PUTSJ #3/2021 – GRUVER by Miljømagasinet Putsj

#3/2021

GRUVER REPPARFJORD

URENT URAN

INDUSTRIENS MAKT 1

INTERNANNONSE

HVILKET PARTI VIL HA GRUVEDRIFT PÅ PREIKESTOLEN?

Heldigvis ingen, men sjekk nu.no/valg for å finne hva partiene mener om miljøsakene DU synes er viktige.

MINERALJAKT TIL HAVS

#3/2021 S.23

REDAKTØR Sol S. Sandvik sol@putsj.no GRAFISK DESIGNER Camilla Voutilainen Nordbø camilla@putsj.no

URENT URAN

FORSIDE Pedro Enrique Santos SKRIBENTER Bror Eskil Heiret, Freia Catana Aasdalen, Frode Grytten, Gina Gylver, Hanna Nysæter, Ida Mølmen Kleppe, Jannicke Totland, Karina Straume, Lea Justine Nesheim, Linn-Tone Skaug, Magnus Westbye, Mari Qviller, Morten Hansen, Nils Nerhus Rørstad, Ragnhild Skogan Mohus, Sandra Butoyi, Sina Øversveen, Thor Due, Tora Fougner-Økland

S.21

PLAKAT: FJORD OF THE RINGS

ILLUSTRASJON OG FOTO Gina Gylver, Hanna Nysæter, Johanna Warberg, Linn-Tone Skaug, Magnus Ruud, Marvin Halleraker, Stian Tranung, Vilde Gjems, Zilvinas Andriuskevicius ANSVARLIG REDAKTØR Therese Hugstmyr Woie

TRYKK Haakon Arnesens Trykkeri AS

S.26

AKSJONSREPORTASJE

Leder

Visste du at

Gruver 101

Gruvedrift i Kongo

Repparfjorden – hva skjer videre?

Sorte skyer over det «grønne» skiftet

Thereses tale

Kullgruver

«Men hva med Kina?»

Kommentar:Industriens makt

Urent uran

Kommentar: Mineralutvinning på havbunnen

Fornybar energi

Plakat

Frode Grytten: Fjord of the rings

Intervju: Erling Svensen

Thors kåseri

Intervju: Nora Heyerdahl

Bokmelding: Gull, gråstein og grums NU-SIDER:

OPPLAG 7000 ANNONSER Sollien Marketing Putsj utgis fire ganger i året. Medlemskap i Natur og Ungdom inkluderer abonnement, og koster 50,- første år, deretter 100,- årlig. Abonnement uten medlemskap koster 190/240 kroner årlig for privatperson/bedrift. Vil du abonnere? Skriv til putsj@putsj.no eller send sms NU MEDLEM til 2377.

GRUVER

S.38

NORA HEYERDAHL

S.34

Aksjonsreportasje

Tante Grønn

Lokallag: Molde

Anmeldelse: Ocean Hero

Vegetaroppskrifter med Mari Hult

Miljøverneren

Quiz

Kryssord og sudoku

LEDER

Under overflaten Gruvedrift er et stadig aktuelt tema. I nord er det etablert aksjonscamp mot Nussirs planer for Repparfjorden, og gravemaskinene står like klare som aksjonistene. Norge har blant annet store naturressurser og er ikke direkte avhengige av arbeidet som springer ut fra gruvedrift lenger. Mange er villige til å kjempe for at vi da skal sette punktum for norske gruver. For det kan vi, uten at samfunnet eller økonomien vil rakne. Slik er det ikke for alle. I flere utviklingsland er hverdagen annerledes. Disse kontrastene, og hvordan de ulike utgangspunktene har ledet frem til dette, ønsker vi å belyse i denne utgaven av Putsj.

«VI NYTER GODT AV ARBEID VI SLIPPER Å SE KONSEKVENSENE AV» Utgaven

Vi kan lese om hvordan gruvearbeid i Kongo har vært et alternativ til kriminalitet for mange unge. Vi ser hvordan rikere land utnytter land som Niger og Namibia når det kommer til å utvinne uran for egne kjernekraftverk. Hvordan det, tross stans i norsk drift, fortsatt er stoff som utvinnes i fattigere land i teknologien vi bruker: Vi nyter altså godt av arbeid vi slipper å se konsekvensene av. Du kan lese om hvordan gruvedrift gis klistrelappen som en del av «det grønne skiftet» både i Brasil og her hjemme i Norge. Og hva har det egentlig å si hva et lite land som Norge gjør, når en vet hvilke utslipp Kina står for? Redaksjonen har tatt fatt på mange saker og vinklinger som setter gruvedrift og endring i perspektiv. De belyser hvor viktig og nyansert diskusjonen rundt gruver er på global basis, samtidig som vi ikke må miste av syne hvilke muligheter vi har til å ta bedre valg i Norge.

Sol S. Sandvik Magasinredaktør sol@putsj.no

Illustrasjon: Stian Tranung

GRUVER

Visste du at?

Når en tenker på gruver, er det kanskje et Indiana Jones-eventyr du ser for deg. Hva annet lurer seg i dypet? Vi har gravd opp noen gruvefakta! Tekst: Linn-Tone Sandnes Skaug Illustrasjon: Stian Tranung

• De første metallene som noensinne ble utvinnet, er gull og kobber! Forskere har gjort kobberfunn som er anslått å være fra 8700. før kristus.

• Gruvemineraler som gull, er ikke bare til stas og pynt: i en vanlig smarttelefon finnes det over 35 forskjellige mineraler! Blant annet gull, kobber og sink. Slår du på tråden til en venn, har du da teknisk sett en «gull-ring».

• Petroleum samlet fra gruveutvinning brukes til å lage DVD-er! Har du en gammel Indiana Jones: Raiders of the Lost Ark - DVD, er det ikke usannsynlig at du kan se spor av petroleum i de mange gruvegangene.

• Den første ordinære gruven i Norge ble åpnet i Telemark i 1524! Den ble kalt: «Gullnes Kobberverk», Et ganske passende navn, spør du meg. Både «Gull» og «Kobber» . . . to fluer i en smekk! Eller to mineraler i en gruve, om du vil.

• Menneskekroppen er avhengig av mineraler. Visste du at: I løpet av et helt liv bør vi ha fått i oss omtrent et halvt kilo med jern? Dette betyr altså ikke at du skal bryte deg inn i en gruve og lage jern-pizza, men det går fint an å ta seg en grov brødskive med leverpostei! Nå som du har blitt litt klokere på gruver, med mineraler både i lommen og på brødskiven, håper vi du ser fram til å lære mer om gruver både i verdenssamfunnet og Norge gjennom denne utgaven av Putsj!

GRUVER

101

Hei! Kanskje veit ikkje du som les PUTSJ akkurat no veldig mykje om gruver, men det går bra – det er nettopp derfor denne artikkelen er her. Tekst: Karina Straume Illustrasjon: Magnus Ruud

Kanskje veit du, som meg før eg skreiv denne artikkelen, berre om ein plass eller to i Norge med gruver? Etter å ha lest «Gruver 101» håpar eg at du, som eg, har lært litt meir om grunnleggande gruvedrift og den generelle norske gruvedrifta. Lat oss starte. Først ein definisjon frå Store Norske Leksikon om kva ei gruve er: «Gruve, område hvor man bryter mineraler, malmer eller bergarter, enten ved en fordypning sprengt ned i terrenget (dagbrudd) eller ved underjordisk drift». Dette var omtrent det eg tenkte definisjonen kom til å vere, men jo meir eg les om gruver, jo fleire ukjende ord kjem eg over, så her er nokre ord vi må kjenne til før vi går vidare: • Skjerping/prospektering: Leiting etter malm. • Førindustriell tid: Tida før den industrielle revolusjonen revolusjonerte bergverksdrift. • Malm: bergart med så mykje (tung) metall i at det løner seg å vinne det ut. • Kjerneboring: boring djupt ned i berggrunnen slik at ein kan ta uttak av sylinderforma kjerneprøver som trekkast opp med boret og gir informasjon om bergarten. • Konsesjon: Ein konsesjon er å gi ein privat marknadsaktør

ei særleg rettigheit til å økonomisk utnytte noko som det offentlege eig eller disponerar. • Utbrutt (berg)masse: Masse, stein og grus, som har blitt brutt laust frå fjellet. • Oppredning: Behandling av utbrutt masse ved nedknusing/maling/kjemisk behandling og utskilling av uønska masse slik at det vert ein konsentrasjon/anriking av det ønska mineralet før smelting; malmforedling • Bryting: Boring og sprenging av malm. • Fordring: uttransportering av lausbroten bergmasse frå brytningsstaden i gruva til dagen. • Sulfidmalm: samnamn for ei gruppe meir eller mindre samansette malmar der eit metall er knytt til svovel. • Byggeråstoff: mineralske råstoff som stein og grus som først og fremst vert brukt til bygge- og anleggsformål.

Starten på ei gruve

No når vi kan nokre grunnleggande uttrykk knytt til gruvedrift kan vi starte på starten av prosessen. For korleis vert eigentleg ei gruve til? For det første må ein finne malmen som ein vil hente ut av fjellet. Geologar som leitar etter malm i dag gjer det ved å tolke og forstå 3D-modellar av geologiske strukturar basert på geokjemiske og geofysiske må-

101

Oversiktskart fra rapporten «Harde fakta om mineralnæringen – Mineralstatistikk 2019» på www.norskbergindustri.no lingar. Dømer på dette er seismikk og elektromagnetikk. Dette er ikkje noko vi skal gå meir i djupna på no. Poenget er at det er ein prosess som består av mange ulike metodar og komponentar. Denne typen leiting nærmar seg truleg slutten då ein ved hjelp av kjerneprøver og geofysiske målingar har saumfart og kartlagt Norge sin berggrunn så godt, heilt ned til 1 000 meters djupn, at geologar neppe kjem til å finne fleire malmfunn i framtida.

Førindustrielt til moderne

Når ein har funne malmen må det søkast til staten om å få konsesjon, slik at den som har funne malmen kan få gevinsten av å vinne ut malm frå norsk statleg eigedom. Slik var det også under til dømes dansketida, men då var det kongen som bestemte om ei gruve skulle åpnast eller ikkje. I dansketida var det fleire ting enn berre det å fin-

ne malmen som var viktig for å kunne avgjere om det var mogleg og teneleg å starte gruvedrift på ein bestemt stad. I førindustriell tid når ein ikkje hadde elektrisitet og forbrenningsmotorar, var bergverksdrifta svært avhengig av været og naturen rundt ei potensiell gruve. Ved eit malmverk trong ein tømmer og vasskraft, samt ein effektiv infrastruktur som vegar til frakt av tømmer, gods og til og med post. Mange stadar mangla det meste som trongst for å drive bergverksdrift. Ein måtte derfor i tillegg til å etablere ei produksjonsbedrift som skulle vinne ut og smelte om malm også tilrettelegge for eit nytt samfunn i tilknytting til verket. Det tydelege skillet til industriell drift i gruvene var då ein tok i bruk sprenging med dynamitt og maskinboring. Dette auka den utbrutte massa og krevde dermed meir effektive, motor-

baserte transportløysingar av massa som lokomotiv, elektriske vinsjar og eigne lastemaskinar. I oppredninga tok ein etter kvart også i bruk elektrisitet til blant anna knusevalsar, pumper, steintyggarar, utrøringsapparat, transportband og så bortetter.

Dei tre driftsområda:

Det første driftsområdet i bergverksdrift er sjølve gruvedrifta, som grovt sett kan delast i to, sjølve brytinga og brytinga sine støttefunksjonar. Ein slik støttefunksjon er vekktransportering av den lausbrutte bergmassa, som også vert kalla «fordring». Det er her sjaktene, som nokre av dykk kanskje tenker på når dykk høyrer ordet «gruve», kjem inn. Bergmassa kan då anten takast ut vertikalt gjennom sjakter eller horisontalt gjennom stoller. Både brytinga og fordringa i gruvedrift har blitt svært mekanisert i Norge, og ein

GRUVER

brukar i dag store riggar til å bore og fordringa vert utført av elektriske heisar og liknande. Her finn ein store forskjellar mellom rike og fattige land, då ein i mange land i verda fortsatt brukar muskelkraft til dette arbeidet. Det andre driftsområdet er oppredning, der malmen klargjerast for smelting ved å, så godt som mogleg, separere metallholdig gods frå verdilaus bergmasse. Dette driftsområdet er gjerne direkte knytta til gruvedrifta for å unngå dyr transport av den verdilause bergmassa som skillast vekk frå malmen i oppredninga. Til slutt har vi det siste driftsområdet, som er røsting/ smelting. Røsting er varmebehandlinga malmen går gjennom for å bli klargjort til smelting. Røstinga får forureining som til dømes svovel til å drive vekk som svoveldioksid slik at metallet vert så reint som mogleg. Og til slutt vert malmråstoffet smelta og gjort om til det produktet ein skal produsere.

Metall i Norge

Ein ting eg har lurt på er kva malm vi har i Norge, og det skal eg dele med dykk no. Sulfidmalmane har nemleg vore det viktigaste reservegrunnlaget for norsk bergindustri. Sulfidmalm er eit samnamn for ei gruppe meir el-

ler mindre samansette malmar der eit metall er knytt til svovel. Slike metall er til dømes koparkis og magnetkis (kopar), blyglans, sinkblende og pentlanditt (nikkel). Jernsulfidet svovelkis dominerte norsk bergverksindustri på 1900-talet då det vart brukt til å lage svovelsyre. Svovelsyre vart brukt som råstoff i produksjon av alt frå bleikemiddel og farmasøytisk industri til sprengstoffproduksjon og framstilling av kunstgjødselproduktet superfosfat. Industristatistikken førte opp svovelkis for fyrste gong i 1861 med 2 700 tonn. Svovelkis-industrien hadde sine toppår frå 1936-1939 med årsproduksjonar på over 1 millionar tonn, og produserte totalt 54 millionar tonn svovelkis, som totalt inneheldt 690 000 tonn kopar. Siste notering av svovelkis i industristatistikken var i 1994, då kunne ikkje svovelsyra som vart utvunne frå gruver lenger konkurrere med den kjemisk framstilte svovelsyra. Svovelkismalm vart i all hovudsak eit eksportprodukt med ein vekst driven av etterspørsel frå den kjemiske industrien i Europa. Fram til 1860-åra var svovelkis berre eit ubrukeleg biprodukt av koparmalm-utvinning, før det plutseleg vart økonomisk interressant. For første gong var Norge i rolla som råvar-

eleverandør i ein moderne industriøkonomi med internasjonal arbeidsdeling der vidareforedlinga og ferdigvareproduksjonen foregjekk i andre land.

Tal om dagens gruvedrift

I 2019 var eksportverdien til den norske mineralnæringa 5 milliardar kroner, som utgjer 43 prosent av den totale omsettinga. Samanlikna med andelen eksport-svovelkisen (45 prosent) utgjorde av den totale norske omsetninga i 1913 ser det ut til at den norske mineralnæringa fortsatt er ein viktig aktør på den europeiske marknaden. Om vi skal sjå på mengda mineralske råstoff som vart omsett i Norge i 2019 var dette 111 millionar tonn, som var ei auke på 3,3 prosent frå året før. Totalt sett står omsettinga av byggeråstoff for 62 prosent av den totale mineralnæringa, dette er mineralske råstoff som stein og grus som først og fremst vert brukt til bygge- og anleggsformål. Til slutt har vi talet på sysselsette i mineralnæringa i 2019, som var 4 558 årsverk. Samanlikna med det forsiktig anslåtte gjennomsnittet frå faktaboksen (3 750 årsverk per år) låg ein i 2019 over det historiske gjennomsnittet i sysselsetting i mineralnæringa i Norge.

101

GRUVEFAKTA

«EIN FINN STORE FORSKJELLAR MELLOM RIKE OG FATTIGE LAND, DÅ EIN I MANGE LAND I VERDA FORTSATT BRUKAR MUSKELKRAFT TIL DETTE ARBEIDET.»

• I Norge har vi/har vi hatt til saman ca 270 verk og større gruveforetak. • Forsiktig anslått er det i norsk historie 1,5 millionar nedlagte årsverk i norsk bergverksdrift. • Det vil seie forsiktig anslått 3 750 årsverk i gjennomsnitt per år det har vore bergverksdrift av betyding i Norge. • Bergverksdrift er ei av dei nasjonaløkonomiske viktigaste næringane i Norge gjennom tidene saman med jordbruk, skogbruk, sjøfart og fiske. • I løpet av dei siste hundre åra er det teke ut meir råstoff enn i menneskeheita si heile tidligare historie. • På desse 100 åra har jernproduksjonen auka 100 gongar og koparproduksjonen 60 gongar frå kva den var. • I starten var det berre kol og nokre få metall som vart produsert i bergverksnæringa, medan det i dag er over 100 mineralske råstoff som brukast i industrien. • Kvar nordmann forbrukar rundt 15 tonn mineral årleg. • I dag drivast det hovudsakleg «dagbrudd», det vil seie eit stort hol i bakken, ikkje underjordiske gongar slik ein hadde før.

GRUVEDRIFT

I KONGO I mange land er det atskillig vanskeligere å slutte med gruvearbeid enn i Norge. Hvorfor er det slik?

Tekst: Freia Catana Aasdalen Foto: Julian Harneis, ” Wolframite Miningin Kailo” commons.wikimedia.org

Det er mange gode argumenter for at vi i Natur og Ungdom protesterer mot gruvedrift. Heldigvis er vi i Norge ikke sterkt avhengige av industrien slik som enkelte andre land er. Et av disse landene er Kongo.

gi kongolesere mulighet for å komme seg gjennom en vanskelig økonomisk periode, men sektoren vokste enormt fordi arbeidet krevde lite kunnskap og dermed var tilgjengelig for alle (NUPI).

skelig situasjon. Dette har blant annet medført at andre former for arbeid er mindre lønnsomt. Det er lett å glemme dette når man hører skrekkhistorier i media eller fra hjelpeorganisasjoner (NUPI).

En livsviktig industri

Bedre enn alternativene

Et farlig yrke

Gruvedrift er en av de viktigste industriene i Kongo. Verdensbanken anslo i 2010 at nesten 10 millioner kongolesere var direkte eller indirekte avhengige av ikke-industriell gruvedrift (World Bank, 2019). Det tilsvarer omkring 10% av Kongos befolkning.

Selv om det er lav lønn, er gruvedrift essensielt for mange husholdninger i landsbyene i Kongo. Det er viktig å huske at mange kongolesere helt frivillig arbeider med gruvedrift, og at det gir dem muligheter for å forsørge både seg selv og familien, muligheter som de kanskje ellers ikke ville hatt.

Siden 1983 har ikke-industriell gruvedrift vært lovlig. I utgangspunktet ble ikke-industriell gruvedrift lovlig for å

Mange år med krig og tvilsom politikk har gjort at landet er i en van-

Det er farlig å arbeide i disse minene, og media rapporterer jevnlig om ar-

På papiret avhenger arbeide i gruver av at det er godkjente anlegg, men de viktigste gruvene er likevel ulovlige. Mineralene fra disse områdene selges til multinasjonale gruveselskaper. Konsekvensen er at mesteparten av den ikke-industrielle gruvedriften foregår ulovlig (NUPI).

KONGO FAKTA: • Ikke-industriell gruvedrift = «organisert eller uorganisert gruvedrift som hovedsakelig benytter enkle teknikker til leting, utvinning, foredling og transport» (OECD). Motsatsen er storskala industriell gruvedrift som bruker mer teknologi og mindre manuell arbeidskraft. beidsulykker som resulterer i dødsfall (Business and Human Rights Centre, 2019). Dessuten har arbeidere i ikke-industrielle gruver dårlige formelle rettigheter. Betalt ferie, helseforsikring og rett til å organisere seg kan de se bort fra (NUPI). Barnearbeid og menneskerettighetsbrudd forekommer stadig. I tillegg til å være et fysisk farlig yrke er det også mange gruver der hæren er til stede. IPIS besøkte i 2015 200 ikke-industrielle gruver øst i Kongo. Hæren var til stede på 81% av stedene, ikke-statlige bevæpnede grupper var ved 3% av stedene, og bare 16% av gruvene hadde ingen av de to formene for bevæpnede menn på arbeidsplassen.

• En tredjedel av verdens kobolt kommer fra Kongo. Om du har mobil fra Apple eller Samsung inneholder den kobolt. Gruvedrift i Kongo er med andre ord ikke så fjernt fra oss som man skulle tro.

flytelse i samfunnsdebatten var et fint formål. Men hvordan har det gått?

Kongos nåværende situasjon

I likhet med resten av verden er Kongo rammet av pandemi. Strenge smitteverntiltak har medført at skolene er stengt, men de åpnes gradvis opp. Derfor går en del av de innsamlede midlene fra OD til materiell og opplæring for god hygiene. Over 1000 ungdommer har fått mulighet for å ta opp skolen igjen og å få yrkesopplæring som deres arbeid i gruvene ellers ville ha hindret dem fra. OD gjør en viktig jobb, men det gjenstår store utfordringer.

ikke er sterkt avhengig av gruvedrift. Å fase ut gruvedrift vil kreve at andre næringer kan gi jobb og inntekt til de 10 millioner arbeiderne som er sysselsatt i gruvedrift. Derfor er det viktig å investere i andre næringer og å gi barn og unge mulighet for utdannelse. Dessverre har Kongo ikke det beste utgangspunktet. Det er viktig å påpeke at andre land også har en rolle hva gjelder en lysere framtid for Kongo. Som det er nå, er verdens handelsavtaler urettferdige. Rike og mektige land har en sterkere stilling når det skal forhandles om internasjonal handel, mens land som Kongo må ta til takke med det de får. Dessuten er det på sin plass at store

«OM VI IKKE ENGANG VET AT MOBILEN INNEHOLDER METALLER SOM KREVER MENNESKELIV Å UTVINNE, HVORDAN SKAL VI DA GJØRE NOE VED PROBLEMENE?» Ved så mange som 2 av 3 gruver med bevæpnede menn ble det rapportert om at de drev med ulovlige aktiviteter, for eksempel plyndre og skattlegge gruvearbeiderne, stå for tvangsarbeid eller innblanding i produksjon og salg (NUPI).

ODs arbeid

I 2019 samlet ungdom i Norge inn til OD-prosjektet “utdanning mot moderne slaveri”. Målet var å bidra med utdanning og utviklingsmuligheter for 15 000 unge i DR Kongo. Bare halvparten av barn i Kongo begynner på skolen, da mange er nødt til å arbeide for å forsørge sin familie. Mange ungdommer ender opp i væpnede grupper i mangel på bedre alternativer. Det er ingen tvil om at ODs prosjekt med å sikre at ungdom tar igjen tapt skolegang, får yrkesopplæring og mer inn-

Ifølge FN (2020) er Kongos økonomi ramt av pandemien og synkende oljepriser. Over halvparten av landets inntekter kommer fra petroleumsindustrien (SNL), og synkende oljepriser har dramatiske effekter. Turistnæringen sliter, og selv om en tredjedel av befolkningen er sysselsatt innen jordbruk er det lav fortjeneste på dette (SNL). Ifølge FN forventes det at investeringer fra utlandet vil synke med mellom 25 og 40%. Dette er uheldig for landets framtid, siden man er avhengig av kapital for å kunne investere i innovasjon, utdannelse og forskning – faktorer som er avgjørende for utvikling.

Framtidsutsikter

Det er en vanskelig situasjon, og det vil kreve kapital og god statlig ledelse å få en mer robust økonomi som

selskaper som Apple, Android og Tesla tar ansvar for å bedre arbeidernes situasjon. Å tillate arbeidere å organisere seg i fagforeninger hadde vært et sted å starte. Media i det globale nord må bli bedre til å skape oppmerksomhet rundt hva som skjer i landene vi importerer råvarer fra. Om vi ikke engang vet at mobilen inneholder metaller som krever menneskeliv å utvinne, hvordan skal vi da gjøre noe ved problemene? Våre utfordringer i Norge blekner sammenlignet med utfordringene i denne artikkelen. Vi er heldige som har mange andre industrier å støtte oss på, i motsetning til Kongo der flere millioner mennesker ville blitt arbeidsløse uten gruvedrift. At gruvedrift er et enkelt ja/nei-valg for oss er et stort privilegium.

GRUVEDUMPING

Repparfjorden – hva skjer videre?

Avfallsdumping fra gruver i Norges fjorder er et stadig aktuelt tema. Hvordan ser fremtiden ut for denne nasjonale laksefjorden?

Foto fra protestleiren

Tekst: Linn-Tone Sandnes Skaug

Ved Repparfjorden foregår det nå en protestleir. «Stopp Nussirgruva – Redd Repparfjord» har i sommer aksjonert mot gruvedumping, og også lenket seg fast for å beskytte området mot slik industri. Hvordan ble det slik, og hva har skjedd siden sist?

Fjorden i fare

Repparfjorden i Hammerfest står nå i fare for å bli brukt som sted hvor gruveindustrien kan dumpe sitt avfall. I 2019 fikk gruveselskapet Nussir driftskonsesjon for en kobbergruve like ved Repparfjorden. Her skal det utvinnes kobberkonsentrat med både gull og sølv. Så lenge denne gruven er i drift, skal avfallet dumpes i fjorden med en mengde på over 17 lastebillass hver time. Dette blir omtrent to millioner tonn årlig.

Dumpe-problematikk

Som nasjonal laksefjord har Repparfjorden store bestander av mange fiskeslag. Slike mengder avfallsdumping vil ødelegge mye av miljøet i fjorden. Bestanden av de forskjellige fiskeslagene står da i fare for å synke.

«SLIKE MENGDER DUMPING VIL ØDELEGGE MYE AV FJORDENS MILJØ» I tillegg til dette er gruven er underjordisk, som betyr at avfallet kunne blitt fylt ut tilbake i gruven. Likevel er det gitt tillatelse til å dumpe alt av gruveslam i Repparfjorden.

Samiske interesser

Ikke bare livet i fjorden står i fare. Området er brukt av både reindriftssamer og sjøsamer som begge har rettigheter. I 2016 sa sametinget nei til disse nå-ingangsatte gruveplanene, på bakgrunn av dette. De samiske stemmene og interessene har etter dette blitt oversett.

Foreløpig status

Miljøvernorganisasjoner som Natur og Ungdom skriver at: «(...) Fremover kommer vi til å jobbe opp mot investorer og prøve å hindre at Nussir (gruvedrift organisasjonen) får de økonomiske ressursene de trenger for å kunne starte opp og drive gruva.» Og nå har vi altså kommet dit hvor gruppen «Stopp Nussirgruva - Redd Repparfjord» har aksjonert i området i ukesvis. Kampen er ikke over. Så lenge det er en sak, vil det være motstand.

GLOBALT INNBLIKK

SORTE SKYER OVER ET “GRØNT” SKIFTE

På søken etter en grønn fremtid kan tilsynelatende alt ofres – foruten det rådende økonomiske system, nyliberalismen. Det får alvorlige konsekvenser. Tekst: Magnus Westbye Foto: Patrick Hendry

Torsdag 22. juli, nær Redd Repparfjordens aksjonsleir og aktivistenes vaktpost ved utbyggernes gravemaskin, sitter styreleder i Nussir ASA, Øystein Rushfeldt, skulder mot skulder med Naturvernforbundets Annie Henriksen i panelsamtale. Henriksen er direkte i sine spørsmål og presser styrelederen til å komme med en innrømmelse; nei, medgir Rushfeldt, Nussir-gruva er ikke nødvendig for det grønne skiftet. Hva står da igjen av snakket om helelektrifisert gruvedrift, miljøvennlig kobberproduksjon og sjødeponi som mest bærekraftige løsning? Grønnvaskinga.

Et sjeldent innblikk

Både stat og kommune har spilt en avgjørende rolle for å legge til rette for Nussirgruva gjennom konsesjonstildeling og politisk støtte. Det er tydelig at gruvedrift og sjødeponi i Repparfjorden inngår i en større, statlig strategi om hvordan det grønne skiftet skal se ut. Når Rushfeldt da for et øyeblikk innrømmer grønnvaskinga han bidrar til, gir han også et sjeldent innblikk i dens rolle i den statlige strategien. Det hele fremsto som en tabbe - et feilsteg som ikke hører hjemme verken i Nussir ASAs markedsføringsstrategi eller den borgerlige regjeringas sedvanlige snakk nødvendigheten av norsk olje.

Om vi derimot ser mot den norske statens internasjonale foretak, er det ikke tvil om at snakket om bærekraft og grønne industrier først og fremst er en markedsføringsstrategi, heller enn et styrende prinsipp. På den måten er ikke utbyggingen av kobbergruven i Repparfjorden unik, men en del av høyresidens prosjekt om å føre miljøpolitikk basert på evig vekst, uavhengig av hvor i verden den foregår.

“Bærekraft” i Brasil

Nordøst i Brasil, i delstaten Pará, driver Norsk Hydro flere omfattende, industrielle anlegg – og omfattende grønnvasking. For å produsere «bærekraftig»

GRUVEDRIFT

«LOKALBEFOLKNINGEN VARSLA OM RØDT, ILLELUKTENDE ELVEVANN.»

aluminium opererer de både en bauksittgruve, en rørledning som frakter mineralene og et aluminiumsraffineri som bearbeider de. Her har det vært omfattende konflikter tilknytta flere deler av produksjonskjeden. Ved bauksittgruva ble det i 2018 reist anklager om miljøkriminalitet, som resulterte i et gruppesøksmål innlevert av organisasjonen CAINQUIAMA, bestående av urbefolkning og etterkommere av afro-brasilianske slaver, quilombolas.

deponiene ved Alunorte, og de fortsetter på sin vei mot «mer bærekraftige materialer – etisk hentet, produsert med lave utslipp», for å gjøre «aluminium til en del av løsningen på de store utfordringene i vår tid, som klimaendringer». Grønnvaskinga står i grell kontrast til realitetene – i Brasil ser vi tydelig hva som skjer bak det tilslørende snakket.

Ved aluminiumsraffineriet Alunorte har det over en årrekke pågått omfattende konflikter om landområder og blitt varslet om miljøødeleggende utslipp. Restmaterialene etter gruvedrift og raffinering blir ved anlegget lagret i to åpne deponier. Herfra ble det i februar 2018 oppdaget flere utslipp, som spredte giftige metaller i nærliggende elver. Lokalbefolkningen varsla om rødt, illeluktende elvevann, og eksperter fastslo at det forurensede vannet var en helserisiko for innbyggerne.

De alvorlige miljøødeleggelsene og omfattende konfliktene oppstår når det «grønne» skiftet bygges på den nyliberale ideologien, og dens iboende skjeve maktstrukturer. Dette har vi tydelig sett konsekvensene av i Brasil, hvor miljø, lokalbefolkning og etiske prinsipper havner nederst i hierarkiet. Det skjer fordi nyliberalismen er et prosjekt hvor både kommuner, stater og overstatlige strukturer blir brukt til å bygge en samfunnsorden hvor profitt får første prioritet. Dette er et globalt prosjekt, og dens dominans er like total i Brasil, som i Norge. Derfor har dette «grønne» skiftet alvorlige konsekvenser også her, som vi nå ser ved gruvedrift og sjødeponi i Repparfjorden.

Grasrotas kamp mot Hydro

På tross av at Hydro har blitt idømt kutt i produksjonen og ilagt bøter fortsetter de å nekte for utslippene. I vår ble det rettet et nytt massesøksmål mot Norsk Hydros drift ved Alunorte og utslippene fra deponiene. Denne gangen står 40 000 urfolk og etterkommere av afro-brasilianske slaver bak kravet om rettferdighet og kompensasjon for det de beskriver som «feilaktig deponering av giftig avfall i Murucupi-elven, i tillegg til andre konsekvenser av tilstedeværelsen av Norsk Hydro i regionen».

Det «grønne» skiftets konsekvenser

sent av det opprinnelige landområdet uberørt av industrielle prosjekter, og må redusere reinantallet med anslagsvis 50 prosent. Silje Karine Moutka i Norske Samers Riksforbund (NSR) er tydelig på at gruvevirksomheten ikke kan sameksistere med reindrifta, og at gruvetillatelsen dermed er i strid med norsk og internasjonal lov. Havforskningsinstituttet har også vært tydelige på konsekvensene sjødeponiet vil få for livet i fjorden. Miljøfarlige tungmetaller kan være akutt giftig for mange marine organismer og torskegytinga vil påvirkes negativt. Den totale belastningen Nussir-gruven og det nyliberale «grønne» skiftet påfører fjord, fjell og samisk kultur, er enorm.

Maktforhold og solidaritet

Heller enn å godta Rushfeldt og den borgerlige regjeringas grønnvasking, må vi se forbi tomme lovord og anerkjenne de maktforholdene Nussir-gruva, Hydros aluminiumsraffineri og resten av det nyliberale «grønne» skiftet bygger på. Da blir det tydelig at de bare er to av mange eksempler på internasjonale strukturer, hvor grønnvasking er regelen heller enn unntaket. Denne villedende diskursen bidrar til å dysse ned de alvorlige konsekvensene i både Norge og Brasil.

«DENNE VILLEDENDE DISKURSEN BIDRAR TIL Å DYSSE NED DE ALVORLIGE KONSEKVENSENE I BÅDE NORGE OG BRASIL.»

Ifølge Hydro selv foregikk det ikke overrenning av det giftige avfallet fra

Stiftelsen Protect Sápmi har vist at Nussir-gruva vil få alvorlige konsekvenser for reindrifta i området. Reinbeitedistrikt 22 Fiettar vil kun ha 30 pro-

Skal vi yte effektiv motstand må vi derfor ta inn over oss helheten disse konkrete kampene inngår i, og understreke behovet for å bekjempe nyliberalismen i alle land, sammen. Om den finnes ett sted, rammer den oss alle. Vi må aksjonere i Finnmark og støtte utenlandske kamerater i lignende kamper som best vi kan. Nyliberalismen går på tvers av alle grenser, og derfor må vår motstand følge etter – når kampen er internasjonal, er håpet det også.

THERESES TALE

All den tida Natur og Ungdom har brukt i arbeidet mot dumping av gruveavfall i norske fjorder kunne vært unngått. Tekst: Therese Hugstmyr Woie Illustrasjon: Vilde Gjems

«ENTREPRENØRER VIL INNSE HVOR ENORMT SLØSERI DET ER AT MASSENE SOM GRAVES UT DUMPES I NASJONALE LAKSEFJORDER.»

Et av Natur og Ungdom viktigste krav til partiene som danner regjering etter Stortingsvalget er å innføre to avgifter som sammen kan unngå nye slike gruvesaker. Dette kan regjeringen sørge for allerede denne høsten når Statsbudsjettet for 2022 skal legges fram.

Overskuddsmasser vs. jomfruelige masser

I dag er det alt for billig å hente ut nye ressurser som pukk, grus og sand. Vi bruker enorme mengder av dette hvert år i bygging av veier, murstein, havner, boligområder og så videre. Norge er fullt av fjell, men i områdene rundt de største byene begynner det å bli tomt for tilgjengelige steder å hente ut de nødvendige massene for all byggingen som foregår. Sett en avgift på det! Avgiften kan få et så spennende navn som «avgift på uttak av jomfruelig masse», altså masse som ikke er brukt før og som hentes

opp av jorda for dette formålet alene. Plutselig vil alle entreprenører rette øynene sine mot gruver og tunneller og innse hvor enormt sløseri det er at massene som graves ut dumpes i nasjonale laksefjorder. Hvis regjeringen også setter en avgift på deponi av overskuddsmasser, så har vi en uslåelig kombinasjon. Da vil alle gruveselskaper og tunnelgravere rette øynene sine mot entreprenører for å finne noen de kan selge overskuddsmassene sine til - for å slippe å betale for å dumpe dem på land eller til havs. Kanskje kan de se så langt som til Nederland hvor de henter opp enorme mengder slam fra havbunnen for å bygge diker langs kysten som beskytter mot havnivåstigningen. Nussir luktet på muligheten - men det ble ikke noe ut av det. Her trenger de et spark i baken i form av avgifter.

Vinn-vinn-vinn

Dette må være en vinn-vinn-vinn-situasjon for regjeringa. De får økte inntekter til staten fra gammeldagse selskaper som fortsatt bruker jomfruelige masser eller deponerer overskuddsmasser. De får færre brysomme situasjoner der miljøvernere protesterer mot gruveavfallsdumping. På toppen av det hele vil de ta et tydelig steg i retning av å oppfylle et hittil uoppfylt løfte fra dagens regjeringsplattform. «Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi som utnytter ressursene bedre». Dette er ikke et dårlig kamprop fra Natur og Ungdom, men et mål uten særlig mye innhold vedtatt av regjeringen. Å utnytte de enorme massene som hvert år hentes opp av jorda når vi bygger store nye tunneller og stadig dypere gruver er et helt nødvendig første steg.

KULLGRUVER

KULL

– fortidens energikilde Bare 40% av energien i kull blir utnyttet til å produsere strøm. I fortiden var det bedre enn alternativene, men hva nå? Tekst og illustrasjon: Hanna Nysæter

For mange er kulldrift det første man tenker på når man hører ordet gruver. I Norge har vi kun én kullgruve på Svalbard som er i drift, Gruve 7, og kull som energikilde står kun for 1% av strømmen som brukes i Norge årlig. På verdensbasis er tilstanden derimot ganske annerledes. Kull er fortsatt den dag i dag den fremste energikilden til produksjon av elektrisk kraft. I USA står kull for rundt 20% av landets elektrisitetsproduksjon, og i India hele 70%. Men hvorfor er det så problematisk?

Turbinene driver generatorer, som så skaper elektrisk strøm. Kull er i tillegg ekstremt lite energieffektivt. Kullkraftverk får i gjennomsnitt kun brukt 40% av energien i kullet til å produsere elektrisk strøm. 60% av energien går altså tapt til omgivelsene. Det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig. Det er heller ingen hemmelighet at kulldrift verden

brenning av kull alene er ansvarlig for over en tredjedel av den 1°C globale temperaturøkningen over førindustrielt nivå. Skal vi ha en mulighet til å nå Paris-avtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen til 1.5°C, er det helt avgjørende med en rask og omfattende utfasing av kullindustrien. Høyinntektsland bør gå bort fra kull innen dette tiåret er omme, og resten av verden innen 2040.

«DET SIER SEG SELV AT DETTE IKKE ER BÆREKRAFTIG.»

Klimaversting

Kull er en ikke-fornybar energikilde som når den brennes slipper ut store mengder klimagasser, hovedsakelig i form av CO2. Kull brukes en del i blant annet metallindustrien, men hovedsakelig til strømproduksjon. Ved kullkraftverk brukes kull som energikilde til å varme opp vann som setter store dampturbiner i bevegelse.

over skaper store miljøproblemer: Når man brenner kull frigjøres skadelige stoffer som blant annet kan skape kraftig luftforurensning og sur nedbør til skade for både mennesker, dyr og natur. IEA (Det internasjonale energibyrået) har regnet seg fram til at CO2 fra for-

En gammel oppskrift

Økonomisk vekst og kullforbruk har til nå vært tett knyttet sammen. England var først ut med sine kullfyrte dampmaskiner på slutten av 1700-tallet, og etter det har nesten alle industriland satt sin lit til kull for å nå målet om økonomisk velstand. Denne oppskriften kan ikke lenger følges. For eter flere århundrer med forurensing vil ikke kloden tåle at raskt voksende økonomier som India og Kina også gjør seg avhengige av kull for å

KULLGRUVER

dekke sine enorme strømbehov i årene fremover. Land som har muligheten til det er nødt til å gå bort fra kullkraft, og i tillegg sørge for at resten av verden også får støtten de trenger for å kunne gå over til fornybar energi.

På rett vei

Heldigvis innser stadig flere land ansvaret, nytten, og den absolutte nødvendigheten av å gå bort fra kull og over til grønnere energi. Påvirkningene på klima er omfattende, og da har vi knapt vurdert konsekvensene kulldrift har for naturen.

«PÅVIRKNINGENE PÅ KLIMA ER OMFATTENDE, OG DA HAR VI KNAPT VURDERT KONSEKVENSENE KULLDRIFT HAR FOR NATUREN.» I vår uttalte USAs president Joe Biden at han har som mål at landets energi skal være 100% fornybar innen 2035. I EU har femten land kommet med kunngjøringer og planer om utfasing av kullindustrien, fjorten av dem innen 2030. Peru har som mål å gå bort fra kull innen 2022. Grønn og fornybar energi blir stadig billigere, og det er beregnet at innen 2025 vil 78% av verdens kullkraftverk være dyrere å drifte enn å erstatte med fornybare energikilder. Til tross for dette har størsteparten av verdens kullkraftverk fortsatt ingen sluttdato. For mange land er kull fortsatt den billigste og mest tilgjengelige energikilden. Gruve 7 på Svalbard går mot nedstenging, og setter dermed et endelig punktum for norsk kullgruvedrift. At vi som kan leder an, skulle bare mangle. Det som gjelder nå er å få med resten av laget.

Verdens energiproduksjon er ansvarlig for hele 40% av verdens menneskeskapte utslipp av CO2. Kullkraftverk står for litt over 30% av verdens energiproduksjon, men er ansvarlig for hele 60% av utslippene.

GRUVER

«mEN KiNa hAR jO kuLL” Hvorfor skal vi gidde å bry oss om klimakrisa i Norge, når Kina fortsatt har kullgruver?! Tekst: Mari Qviller Illustrasjon: Johanna Warberg

MEN KINA HAR JO KULL...

Har du, som meg, prøvd å snakke om klimakamp på vervestand eller til onkelen din på familieselskap, men blitt møtt med at Norges utslipp ikke betyr noe fordi Kina står for nesten en tredjedel av verdens utslipp? Hva sier man til det, liksom?

Verdensmester

Kina er det landet i verden som slipper ut absolutt mest klimagasser, og samtidig bygger Kina mest fornybar energi på verdensbasis. Det er også landet i verden med flest navler. Generelt sett er det lett å ha verdensrekord når man er verdens mest folkerike land. Ansvaret blir ikke mindre av den grunn, men det kan kanskje hjelpe å sette tallene litt i perspektiv.

“I-land og U-land”

Svaret er mest sannsynlig tusenvis av år med krig, kulturforskjeller og rasisme, men de siste årene har mye av konflikten bunnet i hvor mye ansvar Kina skal ha. Fram til 2015 skilte FN mellom I-land og U-land i klimaforhandlingene, noe som gjorde at Kina ikke hadde noen forpliktelser før Paris-avtalen. Kina vil fortsatt bli behandlet som et U-land, og ikke ha samme ansvaret som vesten. Selv om

Kina har drevet med kullproduksjon i seks tusen år. Kullindustrien har gjennomsyret kulturen og er en av de viktigste arbeidsplassene. Gjennom historien har kullarbeiderne blitt et symbol for arbeiderklassen, og har vært selve ansiktet på de største fagforenings-kampene i verden. Kanskje har dette ført til en yrkesstolthet som gjør det enda vanskelig å avvikle kullindustrien?

«KLIMANØYTRALE GRUVER ER EN LIKE TVILSOM STRATEGI SOM NORGES SATSNING PÅ «GRØNNE» OLJEPLATTFORMER.»

Hver nordmann bruker ett tonn mer karbon hvert år enn èn kineser. 20 oljeog kullselskaper står for over en tredjedel av de globale klimagassutslippene siden 1965. Når man da sier at Kina står for en tredjedel av verdens utslipp, ligger de i realiteten på 28 prosent av dagens utslipp. Så hvorfor er Kina den store syndebukken?

De siste årene har verdens kullproduksjon gått litt ned, og det har blitt ganske trendy for selskaper å droppe investeringer i kullindustri. Likevel har blant annet Statens pensjonsfond, kjent som “Oljefondet”, investert 13,6 milliarder dollar i nettopp kull. Mange utviklingsland er fortsatt avhenging av kull til oppvarming og matlaging. Ikke fordi det ikke finnes noe bedre alternativ, men fordi omstilling koster penger. Da hjelper det ikke at de som har penger bruker dem på å holde fossilindustrien relevant.

«DET HJELPER IKKE AT DE SOM HAR PENGER BRUKER DEM PÅ Å HOLDE FOSSILINDUSTRIEN RELEVANT» det i dag kreves at alle land bidrar, mener Kina at vesten, som skapte klimakrisen, må ta de største kuttene.

Kina har alltid vært en stormakt, men det er bare rundt de siste 20 årene at de har hatt forbruk i samme dimensjoner som vestlige land, og fortsatt ligger de langt bak land som Norge og USA. I dag har hver amerikaner det dobbelte av karbonavtrykket til en kineser hvert år, og fram til 2007 var USA landet i verden med størst utslipp.

skal bygge grønn kullkraft fra nå av. Det er vanskelig å tro at kullgruver kan være klimanøytrale, men det er en like tvilsom strategi som Norges satsning på «grønne» oljeplattformer.

Norge - et foregangsland?

Kina ønsker å være karbonnøytrale innen 2060, men helst uten å slutte helt med kull. I likhet med Norge krysser Kina både fingre og tær, og håper karbonfangst skal bli en hit. «Heldigvis» lover Kina at de bare

FN mener at alle har et ansvar for klimaendringene, og at skillet mellom I-land og U-land er utdatert. Noe som likevel er interessant å merke seg er at andelen klimafornektere i I-landene er mye større enn i U-landene. Norges befolkning består av 10 prosent klimafornektere, mens bare 3 prosent av Kinas befolkning ser ut til å tvile på menneskeskapte klimaendringer. Kanskje gjør det alene at Kina ligger bedre an enn oss i å stoppe klimakrisa? Vi må gidde å bry oss om klimakampen, selv om den er urettferdig. For det er ikke oss den er urettferdig for.

KOMMENTAR

INDUSTRIENS

MAKT Høye gjerder, macheter og støy. Væpna vakter patruljerer mens store gravemaskiner sakte graver seg lenger og lenger ned i bakken. Tekst: Nils Nerhus Rørstad Illustrasjon: Stian Tranung

Dagbruddet vokser for hver dag som går, og lastebiler stappfulle av verdifulle ressurser blir kjørt ut og solgt på det internasjonale markedet. De som bodde der før kan ikke gjøre annet enn å lengte tilbake til da skogen de levde av fortsatt stod, og fisken de kunne fiske før dumpinga starta. Slik er livet ved Batu Hijau-gruva i Indonesia.

Arbeidsplassene var det ingen i landsbyen som fikk, de var jo ikke utdanna gruvearbeidere. De som mista gårdene sine fikk ikke betalt, for staten hadde ingen papirer på at de eide gården. Selskapet lovet gull og grønne skoger men leverte grus og døde fjorder.

Gruvas makt er stor. Det er enorme verdier som gjemmer seg under bakken. Den som kontrollerer gruva blir med det ganske mektig. De som allierer seg med gruva får ganske mye makt de også. Det gjorde de lokale sjefene og machetemennene deres. I håp om å skumme litt av fløten, eller med en enorm tro på gruva som veien til utvikling, er de villige til å til å ofre alt og alle. Om nødvendig med makt.

«LOVET GULL OG GRØNNE SKOGER - MEN LEVERTE GRUS OG DØDE FJORDER»

Gruva har sagt at de tar ansvar. De har sagt at de ønsker å gi tilbake til lokalsamfunnet. Bedriftens samfunnsansvar blir det kalt. De driver skilpaddeoppdrett og rydder stranda en gang i året. Vanlig fiske og bruk av skogen blir sett på som ødeleggende, mens sjødumpinga blir utvida.

Da gruva starta opp og tok land og ressurser fra de som var der før lovet de at alle som ville skulle få jobb i gruva. De som mista gården sin skulle få betalt.

De som mener dette er galt, de som står for rettighetene sine, de som mente at reglene burde lages av noen andre enn det store selskapet, ble trua. De ble ikke trua av noen fra gruva, nei, det er lokale machetemenn som skremmer. Disse machetemennene får ikke engang betalt.

Det er ikke mange fellestrekk mellom gruveindustrien i Indonesia og Norge. Likevel kommer det noen ekle gufs som burde få selv den største gruveforkjemperen til å stoppe opp og tenke seg om. Lokale styresmakter har blitt blenda av løfter om tilflytting, skatteinntekter og arbeidsplasser. For det er de villige til å ofre alt, til og med alle menneskene som er der fra før.

GRUVEDRIFT

Urent uran

Vestens atromkraftsatsing har gitt en energiboost i mange av verdens rikeste land. Blant Afrikas fattigste finner vi de som har betalt prisen.

Tekst: Bror Eskil Heiret Foto: Philip Raynaers, Green Peace

På en øde utpost i ørkenen nord i verdens femte fattigste land, Niger, er det fattigdommen som er mest påfallende. Her lider folk av sult og sykdommer som for lengst er utryddet i de fleste andre afrikanske land. I landet der islamistiske ekstremistgrupper som IS og Boko Haram driver sitt eget folk på flukt finnes også de mest mineralrike naturressursene i verden. I tillegg til gull for utsmykning av verdens rikeste mennesker, utvinnes også eksklusivt metall med krefter nok til å ødelegge planeten: Jorda i Niger er nemlig også rik på uran.

Prisen for billig energi

Uten verken atomkraft eller atombomber er det vanskelig å tenke seg hvorfor Niger selv har interesse av å utvinne uran. Svaret viser seg å være en blanding av etterkrigstidens våpenkappløp og fransk imperialisme. For under den kalde krigens våpenkappløp var Niger en fattig, fransk koloni. Under jernteppet jobba det franske militæret på spreng for å holde tritt med USA og Russlands produksjon av masseødeleggelsesvåpen. Etter russiske forskeres gjennombrudd om at avfall fra atomkraft kunne brukes til farligere atombomber, ble en storstilt fransk satsing igangsatt. Men i Frankrike fantes det

ikke nok uran. Mens Russland skaffet billig uran i Kazakhstan og USA i Canada, fant franske forskere enorme forekomster av det radioaktive grunnstoffet i ørkenen nord i Niger. SOMAIR, et dagbrudd eid av det franske gruveselskapet Orano, er en enorm, giftig og dyp grop i ørkenen. Dagbrudd er en billig og effektiv utvinningsmetode fordi man slipper å grave avanserte og dyre gruvesjakter. Når det kommer til uranutvinning er dagbrudd en metode som nesten bare brukes i Niger og Namibia. Mangelen på tak over slike gruver gjør nemlig at radioaktivt utslipp er vanskelig unngå. Vanligvis sprøytes det vann over slike dagbrudd for å unngå at støvet blåser av gårde med vinden, men fordi dagbruddet er i en ørken, med lite nedbør og dårlig tilgang på vann, blåser skyer av radioaktiv sand ofte over nærliggende områder. Gruvebyene rundt dagbruddet sitter igjen med en skitten arv av radioaktivt avfall, naturødeleggelser og utbredelse av strålerelaterte sykdommer.

Livsfarlig avfall

Frankrike har satset hardere på kjernekraft enn noen andre land. Med dagens 59 reaktorer produserer Frank-

rikes kjernekraftverk mer enn 70% av landets elektrisitet. Dette krever en direkte og utømmelig kilde til uran. Atomprogrammet tjener befolkningen godt, samtidig som militæret får alt de trenger til opprustning og vedlikehold av sine atomarsenal. Men Frankrike er ikke kjent for god håndtering av radioaktivt avfall. Enorme mengder har hopet seg opp etter tiår med manglende lagringsplass. Mye av dette livsfarlige avfallet blir gradvis vannet ut i havet i påvente av nyvinninger innenfor avfallslagring. Derfor er det ikke overraskende at forholdene rundt utvinningen i Niger ikke faller natur og helse i favør.

Nekter for strålefare

I nabobyen til dagbruddet SOMAIR, Akokan, benekter legene på det lokale sykehuset at strålenivåene de lokale blir utsatt for har negativ helseeffekt. Sykehuset er imidlertid fullfinansiert av det samme selskapet som finansierer gruvedriften og legene får sin lønn fra. I tillegg mangler sykehuset nødvendig kompetanse og teknologi til å diagnostisere strålerelaterte sykdommer som kreft. En lokal organisasjon mener at arbeiderne ikke kan beskytte seg fordi ingen av dem vet hva radioaktiv strå-

URENT URAN

ling er. Arbeiderne får lovnader om lønnet fast arbeid, men sitter igjen med å betale en uerstattelig personlig pris. Selskapene som står for driften av dagbruddet har aldri foretatt målinger av radioaktiv stråling i området. I 2010 gjorde Greenpeace målinger i gruvebyene Akokan og Arlit. Målingene viste over 100 ganger høyere stråleverdier enn WHOs anbefalte nivå. Strålenivået i dagbruddet er langt høyere. Mens det lokale sykehuset benekter tilfellene, er landsbyene også bebodd av arbeidere som har kollapset under arbeid i dagbruddet. I motsetning til flere andre arbeidsskader blir ikke stråleskader bedre med årene. Kreft, infertilitet og medfødte genfeil er nå vanlig her.

Dumping i Namibia

«ARBEIDERNE KAN IKKE BESKYTTE SEG FORDI INGEN AV DEM VET HVA RADIOAKTIV STRÅLING ER.»

Verdens nest største gruveselskap, Rio Tinto, har drevet Rössing dagbrudd i Namibia i flere tiår. Den tidligere sørafrikanske kolonien har forsynt mange av vestens atommakter med uran til deres kjernekraftverk. Blant annet har deres tidligere koloniherre Sør-Afrika brukt uran fra Namibia til å drive sine egne atomkraftverk.

Da produksjonen i Rössing dagbrudd startet opp i 1976 var Namibia fortsatt en sørafrikansk koloni. Produksjonen var preget av svært lav sikkerhet samtidig som utenlandsk radioaktivt avfall ble dumpet og lagret i provisoriske anlegg i Namibia. Dette er avfall som har forurenset naturen og igjen vært til skade for miljø, dyr og mennesker. Da landet i 1990 skulle skrive ny grunnlov i forbindelse med frigjøringen forsøkte

de å sette strek over radioaktiv deponering. Grunnlovsparagraf 95 gjorde lagring av utenlandsk radioaktivt avfall i Namibia ulovlig. I Walvis Bay, Namibia står et spesialbygget lager for farlig materiale. Dette ble bygget for å midlertidig lagre uran til internasjonal eksport. Her står det imidlertid radioaktivt avfall som arbeiderne ikke kjenner igjen. De finner

både høyradioaktive brenselstaver fra reaktorkjerner, tungtvann og radioaktivt avfall fra kjernekraft. På tross av grunnloven og at Namibia selv ikke har kjernekraft, fylles stadig havnelageret opp av utenlandsk radioaktivt avfall. Kritikere peker på at korrupt sørafrikansk atomindustri i samarbeid med Rio Tinto deponerer ulovlig avfall i Namibia. Avfallet er nemlig både kostbart og farlig å oppbevare. Da er det enklest å feie det under et teppe av en gammel koloni.

Vesten mot resten

Eksemplene på uforsvarlig utvinning av uran i fattige afrikanske land gir et nytt perspektiv på atomkraftindustrien. Et totalt fravær av nødvendige sikkerhetstiltak og utnyttelse av arbeidernes kunnskapsmangel viser hvor høy offervilje vestlig atomkraftindustri faktisk har. Mens tusener av vestlige husstander blir forsynt med elektrisk atomenergi betaler dyr, mennesker og natur på andre siden av verden en skjebnesvanger pris for vestens urene uran.

MINERALJAKT PÅ HAVBUNNEN

Mineraljakt til havs Under bølgene, nede på havets dyp, hvor få vet hva som skjuler seg og enda færre har vært: Der er skattene utilgjengelige. Vel - fram til nå. Tekst: Lea Nesheim Illustrasjon: Gina Gylver

Verden går framover og blir stadig grønnere. En av de mest populære måtene å kutte klimagassutslipp på er å elektrifisere alt. Utslippene minker, men behovet for mineraler til elektronikken øker betraktelig. Særlig om vi ikke lærer oss å gjenbruke mineralene vi allerede har. Den tradisjonelle måten å skaffe mineraler på er ved gruvedrift. Dette er en næring i utvikling, og store teknologiske framskritt gjør at gruvedriften kan skje andre steder, og på andre måter enn tidligere. Til og med på havbunnen.

Fra olje til vann

difull natur. De trenger et nytt eventyr. I veien for dette eventyret står imidlertid en samlet miljøbevegelse. Heldigvis er næringen kun i etableringsfasen og fienden velkjent. Sistnevnte på godt og vondt. Oljelobbyen har mye makt

nemlig rasere enorme arealer med unike naturtyper, bryte opp leveområdene til arter og forurense bunnmiljøet. Støy, vibrasjon og lys fra driften påvirker også arters levedyktighet betraktelig. Om ikke dette var nok, så vil omveltingen av havbunnen frigjøre CO2 som er naturlig lagret på havbunnen. Vinninga ved å skaffe mineraler til det grønne skiftet går altså opp i spinninga.

«MINERALUTVINNING PÅ HAVBUNNEN VIL RASERE ENORME AREALER.»

Siden Norge er en oljenasjon, har vi erfaring og kunnskap om å drifte maskiner under vann. Vi har en kompetanse og infrastruktur i særklasse, og næringa er ordentlig stolte av den. Ettersom klimaskadelig olje og gass stadig synker i popularitet, må oljenæringa tenke nytt for å beholde denne statusen. De kjemper riktignok med nebb og klør for at norsk olje skal eksistere i en nullutslippsverden, men det er ikke lenger her de store pengesummene ligger. De trenger nye skatter å jakte med den ypperlige teknologien og kompetansen til å utnytte uutforsket, vakker og ver-

i samfunnet, og næringsutvikling skjer både på lukkede rom eller gjennom flotte sosiale sammenkomster. Innsikten i hva de pønsker på kommer gjennom datagenererte e-poster fra Olje- og energidepartementets planer, som tikker inn til Natur og Ungdoms postmottak. Som svar til dem skildrer vi side opp og side ned om havets utrolige skatter og hva som står på spill.

Hva står på spill?

Mineralutvinning på havbunnen vil

Selv med all denne kunnskapen, så gjenstår hovedargumentet: Forskere vet ikke nok om dyphavet. De har bare så vidt begynt å oppdage det unike artsmangfoldet der, og potensialet er enormt. Vi vet at mineralutvinning på havbunnen vil skade unike naturtyper og arter, og selv om bransjen skulle klare å tilpasse driften til å minimere den, kan man ødelegge verdier man ikke engang visste man hadde. Kjære Olje- og energidepartementet, stans mens leken er god: før dere har begynt.

FORNYBAR ENERGI

Fornybar energi Fornybar energi er en viktig del av løsningen, men skal vi nå mål må vi produsere mindre strøm. Tekst: Sandra Butoyi Illustrasjon: Vilde Gjems

Verdens energibehov er spådd til å øke frem mot 2035. Vårt strømforbruk er allerede høyt, og det planlegges å bruke enda mer strøm for å fase ut fossil energi. I hele landet legges det planer om batterifabrikker, datasentre og hydrogen-eventyr. Men trenger vi all denne strømmen?

ling, ikke videreføring av dagens vaner. En bil på strøm er enda en bil. Skal vi redusere veitrafikken trenger vi sterkere tiltak som redusere antall biler på veien.

Fremtidige muligheter eller dagens hvileputer?

Elektrifisering og mineralutvinning har blitt det nye buzzordet i politikken. Det er ingen tvil om å erstatte fossilt med fornybart vil kutte klimagassutslipp. Men det spørsmålet vi bør stille oss selv er om det er riktig politisk prioritering å bruke ressurser på å elektrifisere alt. Det andre spørsmålet vi bør stille oss selv er hvordan vi ønsker at det skal skje.

Selv om metall og elektrifisering fører med seg med mange fordelen, kan vi ikke lukke øynene for alle skyggesidene. Miljøbevegelsens kritikk til teknologioptimismen og store satsninger på mineraler er tredelt. For det første er det ikke sikkert at løsningen vi lener oss på vil fungere eller finnes om noen år. For det andre andre er sjansene store for at fremtidens løsninger vil føre til andre negative konsekvenser for mennesker eller miljø.

Et reelt dilemma som har blitt reist det siste året er hvorvidt vi bruker grønn energi riktig. På den ene siden kan man argumentere for at det er bedre at alle kjører utslippsfritt, da det er mer energieffektiv enn ordinære biler og kan redusere energibehovet i transportsektoren. På den andre siden kan man argumentere for at de fornybare energiressursene burde føre til omstil-

I dag ser vi det i veitrafikken der elektriske kjøretøy ikke kan løse utfordringene knyttet til mikroplast, svevestøv og arealbruk. For det tredje vil løsningene kreve utrolig masse ressurser. Det finnes ikke nok fornybar energi og mineraler til at alle skal kjøre utslippsfritt på motorveiene.

Vi ser det i regjeringens klimaplanen der stor andel av tiltakene i rapporten baserer seg på forventninger om stor teknologisk utvikling. Natur og Ungdom har tatt til ordet for at vi høster effekten av tiltak som fungerer i dag, og satse på energisparing og effektivisering. Det er bra å satse på elektriske løsninger, men energieffektivisering er det billigste og sikreste måten vi kan nå klimamålene på. Vi har snakket om klimaendringene i flere tiår, og når vi har under ti år på å kutte utslippene trenger vi en plan som holder hvis teknologien svikter.

«DET FINNES IKKE NOK FORNYBAR ENERGI OG MINERALER TIL AT ALLE SKAL KJØRE UTSLIPPSFRITT PÅ MOTORVEIENE.»

FORNYBAR ENERGI

«SITAT»

Framtida er energieffektiv

Energi er en kostbar ressurs og hvis vi skal fortsette i dette tempoet vil det være miljøet som sitter igjen med regninga. Dersom vi klarer å benytte energien vi har på en effektiv måte, kan vi nå klimamålene og skåne naturen. Natur og Ungdom har i flere år tatt til ordet for energieffektivisering. I dag har vi mye av teknologien som trengs, og ny forskning viser gode løsninger for å spare energi i flere sektorer.

silfritt innen 2040 uten stor utbygging av fornybar energi i rapporten Fossilfritt Norge.

Et paradoks

Fornybar energi avhenger av mineraler og metaller - to ressurser som har sine miljøkostnader. De politiske prioriteringene påvirker vårt behov for å importere mineraler. Vi ser det i transportsektoren, der vi tilrettelegger for mineral krevende løsninger som elbil istedenfor å satse på tog eller redusere biltrafikken.

«FORSKNINGEN OG LØSNINGENE FINNES I STOR GRAD I DAG»

NVE estimerer at Norges kraftbruk vil øke mot 2030, og peker på at energieffektivisering kan være et alternativ til å mer utbygging. Naturvernforbundet viser at det er mulig for Norge å bli fos-

Forskningen og løsningene finnes i stor grad i dag. Selv om Norge kan klare å omstille seg fra fossilt til fornybart med begrenset økning i energiproduksjonen, bør vi strekke oss lengre. Hva den endelige løsningen er handler om politiske prioriteringen, men ett sted å starte å satse på energieffektivisering og redusere trafikken.

Skal vi greie å nå våre klimaforpliktelser må vi endre energiforbruket vårt. Vi må gå fra fossilt til fornybart, men også prioritere energien vi har. Potensialet for energisparing og effektivisering er stort, men politikerne prioriterer det ikke.

XXXXXXXXXX

XXXXXXXX

FRODE GRYTTEN

FJORD OF THE RINGS Øydelegg vi naturen, øydelegg vi til slutt oss sjølve. Tekst: Frode Grytten Illustrasjon: Marvin Halleraker

Tøm driten på elva, sa Leif Einar Lothe då ikkje alt var i orden på bubilcampen hans i Odda. Alt går på sjøen likevel, sa Lothe. Han oppfordra gjestane sine til å tømme dassane sine i Opo då kommunen hadde midlertidige problem med kloakkanlegget. Eg har stor sans for Lothe, men her er han eit trist ekko av ein lang tradisjon i Odda. Tøm driten der det passar. Det går i fjorden likevel. Gi blaffen. Få fart på sakene. Dagens Odda er bygd på menneskets unike evne til å temme naturen, gjøre vasskraft til kilowatt, gjøre kilowatt til smelteverksindustri. Industrieventyret tok Norge inn i ei ny tid, det skapte rikdom, velferd og eit godt lokalsamfunn. Det hadde også store kostnadar, både for innbyggarane, folk ga kroppane sine til arbeidet og slitet, og for naturen, ei død elv, ein død fjord, haugar med gift og avfall og drit, eigarar som bare stakk av og let Odda i stikken. No ser politikarar og investorar og gründerar igjen mot naturen for å skape eit nytt Ullensvang etter den tyngste tungindustrien. Dei vil ha stort oppdrettsanlegg i Herand, dei vil ha gondolbane til Rossnos.

Lakseoppdrett. Masseturisme. Vi manglar ikkje kunnskap om desse tinga. Produksjon av laks gjør nokre få folk rike og naturen mykje fattigare. Det omformar fjorden til ei enorm søppeldynge. Det øydelegg for villaksen, det fåkkar opp det naturlige livet som finst i fjorden. Det ser heller ikkje ut, visuelt. Eigarane får tilgang på noko som tilhører oss alle, fjorden, og brukar det til eiga vinning. Masseturisme, som ein gondolbane er fullstendig avhengig av, handlar om å transportere folk rundt i heile verda for særs kortvarig gevinst. Det er ein gammaldags, øydeleggande måte å ta inn verda på, fotavtrykket er altfor stort på ei verd som ikkje toler meir. Pandemien har vist oss dette, vi kan ikkje røre oss rundt på kloden slik vi har gjort fram til no, industrilandbruk kjem for nær naturen og så transporterer mennesket virus ukontrollert rundt, mellom anna gjennom masseturisme. Likevel er sentrale personar i Odda overivrige, ja, nesten aggressivt pågåande i sin argumentasjon for arbeidsplassar, dei vil ha aktivitet, dei vil at det skal skje noko. Ønsket om økonomisk vekst og trygge arbeidsplassar er forståelig. Men ein må slutte å omfamne

gamle dagars løysingar, som oppdrettsteknologien allereie er, ein må slutte å produsere mat gjennom å rasere naturen. Og ein må innsjå at masseturismens tid faktisk går mot slutten, ein kan og vil ikkje halde fram med å forflytte folk på lite klimamedvite vis, ein må ha turisme som lever side om side med naturen. Ullensvang har eitt av det vakraste landskapet i heile verda. Eg mistar sjølv nesten pusten kvar gong eg kjører ned frå Kvamskogen og kjem fram til fjorden, ser over på fjella og breen, ser vatnet og fargespelet, anten det er strålande sol eller regn ein novemberdag. Det landskapet har vore her så lenge før oss, og det skal vere her lenge etter neste val, etter neste budsjettperiode, neste ordførar og neste gründer og neste investor. Eg vil oppfordre aktørane til å tenke større og lengre, dei må tenke meir heilskaplig og skape ein grønare visjon om kva ein vil med lokalsamfunnet. Haldninga om at vi bare kan tømme driten i fjorden har fått leve altfor lenge i Hardanger. Om vi øydelegg naturen, øydelegg vi til slutt oss sjølve. Frode Grytten

INTERVJU: ERLING SVENSEN

Et livsverk under vann Med interesse for fotografi og dykking, har Erling Svensen (66) engasjert seg i artsmangfold og vern av havområder. Tekst: Sina Øversveen Foto: Erling Svensen

Svensen har vært pensjonert i tre år, og håper å kunne undervannsfotografere i ti år til og bidra til miljøkampen resten av livet. Han har tatt tusenvis av bilder under vann langs den norske kysten og kjenner artene og livet under vann godt.

Dårlig vern

– Jeg er så forbanna og har sagt at jeg skal bruke resten av min levetid på å få politikerne til å åpne øynene og se hva vi holder på med i dette landet, sier Svensen. Han sier at Norge er dårligst i verden på vern av naturområder. – Vi verner mye, men vernet er dårlig. Svensen nevner Ytre Hvaler nasjonalpark som et eksempel. Sammen med

Sverige er det etablert marin nasjonalpark ytterst i Oslofjorden, fra 2009. Store sjøarealer, hvor det blant annet er korallrev, er vernet som Norges første nasjonalpark med vern av områder under vann. – Likevel er det lov å fange fisk, krabber og skjell med bunngarn, teiner, ruser og ved dykking i hele området. Selv fisking av reker og sjøkreps med bunntrål er lov i store deler av verneområdet. Selv om et område er vernet, er det altså mulig for kommersielle aktører å søke om dispensasjon.

Arter er viktige

Gjennom fotografi og dykking har Svensen bidratt til flere bøker om marine arter og dyrelivet i havet. Det har gjort at han er brennende opptatt av å

ta vare på mangfoldet og beskytte sårbare arter. – Vi vet ikke når vi har drept en art som egentlig er viktig, forteller han. Han forteller at primitive arter kan ha unike egenskaper som kan være viktige. Blant annet har en lavart funnet på Hardangervidda vært viktig i medisinen, til bruk i organtransplantasjon. – Det er noe man ser over hele verden, at artene ikke blir tatt vare på slik de bør, sier Svensen. Politikerne har tilgang til ekspertisen og vi er nødt til å høre på forskerne, mener han. At leveområdene til en art blir endret på grunn av menneskelig aktivitet er en av de viktigste truslene mot artsmangfoldet i verden.

ET LIVSVERK UNDER VANN

«JEG SKAL BRUKE RESTEN AV MIN LEVETID PÅ Å FÅ TIL POLITIKERNE TIL Å ÅPNE ØYNENE OG SE HVA VI HOLDER PÅ MED I DETTE LANDET.»

Dykking i fjord med gruvedeponi

Erling Svensen har engasjert seg på samme side som Natur og Ungdom når det gjelder gruvedrift og avfallshåndtering. Noe av grunnlaget som argumenterer for fjorddeponi i Repparfjorden og Førdefjorden kommer fra Jøssingfjorden i Sokndal i Rogaland. Det er en liten fjord Svensen kjenner godt. Flere millioner tonn gruveavfall ble deponert der, fra 1960 til 1984. Nå er det over 30 år siden deler av fjorden ble brukt som deponi og rapporter har friskmeldt livet i fjorden, men realiteten er en annen. I Jøssingfjorden har Svensen dykket i flere tiår, han bor bare en kjøretur unna. At fjorden er friskmeldt er basert på vannprøver, men i en fjord flyter vannet inn og ut. Livet i fjorden er preget av avfallet selv om vannprøvene har vist seg å være fine. Svensen, som altså selv har dykket i Jøssingfjorden og tatt bilder der, forteller at fjorden er død. – Veggene og bunnen i fjorden livløst, dekket av avfall fra gruva. De første

centimeterne på bunnen har litt liv, men en frisk fjord ser helt annerledes ut, forteller Svensen. – Jøssingfjorden har mye gruveavfall og er dyp grå på fargen. At det er like mye liv der som før de drev med gruvedumping stemmer ikke.

Undervannsfotografering en del av kampen

Mye av livet til Svensen har blitt dedikert til undervannsfotografering, selv om han i utgangspunktet er utdannet typograf og lenge jobbet som trykkerisjef. Sammen med marinbiolog Frank Emil Moen har han gitt ut boka «Dyreliv i havet». Den har bilder av arter som Svensen har fotografert og har kommet ut i flere versjoner. Undervannsfotografering kan blant annet brukes til å dokumentere livet og konsekvenser av avfallshåndtering. Svensen er også engasjert i kampen om Repparfjorden og brennende opptatt av at politikerne må ta mer ansvar for bærekraftig forvaltning av havområdene våre.

Selv om mye av det Svensen sier om forvaltningen av havets ressurser er deprimerende, finnes det lysglimt. For eksempel er de store korallrevene nå ganske beskyttet for tråling, noe som er et steg i riktig retning. – Det skjer bra ting, men vi fokuserer på verdiene vi kan få ut av havet. Svensen er også positiv til sporingssystemet for sjøfart, AIS. AIS står for automatisk identifiseringssystem og er innført av FNs sjøfartsorganisasjon. Alle kommersielle fartøy er nødt til å ha sporing. Det gjør informasjon om fartøyene tilgjengelig, som bidrar til bedre overvåking og regulering. Et steg i riktig retning, selv om mye gjenstår. – Vi har ikke magemål, vi skal ha og vi skal ha, sier Svensen. – Forandring må til for at av dyreliv og utnyttelse av ressurser i havet skal skje på en bærekraftig måte.

Vil du ha dine meninger på trykk? Vi tar i mot leserinnlegg og kommentarer til neste utgave med tema HAV

Redaksjonen er åpen for flere • underredaktører • skribenter • illustratører • fotografer

Om du er interessert: skriv litt om deg selv og din motivasjon! Send din tekst eller søknad til sol@putsj.no

THORS KÅSERI

Ting repeterer seg Sånne som meg har ein lei tendens til å lage litt rot. Tekst: Thor Due Illustrasjon: Camilla Voutilainen Nordbø

Eg må innrømme noko. Eg tilhøyrer minst to menneskegrupper med ein lei tendens til å lage litt kaos. Den fyrste gruppa menneske er dei som trur ting blir betre neste gong ein prøver. Neste gong eg har rydda rommet mitt, då skal det vere ryddig for alltid. I morgon kveld, då skal eg legge meg tidleg. Neste år, då skal eg vere verdas flinkaste student. Og berre vent til eg skal byrje trene styrke neste veke. Håhå, då skal det bli musklar!

så høyrer eg heime her. Den andre gruppa menneske eg høyrer til heiter geologane. Ved den første steinen vi så på, på mitt første feltkurs i geologi, ropte den svenske førelesaren min: «Här har jag en jättesnygg sten! Men vafan? Det är ju en massa grönsaker på den. Jag vill ju inte ha några grönsaker. Jag vill titta på stenen!»

Ein geolog kan til dømes gå inn i eit klasserom med eit breialt halvkjekt smil om munnen, lene seg nonchalant på kateteret og seie: «Alt det dokker ser rundt dokker, med mindre det er plantebasert eller mat, er det ein geolog som har funne.» Så skal geologen tukle litt med PowerPointen eit par minutt før hen får opp eit bilde av ein mobiltelefon og nokre titalls mineral som er putta inn i den flyttbare samtaledingsen.

«EIN MÅ FINNE ALT SOM ER AV UTNYTTBARE MATERIALAR I FJELLET OG PÅ HAVBOTNEN. KOSTE KVA DET KOSTE VIL.»

Og nemde eg at eg skal byrje å bruke tanntråd? Ikkje i kveld, for no er det litt for seint. Men i morgon, altså. Dette er den eine gruppa menneske eg høyrer til. Dei som trur at alt blir bra neste gong ein prøver. Sjølv om det har vorte mislukka dei siste 237 gongane. Med unnatak av den eine veka rett etter sist eg var hos tannlegen (ikkje spør kor lenge det var sidan) eller den fyrste veka etter sommarferien då eg opna pensumboka rett etter å ha kjøpt ho, slik at eg i alle fall hadde opna ho ein gong før eksamen,

Så tok han hammeren sin og begynte å hamre laus på steinblokka til han fekk ein liten bit utan lav og mose på. Han smilte fornøgd som ein unge før han løfta opp den nybrotne biten utan «grönsaker». Eg skjønte seinare at dette var dominerandre for korleis geologar fungerer.

«Det grøne skiftet er heilt avhengig av oss geologar», vil geologen si. Det varierer litt kor flinke geologar er på historiefortelling og presentasjonsteknikk og sånn. Men dersom geologen god, så vil hen male eit bilde av at heretter kan det berre gå ein veg. Ein må ta i bruk ny teknologi, same kva den nye teknologien er, så lenge den er ny. Ein må finne alt som er av utnyttbare materialar i fjellet og på havbotnen. Vi må knuse oss fram til dei få promillene som ligg mellom gråberg. Koste kva det koste vil. «Og her treng ein dei modige geologane, dei

THORS KÅSERI

«SITAT»

fryktlause investorane, dei geniale teknologane og dei som faktisk tør å satse og sette ein fot fram for samfunnet.», vil geologen seie mens han veiver med laserpeikaren framfor nasa på publikum i salen. Så vil geologen prate om kor ille enten naturinngrep eller klimaendringar er. Dersom føredraget handlar om naturinngrep, tar geologen gjerne fram klimaendringar og seier at her må vi ha ein erstatning til fossile brensel. Handlar presentasjonen om oljeog gass, vil geologen trekke fram eit bilde av naturøydeleggande vindkraft eller gruver eller noko anna og seie at alternativet til fossile brensel er mykje verre.

Så, om du kombinerer geologar med dei som trur alt går bra neste gong ein prøver, får du ein skummel kombinasjon. Det gjekk jo ganske dårleg førre gongen vi gav løyve til å dumpe masse gruveslam i ein fjord. Til dømes Jøssingfjorden. Det viste seg at nestan alt livet på botnen forsvann. Det var skikkeleg

vi har gjort har hatt ganske katastrofal verknad på naturen og livsgrunnlaget vårt. Men no, neste gang, berre vi bygger litt fleire gruver, IKEA, bitcoin-datasenter og motorvegar skal det bli bra. Denne gangen skal vi fikse det. Vi klarte det ikkje så bra dei siste 150 åra, men no blir det bra! Vi skal ikkje gjere noko annleis. Framgangsmetoden er den same. Men denne gongen blir det betre! Det er som å høyre meg sjølv i starten av eit kvart semester igjen, med uåpna bøker, sviktande kondisjon, rotete rom, og ei ufortent positiv haldning: Dette blir bra.

«FRAMGANGSMETODEN ER DEN SAME. MEN DENNE GONGEN BLIR DET BETRE!»

Så vil geologen ta eit par skritt fram mot publikum, kikke på ein fiktiv person bakerst i salen og seie: «Eg høyrer nokon spør om vi har råd til å drive slik gruvedrift, men har vi eigentleg råd til å la vere?» utan å tenke på at menneska har hatt råd til å la vere dei siste 200 000 åra.

ille. Men no, neste gang vi prøver, då skal alt bli betre! For no har vi elektrisk hjullastar! Og ja. Då vi fann masse olje under havbotnen så starta vi ei global klimakrise og masse lokal forureining og greier. Men no når vi skal prøve å hente ut mineral frå havbotnen, så vil alt gå mykje betre! Det er greitt nok at alle desse inngrepa

For ein kunne kanskje sett om det var mogleg å drive gruvedrift utan å dumpe giftig slam i fjorden. Eller sett om ein kanskje kunne klara seg utan kvit maling i tannkremen. Eller kanskje ein kunne resirkulert meir. Men nei, vi treng ikkje tenke på det no. No skal vi berre prøve det same på nytt ein gong til. Så blir det bra.

INTERVJU

GUBBEVELDETS

MOTSTANDER

Nora Heyerdahl (22) mener det er helt naturlig at Gen Z markerer seg i politikken. Selv er hun fersk forfatter og kandidat til neste stortingsvalg. Tekst: Ida Mølmen Kleppe Foto: Sol Sandvik

Helt siden barndommen har Nora Heyerdahl engasjert seg for klima og miljø, og i speideren lærte hun å ha det gøy i naturen uten å legge igjen spor. Likevel reagerte hun på det hun lærte om klimaendringene. – På barneskolen fikk vi utdelt hefter om at biene døde, og jeg husker at jeg ikke skjønte hvorfor ingen hadde snakket om dette før. Jeg ble sjokkert over at det ikke sto i avisen hver dag, forteller hun.

ut boken «Ok boomer - og andre ting du kan si til onkelen om klima». Den er bygget opp som en håndbok med fakta og kunnskap, og har ulike kapitler om hvordan man kan håndtere den private klimakampen. På denne måten får leseren lære hvordan man kan diskutere med andre som ikke deler de samme meningene om klima og miljø. Gjennom denne boken ønsker Heyerdahl å gi den hjelpen og støtten som hun selv fikk i organisasjonene.

«BRIKKENE FALT PÅ PLASS DA JEG SLAPP Å GÅ RUNDT OG TENKE AT JEG VAR EN DEL AV PROBLEMET, NÅR JEG HELLER KUNNE VÆRE EN DEL AV LØSNINGEN»

Fra frykt til fakta

Hun var ofte bekymret over at måten hun levde på hadde store konsekvenser for mennesker i andre land, og følte seg tvunget til å leve på en skadelig måte. Dette endret seg da hun ble medlem i Operasjon Dagsverk, Natur og Ungdom og etter hvert også Grønn Ungdom og MDG. – Jeg følte at brikkene falt på plass når jeg slapp å gå rundt og tenke at jeg var en del av problemet, når jeg heller kunne være en del av løsningen. Jeg kunne bruke frykten min til noe. Å gå aktivt inn i politikken la en demper for klimaangsten, som nå ble erstattet av følelsen av å kunne redde verden.

Tilgjengeliggjør sin kunnskap

– Det er nok mange på vår alder og yn-

gre som sitter mye på Instagram og er bekymret, men som ikke har noen til å fortelle dem hvordan de helt konkret kan gjøre en forskjell.

Da Heyerdahl selv kom inn i en organisasjon fikk hun opplæring og hefter om hva hun kunne si i en debatt. Det er mange ungdommer som ikke er med i organisasjoner eller ungdomspartier og dermed ikke får slik hjelp og støtte. Folk tar opp klima- og miljøkampen hver dag rundt middagsbordet, på trening og i sine lokalmiljøer uten å være med i en organisasjon.

– Det å ta noen av de tingene som man lærer i en organisasjon og gi det videre på en tilgjengelig måte er noe jeg håper kan være til hjelp for andre, sier hun.

Heyerdahl tror det er mange fler enn dem som er med i organisasjoner som bidrar og vil bidra, men at det kanskje ikke er «helt deres greie» å sitte tolv timer i strekk på politiske møter. Likevel har også disse en viktig plass i bevegelsen, og det er viktig at de blir sett.

– Når man er engasjert vil man gjerne få til ting, og jeg har merket at det å engasjere seg har en effekt, sier Heyerdahl.

Tidligere i år ga den unge politikeren

Engasjement blir politikk

Når man finner glede i å engasjere seg i politikken, hjelper det også at man ser resultater i arbeidet man legger ned i det.

Selv var hun tidlig ute med å være aktiv i politiske organisasjoner. Da hun var 14 år ble hun med i Grønn Ungdom og tok del i deres politikk, og den politik-

NORA HEYERDAHL

ken hun var med på å lage i ungdomspartiet har så fått plass i stortingsprogrammet til MDG. Derfor føles det helt naturlig å prøve å få gjennomslag for politikken når hun har lagt ned så mye arbeid i den. Nå står hun som en av stortingskandidatene på lista til MDG, noe som kan føles både rart og skummelt. Likevel er det engasjementet som står først i rekka.

er det politikken og næringslivet som sitter med det største ansvaret. Derfor føles det helt naturlig å gå inn i politikken når jeg både kan og vil.

og viktig at de unges engasjement også synes ved valg, sier Heyerdahl. Mot høstens stortingsvalg ser vi flere unge navn, og antallet unge som stemmer ved valg har steget de siste årene. Heyerdahl mener det er helt naturlig at generasjon Z tar plass blant de eldre politikerne når disse ikke har ført landet i riktig retning når det gjelder klima og miljø.

«DET ER VIKTIG AT VI FÅR TA PLASS OG TA DEL I DEN NYE POLITIKKEN.»

– Jeg er lei av at vi som enkeltpersoner blir fortalt at det er vårt ansvar når det er de store selskapene og regjeringene som må løse dette problemet. Vi som er engasjerte blir sittende med skjegget i postkassa og prøver å gjøre gode individuelle valg, men egentlig

Gen Z blant de eldre stemmene

– Det er mye forskning og undersøkelser som viser at folk på min alder blir og er mer politisk engasjert enn vår foreldregenerasjon. Da er det både gøy

– Jeg er sint og lei av voksne politikere som sier at vi ikke kan løse dette problemet uten å tråkke på noen tær. Det er viktig at vi som er offer for den generasjonens urettferdigheter får ta plass og ta del i den nye politikken.

BOKMELDING

EIT LEKSIKON OM

GRUVEINDUSTRIEN Har du tenkt at du vil lære meir om gruvedrift, men ikkje veit kvar du skal byrje? I dette firebindsverket finn du alt du treng å vite. Tekst: Jannicke Totland

Tittel:

Gull, gråstein og grums. Et kritisk blikk på mineralnæringa i fortid, notid og framtid. 4 - Under falskt flagg

Sjeldan samling av fagstoff

Forfattaren Svein Lund har blant anna jobba som mekanikar og lærar, og delteke i etablering av natursenteret Guovdageainnu meahcceguovddáš. I 2015 gav han ut den første av fire bøker i bokserien Gull, gråstein og grums. Et kritisk blikk på mineralnæringa i fortid, notid og framtid. Serien er ei sjeldan samling av informasjon om norsk- og internasjonal gruvedrift.

Internasjonalt fokus

grunnleggjande endring i gruvepolitikk og gruvepraksis. Gruvepolitikken heng også nært saman med forvaltning av vassressursar, jordbruksland, naturområde og ikkje minst oljeog gassressursar. Han er ein del av eit system som set kortsiktig økonomisk vinning for nokre få over dei langsiktige interessene av eit godt livsmiljø for framtida.

praktiske forslag til løysingar på utfordringane. I presentasjonen ligg det eit rikt arkiv med bilete frå gruve- og miljøvernhistoria. Boka, men også serien i heilskap, omfattar ei imponerande breidde fagstoff. Ved å lese den vil du garantert lære noko nytt.

Nettstad

Bokserien har ei tilhøyrande nettside, som eg vil hevde ikkje fungerer på grunn av dårleg grafisk design. Blandinga av ulike element som utgjer ei suppe av hyperlenker, gamle fotografi, tabellar, fotnotar og utklipp frå gamle avisutklipp er med på å svekke formidlinga, og gjer det vanskelig å navigere. Likevel er fordelen at bøkene ligg ute gratis, noko som gjer at eg vil anbefale å laste dei ned og lese dei som pdf. Det gjer at det ikkje er innhaldet som er problemet, men måten det er pakka inn.

«BOKA, MEN OGSÅ SERIEN I HEILSKAP, OMFATTAR EI IMPONERANDE BREIDDE FAGSTOFF.»

Denne bokmeldinga tek føre seg det fjerde og siste bindet i bokserien, som vart gitt ut i 2019. Medan dei tre første binda har konsentrert seg om om mineralutvinning i Noreg, har denne boka eit fokus på den internasjonale mineralverksemda, med døme frå gruvedrifta i nokre utvalde land, og forholdet mellom desse og Noreg. Som Lund skriv: «For å forstå rolla til Noreg, må vi sjå på det store bildet av korleis mineralutvinninga ser ut i verdsmålestokk.» Som det står i skildringa av boka er det ikkje berre i Noreg at det trengst ein

Forfattar: Svein Lund Utgitt: 2019 Forlag: Davvi Girji Sider: 332 Nettstad: http://gruve.info

Kva ein skal gjere med det er eit spørsmål han tek føre seg i denne boka. Eit sitat som kan seie noko om dette, er: «Vi treng ein mineralstrategi der målet om få den mest miljøvennlige gruvedrifta i verda ikkje bare er ei frase, men blir ein realitet.» I formidlinga av fagstoffet stiller han mange gode spørsmål, og kjem med

Me treng vellukka fagformidling

Ein seier at «det er innsida som tel», men utsjånad har faktisk noko å seie når det gjeld å gjere ei bok appellerande. Samanlikna med resten av serien,

GULL, GRÅSTEIN OG GRUMS

Svein Lund på besøk i Aitik koppargruve i Gällivare, Sverige, 2015. Foto; Geir Jørgensen

er det grafiske noko som har tatt seg betydelig opp i det siste bindet, men også her kunne det blitt gjort forbetringar. Dette er særleg dersom ein ynskjer å nå ut til fleire unge, med denne grundige, og høgst tidsrelevante informajsonen. Elles når det gjeld formidlinga saknar eg ein betre struktur eller raud tråd. Nokre delar av boka er tydeleg meir gjennomarbeidd enn andre, noko som gjer at boka synes uferdig. Likevel er det kanskje prisen ein må betale for å pløye gjennom eit såpass rikt omfang av stoff.

design. Til forskjell frå nettstaden, er dei ulike elementa presentert på ein noko ryddigare måte i bøkene. Men her er det også framleis ein veg å gå. Konklusjonen er klar: Me treng god, og meir tilgjengelig formidling om gruvedrift. Og det er klart at denne bokserien fell noko bak målet.

djupt inni miljørørsla eller særs interesserte i tematikken. Både lengda og presentasjonen av stoffet gjer seg lite appellerande til folk flest, og dei som har potensiale for å gjere noko med problema. Lund avsluttar boka, og då også bokserien, med eit sitat som kan samanfatte viktigheita av å få til endring: «Vårt økonomiske system går ikke overens med naturlovene. Og det er ikke naturlovene vi kan endre».

«VÅRT ØKONOMISKE SYSTEM GÅR IKKE OVERENS MED NATURLOVENE. DET ER IKKE NATURLOVENE VI KAN ENDRE.»

Ein tendens som pregar bokserien i stor grad, er at innhaldet druknar i mange lange sitat og uryddig grafisk

God idé med mykje potensiale

For det er ikkje innhaldet som er problemet, men måten det er pakka inn. Formatet gjer at bokserien berre gjer seg tilgjengelig for dei som allereie er

På tross av forbetringspotensialet, er det viktigaste kor Lund vil med både boka og bokserien, der han set fingeren på nokre viktige problem og kjem med forslag til korleis ein kan løyse dei. Her er det inga tvil om at han lukkast.

NU-SIDER

AKSJONSREPORTASJE I sommer reiser folk både kort og langt for å komme til protestleiren ved Repparfjord, og selv toget og haiket jeg nesten 2000 km hver vei. For det er nå det gjelder. Tekst: Gina Gylver Foto: Thor Due

Det er vår tur til å ha vakt ved anleggsområdet, så vi sitter i den lille vakt-lavvuen og steker banan på bålet. Rett nedenfor ligger Repparfjord, og rundt oss er industritomta. Bakken er dekket av reinskinn – duolji på samisk. Det blåser godt utenfor og begynner å bli kaldt, vi har siste vakt. På allmøtet hver kveld bestemmer vi hvem som skal ta hvilke vakter, hvem som skal lage mat, og hvem som skal rydde.

Trusselbrevet

Det er en uke siden de første aksjonene, og etter at arbeidet ble stanset har gravemaskinen stått stille. Det er stadig biler forbi, det har blitt en slags turistattraksjon. Iblant er det hyggelige folk som gjerne stopper for prat og kaffe, og iblant skuler de stygt, ruser motoren og kjører over de samiske flaggene vi har plantet i veikanten. Om nettene blir bannerne og skiltene våre tagget ned og revet opp, men de konfronterer oss aldri direkte.

re slik på et trusselbrev, uansett hvor tøvete innholdet var. Men vi kjente oss så sterke og trygge der vi satt tett i tett i den varme lavvuen, at det bare prellet av. Akkurat da kjente jeg et støt av lykke over å få ta del i et sånt fellesskap.

laget en slags buegang av bjørketrær, og rett innenfor står det et stort skilt med tittelen “sannheten”, som noen lokale motstandere har laget. “Årlige utslipp fra Nussir: 1340 tonn kobber. 232 tonn nikkel. 10,2 tonn bly.” og lista fortsetter.

Lokal støtte

Vi jobber mye med presse, og folk fra leiren er hele tiden opptatt i intervju med lokalavisa, snakker med journalister i leiren, eller serverer kaffe til en dokumentarist fra National Geographic. Dessuten er det alltid masse besøk. Alt fra reindriftsutøvere fra distriktene, til den lokale MC-gjengen i helsvart lær.

I leiren er det nok å gjøre. Og tiden fungerer annerledes her. Alt tar mye lengre tid, og du er ambisiøs hvis du legger mer enn to planer for dagen. Vi lager mat, som tar sjukt lang tid på små gassbrennere og bål, vi har mor-

«DET HØRES KANSKJE UT SOM AT VI HAR BLITT RADIKALISERT HELE GJENGEN, MEN JEG TROR BARE VI HAR FÅTT EN REALITETSORIENTERING.»

For et par dager siden kom Peder inn med et sammenbretta papir i hånda. Jeg fant dette i postkassa, sa han. «Åh, vi har fått trusselbrev!» Utbrøt Lea oppspilt, og hele lavvuen jublet. Mens hun leste brevet høyt lå folk sammenkrøket av latter på reinskinnene. Det var litt surrealistisk å reage-

Plass til alle

genmøter og kveldsmøter som også trekker ut når noen skal fortelle lange anekdoter, komme med hilsninger, eller dra i gang en sang eller fem. Iblant går vi tur opp på fjellet, til den gamle gruva, blir med på fisketur eller bader i fjorden.

Det kommer folk som er både enige og uenige med oss, men de er nesten alltid veldig hyggelige. Første gangen MC-gjengen kom på besøk var de tre trivelige karer, hvorav en satt i kommunestyret for FrP og en annen var naprapat, sjaman, keramiker og musiker. Jeg fikk sitte på med naprapaten og kjøre en tur på motorsykkelen langs fjorden, det var sykt fint. I dag kom de tilbake, og denne gangen var de ti.

Selve leirområdet er en stor eng med gapahuk, bord, oppvaksstasjon, festivaldoer, bannere og plakater, en liten scene og en stor lavvu med plass til flere titalls folk. Ved inngangen har vi

Etterpå skrev de lange innlegg på Facebook, og det har aldri vært så trivelig å lese kommentarfelt. De oppfordret alle til å ta turen innom, gruvetilhengere eller gruvemotstan-

AKSJONSREPORTASJE

Her ved vaktlavvuen, etter å ha stanset anleggsarbeidet nok en gang.

dere, og skrøt disse unge aktivistene opp i skyene. Å være til stede over lengre tid tror jeg har vært svært viktig for å styrke den lokale motstanden. På et lite sted kan det være hardt å stikke hodet frem i en så betent sak, og for mange har det vært vanskelig å ta et tydelig standpunkt mot Nussir og gruva. Vi som kommer langveisfra trenger ikke stå i stormen i hverdagen, på et sted der alle kjenner alle. Men jeg ante ikke at det fantes så mange meningsfeller i området, og mange av dem har nå fått en plattform å bidra på. De kommer med varm suppe og hjemmebakst, soveposer og strikkegensere. Det er fisk, ved, konfekt og reinskinn, tilbud om dusj, vaskemaskin og skyss. Støtten har vært overveldende, og jeg håper de opplever tilstedeværelsen vår som like positiv.

Vi er her for Sápmi

Det er mange sterke historier som

blir fortalt i campen, til vi alle sitter med gåsehud og tårer i øynene. Fortellinger om fornorsking, om tvangsslakting av rein, om den nye kolonialiseringen av Sapmi, om overgrep på internatskolene på 60-tallet, om bekymringene for at de skal miste alt. Det er sterkt å møte takknemligheten de formidler over at vi er her, er her og kjemper for Sápmi. Dersom Nussir får viljen sin, er det ikke bare sjøsamene som mister en viktig ressurs. Reindriftsutøverne vil også miste store landområder, kjemikaliene kan skade dyrene, og forstyrrelsene fra gruvedriften kan jage flokken langt til fjells i farlig landskap. Ganske enkelt vil gruva være en katastrofe for urbefolkningen i området. Vi lærer samiske gloser av andre aktivister i leiren, så vi kan møte gjestene på deres eget språk. Buerre beaivi, manná go bures? Sidat go kafe? Mielki lea doppe. Det har også vært veve-kurs her, der vi har lært samisk

duodji. Historisk har ikke NU markert seg sterkt i urfolkskamp, og personlig har jeg dårlig samvittighet for hvor lite jeg har kunnet, hvor lite aktivt jeg har lett etter kunnskap, historier og handlingsalternativer. Det måtte personlige møter til, før jeg forstod alvoret og ansvaret.

Urfolkskamp, solidaritetskamp, miljøkamp

Jeg tror ingen forlater Repparfjord/ Riehpovuotna uten å ha blitt sterkt preget av historiene vi har blitt fortalt, kunnskapen vi har fått. Noen av oss dro kanskje opp og tenkte at dette var en miljøkamp, og dels en urfolkskamp i tillegg. Vi drar herfra og snakker oppildnet om å beskytte sapmi, om solidaritet og samiske rettigheter, om grønn kolonisering og imperialistiske holdninger. Det høres kanskje ut som at vi har blitt radikalisert hele gjengen, men jeg tror bare vi har fått en realitetsorientering.

NU-SIDER

Tante Grønn

Har du spørsmål om en miljøsak, eller trenger du hjelp med et dilemma? Tante Grønn svarer deg! Tekst: Tora Fougner-Økland Illustrasjon: Camilla Voutilainen Nordbø

Jeg har hørt at den hvite fargen i tannkremen fører til mer gruvedrift. Er det sant ? – Karius Ja, vi har vel alle hørt at hvis vi lenker oss mot gruvedrift går vi tomme for tannkrem og mister alle tenna. Hvor i all verden kommer dette fra? Gruva som Nordic Mining ønsker å starte opp i Engebøfjellet skal hovedsakelig utvinne rutil, som brukes som hvitt pigment i plast, mat og, ja, tannkrem. Ikke all tannkrem bruker rutil, og veldig lite av pigmentet brukes i tannkrem globalt . Det meste går til å produsere maling. Men nå kan det hende at vi uansett må finne andre ting å bleke tannkremen vår med. Fra og med 6. mai 2021 regnes ikke rutil som trygt nok til å brukes i matvarer i EU. Tannkrem er rett nok ikke en matvare, men hadde jeg vært tannkremprodusent hadde jeg begynt å tenke på andre ting jeg kunne bruke for å gjøre tannkremen hvit. Loven kan jo inkludere andre ting folk putter i munnen. Uansett kan du nok fortsette å bruke tannkrem uten å føle deg som en hykler!

Hvor i Norge bør jeg reise hvis jeg vil grave etter gull og bli rik? – Finansdepartementet Hva gjør du når rutilgruven du skulle bli rik av går konkurs fordi verden slutter å bruke tannkrem? Plan B kan være å lete etter gull. Norge har også hatt sitt gullrush, og i dag kan du fortsatt lete etter gull i elver i Alta- eller Tanavassdraget. Større gullforekomster finner du i fjellet steder som Bømlo, men da må du eie fjellet. Uansett finner du neppe nok gull til å bli rik. Det kan hende det er vel så effektivt å lete i kloakken i en storby. En studie fra USA i 2015 regnet ut at hver kilo kloakk inneholdt 0,4 mg gull, og et anlegg i Tokyo tjente 5 millioner yen, ca 400 000 norske kroner, på å utvinne gull fra kloakken i 2009. Hvorfor dumpe tungmetaller i en fjord, når du kan bli rik på andres skit?

Noe du vil spørre Tante Grønn om? Mail spørsmålet til putsj@putsj.no!

LOKALLAG

EN NY VÅR I Molde har lokallaget gjenoppstått. Vi snakker med leder Frida Nilsen (17) om hvordan de får det til.

Hvem tok initiativ til å opprette lokallaget Molde?

I utgangspunktet var det jeg som tok initiativet. Har vært medlem av NU siden starten av ungdomsskolen, men var aldri særlig aktiv da lokallaget på den tiden kun bestod av videregåendeelever. I fjor begynte jeg selv på videregående, fikk vervet et par av mine nye medelever og voilà – Molde NU ble gjenfødt! Må forresten gi en shoutout til nestleder Gyda, for hun var den aller første personen jeg tok kontakt med, og har også hatt en finger med i spillet.

Hvorfor ønsket dere å danne et lokallag?

Lokallaget ble dannet fordi vi ønsket å 1) styrke NUs posisjon i Møre og Romsdal, og 2) skape en sosial møteplass for unge moldensere med et snev av miljøengasjement. Den viktigste oppgaven til et ferskt lokallag er å synliggjøre arbeidet til organisasjonen og skape lokalt engasjement. Derfor

er det viktig for oss at terskelen for å være med er relativt lav, for jo flere vi er på vinnerlaget, dess bedre! I og med at NU er partipolitisk uavhengig, kan medlemmene mene mye forskjellig og likevel samles om det felles målet om å redde verden bit for bit. Det skal være enkelt å bidra i klimakampen!

Hvor mange medlemmer har dere?

Per i dag er vi 14 stykker som deltar aktivt i lokallaget, men vi har mange «passive» medlemmer også!

Er dere nye til miljøbevegelsen, eller lenge vært interesserte?

Gjengen vår er en godtepose av folk i alderen 16-18 år. Noen av oss har vært medlemmer lenge, andre ble vervet først i år. Vi er både vegetarianere og kjøttetere, håndballspillere og musikere, og alle bærer på ulike doser engasjement. Uansett er vi alle enige om at miljøvern er viktig, og at et medlemskap i NU er en fin måte å bidra på!

Noen råd til andre som er giret på å starte lokallag?

En erfaring jeg gjerne vil dele, er at man bør unngå å «analysere» folk før man spør om de vil bli medlem. Start en samtale selv om de «ikke virker som typen». NU er ikke forbeholdt ungdommer med piercing i nesa og hjemmestrikket Islendergenser! Nøl heller ikke med å ta kontakt med NU sentralt (gjerne regionsekretæren din), for de er flinke veiledere og har mange gode tips å komme med. Molde NU hadde nok ikke eksistert uten den uvurderlige bistanden fra Lea i sentralstyret! <3

Hva ønsker dere å rette spesielt fokus mot?

Har ingen spesiell hjertesak, men dette gir frihet til å jobbe med hva enn vi vil, når enn vi vil. Dagsaktualitet har preget mye av lokallagsaktiviteten vår. For eksempel isbadet vi i april i forbindelse med Klimabrølet og holdt stand på Sjøfronten på FNs miljødag 5. juni.

LOKALLAG I MOLDE

I det siste har det også vært mye oppstyr rundt forsøpling etter flere lokale ungdomsfester, så vi skviste inn en aldri så liten ryddeaksjon før ferien.

Hva jobber dere med fremover?

«NU ER IKKE FORBEHOLDT UNGDOMMER MED PIERCING I NESA OG HJEMMESTRIKKET ISLENDERGENSER!»

I sommerferien var det først og fremst leir som gjaldt, og så fikk vi tildelt standplass under Moldejazz uka etter. Til høsten er planen å lage halvårshjul, og da henter vi nok inspirasjon fra resten av lokallags-Norge. Ellers har jeg et lite verveprosjekt jeg gjerne vil få med meg resten av lokallaget på: Volda, Kristiansund og Molde er de eneste lokallagene i fylket nå, men jeg tviler sterkt på at det mangler aktivister i de ytterlige delene av regionen, som Ålesund, med sine nesten 70 000 innbyggere! Drømmen er å finne nok rekrutter til å stifte lokallag der.

Hvorfor være med i lokallag og NU?

På samme måte som politikere kommer med tomme løfter, er det lett å skrike «tomme» klager. Vi må sette et eksempel og vise at ungdommen kan mer enn bare å heve stemmen. Det er ikke nok å si at endring trengs, vi må også vise at endring er mulig, og dette skjer gjennom lokallagsaktivitet. Dessuten er det jo kjempegøy å være medlem, og man får så stort utbytte av det! Alt fra sommerleir og landsmøter til webinarer og aktivistkurs – what’s not to like?

Noe å dele avslutningsvis?

Spontane avgjørelser fører ofte til gode minner! Vi hadde sommeravslutning i Kringstadbukta tidligere i juni, med både strandrydding, grilling og bading. Plutselig kom en fyr fra NRK opp til oss og spurte om vi hadde tid til å være med i et innslag om geitene som beitet i området. I starten var vi en smule skeptiske, men han insisterte på at det bare tok et par minutter. Til slutt sa vi ja til å bli med, og slik endte vi altså opp med å klappe geitekillinger på distriktsnyhetene. En artig opplevelse vi sent vil glemme!

ANMELDELSE

Miljøvennlige apper

Screenshot fra Ocean Hero på nett

Bidra til verden mens du er på telefonen: utvalgte gratisapper som gjør en forskjell for miljøet. Et fint verktøy for deg som er mye på mobilen? Tekst: Ragnhild Skogan Mohus

Ocean hero

Ved å bruke søkemotoren Ocean hero kan du hjelpe til å finansiere et bedre hav. Teknisk sett blir pengene brukt på resirkulering og til å bidra til infrastruktur i fattige land der man ikke har penger nok til å utvikle dette. Jeg har installert og testet den. Jeg synes den personlig fungerer like bra som Google. I forrige utgave av Putsj ble det skrevet om søkemotoren Ecosia. Det var samme konsept, bare at mye av pengene gikk til å plante trær (som bidrar til mindre CO2 i atmosfæren og selvfølgelig bra for naturen rundt). Min mening er at Ocean Hero fungerer bedre

enn Ecosia fordi søkeresultatene kommer raskere opp. Det skal sies at kun halvparten av inntektene Ocean hero får inn fra deg som bruker faktisk brukes til disse gode formålene. Der er Ecosia mye bedre, da hele 80% av inntektene doneres til deres samarbeidspartnere som planter trær.

Beat the microbead

Er du opptatt av å bruke mindre unødvendig plast? Med denne appen kan du skanne ulike produkter for å sjekke om de inneholder mikroplast. Det kan ofte være vanskelig å finne ut innholdet av slikt selv, fordi innholdsfortegnelsene til

produkt har ord som ikke er forståelige. «Mikroplast» har mange navn. Med denne appen er det enkelt å se om et produkt har mye, har litt eller ikke inneholder mikroplast i det hele tatt. Du får enten grønn, gul eller rød farge opp. Det eneste negative med appen er at det ikke er alle produkter som er registrert, så det er ikke alltid den kan gi et svar. Disse appene vil ikke løse de store problemene alene, men det er en av mange måter å bidra på. Og når du først sitter der med mobilen: Hvorfor ikke?

OPPSKRIFTER

Høstmat Hverdagen er omsider her, og med disse tre oppskriftene i ermet er det alltid noe å se frem til!

Mari Hult er hjernen bak vegetarbloggen.no, et av norges største nettsteder for veganske og vegetariske oppskrifter. Hun har gitt ut flere kokebøker på Frisk Forlag, og formidler plantebasert kosthold på en fristende og lettvint måte. ”Sykt billig” (2021) viser hvordan du kan spise godt og miljøvennlig på budsjett. Sjekk den ut!

Matpakkeomeletter 12 stk Ingredienser

• 0,5 søtpotet • 0,5 squash • 1 vårløk • 1 dl mais • 4 dl kikertmel • 0,5 ts bakepulver • 4 ss næringsgjær • 0,5 ts hvitløkspulver • 1 ts gurkemeie • 0,5 ts salt • litt pepper • 2 dl usøtet plantemelk • 1,5 dl vann • 4 ss olje • 1 ss sitronsaft

Framgangsmåte

Tips: Her kan du ta de grønnsakene du har. Skrell dem om nødvendig, skjær i biter, ringer eller riv dem. Med de fire jeg har brukt så skreller jeg søtpoteten og skjærer den i små terninger, skjærer vårløken i tynne ringer, grovriver squashen (og lar den renne av vann på litt kjøkkenpapir) og heller av eventuell lake fra maisen. 1. Forvarm stekeovnen til 200 grader. Finn et muffinsbrett med plass til 12 muffins (ev. 12 former uten brett, eller andre små ildfaste former) og smør inn med olje. 2. Rør sammen kikertmel, bakepulver, hvitløkspulver, gurkemeie, salt og pepper i en bolle. Hell på plantemelk, vann, olje og sitronsaft, og visp sammen til en jevn røre. 3. Ha i grønnsakene, og fordel røren utover i muffinsformene 4. Sett i ovnen og stek i 20-25 minutter. Det er enklest å fjerne muffinsene fra formene når de har fått avkjølt seg litt. 5. Spis med en gang, ha i matpakken, oppbevar i kjøleskapet eller frys ned!

MARI HULT

Havregrøt

med banan og blåbær 1 porsjon Tid: 10 minutter Ingredienser:

• 1 håndfull blåbær • 1 banan, helst godt moden. Brun funker fint. • 1,5 dl havregryn • 2,5 dl vann (kanskje litt mer) • bitte litt salt

Framgangsmåte:

Ha en liten gryte på medium varme. Start med å ha i blåbærene, og la dem være i gryten i noen minutter. De popper litt, og avgir kanskje litt væske. Pass på at de ikke brenner seg fast. Skrell bananen, mos innmaten med en gaffel og ha den i gryten. Tilsett så havregryn, vann og salt – og la det hele koke opp. Rør godt sammen, og la småkoke i cirka fem minutter. Spe med litt mer vann om det blir for tørt. Servér grøten som den er, eller topp med for eksempel mer bær, mer banan og mandler.

Energikuler 16 stk

Ingredienser:

• 3 dl havregryn • 2 ss kakaopulver • 2 ss + 1 dl kokosmasse • 1 ss sterk kaffe eller espresso • 0,5 ts vanilje • 0,5 ts salt • 3 ss kokosolje • 3-4 ss sirup, jeg brukte agave

Framgangsmåte:

Ha alt utenom siste desiliter kokosmasse i en foodprocessor, og kjør til du har en helt jevn og klebrig masse, som du fint kan forme kuler av. Er det for tørt kan du ha i mer sirup, er det for vått har du i mer havregryn. Ha den berømte desiliteren med kokosmasse på en tallerken. Lag kuler av havregrynmassen, trill dem i kokosmassen, og ha dem over på en ny tallerken. Når alle er trillet setter du dem i kjøleskapet slik at de får stivne helt. Deretter oppbevares de i boks eller glass i kjøleskap. Jeg har hatt dem stående i opptil to uker, og det har fungert flott.

NU-SIDER

Miljøverneren

NAVN: ANNA LIVA BENTZEN STENMARK ALDER: 18 LOKALLAG: BODØ Hvor lenge har du vært med i NU? Jeg har vært med i 2 år nå.

Hvordan ble du vervet?

Jeg ble vervet på et pizzamøte som hadde i oppdrag å starte et lokallag i Bodø. Den dagen var vi tre stykker som gjenopplivet Bodø Natur og Ungdom.

Hva er din hjertesak når det kommer til klima og miljø? Det to årene jeg har vært med i NU har vi i Bodø jobbet med en sak som handler om nedbygging av areal, så det har vel blitt min hjertesak på den måten :)) Det er utrolig hvor lite kontroll vi har på all nedbyggingen som skjer i verden i dag, og det har derfor blitt et kjempestort problem. Vi mis-

ter masse ressurser og ødelegger livsgrunnlaget til både oss og de andre artene i verden.

Hva er det beste med å være med i NU?

Det beste med NU er helt klart folkene! Det er mye finere å takle denne krisen sammen med flinke og flotte folk. Det er også utrolig mye bra engasjement og kunnskap i organisasjonen!

Hvordan engasjerer man venner og familie til å bli mer miljøvennlige?

Jeg tror det handler mye om å dele informasjon. Jeg tror også det er veldig viktig at det legges mer til rette for at alle kan ta gode valg. I dag er man avhengige av å gjøre egen research for å

kunne gjøre de riktige valgene, og det er ikke alltid lett det heller.

Hva er noe du har lyst til å lære mer om? Dette er et veldig vanskelig spørsmål for man ønsker jo å lære alt! Jeg syns allerede PUTSJ er utrolig flink på å se krisen fra alle mulige vinkler. Hver gang jeg går inn på nettsiden lærer jeg noe nytt, eller ser noe fra en annen vinkel.

Dette tror jeg er veldig viktig fordi dette er et så komplisert og stort problem. Jeg ønsker meg bare enda flere saker som lærer meg om nye sider ved klima- og miljøkrisen!

NU-SIDER

KVISS! Tekst: Morten Emil Aakervik Hansen

? ??

Hvor mye har du fått med deg av magasinet du holder i lanken? Og er du oppdatert på hva som rører seg i miljøkampen og trivia generelt? Nå er det tid for kviss!

GRUVER

1. 2. 3.

Hvor mye gruveslam kan man dumpe i denne fjorden?

4. 5.

Hvor mye gruveslam er det gitt tillatelse til å dumpe i Førdefjorden? Hvilke land i verden tillater fortsatt gruvedumping? Hvilken politiker sa om gruvedumpingssakene: «Vi skal aldri, aldri gi oss på så viktige saker!»? Hvor mange Kongolesere er avhengige av ikke-industriell gruvedrift? Hvor mye har oljefondet investert i kull per 1. juni 2021?

MILJØAKTUELT

Hvor har NU arrangert protestleir i sommer til støtte for sivilt ulydige aksjonister? 7. Hvilken tradisjonelt oljepositiv organisasjon overrasket i april med en rapport om at fortsatt oljeleting ikke er forenelig med klimamålene? 8. Hva den nye lederen i Naturvernforbundet som ble valgt i april i år? 9. Hva heter fiskeriministeren i Norge? 10. Kommer du på NU-weekenden: klimaX 17.-19. september? Hvor er denne protestleiren?

GODT OG BLANDA 11.

Hvilken statsråd spiller denne komikeren?

Hva er det egentlige navnet til artisten Girl in Red som spilte på NUs sommerleir i 2018? 12. Nevn de tre hovedstadene i verden som begynner på O? 13. Nevn tre av fotballagene som var med på den mislykka lanseringa av en europeisk superliga i april i år? 14. Hvilken norsk statsråd utga en Satiriks-komiker seg for å være på scenen på skolestreiken 22. mars 2019? 15. Hva får du hvis du ber om en «agnolotti di asino» på restaurant i Nord-Italia?

SVAR: GRUVER: 1. 250 millioner tonn, eller et lastebillass hvert minutt i 50 år! 2. Norge, Papua Ny-Guinea og Tyrkia 3. Trine Skei Grande, daværende leder i Venstre 4. Rundt 10 millioner, eller 10% av befolkningen 5. 13,6 milliarder dollar MILJØAKTUELT: 6. Repparfjord, hvis man sier Markoppneset (nøyaktig stedsnavn) eller Markoppsynet (navnet på protestleiren) får man ekstrapoeng! 7. IEA, det internasjonale energibyrået 8. Truls Gulowsen 9. Odd-Emil Ingebrigtsen GODT OG BLANDA: 10. JA! 11. Marie Ulven 12. Oslo (Norge), Ottawa (Canada) og Ouagadougou (Burkina-Faso) 13. Arsenal, Manchester United, Manchester City, Liverpool, Chelsea, Tottenham, Real Madrid, Barcelona, Atlético Madrid, Juventus, AC Milan og Inter Milan 14. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein (KrF) 15. fylte pastaputer med eselkjøttsaus

KOSESIDER

KRYSSORD

KOSESIDER

SUDOKU

siden sist... *PÅ INTERNETT*

LETT

Putsj kan via interne kilder på kontoret melde om kuppforsøk. Watch out, Therese.

Snik-aktivistifisering av Sveinung Rotevatn på Repparfjord.

MIDDELS

VANSKELIG Vår største kilde til nyheter, @nu.memes, oppsummerer sommerens hendelser og debatter

ANNONSER

XXXXXXXXXX

NU-KALENDER

Velkommen til

KlimaX:

Klar. Ferdig. Bannerdrop! Rett etter stortingsvalget samles vi til et nasjonal seminar på Hamar. Hvordan påvirker man egentlig politikken, hva er fremgangsmåten og hvordan skal du ta tak i din lokale miljøsak? Meld deg på på nu.no/klimax Seminaret er 17.–19. september og koster 350,kroner. Det inkluderer alt av reise, mat og overnatting. Vi gleder oss til å se alle dere igjen!

ANNONSE

ANNONSER

XXXXXXXX ❀ ❀❀

Vårt motto er: SAMMEN holder vi Lofoten ren! Vi er godkjent avfallsmottak og har engasjert oss i eierløst avfall med vårt prosjekt Clean Up Lofoten. 280 tonn marint avfall er fjernet fra våre strender og kystlinje! (2011-19). Lofoten Avfallsselskap IKS www.las-lofoten.no www.cleanuplofoten.no

Bli med på endringen - for fremtidens skyld Fjernvarme er egentlig «nærvarme» Fortum Oslo Varme leverer fornybar varme, varmtvann og kjøling til over 200 000 mennesker i hovedstaden hver eneste dag. Energien henter vi lokalt, som for eksempel overskuddsvarme fra forbrenning av Oslos eget restavfall, og snart også fra et av byens største datasentre. – Smart, ikke sant? For en renere verden fortum.no

PUTSJPRISEN 2021

SKRIVEKONKURRANSE

SKRIVEKONKURRANSE Vendepunktet verden ventet på FNs siste klimarapport var knusende. Klimaendringene skjer raskere, blir mer intense og noen trender er nå irreversible. Vi har i sommer har sett bilder av hvordan ekstremvær har skapt alvorlige katastrofer over hele planeten: T-banevogner fulle av vann i Kina, tyske gater forvandlet til store elveløp, hetebølger i både fjern og nær, og tung tåke du såvidt kan skimte tretopper gjennom under en av årets amerikanske skogbranner. I år søker Putsjprisen tekster som belyser de skremmende og reelle konsekvensene av klimakrisen på konstruktive måter. Vi ønsker å lese om hvordan dere ser for dere at disse hendelsene var den siste dråpen verdens ledere trengte for å ta Parisavtalen på alvor. Hvordan verdens teknologigiganter tok ansvar og brukte kreativiteten til å ta en u-sving i menneskapt klimapåvirkning. Hva folk i naboland eller nabobyer gjorde for å bygge opp etter en naturkatastrofe og inspirerte til ny klimapolitikk og mer ressursbesparende levesett. Vi trenger deres idéer og fremtidshåp. Det er ikke for sent! Hvordan ser du for deg veien ut av den negative spiralen verden har havnet i om du forestiller deg at denne sommeren ble det store vendepunktet? Skriv innen hvilken sjanger du vil, både essay, noveller, kåseri og dikt er velkomment. Send så teksten din, på maks 900 ord, til putsj@putsj.no før 10.10.2021. Merk e-posten med “Putsjprisen 2021” og skriv alderen din. De tre beste tekstene i hver alderskategori vil bli premiert, samt trykkes i Putsj og i Skolelederen. Juryen består av Sol Sandvik, Camilla Nordbø og Modolf Moen. Vinnerne annonseres i neste nummer. Vi gleder oss til å lese tekstene deres!

PREMIER: SENIOR (17-26 ÅR) 1. 5000,2. 3000,3. 2000,-

JUNIOR (12-16 ÅR) 1. 5000,2. 3000,3. 2000,-