PUTSJ #2/2024 - KLIMAPERSPEKTIV PÅ BYER

KLIMAPERSPEKTIV PÅ BYER

rdikjeder for norsk ndustri, og v restaurerer skadet natur

Etter 100 år med kalksteinsutvinning har NOAH de siste 30 årene restaurert kratrene med stabil gips laget av to typer avfall: Flyveaske fra forbrenningsanlegg og svovelsyre fra Fredrikstad. Nå er målet å utvikle nye produkter for å utnytte ressursene enda bedre. Et realistisk mål er å produsere ren gips til for eksempel gipsplater.

130 mål med landskap er nå restaurert og tilgjengeliggjort for folk. Du kan ta deg ut til Langøya med egen båt, eller komme u t med NOAHs sommerbåt sommermånedene. Her finner du stolpejakt, padlehuker, lavvo og toalettbygg. Øya har fått et flott kulturlandskap med statuer fra øyas innholdsrike historie.

Velkommen til Langøya - en friluftsperle i Oslofjorden.

#2/2024

REDAKTØR

Freia Catana Aasdalen

GRAFISK DESIGNER

Pia B. Evensen

hey.to.pia@gmail.no

FORSIDE

Nora Eikefet Johe

@nej_kunst

SKRIBENTER

Green World Økologisk Kaffe består av spesielt utvalgte Arabica-bønner i høy kvalitet, dyrket på over 1000 meters høyde i Peru og Honduras. Green World er en økologisk kaffe, som betyr at kaffebønnene er dyrket helt uten bruk av sprøytemidler eller kunstgjødsel. Kaffen er medium brent og har en mild, behagelig og rund smak.

Kaffen er Debio-merket, noe som garanterer at kaffen er dyrket i henhold til regelverekt for økologisk produksjon. Se debio.no for mer informasjon.

Ada Amilia Skjensvold, Anneli Rystad Aune, Asta Catana Aasdalen, Ella Louise Thirud Sivertsen, Eri Melhus, Fjore Tom Müller, Freia Catana Aasdalen, Gina Gylver, Gytis Blaževičius, Hanna Elise Adolfsen Fjeldbraaten, Ida Vågene, Ingvill Marie Torgersen, Ingrid Elise Barrabés Gørrissen, Johanna Leivestad, Jon Holm Vassenden, Kendrick Olemor bedana Aguilar, Laura Vaagland,Marius Moldsvor, Mia Frogner, Mikkel Inchley, Morten Emil Aakervik Hansen, Ole Dolmseth, Sigrid M Hoddevik Losnegård, Tale Løkeland Ryste, Tora Vassnes

ILLUSTRASJON OG FOTO

Amanda Iversen Orlich, Anna Ollerud, Anki Grøthe, Asta Catana Aasdalen, Embla Kristiansen, Ihne Pedersen, Gina Gylver, Magnus Ruud, Nils Gelting Andresen, Nora Eikefet Johe, Rasmus Berg, Thomas Bruknap, Victoria Aas, Lovise Tokle Rannekleiv

ANSVARLIG REDAKTØR

Gytis Blaževičius

TRYKK

Asker Print AS

OPPLAG

6500

ANNONSER

Sollien Marketing

VIL DU ABONNERE?

Send sms NU MEDLEM til 2002

Putsj kommer ut to ganger i året. Et abonnement koster 150,for privatpersoner og 200,- for bedrift. Medlemskap Natur og Ungdom inkluderer abonnement, og koster 50,- det første året og 100,- påfølgende år.

@miljomagasinet

www.putsj.no

ISSN-NR.: 1502-3249

Bossbyen Bergen

Elsparkesykler - et «kimatiltak»

Lauras kulturspalte

Monsterveiprosjektet Hordfast

Kjærleiksbrev til mi kommune

Lokallag: Trondheim NU

Reisa til Noregs eldste by

Annonser

Klimaperspektiv på et norsk EU-medlemskap

Fagforeningens ansvar i det grønne skiftet

Ein grøn byutviklar i skvis

Ikke rart kongen jages på dør

Kva er urbant landbruk?

Leders tale

Hytte i hyttefelt til salgs

Quiz

Hva er bærekraftig arkitektur?

Nord og sør

Å, jeg vet en seter - midt i Oslo

Skjønnheten i et kollektivtilbud

En by i byen

Kontoret som endret byen

NU-sider

Fesk førr framtida!

Vi ser alltid etter nye skribenter, illustratører og fotografer. Vil du bidra til Putsj?

Send en e-post til ylvab@nu.no

noah.no

Se filmen

#vipaalangoya NOAH Norge

Langøya før. Langøya nå.

FUN FACTS

LEDER

For mange symboliserer byen muligheter. Ikke bare på individnivå, som et sted der man kan strekke seg etter utdannelse eller karriere. Byen er også avgjørende for å lykkes med større mål på samfunnsplan, inkludert en grønn og rettferdig omstilling.

Formålet med byplanlegging har variert gjennom historien. Kanskje har du sett boulevardene i Paris designet av Haussmann under Napoleons styre? Når du spaserer i sentrum av Paris ville du neppe tenkt at de storslåtte boulevardene ble lagd for at det franske militæret lettere skulle få kontroll over det som tidligere var krunglete middelalderske smågater. I etterkrigstidens USA formet den amerikanske drømmen om stort hus og familieliv enorme urbane områder der du den dag i dag er avhengig av bil. Ved etableringen av Ullevål Hageby i Oslo var målet å skape boliger til arbeiderfamilier med hage og sunne boforhold. Operahuset i Sydney skapte en verdensomspennende trend der storbyer investerte i såkalt waterfront development som skulle tiltrekke seg turister – Operaen i Oslo er et skolebokeksempel på dette. Med andre ord: Byens utforming forteller deg mer enn du skulle tro om menneskene som bor der, idealene deres og tiden de lever i.

Dagens byplanlegging avspeiler de til tider motstridende idealene samfunnet vårt strekker seg etter. Vi elsker natu-

ren og ønsker å tilbringe mer tid i den - så vi bygger hytter i stor stil, og plutselig er naturen blitt til hyttefelt. Vi ønsker å fremme bruk av kollektiv transport og bygger høyt og tett, men samtidig fortsetter politikerne å godkjenne veiutbygging i sårbare områder så vi kan spare fem minutter på bilturen. Når det er sagt er det ikke enkelt å avgjøre hva som er bærekraftig byplanlegging og arkitektur, noe Ida og Asta skriver mer om i denne utgaven av Putsj.

Et annet aspekt av byen som et sted med muligheter for grønn omstilling, er kontrasten mellom det globale sør og nord. I Europa fant urbaniseringen i størst grad sted under industrialiseringen. Før industrialiseringen levde under tre prosent av verdens befolkning i byer. Over halvparten av jordas befolkning bor i byer i dag, og ifølge FN forventes andelen å øke til mer enn to tredjedeler innen 2050. Mye av denne urbaniseringen vil skje i det globale sør. Mens vi eksempelvis i Norge har hatt god tid til å tilpasse byene til flere innbyggere, er den raske og store veksten i byer i det globale sør langt mer utfordrende å håndtere. Du kan lese mer om nord-sør-perspektivet i Sigrid sin tekst.

Jeg håper at denne utgava av Putsj vil inspirere og lære deg noe nytt.

Freia

Nørder du nok, finner du fun facts om det meste. Byer er intet unntak!

Over halvparten av verdas befolkning bor i byar, nærare sagt 52,6 prosent, men i Norge ser talet litt annleis ut. I 2019 budde 82 prosent av befolkninga i Norge i tettstadar. Det høyrast kanskje urbant ut, men i motsetning til innbyggjartala byar i f.eks. Kina, treng berre 200 personar bu ein stad der avstanden mellom husa ikkje går overstig meir enn 200 meter for at det skal kvalifiserast som ein tettstad.

Lauskattane i Roma er beskytta av lova. Sidan 1991 kan kattar i roma bu kvar dei vil, og det er ulovleg å fjerne dei. Dette har ført til det enorme talet lauskattar i Roma, som i dag er estimert å vere 300 000.

Tromsø starta det nordlegaste bryggeriet i verda 1877. Dei første åra var produksjonen begrenset til ulike typar øl, men i 1895 utvida dei sortimentet. Du har kanskje smakt fruktbrusen «Mack Fruktsjimpanse?»

Ein av dei største sjåverdigheitene i Oslo er Akershus festning. Det er ei mellomaldersk kongeborg, strategisk plassert på Akersneset i Oslo. Festningen er i dag et militært anlegg, men ser framleis ut som et ekte Disney-slott, kanskje det er derfor det finnast ein kopi av festningen Disney World i Florida?

Den høgaste hovudstaden i verda er La Paz i Bolivia. Denne byen er heile 3640 meter over havet!

Tokyo er byen i verda med størst populasjon, og T-bana er ein populær framgangsmetode for mange av innbyggjarane. Det er faktisk så populært at rushtida om morgonen og ettermiddagen har tog og T-baneselskapa tilsett vaktar som dyttar folk inn i vognene, slik at toget kan gå vidare frå dei ulike stasjonane.

Kigali i Rwanda reknast som den reinaste og minst forureina byen i Afrika. Dette har byen oppnådd utan strenge bøter for forsøpling, men heller med prinsippet Umuganda som tyder å bidra. Ein dag i månaden ryddar innbyggjarane byen i gater og elles ute byen saman.

At Bergen kallast regnbyen er ikkje utan grunn. I 2022 var det 192 regndagar, og den 29. januar var det våtaste døgnet med 59 millimeter nedbør. Dersom ein reknar desse millimetrane om til liter, kom det omlag 59 liter regn per kvadratmeter i Bergen denne dagen!

Freia Catana Aasdalen

Catana Aasdalen, redaktør

Tekst: Sigrid Margrethe Hoddevik Losnegård

BOSSBYEN BERGEN

Selvfølgelig må jeg skrive om Bergen når utgaven handler om byer. Som Norges egentlige hovedstad, er det ikke rart at Bergen ligger foran resten av landet. Vi ligger faktisk foran resten av verden! «Hæ» tenker du kanskje. Hva er det Bergen har som vi ikke har? Bybane? Folkesjel? Verdens beste fotballklubb? Svaret kan være så mangt, men akkurat her er det bossug jeg vil fram til..

Johanna Leivestad Illustrasjon: BIR

I 2015 ble Bergen den første byen i verden der hele bykjernen er dekket av avfallsystemet bossug. Åpningen av bossuget fant sted en regntung oktoberdag, da daværende byrådsleder Harald Schjeldrup fikk æren av å åpne anlegget foran et titalls oppmøtte bergensere. Begivenheten markerte starten på et «renere, penere og grønnere Bergen» som kommunen selv skriver på deres nettsider. Men, hva er egentlig bossug spør du kanskje? Det lurte jeg også på. Derfor tok jeg en prat med Lars Petter Jørgensen som er leder for drift og vedlikehold i BiR, renovasjonsselskapet i Bergen og omegn.

anlegg for gjenvinning. Lars Petter forteller at det ikke har vært enkelt å få til.

«Bossug har eksistert i mange år, og er etablert i flere europeiske byer. Det som er spesielt i Bergen er at vi går inn i en eksiterende middelalderby og gjør dette. Vanligvis når det etableres

Det er det som gjør det så spesielt, nemlig at vi klarer å etablere dette her i en eksisterende by. Det er ganske unikt. Vi har fått besøk fra hele verden for å se på hvordan vi har gjort dette» sier han.

«VI FJERNER MANGE TUSEN BOSSPANN, VI FJERNER TUNGTRAFIKKEN, VI REDUSERER BRANNFAREN OG ROTTEPLAGEN I SENTRUM. DET ER SÅ UTROLIG MANGE OPPSIDER»

Lars Petter kunne fortelle meg at et bossug, i motsetning til en tradisjonell spannløsning, består av et underjordisk bossnett. Det fungerer slik: Innbyggerne kaster bosset sitt i spann som er fastmontert i bakken. Luken til spannet må åpnes med en nøkkelbrikke, som registrerer antall lukeåpninger. Derfra ender bosset i en sjakt under bakken. Når sjaktene er fulle, suges bosset gjennom et rørsystem under bakken til en mottaksterminal som ligger utenfor sentrum. Der sorteres avfallet, for å så bli kjørt vekk til ulike

bossug gjøres det i forbindelse med at det etableres nye boområder. I Bergen sentrum graver man i en by som er proppfull av middelalderhistorie i grunnen, med masse verneverdige hus.

Bergen er altså en foregangsby når det kommer til denne formen for avfallshåndtering. Lars Petter mener dette kommer av god koordinering mellom ulike etater, og politikere som tør å satse. «Det som har vært suksessfaktoren i Bergen når det gjelder etablering av all infrastruktur under bakken, er at alle infrastruktureiere som skal ned i grunnen samkjører seg sånn at man får etablert dette samtidig, og slipper å grave opp igjen bakken flere ganger,» fortsetter Lars.

Dette gjelder blant annet annen infrastruktur som vann og avløp, strøm og bybanen. Lars Petter forteller at samkjøringen har gjort at utbyggingen har tatt lengre tid, men er helt nødvendig for å unngå kaos. Det hele hadde ikke skjedd om politikerne ikke hadde prioritert det. Han forteller at det historisk sett har det vært utfordringer med tradisjonell bossinnsamling i sentrum. Det er trange gater hvor det er lite hensiktsmessig å ha store overflatebeholdere stående ute. Helt tilbake i 2007 bestemte Bergen kommune at her måtte det gjøres noe annerledes. Lars Petter forteller at mange var skeptiske i starten, som bergensere jo kan ha en tendens til å være. Skepsisen snudde brått når folk så gevinstene av bossugene.

«Vi fjerner mange tusen bosspann, vi fjerner tungtrafikken, vi reduserer brannfaren og rotteplagen i sentrum. Det er så utrolig mange oppsider» sier Lars Petter entusiastisk. Bossuget har i tillegg gitt beboerne i sentrum et bedre tilbud for kildesortering. I stede for å måtte ta med papir og plastboss til såkalte returpunkt, kan de nå kaste alt i spannene rett utenfor huset. Bossugene fungerer også som insentiv til økt resirkulering. I stede for å betale per tømming av spann, betaler man for hver lukeåpning som registreres gjennom nøkkelbrikken. Lars Petter forklarer at man i utgangspunktet kan kaste så mye man vil, men da må man betale mer per lukeåpning. For at folk skal bli flinkere på å kildesortere, kan de kaste papir og plast uten at det fører til økt gebyr. Klarer de å redusere restavfallet sitt, blir det altså billigere.

Det hele høres jo ganske fantastisk ut! Ingen forurensende bossbiler i sentrum og et bedre kildesorteringstilbud som belønner deg hvis du resirkulerer. Det er utrolig hvor langt man kan komme gjennom god koordinering mellom ulike etater, og med politikerne som tørr å gjøre seg litt upopulære, med å spytte inn millioner på noe mange er skeptiske til. Bossug er nok ikke løsningen alle steder her i landet, men har absolutt en viktig plass i fremtidens byer. Da tror jeg, helt objektivt, at man kan lære en ting eller to av bossbyen Bergen.

KLIMAPERSPEKTIV: BYER

Elsparkesykler – Et «klimatiltak»

Fra NUs Miljøpolitiske Platform: «Mikromobilitetstilbud byer må kun rulles ut dersom de faktisk erstatter biltrafikk og fører til utslippskutt»

Siden inntoget i starten av 2019 har kommersielle elsparkesykler preget det norske bybildet. Med seg har de hatt kontroverser og trafikanter uten kjennskap til trafikkregler. Dette har igjen ført til ulykker og kollisjoner, og skapt byer der det blir vanskeligere å ferdes som funksjonsnedsatt.

Hvordan ble et tiltak for klimavennlige byer til et prakteksemplar på alt som er galt med den moderne norske byen? For ja, elsparkesykkel-aktørene prøver faktisk å selge seg selv som leverandører av et klimatiltak. Et «trygt» og effektivt alternativ til privatbilen, som unngår utslippet fra fossilt drivstoff og plassen et to meter langt kjøretøy tar opp. Likevel er det få tegn til at elsparkesykkelen er et reelt klimatiltak. Hvor går det gærent?

Vi kan begynne med det mest åpenbare: Den gjennomsnittlige sparkesykkelbrukeren har få likheter med den gjennomsnittlige personbilsjåføren. Om målet er å fjerne bilene fra bybildet, må man appellere til sjåførene, ikke barna deres, fattige studenter, og andre uten egen bil. Slik det er nå erstatter elsparkesykkelen ikke bilturer, men heller bruk av kollektivtrafikk. Når flere velger å kjøre sparkesykkel heller enn å ta buss eller bane, kjøpes det færre kollektivbilletter, som igjen svekker kollektivtilbudet. Uten kollektivtilbud må flere igjen kjøre bil, som fører til økte utslipp og et trangere bybilde for gående trafikanter.

At det blir verre for gående trafikanter virker det ikke som elsparkesykkelen bryr seg om, den har nemlig et kontroversielt endemål i sikte, nemlig fotgjengerfrie byer. Hvordan skal den oppnå dette, spør du? For det første gjør de det farlig, og vanskelig, å ferdes i sentrumsområder. Å bli påkjørt midt på fortauet har i perioder vært en reell trussel, og elendig parkeringskultur har skapt trøbbel for alt fra eldre til blinde og folk med andre funksjonsnedsettelser, når de plutselig kan møte på tre, fire, fem sparkesykler slengt rundt i det som tradisjonelt sett har vært fotgjengerens areal. Slik har elsparkesykkelen skremt fotgjengere, og ingen kan dømmes for å holde seg inne i frykt for de grønne og oransje monstrene.

For det andre fører elsparkesyklene til at vi går mindre. Vi går ikke til skolen, til bussen, eller til byen, vi står. Vi står helt til vi ikke klarer å gå lengre, og om mikromobiliteten får det som den vil, er det ikke lenge før elsparkesyklene knekker under oss. Elsparkesyklene er ikke et tiltak for renere, men tommere, byer. Nei, uff. Vi får holde oss unna.

Tekst:

Boss: et bedre ord for søppel. Brukes på Vestlandet og i noen deler av Sørlandet.

Tekst: Jon Holm Vassenden Foto: Privat

LAURAS KULTURSPALTE

Hvordan skal dagens

NUer kle seg?

For å bli en riktig god NU-er må man ha klesstilen på plass. Laura har de siste månedene hatt øynene og ørene på stilk for å observere og overhøre siste nytt om trendene som råder blant klimaaktivister.

Makta

Organisasjoner, bevegelser og grupper har gjennom historien brukt ulike merker og tegn for å markere tilhørighet. Hva er så Natur og Ungdom, Norges største miljøorganisasjon for unges kjennetegn? Strikkegenseren, så klart!

vernminister Andreas Bjelland-Eriksen i strikkegenser. Den var blå, og ganske kjedelig, han gjorde selv et poeng ut av at genseren var arvet av hans bestefar - men han hadde for øvrig gøyale sokker (røde med gule pizzaer på), som gir ham plusspoeng i min bok.

«SOM ORGANISASJON ER MEDLEMSMASSEN TIL NU FARGERIK, OG DET ER BARE RETT OG RIMELIG AT FARGENE SKINNER GJENNOM I KLESVEIEN OGSÅ»

Klisjeen stemmer: På ethvert møte i regi av NU vil det ni av ti ganger være minst én person til stede ikledd ullgenser, unntaket er på varme sommerdager når ingen mennesker ved sine fulle fem kler seg i ull (denne statistikken er kun basert på journalistens egne observasjoner).

Selvfølgelig kan andre som ikke identifiserer seg som klimaaktivister, eller som sluttet å betale medlemskontigent for mange år siden, også bruke strikkegensere. På landsmøtet i januar i år stilte blant annet klima- og miljø-

For å konkretisere bildet av NUeren på gata mer er det spesielt islenderen som skiller oss fra andre mennesker som fryser. Dersom man skuet utover salen fra talerstolen på Landsmøtet kunne man telle mangfoldige islendere på medlemmer fra hele vårt langstrakte land. I salen, og på møter ellers, er det likevel ikke utelukkende islendere man ser. Strikkegensere i alle regnbuens farger maler bannere, lobbyerer, planlegger og aksjonerer. Jeg har i det siste bitt meg merke i den store andelen røde gensere som er å finne på NU-arrangementer, og lurer på om dette er en trend som kun er forbipasserende eller om den har kommet for å bli. Som miljøvernorganisasjon er selvsagt grønn en gjenganger, og et alltid trygt valg dersom man er bekymret for å ikke finne seg en date til landsmøtets gallamiddag.

Jeg tror det skaper glede å se forskjellige mønstre og farger når organisasjo-

nen samles, i motsetning til hvordan jeg forestiller meg det er å delta på FPUs møter (selv om mørkeblått kan være chic). Apropos FPU er det nok en stund til manbun-trenden Simen Velle er i ferd med å skape når fram til Natur og Ungdoms møtelokaler. Hvis den kommer, skal vi selvsagt ta den imot med åpne armer - man skal tross alt ikke skue NUeren på hårene.

Som organisasjon er medlemsmassen til NU fargerik, og det er bare rett og rimelig at fargene skinner gjennom i klesveien også. Jeg stemmer for å drite i trendene og fortsette å kle oss i for store bukser fra Fretex, arvede bestemorbluser, Dr.Martens, kofter, kordfløyel, keffiyeh-skjerf og lange ullkåper. Og selvfølgelig i strikkegensere. Klimakampen er full av kalde skuldre, så noe av det viktigste vi kan gjøre er å passe på at våre egne skuldre alltid holder seg varm.

«KLIMAKAMPEN ER FULL AV KALDE SKULDRE, SÅ NOE AV DET VIKTIGSTE VI KAN GJØRE ER Å PASSE PÅ AT VÅRE EGNE SKULDRE ALLTID HOLDER SEG VARM»

Den FN-organiserte arbeidsgruppa verdenskommisjonen for miljø og utvikling ble startet i 1983 og ledet av Gro Harlem Brundtland. I sin rapport «vår felles framtid» fra 1987 ble begrepet bærekraftig utvikling tatt i bruk for første gang. Allerede da, for trettifem år siden, var man klar over at det hastet å gjøre noe med natur- og klimakrisen, og selv om rapporten fungerte som et springbrett for videre forhandlinger og klimaavtaler har oppfølgingen gått for treigt. Rapporten, ofte omtalt som Brundtlandskommisjonen, ga en oversikt over globale miljøutfordringer og fastslo blant annet at miljøvern må være et overordnet mål.

Selv om klima i dag er på dagsorden i både norsk og internasjonal politikk blir spesielt det siste punktet - at miljøvern skal være et overordnet mål - gang på gang glemt eller bevisst oversett. Det er en kjent sak at økonomisk vinning trumfer naturens egenverdi. Den stadige utbyggingen av hyttefelt, motorveier og tillatelser til dumping av gruveavfall i rene fjorder er håndfaste bevis på dette. Når det gjelder de menneskerettighetsstridige vindmøllene på Fosen har profitt overgått både miljøvern OG urfolksrettigheter. Brundtlandkommisjonens rapport var et steg i riktig retning,

«DET BLIR GØYAL TV AV DÅRLIG HUKOMMELSE OG LØGN, MEN OGSÅ FRUSTRERENDE VIRKELIGHETSNÆRT Å SE HVORDAN MILJØHENSYN, SAMENES RETTIGHETER OG ANDRE VIKTIGE POLITISKE BESLUTNINGER INNGÅR I DEN SURRETE

MAKTKAMPEN SOM UTSPILTE SEG RUNDT BRUNDTLAND, STEEN OG WILLOCH»

men vi bør bevege oss raskere framover dersom den såkalte bærekraftige utviklingen skal kunne finne sted.

Apropos Brundtland: Dersom du ikke har fått med deg NRK-serien Makta har du sannsynligvis levd avskåret fra omverden i lengre tid og kan i så fall feire din retur til sivilisasjonen med mange timers festlig underholdning. Serien skildrer arbeiderpartiets interne maktkamp på 70- og 80-tallet, og viser hvordan natur- og miljøspørsmål i alle år har blitt brukt som forhandlingskort for å vinne andre politiske seire. Saker som Altaaksjonen i forbindelse med utbyggingen av Kauto/Alta-vassdraget og vern av Hardangervidda gjør serien relevant for klimaaktivister som vil lære om miljøkampens historie.

Serien baserer seg så fint på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse» og dens troverdighet og detaljkorrekthet skal tas med en klype salt. Det blir gøyal TV av dårlig hukommelse og løgn, men også frustrerende virkelighetsnært å se hvordan miljøhensyn, samenes rettigheter og andre viktige politiske beslutninger inngår i den surrete maktkampen som utspilte seg rundt Brundtland, Steen og Willoch.

Og for en avslutning! Gjennom hele serien er sosialdemokratiet den selvsagte styreformen, og maktkampen innad i arbeiderpartiet, valgkampen mellom Brundtland og Willoch og forsøket på å vinne gunsten til ungdommen i AUF er i fokus. Når siste episode går vekk fra partipolitikk og byråkratiske system, og i stedet skildrer et anarkistisk ungdomsmiljø som ønsker å endre samfunnet rundt seg umiddelbart, blir det som å vise langfingeren til det etablerte. Jeg kan kjenne meg igjen i frustrasjonen 80-tallets unge må ha følt, når de to eneste statsministerkandidatene bodde et steinkast unna hverandre på Oslos beste vestkant, og tilsynelatende bare kanskje, kanskje ikke ville gjøre noe med de usosiale og vanskelige problemene resten av landet sto overfor. All makt til ingen!

Tekst: Laura Vaagland, kulturredaktør Foto: NRK

Tekst: Laura Vaagland, kulturredaktør Foto: Amanda Iversen Orlich

KLIMAPERSPEKTIV: BYER

Monsterveiprosjektet Hordfast

Fylkesmannen i Vestland har beskrevet Hordfast som det største naturinngrepet i Hordaland i moderne tid. Slik naturødeleggelse er uforenelig med naturavtalen Norge har signert, og gjør oss mindre rusta i møte med klimaendringene.

Tekst: Ingrid Elise Barrabés Gørrissen Illustrasjon: Magnus Ruud

Om du har snakket med meg i mer enn fem minutter, vet du nok hvor mye jeg hater Hordfast. Dette monsterveiprosjektet vil koste 50 milliarder kroner og vil gravlegge en av verdens største forekomster av nordisk regnskog under fire felt med asfalt. Skal byene våre faktisk bli klimabyene vi liker å fremstille dem som, må vi prioriteringere annerledes.

Målet med Hordfast er å halvere reisetiden mellom Stavanger og Bergen, som begge profilerer seg som klimabyer. Redusert reisetid er i seg selv bra, men det veier ikke opp for de enorme naturødeleggelsene som dette prosjektet vil medføre. I tillegg vil utslippene fra ubyggingen av Hordfast alene være blant de høyeste av alle nye motorveiprosjekter. I klimaregnskap vil det ikke gå i 0 før tidligst år 2100.

I tillegg til alt dette legger Hordfast opp til en tidobling av veitraffikken på strekningen. Høyere kapasitet for veitrafikk har aldri ført til lavere utslipp, det fører kun til flere biler og mer trafikk. I en tid der vi trenger flere og bedre kollektivtilbud, og mindre privat veitrafikk, er Hordfast uforenelig med Bergens visjon om å være en klimaby og Norges mål om nullutslipp.

Det er ingenting klimavennlig med firefelts motorvei, død skog og rasert myr, med en liten grønn sløyfe teipet på toppen. Skal byene våre bli klimabyene vi trenger, må vi ha flere el-ferger, hyppigere kollektivavganger og et utvidet busstilbud i og mellom storbyene. Mer og grønnere kollektivt! Men dette krever målrettet politikk, og økonomisk satsing.

«DET ER INGENTING

KLIMAVENNLIG MED

FIREFELTS MOTORVEI,

DØD SKOG OG RASERT

MYR, MED EN LITEN

GRØNN SLØYFE TEIPET

PÅ TOPPEN»

Heldigvis ble Hordfast nedprioritert i nasjonal transportplan (NTP), det vil si at den får ikke penger til å bygges. I hvert fall frem til neste NTP legges frem.

«Jippi! 50 milliarder å bruke på andre, viktigere, grønnere prosjekter! Betyr dette en større satsning på kollektivt? Får vi endelig bybane til Åsane?» spør du kanskje. Dessverre ikke.

I den samme NTPen ble andre monsterveiprosjekter gitt grønt lys. Ny E6

gjennom Lågendeltaet ble prioritert, og bybanen i Bergen har nok en gang blitt nedprioritert. Bybanens tredje linje skal gå fra Bergen sentrum til bydelen Åsane i nord. For de som ikke er kjent med Bergensgeografi, er dette en av de travleste strekningene i byen. Med cirka 40.000 som pendler inn til Bergen hver dag er det nødvendig å ha et godt kollektivtilbud i byen. Kollektivtransport er viktig for å redusere totale utslipp, men også for å ha et levelig byklima.

Bybanen er en viktig del av å gjøre Norges neststørste by mer klimavennlig, og kollektivsatsning i hele landet må til for å redusere utslipp og knytte bånd mellom byene og distriktene. Da må vi ha riktige prioriteringer i samferdselspolitikken.

Monsterveiprosjekter som Hordfast kan ikke ta opp flere titalls milliarder i statsbudsjettet, samtidig som politikerne sier at vi «ikke har nok penger» til bedre kollektivtilbud. Dette handler ikke om økonomi, men politiske prioriteringer. Vi trenger en større satsning på kollektivt i hele landet og vi må vedlikeholde veiene vi allerede har.

KJÆRLEIKSBREV TIL MI KOMMUNE

Kjære kommunen min. Byen min. Eg ser deg kvar dag. Du er ein av mine kjæraste, du har eit fantastisk kulturtilbod, du inkludera alle og visar at du bryr deg om andre. Eg elskar deg. Samtidig er det fleire ting vi må jobbe saman med, slik at du kan bli ei enda betre kommune for dei rundt deg.

Tekst: Ingvill Mathilde Torgersen Foto: Privat

No har me kjent kvarandre i ei god stund, og eg håpar du kan ta til deg det eg skriv i dette brevet. På den måten vil fleire ynskje å vere med deg.

Fyrst vil eg berre legge alle korta mine på bordet. Om du vil vere like kul og attraktiv som dei andre kulaste kommunane, må du jobbe med arealnøytralitet. Om du ikkje er heilt sikker på omgrepet, so skal eg sjølvsagd forklare deg det! Arealnøytralitet er at du vernar eller restaurerer like mykje natur som du byggjer ned. Dette har eg trua på at du får til!

Noko anna som du kan bli betre på, og som eg veit andre er einige med meg i, er at du må få eit betre busstilbod. Kommunen vår er stor, med store avstandar. Folk bur i byen, men mange bur utanfor. Slik er det, og det har passa seg fint i lang tid, men du må gjere deg tilgjengeleg for alle. So ver snill og gi oss ruter som går til yttergrensene av kommunen, på tidspunkt folk treng buss. Både når

ungdommar må heim etter fritidsaktivitetar på kveldstid, men også til fleire tidspunkt for dei som sluttar på arbeid til forskjellige tider. Og når NU-arar vil ha aksjonar om natta;)

Berre ved å vere ambisiøs og audmjuk kan du nå desse måla, men eg skal vere ærleg med deg: Du har gjort nokre gode steg i riktig retning! Du har tilsett to miljørådgjevarar, gratulerer! Desse må bli tatt godt hand om, du må behandle dei med respekt, og ynskje dei med i diskusjonar og forhandlingar. Dei sit på viktig kunnskap, som du må bruke godt.

Til slutt vil eg minne deg på at eg og NU-lokallaget mitt vil alltid vere her for deg. Me vil ditt beste, og har tileigna oss mykje kunnskap om natur, klima og miljø. Byen vår må bli betre, og saman kan me gjere denne endringa! Eg gler meg til å sjå utviklinga di, som må starte no, for oss som bur her no, og for dei som skal flytte til byen seinare. Det er no eller aldri.

DEN LILLE, MEN STORE GJENGEN

Hva tenker du når noen snakker om Trondheim? Er det trøndebart, karsk og skinnvest? Er det kanskje Nidarosdomen og Nidelva? Eller klarer du ikke å se for deg noe annet enn en litt sær og uattraktiv dialekt? Uansett hva det måtte være, skal vi nå fortelle litt om hvordan ting foregår her i byen vår.

Tekst og foto: Trondheim NU

Selv om lokallaget vårt ikke er så stort, altså i antall aktive medlemmer, får vi gjort ganske mye. Derfor har vi tenkt at det kan være fint å dele noen av våre tips for andre lokallag med samme utfordring.

Hvem er i lokallaget vårt?

- Trondheim NU er en liten, men fin gjeng som hovedsakelig består av folk som går i VG1. Vår hypotese er at elever som starter i førsteklasse er lettest å integrere i NU, fordi de som oftest skal være på den samme plassen i tre år, og vi opplever at mange ferske videregåendeelever har et ønske om å engasjere seg. Bruk denne informasjonen som dere selv ønsker.

Hva gjør vi?

- Som mange kanskje har fått med seg på våre sosiale medier, har vi gjort mye i det siste. Vi hadde blant annet en vellykket byttedag før jul, og vi har begynt å ha aktiviteter på en fritidsklubb her i byen. Alt dette har vi fått til ved hjelp av vårt store nettverk i den trønderske klimabevegelsen.

Klimaalliansen

Trøndersk natur- og klimaallianse, eller TNKA for enkelhetens skyld, består av de fleste miljørettede organisasjonene i Trondheim, som Naturvernforbundet, Besteforeldrenes Klimaaksjon og Framtiden i våre hender, for å nevne noen. Denne samlingen av klimaengasjerte mennesker i alle aldre har gjort det tryggere for oss litt mindre erfarne ungdommer å styre en organisasjon på egen hånd. Vi har kontakt med hverandre og kan dele tips og idéer på kryss og tvers. I fjor høst klarte vi å arrangere et demonstrasjonstog mot gruvedrift på havbunnen på bare et par timer! Siden vi så enkelt kunne si ifra til klimaalliansegjengen kom det overraskende mange folk.

Det vi vil frem til med å fortelle om dette er at det er godt å være mange!

Vi anbefaler å ta kontakt med andre miljøvernorganisasjoner i din by for å skape en slik allianse. Miljøbevegelsen har bare godt av å stå sammen, for vi mener jo alle det samme: At naturen er verdt å ta vare på, og at vi ikke vil at kloden vår skal bli ødelagt.

REISA TIL NOREGS ELDSTE BY

Eg tenkte eg skulle skrive om byer i eit historisk perspektiv, og kva passer ikkje betre enn å skrive litt om Noregs eldste by? I haust, eller vinter, eg hugsar ikkje heilt, det var surt ver i kvert fall, var eg på kviss. Og på kvissen denne sure og mørke kvelden var det eit spørsmål som satt igjen i meg, kva er Noregs eldste by?

Tekst: Ada Amilia Skjensvold Illustrasjon: Magnus Ruud

Vil du bli aktiv i et lokallag?

Sjekk ut hjemmesiden vår for å finne ditt nermeste lokallag!

Dersom det ikke er et nære deg kan vi gjerne hjelpe med å starte opp et nytt ett. Ta i så fall kontakt med regionsekretæren din - du finner kontaktinfo på nu.no/utvalg/sekretariatet. Vi gleder oss til å høre fra deg!

«DET

Eg var bombesikker på at det var Kongsberg som var det rette svaret og var på god veg til å kjøpe togbillettar for å gjere research om byen, men bestemte meg for å gjere eit google-søk for å være på den sikre sida. Og då fann eg ut, til min store overrasking, at det var ein anna -berg som var eldst! Så då skal eg fortelje deg litt om Tønsberg, Noregs eldste by. Eg har aldri vore i Tønsberg før og eg har korkje tid eller penger til å reise dit no, men du er hermed invitert til å bli med meg på leiken og late som at eg faktisk tek turen dit for å gjere research.

tatt på seg ansvaret for å vere det. Dei har kanskje ikkje så mykje anna å by på i denne byen, så då tenkjer eg at dei skal få ta den merkelappen for å marknadsføre seg sjølv. Jo nærmare eg kjem Nordagutu, desto lenger inn i gamle tekstar frå vikingtida kjem eg. Tønsberg har blitt blant anna blitt nemnt av Snorre Sturlason i Sogen om Harald Hårfagre, men no har eg brått gått tom for mobildata og må vente med å lese i gamle tekstar til eg får tilgang på internett igjen.

«EG HAR ALDRI VORE I TØNSBERG FØR OG EG HAR KORKJE TID ELLER PENGER TIL Å REISE DIT NO, MEN DU ER HERMED INVITERT TIL Å BLI MED MEG PÅ LEIKEN OG LATE SOM AT EG FAKTISK TEK TUREN DIT FOR Å GJERE RESEARCH»

Når eg sjekkar ruta for toget ana eg ugler i mosen. Som Noregs eldste by kan det seriøst ikkje vere meininga at ein må bytte mellom buss og tog fire gongar i løpet av turen frå hovudstaden til den tidlegare kjøpstaden. Eg trudde heller ikkje eg måtte reise med buss til det eg såg føre meg var Noregs eldste by, Kongsberg, ta tog derfrå til Nordagutu (ein grei plass med flott stasjonsbygg og stor Jokerbutikk, med bra service, tre minuttars gonge frå stasjonen), vidare med tog til Skien (ein okei plass), og togbytte der før du endeleg er fremme i Tønsberg, «Noregs eldste by». Det viser seg å være planlagd trøbbel på strekninga Brakerøya-Mjøndalen/Sande.

Så korleis kan vi vite at Tønsberg er den eldste byen i Noreg? Eg startar arbeidet mitt på buss-for-tog-bussen til Kongsberg. For å vere ærleg klara eg ikkje å forstå korleis dei kan meine at Tønsberg er den eldste byen vi har. Men ein by må jo vere den eldste og Tønsberg har

Vel framme på liksom-reisa mi til Tønsberg treff eg på ein mann frå Larvik, la oss kalle han Knut, han spør om eg vil ha snop, eg seier nei takk. Eg spør om han veit kvifor det seiast at Tønsberg er Noregs eldste by og han seier nei, for det er det ikkje. Knut er frå ei bygd i Larvik kommune, Tjølling, og fortel meg at det er der du finn Noregs eldste by. Eller rettare sagt, der du kunne finne Noregs eldste by. Dette var nemleg staden for Sikringssal Kaupangen, ein eldgamal handelsplass, som låg med Kaupangkilen i Viksfjord fem kilometer utanfor dagens sentrum i Larvik. Om du vil lære meir om denne «byen» kan du sjå serien om han på NRK. Men betyr dette at turen min var forgjeves? Noregs eldste by finst ikkje lenger!

*Om du har sterke meiningar om Tønsberg, eller tips til kva ein kan gjere der, oppfordrar eg deg til å kontakte meg på e-post: adas@nu.no.

Klimaperspektiv på et norsk EU-medlemskap

På årets landsmøte fjernet NU mye av politikken vår på EU. EU er komplisert, og det kan være vanskelig å forstå seg på. Vi i internasjonalt utvalg har møtt to personer med sterke meninger om temaet, nemlig Paal Frisvold fra Greenpeace, som er for norsk EU-medlemskap, og Helga Hustveit fra Nei til EU.

Skribenter: Mikkel Inchley, Hanna Elise Adolfsen Fjeldbraaten, Marius Moldsvor, Kendrick Olemor bedana Aguilar og Ingrid

Eline Barrabés Gørrissen

Hvis du vil vite mer om EU, kan du ta kontakt med internasjonalt utvalg på internasjonaltu@nu.no

Hva er EU?

Den europeiske union (EU) er en samarbeidsorganisasjon i Europa som består av 27 medlemsland. Unionen ble stiftet for å sikre fred i et krigsherjet Europa, men organisasjonen har også fassilitert handelssamarbeid mellom medlemslandene. Medlemslandene i EU deler suverenitet mellom seg. Landene er enige om et juridisk forpliktende samarbeid som overholdes ved å gi autoritet til en felles domstol. Enkelt forklart betyr det at EU kan lage lover som medlemslandene må følge. Slikt sett er EU en «overnasjonal» organisasjon.

EU har mange organer med ulike funksjoner. Utformingen av organene som fatter politiske vedtak er litt annerledes enn i Norge. I Norge har vi en regjering, som vi bare kaller regjeringen, og et parlament, Stortinget, som fatter nasjonale avgjørelser. I EU har man en regjering, «Kommisjonen,» og et parlament som er delt i to. EU har nemlig

både «Ministerrådet» og «Europaparlamentet» som skal være enige i alle vedtak som fattes.

Norge er ikke medlem av EU. Det norske folk har hatt mulighet til å stemme for EU-medlemskap to ganger, og begge gangene har voteringene resultert i et nei. I stedet har Norge noe som heter EØS-avtalen. EØS-avtalen gir Norge mange av handelsfordelene man får ved å være del av EU, men vi beholder råderett over norsk landbruks og fiskeripolitikk og handel med disse varene. Likevel må vi følge mye av politikken EU vedtar, for eksempel på klima. Det er også viktig å vite at EØS er en såkalt «dynamisk avtale». Det betyr at EØS-avtalen hele tiden kan bli oppdatert fra EU sin side. I EØS-avtalen ligger det en rett til å reservere seg mot EU-lover i en overgangsperiode, men ingen reell vetorett.

Paal Frisvold: Ja til EU!

Paal Frisvolds hovedargument er at Norge bør være med på forhandlingene som skjer i EU fordi det vil sette større krav til å kutte klimagassutslipp og å omstille økonomien vår bort fra olje og

gass. Paal definerer EU som tre ting: en politisk arena, et forvaltningsnivå og et rettssystem. I dag er Norge omfattet av EUs felles rettssystem, men deltar ikke på EUs politiske arena eller på EUs forvaltningsnivå.

EU har mange måter å tvinge stater til å nå unionens politiske målsetninger. Brudd på avtalene kan få juridiske konsekvenser, som bøter eller andre sanksjoner. Det betyr at EU kan holde stater som ikke følger klimamålene ansvarlige. Dette er unikt for EU - FN kan for eksempel ikke tvinge stater til å følge politikken de vedtar.

Paal mener at Norge trenger å bli holdt i nakkeskinnet når det kommer til klimamålene. Selv om folkestyre og norsk suverenitet er viktig å bevare, har han ikke tro på at Norge på egen hånd vil følge opp den strenge klimapolitikken som kreves. Norge er, som mange andre land, ikke i nærheten av å nå sine egne klimamål. EU har redusert sine utslipp betydelig mer enn det Norge har. Paal mener at den juridiske overnasjonaliteten EU har er det eneste som kan tvinge gjennom endring i klimapolitikken. På

KLIMAPERSPEKTIV: BYER

samme måte mener Paal at EU er nødvendig for at FNs klimamål blir fulgt opp. Derfor omtaler han EU som den viktigste klimaorganisasjonen i verden, fordi de sørger for at hvert land gjennomfører det de har pålagt seg når det gjelder klima.

Paal mener Norge bør være del av EU slik at vi kan «spille på lag med resten av Europa». Han anerkjenner at ikke all EU-politikk er optimal, men for å påvirke denne politikken må Norge være en del av unionen. Det er viktig at Norge har påvirkningskraft i EU, noe vi ikke har med dagens avtale.

Mange er skeptiske til å gi opp noe av suvereniteten vi har som et selvstendig land. Paal mener at argumentet er utdatert. Å være en del av EU kan kalles «den moderne suverenitet», og det er ifølge Paal bedre å være del av EU enn å være et fullstendig selvrådende land. Paal mener at EUs klimapolitikk og dagens globale politiske utfordringer gjør behovet for å stå sammen med europeiske partnere viktigere enn noen gang. Derfor bør Norge være medlem av EU.

Helga Hustveit: Nei til EU! Ifølge Helga Hustveit er hovedgrunnen for å være imot EU å bevare folkestyret. Folk må ha mulighet til å påvirke samfunnet de lever i, og det er vanskelig å påvirke beslutninger som tas i EU. De skjer nemlig i Brussel i Belgia.

Mange store aktører er til stede i Brussel og påvirker hvilke beslutninger EU

tar. Dette er dyrt og utilgjengelig for vanlige folk og små interesseorganisasjoner. Det er lettere for oss å påvirke norske politikere enn politikere i EU. Dermed ser Helga et problem med å flytte viktige beslutningsprosesser ut av det nasjonale politiske systemet.

Helga mener at når mange beslutninger blir tatt langt fra der folk bor, med lite muligheter for sivilsamfunnet til å påvirke disse, gjør det at EU mangler det hun kaller demokratisk legitimitet. Det er lav oppslutning i valgene til Europaparlamentet, rundt 50 %. Når det er lav valgdeltakelse, og beslutningene tas langt unna, mener Helga at folk i hvert land i EU føler lite eierskap til politikken som påvirker dem. Dermed har ikke folk lyst til å gjennomføre tiltakene som blir vedtatt. Vedtakene som fattes ansees ikke som «legitime» i den forstand at folk ikke har fått påvirke dem direkte.

Helga anerkjenner at mye av klimapolitikken fra EU har vært god. Likevel trekker hun frem at de sliter med både tilbakeslag og mangel på gjennomføringsevne på dette området, og at det ikke er noen garanti for at EU vil fortsette sin grønne politikk. Det er flere grunner til dette. Både fossil- og finansindustrien bruker penger og krefter på å påvirke i EU. Det er også en viss dreining mot høyre i politikken i Europa, og disse partiene prioriterer ikke klima og miljø. EU lager såkalte «femårsplaner» for politikken sin. I den forrige var klima viktig, men i den nyeste har det lavere prioritet.

FAGFORENINGENES ANSVAR I DET

GRØNNE SKIFTET

Et intervju med Ingrid Andrea Holland

Samtidig som hele industrier og samfunn skal omstilles raskest mulig, må arbeidstakeres interesser beskyttes. Hvilken rolle har fagbevegelsen? Hvordan skal den beskytte arbeidstakeres interesser, og samtidig bidra til klimaomstillingen?

Tekst: Ella Louise Thirud Sivertsen Foto: Ihne

Pedersen

Ingrid Andrea Holland er utdannet samfunnsgeograf med spesialisering i arbeidsgeografi. I 2021 skrev hun masteroppgave om fagforeningens rolle i det grønne skiftet. Her skrev hun om fagforeningers handlingsrom til å implementere klimatiltak i det kommunale partssamarbeidet.

Hvilken rolle spiller fagforeninger i grønn omstilling?

For å besvare dette har Holland forsøkt å forstå hvordan fagforeningene arbeider, både i det lokale partssamarbeidet og i forhandlinger, forteller hun.

– Det lokale partssamarbeidet var mest interessant; nede på bakkeplan hvor man har en tillitsvalgt som representerer arbeidstakernes rettigheter på arbeidsplassen.

sert arbeidstaker er en del av en bevegelse som historisk sett har kjempet fram store gjennomslag. Mange av rettighetene vi har i arbeidslivet er fagforeningenes fortjeneste. Det er bred enighet blant både forskere og aktivister om at fagforeninger kan spille en viktig rolle i klimakampen.

Hadde de gjennomført faktiske tiltak, eller ble det med kildesortering i kantina?

«Arbeidstakere skal ikke måtte ta belastningen av en omstilling. Det er jo det rettferdig omstilling handler om: At omstillingen skjer på arbeidstakernes premisser»

Hva var hovedfunnene i oppgaven din?

– For femten år siden var det få fagforeninger som hadde egne vedtekter om klima, bærekraft og miljø. I 2019 ble det vedtatt i kommunal sektor at klima og miljø skal inngå i partssamarbeidet. I masteroppgaven fokuserte jeg på om denne avtalen hadde noen konsekvenser. Resulterer avtalen i tiltak, eller ser det bare pent ut på papiret?

Holland påpeker at man som organi-

– Både ja og nei. Jeg tror det vel så mye som konkrete eksempler handler om en omstilling av forståelsen av hva fagforeningenes mandat er. De tre fagforeningene jeg undersøkte, NITO, Fagforbundet og Utdanningsforbundet, ønsker å utvide partssamarbeidet og gjøre det grønnere. Selv om fagforeningenes hovedoppgave er å bedre arbeids- og lønnsvilkår, har de også rom for å bevege samfunnet i en mer klimavennlig retning. Da jeg intervjuet tillitsvalgte, varierte det om de hadde begynt å sette klima og miljø på agendaen deres.

Fagforbundet er et LO-forbund som har en historisk og ideologisk posisjon knyttet til LO og den norske venstresida. NITO og Utdanningsforbundet er i større grad politisk uavhengige. Alle tre anerkjenner at fagbevegelsen er en del av klimaløsningen. Holland forteller at fagforeningene har vedtatt politikk som skal bidra til en bærekraftig drift internt organisasjonen. De har også nedfelt at tillitsvalgtrollen skal fremme klima- og miljøtiltak på arbeidsplassen. Til tross for dette har ingen foreløpig presentert grønne tariffkrav i en forhandlingssituasjon. Dette indikerer at det er en vei å gå før klima og bærekraft reelt sett fremmes gjennom fagforeningenes forhandlinger.

Hvilken rolle tenker du at fagforeningene bør ha i en grønn omstilling? – Mitt håp og ønske er å se en framoverlent fagbevegelse som faktisk tør å stille krav til omstilling. Mange tillitsvalgte og arbeidsgivere har en snever forståelse av hva partssamarbeidet innebærer. Flere tror feilaktig at det kun handler om lønn og konkrete arbeidsvilkår. I realiteten kan man samarbeide om hva som helst, inkludert klima og miljø. Nå står det faktisk i de fleste hovedavtaler at klima og bærekraft skal inngå i partssamarbeidet. Tillitsvalgte, så vel som arbeidsgivere,

er forpliktet av avtalen til å samarbeide om klima og bærekraft. Da er det opp til den enkelte arbeidsplass å ta ansvar for å iverksette tiltak på området.

Må tenke nytt

– Når en organisasjon skal skolere seg om klimaendringer, må man løfte blikket og tørre å utfordre vekstparadigmet. Hvis vi ikke gjør det, låser vi oss i den samme tralten vi går i nå, hvor ansvaret blir liggende på enkeltindivider. Klimavennlige råd er gjerne å handle brukt, kildesortere og ta bussen – små individuelle handlinger. Arbeidstakere skal ikke måtte ta belastningen av en omstilling. Det er jo det rettferdig omstilling handler om: At omstillingen skjer på arbeidstakernes premisser, sier Holland.

Er det for mye ansvar på tillitsvalgte? – Absolutt. Tilbakemeldingene jeg fikk fra de tillitsvalgte jeg snakket med, var at de allerede er i en presset situasjon, og at dette blir en ekstra belastning de ikke har kapasitet til å håndtere. De tillitsvalgte opplever utfordringer med å implementere klima- og miljøarbeid på arbeidsplassen. For eksempel uttrykte flere at situasjonen oppleves hierarkisk, med løsninger som virker fine på hovedkontoret, men som ikke er gjennomførbare i praksis. Gjennomgående er det en enighet om at det må større systematiske endringer til.

Vanskelige endringer

Det er krevende å gjøre endringer i etablerte systemer. Ifølge Holland er det et spenn i forståelsen av hva klimakrisen er og hvordan den kan løses:

– Oppfatningen av hvordan klimakrisen kan løses varierer. Fra at vi trenger en dyptgripende økonomisk systemendring, og at det er kapitalismens iboende vekst som er skyld i overforbruk, til teknologioptimisme på den andre enden av spekteret. Her er tanken at kapitalismen ikke er problemet i klimakrisen, men at vi trenger massiv investering i teknologisk nyvinning som kan få ned CO2-avtrykket.

Fagbevegelsen i Norge ligger omtrent på midten, forteller Holland.

– Jeg vil si de har en slags sosialdemokratisk tilnærming. Fagforeningene ønsker gode vilkår og fremdeles økt vekst, fordi de representerer arbeidstakernes interesser. De kan ikke gå bort fra medlemmenes ønsker, som igjen representerer befolkningen i sin helhet. Det finnes også radikale stemmer innad i fagbevegelsen, men de er i mindretall.

Den norske modellen er under press Fagforeningene skal kunne ivareta arbeidstakernes interesser i det grønne skiftet ved først og fremst å gi medlemmene sine verktøy og kunnskap til å kunne fremme klimatiltak på arbeids-

plassen og i tillitsverv. På et systemnivå bør de bruke posisjonen sin i norsk arbeidsliv til å stille krav til arbeidsgivere.

Holland er bekymret for at fagbevegelsen og den norske modellen er under press. Selv om tallene på fagorganiserte, i alle fall i offentlig sektor, fortsatt er høye, er det synkende tendenser.

– Arbeidslivet er mer fragmentert, og det er sterke internasjonale kapitalkrefter som vil innføre gig-økonomi. Det er viktige kamper vi står i, og en sterk fagbevegelse er essensielt for å kunne sikre en bærekraftig fremtid. Hva er vitsen med å redde planeten hvis de sosiale forskjellene bare øker?

Hvilken rolle håper du fagforeninger vil spille i det grønne skiftet framover? – Jeg håper å se en framtid hvor arbeiderklassen som helhet kommer sammen og ser at spørsmål om økonomisk fordeling, sosiale rettigheter og likestilling går hånd i hånd med klimakrisen. Vi må organisere oss mot kapitalistisk rovdrift på naturressurser og menneskelig arbeidskraft. Kampen mot klimakrisen og for arbeidstakeres rettigheter må ikke begrenses til egne landegrenser.

Denne teksten ble først utgitt i Argument.

Ein grøn byutviklar i skvis

Framtidas byar bør vere mindre belastande på klima og miljø, gode steder for folk å leve, og rusta til meir uføreseieleg vêr. For ein byutviklar kan det vere lettare sagt enn gjort å lage dei gode løysingane med omsyn til alle delar av eit samfunn i byen.

Tekst: Ida Vågene

Det finnast ikkje ein fasit for korleis ein by skal planleggjast, og sidan dei fleste stadar har ulike utgangspunkt er nok dette en god ting. På trass av det, finnast det fleire retningslinjer og teoriar for byplanlegging som gjerne har same mål om å skape gode samfunn, men som har ulike måtar å nå desse måla. Byutviklaren kan difor komme i ein skvis mellom desse ulike måtane å planlegge ein by.

«GRØNE OMRÅDER, SLIK SOM PARKAR, ER EIN KJÆRKOMEN DEL AV BYBILDET»

Eit mål i byutviklinga er å redusere utslepp. Kompakt byutvikling er blitt ein viktig måte å oppnå dette på. Kompakt byutvikling betyr at ein byggjer tett for å redusere avstandar i byen og areal vi beslaglegg når vi byggjer nytt. Ved kortare avstandar er det enklare å gå eller sykle. Og for dei transportmidla som framleis er i bruk, vil det bety mindre utslepp fordi også desse ikkje treng å køyre like langt. Kompakt byutvikling kan derimot, satt på spissen, bli ein by som ikkje skapar gode byrom for folk som bur der.

Grøne områder, slik som parkar, er ein kjærkomen del av bybildet, og for mange er moglegheitene til å sole seg, grille, gå tur med hunden eller trene noko av det viktigaste i byen. Å spare på dette grøne arealet er ikkje heilt i tråd med den kompakte byutviklinga, for parken skaper jo i teorien større avstandar. Samtidig er det mange fordelar med grøne områder, det er for eksempel forska på at slike areal har lågare temperatur enn andre delar i byen med mykje bygningsmasse. I tillegg er det viktig for at det også skal

kunne vere ein plass for dyr og insekt i byen.

Dersom mange menneske som bur eller jobbar i ein by vel bilen som transportmiddel, er det typisk at dette bremsar opp trafikken i rush-tida. Dette er typisk eit par timar på morgonen når mange reiser på jobb og på ettermiddagen når alle skal heim igjen. Dette skapar store forseinkingar for dei som køyrer bil, men også for folk som tar kollektivt. Eksosen frå mykje trafikk er også forsterkande for drivhuseffekten og kan vere skadeleg å puste inn.

Ei mogleg løysing for byutviklaren er å byggje større og breiare vegar som kan handtere eit større tal bilar. På sikt kan derimot dette gjere at fleire vel å bruke bilen, nettopp fordi det ikkje lenger er noko kø, og etter nokon år er vi tilbake til lange trafikkorkar! Dette er ikkje eit ønskeleg utfall, men hadde det blitt betre om bytutviklaren stengte ein veg i staden? Dersom dette kom i tillegg til ei styrking av kollektivtilbodet, kunne nok dette vore ei god løysing, men om ein berre stengjer ein veg kan ein risikere at trafikken må flytte seg til mindre eigna gater å køyre gjennom.

Det er openbert ikkje ei enkel oppgåve å planlegge notidas og framtidas byar. Vi trenger ei byutvikling som klarar å balansere alle dei ulike delane som utgjer ein by for å skape gode plassar å leve, samstundes som vi kuttar klimagassutslepp og bevara naturen rundt oss.

IKKE RART KONGEN JAGES PÅ DØR

Norsk oppdrettsnæring har vært i offentlighetens søkelys det siste året, i hvert fall den som foregår på hjemmebane. Jeg har tatt turen til andre siden av kloden, til Chile, hvor urfolkssamfunn langs hele kysten har demonstrert mot norske selskap i mange tiår.

Tekst og illustrasjon: Gina Gylver

Denne teksten ble først utgitt Aftenposten.

Reisen startet i Puerto Montt. Byen markerer ikke bare starten på Patagonia, men også starten på det norsk-chilenske lakseeventyret. I 2007 ble et virus oppdaget på et av norskeide Cermaq sine anlegg, og det kom trolig fra norske lakseegg. Dårlige miljøstandarder gjorde at viruset spredte seg i rekordfart, og resultatet ble tvangsslakt og masseoppsigelser som rammet hele næringen og den chilenske økonomien. Oksygenfattige fjorder og råtnende laks utløste en enorm algeoppblomstring i området, som forgiftet havet og tok livet av nesten alt marint liv. Etter denne krisen innså laksenæringen at det var på tide å finne kjøligere og renere hav å boltre seg i - og de begynte ekspansjonen sørover.

Det betyr ikke at de forlot regionen totalt - noen anlegg ble igjen og bidro til nye skandaler. Som da 690.000 laks rømte fra anlegget til Marine Harvest i 2018, i en av de største masserømningene i chilensk laksehistorie. Etter dette byttet Marine Harvest navn til MOWI - nok et norsk selskap.

Fra Puerto Montt dro jeg sørover, til en liten øy nord for naturreservatet Guaitecas. På noen timer rakk jeg å se pingviner, blåhval og sjøløver. Men mest av alt - spor etter oppdrettsnæringen. Store blåser og kasser, en hel merd skylt opp på en strand. I dette naturreservatet er det gitt over 300 laksekonsesjoner, og næringen søker om stadig flere.

En lokal urfolksleder, Lonko Daniel, tok meg med på

båttur. I hvert eneste sund fløt enorme laksemerder. «Der pleide vi å dykke etter kråkeboller,» sa han og pekte mot MOWI-anleggene.

«I HVERT ENESTE SUND FLØT ENORME LAKSEMERDER. «DER PLEIDE VI Å DYKKE ETTER KRÅKEBOLLER,» SA HAN OG PEKTE MOT MOWI-ANLEGGENE»

Som lakseselskapene dro jeg videre til Punta Arenas, en av verdens sørligste byer. I 2019 var kongeparet vårt på statsbesøk i Chile, og her møtte lokalbefolkningen opp i demonstrasjon mot norsk lakseoppdrett i deres områder. Det er ikke så rart de var kritiske, for her holder det norske selskapet Nova Austral til. De står ansvarlige for en av de nyeste skandalene i chilensk oppdrett.

I flere år produserte Nova Austral mye mer laks ved anleggene sine enn de hadde tillatelse til. Overproduksjonen første til store skader på havbunnen midt i en nasjonalpark, og for å skjule lovbruddet og fortsette produksjon, dumpet selskapet en ny havbunn over den gamle før en miljøkontroll.

Det er ikke så rart kongen og dronningen møter rasende demonstranter når de reiser rundt i Chile, og det er kanskje på tide å diskutere hvorfor her hjemme.

KVA ER URBANT LANDBRUK?

I Norge trugar blant anna nedbygging av matjord, fråflytting frå bygder og dårleg lønskår for bønder den norske matproduksjonen. Byane i Norge blir større og større. Då er det logisk at delar av matproduksjonen også flyttar inn til byen, men korleis er dette mogleg å gjennomføre, og kva er eigentleg urbant landbruk?

Tekst: Sigrid Hoddevik Losnegård

Spirende Oslo er Oslo kommunes satsing på urbant landbruk. Ved hjelp av grøne møteplassar, dyrking og husdyr i byen vil kommunen gjere Oslo grønare. Lista over tiltaka som skal innførast er lang, og nokre er meir kompliserte. Uansett kan lesaren ta inspirasjon frå tiltaka, kanskje ein kan innføre dei andre stadar også?

Etande park er eit allment tilgjengeleg område der nyttevekstar er ein del av utforminga til parken. Alle som kjem hit kan hauste av frukttre, bærbusker og andre etande installasjonar i offentlege rom. Litt liknande er ideen om pop-up-hagar som er mellombelse dyrkekassar på plassar, torg, rivetomter og grøntområde.

Felleshagar kan etablerast i burettslag, ved institusjonar og liknande, mens nærmiljøhagar kan etablerast i større område og bli brukt og organisert av større grupper. Der kan arbeidet med hagen ha fokus på sosialt samvær, terapi, rekreasjon og læring. Urbant landbruk handlar altså om meir enn berre matsikkerheit, det handlar om å skape eit fellesskap omkring matproduksjonen. I tillegg kan større dyrkingsareal og kolonihagar leigast av interesserte privatpersonar eller grupper for å dyrke mat til eige forbruk, men då i mindre grad med eit felles

mål om å dyrke saman med andre.

Skulehagar er eit liknande tiltak der barn i barnehagar og grunnskulen brukar eit dyrkingsområde for å lære om mat og matproduksjon, i tillegg til at ein får hauste av lokale råvarer. Marknadshagar finnast også, det inneber kommersiell småskala matproduksjon for direktesal i ein lokal marknad, mellom anna REKO-ring og Bondens Marked, eller rett til butikkar og restaurantar.

Eit anna alternativ er det såkalla andelslandbruket. Her kan forbrukaren inngå eit langsiktig samarbeid med matprodusenten. Då må forbrukaren forplikte seg til éin produsent over eit avtalt tidsrom der forbrukaren og produsenten fordelar ansvar, risiko og avling seg i mellom.

Eit anna tiltak i det urbane landbruket er besøksgardar. Dette er ein gard der bonden invitera allmenneiga eller eit avgrensa utval folk inn til seg, for å oppleve og/eller delta i matproduksjonen med praktisk arbeid. I Oslo er kanskje den mest kjende besøksgarden Losæter, som ligg på Bjørvika. Denne garden er ei seter, som først blei etablert som eit kunstprosjekt, men som i dag mellom anna består av åkrar med urkorn, levande matjord, pallekarmar,

grønsaksbed, og eit offentleg bakehus. Slike gardar er med på å fjerne skiljet mellom bygd og by, og gjere matproduksjonen meir kjent for fleire.

Den siste forma for urbant landbruk eg skal nemne, handlar meir om indirekte matproduksjon enn direkte matproduksjon der vi haustar maten vår sjølv. Pollinatorane våre, bier, humler og insekt, er heilt naudsynte i vår matproduksjon, og dersom dei ikkje har eit leveområde, kan dei ikkje gjere jobben sin. Pollinatorar besøkjer blomster for å samle nektar eller pollen. Hensikta med pollineringa er å befrukte plantar sine ho-delar, og med det oppnå plantane si form for kjønna formeiring. Med eng og pollinatorkorridorar kan ein passe på at insekta og pollinatorane har gode nok leveområde, slik at dei kan halde fram med pollineringa, og halde ved like det biologiske mangfaldet av plantar og dyr i Norge.

Vi lev i ei tid der vi er nøydde til å tenke nytt i matproduksjonen vår. Med ei sjølvforsyningsgrad på under 50%, i ei usikker verd som vil bli meir og meir prega av klimaendringar, er det klart at Norge må ta grep. Oslo si smørbrødliste over tiltak du nettopp har fått presentert, er et steg videre på vegen mot eit meir sjølvforsynt Norge.

Det er mye en kan si om byen. Stygg og overfylt, grå og kjedelig, eller sjarmerende og livlig. Uansett hva en skulle mene, er det et faktum at byen er her for å bli.

Tekst: Gytis Blaževičius Foto: Embla Kristiansen

Noen vil mene at byen er en byrde for landet, at man i byene ikke produserer noe av det man forbruker – i byen finner du bare byråkratiske kontorrotter som lever av verdiene som lages av de hardtarbeidende familiene i grendesamfunn og fiskevær. Det er lite som er så erkenorskt som by-mot-bygd konflikten.

Flere tjener godt på å bygge opp under forskjellene og forsterke konflikten mellom byen og distriktet. Sykkelen settes opp mot dieselbilen. Kollektivtransport opp mot flerfeltsveier. Avokadoen mot poteten. Er du god nok til å forsterke forskjellene, kan du bli en kan et regjeringsparti!

Senterpartiets Ola Borten Moe kunne tidligere i år skrive at byene får uforholdsmessig mye penger og at det er folk som bor utenfor byen som betaler mest av bompengene. Bygda er altså urettferdig behandlet i samferdselspolitikken. At bompengepåstanden er en direkte faktafeil, og at alle regjeringens store motorveiprosjekter er utenfor byene kom ikke helt frem i teksten hans.

Mange utenfor byene mener mye om infrastrukturen inne i byen. Gågater, sykkelfelt og

parkeringsplasser er betente tema også blant de som bor flere hundre kilometer unna. Selvråderetten gjelder visst ikke byfolket.

Trenger vi egentlig byen? Kanskje ikke, men den blir ikke borte med det første. Naturen tåler ikke flere arealinngrep, verken by eller bygd kan ese ut i størrelsen nå. Vårt eneste alternativ er å gjøre byene våre bedre.

Og det kan de bli! Byene har stor potensiale for å bedre det lokale biomangfoldet og minske klimagassutslipp. Rørlagte elver og bekker må tilbake til overflaten. Flere hus og leiligheter trenger hager, både for biene, selvforsyning og velvære. Gamle bygg må bli stående, og nye må bygges av gjenbrukte materialer. I tillegg trenger både nye og gamle bygg solceller på taket.

Om byene tar i bruk disse grepene og blir mer selvforsynte på både mat, energi og naturopplevelser, vil det gagne alle, både de som bor i byen og de som bygger opp under en unødvendig konflikt i samfunnet. Også klima og natur, selvfølgelig!

«NATUREN TÅLER IKKE FLERE AREALINNGREP, VERKEN BY ELLER BYGD KAN ESE UT I STØRRELSEN NÅ»

HYTTE

I HYTTEFELT

TIL SALGS!

I vakre omgivelser av urskog og oppgravet myr kan du kjøpe hytte i et flott hyttefelt med haugevis av naturinngrep! Ta morgenkaffen midt i hjemmet til over halvparten av Norges rødlista arter og kjenn på følelsen av den vakre ødelagte naturen. For bare fire millioner kroner kan du eie en av landets 485 000 hytter og fritidsboliger. Benytt sjansen nå i dag! Hvis ikke får du muligheten igjen. Det er nemlig planlagt flere tusen hytter i nærmeste fremtid.

Tekst: Eri Melhus

Beliggenhet

Hytta ligger i naturskjønne omgivelser. Noen meter utenfor døra finner du en tursti som leder deg inn i en eventyrlig verneverdig urskog som sannsynligvis hugges ned når hyttefeltet skal utvides om noen år. Her kan du ta med barna på sopp- og bærplukking eller fortsette inn til den populære bålplassen. I tidligere dager var skogen full av dyr, men du trenger ikke bekymre deg for å møte på elgen, den forsvant da hyttefeltet ble bygget, på grunn av all støyen.

«NÅR

MAN ER PÅ HYTTA ER DET VIKTIG Å KUNNE LEVE AKKURAT

SOM HJEMME, MEN I SKOGEN»

hyttefeltet den standarden som er satt andre steder i landet. Klima- og miljøministeren har kanskje varslet endringer i hyttenormen, men du kan slappe helt av. Hverken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet bryr seg nok om å bevare naturen til å endre hyttenormen. Det er jo tross alt viktigere å tjene penger enn å verne og restaurere natur.

Luksuriøse preg

Der hytta står har det pleid å være en stor og artsrik myr. Denne ble gravd opp for at hyttene skulle få innlagt vann, strøm og kloakk. Det finnes flere fordeler med at myra graves opp. Det vil være færre innsekter, i tillegg til at all karbonet myra har lagret, er sluppet ut. Hyttefeltet har altså gitt et flott bidrag til den globale oppvarmingen, så det blir enda varmere på sommeren. Du får nå muligheten til å droppe sydenturen og heller bli på hytta og nyte sommeren med deilige temperaturer.

Hytta ligger midt i en hyttelandsby som har alt du trenger på fjellet. 150 meter fra utgangsdøra finner du et eget lite kjøpesenter bestående av sportsbutikk, stor matbutikk, vinmonopolet og en restaurant. På denne måten opprettholder

Når man er på hytta er det viktig å kunne leve akkurat som hjemme, men i skogen. Denne hytta gir deg enda mer luksus enn det du har hjemme. På vinteren kan du bruke unødvendige mengder med energi ved å benytte deg av funksjonen «ring hytta varm,» som er installert. Ingenting er vel bedre enn å komme inn i en varm hytte og skifte til sommerklær. Med en varm hytte kommer du også nærmere naturen. Varmen gir deg muligheten til å gå barbeint på tregulvet laget av flere hundre år gamle trær. Nærmere naturen kommer du altså ikke innendørs.

Om dette ikke er nok, kan du fristes med både motstrømbasseng og boblebad. Begge kan varmes opp med en app på mobilen slik at vannet alltid holder din ønskede temperatur og er badeklart til enhver tid.

Velkommen til visning i Naturødeleggelsesveien 30!

Tekst: Morten Emil Aakervik Hansen Illustrasjon: Thomas Bruknapp

KLIMAPERSPEKTIV - BYER

Hva kalles den skinnegående kollektivtrafikken i Bergen?

Mellom hvilke endestasjoner går linje 5 på t-banen i Oslo?

Hvor mange påstigninger hadde Ruter, kollektivselskapet for Oslo og Akershus, i hele 2023?

Hva slags forening er ByBi som blant annet har aktivitet i Slottsparken Oslo?

Hvilket klimatiltak i byer skjuler seg bak anagrammet?

UNE SLIPPER STOR FIS

MILJØAKTUELT

I mars kom NTP. Men NTP, hva er det?

Den sveitsiske organisasjonen Klimaseniorinnen vant i april sin klimarettsak i den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Hva slags folk er det som er med organisasjonen? Navnet er et hint.

NU flytter etter nesten 40 år i samme kontor på hvilken adresse i Oslo sentrum?

Hvem demonstrerte gjennom våren for bedre arbeids- og lønnsvilkår og riktig tallgrunnlag for å regne arbeidstid? Disse demonstrasjonene fulgte liknende demonstrasjoner i hele Europa.

Det norske skiskytterlandslaget har reist med buss til så mange verdenscuprenn som mulig denne vinteren for å redusere klimagassutslippene sine. Hvem ble beste norske kvinne i verdenscupen sammenlagt denne vinteren?

I hvilket land ligger den gamle silkeveibyen Samarkand?

Hvem har komponert musikken til de nyeste filmene i Dune-serien, samt flere timer «lesemusikk» for bøkene?

Hvilket bildekkselskap gir ut verdens mest kjente restaurantanbefaling?

I hvilket land var Robert Mugabe president fram til han ble kuppet av militæret i 2017?

På engelsk kan et tre være «deciduous». Hva slags type tre er det snakk om da? Hint: Norge er trær vanligvis enten «deciduous» eller «coniferous»

SVAR: 1. Bybanen 2. Sognsvann og Vestli 3. 386 millioner (slingringsmonn på ± 15 millioner) 4. Birøkterlaget i Oslo, lokallag i Norges Birøkterlag 5. UTSLIPPSFRIE SONER 6. Nasjonal transportplan, dokumentet som skal legge føringer for hvilke store -sam ferdselsprosjekter som skal prioriteres i Norge de neste 12 årene. 7. Eldre kvinner. De saksøkte den Sveitsiske stat fordi de er -ek stra utsatt for helseplager som følge av klimaendringer. 8. Torggata 34 9. Bønder og bondeorganisasjonene 10. Ingrid Landmark Tandrevoll. Hun ble nr.3 sammenlagt 11. Usbekistan 12. Hans Zimmer 13. Michelin 14. Zimbabwe 15. Løvfellende trær. Løvtrær gir også poeng, siden det stort sett brukes om hverandre på norsk, selv om det strengt talt ikke betyr nøyaktig det samme. -Conifero us betyr konglebærende, men man snakker gjerne her om bartrær.

GODT OG BLANDA

Hva er bærekraftig arkitektur?

Om du googler bærekraftig arkitektur vil du se bilder av moderne bygg med såpass overgrodde og grønne verandaer, at det nesten ikke kunne stått et menneske der med morgenkaffen sin. Dette er et eksempel på greenwashing. For når høsten kommer og plantene visner, er det bare et nakent betongbygg igjen. Som arkitektstudenter tuller vi med at man kan slenge inn noen trær i siste liten og kalle prosjektet bærekraftig. Det er trist at ikke alle i byggebransjen skjønner joken.

Det kan være vanskelig å vite hva som er bærekraftig, og derfor vil jeg hylle noe av arkitekturen som faktisk er det, på hver sin måte. Bærekraft innenfor arkitektur er et vidt begrep. Det kan handle om bruk av lokale materialer, gjenbruk av bygningsmasser eller innovativt bruk av nye materialer og metoder, for å nevne noe. Det beste for klimaet hadde vært ikke å bygge nytt i det hele tatt.

For å kunne definere hva som gjør en bygning bærekraftig utviklet arkitektene Simon Guy og Graham Farmer seks logikker for økologisk design i arkitektur: øko-teknisk, øko-centrisk, øko-estetisk, øko-kulturelt, øko-medisinsk og øko-sosialt. De understreker at det finnes flere forståelser av hva bærekraftig arkitektur er, og at man som arkitekt bør tenke på dem alle.

Øko-teknisk

Den øko-tekniske logikken handler om teknologi som brukes til å skape energi-effektiv arkitektur. Det kan for eksempel være bygninger som er bygget med tanke på solens orientering, luftsirkulasjon eller materialers termiske masse. Disse grepene kan gjøre slik at bygningen bruker mindre energi.

Øko-centrisk

En øko-centrisk tankegang forstår mennesker som en del av et større økosystem, og setter dermed naturen i fokus. Derfor vil man her ha en naturlig tilgang til arkitektur, gjennom å redusere CO2-fot-

avtrykket, bruke naturlige og lokale materialer eller ved å integrere arkitekturen i naturen.

Øko-estetisk

Denne retningen anser arkitektur som metaforisk. Former og materialer som assosieres med naturen kan brukes for å vise verdier. Det kan være en bygning som viser at den er bygget av tre, og derfor fremmer den bærekraftige estetikk, eller et transformasjonsprosjekt som viser bygningens historie, og dermed også en positiv holdning til gjenbruk.

Øko-kulturelt

Det grunnleggende for den øko-kulturelle innfallsvinkelen er kontekst og lokalitet. Med andre ord handler det om å bygge i den kulturelle tilgangen som hører til stedet i en historisk og tradisjonell kontekst, i stedet for den universelle stil som kunne blitt bygd hvor som helst. Tilgangen vil fremme diversitet av kulturer, med tanke på det unike ved stedet, lokale materialer og det lokale klimaet. En positiv ringvirkning kan være at materialer ikke må fraktes så langt.

Øko-medisinsk

Menneskets fysiske og psykiske helse er i fokus, og forbindelse til naturen antas å gi en helsegevinst.

Målet er å støtte en sunn livsstil for brukerne og å forhindre problemer som dårlig innendørs luftkvalitet eller giftige materialer. Det gjør man ved bruk av naturlig lys, ventilasjon, et organisk uttrykk og tradisjonelle byggemetoder.

Øko-sosialt

Den økologiske krisen skal ses i forbindelse med sosiale problemer, og har dermed en politisk komponent. Frihet, sosial likestilling og demokrati er nøkkelord her. Arkitektur innenfor denne kategorien kan for eksempel bruke gjenbrukbare, naturlige, gjenbrukte og lokale materialer for å skape inkluderende og fleksible bygninger.

«SOM ARKITEKTSTUDENTER TULLER VI MED AT MAN KAN SLENGE INN NOEN TRÆR I SISTE LITEN OG KALLE PROSJEKTET BÆREKRAFTIG. DET ER TRIST AT IKKE ALLE I BYGGEBRANSJEN SKJØNNER JOKEN»

Arkitekter & Arkitekt Kristine Jensens Tegnestue, 2020.

I dag er maltfabrikken et kultursenter for byen Æbletoft i Danmark. Maltfabrikken har sosiale og kulturelle tilbud, som et bibliotek, en kafé, restaurant, utstillingslokaler, butikker, atelierer til kunstnere, kontorer og et grønt uteområde. Maltfabrikken er et eksempel på et bygg der man har bevart noe gammelt og tilføyet noe nytt.

Mellom 1837 og 1998 var bygget en fungerende fabrikk, men deretter sto det tomt i 15 år. I de 15 funksjonsløse årene ble bygget vandalisert med graffiti, noe som arkitektene beholdt siden de vurderte det som en del av historien. Resultatet av arkitektenes fokus på bevaring er at bygningen fastholdt dens rå atmosfære med unike rom og romopplevelser, noe man aldri kunne oppnådd ved å bygge noe nytt.

Maltfabrikken kan ses i sammenheng med to av de tidligere nevnte logikkene; øko-estetikk fordi det tydelig kommer frem at bygningen er transformert fra en fabrikk, og derfor fremmer adaptiv gjenbruk, og øko-kulturell fordi den er en del av byens historie og at arkitekturen understøtter det.

Vandkunsten, 2013.

Det Moderne Tanghus er et moderne fritidshus som ble bygget som et eksperiment i sammenheng med restaurering av et nærliggende tanghus, «Kalines Hus». Huset er bygd som en tolkning av den tradisjonelle danske byggeskikken på Læsø, der man siden 1600-tallet har brukt tang på takene. Prosjektet var et eksperiment med hvordan man kan bruke et «gammelt» byggemateriale i vår tid, på en måte som respekterer den lokale byggetradisjon og opprettholder dagens standarder for boliger.

Tang er som byggemateriale naturlig, ikke-giftig, CO2-nøytralt og i dette tilfellet lokalt. Videre viser livssyklusanalysen, som man bruker for å sammenligne materialers evner, at

Det Moderne Tanghus binder CO2 tilsvarende til CO2-utslippet ved ti års bruk av bygningen. Huset er bygd for å kunne tas fra hverandre, slik at man kan bruke materialene til noe annet, hvilket blir omtalt som vernicular architecture av arkitekter. På grunn av dette kan bygningen kategoriseres som øko-kulturell og øko-sentrisk.

The Zeitz Museum of Contemporary Art Africa, Sør-Afrika Arkitekt: Heatherwick Studio, 2017.

Prosjektet er et transformasjonsprosjekt av en silo ved havnen i Cape Town, som er gjort om til et museum. Museet bevarer og forsker på samtidskunst fra Afrika, og jobber for å støtte tverrkulturell forståelse.

Bygget var på et tidspunkt det høyeste i Sør-Afrika, og er et monument for Cape Towns industrielle historie. Alle strukturene er ivaretatt, men har fått nyt liv gjennom nye formål. Siloer har unike uttrykk på grunn av de lange rørene og deres store volum som gir et interessant uttrykk. Museet inneholder i dag 80 galleri-områder, en takterrasse, skulpturhage, toppmoderne oppbevarings- og konserveringsområder, restaurant, bokhandel, bar og leserom. Prosjektet er øko-estetisk siden det bruker siloens struktur, og viser at det er et transformasjonsprosjekt.

Tekst og illustrasjoner: Asta Catana Aasdalen

NORD OG SØR

Det er i stor grad land i det globale nord som står for menneskeskapte klimaendringar, men det er landa i sør det går hardast ut over. Kvifor er det sånn?

For å forstå kva nord-sør-perspektivet handlar om, må ein fyrst definere kva det globale sør er. Det globale sør er eit omgrep for land i verda som har hatt relativt lite nytte av den enorme framgangen og velstand som har skjedd i nokon av verdas land, deriblant Norge, dei siste par hundre åra. Dei store skillelinja i verda, politiske og økonomiske, samsvarar ofte med ein nord/sør-akse. Det er sjølvsagt ikkje slik med alle land, men dei fleste land i nord er ofte meir velståande og innverknadsrike i internasjonale samanhengar, enn landa i sør.

Nord-sør-forholdet handlar altså om ulikeheitene mellom dei fattigaste landa i sør og dei rike landa i nord. Ein må ta med i berekninga at mange av landa i det globale sør var koloniserte av landa i nord, i ein periode der utviklinga av velstand og rikdom var enorm. Dette gjorde at landa som vart koloniserte ikkje fekk den same moglegheita til å utvikle den same velstanden som landa som dreiv fram koloniseringa.

I dag råkar klimaendringar landa i det globale sør meir enn det råkar landa

i nord. Ekstremvêr blir vanlegare i takt med den globale oppvarminga, men land som Norge er betre rusta på å beskytte seg mot ekstremvêret. I Norge leggast tusenvis av gardsbruk ned kvart år, og færre og færre ungdommar vil bli bønder. Mykje av jordbruksareala i Norge blir bygd ned for veg og infrastruktur, men slik er det ikkje i alle land. I det globale sør finnast det fleire bønder, fiskarar og andre som er direkte avhengige av primærnæringane, og det er desse innbyggjarane klimakrisa råkar mest. Dei vil miste både inntekt og matkjelde dersom ekstremvêret øydelegg naturen rundt dei.

Etter den industrielle revolusjonen i Europa og den enorme forbruksveksten i Vest-Europa, har ikkje berre rikdomsforskjellane mellom nord og sør auka. Forskjellen mellom landa som har stått for mest klimagassutslepp og landa som har stått for minst, følgjer stort sett den same aksen mellom nord og sør. Det er landa i nord som har stått for mesteparten av klimagassutsleppa som dei siste hundre åra har ført oss inn i klimakrisa vi står i dag. Ifølge en klimaorganisasjo-

«IFØLGE KLIMAORGANISASJONEN CARBON DISCLOSURE PROJECT (CDP) HAR 100 SELSKAP STÅTT FOR 71 PROSENT AV VERDAS TOTALE KLIMAGASSUTSLEPP SIDAN 1988»

synte på kraft frå fornybare energikjelder, er vi samtidig også ein av verdas største eksportørar av olje og gass. Utan denne eksportvara og klimagassutsleppa som høyrer til, er det vanskeleg å seie om vi hadde vore så rike som vi er i Norge no. Med vår høge velstand og gode økonomi, har vi større moglegheit til å omstille oss til eit utsleppsfritt samfunn, enn mange av landa som har bidratt minst til klimakrisa har.

Derfor er ein del av løysinga på klima- og naturkrisa vi står i dag, internasjonalt samarbeid og bistand frå rike land, til land med dårlegare økonomi og mindre handlingsrom for omstilling. Likevel vil ikkje det løyse

klima- og naturkrisa aleine. Norge og dei andre landa i nord har eit ansvar for å kutte klimagassutslepp på heimebane, ikkje berre for at innbyggjarane i Norge skal få ei trygg framtid. Det same skal nemleg innbyggjarane i landa som ikkje har stått for like store delar av klimagassutsleppa som har gjort at vi har hamna der vi er. Det er altså ikkje slik at vi skal «hjelpe stakkarslege land» som ikkje har hatt dei same moglegheitene for å utvinne og tene seg rike på olje slik som vi har i Norge. Vi skal rydde opp etter oss sjølv, og ta ansvar for vårt bidrag til klimaendringane og situasjonen heile verda står i no.

Dette inneber at vi tar ansvar for at omstillinga vår på heimebane, ikkje gir vidare konsekvensar for land langs sør-aksa. Etter COP26 i 2021 blei det avdekka store mengder europeisk e-avfall som hadde blitt sendt til Kenya i Afrika. Blant anna enorme mengder kjøleskap blei eksporterte til Kenya, i strid med internasjonale avtalar. Orsaka til dette er fordi apparata blir

rekna som for gamle eller dårlege til å bli selde i landa dei er produserte i, men dei kan bli selde brukt mellom anna i Nairobi. Problemet med denne shippinga er mellom anna at Kenya ikkje har eit tilstrekkeleg lovverk for handtering av e-avfall. Når desse apparata ikkje lenger kan brukast, er det innbyggjarane i Kenya sitt problem å handtere konsekvensane av tungmetalla i apparata, som er farlege både for menneske og natur.

Det er liten tvil om at klimaendringar vil påverke oss alle, og at alle er nøydde til å bidra for å stoppe dei. Likevel er det viktig å huske på at Norge som oljenasjon i det globale nord har et ekstra ansvar, sidan våre utslepp påverka andre meir enn oss sjølv. Då kan det være litt ekstra motivasjon for dei norske politikarane at dei ved å satse på ei grøn omstilling ikkje berre redda vår eiga framtid, men det globale sør sin nåtid.

nen Carbon Disclosure Project (CDP) har 100 selskap stått for 71 prosent av verdas totale klimagassutslepp sidan 1988. På denne lista finn vi det norske statseigde oljeselskapet Equinor.

Dette gjer at når ein snakkar om nord-sør-perspektivet i omstillinga vekk frå fossile energikjelder, må ein også problematisere vår eurosentriske diskurs inn i denne tematikken. For det første kallar vi det «nord-sør-perspektivet». Vi nemner nord først, fordi vi ser det frå vårt perspektiv. Ein kan knyte denne tematikken sterkt opp mot «white savior»-komplekset, som handlar om at kvite folk ynskjer å «redde» BIPOC-folk (black, indigenous, people of colour) som lev i landa langs sør-aksen, som ikkje har same velstand som Norge. Dette komplekset kan strekke seg frå folkehøgskular som tilbyr linjer der ein kan arbeide frivillig på ein barneheim i eit afrikansk land, misjonærar som skal frelse heidningar i andre land, eller at statar som Norge skal «hjelpe» land som har vanskelegare omstende for å omstille seg vekk frå olje og gass.

Sjølv om Norge er stort sett sjølvfor-

Tekst: Sigrid Hoddevik Losnegård Foto: Lovise Tokle Rannekleiv

Å, jeg vet en seter

Midt i Oslo?

Burde vi gro grønnsaker på den franske balkongen? Det mener bybonden Vulgaris at vi er nødt til.

Tekst: Tora Vassnes Foto: Nils Gelting Andresen

Rusler du et stykke langs E18 i Oslo, der bilene kjører i 90 km/t mot Gøteborg og Halden, dukker det opp et lite drivhus på en slette. En stor brun bygning, som ser litt ut som noe vikingene bygde en gang, står og skuer ned mot Oslofjorden, med røyk som pumper opp fra pipen. Velkommen til Losæter, en liten gård midt i Oslo.

Putsj møter Kia Vulgaris ute på marken. Hun er bybonde og styrer den daglige driften på gården. Hun er egentlig kokk, men har også studert agronomi og selvberging. Engasjementet for mat har alltid vært der. Siden hun var ung, har hun drevet med mataktivisme og dumpsterdiving. Vulgaris startet «food not bombs». Da dumpstra de og delte ut mat til uteliggere. Da ble hun bevisst på hvor mye mat som ble kastet.

–– Jeg ville finne kjernen av hvor mat kom fra.

Slik endte Vulgaris opp med å bli bybonde, og har nå ansvaret for å forvalte gården på Losæter. Stillingen hennes er finansiert av Oslo kommune. Men

hva betyr det egentlig å være en «bybonde»? Vulgaris forteller at det er forskjell på en landsbybonde og en bybonde. Det hun driver med er småskalaproduksjon, rettet mot selvberging innenfor rammen av hva som er mulig i byene.

Jod og frø Vulgaris er nemlig ingen vanlig bonde. Hun jobber først og fremst med å lære osloborgerne om selvberging. Hun jobber ikke bare som bonde fordi hun er glad i grønnsaker og frukt. Hun gjør det fordi hun vil lære andre hvordan man dyrker sin egen mat.

«DYRKER MAN SELV, VIL MAN FÅ MER NÆRHET OG RESPEKT FOR MATEN VI SPISER»

– Vi lever i en globalt usikker tid, og ting kan snu veldig fort. Det er krig i Ukraina og Palestina, og vi er nettopp ute av en pandemi.

Hendelser som dette kan gjøre oss sårbare når det kommer til import, forteller Vulgaris. I en katastrofe er mat gjerne det første som ryker. Ikke sjeldent starter kriger på grunn av matog vannmangel. Vulgaris sier at det er særlig i byene folk vil komme til å slite, og at evnen til selvberging er viktig. Hun mener at det ikke holder bare med jod-tabletter og et par liter vann, man må ha frø også.

Vulgaris viser oss rundt på gården, små grønne spirer har sprengt seg gjennom det tynne laget av snø og is. Midt i hagen, mellom E18 og Oslofjorden, har Vulgaris dyrket en egen beredskapshage. Her har hun løk, poteter og rotgrønnsaker.

Jordbær med eksos Vulgaris vil at vi skal få flere bybonder i Oslo. Hadde hun kunne bestemme, hadde vi hatt en bybonde i hver bydel, hager på takene, og epletrær i alle rundkjøringene. I tillegg til at det vil gjøre oss mer robuste skulle det komme en krise, vil det også gi folk et nytt

forhold til maten de spiser.

– Dyrker du selv, vil du få mer nærhet og respekt for maten vi spiser.

Landbruket i Norge er under stort press fra kjeder og aktører som Norgesgruppen og Bama. Matjorden er i ferd med å bli ødelagt, forteller Vulgaris. Hun er bekymret fordi vi har blitt avhengig av kjemikalier for å dyrke, kjemikalier som vi senere får i oss gjennom vannforurensing og luftforurensing.

– Er jordbærene dine så rene da? De vokser jo rett ved E18.

– Støvet fra E18 kan vaskes av.

Luften fra byen puster vi inn hver dag uansett, argumenterer Vulgaris. Å ha epler i en rundkjøring ser hun ikke problemet med.

Roser eller potet?

Dersom Vulgaris skulle hatt en gård på verandaen sin, sier hun at hun ville satset på ting som gir stor avling. Squash, gresskar, jordbær og grønnkål gir mye,

og krever ikke mye arbeid. Hun forteller at det er viktig med rekreasjon når man skal dyrke selv. Man bør dyrke det som gir mest mulig avkastning på kortest mulig tid, fordi da får man mer lyst til å fortsette.

Vulgaris synes derimot det er synd med fokuset på rekreasjon på plener og blomster i mange av kolonihagene i Oslo. Vulgaris mener at disse kolonihagene oftere dyrker ting som ser pene ut, som plener og petuniaer, heller enn å fokusere på beredskap og matauk. Med dette perspektivet, sier hun at man heller ville dyrket poteter, løk, kål og jordskokk, for å sikre at man har

«Å HA EPLER I EN RUNDKJØRING SER JEG IKKE PROBLEMET MED»

mat med nok kalorier.

Lupin gjødsler

Mens Vulgaris forteller oss om kål og rotgrønnsaker, merker vi plutselig den

brå stillheten fra Vulgaris´ hund Lupin. Borti åkern bak et skur har han satt seg for å…

– gjødsle! sier Vulgaris, og smiler lurt. I tillegg til kompost, som de lager på gården av det grønne hageavfallet, får de husdyrgjødsel fra Bogstad gård. Vulgaris forteller at ved å bruke alternativer til kunstgjødsel, mater man mikroorganismene i jorda. Det kan øke mangfoldet og jordlivet.

På Vulgaris gård er nemlig alt organisk. Hun har erstattet sprøytemidler med saueull, det ligger som et lag over alle plantene. Gårdsansatt Magnus Flåten Nickelsen skyter inn at i storskala-landbruket i dag, er det mye bakterier og lite sopp. Med komposten de bruker på Losæter, kan de bringe soppen tilbake til jorden.

– Da binder vi mer næringsstoffer i jorden. Det balanserer jordlivet.

SKJØNNHETEN I ET KOLLEKTIVTILBUD

Når fremtidens byer diskuteres, er det ett tema man aldri kommer utenom. Jeg mener selvfølgelig kollektivtilbudet. Utviklingen av kollektivtilbudet vil være avgjørende for hvordan byene vil se ut i fremtiden. For å kunne spå fremtidens kollektivtilbud, og dermed få et glimt av fremtidens by, må vi se på hvordan kollektivtilbudet har utviklet seg gjennom tidene. Hvordan havnet vi egentlig der vi er i dag?

Skulle man ut på byen tidlig på 1800-tallet, var det vanlig å gå. De mest fromme nøt kanskje en hestevogn, men for mannen i gata var det bare å ta bena fatt. Tiden var preget av industrialisering og massiv befolkningsvekst i byene, som førte til at byene og avstandene vokste. Etterspørselen etter flere transportmuligheter for allmennheten økte fort, og de første rutegående hestevognene så dagens lys. Mot slutten av 1800-tallet presenterte de dårlige veiene i byene en stadig større utfordring for hestevognene. Løsningen ble å legge skinner i gatene, som gjorde det lettere for hestene å dra de nå skinnegående hestevognene, samtidig som at passasjerene fikk en mer behagelig reiseopplevelse.

Hestene trengte mye plass og hvile.

Muliggjort av en rekke teknologiske nyvinninger, ble de første hestesporvognene elektrifisert på begynnelsen av 1900-tallet. Elektrikken, i dag bare kjent som trikken, var født. I flere byer, blant annet Trondheim, ble det bygget egne kraftverk for trikken, som så forsynte byen med overskuddsstrøm fra kraftproduksjonen. Slik var trikken med på å bringe elektrisiteten til byene. Trikken ble også flittig brukt i byutvikling. Utbyggerne av forstadsbaner som Gråkallbanen i Trondheim og Holmenkollbanen i Oslo solgte tomter langs traséen, en praksis som fortsatt blir brukt i dagens byutvikling. Bare se på alle de nye investeringene langs bybanetraseen i Bergen!

siste halvdel av 1900-tallet. Byene ble dermed del av en større internasjonal anti-trikk trend.

Også Oslo vedtok på et tidspunkt å legge ned trikken, men her skulle det skje gradvis. Senere ble vedtaket opphevet, og i dag ser man en skinnegående renessanse over hele verden. Flere byer satser på bybaner, men det investeres også i buss- og sykkelinfrastruktur. De største norske byene har gjennom byvekstavtalene med staten forpliktet seg til at biltrafikken, på tross av befolkningsveksten, ikke skal øke (nullvekstmålet). Vi står nå midt i en enorm omstilling bort fra bilsentrismen som preget slutten av 1900-tallet. En omstilling som utvilsomt vil ha noe å si for hvordan vi utformer byene våre.

«DESTO MER MAN LESER OM UTVIKLINGEN TIL KOLLEKTIVTILBUDET, DESTO KLARERE BLIR DET AT DET ER UMULIG Å SI MED SIKKERHET HVORDAN FREMTIDENS KOLLEKTIVTILBUD VIL SE UT»

Desto mer man leser om utviklingen til kollektivtilbudet, desto klarere blir det at det er umulig å si med sikkerhet hvordan fremtidens kollektivtilbud vil se ut. Situasjonen i dag er et resultat av både behov og tilfeldigheter. Da politikerne i Trondheim på 1980-tallet bestemte seg for å satse på trikken, endte de med å legge den ned noen år senere. I Oslo gjorde man det motsatt. Hva som er den beste kollektivløsningen avhenger av hvem en spør, og politikerne har dessverre ulike svar.

Utover 1900-tallet, spesielt i tiden etter andre verdenskrig, revolusjonerte bilen den private persontransporten. Politikerne ønsket å tilrettelegge for bilen, samtidig som bussen ble favorisert over trikken. Denne politikken bidro til at både Bergen og Trondheim la ned trikkenettverkene sine mot

Derfor er det opp til oss å påvirke politikerne, og løfte frem den løsningen som vi mener er best for by, klima og miljø. Hvilken løsning det er vil imidlertid være individuelt fra by til by. Hver by er forskjellig, og hver by har sine unike utfordringer og behov. Derfor har vi i dag også endt opp i en situasjon hvor alle større byer har sitt eget unike kollektivsystem, som alltid vil være i endring, i takt med at tidene og verden også endres. Er ikke det litt vakkert?

Tekst: Fjore Tom Müller, leder i NUs samferdselsutvalg Illustrasjon: Victoria Aas

Når Øyafestivalen åpner den andre onsdagen i august klokka 13.00, åpner vi i praksis dørene til en ny by i byen. I løpet av 19 dager bygger vi opp Øyabyen, før vi har festival i fire dager, og så bygger den ned igjen. Målet vårt er at etter festivalen, skal det se ut som om ingenting har skjedd i Tøyenparken. Dette er en liten sneakpeak i kulissene på hvordan vi jobber med å ta vare på Tøyenparken når vi bygger festival opp og ned i en av de fineste parkene i indre Oslo by.

Tekst: Mia Frogner, leder for bærekraft i Øyafestivalen

Øyabyen

Vi pleier å si at vi bygger en middels stor norsk by i Tøyenparken. Hver av de fire dagene har vi mellom 20 og 22 000 mennesker i parken totalt. Det er omtrent like stort som byene Ski, Kongsberg eller Molde. Det er heldigvis ingen som bor i byen vår, men bortsett fra det har vi mat, drikke, butikker, restauranter, avfallshåndtering og toaletter. Vi har telt, bord og benker, to midlertidige kjøkken, seks scener, produksjonsområder, miljøstasjon og frivilligområder. I tillegg til dette har vi kontorer i både telt, brakker og på det gamle Munchmuseet, og vi har lange køer. Vi har mange som skal til oss, vi har mange som skal hjem, og vi har noen få som går seg bort. Vi har medic, vi har barnetelt med bleier, vi har plass til alle, og alle skal få være akkurat den de er når de er på Øya. Vi bor alle i Tøyenparken disse fire dagene.

Tøyenparken Å ta godt vare på Tøyenparken er noe

av det viktigste for oss. Vår arenasjef Arne er trolig en av de som kjenner parken best av alle, han tramper rundt der ukentlig for å lage de beste løsningene for folk og park. Hos oss er det ikke lov å kjøre på gresset. Ingenting bygges i rotsoner til trærne. Alt av infrastruktur skal kunne bygges fra asfaltvei, eller grusplass. Kjørematter legges på der det er sårbare områder i gresset, og vi gjør oppdaterte biomangfoldskartlegginger hvert år, for å være sikre på at vi tar godt vare på de mest sårbare områdene i parken. Dersom det er behov for det, sår vi også opp gresset i parken både før og etter festivalen.

Nei til plast Vi synes engangplast er en uting, og har i mange år hatt forbud mot dette. Både fordi det er en ekstrem ressursbruk for engangsbruk, men også fordi vi vil fjerne muligheten for at det ligger igjen plastsøppel i gresset i parken etterpå. Hos oss er det ingen engangsponchoer, ingen sugerør, ingen

engangsglass til drikke, ingen plastemballasje til matservering og ingen giveaways som kan bli avfall. Vi har over 150 frivillige fra dere i Natur og Ungdom som hjelper oss med å holde parken ren under festivalen, og frivillige fra Spire som håndterer alt som har med gjenbruksglassene våre å gjøre. Våre siste plastnemesis er strips, snus og sneip. Vi jobber med alle, og tar gjerne mot tips om dere har noen! I fjor begynte vi med rosa strips, så er det i hvert fall er lettere å finne alle i gresset.

Utslippsfri anleggsplass

Det er kanskje uvant å tenke på en festival som anleggsplass, men med seks scener som skal opp skjer det mye konstruksjon. Vi har i flere år hatt en fossilfri anleggsplass med så mange elektriske maskiner som mulig, og resten på biodrivstoff. Det er ikke optimalt, men i påvente av at de maskinene vi trenger skal lages elektriske, tenker vi at det er bedre enn fossilt drivstoff. Vi har nesten

ingen biler i produksjon og vi bruker lastesykler, elektriske golfbiler og beina inne i parken. Når vi trenger biler, for eksempel for å frakte artister, leier vi så mange elektriske biler vi kan finne, og sørger for å ha nok ladekapasitet i parken. Parken i seg selv er også utslippsfri – Øyafestivalen har vært drevet på strøm fra fastnettet siden 2011, og var med på å bygge ut nettet både i Middelalderparken og Tøyenparken.

Intet avfall, takk Vi vil ha så lite avfall som mulig i parken! Vi har masse rutiner på plass for å sikre at alt som brukes kan håndteres og materialgjenvinnes som ressurser, for eksempel må alle restauranter kjøpe emballasje via oss, sånn at vi har kontroll på at det faktisk kan kastes i matavfall. Vi fjerner ting etter ting i parken for å redusere antall fraksjoner, sånn at det er lettere for folk å sortere selv. På miljøstasjonen står heltene fra Natur og Ungdom og åpner hver eneste pose restavfall og

sorterer det videre i over ti fraksjoner! Sånt blir det resultater av, vi har nemlig en sorteringsgrad på 74%. På Øya kaster hver person i snitt 0,3 kg avfall per person per dag, under en tredjedel av hva vi kaster hjemme hos oss selv.

«SOM UTENDØRS FESTIVAL

ER VI EN AV DE SOM ALLEREDE KJENNER VIRKNINGENE

AV KLIMAKRISA OG MER VÆR PÅ KROPPEN»

Klimatilpasning av festival

Som utendørs festival er vi en av de som allerede kjenner virkningene av klimakrisa og mer vær på kroppen. I løpet av tre år har vi hatt både sterk vind, hetebølge og ekstremværet Hans på festivalen. Det betyr at vi må planlegge for alt, og at vi må gjøre kartlegging av tiltak for ulike typer ekstremvær, sånn at vi kan snu oss rundt fort.

I hetebølge-året installerte vi dobbelt så mange vannpunkter som planlagt

for at folk skulle få i seg nok vann, og da Hans dukket opp i oppriggen måtte vi kjøre på 18 lastebillass med bark for at bakken ikke skulle bli ødelagt (og fjerne det igjen etterpå).

En god festivalopplevelse er bærekraftig Til slutt tror vi at folk som er hos oss blir bedre til å ta vare på parken når parken er viktig for oss. Dette viser vi når vi serverer bærekraftig mat fra lokale bønder og lokale restauranter, når vi sørger for at det ikke er noe søppel på bakken, når alt er rent og pent og når alle man møter oppfører seg og er hyggelige mot hverandre. Faktisk synes over 90% av publikummet vårt at det er viktig at en festival jobber med bærekraft – og det er den største bekreftelsen vi kan få!

Foto: Anna Ollerud

Foto: Anki Grøthe

Foto: Anki Grøthe

Kontoret som endret byen

La meg ta deg med inn en stor svart port midt i Oslo sentrum. Det er sommer og sola steker inn i bakgården. Når du har gått to meter forbi porten blir du slått av en sur stank som du ikke helt klarer å sette fingeren på. Det ligger rødt og hvitt papir på bakken inntil veggene, smurt inn i medium sterk dressing og mais. Du skvetter til når en lang hale fyker over foten din. Den er borte for lengst når du endelig får summet deg og sett etter hvor rotta løp. Du smiler for deg selv, og går opp trappen til en glassdør nedplastret med klistremerker.

Velkommen til Natur og Ungdoms hovedkontor i Torggata 34.

Velkommen til et kontor som har endret historien, men ikke minst byen. Denne sommeren kommer du inn til et kontorbygg hvor ansatte og tillitsvalgte i NU krabber febrilsk rundt for å samle sammen historien som ligger slengt rundt i de fire etasjene med kontorbygg. For denne sommeren skal vi flytte fra kontoret vårt i Torggata, og et nytt sentralkontor skal etableres på Torshov. Men nå som du først har kommet hele veien til kontoret i Torggata, har jeg lyst til å ta deg med på en 36 år lang rundtur i kontorbygget.

Midt i den asfalterte hovedstaden flyttet en garde av islendere inn i et høyt og smalt kontorbygg i 1988. Jeg var ikke til stede selv, men jeg kan se for meg hvordan det var. Døra på en liten personbil åpner seg ut mot fortauet i Torggata. Ut tyter bunker med papirer som, om hverandre, er

dobbeltsidige utskrifter av datidens nasjonale transportplan, og pålegg fra politiet etter mangfoldige sivilt ulydige aksjoner. Med langt hår, store støvler og tykke ullgensere bærer NUerne kassene ut av bilen og inn den store svarte porten. Kontoret er en labyrint av rom som dukker opp rundt alle svinger i de tre etasjene. I første etasje ligger det på denne tiden et firma som driver med galvanisering av metall. Det finnes ingen andre kontorbygg hvor det er like lett finne et sted å gjemme seg. Mon tro om de tenkte på det da de var på visning. På 80- og 90-tallet var det ganske vanlig at politiet tok en tur innom kontoret på jakt etter kontorister som hadde deltatt i sivilt ulydige aksjoner uten å betale bøtene sine. Da lønte det seg å kunne løpe opp på loftet og krype inn i et kott der ingen kunne finne deg.

Kontoristene fra Natur og Ungdom var nok en gjeng som ble lagt merke til der de gikk nedover Oslos gater med en pose full av bannerstoff i den ene hånda, et kamera i den andre hånda og et sint utrykk i ansiktet. Lite visste Torggata om hvor stort preg denne gjengen skulle sette på nabolaget. Da NU flyttet inn så gata utenfor porten til kontoret ganske annerledes ut. En ting er at alt sannsynligvis så gammeldags ut på den tiden. Butikkskiltene hadde nok litt mer Times New Roman-preg over seg, og stilen var kanskje enda mer vintage enn det den er i dagens Torggata. Men i tillegg til at 1988 tross alt var i gamledager, var Torggata også annerledes på den tiden fordi det kjørte biler opp og ned gjennom gata. Biler som i dag må finne en måte å kjøre rundt det som er blitt til en gå- og sykkelgate. Selv tror jeg at hvis det ikke var for Natur og Ung-

«I LØPET AV DE 36 ÅRENE NATUR OG UNGDOM HAR VÆRT STASJONERT I TORGGATA HAR ENGASJEMENTET INNE PÅ KONTORET TYTT UT AV VEGGENE OG SATT PERMANENTE MERKER PÅ BYEN»

doms tilstedeværelse i Torggata 34 så hadde det fortsatt kjørt biler gjennom gata i dag, slik som det gjorde i 1988. Bare på en litt mindre gammeldags måte.

18. Juni i 2005 arrangerte Natur og Ungdom bilfri dag i Torggata. Lokale butikker, kafeer og restauranter hadde marked, og NU stod på stand. På denne måten viste de frem hvordan byen kunne se ut uten bilen i sentrum. Jeg var bare to år gammel i 2005, og sannsynligvis ikke til stede der heller, men jeg kan se for meg at det må ha vært en fin dag. For i september året etter prøvestengte kommunen Torggata. Det var konsert på trikken, og NUere løp opp og ned gata med flyers og feiret seieren. Likevel var veien enda ikke permanent bilfri året etter. Da stengte NU gata på nytt og fylte den med konserter, stands, fotballspil-

ling og tagging. Kampen sto på helt frem til 2014 da Torggata endelig ble omgjort til en gågate uten biler.

I løpet av de 36 årene Natur og Ungdom har vært stasjonert i Torggata har engasjementet inne på kontoret tytt ut av veggene og satt permanente merker på byen. Utskiftende generasjoner med NU-kontorister har vært med på å kna Torggata til å bli gata den er i dag. Inne på det høye og smale kontoret kjempet NUere for en klimavennlig fremtid, og i prosessen sørget vi for at nabolaget rundt oss tilpasset seg til våre tanker om hvordan byen skulle se ut.

Byene våre er formet av menneskene som lever her. Noen ganger kan det virke som at det kun er byråkratene i kommunen som har kontroll over hvordan byen utvikler seg. Arealplan-

leggeren som planlegger store motorveier og kjøpesentre virker mektig der hun sitter og deler opp byen i forskjellige utbyggingskategorier. Men hun kan ikke bestemme hvordan byen knas og formes av oss som går opp og ned disse gatene hver dag. Når NUere løper nedover gatene i alle kriker og kroker av landet og klistrer opp klistremerker på hver lyktestolpe vi passerer med teksten «gruveslam er Norges skam», preger vi byen på en måte som over tid setter dype spor.

Natur og Ungdoms kontor har endret Torggata. Nå pakker vi historien vår med oss i pappesker og gjør oss klare for at nye generasjoner skal ta på seg en ny del av byen. Et lite kvarter oppover med trikken.

Tekst: Tale Løkeland Ryste Foto: Freia Catana Aasdalen

NU-kalender

Putsj har fått ny redaktør som tiltrer i neste utgave. Ylva Ullahammer Bordsenius (28) har master i internasjonale miljøstudier fra NMBU og er nestleder i organisasjonen Attac. Hun ønsker å sette sammen en ny redaksjon av skribenter, illustratører og fotografer. Er du interessert i å bli et redaksjonsmedlem? Alle bidrag er velkomne! Send en e-post til ylvab@nu.no!

Lederseminar d. 13.-15. september 13.-15. september inviterer vi i Natur og Ungdom alle lokallagsledere og fylkesstyremedlemmer til lederseminar i Åndalsnes. Her kan du lære om hvordan NU fungerer, hvordan man jobber med lokalpolitiske saker og mer! Påmelding og informasjon finner du på nu.no.

Skogsamling d. 20-22. september

Natur og Ungdom har sammen med miljøorganisasjonene WWF, Sabima og Naturvernforbundet dannet Skogprosjektet. Skog er det økosystemet på kloden som har størst rikdom av arter og mest variert naturmangfold, og i tillegg har skogen størst andel av truede arter fordi dette er den naturen vi mennesker har utnyttet hardest. På skogsamling 20.-22. september kan du bli skogambassadør! Påmelding og informasjon finner du på nu.no.

Aktivistkurs d. 18.- 20. oktober

Er du nylig blitt aktiv i Natur og Ungdom? På aktivistkurs 18.-20. oktober kan du bli utdannet til aktivist! På aktivistkurs lærer man hvordan man debatterer, arrangerer aksjoner, hvordan Natur og Ungdom fungerer, og masse annet nyttig for en aktivist! Påmelding og informasjon finner du på nu.no.

Verveuke d. 4.-10. november

Denne høsten arrangerer vi nasjonal verveuke mellom 4.-10. november. Da blir det konkurranser mellom fylker og lokallag mellom hvem som klarer å verve flest! Du kan lese mer om verving og hvordan man verver på nu.no, der finner du også din regionssekretær som kan hjelpe deg å komme i gang!

Landsmøtet d. 5. - 8. januar 2025

Til neste år vil Natur og Ungdoms landsmøte avholdes på Haugetun folkehøyskole fra 5.-8. januar. Her blomstrer organisasjonsdemokratiet, og du kan være med på å bestemme hva Natur og Ungdoms hovedfokus skal være i det neste året. Les mer om delegatfordeling og hvordan du blir med på landsmøtet på nu.no/lm.

Foto: Lovise Tokle Rannekleiv

Foto: Privat

Følg oss på instagram @miljomagasinet