsson setter an baritonsaksofonen. Det er som om man er blitt bundet fast og plassert i rusegropa på Heathrow mens et gedigent fly er på vei til å ta av. Kompet går, mens Gustafsson sprenger seg fram gjennom lydmuren med det store hornet. Det er rytmisk og flott. Rocka. Og mens Gustafsson gjør så godt han kan for å rette ut den store baritonsaksofonen, ligger de to andre helt framme på tuppa for å følge svensken. Jeg får et bilde av Nortug og Helner mens det står på. En intens innspurt i et eller annet mesterskap på ski. Massene som hyler, svetten som driver, og de siste kreftene som tas ut.

Og slik fortsetter det. «People Be Happy» er en morsom sak hvor elektronikken spiller en viktig rolle. Det svinger! Det kommuniseres på høyt plan. I et kort øyeblikk tenker jeg at dette må være noe av det cooleste jeg har hørt på lenge. Vi er med på en reise «out of space». Som om Sun Ra har gjenoppstått. Gustafsson kommer glidende inn igjen. Energien og testosteronet spruter. Her er det ikke noe annet enn den indre kraft som bestemmer. De tre kommuniserer som om de aldri

[78] jazznytt

hadde gjort annet enn å spille sammen. Det lukter svidd av CDspilleren. Røyk kommer ut av høytalerne, før det hele tunes ned og lyder som et helikopter i nød kommer smygende. Det er mektig, svært og storveis.

Vi kan trekke pusten i noen sekunder, før andreplata puttes i spilleren. Elektronikk som minner om en Rhodes i åndenød starter. Sammen med et rocka komp fra Steve Reid. Det er stille før stormen. Litt Elephant9 i støta. Vi fornemmer at Mats Gustafsson går rundt på scenen og skjærer grimaser mens han fyrer seg opp. Kieran Hebden er en mester i å lage introer.

Svensken tar sats og kliner til. Låta heter «Untitled». Like greit det! «25th Street» er neste. Ikke en skogsvei i Gustafssons hjemtrakter i Umeå, eller i Østerrike hvor han nå er installert, men mer slik jeg forestiller meg en travel gate i en eller annen storby i fjerne Østen oppleves for en blind person. Slidesaksofonen (!) til Gustafsson kommer inn, og vi er i New Dehli eller innover der. Vi fortsetter innover. Elefanter kommer stormende, eller er vi kommet såpass langt ut av kurs at det er taliban vi hører?

«The Sun Never Sets» avslutter. Og vi går inn i en poplignende tilstand for en kort stund. Lydbilder som stresser oss fra Hebden. Nesten litt naivt, før den lille svensken kommer inn og «ødelegger» idyllen. Og det hele går over i et inferno av lyd, og vi tar oss i å trampe takten (innleggelse på 6. avdeling nært forestående?). Vi går raskt mot undergangen. Gustafsson roper om hjelp før han stille glir ut av lydbildet, og vi overlates til oss selv. Steve Reid er på vei inn i koma (han døde forøvrig av strupekreft den 13. april 2010). Elektronikken til Kieran Hebden kortslutter og baritonsaksofonen til Mats Gustafsson ligger alene igjen på scenen. Retta ut, maltraktert og på sotteseng. Publikum jubler, men de ber ikke om mer – de ber heller om nåde. Gustavsson selv sitter ute i baren med en flaske stärksprit og smiler fornøyd til de forbipasserende fruer med mascara over hele ansiktet og de eldre herrer med tupéene ugreit plassert på de blanke issene. Og vi puster ut. Vi overlevde denne gangen også!

Jan Granlie

ANMELDELSER

som på sen-boppens grunn utbygger en bredere musikalsk profil med variert bruk av harmonikk, modale mønstre og ostinate rytmer. Dristig er det at halvdelen av de åtte numre er ballader, og ikke minst den lange innledende og ultralangsomme «Deism» med sin elegiske stemning kunne vekke bekymring for om ACT-produser Siggi Loch enda engang har tatt overgrep med sin forsukringsfilosofi.

Men Pohjolas trompet med den syngende runde tone holder balansen med et troverdig økonomisk spill, og den insisterende skjønnhet og pasjon i det velformede tittelnummer overbeviser fullt. Og faktisk kommer de tre hurtigere numre til å fremstå som mer ordinære sen-bop numre, men med en formsterk altsakssolo i «Cheap Taxi Adventure» som eneste innslag fra gjesten Jukka Perko. Og spesielt den stringente «Tunderous Thoughts» utmerker seg med rødglødende solospill av Pohjola og av pianisten Aki Rissanen. Nettopp disse to er platens sentrale figurer.

Begge viser en usedvanlig evne og vilje til å forme spillet etter de enkelte stykkers sterkt forskjellige karakter. Pohjola mestrer både det lyse og mørke register med full klang, med tidvis luftig tonedannelse i balladespillet og ofte en lett snert av flutter i heftige passasjer – trekkene spenner fra Chet Baker over Tom Harrell til Nils-Petter Molvær. Rissanen er en bemerkelsesverdig allsidig pianist, som for eksempel spiller eklektisk i «Deism» og setter euroklassisk preg (à la Arvo Pärt) på «White View», planter mørke akkorder i tittelnummeret og svinger forrykende, når det kommer dertil – alt sammen uten å miste personlighetskarakter. I det rytmiske segment virker Antti Lötjönen (b) og Joonas Rippa (dr) mer funksjonelle, mens gjesten i tre numre, Tatu Rönkko, gjør seg forfriskende bemerket med fargerik perkusjon, spesielt i «Hyperballad», kreditert Bjørk, som eneste stykke uten Pohjolas signatur.

Verneri har atter skapt en varm og melodisk vennlig plate med imponerende variasjon i uttrykk – og helt uten tap av musikalsk integritet.

Bjarne Søltoft PROSJEKT OBSTFELDER «Ord og stemninger» Tore Morten Andreassen (g), Thorsten Dulsrud (dr), Odd Arvid Eilertsen (b), Odd-Arne Jacobsen (g), Inge Kolsvik (el-p), Tor Øydvin (v)

TMA Music 010 Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) var en svært viktig person for norsk lyrikk. I løpet av den korte tida han var på jorda moderniserte han sjangeren nesten egenhendig og øvde en voldsom innflytelse på det som har

skjedd seinere. Rimtvangen kasta han på båten og hans «frie vers» er svært musikalske. Det har Jan Erik Vold vist oss tidligere med utgivelsen «Obstfelder Live – Rebekka West».

Nå har stafettpinnen blitt ført videre til Tromsø der gitaristene Tore Morten Andreassen og Odd-Arne Jacobsen styrer troppene og der Tor Øydvin først presenterer Obstfelder biografisk og kunstnerisk før han leser noen av hans dikt.

Musikalsk er dette et tonefølge som har henta mye inspirasjon fra «Bitches Brew»-perioden til Miles Davis. Pianist Kolsvik og ikke minst trommeslager Dulsrud har skjønt mye av denne estetikken og dette uttrykket, mens Andreassen og Jacobsen er sentrale solister og premissleverandører. Ofte sitter jeg også igjen med følelsen av at den amerikanske jamband-tradisjonen, der små enkle riff og groover er utgangspunktet for ekskursjonene som gjerne kan vare ei god stund, også har vært en viktig inspirasjonskilde.

Det betyr også at langt i fra alt er like spennende – noe av dette vi blir servert på dobbelt CDen oppleves som langhalm og kunne med fordel ha vært strengere redigert.

Uansett har dette blitt nok en fin Obstfelder-hyllest og noen relativt ubeskrevne blad fra Tromsø forteller oss at også der skjer det mye spennende.

Tor Hammerø TOM RAINEY TRIO «Camino Cielo Echo» INTAKT RECORDS INTAKT CD 199 Det sveitsiske plateselskapet Intakt kommer stadig med interessante utgivelser. Denne gangen er det «radarparet» Tom Rainey (trommer) og Ingrid Laubrock (saksofon), sammen med gitaristen Mary Halvorson som er på banen med trioskiva «Camino Cielo Echo».

Tom Rainey har de siste årene markert seg som en av de friskeste trommeslagerne fra andre siden av havet.

Ingrid Laubrock er egentlig tysk, og vi har fulgt henne tett siden hun bodde i London og var en del av F-Irekollektivet, mens Mary Halvorson hørte vi første gang i Molde i fjor sommer med en annen av den moderne jazzens friskeste gitarister, Marc Ribot.

På deres nye prosjekt får vi en god blanding med komposisjoner gjort av de tre, noenlunde jevnt fordelt, og selv om mesteparten høres mer eller mindre spontant ut, så er det en slags rød tråd i hver av låtene.

Ingrid Laurocks saksofonspill har utviklet seg stort siden de første gangene vi stiftet bekjentskap med henne. Hun har vokst fra å være en litt beskjeden saksofonist som var

innom «lettere» typer jazzmusikk, som litt latin etc., til å «ta den helt ut» i svingene på sine soloplater «Sleepthief», «The Madness of Crowds» og «Anti-House», alle på Intakt, til denne trioplaten.

Mary Halvorson er et kreativt oppkomme, og favner både den stille jazzen og de mer rocka uttrykkene.

Hun er den perfekte kompgitarist i konsepter som denne, og fargelegger musikken slik bare hun kan.

Og bak det hele regjerer Tom Rainey med stor kontroll og oversikt.

Sammen med Tyshawn Sorey er han, uten tvil, den mest interessante trommeslageren i Sambandstatene i dag.

Vi får servert 13 komposisjoner som alle er en slags fabuleringer rundt et gitt tema. De tre skriver musikk som passer til hverandre, slik at dette blir en helstøpt plate, hvor man stadig oppdager nye finesser og interessante vendinger.

Dette er nok en interessant plate fra Intakt, et selskap som bør følges nøye, for deres store hjerte for den improviserte musikken, i de fleste avskygninger.

Jan Granlie REEDS AND DEEDS «Tenor Time» CRISS CROSS JAZZ 1332 CD Tenorsaksofonistene Eric Alexander og Grant Stewart har et slags ekteskapelig forsett. De møtes så ofte som de kan, for å ha glede og nyte hverandres musikalske gaver. For oss blir det bare å skumme fløten og nyte blåseferdighetene på «Tenor Time». Det er ingen tvil om at sannheten ligger like i nærheten. På albumet er de instrumentale prestasjonene så begeistrende at man lar seg lett rive med. Den gode anmeldelse av «Tenor Time» skal også deles med resten av kvintetten.

David Hazeltine (p) bidrar kattemykt med sine blå solopartier på «Crying Blues». Den herlige rivaliseringen og den musikalske styrkeprøven mellom de to, Eric Alexander og Grant Stewart er en frydefull opplevelse. «Rise´n´Shine» som John Coltrane i sin tid gjorde til en bauta i musikkhistorien, bobler over av energi som fra en vulkansk kilde.

Det tredje «Reeds and Deeds» albumet er nesten fullkomment. Saksofonisten som vil være anonym på «Tenderly» har nok tatt for mye sukker i kaffen, for her får den forkledde også god hjelp av Mr Hazeltine. Det må til tider advares mot ufrivillig rens av tårekanaler og et glimtvis øyeblikk av emosjonelle reaksjoner. Lenge leve Criss Cross Jazz.

Lasse Haugen

ROM / SCHERER / EBERLE «Please don’t feed the model» UNIT RECORDS WR003 Det forviller seg stadig vekk plater fra alpelandet Sveits til redaksjonen i Jazznytt. Den inneklemte fjellnasjonen har mye til felles med vårt eget furet værbitt med en sterk økonomisk situasjon og en tilværelse utenfor det europeiske fellesskap som et par sentrale likhetstrekk. På jazzfronten står Sveits også stadig sterkere. Montreux-festivalen, Nik Bärtsch og Sylvie Courvoisier har vært blant ytterst få jazzrelaterte eksportartikler fra gjøkurprodusentene. Nå er en ny generasjon på banen, med gutta i Schnellertollermeier og gitaristen Thomas Sauter i spissen.

I dette kjølvannet finner vi trioen Peter Rom (g), Andreas Schaerer (v) og Martin Eberle (tp). Den uvanlige besetningen har et lydbilde som ligger i skjæringspunktet vestafrikansk kora-musikk, hiphopbeats (denne gangen utelukkende vokalt frembrakt), kontemplativ jazz, som Paul Motian trio, og kompliserte komposisjoner á la Frank Meobus i «Der Rote Bereich». Et svare sammensurium kan det virke som, og det er også vanskelig å finne den røde tråden. Trioen er kanskje ennå litt umoden, men med et stort potensial i sin unike besetning som gir et lydbilde helt utenom det vanlige. Og ikke minst i den halsbrekkende beatboxende Schaerer som på «Knock Code III» imiterer klassisk DJ-radbrekking med stort overskudd og vokal virtuositet.

Svein-Magnus Furu ROCCO / DOMINGUEZ / MANDELMANN «Spagetti Jazz» CDBABY.COM Den argentinske gitaristen Enzo Rocco møter landsmennene Rodrigo Dominguez (s) og Hernán Mendelmann (dr) i et slags frijazzsirkus under en konsert i Notorious i Buenos Aires. Masse humor, frittgående musikere og interessante løsninger på en musikktype som ofte blir betegnet som litt for lettbent og enkel, men som blir behandlet seriøst og med stor respekt av disse tre.

Jan Granlie FLORIAN ROSS ELEKTRIO «Wheels & Wires» FUHRWERK MUSIK FWM 005 Den knapt 40 år gamle tangentmannen, komponisten, arrangøren, bandlederen og pedagogen Florian Ross, er en av Tysklands mest markante og ledende jazzmusikanter.

Etter studier både i Köln, hvor han sjøl underviser på høyskolen nå, London og New York, så har han markert seg i en rekke settinger. jazznytt [79]

ANMELDELSER

OUTNOW RECORDINGS IDO BUKELMAN «Cracked Song» ONR 001 BUKELMAN/DAVIDOVSKY/BYMEL «EFT» ONR 003 IDO BUKELMAN «Solo» ONR 005 YONI KRETZMER «Overlook» ONR 002 EHRAN ELISHA/ROY CAMPBELL «Watching Cartoons With Eddie» ONR 004 ELISHA/RUBIN/ELISHA «East Of Jaffa» ONR 006 Med det nyetablerte plateselskap OutNow Recordings, basert i Tel Aviv, manifesteres det klart at israelske musikere innenfor samtidens improviserte musikk ikke på noe vis avspeiler det selvrettferdige politiske miljøet, som staten Israel uforsonlig eksponerer. Musikermiljøet, som her presenteres, viser tvert om en åpenhet mot den store verden, som avstedkommer en musikalsk interferens, hvor kreativitet og originalitet finner plass.

Disse første seks utgivelser dokumenterer så vel særegenheter som gjenkjenneligheter i forhold til vår allerede bredspektrete oppfattelse av impromusikken.

Den unge israelskfødte gitarist Ido Bukelman presenteres i tre vidt forskjellige stiluttrykk. Nærmest tradisjonen finnes «Cracked Song», som på melodisk-harmonisk basis utfolder et kontrastfylt lydfelt med den klassiske cellist Yuval Mesner overfor Bukelmans splintrende gitareksesser (med trekk fra Michael Gregory Jackson, Derek Bailey, John McLaughlin og såmenn Jimi Hendrix), mens Assaf Hakimi (b) og fremragende Udi Shlomo (dr, perc) sikrer musikkens fremadbevegelse. Innledende «Still» med bevegelse fra det åpne lyriske til det dramatiske og den energiske «Flowery» uten cello kan fremheves. (De trykte tidslengder på stykkene er helt misvisende.)

«EFT» (electro-free trio) viser en ganske annen side av Bukelmans orienteringer: Spontan impro i et blandingsfelt av electronics, noise, frijazz og rock (men heldigvis spiller trommis Ofer Bymel fin polyrytmisk pulserende flow og ikke idiotiske rocktrommer). Dessverre synes ikke den Israelbaserte argentiner Daniel Davidovsky videre kreativ med elektronikk-knappene. Skurring, susing, knitring og droning gjør mindre til enn fra, når gitaren freser i vei med slides og growls og screams, som i sin mest organiske utgave bringer John Coltrane til dans med Jimi Hendrix i «Soul Crump». På langs gjennom CDen blir Ofer Bymels insiterende trommespill den største musikalske opplevelse.

Den akustiske side av Bukelman har blott sporadisk vist seg på de to nevnte plater, men på

[80] jazznytt

«Solo» får den nesten det hele. Med strengene stemt ned til «formbare tråder» kan tonene vris og bremses, og akkordspillet tar preg av både spansk og spanking, slik at musikken blir både harmonisk og melodisk skjev, karsk, utartet og underfundig. Ene ansvarlig i utførelsen blir Bunkelman dypt dedikert og konsentrert og frembringer en fengslende serie av frydefullt, syrete historier. Feedbacks og loops (samt electronics i et enkelt nummer) samt en porsjon Fred Frithsk syskrin-håndverk er blott uanmassende hjelpemidler for denne svimlende reise i den akustiske gitars uanede potensialer. «The world is an open wound» er ett av mesterstykkene, som kan stimulere retningen for Bukelmans musikalske utvikling som original akustisk gitarist.

Med Yoni Kretzmers Tel Aviv-baserte kvartett er vi på mer velkjent freejazz-terreng.

På «Overlook» er tenorsaksofonisten Kretzmer både komponist og berettiget førende solist i et stilleie kjent fra Ornette Colemans og Joe Lovanos grupper, med rytmisk-harmoniske strukturer, som typisk munner ut i velformede tostemmige melodier. Nitai Levi er medblåseren på bassklarinett, som best formulerer seg i klangbilder. Haim Peskoff på trommer er ordinært funksjonell, mens Shai Ran mer aktivt krysser linjene med nærværende pizzikert og strøket basspill. Slik innrammer de tre med rytmiske og kontrapunktiske incitamenter Kretzners saksofonspill. Dette er til gjengjeld pengene verdt. Kretzner formulerer seg maktfullt og personlig, ofte med gutteral klang som hos Dewey Redman og Ellery Eselin, med flageoletter av Aylerske dimensjoner og i et figurspill som er en Joe Lovano verdig. «Broken Parts», «Eyes Closed» og «Your Morning» representerer høydepunkter.

Også duoen med Ehran Elisha (dr, bells, blocks, gongs, toms, perc) og Roy Campbell (tp, pocket tp, flh, flute, perc) opererer i det velprøvde free jazz-området. De to rutinerte New York-musikere har gjenopptatt et gammelt samarbeid og via platetittel og musikalsk substans gitt klare referanser til sine læremestre og forbilder: Ed Black-

well-Don Cherry duoen fra 80-tallet. Elishas polyrytmisk, rullende trommespill ligger ikke langt fra Blackwells, men kan dog tidvis forekomme noe stereotypt, mens Campbell er stilistisk nærmere den strukturelle Bill Dixon (som er dedikert med den suiteaktige «For BD») enn just den eruptive Cherry. Campbell er en medrivende musiker med en lysende sprø tone i smidige formuleringer i både lyriske og ekspressive passasjer.

Begge krediteres både alene og sammen temaene, hvorav den todelte «Aesthetic Encounters» utmerker seg med sitt stemningsfulle lydbilde under rolig afro-dansant køllespill fra Elisha, for senere å dreie mot et fortettet postbop klimaks.

Tross det overalt engasjerte spill kan musikken tidvis synes å tape retning.

Det er langt strammere hånd om det nærmest kammermusikalske materiale, som Ehran Elisha presenterer sammen med sin israelskfødte far, den klassisk skolerte pianist Haim Elisha, og den sydamerikanske klarinettveteran Harold Rubin.

Alle tre er kollektivt kreditert musikken på «East of Jaffa». Gjennom improviserte abstrakt-melodiske ekskursjoner oppstår rom for så vel frie utløsninger av toneguirlander eller flageoletter på klarinett som melodiske strukturer. Pappa Haim sammenbinder med sitt innlevde klaverspill, og sønn Ehran sikrer den metriske fremdrift. Musikken kan anta likhetstrekk med Jimmy GiuffrePaul Bley trioen, men også den jødiske klezmermusikk faller i hu. «Serpentine Suite» står sentralt ved siden av klarinett-tromme duetten «Empatico» og den ettertenksomme klarinett-klaver duett «Sages». Den velspillende Harold Rubins klarinett-tone faller uheldigvis denne anmelder litt «skreppende» (som tidvis hos klassiske utøvere), hvilket ikke behøver å plage andre lyttere.

OutNow Recordings har åpnet tillitsvekkende med plateutgivelser, som ligger langt borte fra det likegyldige og i blant endog er sterkt personlige.

Om ikke før så i alle fall nå har Israel en berettiget plass på jazzens verdensatlas.

Bjarne Søltoft

ANMELDELSER

Denne gangen møter vi han som organist i en spennende trio.

Sammen med to høykompetente nederlandske kolleger, gitaristen Jesse van Ruller og trommeslageren Martijn Vink, blir vi invitert inn i en del av Ross’ verden. Han er ellers å finne i helakustiske konstellasjoner av forskjellige størrelser, som storbandarrangør og som sidemann.

Han har også jobba med amerikanske storheter som John Scofield, Bob Brookmeyer, Dave Liebman og Joe Lovano.

Her er det en mer elektrisk utgave av Ross vi møter. Han viser seg å være en framifrå organist også, og med van Ruller, som ikke legger skjul på sin Scofield-fascinasjon, blir dette et musikalsk møte med solide spor av både amerikansk jazz og mer rocka uttrykk.

Ross har skrevet all musikken, bortsett fra ett van Ruller-bidrag, og også som komponist har Ross mye eget å komme med. Dette er en trio som trives godt sammen og som gir hverandre masse plass og rom.

Her dreier det seg ikke om fortest og høyest, sjøl om de kan det også, men om å skape meningsfull, melodisk og original musikk sammen.

Det har det på alle vis makta.

Tor Hammerø abonnerer du på jazznytt nå, får du jazzCD.no på kjøpet www.jazznytt.no

IRÈNE SCHWEIZER «To Whom It May Concern – Piano Solo Tonhalle Zürich» INTAKT CD 200 Den sveitsiske improveteran Irène Schweizer har siden 60-70-tallet vært en markant skikkelse i sentraleuropeisk progressiv musikkultur.

Hennes perkussive og eruptive klaverteknikk kan tidvis virke maniert og slitsom å lytte til – og det kan synes paradoksalt at denne miseren oftest inntreffer i samspill med andre, der man snarere kunne forvente en viss lyttende tilbakeholdenhet. Imidlertid er det ikke første gang Schweizer gjør bedre inntrykk i soloformatet – som i dette tilfelle.

Med kledelig nervøsitet stilte den rutinerte og robuste damen opp for solokonsert i selveste Tonhalle Zürich, 11. april 2011, til stor publikumsbegeistring. Hun setter i gang med en nesten elleve minutter upretensiøs sammenfatning og utforskning av elementer både fra den europeiske og den afro-amerikanske musikkultur, hvor det sprudler av overraskende melodikk og twister.

Hennes «Hüben ohne drüben» står i en avklaret retningsbevisst versjon.

Senere blir det litt uhøytidelig jazzhistorisk hyggekrok med vennlig lakoniske versjoner av jazzklassikere av Jimmy Giuffre og Carla Bley samt forbildene Thelonious Monk og Dollar Brand (før han ble Abdullah Ibrahim), iblandet hennes egne stride-betonede hommages for Don

SHAVIAN «Letters»

for de fleste. Men det er jo for de fleste av oss som hører til i kretsen rundt Jazznytt ikke noe vesentlig kriterium. For å si det enkelt, slik at i det minste disse linjer blir fettfattelige.

Shavian ligger i Nils Peter Molværgata – i all hovedsak uten det tunge rockbeatet. Men Steinar Løberg Værnes spiller denne typen trompet, der han ofte dobler sin egen stemme ved hjelp av moderne teknologi samtidig som det tunge elektroniske preget gjør sammenligninga, hva sound angår, naturlig.

Det gjelder forresten også det musikalske. Improvisatorisk anlagt, mens hver låt synes basert i på forhånd klart definerte idéer.

En svært lovende debut.

Arild Rønsen

Håvard Bakken Jakobsen (synth), Steinar Løberg Værnes (tp), Ivar Thormodsæter (dr)

SLUGFIELD «Slime Zone»

Cherry og (indirekte) Dollar Brand.

Mest uventet synes her hennes (nødvendigvis) nensomme tilnærmning til Carla Bleys smukke «Ida Lupino». Alt dette: Cozy, cozy - quite all right - and charming!

Hvoretter Schweizer lukker med en fin, personlig tour de force, der boogie woogie, Cecil Taylor og Wienerskolen smelter totalt sammen.

Schweizer er tydeligvis mindre interessert i instrumentell klang enn i musikalsk struktur – på sitt vis en relativt maskulin posisjon – og friskheten og spillegleden når frem til lytteren – sammen med energien og kreativiteten.

Bjarne Søltoft

SHAVIAN MUSIC SHAVI 001 Coveret inneholder ingen opplysning om når denne musikken er tatt opp, men det er all grunn til å tro at det er nylig. For dette låter moderne, i alle positive betydninger av begrepet.

Jeg er ikke sikker på om det har betydning for musikken, men Shavian er et alfabet - oppfunnet av den irske dramatikeren George Bernard Shaw.

Tanken bak, så vidt jeg forstår, er at alfabetet skal være så fonetisk som overhodet mulig. Lettfattelig.

Er Shavians musikk lettfattelig? Ikke

Paal Nilssen-Love (d, perc), Lasse Marhaug (electronics), Maja S.K. Ratkje (voc, electronics)

PNL Records PNL008 Som plateanmelder settes man ofte på prøve, ganske spesielt i jazzmiljøet. Her skal man sannelig være svært forsiktig med å fare med omtrentligheter. Nåde den som kommer i skade for å stave et belgisk etternavn med tusen i’er og j’er og l’er etter hverandre feil!

Men det hender også at man kan føle seg satt sjakk matt, utelukkende på grunn av produktets – altså platas

BOK: ZDRAVKO KUNEV «Uregelmessige taktarter: Lær å improvisere med øvelser i 7/8 og 7/16» «Uregelmessige taktarter: Lær å improvisere med øvelser i 11/8 og 11/16» EGET FORLAG hverandre i diverse mønstre) og kromatisk skala.

Zdravko Kunev er treblåser fra Bulgaria. I det Øvelsenes vanskelighetsgrad er fra mildt utforstrøket, altså Balkan, Bulgaria, Svartehavsregiodrende (vanlige skalaer i skjev takt kan være vannen, er jo som kjent «utrydningstruede taktarter», skelig nok det) til halsbrekkende etyder en som Stian Castensen kaller det, en grunnpilar i Schönberg i sin 12-tonale blomstringstid kunne folkemusikken. Kunev har god kjennskap til disse, være stolt av. Mange av øvelsene har også en tonaog har laget en lærebok for de som ønsker å lære å litet og et tonespråk som er ganske fjernt fra det improvisere over musikk med 7-takt eller 11-takt man opplever i en jazzmusikers hverdag.

– de vanligste taktartene i bulgarsk folkemusikk.

Dermed er jeg kommet til mitt første retoriske Han har, i følge eget utsagn, tenkt i 23 år for å spørsmål: Hvem er denne boken skrevet for? Den klare å finne ut av dette: hvordan finne en god er alt for vanskelig til å kunne bruke i kulturskometode for å lære dette? Kunevs svar: rytmiske leundervisning. På konservatorienivå ser jeg at jeg øvelser i lange baner. selv kanskje kunne hatt god bruk for den på dager De to bøkene tar for seg henholdsvis 7-takt og 11hvor øvingskreativiteten var på lavmål. Til ren takt. Førstnevnte inneholder drøyt 90 øvelser forfinger- og rytmetrim har den sin verdi for musidelt over 60 sider. I tillegg kommer en av Kunevs kere som allerede har gode fingerferdigheter på komposisjoner arrangert for jazzkvintett. Den sitt instrument. Aberet er at de oftest finner på andre boken følger samme oppskrift, men inneegne øvelser som passer inn i sine rutiner, uten holder 150 øvelser fordelt på 100 sider. hjelp av lærebøker. Men det kan kanskje forandre Den første delen av bøkene er viet rene skalaøseg? velser i 7/11-takt. Plutselig er vi over i et harmoKunev har også laget en CD, som anmelderen av nisk fjernt land, med øvelser som stabler en eller annen grunn ikke har fått vedlagt bøkene. treklanger med tritonusavstand oppå hverandre Jeg tar dermed utgangspunkt i de lydklippene som (C-dur + F#-dur, C#-dur + G-dur osv.). En uvenfins på forlagets hjemmeside. Låtene er spilt inn tet progresjon som øker vanskelighetsgraden med for å demonstrere de to komposisjonene som er i en liten avgrunn. Siden følger øvelser i forskjellige bøkene, i tillegg inspirere til hvordan man kan ardim-skalaer (halv-heltrinns skalaer), heltone skala, rangere standardlåter i rare taktarter. Selv synes rundt kvintsirkelen (altså kvarter stablet oppå

jeg sjelden det blir vellykket, men gruppen er utvilsomt inne på noe med en omarrangering av Ellingtons «Satin Doll» til 11/16-takt som låter ganske hipt. Synd er det da at gruppen som skal demonstrere høres ut som et korthus som er limt sammen for ikke å kollapse totalt. Dette er milevis unna Farmers Markets elleville synkopesjonglering!

I tillegg får man tilgang til en rekke lydklipp med demonstrasjoner av øvelsene. Det mystiske med dem er at de er rene midi-avspillinger av notebildet. Dermed mister man totalt taktfølelsen, som Kunev selv skriver i innledningen: «Det er viktig å spille betoningene i alle øvelsene». Da burde han vel sørget for det selv også?

Jeg konkluderer med at dette er en litt merkelig lærebok. Vanskelighetsnivået varierer voldsomt, noen av øvelsene høres utrolig mystiske ut, og kan vanskelig anvendes i «det virkelige liv». Som teknikkøvelser for viderekomne instrumentalister kan boken fungere utmerket, likeledes som en metode for å få følelsen av de truede taktartene inn i kroppen. Men at man lærer å improvisere i vanskelige taktarter med denne boken, er jeg fortsatt i tvil om. Improvisering handler da om mer enn å spille innøvde mønstre i tilfeldig rekkefølge?

Svein-Magnus Furu jazznytt [81]

ANMELDELSER

PELBO «Days of Transcendence» Ine Kristine Hoem (vok), Kristoffer Loe (tuba), Trond Bersu (perk) RIOT FACTORY RFAC25 Pelbo er tilbake! Etter at den selvtitulerte debut-plata skapte furore rundt om i hele landet, og spesielt blant aldersgrupper og musikklyttere som ellers ikke hadde overdreven interesse av å låne øre til «jazz», fulgte en rekke bejublede konserter. Med Ine Kristine Hoems vokal og manipulasjon gjennom diverse elektroniske dippedutter, Kristoffer Loe som har greid det mesterstykke å gjøre tubaen til ett av de mest rocka instrumentene i parken, og Trond Bersus mer tilbakeholdte trommer. Så kommer dagen da de går i studio for å lage den vanskelige oppfølgeren.

Men de av oss som har fulgt dem gjennom disse årene var aldri i tvil om at den unge trioen ville greie det. Nå hadde vi riktignok fått noen smaksprøver av det nye materialet, så vi var godt informert. Men, allikevel, vi fikk rett.

Før jul kom oppfølgeren «Days of Transcendence» – «dager av selv-overskridelse» kan vi oversette det med. Igjen er det Ine Kristine og Kristoffer som står for låtmaterialet. Fra den styrken som var til stede allerede på debutplata har de tatt noen sjumilssteg. Mørkere, mer kompleks, men pokker så drivende. Fortsatt ligger tyngdepunktet mot en form for popjazz, men åpner nye horisonter for deres videre musikalske utvikling.

Ine Kristines vokal, som til tider lyder som noe mellom Joni Mitchell og Solveig Slettahjell, framstår ofte som en motvekt mot dette tyngre uttrykket, men hun drar det også ut i en mer «gut-bucket» form. Kristoffer har funnet en måte å utnytte noen av tubaens muligheter som er vesentlige deler av lydbildet. Siste låta på plata, «We Call This Ours», får et nesten sakralt preg gjennom Kristoffers kontrapunktiske melodiføring under Ines vokal i den første delen, med en elegant bruk av flertoneteknikk på hornet. Låta løfter gjennom dette opplevelsen opp igjen fra det den mørke undergrunnen store deler av det øvrige materialet beveger seg i. Det er litt synd at dette inntrykket ikke blir sluttført, da avslutningen henter opp igjen deler av dette mørket.

Tekstene er lydmalende i seg selv, og bidrar sterkt til å gi plata det eteriske preget den har. Nå kan riktignok dette mørke og dronebaserte uttrykket bli noe overveldende i lengden. Bandet har nok vært klar over det når de har inkludert den mye åpnere «Stories for Kalimba». Det er bare det at den ikke riktig passer inn i fortellingen, den kommer litt som et mal-á-propos.

Plata er godt produsert av Stian Westerhus og mastret av Helge Sten. Når jeg er litt betenkt, så er det at lydbildet blir for kompakt. Jeg savner noe mer åpenhet, luft og variasjon her. Med tuba og lydeffekter som ligger godt nede i frekvensregisteret, samt en trommevegg som presser på bakfra, taper Ines vokal noen ganger maktbalansen. Nå er den løftet tydelig og klart fram i lydbildet og gitt senterplass, men i det lange løp blir lydbildet svært bånn-tungt.

I det hele, en strålende oppfølger av debuten, på tross av noen få forbedringspunkter. En plate som også viser nye sider og utviklingstrekk ved bandet. Vi aner en dreining over i en mer eksperimentell kunstmusikalsk retning. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Johan Hauknes

– innhold. I møte med «Slime Zone» har jeg dessverre snev av denne følelsen.

Albumet er resultat av et liveopptak, og på Café Mono (under Oslo Jazzfestival, 18. august 2011) skjønner jeg svært godt at det kan ha vært både interessant og underholdende å være til stede. Det gir ofte positiv energi å se folk drive med rare ting på scenen; i dette tilfelle at de styrer med mange forkjellige duppeditter, for ikke å snakke om hvordan Paal Nilssen-Love denger løs på sitt trommesett.

På plate, hjemme i stua, fortoner det seg helt annerledes. For det meste er dette musikk som er best egna til å utvikle dårlig naboskap – vel å merke om du spiller høyt. Og høyt må denne musikken spilles! Avspilt på annet vis, er den komplett ubegripelig.

Du har sikkert for lengst forstått at vi snakk snakker støy. Det hender det dukker opp noe i lydbildet som ligner et normalt keyboard, og det hender Maja Ratkje åpner strupen, men det gjennomgående inntrykket er støy. Rymtisk støy, kan man kanskje si, siden Nilssen-Love er inne i bildet. Men aldri noe beat. Han slår trommer uten å forholde seg til taktstreker.

Dét er fullt mulig, også i andre former for jazzmusikk (bare spør Jon Christensen), men når dette framstår som det altoverveiende inntrykket blir det … anstrengende å forholde seg til. Om ingen hadde insistert på noe annet, ville jeg ment avslutningskuttet var lyden av et aktivt steinbrudd. Greit nok, i og for seg – men der er jo deltakerne pålagt å bruke øreklokker. Og det er vel neppe meninga med Slugfield?

Arild Rønsen SOTU «Villspor» Bård Bjørke (g), Geir Haugarvoll (dr), Kim Koffeld (tp), Tim Lowerson (as), Ture Ringereide (b)

BATANG RECORDS 002 Bak initialene SOTU skjuler bandet Sounds of the Unexpected seg. Og uventa er det – til tross for at dette er Oslo-bandets andre utgivelse, har jeg aldri hørt om det, hørt musikken eller kjenner til noen av musikantene. Det var på høy tid å få gjort noe med det.

Jeg vet derfor bortimot ingenting om bakgrunnen til denne kvintetten, men det tar ikke lang tid å skjønne at her hentes det inspirasjon fra en hel rekke kilder: Klezmer, ska, rock, balkan, latin og sjølsagt jazz fra divabonner på jazznytt www.jazznytt.no

[82] jazznytt

erse tradisjoner.

Saksofonist Lowerson og bassist Ringereide står for 11 av de 12 låtene, mens den siste er kollektivt unnfanga. Vi har helt tydelig med et kollektiv å gjøre som stortrives sammen og som drar i samme retning – sjøl om retningene kan være så mange.

SOTU har funnet fram til noe som er deres eget. Solistisk holder alle sammen bra standard og noe forteller meg at bandet kan være et fyrverkeri i levende live. SOTU er enkelt og greit ei ny frisk plante i den norske jazzhagen.

Tor Hammerø STIAN AROUND A HILL «Alle skal få» Stian Omenås (tp), Ola Høyer (bass), Svein Magnus furu (ts, kl), Øyvind Skarbø (tr)

ATTERKLANG © 2011 Bandet med navnet Stian Around a Hill, er enda ett av disse finurlige og lattervekkende initiativene til unge Stian Omenås. Bandet debuterte med kritikerroste «Lille Stille» i 2009. Og nå er oppfølgeren kommet, «Alle skal få». Dette er en liveinnspilling, innspilt i Kristiansund, Trondheim og Ålesund i oktober 2010. Utgivelsen er ikke utgitt på CD, men som et magasin med nedlastingskort. Kortet gir deg mulighet til å laste ned albumet fra cdbaby.com i mp3-format. Albumet er også tilgjengelig gjennom Spotify og Wimp.

Magasinet i seg selv er verdt nesten alle penga. Åpningsartikkelen er et essay, «Improvisasjonens historie – fritt etter hukommelsen», tydelig inspirert av Knut Nærums norsk litteraturhistorie, av Jazznytts egen Svein-Magnus Furu. Og et intervju med Håkon Kornstad om hans vekkelse i New York til troen på opera (som du også finner i en litt utvidet form i dette nummeret av Jazznytt).

Dessuten, Ola Høyers oppskrift på hvitvinsdampede blåskjell. Samt bandmedlemmenes platetips.

De ti komposisjonene av bandleder Stian Omenås er klassisk post-bopjazz av godt merke. Livlig og spennende. Friskt og drivende, selv om vi har hørt det meste før. Men livestemningen redder dagen. Min negative kritikk går på distribusjonsformen. Hvorfor i alle dager legges filene ut kun i mp3-format? Hvorfor ikke gjøre den tilgjengelige i fetere formater? Det skulle ikke være noen grunn til å redusere lydkvaliteten unødvendig, for å spare båndbredde.

På den annen side da magasinet er verdt alle penga, så kan en jo se på musikken som en rein bonus!

Johan Hauknes

ANMELDELSER

RANDI TYTINGVÅG «Grounding» Randi Tytingvåg (v), Ivar Grydeland (g, bjo, p), Jo Berger Myhre (b, g, synth, p), Pål Hausken (dr, perc, v)

OZELLA OZ 040 CD Randi Tytingvåg har de senere årene markert seg som en sterk stemme i jungelen av norske sangerinner. Hun har gjort plater og konserter som har brakt henne ut i verden med en viss suksess, bl.a. med utgivelser for det sterkt voksende, tyske selskapet Ozella Music.

På «Grounding» har hun satt sammen et nytt band som på hver sine ståsteder representerer mye av det beste i den nyere, norske jazzen. Grydeland fra friimpromiljøet, Berger Myhre med både Solveig Slettahjell og mer eksperimentelle og rocka ting i bagasjen, og Hausken med in the country m.m.

Alle låtene er gjort av Tytingvåg selv, og det er litt overraskende hvor poppa dette på mange måter er blitt. Åpningssporet, «Impatience» svinger upåklagelig. Det samme gjør toeren «Inside», mens vi får en neddempet countryfeeling, mest pga. Grydelands steelgitar på «TyISABEL SÖRLING «Farvel» Isabel Sörling (v), Kim Aksnes (tp), Otis Sandsjö (ts), Henrik Magnusson (p), Alfred Lorinius (b), Carl Johan Groth (dr)

SELSKAP UKJENT Isabel Sörling og hennes musikere har sin bakgrunn fra jazzutdanningen i Göteborg. De er unge, og såkalt – lovende, og blant de svenske talenter finner vi også trønderen Kim Aksnes på trompet.

Det starter med korsang – langt fra det vi hadde forventet fra dette ytterst moderne bandet. Men snart kommer Sörlings stemme smygende sammen med et «enkelt» piano.

Låta heter «Natt eller gryning», og før vi vet ordet av det er vi inne i dette bandets typiske versjon av funky impro.

Musikerne er de samme som Sörling har jobbet med en stund, både på 12 Points-festivalen i Dublin og på Dølajazz i fjor.

Alle de ni komposisjonene er gjort av bandmedlemmene, og alle tekstene med «ord», er ført i pennen av Isabel Sörling selv.

Musikken går fra frie løp og relativt fri improvisasjon, via, som sagt – korsang, til heftige rockeriffs. Sörlings stemme passer perfekt inn i alle disse sjangerne. Hennes stemme er sterk og klar, intonasjonen holder hele veien, og musikerne følger henne til døra hele veien. Bandet er samspilte, og med et par år til på baken, vil de gjøre seg sterkt bemerket innenfor både den svenske, skandinaviske og europeiske jazzen.

Jan Granlie

tingvåg» (om Randis hjemsted). En sterk låt om det hardbarkede vestlandet. «Paper Tiger» er en litt naiv melodi, som Tytingvåg gjør aldeles strålende. «Your Way» er «knirkepop» på sitt beste. Ei nydelig låt, med et komp som kunne vært hentet fra en Tom Waits-plate, mens «Sit Yourself Down» er en streit poplåt, som også sitter som ei kule. Og slik fortsetter det. Det hele er gjennomarbeidet og flott levert hele veien.

Popmusikk, ja vel, men det er ingenting feil med å gjøre popmusikk, når det gjøres så «strøkent» som det gjøres her.

Melodiøst, enkelt, moderne og med fine tekster, fra en sterk sangerinne med en ytterst variert og sterk stemme, som klarer å variere det vokale uttrykket, slik at hver låt blir en ny fortelling. Altfor bra for European Song Contest, med musikere som setter farge på musikken og som er med på å løfte Tytingvåg som sangerinne til et høyt internasjonalt nivå. Strålende!

Jan Granlie

MARCO TAMBURINI «Contemporance immagianorio» NS-CD1002 Marco Tamburini, italiensk trompetist og komponist, født i 1959, har spilt med mange av de internasjonalt kjente navnene, men er her er ute med en italiensk trio bestående av Tamburini (tp), Stefano Onorati (p) og Stefano Paolini (dr), forsterket av en klassisk strykekvartett. Med et par unntak bidrar denne kvartetten stort sett med stillestående lydkulisser. Men så i stykket «Arabesque», komponert av kapellmesteren, er det en fin innledning på cello og denne anmelderen blir straks mer interessert. Trioen lever sitt liv i mye elektronikk, og i stykket «Blu elettrico» av Onarati er det ikke skjult for noen hvor Tamburini henter sin inspirasjon fra. Her siteres det friskt og lenge fra «Spanish Key» fra Miles Davis sin «Bitches Brew».

Egentlig litt fint med noe kjent stoff også blant all originalmusikken.

Harald Opheim THE LIVING ROOM «Still Distant Still» Torben Snekkestad (saksofoner mm), Søren Kjærgaard (p), Thomas Strønen (dr)

ILK 182CD Orkesterleder Torben Snekkestad, norsk saksofonist med fast base i København, er i Norge kanskje mest synlig gjennom sin deltakelse i Trygve Seim Ensemble. Dette er såkalt samtidsmusikk framført av musikere med solid jazzbakgrunn. All musikken her er komponert av trioen i fellesskap. Jeg har ikke forutset-

ninger til å vurdere om dette fungerer, og det foreligger heller ingen medfølgende tekst som kan hjelpe lytteren litt på veien mot forståelse og innsikt. Men lytt med åpent sinn!

Musikken åpner seg ved gjentatte avspillinger.

Harald Opheim ULF WAKENIUS «Vagabond» ACT 9523-2 Den svenske gitarvirtuosen Ulf Wakenius ble jeg for alvor klar over da jeg overvar en konsert med ham og fransk-koreanske Youn Sun Nah på jazzklubben New Morning i Paris for drøyt to år siden. Det betyr ikke at Wakenius fikk sitt gjennombrudd på den tiden, for svensken har spilt både med jazzlegendene Oscar Peterson og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Wakenius sitt eminente gitarspill har brakt ham over hele verden, noe plata «Vagabond» er et tydelig bevis på. Her er franskinspirert jazz med innslag av trekkspill i tittelsporet. De geografiske henvisningene er like tydelige i låter som «Bretagne», «Breakfast in Baghdad» og «Song for Japan» for å nevne tre.

Wakenius står selv bak fire av låtene, mens medmusikant Lars Danielsson på bass er krediert to. Ellers bør Police-slageren «Message In a Bottle» med nevnte Nah på vokal og ikke minst fusion-pioneeren Jim Peppers «Witchi Tai To» (sjekk ut Jan Garbareks plate med samme navn) roses spesielt. Mens førstnevnte er både sart og neddempet, er Peppers komposisjon rene tretrinnsraketten. Den begynner rolig

før den bygger seg opp med heftig amerikansk indianer-vokal mot slutten av låta. Variasjonen er stor, og den melodiske nerven alltid gjennomgående, enten Wakenius trakterer gitar eller oud. Sammen med strålende medmusikanter er «Vagabond» den beste plata jeg har hørt fra svensken.

Roy Ervin Solstad MICHAEL WOLLNY’S [EM] «Wasted & Wanted» ACT MUSIC + VISION 9515-2 Den tyske jazzpianisten Michael Wollny har siden platedebuten i 2005 vært med på hele ti plateutgivelser. 34-åringen har opparbeidet seg et rykte som en av de mest spennende tyske pianistene, og «Wasted & Wanted» kommer neppe til å endre det inntrykket. Sammen med bassist og klokkespiller Eva Kruse og trommeslageren Eric Schaefer har trioen ikke akkurat lagt seg midt i leia i henhold til pianotriomusikk. Åpningen på tittelsporet høres ut som noen har glemt å ta ADHDmedisinen sin, og på neste låt er det et rytmekomp som til tider virker å være snytt ut av progrockens DNA. Det er i det hele tatt utrolig energisk musikk, og ikke minst samspill som preger låta. Wollny styrer det hele med jernhånd og silkehansker, fra helt voldsomme og overlessede harmonier til spartanske og dempede temavariasjoner. Det samme spennet har også trommeslager Schaefer. I noen partier høres han ut som han kommer rett fra jamsession med Lars Ulrich i Metallica, mens også han evner å ta det helt ned. Slik som jazznytt [83]

ANMELDELSER

på platas roligere partier. Trioen fikser definitivt det også, men, jeg må likevel innrømme at det virker som om Wollny’s [EM] trives best når intensiteten økes. Da er de bortimot uimotståelige. På bandets terminliste er det ikke satt opp noen konserter i Norge i år, så her burde mange bookingansvarlige hive seg rundt.

Roy Ervin Solstad

NEIL YATES «Five Countries» EDITION RECORDS EDN 1029 Den engelske multiinstrumentalisten Neil Yates og hans to musikalske venner tar oss med til hittil ukjente steder.

Neil Yates er en godt og vel 40 år gammel engelsk trompeter, flügelhornist, blikkfløytespiller (hvilket nydelig instrument!), tenorhornist

ZANUSSI 13 «Live» Øyvind Brække (tb), Eirik Hegdal (bs, cl), Klaus Holm (as, bs, cl), Mikko Innanen (as), Per Oddvar Johansen (dr), Martin Küchen (as), Jonas Kullhammar (ts), Jørgen Mathisen (ts), Kjetil Møster (ts, cl, perc), Gard Nilssen (dr), RolfErik Nystrøm (as), Stian Westerhus (g), Per Zanussi (b)

MOSEROBIE MMPCD078 Per Zanussi har sansen for store band.

Siden han startet sitt Zanussi 5 i 2001, den gang med herrene Hegdal, Nystrøm, Møster og Johansen som medspillere, har han ikke betakket seg for å slå på stortromma ved enkelte anledninger. Tidligere har vi hørt Zanussi 10, og i anledning bandets 10-årsjubileum trommet rogalendingen sammen alle som har spilt med kvintetten opp igjennom - pluss enda noen til. En haug med saksofonister naturligvis, i tillegg til Øyvind Brække og Stian Westerhus. Resultatet ble konserten 30. januar i fjor, behørig lydfestet av norsk avantjazzmiljøs favorittekniker, Thomas Hukkelberg.

Fire komposisjoner er tidligere hørt på Zanussi 5s plater «Zanussi 5», «Alborado» og «Ghost Dance». Åpningslåta «Balance» er også å høre på «Morning Songs», som er Zanussis plate med Trondheim Jazzorkester. På sistnevnte plate starter låta eksplosivt, for raskt å gå over i minimalist-impro med Eivind Lønnings trompet som førende stemme. Her starter det like intenst, men det er svenske Martin Küchen som leder an i en heftig fri-bopavdeling etter den innledende kaotiske temapresenta-

[84] jazznytt

sjonen. Like abrupt er vi over i improland. Stian Westerhus maler med mørke, dystre farger og allsidig effektbruk, og starter en lang og seig oppbygging som ikke kuliminerer før et godt stykke ut i neste låt, «Azrah Illusion», et av Zanussi 5s lengstlevende numre.

Sånn går det slag i slag, deler avløser hverandre raskt og plutselig. Arrangeringen som fungerte mesterlig på «Morning Songs» blir mer organisering og instruksjon i 13-mannsformat. Komposisjonene, et av Zanussis aller sterkeste kort, mangler litt det krystallklare, lekne og det utrolige overskuddet som preger kvintettutgivelsene.

Men hvilken energi! Hvilken lydhørhet! Sett åtte saksofonister i ett og samme rom, og jeg kan garantere deg at det blir et svare leven i løpet av noen ytterst få sekunder.

Her oppfører treblåserne seg svært mye høfligere enn som så. «Gibli» (fra «Alborado») profiterer sterkt på dette, og overgår originalen som et mangehodet klarinettroll fra improland.

«Live» blir en «sakstett» mellomting av Zanussi 5 og TJO som nesten overbeviser like mye som forgjengerne. Underholdningsverdien, den er allikevel (og som alltid med Per Zanussi) stor.

Svein-Magnus Furu

og effektmaker som på grunn av at han bor og virker stort sett i England har greid å passere under den store jazzradaren. Kvaliteten på det han viser oss i sitt første møte med et norsk publikum står det i alle fall ikke på.

På det meget spennende og originale engelske selskapet Edition Records, med mange likhetspunkt med ECM, sjøl om musikken til dels er helt forskjellig, gir Yates og hans to medmusikanter oss en totalt unik opplevelse. Sammen med den rumenske akustiske gitaristen Zsolt Bende og den irske perkusjonisten Cormac Byrne, tar Yates oss nesten bokstavelig talt med på en reise gjennom store deler av den musikalske verden.

Tittelen «Five Countries» forteller oss om impulsene de tre bringer til bordet fra de musikalske tradisjonene de har opplevd i Irland, Skottland, USA, Romania, Ungarn og Spania. Dette blir vel strengt tatt seks land, men pytt, pytt – resultatet er uansett så vakkert og innsmigrende som vel tenkelig.

Instrumenteringa sier det meste om at dette blir et lydlandskap totalt forskjellig fra det meste sanseapparatene har blitt servert tidligere.

Yates har skrevet det meste av musikken og han er en melodiker av rang. Han og de to medsammensvorne skaper og beskriver stemninger der de bruker impulser fra både jazz og all verdens folkemusikk – fra en pub i Galway til Nord-afrikanske røtter i løpet av svært kort tid.

Yates er i besittelse av en nydelig og varm trompettone som sjølsagt kler det landskapet han sjøl har skapt.

Det har vært en sann svir og stor glede å bli invitert med på denne flotte ekskursjonen.

Tor Hammerø TONE ÅSE / THOMAS STRØNEN «Voxpheria» Tone Åse (voc, live electronics), Thomas Strønen (dr, live electronics)

GIGAFON GIGA005 Et tiår er gått siden den unike akustiske vokalkvartett Kvitretten lukket butikken. Medlemmene fra den gang, Kristin Asbjørnsen, Solveig Slettahjell og Eldbjørg Raknes, har alle fått markante karrierer, mens «storesøster» Tone Åse har betrådt mindre glitrende stier. Egen gruppe BOL, ledende figur i Trondheim Voices og i det siste anerkjent medvirkning i Marilyn Mazurs Future Song, kan ses som forskjellig rettede eksperimenter, som kan antyde en søken etter et dypere personlig uttrykk. I den forstand er utgivelsen «Voxpheria» intet mindre enn en milepel for Åse.

Det elektro-akustiske konsept i sam-

arbeid med den eminente perkusjonist Thomas Strønen er på mange måter forløsende.

Tråder kan trekkes helt tilbake til 80-tallets iranske pioner Sussan Deyhim, samt amerikanske Laurie Anderson angående elektronisk bearbeidning av stemmen via diverse filtre, intervallmodulatorer og liveloops, og stemmeføringen kan ha slektskap med Sidsel Endresen og Jaap Blonk, mens selve det musikalske univers tidvis kan assosieres med Bjørk, Tom Waits og Maja Ratkje.

En lakonisk spiddende frase i «Problem» (etter poeten Rolf Jakobsen) kan settes som et mantra for hele konseptet: ‘…whatever we do/ the machines/ only move the hunger two stairs up;/ now it sits in the heart’.

Vi er kommet dertil at hjertet trenger noe som hodet ikke kan levere.

Altfor ofte er de elektroniske landevindinger i musikken blitt objekter for utspekulerte effekter eller intellektuelle konstruksjoner, men Åse/ Strønen duo gjør elektronikken til verktøy og tjener for et organisk musikalsk univers, der den menneskelige stemme er sentral («voxpheria»), men samtidig pålagt å finne eksistens i den moderne tekno-verden. Og det lykkes faktisk stort for duoen å gi musikalsk sjelelig næring til vårt sultne hjerte. Åses stemmekapasitet, sensitivitet og innsikt sammen med Strønens naturlige, «talende», groovy tromme- og elektronikkprogresjoner utgjør en levende, pulserende enhet, som et godt stykke drener mystikk ut av det teknifiserte lydbilde – men heldigvis kun «et godt stykke». For vi ville vel ikke unnvære den krypiske sensualitet i «Mostly» (også etter Rolf Jakobsen) eller den stille, sært såre «Koloust» eller den orkestrale lydtsunami med etterveer i «Raised, Rave» eller den karsk-lyriske livshymne «Dive for Dreams» (av poeten E.E. Cummings).

Nei, men vi ville egentlig ikke unnvære noe i det hele tatt – selv ikke de 2-3 overflødige minutter i «Grains», hvor stoffet føles tynt i tidsrammen.

For dette er forfriskende, ny, livsnær musikk, som på sjeldent vellykket vis har lagt elektronikken under seg (og ikke omvendt)!

Et nytt kunstnerisk gjennombrudd for Tone Åse. (Strønen hadde i forveien).

Bjarne Søltoft

For kun kr 350.kan du abonnére på Jazznytt og få Norsk jazzforum og UDs trippelpromoCD, «jazzCD.no» på kjøpet www.jazznytt.no

ANMELDELSER

KORTSPILL Charanga er en spesialitet innenfor kubansk musikk ved at den blir framført med fløyte som hovedinstrument i et ensemble bestående ellers av strykere, piano, bass og trommer. Mark Weinstein trakterer på «El Cumbanchero» (JAZZHEAD) vanlig C-fløyte, alt- og bassfløyte i smakfulle arrangementer. Besetningen på strykersiden er gjennomgående to violiner, bratsj og cello, altså en klassisk strykekvartett. Jeg ble betenkt da CDen åpner med traveren «El Cumbanchero», sønderspilt på danskebåten og liknende steder, men det går jo bra, jo! Og det låter umiskjennelig kubansk, kultivert som dette tross alt er. Weinstein spiller fint, og det gjør alle de andre også. Skiva vant seg på noen gjennomspillinger og anbefales som et hyggelig alternativ til det mer tradisjonell kubanske.

Den amerikanske komponisten og pianistenYelena Eckemoff slo seg sammen med bassist Darek Oleszkiewitz og trommeslager Peter Erskine og laget «Flying Steps» i 2010. Det er fin musisering hele veien, men sangene fester seg ikke. Det blir på det jevne, og det hele oppsummeres til «nok en trioCD». Da blir 74 minutter aldeles for lenge. Less is more!

Harald Opheim Dennis González/Joâo Paulo gjør elleve egenkomponerte spor på «So Soft Yet» (CLEAN FEED). Den Dallas-bosatte trompeter González har en omfattende diskografi bak seg, og er en musikalsk globetrotter som jobber med folk fra mange land, bl.a. har han samarbeidet med Håker-Flaten, Molvær og Sidsel Endresen. Her har han funnet fram til portugisiske Paulo Esteves da Silva som spiller tangenter og accordion. Duoen har et åpent, ganske minimalistisk uttrykk fra kammermusikalsk frijazz til folkemusikkinspirerte forløp. Det meste er rolig og neddempet, der Gonzáles hele tiden framstår søkende en helhetlig sound-estetikk framfor å eksponere intrikate fraseringer. Musikk med luft og rom, for den som har tid og rom til å lytte.

På «A week ago today» (PROPHONE) Dayna Stephens, André Sumelius, George Kontrafouris, Teemu Viinikainen møter amerikanske Stephens (ts) finske Sumelius (dr) og Viikinkainen (g) samt den greske organisten Kontrafouris. Mikko Innanen (as) gjester på ett spor. Stephens har skrevet de fleste temaene for ei gruppe med personlig sound og elementer som avslører at dette er gjort i dag og ikke for femti år siden – funky og groovy med gode solistiske prestasjoner. Stephens er en moden tenorist med flott og variert tonekvalitet og massevis av teknikk som han for det meste bruker til å skape musikk uten å henfalle til meningsløst oppvisningsspill.

Viinikaninen bygger logiske improvisasjoner, og trommepillet sparker solistene til konstant årvåkenhet. Både for orgeljazzfans og folk som liker swingende lett oppdatert mainstream. På Teemu Vinnikainen trio «Nyt» (PROPHONE) bekrefter gitaristen sitt potensial i akustisk gitartradisjon. Ville Herrala og Mika Kallio på henholdsvis bass og trommer bidrar med inspirerende komp og interaktiv deltagelse. Forfriskende å høre unge musikere formidle en tradisjon på en måte som gjør at vi fornemmer at de mener noe med musikken sin. Da gjør det ikke så mye at det blir noen licks og patentfraser – slikt forekommer vel også i mer kontemporære musikeres vokabular.

Den danske kvartetten Svin ble startet i 2008, og «Heimat» er så vidt jeg skjønner gruppas debut-CD. Gitarist Lars Bech Pilgaard har skrevet ni tema der bandet beveger seg i det stadig mer tett befolkete område mellom frijazz og indierock. Men det er ikke bare fullt øs, det oppstår nyansering både gjennom dynamisk variasjon, elektronikk og stemmebruk.

Henrik Pulz Melbye på tenorsaksofon og klarinett, Magnus Bak på trombone, horn og diverse samt trommeslager Thomas Eiler sørger sammen med Pil-

gaard for musikk med et ganske personlig uttrykk.

Bandet fortjener oppmerksomhet fra lyttere med sans for dagsaktuell fusjonsmusikk. Så får det heller være at jeg synes trommespillet i denne gata ofte blir firkanta og nesten germansk taktfast, blottet for den rytmiske spenst og spenning som er blant jazzens viktigste bidrag til musikken.

«The Lighthouse» (ACT) er britiske Gwilym Simcock, Tim Garland på henholdsvis piano og saksofon/bassklarinett samt israelske Asaf Sirkis, perkusjon i ni orignaler. Simcock ble for noen år siden framstilt som britisk jazz’ vidunderbarn, mens Garland har fartstid fra bl.a. Chick Corea. Musikken er strukturert, virtuos og velspilt i tighte arrangementer med påvirkning fra både keltisk og annen folkemusikk. Simcocks klassiske skolering skinner gjennom, teknisk dreven og med frapperende klangbehandling, særlig i langsomme partier, mens han rytmisk er litt firkantet. Det hviler noe britisk, kultivert og lett distansert over uttrykket, aksentuert av Garlands soprantone – litt Oxford, rutete tweedblazere og hattedamer med gin/tonic på plener mellom velklipte hekker, og fredelige kyr som gresser i det fjerne. Nærmere norske fjorder enn Harlem.

John Raymond er en sterk trompetstemme på debutcd «Strength & Song» (STRENGTH &SONG RECORDS). Han fraserer lekent og sikkert med full brassy sound gjennom et repertoar av mest egne tema. Basis er bop og modal mainstream. På noen spor flørter han med gammel jazzrock – noen amerikanere gjør det, muligens av redsel for ikke å følge med tiden. Som om stivnet jazzrock skulle være hippere enn bop? Cory Cox’ trommer leverer fine rytmiske incitamenter, og Raviv Markovitz spiller fantasifullt integrerte bassfraser, selv om jeg synes han ofte ligger mye i forkant av beatet. Javier Santiago på piano/rhodes gjør en grei jobb, mens gitarist Gilad Hekselman veksler ubesværet mellom straightgitar og jazzrockvreng. På to spor leverer Tim Green intenst altsaxspill og Gerard Clayton pent pianobidrag.

Tenorsaxofonist Cristoph Irniger – Pilgrim er en sveitsisk kvartett med straight besetning. «Mt Tongariro» (BETWEEN THE LINES) dreier seg om en imaginær reise til et vulkansk fjell på nordøya i New Zealand. Musikken utvikler seg langsomt, og lydlandskap kompletterer partier med melodisk utvikling. Pianist Vera Kappeler legger tidvis nesten Finnerudsk klangfundament og produserer intrikate linjer, bassist Christian Weber knipser, plukker og stryker, mens bandlederen og trommeslageren Michael Stulz delvis kommenterer og delvis leder an på veien mot vulkanens topp. Tross en mystisk covertekst er det meste ganske åpent og relativt tilgjengelig, med dynamisk variasjon – lavmælte minimalistiske partier kontrasteres mot korte kollektivt eruptive utblåsninger. Passe utfordrende og ganske meningsfylt.

Petter Pettersson

Phil Dwyer Orchestra kommer fra Canada, og på «Changing Season» (ALMA RECORDS) har han fått med fiolinisten Mark Fewer i noe som nærmest kan kalles en klassisk symfoni. Fire satser, en for hver årstid, masse strykere pluss storband, som ligger tett opp til George Gerswins mer klassiske ting. For den som liker kombinasjonen av strykeorkester og jazzband, funker dette helt sikker perfekt. Flinkt spilt, dyktig fiolinist og ensemblemusikere, men litt kjedelig i lengden for en som ikke akkurat digger slike sammenblandinger.

I bunken av kvinnelige saksofonister fra Sambandsstatene, er det langt mellom høydepunktene, dessverre. Og noe unntak klarer vi overhode ikke å finne hos Jessy J på hennes nye plate «True Love» PEAK). Musikken fungerer sikkert greit under avspil-

ling i åpen bil, mens man cruiser gjennom The Kenny G Aveny i LA, men som noe man setter seg ned for å høre på er den fullstendig på trynet!

Mer fra Canada: Ed Littlefield er en trommeslager og vokalist med hang til jazz og såkalt etnisk musikk. På «Walking Between Worlds» (PONY BAY) har han aliert seg med pianisten Reuel Lubag og bassisten Christian Fabian, pluss et par bidrag fra vibrafonisten Jason Marsalis. Sammen gjør de sju streite pianotriolåter som kunne vært gjort av hvilken som helst streit pianotrio over hele kloden, inkludert noe som høres ut som indianske barnesanger («Aadóo Séek’ Sáwé»), før noen av de samme låtene kommer igjen i folkemusikalske versjoner. For den som ennå ikke har kommet seg ut av «cowboy og indianer-tilværelsen», og som holder med indianerne, er dette sikkert interessant. Det mest interessante er at det stammespråket man synger på, i mange tilfeller kan ligne på norsk… Morsomt innimellom, men for spesielt interesserte i lengden.

Fra Danmark (eller muligens Tyskland) kommer trioen Caution! Art Kills med plata «Current Affairs» (EGET SELSKAP). Pianisten Caspar Hesselager, bassisten Thomas Sejthen og trommeslageren Christian Windfeld legger seg tett opptil pianotrioer som har hørt mye på Keith Jarrett og hans likemenn. Egne låter som er røddig spelt, uten at det rører oss altfor mye. På konsert i et kunstgalleri eller lignende, tror jeg dette vil fungere bra. Det er musikere som utforsker pianotriokonseptet på en interessant måte, og er du i «kongens by» og disse tre herrene står på en eller annen scene, så oppsøk dem.

Jeg forventer egentlig at Vassilis Papadopoulos er greker. Han har komponert og arrangert alle låtene på sin nye plate «Amarylliz» (MUSIKVERLAG ORLEAS). Her har han tatt med seg et knippe låter over havet til New York, som han har fått ei røys med amerikanere til å tolke. Saksofonistene Bill Evans, Ken Gioffre og Bill Harris, trompeteren Don Harris, keyboardisten Clifford Carter, bassisten Dave Anderson og trommeslageren Joel Rosenblatt kan sin fusjon, og har sikkert hatt en hyggelig stund i studio.

For oss på utsiden, og langt fra «Junaiten» gleder det vel egentlig ikke så mye.

Den svenske gitaristen Richard Krantz presenterer en salig blanding av steelgitar-køntri ispedd litt synthesizer og damekor (The Hockeychoir) på sin nye plate «Euphonia» (DINCD). Tidvis morsomt, men ikke noe jeg kommer til å spille på full guffe når jazzpolitiet kommer på besøk i heimen.

Taufic Farroukh kommer opprinnelig fra Libanon, men har slått seg ned i Frankrike. På «Cinéma Beyrouth» (ENJA) presenterer han et knippe egne komposisjoner med klare røtter til hjemlandet, sammen med et knippe likesinnede. I forstedene til Paris tror jeg nok Farroukh har mange tilhengere, men for oss her oppe i furet værbitt, blir det dessverre litt for mye av det gode over lengre strekk.

Tysk kvartettjazz med både zither og fiolin får vi når pianisten Clemens Pötzsh & Slavicon (NEU KLANG) kommer opp med en spenstig og eksotisk blanding på denne plata. Fiolinisten Alina Gropper, trommeslageren Florian Lauer og bassisten Eugen Rolnik gjør sammen med kapellmesteren 11 interessante besøk, både i hjemtraktene i Tyskand og et par småturer lenger sør i Europa. Originalt, rytmisk velfundert og ytterst smakfullt.

Den danske saksofonisten Jan Harbeck har med en helt grei kvartett med Henrik Gunde (p), Eske Nørrelykke (b) og Anders Holm (dr) på «Copenhagen Nocturne» (STUNT). Musikken høres ut som tittelmusikken til Varg Veum-filmene. Det er fint spilt, men dessverre litt kjedelig i lengden.

Jan Granlie

jazznytt [85]

MANNEN MED DE TUSEN MENINGER Det var en gang en mann som hadde voldsomt mange meninger. Folk sa at det sannsynligvis ikke var et menneske på jorden som hadde så mange meninger som ham. Og det var ikke hvilke som helst meninger. Det var interessante meninger. Spenstige. Modige. Overraskende.

Kloke meninger. Men en morgen våknet mannen opp tidlig, og sa som vanlig til seg selv: «Ahhh en ny dag, nye meninger!» Han gikk inn på badet, så seg i speilet og sa som vanlig: «Her skal det menes!»

Men i samme sekund som han så seg selv i speilet, fikk han en en følelse av at denne dagen var ikke som alle andre. For da han kjente etter, kjente han at han... at han hadde ingen meninger lenger! Alle hans elskede og intrikate meninger, synspunkter og oppfatninger - alt var forsvunnet! Det var borte, som dugget blir borte for solen, som gatestøvet blir feid avgårde med vinden.

Mannen satte seg tungt ned i sin store blå lenestol, Mene-stolen. I denne blå stolen han hadde formulert et stort antall av sine aller beste meninger, de fleste av dem også i aller beste mening.

Mannen begynte å gråte. Hva var hans liv nå?

Hvordan skulle han kunne se sine medmennesker [86] jazznytt

i øynene hvis han ikke kunne komme med en velbegrunnet og djevelsk dyktig formulert mening, for eksempel om det optimale mellomrom melllom trikkeskinner? Hva skulle folk holde seg til dersom de ikke lenger kunne lese hans innsiktsfulle betraktninger om tykkelsen på Nugatti?

Eller krisen i øst-kirgisisk innenrikspolitikk, squashens krumning, tenåringers tannstilling, unge kvinners orgasmefrekvens, tyngden på ananas og nomimasjonsprosessen i Numedal Høyre?

bærer den med seg ut i hagen. Han tar av seg skoene og går barbeint ut i gresset. Han åpner eskene, den ene inni den andre, men alle eskene er tomme, tomme, han åpner den ene etter den andre, men det fins ingenting inni der, bortsett fra i den aller, aller innerste esken.

Der ligger det en sitrende vakker sommerfugl.

Sommerfuglen setter seg på hodet hans et lite sekund, og så flyr den ut i friheten.

Mannen fortsatte å gråte. Han så sitt liv passere Dagsrevy. Første sak handlet om Mannen med de tusen meninger, som idag ble arrestert og internert på livstid, for ingenting er tross alt mer mistenkelig enn en mann som pleide å ha tusen meninger, men som så en dag plutselig ikke har NOEN? Her må noe ligge under. ....og nå sitter altså mannen i sin blå menestol, han gråter og gråter, i sorgfullt savn etter sine elskede meninger, men etter en stund kommer han på at det utenfor døren hans pleier å ligge en tykk bunke aviser, aviser fulle av deilige, store, sterke, ekstreme, vanlige, aparte, smålige, lærde og provoserende meninger. Han løper ut i gangen, åpner inngangsdøra og kikker ned på dørmatten. Avisene er borte. Istedet ligger det en kinesisk eske der, belagt med tynn, turkis porselen, og med håndmalte jasminblomster. Han bøyer seg ned, tar esken varsomt i hånden, og

Dagfinn Norbø er tekstforfatter og artist, og berette under vignetten «FRISPARK» om sitt forhold til jazz

omslag 02 2012:omslagsmal

23.04.2012

13:40

Side 2

Foto: Stian Andersen

ARVE HENRIKSEN TIDSSONER FOR TROMPET & TREVERK ARVE HENRIKSEN trompet, vokal

NILS ØKLAND hardingfele, viola d’amore, fele

GJERMUND LARSEN hardingfele, fele

SVANTE HENRYSON cello

MATS EILERTSEN kontrabass

TORD KNUDSEN scenedesign, lys og video

GEIR ØSTENSJØ lyddesign

11.04 Arendal , Kulturhuset

17.04 Sortland Jazz- og Viseklubb

24.04 Harstad , Kulturhuset

12.04 Oslo , Nasjonal jazzscene

18.04 Bodø , Sinus

25.04 Kongsberg , Energimølla

13.04 Trondheim , Dokkhuset

19.04 Molde , Bar Alex

26.04 Sandvika , Bærum kulturhu

14.04 Skien , Ibsenhuset

20.04 Ørsta , Kulturhuset

31.05 Bergen , Korskirken (Nattjaz

15.04 Stavanger , Folken

22.04 Moss , Arena

For billetter og mer informasjon: www.rikskonsertene.no

omslag 02 2012:omslagsmal

23.04.2012

13:38

Side 1

B-BLAD jazznytt

JAZZNYTT 02:2012

Victoria Vic toria o a, N Nasjonal as sjjo onal jazzscene ja az zz zscen ne 12.04 - Arve Henriksen 13.04 - Jazzradioens venner: Alterhaug/Nymo/Gutvik/Sandnæs: A Tribute to Stan Getz + Majken Christiansen Kvartett 14.04 - The Turns Tentet 18.04 - Uhørt! Isabel Sörling Farvel og Doffs Poi 19.04 - Das Kapital 20.04 - Hedvig Mollestad Trio 21.04 - Moscow Art Trio 22.04 - Workshop: Improvisasjon og sampill for storbandmusikere m/ Shannon Mowday 25.04 - Uhørt! Framtida i norsk jazz 26-27.04 - Tape to Zero 28.04 - Jassbox 04.05 - Northern Arc 11.05 - Jazzradioens venner: Frode Thingnæs Kvintett + Laila Dalseth Kvartett KJØP K JØP J SESONGKORT SESONGK KORT FOR VÅREN VÅ ÅREN 2012 20 012 FOR

15.09 - Jaga Jazzist og Britten Sinfonia

Fri entré på alle konserter kon nserter en hel sesong g! sesong!

design - www.waggestad.no

03.05 - Food med Eivind Aarseth og Prakash Sontakke

Kun 1200 1200,0,(700,- s stud) tud)

Les mer om programme programmet et på www www.nasjonaljazzscene.no .nasjonaljazzscene.no Billetter kan kjøpes på www .billettservice.no www.billettservice.no Søndagsjam hver sønda ag - Gratis! søndag

Karl Johans Jo ohans gate gate 35

HÅKON KORNSTAD / MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING / JAN GUNNAR HOFF / CHICK COREA / LISA DILLAN & ASBJØRN LERHEIM / CHRISTIAN MEAAS SVENDSEN / STRØMMING RUNDT ET BORD / MEN ER DET JAZZ? / JAZZEN PÅ BY:LARM / BODØ BIG BAND / BODØ JAZZ OPEN / FESTIVALER / DEBATT / ANMELDELSER / FRISPARK

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

11.04 - In The Country med BJ Cole

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 02:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

OPERAFANTOMET HÅKON KORNSTAD

02

9 773327 248011

MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING / JAN GUNNAR HOFF / CHICK COREA / LISA DILLAN & ASBJØRN LERHEIM CHRISTIAN MEAAS SVENDSEN / STRØMMING RUNDT ET BORD / MEN ER DET JAZZ? / JAZZEN PÅ BY:LARM / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / SOMMERENS JAZZFESTIVALER / BODØ BIG BAND / BODØ JAZZ OPEN / VINTERJAZZ I KØBENHAVN / 12 POINTS, PORTO / ANMELDELSER / FRISPARK