Jazznytt

.............. innhold 12 HILDE LOUISE ASBJØRNSEN 18 KEN VANDERMARK 24 FRIJAZZ - KLASSISK AVANTGARDE? 30 DR. MICHAEL FRANCIS DUCH 34 ANDREA NEUMANN

FORSIDEBILDE: HILDE LOUISE ASBJØRNSEN FOTO: JAN GRANLIE

05 05 06 07 08 09 36 37 38 40 41 42 43 44 46 47 48 49 50 52 56 74

AUGUST - SEPTEMBER 2011

leder jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden notert - litt på siden jazzfoto nytt navn: KRISTOFFER TOKLE notert rapport fra new york jazz i norge for 50 år siden blindebukk med GARD NILSSEN småstoff oslo jazzforum 15 år debatt farvel til ... levende lyd: NATTJAZZ, BERGEN levende lyd: JAZZFEST, TRONDHEIM levende lyd: ANJAZZ, HAMAR levende lyd: MAIJAZZ, STAVANGER levende lyd: MONTREAL JAZZ FESTIVAL, CANADA levende lyd: KONGSBERG JAZZFESTIVAL levende lyd: MOLDEJAZZ anmeldelser frispark

SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING jazznytt [03]

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: norsk@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon 22 00 56 66 - 22 00 56 60 E-post: jazznytt@jazzforum.no Redaktør: Jan Granlie Redaksjon: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Arild Rønsen, Bjørn Stendahl, Ann Iren Ødeby Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Tor Hammerø, Lasse Haugen, Dagny Hauknes, Johan Hauknes, Lars Mossefinn, Ole Albrekt Nedrelid, Dagfinn Nordbø, Petter Pettersson, Arild Rønsen, Bjørn Sandnes, Bjørn Vidar Solli, Roy Ervin Solstad, Bjørn Stendahl, Bjarne Søltoft Foto: FIJM, Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Svein Johansen, Anders Lien, Kyrre Rosenvinge, Bjørn Sandnes, Ida Ringheim Sandnes, Bjørn Vidar Solli, Jenni Jam Staxrud, Bjørn Stendahl, Ann Iren Ødeby Illustrasjoner: Jan Granlie Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein

Lee Konitz Brad Mehldau Charlie Haden Paul Motian Live at Birdland ECM 2162

Design: Jan Granlie Trykk: UNITED PRESS Opplag: 4 000

Priser: Abonnement: kr. 350,– for seks utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill annonser på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.

Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

Neste nummer kommer 10. oktober 2011 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 05:2011 Bestilling: 03.09 Frist for produksjon av annonse: 10.09 Frist for levering av ferdig annonse (i pdf): 15.09 for spørsmål - ta kontakt med Jan Granlie på telefon 22 00 56 66 eller epost jan@jazzforum.no

ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS www.grappa.no [04] jazznytt

jazznytt er utgitt med støtte fra

JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN

MOLDEJAZZ - PÅ ALLE KAFÉBORD Man kan si og mene mye om norske jazzfestivaler.

Noe man også gjør. På Moldejazz, «alle jazzfestivalers mor» i følge kollega Roald Helgheim, har man gjort noen grep opp gjennom årene som jeg synes er litt merkelige.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx De senere årene har Moldejazz vært såpass opptatt av festivalpublikum at man har hatt sin egen festivalavis.

Dagsavisen «Fire Flate» har siden «Festival Puls» sine to (?) år, kommet ut daglig, med informasjon, anmeldelser, intervjuer, sideblikk og mye leseverdig stoff for festivalpublikummet. Hver dag under festivalen har publikum sittet rundt kafébordene i rosebyen og lest, diskutert og moret seg over denne unike «blekka».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I alle år har mellom ti og tjue av våre dyktigste jazzjournalister, designere og avisfolk jobber tjuefire-sju for denne publikasjonen, uten annen betaling enn evinnelig bakrus, hodepine, søvnløshet og gedigen anerkjennelse fra publikum, musikere og andre som har beveget seg gatelangs under festivalen.

Men en god ting kan visst ikke vare evig. I forkant av årets festival gikk debatten relativt høyt innad i «Fire Flate»-miljøet om det i det hele tatt ville bli noen avis å produsere i år. Mange eposter gikk fra sentrale medarbeidere til festivalledelsen uten svar. Ondsinnede rykter ville ha det til at Moldejazz-general Jan Ole Otnæs ikke ville gi ut avisen lenger, etter Arild Rønsens famøse anmeldelse av fjorårets konsert med Sonny Rollins (flittig omtalt og diskutert i Jazznytts spalter det siste året). Et annet rykte var at produksjonen ble for dyr. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Lenge så det ut til at avisen skulle produseres som vedlegg (innstikk) i lokalavisen Romsdals Budstikke.

Men dette gikk visstnok i vasken, visstnok fordi journalistene i avisen ikke ville ha denne konkurrenten.

Deretter var det snakk om at «Fire Flate» skulle være deler av lokalavisen, med utenforstående redaktør.

Dette gikk også (av forståelige og prinsipielle grunner) i den berømte vasken, for hvem skulle da ha ansvaret? Redaktøren i Romsdals Budstikke? Neppe en tilfredstillende løsning for noen parter.xxxxxxxxxxxxxx Til slutt, og kun kort tid før festivalstart, ble Arild Rønsen (av alle!!!) kontaktet med forespørsel om han kunne lede arbeidet med en nettavis-versjon av festivalavisen til årets festival.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ved å foreta en lysrask hoderegning, koster det Moldejazz ca 100 000 kroner å produsere en unik gratisavis for publikum denne uka. Hvis man så innbefatter et temmelig uutnyttet annonsemarked, så kan vi snakke om en utgift på, la oss si, pluss/minus 50 000 kroner.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Etter fjorårets regnværesfestival var det ingen i festivalen som snakket om noen form for økonomisk krise fordi man ikke fikk nok billettinntekter på noen av utekonsertene i løpet av regnværsdagene. Festivalsjef Jan Ole Otnæs har vært utrolig flink til å få økonomien i festivalen på rett kjøl de siste årene, noe som har gjort festivaløkonomien sterk og trygg. Derfor er de 50 000 – 100 000 kronene det koster å produsere «Fire Flate» en liten sum å betale for å styrke forholdet mellom festival og publikum.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Å spare seg til fant, er et uttrykk som kan passe i denne sammenhengen. Etter hvert som Moldejazz har vokst, har man også merket en holdning som kan tendere til et «klasseskille» mellom de på toppen og «fotfolket» (de frivillige), inklusive de som bruker en uke av sin sårt tiltrengte ferie på å lage festivalavis.

Dette er en situasjon som Moldejazz må være forsiktige med å la utarte. For plutselig står man der uten et erfarent frivillig medarbeiderapparat, uten festivalavis, uten vakter, uten noen til å ta seg av musikerne osv. osv. Og hvis man så blir pålagt av myndighetene å hyre inn profesjonelle selskaper til å ta seg av vaktholdet på de enkelte konsertene, så sitter man litt for solid i det berømte klisteret.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Å lage en nettavis på festivalen er, etter min mening, det reneste sludder. Hvem er det som sitter rundt kafébordene på Alexandra, som står i køer for å slippe inn på konserter og klubber, som slapper av i sola på Hjertøya, som har med seg en laptop eller ipad? Ikke mange vil jeg tro! Versjonene du får opp på en vanlig mobiltelefon er ikke god nok til at man får noe glede av lesingen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I løpet av de siste 20-25 årene har man hatt en solid stab av hardt arbeidende medarbeidere i festivalavisa.

Vi er flere som har figurert som redaktører for «blekka», alle med en arbeidstid som arbeidstilsynet sikkert gjerne hadde hatt stor glede av å ta en titt på.

Den siste cowboyen på prærien var Ann Iren Ødeby, som festivalen like godt behengte med «Molderosen» under fjorårets festival som takk for solid innsats med avisen. At man da, etter at Ødeby har meldt sin avtreden fra redaktørstolen, velger å bruke anledningen til å legge ned dette fantastiske prosjektet er etter min mening et, i beste fall, dårlig valg. xxxxxxxxxxxxxxxxxx La det bli med dette året, folkens. La festivalavisa «Fire Flate» gjenoppstå ved neste års festival, både som informasjonskanal og tidtrøyte for festivalens mange tusen publikummere, musikere, presse og andre, som i tillegg til all den gode musikken, også er opptatt festivalens sosiale liv.xxxxxxxxxxxxxxx

PRISDRYSS OVER ARVE HENRIKSEN Trompetisten Arve Henriksen ble nærmest overdrysset av priser lørdag 9. juli. Tidlig på dagen ble han en rørt og glad vinner av Kongsberg Jazzfestivals store musikerpris, DnB NORprisen på 300 000 kr. Henriksen var ikke tilstede i gruvebyen for å motta prisen, da han befant seg på North Sea-festivalen i Rotterdam. Men han var allikevel til stede med takketale via Skype!!!

North Sea

Jazz i Rotterdam, deler hvert år sin Paul Acket-pris til en musiker som har markert seg de senere årene.

Også denne prisen gikk til Henriksen, og han er den første norske musikeren som mottar prisen. Prisen er opprettet til ære for grunnleggeren av North Sea Jazz, Paul Acket.

Festival-ledelsen er blitt kritisert for de nachspiels som har vært arrangert for funksjonærer, musikere og presse (noe misforstått uthengt som «insiders» av enkelte kritikere) på Vardestua.

- På dette punkt kan vi ikke ta kritikken alvorlig. Vi er nødt til å ha et sted hvor musikere, presse og funksjonærer kan slappe av etter dagens program, men opplegget vil bli forandret. Disse arrangementene vil i større grad bare blir for de som jobber under festivalen (Moldejazz-sjef Kikkan Sættem intervjuet av intervjuet av Moldejazz’ Petter Pettersson jr. i Jazznytt 03:1971)

JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN Man kommer imidlertid ikke bort fra at man ser ut til å ha passert toppen på festivalbølgen for jazzens vedkommende. Selv om det ikke er snakk om en direkte publikumssvikt, må vi innse at det ikke lenger er den samme kolossale rift om billettene som før. Den tiden da man måtte bestille festivalbilletter måneder i forveien, ser ut til å være definitivt forbi.

(Leder i Jazznytt nr 04:1981)

JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN For de av oss som er vant til å frekventere festivalene i Kongsberg, Molde og Voss, blir et besøk på Oslo Jazzfestival en interessant kontrast.

Festivalens hovudkvarter er lagt til ærverdige Grand Hotel, der festivalens leiing og funksjonærer residerer i dobbeltrom og suiter med utsikt over Karl Johan. Lisbeth Gathe har blitt tildelt en egen suite aparte med lysegrønne silketapeter og fruktkurv med hilsen frå hotellet.

(Bo Grønningsæter i rapport frå Oslo Jazzfestival i Jazznytt nr 04:1991)

JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN Arbeidet med å lage en ny organisasjonsplan for Norsk jazzforum er i gang. Representanter fra styret og administrasjonen skal sammen kartlegge og prioritere organisasjonens videre arbeidsoppgaver, som er mange og omfattende. Gruppen skal utrese hvilken kompetanse som kreves for å løse oppgavene og hvor store ressurser som skal til. Prosessen skal sluttføres innen 1. kvartal 2002.

Derfor er situasjonen for Jazznytt i skrivende stund litt usikker. Norge kan faktisk bli en av de få land i Europa uten et eget jazzmagasin. På oppfordring fra styret, er Jazznytts redaksjon i gang med en utredning om mulighetene for en løsning der trykksaken, primært av økonomiske årsaker, gjøres om til nettavis i 2002.

(Notis i Jazznytt nr 03:2001) jazznytt [05]

NOTERT - LITT PÅ SIDEN

“

På Sardinen spilte mannen som blir kalt saksofonistenes saksofonist skalaen opp og ned, opp og ned i mange minutter sammenhengende. Middelaldrende menn og kvinner, samt noen få småtykke hipstere satt pent ved bordene sine og klappet høflig når saksofonistenes saksofonist av og til tok en pause.

OM WYNTON MARSALISxxxx I juni/august-nummeret av svenske Orkesterjournalen blir saksofonisten Mats Gustafsson viet stor oppmerksomhet. Bl.a. blir han spurt om hva han synes om et knippe utvalgte kolleger. Om trompeteren Wynton Marsalis sier han: «Jag vet inte vilken negativ sida man skal prata om.

Det är så inihelvete dårlig. Han sätter sig över allting och tror att han har ensamsrätt till contemporary jazz. Han kan spela trumpet men har inget uttryck. Och man ska vara klädd i kostym – det är så pretentiöst. Har ingenting med jazz att göra».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx En relativt klar melding fra vinneren av Nordisk Råds Musikkpris!

Fra Geir Kviles omtale av årets Nattjazz i Bergensavisen. Saksofonisten som spilte på Sardinen samtidig med Goran Kajfes var, ifølge Jon Skjerdal i Nattjazz, Jerry Bergonzi. Saksofonistenes saksofonist?

har du hørt at ... ... årets storfisker under Vestnorsk Jazzsenters «Jazz Norway in a Nutshell» ble uten den minste tvil, Det Kongelige Norske Utenriksdepartements jazzguru Sverre Lunde. Fire ørretter ble fangsten etter regnfullt fiske fra båt på Vangsvatnet på Voss. Kanskje ikke tilfeldig at han i egnere kretser har fått tilnavnet «Lundefuglen»? ... noen få utvalgte gjester på arrangementet over, valgte å bli i Bergen i stedet for å gjeste Vossebygda. De fikk med seg et kort «møte» i heimen til en av byens vineksperter, hvor man på et par timer forsynte seg friskt av røde viner for ikke mindre enn 20 000 norske kroner. Janne Lundin fra Gøteborgklubben Nefertiti valgte, uvisst av hvilken grunn, å droppe kveldens konserter til fordel for hotellsenga etterpå. ... Brit Aksnes i Vossa Jazz imponerte hele selskapet under «Jazz Norway in a Nutshell» med følelsesmettede fremføringer av både «Kvammasangen», og den vestlandske nasjonalhymnen «Nystemten» på bussturen til og fra Fykse i flotte Hardanger. En ny, sterk konkurrent til Sidsel Kyrkjebø og Herborg Kråkevik.

STORFLOM HERJET PÅ COPENHAGEN JAZZFESTIVAL Den første lørdagen under årets Copenhagen Jazzfestival ble mer preget av regnvær enn jazz. Ikke mindre enn 160 mm nedbør falt over «kongens by» denne dagen, noe som førte til en rekke avlyste konserter under festivalen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Verst gikk det kanskje utover Copenhagen Jazzhouse, hvor den finske saksofonisten Juhani Aaltonen Quartet skulle glede publikum. Med et publikum med vann til anklene, sier det seg selv at man måtte avlyse.

Men den godeste finnen ga seg ikke så lett. I stedet for å spille i kjelleren, flyttet bandet opp i etasjen over, og gjorde en times helakustisk sett, mens regnet flommet ned utenfor og lyn og torden holdt fort i byen. Finsk sisu, kalles det!

Det mest ed te m interessan var da konserten lastebil en det kjørte utsiden forbi på sert med

r kon Hørt ette atti/Klaus Filip lf a Radu M Kongsberg på

[06] jazznytt

... Vossa Jazz-general Trude Storheim er blitt observert med en litt spesiell «dameveske». En lyseblå 70-tallssak med bilde av en smilende Arne Scheie, med påskriften «Jeg simpelthen elsker sport». Motepolitiet vet hvor du bor, Trude! ... vår mann i UD, Sverre Lunde, ikke ligger på latsida. Under Norsk Musikkråds pølsefest i juni, opptrådte han som breakdance-maestro med eikeløv. Hans Michael Jackson-imitasjoner (som han selv hevdet kom fra Elvis), gjorde sterkt inntrykk på de andre gjestene. ... Jazznytt gikk knallhardt ut da de ble invitert til jazzqvizz på Nesodden Jazzklubb i sommer. Med et sterkt lag bestående av Svein Magnus Furu, Bjarne Søltoft, Jan Granlie og Norsk jazzforums tidligere medarbeider Grethe Tausvik på laget, var man rimelig sikre på å dra hjem seieren. Men det var før man visste at Norsk jazzforums lag med Tore Flesjø, Camilla Slaatun Brauer og Vidar Bråthen, hadde aliert seg med den norske jazzens Wikipedia, Moldegeneral Jan Ole Otnæs på laget. Jazznytt havnet på en heller svak tredjeplass, også slått av et lokalt lag, bestående av bl.a. musikerne Njål Ølnes og Jarle Vespestad.

Hevnen er søt, folkens!

PERLER FRA JAZZNYTT Er det en morsom idé med en ny føljetong – perler fra forrige Jazznytt? For at dette ikke skal ha preg av personuthenging – bare ses på som humor – unnlater jeg å nevne opphavsmenn eller kvinner til disse tre perlene fra forrige Jazznytt: «Trygve Waldemar Fiske kommer fra Frei på Trøndelagskysten, nord for Kristiansund». Hvilken geografisk presisjon om øya Frei på Mørekysten, rett sør for Kristiansund by (fra 2008 en del av Kris-

tiansund kommune)!

«Chet Baker trakk sitt siste hjertesukk i Amsterdam». Kan man trekke et hjertesukk? Uansett var det neppe det Chet Baker kom med, da han falt ut av hotellromsvinduet ...

«Eksperimentell og europeisk frijazz har vært gjeldende de siste par århundrer, etterfulgt av tradisjonellog smooth jazz». Jøss, jazzen begynner jammen å bli gammel!

(BS)

AHMAD JAMAL - ISLAMSK TERRORIST? Bankoverføring av et honorar fra en opptreden i Sveits av Ahmad Jamal ble i begynnelsen av juni i år stoppet i USA. På grunn av pianistens navn ble dette av amerikanske myndigheter tolket som at det var snakk om mulig finansiering av islamsk terrorisme.

Den 16. juli spilte Jamal på St. Moritz-festivalen og festivalorganisasjonen ville overføre hans honorar på $10 000 på forskudd.

Dette viste seg vanskelig, melder avisen Tages Anzeiger 15. juni.

Senere ble det avklart at konserten kunne avholdes som planlagt.

Med, som festivalorganisasjonen uttrykte det, de amerikanske etterforskerne som æresgjester.

DAGSAVISENE SLÅR OM SEG MED FAGKUNNSKAP Det er utrolig hva avisjournalister som beveger seg ut på jazzkonserter får seg til å skrive. En ting er diskusjonene som har gått i Jazznytts spalter om Arild Rønsens omtale av fjorårets Sonny Rollins-konsert i Molde. Stavanger Aftenblad sliter visstnok også med hvem de skal beordre ut for å dekke en Maijazz.xxxxxxxxxxxxx Her er et kort utsnitt fra Rolv Christian Topdahls anmeldelse av Stavanger-bandet AmigiTo under årets Maijazz:xxxxxxxxxxxxxxxxxx «Konserten vugget av gårde med den evinnelige bossa nova-rytmikken, en rytmikk som ofte blir som et fengsel for de musikalske uttrykkene – noe som særlig

gjaldt vokalen. Tektslig var bossalåtene vi ble servert tirsdag rike på stavelser. Dette ga lite rom for (Eva Bjerga) Haugen. Hun imponerer med sin klokkeklare røst, men det er på låtene med minst markant rytmikk og færrest stavelser – de som lyder minst bossa – hennes stemme virkelig maktet å tale til meg. Jeg blir spesielt fan når hun går høyt. Registeret hennes er mildt sagt ekstremt. Haugen slet imidlertid med sceneshowet, men så byr ikke akkurat den vuggende bossaen på de store mulighetene på dette feltet. Litt svaiing er det gjengse her».

HVIS DU TROR at Utah Jazz var en hyggelig jazzklubb i f.eks. Salt Lake City, så tar du feil. Utah Jazz er et basketballag må vite – som spiller i NBA – Western Conference, og endte på 11. plass der i 2010/11 sesongen og var dermed ikke i nærheten av å nå Playoffplass. Men markedsføre seg kan de!

JAZZFOTO

OLA KVERNBERG På Nesodden, en kort båttur fra Aker Brygge i Oslo, har man etablert jazzklubb.

Her har fotografen fanget spelemannen Ola Kvernberg under konserten han hadde på klubben med sin trio. Lien forteller at han måtte ta bilder av bandet gjennom vinduet, fordi det var så mye folk innenfor. Og det lover jo bra for den driftige klubben. Foto: Anders Lien jazznytt [07]

NYTT NAVN

Når du ni år gammel blir sendt fra en trygg tilværelse i skolekorps til en rufsete gjeng som lærer deg å spille tradjazz og New Orleans-funk, kan man virkelig snakke om å gi ungdommen jazz før idretten tar dem. TEKST: PETTER PETTERSSON FOTO: SVEIN JOHANSEN

EN GRESSHOPPE

I NEW ORLEANS

KRISTOFFER TOKLE (22) er enda et eksempel på at man kan bli jazzmusiker av å marsjere i gatene med instrument, i alle fall hvis man gjør det som medlem av Jazzlogen i Molde. Velsignet med musikalske gener fra både mors- og farssiden, havnet han ni år gammel sammen med andre lovende ungdommer fra Nordvestlandet på jazzkurs med Ytre Suløens Jass-ensemble. Bort med noter, spelle på øret. Naturlig for Kristoffer. Bestefar, onkel og tante hadde syslet med både jazz og annen musikk på saxofon og klarinett.

Det begynte da han fire år gammel etter en jazzfestival ville lage «stlit paleid» i heimen. Utstyrt med plastbøtte og akkompagnert av pappa på trekkspill, tante på altsaksofon og andre mer eller mindre rytmesterke familiemedlemmer på diverse kjøkkenutstyr, skremte de sannsynligvis vettet av naboene. Deretter ble Kristoffer gjennom hele oppveksten foret med jazz-CDer til jul og bursdager. Parallelt med dette kom altså Jazzlogen.

- Nå studerer du i Kristiansand, har ett år igjen til bachelor og har studert pedagogikk. Er det for å ha noe å falle tilbake på hvis musikerkarrieren ikke gir til salt i suppa?

- Dette med undervisning er faktisk noe jeg brenner for – det er ikke bare en «easy way out» i tilfelle musikerkarrieren går i dass. Jeg har hatt så mange gode lærere og inspirasjonskilder, og vet hvor viktig slike personer er, at jeg gjerne vil gi noe tilbake. Jeg har trommeelever, og ved siden av å lære dem det jeg kan om musikk og instrumentet, gir jeg dem musikk å ta med hjem og høre på, jeg forsøker å inspirere dem, og gi dem videre musikalsk perspektiv, slik jeg sjøl er blitt inspirert opp gjennom åra.

- Dessuten er miljøet rundt konservatoriet i Kristiansand veldig bra. Det er mange gode og inspirerende lærerkrefter, og et bredt studentmiljø, et sted mellom 50 og 100 studenter med utgangspunkt i ulike musikkformer. Alle er entusiastiske og åpne for musikalske møter på tvers av sjangere. Kristiansand har kanskje fått et rykte for å utdanne flinke studiomusikere, men til det vil jeg si at de gjør det og, men det er også massevis av kreativitet og galskap blant studenter og lærere der nede.

- Det blir kanskje en klisjé å spørre slik, men hva har Jazzlogen betydd for deg?

- Det var hele grunnlaget, det slo hull på mange barrierer, det ga en forståelse for min rolle i et system, samtidig som det lærte meg å våge å stå fram med mitt. Ved siden av instruktørene fra Suløen funket opplegget også slik at de litt eldre musikerne i losjen – sjøl om de egentlig bare var unger, de og – også tok seg av meg. Jeg var med der i ti år.

- Det var mot slutten av tiden i Jazzlogen du 18 år gammel fikk jobb som vikar for Suløens trommeslager Ottar Anderson et halvt års tid?

- Det ga meg en opplevelse av at det virkelig går an å være musiker. I løpet av den perioden hadde jeg omtrent 60 jobber med bandet, og lærte enormt mye om å være musiker i et kollektiv.

Det går på at når du spiller med eldre og mer erfarne musikere, må du være skjerpet i alle sanser, og ta til deg musikalsk tekniske ting, tempoting – alt det der. Jeg hadde jo et visst grunnlag, for jeg var et nerdete barn. Fra jeg var omtrent ti år gammel hadde jeg hørt alle skivene til Suløen, pugga trommebrekka til Ottar, jeg kunne synge alle kora, så mye av musikken lå inne. Jeg var nærmest manisk opptatt av å lære om jazz, sleit ut skiver der Buddy Rich og Gene Krupa spilte duo, hørte Louis og Ella – etter hvert Art Blakey, Mingus med Dannie Richmond, det var ikke plass til annen musikk enn jazz. Jeg var passert tjue da jeg første gang hørte Led Zeppelin og fant ut at det finnes interessante ting på utsida av jazz også.

- Et høydepunkt i perioden med Suløen var turen til New Orleans, der vi spilte i anledning Sjømannskirkas 100-årsjubileum. Ved siden av de offisielle jobbene i var vi mye rundt i byen og hørte og spilte musikk. Vi gjorde også en CD med Tricia Boutté, «Oh Mahalia», en tribute til [08] jazznytt

Mahalia Jackson som fikk veldig bra kritikker, også i New Orleans, og faktisk figurerte på en slags topp ti-liste der borte.

- Du fikk klengenavn i New Orleans – det er visstnok et kvalitetsstempel i seg sjøl?

- Grasshopper. Det var inspirert av en populær TV-serie – der vismannen Kung Fu har en spesielt talentfull læregutt som kalles Grasshopper, og det var litt morsomt, for eksempel når Tricia snakket med musikere og nevnte at Kristoffer skulle komme innom, og de spurte «Kristoffer?» og hun svarte «Grasshopper» og de sa «Yeah, Grasshopper!». Jeg må innrømme at jeg synes det er litt stas at jeg fikk så gode tilbakemeldinger der.

- Men det oppsto flere New Orleans-relasjoner på denne tiden?

- Jeg fikk anledning til å spille ei festivaluke med klarinettist Michael White, trompeter Greg Stafford og et par andre New Orleans-musikere på Perspiration Hall under Moldejazz, sammen med en annen lokal musiker, trombonisten Gunnar Bech. Det var også en god skole, der lærte jeg mye bl.a. om dynamikk og om det å være en del av et band i en ganske åpen og gjennomsiktig setting. Og om utenommusikalske ting - amerikanerne var alltid velkledde, dress og slips, og da jeg ankom spurte White: «Where’s your tie?», og da ble jeg jo litt fomlete – uh, forgot it back home og så videre. Men i dag er jeg litt slik sjøl – ikke at du nødvendigvis skal stille i dress og slips eller uniformert, men jeg synes det er bra at et band framstår med en viss stil og helhet.

- Så hva skal du bli når du blir stor?

- Sjølsagt vil jeg spille mest mulig, men jeg mener virkelig det jeg sa om undervisning. Jeg har ikke noe imot å ha mye å gjøre, og er ganske flink til å organisere, både meg sjøl og omgivelsene. Jeg forsøker å utvikle meg som musiker, til å beherske ulike sammenhenger, men likevel utvikle min egen personlighet og holde på den sjøl om jeg tilpasser meg. Jeg forsøker å løse det jeg vil kalle swinggåta, uansett hva slags musikk jeg spiller. De seinere åra har jeg jobbet med mye forskjellig – ett år hadde jeg seksten spillejobber i løpet av festivaluka i Molde – ikke alle i festivalens regi riktignok, men det var med Suløen, med Red Hot, et populært rhythm&bluesband med blåserekke som tok Union Blues Cup på Notodden i 2007, med Midtnorsk ungdomsstorband, trioen Kaktusch med Marius Neset og Daniel Herskedal pluss et par andre grupper.

- Spesielle prosjekter på gang?

- Det er en del jobbing med Red Hot, med ulike vokalister, og noe med Geirmund Hansen Band – ikke akkurat jazz, men mer rocka i en slags Sigurd Ros-gate – og jeg håper å kunne utvikle noe i orgeljazz-sammenheng sammen med bl.a. Anders Lillebo, organisten i Red Hot som er et stort talent. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, så mange muligheter, så mye å lære.

- Jeg nok litt på leiting. Torstein Lofthus er et ideal, han kan spille med «alle», og gjør det veldig bra, samtidig som han greier å være seg sjøl i alle settinger. Men jeg er bare tjueto, og har tid til å sjekke ut ting og være ung og lovende enda noen år.

Eldbjørg Raknes fikk Radka Toneffs Minnepris 2011

Nytt fra MusikkLosen

ELDBJØRG FIKK RADKA TONEFFS MINNESPRIS 2011 Radka Toneff minnepris bledelt ut under årets Moldejazz og gikk til sangeren og komponisten Eldbjørg Raknes.xxxxxxxxxxxxxxxx Radka Toneff Minnepris er på 50 000 kroner og deles ut annet hvert år av stiftelsen Radka Toneff Minnefond.

Sangerinnen Radka Toneff døde høsten 1982 bare 30 år gammel.

Ideen bak Radka Toneff Minnepris er å hedre hennes minne og samtidig stimulere den kunstneriske aktiviteten til en fremragende utøver. I begrunnelsen for å tildele prisen til Eldbjørg Raknes heter det bl.a.: Årets prisvinner har sin utdanning fra jazzlinja på NTNU og hun markerte seg tidlig som en særpreget og allsidig utøver. Hun har hatt et spennende vokalsamarbeid med Elin Rosseland og

Sidsel Endresen i bandet ESE og hun startet bandet TINGLING. De siste årene har hun jobbet mye med soloimprovisasjon og i samarbeid med bl.a. Eirik Hegdal og Stian Westerhus.

Prisvinneren har vært sterkt engasjert i formidling av jazz og improvisasjonsmusikk til barn gjennom prosjektene «Det bor en gammel baker», «Små sanger mest i det blå» og «Hva kommer nå?»

Prisvinneren er en kompromissløs sanger, komponist og bandleder innenfor den ikkekommersielle vokalmusikken og hun er en inspirerende pedagog og lærer.

Med sin selvstendighet, pågangsmot og utforskervilje nyter hun stor respekt både nasjonalt og internasjonalt for sitt arbeid som utøver.

URI CAINE TRIO “Siren”

[WINTER & WINTER]

LUCA AQUINO OSLO TRIO “Chiaro” [TÜK MUSIC]

GARY HUSBAND “Dirty & Beautiful Vol 1”

FREDDIE HUBBARD “Pinnacle”

GARY BURTON QUARTET “Common Ground”

TOM HARRELL “The Time Of the Sun”

[ABSTRACT LOGIX]

[RESONANCE RECORDS]

[MACKAVENUE]

[HIGH NOTES]

ABSTRACT LOGIX LIVE/ MUSIC FESTIVAL 2010 M/JOHN MCLAUGLIN & THE 4TH DIMENSION OA

KEVIN EUBANKS “Zen Food” [MACKAVENUE]

[ABSTRACT LOGIC] JARO]

Postboks 6314, Etterstad 0604 Oslo tlf. 22 19 82 82 mobil 99 00 61 90 odd@musikklosen.no/www.musikklosen.no jazznytt [09]

NTNU – Det skapende universitet

Ved NTNU i Trondheim er den teknologiske kunnskapen i Norge samlet. I tillegg til teknologi og naturvitenskap har vi et rikt fagtilbud i samfunnsvitenskap, humanistiske fag, realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape løsninger som forandrer hverdagen.

Det humanistiske fakultet Institutt for musikk

Professor/ førsteamanuensis i jazzfag

STUBØ-PRISEN TIL JAN DITLEV HANSEN

Se fullstendig utlysingstekst på www.jobbnorge.no eller på NTNUs hjemmesider http://nettopp.ntnu.no

Jobbnorge.no

Inntil 100 % stilling. Stillingen er knyttet til jazzseksjonen («Jazzlinja») i den utøvende musikkutdanningen ved Institutt for musikk.

Nærmere opplysninger ved henvendelse til Institutt for musikk, v/leder for Jazzlinja, Erling Aksdal, tlf. 73 59 73 30, e-post: erling.aksdal@ntnu.no eller instituttleder Trine Knutsen, tlf. 73 59 73 24, e-post: trine.knutsen@ntnu.no Søknaden merkes med jnr. HF 11-024 og sendes elektronisk via www.jobbnorge.no. De kunstneriske/vitenskapelige arbeidene sendes direkte til NTNU, Det humanistiske fakultet, 7491 Trondheim.

Søknadsfrist 01.09.11.

Musikkjournalist og forfatter Jan Ditlev Hansen (65) bosatt i Tromsø er tildelt Stubøprisen 2011. I begrunnelsen heter det blant annet: «I boka Nordlands trompet – nordnorsk jazz gjennom 90 år har Jan Ditlev Hansen dokumentert, systematisert og fremstilt nesten ett århundres nordnorsk jazzhistorie som ellers ville gått tapt, på en måte som ruver i det musikkhistoriske landskapet.xxxxxxxxxxxxxxxxx Gjennom referanseverket om nordnorsk jazz har han utvist både energi, vilje, kreativitet og en til tider «Stubøsk» stahet for å drive gjennom sitt prosjekt. Jan Ditlev Hansen fryder seg åpenbart over nordnorsk jazz i alle sine fasetter.

Jazzmiljøene i Nord-Norge bør fryde seg med ham».

Stubøprisen er nordnorsk jazz’ høyeste utmerkelse, og prisen deles ut hvert annet år til en person som gjør eller har gjort en særlig innsats for jazzmiljøet i Nord-Norge. Ideen bak Thorgeir Stubøs minnefond er å hedre en stor jazzmusiker og samtidig stimulere nordnorsk kultur. Stubøprisen består av et diplom laget av kunstneren Karl Erik Harr og et stipend på 15 000 kroner.

Da gitaristen Thorgeir Stubø fra Narvik døde i 1986, bare 43 år gammel, mistet jazzen en av sine fineste utøvere og tradisjonsbærere. Stubø bidro til for alvor å plassere Nord-Norge på jazzens verdenskart. Thorgeir Stubøs minnefond ble opprettet i 1987.

To nye fra Curling Legs:

Torbjørn Sletta Jacobsen TIME LAYERS Meget lovende debututgivelsen til saksofonist og komponist Torbjørn Sletta Jacobsen.

Jazznytt skriver bl.a: "Og hva får man så høre? Jo, en liten perle av en plate! .. Og jeg må innrømme at jeg får godfølelsen av å høre en slik plate laget i 2011. For den som har sans for cooljazzen i nordisk og nydelig tapning, er det bare å investere, for dette var fint! " Torbjørn Sletta Jacobsen med: Gunnar Halle - (t), Espen Eriksen (p), Thommy Andersson (b) og Knut Ålefjær (tr).

Hans Mathisen TIMELESS TALES Liveopptak med Marinemusikken, Sandfjord Kammerkor, Olga Konkova (p), Per Mathisen (b), Andreas Bye (tr) og Svein Rustad (o) Mestergitaristen i storform med egne komposisjoner og arr.

"Gitaristen Hans Mathisen er også en mann for store format. Med Marinemusikkens Storband og eit kammerkor til hjelp får han vireklig vist det." Dagsavisen

I september slippes

Eyolf Dale - solo piano [10] jazznytt

www.curlinglegs.no

Lillehammer Jazzfestival

13. 16.

HØYRELIBERAL KULTURPOLITIKK I NEDERLAND Nylig kom meldingen om at Muziek Centrum Nederland (MNC), som bl.a. støtter nederlandske jazzmusikere, mister sin finansiering fra den nederlandske staten fra og med 2013. Dette ifølge statssekretær for kultursaker Halbe Zijlstra. MCN sier at dette vil medføre at tusener av nederlandske musikere ikke vil få noen støtte overhodet. Beslutningen er en stor skuffelse og helt meningsløs og uforståelig, sier direktøren for MCN, Hans van Beers. Ansvarlig for jazz, pop og verdensmusikk, Arjen Davidse sier at MCN jobber for mer enn 80% av usubsidierte musikere.

Etter 2007 har Nederlandse Jazzdienst, det nasjonale Jazzarkivet og Dutch Jazz Connection vært en del av MCN. MCN organiserer også de toårige Dutch Jazz & World Meeting og er en drivende kraft bak Jazz on Stage. Jazzjournalist Bert Vuijsje sier at dette er forferdelig, vi lever i barbariske tider. Den eneste mulige løsningen er en regjeringskrise i tiden til 2013, noe som forhåpentligvis kan lede til en regjering som trekker beslutningen tilbake.

Erik van den Berg, tidligere redaktør av MCNs Jazzbulletin siterer Oscar Wilde for å karakterisere beslutningen: «What is a cynic? A man who knows the price of everything and the value of nothing.»

Regjeringen i Nederland har siden 2010 vært en sentrum-høyre regje-

ring (det høyreliberale VVD og det kristeligdemokratiske CDA), støttet og sterkt presset av det fremmedfiendtlige og sterkt antiislamistiske frihetspartiet PvV. Ordinært vil neste valg til Representantenes hus være i 2014. Ser vi her hva slags kulturpolitikk en høyreliberal regjering i Norge vil føre etter 2013?

(Kilde: Jazzfliets #160 27. juni 2011)

få jazznytt hjem i postkassa seks ganger i året.

www.dolajazz.no

Jarle Bernhoft Mathias Eick Sharp 9

musikere og publikum, sier styret i Kampenjazz til Jazznytt.xxxxxxxxxxx De fleste søndagene i høst vil unge og etablerte jazzmusikere fylle Caféteatret med musikk på et høyt kunstnerisk nivå. Klubben vil fortsatt presentere et vidt spekter av musikk, fra det tradisjonelle til det helt nye innen rytmisk improvisert musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Som før vil de noen søndager arrangere musikk for barn, og noen konserter vil finne sted i Kampen Kirke.

I midten av august vil de ha programmet for høsten klart.

Klubben oppfordrer alle til å følge med på www.kampenjazz.no, på Facebookgruppen Kampenjazz og på www.jazzinoslo.no

Solveig Slettahjell & Morten Qvenild

Etter mer enn ti år i Kampen Bydelshus er Kampenjazz på flyttefot.

Etter avtale med Nordic Black Theatre vil de fra begynnelsen av september arrangere konsertene på Caféteatret i Hollendergata 8 på Grønland.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Årsaken til at de flytter til Caféteatret er at Kampen Bistro som disponerer den salen man har brukt til konsertene, ikke ønsker å forlenge den eksisterende avtalen. Dette til tross for at Styret for Bydelshuset gjerne ville beholde Kampenjazz sin virksomhet som en del av kulturtilbudet i huset.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vi har fått oss en meget god samarbeidspartner i Nordic Black Theatre og et lokale som er perfekt for

OKT OBER

Nils Petter Molvær & Stian Westerhus

KAMPENJAZZ FLYTTER

DølaJazz Homecoming Festivalens hyllest til regionens jazzstjernelag Mathias Eick med band Mathias Eick - trompet, Audun Erlien - bass, Andreas Ulvo - keyboard, Gard Nilssen - trommer, Pål Hausken - trommer

Paavo Trio Sofia Jernberg - vocal, Cecilia Persson - piano, Fredrik Ljungkvist - sax

Jarle Bernhoft solo Lillehammer Storband gjestes av trombonisten Erik Johansen

Zanussi Five Per Zanussi - bass, Kjetil Møster sax, Jørgen Mathisen - sax, Eirik Hegdal sax, Gard Nilsen - trommer

Solveig Slettahjell og Morten Qvenild Nils Petter Molvær og Stian Westerhus Machina Kim-Erik Pedersen - alt sax, André Roligheten - bariton sax, Viktor Wilhelmsen - gitar, Kristoffer Lo - tuba, Trond Bersu - trommer Sidsel Endresen og Stian Westerhus Duo Ine Hoem og Oscar Grönberg trio Ine Hoem - vokal, elektronikk, Oscar Grönberg - piano, Trygve Fiske bass, Tomas Järmyr - trommer Cortex Thomas Johansson - trompet, Kristoffer Alberts saksofon, Ola Høyer - bass, Gard Nilssen - trommer Sharp 9 Staffan William-Olsson - gitar, komponist og arrangør, Birgit Kjuus - trompet og flygelhorn, Roy Nikolaisen - trompet og flygelhorn, Øyvind Brække trombone, Frode Nymo - altsax, Knut Riisnæs - tenorsax og fløyte, Dave Edge - barytonsax, Audun Ellingsen - kontrabass og elbass, Erik Jøkling - trommer Nattjam Oscar Grönberg trio Oscar Grönberg piano, Trygve Fiske - bass, Tomas Järmyr - trommer Festivalutstilling med billedkunstner og jazzmusiker Ove Stokstad NOR DISK JAZZINCUBATOR DølaJazz presenterer et knippe av fremtidens nordiske jazzmusikere. Er du ung og student kan du melde deg på innen 1. september, se dolajazz.no for mer informasjon.

Billetter kjøpes på Billettservice.no fra 01.09

abonnér på www.jazznytt.no jazznytt [11]

[12] jazznytt

JAZZENS NANCY DREW MØTER TOM WAITS SOM MØTER BILLIE HOLIDAY OG SHIRLEY HORN I EN DUNKEL BAKGATE...

Hvis det er noen norsk artist, ved siden av Jo Nesbø, som kan kalles et multitalent, så må det være sangerinnen, låtskriveren, revyartisten, tekstforfatteren og skuespilleren HILDE LOUISE ASBJØRNSEN. I forbindelse med at hun slapp platen «Divinʼ At The Oceansound» (Sweet Morning Records), fikk vi en prat med henne. TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

jazznytt [13]

V

i avtaler å møtes på Grünerløkka.

Nærmere bestemt på restauranten Nighthawk Diner, et sted undertegnede ikke trodde var åpent for frokost kl 10 på formiddagen.xxxxxxxxxxxxxxx Idet jeg nærmer meg stedet, oppdager jeg en kvinne i sennepsgul frakk snakkende i mobiltelefon i et portrom. Hun står med ryggen halvt skjult, som om det ikke var meningen at noen skulle oppdage henne. Nighthawk Diner?

En mystisk kvinne med store solbriller i et portrom? Det er bare tiden på døgnet og røyken fra kumlokkene som mangler for å få den rette «Chicago-1930-gangster-Spillane»-følelsen.

Tom Waits murrer i bakhodet - «Nighthawk Postcards (From Easy Street»). «There’s a blur drizzle down the plateglass / as a neon swizzle stick stirrin up the sultry night air / and a yellow biscuit of a buttery cue ball moon / rollin’ maverick across an obsidian sky / as the busses go groanin’ and wheezin’, / down on the corner I’m freezin’; / on a restless boulevard at a midnight road».

Jeg haster inn på restauranten. Noen slitne sjeler henger over lunkent øl og en vasstrukken sandwich. Folk skuler på hverandre med kalde blikk…

- Hei, hører jeg plutselig, og verdens største smil får meg ut av dagdrømmen. Kvinnen i sennepsgul frakk som sto i portrommet har funnet meg.

Tom Waits er som blåst bort. Michael Spillane er erstattet med Nancy Drew, og plutselig er jeg tilbake til juni 2011, en vanlig onsdags formiddag på Grünerløkka, midt på Oslos «hippe» østkant.

Hilde Louise Asbjørnsen kommer fra Sykkylven på Sunnmøre. Hun flyttet til Oslo i 1996 for å studere teatervitenskap. Sammen med Lene Kongsvik Johansen startet hun revyduoen Asbjørnsen & Joh., og hun gjorde sin første plateinnspilling («Eleven Nights and Two Early Mornings») i 2004.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 2011 kom hennes femte innspilling – en live-istudioplate med hennes faste trio. Anders Aarum (piano), Jens Fossum (bass) og Svein Erik Martinsen Ånestad (gitar). Platen er innspilt i OceansounD Recordings på Giske, langt ute i havgapet på Sunnmøre.

Hva er det egentlig med Sunnmøre?xxxxxxxx Vi begynner å snakke om musikklivet på Sunnmøre. Jeg minnes at Hilde Marie Kjersem (fra Langevåg) engang sa at ungdommen i Langevåg enten spilte i korps, spilte fotball – eller drakk, og at det sterke korpsmiljøet var med på å få bl.a. henne inn i musikalsk aktivitet.xxxxxxxxxxxxxxx Jeg presterer å si at den eneste kulturpersonligheten fra Sykkylven er Olga Marie Mikalsen noe som selvsagt er helt feil. Sangskatten fra Sunnmøre tro sine barnepumps i Langevåg, selvfølgelig, og har ingenting med musikklivet i Sykkylven å gjøre. Men Hilde Louise sier at ungdommen i Sykkylven også enten spilte i korps, spilte fotball – eller drakk seg fulle, så forskjellene er ikke så veldig store.

- Men for å ta det litt seriøst. Jeg er jo en slags outsider, siden jeg kommer fra Sykkylven og ikke fra Langevågen, Sula eller Fiskarstranda. Men vi har fostret noen musikere i Sykkylven også, bl.a.

Kenneth Ekornes, Roger Williamsen og Thomas Heggdal. Det var ikke mye jazzmusikk i Sykkylven, nei. Det var mye jazzmusikk på radioen hjemme, men ellers var det mest ten-sing, [14] jazznytt

JEG INNRØMMER GJERNE AT JEG FÅR LITT PANIKK NÅR DET BLIR FOR ROLIG.

fotball, drikking… og korps… he-he. Jeg var aldri involvert i korps, men jeg gikk på musikkskole fra jeg var åtte til jeg var 18 år, og lærte meg å spille piano, akkorder og slikt, noe som ble grunnlaget for det jeg holder på med nå.

- Mange musikere snakker om at de begynte å spille piano. Jeg har ofte tenkt at vi kunne hatt adskillig flere musikere og adskillig flere som var interessert i musikk hvis man hadde innført pianospill i musikktimene på skolen – for eksempel i stedet for den evinnelige blokkfløyta. Hva sier du til det?xxxxxxxxxxx - Der har du et godt poeng. Piano er jo et utgangspunkt for å forstå alt i musikk. Det er jo mange som får et utgangspunkt med gitar, men jeg vet ikke hvilket instrument jeg hadde plukka opp hvis jeg ikke hadde hatt pianoet. Og det er helt greit å hive blokkfløyta. Tråkke på den!

- Det du holder på med er jo relativt variert, fra seriøse skuespillerroller, revy, elektronica med svenske Koop, Monica Zetterlund på nynorsk og dine egne streite jazzvokalplater. Kan vi ane et snev av ADHD her?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - He-he. Jeg innrømmer gjerne at jeg får litt panikk når det blir for rolig. Jeg har alltid satt i gang mine egne prosjekter, og er blitt vant til det.

Det var jo litt sånn det begynte. Jeg sto på scena i Studentteatret på Betong hvor jeg hadde en en haug med roller i «Columbus», et Dario Fostykke som varte i over tre timer, og kjente at: Å ja, jeg vil stå på en scene! Og bare det å få gehør hos publikum og kjenne at det funka, var stort.

Da ble det sådd et frø til «Asbjørnsen & JoH.», som jeg gjør sammen med Lene Kongsvik Johansen, og det var på en måte der alt startet.

- Vi måtte begynne for oss sjøl. Vi hadde ingen bakgrunn fra teaterhøyskole, musikkhøyskole eller lignende. Jeg tenkte aldri på å søke på musikklinje engang, for jeg visste ikke hva jeg ville.

Det eneste jeg visste var at jeg hadde noe jeg skulle ha sagt, og at jeg skulle stå på en scene. Så begynte jeg å skrive, og det har vært drivkrafta for meg hele tiden. Nå skriver jeg musikk og tekster, der musikken er selve kjernen, uansett om det er jazz, revy eller kabaret.xxxxxxxxxxxxxxxxx - Og man blir jo vant til å kjøre i gang egne prosjekt. Og jeg vet ikke, men i begynnelsen var det ingen som kjente oss og ingen som booket oss, så da ble vi nødt til å sette opp ting sjøl. Og det har vi fortsatt med. Og det har nok satt seg litt i meg.

Så jeg er bra på å sette deadlines. Det har vært en veldig bra måte å jobbe på. Jeg må ha en deadline når jeg skal skrive. Jeg kan ikke bare vase rundt.

- Du må være ganske strukturert for å holde styr på alle de tingene du holder på med?xxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg setter datoen for plateslipp, og så regner jeg meg tilbake til når den skal være ferdig innspilt, hvor lang tid vi trenger i studio og når materialet

må være ferdig… Så jeg går litt feil vei. Men man må jo være litt strukturert og ha en dose organisatorisk talent for å kunne holde på slik jeg gjør.

- Nå i det siste har jeg følt at jeg på mange måter har nådd et metningspunkt. Så jeg har begynt å gi fra meg litt ansvar, fått meg en som kan booke jobber, og det føles veldig bra.

«Divin’ At The Oceansound»xxxxxxxxxxxxxx Hilde Louise Asbjørnsen slapp tidligere i år sin femte plate, «Divin’ At The Oceansound» i et samarbeid mellom hennes eget plateselskap Sweet Morning Records og Grappa. Den er gjort live i studio, og inneholder ti av Hilde Louises egne komposisjoner. I stedet for at vi skal sitte og forklare og gjøre forsøk på å tolke det, lar vi heller hovedpersonen selv fortelle: - Denne plata har jeg hatt lyst til å gjøre veldig lenge. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre en ren jazzplate. Når man er låtskriver og sangerinne, og en åpen person som er veldig takknemlig for gode innspill, så har jeg etter hvert funnet fram til de samarbeidspartnerne som jeg føler at tinga mine har en slags gjenklang i. Og disse gutta har, særlig på de to siste platene, vært med på å lage et lite tivoli av sjangere. Men hele tiden er det den gamle jazzen som har vært den største inspirasjonskilden og det som har næret meg, selv om ingen andre nødvendigvis kan høre det. Så det var veldig godt å ta dette helt ut. Å gjøre alle låtene i swing, og ikke i popgroover.

- Og du lager alt stoffet sjøl? Selv måtte jeg sjekke på coverteksten hvem som hadde laget dem, for det høres jo ut som alle er hentet fra «The American Songbook»?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Hmm. Jo, jeg lager alt sjøl. Det er det som er drivkraften min. Jeg har aldri drømt om å jobbe ene og alene som jazzsangerinne, skuespiller eller kabaretartist, men jeg har hatt behov for å formidle det jeg skriver selv, og det gir meg et utrolig rush å skrive musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Dette var ting jeg oppdaget veldig sent. Da jeg gjorde den første innspillingen var jeg 28 år, den første låta skrev jeg da jeg var… ehh … 23. Og nå er jeg fortsatt like overrasket hver gang jeg kommer i mål. Det beste av alt er når musikken tar nye veier som jeg ikke har tenkt på. Så hvis jeg ikke skulle skrive, så tror jeg kanskje at jeg hadde holdt på med noe helt annet.xxxxxxxxxxxxxxxxx - Etter hvert utvikler man jo en teknikk, både på skuespilleri og sang, som da jeg spilte med Koop, som var noe nytt og veldig lærerikt, og det var fint at de ville ha min stemme inn i sitt lydbilde.

Koop er jo veldig egenkjære på sitt uttrykk. De to guttene på toppen, Oscar (Simonsson) og Magnus (Zingmark), plukker ut hvem som passer. Så står de på et podium litt over de andre og liksom dirigerer resten av musikerne.

- Den nye plata er innspilt på karrige Giske langt ute i havgapet på Sunnmøre. Var det viktig å ta med hele

jazznytt [15]

[16] jazznytt

produksjonen dit, og gjøre det der?xxxxxxxxxxxxxxx - Alt henger sammen med tilfeldigheter hele veien, egentlig. Jeg hadde fire dager «på bok» der ute, uten egentlig å vite hva jeg skulle gjøre.

- I forkant av innspillingen hadde jeg gjort en spillejobb på Balejazz med Steinar Raknes og Jørn Øien - som ble en liten vekkelse for meg.

Da oppdaget jeg at musikken kunne fungere uten all orkestreringen og alle arrangementene. Da tenkte jeg at ja, der har vi det. Det er dette jeg skal bruke de studiodagene til. xxxxxxxxxxxxxxx - Og siden jeg hadde begynt å tenke i retning av noe helt nytt for neste prosjekt, var det derfor riktig å samle trådene å gjøre noen av de gamle tingene om igjen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Giske har jo vært et viktig sted for meg siden innspillingen av «Sound Your Horn» (2008). Det er jo litt spesielt å være der ute i havgapet. Å være der alene med «gutane» og låtene.

- Den formen for jazz som du holder på med, er en form som jazzpolitiet vil si er en smule politisk ukorrekt. Nå om dagen er det vel egentlig mer populært å prøve å nærme seg den musikalske verden som for eksempel Sissel Endresen og hennes like holder på med, mens den typen jazz du gjør er det nesten bare Karin Krog, Solveig Slettahjell og Silje Nergaard som gjør.x - Jazzpolitiet og jeg har vel aldri vært helt close… men jeg tror kanskje det har en sammenheng med at jeg ser på meg selv mer som en låtskriver enn som en «vokal instrumentalist». Det er låtformidlingen som er i sentrum. Og så er det jostandardjazzen som er opphavet til hele min inspirasjon, det er det jeg hører på og det er det jeg lever og ånder for. Så det var helt naturlig å gå tilbake igjen. Besetningen er jo også en veldig «klassisk» vokalbesetning fra USA på 40- og 50tallet, med vokal, piano, gitar og bass. Det var en veldig fin erfaring å ta vekk trommene og bruke gitaren som rytmeinstrument. Det gjør faktisk noe med tekstforståelsen hos publikum. Stian Carstensen fortalte meg en gang at det faktisk var gjort vitenskaplige undersøkelser på det. At hi-hat’en og cymbalene slår i hjel frekvenser i vokalen, og at folk hører bedre teksten uten trommesett. Men det visste jeg ikke da jeg gjorde dette.

Swing & Sweetxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg leste et sted at du begynte å høre på plater med Billie Holiday og «Swing & Sweet» på kjøkkengulvet hjemme. Du vet at «Swing & Sweet» gikk veldig sent på kvelden, og lenge etter at små barn burde sove søtt i senga?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, ikke sant! Men dette vet jeg egentlig ikke noe om. Kanskje det gikk i reprise? Denne historien har gått lenge i pressen. De lager sin egen versjon. Du vet: «Lørdag formiddag sammen med mamma på kjøkkengulvet osv.» Dette husker jeg ingenting av!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Men hun hørte mye på «Swing & Sweet». Så

ett eller annet sted kom det inn. Og dette er noe jeg har oppdaget senere. Da jeg gikk på min første jam på Josefine, og fikk beskjed om å komme opp og synge. Da tenkte jeg at jeg skulle ha lært meg noen standardlåter, så jeg kunne være med å synge litt jazz. Men så kunne jeg jo alle tekstene, uten at jeg visste om det.

- Når man ser deg på scena, eller hører på platene, så legger man merke til at du har et slags teatralsk uttrykk i det du gjør. Er det helt naturlig for deg, eller er det noe du «tar med deg» som en slags rolle på samme måte som når du er skuespiller?xxxxxxxxxxx - Det har vært en prosess å skrelle av seg kabaretsangerinnen. Jeg hører jo selv stor forskjell på det jeg gjorde på første plata og det jeg gjør i dag.

Nå føler jeg at den stemmen jeg synger med er veldig min egen, men samtidig er jeg jo en kabaretartist i bånn. Jeg føler at deler av teksten kanskje «spiller bedre» når jeg synger på en litt spesiell måte. Jeg er jo også opptatt av kabaretmusikken, og det å lage noen teatrale rom hvor jeg kan ta med folk inn – inn i historiene – det liker jeg godt. Så jeg tror ikke jeg kommer til å legge det helt av meg. Men jeg føler at jeg nå har funnet en kombinasjon som det både swinger av og som er veldig oppriktig og personlig.

- Og det bandet du nå jobber med har du tenkt å beholde?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, jeg har tenkt å holde på dem en stund. Anders Aarum og Jens Fossum har jo vært grunnbasen i kompet mitt ganske lenge. Jeg digger dem.

De skal få betale meg dyrt for å slippe unna!

- Hva har Anders egentlig gjort med pianolyden på deler av «Divin’ At The Oceansound»? xxxxxxxxxx - Er ikke det litt gøy? Han har bare tapet pianostrengene med gaffa. Det var jo et flygel i studioet på Giske, men det var det ikke mulig å bruke.

Det kunne muligens brukes på ei rockeplate, men det var så gammelt og skjevt at i vår setting ble det helt galt. Så da ble det et piano som sto i studio, også det et gammelt et som har litt sprø lyd, som du også kan høre på plata. Så for å kunne variere litt i den litt rustne klangen, valgte han å tape det opp på noen låter.

Høsten og framtidaxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hilde Louise Asbjørnsen har mer enn nok å holde på med. Hun er småbarnsmor (det var kanskje derfor hun ville møte Jazznytt allerede klokken ti på formiddagen), og mye tid går med til det. Men noen muligheter for å høre henne i løpet av året burde være tilstede. I begynnelsen av juli gjorde hun sin debut på Rockefeller, noe hun hadde et litt ambivalent forhold til.

- Jeg skal ikke spille så altfor mye i sommer, men noen jobber blir det. Vi har en slags turné gående som startet på Midtsommerjazz i Ålesund i juni, som fortsetter til og med november, med jobber

JAZZPOLITIET OG JEG HAR VEL ALDRI VÆRT HELT CLOSE ... MEN JEG TROR KANSKJE DET HAR EN SAMMENHENG MED AT JEG SER PÅ MEG SELV MER SOM EN LÅTSKRIVER ENN SOM EN «VOKAL INSTRUMENTALIST»

godt spredd utover. Vi spiller bl.a. på Sommerdagen i Meløy, Jazzakademiet i Oslo Konserthus, Jølster Jazz m.fl.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Men det som er viktigst nå er jo konserten på Rockefeller den 2. juli (intervjuet er gjort før den konserten). Himmel og hav hva er det jeg har sagt ja til. Jeg hadde jo aldri, ALDRI tenkt at vi ville få en forespørsel derfra. Så jeg var litt i tvil om vi skulle si ja til den, men, når de har trua, så gjør vi det bare. Det er jo en fantastisk scene å stå på, og med noen småbord og mitt publikum, så tror jeg det blir hyggelig, uansett.xxxxxxxxxxx - Ellers blir det å skrive nye ting, og gjøre konserter på jazzklubber rundt omkring. Den besetningen her passer veldig fint på jazzklubber rundt i Norge. Det er litt lettere enn å ha med blåserekke og trommer. Det er litt fint å stå i «kråa» på en pizzabar på Lillehammer, liksom.

Det er jo faktisk jazzklubber som holder til på kinarestauranter i Norge. Og det er på en merkelig måte litt sjarmerende. Det viktigste er at folk kommer dit for å høre jazz.

- Men hva hører du på selv av musikk?xxxxxxxxxxx - Jeg hører bare på de gamle vokalistene. Jeg prøver å spre meg litt og høre på nyere ting, men det blir mest for å høre hva som skjer. Jeg hører masse på Tom Waits. Hele året rundt. Skifter fra plate til plate, og kommer tilbake og alt går på «repeat» på ipoden min. Så hører jeg mye på Billie Holiday. De gamle tingene hennes, og de aller siste innspillingene hennes. Også hører jeg mye på Duke Ellington. Særlig de riktig gamle opptakene med dårlig lyd og stort orkester. Det synes jeg er aldeles nydelig. Og så har jeg gått litt i kjølevannet av Tom Waits og hørt på Howlin’ Wolf, som Waits har vært opptatt av. Av de nålevende hører jeg mye på Madeleine Peyroux.

Det er noe med stemmen og toneleiet hennes som er veldig Billie Holiday, som går rett i hjertet og som du enten elsker eller hater.

- Og Monica Zetterlund.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Og Monica Zetterlund selvfølgelig! Jeg hadde en svært intens periode med henne. Særlig etter innspillingen av plata «No vil eg vake med deg» (2006). Jeg hadde faktisk ikke så veldig nært forhold til henne før jeg ble spurt om å spille inn den plata. Men så er jeg jo sånn av natur at når noen jeg ser opp til har trua på at jeg kan klare det, så svarer jeg ja. I dette tilfellet var det Georg Wadenius, og jeg oppdaget jo raskt at Zetterlund og jeg var litt i samme gate. Zetterlund drev også med «begge deler». Altså humor og jazz. Jeg skal ikke stikke under en stol at det har vært utfordrende å få respekt som jazzmusiker på den ene siden og komedienne på den andre. Norge er et lite land… Da var det spesielt inspirerende å kunne fordype meg i virket til en som klarte å funkle på begge arenaer. Så det ble en stor oppdagelse.

Vår avtalte tid er over. Jazznytts utsendte rusler nedover Grünerløkka på vei ned i den loslitte byen. Da jeg snur meg er den norske jazzens Nancy Drew på vei oppover Grünerløkka. Den sennepsgule frakken flagrer i vinden. Nye oppdrag venter, og Tom Waits kommer igjen krypende inn i øregangene: «On a foggy night, an abandoned road / in a twilight mirror mirage / with no indication of a service station / or an all night garage, I was misinformed / I was misdirected cause the interchange / never intersected leaving me marooned / beneath a bloodshot moon / all upon a foggy night, on a foggy night». jazznytt [17]

[18] jazznytt

EN SAMTALE OM JAZZ - OG CHICAGO

I slutten av oktober 2010 arrangerte Nasjonale jazzscene på Victoria i Oslo en tredagers festival med Peter Brötzmanns Chicago Tentet og en rekke undergrupper av bandet. Noen fantastiske dager som overgikk den nyss utgitte boksen «3 Nights in Oslo» på Smalltown Superjazz fra en tilsvarende festival i februar 2009 samme sted. Forut for konserten arrangerte Jazznytt i samarbeid med jazzscenen en «jazz:talk», hvor undertegnede hadde en samtale med Brötzmanns nære samarbeidspartner gjennom mange år, Chicago-musikeren KEN VANDERMARK. TEKST: JOHAN HAUKNES ILLUSTRASJONER: JAN GRANLIE Vandermark er ved siden av å være en allsidig musiker og bandleder, også en reflektert tenker og skribent om jazz og jazzens filosofi. Dette var derfor en ypperlig anledning til å få en samtale med Ken, og få belyst nærmere hva som kjennetegner dagens Chicago-scene, den særlige formen av frijazz som har vokst fram i og rundt den vindfulle byen på bredden av Lake Michigan de siste tiårene, dens forhistorie siden etableringen av kollektivet AACM i 1965, og dens inspirasjonskilder. Denne artikkelen er et utdrag fra denne jazz:talken en fredagskveld i Oslo. Opptaket vil i sin helhet senere bli tilgjengelig på Jazznytt-weben (www.jazznytt.no).

Det jeg ønsket å snakke med ham om er hva jeg ser som de tre nåværende og dominerende frijazztradisjonene i dag. Det jeg ville kalle den utvidede Chicago-scenen, som omfatter deler av Europa generelt, og Skandinavia mer spesielt. Dagens New York-scene med en klarere rot i den afro-amerikanske tradisjonen. Og en omfattende og mangslungen europeisk scene. Om hva som kjennetegner denne musikken, om hva den er.XXXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXX Vi er vel enige om at frijazz i seg selv er en misforstått betegnelse. Forestillingen om musikk helt uten struktur er i seg selv en selvmotsigelse. For deler av dagens tradisjoner, er det også et spørsmål om hvorvidt begrepet jazz er relevant. Etter den tradisjonelle jazzdefinisjonen er det ikke swing, ikke blåtoner.

Vi skal ikke gå inn på den store diskusjonen om hva jazz er her. Men den Chicago-baserte og europeiske «frijazz»-musikken i dag, ligger i mange henseende nærmere den samtidsmusikalske utviklingen de siste tiårene, enn den jazzikalske. Er det fortsatt jazz? Er det tjenlig å bruke samme begrep om den klassiske 1960-talls musikken og dagens improviserte musikk?xxxxxxxxx For den leser som er interessert i å grave videre i Kens synspunkter og tanker om sin egen og andres musikk, så er mye tilgjengelig gjennom hans websted, www.kenvandermark.com. Se under «Musician Perspectives». Jeg viser også til artikkelen «Klassisk frijazz?» i dette nummer av Jazznytt.

Frijazz?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - For et par år siden skrev du et utmerket essay med tittel «An Argument for Jazz». Der argumenterte du for at jazz måtte ses, ikke som en genre-beteg-

nelse, men som en metode, en tilnærming til å utøve og utvikle musikk, til å uttrykke kunst. Kan du utdype dine synspunkter på dette?XXXXXXxxXXXX - Om vi tenker på jazz som en stil, så er det straks en kodifisert stil. Og det er det! Punktum er satt. Det er en lukket bok. Men for meg er denne boka langt fra lukket. Det er mye mer å gjøre med å lage musikk basert på disse tradisjonene fra USA og Europa, det er fortsatt enorme muligheter. Å si at jazzen er død, er som å si at romanen er død, at maleriet er dødt. Det er meningsløst. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg syntes det var interessant å prøve å identifisere hva som skiller jazzen fra andre musikkformer. Slik jeg ser det er jazz mer en metodologi, en måte å nærme seg det å skape musikk på. Jazz er ikke musikk som passer inn i en veldefinert kategori med de og de kjennemerkene.

Essayet ble til fordi jeg ønsket å klargjøre mine egne tanker omkring dette. Jazz er definitivt ikke en stil, den har sin egen historie og framtid.xxxxx - Jeg vil her legge til at begrepet frijazz ikke bare er, som du sier, en misvisende beskrivelse. Det er også et ubrukelig begrep. Jeg skulle ønske det var en betegnelse som be-bop. Det er også et misvisende begrep. Men da vet du i det minste hva folk snakker om. At det er en spesiell periode i musikken, forbundet med navngitte personer osv. Et av problemene med frijazz-begrepet er at det vil bli brukt om hundre år også.xxxxx Vandermark bryter ut i latter, og fortsetter: - Frijazzen kom ut av 1960-tallet og nå er det 2010. Når folk kaller meg en frijazz-musiker og i samme åndedrag nevner Archie Shepps «Fire Music», så har vi problemer. Begrepet fungerer ikke. Jeg skulle ønske at det kunne endres til begreper som refererer til tidsperioder heller enn en samlebetegnelse på en tilnærming til å utøve musikk. Begrepet prøver å fange opp alt som foregår utenfor jazzens mainstream, dette siste er mer av en stilistisk musikkbetegnelse for meg.

Mainstream jazz dreier seg om særskilte former, måter å behandle akkordskjema på, spesielle måter å improvisere og behandle rytmiske elementer på. For meg har mainstream jazz blitt veldig stilisert. Den er ikke lenger utviklingsorientert. Det er i hvert fall min personlige oppfatning.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Musikken utenfor denne mainstreamen har siden 1960-tallet totalt forandret ansikt og utviklet seg videre langt fra utgangspunktet. Det finnes lite informasjon om musikken på 1970jazznytt [19]

tallet. I USA, i Japan og i Europa. For de jeg samarbeider med er dette den musikken som utgjør byggesteinene for vår egen musikk. Jeg er født i 1964, og den musikken som ble til etter at jeg ble født, er den musikken som formet meg.xx - Det er så lite informasjon om det som skjedde på 70- og 80-tallet, forutsatt at du ikke er Mr W. Marsalis, da. På 1990-tallet, da vi fikk vår start som utøvende musikere, ble vår musikk dyttet inn under denne merkelappen frijazz, noe som jeg oppfatter som urettferdig. Selv om jeg elsker musikken fra 1960-tallet, og det gjør jeg, så er det musikk som er før meg, før min tid. Jeg hører til en annen generasjon, til helt andre estetiske tilnærminger og ønsker. Jeg ville virkelig like det om kritikerne, siden musikerne er opptatt med å skrive og utvikle musikk, organisere gigs, og sørge for at vi er på plass i tide, kunne ta ansvaret med, ikke nødvendigvis kodifisere hva vi gjør, men i det minste å utvikle en bedre terminologi som gjør at vi kan diskutere musikken på en mer formålstjenlig måte. Så den oppgaven kaster jeg over til deg!

- Takk for den!

- Og du har 25 minutter på deg …, klukkler Vandermark før han fortsetter.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Dette er en av mine klager til mye av det som skrives. Det er virkelig noe å tenke på, fordi i dag er dette navnet en belastning. Det er usunt.

Improvisasjonens rollexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er noe av det jeg ønsker å komme tilbake til.

Betegnelsen frijazz kommer alvorlig til kort. Og ja, vi trenger et helt nytt språk for å omtale dagens musikk utenfor jazzens mainstream. Som skribent står jeg jo overfor dette hver eneste dag, hver eneste gang jeg skal skrive om, snakke om musikken og hva den dreier seg om. I det nevnte essayet skriver du noe som for meg framstår som essensielt i en slik sammenheng.

Du skriver at det som skiller jazzen fra andre musikkformer er at den har en narrativ karakter, eller som en sa før, at en jazzmusiker må ha en historie å fortelle.

- Ja. Improvisasjon er det i mange musikkformer.

En av de viktige forskjellene som skiller jazz som kunstform fra de andre formene er at improvisasjonen spiller en like, eller viktigere, rolle enn det komponerte, enn det forutbestemte. I musikk som er totalt improvisert, som i Brötzmann Chicago Tentet, er det helt andre ting som er viktige.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - En av de tingene som setter jazz i en særstilling som en estetisk virksomhet sammenlignet med andre improvisatoriske estetikker, er den rollen komponert, forutbestemt, materiale har. I den musikkformen jeg kaller jazz, har improviseringen en ekstremt viktig rolle. I rock, funk eller reggae, har du improvisasjoner, og de kan være interessante i seg selv, men det aller meste av denne musikken dreier seg om sangen. I ny musikk, og da mener jeg komponert musikk, skrevet i Europa, USA eller Asia, fullstendig notert, ja

selv når det er en betydelig frihet i utøvelsen, som i Morton Feldmans musikk, så er det improviserte elementet ikke et narrativ, men det dreier som om effekten av spontane avgjørelser og på hva som skjer der og da. Og dette er noe helt annet. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg vil si at improvisert musikk i jazz dreier seg om et narrativt element. Jeg vil påstå at Derek Bailey var en narrativ improvisator, selv om han nok ville bli sint på meg om jeg kalte ham en jazzmusiker. Men han kommer ut av en tradisjon som dreier seg om narrativ improvisasjon, så det holder det sterkt sammen. Selv om det har utviklet seg langt fra hverandre. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Improvisert musikks bevegelse bort fra «den svarte amerikanske» artistiske jazzmusikken for å finne nye måter å lage musikk på, og dialektikken i forholdet mellom dem, har ikke fjernet dette narrative elementet. Og dette er viktig å ha med seg i forståelsen og fortolkningen av den moderne improviserte musikken vi snakker om her.

For å summere opp, antakeligvis har alle former for musikk elementer av improvisasjon i seg. Selv klassisk notert musikk må improviseres, eller som det vanligvis betegnes, fortolkes, bl.a. fordi notasjonsteknikken ikke er total. Komponisten må overlate noe av kontrollen til utøveren. I dette tilfellet har ikke improvisasjonen noen narrativ dimensjon. Den er et uttrykk for en respons til det noterte, til komponistens ønsker og krav, og oversettelsen av disse til et publikum. Utøveren er først og fremst en formidlingskanal. I aleatorisk (av latin alea = terning) musikk dreier det seg om tilfeldigheter, om stokastiske hendelser. I John Cages «indeterminerte» musikk dreier det seg også om å integrere lyder i den sosiale konteksten inn i verket. Igjen et stokastisk element.

Dette stokastiske elementet integreres som en del av kunstverket. Igjen er det intet narrativt i det.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I folkemusikk verden over er det også et omfattende improvisasjonselement. Her kan det dreie seg om en spirituell kommunikasjon med en verden bortenfor oss selv, men uten noe som helst øre for eventuelle her-sidige tilhørere. Eller det kan dreie seg om en ornamentering, en utbrodering, av et allment kjent tema. I begge tilfelle har ikke improvisasjonen noen kommunikasjonsmessig narrativ funksjon i utøvelsen overfor et menneskelig publikum.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Kravet til en jazzmusiker derimot, er at det må være en fortelling. Det må være en logikk i improvisasjonen, enten den er solistisk eller kollektiv, mellom det som skjer i det ene øyeblikket og det som skjer i neste. Narrativet dreier seg altså om at det må være en sammenheng over tid, noe som bringer lytteren fra det ene tidspunktet til det neste. Som gjør hva som skjer nå til en forståelig funksjon av det som har skjedd forut.

Chicago - en by midt i maisåkerenxxxxxxxxxx - Når vi snakker om den svarte afro-amerikanske

DET ER UMULIG FOR MEG SOM EN HVIT MIDDELKLASSE-AMERIKANER AV I DAG Å SETTE MEG INN I SITUASJONEN TIL EN SVART AMERIKANSK JAZZMUSIKER I 1964 OG FORSTÅ OG VERDSETTE DE VALGENE SOM BLE GJORT DEN GANGEN. DET VILLE VÆRE ARROGANT AV MEG Å TRO AT JEG VILLE KLARE DET [20] jazznytt

tradisjonen, så er det ett spørsmål jeg gjerne vil stille deg. Hvilken rolle, om noen, spiller kollektivet AACM (Association for the Advancement of Creative Musicians) for musikkscenen i Chicago generelt, og for dere spesielt, i dag?

- For det generelle spørsmålet er nok ikke jeg den beste å spørre. Du burde heller spørre George Lewis som nok er den mest velinformerte om dette, og som gjennom sin bok [A Power Stronger Than Itself fra 2008] har gjort omfattende forskning rundt dette. Han er også selv et av medlemmene av AACM.xxxxxxxxxxxxxx - AACM er fortsatt relevant for Chicago-scenen, de utvikler musikk og arrangerer konserter. De driver fortsatt sosialt arbeid. Flere av de faktorene som var viktig i 1965 er fortsatt på plass. De viktigste deltakerne og musikalske tenkerne fra den første tiden derimot, som Muhal Richard Abrams, Anthony Braxton, Roscoe Mitchell, Lester Bowie[!], har omtrent alle forlatt Chicago.

Innovasjonene fra den første tiden var overveldende. Se på saksofonspill, utviklingen av et saksofonspill innenfor en jazztradisjon, som beveget seg langt vekk fra etablerte konvensjoner for saksofonspill. Chicago på 1960- og 70-tallet, det var helt sprøtt. Du hadde Mitchell, Henry Threadgill, Braxton, Joseph Jarman, og alle hadde sine egne ideer om hvordan de ville spille saksofon.

Bare det burde være nok.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - For meg personlig, ved siden av den musikalske utviklingen, var det nok «do it yourself»-tilnærmingen som kjennetegnet den første tiden, som har vært viktigst. De var frustrert av de politiske og rasemessige betingelsene de levde under, de mulighetene de hadde og ikke minst, ikke hadde.

Og selvbestemmelsen som Braxton snakker om.

Organiser ditt eget show, kom deg opp av stolen og gjør det selv. Det var for meg den viktigste innflytelsen da jeg flyttet dit i 1989.xxxxxxxxxxxxx - For meg er det viktig at du kan definere din egen musikk, du kan sette premissene for dine egne konserter. Det er fortsatt et sterkt trekk ved Chicago. Oppe i North Side er det en klubb som hver kveld i uka, og andre klubber ved siden av hvor den musikken vi snakker om nå utøves. Improvisert musikk, kontemporær kreativ jazz, hver eneste kveld. Den eneste byen jeg vet om som har noe liknende er Berlin. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - I begge tilfeller dreier det seg om å spille for døra. Så ingen får noe særlig betalt for det de gjør. Men det er så mange ute og spiller, at hver kveld er en kreativ workshop for ny musikk. Et stort antall europeiske musikere som kommer over og vil spille, vil bidra. Og dette skjer midt ute på en maisåker midt i USA! Det er utrolig.

- Dette er noe av det som har gjort sterkt inntrykk på meg av arven fra AACM. Er jazzen global eller lokalxxxxxxxxxxxxxxxxx - I den perioden AACM ble startet var jo formålet at den afro-amerikanske musikktradisjonen disse i stor grad skulle representere, skulle ta kontroll over den amerikanske musikkindustrien som ble sett på som kontrollert av hvite. Er det ikke et paradoks at dette skjedde akkurat i en periode da jazzen gikk fra å være en amerikansk musikkform til å bli virkelig global?x - Igjen er nok ikke jeg den rette å spørre. George Lewis ville vært den å snakke om dette med. Om du snakket med en svart amerikaner om dette, så ville vedkommende sett det som feilaktig at dette skulle være et paradoks. Disse organisasjonene, AACM i Chicago, Jazz Composers’ Guild i New York, Black Artists’ Group i St Louis, det som skjedde i Los Angeles rundt Horace Tapscott,

jazznytt [21]

osv. hadde sitt utgangspunkt i borgerrettighetskampen. I tillegg snakker vi om revolusjonære endringer over hele den vestlige verden, 1968 osv. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er umulig for meg som en hvit middelklasse-amerikaner av i dag å sette meg inn i situasjonen til en svart amerikansk jazzmusiker i 1964 og forstå og verdsette de valgene som ble gjort den gangen. Det ville være arrogant av meg å tro at jeg ville klare det. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - På den annen side er det overhodet ikke tvil om at musikken ble internasjonal. I løpet av 60-tallet utviklet Europa sin helt egen estetikk, Nederland, England og Tyskland for eksempel, er radikalt forskjellige fra det som kom fra USA på omtrent samme tid. Jeg synes det er fascinerende å se hvor forskjellig musikken som kom i Chicago på midten av tiåret og det som skjedde i England rundt folk som Bailey, Tony Oxley, Evan Parker, John Stevens. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det som skjedde var utvikling av en helt annen bruk av dynamikk, annerledes bruk av fraseringer, osv. Om du hører på engelske «Withdrawal» med Spontaneous Music Ensemble [med bl.a. John Stevens, Derek Bailey, Evan Parker og Barry Guy] på midten av 1960-tallet [dette materialet ble spilt inn som et filmspor i 1966-7 like etter SMEs første og eneste rene frijazzplate «Challenge», men ble først utgitt i 1997], og det som skjedde i Chicago samtidig, hvor raskt ting endret karakter. På tross av radikalt forskjellige sosiale forhold og utfordringer, allikevel er det en klar parallell der. Så jeg tror virkelig at det skjer noe globalt på den tiden. xxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg tror at vi i dag kan si klart at den musikken jeg kaller jazz ikke lenger er en svart amerikansk musikk. Jeg tror ikke det er sant lenger. Opp til midten av 60-tallet var de store nyskaperne og bidragsyterne svarte amerikanske kunstnere, etter det skjer det en radikal endring. xxxxxxxxxxx - Du har noen hvite som gjør en vesentlig forskjell også før den tid, som Jimmy Giuffre, Charlie Haden i Ornettes band. De kom med en estetikk som var annerledes, noe annet. Om ikke Haden hadde vært der, ville Coleman funnet en annen bassist, men ting ville da ha vært veldig annerledes. Hadens flytende evne til å behandle harmonier, det var en radikal innovasjon. Giuffres trio med Paul Bley og Steve Swallow var like radikal som Cecil Taylor i deres behandling av time, av tidsdynamikken, men de gjorde det på en totalt annen måte enn det Taylor gjorde.

Bortsett fra de to kan jeg ikke komme på noen andre [hvite] som bidro med radikale innovasjoner. Ja, det var mange svært dyktige musikere, men de var ingen radikale innovatører. Innovasjonene kom ut av det svarte amerikanske samfunnet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Så endres det. Du fikk innovatører i Europa, i Japan, hvite amerikanere. Det har blitt en svært globalisert musikk. Det er derfor det er så interessant akkurat nå, og det er derfor det er så viktig å beskrive den mellomliggende historien. Det er derfor den nevnte boka til George Lewis er viktig, og hvorfor den nylig utkomne boka om Thelonious Monk er viktig. [Ken refererer her til Robin Kelleys bok Thelonious Monk – The Life and Times of an American Original fra 2009]. Å beskrive denne historien fra 1960-tallet til vår periode før den er tapt. Det er i dag en oral historie, men det må gjøres om til en nedskrevet historie.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Transformasjonen må skje mens vi fortsatt kan gjøre det. For journalisten så er dette det som nå [22] jazznytt

JEG VAR I FERD MED Å BLI PUTTET INN I EN BOKS. DET VILLE JEG IKKE. FOR MEG ER DRIVKRAFTEN NYSKAPINGEN, UTVIKLINGEN, DET Å FINNE NYE MÅTER Å KOMME VIDERE PÅ.

bør skje. Dette må skje før alle stemmene er borte. Vi kan ikke gå til Derek Bailey lenger og spørre om hvorfor han valgte å gå vekk fra sin jazzbakgrunn. Platene hans sier noe musikalsk om hans forbindelse med historien. Men i dag er det dessverre ikke lenger mulig å få snakket med ham om det.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Så for å oppsummere; det skiftet du snakker om, at musikken er blitt global, for meg er det selvinnlysende, det er overhodet ikke spørsmål om noe annet.

Kens vei mot Skandinaviaxxxxxxxxxxxxxxxxxx I en presentasjon av Vandermarks utvikling gjennom de siste femten årene, snakket vi om hans serie med fortolkninger av 1960-tallets jazzklassikere. Han ga nye, sterke fortolkninger av Roland Kirk, av Sonny Rollins, av Eric Dolphy, Sun Ra og andre, mange av dem utgitt i en 4CD- serie kalt «Free Jazz Classics». Dette sluttet han brått med for om lag ti år siden. På spørsmål om hvorfor svarte han:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg var i ferd med å bli puttet inn i en boks. Det ville jeg ikke. For meg er drivkraften nyskapingen, utviklingen, det å finne nye måter å komme videre på. Derfor la jeg det til side, på tross av at jeg elsker denne musikken. Jeg måtte finne meg selv.

- Et uttrykk for den prosessen hvor du fant deg selv antar jeg skjedde da du traff Mats Gustafson i 1996 under hans turne med AALY Trio [Mats, Peter Jansson og Kjell Nordeson] og ble med på en turne i Sverige i desember det året. Etter det ble du vel på mange måter et fjerde medlem, en slags fast gjest, av trioen?

- Ja, det gjorde jeg.

- Du og Mats fant hverandre raskt. Lars Göran Ullander i SR beskriver dette som et møte mellom to sjelefrender. Det synes som dette møtet var viktig for din utvikling også?

- Absolutt. Det er overhodet ikke noe spørsmål om noe annet. Jeg hørte Mats første gangen i 1994. Jeg satt i en bil med John Corbett, som var sentral for Chicago-scenen på 90-tallet. Han sa at dette må du skjekke ut, og så satte han på en kassett med sopranosaksofon. Utrolig musikk.

Hvem er det? John svarte at se om du kan gjette.

Selvfølgelig kunne jeg ikke, selv om det var utrolig. Her var en som utvidete teknikker og lyd, men som også bearbeidet time. Jeg kunne høre at det ikke var en amerikaner, men det var første gangen jeg hørte ham.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Corbett hjalp til å få Mats til Chicago det samme året. Vi startet å spille sammen umiddelbart og fant hverandre. Vi har parallelle interesser, samme alder, han var interessert i amerikansk musikk, tilsvarende min interesse for europeisk musikk. Vi er begge saksofonister og vi begge elsker å utfordre hverandre.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Mats introduserte meg til det skandinaviske

nettverket. Og massevis av musikk som jeg ikke kjente. Gjennom ham traff jeg Ingebrigt Håker Flaten en gang Peter Jansson ikke kunne stille opp. Gjennom Ingebrigt møtte jeg Paal NilssenLove. For meg viser dette hvor viktige alle disse fascinerende nettverkene, menneskelig kontakt og forbindelser for kreativ utveksling er. Ja, så Mats er svært viktig for min utvikling og mitt kreative liv.

- Så det er på mange måter takket være Mats at vi i dag kan si at Chicago er en by i Skandinavia?xxxxxx - Om du ønsker det, så ja.

Hva er det med Chicago?xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Hva er det med Chicago som har gjort den igjen og igjen til et senter for radikale musikalske endringer, i jazz og i rock? Er det noe i vannet? Det er jo ingen åpenbare sammenhenger mellom migrasjonen nordover av fattige, arbeidssøkende svarte fra sørstatene på 1920-tallet, radikaliserte ungdommer fra den fattige arbeiderklasssen hjemmehørende i South Side på 1960-tallet og en gjeng med hvite, middelklasse ungdommer uten noen tilknytning til noen av de foregående, på 1990-tallet.

- Det høres ut som et hovedoppgave-spørsmål.

Chicago er et unikt sted. Det ligger utenfor New Yorks omfattende påvirkningsområde. Av mange svært gode grunner har New York vært et senter for kreativ virksomhet i USA. På 1940-, 50-, 60eller 70-tallet, så er det overveldende hva New York har betydd, om det er bildende kunst, litteratur, musikk. Chicago er langt nok unna til at ideene kom dit og hadde en virkning, men de fikk ikke fullt grep om alt som skjedde. Om du er i Philadelphia, som er om lag halvannen time unna New York, så har New York mye større betydning.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Chicago er jo midt ute på bondelandet. Særlig i dag, når både Detroit og Cleveland er i rask tilbakegang. Chicago er spesiell fordi det var denne store innvandringen sørfra av svarte som kom for å jobbe i industrien der. Med det fulgte en masse kreative mennesker. Chicago har vært en musikkby helt siden 1900. Du nevnte Louis Armstrong, Pee Wee Russel, Bix Beiderbecke, alt som skjedde på 20-tallet. All den utrolige bluesmusikken som ble utviklet der, jazzscenen på 50tallet var utrolig. Fremdeles er det en av de store musikkbyene i USA. Da jeg første gangen skulle spille med Hamid Drake spilte han vel fortsatt reggae i Chicago. Jeg måtte høre på reggae for å kunne finne ut hvordan jeg skulle spille med ham. Han hadde noen underlige beat-vendinger som jeg rett og slett ikke kunne følge. Rockscenen har vært fantast-isk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - En av de store fordelene med Chicago er at det ikke er så dyrt å bo der. Så mye billigere enn i New York. Derfor er det også enklere å organisere en klubb, et sted å spille. Musikerne blir

mindre konkurranseorienterte, siden det er så mange steder du kan spille. Du kan få jobb i Chicago, om du er halvveis motivert og skikkelig.

Noen ganger, selv om du ikke er det kan du få spillejobb. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - New York er i en slags krise. Det er omtrent ingen steder på Manhattan å spille. Og de stedene du kan spille, spiller heller nesten ikke New Yorkerne selv fordi betalingen er så dårlig. Det er så mange musikere i New York at konkurransen er veldig tøff. I Chicago er det lettere, det er mange steder å spille, det er billigere å bo. Da kan musikere bruke mindre tid på en dagjobb.

De fleste amerikanske musikere jeg kjenner har en dagjobb, de er ikke fulltidsmusikere. Det er et mindre problem i Chicago enn i New York. Lavere konkurranse fører til en større fellesskapsfølelse. Det er ikke den tilspissede situasjonen hvor det at han får jobb mens jeg ikke får det, er et problem.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Musikerne er de som driver klubber, jeg gjorde det i mange år, Dave Rempis driver med det.

Hver kveld er det noe som er organisert av en musiker. Og ikke minst Fred Anderson, som du nevnte. En av hans store bidrag til Chicago-scenen, ved siden av hans musikk, var hans generøsitet, at han skapte et åpent rom for musikere fra Chicago til å jobbe og invitere inn musikere utenfra.

Fred Anderson - den signifikante andrexxxxx - Som du sier var Fred Anderson en viktig person gjennom å stille Velvet Lounge til rådighet for dere.

Hva betydde Fred som person for dere unge rundt 1990?

- Første gangen jeg så Fred spille, var 25 års jubileet, tror jeg det var, for AACM. Anthony Braxton skulle spille, og som en stor fan, var jeg der. Men Braxton kom ikke. Så jeg var virkelig dypt skuffet. I stedet fikk jeg høre Fred spille.

Det slo meg helt ut. Fantastisk.xxxxxxxxxxxxxxxxx - Da jeg organiserte konserter på midten av 90tallet fikk jeg ideen om å gjøre en konsert på en klubb som sto sentralt i undergrunns-rockmiljøet. De hadde bl.a. satt opp Fred Andersons kvartett og NRG Ensemble, ledet av Mars Williams, og Vandermark kvartett. Dette var et nøkkelpunkt for meg. Stedet var pakket. Jeg skjønte at dette publikumet går på rockeklubber, så jeg skjønte at vi må spille slike steder. Så dette var like før serien jeg kurerte på Empty Bottle startet. Fred hadde ikke noen ide om hvor klubben var, så jeg kontaktet ham før konserten og han bare svarte «Okay!». Og han dukket opp med sitt band og spilte.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Så fra det punktet begynte vi å jobbe sammen.

DKV-trioen [med Hamid Drake, Kent Kessler og Ken] spilte med Fred. Jeg vil nevne noe her som ikke har med meg personlig å gjøre, men som illustrerer det vi snakket om tidligere om hvor vanskelig det er å snakke om rase i denne musikken i USA. Da jeg skulle gjøre en plate med DKV, var ideen å gjøre noen av Freds komposisjoner. Han skriver noen virkelig vakre låter.

Han hadde ikke spilt dem inn selv og det var lenge siden han hadde gitt ut noen plater.

Bruno Johnson fra OkkaDisc fortjener mye kreditt for at han gjorde opptak med Fred og fikk startet opp hans karriere igjen. Han var den første som tok opp Fred på mange år og støttet ham i mange år med plateutgivelser.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Så jeg gikk ned til Freds klubb på ettermiddagen før vi skulle i platestudio for å øve på låtene

hans. Jeg hadde fått partiturene tidligere og ville spille dem gjennom med ham. Det var katastrofe! Helt forferdelig. Jeg kunne ikke spille dem med ham i det hele tatt.xxxxxxxxxxxxxx - For å gjøre det enkelt, når du har nedskrevet musikk på et stykke papir, notene og rytmene, så er det som en slags stenografi. Når det gjaldt Freds spill og notasjon var denne stenografien enda mer forkortet. Rytmen var ikke eksakt som de ville være med konvensjonell notasjon. Tonehøydene var ikke eksakt slik de var skrevet. En B i de to første taktene var ikke det samme som en B i de to neste. De første B-ene kunne være virkelig flate, senket en kvarttone eller mer. I de neste ti taktene kunne den være forhøyet. Men alle gangene han spilte melodiene spilte han dem på samme måte. Dette var slik han hørte dem.

Overveldende. Det tok meg noen dager å kunne spille melodiene unisont med ham.xxxxxxxxxxxxx - Det viste meg hvor dyp hans forståelse og følelse av mikrotonalitet var. Han var en mikrotonal musiker. Fordi folk vanligvis hører i tempererte skalaer. Jeg leste en anmeldelse av Fred i DownBeat, av alle steder, hvor de sablet ham ned for at han ikke spilte rent.xxxxxxxxxxxxx - Dette er hvor det begynner å bli komplisert.

Og dette er overhodet ikke noen kritikk av Joe Maneri. Maneri er hyllet av kritikere som den mest utrolige mikrotonale utøveren. Og han var det. Maneris akademiske meritter og utsagn om mikrotonalitet plasserte ham som en «ekspert», og han var det. Men Fred var også en ekspert.

Men hans stemme i dette holdt han for seg selv, og de folkene han har spilt med. Det faktum at noen på trykk i et internasjonalt magasin mente at de forsto hans musikk bedre enn ham selv, og

kunne felle dommen om at Fred ikke spilte rent.

- For meg er dette en klar indikasjon om rase i musikkritikken. At kritikeren kan skrive at en svart musiker i 60-årene ikke forsto sin egen musikk, er for meg opprivende. Når det virker så sterkt på meg, hvordan virket det da på Fred Anderson? Hva følte han da han leste dette?xxxxxxx - Dette er det jeg mener med rasespørsmål i dette. Det blir veldig komplisert, men også veldig viktig for svarte amerikanske musikere. Dette skjedde rundt 2000-2002. Er dette slik svarte kunstnere fremdeles behandles? Det er avskyelig.

Jeg kan ikke snakke for dem, for jeg har ingen anelse om hvordan det oppleves. Annet enn at det opphisset meg, fordi jeg visste hvor godt Fred forsto sin egen musikk. Det var ingen tilfeldigheter.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Mitt forhold til Fred lærte meg mye om ikke bare hans egen musikk, men også Joe Maneris musikk. Selv om han ikke visste hvem jeg var, han visste bare at jeg var interessert. Og slapp meg inn. Det arbeidet Hamid, Kent og jeg gjorde med ham var svært viktig for meg. Og dette gjorde han for mange, mange.xxxxxxxxxxxx - Han var for oss en slags forfader, fra hans tilknytning til AACM. Men han var også totalt uavhengig. Han lot ikke AACM definere hvem han skulle være. Denne ånden av total uavhengighet er for meg tett forbundet med jazzens vesen og historie.

- Helt til slutt; vil Velvet Lounge, like sør for Grant Park, overleve etter at Fred gikk bort?

- De prøver, men det er vanskelig å si. Jeg skal spille der til våren, men utover det…

jazznytt [23]

Z

I

F

R

J

Z

A – KLASSISK AVANTGARDE?

Selv om det som er regnet som den første frijazzinnspillingen skjedde allerede i 1949, med to spor på Lennie Tristanos plate «Intuition», var det først rundt 1960 at det som ble kjent som frijazz ble etablert som genre. I år er det femti år siden Ornette Colemans serie med plater, «Something Else!»

(Contemporary, 1958), «Tomorrow is the Question» (Contemporary, 1959) og «The Shape of Jazz to Come» (Atlantic, 1959) kulminerte med utgivelsen av «Free Jazz: A Collective Improvisation», en banebrytende, kontinuerlig innspilling av en dobbeltkvartett. Slik sett kan betegnelsen frijazz i dag bety mye mer en klassisk jazzform enn New Orleans-jazzen var under den heftige revival-perioden (og krigen(!) mellom bopperne og tradisjonalistene) rundt 1950.

TEKST: JOHAN HAUKNES Min musikklærer foredro for oss i valgfag musikk på ungdomsskolen, at klassisk musikk er den musikken som har hatt kraft til å overleve sin egen æra, sin egen tidsepoke, uansett form, stil og innhold. Så betegnelsen klassisk forutsetter at genren under vurdering kan knyttes stilmessig eller idiomatisk til en eller et fåtall historiske tidsepoker, slik New Orleans-tradisjonene kunne i 1950.

Men det innebærer også at den på et eller annet plan fortsatt må utøves, må være relevant for vår samtid, den må gi noe til noen også i dag. Om ikke, hadde den ikke overlevd. Om ikke, hadde den ikke vært klassisk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Klassisk musikk er derfor død, men den lever.

Dette kan synes som et paradoks, men er det ikke. Klassisk musikk er nødvendigvis et avsluttet kapittel i forhold til stilistisk utvikling. Den er ikke lenger en del av kunstens utviklingsfront, av dens avantgarde. Det medfører også at den potensielle genrebetegnelsen må være en tilstrekkelig homogen stilbetegnelse, at musikken må være kjennetegnet ved stilistiske og estetiske kjennemerker som er felles for de musikkformene som faller under denne betegnelsen. Senbarokk, wiener-klassisme, romantikk, neo-klassisisme.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette essayet er et forsøk på å skrive ut noen tanker om trekk som kjennetegnet det første tiåret av den jazz-avantgarden som raskt etter Ornette Colemans skive ble omtalt som frijazz, for noen nærmest synonymt med u-jazz. Utviklet det seg til en etablert genre som var gjenkjennbar over tid? Eller ble det raskt en samlepost for ulike og mangeartede musikkuttrykk som ikke passet inn i de konvensjonelle kategoriene?xxxxxxxxxxxxxxx Hvorfor er det verdt å stille disse spørsmålene?

Først og fremst fordi de er interessante i seg selv, [24] jazznytt

og vekker noens nysgjerrighet. Men også fordi det er en viktig del av den internasjonale jazzhistorien. Da Erlend Skomsvoll for et par år siden stilte det kontrafaktiske spørsmålet om hvordan jazzhistorien ville sett ut om Arnold Schönberg hadde levd i New Orleans, var hans svar etter denne leken, negativt. På lang sikt ville det ikke endret hvor jazzen var i dag. Og bakgrunnen for det var den integrasjonen av jazzidiomet med samtidsmusikk som eksploderte utover 1960-tallet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det har for meg aldri vært helt klart hva Ornette Coleman mente med platetittelen «Free Jazz».

Er fri i uttrykket å forstå som et adjektiv, altså at dette er jazz som er fri! Eller er det å forstå som et bydende utsagn? Frigjør jazzen! Coleman har i alle fall sagt at han aldri hadde ment det som en kategorisk betegnelse. Men navnet ble raskt tatt flittig i bruk, ikke minst takket være kjappe og slagordkåte journalister og skribenter som populariserte betegnelsen. Så den ble hengende ved disse nye jazzformene som formelig eksploderte fra 1960 og utover.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hvorfor? Antakeligvis fordi man ikke evnet å finne bedre betegnelser. Det er i dag noe overraskende at få eller ingen av samtidige skribenter tok utgangspunkt i det mikrotonale aspektet ved mye av denne musikken. Noe som på mange måter var en helt naturlig generalisering av jazzens og bluesens tradisjonelle blå toner. Og tross alt hadde jo mikrotonalitet vært vel etablert innenfor samtidsmusikken i mange tiår, kvarttone-komponister som amerikanske Charles Ives og franske Edgard Varèse (en kvarttone er midt mellom en hvit og en sort tangent på pianoet, dvs. 24 trinn, i motsetning til pianoets tolv, på oktaven) og vår egen Eivind Groven – som med

sitt utgangspunkt i den norske folkemusikken komponerte med 53 trinn på en oktav – kan stå som eksempler på en rekke samtidsmusikalske komponister som fra rundt 1900 hadde komponert med mikrotoner.

Frijazz en klassisk genre?

Så da er spørsmålet om betegnelsen frijazz tilfredsstiller kravene til å karakteriseres som en genre. Den samme musikklæreren som jeg henviste til ovenfor, lærte også oss unge vitebegjærlige musikkinteresserte at den eneste samlende og objektive definisjonen vi kan gi på hva musikk er, er å beskrive det som støy med struktur.

Underforstått; alle andre avgrensninger vil automatisk innebære et subjektivt element. Enhver type lyd, eller støy uten noen som helst struktur er kaos, det kan ikke på noen måte oppfattes som musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På den andre siden signaliserte Colemans platetittel fra 1961 frihet fra samtidens konvensjonelle normer om hva musikk generelt, og moderne jazzmusikk spesielt, skulle være, frihet fra de etablerte strukturelle kravene om horisontal og vertikal konsonans. Derfra har betegnelsen utviklet seg til å bli oppfattet som en negativ definisjon, frijazzen ble oppfattet i mange sammenhenger som kjennemerket ved hva den ikke er, som frihet fra alle strukturelle normer, krav og forventninger. Denne oppfatningen av frijazz som lyd uten struktur er derfor en selvmotsigelse, om da ikke frijazz avskrives en gang for alle som u-musikk, som kaos. Så frijazz er ikke fri; den har aldri vært ment å være fri, i betydningen uten struktur, uten normer og et tidsmessig løp, uten «signifyin’ notes».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Cecil Taylor, Albert Ayler, Ornette Coleman, John Coltrane jazznytt [25]

Videre tilfredsstiller ikke frijazz kravene til stilistisk og estetisk homogenitet, slik for eksempel begrepet «hard bop» gjør. Grunnen til at et bredt spekter av frijazz-tradisjoner fortsatt er levende, er akkurat at det ikke har vært en homogen genre. Derfor er det i dag mulig å identifisere mange ulike genre og tilnærminger til musikk innenfor det som omtales som frijazz. Noe som også bidrar til å forklare hvorfor begrepet «frijazz» på mange måter er meningsløst som genrebetegnelse.

Frihet fra hva?

I USA ble denne friheten utover 1960-tallet på godt og vondt raskt knyttet til den afro-amerikanske borgerrettighetskampen, og spesielt oppfattet som et uttrykk for de militante strømningene i denne frigjøringen. Selv om mange av de musikerne som var en del av denne bevegelsen uttalte at det overhodet ikke var noen sammenheng. Deres varianter av frijazz var ikke «sint», eller politisk revolterende. I den grad frijazzen på 60-tallet i USA var revolusjonær, var det på to områder: Oppbruddet mot stivnede harmoniske og rytmiske normer og opprøret mot en musikkindustri som i stor grad var kontrollert av kommersielle interesser utenfor musikernettverkene. Disse to faktorene førte til etableringen av kollektive bevegelser og organisasjoner over hele USA, mest kjente eksempler «Jazz Composers’ Guild» i New York og «Association for the Advancement of Creative Musicians» (AACM) i Chicago, hvis agenda var å ta kontroll over alle produksjonsfaktorene, inkludert de kunstneriske, som styrer rammene for medlemmenes utøvelse av deres kunst.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Allerede rundt 1965 var det åpenbart at frijazz ikke var en enhetlig kategori, men en paraplybetegnelse som rommet mange svært forskjellige tilnærminger til grenseoverskridende, improvisatorisk musikk.

Frijazz med mening i New York I New York ble scenen etter hvert preget av to hovedlinjer. På den ene siden var det jakten på den spirituelle ekstasen som fant sitt uttrykk gjennom å smelte sammen den afroamerikanske kirkemusikktradisjonen og elementer av den populærmusikalske Rhythm ’n Blues-tradisjonen som hadde eksplodert om lag 15 år tidligere.

Nøkkelnavn var John Coltrane og Albert Ayler.

Fokuset i denne musikktradisjonen var i stor grad på den individuelles skaperkraft og fortellerevne.

Teknikk, hva du kunne få ut av hornet, og evnen til å uttrykke en stemme i et kor. Like mye det som på ensemblesound og design av sonoriske strukturer.

På den andre siden frijazzuttrykket som en integrert del av en afroamerikansk tradisjon og som et uttrykk for det afroamerikanske samfunnets krav om frihet og likhet. Ansporet av radikaliserte skribenter som LeRoi Jones (senere Amiri Baraka), står Archie Shepp som en av de fremste proponentene av denne tradisjonen. I denne tradisjonen sto bluesen – og bluesmetaforer – i en særstilling, den var ikke bare et musikalsk ankerfeste, den var like mye et ærefullt odelsmerke. Da Leroi Jones skulle skrive boka om de svartes bidrag til amerikansk kunst, kalte han boka Blues People. Om framveksten av den nye musikken skriver Amiri Baraka i forordet til 2010-utgaven [26] jazznytt

av Black Music, første gang utgitt i 1968; «the Afro-American people must claim this music as our legacy … as the historic anthems of our struggle. … Free? You bet, it has been our philosophy, our ideology, our aesthetic, since slavery began. … Free Jazz! Freedom Suite! Freedom Now!».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For begge linjer var det et utgangspunkt at musikken hadde et svart ståsted, men at den, i pakt med jazzens kanskje aller viktigste kjennemerke, var en fusjonsmusikk. At musikeren aktivt søkte opp og integrerte nye musikalske uttrykk i musikken, det være seg om de kom fra «kunstmusikken», fra visuelle kunstformer som film eller fra verdensmusikken. Men den hadde sitt sentrale utspring i den svarte historien. I musikktradisjonen som reflekterte hva det var å være svart i et hvitt USA. Great Black Music in Chicago I motsetning til dette hadde miljøet i Chicago, som vokste ut av Muhal Richard Abrams’ «Experimental Band», med Roscoe Mitchell, Joseph Jarmann og Anthony Braxton, en mye sterkere intellektuell orientering – rettet mot utvikling av komposisjonsteknikker, nye notasjonsformer og design av nye sonoriske strukturer. AACM ble rammen for mye av organiseringen av dette arbeidet, men også i AACM var viktigheten av det afroamerikanske perspektivet framtredende, særlig kjennemerket ved AACMs slagord, «Great Black Music!».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Disse utviklingslinjene var selvfølgelig langt fra enerådende i landet, og heller ikke klart demarkerte. Alle lot seg inspirere av alle de andre, og alle steder utenfor jazzmiljøet. Navn som Cecil Taylor springer en i hu, som et eksempel på en musiker med en egen, eklektisk musikkform. Coleman var en annen som utviklet sine harmolodiske ideer langs egne veier.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dessuten var også Chicago hjem for en av de mest eksentriske figurene jazzen noensinne vil se, Herman Poole Blount, bedre kjent som Saturnianeren Sun Ra. Ras ark, hans Arkestra omfattet en rekke musikere som befinner seg blant den ypperste eliten av 60-tallets jazzmusikere. Mest prominent de to saksofonistene Marshall Allen og John Gilmore.

Modal jazz, frijazz og post-bop I tillegg til dette, skjedde det en økende grad av teoretisering og intellektualisering av musikken utover den kvintsirkel-baserte harmoniske analyse som bop-musikken la grunnlag for. Det fremste eksemplet er nok George Russells «The Lydian Chromatic Concept», som et uttrykk for den modale revolusjonen rundt 1960 banet teoriene hans veien for en nesten total åpenhet i hva som kunne spilles mot hva. Men Russell var også sterkt fokusert på sonoriske strukturer og komposisjon og improvisasjon i vertikale lag. Dette var tydelig allerede i hans mesterverk fra 1958, «New York, N.Y.» og ble etter hvert svært framtredende i løpet av hans skandinaviske periode.

Jeg henviser den interesserte leser til Russells platenotater på hans «Vertical Forms VI» fra 1977. Et annet, noe mer obskurt eksempel, er Ornette Colemans harmolodiske teori. Men det virker som det (nesten) ikke er noen andre enn Coleman selv som forstår hva teoriene om harmolodi sier, utover at betegnelsen er satt sammen av harmoni og melodi, en integrasjon av det vertikale og det horisontale.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

En frijazzlinje som faller helt i sin egen kategori er Jimmy Giuffres trio, med Paul Bley og Steve Swallow, med platene «Fusion», «Thesis» og «Free Fall» fra 1961 og 62. Basert på kontrapunkt og med dybdestudier i mikrotonalitet med utgangspunkt i en kammermusikalsk setting, var ikke dette frijazz med store bokstaver, men snarere med meget små. Med alle tre hvite musikere og en utpreget «europeisk» kunstmusikalsk orientering var dette noe som skilte seg ut i frijazzverdenen i USA. Det ble da også i liten grad lagt merke til på vestsiden av dammen. Større gjenklang fant det etter hvert på østsiden, hvor det var nærmere europeiske musikeres estetikk og musikkfilosofi. Her kom også anerkjennelsen. Da de to første platene fra 1961 etter lang tid ble tilgjengelige igjen, var det typisk nok på Manfred Eichers ECM-label. «Jimmy Giuffre 3, 1961» ble utgitt i 1992.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den modale jazzen ble raskt et kjennemerke på en moderne, urban sound, først og fremst gjennom musikken til Miles Davis og hans andre kvintett (1964-1968) og Coltranes kvartett (1961-1965). I løpet av kort tid tok dette jazzuttrykket også opp i seg det kollektive improvisasjonselementet fra frijazzen. Klarest kommer det til uttrykk i musikken til Miles Davis’ kvintett med Herbie Hancock, Wayne Shorter, Ron Carter og Tony Williams etter den lange bandpausen i 1965, et uttrykk som i ettertid også ble omtalt som «post-bop». For Miles var veien videre etter dette, utprøving av nye elektrisk og elektronisk skapte klangfarger, og etter hvert «Bitches Brew» og fusjonsjazz.

Frijazz i Europa Men det var ikke bare i USA ting skjedde på 1960-tallet. I løpet av dette tiåret ble jazzen etablert som en genuin global musikkform, den vokste ut av rollen som en afroamerikansk kunstform. Mot slutten av tiåret var det også en entusiastisk gjeng med unge norske musikere som lot seg fange av den nye musikken fra USA, og som ble inspirert av George Russells veiledning og mentoring til å gå nye og egne musikalske veier.

Det kan nok diskuteres hva som ble den første norske frijazzskiva, men valget står vel mellom Svein Finnerud-trioens «Svein Finnerud Trio» fra 1968, Garbareks «Esoteric Circle» fra 1969, eller Garbareks «Afric Pepperbird» fra 1970, avhengig av ens preferanser for hva en skal legge i «frijazzskive». Men før frijazzens arv til fulle også ble norsk, hadde den to sentrale nedslagsfelt i Europa.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I Storbritannia ble den New York-baserte frijazzen mot slutten av 1960-tallet en viktig inspirasjon for en svært reorientert og innovativ musikkutvikling blant unge intellektuelle musikkstudenter og utøvende musikere, med røtter i rock og samtidsmusikk. Med inspirasjon fra samtidsmusikken, gjennom John Cage og KarlHeinz Stockhausen, men kanskje viktigst fra minimalismen, med bl.a. Terry Riley og Philip Glass, ble det skapt en ny musikkform som bl.a. har blitt benevnt «avant-rock» og «kunstrock».

Henry Cow, Syd Barrett og Pink Floyd, Gong og Soft Machine Men utviklingen la også grunnlaget for etableringen av «Spontaneous Music Ensemble» med Derek Bailey, Evan Parker, Kenny Wheeler, Trevor Watts og John Stevens.

Gjennom dette ble det skapt en unik britisk stemme, med en atomistisk tilnærming, slik Evan Parker har beskrevet den selv; musikken brytes

Carla Bley, John Surman, Alexander von Schlippenbach, Jimmy Giuffre, George Russell, Archie Shepp og Sun Ra jazznytt [27]

«ned i små komponenter og settes sammen igjen i en kollektiv prosess. Slik nedtones den solistiske karakteren av improvisasjonen, som erstattes med en kollektiv prosess».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den britiske samtidige trioen AMM, med Keith Rowe, Eddie Prévost og Lou Gare, var også en viktig inspirasjon for John Stevens & Co. Evan Parker sier hvorfor; AMM hadde «en laminær arbeidsmåte, hvor selv om soloen var borte og fokuset var på en kollektiv sound, … ikke ved å bryte musikken ned i små komponenter, men ved å legge på lag som passet sammen og skapte en ny helhet». Begge disse ensemblene hadde karakter av å være åpne plattformer, og workshops, hvor det var åpenhet for nye og temporære medlemmer, for alle mulige musikalske inn- og utfall, og hvor hovedsiktemålet var å lytte på de andre, forholde seg til og respondere på det de spilte.

På å utvikle store ører og en instantan, automatisert, instinktiv og direkte komponering.

Det andre tyngdepunktet i Europa for den europeiske varianten, eller bedre variantene, av frijazz, var Tyskland. I tysk jazzhistorie omtales denne perioden fra ca. 1964 og utover som «die Emanzipation» fra den amerikanske jazztradisjonen. Tyskland ble også et tyngdepunkt hvor integrasjonen av samtidsmusikalske innovasjoner og jazz kom klarest til uttrykk. Det var vest i Tyskland det ble utviklet arenaer og møteplasser som utover 1960-tallet ble viktige for utviklingen av frijazz og det som etter hvert utviklet seg til det som i dag omtales med det videre samlebegrepet «impro» på europeisk nivå. Ikke minst takket være han som ble kalt paven av tysk jazz, produsenten, platemannen og radiojournalisten Joachim-Ernst Berendt. Han var kunstnerisk ansvarlig for «Berliner Jazztage» fra starten i 1964 til 1970 og utviklet det til en sentral arena for den unge tyske avantgarden, med Alexander von Schlippenbach, hans «Globe Unity Orchestra» fra 1966, Manfred Schoof, brødrene Rolf og Joachim Kühn etter at de kom over fra Leipzig i 1966, og den noe eldre allfaderen i tysk moderne jazz, Albert Mangelsdorff i spissen.xxxxxxxxxxxxx Berendt sto bak flere andre tyske jazzfestivaler, men det var først og fremst gjennom hans virke ved det regionale kringkastingsselskapet Südwestfunk (SWF) i Baden-Baden han utførte sine pavelige funksjoner. Fra og med 1966 utviklet han «SWF New Jazz Meeting» som en årlig tradisjon. I november/desember hvert år møttes moderne jazzmusikere, som vår egen Karin Krog, på det som raskt ble en sentral utviklingsplass for ny europeisk frijazz. Deltakerne fikk fire-fem dager i studio i Baden-Baden til å utvikle nytt materiale, hvoretter dette ble tatt opp for kringkasting. Etter hvert ble det også en tradisjon at det ble avsluttet med en live-konsert i Mainz.x Om Berendt var jazzpaven, var i det minste Michael Naura ved Norddeutscher Rundfunk (NDR) i Hamburg jazzbiskopen. Naura som selv var en eminent jazzpianist tok jobben som jazzredaktør ved NDR i 1971 og bygde videre ut «NDR Jazz Workshop» som scene for moderne europeisk jazz. John Surman var der i november 1970, med «John Surman and Friends». Deltakerne framstår i dag som en liste trukket fra øverste hylle i «Who is Who in Modern Jazz», Kenny Wheeler, Albert Mangelsdorff, Eje Thelin, Mike Osborne, Anthony Braxton, Alan Skidmore, Chick Corea, Dave Holland, Barre Phillips, Stu Martin, Barry Altschul. I 1971 hadde gruppen Circle (Braxton, Corea, Holland og Altschul) en konsert som fortsatt er noe av det [28] jazznytt

aller beste de framførte. I april 1974 var Keith Jarretts europeiske kvartett del av workshopen, med en konsert som NDR fortsatt sender i reprise innimellom.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx En tysk musiker må nevnes spesielt. En person som startet som maler, og som fortsetter med det, ved siden. Men han valgte treblås som sitt kunstneriske uttrykk. Peter Brötzmann var en vesentlig del av den tyske Emanzipation. Han var et sentralt medlem i Globe Unity-orkesteret, men det var med «Machine Gun»-oktetten fra 1968 han virkelig ble kjent for offentligheten. «Free Music Productions» (FMP) som han, Schlippenbach og Peter Kowald tok initiativ til ble en sentral kanal for publisering av den nye tyske og europeiske jazzen. På 1980-tallet tilbrakte han mye tid i USA, og fikk etter hvert betydelig anerkjennelse også der. En periode spilte han med Bill Laswell og Sonny Sharrock i «Last Exit».

To andre lokasjoner ble sentrale nedslagsfelt for frijazz i Europa. Frankrike ble en møteplass, separat fra resten av Europa, for en «back to Africa»-bølge av amerikanske og europeiske jazzmusikere, ikke minst dokumentert gjennom plateselskapet BYG Records. I Nederland og Belgia vokste det tidlig fram en generasjon med ypperlige «frijazzere», som Misha Mengelberg, Bennink-brødrene og Fred Van Hove. Disse inngikk snart i den all-europeiske bevegelsen som var sentrert rundt møteplassene i Tyskland.

Dagens scene og dens røtter Brötzmanns oktetter ble etter hvert til tentetter.

Med utgangspunkt i Peter Brötzmann Tentet ble han i økende grad en del av det nye unge frijazzmiljøet som vokste opp i Chicago i løpet av 1990tallet. Sammen med Ken Vandermark og andre etablerte de Chicago som senter for en annen frijazztradisjon enn den klassiske AACM-tradisjonen. Men allikevel er det klare historiske linjer fra den fortsatt levende AACM-tradisjonen og den nye «Chicago-skolen». Ikke minst kjennemerket ved Chicagos grand old jazzman, saksofonisten Fred Anderson, som døde i 2010, 81 år gammel. Som eier av klubben «Velvet Lounge» skapte han et fristed for unge musikere til å prøve ut og utvikle ny musikk, og han bidro gjerne selv som mentor, døråpner og utøver.xxxxxxxxxxxxxxx Selv etter sammenbruddet av loft-scenen i New York, er det fortsatt en levende frijazzscene, i dag er ett av dennes tyngdepunkt på den årlige «Vision»-festivalen. «Vision»-festivalen har som uttalt formål å presentere «experimental American music from an Afro-American perspective and traditions. Avantjazz is a direct outgrowth of jazz, historically an African-American music».

Peter Brötzmann er like hjemme i denne mer spiritualistiske tradisjonen, blant annet i samarbeidet i den Ayler-inspirerte «Die Like a Dog»trioen med William Parker og Hamid Drake.

Saksofonisten David S. Ware har vært den som klarest har løftet arven etter Ayler og Coltrane gjennom sin kvartett med William Parker og Matthew Shipp, i tillegg til bl.a. Susie Ibarra.

Sam Rivers med sitt RivBea-studio har vært fast inventar på New York-scenen, Charles Gayle, Henry Grimes.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I tillegg er New York også hjemmehavn for John Zorn og hans eklektiske musikkformer med utgangspunkt i kletzmer, i punk, i film, i kabbala og mye annet ved siden av jazz og rock. Ensembler som Naked City, Acoustic og Electric Masada, og verk som First Masada Book og Book of An-

gels (Second Masada Book) er svært forskjellige uttrykk for hans musikalske visjoner.xxxxxxxxxxxx Nå er vi på god vei inn i en beskrivelse av perioden som skiller oss og dette utgangspunktet på 1960-tallet, noe som ikke var ment som fokus for dette essayet. Om vi nå tar sats og sprenger lydmuren tilbake til vår egen tid, oppdager vi raskt at geografiske mønstre som ble etablert på 1960tallet fortsatt er gjenkjennbare i dagens verden.

AACM-tradisjonen er fortsatt levende, men har ikke det samme klare forankringspunktet i Chicago. Men den har ikke fått det samme påfyllet av unge svarte musikere som har videreutviklet den.

Navn som Braxton og Abrams, Joseph Jarman, Roscoe Mitchell og Henry Threadgill er fortsatt toneangivende AACM-navn. Med unntak av Nicole Mitchell på 44 år, er vel perkusjonisten Kahil El’Zabar en av de yngre av dagens AACM alumni. Men Chicago er hjemsted for mer enn det jeg kalte den «nye Chicagoskolen», også Rob Mazureks og Chad Taylors Chicago Underground. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I New York kom en helt ny generasjon «unge, sinte» musikere ut av 1970-tallets loft-scene, en generasjon som på mange måter lot seg direkte inspirere av frigjøringsbestrebelsene på 1960-tallet. Med et klart sosial-politisk og radikalt syn på musikerens rolle og musikkens funksjon. Som Chicago hadde Fred Anderson, hadde de unge i New York Rashied Ali, og hans klubb Ali’s Alley.

Den mest uttalte og reflekterende på New Yorkscenen i dag er bassisten William Parker.xxxxxxxx Den europeiske scenen i dag er så mangesidig og flerdimensjonal at begrepet frijazz totalt har mistet enhver beskrivende karakter. Det er en mikstur av aleatorisk musikk, minimalisme, punkmetaforer, noise, kraut, industri, konkret og elektronisk musikk, med en mottakelse og kredibilitet som aldri før, også i enkelte rom i parnasset.

Samtidig har de tradisjonelle frijazz-grepene blitt institusjonalisert og inngår i dag i enhver aktiv jazzmusikers verktøykasse. I dag er derfor frijazzbegrepet på mange måter tømt for mening og innhold. Men vi har til dags dato ikke maktet å finne et vokabular til å beskrive de nye strukturene innenfor de vitale musikkformene som faller under den paraplyen vi kaller dagens jazzmusikk.

Men vi ser også at frijazz langt fra er en klassisk død-levende genre. Deler av den er. Coltranes musikk er i dag klassisk musikk. «Bitches Brew» er klassisk musikk. På den annen side er etterkommerne av 1960-tallets frijazz fortsatt levende kunst- og musikkformer. Disse nyere formene for jazzmusikk bygger riktignok på 60-tallets frijazz, men mye av den er like langt fra opphavet som den er fra swing-jazzen. Og begrep som «avantjazz» eller «experimental jazz» hjelper ikke.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi burde altså avgrense frijazzbegrepet til Colemans innovasjoner rundt 1960, til musikken bak Max Roachs krigsrop «Freedom Now!», til Coltranes overveldende himmelfart «Ascension», Aylers «Spiritual Unity» og lukke boka. Med det definerer vi alt som har skjedd seinere som noe annet, noe utenfor, noe mer enn frijazz. Men da har vi også virkelig oppnådd å gjøre «frijazz» til klassisk musikk, på lik linje med Arnold Schönbergs tolvtonebaserte serielle musikk.xxxxxxxxxxx Men da kommer spørsmålet hvordan vi skal omtale den nye musikken og dens flerfoldighet. Uttrykket «impro» blir brukt om deler av den, «støy» eller «støymusikk», uten at noen av dem klarer å være stilistisk, estetisk, metodologisk eller formmessig klargjørende. For noen av oss

Evan Parker, Peter Brötzmann Chacago Tentet og Mats Gustafsson

blir det nesten håpløst. Det er et så tett kontinuum fra disse og mange andre påvirkninger til dagens avantgarde-scene og så mangedimensjonale påvirkninger mellom dem at vi ser det som en større helhet. Kategorisering, taksonomi, er en svært vanskelig, og langt fra noen eksakt vitenskap.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På den annen side, om vi spør hvem som har videreført det spirituelle fokuset hos Coltrane og Ayler og den sosiale bevisstheten hos Shepp, det radikale New York oktober-opprøret i 1964 som ledet til «Jazz Composers’ Guild», så må vi fortsatt se til New York og det som fulgte i kjølvannet av loft-scenen og strikkefabrikken Knitting Factory.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Den skolerte, mer kammerorienterte jazzen etter Tristano, Giuffre og Paul Bley og andre inngår i dag i verktøyboksen til enhver oppegående jazzmusiker. En framtredende jazzmusiker i hele perioden etter 1970 har vært Carla Bley. Arven etter Coleman? Joda, «Lonely Woman» er i dag en standard i jazzrepertoaret på lik linje med «So What» og «’Round Midnight». Men det er vel først og fremst Ornette selv som i sitt 82. år bærer den harmolodiske fanen videre. Arven etter Miles’ «post-bop»? For et spørsmål! Den er overalt, og har blitt en del av standardrepertoaret.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Videre, om vi i dag skulle spørre hvor det ble av den europeiske Emanzipation på 1960-tallet og

dens samrøre av frijazz og europeisk kunstmusikk, er det vel først og fremst den nye Chicagoskolen som i dag fører dens underliggende filosofi og tilnærming videre. Miljøet rundt det utvidede Chicago-begrepet, med Peter Brötzmann, Ken Vandermark, Kent Kessler, og ikke minst Mats Gustafson og Evan Parker har noen av sine viktigste røtter i den britiske og tyske innovasjonene på 1960-tallet, uten klassisk swing, og klassiske blåtoner, men fortsatt levende jazz.

Gjennom linken mellom Gustafson og Vandermark har det utvidede Chicago-begrepet fått en omfattende pendant i Sverige og Norge.

Det frie Chicago er i dag en by i Skandinavia!

Men når det ikke er frijazz, hva er det da?

FOR DEN INTERESSERTE LESER Leroi Jones aka Amiri Baraka: Ekkehard Jost: George E. Lewis: Mike Heffley: Scott Saul:

Blues People (1963) ... Black Music (1968) Free Jazz (The Roots of Jazz) (1974) A Power Stronger Than Itself - The AACM and American Experimental Music (2008) Northern Sun|Southern Moon – Europe’s Reinvention of Jazz (2005) Freedom Is, Freedom Ain’t – Jazz and the Making of the Sixties (2003)

En samtidig sosiopolitisk marxistisk tilnærming til 60-tallsrevolusjonen i jazz og frigjøringsbestrebelsene: Frank Kofsky: John Coltrane and the Jazz Revolution of the 1960s (1998) ... Black Music, White Business – Illuminating the History and Political Economy of Jazz (1998) er fornøyelig lesning i dag, men kommer til kort i sin entusiastiske og sterkt normative analyse. jazznytt [29]

KAN

LÆRE MAN

DR. MICHAEL FRANCIS DUCH

I fjor høst disputerte Michael Duch ved institutt for musikk på NTNU etter tre års forskning på fri improvisasjon, og bruken av improvisasjon i eksperimentell komposisjon i Storbritannia i 60-årene. Men fins egentlig helt fri improvisasjon? Det gir tre års forskning et interessant svar på.

– IMPROVISASJONSFORSKER

SEG

TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU Selv om sommeren er varm og humla suser rundt hytteveggene i Kragerøskjærgården, beholder bassist Michael Francis Duch sixpencen på når vi møtes en lummer sommerdag. Den travle bassisten har inntatt feriemodus mange hundre kilometer sør for hjembyen Trondheim, men er heldigvis villig til å dele sine forskningsfunn med Jazznytts lesere, mellom skillingsbollebaking, makrellfiske og intensiv avslapning.

Duch begynte, som trøndere flest, med rockebass hjemme på gutterommet. Da han begynte å interessere seg for jazzmusikk var det først og fremst improvisasjonsaspektet som fristet. På jazzlinja i Trondheim ble jazzen paradoksalt nok forlatt, da han smått om senn oppdaget at man ikke trengte å spille jazz for å drive med improvisert musikk.

- Jeg gikk i klasse med mange frijazzfolk, som Kjetil Møster som jeg spilte mye med. Mens jeg gikk på jazzlinja fikk jeg stadig større interesse for samtidsmusikk og det å komponere. Først oppdaget jeg Cage, og begynte å spille hans stykker. Jeg ville rett og slett ha en annen innfallsvinkel til improvisasjonen. Istedenfor å spille Albert Ayler-låter så kunne man kanskje ta utgangspunkt i et partitur. Senere så jeg at det var mange av musikerne i AACM (Association for the Advancement of Contemporary Musicians, et musikerkollektiv som startet opp i Chicago på 60-tallet, journ. anm.) som drev med komponert musikk, Anthony Braxton for eksempel, men det visste jeg ikke da, det fant jeg ut senere.

Samtidig som bassisten sakte forvillet seg inn i den frie improvisasjonens irrganger på øverommet, arrangerte han konserter på blant annet Ni Muser i Trondheim. Han oppdaget at han ikke var alene om å tilby konsertserier med improvisert musikk.

- Jeg så at parallelt med konsertene for improvisert musikk som jeg arrangerte i Trondheim, holdt Tore Bøe og Lasse Marhaug på med sine konsertserier. Og da åpnet det seg en ny verden for meg. For det de drev med og de folkene de inviterte var jo så likt det som jeg drev med, bare med et annet navn. Det kunne være støy, lo-fi eller sånne type ting, og jeg kjente igjen de [30] jazznytt

Å

IMPROVISERE? jazznytt [31]

samme mekanismene som fungerte i den musikken. Jeg tror nok vi var ganske tidlig ute med fusjoneringen av Lo-fi-rocken og støy og frijazz i Trondheim, før Tor og Lasse flyttet til Oslo og startet All Ears blant annet.

Omtrent på samme tid ble Duch introdusert for Ivar Grydeland og Ingar Zach, musikerne som står bak plateselskapet SOFA. Gjennom dem kom han i kontakt med harpisten Rhodri Davies i 2002. Vår mann fikk således innpass i det britiske impromiljøet, noe som var en øyenåpner mot den komponerte eksperimentelle musikken, med Cornelius Cardew i spissen.

Cornelius CardewXXXXXXXXXXXXXXXX Og da begynner vi å nærme oss kjernen i Duchs treårige forskningsprogram. Ved å ta utgangspunkt i sin bakgrunn i friimprovisasjon, har han forsøkt å finne likheter og forskjeller mellom dette og bruken av improvisasjon i eksperimentell komposisjon. Han har sett særlig nøye på den britiske komponisten Cornelius Cardew (1936 – 1981). Cardew gjennomgikk en langsom transformasjon fra å være assistent av Karlheinz Stockhausen på 50-tallet, via en interesse for Cage og hans tilfeldighetsmusikk, via fri improvisasjon og komponerte improvisasjoner til et liv som politisk radikal og komponist av knallrøde kampsanger.

- Jeg har prøvd å gå tilbake til London på midten av 60-tallet. Der var det et miljø som hadde sin inspirasjon fra John Cage og det som skjedde i New York på den tiden. Cardew ble med i AMM (hva forkortelsen står for er ukjent, men AMM var et kollektiv av komponister og improvisatører i Storbritannia, journ. anm.) i -66. Og når man ser nærmere på det, ser man at det er flere britiske komponister som holdt på med «open form» og grafisk notert musikk, som blir interessert i improvisasjon på denne tiden. Cardew var en frontfigur for dette. I tillegg spiller AMM flere konserter hvor de deler scene med bl.a.

Pink Floyd i -66 og -67, Syd Barrett blir inspirert av Keith Rowe, mens i New York blir John Cale, som hadde vært elev av Xenakis, med i Velvet Underground. Felles for alle disse er den åpne improvisasjonen som ligger til grunn, også i den psykedeliske rocken.

- I Norge snakker vi masse om at jazzen de siste 10 årene har vært så sjangeroverskridende. Og det har den jo vært, men det samme skjedde på midten av 60-tallet! Forskjellen er at da var det mye mer grensesprengende, og folk var interessert i musikken fordi den var helt ny. Nå har den kommet i ny innpakning og blitt mye mer utbredt, som en del av musikermiljøet og en del av hverdagen. Det er ikke noen uvanlig musikk å høre lenger, noe jeg mener er en udelt fordel.

«Free improvisation – method and genre»XX Når man blir tatt opp i det som kalles Stipendprogrammet for Kunstnerisk Utvikling, er det for etter tre år å skulle presentere et kunstnerisk produkt av høy internasjonal kvalitet. Michael Duch valgte å dele fremleggingen av sitt materiale i tre deler. Den første delen var en konsert i Nidarosdomen 18. september 2010 med ensemblet Lemur, trioen Tilbury/Duch/Davies og solo. Konserten var også plateslipp for tre plater med de samme tre ensemblene. Disse platene utgjør sammen med avhandlingen «Free improvisation – method and genre» del to av stipendmaterialet. Siste del var selve disputasen, hvor Duch foredro fra avhandlingen og demonstrerte [32] jazznytt

øvingsmetoder for fri improvisasjon med hjelp fra Kyrre Laastad, Petter Vaagan og Ingrid Lode.

En viktig del av forskningen har dreid seg rundt komposisjonen «The Tigers Mind» fra 1967.

Stykket består av en tekst som gir instruksjoner til seks karakterer, og var et forsøk på å komponere en fri improvisasjon.

The tiger fights the mind that loves the circle that traps the tiger. The circle is perfect and outside time.

The wind blows dust in tigers’ eyes. Amy reflects, relaxes with her mind, which puts out buds (emulates the tree). Amy jumps through the circle and comforts the tiger. The tiger sleeps in the tree. High wind. Amy climbs the tree, which groans in the wind and succumbs. The tiger burns.i - Jeg dro til England, traff John Tilbury og pratet med ham om hvordan stykket ble spilt på 60-tallet. Vi snakket også om hvordan det spilles nå, har det for eksempel noe relevans å spille et slikt stykke i dag? Så dro jeg til Frankrike og hørte en fremføring av stykket i forbindelse med en utstilling av Cardewpartiturer, og prøvde å analysere litt hvordan de hadde tenkt rundt komposisjonen. Så satt jeg opp min egen versjon, og prøvde å dokumentere øvingene og utviklingen. Dette holdt jeg på med i litt over et år, for ut fra dette stykket ligger alle slags spørsmål latent, som: kan man komponere en improvisasjon? Det motsatte er jo det vanlige, for å komponere er jo på sett og vis å skrive ned en improvisasjon.

- Er dette programmusikk?

- Ja, men mer en slags improvisasjonsøvelse. Det er seks karakterer, men det kan også spilles med færre. Det er et slags narrativ som skal følges.

Men jo mer man blir kjent med teksten og karakterene, kan man lage sin egen tekst eller bare improvisere med utgangspunkt i de forskjellige karakterene med sine forskjellige egenskaper.

Det er jo noe man tar med seg inn i en improvisasjon uansett, den ballasten man har og bakgrunnen man kommer fra. Men her må man altså sette seg inn i en situasjon og være vind eller trær eller tiger. Det har satt i gang en masse tankeprosesser i forhold til det å improvisere.

- Et sånt enkelt stykke gir en masse å jobbe med, egentlig kunne hele stipendiatet sirkulert rundt arbeidet med dette ene verket! I tillegg har jeg brukt det i undervisning på jazzlinja. Øve på fri improvisasjonXXXXXXXXXXXX Det å bruke komposisjoner som utgangspunkt for å øve på fri improvisasjon har vært et tilsvarende fokuspunkt for stipendiaten, noe han demonstrerte på sin disputas. Særlig har han jobbet med dette i gruppa Lemur, med Hild Sofie Tafjord (horn), Lene Grenager (cello) og Bjørnar Habbestad (fløyte).

- Grunnen til at vi ville gjøre disse øvelsene var for å bli mer samspilt. Vi hadde en slags tese om at hvis man spiller Mozart så må man øve på det materialet, gå inn i klangen og så videre. Det er det samme med standardlåter, man må ha kjennskap til form, akkorder og så videre. Hvordan kan vi så overføre disse øvingsmetodene fra andre sjangere til oss som driver med improvisert musikk?

i

Cornelius Cardew «The Musical Times» Vol. 108, No. 1492 (Jun., 1967), pp. 527-530

- Vi hadde da for eksempel gjort klangøvelser.

Det kan være at vi går inn i klangen som en whiskysmaker går inn i smakens enkelte bestanddeler.

Det kan være jeg som spiller en ting på bassen, og så er det opp til de andre tre å gå inn i denne klangen og ta ut ulike deler av den, og spille med for å danne en homogen klang. Det kan være at fløyten ligger tre oktaver unna det jeg spiller, men da kan han gå inn i lyden av hårene fra buen, eller en av overtonene. Det er en veldig spesifikk måte å jobbe som lydconnaisseurer på, å bryte klangen opp i småbiter. Denne analysen foregår i øret. Alle våre øvelser er basert på gehør. Særlig for meg med den bakgrunnen jeg har, har gehørsiden av musikken vært viktig, ikke å se musikken som noe som står på et papir men som noe man faktisk hører.

Andre samspillsøvelser går på for eksempel rytmikk, alt fra å spille sammen på et beat, til det motsatte hvor bandet prøver å være minst mulig sammen. Lyttingen er like intens, men med motsatte fortegn. I en konsertsituasjon blir derimot oppgaven å prøve å glemme øvelsene de har gjort, å nullstille bevisstheten rundt dem.

- Vi sier at vi glemmer dem, men i underbevisstheten fins de fortsatt. Og forhåpentligvis gir de oss ideer til samspillet som gjør at vi er forberedt, slik at vi kan reagere umiddelbart på noe vi hører i ensemblet. Det er med på å skape – ikke en forutsigbarhet, men en måte hvor man blir kjent med hverandre. Jo bedre kjent man blir med dem man spiller med, jo lettere er det å gå inn på mikroplan i improvisasjonen. Da tenker jeg på tekstur, klang og slike ting som man kanskje ikke tenker så mye på ved et første møte mellom musikere.

Hva er en kompsisjon, egentlig?XXXXXXX Duch fikk også rikelige muligheter til å studere forholdet komposisjon / improvisasjon og måter å øve et improvisert forløp på da han spilte med Trondheim Jazzorkester under ledelse av Kim Myhr sommeren 2009. Myhr ledet ensemblet til en sakte bevegende magma av klanger med en kosmisk fargepalett, med kontrollerte utbrudd og stilsikker musikalsk formgiving, i følge min egen anmeldelse av konserten i Gamle Logen.

- Man kan jo spørre seg om hva komposisjon egentlig er, og det tror jeg Kim satte fingeren på med dette prosjektet. Først valgte han ut hvilke musikere han skulle ha med, så satte han dem sammen i forskjellige grupperinger, og ga dem beskjed om å bare spille. Ut fra det fant han ting han likte, og neste gang ba han oss spille litt mer på en sånn eller slik måte. Etter det laget han et partitur, en tekst som beskrev de ulike delene, som alle fikk utdelt og som alle fulgte.xxxxxxxxxx - Er det egentlig Kim Myhr som er komponisten?

- Du kan vel kanskje kalle ham en tilrettelegger av noe slag, eller en arrangør kanskje? Det er klart at enkelte steder så er det måten jeg improviserer på, eller kanskje Sissel Endresen improviserer på, som har blitt til et stykke som Kim Myhr har skrevet, men det er det interessante også. Men man må se litt stort på det. For meg er det en måte å utfordre meg selv på, kanskje jeg oppdager at jeg trenger å utvide mitt eget språk for eksempel.

- Det problematiske med å gjøre et slikt stykke mange ganger er at man får et overskudd på det.

Når for eksempel del 2 avsluttes og man skal videre kan det plutselig skje noe nytt, skal man da følge den impulsen? Det er jo det jeg syns er

I NORGE SNAKKER VI MASSE OM AT JAZZEN DE SISTE 10 ÅRENE HAR VÆRT SÅ SJANGEROVERSKRIDENDE. OG DET HAR DEN JO VÆRT, MEN DET SAMME SKJEDDE PÅ MIDTEN AV 60-TALLET! FORSKJELLEN ER AT DA VAR DET MYE MER GRENSESPRENGENDE, OG FOLK VAR INTERESSERT I MUSIKKEN FORDI DEN VAR HELT NY. NÅ HAR DEN KOMMET I NY INNPAKNING OG BLITT MYE MER UTBREDT, SOM EN DEL AV MUSIKERMILJØET OG EN DEL AV HVERDAGEN. DET ER IKKE NOEN UVANLIG MUSIKK Å HØRE LENGER, NOE JEG MENER ER EN UDELT FORDEL. spennende med improvisasjon, når det oppstår noe uventet som man ikke hadde forutsett. Det er interessant å jobbe på denne måten, mens i Lemur for eksempel, der jobber vi jo motsatt.

Når vi øver som kvartett så har vi vår metodikk og øvelser som vi bruker for å utvikle klangrepertoar og så videre som vi holder oss ganske strengt til på øving. På konserter vil vi ikke avtale noe som helst. I dette bandet høres det faktisk ofte ut som om ting er avtalt, men det skyldes nok i stor grad de mange øvelsene vi har gjort.

Fri improvisasjon?XXXXXXXXXXXXXXXX Avhandlingen «Free Improvisation – Method and Genre», inneholder i tillegg til refleksjoner rundt det å øve på fri improvisasjon og kontekstualisering av britisk eksperimentell komposisjon på 60-tallet en diskusjon rundt hva fri improvisasjon egentlig er. Er det – som tittelen antyder – en metode eller en sjanger? Doktoranden svarer som Ole Brumm: Ja takk begge deler.

- Først må man stille seg spørsmålet: hva er improvisasjon. Så er det jo et litt rart begrep – fri improvisasjon – det burde jo bare kalles improvisasjon. Når Eddie Prévost (britisk trommeslager, en av grunnleggerne av AMM, journ. anm.) snakker om meta-musikk, så snakker han en del om det at musikken kommer fra metoden. Derek Bailey (britisk gitarist, journ. anm.) sier at friimpro ikke er en sjanger, men en måte å lage musikk på.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX - Er du enig i det?

- I utgangspunktet er improvisasjon en metode i seg selv. Men det er klart at om Bailey snakker om ikke-idiomatisk musikk, så kan jeg sitte å høre på ham spille og umiddelbart gjenkjenne at det er ham! Da må det jo være noe idiomatisk med spillet hans. Måten han prøvde å løse dette på var å hele tiden utfordre seg selv ved å spille med nye musikere, dansere og andre som kommer fra helt andre bakgrunner slik at musikken ikke stagnerte eller stivnet, men ble ny hver eneste gang.

- Og hvordan måler man om han lyktes eller mislyktes med det? Hvis han ønsket å sette sammen

så forskjellige ting at noe helt nytt oppsto, så er det jo vellykket. Men om det blir god musikk av det er en helt egen sak. Man kan sammenligne med whiskysmaking. Hvis du har to som sitter og smaker på whisky og gir poeng på forskjellige punkter, så ser du at en del områder så er de enige, og så er det noen store avvik her og der.

Og hvorfor er det så store avvik? Det vil bestandig være noe subjektivt fra den som opplever det.

Hjernen vår fungerer slik at hvis man ser en bestemt farge eller hører en bestemt lyd, så settes det i gang forskjellige assosiasjoner. Vi snakker om høyt kvalifiserte folk som har lang bakgrunn i whiskysmaking, men som allikevel kan komme til forskjellige konklusjoner. Slik er det i musikken også.

Bare se på John Tilbury som helt klart og tydelig har en måte å spille på. Som foretrekker ting som er stille, myke klanger og så videre. I forhold til Peter Brøtzmann som også driver med friimpro, men hvor det er energien og alt det der det handler om, og som ligger nærmere et fri-jazzidiom.

Tilbury ligger nærmere Morton Feldman og John Cage, men han og Brøtzmann har jo drevet like lenge med improvisasjon! Og da kommer interesse og smak inn i bildet også. Og det er litt det jeg prøver å si, at om du ikke kan kalle friimpro for en sjanger så er det i hvert fall et sekkebegrep for en gruppe undersjangre. På akkurat samme måte som jazz. Det er jo mange som har forsøkt å si hva jazz er også, uten å lykkes med det.

Etter å ha forsket tre år på temaet blir det for en gravende journalist nærliggende å spørre: Fins egentlig fri improvisasjon i det hele tatt?

- I utgangspunktet gjør det ikke det. Improvisasjon er jo et begrep som betyr ikke før sett. Du går inn i en situasjon som er ny og må løse den der og da. Når man putter fri foran, så betyr jo det at den er mer åpen og mindre planlagt enn andre former for improvisasjon. Men min erfaring er at den ikke er «fri», nettopp på grunn av at vi er mennesker. Vi har jo interesser. Ofte kan man se like mye «licks» i friimprovisert musikk som i jazz eller andre sjangere. Man kan ofte

høre visse «triks», prepareringer, multiphonics, som går igjen hos den enkelte musiker. Så vi finner jo en måte å stokke om på det på måter som vi ikke har gjort før. Men den vil aldri være helt fri uansett. Det er jo så mye som legger premissene for hva som skal foregå på en scene før man i det hele tatt får begynt å spille; hva man har spilt, hvem man har spilt med, hvem skal spille denne kvelden, hvor er det, er det en kirke eller en pub og så videre.XXXXXXXXXXXXXX - Når føler du deg mest fri – i ad-hoc konstellasjoner eller som medlem av en fast gruppe?

-Det er to forskjellige friheter. I ad-hoc situasjoner med noen man aldri har møtt før, så kan jeg tillate meg selv å spille alle de lydene, frasene og musikaske klisjéene jeg ellers bruker mye ganske fritt. For da har jo ikke de jeg spiller med hørt disse typene lyder før. Med Lemur så begrenser dette seg. For hvis jeg skal spille de samme tingene som jeg gjorde på forrige konsert eller plate eller turné, så opplever jeg at det ikke fungerer på samme måte. Jeg må komme med nytt materiale.

Hvis jeg ikke gjør det, blir det til et band som spiller låter.

Og det holder naturligvis ikke for en improvisasjonsforsker.

FAKTA: Michael Francis Duch, født 1978 Kontrabassist, bachelor og master ved Jazzlinja, NTNU i Trondheim.

Kunststipendiat ved NTNU, Institutt for musikk, 2007-2010.

Avhandlingen «Free Improvisation – Method and Genre» er tilgjengelig på forespørsel til Institutt for Musikk.

Utgitt plater med bl.a. Tilbury / Duch / Davies, Lemur, En En En, Trondheim Jazzorkester og Dog & Sky. Kan høres med Lemur i Porsgrunn, Oslo og Arendal i september, og med John Tilbury og Rhodri Davies på Ultimafestivalen.

jazznytt [33]

LIVET

AV

PÅ INNSIDEN

ET KLAVER I Europas kraftsentrum for improvisert musikk møter Jazznytt komponisten og improvisatøren ANDREA NEUMANN, med et helt unikt instrument. Etter å ha fjernet seg fra klaverets tempererte tangenter frembringer hun nå sin musikk kun ved hjelp av et pianos innside.

TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU

[34] jazznytt

KORTSNAKK

i

sin romslige leilighet i Pappelallée i det kunstnertette Prenzlauer Berg nord i Berlin står Andrea Neumann bak noe som kan se ut som en postmoderne kunstinstallasjon. En metallramme på ca. en ganger en meter, liggende oppå et par trebukker. En liten miksepult med ledninger stikkende ut alle veier. På metallrammen er det festet en lang rekke strenger, som på et piano. Men tangenter, filthammere og avansert mekanikk er byttet ut med køller, små metallbiter, en gryteskrubb, en potetmoser, brevvekter, fiolinbuer og små magneter som festes rundt omkring på strenger og ramme. Instrumentet omtaler Neumann som «innenklavier», og hun er den eneste i verden til å utøve musikk på en slik pianoramme.

Det var derimot et helt vanlig piano som var følgesvenn da hun begynte å spille i 5-årsalder. Gjennom ungdommen og høgskolestudier var det lieder, etyder og konsertstykker som opptok pianistinnen. Improvisasjon var et ubleket lerret da hun som 24-åring begynte å improvisere med medstudenter på «Hochschule der Kunste» i Berlin som en konsekvens av timer i jazzpiano med Aki Takase. Raskt merket hun pianoets begrensninger i fri improvisasjon.

- Jeg ville finne mitt eget språk som ikke var knyttet til en sjanger. Å improvisere på piano gir reduserte muligheter. Man trykker tangenten ned og får den samme lyden hver gang. Hvert intervall jeg spilte følte jeg representerte fortiden, noe historisk. Da fant jeg flere muligheter inne i pianoet – preparasjoner, køller, vifter og metallobjekter kunne brukes til å frembringe nye klanger.

Hun kjente til Cage og hans eksperimenter med det preparerte pianoet i «Sonatas and Interludes» (1946-48), men gikk ikke inn i improvisasjonen med en intellektuell tilnærming.

- Jeg har alltid hatt en pragmatisk arbeidsmetode. I de tidlige øvingene med andre improviserende musikere hadde jeg et behov for noen helt andre lyder for å føle at jeg kunne delta med noe interessant.

Og det var vanskelig å få til med et tradisjonelt piano.

I 1995 hørte Andrea Neumann

Zeena Parkins. Den New Yorkbaserte improvisatøren gjorde med sin elektriske harpe et sterkt inntrykk.

Parkins, som forøvrig besøkte All Earsfestivalen i Oslo i januar i år (omtalt i Jazznytt 2-11), har i tillegg til både elektrisk og akustisk harpe, eksperimentert med elektronikk, støy, preparasjoner og nye spilleteknikker.

- Alle lydene hun frembrakte fikk meg til å tenke «jeg trenger jo ikke pianoet!». I tillegg hadde jeg opplevd så mange spillesteder som manglet piano og som innskrenket muligheten for turnering og lignende. Jeg hørte for meg så mange lyder og klanger i hodet, og prøvde å følge denne impulsen for å finne et instrument som gjorde at jeg kunne få frem alle lydene jeg ønsket.

Den impulsen førte så til at Neumann ringte rundt til en rekke pianoreparatører i Berlin og spurte om de hadde noen gamle pianoer som hun kunne ta ut rammen av. Og fikk napp hos en forhandler som umiddelbart fattet interesse for prosjektet.

Den første rammen viste seg å være så tung at det ikke kunne bli noen permanent løsning.

- 3-4 år senere fant jeg en litt lettere ramme, men tung nok til at det fortsatt var voldsomt upraktisk. Pianoreparatøren Bernd Bittmann ble interessert i prosjektet mitt, og sammen konstruerte vi den rammen som i dag er mitt instrument.

«Pappelallée 5» fra 2009, hennes tredje soloplate, er illustrerende for hennes kunstneriske visjon. Opptaket, som er gjort hjemme i den tidligere nevnte leiligheten, er gjort på den travleste tiden på døgnet. I det fjerne hører vi naboene Axel Dörner og Tony Buck i gang med dagens øveøkt. Fra en annen etasje skimtes lyden av kultgruppa Fuck Buttons på platespilleren. Over dette improviserer Andrea Neumann frem en strøm av lyder – enkle stratosfæriske glimt av en for de fleste ukjent klangverden. Slik smelter dagliglivets lyder sammen med den intenderte musikken, i ekte Cageiansk ånd.

Andrea forklarer: - Noen lyder er rett og slett vakre i seg selv, alle de små detaljene og lydenes indre opp-

bygging kommer så tydelig og vakkert frem i instrumentet. Med tre fastmonterte og to flyttbare mikrofoner kan jeg også få forskjellige klangfarger og perspektiver på hver lyd. Ved å bytte mikrofon vil den samme lyden gi et helt forskjellig utkomme i høyttalerne.

Da hun først begynte å jobbe med sitt nye instrument var det uten mikrofoner – helt akustisk. Etter å ha eksperimentert med en gitarforsterker og hjemmelagde kontaktmikrofoner, ble dette koblet i en miksepult, noe som ga en rekke andre effekter å leke med. Hun konstruerte en feedbackloop gjennom en volumpedal som gjorde at hun i tillegg til alle de nært oppmikkede klangene fra strenger, prepareringer og andre ting, kan variere med elektronisk pink noise og effektfargelegging.

- Er du komponist eller improvisatør?

- Slik jeg forstår improvisasjon er jeg improvisatør. Mitt lydmateriale er ganske definert – kanskje er dette komposisjonsdelen av mitt virke.

For meg er komponering en prosess hvor man må gjøre valg. Det er en lang forberedelse frem til hver fremføring som ikke bare handler om hvilke lyder man skal bruke, men også den helhetlige formen.

Oftest er detaljene laget i øyeblikket. Tingene har sine strukturer, og disse liker jeg ofte å skrive ned som et slags partitur. Så mine komposisjoner er ofte utvelgelsen av lydmaterialet, hva passer sammen, som man så setter sammen til en hel form.

Andrea Neumann og hennes enestående instrument oppleves best på nært hold. Kunstnerbydelen Prenzlauer Berg i Berlin er å anbefale for ekspedisjoner til ukjent sonisk mark.

WWW.UMEAJAZZFESTIVAL.SE

jazznytt [35]

RAPPORT FRA NEW YORK

BROOKLYN Igjen og igjen følger man det samme mønsteret i New York: musikere, poeter og kunstnere av alle slag flytter til et område av byen hvor det er billig å bo. Deretter begynner alle de kulturbevisste og pengesterke folkene å flytte til det samme området for å assosiere seg med de hippe kunstnerne. Dermed presses boligprisene opp og de ubemidlede musikerne og kunstnerne må omsider flytte videre til neste nedslitte nabolag inntil det hele gjentar seg nok en gang. På be-bopens tid var det Greenwich Village, senere var det SoHo og for ikke lenge siden var det East Village. I disse dager er en med musikerinntekt nødt til å flytte over elven til Brooklyn for å ha råd til husleien.

Allerede har områder som Williamsburg, Park Slope og Prospect Heights blitt i hippeste og dyreste laget og man trekker stadig lengre syd- og østover til steder som Ditmas Park, South Slope, Bushwick, Bed-Stuy og Crown Heights. Det er riktignok en anselig T-banetur unna Manhattan, men det å bo i Brooklyn har en del fordeler også.

Jeg tok en prat med en av de travleste pianistene i New York, Randy Ingram, som bor i en bitteliten leilighet i mitt gamle nabolag Prospect Heights hvor han til og med har klart å få dyttet inn et flygel.

- Bortsett fra rimelig husleie, hvorfor tror du så mange musikere bor i Brooklyn nå for tiden?

- Jeg tror det er en rekke faktorer involvert her.

For det første har Brooklyn utviklet seg noe voldsomt de siste 15 årene og har blitt det nye senteret for unge kreative mennesker i New York. Sammenliknet med Manhattan er Brooklyn en smule mer avslappet og ikke så turistifisert. Du kan si det er mer et «locals only»-type sted.

Et annet aspekt er at så fort de første musikere begynte å flytte til Brooklyn så kom alle de andre etter for å kunne være i nærheten av hverandre.

Så å si alle musikerne jeg kjenner som pleide å bo i uptown Manhattan, har nå flyttet til Brooklyn.

- Hvilke er dine favorittkonsertlokaler for jazzmusikk i Brooklyn?

- Faktisk er dette et område hvor Brooklyn har visse mangler, særlig sett i forhold til Manhattan.

Men, det er fremdeles rikelig med steder å høre musikk og spesielt hvis man foretrekker litt mer friere typer jazz.

- En av mine favorittplasser er Barbes i Park Slope, som trolig er den mest kjente av Brooklyn-klubbene. Her finnes det masse spennende kreativ musikk. Slavic Soul Party spiller ofte her og jeg har hørt noen strålende konserter med Ben Monder og Jim Black.

[36] jazznytt

- Littlefield er en relativt ny arena i Gowanus (vest for Park Slope) hvor de har mye forskjellig musikk, men hvor de ofte har veldig interessant jazzmusikk. Jeg hørte nylig en dobbelkonsert med Ben Allison Band og Darcy James Argue’s Secret Society.

- Andre kule steder er Tea Lounge i Park Slope, som er en stor kaffeplass med konserter flere ganger i uken. Også er det den liksom-franske caféen Zebulon i Williamsburg hvor de ofte har veldig bra jazzkonserter.

- Utover dette er det også en rekke «utenforboksen»-type steder hvor du vanligvis ikke hadde forventet å høre jazz. Jeg har for eksempel opplevd Andrew D’Angelo spille på en stor rockeklubb som heter Bell House og mine LA-kompiser fra Kneebody virkelig slippe seg løs på rockeklubben Southpaw.

- Særlig musikere som driver med friere typer jazz og støymusikk er ofte ganske kreative når det kommer til å finne steder å spille musikken sin.

Du finner de ofte i kunstgallerier og atliéer rundt

om i New York. Både I-Beam og Douglas Street Music Collective i Gowanus er egentlig øvingslokaler som en gjeng musikere leier sammen og gjør om til konsertlokaler flere ganger i uken.

RANDY INGRAM BIOGRAFI: Opprinnelig fra Laguna Beach i California og utdannet ved University of Southern California og New England Conservatory med Danilo Perez og Fred Hersch som sine nærmeste lærere.

Har bodd i Brooklyn siden 2003 og er en svært mye brukt sideman med folk som Ben Monder, Joel Frahm, Joe Locke, Mike Moreno, Kendrick Scott, Nikki Yanofksy med flere.

I 2009 ga han ut «The Road Ahead» på Brooklyn Jazz Underground Records og fikk veldig god mottakelse i New York Times, Down Beat og Jazz Times.

Gitaristen Bjørn Vidar Solli har gjort New Yorker av seg, og leverer rapport til Jazznytt om hva som skjer i byen på jazzfronten til hvert nummer

JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN

DEN FØRSTE JAZZFESTIVALEN – OG ÅRETS ENESTE PLATE Sommerens store begivenhet var naturligvis Norges første «internasjonale» jazzfestival. Enkelte større konserter og jazzweekends mot slutten av 1950-tallet hadde kalt seg «jazz-festival», men det som foregikk i Molde i begynnelsen av august 1961, var det første som kunne kalle seg festival i mer vanlig forstand.

Den konkrete planleggingen hadde vært i gang siden tidlig på året. Storyville Jazz Club hadde satt ned et eget hovedstyre for festivalen, en reklamekomité, en innkvarteringskomité og etter hvert etablert grupper av dørvakter og programselgere. Lørdag 29. juli viet Romsdals Budstikke en helside til det forestående arrangementet: – På alle kanter arbeides det på spreng for å få de siste detaljer tilrettelagt, og mens noen trakterer hammer, spiker og malerpensler, sliter andre med mer administrative detaljer. Program skal tilrettelegges, og musikere og besøkende skal innkvarteres. Alt i alt er det et stort apparat som skal settes i sving for å få det hele til å klaffe.

Avisa berettet om både gleder og skuffelser i prosessen: – Lenge så det ut som om det ikke ville bli noen festival i det hele tatt, men snart begynte den ene etter den andre å melde seg, og til slutt var hele programmet sprengt, inntil forfallene begynte å melde seg. Den største skuffelsen var nok at klubben ikke økonomisk maktet å motta det tsjekkoslovakiske orkesteret som hadde meldt sin ankomst.

Band fra sju byer Den første jazzfestivalen i Molde var ment å være en mønstring av band fra de fleste norske byer. Resultatet ble etter hvert representative band fra sju byer: Trondheim (Asmund Bjørkens kvartett og Oddvar Lunds storband), Molde (Storyville Jazz Quintet), Ålesund (Helge (Simon) Flem Devolds kvintett), Stavanger (Ove Hetlands kvintett), Drammen (The New Royal Garden Jazzband), Hønefoss (Harald Gundhus’ kvartett) og Oslo (Kjell Karlsens orkester og Ditlef Eckhoffs kvintett). Kjernen i Kjell Karlsens orkester var den fine kvartetten med Karlsen, tenoristen Bjørn Johansen, bassisten Erik Amundsen og trommeslageren Ole Jacob Hansen. Den ble supplert i forskjellige

dsen (b), Eckhoff (tp), Hansen (dr), Erik Amun ob Jac Ole re: nst ve Molde. Fra tt på jazzfestivalen i Ditlef Eckhoffs kvinte s). (br an llm Kje Alf Erling Arild Wikstrøm (p) og . kiv zar Jaz rsk No Foto: ukjent, utlånt fra

variasjoner med Karin Krog, Laila Dalseth, trompeteren Jan Julvik, trombonisten Knut Guettler og den amerikanske trompeteren Benny Bailey – og kompet var også en del av Eckhoffs kvintett. Amerikaneren Bailey, bosatt i Sverige, var alibiet for at festivalen kunne kalle seg internasjonal.

Alt i alt deltok omtrent seksti musikere, et formidabelt antall fordelt på tre konserter i den gamle «Utstillingshallen» (også kalt «Revehallen»), en lang konsert hver dag fra fredag 4. til søndag 6. august. Nå ble det riktignok ikke bare de tre forutbestemte konsertene. På grunn av den store tilstrømmingen, ble det arrangert parallellkonserter i Gjestestova på Parkhotellet, og musikerne ble fraktet mellom scenene ved et «snedig transportopplegg»... ... i stadig bevegelse Stavangermusikerne kom med Hurtigruten allerede på onsdagen, på torsdag kom de fleste andre, nok til at det ble snikstart for festivalen med en gedigen jamsession på Alexandra. En utsendt journalist hadde behov for å forklare leserne at en jam var «vel en av de frieste musikk-

former vi har»: – Her velger man et harmonisk grunnlag, for så å bygge sine improviserte soli på dette. Både utøvere og publikum er besatt av den stadig levende rytmen, men her er en også ved kjernen i jazzen.

Denne musikkarten er jo stadig i bevegelse. (Romsdals Budstikke, 4.8.1961.)

På fredagen ble festivalen åpnet av ordfører Petter Pettersson (senior), som roste klubben for det arbeidet den hadde gjort for «jazzens gode posisjon i Molde» og for den respekt den hadde oppnådd hos byens befolkning. Etter konsertene var det «klubb» i Alexandra hotell, og på natta nachspiel i Gildehallen på Romsdalsmuseet. – Sjelden har vel disse ærverdige tømmervegger vært vitne til slike tonale utskeielser. Den ene gruppen avløste den andre ut i de små timer, stod det i Romsdals Budstikke på lørdag (5.8.1961).

Utafor Molde Mens så mye oppmerksomhet var rettet mot festivalbyen, sang 16 år gamle Magni Wentzel med Sören Ahrnots og Ronnie Hartleys orkestre på Liseberg i Göteborg, og Riverboat Jazzband spilte i hele august

måned i Hamburg. Det var egentlig trompeteren Tore Jensen som hadde ordnet denne jobben, men da hans gamle «Hot Saints» var gått i oppløsning, tok han i stedet med seg Riverboat. Der spilte Bjørn Stokstad klarinett, og med dette var spiren lagt for det senere så kjente Stokstad/Jensen Tradband. I Moldeuka hadde de nederlandske Storktown Dixie Kids inntatt podiet på Jazzcenteret Metropol, den amerikanske sanggruppa «Deep River Boys» innledet en måned i Casino Non Stop Show på Chat Noir, og tenorsaksofonisten Arvid Gram Paulsen («Syre-Pål») lot det swinge hjertelig i Hans Chr. Jarnfeldts kvartett på Frognerseteren.

Ni dager etter at The New Royal Garden Jazzband hadde opptrådt i Molde, spilte bandet inn en EP, «Jazz i Drammen, Vol. 1». Og det var litt av en sensasjon i disse platemagre tider – det var faktisk den eneste jazzplata som ble spilt inn i hele 1961!xxxxxxxxx

Tekst: Bjørn Stendahl Kilder: Freebag? Jazz i Norge 19601970 (Norsk Jazzarkiv 2010) o.a. jazznytt [37]

BLINDEBUKK Det er ikke mange som bruker flere uker på å øve før de skal delta i Jazznytts uhøytidelige utspørring «Blindebukk». Trommeslageren Gard Nilssen har gjort det. I ukesvis har han lyttet seg gjennom sin egen platebunke.

Gard er mest kjent som trommeslager i band som Puma, Bushman’s Revenge, Lord Kelvin, Zanussi Five, Cortex, Team Hegdal, Mathias Eick, Tore Brunborgs «Scent & Soil», samt Susanne Sundfør og Lars Horntveth Bluesband. Han har studert på Jazzlinja i Trondheim, kommer fra Skien, og begynner etter hvert å bli en erfaren herre bak trommesettet. Han fikk ingen opplysninger om musikken før vi satte i gang.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

HERR NILSSEN TIL SKAFOTTET! DET VAR GARD NILSSEN TIL SKAFOTTET! BILLY COBHAM «Spectrum» fra «Fruit from the Loom» (BHM, 2010) Billy Cobham (dr), Brian Auger (org), Victor Bailey (b), Guy Barker (tp), Dean Brown (g), Ernie Watts (s), Dave Samuels (mallets), Christoph Cravero (vio) m.fl.

- Dette høres ut som noen som hyller Mahavishnu eller noe. Først trodde jeg det var Billy Cobham på trommer, men så syntes jeg det var litt for «latin» til å være han. Den snerten til Cobham er det vanskelig å bomme på, men jeg kjente ikke innspillingen.

- Ja det er Cobham, og innspillingen er ganske ny. Er vel den mest kjente låta hans…?

- Det er ikke «Stratus»?

- Nei, «Spectrum» - Ok, den nest mest kjente, da. Jeg burde kanskje tatt låta, men det var litt rar calypso-innpakning på den. Jeg likte bedre det han gjorde før i tida, med Miles (Davis) og Mahavishnu og de greiene der.

Herre Gud, jeg har hørt mye på Cobham. Men som sagt, han var bedre før!

JE SUIS! «Varför får jeg ingen kaka till kaffet din jævel» fra «Mistluren» (UMLAUT, 2011) Niklas Barnö (tp), Marcelo Gabard Pazoz (as, bs), Mats Åleklint (tb), Alexander Zethson (p), Joel Grip (b), Magnus Vikberg (dr) - Jeg er sikker på at dette er Magnus Broo.

- Njop!

- Det kunne godt vært Atomic. Er det to pianister?

- Nei. - Synes det er altfor mye solist i miksen. Skandinavisk? Svensk? Mats Åleklint på trombone?

- Det er trompeteren Niklas Barnös nyeste.

- De tar veldig opp arven etter Atomic, synes jeg.

Det var ganske show. Veldig Magnus Broo og litt Axel Dörner-ish, eller Eivind Lønning.

ART BLAKEY & THE JAZZ MESSENGERS «Infra-Rae» fra «The Jazz Messengers» (COLUMBIA, 1956) Art Blakey (dr), Donald Byrd (tp), Hank Mobley (ts), Horace Silver (p), Doug Watkins (b) - Dette er veldig Blue Note.

- Selv om det ikke er utgitt på Blue Note.

- Men det må jo være Art Blakey Jazzmessengers.

Fra 1960, kanskje?

- 1956.

- Før Wayne Shorter ble med i bandet. Jeg husker ikke hva låta heter, men… Det høres ut som det kan være Horace Silver på piano. Og Hank Mobley på saksofon.

- Er dette musikk du hører på nå om dagen?

[38] jazznytt

- Jeg har hørt masse på det. Det er sånne ting jeg tar fram innimellom, da jeg har glemt hvor fett det egentlig er. Innimellom er dette helt magisk. Dette er jazzens gullalder. Av og til skulle jeg ønske at jeg var født på 40–50-tallet.

- Det jeg som oftest tar Blakey på er hvirvlene inn til solopartiene. Er det noen som gjør sånne ting nå om dagen?

- Av og til kan du høre det hos Brian Blade. Men jeg hører ikke så mye på sånn musikk som blir laga i dag. Originalene er nesten alltid best. Men når vi snakker om Blakey og hvirvelene inn mot soloene, så syntes jeg solistene var mye flinkere til å avslutte kora sine. Nå har jeg gjort mitt, pang, værsågod neste! Og det er ingen tvil om at man er ferdig.

Det er jo litt «køjazz», men det låter jo veldig fint.

EDVARD VESALA «Gordion’s Flashes» fra «Invisible Storm» (ECM, 1992) Edvard Vesala (dr), Jorma Tapio (as, bcl, perk, bassfl), Jouni Kannisto (ts, fl), Pepa Päivinen (ts, bs, ss, fl), Matti Riikonen (tp), Iro Haarla (p, harp, keys), Jimi Sumen (g) - Dette må være trommisens band. Her skjedde det mye på en gang. Er det dansk?

- Det er trommeslagerens band, og musikken beskriver veldig mye hans liv.

- Det er ikke så veldig gammelt?

- 1992.

- Pokker, der satt jeg fast. Det er ikke noe Airto Moreira kunne funnet på? Hm. Hørtes en stund ut som det var Fredrik Lundin på saksofon. Og da var veien kort til Marilyn Mazur på perkusjon.

- Langt i fra, eller kanskje ikke så veldig langt i fra…

- Trommene hadde en streit komp-rolle som i et storband med ei feit blåserekke. Nokså sære lyder fra gitar eller synth. Det var noe kjent med sopransaksofonen på slutten.

- Hva fortalte du meg da du ringte i dag tidlig for å stadfeste avtalen vår?

- At jeg satt og hørte på finsk jazz…

- Ja. - Men det var en rein løgn.

- Som straffa seg, kraftig!

- Da er det rett og slett han gubben til Iro Haarla, Edvard Vesala. Vel, vel. Men jeg har ikke sjekka ut det.

- Det er ei ECM-skive, og jeg må si det er deilig å høre ei skive fra det selskapet med såpass mye trøkk.

- Da er det kanskje Raoul Björkenheim på gitar?

PER HENRIK WALLIN & SVEN-ÅKE JOHANSSON «Teaterbio» fra «1974-2004» (UMLAUT, 2011) Per Henrik Wallin (p), Sven-Åke Johansson (dr) - Skikkelig skitten trommelyd. Jævlig bra melding!

Det er ikke live?

- Jo. - Det høres ut som trommene og pianoet er i to forskjellige rom. Det høres tysk ut.

- En av dem bor i Tyskland, men ingen av dem er tyske.

- Det er Europeisk. Nederland er kanskje feil land?

- Du tenker Misha Mengelberg og Han Bennink, du nå?

- Ja, eller eventuelt Schlippenbach.

- Trommeslageren bor i Berlin.

- Da må det være Sven-Åke Johansson, da?

- Yess!

- Det lurte jeg faktisk på helt fra starten. Den svære, skitne trommelyden. Duo, ja… Veldig fint.

Det hørtes ut som et lokomotiv.

- Pianisten da?

- Da tipper jeg det er… Trommeslageren har jo den mest legendariske trommeplata på markedet.

Han har gjort en av verdens første solotrommeplater, «Slingerland» fra 1970, som jeg har hørt mye på. Pianisten, ja. I Schlippenbach-området, men kanskje litt mer lyrisk.

- Litt Monk-fyr, synes jeg.

- Er’n svensk? Jeg veit hvem det er. Men det står stille. Først tenkte jeg Sten Sandell.

- Det er innspilt i 1975.

- Da er det ikke Sten Sandell.

- Det er Per Henrik Wallin.

- Akkurat. Dette var kjempetøft! Jeg bodde sammen med Jon Rune Strøm i fjor og pianisten Oscar Grönberg hadde ei plate som het «Burning in Stockholm» med Per Henrik Wallin. Veldig showe greier. Jeg har ei kvartettplate med Sven-Åke Johansson som er utgitt på Hatology med Sten Sandell, Rudi Mahall og Axel Dörner. Ei jævlig fin plate.

- Johansson ser jo ut som en revisor. I svart dress, hvit skjorte og sløyfe.

- Tor Haugerud bodde en periode i Berlin og tok noen timer hos Johansson. Og Tor ble veldig inspirert av han.

HAMID DRAKE & ASSIF TSAHAR «Praying Mantis» fra «Live at Glen Miller Café, Soul Bodies, Vol 2» (AYLER RECORDS, 2002) Hamid Drake (dr), Assif Tsahar (ts) - Ja, nå ble det stilt, ja!

- Dette tror jeg må være en lureblindfold! Gammal frijazz. Saksofon og trommer. Det første jeg tenkte var «Instellar Space», men så hørte jeg at det ikke var Coltrane. Også hørtes det nyere ut. Rasheed Ali, kanskje? Så tenkte jeg på Paal (Nilssen-Love) og Ken Vandermark. Men det var ikke det heller.

- Tenk trommeslageren, du.

- Jeg fikk ikke helt fot for denne innspillingen, men jeg har hørt mye på sånn musikk. Men jeg er ikke så veldig opptatt av det nå om dagen. Jeg har hørt bedre trommer- og saksofonduoer enn dette, men

BLINDEBUKK

jeg klarer pokker ikke å ta det.

- Trommeslageren er selvsagt fra Chicago.

- Det var ikke Hamid Drake?

- Jo. Og Assif Tsahar på saksofon.

- Jeg har møtt Hamid flere ganger, og han er en topp fyr. Painkiller-bandet han var en del av, med Mike Patton og John Zorn var coolt. Jeg digger mye av det han har gjort på Tsadik.

SHANKAR «Paper Nut» fra «Song for Everyone» (ECM. 1985) Jan Garbarek (ss), Shankar (v, dr.mashin), Zakir Hussain (tablas), Trilok Gurtu (perk) - Er det teknisk mulig å spille plater som jeg ikke har hørt med Jan Garbarek? Husk jeg ble født i 1983, og dette var veldig 80-tallet. Jeg har masse Jan Garbarek-plater, men dette har jeg ikke hørt.

- Det er heller ikke i hans navn.

- Jan Garbarek med rytmeboks…

- Og to perkusjonister.

- Er det gitar der?

- Nei. To stk. perk, fele og Jan. Du får prøve å finne landet først.

- Indisk eller der omkring? Da kan det være Trilok Gurtu. Den andre kan være Manu Katche, eller kanskje Zakir Hussain? Litt for mye «hermegåsa» for min del. Jeg gir opp. Håper Jan fikk godt betalt for dette. For dette likte jeg ikke. Men hver for seg har de gjort mye fint, men dette syntes jeg var kjedelig.

EDGAR KNECHT «Heisses Kathreinerle» fra «Good Morning Lilofee» (OZELLA, 2010) Edgar Knecht (p), Rolf Denecke (b), Stephan Emig (dr) - Dette må da være norsk? Det hørtes ikke ut som det var fra 2010.

- 2009.

- Det hjelper ikke.

- Du syntes det var litt tøysete, du?

- Det høres ut som en folkemusikkvals av noe slag, men jeg likte ikke estetikken og lyden. Det høres ut som Yamaha Maple Custom-trommer med blanke skinn og full fusjon-miks.

- De gjør en masse forskjellige ting på plata, barnesanger og en herlig miks av mye forskjellig.

- Det kan være fint det, hvis det presenteres på en

skikkelig måte. Hvor du skjønner og får beskjeden.

Nei, sorry! Jeg er ikke helt overbevist om de greiene der.

ALEX RIEL TRIO «Yesterdays» fra «What Happened?» (COWBELL, 2004) Alex Riel (dr), Heine Hansen (p), Jesper Lundgaard (b) - Det høres ut som Jack deJohnette på trommer.

Det var mye showere å høre på dette enn Edgar Knecht! Klassisk pianotrio.

- Hvorfor tenkte du på Jack deJohnette?

- Det hørtes sånn ut på ride-cymbalet. Samme svingfrasering og en masse trommer. Ikke bare et vanlig jazz-kit. Han har nok hørt på Jack deJohnette.

- De er vel i noenlunde samme generasjon, tror jeg.

- Billy Hart? Amerikansk?

- I hans trio spiller han mye standardlåter, men på en litt særegen måte, og innspilt i 2004.

- Den eneste jeg kan komme på er Alex Riel. Det er egentlig ikke så rart at jeg tok feil av han og Johnette, for Riel er jo en Jack-kopi på mange måter.

KRESTEN OSGOOD «Old Gospel» fra «og hvad er klokken» (RED NET MUSIC, 1999) Kresten Osgood (dr), Thomas Vang (b), Jesper Løvdal (ts), Peter Dahlgren (tb) - Jungelpartyjazz! Ei låt som gjerne kunne vært gjort av Mark Johnson. Noen rare modulasjoner.

Ok, trommekor. He-he! Trommisen hørtes ut som han var helt ute, men tenkte samtidig at det kanskje var med vilje. Det var catchy og morsomt.

- Låta, da?

- Det hørtes kjent ut.

- Det er trommeslageren og bassisten sitt band.

- Det låt jækla morsomt.

- Hvor skal vi så i verden, når det ikke er USA? - Da er vi sikkert i Skandinavia ett eller annet sted, men det er ikke norsk?

- Først tenkte jeg at det var litt sånn Joey Baronaktig, men det var jo ikke det.

- Jeg tror du kan putte trommeslageren inn i hvilken som helst stilart, og han fikser det perfekt, uansett. Det er dansk!

- Jamen da er det Kresten Osgood. Jeg tenkte litt på han da han spilte den relativt «corny» tromme-

soloen, for han kan godt gjøre slike ting. Det kommer litt an på om han gidder eller ikke. Norge har Øyvind Skarbø, Sverige har John Fält og Danmark har Kresten Osgood, på hver sin måte. Er det «… hva er klokken»-bandet? Herregud!

- Kresten gjorde duokonsert med Øyvind Skarbø i Trondheim for en stund siden. Og han er jo en «nature boy», og hadde ikke med seg noenting.

Ikke stikker engang, og i hvert fall ikke cymbaler.

Så da var han oppe ved festningen i Trondheim og plukka noen kvister som han spilte med. Han er jo en idealist, og står på.

- Det har jo ikke gått så verst til nå. Ble bare litt knekt av Knecht!

IBRAHIM ELECTRIC «Der alte das boot» fra «Royal Air Maroc» (TARGET, 2010) Stefan Pasborg (dr), Niclas Knudsen (g), Jeppe Tuxen (org) - Dette høres ut som en blanding av Frank Zappa, Naked City-bandet til John Zorn og The Shadows.

Er vi i Danmark enda? Det er godt å se at det ikke bare kommer amerikansk jazz fra Danmark. Det var ikke noe Stefan Pasborg-greier?

- Jo, selvfølgelig!

- Stefan er en driftig herremann, og en fyr jeg har sans for. Og dette synes jeg var show.

PAOLO VINACCIA «Bugge 1» fra «Very Much Alive» (JAZZLAND, 2010) Bugge Wesseltoft (keys), Wetle Holte (b), Paolo Vinaccia (dr) - Det er Bugge! Er det (Audun) Kleive på trommer? Paolo? Da er det fra «Very Much Alive». Jeg måtte foreslå Kleive først, for du antyda litt at det var et lurespørsmål… og jeg har ikke hørt det før, så da kunne det kanskje ha vært Kleive.

- Det er bonus-plata i «Very Much Alive»-boksen. Den som Paolo spilte inn med Bugge, og som var ment som underlag som andre musikere kunne bruke etter at Paolo var død…

- Ganske spesielt! Jeg hørte Paolo med Terje Rypdal på Vossa Jazz i år, og da spilte han flott som alltid.

jazznytt [39]

SMÅSTOFF

NORDISK RÅDS MUSIKKPRIS TIL MATS GUSTAFSSON I begynnelsen av juni ble det klart.

Den svenske saksofonisten Mats Gustafsson blir tildelt Nordisk Råds Musikkpris for 2011. I år hadde man nominert et knippe improvisasjonsmusikere til prisen, og overraskelsen var derfor ikke veldig stor, da nyheten kom.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx At Nordisk Råd velger å gi prisen til en såpass kompromissløs, kreativ og fremtidsretta musiker som Gustafsson ser vi på som svært positivt. Det beviser at Nordisk Råd ikke bryr seg om salgstall og komersiell suksess når prisvinneren skal velges.xxxxxxxx Mats Gustafsson er født i 1964 og

kommer opprinnelig fra Umeå, og startet som rockemusiker. Hans første frijazzerfaring fikk han i duo med Christian Munthe (1986) før han havnet over i frijazztrioen Gush (1988). Senere har han spilt jevnlig med folk som Peter Brötzmann, Joe McPhee, Paul Lovens, Barry Guy, Zu, The Ex, Sonic Youth, Ken Vandermark, Derek Bailey, Jim O’ Rourke, og ikke minst med Ingebrigt Håker Flaten og Paal NilssenLove i The Thing. Nylig var han å høre i en energieksplusjon sammen med Zu og Paal Nilssen-Love på Kongsberg.

Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.

8080_0 Inhouse N

Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

[40] jazznytt

JUBILEUM

Knut Riisnæs – majestetisk tenorsaksofonist

Karin Krog og Frode Nymo

OSLO JAZZFORUM 15 ÅR Det ble behørig markert 21. mai i år med en trippelkonsert på forumets faste spillested, Herr Nilsen.

Et ettermiddagssett med Knut Riisnæs’ kvartett (Riisnæs, Ben Besiakov, Terje Venaas og Tom Olstad), et tidlig kveldssett med Karin Krog & The Between-times (Krog, Staffan William-Olsson og Terje Gewelt) og et seint kveldssett med Frode Nymos kvartett (Nymo, Erlend Slettevoll, Steinar Raknes og Erik Nylander). Altså noe av det beste hovedstaden har å by på.

TEKST OG FOTO: BJØRN STENDAHL 1996 var et spesielt år. Oslo Jazzhus ble nedlagt i august etter en vanskelig tid og manglende økonomisk kontroll. Et «Norsk jazzforum» var i emning, et interimstyre hadde vært i arbeid siden juni, og man ventet spent på forslaget til statsbudsjett. Det skulle legges fram 4. oktober og vise om det bebudete tiltaket kunne bli en realitet.

I Jazznytt nr. 3/1996 skrev noen om krisa i Oslos jazzliv, om antall spillejobber som var gått ned fra ca. 1200 i 1980 til ca. 250 i første halvdel av 90-tallet, og som nå etter Oslo Jazzhus’ opphør ville komme ned i ca. 130 i året. Katastrofalt for Oslo-områdets over 150 FNJ-medlemmer.

Herr Nilsen på C. J. Hambros plass hadde hatt jazzkvelder en tid, men det var en privat pub og manglet en ideell organisasjon som kunne få jazzvirksomheten i trygge former og hente ut offentlig støtte – som alle skjønte var helt nødvendig for å kunne drive. Da ble Oslo Jazzforum til,

en organisasjon dannet av de musikerne som jevnlig spilte på Herr Nilsen.

Ifølge forumets nettsider drives det av «frivillige jazzmusikere/jazzvenner, og har som prinsipp å bruke maksimalt av midler på musikk – minimalt på administrasjon. Midler vi får tildelt, går nesten utelukkende tilbake til musikerne i form av honorarer i forbindelse med konserter vi arrangerer.» Trommeslageren Tom Olstad har i alle år vært en av ildsjelene bak tiltaket, og i mange år leder.

Oslo Jazzforum har årlig mottatt økonomisk støtte fra Oslo kommune, i etableringsfasen fra Norsk jazzforum og senere fra Norsk kulturråd.

Det har stått bak gjennomsnittlig 60-70 konserter i året. Konsertkvelden 21. mai var arrangement nr. 1.000!

dene. Som jeg skrev i forrige Jazznytt: «et spillested som favner alle aldersgrupper og har en herlig beliggenhet med urbanlivet (trikker og mennesker) noen centimeter utenfor glassrutene – byens mest nærværende jazzsted?». Både scenens sentrale plassering, og lokalets begrensete størrelse, hindrer uinteresserte i å dominere lokalet – vi kan oppleve det knuskstille, intenst lyttende og nære publikum.

Sånn var det også på denne jubileumsdagen.

Stillhet, nærhet og aktiv lytting til tre konsertavdelinger av ganske forskjellig karakter. Fellesnevner var den høye kvaliteten – med musikere som ikke bare kan sitt fag, men som er kreativt nyskapende hele veien. Noen som bare hadde tenkt seg innom på det første settet – eller kanskje ett til – ble der hele kvelden og priste seg lykkelig over det valget ...

Det er noen som har utropt Herr Nilsen til byens beste spillested – iallfall blant de små stejazznytt [41]

DEBATT

SLAKT ELLER PANEGYRIKK? JAZZKRITIKERENS MULIGHETER, UTFORDRINGER OG DILEMMA Aldri har jazzen i Norge stått på et høyere nivå og vært mer mangfoldig enn nå. Hele jazzhistorien lever og er tilgjengelig gjennom tallrike briljante musikere av alle generasjoner og innen alle stilarter – fra det stilbevisst tradisjonelle til det nyskapende eksperimentelle. Vi kan virkelig snakke om en ny gullalder.

Jazzkritikken beveger seg derimot ikke på samme nivå. Rekrutteringen av nye penner i pressen er minimal, terningkastene er forutsigbare, meninger faglig svakt begrunnet og det svinger heller ikke mye av debatten kritikerne imellom – jfr. Jazznytts føljetong om objektiv/subjektiv musikkritikk, stadig i kjølvannet av Arild Rønsens famøse Rollins-anmeldelse i fjor.

Redsel?

Hvorfor denne verbale stusslighet når det ellers flommer over av jazzmusikalsk overskudd og ekspertise? Er det redselen for å stå fram med kontroversielle meninger i et lite miljø hvor alle kjenner alle? Det tjener i så fall ikke jazzen.

Når det går inflasjon i terningkast 5 og 6 mister jazzkritikken sin kredibilitet, og paradoksalt nok rammer det jazzgenren negativt.

Skape respekt Et viktig mål for kritikken er jo å skape respekt for genren. Manglende respekt har alltid vært jazzens problem i forhold til klassisk musikk,

noe som stadig gir seg utslag i økonomiske og mediemessige prioriteringer. Jazzmiljøet er for lengst klart for profesjonell og kompromissløs musikkritikk, og ved å utøve streng selvjustis tjener vi jazzen mye mer enn ved ukritisk panegyrikk.

Derfor må vi stille like høye krav til jazzjournalistikken som til annen kulturjournalistikk – bare da vil jazzen oppnå respekten og posisjonen den fortjener i mediebildet.

Utfordringene Dette betyr ikke at jazzanmeldelser bare skal henvende til «jazzfolk» og musikkyndige. Utfordringen er med presise, vanlige ord å karakterisere musikken, si noe vesentlig om den og formidle et inntrykk som nødvendigvis må være subjektivt. Men det er anmelderens utfordring å «føre bevis» for sine påstander og dokumentere sine observasjoner.

Her er vi ved anmelderfagets store utfordringer: Hva bygger du på? Dine egne følelser?

Hva er det i så fall å like/mislike? Du har lov å være subjektiv, men si det eksplisitt og gjør dine egne referanser klare!

Høyne bevisstheten Anmelderens største oppgave er allikevel å være en guide inn i musikken, påvise sammenhenger, gjøre oppmerksom på ting, hjelpe oss til å lytte.

Det er lett å lytte bevisstløst - eller rent emo-

HVA SLAGS KRITIKERE VIL DERE HA? Tittelen på Arild Rønsens lange innlegg i forrige Jazznytt var «Sannheten om den «objektive» kritikken». Så da, så. «Sannheten» er altså at «objektiv musikkritikk ikke fins», «den objektive musikkritikken bare er en drøm» og at «hva som er bra, kommer an på ørene som hører» – altså av personlig synsing. Jeg skulle ha sett anmeldere av musikk (og annen kunst) i seriøse aviser som hadde fått lov til å hevde noe [42] jazznytt

sånt. Men i Jazznytt er det altså OK. Jeg lurer på hva profesjonelle musikere som utsettes for synsere i sitt fagtidsskrift, mener om det. Unntatt Staffan William-Olssons treffende innlegg i nr 2, er det ingen musikere som har ytret seg.

Hvorfor denne tausheten? Hva slags kritikere vil dere ha?

Sluttreplikk fra Bjørn Stendahl

sjonelt. En god anmeldelse bør høyne bevissthetsnivået, drøfte hvorfor musikken virker spennende eller kjedelig, stille spørsmål om musikernes intensjoner og i hvilken grad de lykkes.

En særlig utfordring er å formidle forståelse for jazzens estetikk, hvor intonasjon, tonevalg og rytmikk har andre verdier enn for eksempel i klassisk musikk. Ellers kan man poengtere og problematisere utenommusikalske forhold som titler, markedsføring, presseskriv, artist-image, platecover, diskografi, stilforbilder og andre referanser. Den kunnskapsrike anmelder har utallige innfallsvinkler og muligheter i sin verktøykasse!

Viktig rolle Hvorfor melder da allikevel så få nye jazzmusikere seg på kritikerbanen? Må man slutte å spille selv, gå inn i total isolasjon og aldri mer snakke med noen i konsertpausen? Nei, det er en helt annen forståelse for kritikerfaget nå.

Det dreier seg om en viktig rolle som man må kunne gå inn og ut av. Musikkfaglig kompetanse og aktiv deltagelse i miljøet er i seg selv bare kvalifiserende.

Selvsagt må kritikeren være klar over medienes makt - og egen makt i kraft av posisjon og anseelse. Og forstå at en negativ kritikk kan være sårende og oppleves urettferdig. Dessuten kan tidspress, feil-fiksering og egen sinnsstemning også være fallgruver.

Kom på banen!

Men med en profesjonell holdning har dagens unge kunstnere helt andre forutsetninger for både å gi og motta kritikk. Det verste er tross alt ikke en slakt – men ikke å bli anmeldt i det hele tatt. Så kom på banen, jazzfolk! Jazznorge trenger dere!

Erling Wicklund

FARVEL TIL...

RAY BRYANT (24.12.1931-02.06.2011)

PAUL WEEDEN [07.01.1923 - 02.07.2011] Gitaristen og komponisten Paul Weeden, døde 2. juli 88 år gammel.

Han ble født i Indianapolis, Indiana som den eldste av åtte søsken. Hans far, John Thomas Weeden, virket som baptistprest her og siden i Cleveland, Ohio. Rev. Weedens gospelkor, The Weeden Family Singers, er fremdeles en institusjon i afro-amerikansk gospelmusikk, er fremdeles aktive og teller i dag mer enn 50 av Pauls nære slektninger.

Det er ut fra denne tradisjonen og det ellers så rike musikklivet i Indianapolis på 40-tallet som musikeren Paul Weeden springer ut fra. Bysbarn og musikalske følgesvenner som den jevnaldrende Wes Montgomery og den noe yngre J.J. Johnson gir et bilde av både vitalitet og innovativ kraft i dette miljøet og nettopp Montgomery ble en av Paul Weedens viktigste musikalske rollemodeller. Den karakteristiske måten å spille på med oktaver og «block chords» var også et av Pauls varemerker.

Etter å ha flyttet med familien til Cleveland, Ohio i 1947, gikk turen til Chicago, New York og Philadelphia og Paul ble tidlig på femtitallet etter hvert en viktig og vital del av Don Pattersons orgelbaserte trio. Et samarbeid som skulle vare det neste tiåret og som resulterte i en rekke innspillinger med toneangivende musikere som Rusty Bryant, Sonny Stitt, Gene Ammons, Nancy Wilson og Dexter Gordon (nylig utgitt på Blue Note). Mange av de innspilt i Rudy van Gelders legendariske hjemmestudio i Hackensack og siden Englewood Cliffs og utgitt på Blue Note og Prestige.

Som mange andre afro-amerikanske på 60 tallet, søkte Paul Weeden seg til Europa. Først til Holland, siden til Danmark og Sverige. Fra denne tiden finnes det noen få innspilte dokumenter, blant annet med Eddie Lockjaw Davis og ikke minst Coleman Hawkins, samt fargerike historier om nattlige jamsessions med Jimi Hendrix i Stockholm rundt 1967. I disse inngikk også en ung Lill Lindfors i følge Paul. Norge ble hans hjem fra 1971 og her ble Paul en viktig og mar-

kant skikkelse i miljøet rundt Club 7, et de mest vitale miljøer i Europa ved siden av Montmartre i København. I de kommende årene var musikere som Magni Wentzel, Svein Christiansen, Ole Jacob Hansen, Arild Wickstrøm og de mange unge musikere som var i omløp rundt Club7, en del av det gravitasjonsfeltet som omga Paul Weeden.

Og nettopp dette var kanskje Pauls viktigste og mest betydningfulle bidrag til den norske jazzscenen på 70- og 80-tallet. Hans evne til å lete opp og å inspirere, spesielt unge musikere, hvor han måtte befinne seg. I Bodø, Bergen, Oslo, Trondheim og alle plasser i mellom. Musikere som Odd Risnes, Erling Aksdal, Finn Sletten, Geir Holmsen og Bjørn Jensen er blant de mange unge musikere på den tiden som nøt godt av hans evne til å inspirere med sin karisma, sin genuine spilleglede og generøsitet.

Sent på 80 tallet ble Paul invitert av Ernie Wilkins til å bekle stolen til legendariske Freddie Green i Count Basies Memorial Orchestra. En rolle han satt stor pris på, og som på mange vis ble et musikalsk utropstegn på en lang karriere.

Men Paul var aktiv også i de senere år, både i Oslo og i Flekkefjord hvor han bodde en rekke år, og helt frem til 2006 da vi hadde gleden av å ha han på besøk med sin oktett på DølaJazz.

Hans gjesteopptreden med Lillehammer Storband med Basie på reporturar er ennå et kjært minne for storbandets musikere.

Et langt og begivenhetsrikt musikerliv er slutt. Et liv som i tidspenn startet før Louis Armstrong gjorde sine første og viktige innspillinger med Hot Five. Paul representerte for mange av oss som fikk gleden av å kjenne han, et lite gløtt inn i jazzhistorien, gjennom anekdoter, kjente musikere han introduserte oss for og egne meritter.

Kjenner jeg han rett, har han allerede tatt plass hos sine mange venner og kolleger i det himmelske jazzorkester. Det var flott å få lov til å kjenne han.

Paul ble begravd etter eget ønske ved familiegraven i Cleveland, Ohio. (Jørgen Damskau)

Raphael Homer «Ray» Bryant ble født i Philadelphia og begynte å spille piano i seksårsalderen.

På high school spilte han også bass. Han var mest kjent som en habil kompmusiker for en rekke av datidens stjernemusikere, som Miles Davis, Sonny Rollins, Melba Liston, Coleman Hawkins og sangere som Carmen McRae, Betty Carter og Aretha Franklin. Fra sent 50-tall ledet han sin egen trio, som turnerte verden over.

Samtidig jobbet han også som komponist («Cubano Chant», «The Madison Time», «Monkey Business» og «Little Susie»), og han turnerte mye som solopianist.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ray Bryant kom tydeligvis fra en svært musikalsk familie. Hans ene bror var bassisten Tommy Bryant, mens den andre broren, Len Bryant, var trommeslager og sanger. Hans nevøer er de tre brødrene Kevin, Duane og Robin Eubanks, som alle har markert seg på det amerikanske jazzkartet de senere årene. (JG)xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

GIL SCOTT-HERONXXXXXXXXXXXXXXXX (01. 04 1949 - 27.05 2011)XXXXXXXXXX Gilbert «Gil» Scott-Heron var en amerikansk poet, musiker og forfatter. Han blir av mange sett på som «hiphopens far». Han er mest kjent for hans samarbeid med musikeren Brian Jackson sent på 1970-og tidlig på 1980-tallet som inneholdt en musikalsk blanding av jazz, blues og soul-musikk. Selv titulerte han seg som «bluessologist», dvs. en som er på jakt etter bluesens opphav. Hans innspillinger «Pieces of a Man» og «Winter in America», var med på å skape den nye afroamerikanske musikkstilen hip hop og neo soul.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han var aldri en venn av USA, og hans revolusjonære tekster falt sjelden i god jord hos de amerikanske myndigheter. Hans «The Revolution Will Not Be Televised», blir av mange regnet for hans gjennombrudd. Han har hatt en enorm påvirkning på flere av de amerikanske hip hop-artistene, selv om han selv ikke hadde så veldig mye til overs for denne musikkformen. I 2010 uttalte han bl.a. til en amerikansk radiostasjon, at han ikke var sikker på om han ville påta seg noe ansvar for å ha «funnet opp» hip hopen. «Rap og hip hop er først og fremt beregnet på barn», sa han, og la til «Jeg har barn, så jeg hører jo på det, men jeg vil ikke si at det treffer meg. Jeg vil heller lytte til jazzstasjonene på radioen». (JG) jazznytt [43]

Freddie Wadling var et av høydepunktene på Nattjazz

LEVENDE LYD

NATTJAZZ, BERGENxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx [25.05-04.06]xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Rudi Mahall, Axel Dörner og Fredrik Ljungkvist i Koenigsberg på Nattjazz [44] jazznytt

Nattjazz i Bergen er en av Europas lengste jazzfestivaler. I 11 dager pågår det jazz og annen rytmisk kvalitetsmusikk i de mange rommene på den gamle sardinfabrikken på USF Verftet ute på Nordnes. 11 dager er en lang og krevende etappe for en jazzinteressert. Derfor var det i år komplett umulig for Jazznytt å følge hele festivalen. Men for den som har vært spesielt interessert, har det vært mulig å følge festivalen gjennom bl.a. lokalavisene Bergens Tidende og Bergensavisen hele perioden.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Jazznytt var til stede i en regntung Bergen første langhelga, dvs. fra start onsdag 25. mai til søndag 29.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Disse dagene pågikk også arrangementet «Jazz Norway in a Nutshell», en showcase med jazz

Ole Morten Vågan i kjent positur

og vestlandsk natur i førersetet, ledet av Vestnorsk Jazzsenter. Her inviterte de ca. 35 festivalog klubbarrangører og journalister fra Melbourne og Tokyo til California og Canada til å overvære Nattjazz, pluss eksklusive utflukter til Hardanger, Glesvær, Fjell Fort og Voss med innlagt musikk. Mer om dette kan leses på www.jazznytt.no.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Nattjazz er, uten tvil, en av de norske festivalene som har lykkes best i sin programmering. Den musikalske menyen er variert, med vekt på «nyere» uttrykksformer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For oss startet det hele med den amerikanske saksofonisten og norgesvennen Joshua Redman og hans band James Farm. Dette er en amerikansk stjernekvartett, bestående av pianisten Aaron Parks, bassisten Matt Penman og trommeslageren Eric Harland, foruten Redman selv. Solid og kraftfull amerikansk jazz slik den blir presentert på sitt beste i dag, med en særdeles opplagt Eric Harland bak trommene. Redman har jeg litt problemer med å få helt inn under huden pga. hans litt uoriginale tone i saksofonen, men han kan sitt fag, mye ligger nok i genene etter faren Dewey. Hadde han bare tilegnet seg litt av den røffe og tøffe tonen faren hadde i tenorsaksofonen, så hadde dette vært en innertier.xxxxxxxxxxx Andre stoppested for vår vandring i gangene denne onsdagen var Scorch Trio med saksofonisten Mars Williams som gjest. Den finske gitaristen Raoul Björkenheim, vår egen bassist Ingebrigt Håker Flaten og den amerikanske trommeslageren Frank Rosaly, som før den seneste plateinnspillingen «Melaza», overtok trommestolen etter Paal Nilssen-Love. Musikken er groovy, rockete og fritt improvisert. Gitaristen Raoul Björkenheim har vi hørt i en rekke forskjellige konstellasjoner i Tampere de senere årene, men jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har sett ham i såpass godlune som denne kvelden. Ingebrigt Håker Flaten harver over elbassen som om det står om livet, og trommeslageren Frank Rosaly viser at han har brakt inn noen nye elementer i musikken, som gjør den mer åpen og oversiktlig. Gjestesaksofonisten Mars Willams føyde seg godt inn i helheten med røft og fint spill.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mats Eilertsen Trio var neste på programmet.

Bassist Eilertsen har de senere årene markert seg sterkt, både med denne trioen og med sin nydelige kvartett. I trioen samarbeider han med trommeslageren Thomas Strønen og den nederlandske pianisten Harmen Fraanje. Trioen er samspilt og nedpå, og jeg synes Eilertsens komposisjoner fungerer perfekt i denne trioen. En nydelig og fin avveksling fra Scorch Trio.

Lørdagen satt vi av til en høytidsstund med etteranmeldte Freddie Wadling. Siden et av festivalens trekkplastre, Charlie Haden, måtte melde avbud på grunn av sykdom, fikk man inn den svenske sangeren som fullgod erstatning. Og hvilket lykketreff! Som Vossa Jazz som fikk Jøkleba på plass i ellevte time, skjøt Nattjazz gullfuglen med Wadling. Han er mest kjent for sitt samarbeid med Fläskkvartetten for noen år siden.

Men det er også verdt å merke seg hans hyllester til Captain Beefheart, eller hans vakre innspilling «En skiva till kaffet», hvor han, sammen med e.s.t. gjør svenske godbiter fra bl.a. Evert Taube.

I Bergen hadde han med to av sine gamle svirebrødre fra Fläskkvartetten, cellisten Sebastian Öberg og trommeslageren og gitaristen Christian Olsson, pluss saksofonisten Per «Ruskträsk» Johansson. Stoffet som ble fremført var mer eller mindre kjente bluesklassikere, pluss en svensk «poplåt», og det hele var usannsynlig vakkert fra start til mål. Wadling synger på en helt personlig måte. Hans stemme ligger og vaker et sted mellom Robert Wyatt og Tom Waits, og hans introduksjoner er beskjedne og morsomme.

En solid innertier!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dagen etter var det mye folk på Verftet. Derfor var det bare så vidt vi fikk lurt oss til en plass oppe på loftet hvor Sidsel Endresen og Stian Westerhus holdt hoff. Denne duoen gjør ting ingen andre i musikkverdenen gjør dem etter. En magisk kommunikasjon mellom Endresens eget språk og Westerhus’, for en gangs skyld, neddempede gitar. Det er ikke hver dag man kan kalle Westerhus’ gitarspill for nydelig, men denne kvelden kunne man det. Nok et bevis på at denne duoen kanskje er den beste, norske eksportartikkelen dette året.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fredagen var dagen da den nye pophelten i Norge, Bernhoft skulle spille på Nattjazz. Det førte til lange køer og altfor mye folk innenfor

dørene. Fredagen er også dagen da festivalens sponsorer er ute for å «svinge» seg. Med det mener jeg at huset blir fylt opp av ikke altfor jazzinteresserte bergensere og andre, som ser på denne kvelden mer som en sommerfest enn en jazzfestival. Dette rammet første delen av den fantastiske konserten med bandet Koenigsberg, Ole Morten Vågans «Takk for prisen»-band satt sammen til Kongsberg Jazzfestival i fjor. Axel Dörner, trompet, Rudi Mahall, bassklarinett, Fredrik Ljungkvist, saksofon og klarinett, Jon Fält, trommer og Ole Morten Vågan på bass.

Musikken er groovy, moderne, morsom, medrivende og flott. Alle musikerne er oppsatt som komponister og etter min mening er dette det «nye» Atomic. Strålende musikk fremført helt akustisk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi avsluttet vårt besøk på årets Nattjazz med den franske trompetisten og vokalisten Mederic Collignon og hans ’Jus de bocse’ (eller «gjort i buka», som noen med litt snevre franskkunnskaper kalte det). Mederic Collignon er en av de mest brukte trompetister i den franske jazzen om dagen. Vi har hørt ham bl.a. sammen med Andy Emler Mega Octett (Vossa Jazz for to år siden) og Funky Football (Clusone Jazz i fjor), og hver gang fremstår han med en vanvittig kreativitet og spilleglede. Med sitt ’Juc de bosce’ bringer han de «nye rytmer» fra Paris’ hippeste spillesteder til Bergen. Beatbox, groove, rock og hip hop i skjønn forening med svingende jazz. xxxxxxxxxxx Første del av årets Nattjazz beviste at dette er en av landets mest kreative festivaler. Man har klart å skape et miljø ute på Nordnes, som trekker byens jazzfolk opp av godstolene, bort frå barene i sentrum og ut fra Festspillenes konsertsaler. Og det er ikke bare på grunn av tettheten og det intime Verftet innbyr til, men fordi programmet er så bra at man bare må være der.xxxxxxxxxxxxxxxxx Tekst og foto: Jan Granlie jazznytt [45]

LEVENDE LYD

Kenneth Kapstad in action på jazzfest i Trondheim

JAZZFEST, TRONDHEIM [11. – 14.05] «Jo, dette er en jazzfest!» konkluderte Jazznyttkollega Ole Albrekt Nedrelid fra Festivalen i Trondheim 2010. Ja, nettadressen www.jazzfest.no er ikke kun en praktisk kortform, men også en holdbar karakteristikk for dette året.

Og nettopp festkarakteren har hittil sikret festivalen publikumsmessig fremgang - med vekt på den populære del av jazzskalaen, helt over i grensefeltene mot populærmusikk. Å satse på publikumssuksess, til fremme for bevilgende myndigheters gunst, kan være en begripelig strategi, så lenge en uberegnelig kulturminister unnviker å markere seg i tematikken «kvalitet kontra kvantitet». Årets festsuksess tok notorisk avsett allerede på åpningsdagen, da et fullt tilfreds publikum fylte Trondhjemssalens 600 plasser til konsert med en Zap Mama-gruppe, som nok skapte ekte stemning, men manglet den fordums originalitet og intensitet, som huskes fra 70-80-tallet – og sluttet like flott siste dag med Patti Austin, som med sikker jazzfornemmelse og frisk frasering hyllet sitt forbilde Ella Fitzgerald i et riktignok utslitt repertoar. Men hun traff blink som standup komedienne med bitende vittig, (selv)ironisk femi-filosofi, og ga sant å si også et par dypt personlige fortolkninger av «Miss Otis Regrets» og «The Man I Love».

I motsetning til disse «fordums divaer» er Madeleine Peyroux et friskt navn i det siste tiår.

Hennes musikk er relativt enkel, men svært melodisk, og med rytmisk suveren frasering gir hun tekstenes følsomhet full valør. Hennes velintegrerte Billie Holiday-påvirkning viste nyere trekk – fra bl.a. Rickie Lee Jones. Imidlertid gjorde det reserverte publikum hennes sceneatferd usikker, og det er ikke fritt for at et streif av sarkasme bemektiget seg hennes retorikk.

«You strange people - meet me in real - I’m a cynical New Yorker», lød det før sangen «Meet Me in Rio». Men «inne i musikken» var Peyroux fullt profesjonell og «leverte» en nyanserik konsert med tilskudd av delikate gitarsoli fra Jon Herington.

Fremdeles på kvinnesiden var også den tyskfødte hammondorganist Barbara Dennerlein digget frem av glemselen for en ettermiddagskonsert. Dennerlein gjorde spesielt på 80-90tallet noen vitale innspillinger, og hun viste seg fremdeles velformulert og dynamisk, med usvikelig bassostinat, frembrakt i elegant venstrebensdans på fotklaviaturet. Stemningen var god, og den lokale helten Truls Rønning fikk fortjent oppmerksomhet for sitt ledsagende ga[46] jazznytt

lante og nærværende trommespill.

NTNUs musikklinjes imponerende renommé som grobunn for jazztalenter er festivalens ryggrad. De unge elever får møte erfarne musikere utenfra og gis samtidig plass for eget uttrykk.

Fra diverse lokale grupper og/eller enkeltvis i de små nattetimers jamsessions på Dokkhuset falt min oppmerksomhet spesielt på Hanna Paulsberg med sine personlige komposisjoner og ettertenksomme spill på tenorsaksofon, og danske Mette Rasmussen skapte spennende lydeksperimenter med sin altsaksofon. Oslogutten Morten Stang Koppang gjorde inntrykk med sitt formbevisste trompetspill, og også pianistene Oscar Grönberg og Bodvar Weiss Tornes utmerket seg.

Et helt NTNU-orkester var tilstillet Erlend Skomsvolls prosjekt med musikk av Åge Aleksandersen. En på papiret både populær og meningsfull idé, som da også sprengte Dokkhusets konsertsal med over 250 begeistrede tilhørere.

Aleksandersens verdensberømthet kjenner ingen grenser i Trøndelag, så det betød intet at det i realiteten ikke lyktes Skomsvoll å frigjøre Aleksandersens sanger fra populærmusikkens klisjéspråk. Hans ærlige bestrebelser strakk kun til jazzifisert garnityr, til gjengjeld velutført av NTNU-orkestret.

Det er snart ingen norsk jazzfestival uten en kirkekonsert. Også dét: en kurant idé på papiret. Sangere som Kristin Asbjørnsen og Berit Opheim Versto har foredlet genren, men mindre kan også gjøre det. Dog ikke så lite som Heidi Skjerve bød på i Vår Frue Kirke. Man forbløffes over at rutinerte Skjerve fant det tilstrekkelig å servere mer eller mindre glemte folketonesalmer uten fordypende tiltak og så tynt arrangerte at de tre ledsagende, velrenommerte jazzmusikere nærmest blott utførte musealt kontorarbeid til sangerens pitch-urenheter og rytmesvake klappeinvitasjoner. Likevel oversteg publikums applaus klart det høflige.

Den øvrige kontingent av norske innslag var selvsagt uklanderlig. Bl.a. gjorde Ine Hoem en stemningsfull Nancy Wilson-dedikert konsert

med en lokal kvintett. Det norske høydepunkt var imidlertid Team Hegdals konsert i Dokkhuset. Alltid spissmotiverte kapellmester Eirik ryster fremdeles markante temaer ut av ermet, som «teamet» behandler med geist og grådighet. Gjestene Thomas T. Dahl (g) og svenske Mattias Ståhl (vib) var fullt innordnede i kombinasjonen av inspirert spillelyst og respekt for musikkens organisering. Ståhls lyriske dynamikk, Dahls røffe rock, André Rolighetens og Hegdals saksofonfortellinger, klarinettenes koloritt og rytmens kompleksitet ga bidrag til et velgjørende annet begrep om hva «jazzfest» kan være.

Det er ellers ikke lett å stille opp som del to av en dobbeltkonsert, når førstedelen skulle vise seg å bli festivalens ultimative mesterstykke: Django Bates Trio. Materialet «Beloved Bird» har levd sitt liv siden 2005 og fremsto nå enda mer rikholdig enn på den allerede fremragende CDen fra 2008. Konsertformens lengre forløp, årenes samspillerfaring og trioens velopplagthet befordret en svimlende intens musikkopplevelse omkring Bates’ «rekomponering» av Charlie Parkers unike komposisjoner og standardfortolkninger. «Metoden» - som Django med intelligens, sjarme og sjenerøsitet innførte oss i på formiddagens Fokus-foredrag - avviker kun lite fra hans orkestrale arbeider med de tidligere britiske band og omfatter bl.a. ekspandering og komprimering av taktsekvenser, motivforskytninger og –inverteringer samt, for denne Parker-spesifikke anledning, omgåelse av karakteristiske bebop-fraseringer til fordel for enklere notedelinger og tidvis latinsk eller afrikansk rytmikk. Alt dette vevet i et komplekst mønster av frihet og stramhet krever spesielt teknisk kapable og fullt innforståtte medspillere, som nettopp svenske Petter Eldh med sitt organiske basspill og danske Peter Bruun med sine sensitive trommer for lengst har vist seg å være. Med en så ekspansiv musikalitet og kreativitet måtte én-times rammen selvsagt sprenges, og vi fikk ca. 25 minutters ekstra musikk til passende motvekt for den skammelig lave pu-

blikumskvote på ca. 2/3 av Dokkhusets kapasitet.

Festivalens avslutningsdag var (tilfeldigvis?) preget av en rekke hommages: For Nancy Wilson, for Åge Aleksandersen og for Ella Fitzgerald, som allerede omtalt. Men på alle måter overskygges de av den svenske veteranen Georg Riedel, som med sin gruppe presenterte ny musikk til etterlatte tekster av Cornelis Wreeswijk. Riedel har stor sans for å underbygge tekster med fint formede visemelodier, som ikke trenger «jazzifisering», men ER jazz. En fullbåren musikalsk helhet, hvor datter Sarah Riedels fleksible stemme og modne foredrag av Cornelis’ sensitive tekster kompletteres av de nyanserike instrumentale med- og motstemmer fra Jon Fält (dr), Mattias Ståhl (vib), Thomas Backman (as, cl, bcl) samt mester Riedel (b).

Georg Riedel har atter skapt ny jazzvisekunst av ypperste karat. Gripende smukt og livsbejaende!

Med blikket i bakspeilet synes det paradoksalt at en av landets største byer med sin sterkt velrenommerte jazzlinje på NTNU ennå ikke kan mønstre en mer i øynefallende interesse for samtidens jazz hos publikum eller den sterke lokale presse. Kontrasten av fulle hus og presse til glansfulle festdamer mot slunkent fremmøte og ingen presse til Django Bates og Riedels er forstemmende i et jazzkritisk perspektiv. Men dette er den virkelighet, som den utrettelige ildsjel Ernst Wiggo Sandbakk ufortrødent håndterer og balanserer - elegant og klokt. Festivaler lages jo tross alt ikke for kritikerne, men for musikken og for publikum. Om ikke alle veltenkte prosjekter slo an – var dog opplevelsesrekken rikholdig nok, og i tillegg forløp festivalens avvikling under fremragende organisering og i en vennlig atmosfære. La «jazzfesten» i Trondheim utvikle seg på sine premisser. Vi kommer gjerne igjen!

Tekst: Bjarne Søltoft

ANJAZZ, HAMAR [05.05 – 08.05] Det er første helga i mai, det er sol over Mjøsa - og i Hamar er vi klare for AnJazz, årets jazzfestival. Ildsjelen Anja Katrine Tomter og Team AnJazz har til den syvende festivalen satt sammen et program som er større enn noen gang, med mange kjente og kjære navn, og det ryktes til og med om et eget festivaløl i år! Noen av navnene på plakaten er gamle AnJazz-travere, mens andre er nye tilskudd av året. Carsten Bleness, sjefsredaktør i Hamar Arbeiderblad,

Staffan William-Olsson i The Real Thing

har fått æren av å åpne årets festival i Hamarhallen på Scandic Arena. Han snakker engasjert om jazzen og den ekstatiske lykken når sjelen overtar for kroppen, og drømmen om å være kjent som Jazzbyen Hamar - så kjent at NSB må sette opp et eget AnJazz-tog denne første helga i mai hvert år. La oss fylle denne byen med jazz!

Tidligere festivaler har skiltet med artister som Donkeyboy, Willie Nelson og Alexander Rybak - trekkplastere for å glede et bredere publikum enn bare jazzelskerne. Men det er med glede vi i år kan se at hele festivalen er i jazzens tegn, og Anja konsentrerer seg fullstendig om det hun er best på.

Så er festivalen i gang, og rundt 500 mennesker venter spent på Bobby McFerrin i Hamarhallen. En stor sal, en stor scene - og en liten mann alene på en stol midt på scenen, men med en fantastisk stor stemme! Han synger litt for seg sjøl mens han tar en slurk av vannflaska, setter opp håret og setter seg til rette. Plutselig et kjempeglis til publikum. «HI!» Så er han i gang med småsynginga igjen. Sjeldent sier en mann så mye med så få ord. Publikum er bergtatt og inkludert fra første låt. Med kjente hits som Beatles sin «Blackbird» og «In the Jungle» kjent fra filmen «The Lion King», og starten med to rene improvisasjoner, er det brå hopp fra humor og allsang til det mest rørende, vakre, stille og nesten sakrale på få øyeblikk.

Et par stykker fra publikum blir også tatt opp på scena, og det blir innslag av både beatboxing og en nydelig versjon av «Lullaby of Birdland» med en tilfeldig jente fra publikum, der til og med McFerrin selv synes å bli ganske overvel-

det. Men vi skjønner etter hvert at dette må være Melanie Scholtz som skal synge på festivalen på fredagen, ei jente med en nydelig jazzstemme og en deilig tilstedeværelse. Konserten avsluttes med en sart og utrolig vakker versjon av «Over the Rainbow» som i seg selv alene gjør kvelden.

Men dagen er ikke over, det bærer videre til Hamar Gamle Rådhus og The Real Thing.

Med lure smil, svarte dresser og tversoversløyfer går det ikke an å ikke bli sjarmert av disse gutta. Det er groovy, det er funky, det er blues, og det er umulig å ikke smile hvis du titter på trommis Torstein Ellingsen, som koser seg så det smitter over på hele publikum. Etter begynnelsen med «Back on Track», skrevet av Paul Wagnberg som gliser bak sitt Hammond B3 orgel, reiser vi gjennom gammelt og nytt materiale, med «Horsefeathers» av tidligere saksofonist Sigurd Køhn som tragisk forsvant i tsunamien i 2004, dansbare «Do it Like That» skrevet av saksofonist David Edge og den nye, vakre balladen «This Spring» som ikke finnes på plate ennå, men vi gleder oss stort til den kommer!

Fredagen åpner i Hamar Gamle Rådhus med Turnekompaniet og gitarist Einar Strømstad som presenterer en halvtime med jazz & lyrikk.

Det er rolig, vakkert og stemningsfullt når Anders Kippersund leser Sigbjørn Obstfelder, Rudolf Nielsen og Hamars egen Rolf Jacobsen akkompagnert av Strømstads gitar.

I løpet av festivalen er det også flere innslag fra Toneheim folkehøgskole, som i år har fått tilskudd til å bestille verker fra kjente komponister. På AnJazz ble det blant annet presentert jazznytt [47]

LEVENDE LYD

bestillingsverk av Olav Dale, Petter Wettre og Kåre Kolve.

Mens Hanne Boel fyller Scandic Arena for en aften med jazzens kjente coverlåter, eller gamle og nye standards som Hanne kaller det, er det duket for nytt og ukjent materiale i Hamar Gamle Rådhus. Splitkonsert med New Brian og Ted Glen Extended samler en pen gruppe mennesker langt fra Hamarhallen. New Brian er et prosjekt fra Trøndertun folkehøgskole, og presenterer seg sjøl med at «vi kan kalle det jazz, for vi bruker litt spesielle akkorder innimellom». Ted Glen består av lokale Eivind Strømstad og Johanne Kippersund Nesdal, og med Ted Glen Extended har de også med seg lokale musikere med kjente navn fra jazzmiljøet. Johanne er ei lita, nydelig jente med en stor, nydelig stemme. Fra silkemyk kosejazz med deilige bassganger fra Morten Strypet, til rå og rocka avslutning med David Bowies «Rock n Roll Suicide» viser hun stor variasjon og bredt spekter gjennom en trivelig konsert.

Lørdag er det strålende sol og utescene på Østre Torg, med Tancreds Bopband fra Toneheim, moteshow fra Klær og Sånn og to spennende konsertprosjekter. Først ut er det reunionkonsert med mange kjente navn fra Hamar og Ringsaker - for første gang på 25 år er HAMJAM samlet på samme scene! Det var med denne gjengen vi først møtte Silje Nergaard, og hun har selvfølgelig også en gjesteopptreden på denne konserten. Neste band ut er tributebandet Airplayin’. I hvite dressjakker og flagrende hår møter vi Hedmarks sjarmerende tribute til 80tallsplata «Airplay» foran et stort publikum i Hamarsola.

En evig suksess på AnJazz har blitt den årlige Jazzlunchen i Bondestua på Astoria Hotel. I trivelig atmosfære, i suppeduft og bonderomantikk møtes lyden av to gitarer og en kontrabass for et voksent klientell. Årets artister er Carsten Boe Trio, og store deler av konserten er tilegnet Django Reinhardt. Det er musikk å drømme seg bort til, og en deilig, avslappet trio som får tiden til å fly. Carsten Boe er kjent fra både egne band, samt Oslo String Swing Artillerie, Hot Club de Norvege, han har spilt med Thomas Dybdal, Paal Flaata, Madrugada, Farmers Marked og mange fler. Nå er han her med trioen hvis forrige album «Below Zero» i Dag og Tid ble kåret til en av Norges fem beste skiver i 2009. Sommeren 2010 spilte trioen som første norske string swing band i USA, og nå er de altså på AnJazz.

Høydepunkter i konserten må vel sies å være «Jean Baptiste - ode til Django», og «The [48] jazznytt

David Edge i The Real Thing

Grand Theft», og historien om Wagners «Here comes the Bride» som Django stjal og gjorde til sin egen. Hans sønn Babik spilte denne, men la til sine egne harmonier. Disse ble plukket opp og øvd inn av Per Frydenlund, kjent fra Hot Club de Norvege, og lært videre til Carsten Boe. I «The Grand Theft» har Carsten Boe Trio tatt Babiks harmonier fra Djangos versjon av Wagner og laget sin egen melodi over disse.

En lang, musikalsk historie med et spennende resultat!

Frida Ånnevik gjester også årets AnJazz, nok et lokalt navn på plakaten. Frida er jordnær, levende og tilstede. Hun har en vakker stemme og rolige, tilbakelente låter med flotte tekster.

Jenta harselerer med Hedmarkinger på en sjarmerende og elskverdig måte, og latteren sitter løst hos et storfornøyd publikum før vi beveger oss videre til Arild Andersen Trio. Jazzbassist Andersen har med seg Tommy Smith på saksofon og fantastiske Patrice Heral på trommer, men Heral gjør så mye mer enn det! Han klapper og synger, kjører loops og lager rytmer og lyder vi ikke forventer. Det er vilt, det er vakkert, og med smittende smil fra en sjarmerende gjeng på scenen.

Hamars egen jazzdronning Silje Nergaard gjorde en annerledes konsert enn vi har hørt på AnJazz tidligere. Uten band, uten piano, men med «to middelmådige gitarister» som hun så fint sa det selv. Men jeg tror nok det er flere enn meg som er enige i at Hallgrim Bratberg og Håvar Bendiksen er langt fra middelmådige! Med reportoir fra Siljes 13 utgivelser, deriblant «Be Still My Heart», «Japanese Blue» og «Me oh My» i nakne og nære intimversjoner fløy to timer forbi før vi skjønte ordet av det.

Anja sa selv i presentasjonen av Silje at «AnJazz elsker Silje!», og det gjør vi bare enda mer etter denne fantastiske konserten.

Siste AnJazzdag er det Turnekompaniet og Hedmarkens eget storband Big Easy Band med dirigent Bård Melhus og vokalist Randi Strømbu som starter kvelden med forestillingen «Jazzå Peer!», en reise gjennom Peer Gynts rike med Grieg arrangert av Billy Strayhorn, Duke Ellington og Helge Hurum. Et fantastisk show med flotte arrangementer og flinke musikere.

Festivalen avsluttes som vanlig i Hamardomen.

Mens sola går ned over Domkirkeodden er det i år Jon Eberson Group som får æren av å runde av en flott helg. De har med seg Hilde Marie Kjersem på vokal og en strykersekstett fra Kringkastingsorkesteret, og spiller en lavmælt og laidback konsert i Hamars vakreste omgivelser. Musikken er skrevet av Eberson selv, tekstene av Kjersem, men det er bassist Sigurd Hole som har arrangert det hele for strykerene som passer perfekt inn i det musikalske landskapet Eberson beveger seg i.

Anja Katrine Tomter og Team AnJazz har klart det igjen, og fortjener all slags skryt og honnør fra musikkelskere rundt Mjøsa. Årets festival har vært vakker og fylt med opplevelser vi vil ta med oss lenge. Det er bare å glede seg til neste år!

Tekst: Dagny Hauknes Foto: Jenni Jam Staxrud

MAIJAZZ, STAVANGER [10.05 – 15.05] Det er mai, bjørka spruter pollenkorn og sola varmer opp vinterstive ledd. Stavanger kaller med et av vårens vakreste eventyr. Årets festival ble åpnet i det snart gamle Konserthuset av Dagbladets Terje Mosnes, som satte agendaen for de neste dagene med å gjenfortelle fra en gang i 1979 da han intervjuet daværende kirkeog undervisningsminister Kjølv Egeland. Egeland hadde fortalt den yngre Mosnes at det var fire ting som hadde forandret verden i det 20. århundre; psykoanalysen, marxismen, modernismen – og jazzen! Årets åpningskonsert var John Scofield på gitar og dirigent-arrangør Vince Mendoza i samarbeid med Stavanger Symfoniorkester, forsterket med et utvalg av jazzblåsere fra bl.a. Bergen Big Band og en rytmeseksjon med Torstein Bye og Ole Morten Vågan, og Silje Nergaard som en sukkerbit til slutt. Mye av musikken var fra Mendoza-Scofield-plata fra i fjor «54» med Nederlands Metropol-orkester. Ikke den mest utfordrende musikken, men vel gjennomført. Konsertens store bonus var blåserrekkene fra Bergen. Olav Dale tro til med noen soli, hvor han virkelig feide gulvet og viste hvor skapet skulle stå.

Men som ofte før, det spennende skjedde på

Madeleine Peyroux

Sting, dette lille, rare og trange lokalet, hvor det unge, frivole, moderne kommer til uttrykk.

Første kvelden med Paal Nilssen-Love (selvfølgelig) og Anders Hana. Fytti-rakker’n så tøft. Intense 50-60 minutter gikk som en røyk, med Hanas teknikk og beherskelse som et høydepunkt.

Underveis i festivalen gikk den ikke tilstedeværende og herværende redaktøren ut i Stavanger Aftenblad og sablet ned programmet som et mer eller mindre tilfeldig sammenrask av musikere som akkurat der og da var på veien, uten å informere sin representant i Stavanger. En stund var det slik at en sølle utskremt slave nesten ikke turte å gå ut i Stavangers gater av redsel for å bli stilt til ansvar for redaktørens utlegninger. De store toppene var det kanskje ikke på programmet, og de som var der, skuffet nok en del. Men det Maijazz virkelig klarte til fulle – og som de fortjener stor honnør for – var at de viste hvor godt det gror også rundt jazzmiljøet ved Institutt for musikk og dans på Universitetet i Stavanger.

Det var med forventning jeg så fram til et aller første live-møte med Madeleine Peyroux, som kan høres ut som en blanding av Billie Holiday, Janis Joplin og Ella Fitzgerald. Dessverre ble det slapt og tok ikke av. Charlie Haden Quartet West ble dessverre et langt gjesp. Det begynner å se ut som dette bandet er et band som har passert sin «Best før»-dato.

Det mer festorienterte innslaget på Folken var i

år franske Watcha Clan, en afro-arabisk pastisj av trance, drum‘n bass m.m. For denne tilhører var det drepende kjedelig. Dagen etter var Afro Celt Sound System satt opp samme sted, tolv år etter at de var der sist. Irsk sekkepipe med afrikansk doussn’gouni! Dette var bedre, humor, drivende rytmer, flørting med damene i salen og intense «battles».

Men som så mange ganger før var det først og fremst de norske bandene vi måtte stole på.

Etter Peyroux løp vi over til Sting og fikk med oss Motif, som (nok en gang) virkelig leverte valuta for pengene. Et av Europas ledende post-bop band i dag. Team Hegdal ditto.

Under tematittelen «Blå Trå» fikk unge musikere mulighet til å prøve ut sine musikalske ideer mot erfarne medmusikanter, mentorer og veiledere etter eget valg, som Per Jørgensen, islandske Hilmar Jensson og svenske Magnus Broo. Dessuten prøvde flere av disse unge seg på jammen som fulgte rett etter Blå Trå-konsertene. Jeg vil ikke nevne navn her, men det var noen usedvanlige lovende talenter som fikk vist seg fram. Det gror virkelig godt i Stavanger for tiden.

En enslig jazzjournalists frustrasjon er selvfølgelig at man ikke kan få med seg alt. Manu Katchés konsert hørte jeg omtalt i meget positive vendinger. Ketil Bjørnstads Remembrancetrio med Tore Brunborg og Jon Christensen fikk jeg bare de siste tonene av, men det fikk meg til å angre at jeg ikke hadde prioritert annerledes. Zu gikk jeg glipp av da konserten ble sterkt forsinket, grunnet deres sene ankomst til byen.

Nå ser vi fram til en velkomponert 25. festival i 2013, etter oppvarmingen i 2012.

Tekst og foto: Johan Hauknes

MONTREAL JAZZ FESTIVAL [25.06 – 04.07] Jazzfestivalen i Montreal, Canada er verdas største. Eit budsjett større enn minst 50 norske kommunebudsjett, vel eitt tusen ulike konserJohn Pål Inderberg tar , 3000 musikarar og eit samla publikumsbepå plass på Maijazz søk på nærare 2 millionar (du les ikkje feil!). Å

lage ein fullstendig festivalrapport frå Montreal, er ikkje mogeleg for ein person. Eg var på 27 konsertar innandørs og tallause konsertar utandørs. På denne måten fekk eg med meg knapt 5% av festivalen…. . Her er nokre smakebitar: Return to Forever IV. Dette ikoniske jazzrockprosjektet til Chick Corea frå 70-talet, hadde i tillegg til dei opphavlege musikarane Chick Corea (keys), Stanley Clarke (b) og Lenny White (dr), med seg den australske gitaristen Frank Gambale og franske Jean-Luc Ponty på elektrisk fele. Det vart ein blanda konsert. Ein både håpar og forventar at eit slikt stjernelag skal gjere noko nytt og originalt ut av musikk som vart laga på 70-talet. Dette skjedde berre delvis. På det beste var det glitrande og spanande, spesielt gjennom prestasjonane til Chick Corea og Jean Luc Ponty. På det verste var det, ja, litt kjedeleg replicafusion frå 70talet…..

Seinare på kvelden var det duokonsert med Joshua Redman (ts/as/ss) og Brad Mehldau (p). Denne konserten vart eit av dei store høgdepunkta under festivalen. To fantasiske musikarar som fyller ut kvarande på fullkoment vis og skapar magiske stunder. Det er det stillferdig og lyrisk, og det er det vanvittig virtuost og frekt. Dette er musikarar som krev stor plass, men ikkje eit sekund var det konkurranse på scena, berre lekkert samspel.

K.D. Lang er ein artist alle bør høyre før ein døyr. Saman med bandet sitt, The Siss Boom Bang, operer ho i eit pop/country landskap ispeidd ein liten dash jazz innimellom. Med ei makelaus stemme forførte ho publikum med si androgyne framtoning og eineståande publikumskontakt. Stort sett høyrde vi låtar frå hennar siste album «Sing It Loud» men også suksessar frå tidlegare album. Plutseleg drog bandet i gang introen til Leonard Cohen sin «Halleluja», da tenkte eg at no vert det pinleg… Men nei da, K.D. Lang klarte å tolke ein av verdas mest ihelspelte poplåtar på ein slik måte at ho fekk eit minutt ståande applaus.

Ein av jazzhistoria sine aller største namn, 90 år gamle pianist og komponist Dave Brubeck. jazznytt [49]

LEVENDE LYD

Saman med sine medmusikantar Bobby Militello (as), Michael Moore (b), Randy Jones (dr) og gjesteartist, sonen Mattew Brubeck på cello, tenkte eg at no skulle jazzlegenda gje oss ein gjennomgang av ein av jazzhistoria sine viktigaste kapittel. Det vart berre trist. Brubeck var ein svært gammal og svært trøytt mann som fleire gonger mista både time og beat, og han var ikkje i stand til å spele soloar unnateke på balladar som gjekk svært sakte. Publikum derimot, syntes dette var heilt topp. Å vere i same konsertlokale som ei legende er openbart nok til å utløyse dei aller største ovasjonar. Dave Brubeck har for alltid skrive namnet sitt inn i jazzhistoria som ein av dei aller største. La det få vere slik. At han framleis er i live i sitt 91. år, er ikkje nokon god grunn til å sette han på ei scene.

Så var det tid for altsaksofonistane Rudresh Mahanthappa & Bunky Green. Dette er eigentleg Mahanthappa sitt prosjekt forsterka med Green for dette høvet. Med eit energisk og hardtsvingande komp, Matt Mitchell (p), Carlos de Rosa (b) og Damion Reid (dr) vart det ein svært spanande og hyggeleg kveld der musikken hadde klare referansar til Coltrane, mykje fridom, og ispeidd Mahanthappas indiskprega tonelandskap.

Terez Montcalm på Club Soda, ein annan av Montreal sine svært intime og gode spelestader.

Dave Brubeck, bare trist!

[50] jazznytt

Jaga Jazzist sendte publikum i Montreal til himmels! Foto: FIJM

Med si hese og uttrykksfulle stemme og sitt minimalistiske gitarspel, har denne dama frå Montreal lenge hatt eit namn i den fransktalande delen av verda. Med sitt kritikarroste tributeprosjekt til Shirley Horn gjorde denne kvinnelege jazzutgåva av Tom Waits ein svært overbevisande konsert godt plassert i mainstream jazz. I november spelar ho for første gong i Oslo, gled dykk!

Amerikanske Jacob Fred Jazz Oddessey hadde ein strålande konsert seinare på kvelden på festivalens kanskje mest intime scene, Astral som ligg i festivalens eige hus. Brian Haas (p/keys), Josh Raymer (dr), Chris Combs (lap

steel!) og Jeff Harshbarger (b) hadde musikalsk leikestove på høgt nivå. På postmodernistisk vis hoppa dei freidig innom det meste som finst innan stilartar i jazzen, pluss litt funk og psykedelisk rock og slikt, heile tida basert på improvisasjonar på svært høgt nivå. Moro!

Fredag 1. juli er Canadas nasjonaldag. Då erobra Jaga Jazzist jazzfestivalen i Montreal. På eit stappfullt Club Soda blåste dei eit tusentals publikummarar rett til himmels. Frå dei starta med «Toccata» frå albumet «One-armed Bandit» til siste ekstralåt, laga dei ei stemning som berre er dei mest heftige rockekonsertar forunt.

Det var høgt, rått, tøft og meir rocka enn denne skrivaren nokon gong har høyrt av Jaga før - og makelaust godt gjennomført. Underteikna møtte tilhøyrarar som hadde kjørt mange hundre kilometer for berre denne konserten, og slikt hadde det vore på heile turneen deira i Nord-Amerika, fortel trommeslagar Martin Horntveth i Jaga til Jazznytt. Få om nokon band i jazzverda evner som Jaga Jazzist å nå utover det tradisjonelle jazzpublikumet. I Montreal kunne bandet ha fylt lokalar mange gonger større enn Club Soda.

Laurdag 2. juli var nok ein norsk suksessdag på festivalen. Det var dobbelkonsert på spelestaden Gesú, kjellaren i ei gammal kyrkje, med Eivind Aarset Sonic Codex og in the country. Saman med Audun Erlien (b), Wetle Holte og Erland Dahlen (dr/perc), laga Eivind Aarset ein minneverdig konsert for eit entusiastisk publikum. Aarset sin effektbaserte og modernistiske gitarlyd vert effektivt kontrastert av Holte og Dalen sine unisone trommegroover og analoge perkusjonstonar frå steel drum, klokkespel og woodblocks. I botn ligg Adun Erliens drivande basspel. Aarset sine låtar er både dvelande og energisk, frå vakre harmoniar til dundrande rocka musikk med referansar til dei store progrockbanda frå 70-talet. Eivind

Kanadiske Teréz Montcalm spelar for første gong i Oslo i november Foto: Ida Ringheim Sandnes

Aarset har skapt seg eit univers han nesten er åleine om.

Då in the country entra scena på Gesú litt over midnatt for å gjere sin siste konsert på sin tre veker lange turné i Nord-Amerika, hadde nokre av publikum gått heim. Det kunne dei angre på. Morten Quenild (p/keyb), Roger Arntzen (b) og Pål Hausken (dr/perc) spelte ein overbevisande konsert. Bandet gjer nye ting i eit tradisjonelt format. Melodiøst og vakkert, lyrisk og lågmælt, men samtidig uhyre dynamisk. Dei syng trestemt nokre gonger for å understreke klangfargane i låtane dei speler. Eg veit ikkje om mange andre som gjer det på den måten. Då dei avslutta konserten med ei vakker tolking av Mark Knopler si låt «Brother in Arms», kunne eg og resten av publikum gå heim med fred i sinnet.

Til slutt vil eg skrive om konserten til Bela Fleck and the Flecktones. Bela Fleck spelar jazz på banjo. Det vil seie at han blandar jazz med bluegrass, country og klassisk musikk, og kallar dette for bluebop. Saman med musikarane Howard Levy (p/munnspel), Victor Wooten (b) og Futureman (dr/perc) laga Bela Fleck ein konsert som denne skrivaren seint vil gløyme. At Fleck er grensesprengjande i sin musikk, understrekast av at han er nominert til Grammyprisar i åtte ulike kategoriar, inklusive jazz! Fleck er ein nyskapande virtuos samtidig som han aldri gløymer at det er musikk det handlar om. Og han slepp musikarane sine lause. Levy redefinerar bruken av bluesmunnspel. Han har utvikla ein 12-tone teknikk på eit diatonisk C-munnspel og laga fantastiske bopsoloar på dette instrumentet i kva toneart som helst. Victor Wooten nyttar ein blanding av tapping, slapping og tradisjonell teknikk på sin el-bass på eit nivå som eg aldri har høyrt før.

Futureman, med sin eigenkonstruerte «drumitar» (eit gitarliknande digitalt trommesett), trollbandt publikum med sitt groovy og funky spel. Når ein legg til at dette vart spelt med både humor og humør, så finst det ikkje betre oppskrift på ein stor konsert. Heldig er vi som fekk oppleve dette.

Tekst: Bjørn Sandnes

KONGSBERG JAZZFESTIVAL [06.07 – 09.07] Nok en gang har vi passert sommersolverv og er på god vei mot mørkere tider. Hvert år innledes denne depressive prosessen mot mørketid med et stemningsløft uten like, jazzfestivalen på Kongsberg. Gjennom de forgangne vel 45 år er

vi blitt vant til et Kongsberg med 30+ grader fra en strålende blå himmel, en høytidsstemt høysommer med et tverrsnitt av den internasjonale moderne jazzen.

Men de siste årene har vi sett noe vi frykter er langsiktige virkninger av de pågående endringene i verdens klimatilstand. Etter at flommen i Lågen for ett par år siden, har vi ikke opplevd den kilende følelsen når asfalten i skjøtene på Nybrua, soloppvarmet, er nesten like flytende som de asfaltsjøene som enkelte mastodonter druknet i, på det nordlige amerikanske kontinentet for noen tusener år siden.

I år gjorde værgudene iherdige forsøk på å forsterke denne tyngende vissheten om den kommende høsten, om den regionale nedkjølingen som vil skje på våre breddegrader i følge flere av dagens sofistikerte klimamodeller. Selv om Golf-strømmen skulle opprettholde sitt nåværende hovedløp.

Så om klimaet ikke bidrar, så er det godt at musikken fortsatt gjør sitt beste for å varme opp den forfrosne sjelen til en gammel festivaljournalist som enkelte ganger savner de dagene da han kunne oppleve en festival ene og alene gjennom entusiastiske og engasjerte øyne og ører. Å gjenoppleve den første gangens overveldende glede og fascinasjon for en musikkform og en musikalsk nyskaping som gir mening og overskudd til det vi kaller livet.

Men selv om vi gjennom vårt valg om å «go professional» måtte gi slipp på dette, var det nok som skjedde på Kongsberg i år til å gi selv et bortskjemt sinn tro på framtida. Onsdagen

startet med en nyvinning fra festivalens side, med åpningen av den såkalte «Lysthusscenen».

På østsiden av Kirketorget søkte man å skape et miljø rundt kirken utover konsertene på scenen i Tubaloonen. En «festival i festivalen» som det ble omtalt. Så vidt vi kunne se, fungerte det utmerket, gjennom å gjøre Kirketorget til et sted å være for et publikum som ikke nødvendigvis var der for jazzens skyld.

Samtidig synes den nye organiseringen av Kirketorget gjennom dette å ha gitt en skjerm mot den tidligere til tider svært forstyrrende bakgrunnssummingen rundt salget av diverse miljøgenerende væsker. Men nå var ikke den oppsatte åpningskonserten i år, Terje Rypdals Skywards med Bergen Big Band og «special guest» Palle Mikkelborg, akkurat en form for musikk som ville plages utilbørlig av dette.

Etter en noe forsinket oppstart, herunder ilagt noen mindre koplingsfeil, leverte Terje, Palle, Ståle Storløkken, med Paolo Vinacchia & Co et upåklagelig sett. Kvelden ble avsluttet med hillbilly tilrettelagt av Stian Carstensen, Ola Kvernberg og Ole Morten Vågan. Humørfylt, men ikke akkurat banebrytende.

Andre dagen viste seg i begynnelsen værmessig noe mer lovende, før det braket løs utover dagen. Første punkt var en intimkonsert på Galleri Åkern, navngitt etter apotekerne i Kongsberg sin urtehage i området rundt Hyttegata. Trombonist Radu Malfatti og Klaus Filip på laptop representerer en form for ekstrem minimalisme som er et passende motstykke til maksimalismen i Ekstremsportveko på jazznytt [51]

Kongen av Kongsberg: Arild Andersen med Marcin Wasilewski (p), Tommy Smith (s, fl), Markus Stockhausen (tp) og Patrice Heral (dr)

Voss. Dette er musikk som definitivt ikke gir noe adrenalinkick. En langsom meditativ drone med et lydvolum langt under de fleste av det tilstedeværende publikums høregrense, et sugende, toneløst shhhhh gjennom trombonens resonansrom, avsluttet med et knips på trombonens sjallstykke. Jeg er sikker på at John Cage ville applaudert.

PELbO har fått enorm oppmerksomhet, ikke minst fra et yngre publikum, etter sin første selvtitulerte plate med drivende blandingsmusikk i grensesnittet mellom jazz og pop. På Kongsberg stilte de med i stor grad nytt materiale, materiale som de akkurat hadde spilt inn for deres andre plate som etter planen skal utgis i oktober. Ine Hoem har en særegen stemme og fortellerstil som til tider gir undertegnede assosiasjoner til vokalfenomenet Julie Driscoll,

senere Tippett, i hennes tid med Brian Auger rundt 1968-70. Kristoffer Lo er den eneste jeg vet som kan behandle en tuba som det reneste rockeinstrument. Det virker ikke som tubaen hans veier ett eneste gram over en kilo. At de i tillegg stråler på scenen av spilleglede og humør gjør at en time med PELbO føles alt for kort.

Undertegnede med følge av Jazznytts ruvende redaktør hadde notert seg at Jazznytts egen Svein Magne Furu skulle spille i hagen på det Lille Extra med Andrea Rydin Berges kvintett. Et ungt lovende lag, som måtte kjempe i mot et noe tyngende gråvær. En uvant, men svært virkningsfull sammensetning, med vokal, ispedd autoharpe (!), bass og tre saksofoner traktert av Harald Lassen og Kim-Erik Pedersen i tillegg til unge Furu. Det definitive

Ungt og originalt: Andrea Rydin Berge [52] jazznytt

høydepunktet var de tette vestkystinspirerte saksofonarrangementene.

De store navnene på torsdagens program var duokonserten med Joshua Redman og Brad Mehldau i Kongsberg kirke. Det ble dessverre en blandet opplevelse. I slike «all star»sammenhenger er ofte problemet at medspillerne ikke gir hverandre tilstrekkelig motstand og skrubb til å bearbeide. Det var åpenbart også her. En relativt kjedelig musikalsk eksegese i et velkjent tonalt landskap fra de begge to, ble i tillegg skjemmet av en slik kammermusikalsk sammensetning ikke egner seg i dette store og høyloftede kirkerommet. Mehldaus piano lød grøtete når den direkte lyden blandet seg med den sterkt tidsforsinkede refleksen fra alterveggen og taket.

Stor var forventningen til Maria Kannegaards prisvinner-konsert. Den nyskrevne musikken, til tekster av Siri Gjære, ble framført av Marias trio, med Ole Morten Vågan (b)og Thomas Strønen (dr), i tillegg til Siri Gjære på vokal og Ola Kvernberg på fiolin. Og kvintetten leverte. Vi regner som en selvfølge at dette blir skivemateriale i nær framtid. Fra dette stormet vi gjennom Kongsberg gater for å nå slutten av Barry Guys konsert med sin kone, barokkfiolinisten Maya Homburger. Barokkantastisk!

Her løper det i et tett samspill og uten de store faktene mellom komponert og improvisert, mellom tonalt og ikke-tonalt, fra tradisjonelle til ekstenderte teknikker.

Natten denne torsdagen ble avsluttet med Håvard Stubøs kvartett forsterket med Jonas Kullhammar. Håvard Stubø har etter hvert utviklet seg til å bli en moden og selvstendig jazzgitarist og låtskriver. Kvartetten, med Torbjørn Zetterberg på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer og ikke minst Knut Riisnæs på saksofon, framstår i dag som noe av det beste vi har i norsk jazz. Halvannen time i himmelen, hvor Riisnæs viste til fulle hvilket fenomen han er. En framføring fra hans side som kommer opp mot hans fantastiske konserter med Arild Andersens kvartett på midten av 1970-tallet.

Fredagen ble for vår del innledet med et sjeldent duomøte. Med utgangspunkt i markeringen av Peter Brötzmanns 70-årsdag, hadde festivalen gitt oss presangen med en gigantisk duo-konsert mellom Brötzmann og Evan Parker. Julenissen og keiseren. Snakk om presang.

Det var et samspill og en interaksjon av to giganter innenfor moderne improvisert musikk vi vil minnes i lang tid framover.

Motsatsen kom i kirken umiddelbart etterpå.

Det kjentes nesten som en kardinal synd å gå

Julenissen og keiseren: Evan Parker og Peter Brötzmann

LEVENDE LYD

MOLDEJAZZ [18.07 – 23.07]

rett fra Brötzmann og Parker til Charles Lloyd og hans kvartett. Men etter den fantastiske ECM-plata «Mirrors», hvor han til fulle viser sin styrke som spirituelt orientert saksofonist med en rytmeseksjon som er noe av det aller beste av amerikansk tapning i dag, kunne vi ikke gå forbi dette. Og det ble en vidunderlig meditativ opplevelse, fylt av spilleglede, meditativ dybde og jublende hylling av livets vidunder som varte i nesten to timer. Og ikke minst, denne musikken falt godt inn i det barokke kirkerommet i Kongsberg.

For vår del avsluttet vi kvelden med neste Brötzmann-markering; møtet mellom den veletablerte trioen med Peter Brötzmann, Paul Lytton (dr) og Barry Guy og den for meg ukjente spanske pianisten Agusti Fernandez.

Fenomen: Knut Riisnæs

Der hvor vi har hørt amerikanske Marilyn Crispell med trioen, var strukturen nå en annen.

Spennende møte med en konstellasjon vi håper å høre mer fra.

Ved siden av at Kongsberg-prisen for 2011, på tide vil noen si, tilfalt Arve Henriksen, var lørdagens høydepunkt Arild Andersens kvintett med Patrice Heral (dr), Markus Stockhausen (tp), Tommy Smith (s, fl), og ikke minst Marcin Wasilewski (p) som steppet inn på kort varsel. Her fikk vi en ny og annerledes framføring av en rekke kjente av Arilds komposisjoner, «Hyperborean», «Sagn», mm. i tillegg til Wayne Shorters «Masqualero». Vi har tidligere utrop Arild til kongen av Kongsberg, fordi han så til de grader leverer sakene hver gang han kommer til byen. Så også i år.

Igjen måtte vi ut og løpe. For å nå siste del av konserten med Barry Guys New Orchestra, også kjent kort og godt som BGNO. Noe helt særmerket på den moderne improviserte scenen. Noe vidunderlig godt på scenen. Men dette er ikke musikk som kun kan høres. En vesentlig del er å oppleve Barry Guys forming og skulpturering av musikken mens den utfoldes.

Vi valgte å avslutte festivalen med trioen Peter Brötzmann, Paal Nilssen-Love (dr) med bassisten Massimo Pupillo. For et fyrverkeri av en avslutning det ble! En drivende studie i mikrostrukturer som vokser og avtar, akkurat som det strie elvevannet i Lågen under Nybrua.

Vi avslutter med å gratulere organisasjonen med en vellykket 47. festival. Og ikke minst for det gledelige at den årelange insisteringen på total-improvisert musikk på tross av den til tider marginale interessen endelig ser ut til å gi resultater. Aldri har vi sett et så stort, engasjert publikum på konserter med Brötzmann, Mats Gustafsson, Barry Guy og andre. Det lover godt for framtida, for Kongsberg-festivalen og for oss som publikum.

Tekst: Johan Hauknes Foto: Jan Granlie

Årets Moldejazz startet som den skulle, men ble avsluttet i en trist, men verdig atmosfære. Det som rammet landet fredag den 22. juli, vil for all tid sette et mørkt stempel på alle i Norge.

Og i Molde var det en merkelig, trist og sørgelig stemning de siste 24 timene av festivalen.

Det som skulle være en fantastisk feiring av livet og musikken, ble istedet en utrolig trist og lei avslutning på ei fin Moldeuke.

Festivalens største diskusjonstema (resten av uka) var været. Før festivalen lå de mørkeste skyene far og sønn Gislefoss var i stand til å fremskaffe tett over nordvestlandet. Men fra vårt utsiktspunkt på rom 612 på Thon hotell Moldefjord hadde vi full kontroll på været utover i fjorden hver morgen, og kunne fra dag til dag melde om at det ikke ville bli noe regn i dag heller. Vi trapp omtrente like ofte som folket på Meterologiske, men vi gikk nærmest tørrskodd gjennom byen nesten hele uka.

Men hva så med musikken? Etter å ha overvært en rekke strålende konserter på Kongsberg Jazzfestival uka før, var det med en viss skepsis vi heiv oss inn i diskusjonene om programmet – og analysene etterpå. Og i dag, dagen etter at festivalen er blåst av, er vi veldig i villrede om hvilke av de to festivalene som i år vant «bookingkrigen» (Ikke lag noen stor diskusjon om dette, kollega Rønsen!).

Det hele startet med årets Artist in Residence, bassisten Dave Holland, i selskap med et spansk lag av flamencomusikanter ledet av gitaristen Pepe Habichuela. Flinke musikere, men etter en stund fikk jeg nesten følelsen av å være «på syden». Hadde man kostet på seg et par, tre dansere, og kanskje en vokalist, så kunne dette blitt stas. I stedet gikk vi ut med en litt ullen følelse.

Deretter bar det opp i Kulturhuset for å overvære «takk for prisen»-konserten til Stian Westerhus og Trondheim Jazzorkester. En versjon av jazzorkesteret med musikere helt i front når det gjelder fri improvisasjon og kraftfulle improvisasjoner. Kapellmester Westerhus med ryggen til publikum i en slags dirigentrolle som han mestret storveis. Av enkeltmusikere i dette lydinfernoet som vi merket oss spesielt var vokalisten Maja Ratkje med noen herlige innspill, saksofonistene Kjetil Møster og Mats Gustafsson, og de to strykerne Ola Kvernberg og Bermund Waal Skaslien.

Etter en sånn opplevelse med blodet nesten rennende ut av ørene, var det som honning å jazznytt [53]

Årets residerende moldenser, Dave Holland

LEVENDE LYD

sette seg rolig ned i det flotte konsertrlokalet Forum, for å høre den svenske pianisten Bobo Stenson og medmusikantene Anders Jormin (bass) og Jon Fält (trommer). Både Stenson og Jormin skriver fine låter (Jormins «M» står som et høydepunkt), samtidig som de er noen racere i å tolke bl.a. en del latin-amerikanske låtskrivere. Eneste negative og si er at det fra tid til annen ble litt for mye tromme-show fra unge Fält, noe som kan skyldes vår plassering i litt for stor nærhet til «kjøkkenavdelingen». Av og til savnet jeg faktisk å høre Stenson og Jormin på duo uten trommer, noe som ville gjort denne avslutningen på kvelden strålende.

Tirsdag opprant med klarvær ute i fjorden. Her måtte vi prioritere konsertene kraftig, siden det var alt fra Ytre Suløen og Magnolia Jazzband med Lillian Boutté via Kjetil Møster og Michael Duch solo og «Sing the Truth» til Supersilent med den gamle Led Zeppelineren John Paul Jones og Dave Holland Overtone Quartet.

Vi valgte å starte pent med vokalistene Dianne Reves, Angelique Kidjo og Lizz Wright i «Sing the Truth» sammen med pianisten Geri Allen, trommeslageren Terry Lynn Carrington, og de to «herrene i hagen» bassisten James Genus, gitaristen Romero Labambo og perkusjonisten Munyungo Jackson. Dette laget avsluttet en lang Ewropa-turné i Molde, og jeg vet ikke om det gleden over at det var siste jobben eller om det var samarbeidet som gjorde de tre sangerinnene såpass glade og fornøyde på

scenen. For dette var en happening i beste amerikanske stil, med alle ingrediensene et slikt show skal inneholde. Dianne Reeves er «divaen» i trioen. Hennes malmfulle røst passe perfekt til en del av de låtene de fremførte. Angelique Kidjo kjørte på slik vi kjenner henne med utstrakt publikumsfriere, mens Lizz Wright var den litt beskjedne ungdommen blant dem – med verdens vakreste sangstemme (og smil), men med i overkant mye religiøs formidlertrang. Det startet med Joni Mitchells vakre «Both Sides Now» med alle tre som bidragsytere. Etterpå var de både langt inne i Aretha Franklin-land og andre soulstorheter, før Tracy Chapmans «Talkin’ Bout a Revolution» toppet det hele og hele Bjørnsonhuset var oppe og danset i Miriam Makebas «Pata, Pata».

En strålende forestilling, hvor Lizz Wright stakk av med gullmedaljen.

Senere vandret vi igjen tilbake til Forum, for å høre den franske barytonsaksofonisten Céline Bonacina Trio. En liten, vever fransk dame med et trøkk som holder herfra og gjennom hele «Tour de France» og med en trommeslager og el.bassist som kunne gått rett inn i vårt gamle favorittband fra sent 70-tall, britiske Backdoor. En herlig forestilling som både overrasket den fulltallige salen og oss, selv om vi har hørt den unge damen før.

Onsdagen under Moldejazz er dagen hvor man av kroppslige grunner trenger et hvileskjær.

Men ikke så i år. Vi startet med noen minutters gledesutbrudd med det relativt nye, norske andet Cortex. Tomas Johansson (tp), Kristoffer Alberts (ts), Ola Høyer (b) og Gard Nilsen (dr), er et slags oppdatert The Core. Fine komposisjoner og et kraftfullt uttrykk i stå-paklassen. En strålende start på dagen. Deretter En snodig dadaist, bar det inn i dadaistenes rike og konsert med Misha Mengelberg den nederlandske pianstfenomenet Misha

[54] jazznytt

Mengelberg og det nye, amerikanske trommefunnet Tyshawn Sorey. Dette ble festivalens fineste, mest originale og merkelige opplevelse.

Mengelbergs ytterst sparsomme Thelonious Monk-måte å spille på og en trommeslager som gjorde alt med trommene uten å spille «firefire». Mot slutten gikk det nesten mer over i teater enn musikk, da Sorey nærmest la seg til å sove på gulvet, før han begynte å skrape med neglene på gulvet (noe Knut Borge senere karakteriserte som en vanlig tepperens), før han avsluttet konserten med å demontere trommesettet som en del av musikken.

Som avslutning på onsdagen satte vi av noen timer til verdens mest kreative jazzband pr i dag, bandet med det forunderlige navnet Mostly Other People Do The Killing. Dette bandet spilte på Oslo jazzfestival i fjor, og jeg kan erindre at jeg syntes den konserten var litt kjedelig. Men i kjelleren på Quality Hotel Alexandra rettet de opp inntrykket solid. Jazznyttkollega Johan Hauknes var raskt ute med kommentaren; ADHD er kun en diagnose!, noe som passet perfekt for denne forestillingen. Her ble hele den nyere jazzhistorien samlet i et band. Alle låttitlene hadde navn fra byer og steder i Pennsylvania, men vi kunne høre en rekke velkejente bebop-fraser gjennom hele konserten, godt forkledd inne i de merkelige titlene.

Trompeteren Peter Evans er det nye stjerneskuddet blant trompetere «over there», saksofonisten John Irabagon har hele jazzhistorien inne – fra Charlie Parker til Ornette Coleman og John Coltrane. Trommemaskinen Kevin Shea racer avgårde med en rekke originale vrier på spillet, mens bassisten Moppa Elliot spiller stødig og sikkert som Charles Mingus. Man kan si at denne kvartetten er et lag hvor Charlie Parker møter John Coltrane møter Ornette Coleman møter Freddie Hubbard møter Char-

En strålende Lizz Wright i «Sing the Truth»

les Mingus møter Art Ensemble of Chicago i et slags Air (Henry Threadgill, Fred Hopkins og Steve McCall) fra 70-tallsplaten «Air Lore».

Strålende!

Dagen etter fikk undertegnede et og annet problem med å få med seg så mange konserter han ville. Byens tursitsjef i samråd med festivalen hadde nemlig funnet Jazznyttredaktøren verdig til å motta «Molderosen», en utmerkelse som gis til mennesker som har vært med på å reklamere for byen gjennom sitt arbeid på festivalen.

Undertegnede tok i mot prisen og ble mer eller mindre geleidet rundt på helt andre arenaer enn der det ble presentert god jazzmusikk noen timer. Men vi fikk lurt oss unna for å høre en av årets «reservekonserter». Opprinnelig skulle trommeslageren Tyshawn Sorey spille trio med den eminente pianisten Kris Davis og den tyske (nå New York-bosatte) saksofonisten Ingrid Laubrock. Men pga. dyre flybilletter måtte man dessverre kansellere denne fantastisk fine trioen. I stedet hadde man satt sammen et nytt trekløver. Sorey hadde fått salskap av vår egen Paal Nilssen-Love og den svenske krafttrompeteren Magnus Broo. En «kamp» som vi i utgangspunktet trodde Broo ville tape på «knock out». Men den gang ei. De to trommeslagerne innrettet seg etter Broos utspill, som er energiske og drivende, og den totalt improviserte seansen vil gå inn i historien som en avc festivalhøydepunktene de senere årene.

Så bar det ned i Alexandrakjelleren for å høre bassisten Arild Andersen Trio pluss den danske pianisten Carsten Dahl. Saksofonisten Tommy Smith har vi tidligere stort sett hørt på plate, og på de innspillingene jeg har hørt fra selskapet ECM, synes jeg han har hatt en flat saksofontone som ikke har vært veldig interessant å følge. Men live er det noe helt annet.

Kraftig og flott. Andersen og trommeslageren Paolo Vinaccia vet vi jo godt hvor eminete er, og når man på toppen legger den sobre utgaven av Carsten Dahls pianospill, så kan det nesten ikke bli annet enn en hyggestund. Tett og fint og utrolig vakkert!

Så opprant fredag 22. juli 2011 – en dag som skulle føye seg inn i en fin og hyggelig fredagskveld med utekonsert på Romsdalsmuseet og fine konserter nede i byen. Men, som nevnt så ble ikke fredagen helt som man hadde trodd.

Men et par konserter fikk vi med oss. Trondheim Jazzorkester (i en helt annen utgave enn tidligere i uka), satte skapet solid på plass i Bjørnsonhuset denne ettermiddagen. Eirik Hegdal og Dave Hollands arrangementer av, i hovedsak, et knippe av Dave Hollands komposisjoner, løst på en usedvanlig god måte av det vanvittig gode orkesteret. Spesielt merket vi oss Magnus Broos heftige og intense trompetspill, som selve rosinen i pølsa, mens det som kanskje var mest interessant var at Eirik Hegdals arran-

gementer faktisk var mer virile og spennende enn Dave Hollands egne, som han har skrevet til i sitt eget storband.

Deretter kom grusomhetene fra Oslo sentrum og Utøya og tok all plass i hode og sjel til de mange publikummerne i Molde. Det var krisemøte i festivalledelsen. Skulle man avlyse eller fortsette?

Vi hadde benket oss i kjelleren på Alexandra for å høre det danske bandet Carsten Dahl Experience. Konserten ble en slags tidlig minnekonsert over de drepte, både i Oslo og på Utøya.

De fire musikerne, Carsten Dahl (p), Jesper Zeuthen (as), Nils Davidsen (b) og Stefan Pasborg (dr), tok oss med på en lyrisk og nydelig konsert som satte det hele (og det vi visste på det tidspunktet) i perspektiv. Zeuthen med verdens «styggeste» tone i altsaksofonen, Dahls utrolige behandling av flygelet, Davidsens stødige bass og, ikke minst, Stefan Pasborgs utrolige trommespill. Alle musikerne var sterkt preget av hendelsene, og viste på en strålende måte sin respekt for det som hadde skjedd. En helt perfekt avslutning på kvelden, som gikk over til vennskaplig prat rundt om på hotellrommene, med noen enkle glass og prat med gode venner mens man hørte på nyhets-

sendingene. SMSmeldingene fra bekymrede venner i utlandet strømmet inn. Sjokktallene på omkomne fra Utøya kom gjennom tv-en, og vi forsto rett og slett ikke hva vi var med på.

Lørdagen hadde vi bestemt oss for å reise hjem, men valgte å få med oss gateparaden før vi forlot en sørgende by. Og for en gateparade det ble! I stedet for det vanlige, glade opptoget, valgte Jazzlogen i samråd med festivalledelsen å paradere fra hotell Alexandra til byens domkirke i en prosesjon fulgt av New Orleans-hymnen «West Lawe Dirge», med biskop og prest i spissen sammen med festivalledelsen og parademester Lionel Batiste. Storgata var full av folk som i stille ærbødighet fulgte paraden opp i domkirka.

For oss var Moldejazz 2011 over med dette. Og selv om det var en sterk avslutning som vi aldri kommer til å glemme, var det godt å sette seg på flyet tilbake til Oslo denne lørdagen.

Neste år håper vi festivalen kan gjennomføres med musikken høyt hevet over galskapen som råder andre steder, og at festivalavisa Fire Flate igjen er tilbake på kafébordene rundt om i byen.

Tekst og foto: Jan Granlie Trondheim Jazzorkester og Dave Holland i et spennende møte

jazznytt [55]

ANMELDELSER

AIR «Air» ILR Recordings TSJE 1012 Dette bandet skal ikke forveksles med avant-garde-trioen til Henry Threadgill, Fred Hopkins og Steve McCall. De opererte under samme navn hovedsakelig på 70-tallet, men opphørte å eksistere i 1987. Tankene bør heller ikke gå til den fantastiske, franske elektronika-duoen Air – da befinner du deg plutselig fullstendig på viddene.

Denne italienske utgaven (Francesco Lo Cascio - vibrafon, perc, Alipio C Neto - ss, ts, Federico Ughi - dr) spiller frijazz, og de gjør det interessant for lytteren. Men … to perkusjonister og en saksofonist …? Ja, for vibrafonen tilhører vitterlig slagverksfamilien – selv om mange oppfatter instrumentet mer i slekt med pianoet enn et trommesett.

Det italienske eksperimentet ender opp i relativt stillegående frijazz.

Lett tilgjengelig, også på plate, sjangeren tatt i betraktning.

Likevel har materialet, i mine ører, begrensa interesse på hjemmestereoanlegget. Dette uttrykket krever kort og godt en annen atmosfære enn synet av interiør du allerede for mange år siden har sett alt for mange ganger.

Arild Rønsen RALPH ALESSI «Wiry Strong» CLEAN FEED 220CD CDen er innspilt tre måneder før kvintetten besøkte Oslo Jazz Festival i 2008. Da opptrådte de med Ravi Coltranes repertoar på Victoria, og med Ralph Alessis repertoar på Herr Nilsen. Det er sistnevnte materiale platen gjenspeiler. Alessi kaller sin kvintett «This Against That», hvilket evt. beskriver de to hovedlinjer, som musikken synes å følge. En stram post-bop modus med tette figurlinjer i intervallspring som fremhever harmonienes ytterområder overfor mer luftige, ostinatbaserte låter, som åpner for fri og klangrik utfoldelse. Eller en slags intellektualisme kontra sensualisme. I begge felt spilles med intelligent omhu og perfekt instrumentell teknikk. Alessi fra tørr trompetklang og kjølig tilbakeholdenhet – for eksempel i «Bizarro - …» til et fulltonet, offensivt nærvær, som i den frie duo-improvisasjon med bassist Drew Gress i «A Dollar in Your Shoe». Ravi Coltrane på tenorsaksofon spiller egalt og sensitivt fabulerende hele veien med utsøkt tonedannelse og formspråk i slektskap med Wayne Shorter og Mark Turner. Og pianist Andy Milne, bassistveteran Drew Gress samt trom-

[56] jazznytt

mespiller Mark Ferber er alle av beste kaliber så vel i samspillet som i solospillet. Et usedvanlig sterkt komp, som da også har vært faste medspillere til Alessi i en årrekke.

Bortsett fra fire kollektive lydskisser er alle stykkene skrevet av Alessi, og de står som karakterfulle temaer og ofte med originalt preg. Foruten de to nevnte eksempelvis også slowmarsjen «Medieval Genius», den litt funky «Sock Puppeteer» og den lyriske «Cobbs Hill».

I alt 72 minutters rikholdig og variert musikk i spennende utførelser, og med så få sporadisk innlagte blåserdubleringer at det nesten ikke burde irritere en garvet anmelder.

Bjarne Søltoft AMC TRIO & ULF WAKENIUS «Waiting for a Wolf» HEVHETIA HV 0048-2-331 Svenskenes gitaress Ulf Wakenius er en av verdens mest ettertrakta plekterførere. Det er bare å sjekke hjemmesida hans, så ser man raskt at «killen» er fullbooka ut neste år.

Wakenius har hele kloden som virkefelt og han spiller både med egne band, samtidig som han er en ofte benytta solist i diverse konstellasjoner – blant annet i Slovakia.

AMC Trio har bestått siden begynnelsen av 90-tallet og består av pianisten Peter Adamkovi, bassisten Martin Marincak og trommeslageren Stanislav Cvancinger. De tilhører kremen av Slovakias jazzmusikanter og har etter knapt 20 år sammen et flott og homogent bandsound. Låtene, som trioen står sammen om, har også felles mål og mening. Vi snakker om svært så melodisk og vakker jazzmusikk – nesten et slags «Belonging»-light preg har musikken over seg.

Wakenius har jobba sammen med AMC Trio siden 2007 og dette er den andre CDen de gir ut sammen.

Han har en tilpasningsevne, uten å gi slipp på seg sjøl, som er unik – det virker som om Ulf Wakenius med sin unike teknikk og ditto musikalitet kan gjøre nesten hva som helst med nesten hvem som helst.

Det hersker liten tvil om at de fire trives meget godt sammen. Det er fin musikk og flott spilt, likevel sitter jeg igjen med en følelse av at dette er et uttrykk som har gått litt ut på dato.

Tor Hammerø ANTONSEN / HVALRYG / OLSTAD «A Day at the Opera» Ivar Antonsen (p), Stig Hvalryg (b), Tom Olstad (dr) PONCA JAZZ RECORDS PJRCD 120 Norske veteraner møtes i ny setting.

Det har det oppstått søt musikk av.

Pianisten Ivar Antonsen, bassisten

Stig Hvalryg og trommeslageren Tom Olstad har i flere tiår vært en del av norsktoppen når det gjelder akustisk, melodisk jazz med røtter fra bebop og utover. Etter over 20 år i USA, vendte Antonsen tilbake til gamlelandet for noen år siden og her har de tre funnet hverandre i et tydelig ønske om å skape vakker, melodisk og bortimot sangbar jazzmusikk.

Inspirert av det nye operabygget leide de tre seg inn på et prøverom der i 2009 og ideen om å gjøre ei innspilling der blei raskt unnfanga.

To desemberdager i fjor møttes de tre i det praktfulle nye bygget i Oslo og «A Day at the Opera» er det vellykka resultatet.

Musikken de formidler har nok ganske så lite med opera å gjøre, men begge deler er jo både melodisk og «sangbart», så sånn sett kan man jo si at forbindelseslinjene er der.

Om det er Antonsens fire originalkomposisjoner eller Kenny Wheelers «Kayak», Bill Evans’ «Very Early», Steve Swallows «Falling Grace» eller Miles Davis’ «Nardis», så vil trioen det samme med musikken: De ønsker og evner å skape flotte og vakre rom med masse luft der alle spiller like viktige roller, som i en Bill Evans trio.

Skulle det finnes noe musikalsk ideal her, så tror jeg ikke salige Bill Evans er så langt unna. Her er det ingen som føler noe behov for å tiltrekke seg rampelyset på bekostning av de andre – dette er en integrert trio med stor respekt for hverandre – og musikken.

«A Day at the Opera» er en innspilling med tidløs musikk gjort av herrer som har viet sitt musikalske liv til akkurat denne musikken. Jeg tror faktisk ikke de har hatt noe valg og du verden så flott det er.

Tor Hammerø LUCA AQUINO «Chiaro» TUK MUSIC 8034135080196 Den italienske trompetisten Luca Aquino har de senere årene markert seg som en av de mest framgangsrike, italienske jazzmusikere. I desember i fjor var han på et førjulsbesøk i Oslo, for å gå i studio med bassisten Audun Erlien og trommeslageren Wetle Holte.

Det er tydelig at Aquino er betatt av den «norske» jazzen slik den blir gjort av for eksempel Nils Petter Molvær. For det er mye på denne plata som ligger tett opptil den musikken Molvær står som eksponent for. Da har det også vært greit å ha med seg de to ringrevene Erlien og Holte på laget. Dette er jo musikere som vet hva som skal gjøres for å få til en lydmiks som kan tendere til

Molværs verden. Men Aquino er en helt grei trompeter. Likevel når ikke dette opp til knærne på det vi de senere årene har fått servert på sølvfat fra Molvær og andre norske musikerne som befinner seg i det landskapet. Erlien og Holte gjør jobben sin slik de skal, men det er likevel noe som ikke stemmer. Kanskje er det låtmaterialet? De gjør bl.a. den gamle slägeren «La Mer» og Nino Rotas «La Strada», men allikevel er det noe som mangler. Hør for eksempel på Aquinos egne «Melódia», som er en melodisk sak, som rett og slett blir litt for corny, selv om innpakningen er kompetent nok.

Norgesreklamen blir ivaretatt med Allesandro Di Libertos «Oslo», som er en av platas høydepunkter, med et litt dystert og vintermørkt lydbilde, og selv om «La Mer» er en kjent og kjær låt, blir det rett og slett litt for søtt etter denne anmelders smak.

Litt som Palle Mikkelborg på valium, hvis du forstår? Med en aldrende fransk sviskesjarmør på vokal.

Et greit forsøk, men det blir omtrent som når en nordmann skal lage og presentere en ekte «Bistecca a la Fiorentina». Ok, men ikke ekte vare!

Jan Granlie BLINK «Blink» Johanna-Adele Jüssi (vio, v), Julie Hjetland Jensen (v, autoharp, triangle), Charlotte Hagfors (v, udu, mel, kantele, triangle), Emilia Amper (nyckelharpa, v), Maria Kalaniemi (acc – spor 10) NORCD1103 I gruppen Blink møter vi fire folkemusikere fra Estland, Danmark/Norge, Finland og Sverige i en herlig blanding av tradisjonelle folketoner, mest fra Sverige, men også fra de andre nordiske landene, og en fra Estland.

Fire nydelige kvinnestemmer spinner inn og ut av de tradisjonelle instrumentene med stor overbevisning og spilleglede. Og som om det ikke er nok, så kommer trekkspillmesterinnen Maria Kalaniemi smygende inn i sistelåta, «Agnetes Vuggevise», hvor teksten er av H.C.Andersen.

For den som vil utvide sitt jazzikalske landskap bør dette være et must.

Hør bare på andrelåta «Shoeprint/Autumn Leaves» hvor de tar musikken til helt andre verdener. Liker du irske spellemenn og andre feleaktiviteter med folkelig appell, så vil du også finne noen godbiter her. Eller er du blodfan av den svenske spelemannstradisjonen, er det bare å hive seg med i dansen.

Dette er spennende, fremmed og

ANMELDELSER

drivende god folkemusikk som går sine egne spor for å utvide folkemusikkbegrepet. Noe kan sikkert sammenlignes med det for eksempel Valkyrien All Stars holder på med, men jeg føler at Blink treffer, ehhhh blink på en helt annen måte. Det er mer jordnært og ekte, på mange måter.

En særdeles hyggelig overraskelse som kommer til å bli plukket fram i stunder da jeg trenger å få tilbake gnisten i arbeidet.

Jan Granlie CARSTEN BOE TRIO «Roundup» Carsten Boe (g, lap steal, p), Axel Viale (g, voc), Svein Aarbostad (b) HOT CLUB RECORDS HCRCD 2035 Stringswing på sitt ypperste, men plata åpner med alt annet enn noe som ligner Django Reinhardt. Bandlederens originalkomposisjon «Canadian Border» er en vakker miks av cocktail party-musikk og country, hvilket understrekes av steelgitaren.

Akkurat her går tankene mer i retning Chet Atkins & Mark Knopfler enn til Reinhardt.

Deretter blir det stringswing for alle penga – nesten. Det er sikkert mulig å spille Kurt Weills «September Song» i Django-stil. Men her går det sakte i svingene, perfekt dandert for Axel Viales dype og behagelige tenor. Han synger helt rett fram, og det låter helt riktig.

Det går i det hele tatt prisverdig langsomt for seg store deler av albumet; man er liksom vant til at Django-gitarister er med i VM i gitar. Der kunne Carsten Boe sikkert vært deltaker, men han velger altså å tolke denne musikken befriende annerledes.

De inkluderer én Django Reinhardtlåt, «Rhytme Futur», for at publikum ikke skal glemme hvor de musikalske røttene ligger …? Ellers har Carsten Boe skrevet alle låtene, om vi da holder et bonuskutt utenom – «Inferno in Molde». Den er signert Svein Aarbostad, best kjent som bassist i Hot Club de Norvège, en herremann som for øvrig har spilt med tunge navn som Madrugada, Farmer’s Market, Thomas Dybdahl og Ola Kvernberg.

Om det kan høres her? Nei! Men det kan jo være godt å vite likevel!

Og låta er fin, selv om den på ingen måte låter som noe inferno! Tvert i mot serveres vi en ytterst underholdende talking blues på norsk. Den handler i all hovedsak om folkeslaget banjoister, men også om samer, Kjell Magne Bondevik og Bjørnstjerne Bjørnson.

Arild Rønsen WOLFERT BREDERODE QUARTET «Post Scriptum» ECM 2184 Nederlandske Wolfert Brederode leder igjen sin kvartett på deres

andre innspilling for tyske ECM. Som på «Currents» fra 2004 er han flankert av klarinettist Claudio Puntin, en sveitsisk smykkekunstner med italienske aner og en fortid i så vel samtidsmusikalske ensembler som innenfor improvisert musikk. Mats Eilertsen ivaretar et norsk innslag i gruppen, som har nok en sveitser, Samuel Rohrer, bak trommesettet.

Tittelen «Post Scriptum» antyder et etterord, løse ettertanker som supplerer en allerede fordøyd tekst.

Dette underbygger den følelsen lytteren sitter igjen med, det er så visst ikke handlingsmettede musikalske fremlegg vi er vitne til når kvartetten kverner seg gjennom sine fjorten numre. Det er nærmere en avventende melankoli i svært rolig tempo, ganske tradisjonelle komposisjoner med ditto musisering.

Den litt avventende følelsen gir seg uttrykk i en slags mangel på fokus, en kreativitetsmessig slapphet som vel dessverre gjennomsyrer mange av utgivelsene på ECM. Det virker som det rolige og reflekterte i så stor grad har blitt ECMs greie at det nærmest er en klamp om foten, et selvoppfyllende profeti om at det som forventes fra selskapet også blir resultatet. Det er synd, men den skuta er forhåpentligvis ikke så diger at den er umulig å snu.

Svein Magnus Furu

JAZZNYTT ANBEFALER ...

MARILYN MAZUR «Celestial Circle» ECM 222 Egentlig kan det sies kort og enkelt: Dette er et født mesterverk.

Musikken representerer på mange måter en sublimering av erfaringer i jazzens siste 30 år og tegner især linjer tilbake til samarbeidet Monica Zetterlund - Bill Evans («Waltz for Debby», 1964), Norma Winstone - John Taylor (bl.a. på ECM, 1977-94) og Sidsel Endresen Django Bates (ECM, 1990 og 1994), men også Mazurs volkale urstrofer helt tilbake til 1982 (Primiband). På den måten er vel også dette Mazurs mest klassiske album hittil og utgitt ikke lenge etter det mer fremadskuende, men også litt ujevne, dobbeltalbum «Tangles Temptaions & The Magic Box». Celestial Circle er altså én av de mange faste grupper Mazur opererer med. En kvartett med de ypperste musikere på sine respektive instrumenter. Den britiske nestor John Taylor på piano er hypernyansert i sitt klaverspill. Med sin distinkte ansats og sitt lydhøre økonomiske akkompagnement får han musikken til å ånde, og som solist er han en stor forteller med et uttrykk renset for overflødigheter. Hans fine klang matcher usedvanlig godt Josefine Cronholms nøkterne vokale foredrag og store vibratoløse tone. Helt uten å ty til manierte effekter mestrer hun tillike å «bøye» stemmens modus etter stoffets karakter. Det er i seg selv et langt spenn fra de tekstformidlende lyriske sanger til de ordløse, mazurske strofer og frie

utfoldelser, og igjen fra den livslyse stemning i for eksempel «Kildevaeld» til den innadvendte, nesten Sidsel Endresen-dreide «Chosen Darkness». Cronholm er ubetinget en av tidens betydeligste vokalister. Neppe kan noen heller ha oversett hvor utsøkt bassisten Anders Jormin er.

I samspillet er han alltid tilstede nøyaktig der hvor den rytmiske og tonale balanse skal fastholdes. Hans spill er kantabilt, og med sin store dirrende tone står han luftig og monumental som et eiffeltårn i lydbildet. Mazur selv underbygger og innskyter sine perkussive impulser på velkjent vis og med samme luftighet som de øvrige nærer hverandre med.

Dette er et avgjørende prinsipp for at gruppens musikk lykkes å uttrykke den vitale livsanskuelse, som jo er karakteristisk for hele Mazurs vesen. Og ved Gud kan denne musikken forvandle en dårlig dag til en takknemlig barbentdans på grusbanen.

Musikken fremføres med stor omhu for helheten og kjærlig pleie for detaljene – og utløser en kildrende fryd hos selv den sløveste lytter.

Bjarne Søltoft

JANE BUNNETT & HILARIO DURAN «Cuban Rhapsody» ALMA RECORDS ACD67112 Det skjedde noe med den canadiske sopransaksofonisten og fløytisten Jane Bunnett da hun satte sine føtter på cubansk jord for første gang i 1982. Forelskelsen til folket, landet og ikke minst musikken var umiddelbar. Dette møtet med den fantastiske cubanske pianisten Hilario Duran, som har vært bosatt i Canada siden 1998, forteller oss at forelskelsen på ingen måte har avtatt.

Bunnett har i løpet av de knapt 30 åra som har gått siden jomfruturen besøkt Cuba utallige ganger. Hun har spilt mye musikk og laget en rekke innspillinger med inspirasjon fra denne smeltedigelen som jo av politiske årsaker har vært avskåret fra et så tett samarbeid med nordamerikanske artister og kultur som hadde vært ønskelig.

Heldigvis er ikke restriksjonene så harde i Canada som i USA og Bunnett har benytta enhver anledning til å knytte stadig sterkere bånd mellom både kulturer og mennesker.

Her har de to, som har kjent hverandre i en årrekke, foretatt et dypdykk i cubansk musikk som Duran i stor grad er vokst opp med. I tillegg har pianisten også skrevet én ny låt. De to snakker et varmt, livsbejaende språk tufta på enorme mengder empati og respekt både for hverandre

ANMELDELSER

HILDE LOUISE ASBJØRNSEN «Divin’ At The Oceansound» Hilde Louise Asbjørnsen (v), Anders Aarum (p, acc), Svein Erik Martinsen (g), Jens Fossum (b)

GRAPPA GRCD 4357 Vokalisten Hilde Louise Asbjørnsen er mest kjent som komiker/revyartist og som vinner av en dirigentreality på NRK. Men hun har hele tiden påberopt seg rollen som jazzsanger, og det gjør hun rett i.

På hennes nyeste innspilling har hun med seg et strålende komp, som må være utstyrt med verdens største ører, og med Anders Aarum som en slags kapellmester og leder. All musikken er skrevet av Asbjørnsen, og det er faktisk såpass bra gjort, at jeg måtte sjekke coveret for å se hvilken amerikansk musikal-komponist som hadde gjort flere av låtene. Alle komposisjonene har den ivrige lytter hatt mulighet til å høre tidligere, i andre arrangementer, på hennes tidligere innspillinger, mens man her får de servert på gullfat i rene jazzversjoner.

Asbjørnsen synger med en helt særegen stemme, mye i grenselandet til kabaret og revysang, og med en slepen originalitet som frister. Hun synger stødig og med en strålende teknikk. Gitarist Martinsen er der han skal være, uten noe fjas. Rett fram, streit bebop-gitar slik og for musikken de har satt seg fore å bringe videre.

«Cuban Rhapsody» forteller oss om ei stolt og sterk musikalsk arv som de to eminente musikantene Jane Bunnett og Hilario Duran tar vare på og tolker på et glitrende vis. Viva Cuba!

Tor Hammerø ANDREA CENTAZZO «Moon in Winter» ICTUS RECORDS 153 Den italienske perkusjonisten og komponisten Andrea Centazzo, som har vært bosatt i USA siden begynnelsen av 90-tallet, har vært en sentral skikkelse innen uttrykk som henter like mye fra avantgarde jazz som fra samtidsmusikk. Han har også jobba mye med diverse multimediaprosjekt og her møter vi han i en helt ny konstellasjon – både for han og for oss.

Centazzos gode venn, den japanske pianisten Nobu Stowe, inviterte Centazzo vinteren 2010 til noen konserter i Baltimore-området. Vår mann, som er bosatt i Los Angeles, skulle til østkysten for å jobbe med John Zorn uansett og syntes at forslaget til Stowe hørtes spennende ut.

Med seg fikk de trompeteren Dave Ballou, bassisten Daniel Barbiero og den italienske altsaksofonisten og klarinettisten Achille Succi. Rundt 10 Centazzo-komposisjoner samlet de fem seg i diverse konstellasjoner fra duo og opp til fullt band og de [58] jazznytt

har så absolutt makta å skape musikk med særpreg.

Centazzo er på leit etter et uttrykk i en hel rekke grenseland og utgangspunktene hans blir nydelig tatt vare på og videreforedla av disse relativt ukjente herrene. Det er så absolutt en melodisk kjerne tilstede i det aller meste av det Centazzo ønsker å formidle, men de fem tar seg også store friheter når det gjelder å ta med seg musikken ut i ganske så luftige og frie landskap.

Andrea Centazzo har egne og gode ideer han bringer til bordet. Her har han også fått veldig god og empatisk hjelp på veien til å videreutvikle ideene.

Tor Hammerø AVISHAI COHEN «Seven Seas» BLUE NOTE Hvis man setter på «Seven Seas»plata til Avishai Cohen uten å vite hvilket instrument han egentlig er mest kjent for å traktere, kunne man fort bli fristet til å tippe piano, som var det første instrumentet Cohen lærte seg. Som 14-åring oppdaget han Jaco Pastorius, og da var løpet fort kjørt, og bass ble hans bane.

«Seven Seas» er hans tolvte utgivelse i eget navn siden debuten i 1998. Foruten piano på det første og siste sporet, holder Cohen seg stort sett til det han er aller mest kjent for; bassen. Faktisk kunne jeg godt tenkt meg Cohens bass enda mer i

det skal spilles. Bassist Fossum er stødigheten selv, og han holder hele tiden tømmene i et komp hvor man har gitt trommeslageren fri. Anders Aarum spiller piano med skremmende sikkerhet. Han legger tonene akkurat på rett sted hele veien, og han avleverer noen behagelige og flotte soloer som sitter helt på plass.

Og over det hele troner «divaen» Asbjørnsen. Med stoisk ro, og med en sjarm som hun nesten er alene om.

Det eneste jeg har å utsette på plata er den litt tilgjorte applausen som stadig kommer inn. Platen er gjort live i studio, men litt mer spontanitet i applausavleveringene hadde gjort seg. Nå høres det nesten ut som om applausen er lagt på i ettertid, og det skulle det ikke være noen grunn til.

Ei strålende, streit vokalskive fra en sanger som bør hukes inn der det er mulig å stable opp en enkel kvartett med et stemt piano. Og hvorfor i all verden har ikke disse spilt på Nasjonal Jazzscene? Noen må nok ta og stramme dem kraftig opp en dag!

Anbefales for eksempel til sensommerbruk!

Jan Granlie

fokus, for det er gjennomgående piano som står i sentrum på de fleste låtene. Plata er svært variert, eller kanskje heller variabel. Cohen er nok en gang influert av hjemtraktene i Israel. Det gjelder både tekstmessig og musikalsk, men det smått eksotiske redder ikke et heller kjedelig helhetsinntrykk. Selvsagt finnes det morsomme passasjer, som på tittelsporet og låta «Ani Aff», men det tar aldri helt av. Dermed blir nok dette først og fremst en plate for de som har det meste av Avishai Cohen fra før.

Roy Ervin Solstad CURVOISIER – FELDMAN QUARTET «Hôtel du Nord» INTAKT CD 192 Det sveitsisk-amerikanske ekteparet Sylvie Curvoisier (p) og Mark Feldman (vl) er med «Hôtel du Nord» ute med sin andre plate i samspill med Thomas Morgan (b) og Gerry Hemingway (dr). De syv stykkene kan sees som komposisjoner og improvisasjoner i grenselandet mellom komponert samtidsmusikk av den lyttervennlige sorten, og fritt improviserte bagateller med elementer fra den samme tradisjonen. Åpningsstykket med tittel som også har funnet veien til omslaget minner faktisk om Morton Feldman med sine himmelstigende bevegelser i svært sakte tempo. Det setter lytteren i en nærmest sakral stemning,

hvor komponerte strekk veksler med improviserte klangutforskninger i en atmosfære av tålmodighet og vilje til å la musikken leve sitt eget liv. Kontrasten til neste stykke, «Dunes», med sin vårofferaktige rytmikk, er stor. Allikevel brytes ikke illusjonen av ro og ettertenksomhet og varsomt lyttende samspill, men forsterkes gjennom svært dynamiske passasjer.

Platens andre halvdel inneholder tre improviserte stykker som ikke fullt ut innehar den samme umiddelbare følelsen av viktighet som de komponerte stykkene. Men disse klarer ikke å ødelegge for det svært solide helhetsinntrykket fra den transatlantiske kvartetten.

Svein Magnus Furu DANILO REA & FLAVIO BOLTRO «At Schloss Elmau – Opera» ACT Selv om jeg verken skjønner meg på eller liker opera (onde tunger vil kanskje ane en sammenheng her), har jeg sans for italiensk musikk.

Derfor setter jeg pris på Gianluigi Trovesis strålende arrangementer for det store brassensemblet Filarmonica Mousiké på ECM-CDen «All’ Opera» som kom for noen år siden, der Trovesi leker seg med inspirasjon fra Verdi, Rossini og andre operabautaer.

På denne produksjonen duetterer pianist Rea og trompeter Boltro seg gjennom tolv klassikere, flere av

ANMELDELSER

dem trygt plassert i sviskeskuffen, av Rossini, Puccini, Vivaldi, Monteverdi og noen mindre kjente størrelser. Som forventet oppviser begge instrumentalt mesterskap. Boltros tone veksler fra et klassisk ideal, særlig i Monteverdi, til hyppige innslag av jazzsound, på et vis som viser at her sitter en ekte spellemann. Rea har et lekende anslag, rytmisk tilstedeværelse og stor musikalsk fantasi.

Han fortjener like mye oppmerksomhet som landsmann og instrumentkollega Stefano Bollani.

Spesielt bemerkelseverdig er hvor naturlig musikerne utvikler dialog og improvisasjon med basis i et noe uvanlige repertoar – dette er lekestue for voksne. Og hele tiden med utpreget italiensk patos og drama, sterke følelser som bæres utapå skjorta. Joda, jeg vet at det er dette det dreier seg om i opera også – men når denne musikken synges, blir det for mye, det blir overkill.

For meg. Som det framføres her, i et sobert kammerspill av Boltro og Rea, føles det akkurat passe.

Noen spor er innspilt for publikum i Schloss Elmau i de bavariske alper, og her trøkker de nok litt ekstra til, bl.a. med Lester Bowie/New Orleans-referanser fra Boltros trompet i et stykke fra Rossinis «Wilhelm Tell». Trivelig og litt annerledes musikk som gjerne kunne presenteres live i passende setting her hjemme.

Petter Pettersson DELIRIUM «Green Side Up» ILK 172CD Delirium er et dansk/finsk samarbeid som har pågått en tid. Trompetist og kornettist Kasper Tranberg, saksofonist Mikko Innanen, bassist Jonas Westergaard og trommeslager Stefan Pasborg. Noen av de beste danskene har å vise fram på jazzscenen sammen med en av de finske enere i et knippe komposisjoner gjort, i hovedsak av Innanen, men også med bidrag fra Westergaard og Tranberg.

Etter min mening er mesteparten av den musikken vi får servert fra Delirium en forlengelse av Ornette Colemans forskjellige 60-tallsband. Det gjøres på en fortreffelig måte, selv om jeg synes det blir litt «konstruert» i starten på førstelåta. Men fra midten av Westergaards «Dithers for Schwitter» og ut, synes jeg det funker som ei kule.

Kasper Tranberg er, uten tvil, danskenes trompethåp – med en tone som skjærer helt inn til benet.

Mikko Innanen tror jeg du kan sette til å spille hva som helst, og det kommer kvalitet og kreativitet ut av det. Jonas Westergaard er soliditeten selv bak den store bassen, og er

med på å føre den danske basstradisjonen videre, mens Stefan Pasborgs trommespill fra tid til annen er ut av denne verden.

Sammen «køler» de på i Ornettelandskapet. Tranbergs «Sunspots» kunne vært tatt rett ut av den gamle mesters 60-tallsband. Innanens sopransaksofon ligger så tett opptil Ornettes altsaksofon som det er mulig å komme, og det låter fantastisk bra.

Innanens «The blues in yellow room» høres ut som en modernisert utgave av Ellingtons «Mood Indigo», med utrolig flott basspill, mens «The coda of Ornette Coleman’s blues connotation and other sources of inspiration» er en flott bluescollage med en rekke friske utspill og innspill. Her er både Charles Mingus, Ornette Coleman og amerikansk filmmusikk med på lasset.

Og slik fortsetter det. Mye Ornette, en del Mingus, men hele tiden veldig typisk Delirium, slik ingen andre band gjør det pr i dag.

Ei plate man skal sette seg ned og lytte på for å få med seg alle inn- og utspillene. Ikke veldig egnet til bakgrunnsmusikk, men slik god musikk skal være. Nok en strålende innspilling fra de fire glade musikantene.

Jan Granlie LARS DIETRICH «Stand Alone» LAZOTTO MUSIC Space music? Ja. Lars Dietrich er født i Amsterdam, men har etter hvert slått seg ned I New York, der han har studert hos David Liebman. Han er komponist, saksofonist og operatør av elektroniske duppeditter av nær sagt ethvert slag.

Ved siden av sitt virke som soloartist, spiller han i The Story – en eksperimentell, akustisk orientert kvintett.

På «Stand Alone» er det elektronikkmakeren som viser seg fram.

Han befinner seg i en sjanger som best kan betegnes som ingen sjanger i det hele tatt. Lars Dietrich solo er avant garde som appellerer like mye til et nysgjerrig rockepublikum som til et ditto jazzpublikum – for ikke å si miljøet rundt samtidsmusikken.

Trommene er spinkle og «knatrete», som i den for lengst døde triphop-sjangeren (Morecheeba, Portishead, Tricy). Maskinene – for det er de som også styrer trommelyden – beveger seg som regel fort i svingene. Oppå ligger lag på lag med elektronisk frambrakt lyd, for det meste dandert i langsomme «overbygninger».

Det aller meste av lyden høres ut som en miks av Farfisa orgel og accordion. Her fins ikke antydning til melodiføring.

Arild Rønsen

EMO ALBINO «Lady Lord» Ivar Grydeland (g), Ingar Zach (perc) SOFA534 Albino. Bak hvitt, langt, gjerne krøllete hår skjuler seg to bleke øyne, gjerne innrammet av tykke brilleglass og med helt individuelle hensikter hva fokusering angår. Papirtynn hud hvor man ser de blågrønne blodårene forgreine seg, man fornemmer pulsen utgått fra deres ivrig pumpende hjertemuskel som en livgivende rytme av dobbeltslag. En skjør organisme som gjemmer seg bak tykke lag tøy og solkrem for ikke å eksplodere i skarlagensfargede solutslett. En bit elfenben i terakottafarget menneskestrøm, eller en flik av kvarts i rødlig sandsten.

Emo Albino er også en organisme, men ikke av kjøtt og blod. Strenger og skinn, trekasser og cymbaler, buer og bokser utgjør kroppen, initiert av elektriske impulser i utøvernes kreative hjernehalvdeler utføres gestikulasjoner med hensikt å vekke Emo til live – ikke som en skinnkledt, øyesminket og selvskadende ungdom, men som en summende, boblende, susende og spill levende sønn av dr. Frankenstein.

På sin tredje plate som duo strekker Grydeland og Zach strikken enda litt lenger i statisk retning – med et spenningsfylt støymonster som igjen bygger opp under deres status som noen av våre mest stilsikre, kompromissløse og uredde improvisatører.

Svein Magnus Furu KAJA DRAKSLER ACROPOLIS QUARTET «Türkü » DRUGOD CD011 Selv om ikke denne innspillingen er helt ny (innspilt i 2009), så velger vi å ta den med i Jazznytt. Mest fordi dette er en samling som flere enn de som fikk muligheten til å høre dette fantastiske bandet på årets 12 Points-festival i Dublin skal få mulighet til å stifte bekjentskap med.

Det er uten tvil et av de mest originale banda i grenselandet mellom jazz og folkemusikk vi kan huske å ha hørt på lang tid.

Kaja Draksler kommer fra Slovenia, men har tilhold i Amsterdam, hvor hun, i likhet med resten av bandet, studerer musikk ved Musikkonservatoriet. Med seg i bandet har hun musikere som bemerker seg med strålende solistprestasjoner og komp, bl.a. er gitaristen George Dumitriu en man skal merke seg.

Likeledes er det lett å la seg forføre av tubaspillet til Goran Krmac, som er helt på høyden med de vi er blitt så bortskjemte med her på berget de senere årene.

Som gjest på «Türkü» har Draksler fått med seg den tyrkiske sangerinnen Sanem Kalfa, som i ene øyeblikket kan høres ut som portugisiske Maria Joao, og i neste øyeblikk som en ren tolker av den

tyrkiske folkemusikken.

På mange måter blir dette Kalfas plate, siden hun er viktigste solist gjennom de åtte sporene vi får gleden av å overvære. Draksler selv trakterer pianoet på en frapperende måte. Hun er en tekniker av rang, og hennes solistbidrag er gjennomgående strålende. Her får vi servert tradisjonell folkemusikk fra Middelhavslandene godt suplert med mer moderne vendinger, og hele forestillingen blir en fryd for ører, hjerte, lunger og det hele.

Dette er et band som bør finne veien til de norske klubber og festivaler fort som fy. For dette kommer til å slå an i en kald, norsk vinter.

Jan Granlie HEIKE DUNCKER TRIO «Land und Leidenschaften» KONNEX KCD5264 Etter å ha opplevd det Kölschske lynne er jeg ikke overrasket over den glade stemningen som strømmer i mot meg fra Heike Dunckers siste album. I Köln hersker en rolig og likefrem stemning, uten billettkontroll på trikken og med Nordrhein-Westfalens høyeste radiotårn som taust iakttar en hverdag fylt med dårlig kaffe, hyppige lynnedslag og mengder av billige bayere.

På sin siste trioplate er det ikke ofte bandet opptrer som nettopp trio. På jazznytt [59]

ANMELDELSER

rett over halvparten av låtene trår forsterkninger i form av Annette Maye på klarinett og Hans-Peter Salentin på trompet inn og fyller ut lydbildet. Et lydbilde som fra første ansats virker litt nært og litt hardt.

Da tenker jeg kanskje mest på pianoklangen, som er kald og perkussiv, uten det store og deilige headroomet som vi har blitt bortskjemte med fra utallige flotte pianoplater.

Duncker er kvinnen bak alle komposisjonene, som nevnt et lystig knippe låter med ganske aparte taktartsbenevnelser. Og hvis det går i 11 eller 15 eller hva det nå gjør, er det helt essensielt at det spilles like tight som skinnbuksene til Iggy Pop. Og her kommer det første tegnet på at bandet faller igjennom, det er rett og slett litt slurv i utføringen. Særlig trompeteren henger ikke helt med i svingene.

Mayes klarinettspill er kvasivirtuost, men hun spiller stort sett ting som er lette å spille kjapt på lakrispinne, dermed nærmer hun seg farlig fort klisjeene.

Så selv om stemningen i musikken er befriende fri for tungsinn, er det dessverre ikke bare oppløftende å være en time i Duncker & co’s vold.

Svein Magnus Furu FORSVARETS MUSIKKORPS NORD-NORGE «Tanti Saluti …»

Storbandet FMKN m. Arild Stav (dir), Helge Sveen (arr, ss), Marius Haltli (tp), Ingeborg Cecilie Sortvik (ob), Jan Olav Renvåg (b), John Lien (perc), Hans Petter Vabog (dr) a.o. Guests: Gabriele Mirabassi (cl), Lars Jansson (arr, p), Frode Thingnæs (arr).

TURN LEFT CD 27 I den profesjonelle ende av skalaen til den norske korpsånd befinner storbandet Forsvarets Musikkorps Nord-Norge (FMKN) seg med base i Harstad. Det nær 30-personer store orkester tar oppgaver både innen jazz og klassisk/samtidsmusikk. En entusiasme for jazzen synes sporbar, og «Tanti Saluti » er et resultat herav. Åtte orkesterverker samt en duo-feature med de to inviterte solister dokumenterer orkestrets allsidighet. Generelt fremstår arrangementene relativt konvensjonelle, som eksempelvis italienske Gabriele Mirabassis funksjonelle jazzsamba «Struzzi cadenti». Og en viss hang til klassisk ornamentering stikker tidvis frem, likesom det rytmiske incitament i musikken ofte holdes rikelig i ave. Likevel er det mye livgivende musikk å lytte til.

Svenske Lars Jansson bidrar bl.a. med den programmatiske «Harstad abonnér på www.jazznytt.no [60] jazznytt

by Night», hvor han som komponist, arrangør og klaversolist løfter musikken opp i en sfære som er en Gil Evans verdig, med tettharmoniserte passasjer dels for klarinetter og for brass-seksjonen. Og orkestrets hovedarrangør Helge Sveen scorer høyt med sin «L’eschimese latino», hvor Marius Haltlis trompet danser frydefullt henover så vel bossa- som sambaavsnittet. Men tittelverket er dog Sveens mesterstykke. En kromatisk forskrudd frase tegner temaet, som gjennom tre transformasjoner holder Mirabassis klarinett i fokus. Mirabassi, som i sitt solospill på CDen generelt har fremstått overraskende tradisjonsbundet i linje bakover til Buddy deFranco og Benny Goodman, trer nå i karakter som den moderne orienterte solist, vi kjenner fra samarbeidet med bl.a.

Enrico Pieranunzi, Michel Godard og Rabih Abou-Kahlil, og han utfolder et innfølt motivisk solospill, som fryder.

De to gjestende solisters direkte møte er konsentrert på Janssons romantisk vennlige ballade til barnebarnet «Hilde», samt hans velkjente, melodisk sterke «Hope».

Begge utført i nennsomt innlevd samspill.

FMKN er et ressurssterkt orkester, som med sin storbandmusikk i særdeleshet skulle kunne fange interessen hos et publikum som er nysgjerrig på uttrykk, hvor jazz og klassisk inngår allianser.

Bjarne Søltoft FUSK «FUSK» WHYPLAYJAZZ RS005 Den unge danske trommeslageren Kasper Tim Christiansen flyttet etter endt utdanning til Europas hovedstad for frilynt jazzmusikk, Berlin. Her slo han seg sammen med bassklarinettisten Rudi Mahall, aktuell med bl.a. Ole Morten Vågans «Koenigsberg», bassist Andreas Lang og saksofonisten Philipp Gropper.

Som en ganske ukritisk superfan av Mr. Mahall er det julaften hver gang jeg får sjansen til å låne øre til den to meter høye frijazzgærningen.

Med sitt spesielle sound og uovertrufne beat setter tyskeren sitt sterke preg på enhver setting han befinner seg i. Så også i bandet FUSK! De ni låtene er i all hovedsak signert Christiansen. De er klart fundert i den typen løs og ledig jazz som påkaller navn som nevnte Vågan, Fredrik Ljungkvist, Ornette Coleman og kanskje Joe Lovano? Gropper behandler sin tenorsaksofon uten nevneverdig respekt, men fremstår allikevel som en sterk instrumentalist. Tidvis skinner inspirasjonen fra

Coltranes «sheets of sound» i tiden rundt «Interstellar Spaces» frem, når han ikke leker rundt med Kornstad’ske triller eller fronter sin virtuose jazzbakgrunn i atonal innpakning.

Men vel så viktig for soundet som blåserne i front er det potente bassspillet fra danske Lang. Om det er walking, soloer eller beinhard frijazz er Lang presist tilstede med fantasifull presisjon og lyttende entusiasme. De fire fusker så visst ikke i faget, men sprer en smittende og uhøytidelig godstemning som bare leken frijazz kan frembringe.

Svein Magnus Furu GLOSTRUP TRIOEN «Shadow of Elvi» STORYVILLE RECORDS 1014270 De møtte hverandre da de knapt hadde rukket å bli tenåringer. Siden har de spilt klassisk bebop, ofte standardlåter. Sammen, som trio, eller som akkompagnement for storheter som Ben Webster, Dexter Gordon, Kenny Drew, Bud Powell, og selvfølgelig med sin landsmann NielsHenning Ørsted Pedersen. Med denne utgivelsen feirer de sitt 50 års jubileum.

«Shadow of Elvi» byr ikke på overraskelser av noe slag, men er langt mer enn bare solid håndverk – og sånn blir det kanskje lett, når man kjenner hverandre bedre enn sin egen bukselomme?

Jeg liker dem absolutt best når de spiller så sakte som de bare kan. Da låter de også definitivt mest moderne. «Detour Ahead» er det vakreste eksempelet. Det er bare så vidt Ole Streenberg rører sine visper, men sammen med Torben Kjærs enkle men funksjonelle pianospill låter det så riktig så riktig. Up tempo-komposisjonene syns jeg låter mer ordinært.

I «I’m Glad There is You» har de med seg Alice Carreri som gjesteartist. Hun synger pent, og gjør dette i tillegg til en relativt personlig affære.

Helt standard – og det må også ha vært meninga.

Arild Rønsen NOAH HAIDU «Slipstream» POSI-TONE RECORDS PR8077 Den Virginia-fødte pianisten Noah Haidu regnes for å være en av de ledende yngre pianistene på jazzscenen i New York. «Slipstream» er hans første plate i eget navn, og debuten tyder på at det neppe er det siste vi hører fra den kanten. Med trommer, bass, trompet og altsaksofon til å samspille med, viser Haidu seg fram både som komponist og pianist. Bortsett fra Cole Porters «Just

One Of Those Things» er samtlige komponert av Haidu. Det svinger til tider noe aldeles infernalsk, enten det er Haidu selv eller særlig trompetist Jeremy Pelt som er solister.

De andre tre har ikke mye å skamme seg over de heller, for hele plata høres ut som et overflødighetshorn av de sjeldne. Musikken holder seg stort sett til mer eller mindre melodiske temaer, men uten at det blir etter malen vers-refreng-vers-refreng etc. slik en del jazzstandarder opererer etter. Favoritten er «Break Tune» en uptempo-låt som burde kunne vekke liv i selv de trøtteste, mens «Float» viser at Haidu & Co er i stand til å få foten til å gå selv når tempoet dras helt ned. Dette er en utrolig spennende debut.

Roy Ervin Solstad WOLFGANG HAFFNER «Along the Way» SKIP RECORDS SKP 9099-2 Den tyske trommeslageren, produsenten, arrangøren og bandlederen har i løpet av sine 45 år rukket å være med på hundrevis av plateinnspillinger. Årsaken er ganske åpenbar: Han er en langt framskreden instrumentalist som kan de fleste triksa i boka. Her får vi et lite sammendrag av hvordan han framsto som leder på sine fire første solo-utgivelser.

Da det tyske selskapet Skip Records blei unnfanga i 1999 var Haffner førstemann ut med CDen «Music».

Seinere fulgte «Urban Life», «Live & Real» og «Zooming» i 2004 før Skip og Haffner gikk hver sine veier.

De 12 spora her er henta fra alle disse utgivelsene.

I store deler av Europa har Haffner et stort navn. Det er for så vidt ikke til å forundres over – de som har trommeidealer som Steve Gadd og Dave Weckl finner mye av det samme i Haffner. Det vil med andre ord si teknisk bortimot perfekt håndverk, men med et musikalsk budskap som ikke nødvendigvis er så spennende eller innholdsrikt.

Det Haffner ga oss på disse fire innspillingene, han har skrevet all musikken sjøl bortsett fra Miles Davis’ «Jean Pierre», er fusionjazz uten noen særlig form for motstand. Han har med seg strålende musikere som bassistene Will Lee, Tim Lefebvre, Magnum Coltrane Price og Lars Danielsson, tangentherrene Mitchel Forman, Bob James og Mezzofortes Eythor Gunnarsson, gitarister som Chuck Loeb og diverse blåsere som Till Brönner, Pee Wee Ellis, Fred Wesley, Charlie Mariano, Tony Lakatos og Nils Landgren.

Uansett så bli musikken stort sett kjønnsløs i mine ører. Sjølsagt er det bra spilt, men til mitt mottakerappa-

ANMELDELSER

TORE JOHANSEN «Nord» Tore Johansen, tp, flh, Marit Sandvik vokal, Jan Gunnar Hoff p, Olaf Kamfjord b, Roger Johansen tr, perk, Odd Børretzen vokal

INNER EAR INEA 11 Bodøværingen Tore Johansen er produktiv om dagen. Også denne gangen har han holdt seg hjemme og funnet musikk og tekster rett rundt svingen.

Som «Natt, stille» fra i fjor har han hentet tekster fra lokalmiljøet, Petter Dass, Halvdan Sivertsen, Bremnes-brødrene, Terje Nilsen og Rolf Jakobsen. Bandet er det samme som sist, med et bidrag fra Odd Børretzen på et av sporene. Børretzen resiterer på umiskjennelig måte, Rolf Jakobsens dikt «Nord». «Det er langt dette landet/Det meste er nord.» Med tonsetting av Tore Johansen.

Tore Johansen viser nok en gang at han kan levere sakene sine. Det er vakkert, uten store fakter, lett å følge. Broder Roger Johansens lydhøre og avdempede trommespill er alltid godt å høre på. Jan Gunnar Hoff har jeg aldri hørt så Bjørnstadsk i vendingene. Enkelte ganger er det nesten så jeg lurer på hvilken plate jeg har på. Olaf Kamfjord er rat er det lite eller ingenting som appellerer – sånn er det bare.

Tor Hammerø HOLMERZ / VATN / RØINE / SKULLERUD STAVE CHURCH SONGS «Martyred Saints & Sister Bells» Elisabeth Holmerz (voc), Anders Røine (langeleik, Jew’s harp, Hardanger fiddle), Elisabeth Vatn (harmonium, folding org, bagpipes, Meråker klarinett, Sruti box), Harald Skullerud (perc, music box) HEILO CD77262 Musikken har sitt utspring i det faktum at erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket, ble myrdet av kongens menn 29. desember 1170 etter noen uoverensstemmelser om kirkens stilling, som den lett antennelige kong Henry II ikke tålte. Tre år senere ble Becket kanonisert av paven og tilbedt av kirkefolket i hele Europa. Og i Norge i 1973 fant man under gulvet i Lom stavkirke et materiale, «St. Thomas-hymnen», som nå er blitt kjernen i dette musikalske prosjekt. Flere andre norske St. Thomas-referanser ble dratt frem bl.a. den «musikkadvokerende» legenden om søsterklokkene - som platens produser og medspiller, Elisabeth Vatn, redegjør for i notene.

Materialet ble bearbeidet for en konsertrekke i norske stavkirker og er nå blitt innspilt.

Musikken fremstår som veloverveid programsatt, innledende med de første versene av St. Thomas-hymnen med Elisabeth Holmerz’ fleksible sopranstemme i front. Senere veksler ensemblets egenkomponerte og/eller improviserte partier med arrangementer av tradisjonelle salmer og de øvrige versene fra hym-

den eneste søringen i bandet og har tatt med seg svabergene på Nøtterøy og Tjøme inn i musikken. Marit Sandviks Harstad-stemme kler materialet, det oser av frisk sjølukt og vind. Selv om det til tider blir litt for tett opp til en annen Bremnes til tider i frasering og den litt bakpå syngestilen.

Men for all del, godt i øret – og sjelen.

Brødrene Johansen skal ha stor honnør for produksjonen. Deres label Inner Ear har blitt et av platelabelene i Norge med den mest delikate og åpne lyden. Ikke som Rainbow/Kongshaug/ECM-lyd, men velbalansert, gjennomsiktig og – ja, delikat.

Men, det blir i lengden litt for motstandsløst. Jeg savner litt skrubb i ørene, noe som får meg til å rette ryggen og lytte. Noe som skaper en uventet dynamikk.

Grensesprengende er dette ikke, langt der i fra.

Men for den som er glad i den (nord-)norske viseskatten er dette verdt å høre på.

Johan Hauknes

nen, og sluttelig klinger søsterklokkene i Hedalen som en overbevisende konklusjon på det musikalske forløp, før en 92-årig Olav Hauge (som ikke er dikteren Olav H., men samtidig med denne) i sin egenartede dialekt forteller sin snappe utgave av historien om St. Thomas.

Også dette er egentlig musikk.

Det er imponerende hvordan det lykkes gruppen å skape et forløp som fremstår så organisk i sin veksling mellom det noterte og det frie uttrykk. Ensemblet tar ikke med andektige fløyelshansker på stoffet, men skaper ny livskraft av det. Og det makter de stort med sine klare intensjoner og allsidige musikalitet.

Holmerz klassiske skolering hindrer henne ikke i tidvis å sveve fritt i ordløse koloraturer, og hennes mikrotonale glidninger og stemmens bøyelighet i den gripende smukke utlegning av King Henry’s uforsiktige proklamasjon er et mesterstykke i udogmatisk vokalutøvelse.

Anders Røine er med sine instrumenter musikkens folketonale referanse og fargelegger. Og i ensemblet er spesielt samspillet mellom multimusikeren Elisabeth Vatn og den verdenserfarne og alltid pålitelige Harald Skullerud en viktig omdreiningsakse, og deres improviserte passasjer drar ofte både dramatikken og mystikken frem i et tonalt lydbilde, som utsletter alle spørsmål om genre og tidsstilistikk. Faste overbevisninger og løse rammer er en fruktbar kombinasjon, som her har frembrakt et nytt genrenedbrytende og åndsopphøyd verk, som St. Thomas tilfreds kan notere i sin krønike som en honnør anno 2011.

Bjarne Søltoft

FREDDIE HUBBARD «Pinnacle» RESONANCE HCD-2007 Den amerikanske trompeteren Freddie Hubbard, var en av de ledende hardbop-trompeterne. Han døde den 29. desember 2008, etter et langt liv i jazzens tetskikte, hvor han hadde spilt med folk som Eric Dolphy, J.J. Johnson, McCoy Tyner, Quincy Jones, John Coltrane, Art Blakey, Herbie Hancock og Joe Henderson, for å nevne noen få.

«Pinnacle» er innspilt live på klubben Keystone Korner, den legendariske klubben i San Francisco.

Platens undertittel er «Live & Unreleased From Keystone Korner».

Den er innspilt i juni og oktober i 1980, og vi får høre Freddie Hubbard i god form.

Med seg på platen har han pianisten Billy Childs, bassisten Larry Klein og trommeslagerne Eddie Marshall og Sinclair Scott, i tillegg til gjestene Hadley Caliman og David Schnitter (tenorsaksofon) Phil Ranelin (trombone), og alt foregår akkurat slik det skal når Hubbard leder an.

Selvsagt er den gamle trompethelt den sentrale i innspillingen, men gjestene er også med på å gjøre denne innspillingen til en svært hyggelig affære. Innspillingen har klart å formidle en god og varm livestemning, og det er nesten så man føler man sitter i den trange klubben med et duggfriskt beger sammen med ei røys entusiastiske blodfans.

Hubbard tar oss med gjennom flere av sine egne komposisjoner pluss Michel Legrands fine «The Summer Knows (Summer of ’42)» og den evige «Giant Steps».

Personlig synes jeg innspillingene fra oktober er de mest interessante.

Her spiller Billy Childs i hovedsak piano, mens innspillingene fra juni blir litt glatte pga av elbass og Fender Rhodes.

Men det spiller ingen stor rolle.

Freddie Hubbard gir jernet, og avslutningen med «Giant Steps» låter akkurat slik som ei sistelåt skal låte.

Hyggelig!

Jan Granlie KARI IKONEN & KARIKKO «The Helsinki Suite» ECLIPSE MUSIC ECD-201109 Som tittelen indikerer, er dette bredt anlagt musikk. Man kaller liksom ikke saker og ting for en suite uten grunn. Men prosjektet har ingen ting med klassisk musikk å gjøre – ikke annet enn i form av at det vi serveres er klassisk, gripende og flott jazzmusikk!

Det blir jo ikke klassisk musikk av at bandet inkluderer en cellist – for herr Vincent Courtois spiller virkelig jazz så det holder!

Karikko, under ledelse av keyboardisten og komponisten Kari Ikonen, er i det hele tatt et stjernelag av dimensjoner. Musikerne forholder seg strengt til Ikonens partitur når det er meninga, og mer kraftfullt ensemblespill skal du leite lenge etter.

Når Ikonen gir sine musikere frie tøyler, griper de dem med begjær.

Men her snakker vi improvisasjon over akkordskjema – milevis unna frijazz. Hvilket ikke forhindrer at deler av musikken låter helt fri!

Komposisjonene er fulle av kontraster, både i volum og stemning. Bare det faktum at Ikonen skifter mellom piano, rhodes og en moog synthesizer gir de ulike delene av suiten svært ulikarta kulør. Verket henger sammen, så absolutt! Men byr likevel på sju helt særegne musikalske jazznytt [61]

ANMELDELSER

opplevelser.

Hvis du syns det blir mye utropstegn her, så er det helt bevisst! «The Helsinki Suite» er noe av det fineste jeg har hørt på plate på veldig lenge!

Arild Rønsen JE SUIS «Mistluren» UMLAUT UMCD0015 I den senere tid har den svenske jazzen markert seg sterkere og sterkere. Vi har tidligere skrevet om en rekke sterke kvinnestemmer og alle de unge, lovende som er på vei.

Je Suis er en konstellasjon styrt med jernhånd av den unge trompeteren Niklas Barnö. I bandet har han med seg saksofonisten Marcelo Gabard, trombonisten Mats Åleklint, pianisten Alexander Zethson, bassisten (og plateselskapsdirektøren) Joel Grip og trommeslageren Magnus Vikberg.

Sammen tar de oss med inn i et slags «oppdatert Mingus -landskap», hvor ensemblespillet ofte har et snev av gospel, men som samtidig er spekkfult av galskap og energi.

Trompeteren Niklas Barnö blir ofte kalt «Mistluren från Stockholm», og i fjor ble han tildelt Stockholm Jazzfestivals pris. Han er en aktiv deltager i den nye, svenske jazzen, og spiller ofte med kollegaen Joel Grip i flere forskjellige bandkonstellasjoner og prosjekter.

Hans spillestil ligger tett opp til hva vi forbinder med kollegaen Magnus Broo, med røtter tilbake til Don Cherry og Lester Bowie blant modernistene, og de eldgamle New Orleans-trompeterne.

Platen starter med en sprukken

KARUZELA - RETTELSE I anmeldelsen av CDen «Karuzela» i Jazznytt nr. 03 s. 78, hadde et galt coverbilde sneket seg inn på plassen.

Samtidig har CDens «tekstansvarlige», Jørn Simen Øverli, gjort oppmerksom på at det ikke er tale om «oversettelser» fra polske tekster, men gjendiktninger. Selv bruker han ordet «retell». Vi foreslår flg. endring (i kursiv) i det pågjeldende tekstavsnitt: Alle tekstene (trykt på både polsk og norsk) er «gjenfortellinger» av Jørn Simen Øverli ut fra polsknorske prosaoversettelser og nære drøftelser med oversetterne.

Og med visdommen om det allmenne i tilværelsens mysterier, bisarre tildragelser og underfundige fryd, har det lykkes ham kongenialt å gjendikte i en personlig, innholdsrik språkstil, …

Bjarne Søltoft [62] jazznytt

trompet før resten av bandet «legger i vei» med en intens energi. Saksofonisten Gabard Pazos kjenner jeg ikke fra før, men dette er en fyr man skal følge med på. Hans Albert Ayler-aktige spill fascinerer. Trombonist Åleklint kjenner vi best fra Fredrik Ljungkvists Yun Kansammensetninger, og er en «råtass» av beste sorten. Og hele tiden ligger bassist Grip frampå og jeg får en følelse av at det er han som styrer skuta. Pianisten og trommeslageren fabulerer, støtter opp om og bidrar i stor grad til at dette er blitt ei strålende plate. På mange måter samler de seks musikerne 60-tallets modernisme inn i sin musikk på en fortryllende måte.

Et band som ikke bør forbli en hemmelighet kun for de som frekventerer Glen Miller-klubben i Stockholm, og en plate for alle med «åpne ører».

Jan Granlie DAVE JUAREZ «Round Red Light» POSITONE PR80´79 «Det store eplet» renner nærmest over av dyktige instrumentalister, virtuose strenge-, flis-, stikke- og tangentbehandlere av det mest utrolige kaliber som arbeider hardere enn de fleste for å kunne leve av musikken. Fem av dem møter vi på «Round Red Light», en plate frontet av gitarist Dave Juarez, med bl.a.

Seamus Blake (ts) og John Escreet (p) som essensielle ingredienser i en jazzsuppe med variert smak og konsistens.

Først og fremst går det veldig fort.

Noen steder også ganske sakte. Men mest fort. Låtene, skrevet av Juarez, slekter i rett nedstigende linje på de forrykende komposisjonene til nestorene Michael Brecker, Herbie Hancock og Pat Metheny, og er nesten på et like høyt nivå. Det solistiske, som vel er nøkkelindikasjonen på en slik type plates kvalitet, er også like der oppe med de helt store.

Det er jo egentlig litt av en klisjé å trekke inn Brecker når man snakker om New York-baserte saksofonister, men den skylda får de fanken meg legge på seg selv. For Blakes tone har den samme inntrengende lyse klangen og gjennomgående egale uttrykket over hele instrumentet som Hudsonelvas avdøde tenorkonge mens han freser av gårde i det samme fryktinngytende tempoet.

Frontfiguren her har jeg litt større problemer med, rent estetisk. Overdrive-tonen i gitaren er som hentet ut av en Steely Dan-låt, og frasene havner ofte i en pentaton-harving som ikke egentlig fører noe sted. Da er det bedre å hvile ørene i pianist Escreets kompetente hender, som med stor finesse lar fingrene sprinte

over tastaturet, og som alltid frembringer treffende og spennende voicinger av akkordene. Så får det ikke hjelpe at det låter som mye annet fra de traktene av verden, når det faktisk er de som innehar copyright på New York-soundet.

Svein Magnus Furu JACOB KARLZON 3 «The Big Picture» STUNT RECORDS STUCD 11032 Pianotrioer ser aldri ut til å gå av moten, men svenske Jacob Karlzon 3 høres i hvert fall ikke hele tiden ut som en vanlig pianotrio med et akustisk piano eller flygel, en ståbass og et trommesett. Årsaken ligger selvsagt i at Karlzon selv ikke bare spiller akustisk. Her brukes det både Rhodes, orgel og synthesizere som ofte gir et mer variert lydbilde enn i en standard akustisk pianotrio. Låta «Bakersfield Revisited» er et godt eksempel der heftige akustiske pianorytmer akkompagneres av litt mer «kunstig» pianolyd. Samtidig er musikken ofte så «riffbasert» og rent rytmisk forankret i pop/rocksjangeren at den bør være spiselig langt utenfor jazzmenigheten. Foruten de sju låtene Karlzon selv står bak, har han hentet inn to låter fra andre komponister, og det er ikke fra jazzpianistenes standardreportoar. Den ene er U2 sin «In God’s Country» fra mesterverket «The Joshua Tree», mens det er første gang jeg hører synthpophiten «Maniac» av Michael Sembello jazzet opp. Som pianist kan Karlzon nærmest kalles en melodiøs pianotriller.

Ofte spiller han sine temaer uten mye fiksfakseri, mens han på det lange solopartiet på nevnte «Maniac» høres ut som han har fått en overdose Oscar Peterson til frokost.

Kanskje er det ikke sært nok for jazzpuritanerne, for dette er en plate som trolig kan få de som trodde de ikke likte jazz til å oppdage denne sjangeren. Hvem sier vel nei til flere jazzelskere?

Roy Ervin Solstad KONITZ / MEHLDAU / HADEN / MOTIAN «Live at Birdland» ECM2162 Det er med de høyeste forventninger man mottar en plate med et ganske unikt stjernelag av seniorer (med unntak av 41-årige Brad Mehldau), som attpå til bærer den ikoniske platetittelen «Live at Birdland». De fire møttes en kveld i desember 2009 over et knippe standardlåter i et av New Yorks mest tradisjonsrike konsertlokaler.

Som sedvanen er med Lee Konitz blir det en utfordring i seg selv å identifisere numrene uten å kikke på fasiten. Soloseksjonene er på samme

vis gjort med finurlig grep om akkorder og time som er både løs og fast på samme tid.

På åpningsnummeret «Lover Man» gjør dette seg gjeldende i stor grad.

Faktisk i så stor grad at den skjøre rammen knirker i sammenføyningene og truer med å falle sammen hvert øyeblikk. Det er rart å høre musikk som er ment å være «innafor», men som allikevel er helt ute!

På «Lullaby of Birdland» limes bildet sammen av Mehldaus presise nærvær, selv om basskoret fra den gamle (sovende?) kjempen Charlie Haden må være noe av det slappeste ECM noen gang har publisert. Best er kvartetten i «You stepped out of a dream» og «Oleo», hvor den forkrøplede lyrisismen får et uttrykk på linje med Tristanos pre-freejazz.

Men i det store og hele låter det rett og slett for slapt og uinspirert, på tross av Mehldaus adhererende forsøk og en briljant pianosolo i platens avsluttende minutter.

Svein Magnus Furu OLGA KONKOVA «Return Journey» Olga Konkova (p) LOSEN RECORDS LOS 106-2 Det er utfordrende å gi ut soloplater. Personlig kommer jeg alltid til å tenke tilbake til Keith Jarretts «Facing You» fra 1971, en av mine «all time» favoritter. Olga Konkova gjør det helt annerledes, og kommer fra det med livet i behold og vel så det.

Noen av de 13 komposisjonene er tidligere presentert i storband- eller trioformat, mens resten er originalskrevet for dette albumet.

Konkova er ikke pianisten med de store faktene. Her går det jevnt over stille, rolig og ytterst lyrisk for seg.

Jeg er ikke pianokyndig nok til å bedømme om hun teknisk sett er ekstraordinært flink. For meg er det viktigst å konstatere at det låter vakkert.

Etter min smak spiller hun tidvis litt for hardt («Way Back When»), der jeg kunne ønske meg et mykere anslag, men slikt har jo bare med øret som hører å gjøre.

Det hender hun eksploderer, som i fabelaktige «The Collective Unconsciousness» – og da går’e unna for unna! Jeg kommer aldri til å skjønne hvordan de beste pianistene evner å kombinere venstre og høyre hånd i denne typen kompliserte utflukter – hvor hun har full kontroll over alle oktavene på sitt gedigne Bechstein, modell C. Arild Rønsen THE PAUL KUHN BIG BAND «Live At The Philharmonie Cologne» IOR CD 77068-2 Basie-kopier blir sjeldent bedre enn

ANMELDELSER

ILK I KRYSSFELTET SPRING: «Slides» ILK 171CD THE WHITE NOTHING: «About Time» ILK 174CD STORK: «Stork» ILK 175CD IKI: «IKI» ILK 177CD Gjennom snart et tiår har det danske plateselskapet ILK konsolidert seg som landets førende jazzplatemerke innen «samtidsjazzen». Selskapet styres av et større kollektiv av musikere i det københavnske miljø, som innspiller i flere kombinasjoner samt med utenlandske musikerkontakter. «Samtidsjazz» er dog kun en holdbar etikett for kjernen i en musikkatalog, som også omfatter diverse hybrider av avant-pop, kontemporær komposisjonsmusikk og fri improvisasjon.

Fire av de siste ILK-utgivelser rommer nettopp slik musikk i kryssfelt, hvor gammelkjente jazzkarakteristika inngår i større eller mindre grad. Alt etter temperament kan man henfalle i grublerier om jazzbegrepet kan innhøste meningsfulle justeringer, eller man kan rope: «Ned med etikettene!» Min hang avslører seg i det følgende.

Mest radikalt i møtet med samtidens partiturmusikk er jazzkvartetten SPRING med CDen «Slides», hvor fem komponister har levert en håndfull «ideer og skisser» i variert stramhet og karakter, som skal tvinge de rutinerte jazzmenn Peter Bruun, Jonas Westergaard, Anders Banke og norske Torben Snekkerstad ut i nye landskaper. Jesper Holmen har levert de mest åpne skisser, hvor gruppen i rent lydbaserte tonedannelser lar tiden sveve. Lyttingen her oppleves sterkt mental og stillestående og kroppsløs.

De øvrige tre stykker inneholder noterte temaer i mer eller mindre jazz-avantgardistisk formspråk, men de synes mere å binde musikerne i kliniske sonderinger eller pliktskyldige grublerier. I siste tredjedel av den lange «Slides TwoSpots» synes dog Snekkerstads tenorsaksofon henover bassklarinettens ostinat å tvinge seg fri i furiøse flageoletter, men da synes også forlegget «glemt». De to avsluttende korte stykker integrerer bedre partitur og spill, hvis man heller til at det organiske og fortellende er fruktbart. Men: Hva nå hvis det slett ikke er tanken at det skal smake av jazz, siden man inviterer partiturkomponistene inn?

Hva kan opplevelsen bestå i? Må det gjerne være organisk eller fortellende? Undertegnedes jazzøre er ikke fremmed for komponistmu-

sikk, men er det feilorientert å strekke seg etter en vellykket syntese?

Den unge pianist Anders Filipsen går forsiktigere til verks, når han med sine elleve komposisjoner på CDen «About Time» binder musikken fast med begrenset råderom for improvisasjon. Hans nonett THE WHITE NOTHING utmerker seg ved forfinet klang med fargning fra smidig cello og god menneskelig stemme i ensemblet, og spiller med en jazzartikulert plastisitet, som f.eks. kjennes fra Maria Schneider. Stemningen er generelt dempet, mild og varm, selv om de korte åpne passasjer kan romme instrumentelle utladninger og kakofonier. «Patiently,…» er det mest radikale verk med instrumentenes dulmende bruk til en dunkel lydtåke, som allikevel føles mere organisk fremadsvevende enn utspekulert. I den mere «jazzy» ende av repertoaret finnes en slags «neo-monksk» «Dark Star», og i «Nancar» utfolder Filipsen sitt overbevisende pianistiske talent, før temaet slipper musikerne ut i fri utfoldelse. CDen fastholder et jazzbetonet helhetspreg uansett at det frie og det bundne mest holdes atskilt etter tradisjonell resept.

Om man skal tale om en «gyllen middelvei» eller «den tredje vei», kan vise seg å være det samme, når det gjelder den begavede pianist og komponist Simon Toldams siste utspill. Han har skrevet all musikken til sin sekstett STORK, hvis beskjedne størrelse ikke avskrekker ham fra å foreta komplekse orkestreringer med flere samtidige musikalske hendelsesforløp. Disse kan underveis smelte sammen i unison jubel eller utskille solistiske eller kollektivt improviserte kommentarer. I denne vekselvirkning råder en konstant respekt for det kompositoriske, som musikerne oppebærer med stor oppmerksomhet og fantasi. Veteranen Sture Ericson spiller med myndighet sine tørr-sprukne altsaksofon-eskapader og fengsler spesielt med en høyreist bassklarinettsolo i «Pitata». Toldam kan i «Blok» slå en enkelt tone an, så vi spent venter på den neste og endelig finner oss belønnet, eller han kan ta en forrykende pianistisk tour-de-force som i

stykket «X». Alle ni komposisjoner oppleves som frodige historier av variert karakter - fra det lystig lekende over det melankolske til det hymnisk forløsende. Ikke merkelig at poeten Søren Ulrik Thomsen kunne få sin trang oppfylt til å påsmøre coveret med sine typisk thomsenske punchlines til stykkene.

I notene til SPRING-CDen siterer multikunstneren T. S. Høeg Ornette Coleman for betraktningen: «Musikk er ikke en stil, men et uttrykk!». Men hvis uttrykket blir komponistens eierskap på bekostning av musikerne eller omvendt, er vel ikke den syntese nådd, som de improviserende musikere formenes å strebe etter. Under denne synsvinkel finner jeg, for nærværende, at kun Simon Toldam i sitt kryssfelt fullt ut har maktet å skape en slik musikk, som forener de noterte bindinger med de frie formuleringer til en berikende syntese.

Den siste CD i ILK-pakken er en ganske annen hybrid. IKI er en à capella-gruppe på ni unge kvinner, som gikk i studio for over tre dager å oppta improviserte prosesser, hvor tekst og toner vokser frem «on the spot» ut av «bubbling intuition». Gruppen arbeider avslappet lekende, men også velorganisert. Det utgitte stoff er utvalgt med omhu fra syv timers opptak (med formentlig visse repeterte prosessopplegg). Gruppen orienterer seg etter impulser fra jazz, klassisk, folk, viser og pop og arbeider tillike med stemmeeksperimenter.

Alle stykkene er stramme forløp med varierte moods. Dramatikk, ironi, karikatur, humor, dysterhet og sensualitet veksler om hverandre. Musikalsk anvendes hyppig sirkelmønstre som hos Bobby McFerrin (i «Circlesongs»), tette og skjeve harmoniseringer, mikrotonalitet og oppdeling av gruppen i flere linjeføringer. Alle synger teknisk kompetent og bevisst uten perfeksjonistisk streben. Innholdsmessig er kvaliteten dog svingende, fra studentikos engangshygge til musikalsk, sanselig fordypelse. En del av de utgitte stykker kan betraktes som en form for «instant composing», hvor altså utgaven står som et endelig, komponert resultat. Lukker eller åpner det for jazzens videre veier?

Bjarne Søltoft

Skumle damer i nordiske IKI jazznytt [63]

ANMELDELSER

originalen. Slik også med dette storbandet. Paul Kuhn (født 1928), pianist og orkesterleder, har holdt det gående i mange år i skjæringsfeltet mellom populærmusikk og jazz.

Disse opptakene er gjort i perioden 1995-2009, alle fra konserter i Köln, Tyskland. Klassikerne kommer på løpende bånd, blant andre «Tuxedo Junction», «On the Sunny Side of the Street» og «Honeysuckle Rose».

«You Stepped out of a dream» framføres med orkesterlederen som vokalist, og jeg fikk et umiddelbart behov for å høre innspillingen gjort av Kenny Clarke – France Boland Big Band i 1968 («All Smiles»). Ellers låter jo dette greit, men har liten interesse utover Paul Kuhns vennekrets.

Albumet består av to CD-er, en med storband og en med en mindre gruppe. I sistnevnte deltar blant andre Till Brönner som leverer trompetsoli som forventet i en mainstream-preget produksjon. Han synger også, og det må skrives på vennekontoen at dette har sluppet gjennom kvalitetskontrollen.

Harald Opheim DANIEL LEVIN QUARTET «Organic Modernism» CLEAN FEED 212 Enhver moderne jazzlytter må da nære stor takknemlighet til det portugisiske plateselskap Clean Feed for dets sjenerøse utgivelsespolitikk.

Ved siden av sveitsiske Intakt Records står det i dag som den viktigste produsent av samtidsjazz med

hovedvekt på akustisk instrumentbruk. Clean Feed løfter dog i høyere grad den yngre generasjon av amerikanske musikere frem i lyset. Denne gang gjelder det cellisten Daniel Levin, som har samlet en kvartett uten trommer, som i mine ører viser musikalsk slektskap til vår norske Lemur kvartett, om enn Levins kvartett er mer tonal/melodisk. Av skivens tolv stykker er fem kreditert Levin, alle med tematisk forlegg, spilt med walking bass eller (i de modale stykker) med ostinat bass.

De øvrige syv er kreditert gruppekollektivet, men i realiteten er fire (kanskje fem) av disse frie duo-improvisasjoner, som plasserer seg helt ubesværet på spillelisten.

Det begynner stimulerende med platens hurtigste nummer, Levins «Action Painting», der de fire musikere får vist sin jazzimprovisatoriske kapasitet med frisk overbevisning, i fyrig solospill ut og inn mellom de kollektive passasjer. De åpne, kollektive, hovedsakelig frirytmiske stykker er vekselvis lydmalende, reflekterte dialoger og introjektive utsagn. Blant duo-stykkene fengsles jeg spesielt av Matt Morans vibrafon sammen med solide Peter Bitencs bass i «Kaleidoscope», der Moran plasserer seg i en historisk linje fra Milt Jackson og Walt Dickerson med sine gnistrende klare formuleringer. Og likeledes «Expert Set» med trompetisten Nate Wooleys livfullt, svirrende og snertende dialog med Levins cello. Wooley er i likhet med instrumentkometen Peter

Evans en blendende tekniker, men i denne kollektive sammenheng en mer besindig og lyrisk solist og med et økonomiserende overblikk. På string-siden er cellisten Levin vel den hittil fremste utøver i det jazzidiom, som tegner Oscar Pettiford som pioneren. Levin er både som komponist og solist en fantasirik og medrivende musiker, som både i ensemble og i forgrunnen fremkaller stor fryd. Hele CDen er gjennomsyret av sådanne velgjørende momenter.

Skribenten Art Lange introduserer i albumnotene et par inspirerende lytterposisjoner: «Truth always has to be constructed» (psykoanalytiker Michel Schneider) ved siden av «Illusion is more precise than precision» (poet Marianne Moore). Både kvartettens komponerte og improviserte deler tilbyr med sine «stories» og lydmalende illustrasjoner slike konstruksjoner/illusjoner, som kan oppleves sanne i en mer universell forstand enn hverdagens rå virkelighet. Da kan man tale om «god kunst» – og det gjør jeg…!

Bjarne Søltoft

side fra tid til annen. Plata er som tittelen antyder en hyllest, og i dette tilfellet en hyllest til de som har inspirert Lindholm. Blant dem finner vi både Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft, mens han oppgir sine musikalske mentorer til å være alt fra Sting til John Coltrane. Kjennere av drum n’ bass- samt ambientsjangeren vil nok kjenne seg mer igjen enn jazzpuritanere. Her er nemlig stort sett heftige bass- og trommebeat med litt ambient-spillende blåsere til å fylle ut lydbildet.

Rytmisk kan det etter min smak bli noe monotont, selv om det perkusjonsmessig er litt mer lekent enn den monumentale grunnrytmen som går gjennom hele plata. Det er først når blåserne setter i gang med solopartier at jeg synes det blir virkelig interessant. Både på «Elefantastic» og «Laila» er det flotte trompetsoloer, og kanskje kan man med en slik plate åpne en liten dør til jazzens verden for de som hører mye på drum n’ bass. Jeg er mer usikker på om mange vil gå den motsatte veien.

Roy Ervin Solstad

CARSTEN LINDHOLM «Tribute» Eivind Aarseth (g) og Audun Erlien (b) m.fl.

SELSKAP UKJENT Den danske trommeslageren, komponisten og arrangøren Carsten Lindholm sitt seneste prosjekt «Tribute» beveger seg helt i grenseland av jazzen, men slenger innom riktig

LILA «Tol’s Toy» VETO-RECORDS 009 Er det noe som heter fri jazzrock?

Jeg finner ikke noen bedre sjanger å plassere Lila i. De tradisjonelle melodiførende instrumentene forholder seg sjelden eller aldri til bestemte harmonier, mens trommis Julian Sartorius er flink til å drive

in the country «sounds and sights» Morten Qvenild (p, elec, v), Roger Arntzen (b, v), Pål Hausken (dr, perc, elec, v), Andreas Mjøs (vib, g) RUNE GRAMMOFON RCD2113 Trioen in the country er en av våre som jeg ikke vet om er gjest eller medlem i banfå ei bøtte med millioner fra myndighetene for å beste eksportartikler innenfor det, bidrar med flott vibrafonspill innimellom og gjøre en langfilm ala «sights». Låtene på DVDen jazzen. Og når trioen har vært i litt gitarkrydder der det trengs. Og det hele er er stort sett de samme som på CDen, med unntak studio for å lage en ny plate, så er bare så usigelig vakkert. Alle komposisjonene er av «how to get acquainted» og «torch fishing» de ut på veien. Ikke bare til steder gjort av pianør Qvenild, med unntak av Mark som på DVDen er erstattet med «ursa major». man finner på Norgeskartet, men ut i verden. I Knoflers «brothers in arms», som glir godt inn I det hele er dette en CD og DVD som bør finne det dette skrives spiller de på Tula’s Restaurant blant Qvenilds egne låter. veien inn i et hvert hjem med en viss respekt for and Jazz Club, på 2214 2nd Avenue (Belltown) i «sights» starter med en langrennsløper på lang seg selv. Det er strålende gjennomført fra start til Seattle, og i løpet av sommeren vil de garantert avstand som nærmer seg kameraet. Og man lurer; mål! legge både USA og Canada for sine føtter. er det Morten Qvenild som kommer der borte?

Jan Granlie Med «sounds and sights» har de gått et skritt viSå går man over til Morten Qvenild ved flygelet dere fra den rene CDproduksjonen. På denne hvor han spiller og synger «Afraid», så vidt i fardobbeltutgivelsen får du in the country både som ger. Deretter glir man over i «Whileout» med fin ren CD («sounds») og som DVD («sights»). filmføring og regi. Kunstferdig, hovedsak i Men det er musikken som er in the countys gebet sort/hvitt, bondegård, sorte og hvite kontraster, i første rekke. «sounds and sights» er en flott litt musikere, litt natur, en kopp kaffe i det videreutvikling fra deres tidligere plater. Qvenilds grønne, en kvinne på hest, en hund, litt tømmer, helt spesielle sound i flygelet, samtidig som han fra konsert, et fraflytta gammelt hus, to dansende krydrer med svært nensom hånd med andre elekskulpturer. Qvenilds lidende uttrykk, slik vi etter troniske dippedutter. Roger Arntzen glir inn i hvert er blitt vant til å se ham, og alt er så «in the komposisjonene på en perfekt måte, med dricountry». Filmen minner om den svenske filmvende spill og innspill der det er behov for det, og makeren Roy Andersson («Sånger från andra våstrålende kompspill på resten. Pål Hausken er på ningen» og «Du levande») i stemning, og som samme måte med på å krydre platen med lekkert «bonus» til den som vil oppleve in the country og ledig trommespill uten en eneste egotripp. I virkelig in the country i en «dokumentar», er tillegg synger de tre, mest Qvenild og Hausken, dette aldeles perfekt. Filmen er laget av Claus Araldeles nydelig på flere av spora. Andreas Mjøs, thur Breda-Gulbrandsen, en filmskaper som bør [64] jazznytt

ANMELDELSER

MARVEL MACHINE «Volt/Revolt» Petter Vågan (g, elec), Rune Nergaard (b, elec), Henning Carlsen (dr, elec) GIGA001 Med et sammensurium av impro, samspill med Vågans gitarlooper på den meditaelektronika, metal av den tunge tive «Rimrocked» er ikke til å ta feil av. Nydelig sorten og elbassen stemt noen utført, med akkurat passe mengder slanger i parakvarter ned rydder nyvinningen diset til å skape spenning.

«Marvel Machine» effektivt unna Der metalrytmene tar overhånd («Plongcore», alt som måtte komme i dens vei. De tre selvsikre «CircleKing») blir det en litt for ufokusert strøm jazzkometene fra jazzlinja i Trondheim improviseav lyd til at trioen klarer å hale i land sin pretenrer frem et energisk album, som med korte låter sjon om et komponert preg, på tross av vel synog stor variasjon søker å finne et komponert kroniserte brudd underveis. sound i sin improviserte opprinnelse.

Fokuset er derimot tilbake for fullt på platas siste Og de lykkes med dette fra start, med det Jaga numre, hvor tankene går til Raoul Björkenheims Jazzist / Puma-aktige tittelsporet møtes drum ’n «Scorch trio» på «Shell Shock», og til støvete bass, elektronika, støydingser og ringmodulatorer spagettiwesterns og bandet Huntsville på avsluttil en imponerende øyeblikkskomposisjon som tende «9 to 5 rebel». fortjener mer enn en gjennomlytting.

Dette er i alle fall et album med mange sterke Alle de tre er loggført med «electronics» i heftet, sider, med interessante vrier og god intuitiv formmen hvem som frembringer akkurat hvilken lyd er følelse. umulig å identifisere. Men Nergaards strykebass i Svein Magnus Furu fram rockebeat. Når han ønsker det, vel å merke – og det er ikke så alt for ofte.

Alle de åtte komposisjonene starter med en slags innøvd melodi, i det minste et riff. Derfra og ut tror jeg det meste skjer på gefühlen.

Så lenge man ikke ser dette bandet på scenen, er det tidvis vanskelig å høre hvem som gjør hva. Det er selvfølgelig enkelt å bestemme hva saksofonisten Christoph Erb og trommeslageren gjør. Men hva som stammer fra gitarist Flo Stoffner og hva elektronikksjefen Hans-Peter Pfammatter må stilles til ansvar for, er ikke alltid like enkelt å avgjøre.

Kanskje ikke så farlig, heller. Det avgjørende er at Lila låter fett. Musikken synes hele tida å bevege seg i planlagt retning, hvor uforutsigbart den enn presenteres. Og langt fra alt går så til de grader i lengderetning som «Ulla», som rett og slett er en tre minutter lang marsj! Et stykke unna «Her kommer Guttemusikken», men likevel – helt klart i musikalsk familie.

Eksperimentelt – og vellykka.

Arild Rønsen LIM «with Marc Ducret» KOPASETIC KOPACD034 Den Malmøbaserte trioen lim har en tiårig historie bak seg, og dette er deres tredje album. Saksofonist Henrik Frisk er mannen i front og komponist av seks røffe riffete og rocka låter. Bak en luskende el-bass som en slavisk timekeeper finner vi barndomsvennen David Carlsson, som med glupsk appetitt finner næring i trommeslager Peter Nilssons tunge groover.

Og over, under, bak og foran lurer en mann med ekstremt trange bukser seg. Hans lett gjenkjennelige gitarlyd setter sitt klare bumerke på det allerede mørke soundet, og

minner meg på hvorfor Big Satan har slik en appell. Ducret er kameleonen som passer inn i mange forskjellige settinger men som aldri glemmer at han er en kameleon.

Henrik Frisk improviserer fra en forholdsvis tradisjonell innfallsvinkel, klisjefrasene kommer lett frem i «The Tranebird», men jeg digger den mørke klangen hans som tilfører lydbildet på hele platen en skyggefull fargepalett.

Svein Magnus Furu MARTIN LUTZ GROUP «It’s Swing – Not Rocket Science!»

CALIBRATED CAL1114 Martin Lutz Group er et dansk herrelag med masse god musikk og godt humør på lager. Pianisten Lutz skriver og arrangerer all musikken for sekstetten som består av tre saksofonister – Mads Ole, Jacob Rose og Jakob Skov – samt bassisten Lars Johnsen og trommeslageren Ricco Victor. På bandets tredje utgivelse har de valgt å invitere med seg ei rekke strålende gjestesolister også.

Den knapt 40 år unge Lutz er en svært så allsidig komponist. Han har skrevet klassisk musikk og pop og han har jobba mye med kor.

Gjennom dette visittkortet viser han oss store deler av sin allsidige bakgrunn, blant annet får vi tydelige spor fra Afrika og fra Grieg!

Grovt sett er «It’s Swing – Not Rocket Science!» satt sammen av fem suiter: «Africa», «Seasons», «North», «Swing» og «Ballads». På hver av disse suitene, som igjen er delt opp fra 2 til 4 låter, har de invitert med seg henholdsvis perkusjonsdronning Marilyn Mazur, trompeter Jesper Riis, fiolinist Harald Haugaard, gitarist Jacob Fischer og munnspiller Jacob Venndt.

Suitenes navn forteller mye om hva slags stemninger vi blir servert og

det er en varme, inderlighet og et musikalsk humør som vi skal tilbake til Brazz Brothers for å kjenne oss igjen i.

Lutz & Co har jeg mistenkt for ikke å ta seg sjøl for alvorlig sjøl om de er dødsseriøse når det gjelder musikken sin. Låta «Blitzgrieg» fra «North» er et hysterisk godt eksempel på det sammen med hele «Africa» – Lutz er delvis oppvokst i Afrika og han har tatt med seg gode minner.

Bandet er meget godt og samspilt, gjestesolistene er til dels glitrende og noe forteller meg at det ville vært en sann svir å ha Martin Lutz Group på en eller annenklubbscene under en festival her hjemme. Enn så lenge får vi greie oss med den gode erstatninga som «It’s Swing – Not Rocket Science!» er.

Tor Hammerø MELTING POT «Good Eats» DINEMEC RECORDS DJCD 253 Don Braden er bare gjest i Mark Rapps Melting Pot – og denne gangen kunne han så avgjort valgt seg et flinkere lag å jobbe sammen med. Jeg har tidligere framholdt at kjedeligere musikk enn dårlig blues bare overgås av dårlig bebop. «Good Eats» byr på begge deler – dårlig blues & dårlig bebop – i rikholdige mengder.

Hvis du ikke tror meg, ber jeg deg velge åpningskuttet «Alligator Boogaloo», eventuelt «Pot Belly», som skrekkeksempler.

Til Mark Rapps forsvar skal det sies at inntrykket blir hakket mindre entydig når han og bandet beveger seg utenom det reine bluesmønsteret.

Dette blir likevel et syltynt forsvar for et produkt som for det meste er pinlig A4-formatert. Dette er i korthet et band et lite jazzkyndig publikum på torget i Molde muligens kunne hygga seg med mens de

egentlig var ute på shopping, men heller ikke disse ville blitt stående lenge.

Stort mer er det dessverre ikke å si om denne saken.

Arild Rønsen TEREZ MONTCALM «Here’s to You – Songs for Shirley Horn» VERVE Den kanadiske sangerinnen Terez Montcalm har vi truffet på en gang tidligere. Hennes innspilling «Vodoo», fra 2006 kåret jeg selv til en av årets flotteste vokalalbum.

Nå er hun tilbake med en helt spesiell hyllest til sangerinnen Shirley Horn. Med et solid lag av musikere i ryggen (ingen navn nevnt på den demoutgaven vi har mottatt), tar hun oss med på en reise i «Horn-land», som er original, vakker og samtidig i et vokalt landskap som er rufsete, hest og et godt stykke unna det man kan kalle «smørsang». Men det funker. Det funker veldig, veldig bra!

Hun presser fram de fine melodiene og tekstene, slik jeg ikke kan huske noen andre har gjort før. Litt i samme landskapet som Tom Waits, men allikevel helt eget og personlig «Montcalmsk».

Personlig liker jeg det jeg får høre.

Hør bare på den fantastiske versjonen av «A Song for You». Helt eget!

Men jeg tror Montcalm er en artist som man enten elsker eller hater.

Hennes stemme inviterer virkelig til en diskusjon om vokale ferdigheter som det kunne vært interessant å følge. Ofte høres hun ut som ei litt sliten dame som har sittet altfor lenge på en rufsete bar og tyllet i seg mengder med whisky og bortimot en kartong sterke, franske sigaretter, og det er dette som gjør denne platen til noe helt eget. Kompet rusler og går, med helt kurante musikere, som kan sin jazz, og det er ingenting jazznytt [65]

ANMELDELSER

POING + MAJA S. RATKJE «Wach Auf» Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (v), Rolf-Erik Nystrøm (as, v), Frode Haltli (acc, tb, v), Håkon Thelin (b, v)

ØRA OF019 Trioen Poing har de siste 12 år vært en spydspiss i det norske samtidsmusikkmiljøet. Med sine over 50 urfremføringer har de spesialisert seg på noe så egenartet som fremføringer av musikk skrevet spesielt til dem. De har i løpet av disse årene opparbeidet seg en sterk integritet, og er ikke redde for å utfordre komponistene de samarbeider med. Den meget spesielle besetningen altsaksofon, trekkspill og kontrabass har vist seg overraskende fleksibel i møte med alskens krumspring fra verdens fremste samtidskomponister og deres uleselige partiturer.

Gjennom alle disse årene har Maja S. K. Ratkje vært en foretrukket samarbeidspartner, både som komponist og vokalist. Hun vant sågar det prestisjefylte vandretroféet «POING-prisen» i 2009 for lang og tro innsats.

I 10 år har de fire underholdt forslitte marxister og fordrukne leninister på Oslos bruneste utested, «Tranen», i underetasjen til Ila hospits, der øst møter vest i hovedstaden. Hver natt til 1. mai har de heist sitt flagg rent og rødt og fremført arbeidersanger som «Sjørøver-Jenny», «Wach Auf!» og «Kanonsong» etter Berthold Brecht og Kut Weill. Det er nå dette materialet som er ute på plate, og som gruppen har turnert med i Norge og Kina.

De fire tilnærmer seg det høyst politiserte materialet med den samme kombinasjonen av ærbødighet og respektløshet som alt annet de spiller. De blodrøde tekstene og kampsangaktige melodiene pakkes inn i et tonespråk av tangobass og flageoletter, diatonisk munnspill og skrikende kazoo, messende tysk vokal og skingrende trekkspill i fri dressur. Og det er nærmest umulig å vite hvordan man skal tolke de eksplisitt politiske tekstene og musikken som i Brecht og Weills levetid vel hadde blitt karakterisert som «entartede»?

Uansett hvordan man ser på det, har POING og Maja S. K. Ratkje tilført disse smått nedstøvede sangene noe helt nytt, et skinn av modernitet i all mellomkrigstidskommunistpropagandaen. Og de avslører mot slutten også hva Cindy Lauper egentlig mente med sin «True Colors».

Svein Magnus Furu å sette fingeren på. Mens det er Terez Moncalm som trekker denne plata høyt opp på favorittlista, nok en gang. Det er sjarmerende, originalt og skrekkelig flott utført!

Hun tar med seg hele gjengen og gjester Cosmopolite i hovedstaden den 12. november. Be there!

Jan Granlie LESZEK MOZDZER «Komeda» ACT 9516-2 Krzysztof Komeda (1931-69) er til nå Polens fremste jazzmusiker, som pianist og især som komponist.

Hans ytterst personlige penneføring har frembrakt originale verker i stilområdet mellom John Coltranes og George Russells modale musikk, med sin melodiske tyngde og langstrakte formasjoner, og ikke uten et europeisk anstrøk. Som et nøkkelverk nevnes ofte CDen «Astigmatic» fra 1965 med hans foretrukne kvintettformat, hvor den unge trompetist Tomasz Stanko allerede markerte seg. Ved siden av sin aktive jazzutøving ble Komeda også en skattet filmkomponist, især for regissøren Roman Polanski.

Den yngre polske pianist Leszek Mozdzer har tatt sin imponerende klaverteknikk i bruk for solotolkninger av et knippe Komeda-verker: Tre stykker fra Polanskis polske film [66] jazznytt

«Kniven i vannet» (1961), vuggevisen «Sleep Safe and Warm» fra Polanskis amerikanske «Rosemary’s Baby» (1968) samt tittelmelodien til den lite kjente film «The Law and the Fist» (av Jerzy Hoffman, 1964).

Dertil tre «filmfrie» Komeda-stykker, hvorav det innledes med «Svantetic» (dedikert den svenske poet Svante Foerster) fra «Astigmatic»CDen. Ikke noen heldig start: Komedas kompositoriske hengivne tyngde, som står tydelig i originalen, gjøres om til en lekende lett pastiche, i glinsende, swift Chick Coreavirtuositet, og når Komedas dobbelttydighet i vuggevisen til «Rosemary’s Baby» hurtig fraskrives til fordel for klassisk romantisk euro-pianisteri i flott teknikerprodusert ekkoklang, blir man betenkt.

Altfor langt drenes Komedas karaktertrekk ut av musikken. Karskheten, pasjonen, elegien, dramatikken siver bort i arpeggios, voluminøs romantikk og tidvis hysterisk percussive attacks. Men alt sammen med djevleblendende teknikk!

Rettferdigvis kan stykker som «the Law …» tåle en avmålt porsjon romantisk, folk-harmonisk virtuositet à la Keith Jarrett, og «Cherry» rommer noen barske «bass-ketak» under en heftig, snertende improvisasjon, som viser at Mozdzer vitterlig har jazz i ryggmargen. Og svinkeæren-

dene er begrenset i den nøkterne utgave av Komedas tidlige ballade «Moja ballada» fra 1958.

Skulle det da ikke kunne gå an å nyfortolke andres verker med egen innfallsvinkel? Det er dog en vanlig foreteelse i jazzens verden. Jo da!

Men meningen blir litt tynn, hvis man fjerner originaliteten i den musikk man vil hylle. Mange har for eksempel lykkes godt med å fremkalle nye aspekter i Thelonious Monks markante musikk, uten at Monk-karakteren forsvinner. Men kanskje litt vanskelig å forestille seg at en Oscar Peterson hadde kunnet gjøre just det.

Bjarne Søltoft NEST «Aurora» John-Kåre Hansen (g), Roger Johansen (dr), Anita Johnsen (v), Kjell Roar Petersen-Øverleir (b) PONCA JAZZ RECORDS PJRCD 1019 Gitarist, komponist og tekstforfatter John-Kåre Hansen og vokalist Anita Johnsen virker som om de har funnet hverandre på alle slags vis.

Ekteparet, som opprinnelig kommer fra Alta, er nå bosatt i Bodø og har for anledninga utvida sin eksklusive lille duo til kvartett og vel så det. Nå veit jeg ikke hvordan Nest låter som duo, sjøl om de CD-debuterte som det for noen få år siden, men dette

forsøket på å «vokse» låter i alle fall spennende.

Alle de 11 låtene er ført i pennen av Hansen og han avslører kjapt at han både melodisk og som tekstsnekrer har mye å fare med. Hans store inspirasjonskilde som komponist virker det som er den melodiske og varme 60-tallsjazzen og med sine tekster greier han hele tida å fortelle gode og personlige historier.

Anita Johnsen, med sin flotte engelskuttale, diksjon og høyst personlige vibrato, tolker mannens tekster på et ekte vis. Når så Roger Johansen og Kjell Joar Petersen-Øverleir har skjønt hva som skal til for gjøre «Aurora» til et flott og personlig visittkort som både befinner seg i jazztradisjonen, men som samtidig er veldig «Nest», så er det bare å hygge seg. Det skader heller ikke på noen måte at ekstragjester som trompeter Tore Johansen og Altas store pophåp, vokalisten Petter Carlsen, dukker opp på noen spor.

Dette har blitt et svært så hyggelig førstemøte med den utvida duoen Nest.

Tor Hammerø LINA NYBERG «Palaver» MOSEROBIE MMPCD 076 Lina Nybergs nye CD ble imøtesett med spenning: Kunne nivået holde

ANMELDELSER

THE RAINBOW BAND, dir. by JOHN SURMAN «Sessions» John Surman. (ss, brs), Roy Nikolaysen og Marius Haltli (tp), Jørgen Gjerde og Harald Halvorsen (tb), Frode Nymo og Håvard Fossum (as), Håvard Fossum, Atle Nymo (ts), Knut Riisnæs (ts, fl), Jan Erik Kongshaug (g), Erlend Slettevoll (p), Stig Hvalryg (b), Andreas Bye og Roger Johansen (dr)

LOSEN 105-2 Historien er (iflg. albumnotene) at Jan Erik Kongshaugs legendariske Rainbow Studio ofte står ledig etter innspilninger på dagtid, og at da John Surman pakket ut for godt i Norge, dukket det frem noen gamle oktett-arrangementer fra 60-tallet, som han syntes trengte å bli luftet. Da smalt to tanker, og det ble ukentlige kvelds-sessions i det gode studielokale over vinterhalvåret 2006-2007. Og når de nå satt der og spilte, tenkte Kongshaug at han like gjerne kunne koble opptaksgreiene på og se hva som ville skje.

Det skjedde godt og vel til en CD, og nå er den ute med åtte komposisjoner, hvorav to er Surmans fra 1967, mens arrangementene av Monks «Off Minor» og Ed Harveys «The Wizard» måtte oppjusteres for noen bortkomne noteblad. Dertil kommer fire senere stykker av John Warrren, som var nær medarbeider i England. Det ble spilt med fast instrumentbesetning: tp-tb-as-ts-g-p-b-dr, som sammen med Surman utgjør en nonett, og det er visse skift i mannskapet underveis på skiven.

Med rot i 60-tallets orkesterjazz er det musikalske stoff i seg selv ikke oppsiktsvekkende, men to stykker hever seg med sine overbevisende karakteriseringer av dedikerte musikere: Surmans rock-poetiske «Going for a Burton» til Gary Burton-Pat Metheny-idiomet, og Warrens «My Sketchy Spanish» selvklart til Miles Davis/Gil Evans-samarbeidet. Mest original finner jeg dog fra den glimrende konserten på Victoria i Oslo, i våres? Og kunne eventuelt mester-CDen «Tellus» (anm. i Jazznytt 04-2006) overgås eller tangeres?

Jo takk, begge deler! Lydteknikken og den stramme redigering overstiger hva som normalt kan oppnås i levende konserter, hvilket er avgjørende, når det som her gjelder er å formidle tekster med så stor grad av underfundighet og intelligens. Og «Palaver» har (etter tre annerledes orienterte utgivelser) tydelig konseptmessig adresse til «Tellus», slik det allerede merkes i de musikalske likhetstrekk i innledningssporet «Ditte». Igjen er det «psykens innerside» som belyses gjennom Nybergs musikk og tekster, men denne gang utledet av følelsesladede møter/kontakt med virkelige eller tenkte personer (nesten alle titlene er personnavn). «Ditte» beskriver en foruroligende dødskonfrontasjon.

Og straks etter utleverer Nyberg «sin» vanviddsflørt med «Caetano».

Gjennom CDen skildres lengslenes krokete villveier i både bisarr selvironi og grensepsykiske rabuleringer. Alt sammen med pirrende flertydighet. Dog litt mindre i den sterkt bevegende «Aliisa», som lakonisk-poetisk beskriver å holde sansene åpne for livets basale, rå enkelhet. Og kjærligheten får det

Warrens «Lopsided», som over en bass-ostinat fletter to punktuerte riff-linjer og skaper melodikk, som både peker bakover til Monk og fremover til Andrew Hill.

Uansett er solospillet av avgjørende betydning for prosjektet, og i dette lykkes alt. Fremheves må spesielt Håvard Fossums groovy spill på altsaksofon (pepper’sk) og på tenorsaksofon (lovano’sk), Frode Nymos motiviske altsaksofon i balladen «The Wizard» og i «- Burton» samt Halvorsens klare trombone i «Lopsided». Ellers er Surman hovedsolist med vanlig personlig gjennomslagskraft og med den mer jazzklassiske pondus, som materialet inviterer til. Således på barytonsaksofonen med groovy vitalitet i den tematisk ordinære swift-swinger «Bedrocks Inn», og majestetisk formulerende i den avsluttende ballade «Longing», samt på sopranen i underfundig, dramatisk lune i «My Sketchy Spanish», og meislende intensivt i hans egen «One Last Waltz».

Det er blitt en vital, entusiastisk og spilleglad skive – og det ligger sikkert mer interessant på båndene fra disse livlige kvelder og formodentlig netter i Rainbow-studiet.

Ja, det var skam godt at Kongsbergs følsomme fingre foruten å frembringe milde gitarklanger i ensemblet ikke kunne holde seg fra knappene i studioboksen.

Bjarne Søltoft

siste ord med «Jelâluddîn» av poeten Coleman Barks, som hyller og fortolker den persiske sufi-mystiker Jelâluddîn Rumi.

Nyberg formidler sine verker med velkjent karsk retorikk. Med elementer av kabaret, talksong, scatimpro og dada fortrenges all tenkelig skjønnsang til fremme for innholdet. Hun kan med robust stemmekraft skildre sjelens skrøpelighet uten å tape det minste grann av medfølelse. Flere steder finner jeg et overraskende stemningsfellesskap med Billie Holidays forholdsvis upåaktede innspilninger gjennom 40-tallet, hvor hennes kunstneriske formåenhet, både vokalt og innholdstekstlig, i realiteten var på sitt høyeste.

Nybergs musikk både river og smyger i takt med innholdet, og hennes faste kvartett er tidvis supplert med veloverveide gjesteinnslag. Spesielt gemalen Fredrik Ljungkvists monumentale solo på barytonsaksofon speiler karakteren til «Federico Garcia». I kvartetten er Cecilia Person pianist med presisjon i ensemblet og veldisponert solospill. Josef Kallerdahl spiller sin bass med dyp groove, og Peter Danemos trommespill er sitrende sanselig. Lydeksperimentatoren David Stackenäs spiller gitar med de skjevt gnistrende overraskelser i ensemblet, og når «Ingrid»

på sin ukontrollerte galei går i total oppløsning, gir han henne et ekstra skubb med en fresende, frenetisk gitarkaskade.

Nyberg er så konsekvent i sitt integrerte kunstneriske uttrykk at hun aldri blir noen sangdiva eller publikums kjeledegge. Det er ikke hun som får de store TV-programmer, nei. At hun derimot velfortjent fikk årets svenske «Jazzkatt»-pris, endog som den første kvinne og den første vokalist noensinne, viser hennes format som suveren jazzkunstner.

Strekk ørene frem mot Lina. Vi og hun fortjener det!

Bjarne Søltoft ONTZ «Go Marching In» Bjarne Chr. Gustavsen (alle instrumenter), Mai Elise Solberg (v) IKKE OPPGITT SELSKAP Den som klarer å sette dette albumet i en allerede eksisterende musikalsk sjanger, gjør en oppsiktsvekkende god jobb. Så skal vi kanskje forsøke oss på en helt ny en? Skranglete elektropop med trommebeats i alle former, ispedd bluesmunnspill, ditto orgel og perkusjon man vanligvis forbinder med moderne jazz.

Men det ble muligens ikke noen sjanger? Og da står vi igjen med det viktigste. Ontz er en svært oppfinn-

som duo – som skriver fantastisk fine sanger! De minner meg tidvis om Eels, og noen ganger er de faktisk like gode! Test meg gjerne med en prøvelytt til «Ugly Ceiling Lamp». – This freaks me out, synger Mai Elise Solberg i det neste kuttet.

Enig. Så kommer disse Eels-xylofonene, og … vokalen er bare fantastisk miksa! Hun synger flott, men her skal både produsentene (Ontz) og mannen ved miksepulten, Bjarne Stensli, ha sin velfortjente del av kaka.

Jeg håper inderlig de fortsetter å være Ontz, men med dette albumet som visittkort vil de uten videre kunne skaffe seg jobber i fleng som produsent/mikse-team.

«Go Marching In» er et eksperimentelt album, men med unntak av partier der musikken er nærmest beatfri, blir den aldri vanskelig tilgjengelig.

Jeg ønsker ikke å sende av gårde musikalske referanser som lett kan forvirre mer enn de veileder. Derfor nøyer jeg meg med å si at dette er ei plate jeg føler meg trygg på at både Tom Waits, Brian Eno og Laurie Anderson vil vende tommelen opp for. Og da er man jo et stykke på vei, allerede med debuten.

Arild Rønsen

jazznytt [67]

ANMELDELSER

DAVID SYLVAIN «Died In The Wool – Manafon Variations» SAMADHISOUND SOUND CD SS021 Jeg kan likegodt innrømme det med en gang: Jeg har ikke filla peiling på hva David Sylvain har holdt på med tidligere. (Den delen av musikkhistorien har garantert Rønsen mye mer peiling på enn meg). Det eneste jeg vet er at han en gang i tiden spilte i Japan – ikke landet, men bandet, og at han de siste ti årene har vært opptatt av den britiske fri-improscenen.

Men for dere som er like blanke innenfor denne formen for musikk som meg, så kan noen få opplysninger fra Wikipedia kanskje være på sin plass: Davis Alan Batt, er født i Kent i 1958, og slo i gjennom som låtskriver og sanger i Japan. Japan karrakteriserte seg selv som et alternativt glamrockband. I 1982 kom han med sin første innspilling i samarbeid med Ryuchi Sakamoto, og han var med på å lage filmmusikken til «Merry Christmas, Mr. Lawrence». Solodebuten kom i 1984 («Brilliant Trees»), hvor han har med bl.a. trompeteren Jon Hassell. Opp gjennom årene har han vært involvert i en rekke innspillinger, bl.a. på Arve Henriksens «Cartography» og som tittelforfatter på Jan Bangs «... and poppies from Kandahar».

Sylvain er hedersgjest under årets Punkt-festival i Kristiansand, og du kan banne på at jeg skal sitte på første rad med øra på stilk!

For dette er bare så strålende! Stemmen til Sylvain og tilnærmingen til musikken ligger og vaker i et slags Robert Wyatt-landskap, og musikerne er med på å forsterke tekstene og sangen på en strålende måte.

Blant de mange musikerne på de to platene finner vi, ikke overraskende, de to Punkt-generalene Jan Bang og Erik Honoré. I tillegg overdrysses de to platene av flere norske bidragsytere. Ståle Storløkken, Christian Wallumrød og Helge Sten er samplet inn i musikken, mens Arve Henriksen dukker opp på andreplata, det aldeles nydelige verket «When We Return You Won’t Recognice Us».

Den første CDen er den mest lyttevennlige. Her fremføres det sanger som så godt som alle 12 kunne kvalifisere til å bli nesten evigvarende hitlåter (ikke på VG-lista, kanskje, men på en rekke alternative lister).

AndreCDen er vanskeligere tilgjengelig, her er det den kollektive improvisasjonen som er gjeldende, men hele tiden hviler det en helt spesiell ro over forestillingen. Sylvain er her med kun som mikser og bidragende komponist, mens det musikalske blir tatt vel hånd om av bl.a. John Butcher, Arve Henriksen, Günter Müller (på ipods), Toshimaru Nakamura (no-input mixing board), Eddie Prévost (perkusjon) og Elysian Quartet under ledelse av Dai Kujikara.

I tillegg bidrar folk som saksofonistene Evan Parker og John Butcher med strålende og overraskende innspill, gitaristene Christian Fennesz og Keith Rowe legger lydtepper under Sylvains stemme som er aldeles nydelige, og alt er nesten for vakkert til å være sant.

Hvis man absolutt skal velge ut noen favoritter på denne samlingen, kan låta «Emily Dickinson» være et godt sted å starte, eller sistelåta på CD1 «The Last Days Of December», men uansett hvor du begynner, så vil du oppleve at dette er en perle av ei plate, som vil stå som en påle i musikkhistorien! Og gjett hvem som gleder seg til Punkt 2011?

Jan Granlie

[68] jazznytt

OQUE STRADA «TascaBeat, o sonho portugues» JARO MEDIEN JARO 4295-2 De har med seg en solid gjeng gjesteartister – trompet, trombone, klarinett, tuba og diverse vokalister.

Men Oque Strada er i utgangspunktet en kvintett som spiller portugisisk folkemusikk. De kommer til Oslo World Festival i november, og vil etter denne utgivelsen å dømme være et hyggelig møte – ikke minst for de som sokner til Django Reinhardt-stilen i jazzmusikken.

De spiller festmusikk. Oque Strada byr enkelt og greit opp til dans. Her fins innslag av improvisasjon, men først og sist er dette folklore. Trekkspill og plystring og mandolin og ei «basstromme» som tatt ut av livet til Vømmøl Spelmannslag.

«TascaBeat» vil nok ikke bli spilt mye i «Jazzklubben», men bør ha sikker plass i «Jungeltelegrafen», programmet til folkemusikkfreakene Arne Berg og Sigbjørn Nedland. Da skjønner dere også hvordan trompetene låter – ikke mye Miles Davis, men veldig mye mexicansk sombrero.

Har du planer om å be venner på tapas og tung rødvin en kveld? Her har du et velegna lydspor.

Arild Rønsen JÓEL PÁLSSON «Horn» FLUGUR 003 Akkurat slik Norge, som et lite land langt mot nord, har fostret et relativt sett stort antall fantastiske musikere, har Island med sitt ennå mer beskjedne innbyggertall, vært hjem for en lang rekke sentrale musikere innenfor både eksperimentell pop og jazz. Jeg tenker da særlig på Björk, Hilmar Jensson, Skuli Sverrison, Davíð Þór Jónsson, og det er sikkert en haug jeg har glemt. Jóel Pálsson er så absolutt en mann som hører hjemme i dette selskapet.

Med sin femte soloplate med den svært internasjonalt salgbare tittelen «Horn», står Pálsson ikke bare frem som en utmerket solist (noe som gjorde ham fortjent til den høyeste mulige utmerkelsen fra musikkhøgskolen Berklee). På denne siste utgivelsen står han også i fronten for en kvintett med et fantastisk sound og en sterk kjemi. Åpningslåta «Stigmál» settes i gang med et fengende pianoriff, som en oppdatert «Cantaloupe Island» settes standarden skyhøyt og økes for hver låt. Den feite lyden i frontmannens tenorsaksofon minner om en Joe Henderson i storform, enkelte låter sender da også tankene til gigantalbum som «Our Thing» og «Inner Urge». Som på disse får vi et tett samspill mellom trompetist og

saksofonist. Mens andre, som min favoritt «Tusk», kunne vært unnfanget av John McLaughlin på søttitallet. Eller av Jon Eberson i hans Jazzpunkensemble på 90-tallet.

På denne gir bandet en gedigen fremvisning av kunsten å skape driv.

Trommene og bassen gir en enorm følelse av skyv, men låta er også skrudd slik sammen at den kun i kraft av seg selv nesten bikker overende av fremdriftsfølelse. Like fremoverlent som å presse en Segway mot det ytterste av sin kapasitet.

I tillegg til de mange drivende jazzpunk-låtene er det gjort plass til et par ballader hvor særlig trompetist Ari Bragi Kárason briljerer med sin selvsikre tone og store idérikdom.

Svein Magnus Furu EMILE PARISIEN QUARTET «Original Pimpant» LABORIE LJ07 (CD + DVD) Albumet har ligget uhørt noen tid, mens jeg som en sur gammel mann skulende har gått og tenkt: «Enda et av disse mange overflødige produkter med hippe ungdommer som tror de har lagt et gullegg!». Om det nå evt. er pinlig at jeg aldri har hørt om noen av disse fire franske navn, så blir fakta dette: et gullegg har de lagt!

Så unge de enn er i kvartetten, er dette deres annen utgivelse etter «Au revoir porc-épic» fra 2006. Parisien på sopransaksofon er på denne nye innspilning fra desember 2008 kun 27 år, og de tre andre er høyst noen få år eldre: Julien Touéry (p), Ivan Gélugne (b), Sylvain Darrifourcq (dr). Alle er unike tekniske instrumentalister, og sammen er de et tett fungerende kollektiv av musikalsk intelligens, sensitivitet og fantasi - en samling fryktløse ynglinger, som helt uten selvhøytidelighet eller blasert ironi trenger dypt ned i musikkhistoriens mangfoldige dynnlag fra den europeiske, klassiske tradisjon fra Mozart over Berlioz og Fauré til Schönberg og Stravinsky og inn i jazzens generasjoner med Mingus, Coltrane og Wayne Shorter som hovedpoler. Ut av dette er kommet særdeles originale forløp, som hver især fremstår som kollasjer av vekselvis fast strukturerte og frie sekvenser, kontrasterende og komplementerende hverandre – ikke som uttenkte effekter, men som organisk avprøvde erfaringer.

Denne virksomhet dokumenteres det utmerket om på den medfølgende DVD, som leder frem til innspilningsdagen for CDen. DVDen rommer også en 70 minutters livekonsert fra 2007, som musikerne selv betrakter som et overgangsstadium i utviklingen frem til denne nye CD; men i mine ører er denne

ANMELDELSER

TEAM HEGDAL «Vol 2» Eirik Hegdal (c-mel s, sns, bs, cl), André Roligheten (ts, ss, bcl), Rune Nergaard (b), Gard Nilssen (dr), Ola Kvernberg (vl, vla, bass vl), Mattias Ståhl (vib) ORA OF017 La meg si det med en eneste svare på, men jeg tror det altså. I det minste gang: jeg bøyer meg i støvet for tyder responsen fra publikum på SoddjazzfesEirik Hegdals enorme produktivalen, hvor platen hadde sin pre-release i sjon, og den kreativitet og smitapril på dette. tende entusiasme som han tar Team Hegdal består egentlig av Hegdal, Roligmed seg inn i hvert prosjekt. Hans komposiheten, Nergaard og Nilssen. På «Vol 2» har de sjoner bærer en unik og lett gjenkjennelig sigfått med seg Ola Kvernberg og Mattias Ståhl, natur, og er befolket av tonale sjumilssprang, som hver på sin måte fargelegger komposisjorytmiske nesten-umuligheter og en sterk menene ytterligere med sine karakteristiske lodifølelse på tross av fraværende sangbarhet klangfarger. Kvernberg finner ikke sin plass på per se. I tillegg er han en utmerket saksofoen tilfredstillende måte, fiolinklangen blir litt nist! spak i møte med veggen av blås og komp. ViMusikken er også organisert på en kompleks og brafonen glir derimot naturlig inn fra første nøye uttenkt måte; fremfor standarden mesekund, og løfter bandklangen med sine rytlodi-solos-melodi virker Hegdal særdeles oppmiske underbygginger og akkordiske komping. tatt av lagvis oppbygging av musikken, med «Vol 2» er, med sin raskt omskiftelige natur, formen som en selvstendig del av komposisjoblitt en ganske heseblesende affære. Men nen. med sine velplasserte pusterom underveis blir Dette høres sikkert komplisert ut, men det platen en kraftfull oppvisning av kreativ komviktigste blir uansett om det funker rent audiposisjon, sterke soli, og et beintøft bandtivt. Er det interessant musikk også for dem sound. uten en høyskolegrad i jazz? For en som inneSvein Magnus Furu har sistnevnte er jo dette ikke så enkelt å musikken fullt på høyde med CDens. Kun temaet «Sopalynx» gjentas på CDen, og med en merkbar mørkere stemning enn den mer lekende på DVDen. Den filmede konsert er samtidig en fascinerende fremstilling av en sympatisk og hengiven gruppes utøvelse under felles skjerpet oppmerksomhet. Spesielt fengslende er positurene til Parisien, som han står der fremoverbøyd og sideveis som en lettvektsbokser i en glød som like gjerne kan blusse opp til intens ild (lik Coltrane) eller demmes ned til lyriske røksignaler (lik Shorter).

Med en enkelt unntagelse er all musikken komponert i fullt fellesskap, med ekstrem sans for variasjon og kontraster, som eksempelvis klassisk linjeføring mot jazzimprovisasjon, swing mot rubato, abrupt mot flytende, disiplin - frihet, abstrakt straight, infernalsk - hymnisk, drama - kontemplasjon, tragikk - humor, og i deres egen fremstilling: «pasty – peachy».

En slags organisk konglomerat-estetikk oppleves med sådan kraft at ethvert levende menneske som makter å lukke ørene for denne musikk, må antas å være død (nei, dette er ingen forsnakkelse!). En mer enhetlig karakter har gruppens bearbeidning av Richard Wagners «Le Bel à l’agonie» (preludiet til tredje sats i operaen «Tristan og Isolde»), hvor det tragisk såre tema med Touérys kongeniale klaver i fokus, via karakteristisk wagnersk voluminitet, transformeres til et rystende drama.

Nei: gamlingens surhet hører ikke hjemme her. Albumet «Original

Pimpant» er en stor, gledelig overraskelse – ja, faktisk en begivenhet.

Ordene velter om hverandre og strekker likevel ikke til overfor denne rikdom av kompleksitet, mystikk og livsnær mening, utført med mesterlig potensial, vidd og sjarme.

En forsvarlig oversettelse av albumtittelen kunne være: «Særegen skjønnhet». Å skaffe gruppen til programmet for neste års European Jazz Nights i Oslo vil nærmest være i underkant av det betimelige!

Bjarne Søltoft POCKET CORNER «Dog & Moon» Didrik Ingvaldsen (tp, synth), Glenn Brun Henriksen (as), Vidar Schanke (g), Mikaell Olsson (b), Ståle Birkeland (dr) DADA 7 Stavangerbandet Pocket Corner har i flere år vært på banen med sine til dels friimproviserte uttrykk, uten at det har «løsna» rent kommersielt.

Om dette kommer av at de holder til i Stavanger, og savner spillemuligheter i hjembyen, at man spiller inn platene på eget selskap, eller om markedet for denne musikken er såpass lite og at det er altfor mange som befinner seg i samme «divisjonen», vet jeg ikke. Men interessant nok til å få nok oppmerksomhet er det utvilsomt.

Bandet har holdt på i lang tid, under ledelse av trompeteren Didrik Ingvaldsen, mens bandet for øvrig har skiftet litt besetning etter som årene er gått. Bandets forrige innspilling, «4010-Local Time» fikk over-

veiende gode anmeldelser, også her i Jazznytt, hvor kollega Rønsen bl.a. uttalte følgende om innspillingen: «Hvis du er frijazzentusiast, er dette den plata du skal bruke for å overbevise mer tradisjonelt anlagte publikummere om at det er du som «egentlig alltid har hatt rett». Og omvendt: Om du til nå har hatt et trøblete forhold til frijazzen, er Pocket Corner bandet som sannsynligvis vil få deg til å sjekke terrenget en gang til.», så det var med en viss spenning jeg satte den i «spinn» i CDspilleren.

Ingvaldsen står som komponist på alle platas 13 komposisjoner, men jeg tror mye av innholdet kan tilskrives hele gjengen i bandet, for dette er moderne, improvisert jazz i klassen «oppdatert 60-tall», hvor vi hører inspirasjoner fra Ornette Coleman, Don Cherry, Albert Ayler og hele bøtteballetten. Musikken er tidvis groovy, samspillet nærmest perfekt, og musikken er medrivende og interessant hele veien.

Ingvaldsen spiller fint trompet med en tone som er klar og sterk. Glenn Brun Henriksen er tydeligvis et ektefødt barn av den stavangerske frijazzscenen, og han kaster seg ut i det, uten hemninger, og lander stødig på begge ben. Mikaell Olsson hamrer løs på den store bassen og driver bandet framover, mens Schanke «riffer» i vei slik han skal i denne sammenhengen. Ståle Birkeland er en trommeslager som er på plass på rett sted hele tiden, og trioen i kompet (gitar, bass og trommer) legger et fint teppe i bakgrunnen som de to blåserne vet å

utnytte. At Frode Gjerstads ånd hviler over det hele, er heller ikke med på å forringe resultatet.

Ei interessant plate med mye energi som en og annen festivalarrangør bør notere seg.

Jan Granlie TINEKE POSTMA «The Dawn Of Light» CHALLENGE CR73313 Tineke Postma er uten tvil en av Nederland og Europas mest aktive jazzmusikere. Hun har gjort en haug med plateinnspillinger, og dukker til stadighet opp på festivaler rundt om.

Hun har til og med vært og jobbet med ungdommene på Voss Jazzskule! Hun har gjort seks innspillinger i eget navn, pluss at hun har samarbeidet og bidratt i en rekke forskjellige musikalske prosjekter og konstellasjoner de senere årene.

På «The Dawn Of Light» har hun alliert seg med pianisten Marc Van Roon, bassisten Frans Van der Hoeven og trommeslageren Martijn Vink, pluss Grammy-vinneren Esperanza Spalding som gjester som vokalist på et spor.

Mesteparten av musikken er gjort av Postma, og befinner seg i et relativt streit og oversiktlig leie, ikke så veldig langt fra for eksempel det Lee Konitz serverer når han er «på streiten». Men det er tydelig at Postma gjerne vil gå litt lenger enn å være en «streit» saksofonist. Innimellom legger hun inn en og annen liten frase eller et element som vipper henne litt ned fra «streiten». Men uten at det vipper henne over i nærheten av frijazz eller andre frittfly-

jazznytt [69]

ANMELDELSER

gende objekter.

For hele veien rusler dette pent og pyntelig av gårde. Hennes egen «Before the Snow» er en nydelig ballade som bør bli lagt merke til.

Hun har en fin tone i både alt- og sopransaksofonen og komposisjonene og de valgene hun har gjort fra andre komponister (Villa Lobos, Monk og pianist van Roon) passer perfekt til henne og bandet. På «Leave Me A Place Underground» gjør Esperanza Spalding en fin tekst av Pablo Neruda. Hennes følge er helt på plass som de perfekt kompere, og de legger seg hele veien tett opp til stilen og det Postma vil formidle. Ei fin plate fra en oppegående blåser.

Jan Granlie RED PLANET «En Concert Volume 1» REDPLANETMUSIC.CH Red Planet er en hardtslående sveitsisk kvartett med sterke røtter til tøff, akustisk 60-tallsmusikk. Skulle noen få assosiasjoner til band som Atomic og Core, så er det helt greit – det er i samme gata Red Planet befinner seg.

Altsaksofonisten Manuel Gesseney og pianisten Mathieu Rossignelly starta Red Planet i 2007 og for to år siden blei François Gallix (bass) og Nicolas Serret (trommer) nye medlemmer i bandet. De to lederne står for alle låtene på denne liveinnspillinga gjort flere steder i løpet av 2010.

Som hos sine slektninger i Atomic og Core, så er det en voldsom intensitet og et ditto trøkk i Red Planet.

Coltranes 60-talls budskap, spesielt det han ga oss med kvartetten med Elvin Jones, Jimmy Garrison og McCoy Tyner, er en viktig utskytingsrampe også for Red Planet. Om det er ballader eller tempolåter vi blir servert er nesten uvesentlig – her er det uansett en tro på det de holder på med og en inderlighet som er bygd på ekthet.

Det er sjelden vi får oppleve jazz fra Sveits, bortsett fra en del innspillinger fra det flotte selskapet Intakt Records, så derfor har det vært en udelt glede å tilbringe kvalitetstid sammen med Red Planet. Ensemblemessig holder bandet høyt nivå og solistisk skjer det også mye spennende. Skulle Atomic eller Core trenge vikar, så er det bare å slå på tråden til Sveits – der finner de fire sjelsfrender.

Tor Hammerø BIRET RISTIN SARA «Áidnen» Biret Ristin Sara (joik), Nico Valkeapää (joik), John Surman (s, bcl, bassrec), Tore Brunborg (s), Per Willy Aaserud

[70] jazznytt

(tp), Atle Nymo (bcl), Georg Buljo (v, g, dr, perk)

IDUT ICD111 Jeg må innrømme at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvem Biret Ristin Sara var før jeg satte på denne plata. At hun var same forsto jeg, siden plata er joik fra start til mål.

Men at en helt ukjent joiker hadde fått med seg durkdrevne jazzmusikere i studio gjorde meg interessert.

Med saksofongeniet John Surman på laget, måtte dette bare bli bra.

Og når lagoppstillingen ellers er såpass sterk, så er i alle fall det musikalske i trygge hender. Faren med slike innspillinger er gjerne at de drevne musikerne tar litt overhånd og styrer innspillingen i en jazzretning som ikke alltid er så veldig spennende.

På «Áidnen» har man unngått dette med glans. Det er hele tiden Saras stemme og joik som leder an i noen fine arrangementer gjort av Georg Buljo.

Musikerne legger et lydbilde bak de flotte joikene, som setter stemningen, og i flere oppløp kan man sammenligne det hele med noe av det vi har hørt Mari Boine gjøre tidligere. Kanskje spesielt der hvor Georg Buljo drar av gårde over perkusjonsvidda og Per Willy Aaseruds trompet blåser nordlyset over den iskalde himmelen. Andre steder kan man ane litt «Twin Peaks» også… og snev av Laurie Anderson. Og det skal man absolutt ikke kimse av!

Vakkert!

Jan Granlie GJERMUND SIVERTSEN TRIO «Existence» Gjermund Sivertsen (p), Audun Ellingsen (b), Hermund Nygård (dr)

PLING008 Noen ganger vet man akkurat hvordan en plate kommer til å låte før man setter den i spilleren. Med «Existence» så jeg for meg en klassisk nordisk, lyrisk pianotrio med sånn passe engasjerende melankolske komposisjoner, greie soloer, noen ettertenksomme rynker i pannen her og der og en sterk frykt for alt som lukter av dissonans og friksjon.

Og jammen, så rett jeg fikk!

Det er kanskje urettferdig å dømme en plate på skjær forutsigbarhetskvotient, men det er så mye her som jeg synes jeg har hørt før, fra Ketil Bjørnstad’ske åpningstoner i tittelsporet til folkemusikkinspirerte melodier á là Dag Arnesen / Edvard Grieg, fra den Tord Gustavsen-like «Long Bah» til en forenklet utgave av Paul Bley på «Don’t tell me what to believe». Forøvrig eneste nummer hvor de tre tør å slippe seg litt løs – synd at låta slutter nesten før

den har begynt.

For all del, det er gjennomgående rent og pent å høre på, men uten tension ingen ordentlig release. Uten mørke, intet lys. Jeg savner det som fanger interessen og som holder den der. En eksistens uten noen motbakker høres rett og slett litt kjedelig ut.

Svein Magnus Furu HÅVARD STUBØ QUARTET «Spring Roll Insomnia» Håvard Stubø. (g), Knut Riisnæs (ss, ts, fl), Torbjörn Zetterberg (b), Håkon Mjåset Johansen (dr)

BOLAGE BLGCD016 Håvard Stubø har tatt tråden opp fra den Spelemann-belønnede «Way Up (Way Down)» fra 2009 og utgir nå med samme besetning en CD med et program sammensatt av hans «Bjørnfjell Suite» pluss tre andre låter, alt sammen innrammet av to karakterfulle Zetterberg-komposisjoner. Innledende «Ringormens Vals» er således en hurtig vals med kraftfull bassostinat under et mollsterkt modalt tema, som først trer inn etter Riisnæs’ fritt flygende sopranekskursjon. Suiten innledes med et rubatospilt postbop balladetema, men de følgende satser i senbop-stil er melodisk mindre markante, men motveies av et imponerende rytmisk drive fra Zetterbergs bass og Mjåsets distinkte, detaljerike trommespill. De primære solister Stubø og Riisnæs spiller nærværende og veldisponert, men relativt konvensjonelt og forutsigelig og opptar ikke næringstilskuddet fra bass og trommer, som det særlig tydelig var invitert til i «Part III: The Wheel». Til gjengjeld legger Stubø en akkordrekke ut for den smukke ballade «John, Dear» (dedikert McLaughlin), som formidles fornemt av Riisnæs på sopransaksofon og Zetterbergs strøkne bass. Og «RED» er en shuffle-aktig, stimulerende melodi til (rødhårete) Mjåsets ære og livfullt utført med ypperlig solospill fra alle.

Veteranen Riisnæs, som i alder kunne være de tre øvriges far, spiller fremdeles en anelse nasalt på tenorsaksofonen, mens Coltrane-påvirkningen er fulgt opp av andre impulser som for eksempel Joe Henderson og Wayne Shorter, mht. dynamikk og overblikk i figurspillet.

Jeg liker bedre hans fyldige tone og modne disponering på sopransaksofonen, slik det kommer ut i platens avsluttende mesterstykke, «Kappvändarens Sång»; en velformet walking-ballade, hvor også Stubø spiller med en vismanns innsikt. Håvard Stubø slekter på sin legendariske fader Thorgeir i stilistisk henseende og fastholder en instrumentklang, som velgjørende minner oss om hva

en gitar er. Hans figurspill er intelligent, fortellende og variasjonsrikt – litt mer dristighet kunne dog tidvis ønskes.

Som helhet er det en velgjort skive med spillegleden og oppmerksomheten helt på topp, og musikerne ligger alle flott i lydbildet (honnør til tekniker Are Simonsen i Bodø), hvilket også gjør at man kan bade seg hemningsløst i rytmespillet fra Mjåset og svenske Zetterberg, helt uavhengig av uteværet.

Bjarne Søltoft JIM SNIDERO «Interface» SAVANT SCD 2113 Den godt og vel 50 år gamle altsaksofonisten Jim Snidero har vært det man kaller musikernes musiker mer eller mindre helt siden han slo seg ned i New York på begynnelsen av 80-tallet.

Etter mye jobbing med kjente bandledere som Brother Jack McDuff, to tiår i storbandet til Toshiko Akiyoshi, og deretter Frank Sinatra, Eddie Palmieri og Mingus Big Band, har omdømmet til Snidero nådd store høyder i musikerkretser.

Til tross for en rekke innspillinger med andre, og 16 utgivelser under eget navn, har Snidero likevel aldri fått det store kommersielle gjennombruddet og «Interface» er nok et bevis på at det er både synd og skam.

Noe av årsaken kan nok være at sjøl om vår mann driver med helt egne saker, han har blant annet skrevet all musikken her sjøl, så har han verken her eller andre steder skapt noe som er voldsomt grensesprengende. Han befinner seg solid i tradisjonen fra alle storhetene fra 50- og 60-tallet som Parker, Coltrane, Rollins, Adderley, Henderson, Woods og Liebman og med sin store og usedvanlig varme altsakstone, gir han oss en time med fantastisk flott, vakker og personlig musikk.

Med seg har han tre særdeles gode venner som er håndplukka til musikken og til oppdraget: Gitaristen, både akustisk og elektrisk, Paul Bollenback, kanskje mest kjent fra sitt lange samarbeid med Joey DeFrancesco, bassisten Paul Gill og den unge og meget lovende trommeslageren McClenty Hunter. Snidero har hatt alle tre i tankene mens han skrev musikken og du verden som han får betalt for det.

Jim Snidero kommer ikke til å få noe stort kommersielt gjennombrudd med «Interface» heller. Det er jo leit – kanskje – men han gir oss uansett nok en gang en time med strålende og personlig musikk i den melodiske og akustiske tradisjonen.

Tor Hammerø

ANMELDELSER

PER HENRIK WALLIN & SVEN-ÅKE JOHANSSON «1974-2004» UMLAUT UMLÅDA1 Opp gjennom årene har den svenske jazzen hatt en del musikere som har satt store og viktige spor i den europeiske jazzen. To av disse er pianisten Per Henrik Wallin og trommeslageren Sven-Åke Johansson.

Wallin er født i Karlsborg i 1946 mens Johansson skrek sine første skrik i Mariestad i 1943.

Sammen var de den eksperimentelle jazzens fremste talerør i Sverige i mange, mange år. Wallin med sitt Monk/Taylor-inspirerte spill fra han slo igjennom med trioplaten «The New Figaro» på midten av 70-tallet, og Johansson fra sin base i Berlin hvor han muntret seg med bl.a. Peter Brötzmann og i Moderne Nordeuropäische Dorfmusik.

Men selv om de to hadde tilhold i to forskjellige land, holdt de kontakten både musikalsk og personlig. De sendte postkort med små meldinger til hverandre, som den korte beskjeden gjengitt i coveret på denne flotte boksen: «Sven Åke!

Musik är inte bara musikk. Så sant som det er sagt. Avskyr musikk för det mesta, och samtidig: I’m a fool for beauty. Vad gör man. Man spelar.

(Cracy og lucky.) Per H».

Bassisten Joel Grip ble i ganske ung alder oppmerksom på Per Henrik Wallin. Over en tid har han samlet en rekke opptak med de to, og resultatet ligger nå på bordet, i form av fire CDer og et informativt hefte.

Musikken spenner fra opptak fra Hannover/Langenhagen i november 1974 til et opptak fra Norrköping i april 2004 (hvor også bassisten Joe Williamson medvirker). I løpet av de fire CDene får vi et godt innblikk i hvilke glitrende musikere de to var/er. Med CD-titler som «Sista Valsen i Norrköping», «Quartier Latin fd.

Biograf» og «Magnetiska Hundar» volum 1 og 2, åpner de opp en verden av musikk vi ikke visste eksisterte.

På «Sista Valsen i Norrköping» får vi de beste tekniske opptakene, siden de er ferskest, bl.a. den flotte «Sigge Fürst», hvor Wallins typiske «frimonk» dominerer. Her får vi tysk resitasjon av Johansson, kreativt trommespill og en totalt improvisert avdeling som beviser at dette er to musikere som kjenner hverandre ut og inn. En meget interessant forestilling hvor den fritt improviserte musikken får vokse og utvikle seg hele veien, til stor glede for lytteren. Nydelig!

Andreplata «Quartier Latin f.d. Biograf» tar oss tilbake til Hannover i november 1974 og Berlin i 1975. Fire «komposisjoner» fremført på et temmelig dårlig piano og med en trommelyd som innimellom «kasta» høres ut som et sant tordenvær. Jeg har en mistanke om at Paal NilssenLove har lyttet en del til Johansson, for hadde det her vært bedre lydkvalitet, så kan jeg garantere at de fleste hadde vært skråsikre på at dette var Paal i en blindebukk. Fire «låter» som alle gjør inntrykk. Her gjør også Johansson en hederlig (?) innsats som trompetist. Wallin «ruller» av gårde med sitt «nymonkiske» landskap, og hele veien er det inspirert og medrivende.

Tredje- og fjerdeplata «Magnetische Hunde» vol.1og 2 er begge tapet i Ballhaus Naunynstrasse i Berlin den 24. november 1986 (litt snodig at alle innspillingene, med unntak av «Sista Valsen i Norrköping» er innspilt i november!).

To sett fra en konsert tapet av Hans-Peter Kuhn, og med en typisk livelyd, dvs. med mye romklang, og uten at den tekniske kvaliteten er på topp. Men det spiller for så vidt ingen rolle. Her får vi drøyt 80 minutter med friimprovisert musikk framført på piano, trekkspill, trommer (i alle mulige former) og Johanssons sang. Det er kreativt, medrivende fra første til siste tone, og beviser nok en gang at alt som fremføres av såkalt «ny» jazz i dag, slett ikke er så ny som man vil ha det til.

Pianisten Per Henrik Wallin gikk over til den andre siden den 15. juni 2005. I 1988 var han utsatt for en ulykke som bandt ham til rullestolen, uten at det tok fra ham spillegleden. Den eneste gangen undertegned fikk mulighet til å høre ham live, var på All Ears-festivalen i 2003, og han gjorde sin siste konsert den 23. april 2005 i Kulturforeningen Tellus. Sven Åke Johansson er fremdeles aktiv, både med sine originale solokonserter og i samspill med flere av de ledende frijazzerne i Tyskland. Og får du mulighet til å høre ham enten solo, eller i en eller annen konstellasjon, så gjør det. Og jeg kan garantere at du ikke har hørt noe lignende, noensinne.

Denne boksen er en perle for venner av friimprovisert musikk. Og idealisten Joel Grip skal ha mange rosende ord for at han har tatt sjansen på å samle denne musikken og få den ut til et nytt publikum. Strålende!

Jan Granlie

jazznytt [71]

ANMELDELSER

PAUL VAN KEMENADE «Close Enough» BUMA/STEMRA KEMO 09 «Who Is On Charge?» BUMA/STEMRA KEMO 10 Paul Van Kemenade? Rekk opp hånda de som vet hvem han er? Som jeg tenkte. Ikke mange hender å se der, nei. Ifølge biografien så er han født i 1957, i Nederland. I 1977 begynte han å sette sammen egne ensembler, slike som Contraband, Vaalbleek, Podium Trio med flere.

Han er en altsaksofonist av det streitere slaget, men som har gjort en haug med plateinnspillinger i Nederland siden debuten i 1979.

Han har spilt med sitt eget Contraband, Berlin Contemporary Jazz Orchestra, afrikanske perkusjonister, bassisten Jamaladeen Tacuma, pianisten Aki Takase, saksofonisten David Murray, trompeteren Kenny Wheeler, pluss en haug med andre toneangivende musikere fra «treskolandet».

Den som trodde den «gale» jazzen fra Nederland var en saga blott, må nok tro noe annet etter å ha hørt gjennom disse to platene et antall ganger. For med «Close Enough» og «Who Is In Charge?» beviser altsaksofonisten Paul van Kemenade at det i alle fall er litt liv igjen i den jazzen som herjet over Europa for tifemten år siden.

På «Close Enough», gjort i desember 2010, har han satt sammen et knippe låter som spriker og varierer som stauren salige Per Borthen bar på i sin tid.

Det hele starter med «Fantasy Colors» med et renesanseensemble, en flamenco-gitarist, en senegaleser på perkusjon, samt et knippe lystige nederlendere. Morsomt og ytterst originalt.

Deretter møter vi altsaksofonisten i selskap med trombone-råskinnet Ray Anderson, skarptrommemaestro Han Bennink, el.gitaristen Frank Möbus og bassisten Ernst Glerum i et litt fabulerende tittelspor, før vi får tre komposisjoner for tre horn og bass, tre duetter med cellisten Ernst Reijseger, før det hele ender opp med bassklarinettisten Ekhard Koltermanns «Vormärz» i vakkert selskap med pianisten Stevko Busch, trommeslageren Achim Krämer og bassisten Benjamin Trawinski.

«Close Enough» blir et slags «oppsamlingsheat» hvor han samarbeider med svært forskjellige sammensetninger gjennom hele plata. Mest interessant synes jeg det blir når han i nesten ti minutter sammen med Ray Anderson spiller over Han Ben[72] jazznytt

ninks distinkte skarptromme i andrelåta. Den låta er verdt hele prisen. Men de andre sammensetningene er heller ikke å kimse over. Det svinger infernalsk innimellom, og beviser at det fremdeles skjer interessante ting på den nederlandske jazzscena. Og takk for det!

«Who Is In Charge?» er Kemenades nyeste innspill på platefronten (innspilt i oktober i fjor). Her samarbeider han tett med gamle venner i sin internasjonale kvintett. Råtassen Ray Anderson på trombone, råskinnet Han Bennink på skarptromme (det var vel den han fikk plass til på sykkelen på vei til studioet…), den sobre, belgiske gitaristen Frank Möbus og den nederlandske basssjefen Ernst Glerum. Sju låter som i hovedsak er skrevet av bandmedlemmene, pluss Charlie Hadens vakre «Song for Ché» blir servert på det berømmelige sølvfatet. Det starter med den groovy tittellåta som er overraskende streit til å være fra denne gjengen, og vi merker oss spesielt Benninks fantastiske vispehåndtering. Det fortsetter i Möbus’ «Pet Shop» - en nedtonet ballade, før Andersons «As Yet» overtar. En sprelsk låt med mange Parker-referanser som fenger med teknisk strålende spill fra hele gjengen. «Close Enough», fra den forrige plata følger, og vi tas ned igjen. Glerums «Silver Nichols» er som tatt ut av den litt avanserte «Blue Note»delen, ei låt som svinger heftig, selv om det hele er svært nedpå. Alle musikerne klarer nærmest å presse låta ned og gjøre den utrolig groovy.

«Song for Ché» starter med Glerums Haden-aktige bass, og i en blindfold ville 99% tippe på opphavsmannen og ikke den nederlandske bass-mester. En nydelig låt, som her blir framført mesterlig, på tross av at jeg synes Möbus’ gitarspill blir litt «pinglete».

Ballet avsluttes med Kemenades «A Tune for N.», ei låt du bare lener deg tilbake og nyter. Walking bass og et forrykende vispekomp av Bennink. Så enkelt kan jazz også være!

Og så grådig flott!

Dette er to CDer fra en herre som er så godt som helt ukjent her på berget. Det må det straks bli slutt på!

Jan Granlie

CRAIG TABORN «Avenging Angel» ECM 2207 276 3637 Helt siden den godt og vel 40 år gamle pianisten Craig Taborn slo gjennom med James Carter på begynnelsen av 90-tallet, har det vært åpenbart at han har hatt noe helt eget å fare med.

Stadig har vi fått oppleve nye sider ved Taborn, blant annet på ECMinnspillinger med Roscoe Mitchell, Michael Formanek, Evan Parker og David Torn. Taborn har i stadig større grad bevegd seg mellom et helakustisk og et elektrisk landskap og her hjemme kjenner vi han kanskje aller best fra hans samarbeid med Eivind Opsvik i hans Overseasband.

De seineste åra har solo-piano blitt viktigere og viktigere for Taborn og med «Avenging Angel» CD-debuterer han aleine og under eget navn på ECM. Hvis Manfred Eicher ikke tar turen til Oslo og Rainbow studio med sine artister, så har studioet til sveitsisk radio i Lugano noen ganger blitt benytta på grunn av sin fine akustikk og sitt strålende Steinway D. Dit gikk turen i fjor sommer for Taborn og Eicher og resultatet har blitt både originalt og vakkert.

De 13 komposisjonene er spontant unnfanga av Taborn. Han sier han bare starter og går inn i detaljene som åpenbarer seg etter hvert. Det fordrer at det er en musikant med en stor indre konto å hente fra og Taborns rundt 20-årige karriere har tydelig fortalt oss det. Han er i besittelse av et uttrykk som ikke likner på noen andres og når vi vet hvor «streng» Eicher er med å slippe til solo-pianister, så mer enn antyder det hvor unik Craig Taborn er.

Siden han bare starter så er jo dette ganske så fri musikk. Det er likevel ikke frijazz, men svært så melodiske ekskursjoner der altså detaljene blir tatt vare på med en følsomhet som er sjelden. Craig Taborn er en trygg og kreativ pianist som vet hvem han er og som derfor tør å kaste seg ut på 70 000 favners dyp. Du verden som han flyter.

Tor Hammerø VIEUX FARKA TOURÉ «The Secret» SIX 65703611792 Det er alltid kjekt når musikken går i arv fra far til sønn. I sommer hørte vi med glede den nigerianske legenden Fela Kutis sønn Seun både på festival i Belgia og på Kongsberg.

Og inn på kontoret dukker det sannelig min hatt også opp plate med Ali Farka Toures sønn Vieux opp.

På «Secret» tar han den tradisjonelle vestafrikanske musikken med inn i et moderne språk – uten at det

gjør musikken mindre spennende.

Med gode bidrag fra bl.a. stjernene John Scofield og Dave Matthews foruten «far sjøl».

På platecoveret skriver han at «everthing is closer than you think». Og det har han rett i, for dette er musikk fra et kontinent hvor musikken har en tendens til å bli litt ensformig og kjedelig etter en stund, men her sitter vi som klistret fra start til mål.

Deilig og duvende!

Jan Granlie THE TAAL TANTRA EXPERIENCE «Sixth Sence» OZELLA OZ 027 CD Kombinasjonen mellom jazz og indisk musikk ble for alvor oppdaget via John McLaughlins «Shakti»prosjekt på 80-tallet. På «Sixth Sence» har en rekke indiske musikere satt hverandre stevne sammen med noen europeere for å presentere nok en fusjon mellom de østlige rytmer og instrumenter og vestlig elektrisitet.

Av musikerne kjenner jeg bare til den fantastiske gitaristen Debashish Bhattacharya, som gjestet Vossa Jazz for et par år siden. Men i følge coveret, så har flere av musikerne spilt med folk som Ravi Shankar, Anouska Shankar og Amjad Ali Khan, og da skulle alt være tipp topp.

Men dessverre så er det ikke tipp topp-musikk det som kommer ut av høytalerne mine. Dette blir altfor vestlig og glatt for at man skal slå den velkjente reven i taket. I det britiske verdensmusikkmagasinet Songlines vil dette muligens få positiv omtale for kombinasjonen øst/vest, men dessverre, jeg klarer ikke å lade kanonene mot noe som helst mål etter å ha hørt gjennom denne innspillingen noen ganger.

De tar utgangspunkt i ragaer og annen indisk musikk, men straks den altfor glatte elgitaren til Kai Brükner kommer inn, så forsvinner elegansen og det eksotiske og vakre.

Og det hjelper ikke at de indiske (eller muligens pakistanske) musikerne leverer varene.

Jan Granlie NICHOLAS URIE «My Garden» REDPIANORECORDS 14599 Nicholas Urie kan neppe ha kastet bort mye tid på løsgjengeri og skjørlevnet i sin fødeby Los Angeles. Kun 25 år gammel har han derimot latt musikkens fristelser anspore til grundige studier i komposisjon. Og en betraktelig rekke verker fra hans hånd er allerede i omløp hos bl.a. lærermesteren Bob Brookmeyer, vibrafonisten Dave Samuels og den danske orkesterleder Jens Klüwer.

«My Garden» er hans siste utgivelse på plate, hvor han har funnet fasci-

ANMELDELSER

nasjon og inspirasjon i tekster av den kyniske, chauvinistiske og fatalistiske poet Charles Bukowski (1920-1994).

Når en er kommet forbi undringen over dette valg, frister den tanken at Urie sublimerer (kompenserende?) fra Bukowskis hengivelse til Los Angeles’ farlige fristelser og får god musikk ut av det.

Urie er uansett en glimrende komponist og arrangør, og hans musikk på platen fremstår mer karaktersterk enn de utvalgte Bukowski-tekster.

Ikke at Bukowski er en likegyldig poet. Den lakoniske kortform har i beste stunder kvaliteter i slekt med haiku-dikt, og når bitterheten og ironien ikke blir hengende uforløst, kan selv et lysende poetisk skjær trenge frem, som når tittelsporet munner ut i ordene «pain is flowers / blooming all the time».

Men i tillegg setter Urie endog det hele på spissen ved å bruke en kvinnelig vokalist, uansett visse teksters (også) forekommende mannschauvinistiske tendenser. Den indisk-fødte vokalist Christine Correa takler imidlertid paradokset på sin særegne måte, med bl.a. en tørr stemmeklang, tidvis nærmest proklamatorisk, og med en spesiell slepende diksjon, som bevisst rider på rytmen. Correa har arbeidet med den originale pianist Ran Blake og viser påvirkninger fra så vel Blakes tidligere musikalske partner Jeanne Lee og Steve Lacys hustru Irene Aebi. Hun synes å være en større tekstformidler enn sanger, hvilket fungerer i situasjonen, hvor hun, balanserende mellom avmålte porsjoner distanse, humor og dynamikk, nærmest transformerer forlegget.

Dynamikk, drama og lyrisk sensibilitet er tillike komponisten Uries varemerke. De korte tekster legges ofte inn i sløyfer og ostinater, og melodistoffet får tid til å utfolde og bevege seg i varierte orkestrale spektre. Det er faktisk imponerende hva Urie bringer frem av klangvariasjoner med sitt konvensjonelt instrumenterte 12-mannsband.

Skalaen fra mørk bassklarinett og basstrombone opp til lyse trompeter, b-klarinett og sopransaksofon er i frodig utnyttelse. De lengre groovende stykker i medium tempo, som tittelnummeret samt «Slaughterhouse» og «Finality», gir best rom for samvirkningen av Correas foredrag, Bukowskis tekst og Uries musikk. Og solospillet er velutført. Ikke minst de konvensjonelt straighte formuleringer hos John Carlson (tp), Kenny Paxton (ts) og Jeremy Udden (ss), som nærmest virker formildende på Bukowksis karske utsagn. Men likevel finner jeg det enda mer velgjørende, når Douglas Yates med sitt råsterke altsaksofon-

spill tvert om legitimerer Bukowskis åndfullheter.

Det kan ikke ses bort fra tanken at Nicholas Urie kan ha sett og valgt de antydede paradokser i prosjektet som en nødvendig intrigerende utfordring. I alle fall har han sjøsatt et interessant, mangslungent orkesterverk.

For øvrig ville Bukowksi sikkert være totalt likeglad med at hans svømmende øyne neppe kunne lese de ultra-bleke albumnoter, men hva med oss andre?

Bjarne Søltoft JASPER VAN’T HOFS PILI PILI «Ukuba Noma Unkungabi» JARO 4297-2 Albumets tittel er på zulu og betyr «å være eller ikke være», sitat hentet fra Hamlet som leserne av dette bladet vil vite. Pianisten og orkesterlederen Jasper Van’t Hof (født 1947) er som navnet antyder, fra Nederland. Gruppa PILI PILI ble startet for 20 år siden og har akkurat kommet med en ny CD, 6 år siden sist.

Mens musikken i utgangspunktet var inspirert av, og basert på, musikk fra Afrika, har han med dette siste albumet latt plattformen være europeisk tradisjon med afrikanske innslag. Vokalisten, Smangele Khumalo, er fra en township i KwaZulu Natal, Sør-Afrika, og det hele har unektelig en stemning av jazz fra Sør-Afrika. Saksofonist Tineke Postma kommer fra Amsterdam, og det er hun som står for det meste av den improvisatoriske jazzmusikken.

De to strykerne som deltar, er fra Balkan, så dette er internasjonalt så det holder. All musikken er komponert og arrangert av Jasper Van’t Hof. Dette er en sympatisk CD som ikke trenger seg på, og som vinner seg ved flere avspillinger.

Harald Opheim WASILEWSKI / KURKIEWICZ / MISKIEWICZ «Faithful» ECM 2208 På sin tredje utgivelse for ECM fortsetter Wasilewski trio, a.k.a Simple Acoustic Trio, a.k.a resten av Thomasz Stankos forhenværende kvartett, sin søken etter gull i det forjettede lyrisk-pianotrio-landet.

Med en svært ørevennlig blanding av originaler og andres materiale leverer trioen et variert, balansert og vakkert album med musikk i begge ender av dynamikkskalaen.

Uttrykket ligger et sted mellom Tord Gustavsen og Keith Jarrett, med førstnevntes lyriske ro og balanserte harmonikk og sistnevntes hang til gospel. Et snev av Chick Corea merkes også i Marcin Wasilewskis pianospill i de mer virtuose passasjene.

Bassist Kurkiewicz gjør ingen innsats for å finne opp krutt eller andre eksplosiver på nytt, men er subtilt støttende og glimter til med noen supre detaljer i toppregisteret av instrumentet. Miskiewicz som sitter bak trommene, skaper mengder av takhøyde med sitt lette touch, godt hjulpet av den velkjente ECMklangen som vi er blitt så vant til.

Et norsk band som nylig var i Polen fikk beskjed om at de nok hadde vært landets mest populære jazzband hadde det ikke vært for de vanskelige navnene deres. Men ærlig talt, Polen: Right back atcha.

Svein Magnus Furu BASTIAN WEINHOLD «River Styx» FRAME MUSIC Man tror alltid at det er tenorsaksofonisten som leder slike konstellasjoner, men dette er altså trommeslagerens band. Bastian Weinhold har også, på ett unntak nær, skrevet all musikken – og når jeg her skriver skrevet, så mener jeg det. Her har man gått til verket med en solid bunke noter på stativene.

Ikke minst lekes det med taktarter i sjeldent omfang.

Dette betyr på ingen måte at det låter stivt. Tvert i mot. Weinholds kvintett (Bastian Weinhold - trommer, Adam Larson - tenorsaksofon, Nils Weinhold - gitar, Pascal le Boeuf - piano, rhodes, Linda Oh bass) spiller åpent og frigjort, men altså innen bandlederens bestemte rammer. Individuelt er disse musikerne kjempeflinke. Sammen låter de aldeles glitrende.

Soundet er uten krimskrams av noe slag; ser du bort fra den beskjedne lyden av Fender rhodes, lyder alt som fra naturens side – til og med gitaren er fuzz- og pedalfri. Det samme er tilfelle med bassisten, hvis etternavn det ligger under min verdighet å flanere videre på.

Uttrykket er ikke lenger så ofte i bruk, men jeg tror jeg kommer nærmest, om jeg sier at dette er hipt.

Musikken går sjelden veldig fort av gårde, men bare én gang veldig sakte. Tittelkuttet åler seg fram som sølevann i Brooklyns bakgater (platen er innspilt i bydelen). Bass-soloen er gigantisk, likeså trommespillet, likeså saksofonspillet. Jeg har aldri satt mine bein i Brooklyn, men skjønner såpass som at dette er lyden av bydelen – og at det er på høy tid å få tatt seg en tur.

Arild Rønsen NILS WOGRAM & SIMON NABATOV «Moods & Modes» NWOG RECCORDS 002 Den tyske trombonist Nils Wogram (årgang 1972) er en av de markante yngre skikkelser i europeisk jazz.

Med sin blendende teknikk er han sterkt etterspurt. Og om enn ikke alt han rører ved blir gull, så er i alle fall denne duoplate noe som skinner. Duosamarbeidet med den tretten år eldre russiske pianist Simon Nabatov noterer seg tilbake til 2000, og dette er duoens femte plate.

Musikken er preget av moderne europeisk tonalitet, veldisponert vekslende mellom elegante virtuose temaer (modes?), som typisk først utkrystalliserer seg gradvis gjennom en spennende, konvergerende prosess – og så mer melodisk, balladeaktige stemninger (moods), som tidvis drives ut i oppløsning eller dekomponering for så å samles igjen.

De fleste av disse prosesser lykkes takket være duoens fremragende tekniske virtuositet og musikalske intelligens. Dette forenet med motet til å ta sjanser i spillet, leke, stramme og løsne, og la konseptene forbli viktigere enn perfeksjonisme, gjør at det aldri blir kjedelig – bortsett fra enkelte steder, der lyd-simringer trekkes til overtid.

Men det er mye oppfinnsomhet i forløpene, som f.eks. i Nabatovs «Full Stop», hvor klaverets spredte punkteringer under trombonens virtuose bevegelser gradvis fortettes og kulminerer i en melodi på halvveien, hvoretter det gradvis tynnes ut igjen, nå med ombyttede instrumentroller. Og Wograms «Moanin’ In» er en melankolsk-dyster ballade, hvor Wograms sensitive spill blir helt hypnotiserende, men siden brytes av Nabatovs åndeløst perkussive klaversolo. Sjelsrystende godt!

Og sjarmen skrus på fullt bluss med en sjenerøs samba-lek i Nabotovs «Dance Nova».

Helt til sist strykes vi ømt med håret i trombone-muted balladespill i «The Song I Knew».

Worram og Nabatov kler hverandre, og selvklart er de fullt samstemte om hvor musikken skal hen.

Nabatovs spill glimrer med trekk fra så forskjellige forløpere som Ellington, Corea og Cecil Taylor samt et avmålt gram klassisk spilleteknikk.

Og Wogram diverterer med slank og smidig basunklang og stor bevegelighet i likhet med forgjengere som Frank Rosolino og Slide Hampton. Tidvis kan de to sammen for øvrig minne om «vår egen» russiske pianist Misha Alperins samspill med hornisten Arkady Shilkloper, både i teknisk og mentalt henseende. Altså en plate som stimulerer livslyst og musikalsk-estetisk glede.

Bjarne Søltoft

neste jazznytt er på gaten i begynnelsen av august jazznytt [73]

FRISPARK

LASSO RUNDT DITT HODE De venstreorienterte er mindre lykkelige enn andre, ifølge en undersøkelse, de tar verdens urettferdighet personlig innover seg, mens de høyreorienterte lever det glade liv og syns verden samlet sett er helt ålreit in the morning.xxxxxxxxx Det er da jeg sier: de venstreorientertes problem er jo at de er venstreorienterte absolutt hele tida! Dette er en praksis som fører til mental selvundertrykking og som overhodet ikke fremmer folkets kamp. Løsningen ligger selvsagt i å dele opp døgnet, slik at man er venstreorientert fem timer hver dag - og gir fullstendig blanke faen de resterende nitten.xxxxxxxxx xxxxxxxxx xxxxxxxxx Ja, hoveddrivkraften til alle raddiser er å forandre verden. Men verden er en sta jævel. Dermed våkner kanskje den venstreorienterte opp en dag, han er i strålende humør, kanskje fordi han hadde ufattelig sex med dama si kvelden før, de prøvde tilogmed tantrisk, og de derre utrolig corny japanske stillingene, hun fikk fem orgasmer (fire klitorale og én vaginal), hun ligger nå og småsnorker som et lykkelig lammeslakt tvers over senga, han kysser tærne hennes, hun trekker dem søvndrukkent tilbake, den venstreorienterte smiler, han brer dynen om henne, han legger seg ved siden av, døser, helt til han plutselig spretter opp som en panter, frokost, frokost, han føler at klo-

[74] jazznytt

den er et levelig sted, han lager et Myklesmørbrød, ferskt valnøttbrød, fingertjukk osteskive, gult smør ystet i himmelen, espressoen er velduftende, kaffekjelen har vinger, brødskorpen knaser behagelig, det er sol ute, den skinner på tregulvet, han trekker fra gardinen og titter ut av vinduet, vakkert, rødgult høstløv rasler bedagelig nedover gaten, han kikker i speilet - og han ser da pokker ikke så verst ut, kunne vært verre, magan syns jo nesten ikke forfra - han plystrer, nei, han er skikkelig gææern idag, han synger, han har jo stått opp en halvtime for tidlig og derfor setter han på Pavarottis «Caruso», høyt, dama sover jo som en bedøvet grevling i den andre enden av kåken så det burde gå bra, Caruso. «Qui dove il mare luccica e tira forte il vento, su una vecchia terrazza davanti al golfo di Sorriento…». Nei så gi faen da, italiensk er ikke din greie men du begriper vel at det handler om kjærlighet.

En ung mann, en ung kvinne, de møtes ved havet, Luciano il Maestro, fred være med ham, en espresso til, han tar på seg reine bukser, de passer, syklingen virker, han skal eie verden idag, han skal suse som en løve gjennom byen, uten hjelm, han skal vise dem, han er mann, føkk hjelm, han stormer ut av døra, slenger seg på sykkelen, tar ikke den vanlige veien, nei, han braser

tvers gjennom Torshovparken, han er Charles Bronson, han skal si fra til soneleder IDAG, det blir ikke noen presentasjon på torsdag, han må ha mere tid, er det ikke kvalitet de babler om der oppe, det er dem eller ham, det er nå eller aldri, nå skal det dæven døtte meg bli Die Hard på møterommet, ja. Heller dø som en løve enn å leve som en sau! Han sykler, han er helt løve nå, hest, dét er han ja, hest, han er Fernando Arrabal, han skal storme fram som en gal hest, en vakker ung kvinne snur seg etter ham, han later som ingenting, så er han i sentrum, stopper på rødt, og der, på fortauet… en tigger!xxxxxxxxx xxxxxxxxxxxxxxx Verden er grusom, urettferdighet finnes, noen tigger, noen sulter, noen dør, nei, MANGE dør, de dør nå, NÅ, DIN skyld, din, fordi du ikke gjør NOK, han låser sykkelen, er dypt deprimert, og forblir sterkt venstreorientert - hele resten av døgnet.

Denne teksten fremføres også med Det Norske Poesi & Satireorkester og er med på deres vinyl og CD som utgis 14.november.

Dagfinn Nordbø er tekstforfatter og artist, og vil under vignetten «FRISPARK» berette om sitt liv i, og ikke minst, utenfor jazzen