Kolonialistiske etterdønninger på COP29

Det globale nord og bacalo-fisk har én ting til felles: en manglende ryggrad. Mangelen på klimahandling verden rundt vil være konsekvensen av navleskuende gjerrighet; Deriblant Norges manglende viljestyrke for global solidaritet. Dette handler tross alt om rettferdighet, vi skal ikke tillate oss selv å være historieløse.

Norge er ett av verdens rikeste land pga. fossil energi. Det skulle derfor bare mangle at vi også ansvarliggjøres økonomisk. Vi er flere organisasjoner som krever langt høyere økonomiske mål. Kanskje vi må kalle det “dugnad” for at det tas seriøst?

Hovedfokuset på COP29 var klimafinans og økonomisk ansvarliggjørelse av de som har skapt klimakrisa, men ikke mest umiddelbart lider av den. Årsaken til at det i utgangspunktet skilles mellom “det globale nord” og “sør” er dyptgående forskjeller historisk, og pågående forskjeller sosioøkonomisk. Tidligere kolonimakter tjente seg ikke bare rike på utnyttelsen av fattigere lands naturressurser, men forårsaker også utslippene som ødelegger det globale sør sitt livsgrunnlag. Konsekvensene til de totalt disproporsjonale klimautslippene skader de som har gjort minst, eller ingenting, for å forårsake problemene.

“Klimafinansiering” innebærer kort oppsummert alt fra klimatilpasning og infrastruktur, til miljøvennlig energi, tap og skade, m.m. Ethvert klimatiltak er avhen- gig av finansiering. Beløpet som ble krevd fra sivilsamfunnet* var på ingen måte tilfel dig; Hundrevis av timer har gått på å anslå hvor store utgifter det er behov for. Det er nettopp dette som er så kritisk: behov.

*Sivilsamfunnet er uavhengige grupper som ikke jobber for profitt og som representerer folket.

Den dominerende diskusjonen under COP29 var feilslått fra start, fordi den tok utgangspunkt i hva rikere land (med store klimagjelder) er villige til å betale, snarere enn behovene som må fylles. Beslutningen som ble fattet var et finansieringsmål på «minst» 300 milliarder dollar årlig i klimafinansiering fra det globale nord til det globale sør. Til sammenligning var forskere, klimaeksperter og sivilsamfunnets krav 1,300 milliarder dollar årlig.

Dette er åpenbart for dårlig! En stakkarslig sum kvantitativt, og kvalitativt skuffende med få praktiske målsettinger.

Illustrasjon: Debt Justice Norway

Denne illustrasjonen fra Debt Justice setter urettferdigheten av lån og gjeld på spissen. Visste du at det i dag faktisk er sånn at fattigere land betaler fem ganger så mye på nedbetaling av gjeld som klimatiltak? Det er derfor rystende at klimafinansieringen på 300 milliarder skal være lån, som medfølger gjeld og voksende utgifter over tid. Dette betyr at urettferdighet som kommer som følge av klima vokser seg større pga. urettferdig gjeldspolitikk. Klimarettferdighet og gjeldsrettferdighet er på denne måten selvforsterkende og tett sammenvevd.

Mange lands økonomier er fortsatt avhengige av klimaskadelig praksis og ugunstige avtaler med rikere land. På denne måten fortsetter det globale sør å tape til det globale nord. God klimafinansiering er grunnleggende både for klimatilpasning, infrastruktur, osv., men også for land i det globale sør å kunne bli mer selvstendige. COP29 har derfor blitt kalt et svik mot det globale sør. Eller som satt på spissen av en politisk rådgiver fra Greenpeace Afrika:

«Dette er ikke klimafinans, det er klimakolonialisme».

Personlig opplevdes det sterkt å være til stede, da historiske etterdønninger av kolonialisme, imperialisme og vestens historiske vanvidd var nedslående. Vi må dekolonialisere disse strukturene. Her har degrowth-bevegelsen mye å lære oss. La oss stå sammen i solidaritet; Norge og det globale nord må ta klimagjelden vår på alvor, for alle.

Tekst: Ylva Ullahammer Bordsenius, nestleder i Attac Norge