#2/2023
ANNONSE
#2/2023
PÅ DYPT VANN
REDAKTØR Freia Catana Aasdalen freiaa@nu.no
4
Leder
5
Ingen liker fisken
GRAFISK DESIGNER Pia B. Evensen hey.to.pia@gmail.no
6
Fun facts
7
Visste du dette om dyphavet?
FORSIDE Asta Catana Aasdalen
8
Forskeren om gruvedrift på havbunnen
11
Ginas tale
SKRIBENTER Ada A. Skjensvold, Agnes Mathilde Lægreid, Anneli Rystad Aune, Eirin Støfringsdal, Freia Catana Aasdalen, Gina Gylver, Gytis Blaževičius, Ingvill Mathilde Torgersen, Ida Martine Handegaard Bryde, Jesper Stattin, Johanna Haukanes Leivestad, Laura Vaagland, Sigrid Hoddevik Losnegård, Tuva Mjelde Refsum
12
Hvordan endte vi opp her?
14
Anmeldelse: Den nye fisken
16
Annonser
18
Ada graver
20
Plakat
22
Giftige løgner
24
Ein rein oslofjord
26
Flaskepost fra ungdommens miljøskute
30
Skogvern 101
32
Atomavfall på avveie
33
Quiz
34
Lokallag: Gloppen NU
35
Ute av syne, ute av sinn
36
Å male et råttent hus
ILLUSTRASJON OG FOTO August Gautun, Elise Sørensen, Erlend Ygre Fines, Freja Brochman, Geir Barstein, Isak Gregers, Jannicke Totland, Magnus Ruud, Pia B. Evensen, Rasmus Berg, Thomas Bruknapp, Thor Due, Viktoria Aas ANSVARLIG REDAKTØR Gina Gylver TRYKK Asker Print AS OPPLAG 6500 ANNONSER Sollien Marketing VIL DU ABONNERE? Send sms NU MEDLEM til 2002 Putsj kommer ut to ganger i året. Et abonnement koster 150,- for privatpersoner og 200,- for bedrift. Medlemskap i Natur og Ungdom inkluderer abonnement, og koster 50,- det første året og 100,- påfølgende år. @miljomagasinet www.putsj.no ISSN-NR.: 1502-3249
Vi ser alltid etter nye skribenter, illustratører og fotografer. Vil du bidra til Putsj? Send en e-post til freiaa@nu.no
LEDER
TA ET DYPDYKK I denne utgaven av Putsj undersøker vi dyphavet – et område vi vet mindre om enn månens overflate. Hva er dyphavet, og hvilke planer er det regjeringen legger for Norges kyst? Stikkord er gruvedrift til havs og bekymrede forskere. Som miljøverner er det lett å føle at Norges politikere litt for ofte er på dypt vann. Mangel på kunnskap gjør at hensyn til natur gang på gang nedprioriteres. Vi undersøker kunnskapsgrunnlaget som dagens politikk innen blant annet hav, olje, skog og atomavfall baseres på. Holder det vann? Vi skal ikke bare dykke dypt, men også grave. Ada fikk i oppgave å prøve seg som gravejournalist, og vi har intervjuet Thor som har avdekket miljøkriminalitet i fem store oljeselskap. Hvordan gjør man faktisk et gravejournalistisk funn? Det kan du lære mer om i denne utgaven av Putsj! Jeg håper at magasinet vil inspirere og engasjere. God lesing! Hilsen Freia Catana Aasdalen, redaktør
Freia Catana Aasdalen freiaa@nu.no
4
HUMOR
INGEN LIKER FISKEN Usynlig, men ekkel og stygg. Nei, jeg snakker ikke om Norges klimapolitikk denne gangen, men om fisk. Tekst: Gytis Blaževičius Foto: Elise Sørensen
«FISK ER SÅ LANGT UNNA ET MENNESKE MAN KOMMER. KANSKJE VALPEFILTERET PÅ SNAPCHAT HADDE HJULPET FOR Å GJØRE DEN KOSELIGERE?»
Out of sight, out of mind Uansett om fisken er fri ute på havet, eller befinner seg i et oppdrettsanlegg, ser vi den ikke. Fisk kan ikke sammenlignes med sauer, som står i veien når du er på vei til fjellet, eller hjorten som du ser fra toget. Er du heldig ser du den understimulerte oppdrettslaksen hoppe opp fra vannet i ny og ne om du passerer en fjord. Det er vanskelig å bry seg om problemer du ikke kan se. Et følelsesløst ansikt Når du først ser en fisk, taler den virkelig ikke sin egen sak. Litt slimete og ekkel. Ikke har den valpeøyer så den kan se trist på deg heller. Ikke kan den lage noe lyd som kan høres ut som et rop om hjelp. Fisk er så langt unna et menneske man kommer. Kanskje valpefilteret på Snapchat hadde hjulpet for å gjøre den koseligere? Slik som fiskene i Nemo fikk øyebryn for å bli mer menneskelige. Ikke et individ I norsk oppdrett bryr vi oss så lite om fisk at de ikke en gang teller som individer. Antall kilo biomasse er den foretrukne enheten for å beregne antall fisk. Tenk om norske lærere skulle henvende seg til elevene sine som 1300
kg biomasse. «Hele 81% av biomassen fullførte videregående utdanning i år» kan Sandra Borch si i talen sin ved endt skoleår. Lite empatiske vesener Er det derfor ingen bryr seg om fisk, fordi den er usynlig, ekkel og stygg? Hadde vi puttet så mye fisk i oppdrettsanleggene våre om den uttrykte diskomfort ved å hyle? Svaret er nok nei. Fisk er en av Norges største eksportvarer. Til tross for store inntekter, har ikke fisken det så sinnsykt bra i anleggene. Vi er rike på penger, men fattige på empati. Fiskens number one fan Det er kanskje urealistisk å håpe at vi plutselig skal begynne å elske fisken. Samfunnet kommer kanskje aldri til et punkt der det er naturlig å bruke sjekkereplikken «Dæven, du er like thic som en oppdredtslaks», eller at barn utbryter «Ååå så søt!» når de ser en sugemalle i et akvarium. Vi vil neppe bruke et fiske-filter for å se søtere ut på Snapchat, og det vil nok aldri bli lansert hudkremer som lover å gi oss fiske-aktig hud. Men, kjære fisken, jeg skal kjempe for deg og dine rettigheter likevel. Selv om du er ekkel, slimete og stygg.
5
DYPHAVET
FUN FACTS Fun facts om dyphavet Tekst: Sigrid Hoddevik Losnegård
Koraller produserer sin egen solkrem? I The Great Barrier Reef har forskere funnet koraller som produserer solkrem mot UVA og UVB-stråler. Solkremen beskytter ikke bare korallen, men også fisken som livnærer seg av den.
Havet er dypere enn Mount Everest er høyt. Bare tre personer har vært nede i den dypeste delen av havet. En av de er James Cameron, regissøren av Titanic, som dykket ned i Marianegropen i 2012.
Ifølge NASA har vi bare kartlagt mellom 5 og 15 prosent av havets dyp.
Vi vet mer om månens overflate, enn vi vet om livet på havbunnen. Vi har bedre kart av planeten mars enn av dyphavet på vår egen klode.
Marianegropen er 11 035 meter under havets overflate og er dermed jordens dypeste punkt. Det er mer enn 22 ganger distansen Oslo – Trondheim!
Dyrene på dyphavet er tilpasset lite lys, og mange av dem har egen innebygd lampe i kroppen! Disse dyrene produserer bioluminescens, lys som kommer av biokjemiske og biofysiske prosesser i dyret.
I de øverste to hundre meterne i havet er det sollys. Under to hundre meter er «twilight zone», der dyphavet starter.
Da forskere lette etter undervannsvulkaner av Sør-Amerikas kyst i 1997, hørte de en rar og høy lyd som de ikke kunne forklare. Lyden kalte de «the bloop». I femten år var lyden et mysterie, det er den høyeste lyden under vann som noensinne er tatt opp. I 2012 brukte forskere nytt utstyr til å undersøke hva lyden var, og fant ut at det var et «isskjelv». Likevel er det mange konspirasjonsteorier om hva «the bloop» egentlig var.
Les mer om dyphavet i denne utgaven av PUTSJ!
6
DYPHAVET
Visste du dette om dyphavet? Tekst: Agnes Lægreid Illustrasjon: Freja Brochman
Når du hopper i havet en varm sommerdag, fra stupebrettet eller svaberget, håper du det er dypt. Så dypt at du slipper den ekle følelsen av tang som stryker deg på leggen, eller enda verre, å slå tåa mot steinbunnen. Så svømmer du utover og tar et par kraftige svømmetak nedover. Hvor langt ned kommer du? Tør du holde pusten lenge nok til å svømme helt ned til bunnen og opp igjen?
midthavsrygger, med stor vulkansk aktivitet. Her produseres den nye havbunnen.
Verdensrekorden i fridykking er 214 meter, og ble satt av Herbert Nitsch i 2007.
På bunnen langs badestrendene møter du mye rart: sjøstjerner, krabber, torskeyngel og grisetang. Men det finnes dypere dyp med rarere rart!
Dyphavet er i gjennomsnitt 4000 meter dypt (kravet for å få gratis skoleskyss på grunnskolen er å bo 4000 meter fra skolen), og dekker omtrent halvparten av jordas overflate. Der nede er det mørkt, men ikke kjedelig. På dypet er det massive fjellkjeder,
I forhold til resten av jorda, er ikke havbunnen så gammel. Jorda er 4,6 milliarder år gammel, det eldste av dyphavet bare 200 millioner år. Langs midthavsryggene foregår 90% av jordas vulkanske aktivitet, som fornyer havbunnen hele tiden.
Forskerne har funnet ut at dyphavet rommer den største biodiversiteten på jorda. Her lever fisk som kan se farger selv om det er stappmørkt (sølvspinyfin), bittesmå maneter med hundrevis av tentakler, som lyser og blinker
som discokuler (norsk crossota), gule krabber som ser ut som de har fjær (kiwidae) og blekkspruter som lager lysskyer for å forvirre byttet sitt (vampyrblekksprut). På grunn av den vulkanske aktiviteten kan det bli fryktelig varmt der nede, helt opp mot 130⁰C. I disse varme kildene lever helt spesielle mikroorganismer som bruker varmen i vannet til noe av det samme som organismer på landjorda bruker solenergi til. Du kan nok fortsette å undersøke fjorden der du bor, ruren under brygga og algene på badestigen og sånt. Men noen har sett det før. Det meste av livet på dyphavet er ikke kartlagt. Vi mennesker har vanskelig for å komme så langt ned, og artene som lever der er lys- og lydsky, og gjemmer seg når vi prøver å nå dem.
7
GRUVEDRIFT PÅ HAVBUNNEN
Forskeren om gruvedrift på havbunnen Regjeringens varslede åpning for gruvedrift på havbunnen har frustrert miljøbevegelsen, fått forskere til å rope varsko og skapt stor internasjonal oppmerksomhet. Tekst: Johanna Haukanes Leivestad
Kaja Lønne Fjærtoft har bakgrunn fra marin kystutvikling, i både teknologi og marinbiologi, og har fulgt saken siden hun var 20 år. Først jobbet hun med gruvedrift på havbunnen i Miljødirektoratet, men for to år siden startet hun i jobben i WWF der hun jobber med saken på fulltid. Det uutforskede dyphavet Dyphavet er havområder fra 200 meter under overflaten og ned. Dyphavet dekker over 50% av jordens overflate, og er det minst utforskede området på kloden – til og med sollyset strekker ikke ned hit. Kaja synes Havboka av Morten Størknes gir et godt bilde på hvordan dyphavet ser ut: «Å flyte rundt i dyphavet kan være som å flyte rundt i en stjernehimmel, og det handler om at rundt 90% av det som bor i dyphavet bruker lys til kommunikasjon, enten at de produserer sitt eget lys, eller at de reflekterer andre arter sitt lys.» Dyphavet er et mysterium. Helt nede
8
på havbunnen finnes det ulike økosystemer. Kaja forteller om de snodige skapningene som lever der. «Gelehodefisken» som hun selv har døpt den, er en favoritt. Den bruker geleen den har på hodet til å stjele fisk fra maneter uten å bli brent, og har øyne som kan snus 90 grader rundt. I dyphavet finnes det også noe som kalles hydrotermiske skorsteiner, som ifølge Kaja minner om små vulkaner. «Mange arter bruker varmen som strømmer opp fra havbunnen som basisen for livet. Det er den eneste plassen på planeten der dette skjer, og det er her man tror alt liv på jorden oppstod.» Det er i det uutforskede dyphavet at regjeringen nå vil åpne opp store områder for gruvedrift på jakt etter mineraler fra havbunnen. Regjeringen varslet åpning i juni, og denne høsten behandles saken på Stortinget. Kaja kan fortelle at havbunnsmineraler er et tema som har vært oppe til diskusjon flere ganger siden 1880-tallet. Nå har debatten tatt seg opp igjen internasjonalt.
«Kort forlat er havbunnsmineraler en industri som ikke eksisterer i dag, der man ser at noen deler av industrien argumenterer med at man trenger mineraler til det grønne skiftet og at man ønsker å se til dyphavet der det finnes tre forskjellige ressurstyper.» Mineralene kommer for sent Kaja trekker frem argumentet fra havbunnsmineralselskapene om at mineraler fra havbunnen trengs til det grønne skiftet. De fleste mineralene i verden finnes i områder man ikke ønsker å hente mineraler fra fordi det for eksempel kan være områder med barnearbeid. Da argumenteres det med at man er nødt til å sikre en mer ansvarlig tilførsel. «Det er også et argument rundt geopolitikk, at man ønsker at Vesten skal ha kontroll over egen verdikjede, i tillegg til at det argumenteres med at dette kan gjøres på en bærekraftig måte som gir ekstremt lite påvirkning på natur og dermed vil være veldig mye bedre en landbasert gruvedrift.»
GRUVEDRIFT PÅ HAVBUNNEN
Foto: Geir Barstein / WWF Verdens naturfond
Kaja er uenig i disse argumentene og legger vekt på kunnskapsmangelen og hvor lite vi vet om konsekvensene. Hun sier at vi risikerer å skape en miljøkatastrofe. «Gruvedrift på havbunnen kan utrydde arter vi ikke har oppdaget enda, destruere en livsviktig funksjon for planeten vår og ødelegge verdens største karbonlager. Det er en spesiell situasjon å være i, at man kan ende opp med å påståelig gjøre noe for det grønne skiftet, men i den prosessen ødelegge evnen havet har til å ta opp karbon.» Hun trekker også frem tidsperspektivet, og at det er en helt ny industri som i et «best case scenario» ikke vil starte opp før om 20 år. Mineralene kommer altså for seint til det grønne skiftet. Kaja mener at man står med et valg, og at man heller bør satse på å implementere resirkulering av mineraler og forbruksreduksjon for å redusere mineralbehovet. I tillegg peker hun på at de samfunnsøkonomiske konsekvensene.
«Det er ingenting som tilsier at dette vil være en industri som er mulig uten ekstremt store subsidier fra staten, og de pengene kan vi bruke på mange andre ting som vi vet er en del av løsningen. Det er også snakk om en prioritering av ressurser. Vi kan ikke jobbe eller satse på alt samtidig.» En åpning vil få konsekvenser for Norges omdømme «Norge har rykte på seg for å være en ansvarlig havforvalter som utnytter havet på en bærekraftig måte, men her går man mot strømmen», forteller Kaja. Da Kaja deltok på FNs havkonferanse i 2022, var det ingen land som hadde sagt nei til havbunnsmineraler. Siden den gang har 23 land, inkludert Storbrittania, Frankrike, Spania og Tyskland, bedt om en pause eller et totalforbud. EU går også inn for et forbud til vi vet hva virkningen er. Flere store selskaper som Google og BMW har bedt om et midlertidig forbud. Hjemme i Norge har Equinor sagt at dette ikke er mineraler de vil satse på, og etterspør mer kunnskap. Parallelt med
dette har Norges stat kjørt en åpningsprosess, som betyr at man har hatt en konsekvensutredning for å vurdere om man skal igangsette denne industrien. I Norge startet den politiske prosessen i Olje- og Energidepartementet, da man i 2018 startet et arbeid med å få på plass havbunnsmineralloven. «Den tror jeg for å være helt ærlig var en lov som få egentlig forstod. Det var et tema som ikke var mye snakket om. Det ble fortalt en historie om at dette var noe som lå langt fremme i tid. Loven kom igjennom i 2019, og i 2020 igangsatte man en åpningsprosess. Den åpningsprosessen tror jeg for mange kom som lyn fra klar himmel.» Kaja mener at regjeringen har gjort lite for å opplyse befolkningen om saken. Få har fått med seg hva som skjer eller fått gjort seg opp en mening. «Dette er kanskje den miljøsaken som har engasjert meg mest, som jeg har fulgt veldig tett i mange år, og som gjorde at jeg gikk i fra en jobb jeg var glad i for å kunne jobbe med dette på
9
GRUVEDRIFT PÅ HAVBUNNEN
«GRUVEDRIFT PÅ HAVBUNNEN KAN UTRYDDE ARTER VI IKKE HAR OPPDAGET ENDA, DESTRUERE EN LIVSVIKTIG FUNKSJON FOR PLANETEN VÅR OG ØDELEGGE VERDENS STØRSTE KARBONLAGER»
fulltid. Gruvedrift på havbunnen har et ekstremt stort ødeleggende potensiale, og dette er noe politikerne har prøvd å snike igjennom fordi folk ikke kjenner så godt til dyphavet.» Gruvedrift til på havbunnen er ifølge Kaja en skikkelig test på om Norge faktisk klarer å være en ansvarlig havforvalter, og om vi skal følge føre-var-prinsippet vi har satt oss. «Nå er dette høstens store miljøsak. Miljøbevegelsen og våre allierte i industrien har noen måneder på å få dette stoppet.»
HAVBOTNSMINERALAR Tekst: Asta Eikemo KVA ER HAVBOTNSMINERALAR? Havbotnsmineral er kjemiske forbindingar som inneheld ulike mineral og metall, men har til felles har dei at alle høyrest ut som fabeldyr frå Harry Potter. Havbotnsminerala sulfid, manganskorpar og mangannodular dannast gjennom millionar av år i dei djupaste delane av havet. TRE RESSURSTYPER Nodular er mineralrike klumpar, som kan likne på små poteter. Noduler fraktast frå havbotn gjennom fleire tusen meter lange røyr opp til frakteskip, som tek dei vidare til land. Sulfider er hydrotermiske skorsteinar. Skorsteinane dannast når undersjøiske vulkanar pumpa ut gassar og metall, som dalar ned og gradvis byggjer dei opp. Ein må fjerne heile skorsteinen for å kunne utvinne minerala. Skorper er mineral og massar som fell ned til havbotnen og limer seg på bart sjøfjell. Over tid dannar dette mineralholdige skorper. For å få tak i minerala må ein skrape opp sjøfjellet. Vi har sulfider og skorper i Noreg, medan noduler finst i Stillehavet. KVA BRUKAST MINERALA TIL? I havbotnsminerala finn vi metall og mineral som kopar, sink, mangan, nikkel og kobolt. Desse brukast til dømes i batteri, telefonar, PC-er, elbilar og vindturbinar. Med andre ord: Teknologi som vi brukar og er rundt oss kvar dag. KORLEIS UTVINN EIN HAVBOTNSMINERALA? Store maskinar senkast ned til havbotn, der dei pløyer opp havbotnen og minerala som ligg der. Massen endrar seg til ein sørpe som blir tatt med vidare til omarbeiding kor minerala og metalla vert skilt ut.
10
LEDERS TALE
GINAS TALE Tekst: Gina Gylver Foto: Rasmus Berg Vi er mange som bruker hele vår ungdomstid på å forsøke å hindre ulike regjeringer og selskaper i å ødelegge livsgrunnlaget vårt, og ta ansvar for skaden de har forårsaket. Ofte sitter jeg med følelsen av at fakta og forskning er irrelevant i utformingen av norsk politikk. Likevel kan ingenting måle seg med åpningsprosessen for gruvedrift på havbunnen. På to knappe år ferdigstilte olje- og energidepartementet en konsekvensutredning av et havområde på størrelse med Tyskland. Områder på mange tusen meters dyp, økosystemer vi aldri før har undersøkt, arter vi ikke visste eksisterte. Utredningen ble slakta, også fra statens egne eksperter i miljødirektoratet, og det kom inn historisk mange innsigelser i høringsrunden. Det tok ikke mer enn seks dager før olje- og energidepartementet kunne melde at de hadde gått igjennom de over 1000 høringssvarene, for så å ignorere kritikken og anbefale åpning likevel. Regjeringen gikk videre med åpningen i en stortingsmelding. Denne skammet de seg åpenbart over, for de valgte å legge den frem etter at Stortinget hadde tatt sommerferie og
befolkningen hadde logget av på hytta. Prosessen er bygget på politiske ambisjoner, ikke kunnskap og fakta. Og det er snakk om en industri som kan medføre norgeshistoriens største naturinngrep, og akselerere de krisene vi allerede står i. Dyphavene er fantastiske og underfulle. Her ligger verdens største karbonlagre. Her finnes økosystemene som legger grunnlaget for utallige fiskeribestander. Her ligger kanskje fremtidens medisiner. Forskere antar at det var her selve livet på jorda oppsto, for 3-4 milliarder år siden. Det er så ufattelig langt unna og nesten umulig å visualisere, og for våre begrensede menneskehjerner er det vanskelig å bry seg om så fjerne ting. Men derfor er det desto viktigere at vi tar denne kampen. Jeg har brukt hele min ungdomstid i klima- og miljøkamp, og jeg vet dessverre at generasjonene som kommer etter meg vil måtte gjøre det samme, fordi naturen alltid vil trenge at vi gir den en stemme, og fordi disse krisene ikke vil gå over av seg selv. Men jeg blir rasende når politikerne tvinger frem stadig mer sinnsyke prosjekter så vi al-
dri får hvile, og så vi aldri får tid til å løse en krise av gangen. Den børen vi bærer er allerede alt for stor. Derfor er jeg motivert for å vinne denne kampen. Av hensyn til de som kommer etter oss – ikke bare de som må leve med konsekvensene, men de som skal bruke ungdomstiden sin på å kjempe disse kampene. Hvis vi vinner nå, hvis vi klarer å stoppe det som kan bli norgeshistoriens største naturinngrep før det i det hele tatt kommer i gang, kan fremtidens unge miljøbevegelse slippe så mange kamper og tap. De kommer uansett til å ha nok å stri med. Og vi skal vinne. Det er en bred bevegelse som har samlet seg bak kravet om å stanse åpningsprosessen. Forskerne er krystallklare i sin kritikk. Fiskeriene roper varsko. Miljøbevegelsen er tydelige på at dette er høstens store miljøsak. AUF er modige opp mot eget moderparti. Tøffe politikere tar kampen på Stortinget, næringslivet mobiliserer, og den internasjonale kritikken bare vokser. Og er det noen som kan sørge for seier i denne saken, så er det Natur og Ungdom.
1111
OLJE I NORGE
HVORDAN ENDTE VI OPP HER? De fleste miljøvernere har fått forklart at norsk olje og gass er verdens grønneste, og at vi trenger den for å opprettholde velferdsstaten. Norge ligger langt bak på klimamålene, men politikere tar stadig til orde for at vi må «utvikle ikke avvikle». Et dykk i historien kan si oss noe om hvorfor dagens oljepolitikk er som den er. Tekst: Jesper Stattin Illustrasjon: Viktoria Aas
Oljeeventyrets begynnelse Lille julaften 1969 fant Phillips Petroleum olje på Ekofiskfeltet, og det norske oljeeventyret var i gang. Myndighetene satte på plass regulering og beskatning av petroleumsnæringen, som sørget for at det sorte gullet kom Norges befolkning til gode. Velferdsstaten Norge fikk en boost av nye, sorte oljepenger. Samtidig som oljeselskapene etablerte seg på den norske sokkelen, ulmet det i det internasjonale forskningsmiljøet. Det ble funnet at menneskenes forbruk presset på grensen til hva verdens økosystem kunne tåle. Det var først etter rapporten «Hvor går grensen?» av Romaklubben at storsamfunnet ble oppmerksomt på problemstillingen. Miljøbevegelsen i Norge arbeidet på 70-tallet for at staten skulle regulere forurensende industri. Det var også på denne tiden at Klima- og Miljødepartementet samt Miljødirektoratet ble etablert. Fokus: Fra økologi til klima Forskere hadde allerede på 1950-tallet koblet utslipp av drivhusgasser til global oppvarming, men debatten og politikken på 1970-tallet var preget av økologien. For oljebransjen gjaldt det å hindre oljesøl. Det var først med rapporten «Vår felles framtid», lagt frem av Verdenskommisjonen for Miljø og Utvikling i 1987, at klimaendringer ble brakt frem i lyset. Gro Harlem Brundtland ledet kommisjonen bak rapporten, og Norge var tidlig ute i oppføl-
12
gingen av den. Brundtland-regjeringen satte i 1989 et mål om at Norge skulle begrense de nasjonale utslippene av klimagasser til 1989-nivå i år 2000, og det ble innført CO2-avgifter på oljeproduksjonen i Norge. Rapporten gjorde at debatten i Norge skiftet fra et økologisk fokus til et fokus på klima.
Brundtland mente at klimatiltak ikke skulle hindre vekst, men sørge for at veksten var grønn. Regjeringen dannet i 1990 CICERO – senteret for klimaforskning. Mange av de som skulle stå for det faglige grunnlaget til klimapolitikken var økonomer med bakgrunn fra olje- og energisektoren. For eksempel var den første styrelederen i CICERO Henrik Ager-Hansen, som var tidligere visepresident i Statoil. Norsk klimapolitikk ble dermed i stor grad styrt av behovene i petroleumsbransjen, og var preget av svingdører mellom petroleumsbransjen og miljøforvaltningen. Oljebransjens påvirkning Utad aksepterte Statoil reguleringene de ble pålagt, og viste til hvordan reguleringene passet med deres mål om å være et miljøbevisst selskap. Internt og
i møter med regjeringen var det en annen tone. Problemet sentrerte seg rundt CO2-avgiften innført i 1991 som gjaldt alle utslipp knyttet til forbrenning av olje og gass på norsk sokkel. Statoil argumenterte for at rollen til forvaltningen ikke utelukkende var å beskytte miljøet. De skulle også tilrettelegge for at petroleumsnæringen forble konkurransedyktig internasjonalt. Ettersom Norge var tidlig ute med å regulere petroleumssektoren, mente Statoil at de ville tape mot utenlandske selskap som kunne operere fra land med færre avgifter. Den økonomiske tankegangen på 1990-tallet ble redningen for petroleumsnæringen. Nyliberalismen gjorde sitt inntog i Norge på 1980-tallet, og arbeiderpartiet gikk gjennom et skifte mot det liberale. Kort fortalt dreide nyliberalismen seg om å la markedet bestemme mer, og at statens rolle var å sette rammene for et konkurransefokusert marked. I tillegg krevde det kapitalistiske markedet evig økonomisk vekst. For Statoil betydde det at Statoil-styret fikk mer å si for bedriften, selv om hele Statoil fortsatt var eid av den Norske staten. Dermed kunne selskapet selv lobbe mot reguleringene satt av sin egen eier. Kombinert med de petroleumsorienterte fagfolkene i miljøforvaltningen ble Statoil effektive på å påvirke klimapolitikken. De greide å etablere en konsensus blant norske politikere om at petroleumsnæringen måtte ha gode rammevilkår for å kun-
OLJE I NORGE ne konkurrere på det internasjonale markedet, og at næringen måtte kunne fortsette å vokse. Grønn olje Selv om Statoil var motstandere av klimapolitikken, ønsket de å legitimere seg selv som en bærekraftig produsent. De var tidlig ute med å sette egne mål for utslippskutt, og sa allerede i 1990 at de skulle kutte 40% av alle utslippene fra nye plattformer. Målsettingen var vag, men ambisiøs. Senere ble miljøarbeidet mer systematisert med rapportering om miljøpåvirkning. Disse systemene kom til å danne et godt grunnlag for grønnvaskingen av norsk olje og gass. Drømmen om vekst Med klimapolitikken iverksatt av Brundtland-regjeringen falt utslippene fra feltene på norsk sokkel. Problemet var at det var utenkelig for både regjeringen og bransjen at petroleumsnæringen skulle slutte å vokse. Økningen i oljeog gassproduksjon førte til at utslippene fra sokkelen steg. Flere partier protesterte siden utviklingen på sokkelen gjorde det vanskeligere å omstille seg, både økonomisk og økologisk sett. Brundtland-regjeringen fikk kritikk for sin dobbeltsidige politikk når de både ønsket at Norge skulle være en forkjemper i klimakampen, og samtidig utvide petroleumsnæringen. Det kulminerte i 1995 med at regjeringen ga opp målet om å stabilisere Norges utslipp til et 1989-nivå. Med dette ble Norge det første landet i verden som ga opp et klimamål.
Regjeringen forsvarte utslippene fra sokkelen med at de var nødvendige for å få ned globale utslipp. Mange har påpekt at argumentasjonen ikke holder vann, fordi det bare kan komme reelle globale utslippskutt gjennom en slik metode om verden blir enig i at det er en global maksgrense for total fossilproduksjon. Da kan norsk petroleum faktisk erstatte annen produksjon, istedenfor å produseres i tillegg til det. Selv om det er bevist å være feil, får argumentet om at norsk olje er «grønn» stå. Kvotehandel og Kyoto I tråd med ønsket om å legge til rette for fortsatt petroleumsutvinning i Norge, gikk regjeringen over til å arbeide for et internasjonalt kvotesystem for klimagassutslipp. Dessverre gjorde dette bare at næringen kunne fortsette
er det vanskelig å se at Statoil faktisk gjennomførte klimatiltak i 1990-2000 årene. Dagens oljepolitikk Norge står i spagat mellom å være en forkjemper for klimahandling internasjonalt, og å ofre nasjonale klimamål ved å godskrive petroleumsutvinning. Alt for å sikre økonomisk vekst og arbeidsplasser. Statoil fortsetter å markedsføre seg som et fornybarselskap, og har skiftet navn til Equinor, selv om 99,85 prosent av produksjonen deres er fossil. Det hele bygges opp rundt argumentet om at norsk olje og gass er «grønn». Vi ofrer natur og industri ved å elektrifisere sokkelen for å gjøre den grønnere, selv om det i praksis ikke fører til utslippskutt. Equinor fremmer en «klimaplan» som på magisk vis er i tråd med Parisavtalen, fordi de selv får bestemme hvordan de regner utslippskutt.
«REGJERINGEN GA OPP MÅLET OM Å STABILISERE NORGES UTSLIPP TIL ET 1989-NIVÅ. Spagaten begynner MED DETTE BLE NORGE DET FØRSTE LANDET å svi. Norge fikk ikke taletid på FNs I VERDEN SOM GA OPP ET KLIMAMÅL» Høynivåuke for
Norge trengte å bevise at Norsk petroleumsproduksjon var miljøvennlig, og løsningen ble å sammenligne utslippene med det fra Europeisk kull. Norsk gass kunne erstatte det miljøfiendtlige kullet som ga kraft til Europa. Effektivt sett var det jo et utslippskutt! Det samme gjaldt for oljeproduksjon i andre land. Fordi det var strenge standarder og reguleringer for utslipp i Norge, mente Statoil at norsk olje var grønnere enn den produsert andre steder i verden.
veksten ved å kjøpe billige klimakvoter på det internasjonale markedet for å dekke utgiftene sine, og dermed slippe å kutte i produksjonen. Flere oljeselskap så på Kyoto-protokollen fra 1997 som en mulighet for å markedsføre seg som klimaforkjempere. Statoil satte seg et mål om å kutte utslipp fra sin produksjon i løpet av det påfølgende tiåret, men allerede i 1999 konkluderte de med målet var for hårete. Utover 2000-tallet markedsførte Statoil seg som et bredt energiselskap, selv om de fortsatte med petroleum som vanlig. De la også frem sin første rapport om bærekraftig utvikling. Problemet med rapportering om selskapers miljøpåvirkning er at de er frivillige og basert på individuelle kriterier. Derfor
Klima og Miljø i år, fordi vi ikke hadde en troverdig klimaplan. Klimaforskerne fastslår at det ikke er plass til mer petroleumsutvinning om verden skal nå klimamålene. Atter en gang er det tydelig at vi ikke når klimamålene uten å kutte i produksjonen av olje og gass. Når vi ser over historien til norsk klimapolitikk, er det ikke vanskelig å se hvordan vi har havnet i dagens situasjon. Uansett hvor flott norske politikere snakker om klimahandling, vil klimamål gang på gang måtte vike for argumenter som grønvasker olje og gass, fordi økonomisk gevinst og evig vekst får trumfe. Petroleumsnæringen har fått være med på å bestemme Norges klimapolitikk fra starten av. Norge står igjen uten en plan for hvordan vi skal omstille oss vekk fra vår mest miljøfiendtlige næring. Dessverre vil utslipp være utslipp, og naturødeleggelser være naturødeleggelser, uansett hvor mye vi sminker det med reguleringer, grønnvasking, og demokratiske prinsipper.
13
ANMELDELSE
Den nye fisken – Et moderne Frankensteins monster? «Hvem hører fisken når den gråter?» Skrev Henry David Thoreau. Spørsmålet føles passende å stille etter å ha lest om den nye fisken, altså oppdrettslaksen som på seksti år er avlet frem i norske farvann. Svaret er: ingen. Iallfall dersom forfatternes tilsynelatende utmerkede journalistiske arbeid holder vann. Tekst: Laura Vaagland Omslagsdesign: Øystein Vidnes
Den nye fisken - om temmingen av laksen og alt det forunderlige som fulgte er journalistene Simen Sætre og Kjetil Østlis bok fra 2021 om oppdrettsnæringens historie, lakseavl og problemene som dukker opp underveis. Fortellingene i boken er forunderlige, men aller mest bekymringsverdige. Boken avdekker hva som skjedde underveis i det som har blitt kalt «det store lakseeventyret». Det viser seg at det nærmest utelukkende er de involverte profitørene (og det er mange av dem) som ønsker å kalle det et eventyr. For lesere av boken, økosystemene i de utsatte havområdene, og ikke minst laksen selv, burde det heller kalles et mareritt. Den nye fisken stiller spørsmål som «hva skjer når en ny art kommer inn i et fremmed økosystem?». Laksen som svømmer rundt og rundt i merder langs hele vår langstrakte kyst er nemlig en ny, fremavlet art, og den påvirker havområdene rundt seg. Et problem for oppdrettsnæringen er nemlig lakselus, som bekjempes med sterke kjemikalier. Kjemikaliene skader hummer og andre krepsdyr, og man vet lite om hvordan
14
de påvirker oss mennesker. Slike stoffer, i tillegg til høye mengder tungmetaller i laksens fòr, har i mange år vært tillatt til tross for forskeres advarsler. Avlingen av laksen, og kjemikaliene den utsettes for, endrer fiskens DNA. Forfatterne trekker linjer til Mary Shelleys Frankensteins monster. I merdene er det ikke usannsynlig å se skadet laks som svømmer rundt med åpne sår eller deformert hode. Laksen rømmer, formerer seg, og truer dermed villaksbestandenes overlevelsesevner. Den norske villaksen har vært rødlistet siden 2021. Problemene knyttet til oppdrettsindustrien er mange, og løsningene kommer altfor sent. Det er lett å være etterpåklok, men for de involverte; laksen, rensefisken, fiskerne langs kysten, urfolk som lever av laks, lakseturisme og fattige arbeidere i Chile som jobber for norske bedrifter under harde kår, hadde det vært bedre om føre-var-prinsippet ble fulgt. Prinsippet, som skal forhindre beslutningstakere i å ta valg som kan medføre vesentlig skade på
ANMELDELSE
miljøet, er lovfestet, men blir i mange tilfeller ikke fulgt. Den nye fisken avdekker hvordan laksenæringen har fått styre sin egen skute, og ikke måttet ta hensyn til miljøvern eller dyrevelferd. Gjennom grundig journalistisk arbeid har Sætre og Østli skaffet seg kunnskap om næringens suksessfulle lobbyvirksomhet. De viser til eksempler der forskere som prøver å advare eller kritisere blir svartelistet. Vellykkede kampanjer fra gode PR-byrå har fått både norske husholdninger og Japanske sushikokker til å tenke på laksen som en uvurderlig og sunn del av kostholdet. Boken bør leses av enhver som ønsker å lære mer om baksidene ved en av Norges største næringer. Språket er lekent, men får samtidig frem alvoret, og hvert kapittel kan leses enkeltvis eller aller helst samlet og i rekkefølge. Bo-
ken er saklig, og forholder seg nøytral - likevel blir man sittende igjen med en negativ oppfatning av næringen. Det kan komme av at, slik det står skrevet i bokens epilog; «Havbruk er verdens beste næring, inntil man studerer den.» Som en erfaren miljøverner vet jeg at det kan være vanskelig å sette seg inn i alle Natur og Ungdoms kampsaker. Etter å ha lest boken er jeg klar for å informere alle jeg kjenner om oppdrettslaks og problematikken den medfører, og debattere mot næringens egne lobbyister dersom jeg treffer en. Jeg forstår nå hvorfor NU boikotter oppdrettslaks, og kommer til å gjøre det samme selv! Anbefal Den nye fisken til alle du kjenner, les den selv, og spre ordet. Så kan vi sammen påvirke laksenæringen til å skjerpe seg og ta krav om bærekraft, miljøvern og dyrevelferd på alvor.
TITTEL: DEN NYE FISKEN FORFATTER: SIMEN SÆTRE& KJETIL ØSTLI UTGITT: 2021 FORLAG: SPARTACUS SIDER: 418
15
ANNONSER
ANNONSER
17
GRAVEJOURNALISTIKK
ADA GRAVER Korleis gjere gravejournalistikk? Me har gitt Ada i oppdrag å finne ut av dette og ikkje minst prøve på å grave sjølv. Tekst: Ada Amilia Skjensvold
Kva er gravejournalistikk? Sist eg grov var når eg skulle sette poteter tidlegare i år. Når eg først graver er det godt å bli skitten på fingrane, sliten i ryggen og med litt flaks, sveitt i panna av sola som steiker. Denne gravinga her er noko anna. Eg skal prøve meg som gravejournalist.
det er mykje kriminalitet og maktmisbruk som aldri blir oppdaga, betyr jo det at vi som ikkje har jobb som vakt-
Hovudregelen i offentleglova er at saksdokument frå offentleg verksemd er ope for innsyn, med mindre det er lovleg heimel for at dokumentet eller opplysningane er unntatt offentlegheita. Offentleglova gjeld tradisjonell forvaltning, departementa, kommunar, fylkeskommunar og en del selskap med offentleg eigarskap. Døme på organ som har lovleg heimel for å halde tilbake informasjon frå offentlegheita og dermed ikkje er tilgjengeleg for meg og deg er domstolane, politiets arbeid med straffesaker og Stortinget.
«UNDERSØKJANDE JOURNALISTIKK, OGSÅ KALLA Undersøkjande journalistikk, også kalla gravejournalistikk, er å avdekkje GRAVEJOURNALISnye fakta eller samanhengar. Gjennom systematiske undersøkingar er målet å TIKK, ER Å AVDEKKJE avdekkje maktmisbruk og kriminalitet. Dette kan koplast til den uoffisiNYE FAKTA ELLER Eller, når det kjem til Stortinget er det elle rolla pressen har som den fjerde statsmakt og samfunnets vaktbikkje. SAMANHENGAR» faktisk ikkje sant at du og eg ikkje har Jobben til vaktbikkjene har blitt større og vanskelegare å rekke over i takt med framveksten av digitale media og harde tider for dei tradisjonelle medieplattformene. Samtidig er digitaliseringa ei gåve for dei som er på jakt etter eit funn, med store mengder data, offentlege dokumenter og digitale spor lett tilgjengeleg. Er det ikkje paradoksalt? Informasjonen ligg der, meir tilgjengeleg enn nokon gong, samtidig er det sinnsjukt mykje kriminalitet og maktmisbruk som aldri blir oppdaga sjølv om det er rett under nasen på vaktbikkjene. Når vaktbikkjene ikkje rekk over alt og
18
bikkjer, eller journalistar som det heiter på fagspråket, har moglegheit til å avdekke kriminalitet og maktmisbruk sjølv! Gravejournalistikk – korleis? Journalist er ein ubeskytta tittel. Det betyr at eg og du og kven som helst kan kalle seg journalist. Du kan kaste vekk hagespada mens du grev i jorda og rope «eg skal på eit journalistisk oppdrag!» Det store spørsmålet er berre korleis i helsikke driv ein med gravejournalistikk? Eit sted å starte er å undersøke kor me kan finne fakta.
tilgang på saksdokument. Stortinget har nemleg vedtatt i eiga lov at dei skal følgje offentleglova så langt det lar seg gjere. Når dei har laga denne regelen for seg sjølv visar det oss kor viktig det er at ein har tilgang på offentleg informasjon. Det er ein del av demokratiet vårt, og for at det skal vere noko poeng i å ha ting offentleg må vi ta i bruk informasjonen. Den ligg jo berre og ventar på oss. Saksdokumenta som du har innsyn i, og som kan vere brukbare for å drive gravejournalistikk for naturvernarar, finn du blant anna i databasar på det o store internett. Det finst digitale postlister for kommunar og fylkeskommunar
GRAVEJOURNALISTIKK
«DU KAN KASTE VEKK HAGESPADA DI MENS DU GREV I JORDA OG ROPE «EG SKAL PÅ EIT JOURNALISTISK OPPDRAG!» DET STORE SPØRSMÅLET ER BERRE KORLEIS I HELSIKKE DRIV EIN EIGENTLEG MED GRAVEJOURNALISTIKK?»
i heile landet, og postlister på eInnsyn. no for alle moglege greier. Det er lett å finne og fungerer som nettbutikkar der du lagar brukar og legg dokument i handlekorga di for så å vente til du får dei tilsendt på e-post. På miljøvedtak.no har du tilgang på enkeltvedtak og forskrifter på forskjellige miljøområder. Sjølv om noko er vedtatt kan ein alltids stoppe det, så her kan du lett søkje på vedtak i di kommune for å sjå kva saker som i det heile tatt finst før du graver vidare. På KOFA (Klagenemnda for offentlege anskaffelser) kan du sjå kva andre har klaga på av vedtak og undersøkje vidare i den saka om det har skjedd noko i prosessen som er verd å merkje seg. Det fine med alle desse databasane er at du kan bruke søkjeord som natur, klage, skog, dispensasjon, vern og så videre. Om du hatar internett går det alltids an å gjere det på gamle måten og melde seg opp til å få tilsendt alle nye dokument i posten, og leite i fysiske arkiv etter gamle saksdokument. Skulle du få nei når du spør om innsyn i eit dokument kan du alltids klage på innsyn jamfør offentleglova §13 (1). Å gjere eit SKUP Når det kjem til sjølve graveprosessen, og ikkje berre kor du kan finne ting,
kan du finne tips i metoderapportane som er sendt inn til SKUP (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse). Her kan du ta inspirasjon frå dei beste gravejournalistane i Noreg. For meg som aldri har grave på internett før kjennes det som eg sitter og graver åleine i ein potetåker med berre den vesle hagespaden min. Eg roter meg inn i postlista til Tromsø kommune utan at eg veit kor eg er på veg. I den eviglange postlista fann eg ut at Securitas AS har utført ein god del skjenkekontrollar den siste tida. Ikkje akkurat eit SKUP. Hadde eg funne ut av når det skal vere skjenkekontroll i Tromsø neste gong trur eg interessa for funna mine hadde vore større, eg kunne seld informasjonen til utestader i Tromsø og tent eit par lappar. Men så er gjerne dette eit av unntaka frå offentleglova, saman med fasit for eksamen og andre ting ein gjerne skulle hatt innsyn i, og så kjennest det som om du berre har tilgang til den ubetydelege informasjonen frå det offentlege. Kva skal du grave i? Eg mistenker at internettgraving, akkurat som vanleg grave-i-jorda-graving, er meir handterbart om ein veit kva som er målet. Om du aner at det er noko muffins på gong eller har fått tips om ei sak og vil undersøkje grundigare. Skulle du vere som meg og gå rundt
utan å ha ein mistanke om at det kan vere noko som er feil i prosessen med den nye parkeringsplassen eller ikkje har fått tips frå nokon andre om at det kan vere ugler i mosen, finnes det likevel håp om å finne noko å grave i. Om du tør å spørje om hjelp kan du spørje folk rett ut på Instagram, Facebook eller kanskje på gata: «har du ein sak som du vil grave i, men har ikkje moglegheit til å gjere det sjølv? Eg kan gjere det for deg!». Synes du det var ein rar ting å gjere? Spør naturvernforbundet om dei har fått tips om ei sak dei burde jobbe med, men ikkje har tid til å sjå på sjølve. Det har ein tendens til å vere flest gamle folk som sendar mail om ting naturvernare burde jobbe med. Desse gamle folka tek ofte kontakt med andre gamle folk. Du synes at det er pinleg å spørje om hjelp i det heile tatt? Heldigvis for deg er det skjedd ei feil i prosessen av nesten all natur som blir øydelagd, så leit i listar og brev der nedbygginga av nærskogen din blir nemd, frå start til slutt. Slik vil du mest sannsynleg finne noko som ikkje har blitt gjort riktig. God graving!
19
#2/2023
Trykk: Asta Catana Aasdalen
Lær mer i miljømagasinet Putsj!
På dypt vann
GRAVEJOURNALISTIKK
Giftige løgner Thor Due er tidlegare sentralstyremedlem i Natur og Ungdom. Han arbeidde med prosjektet «Giftige løgner», ei enorm avdekking av utslepp av smøreolje frå norske oljeplattformar i sjøen. Tekst: Sigrid Margrethe Hoddevik Losnegård
Foto: Thor Due
Giftige løgner Verken Thor eller den gjennomsnittlege Putsj-lesaren er utdanna journalist eller detektiv. Likevel kan ein grave og finne informasjon om ei sak ein brenn for. Thor fortel om utganspunktet for Giftige Løgner: Vi fekk jamleg oppdateringar frå Miljødirektoratet når nokon hadde søkt om å forureine. Vi byrja å grave litt i kva desse søknadane inneheldt, og etter kvart fann vi ut at ei rekke oljeselskap allereie slapp ut desse giftige kjemikalia i havet, og at dei hadde gjort dette utan løyve. Utgangspunktet for Giftige Løgner var desse e-postane frå miljødirektoratet. Det skjer ofte at ulike selskap søkjer om å forureine, for det er alltid i utgangspunktet ulovleg. Likevel får alle selskapa medhald i søknadane sine, og får sleppe ut det dei vil. Thor fortel at dei til å starte med ikkje brydde seg så mykje om det, fordi det skjer heile tida. Men etter kvart såg dei at det var ein spesifikk type olje desse selskapa søkte om å få sleppe ut, og det virka som om noko nytt var på gong.
22
Vekka nysgjerrigheit Thor fortel om nysgjerrigheita som vakna i oljegruppa etter funnet deira. Kanskje kunne dei avdekke noko stort og nytt som oljeselskapa haldt på med. Noko som dei heldt skjult for det norske folk. De starta gravearbeidet og så på kvar utsleppa skulle førekome. Det var på oljeplattformar dei visste hadde stått lenge og var gamle. Dei trudde dette kunne bety at ein skulle innføre ein ny teknologi som var avhengig av at ein slapp ut olje i prosessen. «Vi tenkte at det var dumt, og at ein ikkje kan tillate det. Men etter kvart som vi kom lenger inn i materien, fann vi ut at det eigentleg var gamle utslepp som hadde gått over mange år.» Miljøkriminalitet utan konsekvensar Det var ikkje noko nytt vi avdekka, seier Thor. Det var noko som hadde føregått i årevis. Det var grov miljøkriminalitet og ulovlege utslepp som aldri hadde fått konsekvensar. Selskapa hadde ikkje søkt om løyve før dei slapp ut fleire titals tonn med smøreolje i havet, og braut dermed lova.
Thor og co. gjekk saman med nokon advokatar og samanstilte eit godt datamateriale, med masse vedlegg og dokumentasjon. Dei ringte til Miljødirektoratet, som helst ville at dei skulle legge det frå seg, men til slutt fekk dei innsynet dei trengde. «Vi samla inn eit utal dokument og fordjupa oss i desse. Vi prøvde å lage ei oversikt over summen av utsleppa, men den blei aldri fullstendig fordi alt ikkje var dokumentert og utsleppa hadde føregått lenger enn vi visste. Til slutt kom vi fram til at det var søkt om å sleppe ut 30 tonn årleg og at store delar av utsleppa var av svart kategori.» Kategoriane av utslepp kan delast inn i fire kategoriar: Grøn er ok, gult er ikkje så bra men likevel greitt, raudt er oops ikkje så bra, og svart er dritfarleg. Thor fortel vidare: «Etter vi hadde samla inn over 200 dokument og gjort klar heile saka, politimeldte vi fire av dei største oljeselskapa på norsk sokkel. Denne meldinga enda hos Sør-Vest politidistrikt, og her skjedde det ingen-
GRAVEJOURNALISTIKK ting. Etter kvart fekk vi beskjed om at saka var lagt vekk, utan nokon konsekvensar for dei som braut lova.» Oljegruppa kjende seg skuffa av politiet som ikkje ville bruke ressursar på denne alvorlege miljøkriminaliteten. Dei kunne berre byta logo frå Natur og Ungdom til Politiet på alle dokumenta og så hadde undersøkinga deira vore ferdig. Det synte oss berre nok ein gong at lova ikkje gjeld for norske oljeselskap. «Likevel var vi strålande fornøgde med eigen innsats. Miljødirektoratet skulle takka oss, vi hadde hjelpt dei. Vi gjorde jobben dei skulle gjort.» Gravearbeid er for alle Korleis drive med gravearbeid kan vere eit vanskeleg spørsmål, men Thor meiner det ikkje treng å vere så høg terskel for det. Ein treng ikkje vere Sherlock Holmes for å avdekke shady oljeselskap. Som gravejournalist er det eit par triks ein kan nytte. Det kan vere vanskeleg å vite korleis ein skal starte, fordi ein veit ikkje heilt kva ein leiter etter. Derfor må ein samle og lese mange fleire dokument enn det ein ender opp med
til slutt. Det er mange dokument som eigentleg skal vere tilgjengeleg for alle nordmenn, men så må ein likevel vite kva ein leiter etter, for så å søkje om innsyn. Thor og oljegruppa brukte nettsida einnsyn.no for å søkje om å få dokument vi meinte vi hadde rett på. Her kan man t.d. søke opp stikkord som «forurensingsloven» og så bestille dokument. I tillegg til dette ringte dei ofte til Miljødirektoratet. Ein kan fort gløyme at dei som jobbar i desse institusjonane eigentleg jobbar for oss. I lova og på einnsyn.no står det at ein søkjer ikkje om innsyn, ein krevjar det. Det einaste ein ikkje har rett på å få innsyn til skal vere forsvarsløyndommar eller informasjon til hinder for konkurransedugleik. Stolt av arbeidet Sjølv om politiet ikkje ville prioritere saka, og miljødirektoratet blei meir triggered enn takksame, er Thor stolt av arbeidet oljegruppa gjorde. Thor reflekterer: «Det fekk diverre ikkje dei konsekvensane vi hadde trudd, og for naturen har det ikkje noko å seie om det er ulovleg eller lovleg å sleppe ut giftige oljar.
Vi ville vise at når det gjeld olje er det eigen justis, om du ikkje har noko anna alternativ enn å sleppe ut, må du eigentleg stenge produksjonen. Dersom det var eg som hadde gjort dette, hadde eg blitt tiltalt og straffa. Når det er eit oljeselskap skjer ingenting.» Thor fortel at sjølv om utsleppa allereie hadde skjedd, var arbeidet verdt det. Statens eigne institusjonar hadde feila, og det kunne ikkje halde fram. Derfor måtte oljegruppa leike detektivar, og avdekkje miljøkriminalitet som hadde gått staten hus forbi Lang tradisjon Til slutt oppmodar Thor alle til å grave. Han fortsett med å fortelje om at NU har ein lang tradisjon for å avdekke miljøkriminalitet. Du må ikkje la deg skremme av vaksne til dømes i miljødirektoratet. Sjølv om dei blir irriterte eller ikkje vil gje deg informasjon, må du hugse at dei er der nettopp for å hjelpe oss. Derfor må ein bruke nettstader som einnsyn.no og ringe dei offentlege institusjonane og mase. Thor fortel dessutan også at oljegruppa også fekk god advokathjelp, og det kan ein vurdere om ein verkeleg satsar!
Foto: August Gautun
23
OSLOFJORDEN
«ME SKAL GJERE DET ME KAN, DER VI KAN»
24
OSLOFJORDEN
Ein rein Oslofjord Oslofjorden har vore eit mykje debattert tema i mange år. Me tok oss ein prat med Henning Røed, som er prosjektkoordinator i Oslofjordens Friluftsråd og har hjelpt til med å starte opp Nettverk for ein rein Oslofjord. Tekst: Ingvill Mathilde Torgersen Illustrasjon: Thomas Bruknapp Kven er du? – Eg heiter Henning Røed, og er utdanna marinbiolog. Eg har alltid interessert meg for havet, i sjette klasse hadde eg marinbiologi øvst på lista, og ønsket mitt vart oppfylt. Kva er ditt favorittminne frå Oslofjorden? – Eg vaks opp med ein fiskegal far. Mange minner knyter seg til at me var ute og fiska, fekk masse fisk og for inn til hamna og selte fisken. Eg og bror min fekk til og med litt av pengane, slik at me kunne kjøpe oss noko godt i kiosken. Kvifor er Oslofjorden i fare? – Med jamne mellomrom har me forureina havområda nær Oslofjorden. Me har kasta drit og kloakk i havet. Sjølv om me har fått reinseanlegg, sleppast det framleis ut stoff som gjødsler fjorden. Etter kvart flytta ein røyra som førte kloakken lengre ut på omtrent 100 meters djup. Men ut av desse røyra kjem gjødselstoff som nitrogen og fosfor. Gjødsel blir brukt på gardar eller til blomar heime, men det er ingen som gjødslar kvar dag, kvar veke, kvar månad i fleire år. Det er det me gjer med Oslofjorden, slik blir den overgjødsla. Då forbrukar ein alt oksygenet i fjorden, og alt som treng oksygen kvelast. .
Kva organisasjonar er i nettverket for ein levande Oslofjord? – Det er ei lang liste. Alle dei største på miljøvern, som Bellona, Greenpeace, Naturvernforbundet, og dei største på friluftsliv: Turistforeininga, Noregs Jeger- og fiskeforbund med fleire. Me har også med dykk i Natur og Ungdom. Kva skal til for at nettverk for ein levande Oslofjord kan seiast å ha lukkast? – Oslo Friluftråd feirar sitt 90-årsjubileum i år. Friluftsrådet vart stifta i 1933 fordi ordførarane rundt Oslofjorden innsåg at fjorden vart stadig meir forureina på grunn av aukande byggeaktivitet. I 2033 ynskjer eg meg ein rein fjord. Det vil eg ha i 100års-gåve frå befolkninga til befolkninga. Eg tenkjer på alle ungdommane som var med på klimastreikane i 2019, fleire av dei er skuffa fordi dei tykkjer det har hendt alt for lite. Det forstår eg godt, og det er den situasjonen eg ikkje vil ha for Oslofjorden. Me skal gjere det me kan, der vi kan. Kva kan «vanlege folk» gjere for å halde Oslofjorden rein? – Dei fleste kan gjere mykje meir enn det dei trur. Ein av tinga me har tenkt til å gjere er å starte «Kysthjelperane». Kysthjelparane er folk i ein skuleklas-
se, ein barnehage, miljøagentane, NU og slikt, som skal vere med og hjelpe forskarane med å ta prøver av Oslofjorden. Me vil gje alle ein sjanse til å bidra. Særleg vil me ha med oss dei unge. Eitt av måla til Nettverk for ein rein Oslofjord er 30% marint vern av Oslofjorden. Kvifor ynskjer dykk dette? – Noreg har forplikta seg til ein internasjonal avtale om å verne 30% av havet. Havet kan sjå både stille og uendeleg ut når det speglar oss på ein roleg dag, men vi ser ikkje korleis dei som lev i havet har det. Dette tyder ikkje at ein skal ignorere dei. Alle aktivitetar ein gjer i og ved havet, påverkar havet, difor må ein óg ha områder der havet får lov til å vera i fred. Kan du gje meg tre gode grunnar til kvifor ein skal vere med i kampen for ein rein Oslofjord? 1. Du kan ikkje ete pengar, men du kan ete fisk. 2. Ingen likar å bade i kloakk. 3. Grunnleggjande respekt for naturen.
25
NU-SIDER
FLASKEPOST FRA UNGDOMMENS MILJØSKUTE Ship O'Hoi! Fikk vi opp seilene? Ble vi sjøsyke? Hvordan var det å fridykke, debattere med Equinor, seile inn Førdefjorden, ha rockekonsert om bord og stelle i stand sjømatfestival i Bergen? Miljøskuta har i sommer lagt mange hundre nautiske mil bak seg. Få et innblikk i Natur og Ungdoms sommerekspedisjon gjennom et utvalg av reisedagbøkene dag for dag, skrevet av deltakerne selv. Tekst: Tuva Mjelde Refsum
26.juni: Kristiansand Ingen av oss nye medseilere på Skoleskipet Sørlandet så ut som om vi hadde dratt mye i tau tidligere. Men kanskje vår indre Nordmann ville tre frem på det baarutte havet, enn så ruskatt aa leggja ut paa det vil bli. Det er taler og is på programmet før vi kan begynne å drive ut fra kaia. Kaptein Marco informerer om at min første vakt er 00-04 i natt. Stormskyene samler seg over byen Kristiansand og bølgene blir større. Snart skal sjøbeina mine settes på sin første prøve. Men jeg er optimist. Etter å ha blitt vekket, dratt på oss regnbukse og gummistøvler og løpt opp på dekk i natten, skjønte vi fort at her hadde vi to valg. Gå rett ned igjen og la kvalmen ta deg eller være oppe og være kald, våt og gjøre ditt beste for å holde deg unna der bølgene slår inn over ripa. Kvalm her og, men oppe var det i det minste et sted å spy. Dersom man klarte å karre seg opp lenge nok
26
28.juni: Rennesøy Vel fremme og trygt ankret opp i Vikevåg, reisens første stopp i nærheten av Stavanger, våknet vi til blikkstille hav og synet av fjord, hvite hus og åser. Mannskapet fraktet oss i båt inn til land, og for de av oss med mye ballansevæske i øret var følelsen av land under føttene kjærkommen.
engasjert dame med et hjerte som banker for havet. Vi fikk i oppgave å finne forskjellige arter, og vi var flere som så vekster og dyr vi ikke visste fantes! Bitte små mosdyr på steinene og en sjørose som lukket seg da vi kom for nært var blant det vi fant, i tillegg til en type tare («larv») som tar over vegetasjonen i havet når havet blir varmere, og dekker over det andre som lever der, noe som Johanne var bekymret for. Tredje post var fridykking ledet av Vidar Holmen. Jeg syntes det var fantastisk å se fiskestimer og tang i tusen nyanser av oransje på nært hold og kjenne pulsen senke seg da jeg fløt rundt under overflaten. Det veide opp for saltsmaken i nesen hver gang jeg fikk snorkelen under vann, og følelsen av å bli født på ny da vi dro de trange draktene av oss.
Vi ble delt inn i fire puljer som skulle rullere mellom fire poster i løpet av dagen. Min gruppe startet dagen i fjæra med marinbiolog Johanne, en
Siste post var bolk om grønn og rettferdig omstilling fra olje, der vi fikk noen interessante diskusjoner rundt hvilke punkter som er de viktigste for omstil-
til å holde blikket festet på horisonten, måtte man høre på koret av brekninger. Jeg møter blikket til gutten ovenfor meg, utrykket hans er ubestemmelig tankefullt. Deler vi et øyeblikk av felles refleksjon over tilværelsen? Nei, tenker jeg bittert da han plutselig faller på kne og krabber bort til skipskanten. Han måtte bare spy. – Mathilde (21)
NU-SIDER
Foto: Rasmus Madsen Berg. Fra venstre: Luna Kretschmer, Ada Amilia Skjensvold og Edith Amalie Lindtner
ling av temaene sirkulærøkonomi, ny teknologi, rettferdighet, begrensning av energibruk og fornybar energi. På kvelden ble vi hentet igjen av mannskapet, og utslitte etter en innholdsrik dag sov vi godt. - Konstanse (21) 29.juni: Stavanger Den 29. juni var ein innhaldsrik dag i oljebyen Stavanger. Første halvdel av dagen vandra me kring i mat-oasen og smaka på kortreiste varer frå ein av dei mest fruktbare regionane i landet, og såg på kvite trehus. Kan henda det er her kvitmålinga frå Vevring ender? Etter det, gjekk me om bord att og ynskte historikaren Gunnar velkomen til å skrøyta av kor dårleg Stavanger er på omstilling og å tenkja framsynt, kor mange gongar dei har falle attom på marknaden, og kor heldige dei har vore i kvart tilfelle av uflaks. Stadig kan dei lita på at naturen giv dei ei ny næring
og ein ny vekst. Men kan dei håpa på di same etter oljen? So nytte me ein paneldebatt mellom naturvernarar, oljenæringa ved Equinor og forskaren Camilla Houeland. Dei var alle samde om di meste, og Equinor fekk melding med heim om å senda nokon som er meir usamd neste gong. Til slutt fekk me høyra ein stillasbyggjar på oljeplattform og fagforeiningsrepresentant som fortalde om rettferdig omstilling og forhaldet mellom trygge arbeidsplassar, forvalting av naturressursar og omstilling. Me åt nokre vaflar med Besteforeldras klimaaksjon og dei andre gjestene før me kasta loss og la på sjø mot Sunnfjord. – Isak (15) 2.juli: Vevring Vi ble kjørt inn til Vevring fra skuta tidlig på morgningen. Jeg og noen fler som var her i fjor under lenkeaksjonene går
bort til huset til Anne-Line. Ho møter oss nesten i døra og er rask med å by på kaffe og te. Snart er vi en liten gjeng som har samlet oss i stuen. Anne-Line tar frem et kort som står på kommoden. Det er russekortet mitt som ho fikk av meg sist. Veronica tar noen av oss med opp på Engebøfjellet, resten drar på fisketur. Det er bratt opp på fjellet, vi går forbi fine myrer og en dal som Veronica forteller at vil bli slukt av dagbruddet i gruva. Jeg kjenner på ett nytt sinne over saken. Hvorfor skal man bygge noe så stort og ødeleggende ved der folk bor? Toppen av fjellet er lagt i grus, og Engebø er ugjenkjennelig. Etter turen passer det fint med Fjordfest. Her fikk vi høre fra gamle og unge bosatte rundt fjorden som ikke ønsker at den skal bli ødelagt. Siden beveger vi oss opp til løa, der Hilja og Villskudd
27
NU-SIDER
Foto: Rasmus Madsen Berg
holder en så fin konsert, det er umulig å holde tårene tilbake når Hilja synger «fjorden er ikke vår». Mens jeg går tilbake mot skuta kjenner jeg at jeg har forelsket meg i fjorden på nytt, mens vi vinker farvel til Anne Line, forsikrer jeg henne om at jeg kommer tilbake snart. - Karoline (19) 4.juli: Ålesund Tirsdag ankom vi Ålesund etter en og en halv dag ute på en røff sjø. Færre kastet opp nå enn første dagen, kanskje vi har blitt vant til sjøen? Når vi kom inn til land, ble vi møtt av medlemmer i Ålesund NU som ønsket oss hjertelig velkommen. De fortalte oss om et problem byen har hatt i mange år. Fjorden deres er skitten, og politikerne klarer ikke å bestemme seg for hva de skal gjøre. Frykten deres er at det skal gå tiår før noe ordentlig skjer med fjorden. Vi hadde en aksjon utenfor rådhuset for å kreve at noe blir gjort. Jeg er takknemlig for at jeg kunne seile fra Kristiansand til Ålesund i verdens eldste fullrigger, og at vi kunne bruke naturkreftene til å ta oss frem. Jeg ønsker neste etappe lykke til på deres seilas. Hvis jeg kunne, hadde jeg blitt med
28
jeg også. – Andreas (18) 7.juli: Havet Selv startet jeg dagen klokka 00:00, på utkikk med åpent hav på tre kanter med beina stødig plassert på fordekket til den gyngende Miljøskuta. Det er vanskelig å beskrive følelsen av å være en levende gallionsfigur seilende på tvers av tid og rom. Et minutt kan føles som både et sekund og en time, og en kunne teleporteres en mil i alle retninger uten å innse det. Etter flere vaktrotasjoner, kveiling av tau, trimming av seil og undervisning kom leggetid kl. 04:00. Mange ville nok vært å finne på dekk lengre inn i morgentimene om det ikke hadde vært for overbevisningen om at dagen ville by på mer, nytt i uthvilt tilstand. Flertallet av 12-4 vakten sov uavbrutt til revelje 11:00, tidsnok til å rydde og spise frokost før mønstring 12:00. I tillegg til seilingen, hadde alle vaktlag debattskolering denne dagen. Vi hadde en morsom og lærerik seanse om innleggsoppbygging, bevisstgjøring på hersketeknikker og ikke minst debatt.
Hele dagen hadde vi vår vakre vestlige kyst på babord side, noe som gjorde stort inntrykk på mange og fikk for meg blunking til å føles ut som bortkastet tid. Kvelden ba på mer moro, blant annet en seanse med Kaptein August om livet til havet. Dette etterfulgt av en 61-spørsmål lang quiz mesterlig arrangert av Bror og Edith. Til tross for den stadig kjøligere ettermiddagsvinden var det nok av varme å hente fra latteren på dekk og den synkende oransje solen. Etter halvannen time med quiz var flere av oss trøtte, men få gikk før solen forsvant bak skyene som lå som bølgeskum på horisonten. Dette markerte slutten på en vakker, sosial og tankevekkende dag på Miljøskuta. Fy flate så heldige vi er. – Mathias (22) 13.juli: Arendal Eg hadde ikkje sett for meg at det å skrubbe do klokka fem om morgonen kunne vere hyggeleg, eller at ei nattevakt blir ti gangar betre med barnesongar involvert. Denne vakta var roleg, og det er absolutt verdt det å stå opp klokka fire når man får starte dagen med ein soloppgang i horisonten.
NU-SIDER
Foto: Isak Gregers
Det var heilt magisk å segle inn Galtesundet forbi vinkande familier i småbåtar og søte Sørlandshus med tegltak. Når vi la til kai i Arendal fekk vi bada og hoppa frå skuta. Dagens program på skuta var fjordsøksmål og improteater. Eg er ein ganske fersk NU-er og kunne lite om Førdefjorden, så eg lærte mykje nytt om gruvedumping og søksmål denne dagen. Improteater har eg heller ikkje mykje peiling på, men eg blei fort revet med av den leikne stemninga og den uforutsigbare historia. Vi avslutta med ein vervekonkurranse. Eg ringte desperat rundt til alle i familien og sendte haugevis med meldingar på gruppechattar og til vennar, men end-
te til slutt berre opp med tre poeng. Eg konkluderte med at eg fortente godteri uansett, så vi avslutta dagen med å dra på butikken og gå rundt i Arendal før vi satt kurs mot Fredrikstad. – Natasha (15) 15.juli: Fredrikstad Kjære godtfolk! SS Sørlandet er framkomen i Fredrikstad, og seilaset er no over, dessverre. Personleg har eg måtte klype meg i armen samtlege gongar, fordi opplevinga har vore så uverkeleg. Vêret har vore flott, opplegget godt planlagt og folka fantastiske.
Det skjedde faktisk eit nytt klype meg i arma-augeblikk i dag òg. Tida var knapp til opent skip skulle opnast og oppimot 60 ungdommar jobba febrilsk med å få på plass alt til dei ulike postane. Der satt eg, og kika forsiktig utover den fulle banjeren. Synet som møtte meg er eit syn av både engasjert, kreativ og handlekraftig ungdom som alle samarbeida om eit felles mål. Eg trur eg aldri har sett so mykje bli gjort på så kort tid. Stå-på viljen var enorm og det var rørande og oppriktig motiverande å sjå på. Bygdefisen frå Sunnmøre blei rett og slett litt fuktig i augekroken. – Vebjørn (22)
KALENDEREN - HVA SKJER FRAMOVER? LANDSMØTE
04.01.24 – 08.01.24
Vil du bli aktiv i NU? Sjekk ut kommende arrangementer eller ta kontakt med oss på nu.no 29
SAMFUNN
Skogvern 101 Stemmene etter lokalvalget er talt, og vi har fått nye kommunestyrer over hele landet. Her kan du lese om hvordan du kan påvirke natur- og skogforvaltningen i din kommune! Tekst: Anneli Rystad Aune Foto: Rasmus Berg
Mer enn bare tømmer Skogene våre er viktige for å lagre karbon. Hele 32% av landets karbon tas opp av trærne og deres symbiosepartnere sopprot. I boreale skoger, den typen skog som vi har i Norge, blir 80% av karbonet lagret i bakken gjennom sopp som lever på røttene til trærne. De resterende 20% av karbonet tas opp i den levende biomassen, altså trestammene over bakken.
systemer med stort biologisk mangfold ikke ivaretas. Skogen etter flatehogst vil bestå av trær i samme alder, og en stor del av biodiversiteten går tapt, siden mange arter ikke kan overleve der. 60% av Norges ville arter bor i skogen, og halvparten av disse er rødlistet som
bevarer skogens biodiversitet. Blendingshogst vil si en skog der det finnes trær i flere aldrer, arter og dimensjoner. Ved blendingshogst gjør man små hogstinngrep i stedet for å kutte ned en hel skog. Dette er slik skogene i Oslo kommune drives, og det har vist seg å både sikre biodiversitet og være økonomisk lønnsomt.
«MANGE NORDMENN ER IKKE KLAR OVER AT DET VI SER RUNDT OSS I DAG IKKE ER SKOG, MEN GRANPLANTASJER, OG AT DET ER LITE GAMMELSKOG IGJEN»
Enkelte aktører fra skognæringen og visse partier argumenterer ofte for at skoghogst er “et miljøtiltak for klima”. Ser man på skogens evne til å lagre karbon, henger det ikke helt på grep at hogst beskrives som et klimatiltak. Ved hogst forsvinner karbonlagret over bakken. Når trærne forsvinner øker mengden sollys på bakken, som igjen gjør at nedbryting går fortere, og karbon slippes ut. Desto eldre trær er, jo mer karbon kan de lagre. Gammelskogen er verdifull. Mange arter er avhengige av å leve i et økosystem bestående av trær og planter i forskjellige aldre. En konsekvens av dagens skogbruk, der hele skogen hogges ned og det deretter plantes en ny, er at øko-
30
Skogbruk I dag bestemmer skogeier selv om skogen hen eier skal hugges, og de vurderer i samråd med skogeierforbundet om skogen er kvalifisert til vern. Ofte involveres ikke biologer i prosessen med å kartlegge skogenes vern, og beslutningene blir tatt av skogbrukets egne folk, som har interesse av å hogge. Det er problematisk at lovgivningen ikke stiller krav til at vurderinger må tas i samråd med fagfolk.
Kommunens rolle Det blir stadig viktigere at vi kjemper for naturen i vår egen kommune. Kommunepolitikerne har makt over arealbruk og naturinngrep. Blant de største truslene mot biologisk mangfold i dag er endringen av upåvirket natur til byggeprosjekter, skogbruk (monokulturer, gjødsling, sprøyting, mange subsidierte skogsbilveier og flatehogst) og fremmede arter. Bare 1% av Norges urskog gjenstår. Antall kilometer med skogsbilveier som har blitt bygd de siste tiårene i Norge, strekker seg 2,5 ganger rundt jordkloden. Utbygging av hytter, motorveier, boliger, næringsparker og industri prioriteres ofte over å ivareta matjord og skog.
Blendingshogst er en mer skånsom metode som i større grad enn flatehogst
Det er lurt å påvirke kommunepolitikere for å verne om naturen i
følge av moderne skogbruk.
SAMFUNN
arealutbyggingssaker. Hvert fjerde år reviderer kommunene arealplanene sine, som avgjør hva kommunens arealer skal brukes til. Når planen ligger ute på høring, kan alle komme med innspill. Her kan du oppfordre kommunen din til å bli arealnøytral. Siden mange kommuner har gamle kommuneplaner er de ikke oppdaterte på ny kunnskap om naturens tilstand, verdi og tåleevne. Det er viktig at ny forskning ligger til grunn for planene. Man kan også kreve en planvask av arealplanene, slik at prosjekter ikke godkjennes på et utdatert kunnskapsgrunnlag. Kunnskap om skogen Noe av det viktigste man kan gjøre for å spre og øke bevissthet rundt skogens verdi er formidling og kunnskapsdeling. Vi må lytte til fagfolk og forskning.
Mange nordmenn er ikke klar over at det vi ser rundt oss i dag ikke er skog, men granplantasjer, og at det er lite gammelskog igjen. Her kan vi bidra med å holde foredrag, lage kampanjer, skrive leserinnlegg i lokalavisaog bruke andre virkemidler som gjør at flere blir bevisst på skogens tilstand. Natur og Ungdom har nettopp startet en ny satsning på arbeid med skog. Framover kommer NU til å tilby rådgivning, hjelp og økonomisk støtte til arrangementer som foredrag, kartlegging av skog og så videre. Enten om du som enkeltperson eller medlem i et lokal- eller studentlag vil slå et slag for å bevare Norges skoger, er skogrådgiver Anneli der for å hjelpe deg i gang! Se mer på nu.no.
VIL DU REDDE SKOGEN I DIN KOMMUNE? DA KAN DU... 1. Påvirke kommunepolitikerne til å ha arealnøytralitet i kommunen. Undersøk hva partiene i din kommune mener om skogforvaltning. Inviter plansjefene i kommunen på et møte, og informer dem om hvilke områder dere syntes er viktige. Skriv høringsinnspill når det vurderes hvilke arealer det skal bygges i. 2. Få kommunene til å ansette en miljørådgiver. Hvis det allerede finnes inviter de som har ansvar for skog i din kommune til lokallagsaktiviteter. 3. Komme med innspill til budsjettet. Foreslå at kommunen øremerker penger til å restaurere ødelagte skoger og kartlegge skoger, eller drive med fremmedartsrydding i et naturområde. Dere kan også lage et naturregnskap. Hvis noe natur bygges ned, skal like mye restaureres. Her kreves det at det kartlegges hva som finnes, og hvilken tilstand det er i. 4. Kartlegge arter i skog. Finner du noe sjeldent, putt det inn i artsdatabanken. Det kan få skogen vernet. 5. Spre informasjon. Hold foredrag, kampanjer og annet informasjonsarbeid som inspirerer folk til å jobbe med skogvern.
31
NU-KALENDER ATOMAVFALL
Atomavfall på avveie Tekst: Tora Vassnes
To mil nord for Oslo finnes et lager for radioaktivt avfall. På Kjeller ligger seks av Norges 16,5 tonn radioaktive avfall. Samtidig som debatten om atomkraft i Norge ruller og går, har vi fremdeles et stort opprydningsarbeid foran oss. Det antas at Norge vil bruke mellom 30-40 år på å gjennomføre opprydningen. Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND) har fått i oppgave å rydde opp det norske atomavfallet, men det er ingen enkel sak å kvitte seg med det. Før vi begynner en diskusjon om vi skal bygge nye atomreaktorer i Norge eller ikke, må vi finne en trygg måte å kvitte oss med det atomavfallet vi allerede har. Hva er radioaktivt avfall? Radioaktivt avfall slipper ut radioaktiv stråling. Eksponering for radioaktiv stråling ødelegger celler i kroppen og kan være farlig for mennesker, dyr og natur. Noen typer radioaktiv stråling kan avgi stråling i hundretusenvis av år, og dette gjør avfallet vanskelig å håndtere på en god måte. Vi sitter igjen med høyradioaktivt avfall på Kjeller og i Halden etter 70 år med forskning på atomenergi. Etter krigen, i 1951, ble Norge det sjette landet i verden som bygde en atomreaktor. Siden våre atomreaktorer på Kjeller og i Halden var forskningsreaktorer, og ikke ble brukt for å produsere strøm, har vi heldigvis mindre avfall enn land med atomenergi har. Det er mange aktører i Norge i dag som vil bygge nye atomreaktorer for å forsyne Norge med energi.
atomavfallet på som ikke er skadelig for mennesker eller natur. Det første NND måtte finne ut av da de begynte prosessen, var å finne ut hvorvidt brenselet skal forbehandles før man kvitter seg med det. NND har anbefalt å forbehandle brenselet, fordi det gjør deponeringen tryggere i ettertid. Det er to måter man kan forbehandle atombrensel på, en svensk og en fransk metode. I Sverige oksideres brenselet, i Frankrike reprosesseres det. Når man forbehandler atombrenselet stabiliserer man det for å unngå at det ruster eller smuldrer opp i kontakt med luft eller vann. 11,5 tonn av atombrenselet på Kjeller er kjemisk ustabilt, som betyr at det kan reagere i kontakt med vann eller luft. Neste spørsmål som melder seg er hvor man skal deponere, altså lagre, atomavfallet. I Finland har de gravd det
lagd av kobber, som kan ruste. Hvis målet er at de skal ligge der for alltid, er det viktig at det tåler tidens tann. En annen metode er å deponere brenselet i dype borehull. Da bruker vi teknologi fra oljeindustrien til å bore mellom 1000 og 3000 meter ned i norsk granitt. Etter å ha boret flere tusen brønner på norsk sokkel er Norge et land med sterk kompetanse på borehull. Men selv om vi har erfaring med borehull til havs, ville vi vært det første landet som lager borehull til lands. En lang prosess Mens vi finner ut av hvilken deponeringsmetode som egner seg best i Norge, må vi bygge et midlertidig lager hvor atombrenselet kan stå trygt. Våre forskningsreaktorer er så gamle at det ikke lenger er forsvarlig å la dem stå. Etter at vi har revet ned kjernekraftverkene på Kjeller og i Halden vil vi sitte igjen med 50,000 tonn bygningsmasse og utstyr fra de gamle reaktorene. Dette kommer i tillegg til 16,5 tonn med høyradioaktivt brensel. Bare prosessen med å bygge et midlertidig lager kommer til å ta mange tiår.
«DET SOM BØR STÅ FREMST I DEBATTEN OM NORSK ATOMKRAFT ER HVORDAN VI SKAL LAGRE AVFALLET, IKKE OM VI SKAL ÅPNE OPP FOR Å PRODUSERE MER AV DET»
Tre alternativer for lagring Målet er å finne en måte å oppbevare
32
langt ned i bakken, med ambisjoner om at det aldri skal opp igjen. Også når det kommer til deponimetodene står man overfor to alternativer: Man kan enten lage deponi i berghaller, eller et borehullsdeponi. Selv om deponi i berghaller er 400 meter under bakken, mener flere miljøvernorganisasjoner at det ikke er dypt nok, siden det er på dybde med grunnvannet. Dessuten har kassene som brenselet oppbevares i vanligvis vært
Før vi kan starte en debatt om norsk atomkraft må vi finne en trygg måte å lagre atomavfallet vi allerede har. Vi sliter med å lagre avfallet fra reaktorer som ikke ble brukt til energiproduksjon, hvordan skal vi klare å lagre avfallet fra energiproduserende reaktorer da? Det som bør stå fremst i debatten om norsk atomkraft er hvordan vi skal lagre avfallet, ikke om vi skal åpne opp for å produsere mer av det.
NU-SIDER
QUIZ! Tekst: Morten Emil Aakervik Hansen
PÅ DYPT VANN 1. I stortingsmeldinga om gruvedrift på havbunnen åpnes et område på størrelse med a. Fastlandsnorge b. New Zealand c.Japan 2. Hvor mange land støtter et internasjonalt forbud mot gruvedrift på havbunnen? 3. På internasjonal aksjonsdag mot gruvedrift på havbunnen 2. oktober var det aksjoner i mange byer rundt om i verden. Hvor mange verdensdeler var det aksjoner i denne dagen? 4. En av byene det ble aksjonert er Bisjkek. Hvilket land har Ylvis-brødrene laget en sang om der Bisjkek er hovedstad? 5. Olje- og energiminister Terje Aasland ville ikke kalle det gruvedrift på havbunnen. Hvilket annet, mer koselig, begrep valgte han heller å bruke til NRK?
MILJØAKTUELT 6. Den 11. oktober hadde det gått hvor mange dager siden Høyesterett erklærte tillatelsen til vindmøllene på Fosen ugyldige? 7. 18. september møtte NU og Naturvernforbundet staten i Oslo tingrett i hvilken sak? 8. Hvilket års september måned er den varmeste i verden siden målingene startet? 9. Hvilket selskap fikk i høst tillatelse til å bore etter olje i Rosebank-feltet utenfor Skottland? 10. Apropos Storbritannia: Det konservative partiet har i det siste smykket seg med at de har satt en stopper for en ny skatt på kjøtt, men hvem har foreslått denne skatten?
GODT OG BLANDA 11. Hvilken av de følgende er ikke en torskefisk: lange, lake, lodde og lyr? 12. Fotballproff Noor Hoelsbrekken Eckhoff spiller godt for Inter Milano og har i tillegg gitt ut bok i sommer. Boka skiller seg fra de fleste andre bøker utgitt av fotballspillere på hvilken måte? 13. Hva het den gale og geniale danske astronomen som på 1500-tallet la grunnlaget for mye av vitenskapen på feltet i flere hundre år med hjelp av sine grundige målinger og kartlegginger av stjernehimmelen? Han er også kjent for å ha neseprotese og en kjæle-elg. 14. I hvilket familiespill, oppkalt etter en Beatles-låt, konkurrer man om å få drifte togruter mellom de store byene? 15. Hva heter den nye laglederen i Nytt på Nytt denne sesongen, som tok over etter Pernille Sørensen? SVAR: PÅ DYPT VANN: 1. New Zealand 2. 21 3. 6: Nord-Amerika, Sør-Amerika, Europa, Afrika, Asia og Oceania 4. Kirgisistan 5. Plukking eller skraping MILJØAKTUELT: 6. 730, eller 2 år 7. Miljøorganisasjonenes rettsak for å stanse gruvedumping i Førdefjorden 8. 2023 9. Equinor. 10. Ingen! Dette har de konservative funnet på helt selv, sammen med et par andre miljøtiltak, som at alle husstander skal sortere søppel i 9 ulike fraksjoner GODT OG BLANDA: 11. Lodde. Dette er en liten men veldig tallrik fisk som utgjør en viktig del av maten til bland annet torsk i Barentshavet 12. Det er en tegneseriebok 13. Tycho Brahe (1546-1601) 14. Ticket to Ride 15. Isalill Kolpus
33
LOKALLAG
GLOPPEN NU Natur og Ungdom har 45 lokallag spredd ut over hele landet. Et av lokallagene er Gloppen NU, som vi blir betre kjent med i denne utgava! Tekst: Eirin Støfringsdal Foto: Gloppen NU
I det siste har Gloppen NU hatt fleire spanande aksjonar rundt fjordsøksmålet. Men korleis går det eigentleg med lokallaget, og kva er dei engasjerte i? – Vi er motiverte for å gjere masse kult framover! Vi er rundt 10 svært aktive medlem, og dei fleste av oss er elevar på Firda VGS. Mange er hybelbuarar og kjem frå heile Sogn og Fjordane. Nokre av oss har vore aktive i fleire år, medan andre er heilt ferske. I tillegg til å jobbe med Førdefjorden, kjempar vi mot Glacier Gondol i Sunnfjord. Elles prøver vi å støtte sakene som er aktuelle i NU nasjonalt, som Fosen-aksjonen og gruvedrift på havbotnen, seier Lieke Winkelhorst. – Førdefjorden ligg knappe to timar unna, og har engasjert lokallaget lenge. Fleire av medlemmane deltok på aksjonane i Vevring i fjor vår. Dei har også markert seg under fjordsøksmålet i haust.
34
Førdefjorden er ein av våre hjartesaker og medlemmane våre har lenge vore engasjerte i saka. Vi hadde lyst til å markere fjordsøksmålet for at fleire skulle få auga opp for kor ille prosjektet er, seier Njål Øysteinsson. Lokallaget hadde plakat- og banneraksjonar på Sandane og i Førde, på nattetid. Veka før aksjonane hadde dei bannermalingskveld på Firda VGS, der dei fleste lokallagsmøta blir heldt. – Vi ville at innbyggjarane og politikarane skulle få seg ei overrasking på morgonen, første dag av fjordsøksmålet. Det blei hengt opp eit stort banner utanfor Heradshuset i Gloppen og plakatar i Sandane sentrum. Det var nervepirrande å prøve å ikkje bli sett, og vi tok mange kule bilete til avisa, seier Liva Åsnes Skjerdal. Å skrive presseinnlegg til avisene var viktig for aksjonistane, slik at flest
mogleg fekk med seg stuntet. Fleire lokalaviser publiserte sakene deira. – Presseinnlegg er ein super måte å få ekstra merksemd rundt det vi gjer i lokallaget. Det gjer det enkelt for avisene å publisere, fordi dei slepp å skrive saka sjølv, seier Alfred Daling. Kvelden etter tok lokallaget turen til Førde, for å gjennomføre ein liknande aksjon der. Dei fekk også med seg Sunnfjord NU. – Det var viktig for oss å aksjonere i Førde, sidan det er rett ved fjorden og i kommunen som gav grønt lys til gruvedumpinga. Vi måtte vere forsiktige med å ikkje vekke merksemd, men det var kjempespanande! To av oss hadde bursdag under aksjonen og klokka tolv kviskra vi bursdagssongen. På trass av lite søvn og ein tung dag på skulen etterpå, var det verdt det, meiner Eirin Støfringsdal.
INTERVJU VEVRING
Ute av syne, ute av sinn Jonas Kittelsen har snakket med alt fra aktivister i Argentina til kloke hoder i FN og på universiteter. Hva har han lært? Og hvorfor er begrepet «territorialitet» verdt å lære seg? Tekst: Freia Catana Aasdalen Foto: Jannicke Totland
Internasjonale perspektiver Jonas Kittelsen kommer rett fra London der han og hundrevis av aktivister har demonstrert mot Equinors prosjekt Rosebank. Han forteller om sitt møte med klimaaktivister fra hele verden:
med urfolket i Vaca Muerta illustrerer hvordan mennesker ofte virkelig engasjerer seg dersom de opplever at livsgrunnlaget deres trues. For at politikerne skal tørre å vedta en radikal klimapolitikk som majoriteten aksepterer, må vi bygge en sterk folkebevegelse, sier Jonas Kittelsen. Climate Justice Atlas, som dokumenterer dagens globale miljøkonflikter, viser at de fleste tilfellene handler om territoriell konflikt. Kort sagt: De aller fleste miljøkonfliktene går ut på at stater eller selskaper ønsker å utnytte naturressurser, mens lokale krefter kjemper mot.
maskiner som skaper velferd. Olje og gass er «out of sight, out of mind». I stedet for å være en kilde til lokal motstand på grunn av de forurensende CO2-utslippene fra olja, blir olje og gass noe som lokalbefolkningen bare merker de positive økonomiske konsekvensene av.
«Her om dagen snakket jeg med urfolk fra Vaca Muerta i Argentina. Equinors fracking ødelegger landet deres. TusenAktivister og territorialitet vis er på gatene, og de ser det som en «Aktivister som meg må søke å forstå kamp mellom liv og død. Det vakreste hvordan vi kan få folk til å engasjere med å være klimaaktivist er å møte moseg, til tross for mangelen på territoridige mennesker som kjemper med livet alitet», reflekterer Jonas Kittelsen. Når som innsats og kjenne deres takknemolja anses som grunnlaget for vår økolighet over at jeg forsøker å ta kampen nomiske trygghet, og kriseforståelsen i deres til Norge. Samtidig kjenner jeg befolkningen er fraværende, må en ny på en dyp sorg og territoriell fortelskam over å være «VI MERKER IKKE DE DIREKTE MILJØKONSEKVENSENE ling på plass. innbygger i et land som skaper så mye AV OLJEN SOM UTVINNES I NORGE. OLJEPLATTFOR- Gruvedrift på havlidelse». bunnen er nok MENE VÅRE FORBINDES TVERT IMOT MED PENGEet eksempel på MASKINER SOM SKAPER VELFERD» I tillegg til å være en sak som manmiljøaktivist og ha gler tilknytning til politiske verv tar konsekvensene på Jonas en master ved UiO, og så skriver Men hva skjer når befolkningen ikke miljøet, derfor skal det mer til for at han bok. Tidligere har han blant annet erfarer konsekvensene av miljøøde- motstand blant befolkningen vokser skrevet om territorialitet, et begrep som leggelser med egne øyne og ører? Hva fram. Hadde inngrepet skjedd på land kan være nyttig å kjenne til, for folk skjer med rasering av natur som ingen ville lokal motstand organisk sprunget med ambisjoner om å forstå hvordan har en nær tilknytning til? fram, nå må den skapes gjennom stort vi skal kunne skape en levelig framtid. opplysningsarbeid og logisk argumentasjon, sier Jonas Kittelsen. Akkurat Territorialitet Klimakrisen mangler territorialitet samme problem møter vi i klimakrisen, Territorialitet handler enkelt forklart Jonas Kittelsen argumenterer for at der krisens verste konsekvenser herjer om hvordan vi relaterer oss til områ- klimakrisen mangler territorialitet. Et langt borte. Som aktivister må vi forstå det vi lever på. Lokal tilknytning til et eksempel er at vi på Vestlandet har disse dynamikkene. Vi må både bruke territorium er en viktig faktor for mo- oljeplattformer langt ute på havet. Vi det logiske språk for å vinne enkeltsabilisering. Hvis man med egne øyne ser nordmenn merker ikke de direkte mil- ker samtidig som nye fortellinger må hvordan naturen ødelegges, er det mer jøkonsekvensene av disse plattformene springe fram for å reparere det ødelagsannsynlig at man engasjerer seg for å og oljen som utvinnes der. Oljeplattfor- te forholdet til vårt livsgrunnlag, avhindre denne ødeleggelsen. Eksempelet mene forbindes tvert imot med penge- slutter han.
35
OMSTILLING
Å male et råttent hus Mens regjeringa drømmer om å dykke dypt ned i havet for å utvinne mineraler, skal jeg dykke ned i omstillingsdebatten. Kanskje jeg klarer å utvinne noe fornuft? Tekst: Ida Martine Handegaard Bryde Illustrasjon: Erlend Ygre Fines @erlendyf Det finnes to ytterpunkter i måten man kan forstå grønn omstilling på. Vi kan se for oss at dagens globale systemer er et falleferdig hus. På den ene siden er det noen som mener at vi bare trenger å male det grønt, fordi det egentlig er et ganske ok+ hus. På den andre siden sier noen at fundamentet er pill råttent, og krever at det rives så vi kan bygge et bedre på nytt, som er grønt fra start. Ytterpunkt 1: grønnmalerne De som argumenterer for at vi bare trenger å male huset grønt, mener at vi lettere kan nå målene om bærekraft hvis vi operer innenfor rammer og systemer som allerede eksisterer. Tilhengere av denne modellen bruker begreper som «grønn vekst» og «grønn økonomi». I praksis betyr det at offentlige insentiver og reguleringer skal gjøre det økonomisk gunstig å være grønn, og da vil flere selskaper arbeide for å utvikle og omstille seg i en bærekraftig retning. Denne forståelsen av grønn omstilling preges ofte av «teknologioptimisme», troen på at den teknologiske utviklingen hjelper oss langt på vei med å løse klimakrisen. Gruvedrift på havbunnen er et eksempel på det ene ytterpunktet i forståelsen av grønn omstilling. Olje- og energiminister Terje Aasland vil for eksempel «male huset grønt» med utvinning av mineraler på havbunnen for å klare overgangen til et lavutslippssamfunn. Tilhengerne av denne forståelsen legger opp til at man vil ha likt eller økt energibehov i fremtiden, de tar det for gitt at vi skal operere innenfor rammene av systemene som eksisterer i dag, og vil sørge for «grønn vekst» ved å bruke og utvikle kompetansen i oljenæringen, til det man anser som en «grønn næring». Ytterpunkt 2: for en systematisk omstilling På den andre siden har ideer om et annerledes samfunn med «ikke-vekst» fått fotfeste i omstillingsdebatten.
36
«HVIS EN ART UTRYDDES PÅ DYPHAVET, MEN INGEN HØRTE DET OVER DUREN AV GRUVEMASKINENE – ER DEN EGENTLIG UTRYDDA DA?»
OMSTILLING
«Ikke-vekst» baserer seg på en idé om at økonomisk vekst er problemet, og at økonomisk vekst, på grunn av ressursforbruket som følger, aldri kan bli grønt. Tenk slagordet «Evig vekst på en klode med begrensede ressurser er et regnestykke som ikke går opp». Velferd uten vekst er litt sånn, kanskje vi ikke må jobbe masse så vi har råd til å bygge en ny tv-stue for å ha det bra, kanskje det er mer koselig hvis vi drar tidlig fra jobb og innfører en familiekveld med kortspill og te hver torsdag. FN, det rasjonelle mellomleddet? IPBES (FNs naturpanel) sin rapport sier at FNs bærekraftmål og 2050-visjonen for biodiversitet ikke kan oppnås uten transformativ endring. Transformasjon er en måte å forstå grønn omstilling på som verken lener seg på kun ny teknologi og markedskreftene eller bare innføring av radikal politikk, men som heller anser det som nødvendig med en helhetlig, grunnleggende endring på flere områder samtidig. IPBES skriver at det kreves fundamen-
tale reformer i økonomiske og finansielle systemer for å oppnå en bærekraftig økonomi. Dessverre skriver de lange og nørdete rapporter, og leseferdighetene i regjeringa er tydeligvis ikke på høyt nok nivå. De kan verken ha lest eller forstått rapporten hvis de tror at det å åpne for gruvedrift på havbunnen er et tiltak som kommer i noen som helst form for grønnyanse. Ikke bare tviholder regjeringa på gamle systemer vi egentlig burde ha skjønt at ikke fungerer, de finner nye og verre industrier å satse på. Attpåtil en industri vi har minimalt med kompetanse på! De stikker ikke bare hodet i sanden– de begraver det langt ned under havet. Et sted vi vet mindre om enn månens overflate. Havbunnens hemmeligheter Hvis du føler deg dum for at du ikke egentlig vet så mye om havbunnen, så kan du trøste deg med at du ikke er alene. Vi har svært lite kunnskap om livet på havbunnen. Du trenger ikke ta mitt ord for det, dette er Miljødirektoratets høringssvar til konsekvensutredningen av gruvedrift på havbunnen: «KU viser vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi, og miljøvirkninger. Videre inneholder den ikke vurderinger av om, eventuelt hvor og hvordan, det er mulig å drive mineralvirksomhet på en forsvarlig og miljømessig bærekraftig måte». Personlig hadde jeg blitt kjempeflau hvis miljødirektoratet hadde svart sånn om noe jeg tenkte var en god idé.
Gruvedriften vil ta plass ved dyphavet utenfor norskekysten, regjeringa vil åpne for letevirksomhet i et område som er større enn Storbritannia. Dyphavet er ett av de få relativt uberørte økosystemene vi har igjen, og i likhet med Storbritannia er det fylt av masse rare skapninger vi ikke helt forstår. Vi vet lite om økosystemene der, og det finnes antakelig arter vi ikke har oppdaget enda. Da kan det være betimelig å stille det evige filosofiske spørsmålet, hvis en art utryddes på dyphavet, men ingen hørte det over duren av gruvemaskinene – er den egentlig utrydda da? Det er typisk norsk å være god Olje- og energiministeren sier til NRK at det er viktig at Norge tar en ledende rolle her, fordi «Jeg tror mange ser til Norge som et land som har klart å forvalte ressursene i havet på en god måte. Vi lever jo av havet». Ettersom Norge leder FNs havpanel, hadde det vært kult om det var sant. Dessverre må man spørre seg om Aasland er delulu, eller om han rett og slett bare ikke følger med i timen. For; mineralutvinning på havbunnen har heldigvis møtt sterke protester. Ikke en gang Equinor syns planene virker forsvarlige. Rødt flagg! Flere land har dannet en allianse for å innføre et moratorium (midlertidig forbud) mot gruvedrift på havbunnen, og store internasjonale selskaper, blant andre Volvo og Google, har forpliktet seg til å ikke ta i bruk havbunnsmineraler i sin produksjon. Sammen med miljøvernorganisasjoner verden over tar de heller til orde for gjenbruk og resirkulering av allerede utvinnede mineraler. Gjenbruk og resirkulering av allerede utvinnede mineraler er i tråd med hva IBPES forutsetter for transformasjon til et bærekraftig samfunn. Selv om det teknisk sett finnes flere måter å forstå «grønn omstilling» på, er det ingenting grønt ved regjeringens gruvedrømmer. Ikke bare vil de male et råttent hus grønt, de vil bruke den grønnmalingen som ga folk arsenikk-forgiftning på 1800-tallet. Forslaget skal behandles i Stortinget i høst. Jeg håper protestropene til miljøvernere verden over vekker dem innen voteringa.
37
Design: Form til fjells
ANNONSER
Utdanning for framtida
Vil du jobba med økologisk landbruk eller berekraftig samfunnsutvikling? Sogn Jordog Hagebruksskule gir deg kompetansen. Her finn du eit jordnært og sterkt fagmiljø innan husdyr, grønsaker, frukt, foredling, garden som ressurs og mykje meir.
sjh.vgs.no
ANNONSER
Vi ser alltid etter nye skribenter, illustratører og fotografer. Vil du bidra til Putsj? Send en e-post til freiaa@nu.no