5 minute read
Fremmedgjøring i verdens nordligste by
Det er slutten av april på Svalbard, og jeg observerer en isbjørnbinne med ungen sin gjennom en kikkert. Jeg kan ikke slutte å se på dem. Binna ser bort på meg noen ganger, og snuser en fremmed lukt som ikke hører til her, den tilværelsen min fører med seg.
Havisen her har minket med rundt 10 % per tiår siden 1979. Jeg står der og isen smelter under føttene mine. Ressursene som er nødvendige for å få meg hit og for å skape denne intimiteten, fører til at isbjørnens rike minker. Somre helt uten havis i Arktis kan allerede forekomme i 2030. Det intime blandes med fremmedgjøring.
Fremmedgjørelse er en tilstand der det oppstår en kløft mellom individet og det som var naturlig. Svalbard er full av paradokser, vår tids store utfordringer føres sammen her. Øygruppen er episentrumet til klimakrisen og varmes opp raskest på hele kloden med en oppvarmingshastighet som er opptil syv ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Samtidig er Longyearbyen en av byene med høyest CO2-avtrykk i verden på grunn av krevende logistikk og maksimal bruk av fossile brensler. Innenfor byens planområde sto hver innbygger i 2021 i snitt for 39 tonn CO2 årlig mot 1,5 tonn per hode i Oslo.
Siden Svalbard er det stedet i Høyarktis som er mest tilgjengelig, tiltrekker det mange turister. Superrike kommer i privatfly for en tur til Nordpolen på et cruiseskip, eller med egen yacht som ligger i Longyearbyens havn. En høyglanspolert yacht virker feilplassert i Longyearbyens havn. Et spenningsfelt oppstår når rå kapitalisme møter en rå, men også utrolig sårbar natur. Paradoksene tetner til og kan ikke oppløses når milliardærfamilier drikker sjampagne foran den smeltende Borebreen. Visste du at verdens 50 rikeste menneskerslipper ut mer CO₂ gjennom 90 minutter, enn et gjennomsnittsmenneske i løpet av hele livet?
Som Marx kjent postulerte, blir folk fremmedgjort fra sin egen virksomhet og fra naturen under kapitalismen. Verdikjedene har bare blitt mer og mer komplekse i løpet av industrialiseringen og globaliseringen. Det har blitt vanskelig å forstå hvor kapitalstrømmer kommer fra og hvor de går. Hvor ressurser kommer fra og hvor produkter ender opp etter bruk. Mennesket blir på denne måten skilt fra naturen og fra sin egen menneskelige natur. I noen strøk avskjermer folk seg helt fra naturen og lever i rom med aircondition året rundt.
Karl Marx, og datteren Eleanor, undersøkte i Marxs senere leveår industrielt jordbruk og hvordan kapitalismens logikk om profittmaksimering bryter med naturens stoffskifte. Utnyttelse av jord konfronterer oss med kapitalens logikk om evig vekst og naturens utbalanserte stoffskifte. Dette bruddet i de naturlige kretsløpene kalte Marx for en «metabolsk rift». Denne riften har bare blitt større og større siden den gang.
Utenfor Svalbardkysten, på den norske kontinentalsokkelen, klargjøres det nå for gruvedrift på havbunnen. Norge er i ferd med å bli en pionér innen denne destruktive og risikable industrien i Arktis. Politikerne hevder at dette er “nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet”. En innsigelse er at det er et grønnvaskingsargument, ettersom de metallene som finnes der nede i høy konsentrasjon for det meste har liten relevans for det grønne skiftet, og at man velger å se bort fra de økologiske risikoene. Denne nye industrien kan få fatale konsekvenser også for fiskeriet. Ingen vet hva slags rolle biologien til havbunnen spiller i maritime næringskjeder og hvordan sedimentstøvet kan skade havmiljøet.
Økologi definerer fysikalske og biologiske grenser på planeten vår, som er overordnet enhver økonomi. Men regjeringen det ser ikke på den måten. Eksperter fra regjeringens egne institusjoner, Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet, blir ignorert. Det ser ut til at man først må regne om verdien av økosystemtjenester til pengesummer for at politikerne skal skjønne hva man snakker om. Denne fremmedgjøringen fra livsgrunnlaget vårt, fører til feilprioriterte beslutninger. Plutselig er det viktigst å innta en ledende rolle i en ny industri som ødelegger planetens siste villmark, og dermed avslutte den århundre gamle tradisjonen med ansvarlig norsk havforvaltning. Dette til tross for motstand fra Nordisk råd og EU, som støtter et moratorium for dyphavsmining.
De to isbjørnene er kanskje bare 400 meter unna meg, men det er ikke jeg som truer dem. Det er Equinors planer om å opprettholde dagens produksjonsnivå av olje og gass til 2035. Til tross for at fornybar energi kan bli billigere enn fossil energi, klamrer oljeindustrien seg fast til statlige subsidier og lobbyarbeid. Det er ikke jeg som fører til en metabolsk rift fordi jeg tok med noen turmatpakker på turen. Det er Loke marine materials som setter næringskjeder på spill for å finne ut hvordan gruvedrift på havbunnen kan være lønnsomt.
Tekst: Franziska Hasenburg, klimaaktivist og forsker på Svalbard
Kilder
Onarheim, Ingrid H.; Smedsrud, Lars H.; Ingvaldsen, Randi B.; Nilsen, Frank (2022): Loss of sea ice during winter north of Svalbard. In: Tellus A: Dynamic Meteorology and Oceanography 66 (1), S. 23933. DOI:10.3402/ tellusa.v66.23933.
Kim, Yeon-Hee; Min, Seung-Ki; Gillett, Nathan P.; Notz, Dirk; Malinina, Elizaveta (2023): Observationally-constrained projections of an ice-free Arctic even under a low emission scenario. In: Nature communications 14 (1), S. 3139. DOI:10.1038/ s41467-023-38511-8.
Isaksen, Ketil; Nordli, Øyvind; Ivanov, Boris; Køltzow, Morten A. Ø.; Aaboe, Signe; Gjelten, Herdis M. et al. (2022): Exceptional warming over the Barents area. In: Scientific reports 12 (1), S. 9371. DOI: 10.1038/s41598022-13568-5.
Melnes, Marte og Daniela O. Fuentes (2023): Klimaregnskap for Longyearbyen. Asplan Viak
Oxfam International (2024): Carbon inequality kills. Why curbing the excessive emissions of an elite few can create a sustainable planet for all. DOI: 10.21201/2024.000039
Bergfald Miljørådgivere. 2023. Kommentarer til konsekvensutredning for dyphavsmaterialer.
European Academies’ Science Advisory Council (EASAC) (2023): Deep-Sea Mining: assessing evidence on future needs and environmental impacts.
